Vitenskapelige forhandlinger De Norske Kirurgiske Foreninger
86. Høstmøtet i Norsk Kirurgisk Forening 25.-29. oktober 2010 Redaktør: Lars Vasli
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE FOR NORSK KIRURGISK FORENING 25. – 29. OKTOBER 2010 Fellesmøte med: Norsk barnekirurgisk forening Norsk forening for bryst og endokrinkirurgi Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi Norsk forening for maxillofacial kirurgi
Norsk karkirurgisk forening Norsk plastikkirurgisk forening Norsk thoraxkirurgisk forening Norsk urologisk forening
Årets Høstmøte er det 86. Høstmøtet i regi av Norsk Kirurgisk Forening. Høstmøtet blir i år åpnet med et Nordisk Traume seminar i samarbeid med Norsk Anestesiologisk Forening. Et stort knippe av internasjonalt kjente foredragsholdere fra USA, Australia, Sør Afrika og selvfølgelig Sverige og Danmark vil delta på møtet. I samarbeid med Tidsskriftet vil vi i år arrangere et minisymposium på onsdag om Publisering av kirurgisk forskning. Dette kan være svært nyttig for mange av bidragsyterne til Høstmøte i år og også for fremtidige bidragsytere. Den vitenskapelige aktiviteten i det kirurgiske fagmiljøet er fortsatt høy og stabil. Resultatet er en ”solid” utgave av «Vitenskapelige Forhandlinger». 247 Abstrakt er mottatt og presenteres som ”frie foredrag” i relevante faglige seksjoner. I tillegg arrangeres det flere faglige symposium med inviterte foredragsholdere. Boka inneholder program for hele Høstmøteuken, med alle innsendte abstrakt. Abstraktene er i det vesentlige trykket slik de er innkommet. Alle abstrakt er vurdert og ordnet i rekkefølge av de respektive spesialforeninger, som i år refuserte 11 innsendte bidrag.
Vi er stolte over å delta på Høstmøtet 2010 Velkommen til vår utstilling for å se våre siste nyheter!
All informasjon om årets Høstmøte finner du på Høstmøte linken www.kirurgen.no og www.legeforeningen.no/nkf. Her finner du fullstendig program, med alle abstrakt som presenteres under møtet. De fleste utstillerne er samlet i eget lokale, Valhall, fra onsdag 27/10. Benytt anledningen til å besøke våre utstillere, og gjøre deg kjent med nye produkter som blir presentert! Vi håper at Høstmøtet vil opprettholde sin plass, som sentralt forum for faglig og sosial interaksjon mellom norske kirurger.
Endo GIA™ reloads with Tri-Staple™ technology and Endo GIA™ Ultra universal stapler
V-Loc™ 90 & 180 absorbable wound closure device
Permacol™ biological implant
New LigaSure™ 5 mm instrument
Kirurgmiddagen avholdes i år i samarbeid med Malthes legat torsdag 28. oktober klokken 20.00. Malthestipendiene og stipendiene til Gundersens legat vil bli delt ut under middagen. Billetter selges i sekretariatet fram til torsdag klokken 14.00. Middagen er et samarbeid mellom Norsk kirurgisk forening, spesialforeningene og Malthes legat. Vi regner med at middagen blir det samlende sosiale høydepunkt i Høstmøteuken. Vi takker annonsører, utstillere og foredragsholdere. Vel møtt til Høstmøtet. Lars R. Vasli Redaktør, teknisk ansvarlig
COVIDIEN, COVIDIEN with logo, Covidien logo and “positive results for life” are internationally registered trademarks of Covidien AG. Other brands are trademarks of a Covidien company. © 2010 Covidien. S-A-Høstmøtet2010-NO
1
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE FOR NORSK KIRURGISK FORENING 25. – 29. OKTOBER 2010 Fellesmøte med: Norsk barnekirurgisk forening Norsk forening for bryst og endokrinkirurgi Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi Norsk forening for maxillofacial kirurgi
Norsk karkirurgisk forening Norsk plastikkirurgisk forening Norsk thoraxkirurgisk forening Norsk urologisk forening
Årets Høstmøte er det 86. Høstmøtet i regi av Norsk Kirurgisk Forening. Høstmøtet blir i år åpnet med et Nordisk Traume seminar i samarbeid med Norsk Anestesiologisk Forening. Et stort knippe av internasjonalt kjente foredragsholdere fra USA, Australia, Sør Afrika og selvfølgelig Sverige og Danmark vil delta på møtet. I samarbeid med Tidsskriftet vil vi i år arrangere et minisymposium på onsdag om Publisering av kirurgisk forskning. Dette kan være svært nyttig for mange av bidragsyterne til Høstmøte i år og også for fremtidige bidragsytere. Den vitenskapelige aktiviteten i det kirurgiske fagmiljøet er fortsatt høy og stabil. Resultatet er en ”solid” utgave av «Vitenskapelige Forhandlinger». 247 Abstrakt er mottatt og presenteres som ”frie foredrag” i relevante faglige seksjoner. I tillegg arrangeres det flere faglige symposium med inviterte foredragsholdere. Boka inneholder program for hele Høstmøteuken, med alle innsendte abstrakt. Abstraktene er i det vesentlige trykket slik de er innkommet. Alle abstrakt er vurdert og ordnet i rekkefølge av de respektive spesialforeninger, som i år refuserte 11 innsendte bidrag.
Vi er stolte over å delta på Høstmøtet 2010 Velkommen til vår utstilling for å se våre siste nyheter!
All informasjon om årets Høstmøte finner du på Høstmøte linken www.kirurgen.no og www.legeforeningen.no/nkf. Her finner du fullstendig program, med alle abstrakt som presenteres under møtet. De fleste utstillerne er samlet i eget lokale, Valhall, fra onsdag 27/10. Benytt anledningen til å besøke våre utstillere, og gjøre deg kjent med nye produkter som blir presentert! Vi håper at Høstmøtet vil opprettholde sin plass, som sentralt forum for faglig og sosial interaksjon mellom norske kirurger.
Endo GIA™ reloads with Tri-Staple™ technology and Endo GIA™ Ultra universal stapler
V-Loc™ 90 & 180 absorbable wound closure device
Permacol™ biological implant
New LigaSure™ 5 mm instrument
Kirurgmiddagen avholdes i år i samarbeid med Malthes legat torsdag 28. oktober klokken 20.00. Malthestipendiene og stipendiene til Gundersens legat vil bli delt ut under middagen. Billetter selges i sekretariatet fram til torsdag klokken 14.00. Middagen er et samarbeid mellom Norsk kirurgisk forening, spesialforeningene og Malthes legat. Vi regner med at middagen blir det samlende sosiale høydepunkt i Høstmøteuken. Vi takker annonsører, utstillere og foredragsholdere. Vel møtt til Høstmøtet. Lars R. Vasli Redaktør, teknisk ansvarlig
COVIDIEN, COVIDIEN with logo, Covidien logo and “positive results for life” are internationally registered trademarks of Covidien AG. Other brands are trademarks of a Covidien company. © 2010 Covidien. S-A-Høstmøtet2010-NO
1
G G G G G G G G G G[XGLXQ v G G G G G G G G ëG G G G G G YUGi G G G G G G YG G G G G X G G U
zþ U
Go UG} G Gm G Gy G G ë UG o G UGn G UGt G UGo G G G G UGk G G G G ëG G G G UGw G G H
1 Doser er beregnet ut fra ønsket AUC på 0,66 mg × timer/liter (ClCR= 75 ml/minutt). De lavere dosene som er anbefalt for pasienter med nedsatt nyrefunksjon forventes å gi samme AUC som observert hos pasienter med kreatininclearance på 75 ml/minutt.
C Zometa Novartis Benresorpsjonshemmer. Varenummer ATC-nr.: M05B A08 KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 4 mg/5 ml: 1 ml inneh.: Zoledronsyremonohydrat tilsv. zoledronsyre 0,8 mg, mannitol, natriumsitrat, sterilt vann.1 Indikasjoner: Forebygging av skjelettrelaterte hendelser (patologiske frakturer, ryggmargskompresjon, bestråling eller kirurgisk behandling av skjelettmetastaser, eller tumorindusert hyperkalsemi) hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet. Behandling av tumorindusert hyperkalsemi (TIH). Dosering: Skal kun brukes av leger med erfaring i bruk av intravenøse bisfosfonater. Infusjonsvæsken må ikke blandes med kalsium eller andre infusjonsvæsker med toverdige kationer, som f.eks. Ringer-laktat oppløsning, og bør administreres alene i separat infusjonsslange. Voksne og eldre: Anbefalt dose til forebygging av skjelettrelaterte hendelser ved utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet, er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet med 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som i.v. infusjon over minst 15 minutter hver 3.-4. uke. Pasienten bør også få 500 mg oralt kalsiumtilskudd og 400 IE D-vitamin daglig. Anbefalt dose ved hyperkalsemi (albuminkorrigert serumkalsium f12 mg/dl eller 3 mmol/liter) er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som enkel i.v. infusjon over minst 15 minutter. Pasienten må være godt hydrert før og under administrering av zoledronsyre. Nedsatt nyrefunksjon: TIH: Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør preparatet kun brukes etter nytte-/risikoevaluering. Unødvendig med dosejustering ved serumkreatinin <400 ȝmol/liter eller <4,5 mg/dl. Forebygging av skjelettrelaterte hendelser hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet: Serumkreatinin og kreatininclearance (ClCR) bør bestemmes når behandling initieres hos pasienter med multippelt myelom eller metastatiske benlesjoner fra solide tumorer. ClCR beregnes ut fra serumkreatinin ved å bruke Cockcroft-Gault-formelen. Preparatet anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon, dvs. ClCR <30 ml/minutt. Følgende doser anbefales til pasienter med benmetastaser ved ClCR 30-60 ml/minutt: Kreatininclearance ved behandlingsstart (ml/minutt) >60 50-60 40-49 30-39
Anbefalt dose1 4 mg 3,5 mg 3,3 mg 3 mg
Volum konsentrat 5 ml 4,4 ml 4,1 ml 3,8 ml
Det opptrukne volum av konsentratet må fortynnes videre i 100 ml steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml. Serumkreatinin bør måles før hver dose, og behandlingen holdes tilbake hvis nyrefunksjonen forverres. Behandlingen bør kun gjenopptas når serumkreatinin igjen er innenfor en økning på 10% av verdien ved behandlingsstart, og da med samme dose som før behandlingen ble avbrutt. Barn: Bruk hos barn er undersøkt i 2 kliniske studier av behandling av alvorlig osteogenesis imperfecta. Preparatet bør ikke brukes til barn da sikkerhet og effekt ikke er klarlagt. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for zoledronsyre, andre bisfosfonater eller noen av hjelpestoffene. Amming. Graviditet. Forsiktighetsregler: Før administrering må pasientene vurderes for å sikre at de er tilstrekkelig hydrert. Overhydrering bør unngås ved risiko for hjertesvikt. Etter behandlingsstart bør hyperkalsemirelaterte metabolske parametre, som serumnivåene av kalsium, fosfat og magnesium, følges nøye. Hvis hypokalsemi, hypofosfatemi eller hypomagnesemi oppstår, kan det være nødvendig med tilleggsbehandling i en kort periode. Pasienter med ubehandlet hyperkalsemi har som regel en viss grad av nedsatt nyrefunksjon. Nøye oppfølging av nyrefunksjonen bør derfor vurderes. Zometa inneholder samme virkestoff som Aclasta (zoledronsyre). Pasienter som behandles med Zometa bør ikke behandles med Aclasta samtidig. Sikkerhet og effekt hos barn er ikke kjent og preparatet bør derfor ikke brukes til barn. Hos pasienter med TIH med tydelig forverring av nyrefunksjonen bør det vurderes nøye hvorvidt den potensielle fordelen med behandling oppveier mulig risiko. For å avgjøre om pasienter med benmetastaser skal behandles for å forebygge skjelettrelaterte hendelser, bør det tas i betraktning at behandlingseffekten inntrer etter 2-3 måneder. Behandling med bisfosfonater er forbundet med tilfeller av nedsatt nyrefunksjon. Faktorer som kan øke risikoen for forverring av nyrefunksjonen inkluderer dehydrering, allerede nedsatt nyrefunksjon, gjentatte behandlinger med Zometa og andre bisfosfonater, samt bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Selv om risikoen reduseres ved å administrere zoledronsyre over 15 minutter, kan forverring av nyrefunksjonen fortsatt forekomme. Forverring av nyrefunksjonen, inkl. utvikling til nyresvikt og behov for dialyse er rapportert etter oppstart, eller etter en enkeltdose. Økning i serumkreatinin kan også forekomme hos noen pasienter ved kronisk administrering av zoledronsyre med anbefalte doser til forebygging av skjelettrelaterte hendelser, men mindre hyppig. Lavere doser anbefales ved initiering av behandling hos pasienter med benmetastaser med mild til moderat nedsatt nyrefunksjon. Pga. potensiell innvirkning av zoledronsyre på nyrefunks-
m G G
2, 3 #
QN= 228. Multippel event analyse. P= 0.019 vs placebo. RR: 0.59.
95% CI 0.42-0.82. # Hos pasienter med osteolytiske metastaser. Referanser: 1. Pavlakis N et al. The Cochrane Database of Systematic Reviews. 2005;3. 2. Kohno N et al. Journal of Clinical Oncology. 2005; 23: 3314-3321. 3. Rosen LS et al. Cancer. 2004;100 (1): 36-43
jonen, mangel på kliniske sikkerhetsdata hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (serumkreatinin f400 ȝmol/liter eller f4,5 mg/dl hos pasienter med TIH, serumkreatinin f265 ȝmol/liter eller f3,0 mg/dl hos pasienter med kreft og benmetastaser), og kun begrensede farmakokinetiske data hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (kreatininclearance <30 ml/minutt), anbefales ikke bruk hos denne pasientgruppen. Det er begrensede kliniske data hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Tilfeller av osteonekrose i kjeven er rapportert, hovedsakelig hos kreftpasienter. Mange av disse pasientene ble samtidig behandlet med kjemoterapi og kortikosteroider. De este tilfellene er rapportert i forbindelse med tannbehandling f.eks. tanntrekking. Mange av pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes og nødvendig forebyggende tannbehandling vurderes før behandling med bisfosfonater. Invasiv tannbehandling bør om mulig unngås hos slike pasienter under behandling med bisfosfonater. Tannkirurgi kan forverre tilstanden hos pasienter som utvikler osteonekrose i kjeven under behandling med bisfosfonater. Selv om årsakssammenheng ikke er vist, bør tannkirurgiske inngrep unngås da tilhelingen etter inngrepet kan forlenges. Hos pasienter der tannbehandling er nødvendig foreligger det ingen data som antyder at seponering av bisfosfonatet reduserer risikoen for osteonekrose i kjeven. Hver pasient bør håndteres ut fra en individuell nytte-/risikoevaluering på grunnlag av den kliniske vurderingen til behandlende lege. Det er i sjeldne tilfeller rapportert om alvorlige, og i enkelte tilfeller funksjonsnedsettende smerter i ben, ledd og/eller muskulatur hos pasienter som bruker bisfosfonater. Interaksjoner: Forsiktighet bør utvises når bisfosfonater gis sammen med aminoglykosider, da legemidlene kan ha additiv effekt som resulterer i et lavere serumkalsiumnivå i lengre perioder enn nødvendig. Forsiktighet bør også utvises ved bruk sammen med andre potensielt nefrotoksiske legemidler. Hos pasienter med multiple myelomer kan risikoen for svekket nyrefunksjon øke når intravenøse bisfosfonater brukes i kombinasjon med talidomid. Graviditet/Amming: Skal ikke brukes under graviditet og amming. Se Kontraindikasjoner. Bivirkninger: Svært vanlige ( 1/10): Øvrige: Hypofosfatemi. Vanlige ( 1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, anoreksi. Muskel-skjelettsystemet: Bensmerte, myalgi, artralgi, generell smerte. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Øye: Konjunktivitt. Øvrige: Feber, inuensalignende syndrom (inkl. tretthet, frysninger, sykdomsfølelse og rødme), økt kreatinin og urinsyre i blod, hypokalsemi. Mindre vanlige ( 1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, abdominale smerter, dyspepsi, stomatitt, munntørrhet. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon. Hud: Kløe, utslett (inkl. erytematøst og makuløst utslett), økt svetting. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskelskjelettsystemet: Muskelkramper. Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi, smaksforstyrrelser, hypoestesi, hyperestesi,
tremor. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hematuri, proteinuri. Psykiske: Angst, søvnforstyrrelser. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Brystsmerter, hypomagnesemi, hypokalemi, asteni, perifert ødem, reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. smerte, irritasjon, hevelse, indurasjon), vektøkning. Sjeldne ( 1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Pancytopeni. Hjerte/kar: Bradykardi. Immunsystemet: Angionevrotisk ødem. Psykiske: Forvirring. Øvrige: Hyperkalemi, hypernatremi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Øye: Uveitt, episkleritt. Det er rapportert tilfeller av osteonekrose, primært i kjeven (se Forsiktighetsregler). Mange av disse pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Kreftdiagnose, annen behandling (f.eks. kjemoterapi, strålebehandling, kortikosteroider), andre alvorlige sykdomstilstander (f.eks. anemi, koagulopati, infeksjon, underliggende sykdom i munnhulen) er dokumenterte risikofaktorer for utvikling av osteonekrose i kjeven. I svært sjeldne tilfeller er det rapportert hypotensjon som har ført til synkope eller sirkulatorisk kollaps, hovedsakelig hos pasienter med underliggende risikofaktorer, atrieimmer, somnolens, bronkokonstriksjon, anafylaktisk reaksjon/sjokk, urticaria, skleritt og inammasjon i orbita. Overdosering/Forgiftning: Pasienter som har fått høyere doser enn anbefalt, bør overvåkes nøye fordi nedsatt nyrefunksjon (inkl. nyresvikt) og unormaliteter i serumelektrolytter (inkl. kalsium, fosfat og magnesium) er observert. Hvis hypokalsemi oppstår, bør infusjon av kalsiumglukonat gis når det er klinisk indisert. Se Giftinformasjonens anbefalinger M05B A08 side d. Egenskaper: Klassisering: Bisfosfonat med spesikk virkning på ben. Inhibitor av osteoklastisk benresorpsjon. Virkningsmekanisme: Ukjent. Proteinbinding: Ca. 56%. Halveringstid: Rask bifasisk eliminasjon med halveringstider på 0,24 timer og 1,87 timer, etterfulgt av en eliminasjonsfase med en terminal halveringstid på 146 timer. Ingen akkumulering av zoledronsyre i plasma etter multiple doser gitt hver 28. dag. Utskillelse: Via nyrene. Total clearance fra kroppen er ca. 5 liter/time uavhengig av dose. Pakninger og priser: 5 ml (plasthettegl.) 013718. Sist endret: 19.03.2010 (SPC 25.01.2010)
G G G G G G G G G G[XGLXQ v G G G G G G G G ëG G G G G G YUGi G G G G G G YG G G G G X G G U
zþ U
Go UG} G Gm G Gy G G ë UG o G UGn G UGt G UGo G G G G UGk G G G G ëG G G G UGw G G H
1 Doser er beregnet ut fra ønsket AUC på 0,66 mg × timer/liter (ClCR= 75 ml/minutt). De lavere dosene som er anbefalt for pasienter med nedsatt nyrefunksjon forventes å gi samme AUC som observert hos pasienter med kreatininclearance på 75 ml/minutt.
C Zometa Novartis Benresorpsjonshemmer. Varenummer ATC-nr.: M05B A08 KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 4 mg/5 ml: 1 ml inneh.: Zoledronsyremonohydrat tilsv. zoledronsyre 0,8 mg, mannitol, natriumsitrat, sterilt vann.1 Indikasjoner: Forebygging av skjelettrelaterte hendelser (patologiske frakturer, ryggmargskompresjon, bestråling eller kirurgisk behandling av skjelettmetastaser, eller tumorindusert hyperkalsemi) hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet. Behandling av tumorindusert hyperkalsemi (TIH). Dosering: Skal kun brukes av leger med erfaring i bruk av intravenøse bisfosfonater. Infusjonsvæsken må ikke blandes med kalsium eller andre infusjonsvæsker med toverdige kationer, som f.eks. Ringer-laktat oppløsning, og bør administreres alene i separat infusjonsslange. Voksne og eldre: Anbefalt dose til forebygging av skjelettrelaterte hendelser ved utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet, er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet med 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som i.v. infusjon over minst 15 minutter hver 3.-4. uke. Pasienten bør også få 500 mg oralt kalsiumtilskudd og 400 IE D-vitamin daglig. Anbefalt dose ved hyperkalsemi (albuminkorrigert serumkalsium f12 mg/dl eller 3 mmol/liter) er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som enkel i.v. infusjon over minst 15 minutter. Pasienten må være godt hydrert før og under administrering av zoledronsyre. Nedsatt nyrefunksjon: TIH: Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør preparatet kun brukes etter nytte-/risikoevaluering. Unødvendig med dosejustering ved serumkreatinin <400 ȝmol/liter eller <4,5 mg/dl. Forebygging av skjelettrelaterte hendelser hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet: Serumkreatinin og kreatininclearance (ClCR) bør bestemmes når behandling initieres hos pasienter med multippelt myelom eller metastatiske benlesjoner fra solide tumorer. ClCR beregnes ut fra serumkreatinin ved å bruke Cockcroft-Gault-formelen. Preparatet anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon, dvs. ClCR <30 ml/minutt. Følgende doser anbefales til pasienter med benmetastaser ved ClCR 30-60 ml/minutt: Kreatininclearance ved behandlingsstart (ml/minutt) >60 50-60 40-49 30-39
Anbefalt dose1 4 mg 3,5 mg 3,3 mg 3 mg
Volum konsentrat 5 ml 4,4 ml 4,1 ml 3,8 ml
Det opptrukne volum av konsentratet må fortynnes videre i 100 ml steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml. Serumkreatinin bør måles før hver dose, og behandlingen holdes tilbake hvis nyrefunksjonen forverres. Behandlingen bør kun gjenopptas når serumkreatinin igjen er innenfor en økning på 10% av verdien ved behandlingsstart, og da med samme dose som før behandlingen ble avbrutt. Barn: Bruk hos barn er undersøkt i 2 kliniske studier av behandling av alvorlig osteogenesis imperfecta. Preparatet bør ikke brukes til barn da sikkerhet og effekt ikke er klarlagt. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for zoledronsyre, andre bisfosfonater eller noen av hjelpestoffene. Amming. Graviditet. Forsiktighetsregler: Før administrering må pasientene vurderes for å sikre at de er tilstrekkelig hydrert. Overhydrering bør unngås ved risiko for hjertesvikt. Etter behandlingsstart bør hyperkalsemirelaterte metabolske parametre, som serumnivåene av kalsium, fosfat og magnesium, følges nøye. Hvis hypokalsemi, hypofosfatemi eller hypomagnesemi oppstår, kan det være nødvendig med tilleggsbehandling i en kort periode. Pasienter med ubehandlet hyperkalsemi har som regel en viss grad av nedsatt nyrefunksjon. Nøye oppfølging av nyrefunksjonen bør derfor vurderes. Zometa inneholder samme virkestoff som Aclasta (zoledronsyre). Pasienter som behandles med Zometa bør ikke behandles med Aclasta samtidig. Sikkerhet og effekt hos barn er ikke kjent og preparatet bør derfor ikke brukes til barn. Hos pasienter med TIH med tydelig forverring av nyrefunksjonen bør det vurderes nøye hvorvidt den potensielle fordelen med behandling oppveier mulig risiko. For å avgjøre om pasienter med benmetastaser skal behandles for å forebygge skjelettrelaterte hendelser, bør det tas i betraktning at behandlingseffekten inntrer etter 2-3 måneder. Behandling med bisfosfonater er forbundet med tilfeller av nedsatt nyrefunksjon. Faktorer som kan øke risikoen for forverring av nyrefunksjonen inkluderer dehydrering, allerede nedsatt nyrefunksjon, gjentatte behandlinger med Zometa og andre bisfosfonater, samt bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Selv om risikoen reduseres ved å administrere zoledronsyre over 15 minutter, kan forverring av nyrefunksjonen fortsatt forekomme. Forverring av nyrefunksjonen, inkl. utvikling til nyresvikt og behov for dialyse er rapportert etter oppstart, eller etter en enkeltdose. Økning i serumkreatinin kan også forekomme hos noen pasienter ved kronisk administrering av zoledronsyre med anbefalte doser til forebygging av skjelettrelaterte hendelser, men mindre hyppig. Lavere doser anbefales ved initiering av behandling hos pasienter med benmetastaser med mild til moderat nedsatt nyrefunksjon. Pga. potensiell innvirkning av zoledronsyre på nyrefunks-
m G G
2, 3 #
QN= 228. Multippel event analyse. P= 0.019 vs placebo. RR: 0.59.
