Vitenskapelige forhandlinger 2013 by WebPress

Vitenskapelige forhandlinger

Vitenskapelige forhandlinger De Norske Kirurgiske Foreninger

89. HĂ¸stmĂ¸tet i Norsk Kirurgisk Forening 21.-25. oktober 2013

2013

RedaktĂ¸r: Lars Vasli

VERDENS FØRSTE FULLINTEGRERTE BIPOLAR- OG ULTRALYDINSTRUMENT Rask kutting og pålitelig 7 mm vevforsegling fra et enkelt kirurgisk instrument. Fordelene med både avansert bipolar- og ultralydenergi for full ﬂeksibilitet: · Pålitelig 7 mm vevforsegling · Minimal termisk spredning · Hurtigst i klassen for kutting · Redusert dugg · Presis disseksjon · Redusert behov for bytte av instrumenter For mer informasjon vennligst se www.olympus.no Kontakt oss på 23 00 50 50 eller sjur.noeland@olympus.no

Kjelsåsveien 168, Postboks 119, N-0411 Oslo | www.olympus.no

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE FOR NORSK KIRURGISK FORENING 21. – 25. OKTOBER 2013 Fellesmøte med: Norsk barnekirurgisk forening Norsk forening for bryst og endokrinkirurgi Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi Norsk forening for maxillofacial kirurgi

Norsk karkirurgisk forening Norsk plastikkirurgisk forening Norsk thoraxkirurgisk forening Norsk urologisk forening

Årets Høstmøte er det 89. Høstmøtet i regi av Norsk Kirurgisk Forening. Høstmøtet arrangeres i år som de siste 21 årene på Holmenkollen Park Hotell hvor hver fagmedisinsk forening har sine egne seksjoner med frie foredrag og symposier. Mandag og tirsdag starter vi med Camp Traume seminar i samarbeid med Norsk Anestesiologisk Forening og Norsk Ortopedisk Forening. Her får du høre et stort knippe av internasjonalt kjente foredragsholdere. Den vitenskapelige aktiviteten i det kirurgiske fagmiljøet er fortsatt høy og stabil. Resultatet er en ”solid” utgave av «Vitenskapelige Forhandlinger». 244 Abstrakt er i år akseptert og presenteres som ”frie foredrag” i relevante faglige seksjoner. Dette er en økning på 10 % fra 2012. I tillegg arrangeres det flere faglige symposium med inviterte foredragsholdere. Boka inneholder program for hele Høstmøteuken, med alle innsendte abstrakt. Abstraktene er i det vesentlige trykket slik de er innkommet. Alle abstrakt er vurdert og ordnet i rekkefølge av de respektive spesialforeninger. All informasjon om årets Høstmøte finner du på Høstmøte linken www.kirurgen.no og www.legeforeningen.no/nkf. Her finner du fullstendig program, med alle abstrakt som presenteres under møtet. De fleste utstillerne er samlet i eget lokale, Valhall, fra onsdag 23/10. Benytt anledningen til å besøke våre utstillere, og gjøre deg kjent med nye produkter som blir presentert! Vi håper at Høstmøtet vil opprettholde sin plass, som sentralt forum for faglig og sosial interaksjon mellom norske kirurger. Norsk Kirurgisk Forening sin generalforsamling avholdes torsdag 24. oktober kl. 17.00. I år arrangeres Kirurgmiddagen torsdag 24. oktober kl. 19.30-02.00 på Månefisken på Grunerløkka. Billetter kjøpes på Høstmøtets hjemmeside med PayPal eller kort. Pris kr. 398,Vi takker annonsører, utstillere og foredragsholdere. Vel møtt til Høstmøtet. Lars R. Vasli Redaktør, teknisk ansvarlig

Norge AS Leverandør til norsk kirurgi gjennom 28 år. Vi markedsfører produkter fra blant annet:

Medis�m Norge AS ▪ Pb 6631 E�erstad ▪ 0607 Oslo Tlf. 23 03 52 50 ▪ Faks 23 03 52 51 ▪ www.medis�m.no

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

INNHOLD Forord Innhold Programoversikt Universitetskurs Møter og symposium Årsmøter, generalforsamlinger Til møteledere og foredragsholdere Utstillinger Frie foredrag Plastikkirurgi Urologi Gastroentrologi Karkirurgi Thoraxkirurgi Mamma- og endokrin kirurgi Traumatologi Maxillofascial kirurgi Abstrakt Forfatterregister

Program side 1 3 5 - 12 13 - 16 19 - 54 55 - 68 69 - 74 75 - 78 79 81 89 96 110 113 116 120 121 123

88 95 109 112 115 119 120 122

Abstrakt nr.

1 47 76 172 192 212 238 241

46 75 171 191 211 237 240 244

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

PROGRAMOVERSIKT

utmerket, og behandlingen ble godt tolerert”

Smertefull Blære Syndrom/ Interstitiell Cystitt en kronisk inflammasjon i blære® veggen av ukjent årsak. Uracyst® er et sterilt kondroitinsulfat for effektiv behandling av PBS/IC urinkateter. Uracyst® 400mg har i tillegg – 2% via løsning kondroitinsulfat mertefull Blære Syndrom/ Interstitiell Cystitt effekt ved: dokumentert BS/IC) er en kronisk inflammasjon i blære– Strålingsindusert cystitt ggen av ukjent årsak. Uracyst® er et sterilt – Kjemisk av indusert cystitt ndroitinsulfat for effektiv behandling Smertefull Blære Syndrom/Interstitiell Cystitt – Overaktiv S/IC via urinkateter. Uracyst® har i tilleggblære som ikke svarer på konvensjonell (PBS/IC) er en kronisk inflammasjon i blæreterapi kumentert effekt ved: veggen av ukjent årsak. Uracyst® er et sterilt – Pasienter som lider av kroniske urinveisinfeksjoner – Strålingsindusert cystitt kondroitinsulfat for effektiv behandling av – Kjemisk indusert cystitt PBS/IC via urinkateter. Uracyst® har i tillegg – Overaktiv blære som ikke svarer på konvensjonell dokumentert effekt ved: ”47 % respondere etter 6 instillasjoner, terapi – Strålingsindusert cystitt Ref. study: Prof. Jørgen Nordling (PBS/IC) (Studie av 223 pasienter) er

N ye

Uracyst

60 % etter 10 instillasjoner”

– Pasienter som lider av kroniske urinveisinfeksjoner – Kjemisk indusert cystitt

”96 % av pasientene opplevde noen form – Overaktiv blære som ikke svarer på av forbedring” konvensjonell terapi Ref. study: J. Curtis Nickel et. al. 2008 BJUI ”47 % respondere etter 6 instillasjoner, – Pasienter som lider av kroniske urinveisinfeksjoner 60 % etter 10 instillasjoner”

”96 % av pasientene opplevde noen form Pakninger 4 x 20 ml ”96 % av pasientene opplevde noen av forbedring” Pasientveiledning

Nye Ura cys t ®

Uracyst®

- 2% løsnin g kondroitinsu

Varenummer 451459 Ref. study: J. Curtis Nickel et. al. 2008 BJUI Distributør Vitaflo Scandinavia AB NUF Pakninger 4 xNye 20 ml Pasientveiledning Ura cys t På forespørsel sendesUracyst® Varenummer produktark og pasient451459 veiledning. Distributør Navamedic ASA N ye

renummer 1459 stributør vamedic ASA

lfat 400mg

Smertefull Blære Syndro m/ Interst inflammas itiell Cystitt jon i blærev (PBS/IC) er eggen av ukjent kondroitinsul en kronisk årsak. Uracys fat for effektiv t er et sterilt Uracyst har behandling i tillegg dokum av PBS/IC via urinka entert effekt  Strålingsindu teter. ved: sert cystitt  Kjemisk indusert cystitt  Overaktiv blære som ikke svarer  Pasienter på konven som lider av sjonell terapi kroniske urinve isinfeksjoner

Informasjon om behandling av

Interstitiell Cystitt / Painful Bladder

Syndrome (IC/PBS) med Uracyst®

”47 % respo ndere etter 6 instillasjoner 60 % etter 10 , instillasjoner Ref: “ A real-life multicenter ” clinical practice intravesic

study to evaluate in sulphate the efficacy for the treatment and safety of J. Curtis Nickel of interstitia l cystitis” et. al. 2008 BJUI

al chondroit

Uracyst ® - 2% løsning

er en kronisk Interstitiell Cystitt (PBS/IC) er et sterilt Smertefull Blære Syndrom/ av ukjent årsak. Uracyst urinkateter inflammasjon i blæreveggen inflammasjon PBS/IC via urinkateter. ektiv behandling av eff effektiv kondroitinsulfat for ved: ekt ved: effekt dokumentert eff Uracyst har i tillegg

Pasientv eilednin

6 instillasjoner, ”47 % respondere etter 60 % etter 10 instillasjoner”

and safety to evaluate the efficacy clinical practice study of interstitial cystitis” Ref: “ A real-life multicenter sulphate for the treatment intravesical chondroitin BJUI J. Curtis Nickel et. al. 2008

er tilstrekkelig ”400 mg pr. instillasjon for å nå maksimal effekt”

Bladder by Intravesical Function to Acid Damage TJOU Ref.: “Restoring Barrier Paul J. Hauser et. al. 2009 Chondroitin Sulphate”

Ref.: “Restorin

Produktinform

Uracyst®

20 ml settes

i blæren

Indikasjon

d bestilling nd mail til: infono@navamedic.com forespørsel sendes produktark pasientveiledning. Bivirkninger

Noen pasienter i samband med katerisering. Ubehag kan forkomme middel. til kateterets smørende opplever ubehaget knyttet

Dosering

For optimalt resultat, at den er tømt for urin. 20 ml settes i blæren etter så lenge som mulig, ut og holdes i blæren månedlig må Uracyst ikke blandes behandling i 4-6 uker, deretter 6 ukers etter minst 30 min. Gjenta ukentlig est pasienter har effekt ef fl De flest til symptomene er borte.

Pakninger 4 x 20 ml

”47 % respo ndere etter 6 instillasjoner 60 % etter 10 , instillasjoner ”

Ref: “ A real-life

multicenter clinical practice intravesical study to evaluate chondroitin sulphate for the efficacy the treatment and safety of J. Curtis Nickel of interstitia l cystitis” et. al. 2008 BJUI

Ref. study: J. Curtis Nickel et. al. 2008 BJUI

”400 mg pr.

Ref.: “Restorin

Produktinform

instillasjon for å nå maksi er tilstrekkelig mal effekt ”

g Barrier Function to Acid Damage Chondroitin Sulphate” Paul Bladder by Intravesical J. Hauser et. al. 2009 TJOU

asjon

Kondroitinsulfat er et surt glykanene mucopolysakkarid, (GAGs). Kondroiti en av glykosam bestående nsulfat er av glukurons inoyre og galaktosaoppbygget av et disakarid i B(1-3`) posisjon. min med en posisjon. O-sulfarin Denne disakarid sulfatgruppe enhet C-6 er kondroitin g ved C-4 er kondroitin er polymisert iB (1-4`) sulfat C. Den sulfat A. O-sulfarin med et lag luminale overfl g ved av glykosam ate i blæren inoglykaner og ugjennom er dekket (GAGs) som trengelig barriere gir en molekyler av GAGs bindes i blæren. Kraftig ladede beskyttende tende vannlag til vannmole polyanioniske mellom bakterier, mikrokrys urinen og blærevegkyler og danner et beskytgen. Dette taller, carciogen Det laget på GAG laget forhindrer er og ioner kan resultere å feste og forårsake i svekkelse seg. Skade irritasjon av i komponent blæreveggen. den beskyttende barrieren i blærens GAG Kondroiti GAG lag i blæreveg og kan gjenoppb nsulfat er en viktig ygge det manglend gen. e Indikas

behandling, og følges opp symptomlindringen med månedlig instillasjoner . avhengig av Pakninger Steril natrium kondroitinsulfatlø 20 mg natriumko sning 2%. 1 ml. Uracyst ndroitinsulfat. 4 hetteglass inneholder a 20ml i forpaknin g.

jon

For gjenoppb ygging av glykosam pasienter med inoglykan (GAG) skadet eller laget i blæren, GAG svekket til blære epitel. Bivirkninger Ubehag kan forkomme i samband med opplever ubehaget katerisering. knyttet til kateterets Noen smørende middel. pasienter Dosering 20 ml settes i blæren etter at den er tømt må Uracyst ikke blandes for urin. For ut og minst 30 min. optimalt resultat, Gjenta jenta ukentlig holdes i blæren så lenge til symptom behandling som mulig, ene er borte. i 4-6 uker, deretter månedlig De flest pasienter har effekt etter 6 ukers

Pakninger Varenummer 4 x 20 ml 451459 Distributør Vitaflo Scandin avia AB NUF Ved bestillin g send mail til: infono@vitafl o.net

instillasjon for å nå maksi er tilstrekkelig mal effekt ”

send mail til: infono@navamedic.com Ref. study: Prof. Jørgen Nordling (Studie av 223 pasienter) På forespørsel sendes produktark og pasientveiledning.

etter at den må Uracyst er tømt for urin. ikke blandes For optimalt ut og minst 30 min. resultat, Gjenta jenta ukentlig holdes i blæren så lenge til symptom behandling ene er borte. i 4-6 uker, derettersom mulig, De flest pasienter månedlig har effekt etter 6 ukers

GAG lag i blæreveggen.

laget i blæren, til glykosaminoglykan (GAG) For gjenoppbygging av epitel. eller GAG svekket blære pasienter med skadet

Syndrome (IC/PBS) med Uracyst®

g Barrier Function to Acid Damage Chondroitin Sulphate” Paul Bladder by Intravesical J. Hauser et. al. 2009 TJOU

asjon

Kondroitinsulfat er et surt glykanene mucopolysakkarid, (GAGs). Kondroiti en av glykosam bestående nsulfat er av glukurons inoyre og galaktosaoppbygget av et disakarid i B(1-3`) posisjon. min med en posisjon. O-sulfarin Denne disakarid sulfatgruppe enhet C-6 er kondroitin g ved C-4 er kondroitin er polymisert iB (1-4`) sulfat C. Den sulfat A. O-sulfarin med et lag luminale overfl g ved av glykosam ate i blæren inoglykaner og ugjennom er dekket (GAGs) som trengelig barriere gir en molekyler av GAGs bindes i blæren. Kraftig ladede beskyttende tende vannlag til vannmole polyanioniske mellom bakterier, mikrokrys urinen og blærevegkyler og danner et beskytgen. taller, Dette Det på GAG laget carciogener laget forhindre og ioner å kan resultere r feste seg. og forårsake i svekkelse Skade irritasjon av i komponent blæreveggen. den beskyttende barrieren i blærens GAG Kondroiti GAG lag i blæreveg og kan gjenoppb nsulfat er en viktig ygge det manglend gen. e Indikas

jon Informa For gjenoppb sjon om ygging av glykosam behand pasienter med Interstit inoglykan (GAG) skadet eller ling av iell Cys laget i blæren, GAG svekket titt / Pain til blære epitel. Bivirkninger ful Blad Ubehag kan Syndro forkomme i der me (IC/ samband med opplever ubehaget PBS) med katerisering. knyttet til kateterets Noen Uracyst smørende middel. pasienter Doserin g ®

avhengig av opp med månedlig instillasjoner behandling, og følges symptomlindringen. en av glykosaminosurt mucopolysakkarid, Pakninger Kondroitinsulfat er et 2%. 1 ml. Uracyst inneholder er oppbygget av et disakarid Steril natrium kondroitinsulfatløsning en sulfatgruppe glykanene (GAGs). Kondroitinsulfat og galaktosamin med 4 hetteglass a 20ml i forpakning. iB (1-4`) bestående av glukuronsyre 20 mg natriumkondroitinsulfat. disakarid enhet er polymisert i B(1-3`) posisjon. Denne A. O-sulfaring ved ved C-4 er kondroitinsulfat posisjon. O-sulfaring over ate i blæren er dekket C. Den luminale overfl C-6 er kondroitinsulfat (GAGs) som gir en beskyttende polyanioniske med et lag av glykosaminoglykaner i blæren. Kraftig ladede barriere beskytet og ugjennomtrengelig til vannmolekyler og danner molekyler av GAGs bindes Dette laget forhindrer urinen og blæreveggen. tende vannlag mellom å feste seg. Skade carciogener og ioner barrieren bakterier, mikrokrystaller, i svekkelse i den beskyttende en viktig er på GAG laget kan resultere av blæreveggen. Kondroitinsulfat manglende det og forårsake irritasjon GAG og kan gjenoppbygge komponent i blærens

Produktinformasjon

Interstitiell Cystitt / Painful Bladder

”400 mg pr.

400mg kondroitinsulfat 400m

 Strålingsindusert cystitt  Kjemisk indusert cystitt ensjonell terapi vensjonell v konv kon ikke svarer på konvensjonell  Overaktiv blære som er veisinfeksjoner veisinfeksjoner urinv urin av kroniske urinveisinfeksjon  Pasienter som lider

form av forbedring” Informasjon om behandling av

”85 % av pasientene og legene vurderte effekten som moderat, god eller utmerket, og behandlingen ble godt tolerert” Ved bestilling ® - 2% løsnin g kondroitinsu

kninger 20 ml

lfat 400mg

renummer Varenummer 451459

Distributør NUF Vitaflo Scandinavia AB

Ved bestilling infono@vitaflo.net send mail til: infono@vitaflo.net

o.net www.vitaflo.net www.vitafl

NavamedicAB ASA Vitaflo Scandinavia NUF Postboks 107, 1325 Lysaker Postboks 107, 1325 Lysaker Tel: +47 67 11 25 45 Tel: +47 67 11 25 45 E-post: infono@navamedic.com E-post:www.navamedic.com infono@vitaflo.net www.vitaflo.se

www.vitaflo.net

Pakninger Varenummer 4 x 20 ml 451459 Distributør Vitaflo Scandin avia AB NUF Ved bestillin g send mail til: infono@vitafl o.net

”Uracyst® - den mest effektive behandlingen for PBS/IC!” Navamedic ASA Postboks 107, 1325 Lysaker

Ref. study: Treatment of Interstitial Cystitis with Chondroitin Sulphate for Tel: +47 67 11 25 45 patients already treated with Hyaluronic Acid; IPFDS May 2010 Palermo, Italy infono@navamedic.com A. Scarpa°,E-post: L. Pelino°, M. Marturano°, R. Paparella°, P. Paparella°. www.vitaflo.net

www.navamedic.com

A-ST13082

Aesculap® Caiman® Advanced Bipolar Seal and Cut Technology Caiman Seal and Cut, advanced bipolar instruments combine mechanics and sophisticated Lektrafuse energy delivery, with patented features making the instrument characteristics unique. n

Tip first closure Avoids tissue slippage within the jaw Long jaw tip Enlarged vessel sealing length and improved surgical efficiency One seal confidence State of the art vessel sealing with only one energy activation Uniform tissue compression Leads to consistent sealing quality from distal to proximal tip 80 degree articulation jaw Allows simplified navigation in challenging anatomy

Camp trauma Parallell sesj.

16:00

18:00

17:30

17:00

16:30

Kaffe

Camp trauma Parallell sesj.

15:30

15:00

14:30

14:00

13:30

13:00

12:30

12:00

Lunsj

Camp trauma Plenum

11:00

11:30

Kaffe

Camp trauma Plenum

Camp trauma Parallell sesj.

Kaffe

Camp trauma Parallell sesj.

SAGA B

Camp trauma Parallell sesj.

Kaffe

Camp trauma Parallell sesj.

SAGA C

Mandag 21. oktober 2013

SAGA A

10:30

10:00

09:30

09:00

08:30

08:00

kl.

Camp trauma Parallell sesj.

NOBEL

Kaffe

17:30

17:00

Camp trauma Parallell sesj.

16:00 Camp trauma 16:30 Parallell sesj.

Camp trauma Parallell sesj.

Kar - kurs Kaffe

15:30 Kaffe

15:00

Kar - kurs

Lunsj

Kaffe

Symposium: Thoracolap. Forum Sertifisering i laparoskopi

Lunsj

Kar - kurs surgery

14:30

13:45

13:30 Camp trauma

13:00

12:30 Lunsj

12:00

11:30

11:00 Camp trauma Plenum

10:30 Kaffe

Kaffe

Symposium: Thoracolap. Forum Training in colorectal surgery

AUDI-B

09:00 Traume-Frie for 09:30 Camp trauma Plenum 10:00

Camp trauma Parallell sesj.

SAGA C

Tirsdag 22. oktober 2013 SAGA B

Kar - kurs

SAGA A

08:30

08:00

kl.

Generell kir. Traumatologi

Gastro - ff - øvre

08:00

18:30

18:00

17:30

17:00

16:30

16:00

Mamma- og endokrinkirurgi

NFGK - GF

Kaffe

Gastro ff - div.

15:00

15:30

Kaffe

Gastro ff - øvre

14:30

14:00

13:30

13:00

12:30

12:00

11:30

11:00

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Kaffe

Symposium Advanced thoraco ‘-laparoscopy in children

Gastro -ff - barn

10:30

Lunsj

Kaffe

10:00

09:30

Symposium Tissue engineering

SAGA B

09:00

08:30

SAGA A

kl.

Gastroenterologi

Mamma/endo. ff

Kaffe

Mamma/endo. ff

Kaffe

Symposium: Overvektskir

Lunsj

Gastro - ff Overvekt

Kaffe

Gastro - ff Overvekt

SAGA C

Urologi

Urologi ff spesielle

Kaffe

Urologi ff spesielle

Lunsj

Urologi ff - barn

AUDI-B

Onsdag 23. oktober 2013

Plastikkirurgi

Kar - symposium

Kaffe

Kar - symposium

Lunsj

Kar ff

Kaffe

NORKAR

NOBEL

Gastro - ff - div.

08:00

19:30

19:00

18:30

18:00

17:30

17:00

16:30

NKF-GF

Gastro - ff - nedre

16:00

Kaffe

15:30

Gastro - ff - nedre

Lunsj

15:00

14:30

14:00

13:30

13:00

12:30

12:00 Plastikkir. ff

Lunsj

Plastikkir. ff

Kaffe

Plastikkir. ff

SAGA C

NKF

Kirurgmiddagen

NFEP GF

NIU GF

Kaffe

NUF GF

Lunsj

NUF-symposium

Kaffe

Urologi ff - ca. prostata

AUDI-B

Torsdag 24. oktober 2013

Mamma/Endokrin Kaffe Årsmøte Plastikkir. ff

Kaffe

Mamma/ Endokrin ff

Lunsj

Symposium: Endokrin

Kaffe

Gastro - ff - nedre

10:30

11:00

11:30

Kaffe

Mamma/endo. ff Symposium: Mamma

SAGA B

10:00

09:30

09:00

08:30

SAGA A

kl.

NKF

NTKF-GF

Kaffe

Lunsj

Kar GF

Kaffe

Carotisstudie

Kar ff

NOBEL

NKF

NBKF - GF

Kaffe

Barnekirurgi: Internt møte

Lunsj

Symp-barnekir: Abdominal wall defects

Kaffe

BERGMANN

Symposium Divertikulitt

09:00

Generell kir. Traumatologi

16:00

15:30

15:00

14:30

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Gastroenterologi

Thorax ff

Thorax Symp

Lunsj

14:00

Mamma- og endokrinkirurgi

Prisutdeling

Lunsj

Thorax ff

Kaffe

Thorax ff

NOBEL

Kaffe

Lunsj

Symposium fs Vertikale mammaplastikker

Kaffe

Urologi ff -ca.renis

Kaffe

Urologi ff -varia

AUDI-B

Fredag 25. oktober 2013

Symposium Vertikale mammaplastikker

SAGA C

13:30

13:00

12:30

12:00

Lunsj

Symposium Divertikulitt

11:00

11:30

Kaffe

10:30

10:00

09:30

Kaffe

SAGA A

08:30

08:00

kl.

Urologi

Scandiv-studien

Lunsj

Symp-barnekir: Esophageal atresia CDH

BERGMANN

Plastikkirurgi

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

UNIVERSITETSKURS

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Infeksjonssykdommer i urologi Kurssted: Akershus universitetssykehus,

Kursnr.: O-27986

Godkjenninger: Allmennmedisin Videreutdanning: Valgfrie kurs: 12t Etterutdanning: Valgfrie kurs: 12t. Generell kirurgi Videreutdanning: Valgfrie kurs: 12t. Urologi (O). Infeksjonssykdommer Etterutdanning: Valgfrie kurs: 12t. Medisinsk mikrobiologi Videreutdanning: Valgfrie kurs: 12t Etterutdanning: Valgfrie kurs: 12t. Radiologi Videreutdanning: Valgfrie kurs: 12t Etterutdanning: Valgfrie kurs: 12t. Målgruppe: Leger i spesialisering i generell kirurgi og i urologi. Kurset er obligatorisk i spesialiteten urologi. Læringsmål: Etter endt kurs skal deltakerne ha gode kunnskaper om utredning og behandling av de vanligste urologiske infeksjonene. Målgruppe: Leger i spesialisering i generell kirurgi og i urologi. Kurset er obligatorisk i spesialiteten urologi. Kurskomite: Stig Müller (kursleder), Akershus universitetssykehus HF Kurssted: Akershus universitetssykehus, NORDBYHAGEN Påmelding til: Kontor for legers videre- og etterutd Oslo, Seksjon for utdanning, Medisinsk fagavdeling, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO. Påmelding E-post: kurs.oslo@legeforeningen.no Påmeldingsfrist: 07. september 2013 Antall deltakere: 50 Antall kurstimer: 12 Kurspris Leger: 2700 Kurspris Ikke leger: 5400

Mandag 21. october 2013 09.45 Oppmøte/orientering/klassifikasjon/definisjoner. 10.00 Mikrobiell etiologi/prøvetakning/resistensforhold. 10.30 Urinveisinfeksjoner. Epidemiologi. Sykehusinfeksjoner/infeksjoner i institusjoner. Infeksjoner utenfor sykehus. Resistensforhold. 11.00 MRSA/ESBL. 11.30 Lunsj 12.45 Patogenese ved urinveisinfeksjoner hos kvinner og menn. 13.15 Urinveisinfeksjoner hos kvinner/gravide (nedre UVI - symptomer, diagnostikk og behandling. Screening). 14.30 Farmakokinetikk, aktuelle midler ved akutte og kroniske urinveisinfeksjoner. 15.00 Rasjonell antibiotikabruk ved urinveisinfeksjoner. 15.30 Slutt Tirsdag 22. october 2013 09.00 Stensykdommer og infeksjon. 10.00 Urosepsis/postoperative infeksjoner (diagnostikk/behandling). 11.00 Nevrologiske blæreforstyrrelser og UVI/Indikasjoner for RIK. 11.45 Lunsj 12.45 Eksotiske urinveisinfeksjoner. 13.30 Seksuell overførbar sykdom som differnsialdiagnose til UVI. 13.50 Urinveisinfeksjoner/urologisk infeksjoner hos barn. 14.15 Antibiotikaprofylakse i urologi. Muheddin, urologisk avdeling 14.45 Kursprøve/evaluering 15.00 Slutt

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi - den nyresyke pasient karkirurgens utfordring Møterom: Nobel, Holmenkollen Park Hotell, Kursnr.: O-27019

Godkjenninger: Karkirurgi Videreutdanning: Valgfrie kurs: 7t Etterutdanning: Valgfrie kurs: 7t. Nyresykdommer Videreutdanning: Valgfrie kurs: 7t. Radiologi Videreutdanning: Valgfrie kurs: 7t. Målgruppe: Leger under utdanning samt etterutdanning av spesialister i Karkirurgi, Generell kirurgi, Radiologi, Nyresykdommer Læringsmål: Deltakeren skal ha lært og kjenne til utredning, behandling og oppfølging av pasienter med nyresvikt. Innhold: Kurset baseres på forelesninger med gode visuelle demonstrasjoner. Diskusjon i form av forberedte og spontane spørsmål/kommentarer og paneldebatt. Kurskomite: Olav Anders Olstad (kursleder), Jørgen J. Jørgensen, Lars Erik Staxrud, Kirsten Krohg-Sørensen, Antonio Rosales, Jon Otto Sundhagen. Kurssted: Rica Holmenkollen Park Hotell, OSLO Påmelding til: Kontor for legers videre- og etterutd Oslo, Seksjon for utdanning, Medisinsk fagavdeling, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO. Påmelding E-post: kurs.oslo@legeforeningen.no Påmeldingsfrist: 22. september 2013 Antall deltakere: 60 Antall kurstimer: 7 Kurspris Leger: 2000 Kurspris Ikke leger: 4000

Tirsdag 22. october 2013 08.30 Åpning av kurset ved kursleder. 08.40 Den nyresyke pasient. Definisjon, sykdomsutvikling, etiologi, prevalens. 09.00 Preoperativ utredning og vaskulær intervensjon. 09.20 Farge-duplex som ledd i karutredningen hos den nyresyke pasient. 09.40 Risikogrupper for nyresvikt etter karkirurgi. Preoperative kriterier. Relasjon til inngrep, avklemming etc. Karkirurgiske synspunkter. 09.55 Spørsmål/kommentarer. 10.10 Pause 10.30 Profylakse, pre, perog postoperativ nyresvikt. Anestesiologiske synspunkter. 10.50 Postoperativ nyresvikt. Patofysiologi, behandling, prognose. 11.05 Spørsmål/kommentarer. 11.15 Lunsj 12.15 Behandling av nyresvikt. Progresjon av sykdommen. 12.35 Dialysebehandling. Alternativer. 12.55 Sentrale katetere. Indikasjon, alternativer, komplikasjoner. 13.15 Accesskirugi. Fistelalternativer, utredning, teknikk. 13.35 Sviktende fistel. Diagnostikk og endovaskulær behandling. 13.55 Sviktende fistel. Steel problematikk. Kirurgisk behandling. 14.10 Spørsmål/kommentarer. 14.20 Pause 14.40 Nyrearteriestenose. Utredning, behandling. 15.00 Nyretransplantasjon. Planlegging, preoperativ karkirurgi, prognose. 15.20 Potensielle forskningsprosjekter. 15.35 Spørsmål/kommentarer. 15.50 Paneldebatt. 16.10 Avslutning ved kursleder. 16.15 Slutt

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

MØTER OG SYMPOSIUM

NR Dag KL S-1 Man. 08:30 S-1 Man. 13:30 S-1 Tir. 08:00 S-1 Tir. 09:15 S-1 Tir. 13:30 S-2 Tir. 10:00 S-3 Tir. 12:30 S-4 Ons 09:00 S-5 Ons 14:00 S-6 Ons 12:30 S-7 Ons 12:30 S-8 Tor. 09:00 S-9 Tor. 10:30

Møterom Saga A Saga Saga A Saga A Saga Audi-B Audi-B Saga B Saga B Saga C Nobel Saga B Saga B

S-10 S-11 S-12 S-13 S-14

11:00 10:30 12:30 09:00 09:00

Audi-B Bergman Bergman Saga A Saga C

S-15 Fre. 12:30 S-16 Fre. 09:30

Nobel Bergmann

Tor. Tor. Tor. Fre. Fre.

Møter og symposium Camp Trauma - Plenum - National trauma Systems….. Camp Trauma - 4 parallell seksjoner….... Camp Trauma - Plenum - Frie foredrag…… Camp Trauma - Plenum - Nationalt traumesystem….. Camp Trauma - 4 parallell seksjoner….... Training in colorectal surgery Sertifisering i laparoskopi Development of tissue engineering and surgical practice Advanced thoraco-laparoscopy in children Operativ behandling av superobese pasienter Norsk karkirurgisk forenings høstmøtesymposium 2013 Immediately breast reconstruction Management of differentiated thyroid cancer Må det være så vanskelig? - Benign urologi i lommeformat Abdominal wall defects Internt barnekirurgisk møte 2013 Diverticular disease Vertikale mammaplastikker European guidelines on the management of valvular heart disease Esophageal atresia; CDH

Side 23 24 26 27 28 32 33 34 35 37 39 40 41 43 44 45 47 49 51 53

TachoSil «Nycomed Pharma» Lokalt hemostatikum. C30

ATC-nr.: B02B

MEDISINERT SVAMP: Hver cm2 inneh.: Humant fibrinogen 5,5 mg, humant trombin 2 IE, equint kollagen, humant albumin, natriumklorid, natriumsitrat, L-argininhydroklorid. Fargestoff: Riboflavin (E 101). Indikasjoner: TachoSil er indisert hos voksne som støttebehandling ved kirurgiske inngrep for å bedre hemostasen, fremme vevsforsegling og for suturstøtte ved karkirurgi der standardteknikker ikke er tilstrekkelige. Dosering: Kun til lokalt bruk. Skal bare brukes av erfarne kirurger. Det er utilstrekkelig informasjon om bruk til barn. Antall kollagensvamper som anvendes bør alltid være i samsvar med det underliggende kliniske behov, relatert til størrelsen på sårflaten og må vurderes individuelt av den behandlende kirurg. I kliniske studier har valg av dosering vanligvis variert mellom 1-3 svamper (9,5 cm × 4,8 cm), men bruk av opptil 7 er rapportert. For mindre sårflater, f.eks. ved minimal invasiv kirurgi, anbefales kollagensvamper av mindre størrelse (4,8 cm × 4,8 cm eller 3 cm × 2,5 cm). Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke pga. utilstrekkelige sikkerhets- og effektdata. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Forsiktighetsregler: Kun til lokal bruk. Skal ikke brukes intravaskulært. Data for anvendelse ved nevrokirurgi, karkirurgi eller ved gastrointestinal anastomose foreligger ikke. Allergiske hypersensitivitetsreaksjoner kan oppstå. Tegn på hypersensitivitetsreaksjoner er utslett, generell urticaria, tetthetsfølelse i brystet, tungpustenhet, hypotensjon og anafylaksi. Dersom disse symptomer/tegn oppstår, skal administreringen avbrytes umiddelbart. Hvis sjokktilstand inntrer, skal gjeldende prosedyre for sjokkbehandling følges. Tiltak for å forebygge infeksjoner ved bruk av legemidler fremstilt fra humant blod eller plasma omfatter seleksjon av blodgivere, screening av hver enkelt tapping og plasmapooler for infeksjonsmarkører, og effektiv inaktivering/fjerning av virus som en del av produksjonsprosessen. Til tross for dette kan en ikke fullstendig utelukke muligheten for overføring av smittsomme agens. Dette gjelder også virus eller patogener som hittil er ukjent. Tiltakene anses å være effektive mot kappekledde virus som hiv, HBV og HCV, og mot det ikke-kappekledde viruset HAV. Tiltakene har begrenset verdi mot ikke-kappekledde virus som parvovirus B19. Infeksjon med parvovirus B19 kan være alvorlig for gravide kvinner (fosterinfeksjon) og for personer med immundefekt eller økt erytropoiese (f.eks. hemolytisk anemi). Det er sterkt anbefalt å journalføre navn og batchnummer hver gang preparatet benyttes.

Interaksjoner: Preparatet kan denatureres ved kontakt med oppløsninger som inneholder alkohol, jod eller tungmetaller (f.eks. antiseptiske oppløsninger). Denne type substanser skal fjernes så godt som mulig før bruk av preparatet. Graviditet/Amming: Sikkerheten ved bruk under graviditet eller amming er ikke klarlagt. Eksperimentelle dyrestudier er ikke tilstrekkelige til å utrede reproduksjonstoksiske effekter, og/eller effekter på embryo-/fosterutvikling, svangerskapsforløp, fødsel og/eller postnatal utvikling. Skal ikke administreres til gravide og ammende, hvis ikke strengt nødvendig. Bivirkninger: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Øvrige: Feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Immunsystemet: Hypersensitivitet eller allergiske reaksjoner kan oppstå i sjeldne tilfeller hos pasienter behandlet med fibrin. I enkelte tilfeller har disse reaksjonene utviklet seg til alvorlig anafylaksi. Slike reaksjoner kan spesielt observeres ved gjentatt bruk av legemidlet eller dersom det administreres til pasienter med kjent hypersensitivitet for noen av innholdsstoffene. Antistoffer mot innholdsstoffer i fibrinpreparater til sårlukking/hemostatika kan forekomme i sjeldne tilfeller. Svært sjeldne (<1/10 000): Hjerte/kar: Livstruende tromboemboliske komplikasjoner kan forekomme dersom legemidlet utilsiktet administreres intravaskulært. Overdosering/Forgiftning: Det er ingen rapporterte tilfeller av overdosering. Egenskaper: Klassifisering: Lokalt hemostatikum. Inneholder fibrinogen og trombin som et tørket belegg på overflaten av en kollagensvamp. Den aktive siden er farget gul. Virkningsmekanisme: Ved kontakt med fysiologiske væsker, f.eks. blod, lymfe eller fysiologisk saltvann, oppløses innholdsstoffene i belegget og diffunderer delvis inn i såroverflaten. Dette etterfølges av fibrinogen-trombinreaksjonen som initierer det siste trinnet av den fysiologiske blodkoagulasjonsprosessen. Fibrinogen blir omdannet til fibrinmonomere som spontant polymeriserer til et fibrinkoagel, og som på denne måten holder kollagensvampen fast til såroverflaten. Fibrin blir deretter kryssbundet med endogen koagulasjonsfaktor XIII, og danner derved et tett, mekanisk stabilt nettverk med gode limeegenskaper som bidrar til å lukke såret. Metabolisme: Fibrinkoagelet metaboliseres på samme måte som endogent fibrin ved fibrinolyse og fagocytose. Kollagensvampen degraderes ved resorpsjon til vev. Ca. 24 uker etter applikasjon er det kun små rester tilbake, uten noen tegn til lokal irritasjon. Andre opplysninger: Leveres ferdig til bruk i sterile pakninger. For instruksjoner vedrørende bruk og håndtering, se pakningsvedlegg. Pakninger og priser per 13.05.2010: 3,5 x 2,5 cm: 1 stk: kr 551,50. 5 stk: kr 2617,30. 4,8 x 4,8 cm: 2 stk: kr 2787,30. 9,5 x 4,8 cm: 1 stk: 2537,00.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

CAMP TRAUMA Mandag 21 oktober 2013 08.30 - 09.00 Registrering 09.00–10.30 Plenumssesjon:

Møterom: Saga A

National trauma Systems – victories and challenges • Norway and the international perspective

Tina Gaarder

• The Australian perspective

Scott D’Amours

• The Canadian perspective

Tarek Razek

• The ‘real’ US perspective

Raj Gupta

• Discussion

10.30–11.00 Kaffe pause 11.00–12.30 Plenumssesjon:

Møterom: Saga A

Global Care and challenges in austere environment • How can a Norwegian Trauma Competency Service contribute beyond the national perspective?

Torben Wisborg

• GACI – Global Alliance for the care of the injured

Charlie Mock

• Trauma surgical competence in Norway - the impact of the Armed Forces Medical Services

Johan Pillgram-Larsen

• Working with MSF and ICRC - What´s in it for me?

Louis Riddez

12.30–13.30 Lunsjpause

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

CAMP TRAUMA Mandag 21 oktober 2013 - forts 13.30–15.30 Parallel sesjoner

Sesjon 1: FAST workshop

Møterom: Saga

FAST workshop

Johann Baptist Dormagen Johannes Godt

FAST workshop

Johan Baptist Dormagen Johannes Godt

Sesjon 2: MRMI workshop

Møterom: Saga

Medical Response to Major Incidents (MRMI) «En praktisk smakebit av et avansert simuleringsbasert kurskonsept i masseskadebehandling». Hands-on training

Carl Montán

Sesjon 3: Point Of Care

Møterom: Saga

Is thromboelastography the answer?

Tina Gaarder

Demostrasjon: TEG RoTEM PocINR Blodgass

Sesjon 4: Seminar Hypotermi

Møterom: Saga

Fysiologi og patofysiologi ved aksidentell hypotermi Aksidentell hypotermi fra et thoraxkirurgisk perspektiv Hvem skal behandles og hvor? Erfaringer fra Prestøfjord ulykken i Danmark

Ole Magnus Filtvedt Arnt Fiane TBA TBA

15.30–16.00 Kaffepause

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

CAMP TRAUMA Mandag 21 oktober 2013 - forts 16.00–18.00 Parallel sesjoner

Sesjon 1: FAST workshop

Møterom: Saga

FAST workshop

Johann Baptist Dormagen Johannes Godt

FAST workshop

Johan Baptist Dormagen Johannes Godt

Sesjon 2: MRMI workshop

Møterom: Saga

Medical Response to Major Incidents (MRMI) «En praktisk smakebit av et avansert simuleringsbasert kurskonsept i masseskadebehandling». Hands-on training

Carl Montán

Sesjon 3: Hva skjuler seg bak tallene?

Møterom: Saga

Hvem er traumepasienten? Den urolige pasienten – Rus eller hodeskade? Skjæringspunktet mellom fysisk og psykisk skade hos traumepasienten. Veien tilbake etter skade Livet etter skade

Morten Hestnes Stig Tore Bogstrand

Sesjon 4: Seminar Massiv transfusjon:

Møterom: Saga

Damage control resuscitation – sett ovenfra Damage control resuscitation – sett nedenfra Kasus-- diskusjoner

Nils Oddvar Skaga Tina Gaarder

Laila Skogstad Grace I. Romsland Thomas Nysted

18:00-18:30Avslutning

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

CAMP TRAUMA Tirsdag 22 oktober 2013 09.00 - 09.30 Frie foredrag / Registrering Abstrakt nr: 238

Møterom: Saga A

EMBOLISERING AV MILTSKADER - ET TI-ÅRS MATERIALE Dehli T, Bågenholm A, Trasti NC, Monsen SA, Bartnes K

239

SKADER FRA FRAGMENTERENDE AMMUNISJON Jørgensen JJ, Næss PA, Pillgram-Larsen J, Gaarder C

240

STUMPE HALSKARSKADER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUSULLEVÅL Jørgensen JJ, Gaarder C, Irgens M, Jørgensen JJ, Olstad OA, Hestnes M, Næss PA

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

CAMP TRAUMA Tirsdag 22 oktober 2013 - forts 09.30–10.45 Plenumssesjon:

Møterom: Saga A

Nasjonalt traumesystem • Lekfolk

Håkon Kvåle Bakke

• Nødmeldetjeneste (AMK og legevakt)

Jon Erik Steen-Hansen

• Ambulanse

Geir Jøran Sara

• Luftambulanse

Guttorm Brattebø

• Kommunelege i vakt

Magnus Hjortdahl

• Lokalsykehus

(kombineres med traumesenter)

• Traumesenter

Oddvar Uleberg

• Rehabilitering

Audny Anke

• Pasientens perspektiv

Per Oretorp

10.30–11.00 Kaffe pause 11.00–12.30 Plenumssesjon:

Møterom: Saga A

Traumeutdanning • Traumekirurg – mulig i Norge?

Pål Aksel Næss

• Standardisert prehospital behandling – gjennomførbart?

Anders Nakstad

• MRMI – kan man forberede seg på katastrofer?

Carl Montán

• Storskala grunnutdanning av sykepleiere i traumemottak.

Knut Magne Kolstadbråten

• Simuleringsmodeller – eksisterende og mulige områder

Thomas Rajka

• Hvorfor protokoller er tryggest – også innen traumeanestesi

Nils Oddvar Skaga

12.30–13.30 Lunsjpause

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

CAMP TRAUMA Tirsdag 22 oktober 2013 - forts 13.30–15.30 Parallel sesjoner

Sesjon 1: Trauma skills bootcamp Radiologi i initialfasen Kirurgisk luftvei Thoracoscentese og thoraxdren Tilgang her og der

Møterom: Saga

Joakim Jørgensen Jorunn Skattum

Sesjon 2: Prehospital bootcamp

Møterom: Saga

Hvem, hvordan og hvorfor intuberer vi prehospitalt? Prehospital håndtering av livstruende ytre blødning. Primary Survey, triage og masseskade-triage.

Stephen Sollid Gunnar Farstad Hans JuliusHeimdal Marius Rehn

Nakkekrager og immobilisering – evidens og praktisk tilnærmning

Finn Johansen Halvard Stave

Sesjon 3: Seminar Lokalhemostatika

Møterom: Saga

Possibilities and limitations

Scott D´Amours

Demostrasjon: Johnson&Johnson Nycomed Baxter

Sesjon 4: Seminar Traumeforskning Hvordan omsette den gode idéen til en traumedoktorgrad? Spør før du graver, hvilke godkjenninger må på plass? Hvordan kan registerdata best brukes i traumeforskning? Hva skal til for å overbevise dommerne? Praktiske tips for artikkeskriving. Er det så enkelt, eller er veien fra idé til ferdig artikkel mer tornefull?

Møterom: Saga Marianne Skjerven-Martinsen Heidi Thorstensen Nils Oddvar Skaga Petter Andreas Steen Jostein S. Hagemo

15.30–16.00 Kaffepause

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

CAMP TRAUMA Tirsdag 22 oktober 2013 - forts 16.00–18.00 Parallel sesjoner

Sesjon 1: Trauma skills bootcamp Radiologi i initialfasen Kirurgisk luftvei Thoracoscentese og thoraxdren Tilgang her og der

Møterom: Saga

Joakim Jørgensen Jorunn Skattum

Sesjon 2: Prehospital bootcamp

Møterom: Saga

Hvem, hvordan og hvorfor intuberer vi prehospitalt? Prehospital håndtering av livstruende ytre blødning. Primary Survey, triage og masseskade-triage.

Stephen Sollid Gunnar Farstad Hans JuliusHeimdal Marius Rehn

Nakkekrager og immobilisering – evidens og praktisk tilnærmning

Sesjon 3: Seminar Transfusjonsstrategi Blodprodukter i traumatologien: - Indikasjoner & triggere - Type produkter - MTP & DCR - Håndtering av blodprodukter - Forsiktighetsregler og uhell - Farmakoterapi

Finn Johansen Halvard Stave

Møterom: Saga

Anders Holtan Richard Olaussen

Sesjon 4: Seminar Smertebehandling

Møterom: Saga

Generell smertebehandling hos traumepasienter. Bruk av blokkader i smertebehandling hos traumepasienter. Når ingenting fungerer - Avansert smertebehandling av traumepasienter.

Johan Ræder Anne Holmberg Audun Stubhaug

18:00-18:30Avslutning

”Gir kontroll med blødning og kan forhindre adheranser” 4DryField PH er et hemostatisk pulver. CE-registrert som medisinsk utstyr, Klasse III. ®

4DryField PH er sterilt, pyrogenfritt og biokompatibelt. ®

4DryField PH inneholder ingen komponenter av animalsk eller human opprinnelse. ®

4DryField PH absorberer vann fra blod. De cellulære blodkomponentene sammen med proteiner oppkonsentreres, og koagualsjonsprosessen akselereres. ®

4DryField PH og blod danner en hemostatisk plugg som stopper videre lekkasje. ®

Kontakt Navamedic for ytterligere informasjon.

Navamedic ASA Postboks 107, 1325 Lysaker Tel: +47 67 11 25 45 E-post: infono@navamedic.com www.navamedic.com

THERE IS A THIN LINE BETWEEN INFECTION AND SUCCESFUL SURGERY. YOU ARE WATCHING IT.

For å redusere faren for sårinfeksjoner har Ethicon introdusert verdens første antibakterielle suturer. Ethicons Plus suturer dreper bakterier og hindrer bakteriell kolonisering av suturen. Dette er til pasientens beste!

Besøk ethicon.com for mer informasjon om Ethicons Plus Suturer.

*Wang et al. Systematic review and meta-analysis of triclosan-coated sutures for the prevention of surgical site infection. Br J Surg 2013 Mar;100(4):465-73.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Tirsdag 22. oktober 2013 kl. 10.00 – 11.30 Audi - B

Training in colorectal surgery

Kl 10:00 – 10:05

Wellcome Professor Bjørn Edwin

Kl 10:05 – 11:00

Training in colorectal surgery/LapCo Professor Mark Coleman, LapCo/GBR

Kl 11:00 – 11:15

Discussion

Kl. 11:30 Lunsj

Norsk thoraco-laparoskopiforening (NTLF) Johnson & Johnson AS Covidien Norge AS 32

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Tirsdag 22. oktober 2013 kl. 12.30 – 14.00 Audi - B

Sertifisering i laparoskopi

Kl. 12:30 – 13:15

Kl 13:15

Sertifisering i laparoskopisk teknikk Ronald Mårvik og Cecilie Våpenstad St. Olavs hospital, NSALK, Trondheim

Diskusjon

Norsk thoraco-laparoskopiforening (NTLF) Johnson & Johnson AS Covidien Norge AS 33

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

NKF Symposium Onsdag 23. oktober 2013 kl.09.00 â&#x20AC;&#x201C; 10.00 Saga-B

Development of tissue engineering and surgical practice - state of the art Professor Amulya K. Saxena Department of Pediatric- and Adolescent Surgery Head of Experimental Fetal Surgery & Tissue Engineering Unit Medical University of Graz, Austria

Norsk Barnekirurgiske forening og Norsk kirurgisk forening 34

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Barnekirurgisk Symposium Onsdag 23. oktober 2013 kl.14.00 â&#x20AC;&#x201C; 16.00 Saga-B

Advanced thoraco-laparoscopy in children (ie. esophageal atresia, empyema, CDH repair, anti-GER, and intussusception)

Professor Amulya K. Saxena Department of Pediatric- and Adolescent Surgery Head of Experimental Fetal Surgery & Tissue Engineering Unit Medical University of Graz, Austria

Norsk Barnekirurgiske forening 35

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

FEDMEKIRURGISK SYMPOSIUM Onsdag 23. oktober 2013 kl. 12.30 – 14.00 Saga - C Operativ behandling av superobese pasienter 12.30 Velkommen Torgeir T. Søvik, lege og PhD, OUS Ullevål, leder NFBK 12.35 Superobesitas: Hva er det, hvor vanlig er det – og er det farlig? Hilde Risstad, lege / stipendiat, Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, OUS Aker 12.45 Langtidsresultater etter gastrisk bypass for superobesitas Ingvild Høgestøl, lege, Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, OUS Aker 12.55 Gastrisk bypass versus duodenal switch for superobesitas Torgeir T. Søvik, lege og PhD, OUS Ullevål 13.05 Sleeve gastrektomi for superobesitas Villy Våge, overlege PhD, Gastrokirurgisk avdeling, Førde sentralsjukehus 13.15 Duodenal switch for superobesitas – hvilken rolle har operasjonen i behandlingen i dag og hvordan utføres den optimalt? Villy Våge, overlege PhD, Gastrokirurgisk avdeling, Førde sentralsjukehus 13.25 Oppsummering og spørsmål

Kvalitetsregistre innen fedmekirurgi Scandinavian Obesity surgery Register (SOReg) 13.30 Status i Sverige Representant fra SOReg, Sverige 13.45 Status i Norge Villy Våge, overlege PhD, Gastrokirurgisk avdeling, Førde sentralsjukehus 13.55 Spørsmål

Norsk forening for for bariatrisk kirurgi 37

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Norsk karkirurgisk forenings høstmøtesymposium 2013 Onsdag 23.oktober kl 12.30

Nobel

Endovaskulær behandling av thorakoabdominale aneurismer. Hvor står vi og hvor går vi? Møteledere: Jarlis Wesche, Ahus og Erik Mulder Pettersen, Sørlandet Sykehus 1230 Åpning ved NKKFs leder Arne Seternes 1235 Status Helse Nord – Knut Kjørstad, UNN 1245 Status Helse Midt - Conrad Lange, St Olavs Hospital 1255 Status Helse Vest – Gustav Pedersen, Haukeland Sykehus 1305 Status Helse Sør Øst – Kirsten Krohg-Sørensen, Rikshospitalet 1315 Erfaringer fra Uppsala - Martin Björck, Uppsala 1335 Utviklingen i stentgraft for behandling av thorakoabdominale aneurismer - Tim Resch, Malmø 1400 Diskusjon 1430 Kaffepause

Quo vadis, norske karkirurger? Med eller uten endovaskulær kompetanse? Møteleder: Arne Seternes, St Olavs Hospital 1500 Åpning ved NKKFs sekretær Erik Mulder Pettersen 1505 Dagens krav til endovaskulær kompetanse i spesialiteten – Jarlis Wesche, Spesialitetskomiteen 1515 Den framtidige spesialitetsutdanningen - Erik Fosse, Rikshospitalet/Helsedirektoratet 1535 Hva skjer i Sverige? - Martin Björck, Uppsala 1555 Status i Norge: Hvor mange endovaskulære prosedyrer gjøres av karkirurger? – Beate Viddal, SUS 1610 Hvorfor gjør kardiologer PCI? – Rune Wiseth, St Olavs Hospital 1630 Endovaskulære krav i utdanningen til karkirurg i andre europeiske land - Carl Henrik Schelp, Haukeland 1650 Hvem bør stå for den endovaskulære utdanningen - ubekreftet 1710 Hva ville jeg ha gjort dersom jeg var under utdanning i karkirurgi i dag? - Terje Hasselgård, Molde sykehus 1720 Diskusjon 1800 SLUTT Symposiumet arrangeres med støtte fra Norsk kirurgisk forening

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

MAMMA SYMPOSIUM Torsdag 24. oktober 2013 kl. 09.00 - 10.00 Saga - B

Guest lecturer:

Dr Amit Goyal Derby Royal Hospital, UK Immediately breast reconstruction; patient selection, strategy and technique. Advantages and pitfalls by using ADM Moderator: Ellen Schlichting

Symposiet arrangeres med stĂ¸tte fra LIFE CELL

Norsk forening for brystog endokrinkirurgi og Norsk kirurgisk forening 40

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ENDOKRIN SYMPOSIUM Torsdag 24. oktober 2013 kl. 10.30 - 11.30 Saga - B

Guest lecturer:

Dr David Scott-Coombes University Hospital of Wales, Cardiff From Diversity to Consensus; guidelines for the management of differentiated thyroid cancer

Moderator: Michael Brauckhoff

Norsk forening for brystog endokrinkirurgi og Norsk kirurgisk forening 41

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Torsdag 24. oktober 2013 kl. 11.00 - 13.00 Audi – B

Må det være så vanskelig? Benign urologi i lommeformat Møteledere: Anja Løvik og Karin Hjelle

Velkommen

Norsk Urologisk Forening 43

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

BARNEKIRURGI SYMPOSIUM Torsdag 24. oktober 2013 kl. 10.30 - 11.30 Bergmann

Abdominal wall defects - the impact of good surgical technique and having a good treatment plan - how I do it

Guest lecturer: Prof. Juan A. Tovar Departamento de Cirugia Pediatrica Hospital Universitario La Paz, Madrid, Spain

Norsk Barnekirurgiske forening 44

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

BARNEKIRURGI Torsdag 24. oktober 2013 kl. 12.30 – 13.45 Bergmann

Internt barnekirurgisk møte 2013 Currarino syndrom: et 50 års Pasientmateriale fra Rikshospitalet

Tom Monclair, OUS-Rikshospitalet

E. coli hemorragisk kolitt

Esther Kuhrij, St. Olavs Hospital

Teknikk ved PEG Saf T Pexy

Hans Skari, OUS-Ullevål

Urethraskade – en kasuistikk

Camilla Muller, St. Olavs Hospital

Etisk dilemma – nyfødt med multiple misdannelser Morten Vigen, St. Olavs Hospital Circumcisio

Hans Skari, OUS-Ullevål

Kasuistikk

Øystein Drivenes, St. Olavs Hospital

Norsk Barnekirurgiske forening 45

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Fredag 25. oktober 2013 kl. 09.00 – 13.00 Saga A

Diverticular disease 0900 0915 0935 1005

Introduction and overview Tom Øresland, AHUS Diverticular disease with the eyes of a gastroenterologist Arnold Berstad, Bergen Uncomplicated diverticulitis, use of antibiotics, follow-up Abbas Chabok, Vesterås / Gunn Signe Jakobsen, AHUS Bleeding and fistulas Hartwig Körner, Stavanger

1025

Case discussion

1045

Coffee break

1105

Abscess/stenosis: radiological differential diagnosis and intervention. Radiologist AHUS

1135

Case discussion

1145

Perforation and peritonitis / SCANDIV Johannes Schultz, AHUS Elective sigmoid resection for diverticulitis: a plea for standardizing surgical indications and techniques Pascal Gervaz, Genève Case discussion Closing remarks

1205 1235 1255

Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi 47

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Fredag 25. oktober 2013 kl. 09.00 â&#x20AC;&#x201C; 13.00 Saga C

Vertikale mammaplastikker MĂ¸teleder: Ayman Zakaria Leder i Norsk forening for estetisk kirurgi Generell innfĂ¸ring i Vertikale mammaplastikker Dr: Ayman Zakaria, Teres Colosseum, Stavanger Kl. 10.30 Kaffe pause Forenklet vertikal mammaplastikk Modifisert Hall-Findlay, foredrag og film Dr. Patrick Fontet, Amiens, France Norske erfaringer med Hall- Findlay Dr. Hilde Bugge, Aleris sykehus Norsk Forening for estetisk kirurgi Norsk plastikkirurgisk forening 49

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Fredag 25. oktober 2013 kl. 12.30 â&#x20AC;&#x201C; 13.30 Nobel

European guidelines on the management of valvular heart disease Professor Philippe Kolh University Hospital Liege, Belgia

Norsk thoraxkirurgisk forening 51

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

BARNEKIRURGI SYMPOSIUM Fredag 25. oktober 2013 kl. 09.30 - 11.30 Bergmann

Esophageal atresia -the impact of good surgical technique and having a good treatment plan -how I do it

CDH (congenital diaphragmatic hernia) -the impact of good surgical technique and having a good treatment plan -how I do it

Guest lecturer: Prof. Juan A. Tovar Departamento de Cirugia Pediatrica Hospital Universitario La Paz, Madrid, Spain

Norsk Barnekirurgiske forening 53

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTER OG GENERALFORSAMLINGER NR

Dag

Møterom

GF-1 Ons. 17:30

Saga A

GF-2 Ons. 08:10

Nobel

GF-3 Ons. 14:30

St.rom 5-6

GF-4 Ons. 16:30

St.rom 7-8

GF-5

Tor

14:30

Saga B

GF-6

Tor. 17:30

Saga C

GF-7

Tor. 14:00

Audi-B

GF-8

Tor. 10:30

Nobel

GF-9

Tor. 15:00

Nobel

GF-10 Tor. 15:15

Bergmann

GF-11 Tor. 10:30

St.rom 5-6

GF-12 Tor. 17:00

Saga A

Årsmøte / Generalforsamling

Side

NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIR. NORSK KARKIRURGISK REGISTER (NORKAR) NORSK FORENING FOR BARIATRISK KIRURGI NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN KIR. NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING NORSK UROLOGISK FORENING NORSK KARKIRURGISK FORENING NORSK THORAXKIRURGISK FORENING NORSK BARNEKIRURGISK FORENING NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIR. NORSK KIRURGISK FORENING

56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE I NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIRURGI Onsdag 23. oktober 2013 Kl. 17.30 SAGA A

Saksliste:

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

NORKAR MEDLEMSMØTE 2013 Onsdag 23. oktober 2013 KL. 08.10 – 09.30 Møterom: NOBEL

Agenda: 1. Orientering om status, NORKAR og HKR 2. Online registrering i MRS – Status og videre framdrift 3. Online registrering – tilbakemelding fra pilotbrukerne 4. NORKAR Årsrapport for 2012 Introduksjon og gjennomgang av hovedgrupper

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR BARIATRISK KIRURGI Onsdag 23. oktober 2013 kl 14.30 – 16.00 Styrerom 5-6

Agenda Status for fedmekirurgisk virksomhet i Norge. Medlemskap for Norge i IFSO. Valg av nye representanter i Norsk forening for bariatrisk kirurgi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI Onsdag 23. oktober 2013 kl 16.30 – 19.00 Styrerom 7-8

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN-KIRURGI (NFBEK) Torsdag 24. oktober 2013, kl 14.30 Saga B Saksliste: 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7.

Åpning av årsmøtet Valg av ordstyrer og referent Godkjenning av innkalling og dagsorden Årsberetning fra styret Gjennomgang av regnskap Beretning fra spesialitetskomiteen Saker av interesse for medlemmene: Ny spesialitetsstruktur; oppdatering for status 8. Utdeling av priser for beste foredrag på Høstmøtet 2013 9. Utdeling av stipender 2013 10. Valg 11. Eventuelt

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING Torsdag 24. oktober 2013 kl 17.30 – 19.00 Saga C Dagsorden: 1. Valg av ordstyrer og referent 2. Godkjennelse av innkalling og dagsorden 3. Utdeling av prisen for Beste vitenskaplige presentasjon 4. Utdeling av Puls Prisen 5. Gjennomgang av årsberetning v/ leder Thomas Sjøberg 6. Gjennomgang av regnskap v/ kasserer Hans Christian Sylvester-Jensen 7. Saker fra styret a) Mange abstrakt i år. Er det grunn til å forandre på møtestrukturen ? b) Finansiering av kommende Skandinavisk Møte i Tromsø. 8. Fastsettelse av medlemskontingent. 9. Valg av styre *, representanter i EBOPRAS/UEMS, IPRAS/ESPRAS, ISAPS, EQUAM *. 10. Valg av revisor* 11. Rapport fra kvalitetsutvalget v/ leder Georg Panczel 12. Rapport fra avdelingene 13. Rapport fra Norsk forening for estetisk plastikkirurgi v/ leder Ayman Zakaria. 14. Rapport fra Spesialitetskomiteen v/ leder Erling Bjordal 15. Rapport fra Utdanningskomiteen v/ Bjørn Erik Rosenberg 16. Rapport fra IPRAS møte i Chile ved Michael Schneider 17. Rapport fra EBOPRAS/UEMS/EQUAM/UEMS * Forslag kan fremmes på Generalforsamlingen eller sendes til valgkomitéens leder Kjersti Ausen; kjersti.ausen@stolav.no Kirurgmiddag på Månefisken, Grunerløkka kl. 19.30. sammen med de andre ved Høstmøtet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK UROLOGISK FORENING Torsdag 24. oktober 2013 kl. 14.00 â&#x20AC;&#x201C; 15.30 Audi B

Til medlemmene i NUF. Generalforsamling i Norsk Urologisk Forening og Norsk Institutt for Urologi Saksliste er tilgjengelig fra foreningens hjemmeside f.o.m 30.09.2013 Med vennlig hilsen Styret

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK KARKIRURGISK FORENING Tid: Torsdag 24. Oktober kl 10.30-12.30 NOBEL

Årsmøtet er Norsk karkirurgisk forenings høyeste organ og er åpent for alle medlemmer. Foreløpig saksliste: 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13.

Godkjenning av innkalling Valg av møteleder Valg av referent Årsberetning NKKF Regnskap, budsjett Medlemskontingent Vintermøte 2014 Årsberetning Spesialitetskomiteen Rapport fra Kvalitetsutvalget Rapport fra Kode/DRG utvalget Rapport fra internasjonale foreninger Valg på representanter Saker fremlagt av medlemmene og styret

Forbehold om endringer i programmet

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK THORAXKIRURGISK FORENING Torsdag 24. oktober 2013 kl 15.00 – 16.30 Nobel

Merk: Årsberetningen publiseres på web-siden til NTKF www.legeforeningen.no/thorax forut for årsmøtet. Forslag under Evt. bes mottatt styret NTKF ved leder min. 14 dager før årsmøtet

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK BARNEKIRURGISK FORENING Torsdag 24. oktober 2013, kl. 15.15-16.45 Bergman SAKSLISTE 1. Åpning av møtet, valg av møteleder og referent 2. Godkjennelse av innkalling og referat fra forrige generalforsamling 3. Årsberetning fra styret 4. Regnskap og budsjett a. Regnskap for 2012 b. Regnskapsrapport pr. 30.09.2013 c. Budsjett for 2014 5. Rapport fra Spesialitetskomiteen i barnekirurgi 6. Valg* (styret, spesialitetskomite og øvrige representanter) 7. Rapport vedr. UEMS, EUPSA og WOFAPS 8. Prisutdeling og utnevnelse av æresmedlem 9. Innkomne saker / Eventuelt

* Merknad Valgkomiteens innstilling er mailet til medlemmene på forhånd. Andre forslag til kandidater kan mailes til leder Hans Skari (hans.skari@yahoo.no) eller fremmes på Generalforsamlingen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI Torsdag 24. oktober 2013 kl 10.30-12.00 Styrerom 5-6 Saksliste:

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK KIRURGISK FORENING Torsdag 24. oktober 2013 kl 17.00 Saga hall A Sakliste Sak 1

Åpning av møtet

Sak 2

Valg av møteleder, godkjenning av innkallingen

Sak 3

Årsberetning fra styret

Sak 4

Rapport fra Spesialitetskomiteen i generell kirurgi

Sak 5

Rapport fra Norsk Thoraco-laparoscopiforum (NTLF)

Sak 6

Rapport fra Traumeutvalget

Sak 7

Rapport fra Nordisk kirurgisk forening

Sak 8

Rapport fra de fagmedisinske foreningene

Sak 9

Prisutdeling Kirurgen

Sak 10

Saker forelagt av styret 10.1

Honorar til styret

10.2

Honorar til redaktører i Kirurgen med hjemmeside

10.3

Forslag til nye æresmedlemmer

Sak 11

Saker forelagt av medlemmene

Sak 12

Regnskap 2012

Sak 13

Budsjett / Prognose 2013 , Budsjett 2014

Sak 14

Valg av styret, spesialistkomité og valgkomité

Sak 15

Årsmøtet 2014

Endelig agenda med Årsmelding legges ut på NKF sin hjemmeside ( www.legeforeningen.no\kirurgen ) og sendes medlemmene på mail. Kl.19.30 Middag

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

NB !

Vitenskapelige forhandlinger

VIKTIG NB!

GENERELL INFORMASJON TIL MØTELEDERE OG FOREDRAGSHOLDERE

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Høstmøtet 2013. Til møteledere For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende;

Møteledere: 1. Tiden skal holdes. Start presis. Foredragsholdere får tildelt 8 minutter taletid, med mulighet for etterfølgende 2 minutter til diskusjon. Dersom foredragsholder ikke er ferdig, skal møtelederen be ham komme med konklusjonen. Den tid som brukes ut i diskusjonstiden skal trekkes fra, slik at ingen foredragsholder tillates å bruke mer enn tilmålt tid; 10 minutter. Seksjonen må og skal avsluttes senest på annonsert tidspunkt. 2. Møteleder skal orientere seg i møtelokalet før seksjonen begynner, og se til at han er kjent med hvordan pc og projektor betjenes, lys slukkes og tennes, og hvordan mikrofoner virker. Dette for å unngå at praktiske ting stjeler verdifull møtetid. 3. Møteleder bør sette seg inn i seksjonens abstrakter på forhånd, og forberede spørsmål til foredragsholderen. 4. Møteleder skal møte opp i god tid før aktuelle seksjon. 5. Møteleder skal oppfordre alle til å besøke utstillingene i pausen.

Generelt 1. Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. 2. Møteleder har ansvar for å holde tiden. Oslo september 2013. NKF – styre

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Høstmøtet 2013. Til foredragsholdere. For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende; Prøvekjør foredraget og sjekk at tiden kan holdes. Du har maks 8 minutter taletid, og 2 minutter diskusjonstid. Bruk heller litt for kort tid, slik at det blir god tid for diskusjon. PC For Høstmøtet 2013 er det etablert et eget ”teknisk sekretariat” i etasjen over Saga-hall. Alle PC baserte foredrag må leveres inn minst 5 timer før foredraget skal presenteres, på CD eller med ”memory stick”. Foredraget vil bli lastet ned på en sentral server av teknikere, og derfra fordelt ut på møterommene.

Det er viktig at alle foredrag leveres som powerpoint filer og gis et fil navn tilsvarende foredragsnummeret, før de leveres inn. Foredragsnummeret finner du i Vitenskapelige forhandlinger eller på Høstmøte siden på www.legeforeningen.no/nkf . Dette for at navnet skal være entydig, og at vi skal sikre oss at det blir sendt til riktig møterom. Vi vil sterkt oppfordre flest mulig til å sende oss en kopi av powerpoint presentasjonen på CD eller mail i god tid før Høstmøtet, slik at mest mulig av tilretteleggingen kan gjøres før Høstmøtet starter. Presentasjonen sendes da per post til: Norsk kirurgisk forening, ved teknisk sekretariat, Postboks 17 Kjelsås, N-0411 Oslo. Presentasjoner som er < 50 MB sendes over mail til teknisk sekretariat sin mail adresse: kirurg@slettenco.no Større filer med video og mye bilder må fortsatt leveres direkte i teknisk sekretariat minst 5 timer før foredraget skal holdes. Dersom du har spørsmål vedrørende dette, vennligst ta kontakt med sekretariatet på e-post: lars@vasli.no eller på tlf: 90 69 63 52. Test PC presentasjonen i det tekniske sekretariatet i god tid før aktuell seksjon. Generelt Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. Møteleder har ansvar for å holde tiden. Blir du ikke ferdig til tiden, vil du bli avbrutt av møteleder. Oslo september 2013 NKF – styre

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

GENERELL INFORMASJON • Minibank finnes ikke i hotellet.

(Nærmeste minibank ved Skimuset, oppe ved hoppbakken)

NB. Ta med kontanter til lunsj. • Parkering mot betaling: • Parkering ved VM-huset • Hotellgarasjen.

• Ankomst / Avreise :

• Taxi fra Gardermoen til hotellet ca. pris : • Oslo Taxi : kr. 800,• Flytog til Oslo S, T-bane til Holmenkollen stasjon.

• LUNSJ BILLETTER KR. 200,-

Billettene selges i NKF’s sekretariat. MERK: Kun kontant betaling. (Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)

• Kirurg middagen – se egen invitasjon Kr. 398,-

(Billettene må betales via nettsiden vår – egen påmelding og betaling)

• BESØK OPPSLAGSTAVLEN VED NKF’S SEKRETARIAT JEVNLIG. HER HENGER BESKJEDER TIL DELTAGERNE.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

PRISER OG STIPENDER – HØSTMØTET 2013 Fagområde

Pris – stipend

Merk

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste foredrag

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste video

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste nykommer

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste eksperiment. studie

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste eksperiment. foredrag

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste kliniske foredrag

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste foredrag fra miljø utenfor universitetssykehus

Plastikkirurgi

PULS-prisen

Mest interessante problem. og kvalitet på abstrakt

Plastikkirurgi

NPKF-pris

Beste vitenskapelige presentasjon

Urologi

NUF-prisen

Beste foredrag (unntatt endourologi)

Urologi

NIU’s rekrutteringspris

Beste foredrag fra en LIS/turnuslege/etc

Karkirurgi

B.Braun Medical

Beste foredrag

Karkirurgi

NKKF-pris

Beste LIS

Thoraxkirurgi

MediStim-prisen

Beste foredrag

Mamma /Endokrin

Astra Zeneca

Beste foredrag mamma ca.

Mamma /Endokrin

Novartis

Beste foredrag mamma ca.

Mamma /Endokrin

Nycomed

Beste foredrag endokrinkir.

Barnekirurgi

NBKF-stipendium

Beste foredrag barnekirurgi

Traumatologi

Norsk Luftambulanses Forskningspris

Beste traume forskning presentert

Kirurgens 1. og 2. pris

Kirurgen / NKF

De 2 beste artikler i Kirurgen siste år

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

UTSTILLERE HØSTMØTET 2013 Utstillere 21-22 oktober - Camp Trauma STAND 17,0 17,2 18,0 19,0 20,0 20,2 21,0

FIRMANAVN LAERDAL MEDICAL TAKEDA NYCOMED MASTER SURGERY SYSTEMS UPVISER BERGMAN DIAGNOSTIKA JOHNSON OG JOHNSON BAXTER AS

STAND 21,2 22,0 23,0 24,0 25,0 31,0

FIRMANAVN HAEMONETICS SCANDINAVIA IPSEN NORDIC FRESENIUS KABI NORGE FORSVARETS SANITET ROCHE NORGE JEHOVAS VITNER

Utstillere 23-25 oktober - Kirurgisk Høstmøte STAND 24,0 34,0 51,1 51,2 52,1 52,2 53,0 54,0 55,0 56,1 56,2 57,0 58,1 58,2 61,0 62,1 62,2 62,3 63,1 63,2 63,3 64,1 64,2 64,3

FIRMANAVN FORSVARETS SANITET ST. OLAVS HOSPITAL, N. SENTER MASTER SURGERY SYSTEMS LIFECELL VINGMED FERRING LEGEMIDLER COVIDIEN NORGE JOHNSON OG JOHNSON B.BRAUN MEDICAL BOSTON SCIENTIFIC NORGE APPLIED MEDICAL MEDISTIM ADCARE PERIMED KARL STORZ ENDOSKOPI DICO POSICOM ALLERE INTUITIVE SURGICAL MIKRONMED RUHS BARD NORWAY ELI LILLY NORGE PROSTALUND

STAND 65,1 65,2 65,3 66,0 67,1 67,2 68,1 68,2 71,0 72,0 73,0 74,1 74,2 75,1 76,1 82,1 82,2 82,3 83,1 84,0 85,1 86,1 86,2

FIRMANAVN CONVATEC NORWAY ALLERGAN NORDEN JEHOVAS VITNER OLYMPUS NORGE UPVISER ASTELLAS PHARMA SMITH & NEPHEW INCLINO COVIDIEN NORGE JOHNSON OG JOHNSON B.BRAUN MEDICAL HISTOLAB PRODUCTS ANDERSEN MEDICAL NORGE DIDR.MEHN-ANDERSEN LEMAITRE VASCULAR TAKEDA NYCOMED MERIVAARA KARL STORZ ENDOSKOPI ONEMED OLYMPUS NORGE MEDAC PULS PHOTOCURE

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

VALHALL 1

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

VALHALL 2

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

FRIE FOREDRAG Nrstart

Nrslutt

Antall

Dag

Møterom

Tor.

08:00

Saga C

FRIE FOREDRAG - FAGOMRÅDE - TEMA Plastikkirurgi

Tor.

10:30

Saga C

Plastikkirurgi

Tor.

12:30

Saga C

Plastikkirurgi

Tor.

15:00

Saga C

Plastikkirurgi

Ons. 12:00

Audi-B

Urologi – Barn

Ons. 14:00

Audi-B

Urologi – Fire spesialutvalgte present.

Tor.

09:00

Audi-B

Urologi – Ca. Prostata

Fre.

08:30

Audi-B

Urologi – Urologia Varia

Fre.

10:00

Audi-B

Urologi – Ca. Renis –

Ons. 08:00

Saga A

Gastroenterologi – Øvre

Ons. 10:30

Saga A

Gastroenterologi – Barnekirurgi

105

Ons. 12:30

Saga A

Gastroenterologi – Øvre / Diverse

106

114

Ons. 15:00

Saga A

Gastroenterologi – Diverse

101

115

129

Tor.

08:00

Saga A

Gastroenterologi – Diverse

102

130

141

Tor.

11:00

Saga A

Gastroenterologi – Nedre

104

142

147

Tor.

14:00

Saga A

Gastroenterologi – Nedre

105

148

153

Tor.

15:30

Saga A

Gastroenterologi – Nedre

106

154

165

Ons. 08:00

Saga C

Gastroenterologi – Overvekt

107

166

171

Ons. 10:30

Saga C

Gastroenterologi – Overvekt

109

172

181

Ons. 09:50

Nobel

Karkirurgi

110

182

191

Tor.

08:00

Nobel

Karkirurgi

111

192

197

Fre.

08:30

Nobel

Thoraxkirurgi 1.

113

198

206

Fre.

10:00

Nobel

Thoraxkirurgi 2.

114

207

211

Fre.

14:00

Nobel

Thoraxkirurgi 3.

115

212

217

Ons. 15:00

Saga C

Mamma / endokrin kirurgi - 1

116

218

223

Ons. 16:30

Saga C

Mamma / endokrin kirurgi - 2

117

224

229

Tor.

08:00

Saga B

Mamma / endokrin kirurgi - 3

118

230

237

Tor.

12:30

Saga B

Mamma / endokrin kirurgi - 4

119

238

240

Tir.

09:00

Saga A

Traumatologi – Multitraume 1

120

241

244

Tor.

08:30

Styrerom 5-6 Maxillofacial kirurgi

Side

121

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi

21-25 oktober 2013

Plastikkirurgi Torsdag 24. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga C Møteleder: T. Sjøberg 1

STRENG SYSTEMATISERING AV DIEP KIRURGIEN – HJELPER DET? Tiller C, Krøger P, Davik B

DIEP KIRURGI OG PROSJEKTENE «OPERASJONSTID» OG «TIDLIG OPPSTART» Tiller C, Krøger P, Hodne R

HVA ER RESULTATET AV EKSTRA ØKONOMISK STØTTE FOR PASIENTER SOM HAR BEHOV FOR BRYSTREKONSTRUKSJON VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS? Tønseth KA, Berg TM, Bjark T, Brøndmo B, Mesic H, Schlichting E, Schneider M, Tindholdt TT, Utvoll J

PREOPERATIV VURDERING AV PASIENTER SOM SKAL BRYSTREKONSTRUERES MED DIEP-LAPP Tønseth KA, Berg TM, Brøndmo B, Mesic H, Tindholdt TT

MASTECTOMIES OG UMIDDELBAR BRYST REKONSTRUKSJON I EN SEANSE MED PROTESER. Zakaria A, Nysted A

SJELDEN KOPLIKASJON FOR 20 ÅR GAMLE MENTOR SALINE PROTESER. Zakaria A, Skadberg Ø, Brede C

VAKTPOSTLYMFEKNUTEBIOPSI I STAVANGER – 2,5 ÅR ETTER Davik B, Tiller C, Svee A

PREOPERATIV SCREENING VED FETTRANSPLANTASJON VED BRYSTKREFT Schneider M, Byholt M

HANDLINGSALTERNATIV FÖR ATT RÄDDA BRÖSTPROTES VID EXPONERAT IMPLANTAT ELLER HOTANDE EXTRUSION Cederqvist B

“ANAPLASTIC LARGE CELL LYMPHOMA” VED BRUK AV SILIKONPROTESE I BRYSTREKONSTRUKSJON: EN KASUISTIKK Sørensen K, Murphy J, Lennard A, Wadehra V, Menon GK, Collis N

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

AXILLÆR OG SUPRAKLAVIKULÆR LYMFADENOPATI SOM FØLGE AV RUMPERTE POLY IMPLANT PROTHESE (PIP) BRYSTIMPLANTATER. EN KASUISTIKK. Gullestad K, Schneider M, Gullestad HP

BLØTDELSDEKNING MED PECTORALIS MAJOR LAPP ETTER MEDIASTINITT Berg T, Vindenes H Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi

21-25 oktober 2013

Plastikkirurgi Torsdag 24. oktober Kl. 10.30 – 11.40 Sted: Saga C Møteleder: Sætnan 13

NYOPPRETTET PLASTIKKIRURGISK TILBUD VED BÆRUM SYKEHUS Knudsen CW, Schou SM, Knezevic M, Isaksen T

BRUK AV MUSKELSPARENDE TRAM LAPP I POSTPNEUMONECTOMY EMPYEM DeWeerd L, Dønland A.M

LUKNING AV KOMLEKSE BAKRE MIDTLINJEDEFEKTER ETTER SPINALKIRURGI MED SENSIBEL MIDTLINJEBASERT PERFORATORLAPP, OG LANGTIDSRESULTATER. Valen K, de Weerd L, Solberg T, Weum S

VEVESEKSPANSJON VED REKONSTRUKTIV KIRURGI Ausen K, Gonzales CG

EPIDERMOLYSIS BULLOSA - EIT SJELDANT BRANNSKADELIKNANDE SYNDROM Almeland SK, Klingenberg C, de Weerd L

INFEKSIØS MYOSITT – EN ALVORLIG INFEKSJONSSYKDOM Schou M, Alvirovic J, Isaksen T, Knezevic M

FØREBYGGING OG FØRSTEHJELP VED BRANNSKADAR BLANT NORSKE HELSEARBEIDARAR Brekke RL, Haugsmyr E, Remme ÅR, Vindenes HA

Kl. 11.40 – 12.30 Lunsj

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi Torsdag 24. oktober Kl. 12.30 – 14.30 Sted: Saga C Møteleder: Sætnan 20

PLASMINOGENAKTIVATOR OG HYPERBAR OXYGENBEHANDLING VED FROSTSKADER Løkebø JE, Sjøberg T, Mercer JB, Trasti NC, Bjordal E, de Weerd L

CULTURING OF HUMAN ADIPOSE DERIVED MESENCHYMALE STEM CELL (ADSCS) UNDER HYPOXIC CONDITIONS AFFECTS PRODUCTION OF WOUND HEALING AND GROWTH FACTORS Gullestad HPG, Mirlashari MRM, Landsverk KSL, Hasvold GH, Josefsen DJ, Kvalheim GK

MALIGNT MELANOM OG VAKTPOSTLYMFEDIAGNOSTIKK VED BRESLOW 1-2MM. Styles T, Davik B, Rasdal KV

FALLSKERMTEKNIKK FOR LUKNING AV ENTEROKUTANE FISTLER Nergård S, de Weerd L, Kjæve J

NEKROTISERENDE FASCIITT VED SUS 2006-2013 Rasdal KV

ANTEROLATERAL THIGH FLAPS ( ALT) VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS 2007-2013 Oliver NK, Buhagen S, Schneider M, Brøndmo BC, Mesic H

FRI MUSKELLAPP VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS 2004-2013 Buhagen S, Oliver N, Brøndmo BC, Jørgensen MJ, Mesic H

VERTIKAL PANNIKULEKTOMI HOS OVERVEKTIGE OG SYKELIG OVERVEKTIGE PASIENTER- ER DET FORSVARLIG? Ramirez Cabello CM, Gunnarsson GL

ALLOPURINOL-INDUSERT TOXISK EPIDERMAL NEKROLYSE, EN KASUISTIKK OG LITTERATURGJENNOMGANG Nygård I, Sivertsen O, De Weerd L

Vitenskapelige forhandlinger

TOMMELENS TOMMELREGLER – SMÅ LIGAMENT MED STOR INNERVASJON. DEL 1 Mobargha N

TOMMELENS TOMMELREGLER – SMÅ LIGAMENT MED STOR INNERVASJON. DEL 2: DISTRIBUSJON AV RESEPTORER Mobargha N

TOMMELBASENS MUSKULÆRE MYSTERIUM AVSLØRT Mobargha N

Plastikkirurgi

21-25 oktober 2013

Kl. 14.30 – 15.00 Kaffe

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi Torsdag 24. oktober Kl. 15.00 – 17.30 Sted: Saga C Møteleder: S. Jenssen og E. Bjordal 32

INJEKSJONSBEHANDLING AV DUPUYTREN´S KONTRAKTUR -VÅR ERFARING ETTER 200 BEHANDLINGER Furholt K, Miksch C

PARENTAL AGE – AND THE RISK OF ORAL CLEFT Berg E, Haaland ØA, Sivertsen Å, Lie RT

PERFORANT BASERTE LAPPER I ANSIKT Gunnarsson GL

REKONSTRUKSJON AV UNDERLEPPE MED MODIFISERT WEBSTERTEKNIKK ETTER CANCERRESEKSJON Vatne M, Høgevold M, Arctander K, Høgevold HE

REKONSTRUKSJON AV INTRA-ORAL CANCER DEFEKTER VED BRUK AV FRI MSAP (MEDIAL SURAL ARTERY PERFORATOR) LAPP – ERFARING FRA NEWCASTLE UPON TYNE. Sørensen K, Young S, Chalmers R, Rahman K, Adams J, Kernohan M, Ahmed O, Ragbir M

REKONSTRUKSJON AV GANEDEFEKT ETTER TUMORKIRURGI MED FRI RADIALISLAPP Rydningen I, Jetlund O, Mortensen B, Aspelien P, Høgevold HE

HVA ER PIERRE ROBIN SEKVENS? Rashidi M, Andersson E-M, Matzen M

PIERRE ROBIN SEKVENS - FORSLAG TIL NASJONAL PROTOKOLL Rashidi M, Andersson E-M, Lindberg N, Filip C, Matzen M

FOREKOMST OG BEHANDLING AV PASIENTER MED PIERRE ROBIN SEQUENCE I NORGE. PASIENT EKSEMPEL MED AT TUNGEN SYS FAST TIL UNDERLEPPEN SOM PRIMÆRKIRURGI DEMONSTRERES. Vindenes HA, Murthy J

WEBBED PENIS Tønseth KA, Isaksen T, Korvald C, Vindenes H

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi

21-25 oktober 2013

SKANDINAVISKE BELL’S PARESE STUDIEN – PREDNISOLON OG VALACIKLOVIR VED BELL’S PARESE Berg T, Engström M, Jonsson L, Hultcrantz M, Stjernquist-Desatnik A, Axelsson S, Pitkäranata A, Kanerv M

SKANDINAVISKE BELL’S PARESE STUDIEN – EFFEKT AV PREDNISOLON OG VALACIKLOVIR I FORHOLD TIL PASIENTENS ALDER, TID TIL BEHANDLING OG ALVORLIGHETSGRAD AV PARESE Berg T, Engström M, Jonsson L, Hultcrantz M, Stjernquist-Desatnik A, Axelsson S, Pitkäranata A, Kanerv M

ANSIKTSSPALTER: EN OVERSIKT OG KASUISTIKK Frich L, Høgevold HE, Matzen M

CANCER I UNDERLEPPE. EN RETROSPEKTIV STUDIE AV 113 PASIENTER BEHANDLET VED OUS I PERIODEN 2004-2010 Høgevold M, Kristiansen R, Osnes T, Tønseth K

KIRURGISK BEHANDLING AV OCULO-AURICULO-VERTEBRALT SPEKTRUM (OAV) Stuedal C, Skjelbred P, Rønning E, Heimdal K, Høgevold HE Kl. 17.30 NPKF Generalforsamling

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Tildeling av priser i forbindelse med vitenskaplige forhandlinger innen plastikkirurgi 2013 For året 2013 har styret i plastikkirurgisk forening besluttet at det skal tildeles følgende priser i forbindelse med de vitenskaplige forhandlingene: 1.

Beste vitenskaplig presentasjon: Dette er en pris finansiert av plastikkirurgisk forening på kr 15 000 kr. Prisen tildeles den foredragsholderen som fremlegger den beste vitenskaplige presentasjonen basert på følgende kriterier: a. Presentasjonen skal ha en klar vitenskaplig fremstilling (formål, materiale/metode, resultater, evt. diskusjon og konklusjon). Presentasjoner som ikke oppfyller dette kriteriet skal ikke vurderes i forhold til denne prisen. b. Presentasjonen skal vurderes ihht følgende punkter: • Kvalitet på abstrakt • Aktuell og relevant problemstilling • Materiale og metode • Resultater, eventuell diskusjon og konklusjon • Presentasjon og fremføring

PULS prisen Denne prisen er finansiert av PULS og er på 15 000 kr. Prisen tildeles den foredragsholder som fremlegger mest interessante plastikkirurgiske problemstilling (forskningsprosjekt, kasuistikk, metodepresentasjon eller annen nyvinning/aktuell sak). Tildelingen er basert på følgende kriterier: a. Presentasjonen belyser en viktige eller interessant plastikkirurgisk problemstilling. b. Presentasjonen skal vurderes ift følgende punkter: • Kvalitet på abstrakt • Aktuell problemstilling og/eller nyhetsverdi • Presentasjon og fremføring

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Barn

EKTOPISK MUNNENDE URETER SOM ÅRSAK TIL URININKONTINENS HOS UNG JENTE Engebretsen AH, Lundar L, Aksnes G, Urdal A, Sæther Hagen T, Emblem R

OPERASJONER FOR OVERGANGSSTENOSE HOS BARN UNDER 1 ÅR Urdal A, Engebretsen AH, Lundar L, Fjeld JG, Hagen TS, Aksnes G, Emblem R

OPERASJONER FOR OVERGANGSSTENOSE HOS BARN OVER 1 ÅR Urdal A, Engebretsen AH, Lundar L, Fjeld JG, Hagen TS, Aksnes G, Emblem R

MEDFØDTE URETHRAKLAFFER – NYREFUNKSJON OG BLÆREFUNKSJON Lundar L, Aksnes G, Urdal A, Hagen TS, Emblem R

Kl. 13.00 – 14.00 Lunsj

Urologi

Onsdag 23. oktober Kl. 12.00 – 13.00 Sted: Audi B Møteleder:C. Beisland

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Fire spesialutvalgte presentasjoner (30 min.) Onsdag 23. oktober Kl. 14.00 – 15.00 Sted: Audi B Møteleder: Stein Øverby og Karin Hjelle 51

POSTPROSTATEKTOMI-INKONTINENS: PREVALENS, RISIKOFAKTORER OG URODYNAMISKE FUNN Holm HV, Hedlund H, Fosså SD, Schultz A, Dahl AA

OVERLEVELSE OG BEVARING AV NYRE ETTER ENDOSKOPISK BEHANDLING AV UROTELIAL CANCER I ØVRE URINVEGAR PÅ HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS 2001-2010. Almås B, Beisland C, Ulvik Ø, Gjengstø P Kl. 15.00 – 15.30 Kaffe

Urologi – Fire spesialutvalgte presentasjoner (30 min.) Onsdag 23. oktober Kl. 15.30 – 16.30 Sted: Audi B Møteleder: Lars Reisæter og Christan Beisland 53

RISIKOSTRATIFISERING AV MULIG PROSTAKREFT VED HJELP AV MRI, EN MULTISENTERSTUDIE Picker W, Grønning LE, Christiansen E, Karlsen KE, Kvan E, Kristoffersen KF, Molven S, Brennhovd B, Moen JM, Willoch F,

BRUK AV MR VED "ACTIVE SURVEILLANCE" HOS MENN MED CANCER PROSTATA Gill S, Löffeler S, Landquist M, Carlsen B, Haug E S

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Ca. Prostata

ET TVERRFAGLIG PROSTATA-SENTER - GJØR DET EN FORSKJELL? Sebakk KS, Löffeler S, Haug ES

ANTIBIOTIKAPROFYLAKSE VED TRANSREKTALE PROSTATABIOPSIER – EN PROSPEKTIV, RANDOMISERT STUDIE AV TRIMETOPRIM-SULFA VS CIPROFLOXACIN Nilsen F, Grønning LE, Müller S

PET-MR I DIAGNOSTIKKEN AV LYMFEKJERTELSPREDNING VED AGGRESSIV PROSTATAKREFT- BEDRE SELEKSJON ELLER FORDYRENDE DIAGNOSTIKK? Bertilsson H, Kjøbli E, Halvorsen D, Selnæs K, Moestue L, Langørgen S, Størkersen Ø, Tessem MB, Bathen T, Angelsen A,

PRL-3 – EN POTENSIELL MARKØR FOR VURDERING AV RISIKO FOR METASTASERING VED PROSTATAKREFT Vandsemb E, Slørdahl TS, Børset M, Angelsen A, Bertilsson H

ANGIOGENETISKE MARKØRER I PROSTATAKREFT Nordby Y, Andersen S, Richardsen E, Ness N, Angelsen A, Dønnem T, Al-Saad S, Patel H, Busund LT, Bremnes RM,

RETROPUBISK RADIKAL PROSTATEKTOMI (RRP) VED SUS.LANGTIDSRESULTATER AV 130 PASIENTER OPERERT I 19962005. Tasdemir I, Espåeland H, Bernhardsen B

RARP OG ABDOMINALT KOMPARTMENSYNDROM Halvorsen D, Kjøbli E, Angelsen A, Bertilsson H, Seternes A

ARBEIDSSTATUS OG SYKMELDING ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI: EN PROSPEKTIV KLINISK STUDIE. Dahl S., Steinsvik A.E., Dahl A.A., Loge J.H., Cvancarova M., Fosså S.D. Kl. 10.30 – 11.00 Kaffe Kl. 11.00 – 13.00 NUF - Symposium: Må det være så vanskelig? - Benign urologi i lommeformat

Urologi

Torsdag 24. oktober Kl. 09.00 – 10.30 Sted: Audi B Møteleder: K. Axcrona og M. Dimmen

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Kl. 13.00 – 14.00 Lunsj Kl. 14.00 – 15.30 Generalforsamling NUF Kl. 15.30 – 16.00 Kaffe Kl. 16.00 – 16.30 Generalforsamling NIU Kl. 16.30 – 17.00 Kaffe Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling NKF

Kl. 19.30 – 02.00 Kirurgmiddagen

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Urologia Varia Fredag 25. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Audi B Møteleder: G. Gudbrandsdottir og B. Almås KYMERAX – HALVVEIS ROBOTKIRURGI ELLER NYTTIG HJELPEMIDDEL I LAPAROSKOPI – INITIALE ERFARINGER MED ET ARTIKULERENDE, MOTORISERT LAPAROSKOPISK INSTRUMENT Müller S, Grønning LE, Nilsen F

TO SKJELDNE TILFELLER AV URAKALT CARCINOM Muheddin N, Davami J, Zasada W

FLEKSIBEL CYSTOSKOPI MED HEXIX BLÅLYS VED POLIKLINIKK- EN MULTISENTER PROSPEKTIV KLINISK KVALITET OBSERVASJON STUDIE. Kornmo TS, Zare R, Arstad C

HAR VEKTREDUKSJON EFFEKT PÅ VANNLATINGSSYMPTOMER HOS OVERVEKTIGE SOM GJENNOMGÅR GASTRIC BYPASS KIRURGI? Kornmo TS, Zare R, Wexels JC, Høimyhr H, Krohn N

KATETERISERINGSPROBLEM OG LØSNINGER Jacobsen IN

Urologi

Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Ca. Renis m.m. – behandling, diagnostikk og oppfølging Fredag 25. oktober Kl. 10.00 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: S. Molven og A. van der Hagen 68

URETEROBSTRUKSJON MED HYDRONEFROSE PÅ GRUNN AV TROMBOSERT HYPERTROFISK KOLLATERAL SIRKULASJON VED VENA CAVA INFERIOR AGENESI Honoré A, Gjengstø P, Reisæter LAR, Rosales A

MULTIDETEKTOR CT VS KONTRASTFORSTERKED ULTRALYD VED UTREDNING AV TILFELDIG OPPDAGETE NYRETUMORES Geisler JD, Øverby SE, Carlsen B, Jakobsen JÅ, Skaaheim Haug E

HELSERELATERT LIVSKVALITET (HRQOL), PERSONLIGHET OG MESTRING ER ASSOSIERT HOS NYREKREFTPASIENTER. Beisland E, Aarstad HJ, Hjelle KM, Aarstad AKH, Bakke A, Beisland C

PSYKOMETRISK VALIDERING AV ET DIAGNOSESPESIFIKT SPØRRESKJEMA OM HELSERELATERT LIVSKVALITET (HRQOL) HOS NYREKREFT PASIENTER. Beisland E, Aarstad HJ, Hjelle KM, Aarstad AKH, Beisland C

EN RANDOMISERT STUDIE PÅ HUDLUKNING VED LAPAROSKOPISK LIVING DONOR NEFRECTOMI: VEVSLIM (CYANOACRYLAT) VS KONVENSJONELL INTRAKUTAN SUTUR Vormdal SM, Lonar S, Skauby M, Øyen O

KASUSTIKK AV TO PASIENTER BEHANDLET MED LAPAROSKOPISK URETEROCALICOSTOMI Nilsen FS

OVERLEVELSE ETTER BEHANDLING AV TCC I ØVRE URINVEIER. SLUTTANALYSE 25 ÅR ETTER KIRURGISK BEHANDLING. Beisland C, Lundeby E, Andersen A, Dimmen M Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Kl. 12.30 – 13.00 Prisutdeling og Avslutning NUF-prisen - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet.