95% CI 0.42-0.82. # Hos pasienter med osteolytiske metastaser. Referanser: 1. Pavlakis N et al. The Cochrane Database of Systematic Reviews. 2005;3. 2. Kohno N et al. Journal of Clinical Oncology. 2005; 23: 3314-3321. 3. Rosen LS et al. Cancer. 2004;100 (1): 36-43
jonen, mangel på kliniske sikkerhetsdata hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (serumkreatinin f400 ȝmol/liter eller f4,5 mg/dl hos pasienter med TIH, serumkreatinin f265 ȝmol/liter eller f3,0 mg/dl hos pasienter med kreft og benmetastaser), og kun begrensede farmakokinetiske data hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (kreatininclearance <30 ml/minutt), anbefales ikke bruk hos denne pasientgruppen. Det er begrensede kliniske data hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Tilfeller av osteonekrose i kjeven er rapportert, hovedsakelig hos kreftpasienter. Mange av disse pasientene ble samtidig behandlet med kjemoterapi og kortikosteroider. De este tilfellene er rapportert i forbindelse med tannbehandling f.eks. tanntrekking. Mange av pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes og nødvendig forebyggende tannbehandling vurderes før behandling med bisfosfonater. Invasiv tannbehandling bør om mulig unngås hos slike pasienter under behandling med bisfosfonater. Tannkirurgi kan forverre tilstanden hos pasienter som utvikler osteonekrose i kjeven under behandling med bisfosfonater. Selv om årsakssammenheng ikke er vist, bør tannkirurgiske inngrep unngås da tilhelingen etter inngrepet kan forlenges. Hos pasienter der tannbehandling er nødvendig foreligger det ingen data som antyder at seponering av bisfosfonatet reduserer risikoen for osteonekrose i kjeven. Hver pasient bør håndteres ut fra en individuell nytte-/risikoevaluering på grunnlag av den kliniske vurderingen til behandlende lege. Det er i sjeldne tilfeller rapportert om alvorlige, og i enkelte tilfeller funksjonsnedsettende smerter i ben, ledd og/eller muskulatur hos pasienter som bruker bisfosfonater. Interaksjoner: Forsiktighet bør utvises når bisfosfonater gis sammen med aminoglykosider, da legemidlene kan ha additiv effekt som resulterer i et lavere serumkalsiumnivå i lengre perioder enn nødvendig. Forsiktighet bør også utvises ved bruk sammen med andre potensielt nefrotoksiske legemidler. Hos pasienter med multiple myelomer kan risikoen for svekket nyrefunksjon øke når intravenøse bisfosfonater brukes i kombinasjon med talidomid. Graviditet/Amming: Skal ikke brukes under graviditet og amming. Se Kontraindikasjoner. Bivirkninger: Svært vanlige ( 1/10): Øvrige: Hypofosfatemi. Vanlige ( 1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, anoreksi. Muskel-skjelettsystemet: Bensmerte, myalgi, artralgi, generell smerte. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Øye: Konjunktivitt. Øvrige: Feber, inuensalignende syndrom (inkl. tretthet, frysninger, sykdomsfølelse og rødme), økt kreatinin og urinsyre i blod, hypokalsemi. Mindre vanlige ( 1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, abdominale smerter, dyspepsi, stomatitt, munntørrhet. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon. Hud: Kløe, utslett (inkl. erytematøst og makuløst utslett), økt svetting. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskelskjelettsystemet: Muskelkramper. Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi, smaksforstyrrelser, hypoestesi, hyperestesi,
tremor. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hematuri, proteinuri. Psykiske: Angst, søvnforstyrrelser. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Brystsmerter, hypomagnesemi, hypokalemi, asteni, perifert ødem, reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. smerte, irritasjon, hevelse, indurasjon), vektøkning. Sjeldne ( 1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Pancytopeni. Hjerte/kar: Bradykardi. Immunsystemet: Angionevrotisk ødem. Psykiske: Forvirring. Øvrige: Hyperkalemi, hypernatremi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Øye: Uveitt, episkleritt. Det er rapportert tilfeller av osteonekrose, primært i kjeven (se Forsiktighetsregler). Mange av disse pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Kreftdiagnose, annen behandling (f.eks. kjemoterapi, strålebehandling, kortikosteroider), andre alvorlige sykdomstilstander (f.eks. anemi, koagulopati, infeksjon, underliggende sykdom i munnhulen) er dokumenterte risikofaktorer for utvikling av osteonekrose i kjeven. I svært sjeldne tilfeller er det rapportert hypotensjon som har ført til synkope eller sirkulatorisk kollaps, hovedsakelig hos pasienter med underliggende risikofaktorer, atrieimmer, somnolens, bronkokonstriksjon, anafylaktisk reaksjon/sjokk, urticaria, skleritt og inammasjon i orbita. Overdosering/Forgiftning: Pasienter som har fått høyere doser enn anbefalt, bør overvåkes nøye fordi nedsatt nyrefunksjon (inkl. nyresvikt) og unormaliteter i serumelektrolytter (inkl. kalsium, fosfat og magnesium) er observert. Hvis hypokalsemi oppstår, bør infusjon av kalsiumglukonat gis når det er klinisk indisert. Se Giftinformasjonens anbefalinger M05B A08 side d. Egenskaper: Klassisering: Bisfosfonat med spesikk virkning på ben. Inhibitor av osteoklastisk benresorpsjon. Virkningsmekanisme: Ukjent. Proteinbinding: Ca. 56%. Halveringstid: Rask bifasisk eliminasjon med halveringstider på 0,24 timer og 1,87 timer, etterfulgt av en eliminasjonsfase med en terminal halveringstid på 146 timer. Ingen akkumulering av zoledronsyre i plasma etter multiple doser gitt hver 28. dag. Utskillelse: Via nyrene. Total clearance fra kroppen er ca. 5 liter/time uavhengig av dose. Pakninger og priser: 5 ml (plasthettegl.) 013718. Sist endret: 19.03.2010 (SPC 25.01.2010)
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
NYHET INNEN PROSTATAKREFTBEHANDLINGEN
INNHOLD
Firmagon® – en ny GnRHblokker (antagonist) ved avansert hormonavhengig prostatakreft
FIR/017/08/2010
C
Firmagon «Ferring Pharmaceuticals A/S» GnRH-antagonist.
ATC-nr.: L02B X02
T PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 80 mg: Vedlikeholdsdose, 1 sett inneh.: I) Hetteglass: Degarelixacetat 80 mg, mannitol (E 421). II) Hetteglass: Vann til injeksjonsvæsker 6 ml. T PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 120 mg: Startdose, 1 sett inneh.: I) Hetteglass: Degarelixacetat 120 mg, mannitol (E 421). II) Hetteglass: Vann til injeksjonsvæsker 6 ml. Indikasjoner: Avansert hormonavhengig prostatakreft. Dosering: Voksne menn: Startdose: 240 mg settes abdominalt som 2 s.c. injeksjoner à 120 mg. Injeksjonsstedet bør varieres. Vedlikeholdsdose: 80 mg settes abdominalt som 1 s.c. injeksjon. 1. vedlikeholdsdose bør gis 1 måned etter startdosen. Må rekonstitueres før administrering. Terapeutisk effekt bør monitoreres ved kliniske parametre og serum-PSA. Suppresjon av testosteron inntreffer umiddelbart (96% har testosteronnivå tilsvarende medisinsk kastrasjon etter 3 dager; 100% etter 1 måned). Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Forsiktighetsregler: Nytte-/risikoforholdet må vurderes nøye ved tidligere korrigert QT-intervall over 450 msekunder, ved risikofaktorer for «torsades de pointes» i anamnesen eller ved samtidig bruk av andre legemidler som kan forlenge QT-intervallet. Monitorering av leverfunksjonen ved kjent eller mistenkt leversykdom anbefales. Bruk ved alvorlig svekket nyrefunksjon er ikke undersøkt; forsiktighet må utvises. Bruk ved alvorlig ubehandlet astma, anafylaktiske reaksjoner, alvorlig urticaria eller angioødem i anamnesen er ikke undersøkt. Det kan forventes at langvarig testosteronsuppresjon vil påvirke bentettheten. Effekt på insulin- eller glukosenivåer er ikke undersøkt, og hyppigere monitorering av blodglukose kan være påkrevd ved diabetes. Interaksjoner: Formelle interaksjonsstudier er ikke utført. Samtidig behandling med legemidler som er kjent for å forlenge QTC-intervallet, eller legemidler som kan indusere «torsades de pointes» (f.eks. klasse IA eller III antiarytmika, metadon, cisaprid, moksi floksacin, antipsykotika) bør vurderes nøye. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Hetetokter, uønskede hendelser på injeksjonsstedet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Anemi, vektøkning, insomni, svimmelhet, hodepine, diaré, kvalme, økte levertransaminaser, hyperhidrose inkl. nattesvette, utslett, muskelskjelettsmerter og -ubehag, gynekomasti, testikulær atrofi, erektil dysfunksjon, frysninger, feber, «fatigue», influensalignende sykdom. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100):
Overfølsomhet, hyperglykemi/diabetes mellitus, økt kolesterol, vektreduksjon, nedsatt appetitt, endret blodkalsium, depresjon, nedsatt libido, mental svekkelse, hypoestesi, sløret syn, hjertearytmier inkl. atrieflimmer, hjertebank, QT-forlengelse, hypertensjon, vasovagal reaksjon inkl. hypotensjon, dyspné, forstoppelse, oppkast, magesmerter, abdominalt ubehag, munntørrhet, økt bilirubin, økte alkaliske fosfataser, urticaria, hudnoduler, alopesi, pruritus, erytem, osteoporose/osteopeni, artralgi, muskelsvakhet, muskelkramper, hevelse/stivhet i ledd, pollakisuri, miksjonstrang, dysuri, nokturi, svekket nyrefunksjon, inkontinens, testikulære smerter, smerter i brystene, bekkensmerter, genital irritasjon, ejakulasjonssvikt, malaise, perifert ødem. Febril nøytropeni, myokardinfarkt og kongestiv hjertesvikt er rapportert hos enkeltpasienter. Overdosering/Forgiftning: Ingen erfaring. Egenskaper: Klassifisering: Gonadotropinfrisettende hormonantagonist. Virkningsmekanisme: Injisert væske danner en gel hvorfra det frisettes degarelix kontinuerlig over 1 måned. Degarelix bindes kompetitivt og reversibelt til GnRH-reseptorer i hypofysen og reduserer raskt frigjøring av LH og FSH med påfølgende redusert sekresjon av testosteron fra testiklene. Induserer ingen LH-økning med påfølgende testosteronøkning/ tumorstimulering og potensiell oppblussing av symptomer ved oppstart av behandling. Absorpsjon: Etter s.c. injeksjon av startdosen (240 mg, konsentrasjon 40 mg/ml) er AUC0-28 dager 635 dag × ng/ml, Cmax 66,0 ng/ml, Tmax 40 timer. Cmax og biotilgjengelighet avtar med økende dosekonsentrasjon, mens t1/2 øker. Proteinbinding: Ca. 90% til plasmaproteiner. Fordeling: Distribusjonsvolum hos friske eldre menn er ca. 1 liter/kg. Halveringstid: Elimineres bifasisk med median terminal t1/2 på ca. 43 dager for startdosen og ca. 28 dager for vedlikeholdsdosen. Metabolisme: Undergår vanlig peptiddegradering via hepatobiliært system. Ingen signifikante metabolitter detektert i plasma etter s.c. injeksjon. Utskillelse: Primært som peptidfragmenter i feces. Ca. 20-30% utskilles uforandret via nyrene, hvilket indikerer at ca. 70-80% utskilles via hepatobiliært system. Pakninger og priser pr. mai 2010: 80 mg: 1 sett (hettegl.) kr 1438,90. 120 mg: 2 sett (hettegl.) kr 2578,20. Refusjon: Refusjonsberettiget bruk: Behandling av nydiagnostiserte voksne mannlige pasienter med avansert hormonavhengig prostatakreft i M1-stadiet hvor kirurgisk kastrasjon er uønsket eller ikke kan gjennomføres. Refusjonskode: ICPC: Y77 Ondartet svulst prostata (9). ICD: C61 Ondartet svulst i blærehalskjertel (9). Vilkår: 9 Behandlingen skal være instituert i sykehus, sykehuspoliklinikk eller av spesialist i vedkommende disiplin. For fullstendig preparatomtale (SPC), se www.legemiddelverket.no.
Forord Innhold Programoversikt Universitetskurs Møter og symposium Årsmøter, generalforsamlinger Til møteledere og foredragsholdere Utstillinger Frie foredrag Plastikkirurgi Urologi Gastroentrologi Karkirurgi Thoraxkirurgi Mamma- og endokrin kirurgi Traumatologi Maxillofascial kirurgi Abstrakt Forfatterregister
Program side 1 53 65 - 12 13 - 16 17 - 46 47 - 60 61 - 66 67 - 72 73 75 80 88 101 104 108 111 112 115
-
79 87 100 103 107 110 111 113
Abstrakt nr.
1 36 87 166 187 210 227 234
-
35 86 165 186 209 226 233 247
53
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
NYHET INNEN PROSTATAKREFTBEHANDLINGEN
INNHOLD
Firmagon® – en ny GnRHblokker (antagonist) ved avansert hormonavhengig prostatakreft
FIR/017/08/2010
C
Firmagon «Ferring Pharmaceuticals A/S» GnRH-antagonist.
ATC-nr.: L02B X02
T PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 80 mg: Vedlikeholdsdose, 1 sett inneh.: I) Hetteglass: Degarelixacetat 80 mg, mannitol (E 421). II) Hetteglass: Vann til injeksjonsvæsker 6 ml. T PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 120 mg: Startdose, 1 sett inneh.: I) Hetteglass: Degarelixacetat 120 mg, mannitol (E 421). II) Hetteglass: Vann til injeksjonsvæsker 6 ml. Indikasjoner: Avansert hormonavhengig prostatakreft. Dosering: Voksne menn: Startdose: 240 mg settes abdominalt som 2 s.c. injeksjoner à 120 mg. Injeksjonsstedet bør varieres. Vedlikeholdsdose: 80 mg settes abdominalt som 1 s.c. injeksjon. 1. vedlikeholdsdose bør gis 1 måned etter startdosen. Må rekonstitueres før administrering. Terapeutisk effekt bør monitoreres ved kliniske parametre og serum-PSA. Suppresjon av testosteron inntreffer umiddelbart (96% har testosteronnivå tilsvarende medisinsk kastrasjon etter 3 dager; 100% etter 1 måned). Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Forsiktighetsregler: Nytte-/risikoforholdet må vurderes nøye ved tidligere korrigert QT-intervall over 450 msekunder, ved risikofaktorer for «torsades de pointes» i anamnesen eller ved samtidig bruk av andre legemidler som kan forlenge QT-intervallet. Monitorering av leverfunksjonen ved kjent eller mistenkt leversykdom anbefales. Bruk ved alvorlig svekket nyrefunksjon er ikke undersøkt; forsiktighet må utvises. Bruk ved alvorlig ubehandlet astma, anafylaktiske reaksjoner, alvorlig urticaria eller angioødem i anamnesen er ikke undersøkt. Det kan forventes at langvarig testosteronsuppresjon vil påvirke bentettheten. Effekt på insulin- eller glukosenivåer er ikke undersøkt, og hyppigere monitorering av blodglukose kan være påkrevd ved diabetes. Interaksjoner: Formelle interaksjonsstudier er ikke utført. Samtidig behandling med legemidler som er kjent for å forlenge QTC-intervallet, eller legemidler som kan indusere «torsades de pointes» (f.eks. klasse IA eller III antiarytmika, metadon, cisaprid, moksi floksacin, antipsykotika) bør vurderes nøye. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Hetetokter, uønskede hendelser på injeksjonsstedet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Anemi, vektøkning, insomni, svimmelhet, hodepine, diaré, kvalme, økte levertransaminaser, hyperhidrose inkl. nattesvette, utslett, muskelskjelettsmerter og -ubehag, gynekomasti, testikulær atrofi, erektil dysfunksjon, frysninger, feber, «fatigue», influensalignende sykdom. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100):
Overfølsomhet, hyperglykemi/diabetes mellitus, økt kolesterol, vektreduksjon, nedsatt appetitt, endret blodkalsium, depresjon, nedsatt libido, mental svekkelse, hypoestesi, sløret syn, hjertearytmier inkl. atrieflimmer, hjertebank, QT-forlengelse, hypertensjon, vasovagal reaksjon inkl. hypotensjon, dyspné, forstoppelse, oppkast, magesmerter, abdominalt ubehag, munntørrhet, økt bilirubin, økte alkaliske fosfataser, urticaria, hudnoduler, alopesi, pruritus, erytem, osteoporose/osteopeni, artralgi, muskelsvakhet, muskelkramper, hevelse/stivhet i ledd, pollakisuri, miksjonstrang, dysuri, nokturi, svekket nyrefunksjon, inkontinens, testikulære smerter, smerter i brystene, bekkensmerter, genital irritasjon, ejakulasjonssvikt, malaise, perifert ødem. Febril nøytropeni, myokardinfarkt og kongestiv hjertesvikt er rapportert hos enkeltpasienter. Overdosering/Forgiftning: Ingen erfaring. Egenskaper: Klassifisering: Gonadotropinfrisettende hormonantagonist. Virkningsmekanisme: Injisert væske danner en gel hvorfra det frisettes degarelix kontinuerlig over 1 måned. Degarelix bindes kompetitivt og reversibelt til GnRH-reseptorer i hypofysen og reduserer raskt frigjøring av LH og FSH med påfølgende redusert sekresjon av testosteron fra testiklene. Induserer ingen LH-økning med påfølgende testosteronøkning/ tumorstimulering og potensiell oppblussing av symptomer ved oppstart av behandling. Absorpsjon: Etter s.c. injeksjon av startdosen (240 mg, konsentrasjon 40 mg/ml) er AUC0-28 dager 635 dag × ng/ml, Cmax 66,0 ng/ml, Tmax 40 timer. Cmax og biotilgjengelighet avtar med økende dosekonsentrasjon, mens t1/2 øker. Proteinbinding: Ca. 90% til plasmaproteiner. Fordeling: Distribusjonsvolum hos friske eldre menn er ca. 1 liter/kg. Halveringstid: Elimineres bifasisk med median terminal t1/2 på ca. 43 dager for startdosen og ca. 28 dager for vedlikeholdsdosen. Metabolisme: Undergår vanlig peptiddegradering via hepatobiliært system. Ingen signifikante metabolitter detektert i plasma etter s.c. injeksjon. Utskillelse: Primært som peptidfragmenter i feces. Ca. 20-30% utskilles uforandret via nyrene, hvilket indikerer at ca. 70-80% utskilles via hepatobiliært system. Pakninger og priser pr. mai 2010: 80 mg: 1 sett (hettegl.) kr 1438,90. 120 mg: 2 sett (hettegl.) kr 2578,20. Refusjon: Refusjonsberettiget bruk: Behandling av nydiagnostiserte voksne mannlige pasienter med avansert hormonavhengig prostatakreft i M1-stadiet hvor kirurgisk kastrasjon er uønsket eller ikke kan gjennomføres. Refusjonskode: ICPC: Y77 Ondartet svulst prostata (9). ICD: C61 Ondartet svulst i blærehalskjertel (9). Vilkår: 9 Behandlingen skal være instituert i sykehus, sykehuspoliklinikk eller av spesialist i vedkommende disiplin. For fullstendig preparatomtale (SPC), se www.legemiddelverket.no.
Forord Innhold Programoversikt Universitetskurs Møter og symposium Årsmøter, generalforsamlinger Til møteledere og foredragsholdere Utstillinger Frie foredrag Plastikkirurgi Urologi Gastroentrologi Karkirurgi Thoraxkirurgi Mamma- og endokrin kirurgi Traumatologi Maxillofascial kirurgi Abstrakt Forfatterregister
Program side 1 53 65 - 12 13 - 16 17 - 46 47 - 60 61 - 66 67 - 72 73 75 80 88 101 104 108 111 112 115
-
79 87 100 103 107 110 111 113
Abstrakt nr.
1 36 87 166 187 210 227 234
-
35 86 165 186 209 226 233 247
53
65 Lunch
12:30
Kaffe
Generell kir. Traumatologi
16:30
16:00
15:30
15:00
14:30
14:00
13:30
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
Komplikasjoner v/ adipositaskirurgi
12:00
Traumesymposium
Thoracolap. Forumâ&#x20AC;&#x2122;
11:30
13:00
Symposium:
11:00
Mamma- og endokrinkirurgi
Traumesymposium
10:30
Lunch
Abdominale tilganger
Kaffe
10:00
Kaffe
Thoracolap. Forumâ&#x20AC;&#x2122;
AUDI B
09:30
SAGA C
Symposium:
Traume - Frie foredrag
SAGA AB
09:00
08:30
08:00
kl.
PROGRAMOVERSIKT Gastroenterologi
Kar - kurs
Kaffe
Kar - kurs
Lunch
Kar - kurs
Kaffe
Kar - kurs
NOBEL
Tirsdag 26. oktober 2010
Urologi
BERGMANN
Plastikkirurgi
VAAGE
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
65 Lunch
12:30
Kaffe
Generell kir. Traumatologi
16:30
16:00
15:30
15:00
14:30
14:00
13:30
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
Komplikasjoner v/ adipositaskirurgi
12:00
Traumesymposium
Thoracolap. Forumâ&#x20AC;&#x2122;
11:30
13:00
Symposium:
11:00
Mamma- og endokrinkirurgi
Traumesymposium
10:30
Lunch
Abdominale tilganger
Kaffe
10:00
Kaffe
Thoracolap. Forumâ&#x20AC;&#x2122;
AUDI B
09:30
SAGA C
Symposium:
Traume - Frie foredrag
SAGA AB
09:00
08:30
08:00
kl.
PROGRAMOVERSIKT Gastroenterologi
Kar - kurs
Kaffe
Kar - kurs
Lunch
Kar - kurs
Kaffe
Kar - kurs
NOBEL
Tirsdag 26. oktober 2010
Urologi
BERGMANN
Plastikkirurgi
VAAGE
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
Gastro - ff Colon / rektum
08:00 08:30
Laparoskopisk
Bekkenbunn Kaffe Gastro - ff Bekkenbunn Kaffe NGKF - GF
14:00 14:30 15:00 15:30 16:00 16:30
Generell kir. Traumatologi
18:30
18:00
17:30
NKF-GF
Mamma- og endokrinkirurgi
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
Plastikkir. GF
16:30 17:00
Urologi GF
Kaffe
16:00
Gastro - barn ff
15:00
Barn, ca renis
Urologi ff
Kaffe
Plastikkir. ff
Kaffe
CARMENAstudien
Symposium:
Lunsj
Urolithiasis
15:30
Kaffe Kaffe
14:30
Lever / Ventrikkel
13:30
Plastikkir. ff
Lunsj
14:00
Gastro - ff
Lunsj 13:00
12:30
12:00
11:30
11:00
Obesitas
10:30
Plastikkir. ff
Gastro - ff
10:00
Urologi ff
Kaffe
Kaffe
09:30
Urologi ff
AUDI B
Ca. prostats Kaffe
Plastikkir. ff
SAGA C
Fremtidig org. HSØ
KARKIR. DEBATT
Kaffe
Kar - kurs
publisering
Medisinsk
Lunch
Kar ff
Kaffe
NORKAR
NOBEL
Gastroenterologi
Thorax GF
Kaffe
Kar GF
Lunsj
Kar ff
Kaffe
Kar ff
NOBEL
Torsdag 28. oktober 2010
Urolithiasis
Symposium:
Lunsj
09:00
Pankreas
Gastro - ff
08:00 08:30
SAGA AB
kl.
18:00
17:30
17:00
Gastro - ff
13:30
ventralbrokkskirurgi
Ca. prostats
Lunsj
12:30 13:00
Urologi ff
12:00
Ca. prostats
Urologi ff
AUDI B
Kaffe
CRC / Brokk
11:00
SAGA C
11:30
Kaffe Gastro - ff
10:00 10:30
09:30
09:00
SAGA AB
kl.
Onsdag 27. oktober 2010
Kaffe
Mamma/Endokrin ff
Symp: Thyroideakirurgi
VAAGE
VAAGE
Kaffe
Urologi
NBKF - GF
Lunsj
Plastikkirurgi
Mamma/Endokrin GF
Mamma/Endokrin ff
Kaffe
v/ca. mamma
Symp:Axille kir.