Urologi

NIU’s rekrutteringspris - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet fra en LIS, turnuslege, student, stipendiat eller lignende.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi –Øvre Onsdag 23. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga A Møteleder: T. Glomsaker og T. Veen 76

FREKVENS AV MAKROSKOPISKE FUNN SORTERT ETTER SYMPTOM I 23704 GASTROSKOPIER VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS Brudvik KW, Refsum A, Husby A, Weberg R

BEHANDLING AV EPIFRENISK ØSOFAGUSDIVERTIKKEL Hauge T, Johnson E, Sandstad O, Johannessen HO, Trondsen E

ØSOFAGUSPERFORASJONER VED OUS ULLEVÅL 2000 - 2012 Kleven OC, Johnson E, Johannessen HO

KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER OPERASJON FOR AKALASI VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL I PERIODEN JAN 2005 – FEB 2012 Saeed U, Trondsen E

ENDOSKOPISK BEHANDLING AV TIDLIG ØSOFAGUSCANCER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS) Pham KD-C, Øvrebø K, Hatlebakk JG, Ramnefjell M, Viste A

RESEKSJON FOR CANCER ØSOFAGI Johnson EJ, Førland DF, Jacobsen TJ, Løberg EL, Johannessen HJ

OVERLEVELSE VED RESEKJSON FOR CANCER ØSOFAGI Johnson EJ, Førland DF, Jacobsen TJ, Løberg EL, Johannessen HJ

PALLIATIV BEHANDLING AV MALIGN OESOPHAGUS OBSTRUKSJON. Øvrebø K, Grotle O, Abdulhaq T, Viste A

ERFARINGER MED TOTAL TORAKOLAPAROSKOPISK RESEKSJON FOR CANCER ØSOFAGI Førland DT, Johnson E, Jacobsen T, Johannessen H-O, Schou CF

GASTROSTOMI MED FORSKJELLIGE TEKNIKKER. 15 ÅRS ERFARING I EN KIRURGISK AVDELING. Gleditsch D, Helander R

LAPAROSKOPISK RESEKSJON AV VENTRIKKELDIVERTIKKEL, KIRURGISK BEHANDLING AV DÅRLIG ÅNDE Osaland Muis M, Leitao K, Havnen J, Glomsaker T B, Søreide J A

21-25 oktober 2013

ROC ANALYSE AV MORTALITET OG ALVORLIGE KOMPLIKASJONER VED PERFORERTE ULCUS. Thorsen K, Søreide JA, Søreide K Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe

Gastroenterologi

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Barn Onsdag 23. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Saga A Møteleder: O. Schistad og C. Muller 88

INFLAMMATORISK RESPONS ETTER LAPAROSKOPISK OG ÅPEN NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN. EN RANDOMISERT STUDIE Knatten CK, Hviid CVB, Pripp AH, Emblem R, Bjørnland K

CURRARINO SYNDROM. ET 50 ÅRS PASIENTMATERIALE FRA RIKSHOSPITALET Monclair T, Lundar T, Smevik B, Holm I, Ørstavik K H

LIK REKONVALESENS ETTER LAPAROSKOPISK OG ÅPEN NISSEN FUNDOPLIKASJON Fyhn TJ, Knatten CK, Schistad O, Edwin B, Emblem R, Bjørnland K

REN TRANSANAL OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM GIR FLERE SKADER I INTERNE ANALSFINKTER Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K

GIR UKENTLIG DILATASJON AV KIRURG FÆRRE ANASTOMOSESTRIKTURER ETTER TRANSANAL GJENNOMTREKNINGSOPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM? Valeberg M, Stensrud K, Bjørnland K, Emblem R

GASTROSCHISE; IDENTIFISERING AV PASIENTER MED HØY RISIKO FOR ØKT MORBIDITET. Valeberg M, Hagen TS, Skari H, Mikkelsen A, Emblem R Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Øvre / Diverse

GALLEGANGSSKADE VED LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI HOS EN PASIENT TIDLIGERE OPERERT FOR SYKELIG FEDME MED GASTRISK BYPASS Yaqub S, Mala T, Mathisen Ø, Edwin B, Fosby B, Abildgaard A, Labori KJ

PASIENTOPPLEVELSE OG RISIKOFAKTORER FOR SMERTER RELATERT TIL ERCP-PROSEDYREN Glomsaker T, Hoff G, Kvaløy JT, Søreide K, Aabakken L, Søreide JA

RISIKOFAKTORER FOR KOMPLIKASJONER VED ERCP Glomsaker T, Hoff G, Kvaløy JT, Søreide K, Aabakken L, Søreide JA

TRANSGASTRISK ERCP VED GALLEGANGSSTEIN ETTER ROUX-EN-Y GASTRISK BYPASS –PRESENTASJON AV PROSEDYRE Røstad SR, Trondsen ET, Kjellevold KK, Mala TM, Hauge TH

SPONTAN ATRAUMATISK MASSIV INTRAABDOMINAL MILTBLØDNING HOS UNGE KVINER: VIKTIGHETEN AV ATLSPRINSIPPER OG TRAUMEALARM Kazaryan AM, Wiborg J, Lauzikas G, Hauss K, Bock G, Thorne H

PASIENTSELEKSJON TIL LAPAROSKOPISK, DISTAL PANKREASRESEKSJON UTEN ENDOSKOPISK ULTRALYD MED CYSTEVÆSKEANALYSE Ånonsen KV, Buanes T, Marangos IP, Røsok BI, Hauge T, Edwin B

100

MULTIMODAL BEHANDLING VED RESEKTABELT DUKTALT ADENOKARSINOM I PANKREAS Labori KJ, Labori KJ, Buanes T, Waage A, Edwin B, Røsok B, Villanger O, Mathisen Ø, Bjørnbeth BA, Gladhaug IP,

101

PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED COLORECTALE LEVERMETASTASER (CLM). RESULTATER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (1998-2010). Angelsen JH, Horn A, Sørbye H, Sebjørnsen S, Hämmerling K, Viste A

102

DOWNSTAGING KJEMOTERAPI VED COLORECTALE LEVERMETASTASER (CLM). RESULTATER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS) I PERIODEN 1998-2010 Angelsen JH, Viste A, Sørbye H, Hämmerling K, Sebjørnsen S, Horn A

Gastroenterologi

Onsdag 23. oktober Kl. 12.30 – 14.30 Sted: Saga A Møteleder: T. Moger og V. Smedsund

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

103

PRESENTASJON AV SIRINO-STUDIEN - EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE MED SELEKTIV INTERN RADIOTERAPI OG ANDRELINJES IRINOTECAN-HOLDIG CYTOSTATIKA-BEHANDLING AV RESEKTABLE KOLOREKTALE LEVERMETASTASER Haugvik SP, Dorenberg E, Dueland S, Revheim ME, Skretting A, TrægdeMartinsen AC, Berntzen DT, Bjørnbeth BA, Røsok BI

104

KIRURGISK BEHANDLING AV GASTROINTESTINALE STROMALE TUMORER (GIST) I VENTRIKKEL OG TYNNTARM Sandvik O, Søreide K, Søreide JA

105

GASTROINTESTINAL STROMAL TUMOR (GIST) I TYNNTARM 20002009. DATA FRA SARKOMGRUPPEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Hølmebakk T, Stoldt S, Sundby Hall K, Bruland Ø Kl. 14.30 – 15.00 Kaffe

100

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Diverse

106

ADJUVANT RADIOTERAPI VED BEHANDLING AV RETROPERITONEALE SARKOM. EN SSG-STUDIE AV 98 PASIENTER. Trovik LH, Øvrebø KK, Haugland HK, Eide J, Rissler P, Almquist M, Engellau J, Monge O, Jebsen NL

107

108

109

GRUNNKURS I PRAKTISK KIRURGI BSS-KURSEFFEKT MÅLT VED OSATS Mauland Mansoor S, Tunold JA, Næss N, Trondsen E, Gaarder C, Skattum S

110

GOD EFFEKT AV STRUKTURERT LAPAROSKOPISK SIMULATORTRENING VED KIRKENES SYKEHUS Eftang LL, Halvorsen FH

111

FOURNIERS GANGREN - EN KASUISTIKK Holte SH

112

EN APPENDECTOMI MED ALVORLIG KOMPLIKASJON Dehli T, Ekerhovd K, Tyszkiewicz T, Kjæve J

113

VAKUM-ASSISTERT LUKKING AV ENTEROATMOSFÆRISKE FISTLER HOS PASIENTER MED ÅPEN BUK - ERFARINGER FRA AHUS. Rekkedal LM, Shafique M, Røkke O

114

BEHANDLING AV HØY PRODUKTIVE POSTOPERATIVE ENTEROKUTANE FISTLER. TILFELLER HVOR DET ER NYTTIG MED SAMARBEID MELLOM GASTROKIRURG OG PLASTIKKIRURG. Kjæve J, Nergård S, de Weerd L Kl. 16.30 – 17.30 Kaffe Kl. 17.30 – 19.00 Generalforsamling NFGK

101

Gastroenterologi

Onsdag 23. oktober Kl. 15.00 – 16.30 Sted: Saga A Møteleder: B. Ystgaard og H. Fagertun

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Diverse Torsdag 24. oktober Kl. 08.00 – 10.30 Sted: Saga A Møteleder: C. Rushfeldt og M. Osaland 115

OVERSIKT OVER SYKEHUSINNLEGGELSER RELATERT TIL SYKKELULYKKER I VEST-AGDER I 2012 Nygaard AN, Mjåland OM

116

LYSKEBROKKOPERASJONER V/ SØRLANDETS SYKEHUS KRISTIANSAND – ETT ÅRS MATERIALE Larsen CS, Moen IJ, Mjåland O

117

VENTRAL- OG UMBILICALHERNIEOPERASJONER V/ SØRLANDETS SYKEHUS KRISTIANSAND – ETT ÅRS MATERIALE Larsen CS, Moen IJ, Mjåland O

118

LANGTIDSOPPFØLGING AV PASIENTER OPERERT FOR LYSKEBROKK A.M. LICHTENSTEIN OG PROLEN HERNIA SYSTEM (PHS) MED HENBLIKK PÅ SMERTE OG RESIDIV. Gunnes TE, Kjellsen IS, Lund T T, Gauperaa T, Seternes A

119

NETTBASERT LYSKEBROKKREGISTER OPPRETTET I HELSEFINNMARK Liyanarachi DR, Grindstein T, Tyszkiewicz T, Eftang LL

120

PARASTOMALE HERNIER - PRESENTASJON AV OPERASJONSMETODE Kjellevold K, Trondsen E

121

MAGESMERTER UTEN SIKKERT DIAGNOSE; ER NOE OVERSETT? Bjerke CE, Moger TAW, Engebretsen BE

122

MALROTASJON HOS 25 ÅR GAMMEL MANN - KASUISTIKK Haug HM, Moger T

123

INTESTINAL MALROTASJON ETTER BARNEALDER Nymo LS, Hauss HJ, Mjåland O

124

VIDEO: LAPAROSKOPISK OPERASJON AV STRANGULERT TYNNTARM UNDER ARTERIA ILIACA EXTERNA SIN. Dumont KA, Wexels JC

125

KVALITETSSIKRINGSDATABASE GASTROKIRURGISK AVD LILLEHAMMER Engebretsen B, Moger T

102

Vitenskapelige forhandlinger

126

APPENDECTOMIER VED UNIVERSITETESSYKEHUSET NORD-NORGE TROMSØ Medby E, Jacobsen Ø, Lindsetmo R O

127

ADMINISTRERING AV EN ENKELTDOSE KARBOHYDRATDRIKK UMIDDELBART FØR KIRURGI DEMPER UTVIKLINGEN AV POSTOPERATIV PERIFER INSULINRESISTENS Gjessing PF, Hagve M, Fuskevåg O-M, Revhaug A, Irtun Ø

128

129

DEN RELATIVE BETYDNINGEN AV ULIKE REKONVALESENSMÅL OG BEHANDLINGSELEMENTER: EN UNDERSØKELSE BLANT INTERNASJONALE EKSPERTER Aahlin EK, Revhaug A, Lassen K Kl. 10.30 – 11.00 Kaffe

103

Gastroenterologi

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Nedre

130 131

Torsdag 24. oktober Kl. 11.00 – 13.00 Sted: Saga A Møteleder: L. Schjøth-Iversen og T. Gjengstø BEHANDLING AV UKOMPLISERT DIVERTIKULITT UTEN ANTIBIOTIKA Jakobsen GS, Schultz J, Weyessa S, Øresland T KOLONDIVERTIKULITT VED SYKEHUSET LEVANGER 1988-2012 Talabani A, Lydersen S, Endreseth BH, Edna T-H

132

STARR - ER DET EN GOD BEHANDLING AV PASIENTER MED ODS Zahid N, Buntzen S, Lundby L, Graf W, Endreseth B, Claes L, Øresland T

133

LAPAROSKOPISK VENTRAK NETTREKTOPEXI - EN KVALITETSKONTROLL PÅ AKERSHUS UNIVERSITETSSYKEHUS Loge E, Heggelund T, Larsen G A, Naimy N, Færden A, Øresland T

134

REKTAL PROLAPS RESEKSJON MED PERINEAL STAPLING TEKNIKK Lauzikas G, Bock G, Wiborg J, Thorne H

135

TRANSPERINEAL INJEKSJON AV AUTOLOGT FETT SOM BEHANDLING AV PERSISTERENDE RECTOVAGINALE FISTLER Norderval S, Weum S, de Weerd L

136

SAKRALNERVEMODULERING SOM BEHANDLING FOR ANAL INKONTINENS HOS PASIENTER MED ILEOANALT RESERVOAR Rydningen M, Lindsetmo RO, Norderval S

137

REVISJON AV KONTINENTE ILEOSTOMIER VED AHUS Sunde ML, Øresland T, Færden AE

138

REOPERASJON AV BEKKENRESERVOARER VED AHUS Sunde ML, Øresland T, Færden AE

139

KORRELASJON MELLOM RESERVOARFUNKSJON OG SEKSUALFUNKSJON HOS PASIENTER MED IPAA Sunde ML, Øresland T, Naimy N, Færden AE

140

PEDUNKULERTE ADENOMER OG ADENOCARCINOMER I REKTUM – DIFFERENSIALDIAGNOSTISKE UTFORDRINGER Beuke AC, Waage JER, Pfeffer F

141

ENDOSKOPISK MUCOSAL RESEKSJON AV BENIGNE OG PREMALIGNE ADENOMER I COLON OG RECTUM Rushfeldt CR, Norderval SN, Lindsetmo ROL Kl. 13.00 – 14.00 Lunsj

104

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Nedre Torsdag 24. oktober Kl. 14.00 – 15.00 Sted: Saga A Møteleder: H. Dalen og E. Aahlin INSIDENSRATE SOM INDIREKTE INDIKATOR FOR FORANDRING I PATOLOGI STAGING- DATA FRA NORSK KREFTERGISTERET Spasojevic M, Møller B, Næsgaard JM, Edwin B

143

LYMFEKNUTE SPREDNING SOM RISIKO STRATIFISERING VED KOLOREKTAL KREFT Seeberg LT, Brunborg C, Hugenschmidt H, Waage A, Brudvik KW, Bjørnbeth BA, Wiedswang G

144

DOES GEWF SOLUTION IMPROVE LYMPH NODE HARVEST IN COLORECTAL CANCER SPECIMENS WITH AND WITHOUT NEOADJUVANT THERAPY? Børretzen A, Pfeffer F, Leh S

145

VIDEO PRESENTASJON AV LAPAROSKOPISK ANATOMISK KORREKT D3 RESEKSJON FOR HØYRESIDIGCOLON CANCER Næsgaard JM, Edwin B, Stimec B, Bakka A, Ignajtovic D

146

MOTILITETSFORSTYRRELSER ETTER D3-KIRURGI VED HØYRESIDIG KOLONCANCER? Thorsen Y, Næsgaard JM, Øresland T, Tandberg Eriksen M, Ignjatovic D

147

PRELIMINÆRE ERFARINGER MED ROBOTASSISTERT KOLOREKTAL KIRURGI VED UNN Mortensen KE, Norderval S, Lindsetmo RO

Gastroenterologi

142

Kl. 15.00 – 15.30 Kaffe

105

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Nedre Torsdag 24. oktober Kl. 15.30 – 16.30 Sted: Saga A Møteleder: H. Dalen og E. Aahlin 148

ØKT RISIKO FOR ANASTOMOSELEKKASJER VED BRUK AV DICLOFENAC POSTOPERATIVT Agledahl U, Rushfeldt C

149

REDUSERT ANASTOMOSELEKKASJE ETTER INNFØRING AV LAPARASKOPISK REKTUMKIRURGI VED ET HØYVOLUM SENTER Mortensen K E, Norderval S, Lassen K, Revhaug A, Lindsetmo R O

150

FREKVENS AV PATOLOGISK KOMPLETT RESPONS ETTER NEOADJUVANT RADIOTERAPI VED KURATIV OPERASJON FOR CANCER REKTI Wasmuith HH, Reklstad LC, Tranø G

151

STENTING AV MALIGN OBSTRUKSJON I TYKKTARM VED NORSKE SYKEHUS VED ETT AV DEM. Wasmuith HH, Dragvoll I, Reklstad LC

152

ETABLERING OG DRIFT AV EN KIRURGISK-ONKOLOGISK LANDSFUNKSJON: FRA PSEUDOMYXOM TIL PERITONEAL CARCINOMATOSE. Larsen SG, Solbakken A, Flatmark K, Dueland S

153

VELDIG LANGT TIDS OPPFØLGING ETTER KURATIV KIRURGI FOR STADIE I-II KOLOREKTAL KREFT I PASIENTER < 75 ÅR I EN POPULASJONSBASERT KOHORT Veen T, Stormark K, Nedrebø B.S, Berg M, Søreide J.A, Kørner H, Søreide K Kl. 16.30 – 17.00 Kaffe Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling NKF

106

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Overvekt

154

TIDLIG REOPERASJON ETTER LAPARASKOPISK GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT Wexels JC, Thorgersen EB, Kleive D

155

5-ÅRS RESULTATER ETTER LAPAR0SKOPISK GASTRIC BYPASS OPERASJON FOR SYKELIG OVERVEKT Kleive D, Wexels JC

156

ER DET NØDVEINDIG MED RUTINEBLODPRØVER 1. POSTOPERATIVE DAG ETTER LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS? Kleive D, Wexels JC

157

ANEMI OG JERNMANGEL ETTER GASTRISK BYPASS FOR SYKELIG FEDME Høgestøl IK, Hewitt S, Risstad H, Høivik M, Moum B, Mala T

158

SLEEVE GASTREKTOMI SOM STANDARDOPERASJON FOR SYKELIG OVERVEKT Nielsen HJ, Nedrebø T, Kvelvane C, Decap MA, Bergesen AK, Waardal K, Gjessing HR, Lødemel O, Mellgren G, Våge V,

159

RUTINE FOR BEHANDLING AV LEKKASJE ETTER SLEEVE GASTREKTOMI Nielsen HJ, Nedrebø T, Kvelvane C, Decap MA, Bergesen AK, Lødemel O, Våge V

160

BARIATRISK KIRURGI REDUSERER RISIKOFAKTORER FOR UTVIKLING AV DIABETES MELLITUS TYPE 2 HOS SYKELIG OVERVEKTIGE PASIENTER SOM IKKE HAR DIABETES. Nestvold TN, Nielsen EW, Lappegård KT

161

RANDOMISERT STUDIE AV GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH - RESULTATER ETTER FEM ÅR Risstad H, Søvik TT, Engström M, Aasheim ET, Kristinsson J, Fagerland MV, Mala T, Olbers T

162

HELSERELATERT LIVSKVALITET HOS GASTRISK BYPASS PASIENTER MED OG UTEN FEDMERELATERT SYKDOM Risstad H, Søvik TT, Hewitt S, Kristinsson J, Fagerland M, Bernklev T, Mala T

107

Gastroenterologi

Onsdag 23. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga C Møteleder: T. Nordby og A. Sæther

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

163

AKUTTE INNLEGGELSER I SYKEHUS PGA MAGESMERTER ETTER FEDMEKIRURGI-DIAGNOSER OG BEHANDLING Kjellevold K, Kristinsson JA, Johannessen H-O, Mala T

164

CT SOM VERKTØY FOR Å DIAGNOSTISERE INTERN HERNIERING ETTER LGBP Grønvold LB, Halvorsen EH, Haugstvedt JOS, Olsen TW, Grimnes JO, Solheim BM, Hjelmesæth J, Sandbu R

165

LANGTIDSRESULTATER AV DUODENOJEJUNOSTOMI OG SLEEVE GASTREKTOMI SOM BEHANDLING FOR DIABETES MELLITUS HOS NORMALVEKTIGE, DIABETISKE ROTTER Grong E, Arbo IB, Kulseng B, Mårvik R Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe

108

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Overvekt

166

HVORFOR VIL SYKELIGE OVERVEKTIGE KVINNER FEDMEOPERERES OG HVILKET RESULTAT FORVENTER DE? Røstad SR, Hult MH, Juuti AJ, Fischer LF, Riele WR, Orava KO, Heikkinen TH, Sandbu RS

167

LEKKASJE ETTER LAPAROSKOPISK SLEEVE GASTREKTOMI MED ETTERFØLGENDE ØSOFAGUS STENOSE Svanevik MS, Solheim BM, Sandbu R

168

RANDOMISERT STUDIE AV PROKSIMAL VERSUS DISTAL LAPAROSKOPISK GASTRISK BYPASS HOS SUPEROBESE PASIENTER – PERIOPERATIVE RESULTATER Svanevik MS, Risstad H, Solheim BM, Kristinsson J, Hofsø D, Søvik TT, Hjelmesæth J, Schou CF, Mala T, Sandbu R,

169

«DRØMMEN OM PANCREAS» - EN TREDIMENSJONAL ANALYSE MED OPTISK PROJEKSJONSTOMOGRAFI. Grong E, Kulseng B, Mårvik R, Eriksson M, Nord C, Ahlgren U

170

EVALUERING AV RESULTATER ETTER KIRURGI FOR SYKELIG OVERVEKT I ET NYSTARTET BARIATRISK SENTER VED OFFENTLIG SYKEHUS Lambrecht J, Lavik S

171

RESULTATER ETTER 386 OVERVEKTSOPERASJONER VED HAUGESUND SJUKEHUS. Folkestad O, Hansen PEH, Ott M, McTiernan C, Huanca M, Mohn AC Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj Kl. 12.30 – 14.00 Symposium: Operativ behandling av superobese pasienter

109

Gastroenterologi

Onsdag 23. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Saga C Møteleder: T. Nordby og A. Sæther

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi: Onsdag 23. oktober Kl. 09.50 – 11.30 Sted: Nobel Møteleder: J.J. Jørgensen og E.A. Brevik 172

LANGTIDSRESULTATER VED BEHANDLING AV KRONISKE AORTADISSEKSJONER MED SEPTUM OKLUDERS Mattsson E, Söderberg B, Henriksson O

173

PERIGRAFT SEROM. VÆSKE RUNDT AORTAGRAFT. Flørenes TL, Nyheim TDG, Jørgensen JJ

174

SCREENING FOR AAA HOS 65-ÅRIGE MENN I OSLO-OPPDATERING OG VEIEN VIDERE Jørgensen JJ, Flørenes TF, Stranden ES, Bay DB, Rosales AR, Bjerke CB, Krohg-Sørensen KKS, Sundhagen JOS

175

BEHANDLING AV ENDOLEKKASJE ETTER EVAR FOR AAA. Mathisen SR, Zimmermann E, Rydningen HT, Markstöm U, Mattsson K, Årtun

176

EVAR FOR AORTO-ILIACALE ANEURISMER MED BEVARING AV A. ILIACA INTERNA Mathisen SR, Zimmermann E, Rydningen HT, Markstöm U, Mattsson K, Årtun

177

STENTGRAFT BEHANDLING AV INFRARENALE ABDOMINALE AORTAANEURISMER (AAA) HOS PASIENTER OVER 80 ÅR Nyheim TD, Staxrud LE, Uher P, Grøtta O, Strohe D, Bay D, Sandbæk G, Slagsvold CE, Jørgensen JJ

178

179

OPTIMERING AV STØTTEBANDAGE Mattsson E

180

KORROSION OCH UTSLÄPP AV METALLER FRÅN PERIFERA STENTAR (ENSTAKA OCH STENT I STENT) MED ELLER UTAN BELASTNING - EN EXPERIMENTELL STUDIE Jonung T, Høl PJ, Gjerdet NR

181

RESULTATER ETTER CAROTIS KIRURGI I LOKAL ANESTESI. ET 4 ÅRS MATERIALE. Pettersen M, Wold SE, Jacobsen RA, Andersen E, Halbakken E, Bakken T

110

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi:

182

BELASTNINGSSMERTER HOS PASIENTER UNDER 40 ÅR – KRONISK LOSJESYNDROM SOM DIFFERENSIALDIAGNOSE. Slagsvold CE, Morken B, Gjerdalen G, Stranden E, Hisdal J

183

PTA OG TRENING – EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE. RESULTATER ETTER ETT ÅRS OPPFØLGING Bø E, Hisdal J, Cvancarova M, Stranden E, Jørgensen JJ, Sandbæk G, Grøtta OJ, Bergland A

184

GRADERT BELASTNINGSTEST FOR Å EVALUERE EFFEKTER AV FYSISK AKTIVITET HOS PASIENTER MED MARFAN SYNDROM Gjerdalen GF, Slagsvold CE, Steine K, Morken B, Hisdal J

185

STUMPE HALSKARSKADER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUSULLEVÅL Jørgensen JJ, Gaarder C, Irgens M, Jørgensen JJ, Olstad OA, Hestnes M, Næss PA

186

SKADER FRA FRAGMENTERENDE AMMUNISJON Jørgensen JJ, Næss PA, Pillgram-Larsen J, Gaarder C

187

ENDOVENÖS BEHANDLINGSMETODER AV ÅDERBRÅCK – DE RANDOMISERADE KONTROLLERADE STUDIERNA LÄR OSS ATT ENDOVENÖS LASERABLATION ELLER RADIOFREKVENSABLATION ÄR FÖRSTAHANDSVALET Holmberg A, Hayes T

188

ENDOVENØS KJEMISK ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA OG VENA SAPHENA PARVA MED CYANOAKRYLATE (VENASEALTM SAPHEON CLOSURE SYSTEM) Schelp CH

189

NEOKLAFF-KONSTRUKSJON. ER TEKNIKKEN REPRODUSERBAR ? Rosales A, Osnes EK, Slagsvold CE, Jørgensen JJ

190

ER VEV KONSTRUERTE ALLOGENE VENEKLAFFER KOMPETENTE OG MOTSTANDSDYKTIGE MOT REFLUX TRYKK? EN PILOT IN VITROSTUDIE Rosales A, Kumar KV, Hisdal J, Osnes EK, Sundhagen JO, SumitranHolgersson S, Jørgensen JJ

111

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Torsdag 24. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Nobel Møteleder: E. Mattson og B. Lindberg

21-25 oktober 2013

191

Vitenskapelige forhandlinger

IN VITRO TESTING AV VENEKLAFF FUNKSJON Hisdal J, Jørgensen JJ, Slagsvold CE, Osnes EK, Sundhagen JO, Rosales A UNICARD-DEN NORSKE CAROTISSTUDIEN -KNUT KJØRSTAD Kl.10.00 – 10.30 Kaffe Kl. 10.30 – 12..30 Generalforsamling Kar kirurgisk forening Kl. 12.30 – 13.30 Lunsj Kl. 19.30 – 02.00 Kirurg middagen

112

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 1

192

KNIV ELLER KANYLE? BEHANDLING AV AORTASTENOSE HOS ELDRE PASIENTER Haga P, Veisten M, Dahle G, Lindberg HL

193

TRANSKATETER BEHANDLING AV DEGENERERT BIOPROTESER OG SVIKTENDE PLASTIKKER Dahle G, Fiane A, Offstad J, Aaberge L, Bendz B, Rein KA

194

TAVI FOR AI - EN KASUISTIKK Dahl PE, Dahl-Eriksen Ø, Forsdahl S, Myrmel T

195

TRANSKATETER BEHANDLING AV DEGENERT BIOPROTESE I TRIKUSPIDAL OG PULMONAL POSISJON HOS SAMME PASIENT Dahle G, Rein KA, Aaberge L, Offstad J, Bapat V

196

FEM-ÅRS ERFARING MED KATETERBASERTE KLAFFEIMPLANTASJONER VED UNN Busund R, Steigen T, Myrmel T, Schive B, Dahl-Eriksen Ø, Endresen PC, Dahl PE, Bjørsvik G, Nergaard Aas K

197

TRANSKATETER-BASERT KLAFFEINTERVENSJON AV MEDTRONIC COREVALVE MED KIRURGISK TILGANG Geisner T, Kvitting P, Bleie Ø, Tuseth V, Packer E, Kuiper K, Steien E, Haaverstad R Kl.09.30 – 10.00 Kaffe

113

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 25. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Nobel Møteleder: Gry Dahle og Tor Steensrud

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 2 Fredag 25. oktober Kl. 10.00 – 11.30 Sted: Nobel Møteleder: Vegard S. Ellensen og Per E. Dahl 198

CONTINUOUS MONITORING OF RIGHT VENTRICULAR FUNCTION WITH A 3-AXIS ACCELEROMETER DURING LEFT VENTRICULAR ASSIST DEVICE IMPLANTATION Fiane A, Halvorsen PS, Espinoza A, Fosse E

199

EFFEKTER AV ET ECMO PROGRAM Myrmel T

200

HOFTESEMENT GA HJERTETAMPONADE Steensrud T, Skjølsvik E, Dahl-Eriksen Ø

201

HVA ER DIAMETER PÅ EN PHYSIORING LAGET SIRKULÆR? Dahle G, Rein KA

202

MYEKTOMI VED HYPERTROFISK OBSTRUKTIV KARDIOMYOPATI Våge RA, Salminen PR, Ulveseth OK, Davidsen ES, Haaverstad R

203

INFLAMMASJON VED AORTAKLAFFKIRURGI Hauge KK, Dahle G, Rein KA, Mollnes TE, Fosse E

204

POSTOPERATIV ATRIEFLIMMER OG FJERN ISKEMISK PREKONDISJONERING – EN RANDOMISERT KLINISK STUDIE Wahba A, Krogstad LE, Slagsvold KH, Nordhaug DO, Winnerkvist NA, Karevold A

205

MICRORNA EKSPRESJON I HUMANT HJERTEVEV Slagsvold KH, Høydal M, Rognmo Ø, Wisløff U, Nordhaug D, Karevold A, Winnerkvist A, Wahba A

206

KORONARARTERIEDISSEKSJON ETTER STUMPT THORAXTRAUME Nordhaug D, Heigert M, Hegbom K, Wahba A, Winnerkvist NA, Haram PM, Karevold A Kl.11.30 – 12.30 Lunsj Kl.12.30 – 13.30 Minisymposium Kl. 13.30 – 14.00 Kaffe

114

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 3

207

SEKS ÅRS ERFARING MED REKONSTRUKTIV KIRURGI VED AORTAINSUFFISIENS OG ANEURISME I AORTAROTEN Vatnaland I, Ellensen V, Lundemoen S, Davidsen ES, Haaverstad R

208

HYBRIDOPERASJONER AV THORACOABDOMINALE AORTAANEURISMER Lindberg B, Dorenberg E, Hafsahl G, Andersen R, Krohg-Sørensen K

209

BEHANDLING AV THORAKOABDOMINELT AORTAANEURISME MED GRENET STENTGRAFT Winnerkvist NA, Ødegård A, Seternes A, Nordhaug D, Wahba A, Haram PM, Karevold A

210

SOLITÆR FIBRØS TUMOR I THORAX Ellensen VS, Aass T, Doplen D, Monge O, Haugland HK, Kuvås KL, Haaverstad R

211

KIRURGISK BEHANDLING AV TRACHEO-ØSOFAGEAL FISTEL Haaverstad RH, Aass TAA, Hjelmeland BH, Kuvås KLK, Øvrebø KØ, Viste AV, Seland HS, Lybak S

115

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 25. oktober Kl. 14.00 – 15.00 Sted: Nobel Møteleder: Dag O. Nordhaug Per R. Woldbæk

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 1. Onsdag 23. oktober Kl. 15.00 – 16.00 Sted: Saga C Møteleder: Helle Skjerven og Renate Vik 212

MOLEKYLÆRE SUBTYPER, HISTOPATOLOGISK GRAD OG OVERLEVELSE VED BRYSTKREFT Engstrøm MJ, Opdahl S, Hagen AI, Romundstad PR, Akslen LA, Haugen OA, Vatten LJ, Bofin AM

213

TOP2A OG HER2 GEN AMPLIFIKASJON VED BRYSTKREFT Engstrøm MJ, Ytterhus B, Dyrnes LA, Vatten LJ, Bofin AM

214

MOLEKYLÆRE FORSKJELLER MELLOM SCREENINGOPPDAGET CANCER OG INTERVALLCANCER Riis M, Hofvind S, Schlichting E, Kåresen R

215

PHYLLODESTUMOR I MAMMA 1981-2012. DATA FRA SARKOMGRUPPEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Hølmebakk T, Stoldt S, Bjerkehagen B, Sundby Hall K, Bruland Ø

216

IDEOPATISK GRANULOMATØS MASTITT - BEHANDLING OG FORLØP. ERFARING FRA 5 PASIENTER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS OG ÅLESUND SJUKEHUS. Opsahl EM, Olafsson S, Bøhler PJ, Schlichting E

217

SEKTORRESEKSJON MED ”RAQUET”-INSISJON; EN ENKEL METODE SOM ER ANVENDELIG I FLERE KVADRANTER Østhus P, Hagen AI Kl.16.00 – 16.30 Kaffe

116

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 2. Onsdag 23. oktober Kl. 16.30 – 17.30 Sted: Saga C Møteleder: Gunnar Tonvang og Ingvild Moberg 218

RISIKOREDUSERENDE MASTEKTOMI, BRYST REKONSTRUKSJON OG PASIENTFORNØYDHET HOS NORSKE BRCA1/2 MUTASJONSBÆRERE Hagen AI, Mæhle L, Vedå N, Vetti HH, Stormorken A, Ludvigsen T, Guntvedt B, Isern AE, Schlichting E, #NAME? ,

219

PRIMÆRE REKONSTRUKSJONER MED PROTESE VED BRYSTKREFTOPERASJONER Moberg IO, Schneider M, Kraglund KH, Løfwander M, Schlichting E

220

HUDBESPARENDE MASTECTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON MED IMPLANTAT VED DRAMMEN SYKEHUS Lindfors C, Skjerven HK, Stubberud K

221

HUDBESPARENDE MASTECTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON MED IMPLANTAT VED DRAMMEN SYKEHUS –LIVSKVALITET OG PASIENTTILFREDSHET (BREAST-Q) Skjerven HK, L'Orange IC, Stubberud K

222

PRIMER BRYSTREKONSTRUKSJON VED SYKEHUSET TELEMARK 2013 Gunnarsson GL, Reitsma LC, Fjære HT, Westvik TS, Guldvog I

223

8 ÅRS ERFARING MED BRYSTKREFTOPERASJONER UTFØRT SOM DAGKIRURGISKE INNGREP Mevik K, Olsen I, Skirbekk R, Funder V

Mamma- og endokrinkirurgi

Kl.18.00 – 21.00 NFBEK Middag

117

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 3. Torsdag 24. oktober Kl. 08.00 – 09.00 Sted: Saga B Møteleder: Gunnar Tonvang og Ingvild Moberg 224

SN-PROSEDYREN UTEN FRYSESNITT I HENHOLD TIL Z0011-STUDIENERFARINGER FRA DET FØRSTE ÅRET Podhorny N, Skjerven HK, Lindfors C

225

FOREKOMST AV AXILLEMETASTASER VED ULIK RESEPTORSTATUS - KONSEKVENSER FOR KIRURGISK BEHANDLING? Brandt B, Guleng R J, Fritzman B, Fluge E

226

VURDERING AV RESEKSJONSFLATER VED BRYSTBEVARENDE KIRURGI – BASERT PÅ MR SPEKTROSKOPI (MRS). MULIG HJELPEMIDDEL? Fjøsne HE, Bathen TF, Geurts B, Sitter B, Lundgren S, Buydens LMC, Gribbestad IS, Postma G, Giskeødegård GF

227

BRYSTKREFT HOS ELDRE Aas T, Brauckhoff M, Lindtjørn B, Jøranson RE, Aasen SMM, Akslen LAA, Eikesdal HP

228

RETROSPEKTIV STUDIE AV PASIENTER MED BRYSTKREFT UNDER 40 ÅR BEHANDLLET VED OUS, ULLEVÅL, I PERIODEN 2002-2009 Brynildsbakken Huse I, Schlichting E

229

BRYSTKREFT HOS UNGE PASIENTER; ET 10 ÅRS-MATERIALE FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aas T, Larsen KK, Nordbø Y, Brauckhoff M, Lindtjørn B, Eikesdal HP, Sveingård S, Aasen M, Akslen LA Kl.09.00 – 10.00 Symposium: Immediately breast reconstruction Kl.10.00 – 10.30 Kaffe Kl. 10-30 – 11.30 Symposium: Management of differentiated thyroid cancer Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj

118

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 4. Torsdag 24. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Saga B Møteleder: Michael Brauckhoff og Inga Karsrud ENDOKRIN HALSKIRURGI SOM DAGKIRURGI. ET 10 ÅRSMATERIALE FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS. Aas T, Brauckhoff M, Lindtjørn B, Brauckhoff K, Heie A, Vik RK, Nordbø Y, Andersen FA, Hagen KB, Haugstvedt TK,

231

KIRURGISK MATERIALE AV GRAVES SYKDOM – ET 6-ÅRS MATERIALE VED OUS AKER Karsrud I, Paulsen TH

232

INTRAOPERATIV NEVROMONITORERING VED THYROIDEAKIRURGI Vik R, Brauckhoff K, Aas T, Nordbø Y, Heie A, Sandvik L, Hilland M, Vevle S, Heimdal JH, Brauckhoff M,

233

KONTINUERLIG INTRAOPERATIV NERVEMONITORERING VED HØY RISIKO THYREOIDEA KIRURGI Brauckhoff M, Brauckhoff K, Vik R, Sandvik L, Heimdahl JH, Aas T

234

PARATHYROMATOSE ETTER TIDLIGERE PARATHYROIDEAKIRURGI EN KASUISTIKK Paulsen TH, Karsrud I

235

CONN SYNDROM – OPERASJONSMATERIALE 1990 – 2012 ST. OLAV Steffensen L, Helset K, Hagen AI, Engstrøm M, Børset H, Sæther HG, Bjørgaas MRR, Fjøsne HE

236

EN MANN MED INFLAMMERT TUMOR PÅ HALSEN, EN KASUSTIKK Vik R, Aas T, Braathen A, Biermann M, Akslen L, Lutro O, Brauckhoff M

237

ANALYSE AV NPE SKADESAKER I ENDOKRINKIRURGI Brauckhoff M, Willumstad Thomsen M, Aas T, Brauckhoff K, Varhaug JE

Mamma- og endokrinkirurgi

230

Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe Kl. 14.30 – 16.30 Generalforsamling - NFBEK Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling – NKF K l. 19.30 – 02.00 Kirurgmiddagen

119

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Traumatologi - Multitraume Tirsdag 22. oktober Kl. 09.00 – 09.30 Sted: Saga A Møteleder: Tina Gaarder 238

EMBOLISERING AV MILTSKADER - ET TI-ÅRS MATERIALE Dehli T, Bågenholm A, Trasti NC, Monsen SA, Bartnes K

239

SKADER FRA FRAGMENTERENDE AMMUNISJON Jørgensen JJ, Næss PA, Pillgram-Larsen J, Gaarder C

240

STUMPE HALSKARSKADER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUSULLEVÅL Jørgensen JJ, Gaarder C, Irgens M, Jørgensen JJ, Olstad OA, Hestnes M, Næss PA

120

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Maxillofacial kirurgi Torsdag 24. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Styrerom 5-6 Møteleder: B. Hansen og C.M. Ziegler 241

TRAUMATISK DISLOKASJON AV MANDIBULAKONDYL TIL MIDTRE SKALLEGROP OG UTVIKLING AV EPIDURALT HEMATOM Risheim H, Brommeland T, Hanvold K

242

HYPERTELORISME Galteland PG, Skjelbred PS

243

FORSØKSORDNING SYKEHUSODONTOLOGI Ziegler CM, Thorarensen O

244

PASIENTER TILBUDT ORTOGNATISK KIRURGI: HVORFOR AVSLÅR MANGE PASIENTER TILBUDET? Hågensli N, Stenvik A, Espeland L Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe

Generell kir. Traumatologi

Kl. 10.30 – 11.30 Generalforsamling Maxillo Facial

121

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

122

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

123

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

124

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

STRENG SYSTEMATISERING AV DIEP KIRURGIEN – HJELPER DET? Tiller C, Krøger P, Davik B Plastikk- og håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus Bakgrunn: DIEP kirurgi har vært utført ved Stavanger Universitetssykehus (SUS) siden 2005. I forbindelse med oppstart av et nytt kirurgisk team våren 2012, ble det gjennomført en omfattende gjennomgang og forsøk på systematisering av DIEP kirurgien ved avdelingen inspirert fra modellen brukt i Uppsala, Sverige. Målet var forbedret pasientsikkerhet og forbedrede behandlingsresultater. Metode: Det ble gjort en grundig gjennomgang og systematisering av hele behandlingskjeden med fokus på tre hovedområder: pasienten, personalet og selve behandlingen. Klinisk praksis ble endret ut i fra de tilgjengelige ressursene man hadde til rådighet. Materiale: I 12 måneders perioden mai 2012 til mai 2013 ble det utført 28 unilaterale DIEP inngrep ved avdelingen. Alder på pasientene var fra 28 til 61 år (gjennomsnitt 49 år). Resultater: Etter gjennomføring av prosjektet ble det ikke observert partielle- eller komplette lappenekroser og ingen pasienter behøvde reoperasjon for vaskulære komplikasjoner. Tre pasienter ble reoperert med mindre inngrep i løpet av de første 30 postoperative døgnene. Samlet utgjorde dette en signifikant reduksjon i komplikasjoner fra tidligere. Konklusjon: Med bakgrunn i vår erfaring, tror vi tilpasset systematisering rundt DIEP kirurgien vil gi bedre behandlingsresultater og høyere pasientsikkerhet. Metodikken bør også vurderes implementert ved andre egnede kirurgiske inngrep.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

DIEP KIRURGI OG PROSJEKTENE «OPERASJONSTID» OG «TIDLIG OPPSTART» Tiller C1, Krøger P1, Hodne R2 Plastikk og håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus 2 Anestesiavdelingen, Stavanger Universitetssykehus 1

Bakgrunn: Redusert operasjonstid innebærer reduserte kostnader for virksomheten samt potensielt økt pasientsikkerhet med raskere rekonvalesens og mindre risiko for inngrepsrelaterte komplikasjoner. Metode: Alle fasene av et DIEP inngrep ble gjennomgått med tanke på operasjonstid og tidsbesparelse uten forringelse av kvalitet. Klinisk praksis ble så lagt om ut i fra en optimalisering av de ressursene man hadde tilgjengelig. Under operasjonen ble alle delmomentene av inngrepet registrert av operasjonssykepleier i forhold til tidsbruk. Det ble også iverksatt et eget underprosjekt, «tidlig oppstart», med fokus på å begynne inngrepet så tidlig som mulig på morgenen. Materiale: I perioden mai 2012 til mai 2013 ble 28 pasienter operert med unilateral brystrekonstruksjon med DIEP lapp. Resultater: Operasjonstidene varierte fra 5 timer og 50 minutter til 2 timer og 50 minutter med en gjennomsnittstid på 4,3 timer. Det var en gradvis reduksjon av tidsbruken fra starten til slutten av registreringstiden. Inngrepet gikk over tiden (etter kl 15.00) ved kun 2 av de 28 inngrepene (7%). Etter gjennomføring av «tidlig oppstart» prosjektet, ble det observert 15 minutter tidligere oppstart av inngrepet. Konklusjon: Systematisk gjennomgang av rutiner og momenter ved DIEP kirurgi med fokus på operasjonstid og tidlig oppstart er nyttig som del i kvalitetssikringen av DIEP kirurgien og kan bidra til raskere operasjonstider og redusert behov for ekstra personale på ettermiddagen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HVA ER RESULTATET AV EKSTRA ØKONOMISK STØTTE FOR PASIENTER SOM HAR BEHOV FOR BRYSTREKONSTRUKSJON VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS? Tønseth KA1, Berg TM1, Bjark T1, Brøndmo B1, Mesic H1, Schlichting E2, Schneider M1, Tindholdt TT1, Utvoll J1. 1 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi og 2seksjon for mamma/endokrin kirurgi, Oslo Universitets sykehus (OUS). Innledning I løpet av de siste 10 årene har ventetiden for sekundær brystrekonstruksjon, særlig med autologt vev, økt betydelig ved OUS. Bakgrunnen for dette er generelt økt henvisning av pasienter til avdelingen på bakgrunn av (1) økt tilbud til enkelte diagnosegrupper, (2) økt incidens for enkelte diagnosegrupper, (3) tilkommet nye diagnosegrupper, og (4) økt befolkningsgrunnlag/alder. I tillegg er diagnosegrupper som tidligere har vært behandlet av generellkirurger i større grad blitt henvist til plastikkirurgi. I samme periode har det vært minimal økning av plastikkirurgisk kapasitet, noe som har ført til at avdelingen i større grad har måtte prioritere på medisinsk indikasjon. Dette har ført til at ø-hjelp, primære kreftdiagnoser og barn har blitt gitt prioritet. Andre elektive diagnosegrupper har lidd av dette i form av økt ventetid, og når det gjelder sekundær brystrekonstruksjon har ventetiden vært opp mot 8-10 år ved OUS. I 2012 ble det etter gjennomgang i helsedirektoratet bevilget øremerkede midler til pasienter med behov for brystrekonstruksjon. OUS er et av sykehusene som fikk tildelt denne økonomiske støtten og målet med denne gjennomgangen er å belyse hva som er resultatet av dette. Materiale og metode I løpet av høsten 2012 har avdelingen tilpasset aktiviteten slik at den fra 2013 i størst mulig grad håndterer primære brystrekonstruksjoner innen anbefalt tidsfrist. Det har også blitt lagt opp til at aktiviteten av sekundære brystrekonstruksjoner (både med protese og eget vev) økes slik at ventetiden reduseres. Denne økte driften har krevd nyansettelser innen flere faggrupper, innkjøp av utstyr, endring av arbeidsrutiner/lokalisasjoner med mer. Samtidig er avdelingen i dialog med nærliggende HF og plastikkirurgiske avdelinger i andre HR om å tilbakeføre pasienter som ikke tilhører Oslo. Resultat og konklusjon Det er tilfredsstillende tilbud innen primær rekonstruksjon både for kreft og forebyggende brystfjerning (BRCA), hvor alle pasienter per dags dato blir operert fortløpende. Det er betydelig økt kapasitet innen sekundære rekonstruksjoner med eget vev, men også noe økt kapasitet for rekonstruksjon med protese. Med dagens drift er ventetiden for sekundær brystrekonstruksjon redusert fra 520 uker til 120 uker (eget vev) og 208 uker til 50 uker (protese), gitt at aktivitetsnivået opprettholdes de nærmeste 2 – 3 årene. Første halvår i 2013 har det blitt utført 339 rekonstruktive brystoperasjoner etter brystkreft, noe som innebærer en total økning sammenliknet med 2012 på 43%, hvorav blant annet en tredobbling av rekonstruksjoner med eget vev.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PREOPERATIV VURDERING AV PASIENTER SOM SKAL BRYSTREKONSTRUERES MED DIEP-LAPP Tønseth KA, Berg TM, Brøndmo B, Mesic H, Tindholdt TT, Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus (OUS). Brystrekonstruksjon med DIEP-lapp har blitt et veletablert behandlingsalternativ hos kvinner som ikke kan oppnå tilfredsstillende resultat med andre metoder. Siden innføringen av teknikken i Norge i 2000 har man opparbeidet erfaring i forhold til hvordan man oppnår best mulig resultat med minst mulig risiko for komplikasjoner. En viktig del av dette er den preoperative vurderingen av pasienten i forhold til klinisk vurdering og opptegning samt innføring av CT-angio som gir informasjon om blodtilførselen til den ønskede lappen som skal benyttes til rekonstruksjon. Presentasjonen belyser viktige momenter i forhold til dette.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MASTECTOMIES OG UMIDDELBAR BRYST REKONSTRUKSJON I EN SEANSE MED PROTESER. Ayman Zakaria ,Arne Nysted Teres Colosseum Stavanger , Norge Umiddelbar rekonstruksjon etter Mastectomies hos pasienter med høy risiko for brystkreft er vanskelig; den mest kompliserte og vanskeligste av dem alle er rekonstruksjoner med proteser. Vi ønsker å vise vår teknikk, og diskutere den mest kompliserte aspektene, og noen cassus.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SJELDEN KOPLIKASJON FOR 20 ÅR GAMLE MENTOR SALINE PROTESER. Ayman Zakaria ,Øyvind Skadberg, Cato Brede Teres Colosseum Stavanger og Avdeling for medisinsk biokjemi , Norge 20 år etter brystaugmentasjon, begynter venstre bryst av 39 år pasient å øke raskt i størrelse, I noen få uker ble bryste dobbelt så stort som den contralaterale . Vi presenterer cassusen og de detaillerte bakteriologiske,og biokymiske undersøkelser av funnet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VAKTPOSTLYMFEKNUTEBIOPSI I STAVANGER – 2,5 ÅR ETTER Davik B, Tiller C, Svee A, Plastikk- og håndkirurgisk avdeling Stavanger Universitetssykehus Gerd-Ragna Bloch Thorsens gate 8 4011 Stavanger I følge Helsedirektoratets nasjonale handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av malignt melanom fra november 2011, er nå vaktpostlymfeknutebiopsi anbefalt hos selekterte pasientgrupper med malignt melanom. Ved Plastikk- og håndkirurgisk avdeling i Stavanger har undersøkelsen vært brukt i snart tre år. Vi presenterer våre erfaringer med prosedyren gjennom denne tiden med fokus på både kirurgisk tilnærming og de organisatoriske utfordringene. Alle pasienter som skal gjennomgå vaktpostlymfeknutebiopsi, får time iht standard rutine hos nuklearmedisinsk avdeling, for kartlegging av vaktpostlymfeknuten og som forberedelse til kirurgi morgenen etter. Alle pasienter med malignt melanom lokalisert på ekstremitet og eller ekstremitetsnært på thorax med en tykkelse mellom 2 og 4 millimeter, sammen med malignt melanom mellom 1 og 2 millimeter med ulcerasjon, blir tilbudt vaktpostlymfeknutebiopsi. Av de pasientene som har metastaser blir lymfeglandeltoalett ekstirpasjon tilbudt som behandling. Vi henviser alle pasienter med positiv vaktpostlymfeknute til onkologisk oppfølgning hos oss etter at lymfeglandeltoalett ekstirpasjon er gjennomført. Det er viktig at pasienter som har malignt melanom blir behandlet hurtig. Vi presenterer derfor tidsintervallet mellom primær henvisning til oss, og første kontakt med avdeling, samtidig som vi har sett på tidsintervallet mellom henvisning og kirurgisk behandling på malignt melanom. Både ved vaktpostlymfeknutebiopsi og lymfeglandel ekstirpasjon har man muligheter for komplikasjoner, vi presenterer våre tall for generelle komplikasjoner der vi spesielt ser på utvikling av lymfødem og lymforrhea etter kirurgi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PREOPERATIV SCREENING VED FETTRANSPLANTASJON VED BRYSTKREFT Schneider M, Byholt M. Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus. Fettransplantasjon er tatt i bruk ved de fleste plastikkirurgiske avdelinger internasjonalt. F책 land har laget nasjonale rutiner. Presentasjonen gjennomg책r og diskuterer eksisterende internasjonale rutiner.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HANDLINGSALTERNATIV FÖR ATT RÄDDA BRÖSTPROTES VID EXPONERAT IMPLANTAT ELLER HOTANDE EXTRUSION Cederqvist B Clinic Strömstad, 452 37 Strömstad En relativt ovanlig komplikation till bröstproteskirurgi är exponering av protesen. Detta kan ske både efter kort och lång postoperativ tid. Tillståndet presenterar sig som en öppning i suturlinjen, ofta med ett tunt hudmembran som täcker protesen men protesen kan också vara direkt synlig. Den klassiska behandlingen har varit att ta ut protesen och revidera och sluta såret samt att vänta minst 3 månader innan reinläggelse av protesen. I litteraturen finns flera rapporter om hur en protes kan räddas utan att ta ut protesen primärt. I föredraget redovisas 4 patientkasus med lyckade ”salvage- procedurer”. Det diskuteras också tänkbara orsaker till tillståndet och om åtgärder perioperativt kan förhindra det.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

“ANAPLASTIC LARGE CELL LYMPHOMA” VED BRUK AV SILIKONPROTESE I BRYSTREKONSTRUKSJON: EN KASUISTIKK Sørensen K1, Murphy J1, Lennard A2, Wadehra V3, Menon GK3, Collis N1. Department of Plastic Surgery, Royal Victoria Infirmary, Newcastle upon Tyne 2 Department of Haematology, Royal Victoria Infirmary, Newcastle upon Tyne 3 Department of Pathology, Royal Victoria Infirmary, Newcastle upon Tyne 1

Vi presenter Storbritannias først tilfelle av Anaplastic Large Cell Lymphoma (ALCL) i en 55 år gammel kvinne som hadde tidligere fått utført bilaterale subcutane mastectomier og rekonstruksjon ved bruk av silikonproteser. Planlagt revisjon av protesene avdekket et serom i venstre bryst, som var "melke-aktig" i utseende. Cytologisk undersøkelse konstaterte ALCL. Pasienten fikk venstre kapsel fjernet samtidig som begge proteser ble eksplantert. PET CT ble uført før behandling og konstaterte at kun kapselen var involvert. Pasienten er uten recidiv 12 måneder etter diagnosen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

AXILLÆR OG SUPRAKLAVIKULÆR LYMFADENOPATI SOM FØLGE AV RUMPERTE POLY IMPLANT PROTHESE (PIP) BRYSTIMPLANTATER. EN KASUISTIKK. Gullestad K Schneider M Gullestad H P Plastikkirurgisk seksjon, Radiumhospitalet, Oslo Universitetssykehus 0310 Montebello I mars 2010 ble brystimplantater produsert av det franske firmaet Poly Implant Prothese (PIP), trukket fra markedet i Frankrike pga av mistanke om økt rupturfare i protesene. Dette førte til en videre kontroll av firmaet, som viste at medisinsk godkjent silikon var blitt erstattet med industriell silikon i brystimplantatene fra omkring 2001. Risikoen for ruptur av PIP-protesene, er gitt til å være omkring 6-12 % etter 5 år, økende til 15-30% etter 10 år. Vi presenterer en kasuistikk som på grunn av forsinket kontakt med lege, presenterte seg med bilateral axillær lymfadenopati, samt unilateral supraklavikulær lymfadenopati. PIP-protesene ble byttet ut med FDA-godkjente implantater, samtidig som det ble gjort axillær lymfadenektomi. Histologi viste multiple silikongranulomer med størrele fra få mm til den største med mål 55 mm i diameter. Det er bare funnet silikon i lymfeknutene, ikke i fettvevet omkring. Det er ikke tegn til malignitet i preparatene. Undersøkelser av PIP-protesene har ikke påvist kancerogen eller toxisk effekt. Det er derimot påvist at gelen inneholder en vevsirriterende substans som kan gi kraftig innflammasjon i omkringliggende vev. Svenske helsemyndigheter har nylig besluttet å anbefale preventiv fjerning av alle PIP-proteser. Helsedirektoratet har ikke tidligere anbefalt fjerning av implantantatene på generell basis, men det er nå opprettet en arbeidsgruppe som vil gjennomgå den svenske rapporten. Innrapportering fra norske klinikker som har operert inn PIP-proteser, viser at 248 kvinner har fått operert inn PIP-proteser i perioden 2001-2010. Globalt er tallet anslått til å være rundt 400 000.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BLØTDELSDEKNING MED PECTORALIS MAJOR LAPP ETTER MEDIASTINITT Berg, T, Vindenes, H Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet Bakgrunn: Mediastinitt er en sjelden, men alvorlig komplikasjon til thoraxkirurgiske inngrep med sternotomi. I noen av tilfellene kan ikke såret lukkes sekundært og krever bløtdelsdekning. Metode: Retrospektiv gjennomgang av pasienter på Rikshospitalet som i perioden juni 2010 til juni 2013 har fått utført bløtdelsdekning av sternal defekt etter mediastinitt. Resultat: 8 pasienter ble operert med bløtdelsdekning av sternal defekt etter mediastinitt i perioden. Pasientene ble revidert av thoraxkirurg og VAC-behandlet frem til såret var rent. Alle pasientene ble operert med stilket pectoralis major lapp, tre med ensidig og fem med dobbeltsidig muskellapp. Årsak til mediastinitten var hos samtlige pasienter postoperativ infeksjon etter thoraxkirurgisk inngrep med sternotomi; koronar bypass i kombinasjon med klaffeplastikk (4), Koronar bypass (2), Hjertetransplantasjon (1) og Lungetransplatasjon (1). Fire av pasinetene hadde hadde et ukomplisert postoperativt forløp, mens to fikk postoperativ infeksjon og to fikk hudnekrose som krevde hudtransplantasjon. Det forelå ingen lappenekroser og defekten ble lukket hos samtlige pasienter. Konklusjon: Pectoralislapp er en god dekningsprosedyre hos pasienter med mediastinitt.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NYOPPRETTET PLASTIKKIRURGISK TILBUD VED BÆRUM SYKEHUS Knudsen, CW1, Schou SM1, Knezevic M1, Isaksen T1. 1 Plastikkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Bærum Sykehus, Vestre Viken HF Innledning: Styret i Vestre Viken vedtok i desember 2012 at områdefunksjonen for plastikkirurgi i Vestre Viken, legges til Bærum Sykehus. Metode: Plastikkirurgisk seksjon ved Bærum sykehus er del av kirurgisk avdeling og har i dag to overlegestillinger og en LIS i dels klinisk-, dels forskerstilling. Seksjonen er under oppbygning og skal håndtere nedslagsfeltet til Vestre Viken på ca 450.000 innbyggere. Det er aktuelt å søke om gruppe II-status som utdanningssted for LIS. Resultat: Seksjonen har tilbud innen generell plastikkirurgi, inkl brystrekonstruksjon med protese og stilket lapp. Legene har vaktberedskap på egne pasienter operert ved seksjonen. Utover dette har seksjonen ingen øyeblikkelig hjelp funksjon. Konklusjon: Nytt plastikkirurgisk tilbud innenfor Vestre Viken.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BRUK AV MUSKELSPARENDE TRAM LAPP I POSTPNEUMONECTOMY EMPYEM FORÅRSAKET AV SALMONELLA INFEKSJON. Dønland, A.M/ DeWeerd. L Plastikk- og håndkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9036 Tromsø Nøkkelord: Postpneumonectomy empyem, TRAM lapp

Postpneumonectomy er en alvorlig tilstand som oppstår som komplikasjon i ca 5% av tilfellene hvor det gjøres pneumonectomy. Tidlig empyem oppstår innen kort tid etter operasjonen og er ofte assosiert med bronkopleural fistel, i senere forløp ser man at empyem er forårsaket av infeksjoner via hematogen spredning. Bakterien som oftes forårsaker empyem er gule stafylokokker og pseudomonas aeruginosa. Mortaliteten av Postpneumonectomy er høy, og variere mellom 23-50%. Behandlingen som brukes er antibiotika og drenasje. I noen tilfeller er bruk av VAC behandling også blitt beskrevet. Dersom man ikke oppnår kontroll på infeksjonen så kan man bruke forskjellige lokale lapper som pectoralis major, latissimus dorsi, serratus anterior og evt. stilket TRAM lapper. Pasient med status etter pulmonectomy har redusert lungefunksjon, og etter empyem blir thoraksveggen ofte veldig rigid slik at magemusklene kan spille en viktig rolle i respirasjonsfunksjonen. Dersom man ikke klarer å bruke lokale lapper til behandling av postpneumonectomy empyem kan man vurdere å bruke frie lapper. Vi presenterer en pasient med postpneumonectomy empyem hvor det ble brukt fri muskelsparende TRAM som ble anastomosert til arterie thoracodorsalis.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LUKNING AV KOMLEKSE BAKRE MIDTLINJEDEFEKTER ETTER SPINALKIRURGI MED SENSIBEL MIDTLINJEBASERT PERFORATORLAPP, OG LANGTIDSRESULTATER. Valen K (1), de Weerd L (2), Solberg T (3), Weum S (4) 1 og 2: Ortopedisk og plastikkirurgisk avdeling, 3: Nevrokirurgisk avdeling, 4: Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset NordNorge (UNN) Introduksjon Midtlinjedefekter etter spinalkirurgi med eksponert metall fra spinal stabilisering, er tradisjonelt sett blitt behandlet med muskellapper. Vi har brukt sensible perforatorlapper fra på medial dorsal intercostal arterie for å lukke disse defektene i stedet. Materiale og metode 9 pasienter og 10 lapper ble brukt for å lukke midtlinjedefektene etter postoperativ sårruptur og eksponert osteosyntesemateriale. 1 pasient hadde blitt bestrålt for beinmetastase til spina. 1 pasient var operert for myelomeningocele for korreksjon av kyphoscoliose, med to lapper. Resultater Alle lappene overlevde. 1 pasient hadde partiell lappenekrose, som ble revidert. Ukomplisert postoperativt forløp på de øvrige pasientene. Beskyttelsessensibilitet tilkom hos alle pasientene unntatt den med myelomeningocele. Det har ikke vært noen sårkomplikasjoner i oppfølgingsperioden (mean 43 mndr, range 9-96 mndr). Konklusjon Denne sensible perforatorlappen er en godt anvendelig og pålitelig lapp for komplekse midtlinjedefekter etter spinalkirurgi og nevrokirurgi. Lappen gir lite donorstedsmorbiditet. En kan fortsatt bruke muskellapp dersom det skulle tilkomme residiv av såret.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VEVSEKSPANSJON VED REKONSTRUKTIV KIRURGI Ausen, K, Gonzales CG Plastikkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital, Trondheim Vevsekspansjon er en relativt enkel metode for å generere donorvev in situ. Metoden er gammel og velkjent men har ikke så stor utbredelse i Norge. Vi presenterer metodens fordeler og begrensninger, og presenterer egen erfaring med metoden i sekundærkorreksjoner etter brannskader.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EPIDERMOLYSIS BULLOSA EIT SJELDANT BRANNSKADELIKNADE SYNDROM Almeland S. K.1, Klingenberg C.2, de Weerd L.1 1

Plastikk- og håndkirurgisk avdeling Barneavdelingen Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø

”Brannskadeliknande syndrom” kan definerast som ikkje-brann-, ikkje-traume-indusert utbreidt hudtap. Dei vanlegaste av desse syndroma er dei ideosynkratiske medikamentreaksjonane Toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og Steven Johnson Syndrom (SJS). Epidermolysis bullosa (EB) er eit sjeldant brannskadeliknande syndrom og er ei heterogen gruppe av arvelege, mekanobulløse sjukdomar, karakterisert av skjørheit og blemmedanning i hud og anna epitel. Blemmedanning i huda ved EB er eit resultat av skjørheit i epidermal cellestruktur eller defekt forankring av epidermis mot underliggande dermis, forårsaka av genetiske mutasjonar i molekulære strukturar i basalmembransona i den dermal-epidermale forankringssona (dermal-epidermal junction). Plastikkirurgiske avdelingar med sin kompetanse i brannskade- og sårbehandling, kan verte involvert i behandlinga av pasientar med slike tilstandar. Vi presenterer to kasustikkar med nyfødde born med alvorleg brannskadeliknande syndrom, og illustrerar viktigheita av multidisiplinær tilnærming for rask diagnostikk i slike tilfeller. Båe tilfella synte seg å vere dødeleg EB.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INFEKSIØS MYOSITT – EN ALVORLIG INFEKSJONSSYKDOM Feil! Fant ikke referansekilden. Alvirovic J Isaksen T Knezevic M Plastikkirugisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Bærum Sykehus, Vestre Viken HF Bakgrunn: Infeksiøs myonekrosis skyldes oftest Clostridium arter (gassgangren) eller gruppe A streptokokker (GAS). Infeksjon med gruppe A-streptokokker kan etablere seg på forskjellige nivåer i hud og bløtdeler. Primær infeksiøs myositt er en en sjelden og meget alvorlig infeksjon. Dødelighet 80 – 100 % . Typisk er en ung, tidligere frisk person med feber, frostanfall, allmennpåvirkning og intense smerter lokalisert i dybden på en ekstremitet uten synlige ytre tegn til infeksjon. Ved kirurgi finnes oftest uttalt nekrose av store muskelgrupper, til forskjell fra stykkevis nekrose sett ved nekrotiserende fasciitt. Typisk finnes betydelig økt kreatininkinase. Gassgangren kan oppstå spontant eller posttraumatisk. Spontant gassgangren i muskel skyldes typisk Clostridium septicum, via hematogen spredning av bakterie fra GI traktus. Sykdommens predisponerende faktor er malignitet, typisk colon malignitet eller malign blodsykdom. Dødelighet 90-100%. Metode og resultater: Presenterer to pasientkasus ved Bærum Sykehus fra siste 2 år. En 57 år gammel kvinne fikk utført tonsillektomi ved privat ØNH klinikk. Uttalt svelgsmerter og spisevankser postoperativt. Fjerde døgn postoperativt utviklet hun septisk sykdomsbilde og smerter venstre lår. Beskjedne hudfunn. CT viste nekrose i muskulatur i venstre underekstremitet. Rask omfattende eksisjon av infeksiøs nekrotisk muskulatur ga kirurgisk kontroll, men store sårflater. Pasienten overlevde. Langvarig plastikkirurgisk behandling for rekonstruksjon. Oppvekst av GAS. En 56 år gammel tysk turist ble lagt inn på sykehus med septisk sykdomsbilde med magesmerter og diare. Etter ankomst sykehus utvikling av sterke smerter hofte/lår og overarm. Septisk sykdomsbilde og klinisk gassgangren. Omfattende kirurgi avslørte muskelnekrose i hele ekstremiteter med rask spredning med funn av nye nekrotiske muskelgrupper. Kirurgi avsluttet og pasienten døde etter 12 timer i sykehus. Oppvekst av Clostridium Septicum. Konklusjon: Infeksiøs myonekrose eller myositt må diagnostiseres tidlig og mistenkes ved septisk sykdomsbilde og sterke smerter. Tidlig kirurgisk kontroll er avgjørende. Bilder vises under presentasjon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FØREBYGGING OG FØRSTEHJELP VED BRANNSKADAR BLANT NORSKE HELSEARBEIDARAR Brekke RL, Haugsmyr E, Remme ÅR, Vindenes HA

Avdeling for Plastikkirurgi og Brannskade, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssjukehus

Bakgrunn: Dei fleste brannskadar er moglege å førebygge, blant anna gjennom lovgivning og utdanning. Norske tal for skadar og dødsfall har imidlertid vore uendra i lang tid. Mål: For å skaffe oss informasjon om brannvern og førstehjelpskunnskap, gjennomførte vi ei spørreundersøking blant 368 norske helsearbeidarar Metode: Norsk Interesseforening For Sårbehandling (NIFS) arrangerte sitt årsmøte i februar 2013, med 368 deltakarar. Gruppa består hovudsakleg av legar og sjukepleiarar med interesse for sårbehandling. Etter ei forelesning frå ein av forfattarane, delte vi ut eit spørreskjema. Resultat: 289 av deltakararne fylte ut skjemaet, noko som gav oss ein responsrate på 79%. Heime hadde nesten alle godkjente brannvarslarar (99%) og brannslokkingapparat (97%), og dei fleste hadde ei trygg plassering av fyrstikker/lightere (89%) og tennvæsker (94%). Ein majoritet hadde og kort ledning til vannkokarar (86%) og kaffitraktarar (76%). På arbeidsplassen hadde dei fleste fått opplæring i brannvern (87%). Til vår overrasking, hadde berre 55% fått opplæring i førstehjelp ved brannskadar. Diskusjon: Svara på undersøkinga har gitt oss ei grov oversikt i høve til brannverntiltak som alt er i bruk blant norske helsearbeidarar. Dei har og gitt oss eit utgangspunkt når vi søkjer nye strategiar for å redusere skadeomfanget når ein skade først har hendt. Konklusjon: Denne undersøkinga indikerer behov for opplæring i brann-relatert førstehjelp hjå norske helsearbeidarar.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PLASMINOGENAKTIVATOR OG HYPERBAR OXYGENBEHANDLING VED FROSTSKADER. Fra passiv til aktiv tilnærming i behandlingen av kulderelaterte bløtvevsskader på UNN. Løkebø JE1, Sjøberg T1, Mercer JB2,3 Trasti NC2, Bjordal E1 og de Weerd L1 1

Plastikk- og håndkirugisk avdeling Radiologisk avdeling 3 Cardiovasculær forskningsgruppe, Institutt for medisinsk biologi, Helsefakultetet, UiT Universitetssykehuset Nord Norge, Sykehusvn 1, 9038 Tromsø 2

Frostskadebehandling har i generasjoner vært preget av en passiv og avventende tilnærming. Affiserte kroppsdeler har blitt behandlet med lokal sårbehandling og eventuelt revidert eller amputert først etter flere måneders observasjon. Publiserte rapporter har imidlertid gitt håp om at en aktiv initial behandling med plasminogenaktivator (t-PA) løser opp mikrovaskulære tromber, som oppstår i frostskadede ekstremiteter etter oppvarming, og kan derved bidra til at begrense skadeomfanget.. I løpet av vinteren 2013 har vi behandlet to pasienter med alvorlige frostskader i forføtter, der lokal t-PA synes å ha medvirket til å forhindre utbredte skader. Angiografiundersøkelse etter oppvarming av begge våre pasienter viste manglende perifer artriell sirkulasjon i de frostskadede ekstremitetene. Begge pasienter ble behandlet med intraartiell t-PA og etter 12-24 timers behandling så vi revaskulariserng av tromboserte kar. Den ene pasienten ble i tillegg behandlet med hyperbar oxygen terapi som tilsynelatende bidro til ytterligere vevsoverlevelse. Re-perfusjon ble evaluert klinisk, ved angiografi, ved infrarød termografi og ved tre-fase scintigrafi. Resultatene av disse undersøkelsene vil bli presentert. Aktiv behandling av frostskadede i tidlig fase etter oppvarming ser ut for å kunne gi bedre overlevelse av skadet ved og derved begrense fremtidig morbiditet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

CULTURING OF HUMAN ADIPOSE DERIVED MESENCHYMALE STEM CELL (ADSCs) UNDER HYPOXIC CONDITIONS AFFECTS PRODUCTIONS OF WOUND HEALING CYTOKINES AND GROWTH FACTORS Gullestad HP1, Mirlashari MR3, Landsverk KS2, Hasvold G2, Josefsen D3, Kvalheim G3 Plastikkirurgisk seksjon, Oslo Universitets Sykehus - Radiumhospitalet 2 Avdeling for Str책lebiologi, Oslo Universitets Sykehus - Radiumhospitalet 3 Avdeling for Celleterapi, Oslo Universitets Sykehus - Radiumhospitalet 1

ADSCs are easily accessible in large quantities with a minimal invasive,safe and well established surgical procedure. There are more than 300-500 times more stem cells in 1 gram af fat when compared to 1 gram of aspirated bone marrow. We have previously shown that mesenchymal cells from bone marrow and adipose tissue from same donor share identical properties with regard to osteoblast and chondroblast differentiation, immunsuppresion and parachrin secretion. ADSCs is therefor an attractive cell source for tissue repair. We have recently initiated a phase l/ll study in patients with chronic wounds following curative radiotherapy by injecting adipose stem cells into the wound, Following liposuction cells from the Stromal Vascular Fraction (SVF) were isolated using the Cellution TM system. In the first patient fresh SVF were used. However, the number of SVF cells selected from 200 ml adipose tissue might become too little when larger chronic wounds needs to be treated. Therefor, we are currently investigating the properties of ex vivo expanded ADSCs from SVF and their potential use in the treatment of chronic wounds. We like others have shown that ADSCs do not propagate in vivo and the positive effect of ADSCs in tissue repair is through paracrine mechanisms. In this study we want to investigate the effects of hypoxia on the production of wound healing cytokines (IL-6, IL-8 and IL-10) and growth factors (VEGF and bFGF) by ADSCs. ADSCs were cultured under normoxia 21% O2 and hypoxia 1% O2 for 48 hours. Hypoxia induced stabilization of hypoxia inducible factor 1 alpha (Hif-1 alpha) and affected secretion of wound healing growth factors and cytokines. But hypoxia did not affect the phenotype, proliferation and CFU-F of ADSCs. Our finding support the strategy of incugation of ADSCs in hypoxia in order to induce increased secretion of wound healing cytokines and growth factors.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MALIGNT MELANOM OG VAKTPOSTLYMFEDIAGNOSTIKK VED BRESLOW 1-2MM. Thomas Styles, Børge Davik, Kim-Vidar Rasdal Plastikk- og Håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus Bakgrunn: Det er ca 1400 nye tilfeller av malignt melanom per år i Norge. Tilstedeværelse eller fravær av metastase til lymfeknuter er en signifikant prognostisk prediktor. Til tross for at de fleste land i verden gjør SN fra Breslow 1mm, er Norge et av få land i vestlige verden som kun gjør vaktpostlymfeknutediagnostikk ved Breslow >2mm/T1b. Vi ønsket å gå gjennom vår operasjonsvirksomhet for 2012 for å se hvor mange som havner i denne kategorien, evt hvor mye resurser som er nødvendig for å gjennomføre SN <1-2mm ved vår klinikk. Metode: Systematisk gjennomgang av antall pasienter med Breslow 1-2mm operert for malignt melanom ved plastikkirurgisk avd i Stavanger. Resultat/Konklusjon: Resultat og konklusjon blir presentert ved høstmøtet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FALLSKJERMTEKNIKK FOR LUKNING AV ENTEROKUTAN FISTLER. ERFARINGER MED FEM PASIENTER. Nergård S1, de Weerd L1, Kjæve J2 Avdeling for Ortopedi og Plastikkirurgi 2 Avdeling for Gastroenterologisk Kirurgi UNN TROMSØ

I 2009 presenterte vi en kasuistikk av en pasient med en høy enterokutan fistel hvor fistelen ble lukket med en såkalt ”fallskjermteknikk”. En muskel ble suturert inn i tarmveggen. Den nye metoden ble utviklet ved UNN og ble nylig publisert som en kasuistikk. Vi har nå brukt fallskjermteknikken i behandlingen av enterokutane fistler hos 5 pasienter og presenterer våre erfaringer med teknikken.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NEKROTISERENDE FASCIITT VED SUS 2006-2013 Rasdal KV Plastikk- og Håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus Bakgrunn: Nekrotiserende fasciitt er en sjelden ekstremvariant av dyp bløtvevsinfeksjon med høy mortalitet og morbiditet. Hurtig og riktig diagnostikk og behandling er avgjørende for prognosen, men det er få verktøy tilgjengelig for hjelp i diagnostisering før pasienten meldes til operasjon. Jeg ønsket med denne studien å se om man hadde variabler ved innleggelse som kunne predikere operativt funn av nekrotiserende fasciitt. Metode: Det ble gjort et retrospektivt søk i operasjonsplanleggeren for alle pasienter som hadde blitt operert under tentativ diagnose nekrotiserende bløtvevsinfeksjon i perioden 2006-2013. Journalene ble deretter gått gjennom i DIPS for å finne pasientens alder, tid fra symptomdebut til pasient oppsøkte lege, tid fra innleggelse til operasjon, infeksjonsfokus, evt. initialt penetrerende traume, preeksisterende co-morbiditet, feber/sepsis, preoperative dyrkningssvar eller direkte mikroskopi, blodprøvesvar med LRINF, evt. preoperativ bildediagnostikk, operative funn, antall reoperasjoner før sanert infeksjon, total liggetid, evt livreddende amputasjon og mortalitet. Funnene ble analysert i SPSS med t-test, ikke-parametriske tester, korrelasjonsanalyser, krysstabeller og deskriptiv statistikk. Resultater: Totalt 53 pasienter ble inkludert i studien, hvor det ble funnet nekrotiserende fasciitt hos totalt 29 pasienter og 24 pasienter ble operert med negativt funn. 43 av pasientene ble utskrevet i live, mens det var 11 dødsfall under innleggelsen. Risiko for mortalitet var signifikant knyttet til pasientens alder. Videre var det signifikant høyere sannsynlighet for nekrotiserende fasciitt dersom pasient er septisk ved innleggelse, mens det ikke ble funnet sammenheng mellom operativt funn og om pasient er febril i akuttmottak, CRP ved innkomst eller han/hun har LRINF-score >6. Øvrige resultater og konklusjon vil bli presentert på høstmøtet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BRUK AV ANTEROLATERAL THIGH (ALT) LAPPER VED TRAUME OG INFEKSJONER Oliver NK, Buhagen S, Schneider M, Brøndmo BC, Mesic H. Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus Bakgrunn: De 20 siste årene har ALT lappen blitt en av de mest populære rekonstruksjonsvalgene spesielt for dekning av underekstremitetsskader. Ved Rikshospitalet har man benyttet ALT lapper til rekonstruksjon ved hode/hals kirurgi, brystkreft og transseksualisme. Ved Ullevål har man benyttet ALT lapper til rekonstruktiv dekning etter traume, brannskader, akutte og kroniske sårinfeksjoner. Vi ønsket å se på resultatene ved bruk av fri ALT lapp ved Ullevål sykehus. Metode: Det ble utført en retrospektiv analyse av samtlige ALT lapper utført av 6 kirurger i perioden 2007 – 2013. Inklusjonskriteriene var samtlige frie ALT lapper. Det var 46 lapper hos totalt 45 pasienter. Relevante kvalitetsparametre ble registrert: alder og kjønn, indikasjon, komorbiditeter, type anastomose, og komplikasjoner inkludert suksess rate. Resultater: Gjennomsnittsalder var 39 år (range 4-73 år). 38 av lappene ble utført på menn (83%) og 8 på kvinner (17%). Operasjonsindikasjon inkluderte: Traume (fraktur, brannskader og sårskader) tilsammen 30 lapper (65%), sårinfeksjoner (akutte og kroniske) 11 (24%), ustabile arr 5 (11%). 1 av de 5 hovedoperatørene utførte over 80% av lappene. Det var tap av lapp hos 4 av de 46 lappene - total suksess rate på over 91%. Konklusjon: Operasjon med fri ALT lapp på traumer og sår ved vårt sykehus synes å være på høyde med internasjonale resultater. Vi ønsker å følge dette videre med en prospektiv database.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FRI MUSKELLAPP TIL EKSTREMITETER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS ULLEVÅL 2004-2013 Buhagen S, Oliver N, Brøndmo BC, Jørgensen MJ, Mesic H. Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Rikshospitalet, OUS HF Bakgrunn: Vår avdeling har benyttet fri muskellapp til dekning på ekstremiteter etter traume og kroniske sår for å unngå amputasjoner. For øvrig brukes fri muskel lapp til funsksjonell rekonstruksjon i ansikt og til dekningsprosedyre i hode/hals området. Vi ønsket å se på resultatene ved bruk av fri muskellapp til ekstremiteter utført ved Ullevål sykehus. Metode: Elektronisk journal for perioden 2004 – 2013 ble gjennomgått retrospektivt. Inklusjonskriteriene var samtlige frie muskellapper i perioden. Relevante kvalitetsparametre ble registrert. Resultater: 45 pasienter ble inkludert. Det var åtte operatører, hvor èn kirurg utførte 73 % av inngrepene. Gjennomsnittsalderen var 41 år (range 3-74 år). Indikasjon for fri lapp var traume i 87 % av tilfellene, kronisk osteomyelitt og pseudartrose i hhv 11 % og 2% av tilfellene. Videre vil vi på høstmøtet presentere komplikasjoner og overlevelse av lappene

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VERTIKAL PANNIKULEKTOMI HOS OVERVEKTIGE OG SYKELIG OVERVEKTIGE PASIENTER- ER DET FORSVARLIG? Ramirez Cabello C.M, Gunnarsson G.L. Plastikkirurgisk klinikk, Telemark Sykehus Bakgrunn: Sykehuset Telemark har fungert som nasjonalt senter for postbariatrisk kirurgi siden 2009. Det finnes ikke noe offentligt tilbud av kroppsformende kirurgi for overvektige pasienter med BMI >30 kg/m2. Denne pasientgruppe har hittil, ifølge literaturen, hatt stor fare for komplikasjoner i forbindelse med kirurgisk behandling 1. Materiale og metode Pasienter som ligger utenfor indikasjonskriteriene for kroppsformende kirurgi, med BMI over 30 har hatt ett tilbud om pannikulektomi hvis det foreligger en medisinsk problemstilling, sopp eller intertrigo samt store fysiske eller hygieniske vansker. Operasjoner utført ved STHF, Skien og Notodden i tidsperioden 2009-2013 gjennomgås retrospektivt . Alle operasjoner er utført av samme operatør (GG) og derfor sammenlignbare. Oppfølging i henhold til pasientjournal samt telefon kontroll er foretatt. Resultater Studien omfatter 14 pasienter med gjennomsnittlig BMI på 33,84 kg/m2, range (30,2-41,2) 8 menn og 6 kvinner. Gjennomsnittlig slanking før operasjon var 77kg (46-170kg). Opprinnelig operasjonsteknikk bestod av modifisert fishmouth pannikulektomi; en metode som er tidligere presentert på kirurgisk høstmøte i 2011 av undertegnede. Med tiden har den utviklet seg til modifisert vertikal pannikulektomi med bevart scarpas fascia og ingen underminering av laterale hudlapper i tillegg til monsplastikk som hittil ikke er beskrevet; „ våpenskjold“ /“shield“ monsplasty eller „hoggtann“ /“fangs“ monsplasty. Det er utført 6 fishmouth pannikulektomier -med eller uten fettsuging og 8 vertikale pannikulektomier - med eller uten monsplastikk . Reseksjonsvekten var i gjennomsnitt 5883g (fra 2500g- 19.800g). Konklusjon Utviklingen av operasjonsmetoden fra fishmouth pannikulektomi med bevart scarpas fascia til nåværende vertikal teknikk med korreksjon av monsptose, illustreres og presenteres sammen med langtids oppfølging og resultater. Referenser: 1. Momeni A, Heier M, Bannasch H, Stark GB. Complications in abdominoplasty: a risk factor analysis. J Plast Reconstr Aesthet Surg. 2009 Oct;62(10):1250-4.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ALLOPURINOL-INDUSERT TOKSISK EPIDERMAL NEKROLYSE, EN KASUISTIKK OG LITTERATURGJENNOMGANG Nygård I. E., Sivertsen O., De Weerd L. Bakgrunn: Toksisk epidermal nekrolyse er en sjelden, akutt hudsykdom assosiert med høy mortalitet som manifesterer seg med utbredt løsning av epidermis. Tilstanden er oftest forårsaket av et legemiddel. Tidlig diagnose, seponering av det utløsende legemiddel, samt relevant støttebehandling er avgjørende for pasientens overlevelse. Materiale/metode: Denne artikkel baserer seg på aktuell litteratur og egen klinisk erfaring og gir en oversikt over diagnostikk, behandling og mortalitet for aktuelle diagnose. Resultat/konklusjon: Tidlig diagnostikk og seponering av utløsende medikament samt tverrfaglig tilnærming og behandling kan gi vellykket behandling av toksisk epidermal nekrolyse.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TOMMELENS TOMMELREGLER – SMÅ LIGAMENT MED STOR INNERVASJON. DEL 1 Mobargha N Plastikk- og håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, postboks 8100, 4068 Stavanger Bakgrunn Konfigurasjonen av tommelens carpometacarpal (CMC - 1) ledd er avhengig av muskel- og ligamentstøtte for nøyaktig sirkumduksjon. Ligamentinnervasjon bidrar til generell stabilitet og propriosepsjon. Det er påvist at unormal ligamentinnervasjon er assosiert med artrose i store ledd, men lite er kjent om ligamentinnervasjonen i CMC – 1 hos pasienter med CMC-1 artrose. I denne studien har vi undersøkt det dorsale radiale ligamentet (DRL) og anteriore ligamentet (AOL) hos pasienter som har blitt operert før CMC-1 artrose. Denne studiens formål var: (1) Å undersøke arkitekturen i CMC - 1 leddbånd hos kirurgiske pasienter med artrose (2) Beskrive innervasjonen, spesielt forekomst av mekanoreseptorer hos disse ligamentene (3) Vurdere om det er en sammenheng mellom alder og mekanoreseptortetthet. Materiale og metoder AOL og DRL fra 11 pasienter med CMC-1 artrose ble tatt ut i samband med trapeziectomi (10 kvinner, 1 mann, gjennomsnittsalder, 67 år ) . De 22 leddbåndene ble farget med immunoflourescent trippelfargningsteknikk og ble analysert i mikroskop. Resultater I motsetning til de organiserte kollagenbuntene i DRL, viste AOL seg å være sammensatt av uorganisert bindevev med få kollagenfibre og lite innervasjon . Mekanoreseptorer ble identifisert i leddbåndene hos alle pasienter med artrose. DRL var betydelig mer innervert enn AOL. Det var ingen signifikant sammenheng mellom innervasjon av DRL og AOL og pasientens alder. Konklusjon Den tette kollagen strukturen og rike innervasjonen av DRL hos pasienter med artrose antyder at DRL har en viktig proprioseptiv og stabiliserende rolle. Klinisk relevans Ligamentinnervasjon kan korrelere med proprioseptive og nevromuskulære endringer i patofysiologien og utviklingen av artrose. Disse funnene kan bidra til økt forståelse av innervasjonens rolle i både sykdomsforebygging og framtidig behandlingsalternativer.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TOMMELENS TOMMELREGLER – SMÅ LIGAMENT MED STOR INNERVASJON, DEL 2: DISTRIBUSJON AV RESEPTORER Mobargha N Plastikk- og håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, postboks 8100, 4068 Stavanger Bakgrunn Intakt ligamentinnervasjon er viktig for normal proprioseptiv funksjon og neuromuskulær balanse rundt leddet. I denne studien har vi undersøkt innervasjonen og distribusjonen av mekanoreseptorer i de to viktigste leddbåndene i carpometacarpale 1 (CMC-1 ) det anteriore ligamentet ( AOL ) og dorsale radiale ligamentet ( DRL ) hos kirurgiske pasienter med artrose . Vår hypotese er at innervasjonsmønstre av disse ligamentene avviker fra ligament uten tegn til OA . Materialer og metoder DRL og AOL fra 11 pasienter (10 kvinner / 1 mann , gjennomsnittsalder 67 år, range 51-83 ) ble høstet under trapeziectomi og protesekirurgi . Leddbåndene ble delt inn i sine proksimale og distale deler og ble seksjonert. Disse ligamentene ble analysert med immunoflourescent trippel fargning mikroskopi. Resultatene ble videre analysert med student’s paired t-test, standard lineær regresjonsanalyse samt Pearsons korrelasjonskoeffisient. Resultater I likhet med studier utført på preparat uten artrose, fant vi at flere sensoriske nerveender ble funnet i DRL jamført med AOL. I motsetning til ikke-artrose studier, der Ruffini reseptorer var dominerende, var de uklassifierbare mekanoreseptorne de dominerende nerveender i vår studie og ble funnet i 11/11 av ( 100 % ) DRL og 7/11 av ( 63,6 % ) AOL. Totalt ble 74 % uklassifiserbare reseptorer, 14 % frie nerveender og 12 % Ruffini reseptorer funnet. Ingen signifikant forskjell ble funnet mellom ligament type og distribusjonen av uklassifiserbare mekanoreseptorer og frie nerveender i tilfeller med artrose, mens i ikke- artrose preparat ble mekanoreseptorer mest funnet ved ligamentenes feste. Konklusjoner Uklassifiserbare mekanoreseptorer var den mest utbredte typen av mekanoreseptor i både DRL og AOL. Det var ingen forskjell i fordelingen av mekanoreseptorer i den proksimale eller distale delen av ligamentene. Fordelingen og forekomsten av mekanoreseptorer i ligament med CMC1 artrose skiller seg fra de uten artrose. Disse funnene indikerer at det kan være en endring av mekanoreseptorpopulasjon og fordeling grunn av artrose. Klinisk Relevans Identifikasjon og distribusjonen av mekanoreseptorer i tommelens carpometacarpal ledd ligament tyder på mulig forandret proprioseptiv funksjon i samband med artrose

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TOMMELBASENS MUSKULÆRE MYSTERIUM AVSLØRT Mobargha N Plastikk- og håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, postboks 8100, 4068 Stavanger Bakgrunn Artrose er en mangefasettert diagnose og kan ikke bare forklares som et resultat av bruskslitasje og endret biomekanikk i leddet. Artrose er snarere et resultat av utilstrekkelig funksjon av vevet rundt et ledd, som kan føre til en manglende evne til å behandle fysiologisk belastning. Følgelig kan leddet sees som ett " synovialt organ", hvor hvilken som helst del av dette organet, slik som brusk, subkondrale ben, synovia, ligament, nerve eller periartikulare muskler, kan bidra til utvikling av artrose. Målet med denne studien var å undersøke den nevromuskulære kontrollen av tommelens carpometacarpal (CMC-1) ledd, for ytterligere å forstå patofysiologien av CMC-1 artrose. Materiale og metode 10 preparater uten tegn til CMC-1 artrose ble brukt. Disse ble dissekert, og de 9 indre og ytre muskler, som direkte deltar i kontrollen av CMC-1, ble merket og bevart. CMC-1 leddbåndene ble også bevart. Preparatet ble fiksert i et spesielt apparat designet for biomekanisk testing. Hver muskel og dens virkning på leddet ble testet i 7 forskjellige stillinger. Vi brukte sensorer (Fast- Track ©) for å observere endringer av CMC-1 leddets posisjon i både vertikal og horisontal retning sammenliknet med nøytral leddstilling. Resultater CMC-1 muskler kan deles i grupper av agonister og antagonister avhengig av deres innvirkning på leddet, hvor det er lagt særlig lagt vekt på økningen av dorsal -og proksimal migrasjon, som imiterer den dorsoradiale subluksasjonen som ofte ses sammen med CMC-1 artrose. Vi tolker dette som at noen muskler har en stabiliserende virkning på CMC-1 mens andre kan være destabiliserende. De musklene som fungerer som stabilisatorer, gir en bedre nevromuskulær kontroll og felles stabilitet. Vi fant at den første interosseus dorsalis muskelen har den mest stabiliserende effekten på CMC-1 i alle stillinger som ble testet, i motsetning til m. pollicis longus som hadde en viss destabiliserende effekt. Konklusjon For tiden er det flere behandlinger av CMC-1 artrose, både veletablerte kirurgiske så vel som ikke - kirurgiske alternativer . Gjennom en bedre forståelse av den nevromuskulære stabiliteten hos CMC-1 , kan man på sikt ytterligere forbedre eksisterende behandlinger og innføre mer spesifikke forebyggende strategier , spesielt i tilfeller der den nevromuskulære stabilitet er svekket .

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INJEKSJONSBEHANDLING AV DUPUYTREN’S KONTRAKTUR- VÅR ERFARING ETTER 200 BEHANDLINGER Furholt, K., Miksch, C. Plastikk-og Håndkirurgisk Avdeling, Stavanger Universitetssykehus, 4016 Stavanger Bakgrunn: Dupuytrens kontraktur har tradisjonelt vært en elektiv håndkirurgisk problemstilling som krever mye operasjonskapasitet. Injeksjonsbehandling med kollagenase clostridium histolyticum gir håp om en raskere, mindre invasiv, men resultatmessig likeverdig alternativ behandlingsmetode for denne pasientgruppen. Metode: Ved Stavanger Universitetssykehus startet vi med injeksjonsbehandling av Dupuytrens kontraktur i Mai 2012. Denne presentasjonen baserer seg på retrospektiv journalgjennomgang. Vi har sammenlignet strekkedeficitt før og etter behandling, og sett på subjektiv "pasienttilfredshet". Vi har også vurdert ressursbruk, ettersom medikamentet fremdeles er relativt dyrt og gir lite refusjon, opp mot ressursbruken dersom alle disse tilfellene skulle vært operert med delfasciectomi. Resultat/ Konklusjon: Antall registrerte pasienter med diagnosen Dupuytren’s kontraktur i 2011 var 235, 01.01.1330.08.13 243. Så langt har vi satt over 200 injeksjoner i snart 200 hender, hvorav 109 i 2013. Antall tilfeller som behandles med delfasciectomi er redusert fra 96 i 2011 til 35 hittil i 2013. Det er for tidlig å si noe om residivrate og langtidsvirkning av injeksjonsbehandling sammenliknet med operativ delfasciectomi. På kort sikt er det imidlertid ingen tvil om at behandlingen er tidsbesparende og resultatmessig tilnærmet likeverdig. Den er ventelistevennlig, og frigjør kapasitet på operasjonsstuer til å ta unna andre problemstillinger. Øvrige resultater presenteres på høstmøtet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PARENTAL AGE – AND THE RISK OF ORAL CLEFT Erik Berg, Rolv Terje Lie, Åse Sivertsen, Øystein A Haaland Background: Cleft lip is a distinct category of birth defects with two major sub-categories; cleft lip with cleft palate and cleft lip without cleft palate. Prevalence worldwide is estimated at 2.0 to 2.2 per 1,000. Due to the extensive need of interventions, this group of congenital malformations poses both medical and economic challenges. Parent’s age are increasing in western societies. There are inconsistent reports on the effect of parent’s age on the risk of cleft lip. Methods: We used data from the Medical Birth Registry of Norway which covers all birth in the country since 1967 and has an ascertainment of about 90% of the diagnosis of cleft lip among newborns. Parent’s age were recorded for almost all parents all except for 9% of births with missing father’s identity. We used generalized additive models to estimate the association between parent’s age and the risk of cleft lip. Results: We found no association between mother’s age and risk of cleft lip. For father’s age, however, we found a consistent and significant increase in risk of cleft lip with high father’s age. High paternal age appears to be a risk factor for cleft lip in the baby. We found no evidence that the risk was confined to cases with accompanying defects or other lethal conditions. We found no evidence of any effect of maternal age.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PERFORANT BASERTE LAPPER I ANSIKT Gunnarsson GL Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark Formål/Bakgrunn: Presentasjon av flere forskjellige muligheter for perforantbaserte lokal lapper til rekonstruktion av huddefekter i ansikt for utvidelse av standard random/aksial lapp prinsipper. Material og metode: Utifra en kohort på 20 cases presenteres utvalgte perforantbaserte lapper anvent til rekonstruksjon i ansiktet til demonstrasjon av teknikken. De presenterte kasus sammenholdes med relevant litteratur om emnet. Resultater: Rekonstruksjon med perforantlapper i ansigtet er foretatt med tilfredsstillende resultat til følge i 20 cases siden 2008. Diskussjon/Konklusjon: De vaskulere angiosomer og perforanter i ansigtet er velbeskrevet og kan anvendes i forbinnelse med lap rekonstruktion (1). Ut fra kunnskab til normal anatomi og litteratur om perforanters placering i ansigtet kan man planlægge sin rekonstruksjon. Denne viten gir flere frihetsgrader og muliggjør et mere varieret rekonstruksjonsdesign en det er muligt med lapper basert på random karforsyning. Anvendelse af perforantbasert lapkirurgi i ansigtet synes a vere en sikker metode til rekonstruksjon af større og mindre defekter med lavt morbiditet og høj patient tilfredshed. Referencer: 1. Houseman ND, Taylor GI, Pan WR The angiosomes of the head and neck: anatomic study and clinical applications. Plast Reconstr Surg. 2000 Jun;105(7):2287-313.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKSJON AV UNDERLEPPE MED MODIFISERT WEBSTERTEKNIKK ETTER CANCERRESEKSJON Vatne M, Høgevold M, Arctander K, Høgevold HE, Avdeling for plastisk og rekonstruktiv kirurgi, OUS Bakgrunn: Store defekter på underleppe blitt oftast rekonstruert med lokale lappar frå kinn og overleppe. Frå 2006 har modifisert Webster vore den foretrukne metoden på Rikshospitalet, når defekten etter reseksjon utgjer minst 2/3 av leppa. Ein kan rekonstruera heile underleppa med denne metoden. Me vil presentera operasjonteknikken og legga fram resultata våre frå denne pasientgruppa. Materiale og metode: Studien er ein del av eit arbeid der ein retrospektivt har gjennomgått alle pasientar opererte for tumor på over- og underleppe ved OUS frå 2004. Frå 2006 - 2011 vart 13 pasientar med plateepitelkarsinom på underleppe rekonstruerte med modifisert Webster. Mange pasientar var tidlegare opererte med tumoreksisjon på underleppe og kom til ny reseksjon pga ufrie render eller residiv/ny primærtumor. Me har registrert tumorstorleik, eksisjonsbredde, postoperative komplikasjonar og resultat med tanke på funksjon og estetikk. Resultater: Av 13 pasientar var fem kvinner og åtte menn, med gjennomsnittsalder 67 (49-84) år. Alle hadde plateepitelkarsinom. Gjennomsnittlig tumorstørrelse var 26(5-45) mm. Eksisjonsbredde var i gjennomsnitt 35(30-55) mm. Ein pasient var immunsupprimert (Metotrexat). Det var ikkje registrert nokon lappnekrosar eller postoperative blødningar. 2/13 fekk infeksjon. 3/13 fekk partiell sårruptur, ein vart reoperert for dette. Funksjonen var stort sett god etter inngrepet. Dei fleste fekk eit kosmetisk og funksjonelt bra resultat, med oral kontinens. Over halvparten hadde vedvarande nedsett sensibilitet i underleppe-hakeområdet til tross for forsøksvis bevaring av n. mentalis. Dei fleste oppgav stramhetsfølelse i underleppa. Konklusjon: Ved store eksisjonar på underleppe er modifisert Webster ein god metode for rekonstruksjon og gir god kommisur. Bortsett frå endra sensibilitet, er resultata tilfredsstillande både funksjonelt og kosmetisk.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKSJON AV INTRA-ORAL CANCER DEFEKTER VED BRUK AV FRI MSAP (Medial Sural Artery Perforator) LAPP – ERFARING FRA NEWCASTLE UPON TYNE. Sørensen K1, Young S1, Chalmers R1, Rahman K1, Adams J2 Kernohan M1, Ahmed O1, Ragbir M1. 1

Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Royal Victoria Infirmary, Newcastle upon Tyne, Storbritannia. 2 Avdeling for maxillofacial kirurgi, Royal Victoria Infirmary, Newcastle upon Tyne, Storbritannia.

Bakgrunn: Bruk av fri MSAP lapp til rekonstruksjon ble først publisert av Cavadas et al. i 2001. Vi presenterer vår tidlig erfaring ved bruk av denne lappen i intra-orale defekter. Metoder: Seks fri MSAP lapper ble utført mellom desember 2012 og juni 2013. Data ble samlet inn prospektivt. Resultater: Seks pasienter (2 :4 ) ble operert i Newcastle og fikk fjernet intra-oral cancer med fri MSAP lapp rekonstruksjon. Alderen på pasientene varierte (47-79). Gjennomsnittlig dimensjoner på lappen var 12(l)x5(b)x0,6(h)cm. Gjennomsnittlig lengde på stilken var 12cm med en arteriell diameter på 2mm og vene diameter på 3.5mm. Alle lapper overlevde med ingen komplikasjoner. Leggen ble lukket primært på alle pasienter men første pasient fikk sårruptur og trengte et lite delhudstransplantat. Konklusjon: Vår erfaring er at en fri MSAP lapp er ett godt alternativ til en fri radialis lapp. Det gir en meget tynn lapp med en lang stilk. I tillegg er leggen en god donor og kan lukkes primært.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKSJON AV GANEDEFEKT ETTER TUMORKIRURGI MED FRI RADIALISLAPP Rydningen I1, Jetlund O2, Mortensen B2, Aspelien P2, Høgevold HE1 Avdeling for plastisk og rekonstruktiv kirurgi og 2 ØNH avdelingen, OUS

Intakt gane er av avgjørende betydning for tale og matinntak. Tidligere har, hvis mulig, obturator-behandling vært førstevalget som rekonstruksjon ved store ganedefekter. Mange pasienter får ikke obturator protesen til å sitte tett på plass. Store defekter i gane etter tumorkirurgi rekonstrueres vanligvis nå med frie lapper som serratus anterior lapp, internusmuskulatur i forbindelse med fritt crista iliacagraft, hudlapp i forbindelse med fibula graft, parascapularlapp eller radialis fri underarmslapp (RFFF). Material og metode: Pasienter med store defekter i bløte og harde gane/maxille etter tumorreseksjon ved ØNH avdelingen er primært eller sekundært rekonstruert. Vi har i perioden 2008-2013 operert 14 pasienter med 15 frie radialislapper. Vi har samlet data retrospektivt fra journal. Defektene ble inndelt etter Browns klassifikasjon av maxilledefekter, samt grad av defekt i bløte gane. Defekter som kun omfattet premaxillen er ikke tatt med i studien. Per- og postoperative komplikasjoner ble registrert. Resultater: 14 pasienter (8 kvinner, 6 menn), med gj. snitt alder 55 (range 13-76) år ble operert med RFFF (fasciocutane lapp (n=13), osteocutane lapper (n=2). Tumortypen var plateepitel (n=4), adenocarsinom (n=3), adenocystisk carsinom (n=2), mucoepidermoid carsinom (n=4) og rhabdomyosarcom (n=1). Defektene ble klassifisert som Brown type 1 (n=3) med defekt i ganen med intakt processus alveolaris, Brown type 2a (n=5) som lav maxillereseksjon med unilateral defekt og Brown type 2b (n=6) som maxillereseksjon med defekt over midtlinjen. Hudlappstørrelsen var gjennomsnittlig 47 (range 16-108) cm2 og ble også brukt til rekonstruksjon av tilstøtende leppe og kinn. Alle radialislappene overlevde i sin helhet, men det oppstod oronasale fistler hos 4 pasienter. Hos en pasient var restdefekten etter bestråling 4x4 cm og man rekonstruerte med en ny RFFF. Ytterligere 2 pasienter gjennomgikk korreksjon i ganen. 7 pasienter hadde donorstedkomplikasjon og 4 trengte minor kirurgi på donorsted (ny hudtransplantat (n=4), fjernelse av palmarissene (n=1)). Poliklinisk legevurdering angir et bra resultat av ganerekonstruksjonen hos alle 15 pasienter mtp fin tilheling og objektivt tilfredsstillende tale, matinntak og svelging. Konklusjon: RFFF gir godt resultat mtp å lukke en oronasal/oroantral kommunikasjon. Bløtvevsrekonstruksjonen med RFFF kan gi mulighet for dental rehabilitering hvis radiusben er tatt med i lappen. Lappen tillater bruk av overkjeveprotese på bløtvevsrekonstruksjonen. Det er problemer med oronasale fistler og donorstedstilheling.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HVA ER PIERRE ROBIN SEKVENS? Rashidi M, Andersson E-M, Matzen M Plastikk kirurgisk avdeling Oslo universitetssykehus Rikshospitalet Sognsvannsveien 20 0372 Oslo Pierre Robin Sekvens (PRS) er en sjelden medfødt misdannelse som ble først beskrevet i 1923 av en fransk professor og stomatolog ved samme navn. I 1934 ble tilstanden definert som triaden av liten underkjeve, stor og ofte tilbaketrukket tunge og U-formet ganespalte samt pustproblemer. I Norge fødes det i dag omtrent 60000 barn i året. Forekomsten av isolert PRS er 7-8 per 100.000 blant den hvite befolkningen. Hvert år fødes det omtrent 4 barn med Pierre Robin sekvens i Norge. En større dansk studie viser at det årlig fødes 5-6 barn med PRS i Danmark. Dette tilsvarer 1 per 14000 levendefødte og kjønnsfordeling er lik. Disse barna har behov for tverrfaglig kompetanse som blant annet involverer barnelege, plastikkirurg, kjeveortoped, ørenesehalslege, logoped og ernæringsfysiolog. Vi ønsker å beskrive tilstandens diagnostiske krav, behov for utredning og behandling, samt erfaringer ved plastikk kirurgisk avdeling OUS Rikshospitalet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PIERRE ROBIN SEKVENS - FORSLAG TIL NASJONAL PROTOKOLL Rashidi M, Andersson E-M, Lindberg N, Filip C, Matzen M Plastikk kirurgisk avdeling Oslo universitetssykehus Rikshospitalet Sognsvannsveien 20 0372 Oslo Barn født med Pierre Robin Sekvens kan ha et komplekst sykdomsbilde spesielt i neonetalperioden. Ofte vil de ha behov for tverrfaglig kompetanse grunnet komplekse og alvorlige luftveisproblemer og spisevansker. I tilfeller ved alvorlige luftveisproblemer vil barnet overflyttes til mer sentrale sykehus. Tilsvarende gjelder dette for spisevansker som medfører dårligere vekst. Ved Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet ser man omtrent to tredjedeler av barn født med denne misdannelsen. Så langt i Norge finnes det ikke en felles protokoll som kan brukes som en veiledning både ved spesialiserte enheter, men også spesielt ved lokalesykehus hvor flertallet av disse barna fødes. Vi ønsker å legge frem et forslag til nasjonal protokoll for barn født med Pierre Robin Sekvens med ønske om at dette vil øke forståelsen for tilstanden, samt øke kvaliteten av behandling.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FOREKOMST OG BEHANDLING AV PASIENTER MED PIERRE ROBIN SEQUENCE I NORGE. PASIENT EKSEMPEL MED AT TUNGEN SYS FAST TIL UNDERLEPPEN SOM PRIMÆRKIRURGI DEMONSTRERES. VINDENES HA OG MURTHY J Plastikkirurgisk avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus og Sri Ramachandra Medical College & Research Institute (Deemed University) Porur, Chennai, India PRS er en sekvens av medisinske tilstander som følger etter hverandre. Hovedproblemet er at det er et stort misforhold mellom overkjevens og underkjevens posisjon. Underkjeven ligger betydelig mer i dorsal posisjon. Dette medfører at tungen ofte stenger for pust som en «kuleventil» mot bakre svelgvegg. Symptomkomplekset innebærer underutviklet underkjeve kombinert med obstruksjon i de øvre luftveier. Disse barna kan ha vansker med bl.a. pusting, ernæring og vekst fra fødsel. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å supplere vanlig mating med ytterligere medisinske/kirurgiske tiltak. Barn med Pierre Robin sekvens bruker ekstra energi på å puste og spise og får derfor en liten vektøkning. Det fødes i underkant av 10 barn med PRS hvert år i Norge. Det er ingen systematisk oppfølging av disse barna i dag. Derfor er det viktig å få innført et norsk kvalitetsregister for denne pasientgruppen. Epidemiologiske studier viser at 50 % av barn med PRS har spalter i bløte og/eller harde gane. Den andre halvparten har i dag ingen standardisert oppfølging fra nyfødtperioden og får derfor ikke den hjelp og oppfølging som er nødvendig og som de har krav på. Tilstanden kan hemme barnets utvikling. Undersøkelser fra Sverige viser bl.a. at de scorer mye dårligere på visse skoleprestasjoner. Barn med PRS og spalte er allerede til behandling for sin ganespalte ved OUS og HUS. Dersom de er med i Norsk kvalitetsregister for LKG blir de registrert der. De andre 50 % uten spalte og som kan ha like store medisinske utfordringer, er det viktig å få registrert tidlig etter fødsel slik at nødvendige behandlingsmessige tiltak kan settes i verk. Det er ønskelig at barn med denne diagnose følges opp ved et av de to helseforetak som i dag har nasjonalt behandlings- og oppfølgingsansvar (HUS og OUS) for LKG. Problemene varierer i alvorlighetsgrad fra barn til barn, men er større dersom PRS kombineres med en syndromdiagnose som Stickler syndrom eller Velocardiofacialt syndrome. Derfor er det ekstra viktig å få inkludert de av PRS pasientene som har syndromdiagnose i tillegg. Ved å bruke data fra registeret vil en kunne måle effekt av de tiltak som blir iverksatt. Et kvalitetsregister for denne pasientgruppen vil kunne bidra til å standardisere tverrfaglig behandling og oppfølging. Da PRS er en sjelden tilstand, er informasjonsbehovet stort hos alle involverte parter (pårørende, primærhelsetjeneste, helsestasjon, etc.) Det foreligger et klart behov for medisinskfaglig avklaring og konsensus omkring oppfølging av pasientgruppen. Eksempel på pasientforløp med PRS og ganespalte demonstrer effekt og utvikling etter at det er utført fastsying av tungen til innsiden av underleppen som primærtiltak.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

WEBBED PENIS TĂ¸nseth KA1, Isaksen T2, Korvald C1, Vindenes H1 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus (OUS), og 2 seksjon for plastikkirurgi, BĂŚrum sykehus. 1

Webbed penis er en tilstand som hvor den ventrale penishuden har vokst sammen med scrotalhuden. Isolerte hudforandringer (simple webbing) graderes fra 1 til 3 i henhold til 1/3 lengdeintervaller pĂĽ penisskaftet hvor huden er forankret mot scrotum. I sjeldene tilfeller kan penis ha en mer kompleks sammenvoksning med scrotum (compound webbing) med mulige tilleggsfunn som krumning (chorda), hypospadi og prepenil scrotum (penoscrotal transposisjon). Det er beskrevet flere operasjonsmetoder for tilstanden avhengig av de kliniske funnene, varierende fra enkel konvertering av transvers incisjon og longitudinell lukning til Z-plastikk og forskjellige transposisjonslapper. Presentasjonen viser klassifiseringen av webbed penis med operasjonsmetoder, illustrert med kliniske eksempler.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SKANDINAVISKE BELL’S PARESE STUDIEN – PREDNISOLON OG VALACIKLOVIR VED BELL’S PARESE Berg, T Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet Engström M, Jonsson L ØNH avdelingen, Akademiska universitetssjukhuset, Uppsala, Sverige Hultcrantz M ØNH avdelingen, Karolinska universitetssjukhus, Stockholm, Sverige Stjernquist-Desatnik A, Axelsson S ØNH avdelingen, Lund universitetssjukhus, Sverige Pitkäranta A, Kanerva M ØNH avdelingen, Helsinki central university hospital, Finland Bakgrunn: Bell’s parese er vanligste formen for perifer facialisparese. Akutt behandling med kortison og/eller antvirale midler har vært omdiskutert i flere tiår uten at det har vært internasjonal enighet om effekten av disse. Målet med studien var å undersøke effekten av kortison og antivirale midler hos et stort antall Bell’s parese pasienter. Metode: Det ble utført en randomisert, dobbeltblind, placebo kontrollert, multisenter studie ved 16 sykehus i Sverige og ett i Finland. Totalt ble 839 pasienter randomisert innen 72 timer til en av fire grupper; 206 pasienter fikk placebo, 210 fikk prednisolon, 207 fikk valaciklovir og 206 fikk prednisolon og valaciklovir. Pasientene ble fulgt i 12 måneder. Facialisfunksjonen ble undersøkt med Sunnybrook og House-Brackmann graderingssystemene. Resultat: Pasienter som ble behandlet med prednisolon hadde kortere tid til tilheling enn pasienter uten prednisolon (p<0,0001). Valaciklovir påvirket ikke tiden til tilheling (p=0,90). Ved 12 måneder var 72% av pasientene i prednisolon gruppen tilhelet sammenliknet med 57% av de som ikke fikk prednsiolon (p<0,0001). 66% av pasientene behandlet med valaciklovir var tilhelet ved 12 måneder mot 64% som ikke fikk valaciklovir (p=0,66). Konklusjon: Prednisolon forkortet tid til tilheling hos pasienter med Bell’s parese og økte antall pasienter med tilheling ved 12 måneder. Valaciklovir påvirket ikke tilhelingen, verken som monoterapi eller i kombinasjon med prednisolon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SKANDINAVISKE BELL’S PARESE STUDIEN – EFFEKT AV PREDNISOLON OG VALACIKLOVIR I FORHOLD TIL PASIENTENS ALDER, TID TIL BEHANDLING OG ALVORLIGHETSGRAD AV PARESE Berg, T Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet Engström M, Jonsson L ØNH avdelingen, Akademiska universitetssjukhuset, Uppsala, Sverige Hultcrantz M ØNH avdelingen, Karolinska universitetssjukhus, Stockholm, Sverige Stjernquist-Desatnik A, Axelsson S ØNH avdelingen, Lund universitetssjukhus, Sverige Pitkäranta A, Kanerva M ØNH avdelingen, Helsinki central university hospital, Finland

Bakgrunn: Tidlig behandling med prednisolon har vist seg å ha effekt ved Bell’s parese. Målet med studien var å studere effekten av prednisolon i forhold til pasientens alder, tid til oppstart av behandling og alvorlighetsgrad av paresen. Metode: Det ble utført en randomisert, dobbeltblind, placebo kontrollert, multisenter studie ved 16 sykehus i Sverige og ett i Finland. Totalt ble 839 pasienter randomisert innen 72 timer til en av fire grupper; 206 pasienter fikk placebo, 210 fikk prednisolon, 207 fikk valaciklovir og 206 fikk prednisolon og valaciklovir. Pasientene ble fulgt i 12 måneder. Facialisfunksjonen ble undersøkt med Sunnybrook og House-Brackmann graderingssystemene. Resultat: Prednisolon gav høyere antall pasienter med komplett tilheling i aldersgruppen over 40 år, men lavere forekomst av synkinesier i alle aldersgrupper. Pasienter behandlet med prednisolon innen 24 og 48 timer hadde signifikant høyere tilheling (p=0,008, resp 0,0003), mens behandlingsoppstart mellom 49 og 72 timer ikke hadde effekt. Prednisolon gav signifikant høyere tilhelingsgrad uavhengig av alvorlighetsgrad av paresen ved inklusjon i studien. Konklusjon: Pasienter i alderen 18 og 75 år med Bell’s parese har høyere tilhelingsgrad hvis de behandles med prednisolon innen 48 timer fra sykdomsstart, uavhengig av alvorlighetsgrad av paresen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANSIKTSSPALTER: EN OVERSIKT OG KASUISTIKK Frich L, Høgevold HE, Matzen M Plastikkirurgisk avdeling Oslo Universitetssykehus Postboks 4950 Nydalen 0424 Oslo Bakgrunn Ansiktsspalte er en meget sjelden medfødt misdannelse som kan affisere hud, bløtvev eller bein. Ansiktsspalter kan klassifiseres i fire grupper og 15 typer etter spaltenes anatomiske lokalisasjon (Tessier klassifikasjon) (1). Ansiktsspalter kan opptre isolert eller være assosiert med andre misdannelser eller syndromer. Pasientkasus Pasienten er en tidligere frisk jente som fikk påvist deformitet av venstre nesevinge ved fødselen. Det ble etter klinisk og radiologisk undersøkelse konkludert med at pasienten hadde en ansiktsspalte klassifisert som Tessier nummer 2. Hun ble 12 måneder gammel operert med neseplastikk med en muco-chondro-kutan rotasjons-transposisjonslapp (2). Konklusjon Pasienter med mistanke om ansiktsspalter bør henvises til craniofacialt team og utredes klinisk og radiologisk for å påvise eventuelle anomalier i underliggende bløtdeler og skjelett. Enkelte ansiktsspalter kan opereres med relativt enkel korrigerende kirurgi. Litteratur 1. Tessier P. Anatomical classification facial, cranio-facial and latero-facial clefts. J Maxillofac Surg 1976; 4:69-92. 2. Rashid M, Islam MZ, Tamimy MS, Haq EU, Aman S, Aslam A. Rotationtransposition correction of nasal deformity in Tessier number 1 and 2 clefts. Cleft Palate Craniofac J 2009; 46:674-80.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

CANCER I UNDERLEPPE. EN RETROSPEKTIV STUDIE AV 113 PASIENTER BEHANDLET VED OUS I PERIODEN 2004 TIL 2010. Høgevold M1, Kristiansen R2, Osnes T3, Tønseth K1 Avdeling for plastisk og rekonstruktiv kirurgi, 2IKT avdelingen og 3ØNH avdelingen, OUS

Bakgrunn: Leppecancer utgjør ca 25% av alle orale cancere. Kirurgisk eksisjon er førstevalget ved behandling av disse svulster. Hensikten med studien var kvalitetssikring av behandlingen og oppfølgingen av pasienter operert for leppecancer ved OUS. Material og metode: Det ble foretatt et søk i OUS pasientdatabase etter ICD10 kodene C00, C43.0 og C44.0. Pasientene ble sortert videre ved bruk av prosedyrekodene EAA10, EAA20, EAA30, EAA99, QAE 10 samt ZZR og ZZS koder og PJD 41. Totalt ble det funnet 113 pasienter operert for cancer i underleppe ved OUS i behandlingsperioden. Ved retrospektiv gjennomgang av disse journalene ble pasienten evaluert med tumor karakteristikk, kirurgisk prosedyre, tidlige komplikasjoner, spredning og overlevelse. Resultater: Av de 113 pasientene var det 67 menn og 46 kvinner mellom 37 og 95 (gjennomsnitt 69,4) år. 75 pasienter ble henvist OUS for primær eksisjon, 24 for utvidet eksisjon der primæreksisjon på lokalsykehus ikke hadde vist histologisk frie render og 14 pasienter ble henvist grunnet residiv. Gjennomsnittlig største tumordiameter var 1,51 (0.2-4.5) cm ved reseksjon. Histologi viste at 93% av alle tumorer var plateepitelcarsinomer. De aller fleste av disse var moderat til høyt differensiert. Pasienter på immunosuppresiv behandling (n=10) utviklet cancer ved yngre alder og hadde hyppigere residiv. V og W kileeksjon var hyppigst benyttete kirurgiske prosedyre ved mindre lesjoner. Ved større lesjoner ble modifisert Webster teknikk mest benyttet. 13 av pasientene (11,5%) fikk i løpet av studieperioden påvist regionale lymfeknutemetastaser. Hos 4 av disse ble lymfeknutemetastasene påvist før tumoreksisjon. Ytterligere 9 pasienter fikk påvist lymfeknutemetastaser i forbindelse med postoperative kontroller løpet av studieperioden. Pasientene med lymfeknutemetastaser hadde gjennomsnittlig større diameter av primærtumor (2,6cm) i forhold til pasienter som ikke utviklet spredning (1,4cm). Konklusjon: Vårt materiale bekrefter antagelsen om at leppecancer generelt har en god prognose. Tidlig diagnostikk og behandling er vesentlig for vellykket behandling. Forekomst av regionale metastaser er den viktigste prognostiske faktoren ved cancer i underleppe.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KIRURGISK BEHANDLING AV PASIENTER MED OCULO-AURICULOVERTEBRALT SPEKTRUM (OAV) Stuedal C, Skjelbred P, Rønning E, Heimdal K, Høgevold HE Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi og Craniofacialt team, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus. Introduksjon: Oculo- auriculovertebralt spektrum (OAV) er en medfødt utviklingsforstyrrelse med misdannelser i skjelett og bløtvev først og fremst i øre, øye, ansikt og nakke (1. og 2. gjellebue). Mest karakteristisk er ansiktsasymmetri med underutviklet mandibel, maxille og malarregion samt microti og hørselstap. Vekstforstyrrelsen gir ofte malokklusjon. Andre vanlige anomalier knyttet til syndromet er cervikale blokkvirvler, epibulbære dermoider, preaurikulære tags og macrostomi. Misdannelsene er oftest ensidige, men kan være bilaterale. Årsaken er ukjent og man kjenner ikke gen- eller kromosomfeil som er forbundet med tilstanden. Insidensen angis til 1: 3000-5000 nyfødte. OAV pasientene representerer en svært heterogen gruppe med affeksjon i forskjellig alvorlighetsgrad, og i komplekse tilfeller foreligger også som regel anomalier i indre organer (hjerte, nyre, lunge, mage-tarm, hjerne). Metode: Pasienter med OAV inngår i den nasjonale tjeneste som Craniofacialt team ved Rikshospitalet innehar, for bedre å samordne behandlingen av denne komplekse pasientgruppen. Vi har gjort en retrospektiv studie av den kirurgiske behandlingen som er utført hos pasientene registrert i den craniofaciale databasen. Opplysningene er basert på den digitale journalen. Totalt er 82 pasienter (40 menn og 42 kvinner) registrert, med gjennomsnittsalder 15,6 (range 1-50) år. Resultater: 38 pasienter er operert for spalter (LKG: n=24, macrostomi: n=15). 17 pasienter har gjennomgått ”vekststimulerende kirurgi”(costochondrale graft: n=11, distraksjon: n=6). 23 pasienter har fått utført mikroti-rekonstruksjon, og 4 pasienter har fått tilpasset epitese. 4 barn med facialisparese har fått utført dynamisk reanimasjon. 14 pasienter er operert med bittkorreksjon (Le Fort I: n=5, SRO (sagittal ramus osteotomi): n=7) og bedring av gapeevne/bittforhold (kjeveleddsprotese: n=2). 11 pasienter er operert med symmetriserende benkirurgi (genioplastikk: n=8, angulusimplantat: n=3). Orbita- og zygomakirurgi med implantater er utført hos 6 pasienter. For å øke bløtvevsvolumet på den affiserte side er 3 pasienter operert med frie lapper, og 10 pasienter har fått utført fett-transplantasjon (18 seanser). 20 pasienter er operert med oculoplastisk bløtvevskirurgi. Konklusjon: OAV pasientene er sentralisert til det Craniofaciale teamet på Rikshopitalet. Pasientgruppen krever både ben- og bløtvevsrekonstruksjoner, og hver pasient gjennomgår mange og omfattende inngrep.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EKTOPISK MUNNENDE URETER SOM ÅRSAK TIL URININKONTINENS HOS UNG JENTE Engebretsen AH, Lundar L, Aksnes G, Urdal A, Sæther Hagen T, Emblem R Barnekirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo Bakgrunn: De aller fleste barn med inkontinens har ikke en kirurgisk korrigerbar årsak til problemet. Inkontinens hos jenter kan imidlertid i sjeldne tilfeller skyldes ektopisk munnende ureter. Den ektopiske ureter kommer oftest fra et øvre dysplastisk/atrofisk nyreanlegg. Ultralyd av urinveiene vil kunne avsløre dobbeltanlegg med tilhørende hydroureter som skal gi mistanke om ektopisk munnende ureter som årsak til inkontinens. Case: Pasienten er en 13 år gammel ellers frisk jente med primær urininkontinens som aldri har hatt tørre perioder. Anamnestisk hadde hun vanlige miksjoner, men også kontinuerlig lekkasje i tillegg. Hun var utredet poliklinisk ved lokal barneavdeling i flere runder. Ved første legekonsultasjon ble det rekvirert ultralyd (UL) av nyrer og urinveier med spørsmål om blærevolum og resturin og om det forelå bakenforliggende urinveispatologi. Radiologen konkluderte med normal undersøkelse uten påvisbar patologi. Hun fikk forskrevet Detrusitol og ble henvist uroterapeut med råd om blæretrening og man avsluttet videre kontroller ved lokal barneavdeling til tross for at hennes inkontinensproblem vedvarte. Sommeren 2013 ble hun innlagt ved kirurgisk avdeling på et annet sykehus pga akutte magesmerter siste halve døgn. For å utelukke urolithiasis ble det rekvirert CT urografi som viste sannsynlig dobbeltanlegg på venstre side med hydroureter. Supplerende UL viste bilaterale dobbeltanlegg med hypoplastisk øvre venstre anlegg og hydroureter. Hun ble så henvist barnekirurgisk avdeling på OUS der UL-funnene ble bekreftet og MUCG viste normal blærekontur, ingen tegn til reflux og fullstendig blæretømning. Nyrescintigrafi bekreftet dobbeltanlegg bilateralt (inkomplett høyre side) med betydelig redusert opptak i øvre anlegg på venstre side. Dette anlegget stod for 2% av total nyrefunksjon. Cystoskopisk så man kun ett ureterostium på hver side og ingen tegn til ytterligere ostier verken i blære eller vagina. På bakgrunn av dette ble det funnet overveiende sannsynlig at hun hadde en ektopisk munnende hydroureter fra det tilnærmet funksjonsløse øvre anlegget. Diagnosen ble bekreftet ved heminefrectomi og eksisjon av tilhørende betydelig dilatert ureter. Hennes livslange problem med inkontinens forsvant umiddelbart etter operasjonen. Konklusjon: Pasienten presenterer en klassisk anamnese for ektopisk munnende ureter med normale miksjoner og samtidig kontinuerlig urinlekkasje (”dribbling incontinence”) som skyldtes urinen produsert fra det tilnærmet funksjonsløse øvre anlegget på venstre side som ikke ble magasinert i blæren. Pediater hadde rekvirert UL av nyrer og urinveier i henhold til retningslinjer for inkontinensutredning, og UL-undersøkelsen ble beskrevet normal selv om forandringene altså var tilstede også på dette tidspunktet. Det understreker at en negativ UL ikke nødvendigvis utelukker diagnosen. Imidlertid viser det også at rekvirenten bør være presis i sin henvisning for å få en optimal undersøkelse. Dersom det kliniske bildet er typisk, kan det være grunn til videre utredning til tross for en negativ UL.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OPERASJONER FOR OVERGANGSSTENOSE HOS BARN UNDER 1 ÅR. Urdal A1, Engebretsen AH1, Lundar L1, Fjeld JG 2 , Hagen TS1, Aksnes G1, Emblem R1 1 Barnekirurgisk seksjon, OUS 2 Avd. for Radiologi og Nukleærmedisin, OUS Formål: Vi ønsket å vurdere resultatene ved primæroperasjon for unilateral ureteropelvin overgangsstenose hos barn under 1 år ved barnekirurgisk avdeling, Rikshospitalet. Materiale og metode: Av100 pasienter primæroperert for unilateral ureteropelvin overgangsstenose i perioden 2005 – 2012 var 26 pasienter under 1 år ved operasjonen. Kun primæroperasjoner hos pasienter med normal kontralateral nyre, er inkludert. I tillegg til disse 26 pasientene ble det i samme periode operert tre pasienter under 1 år med bilateral ureteropelvin overgangsstenose. Vi har gjort en retrospektiv journalgjennomgang hvor det er registrert preog peroperative data samt data fra kontroll 3 måneder postoperativt. Resultater: Alle pasienter ble operert med HA-plastikk. Hovedindikasjonen for operasjon var funksjonsnedsettelse hos 20 pasienter og symptomer med hhv infeksjoner hos 5 og smerter hos 1 av pasientene. Gjennomsnittlig alder og vekt var hhv 5 mnd og 6.9 kg (3.7 -12.3). Avhengig av operatørens vurdering ble det peroperativt anlagt avlastende transanastomotisk blue-stent (TA) eller nefrostomi (NS) hos 12 pasienter (46 %). En pasient uten peroperativ avlasting fikk postoperativt avløpshinder. Denne pasienten måtte avlastes midlertidig, noe som resulterte i 3 påfølgende narkoser. Gjennomsnittlig liggetid etter operasjon var 7.8 døgn (3-20). Ved UL etter 3 mnd var AP-diameter redusert hos 22 (85 %) pasienter og uforandret hos 4 (15 %) sammenlignet med preoperativ UL. Diureserenografi etter 3 mnd viste øket eller uforandret funksjonsandel i den opererte nyren hos 98 %. En pasient hadde redusert funksjonsandel på den opererte siden, men renografien gav ikke mistanke om avløpshinder og funksjonsandelen har vært stabil ved senere kontroller. Når vi sammenligner preog postoperative diureserenografier var halveringstiden for aktivitetens toppunkt redusert hos 22 (85 %) av pasientene. En pasient som ble operert grunnet redusert funksjon, har hatt ett tilfelle med pyelonefritt på den opererte siden etter operasjon. Ingen pasienter er reoperert. Konklusjon: De fleste barn under 1 år med overgangsstenose opereres grunnet fallende funksjon i den affiserte nyren (77 %). Resultatene ved operasjon for ureteropelvin overgangsstenose hos barn under 1 år er gode.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OPERASJONER FOR OVERGANGSSTENOSE HOS BARN OVER 1 ÅR. Urdal A1, Engebretsen AH1, Lundar L1, Fjeld JG 2 , Hagen TS1, Aksnes G1, Emblem R1 1 Barnekirurgisk seksjon, OUS 2 Avd. for Radiologi og Nukleærmedisin, OUS Formål: Vi ønsket å vurdere resultatene ved primæroperasjon for unilateral uretropelvin overgangsstenose hos barn over 1 år ved barnekirurgisk avdeling Rikshospitalet. Materiale og metode: Av100 pasienter primæroperert med unilateral ureteropelvin overgangsstenose i perioden 2005 – 2012 var 74 pasienter over 1 år ved operasjonen. Kun primæroperasjoner hos pasienter med en normal nyre på den andre siden, er inkludert. I tillegg til disse 74 pasientene ble det i samme periode gjort tre redo-operasjoner, en fra eget og to fra annet sykehus, samt operert to pasienter med bilateral overgangsstenose. Vi har gjort en retrospektiv journalgjennomgang av disse pasientene hvor det er registrert preog peroperative data samt data fra kontroll 3 måneder postoperativt. Resultater: Alle pasientene ble operert med HA-plastikk. Hovedindikasjonen for operasjon var smerter hos 45 (61 %), infeksjoner hos 18 (24 %)og nedsatt funksjonsandel hos 11 (15 %) av pasientene. Gjennomsnittsalder og vekt ved operasjonen var hhv 7.6 år (1.2- 14.9) og 27.1kg (10,8 -59.6). Avhengig av operatørens vurdering ble det peroperativt anlagt avlastende transanastomotisk blue-stent (TA) eller nefrostomi (NS) hos 12 pasienter (16 %). Det var 14 pasienter (18 %) som fikk postoperative komplikasjoner. Hos 12 pasienter resulterte dette samlet i 30 (range 1– 4) narkosekrevende inngrep ut over primæroperasjonen. Av disse fikk 11 pasienter anlagt NS og/eller JJ-stent grunnet postoperativt avløpshinder og 1 grunnet uroplani. En pasient med vedvarende avløpshinder etter stentbehandling er senere vellykket reoperert. Blant pasientene med postoperativt avløpshinder hadde kun en fått peroperativ avlasting, denne pasienten fikk temporært avløpshinder etter at stenten var tatt ut. To pasienter fikk sårinfeksjon. Samlet liggetid etter primæroperasjonen var gjennomsnittlig 6.1 døgn for de uten komplikasjoner. For de pasientene med komplikasjoner var gjennomsnittlig liggetid 18.5 døgn. Ved ultralyd 3 mnd postoperativt var AP-diameter redusert hos 81 % og uendret hos 19 % sammenlignet med preoperativt. Diureserenografi etter 3 mnd viste en øket eller uforandret funksjonsandel hos 93 %. Hos 5 pasienter med postoperativt avløpshinder var funksjonsandelen redusert, men har vært stabil ved senere kontroller. En pasient med preoperativ infeksjonsindikasjon og en med preoperative smerter har hatt pyelonefritt i det postoperative forløpet. Alle pasienter var fri for typiske flankesmerter ved postoperativ kontroll. Konklusjon: De fleste barn over 1 år med overgangsstenose (85 %) opereres grunnet symptomer. Peroperativt anlagt TA eller NS reduserer sannsynligvis behovet for narkosekrevende prosedyrer postoperativt. Resultatene ved operasjon av barn over 1 år med ureteropelvin overgangsstenose er gode.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MEDFØDTE URETHRAKLAFFER – NYREFUNKSJON OG BLÆREFUNKSJON Lundar L, Aksnes G, Urdal A, Hagen TS, Emblem R Barnekirurgisk seksjon, Oslo universitetssykehus Bakgrunn Urethraklaffer (posterior urethral valves, PUV) er en sjelden medfødt misdannelse som gir varierende grad av infravesikal obstruksjon hos gutter. Selv om tilstanden er sjelden, er PUV en av de vanligste årsaker til nyresvikt i barnealder. Mange av pasientene har blæredysfunksjon og høyere alder ved oppnådd kontinens er vanlig hos gutter behandlet for urethraklaffer. Vi har ønsket å kartlegge en gruppe pasienter behandlet for PUV med spesiell vekt på tidspunkt for diagnose/behandling og eventuell betydning for resultater. Materiale/metode Pasienter med PUV behandlet ved barnekirurgisk seksjon på OUS/RH i perioden 2008-2012. Både pasienter som fikk utført primær transurethral klaffereseksjon (TUR) og sekundære kirurgiske inngrep i perioden er inkludert. Vi identifiserte 46 pasienter ved gjennomgang av operasjonsprotokoller. Data er samlet ved retrospektiv gjennomgang av journalene inkludert epikriser fra andre sykehus. Resultater De 46 pasientene kan aldersmessig deles inn i to hovedgrupper: 35 (76 %) var under 6 måneder ved diagnose, og 11 pasienter var i alderen 2 til 9 år. Hos 14 av 46 pasienter (30 %) var det prenatal mistanke om PUV, og de fikk innlagt kateter til blæren kort tid etter fødsel. Klaffereseksjon ble utført ved gjennomsnittlig alder 52 (20-85) dager og vekt 4,3 (3,6-5,1) kg. Av de 14 med prenatal diagnose har 8 utviklet kronisk nyresvikt; én av dem er nyretransplantert. Fem av pasientene er over 5 år (alder for forventet kontinens) og alle disse har symptomer på blæredysfunksjon/urinlekkasje. Det var 21 pasienter som var under 6 måneder når klaffene ble oppdaget, og som ikke hadde prenatal diagnose. De var i gjennomsnitt 102 (3-443) dager ved klaffereseksjon. Debutsymptomene var urinveisinfeksjon (n=11), nyresvikt (7), urinretensjon/svak urinstråle (3), respirasjonssvikt (1) og ascites/uroplani(1). Av disse 21 har 14 normal nyrefunksjon og 7 har kronisk nyresvikt, hvorav 2 er nyretransplantert. Fem av 21 pasienter har urinlekkasje, 2 kateteriseres (RIK), 1 er operert med urinavledning og 13 er for unge til at blærekontroll forventes. De 11 pasientene som ble diagnostisert etter 6 måneders alder hadde blæredysfunksjon (n=9) og urinveisinfeksjoner (5) som debutsymptom. De var i gjennomsnitt 6,6 (2,4-9,9) år ved TUR. Én pasient har lett redusert nyrefunksjon, mens de øvrige er nyrefriske. Etter klaffereseksjon har 2 normal blærefunksjon, 8 har fortsatt urinlekkasje og 1 er for ung til at blærekontroll forventes. Konklusjon Prenatal mistanke om PUV forelå hos 30 %, og 76 % av pasientene ble diagnostisert innen første levehalvår. Totalt 16 pasienter (35 %) har kronisk nyresvikt. Pasienter med tidlig diagnose har høyere forekomst av nyresvikt, trolig fordi de har mer alvorlig sykdom i utgangspunktet. De fleste gutter som får påvist PUV i senere barnealder har normal nyrefunksjon, men blæredysfunksjon. Svært mange har vedvarende urinlekkasje etter kirurgisk behandling.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

POSTPROSTATEKTOMI-INKONTINENS: PREVALENS, RISIKOFAKTORER OG URODYNAMISKE FUNN Holm HV1,2, Hedlund H1, Fosså SD2, Schultz A1, Dahl AA2 Urologisk avd., 2Onkologisk avd., Oslo Universitetssykehus

Bakgrunn: Vedvarende postprostatektomi-inkontinens (PPI) er en vanlig og svært plagsom bivirkning etter radikal prostatektomi (RP). PPI rapporteres hyppig etter RP, men prevalenstallene er svært forskjellige, blant annet som følge av manglende konsensus om definisjonen av PPI. Målet med denne studien var å evaluere prevalens, utvikling og risikofaktorer for alvorlig PPI ved å bruke pålitelige mål samt kartlegging av urodynamiske og kliniske funn hos disse pasientene. Materiale og metode: Pasienter med PPI ble plukket ut fra to prospektive oppfølgingsstudier om bivirkninger etter RP med 623 pasienter operert 2005-2009, og inkludert i denne studien. Kreft-relaterte og kirurgiske variabler ble hentet fra pasientjournaler mens sosiodemografiske variabler var selvrapporterte før operasjon. PPI var selvrapportert på spørreskjema (EPIC-50 og UCLAPCI) ved baseline, tre måneder, 12 måneder og ca 36 måneder etter RP. I vurderingen av alvorlig PPI lå bleiebruk, hyppighet og mengde lekkasje, samt om lekkasjen ble ansett som et problem. Pasienter med identifisert alvorlig PPI ble invitert til klinisk undersøkelse inklusive urodynamikk og cystoskopi. Resultater: Gjennomsnittlig alder ved RP var 63 år (spredning 44-77 år) og 62 % av pasientene var i arbeid før RP. Flere pasienter ble behandlet med robot-assistert enn med åpen RP (70 % vs. 30 %), men uten forskjeller i D’Amico risikogrupper eller klinisk T stadium. Færre pasienter i RALP-gruppen ble operert med nervesparende teknikk (60 % vs. 69 %, p<0.001), men flere hadde frie render (79 % vs. 65 %, p<0.001). I snitt tre år etter RP rapporterte 33 % av pasientene at de hadde daglig PPI, 10 % hyppig lekkasje eller ingen kontroll, 14 % brukte 2 bleier/dag og 15 % vurderte sin urinlekkasje som et moderat eller stort problem. Av 97 pasienter (16 %) med alvorlig PPI møtte 79 til klinisk undersøkelse og 54 ble operert for PPI (9 %). Alle hadde utført bleieveiing i tre døgn som viste at halvparten av pasientene brukte 1-3 bleier/dag og halvparten brukte flere. Median daglig urinlekkasje var 85 gram (4-1870 gram). Cystoskopi viste at alle pasientene klarte å kontrahere sfinkter voluntært, mens 4 % hadde anastomose-stenose. Alle pasientene hadde stressinkontinens unntatt én som bare hadde detrusoroveraktivitet. 22 pasienter (29 %) hadde ingen andre urodynamiske funn, mens 20 (27 %) hadde detrusoroveraktivitet i tillegg og 9 (12 %) hadde redusert compliance i tillegg til stressinkontinens. Svak detrusor ble funnet hos 60 % og infravesikal obstruksjon hos 8 %, men dette var ikke alltid klinisk relevant. Risikofaktorer for alvorlig PPI var høyere alder, å være ute av arbeid, komorbiditet, inkontinens og dårligere seksualfunksjon ved baseline. Det var ingen signifikante funn blant kreft-relaterte og kirurgiske variabler, inklusive D’Amico risikogruppe, kirurgisk metode og nervesparing. Konklusjon: Sosiodemografiske faktorer, komorbiditet, inkontinens og dårligere seksualfunksjon før operasjonen er assosiert med vedvarende alvorlig PPI, men ikke kreftrelaterte variabler. Stressinkontinens er vanligvis ikke det eneste funnet hos disse pasientene, men også detrusoroveraktivitet, redusert compliance, svak detrusor og infravesikal obstruksjon. I vårt materiale hadde 16 % vedvarende alvorlig PPI og 9 % ble senere operert for det.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OVERLEVELSE OG BEVARING AV NYRE ETTER ENDOSKOPISK BEHANDLING AV UROTELIAL CANCER I ØVRE URINVEGAR PÅ HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS 2001-2010. Almås B2, Beisland C1,2, Gjengstø P1, Ulvik Ø1,2 Kirurgisk institutt, Universitetet i Bergen, 2 Avdeling for urologi, Haukeland Universitetssjukehus, N-5021 Bergen

Introduksjon og formål: Urotelial cancer i øvre urinvegar (UTUC) er uvanleg, og utgjer berre 5-10% av alle uroteliale carcinom. Gullstandarden for behandling er nefroureterektomi (NU). Spesielt det siste tiåret har endoskopisk behandling av denne sjukdomen vorte meir vanleg, og er no vurdert å vere eit behandlingsalternativ i selekterte grupper. Vi har utført denne behandlinga ved vårt sjukehus dei siste 15 åra, og presenterar med dette våre resultat for perioden 2001-2010. Materiale og metode: Totalt 30 pasientar vart behandla med endoskopisk tumordestruksjon i kurativ hensikt i studieperioden. Alle relevante data vart regsitrert retrospektivt. Informasjon om f.eks alder, kirurgisk prosedyre, nyrefunksjon og komorbiditet vart ført inn i ein database. Vi fann 19 menn, median alder var 72,6 år. Materialet vart delt inn i to grupper med forskjellig indikasjon for endoskopisk behandling. I gruppe A (n=10) var NU vurdert å vere kontraindisert. I gruppe B (n=20) kunne NU vore et alternativ, og indikasjonen var elektiv. SPSS 18.0 vart brukt for statistisk analyse. Overlevelse vart vurdert ved hjelp av Kaplan-Meier plot og LogRank test vart brukt for samanlikning av grupper. Kategoriske data vart samanlikna med chi- kvadrat test, og kontinuerlige data samanlikna med t-test. En p-verdi på < 0,05 definerte statistisk signifikans. Resultater: I studieperioden har vi gitt 30 pasientar totalt 71 behandlingar for UTUC. I tillegg er det utført 40 kontrollprosedyrar. Hos 21 pasientar var URS med tumordestruksjon primær prosedyre, hos 8 PCN og hos 1 TUR-B. I gruppe A var pasientane signifikant eldre, og vi fann trend mot høgare komorbiditet og dårligare nyrefunksjon. I gruppe B fekk vi ikkje tumorkontroll hos 9 pasientar og vi måtte utføre NU. Ingen NU vart utført i gruppe A. I ei Kaplan-Meier analyse var 1- og 5-års bevaring av affisert nyre 80% og 59%. Femårs CSS i gruppe B var 100%, mot 40% i gruppe A. Forskjellen er statistisk signifikant (p<0,001). Konklusjon: Endoskopisk behandling av UTUC er eit alternativ hos selekterte pasientar. I vår elektive gruppe B har vi 100% CSS og 5 års berekna bevart nyrefunksjon på 59%. Våre resultat er samanliknbare med liknande studier andre stader. Kostnaden for avdelinga og pasienten er eit tett og tidkrevande behandlings- og kontrollprogram med ein betydelig risiko for at NU vert sluttresultatet.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

RISIKOSTRATIFISERING AV MULIG PROSTAKREFT

MULTISENTERSTUDIE

VED HJELP AV MRI, EN

Picker W.1, Grønning L.E. 1, Christiansen E. 2, Karlsen K.E. 3, Kvan E. 1, Kristoffersen K. F. 4, Molven S .1, Brennhovd B. 1, Moen J.M. 1, Willoch F.1 1 Aleris Kreftsenter, Oslo, 2 Urologisk Senter, Oslo, 3 Curamedica , Sarpsborg, 4 Volvat medisinsk senter, Fredrikstad Bakgrunn: MR utredning av prostatakjertelen og MR veiledete biopsier har vist en tydelig forbedring i utredningen av pre operative PCA pasienter og pasienter med økt PSA og tidligere negativ TRUSBx. Formål: Studien evaluerer den diagnostiske verdien av diffusjon vektet (DW) MR prostata, utført ved et spesialisert MR-senter før TRUSBx. Biopsiene ble utført av 4 urologiske senter. Metode: 234 pasienter gjennomgikk T2 og Diffusjons (DW) MR før TRUSBx. Suspekte MR lesjoner ble vurdert i tre kategorier: Sannsynligvis godartet (3), sannsynligvis ondartet (4) og høy mistanke om kreft, (5). Den høyeste Gleason graderingen (HGG) i histologi rapporten ble sammenlignet med den høyeste MR graderingen (HMRS). Det urologiske senter med flest pasienter i studien (n=103) utfører MR rutinemessig hos alle pasienter før biopsi, mens de andre urologiske senterne henviser til MR kun utvalgte pasienter. Resultater: Tabellen viser resultatene for alle pasienter og for senteret med flest pasienter i studien. Alle Pasienter n =234 HMRS

Største senter n = 103

negativ

Positiv

Gleason

biopsi

> 7A

82 %

18 %

53 %

47 %

17 %

24 %

76 %

60 %

36 %

HMRS

negativ

positiv

Gleason

biopsi

> 7A

84 %

16 %

44 %

56 %

25 %

17 %

13 %

87 %

74 %

42 %

>7B

Gleason >7B

To senter med selektiv bruk av MR hadde 48% og 52% sannsynlig beningne MR funn, og bare 12% og 5% HMRS grad 5. Det største senter, hadde en jevn fordeling av HMRS score: 3 (32%), 4 (36%) og 5 (35%). Alle hadde lignende resultater hos pasienter med sannsynligvis godartet MR funn (HMRS 3), mens det største senter fant mer lavdifferensiert sykdom hos pasienter med HMRS grad 4 og 5. Et av de henvisende senterne hadde positiv histologi funn i bare 55% av pasientene med svært mistenkelige MR-funn, som tyder på falsk negative biopsier. Konklusjon: Høy kvalitets DW MR prostata er en god prediktor for utfallet av påfølgende TRUSBx og er et nyttig verktøy for å forbedre prostata diagnostikken. TRUSBx etter MR er bruker avhengig. Sannsynlig godartede MR funn samsvarer med svært lav risiko for middels eller høy risiko PCA. Sterk malignitetssuspekte MR-funn er en prediktor både for prostatakreft og lav differensiert sykdom. Normale TRUSBx etter svært mistenkelige MRfunn er som regel falsk negative og bør vurderes for MR veiledet biopsi eller kontrolleres tett med MR.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BRUK AV MR VED “ACTIVE SURVEILLANCE” Gill S¹, Löffeler S¹, Landquist M2, Carlsen B3, Haug ES1,4 ¹Urologisk avdeling, 2Radiologisk avdeling, 3Patologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, 4Inst med informatikk, OUS-Radiumhospitalet. Introduksjon Active Surveillance (AS) er et alternativ til radikal behandling for menn med lav-risiko prostatakreft. Protokoller for AS har tradisjonelt basert seg på gjentagende biopsier og jevnlig PSA-målinger, og tumorstadium har vært vurdert ved rektal eksplorasjon (cT). Fra 2008 har pasienter som følges med AS ved Sykehuset i Vestfold i tillegg blitt utredet med multiparametrisk MR av prostata. Vi har evaluert tumorlokalisasjon og reproduserbarhet ved prostatabiopsier og MR hos 159 menn inkludert i AS 2008 -2012. Hos de som i løpet av perioden er tatt ut av AS for å gjennomgå radikal prostatektomi (RP), har vi sammenlignet preoperativ histologi og radiologisk T-stadium (rT) med histologi av operasjonspreparat og patologisk T-stadium (pT). Materiale og Metode Inklusjonskriterier for AS var: alder < 75 år, kandidat for radikal behandling, T-stadium < 3 og Gleason 7A, men også Gleason 7B ble inkludert ved sterkt pasientønske eller signifikant komorbiditet. 90% av pasientene ble vurdert med en eller flere MR-undersøkelser i tillegg til gjentagende biopsier og PSA hver tredje måned. 77% gjennomgikk 2 biopsirunder. Median tid mellom 1. og 2. biopsirunde var 1,2 år (range: 0,1-5,2). Ved inklusjon hadde 74% Gleason 6, 20% Gleason 7A og 6% Gleason 7B. 26% (n = 41) ble evaluert med 2 MR-undersøkelsen i løpet av observasjonstiden. Hovedtumor ble på biopsier definert som lengste positive biopsikjerne. Hovedtumor på MR ble definert som området med høyest malignitetspotensial, lengste aksiale utstrekning eller høyeste T-stadium. Tumorlokalisasjon ble definert til høyre eller venstre lobe, samt apikal, sirkumferensial eller basal tredjedel av kjertelen. Median observasjonstid var 20 mnd (range: 3 - 64). I løpet av observasjonstiden ble AS avsluttet for 26% (n = 42), hvorav 17% ble overført til fastlege (watchful waiting), (n = 27) 1 pasient ble satt på hormonbehandling, og 9% ble overført til radikal behandling; RP (n = 9) og stråling (n = 5). Median tid i AS før avslutning av observasjon var 14 mnd (range: 3 - 28). Resultater For 70% (44 av 63) av de som gjennomgikk flere biopsirunder ble hovedtumor lokalisert til samme lobe i 1. og 2. biopsi. Hos kun 37% (23 av 63) av de som gjennomgikk flere biopsirunder fant man samme nivålokalisasjon av hovedtumor i 1. og 2. biopsirunde. For 34% (35 av 104) kunne man ikke påvise tumorvev ved 2. biopsirunde. Hos 82% (28 av 34) av de som var til flere MR-undersøkelser, ble hovedtumor lokalisert til samme lobe på 1. og 2. MR. Nivålokalisasjonen ved gjentagende MR samsvarte hos 82% (23 av 28). Av de 9 som ble operert med RP hadde 5 pT3. Av disse 5 hadde 1 pasient rT3 preoperativt, og 4 hadde rT2 preoperativt; hvorav hos 2 pasienter forelå mer enn 1 år mellom siste MR og operasjonstidspunkt, og 2 pasienter hadde Gleason 7B og 8 på preoperative biopsier. De resterende 4 som ble operert med RP hadde pT2 som samsvarte med preoperativ rTvurdering. Konklusjon Ved AS har MR høyere grad av reproduserbarhet enn prostatabiopsier. Ved gjentagende undersøkelser samsvarer tumorlokalisasjon i mindre grad på biopsier enn på MR. Menn med prostatakreft under AS bør utredes og følges med MR i tillegg til biopsier.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ET TVERRFAGLIG PROSTATA-SENTER - GJØR DET EN FORSKJELL? Sebakk KS¹, Löffeler S¹,Haug ES¹² ¹Urologisk seksjon, Sykehuset i Vestfold, ²Inst. Med. Informatikk, OUS-Radiumhospitalet.

Bakgrunn. Et prostatasenter ble etablert ved Sykehuset i Vestfold i oktober 2009. Hensikten med senteret var at få, men dedikerte urologer og sykepleiere skulle være ansvarlig for diagnostiseringen og behandlingen av pasienter med høy PSA og prostatakreft. Det blir avholdt et ukentlig tverrfaglig møte hvor alle pasientene som er aktuelle for radikal behandling eller “Active Surveillance” blir diskutert. I oktober 2010 ble det opprettet et sykepleiedrevet tilbud for behandling av erektil dysfunksjon etter RRP. Vi ønsket å undersøke om etableringen av prostatasenteret hadde noe effekt på pasientenes generelle tilfredshet i forhold til informasjon og behandling, pluss det funksjonelle resultatet etter RRP. Materiale og metode Data fra 2008, året før prostatasenteret ble etablert, ble sammenlignet med data fra 2010 og 2011. Utdrag fra spørreskjemaet til 2008 NUCG-VII-studien ble sent til alle pasientene tidligst ett år etter operasjonen. Spørreskjemaet tillot tilleggskommentarer. I 2008 ble 49 pasienter behandlet med RRP (4 døde), i 2010- 54 og i 2011- 67pasienter. Responsraten var ca. 88 % for alle 3 årene. Gjennomsnittsalderen var 65 år (47-76 år). Resultat.Andelen pasienter som var veldig fornøyd med informasjonen og behandlingen de hadde fått økte fra 20% i 2008 til 55,2 % i 2011 (p=0 .015). 82 til 85% av pasientene var fornøyd eller veldig fornøyd i perioden. I 2008 påpekte 6 pasienter negative administrative forhold, som ulike behandlere og forsinkelser, mens i 2010 og 2011 var antall hhv. 5 og 3. I forhold til mottatt informasjon uttrykte 5 pasienter seg positivt i 2008, 12 i 2010 og 16 i 2011.

Urininkontinens og seksualfunksjonen. Vi fant ingen signifikant forskjell i inkontinenstilfellene gjennom perioden. 39, 31 og 38 % rapporterte ingen lekkasje, mens mellom 60 og 65% av pasientene ikke brukte innlegg. Gjennomsnittstiden før pasientene ble kontinente (uten operasjon) var 3,3 måneder. I 2008 rapporterte 48 % at de opplevde seksualfunksjonen som et stort problem. I 2010 og 2011 var dette redusert til ca.31%. Konklusjon Etableringen av et tverrfaglig prostatasenter har økt den generelle tilfredshet blandt pasientene som er operert med radikal prostatektomi. Vi fant ikke noe signifikant forskjell i pasientenes postoperative seksualfunksjon, men det ser ut som om informasjonen rundt temaet er bedret.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANTIBIOTIKAPROFYLAKSE VED TRANSREKTALE PROSTATABIOPSIER – EN PROSPEKTIV, RANDOMISERT STUDIE AV TRIMETOPRIM-SULFA VS CIPROFLOXACIN Nilsen F, Grønning LE, Müller S Urologisk avdeling, Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog Bakgrunn Infeksjon etter transrektale prostatabiopsier (TRULB) er en alvorlig komplikasjon som ofte fører til sykehusinnleggelse og mortaliteten estimeres til 1,3 per 1000 biopserte pasienter. Det hyppigste, påviste agens ved post-TRULB infeksjon er E.coli. Vi har ved vår avdeling tradisjonelt brukt Trimetoprim-Sulfa 2x2 tabletter som antibiotikaprofylakse ved TRULB. EAU guidelines anbefaler profylakse med ciprofloxacin ved TRULB. Ifølge Norsk Overvåkningsystem for antibiotika-resistens hos mikrober (NORM) er forekomsten av resistens hos E.coli-isolater i Norge 20,5% og 24,1% for Trimetoprim-Sulfa sammenlignet med 5% og 8,9% for Ciprofloxacin i henholdsvis urin- og blodkulturer. Vi ønsket derfor å kartlegge infeksjonsfrekvensen ved vår avdeling og undersøke om det er grunnlag for å endre vår rutine. Fra mars til oktober 2011 ble infeksjoner som førte til sykehusinnleggelse etter TRULB med Trimetoprim-Sulfa antibiotikaprofylakse registrert prospektivt. I perioden ble 7 av 193 (3,6%) innlagt med post-TRULB infeksjon. Videre ønsket vi å undersøke om en endring av antibiotikaprofylakse til Ciprofloxacin ville redusere infeksjonsraten. Metode Pasienter ved vår poliklinikk ble ved TRULB fortløpende randomisert til enten antibiotikaprofylakse med Trimetoprim-Sulfa 2x2 tabletter eller Ciprofloxacin 750 mg p.o. som engangsdose. Pasienter med allergi mot et av medikamentene eller som hadde hatt urinveisinfeksjon det siste året, hadde permanent kateter eller gjennomførte ren intermitterende kateterisering ble eksludert. Infeksjoner som førte til innleggelse ved sykehus ble registrert. Studien avsluttes 01. oktober med mål om inklusjon av 500 i hver gruppe. Endelige tall presenteres på høstmøte. Resultat I perioden november 2011 til august 2013 ble det utført 853 TRULB. Infeksjonsraten var 1,5% (6/404) for Trimetoprim-Sulfa- og 2,9% (13/449) for Ciprofloxacinantibiotikaprofylakse. Forskjellen er ikke statistisk signifikant. 13 av 19 pasienter fikk påvist E.coli i urin og/eller blodkultur. Median liggetid var 5 (1-7) dager. Konklusjon Det er ingen signifikant forskjell mellom bruk av Trimetoprim-Sulfa og Ciprofloxacin som antibiotikaprofylakse ved TRULB i vårt pasientmateriale. Vi vil etter studieslutt fortsette med Trimetoprim-Sulfa som profylakse ved TRULB og registrere infeksjonsraten.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PET-MR I DIAGNOSTIKKEN AV LYMFEKJERTELSPREDNING VED AGGRESSIV PROSTATAKREFT- BEDRE SELEKSJON ELLER FORDYRENDE DIAGNOSTIKK? H. Bertilsson1,5, E. Kjøbli 1, D. Halvorsen 1, K. Selnæs2,S. Moestue2, S. Langørgen3, Ø. Størkersen4, T. Viset4, 1 Urologisk avdeling (St. Olavs Hospital), MB Tessem 2, T. Bathen 2, A. Angelsen1,5, 2 Inst. for sirkulasjon og bildediagnostikk (NTNU), 3Avd. for radiologi (St. Olavs Hospital), 4Inst. for patologi og medisinsk genetikk (St. Olavs Hospital), 5Inst. for kreftforskning og molekylær medisin (NTNU)

Introduksjon: Dagens bildediagnostiske muligheter (CT eller MR) har begrenset mulighet til å vurdere risiko for spredning til regionale lymfekjertler. Seleksjon av pasienter som trenger utvidet lymfekjerteldisseksjon (ePLND) ved RARP er derfor vanskelig. ePLND forlenger operasjonstid og øker risiko for peri- og postoperative komplikasjoner. Dagens nomogram for vurdering av risiko for spredning til lymfekjertler er til en viss grad nyttige, men det er en stor gruppe pasienter som unødvendig må gjennomgå prosedyren. PET-MR er en ny multimodal bildediagnostisk teknologi som kombinerer informasjon fra PET (informasjon om cellens metabolisme) med MR som har fordeler ved anatomisk avbildning av bløtvev. Nye sporstoff koblet til radioaktive isotoper er utviklet for å redusere ikke spesifikk akkumulering i godartede lymfekjertler og øke treffsikkerheten for non-invasiv verifisering av mikrometastaser. Ulempene er vanskelig logistikk grunnet kort halveringstid på enkelte isotoper og høye kostnader per undersøkelse. Formål: Evaluering av PET-MR sammenlignet med multiparametrisk MRI i diagnostikk av N-status ved høy-risiko prostatakreft. Foredraget er en gjennomgang av aktuell litteratur samt en beskrivelse av studiens design. Material og metode: Prostatakreftpasienter (n=32) med høy risikoprofil (Gleason score 8, PSA 20 ng/ml, eller cT3a tumor) inkluderes prospektivt og gjennomfører PET-MR preoperativt. Et sporstoff (18F-FACBC) som er en syntetisk aminosyre, med lovende farmakokinetikk for prostatakreftdiagnostikk da den blant annet ikke skilles ut via urinen, injiseres før PET-MR undersøkelsen. Perioperativt hentes lymfekjertler ut systematisk i henhold til et templat og sendes til histopatologisk undersøkelse. Resultat og konklusjon: I litteraturen idag finnes studier som peker mot fordeler med integrerte PET-MR system i diagnostikk av svulster i bløtvev eller hos barn der man vil unngå stråling. I diagnostikk av prostatakreft er det beskrevet bruk av PET-MR ved målrettet biopsering og diagnostikk av lokale residiver, men det savnes prospektive studier som svarer på om et integrert system har fordeler over PET eller multiparametrisk MR alene. Utfordringer med PET-MR er logistikk og administrering av den radioaktive isotopen med en halveringstid på 109 minutter og de ekstra utgifter (32.000 kr) som PET undersøkelsen medfører. Med denne prospektive studie ønsker vi å svare på om PET-MR kan hjelpe til i seleksjonen av hvilke pasienter som trenger ePLND ved RARP eller om PET-MR kun gir økte utgifter.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PRL-3 – EN POTENSIELL MARKØR FOR VURDERING AV RISIKO FOR METASTASERING VED PROSTATAKREFT Vandsemb E1,2, Slørdahl TS1,2,3, Børset M1,2,4, Angelsen A2,5, Bertilsson H2,5 K.G. Jebsen senter for myelomforskning og 2Institutt for Kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU, 3 Klinikk for hjertemedisin, 4Avd for immunologi og transfusjonsmedisin og 5Avd for urologisk kirurgi, St.Olavs Hospital 1

Introduksjon:. En av hovedutfordringene ved prostatakreftdiagnostikk er å avgjøre hvorvidt sykdommen er dødelig eller indolent. Metastatatisk prostatakreft anses som ikke kurabel og er forbundet med økt morbiditet og mortalitet. Phosphatase of regenerating liver (PRL-3) er en fosfatase. Høye nivåer av PRL-3 i metastaser er påvist i colorectal kreft sammenlignet med ikke-metastatiske tumores og normal colonslimhinne. Senere har man vist at PRL-3 er assosiert med det metastatiske potensialet og dårlig prognose i flere kreftformer, inklusive colorectal-, mamma-, cervix-, ventrikkel- og lungekreft. Det er derfor blitt antatt at PRL-3 spiller en rolle i metastaseringen av kreft. Formål: Kartlegge PRL-3 sin rolle i prostatakreft Metoder: Prostatavevsprøver fra radikale prostatektomipreparater (n=168) ble delt i grupper basert på Gleason score (GS), N (normal), Lav risk (GS 3+3), intermediær risk (GS 3+4/4+3), Høy risk (GS 4+4), og analysert med genekspresjonsprofilering (Illumina microarray). Cellelinjene PC3 og DU145 ble brukt i in vitro forsøk for å studere PRL-3 sin funksjon i prostatakreft. Den småmolekylære inhibitoren P0108 ble brukt til å hemme PRL-3 og dens effekt på proliferasjon ble undersøkt ved thymidininkorporering (måler DNA-syntese) og CellTiter-Glo assay (måler mengden ATP). Celleviabilitet ble undersøkt med flowcytometri etter annexin V og PI merking Vi brukte cell scratch assay for å studere migrasjon. Resultater: Genekspresjonsprolifereringen viste signifikante forskjeller i genuttrykket av PRL-3 mellom normalt prostatavev og prostatakreft, med en tendens til høyere uttrykk i pasienter med intermediær GS. Inhibisjon av PRL-3 med P0108 ga en doseavhengig reduksjon i proliferasjon i cellelinjene PC3 og DU145, mens celleoverlevelse kun ble påvirket ved høye konsentrasjoner i PC3 cellelinjen. P0108 hemmet også migrasjon av PC3. Figur 1: Genekspresjonsprofilieringen viste betydelig oppregulering av PRL-3 fra lav til medium risiko, men i gruppa med høy risiko går uttrykket ned igjen. Allikevel er det signifikant oppregulering sammenlignet med gruppa med normale prøver. Konklusjon:Våre resultater viser at det er høyere nivåer av PRL-3 i prostatakreft sammenlignet med normalt prostatavev, og PRL-3 har en rolle i celledeling og migrasjon av prostatakreftceller.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANGIOGENETISKE MARKØRER I PROSTATAKREFT Nordby Y1,2, Andersen S1,3, Richardsen E4,5, Ness N1, Angelsen A6,7, Dønnem T1,3, Al-Saad S4,5, Patel H2, Busund LT4,5, Bremnes RM1,3 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7.

Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø Avdeling for urologi og endokrin kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge Kreftavdelingen, Universitetssykehuset Nord Norge Patologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord Norge Institutt for medisinsk biologi, Universitetet i Tromsø Urologisk avdeling, St.Olavs Hospital Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, Norges naturvitenskaplige universitet

Bakgrunn: Prostatakreft er den hyppigste kreftformen i Norge, og det er stipulert betydelig overbehandling basert på eksisterende klinisk og patologisk risikostratifisering. Molekylære markører for risikostratifisering vil derfor kunne være av stor betydning og er allerede implementert for brystkreft. Karnydanning (angiogenese) er en av kjennetegnene i kreft, og det finnes i dag behandling som direkte angriper angiogene markører. Det er tidligere gjort få studier på angiogene markører på pasienter med prostatakreft, og slik behandling er ikke etablert ved prostatakreft. Vi ønsket derfor å kartlegge betydningen av angiogenese for prostatakreft. Material og metode: Vi har retrospektivt samlet fullstendige kliniske, demografiske og patologiske variabler på alle prostatektomerte pasienter fra 1995-2005 ved UNN Tromsø, Nordlandssykehuset Bodø, St.Olavs hospital og Levanger sykehus, med tilgjengelig vev. Fra disse 555 pasientene har vi tatt to vevsprøver fra viable kreftceller og to vevsprøver fra omkringliggende stromalt vev og satt de i vevsmatriser (tissue micro arrays). Ved immunhistokjemi har vi semikvantitativt med to uavhengige patologer undersøkt uttrykket av to viktige ligander (VEGF-A og –C) og reseptorer (VEGFR-2 og -3). Resultater: Høyt uttrykk av vascular endothelial growth factor 2 (VEGFR-2) i stroma var assosiert med signifikant høyere risiko for biokjemisk residiv (p=0,032) og klinisk residiv (p=0,031). Høyt uttrykk av VEGF-A i stroma var også uavhengig signifikant assosiert med høyere risiko for biokjemisk residiv (HR=1,48; p=0,019). Pasienter med både høyt utrykk av VEGF-A og VEGFR-2 i stroma hadde uavhengig signifikant høyere risiko for biokjemisk residiv (HR=2,02; p=0,006). Pasienter med lavt uttrykk av VEGFR-2 i stroma og epitel var uavhengig assosiert med signifikant lavere risiko for klinisk residiv (HR=0,22; p=0,038). Konklusjon: Stromalt og til dels epitelialt utrykk av veletablerte angiogenesemarkører ser ut til å kunne risikostratifisere pasienter med prostatakreft, basert på immunhistokjemi. Resultatene peker mot en aktivert signalvei i prostatakreft som derved kan vurderes som mål for terapi. Ved validering av resultatene bør disse vurderes implementert i klinisk risikostratifisering.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RETROPUBISK RADIKAL PROSTATEKTOMI (RRP) VED SUS. LANGTIDSRESULTATER AV 130 PASIENTER OPERERT I 1996-2005. Tasdemir I, Espeland H, Bernhardsen B. Kir-ort klinikk ved SUS, Stavanger I perioden fra september 1996 til desember 2005 opererte vi 130 pasienter med RRP. Indikasjonen var T-stadium < cT2c, PSA < 20 og alder < 70. Det handler om samme pasienter som vi tidligere hadde 2 innlegg på høstmøte i 2006. Vi har sett på biokjemisk residiv (BR), metastase og død med tanke på om noen av følgende parameter var prediktive: preoperativ PSA, kirurgisk margin(KM), alder, patologisk Tstadium og prostatektomi- Gleason score. Det var 39 pasienter som hadde positiv KM (30%). Ved første 3 mnd. kontroll hadde 114 (88 %) pasienter PSA < 0,1. Det var 48 pasienter som fikk påvist BR (37%). Av de 48 pasientene med BR har 19 fått salvage strålebehandling, 8 har fått hormonbehandling og 21 observasjon. Fem pasienter har fått påvist skjelettmetastaser. Totalt 15 pasienter døde hvor av 2 døde av prostatakreft.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RARP OG ABDOMINALT KOMPARTMENSYNDROM HALVORSEN D, KJØBLI E, ANGELSEN A, BERTILSSON H, SETERNES A* Urologisk avd, St Olavs Hospital, Trondheim *Karkirurgisk avd, St Olavs Hospital, Trondheim Abdominalt compartmentsyndrom er forholdsvis godt kjent i kar- og gastrokirurgiske miljøer, samt i forbindelse med skadekirurgi. Den arter seg ved vedvarende forhøyet abdominalt trykk av forskjellige årsaker, med nedsatt renal og visceral flow. Resultatet er oligo/anuri, nedsatt lungecompliance. Tilstanden er potensielt livstruende, og krever rask intervensjon. Primærbehandllingen er å senke det abdominelle trykket, enten ved tilstrekkelig sedasjon/analgetica/epiduralanestesi, eller kirurgisk dekompresjon. Sentralt i diagnostikken står måling av abdominaltrykk. Man skiller mellom abdominal hypertensjon hvor abdominaltrykket er forhøyet over ca 15 mm Hg, og abdominalt compartmentsyndrom med abdominaltrykk > 20 mmHg, med svikt i minst ett organsystem. Innen urologien er tilstanden temmelig sjelden. Laparoscopi i seg selv er klassifisert som risikofaktor, og man må forvente å støte på tilstanden også hos oss. Etter at vi innførte RARP ved St.Olavs Hospital i 2010 har vi operert ca 630 pasienter med ca. prostatae. Vi har identifisert 4 pasienter med abdominalt compartmentsyndrom, alle behandlet med kirurgisk dekompresjon. Forløpene har vært svært krevende, tid intubert på intensiv har vært hhvis 7, 10, 20 og 7 dager. En parient er fortsatt inneliggende. Total liggetid har vært 28, 36 og 41 døgn. 1 pasient fikk tracheostomi. Den siste pasienten ble forsøkt behandlet konservativt med epiduralanestesi og innlagt dren, men måtte laparotomeres (300813) pga forverring i klinisk tilstand. Alle pasientene kom seg uten varige men, en har utviklet et ventralhernie, en er operert med implantasjon av AdVanceslynge pga inkontinensplager. En pasient er kontinent, med bevart seksualfunksjon. Konklusjon: Selv om abdominalt kompartmentsyndrom er sjeldent i den urologiske hverdag, forekommer det fra tid til annen. Det er viktig å være oppmerksom på tilstanden, og måling av abdominaltrykk står sentralt i diagnostikken. Dette er raskt og enkelt å gjøre. Rask og målrettet abdominal dekompresjon kan være livreddende

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ARBEIDSSTATUS OG SYKMELDING ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI: EN PROSPEKTIV KLINISK STUDIE. Dahl S., Steinsvik E.A., Dahl A.A., Loge J.H., Cvancarova M., Fosså S.D. Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling, OUS HF, Radiumhospitalet. Bakgrunn: Hvordan behandling med kurativ intensjon for prostatakreft (PCa) påvirker arbeidsevne og arbeidsdeltakelse er i liten grad undersøkt. Med en økende andel yngre menn som diagnostiseres med og prostatektomeres for T1/T2 tumores er det relevant å få mer kunnskap på dette området, både i forhold til den enkelte pasient og for samfunnet. Hensikt: 1. Å evaluere arbeidsstatus tre måneder etter radikal prostatektomi (RP) i 2008 og 2009 hos pasienter med prostatakreft (PCa) med hensyn på sosio-demografiske variabler, urininkontinens, livskvalitet og kirurgisk modalitet (robot versus åpen).2. Å identifisere faktorer i forkant av RP, som predikerer varigheten av sykmelding etter RP utover 6 uker. 3. Å evaluere omfang av selvrapporterte re-innleggelser i sykehus innenfor de første 3 post-operative måneder. Materiale og metode: Denne prospektive, spørreskjema-baserte studien inkluderte 264 menn med PCa <65 år, som var i arbeid (heltid eller deltid) før RP ( ekskl.sykmeldte menn). Grad av urininkontinens og plager knyttet til dette ble undersøkt ved bruk av EPIC-50 (Expanded Prostate Cancer Index Composite). Livskvalitet ble målt ved bruk av SF-12 (Short Form 12). Deltakernes arbeidsstatus tre måneder etter RP ble sammenliknet med arbeidsstatus før RP, og definert som enten ”stabil/forbedret” eller ”forverret”. Varigheten av sykmelding ble ansett som lenger enn forventet hvis den varte >6 uker. Assosiasjoner ble analysert ved bruk av logistisk regresjon. Resultater: 27 % av deltakerne hadde forverret arbeidsstatus tre måneder etter RP. Endring i fysisk livskvalitet fra baseline var den eneste statistisk signifikante faktoren som var assosiert med forverret arbeidsstatus i den multivariate analysen. Halvparten av pasientene var sykmeldt >6 uker. Å ha fysisk anstrengende arbeid var den sterkeste prediktoren for forlenget sykmelding. 8.5 % av deltakerne rapporterte innleggelser i sykehus i løpet av de første 3 postoperative måneder. Konklusjon: I Norge medfører prostatektomi en ikke ubetydelig risiko for sykmeldingsperioder utover 6 uker og redusert deltakelse i arbeidslivet etter 3 måneder. Denne informasjon bør implementeres i den pre-operative rådgivningen til menn som er aktive i arbeidslivet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KYMERAX – HALVVEIS ROBOTKIRURGI ELLER NYTTIG HJELPEMIDDEL I LAPAROSKOPI – INITIALE ERFARINGER MED ET ARTIKULERENDE, MOTORISERT LAPAROSKOPISK INSTRUMENT Müller S, Grønning LE, Nilsen F Urologisk avdeling, Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog Bakgrunn Robot-assistert laparoskopisk kirurgi brukes i økende grad i Norge men medfører betydelige investeringer og kostnader per inngrep. En av fordelene ved robot-assistert kirurgi er artikulerende instrumenter dvs at spissen av instrumentet kan bøyes og roteres samtidig. Denne funksjonaliteten er nå også tilgjengelig for konvensjonell laparoskopisk kirurgi. Vi har som første avdeling i Norden utprøvd et nytt artikulerende, motorisert instrument (Kymerax ) som kan brukes som saks, nåleholder eller grasper. Metode Før klinisk bruk var instrumentet tilgjengelig for trening i simulatorboks i en uke. Vi har per august gjennomført tre laparoskopiske inngrep med Kymerax . En pyeloplastikk, en nefrektomi og en nyrereseksjon. Resultat Sammenlignet med gjennomsnittet for nyrekirurgi i vårt kvalitetsregister var operasjonstiden for inngrepene med Kymerax 134 min for pyeloplastikk (gjennomsnitt Ahus 144 min, n=14), 124 min for nefrektomi (131 min, n=92), 136 min for nyrereseksjon (150 min, n=44) med ischemitid 15 min (15,4 min, n=44). Det vil bli presentert video fra de enkelte operasjonene. Konklusjon Vi opplevde en kort læringskurve for instrumentet. Artikulering og rotasjon gir en større fleksibilitet for disseksjon, suturering og port-plassering. Instrumentet er et nyttig supplement i laparoskopisk kirurgi siden det kan tas frem ved behov. Vi vil fortsette å evaluere nytten av instrumentet ved laparoskopisk kirurgi

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KASUISTIKKER : TO SKJELDNE TILFELLER AV URAKALT CARCINOM Muheddin N , Davami J , Zasada W Urologisk avdeling / Akershus universitetssykehus , 1478 Lørenskog Urakalt cancer er veldig sjeldent .Oftest forekommer ved overgangen mellom blæretoppen og urachus . Den vanligste typen av urachale tumores er adenocarcinom som utgjør ca 0,5% av alle blærekansere og 20-40% av primære blære adenokarsinomer . Sykdommen har dårlig prognose . Avgjørende faktorer for prognosen er frie reseksjonsrander, lymfeknutemetastaser og en bloc reseksjon inkludert umblicus . Per idag er det kun rapportert ca 300 kasuistikker i litteraturen . Urakalt plate epitel karsinom er enda sjeldenere med kun få raporterte tilfeller ( ca 13 -20 ) og dermed begrenset erfaring . Her presentere vi et tilfelle av hver type av karsinomene . 1) urakalt plateepitel karsinom hos en dame på 64 år som ble behandlet med radikal cystectomi . 2) urakalt adenokarsinom hos en yngre mann på 46 år som ble behandlet med blærereseksjon ( partiell cystectomi ) .

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FLEKSIBEL CYSTOSKOPI MED HEXIX BLÅLYS VED POLIKLINIKK- EN MULTISENTER PROSPEKTIV KLINISK KVALITET OBSERVASJON STUDIE. Kornmo TS, Zare R, Arstad C. Urologisk seksjon, kir.avd. Bærum sykehus VV HF Innledning: Blærekreft er den hyppigste urologiske kreftform etter prostatacancer. Majoriteten av pasientene har en svulsttype med svært gode muligheter for helbredelse. Ca. 75-85 % av pasientene presenterer seg med svulster som er begrenset til mucosa (stadium Ta-Tis) eller til submucosa (stadium T1). Blærekreft har en høy risiko for tilbakefall og progresjon, derfor må pasienter med blærekreft gjennomgå cystoskopi kontroller i mange år etter diagnose. Flere studier viste at sensitiviteten av hvitt lys er ikke høy, og noen maligne lesjoner vil ikke bli oppdaget, enten fordi de er små og oversett eller fordi de er usynlige i hvitt lys i praksis. Blålys cystoskopi gjør små og flate tumor mer synlig. Flere studier har påvist at med denne metoden kan man oppdage flere tumor og redusere risikoen for residiv. Metoden som finnes idag ved de fleste norske urologiske avdelinger, kan anvendes rent diagnostisk ved poliklinikk, men til nå har den mest vært benyttet under operasjon (TUR). Vi har for første gang brukt metoden med fleksibel cystoskopi med blålys Hexvix (PDD) ved urologisk poliklinikk. Hypotese: Med Flexibel blå lys (Hexvix) finner man fler tumorer og de oppdages tidligere. Material og metode: Multisenter studie (Norge, Sverige og Danmark). 75 pasienter fra 3 sentre, 25 pasienter per senter, fikk instillet Hexvix en time før cystoskopi. Det ble brukt Stortz HD flexibel Cystoskop med mulighet for blålys. Cystoskopi ble foretatt med vanlig lys og med blålys. Antall supekte lesjon ved hvit lys og blålys ble registeret. Evt. biosier ble tatt. Pasientgruppe: Pasienter med kjent blære cancer som kom til poliklinisk kontroll for cystoskopi. Vi legger frem våre resultater på høstmøtet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HAR VEKTREDUKSJON EFFEKT PÅ VANNLATINGSSYMPTOMER HOS OVERVEKTIGE SOM GJENNOMGÅR GASTRIC BYPASS KIRURGI? Kornmo TS, Zare R, Wexels JC, Høimyr H, Krohn N, Urologisk og gastrokir. seksjon, Kir. Avd., Bærum Sykehus, Vestre Viken Helseforetak Inntroduksjon: Vannlatingssymptomer er betydelig hyppigere hos overvektige personer enn hos normalvektige og reduserer i stor grad livskvaliteten hos disse pasientene. De viktigste symptomene er inkontinens, hyppig vannlating og residiverende urinveisinfeksjon (Am J Epidemiol 2004;159:390–397, International Journal of Obesity 2005;29,310–316, Arch Intern Med. 2005;165:537-542). Prevalensen av vannlatingssymptomer er assosiert med økende BMI (Obstet Gynecol 2000;96:446-51, Am J epideiol 2006;163:1003-1011). Sannsynligheten for at disse symptomer er reversible og går tilbake ved vektreduksjon er stor, og en generell positiv effekt på helsen kan ses allerede fra 10% vektreduksjon. En finsk studie fra 2007 viser signifikant reduksjon av urininkontinens assosiert til vektreduksjon blant overvektige kvinner etter gastric bypass operasjon (Obstet Gynecol 2007;110:1034–40). Pasienter som opereres for sykelig overvekt med gastric bypass operasjon har median vekttap 45 kg det første år, noe som svarer til 73 % av overvekten (Ann. Surg vol 254 nr 3 sept 2011). På Bærum Sykehus gjennomgår omkring 150 pasienter gastric bypass operasjon per år. Hypotese: Vektreduksjon etter gastric bypass operasjon reduserer hyppigheten av vannlatingssymptomer hos overvektige, hvorav inkontinens, hyppig vannlating og residiverende urinveisinfeksjoner er de viktigste. Materiale og metode: Studien er en spørreskjemabasert prospektiv observasjonsstudie. Pasienter er inkludert konsekutivt. Spørreskjemaet er basert seg på det internasjonale anerkjente spørreskjema International Prostate Symtpoms Score (IPSS) og er utarbeidet av en prosjektgruppe ved vår avdeling i tverrfaglig samarbeid med spesialist i gynekologi med særlig interesse og kompentanse innenfor inkontinens. Pasientene har svart på det samme spørreskjemaet preoperativt, ved 6 måneder og ved 12 måneder postopertivt. Resultat: Vi er fortsatt i oppfølgings fasen og presenterer våre foreløpige resultater på høstmøte.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KATETERISERINGSPROBLEM LØSNINGER Jacobsen.I.N, SUS, Stavanger Interjuv med råd fra urologer på fem sykehus i Norge. Anatomiske forhold kan gjøre vanlig kateterisering av blære vanskelig eller umulig. Komplikasjoner til kateterisering kan bidra til dødelig utgang. Eksempel på forskjellige løsninger i ulike situasjoner, - katetervalg og teknikker for kateter pr urethra og suprapubisk. Nødløsninger ved kateterproblemer på vakt. Urethragrafi og coaxialteknikk

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

URETEROBSTRUKSJON MED HYDRONEFROSE PÅ GRUNN AV TROMBOSERT HYPERTROFISK KOLLATERAL SIRKULASJON VED VENA CAVA INFERIOR AGENESI Honoré A1, Gjengstø P1, Reisæter LAR2, Rosales A3 1 Urologisk Avdeling, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen, 2Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen, 3Karavdelingen, Aker sykehus, OUS, Oslo.

Abstrakt: Vena Cava inferior agenesi (IVCA) er en tilstand med en estimert prevalens på 0,00050,001%, men er årsaken til dyp venetrombose (DVT) i 5% av de under 30 år. Enda sjeldnere er det at denne tilstanden forårsaker kompresjon og symptomatisk ureterobstruksjon. Vi beskriver et klinisk kasus der en 17 år gammel gutt ble overflyttet fra lokalsykehus pga obstruktiv uropati med infeksjon, avlastet med pyelostomikateter. Videre utredning med ultralyd, CT og MR viste at han hadde infrarenal IVCA og hypertrofisk azygos, hemi-azygos og testikularis –kar, med trombose, som førte til obstruksjonen. Søk i PubMed har kun vist ett annet kasus med samme kliniske manifestasjon. I tillegg fikk han påvist heterozygot Faktor V Leiden mutasjon. Han fikk Marevanbehandling og intern drenasje med JJ-stent, som senere ble fjernet, uten symptomresidiv. Han er henvist til Aker sykehus for rekanalisering og stenting av IVC.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MULTIDETEKTOR CT VS KONTRASTFORSTERKED ULTRALYD VED UTREDNING AV TILFELDIG OPPDAGETE NYRETUMORES Jørg Geisler1, Stein E Øverby2, Birgitte Carlsen3, Jarl Jakobsen4, Erik Skaaheim Haug2,5 Radiologisk avdeling1, Urologisk avdeling2, Patologi3Sykehus I Vestfold, Tønsberg, Oslo Universitets sykehus - Rikshospital4, Oslo Universitets sykehus- Radiumhospialet5 Bakgrunn: Stadig økende antall tilfeldig oppdagete nyretumores (incidentaloma) i en generelt eldre befolkning. Dette skyldes blant annet økt brukt av bildediagnostikk ved forskjellige medisinske tilstander. Radiologisk ”gull-standard” i utredning av disse pasienter er en 3 (4) fase multidetektor CT (MDCT). Et nytt alternativ er kontrastforsterket ultralyd (CEUS). Vi bruker r SonoVue © -kontrastmiddel, som r svovelheksafluorid mikrobobler i en lipidkjerne. Dette er ikke nefrotoksisk og fremkaller i betydelig mindre grad allergiske reaksjoner sammenlignet med andre røntgen kontrastvæsker. Metode og materiale: Retrospektiv gjennomgang av DIPS og RIS/PACS for å sammenligne CEUS med MDCT og histologisk svar fra biopsier og operasjonspreperater. . 68 pasienter ble undersøkt fra 02.2011 til 04.2013, 48 menn og 20 kvinner med en median alder på 66 år (1386 år) ble undersøkt med CEUS grunnet en tilfeldig påvist nyretumor. Alle ultralydundersøkelser ble gjennomført av en erfaren radiolog. 34 pasienter hadde et histologisk preparat, enten fra reseksjon (n=7), biopsi (n=14) eller begge deler (n=13). Resultatet fra reseksjon ble prioritert fremfor biopsi der det var avvik i hvis resultatene.32 pasienter hadde fått utført en MDCT, 19 som fler faset CT og 13 kun i porto venøs fase. Alle lesjoner ble, ut fra opplysninger i DIPS og RIS/PACS klassifisert som benign, malign eller usikker. Onkocytomer og Bosniak 2F cyster ble klassifisert som benign. Resultat: Av13 pasienter med både biopsi og reseksjon hadde 9 pasienter (69,2 %) samme klassifisering, hos 3 pasienter var biopsien ikke konklusiv og hos 1 pasient var biopsi sannsynlig benign, mens reseksjon viste malignitet. Histologi MDCT CEUS 13 2(-) 2(-) Benign 19 19(11) 26(17) Malign 11(8) 4(2) Usikker (Antall lesjoner med påvist malignitet) Av 11 pasienter med usikker dignitet på MDCT, ga CEUS korrekt diagnose hos 8 (7=malign, 1=benign). 1 pasient var usikker ved CEUS og MDCT, mens hos 2 pasienter mistenkte man malignitet ved CEUS, mens biopsi viste kun benigne forandringer. Av 4 pasienter med usikre funn på CEUS var 2 maligne, mens 8 av 11 usikre ved MDCT var maligne ved histologi.. Sensitivitet for malignitet var 0,89 for CEUS og 0,58 for MDCT uten signifikant forskjell. Konklusjon: Verken MDCT eller CEUS hadde falske benigne funn. Begge hadde relativ høy sensitivitet for malignitet når de var sikre. CEUS har en tendens til å overvurdere malignitet, men kan gi verdifulltilleggsinformasjon i utredning av nyretumores.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SERUM VEGF (VASCULAR ENDOTHELIAL GROWTH FACTOR) HOS PASIENTER MED NYREKREFT OG LITEN KONTRAST OPPLADNING PÅ CT KAN BRUKES TIL AT PREDIKERE OVERLEVELSE OG REKURRENS Gudbrandsdottir G1, Reisaeter L2,Hjelle K M1,5, Aarstad H J3,5, Frugård J1, Bostad L4,6, Beisland C 1,5. Urologisk avdeling1, Radiologisk avdeling2, Hode og hals avdeling3 og Patologi4 , Haukeland Universitetssjukehus, Bergen. Avdeling for kirurgisk forskning 5 og Gade Institute6, Universitetet i Bergen, Norge. Introduksjon: Omtrent 50 % av pasienter som er diagnostisert med nyrekreft (RCC) kommer til med å dø fra sykdommen. 70 % av svulstene i nyren er oppdaget tilfeldig på Computer Tomografi (CT). Overlevelse, kliniske implikasjoner og behandlingen er forskjellige etter subtyper av RCC derfor er det viktig å vite den mest sannsynlige histologi preoperativt for å individualisere behandlingen til pasientene. I denne studien ser vi på VEGF konsentrasjon i blod som var tatt operasjonsdagen og kontrast oppladningen i svulsten på CT for å se om disse faktorene korrelerer med suptyper, overlevelse og rekurrens. Materiell og metoder: Studiegruppen består av 124 pasienter med RCC som var operert med nefrektomi eller nyrebevarende kirurgi. Alle subtyper var inkludert. Blodprøvene var tatt operasjonsdagen. Nivå for VEGF i serum var analysert med Luminex immunobead teknologi (Invitrogen/Biosource, Carlsbad, CA, USA). En person vurderte pre operative CT bilder og målte den høyeste kontrast oppladning. Forskjellen i Hounsfield units(HU) ble regnet ut for de pasientene som også hadde bilder uten kontrast. Resultater: Pasienter med høy VEGF har større sjanse for å ha klarcellet RCC (p=0,035) men også de som hadde høy kontrast oppladning på CT (p<0,001). Klinisk stadium og høy VEGF/lav kontrast oppladning er faktorer som har signifikant prediktiv verdi for CSS (p<0,001). Klinisk stadium, Charlson Comorbidity Index og høy VEGF/ lav kontrast oppladning er signifikante faktorer til at predikere rekurrens i univariate analyses (p=0,004, p=0,031 og p=0,033). I multivariate analyses er kun klinisk stadium og høy VEGF/ lav kontrast oppladning signifikante (p=0,009 og p=0,029). Konklusjon: Serum VEGF og kontrast oppladning er faktorer som er tilgjengelige før operasjon. Denne studien viser hvordan en kan bruke disse faktorene til å predikere subtype av RCC. Klinisk stadium og høy VEGF/ lav kontrast oppladning predikerer risk for rekurrens og overlevelse.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HELSERELATERT LIVSKVALITET (HRQOL), PERSONLIGHET OG MESTRING ER ASSOSIERT HOS NYREKREFTPASIENTER. Beisland E1,2, Aarstad HJ.3,4, Hjelle K1, Aarstad AKH5, Bakke, A,1,4,, Beisland C1,4 1

Avdeling for Urologi, Haukeland Universitetssykehus, 2Institutt for Sykepleiefag, Høgskolen I Bergen, 3Avdeling for Otolaryngologi/Hode /hals kirurgi, Haukeland Universitets sykehus, 4 Institutt Klinisk Medisin 1, Universitetet i Bergen, 5Haraldsplass Diakonale Høgskole, Bergen, Norge. Introduksjon: En rekke studier av ulike kreftgrupper har vist at helserelatert livskvalitet (HRQoL) kan være mer avhengig av psykososiale faktorer enn av faktorer knyttet til kreft behandlingen. På den annen side, vil sammenhengen mellom sykdomsrelatert valg av mestring og helserelatert livskvalitet (HRQoL) avhenge av om behandlingen har gitt sekveler. Vi har studert sammenhengen mellom helserelatert livskvalitet (HRQoL), personlighet og mestring hos nyrekreftopererte med tanke på å finne styrken av interaksjonen mellom psykologiske faktorer og helserelatert livskvalitet (HRQoL). Materiale og metode: Fire hundre og tretten nyre-kreft pasienter ble behandlet med radikal eller partiell nefrektomi i vest- Norge i perioden fra 1997-2010. Tre hundre og ni var fremdeles i live ved inklusjon. Etter inklusjon ble to hundre og seksti pasienter, yngre enn 86 år, invitert til å besvare spørreskjema tilsendt i posten. 185 nyrekreft pasienter returnerte spørreskjemaet (71%). Vi kartla helserelatert livskvalitet ved hjelp av European Organization for Research and Treatment of Cancer Quality of life Questionnaire (EORTC-QLQ) C30. Videre kartla vi personlighet ved hjelp av Eysenck Personality Inventory og mestring ved hjelp av COPE questionnaire. Tumorbehandling, TNM stage, alkohol- og tobakks- forbruk ble også kartlagt. Resultat; EORTC C30 sum scorene var relativt nært negativt assosiert med personlighetstrekket «nevrotisisme» (CV: 19-36%) og til en viss grad positivt assosiert med «lie score» (CV max 5%). Unngåelsesmestring utgjorde 9-18% av total variansen. Mestring ved hjelp av humor var til en viss grad assosiert med HRQoL score (CV max 4%). Alle livskvalitets- indeksene (QoL), bortsett fra en, var signifikant korrelert med personlighetstrekket nevrotisisme og bruk av unngåelsesmestring. Pasienter med lav livskvalitet (HRQoL) som følge av behandling, særlig etter flanke- kirurgi, rapporterte en klarere sammenheng mellom sykdomsrelatert valg av mestring og livskvalitet enn de andre. Disse funnene samsvarer med de resultatene vi fant da vi studerte psykologiske variabler og livskvalitet (HRQoL) hos hode/hals-kreft (HNSCC)pasienter. Diskusjon: Denne studien bekrefter at helserelatert livskvalitet hos nyrekreftpasienter er nærmere assosiert med psykologiske faktorer enn med behandlingsrelaterte faktorer, men viser også at sammenhengen mellom psykologiske faktorer og helserelatert livskvalitet påvirkes av sekveler etter behandling. Dette bør muligens få konsekvenser i form av støttende behandling for nyrekreftopererte, ved for eksempel å tilby psykososial støtte til pasientgruppen, hvis målet er å bedre livskvaliteten deres. Konklusjon: Helserelatert livskvalitet er kjent å ha sammenheng med behandlingsrelaterte faktorer, men her vist å være nærmere assosiert med psykologiske faktorer. Dette faktum fordrer bevissthet omkring støttende behandling av nyrekreft pasienter.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PSYKOMETRISK VALIDERING AV ET DIAGNOSESPESIFIKT SPØRRESKJEMA OM HELSERELATERT LIVSKVALITET (HRQOL) HOS NYREKREFT PASIENTER. Beisland E1,2, Aarstad HJ.3,4, Hjelle K1, Aarstad AKH5, Beisland C1,4 1 Avdeling for Urologi, Haukeland Universitetssykehus, 2Institutt for Sykepleiefag, Høgskolen i Bergen, 3Avdeling for Otolaryngologi/Hode-hals kirurgi, Haukeland Universitets sykehus, 4 Klinisk Institutt 1, Universitetet i Bergen, 5Haraldsplass Diakonale Høgskole, Bergen, Norge.