Lunsj
Fagmøte-Kasustikker Mamma/Endokrin ff
Barnekirurgi:
BERGMANN
BERGMANN
NB: Middag kl. 20.00
Gastro - ff Colon / rektum
08:00 08:30
Laparoskopisk
Bekkenbunn Kaffe Gastro - ff Bekkenbunn Kaffe NGKF - GF
14:00 14:30 15:00 15:30 16:00 16:30
Generell kir. Traumatologi
18:30
18:00
17:30
NKF-GF
Mamma- og endokrinkirurgi
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
Plastikkir. GF
16:30 17:00
Urologi GF
Kaffe
16:00
Gastro - barn ff
15:00
Barn, ca renis
Urologi ff
Kaffe
Plastikkir. ff
Kaffe
CARMENAstudien
Symposium:
Lunsj
Urolithiasis
15:30
Kaffe Kaffe
14:30
Lever / Ventrikkel
13:30
Plastikkir. ff
Lunsj
14:00
Gastro - ff
Lunsj 13:00
12:30
12:00
11:30
11:00
Obesitas
10:30
Plastikkir. ff
Gastro - ff
10:00
Urologi ff
Kaffe
Kaffe
09:30
Urologi ff
AUDI B
Ca. prostats Kaffe
Plastikkir. ff
SAGA C
Fremtidig org. HSØ
KARKIR. DEBATT
Kaffe
Kar - kurs
publisering
Medisinsk
Lunch
Kar ff
Kaffe
NORKAR
NOBEL
Gastroenterologi
Thorax GF
Kaffe
Kar GF
Lunsj
Kar ff
Kaffe
Kar ff
NOBEL
Torsdag 28. oktober 2010
Urolithiasis
Symposium:
Lunsj
09:00
Pankreas
Gastro - ff
08:00 08:30
SAGA AB
kl.
18:00
17:30
17:00
Gastro - ff
13:30
ventralbrokkskirurgi
Ca. prostats
Lunsj
12:30 13:00
Urologi ff
12:00
Ca. prostats
Urologi ff
AUDI B
Kaffe
CRC / Brokk
11:00
SAGA C
11:30
Kaffe Gastro - ff
10:00 10:30
09:30
09:00
SAGA AB
kl.
Onsdag 27. oktober 2010
Kaffe
Mamma/Endokrin ff
Symp: Thyroideakirurgi
VAAGE
VAAGE
Kaffe
Urologi
NBKF - GF
Lunsj
Plastikkirurgi
Mamma/Endokrin GF
Mamma/Endokrin ff
Kaffe
v/ca. mamma
Symp:Axille kir.
Lunsj
Fagmøte-Kasustikker Mamma/Endokrin ff
Barnekirurgi:
BERGMANN
BERGMANN
NB: Middag kl. 20.00
Urologi
Gastroenterologi
Symposium:
Hjertekir.
Thorax ff
14:00
Mamma- og endokrinkirurgi Generell kir. Traumatologi
16:00
15:30
15:00
14:30
13:00
12:30
12:00
Lunsj
Gastro Symp f.s.
Lunsj
Symposium fs
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
Prisutdeling
13:30
Lunsj
Lunsj 11:30
Urologi ff
Urologi ff 11:00
10:30
)HZLY[ Wr NVKRQLU[ WYLWHYH[VT[HSL
barnekirurgi i urinveiene
Minimal invasiv Thorax ff
Kaffe
Kaffe
Kaffe
Gastro Symp f.s.
10:00
Kaffe
Urologi ff
Ca. prostats rekonstruksjon Pankreatitt 09:30
BrystAlvorlig akutt 09:00
Symposium
08:00
Symposium fs
Thorax ff
BERGMANN SAGA AB kl.
* 5L_P\T (Z[YHALULJH® :`YLW\TWLOLTTLY ZHS[Z`YLZLRYLZQVUZOLTTLUKL TPKKLS (;* UY ! ( ) * ,5;,96;()3,;;,9 TN VN TN! /]LY LU[LYV[HISL[[ PUULO ! ,ZVTLWYHaVSTHNULZP\T[YPO`KYH[ TN YLZW TN [PSZ] LZVTLWYHaVS TN YLZW TN ZHRRHYVZL OQLSWLZ[VMMLY -HYNLZ[VMMLY! 1LYUVRZPK , [P[HUKPVRZPK , 7<3=,9 ;03 05-<:165: 051,2:165:= :2, VWWS¥ZUPUN TN! /]LY[ OL[[LNSHZZ PUULO ! ,ZVTLWYHaVSUH[YP\T TN [PSZ] LZVTLWYHaVS TN KPUH[YP\TLKL[H[KPO`KYH[ TN UH[YP\TO`KYVRZPK ,5;,96.9(5<3(; ;03 402:;<9 Z\ZWLUZQVU TN! /]LY KVZLWVZL PUULO ! ,ZVTLWYHaVSTHNULZP\T [YPO`KYH[ [PSZ] LZVTLWYHaVS TN Z\RYVZL NS\RVZL OQLSWLZ[VMMLY 0UKPRHZQVULY! ,U[LYV[HISL[[LY! .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! 9LÅ\RZ¥ZVMHNP[[ 7YVM`SHRZL TV[ YLZPKP] OVZ WHZPLU[LY TLK [PSOLSL[ YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT 0 RVTIPUHZQVU TLK HU[PIHR[LYPLSSL YLNPTLY MVY LYHKPRLYPUN H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP! )LOHUKSPUN H] LSSLY WYVM`SHR[PZR TV[ YLZPKP] H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP HZZVZPLY[ \SJ\Z 7HZPLU[LY ZVT [YLUNLY RVU[PU\LYSPN 5:(0+ ILOHUKSPUN ;PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[ ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY =LKSPRLOVSK H] MVYLI`NNPUN H] THNL YL IS¥KUPUN LSSLY K\VKLUHSZrY L[[LY PUP[PHS ILOHUKSPUN TLK 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL )LOHUKSPUN H] AVSSPUNLY ,SSPZVUZ Z`UKYVT 0UM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWS¥ZUPUN! :VT HU[PZLRYL[VYPZR ILOHUKSPUN UrY VYHS ILOHUKSPUN PRRL LY LNUL[! ;PS WHZPLU[LY TLK NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT TLK ¥ZVMHNP[[ VN LSSLY HS]VYSPNL Z`TW[VTLY Wr YLÅ\RZ -VY [PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY -VYOPUKYPUN H] YL IS¥KUPUN OVZ WHZPLU[LY L[[LY [LYHWL\[PZR LUKVZRVWP MVY HR\[[ IS¥KLUKL THNL LSSLY K\VKLUHSZrY ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! 7YPT¤Y[ PUKPZLY[ [PS ILOHUKSPUN H] .,9+ OVZ IHYU ¶ rY .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] LUKVZRVWPZR ]LYPÄZLY[ LYVZP] YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT 2HU VNZr ILU`[[LZ [PS WHZPLU[LY ZVT OHY WYVISLTLY TLK r Z]LSNL VWWS¥Z[ 5L_P\T LU[LYV[HISL[[LY -VY IY\R H] PUKPRHZQVULY [PS IHYU % rY ZL 5L_P\T LU[LYV[HISL[[LY +VZLYPUN! ,U[LYV[HISL[[LY! =VRZUL VN \UNKVT MYH rY! .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] ¥ZVMHNP[[! TN NHUN KHNSPN P \RLY )LOHUKSPUN P `[[LYSPNLYL \RLY HUILMHSLZ [PS WHZPLU[LY ZVT PRRL LY Z`TW[VTMYPL LSSLY KLY ¥ZVMHNP[[ PRRL LY [PSOLSL[ 7YVM`SHR[PZR ILOHUKSPUN H] WHZPLU[LY TLK [PSOLSL[ ¥ZVMHNP[[! TN NHUN KHNSPN :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! TN NHUN KHNSPN [PS WHZPLU[LY \[LU
Gastro Symp
6XQJ --< %DUNXQ $ .XLSHUV (- 0|VVQHU - -HQVHQ '0 6WXDUW 5 /DX -< $KOERP + .LOKDPQ - /LQG 7 ,QWUDYHQRXV HVRPHSUD]ROH IRU SUHYHQWLRQ RI UHFXUUHQW SHSWLF XOFHU EOHHGLQJ $QQDOV RI ,QWHUQDO 0HGLFLQH
SAGA C
08:30
)RU IXOOVWHQGLJ LQGLNDVMRQ VH JRGNMHQW SUHSDUDWRPWDOH
NOBEL
1H[LXP YHG EO¡GHQGH PDJHVnU 5HGXVHUHU HIIHNWLYW UH EO¡GQLQJ ) UUH GDJHU Sn V\NHKXV SJD UH EO¡GQLQJ 5HGXVHUHU EHKRY IRU HQGRVNRSLVN UH EHKDQGOLQJ RJ EORGWUDQVIXVMRQ
AUDI B
) 567( 2* )25(/ 3,* (1(67( 33, *2'.-(17 )25 %(+$1'/,1* $9 $.877 %/ '(1'( 0$*(6c5
Fredag 29. oktober 2010
1< ,1',.$6-21
Barnekirurgi-symp:
VAAGE
Plastikkirurgi
¥ZVMHNP[[ +LYZVT Z`TW[VTRVU[YVSS PRRL VWWUrZ L[[LY \RLY I¥Y WHZPLU[LU \UKLYZ¥RLZ `[[LYSPNLYL :`TW[VTRVU[YVSS RHU ]LKSPRLOVSKLZ ]LK IY\R H] TN NHUN KHNSPN /VZ ]VRZUL RHU TN NHUN KHNSPN NPZ ]LK ILOV] -VY WHZPLU[LY Wr 5:(0+ ILOHUKSPUN TLK YPZPRV MVY r \[]PRSL ]LU[YPRRLS LSSLY K\VKLUHSZrY HUILMHSLZ PRRL ]LK ILOV] ILOHUKSPUN MVY r VWWUr Z`TW[VTRVU[YVSS =VRZUL! /LSPJVIHJ[LY W`SVYP LYHKPRLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK HU[PIPV[PRH ]LK \SJ\ZZ`RKVT! )LOHUKSPUN H] K\VKLUHSZrY ZVT ZR`SKLZ /LSPJVIHJ[LY W`SVYP VN ZVT WYVM`SHRZL MVY r OPUKYL NQLU[H[[ \SJ\ZZ`RKVT MVYrYZHRL[ H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP! ,ZVTLWYHaVS TN HTVRZPJPSSPU N VN RSHYP[YVT`JPU TN HSSL NHUNLY KHNSPN P KHNLY 7HZPLU[LY ZVT [YLUNLY RVU[PU\LYSPN 5:(0+ ILOHUKSPUN! ;PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY! 5VYTHSKVZLU LY TN NHUN KHNSPN P ¶ \RLY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY! TN NHUN KHNSPN =LKSPRLOVSK H] MVYLI`NNPUN H] THNL YL IS¥KUPUN LSSLY K\VKLUHSZrY L[[LY PUP[PHS ILOHUKSPUN TLK 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL! TN NHUN KHNSPN P \RLY L[[LY PUP[PHS P ] MVYLI`NNPUN H] YL IS¥KUPUN L[[LY THNL VN K\VKLUHSZrY AVSSPUNLY ,SSPZVUZ Z`UKYVT! (UILMHS[ PUP[PHS KVZL LY TN NHUNLY KHNSPN +VZLU I¥Y KLYL[[LY Q\Z[LYLZ PUKP]PK\LS[ VN ILOHUKSPUNLU I¥Y MVY[ZL[[L Zr SLUNL KL[ LY RSPUPZR PUKPZLY[ +L ÅLZ[L WHZPLU[LY RHU VWWYL[[OVSKL Z`RKVTZRVU[YVSS TLK KVZLY TLSSVT ¶ TN LZVTLWYHaVS KHNSPN +VZLY % TN KHNSPN I¥Y MVYKLSLZ Wr KHNSPNL KVZLY :]LSNLZ OLSL ZHTTLU TLK ]¤ZRL 0UUOVSKL[ P LU[LYV[HISL[[LU WLSSL[LUL Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ -VY WHZPLU[LY ZVT OHY WYVISLTLY TLK r Z]LSNL RHU [HISL[[LUL VNZr S¥ZLZ P L[ ñ NSHZZ ]HUU PRRL R\SSZ`YL[ +L[ ZRHS PRRL IY\RLZ HUKYL ]¤ZRLY KH LU[LYVKYHZQLLU RHU VWWS¥ZLZ 9¥Y [PS [HISL[[LU S¥ZLZ VN KYPRR ISHUKPUNLU TLK WLSSL[Z \TPKKLSIHY[ LSSLY PUULU TPU\[[LY :R`SS KLYL[[LY NSHZZL[ TLK ]HUU VN KYPRR 2HU VNZr HKTPUPZ[YLYLZ ]PH UHZVNHZ[YPZR ZVUKL +L[ LY ]PR[PN r [LZ[L H[ ZWY¥`[LU VN ZVUKLU ZVT ]LSNLZ WHZZLY [PS ZSPR IY\R 0UM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWS¥ZUPUN! 7HZPLU[LY ZVT PRRL RHU ILU`[[L VYHS ILOHUKSPUN RHU ILOHUKSLZ WHYLU[LYHS[ TLK ¶ TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY TLK YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ I¥Y ILOHUKSLZ TLK TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY ZVT ILOHUKSLZ Z`TW[VTH[PZR MVY YLÅ\RZZ`RKVT NPZ TN NHUN KHNSPN -VY [PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY LY UVYTHSKVZLU TN NHUN KHNSPN -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY LY TN KHNSPN 5VYTHS[ ILU`[[LZ P ] ILOHUKSPUN P LU RVY[ WLYPVKL VN VYHS ILOHUKSPUN PUUSLKLZ Zr ZUHY[ ZVT T\SPN ,[[LY [LYHWL\[PZR LUKVZRVWP MVY HR\[[ IS¥KLUKL THNL LSSLY K\VKLUHSZrY NPZ TN ZVT LU IVS\ZPUM\ZQVU P S¥WL[ H] TPU\[[LY +LYL[[LY NPZ RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU TLK TN [PTL P KHNLY [PTLY +LU WHYLU[LYHSL ILOHUKSPUNZWLYPVKLU ZRHS L[[LYM¥SNLZ H] WLYVYHS Z`YLZ\WWYLZQVUZILOHUKSPUN 0UQLRZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUQLRZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr TPUZ[ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUQLRZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr JH TPU\[[LY ,] \IY\R[ VWWS¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ 0UM\ZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUM\ZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUM\ZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN IVS\ZKVZL! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWS¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr TPU\[[LY TN [PTL KVZLYPUN! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWS¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr [PTLY IHZLY[ Wr LU PUM\ZQVUZYH[L Wr TN [PTL ,] \IY\R[ VWWS¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU )Y\R PRRL R\SSZ`YL[ ]HUU 9¥Y [PS NYHU\SH[L[ LY MVYKLS[ P ]HUUL[ VN SH PUUOVSKL[ Z[r UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9¥Y PNQLU VN KYPRR PUULU TPU\[[LY .YHU\SH[L[ Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ :R`SS TLK TS ]HUU MVY r Mr TLK HS[ NYHU\SH[L[ -VY WHZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR LSSLY THNLZVUKL! :L (UKYL VWWS`ZUPUNLY )HYU ¶ rY TLK RYVWWZ]LR[ RN! .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] LUKVZRVWPZR ]LYPÄZLY[ LYVZP] YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[! =LR[ ¶# RN! TN NHUN KHNSPN P \RLY =LR[ RN! TN LSSLY TN NHUN KHNSPN P \RLY :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! TN NHUN KHNSPN P VWW[PS \RLY +VZLY % TN RN KHN LY PRRL \UKLYZ¥R[ )HYU # rY LSSLY # RN! :RHS PRRL ILU`[[LZ WNH THUNSLUKL KH[H 5LKZH[[ U`YLM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN ]LK ULKZH[[ U`YLM\URZQVU -VYZPR[PNOL[ Tr \[]PZLZ ]LK HS]VYSPN U`YLZ]PR[ WNH ILNYLUZL[ LYMHYPUN 5LKZH[[ SL]LYM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN ]LK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU =LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU I¥Y LU THRZ KVZL TN NHUN KHNSPN PRRL V]LYZRYPKLZ -VY IHYU ¶ rY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU I¥Y LU THRZ KVZL TN PRRL V]LYZRYPKLZ )S¥KLUKL ZrY! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN OVZ WHZPLU[LY TLK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU -VY WHZPLU[LY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU NPZ LU PUP[PHS IVS\ZKVZL Wr TN 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL TLUZ KL[ RHU ]¤YL [PSZ[YLRRLSPN TLK LU L[[LYM¥SNLUKL KVZL Wr TN [PTL RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P [PTLY ,SKYL! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN 2VU[YHPUKPRHZQVULY! 2QLU[ V]LYM¥SZVTOL[ MVY LZVTLWYHaVS Z\IZ[P[\LY[L ILUaPTPKHaVSWYLWHYH[LY LSSLY ¥]YPNL PUUOVSKZZ[VMMLY :RHS PRRL IY\RLZ ZHT[PKPN TLK ULSÄUH]PY -VYZPR[PNOL[ZYLNSLY! =LK Z`TW[VTLY ZVT ZPNUPÄRHU[ \]LU[L[ ]LR[[HW Z[HKPNL IYLRUPUNLY Z]LSNLWYVISLTLY OLTH[LTLZPZ LSSLY TLSLUH VN UrY \SJ\Z TPZ[LURLZ LSSLY LY Wr]PZ[ ZRHS THSPNUP[L[ \[LS\RRLZ KH WYLWHYH[L[ RHU THZRLYL Z`TW[VTLUL VN MVYZPURL KPHNUVZLU 7HZPLU[LY Wr SHUN[PKZILOHUKSPUN ZWLZPLS[ KL ZVT LY ILOHUKSL[ P TLY LUU rY I¥Y RVU[YVSSLYLZ YLNLSTLZZPN 3HUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ OVZ ]VRZUL VN \UNKVT % rY 7HZPLU[LY ZVT [HY WYLWHYH[L[ ]LK ILOV] I¥Y RVU[HR[L SLNL O]PZ Z`TW[VTLUL LUKYLY RHYHR[LY =LK ILOV] ILOHUKSPUN LY PRRL \UKLYZ¥R[ OVZ IHYU VN HUILMHSLZ KLYMVY PRRL [PS KLUUL WHZPLU[NY\WWLU =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS [PS ILOHUKSPUN ]LK ILOV] I¥Y PTWSPRHZQVULY MVY PU[LYHRZQVULY TLK HUKYL SLNLTPKSLY MVYrYZHRL[ H] Å\R[\HZQVULY P WSHZTHRVUZLU[YHZQVULY ]\YKLYLZ =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY LYHKPRLYPUN H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP I¥Y T\SPNL PU[LYHRZQVULY TLK HSSL RVTWVULU[LUL P [YPWWLS[LYHWPLU ]\YKLYLZ 2SHYP[YVT`JPU LY LU WV[LU[ OLTTLY H] *@7 ( VN KLYMVY I¥Y RVU[YHPUKPRHZQVULY VN PU[LYHRZQVULY MVY RSHYP[YVT`JPU ]\YKLYLZ UrY [YPWWLS[LYHWP IY\RLZ [PS WHZPLU[LY ZVT ZHT[PKPN [HY HUKYL SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 ( ZVT M LRZ JPZHWYPK 7YLWHYH[L[ I¥Y PRRL IY\RLZ ]LK ZQLSKUL HY]LSPNL WYVISLTLY TLK MY\R[VZLPU[VSLYHUZL NS\RVZL NHSHR[VZLTHSHIZVYWZQVU LSSLY Z\RYVZL PZVTHS[HZLPUZ\MÄZPLUZ )LOHUKSPUN RHU M¥YL [PS LU SP[LU ¥R[ YPZPRV MVY THNL [HYTPUMLRZQVULY TLK M LRZ :HSTVULSSH VN *HTW`SVIHJ[LY :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS VN H[HaHUH]PY HUILMHSLZ PRRL +LYZVT KL[ ]\YKLYLZ H[ RVTIPUHZQVU H] H[HaHUH]PY VN WYV[VUW\TWLOLTTLY PRRL RHU \UUNrZ HUILMHSLZ U¥`L RSPUPZR TVUP[VYLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK LU ¥RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN TN YP[VUH]PY +VZLU LZVTLWYHaVS TN ZRHS PRRL V]LYZRYPKLZ 0U[LYHRZQVULY! 3LNLTPKSLY TLK W/ H]OLUNPN HIZVYWZQVU! (IZVYWZQVU H] LURLS[L SLNLTPKSLY RHU ¥RLZ LSSLY YLK\ZLYLZ ZVT M¥SNL H] ZLURL[ PU[YHNHZ[YPZR Z\YOL[ (IZVYWZQVU H] RL[VRVUHaVS VN P[YHRVUHaVS RHU YLK\ZLYLZ +L[ LY YHWWVY[LY[ H[ VTLWYHaVS PU[LYHNLYLY TLK LURLS[L WYV[LHZLOLTTLYL -VY H[HaHUH]PY VN ULSÄUH]PY LY KL[ YHWWVY[LY[ ULKZH[[L ZLY\TUP]rLY UrY KL LY NP[[ ZHTTLU TLK VTLWYHaVS :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] VTLWYHaVS TN NHUN KHNSPN VN H[HaHUH]PY TN YP[VUH]PY TN YLZ\S[LY[L P IL[`KLSPN YLK\RZQVU P H[HaHUH]PYLRZWVULYPUN JH ZLURUPUN P (<* *TH_ VN *TPU RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN RVTWLUZLY[L PRRL MVY Wr]PYRUPUNLU VTLWYHaVS OHY Wr H[HaHUH]PYLRZWVULYPUNLU ,ZVTLWYHaVS ZRHS PRRL NPZ ZHT[PKPN TLK H[HaHUH]PY =LK ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 * ZVT M LRZ KPHaLWHT JP[HSVWYHT PTPWYHTPU RSVTPWYHTPU MLU`[VPU L[J RHU KLYTLK WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] KPZZL ¥RL VN LU KVZLYLK\RZQVU RHU ]¤YL U¥K]LUKPN +L[[L I¥Y ]\YKLYLZ ZWLZPLS[ ]LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY IY\R ]LK ILOV] +L[ LY YHWWVY[LY[ PZVSLY[L [PSMLSSLY H] RSPUPZRL YLSL]HU[ MVYO¥`L[ 059 ]LK ZHT[PKPN ^HYMHYPUILOHUKSPUN +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL ]LK PUP[PLYPUN VN ZLWVULYPUN H] ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK ^HYMHYPU VN LZVTLWYHaVS :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN KPHaLWHT YLZ\S[LY[L P YLK\RZQVU P \[ZRPSSLSZL H] KPHaLWHT :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN MLU`[VPU YLZ\S[LY[L P ¥RUPUN P WSHZTHUP]rLUL H] MLU`[VPU OVZ LWPSLW[PRLYL +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] MLU`[VPU ]LK Z[HY[ LSSLY H]ZS\[UPUN H] LZVTLWYHaVSILOHUKSPUN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN JPZHWYPK YLZ\S[LY[L P ¥RUPUN H] WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* VN LU MVYSLUNLSZL H] OHS]LYPUNZ[PKLU [ñ TLU PUNLU ZPNUPÄRHU[ ¥RUPUN P THRZPTHS[ WSHZTHUP]r P JPZHWYPK +L[ \IL[`KLSPN MVYSLUNLKL 8; PU[LY]HSSL[ ZVT ISL VIZLY]LY[ L[[LY HKTPUPZ[YLYPUN H] JPZHWYPK HSLUL ISL PRRL `[[LYSPNLYL MVYSLUNL[ UrY JPZHWYPK ISL NP[[ P RVTIPUHZQVU TLK LZVTLWYHaVS ,MMLR[LU H] LZVTLWYHaVS Wr SLNLTPKSLY TL[HIVSPZLY[ H] *@7 * RHU ]¤YL [`KLSPNLYL ]LK P ] O¥`KVZLILOHUKSPUN TN TN [PTL VN WHZPLU[LUL I¥Y KLYMVY VIZLY]LYLZ U¥`L TO[ IP]PYRUPUNLY P S¥WL[ H] LU KHNLYZ WLYPVKL :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN *@7 ( PUOPIP[VYLU RSHYP[YVT`JPU YLZ\S[LY[L P LU MVYKVISPUN H] (<* MVY LZVTLWYHaVS TLU KVZLQ\Z[LYPUN H] LZVTLWYHaVS LY PRRL U¥K]LUKPN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN LU RVTIPULY[ *@7 * VN *@7 ( OLTTLY RHU M¥YL [PS MVYKVISPUN H] LZVTLWYHaVSLRZWVULYPUNLU *@7 * VN *@7 ( OLTTLYLU ]VYPRVUHaVS ¥RLY (<* MVY VTLWYHaVS TLK TLU KVZLQ\Z[LYPUN LY UVYTHS[ PRRL U¥K]LUKPN +VZLQ\Z[LYPUN I¥Y PTPKSLY[PK ]\YKLYLZ ]LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU VN KLYZVT SHUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ .YH]PKP[L[ (TTPUN! 