Introduksjon: Å studere helserelatert livskvalitet (HRQoL) etter kreftbehandling har blitt vanlig i et økende antall standardiserte behandlingsprotokoller. European Organization for Research and Treatment of Cancer (EORTC) har utviklet spørreskjema for kartlegging av helserelatert livskvalitet hos kreftpasienter spesielt. Disse spørreskjemaene er bygget opp med en generell del for alle kreftpasienter, og en del rettet mot den spesifikke krefttype. Et diagnose-spesifikt skjema for nyre-kreftpasienter finnes ikke, og målet med denne studien har derfor vært å utvikle et slikt spørreskjema som et supplement til det generelle (EORTC- QLQ C30), og å validere det i en bredere forstand. Materiale og metode: 413 nyrekreft pasienter ble behandlet med radikal eller partiell nefrektomi ved Haukeland us. i perioden 1997-2010. 309 var fremdeles i live ved inklusjon. Etter inklusjon ble 260 pasienter, yngre enn 86 år, invitert til å besvare spørreskjema tilsendt i posten. 185 nyrekreft pasienter returnerte spørreskjemaet (71%). Vi kartla helserelatert livskvalitet ved hjelp av European Organization for Research and Treatment of Cancer Quality of life Questionnaire (EORTC-QLQ C30). I tillegg stilte vi 14 kandidatspørsmål med tanke på å forme den diagnose-spesifikke delen. Videre kartla vi personlighet ved hjelp av Eysenck Personality Inventory og mestring ved hjelp av COPE-questionnaire. Tumorbehandling, TNM stage, alkohol- og tobakks- forbruk ble også kartlagt. Resultat: En faktoranalyse inkludert kandidat spørsmålene viste at 4 faktorer ble formet; en generell del, en med diagnosespesifikke spørsmål (flankesmerter, blod i urinen, flankeødem, urinveisinfeksjon), en om seksualitet og en om vekt-tap eller –økning. Den første faktoren var nært assosiert med svarmønsteret på det generelle EORTC QLQ C-30 skjemaet. Et diagnosespesifikt HRQoL skjema med 9 spørsmål er foreslått ut fra faktor 2-5 i faktoranalysen. Ved å legge til 5 spørsmål om generell helse og om gastrointestinal funksjon, blir en kortversjon av EORTC C30 også inkludert. De psykometriske egenskapene og relasjon til andre psykologiske og kliniske variable i dette foreslåtte skjemaet viste seg å være tilfredsstillende. Diskusjon: Denne studien bekrefter at når det gjelder nyrekreft pasienter kan EORTC QLQ C30 skjemaet suppleres med diagnose spesifikke spørsmål. Vårt foreslåtte diagnosespesifikke 9 spørsmåls- utgave tilfører viktig informasjon om denne pasientgruppens helserelaterte livskvalitet. Konklusjon: Et diagnosespesifikt EORTC-C30 QLQ spørreskjema for nyrekreft er foreslått. Skjemaet har supplerende verdi til det generelle og er psykometrisk tilfredsstillende. Videre testing av det foreslåtte skjemaet er nødvendig.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN RANDOMISERT STUDIE PÅ HUDLUKNING VED LAPAROSKOPISK LIVING DONOR NEFRECTOMI: VEVSLIM (cyanoacrylat) vs KONVENSJONELL INTRAKUTAN SUTUR Vormdal S.M1,2, Lonar S1,2, Skauby M1, Øyen O1 1 Clinic for Cancer, Surgery and Transplantation, Department of Transplantation Medicine, Section for Transplant Surgery, Oslo University Hospital, 0027 Oslo, Norway 2 Faculty of Medicine, University of Oslo , 0316 Oslo, Norway Bakgrunn: Forskjellige varianter av vevslim har vært forsøkt siden 1950-tallet. Vi ønsket å sammenligne den moderne versjonen av vevslimet cyanoakrylat (LiquiBand) med konvensjonell intrakutan sutur, med hensyn på sårkarakteristika, komplikasjoner, pasiententilfredshet, tidsbruk og kostnad. Metode: 64 nyredonores ble randomisert til hudlukning med enten vevslim (n=32) eller intracutan sutur (n=32). Evalueringene ble gjort ved bruk av en på forhånd definert numerisk skala for rubor, sekresjon, sårsprik, ødem og blemmer, vurdert på 2. og 4. postoperative dag, samt ved utskrivelse. Kostnader, operasjons-og hudlukningstid ble registrert, samt infeksjoner og komplikasjoner/reintervensjoner. Donors følelse av tilfredshet ble evaluert ved hjelp av et spørreskjema. Sår-karakterstika / Hudlukningstid Postop. Dag: Erythem [Skala 0-3] Sekresjon [Skala 0-3] Ødem [Skala 0-1] Sårsprik [Skala 0-3] Blemmer [Skala 0-3] Hudlukningstid (min) [range]

Vevslim n=32 2. Dag –4. Dag – Utskr : Gj.snitt 0,52 – 0,55** – 0,48* - 0,52**

Sutur n=32 2. Dag – 4. Dag – Utskr : Gj.snitt 0,98 – 0,75 – 0, 64 – 0,79

0,33** - 0,38 - 0,29 – 0,33

0,59 – 0,12** – 0,03** - 0,25*

0,00* – 0,00* – 0,00* – 0,00*

0,09 – 0,08 – 0,11 – 0,09

0,09 – 0,34 – 0,40 – 0,28

0,00 – 0,00 – 0,00* – 0,00*

0,00* – 0,00** – 0,00 – 0,00*

0,16 – 0,20 – 0,03 – 0,13

5,8** [3-9,2]

8,6 [4,4-13,6]

Resultater: Det var klare og til dels signifikante forskjeller til fordel for vevslim mhp grad av ’erytem’, ’blemmer’, ’ødem’ og hudlukningstid (t-test **: p<0.05; *: p<0.10; * indikerer gruppen med gunstig resultat). Imidlertid viste sårparametrene ’sekresjon’ og ’sprik’ en klar tendens til fordel for sutur. På grunn av en meget lav rate av komplikasjoner/reop. og infeksjoner ga dette ikke opphav til signifikante forskjeller. Mhp donors selvtilfredshet og kostnader var det ingen forskjeller av betydning. Risikofaktor-analyse viste en distinkt negativ effekt av lengre operasjonstid på ’erytem’ og ’total sår-score’. Konklusjon: Våre resultater tyder på at hudlukning med vevslim er mindre traumatisk, da man unngår nål-penetrasjonene. Lim var signifikant tidsbesparende og synes spesielt velegnet ved små, laparoskopiske snitt. Imidlertid representerer økt grad av sårsprik og sekresjon et disincentiv mot metoden. Mye tyder på at vevslim kan representere et ytterligere, lite steg i retning av minimalt invasiv kirurgi, og at metoden kan forbedres med erfaring og tekniske løsninger for eksakt approksimering av sårkantene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KASUISTIKK AV TO PASIENTER BEHANDLET MED LAPAROSKOPISK URETEROCALICOSTOMI Nilsen, F.S. Akershus universitetssykehus, urologisk avdeling, Sykehusvn. 25, 1478 Lørenskog Pyeloplastikk er den vanlige behandlingen av UP stenose. Dette gjøres i dag i de fleste tilfeller som en laparoskopisk prosedyre. Pyeloplastikk kan utføres hos de fleste pasienter med UP stenose med unntak av få pasienter med spesielle anatomiske variasjoner. I de fleste tilfellene dreier dette seg om pasienter uten ekstrarenal dilatasjon av nyrebekken hvor det kun foreligger dilatasjon av det intrarenale samlesystemet samt nyrer med giganthydronefrose og bekkennyrer. Behandlingen må da individualiseres. Pyelovesicostomi, calicovesicostomi og ureterocalicostomi er prosedyrer beskrevet brukt ved slike problemstillinger. I litteraturen beskrives dette som kasuistikker og ingen større materiale foreligger. Hos pasienter uten ekstrarenal dilatasjon av nyrebekken hvor det kun foreligger dilatasjon av det intrarenale samlesystemet er laparoskopisk ureterocalicostomi et alternativ.Særlig dersom det foreligger stor intrarenal dilatasjon med tynt nyreparenkym er metoden velegnet. Vi presenterer to pasientkasuistikker behandlet med laparoskopisk ureterocalicostomi hvorav den ene pasienten hadde singel nyre. Etter 1 års observasjon og kontroll med diureserenografi viser ingen av pasientene tegn til restrikturering.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OVERLEVELSE ETTER BEHANDLING AV TCC I ØVRE URINVEIER. - SLUTTANALYSE 25 ÅR ETTER KIRURGISK BEHANDLING. Beisland C1,2, Lundeby E3, Andersen A4, Dimmen M5 1

Avd for Urologi, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen. Klinisk Institutt 1, Universitet i Bergen. 3OUS, Oslo. 4Kirurgisk Avd. Sørlandet Sykehus, Arendal. 5Kirurgisk Avd, Innlandet Sykehus, Lillehammer. 2

Mål: Å presentere 25 års kreftspesifikk (CSS) og total overlevelse (OS) etter nefroureterektomi (NU) for overgangsepitelkarsinom (TCC) i ureter og nyrebekken, samt påvise uavhengige prognostiske faktorer for CSS og OS. Materiale og metode: 130 pasienter ble fortløpende behandlet ved tre norske sykehus i perioden 1978-97. 129 pasienter hadde TCC. 124 fikk utført NU, og 5 gjennomgikk annen kirurgis behandling. 79 (61 %) pasienter var menn, og gjennomsnittsalder ved operasjonen var 71.1±1.0 år (range 33-90 år). 84 pasienter hadde TCC i nyrebekkenet og 45 i ureter. Materialet ble opprinnelig retrospektivt gjennomgått i 2002-3, og har blitt oppdatert i løpet av mars 2013. Rutine histologiremisser og journalbeskrivelser har vært basis for bestemmelse av stadium og tumorgrad. Basert på beskrivelse i journalen har inkomplett primær uretektomi i denne studien blitt brukt som en surrogatmarkør for for nedsatt allmenntilstand (poor performance status). For gjenlevende pasienter (n=15), er gjennomsnittlig observasjonstid 21.5±1.5 år (range 16-34 år). Resultater: Pasienter med overfladisk tumor (Ta-T1) og Grad I-II hadde 93 %, 88 % og 88 % CSS etter hhv. 10, 15 og 25 år postoperativt. Pasienter med mer alvorlige kombinasjoner av stadium og Grad hadde en stabil CSS på 45 % etter 10, 15 og 25 år postoperativt hhv. Denne forskjellen er statistisk høysignifikant (p<<0.001). Mellom disse to gruppene er det en tilsvarende forskjell i OS (p=0.011). Observert OS er lavere enn estimert OS for tilsvarende grupper av pasienter (normalbefolkning, juster for alder og kjønn), og særlig blir dette tydelig dersom ureter primært ikke ble fjernet komplett. I en Cox regresjons modell for CSS etter 25 år var det kun stadium og grad som var uavhengige prognostiske faktorer. For OS var tilsvarende faktorer: alder, inkomplett primær ureterektomi og stadium. Konklusjon: Etter 10 år postoperativt ser de ut til at CSS stabiliserer seg. OS er lavere enn forventet i denne gruppen pasienter, til og med i de minst aggressive tumorgruppene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FREKVENS AV MAKROSKOPISKE FUNN SORTERT ETTER SYMPTOM I 23704 GASTROSKOPIER VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS Brudvik KW1, Refsum A1, Husby A1, Weberg R2 Kirurgisk og 2Medisinsk avdeling, Diakonhjemmet sykehus

Introduksjon Ved Diakonhjemmet sykehus utføres 1400 gastroskopier årlig. Vi har undersøkt frekvensen av makroskopiske funn med utgangspunkt i symptomene pasientene var henvist for. Materiale og metode Alle gastroskopier er registrert i vår digitale pasientjournal ”Gastrojournalen” som ble innført i 1993. For hver undersøkelse er det forløpende registrert indikasjon ut fra symptomer angitt i henvisningen eller fremlagt av pasienten. Etter undersøkelsen er de makroskopiske funn notert. Spørringer ble designet for å hente ut variablene indikasjon, diagnose, kjønn, alder, skopør og dato fra databasen. Dataene ble bearbeidet og analysert i SPSS (IBM, USA). Resultater I denne 20 års perioden ble det utført 23704 gastroskopier hos 16123 pasienter av 35 ulike skopører. Kvinner ble undersøkt i 57.4 % av tilfellene. Gjennomsnittsalderen til pasientene var 59 år. De fire vanligste indikasjonene var magesmerter, dyspepsi, reflux-symptomer og kvalme/brekninger. De fire vanligste funn var negativt funn, hiatushernie, gastroøsofagal reflux sykdom og gastritt. Cancer ble satt som makroskopisk diagnose i 256 og 212 tilfeller for henholdsvis ventrikkel og øsofagus i perioden. Funn ut fra de ulike indikasjonene vil bli gjennomgått. Diskusjon En stor andel av gastroskopiene viser negativt eller lite og ubetydelig funn. Vi diskuterer om man ved visse indikasjoner og sett i relasjon til alder, kan anbefale avventende tiltak før gastroskopi. Til tross for svakhetene i materialet, som vil bli diskutert, kan det være interessant å ha en formening om frekvens av funn ut fra symptom når man vurderer henvisninger til gastroskopi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEHANDLING AV EPIFRENISK ØSOFAGUSDIVERTIKKEL Hauge T, Johnson E2, Sandstad O3, Johannessen H-O2, Trondsen E2 Gastro- og barnekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål. 3Gastromedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo.

Bakgrunn: Epifrenisk divertikkel er et pulsjonsdivertikkel i nedre 10 cm av øsofagus. Hovedsymptomer er dysfagi, regurgitasjon og smerter ved svelging av mat. Hensikten med undersøkelsen var å evaluere resultatene av kirurgi ved denne sjeldne og plagsomme tilstand. Materiale og metode: 11 pasienter (9 menn) ble fra 2002-2012 operert for øsofagusdivertikkel med eksisjon (n=8), myotomi av nedre øsofagussfinkter og Dors fundoplikasjon (n=2) eller samtlige prosedyrer (n=1). Opplysninger om komplikasjoner, symptomer og livskalitet (kort skjema 36) er hentet retrospektivt fra pasientjournaler og en spørreundersøkelse hos 10 oppfulgte pasienter etter median 27.5 måneder. Resultater: Det var ingen mortalitet ved behandlingen. To av tre pasienter måtte reopereres for lekkasje etter divertikkeleksisjon. Pasientene fikk betydelig symptomatisk bedring med fravær av dysfagi hos åtte av ni pasienter, regurgitasjon hos fire av syv og smerter ved svelging hos samtlige fem pasienter. Postoperativ livskvalitet var signifikant dårligere for fysisk funksjon, kroppslig smerte og mental helse sammenliknet med normalbefolkningen. Pasientene anga seg helt bra (n=5) eller bedre (n=5) av operasjonen. Én pasient med reoperasjoner for lekkasje og øsofagomediastinal fistel, ville ikke latt seg operere igjen. Konklusjon: Pasienter med plagsomt epifrenisk øsofagusdivertikkel har god effekt av kirurgisk behandling. Behandlingen har høy morbiditet og bør derfor samles på færre sykehus.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ØSOFAGUSPERFORASJONER VED OUS ULLEVÅL SYKEHUS 2000-2012 Kleven OC1, Johnson E1,2, Johannessen H-O1 Gastro- og barnekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo og 2Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

Bakgrunn: Øsofagusperforasjon er en diagnose med historisk sett høy mortalitet og morbiditet. Litteraturen er i stor grad basert på relativt små pasientmaterialer. Etiologien er hovedsakelig iatrogen, postemetisk eller relatert til fremmedlegemeperforasjon. I løpet av perioden har behandlingsstrategien forandret seg noe, da man i de siste 6-7 år i økende grad har benyttet endoskopisk stenting som en sentral del av behandlingen. Metode: I perioden 2000-2012 er pasienter innlagt med mistenkt eller påvist øsofagusruptur registrert fortløpende. Det ble gjort datainnhenting ved journalgjennomgang. Spørreskjemaer (SF-36, Fatigue, Ogilivie egenrapportert svelgfunksjon) ble sendt ut til de pasienter i gruppen som fortsatt var i live. Resultater: 56 pasienter fra perioden ble inkludert. Observasjonstiden var median 23 måneder (0-156). Ved registrering var 52% av pasientene fortsatt i live. Det var 59% menn og median alder var 63,5 år (27-89). Etiologien var relativt lik det som er kjent fra lignende materialer: 45% iatrogene, 34% postemetiske, 14% fremmedlegemer samt 7% andre . Tid fra symptomstart til første behandlingstiltak var under ett døgn hos 62,5%, mens 19,6% først fikk behandling over 3 døgn etter symptomdebut og enkelte opp imot 30 dager. Det ble gjennomført i alt 35 kirurgiske inngrep, hos 29 pasienter (52%), i løpet av den primære innleggelsen. Inngrepene var hovedsaklig; primærlukning (thorakotomi eller laparotomi) hos 7 (20%) og øsofagusreseksjon via thorakolaparotomi hos 4 (11%), mens resterende inngrep ble utført for infeksjonskontroll med debridement og drenasje, enten via torakotomi hos 16 (46%) eller torakoskopi hos 4 (11%). 27 pasienter (48%) ble behandlet ikke-operativt, med ulike kombinasjoner av ventrikkelsonde, antibiotika, drenasjer og stenter. Bruken av stent var markant forskjellig gjennom perioden, da det ble brukt stent hos 4 av 20 pasienter (20%) i perioden 2000-2006, mens 28 av 36 (78%) pasienter i perioden 2007-2012, fikk anlagt i alt 46 stenter. Hospitaliseringstiden ved OUS var median 15 dager (1-110), men det er manglende opplysninger om tid for pasienter henvist fra og tilbakeført til eget sykehus. Mortaliteten definert som død innen 1 måned etter diagnose eller under samme innleggelsesperiode, var i dette materialet 12,5% (7/56). Av disse var det 6 pasienter som hadde postemetisk perforasjon, som gir en mortalitet på 31,6% ved denne etiologien, mens én ble tolket som en spontant perforert cancer øsofagi. Spørreskjemaer ble sendt ut til de 29 pasienter (52%) som fortsatt var i live og 20 skjema (69%) ble returnert. Resultatene fra disse presenteres. Konklusjon: Behandlingen ved OUS Ullevål er multimodal, med hyppig og tidlig bruk av endoskopisk stenting for å gjenopprette GI-kontinuitet. De aller fleste med postemetisk perforasjon vil i forløpet ha behov for kirurgisk inngrep, oftest for infeksjonskontroll. Operasjonsraten er lik, mens bruken av stentbehandling er betydelig øket, i dette materialet sammenlignet med tidligere publiserte data for tidsrommet 2000-2006(1). 1. Gondal G, Johnson E, Johannesen H-O, Hofstad B. Behandling av oesophagusperforasjoner. Tidsskr Nor Legeforen nr. 9, 2008; 128: 1050-2

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER OPERASJON FOR AKALASI VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL I PERIODEN JAN 2005 – FEB 2012 Saeed U, Trondsen E Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus, Ullevål. Bakgrunn: Akalasi er en relativ sjelden tilstand. Resultater av kirurgisk behandling baseres ofte på små materialer. Vi har undersøkt funksjonelt resultat etter laparoskopisk Hellers myotomi, i de fleste tilfeller kombinert med fundoplikasjon, med minimum 12 måneder observasjonstid. Metode: Totalt ble 34 pasienter operert for akalasi ved OUS Ullevål i denne perioden, 27 av dem med myotomi og fremre fundoplikasjon (Dor), 4 med myotomi og semi fundoplikasjon (Toupet), mens 3 fikk utført myotomi alene. Alle ble kontrollert 2 måneder postoperativt med klinisk undersøkelse og rtg Ø+V. Studiet er basert på en retrospektiv journalgjennomgang og en formalisert spørreundersøkelse pr brev. To pasienter besvarte ikke spørreundersøkelsen. Opplysningene ble registrert i en godkjent database.

Resultat: Hovedsymptom var dysfagi, preoperativ symptomvarighet 0.5-28 år, median 2,25 år, gjennomsnitt 6,4 år. 22 pasienter (69%) hadde gått ned i vekt før operasjonen, med et gjennomsnittsvekttap på 12,3 kg. 18 pasienter (58,1%) syntes operasjonen var lite belastende, 9 (29%) moderat belastende og 4 (12,9%) svært belastende. Gjennomsnittelig sykemeldingsperiode var 4,3 uker med spredning fra 1,5 til 32 uker. 19 pasienter (61,3%) opplevde at spiseproblemet var helt borte umiddelbart postoperativt, mens 12 pasienter (38,7%) kjente seg bedre. Ingen anga seg uendret eller forverret. 8 pasienter (25%) hadde kramper i øsofagus de første dagene postoperativt. Observasjonstid fram til etterundersøkelsen var 12-97 måneder (median 32 måneder, gjennomsnitt 37.2 måneder). 11 pasienter (34,4%) anga nå ingen spiseproblemer, 8 (25%) lette spiseproblemer, 9 (28,1%) moderate, og 4 (12,5%) beskrev uttalte problemer. Det største problemet var å svelge fast føde uten væske. Problemene oppsto i snitt 13,9 måneder etter operasjon med en spredning på 0-48 måneder. Av de 19 som anga hvordan problemet var nå i forhold til preoperativt, svarte 15 (79%) at problemene var mindre uttalt enn før, mens 4 pasienter (21%) mente problemet var som før. Ingen svarte at problemet var verre. 18 pasienter (56,3%) anga symptomer på gastroøsofageal reflukssykdom, 9 (50%) av lett grad, 7 (38,9%) av moderat grad og 2 (11,1%) i uttalt grad. 11 (61,1%) av disse brukte enten PPI eller H2-blokker. 14 pasienter (43,8%) anga seg svært fornøyd med resultatet av operasjonen, 12 (37,5%) var fornøyde, 4 (12,5%) var verken eller, mens 2 pasienter (6,3%) var noe misfornøyde. Ingen var svært misfornøyde. Ved å angi på en skala fra 1-10 hvor fornøyde de var, hvor 10 var svært fornøyd, mens 1 var svært misfornøyd, svarte 13 pasienter (40,6% )10. Gjennomsnittet var på 7,85 med spredning fra 3-10. 31 av pasientene (96,9%) svarte at de ville anbefale operasjonen til andre, 1 var usikker. Ingen ville fraråde andre fra operasjon. Konklusjon: Mange av pasientene hadde hatt symptomer i lang tid før operasjonen. I tillegg til dysfagi var vekttap et betydelig problem. Selve operasjonen ble av pasientene ansett som lite belastende, og alle anga bedring postoperativt. Mer enn halvparten av pasientene fikk etter hvert dysfagi-problemer på nytt, men beskrev disse som mindre uttalte enn før operasjonen. Refluks var et problem hos ca halvparten av pasientene på tross av fundoplikasjon, men ikke alle trengte syrehemmer. Hovedandelen av pasientene var fornøyde eller svært fornøyde med inngrepet, og alle, bortsett fra en, ville anbefale operasjonen til andre.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ENDOSKOPISK BEHANDLING AV TIDLIG ØSOFAGUSCANCER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS) Pham KD-C1, Øvrebø K2, Hatlebakk JG1, Ramnefjell M3,Viste A2 Gastroseksjonen, Medisinsk avdeling, 2Avdelig for Gastro- og akuttkirurgi, 3Avd. for patologi, Haukeland Universitetssykehus

Introduksjon Grov dysplasi og tidlig øsofaguscancer uten lymfeknutemetastaser (T1) har tradisjonelt vært behandlet med invasiv kirurgi i Norge. Siden 2012 har vi på HUS behandlet tidlig øsofaguscancer med organbevarende endoskopisk behandling (EB) bestående av endoskopisk reseksjon (ER) og radiofrekvensablasjon (RFA). Internasjonale data har vist 5 års overlevelse 84-98% med ER, og at kombinasjonsbehandling med ER og RFA bedrer prognosen ytterligere. Behandlingen er ny i Norge og vi vil derfor presentere teknikkene. Materiale og metode: Indikasjon for EB kan foreligge hos pasienter med grov dysplasi og intramucosal cancer i øsofagus. Ved gastroskopi er suspekte funn blitt identifisert, dokumentert og målrettet biopsiert. Preoperativt utføres i tillegg en grundig vurdering av øsofagus med høydefinisjonsog kromoendoskopi, i tillegg til staging med endoskopisk ultralyd og radiologiske undersøkelser. Alle pasienter innlegges elektivt før EB. Pasientene vurderes individuelt og multidisiplinært for optimal behandling. ER er første valg ved flate fokale og nodulære premaligne eller maligne lesjoner. Ved ER gjøres enten Endoskopisk MukosaReseksjon (EMR) med "suck and cut" eller "multiband” teknikk for mindre lesjoner, eller Endoskopisk SubmucosaDisseksjon (ESD) hvor man dissekerer en lesjon med frie laterale marginer i mucosa, og dyp submucosa som nedre rand. Fordelen med ESD er at man kan få en R0reseksjon uavhengig av størrelse og samtidig godt materiale for histopatologisk undersøkelse, som tillater en mer nøyaktig mikroskopisk staging. Histopatologiske undersøkelser utføres av spesialiserte patologer. RFA og EMR gjøres i sedasjon, mens ESD som oftest i narkose. Avgjørende funn som kan oppgradere behandlingsnivået er mikroskopiske tegn til lymfe- og karinfiltrasjon og carcinom-infiltrasjon i submucosa. Ca 2 måneder etter ER, behandles pasientene med RFA, hvor resten av avvikende slimhinne blir abladert, for å redusere faren for residiv og metakromatøse lesjoner. RFA gjentas 2-3 ganger med noen måneders mellomrom. Pasientene følges opp deretter med årlige gastroskopier. Resultater: Siden 2012, har vi behandlet 9 pasienter med EB. Alle pasienter tolererte prosedyrene meget bra. De fleste pasienter trenger etter ER 1-2 dager observasjon. Vi observerte hos alle gjenopptagelse av normal funksjon etter 1-2 dager. Hos en pasient hvor mer enn 2/3 av øsofagus-omkrets ble fjernet ved ESD, oppstod komplikasjoner med pneumoni og radiologisk påvist mikro-perforasjon i distale øsofagus, og senere også stenose. Pasienten ble kun behandlet konservativt og endoskopisk dilatasjon av striktur. Alle pasienter hadde grov dysplasi, hvor av 5 hadde intramucosalt carcinom. Ikke hos noen har vi funnet tegn til carcinom-infiltrasjon til submucosa, og pasientene ansees som kurerte. Konklusjon EB av selekterte pasienter med tidlig cancer oesophagi er sikker og effektiv. EB er organbevarende, med lite komplikasjoner, og rask gjenopptagelse av daglig funksjon. Optimal behandling krever en god multidisiplinær tilnærming. Det er avgjørende med god primær diagnostikk og nøye seleksjon av pasienter.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RESEKSJON FOR CANCER ØSOFAGI Johnson E1,2, Førland DT2, Jacobsen T2, Løberg EM3, Johannessen H-O2 1 Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo, 2Gastro- og barnekirurgisk avdeling og 3 Patologisk anatomisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo Bakgrunn: Hensikten var å rapportere mortalitet, alvorlige komplikasjoner, reoperasjoner og patologi data for øsofagusresecerte pasienter i periodene 1983-92, 1993-2002 og 2003-12. Metode: Delvis retrospektiv undersøkelse basert på journalopplysninger. Dessuten prospektiv registrering av pasientopplysninger på spørreskjema som ble lagret i en database. 231 av 232 operable pasienter ble øsofagus- og ventrikkelresesert (n=219), øsofagusresesert med coloninterponat (n=4). Anasomose anlagt i thorax ((n=215) eller på hals (n=4). Ytterligere operasjoner var gastrektomi (n=8), også med coloninterponat (n=1). 33 av 265 pasienter (12.5%) var inoperabel. Resultater: 231 pasienter (186 menn) med median alder 63 år (37 – 79) ble resecert. Mortalitet innen 30 dager postoperativt og i sykehus for hele perioden var 3.9% (n=9) og 4.7% (n=11). Tilsvarende tall for periodene 1 (1983-92), 2 (1993-2002) og 3 (2003-12) var henholdsvis 12.5% og 12.5% , 4.3% og 6.4% og 0.4% og 1.5% (p=0.04). Pasientene døde av lungesvikt (n=2), intraoperativ blødning (n=2), anastomoselekkasje (n=2), infarctus cordis (n=1), ischemisk coloninterponat (n=1), mutiorgansvikt (n=1) og utmattelse (1). Anastomoselekkasje forelå hos 13 pasienter (5.4%), i periode 1-3 hos henholdsvis 2.1%, 6.4% og 6.6%. To pasienter med anastomoselekkasje døde (5.6%). 16 pasienter (6.9%) ble reoperert, heholdsvis 12.5%, 10.6% og 3.6% (p=0.03) i respektive perioder. Pasientene ble reoperert for chylothorax (n=3), blødning/hematom (n=4), anastomoselekkasje/-perforasjon (n=3), ARDS (n=1), ischemisk coloninterponat (n=1), pleurokutan fistel (n=1), sårruptur (n=1) og retenson i conduit (n=1). Andel kurative reseksjoner (R0) økte fra 75% (n=36/48) til 76.6% (n=36/47) og 90.5% (n=124/137) (p=0.02). Andel pasienter med adenokarsinom økte fra 33.4% til 74.5% (p<0.0001) og 81.8% (p<0.0001). Median (spredning) tumorlengde (cm) var uforandret i periodene, henholdsvis 3.8 (1 – 8 ), 3.5 (0.3 – 10.5) og 4.0 (0 – 9). Andel svulster med lokalisasjon i gastroøsofageale overgang (Siewert II) økte fra 20.8% til 59.6% og 54.7%, respektive verdier for proksimale svulster ved og over carina ble redusert fra 22.9% til 14.9% og 5.1% (p=0.001). Prosentvis fordeling av tumorstadium T1-T4 var ikke signifikant endret i tidsperiodene. Respektive verdier var for T1 14.6/10.6/16.9, T2 35.4/31.9/26.2, T3 43.8/48.9/54.6 og T4 6.3/8.5/2.3. Antall lymfeknuter i resektatet fra 92.2% (n=214) av pasientene økte fra 3 (1 – 14) til 5.5 (1 – 22) (p=0.006) og 11 (0 – 38) (p<0.0001). Andel lymfeknuter med metastaser var 37.1% (n=13/35), 60.9% (28/46) (p=0.04) og 56.4% (n=75/133) (p=0.05). Konklusjon: Resultatene fra 30 år med reseksjon for øsofaguscancer viste en forbedring av resutatene i forhold til mortalitet, reoperasjoner, lymfeknutefangst og andel kurative reseksjoner. Andel proksimale svulster og plateepitelkarsinomer er betydelig redusert. Distale adenokarsinomer i gastroøsofageale overgang (Siewert II) utgjør i våre dager hovedtyngden av svulstene i disse pasientene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OVERLEVELSE VED RESEKSJON FOR CANCER ØSOFAGI Johnson E1,2, Førland DT2, Jacobsen T2, Løberg EM3, Johannessen H-O2 1 Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo, 2Gastro- og barnekirurgisk avdeling og 3 Patologisk anatomisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo Bakgrunn: Hensikten var å rapportere overlevelse etter reseksjon for øsofaguscancer i perioden 1983-2007. Metode: Delvis retrospektiv undersøkelse basert på journalopplysninger. Dessuten prospektiv registrering av pasientopplysninger på spørreskjema som ble lagret i en database. 133 av 134 operable pasienter ble øsofagus- og ventrikkelresecert (n=122), øsofagusresecert med coloninterponat (n=3). Anasomose anlagt i thorax ((n=215) eller på hals (n=4). Ytterligere operasjoner var gastrektomi (n=8), også med coloninterponat (n=1). Lymfe-knutedisseksjon ble i økende grad utført i øvre abdomen og i nedre og midtre mediastinum til like ovenfor carina. 23 av 157 pasienter (14.6%) var inoperabel. Resultater: 133 pasienter (110 menn) med median alder 63 år (37-79 år) ble resecert. Median (spredning) overlevelse i måneder og prosent 5-års overlevelse ble sammenlignet mellom periodene 1983-92, 1993-2002 og 2003-07. Perioperativ onkologisk behandling (kjemoterapi, radioterapi eller radiokjemoterapi) fikk henholdsvis 54.2%, 19.1% og 5.1% av pasientene i respektive konsekutive perioder. Tilsvarende tall for onkologisk behandling ved senere cancerprogresjon var 12.5%, 14.9% og 17.9%. Overlevelse etter kurativ reseksjon (R0) for adenokarsinom og plateepitelkarsinom var 11 (0.75 – 184) (n=37) og 8.1%, 19 (1 – 200) (n=35) og 14.3%, 34.5 (0 – 112) (n=34) og 47.1%. Tilsvarende tall for hele perioden 19832007 var 17 (0 – 200) (n=106) og 22.4%. Fordeling av tumostadium T1-4 for perioden 200307 var henholdsvis 16.9%, 26.2%, 54.6%, 2.3%, som ikke var signifikant forskjellig fra periodene 1983-92 og 1993-2002 (se annet abstrakt). Antall lymfeknuter høstet fra disse tre periodene økte fra 3 (1-14) til 5.5 (1 – 22) (p=0.006) og 7 (0 – 21) (p=0.0001). Det var ingen signifikant forskjell i overlevelse etter R0 reseksjon mellom adenokarsinom og plateepitelkarsinom. Andel R1-2 reseksjoner i respektive perioder var 25%, 23.4% og 12.8%. Konklusjon: Overlevelsen ved reseksjon for øsofaugscancer er bedret i perioden 1983-2007. Dette kan delvis ha sammenheng med økt lymfeknutefangst og reduksjon i reoperasjoner og mortalitet i dette pasientmaterialet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PALLIATIV BEHANDLING AV MALIGN OESOPHAGUS OBSTRUKSJON. Øvrebø K,* Grotle O, § Abdulhaq T§, Viste A*§. *Kirurgisk klinikk, Haukeland universitetssykehus; § Klinisk institutt 1, Det medisinsk odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen. Bakgrunn Pasienter som ikke kan kureres for cancer i mediastinum vil før eller senere kunne oppleve symptomer på obstruksjon av oesophagus og ernæringssvikt. Endoskopisk plassering av stent i oesophagus har blitt en viktig del av behandlingen hos disse pasientene. Men pasientene er få og resultatene av behandlingen er sjelden evaluert. Vi har studert resultatene av stentbehandling hos pasienter med malign obstruksjon av oesophagus i Haukeland universitetssykehus. Metode Pasienter behandlet med stent i oesophagus ble identifisert ved søk i sykehusets databaser. Journalene ble gjennomgått og pasienter med malign årsak til obstruksjon av oesophagus ble valgt ut. Opplysninger om symptomer, sykdom, behandling / komplikasjoner og levetid ble registrert og analysert. Resultat 141 pasienter, hvor av 123 med oesophagus cancer og 18 med lungecancer, ble behandlet for malign oesophagus obstruksjon. Adenocarcinom (71 %) og plateepitel carcinom (22 %) var de vanligste tumorformene. Vesentlig annen sykelighet var til stede hos 42 % av oesophagusog 61 % av lungecancer pasientene. Symptomene var generelt de samme ved oesophagusog lungecancer, og dysfagi var det dominerende symptom forut for behandling i begge grupper (85 – 89 %). Plassering av stent ble utført poliklinisk hos 11 % av pasientene og var teknisk vellykket hos 134 (95 %). Vesentlige komplikasjoner oppstod etter 9 % av behandlingsforsøkene, men prosedyrerelaterte dødsfall kunne ikke påvises. Blant oesophagusog lungecancer pasientene med stent var det en signifikant reduksjon av dysfagi til henholdsvis 17 % og 6 %. Også oppkast og regurgitasjon ble signifikant redusert etter stenting hos pasienter med oesophagus cancer. Begge behandlingsgruppene opplevde en statistisk bedring i inntak av fast føde, og en trend mot redusert behov for parenteralt ernæringstilskudd. Reintervensjon (skopi / ny stent) var nødvendig hos henholdsvis 36 % og 37 % av oesophagusog lungecancer pasientene 0 – 285 dager etter primærbehandlingen. Median overlevelse («over-all») etter innleggelse av stent var henholdsvis 2.7 (95 % CI: 2.1 – 3.3) og 1.4 (0 – 3.7) måneder hos pasienter med oesophagus og lungecancer. Konklusjon Endoskopisk plassering av stent i oesophagus er oftest vellykket og komplikasjonsfrekvensen er rimelig. Behandlingen gir rask bedring av svelgfunksjon og letter ambulant behandling, men reintervensjonsfrekvensen er høy. Levetid blant pasienter med malign obstruksjon i oesophagus er kort og behandling med stent er å regne som palliativ.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ERFARINGER MED TOTAL TORAKOLAPAROSKOPISK RESEKSJON FOR CANCER ØSOFAGI Førland DT1, Johnson E1,2, Jacobsen T1, Johannessen H-O1, Schou CF3 1 Gastro- og barnekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo, 2Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo og 3Teres Colosseum i Oslo Oslo Bakgrunn: Hensikten var å rapportere erfaringer med overgang til total torakolaparaskopisk reseksjon for cancer øsofagus i perioden 2008-2013. Metode: Siden juni 2007 har standart metode i vår avdeling vært laparoskopisk mobilisering av ventrikkel og høyresidig torakotomi med reseksjon av øsofagus og sirkulær ende til side anastomose i thoraks. Det nye er at vi dessuten har utført en modifisert IvorLewis metode, hvor ventrikkel er mobilisert og substituttet laget laparoskopisk. Deretter torakoskopisk reseksjon av øsofagus ved høyresidig torakoskopi med sirkulær ende til side anastomose i thoraks. Totalt er 9 pasienter operert med total torakolaparoskopiske reseksjon. En ble utført i 2008, 1 i 2012 og 7 utført i 2013. Data registrert i database. Resultater: 9 pasienter (7 menn) med median alder 70 år (43-82 år) ble resecert. 2 av 9 pasientene i fikk perioperativ onkologisk behandling (kjemoterapi, radioterapi eller radiokjemoterapi). Adenokarsinom hos 7 pasienter og plateepitelkarsinom hos 2 pasienter. Operasjonstid median: 497 min. (234-620 min). Antall lymfeknuter høstet median: 11 (8-25). Fri rand hos 8 av 9. Liggetid median i døgn: 11 (8-25). Ingen signifikant forskjell i forhold til totalmaterialet mellom 2003-12 i vår avdeling. Komplikasjoner: 1 perforasjon av høyre intermediærbronkus. 2 anastomoselekkasjer, 1 stentbehandlet 1. postoperative døgn, 1 liten lekkasje behandlet konservativt med antibiotika og faste. 1 AV blokk og pacemaker. Ingen pasienter med aspirasjonspneumoni. Konklusjon: Vi har utført 9 total torakolaparoskopisk resekjoner for øsofagus cancer med samme onkologiske resultat som for tradisjonell åpen tilgang i thoraks, (fri margin og antall lymfeknuter). Ingen reoperasjoner og ingen mortalitet i dette pasientmaterialet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GASTROSTOMI MED FORSKJELLIGE TEKNIKKER. 15 ÅRS ERFARING I EN KIRURGISK AVDELING. Gleditsch D. Helander R. Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Drammen sykehus, 3004 Drammen. Vi har gjort en retrospektiv studie av alle gastrostomiene som er utført ved Drammen sykehus siden 1998. Flertallet av prosedyrene er utført av kirurger, men vi har inkludert PEG utført av gastromedisinerne fordi alle pasientene er fulgt opp av stomisykepleier ved kirurgisk poliklinikk og kirurger har tatt hånd om alle komplikasjoner. Det er utført 300 primære gastrostomier med forskjellige teknikker. I tillegg er det utført 30 beslektede terapeutiske endoskopier, de fleste utskiftninger av gastrostomisonder med forlengelse til øvre jejunum. Vi har gjennomgått samtlige journaler og sett på alders- og kjønnsfordeling, indikasjon for prosedyren, valg av teknikk, sikkerhetsforanstaltninger, mislykkete forsøk, komplikasjoner, mortalitet og utviklingstrender i den aktuelle tidsperioden. De fleste gastrostomiene er utført som percutane endoskopiske prosedyrer med ”inside out pull” teknikk. Vi har imidlertid også prøvd ”inside-out push” teknikk. ”Outside-in push” eller direktepunksjonsteknikk med gastropeksi er brukt i økende grad i de senere år, spesielt ved maligne tumores i øvre GI traktus. Vi bruker nå denne teknikken på barn, da primær innleggelse av ballongsonde letter senere sondeskifte. Laparoskopisk assistert gastrostomi benyttes hos pasienter hvor man ikke lykkes ved percutan endoskopisk teknikk, oftest på grunn av unormal visceral anatomi. Vi bruker også denne metoden ved ventriculoperitoneal shunt, hvis shuntens forløp er i veien for den planlagte gastrostomien. Gastrostomi er anlagt ved laparotomi bare i tilfeller hvor pasienten skulle gjennomgå åpen kirurgi på annen indikasjon. Vi har forsøkt ultralydveiledet gastrostomi uten skopi, men har ikke sett noen fordeler med denne metoden. Siden 2008 har vi bistått Nevrologisk avdeling med anleggelse av gastrostomisonder med jejunal forlengelse for kontinuerlig intestinal infusjon av Duodopa hos selekterte pasienter med Parkinsons sykdom. Pasientgruppen er ressurskrevende på grunn av sondetekniske problemer og tendens til dislokasjon av jejunalsonden. Selv om PEG er et lite inngrep er mange av pasientene svekket av alvorlige sykdommer og tolererer komplikasjoner dårlig. Det kreves derfor erfaring i pasientseleksjon, valg av metode, utførelse, oppfølging og komplikasjonshåndtering.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISK RESESEKSJON AV VENTRIKKELDIVERTIKKEL, KIRURGISK BEHANDLING AV DÅRLIG ÅNDE. Osaland Muis M 1, Leitao K 2, Havnen J 3,Glomsaker TB 1, Søreide J A 1,4 1 Gastrokirurgisk avd, 2 Medisinsk avd, 3 Radiologisk avd, Stavanger Universitetssjukehus. 4 Klinisk forskningsgruppe I, Universitetet i Bergen. BAKGRUNN: Ventrikkeldivertikler er sjeldne (0,01-2,6 prosent) og blir ofte diagnostisert tilfeldig. Symptomer inkluderer diffuse epigastriesmerter, dyspepsi, kvalme, oppkast, blødning og perforasjon. Iblant kan pasienten presentere raping, gulping og dårlig ånde. Kirurgisk behandling kan forsøkes hvis medikamentell behandling (PPI) ikke gir symptomfrihet. CASE REPORT: 58 år gammel kvinne henvises med årelang historie med gulping og sosialt invalidiserende dårlig ånde. Flere konservative og medikamentelle tiltak var prøvd uten effekt. Gastroskopi avdekket et divertikkel i corpus-fundus regionen av ventrikkelen. Funnet ble bekreftet ved CT. Man mistenkte en sammenheng mellom pasientens divertikkel og hennes dårlige ånde. Hun ble tilbudt laparoskopisk reseksjon. Divertikkelet ble dissekert fri fra omliggende vev og resesert ved hjelp av en lineær stapler. Inngrepet og det postoperative forløpet var komplikasjonsfritt. Histologi viste ventrikkeldivertikkel på 3,2 x 3,2 cm med normal slimhinne. Ved kontroll 3 måneder postoperativt anså pasienten seg kurert, både gulpingen og den dårlige ånden var borte. KONKLUSJON: Laparoskopisk reseksjon av et symptomatisk ventrikkeldivertikkel er gjennomførbart. I vårt tilfelle ble pasienten kurert.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ROC ANALYSE AV MORTALITET OG ALVORLIGE KOMPLIKASJONER VED PERFORERTE ULCUS. Thorsen K 1,2, Søreide JA 1,2, Søreide K 1,2 Gastrokirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus 2 Avdeling for klinisk medisin, Universitetet i Bergen

Bakgrunn: Perforerte ulcus er en alvorlig komplikajon til magesår og både morbiditet og mortalitet er høy. Flere kliniske scoring systemer er brukt for å predikere død og komplikasjoner, men med varierende suksess. Vi ønsket å teste enkelt faktorer og scoring systemer for å se hvilke som eventuelt kunne brukes videre for vår pasientgruppe. Materiale og metode: Alle pasienter som ble operert for perforert ulcus ved Stavanger Universitetssykehus i tidsrommet 2001-2010 ble inkludert. Kliniske scoring systemer inkludert ASA, Boey, og PULP score, samt enkelt variable som alder, crp albumin, kreatinin og bilirubin ble analysert ved hjelp av Receiver operating characteristics (ROC) analyse, både for 30 dagers mortalitet og alvorlige komplikasjoner(definert som Clavien-Dindo score 3). Roc analyse definerte den optimale cut off, sensitivitet, spesifisitet og likelihood ratios (LR). Area Under the Curve (AUC) presenters med 95% konfidensintervall (CI) og P verdier. Resultater: Av 172 patienter var 89 (52 %) kvinner og median alder var 68 år. Tretti dagers mortalitet var 16 % og 91(53%) gjennomgikk en eller flere komplikasjoner. I tillegg pådro 72 (42%) seg en alvorlig komplikasjon. PULP scoren oppnådde best sensitivitet (93.1%) for prediksjon av mortalitet (AUC=0.80, 95% CI 0.73-0.85; p<0.001), men også ASA, Boey, alder, albumin, og bilirubin oppnådde statistisk signifikans. Alder (cut-off 79 år) oppnådde høyest LR+ på 3.2 for mortalitet. Alvorlige komplikasjoner ble best predikert av PULP (AUC=0.70, 95% CI 0.63-0.77; p<0.001), Boey (AUC= 0.69, 95% CI 0.61-0.75; p<0.001) og ASA (AUC= 0.70, 95% CI 0.62-0.77; p<0.001.) Av labaratorieprøvene var CRP med cut-off >21mg/L (AUC = 0.67, 95% CI 0.60-0.74; p<0.001) og albumin ≤ 36 g/L (AUC= 0.71, 95 CI 0.63-0.77; p<0.001) best. Konklusjon Flere scoring systemer samt enkelt faktorer predikerte mortalitet og alvorlige komplikasjoner i vår kohort. Imidlertid var ingen av dem optimale for noen av endepunktene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INFLAMMATORISK RESPONS ETTER LAPAROSKOPISK OG ÅPEN NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN. EN RANDOMISERT STUDIE. Knatten CK1,2, Hviid CVB3, Pripp AH4, Emblem R1, Bjornland K1,2 1 Barnekirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. 2Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.3Institutt for kirurgisk forskning, Oslo universitetssykehus. 4Avdeling for biostatistikk, epidemiologi og helseøkonomi, Oslo universitetssykehus.

Bakgrunn: Det antas at laparoskopi gir mindre inflammatorisk respons postoperativt enn laparotomi på grunn av mindre vevstraume. Få studier har sammenlignet immunrespons etter laparoskopisk og åpen kirurgi hos barn. For å øke kunnskapen om hvordan barn responderer ulike kirurgiske tilganger, har vi undersøkt og sammenlignet inflammatoriske markører hos barn randomisert til åpen (ONF) og laparoskopisk Nissen fundoplikasjon (LNF). Metode: 29 av 50 barn randomisert til ONF eller LNF i perioden 2003 til 2007 ble inkludert. Blodprøver ble tatt før kirurgi (D0), og på postoperative dag 1 (D1) og dag 2 (D2). Data er presentert som median og interkvartil range. Plasmanivå av inflammatoriske markører postoperativt ble analysert med en lineær regresjonsmodell. En P-verdi < .05 ble regnet som statistisk signifikant. Studien var tilrådd av regional etisk komité. Resultater: Median alder i ONF gruppen var 3.1 år (range 1.0-14.2) og 4.0 år (range 0.2-14.2) i LNF gruppen. Det anti-inflammatoriske cytokinet interleukin (IL)-10 var signifikant høyere postoperativt i ONF gruppen enn hos LNF gruppen (p = .04). [IL10 ONF: D0; 4.7 (2.0-9.2), D1; 8.5 (4.0-53.9), D2; 9.6 (3.4-32.8) vs LNF: D0; 3.2 (3.2-4.0), D1; 4.7 (2.4-9.8), D2; 4.0 (3.2-11.4)]. Derimot var det ingen signifikant forskjell mellom de to gruppene i postoperativt plasmanivå av de proinflammatoriske cytokinene tumor nekrose faktor (TNF- ), IL-6 og IL-8. Konklusjon: Det var en signifikant forskjell mellom gruppene i nivå av det antiinflammatoriske cytokinet IL-10, men for øvrig var det ingen forskjell mellom gruppene i nivå av pro-inflammatoriske cytokiner. Vi kunne ikke vise at laparoskopi ga vesentlig mindre inflammatorisk respons enn laparotomi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

CURRARINO SYNDROM. ET 50 ÅRS PASIENTMATERIALE FRA RIKSHOSPITALET Monclair T1, Lundar T2, Smevik B3, Holm I4, Ørstavik K H5 Barnekirurgisk seksjon, Barne- og gastrokirurgisk avdeling, OUS, Rikshospitalet1 Nevrokirurgisk avdeling, OUS, Rikshospitalet2 Barneradiologisk enhet, Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, OUS, Rikshospitalet3 Avdeling for medisinsk genetikk, OUS, Rikshospitalet4, 5 BAKGRUNN: Currarino syndrom er en sjelden, autosomal dominant arvelig tilstand med forstoppelse som hovedsymptom. Frem til 2008 var det publisert vel 300 tilfeller. Den typiske pasient har en kombinasjon av benet sakrumanomali, analstenose, intraspinale anomalier (oftest tjoret ryggmarg) og presakrale oppfylninger (teratom, meningocele eller enterisk cyste, alene eller i kombinasjon). Presakrale svulster kan bli maligne, og dødsfall er rapportert hos et ti-talls pasienter. Mange pasienter har også urogenitale anomalier. Arvelige tilfeller har oftest mutasjon i genet MNX1. De fleste norske Currarino-pasienter er behandlet ved Rikshospitalet og det redegjøres for 50 års erfaringer med tilstanden. MATERIALE OG METODE: Studien er basert på journalopplysninger fra Rikshospitalets barnekirurgiske seksjon og nevrokirurgiske avdeling i perioden 1961-2012. For pasienter og førstegradsslektninger er det registrert svar på mutasjonsanalyse og røntgen av sakrum. Pasientene er videre utredet med ultralyd-, MR - og/eller CT undersøkelse. Behandlingen har vært symptomatisk og avhengig av den enkelte pasients funn og plager. RESULTATER: Vi behandlet 29 pasienter i perioden, og har i tillegg identifisert åtte friske slektninger med mutasjon i MNX1. Det var 15 familiære og 14 sporadiske pasienter. Fjorten familiære tilfeller og én av de sporadiske hadde mutasjon i MNX1 genet. Den fenotypiske variasjonen var uttalt, og uten korrelasjon mellom genotype og fenotype. Nitti prosent av pasientene hadde forstoppelse og halvparten måtte få kolostomi. Halvparten av pasientene trengte nevrokirurgiske - og en fjerdedel urogenitale inngrep. Ingen pasient har hatt malign utvikling i sin presakrale svulst. FORTOLKING: Pasienter med Currarino syndrom har svært variabel klinikk med forstoppelse som hovedproblem. Pasienter og førstegradsslektninger bør henvises til genetisk veiledning og mutasjonsanalyse. Hos pasienter med familiært syndrom kan man forvente å finne mutasjon i MNX1 genet. De presakrale svulstene kan bli maligne, og de bør derfor fjernes.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LIK REKONVALESENS ETTER LAPAROSKOPISK OG ÅPEN NISSEN FUNDOPLIKASJON T.J. Fyhn1, C.K. Knatten2, O. Schistad3, B. Edwin2,4, R. Emblem2,1, K. Bjørnland2,1 1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 2 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo 3 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo 4 Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo

Mål. Det er en generell oppfatning at pasienter som er operert laparoskopisk, raskere opptar normal aktivitet enn de som er operert med tilsvarende åpen kirurgi. Vi har tidligere vist at barn randomisert til enten åpen (ONF) eller laparoskopisk Nissen fundoplikasjon (LNF) har lik komplikasjonsrate og postoperativ liggetid. I denne studien har vi testet hypotesen at LNF gir raskere rekonvalesens enn ONF. Metode. 67 barn ble operert i perioden 2005-2009. Anestesi og postoperativ smertebehandling var standardisert. ONF og LNF ble utført identisk bortsett fra tilgang ved laparotomi eller laparoskopi. Barnas foreldre ble kontaktet per telefon fire uker etter fundoplikasjonen, og et strukturert intervju ble utført av en medisinstudent. Studien er godkjent av etisk komite. Resultater. 55 pasienter ble inkludert (27 LNF; 28 ONF). Median alder var 4.3 år (spredning: 0.2 – 15.2). Det var ingen statistisk signifikant forskjell i prosentandelen som rapporterte kvalme (LNF: 30%; ONF: 14%), magesmerter (LNF: 37%; ONF: 28%) eller vekttap (LNF: 26%; ONF: 19%) fire uker etter operasjonen. Det var flest barn i den laparoskopiske gruppen som var plaget med brekninger (LNF: 67%; ONF: 36%, p=0.03). 16 barn operert med LNF og 15 operert med ONF tolererte mindre måltider fire uker etter fundoplikasjonen enn før (p>0.05). Tre pasienter i hver gruppe fikk fortsatt paracetamol en måned etter fundoplikasjonen. Konklusjon. Vi kunne ikke vise at barn operert med laparoskopisk fundoplikasjon hadde kortere rekonvalesens enn barn operert med åpen fundoplikasjon. Det var flere barn i laparoskopigruppen som var plaget med brekninger etter operasjon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REN TRANSANAL OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM GIR FLERE SKADER I INTERNE ANALSFINKTER Stensrud KJ, Emblem R, BjĂ¸rnland K Barnekirurgisk seksjon Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo Bakgrunn: Omtrent halvparten av barna som opereres for Hirschsprungs sykdom har varierende grad av avfĂ¸ringslekkasje etter inngrepet, og vi har tidligere vist at skade i interne analsfinkter (IAS) er assosiert med daglige avfĂ¸ringslekkasjer. Ved transanal endorektal gjennomtrekningsoperasjon (TEPT) for Hirschsprung gjĂ¸res hele disseksjonen og mobiliseringen av colon transanalt. Dette har reist bekymring vedrĂ¸rende eventuell sfinkterskade etter langvarig transanal prosedyre. Operasjonen kan ogsĂĽ gjĂ¸res med transabdominal tilgang (TAA) ved laparoskopi eller laparotomi. Hensikten med denne studien var ĂĽ finne forekomsten av IASdefekter etter TEPT eller TAA prosedyrer for Hirschsprung og identifisere prognostiske faktorer for IAS-defekter. Pasienter og metoder: Anal UL ble gjort hos 50 barn (TEPT: 29, TAA: 21) operert fra 1998 til 2011 for Hirschsprung. Median alder ved undersĂ¸kelsen var 6,4 ĂĽr for TEPT og 11,2 ĂĽr for TAA. Aksiale UL-bilder fra midtre analkanal ble lagret pĂĽ en PC, avidentifisert og senere undersĂ¸kt for IAS defekter. Operasjonsmetodene ble sammenlignet med Fisherâ&#x20AC;&#x2122;s Exact test, og multippel logistisk regresjon ble brukt til ĂĽ kontrollere for andre variabler, inkludert alder. Studien var godkjent av REK. Resultater: IAS-defekter ble funnet hos 20 pasienter etter TEPT (69 %) og 4 pasienter etter TAA (21 %) (p=0,001) Ved multippel logistisk regresjon var operativ tilgang eneste signifikante prediktor for IAS-defekter.

Â Â Â Â? Â? Â? Â? Â Â Â? Â Â Â&#x20AC; Â Â? Â Â? Â Â Â Â Â Â Â? Â Â Â? Â? Â&#x201A;Â&#x192; Â&#x201E; Â Â? Â Â Â Â Â Â Â Â Â? Â?Â? Â Â Â&#x2026; Â?Â&#x2020; Â&#x2026; Â&#x2021; Â&#x2021; Â&#x2C6; Â&#x2030; Â Â Â&#x2021; Â Â Â Â&#x160;Â Â&#x20AC;Â&#x2039; Â Â Â&#x2021; Â Â Â Â&#x160;Â

Det er ogsĂĽ en tendens til hĂ¸yere forekomst av daglig avfĂ¸ringsinkontinens etter TEPT sammenlignet med TAA (45 % vs 24 %, p= 0,15) Konklusjon: IAS-defekter synes ĂĽ fremkomme oftere etter rent transanale prosedyrer for Hirschsprungs sykdom.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GIR UKENTLIG DILATASJON AV KIRURG FÆRRE ANASTOMOSESTRIKTURER ETTER TRANSANAL GJENNOMTREKNINGSOPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM? MV, KJS, KB, RE Barnekirurgisk avdeling, OUS Introduksjon: Anastomosestriktur etter radikaloperasjon for Hirschsprung sykdom (HS) er et kjent problem. Rutinedilatasjoner har vært foreslått for å redusere insidensen av anastomosestrikturer. Vi ønsket å vurdere våre resultater med tanke på striktur før og etter etablering av ukentlig postoperativ undersøkelse og evt blokking av anastomosen. Metode: Retrospektiv analyse med gjennomgang av pasientjournaler for alle 21 pasienter operert med transanal gjennomtrekningsoperasjon for kortsegment HS fra januar 2011 til mai 2013. Frem til 2013 ble anastomosen undersøkt og evt blokket av kirurg i henhold til kirurgens vurdering. Hvis det ble ansett nødvendig, blokket foreldrene også anastomosen daglig hjemme med Hegar dilatator (6/14 pasienter). Fra 2013 har pasientene blitt undersøkt ukentlig av kirurg i seks uker og anastomosen blitt blokket ved behov. Foreldrene til disse pasientene har ikke blokket anastomosen hjemme. Alle pasienter har blitt evaluert 12 etter operasjon med hensyn til kaliber på anastomosen, og anastomosestriktur ble definert å foreligge hvis det ikke var passasje for aldersjustert Hegar dilatator. Resultat: 14 pasienter ble operert median 22 (3-308) uker gamle i den første tidsperioden hvor man ikke undersøkte anastomosen ukentlig. 6/14 (43 %) hadde anastomosestriktur 12 uker etter radikaloperasjon for HS. Av de 14 pasientene i denne gruppen var 4 pasienter operert laparoskopisk assistert, og 2 av disse utviklet striktur. Av de syv pasientene som er operert etter at man startet med ukentlig undersøkelse og evt blokking av anastomosen, utviklet kun ett barn (14%) trang anastomose. Alle disse barna er operert laparoskopisk assistert. Forekomsten av enterocolitt, andel av pasienter med preoperativ stomi, Downs syndrom eller andre assosierte misdannelser var lik i de to gruppene. Konklusjon: Det ser ut til at hyppighet av anastomosestriktur er lavere i den siste perioden hvor man har undersøkt og evt blokket anastomosen ukentlig de første ukene etter HS operasjonen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GASTROSCHISE; IDENTIFISERING AV PASIENTER MED HØY RISIKO FOR ØKT MORBIDITET. MV1, TSH1, HS1, AM1, SEH2, RE1 Barnekirurgisk avdeling, OUS. 2 Barnekirurgisk avdeling, St Olavs Hospital 1

Introduksjon: Det er de siste årene vist at gastroschise pasienter med tarmaffeksjon i form av tarmatresi, perforasjon eller nekrose (komplisert gastroschise) synes å ha betydelig økt risiko for dårligere resultat enn pasienter med ikke komplisert gastroschise. Vi presenterer resultater hos pasienter med komplisert gastroschise. Metode: Retrospektiv analyse med gjennomgang av elektronisk journal for alle nyfødte med diagnose gastroschise i perioden 2003-2013 ved OUS. Pasientene ble klassifisert som komplisert eller ikke komplisert gastroschise. Resultat: 84 pasienter behandlet for gastroschise ble identifisert og 8 (10%) av pasientene ble klassifisert som komplisert gastroschise. Samtlige hadde en form for tarmatresi, og var diagnostisert med gastroschise prenatalt. Gestasjonsalder og fødselsvekt for disse var henholdsvis 37 (34-38) uker og 2250 (1780-2800) g. To av pasientene ble initialt behandlet med silo, de øvrige ble lukket primært. Pasientene ble i gjennomsnitt reoperert 3,5 ganger. Varighet av første sykehusopphold var 54 (15-100) dager, og tid på TPN var 47 (13-180) dager. Hos pasientene med enkel gastroschise var tilsvarende tall henholdsvis 18 (3-86) dagers sykehusopphold og 14 (5-120) dager på TPN.

Konklusjon Pasienter med komplisert gastroschise kan defineres som en egen gruppe, og utgjør ca 10 % av pasientene som fødes med gastrochise. Forekomst og behandlingsresultat i Norge tilsvarer rapporter fra de beste internasjonale sentre. Fordi pasientene er svært ressurskrevende med betydelig morbiditet, lang tid på TPN og lange sykehusopphold er identifikasjon av gruppen viktig for informasjon og planlegging..

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GALLEGANGSSKADE VED LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI HOS EN PASIENT TIDLIGERE OPERERT FOR SYKELIG FEDME MED GASTRISK BYPASS Yaqub S1, Mala T2, Mathisen Ø1, Edwin B1, Fosby B3, Abildgaard A4, Labori KJ1 1

Seksjon for lever- og pankreaskirurgi, 2Seksjon for sykelig overvekt, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, 3Seksjon for transplantasjonskirurgi, 4Avdeling for radiologi, Oslo universitetssykehus Bakgrunn: Fedmekirurgi, og særlig laparoskopisk gastrisk bypass, utføres hyppig og tilbys i alle helseregioner i Norge. Det er økt forekomst av galleblærestein etter gastrisk bypass, men det er ikke påvist gevinst av rutinemessig kombinert kolecystectomi og gastrisk bypass. Kun pasienter med symptomgivende galleblærestein tilbys derfor slik kombinert prosedyre. Endret anatomi etter gastrisk bypass kan medføre utfordringer i håndteringen av gallegangskonkrementer og gallegangsskader. Kasuistikk: En 32 år gammel mann utviklet symptomgivende galleblærestein 2 år etter laparoskopisk gastrisk bypass. Vekttapet var 55 kg siden operasjonen og han veide nå 105 kg. Under elektiv laparoskopisk kolecystectomi skadet man ductus koledokus. Skaden ble ikke erkjent peroperativt, og pasienten utviklet ikterus. Relaparoskopi med kolangiografi 6. postoperative dag viste transeksjon av ductus koledokus (Strasberg type E2). Pasienten ble overflyttet Rikshospitalet hvor CT angio ikke påviste karskade MR påviste gallegangsskaden. Pasienten ble laparotomert påfølgende dag. Man fikk trukket duodenum tensjonsfritt opp mot ductus koledokus og valgte å anlegge en koledokoduodenostomi. Det postoperative forløpet var ukomplisert. MRCP 4 måneder postoperativt viste tilfredsstillende anatomiske forhold med slanke galleveier. Laboratoriestatus viste normale lever- og galleprøver. Pasienten har hatt stabil vekt. Konklusjon: Koledokoduodenostomi bør vurderes som et alternativ til Roux-en-Y hepaticojejunostomi ved gallegangsskade etter gastrisk bypass.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PASIENTOPPLEVELSE OG RISIKOFAKTORER FOR SMERTER RELATERT TIL ERCP-PROSEDYREN Glomsaker T, Hoff G, Kvaløy JT, Søreide K, Aabakken L, Søreide JA Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Stavanger universitetssjukehus, Stavanger Medisinsk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Skien Institutt for matematikk og naturvitenskap, Universitetet i Stavanger Medisinsk avdeling, Stavanger universitetssjukehus Bakgrunn: Pasientrapportert opplevelse av ERCP er få, men disse rapportene er viktige for å forbedre prosedyren. Som del av Gastronet sitt arbeid for kvalitetsforbedring i endoskopi, har vi evaluert hva pasientene selv rapporterer etter gjennomført undersøkelse. Denne studien har forsøkt å dokumentere pasientenes tilfredshet og spesielt smerter relatert til ERCP prosedyren og å identifisere prediktorer for disse opplevelsene. Metode: Fra 2007 til 2009 ble data fra konsekutive ERCP prosedyrer ved 11 norske sykehus i normal daglig praksis prospektivt registrert. Informasjon vedrørende uønskede hendelser som inntraff under en 30-dagers oppfølgingsperiode ble også rapportert. Pasientene rapporterte smerte, ubehag og generell tilfredshet med ERCP undersøkelsen. Tilbakemelding ble sendt pr brev til sekretariatet i Gastronet. Resultater: Data fra 2808 ERCP prosedyrer ble inkludert. Pasient spørreskjemaer ble returnert for 52,6% av prosedyrene. Moderat eller alvorlig smerte ble opplevd under ERCP i henholdsvis 15,5% og 14,0% av prosedyrene og i 10,8% og 7,7% av prosedyrene etter ERCP. Kvinnelig pasient, endoskopisk sfinkterotomi (EST) og lengre prosedyretid ble identifisert som uavhengige prediktorer for økt smerte under ERCP. Utførende sykehus og sedasjons regime var også uavhengige prediktorer for opplevelse av smerte under undersøkelsen. I 90,9% av prosedyrene, var pasientene fornøyd med mottatt informasjon, og i 98,3% av prosedyrene rapporterte pasientene å være fornøyd med behandlingen. Uavhengige prediktorer for misnøye med behandlingen inkluderte forekomst av spesifikke komplikasjoner etter ERCP og smerter under eller etter inngrepet. Konklusjoner: Kvinnelig pasient, gjennomført EST og lengre prosedyretid var uavhengige prediktorer for økte prosedyre-relaterte smerter. Det enkelte sykehus og sedasjons regime er også avgjørende faktorer for pasientrapportert smerte.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RISIKOFAKTORER FOR KOMPLIKASJONER VED ERCP Glomsaker T, Hoff G, Kvaløy JT, Søreide K, Aabakken L, Søreide JA Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Stavanger universitetssjukehus, Stavanger Medisinsk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Skien Institutt for matematikk og naturvitenskap, Universitetet i Stavanger Medisinsk avdeling, Stavanger universitetssjukehus Bakgrunn: Med økt bruk av MRCP

har indikasjonene for ERCP endret seg. Det er også rapporter som viser internasjonale forskjeller i hvordan ERCP brukes. Prediktive faktorer for komplikasjoner relatert til ERCP i rutinemessig klinisk praksis i en norsk ERCP populasjon er ikke kjent. Som del av Gastronet sitt arbeid med kvalitetsforbedring i endoskopi, har vi forsøkt å identifisere noen viktige risikofaktorer, med tanke på å forbedre klinisk praksis. Metode: En prospektiv multisenter kohortstudie i 11 norske sykehus i 3-årsperioden 2007-9 ble gjennomført. Komplikasjoner inklusive mortalitet innen 30 dager fra ERCP ble analysert med uni- og multivariate regresjons modeller. Resultater: 2808 ERCP konsekutive prosedyrer ble registrert, hvorav 2573 (91,6 prosent) var terapeutiske. Mer enn halvparten av pasientene var 70 år eller eldre. Suksess med kanylering av gallegang ble oppnådd i 2557 (91,1 prosent) prosedyrer. Komplikasjoner ble registrert (327 - 11,6 prosent) av prosedyrene, bl a kolangitt (100 3,6 prosent), pankreatitt (88 - 3,1 prosent), blødning (66 - 2,4 prosent), perforasjon (25 - 0,9 prosent) og hjerte-kar / respiratoriske hendelser (32 - 1,1 prosent). Alder, ASA -score, senter med mer enn 150 prosedyrer årlig og pre-cut sfinkterotomi var uavhengige faktorer assosiert med alvorlige komplikasjoner. 30-dagers mortalitet var totalt 2,2 prosent (63 pasienter), med en mulig prosedyre-relatert dødelighet på 1,4 prosent (39 pasienter). Malignitet ble diagnostisert blant 46 (73,0 prosent) av pasientene som døde. Konklusjon: ERCP er fortsatt en prosedyre med betydelig risiko for komplikasjoner. Sykelighet og dødelighet er relatert til pasientens alder, komorbiditet samt spesifikt sykehus, årlig volum ERCP prosedyrer og type intervensjon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TRANSGASTRISK ERCP VED GALLEGANGSSTEIN ETTER ROUX-EN-Y GASTRISK BYPASS –PRESENTASJON AV PROSEDYRE Røstad SR*, Trondsen ET*, Kjellevold KK*, Mala TM*, Hauge TH** Gastrokirurgisk* og gastromedisinsk** avdeling. Oslo universitetssykehus (OUS), Ullevål Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo Introduksjon: Mer enn 10000 pasienter er operert for sykelig fedme i Norge siden 2004, og årlig opereres ca. 3000 pasienter. De fleste er operert med Roux-en-Y gastrisk bypass (RYGB). Det er øket risiko for utvikling av kolelithiasis etter RYGB uten at det har vist seg hensiktsmessig å utføre profylaktisk kolecystectomi. En studie viser at 6,8% av pasientene blir kolecystectomert etter RYGBP hvorav 5,3% grunnet symptomatisk gallestein, 1% grunnet kolecystitt og 0,2% grunnet gallegangsstein, og 0,1% grunnet gallesteinsutløst pankreatitt.1 Da gallegangene ikke er tilgjengelig for standard transoral ERCP etter RYGB, blir behandlingen utfordrende. Hybrid ERCP er en teknikk der man kombinerer laparoskopi og ERCP. Ved gastrokirurgisk avdeling har vi i samarbeid med gastromedisinsk avdeling benyttet oss av denne prosedyren hos 4 pasienter siste halve året. Prosedyre: 1

Åpen teknikk i navlen. 12mm port i navlen, 5mm port til høyre og venstre for navlen.

Systematisk gjennomgang av buk, lukke ev. åpne mesenteriale slitser med ikke resorberbar V-lock.

Kolecystectomi – med standard portplassering.

15 mm port i venstre øvre kvadrant. Retning tilpasses gastrotomien på utsjaltet ventrikkel. Tomien anlegges via monopolar diatermi krok. Det legges en tobakksspungsutur rundt tomien (Poly-Sorb 3.0) og porten føres inn i gastrostomien

Duodenoskopet føres inn i 15 mm porten, via antrum til duodenum. Papillotomi og steinknus/ekstraksjon

Gastrotomien lukkes med fortløpende Poly-Sorb 3.0

Fascien lukkes med Poly-Sorb 0.

Diskusjon:En del pasienter operert med RYGBP får gallesteinssykdom og sten i gallegangene. Dette aktualiserer en egnet metode for behandling av gallegangsstein der standard transoral ERCP teknikk ikke er mulig. Vi har nå operert flere pasienter med hyprid ERCP teknikk som synes være en godt egnet prosedyre hos disse pasientene. Spesielt hos pasienter som har gjennomgått flere operasjoner og har intraabdominale adheranser, kan hybrid-ERCP være fordelaktig sammenliknet med ballongskopi, som kan være en alternativ metode for ERCP. Det samme gjelder for pasienter med lange alimentære løp (>225cm) som ved distal gastrisk bypass. Her viser studier at ERCP med ballongskopi vanskelig lar seg gjennomføre. I tillegg kan man utføre kolecystektomiog lukke åpne mesenteriale slitser for å forebygge intern herniering.Hybrid-ERCP bør kunne utføres ved sykehus som har erfaring i laparoskopisk kirurgi og ERCP. Ved OUS, Ullevål vil vi fremover primært velge hybridERCP som prosedyre ved gallegangsstein hos pasienter operert med gastrisk bypass 1. Concomitant cholecystectomy during laparoscopic Roux-en-Y gastric bypass in obese patients isnot justified: a meta-analysis. Warschkow R, et al.. Obes Surg. 2013 Mar;23(3):397-407. doi: 10.1007/s11695-012-0852-4.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SPONTAN ATRAUMATISK MASSIV INTRAABDOMINAL MILTBLØDNING HOS UNGE KVINER: VIKTIGHETEN AV ATLS-PRINSIPPER OG TRAUMEALARM Wiborg J, Kazaryan AM, Lauzikas G, Hauss K, Bock G, Thorne H Gastrokirurgisk avdeling og klinikk for akuttmedisin, Sykehuset Telemark HF, 3710, Skien Introduksjon: ATLS-prinsippene har blitt standard for mottak av traumepasienter. Imidlertid er det lite dokumentasjon angående atraumatiske livstruende blødninger. Metoder: En 21 og 28 år gammel kvinne kom til akuttmottaket i hemorragisk sjokk. Den eldste kvinnen var gravid i uke 26. Begge pasientene ble raskt utredet med bl.a. FAST som viste store mengder intraabdominal væske. Massiv transfusjon ble igangsatt. Den første pasienten ble intubert i akuttmottaket og krevde resuscitasjon pga hjertestans. Pasientene ble tatt til operasjonsstuen for nødlaparotomi henholdsvis 30 og 60 minutter etter ankomst. Resultater: Man fant ca 4l blod intraabdominalt og ruptur i nedre pol av miltkapselen hos den første pasienten. Det ble utført splenektomi. Pasienten utviklet disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC) og ble transportert til nærmeste traumesenter (UUS) for videre behandling. Hun overlevde med moderat sekvele som skyltes forlenget hjerneischemi. Etter ni måneder rapporteres det om stabil fremgang. Viral mononukleose ble bekreftet som årsak til spontan miltruptur. I det andre tilfellet fant man ca 2,5l blod i buken og blødning fra et miltarterieaneurysme. Det ble utført splenektomi og ligering av arterie lienalis i midtre del hvor rumpert aneurysma hadde ligget. Pasienten ble transportert til nærmeste traumesenter (UUS) for videre behandling. Hun mistet fosteret og gjennomgikk etter 3 måneder autotransplantasjon av høyre nyre p.g.a. høyresidig nyrearterieaneurysme sett på CT abdomen. Det ble også sett ektasie av aorta ascendens som skal følges opp. Pasienten har ingen andre sekveler og er etter 6 måneder helt restituert. Konklusjon: ATLS-prinsipper og traumeberedskap spiller en viktig rolle i livsreddende kirurgi hos pasienter med atraumatisk hemorragisk sjokk.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PASIENTSELEKSJON TIL LAPAROSKOPISK, DISTAL PANKREASRESEKSJON UTEN ENDOSKOPISK ULTRALYD MED CYSTEVÆSKEANALYSE Ånonsen KV, Buanes T, Marangos IP, Røsok BI, Hauge T og Edwin B Gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus Institutt for klinisk medisin, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo Bakgrunn: Stadig flere pasienter får tilfeldig påvist en cyste i pankreas. CT- og MR-undersøkelser mangler presisjon når lesjonene skal klassifiseres. Retningslinjer anbefaler ikke utredning med endoskopisk ultralyd med cystevæskeanalyse (EUS-FNA) utover i spesialtilfeller. Vi har i en observasjonsstudie sett på resultatet av distale pankreasreseksjoner av cystiske pancreaslesjoner i en tidsperiode da EUS-FNA ikke ble benyttet. Metode: I perioden 1997-2009 inkluderte vi pasienter som gjennomgikk laparoskopisk reseksjon på mistanke om et cystisk neoplasme i distale pankreas. Resultater: 69 pasienter ble operert laparoskopisk. Det ble utført 62 halereseksjoner, hvorav 19 var miltbevarende prosedyrer, og 7 enukleasjoner. Svulsttypene var serøst cystisk neoplasme (n=29), mucinøst cystisk neoplasme (n=12), pseudocyste (n=11), solid pseudopapillært neoplasme (n=10), IPMN (n=5), lymfoepitelialcyste (n=1) og retensjonscyste (n=1). 27 pasienter (39 %) fjernet cystiske svulster med malignitet eller et malignitetspotensiale. Morbiditeten var på 33 %, men 56 % av komplikasjonene var milde. Én pasient døde postoperativt. Konklusjon: Laparoskopisk reseksjon av cystiske pankreaslesjoner er generelt trygt. Imidlertid var pasientseleksjonen suboptimal. Vår analyse viser at EUS-FNA med CEA-analyse kunne redusert den høye andelen serøse cystadenomer som ble operert.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

100

MULTIMODAL BEHANDLING VED RESEKTABELT DUKTALT ADENOKARSINOM I PANKREAS Labori KJ1, Buanes T1,2, Waage A1, Edwin B1,2, Røsok B1, Villanger O1, Ikdahl T3, Dueland S3, Mathisen Ø1, Bjørnbeth BA1, Gladhaug IP1,2 1 Seksjon for lever- og pankreaskirurgi, Avdeling for gastro-og barnekirurgi, 2Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo og 3Avdeling for Kreftbehandling, Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, Oslo universitetssykehus Bakgrunn: Multimodal behandling er viktig for å oppnå bedret overlevelse hos pasienter med resektabelt duktalt adenokarsinom i pankreas. To behandlingssekvenser er aktuelle: 1)”Surgery first” strategi (reseksjon fulgt av postoperativ onkologisk behandling) eller 2) ”Neoadjuvant strategi” (preoperativ onkologisk behandling fulgt av reseksjon). Gjennomføring av multimodal behandling kan bli forhindret av tidlig residiv etter kirurgi eller postoperative komplikasjoner. I Norge har man siden 2006 hatt som rutine å utføre reseksjon fulgt av adjuvant kjemoterapi i 6 mnd.. I denne studien ønsket vi å analysere vår ”Surgery first” strategi mhp hvilken betydning postoperative komplikasjoner og tidlig residiv har på gjennomføring av multimodal behandling ved resektabelt duktalt adenokarsinom i pankreas. Materiale: Pasienter operert med pankreasreseksjon på Oslo universitetssykehus for duktalt adenokarsinom i pankreas i perioden januar 2006 til desember 2012 er undersøkt. Komplikasjoner ble gradert i henhold til Clavien Dindo klassifikasjon. Årsaker til at adjuvant kjemoterapi ikke ble startet eller fullført ble kartlagt. Overlevelse ble analysert. Resultater: 202 pasienter er operert, hvorav 94 kvinner (47 %). Median alder var 67 år (spredning, 34-84). Whipples operasjon ble utført hos 166 pasienter, total pankreatoduodenektomi hos 10 og distal pankreasreseksjon hos 26. Karrekonstruksjon ble utført hos 38 pasienter (19 %). Perioperativ mortalitet var 2.5 % (5/202). Perioperativ morbiditet var 53.5 % (108/202). Komplikasjoner >Clavien Dindo III oppstod hos 40 pasienter (19.8 %). 85 (42.1 %) pasienter fullførte multimodal behandling, 41 (20.3 %) pasienter måtte avslutte adjuvant kjemoterapi og hos 86 (37.6 %) pasienter ble adjuvant kjemoterapi aldri startet. Hos de 117 pasientene hvor adjuvant kjemoterapi var ufullstendig eller ikke ble startet var årsakene: tidlig residiv hos 41 pasienter, postoperative komplikasjoner hos 30, alder >75 år hos 27, bivirkninger hos 9 og øvrige årsaker hos 10. Median overlevelse i totalmaterialet var 17 mnd.. Median overlevelse hos pasienter som fullførte multimodal behandling var 25 mnd. og 12 mnd. hos pasienter som ikke fullførte eller ikke startet adjuvant kjemoterapi (p<0.001). Median overlevelse hos pasienter som fikk postoperative komplikasjoner >Clavien Dindo III var 11 mnd. mot 18 mnd. hos de øvrige pasientene (p<0.001). Konklusjon: Gjennomføring av multimodal behandling er sterkt assosiert med bedret overlevelse hos pasienter operert for duktalt adenokarsinom i pankreas. Nærmere 60 % av pasientene som opereres for duktalt adenokarsinom i pankreas må avslutte eller starter ikke med adjuvant kjemoterapi, hyppigst pga tidlig residiv eller postoperative komplikasjoner. Randomiserte studier bør evaluere en ”Neoadjuvant strategi”, som et alternativ til «Surgery first» strategi, hos pasienter med resektabelt duktalt adenokarsinom i pankreas.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

101

PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED COLORECTALE LEVERMETASTASER (CLM). RESULTATER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (1998-2010). Forfattere: Angelsen JH1, Horn A1, Sørbye H2, Sebjørnsen S2, Hämmerling K2, Viste A1 1

Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Seksjon øvre gastro, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 2 Avdeling for Kreftbehandling og Medisinsk fysikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Innledning: Preoperativ kjemoterapi benyttes i økende grad ved kirurgisk behandling av colorectale levermetastaser (CLM). Indikasjonene er enten som perioperativ behandling ved resektable metastaser (før og etter kirurgi) eller som downstaging av tumores som er vurdert primært inoperable. Metode: Vi har registret retrospektivt bruk av kjemoterapi ved reseksjon av colorectale levermetastaser ved HUS i perioden 1998-2008, og prospektivt fra perioden 2008-2010. Indikasjoner for perioperativ kjemoterapi for resektable levermetastaser ved HUS har vært: 1998-2000: Ingen kjemoterapi 2001-2004: Pasienter < 76 år randomisert i EORTC studie 40983 2005-2006: Ingen kjemoterapi 2007- 2008: Alle pasienter < 76 år og ikke mottatt oxaliplatin tidligere. 2009- 2010: Pasienter med ECOG 0-1 og CEA > 5 og ikke mottatt oxaliplatin tidligere Resultater: Totalt 278 pasienter (270 førstegangsreseksjoner) har blitt operert med totalt 353 reseksjoner. Av disse har 95 (35.2%) fått preoperative kjemoterapi som perioperativ behandling (n = 53) eller som downstaging (n = 36). Seks pasienter hadde progress av metastaser under pågående adjuvant kjemoterapi etter kirurgisk behandling av stadium-III coloncancer. 32 pasienter (60%) som var planlagt for perioperativ kjemoterapi (6 x FLOX før og etter kirurgi) greide å gjennomføre kjemoterapikurer postoperativt grunnet bivirkninger eller postoperative komplikasjoner. 5-års overlevelse etter perioperative kjemoterapi + kirurgi var 46%. En pasient døde perioperativt. Pasienter som gjennomførte perioperative kjemoterapi med R0 reseksjoner hadde en 5-års overlevelse på 56%. Diskusjon: Indikasjonen for bruk av perioperativ kjemoterapi har endret gjennom studieperioden. Pasienter som mottar kjemoterapi er i utgangspunktet bedre allmenntilstand enn andre pasienter som gjennomgår metastasekirurgi. Gode resultater mtp overlevelse må sees i lys av dette. Konklusjon: Behandling med peri-operativ kjemoterapi ved reseksjon av colorectale levermetastaser gir et godt resultat, særlig ved radikalt opererte pasienter. 5-års overlevelse i vårt materiale er 46%, sammenlignbart med EORTC studien som har en 5 års overlevelse på 52%. 60% av pasientene greide å gjennomføre perioperativ kjemoterapi, sammenlignbart med 70% i EORTC studien.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

102

DOWNSTAGING KJEMOTERAPI VED COLORECTALE LEVERMETASTASER (CLM). RESULTATER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS) I PERIODEN 1998-2010. Forfattere: Angelsen JH1, Viste A1, Sørbye H2, Hämmerling K2, Sebjørnsen S2, Horn A1 1

Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Seksjon øvre gastro, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 2 Avdeling for Kreftbehandling og Medisinsk fysikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Innledning: Bruk av downstaging kjemoterapi ved primært inoperable CLM kan konvertere ca 10 % av tilfellene til resektable[1]. Vi har gjennomgått våre data fra Haukeland Universitetssykehus. Metode: Retrospektiv analyse av pasienter som har gjennomgått downstaging kjemoterapi og kirurgisk behandling av CLM perioden 1998-2008, og prospektiv for perioden 2008-2010. Resultater: Totalt 270 pasienter ble førstegangs operert for CLM i perioden. 36 pasienter ble initialt vurdert som primært inoperable. Type kjemoterapi: 5-FU (Flv) alene (n=1), i kombinasjon med Oxaliplatin (n=22) eller Irinotecan (n=12). I tillegg har Bevacizumab (n=4) og Cetuximab (n=3) blitt administrert sammen med Irinotecan. Median antall kurer før leverreseksjon: 9.5 (Range: 2-37). Pasienter som har gjennomført downstaging hadde lavere alder (61 år vs. 65, p = 0.05), høyere antall metastaser (3.4 vs. 2.2, p = 0.01), og høyere andel bilobære metastaser (22.9% vs. 7.7%, p =0.001) sammenlignet med resten av pasientmaterialet. 5- og 10-års overlevelse i downstaging gruppen var hhv. 31% og 19% sammenlignet med resten av gruppen som var 38% og 23% (p= 0.415). Ved R0 reseksjoner var 5-års overlevelsen 39% vs. 0% ved R1 reseksjoner (p=0.009) Diskusjon: Definisjonen av begrepet inoperabilitet varierer sannsynligvis ved ulike senter og operatører. Grensen mellom hva som defineres som peri-operativ behandling og downstaging er derfor i noen tilfeller uklar. Konklusjon: Pasienter med primært inoperable CLM som radikalopereres etter gjennomgått downstaging kjemoterapi har en forventet overlevelse som er sammenlignbar pasienter med primært resektable CLM. Referanse: 1 Adam R, Delvart V, Pascal G, Valeanu A, Castaing D, Azoulay D, et al. (2004) Rescue Surgery for Unresectable Colorectal Liver Metastases Downstaged by Chemotherapy - a Model to Predict Long-Term Survival. Annals of Surgery 240:644-657.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PRESENTASJON AV SIRINO-STUIDEN - EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE MED SELEKTIV INTERN RADIOTERAPI OG ANDRELINJES IRINOTECAN-HOLDIG CYTOSTATIKA-BEHANDLING AV RESEKTABLE KOLOREKTALE LEVERMETASTASER Haugvik SP1,2, Dorenberg E3, Dueland S4, Revheim ME3, Skretting A5, TrægdeMartinsen AC5, Berntzen DT3, Bjørnbeth BA1, Røsok BI1

Gastrokirurgisk avdeling, 2Det Medisinske Fakultetet, Universitetet i Oslo, 3Avdeling for Radiologi og Nukleærmedisin, 4Avdeling for Kreftbehandling, 5Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus.

Mål: Målet med denne studien er å sammenligne responsrate og overlevelse etter selektiv intern radioterapi (SIRT) og andrelinjes Irinotecan-holdig cytostatika-behandling med andrelinjes Irinotecan-holdig cytostatika-behandling alene, hos pasienter med radikalt resektable kolorektale levermetastaser som har sykdomsprogresjon i lever under førstelinjes cytostatika-behandling. Bakgrunn: Pasienter med radikalt resektable kolorektable levermetastaser som har sykdomsprogresjon i lever under førstelinjes cytostatika-behandling responderer sjelden på annenlinjes cytostatika-behandling. Det er behov for nye behandlingsalternativer for å oppnå tumorkontroll før radikal leverkirurgi utføres i denne pasientgruppen. Pasienter og Metoder: Førti pasienter med radikalt resektable kolorektale levermetastaser og utelukkende hepatisk sykdom som har sykdomsprogresjon under førstelinjes cytostatika-behandling randomiseres til én av to grupper. Den ene gruppen gis Irinotecan-holdig cytostatikabehandling alene, mens den andre gruppen gis SIRT i tillegg til Irinotecan-holdig cytostatika-behandling. Foreløpige erfaringer: SIRT ble sommeren 2013 innført på Rikshospitalet i et tett tverrfaglig samarbeid. Studien befinner seg foreløpig i pilotfasen og første studiepasient forventes inkludert i løpet av høsten 2013. Konklusjon: SIRINO-studien kan bidra til å bedre prognosen hos pasienter med radikalt resektable kolorektale levermetastaser som svikter under førstelinjes cytostatika-behandling, sammenlignet med gjeldende standard andrelinjes cytostatika-behandling alene. For å få svar på dette er det ønskelig med inklusjon av 40 pasienter fra hele landet. Kontaktinformasjon: brosok@ous-hf.no.

103

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

104

KIRURGISK BEHANDLING AV GASTROINTESTINALE STROMALE TUMORER (GIST) I VENTRIKKEL OG TYNNTARM Sandvik O, Søreide K, Søreide JA Gastrokirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus og Institutt for klinisk medisin I, Universitetet i Bergen Bakgrunn: Målet med studien var å evaluere kliniske karakteristika, kirurgisk behandling og resultater for pasienter med GIST i ventrikkel og tynntarm i et populasjonsbasert materiale over tre tiår. Metode: Retrospektiv studie av pasienter med påvist GIST i ventrikkel og tynntarm ved Stavanger Universitetssjukehus i perioden fra 1980 til 2012. Pasientjournaler ble gjennomgått med hensyn til demografiske data, symptomer, behandling og overlevelse. Median oppfølgingstid var 6.2 år (range 1 dag-26 år). Oppfølgingsdata foreligger for samtlige pasienter. Resultater: Seksti pasienter, herav 37 kvinner (62%), ble identifisert. Median alder ved diagnose var 63 år (range 15-86). Brorparten (n=37) av svulstene var i ventrikkel. To tredeler av pasienten (n=40) hadde symptomer (for eksempel tegn til blødning, obstruksjon eller perforasjon). Tumor ble påvist tilfeldig ved laparotomi (n=15) eller radiologiske undersøkelser (n=4) eller ved histopatologisk undersøkelse av et operasjonspreparat (n=1). Komplett reseksjon (R0) ble oppnådd i 32 (87%) av ventrikkel-svulstene og i 19 (83%) av tynntarm-svulstene. Til sammen åtte (13%) pasienter hadde mikroskopisk inkomplett reseksjon (R1) og hos en pasient med GIST i tynntarm var det makroskopisk tumorvev igjen (R2). Fem pasienter (8%) døde innen tretti dager etter operasjon. Seks pasienter (10%) ble behandlet for lokalt residiv eller metastaser. Imatinib mesylate ble gitt som neoadjuvant behandling (n=2), adjuvant behandling (n=8) og for metastatisk sykdom (n=4). Gjennomsnittlig residiv-fri overlevelse var 19.2 år (95% CI 15.8-22.5). Ved siste oppfølging var 25 pasienter døde, ni (36%) av avansert sykdom. Fem- og 10-års sykdoms-fri overlevelse (DSS) var henholdsvis 94% og 75%. Fem-og 10-års residiv-fri overlevelse (RFS) var henholdsvis 78% og 75%, og lik for begge lokalisasjoner. Ved univariat-analyse var tilfeldig påviste svulster, små svulster, intakt pseudokapsel, komplett reseksjon og lav risiko-kategori forbundet med bedre overlevelse Konklusjon: Vi fant en overvekt av kvinner og høyest forekomst i 60-årene. DSS og RFS var generelt relativt gunstig, særlig tilfeldig påviste svulster, komplett reseksjon og lav risiko-kategori var assosiert med god prognose.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

105

GASTROINTESTINAL STROMAL TUMOR (GIST) I TYNNTARM 2000-2009. DATA FRA SARKOMGRUPPEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Hølmebakk T1, Stoldt S1, Sundby Hall K2, Bruland Ø2 1 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, 2Kreftavdelingen, Oslo universitetssykehus Bakgrunn: GIST i tynntarm har høyere risiko for residiv enn i ventrikkel. I tillegg til lokalisasjon har tumorstørrelse og mitosetall betydning for prognosen. For pasienter med høy risiko for residiv har det ved Radiumhospitalet vært gitt adjuvant imatinib i studiesammenheng fra 2004-2008, siden som rutine etter europeiske anbefalinger. Vi ønsket å se på kirurgiske faktorers betydning i tillegg til de kjente biologiske faktorene. Materiale og metode: Pasienter operert med kurativ intensjon for GIST i tynntarm ved Radiumhospitalet eller henvist etter antatt kurativ operasjon ved annet sykehus/avdeling inngår. Prospektive data er hentet fra Sarkomgruppens database og er supplert med retrospektivt innhentede journalopplysninger. Resultater: Databasen inneholder opplysninger om 46 pasienter i den aktuelle perioden, 20 menn, 26 kvinner, median alder 62 (27-83) år. Én pasient mangler oppfølging og inngår ikke i materialet. Median observasjonstid 63 (2-136) måneder. Fjorten pasienter ble operert akutt ved lokalsykehus, 21 elektivt. Ti pasienter ble operert elektivt ved Radiumhospitalet. Median tumorstørrelse 6 (0,8-26) cm. Fem pasienter ble klassifisert med meget lav risiko for residiv, 9 med lav risiko, 12 med moderat risiko og 16 med høy risiko*. Tre pasienter lot seg ikke klassifisere. Hos 21 pasienter ble det oppnådd R0-status, hos 23 R1-status og hos én R2status. Hos 21 pasienter tilkom tumorperforasjon pre- eller peroperativt. Det ble utført multiviscerale reseksjoner hos 10 pasienter. Fire pasienter fikk adjuvant behandling. Én pasient døde som følge av postoperativ komplikasjon. Av de 44 gjenlevende fikk 18 pasienter (41 %) fikk residiv, 6 peritonealt, 6 til lever og 6 til både peritoneum og lever. Fire pasienter (29 %) operert akutt fikk residiv vs. 14 (47 %) operert elektivt. Fem pasienter (71 %) med tumor > 10 cm fikk residiv vs. 3 pasienter (18 %) med tumor 5 cm. Åtte pasienter (73 %) med > 5 mitoser/50 HPF fikk residiv vs. 6 (24 %) med 5 mitoser/50 HPF. Elleve pasienter klassifisert med høy risiko (73 %) fikk residiv vs. ingen klassifisert med meget lav risiko. Etter oppnådd R0-status fikk 6 pasienter (29 %) residiv vs. 12 (52 %) etter R1-status. Tolv pasienter (60 %) med tumorruptur fikk residiv vs. 6 pasienter (25 %) uten ruptur. Åtte av 9 evaluerbare pasienter (89 %) operert med multiviscerale reseksjoner, fikk residiv. Konklusjon: Vårt begrensede materiale bekrefter lokalisasjon, tumorstørrelse og mitoser som viktige prognostiske faktorer. Residiv er hyppig både etter akutt og elektiv operasjon for GIST i tynntarm, og høyrisikopasienter skal vurderes for adjuvant behandling i henhold til gjeldende anbefalinger. Færre pasienter enn forventet synes å få residiv etter oppnådd R1-status. Etter tumorperforasjon er residivraten høy, men lavere enn rapportert i andre materialer. Forekomsten av residiv etter multiviscerale reseksjoner er meget høy, og disse pasientene bør vurderes tverrfaglig med tanke på neoadjuvant behandling. *Klassifikasjon i henhold til Fletcher et al. 2002.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

106

ADJUVANT RADIOTERAPI VED BEHANDLING AV RETROPERITONEALE SARKOM. EN SSG-STUDIE AV 98 PASIENTER. Trovik LH1,2, Øvrebø KK3,4, Haugland HK5, Eide J5, Rissler P6, Almquist M7, Engellau J8, Monge O2, Jebsen NL2. 1. Kirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Harstad, Norge. 2. Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk, Haukeland Univeristetssykehus, Bergen, Norge 3. Klinisk institutt 1, Medisinsk-odontologisk fakultet, Universitetet i Bergen, Bergen, Norge 4. Gastroenterologisk - og akutt kirurgisk avdeling Haukeland Universitetssykehus, Bergen, Norge 5. Avdeling for patologi, Gades institutt, Haukeland Universitetssykehus, Bergen, Norge 6. Patologisk avdeling, Universitetssykehuset i Lund, Lund, Sverige 7. Kirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Lund, Lund, Sverige 8. Onkologisk avdeling, Universitetssykehuset i Lund, Lund, Sverige Bakgrunn Adjuvant radioterapi (RT) ved behandlingen av retroperitoneale sarkom (RPS) er omdiskutert, men behandlingen er likevel anvendt i en rekke situasjoner. Vi har studert effekten av adjuvant RT på lokal kontroll og total overlevelse (TO) hos pasienter med lokalisert sarkom ved to Scandinavian Sarcoma Group (SSG) –sentre: Haukeland Universitetssykehus (HUS), Bergen, Norge og Lund Universitetssykehus (LUS), Lund, Sverige. Metode Pasienter med RPS som gjennomgikk primærkirurgi med eller uten RT og kjemoterapi ved HUS og LUS ble inkludert i studien. Pasient- og tumorkarakteristika, behandlingsfaktorer og status ved siste oppfølging ble registrert fra pasientjournalene. RT og faktorer kjent for å påvirke lokalresidivfri overlevelse (LRFO), metastasefri overlevelse (MFO) og TO ble undersøkt med univariat og i en multivariat Cox - modell. Resultater Totalt 98 pasienter, 53 fra Norge og 45 fra Sverige fylte inklusjonskriteriene. Andelen høygradig maligne tumores var 72%. 5-års LRFO, MFO and TO var henholdsvis 56%, 58% og 58%. 5-års LRFO var henholdsvis 77% og 39% i gruppene med og uten RT (p<0.001). 5års TO var henholdsvis 69% og 52% i gruppene med og uten RT (p=0.025). Hasard ratio (95 % konfidensintervall) for tid til LR: 0.21 (0.10 - 0.45); for tid til metastaser: 0.42 (0.20 0.88); og for tid til død 0.36 (0.18 -0.72) var alle statistisk signifikant i uni- og multivariate analyser. Konklusjon Adjuvant RT forlenger signifikant tid til LR, metastaser og død ved RPS.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

107

KVANTIFISERING AV GLUTATION I HEPATOCYTTER MED NETHYLMALEIMIDE OG VÆSKEKROMATOGRAFI-TANDEM MASSESPEKTROMETRI I EN STORDYRS-MODELL PÅ GRIS Florholmen-Kjær Å, Lyså RA, Fuskevåg OM, Goll R, Revhaug A, Mortensen KE Gastrokirurgisk Avd UNN, Avd for Laboratoriemed UiT, Avd for Medisinsk Biologi UiT, Gastromedisinsk Avd UNN. UNN 9038 Tromsø. UiT 9038 Tromsø. Bakgrunn: Nyere studier viser at Glutation ( -glutamylcysteinylglycine ) har en avgjørende rolle i kroppens forsvar mot oksidativt stress og en sentral betydning i patofysiologien av kjente kroniske tilstander. Mengde glutation i celler vil kunne predikere sykdomsrisiko og være et mål for tidlig diagnostikk. Glutation foreligger i alle celler, og særlig i hepatocytter. Konsentrasjonen av den reduserte formen (GSH) og dens oksiderte form glutation disulfid (GSSG) varierer mellom forskningsgrupper. Utfordringen i kvantifiseringen ligger i prebehandlingen da GSH er ustabil og lett oksiderer til GSSG. Studier viser at den alkylerende komponenten N-ethylmaleimide (NEM) er essensiell i pre-behandlingen da den har en blokkerende effekt på oksideringen av GSH til GSSG. I tillegg viser nyere studier at væskekromatografi-tandem massespektrometri ( LC-MS/MS) er den mest sensitive og selektive metoden ved analyse av glutation. Vår studie har benyttet LC-MS/MS og NEM for å imøtekomme behovet for en validert metode ved kvantifisering av glutation i hepatocytter. Metode: Kromatografisk separasjon ble oppnådd med bruk av Waters Acquity HSS T3 (C18, 100 mm x 2.1 mm, 1.7 µm) ved en mobilfasehastighet på 0.45ml/min. Lever biopsier fra 26 gris gjennomgikk pre-behandling med NEM før de ble analysert av LC-MS/MS. Resultatene utgjorde grunnlaget for et referanseområde for glutation i hepatocytter hos gris. Metoden ble validert i sin helhet, fra og med biopsitaking til og med LC-MS/MS analysen. Resultater: Vår studie viser for første gang kvantifisering av glutation i hepatocytter hos gris med NEM i pre-behandlingen og LC-MS/MS som analysemetode. Resultatene viser en selektiv og sensitiv LC-MS/MS metode for analysering av GSH og GSSG med bruk av de stabile isotopmerkede internstandardene (glycine-13C2, 15N-GSH)-NEM og (Glycine13 C2, 15N)2-GSSG med elektrosprayionisering i positiv modus . Konsentrasjonene av GSH og GSSG var henholdsvis 3.71 ± 2.11 (SD) mmol/liter og GSSG 0.0043 ± 0.0097 (SD) mmol/liter. LC-MS/MS viste en lineær respons både for GSH og GSSG, reproduserbarhet < 10 %, gjenvinning på henholdsvis 5.9% ± 0.6 (SD) og 5.3% ± 3.3 (SD) samt nedre grense for kvantifisering på 0.1 M for GSH-NEM og 0.08 M for GSSG. Valideringen av kromatografien viste på så måte at metoden både er presis og reproduserbar for måling av glutation i leverceller. Konklusjon: Det er økende interesse for glutations betydning i pathofysiologien av flere kjente kroniske sykdommer. Dette innebærer også økende behov for sensitive og validerte metoder for måling av glutation i ulike vev og materialer. Vi har for første gang vist en metode som detekterer glutation i levervev og videre gitt et referanseområde for glutation i hepatocytter hos gris.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

108

SKJELETTMUSKEL-MITOKONDRIER HAR LAVERE KAPASITET FOR PYRUVAT-OKSIDASJON OG PRODUSERER ØKT MENGDE MED FRIE OKSYGENRADIKALER I POSTOPERATIV FASE Hagve M, Gjessing PF, Fuskevåg OM, Revhaug A, Larsen TS og Irtun Ø Kirurgisk forskningslaboratorium, Institutt for Klinisk Medisin, Universitetet i Tromsø 9037 Bakgrunn: Etter elektiv kirurgi oppstår en periode med akutt insulinresistens som korrelerer med økt morbiditet og liggetid på sykehus. De underliggende biokjemiske mekanismene er ikke kjent, men resultater fra genetiske studier indiserer en mitokondriell regulering av postoperativ insulinsresistens. Vi undersøkte endringer i mitokondriets pyruvat-oksidasjon, frikobling og produksjon av frie oksygenradikaler (ROS) i postoperativ fase. Metoder: Åtte griser gjennomgikk laparotomi, partiell ileumreseksjon og splenektomi. Perifer og hepatisk insulinsensitivitet ble målt pre-operativt og på den 2. postoperative dag ved bruk av hyperinsulinemisk euglykemisk clamping med infusjon av D-6,6-2H2-glukose. Mitokondrier ble isolert fra skjelettmuskel i to fraksjoner (intramyofibrillære; IFM og subsarkolemmale; SSM) og lever i både preog post-operativ fase. Pyruvat, glutamat og fettsyrederivatet palmitoyl-L-carnitin (PC) ble brukt som respirasjonssubstrater. Maksimal respirasjonskapasitet (Vmax) og membranlekkasje (Voligo) ble beregnet for hvert substrat. ROS (hydrogen peroksid, H2O2) ble målt spektrofluorometrisk. Resultater: Kirurgisk traume reduserte den perifere insulinsensitiviteten (i.e. skjelettmuskel) (~34%, P<0.002), mens den hepatiske sensitiviteten var uforandret. Postoperativt var Vmax for pyruvat redusert i skjelettmuskel-mitokondrier (IFM ~61%, P<0.001 og SSM ~40%, P<0.04), men uforandret i lever. Med PC som substrat økte Voligo i skjelettmuskel (~1.9-ganger i SSM, P<0.05 og ~2.5-ganger i IFM, P<0.05). Det var ingen postoperative endringer i levermitokondrier. Frigjøring av mitokondriell H2O2 økte i både skjelettmuskel (~1.9-ganger i SSM, P<0.05 og ~2.5-ganger i IFM, P<0.05) og lever (~2.3-ganger, P<0.05) postoperativt. Konklusjon: Skjelettmuskel har redusert insulinsensitivitet og mitokondriene har redusert kapasitet for oksidasjon av pyruvat i den postoperative fasen, mens produksjonen av frie oksygenradikaler øker. Disse endringene indiserer en kobling mellom mitokondriell dysfunksjon og utvikling av akutt insulinresistens i den postoperative fasen. Figur: Mitokondrierespirasjon og ROS produksjon for skjelettmuskel IFM

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

109

GRUNNKURS I PRAKTISK KIRURGI BSS-KURSEFFEKT MÅLT VED OSATS Saira Mauland Mansoor, cand.med. Turnuslege OUS Ullevål Jon-Anders Tunold, cand. med. Turnuslege Diakonhjemmets sykehus NB! Saira Mauland Mansoor og Jon-Anders Tunold er foredragsholdere Pål Aksel Næss Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Ullevål, Pb 4950 Nydalen, 0424 Oslo Erik Trondsen Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Ullevål, Pb 4950 Nydalen, 0424 Oslo Christine Gaarder Avdeling for traumatologi, Oslo universitetssykehus Ullevål, Pb 4950 Nydalen, 0424 Oslo Jorunn Skattum Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Ullevål, Pb 4950 Nydalen, 0424 Oslo Abstrakt Bakgrunn: Basic Surgical skills (BSS)-kurset ble etablert av Royal Colleges of Surgeons (RCS) for å bedre kvaliteten på kirurgisk grunnutdanning i Storbritannia. Kurset ble første gang avholdt i Norge ved Oslo Universitetssykehus – Ullevål (OUSU) i juni 2009 etter initiativ fra Norsk Kirurgisk Forening (NKF). Denne studien ble gjennomført for å evaluere BSS-kursets læringsutbytte og om det bør innføres som en obligatorisk del av den kirurgiske utdanningen i Norge. Materiale og metode: Deltakere fra fire påfølgende BSS-kurs ble forespurt om å delta i studien. Tre praktiske øvelser ble utført umiddelbart før og etter kurset og prestasjonene ble målt ved hjelp av Objective Structured Assessment of Technical Skills (OSATS) og tidsbruk. I tillegg evaluerte deltakerne egen ferdighet i 14 underviste øvelser direkte før og etter kurset. OSATS og selvevalueringsskjemaene var tilpasset etter modell fra liknende studier. Resultater: Totalt deltok 57 av 65 forespurte leger i spesialisering (LIS) i studien. Deltakerne oppnådde signifikant bedre resultater på OSATS etter gjennomført kurs (p < 0,001). Selvevalueringen indikerte tilsvarende at deltakerne følte seg mer kompetente etter gjennomgått kurs. For kun teoretisk underviste teknikker var kompetanseeffekten mindre. Kurseffekten var uavhengig av deltakernes kirurgiske erfaring. Fortolkning: BSS-kurset synes å bedre praktisk kirurgisk kompetanse og bør vurderes innført som obligatorisk grunnkurs i kirurgisk utdanning også i Norge.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

110

GOD EFFEKT AV STRUKTURERT LAPAROSKOPISK SIMULATORTRENING VED KIRKENES SYKEHUS Eftang LL Klinikk Kirkenes, Helse Finnmark Halvorsen FH Rikshospitalet, OUS Opplæring av leger i spesialisering (LIS) i generell kirurgisk laparoskopi på et lav-volums lokalsykehus er utfordrende. Det er ofte helt uerfarne leger, uten noen laparoskopisk erfaring, som starter sin kirurgiske utdanning ved de minste sykehusene. Laparoskopisk øyeblikkelig hjelps-kirurgi omfatter noen få titalls appendektomier og diagnostiske laparoskopier per år, enkelte akutte cholecystektomier og helt sporadiske, andre inngrep. Den elektive laparoskopien på de minste sykehusene består gjerne av cholecystektomi, lyskebrokk og ventralhernier, som dog kan utgjøre et visst volum, men ikke er godt egnede inngrep for nybegynnere. Treningsgrunnlaget er altså nokså beskjedent for å oppnå en god utdanningssituasjon. Hensikten med prosjektet var å undersøke om systematisk og hyppig trening av LIS med laparoskopisk simulator ville øke kirurgiske ferdigheter under reelle kirurgiske omstendigheter. Et strukturert treningsprogram med konkrete øvelser i vår egen SimSurgery D-boks (manuell treningsplatform) og Surgical Educational Platform (SEP, virituell dataplatform), på utlån fra Intervensjonssenteret, OUS, ble gjennomført av 5 LIS. Av disse hadde 4 svært lite laparoskopisk erfaring. Treningsperioden omfattet 9 økter som ble gjennomført i løpet av en 3-ukers periode i januar-mars 2012. Reelle kirurgiske ferdigheter ble målt under en laparoskopisk cholecystektomi før og etter treningsperioden, med videoopptak av klipsing og deling av ferdigpreparert ductus cysticus og arteria cystica. Mål for ferdighetene var Objective Structured Analysis of Technical Skills score (OSATS) samt tidsbruk for oppgaven. Ingen i gruppen utførte annen laparoskopi under treningstiden enn det oppsatte treningsprogrammet i simulator. Samtlige LIS forbedret både OSATS og tid på øvelsen. Gjennomsnittlig OSATS og tidsbruk før treningsperioden var (standardavvik i parantes) 17,6 poeng (7,1) og 5,20 min (1,39), etter treningsperioden 24 poeng (4,8) og 3,37 min (0,58), en signifikant gjennomsnittlig forbedring på 6 OSATS-poeng og 1,43 min (paired t-test, p=0,009 og p=0,028). Den kliniske forbedring var enda større hvis man så bort ifra én LIS med 5 års kirurgisk erfaring som hadde mindre forbedring av resultater enn de 4 andre, uerfarne LIS. Fremgangen på de enkelte treningsøvelsene i simulator var større enn forbedringen i reell kirurgi. Ikke målbare effekter av prosjektet var en merkbar økning av samtlige LIS’ entusiasme både for reell laparoskopi og simulatortrening. Vi konkluderer med at det strukturerte og obligatoriske treningsprogrammet hadde en tydelig målbar og positiv effekt på LIS’ laparoskopiske ferdigheter og sannsynligvis også faglig entusiasme. Et slikt treningsregime vil kunne gjøre læringskurven brattere og raskere øke laparoskopisk kompetanse slik at mer avanserte elektive inngrep kan tjene som læringsinngrep. Vi har på vårt sykehus innføre obligatorisk, strukturert, ukentlig trening på simulator i arbeidstiden som en del av utdanningen av LIS. Modellen med utlån av treningsutstyr fra et Universitetssykehus fungerte godt og kan bli en modell som forhindrer store investeringer for et lite sykehus.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

111

FOURNIERS GANGREN – EN KASUISTIKK Holte, SH Gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Telemark HF, Ulefossveien 55, 3710 Skien Vi fikk i løpet av 1 år to pasienter med Fourniers gangen, det er mange år siden sist. Det var derfor interessant å lage en kasuistikk til både læring og undervisning for oss på avdelingen, og vi har god billeddokumentasjon som viser både inngrep og endelig resultat. Dette er en noe uvanlig tilstand, og vi håper at aktuelle kasuistikk kan være interessant for flere.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

112

EN APPENDECTOMI MED ALVORLIG KOMPLIKASJON Dehli T1, Ekerhovd K2, Tyszkiewicz T2, Kjæve J1 Avd for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø 2 Kirurgisk avdeling, Kirkenes sykehus

Bakgrunn: Appendicitt utgjør ca 20 % av pasienter henvist til en kirurgisk avdeling med akutt abdomen. Appendektomi er den vanligste behandlingen, og laparoskopisk metode er utbredt. Vi presenterer ett kasus med livstruende forløp som følge av laparoskopisk appendektomi. Kasuistikk: Pasienten er en ellers frisk 21 år kvinne. Dag 1: Hun innlegges ved et Kirkenes sykehus etter ett døgn med smerter i magen, etter hvert smertevandring til hø fossa, kvalme og oppkast, afebril, CRP 54. Det blir utført laparoskopi på mistanke om appendisitt samme døgn. Peroperativt tilkommer en blødning hvorpå man konverterer til laparotomi, omstikker et mulig blødningsfokus og appendektomerer. Få timer senere får hun hypotensjon, tachykardi og CT viser blod i buken. Pasienten relaparotomeres og man finner ett retroperitonealt hematom, men ingen sikker blødning. Buken pakkes og lukkes. Total blødning ca 6 liter. Overføres så til UNN Tromsø intubert med luftambulanse. Dag 2: Like etter ankomst UNN Tromsø utvikler pasienten sirkulasjonssvikt og sirkulasjonsstans. Hun relaparotomeres umiddelbart og bukaorta klemmes av manuelt med effekt. Etter omfattende disseksjon på bakre bukevegg påvises en skade på a.iliaca ext. dxt. ned mot lyskebåndet ved avgangen av a.epigastrica inferior som omstikkes. Ingen andre blødninger. Buken pakkes og lukkes midlertidig. Senere samme døgn får hun ny sirkulasjonsstans på intensivavdeling. Buken åpnes umiddelbart og bukaorta klemmes av, men det er lite blod i buken. Etter resusitering med hjertekompresjon og væske får hun bærende sirkulasjon og tas til operasjonsstue. Ved ny laparotomi ses ingen blødning, buken pakkes og lukkes midlertidig. Peroperativ transøsofagal ekko cor gir mistanke om lungeemboli og det etableres ECMO via ve lyske pga svært ustabil sirkulasjon. Dag 3: CT viser stor sadelembolus i arteria pulmonalis ve side. Det besluttes å fjerne denne kirurgisk, og via sternotomi med total kardiopulmonal bypass åpnes a.pulmonalis og man fjerner en embolus som går fra hjerte til begge pulmonalgrener. Sirkulasjonen stabiliseres. ECMO fjernes før lukking av sternum. I samme seanse fjernes også gjenværende kompresser i buken og buken lukkes. Deretter kom pasienten seg gradvis uten flere uønskede hendelser. Etter 2-3 mnd utviklet hun claudicatio intermittens i venstre underekstremitet med gangavstand på 50 meter. 7 mnd etter appendectomi ble det utført iliacafemoral by-pass. Diskusjon: Appendectomi er et hyppig forekommende inngrep som i stor grad utføres av yngre leger i vakt. Peroperative komplikasjoner er få, men potensielt alvorlige. Ved alvorlig blødning kan laparoskopisk metode by på flere utfordringer når man skal stoppe blødningen enn åpen metode. Teknisk er det vanskelig å suturere en pågående blødning laparoskopisk, og man må fortløpende vurdere når man skal konvertere til åpen kirurgi. Andre teknikker som pakking og bruk av topikale hemostasemidler kan også bli aktuelle.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

113

VAKUM-ASSISTERT LUKKING AV ENTEROATMOSFÆRISKE FISTLER HOS PASIENTER MED ÅPEN BUK - ERFARINGER FRA AHUS. Rekkedal, L.M. (1) ; Shafique, M (2); Røkke, O. (2) 1 - Avd. for Gastrokirurgi, Hamar ; 2 - Avd. for gastrokirurgis, Akershus Universistetssykeh. Enteroatmosfæriske fistler hos pasienter med åpen buk er en fryktet komplikasjon, med mortalitet fra 16-60% (1). Tilstanden kan sees ved carcinomatose eller etter multiple laparatomier eller multitraume. Tilleggsrisikofaktorer som malnutrisjon, immunsupresjon, radio og/eller kjemoterapi, multiple laparotomier og tarmobstruksjon er vanlige hos denne pasientgruppen. Enteroatmosfæriske fistler gir væsketap og irritasjon av affisert område med påfølgende smerte, ubehag, immobilisering med hyppige sårskift, lukt og redusert tilheling i forhold til gruppene med åpen buk uten fisteldannelse. Idag finnes ingen oppskrift som garanterer suksess ved denne tilstanden. En av grunnene til dette er at pasientgruppen er så inhomogen at man må ha flere alternativer: · proksimal avlastning med stomi · reseksjon av fistlbærende tarmavsnitt med/ uten stomi · direkte sutur og/eller liming · vakum-behandliing (VAC) Fordelene med de tre førstnevnte er umiddelbar væskekontroll samt dekontaminering av affisert område. Fordelen med sistnevnte er fleksibiltet, spesielt ved «frossen» buk der granulasjonsvev, adheranser og kontaminering umuliggjør de tre førstnevnte. Målet med VAC-behandlingen er å få isolert den enteroatmosfæriske fistelene slik at omkringliggende vev kan granulere og tilhele i fred. Slik blir fistelen omdannet til en enterocutan fistel med mulighet for spontan tilheling, eller oppnå bedre lokal kontroll frem til endelig behandling. Denne metoden krever kunnskap om utstyret, og utstrakt individuell tilpasning med tidvis kreative løsninger. I løpet av det siste året ved AHUS har vi funnet at fistel-isolering med chimney-teknikk, ved bruk av baby-ernæringssmokk eller stomi-pose over, gir best resultat. Ved dette isoleres fistellekkasjen fra såret samtidig som man får anlagt en vakumassistert sårbandasje i sårkaviteten. Dette har hos våre pasienter gitt økt mobiliseringen, redusert pleiefaktor, redusert væsketap og gitt markant raskere tilheling. Kontinuitet i behandlingen av dedikert personell/team er avgjørende for et vellykket resultat. ❣ Metode I (dyp sårhule): I narkose ekploreres såret, renses og fistel lokaliseres. Fistelen isoleres med stomi-pasta-ring og baby-ernærings-smokk. Smokken har fått anlagt et lukket drenssystem for isolering av fistelinnholdet vekk fra vakumsystemet. Dette er en noe modifisert teknikk fra den som amerikanske forsvaret brukte på skuddskader fra irak-krigen [2]. Deretter anlegges «white-foam» fra KCI som isolring rundt smokken deretter standard VAC-bandasje. ❣ Metode II (grunn sårhule): I narkose ekploreres såret, renses og fistel lokaliseres. Fistelen isoleres med stomipasta før VAC-bandasje legges rundt. Da såret er grunt, er ofte gauzbandasje fra Smith&Nephew det beste. Drape-anlegges og man kobler til vakum for å få såret stabilisert nok til stomi-pose kan plasseres over. Et todelt system vil være å foretrekke for å unngå hyppige sårbytter. Ref:

1 Angeles A. Alvarez et al «Vacum assisted closure for cutaneous GI fistula management»; Gynecologic oncology 80, 413-316 (2001) 2 Maj.Brian Layton, et.al. «Pacifying the open abdomen with concomitant intestinal fistula: a novel approach»; The American Journal of Surgery 199, e48-e50 (2010)

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

114

BEHANDLING AV HØY PRODUKTIVE POSTOPERATIVE ENTEROKUTANE FISTLER. TILFELLER HVOR DET ER NYTTIG MED SAMARBEID MELLOM GASTROKIRURG OG PLASTIKKIRURG. Kjæve J1 Nergård S2 de Weerd L2 1 Gastroenterologisk avdeling, UNN. 2 Plastiskkirurgisk avdeling, UNN. Behandling av et postoperativ høy produktive enterokutane fistel (EKF) kan være en stor utfordring. Konservativ behandling resulterer sjelden i lukning av fistelen. Standard gastrokirurgisk tilnærming kan i noen tilfelle være assosiert med høy risiko for alvorlige komplikasjoner. Samarbeid mellom gastrokirurgisk og plastikkirurgisk avdeling ved UNN har resultert i en ny tilnærming av behandling av høy produktive EKFs hos selekterte pasienter. Vi presenterer noen pasienter med følgende problemstilling: Betydning for kvalitet av bukvegg ved åpen lukning av fistel. Når bør en vurdere lukning av EKF uten laparotomi? Hva er forutsetning for å kunne lukke en fistel uten laparotomi?

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

115

OVERSIKT OVER SYKEHUSINNLEGGELSER RELATERT TIL SYKKELULYKKER I VEST-AGDER I 2012 Nygaard A, Mjåland O. Kirurgisk avdeling, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb 415, 4604 Kristiansand Bakgrunn: I den nye Nasjonal Transportplan bevilger regjeringen 6,9 milliarder kroner til gang- og sykkelveier, i tiårsperioden 2014 til 2023. Dette er en dobling av dagens nivå. Regjeringen ønsker å nå målsettingen om at åtte prosent av alle reiser skal skje på sykkel. I dag gjelder det kun fire prosent. Parallelt med den økende bruken av sykkel, ser vi en stadig økende forekomst av akutte sykehusinnleggelser som er relatert til sykkelulykker. Vi ønsket å få en oversikt over bl.a. antall innleggelser, skadepanorama og årsak til ulykkene. Vi ville også undersøke hvordan en slik ulykke påvirker sykkelvanene til pasient og pårørende, i tillegg til å kvalitetssikre den jobben som gjøres med syklister som innkommer etter en ulykke. Metode: Alle pasienter som i 2012 var innlagt ved SSK etter en sykkelulykke (diagnose V1n, ICD-10), ble identifisert gjennom sykehusets elektroniske datasystem. Samtlige pasienter fikk tilsendt ett spørreskjema. Resultater: Vi registrerte totalt 74 akuttinnleggelser av skadde syklister ved SSK i 2012. 65% av disse var menn og 35 % var kvinner. Ca. 50% var mellom 40-60 år. Samtlige pasienter fikk tilsendt spørreskjema, og 61 har besvart (82%). 72% av ulykkene inntraff på bilvei eller sykkelsti. 66% brukte hjelm. 70% var eneulykker og 69 % av alle spurte rapporterer at det var fine veiforhold da ulykken inntraff. 15% opplyser om at ulykken helt eller delvis var forårsaket av grus i veibanen etter vinteren. 32% av ulykkene var på vei til eller fra jobb, 41% var under trening og 27 % var under annen transport/lek. De færreste mener at sykkelulykken har ført til endring i egne eller pårørendes sykkelvaner. De hyppigste skadene var skulderskader, underarmsfrakturer, commotio og thoraxskader/pneumothorax. 85% av skadene var ortopediske/nevrokirurgiske problemstillinger. Ca. 15% krevde bløtdelskirurgiske tiltak. 77% av de som har svart er fornøyd eller svært fornøyd med behandlingen de fikk ved SSK. Konklusjon: Skadepanoramaet og ulykkesårsaker svarer til det som er kjent fra tidligere, men den høye andelen middelaldrende menn med ulykker på vei til og fra jobb er noe påfallende. 15% av skadene krevde bløtdelskirurgiske tiltak, og 2 pasienter hadde skader i perineum/analkanal. Vi ønsker å bruke tilgjengelig data til å bidra i det forebyggende arbeidet rettet mot sykkelulykker, foreløpige ideer vil presenteres under foredraget. Vi vil også kort diskutere forhold knyttet til datasikkerhet og lagring i forbindelse med et såpass enkelt kvalitetssikringsprosjekt.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

116

LYSKEBROKKOPERASJONER V/ SØRLANDETS SYKEHUS KRISTIANSAND – ETT ÅRS MATERIALE Larsen CS1, Moen IJ2 og Mjåland O2 1) Medisinsk fakultet, universitetet i Oslo 2) Kirurgisk avdeling, Sørlandets sykehus Kristiansand Bakgrunn Som et ledd i kvalitetssikringen ved kirurgisk avdeling SSK ønsket man å registrere resultatene etter våre lyskebrokkoperasjoner. Vi tilstreber størst mulig assistentlege (LIS)andel som operatør ved disse operasjonene, og hovedmetoden er åpen nettplastikk med selvklebende nett. Metode Alle brokkoperasjoner hos SSK i 2011 (n=176) ble registrert prospektivt. Deretter ble det sendt ut et spørreskjema til pasienten 3mnd. og 12mnd. etter operasjonen. Den totale svarprosenten for alle brokkopererte var etter 3mnd 76% (n=133) og 72% (n=126) etter 12mnd. Deretter ble resultatene analysert i følgende tre grupper: a) Inguinalhernie, n=116 (66%) b) ventralhernie, n=26 (15%) c) umbilicalhernie, n=29 (16%) Resultater Av totalt 116 lyskebrokk-opererte var median alderen 65 år (32-98), 4 kvinner (3%). 108 operasjoner (93%) ble utført som elektive inngrep. 11 (9%) ble utført som laparaskopisk nettplastikk med TAPP og 103 (89%) ble utført som Lichtenstein. 7 (6%) av operasjonene ble utført på recidiv brokk. 76 (85%) oppga å være fornøyd med informasjonsgivingen i forbindelse med operasjonen. Fordelingen av operatørene var som følger: LIS 20

LIS/LIS 31

LIS/Overlege 30

Overlege/LIS 22

Overlege 10

Overlege/overlege 3

17 %

27 %

26 %

19 %

3mnd. etter operasjonen oppga 78 (88%) god eller svært god tilfredshet med operasjonen i sin helhet. Mediantid for oppgitt varighet av smertene var 3 uker. 13 (11%) oppga å ha vedvarende smerter etter 3mnd. På en skala fra 1-10, hvor 1 er lett ubehag og 10 er verst tenkelig smerte, lå medianen for smerteintensiteten for disse 13 på 4. Kun èn oppga smerter på over 5. 11 (10%) oppga at de hadde hatt tegn på væsking eller infeksjon i operasjonssåret. Ingen av disse hadde sykehuskontakt som følge av symptomene. Èn ble reoperert, denne pga. recidiv. Etter 12mnd. oppga 2 (4%) å ha fått recidiv. 14 (13%) oppga at de var plaget av smerter/ubehag 12mnd. etter operasjonen. (12 av disse definerte smertene som periodevis murrende smerter eller enkeltepisoder med sterke smerter). Konklusjon SSK er tilfreds med tilbakemeldingene fra pasientene på lyskebrokkoperasjonene som i hovedsak utføres av avdelingens LIS-leger. Vi planlegger ingen store endringer i vår lyskebrokk-kirurgi, men fortsatt er det rom for økt LIS-deltagelse i disse operasjonene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

117

VENTRAL- OG UMBILICALHERNIEOPERASJONER V/ SØRLANDETS SYKEHUS KRISTIANSAND – ETT ÅRS MATERIALE Larsen CS1, Moen IJ2, Mjåland O2 1) Medisinsk fakultet, universitetet i Oslo 2) Kirurgisk avdeling, Sørlandets sykehus Kristiansand Bakgrunn Som et ledd i kvalitetssikringen ved kirurgisk avdeling SSK ønsket man å registrere resultatene etter våre operasjoner for ventral- og umbilicalhernier.. Metode Alle brokkoperasjoner hos SSK i 2011 (n=176) ble registrert prospektivt på standardisert skjema. Deretter ble det sendt ut et spørreskjema til pasienten etter 3mnd. og 12mnd. Etter operasjonen. Den totale svarprosenten for alle brokkopererte var etter 3mnd 76% (n=133) og 72% (n=126) etter 12mnd. Deretter ble resultatene analysert i følgende tre grupper: a) Inguinalhernie, n=116 (66%) b) ventralhernie, n=26 (15%) c) umbilicalhernie, n=29 (16%). Inguinalherniene presenteres i eget abstrakt. Resultater 10 av 26 (38%) ventralhernie-operasjonene ble utført som laparaskopisk inngrep, og 81% av dem ble utført med en overlege tilstede. Tilsvarende tall for umbilicalhernie-operasjonene var 5 av 29 (17%) utført laparaskopisk og 52% av dem ble utført med en overlege til stede. 3 mnd. etter operasjonen oppga 15 (88%) av de ventralopererte at de var svært godt eller godt tilfreds med operasjonen men 4 pasienter (24%) oppga at de hadde vedvarende smerter etter 3 mnd. For de umbilicalopererte var tilsvarende tall 19 (100%) fornøyde og ingen hadde vedvarende smerter etter 3mnd. Henholdsvis 5 pasienter med umbilicalhernie (25%) og 4 pasienter med ventralhernie (24%) oppga å hatt tegn på betennelse og/eller væsking fra operasjonssåret. Ingen av disse hadde sykehuskontakt som følge av sine komplikasjoner. 2 (15%) i hver gruppe oppga å ha fått recidiv. Ingen ble reoperert i perioden innsamlingen av dataene pågikk. 7 (54%) av de ventralhernie-opererte oppgir å være plaget av smerter 12 mnd etter operasjonen mens 2 (15%) av de umbilicalhernie-opererte rapporterer om tilsvarende. Konklusjon Årlig antallet operasjoner for ventral- og umbilicalhernie er ikke stort, tatt i betraktning alle de typer brokk og de forskjellige plastikker som benyttes. Overlegenes rolle ved denne type operasjoner er langt større enn ved lyskebrokk-operasjonene, og det er her klart forbedringspotensiale mtp opplæring. Resultatene og tilbakemeldingene fra pasientene er tilfredsstillende, men at ca halvparten av pasientene som besvarte spørreskjemaet etter ventralhernieoperasjoner angav vedvarende smerter etter 12 mnd, er viktig opplysning med tanke på preoperativ informasjon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

118

LANGTIDSOPPFØLGING AV PASIENTER OPERERT FOR LYSKEBROKK A.M. LICHTENSTEIN OG PROLEN HERNIA SYSTEM (PHS) MED HENBLIKK PÅ SMERTE OG RESIDIV. Gunnes TE1, Kjellsen IS1, Lund T1, Gauperaa T1, Seternes A2 1 Sørlandet sykehus HF Arendal, 2 St.Olavs Hospital

Bakgrunn: I perioden 2001-2006 ble totalt 397 pasienter inkludert i en randomisert multisenter studie hvor en sammenliknet Prolene Hernia System og Lichtenstein plastikk for primære lyskebrokk hos voksne. En ønsket å undersøke eventuelle forskjeller i forekomst av residiv og postoperativ smerte mellom operasjonsmetodene. Totalmaterialet ble gjort opp og vurdert etter median observasjonstid på 36 måneder. Det ble da ikke funnet signifikante forskjeller verken i residiv eller postoperativ smerte. Vi ønsket å vurdere resultatet av disse brokkplastikkene i et lengre tidsperspektiv og innkalte pasientene operert ved vår avdeling til ny poliklinisk kontroll. Material og metode: 148 pasienter fra vår avdeling var inkludert i studien. 16 pasienter var døde i observasjonstiden, 13 pasienter ønsket ikke eller kunne ikke møte, 4 pasienter fikk vi ikke kontakt med. 115 pasienter møtte. Disse ble eksaminert om smerte og eller ubehag i den opererte lysken og det ble gjort en grundig klinisk undersøkelse med tanke på residivbrokk og brokk kontralateralt. Resultat: 65 pasienter, 63 menn og 2 kvinner, operert a.m. Lichtenstein med observasjonstid gjennomsnitt 92 (69-110) måneder, og 50 pasienter, 48menn og 2 kvinner operert a.m. PHS med observasjonstid gjennomsnitt 92 (70-122) måneder møtte. I Lichtensteingruppen var 2 pasienter operert for residivbrokk i observasjonsperioden, hhv 11 og 52 måneder postoperativt, 1 fikk diagnostisert residivbrokk ved undersøkelsen. I PHS gruppen var 1 pasient operert for residiv 86 måneder postoperativt. Det ble ikke funnet residivbrokk blant PHS opererte ved undersøkelsen. Hvilesmerter: I Lichtensteingruppen anga 1 pasient intermitterende smerter i hvile (VAS5). Smertene kunne komme med ukers mellomrom og var av meget kort varighet. Av de PHS opererte anga 2 ubehag i operert lyske i hvile (VAS 3 og 4) Smerte/ubehag ved fysisk aktivitet: 12 pasienter operert a.m. Lichtenstein beskrev mindre ubehag av og til ved fysisk aktivitet.(VAS spredning 1-3). Blant de PHS opererte anga 8 pasienter mindre ubehag ved fysisk aktivitet (VAS 1-3) mens 5 hadde mer ubehag/smerte (VAS 5 og 6) i lysken ved enkelte typer fysisk anstrengelse. Konklusjon: Ingen signifikant forskjell mellom de to operasjonsmetodene ble funnet verken på residiv eller postoperativ smerte. Resultatene med henblikk på både residiv og smerte er gode og begge metodene egner seg til behandling av primære lyskebrokk hos voksne.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

119

NETTBASERT LYSKEBROKKREGISTER OPPRETTET I HELSE-FINNMARK Liyanarachi DR Kirurgisk avd. Kirkenes sykehus 9900 Kirkenes

Grindstein T SKDE Postboks 6 9038 Tromsø

Tyszkiewicz T Kirurgisk avd. Kirkenes sykehus 9900 Kirkenes

Eftang LL Kirurgisk avd. Kirkenes sykehus 9900 Kirkenes

Operasjoner av lyskebrokk er en av de vanligste kirurgiske inngrep. Forekomsten av postoperative komplikasjoner som kroniske smerter og residiv er ikke ubetydelig. Lyskebrokkoperasjoner utgjør en stor andel av operasjonsprogrammet på et lite sykehus som Kirkenes sykehus, men det finnes i dag ingen etablert fremgangsmåte for å følge opp forekomst av komplikasjoner, kronisk lyskesmerte og residiv, verken lokalt eller nasjonalt. Det er hos oss betydelig variasjon i operasjonsteknikk og operasjonsmateriell for lyskebrokk, og valg av metode gjenspeiler gjerne kirurgens subjektive preferanser og erfaringer snarere enn detaljert kunnskap om egne operative resultater. Eksisterende muligheter i vår elektroniske journal (EPJ) DIPS er per i dag ikke tilrettelagt for detaljert oppfølging av pasienter.

Skjermbilde av brokkregisterets beta-versjon. Registrering av data. I samarbeid med kollegaer i det svenske brokkregisteret og ”Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering” ved Universitetssykehuset i Tromsø, har vi utarbeidet et internettbasert register med et intuitivt brukergrensesnitt for enkel og rask registrering av lyskebrokk. Vi vet at registrering av helsedata kan oppleves som tidkrevende av klinikere, som opplever dobbeltregistrering av opplysninger både i EPJ og i registeret. Registeret vil derfor automatisk generere operasjonsbeskrivelsen basert på de registrerte data, som kan kopieres direkte inn i EPJ. Pasientene vil følges opp med telefonintervju etter 30 dager og 1 år og dette vil gi oss et bilde av kvaliteten på vårt operasjonstilbud for lyskebrokk. I første omgang skal dette registeret brukes som et lokalt kvalitetsregister. I motsetning til Sverige (1992) og Danmark (1998) eksiterer det ikke et nasjonalt lyskebrokkregister i Norge. Vi tror vårt register på sikt kan utvides til å omfatte flere helseforetak.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

120

PARASTOMALE HERNIER – PRESENTASJON AV OPERASJONSMETODE. Kjellevold K, Trondsen E Gastrokirurgisk avdeling, OUS Ullevål. Kirurgi for parastomale hernier er beheftet med høy residivfrekvens. Nettplastikk har vist seg å gi best resultat, men det er beskrevet ulike operasjonsmåter og det finnes ingen gullstandard. Fra mai 2012 til juli 2013 har vi ved gastrokirurgisk avdeling ved OUS, Ullevål operert 9 parastomale hernier med modifisert Sugarbaker teknikk. Dette er en intraperitoneal metode der nettet anlegges over hele stomiåpningen etter at brokket er reponert og brokkporten trukket sammen. Den kan anvendes både ved laparoskopi og åpen kirurgi. Metoden er i litteraturen rapportert å gi færre residiv enn ved bruk av ”key-hole” teknikk der nettet anlegges omkring stomien. Vi presenterer video av operasjonsmetoden og korttidsresultater.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

121

MAGESMERTER UTEN SIKKER DIAGNOSE; ER NOE OVERSETT? Bjerke CE, Moger TAW, Engebretsen BE Kirurgisk avdeling, Gastrokirurgisk seksjon SIHF Lillehammer Anders Sandvigsgate 17 2609 Lillehammer INTRODUKSJON: Hvert år legges mange pasienter inn på kirurgiske avdelinger med magesmerter og skrives ut kort tid senere med symptomdiagnose (R10.0-4) som eneste diagnose. Vi ønsket å se om disse pasientene ved en senere anledning får påvist en diagnose som kan forklare smertene ved tidligere innleggelse. METODE: Vi har søkt i DIPS (journalsystem) på R10.0-4-diagnoser, og funnet 223 utskrivelser i 2008 hvor R10-diagnose er brukt. Året 2008 er valgt da dette var året etter at DIPS ble innført som journalsystem i Sykehuset Innlandet, og dette gir 4,5 års observasjonstid etter innleggelsen. Vi har sett igjennom disse journalene for å se om det i løpet av de neste 4,5 årene har vært funnet patologi i magen som kan ha vært årsak til tidligere magemserter, og således har vært oversett. Vi har kun sett på innleggelser hvor R10.0-4 er eneste diagnose og det ikke fremkommer andre diagnoser i epikrisen. Vi har ekskludert alle pasienter som ikke har adresse innenfor Sykehuset Innlandets nedslagsfelt. Der hvor én pasient har vært innlagt flere ganger dette året har vi kun analysert fra og med siste innleggelsen. RESULTAT: 115 pasienter ble skrevet ut med diagnosene R10.0-4 som eneste diagnose i løpet av 2008. 64% kvinner og 36% menn. Median alder 28,5 år for kvinner og 31 år for menn.. 43% hadde senere kontakter med sykehuset på grunn av magesmerter. 81% av alle pasientene i materialet har ikke fått påvist noen vedvarende magelidelse de neste 4,5 årene. 2 pasienter har fått appendicitt, 4 har fått påvist gallestein. 3 har fått ventralhernier, alle var operert tidligere. 4 har fått påvist gastritt/ øsofagitt. 2 har fått påvist inflammatorisk tarmsykdom (Mb.Crohn). Videre fant vi enkelttilfeller av endometriose, ex.u, divertikulose, ureterkonkrement, tynntarmsvolvulus.1 pasient fikk senere påvist carcinoid i tynntarm med spredning til glandler 5 måneder etter innleggelsen som gav inklusjon i studien. DISKUSJON: I og med at vi har ekskludert alle innleggelser der det var gitt mer enn én diagnose uten bidiagnoser, sier denne lille studien mest om pasienter som er tidligere friske. Vi mener tallene viser at det er trygt å skrive pasienter ut med symptomdiagnose hvis man ikke har mistanke til sykdom etter klinisk undersøkelse, enkle blodprøver og enkle radiologiske- eller andre undersøkelser, og vi mener at vår praksis i forhold til utredning av pasienter med magesmerter er trygg. Appendicitt- og gallesteinsdiagnosene dukker opp fra ett til 4 år senere, og har sannsynligvis ingen sammenheng med smertene ved innleggelsen i 2008. Hos de fleste som ble skrevet ut med planlagt oppfølging ble det ikke påvist noen sykdom etter oppfølgingen heller.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

122

MALROTASJON HOS 25 ÅR GAMMEL MANN – KASUISTIKK Haug HM, Moger T Kirurgisk avdeling Lillehammer, Sykehuset Innlandet, Postboks 104, 2381 Brumunddal Bakgrunn: Malrotasjon er en tilstand hvor det i fosterlivet har skjedd en inkomplett rotasjon av tarmen. Grad av malrotasjon er avhengig av når i fosterlivet rotasjonen har stanset opp. Presentasjon kan strekke seg fra omphalocele/gastroschise til løstliggende cøkum som aldri får noen klinisk konsekvens. De fleste tilfeller oppdages i løpet av første leveår, eventuelt som tilfeldig funn ved utredning/behandling for andre tilstander, men en liten andel kan også gi symtomer i voksen alder. Kasus: en mann på 25 år ble lagt inn på medisinsk avdeling i januar-13 grunnet vedvarende oppkast gjennom 4 dager. Initialt oppfattet som gastroenteritt av fastlege, men innlagt når det var manglende bedring. Ved innkomst var han dehydrert og hadde akutt nyresvikt med kreatinin på 172. Buken var bløt og uøm. Rtg oversikt abdomen viste avføring i colon, luft til rektum. Lite tynntarmsinnhold, et lite væskespeil i epigastriet. Dagen etter ble det utført UL abdomen uten funn av påfallende patologi og gastroskopi hvor man fant en betydelig ventrikkelretensjon og det ble bedt om kirurgisk tilsyn. Klinisk var han da relativt ubesværet med lite smerter, men hadde fortsatt ikke hatt avføring og fikk kun i seg små mengder væske. Anamnestisk var det mistanke om høy ileus og det ble tatt CT samme kveld. CT fremstilte da utmerkede bilder av en malrotasjon hvor duodenum forløp ventralt for a.mesenterica superior og pancreas. Det var også abnormal plassering av colon hvor coekum lå i øvre høyre kvadrant, "ascendens" forløp horisontalt dorsalt i abdomen og transversum "virvles" inn sammen med duodenum/proksimale jejunun i en loop. Dilatert duodenum og ventrikkel proksimalt for denne virvelen. Pasienten informeres om funn og åpenbar operasjonsindikasjon. Det var ingen holdepunkter for iskemi og han ble opererert neste dag med LADDs prosedyre, appendektomi, fjerning av Meckels divertikkel og coecopexi. Det postoperative forløp var ukomplisert og han ble skrevet ut syv dager senere. Han var i velbefinnende, og svært godt fornøyd ved kontroll etter 6 uker i mars-13, og ved telefonkontakt i august. Innlegget illustreres med bilder av anatomien ved malrotasjon og bilder fra operasjonen. Konklusjon: Malrotasjon presenteres en sjelden gang i voksenlivet. Den kirurgiske prosedyren med disseksjon rundt krøsroten kan være teknisk krevende og forutsetter at man som gastrokirurg kjenner til tilstanden og den embryologiske bakgrunnen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

123

INTESTINAL MALROTASJON ETTER BARNEALDER Nymo LS, Hauss HJ, Mjåland O Gastrokirurgisk seksjon, Sørlandet Sykehus Kristiansand, P.b 416, 4604 Kristiansand Bakgrunn: Malrotasjonstilstander er velkjent innen pediatrisk kirurgi da de aller fleste får symptomer allerede som spedbarn. Symptomene skyldes enten obstruksjon av duodenum grunnet Ladd´ske bånd, midgut volvolus på bakgrunn av smal krøsrot, eller en kombinasjon av disse. Kirurgisk behandling med Ladds operasjon hvor tarmløpet legges i en non-rotasjons-posisjon med reduksjon av evt volvolus er etablert behandlingsmetode. Pasienter med malrotasjonstilstander som ikke blir diagnostisert i barnealder blir ofte gjenstand for omfattende abdominal utredning og ikke ubetydelig diagnostisk delay før diagnosen stilles. Metode: Vi presenterer 5 pasienter som har blitt operert for symptomgivende intestinal malrotasjon ved SSK i perioden 2007 -2013. Variabler for hver kasuistikk er innhentet ved gjennomgang av elektronisk pasientjournal. Resultater: Alder ved operasjonstidspunkt varierte mellom 16 og 65 år. Samtlige ble opererert med Ladds operasjon med åpen teknikk. 3 av 5 var ØH-inngrep. Det forelå midgut volvolus hos 2. Diagnosen intestinal malrotasjon var erkjent preoperativt alle 5 pasienter, og var stilt ved CT (4) og rtg ØVD/tynntarmspassasje (1). Varighet av symptomer før de kom til behandling varierte mellom 2 år og 30 år. Sprutbrekninger, kvalme og episoder med akutte abdominalsmerter var de hyppigst oppgitte symptomer, og flere hadde hyppige innleggelser for akutt abdomen. Alle 5 hadde gjennomgått omfattende utredning før diagnosen ble stilt, og en rekke differensialdiagnoser var drøftet og utredet. 5 av 5 pasienter har blitt symptomfrie postoperativt, én følges regelmessig grunnet komorbiditet iform av Crohns sykdom. Konklusjon: Intestinal malrotasjon hører med som differensialdiagnose ved utredning av residiverende akutt abdomen og obstruksjonssymptomer også hos unge og voksne pasienter. Diagnosen kan stilles ved CT.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VIDEO: LAPAROSKOPISK OPERASJON AV STRANGULERT TYNNTARM UNDER ARTERIA ILIACA EXTERNA SIN. Dumont KA*, Wexels JC *Kirurgisk avdeling, OUS Rikshospitalet Kirurgisk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum Sykehus Bakgrunn: Herniering med strangulasjon av tynntarm bak arteria iliaca externa er en sjelden tilstand hvor kun 2 kasuistikker er publisert, henholdsvis i 1978 og i 2008 (1, 2). Vårt kasus er det første kjente tilfelle som er behandlet laparoskopisk. Kasuistikk: 56 år gammel kvinne ble operert med laparoskopisk bilateral salpingoophorectomi pga mutasjon av BRCA 1 genet i 2008. Histologi viste serøst papillært adenocarcinom hvorfor hun gjennomgikk total abdominal hysterektomi, omentektomi, appendektomi, og radikalt retroperitonealt glandeltoilette. Etter det fikk hun kjemoterapi, men ingen strålebehandling. I 2012, 4 år senere, ble hun innlagt med 2 dagers sykehistorie med nyoppståtte kraftige abdominalsmerter. CT undersøkelse viste tynntarmsileus hvor tarmen var herniert inn bak a.iliaca externa sin. Pasienten ble operert som øyeblikkelig hjelp med laparoskopisk reponering av tynntarmen. Video: Demonstrasjon med videoklipp fra operasjonen. Pasienten ble utskrevet dagen etter operasjonen og har ikke hatt symptomer siden. Referanser: 1. Guba AM, Lough F, Collins GJ, et al. Iatrogenic internal hernia involving the iliac artery. Ann Surg. July 1978; 188:49-42 2. Kim KM, Kim CH, Cho MK, Jeong YY, Kim YH, Choi HS, Kim SM. A strangulated internal hernia behind the external iliac artery after a laparascopic pelvic lymphadenectomy. Surg Laparosc Endosc Percutan Tech. 2008 Aug; 18(4):417-9.

124

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

125

KVALITETSSIKRINGSDATABASE GASTROKIRURGISK AVD LILLEHAMMER Engebretsen B, Moger T Gastrokirurgisk avd, Sykehuset Innlandet Lillehammer, 2629 Lillehammer Bakgrunn Vi har i mange år gjort retrospektive undersøkelser på ulike operasjoner og presentert resultatene fra en del av disse på kirurgisk høstmøte. Vi har nå et ønske om å registrere prospektivt all operativ virksomhet ved avdelingen og månedlig ha gjennomgang av komplikasjoner som har oppstått som ledd i avdelingens kvalitetssikring. Samtidig ønsker vi å ha oversikt over avdelingens operasjoner til egen årsrapport og til utdanningsrapportene i generell kirurgi og gastrokirurgi. Metode Registrere alle operasjoner i egenutviklet database (Microsoft Access). Databasen er godkjent av personvernombudet. Pasient eller nærmeste pårørende må skrive under samtykkeskjema. Bruker ”Clavien-Dindo Classification of Surgical Complications” til å klassifisere komplikasjonene i gradene 1 – 5. Registrerer komplikasjoner oppstått innen 30 dager. Registreringen gjøres ved telefonkontakt om pasientene ikke kommer til kontroll ved kir pol eller er fortsatt innlagt. Operasjonene registreres innen hovedgruppene galle, blindtarm, lyskebrokk, ventralhernier, ca coli, øvrige tarmreseksjoner og øvrige operasjoner. Resultater Registrert 570 operasjoner fra 01.01.13 til 30.08.13. 50 % med LIS lege som hovedoperatør. 54 % elektive og 46% akutte operasjoner. Av 403 pasienter fulgt opp mtp komplikasjoner er det 21,6 % milde komplikasjoner (grad 1-3a), 6,2 % alvorlige komplikasjoner (grad 3b – 5). Kontrollene er foregått via telefon 63%, kir pol 25%, innlagt egen eller annen avd 12%. Ingen komplikasjoner Milde komplikasjoner Alvorlige komplikasjoner

Komplikasjoner korrelert til risikofaktorer Antall (prosent) ASA Alder BMI 291 (72,2%) 1,8 49 25,0 87 (21,6%) 2,1 53 24,5 25 (6,2%) 2,5 65 25,1

Knivtid (min) %Røykere %Akutte 69 24 42 89 19 48 128 32 56

Diskusjon Kvalitetssikringsdatabasen fungerer etter hensikt. Nær alle pasientene signerer samtykke. Operatør får bedre tilbakemelding og kunnskap om de operasjonene han/hun har utført både ved kontroller og ved å klikke på de ulike rapportene i databasen. Vi tror dette vil høyne kvaliteten på arbeidet som utføres og gjøre oss i stand til å gjøre endringer i behandlingen for å få redusert komplikasjonene. Pasientene er særs fornøyd med å bli fulgt opp med telefonkonsultasjon. Databasen er fortsatt under bearbeiding. Foreløpig er det utarbeidet 39 ulike rapporter i databasen. Rapportene oppdateres hver gang det legges inn nye data. Ett ”klikk” er da nok for å få en oppdatert rapport. Vi ser med spenning fram til resultater fra en enda mer fyldig database og håper å ha glede av den i lang tid framover.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

126

APPENDEKTOMIER VED UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE TROMSØ Medby E, Jacobsen Ø, Lindsetmo R O Gastrokirurgisk avd, UNN Tromsø, 9038 Tromsø Ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø endret man i 2011 retningslinjer for akutt kirurgi. Kun pasienter med etablert sepsis eller perforert hulorgan skal opereres om natten. Dette medfører at flere med antatt appendicitt må vente til neste morgen før de blir operert. Endringen er tenkt å forhindre komplikasjoner relatert til utslitt personell og for å redusere generell belastning på personell. Vi har systematisk gjennomgått alle operasjoner med antatt diagnose appendicitt i et år før og et år etter endringen. Vi ønsket å se om andelen perforerte appendicitter økte dersom flere må vente på akutt kirurgi I 2010, året før endringen ble iverksatt, ble 126 pasienter operert. Andelen kvinner var 47 %. Gjennomsnittlig alder var 35 år, median alder 30 år. 44 % ble operert med åpen tilgang. I 2011, første året etter endringen, ble 123 pasienter operert. Andelen var her 50 % kvinner. Gjennomsnittlig alder var 30 år, median på alder på 25 år. 16 % ble operert med åpen tilgang. Tiden ifra pasient ble meldt til operasjon til operasjonsstart økte ifra median 4,0 timer til median 7,0 timer. Gjennomsnitt økte ifra 5,5 timer 9,1 timer. Tiden ifra pasienter, som viste seg å ha perforert appendicitt, ble meldt til operasjon og til knivtid økte ifra median 3,5 timer til 7,0 timer. Gjennomsnittlig ifra 4,8 timer til 8,8 timer. Andelen perforerte appendicitter var i 2010 på 26 % (n=33) og i 2011 på 28 % (n=34). Vi ser altså ingen nevneverdig endring i antall perforasjoner. Andelen appendektomier om natten ble redusert ifra 58 til 20. Vi ser en økende bruk av laparoskopisk tilgang. Tross dette har ikke gjennomsnittlig operasjonstid økt, med henholdsvis 73 min (median 71 min) i 2010 og 74 min (median 68 min) i 2011. Operasjonstiden for perforerte appendicitter øker ifra gjennomsnittlig 81 min (median 80 min) til gjennomsnittlig 94 min(median 94 min) Gjennomsnittlig liggetid, 2,5 døgn, er uforandret med tanke på alle opererte tross økende andel laparoskopisk tilgang. Endringer i indikasjon for nattlig kirurgi av akutt appendicitt ser ikke ut til øke forekomsten av perforert appendicitt.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

127

ADMINISTRERING AV EN ENKELTDOSE KARBOHYDRATDRIKK UMIDDELBART FØR KIRURGI DEMPER UTVIKLINGEN AV POSTOPERATIV PERIFER INSULINRESISTENS Gjessing PF1,2, Hagve M2, Fuskevåg O-M3, Revhaug A1,2, Irtun Ø1,2 1

Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, UNN, 9038 Tromsø. 2Kirurgisk forskningslaboratorium, Institutt for klinisk medisin, UiT, 9037 Tromsø. 3Avdeling for laboratoriemedisin, Institutt for medisinsk biologi, UiT, 9037 Tromsø Bakgrunn: Akutt forbigående tap av insulinsensitivitet etter kirurgiske inngrep er en uavhengig negativ prediktor for resultat og liggetid på sykehus etter elektiv kirurgi, uavhengig av pasientens øvrige diabetiske status. Administrering av karbohydrater kvelden før inngrepet og umiddelbart preoperativt anbefales for å redusere postoperativ insulinresistens, men nødvendigheten av kveldsdosen er usikker. Målet med studien var å undersøke effekten av inntak av en enkeltdose karbohydratdrikk umiddelbart før kirurgi på utvikling av postoperativ insulinresistens og utrede underliggende mekanismer.

Material og metode: Vi verifiserte først i 4 griser at karbohydratdosen vi brukte førte til omtrent samme nivå av postprandial hyperinsulinemi (~40-60 uU/ml) som i humane studier. 32 griser (~30 kg) ble så randomisert til to kirurgi- og to kontrollgrupper hvorav en kirurgi(karbohydrat/kirurgi) og en kontrollgruppe (karbohydrat/kontroll) fikk 25 g karbohydrat 2 timer før kirurgi, mens de to siste gruppene fastet fra midnatt (faste/kirurgi og faste/kontroll) (n= 8 i hver gruppe). Grisene i kirurgigruppene fikk utført åpen totalkolektomi. D-[6,62 H2]glukose infusjon og 3-stegs hyperinsulinemisk-euglykemisk clamping for estimering av hepatisk og perifer insulinsensitivitet ble så utført sammen med repeterte målinger av stresshormoner og frie fettsyrer i blod og glykogeninnhold i muskel og lever. Resultater: Glukose infusjonsraten nødvendig for å opprettholde euglykemi (~4,5 mM) var høyere i karbohydrat/kirurgi- enn i faste/kirurgi-gruppen under lav (8,54 ± 0,82 vs. 6,15 ± 0,27 mg/kg/min, P<0,05), medium (17,26 ± 1,08 vs. 14,02 ± 0,56 mg/kg/min, P<0,02) og høy insulin infusjon (19,83 ± 0,95 vs. 17,16 ± 0,58 mg/kg/min, P<0,05), mens insulinsensitiviteten i kontrollgruppene var lik. Sammenlignet med de respektive kontrollgruppene var helkroppsglukoseopptak signifikant redusert i faste/kirurgi- (-41 %, P<0,001), men ikke i karbohydrat/kirurgigruppen (-16 %, P=0,180). Preoperativ karbohydratbehandling reduserte sirkulerende nivåer av frie fettsyrer perioperativt og under postoperativ clamping, men påvirket ikke hepatisk insulinsensitivitet, stresshormonkonsentrasjoner eller glykogeninnhold i lever og muskel. En sterk negativ korrelasjon mellom perifer insulin sensitivitet og serumcortisol kunne påvises i fastende (R=-0,692, P=0,003), men ikke i karbohydratbehandlede griser. Konklusjon: Administrering av en enkeltdose karbohydratdrikk umiddelbart før kirurgi er tilstrekkelig for å redusere utviklingen av akutt insulinresistens. Effekten kan forklares ved bedre bevart kapasitet for oksidativ metabolisering av glukose og er sannsynligvis relatert til en antilipolytisk effekt av preoperativ hyperinsulinemi som fører til mindre konkurranse fra frie fettsyrer, samt en antagoniserende effekt på de metabolske virkingene av cortisol på glukoseoksidasjonen i skjelettmuskulatur etter kirurgisk traume.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

128

PREOPERATIVT INNTAK AV KARBOHYDRATER REDUSERER DEN INFLAMMATORISKE RESPONSEN OG UTVIKLING AV INSULINRESISTENS I SKJELETTMUSKULATUR VIA DEMPING AV FOXO1-MEDIERT PDK4 PROTEINUTTRYKK Gjessing PF1,2, Constatin-Teodosiu T3, Hagve M2, Lobo DN4, Revhaug A1,2, Irtun Ø1,2 1 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, UNN, 9038 Tromsø. 2Kirurgisk forskningslaboratorium, Institutt for klinisk medisin, UiT, 9037 Tromsø. 3Metabolic Physiology Group, School of Biomedical Sciences, University of Nottingham, Nottingham, United Kingdom. 4Division of Gastrointestinal Surgery, Nottingham Digestive Diseases Centre, NIHR Biomedical Research Unit, Nottingham University Hospitals, Queen´s Medical Centre, United Kingdom Bakgrunn: Postoperativ akutt perifer insulinresistens blir i hovedsak utløst av en kirurgimediert økning i sirkulerende nivåer av cortisol og proinflammatoriske cytokiner. Preoperativt inntak av karbohydrater reduserer denne utviklingen ved å bevare muskulaturens evne til å oksidere glukose etter kirurgi, men de underliggende mekanismene er uklare. Vår hypothese var at preoperativ hyperinsulinemi etter inntak av karbohydrater demper proinflammatorisk inhibering av insulinsignalering og regulering av pyruvat dehydrogense kinase 4 (PDK4) i skjelettmuskulatur. Vi undersøkte derfor effekten av preoperativ karbohydratbehandling på inflammasjonsaktiverte proteinkinaser, insulinsignalering og utrykket av pyruvat dehydrogense kinase 4 (PDK4) isoform under kirurgi og postoperativ hyperinsulinemiskeuglykemisk clamping. Material og metode: Muskelbiopsier (m. vastus lat.) fra 16 gris randomisert til enten 200 ml av en karbohydratrik (25 g) drikk 2 timer før kirurgi (n=8) eller faste over natten (n=8) ble høstet preog postoperativt og på slutten av clamping og ble så analysert med qRT-PCR og Western blotting for måling av endring (fold change) i gen og proteinutrykk fra preoperative nivåer. Resultater: Proteinutrykket av inhibitor B kinase (-1,0 vs. 2,9-fold P<0,001), fosforylert andel av c-Jun N-terminal kinase 2 (-0,5 vs. 1,1-fold, P<0,02) og suppressor of cytokine signaling 3 (-0,6 vs. 3.2-fold, P<0.01) var redusert under clamping i den karbohydratbehandlede i forhold til den fastende gruppen. Karbohydratinntak reduserte også andelen inaktivert insulin reseptor substrat 1 (pSer307IRS1) og dempet reduksjonen i andelen inaktivert forkhead transkripsjonsfaktor 1 (pSer256 FOXO1) (fastende: -2,3-fold, P=0,05; CHO: -1,1fold, P=0,09). Den hemmende effekten av insulin på FOXO1 aktivitet ble bekreftet av en sterk korrelasjon (P<0,001) mellom endringen i aktivert Akt1 og inaktivering av FOXO1 under clamping fra preoperative nivåer. PDK4 mRNA økte (~20-fold, P<0,001) i begge grupper etter kirurgi, men sank ved insulinstimulering, spesielt i karbohydratgruppen (-40,5 vs. -22,7-fold, P<0,05). PDK4 protein var økt i den fastende gruppen og redusert i karbohydratgruppen (3,7 vs. -1,6-fold, P<0,01) og var totalt sett negativt korrelert til helkropps glukoseopptak under clamping (R=-0,66, P<0,01). Konklusjon: Preoperativt karbohydratinntak reduserer den inflammatoriske responsen, forbedrer IRS1-Akt1 insulinsignaleringen og reduserer oppreguleringen av FOXO1 aktiviteten og PDK4 proteinuttrykket i skjelettmuskulatur etter kirurgi. Dette kan forklare den protektive rollen av preoperativ karbohydratbehandling på utvikling av perifer insulinresistens etter kirurgisk traume.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

129

DEN RELATIVE BETYDNINGEN AV ULIKE REKONVALESENSMÅL OG BEHANDLINGSELEMENTER: EN UNDERSØKELSE BLANT INTERNASJONALE EKSPERTER Aahlin EK, Revhaug A, Lassen K Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Breivika Enhanced Recovery After Surgery, ERAS, er et konsept hvor evidensbasert perioperativ omsorg fører til mindre stressrespons i forbindelse med kirurgi og således redusert mortalitet og morbiditet. Konseptet inneholder multiple behandlingselementer som sammen gir en antatt synergistisk effekt. Forfatterne ønsket å undersøke den relative viktigheten av ulike behandlingselementer og rekonvalesensmål, slik de vurderes av den internasjonale ekspertisen Vi sendte ut et spørreskjema til deltakerne på den første internasjonale ERAS kongressen i Cannes, Frankrike, i oktober 2012. Vi sendte også det samme skjemaet til utvalgte forfattere av vitenskapelige artikler innenfor fagfeltet de siste fem år. Vi mottok tilsammen 165 svar. Respondentene ble inndelt etter geografisk region og profesjon. Undersøkelsen viste en slående enighet på tvers av geografi og profesjon. Følgende tre rekonvalesensmål ble gjennomgående gitt høyest score: “To be completely free of nausea”, “To be independently mobile” og “To be able to eat and drink as soon as possible”. Følgende tre behandlingselementer ble scoret høyest: “Optimizing fluid balance”, “Preoperative counselling” og “Promoting early and scheduled mobilisation.” ERAS er som nevnt et evidensbasert konsept. Således er det interessant at to av de elementene som ble scoret høyest av den internasjonale ekspertisen, (Preoperative counselling og Promoting early and scheduled mobilisation), har relativt liten grad av evidens hvis man ser i internasjonale guidelines de seneste år. Det er også interessant at funksjonell rekonvalesens, (kunne spise og drikke uten kvalme, samt bevege seg) scores høyest av internasjonale eksperter. Dette er i tråd med annen forskning på området.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

130

BEHANDLING AV UKOMPLISERT DIVERTIKULITT UTEN ANTIBIOTIKA Jakobsen GS, Schultz J, Weyessa S, Øresland T Akershus universitetssykehus, Gastrokirurgisk avdeling Bakgrunn: Divertikulitt har tradisjonelt blitt behandlet med antibiotika. En randomisert multisenterstudie med 623 pasienter (1) har imidlertid konkludert med at antibiotika ikke har noen plass i behandlingen av ukomplisert divertikulitt. Ukomplisert divertikulitt ble definert som CT verifisert venstresidig divertikulitt uten perforasjon eller abcess. De fant ingen forskjell i komplikasjoner, liggetid eller reinnleggelsesfrekvens i gruppene med og uten antibiotikabehandling. Vi ønsket derfor å fjerne antibiotika fra standardbehandling for denne pasientgruppen på AHUS. Metode: I januar 2013 innførte vi en ny behandlingsrutine uten antibiotika for pasienter med CT verifisert ukomplisert divertikulitt på AHUS. I tillegg til omtale på morgenmøter ble alle vaktgående leger på kirurgen informert per e-post den 15.01.13. Vi gjorde et søk i journalsystemet etter innlagte pasienter med diagnose K57 uten underpunkter for de første seks månedene etter endring i behandlingsrutinen, og med minimum en måneds oppfølingstid etter utskrivelse. Alle pasienter med ukomplisert eller komplisert divertikulitt ble identifisert ved journalgjennomgang. Vi registrerte liggetid, reinnleggelser, komplikasjoner og om det ble gitt antibiotika. Resultat: Mellom 15.01.13 og 15.07.13 ble 99 pasienter behandlet for divertikulitt. Alle var CT verifisert. Av 67 pasienter med ukomplisert divertikulitt fikk 19 (28%) behandling med antibiotika, fem fordi det var uttalt infeksjonsklinikk, en fordi han var immunsuprimert og tre på grunn av annen tentativ diagnose diagnose (UVI og gynekologisk infeksjon). For ti pasienter var det ikke angitt grunn til antibiotikabehandling, 8 pasienter var innlagt de første tre månedene etter innføring av ny rutine, de resterende to fikk seponert antibiotika før det var gått ett døgn. Det var ingen reinnleggelser og ingen komplikasjoner i gruppen med ukomplisert divertikulitt i observasjonsperioden. Konklusjon: Behandling av ukomplisert divertikulitt uten antibiotika kan gjøres uten økte komplikasjoner eller reinnleggelser. Betydelig endring i behandling av en vanlig tilstand lar seg enkelt gjennomføre på et stort univeristetssykehus.

1. Chabok A, Påhlman L, Hjern F, Haapaniemi S, Smedh K; AVOD study group. Randomized clinical trial of antibiotics in acute uncomplicated antibiotics. Br J Surg 2012; 99: 532–539.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

131

KOLONDIVERTIKULITT VED SYKEHUSET LEVANGER 1988-2012 Talabani A (1), Lydersen S (2), Endreseth BH (3,4), Edna T-H (1,4) (1) Kirurgisk avd., Sykehuset Levanger, Helse Nord-Trøndelag (2) Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Det Medisinske Fakultet, NTNU, Trondheim (3) Gastrokirurgisk avd. , St. Olavs Hospital, Trondheim (4) Institutt for Kreftforskning og Molekylær Medisin, Det Medisinske Fakultet, NTNU, Trondheim Bakgrunn Gjennom mange år har vi hatt inntrykk av en stadig økning i antall innleggelser for akutt kolondivertikulitt. Vi ønsket å undersøke om insidensraten for innleggelse virkelig hadde øket gjennom en periode på 25 år. Vi ville også studere reinnleggelsesraten. Metode Dette er en retrospektiv studie av alle pasienter som ble behandlet for kolondivertikulitt i perioden 1988-2012 ved sykehuset Levanger, Helse Nord-Trøndelag. I det pasientadministrative system søkte vi etter alle pasienter med diagnosekoder for kolondivertikulitt. Diagnosen ble validert ved gjennomgang av alle disse pasientenes journaler. Poisson regresjon ble brukt for å analysere faktorer som var relatert til innleggelsesraten. Resultat Totalt var det 851 innleggelser for akutt kolondivertikulitt, med insidensrate på 38,5 ( CI 35,9 - 41,1 ) per 100 000 person-år. Den var 17,9 ( CI 14,1 - 22,3 )/100 000 i perioden 1988-1992 og økte med hver etterfølgende 5-årsperiode til 29,4 ( CI 24,5 - 35,0 )/100 000, 41,6 ( CI 35,8 - 48,1 )/100 000, 51,0 ( CI 44,6 – 58,1 )/100 000 og til 51,1 ( CI 44,8 - 58,0) i perioden 2008-2012. Insidensrateratio ( IRR ) økte signifikant med 4,1% ( CI 2,6 - 5,7 ) per kalenderår hos menn og med 4,4% ( CI 3,1 - 5,7 ) hos kvinner. Insidensrateratio (IRR) per 5 årsøkning i alder økte med 3,2% ( CI 2,6 - 3,9 ) hos menn og med 5,9% ( CI 4,4 - 5,5 ) hos kvinner. Insidensen av perforert akutt divertikulitt med purulent eller fekal peritonitt økte signifikant fra 1,16 ( CI 0,37 - 2,71 )/100 000 i perioden 1988-1992 til 3,88 ( CI 2,30-6,13 ) i perioden 2008-2012. Kaplan Meier analyse av tid inntil den første reinnleggelsen for akutt divertikulitt viste en estimert reinnleggelses-rate etter ett år på 7,0% ( CI 5,1 - 9,5 ) , etter 5 år 18,0% ( CI 14,8 21,8 ) og etter 10 år på 24,6% ( CI 20,5 - 29,3 ). Konklusjon Insidensraten for innleggelse med akutt kolondivertikulitt økte 2,9 ganger fra 1988-1992 til 2008-2012, og insidensraten for innleggelse med perforert divertikulitt med peritonitt økte 3,3 ganger på 25 år. Estimert 5-års reinnleggelsesrate var 18%.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

132

STARR – ER DET EN GOD BEHANDLING AV PASIENTER MED ODS? Naeem Zahid1, Steen Buntzen2, Lilli Lundby2 Wilhelm Graf3, Birger Endreseth4 Lennander Claes5 and Tom Øresland1. 1 Akershus Universitetssykehus, 2Århus Universitetssykehus, 3Uppsala Universitetssykehus, 4 Trondheim Universitetssykehus, 5Ersta Sykehus. Introduksjon Stapled TransAnal Rectal Resection (STARR) har blitt foreslått som behandling av obstruert defekasjonssyndrom. Så langt foreligger det blandede resultater etter slik kirurgi, og det finnes ingen publiserte data fra skandinaviske sentre. Vi ønsket å se på resultater etter slik kirurgi i Skandinavia. Metode Data omhandlende symptomer, undersøkelser, funn og resultater ble samlet inn fra fem skandinaviske sykehus for alle pasienter som hadde blitt operert med STARR frem til sommeren 2012. Resultater I alt ble 57 pasienter operert med STARR. Av disse var 52 kvinner, og gjennomsnittsalderen ved operasjon var 56,6 år (Tabell 1). Femtifem prosent av pasientene hadde tidligere gjennomgått bekkenkirurgi, hvorav hysterektomi var den vanligste prosedyren. De hyppigste plagene før kirurgi var ukomplett tømming (91,4 %), behov for digital assistanse for å tømme seg (55,2 %) og behov for perineum-støtte for å tømme seg (48,3 %). Defekografi (91,4 %), anoskopi (82,8 %) og colo/sigmoideoskopi (63,8 %) var de vanligste undersøkelsene gjort i forkant av operasjon. I 86,2 % hadde det blitt funnet enten rectocele eller prolaps. TransSTARR var blitt brukt i 65,5 % av tilfellene. Mindre komplikasjoner, i form av små blødninger og postoperativ retensjon, var registrert hos 37,9 %. Kun en pasient hadde hatt en alvorlig komplikasjon, dette var en vaginal perforasjon og dannelse av rectovaginal fistel. Pasientene var blitt fulgt i gjennomsnitt 18,5 måneder, varierende mellom en til 64 måneder. Antall gjennomsnittlige symptomer falt fra 3.3 til 1.7 etter operasjon (p < 0,001). Brorparten av pasientene (63,8 %) var fornøyde med resultatet, mens 19 % trengte annen form for kirurgi for sine plager, enten i form av stomi eller ny reseksjon, en ble operert med ny STARR. Konklusjon STARR-prosedyren er forholdsvis trygg, og gir noe symptomatisk lindring til over halvparten av pasientene. Tabell 1. Symptomer før og etter kirurgi Symptomer: Før Ukomplett tømming 91.4 % Smertefull tømming 34.5 % Brukte >15 min på tømme seg 44.8 % Behov for perineum-støtte 48.3 % Behov for digital assistanse 55.2 % Behov for klyster 25.9 % Ikke klart å tømme seg 3.4 % Inkontinens 31.0 % Gjennomsnittlig antall symptomer 3.3

Etter 51.7 % 22.4 % 24.1 % 13.8 % 22.4 % 10.3 % 5.7 % 22.4 % 1.7

p-verdi <0.001 0.035 0.002 <0.001 <0.001 0.006 0.330 0.084 <0.001

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

133

LAPAROSKOPISK VENTRAL NETTREKTOPEXI – EN KVALITETSKONTROLL PÅ AKERSHUS UNIVERSITETSSYKEHUS Loge E, Heggelund T, Larsen GA, Naimy N, Færden A, Øresland T Avd for Gastrointestinal Kirugi, Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog Bakgrunn og mål: Optimal kirurgisk metode for rektalprolaps er uavklart. I tillegg til prolapset har mange pasienter annen bekkenmorbiditet. Mange pasienter har også obstruert defekasjon og/eller fekal inkontinens. Vi ønsker spesielt å sammenlikne symptomene mellom de som er operert for internt rektalprolaps vs eksternt rektalprolaps. Material og metode: I perioden 2010 – januar 2013 ble det operert 35 kvinner (60 år (19 – 84 år)) med laparoskopisk ventral rektopexi med biologisk nett på Ahus. Vi har gått gjennom journalene og brukt standardiserte spørreskjemaer angående obstruert defekasjon syndrom (ODS) (0 – 31 p, 31 p mest plager), fekal inkontinens (FI) (0 – 32 p, 32 p mest plager) og livskvalitet (QoL) (3 – 30 p, 30 p best) preog postoperativt ved kontroll eller telefonintervju inntil 3 år etter operasjon. Resultater: Av pasientene hadde 12 internt, 18 eksternt og 5 residiv av sitt eksterne rektalprolaps. Liggetid var 3 døgn (1 – 7). Rapporterte komplikasjoner er en rektovaginal fistel en UVI, en nosokomiell pneumoni, ett spinalprolaps L5/S1, ett ventralhernie og en gikk et år til kontroll for rift i vagina. En fikk påvist residiv av rektalprolaps, to rapporterte residiv av rektalprolaps over telefonkonsultasjon og en er død, av ukjent grunn. Tabell 1, T1 = første postoperative måling (1 –37 mnd), T2 = 2 postoperative måling (7 –37 mnd), verdier er medianer, antall målinger i parentes. Konklusjon: På tross av få preoperative data og få målinger postoperativt virker det som at funksjonscore er god kort tid etter operasjon, men så gradvis forverres. Den mest markante PreOP T1 T2

Eksternt prolaps QoL ODS 12 (9) 9,5 (9) 19 (13) 8 (13) 17 (3) 10 (5)

FI 26 (7) 7 (14) 14 (5)

Residiv prolaps QoL ODS 18 (1) 24 (3) 3,4 (3) -

FI 27,5 (2) 10,3(3) 22 (1)

bedring sees i FI score hos de med eksternt og residivert prolaps.

Intern prolaps QoL ODS 9 (5) 17 (5) 22 (11) 8 (11) 19 (3) 2 (3)

FI 19 (5) 9,1 (11) 17,5 (4)

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

134

REKTAL PROLAPS RESEKSJON MED PERINEAL STAPLING TEKNIKK. Lauzikas G., Bock G., Wiborg J., Thorne H. Gastrokirurgisk enhet, Sykehus Telemark HF, Skien Bakgrunn: Rektal prolaps er en sosial belastende sykdom og det kan være sværtpleie krevende hos eldre skrøpelige pasienter. I denne pasientgruppen er det ønskelig å etablere en trygg, effektiv og skånsom kirurgisk behandling for tilstanden. Metode: Eldre, skrøpelige høyrisiko pasienter med rektal prolaps behandles vanligvis med ulike perineale inngrep. Vi har etablert modifisert Altemeier prosedyre hvor endetarmen resiseres med stapling teknikk. Alle pasienter ble operert i narkose og gynleie. Det ble brukt lineal stapler GIA og TA. Prolapset ble trukket ut i full lengde og tarmen spaltet i posisjon kl 9 og 3 med GIA. Fremre og bakre leppe ble staplet med TA og resisert. Operasjonstid, liggetid, perog postoperativ komplikasjonsrate og kurativt resultat ble analysert. Observasjonstiden er 6 33 måneder. Resultater: 8 pasienter ble operert fra november 2010 til april 2013. Alle var kviner fra 58 - 89 år. Gjennomsnittlig 77 år. Operasjons tid 25 min (8 – 60 min). Liggetid 3 dager (1 – 6). Komplikasjoner: 1(12,5%) pasient fikk en postoperativ blødning som ble behandlet konservativ. Residiv: 1(12,5%) pasient ble reoperert etter 13 måneder, pga residiv. En spørreundersøkelse som ble gjennomført viste at en pasient hadde mindre smerter periodevis mens øvrige 7(87;5%) var smertefri. 2(25%) pasienter hadde tidvis minimal avføringslekkasje. 5(62,5%) pasienter var god fornøyd med operasjons resultatet. 2 av pasientene var demente og kunne ikke svare, mens sykepleier på respektive aldershjem var fornøyd med resultatet. En pasient var misfornøyd pga tendens til urinretensjon samt obstipasjonsplager. Konklusjon: Pasientmaterialet er lite og resultatene må tolkes med varsomhet. Rektal prolaps med stapling teknikk er et enkelt, effektivt inngrep forbundet med lav risiko hos eldre skrøpelige pasienter, hvor mer omfattende inngrep er forbundet med høy risiko for postoperativ morbiditet/mortalitet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

135

TRANSPERINEAL INJEKSJON AV AUTOLOGT FETT SOM BEHANDLING AV PERSISTERENDE RECTOVAGINALE FISTLER Norderval1 S, Weum S2, de Weerd L3 1

Gastrokirurgisk avdeling, 2 Radiologisk avdeling, 3 Ortopedi- og plastikkirurgiavdelingen, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø. Bakgrunn: Rectovaginal fistel kan oppstå blant annet etter obstetrisk fødselsskade, bestråling og/eller kirurgi, perianal abscess og Morbus Crohn. Behandlingen er vanligvis kirurgisk lukking, supplert med biologisk behandling ved Crohn-etiologi. Hos en del pasienter residiverer imidlertid fistelen tross gjentatte prosedyrer. Autolog fettvevsinjeksjon er en etablert plastikkirurgisk metode for vevsoppbygging. Fettvev inneholder preadipocytter som har høy toleranse for iskemi og som induserer angiogenese. Vi har tidligere rapportert om vellykket behandling med autolog fettinjeksjon hos en pasient med rectouretroperineal fistel. Mål: Vi ønsket å undersøke om transperineal injeksjon av autologt fett kunne føre til lukking av persisterende rectovaginal fistel der tidligere forsøk med konvensjonell behandling var mislykket. Materiale og metode: 3 kvinner med rectovaginal fistel ble tilbudt behandling med injeksjon av autologt fett etter evaluering med klinisk undersøkelse og MR bekken. Pasient 1: fistel etter obstetrisk grad 4 sfinkterrupur. Et år senere behandlet med fremre analplastikk med residiv av fistel, anlagt stomi. Deretter 2 forsøk med mucosa advancement lapp og 2 forsøk med simpel lukning. Stomi tilbakelagt med residiv av fistel. Anlagt fistelplugg fortsatt uten tilheling av fistel. Pasient 2: fistel etter obstetrisk grad 4 sfinkterrupur, forsøkt lukket 2 ganger med mucosa advancement lapp før anlagt stomi. Deretter fasciocutan lyskelapp og senere revisjon av denne uten at fistelen tilhelet. Pasient 3: Morbus Crohn, abscess og utvikling av rectovaginal fistel. Raskt residiv etter mucosa advancement lapp, og ingen tilheling ved behandling med adalimumab. I generell narkose under antibiotikadekke ble fistelen skrapet med skarp skje. Omlag 150 ml fettblanding ble høstet fra abdomen, sentrifugert og injisert transperinealt rundt fistelen før fistelkanalen ble kuttet med kanylen slik at fett ble presset inn mellom de to fisteldelene. Fistelåpningen i vagina ble lukket. Postoperativt antibiotika og C-vitamin per os i en uke. Resultater: Gjennomsnittlig injisert fett pr prosedyre var 87 ml (50-110). Fistlene tilhelet hos alle pasientene; etter en behandling hos pasient 2, og hos de to andre pasientene etter ytterligere en behandling 6 uker etter første behandling. Gjennomsnittlig oppfølgingstid var 29 mnd (1947). Pasienten med stomi fikk denne lagt tilbake 4 mnd etter fettinjeksjonen. Konklusjon: Transperineal injeksjon av autologt fett synes å være et behandlingsalternativ ved rectovaginale fistler hvor annen kirurgi ikke har før til lukking. Behandlingen er mini-invassiv og kan gjøres som dagkirurgi. Vi har nå begynt å behandle vanskelige anorektale fistler med denne metoden, og forløpige resultater er svært lovende.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

136

SAKRALNERVEMODULERING SOM BEHANDLING FOR ANAL INKONTINENS HOS PASIENTER MED ILEOANALT RESERVOAR Rydningen M, Lindsetmo RO, Norderval S Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Bakgrunn: Noen pasienter med ileoanalt reservoar (IAA) opplever funksjonssvikt med økt tømningsfrekvens, urge, inkontinens og nattlig siving. Sakralnervemodulering (SNM) er i dag en etablert behandlingsform for anal inkontinens dersom konservativ behandling ikke har tilstrekkelig effekt. Utprøving av SNM hos en pasient med IAA og samtidig anal inkontinens er imidlertid så langt kun beskrevet i en kasustikk fra 2011. Vi ønsket å undersøke om sakralnervemodulering (SNM) kan redusere inkontinens og tømningsfrekvens hos pasienter med IAA der konservative behandlingsforsøk ikke har hatt tilstrekkelig effekt.. Metode: Pasienter med IAA og betydelig avføringslekkasje (St Marks score 12) på tross av optimal konservativ behandling ble tilbudt utprøving med SNM. Pasientene ble utredet med 3D anal ultralyd og scopi av reservoaret. Grad av inkontinens og tømningsfrekvens ble registrert ved St Marks score og avføringsdagbok ført over 2-3 uker. Pasientene gjennomførte deretter en 3 ukers test med SNM og ekstern nervestimulator. Positiv test ble definert som 50% reduksjon i inkontinensepisoder basert på avføringsdagbok utfylt under testperioden. Ved positiv test ble pasientene tilbudt implantasjon av Interstim® nervestimulator. Resultater: Fra 2009 til 2013 ble 6 pasienter (3 menn og 3 kvinner) med IAA og betydelig anal inkontinens testet med SNM. Alle pasienten hadde en positiv test og fikk implantert permanent nervestimulator. Gjennomsnittlig tid fra anleggelse av reservoar til behandling med SNM var 15 år (spredning 7-33). Gjennomsnittlig antall tømninger pr uke ble redusert fra 59 (SD ± 8.2) før SNM mot 29 (SD ± 8.0) under SNM-test (p=0.002), noe som innebærer en reduksjon fra 8 til 4 tømninger daglig. Ukentlige episoder med urge ble redusert fra 20 (SD ± 12.8) til 0.5 (SD ± 1.2) under SNM-test (p=0.014). Antall dager med lekkasje per uke ble redusert fra 6 (SD ± 1.3) før SNM til 1 (SD ± 1.3) under SNM-test. Ved oppfølging 1 måned etter implantasjon av nervestimulator var gjennomsnittlig St Marks score redusert fra 18 (SD ± 3.9) før behandling til 7 (SD ± 2.8)(p=0.001). Før behandling rapporterte alle pasientene om urge, mens 1 måned etter implantasjon anførte ingen av pasientene urge (p=0.002). 4 av pasientene har i tillegg gitt uttrykk for at færre nattlige tømninger har gitt bedre søvn, mer overskudd og bedre livskvalitet. Konklusjon: SNM synes å være et mulig behandlingsalternativ hos pasienter med dysfunksjonelt IAA med anal inkontinens, urge og hyppige tømninger, og slik behandling bør vurderes før eventuell fjerning av reservoar og etablering endeileostomi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

137

REVISJON AV KONTINENTE ILEOSTOMIER VED AHUS Sunde M, Øresland T, Færden AE Akershus Universitetssykehus, Gastrokirurgisk avdeling, 1478 Lørenskog. Introduksjon Kontinente ileostomier er belastet med intubasjonsvansker og insuffisiens i kontinensmekanismen, og har grunnet dette en høy reoperasjonsrisiko. Vi har sett på resultatene etter revisjon av kontinente ileostomier ved vårt sykehus. Pasienter og metode Vi har gjort et retrospektivt journalsøk og sett på alle pasienter som mellom 2007 og 2012 har gjennomgått revisjon av sin kontinente ileostomi. I tillegg har vi telefonintervjuet pasientene om deres tarmfunksjon. Resultater I denne perioden er det gjort totalt 8 revisjoner hos pasienter med kontinente ileostomier, 2 av disse var primært operert på Ahus. Indikasjon for revisjon var intuberingsproblemer hos 4, lekkasje hos 2, og både intubasjonsproblemer og lekkasje hos 2. Hos 3 pasienter ble det gjort nykonstruksjon av nippel, hos 4 nippelrevisjon og hos én pasient refiksasjon av reservoaret. Én pasient ble behandlet med AB postoperativt grunnet sannsynlig intraabdominal infeksjon. 5 pasienter krevde ytterligere 1 revisjon, 1 pasient har gjort 2 ytterligere revisjoner. Én pasient ble konvertert til endeileostomi 4 mnd etter operasjon på annet sykehus. Median oppfølgningstid på pasientene er 2 år [1-6]. 6 av 8 pasienter har svart på telefonintervjuer. Fem av de seks har sin kontinente ileostomi i dag. To angir intubasjonsproblemer, én av disse har et parastomalt brokk. Én angir lekkasje. Median antall tømninger per dag er 4,5 [4-15]. Alle pasientene angir situasjonen som bedre enn sammenlignet med før revisjon. Konklusjon Revisjoner hos pasienter med dårlig funksjon på sin kontinente ileostomi er i de fleste tilfeller forbundet med et godt funksjonelt resultat og den kirurgiske morbiditeten kan holdes lav.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

138

REOPERASJON AV BEKKENRESERVOARER VED AHUS Sunde M, Øresland T, Færden A. E. Akershus Universitetssykehus, Gastrokirurgisk avdeling, 1478 Lørenskog. Introduksjon Bekkenreservoarkirurgi er assosiert med langtids failure rate 10-15 %.1 En del av pasientene som risikerer failure kan unngå dette med ”redo-surgery” (reservoaret tas opp fra bekkenet og sys for hånd til analkanalen etter at bekken-patologien er korrigert). Vi har sett på resultatene etter slik salvage surgery ved vårt sykehus. Pasienter og metode Vi har gjort et retrospektivt journalsøk og sett på alle pasienter som mellom 2007 og 2012 har vært igjennom reoperasjon av IPAA. I tillegg har vi telefonintervjuet pasientene og klassifisert deres tarmfunksjon i henhold til Oresland score. (1-16, høyere tall gjenspeiler dårligere funksjon) Resultater Det er gjort abdominoperineal reoperasjon på 11 bekkenreservoarpasienter, alle er henvist fra andre sykehus. 7 har UC, 3 har FAP, 1 har Hirschprung. Median alder ved redo operasjon var 54 år [25-73], gjennomsnittlig alder på reservoar var 15,5 år. Operasjonsindikasjon var malfunksjon (5), fistel (2), dysplasi (2), inflammasjon (1), og bekkenfibrose (1). 5 pasienter fikk rekonstruert reservoaret. Hos 4 pasienter ble bekkenreservoaret fjernet og man anla endeileostomi, hos 3 av disse var preoperativ hensikt å lage nytt reservoar. To ble konvertert til kontinent ileostomi. Én pasient fikk bekkenabscess i det postoperative forløpet, denne ble drenert perkutant og behandlet med antibiotika. Hos øvrige pasienter ingen alvorlige komplikasjoner. Median oppfølgningstid på pasienter som har fått rekonstruert reservoaret er 24 måneder. Én av fire opplever lekkasje om dagen, ingen opplever lekkasje på natten, ingen opplever urgency. Alle angir langt bedre funksjon etter redo operasjon. Median funksjonsscore er 3,5 [3-11]. Vår bakgrunnspopulasjon av bekkenreservoaropererte (n=69.) scorer median 6 med en medianoppfølgningstid 84 mnd. De resterende 6 pasientene oppgir også bedret situasjon etter operasjon. Ingen av de to som ble konvertert til kontinent ileostomi opplever intubasjonsproblemer, ingen lekker avføring. Én av de fire pasientene som fikk endeileostomi opplever lekkasje fra stomien to til tre ganger i måneden. Konklusjon Reoperasjoner hos pasientene med dårlig reservoarfunksjon er i de fleste tilfeller forbundet med et godt funksjonelt resultat og den kirurgiske morbiditeten kan holdes lav .

Wasmuth HH, Tranø G, Wibe A et al. Failed pelvic pouch substituted by continent ileostomy. Colorectal Dis. 2010 Jul;12(7 Online):e10913

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

139

KORRELASJON MELLOM RESERVOARFUNKSJON OG SEKSUALFUNKSJON HOS PASIENTER MED IPAA Sunde M, Ă&#x2DC;resland T, Naimy N, FĂŚrden A.E. Akershus Universitetssykehus, Gastrokirurgisk avdeling, 1478 LĂ¸renskog. Hensikt: Se pĂĽ sammenhengen mellom postoperativ seksualfunksjon og reservoarfunksjon hos pasienter som har fĂĽtt anlagt bekkenreservoar. Metode: Alle pasienter som er operert med bekkenreservoar mellom januar 2000 og juni 2012 ved Akershus Universitetssykehus har blitt tilsendt validerte spĂ¸rreskjemaer angĂĽende deres seksualfunksjon (kvinner/pisq, menn/IIEF-5). Reservoarfunksjon er klassifisert etter Oresland score gjennom et telefonintervju(1-16, 16 angir dĂĽrlig pouch funksjon). Resultat. 55 ut av 86 pasienter svarte (64%); 37 menn med median alder 47 [15-68] og 18 kvinner med median alder 44,5 [32-68]. Median oppfĂ¸lgningstid var 7 ĂĽr. Pasientene som ikke svarte er like med tanke pĂĽ alder, kjĂ¸nn, oppfĂ¸lgningstid og antall komplikasjoner. Det har ikke vĂŚrt noen pouch failures. Median reservoarfunksjonsscore var 6 for bĂĽde kvinner [3-9] og menn [1-11]. Fire menn hadde alvorlig erektil dysfunksjon, de var alle > 60, (funksjonsscore 5, 7, 10). To menn hadde moderat erektil dysfunksjon, ĂŠn av dem var > 60, (funksjonsscore 3, 9). Ingen av dem opplevde septiske bekkenkomplikasjoner postoperativt. Blant kvinnene var det en svak tendens til redusert seksualfunksjon blant de med dĂĽrligere pouch funksjon. (Outlyer medregnet, som selv hevdet tap av seksualfunksjon skjedde etter reservoaroperasjon). Ă&#x2030;n av kvinnene med dĂĽrlig pouch funksjon opplevde septiske bekkenkomplikasjoner bĂĽde <30 og >30 dager postoperativt.

Konklusjon: Det er tilsynelatende ingen ĂĽpenbar korrelasjon mellom redusert seksualfunksjon og dĂĽrlig reservoarfunksjon hos menn som har fĂĽtt anlagt IPAA. Hos kvinner sees en svak tendens til redusert seksualfunksjon hos pasientene med dĂĽrlig reservoarfunksjon. Seksualfunksjonen til de reservoaropererte pasientene var like god/ bedre enn den norske normalpopulasjonen2. Â Â? Â?Â? Â?Â Â? Â?Â Â&#x20AC;Â&#x201A;Â&#x192; Â Â? Â? Â&#x201E; Â&#x2026; Â&#x2020; Â?Â&#x20AC;Â&#x201A;Â&#x2021;Â&#x2C6;Â&#x201A; Â&#x201A; Â? Â&#x2030; Â? Â&#x160; Â&#x2026; Â&#x2020; Â&#x160; Â? Â Â&#x192;Â&#x20AC;Â Â&#x2039;

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

140

PEDUNKULERTE ADENOMER OG ADENOCARCINOMER I REKTUM – DIFFERENSIALDIAGNOSTISKE UTFORDRINGER Beuke, AC; Waage, JER; Pfeffer, F Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus. Bakgrunn. Korrekt stadieinddeling av benigne og maligne rektale tumorer er avgjørende for å kunne tilby pasienter optimal individualisert behandling. Særligt de pedunkulerte adenomer utgjør en diagnostisk utfordring da de kan være vanskelig å vurdere både klinisk og bildediagnostisk. Endorektal real-time elastografi (eRTE) utført i forbindelse med endorektal ultrasonografi (ERUS) visualiserer vevets elastisitet (strain) som respons til en ytre stressor. Forskjell i elastisiteten kan beskrives ved å beregne strain ratio (SR) mellom et område med referansevev og tumorvev. Metoden har vist lovende resultater for sessile tumorer. Hovedmålet med denne studie var å evaluere nøyaktigheten (accuracy) til eRTE, ERUS og MR med hensyn til å skille mellom pedunkulerte adenomer og pedunkulerte adenocarcinomer i rektum. Materiale og metode. Femten pasienter med pedunkulerte rektale tumores ble inkludert prospektivt. Alle pasienter gjennomgikk standard klinisk undersøkelse i tillegg til ERUS og elastografi. Tretten av de inkluderte pasienter gjennomgikk også MR-undersøkelse. Den endelige diagnosen ble basert på den histopatologiske undersøkelse af reseksjonspreparatet. Elastografi-undersøkelsen ble utført med en rektal-probe som muliggjør sykliske kompresjoner av de rektale strukturer. Elastografi-undersøkelsen ble kvantifisert med median SR av fem konsekutive målinger. Cut-off for å skille mellom benign vs. malign ble satt på 1.25. Sensitivitet, spesifisitet, accuracy, positiv prediktiv verdi (PPV), negativ prediktiv verdi (NPV) og likelihood ratio (LR) ble beregnet for digital rektal eksamination (DRE), rektoskopi, SR cut-off, ERUS og MR. Resultater. Den histopatologiske undersøkelse fant 10 benigne adenomer og 5 tilfelle med adenocarcinom (4 pT1 og 1 pT3). Ingen af de diagnostiske testene gav tilfredsstillende nøyagtighet. SR cut-off, rektoskopi og MR-scanning viste alle lav eller meget lav spesifisitet, medens sensitiviteten for biopsi, DRE og ERUS også var lav eller meget lav. Ved DRE var det ikke muligt at nå 7/15 tumorer, 6 ble korrekt diagnostiseret, mens 2 adenocarcinomer ble fejldiagnostiseret som adenomer. Rektoskopi diagnostiserte 8/10 adenomer og 1/5 adenocarcinomer. Sensitivitet Spesifisitet Accuracy PPV NPV LR

DRE 0.00 1.00 0.75 ----0.75 -----

Rektoskopi 0.20 0.80 0.60 0.33 0.67 1

Biopsi 0.20 1.00 0.73 1.00 0.71 ----

SR cut-off ( 1.25) 0.80 0.50 0.60 0.44 0.83 1.6

ERUS 0.00 0.89 0.67 0.00 0.73 0.00

MR 1.00 0.00 0.38 0.38 ----1

Konklusjon. Ingen av de diagnostiske testene i denne studien kunne bidra vesentlig til differensialdiagnostisering mellom pedunkulerte adenomer og adenocarcinomer i rektum. Såfremt rektoskopi undersøkelse viser at tumoren er teknisk passende for transanal reseksjon synes det ikke indisert med ytterligere diagnostiske undersøkelser.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

141

ENDOSKOPISK MUCOSAL RESEKSJON AV BENIGNE OG PRE-MALIGNE ADENOMER I COLON OG RECTUM Rushfeldt C, Norderval S, Lindsetmo R Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø Bakgrunn Store, bredbasede colon- og rectumadenomer som ikke har vært egnet for slyngereseksjon ved den primære, diagnostiske coloskopi, blir regelmessig henvist gastrokirurgiske avdeling for vurdering. Vi har i.l.a. det siste året introdusert teknikker for endoskopisk reseksjon av slike neoplastiske adenomer for bedre diagnostikk og som et mulig alternativ til colon- eller rectum reseksjon. Vi viser bilder og resultater fra våre første pasienter som har gjennomgått denne type tilnærming. Metoder Ti pasienter ble fortløpende registrert prospektivt i en database. Behandlingen ble gjennomført som dagkirurgi i sedasjon eller generell anestesi. Samtlige pasienter ble fulgt opp med kontroller etter avsluttet behandling. Resultater Sju pasienter var henvist med lavgradig intraepitelial neoplasi i biopsier fra tumor, én med mulig høygradig neoplasi og hos to var målet å fjerne reseksjonstomten etter at det var blitt påvist høygradig neoplasi i tidligere fjernede polypper; en med usikker fri reseksjonsrand og en med infiltrasjon i stilken men med sikker fri reseksjonsrand. Fem lesjoner var lokalisert i rectum, to i sigmoid, én i descendens og to i coecum. Per 30/8-13 er sju pasienter ferdigbehandlet etter 1-2 endoskopiske seanser, to pasienter avventer supplerende prosedyre p.g.a. stor utbredelse av sine adenomer mens én pasient ble henvist kirurgi p.g.a. adenocarcinom i preparatet. Prosedyrene ble komplisert med én perforasjon som ble klipset umiddelbart uten videre komplikasjoner samt én sen-blødning (etter tre døgn) behandlet med to poser erytrocytt-infusjon. Konklusjon Endoskopisk mucosal reseksjon er teknisk krevende og innebærer risiko for tarmperforasjon.Teknikken kan gi sikre histologiske resultater ved at lesjonen kan fjernes i sin helhet endoskopisk og metoden kan være potensielt kurativ når invasiv cancer ikke blir påvist. Primær tarmreseksjon kan dermed unngås. I rectum vil endoskopisk reseksjon være et supplement til transanal endoskopisk mikrokirurgi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

142

INSIDENSRATE SOM INDIREKTE INDIKATOR FOR FORANDRING I PATOLOGI STAGING- DATA FRA NORSK KREFTERGISTERET Bakgrunn: I begynnelse av nitti tallet ble det publisert flere studier som viste at cellegiftbehandling bedret overlevelse hos pasienter med stadium III tykktarmskreft. I Norge har cellegiftbehandling blitt standart behandling for disse pasientene fra 1997. Mål: Å vise hvordan etablering av cellegiftbehandling påvirker insidensrate for lokal og regional tykktarmskreft dvs. patologisk staging av sykdom. Material og metode: Data om insidensrate, kumulativ risiko og overlevelse ble hentet fra Kreftergisterets insidensdatabase. Kreftregistret har definert lokal sykdom som tykktarmskreft uten lymfeknutemetastaser unntatt T4N0M0 stadiet. Regional sykdom er derimot definert som tykktarmskreft med lymfeknutemetastaser uansett T stadiet og i tillegg kommer det inn T4N0M0 stadiet. Resultater: Insidensrate for tykktarmskreft i Norge i 2010 var 26.2 per 100.000 person / år, med en kumulativ risiko for utvikling av tykktarmskreft ved 75 år på 2.7% for kvinner og 3% for menn. Med over 2500 nye tilfeller av tykktarmskreft i 2010 og 1188 dødsfall, er tykktarmskreft fortsatt den nest vanligste dødelige kreft i Norge (for begge kjønn).Fem-års totaloverlevelse for tykktarmskreft i perioden mellom 2006-10 var 60.9% for menn og 62.7% for kvinner. I samme periode en femårs overlevelse for lokal sykdom var rundt 87% og for regional sykdom 75%. En brå divergens på over 10% kan observeres i insidensrate for lokal og regional sykdom fra 1995. I samme tidspunkt er femårs overlevelse for lokal og regional sykdom blitt forbedret ca. 10% (figur 1.). Konklusjon: Denne raske endringen i insidensrate for lokal og regional tykktarmskreft på nitti tallet er mye mer forenlig med endringer i patologisk staging, enn med selve tumor biologi. Sannsynligvis, mulighet for cellegiftbehandling av regional sykdom (stadium III) har resultert i større oppmerksomhet hos patologene ved undersøkelse av preparater mtp. lymfeknutemetastaser. Fig. 1 Insidens og overlevelse rate for lokal og regional tykktarmskreft hos kvinner- data fra Kreftregistret

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

143

LYMFEKNUTE SPREDNING SOM RISIKO STRATIFISERING VED KOLOREKTAL KREFT Seeberg LT1,2, Brunborg C3, Hugenschmidt H¹, Waage A¹, Brudvik KW4,1, Bjørnbeth BA¹, Wiedswang G¹ Gastrokir avd1, Avdeling for biostatistikk, epidemiologi og helseøkonomi3,OUS, Gastrokir avd Sykehuset i Vestfold2, Gastrokir avd Diakonhjemmet Sykehus4 INNLEDNING: Tumor vekst ved kolorektal kreft er oppfattet som sekvensiell med malign transformasjon i tarm mucosa, infiltrasjon i tarm, spredning til lymfeknuter og metastasering til organer som lever/lunge. Dette avspeiles i TNM klassifiseringen som benyttes som risikostratifisering. N+ stadium gir indikasjon for adjuvant kjemoterapi ved kolon kreft. En parallell metastaseringmodell utfordrer nå den sekvensielle og tilsier at metastasering foregår på alle trinn i tumor utviklingen. Vi har sett på TNM status i primærtumor hos pasienter med kolorektale levermetastaser. MATERIALE OG METODE: I perioden 2008-2011 ble pasienter med kolorektale levermetastaser henvist til kirurgisk behandling ved OUS fortløpende inkludert i en prospektiv studie. Totalt 194 pasienter ble inkludert, behandlet og fulgt poliklinisk i 22 (1-61) mnd. Av disse 194 pasientene, hadde 59 pasienter ingen spredning til lymfeknutene ved histologisk undersøkelse av primærtumor. Ved gjennomgang av journalene hadde 12 fått neoadjuvant radio- og/eller kjemoterapi med sannsynlig downstaging av lymfeknutene. De gjenværende 47 relle N0 pasientene utgjorde 25% av pasient kohorten med levermetastaser. Disse pasientene er sammenlignet med N+ pasientene mhp bakgrunnsvariabler, behandling, forløp og overlevelse. RESULTAT: N0 pasientene hadde samme alders- og kjønnsfordeling som N+ gruppen. 80% av N0 pasientene hadde kolon kreft, mot 59% av N+ pasientene. Det var ingen forskjell i antall lymfeknuter analysert mellom de to gruppene; 13(7-53) ved kolon kreft og 15(5-23) ved primær rektum kreft. Andelen T2 tumor var 30% i N0 gruppen og 3% i N+ gruppen. Andel med metakrone levermetastaser var 53 % i N0 gruppen, signifikant høyere enn 28% metakrone levermetastaser i N+ gruppen. I løpet av observasjonstiden fikk 23 N0 pasienter residiv og 10 døde. Tid til residiv og død var ikke signifikant forskjellig mellom N0 og N+ gruppen, med separat analyse for synkrone og metakrone levermetastaser. KONKLUSJON: I vårt materiale med 194 pasienter med kolorektale levermetastaser, hadde 1/4 av pasientene negativ lymfeknutestatus ved histologisk undersøkelse av primærtumor. Det var signifikant flere med metakrone levermetastaser i N0 gruppen. Disse funn støtter teori om at systemisk spredning kan skje tidlig i kreft utviklingen og peker på behov for bedre prognostiske markører enn lymfeknute status ved kolorektal kreft.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

144

DOES GEWF SOLUTION IMPROVE LYMPH NODE HARVEST IN COLORECTAL CANCER SPECIMENS WITH AND WITHOUT NEOADJUVANT THERAPY? BĂ¸rretzen A.1, Pfeffer F.2,3, Leh S.1,3 1

Department of Pathology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway Department of Surgery, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway 3 Department of Clinical Medicine, University of Bergen, Norway 2

Objective: Accurate assessment of lymph node status in colorectal cancer resections has both prognostic significance and therapeutic consequence. We examined the effect of GEWF solution (glacial acetic acid, ethanol, water and formaldehyde) on overall lymph node yield, positive tumor lymph node yield and possible upstaging. Methods: Colorectal cancer specimens (n=456) between January 2010 and December 2012 were fixed either in formalin or GEWF solution and lymph node yield was compared. Results: Mean lymph node count per colonic and rectal specimen without neoadjuvant therapy increased from 17.1 to 22.3 and 16.2 to 20.6 respectively by fixation in GEWF solution (p < 0.05). There was no significant difference in mean lymph node count regarding rectal specimens with neoadjuvant therapy fixed either in formalin (15.1) or GEWF solution (16.4). Mean positive lymph node count did not differ significantly between formalin and GEWF fixation in colonic (2.0 vs.1.4) and rectal specimens without neoadjuvant therapy (1.4 vs. 1.1) or rectal specimens with neoadjuvant therapy (1.2 vs. 1.0). Conclusion: Lymph node count was adequate using conventional formalin fixation. Though significantly increasing mean lymph node harvest, GEWF solution did not increase positive lymph node count and did not lead to upstaging.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

145

VIDEO PRESENTASJON AV LAPAROSKOPISK ANATOMISK KORREKT D3 RESEKSJON FOR HØYRESIDIGCOLON CANCER Næsgaard JM1, Edwin B2, Stimec B3, Bakka A4, Ignajtovic D1,4 1

Gastrokirurgiskavdeling, Sykehus i Vestfold, Tønsberg Interventionsenteret, OUS - Rikshospitalet, Oslo 3 Faculty of Medicine, Department of Cellular Physiology and Metabolism, Anatomy Sector, University of Geneva 4 Avdeling for Gastrokirurgi, Akershus Universitetsykehus, Lørenskog

Bakgrunn: Arbeidet på D3 prosjekt begynte i 2009. Prosjektet “Safe Radical D3 Right Hemicolectomy for Cancer through Preoperative Biphasic Multi-detector Computed Tomography (MDCT)” har fått etisk komite tillatelse fra REK Sør-Øst nummer 2010/3354 I 2010, og er registrert på ClinicalTrials.gov May 9th 2011. (http://clinicaltrials.gov/ct2/show/NCT01351714). Så langt er det tre sykehus som inkluderer pasienter i denne multisenterstudien (Sykehuset i Vestfold, Ahus og Haukeland universitetssykehus) og det er nå inkludert over 100 pasienter. De fleste av disse operasjonene er gjort med åpen kirurgisk tilgang, mens to er operert laparoskopisk assistert gjennom singel-port. Operasjonen vi skal vise er det første laparoscopiske anatomisk korrekt D3 reseksjonen. På grunnlag av preoperativt rekonstruert 3D CT som viste fordelaktig anatomi i tynntarmskrøset med henblikk på laparoscopisk kirurgi, ble pasienten valgt ut. Pasienten var en 70 år gammel kvinne med BMI på 28 og hadde ASA 2. Det laparoscopiske inngrepet varte i ca. fem timer og peroperativ blødning var 200 ml. Hun ble skrevet ut i velbefinnende tredje postoperative dag. Tre dager etter utskrivelse ble hun reinlagt med febrilia og redusert almenntilstand. CT viste noe væske til høyre i abdomen. Hun kom seg raskt på antibiotikabehandling uten annen intervensjon. Ved poliklinisk kontroll fem uker etter inngrepet var pasienten i god form og hadde ingen plager. Histologisk undersøkelse av preparatet viste et adenocarcinom i coecum med diameter 5 cm. Det ble funnet 25 lymfeknuter uten metastaser. pT3N0. Vi kommer til å vise en videopresentasjon av den første anatomisk korrekt D3 høyresidig hemikolektomi som er gjennomført laparoskopisk. Konklusjon: Laparoskopisk anatomisk korrekt D3 høyresidig hemikolektomi er gjennomførbart i utvalgte pasienter

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

146

MOTILITETSFORSTYRRELSER ETTER D3-KIRURGI VED HØYRESIDIG KOLONCANCER? Thorsen Y**, Næsgaard JM*, Øresland T**, Tandberg Eriksen M**, Ignjatovic D** *Sykehuset i Vestfold, gastrokirurgisk avdeling **Akershus Universitetssykehus, gastrokirurgisk avdeling Bakgrunn: SIV og AHUS har som ledd i en studie innført en operasjonsmetode for høyresidig koloncancer hvor man fjerner det lymfatiske vevet rundt mesenterica superior karene for å oppnå en anatomisk korrekt D3 reseksjon. I preparatet tar man også med karskjedene og plexus mesentericus superior i det infrapankreatiske området til nedenfor ileocolica-karene. Konsevensene av en slik denervering vet man lite om. Mål: Vi ønsker å se om det er gjennomførbart å bruke Smartpill® til å kartlegge forandringer i tarmmotiliteten på kortere og lengre sikt. Metode: Den første av 15 planlagte pasienter som skal motilitetsundersøkes med Smartpill® (wireless motility capsule) før, 3 uker etter og 6 mndr etter D3 reseksjon gjøres rede for i dette abstract. Smartpill® er en kapsel på størrelse med den som brukes ved kapselendoskopi. Den måler trykk, pH og temperatur og overfører disse dataene til en mottager som pasienten bærer med seg. Ved hjelp av parameterne beregner et dataprogram i ettertid lokalisasjon og transittid gjennom de forskjellige tarmavsnittene. Siden vi intraoperativt også måler tynntarmlengden, vil vi også kunne beregne hastigheten (cm/min) igjennom tynntarmen. Undersøkelsen ansees som trygg og pasientene utsettes ikke for røntgenstråler. Hos de samme pasientene vil vi gjøre serielle histologiske snitt av D3-området for å bekrefte at vi har delt nerve-plexuset. Resultater: Histologi har vist at plexus mesentericus superior er delt. Resultatene fra de 2 første kapselmålingene: Ventrikkel Preop. Transittid (h:min) Andel av Total T (%) Postop.transittid (h:min) Andel av Total T (%)

Duodenum

Tynntarm

Kolon

Total Tarm 73:32

6:48

1:41

65:03

9,2%

2,3%

88,5%

4:42

1:14

52:25

8,0%

2,1%

89,8%

Kontraksjoner/min (preop)

1,3

4,8

6,5

1,8

Kontraksjoner/min (postop)

0,5

5,5

4,8

1,1

Meantrykk, preop (mm Hg)

3,1

5,6

6,4

Meantrykk, postop (mm Hg)

2,0

4,2

2,9

Målinger 6 mnd postop.