6]LYNHUN P WSHJLU[H! +L[ ÄUULZ ILNYLUZLKL RSPUPZRL KH[H MVY IY\R H] LZVTLWYHaVS ]LK NYH]PKP[L[ ,WPKLTPVSVNPZRL KH[H MYH L[ Z[¥YYL HU[HSS NYH]PKP[L[LY LRZWVULY[ MVY YHJLTH[L[ VTLWYHaVS PUKPRLYLY PUNLU THSMVYTHZQVULY LSSLY M¥[V[VRZPZRL LMMLR[LY +`YLZ[\KPLY PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY Wr LTIY`V M¥[HS \[]PRSPUN +`YLZ[\KPLY TLK KLU YHJLTPZRL ISHUKPUNLU PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY ]LK NYH]PKP[L[ M¥KZLS LSSLY WVZ[UH[HS \[]PRSPUN -VYZPR[PNOL[ I¥Y \[]PZLZ ]LK MVYZRYP]UPUN [PS NYH]PKL 6]LYNHUN P TVYZTLSR! <RQLU[ +L[ LY PRRL \[M¥Y[ Z[\KPLY Wr HTTLUKL 7YLWHYH[L[ I¥Y KLYMVY PRRL IY\RLZ \UKLY HTTPUN )P]PYRUPUNLY! 0UNLU H] IP]PYRUPUNLUL LY KVZLYLSH[LY[L /`WWPNL % ! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4HNLZTLY[LY KPHYt ÅH[\SLUZ R]HSTL IYLRUPUNLY MVYZ[VWWLSZL /\K! 9LHRZQVULY Wr HKTPUPZ[YLYPUNZZ[LKL[ ]LK P ] ILOHUKSPUN ]YPNL! /VKLWPUL 4PUKYL O`WWPNL! ,UKVRYPUL! 7LYPMLY[ ¥KLT .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4\UU[¥YYOL[ /\K! +LYTH[P[[ RS¥L \[ZSL[[ \Y[PJHYPH 3L]LY! RUPUN P SL]LYLUa`TLY :LU[YHSULY]LZ`Z[LTL[! :]PTTLSOL[ WHYLZ[LZP ZVTUVSLUZ ]LY[PNV Z¥]US¥ZOL[ :QLSKUL # ! )SVK! 3L\RVWLUP [YVTIVJ`[VWLUP ,UKVRYPUL! /`WVUH[YLTP .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! :[VTH[P[[ NHZ[YVPU[LZ[PUHS JHUKPKH /\K! (SVWLZP MV[VZLUZP[P]P[L[ 3L]LY! /LWH[P[[ TLK LSSLY \[LU N\SZV[[ 3\M[]LPLY! )YVURVZWHZTL 4\ZRLS ZRQLSL[[Z`Z[LTL[! (Y[YHSNP T`HSNP 5L]YVSVNPZRL! :THRZMVYZ[`YYLSZLY 7Z`RPZRL! (NP[HZQVU MVY]PYYPUN KLWYLZQVU ]YPNL! 6]LYM¥SZVTOL[ZYLHRZQVULY M LRZ MLILY HUNPV¥KLT HUHM`SHR[PZR YLHRZQVU ZQVRR 4HSHPZL ¥R[ Z]L[[PUN \RSHY[ Z`U :]¤Y[ ZQLSKUL [PSMLSSLY H] :[L]LUZ 1VOUZVUZ Z`UKYVT LY`[OLTH T\S[PMVYTL [VRZPZR LWPKLYTHS ULRYVS`ZL ;,5 HNYHU\SVJ`[VZL WHUJ`[VWLUP N`ULRVTHZ[P LUJLMHSVWH[P ]LK LRZPZ[LYLUKL HS]VYSPN SL]LYZ`RKVT SL]LYZ]PR[ T\ZRLSZ]HROL[ HNNYLZQVU OHSS\ZPUHZQVULY PU[LYZ[P[PLSS ULMYP[[ 0ZVSLY[L [PSMLSSLY H] PYYL]LYZPILS ]PZ\LSS Z]LRRLSZL LY YHWWVY[LY[ OVZ RYP[PZR Z`RL WHZPLU[LY ZVT LY ILOHUKSL[ TLK VTLWYHaVS YHJLTH[ P ] PUQLRZQVU ZWLZPLS[ ]LK O¥`L KVZLY 6]LYKVZLYPUN -VYNPM[UPUN! +L[ MVYLSPNNLY Z]¤Y[ ILNYLUZL[ LYMHYPUN TLK V]LYKVZLYPUN :`TW[VTLY ]LK PUU[HR H] TN VYHS[! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL Z]HROL[ZM¥SLSZL 6YHS LURLS[KVZL Wr TN VN P ] KVZLY Wr TN P S¥WL[ H] [PTLY NH PUNLU ZWLZPLSSL IPLMMLR[LY (U[PKV[ LY PRRL RQLU[ ,ZVTLWYHaVS OHY O¥` WYV[LPUIPUKPUN UVL ZVT ]HUZRLSPNNQ¥Y KPHS`ZL )LOHUKSPUN H] V]LYKVZL I¥Y ]¤YL Z`TW[VTH[PZR :L .PM[PUMVYTHZQVULUZ HUILMHSPUNLY ( ) * ,NLUZRHWLY! 2SHZZPÄZLYPUN! ,ZVTLWYHaVS LY : PZVTLYLU H] VTLWYHaVS VN OLTTLY ZLRYLZQVU H] ZHS[Z`YL P THNLZLRRLU ]LK ZWLZPÄRR OLTTPUN H] Z`YLW\TWLU P WHYPL[HSJLSSLU =PYRUPUNZTLRHUPZTL! ,ZVTLWYHaVS LY LU Z]HR IHZL ZVT RVUZLU[YLYLZ VN VTKHUULZ [PS HR[P] MVYT P KL[ Z\YL TPSQ¥L[ P WHYPL[HSJLSSLU KLY KLU OLTTLY / 2 (;7HZLU Z`YLW\TWLU VN OLTTLY IrKL IHZHSZLRYLZQVU VN Z[PT\SLY[ Z`YLWYVK\RZQVU 0UUZL[[LUKL LMMLR[ H] VYHS KVZLYPUN P S¥WL[ H] [PTL =LK NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN LZVTLWYHaVS NHUN KHNSPN P KHNLY YLK\ZLYLZ KLU THRZPTHSL WLU[HNHZ[YPUZ[PT\SLY[L Z`YLZLRYLZQVU TLK TrS[ ¶ [PTLY L[[LY KVZLYPUN KHN ,[[LY KHNLY VYHS KVZLYPUN ]LKSPRLOVSKLZ LU PU[YHNHZ[YPZR W/ % P NQLUUVTZUP[[ JH ¶ [PTLY P LU [PTLYZ WLYPVKL OVZ WHZPLU[LY TLK Z`TW[VTH[PZR NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT ,MMLR[LU LY SPR \H]OLUNPN H] VT LZVTLWYHaVS NPZ VYHS[ LSSLY P ] (UKLS WHZPLU[LY ZVT ]LKSPRLOVSK[ W/ % P TPUZ[ VN [PTLY ]HY YLZW VN MVY LZVTLWYHaVS TN ;PSZ] HUKLS MVY LZVTLWYHaVS TN ]HY VN ,MMLR[LU Wr Z`YLZLRYLZQVULU LY YLSH[LY[ [PS HYLHSL[ \UKLY WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* H] LZVTLWYHaVS ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN VN TN LZVTLWYHaVS ]HY [V[HS LRZWVULYPUN (<* VN [PK [PS VWWUrKK THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU ;TH_ P ¶ rYPUNLY [PSZ]HYLUKL ZVT MVY ]VRZUL ]LK ILNNL KVZLY ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK LZVTLWYHaVS TN ]HY (<* NHUZRL SPR PUULUMVY HSKLYZNY\WWLU ¶ rY VN [PSZ]HYLUKL LRZWVULYPUNLU ]LK LZVTLWYHaVS TN OVZ \UNKVT VN ]VRZUL .QLU[H[[ KVZLYPUN H] LZVTWLYHaVS TN NH O¥`LYL (<* P ¶ rYPUNLY ZHTTLUSPNUL[ TLK ZHTTL KVZL OVZ \UNKVT VN ]VRZUL =LK ILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY ¥RLY ZLY\TNHZ[YPU ZVT M¥SNL H] YLK\ZLY[ Z`YLZLRYLZQVU R[ HU[HSS ,*3 JLSSLY ZVT T\SPN RHU HZZVZPLYLZ TLK ¥R[ ZLY\TNHZ[YPUUP]rLY LY VIZLY]LY[ OVZ UVLU WHZPLU[LY ]LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK VYHS[ LZVTLWYHaVS =LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY LY KL[ YHWWVY[LY[ LU UVL ¥R[ MVYLRVTZ[ H] NSHUKLSJ`Z[LY P THNLZLRRLU +PZZL LUKYPUNLUL LY LU M`ZPVSVNPZR M¥SNL H] \[[HS[ Z`YLZLRYLZQVUZOLTTPUN LY NVKHY[LKL VN Z`ULZ YL]LYZPISL (IZVYWZQVU! 9HZR[ 4HRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU P S¥WL[ H] ¶ [PTLY (IZVS\[[ IPV[PSNQLUNLSPNOL[ LY L[[LY LURLS[KVZL Wr TN VN ¥RLY [PS ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN NHUN WY K¥NU ;PSZ]HYLUKL ]LYKPLY MVY LZVTLWYHaVS TN LY OO] VN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU LY JH TPRYVTVS SP[LY L[[LY NQLU[H[[L P ] KVZLY LZVTLWYHaVS TN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU L[[LY [PSZ] VYHSL KVZLY LY JH TPRYVTVS SP[LY ,U OHY ZL[[ LU TPUKYL ¥RUPUN JH P [V[HS LRZWVULYPUN ]LK P ] HKTPUPZ[LYPUN ZHTTLUSPNUL[ TLK VYHS KVZLYPUN +PZ[YPI\ZQVUZ]VS\T! *H SP[LY RN 7YV[LPUIPUKPUN! /HS]LYPUNZ[PK! *H [PTLY ;V[HS WSHZTHJSLHYHUJL! *H SP[LY [PTL L[[LY LUNHUNZKVZL VN JH SP[LY [PTL L[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN 4L[HIVSPZTL! 4L[HIVSPZLYLZ M\SSZ[LUKPN ]PH J`[VRYVT 7 *@7 4L[HIVSPZLYLZ OV]LKZHRLSPN ]PH *@7 * VN *@7 ( (<* ¥RLY ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN RUPUNLU P (<* LY KVZLH]OLUNPN VN PRRL SPUL¤Y +L[ LY LU KVZLSPUL¤Y ¥RUPUN P (<* L[[LY P ] HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS ZVT LU TPU\[[LYZ PUM\ZQVU TN TN LSSLY TN L[[LYM\SN[ H] LU RVU[PU\LYSPN PUM\ZQVU TN [PTL LSSLY TN [PTL P [PTLY <[ZRPSSLSZL! 0UNLU [LUKLUZ [PS HRR\T\SLYPUN *H \[ZRPSSLZ ZVT PUHR[P]L TL[HIVSP[[LY P \YPULU YLZ[LU P MLJLZ # LZVTLWYHaVS NQLUÄUULZ P \YPU 6WWIL]HYPUN VN OVSKIHYOL[! 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWS¥ZUPUN! 6WWIL]HYLZ P VYPNPUHSLTIHSSHZQLU MVY r ILZR`[[L TV[ S`Z 2HU VWWIL]HYLZ \[LUMVY `[[LYRHY[VUNLU P UVYTHS[ PUULUK¥YZS`Z P PUU[PS [PTLY -LYKPNISHUKL[ VWWS¥ZUPUN I¥Y IY\RLZ \TPKKLSIHY[ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! )Y\RLZ PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN (UKYL VWWS`ZUPUNLY! )SHUKIHYOL[! :RHS R\U ISHUKLZ TLK UH[YP\TRSVYPKVWWS¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ;PSILYLKUPUN! 0UQLRZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWS¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWS¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R 0UM\ZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWS¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWS¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! 7HZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR ZVUKL LSSLY THNLZVUKL! TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P TS ]HUU TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P TS ]HUU 9¥Y Y\UK[ 3H PUUOVSKL[ Z[r P UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9¥Y PNQLU ;YLRR VWW Z\ZWLUZQVULU P LU ZWY¥`[L 0UQPZLY NQLUUVT THNLZVUKLU -YLUJO ZPaL LSSLY Z[¥YYL PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN -`SS ZWY¥`[LU Wr U`[[ TLK TS VN TS ]HUU ]LK KVZL Wr OO] TN VN TN 9PZ[ VN PUQPZLY L] NQLU]¤YLUKL PUUOVSK ]PH THNLZVUKLU <IY\R[ Z\ZWLUZQVU RHZZLYLZ 7HRUPUNLY VN WYPZLY WY ! 7HRUPUNLY VN WYPZLY! ,U[LYV[HISL[[LY! TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R IVRZ RY TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R IVRZ RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL! Z[R OL[[LNS RY ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! Z[R KVZLWVZL RY 9LM\ZQVU! ,U[LYV[HISL[[LY! 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÅ\RZ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÅ\RZ 0*7* + .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP ¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ 3HUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS ZRHS WY¥]LZ M¥YZ[ -VYZRYP]UPUN H] HUKYL Z`YLW\TWLOLTTLUKL TPKSLY RHU IHYL PUP[PLYLZ UrY TPUZ[ L[[ H] M¥SNLUKL ]PSRrY LY VWWM`S[ gYZHRLU ZRHS KVR\TLU[LYLZ P QV\YUHSLU! 6W[PTHSPZLY[ ILOHUKSPUN TLK LU[LU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS LY MVYZ¥R[ P TPUZ[ \RLY \[LU [PSMYLKZZ[PSSLUKL LMMLR[ (UKYL [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY [PSZPLY H[ ]LYRLU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS RHU ILU`[[LZ /VZ WHZPLU[LY TLK SHUN]HYPNL IL[`KLSPNL Z`TW[VTLY TLK LUKVZRVWPZR ]LYPÄZLY[ YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ LSSLY Wr]PZ[ WH[VSVNPZR YLÅ\RZ ]LK [PTLYZ W/ TrSPUN /]PZ LUKVZRVWP LSSLY W/ TrSPUN H] [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY PRRL RHU NQLUUVTM¥YLZ LSSLY KL[ LY Z¤YSPNL MVYOVSK ZVT NQ¥Y [VSRUPUNLU H] \UKLYZ¥RLSZLUL ]HUZRLSPN Tr rYZHRLU QV\YUHSM¥YLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÅ\RZ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÅ\RZ -VY IHYU P HSKLYZNY\WWLU rY 9LM\ZQVUZRVKL! 0*7* + :WPZLY¥YZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP ¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ +PHNUVZLU Tr Z[PSSLZ H] ZWLZPHSPZ[ P IHYULZ`RKVTTLY LSSLY NHZ[YVLU[LYVSVNP 9LM\ZQVU `[LZ R\U [PS IHYU MYH VN TLK rY [PS VN TLK rY
Urologi
Gastroenterologi
Symposium:
Hjertekir.
Thorax ff
14:00
Mamma- og endokrinkirurgi Generell kir. Traumatologi
16:00
15:30
15:00
14:30
13:00
12:30
12:00
Lunsj
Gastro Symp f.s.
Lunsj
Symposium fs
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
Prisutdeling
13:30
Lunsj
Lunsj 11:30
Urologi ff
Urologi ff 11:00
10:30
)HZLY[ Wr NVKRQLU[ WYLWHYH[VT[HSL
barnekirurgi i urinveiene
Minimal invasiv Thorax ff
Kaffe
Kaffe
Kaffe
Gastro Symp f.s.
10:00
Kaffe
Urologi ff
Ca. prostats rekonstruksjon Pankreatitt 09:30
BrystAlvorlig akutt 09:00
Symposium
08:00
Symposium fs
Thorax ff
BERGMANN SAGA AB kl.
* 5L_P\T (Z[YHALULJH® :`YLW\TWLOLTTLY ZHS[Z`YLZLRYLZQVUZOLTTLUKL TPKKLS (;* UY ! ( ) * ,5;,96;()3,;;,9 TN VN TN! /]LY LU[LYV[HISL[[ PUULO ! ,ZVTLWYHaVSTHNULZP\T[YPO`KYH[ TN YLZW TN [PSZ] LZVTLWYHaVS TN YLZW TN ZHRRHYVZL OQLSWLZ[VMMLY -HYNLZ[VMMLY! 1LYUVRZPK , [P[HUKPVRZPK , 7<3=,9 ;03 05-<:165: 051,2:165:= :2, VWWS¥ZUPUN TN! /]LY[ OL[[LNSHZZ PUULO ! ,ZVTLWYHaVSUH[YP\T TN [PSZ] LZVTLWYHaVS TN KPUH[YP\TLKL[H[KPO`KYH[ TN UH[YP\TO`KYVRZPK ,5;,96.9(5<3(; ;03 402:;<9 Z\ZWLUZQVU TN! /]LY KVZLWVZL PUULO ! ,ZVTLWYHaVSTHNULZP\T [YPO`KYH[ [PSZ] LZVTLWYHaVS TN Z\RYVZL NS\RVZL OQLSWLZ[VMMLY 0UKPRHZQVULY! ,U[LYV[HISL[[LY! .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! 9LÅ\RZ¥ZVMHNP[[ 7YVM`SHRZL TV[ YLZPKP] OVZ WHZPLU[LY TLK [PSOLSL[ YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT 0 RVTIPUHZQVU TLK HU[PIHR[LYPLSSL YLNPTLY MVY LYHKPRLYPUN H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP! )LOHUKSPUN H] LSSLY WYVM`SHR[PZR TV[ YLZPKP] H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP HZZVZPLY[ \SJ\Z 7HZPLU[LY ZVT [YLUNLY RVU[PU\LYSPN 5:(0+ ILOHUKSPUN ;PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[ ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY =LKSPRLOVSK H] MVYLI`NNPUN H] THNL YL IS¥KUPUN LSSLY K\VKLUHSZrY L[[LY PUP[PHS ILOHUKSPUN TLK 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL )LOHUKSPUN H] AVSSPUNLY ,SSPZVUZ Z`UKYVT 0UM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWS¥ZUPUN! :VT HU[PZLRYL[VYPZR ILOHUKSPUN UrY VYHS ILOHUKSPUN PRRL LY LNUL[! ;PS WHZPLU[LY TLK NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT TLK ¥ZVMHNP[[ VN LSSLY HS]VYSPNL Z`TW[VTLY Wr YLÅ\RZ -VY [PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY -VYOPUKYPUN H] YL IS¥KUPUN OVZ WHZPLU[LY L[[LY [LYHWL\[PZR LUKVZRVWP MVY HR\[[ IS¥KLUKL THNL LSSLY K\VKLUHSZrY ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! 7YPT¤Y[ PUKPZLY[ [PS ILOHUKSPUN H] .,9+ OVZ IHYU ¶ rY .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] LUKVZRVWPZR ]LYPÄZLY[ LYVZP] YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT 2HU VNZr ILU`[[LZ [PS WHZPLU[LY ZVT OHY WYVISLTLY TLK r Z]LSNL VWWS¥Z[ 5L_P\T LU[LYV[HISL[[LY -VY IY\R H] PUKPRHZQVULY [PS IHYU % rY ZL 5L_P\T LU[LYV[HISL[[LY +VZLYPUN! ,U[LYV[HISL[[LY! =VRZUL VN \UNKVT MYH rY! .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] ¥ZVMHNP[[! TN NHUN KHNSPN P \RLY )LOHUKSPUN P `[[LYSPNLYL \RLY HUILMHSLZ [PS WHZPLU[LY ZVT PRRL LY Z`TW[VTMYPL LSSLY KLY ¥ZVMHNP[[ PRRL LY [PSOLSL[ 7YVM`SHR[PZR ILOHUKSPUN H] WHZPLU[LY TLK [PSOLSL[ ¥ZVMHNP[[! TN NHUN KHNSPN :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! TN NHUN KHNSPN [PS WHZPLU[LY \[LU
Gastro Symp
6XQJ --< %DUNXQ $ .XLSHUV (- 0|VVQHU - -HQVHQ '0 6WXDUW 5 /DX -< $KOERP + .LOKDPQ - /LQG 7 ,QWUDYHQRXV HVRPHSUD]ROH IRU SUHYHQWLRQ RI UHFXUUHQW SHSWLF XOFHU EOHHGLQJ $QQDOV RI ,QWHUQDO 0HGLFLQH
SAGA C
08:30
)RU IXOOVWHQGLJ LQGLNDVMRQ VH JRGNMHQW SUHSDUDWRPWDOH
NOBEL
1H[LXP YHG EO¡GHQGH PDJHVnU 5HGXVHUHU HIIHNWLYW UH EO¡GQLQJ ) UUH GDJHU Sn V\NHKXV SJD UH EO¡GQLQJ 5HGXVHUHU EHKRY IRU HQGRVNRSLVN UH EHKDQGOLQJ RJ EORGWUDQVIXVMRQ
AUDI B
) 567( 2* )25(/ 3,* (1(67( 33, *2'.-(17 )25 %(+$1'/,1* $9 $.877 %/ '(1'( 0$*(6c5
Fredag 29. oktober 2010
1< ,1',.$6-21
Barnekirurgi-symp:
VAAGE
Plastikkirurgi