58:22

Ikke gjennomført enda

Intraoperativt målte vi tynntarmslengden til 305cm (+25cm duodenum). Det gir en tynntarmshastighet på 3,27 cm/min før operasjonen og 4,46 cm/min etter operasjonen. Konklusjon: Kapselen gjenkjenner de ulike avsnittene av tarmen og gir omfattende data om hvordan motiliteten endrer seg postoperativt. Videre bekrefter de serielle snittene fra D3området den antatte denerveringen er utført. Denne pilot undersøkelsen bekrefter med høy sannsynlighet at metoden er brukbar for å studere tarmmotilitet hos pasienter operert med høyresidig hemikolektomi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

147

PRELIMINÆRE ERFARINGER MED ROBOTASSISTERT KOLOREKTAL KIRURGI VED UNN Mortensen KE, Norderval S, Lindsetmo RO Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Vi presenterer først en kort litteraturgjennomgang og en videodemonstrasjon av robotassistert rektumamputasjon. Vi legger deretter frem våre erfaringer, resultater, komplikasjoner og kostnader fra 28 inngrep gjennomført ved løpet av de siste 12 måneder med denne teknikken.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

148

ØKT RISIKO FOR ANASTOMOSELEKKASJER VED BRUK AV DICLOFENAC POSTOPERATIVT. Agledahl U1,2, Rushfeldt C2 1 2

Nasjonalt senter for telemedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø

Bakgrunn: For å redusere opioid relaterte bivirkninger, har NSAID’s vært benyttet til postoperativ analgesi for hurtigere mobilisering og kortere liggetid. Imidlertid har flere nylige kliniske studier reist mistanke om en skadelig effekt på ferske anastomoser ved bruk av diclofenac. Materiale og metode: Vi har retrospektivt registrert relevante data, inkludert bruk av NSAID’s, for alle pasienter operert med anastomoser til colon eller rectum i årene 2007, 2008 og 2009 ved Gastrokirurgisk avd. UNN Tromsø. Disse tre årene representerte en periode med en relativt høy frekvens av slike lekkasjer i vår avdeling. Resultater: Av totalt 327 pasienter operert med anastomoser til colon eller rectum hadde 149 (45,6%) fått diclofenac post-operativt mens 178 (54,4%) ikke hadde fått diclofenac. Antall lekkasjer i diclofenac gruppen var 35 (23,5%) mens den var 23 (12,9%) i gruppen som ikke fikk diclofenac. Forskjellen er statistisk signifikant (Yates p-verdi;0,019). Konklusjon: Studien viser økt risiko for anastomoselekkasjer når diclofenac administrerers etter kirurgi med anastomosering til colon eller rectum. Resultatet er i overensstemmelse med tilsvarende studier fra andre land.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

149

REDUSERT ANASTOMOSELEKKASJE ETTER INNFØRING AV LAPARASKOPISK REKTUMKIRURGI VED ET HØYVOLUM SENTER Mortensen KE, Norderval S, Lassen K, Revhaug A, Lindsetmo RO Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Bakgrunn: Flere studier tyder nå på at laparaskopisk kirurgi for endetarmskreft er trygt og onkologisk likeverdig med tradisjonell åpen kirurgi. Samtidig så vet en at økt caseload for den enkelte kirurg reduserer komplikasjonsraten. Vi beskriver i denne rapporten gjennomføringen av laparaskopisk kirurgi for rektumcancer og effekten på de kortsiktige behandlingsresultatene i et høyvolum senter. Design: Retrospektiv gjennomgang av en serie på 539 konsekutive pasienter behandlet for endetarmskreft i to perioder - før og etter innføring av laparaskopi: primært åpen kirurgi 2007-2009 og deretter primært laparaskopisk kirurgi i 2010 til 2012. Endepunkter: 30 dagers komplikasjonsrater, kirurgisk/onkologisk resultat, liggetid og reinnleggelsesrate. Kirurgisk caseload. Resultater: Demografisk profil var lik i begge perioder. Anastomoselekkasjen falt fra 21 % i den første perioden til 5 % i den andre (p <0,001). Flere lymfeknuter ble høstet per laparaskopi (p = 0,001). Gjennomsnittlig reseksjonsmarginer var lik (p = 0,49). Gjennomsnittlig liggetid var 11,4 dager (variasjonsbredde 76) etter åpen kirurgi og 3,7 dager (variasjonsbredde 13) etter laparaskopisk kirurgi (p <0,001). Kirurgisk caseload økte fra 11 til 27 inngrep per kirurg per år (p = 0,01). Reinnleggelsesraten var lik. Begrensninger: Retrospektiv studie design. Konklusjon: Denne studien antyder en sammenheng mellom laparaskopisk rektumkirurgi med høy kirurg caseload og redusert anastomoselekkasje samt kortere liggetid uten å kompromittere de kirurgisk/onkologiske behandlingsresultatene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

150

FREKVENS AV PATOLOGISK KOMPLETT RESPONS ETTER NEOADJUVANT RADIOTERAPI VED KURATIV OPERASJON FOR CANCER REKTI Wasmuth HH, Rekstad LC, Tranø G Gastrokirugisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim Introduksjon: Etter full preoperativ radiokjemoterapi (2 X 25 Gy: ± 50 Gy) har det vært dokumentert varierende rater av patologisk komplett respons (ypCR) i ulike studier. Komplett respons synes også å innbære økt overlevelse. Vi ønsket å se på andel av ypCR blant pasienter gitt full radioterapi registrert i det norske rektumcancerregisteret. Material og metode. Fra 2002 til 2006 ble i alt 736 pasienter behandlet med preoperativ radioterapi. 14 pasienter fikk kort stråling (25 Gy) og 3 pas fikk mindre enn 40 Gy. Disse er ikke med analysen. Indikasjonen for radioterapi var T3 tumores som har kort avstand til mulig CRM eller truer denne (<3mm) og T4 tumores i kurativ setting. Resultater. Blant 719 pasienter oppnådde 84 ypCR. (11,6 %) To andre pasienter hadde ypCR T; N+. Total overlevelse etter 5 år var 82% for pasienter med ypCR vs. 63 % for pasienter uten (p=0.0000, kji kvadrat). Kaplan Meier estimat viste hhv 64% va 34% (p<0,0000) etter 12 år. Pasienter med ypCR var yngre (63,5 vs. 66.0 år; p=0.03). Det var ingen forskjell mellom gruppene mht kjønn (k/m: 34/50 vs 247/388; p=0.8) Andel cT4 var 34% vs 45%; p=0,064. Avstand fra analverge var hhv 6,5 cm vs. 6.4 cm (p=0.8). Det oppsto perforasjon i tumorområdet ide to gruppene, hhv 2/84 (2,4%) vs. 31/635 (4,8%) ns. I oppfølgingen oppsto det metastatisk sykdom i hhv 8/84 (9,5%) vs 180/635 (28%) (p> 0.000). Det utviklet seg lokalt residiv for hhv 6 (7,1%) vs 60 (9,4%) pasienter (ns). Av disse fikk hhv 2 vs 23 pasienter både lokalt recidiv og metastaser. Alle pasienter med ypCR oppnådde følgeriktig R0 status. Blant de uten ypCR ble R0 oppnådd hos 543, mens R1 var tilfelle for 88 (14%). Konklusjon: ypCR oppnås etter full radioterapi i ca. 10% av tilfellene ved lokal avansert stadium (T3/T4) Denne gruppen synes å ha bedret overlevelse først og grunnet den betydelige reduserte andel med senere metastatiske sykdom. Lokalt residiv var likt mellom gruppene. (Vi takker Colorektalcancerregisteret for å ha stillet data til rådighet.)

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

151

STENTING AV MALIGN OBSTRUKSJON I TYKKTARM VED NORSKE SYKEHUS VED ETT AV DEM. Wasmuth HH, Dragvold I, Rekstad LC. Gastrokirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim Introduksjon: Stenting av malign obstruksjon ble introdusert som et midlertidig tiltak for opphevelse av obstruksjonen før en opererte noe senere i en rolig fase med håp om et bedre utkomme enn reseksjon i akutt fase. «Bridge to Surgery» (BtS) konseptet er blitt kritisert. Hvor hyppig blir stenting brukt i Norge og hva er erfaringene fra St Olavs Hospital ? Material og Metode. Data fra pasienter i perioden 2005 -11 ved St Olavs Hospital er gjennomgått. Data fra Norsk Pasientregister for årene 2008 -12 er innhentet (Prosedyrekode JFA68). (Tall fra Colorektalcancerregisteret er medelt personlig fra Kjartan Stormark) Resultater: 30 pasienter fikk anlagt stent ved St Olavs Hospital over syv år, hvorav fem de siste tre år. Elleve prosedyrer akutt, 19 elektive. 26 var palliasjon og fire BtS. Tre skyldtes malign obstruksjon annet enn kolorektalcancer. To fikk stent pga obstruksjon som viste seg å være divertikulitt: Begge med perforasjon og mange reoperasjoner (17). Blant pasienter med CRC-obstruksjon var lokalisasjon: 18 rekto/sigmoideum, fem: transversum; en i colon descendens og en i v. flexur. Av pasienter med BtS ble tre av fire operert med kurativ hensikt, to i live. En ble ikke operert grunnet metastasterende sykdom i forløpet. Syv av 24 (30%) palliative pasienter ble reoperert med stomi grunnet perforasjoner (6),fortsatt ileus (1) og inkontinens (2). Åtte av 24 palliative pasienter døde inne 30 dager (33% mortalitet). Kun fire overlevde ett år, hvorav en, antatt stentet palliativ, lever og må anses kurert grunnet reoperasjonen. Norske sykehus: 21 sykehus hadde rapportert minst en prosedyre over fem år. I 2008 ble det utført 140 prosedyrer, i 2012: 117. Fire sykehus hadde rapportert bare en prosedyre. Fire andre sykehus har bare utført prosedyren sporadisk (18 prosedyrer/5år). 13 sykehus stenter mer regelmessig. Av disse 13 har seks sykehus hatt en betydelig nedgang, hvorav fem til lave rater (0-7/år). Fem større sykehus har nå lave rater (<10/år). Bare to middels store nabosykehus har høye og økende rater. I 2012: 17 og 30 prosedyrer. Colorekatlcancerregisteret 2007-2010: 26 prosedyrer på fire år for kurative intensjon etter kirurgi (BtS) Konklusjon: Mange sykehus utfører ikke prosedyren i det hele tatt og de fleste har redusert antall til meget lave nivåer. Det er store variasjoner i bruken. BtS er forlatt ved St Olavs. Stent som palliasjon brukes nå sjelden. Feilaktig cancer diagnose (divertikulitt) medfører perforasjon. Komplikasjonsoperasjoner er ellers 30 %. Man har ikke oversikt over mislykkede prosedyrer. Erfaringene tilsier at indikasjonen for stenting av maligne obstruksjoner er meget begrenset og åpent for diskusjon overhodet. Lit: Is stenting as "a bridge to surgery" an oncologically safe strategy for the management of acute, left-sided, malignant, colonic obstruction? A comparative study with a propensity score analysis. Sabbagh C, Browet F, Diouf M, Cosse C, Brehant O, Bartoli E, Mauvais F, Chauffert B, Dupas JL, NguyenKhac E, Regimbeau JM. Ann Surg. 2013 Jul;258(1):107-15. doi:10.1097/SLA.0b013e31827e30ce

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ETABLERING OG DRIFT AV EN KIRURGISK-ONKOLOGISK LANDSFUNKSJON: FRA PSEUDOMYXOM TIL PERITONEAL CARCINOMATOSE. Larsen SG1, Solbakken A1, Flatmark K1, Dueland S2 1 Seksjon for onkologisk bekkenkirurgi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd. OUS. 2 Onkologisk avd, OUS. Bakgrunn: En nasjonal behandlingstjeneste for perfusjonskjemoterapi ble etablert på Radiumhospitalet i 2009 etter forarbeid fra helseregionene. I 2012 endret tjenesten navn til nasjonal behandlingstjeneste for hyperterm intraperitoneal kjemoterapi (HIPEC). Virksomheten er basert på erfaringer over 15 år med pseudomyxoma peritonei, men omfatter nå særlig abdominal carcinomatose ved colorectal cancer. Indikasjonen for behandling er flyttet til etablert medisin i NGICG colorectals nye handlingsplan. Virksomheten: Behandlingsvolumet er klart stigende fra år til år og legger beslag på stadig større ressurser i avdelingen. Utviklingen med flere diagnoser, større volum og nasjonal tjeneste blir presentert. I 2012 fikk 49 pasienter HIPEC, mens ytterligere 23 ble eksplorert kirurgisk eller gitt palliativ behandling. Ved ukentlige tverrfaglige møter ble totalt 155 pasienter fra alle landets fylker vurdert 1-3 ganger før aksept eller avslag. Velfungerende MedInSight databaser inkluderer aller pasienter prospektivt. 2 PhD kandidater er knyttet til virksomheten og vi har HIPEC gående i dyremodeller og er i ferd med å starte en studie med immuntoksinet MOC31PE (ImmunoPeCa) intraperitonealt hos pasienter 1. postoperative dag. Verdifull tilbakemelding fås fra vår referansegruppe og fra departementet. Virksomheten er foreløpig betydelig underfinansiert og vi har ennå ikke lyktes med å etablere et kompetansesenter. Vi har god kontakt med ledende sentra i verden. Resultater: Behandlingsresultatene er lovende og 5-års overlevelse ved operabel carcinomatose fra colorectal cancer er 30-40 %. Gjeldende indikasjonsstillinger for behandling og evt. second look blir presentert.

152

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

153

VELDIG LANG TIDS OPPFØLGING ETTER KURATIV KIRURGI FOR STADIE III KOLOREKTAL KREFT I PASIENTER < 75 ÅR I EN POPULASJONSBASERT KOHORT Veen T, Stormark K, Nedrebø B.S, Berg M, Søreide J.A, Kørner H, Søreide K Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, Postboks 8100, 4068 Stavanger Introduksjon: Pasienter med kolorektal kreft uten lymfeknutespredning har god prognose, men oppfølgingsdata ut over 5 år er fraværende. Vi ønsket å undersøke potensielle kliniske, patologiske og genetiske faktorer i stadie I-II som kan predikere lang tids overlevelse hos pasienter uten lymfeknute spredning. Materiale og metode: Kohorten besto av kolorektal pasienter <75 år fra en institusjon, med stadie I-III sykdom, behandlet med R0 kirurgi og fulgt opp i et systematisk overvåkings program. Alle pasienter ble fulgt til eventuell død eller annen hendelse ut over 5 år. Sykdomsresidiv ble registrert. Klinisk-patologiske data ble samlet. Mikrosatelitt instabilitet (MSI) ble analysert ved PCT. Analyse av tid til hendelse ble utført ved Kaplan-Meier kurver og Log Rank test. Resultat: Totalt 161 pasienter oppfylte inklusjonskriteriene (median alder 65 år, fra 34-75). Av disse hadde 111 (69 %) stadie I-II sykdom. Median oppfølging var 12,1 år. Total overlevelse (54 %) ved 15 år varierte signifikant mellom stadie I-II og stadie III (63 %, 66 % vs. 30 %, p<0,001). Sykdom-spesifikk langtids overlevelse (total 72 %) varierte mellom stadie I-II og III (93 % og 82 % vs. 44 %, p<0,001). For dem som var i live ved 5 år (n=118) døde 12 % av kolorektal kreft i den videre oppfølging, med 4 %, 9 % og 27 % for stadie I, II og III. I tillegg døde 6 (5 %) pasienter av andre kreftformer, alle fra stadie I og II, og 11 % døde av andre årsaker, 2/3 av disse fra stadie I og II. Pasienter <65 år hadde bedre lang-tids overlevelse (81 %) og dødsfall var i hovedsak relatert til kolorektal kreft (10/12), mens de > 65 år hadde lavere (63 %) overlevelse forårsaket av andre kreftformer eller sykdommer (17/21 dødsfall var ikke-kolorektal kreft relatert). Til tross for denne forskjellen i overlevelse og dødsårsak, var ikke alder en faktor som predikterte sykdom-spesifikk overlevelse ut over 5 års oppfølging. I stadie I og II var 66 % av alle dødsfall ut over 5 år ikke-kolorektal kreft relatert. Kvinne og TNM stadie predikterte både total og sykdom spesifikk overlevelse ut over 5 år oppfølging, mens andre faktorer (alder, tumor lokalisasjon, grad, t-stadie, MSI status) gjorde ikke. Konklusjon: Langtids-overlevelse for stadie I-II kolorektal kreft er veldig god ut over 5 års oppfølging, spesielt for sykdoms-spesifikk overlevelse. Men, 1/3 av dødsfall er relatert til kolorektal kreft, hyppigst i gruppen < 65 år ved diagnose. Total overlevelse er hovedsakelig påvirket av dødsfall fra andre sykdommer og kreftformer.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TIDLIG REOPERASJON ETTER LAPARASKOPISK GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT. Wexels JC, Thorgersen EB, Kleive D Kirurgisk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum Sykehus Bakgrunn: Postoperative komplikasjoner etter kirurgi for sykelig overvekt kan få alvorlige følger for pasienten hvis de ikke oppdages og behandles i tide. Årsak til reoperasjon, hvorledes de er håndtert, samt varighet av sykehusoppholdet presenteres. Materiale: 800 fortløpende LGBP operasjoner utført av samme kirurg, inkludert læringskurven, gjennom en 7 års periode. Totalt 33 pasienter er reoperert innen 30 dager (4,1%), med til sammen 39 reoperasjoner. Ingen lekkasjer er behandlet uten reoperasjon. Totalt sykehusopphold inkluderer primæroperasjon og reinnleggelser. Alle reoperasjoner er utført laparaskopisk bortsett fra en laparatomi og to som ble konvertert til åpen operasjon. Ingen mortalitet. Årsaker til reoperasjon: Lekkasje ved gastrojejenostomien (n=9), andre lekkasjer (n=8), ileus (n=6), pågående blødning (n=3), og diagnostisk laparaskopi (n=7). Tidlige lekkasjer øvre anastomose: 5 lekkasjer oppstod innen et døgn etter primæroperasjon. To av disse ble reoperert med sutur og dren. En fikk reresesert anastomosen uten dren. En ble reoperert åpent med sutur, dren og gastrostomi, og senere reoperert for sårruptur. Totalt sykehusopphold median 5 dager (3d-17d). Sene lekkasjer øvre anastomose: 4 reoperasjoner var gjort mer enn 10 dager etter primæroperasjonen. To av dissse ble reoperert med sutur og dren, en med sutur og dren hvorpå ny lekkasje og deretter rereseksjon med ny anastomose. En pasient ble reresesert med ny anastomose og ingen dren. Totalt sykehusopphold median 25 dager (17d-35d). Andre lekkasjer: To ved den distale anastomose, tre fra den utsjaltede ventrikkel, og tre tynntarmsperforasjoner. Totalt sykehusopphold median 8 dager (5d-20d). Ileus: Fire ved den distale anastomose og to interne hernieringer. Totalt sykehusopphold median 6 dager (3d-10d). Aktiv blødning: To intraabdominale blødninger fra utsjaltet ventrikkel hvorav en fra stifterekke og en arteriell blødning. En blødning fra stifterekken og inn i utsjaltet ventrikkel. Totalt sykehusopphold median 3 dager (3d-4d). Diagnostisk laparaskopi pga smerter og/eller tegn på blødning: Syv pasienter med totalt sykehusopphold median 3 dager (2-6d). Diskusjon: Vi har en lav terskel for reoperasjon som synligjøres ved at syv av 33 reoperasjoner var diagnostiske. Lekkasjer og blødning er 2 av de viktigste årsaker til mortalitet, og en lav terskel for reoperasjon kan være en medvirkende årsak til at vi ikke har hatt mortalitet. Indikasjon for reoperasjon har somregel blitt stilt uten forutgående radiologisk utredning. De sene reoperasjonene var betydelig mer ressurskrevende, og to av de fire pasientene skulle trolig vært reoperert tidligere. Tre pasienter med øvre anastomoselekkasjene fikk anlagt ny gastroenterostomi. Det tror vi er riktig i tilfeller hvor det er tydelig iskemi i anastomosen som årsak til lekkasjen. Konklusjon: Ved mistanke om postoperative komplikasjoner har vi en lav terskel for reoperasjon. Sene reoperasjoner er forbundet med betydelig morbiditet og lengre sykehusopphold.

154

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

5–ÅRS RESULTATER ETTER LAPARASKOPISK GASTRIC BYPASS OPERASJON FOR SYKELIG OVERVEKT. Kleive D, Wexels JC Kirurgisk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum Sykehus Materiale: Siden oppstart av kirurgi for sykelig overvekt i april 2006 har 127 pasienter en oppfølgningstid på minst 5 år. Pasientene er telefonintervjuet ved hjelp av et fastlagt intervjuskjema. Det lykkes å få kontakt med 104 pasienter. Resultater: Pasientene hadde før operasjon en median BMI på 46 (35-59) og etter 5 år var denne redusert til median 31 (23-44). Vekten var redusert fra median 131 kg ( 97195 kg) til median 89 kg (60-142 kg). 71 % av pasientene (74 pasienter) oppnådde en excess weight loss på over 50%. Før operasjonen stod 28 pasienter på antihypertensiv medikasjon og 18 av dem har sluttet med medisin, mens to pasienter har begynt med antihypertensiv medisin. Av 12 pasienter som brukte antidiabetika har 7 sluttet med det, og ingen har utviklet diabetes i oppfølgningstiden. På en skala fra 1 til 10 om graden av tilfredshet med at de gjennomgikk operasjon, svarte 85% 8 eller høyere. Mange pasienter har gjennomgått senere kirurgi, 40 pasienter (38%) har fått utført plastikkirurgi, 13 pasienter er kolecystektomert, 3 pasienter er operert for akutt appendicit, og 5 operert for mulig intern herniering. Diskusjon: De fleste pasienter synes å være godt fornøyd, selv 5 år etter operasjonen. Det har ikke vært rutine å kolecystektomere pasientene under primæroperasjon. Pasientene har heller ikke fått foreskrevet ursofalk etter fedmeoperasjonen. Muligens er tilbudet for plastikkirurgi ikke godt nok utbygget, idet under halvparten av pasientene har fått utført dette. Av de fem pasientene som er operert for mulig intern herniering angir fire å ikke ha noen plager nå. Konklusjon: 5- års resultatene viser en tilfredstillende vektnedgang for de fleste pasienter, og mange er svært tilfreds med at de har gjennomgått operasjonen.

155

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ER DET NØDVENDIG MED RUTINEBLODPRØVER 1. POSTOPERATIVE DAG ETTER LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS? Kleive D, Wexels JC Kirurgisk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum Sykehus Bakgrunn: Rutinemessig tas blodprøver som Hb, CRP og leukocytter før operasjon og disse prøvene kontrolleres 1. dag postoperativt. Overvektsopererte utskrives rutinemessig dagen etter operasjonen. Hvilken nytte er det med kontrollprøvene? Materiale: Av 800 opererte pasienter er 33 reoperert. Blodprøvene på pasientene er sammenlignet med blodprøver tatt neste morgen. Som kontrollgruppe brukte vi tilsvarende antall pasienter som var operert umiddelbart før den pasienten som ble reoperert. 3 pasienter ble reoperert innen 1 døgn og har ikke blodprøver fra 1. postoperative dag. Resultater: Median(min-maks) verdier Endringer i Hb verdier: Preop. 1. dag postop. Reopererte: 14,4(12,6-16,2) 12,2(8,9-13,6) Kontroll: 14,6(12,4-15,9) 13,3(11,3-15,8) Reoperte pasienter har et median fall i Hb som er større enn i kontrollgruppen, men også i kontrollgruppen faller Hb noe. De 3 pasienter som ble reopert pga blødning hadde alle Hb fall til under 10. Endringer i CRP verdier: Preop. 1. dag postop. Reopererte: 7(1-22) 51(12-143) Kontroll: 7(1-31) 20(5-114) CRP medianverdien er høyere i reopererte gruppen sammenlignet med kontrollene, men sistnevnte øker også noe. Endringer i leukocyttverdier: Preop. 1. dag postop. Reopererte: 7,5(3,8-12,4) 13,2(7,2-21,6) Kontroll: 7,3(4,9-10,3) 11,3(8,0-17,8) Det er praktisk talt ingen forskjell på økning i leukocytter i den reoperte gruppen sammenlignet med kontrollgruppen, men en liten økning mellom preoperative og postoperative verdier. Diskusjon: Vårt materiale er for lite til å kunne trekke sikre konklusjoner. En nylig publisert artikkel angir at høy CRP>229 2. postoperative dag er en god prediktor for postoperativ komplikasjon(1). Mange av våre pasienter er reoperert innen det er gått 2 døgn. Det er lite som tyder på at man kan si noe mht sannsynligheten for komplikasjoner ut i fra blodprøveverdier. I et samkjørt team, der operatør eller assistent også står for utskrivelse synes det rimelig å kun ordinere kontrollblodprøver 1. postoperative dag i utvalgte tilfeller. Den kliniske vurdering av pasienten har størst betydning for å oppdage komplikasjoner. Konklusjon: Blodprøver 1. postoperative dag etter laparoskopisk gastric bypass er av liten verdi med hensyn til deteksjon av evt. tidlige komplikasjoner. Referanse: Warschkow R et al. J Gastrointest Surg (2012)16: 1128-1135.

156

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

157

ANEMI OG JERNMANGEL ETTER GASTRISK BYPASS FOR SYKELIG FEDME Høgestøl IK¹, Hewitt S¹, Risstad H¹, Høivik M², Kristinsson J¹, Moum B², Mala T¹ ¹Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus ²Avdeling for Fordøyelsessykdommer, Medisinsk Klinikk, Oslo universitetssykehus Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo Bakgrunn Gastrisk bypass er vanligste kirurgiske behandling for sykelig fedme i Norge. Vi ønsket å evaluere forekomsten av anemi og jernmangel før og 5 år etter gastrisk bypass. Metode Pasienter som ble operert med gastrisk bypass i perioden 2004-2006 ved Senter for sykelig overvekt, Oslo universitetssykehus, og som møtte til 5-årskontroll, ble inkludert. Prospektive data fra baseline og 1, 2 og 5 år etter kirurgi ble retrospektivt analysert. Anbefalte tilskudd i perioden var 1 multivitamin daglig livslangt, B12 injeksjoner hver 3. måned og 65 mg jern daglig (menn) eller 130 mg jern (kvinner) første året etter operasjonen og deretter etter behov. Anemi ble definert som Hb <13 g/dl (menn) eller <12 g/dl (ikke gravide kvinner)1. Jernmangel ble definert som ferritin <30 g/L, eller ferritin <100 g/L dersom CRP var >30 mg/L2,3. Resultater Av 203 opererte pasienter møtte 184 (91 %) til 5-årskontroll. Gjennomsnittlig ±SD BMI ved baseline var 46±5 kg/m2, alder var 38±9 år, 138 (75 %) var kvinner. Ved 1 år rapporterte 48 % av pasientene å ta jerntilskudd regelmessig. Ved 5 år rapporterte 25 % å ta jerntilskudd, 65 % å ta multivitamintilskudd og 80 % å ta B12-injeksjoner regelmessig. Hemoglobin- og ferritinnivåene sank signifikant fra baseline til 5 år. Vitamin B12- og folatnivåene steg signifikant. Syv (5 %) av kvinnene hadde anemi ved baseline. Ved 5 år hadde 33 (24 %) av kvinnene anemi, hvorav 30 (91 %) hadde jernmangelanemi og 3 (9 %) anemi av annen årsak. Ved baseline hadde 32 (25 %) av kvinnene jernmangel. Ved 5 år hadde 78 (61 %) av kvinnene jernmangel. Ingen menn hadde anemi eller jernmangel ved baseline, ved 5 år hadde 3 (7 %) anemi, 2 jernmangelanemi og 1 anemi av annen årsak. Åtte (19 %) av mennene hadde jernmangel ved 5 år. Blant pasientene med jernmangelanemi ved 5 år rapporterte 9 (30 %) av kvinnene og ingen av mennene å ta jerntilskudd regelmessig. Konklusjon Våre resultater understreker betydningen av oppfølgning av jern- og anemistatus etter gastrisk bypass og en liberal foreskrivning av jerntilskudd også etter det første året.

Referanser 1. WHO 2008. Worldwide prevalence of anaemia 1993-2005. 2. Hagve T-A, Lilleholt K, Svendsen M. Jernmangelanemi - tolking av biokjemiske og hematologiske funn. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 610-4. 3. Bager P, Befrits R, Wikman O et al. The prevalence of anemia and iron deficiency in IBD outpatients in Scandinavia. Scandinavian Journal of Gastroenterology, 2011; 46: 304-9.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

158

SLEEVE GASTREKTOMI SOM STANDARDOPERASJON FOR SYKELIG OVERVEKT Nielsen HJ(1), Nedrebø T(1), Kvelvane C(1), Decap MA(2), Bergesen AK(1), Waardal K(3), Gjessing HR(1), Lødemel O(4), Flølo TN(1), Gudbrandsen O(5), Mellgren G(5,6), Våge V(7) 1 Voss sjukehus, kir. avd., 2 Haraldsplass Diakonale Sykehus, kir. avd., 3 HUS, gastrokir. seksjon, 4 Voss sjukehus, anestesiavd., 5 UIB, 6 HUS, Hormonlaboratoriet,7 Førde sentralsjukehus, kir. avd.

Introduksjon Fedmekirurgi i offentlig regi i Hordaland (pop. 500.000) utføres på Voss sjukehus. Siden starten i november 2008 har vi operert mer enn 700 pasienter, og fram til nylig med Laparoskopisk sleeve gastrektomi (LSG) som vår eneste prosedyre. Det siste året er også laparoskopisk gastrisk bypass innført som en opsjon for pasienter med mye refluks. Målet med presentasjonen er å vise vår tilnærming til pasienter med sykelig overvekt, og resultatene mht vekttap og komorbiditet. Metode: Pasientene blir henvist fra Poliklinikk for overvekt og kommer til tverrfaglig poliklinikkdag på Voss sjukehus. Pasientene med sykelig overvekt som har mislykkes med andre program for vekttap, og som er motiverte for kirurgi og som ikke har medisinsk kontraindikasjon planlegges så for operasjon innen 2-3 måneder. Vi anbefaler røykestopp og vekttap (ofte «knekkebrødkur») som forberedelse til operasjon. Kontrollintervaller etter 3 m, 1 år, 2 år, 5år og 10 år postoperativt. Resultater: 720 konsekutive pasienter (76,2% kvinner) ble operert, og i gjennomsnitt var alder 41,0 år og KMI 44,4. Postoperativ liggetid var median 2 dager (2-86). Komplikasjonsrater var 1,9% lekkasje, 1,1% abscess, 1,2% blødning, 0,5% stenose, ingen 90d mortalitet. Det var 70%EWL / reduksjon på 15 KMI-enheter etter 1 år, samme etter 2 år. T2DM remisjonsrater: 47% (18/38) etter 3m, 62% (23/37) etter 1 år, 69% (11/16) etter 2 år. Signifikant forbedring i lipidprofil og fedmerelatert sykdom som OSAS, «astma» og hypertensjon ble sett. Konklusjon: Sleeve gastrektomi er en trygg og effektiv standardprosedyre for de fleste pasienter med sykelig overvekt. LSG har også logiske trinn 2-prosedyrer i tilfelle utilstrekkelig vekttap eller non-remisjon av T2DM; re-sleeve eller BPD/DS (duodenal switch). Tiltak for reflukspasienter er under diskusjon (modifikasjon av LSG eller bypass).

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

159

RUTINE FOR BEHANDLING AV LEKKASJE ETTER SLEEVE GASTREKTOMI Nielsen HJ(1), NedrebĂ¸ T(1), Kvelvane C(1), Decap MA(2), Bergesen AK(1), LĂ¸demel O(3), VĂĽge V(4) 1

Voss sjukehus, kir. avd., 2 Haraldsplass Diakonale Sykehus, kir. avd., 3 Voss sjukehus, anestesiavd., 4 FĂ¸rde sentralsjukehus, kir. avd.

Introduksjon Lekkasje er den mest fryktede komplikasjonen etter Laparoskopisk Sleeve Gastrektomi â&#x20AC;&#x201C; LSG. Voss sjukehus har omtrent 1% lekkasje etter LSG. Per ĂĽr blir det 2-3 pasienter, som ofte blir langliggere. PĂĽvisning av lekkasje skjer oftest ved reinnleggelse pga akutte symptomer 1-2 uker postoperativt. Diagnosen stilles ved CT. 80% av lekkasjene er proksimale (Ă¸verst i ventrikkelrĂ¸ret), 20% er distale (antrum) De behandles ulikt, fordi de distale/lave tilheler raskt, som et sĂĽr hos en ung frisk person, mens de proksimale/hĂ¸ye er i et vannskilleomrĂĽde med marginal blodforsyning og derfor kan trenge mĂĽneder pĂĽ ĂĽ tilhele, som et leggsĂĽr hos pasient med sirkulasjonssvikt. Rutine for behandling av lekkasje etter LSG ved Voss sjukehus: â&#x20AC;˘

hĆ&#x161;Ć&#x152;Ä&#x17E;Ä&#x161;ĹśĹ?ĹśĹ? ĹľÄ&#x17E;Ä&#x161; d Ĺ˝Ĺ? Ć&#x152;Ć&#x161;Ĺ? Ts Í&#x2DC; EĹ?ĹŻ Ć&#x2030;Ä&#x17E;Ć&#x152; Ĺ˝Ć?Í&#x2DC; EÄ&#x201A;Ć?Ĺ˝Ĺ?Ä&#x201A;Ć?Ć&#x161;Ć&#x152;Ĺ?Ć?ĹŹ Ć?Ĺ˝ĹśÄ&#x161;Ä&#x17E;Í&#x2DC; ĹśĆ&#x161;Ĺ?Ä?Ĺ?Ĺ˝Ć&#x161;Ĺ?ĹŹÄ&#x201A;

Ved pĂĽvist distal/lav lekkasje: â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘

Ç&#x20AC;Ć&#x161;Í&#x2DC; Ć?ĆľĆ&#x2030;Ć&#x2030;ĹŻÄ&#x17E;Ć&#x152;Ć&#x161; ĹľÄ&#x17E;Ä&#x161; dÍ˛Ç&#x20AC;Ä&#x17E;Ĺ?ĹŻÄ&#x17E;Ä&#x161;Ä&#x17E;Ć&#x161; Ć&#x2030;Ĺ?Ĺ?Ć&#x161;Ä&#x201A;Ĺ?ĹŻÄ&#x161;Ć&#x152;Ä&#x17E;ĹśÄ&#x201A;Ć?ĹŠÄ&#x17E;

Ved pĂĽvist proksimal/hĂ¸y lekkasje: â&#x20AC;˘ Re-laparoskopi med samtidig gastroskopi og innlegging av heldekket stent i gjennomlysning, samt skylling og drenasje â&#x20AC;˘ Evt. supplert med CT-veiledet pigtaildrenasje Pasientene kan begynne med peroral fĂ¸de igjen 1-2 dager postoperativt. Hjemreise ofte etter 1-3 uker, avhengig av klinisk forlĂ¸p. Kontroll-gastroskopi etter 4-5 uker med evt. fjerning eller bytte av stent. Resultater: Bilder og video av stentinnleggelse blir presentert. Konklusjon: Behandling av lekkasje gjĂ¸res fortrinnsvis pĂĽ sykehuset som opererte pasienten.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

160

BARIATRISK KIRURGI REDUSERER RISIKOFAKTORER FOR UTVIKLING AV DIABETES MELLITUS TYPE 2 HOS SYKELIG OVERVEKTIGE PASIENTER SOM IKKE HAR DIABETES. Nestvold TN, Nielsen EW, Lappegård KT Gastrokirurgisk seksjon, Regionalt senter for behandling av sykelig overvekt, Nordlandssykehuset Bodø HF, Prinsens gate 8092 Bodø. Bakgrunn Pasienter med sykelig overvekt har en høy risiko for utvikling av diabetes mellitus type 2. Viktige risikofaktorer inkluderer kroppsmasseindeks, midjemål og insulin resistens. I denne prospektive studien har vi undersøkt om preoperativ livsstilsendring etterfulgt av bariatrisk kirurgi kan redusere disse risikofaktorene. Metode 49 sykelig overvektige pasienter uten diabetes i alderen 25 til 57 deltok. Utgangs KMI var 36.1-65.6 kg/ . Fastende blodsukker, C-peptid og HbA1c ble målt ved utredning og ett år etter kirurgi. Pasienten gjennomgikk livsstilsendring i gjennomsnitt 3 måneder før kirurgi og ble fulgt i ett år etter kirurgi. Korrelasjonene mellom risikofaktorene og vektreduksjon ble utført med Pearsons test. Resultat Livsstilsendring resulterte i en gjennomsnittlig vektreduksjon på 14.3 kilo. Ett år etter bariatrisk kirurgi hadde pasientene en gjennomsnittlig reduksjon i KMI på 17.6. Gjennomsnittlig midjemål var redusert fra 136.5til 100.7 cm. Ved utredning hadde alle pasientene midjemål > 100cm – ett år etter kirurgi hadde 18 av 40 midjemål > 100cm. Ved utredning hadde 11 av 40 insulin resistens, (definert ut fra Homeostasis modell score (HOMA-score)>3.99)) men ett år etter kirurgi var det ingen som hadde det. Det var statistisk signifikant korrelasjon mellom endring i midjemål og endring i insulin resistens (p<0.02), og mellom HbA1c og vekttap (p<0.002). Konklusjon Vår studie viser at, hos sykelig overvektige pasienter, livsstilsendring etterfulgt av bariatrisk kirurgi gir ett signifikant vekttap og reduserer risikofaktorene for utvikling av diabetes mellitus type 2.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

161

RANDOMISERT STUDIE AV GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH – RESULTATER ETTER 5 ÅR Risstad H1,2, Søvik TT3, Engström M4, Aasheim ET1, Kristinsson J1,3, Fagerland MW5, Mala T1,3, Olbers T4. 1 Senter for sykelig overvekt, Oslo universitetssykehus, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo 2 Universitetet i Oslo 3 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus 4 Avdelningen för gastrokirurgisk forskning och utbildning, Sahlgrenska Akademin, Göteborgs Universitet 5 Avdeling for biostatistikk, epidemiologi og helseøkonomi, Oslo universitetssykehus Bakgrunn Vi presenterer de første femårs-resultatene fra en randomisert, kontrollert studie mellom gastrisk bypass og duodenal switch. Metode Skandinavisk to-senter studie hvor 60 pasienter med BMI 50–60 kg/m2 ble randomisert til laparoskopisk Roux-en-Y gastrisk bypass (n=31) eller laparoskopisk duodenal switch (n=29). Primært endepunkt var endring i BMI etter 2 år. Sekundære endepunkter inkluderte endringer i kardiovaskulære risikofaktorer, helserelatert livskvalitet (Short Form-36 og Obesity-related Problems scale) og komplikasjoner. Linear mixed models ble brukt for å analysere repeterte målinger. Resultater Av 60 inkluderte pasienter møtte 55 (92%) til femårs-kontroll. Gjennomsnittlig BMI ved baseline var 55 kg/m2 i begge gruppene. Fem år etter kirurgi var BMI 41 kg/m2 etter gastrisk bypass og 33 kg/m2 etter duodenal switch (gjennomsnittlig forskjell i endring mellom gruppene 8,5 kg/m2 (95% KI 4,9 – 12,2 kg/m2, P<0,001). Gjennomsnittlig endring i fastende total kolesterol, LDL-kolesterol, triglyserider og glukose var signifikant bedre etter duodenal switch. Bedring av blodtrykk og helserelatert livskvalitet var lik i de to gruppene. Fra >30 dager til fem år etter kirurgi hadde pasienter i duodenal switch gruppen signifikant flere komplikasjoner. Tre pasienter operert med duodenal switch ble reoperert med forlengelse av common channel pga malnutrisjon eller diaré. Én pasient operert med gastrisk bypass døde av nyrekreft. Konklusjon Fem år etter kirurgi hadde pasienter operert med duodenal switch større vekttap og større bedring i kardiovaskulære risikofaktorer, men også flere komplikasjoner. Bedringen i helserelatert livskvalitet var lik i de to gruppene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

162

HELSERELATERT LIVSKVALITET HOS GASTRISK BYPASS PASIENTER MED OG UTEN FEDMERELATERT SYKDOM Risstad H1,2, Søvik TT3, Hewitt S1, Kristinsson J1,3, Fagerland MW4, Bernklev T5, Mala T1,3 Senter for sykelig overvekt, Oslo universitetssykehus, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo 2 Universitetet i Oslo 3 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus 4 Avdeling for biostatistikk, epidemiologi og helseøkonomi, Oslo universitetssykehus 5 Avdeling for forskning og utvikling, Telemark HF, Skien 1

Bakgrunn Bariatrisk kirurgi av sykelig overvektige, men ellers friske individer, er omdiskutert. Vi ønsket å evaluere endringer i helserelatert livskvalitet (HRQoL) hos gastrisk bypass pasienter med og uten fedmerelatert sykdom. Metode Pasienter som fylte ut HRQoL skjema før kirurgi og ved kontroller 1 og/eller 2 år etter kirurgi ble inkludert. Generisk og fedmespesifikk HRQoL ble evaluert ved Short-Form 36 Health Survey (SF-36) og Obesity-related Problems scale (OP-scale). Fedmerelatert sykdom ble definert som tilstedeværelse av minst én av følgende tilstander: diabetes type 2, hypertensjon, dyslipidemi, obstruktiv søvnapné, gastroøsofagal refluks sykdom og artrose i vektbærende ledd. Linear mixed models ble brukt for å analysere livskvalitet. Resultater Totalt ble 232 pasienter inkludert, gjennomsnittlig (SD) alder var 41 (9,0) år, BMI 46 (5,3) kg/m2, 68% var kvinner. 86 pasienter (37%) hadde ikke fedmerelatert sykdom. Fra baseline til to år etter kirurgi var det signifikant bedring i OP-scale og alle dimensjoner av SF-36. Bedring i SF-36 score varierte mellom 18 poeng (95% KI 14.1–20,9 poeng) til 38 poeng (33,7–41,4 poeng) hos pasienter med fedmerelatert sykdom og 24 poeng (19,3–28,2 poeng) til 41 poeng (35,9–45,8 poeng) hos pasienter uten fedmerelatert sykdom. Bortsett fra større bedring i SF36 dimensjonen mental helse hos pasienter uten tilleggssykdom (P=0,028), var endringene i de to pasientgruppene sammenlignbare. Konklusjon Gastrisk bypass pasienter med og uten fedmerelatert sykdom før kirurgi har lik bedring av helserelatert livskvalitet to år etter kirurgi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

163

AKUTTINNLEGGELSER I SYKEHUS PGA MAGESMERTER ETTER FEDMEKIRURGI – DIAGNOSER OG BEHANDLING Kjellevold K*, Kristinsson JA**, Johannessen H-O*, Mala M* *Gastrokirurgisk avdeling, OUS Ullevål **Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, OUS Aker Kirurgisk behandling av sykelig fedme er etablert behandling i Norge og utføres i økende omfang. Som en følge av dette har vi opplevd et økt antall akuttinnleggelser etter slike inngrep. For å få en oversikt over diagnoser og behandling hos denne pasientgruppen har vi registrert alle pasienter som innlegges med akutte magesmerter etter overvektskirurgi. Metode: Fra 1.1.13 til 28.8.13 har vi prospektivt registrert alle pasienter innlagt vår avdeling med akutte magesmerter etter fedmekirurgi. Data er registrert i henhold til et standard spørreskjema og pasientene har gitt signert samtykke for bruk av data. Resultater: Totalt 42 pasienter ble innlagt hvorav 36 etter gastrisk bypass (LGBP), 2 gastriske banding, 1 LGBP og banding, 1 duodenal switch (DS), 1 mini gastric bypass og 1 etter gastrisk sleeve. Tyve av pasientene var primært operert ved Oslo universitetssykehus, 13 ved andre norske sykehus og 9 i utlandet. Median tid mellom primæroperasjon og innleggelse var 24 (spredning 7,5-58) mnd. Median BMI ved innleggelsen 29 (25-34) kg/m2. Tyve pasienter ble innlagt fra annet sykehus, 19 fra legevakt eller fastlege, 2 via AMK og 1 direkte etter telefonkontakt. CT abdomen ble utført hos 31 pasienter, MRCP hos 4, ultralyd abdomen hos 1 og gastroskopi hos 3. En pasient ble observert uten bildediagnostikk og to ble operert direkte. CT viste ileus hos 12 pasienter. En av disse var tidligere DS operert, resterende var LGBPoperert. Alle disse fikk påvist intern herniering ved kirurgi. En pasient med negativ CT ble også operert for intern herniering. Hos to pasienter ga CT abdomen mistanke om tynntarmsinvaginasjon som peroperativt forelå hos en. To pasienter var gravide. Begge ble lapraroskoper. En hadde akutt appendisitt, den andre negative funn. To pasienter hadde ulcus i gastroenterostomien og ble behandlet med PPI. En av pasientene med gastrisk banding hadde stenose og båndet ble fjernet ved laparoskopi. Hos den andre hadde båndet erodert gjennom mucosa og ble klippet endoskopisk. Fire pasienter hadde koledokuskonkrementer og fikk utført hybrid ERCP. En hadde lekkasje i stapler rekken etter gastrisk sleeve og ble stentet. I tillegg hadde 1 pasient colonperforasjon, 1 tumor i cøkum, 1 herpes zoster og 1 colonileus med cøkum herniert gjennom et hull i omentet. Median liggetid på sykehus var 4 (2-5,5) døgn. Det var ingen mortalitet. Konklusjon: Akutte magesmerter etter fedmekirurgi kan ha mange årsaker. Intern herniering med tynntarmsileus var vanligste diagnose hos våre pasienter. Terskelen for diagnostisk laparoskopi bør være lav.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

164

CT SOM VERKTØY FOR Å DIAGNOSTISERE INTERN HERNIERING ETTER LGBP Grønvold LB1, Halvorsen EH2, Haugstvedt JOS2, Olsen TW2, Grimnes JO2, Solheim BM1, Hjelmesæth J3, Sandbu R1,3. Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk - Sykehuset i Vestfold1, Radiologisk avdeling Sykehuset i Vestfold2, Senter for sykelig overvekt– Sykehuset i Vestfold3 Bakgrunn: Kirurgi blir brukt i økende grad som behandling for sykelig overvekt. Den vanligste operasjonsmetoden i Norge og Norden er laparoskopisk gastrisk bypass (LGBP). En potensielt alvorlig langtidskomplikasjon etter LGBP er intern herniering. Nyere studier kan tyde på at risikoen for intern herniering tidligere har vært underestimert, og at akkumulert risiko kan være over 10%. Ved mistanke om intern herniering brukes ofte CT abdomen/bekken som diagnostisk hjelpemiddel. Det er imidlertid rapportert at CT har varierende sensitivitet og spesifisitet for å diagnostisere intern herniering. I denne prospektive studien sammenlignes CT-funn med peroperative funn. Målet med studien er å evaluere sensitivitet og spesifisitet av CT ved diagnostikk av intern herniering. Materiale og metode: Inklusjonskriteriene var gjennomgått LGBP >1 måned tidligere, akutte magesmerter, sykehusinnleggelse og henvisning til CT abdomen/bekken. Totalt 55 pasienter ble inkludert i perioden fra mai 2012 til august 2013. 46 av disse ble innlagt akutt ved Sykehuset i Vestfold, og ni av pasientene ble overført fra andre sykehus etter utført CT. 34 av de 55 pasientene gjennomgikk laparoskopisk eller åpen operasjon i løpet av sykehusoppholdet, mens 21 ikke ble operert pga. spontan bedring i klinikk og/eller negativ CT med tanke på intern herniering. Vi har valgt å bruke dataene fra de 34 pasientene som ble operert, da vi her har en sikker fasit på om det forelå intern herniering eller ikke. Resultater: Hos 18 av 34 pasienter diagnostiserte man intern herniering peroperativt, og preoperativ CT viste funn forenelig med intern herniering hos 17 av disse (sensitivitet 94 %). Hos resterende 16 av 34 pasienter fant man ikke tegn til intern herniering peroperativt, men preoperativ CT viste funn forenelig med intern herniering hos to av disse (spesifisitet 88%). Diskusjon: Denne studien viser at CT er en sensitiv og relativt spesifikk undersøkelse for å diagnostisere intern herniering etter LGBP. Det er ventet at intern herniering vil øke som årsak til akutte magesmerter og sykehusinnleggelse, fordi det vil finnes et sterkt økende antall LGBP-opererte pasienter i befolkningen og fordi akkumulert risiko for intern hernierning er høy. Intern herniering er en potensielt alvorlig tilstand og rask diagnostikk i samarbeid mellom kirurg og radiolog er viktig. Det er avgjørende at både kirurg og radiolog er bevisste på tilstanden, og at sistnevnte er kjent med de anatomiske forholdene etter LGBP og CT-funn forenelig med intern herniering.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

165

LANGTIDSRESULTATER AV DUODENOJEJUNOSTOMI OG SLEEVE GASTREKTOMI SOM BEHANDLING FOR DIABETES MELLITUS HOS NORMALVEKTIGE, DIABETISKE ROTTER. Grong E1, Arbo I1, Kulseng B 1,2, Mårvik R 1,2,3,4. 1 Norges teknisk–naturvitenskapelige universitet, NTNU, 2 Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO), St. Olavs Hospital, 3Kirurgisk klinikk, St. Olavs Hospital, 4 Nasjonalt senter for avansert laparoskopisk kirurgi (NSALK).

Bakgrunn: De fleste pasienter med type II diabetes mellitus er overvektige. Hos pasienter med sykelig overvekt er resultatene gode hva gjelder remisjon av type II diabetes etter bariatrisk kirurgi, også før signifikant vekttap har inntruffet. Disse observasjonene har ført til diskusjonen om bariatrisk kirurgi også kan være indisert for pasienter med type II diabetes uten at det samtidig foreligger sykelig overvekt. Materiale og metode: 40 diabetiske Goto-Kakizaki rotter (GK) og 15 Wistar-rotter ble randomisert til tre ulike intervensjoner i juni 2012: duodenojejunostomi (DJ), sleeve gastrektomi (SG) og sham operasjon. Dyrene ble fulgt til 10 måneder postoperativt hvor en vurderte fastende blodsukker, vekt, glukosebelastning, HbA1c samt en rekke hormoner og lipider. Foreløpige resultater: I perioden syv til ti måneder postoperativt var det ingen signifikant forskjell i vekt mellom de tre gruppene, p=0.41. SG gruppen hadde over hele denne perioden signifikant lavere fastende blodsukker sammenliknet med DJ og sham (p<0.05). Syv måneder etter kirurgi var HbA1c signifikant lavere for SG-gruppen sammenliknet med både DJ og sham: 5.2 (6.0;4.3) % vs. 7.0 (7.5;6.7) % og 7.25 (7.6;6.7) %, p = 0.009. Arealet under kurven (AUC) av glukosebelastningstest var signifikant lavere for SG vs sham, 2341.5 ± 212.4 mmol/L*min vs. 2787.2 ± 309.2 mmol/L*min, p = 0.007. Resultatene for hormoner og lipider vil bli presentert. Konklusjon: Med tanke på diabetesremisjon kommer sleeve gastrektomi i denne studien klart best ut sammenliknet med duodenojejunostomi og sham operasjon, men alle gruppene befinner seg på et helt annet nivå sammenliknet med de normoglykemiske Wistar-rottene. Observasjonene fra denne og liknende studier bør undersøkes grundigere før man kan konkludere om kirurgi kan utgjøre en del av behandlingen for type II diabetes uten at det også foreligger sykelig overvekt.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

166

HVORFOR VIL SYKELIGE OVERVEKTIGE KVINNER FEDMEOPERERES OG HVILKET RESULTAT FORVENTER DE? MULTISENTER STUDIE I 5 EUROPEISKE LAND Røstad SR, Hult MH, Juuti AJ, Fischer LF, Riele WR, Orava KO, Heikkinen T, Sandbu R Senter for sykelig overvekt i Helse SØ, Sykehuset i Vestfold, postboks 2168, 3103 Tønsberg, Karolinska and Ersta Hospital, Helsinki University Hospital, Heidelberg University Hospital, Tampere University Hospital, St Antonius Hospital, Nieuwegei,

Reasons to seek bariatric surgery

Mål: Det er flest kvinner som søker vektreduserende kirurgi. Målet med denne studien var å undersøke hvorfor kvinner ønsker å la seg operere og hvilke forventninger de har til resultatet. Metode: Prospektiv multisenterstudie gjennomført i Sverige, Finland, Nederland, Tyskland og Norge. Kvinner akseptert for fedmekirurgi mellom januar 2011 og januar 2012 ble spurt om å delta i studien. Alle studiedeltagerne besvarte et spørreskjema preoperativt. I spørreskjemaet ble de ble bedt om å rangere mulige årsaker for å søke kirurgi og angi hvilken årsak som var viktigst (Figur 1). Antropometriske data, utdanning, sosial bakgrunn, økonomi, overvektsrelaterte sykdommer, og medisinforbruk ble registrert. Spørreskjemaet var laget spesielt for denne studien og validert på de aktuelle språk. (Figur 1) 1. Weight loss 2. Taking less medic ine 3. Impr.comorb. 4. Less Pain 5. Employment 6. Impr.social lif e 7. Live longer 8. Impr.intimacy 9. I mpr.s elf esteem 10. Impr. fert. 11. Impr. sports 12. Smaller clot hes 13. Impr psych healt 14. impr job perf ormance 15. Other 0 Not important

Important 5

Level of importance 0-5

Resultater: 248 pasienter ble inkludert; 50 pasienter fra Finland, Nederland, Tyskland og Norge og 48 pasienter fra Sverige. Pasientene var i gjennomsnitt 43 år (19-69) og median BMI var 44 kg/ m2. Alder, BMI, vekt og fedmerelaterte følgesykdommer varierte signifikant mellom studiepopulasjonen i de ulike land. Den viktigste årsaken for å søke kirurgisk behandling var ønske om å gå ned i vekt (32 %), ønske om bedring av følgesykdommer (25 %) og mindre smerter (10 %). Hos pasienter som hadde fedmerelatert sykdom(diabetes, hypertensjon, depresjon/psykisk sykdom, leddsmerter eller infertilitet) fant vi en statistisk signifikant sammenheng med hvilken årsak de oppgav som viktigst for å søke kirurgisk behandling. Pasientene forventet i gjennomsnitt et vekttap på 40 kg (20-80). De forventet at 67 % av vekttapet ville være på grunn av operasjonen, og 33 % på grunn av endring i livsstil. Skandinaviske pasienter forventet at livsstil ville ha større innvirkning på vekttapet, enn det tyske og nederlandske pasienter forventet (p<0.01). Konklusjon: Vekttap, bedring av fedmerelaterte sykdommer og mindre smerter var de tre viktigste årsakene til at kvinner ville gjennomgå fedmeoperasjon. Pasientene forventet i gjennomsnitt å gå ned ca 1/3 av kroppsvekten sin.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

167

LEKKASJE ETTER LAPAROSKOPISK SLEEVE GASTREKTOMI MED ETTERFØLGENDE ØSOFAGUS STENOSE Svanevik M, Solheim BM, Sandbu R Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Sykehuset i Vestfold HF, Boks 2168, 3103 Tønsberg BAKGRUNN: Laparoskopisk sleeve gastrektomi er et alternativ til laparoskopisk gastrisk bypass og benyttes ved flere norske sykehus. Flere studier viser likeverdige resultater av de to operasjonsmetodene med tanke på komplikasjoner, vekttap og effekt på komorbiditet. Lekkasje er en fryktet komplikasjon til all mage-tarm kirurgi, men kan være særlig vanskelig å behandle etter laparoskopisk sleeve gastrektomi. Lekkasje etter sleeve gastrektomi forekommer hyppigst ved gastroøsofageale overgang mot His vinkel. Vi presenterer en kasuistikk, med video og bilder, av et uvanlig behandlingsforløp. Pasienten har samtykket til publikasjonen. KASUISTIKK 32 år gammel kvinne med langvarig sykelig overvekt, med maksvekt 102 kg og høyde 160 cm (BMI 38 kg/m2 ). Hun ble operert 22.02.13 med laparoskopisk sleeve gastrektomi . På grunn av lekkasje ved gastroøsofageale overgang mot His vinkel ble hun reoperert etter 5 dager. Man drenerte intra- og ekstraluminalt. Etter 5 uker med konservativ behandling hadde ikke fistelen tilhelet. Det ble derfor lagt inn en heldekket øsofagus stent 04.03.13 (SX-ELLA Stent Danis, 135 mm). Da fistelen ikke lenger lot seg påvise ved røntgen ØVD, ble stenten fjernet etter fire uker. Etter en periode hjemme, ble pasienten reinnlagt 22.04.13 på grunn av stenose i øsofagus. Stenosen var lokalisert i øsofagus, cranialt for der stenten hadde dekket. Stenosen lot seg lett dilatere, men residiverte og krevde gjentatte blokkinger. En mulig årsak til stenosen kan ha vært allergisk reaksjon på nitinol (nikkel-titanium) legering ved craniale begrensning av stenten. Pasienten angav senere allergi for nikkel. KONKLUSJON Lekkasje er en sjelden, men fryktet komplikasjon etter sleeve gastrektomi. Behandling kan være langvarig og krever multimodal tilnærming.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

168

RANDOMISERT STUDIE AV PROKSIMAL VERSUS DISTAL LAPAROSKOPISK GASTRISK BYPASS HOS SUPEROBESE PASIENTER – PERIOPERATIVE RESULTATER Svanevik M1,3, Risstad H2,3, Solheim BM1, Kristinsson J2, Hofsø D1, Søvik TT2, Hjelmesæth J1,3, Schou CF2, Mala T2, Sandbu R1. 1. Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold HF, Boks 2168, 3103 Tønsberg, 2. Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, 3. Universitetet i Oslo Bakgrunn Roux-en-Y gastrisk bypass gir ofte utilfredstillende vekttap hos superobese pasienter (BMI 50 kg/m2). Lengden av tynntarm som sjaltes ut kan påvirke malabsorbsjon og vekttap. Vi presenterer studiedesign, pasientkohort og perioperative resultater av en randomisert kontrollert studie av laparoskopisk proksimal eller distal gastrisk bypass ved superobesitas. Metode Vi randomiserte 115 pasienter med BMI 50-60 kg/m2 ved de to regionale overvektssentrene i Helse Sør-Øst til proksimal gastrisk bypass (150 cm alimentært løp og 50 cm biliopankreatisk løp) eller distal gastrisk bypass (50 cm biliopankreatisk løp og 150 cm fellesløp). Ventrikkellommen var 25 ml ved begge prosedyrene. To pasienter ble ekskludert peroperativt. Både pasienter og oppfølgingspersonalet var blindet for type gjennomført prosedyre. 30-dagers komplikasjoner ble registrert og klassifisert etter Accordionklassifikasjonen. Primært endepunkt for studien var endring i BMI etter to år. Sekundære endepunkter inkluderte perioperative resultater, som blir presentert her. Resultater Ved baseline var gruppene (proksimal vs. distal) sammenlignbare med tanke på alder gjennomsnitt (SD) 39(9) vs 42(8) år, BMI 53,4 (3) vs 53,6 (3) kg/m2, kjønn 63 vs 66% kvinner, og prevalens av fedmerelatert komorbiditet. Gjennomsnittlig operasjonstid var 30 minutter (95% CI 19-41, p<0,001) lengre i distal gastrisk bypass gruppen. To distale prosedyrer ble konvertert til laparotomi. Det var 15 pasienter med komplikasjoner(14%), fordelt på Accordion grad I (4 proksimal vs. 2 distal), grad II (1 vs. 2), grad III (0 vs. 6), og grad IV (0). Alle 6 reoperasjoner forekom etter distal gastrisk bypass, hvorav tre ble utført laparoskopisk. Årsaker til reoperasjon var intraabdominal blødning (n=1), lekkasje fra enteroenteroanastomosen (n=1), tynntarmsperforasjon (n=1), ileus (n=2) og residiv av ventralhernie (n=1). Det var ingen dødsfall. Konklusjon Det høye antallet reoperasjoner og signifikant lengre operasjonstid indikerer at distal gastrisk bypass hos superobese pasienter er en teknisk mer krevende prosedyre enn proksimal gastrisk bypass.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

169

«DRØMMEN OM PANCREAS» - EN TREDIMENSJONAL ANALYSE MED OPTISK PROJEKSJONSTOMOGRAFI. Grong E 1, Kulseng B 1,2, Mårvik R 1,2,3,4, Eriksson M 5, Nord C 5, Ahlgren U 5. 1 Norges teknisk–naturvitenskapelige universitet, NTNU, 2 Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO), St. Olavs Hospital, Trondheim, 3 Kirurgisk klinikk, St. Olavs Hospital, 4 Nasjonalt senter for avansert laparoskopisk kirurgi (NSALK), 5 Umeå Centrum for molekylærmedisin (UCMM), Umeå Universitet.

Bakgrunn: Betacellemasse (BCM) ved type II diabetes, både før og etter bariatrisk kirurgi, er ikke fult kartlagt, hverken hos dyr eller mennesker. Umeå centrum for molekylærmedisin (UCMM) ved Umeå universitet har tatt i bruk og videreutviklet optisk projeksjonstomografi (OPT) kombinert med avansert bildeprosessering med det formål å kunne utforske distribusjonen og volumet av de Langerhanske øyer ved hjelp av tredimensjonale rekonstruksjoner. Med denne teknikken kan man farge store biter vev med fluorescerende antistoff, «whole mount staining», uten at snitting av preparatene behøves. Foreløpig brukes teknikken i hovedsak ex vivo i dyreeksperimentelle studier, men protokollen kan også brukes på humane biopsier/vevsbiter. Materiale og metode: I juni 2012 ble det utført duodenojejunostomi (DJ), sleeve gastrektomi (SG) og sham operasjon på 24 diabetiske Goto-Kakizaki rotter og 9 Wistar rotter. Dyrene ble avlivet 10 måneder postoperativt. Pancreas ble eksidert og preparert etter protokoll fra UCMM. Etter ytterligere tre ukers forbehandling og immunmerking mot insulin med fluorescerende antistoff ble 75 pancreaslober, skannet og etterbehandlet. Det ble brukt avanserte dataprogram for kvantifisering av BCM. Foreløpige resultater: Foredraget tar sikte på å enkelt forklare hva OPT er, fordeler med teknikken og hvordan man kan utnytte den til ulike formål. Preliminære resultater fra våre undersøkelser viser klar forskjell mellom diabetiske og ikke-diabetiske rotter. Resultatene viser også forskjellig påvirkning av de ulike kirurgiske prosedyrene hos rotter med type II diabetes. Konklusjon: OPT er en ny og lovende metode som gir unike, tredimensjonale avbildninger av biologisk materiale og muligheten til immunmerking og kvantifisering av spesifikke celletyper/proteiner. Vi har klart å bruke denne teknikken i et kirurgisk eksperiment og tror den kan utnyttes i et mye større omfang, både i dyreeksperimentelle og humane studier.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

170

EVALUERING AV RESULTATER ETTER KIRURGI FOR SYKELIG OVERVEKT I ET NYSTARTET BARIATRISK SENTER VED OFFENTLIG SYKEHUS Lambrecht J, Llavik S Gastrokirurgisk avd, sykehuset innlandet div. Gjøvik, kyrre greppsgt. 11, 2819 gjøvik Lov om at hvert helseforetak skal ha et overvektstilbud ga grunnlag for å vurdere å innføre også kirurgisk behandling i Sykehuset Innlandet. Overvektspoliklinikk ble etablert høsten 2011 ved Sykehuset Innlandet Gjøvik og operativ virksomhet startet opp 12.4.2012. Vi fikk god støtte i oppstartsfasen fra OUS Aker-miljøet og har fortsatt kontakten for konsultasjon. De første 12 måneder med operasjonsaktivitet (eksklusiv ferier) er operert 179 pasienter, 31 menn og 148 kvinner. 178 gastric bypass og en gastric sleeve er utført. Median BMI var 40 og median alder 43 år. Median liggetid postoperativt er en dag, reinnleggelsesraten 0,09, reoperasjonsrate 0,03, total komplikasjonsrate 0,11. Ingen mortalitet. Median operasjonstid for hele perioden på 70 min – fra 90 minutter for de første 60 operasjoner, 66 minutter for de neste 60 og fallende til 55 minutter for de siste 59. Det var ingen konverteringer til åpen operasjon. Operasjonene er fordelt likt mellom to samarbeidende kirurger. Årsak til de fem reoperasjoner: en anastomoselekasje fra staplerrad i gastroenteroanastomosen etter en uke, en diffus blødning samt tre ileus grunnet kinking i enteroenteroanastomosen løst med supplerende eller re-anastomose. Re-anastomose ble reoperert åpent, de øvrige reoperasjoner laparoskopisk. Oppstart av bariatrisk/metabolsk kirurgi i et lokalsykehus med laparoskopisk ekspertise er trygt med drahjelp fra etablerte miljøer, hvis man prioriterer prosess og teambuilding i organisasjonen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

171

RESULTATER ETTER 386 OVERVEKTSOPERASJONER VED HAUGESUND SJUKEHUS. Folkestad O, Hansen PEH, Ott M, McTiernan C, Huanca M og Mohn AC # Seksjon for gastroenterologisk kirurgi , ¤anestesiavdelingen, Haugesund Sjukehus Bakgrunn: Siden april 2007 har Haugesund sjukehus operert pasienter for sykelig overvekt. Pasientene er registrert fortløpende i en database. I første omgang ønsker vi å se på resultatene til pasientene som har vært til 2 års kontroll og sammenlikne resultatene med andre sentra for bariatrisk kirurgi. Metode: Standard operasjonsmetode i Haugesund er laparoskopisk gastric bypass (377), men det har også vært utført sleeve-operasjoner (9), der vi har sydd over stapler-rekkene. Pasienter med ko-morbiditet ble operert om BMI var over 35, mens pasienter uten ko-morbiditet, hadde BMI over 40. Pasientene dekkes med vitaminer og jern peroralt og får protonpumpehemmere i 1-3 mnd. Vi har gjennomgått databasen og sett på tidlige komplikasjoner og senkomplikasjoner etter inngrepene. I tillegg er det ønskelig å se om vi har oppnådd en tilfredsstillende vektreduksjon utfra fall i BMI (body mass index). Resultater: 386 fortløpende pasienter er operert fra april-07 tom august-11. Gjennomsnittsalder var 41,4 år (spredning 20-65 år) fordelt på 286 kvinner (40,7 år) og 100 menn (43,2 år). 74 hadde ingen ko-morbiditet (67 kvinner og 7 menn). 4 pasienter ble konvertert og 1 fikk pneumothorax peroperativt. 13 (3,4%) ble reoperert, men kun 3 (0,8%) av pasientene fikk anastomose lekkasje, fordelt likt mellom gastroenteroanastomosen og enteroenteroanastomosen. 3 av reoperasjonene var negative, 1 isolert tarmperforasjon, 2 brokk, 1 abscess, 1 blødning, 1 oment-torkvering og 1 ulcus ved GE-anastomosen 1 mnd etter primæroperasjonen. Til sammen var det 6 Grad I-komplikasjoner, 16 Grad II og 13 Grad III (reoperasjonene) inklusivt 1 infarkt, 1 lungeemboli og 5 pneumonier. Det var ingen perioperativ mortalitet. Av senkomplikasjoner er det funnet at 7,5% (29 pas) fått anastomoseulcus eller ulcus anastomosenært. 3,1% (12 pas) plages med diaré 1 år etter operasjonen og 1,8% (7 pas) sliter med kvalme og oppkast. BMI var før operasjonen i snitt 45,1 fordelt på 46,3 i gruppen uten fedmerelaterte tilleggssykdommer og 44,9 i gruppen med tilleggssykdommer. 74% møtte opp på 2 årskontrollene, der BMI nå var fallt med 14,7 enheter i snitt (15,1 hos kvinnene og 13,7 hos mennene) eller et gjennomsnittlig vekttap på 42,6 kg. Diskusjon: Anastomoselekkasjene er i prosent innenfor det en ser i store studier i litteraturen. De andre postoperative komplikasjonene ligger i nedre grense. Senkomplikasjoner rapporteres i litteraturen svært forskjellig. Anastomoseulcus varierer fra 5-16%, der vi hadde 7,5%. Herniering rapporteres opp til 8 %, men her har vi usikre tall på eget materiale. Vi har anslått 2 %. Av den grunn har vi foreløpig ikke sydd slitsene peroperativt.. Derimot, selv om vi er innenfor litteraturens funn av postoperative ulcus i anastomosene, synes vi det er et høyt tall. Vi planlegger derfor å forlenge tiden vi gir protonpumpehemmere i en studie, for å se om vi kan redusere tallet. Konklusjon: Haugesund sjukehus har lav komplikasjonsfrekvens. Det kan skyldes at det kun er tre operatører på disse inngrepene. Oppstarten av opplæring av flere kirurger vil vise om de gode resultatene vil holde seg.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

172

LONG-TERM RESULTS WITH SEPTAL OCCLUDERS AS TREATMENT FOR CHRONIC AORTIC OCCLUSIONS Mattsson EJR*, Sรถderberg B1, Henriksson O1 1

Sahlgrenska Universitetssjukhuset Gรถteborg, *Kirurgisk Avdelning, St Olavs Hospital, NTNU, 7491Trondheim, Norge Introduction: Aneurysms following type B dissections are often treated with a stentgraft covering the main entry. Local anatomy, the landing zones or the extension of the aneurysm may in practice exclude this type of treatment. These individuals may have to face an open operation or no treatment. New endovascular interventions for such cases are needed. Materials and Methods: We have treated 5 patients with complicated thoracic aneurysms secondary to type B dissections with the placement of an occluder across the main entry. The Amplatzer occluders used are primarily manufactured for septal or ventricular defects in the heart. The reasons for the use of this alternative method were: very sharp angle of the aortic arch with unsuitable proximal landing zones (n = 3). These cases were respectively combined with narrow iliac arteries (less than 5mm), bad distal landing zone and a separate take off of the left vertebral artery as the distal artery from the aortic arch. Another case had a combination of dissection and a right aortic arch anomaly simultaneously with a diverticulum of Kommerell. The last case had three major spinal arteries on the angiography at the distal landing zone for a potential stentgraft. The patients were 63 +/- 1.7 years old. There were three women and two men. The aneurysms had a diameter of 65.4 +/- 11.7 mm. Figures are expressed as mean +/- standard deviation of the mean Results: The patients have been followed for 35 +/- 18 months with CT-scans. One patient died after 2 years from a non-aneurysmal cause. In one patient with an entry close to the aortic wall an additional Amplatzer occluder had to be placed to stop a small leakage into the false lumen. The treatment was successful. No other additional treatments have been necessary. At one year the false lumina in all patients had thrombosed in the proximal half of the thoracic aorta. The diameters of the aneurysms had decreased in all patients (-15.2 +/- 8.9 mm). At the last control the decrease was -16.8 +/- 8.6 mm. Conclusion: Similar results to endovascular stentgrafts can be achieved by the placement of septal occluders across the main entry to the false lumen in complicated cases with aneurysms following type B dissections. In the present series the aneurysmal diameters have all decreased early and the false lumina have thrombosed. The good outcome has remained over long time.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

173

PERIGRAFT SEROM. VÆSKE RUNDT AORTAGRAFT Flørenes T.L, Nyheim T.D.G, Jørgensen J.J. Karavdelingen,Oslouniversitetssykehus-HF, Aker Perigraft serom defineres som ansamling av klar, steril væske rundt et kargraft, omgitt av en ikkesekretorisk fibrøs pseudokapsel. Forekommer hyppigst rundt graft i subcutant vev (axillofemorale graft). Væske rundt aortagraft i den opprinnelige aneurismesekken etter åpen aortakirurgi, er lite undersøkt. Væske utover de første månedene anses som patologisk og mistenkes straks for å være tegn på infeksjon. Ut fra en pasientkasuistikk vil vi diskutere denne problemstillingen litt ytterligere: En 81 årgammelkvinne. Prednisonbehandles pga SLE. Ble i 2010 operert for et 60 mm stort AAA med et Zenith stentgraft. Pga mistanke om type-1 lekkasje ble det forsterket med en Palmaz stent proximalt. Ved kontroller viste aneurisme tegn til vekst. Man mistenkte type -1 lekkasje proximalt hvor det var en blebb i aneurismehalsen. To mindre type-2 lekkasjer var sett men ikke vurdert som årsak til økningen i aneurimestørrelse. Etter mye vurderinger ble pasienten reoperert i nov 2012. Stentgraftet ble fjernet og et Dacron y-graft satt inn. I alt ble det påvist 2 lumbalblødninger.Postoper antibiotika for UVI. 1 mnd senere innlagt infeksjonsavd med urosepsis (ESBL). .Meronembehandlet.. CT viste væske rundt graftet. Graftinfeksjon? Langvarig antibiotikabeh. Klinisk helt kjekk. 18 mnd senere påvist økende væske rundt graftet (56 x 70 mm). CT viste type-2 lekkasje. Hvorfor oppstår væske rundt aortagraft? Kan være infeksjon, persisterende lumbalkar eller perigraft serom. Perigraft serom etter aortakirurgi benevnes ofte i litteraturen som Hygroma / sac hygroma / perigraft liquid. Årsaken til væskedannelsen er uklar. Ulike teorier går ut på immunologisk eller allergisk reaksjon, porøst garft, skadet graft eller fibroblastinhibering som hindrer innvekst i graftet. Er vanligvis asymptomatiske, men kan gi kompresjonssymptomer eller rumpere. Ulike behandlingstilnærminger har vært diskutert. Ref.: • J Vasc Surg 2011; 54:637-43, A.K. Kadakol et al. Frequency, risk factors, and management of perigraft seroma after open abdominal aortic aneurysm repair. • J Endovasc Ther 2001;8:447-453, B. Risberg et al. Aneurysm Sac Hygroma: a cause of Endotension. • World J Surg 2011;35:905-910, T. Wolf et al. Endarterectomy of the Aneurysm Sac in Open Abdominal Aortic Aneurysm Repair Reduces Perigraft Seroma and Improves Graft Incorporation.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

174

SCREENING FOR AAA HOS 65-ÅRIGE MENN I OSLO – OPPDATERING OG VEIEN VIDERE Jørgensen JJ*, Flørenes T*, Stranden E*, Bay D**, Rosales A*, Bjerke C*, Krohg-Sørensen K*, Sundhagen JO* *Oslo vaskulære senter (karavdelingen), HLK, **Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, KDI, Oslo universitetssykehus HF, Aker, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo. Innledning Metode, resultater og erfaringer per august 2012 ble presentert på kirurgisk høstmøte samme år. Denne presentasjonen er en oppdatering med noen tanker om veien videre. Resultater Resultater per 08. 08. 2013 og to tidligere år presenteres i nedenstående tabell angitt som prosent, antall i parentes for utvalgte data. DM = aortadiameter i millimeter Enheter 2011 2011-2012 2011-2013 Oppmøte 66 (262) 69 (1645) 68 (3206) DM < 30 98 (254) 97 (1582) 97 (3098) DM 30 3,2 (8) 3,4 (56) 2,9 (93) DM 30-44 2 (4) 3 (48) 2,4 (77) DM 45-54 0,4 (1) 0,4 (7) 0,3 (10) DM 55 0,4 (1) 0,1 (1) 0,2 (5) Hypertoni 40 40 40,5 Diabetes mellitus 12 10 10,5 Aktiv røyker 16 17 17 Tidligere røyker 44 47 54 TIA 3 3 3,7 Statiner 37 33 33 Albyl 26 27,7 Diskusjon Oppmøteprosent på 68 % er tilfredsstillende. Prevalensen er blitt lavere, 2,9 %. Tilsvarende observasjoner gjøres i andre land. Syv pasienter ble behandlet, én med stentgraft og seks med åpen operasjon. Ingen mortalitet. Det er kun små endringer fra år til år av våre funn. I regi av ESVS er det etablert en arbeidsgruppe med fokus på screening der vi er representert. Referat fra møtet i Budapest vil bli presentert. Planen er å utarbeide epidemiologiske data for denne populasjonen etter 3 års erfaring. Vi planlegger en periode for å teste ut personens betalingsvillighet, spørsmålet er om dette vil påvirke oppmøteprosenten.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

175

BEHANDLING AV ENDOLEKKASJE ETTER EVAR FOR AAA. Mathisen SR1, Zimmermann E2, Rydningen HT1, Markstöm U1, Mattsson K2, Årtun K1. Karkirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar1. Intervensjons Radiologisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar2. Introduksjon: Jones et al. hadde med tidlig CT Angio (CTA) kontroll påvist at 18,9% (164/872) av pasientene hadde en type II endoleak etter Endovascular Aortic Replacement (AAA). Ved seks måneder kontroll hadde 79,9% (131/164) pasienter med tidligere påvist endoleak type II ingen synlig endolekkasje ved CTA. De pasienter som hadde vedvarende endoleak type II hadde tendens til komplikasjoner som økende (AAA) diameter, reintervensjon, konversjon til åpen operajson og ruptur1. Stenmetz el al. påviste type II endoleak hos 18,5% (90/486) pasienter. Ved seks måneder hadde kun 7,2 % (35/386) av pasientene persisterende endoleak type II. 1 % (5/486) av pasientene viste AAA sekk diameter økning2. Aoki et al. kunne vise til at 60% av EVAR pasientene hadde en redusert AAA diameter, definert som en reduksjon på 4 millimeter eller mer. 40 % hadde uendret eller økende AAA sekk diameter3. Manglende okklusjon av type II endoleak er betraktet av noen som benignt4,5. Andre har observert en økning av AAA diameter og ruptur hos pasienter med type II endoleak6,7,8. Schanzer et al. undersøkte 10 288 postoperative CTA hos pasienter behandlet med EVAR i USA. 41 % behandlet med EVAR forhindret ikke diameter økning av AAA etter fem år. Hazard ratio (HR) 2.79. Endoleak står for 60% av komplikasjonene til EVAR og er ansvarlig for 45% av alle reintervensjoner10. Materiale: 80% (12/15) menn med en gjennomsnitts alder på 75.9 år R(66-94 år). Vi har behandlet 15 pasienter for endoleak: type I a, type I b eller type II i fra mai 2006 til juli 2012. En retrospektiv analyse med totalt 206 pasienter behandlet presenteres. Endolekkasje kan dokumenteres ved CTA med kontrast, UL med kontrast eller MR Angio i sen fase (gullstandarden). 53 % (8/15) av StentGraftene (SG) var Gore Excluder og 47% (7/15) var Medtronic Endurant. Ved økende diameter over tid ble EVAR pasienten henvist til endovascular prosedyre. Behandling besto av endovasculær coil-embolisering via Arterie Iliaca Interna (AII) og Superior Mesenteric Arterie (SMA) til kollateraler og inn i lumbale, Inferior Mesenteric Arterie (IMA) eller endoleak kanalen, translumbal injeksjon av Onyx, ultralyd veiledet percutan injeksjon av topical trombin direkte i AAA sekken eller coiling av lumbale, IMA, og AII. Typer endoleak behandlet: en type 1a, en type 1 b, og 12 type II.Ingen av pasientene ble konvertert til en åpen operasjon. Resultater: Tabell 1. Prosent CTA dokumentert Endoleak Type II ved Kontroll. Kontroll 30 dager 6 måneder 1 år 2 år 3 år 4 år EL type II 60 38 31 24 10 4 Antall pas. 206 194 167 113 60 28 %ELtype 29% 20% 19% 21% 17% 14% II Syv pasienter ble behandlet med Onyx eller Nester coil embolisering via AII eller SMA og så via kollateraler til Lumbale grener eller SMA. En pasient ble behandlet med translumbal injeksjon av Onyx i AAA sekken. En pasient fikk ved UL veiledet punksjon deponert topical trombin direkte i AAA sekken via bukveggen. En lumbal arterie ble ”coilet” retrograd. Både bilateralt og unilateralt ble tre AII ”coil”-embolisert retrograd. En pasient med et sacculært AAA ble behandlet for en type 1 b endoleak i et tube SG med en distal Gore Tex Cuff. Og en proksimal type 1 a endoleak ble behandlet med en Palmaz stent. Konklusjon: AAA pasienter som behandles med EVAR må kontrolleres regelmessig med CTA. Ved AAA diameter økning kan en perkutan endovasculær prosedyre med embolisering av endolekkasjen oftest være kurativt.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

176

EVAR FOR AORTO-ILIACALE ANEURISMER MED BEVARING AV A. ILIACA INTERNA Mathisen SR1, Zimmermann E2, Rydningen HT1, Markstöm U1, Mattsson K2, Årtun K1. Karkirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar1. Intervensjons Radiologisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar2. Introduksjon: Aorta-iliakale aneurismer kan være utfordrende å behandle med Endovascular Aortic Repair (EVAR). Opptil 30% av pasienter med aorto-iliacale aneurismer kan ikke behandles med konvensjonelle StentGraft (SG)1,2. EVAR behandling av aorto-iliakale aneurismer kan medføre flere komplasjoner som endolekkasje, gluteal claudikasjon og seksuell dysfunksjon hvis man må ”coil” embolisere Arteria Iliaca Interna (AII) på en eller begge sider og forlenge SG benet ned i Arteria Iliaca Externa (AIE)3. Ved å ofre AII vil 23-50 % av patientene utvikle sete-claudikasjon og/eller seksuell dysfunksjon4,5,6. Ischemisk kolitt kan også forekomme7. Flere teknikker er beskrevet for å bevare AII sirkulasjonen. Man kan bruke en ”branched” iliacal bifurkasjon SG8,9 eller en ”Sandwich”10 eller ”Double Barrel” teknikk3. Vi presenterer ni pasienter behandlet på denne måten. Metode: 78% (7/9) menn med en gjennomsnitts alder på 75, R(67-85) ble behandlet med bevaring av a. Iliaca interna sirkulasjon i perioden mai 2006 til april 2013. Dette utgjorde 4,4% (9/206) av våre EVAR pasienter. Totalt ble 9% (37/412) av alle a. iliaca interna embolisert: 27 nester coiler, 9 Amplatz coiler og 1 Onyx embolisering. Indikasjonen var bevaring av a. iliaca sirkulasjon i 89% (8/9) pasienter. En pasient hadde en Type 1b endoleak og vi førsøkte å ekskludere denne med en ”Sandwich” technikk. 33% (3/9) pasientern ble behandlet med en ”branched” iliaca bifurkasjons SG. Her ble SG kroppen med det lange benet plassert ned i AIE og det korte SG benet ned til AII via a. brachialis blir en Fluency eller Advanta SG ført ned til a. Iliaca interna og deponert. Alternativt ble 67% (6/9) pasienter behandlet med en ”Sandwich” eller ”Double barrel” technikk. Resultater: Tabell 1. Patency of Branched Iliaca Bifurkasjons Proteser. Tid Prosent patency Antall pasienter Kommentar 30 dager 100 % 8/8 6 mnd. 100 % 7/7 12 mnd. 86 % 7/8 1 Sandwich havererte 24 mnd. 75 % 6/8 1 Sandwich havererte, 1 død En pasient døde av et thoracalt aorta aneurysme etter ett års oppfølging. Pasienten med en haverert ”Sandwich-Branched” SG hadde først en type 1b endoleak i høyre SG ben som ble behandlet med en exstensjons graftben. Senere ble pasienten behandlet for en type II endoleak med Onyx injeksjon i AAA sekken. 16 måneder etter EVAR behandling ble pasienten forsøkt behandlet med en ”Sandwich-Branched” SG på venstre side pga enda en endoleak type 1 b. Den havererte dessverre. AII måtte okkluderes med Onyx og venstre SG ben ble forlenget inn i Arteria Iliaca Externa (AIE). Konklusjoner: Bevaring av AII er ønskelig og nyttig for pasienten. Det er teknisk krevende. Resultatene våres viser at der er trygt og forsvarlig å tilby selekterte pasienter bevaring av AII sirkulasjon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

177

STENTGRAFT BEHANDLING AV INFRARENALE ABDOMINALE AORTAANEURISMER (AAA) HOS PASIENTER OVER 80 ÅR Nyheim T, Staxrud LE, Uher P*, Grøtta O*, Strohe D*, Bay D*, Sandbæk G*, Slagsvold CE, Jørgensen JJ. Karavdelingen, HLK og *Avdeling for radiologi og nukleær medisin, KDI, OUS, Aker, P.B. 4959 Nydalen, 0424 Oslo. Det hevdes at pasienter med høy alder og/eller betydelig komorbiditet synes å være egnet for endovaskulær behandling av AAA. Pasienter 80 år utgjør 25 % av våre pasienter. Vi ønsket å evaluere resultatene for denne aldersgruppen. Materiale: I vår FileMaker database er det siden 2007 prospektivt registret 193 pasienter. 47 pasienter 80 år, 18 85 år, tre kvinner, ble operert med 40 Zenith Flex (Cook), seks Endurant (Medtronic) og ett Talent (Metronic) stentgraft. Data oppgis som medianer med variasjon. ASA 3 hos 34. Hjertesykdom (infarkt, svikt, angina) hos 25. Alvorlig KOLS hos 10 pasienter. AAA var symptomatiske hos fem pasienter, hvorav tre var rumperte. AAA diameter 59 (40-100) mm. De fleste ble operert i regional anestesi. Primære resultater (< 30 dager): Prosedyren ble fullført hos alle. Vi påviste én peroperativ type I – lekkasje, behandlet med Palmaz stent. Hos to pasienter ble én sides a. iliaca interna dekket utilsiktet. Én pasient ble laparotomert pga aorta ruptur tre dager etter prosedyren og døde peroperarivt. Resultater (> 30 dager): Pasientene ble kontrollert med CT, røntgen oversikt og UL etter 1 mnd. og deretter årlig. Oppfølgning (FU) 24 (1-68) mnd. 12 pasienter døde etter 16 (1-46) mnd. av disse hadde 11 minskende (> 5 mm) eller uendret AAA diameter. For pasienter 80-84 år var mortaliteten 20 %, for dem 85 år var den 33 %. Én pasient ”lost to FU”, døde etter 46 mnd. Det ble påvist lekkasjer hos 14 /45 pasienter: Én type I (konvertert) og 13 type II. Fem av disse observeres, hos fem har lekkasjen tilhelet og hos to har AAA økt. Fem pasienter hadde vekst ( 5mm) av AAA diameter. Hos disse ble det utført tre reintervensjoner, to ble vellykket konvertert og hos én ble a. mesenterica inferior coilet. Én pasient venter på behandling (coiling). Én pasient er for dårlig for reintervensjon. Under FU er AAA minskende eller uforandret hos 40 pasienter. Konklusjon: Hos oss opereres flere eldre pasienter ( 80 år) enn tidligere. Våre resultater viser at behandling av AAA med stentgraft, også hos dem, kan utføres med akseptabel perioperativ mortalitet og morbiditet. Førti pasienter (85 %) har blitt fulgt opp uten reintervensjon eller aneurismerelatert mortalitet. En mortalitet på 40 % er rapportert etter 5 år i litteraturen. 26 % av pasientene 80 år døde under FU i vår undersøkelse, uten påvisbar vekst av AAA. Flere publikasjoner, også fra OUS, Rikshospitalet, og våre data viser at stentgraft for AAA gir gode resultater også for de eldste pasientene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

178

HVORDAN ER SAMMENHENGEN MELLOM ENDOTELFUNKSJON I ARTERIER I UNDEREKSTREMITETER OG OVEREKSTREMITETER HOS PASIENTER MED PERIFER ARTEIELL SIRKULASJONSSVIK? Sundby ØH, Jørgensen JJ, Stranden E, Gjerdalen GF, Slagsvold CE, Morken B, og Hisdal, J Oslo vaskulære senter, Klinikk F, Oslo universitetssykehus HF, Aker. Bakgrunn: Endringer i arterienes innerste cellelag, endotelet, regnes som en tidlig markør på begynnende aterosklerose i sirkulasjonssystemet. Svekket endotelfunksjon er derfor en av de første markørene på arteriosklerose. Til tross for at arteriene i overekstremitetene bare i sjelden tilfeller affiseres i form av signifikant stenosering eller okklusjon er det graden av FMD i a. brachialis som har blitt benyttet som indikator på begynnende aterosklerose. I klinikken ser vi at arteriene i underekstremitetene affiseres både tidligere i forløpet og i langt større grad ved arteriosklerose enn arteriene i overekstremitetene. Ut fra disse observasjonene vil det være rimelig å forvente at man i arteriene i lysken og adduktorkanalen vil finne tegn på redusert entotelfunksjon tidligere i sykdomsforløpet enn det som kan observeres i a. brachialis. Problemstillinger: 1. Hvilken sammenheng er det mellom endotelfunksjon i ulike karsegmenter? 2. Kan redusert endotelfunksjon oppdages tidligere i arteriene i underekstremitetene enn i a. brachialis som i dag brukes som gullstandard? Metode: Endotelfunksjon vil bli undersøk med FMD-metoden. Metoden går i korthet ut på at man ved hjelp av ultralyd måler arteriediameteren i a. brachialis eller a.poplitea. Deretter klemmes blodstrømmen, like distalt for målepunktet, av i 5 minutter. I avklemningsperioden frigjøres metabolitter som gjør at arteriolene i det okkluderte området dilaterer. Når mansjetten etter 5 minutter deflateres vil blodstrømmen i det okkluderte området være maksimal (reaktiv hyperemi). Den påfølgende blodstrømsøkningen i arterien proksimalt for mansjetten vil stimulere arteriens endotel til å frigi stoffer (blant annet NO) som gjør at arterien i perioden like etter okklusjonen vil utvide seg (dilatere). Graden av dilatasjon i etterkant av okklusjonen viser seg å være en svært presis markør på endotelets funksjon. I dette prosjektet skal vi undersøke om det er mulig å avsløre redusert endotelfunksjon, og dermed begynnende arteriosklerose, tidligere i arteriene i underekstremitetene enn i a. brachialis som brukes som markør i dag. Preliminære resultater: Datainsamling i prosjektet pågår fortsatt og preliminære resultater vil bli presentert på høstmøtet. Resultater fra våre pilotstudier viser så langt liten sammenheng mellom målt graden av flow mediert dilatasjon (FMD) i a.brachialis og a.poplitea og peker i retning av at endotelfunksjon reduseres i større grad i underekstremiteten sammenlignet med overekstremitetene hos pasienter med perifer arteriell sirkulasjonssvikt.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

179

OPTIMERING AV STØTTEBANDAGE Mattsson E Kirurgisk Klinikk, St Olavs Hospital

Introduction: A compression bandage is supposed to apply a given pressure to the underlying surface. With a stable and unchanged stretch of the bandage, the applied pressure will vary with the leg’s diameter at different locations. There is no bandage of today that can automatically compensate for this physical principle and variation. It is said that an experienced person will “feel” when the application is right and change the stretch accordingly. Our aim was to test whether this statement is true and if not, develop a bandage that has the ability to apply a stable pressure independent of the variation of the diameter along an extremity. Method: We did a thorough literature search on the topic, analyzed the principle situation in mathematical terms, defined the mechanical properties needed, tested all bandages on the market and developed an alternative (not commercially available), which we tested clinically. Results: The literature states in concert that even very experienced nurses/doctors have a very high variability in the pressure they apply. Furthermore, if they are instructed to apply a given pressure and trained with measurement devices the variability will not improve. The mathematical calculation is advanced in which the pressure results from tension, thickness and curvature. The elastic properties can be defined in three steps: a/initial resistance, b/ constant elongation to a given stretch c/ final resistance. Step b/ is most important and should dominate the curve for an ideal bandage. No bandage on the market today can be defined as ideal. We thereby developed a new bandage with ideal elastic properties according to the mathematical definition and with markers so that a beginner can apply any pressure wanted. The developed bandage was tested against two commercially available bandages (Dauerbinde K, Super Elastic). The aim was to apply 40mmHg. The 6 tests with each bandage showed that the new bandage in all applications varied between 31 – 40 mmHg, while the two alternatives varied between 15 – 80 mmHg. Conclusion: The application of a compression bandage is more difficult than most nurses/doctors believe. Part of the difficulty is that there is no good bandage available. The reason is that those used do not harbor the theoretically ideal mechanical properties based on mathematical analysis. Improvements are possible.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

180

KORROSION OCH UTSLÄPP AV METALLER FRÅN PERIFERA STENTAR (ENSTAKA OCH STENT I STENT) MED ELLER UTAN BELASTNING – EN EXPERIMENTELL STUDIE Paul Johan Høl1, Nils Roar Gjerdet2 och Torbjörn Jonung3 1/ Forskare UiB, Klinisk institutt 1, 2/Professor UIB, Institutt for klinisk odontologi, 3/Professor UIB, Klinisk institutt 2. Introduktion: Restenoser efter insättning av intra arteriella stentar har blivit ett tilltagande problem inom perifer karkirurgi. Faktorer som stentfrakturer, stentkompressioner, nedbrytning av stenten och anhopning av immunokompetenta celler kring stentarna har lett till ökat intresse för stentarnas design och möjligheten av immunologisk reaktion mot metallerna i stentarna. Ofta placeras stent i stent för förlängning eller för att behandla en restenos. Avsikten med denna experimentella studie var att studera korrosion och metallutsläpp från stent med och utan mekanisk pulsativ stress. Metod och material: Tre olika kombinationer av stentar (n=3) blev undersökta: enstaka stent (NiTi), stent i stent av samma fabrikat (NiTi), stent i stent av olika fabrikat (NiTi + 316L SS). Två olika slags stentar användes: EverFlex/Protege 6x40 (NiTi) och Visi-Pro 7x37 (316L SS). Stentarna monterades på en silicon slang (8 % expansion av diameter) och doppades i en PBS lösning vid 37 grader, pH 7,4. En testcykel utfördes med enbart pulsativ belastning (2,5 % expansion) ved 1 Hz och en andra testcykel gjordes med två olika pulsativa belastningar (2,5 % och 8 %) samt en potentiostatisk spänning på 112 mV. Utsläppet av nickel (Ni) och titan (Ti) joner i PBS lösningen mättes och korrosion av stentarna inspekterades med hjälp av mikroskop. Resultat: Stress med svag elektrisk spänning gav tydlig korrosion av stentarna speciellt där stent tryckte mot stent. Enstaka stentar efter pulsativ belastning släppte ut minst metall joner (Ni kons. range: 3,1-215,5 g/L). Kombinationen stent i stent ökade utsläppet av joner (p=0.02). Främst kombinationen två stentar av samma slag (NiTi) ökade utsläppet (Ni kons. range: 1382 - 2906 g/L). Titan blev frigjort till testlösningen och fällde ut till tunglösliga Ti-oksider. Löslig Ti-koncentration var låg (range: 1,6-24,8 g/L) och det var ingen statistisk skillnad mellan testgrupperna. Diskussion: Denna studie visade att under pulsativ stress kan korrosion av metallen i stentarna komma snabbt. Speciellt om man sätter stent i stent tilltar den galvaniska effekten och utsläppet av metall joner ökar. Hudtestning visar nickelallergi på 7–16 % i populationen. Det är oklart vilken betydelse metall allergi har för stenos/ocklusion av stent eller om den kan bidra till den reaktion man av och till ser efter insättning av stentgraft vid behandling av aorta aneurysm. Det är inte klarlagt om allergisk reaktion vid hud testning också innebär motsvarande reaktion intra arteriellt. Det behövs mer kunskap om betydelsen av designen av endovaskulära stentar och vilka legeringar som stentarna består av och kroppens rektion mot detta främmande material.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

181

RESULTATER ETTER CAROTIS KIRURGI I LOKAL ANESTESI. ET 4 ÅRS MATERIALE. Pettersen M, Wold SE, Jacobsen RA, Halbakken E, Andersen E, Bakken T Karkirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg, 3103 Tønsberg Bakgrunn: Ekstrakraniell carotiskirurgi har vært drevet i Norge siden 1960-tallet. Det er bred enighet om operasjonsindikasjon og stadig flere pasienter gjennomgår dette inngrepet. Standard metode i Norge har vært å utføre operasjonen i generell anestesi og bruk av shunt. Ved SiV i Tønsberg har vi siden september 2009 gått over til bruk av lokal anestesi ved carotiskirurgi, og selektiv bruk av shunt. Materiale: I perioden 2009-2013 ble det utført 149 carotis operasjoner på 140 pasienter. 36 kvinner og 104 menn. Pasienter operert i narkose i denne perioden er inkludert i studien. Vi har blant annet registrert bruk av shunt og forekomst av cerebrale og kardiale hendelser. Konklusjon: Vi anser carotiskirurgi i lokal bedøvelse med selektiv bruk av shunt som en god og trygg metode, fordi den gir en optimal cerebral monitorering.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

182

BELASTNINGSSMERTER HOS PASIENTER UNDER 40 ÅR – KRONISK LOSJESYNDROM SOM DIFFERENSIALDIAGNOSE. Slagsvold CE, Morken B, Gjerdalen G, Stranden E, Hisdal J. Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, Karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker. Yngre pasienter (< 40 år) med uavklarte belastningssmerter i underekstremitetene henvises tidvis til karkirurgisk utredning for å vurdere perifer sirkulasjon. Kronisk losjesyndrom kan imidlertid representere en potensiell differensialdiagnose hos pasientgruppen. Formålet med denne undersøkelsen var å få en indikasjon på hvor hyppig patologiske fascielosjetrykk ved belastning kunne være årsaken til belastningssmerter. Retrospektivt har vi analysert resultatene av de seneste 50 pasientene < 40 år henvist til seksjonen for belastningssmerter i underekstremitetene. Alle pasientene ble vurdert med måling av intramuskulære vevstrykk i anterolaterale muskellosje på leggen, via veke-i-nål teknikk samt perifer arteriell sirkulasjon før og etter belastning på tredemølle. Smertefri og maksimal løpedistanse ble registrert. Intramuskulær trykkstigning over 30 mmHg etter belastning ble definert som patologisk. Førtifem pasienter hadde normale vevstrykkprofiler umiddelbart etter avsluttet tredemøllebelasting. Fire pasienter hadde en relativ trykkstigning opp mot men ikke over 30 mmHg men hos 1 pasient steg losjetrykket > 45 mmHg, forenelig med kompartment syndrom. Tre pasienter hadde signifikant fall i ankel-arm trykk indeks etter belastning som utrykk for perifer arteriell sirkulasjonssvikt. Man bemerker at langt de fleste i dette materialet sannsynligvis hadde inflammatoriske årsaker til sine belastningssymptomer. Kronisk kompartment syndrom representerer en relativt sjelden differensialdiagnose hos yngre pasienter henvist til karkirurgisk vurdering av belastningssmerter i bena, men bør vurderes ekskludert om andre årsaker ikke påvises. Endelig diagnostikk av losjesyndrom bør inkludere objektiv evaluering som direkte vevstrykkmåling, spesielt der fasciotomi representerer aktuelt behandlingsalternativ. Perifer arteriell sirkulasjonssvikt er heller ingen hyppig årsak til belastningssmerter hos yngre men kan ikke utelukkes med mindre ankelarmtrykk indeks er normal, også etter en belastningsundersøkelse. De mest aktuelle arterielle sirkulasjonsforstyrrelsene hos yngre er arterielle adventita cyster, poplitealt avklemmingssyndrom, arteriell endofibrose og prematur arteriosklerose.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

183

PTA OG TRENING – EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE. RESULTATER ETTER ETT ÅRS OPPFØLGING Bø E1,3, Hisdal J2, Cvancarova M1, Stranden E2,5, Jørgensen JJ2,5, Sandbæk G4,5, Grøtta OJ4 og Bergland A1 1 Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus, 2Oslo vaskulære senter, Oslo universitetssykehus HF, 3Fysioterapiavdelingen, Oslo universitetssykehus HF, 4Radiologisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, 5Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo. Innledning: Formålet med studien var å studere effekten av regelmessig etter PTA på fysisk funksjon, helserelatert livskvalitet og perifer blodsirkulasjon hos pasienter med claudicatio intermittens. Metode: Studien er en randomisert, kontrollert studie ved Oslo universitetssykehus, Aker. Etter PTA-behandling ble pasientene randomisert til enten en intervensjonsgruppe som deltok i en treningsgruppe med instruktør i 12 uker, eller en kontrollgruppe som fulgte vanlig konservativt kontroll-opplegg. Pasientene ble kontrollert før PTA (baseline), i tillegg til tre, seks og 12 måneder etter behandlingen. Ved kontrollene ble gangdistanse (6 minutters gangtest og gradert tredemølle-test) og helse-relatert livskvalitet i tillegg til blodstrømsmålinger i aktuelle underekstremitet målt med ankel-arm-indeks (AAI) og pulsvolum-registrering (PVR) på legg undersøkt. Resultater: Totalt ble 50 pasienter inkludert i studien. I løpet av oppfølgingstiden ble seks pasienter re-behandlet med PTA. To pasienter trakk seg fra studien og en pasient døde før 12 måneders oppfølging. Resultatene viste en signifikant bedring i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen både for 6 minutters gangtest (p=0,005), maksimal(p<0,001) og smertefri gangdistanse (p=0,014) på tredemølle. Intervensjonsgruppen hadde også signifikant bedre helserelatert livskvalitet for domene fysisk funksjon (p=0,018), kroppslig smerte (p=0,007) og vitalitet (p=0,029) målt ved SF-36, samt den fysiske komponent scoren (p=0,004) sammenliknet med kontrollgruppen. I det sykdomsspesifikke instrumentet CLAU-S er smerte domenet signifikant bedre i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen i løpet av oppfølgingsperioden (p=0,011). I forhold til blodstrømsmålingene fant man en trend (p<0,10) mot bedre resultater i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen, men ingen signifikant forskjell mellom de to gruppene i løpet av oppfølgingstiden på 12 måneder (AAI: p=0,061; PVR: p=0,077). Konklusjon: Tolv uker gruppebasert trening med instruktør etter PTA-behandling har resultert i at intervensjonsgruppen har signifikant lengere gang-distanse og bedre helserelatert livskvalitet i flere domener sammenliknet med kontrollgruppen i det første året etter PTA.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

184

GRADERT BELASTNINGSTEST FOR Å EVALUERE EFFEKTER AV FYSISK AKTIVITET HOS PASIENTER MED MARFAN SYNDROM – EN KASUSPRESENTASJON Gjerdalen GF1, Slagsvold CE1, Stranden E1, Steine K2, Morken B1, Hisdal, J1 Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, Karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker. 2 Hjerteavdelingen, Akershus universitetssykehus. 1

Bakgrunn: Pasienter med Marfan`s syndrom har økt risiko for å utvikle aneurismer. En av faktorene som øker risikoen for utvikling av aneurismer er økt veggspenning. Både økt transmuralt trykk som følge av økt intraarterielt blodtrykk i tillegg til økt arteriediameter bidrar til økt veggspenning (LaPlace-lov). Det er kjent at blodtrykket stiger både under statisk- og dynamisk muskelarbeid, samtidig som man vet at regelmessig fysisk aktivitet har en gunstig langtidseffekt på blodtrykket. Som følge av dette anbefales ofte pasienter med Marfan`s syndrom å unngå flere typer fysisk aktivitet. Det finnes imidlertid lite eksakte retningslinjer for hvilken intensitet denne pasientgruppen kan trene på. Ved Sirkulasjonsfysiologisk seksjon blir av og til pasienter med Marfan`s syndrom undersøkt for progresjonen aneurismer. Spørsmålet om hvilken intensitet pasienter med Marfan`s syndrom bør trene ble stilt av en slik pasient som er aktiv mosjonist og sykler jevnlig til og fra jobb. Materiale og metode: Som ledd i å veilede og kunne gi konkrete råd til pasienten ble det utført en arbeidstest på ergometersykkel der belastningen ble økt hvert 3. minutt med 0,3W/kg kroppsvekt. Hjertefrekvens (HF), systolisk- og diastolisk blodtrykk ble kontinuerlig registrert, i tillegg til laktat og subjektiv opplevelse av anstrengelse (Borgs skala). Testen ble avsluttet når pasienten oppnådde 15 på Borg skala. Resultater: Pasienten er 182 cm høy og veier 79 kg og mosjonerer jevnlig ved å sykle til og fra jobb, ca 3-4t/uke. Han behandles ikke med betablokkere. Intensitet (W/kg) Hvile

0,3

0,6

0,9

1,2

1,6

1,9

2,1

2,4

Belastning (W)

HF (slag/min)

119

142

166

190

103

120

133

145

155

164

Syst BT (mmHg)

118

130

Diast BT (mmHg)

149

156

163

166

165

174

MAP (mmHg)

105

124

126

127

138

133

Laktat (mmol/L) Borgs skala

0,9

1,1

1,2

1,5

1,3

1,4

2,1

3,7

Konklusjon: En gradert belastningstest med kontinuerlig registrering av fysiologiske variabler som HF, blodtrykk og laktat, i tillegg til registrering av subjektivt opplevd anstrengelse kan være nyttig med tanke på anbefaling av treningsintensitet for mange pasientgrupper, blant annet hos pasienter med Marfan`s sydrom.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

185

STUMPE HALSKARSKADER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS-ULLEVÅL Jørgensen JJ1,2, Gaarder C1, Irgens M2, Jørgensen JJ2, Olstad OA2, Hestnes M4, Næss PA1 Avdeling for traumatologi, 2Karavdelingen, 4Traumeregisteret, Oslo universitetssykehus, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo

Introduksjon Halsskarskader påvises hos 1-3 % av pasienter med stumpe skader Nevrologisk morbiditet relatert til denne typen skader rapporteres helt opp til 31 %, og 20 % av traumatiske hjerneslag var sekundære til precerebrale stumpe karskader. I løpet av de senere år har en aggressiv screening både med CT-angiografi og konvensjonell angiografi medført en økning i påviste stumpe halskarskader, men uten at det er oppnådd konsensus når det gjelder behandlingen av disse skadene. Metode Oslo universitetssykehus-Ullevål (OUS-U) har et regionalt traumeansvar som omfatter vel 2,7 millioner mennesker. Vi har gjort uttak av data fra Traumeregisteret OUS for perioden 2001 2011 og sett på forekomsten av stumpe halskarskader. Resultater I perioden 2001-2011 ble 12.431 pasienter inkludert i traumeregisteret OUS-U og av disse er 90 % (11.160) etter stumpe skader. Nittisyv pasienter fikk påvist stumpe halsskarskader (56 carotisskader og 41 vertebralisskader). Dette gir en forekomst for hele perioden på 0,9 %. Gjennomsnittlig ISS hos pasienter med carotisskader var 37 og hos pasienter med vertebralisskader 26. Nitten av pasientene med carotisskade døde mens fem av pasientene med vertebralisskade døde. 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

Totalt

Stumpe carotisskader

Stumpe vertebralisskader Stumpe halskarskader totalt

755

790

759

838

950

997

1178

1196

1141

1236

1320

0,1 0,4 0,4 0,4 Forekomst* pr år (%) 0,3 *: carotis- og vertebralisskader i forhold til totalt antall stumpe skader

0,9

0,7

1,3

1,5

1,1

1,5

Totalt stumpe skader pr år

97 11160 0,9

Konklusjon Vi har påvist flere pasienter med stumpe halskarskader fra 2006. Dette kan relateres til økt antall innleggelser og økt fokus på screening for å påvise denne typen skader. Pasienter med stumpe halskarskader har ofte andre alvorlig skader som er med på å forklare den høye mortaliteten.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

186

SKADER FRA FRAGMENTERENDE AMMUNISJON Jørgensen JJ1,2, Næss PA1, Pillgram-Larsen J3, Gaarder C1 Avdeling for traumatologi, 2Karavdelingen, 3Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo 1

Introduksjon Fragmenterende ammunisjon er konstruert for å overføre så mye kinetisk energi som mulig inn i målet med maksimal vevskade som resultat. Få publikasjoner beskriver utfordringene med skader forårsaket av denne typen ammunisjon. I terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 var våpnene en pistol, Glock 9 mm og en halv-automatisk rifle, Ruger Mini 14 med kaliber 5.56 med bløtspissammunisjon. Alle pasientene med alvorlige skuddskader ble behandlet ved Oslo universitetssykehus Ullevål (OUS-U)i. Vi beskriver skadepanorama og utfordringer relatert til behandling av skader forårsaket av denne typen ammunisjon. Metode Studien er en retrospektiv gjennomgang av prospektivt innsamlede data. Av totalt 21 pasienter fra Utøya innlagt på OUS-U, hadde 19 pasienter skader forårsaket av fragmenterende ammunisjon. Ti pasienter hadde skader av trunkus (gruppe 1) og 15 pasienter hadde ekstremitetsskader (gruppe 2). Resultater Gjennomsnittsalder hos pasientene (n=19) som ble truffet av fragmenterende prosjektiler var 18 år (14-23 år), 12 var kvinner og gjennomsnittlig ISS 21 (2-59). De var truffet av totalt 42 prosjektiler hvorav 33 var fragmenterende. I gruppe 1 hadde fem pasienter abdominalskader og gjennomgikk to til fem laparotomier. To pasienter med skuddåpning i nærheten av abdomen gjennomgikk ikke-terapeutisk laparotomi. En pasient med bukskade hadde i tillegg fragmenterende skade mot thorax med massiv destruksjon av brystveggen, lungeskade og hjerteskade og ble thorakotomert. Fire av pasientene hadde penetrerende thoraxskader med betydelig skade av lungevev, men ble behandlet med thoraxdren. I gruppe 2 hadde 11 pasienter skader i overekstremitetene og åtte i underekstremitetene. Ingen pasienter fikk påvist karskader, men betydelig bløtdelsskader og frakturer. Pasientene gjennomgikk 1-13 sårrevisjoner. Fire ekstremiteter ble amputert. Totalt 113 operasjoner ble gjennomført hos disse pasientene i løpet av de første fire ukene. Konklusjon Skader forårsaket av denne typen ammunisjon forekommer sjelden i Norge. Abdominalskader krever minst én planlagt relaparotomi, thoraxskader krever sjelden mer enn thoraxdren. Hovedutfordringen er omfattende bløtdelsskade og progredierende nekrose med behov for multiple revisjoner over lang tid. Karskader forekom ikke i vårt materiale.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

187

ENDOVENÖS BEHANDLINGSMETODER AV ÅDERBRÅCK – DE RANDOMISERADE KONTROLLERADE STUDIERNA LÄR OSS ATT ENDOVENÖS LASERABLATION ELLER RADIOFREKVENSABLATION ÄR FÖRSTAHANDSVALET Holmberg A, Hayes T. Scandinavian Venous Centre, Sörkedalsveien 10D, Oslo Introduktion: Nya minimalinvassiva metoder för behandling av primär venös reflux i v saphena magna har de senaste åren i rask takt introducerats. Syftet med alla dessa metoder är att på ett patientvänligt och mindre traumatiskt sätt ersätta hög underbindning och stripping (HUB+S). EndoVenös Laser (EVLA), Radiofrequency (RFA) och skleroterapi hör till de mest beprövade metoderna men nya uppstickare i form av DAMP, lim och ClariVein gör nu även ett raskt intåg. Behovet av Randomiserade Kontrollerade studier (RCT) är stort för att avgöra de olika metodernas plats i terapiarsenalen. Syftet med detta arbete är att systematiskt insamla, utvärdera och evidensgradera de tillgängliga studier som finns till dagens datum. Metod: Via en litteratursökning på MedLine. Totalt 35 RCT hittades i litteraturen. 7 st RFA vs HUB + S, 10 st EVLA vs HUB+S, 5 RFA vs EVLA, 5 EVLA-modifieringar vs HUB+S, 3 EVLA vs Cryostripping, 5 Skleroterapi vs HUB+S. En RCT med 4 armar HUB+S vs Sklero vs EVLA vs RFA. DAMP vs EVLA pågår. Clarivein och lim finns ej undersökt med RCT. Resultat: Korttidsuppföljning (dagar) visar att EVLA och RFA abladerar v saphena magna lika effektivt som öppen kirurgi men ger mindre postoperativ smärta, snabbare återgång till arbete och annan daglig aktivitet. Medellång uppföljning (2-3 år) visar inga skillnader mellan grupperna. En 5 årsuppföljning visar ingen skillnad mellan EVLA o öppen kirurgi. RFA och EVLA visar lika resultat. Studier avseende Skleroterapi vs öppen kirurgi är icke konklusiva utom i ett fall där man sett liknande resultat avseende livskvalitetmätning efter 3-5 år. Dock förefaller Skleroterapi mindre effektiv avseende ablationsförmågan. Konklusion: RCT är idag den metod som ger högst evidens vid jämförelser av olika behandlingsmetoder. Utifrån detta har vi idag störst evidens till de termala metodernas fördel vad gäller behandling av venös reflux i v saphena magna. Det finns dock svagheter i metodologin som gör dessa data osäkra. Nya metoder väntar även på vetenskaplig utvärdering i form av randomiserade jämförelser mot de gamla. Behovet av RCT är fortsatt stort.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

188

ENDOVENØS KJEMISK ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA OG VENA SAPHENA PARVA MED CYANOAKRYLATE (VENASEALTM SAPHEON CLOSURE SYSTEM) - EN PROSPEKTIV STUDIE 1,2

Carl Henrik Schelp Volvat Medisinske Senter AS, Bergen Karkirurgisk Avdeling, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

1 2

Introduksjon/ Bakgrunn : Bruken av medisinsk lim med virksubstansen Cyanoakrylate, er den nyeste modaliteten ved behandling av insuffisiens i vena saphena magna og vena saphena parva og ble introdusert i Europa i 2012. Substansen fører til okklusjon av venen gjennom en kombinasjon av inflammatorisk og fibrotisk prosess med cellulær innvokst. Det foreligger kun 2 publiserte studier på cyanoakrylate med en Follow-up på maksimalt 1 år. Formålet med studien var at prospektivt registrere rekanaliseringsfrekvens, komplikasjoner samt at evaluere resultatene av studiens spørreundersøkelse. Materiale og metode : 28 pasienter (41 ekstremiteter) med vena saphena magna (34) och/ eller v saphena parva (7)insuffisiens blev behandlet. 21 var kvinner og 7 var menn, med en gjennomsnittsalder på 51 år (menn 46 år, kvinner 52 år). Fordeling etter forenklet CEAP- klassifikasjon: C1: 0 %; C2: 86 %(C2s: 46%, C2a : 42%:); C3: 0%; C4: 7 % C5:7 %; C6: 0%. 13 pasienter (46%) blev operert bilateralt i samme seanse. Perkutan kateterbasert administrering av Cyanoacrylate (VENASEALTM SAPHEON CLOSURE SYSTEM) ad modum Seldinger i lokalbedøvelse kun ved innstikkstedet. Kateterspisen ble plassert 5 cm nedom saphenofemorale (SFJ)/- saphenopopliteale(SPJ) konfluens, med deponering av 2 ”skudd” ( 0.09ml lim/skudd) i aktuell posisjon med en avstand på 1 cm, etterfulgt av 3 minutter kompresjon over SFJ/SPJ. Videre deponering av 1 ”skudd” hver 3:e cm med 30 sekunder kompresjon. Micro/mini- flebektomier blev utført i samme seanse. Ingen kompresjonforband/strømpe. Oppfølging klinisk og med Fargeduplex (GE Logiq ETM, 12 MHz) etter 1 uke, 4 uker og 12 uker. Alle pasienter fikk resept på Voltaren 50 mg x3 at bruke ved behov. Registrering av postoperativ smerte, tilbakegang til normal daglig aktivitet, behov for analgetika og sykmelding, samt komplikasjoner. Resultater : Alle behandlinger ble utført i dagkirurgisk uten behov for liggetid/ observasjonstid post-operativt. 100% av prosedyrene var rent perkutane prosedyrer. Okklusjonsraten av limablabert segment var 98 % etter 1, 4 og 12 uker. I 1 tilfelle blev det detektert en komplett rekanalisering av magna på grund av en teknisk feil. Sapheno-femoral reflux typ 1b i sidegren ble detektert hos 22 %. 1 pasient fikk påvist residiv i AAGSV som kommuniserte med lokale flebektasier på lår. Komplikasjonsfrekvensen var generelt lav. Ingen trombo-emboliske komplikasjoner blev registrert, heller ikke sårinfeksjoner, hematomer eller allergiske reaksjoner. Lokal uspesifikk rødme, ubehag og kløe i hud blev registrert hos 24 % av pasientene. Denne debuterte i snitt etter 10 dager og var selvlimiterende. 2 pasienter fikk lokal hevelse ved innstikksted for limkatetret, vor det spontant i begge tilfeller tømte seg brunligporøst material, uten behov for intervensjon eller antibiotika. Median VAS- score under første postoperative uken: 0. Median tilbakegang til normal aktivitet: 1.5 dager. 20% hadde behov for analgetika. 1 pasient trengte sykmelding i 2 dager på grund av tungt arbeid. Konklusjon : Endovenøs limablasjon med cyanoakrylate er effektiv, trygg og sikker med gode korttidsresultater. Ingen alvorlige komplikasjoner ble registrert. Rekonvalesenstiden er kort og sykmelding er ikke nødvendig. Metoden er mer skånsom en termiske ablasjoner (laser/radiofrekvens/steam) og uten risiko for varmerelaterte nerveskader. Høy alder, betydelig komorbiditet og antikoagulasjon utgjør ingen kontraindikasjon uten kan med fordel behandles med limablasjon. Høy pasienttilfredshet i kombinasjon med gode kosmetiske resultater gjør behandling attraktiv.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

189

NEOKLAFF-KONSTRUKSJON. ER TEKNIKKEN REPRODUSERBAR ? Rosales A., Osnes EK., Slagsvold C-E og Jørgensen J J Oslo vaskulære senter, Klinikk F, Oslo universitetssykehus HF, Aker Introduksjon: Rekonstruktiv dyp venekirurgi har blitt et behandlings alternativ for pasienter med kronisk venøs insuffisiens (KVI) som ikke responderer til konvensjonell behandling. Posttrombotisk syndrom pasienter utgjør en utfordring siden veneklaffen har blitt ødelagt og prosedyren krever å finne en erstatning for å hindre venøs refluks. Veneklaff-transplantasjon har vært anvendt men har sine begrensninger: tilgjengelighet av transplantat, diameter diskrepans og holdbarhet. Neoklaff-konstruksjon ble introdusert I 2006 av Maleti et al. Teknikken benytter den posttrombotiske fortykkede veneveggen for å lage en bicuspid veneklaff enhet. Hensikten med studien var å vurdere reproduser-barhet og korttids resultater av denne teknikken. Material og metoder: I perioden 2008-2013, 37 neoklaff prosedyrer ble planlagt. I fem tilfeller var posttrombotiske forandringer en hindring og endte kun med endoflebektomi. I 32 tilfeller a bicuspid veneklaff ble konstruert og bedømt primær vellykket. CEAP klassifikasjons fordeling av materialet var C4-18, C5-13 og C6-11. Postrombotiske tilfeller var 26 og primær KVI 6 men manglende klaffer. Resultater Etter 3 mndr. 9/11 aktive sår (C6) hadde tilhellet. Klinisk bedring ble registrert hos 19/21. Holdbarheten bedømt etter residivfri av symptomer og vedvarende kompetente klaff ved dupleks var 79% (23/29) etter 6 mndr. og 56% (13/23) etter 1 år Konklusjon: Bruk av neoklaff konstruksjon førte til en fungerende veneklaffenhet. Korttidsresultater er sammenlignbare med andre teknikker. Det foreligger en gevinst i form av sårtilhelling men holdbarheten bør kunne forbedres.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

190

ER VEV KONSTRUERTE ALLOGENE VENEKLAFFER KOMPETENTE OG MOTSTANDSDYKTIGE MOT REFLUX TRYKK? EN PILOT IN VITRO-STUDIE Rosales A1, Kumar K V2, Hisdal J1, Osnes EK1, Sundhagen JO1, Sumitran-Holgersson S2 og Jørgensen JJ1 1 Oslo vaskulære senter, Klinikk F, Oslo universitetssykehus HF, Aker og 2Laboratory for Transplantation and Regenerative Medicine, Sahlgrenska Science Park Pasienter med kronisk venøs insuffisiens utgjør et alvorlig medisinsk og sosialt problem. Forekomsten av venøse leggsår er rapportert å være 0,1 til 1,0 % . Den totale direkte årlige kostnaden ved behandling av venøse leggsår i Sverige er anslått til 73 millioner euro . I Storbritannia kostnadene er mellom 400-600 millioner pund per år og i USA rundt 3 milliarder dollar per år. Den konvensjonelle behandlingen av kronisk venøs insuffisiens med kompresjonsstrømper kombinert med overfladisk kirurgi synes å forbedre venøs hemodynamikk, men fører til sårtilheling i kun 65% av tilfeller etter 24 uker og har sårresidiv på 12% etter et år. Rekonstruktiv dyp venekirurgi har, i utvalgte tilfeller, vist seg å være et alternativ for å forbedre sår-tilheling, men holdbarheten av denne typen behandling er dessverre varierende. Utviklingen innen regenerativ medisin de siste årene har imidlertid åpnet for nye strategier for å behandle pasienter med sluttstadiet organsvikt, blant annet med mulighet for ”tissue engineering”. Med utgangspunktet i allogene kadaver vener med intakte veneklaffer, kan perfusjons de-cellularisering i en bioreaktor utføres. 3-D ”scaffold” genereres og fjernelse av cellulære komponenter bekreftes med DNA kvantifisering. Deretter tilsettes stamceller og venen recellulariseres. Hensikten med denne pilotstudien var å undersøke muligheten for å benytte tissue engineering til å generere venegraft med kompetente veneklaffer fra allogen kadaver vener. Totalt ble 10 kadaver venesegmenter med kompetente klaffer de-cellularisert og deretter recellularisert ved hjelp av stamceller. Testing for klaffefunksjon og toleranse til refluks trykk ble utført med en in vitro model. Resultatene viser at både de- og re-cellulariseringsprossesen har vært vellykket. Åtte av ti preparater forble kompetente etter re-cellularisering Konklusjon: Tissue engineering ser ut til å være egnet for å lage kompetente veneklaffer fra allogene kadaver vener. Disse resultatene er utgangspunktet for å starte en klinisk studie.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

191

IN VITRO TESTING AV VENEKLAFF FUNKSJON Hisdal J, Jørgensen JJ, Slagsvold CE, Osnes EK, Sundhagen JO og Rosales A Oslo Vaskulære Senter, Aker Oslo universitetssykehsus HF Svikt i det dype venesystem får ikke bare store konsekvenser for pasientene som rammes, men medfører også store samfunnsmessige kostnader. De siste årene har det blitt forsøkt ulike former for kirurgisk behandling av svikt i det dype venesystem, og det pågår i øyeblikket flere prosjekter med mål om å utvikle både endovaskulær klaffkonstruksjon teknikk, i tillegg til prosjekter innen innen tissue engeneering, med mål om å generere allogene venegraft med intakte veneklaffer. Det er derfor et økende behov for en in vitro modell for testing av klaffefunksjon både i kunstige og allogene venegraft. Hovedmålet med dette prosjektet har derfor vært å utvikle et in vitro testoppsett med mulighet for å montere venesegmenter og evaluere både hemodynamikk og eventuell grad av reflux med triplex, på samme måte som vener i dag kan evalueres in vivo i klinisk sammenheng. Resultatet av prosjektet vises i figuren under. Figur 1. Bildet viser oppsett en in vitro model for testing av venesegmenter. Modellen blir sirkulert med romtemperert saltvann tilsatt ultralydkontrast for forsterkning av ultralydsignaler. En peristaltisk pumpe (a) pumper saltvann gjennom modellen. En mekanisk ventil (b) sørger for væskestrøm gjennom venen (c). En ultralydprobe (d) plasseres over venesegmentet slik at venevegg og klaffer kan visualiseres, samt blodstrømshastighet og -retning kan måles. Refluxtrykk reguleres ved å endre høyden på væskereservoaret (f). Venesegmentet monteres i en væskefylt beholder som muliggjør innsyn og evaluering av både hemodynamikk og 2D-bilder av venevegger og klaffer med ultralyd. Modellen er utviklet for testing av venesegmeter med lengde 50-120 mm og diameter 4-14 mm. Selve venesegmentet kobles opp i et lukket system og sirkuleres med saltvann som vist i figur 1. Modellen har blitt testet med godt resultat både på kadavervener fra dyr. I tillegg har det blir gjennomført vellykket testing av til humane vener høstet til tissue engineering, både før og etter de-cellularisering i tillegg til etter avsluttet recellularisering.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

192

KNIV ELLER KANYLE? BEHANDLING AV AORTASTENOSE HOS ELDRE PASIENTER Peter Lied Haga, Marianne Veisten, Gry Dahle, Harald L Lindberg Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS Abstrakt Bakgrunn: AVR (aortic valve replacement) har inntil nylig vært eneste kurative behandling for alvorlig symptomgivende aortastenose. TAVI (transcatheter aortic valve implantation) har blitt et behandlingsalternativ for pasienter med for høy risiko for AVR. Det har vært postulert at TAVI vil gi lavere forekomst av nyresvikt siden inngrepet utføres uten bruk av hjerte-lungemaskin og er mindre invasivt enn AVR. Vi ønsket å sammenligne resultatene for TAVI og AVR, spesielt med hensyn til postoperative resultater og komplikasjoner. Materiale og metode: Vi gjennomførte en retrospektiv studie med kasus-kontroll design. Materialet besto av de 50 første pasientene som ble operert med TAVI-prosedyre (25 pasienter operert transfemoralt, 25 pasienter operert transapikalt) ved Rikshospitalet, OUS i perioden 16.9.2009 – 18.8.2011. Disse ble sammenlignet med de 53 eldste pasientene operert med AVR-prosedyre i samme tidsperiode. For bedømning av nyreskade ble RIFLE-kriteriene brukt (1). Resultater: Begge pasientgrupper hadde median alder 83 år, men TAVI-gruppen hadde større aldersspredning. Median preoperativt åpningsareal i aortaostiet var 0,6 cm2 i begge pasientgrupper, og median gradient var 52,3 mmHg og 59,7 mmHg for henholdsvis TAVI og AVR. TAVI-gruppen hadde signifikant mer komorbiditet, vist ved høyere logistisk Euroscore enn AVR-gruppen, medianverdi henholdsvis 29,9 og 12,8 (p<0,001), i tillegg til at TAVIgruppen hadde flere i NYHA-klasse III-IV, henholdsvis 92 % og 55 % (p<0,001). Median preoperativ kreatininverdi var 78 µmol for AVR og 89,5µmol for TAVI (p=0,094). 30-dagers mortalitet var 12 % for TAVI og 1,9 % for AVR (p=0,055). 1-års mortalitet var henholdsvis 22 % og 11 % (p=0,145). Ti AVR-pasienter (18,9 %) og seks (12,0 %) TAVIpasienter hadde kreatininøkning postoperativt på 50 %, svarende til ”risk” i klassifiseringen. Tre (5,7 %) AVR-pasienter og to (4 %) TAVI-pasienter hadde dobling av kreatininverdiene postoperativt, svarende til "injury." Median postoperativ gradient over aortaostiet var 9,6 mmHg i TAVI-gruppen, og 10,6 mmHg i AVR-gruppen (p=0,132) Konklusjon: Pasienter operert med TAVI-prosedyre har signifikant høyere logistisk EuroScore preoperativt, sammenlignet med pasienter operert med AVR-prosedyre. Likevel finner vi ingen signifikante forskjeller postoperativt når det gjelder viktige utfall, som mortalitet, postoperativ gradient eller nyreskade.

(1) Bellomo R, Kellum JA, Ronco C. Defining and classifying acute renal failure: from advocacy to consensus and validation of the RIFLE criteria. Intensive Care Med 2007 Mar;33(3):409-13.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

193

TRANSKATETER BEHANDLING AV DEGENERTE BIOPROTESER OG SVIKTENDE KLAFFEPLASTIKKER. Dahle G, Fiane A, Offstad J, Aaberge L, Bendz B og Rein KA Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, Oslo Innledning: Trenden innen hjertekirurgi er at man utfører flere klaffeplastikker og implanterer flere bioproteser enn tidligere. Kirurgiske bioproteser kan degenerere og klaffeplastikker kan svikte. Mange av pasientene har stor komorbiditet og økt risiko ved reoperasjon. Transkateter behandling kan være et alternativ: ”Valve-in-valve” og ”valve-in-ring”. Materiale og metode: Fra 2011 er ti pasienter med sviktende bioproteser og klaffeplastikker behandlet med transkateter klaffer, fra 2 mnd. til 14 år etter opprinnelig operasjon. Det er implantert klaffer i alle klaffeposisjoner: fem i aorta-, tre i mitral- , en i trikuspidal og en i både trikuspidal og pulmonal posisjon. Halvparten av pasienten hadde også gjennomgått koronar bypass. Prosedyrene ble utført transfemoralt for to pasienter, transapikalt for seks og transatrialt for to pasienter. CoreValve (Medtronic, Minneapolis) ble benyttet i en prosedyre, Edwards Sapien (Edwards Lifesciences, Irvine, CA) i de resterende. Åtte pasienter hadde stenose og to pasienter hadde insuffisiens i proteser eller plastikker. Ved to av prosedyrene ble ”partiell bypass” benyttet. Resultater: Ni prosedyrer var vellykket, en pasient måtte til slutt opereres åpent. Alle stenotiske klaffer eller plastikker fikk betydelig redusert gradient initialt, to pasienter fikk siden økt gradient over kateterklaffen. Alle lekkasjer ble redusert til minimal. Ingen pasienter fikk slag eller behov for pacemaker etter prosedyrene. To pasienter måtte reoperes med rekonstruksjon av a.femoralis pga blødning etter innstikk fra angio kateteret. En pasient døde av sepsis før 30 dager, de andre lever med god funksjonsstatus. Konklusjon: ”Valve-in-valve” og ”Valve-in-ring” er effektive og sikre alternativer til åpen redo kirurgi for pasienter med høy risiko profil. Det er mulig å utføre i alle klaffeposisjoner. Tilgang må velges etter anatomi. Dette kan i fremtiden redusere morbiditet og mortalitet ved redo klaffekirurgi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

194

TAVI FOR AI – EN KASUISTIKK Dahl PE, Dahl-Eriksen1 Ø, Forsdahl S2, Myrmel T Hjerte- lunge- og karkirurgisk avdeling. Hjertemedisinsk avdeling1 og Radiologisk avdeling2 UNN, 9038 Tromsø Trans kateter aortaklaffimplantasjon er vel etablert og anvendes i dag som alternativ hos stadig flere pasienter med høy risiko ved åpen kirurgisk behandling av aortaklaffesykdom. Til nå har de to dominerende klaffetypene vært enten selvekspanderende (Medtronic Corevalve) eller ballongekspanderende (Edwards Sapien). Førstnevnte er godkjent brukt ved ikkeforkalket aortainsuffisiens. Den har imidlertid begrensninger ved samtidig dilatasjon av aorta ascendens. Den har i tillegg hatt en overhyppighet av venstre grenblokk. Firmaet Jenavalve har nå utviklet en selvekspanderende griseklaff på nitinolstent for transapikal implantasjon ved aortainsuffisiens. Klaffen plasseres i de native cuspene veiledet med gjennomlysning og ”klipses” fast her. Det forutsettes at klaffen er tricuspid. Implantasjonsteknikker fordrer ikke hurtigpacing. Klaffen ble vellykket satt inn på en 76 år gammel tidligere koronaroperert kvinne med alvorlig aortainsuffisiens bedømt ved holosystolisk reversert flow i aorta descendens, EF 30 % samt økt pro-BNP. Logistisk euroscore 21,5% . Den første Jenavalve klaffen er satt inn i Norge. Klaffen er et egnet alternativ ved ren aortainsuffisiens uten samtidig kalk i annulus hos pasienter med høy risiko ved åpen hjertekirurgi. Pasienten, klaffen og implantasjonsteknikken vil bli presentert.

Ref: Seiffert M et al. Transapical implantation of a second-generation transcatheter heart valve in patients with noncalcified aortic regurgitation. J Am Col Cardiol Intv 2013; 6:590-7

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

195

TRANSKATETER BEHANDLING AV DEGENERT BIOPROTESE I TRIKUSPIDAL OG PULMONAL POSISJON HOS SAMME PASIENT Dahle G* ,Rein KA*, Aaberge L , Offstad J og Bapat V *Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, Oslo Kardiologisk avdeling, Riksospitalet, OUS, Oslo Department of Cardiothoracic Surgery, Guys and St. Thomas’ Hospital, London, United Kingdom Innledning Bioproteser kan degenerere og reoperasjon bli nødvendig. Hos pasienter med høy risiko og stor komorbiditet kan transkateter ”valve-in-valve” være et alternativ. Materiale En 67 år gammel mann med karsinoid syndrom , operert for åtte år siden med Freestyle 27mm klaff i pulmonal posisjon og Hancock 31mm protese i trikuspidal posisjon ble henvist. Mean gradient over pulmonal klaff var 70mmHg og det var en moderat til stor insuffiens i trikuspidalklaffen. Logistisk Euroscore var 18, men han hadde etter først operasjon vært dialysetrengende ett år og FEV1 var 62%. Han ble avslått for konvensjonell kirurgi pga hør risiko. Metode Etter rekonstruksjon av CT undersøkelser i OsiriX software og evalureing av pasient ble transkateter ”valve-i-valve” prosedyre utført ved mini høyresidig thorakotomi og transatrial tilgang. ”Purse string” ble anlagt på hø atrium og vha SwannGanz kateter ble wire plassert opp i pulmonal arterien. Introducer hylse ble anlagt og Retorflex-kateter med en Edwards Sapien klaff ble ført opp i pulmonalklaffen. En 26mm Edwards SAPIEN ble implantert. Deretter ble kateter og hylse fjernet og en 24Fr itroducer hylse med Ascendra + kateter og 29mmEdwards SAPIEN ble ført inn i og implantert i trikuspidalklaffen. Resultat Mean gradient i pulmonalklaff var 15mmHg og det var minimal lekkasje i trikuspidalklaff. Pasienten ble ekstubert etter en dag og mobiisert. Konklusjon ”Valve-in-valve” er en sikker metode og kan utføres på to klaffer under samme prosedyre. Det er tidligere ikke rapportert om samtidig transatrial implantasjon av trikuspidal og pulmonlaklaff.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

196

FEM-ÅRS ERFARING MED KATETERBASERTE KLAFFEIMPLANTASJONER VED UNN Busund R1, Steigen T2, Myrmel T1, Schive B2, Næsheim T3, Dahl-Eriksen Ø2, Endresen PC1, Dahl PE2, Bjørsvik G3, Nergaard Aas K3 Avd. for hjerte-, lunge- og karkirurgi1, Hjertemedisinsk avdeling2 og Anestesiavdelingen3, Universitetssykehuset Nord Norge Bakgrunn Som det første universitetssykehuset i Norge startet UNN med kateterbaserte klaffeimplantasjoner i september 2008. Samme måned fastslo Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten at kateterbasert klaffeimplantasjon var eksperimentell behandling som ikke skulle tilbys ordinært. Det ble dermed knyttet stor oppmerksomhet til oppstarten av programmet ved UNN. I september 2010 ble det på bakgrunn av resultatene fra Partner studien konkludert med at TAVI bør være den nye standarden for behandling av pasienter med aortastenose som ikke er egnede kandidater for kirurgi1. Fram til i dag har153 pasienter blitt behandlet med kateterbasert klaffeimplantasjon ved UNN, hvorav 150 i aortaposisjon. Resultater fra implantasjon i aortaposisjon presenteres. Resultater. Fra september 2008 til oktober 2013 har 150 pasienter blitt behandlet med transkateterklaff i aortaposisjon, 137 for aortastenose og 12 for aortainsuffisiens på bakgrunn av degenerert tidligere innsatt biologisk aortaklaff. En har fått implantert JenaValve for primær aortainsuffisiens. Edwards Sapien og CoreValve har vært benyttet hos hhv. 140 og 9 pasienter. Transfemoral og transapical tilgang har vært benyttet hos hhv 91 og 58 pasienter, mens en pasient ble behandlet med direkte aorta tilgang. Demografiske- og komorbiditetskarakteristika er som forventet i pasientkohorten. Gjennomsnittlig Logistisk EuroScore var 29%. 30 dagers mortalitet var 9,3%. Perioperativt hjerteinfarkt og slag ble diagnostisert hos hhv 3,3% og 1,3% av pasientene. 30 dagers mortalitet i første, andre og tredje del av kohorten (50/50/50) var hhv 4%, 12% og 12%. Ett, to og treårs overlevelse var hhv 84,2%, 76,3% og 56,2%. Total- og 30 dagers overlevelse var høyere i gruppen som ble behandlet med transfemoral tilgang. Preoperativt var 94,6% i NYHA klasse III og IV, mens tilsvarende tall etter hhv 6 og 12 mnd var 1,3% og 0%. I materialet var tidligere ballong valvuloplastikk, porselensaorta, nyresvikt og diabetes uavhengige prediktorer for 30 dagers mortalitet. Kommentar. Våre resultater er sammenlignbare med resultatene fra større randomiserte multisenterstudier2. Kateterbasert klaffeimplantasjon gir bedre overlevelse enn sammenlignbare pasientkohorter fra litteraturen som behandles medikamentelt2 og likeverdige resultater med pasienter med lavere risikoscore som behandles kirurgisk3. TAVI gir en betydelig symptombedring. Nøye seleksjon av egnede pasienter er avgjørende for å gi tilbud til de pasienter som kan nyttiggjøre seg behandlingen. Høyere mortalitet i de to siste delene av kohorten indikerer at metoden har en lang læringskurve. Referanser 1. Leon MB et. al. Transcatheter Aortic-Valve Implantation for Aortic Stenosis in Patients Who Cannot Undergo Surgery. N Egl J Med 2010 2. Kodali et al. Two-Year Outcome after Transkcatheter or Surgical Aortic-Valve Replacement. N Engl J Med 2012 3. Ben-Dor et al. Outcome of Patients With Severe Aortic Stenosis at High Surgical Risk Evaluated in a Trial of Transcatheter Aortic Valve Implantation. Am J Cardiol 2012.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

197

TRANSKATETER-BASERT KLAFFEINTERVENSJON AV MEDTRONIC COREVALVE MED KIRURGISK TILGANG Geisner T1, Kvitting P1, Bleie Ø2, Tuseth V2, Packer E2, Kuiper K2, Steien E3, Haaverstad R1 Thoraxkirurgisk seksjon, 2 Seksjon for invasiv kardiologi, Hjerteavdelingen 3 Seksjon for Thoraxanestesi, Kirurgisk serviceklinikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen. 1

Bakgrunn Transkateter aortaklaffimplantasjon (TAVI) er nå etablert behandling hos symptomatiske pasienter med høy risiko ved åpen kirurgi for aortastenose. Siden april 2010 har vi implantert Medtronic CoreValve® og presenterer her foreløpige kliniske erfaringer med kirurgisk tilgang via a. subclavia eller direkte gjennom aorta ascendens. Virksomheten er organisert som «Heart team». Materiale Medtronic CoreValve® er per 8/2013 implantert hos i alt 133 pasienter med alvorlig symptomgivende aortastenose, hvorav 79 kvinner (57 %), gj.sn. alder 81,1 år (min 38, max 92 år). TAVI er utført percutant transfemoralt hos 107 pasienter og med kirurgisk tilgang hos 25 pasienter. Tilgangen var via venstre a. subclavia hos 18 pasienter (7 kvinner, gj.sn. alder 77,8 år) og transaortalt hos 7 pasienter (4 kvinner, gj.sn. alder 84,9 år). Transaortal tilgang via aorta ascendens ble utført med ministernotomi (5) eller minithoracotomi høyre side (2). Resultater Det var ingen tidlig postoperativ mortalitet (<30 d) etter kirurgisk TAVI. To pasienter måtte reopereres etter ministernotomi pga. hhv. hemothorax høyre side og sirkulatorisk kollaps pga lungelesjon og trykkpneumothorax. En pasient fikk thoraxdren pga hemothorax etter ministernotomi. Tre pasienter trengte karrevisjon av a. subclavia i direkte forlengelse av TAVI-prosedyren pga. angiografisk påvist snørefure eller tegn til disseksjon. Ingen av pasientene hadde behov for hjerte-lungemaskin. Pr 1.9.2013 er median oppfølgning på TAVI-pasientene med kirurgisk tilgang 16,0 mnd (3,2 – 31,2 mnd.), med 5 mors etter median 8,8 mnd (2,8 – 27,9 mnd). Kommentar Kirurgisk TAVI via a. subclavia eller aorta ascendens var alternativ til perkutan transfemoral implantasjon hos 19 % av pasientene som ble behandlet med Medtronic CoreValve®. De perog postoperative problemer som oppsto ble løst kirurgisk.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

198

CONTINUOUS MONITORING OF RIGHT VENTRICULAR FUNCTION WITH A 3AXIS ACCELEROMETER DURING LEFT VENTRICULAR ASSIST DEVICE IMPLANTATION Fiane A1,2, Halvorsen PS3, Espinoza3,4 A, Fosse E2,3 The Department of Cardiothoracic Surgery, 2The University of Oslo, Norway, 3The Intervention Centre and 4The Department of Anesthesia, Oslo University Hospital, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo.

Introduction Right ventricular (RV) failure during treatment of end stage heart failure with left ventricular assist device (LVAD) is a severe complication. No method for continuous monitoring on RV function exists. We successfully used an epicardial 3-axis accelerometer for real time monitoring of RV contractility during LVAD implantation. Methods A 61 years old male patient with end stage heart failure (LV EF 20%, MPAP 31 mmHg), IABP and inotropic support received LVAD treatment (bridge to transplantation). LVAD implantation was performed with extra corporal circulation (ECC). A 3-axes accelerometer (2x2x5 mm) was sutured on the RV anterior wall after chest opening. RV accelerations in longitudinal, circumferential and radial directions were simultaneously sampled and the calculated velocities signals were displayed in real time on a monitor together with ECG. Results RV function was possible to monitor in real time with the accelerometer and velocities looked similar to tissue velocities obtained by echocardiography. Systolic contraction and diastolic filling were easily identified (Figure). A severely depressed RV function was detected with the accelerometer after aortic cross clamp removal (reperfusion), with loss of longitudinal and circumferential contractions. It was possible to precisely monitor recovery of RV function during reperfusion, weaning from ECC and initiation of LVAD, and to identify differences in RV contraction directions during loading and unloading. Conclusion RV function can be precisely monitored in real time by use of a 3-axes accelerometer. The method has a great potential in detecting clinical adverse outcomes during LVAD treatment. Figure

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

199

EFFEKTER AV ET ECMO-PROGRAM Truls Myrmel Universitessykehuset i Nord-Norge (Anestesiavdelingen, Hjertemedisinsk avdeling , Medisinsk-Teknisk avdeling og Avd. for hjerte, lunge og karkirurgi) Bakgrunn I 1988 ble første pasient behandlet med ekstrakorporal pumpe og membranoksygenering (ECMO) grunnet hjerte og lungesvikt ved Universitessykehuset i Nord-Norge. Siden introduksjonen har 2-5 pasienter blitt behandlet årlig, i hovedsak grunnet hjertesvikt etter hjertekirurgi og traumatisk (aksidentell) hypotermi. I 2012 reviderte vi vår ECMO-protokoll med hensikt å systematisere inklusjon og behandling etter standardiserte internasjonale retningslinjer. I denne protokollen inkluderes tre pasientkategorier; behandling av akutt hjertesvikt (i hovedsak akutt myokardinfarkt eller pumpesvikt etter hjertekirurgi), lungesvikt (etter CESARE-kriteriene) og pasienter med hjertestans hvor ECMO vurderes nyttig av behandlingsteamet(E-CPR). Vi har vurdert alle pasientene behandlet de første 6 måneder i 2013 med den hensikt å vurdere om inklusjonskriteriene følges og hvilken overlevelse og funksjonsnivå de aktuelle pasientene har etter behandlingen. Resultater 15 pasienter er behandlet i løpet av de første 6 månedene av 2013. Tabellen viser alder, indikasjon, utfall og funksjonsnivå per dato. Pasientnummer 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 Overlevelse: 53%

Alder i år 5 20 45 57 50 62 53 44 41 75 66 31 40 32 32 Full restitusjon: 33%

Indikasjon for ECMO Resultat av behandling E-CPR/sepsis Under rehabilitering E-CPR/lunge emboli Fullt restituert Lunge/infeksjon Fullt restituert Lunge/influenza Død Hjerte/MI-kardiogent sjokk Død Hjerte/MI-kardiogent sjokk Under rehabilitering E-CPR/drukning Under rehabilitering Lunge/immunsvikt Død Hjerte/MI-kardiogent sjokk Fullt restituert Postkardiotomi (aorta) Død Hjerte/infeksjon – kardiogent sjokk Død E-CPR/sepsis Død Hjerte/biventrikulær svikt Fullt restituert E-CPR/drukning Fullt resitituert E-CPR/intox Død MI: myokard infarkt

Kommentar Inklusjonskriteriene følges. Overlevelse og funksjonsnivå er tilfredsstillende og i samsvar med hva en kan forvente fra litteraturen. Forbedringspotensialet for det kliniske programmet ligger i bedre mulighet for neuroprognostikk, tilgang til langtids hjerteassist for selekterte pasienter og ekspansjon av det nasjonale transplantasjonsprogrammet, spesielt med ECMO som bro til lungetransplantasjon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

200

HOFTESEMENT GA HJERTETAMPONADE Steensrud, T 1, Skjølsvik E 2, Dahl-Eriksen Ø 2 Avdeling for hjerte, lunge og karkirurgi, 2 Hjertemedisinsk avdeling HLA klinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Breivika, TROMSØ

Kasustikk En 77 år gammel dame blir overflyttet etter antikoagulering fra lokalsykehuset på grunn av brystsmerter med utstråling, ST elevasjoner i fremre vegg og forhøyet troponin I. Fra tidligere har hun KOLS, pneumoni og sementerte hofteproteser. Hun fikk en hofteprotese på høyre side for 13 år siden, på venstre side fikk hun en hofteprotese for to måneder siden. Koronar angiografi viser ingen stenoser, men et fremmedlegeme vises over høyre side av hjertet. Ekkokardiografi av hjertet viser en tynn stavliknende struktur. Hun får tegn og symptomer på perikarditt og utover kvelden forverres tilstanden. Hun utvikler tachycardi, feber, oliguri, blir blek og fallerer i bevissthet. Tapping av blodig perikardvæske avhjelper symptomene midlertidig. En CT viser ikke tegn på disseksjon, men bekrefter en 66 mm lang og 2 mm tynn struktur som perforerer høyre atrium. Hun opereres via en sternotomi med fjerning av fremmedlegemet som penetrerer høyre atrium. Åpningen lukkes på bankende hjerte. Fremmedlegemet sendes til patolog som foreslår og bekrefter at dette består av sement (polymethylmethacrylat). Diskusjon Sement emboli til hjertet er så vidt oss bekjent ikke beskrevet tidligere verken etter hofteeller kneprotesekirurgi. Ved vårt sykehus har ortopedene ikke brukt sement i hoftekirurgi den senere tid. Sement brukes også perkutant i vertebroplastikk etter kompresjonsfrakturer, sement-emboli til lungekretsløpet inkludert høyre hjertedel er rapportert etter dette 1. Mekanismene er trolig innstøping av sement i en vene, og senere løsning og migrering mot det lille kretsløp. Sementen herder i en eksoterm reaksjon med ekspansjon og høyt trykk er målt 2. Luft- eller fettemboli til lungesirkulasjonen derimot, er beskrevet etter sementerte hofter og kan gi en kombinasjon av hypotension, hypoksemi og arrytmier 3. Dette er hyppigere med sementerte proteser 2 og opptrer oftest under selve innsettingen av protesen 4. Referanser 1. Mattis T, Knox M, Mammen L. Intracardiac methylmethacrylate embolism resulting in right atrial wall perforation and pericarditis following percutaneous vertebroplasty. J Vasc Interv Radiol 2012; 23:719-720. 2. Orsini EC, Byrick RJ, Mullen JB et al. Cardiopulmonary function and pulmonary microemboli during arthroplasty using cemented or non-cemented components. The role of intramedullary pressure. J Bone Joint Surg Am 1987; 69:822-832. 3. Ereth MH, Weber JG, Abel MD et al. Cemented versus noncemented total hip arthroplasty--embolism, hemodynamics, and intrapulmonary shunting. Mayo Clin Proc 1992; 67:1066-1074. 4. Lafont ND, Kalonji MK, Barre J et al. Clinical features and echocardiography of embolism during cemented hip arthroplasty. Can J Anaesth 1997; 44:112-117.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

201

HVA ER DIAMETER PÅ EN PHYSIORING LAGET SIRKULÆR? Dahle G og Rein KA, Thoraxkirurgisk avd, Rikshospitalet, OUS, Oslo Innledning Mitralinsuffisisens er den nest mest utbredte klaffelidelse. Trenden er å utføre klaffeplastikker der det er mulig. Det benyttes ofte annuloplastikk med semi-rigid Physioring som ledd i prosedyren. Klaffeplastikker svikter med 1-4% per år og noen av disse trenger reoperasjon eller re-intervensjon. ”Valve-in-ring” er da et alternativ. Problemet er å finne størrelse på kateterklaff som skal implanteres. Man må oversize ca 10%. Tabeller for diameter for Physioringer kan ikke benyttes, da disse angir lengste diameter på den ovale ringen.

Materiale og metode Det er målt ytter diameter på carbomedics sizere ved hjelp av skyvelær. Physioringer i ulike størrelser er deretter forsøkt tredd inn på sizerne. Ut fra dette har man funnet ”sann innerdiameter” for en sirkulær Physioring. Resultat Physioring str mm

CM sizer som passer i Physioringen (mm)

Sann ytter diameter av CM sizer (mm) Sizer str- sann diameter

Nesten 19

19----- 20.0

Kanskje 21

21---- 22.0

23----- 24.2

Kanskje25

25----- 25.9

27----- 27.1

Nesten 29

29----- 29.9

Konklusjon Ut fra denne tabellen kan man finne hvilken størrelse av kateter klaff som skal benyttes til en ”valve-in-ring” prosedyre.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

202

MYEKTOMI VED HYPERTROFISK OBSTRUKTIV KARDIOMYOPATI Våge RA1, Salminen P-R1, Davidsen ES2, Ulveseth O-K3, Haaverstad R1 Thoraxkirurgisk seksjon, 2Seksjon for non-invasiv billeddiagnostikk, Hjerteavdelingen og 3 Kirurgisk serviceklinikk, Haukeland universitetssykehus, 5021 Bergen 1

Hensikt: Retrospektiv undersøkelse inntil et år etter myektomi hos pasienter med hypertrofisk obstruktiv kardiomyopati (HOCM). Materiale og metode: I perioden sept 2007 – juni 2013 ble totalt 10 pasienter (7 menn) med HOCM (I42.1) operert ved Haukeland universitetssykehus med myektomi i venstre ventrikkels utløpstractus (LVOT) med eller uten annen hjertekirurgisk prosedyre. Median alder var 56,5 år (22-75 år). Data er innhentet fra operasjonsdatabasen ORBIT og fra pasientjournaler. Resultater: Alle pasientene hadde dyspnoe og redusert funksjonsnivå, NYHA II-III. Alle fikk utført både transthorakal og transøsofageal ekkokardiografi som viste asymmetrisk hypertrofi med prominerende septum og gradient i LVOT i hvile og under belastning. Alle pasientene hadde mitralinsuffisiens (grad I-II hos 3, grad III hos 7). Åtte pasienter hadde systolisk fremoverbevegelse (SAM) av fremre mitralseil. Preoperativt sto 7 pasienter på betablokker. To hadde gjennomgått alkohol-septumablasjon. Myektomi av septum ble utført transaortalt. Tilleggsprosedyrer var mitralplastikk med «edge-to-edge» teknikk (4), mitralventil (1), aortaventil (1) og koronar bypass (2). Det var ingen mortalitet 12 måneder postoperativt. En pasient ble reoperert for blødning. Seks pasienter fikk postoperativ atrieflimmer. En pasient fikk lungeemboli og respirasjonssvikt, men ble utskrevet i velbefinnende. Postoperativ ekkokardiografi viste MI 0-I hos 9/10 og MI I-II hos én pasient. Postoperativt fikk 9 pasienter betablokker og 7 antikoagulasjon (3-6 mnd). Én pasient fikk implantert kardioverter-defibrillator (ICD) preoperativt, og 3 pasienter innen 12 mnd etter myektomien. Alle pasienter angav symptomatisk bedring og bedret funksjonsnivå et år etter operasjonen. Kommentar: Indikasjon for myektomi ved HOCM baseres på kombinasjon av sykehistorie og ekkokardiografiske funn. «Edge-to-edge» mitralplastikk sikrer mot SAM. Dette begrensede pasientmaterialet viser tilfredsstillende resultater utfra symptomatologi og ekkokardiografi inntil et år postoperativt.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

203

INFLAMMASJON VED AORTAKLAFFKIRURGI Hauge KK1,5, Dahle G2, Rein KA2, Mollnes TE4,5, Fosse E1,5 1

Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus 4 Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus 5 Det Medisinske Fakultet, Universitetet i Oslo 2

Introduksjon Konvensjonell behandling for aortastenose er innsetting av ny klaff med åpen teknikk (aortic valve replacement, AVR). Dette induserer en inflammatorisk respons som i noen tilfeller vil kunne føre til systemisk inflammatorisk respons syndrom (SIRS) og multiorgansvikt. Man vet at bruk av hjertelungemaskin (HLM) i stor grad er årsaken til den inflammatoriske responsen, men studier har vist at kirurgisk traume og hemodynamisk instabilitet under prosedyren kan gi SIRS. Transkateter aortaventilimplantasjon (TAVI) har blitt introdusert som en alternativ behandling for pasienter med høy trang aortastenose og høy risiko, eller der det er kontraindikasjoner for åpen teknikk. TAVI har blitt assosiert med SIRS, men man vet svært lite om inflammatorisk respons til denne prosedyren. Denne studien tok sikte på å undersøke inflammatorisk respons til TAVI og sammenligne denne med AVR. Metode Studien ble designet som en kohort med to grupper, TAVI og AVR, med 20 pasienter i hver gruppe. Arterielle blodprøver ble tatt perog postoperativt. Analyse ble gjort på inflammatorisk respons representert ved komplement aktiveringsprodukter (C3bc og TCC) og granulocyttaktivering (MPO) undersøkt med ELISA og proinflammatoriske kjemotaktiske cytokiner undersøkt med multipleks teknikk (IL-6, eotaxin, MCP-1og MIP-1 ). Troponin ble målt med… . Resultater TAVI-pasientene hadde lite aktivering av komplement sammenlignet med pasientene i AVRgruppen. C3bc og TCC steg til henholdsvis x (+/-spredning) og y (+/-) i AVR-gruppen mens tilsvarende tall for TAVI var … (p<….). Eotaxin, MCP-1og MIP-1 viste samme mønster som C3bc og TCC, med toppen ble nådd senere, forenlig med at disse ble indusert av komplementaktiveringen. Både IL-6 og MPO steg betydelig, men med ubetydelig forskjell mellom gruppen, tydende på en komplement-uavhengig frigjøring. Troponin steg like mye i begge gruppene. Konklusjon TAVI gir en signifikant lavere aktivering av komplement og proinflammatorisk respons sammenlignet med AVR, og vil derfor være et bedre alternativ for høyrisikopasienter med tanke på inflammasjon. Dette er den første studien som viser forskjellen i inflammatorisk respons mellom TAVI og AVR.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

204

POSTOPERATIV ATRIEFLIMMER OG FJERN ISKEMISK PREKONDISJONERING – EN RANDOMISERT KLINISK STUDIE Wahba A1,2, Krogstad LE2, Slagsvold KH1,2, Nordhaug D1,2, Winnerkvist A1, Karevold A1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital, 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Trondheim

Bakgrunn Fjern iskemisk prekondisjonering (RIPC) er vist å påvirke mitokondriefunksjon i myocardcellene og har prognostisk verdi etter koronarkirurgi. I et tidligere forskningsprosjekt viste vi at forekomsten av postoperativt atrieflimmer var lavere etter RIPC og vi ønsket å verifisere funnet i en ny og større klinisk studie. Materiale og metode Hundre pasienter henvist til Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital for koronarkirurgi, klaffekirurgi eller kombinert kirurgi ble inkludert etter skriftlig og muntlig samtykke og randomisert til enten å gjennomgå fjern iskemisk prekondisjonering (n=50) eller kontroll (n=50). Pasienter med tidligere kjent atrieflimmer ble ekskludert. Pasienter i begge grupper fikk plassert en blodtrykksmansjett på overarmen under narkoseinnledning. Fjern iskemisk prekondisjonering ble gjennomført ved å indusere iskemi i armen ved oppblåsning av blodtrykksmansjett 5 min x 3 med 5 minutters pauser. I kontrollgruppen forble mansjetten uoppblåst. Postoperativt var pasientene koblet på telemetri i fem dager for å registrere alle episoder med atrieflimmer, i tillegg til at pasientjournalene ble gjennomgått. Resultater Det var ingen signifikante forskjeller i preoperative pasientkarakteristika eller intraoperative variabler, inkludert for alder og kjønn. Tid på hjerte-lunge maskin var 88,5±30,4 min (RIPC) vs. 79,7±28 min (kontroll). Isolert koronarkirurgi ble gjennomført hos 81% (RIPC) vs 76% (kontroll). Forekomst av atrieflimmer var 34% i RIPC-gruppen og 26% i kontrollgruppen (p=0,51). Konklusjon Tidligere funn om effekt av RIPC på insidens av postoperativt atrieflimmer ble ikke verifisert. Vår studie føyer seg i en rekke med publikasjoner som viser motstridende funn for RIPC. Valg av anestesimetode kan være en mulig konfunderende faktor.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

205

MICRORNA EKSPRESJON I HUMANT HJERTEVEV Slagsvold KH1,2, Høydal M2, Rognmo Ø2, Wisløff U2, Nordhaug D1,2, Karevold A1, Winnerkvist A1, Wahba A1,2 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital HF 2 KG Jebsen Center of Exercise in Medicine, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim Bakgrunn MicroRNA (miR) er en gruppe små RNA først oppdaget på 1990-tallet som regulerer biologiske prosesser på posttranskriptorisk nivå. Studier har vist at miR er med å regulere mitokondriefunksjon, kardiell arytmi og iskemi-reperfusjonsskade i hjertet. Man har begrenset kunnskap om miR ekspresjon i hjertet hos mennesker ettersom miR ekspresjon i myokard hittil i hovedsak har vært undersøkt i dyremodeller. Vi har undersøkt miR ekspresjon i myokard fra pasienter som har gjennomgått åpen hjertekirurgi og som deltok i to ulike kliniske studier. Materiale og metode Vev fra høyre og venstre atrie ble høstet fra pasienter som gjennomgikk koronarkirurgi og/eller klaffekirurgi ved Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital. Myokard fra høyre og venstre atrie ble undersøkt fra pasienter med og uten atrieflimmer. Videre ble det tatt prøver fra høyre atrie og venstre ventrikkel før og etter aortaavklemming fra pasienter som hadde gjennomgått fjern iskemisk prekondisjonering, samt fra kontrollgruppe. MiR-array ble gjennomført for kartlegging av miR ekspresjon og for å sammenligne miR-regulering mellom de ulike gruppene. Videre ble det gjennomført quantitative real time polymerase chain reaction (RT-qPCR) for å verifisere ekspresjonsnivå av de enkelte miR. Resultater Kliniske karakteristika var sammenlignbare mellom pasienter med og uten atrieflimmer, og for pasienter som gjennomgikk fjern iskemisk prekondisjonering vs. kontroll. I forbindelse med studie av fjern iskemisk prekondisjonering ble det funnet økt ekspresjon av miR-133a og miR-133b etter avklemming med aortatang i høyre atriemyokard fra begge grupper, mens miR-1 kun ble oppregulert i kontrollgruppen. I sammenligning av pasienter med og uten atrieflimmer fant man flere signifikante forskjeller i miR ekspresjon i begge atrier. Konklusjon Både fjern iskemisk prekondisjonering og atrieflimmer er assosiert med endringer i miR ekspresjon. MiR ser ut til å være involvert i myokardiell patofysiologi, og videre kunnskap om miR ekspresjon i hjertet kan danne grunnlag for videre forbedring av behandling og forebygging av ulike kardielle tilstander.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

206

KORONARARTERIEDISSEKSJON ETTER STUMPT THORAXTRAUME Nordhaug D1,3., Heigert M2, Hegbom K2, Wahba A1,3, Winnerkvist A1, Haram PM1,3, Karevold A1 1

Klinikk for Thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Klinikk for Hjertemedisin, St. Olavs Hospital, Trondheim 3 NTNU, Trondheim 2

Bakgrunn: Koronararteriedisseksjon etter stumpt traume er en svært sjelden tilstand. Ingen større materialer er gjort opp, og i litteraturen er det kun presentert få kasuistikker. Vi presenterer vårt bidrag til dette. Kasuistikk: Det dreier seg om en 42 år gammel mann, tidligere røyker, med diabetes mellitus type II og gastric-bypass-kirurgi i sykehistorien. Han var fører av en hurtiggående båt som på kvelden 8/8-13 støtte mot et skjær i høy fart. Pasienten husker ikke hendelsen og har nok vært bevisstløs en periode. Han ble funnet på skjæret neste morgen og var da bevisst, men klaget over smerter i bryst og nakke. Han ble innlagt på lokalsykehus hvor det blir påvist fraktur i sternum, venstre clavicula samt i virvelkorpora C6 og C7. Troponin T var betydelig forhøyet til 1672 ng/l. EKG viste T-inversjoner i fremre vegg og Echo cor viste svekket kontraktilitet i fremrevegg og akinesi apikalt. Han hadde også en 5 sekunders episode med selvterminerende ventrikkeltakykardi. Han anga å ha hatt anstrengelsesrelaterte brystsmerter tidligere, og det ble spekulert i hvorvidt et evt. hjerteinfarkt hadde bidratt til ulykken. Han ble overflyttet til St. Olavs Hospital 5 dager etter traumet for videre koronarutredning. Ved ankomst St. Olavs hadde han fortsatt brystsmerter. Echo cor viste da et lite område med svekket bevegelse apikalt, for øvrig normale forhold. Troponin T var 489 ng/l. Koronar angiografi 6 dager etter traumet viste et innsnevret område proksimalt i LAD som ved disseksjon. Lesjonen strakk seg bak til distale del av hovedstammen og frem mot avgangen av en større diagonal. Det var god blodføring i LAD. For øvrig normale forhold. Venstre a. mammaria interna var normal. Pasienten ble diskutert på hjertemøtet og man ble enige om å avvente situasjonen og gjøre ny koronar angiografi etter noen dager. 1 ½ døgn etter koronar angiografi fikk pasienten akutte brystsmerter og utviklet ST-elevasjoner i fremrevegg. Det ble gjort akutt koronar angiografi som påviste okklusjon svarende til lesjonen i proksimale LAD og diagonal. Kort tid etter smertedebut ble det utført omfattende stenting med medikamentgivende stent (Resolute ©) som resulterte i åpne kar med god blodføring. Han kom seg greit etter dette og kunne utskrives til lokalsykehus 21/8. Det planlegges videre dobbelt platehemming i minst ett år. Re-angiografi er planlagt 6 måneder etter stenting. Konklusjon: Ved stumpe thoraxtraumer må alltid muligheten for hjerteskade vurderes. Koronararteriedisseksjon er en sjelden, men forekommende skade ved slike traumer.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

207

SEKS ÅRS ERFARING MED REKONSTRUKTIV KIRURGI VED AORTAINSUFFISIENS OG ANEURISME I AORTAROTEN Vatnaland I1, Ellensen V1, Lundemoen S1, Davidsen ES2, Haaverstad R1 1 Thoraxkirurgisk seksjon, 2Seksjon for non-invasiv billeddiagnostikk, Hjerteavdelingen, Haukeland universitetssykehus, Bergen Bakgrunn Reparasjon av aortaklaffen og aortaroten har i stor grad erstattet proteseimplantasjon ved aortainsuffisiens (AI) og aneurisme i aortaroten. Med rekonstruktive operasjonsteknikker kan pasientene beholde sin egen hjerteklaff og dermed unngå antikoagulasjon. Behandlingen byr imidlertid på en del utfordringer og prognosen på lang sikt er fortsatt usikker. Vi har evaluert tidlige (<30 d) og ett års resultater ved aortaklaffe- og aortarotplastikker utført ved Haukeland universitetssykehus. Materiale og metode I alt 53 pasienter (5 kvinner, 48 menn) med median alder 45 år (variasjon 16-75 år) fikk rekonstruktiv behandling av aortaklaffen og/eller aortaroten i perioden 5/2007-5/2013. Klinisk diagnose var enten kronisk AI grad 3-4 (35 pasienter), aortaaneurisme eller en kombinasjon av disse (18 pasienter). Åtte pasienter hadde enten Marfan syndrom (4) eller Loeys–Dietz syndrom (4). De kirurgiske hovedprosedyrer var reparasjon av klaffeblad og annuloplastikk ved bicuspide aortaklaffer (24), reimplantasjonsteknikk am David (20), remodelleringsteknikk am Yacoub (5) og andre (4). Tilleggsprosedyrer var mitralplastikk (3), CABG (4), planlagt innlegging av IABP (1) og RF-ablasjon for AF (3). To pasienter (hhv. fibrotisk aortarot og unicuspid klaff) ble konvertert til implantasjon av mekanisk aortaventil. Resultater Det var ingen 30-dagers mortalitet. Fire pasienter ble reoperert, pga. blødning (3) eller koronar iskemi (1). To pasienter fikk implantert pacemaker. Hos pasienter med preoperativ AI var det bedring av insuffisiensen ved postoperativ kontroll fra gjennomsnittlig AI grad 2,9 til 0,6 (p<0.001). Dette resultatet var uendret ved 1-års kontroll. Det var også signifikant reduksjon både i endediastolisk og endesystolisk ventrikkeldiameter, hhv. 6,2 til 5,5 cm og 4,2 til 3,9 cm (p<0.001). Kommentar Resultatene har vært tilfredsstillende og i samsvar med større serier i litteraturen. De fleste pasientene er unge og har oppnådd sitt ønske om normal livsutfoldelse uten bruk av antikoagulasjon. Med rekonstruktiv kirurgi kan AI ved bicuspid aortaklaff og aneurisme i aortaroten behandles effektivt, men det er risiko for at pasientene på et senere tidspunkt må reopereres med ventilimplantasjon eller aortasykdom i andre lokalisasjoner. Gevinsten vil likevel for mange være en rekke år uten ulempene forbundet med mekanisk ventil. Implantasjon av aortaventil vil kunne bli en opsjon senere, evt. med transkateterbasert teknikk.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

208

HYBRIDOPERASJONER AV THORACOABDOMINALE AORTAANEURISMER Lindberg B, Dorenberg E, Hafsahl G, Andersen R, Krohg-Sørensen K Kar-/Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet Ved vår avdeling opererer vi aneurismer i alle deler av aorta. Samtidig som åpen kirurgi utvikles, er det etablert økende kompetanse på endovaskulær behandling og kombinerte prosedyrer. Det er standard behandling for egnede pasienter med thoracale aneurismer som også involverer distale aortabue, at det i samme seanse gjøres TEVAR og anlegges bypass fra carotis til subclavia.. Når det gjelder thoracale og thoracoabdominale aortaaneurismer som affiserer avgangen av visceralarterier, kan de behandles med åpen kirurgi, endovaskulært eller med en kombinasjon av de to. Konvensjonelt behandler vi dem med thoracolaparotomi med innsying av graft og reimplantasjon og/eller bypass til visceralarterier. Thoracolaparotomi vil for noen pasienter med for eksempel alvorlig hjerte-/lungesykdom eller tidligere intrathoracal kirurgi, innebære for høy risiko. En hybridoperasjon kan være et godt alternativ hos disse pasientene. Under en slik prosedyre utføres først laparotomi med bypass fra iliacalkar til visceralkar med umiddelbart påfølgende endovaskulær ekslusjon av aneurismet. Ved vår avdeling har vi gjort 6 slike prosedyrer (2012-2013). Materialet består av 4 menn og to kvinner i alderen 57-73 år. En hadde Marfans syndrom, en hadde et mykotisk aneurisme og fire hadde aneurismer på aterosklerotisk bakgrunn hvorav det ene var sakkulært . En hadde ruptur med påvirknig av pancreas og svært høy amylase. Alle hadde alvorlig komorbiditet som gjorde at man fant thoracolaparotomi risikabelt. Samtlige fikk thoracoabdominalt stentgraft med bypass til visceralkar (6 til a mesenterica superior, 4 til a renalis, 2 til a hepatica, 1 til a lienalis, 1 til a gastroduodenale) Fire pasienter har vært til kontroll der aneurismet er eksludert og alle bypass er åpne. Det er gjort PTA på en stenose i en bypass. En pasient har ikke vært til kontroll enda og en pasient med ruptur døde like postoperativt Konklusjon: Hos pasienter med thoracoabdominale aneurismer med affeksjon av visceralkar, der konvensjonell åpen kirurgi er risikabel, kan en kombinert prosedyre med bypass til visceralkar og endovaskulær ekslusjon av aortaaneurismet være et alternativ. Total endovaskulær behandling med grenet stentgraft kan for noen pasienter også bli et alternativ. En såkalt ”off-the-shelf” løsning som er på markedet er trolig bare egnet hos 20% av pasienter, og ”custom-design” tar lang tid og er svært kostbart. Vi har gode resultater i vårt begrensede materiale og vil fortsatt ha hybridoperasjoner som et alternativt tilbud hos utvalgte pasienter.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

209

BEHANDLING AV THORAKOABDOMINELT AORTAANEURISME MED GRENET STENTGRAFT Winnerkvist A1, Ødegård A2, Seternes A3, Lange C3, Morken M2, Nordhaug D1,4, Wahba A1,4, Haram PM1,4, Karevold A1 1

Klinikk for Thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Klinikk for Bildediagnostikk, St. Olavs Hospital, Trondheim Seksjon for karkirurgi, Kirurgisk klinikk, St. Olavs Hospital, Trondheim 4 NTNU, Trondheim 2 3

Bakgrunn: Thorakoabdominelle aortaaneurysmer (TAAA) er av tradisjon behandlet med åpen operasjon via thorakolaparatomi. Det er store og risikable operasjoner på pasienter som ofte har flere andre sykdomer som øker risikoen. Endovaskulær behandling av aortaaneurysmer begrenset til thorax eller abdomen er nå en etablert metode som alternativ til åpen kirurgi. Utvikling av grenete stentgraft skulle kunne utgjøre et alternativ til thorakolaparatomi hos pasienter med TAAA og alvorlig komorbiditet. Kasuistikk: Vi presenterer en 68 år gammel mann, tidligere røyker, med diabetes mellitus type II og KOLS grad 3. Han har abdominal fedme og etablert hjertesykdom. Han er tidligere PCI-behandlet ved 5 tilfeller og hadde nylig STEMI med PCI av høyre koronararterie. Han er tidligere operert med åpen kirurgi for et aneurysme i bukaorta og har nå utviklet et voksende TAAA type III, fra midt på descendens ned til tidligere graft. Pas bedømtes ha høy risiko ved åpen operasjon og var lite interessert i et slik inngrep. Pasienten ble operert med et "custommade" stentgraft med sideløp til arteria mesenterica superior, truncus cøliacus og begge nyrearterier. Det ble brukt lumbalt spinaldrenasje. Pasienten tolererte inngrepet godt. Diskusjon: Operasjon med grenet stentgraft for TAAA er praktisk gjennomførbar med spesialproduserte grafter og utgjører et betydelig mindre inngrep for pasienten enn åpen operasjon via thorakolaparatomi. Graften er kostbare men metoden har potensial til å bli et viktig alternativ til åpen operasjon ved ekstensive TAAA.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

210

SOLITÆR FIBRØS TUMOR I THORAX Ellensen VS1, Aass T1, Goplen D2, Monge O2, Haugland HK3, Kuvås KL4,Haaverstad R1 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, 2Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk, 3Avdeling for patologi, 4Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen 1

Bakgrunn Solitær fibrøs tumor (SFT) er bløtvevssvulster av sannsynlig fibroblastisk eller myofibroblastisk opprinnelse som kan være lokalisert i thorax. Makroskopisk er SFT stilkede, velavgrensede, fast elastiske og relativt store. Tumorstørrelse over 10 cm, infiltrasjon og nekrose er preoperative faktorer korrelert med malignitetspotensiale. SFT er meget sjelden og oppstår like ofte hos kvinner som menn. Det er ikke funnet sammenheng med røyking, asbest eller toxiner. SFT kan være benigne (80-90 %) eller maligne. Tilfeller av malignisering er tidligere rapportert. Symptomatologi avhenger av tumorlokalisasjon og -størrelse. Dyspnoe og brystsmerter forekommer hos 50-80 % på diagnosetidspunktet. Ved Thoraxkirurgisk seksjon, Haukeland Universitetssjukehus har vi siste 3 år operert fire pasienter med SFT som var utredet av en flerdisiplinær samarbeidsgruppe og vi presenterer en retrospektiv analyse. Resultater Median alder ved operasjon var 62 år (variasjon 43-74 år). Største tumor diameter var 6 cm (variasjon 4.1-16 cm). To pasienter hadde benign sykdom (4.1 og 6 cm), én pasient malignisering av tidligere biopsi-verifisert benign sykdom (6 cm) og én pasient primær malign sykdom (16 cm). Utvidet reseksjon ble gjort hos to av pasientene grunnet innvekst i hhv. diafragma og perikard. Metastatisk sykdom ble påvist ved første postoperative kontroll hos pasienten med primær malign sykdom og perikardiell innvekst. Denne pasienten hadde rask progresjon av to metastaser. Under målrettet peroral antiangiogen behandling med sunitinib var det ved kontroll 14 mnd. postoperativt stabil sykdom. De tre andre pasientene var residivfrie. Kommentar Solitær fibrøs tumor er oftest benign, men kan gjennomgå malignisering eller være primært malign. Den har et uforutsigbart klinisk forløp og kan metastasere til tross for benign morfologi. I litteraturen er preoperativ tumorstørrelse korrelert med malignitetspotensiale, men våre kasus viser at også en mindre tumor kan være malign. Malign histologi, spesielt høy mitotisk aktivitet, er den beste indikator for dårlig prognose. Tumorstørrelse over 10 cm og positive kirurgiske marginer er også korrelert med redusert overlevelse. Kirurgisk behandling anbefales for denne gruppen bløtvevssvulster. Systematisk klinisk og radiologisk oppfølging gjennom flere år ansees som viktig. Metastatisk sykdom kan respondere på sunitinib.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

211

KIRURGISK BEHANDLING AV TRACHEO-ØSOFAGEAL FISTEL Haaverstad R1, Aass T1, Hjelmeland B1, Kuvås K2, Øvrebø K3, Viste A3,Seland H4, Lybak S5 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, 2Radiologisk avdeling, 3Avd. for gastro- og akuttkirurgi, Kirurgisk klinikk, 4Avd. for plastikkirurgi og brannskade, Kirurgisk klinikk, 5 Øre-Nese-Hals avd., Klinikk for hode-hals, Haukeland universitetssykehus, Bergen. 1

Tracheo-øsofageal fistel kan være kongenital, men sees oftest som komplikasjon til behandling. Tilstanden er alvorlig og kan være livstruende. Da sykdommen er sjelden gir dette begrenset mulighet til kirurgisk erfaring. Vi omtaler fire kasus som er operert ved Haukeland universitetsykehus i perioden 2009-2013. Kasus 1: Mann (22) med residiverende bronchopneumoni og pleuraempyem pga. kongenital tracheo-øsofageal fistel. Vellykket operert via lateral thoracotomi med deling av fistelen, direkte sutur av både øsofagus og trachea, samt interposisjon med intercostalmuskel-lapp. Kasus 2: Kvinne (46) behandlet for pharynxcancer med laryngectomi og stråling 20 år tidligere. Sent oppstått second primary cancer i pharynx behandlet med pharynx re-reseksjon, gastric pull-up og ny stråling, samt strålekniv mot hjernemetastase. Utviklet langstrakt fistel mellom trachea og øsofagus-substituttet. Vellykket lukket via thoracotomi med fjerning av øsofagus-substituttet og rekonstruksjon av hele tracheas bakvegg med transposisjon av pasientens eget pericard som igjen ble dekket med en bred arteria mammaria-pedikkel. Mors et år senere pga. fjernmetastaser. Kasus 3: Mann (46) multimodalt behandlet for adenocarcinom i øsofagus med transthorakal øsofagektomi, kjemo- og stråleterapi. Sent i det postoperative forløpet oppsto anastomoselekkasje og proksimal fistel til trachea. I tillegg oppsto fistel mellom øsofagussubstituttet og aorta descendens som ble behandlet med stentgraft. Ved re-thorachotomi ble den tracheo-øsofageale fistel vellykket lukket med bovint pericard og transposisjon av arteria mammaria-pedikkel. Den aorta-enteriske fistel observeres videre. Kasus 4: Mann (56) behandliet for pharynxcancer med kjemoterapi og stråling, samt total laryngektomi + lymfeglandeltoilette. Utviklet dysfagi pga. stenose i proksimale del av øsofagus som regelmessig ble blokket. Fire år etter primærbehandlingen ble det lagt ned en dekket øsofagus-stent pga. blødning og mistanke om liten perforasjon. Etter to mnd. stor fistel mellom trachea og øsofagus pga. erosjon fra stenten. Fistelen ble operert via thoracotomi og laparotomi med direkte sutur av stor åpning i tracheas bakvegg, gastric pull-up og latissimus dorsi-lapp som interponat mellom trachea og øsofagus-substitutt. Kommentar: Behandling av tracheo-øsofageal fistel kan være kompleks og kirurgisk metode tilpasses den enkelte pasient. Strålebehandling er disponerende årsak og kompliserer behandlingen ved ervervet tracheo-øsofageal fistel. Trachea kan i visse situasjoner lukkes direkte, hos andre må det anvendes patch-teknikk. Lukningen må dekkes av vaskularisert vev. Pasientforløp og prognose avhenger i stor grad av grunnsykdom og komorbiditet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

212

MOLEKYLÆRE SUBTYPER, HISTOPATOLOGISK GRAD OG OVERLEVELSE VED BRYSTKREFT. M. J. Engstrøm, S. Opdahl, A. I. Hagen, P. R. Romundstad, L. A. Akslen, O. A. Haugen, L. J. Vatten, A. M. Bofin Institutt for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, NTNU og Avdeling for brystog endokrinkirurgi, St Olavs Hospital, Trondheim Innledning: Klassifisering i molekylære subtyper kan gi prognostisk informasjon ved brystkreft, men klinisk betydning er ikke avklart. Hovedmålene med denne studien var å studere brystkreftspesifikk overlevelse for de ulike molekylære subtypene i en historisk kohort kvinner med brystkreft. Videre mål var å finne ut om reklassifisering av brystkreft i molekylære subtyper gir mer presis informasjon om utfallet enn tradisjonell histopathological gradering. Metoder: Studiepopulasjonen var fra en historisk kohort av brystkreftpasienter født i perioden 1886 til 1928. Arkivert, formalinfiksert vev ble brukt. Ved hjelp av immunhistokjemiske og in situ hybridiseringsteknikker ble 909 tilfeller reklassifisert i molekylære subtyper. Kaplan-Meier overlevelseskurver og Cox modeller ble brukt i analysene. Resultater/konklusjoner: Studien viste signifikante forskjeller i brystkreftspesifikk overlevelse for de ulike molekylære subtypene de første fem årene etter at diagnosen var stilt. For de som overlevde de første fem årene, var det ikke signifikante forskjeller i overlevelse. Forskjellene i prognose i forhold til molekylære subtyper ble funnet for svulster av histopatologisk grad 2. Det var ikke signifikante forskjeller i prognose mellom de ulike molekylære subtypene for grad 3 svulster.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

213

TOP2A og HER2 gen amplifikasjon ved brystkreft M. J. Engstrøm, B. Ytterhus, L.A. Dyrnes, L. J. Vatten, A. M. Bofin Institutt for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, NTNU og Avdeling for brystog endokrinkirurgi, St Olavs Hospital, Trondheim Innledning: Topoisomeraser er enzymer som regulerer cellulære prosesser som replikasjon og transkripsjon. TOP2A-genet er lokalisert på kromosom 17 like ved HER2-genet, og koder for enzymet topoisomerase 2 . Bakgrunnen for studien er at klinisk konsekvens av amplifikasjon av TOP2A ikke er avklart selv om topoisomerase-hemmeren antracyklin brukes som en del av den adjuvante behandlingen ved tidlige stadier av brystkreft. Hensikten med denne studien var å undersøke forekomst av amplifikasjon av TOP2A og HER2 i en historisk kohort kvinner med brystkreft. Videre mål var å korrelere TOP2A-status med molekylære subtyper, grad og brystkreftspesifikk overlevelse. Metoder: Studiepopulasjonen var fra en historisk kohort av brystkreftpasienter født i perioden 1886 til 1928. Arkivert, formalinfiksert vev ble brukt. 813 svulster ble undersøkt. Alle tilfellene er klassifisert i molekylære subtyper ved hjelp av surrogatmarkører. HER2 og TOP2Agenkopiantall ble undersøkt med in situ hybridiseringsteknikker. Kaplan-Meier overlevelseskurver og Cox modeller ble brukt i analysene. Resultater/konklusjoner: 40 (5 %) av brystsvulstene var amplifisert for TOP2A mot 124 (15 %) for HER2. Hos 78 % av de TOP2A-amplifiserte, var det koamplifikasjon med HER2. Langt de fleste TOP2Apositive tilhører luminale subtyper, og det vil si at de er hormonrespetor positive. 60 % av de TOP2A-amplifiserte svulstene var histopatologisk grad 3. Kun ett tilfelle var grad 1. Det er vanskelig å gjøre overlevelsesanalyser med så få tilfeller, og resultatene må tolkes med forsiktighet. Ut fra Kaplan-Meier-kurvene kan det se ut til at det går bedre med de som er amplifisert for både TOP2A og HER2 enn for de som er amplifisert for bare den ene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

214

MOLEKYLÆRE FORSKJELLER MELLOM SCREENINGOPPDAGET CANCER OG INTERVALLCANCER Riis M1, Hofvind S2, Schlichting E1, Kåresen R1 1

Seksjon for Bryst- og endokrinkirurgi, Oslo universitetssykehus, Ullevål, 2 Kreftregisteret

Flere sykehus i Norge deltar i Oslo 2 studien. I forbindelse med fjerning av primærtumor hos brystkreftpasienter samles vev fra primærtumor, sentinelle lymfeknuter, blod og benmarg. Materialet brukes til tumorbiologiske, genetiske, radiologiske og kliniske undersøkelser for å øke kunnskapen om tumorbiologi og for å utvikle prognostiske og prediktive markører. Mammografi med dens fordeler og ulemper er et viktig diskusjonsemne både i Norge og resten av Europa. Internasjonale grupper og uavhengige individer er satt sammen til å vurdere bruken av mammografi(1, 2). Konklusjonen er per i dag at den gjør mer nytte enn skade og skal derfor inkluderes i retningslinjene. Intervallcancer er de tilfellene av brystkreft som inntreffer mellom to screeningperioder(3). Disse regnes for å være mer aggressive og med dårligere prognose(4). Dette er også vist på molekylær nivå(5, 6). Vårt mål er å se på genekspresjon i intervallcancer sammenlignet med screeningoppdaget cancer. Materiale og Metode Materialet er samlet inn i Oslo2 prosjektet. Det er preservert slik at det er mulig å gjøre analyse på RNA nivå og dermed også genekspresjon. Kliniske data finnes i Norsk Bryst Cancer Register. Vi har en genprofil på de fleste tumørene, og resten vil bli analysert utover høsten. I Kreftregisteret er det godt dokumentert hvilke cancere som er intervallcancere og hvilke som er oppdaget ved screeningen. Vi ønsker å koble deres database til våre pasienter slik at vi kan se om det er mulig å finne en molekylær profil som skiller intervallcancere fra screeningoppdaget cancer. Det kan gi oss molekylære markører som kan ha betydning for individuell behandling ved brystkreft. Når de resterende analysene er gjort slik at vi har fullstendig genekspresjon på de aktuelle pasientene, vil vi ved hjelp av SAM (Statistical Analysis of Microarray) utvikle genprofiler. Ved hjelp av databasen DAVID (Functional Annotation Bioinformatics Microarray Analysis) vil man kunne jobbe med genlisten og vurdere evt signalveier som er involvert. Resultater Vi har fått godkjenning av REK og de aktuelle pasientene er plukket ut fra Kreftregisteret. . Konklusjon Vi vil med å fortelle om denne studien vise hvilke muligheter det ligger i å koble forskjellige databaser for å inspirere andre til å komme opp med andre problemstillinger. Litteraturlisten kan man få ved å henvende seg til margit.riis@medisin.uio.no

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

215

PHYLLODESTUMOR I MAMMA 1981-2012. DATA FRA SARKOMGRUPPEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Hølmebakk T1, Stoldt S1, Bjerkehagen B2, Sundby Hall K3, Bruland Ø3 1