¥ZVMHNP[[ +LYZVT Z`TW[VTRVU[YVSS PRRL VWWUrZ L[[LY \RLY I¥Y WHZPLU[LU \UKLYZ¥RLZ `[[LYSPNLYL :`TW[VTRVU[YVSS RHU ]LKSPRLOVSKLZ ]LK IY\R H] TN NHUN KHNSPN /VZ ]VRZUL RHU TN NHUN KHNSPN NPZ ]LK ILOV] -VY WHZPLU[LY Wr 5:(0+ ILOHUKSPUN TLK YPZPRV MVY r \[]PRSL ]LU[YPRRLS LSSLY K\VKLUHSZrY HUILMHSLZ PRRL ]LK ILOV] ILOHUKSPUN MVY r VWWUr Z`TW[VTRVU[YVSS =VRZUL! /LSPJVIHJ[LY W`SVYP LYHKPRLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK HU[PIPV[PRH ]LK \SJ\ZZ`RKVT! )LOHUKSPUN H] K\VKLUHSZrY ZVT ZR`SKLZ /LSPJVIHJ[LY W`SVYP VN ZVT WYVM`SHRZL MVY r OPUKYL NQLU[H[[ \SJ\ZZ`RKVT MVYrYZHRL[ H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP! ,ZVTLWYHaVS TN HTVRZPJPSSPU N VN RSHYP[YVT`JPU TN HSSL NHUNLY KHNSPN P KHNLY 7HZPLU[LY ZVT [YLUNLY RVU[PU\LYSPN 5:(0+ ILOHUKSPUN! ;PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY! 5VYTHSKVZLU LY TN NHUN KHNSPN P ¶ \RLY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY! TN NHUN KHNSPN =LKSPRLOVSK H] MVYLI`NNPUN H] THNL YL IS¥KUPUN LSSLY K\VKLUHSZrY L[[LY PUP[PHS ILOHUKSPUN TLK 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL! TN NHUN KHNSPN P \RLY L[[LY PUP[PHS P ] MVYLI`NNPUN H] YL IS¥KUPUN L[[LY THNL VN K\VKLUHSZrY AVSSPUNLY ,SSPZVUZ Z`UKYVT! (UILMHS[ PUP[PHS KVZL LY TN NHUNLY KHNSPN +VZLU I¥Y KLYL[[LY Q\Z[LYLZ PUKP]PK\LS[ VN ILOHUKSPUNLU I¥Y MVY[ZL[[L Zr SLUNL KL[ LY RSPUPZR PUKPZLY[ +L ÅLZ[L WHZPLU[LY RHU VWWYL[[OVSKL Z`RKVTZRVU[YVSS TLK KVZLY TLSSVT ¶ TN LZVTLWYHaVS KHNSPN +VZLY % TN KHNSPN I¥Y MVYKLSLZ Wr KHNSPNL KVZLY :]LSNLZ OLSL ZHTTLU TLK ]¤ZRL 0UUOVSKL[ P LU[LYV[HISL[[LU WLSSL[LUL Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ -VY WHZPLU[LY ZVT OHY WYVISLTLY TLK r Z]LSNL RHU [HISL[[LUL VNZr S¥ZLZ P L[ ñ NSHZZ ]HUU PRRL R\SSZ`YL[ +L[ ZRHS PRRL IY\RLZ HUKYL ]¤ZRLY KH LU[LYVKYHZQLLU RHU VWWS¥ZLZ 9¥Y [PS [HISL[[LU S¥ZLZ VN KYPRR ISHUKPUNLU TLK WLSSL[Z \TPKKLSIHY[ LSSLY PUULU TPU\[[LY :R`SS KLYL[[LY NSHZZL[ TLK ]HUU VN KYPRR 2HU VNZr HKTPUPZ[YLYLZ ]PH UHZVNHZ[YPZR ZVUKL +L[ LY ]PR[PN r [LZ[L H[ ZWY¥`[LU VN ZVUKLU ZVT ]LSNLZ WHZZLY [PS ZSPR IY\R 0UM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWS¥ZUPUN! 7HZPLU[LY ZVT PRRL RHU ILU`[[L VYHS ILOHUKSPUN RHU ILOHUKSLZ WHYLU[LYHS[ TLK ¶ TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY TLK YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ I¥Y ILOHUKSLZ TLK TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY ZVT ILOHUKSLZ Z`TW[VTH[PZR MVY YLÅ\RZZ`RKVT NPZ TN NHUN KHNSPN -VY [PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY LY UVYTHSKVZLU TN NHUN KHNSPN -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY LY TN KHNSPN 5VYTHS[ ILU`[[LZ P ] ILOHUKSPUN P LU RVY[ WLYPVKL VN VYHS ILOHUKSPUN PUUSLKLZ Zr ZUHY[ ZVT T\SPN ,[[LY [LYHWL\[PZR LUKVZRVWP MVY HR\[[ IS¥KLUKL THNL LSSLY K\VKLUHSZrY NPZ TN ZVT LU IVS\ZPUM\ZQVU P S¥WL[ H] TPU\[[LY +LYL[[LY NPZ RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU TLK TN [PTL P KHNLY [PTLY +LU WHYLU[LYHSL ILOHUKSPUNZWLYPVKLU ZRHS L[[LYM¥SNLZ H] WLYVYHS Z`YLZ\WWYLZQVUZILOHUKSPUN 0UQLRZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUQLRZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr TPUZ[ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUQLRZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr JH TPU\[[LY ,] \IY\R[ VWWS¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ 0UM\ZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUM\ZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUM\ZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P S¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN IVS\ZKVZL! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWS¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr TPU\[[LY TN [PTL KVZLYPUN! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWS¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr [PTLY IHZLY[ Wr LU PUM\ZQVUZYH[L Wr TN [PTL ,] \IY\R[ VWWS¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU )Y\R PRRL R\SSZ`YL[ ]HUU 9¥Y [PS NYHU\SH[L[ LY MVYKLS[ P ]HUUL[ VN SH PUUOVSKL[ Z[r UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9¥Y PNQLU VN KYPRR PUULU TPU\[[LY .YHU\SH[L[ Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ :R`SS TLK TS ]HUU MVY r Mr TLK HS[ NYHU\SH[L[ -VY WHZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR LSSLY THNLZVUKL! :L (UKYL VWWS`ZUPUNLY )HYU ¶ rY TLK RYVWWZ]LR[ RN! .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] LUKVZRVWPZR ]LYPÄZLY[ LYVZP] YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[! =LR[ ¶# RN! TN NHUN KHNSPN P \RLY =LR[ RN! TN LSSLY TN NHUN KHNSPN P \RLY :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT .,9+ ! TN NHUN KHNSPN P VWW[PS \RLY +VZLY % TN RN KHN LY PRRL \UKLYZ¥R[ )HYU # rY LSSLY # RN! :RHS PRRL ILU`[[LZ WNH THUNSLUKL KH[H 5LKZH[[ U`YLM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN ]LK ULKZH[[ U`YLM\URZQVU -VYZPR[PNOL[ Tr \[]PZLZ ]LK HS]VYSPN U`YLZ]PR[ WNH ILNYLUZL[ LYMHYPUN 5LKZH[[ SL]LYM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN ]LK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU =LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU I¥Y LU THRZ KVZL TN NHUN KHNSPN PRRL V]LYZRYPKLZ -VY IHYU ¶ rY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU I¥Y LU THRZ KVZL TN PRRL V]LYZRYPKLZ )S¥KLUKL ZrY! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN OVZ WHZPLU[LY TLK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU -VY WHZPLU[LY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU NPZ LU PUP[PHS IVS\ZKVZL Wr TN 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL TLUZ KL[ RHU ]¤YL [PSZ[YLRRLSPN TLK LU L[[LYM¥SNLUKL KVZL Wr TN [PTL RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P [PTLY ,SKYL! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL U¥K]LUKPN 2VU[YHPUKPRHZQVULY! 2QLU[ V]LYM¥SZVTOL[ MVY LZVTLWYHaVS Z\IZ[P[\LY[L ILUaPTPKHaVSWYLWHYH[LY LSSLY ¥]YPNL PUUOVSKZZ[VMMLY :RHS PRRL IY\RLZ ZHT[PKPN TLK ULSÄUH]PY -VYZPR[PNOL[ZYLNSLY! =LK Z`TW[VTLY ZVT ZPNUPÄRHU[ \]LU[L[ ]LR[[HW Z[HKPNL IYLRUPUNLY Z]LSNLWYVISLTLY OLTH[LTLZPZ LSSLY TLSLUH VN UrY \SJ\Z TPZ[LURLZ LSSLY LY Wr]PZ[ ZRHS THSPNUP[L[ \[LS\RRLZ KH WYLWHYH[L[ RHU THZRLYL Z`TW[VTLUL VN MVYZPURL KPHNUVZLU 7HZPLU[LY Wr SHUN[PKZILOHUKSPUN ZWLZPLS[ KL ZVT LY ILOHUKSL[ P TLY LUU rY I¥Y RVU[YVSSLYLZ YLNLSTLZZPN 3HUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ OVZ ]VRZUL VN \UNKVT % rY 7HZPLU[LY ZVT [HY WYLWHYH[L[ ]LK ILOV] I¥Y RVU[HR[L SLNL O]PZ Z`TW[VTLUL LUKYLY RHYHR[LY =LK ILOV] ILOHUKSPUN LY PRRL \UKLYZ¥R[ OVZ IHYU VN HUILMHSLZ KLYMVY PRRL [PS KLUUL WHZPLU[NY\WWLU =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS [PS ILOHUKSPUN ]LK ILOV] I¥Y PTWSPRHZQVULY MVY PU[LYHRZQVULY TLK HUKYL SLNLTPKSLY MVYrYZHRL[ H] Å\R[\HZQVULY P WSHZTHRVUZLU[YHZQVULY ]\YKLYLZ =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY LYHKPRLYPUN H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP I¥Y T\SPNL PU[LYHRZQVULY TLK HSSL RVTWVULU[LUL P [YPWWLS[LYHWPLU ]\YKLYLZ 2SHYP[YVT`JPU LY LU WV[LU[ OLTTLY H] *@7 ( VN KLYMVY I¥Y RVU[YHPUKPRHZQVULY VN PU[LYHRZQVULY MVY RSHYP[YVT`JPU ]\YKLYLZ UrY [YPWWLS[LYHWP IY\RLZ [PS WHZPLU[LY ZVT ZHT[PKPN [HY HUKYL SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 ( ZVT M LRZ JPZHWYPK 7YLWHYH[L[ I¥Y PRRL IY\RLZ ]LK ZQLSKUL HY]LSPNL WYVISLTLY TLK MY\R[VZLPU[VSLYHUZL NS\RVZL NHSHR[VZLTHSHIZVYWZQVU LSSLY Z\RYVZL PZVTHS[HZLPUZ\MÄZPLUZ )LOHUKSPUN RHU M¥YL [PS LU SP[LU ¥R[ YPZPRV MVY THNL [HYTPUMLRZQVULY TLK M LRZ :HSTVULSSH VN *HTW`SVIHJ[LY :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS VN H[HaHUH]PY HUILMHSLZ PRRL +LYZVT KL[ ]\YKLYLZ H[ RVTIPUHZQVU H] H[HaHUH]PY VN WYV[VUW\TWLOLTTLY PRRL RHU \UUNrZ HUILMHSLZ U¥`L RSPUPZR TVUP[VYLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK LU ¥RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN TN YP[VUH]PY +VZLU LZVTLWYHaVS TN ZRHS PRRL V]LYZRYPKLZ 0U[LYHRZQVULY! 3LNLTPKSLY TLK W/ H]OLUNPN HIZVYWZQVU! (IZVYWZQVU H] LURLS[L SLNLTPKSLY RHU ¥RLZ LSSLY YLK\ZLYLZ ZVT M¥SNL H] ZLURL[ PU[YHNHZ[YPZR Z\YOL[ (IZVYWZQVU H] RL[VRVUHaVS VN P[YHRVUHaVS RHU YLK\ZLYLZ +L[ LY YHWWVY[LY[ H[ VTLWYHaVS PU[LYHNLYLY TLK LURLS[L WYV[LHZLOLTTLYL -VY H[HaHUH]PY VN ULSÄUH]PY LY KL[ YHWWVY[LY[ ULKZH[[L ZLY\TUP]rLY UrY KL LY NP[[ ZHTTLU TLK VTLWYHaVS :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] VTLWYHaVS TN NHUN KHNSPN VN H[HaHUH]PY TN YP[VUH]PY TN YLZ\S[LY[L P IL[`KLSPN YLK\RZQVU P H[HaHUH]PYLRZWVULYPUN JH ZLURUPUN P (<* *TH_ VN *TPU RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN RVTWLUZLY[L PRRL MVY Wr]PYRUPUNLU VTLWYHaVS OHY Wr H[HaHUH]PYLRZWVULYPUNLU ,ZVTLWYHaVS ZRHS PRRL NPZ ZHT[PKPN TLK H[HaHUH]PY =LK ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 * ZVT M LRZ KPHaLWHT JP[HSVWYHT PTPWYHTPU RSVTPWYHTPU MLU`[VPU L[J RHU KLYTLK WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] KPZZL ¥RL VN LU KVZLYLK\RZQVU RHU ]¤YL U¥K]LUKPN +L[[L I¥Y ]\YKLYLZ ZWLZPLS[ ]LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY IY\R ]LK ILOV] +L[ LY YHWWVY[LY[ PZVSLY[L [PSMLSSLY H] RSPUPZRL YLSL]HU[ MVYO¥`L[ 059 ]LK ZHT[PKPN ^HYMHYPUILOHUKSPUN +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL ]LK PUP[PLYPUN VN ZLWVULYPUN H] ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK ^HYMHYPU VN LZVTLWYHaVS :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN KPHaLWHT YLZ\S[LY[L P YLK\RZQVU P \[ZRPSSLSZL H] KPHaLWHT :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN MLU`[VPU YLZ\S[LY[L P ¥RUPUN P WSHZTHUP]rLUL H] MLU`[VPU OVZ LWPSLW[PRLYL +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] MLU`[VPU ]LK Z[HY[ LSSLY H]ZS\[UPUN H] LZVTLWYHaVSILOHUKSPUN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN JPZHWYPK YLZ\S[LY[L P ¥RUPUN H] WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* VN LU MVYSLUNLSZL H] OHS]LYPUNZ[PKLU [ñ TLU PUNLU ZPNUPÄRHU[ ¥RUPUN P THRZPTHS[ WSHZTHUP]r P JPZHWYPK +L[ \IL[`KLSPN MVYSLUNLKL 8; PU[LY]HSSL[ ZVT ISL VIZLY]LY[ L[[LY HKTPUPZ[YLYPUN H] JPZHWYPK HSLUL ISL PRRL `[[LYSPNLYL MVYSLUNL[ UrY JPZHWYPK ISL NP[[ P RVTIPUHZQVU TLK LZVTLWYHaVS ,MMLR[LU H] LZVTLWYHaVS Wr SLNLTPKSLY TL[HIVSPZLY[ H] *@7 * RHU ]¤YL [`KLSPNLYL ]LK P ] O¥`KVZLILOHUKSPUN TN TN [PTL VN WHZPLU[LUL I¥Y KLYMVY VIZLY]LYLZ U¥`L TO[ IP]PYRUPUNLY P S¥WL[ H] LU KHNLYZ WLYPVKL :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN *@7 ( PUOPIP[VYLU RSHYP[YVT`JPU YLZ\S[LY[L P LU MVYKVISPUN H] (<* MVY LZVTLWYHaVS TLU KVZLQ\Z[LYPUN H] LZVTLWYHaVS LY PRRL U¥K]LUKPN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN LU RVTIPULY[ *@7 * VN *@7 ( OLTTLY RHU M¥YL [PS MVYKVISPUN H] LZVTLWYHaVSLRZWVULYPUNLU *@7 * VN *@7 ( OLTTLYLU ]VYPRVUHaVS ¥RLY (<* MVY VTLWYHaVS TLK TLU KVZLQ\Z[LYPUN LY UVYTHS[ PRRL U¥K]LUKPN +VZLQ\Z[LYPUN I¥Y PTPKSLY[PK ]\YKLYLZ ]LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU VN KLYZVT SHUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ .YH]PKP[L[ (TTPUN! 6]LYNHUN P WSHJLU[H! +L[ ÄUULZ ILNYLUZLKL RSPUPZRL KH[H MVY IY\R H] LZVTLWYHaVS ]LK NYH]PKP[L[ ,WPKLTPVSVNPZRL KH[H MYH L[ Z[¥YYL HU[HSS NYH]PKP[L[LY LRZWVULY[ MVY YHJLTH[L[ VTLWYHaVS PUKPRLYLY PUNLU THSMVYTHZQVULY LSSLY M¥[V[VRZPZRL LMMLR[LY +`YLZ[\KPLY PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY Wr LTIY`V M¥[HS \[]PRSPUN +`YLZ[\KPLY TLK KLU YHJLTPZRL ISHUKPUNLU PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY ]LK NYH]PKP[L[ M¥KZLS LSSLY WVZ[UH[HS \[]PRSPUN -VYZPR[PNOL[ I¥Y \[]PZLZ ]LK MVYZRYP]UPUN [PS NYH]PKL 6]LYNHUN P TVYZTLSR! <RQLU[ +L[ LY PRRL \[M¥Y[ Z[\KPLY Wr HTTLUKL 7YLWHYH[L[ I¥Y KLYMVY PRRL IY\RLZ \UKLY HTTPUN )P]PYRUPUNLY! 0UNLU H] IP]PYRUPUNLUL LY KVZLYLSH[LY[L /`WWPNL % ! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4HNLZTLY[LY KPHYt ÅH[\SLUZ R]HSTL IYLRUPUNLY MVYZ[VWWLSZL /\K! 9LHRZQVULY Wr HKTPUPZ[YLYPUNZZ[LKL[ ]LK P ] ILOHUKSPUN ]YPNL! /VKLWPUL 4PUKYL O`WWPNL! ,UKVRYPUL! 7LYPMLY[ ¥KLT .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4\UU[¥YYOL[ /\K! +LYTH[P[[ RS¥L \[ZSL[[ \Y[PJHYPH 3L]LY! RUPUN P SL]LYLUa`TLY :LU[YHSULY]LZ`Z[LTL[! :]PTTLSOL[ WHYLZ[LZP ZVTUVSLUZ ]LY[PNV Z¥]US¥ZOL[ :QLSKUL # ! )SVK! 3L\RVWLUP [YVTIVJ`[VWLUP ,UKVRYPUL! /`WVUH[YLTP .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! :[VTH[P[[ NHZ[YVPU[LZ[PUHS JHUKPKH /\K! (SVWLZP MV[VZLUZP[P]P[L[ 3L]LY! /LWH[P[[ TLK LSSLY \[LU N\SZV[[ 3\M[]LPLY! )YVURVZWHZTL 4\ZRLS ZRQLSL[[Z`Z[LTL[! (Y[YHSNP T`HSNP 5L]YVSVNPZRL! :THRZMVYZ[`YYLSZLY 7Z`RPZRL! (NP[HZQVU MVY]PYYPUN KLWYLZQVU ]YPNL! 6]LYM¥SZVTOL[ZYLHRZQVULY M LRZ MLILY HUNPV¥KLT HUHM`SHR[PZR YLHRZQVU ZQVRR 4HSHPZL ¥R[ Z]L[[PUN \RSHY[ Z`U :]¤Y[ ZQLSKUL [PSMLSSLY H] :[L]LUZ 1VOUZVUZ Z`UKYVT LY`[OLTH T\S[PMVYTL [VRZPZR LWPKLYTHS ULRYVS`ZL ;,5 HNYHU\SVJ`[VZL WHUJ`[VWLUP N`ULRVTHZ[P LUJLMHSVWH[P ]LK LRZPZ[LYLUKL HS]VYSPN SL]LYZ`RKVT SL]LYZ]PR[ T\ZRLSZ]HROL[ HNNYLZQVU OHSS\ZPUHZQVULY PU[LYZ[P[PLSS ULMYP[[ 0ZVSLY[L [PSMLSSLY H] PYYL]LYZPILS ]PZ\LSS Z]LRRLSZL LY YHWWVY[LY[ OVZ RYP[PZR Z`RL WHZPLU[LY ZVT LY ILOHUKSL[ TLK VTLWYHaVS YHJLTH[ P ] PUQLRZQVU ZWLZPLS[ ]LK O¥`L KVZLY 6]LYKVZLYPUN -VYNPM[UPUN! +L[ MVYLSPNNLY Z]¤Y[ ILNYLUZL[ LYMHYPUN TLK V]LYKVZLYPUN :`TW[VTLY ]LK PUU[HR H] TN VYHS[! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL Z]HROL[ZM¥SLSZL 6YHS LURLS[KVZL Wr TN VN P ] KVZLY Wr TN P S¥WL[ H] [PTLY NH PUNLU ZWLZPLSSL IPLMMLR[LY (U[PKV[ LY PRRL RQLU[ ,ZVTLWYHaVS OHY O¥` WYV[LPUIPUKPUN UVL ZVT ]HUZRLSPNNQ¥Y KPHS`ZL )LOHUKSPUN H] V]LYKVZL I¥Y ]¤YL Z`TW[VTH[PZR :L .PM[PUMVYTHZQVULUZ HUILMHSPUNLY ( ) * ,NLUZRHWLY! 2SHZZPÄZLYPUN! ,ZVTLWYHaVS LY : PZVTLYLU H] VTLWYHaVS VN OLTTLY ZLRYLZQVU H] ZHS[Z`YL P THNLZLRRLU ]LK ZWLZPÄRR OLTTPUN H] Z`YLW\TWLU P WHYPL[HSJLSSLU =PYRUPUNZTLRHUPZTL! ,ZVTLWYHaVS LY LU Z]HR IHZL ZVT RVUZLU[YLYLZ VN VTKHUULZ [PS HR[P] MVYT P KL[ Z\YL TPSQ¥L[ P WHYPL[HSJLSSLU KLY KLU OLTTLY / 2 (;7HZLU Z`YLW\TWLU VN OLTTLY IrKL IHZHSZLRYLZQVU VN Z[PT\SLY[ Z`YLWYVK\RZQVU 0UUZL[[LUKL LMMLR[ H] VYHS KVZLYPUN P S¥WL[ H] [PTL =LK NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN LZVTLWYHaVS NHUN KHNSPN P KHNLY YLK\ZLYLZ KLU THRZPTHSL WLU[HNHZ[YPUZ[PT\SLY[L Z`YLZLRYLZQVU TLK TrS[ ¶ [PTLY L[[LY KVZLYPUN KHN ,[[LY KHNLY VYHS KVZLYPUN ]LKSPRLOVSKLZ LU PU[YHNHZ[YPZR W/ % P NQLUUVTZUP[[ JH ¶ [PTLY P LU [PTLYZ WLYPVKL OVZ WHZPLU[LY TLK Z`TW[VTH[PZR NHZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT ,MMLR[LU LY SPR \H]OLUNPN H] VT LZVTLWYHaVS NPZ VYHS[ LSSLY P ] (UKLS WHZPLU[LY ZVT ]LKSPRLOVSK[ W/ % P TPUZ[ VN [PTLY ]HY YLZW VN MVY LZVTLWYHaVS TN ;PSZ] HUKLS MVY LZVTLWYHaVS TN ]HY VN ,MMLR[LU Wr Z`YLZLRYLZQVULU LY YLSH[LY[ [PS HYLHSL[ \UKLY WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* H] LZVTLWYHaVS ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN VN TN LZVTLWYHaVS ]HY [V[HS LRZWVULYPUN (<* VN [PK [PS VWWUrKK THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU ;TH_ P ¶ rYPUNLY [PSZ]HYLUKL ZVT MVY ]VRZUL ]LK ILNNL KVZLY ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK LZVTLWYHaVS TN ]HY (<* NHUZRL SPR PUULUMVY HSKLYZNY\WWLU ¶ rY VN [PSZ]HYLUKL LRZWVULYPUNLU ]LK LZVTLWYHaVS TN OVZ \UNKVT VN ]VRZUL .QLU[H[[ KVZLYPUN H] LZVTWLYHaVS TN NH O¥`LYL (<* P ¶ rYPUNLY ZHTTLUSPNUL[ TLK ZHTTL KVZL OVZ \UNKVT VN ]VRZUL =LK ILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY ¥RLY ZLY\TNHZ[YPU ZVT M¥SNL H] YLK\ZLY[ Z`YLZLRYLZQVU R[ HU[HSS ,*3 JLSSLY ZVT T\SPN RHU HZZVZPLYLZ TLK ¥R[ ZLY\TNHZ[YPUUP]rLY LY VIZLY]LY[ OVZ UVLU WHZPLU[LY ]LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK VYHS[ LZVTLWYHaVS =LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY LY KL[ YHWWVY[LY[ LU UVL ¥R[ MVYLRVTZ[ H] NSHUKLSJ`Z[LY P THNLZLRRLU +PZZL LUKYPUNLUL LY LU M`ZPVSVNPZR M¥SNL H] \[[HS[ Z`YLZLRYLZQVUZOLTTPUN LY NVKHY[LKL VN Z`ULZ YL]LYZPISL (IZVYWZQVU! 9HZR[ 4HRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU P S¥WL[ H] ¶ [PTLY (IZVS\[[ IPV[PSNQLUNLSPNOL[ LY L[[LY LURLS[KVZL Wr TN VN ¥RLY [PS ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN NHUN WY K¥NU ;PSZ]HYLUKL ]LYKPLY MVY LZVTLWYHaVS TN LY OO] VN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU LY JH TPRYVTVS SP[LY L[[LY NQLU[H[[L P ] KVZLY LZVTLWYHaVS TN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU L[[LY [PSZ] VYHSL KVZLY LY JH TPRYVTVS SP[LY ,U OHY ZL[[ LU TPUKYL ¥RUPUN JH P [V[HS LRZWVULYPUN ]LK P ] HKTPUPZ[LYPUN ZHTTLUSPNUL[ TLK VYHS KVZLYPUN +PZ[YPI\ZQVUZ]VS\T! *H SP[LY RN 7YV[LPUIPUKPUN! /HS]LYPUNZ[PK! *H [PTLY ;V[HS WSHZTHJSLHYHUJL! *H SP[LY [PTL L[[LY LUNHUNZKVZL VN JH SP[LY [PTL L[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN 4L[HIVSPZTL! 4L[HIVSPZLYLZ M\SSZ[LUKPN ]PH J`[VRYVT 7 *@7 4L[HIVSPZLYLZ OV]LKZHRLSPN ]PH *@7 * VN *@7 ( (<* ¥RLY ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN RUPUNLU P (<* LY KVZLH]OLUNPN VN PRRL SPUL¤Y +L[ LY LU KVZLSPUL¤Y ¥RUPUN P (<* L[[LY P ] HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS ZVT LU TPU\[[LYZ PUM\ZQVU TN TN LSSLY TN L[[LYM\SN[ H] LU RVU[PU\LYSPN PUM\ZQVU TN [PTL LSSLY TN [PTL P [PTLY <[ZRPSSLSZL! 0UNLU [LUKLUZ [PS HRR\T\SLYPUN *H \[ZRPSSLZ ZVT PUHR[P]L TL[HIVSP[[LY P \YPULU YLZ[LU P MLJLZ # LZVTLWYHaVS NQLUÄUULZ P \YPU 6WWIL]HYPUN VN OVSKIHYOL[! 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWS¥ZUPUN! 6WWIL]HYLZ P VYPNPUHSLTIHSSHZQLU MVY r ILZR`[[L TV[ S`Z 2HU VWWIL]HYLZ \[LUMVY `[[LYRHY[VUNLU P UVYTHS[ PUULUK¥YZS`Z P PUU[PS [PTLY -LYKPNISHUKL[ VWWS¥ZUPUN I¥Y IY\RLZ \TPKKLSIHY[ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! )Y\RLZ PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN (UKYL VWWS`ZUPUNLY! )SHUKIHYOL[! :RHS R\U ISHUKLZ TLK UH[YP\TRSVYPKVWWS¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ;PSILYLKUPUN! 0UQLRZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWS¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWS¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R 0UM\ZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWS¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWS¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! 7HZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR ZVUKL LSSLY THNLZVUKL! TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P TS ]HUU TN KVZL! ;¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P TS ]HUU 9¥Y Y\UK[ 3H PUUOVSKL[ Z[r P UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9¥Y PNQLU ;YLRR VWW Z\ZWLUZQVULU P LU ZWY¥`[L 0UQPZLY NQLUUVT THNLZVUKLU -YLUJO ZPaL LSSLY Z[¥YYL PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN -`SS ZWY¥`[LU Wr U`[[ TLK TS VN TS ]HUU ]LK KVZL Wr OO] TN VN TN 9PZ[ VN PUQPZLY L] NQLU]¤YLUKL PUUOVSK ]PH THNLZVUKLU <IY\R[ Z\ZWLUZQVU RHZZLYLZ 7HRUPUNLY VN WYPZLY WY ! 7HRUPUNLY VN WYPZLY! ,U[LYV[HISL[[LY! TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R IVRZ RY TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R IVRZ RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL! Z[R OL[[LNS RY ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! Z[R KVZLWVZL RY 9LM\ZQVU! ,U[LYV[HISL[[LY! 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÅ\RZ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÅ\RZ 0*7* + .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP ¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ 3HUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS ZRHS WY¥]LZ M¥YZ[ -VYZRYP]UPUN H] HUKYL Z`YLW\TWLOLTTLUKL TPKSLY RHU IHYL PUP[PLYLZ UrY TPUZ[ L[[ H] M¥SNLUKL ]PSRrY LY VWWM`S[ gYZHRLU ZRHS KVR\TLU[LYLZ P QV\YUHSLU! 6W[PTHSPZLY[ ILOHUKSPUN TLK LU[LU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS LY MVYZ¥R[ P TPUZ[ \RLY \[LU [PSMYLKZZ[PSSLUKL LMMLR[ (UKYL [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY [PSZPLY H[ ]LYRLU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS RHU ILU`[[LZ /VZ WHZPLU[LY TLK SHUN]HYPNL IL[`KLSPNL Z`TW[VTLY TLK LUKVZRVWPZR ]LYPÄZLY[ YLÅ\RZ¥ZVMHNP[[ LSSLY Wr]PZ[ WH[VSVNPZR YLÅ\RZ ]LK [PTLYZ W/ TrSPUN /]PZ LUKVZRVWP LSSLY W/ TrSPUN H] [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY PRRL RHU NQLUUVTM¥YLZ LSSLY KL[ LY Z¤YSPNL MVYOVSK ZVT NQ¥Y [VSRUPUNLU H] \UKLYZ¥RLSZLUL ]HUZRLSPN Tr rYZHRLU QV\YUHSM¥YLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÅ\RZ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÅ\RZ -VY IHYU P HSKLYZNY\WWLU rY 9LM\ZQVUZRVKL! 0*7* + :WPZLY¥YZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YV¥ZVMHNLHS YLÅ\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP ¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ +PHNUVZLU Tr Z[PSSLZ H] ZWLZPHSPZ[ P IHYULZ`RKVTTLY LSSLY NHZ[YVLU[LYVSVNP 9LM\ZQVU `[LZ R\U [PS IHYU MYH VN TLK rY [PS VN TLK rY
Â¥ZVMHNP[[ +LYZVT Z`TW[VTRVU[YVSS PRRL VWWUrZ L[[LY \RLY IÂ¥Y WHZPLU[LU \UKLYZÂ¥RLZ `[[LYSPNLYL :`TW[VTRVU[YVSS RHU ]LKSPRLOVSKLZ ]LK IY\R H] TN NHUN KHNSPN /VZ ]VRZUL RHU TN NHUN KHNSPN NPZ ]LK ILOV] -VY WHZPLU[LY Wr 5:(0+ ILOHUKSPUN TLK YPZPRV MVY r \[]PRSL ]LU[YPRRLS LSSLY K\VKLUHSZrY HUILMHSLZ PRRL ]LK ILOV] ILOHUKSPUN MVY r VWWUr Z`TW[VTRVU[YVSS =VRZUL! /LSPJVIHJ[LY W`SVYP LYHKPRLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK HU[PIPV[PRH ]LK \SJ\ZZ`RKVT! )LOHUKSPUN H] K\VKLUHSZrY ZVT ZR`SKLZ /LSPJVIHJ[LY W`SVYP VN ZVT WYVM`SHRZL MVY r OPUKYL NQLU[H[[ \SJ\ZZ`RKVT MVYrYZHRL[ H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP! ,ZVTLWYHaVS TN HTVRZPJPSSPU N VN RSHYP[YVT`JPU TN HSSL NHUNLY KHNSPN P KHNLY 7HZPLU[LY ZVT [YLUNLY RVU[PU\LYSPN 5:(0+ ILOHUKSPUN! ;PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY! 5VYTHSKVZLU LY TN NHUN KHNSPN P ¶ \RLY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY! TN NHUN KHNSPN =LKSPRLOVSK H] MVYLI`NNPUN H] THNL YL ISÂ¥KUPUN LSSLY K\VKLUHSZrY L[[LY PUP[PHS ILOHUKSPUN TLK 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL! TN NHUN KHNSPN P \RLY L[[LY PUP[PHS P ] MVYLI`NNPUN H] YL ISÂ¥KUPUN L[[LY THNL VN K\VKLUHSZrY AVSSPUNLY ,SSPZVUZ Z`UKYVT! (UILMHS[ PUP[PHS KVZL LY TN NHUNLY KHNSPN +VZLU IÂ¥Y KLYL[[LY Q\Z[LYLZ PUKP]PK\LS[ VN ILOHUKSPUNLU IÂ¥Y MVY[ZL[[L Zr SLUNL KL[ LY RSPUPZR PUKPZLY[ +L Ã&#x2026;LZ[L WHZPLU[LY RHU VWWYL[[OVSKL Z`RKVTZRVU[YVSS TLK KVZLY TLSSVT ¶ TN LZVTLWYHaVS KHNSPN +VZLY % TN KHNSPN IÂ¥Y MVYKLSLZ Wr KHNSPNL KVZLY :]LSNLZ OLSL ZHTTLU TLK ]¤ZRL 0UUOVSKL[ P LU[LYV[HISL[[LU WLSSL[LUL Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ -VY WHZPLU[LY ZVT OHY WYVISLTLY TLK r Z]LSNL RHU [HISL[[LUL VNZr SÂ¥ZLZ P L[ ñ NSHZZ ]HUU PRRL R\SSZ`YL[ +L[ ZRHS PRRL IY\RLZ HUKYL ]¤ZRLY KH LU[LYVKYHZQLLU RHU VWWSÂ¥ZLZ 9Â¥Y [PS [HISL[[LU SÂ¥ZLZ VN KYPRR ISHUKPUNLU TLK WLSSL[Z \TPKKLSIHY[ LSSLY PUULU TPU\[[LY :R`SS KLYL[[LY NSHZZL[ TLK ]HUU VN KYPRR 2HU VNZr HKTPUPZ[YLYLZ ]PH UHZVNHZ[YPZR ZVUKL +L[ LY ]PR[PN r [LZ[L H[ ZWYÂ¥`[LU VN ZVUKLU ZVT ]LSNLZ WHZZLY [PS ZSPR IY\R 0UM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWSÂ¥ZUPUN! 7HZPLU[LY ZVT PRRL RHU ILU`[[L VYHS ILOHUKSPUN RHU ILOHUKSLZ WHYLU[LYHS[ TLK ¶ TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY TLK YLÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ IÂ¥Y ILOHUKSLZ TLK TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY ZVT ILOHUKSLZ Z`TW[VTH[PZR MVY YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT NPZ TN NHUN KHNSPN -VY [PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY LY UVYTHSKVZLU TN NHUN KHNSPN -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY LY TN KHNSPN 5VYTHS[ ILU`[[LZ P ] ILOHUKSPUN P LU RVY[ WLYPVKL VN VYHS ILOHUKSPUN PUUSLKLZ Zr ZUHY[ ZVT T\SPN ,[[LY [LYHWL\[PZR LUKVZRVWP MVY HR\[[ ISÂ¥KLUKL THNL LSSLY K\VKLUHSZrY NPZ TN ZVT LU IVS\ZPUM\ZQVU P SÂ¥WL[ H] TPU\[[LY +LYL[[LY NPZ RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU TLK TN [PTL P KHNLY [PTLY +LU WHYLU[LYHSL ILOHUKSPUNZWLYPVKLU ZRHS L[[LYMÂ¥SNLZ H] WLYVYHS Z`YLZ\WWYLZQVUZILOHUKSPUN 0UQLRZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUQLRZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr TPUZ[ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUQLRZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr JH TPU\[[LY ,] \IY\R[ VWWSÂ¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ 0UM\ZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUM\ZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUM\ZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN IVS\ZKVZL! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWSÂ¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr TPU\[[LY TN [PTL KVZLYPUN! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWSÂ¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr [PTLY IHZLY[ Wr LU PUM\ZQVUZYH[L Wr TN [PTL ,] \IY\R[ VWWSÂ¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU )Y\R PRRL R\SSZ`YL[ ]HUU 9Â¥Y [PS NYHU\SH[L[ LY MVYKLS[ P ]HUUL[ VN SH PUUOVSKL[ Z[r UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9Â¥Y PNQLU VN KYPRR PUULU TPU\[[LY .YHU\SH[L[ Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ :R`SS TLK TS ]HUU MVY r Mr TLK HS[ NYHU\SH[L[ -VY WHZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR LSSLY THNLZVUKL! :L (UKYL VWWS`ZUPUNLY )HYU ¶ rY TLK RYVWWZ]LR[ Â&#x2122; RN! .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] LUKVZRVWPZR ]LYPÃ&#x201E;ZLY[ LYVZP] YLÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[! =LR[ Â&#x2122; ¶# RN! TN NHUN KHNSPN P \RLY =LR[ Â&#x2122; RN! TN LSSLY TN NHUN KHNSPN P \RLY :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT .,9+ ! TN NHUN KHNSPN P VWW[PS \RLY +VZLY % TN RN KHN LY PRRL \UKLYZÂ¥R[ )HYU # rY LSSLY # RN! :RHS PRRL ILU`[[LZ WNH THUNSLUKL KH[H 5LKZH[[ U`YLM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN ]LK ULKZH[[ U`YLM\URZQVU -VYZPR[PNOL[ Tr \[]PZLZ ]LK HS]VYSPN U`YLZ]PR[ WNH ILNYLUZL[ LYMHYPUN 5LKZH[[ SL]LYM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN ]LK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU =LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU IÂ¥Y LU THRZ KVZL TN NHUN KHNSPN PRRL V]LYZRYPKLZ -VY IHYU ¶ rY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU IÂ¥Y LU THRZ KVZL TN PRRL V]LYZRYPKLZ )SÂ¥KLUKL ZrY! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN OVZ WHZPLU[LY TLK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU -VY WHZPLU[LY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU NPZ LU PUP[PHS IVS\ZKVZL Wr TN 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL TLUZ KL[ RHU ]¤YL [PSZ[YLRRLSPN TLK LU L[[LYMÂ¥SNLUKL KVZL Wr TN [PTL RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P [PTLY ,SKYL! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN 2VU[YHPUKPRHZQVULY! 2QLU[ V]LYMÂ¥SZVTOL[ MVY LZVTLWYHaVS Z\IZ[P[\LY[L ILUaPTPKHaVSWYLWHYH[LY LSSLY Â¥]YPNL PUUOVSKZZ[VMMLY :RHS PRRL IY\RLZ ZHT[PKPN TLK ULSÃ&#x201E;UH]PY -VYZPR[PNOL[ZYLNSLY! =LK Z`TW[VTLY ZVT ZPNUPÃ&#x201E;RHU[ \]LU[L[ ]LR[[HW Z[HKPNL IYLRUPUNLY Z]LSNLWYVISLTLY OLTH[LTLZPZ LSSLY TLSLUH VN UrY \SJ\Z TPZ[LURLZ LSSLY LY Wr]PZ[ ZRHS THSPNUP[L[ \[LS\RRLZ KH WYLWHYH[L[ RHU THZRLYL Z`TW[VTLUL VN MVYZPURL KPHNUVZLU 7HZPLU[LY Wr SHUN[PKZILOHUKSPUN ZWLZPLS[ KL ZVT LY ILOHUKSL[ P TLY LUU rY IÂ¥Y RVU[YVSSLYLZ YLNLSTLZZPN 3HUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ OVZ ]VRZUL VN \UNKVT % rY 7HZPLU[LY ZVT [HY WYLWHYH[L[ ]LK ILOV] IÂ¥Y RVU[HR[L SLNL O]PZ Z`TW[VTLUL LUKYLY RHYHR[LY =LK ILOV] ILOHUKSPUN LY PRRL \UKLYZÂ¥R[ OVZ IHYU VN HUILMHSLZ KLYMVY PRRL [PS KLUUL WHZPLU[NY\WWLU =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS [PS ILOHUKSPUN ]LK ILOV] IÂ¥Y PTWSPRHZQVULY MVY PU[LYHRZQVULY TLK HUKYL SLNLTPKSLY MVYrYZHRL[ H] Ã&#x2026;\R[\HZQVULY P WSHZTHRVUZLU[YHZQVULY ]\YKLYLZ =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY LYHKPRLYPUN H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP IÂ¥Y T\SPNL PU[LYHRZQVULY TLK HSSL RVTWVULU[LUL P [YPWWLS[LYHWPLU ]\YKLYLZ 2SHYP[YVT`JPU LY LU WV[LU[ OLTTLY H] *@7 ( VN KLYMVY IÂ¥Y RVU[YHPUKPRHZQVULY VN PU[LYHRZQVULY MVY RSHYP[YVT`JPU ]\YKLYLZ UrY [YPWWLS[LYHWP IY\RLZ [PS WHZPLU[LY ZVT ZHT[PKPN [HY HUKYL SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 ( ZVT M LRZ JPZHWYPK 7YLWHYH[L[ IÂ¥Y PRRL IY\RLZ ]LK ZQLSKUL HY]LSPNL WYVISLTLY TLK MY\R[VZLPU[VSLYHUZL NS\RVZL NHSHR[VZLTHSHIZVYWZQVU LSSLY Z\RYVZL PZVTHS[HZLPUZ\MÃ&#x201E;ZPLUZ )LOHUKSPUN RHU MÂ¥YL [PS LU SP[LU Â¥R[ YPZPRV MVY THNL [HYTPUMLRZQVULY TLK M LRZ :HSTVULSSH VN *HTW`SVIHJ[LY :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS VN H[HaHUH]PY HUILMHSLZ PRRL +LYZVT KL[ ]\YKLYLZ H[ RVTIPUHZQVU H] H[HaHUH]PY VN WYV[VUW\TWLOLTTLY PRRL RHU \UUNrZ HUILMHSLZ UÂ¥`L RSPUPZR TVUP[VYLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK LU Â¥RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN TN YP[VUH]PY +VZLU LZVTLWYHaVS TN ZRHS PRRL V]LYZRYPKLZ 0U[LYHRZQVULY! 3LNLTPKSLY TLK W/ H]OLUNPN HIZVYWZQVU! (IZVYWZQVU H] LURLS[L SLNLTPKSLY RHU Â¥RLZ LSSLY YLK\ZLYLZ ZVT MÂ¥SNL H] ZLURL[ PU[YHNHZ[YPZR Z\YOL[ (IZVYWZQVU H] RL[VRVUHaVS VN P[YHRVUHaVS RHU YLK\ZLYLZ +L[ LY YHWWVY[LY[ H[ VTLWYHaVS PU[LYHNLYLY TLK LURLS[L WYV[LHZLOLTTLYL -VY H[HaHUH]PY VN ULSÃ&#x201E;UH]PY LY KL[ YHWWVY[LY[ ULKZH[[L ZLY\TUP]rLY UrY KL LY NP[[ ZHTTLU TLK VTLWYHaVS :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] VTLWYHaVS TN NHUN KHNSPN VN H[HaHUH]PY TN YP[VUH]PY TN YLZ\S[LY[L P IL[`KLSPN YLK\RZQVU P H[HaHUH]PYLRZWVULYPUN JH ZLURUPUN P (<* *TH_ VN *TPU Â&#x2022;RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN RVTWLUZLY[L PRRL MVY Wr]PYRUPUNLU VTLWYHaVS OHY Wr H[HaHUH]PYLRZWVULYPUNLU ,ZVTLWYHaVS ZRHS PRRL NPZ ZHT[PKPN TLK H[HaHUH]PY =LK ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 * ZVT M LRZ KPHaLWHT JP[HSVWYHT PTPWYHTPU RSVTPWYHTPU MLU`[VPU L[J RHU KLYTLK WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] KPZZL Â¥RL VN LU KVZLYLK\RZQVU RHU ]¤YL UÂ¥K]LUKPN +L[[L IÂ¥Y ]\YKLYLZ ZWLZPLS[ ]LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY IY\R ]LK ILOV] +L[ LY YHWWVY[LY[ PZVSLY[L [PSMLSSLY H] RSPUPZRL YLSL]HU[ MVYOÂ¥`L[ 059 ]LK ZHT[PKPN ^HYMHYPUILOHUKSPUN +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL ]LK PUP[PLYPUN VN ZLWVULYPUN H] ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK ^HYMHYPU VN LZVTLWYHaVS :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN KPHaLWHT YLZ\S[LY[L P YLK\RZQVU P \[ZRPSSLSZL H] KPHaLWHT :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN MLU`[VPU YLZ\S[LY[L P Â¥RUPUN P WSHZTHUP]rLUL H] MLU`[VPU OVZ LWPSLW[PRLYL +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] MLU`[VPU ]LK Z[HY[ LSSLY H]ZS\[UPUN H] LZVTLWYHaVSILOHUKSPUN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN JPZHWYPK YLZ\S[LY[L P Â¥RUPUN H] WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* VN LU MVYSLUNLSZL H] OHS]LYPUNZ[PKLU [ñ TLU PUNLU ZPNUPÃ&#x201E;RHU[ Â¥RUPUN P THRZPTHS[ WSHZTHUP]r P JPZHWYPK +L[ \IL[`KLSPN MVYSLUNLKL 8; PU[LY]HSSL[ ZVT ISL VIZLY]LY[ L[[LY HKTPUPZ[YLYPUN H] JPZHWYPK HSLUL ISL PRRL `[[LYSPNLYL MVYSLUNL[ UrY JPZHWYPK ISL NP[[ P RVTIPUHZQVU TLK LZVTLWYHaVS ,MMLR[LU H] LZVTLWYHaVS Wr SLNLTPKSLY TL[HIVSPZLY[ H] *@7 * RHU ]¤YL [`KLSPNLYL ]LK P ] OÂ¥`KVZLILOHUKSPUN TN TN [PTL VN WHZPLU[LUL IÂ¥Y KLYMVY VIZLY]LYLZ UÂ¥`L TO[ IP]PYRUPUNLY P SÂ¥WL[ H] LU KHNLYZ WLYPVKL :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN *@7 ( PUOPIP[VYLU RSHYP[YVT`JPU YLZ\S[LY[L P LU MVYKVISPUN H] (<* MVY LZVTLWYHaVS TLU KVZLQ\Z[LYPUN H] LZVTLWYHaVS LY PRRL UÂ¥K]LUKPN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN LU RVTIPULY[ *@7 * VN *@7 ( OLTTLY RHU MÂ¥YL [PS MVYKVISPUN H] LZVTLWYHaVSLRZWVULYPUNLU *@7 * VN *@7 ( OLTTLYLU ]VYPRVUHaVS Â¥RLY (<* MVY VTLWYHaVS TLK TLU KVZLQ\Z[LYPUN LY UVYTHS[ PRRL UÂ¥K]LUKPN +VZLQ\Z[LYPUN IÂ¥Y PTPKSLY[PK ]\YKLYLZ ]LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU VN KLYZVT SHUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ .YH]PKP[L[ (TTPUN! 6]LYNHUN P WSHJLU[H! +L[ Ã&#x201E;UULZ ILNYLUZLKL RSPUPZRL KH[H MVY IY\R H] LZVTLWYHaVS ]LK NYH]PKP[L[ ,WPKLTPVSVNPZRL KH[H MYH L[ Z[Â¥YYL HU[HSS NYH]PKP[L[LY LRZWVULY[ MVY YHJLTH[L[ VTLWYHaVS PUKPRLYLY PUNLU THSMVYTHZQVULY LSSLY MÂ¥[V[VRZPZRL LMMLR[LY +`YLZ[\KPLY PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY Wr LTIY`V MÂ¥[HS \[]PRSPUN +`YLZ[\KPLY TLK KLU YHJLTPZRL ISHUKPUNLU PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY ]LK NYH]PKP[L[ MÂ¥KZLS LSSLY WVZ[UH[HS \[]PRSPUN -VYZPR[PNOL[ IÂ¥Y \[]PZLZ ]LK MVYZRYP]UPUN [PS NYH]PKL 6]LYNHUN P TVYZTLSR! <RQLU[ +L[ LY PRRL \[MÂ¥Y[ Z[\KPLY Wr HTTLUKL 7YLWHYH[L[ IÂ¥Y KLYMVY PRRL IY\RLZ \UKLY HTTPUN )P]PYRUPUNLY! 0UNLU H] IP]PYRUPUNLUL LY KVZLYLSH[LY[L /`WWPNL % ! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4HNLZTLY[LY KPHYt Ã&#x2026;H[\SLUZ R]HSTL IYLRUPUNLY MVYZ[VWWLSZL /\K! 9LHRZQVULY Wr HKTPUPZ[YLYPUNZZ[LKL[ ]LK P ] ILOHUKSPUN Â&#x2022;]YPNL! /VKLWPUL 4PUKYL O`WWPNL! ,UKVRYPUL! 7LYPMLY[ Â¥KLT .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4\UU[Â¥YYOL[ /\K! +LYTH[P[[ RSÂ¥L \[ZSL[[ \Y[PJHYPH 3L]LY! Â&#x2022;RUPUN P SL]LYLUa`TLY :LU[YHSULY]LZ`Z[LTL[! :]PTTLSOL[ WHYLZ[LZP ZVTUVSLUZ ]LY[PNV ZÂ¥]USÂ¥ZOL[ :QLSKUL # ! )SVK! 3L\RVWLUP [YVTIVJ`[VWLUP ,UKVRYPUL! /`WVUH[YLTP .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! :[VTH[P[[ NHZ[YVPU[LZ[PUHS JHUKPKH /\K! (SVWLZP MV[VZLUZP[P]P[L[ 3L]LY! /LWH[P[[ TLK LSSLY \[LU N\SZV[[ 3\M[]LPLY! )YVURVZWHZTL 4\ZRLS ZRQLSL[[Z`Z[LTL[! (Y[YHSNP T`HSNP 5L]YVSVNPZRL! :THRZMVYZ[`YYLSZLY 7Z`RPZRL! (NP[HZQVU MVY]PYYPUN KLWYLZQVU Â&#x2022;]YPNL! 6]LYMÂ¥SZVTOL[ZYLHRZQVULY M LRZ MLILY HUNPVÂ¥KLT HUHM`SHR[PZR YLHRZQVU ZQVRR 4HSHPZL Â¥R[ Z]L[[PUN \RSHY[ Z`U :]¤Y[ ZQLSKUL [PSMLSSLY H] :[L]LUZ 1VOUZVUZ Z`UKYVT LY`[OLTH T\S[PMVYTL [VRZPZR LWPKLYTHS ULRYVS`ZL ;,5 HNYHU\SVJ`[VZL WHUJ`[VWLUP N`ULRVTHZ[P LUJLMHSVWH[P ]LK LRZPZ[LYLUKL HS]VYSPN SL]LYZ`RKVT SL]LYZ]PR[ T\ZRLSZ]HROL[ HNNYLZQVU OHSS\ZPUHZQVULY PU[LYZ[P[PLSS ULMYP[[ 0ZVSLY[L [PSMLSSLY H] PYYL]LYZPILS ]PZ\LSS Z]LRRLSZL LY YHWWVY[LY[ OVZ RYP[PZR Z`RL WHZPLU[LY ZVT LY ILOHUKSL[ TLK VTLWYHaVS YHJLTH[ P ] PUQLRZQVU ZWLZPLS[ ]LK OÂ¥`L KVZLY 6]LYKVZLYPUN -VYNPM[UPUN! +L[ MVYLSPNNLY Z]¤Y[ ILNYLUZL[ LYMHYPUN TLK V]LYKVZLYPUN :`TW[VTLY ]LK PUU[HR H] TN VYHS[! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL Z]HROL[ZMÂ¥SLSZL 6YHS LURLS[KVZL Wr TN VN P ] KVZLY Wr TN P SÂ¥WL[ H] [PTLY NH PUNLU ZWLZPLSSL IPLMMLR[LY (U[PKV[ LY PRRL RQLU[ ,ZVTLWYHaVS OHY OÂ¥` WYV[LPUIPUKPUN UVL ZVT ]HUZRLSPNNQÂ¥Y KPHS`ZL )LOHUKSPUN H] V]LYKVZL IÂ¥Y ]¤YL Z`TW[VTH[PZR :L .PM[PUMVYTHZQVULUZ HUILMHSPUNLY ( ) * ,NLUZRHWLY! 2SHZZPÃ&#x201E;ZLYPUN! ,ZVTLWYHaVS LY : PZVTLYLU H] VTLWYHaVS VN OLTTLY ZLRYLZQVU H] ZHS[Z`YL P THNLZLRRLU ]LK ZWLZPÃ&#x201E;RR OLTTPUN H] Z`YLW\TWLU P WHYPL[HSJLSSLU =PYRUPUNZTLRHUPZTL! ,ZVTLWYHaVS LY LU Z]HR IHZL ZVT RVUZLU[YLYLZ VN VTKHUULZ [PS HR[P] MVYT P KL[ Z\YL TPSQÂ¥L[ P WHYPL[HSJLSSLU KLY KLU OLTTLY / 2 (;7HZLU Z`YLW\TWLU VN OLTTLY IrKL IHZHSZLRYLZQVU VN Z[PT\SLY[ Z`YLWYVK\RZQVU 0UUZL[[LUKL LMMLR[ H] VYHS KVZLYPUN P SÂ¥WL[ H] [PTL =LK NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN LZVTLWYHaVS NHUN KHNSPN P KHNLY YLK\ZLYLZ KLU THRZPTHSL WLU[HNHZ[YPUZ[PT\SLY[L Z`YLZLRYLZQVU TLK TrS[ ¶ [PTLY L[[LY KVZLYPUN KHN ,[[LY KHNLY VYHS KVZLYPUN ]LKSPRLOVSKLZ LU PU[YHNHZ[YPZR W/ % P NQLUUVTZUP[[ JH ¶ [PTLY P LU [PTLYZ WLYPVKL OVZ WHZPLU[LY TLK Z`TW[VTH[PZR NHZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT ,MMLR[LU LY SPR \H]OLUNPN H] VT LZVTLWYHaVS NPZ VYHS[ LSSLY P ] (UKLS WHZPLU[LY ZVT ]LKSPRLOVSK[ W/ % P TPUZ[ VN [PTLY ]HY YLZW VN MVY LZVTLWYHaVS TN ;PSZ] HUKLS MVY LZVTLWYHaVS TN ]HY VN ,MMLR[LU Wr Z`YLZLRYLZQVULU LY YLSH[LY[ [PS HYLHSL[ \UKLY WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* H] LZVTLWYHaVS ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN VN TN LZVTLWYHaVS ]HY [V[HS LRZWVULYPUN (<* VN [PK [PS VWWUrKK THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU ;TH_ P ¶ rYPUNLY [PSZ]HYLUKL ZVT MVY ]VRZUL ]LK ILNNL KVZLY ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK LZVTLWYHaVS TN ]HY (<* NHUZRL SPR PUULUMVY HSKLYZNY\WWLU ¶ rY VN [PSZ]HYLUKL LRZWVULYPUNLU ]LK LZVTLWYHaVS TN OVZ \UNKVT VN ]VRZUL .QLU[H[[ KVZLYPUN H] LZVTWLYHaVS TN NH OÂ¥`LYL (<* P ¶ rYPUNLY ZHTTLUSPNUL[ TLK ZHTTL KVZL OVZ \UNKVT VN ]VRZUL =LK ILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY Â¥RLY ZLY\TNHZ[YPU ZVT MÂ¥SNL H] YLK\ZLY[ Z`YLZLRYLZQVU Â&#x2022;R[ HU[HSS ,*3 JLSSLY ZVT T\SPN RHU HZZVZPLYLZ TLK Â¥R[ ZLY\TNHZ[YPUUP]rLY LY VIZLY]LY[ OVZ UVLU WHZPLU[LY ]LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK VYHS[ LZVTLWYHaVS =LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY LY KL[ YHWWVY[LY[ LU UVL Â¥R[ MVYLRVTZ[ H] NSHUKLSJ`Z[LY P THNLZLRRLU +PZZL LUKYPUNLUL LY LU M`ZPVSVNPZR MÂ¥SNL H] \[[HS[ Z`YLZLRYLZQVUZOLTTPUN LY NVKHY[LKL VN Z`ULZ YL]LYZPISL (IZVYWZQVU! 9HZR[ 4HRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU P SÂ¥WL[ H] ¶ [PTLY (IZVS\[[ IPV[PSNQLUNLSPNOL[ LY L[[LY LURLS[KVZL Wr TN VN Â¥RLY [PS ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN NHUN WY KÂ¥NU ;PSZ]HYLUKL ]LYKPLY MVY LZVTLWYHaVS TN LY OO] VN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU LY JH TPRYVTVS SP[LY L[[LY NQLU[H[[L P ] KVZLY LZVTLWYHaVS TN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU L[[LY [PSZ] VYHSL KVZLY LY JH TPRYVTVS SP[LY ,U OHY ZL[[ LU TPUKYL Â¥RUPUN JH P [V[HS LRZWVULYPUN ]LK P ] HKTPUPZ[LYPUN ZHTTLUSPNUL[ TLK VYHS KVZLYPUN +PZ[YPI\ZQVUZ]VS\T! *H SP[LY RN 7YV[LPUIPUKPUN! /HS]LYPUNZ[PK! *H [PTLY ;V[HS WSHZTHJSLHYHUJL! *H SP[LY [PTL L[[LY LUNHUNZKVZL VN JH SP[LY [PTL L[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN 4L[HIVSPZTL! 4L[HIVSPZLYLZ M\SSZ[LUKPN ]PH J`[VRYVT 7 *@7 4L[HIVSPZLYLZ OV]LKZHRLSPN ]PH *@7 * VN *@7 ( (<* Â¥RLY ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN Â&#x2022;RUPUNLU P (<* LY KVZLH]OLUNPN VN PRRL SPUL¤Y +L[ LY LU KVZLSPUL¤Y Â¥RUPUN P (<* L[[LY P ] HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS ZVT LU TPU\[[LYZ PUM\ZQVU TN TN LSSLY TN L[[LYM\SN[ H] LU RVU[PU\LYSPN PUM\ZQVU TN [PTL LSSLY TN [PTL P [PTLY <[ZRPSSLSZL! 0UNLU [LUKLUZ [PS HRR\T\SLYPUN *H \[ZRPSSLZ ZVT PUHR[P]L TL[HIVSP[[LY P \YPULU YLZ[LU P MLJLZ # LZVTLWYHaVS NQLUÃ&#x201E;UULZ P \YPU 6WWIL]HYPUN VN OVSKIHYOL[! 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWSÂ¥ZUPUN! 6WWIL]HYLZ P VYPNPUHSLTIHSSHZQLU MVY r ILZR`[[L TV[ S`Z 2HU VWWIL]HYLZ \[LUMVY `[[LYRHY[VUNLU P UVYTHS[ PUULUKÂ¥YZS`Z P PUU[PS [PTLY -LYKPNISHUKL[ VWWSÂ¥ZUPUN IÂ¥Y IY\RLZ \TPKKLSIHY[ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! )Y\RLZ PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN (UKYL VWWS`ZUPUNLY! )SHUKIHYOL[! :RHS R\U ISHUKLZ TLK UH[YP\TRSVYPKVWWSÂ¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ;PSILYLKUPUN! 0UQLRZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWSÂ¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWSÂ¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R 0UM\ZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWSÂ¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWSÂ¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! 7HZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR ZVUKL LSSLY THNLZVUKL! TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P TS ]HUU TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P TS ]HUU 9Â¥Y Y\UK[ 3H PUUOVSKL[ Z[r P UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9Â¥Y PNQLU ;YLRR VWW Z\ZWLUZQVULU P LU ZWYÂ¥`[L 0UQPZLY NQLUUVT THNLZVUKLU -YLUJO ZPaL LSSLY Z[Â¥YYL PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN -`SS ZWYÂ¥`[LU Wr U`[[ TLK TS VN TS ]HUU ]LK KVZL Wr OO] TN VN TN 9PZ[ VN PUQPZLY L] NQLU]¤YLUKL PUUOVSK ]PH THNLZVUKLU <IY\R[ Z\ZWLUZQVU RHZZLYLZ 7HRUPUNLY VN WYPZLY WY ! 7HRUPUNLY VN WYPZLY! ,U[LYV[HISL[[LY! TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R IVRZ RY TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R IVRZ RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL! Z[R OL[[LNS RY ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! Z[R KVZLWVZL RY 9LM\ZQVU! ,U[LYV[HISL[[LY! 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÃ&#x2026;\RZ 0*7* + .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP Â¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ 3HUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS ZRHS WYÂ¥]LZ MÂ¥YZ[ -VYZRYP]UPUN H] HUKYL Z`YLW\TWLOLTTLUKL TPKSLY RHU IHYL PUP[PLYLZ UrY TPUZ[ L[[ H] MÂ¥SNLUKL ]PSRrY LY VWWM`S[ gYZHRLU ZRHS KVR\TLU[LYLZ P QV\YUHSLU! 6W[PTHSPZLY[ ILOHUKSPUN TLK LU[LU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS LY MVYZÂ¥R[ P TPUZ[ \RLY \[LU [PSMYLKZZ[PSSLUKL LMMLR[ (UKYL [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY [PSZPLY H[ ]LYRLU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS RHU ILU`[[LZ /VZ WHZPLU[LY TLK SHUN]HYPNL IL[`KLSPNL Z`TW[VTLY TLK LUKVZRVWPZR ]LYPÃ&#x201E;ZLY[ YLÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ LSSLY Wr]PZ[ WH[VSVNPZR YLÃ&#x2026;\RZ ]LK [PTLYZ W/ TrSPUN /]PZ LUKVZRVWP LSSLY W/ TrSPUN H] [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY PRRL RHU NQLUUVTMÂ¥YLZ LSSLY KL[ LY Z¤YSPNL MVYOVSK ZVT NQÂ¥Y [VSRUPUNLU H] \UKLYZÂ¥RLSZLUL ]HUZRLSPN Tr rYZHRLU QV\YUHSMÂ¥YLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÃ&#x2026;\RZ -VY IHYU P HSKLYZNY\WWLU rY 9LM\ZQVUZRVKL! 0*7* + :WPZLYÂ¥YZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP Â¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ +PHNUVZLU Tr Z[PSSLZ H] ZWLZPHSPZ[ P IHYULZ`RKVTTLY LSSLY NHZ[YVLU[LYVSVNP 9LM\ZQVU `[LZ R\U [PS IHYU MYH VN TLK rY [PS VN TLK rY )HZLY[ Wr NVKRQLU[ WYLWHYH[VT[HSL
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
UNIVERSITETSKURS
13
Â¥ZVMHNP[[ +LYZVT Z`TW[VTRVU[YVSS PRRL VWWUrZ L[[LY \RLY IÂ¥Y WHZPLU[LU \UKLYZÂ¥RLZ `[[LYSPNLYL :`TW[VTRVU[YVSS RHU ]LKSPRLOVSKLZ ]LK IY\R H] TN NHUN KHNSPN /VZ ]VRZUL RHU TN NHUN KHNSPN NPZ ]LK ILOV] -VY WHZPLU[LY Wr 5:(0+ ILOHUKSPUN TLK YPZPRV MVY r \[]PRSL ]LU[YPRRLS LSSLY K\VKLUHSZrY HUILMHSLZ PRRL ]LK ILOV] ILOHUKSPUN MVY r VWWUr Z`TW[VTRVU[YVSS =VRZUL! /LSPJVIHJ[LY W`SVYP LYHKPRLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK HU[PIPV[PRH ]LK \SJ\ZZ`RKVT! )LOHUKSPUN H] K\VKLUHSZrY ZVT ZR`SKLZ /LSPJVIHJ[LY W`SVYP VN ZVT WYVM`SHRZL MVY r OPUKYL NQLU[H[[ \SJ\ZZ`RKVT MVYrYZHRL[ H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP! ,ZVTLWYHaVS TN HTVRZPJPSSPU N VN RSHYP[YVT`JPU TN HSSL NHUNLY KHNSPN P KHNLY 7HZPLU[LY ZVT [YLUNLY RVU[PU\LYSPN 5:(0+ ILOHUKSPUN! ;PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY! 5VYTHSKVZLU LY TN NHUN KHNSPN P ¶ \RLY -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY! TN NHUN KHNSPN =LKSPRLOVSK H] MVYLI`NNPUN H] THNL YL ISÂ¥KUPUN LSSLY K\VKLUHSZrY L[[LY PUP[PHS ILOHUKSPUN TLK 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL! TN NHUN KHNSPN P \RLY L[[LY PUP[PHS P ] MVYLI`NNPUN H] YL ISÂ¥KUPUN L[[LY THNL VN K\VKLUHSZrY AVSSPUNLY ,SSPZVUZ Z`UKYVT! (UILMHS[ PUP[PHS KVZL LY TN NHUNLY KHNSPN +VZLU IÂ¥Y KLYL[[LY Q\Z[LYLZ PUKP]PK\LS[ VN ILOHUKSPUNLU IÂ¥Y MVY[ZL[[L Zr SLUNL KL[ LY RSPUPZR PUKPZLY[ +L Ã&#x2026;LZ[L WHZPLU[LY RHU VWWYL[[OVSKL Z`RKVTZRVU[YVSS TLK KVZLY TLSSVT ¶ TN LZVTLWYHaVS KHNSPN +VZLY % TN KHNSPN IÂ¥Y MVYKLSLZ Wr KHNSPNL KVZLY :]LSNLZ OLSL ZHTTLU TLK ]¤ZRL 0UUOVSKL[ P LU[LYV[HISL[[LU WLSSL[LUL Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ -VY WHZPLU[LY ZVT OHY WYVISLTLY TLK r Z]LSNL RHU [HISL[[LUL VNZr SÂ¥ZLZ P L[ ñ NSHZZ ]HUU PRRL R\SSZ`YL[ +L[ ZRHS PRRL IY\RLZ HUKYL ]¤ZRLY KH LU[LYVKYHZQLLU RHU VWWSÂ¥ZLZ 9Â¥Y [PS [HISL[[LU SÂ¥ZLZ VN KYPRR ISHUKPUNLU TLK WLSSL[Z \TPKKLSIHY[ LSSLY PUULU TPU\[[LY :R`SS KLYL[[LY NSHZZL[ TLK ]HUU VN KYPRR 2HU VNZr HKTPUPZ[YLYLZ ]PH UHZVNHZ[YPZR ZVUKL +L[ LY ]PR[PN r [LZ[L H[ ZWYÂ¥`[LU VN ZVUKLU ZVT ]LSNLZ WHZZLY [PS ZSPR IY\R 0UM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWSÂ¥ZUPUN! 7HZPLU[LY ZVT PRRL RHU ILU`[[L VYHS ILOHUKSPUN RHU ILOHUKSLZ WHYLU[LYHS[ TLK ¶ TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY TLK YLÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ IÂ¥Y ILOHUKSLZ TLK TN NHUN KHNSPN 7HZPLU[LY ZVT ILOHUKSLZ Z`TW[VTH[PZR MVY YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT NPZ TN NHUN KHNSPN -VY [PSOLSPUN H] 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLSZrY LY UVYTHSKVZLU TN NHUN KHNSPN -VYLI`NNLUKL ILOHUKSPUN TV[ 5:(0+ YLSH[LY[L ]LU[YPRRLS VN K\VKLUHSZrY OVZ YPZPRVWHZPLU[LY LY TN KHNSPN 5VYTHS[ ILU`[[LZ P ] ILOHUKSPUN P LU RVY[ WLYPVKL VN VYHS ILOHUKSPUN PUUSLKLZ Zr ZUHY[ ZVT T\SPN ,[[LY [LYHWL\[PZR LUKVZRVWP MVY HR\[[ ISÂ¥KLUKL THNL LSSLY K\VKLUHSZrY NPZ TN ZVT LU IVS\ZPUM\ZQVU P SÂ¥WL[ H] TPU\[[LY +LYL[[LY NPZ RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU TLK TN [PTL P KHNLY [PTLY +LU WHYLU[LYHSL ILOHUKSPUNZWLYPVKLU ZRHS L[[LYMÂ¥SNLZ H] WLYVYHS Z`YLZ\WWYLZQVUZILOHUKSPUN 0UQLRZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUQLRZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr TPUZ[ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUQLRZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr JH TPU\[[LY ,] \IY\R[ VWWSÂ¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ 0UM\ZQVU! TN KVZL! -LYKPNISHUKL[ PUM\ZQVUZ]¤ZRL NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN KVZL! /HS]WHY[LU H] KLU MLYKPNISHUKLKL PUM\ZQVUZ]¤ZRLU NPZ P ] P SÂ¥WL[ H] LU WLYPVKL Wr ¶ TPU\[[LY TN IVS\ZKVZL! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWSÂ¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr TPU\[[LY TN [PTL KVZLYPUN! +LU MLYKPNISHUKLKL VWWSÂ¥ZUPUNLU NPZ ZVT RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P LU WLYPVKL Wr [PTLY IHZLY[ Wr LU PUM\ZQVUZYH[L Wr TN [PTL ,] \IY\R[ VWWSÂ¥ZUPUN KLZ[Y\LYLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P L[ NSHZZ TLK TS ]HUU )Y\R PRRL R\SSZ`YL[ ]HUU 9Â¥Y [PS NYHU\SH[L[ LY MVYKLS[ P ]HUUL[ VN SH PUUOVSKL[ Z[r UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9Â¥Y PNQLU VN KYPRR PUULU TPU\[[LY .YHU\SH[L[ Tr PRRL [`NNLZ LSSLY RU\ZLZ :R`SS TLK TS ]HUU MVY r Mr TLK HS[ NYHU\SH[L[ -VY WHZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR LSSLY THNLZVUKL! :L (UKYL VWWS`ZUPUNLY )HYU ¶ rY TLK RYVWWZ]LR[ Â&#x2122; RN! .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT .,9+ ! )LOHUKSPUN H] LUKVZRVWPZR ]LYPÃ&#x201E;ZLY[ LYVZP] YLÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[! =LR[ Â&#x2122; ¶# RN! TN NHUN KHNSPN P \RLY =LR[ Â&#x2122; RN! TN LSSLY TN NHUN KHNSPN P \RLY :`TW[VTH[PZR ILOHUKSPUN H] NHZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT .,9+ ! TN NHUN KHNSPN P VWW[PS \RLY +VZLY % TN RN KHN LY PRRL \UKLYZÂ¥R[ )HYU # rY LSSLY # RN! :RHS PRRL ILU`[[LZ WNH THUNSLUKL KH[H 5LKZH[[ U`YLM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN ]LK ULKZH[[ U`YLM\URZQVU -VYZPR[PNOL[ Tr \[]PZLZ ]LK HS]VYSPN U`YLZ]PR[ WNH ILNYLUZL[ LYMHYPUN 5LKZH[[ SL]LYM\URZQVU! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN ]LK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU =LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU IÂ¥Y LU THRZ KVZL TN NHUN KHNSPN PRRL V]LYZRYPKLZ -VY IHYU ¶ rY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU IÂ¥Y LU THRZ KVZL TN PRRL V]LYZRYPKLZ )SÂ¥KLUKL ZrY! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN OVZ WHZPLU[LY TLK TPSK [PS TVKLYH[ ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU -VY WHZPLU[LY TLK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU NPZ LU PUP[PHS IVS\ZKVZL Wr TN 5L_P\T PUM\ZQVUZ]¤ZRL TLUZ KL[ RHU ]¤YL [PSZ[YLRRLSPN TLK LU L[[LYMÂ¥SNLUKL KVZL Wr TN [PTL RVU[PU\LYSPN P ] PUM\ZQVU P [PTLY ,SKYL! +VZLQ\Z[LYPUN LY PRRL UÂ¥K]LUKPN 2VU[YHPUKPRHZQVULY! 2QLU[ V]LYMÂ¥SZVTOL[ MVY LZVTLWYHaVS Z\IZ[P[\LY[L ILUaPTPKHaVSWYLWHYH[LY LSSLY Â¥]YPNL PUUOVSKZZ[VMMLY :RHS PRRL IY\RLZ ZHT[PKPN TLK ULSÃ&#x201E;UH]PY -VYZPR[PNOL[ZYLNSLY! =LK Z`TW[VTLY ZVT ZPNUPÃ&#x201E;RHU[ \]LU[L[ ]LR[[HW Z[HKPNL IYLRUPUNLY Z]LSNLWYVISLTLY OLTH[LTLZPZ LSSLY TLSLUH VN UrY \SJ\Z TPZ[LURLZ LSSLY LY Wr]PZ[ ZRHS THSPNUP[L[ \[LS\RRLZ KH WYLWHYH[L[ RHU THZRLYL Z`TW[VTLUL VN MVYZPURL KPHNUVZLU 7HZPLU[LY Wr SHUN[PKZILOHUKSPUN ZWLZPLS[ KL ZVT LY ILOHUKSL[ P TLY LUU rY IÂ¥Y RVU[YVSSLYLZ YLNLSTLZZPN 3HUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ OVZ ]VRZUL VN \UNKVT % rY 7HZPLU[LY ZVT [HY WYLWHYH[L[ ]LK ILOV] IÂ¥Y RVU[HR[L SLNL O]PZ Z`TW[VTLUL LUKYLY RHYHR[LY =LK ILOV] ILOHUKSPUN LY PRRL \UKLYZÂ¥R[ OVZ IHYU VN HUILMHSLZ KLYMVY PRRL [PS KLUUL WHZPLU[NY\WWLU =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS [PS ILOHUKSPUN ]LK ILOV] IÂ¥Y PTWSPRHZQVULY MVY PU[LYHRZQVULY TLK HUKYL SLNLTPKSLY MVYrYZHRL[ H] Ã&#x2026;\R[\HZQVULY P WSHZTHRVUZLU[YHZQVULY ]\YKLYLZ =LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY LYHKPRLYPUN H] /LSPJVIHJ[LY W`SVYP IÂ¥Y T\SPNL PU[LYHRZQVULY TLK HSSL RVTWVULU[LUL P [YPWWLS[LYHWPLU ]\YKLYLZ 2SHYP[YVT`JPU LY LU WV[LU[ OLTTLY H] *@7 ( VN KLYMVY IÂ¥Y RVU[YHPUKPRHZQVULY VN PU[LYHRZQVULY MVY RSHYP[YVT`JPU ]\YKLYLZ UrY [YPWWLS[LYHWP IY\RLZ [PS WHZPLU[LY ZVT ZHT[PKPN [HY HUKYL SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 ( ZVT M LRZ JPZHWYPK 7YLWHYH[L[ IÂ¥Y PRRL IY\RLZ ]LK ZQLSKUL HY]LSPNL WYVISLTLY TLK MY\R[VZLPU[VSLYHUZL NS\RVZL NHSHR[VZLTHSHIZVYWZQVU LSSLY Z\RYVZL PZVTHS[HZLPUZ\MÃ&#x201E;ZPLUZ )LOHUKSPUN RHU MÂ¥YL [PS LU SP[LU Â¥R[ YPZPRV MVY THNL [HYTPUMLRZQVULY TLK M LRZ :HSTVULSSH VN *HTW`SVIHJ[LY :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS VN H[HaHUH]PY HUILMHSLZ PRRL +LYZVT KL[ ]\YKLYLZ H[ RVTIPUHZQVU H] H[HaHUH]PY VN WYV[VUW\TWLOLTTLY PRRL RHU \UUNrZ HUILMHSLZ UÂ¥`L RSPUPZR TVUP[VYLYPUN P RVTIPUHZQVU TLK LU Â¥RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN TN YP[VUH]PY +VZLU LZVTLWYHaVS TN ZRHS PRRL V]LYZRYPKLZ 0U[LYHRZQVULY! 