Avdeling for gastro- og barnekirurgi, 2Avdeling for patologi, 3Kreftavdelingen Oslo universitetssykehus Bakgrunn: Phyllodestumor er svært sjeldne fibroepiteliale neoplastiske lesjoner i mamma. De graderes i benigne, maligne og en intermediær (bordeline) gruppe. Etablerte histologiske kriterier finnes ikke, men antall mitoser, vekstmønster, cellerikdom, stromal atypi og stromal overvekst samt eventuell forekomst av heterologe stromale elementer vektlegges i en skjønnsmessig vurdering. Mens malign phyllodestumor er alene om å kunne metastasere, ses lokalt residiv ved alle grader og er rapportert i 17 %, 25 % og 27 % ved henholdsvis benign, borderline og malign histologi. Kirurgisk reseksjonsmargin (R-status) er en svært viktig prognostisk faktor. I Helse Sør-Øst er maligne og borderline phyllodes sentralisert til Sarkomgruppen-OUS. Vi ønsket å kartlegge vårt materiale og våre resultater. Pasienter og metode: Pasienter henvist Radiumhospitalet/Sarkomgruppen for behandling eller kontroll fra 1981 til og med 2012 inngår. Prospektive data fra Sarkomgruppens database er supplert med retrospektivt innhentede journalopplysninger. Resultater: Databasen inneholder opplysninger om 84 pasienter, én mann og 83 kvinner, median alder 43 (12-84) år. Én pasient ble ikke operert, og oppfølgingsdata mangler angående to pasienter, som alle er utelatt fra residivberegninger. Observasjonstid 63 (6-207) måneder. Median tumorstørrelse 4,5 (1,0-40,0) cm. Histologi var malign hos 55 pasienter, benign hos 21 pasienter, borderline hos 7 pasienter og av ukjent grad hos én pasient. Det ble utført reeksisjon hos 37 pasienter, 28 ved malign histologi, 7 ved benign histologi og 2 ved borderline. R0-status ble oppnådd hos 55 pasienter, hvorav 31 etter reeksisjon. R1-status ble oppnådd hos 14 pasienter, hvorav 5 med malign histologi. R-status lot seg ikke bringe på det rene hos 15 pasienter, hvorav 14 med malign histologi. Tilbakefall ble registrert hos 12 pasienter (15 %), alle med malign histologi eller ukjent grad: lokalt residiv hos 12, organmetastaser hos 8, hvorav 2 etter tidligere lokalt residiv. Ingen med R0-status fikk lokalt residiv, men 3 fikk metastaser. Tid til første tilbakefall var 23 (2-192) måneder. Sju pasienter (9 %) døde av sin sykdom. Blant tilgjengelige histologibeskrivelser var antall mitoser presist angitt hos 17 pasienter, vekstmønster hos 18 pasienter, grad av atypi hos 19 pasienter og om det forelå stromal overvekst hos 5 pasienter. Konklusjon: Vårt materiale skiller seg ut ved en høy andel maligne tumores, hvilket sannsynligvis gjenspeiler henvisningspraksis. Det ble ikke registrert tilbakefall i gruppen av benigne eller borderline tumores, hvilket er et særsyn. Det ble ikke registrert lokalt residiv etter oppnådd R0-status. Histologibeskrivelsene bør kunne objektiviseres, og bruk av diagnostiske maler anbefales. I enkelte tilfeller kan adjuvant behandling etter sarkomprotokoller være aktuelt, og pasientene bør diskuteres tverrfaglig.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

216

IDEOPATISK GRANULOMATØS MASTITTT - BEHANDLING OG FORLØP. ERFARING FRA 5 PASIENTER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS OG ÅLESUND SJUKEHUS. Opsahl EM1, Olafsson S2, Bøhler PJ3, Schlichting E1, 1 Seksjon for Bryst-og endokrinkirurgi, Oslo Universitetssykehus, 2 Bryst og endokrinkirurgisk seksjon Ålesund sjukehus, 3Avd. for patologi, Oslo Universitetssykehus. Bakgrunn: Ideopatisk granulomatøs mastitt (IGM) er veldig sjelden og materialene i litteraturen er små (1). Sykdommen er benign, men ligner cancer både klinisk og cytologisk. Det dannes fistuleringer og abscesser som kan feiltolkes som ordinære abscesser i bryst eller periductal mastitt/abscess. Det er sjelden oppvekst av bakterier. Reumatoide symptomer foreligger ofte samtidig. Sykdommen er langvarig, 6-12 mnd, men brenner vanligvis ut etter gjentatte fistuleringer / små abscesser. Per i dag er det ingen konsensus i litteraturen omkring hvilken behandlingsform som er å foretrekke (1,2). Det er forsøkt ulike behandlingsmåter som Corticosteroider, Metothrexat, kirurgi eller ingen behandling, med tilnærmet likt forløp og varighet av sykdommen. Materiale: Vi presenterer anonymiserte data for fem pasienter behandlet for IGM ved Oslo Universitetssykehus (tre) og Ålesund sjukehus (to) som har gjennomgått ulik behandling. Vi har sett på symptomer og funn ved sykdomsdebut, hvilken behandling som er gitt, samt sykdomsforløp. Alle pasientene er forespurt og har gitt samtykke til å delta i denne kvalitetsstudien. Data er hentet retrospektivt fra pasientenes journal. Resultat: Materialet omfatter fem kvinner i fertil alder med barn, og histologisk verifisert granulomatøs betennelse. Alle hadde smerter i brystet i forløpet og debuterte med varierende grad av tumor, rubor og fistuleringer (se tabell). Det var varierende grad av utmattelse. Fire hadde reumatologiske symptomer i tillegg, men negativ reumatologisk utredning. Ingen med tuberkuløs genese. Tre hadde korte antibiotikakurer for sekundære infeksjoner. Pas Symptomer og funn Behandling i tillegg til AB for sek. inf. Diagnose 3 6 12 Diagnose 3 mnd 6 mnd 12 Klin,MX,UL mnd mnd mnd mnd T T, R T, F Cortison Cortison Cortison Ingen 1 R, F T, R, T, T,F Ingen Cortison Methotrexat Methotrexat Ingen 2 R, F 2 uker T, R, F R, F F Ingen Ingen Ingen Ingen Ingen 3 T R, F F Ingen Cortison Reseksjon Sårskift Ingen 4 T T, F T T* Ingen Ingen Ingen Ingen* 5 T: tumor, R: rubor, F: fistulering, MX: mammografi, AB: antibiotika, * 7 mnd etter diagnose I oppfølgingen er pasient nr 1, 2 og 4 friske uten recidiv hvorav nr 4 har deformert bryst og venter på rekonstruksjon. Pasient nr 3 har hatt små fistuleringer 2-3 ganger per år, lite plaget. Pasient nr 5 er bedre, kun palpabel rest-tumor, men foreløpig ikke frisk 7 mnd etter diagnose. Konklusjon: Uansett behandlingsvalg er sykdomsforløpet langvarig før pasientene blir friske. Da ingen behandlingsform er å foretrekke framfor andre, bør mest skånsom eller ingen behandling velges og pasienten følges regelmessig og støttende i forløpet. Referanser: 1. Whitacre EB, ASBS Annual Meeting 2012 2. Pereira FP et al, Idiopatic granulomatous lobular mastitis, Int. J of Dermatologi 2012, 51,142-151, Review.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

217

SEKTORRESEKSJON MED ”RAQUET”-INSISJON; EN ENKEL METODE SOM ER ANVENDELIG I FLERE KVADRANTER Østhus P, Hagen AI Bryst- og Endokrinkirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim De siste 2-3 år er denne metoden prøvd ved vår avdeling, og det dreier seg etter hvert om et 30 talls pasienter. Det kan gjøres relativt store reseksjoner og oppnås et rimelig bra kosmetisk resultat på en enkel måte. Metoden vil bli presentert med hovedvekt på tekniske detaljer, kosmetiske resultater, radikalitet, reoperasjoner og komplikasjoner.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

218

RISIKOREDUSERENDE MASTEKTOMI, BRYST REKONSTRUKSJON OG PASIENTFORNØYDHET HOS NORSKE BRCA1/2 MUTASJONSBÆRERE Hagen AI1, Mæhle L2, Vedå N2, Vetti HH3, Stormorken A2, Ludvigsen T4, Guntvedt B5, Isern AE6, Schlichting E7, Kleppe G8, Bofin AM9, Gullestad HP10, Møller P2 1

Avdeling for Bryst og endokrinkirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim og Institutt for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, DMF, NTNU, Trondheim Avdeling for Medisinsk Genetikk, Oslo Universitetssykehus, Oslo 3 Regionalt kompetansesenter for arvelig kreft, Senter for Medisinsk Genetikk og Molekylærmedisin, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen, 4 Avdeling for Patologi og Medisinsk Genetikk, St. Olavs Hospital, Trondheim 5 Avdeling for Medisinsk Genetikk, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø 6 Institutt for Kreftforskning og Molekylærmedisin, DMF, NTNU, Trondheim and Teres Stokkan, Teres Medical Group, Trondheim 7 Avdeling for Bryst og endokrinkirurgi, Oslo Universitetssykehus, Oslo 8 Avdeling for Bryst og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 9 Institutt for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, DMF, NTNU, Trondheim 10 Avdeling for Plastisk og Rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus, Oslo 2

Abstrakt Denne studien av risiko-reduserende mastektomi hos norske BRCA1/2 mutasjonsbærere er et samarbeid mellom de fem genetiske avdelingene i Norge. Alle mutasjonsbærere som hadde fått gjort risikoreduserende mastektomi (RRM), enten uni- eller bilateralt, ble identifisert. Antall prosedyrer, operasjonsmetoder, rekonstruksjonsmåter, komplikasjoner, pasientfornøydhet og histopatologiske funn i de fjernede brystene ble registrert. Residiv av primær brystkreft etter RRM ble også registrert. Data fra 267 affiserte og uaffiserte BRCA1/2 mutasjonsbærere ble analysert, inkludert et studie-spesifikt spørreskjema om pasientfornøydhet. Spørreskjemaet ble returnert av 178 mutasjonsbærere. Det var en jevn økning i antall inngrep som ble utført i løpet av studieperioden fra 1985 til 14. juni 2010. Komplikasjoner ble observert hos 106/266 (39.7 %) kvinner. Kun et tilfelle av primær brystkreft etter RRM ble observert. Pasientfornøydheten var stor. Majoriteten av kvinner uttrykte stor lettelse etter at RRM var utført og ville ha valgt det samme om igjen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

219

PRIMÆRE REKONSTRUKSJONER MED PROTESE VED BRYSTKREFTOPERASJONER. Erfaringer fra Oslo Universitetssykehus, 1/1-2010 – 30/6-2013. Moberg IO, *Schneider M, Kraglund KH, Løfwander M, Schlichting E. Seksjon for Bryst- og endokrinkirurgi, Avdeling for Kreftbehandling, *Plastikkirurgisk Avdeling. Oslo Universitetssykehus. Bakgrunn: De siste årene har det vært mye fokus på primær rekonstruksjon (PR) ved ablatio, både blant pasientene og i fagmiljøet. Ved vår seksjon har et økende antall pasienter fått tilbud om PR i denne perioden, og vi ønsker å evaluere de foreløpige resultatene. Metode: - Retrospektiv journalgjennomgang av pasienter operert med ablatio eller subcutan mastektomi ved Dagkirurgisk enhet, OUS, Ullevål. Materiale: - 550 pasienter operert med ablatio eller subcutan mastektomi pga infiltrerende cancer eller in situ forandringer i det aktuelle tidsrommet, hvorav 112 med PR. Resultater: - Andelen PR har økt fra 8% i 2010 til 45% i 2013. Andelen brystbevarende inngrep har i samme tidsrom økt fra 44% i 2010 til 55% i 2012 (1/1-30/6 2013 51%). - Vi vil presentere data vedrørende ulike forhold som aldersfordeling, BMI, tidsbruk på operasjonsstuen, ekspander/permanent protese, liggetid, histopatologiske data, andel med neoadjuvant behandling, strålebehandling, komplikasjoner med mer. Diskusjon: - Vi har etablert samarbeid med plastikkirurgene og behandler disse pasientene i fellesskap. - Internasjonalt er det omdiskutert å legge inn protese når man på forhånd vet at pasienten skal ha strålebehandling, for eksempel pasienter med lokalavansert cancer som har fått neoadjuvant behandling. - Det stilles spørsmål om hvorvidt PR fører til utsettelse av adjuvant behandling og om det onkologiske resultatet blir dårligere. Konklusjon: I vår seksjon har vi etablert et tilbud med PR med protese i godt samarbeid med plastikkirurgene. Sykepleierne i seksjonen vår har vært sentrale i utformingen av en logistikk der målet vårt har vært snarlig felleskonsultasjon med plastikkirurg og kort ventetid på operasjon, slik at ventetid ikke skal være avgjørende for pasientens valg av behandlingsmetode. Vi tilbyr nå PR til de pasientene som ønsker det og hvor forholdene ligger til rette for det. Det er for tidlig å evaluere langtidsresultatene, men foreløpig er det få komplikasjoner og få pasienter som har fått utsatt videre behandling på grunn av dette.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

220

HUDBESPARENDE MASTECTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON MED IMPLANTAT VED DRAMMEN SYKEHUS Lindfors C, Skjerven HK, Stubberud K Kirurgisk Avd, Mamma Endokrin Kirurgisk Seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen BAKGRUNN: Bryst og Endokrinkirurgisk Seksjon gjorde hudbesparende mastectomi med primær rekonstruksjon i en serie på 20 pasienter med DCIS medio 2010. Resultater og komplikasjoner ble registrert og resultatene vurdert tilfredsstillende. Fra april 2012 har det vært et mål å tilby alle pasienter der det er indikasjon for ablatio et tilbud om primær rekonstruksjon gitt at det ikke foreligger kontraindikasjoner. Vi ønsket å evaluere om denne målsetningen er oppnådd. MATERIALE OG METODE: I perioden 010812-010813 ble 319 pasienter operert for malignitet i bryst (inkl DCIS). 32( 9%) pasienter med lokalavansert sykdom er henvist regionssykehus for neoadjuvant behandling med påfølgende kirurgi samme sted. Gjeldende veiledende retningslinjer fra NBCG er fulgt når det gjelder indikasjon for ablatio og kontraindikasjon for primær rekonstruksjon. Det er også gjort en klinisk vurdering mht brystets størrelse og tumor lokalisasjon mht operasjonsmetode. Pasientene er utredet ved BDS Drammen Sykehus i et tverrfaglig samarbeid. Alle pasientene er primær rekonstruert med implantat. RESULTAT: 319 pasienter er operert, 187 med brystbevarende kirurgi (58 %), 132 med ablatio mamma (42 %). 45 pasienter (34 %) hadde multifokal sykdom. 87 pasienter (66 %) hadde unifokal sykdom hvorav 66 pasienter (75 %) hadde tumorstørrelse >2cm (T2 og DCIS). 42 pasienter hadde DCIS (32 %), 79 pasienter IDC (60 %) og 11 pasienter ILC (8 %). 52 pasienter er primær rekonstruert (15 %). Vårt fokus for undersøkelsen har vært pasienter <70 år da man erfaringsmessig har sett at det er denne gruppen som er aktuell for prosedyren. 92 pasienter tilhører denne gruppen hvorav 52(56 %) er primært rekonstruert og 40(44 %) er operert med ablatio mamma. I gruppen < 70 år som er operert med ablatio mamma (40 pasienter) har 18 pasienter kontraindikasjoner eller utrykt at de ikke ønsker å rekonstruere brystet(45 %). Median alder 67 år (spredning 50-69). 6 har spesifikt ytret ønske om sekundær rekonstruksjon (4,5 %) Median alder 63 år (spredning 42 -65). For de resterende 16 pasientene foreligger ikke journal informasjon om tilbud og evt ønske. Median alder 52 år (spredning 43-69). I gruppen > 70 år (40 pasienter) er 20(50 %) > 80 år. I gruppen av primær rekonstruerte pasienter er median alder 52 år (spredning 37-69). 13 (25 %) skal ha strålebehandling lokoregionalt grunnet axillemetastaser. Median alder 47år (spredning 37-66). Komplikasjonsrate 7,7 % (2 hematomer, 1 partielle hudnekrose, 1 infeksjon).1 forsinket til adjuvant behandling (1 uke). Komplikasjonsrate ved ablatio 2,5% (2 hematomer). KONKLUSJON: Hudbesparende mastectomi og primær rekonstruksjon med implantat er ressurskrevende. Med nøye seleksjon er det lite komplikasjoner. Undersøkelsen av seksjonens virksomhet viser at målsetningen er oppnådd. Andelen primære rekonstruksjoner kunne mest sannsynlig være redusert noe med økt bruk av brystmodulerende teknikker. Det er viktig at autolog rekonstruksjon forbeholdes utvalgte pasienter. Noen av pasientene operert ved vår seksjon kan på sikt være kandidat for dette men spares for belastningen ved tap av bryst i forbindelse med primærbehandling.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

221

HUDBESPARENDE MASTECTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON MED IMPLANTAT VED DRAMMEN SYKEHUS –LIVSKVALITET OG PASIENTTILFREDSHET (BREAST-Q) Skjerven HK, L’Orange IC, Stubberud K Kirurgisk Avd, Mamma Endokrin Kirurgisk Seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen BAKGRUNN: Hudbesparende mastectomi og primær rekonstruksjon med implantat er en internasjonalt anvendt og trygg metode ved kirurgisk behandling av malignitet i bryst. Bryst og Endokrinkirurgisk Seksjon Drammen Sykehus etablerte et tilbud om primær rekonstruksjon ved premaligne tilstander i bryst 2010. Tilbudet er etter hvert utvidet til også å gjelde pasienter der malignitet er påvist. Vår subjektive erfaring har vært gode kosmetiske resultater med høy pasienttilfredshet. Vi ønsket å undersøke om dette var riktig. MATERIALE OG METODE: 40 pas operert ved Drammen Sykehus med hudbesparende mastectomi og primær rekonstruksjon i perioden 2010- 2012 fikk tilsendt spørreskjemaet ” Breast-Q Postoperativt skjema for rekonstruksjon 1.0” Dette er et validert spørreskjema for pasienttilfredshet etter brystkirurgi.Breast-Q finnes i både pre og postoperative moduler for augmentasjon, reduksjon/mastopexi, mastectomi og rekonstruksjon. Det tilfredstiller FDAs retningslinjer for Pasient Reported Outcome-skjemaer (PRO). Rettighetene til Breast-Q tilhører non-profit organisasjonen MAPI. Det foreligger en norsk validert utgave av rekonstruksjonsmodulen. Det postoperative skjemaet består av to hovedmoduler hvor en måler fysisk og psykososialt funksjonsnivå samt pasienttilfredshet mht brystestetikk og funksjonalitet ift rekonstruksjonen og behandlingsforløp. Modulene scores fra 0-100. Høy score betyr høy tilfredshet eller livskvalitet/funksjonsnivå. Skjemaene var anonymisert. 33 av pasientene svarte på skjemaet (80%). Median alder 54 år,(spredning 33-70 år). Median oppfølgingstid 18mnd (spredning 6-44). Histologisk hadde 27 pasienter DCIS, 13 Infiltrerende carcinom. 31 pasienter mottok ingen adjuvant behandling, 6 antihormonell medikasjon og 3 kjemoterapi. 38 er operert i to seanser, dvs. det er først gjort hudbesparende mastektomi, SN diagnostikk og innleggelse av ekspander. Skifte til permanent protese og evt symmetriserende inngrep er så gjort i seanse to. 2 av pasientene er operert i en seanse. Vekt mamma ablasat median 405g (spredning 100g-1000g). Kontrallateral mastopexi/reduksjon hos 25 pasienter (67%), hos 2 er det gjort augmentasjon (5%). Tid fra primæroperasjon til 2. seanse er median 4 mnd (spredning 2-13). Følgende komplikasjoner ble registrert: 1 p.o. hematom, 1 partiell hudnekrose og 1 overfladisk infeksjon. Total komplikasjonsrate 7.5%. Alle er ferdig rekonstruerte. RESULTAT: Median estetisk og funksjonell tilfredshet med bryst: 73 (spredning 40-100). Median tilfredshet med neomamille 68 (spredning 26-100) Median tilfredshet med rekonstruksjonen i sin helhet: 86 (spredning 35-100) .Psykososialt funksjonsnivå: median 79 (spredning 41-100) Fysisk funksjonsnivå: 68 (spredning 36-100)Tilfredshet med informasjon fra kirurg om forventet resultat og behandlingsforløp median 77(spredning 46-100), tilfredshet med behandlende kirurg median 100 (spredning 58-100), tilfredshet med pleiepersonalet median 100 (spredning 42-100). KONKLUSJON: Vår subjektive erfaring har vært høy pasienttilfredshet og gode kosmetiske resultater. Dette bekreftes ved denne undersøkelsen. Resultatene er på høyde med tilsvarende behandlingsinstitusjoner. Det finnes ytterligere en modul for preoperativ vurdering ved rekonstruksjon. Denne kunne gitt verdifull supplerende informasjon. Seksjonen har et ønske om å bruke Breast-Q rutinemessig som resultatmål ved fremtidig kirurgi.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

222

PRIMER BRYSTREKONSTRUKSJON VED SYKEHUSET TELEMARK 2013 Gunnarsson GL, Reitsma LC, Fjære HT, Westvik TS, Guldvog I Plastikkirurgisk og Mammaendokrinkirurgisk avdeling/ Kirurgisk Klinikk Sykehuset Telemark Av næsten 3000 kvinner som får bestillt brystkreft diagnose i Norge hvert år blir halvdelen behandlet med mastektomi. Av disse oppfyller omtrent 30% indikasjon for primær rekonstruksjon. Likevel ligger Norge langt bak andre Skandinaviske land i tilbudet for primær rekonstruksjon. I brystkreft debatt på scandinavisk plastikkirurgisk møte i Helsinki, Juni 2012 kom det tideligt frem å Norge har mest å innhente når det gjelder brystrekonstruksjon etter brystkreft og primær rekonstruksjoner iser som ligger i langt i underkant av 10% per i dag. Sykehuset Telemark har siden 2011 satt fokus på utvikling av primer bryst rekonstruksjon og takket vere gott samarbejd mellom brystkirurger og plastikkirurger tilbyder vi nu i økt grad hudbevarende og til og med bystvorte bevarende mastektomi og primer rekonstruksjon med protese og acellulert dermal matriks, ADM. Teknikken ble for første gang i Norge anvendt i Porsgrunn oktober 2011 og siden har vi vært i forfront ved anvendelse av denne nye teknikken som forenkler rekonstruksjonsprosessen betraktelig med primer innleggelse av silikon eller saltvanns protese samtidig som mastektomien foretas. Vi setter stor pris på gott samarbejd med nærliggende brystkirurgiske avdelinger, Sykehuset i Tønsberg og Sørlandet Sykehus, Kristiansand og Arendal. Men til og med takket være deres innsats har antall primere brystrekonstruksjoner blitt fordobblet fra år til år og vi håber på fortsettelse derav. Herved presenteres 2 års erfaring med over 40 primere brystrekonstruksjoner med samtidig innleggelse av brystprotese eller ekspander assistert av ADM.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

223

8 ÅRS ERFARING MED BRYSTKREFTOPERASJONER UTFØRT SOM DAGKIRURGISK BEHANDLING. Mevik K, Olsen I, Skirbekk R, Funder V Kirurgisk avdeling, Seksjon for bryst og endokrin kirurgi, Nordlandssykehuset Bodø

Bakgrunn: Med etableringen av ett diagnostisk brystkreftsenter ved vårt sykehus i 2005 var formålet å gi en rask, enhetlig og trygg behandlingskjede for diagnostikk og behandling av brystkreft. Den kirurgiske brystkreftbehandlingen ble heretter i hovedsak utført som dagkirurgiske inngrep. Materiale og metode: Studien ble gjort ved retrospektiv gjennomgang av alle brystkreftoperasjoner ved vår avdeling som ble utført fra 1. januar 2005 til 31. desember 2012. Det primære endepunktet var andelen operasjoner utført som dagkirurgiske inngrep. Sekundære endepunkter inkluderte andelen dagkirurgiske inngrep som ble etterfulgt av reoperasjoner og akutte innleggelser. I tillegg ble også pasienttilfredshet kartlagt på bakgrunn av tidligere spørreundersøkelser. Ekskluderingskriterier for dagkirurgi inkluderte fedme og alvorlig komorbiditet. Pasienter som bodde lenger enn 30 minutter unna sykehuset ble innlagt ved pasienthotellet første postoperative natt. Pasienter som bodde i nærheten av sykehuset reiste hjem noen timer etter operasjonen. Hvis pasienten ikke hadde en voksen pårørende som kunne være sammen med dem den første natten etter operasjonen, enten hjemme eller på pasienthotellet, ble pasienten innlagt på sykehus. Alle pasienter ble tilsett poliklinisk dagen etter operasjonen for fjerning av dren og for sårinspeksjon. Pasientene besvarte spørsmål vedrørende preoperativ informasjon, smerte, oppvåkning og postoperativ pleie på et ikke-validert spørreskjema som inkluderte 6 spørsmål. Pasienttilfredshet ble evaluert av 100 tilfeldig utplukkede spørreskjemaer fra perioden 20052011. Resultater: Fra 2005 til 2012 ble 1195 operasjoner utført på 1057 brystkreftpasienter. 80 % (n = 956) av dem ble utført som dagkirurgiske inngrep. Årsak til operasjon i sentral operasjonen under innleggelse var; dagkirurgisk avdeling lukket/ikke kapasitet (49 %), spesielle medisinske årsaker (39%), BMI større enn 35 (5%) og diverse andre grunner (8%). Av de 956 operasjonene ble 5 % (n = 48) av disse etterfulgt av akutt innleggelse i sykehus. 1,4 % (n = 13) av de dagkirurgiske operasjonene ble etterfulgt av en reoperasjon på grunn av blødning. Det ble ikke registrert dødsfall relatert til dagkirurgiske inngrep. Over 80 % av pasientene rapporterte høy grad av tilfredshet med behandlingen. Konklusjon: Størstedelen av våre brystkreftoperasjoner uføres som dagkirurgiske inngrep. Kun ett fåtall av pasientene hadde behov for akutt innleggelse i sykehuset etter operasjonen. Det ble også utført få reoperasjoner etter de dagkirurgiske inngrepene. Pasientene rapporterte dessuten om høy grad av tilfredshet med denne behandlingen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

224

SN-PROSEDYREN UTEN FRYSESNITT I HENHOLD TIL Z0011-STUDIEN – ERFARINGER FRA DET FØRSTE ÅRET Podhorny N, Skjerven HK, Lindfors C Kirurgisk avdeling, Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen Bakgrunn: På NBCGs møte 15.juni 2012 ble det åpnet for å gjennomføre Sentinel Node (SN)-prosedyren i henhold til ACSOG studie Z0011 hos postmenopausale kvinner. I henhold til retningslinjer må tumor være ER+ og HER2- og axillen klinisk negativ. Det må være planlagt adjuvant systemisk behandling. Man kan så akseptere intranodal metastase i 1-2 lymfeknuter uten å gjøre supplerende axilledisseksjon (ALD). Vi har valgt å unnlate å sende SN til frysesnitt under nevnte kriterier. Vi ønsket å undersøke hvor mange pasienter vi har spart for ALD. Hvilke pasienter kunne ikke opereres etter den nye protokollen og hvorfor? Har det fått konsekvenser for vår drift? Metode, materiale: 21.06.12 – 01.08.13 er det gjort 252 SN-prosedyrer i forbindelse med kirurgi for cancer mammae. 152 er operert med BCT. Pasientene er utredet i et tverrfaglig samarbeid ved BDS Drammen Sykehus. Det er gjort grovnål på 143 av pasientene (94 %). 76 SN-prosedyrer ble gjennomført etter Z0011-protokollen. Hos de resterende ble det planlagt peroperativt frysesnitt. Vi har retrospektivt sett på disse to gruppene. Resultater: Z0011-gruppen: 75 pasienter (76 prosedyrer) var i alderen 46–92 år (median 63). Tre hadde multifokal sykdom. Histologisk tumor størrelse var 2-33 mm (median 13). 10 pasienter hadde 1-2 lymfeknuter med metastaser som tidligere ville ha utløst ALD. Ingen hadde perinodal infiltrasjon. 2 pasienter hadde 3 maligne lymfeknuter og fikk utført forsinket ALD. I ett tilfelle ble ikke SN detektert. Det forelå klinisk patologiske lymfeknuter. ALD ble utført. Frysesnitt-gruppen: 76 pasienter var i alder 37-77 år (median 50). 39 var pre- eller perimenopausale eller hadde hormonspiral. ER var negativ eller ukjent hos 24 pasienter. HER-2 var positiv eller usikker hos 33. Frysesnitt var negativ hos 59 pasienter, positiv 9, mikrometastase 3. Det ble ikke utført hos 5 grunnet operasjonstidspunkt og makroskopisk patologisk axille. Histologisk hadde 11 pasienter 1-4 lymfeknute metastaser, det var mikrometastaser hos 3. Det ble utført 10 axilletoalett, alle i samme seanse. Diskusjon: Har vi spart tid? De operasjoner som er direkte sammenlignbare er BCT med merking+SN og BCT+SN uten brystmodulering og uten ALD i samme seanse. For Z0011prosedyrene ble 31 BCT med merking + SN utført på median 50 min, 24 BCT+SN ble utført på 49 min. For frysesnitt-prosedyrene ble 23 BCT med merking+SN utført på median 65min. 28 BCT+SN tok i gjennomsnitt 64 min. Kirurgisk har vi spart 15 minutter ved ikke å vente på frysesnitt. Den største besparelsen får portører, laboranter og patologer. Endrede rutiner: Grovnål utføres nå på nesten alle av våre pasienter grunnet behov for reseptor svar. Z0011-pasientene blir oftere operert dagkirurgisk (38/75, mot 28/76 pasienter i frysesnitt-gruppen) fordi vi ikke trenger å planlegge tid for mulig axilletoalett. Konklusjon: Z0011-prosedyren har endret de diagnostiske rutinene og pasientlogistikken. Kirurgene sparer median 15 min per inngrep, andre grupper sparer betydelig mer. Av de 75 pas som ble operert med Z0011-prosedyren, ble kun 3 operert med ALD, to av pasientene i senere seanse. 10 ville ha fått ALD etter tidligere regler. Om den nye prosedyren er trygg, krever et langt større materiale og lang oppfølgingstid.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

225

FOREKOMST AV AXILLEMETASTASER VED ULIK RESEPTORSTATUS – KONSEKVENSER FOR KIRURGISK BEHANDLING? Brandt B, Guleng R J, Fritzman B, Fluge E Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, 1603 Fredrikstad Bakgrunn: Fra november 2003 er det ført en database over alle pasienter operert for brystkreft ved Sykehuset Østfold. Vi presenterer her tall for forekomst av axillemetastaser ved ulik reseptorstatus i tumor, med hovedfokus på postmenopausale pasienter med ER positiv/HER2 negativ, primært operabel tumor som ble operert brystbevarende. Vi ønsket spesielt å undersøke om nye retningslinjer for behandling av axillen hos denne pasientgruppen kan gi grunnlag for å utelate frysesnittdiagnostikk ved sentinel node biopsi, med de praktiske konsekvenser dette vil ha for planlegging av avdelingens operasjonsaktivitet. Materiale og metode: I perioden november 2003 til desember 2010 ble 1082 pasienter operert ved vår avdeling. 144 pasienter ble ekskludert fra materialet, enten fordi de ikke hadde gjennomgått axillekirurgi (22 pasienter), var operert for DCIS (105 pasienter) eller hadde gjennomgått neoadjuvant behandling for lokalavansert tumor (17 pasienter). 938 pasienter i materialet hadde primært operabel tumor og kjent axillestatus. 742 av disse hadde ER positiv/HER2 negativ tumor. Resultater: Hos disse 742 pasientene hadde 229 axillemetastaser. 52 av disse var diagnostisert preoperativt, og i 177 av tilfellene ble metastasene påvist ved sentinel node biopsi. 104 pasienter av de 177 med metastase til sentinel node var 55 år eller eldre. 62 av disse ble operert brystbevarende. 15 av disse 62 pasientene hadde mikrometastatisk sykdom, og ville etter dagens retningslinjer unngå axilledisseksjon ved mikrometastaser til maksimalt to lymfeknuter. Frysesnittdiagnosen var falsk negativ hos 13 pasienter. Av disse hadde 6 makrometastaser, som også ville krevet axilledisseksjon. Av til sammen 47 pasienter som etter dagens retningslinjer trengte axilledisseksjon, selekterte frysesnittdiagnostikken 41 til axilledisseksjon i samme seanse. Konklusjon: Utelatelse av frysesnittdiagnostikk hos postmenopausale ER positive/HER2 negative pasienter som opereres brystbevarende ville ført til en økning i behov for kompletterende axilledisseksjon fra 6 til 47, dvs. nesten en åttedobling. Vi fastholder derfor inntil videre praksis med peroperativ frysesnittdiagnostikk for denne pasientgruppen. Litteratur: 1. Giuliano AE et al. Axillary dissection vs. no axillary dissection in women with invasive breast cancer and sentinel node metastasis: A randomized clinical trial. JAMA 2011;6:569-75. 2. Gatzemeier W et al. Which SLN positive breast cancer patients need an axillary lymph node dissection, ACOSOG Z0011 results and beyond. The Breast 2013 Jun;22(3):211-6.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

226

VURDERING AV RESEKSJONSFLATER VED BRYSTBEVARENDE KIRURGI – BASERT PÅ MR SPEKTROSKOPI (MRS). MULIG HJELPEMIDDEL? Fjøsne HE1, Bathen TF2, Geurts B4, Sitter B2, Lundgren S3, Buydens LMC4, Gribbestad IS2, , Postma G4, Giskeødegård GF2. 1 Avd. for brystog endokrin kirurgi og 3Kreftavdelingen, St Olavs Hospital. 1,3Institutt for Kreftforskning og Molekylær Medisin og 2Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk, NTNU Trondheim. 4Institute for Molecules and Materials, Radboud University Nijmegen, Nederland. Bakgrunn Bruk av MRS (HR MAS MRS) for å vurdere tumor grad, lymfeknutespredning og hormon reseptor, og for å predikere prognose for brystkreftpasienter har vært presentert tidligere. Metoden er ennå ikke i klinisk bruk. Siste prosjekt fra MR gruppen i Trondheim for å utnytte potensialet til MR spektroskopi er analyse av tumorvev og nærliggende normalvev med tanke på å vurdere reseksjonsflater ved brystbevarende kirurgi. Ufrie reseksjonskanter ved brystkreftkirurgi er en velkjent problemstilling, med reoperasjonsrater opp til 25 %. Frysesnitt er uegnet til peroperativ vurdering. Hastigheten på spektroskopisk analyse er nå så stor at det har vært forsøkt peroperativt ved colonkirurgi. På basis av dette har vi analysert vev fra brystkreftpasienter. Materiale og metode Pas. populasjonen utgjør 328 vevsprøver fra 228 primæropererte pasienter (hovedsakelig IDC) operert fra 1999 til 2006. Vevsprøver ble tatt peroperativt, lagret på flytende nitrogen, og senere analysert med High Resolution Magic Angle Spinning (HR MAS MRS). Etter analyse ble vevet formalinfiksert og vurdert på HES- snitt. Spektra ble analysert med prinsipalkomponent analyse (PCA). For å undersøke videre forskjeller i de metabolske profilene, ble PLS-DA (partial least squares discriminant analysis) brukt for klassifisering av cancervev og normalvev. Kassifikasjonsresultatene ble signifikansvurdert (p< 0,05) med permutasjonstesting. Resultater Spektra er analysert ved forskjellige matematiske metoder, og sensitivitet og spesifisitet ligger for alle rundt 90 %. Tumorvev har mye laktat (forenlig med Warburg effekt) og cholinmetabolitter, men kun vurdering av cholinmetabolitter var og tilstekkelig til vurdering av cancer vs. normalvev. PLS-DA classification results for separating tumor and adjacent non-involved tissue. Correct classification Sensitivity Specificity Tumor (>5%TC) vs non-involved (<5% TC) 90% 83% 92% Tumor (>0% TC) vs non-involved (0% TC) 89% 87% 89% Tumor (>0% TC )vs non-involved (0% TC)* 92% 91% 93% Tumor (>0% TC) vs non-involved (0% TC)** 92% 90% 94% *Samples with 0%<tumor content <5% not used for model training, but included in testing only (5 samples, see Table 2). **Samples with 0%<tumor content<5% not used for model training, but included in testing only (5+32 = 37 samples, see Table 2). TC = tumor content. Diskusjon/ konklusjon Den metabolske tilstanden til vev gir informasjon om det er cancer eller benignt vev. Cholinmetabolitter er mulige biomarkører for å skille mellom disse. MR ”metabolomics” kan bli et tilleggsverktøy for å vurdere reseksjonskanter. Referanser Fjøsne et al. Vitenskapelige forhandlinger 2006, abstr. 366. Fjøsne et al. Vitenskapelige forhandlinger 2012, abstr. 186. Tone F. Bathen et al. 2013, PLoS ONE 8 (4): e61578. doi:10.1371/journal.pone.0061578

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

227

BRYSTKREFT HOS ELDRE Gjennomgang av pasientmateriale fra Haukeland Universitetssykehus 2011-12 Turid Aas, Michael Brauckhoff, Bernt Lindtjørn , Ragnhild E Jøranson, Signe M Mjelde Aasen, Lars A Akslen, Hans Petter Eikesdal. Avdeling for Bryst og endokrinkirugi, Universitetet i Bergen, Avdeling for kreft og medisinsk fysikk, Avdeling for patologi, Gades institutt, Haukeland Universitetssykehus, Bergen. Innledning Andelen eldre brystkreftpasienter er økende, og behandlingen av disse kan være utfordrende pga komorbiditet. Norske retningslinjer tilsier i prinsippet at behandlingen skal være uavhengig av alder, men nødvendigvis tilpasset generell helsetilstand. For kjemoterapi og strålebehandling var det tidligere øvre aldersgrense på 75 år. Mange hevder at eldre pasienter underbehandles, og dette ønsket vi å undersøke, samt finne evt årsak ved å gjennomgå et pasientmateriale fra Haukeland Universitetssykehus. Materiale og metode Studien er gjort som en retrospektiv studie hvor vi gjennomgikk journalene for pasienter > 70 år med ny diagnostisert brystkreft i tidsrommet 2011-2012. Vi så på pasientenes komorbiditet, tumor karakteristika og behandling. Komorbiditet ble klassifisert som alvorlig hvis den influerte på behandlingsvalg. Diagnostisert demens ble registrert som egen komorbiditet. Resultatene ble registrert i EXCEL og overført til SPSS hvor de statistiske analysene ble gjort. Resultater Studien omfattet 132 pasienter, hvorav to menn. Tre pasienter ble behandlet for bilateral synkron sykdom. Median alder var 79 år (70-97). 42 % av pasientene hadde alvorlig komorbiditet som influerte på valg av behandling, 9 % hadde diagnostisert demens. Alle pasientene fikk behandling, 74 % ble operert i bryst, 43 % også i axille. Av de som ble operert, måtte 13 % opereres i lokalanestesi. Av totalantallet fikk 13 % kjemoterapi adjuvant, 66 % fikk endokrin terapi , (adjuvant eller som eneste behandling). 32 % fikk strålebehandling. Median tumor størrelse var 25 mm (1-95 mm), 21 % var grad 1 (NBCG klassifikasjon), 43 % grad 2 og 25 % grad 3. 11 % hadde kun DCIS. De fleste (85 %) hadde hormonreseptor positiv sykdom, 5 % hadde HER2 positiv sykdom. Ved å se på ulike aldersgrupper, fant vi at pas< 80 år var behandlet tilnærmet som anbefalt i norske retningslinjer, mens for pas > 80 år var det en utpreget komorbiditet som bidro til at behandlingen ble forenklet eller avkortet. Konklusjon Alle pasientene i vårt materiale fikk behandling. Alvorlig komorbiditet, spesielt i gruppen over 80 år, influerte imidlertid på valg av behandling og førte i mange tilfeller til at den måtte avvike og forenkles i forhold til generelle retningslinjer. Spesielt så vi at mange pasienter ikke hadde gjennomgått aksillekirurgi. Om dette har negative konsekvenser i form av dårligere lokoregional kontroll og overlevelse, planlegger vi å undersøke i en oppfølgingsstudie.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

228

RETROSPEKTIV STUDIE AV PASIENTER MED BRYSTKREFT UNDER 40 ÅR BEHANDLET VED OUS, ULLEVÅL, I PERIODEN 2002-2009 Brynildsbakken Huse I, Schlichting E. Seksjon for Bryst- og endokrinkirurgi, OUS, Ullevål Bakgrunn: Vi har gjort en kvalitetssikringsstudie for å kartlegge pasientgruppen under 40 år som er behandlet for cancer mamma ved vår seksjon over en tiårsperiode. Dette er en pasientgruppe som kan være vanskelig å diagnostisere og som har en antatt dårligere prognose enn postmenopausale kvinner med cancer mamma. Materiale og metode: Det er gjort en retrospektiv journalgjennomgang av ca 183 pasienter under 40 år som ble operert for cancer mamma f.o.m. 01.07.02 t.o.m 31.12.09. Vi har registrert alder på operasjonstidspunkt, familierisiko, parietet, alder ved første svangerskap, tid siden siste fødsel, bruk av hormoner, symptomer før diagnose, diagnosetidspunkt, utredning, lokalisasjon, operasjonsmetode, histopatologiske data, eventuelle reoperasjoner, neoadjuvant og adjuvant terapi, recidiv, langvarige postoperative smerter, fødsler etter canceroperasjonen, recidiv og dødsfall. Noe mangelfulle journalopplysninger var begrensende faktor for å få fullstendige data på alle disse punktene. Resultater/konklusjon: Resultatene fra registreringene er foreløpig ikke helt ferdig, men vil bli presentert på høstmøtet.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

229

BRYSTKREFT HOS UNGE PASIENTER Et 10 års materiale fra Haukeland universitetssykehus. Turid Aas, Kristin Kampevold Larsen, Yngve Nordbø, Michael Brauckhoff, Bernt Lindtjørn, Hans Petter Eikesdal, Stine Sveingård, Margrethe Aasen, Lars Andreas Akslen Avdeling for Bryst og endokrinkirurgi, Avdeling for Patologi, Gades Institutt, Avdeling for Kreft og Medisinsk Fysikk, Universitetet i Bergen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen. Innledning: Brystkreft hos unge oppfattes som en alvorlig sykdom både med hensyn til stadium ved diagnosetidspunkt og bedømt ut fra tumor karakteristika. Data viser også at pasientene har en dårligere prognose enn andre både hva gjelder lokal kontroll og residiv/ brystkreftdød. Det er også fra mange hevdet at det ofte er forsinkelser i utredningen, både fra pasient og lege. Vi ønsket å se på et tiårsmateriale med unge brystkreftpasienter fra vårt sykehus, og definerte unge som < 40 år ved diagnosetidspunkt. Materiale og metode: Vi har gjort en journalgjennomgang for pasienter behandlet ved Haukeland Universitetssykehus 2000-2010. Oppfølgingsdata er basert på journalopplysninger, evt kontakt med fastlege eller pasient for pasienter som har avsluttet kontrollopplegg ved sykehuset. Histologiske snitt er gjennomgått og revurdert av patolog, og det er supplert med immunhistokjemiske undersøkelser hvor dette manglet. Resultater: 126 pasienter < 40 år ble behandlet i perioden. Median alder var 37 år (27-40). 6 av pasientene var gravide og 14 ammet på diagnosetidspunktet. 15 % anga egen og 5 % legebetinget forsinkelse i utredning. 30 % kjente til brystkreft i nær familie, hos 9 % er det initialt eller senere påvist BRCA mutasjon. Median tumor størrelse var 20 mm (1-75), hos 30 % er det påvist tumor multifokalitet og 17 % hadde lokalavansert sykdom. 85 % hadde invasivt ductalt carsinom, og andelen NBCG grad 3 var hele 43 %. 49 % hadde påvist lymfeknutemetastaser i axille (p N+). 34 % hadde tumor som var ER negativ, 42 % PgR negativ og 29 % hadde HER 2 positiv sykdom. Hos 90 % av pasientene ble det gjort mastektomi, 10 % av disse etter forsøk på brystbevarende behandling. 85 % av pasientene fikk kjemoterapi, hvorav 18 % preoperativ/neoadjuvant. Oppdaterte overlevelsesdata legges fram under presentasjonen. Konklusjon: Vårt materiale underbygger at brystkreft hos unge er en alvorlig sykdom med høy andel lymfeknute positiv og lokalavansert sykdom. Hos en høy andel av pasientene fant vi hormonreseptor negativ, grad 3 og HER 2 positiv brystkreft. Vi kunne i våre data ikke finne at disse pasientene får forsinket utredning.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

230

ENDOKRIN HALSKIRURGI SOM DAGKIRURGI Et 10-års materiale fra Haukeland Universitetssykehus Turid Aas, Michael Brauckhoff, Katrin Brauckhoff, Anette Heie, Renate K Vik, Yngve Nordbø, Bernt Lindtjørn, Fred A Andersen, Kari Britt Hagen, Trond K Haugstvedt Avdeling for Bryst og endokrinkirurgi, Kirurgisk Klinikk, Kirurgisk Serviceklinikk, Haukeland Universitetssykehus. Innledning Det er diskutert om thyreoidea- og parathyreoidea-inngrep er trygt å gjøre som dagkirurgi pga blødningsfare de første 24 timer postoperativt. Fra 2003 har vi ved Haukeland Universitetssykehus utført selektert endokrin halskirurgi i dagkirurgisk seksjon. Erfaringene med dette presenteres. Materiale og metode Pasientene følger avdelingens rutine i utredning. De selekteres til operasjon ved dagkirurgisk seksjon ut fra komorbiditet , inngrep og forventet varighet, og de følger et standardisert preog postoperativ opplegg hvor bruk av pasienthotell med krav om pårørende som ledsager inngår. Anestesi er tilpasset dagkirurgi. Pasientene vurderes postoperativt ut fra Aldrete score om de kan utskrives til pasienthotellet. Resultater Av de 664 inngrepene var 490 hemithyreoidectomier , 38 istmusreseksjoner, 48 totale/ subtotale thyreoidectomier. 70 parathyreoideainngrep og 8 lymfeknuteinngrep. 15 % av pasientene ble innlagt i sengeavdeling postoperativt, vesentlig pga at de ikke hadde ledsager på sykehotell. Seks av pasientene (< 1 %) ble reoperert pga postoperativ blødning, fem direkte fra postoperativ overvåkning (< 2 t postoperativt), en neste dag grunnet et hematom. Ingen pasienter kom tilbake fra pasienthotell pga blødning tiltrengende øyeblikkelig intervensjon. Ingen pasienter fikk sekveler etter reoperasjon. 3 pasienter har hatt postoperative sårinfeksjoner, 1 av disse alvorlig. Konklusjon God pasientutvelgelse, standardiserte preog post-operative rutiner og anestesiservice tilpasset dagkirurgi er forutsetninger for at endokrin halskirurgi trygt kan gjennomføres dagkirurgisk. Dette har i vårt materiale gitt lav komplikasjonsfrekvens og ingen tilfeller av postoperativ blødning hvor det har vært risiko for forsinket intervensjon eller ført til sekveler for pasientene.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

231

KIRURGISK BEHANDLING AV GRAVES SYKDOM – ET 6-ÅRS MATERIALE VED OUS AKER Karsrud I, Paulsen TH Bryst- og Endokrinkirurgisk seksjon, Klinikk for Kreft og Kirurgi, OUS Kirurgisk behandling av Graves sykdom er assosiert med høyere risiko for blant annet postoperativ hypocalsemi sammenlignet med kirurgisk behandling av benign atoxisk kolloid struma. Årsaken til dette er uavklart. Vi har gjennomgått et større materiale av alle pasienter som ble operert for Graves sykdom ved OUS Aker i perioden fra 2006-2012 for å evaluere våre resultater. Vi har ønsket å vurdere om ulike faktorer ved pasienten, sykdommen og det perioperative forløpet har betydning for graden av postoperative komplikasjoner. Arbeidet er ikke fullført, men vil bli presentert i sin helhet på kirurgisk høstmøte Pasientmateriale 325 pasienter ble operert for Graves sykdom i perioden 2006-2012. Av disse pasientene var 281 kvinner. Median alder på op.tidspunktet var 44 år (14-74år). Røykeanamnese var kjent hos 85 % av pasientene, og av disse var 45 % aktive røykere. 12 pasienter var tidligere operert for Graves, delvis subtotale og totale thyreoidectomier. 36 av pasientene hadde tidligere fått behandling med radioaktivt jod. 237 av 325 pasienter hadde øyesymptomer i varierende grad, 142 av disse ulike grader av eksoftalmus. 82 % av pas. sto på kombinasjonsbehandling (thyrostatica og Levaxin) preoperativt. Median TRASverdi var 3,8 (216-0,1). 65 % av pasientene hadde forhøyet Anti-TPO. Informasjon om preoperativ 25-OH-vit D verdier forelå hos 243 av pasientene, av disse hadde 82 pasienter optimal verdi. Det ble utført 311 totale thyreoidectomier og 5 subtotale thyreoidectomier i perioden. 3 av pas som ble operert med total thyreoidectomi var tidligere operert med subtotal thyreoidectomi med aktuelt stort påvisbart residiv. 4 pasienter som tidligere var operert for Graves sykdom med hemithyreoidectomi, ble operert med hemithyreoidectomi pga residiv, de øvrige ble operert med ekstirpasjon av residiv paratrachealt eller i lobus pyramidalis. 52 av pas. fikk transplantert 1 parathyroidea i sternocleidomastoideus peroperativt. 6 pasienter fikk fjernet samtidig parathyroideaadenom. Median operasjonstid var 116 min. Median preparatvekt 28 gram. Postoperative data, komplikasjoner og konklusjon vil bli presentert i sin helhet på kirurgisk høstmøte.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

232

INTRAOPERATIV NEVROMONITORERING VED THYROIDEAKIRURGI (INST studien) Vik R1, Brauckhoff K1, Aas T1, Heie A1, Nordbø Y1, Lindtjørn B1, Sandvik L2, Hilland M2, Heimdal JH2, Vevle S1, Brauckhoff M1 1 Avdeling for Bryst-og Endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus 2 Klinikk for Hode-Hals; ØNH avd, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Skade av nervus laryngeus inferior recurrens (NLR) ved thyreoideakirurgi forekommer hos ca. 1-4 % av pasientene. Delvis eller full lammelse av stemmebåndsfunksjon er en alvorlig komplikasjon med en betydelig belastning for pasienten. Ved skade på NRL kan det medføre tydelige stemmeforandringer, men også nedsatt ventilasjonskapasitet. Vi har siden 2012 inkludert pasienter i en prospektiv studie (INST studien) . Hovedmålene i denne prospektive studien er blant annet å korrelere intraoperative forhold og EMG parametre med postoperative stemmeforandringer (avansert stemmeanalyse). Materiale og metode: Pasienter som ble operert (primæroperasjon) for thyroidea sykdom med hemithyreoidectomi eller total thyreoidectomi er inkludert i studien. Pasientene deles i 3 grupper; hemityreoidectomi, total thyreoidectomi ved benign sykdom og total thyreoidectomi ved cancer. Pasientene undersøkes med en utvidet stemmebåndsanalyse preog postoperativt, og det gjøres intraoperativ EMG analyse. Det brukes NIM 3.0® Medtronic nevromonitor. Resultater og konklusjon: De foreløpige resultater for de hittil (august 2013) 74 inkluderte pasienter presenteres ved høstmøtet. Konklusjon: (1) Endringer i stemmekvalitet finnes vanligvis kun umiddelbart etter operasjonen med sjelden senere (uansett operasjonstype). (2) Det er en viss variabilitet i EMG parametere uten at dette har betydning for rekurrensfuksjonen. Dette kan være grunnet tekniske aspekter (forendring av kontakt mellom elektroder/muskel under operasjonen versus forandringer som umiddelbart har noe å gjøre med nerven.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

233

KONTINUERLIG INTRAOPERATIV NERVEMONITORERING VED HØY RISIKO THYREOIDEA KIRURGI Brauckhoff M1,2, Brauckhoff K1, Vik R1, Sandvik L3, Heimdal JH3,4, Aas T1 1

Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bergen Klinisk Institutt 2, Universitetet i Bergen 3 Øre-Nese-Hals-Avdelingen, Haukeland Universitetssykehus Bergen 4 Klinisk Institutt 2, Universitetet i Bergen 2

Bakgrunn Denne prospektive studien ble gjennomført for å evaluere effekten av kontinuerlig intraoperativ nervemonitorering (CION) med hensyn på postoperativ nervus recurrens funksjon og intraoperative tiltak ved høyrisiko thyreoideakirurgi. Metode Førti pasienter (75 “nerves at risk”) inkludert i studien. Samtlige pasienter ble operert for residiv, intrathorakalt struma, eller cancer med lymfeknutemetastaser. Ved operasjonene brukte man et kommersielt CION system (NIM 3.0® (Medtronic)) med endotracheal tube og APS vagus-elektrode. CION «hendelser» ble definert som enten fullstendig signaltap («loss of signal» (LOS)) eller signalreduksjon («reduction of signal» (ROS)). Alle pasienter ble laryngoskopert en gang preog postoperativt, pasientene ble fulgt videre med laryngoskopier dersom man ved postoperativ kontroll fant tegn til skade av nervus recurrens. Resultater Man observerte ved postoperativ laryngoskopi 1/75 (1,3%) permanent og 2/75 forbigående (2,7%) nerveskader. I alle disse tilfellene hadde man observert LOS uten funksjonsrestitusjon under operasjonen og ingen hendelser før LOS. Ved 43 nerver (57,3%) ble det observer minst en LOS (n=3) eller ROS (n=40) uten at det ble funnet skade på nervus recurrens ved postoperativ undersøkelse (totalt 143 hendelser). Ved 135 av disse hendelsene kunne basis parameterne gjenopprettes i løpet av gjennomsnittlig 73±72 sekunder. I 8 tilfeller var det imidlertid ikke mulig å gjenopprette utgangsparameterne og kirurgi ble utført under permanent alarm. Konklusjon ROS er hyppig hendelse (>50%) ved komplisert thyreoideakirurgi. Til tross for bruk av CION kan LOS hendelser ikke alltid forhindres. Falske positiv CION alarm er vanlig (både LOS og ROS) derfor må nytten av CION med tanke på postoperativ nervus recurrens funksjon ytterligere evalueres.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

234

PARATHYROMATOSE ETTER TIDLIGERE PARATHYROIDEAKIRURGI – EN KASUISTIKK Paulsen TH, Karsrud I Bryst- og Endokrinkirurgisk seksjon, Klinikk for Kreft og Kirurgi, OUS Bakgrunn Parathyromatose er en meget sjelden og problematisk årsak til hypercalsemi og defineres som multiple foci av benignt hyperfungerende parathyroideavev på hals og i mediastinum. Tilstanden ble første gang beskrevet av Palmer et al i 1975. Tilstanden ses hyppigst hos pasienter som har gjennomgått parathyroideakirurgi, men enkelte tilfeller med de novo parathyromatose er beskrevet i litteraturen. Vi ønsker å presentere en kasuistikk som belyser problemstillingen. Kausistikk 79 år gammel kvinne som fra 2005 utviklet slapphet, svelgvansker og vekttap, i tillegg følelse av hevelse på ve side av hals. Utredning konkluderte med hypercalsemi med betydelig forhøyet PTH og det ble ved UL og scintigrafi påvist et sannsynlig stort parathyroideaadenom ved venstre thyroidealapp. Pas. ble operert ved ØNH-avdelingen Rikshospitalet i februar -06 med ekstirpasjon av parathyroideaadenom ve. side. Peroperativt beskrevet perforasjon av adenomet i forbindelse med utdisseksjon. Normalisering av PTH og calsiumverdier postoperativt. Pasienten opplevde betydelig bedring etter operasjonen, men fikk fra 2009 økende calsiumverdier, stigende PTH og økende symptomer. Hun ble innlagt ved lokalsykehus mars 2013 med s-calsium på 3,07 og PTH 24,8, behandlet med Zometa og rehydrering. Hun ble deretter henvist endokrinolog og videre til kirurgisk behandling. Parathyroideascintigrafi viste opptak lateralt for nedre pol av ve. thyroidealapp. UL hals viste mulig adenom nedad ve. side, med noe uklare funn både lateralt for og bak venstre thyroidealapp. Pas. ble operert 11.06.13, peroperativt finner man tilsvarende øvre parathyroidea lobulert parathyroideavev og i tillegg det som ble oppfattet som spredt parathyroideavev paratrachealt. Normal nedre ve. parathyroidea. Etter ekstirpasjon av dette vevet imidlertid intet fall i PTH, ytterligere eksplorasjon langs carotisskjeden venstre side avslørte større masser av parathyroideavev som ble ekstirpert. Høyre side ble ikke eksplorert. PTH første postoperative dag var 5,9, calsiumverdiene ble normalisert før utskrivelse. Histologi bekreftet parathyromatose. Konklusjon Parathyromatose er en sjelden årsak til residiv av hypercalsemi etter tidligere parathyroideakirurgi, men må has i mente særlig dersom det foreligger opplysninger om perforasjon av kapsel ved tidligere kirurgi. Reoperasjon er primærbehandling av tilstanden, alternativet er medikamentell behandling. Parathyroideakirurgi er delikat kirurgi og man må bestrebe forsiktig fjernelse av adenom uten kapselskade ved primæroperasjon.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

235

CONN SYNDROM – OPERASJONSMATERIALE 1990 – 2012 ST. OLAV Steffensen L1,3, Helset K1, Hagen AI1, Engstrøm M1, Børset H1, Sæther HG1, Bjørgaas MRR2, Fjøsne HE1,4 1 Avd. for brystog endokrin kirurgi og 2Avd. for medisinsk endokrinologi, St. Olavs Hospital. 4Institutt for Kreftforskning og Molekylær Medisin, NTNU. 3Kir. avd., Nordlandssykehuset, Bodø. Bakgrunn Hypertensjonspasienter med hypokalemi blir rutinemessig utredet med aldosteronmåling. Hvis dette er forhøyet blir det gjort CT for å påvise ev. adenom. Adenom ansees å være operasjonsindikasjon. Ikke-relevant incidentalom er et problem, mest aktuelt hos litt ”eldre” pasienter. Disse utredes med venesampling fra begge binyrer. Denne gjennomgangen fokuserer på effekten av adrenalektomi på hypertensjon og medikamentbruk preog postoperativt. Materiale og metode Pas. populasjonen utgjør 36 pasienter operert fra 1990 til og med 2012. Lik kjønnsfordeling, aldersspenn fra 27 til 79 år, gjennomsnittsalder 52 år. Fram til 2000 ble inngrepene gjort åpent, og etter det er alle inngrep utført laparoskopisk. 12 operert med åpen tilgang, og 24 laparoskopisk. Resultater Det har ikke vært mortalitet eller alvorlige komplikasjoner. Ingen pasienter er konvertert. En pasient er sannsynlig ”feiloperert”, dvs. fjernet ikke-aktivt adenom hos hyperplasipasient. Antall hypertensiva gikk ned postoperativt, medianverdi fra 2,7 til 1,1 preparater postop. 90 % av pasientene har postoperativt systolisk BT på 140 eller lavere. Histologisk var det 75 % adenom, 20 % hyperplasi og en pas. med cancer. Diskusjon/ konklusjon Etter innføring av laparoskopisk teknikk er inngrepet lite belastende for pasienten, og det har vært lite komplikasjoner. BT har gått ned både bedømt ut fra måling og medikamentbruk. Ikke-aktiv binyretumor/ incidentalom må has in-mente, spes. hos pas. over 40 år. Binyrevene kateterisering bør brukes ved tvil om etiologi hos Conn pasienter.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

236

EN MANN MED INFLAMMERT TUMOR PÅ HALSEN, EN KASUSTIKK Vik R1, Aas T1, Braathen A2, Biermann M,2,3, Akslen L4, Lutro O5 Brauckhoff M1 1

Avd. for Bryst- og Endokrinkirurgi, Kir. Klinikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Radiologisk Avd., Haukeland Universitetssykehus, Bergen3Senter for Nukleærmedisin og PET, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 4 Avd. for Patologi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 5 Avd. for Indremedisin, Infeksjonsseksjonen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 2

Mann, 74 år henvises til Bryst- og Endokrinkirurgisk poliklinikk, via ØNH lege, til utredning av stor tumor thyreoidea. Rubor og indurert hud over venstre thyreoidea, svært sterke smerter, hardt område ved palpasjon. Han hadde over noen måneder kjent en resistens på venstre side av halsen, og hadde vondt når han svelget eller hostet. Klinisk mistanke om anaplastisk cancer. Pasienten anga at han tidligere hadde hatt en «uvanlig halsinfeksjon» da han var i Gaza i 1963. I 1991 innlagt HUS med diagnosen subakutt thyreoiditt, FNAC fra thyreoidea viste da lymfocyttær thyreoiditt. Pasienten har diabetes mellitus type 2. Aktuelle funn: UL hals viste normalt stor høyre thyreoidealapp, på venstre side utbredte ekkoforandringer, blandet ekkogenesitet, uoversiktlige forhold. Enkelte markerte lymfeknuter. FNAC viste cystevæske, sparsom forekomst av irregulære celler. Sylinderbiopsi viste fragmenter av muskulatur med fibrose, kronisk betennelse. Spørsmål om representativitet. Det ble tatt gjentatte biopsier, og det ble ikke påvist malignitet, særlig ikke anaplastisk cancer. Prøver til baktus. Direkte mikroskopi, dyrkning på mycobakterier , ingen vekst. CT hals/thorax viste stor tumor som mulig utgikk fra venstre thyroidealapp. Ingen innvekst i larynx eller pharynx/esophagus. Blodprøver viste anti TPO >1000; TSH 2,18; fT4 14,7; fT3 5,1; TRAS <1,5; CRP 120-140; LPK 14-16; nøytrofili 10; lav pCT 0,5. Etter biopsitagning forverring av inflammasjon med hudfistel. Innlagt Infeksjonsmedisinsk Avdeling. Nye baktusprøver (Differensialdiagnoser, bl.a. tuberkulose, acinetobacterinfeksjon). Pasientkasuset vil bli gjennomgått med utredning, diagnostikk og behandling, og muligheten for god biopsitakning vil bli diskutert.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

237

ANALYSE AV NPE SKADESAKER I ENDOKRINKIRURGI Brauckhoff M1,2, Willumstad Thomsen M3, Aas T1, Brauckhoff K1, Varhaug JE1,2 1

Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bergen Klinisk Institutt 2, Universitetet i Bergen 3 Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), Oslo 2

Bakgrunn Ved skade som skyldes svikt i behandlingen og som har ført til et økonomisk tap kan det søkes om kompensasjon ved Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Studien skal fokusere på NPE saker innen endokrinkirurgi. Metode Alle skadesakene ved NPE innen endokrinkirurgi (thyreoidea, parathyreoidea, og binyrekirurgi) med vedtaksdato siden 2000 ble analysert (n=233 (thyreoidea/parathyreoidea/ binyre n=188/15/30)). Resultater 176 (75,5%) skadesaker gjaldt intraoperative komplikasjoner, 57 svikt ved utredning eller oppfølging. Kompensasjon ble bevilget i 67 tilfeller (28,8%). Medhold ble oftere gitt ved svikt i utredning eller oppfølging enn ved mistenkt intraoperativ svikt (38,6% vs. 25,6%, p=0,06). Når det gjelder thyreoideakirurgi var rekurrenspareser (n=95) og hypocalcemi (n=41) de dominerende komplikasjoner. Kompensasjon ble oftere utbetalt ved skader i forbindelse med parathyreoidea enn ved skader av rekurrensnerven (31,7% vs. 16,8%, p=0.05). Konklusjon Svikt ved utredning eller oppfølging fører oftere til medhold enn mistenkt svikt ved gjennomført kirurgi. Ved thyreoideakirurgi ble hypocalcemi tilsynelatende oftere vurdert som følge av behandlingssvikt (enten i forbindelse med svikt under behandling eller inntektstap) enn skader ved rekurrensnerven.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

238

EMBOLISERING AV BLĂ&#x2DC;DENDE MILTSKADER â&#x20AC;&#x201C; ET TIĂ&#x2026;RSMATERIALE Dehli T1, BĂĽgenholm A2, Trasti NC2, Monsen SA3, Bartnes K4 1 Avd. for gastroenterologisk kirurgi, 2Radiologisk avd., 3Anestesiavdelingen, 4 Hjerte-lungeklinikken Universitetssykehuset Nord-Norge TromsĂ¸ Bakgrunn: Angiografi med embolisering av blĂ¸dende miltskader er indisert hos pasienter som er sirkulatorisk stabilisert og ingen andre skader krever laparotomi. Den stĂ¸rste fordelen ved embolisering fremfor splenectomi er bevaring av miltfunksjonen. Angiografi med embolisering er ogsĂĽ aktuelt for pasienter mottatt ved sykehus uten dette tilbudet, hvis pasienten kan overfĂ¸res. Hensikten med denne studien er ĂĽ se pĂĽ behandlingen av miltskader over en tiĂĽrsperiode hos pasienter primĂŚrt innlagt ved UNN TromsĂ¸ og overflyttede pasienter. Materiale og metode: Studien er en retrospektiv kohort-studie. Alle pasienter innlagt ved UNN TromsĂ¸ med diagnosen S36.0 Miltskade i perioden 01.01.2003 â&#x20AC;&#x201C; 31.12.2012 ble inkludert, eksklusjonskriterier var iatrogen skade, feilkoding, miltskade eldre enn 10 dager ved primĂŚrinnleggelse samt overflyttinger mer enn syv dager etter primĂŚrhenvendelsen. Vi registrerte personalia, skademekanisme, skadeomfang, mortalitet og behandling. Data er oppgitt som n (%) eller median (interquartile range). Endringer i behandlingen fĂ¸r og etter 2007 er analysert med Pearson chi sqaure test, p<0,05 regnes som signifikant. Resultater: 81 pasienter ble inkludert i studien, hvorav 66 menn. 25 pasienter ble overfĂ¸rt fra lokalsykehus til Unn TromsĂ¸. Median alder var 24 (16, 40) ĂĽr. Stumpe skader dominerte (79 av 81 tilskadekomne), hvorav trafikkulykker 41 (51 %) og fall 29 (36 %) var de hyppigste. Median Injury Severity Score (ISS) var 16 (9, 20). 4 (5 %) pasienter dĂ¸de. Av 81 pasienter ble 41(51 %) behandlet konservativt, 20(25 %) med angiografi og 20(25 %) med ĂĽpen kirurgi, se tabell under. Angiografisk prosedyre ble tatt i bruk i 2007, og etter dette har antall ĂĽpne prosedyrer blitt signifikant fĂŚrre (p<0,001). Angiografi er ogsĂĽ vellykket benyttet hos 8 av 25 overflyttede pasienter. Â Â? Â Â&#x20AC;Â? Â&#x20AC; Â? Â&#x201A;Â? Â Â Â?

Â?Â? Â? Â Â?Â? Â? Â

Diskusjon: Angiografisk embolisering av blĂ¸dende miltskader har Ă¸kt i frekvens gjennom perioden. I et regionalt traumesystem synes angiografi ĂĽ vĂŚre et alternativ ogsĂĽ for selekterte pasienter med miltskader som primĂŚrt mottas pĂĽ sykehus uten angiografi-tilbud. Traumesystemet bĂ¸r ta hensyn til dette ved utforming av kriterier for overflytting av traumepasienter fra akuttsykehus til det regionale traumesenteret.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

239

Introduksjon Fragmenterende ammunisjon er konstruert for å overføre så mye kinetisk energi som mulig inn i målet med maksimal vevskade som resultat. Få publikasjoner beskriver utfordringene med skader forårsaket av denne typen ammunisjon. I terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 var våpnene en pistol, Glock 9 mm og en halv-automatisk rifle, Ruger Mini 14 med kaliber 5.56 med bløtspissammunisjon. Alle pasientene med alvorlige skuddskader ble behandlet ved Oslo universitetssykehus Ullevål (OUS-U). Vi beskriver skadepanorama og utfordringer relatert til behandling av skader forårsaket av denne typen ammunisjon. Metode Studien er en retrospektiv gjennomgang av prospektivt innsamlede data. Av totalt 21 pasienter fra Utøya innlagt på OUS-U, hadde 19 pasienter skader forårsaket av fragmenterende ammunisjon. Ti pasienter hadde skader av trunkus (gruppe 1) og 15 pasienter hadde ekstremitetsskader (gruppe 2). Resultater Gjennomsnittsalder hos pasientene (n=19) som ble truffet av fragmenterende prosjektiler var 18 år (14-23 år), 12 var kvinner og gjennomsnittlig ISS 21 (2-59). De var truffet av totalt 42 prosjektiler hvorav 33 var fragmenterende. I gruppe 1 hadde fem pasienter abdominalskader og gjennomgikk to til fem laparotomier. To pasienter med skuddåpning i nærheten av abdomen gjennomgikk ikke-terapeutisk laparotomi. En pasient med bukskade hadde i tillegg fragmenterende skade mot thorax med massiv destruksjon av brystveggen, lungeskade og hjerteskade og ble thorakotomert. Fire av pasientene hadde penetrerende thoraxskader med betydelig skade av lungevev, men ble behandlet med thoraxdren. I gruppe 2 hadde 11 pasienter skader i overekstremitetene og åtte i underekstremitetene. Ingen pasienter fikk påvist karskader, men betydelig bløtdelsskader og frakturer. Pasientene gjennomgikk 1-13 sårrevisjoner. Fire ekstremiteter ble amputert. Totalt 113 operasjoner ble gjennomført hos disse pasientene i løpet av de første fire ukene. Konklusjon Skader forårsaket av denne typen ammunisjon forekommer sjelden i Norge. Abdominalskader krever minst én planlagt relaparotomi, thoraxskader krever sjelden mer enn thoraxdren. Hovedutfordringen er omfattende bløtdelsskade og progredierende nekrose med behov for multiple revisjoner over lang tid. Karskader forekom ikke i vårt materiale.

21-25 oktober 2013

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

240

Introduksjon Halsskarskader påvises hos 1-3 % av pasienter med stumpe skader. Nevrologisk morbiditet relatert til denne typen skader rapporteres helt opp til 31 %, og 20 % av traumatiske hjerneslag var sekundære til precerebrale stumpe karskader. I løpet av de senere år har en aggressiv screening både med CT-angiografi og konvensjonell angiografi medført en økning i påviste stumpe halskarskader, men uten at det er oppnådd konsensus når det gjelder behandlingen av disse skadene. Metode Oslo universitetssykehus-Ullevål (OUS-U) har et regionalt traumeansvar som omfatter vel 2,7 millioner mennesker. Vi har gjort uttak av data fra Traumeregisteret OUS for perioden 2001 2011 og sett på forekomsten av stumpe halskarskader. Resultater I perioden 2001-2011 ble 12.431 pasienter inkludert i traumeregisteret OUS-U og av disse er 90 % (11.160) etter stumpe skader. Nittisyv pasienter fikk påvist stumpe halsskarskader (56 carotisskader og 41 vertebralisskader). Dette gir en forekomst for hele perioden på 0,9 %. Gjennomsnittlig ISS hos pasienter med carotisskader var 37 og hos pasienter med vertebralisskader 26. Nitten av pasientene med carotisskade døde mens fem av pasientene med vertebralisskade døde. 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

Totalt

Stumpe carotisskader

Stumpe vertebralisskader Stumpe halskarskader totalt

755

790

759

838

950

997

1178

1196

1141

1236

1320

0,1 0,4 0,4 0,4 Forekomst* pr år (%) 0,3 *: carotis- og vertebralisskader i forhold til totalt antall stumpe skader

0,9

0,7

1,3

1,5

1,1

1,5

Totalt stumpe skader pr år

97 11160 0,9

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

241

TRAUMATISK DISLOKASJON AV MANDIBULAKONDYL TIL MIDTRE SKALLEGROP OG EPIDURALT HEMATOM H.Risheim*, T.Brommeland**, K. Hanvold* *Kjevekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Kirkeveien **Nevrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Kirkeveien Kondylfrakturer i mandibula er relativt hyppig forekommende, og utgjør 20-35% av alle mandibulafrakturer. Dislokasjon av det frakturerte kondylfragment til midtre skallegrop er imidlertid svært sjelden, og det var frem til 2006 bare rapportert 48 tilfeller i litteraturen. Intrakraniell dislokasjon som medfører epiduralt hematom er ekstremt sjelden og det er kun beskrevet to tilfeller i litteraturen tidligere. Vi presenterer klinikk og behandling av en ung kvinne som etter fall fra hest pådro seg kondylfraktur med intrakraniell dislokasjon og ledsagende epiduralt hematom.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

242

HYPERTELORISME Galteland, P, Skjelbred P Kjeve-ansiktskirurgisk avd, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Orbital hypertelorisme defineres som interpupilleavstand over 6 cm. Årsaken til hypertelorisme kan være en defekt i embryogenesen, enten som ledd i et syndrom eller helt isolert. Tumor, encefalocele og traume kan også gi hypertelorisme. Behandlingen er kirurgisk med ulike varianter av osteotomier i mellomansiktet. Vi presenter en jente født i 1993 som primært ble operert for et encefalocele i tidlig barndom og som utviklet hypertelorisme med en bred og sadelformet nese. Pasienten ble operert med bred eksponering av ansiktsskjelettet og v.h.a paranasale osteotomier ble det utført en medialisering av mediale orbitavegg samtidig som det ble lagt inn alloplastisk materiale i laterale orbitavegger for å minske interpupilleavstanden. Nesen ble avsmalet og -ryggen ble bygget opp med autologt ben. Pre-, perog postoperative bilder vil bli presentert.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

243

FORSØKSORDNING SYKEHUSODONTOLOGI Ziegler CM, Thorarensen O Kjeve og ansiktskirurgisk avdeling St. Olavs Hospital, 7600 Trondheim Helse- og omsorgdepartementet har etablert en forsøksordning om ”orale helsetjenester organisert i tverrfaglig miljø i sykehuset”. Denne skal forankres i spesialisthelsetjenesten for at oral helse skal bli sett på som et likeverdig tilbud i sykehusmiljøet. Forsøksordningen spesifikt skal omfatte et ”tverrfaglig tilbud om odontologisk behandling på sykehus hvor denne behandlingen har sammenheng med medisinsk behandling i sykehus”. Oppdragsbrevet fra helsedirektoratet nevner flere ulike pasientgrupper. Eksempelvis er det barn som blir født med sykdom, syndrom eller lidelse som omfatter kompliserte medisinske og odontologiske tilstander med tilsvarende behov for diagnostikk, behandling og oppfølging. Forsøksordningen skal også omfatte pasienter med kompliserte tilstander i munnhulen, selv om pasientene ikke har behov for andre tjenester i sykehuset. Forsøksordningen er konsipert som prosjekt med en varighet over fem år, finansiert fra helsedirektoratet. Alle norske universitetssykehusene har meldt sin interesse, men blant annet pga. allerede eksisterende tilbud og etablerte strukturer valgte Helse- og omsorgsdepartementet St.Olavs Hospital HF og Universitetssykehuset Nord-Norge for forsøksordningen. Så hadde Tannteamet ved Avdeling for Kjeve- og Ansiktskirurgi til St.Olavs Hospital allerede flere år tidligere etablert en sammenlignende tilbud spesielt for inneliggende pasienter. Etter en tilsvarende planleggings fase ble forsøksordningen ved St.Olavs Universitetssykehus startet i høsten 2012. Vi refererer over målsettingen til prosjektet, planleggingen for gjennomføring under involvering av mange forskjellige interne og eksterne aktører og våre erfaringer i praksis etter det første året.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

244

PASIENTER TILBUDT ORTOGNATISK KIRURGI: HVORFOR AVSLÅR MANGE PASIENTER TILBUDET? Mål: Undersøke faktorer assosiert med pasienters avgjørelse om å avstå fra ortognatisk kirurgi. Materialer og Metode: Av 470 fortløpende patienter henvist til UIO fra 2007 til 2009 ble en gruppe på 160 pasienter som ikke hadde gjennomgått ortognatisk kirurgi kontaktet. 236 opererte patienter fra samme periode ble brukt som sammenligning. Morfologi ble vurdert fra kefalogrammer og fotografier. Pasientene fikk tilsendt spørreskjema. Results: Dentofacial morfologi viste at de fleste pasientene hadde et behandlingsbehov, men morfologien var ganske lik i de to gruppene med unntak av de som hadde store underbitt (P < 0.001). De mest vanlige grunnene til å avslå ortognatisk kirurgi var: 1. Risiko for bivirkninger fra kirurgi. 2. Belastningen med å gjennomgå behandlingen. 3. Generell motvilje mot kirurgisk behandling. Mange u-opererte pasienter var misfornøyd med tyggefunksjon og dentofacialt utseendet. Mange opererte pasienter hadde permanente sensibilitetsforandringer. Konklusjon: Informert samtykke er en utfordring både for behandler og pasient. Resultatene tilsier at pasientens motivasjon og eventuell frykt bør diskuteres med pasienten. Informasjonen bør tilpasses potensielle risiki og potensielle gevinster relatert til behandlingen.

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

FORFATTERREGISTER

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Abdulhaq T Abildgaard A Adams J Agledahl U Ahlgren U Ahmed O Akslen LA Aksnes G Almeland SK Almquist M Alm책s B Al-Saad S Alvirovic J Andersen A Andersen E Andersen FA Andersen R Andersen S Andersson EM Angelsen A Angelsen JH Arbo IB Arctander K Arstad C Aspelien P Ausen K Axelsson S Bakka A Bakke A Bakken T Bapat V Bartnes K Bathen T Bay DB Beisland C Beisland E Bendz B Berg E Berg M Berg TM Bergesen AK Bergland A Bernhardsen B Bernklev T Berntzen DT Bertilsson H Beuke AC

83 94 36 148 169 36 212, 227, 229, 236 47, 48, 49, 50 17 106 52 59 18 75 181 230 208 59 38, 39 57, 58, 59, 61 101, 102 165 35 65 37 16 42, 43 145 71 181 195 238 57, 226 174, 177 52, 70, 71, 72, 75 71, 72 193 33 153 3, 4, 12, 42, 43 158, 159 183 60 162 103 57, 58, 61 140

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Biermann M Bjark T Bjerke C Bjerke CE Bjerkehagen B Bjordal E Bjørgaas MRR Bjørnbeth BA Bjørnland K Bjørsvik G Bleie Ø Bock G Bofin AM Bostad L Brandt B Brauckhoff K Brauckhoff M Brede C Brekke RL Bremnes RM Brennhovd B Brommeland T Brudvik KW Bruland Ø Brunborg C Brynildsbakken Huse Brøndmo B Braathen A Buanes T Buhagen S Buntzen S Busund LT Busund R Buydens LMC Byholt M Bø E Bøhler PJ Børretzen A Børset H Børset M Bågenholm A Carlsen B Cederqvist B Chalmers R Christiansen E Claes L Collis N Constantin-Teodosiu T

236 3 174 121 215 20 235 100, 103, 143 88, 90, 91, 92 196 197 98, 134 212, 213 70 225 230, 232, 233, 237 227, 229, 230, 232, 233, 236, 237 6 19 59 53 241 76, 143 105, 215 143 228 3, 4, 25, 26 236 99, 100 25, 26 132 59 196 226 8 183 216 144 235 58 238 54, 69 9 36 53 132 10 128 4

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Cvancarova M Dahl PE Dahl S Dahl AA Dahle G Dahl-Eriksen Ø Davami J Davidsen ES Davik B de Weerd L Decap MA Dehli T Dimmen M Doplen D Dorenberg E Dragvoll I Dueland S Dumont KA Dyrnes LA Dønland A.M Dønnem T Edna TH Edwin B Eftang LL Eide J Eikesdal HP Ekerhovd K Ellensen V Emblem R Endresen PC Endreseth BH Engebretsen AH Engebretsen BE Engellau J Engstrøm MJ Engström M Eriksson M Espeland L Espinoza A Espåeland H Fagerland MV Fiane A Filip C Fischer LF Fjeld JG Fjære HT Fjøsne HE Flatmark K

62, 183 194, 196 62 51, 62 192, 193, 195, 201, 203 194, 196, 200 64 202, 207 1, 7, 22 14, 15, 17, 20, 23, 28, 114, 135 158, 159 112, 238 75 210 103, 208 151 103, 152 124 213 14 59 131 90, 94, 99, 100, 142, 145 110, 119 106 227, 229 112 207, 210 47, 48, 49, 50, 88, 90, 91, 92, 93 196 131, 132 47, 48, 49 121, 125 106 212, 213, 235 42, 43, 161 169 244 198 60 161, 162 193, 198 39 166 48, 49 222 226, 235 152 5

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Florholmen-Kjær Å Fluge E Flørenes TL Folkestad O Forsdahl S Fosby B Fosse E Fosså SD Frich L Fritzman B Frugård J Funder V Furholt K Fuskevåg OM Fyhn TJ Færden A Førland DF Galteland PG Gauperaa T Geisler JD Geisner T Geurts B Gill S Giskeødegård GF Gjengstø P Gjerdalen G Gjerdet NR Gjessing HR Gjessing PF Gladhaug IP Gleditsch D Glomsaker TB Goll R Gonzales CG Graf W Gribbestad IS Grimnes JO Grindstein T Grong E Grotle O Grønning LE Grønvold LB Grøtta O Gudbrandsdottir G Guldvog I Guleng RJ Gullestad HP Gullestad K

107 225 173, 174 171 194 94 198, 203 51, 62 44 225 70 223 32 107, 108, 127 90 133, 139, 137, 138 81, 82, 84 242 118 69 197 226 54 226 52, 68 178, 182, 184 180 158 108, 127, 128 100 85 86, 95, 96 107 16 132 226 164 119 165, 169 83 53, 56, 63 164 177, 183 70 222 225 11, 21 11 6

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Gunnarsson GL Gunnes TE Guntvedt B Gaarder C Hafsahl G Haga P Hagen AI Hagen KB Hagen TS Hagve M Halbakken E Halvorsen D Halvorsen EH Halvorsen PS Halvorsen FH Hansen PEH Hanvold K Haram PM Hasvold GH Hatlebakk JG Haug ES Haug HM Hauge KK Hauge T Haugen OA Haugland HK Haugsmyr E Haugstvedt JOS Haugstvedt TK Haugvik SP Hauss HJ Hauss K Havnen J Hayes T Hedlund H Hegbom K Heggelund T Heie A Heigert M Heikkinen TH Heimdal JH Heimdal K Helander R Helset K Henriksson O Hestnes M Hewitt S Hilland M

27, 34, 222 118 218 109, 185, 186, 239, 240 208 192 212, 217, 218, 235 230 48, 49, 50, 93 108, 127, 128 181 57, 61 164 198 110 171 241 206, 209 21 80 54, 55 122 203 77, 97, 99 212 106, 210 19 164 230 103 123 98 86 187 51 206 133 230, 232 206 166 232, 233 46 85 235 172 185, 240 157, 162 232 7

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Hisdal J Hjelle KM Hjelmeland BH Hjelmesæth J Hodne R Hoff G Hofsø D Hofvind S Holm HV Holm I Holmberg A Holte SH Honoré A Horn A Huanca M Hugenschmidt H Hult MH Hultcrantz M Husby A Hviid CVB Hämmerling K Høgestøl IK Høgevold HE Høgevold M Høimyhr H Høivik M Høl PJ Hølmebakk T Høydal M Hågensli N Haaland ØA Haaverstad R Ignajtovic D Irgens M Irtun Ø Isaksen T Isern AE Jacobsen IN Jacobsen RA Jacobsen TJ Jacobsen Ø Jakobsen GS Jakobsen JÅ Jebsen NL Jetlund O Johannessen HO Johnson E Jonsson L

178, 182, 183, 184, 191, 190 70, 71, 72 211 164, 168 2 95, 96 168 214 51 89 187 111 68 101, 102 171 143 166 42, 43 76 88 101, 102 157 35, 37, 44, 46 35, 45 66 157 180 105, 215 205 244 33 197, 202, 207, 210, 211 145, 146 185, 240 108, 127, 128 13, 18, 41 218 67 181 81, 82, 84 126 130 69 106 37 77, 78, 81, 82, 84, 163 77, 78, 81, 82, 84 42, 43 8

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Jonung T Josefsen DJ Juuti AJ Jøranson RE Jørgensen JJ Jørgensen JJ Jørgensen MJ Kanerv M Karevold A Karlsen KE Karsrud I Kazaryan AM Kernohan M Kjellevold K Kjellsen IS Kjæve J Kjøbli E Kleive D Kleven OC Klingenberg C Knatten CK Knezevic M Knudsen CW Kornmo TS Korvald C Kraglund KH Kristiansen R Kristinsson J Kristoffersen KF Krogstad LE Krohg-Sørensen K Krohn N Krøger P Kuiper K Kulseng B Kumar KV Kuvås KL Kvalheim GK Kvaløy JT Kvan E Kvelvane C Kvitting P Kørner H Kåresen R Labori KJ Lambrecht J Landquist M Landsverk KSL

180 21 166 227 173, 174, 177, 178, 183, 185, 189, 190, 191, 240, 185, 186, 239, 240 26 42, 43 204, 205, 206, 209 53 231, 234 98 36 97, 120, 163 118 23, 112, 114 57, 61 154, 155, 156 78 17 88, 90 13, 18 13 65, 66 41 219 45 161, 162, 163, 168 53 204 174, 208 66 1, 2 197 165, 169 190 210, 211 21 95, 96 53 158, 159 197 153 214 94, 100 170 54 21 9

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Langørgen S Lappegård KT Larsen CS Larsen GA Larsen KK Larsen SG Larsen TS Lassen K Lauzikas G Lavik S Leh S Leitao K Lennard A Lie RT Lindberg B Lindberg HL Lindberg N Lindfors C Lindsetmo RO Lindtjørn B Liyanarachi DR Lobo DN Loge E Loge JH Lonar S L'Orange IC Ludvigsen T Lund T T Lundar L Lundby L Lundeby E Lundemoen S Lundgren S Lutro O Lybak S Lydersen S Lyså RA Løberg EL Lødemel O Löffeler S Løfwander M Løkebø JE Mala T Marangos IP Markstöm U Mathisen SR Mathisen Ø Mattsson E

57 160 116, 117 133 229 152 108 129, 149 98, 134 170 144 86 10 33 208 192 39 220, 224 126, 136, 141, 147, 149 227, 229, 230 119 128 133 62 73 221 218 118 47, 48, 49, 50, 89 132 75 207 226 236 211 131 107 81, 82 158, 159 54, 55 219 20 94, 97, 157, 161, 162, 163, 168 99 175, 176 175, 176 94, 100 172, 179 10

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Mattsson K Matzen M Mauland Mansoor S McTiernan C Medby E Mellgren G Menon GK Mercer JB Mesic H Mevik K Mikkelsen A Miksch C Mirlashari MRM Mjåland O Mobargha N Moberg IO Moen IJ Moen JM Moestue L Moger T Mohn AC Mollnes TE Molven S Monclair T Monge O Monsen SA Morken B Mortensen B Mortensen KE Moum B Muheddin N Murphy J Murthy J Müller S Myrmel T Mæhle L Møller B Mårvik R Naimy N Nedrebø B.S Nergård S Nergaard Aas K Ness N Nestvold TN Nielsen EW Nielsen HJ Nilsen F Nord C

175, 176 38, 39, 44 109 171 126 158 10 20 3, 4, 25, 26 223 93 32 21 115, 116, 117, 123 29, 30, 31 219 117, 116 53 57 121, 122, 125 171 203 53 89 106, 210 238 178, 182, 184 37 107, 147, 149 157 64 10 40 56, 63 194, 196, 199 218 142 165, 169 133, 139 153, 158, 159 23, 114 196 59 160 160 158, 159 56, 63, 74 169 11

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Nordby Y Nordbø Y Norderval S Nordhaug D Nygård I Nygaard AN Nyheim TD Nymo LS Nysted A Næsgaard JM Næss N Næss PA Offstad J Olafsson S Olbers T Oliver N Olsen I Olsen TW Olstad OA Opdahl S Opsahl EM Orava KO Osaland Muis M Osnes EK Osnes T Ott M Packer E Patel H Paulsen TH Pettersen M Pfeffer F Pham KD-C Picker W Pillgram-Larsen J Pitkäranata A Podhorny N Postma G Pripp AH Ragbir M Rahman K Ramirez Cabello CM Ramnefjell M Rasdal KV Rashidi M Refsum A Rein KA Reisaeter L Reitsma LC

59 229, 230, 232 135, 136, 141, 147, 149 204, 205, 206, 209 28 115 173, 177 123 5 142, 145, 146 109 185, 186, 239, 240 193, 195 216 161 25, 26 223 164 185, 240 212 216 166 86 189, 190, 191 45 171 197 59 231, 234 181 140, 144 80 53 186, 239 42, 43 224 226 88 36 36 27 80 22, 24 38, 39 76 193, 195, 201, 203 68, 70 222 12

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Rekkedal LM Reklstad LC Remme ÅR Revhaug A Revheim ME Richardsen E Riele WR Riis M Risheim H Rissler P Risstad H Rognmo Ø Romundstad PR Rosales A Rushfeldt C Rydningen HT Rydningen I Rydningen M Røkke O Rønning E Røsok BI Røstad SR Saeed U Salminen PR Sandbu R Sandbæk G Sandstad O Sandvik L Sandvik O Schelp CH Schistad O Schive B Schlichting E Schneider M Schou CF Schou M Schou SM Schultz A Schultz J Sebakk KS Sebjørnsen S Seeberg LT Seland HS Selnæs K Seternes A Shafique M Sitter B Sivertsen O

113 150, 151 19 107, 108, 127, 128, 129, 149 103 59 166 214 241 106 157, 161, 162, 168 205 212 68, 174, 189, 190, 191 141, 148 175, 176 37 136 113 46 99, 100, 103 97, 166 79 202 164, 166, 167, 168 177, 183 77 232, 233 104 188 90 196 3, 214, 216, 218, 219, 228 3, 8, 11, 25, 219 84, 168 18 13 51 130 55 101, 102 143 211 57 61, 118, 209 113 226 28 13

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Sivertsen Å Sjøberg T Skadberg Ø Skari H Skattum S Skauby M Skirbekk R Skjelbred P Skjerven HK Skjølsvik E Skretting A Skaaheim Haug E Slagsvold CE Slagsvold KH Slørdahl TS Smevik B Solbakken A Solberg T Solheim BM Spasojevic M Standen E Staxrud LE Steensrud T Steffensen L Steien E Steigen T Steine K Steinsvik AE Stensrud K Stenvik A Stimec B Stjernquist-Desatnik A Stoldt S Stormark K Stormorken A Stranden E Strohe D Stubberud K Stuedal C Styles T Størkersen Ø Sumitran-Holgersson S Sundby ØH Sundby Hall K Sunde ML Sundhagen JO Svanevik MS Svee A

33 20 6 93 109 73 223 46, 242 220, 221, 224 200 103 69 177, 178, 182, 184, 189, 191 204, 205 58 89 152 15 164, 167, 168 142 178 177 200 235 197 196 184 62 91, 92 244 145 42, 43 105, 215 153 218 174, 182, 183 177 220, 221 46 22 57 190 178 105, 215 137, 138, 139 174, 190, 191 167, 168 7 14

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Sveingård S Sæther HG Sæther Hagen T Söderberg B Sørbye H Søreide JA Søreide K Sørensen K Søvik TT Talabani A Tandberg Eriksen M Tasdemir I Tessem MB Thorarensen O Thorgersen EB Thorne H Thorsen K Thorsen Y Tiller C Tindholdt TT Tranø G Trasti NC Trondsen E Trovik LH Trægde-Martinsen AC Tunold JA Tuseth V Tyszkiewicz T Tønseth KA Uher P Ulveseth OK Ulvik Ø Urdal A Utvoll J Valeberg M Valen K Vandsemb E Varhaug JE Vatnaland I Vatne M Vatten LJ Vedå N Veen T Veisten M Vetti HH Vevle S Vik R Villanger O

229 235 47 172 101, 102 86, 87, 95, 96, 104, 153 87, 95, 96, 104, 153 10, 36 161, 162, 168 131 146 60 57 243 154 98, 134 87 146 1, 2, 7 3, 4 150 20, 238 77, 79, 97, 109, 120 106 103 109 197 112, 119 3, 4, 41, 45 177 202 52 47, 48, 49, 50 3 92, 93 15 58 237 207 35 212, 213 218 153 192 218 232 230, 232, 233, 236 100 15

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Vindenes H Viste A Vormdal SM Våge RA Våge V Wadehra V Wahba A Wasmuith HH Weberg R Westvik TS Weum S Wexels JC Weyessa S Wiborg J Wiedswang G Willoch F Willumstad Thomsen M Winnerkvist NA Wisløff U Wold SE Waage A Waage JER Waardal K Yaqub S Young S Ytterhus B Zahid N Zakaria A Zare R Zasada W Ziegler CM Zimmermann E Ødegård A Øresland T Ørstavik KH Østhus P Øverby SE Øvrebø K Øyen O Aabakken L Aaberge L Aahlin EK Ånonsen KV Aarstad AKH Aarstad HJ Årtun K Aas T Aasen M

12, 19, 40, 41 80, 83, 102, 101, 211 73 202 158, 159 10 204, 205, 206, 209 150, 151 76 222 15, 135 66, 124, 154, 155, 156 130 98, 134 143 53 237 204, 205, 206, 209 205 181 100, 143 140 158 94 36 213 132 5, 6 65, 66 64 243 175, 176 209 130, 132, 133, 137, 138, 139, 146 89 217 69 80, 83, 106, 211 73 95, 96 193, 195 129 99 71, 72 70, 71, 72 175, 176 227, 229, 230, 232, 233, 236, 237 227, 229 16

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Aasheim ET Aass T

161 210, 211

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

FOREDRAGSHOLDERE FRIE FOREDRAG

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Agledahl U Almeland SK Almås B Angelsen JH Ausen K Beisland C Beisland E Berg E Berg T Bertilsson H Beuke AC Bjerke CE Brandt B Brauckhoff M Brekke RL Brudvik KW Brynildsbakken Huse Buhagen S Busund R Bø E Børretzen A Cederqvist B Dahl PE Dahl S. Dahle G Davik B Dehli T DeWeerd L Dumont KA Eftang LL Ellensen VS Engebretsen AH Engebretsen B Engstrøm MJ Fiane A Fjøsne HE Florholmen-Kjær Å Flørenes TL Folkestad O Frich L Furholt K Fyhn TJ Førland DT Galteland PG Geisler JD Geisner T Gill S

148 17 52 101, 102 16 75 71, 72 33 12, 42, 43 57 140 121 225 233, 237 19 76 228 26 196 183 144 9 194 62 193, 195, 201 7 112, 238 14 124 110 210 47 125 212, 213 198 226 107 173 171 44 32 90 84 242 69 197 54

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Gjerdalen GF Gjessing PF Gleditsch D Glomsaker T Grong E Grønvold LB Gudbrandsdottir G Gullestad HPG Gullestad K Gunnarsson GL Gunnes TE Haga P Hagen AI Hagve M Halvorsen D Haug HM Hauge KK Hauge T Haugvik SP Hisdal J Holm HV Holmberg A Holte SH Honoré A Høgestøl IK Høgevold M Hølmebakk T Hågensli N Haaverstad RH Jacobsen IN Jakobsen GS Johnson EJ Jonung T Jørgensen JJ Jørgensen JJ Karsrud I Kazaryan AM Kjellevold K Kjæve J Kleive D Kleven OC Knatten CK Knudsen CW Kornmo TS Labori KJ Lambrecht J Larsen CS Larsen SG

184 127, 128 85 95, 96 165, 169 164 70 21 11 34, 222 118 192 218 108 61 122 203 77 103 191 51 187 111 68 157 45 105, 215 244 211 67 130 81, 82 180 174, 185, 186 239, 240 231 98 120, 163 114 155, 156 78 88 13 65, 66 100 170 116, 117 152 22

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Lauzikas G Lindberg B Lindfors C Liyanarachi DR Loge E Lundar L Løkebø JE Mathisen SR Mattsson E Mauland Mansoor S Medby E Mevik K Mobargha N Moberg IO Monclair T Mortensen KE Muheddin N Müller S Myrmel T Nergård S Nestvold TN Nielsen HJ Nilsen F Nordby Y Norderval S Nordhaug D Nygård I Nygaard AN Nyheim TD Nymo LS Næsgaard JM Oliver NK Opsahl EM Osaland Muis M Paulsen TH Pettersen M Pham KD-C Picker W Podhorny N Ramirez Cabello CM Rasdal KV Rashidi M Rekkedal LM Riis M Risheim H Risstad H Rosales A Rushfeldt CR

134 208 220 119 133 50 20 175, 176 172, 179 109 126 223 29, 30, 31 219 89 147, 149 64 63 199 23 160 158, 159 56, 74 59 135 206 28 115 177 123 145 25 216 86 234 181 80 53 224 27 24 38, 39 113 214 241 161, 162 189, 190 141 23

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Rydningen I Rydningen M Røstad SR Saeed U Sandvik O Schelp CH Schneider M Schou M Sebakk KS Seeberg LT Skjerven HK Slagsvold CE Slagsvold KH Spasojevic M Steensrud T Steffensen L Stensrud KJ Stuedal C Styles T Sundby ØH Sunde ML Svanevik MS Sørensen K Talabani A Tasdemir I Thorsen K Thorsen Y Tiller C Trovik LH Tønseth KA Urdal A Valeberg M Valen K Vandsemb E Vatnaland I Vatne M Veen T Vik R Vindenes HA Vormdal SM Våge RA Wahba A Wasmuith HH Wexels JC Winnerkvist NA Yaqub S Zahid N Zakaria A

37 136 97, 166 79 104 188 8 18 55 143 221 182 205 142 200 235 91 46 22 178 137, 138, 139 167, 168 10, 36 131 60 87 146 1, 2 106 3, 4, 41 48, 49 92, 93 15 58 207 35 153 232, 236 40 73 202 204 150, 151 154 209 94 132 5, 6 24

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Ziegler CM Østhus P Øvrebø K Aahlin EK Ånonsen KV Aas T

243 217 83 129 99 227, 229, 230

21-25 oktober 2013

Vitenskapelige forhandlinger

Velkommen til vår utstilling for å se våre siste nyheter! Sonicision™ Cordless Ultrasonic Device

V-Loc™ PBT non absorbable Wound Closure Device

iDrive™ Ultra Powered Stapling System

Parietex™ Composite Ventral Patch

COVIDIEN, COVIDIEN with logo, Covidien logo and “positive results for life” are internationally registered trademarks of Covidien AG. Other brands are trademarks of a Covidien company. © 2011 Covidien.