3LNLTPKSLY TLK W/ H]OLUNPN HIZVYWZQVU! (IZVYWZQVU H] LURLS[L SLNLTPKSLY RHU Â¥RLZ LSSLY YLK\ZLYLZ ZVT MÂ¥SNL H] ZLURL[ PU[YHNHZ[YPZR Z\YOL[ (IZVYWZQVU H] RL[VRVUHaVS VN P[YHRVUHaVS RHU YLK\ZLYLZ +L[ LY YHWWVY[LY[ H[ VTLWYHaVS PU[LYHNLYLY TLK LURLS[L WYV[LHZLOLTTLYL -VY H[HaHUH]PY VN ULSÃ&#x201E;UH]PY LY KL[ YHWWVY[LY[ ULKZH[[L ZLY\TUP]rLY UrY KL LY NP[[ ZHTTLU TLK VTLWYHaVS :HT[PKPN HKTPUPZ[YLYPUN H] VTLWYHaVS TN NHUN KHNSPN VN H[HaHUH]PY TN YP[VUH]PY TN YLZ\S[LY[L P IL[`KLSPN YLK\RZQVU P H[HaHUH]PYLRZWVULYPUN JH ZLURUPUN P (<* *TH_ VN *TPU Â&#x2022;RUPUN H] H[HaHUH]PYKVZLU [PS TN RVTWLUZLY[L PRRL MVY Wr]PYRUPUNLU VTLWYHaVS OHY Wr H[HaHUH]PYLRZWVULYPUNLU ,ZVTLWYHaVS ZRHS PRRL NPZ ZHT[PKPN TLK H[HaHUH]PY =LK ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK SLNLTPKSLY ZVT TL[HIVSPZLYLZ ]PH *@7 * ZVT M LRZ KPHaLWHT JP[HSVWYHT PTPWYHTPU RSVTPWYHTPU MLU`[VPU L[J RHU KLYTLK WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] KPZZL Â¥RL VN LU KVZLYLK\RZQVU RHU ]¤YL UÂ¥K]LUKPN +L[[L IÂ¥Y ]\YKLYLZ ZWLZPLS[ ]LK MVYZRYP]UPUN H] LZVTLWYHaVS MVY IY\R ]LK ILOV] +L[ LY YHWWVY[LY[ PZVSLY[L [PSMLSSLY H] RSPUPZRL YLSL]HU[ MVYOÂ¥`L[ 059 ]LK ZHT[PKPN ^HYMHYPUILOHUKSPUN +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL ]LK PUP[PLYPUN VN ZLWVULYPUN H] ZHT[PKPN ILOHUKSPUN TLK ^HYMHYPU VN LZVTLWYHaVS :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN KPHaLWHT YLZ\S[LY[L P YLK\RZQVU P \[ZRPSSLSZL H] KPHaLWHT :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK TN LZVTLWYHaVS VN MLU`[VPU YLZ\S[LY[L P Â¥RUPUN P WSHZTHUP]rLUL H] MLU`[VPU OVZ LWPSLW[PRLYL +L[ HUILMHSLZ r TVUP[VYLYL WSHZTHRVUZLU[YHZQVULU H] MLU`[VPU ]LK Z[HY[ LSSLY H]ZS\[UPUN H] LZVTLWYHaVSILOHUKSPUN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN JPZHWYPK YLZ\S[LY[L P Â¥RUPUN H] WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* VN LU MVYSLUNLSZL H] OHS]LYPUNZ[PKLU [ñ TLU PUNLU ZPNUPÃ&#x201E;RHU[ Â¥RUPUN P THRZPTHS[ WSHZTHUP]r P JPZHWYPK +L[ \IL[`KLSPN MVYSLUNLKL 8; PU[LY]HSSL[ ZVT ISL VIZLY]LY[ L[[LY HKTPUPZ[YLYPUN H] JPZHWYPK HSLUL ISL PRRL `[[LYSPNLYL MVYSLUNL[ UrY JPZHWYPK ISL NP[[ P RVTIPUHZQVU TLK LZVTLWYHaVS ,MMLR[LU H] LZVTLWYHaVS Wr SLNLTPKSLY TL[HIVSPZLY[ H] *@7 * RHU ]¤YL [`KLSPNLYL ]LK P ] OÂ¥`KVZLILOHUKSPUN TN TN [PTL VN WHZPLU[LUL IÂ¥Y KLYMVY VIZLY]LYLZ UÂ¥`L TO[ IP]PYRUPUNLY P SÂ¥WL[ H] LU KHNLYZ WLYPVKL :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN *@7 ( PUOPIP[VYLU RSHYP[YVT`JPU YLZ\S[LY[L P LU MVYKVISPUN H] (<* MVY LZVTLWYHaVS TLU KVZLQ\Z[LYPUN H] LZVTLWYHaVS LY PRRL UÂ¥K]LUKPN :HT[PKPN ILOHUKSPUN TLK LZVTLWYHaVS VN LU RVTIPULY[ *@7 * VN *@7 ( OLTTLY RHU MÂ¥YL [PS MVYKVISPUN H] LZVTLWYHaVSLRZWVULYPUNLU *@7 * VN *@7 ( OLTTLYLU ]VYPRVUHaVS Â¥RLY (<* MVY VTLWYHaVS TLK TLU KVZLQ\Z[LYPUN LY UVYTHS[ PRRL UÂ¥K]LUKPN +VZLQ\Z[LYPUN IÂ¥Y PTPKSLY[PK ]\YKLYLZ ]LK HS]VYSPN ULKZH[[ SL]LYM\URZQVU VN KLYZVT SHUN[PKZILOHUKSPUN LY PUKPZLY[ .YH]PKP[L[ (TTPUN! 6]LYNHUN P WSHJLU[H! +L[ Ã&#x201E;UULZ ILNYLUZLKL RSPUPZRL KH[H MVY IY\R H] LZVTLWYHaVS ]LK NYH]PKP[L[ ,WPKLTPVSVNPZRL KH[H MYH L[ Z[Â¥YYL HU[HSS NYH]PKP[L[LY LRZWVULY[ MVY YHJLTH[L[ VTLWYHaVS PUKPRLYLY PUNLU THSMVYTHZQVULY LSSLY MÂ¥[V[VRZPZRL LMMLR[LY +`YLZ[\KPLY PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY Wr LTIY`V MÂ¥[HS \[]PRSPUN +`YLZ[\KPLY TLK KLU YHJLTPZRL ISHUKPUNLU PUKPRLYLY PRRL KPYLR[L LSSLY PUKPYLR[L ZRHKLSPNL LMMLR[LY ]LK NYH]PKP[L[ MÂ¥KZLS LSSLY WVZ[UH[HS \[]PRSPUN -VYZPR[PNOL[ IÂ¥Y \[]PZLZ ]LK MVYZRYP]UPUN [PS NYH]PKL 6]LYNHUN P TVYZTLSR! <RQLU[ +L[ LY PRRL \[MÂ¥Y[ Z[\KPLY Wr HTTLUKL 7YLWHYH[L[ IÂ¥Y KLYMVY PRRL IY\RLZ \UKLY HTTPUN )P]PYRUPUNLY! 0UNLU H] IP]PYRUPUNLUL LY KVZLYLSH[LY[L /`WWPNL % ! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4HNLZTLY[LY KPHYt Ã&#x2026;H[\SLUZ R]HSTL IYLRUPUNLY MVYZ[VWWLSZL /\K! 9LHRZQVULY Wr HKTPUPZ[YLYPUNZZ[LKL[ ]LK P ] ILOHUKSPUN Â&#x2022;]YPNL! /VKLWPUL 4PUKYL O`WWPNL! ,UKVRYPUL! 7LYPMLY[ Â¥KLT .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! 4\UU[Â¥YYOL[ /\K! +LYTH[P[[ RSÂ¥L \[ZSL[[ \Y[PJHYPH 3L]LY! Â&#x2022;RUPUN P SL]LYLUa`TLY :LU[YHSULY]LZ`Z[LTL[! :]PTTLSOL[ WHYLZ[LZP ZVTUVSLUZ ]LY[PNV ZÂ¥]USÂ¥ZOL[ :QLSKUL # ! )SVK! 3L\RVWLUP [YVTIVJ`[VWLUP ,UKVRYPUL! /`WVUH[YLTP .HZ[YVPU[LZ[PUHSL! :[VTH[P[[ NHZ[YVPU[LZ[PUHS JHUKPKH /\K! (SVWLZP MV[VZLUZP[P]P[L[ 3L]LY! /LWH[P[[ TLK LSSLY \[LU N\SZV[[ 3\M[]LPLY! )YVURVZWHZTL 4\ZRLS ZRQLSL[[Z`Z[LTL[! (Y[YHSNP T`HSNP 5L]YVSVNPZRL! :THRZMVYZ[`YYLSZLY 7Z`RPZRL! (NP[HZQVU MVY]PYYPUN KLWYLZQVU Â&#x2022;]YPNL! 6]LYMÂ¥SZVTOL[ZYLHRZQVULY M LRZ MLILY HUNPVÂ¥KLT HUHM`SHR[PZR YLHRZQVU ZQVRR 4HSHPZL Â¥R[ Z]L[[PUN \RSHY[ Z`U :]¤Y[ ZQLSKUL [PSMLSSLY H] :[L]LUZ 1VOUZVUZ Z`UKYVT LY`[OLTH T\S[PMVYTL [VRZPZR LWPKLYTHS ULRYVS`ZL ;,5 HNYHU\SVJ`[VZL WHUJ`[VWLUP N`ULRVTHZ[P LUJLMHSVWH[P ]LK LRZPZ[LYLUKL HS]VYSPN SL]LYZ`RKVT SL]LYZ]PR[ T\ZRLSZ]HROL[ HNNYLZQVU OHSS\ZPUHZQVULY PU[LYZ[P[PLSS ULMYP[[ 0ZVSLY[L [PSMLSSLY H] PYYL]LYZPILS ]PZ\LSS Z]LRRLSZL LY YHWWVY[LY[ OVZ RYP[PZR Z`RL WHZPLU[LY ZVT LY ILOHUKSL[ TLK VTLWYHaVS YHJLTH[ P ] PUQLRZQVU ZWLZPLS[ ]LK OÂ¥`L KVZLY 6]LYKVZLYPUN -VYNPM[UPUN! +L[ MVYLSPNNLY Z]¤Y[ ILNYLUZL[ LYMHYPUN TLK V]LYKVZLYPUN :`TW[VTLY ]LK PUU[HR H] TN VYHS[! .HZ[YVPU[LZ[PUHSL Z]HROL[ZMÂ¥SLSZL 6YHS LURLS[KVZL Wr TN VN P ] KVZLY Wr TN P SÂ¥WL[ H] [PTLY NH PUNLU ZWLZPLSSL IPLMMLR[LY (U[PKV[ LY PRRL RQLU[ ,ZVTLWYHaVS OHY OÂ¥` WYV[LPUIPUKPUN UVL ZVT ]HUZRLSPNNQÂ¥Y KPHS`ZL )LOHUKSPUN H] V]LYKVZL IÂ¥Y ]¤YL Z`TW[VTH[PZR :L .PM[PUMVYTHZQVULUZ HUILMHSPUNLY ( ) * ,NLUZRHWLY! 2SHZZPÃ&#x201E;ZLYPUN! ,ZVTLWYHaVS LY : PZVTLYLU H] VTLWYHaVS VN OLTTLY ZLRYLZQVU H] ZHS[Z`YL P THNLZLRRLU ]LK ZWLZPÃ&#x201E;RR OLTTPUN H] Z`YLW\TWLU P WHYPL[HSJLSSLU =PYRUPUNZTLRHUPZTL! ,ZVTLWYHaVS LY LU Z]HR IHZL ZVT RVUZLU[YLYLZ VN VTKHUULZ [PS HR[P] MVYT P KL[ Z\YL TPSQÂ¥L[ P WHYPL[HSJLSSLU KLY KLU OLTTLY / 2 (;7HZLU Z`YLW\TWLU VN OLTTLY IrKL IHZHSZLRYLZQVU VN Z[PT\SLY[ Z`YLWYVK\RZQVU 0UUZL[[LUKL LMMLR[ H] VYHS KVZLYPUN P SÂ¥WL[ H] [PTL =LK NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN LZVTLWYHaVS NHUN KHNSPN P KHNLY YLK\ZLYLZ KLU THRZPTHSL WLU[HNHZ[YPUZ[PT\SLY[L Z`YLZLRYLZQVU TLK TrS[ ¶ [PTLY L[[LY KVZLYPUN KHN ,[[LY KHNLY VYHS KVZLYPUN ]LKSPRLOVSKLZ LU PU[YHNHZ[YPZR W/ % P NQLUUVTZUP[[ JH ¶ [PTLY P LU [PTLYZ WLYPVKL OVZ WHZPLU[LY TLK Z`TW[VTH[PZR NHZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT ,MMLR[LU LY SPR \H]OLUNPN H] VT LZVTLWYHaVS NPZ VYHS[ LSSLY P ] (UKLS WHZPLU[LY ZVT ]LKSPRLOVSK[ W/ % P TPUZ[ VN [PTLY ]HY YLZW VN MVY LZVTLWYHaVS TN ;PSZ] HUKLS MVY LZVTLWYHaVS TN ]HY VN ,MMLR[LU Wr Z`YLZLRYLZQVULU LY YLSH[LY[ [PS HYLHSL[ \UKLY WSHZTHRVUZLU[YHZQVUZR\Y]LU (<* H] LZVTLWYHaVS ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK TN VN TN LZVTLWYHaVS ]HY [V[HS LRZWVULYPUN (<* VN [PK [PS VWWUrKK THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU ;TH_ P ¶ rYPUNLY [PSZ]HYLUKL ZVT MVY ]VRZUL ]LK ILNNL KVZLY ,[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN TLK LZVTLWYHaVS TN ]HY (<* NHUZRL SPR PUULUMVY HSKLYZNY\WWLU ¶ rY VN [PSZ]HYLUKL LRZWVULYPUNLU ]LK LZVTLWYHaVS TN OVZ \UNKVT VN ]VRZUL .QLU[H[[ KVZLYPUN H] LZVTWLYHaVS TN NH OÂ¥`LYL (<* P ¶ rYPUNLY ZHTTLUSPNUL[ TLK ZHTTL KVZL OVZ \UNKVT VN ]VRZUL =LK ILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY Â¥RLY ZLY\TNHZ[YPU ZVT MÂ¥SNL H] YLK\ZLY[ Z`YLZLRYLZQVU Â&#x2022;R[ HU[HSS ,*3 JLSSLY ZVT T\SPN RHU HZZVZPLYLZ TLK Â¥R[ ZLY\TNHZ[YPUUP]rLY LY VIZLY]LY[ OVZ UVLU WHZPLU[LY ]LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK VYHS[ LZVTLWYHaVS =LK SHUN[PKZILOHUKSPUN TLK HU[PZLRYL[VYPZRL TPKSLY LY KL[ YHWWVY[LY[ LU UVL Â¥R[ MVYLRVTZ[ H] NSHUKLSJ`Z[LY P THNLZLRRLU +PZZL LUKYPUNLUL LY LU M`ZPVSVNPZR MÂ¥SNL H] \[[HS[ Z`YLZLRYLZQVUZOLTTPUN LY NVKHY[LKL VN Z`ULZ YL]LYZPISL (IZVYWZQVU! 9HZR[ 4HRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU P SÂ¥WL[ H] ¶ [PTLY (IZVS\[[ IPV[PSNQLUNLSPNOL[ LY L[[LY LURLS[KVZL Wr TN VN Â¥RLY [PS ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN NHUN WY KÂ¥NU ;PSZ]HYLUKL ]LYKPLY MVY LZVTLWYHaVS TN LY OO] VN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU LY JH TPRYVTVS SP[LY L[[LY NQLU[H[[L P ] KVZLY LZVTLWYHaVS TN .QLUUVTZUP[[SPN THRZ WSHZTHRVUZLU[YHZQVU L[[LY [PSZ] VYHSL KVZLY LY JH TPRYVTVS SP[LY ,U OHY ZL[[ LU TPUKYL Â¥RUPUN JH P [V[HS LRZWVULYPUN ]LK P ] HKTPUPZ[LYPUN ZHTTLUSPNUL[ TLK VYHS KVZLYPUN +PZ[YPI\ZQVUZ]VS\T! *H SP[LY RN 7YV[LPUIPUKPUN! /HS]LYPUNZ[PK! *H [PTLY ;V[HS WSHZTHJSLHYHUJL! *H SP[LY [PTL L[[LY LUNHUNZKVZL VN JH SP[LY [PTL L[[LY NQLU[H[[ KVZLYPUN 4L[HIVSPZTL! 4L[HIVSPZLYLZ M\SSZ[LUKPN ]PH J`[VRYVT 7 *@7 4L[HIVSPZLYLZ OV]LKZHRLSPN ]PH *@7 * VN *@7 ( (<* Â¥RLY ]LK NQLU[H[[ KVZLYPUN Â&#x2022;RUPUNLU P (<* LY KVZLH]OLUNPN VN PRRL SPUL¤Y +L[ LY LU KVZLSPUL¤Y Â¥RUPUN P (<* L[[LY P ] HKTPUPZ[YLYPUN H] LZVTLWYHaVS ZVT LU TPU\[[LYZ PUM\ZQVU TN TN LSSLY TN L[[LYM\SN[ H] LU RVU[PU\LYSPN PUM\ZQVU TN [PTL LSSLY TN [PTL P [PTLY <[ZRPSSLSZL! 0UNLU [LUKLUZ [PS HRR\T\SLYPUN *H \[ZRPSSLZ ZVT PUHR[P]L TL[HIVSP[[LY P \YPULU YLZ[LU P MLJLZ # LZVTLWYHaVS NQLUÃ&#x201E;UULZ P \YPU 6WWIL]HYPUN VN OVSKIHYOL[! 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL VWWSÂ¥ZUPUN! 6WWIL]HYLZ P VYPNPUHSLTIHSSHZQLU MVY r ILZR`[[L TV[ S`Z 2HU VWWIL]HYLZ \[LUMVY `[[LYRHY[VUNLU P UVYTHS[ PUULUKÂ¥YZS`Z P PUU[PS [PTLY -LYKPNISHUKL[ VWWSÂ¥ZUPUN IÂ¥Y IY\RLZ \TPKKLSIHY[ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! )Y\RLZ PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN (UKYL VWWS`ZUPUNLY! )SHUKIHYOL[! :RHS R\U ISHUKLZ TLK UH[YP\TRSVYPKVWWSÂ¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ;PSILYLKUPUN! 0UQLRZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWSÂ¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWSÂ¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R 0UM\ZQVUZ]¤ZRL! 7\S]LYL[ P OL[[LNSHZZL[ VWWSÂ¥ZLZ P TS UH[YP\TRSVYPKVWWSÂ¥ZUPUN TN TS [PS P ] IY\R ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! 7HZPLU[LY TLK UHZVNHZ[YPZR ZVUKL LSSLY THNLZVUKL! TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZL n TN P TS ]HUU TN KVZL! ;Â¥T PUUOVSKL[ P KVZLWVZLY n TN P TS ]HUU 9Â¥Y Y\UK[ 3H PUUOVSKL[ Z[r P UVLU TPU\[[LY MVY r [`RUL 9Â¥Y PNQLU ;YLRR VWW Z\ZWLUZQVULU P LU ZWYÂ¥`[L 0UQPZLY NQLUUVT THNLZVUKLU -YLUJO ZPaL LSSLY Z[Â¥YYL PUULU TPU\[[LY L[[LY \[ISHUKPUN -`SS ZWYÂ¥`[LU Wr U`[[ TLK TS VN TS ]HUU ]LK KVZL Wr OO] TN VN TN 9PZ[ VN PUQPZLY L] NQLU]¤YLUKL PUUOVSK ]PH THNLZVUKLU <IY\R[ Z\ZWLUZQVU RHZZLYLZ 7HRUPUNLY VN WYPZLY WY ! 7HRUPUNLY VN WYPZLY! ,U[LYV[HISL[[LY! TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY Z[R IVRZ RY TN! Z[R RHSLUKLYWHRU RY Z[R IVRZ RY Z[R LUKVZL RY Z[R ISPZ[LY RY 7\S]LY [PS PUM\ZQVUZ PUQLRZQVUZ]¤ZRL! Z[R OL[[LNS RY ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y! Z[R KVZLWVZL RY 9LM\ZQVU! ,U[LYV[HISL[[LY! 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÃ&#x2026;\RZ 0*7* + .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP Â¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ 3HUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS ZRHS WYÂ¥]LZ MÂ¥YZ[ -VYZRYP]UPUN H] HUKYL Z`YLW\TWLOLTTLUKL TPKSLY RHU IHYL PUP[PLYLZ UrY TPUZ[ L[[ H] MÂ¥SNLUKL ]PSRrY LY VWWM`S[ gYZHRLU ZRHS KVR\TLU[LYLZ P QV\YUHSLU! 6W[PTHSPZLY[ ILOHUKSPUN TLK LU[LU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS LY MVYZÂ¥R[ P TPUZ[ \RLY \[LU [PSMYLKZZ[PSSLUKL LMMLR[ (UKYL [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY [PSZPLY H[ ]LYRLU SHUZVWYHaVS VTLWYHaVS LSSLY WHU[VWYHaVS RHU ILU`[[LZ /VZ WHZPLU[LY TLK SHUN]HYPNL IL[`KLSPNL Z`TW[VTLY TLK LUKVZRVWPZR ]LYPÃ&#x201E;ZLY[ YLÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ LSSLY Wr]PZ[ WH[VSVNPZR YLÃ&#x2026;\RZ ]LK [PTLYZ W/ TrSPUN /]PZ LUKVZRVWP LSSLY W/ TrSPUN H] [\UN[]LPLUKL TLKPZPUZRL NY\UULY PRRL RHU NQLUUVTMÂ¥YLZ LSSLY KL[ LY Z¤YSPNL MVYOVSK ZVT NQÂ¥Y [VSRUPUNLU H] \UKLYZÂ¥RLSZLUL ]HUZRLSPN Tr rYZHRLU QV\YUHSMÂ¥YLZ ,U[LYVNYHU\SH[ [PS TPRZ[\Y 9LM\ZQVUZILYL[[PNL[ IY\R! 9LÃ&#x2026;\RZÂ¥ZVMHNP[[ 7H[VSVNPZR YLÃ&#x2026;\RZ -VY IHYU P HSKLYZNY\WWLU rY 9LM\ZQVUZRVKL! 0*7* + :WPZLYÂ¥YZZ`RKVT 0*+ 2 .HZ[YVÂ¥ZVMHNLHS YLÃ&#x2026;\RZZ`RKVT =PSRrY! )LOHUKSPUNLU ZRHS ]¤YL PUZ[P[\LY[ H] ZWLZPHSPZ[ P PUKYLTLKPZPU RPY\YNP Â¥YL ULZL OHSZZ`RKVTTLY LSSLY IHYULZ`RKVTTLY LSSLY Wr Z`RLO\ZH]KLSPUN TLK [PSZ]HYLUKL ZWLZPHSP[L[ +PHNUVZLU Tr Z[PSSLZ H] ZWLZPHSPZ[ P IHYULZ`RKVTTLY LSSLY NHZ[YVLU[LYVSVNP 9LM\ZQVU `[LZ R\U [PS IHYU MYH VN TLK rY [PS VN TLK rY )HZLY[ Wr NVKRQLU[ WYLWHYH[VT[HSL
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
UNIVERSITETSKURS
13
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Karkirurgi - akademia Universitetskurs O - 24906
Tirsdag 26. oktober 2010 Godkjenninger: Karkirurgi, Generell kirurgi, Radiologi Målgruppe: Leger under utdanning samt etterutdanning av spesialister Læringsmål: Deltakeren skal ha lært å skrive forskningsprotokoller, kjenne til grunnleggende forskningsprinsipper og kunne foreta litteratursøk Innhold: Kurset baseres på forelesninger med gode visuelle demonstrasjoner. Diskusjon i form av forberedte spørsmål/kommentarer og spontane spørsmål. Paneldebatt som generell diskusjon og oppsummering Kurskomité: Prof.dr.med. Jørgen J. Jørgensen (kursleder), seksjonsoverlege Tor Flørenes, avdelingsoverlege Jon Otto Sundhagen, seksjonsoverlege Lars Erik Staxrud, seksjonsoverlege, førsteamanuensis dr.med. Kirsten Krohg-Sørensen. Karavdelingen, Oslo universitetssykehus (OUS). Kurssted: Holmenkollen Park Hotell, Oslo Program 08.30 – 08.40 Åpning av kurset ved kursleder Jørgen J. Jørgensen Dagens akademia 08.40 – 08.55 Definisjon. Hvorfor fokus på akademia? Hvorfor er forskning/kvalitetssikring viktig? President Torunn Janbu, DNLF 09.00 – 09.15 Kategorisering/verdisetting av forskningsprosjekter. Krohg-Sørensen • Impaktfaktor • Kvalitetsnivå 09.20 – 09.40 Karkirurgisk forskningsaktivitet. Førsteamanuensis dr.med. Jarlis Wesche, Akershus universitetssykehus og Jørgensen • De siste fem årene – trender – hva foregår hvor? • Rekrutteringsstrategi 09.45 – 10.15 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 10.15 – 10.35 Pause
Forskning 13.00 – 13.20 Type studier. Når velges de enkelte? Professor dr.med. Theis Tønnessen, OUS, Ullevål • Grunnleggende prinsipper og metoder og tolkning av disse. 13.25 – 13.45 Statistiske metoder. General dr.med. Leif Rosén • Grunnleggende prinsipper og metoder og tolkning av disse 13.50 – 14.10 Hvordan lage gode forskningsprotokoller? Professor dr.med. Hans Olav Myhre • Noen grunnleggende prinsipper • Hvordan foreberede aktuelle søknader? 14.15 – 14.35 Kvalitetssikingsprosjekter versus forskningsprosjekter. Personvernrådgiver Helge Grimnes, OUS, Ullevål/Aker • Prinsipielle forskjeller • Aktuelle søknader 14.40 – 14.55 Forskningsetiske aspekter. Professor dr.med. Annetine Staff, OUS, Ullevål. 15.00 – 15.20 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 15.20 – 15.40 Pause Paneldebatt 15.40 – 16.20 Hvordan styrke akademia innen karkirurgi? • Frigjøre ressurser • Internasjonalisering (samarbeid) • Tverrfaglighet • På tvers av foretakene • Krav til utdanningskandidaten 16.20 – 16.30 Avslutning ved kursleder Jørgensen
Evidence basert (EB) Avdelingsdirektør, dr.med. Anne Karin Lindahl m/medarbeidere, Kunnskapssenteret 10.35 – 11.35 Hva er kunnskapsbasert medisin og kunnskapsbasert praksis? Hvordan arbeide kunnskapsbasert i karkirurgien? Hvordan finne EB studier? • Litteratursøk • Hvor finnes det EB studier innen karkirurgi? • EB studier i Norge. En realitet eller illusjon? 11.40 – 12.00 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 12.00 – 13.00 Lunsj
14
15
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Karkirurgi - akademia Universitetskurs O - 24906
Tirsdag 26. oktober 2010 Godkjenninger: Karkirurgi, Generell kirurgi, Radiologi Målgruppe: Leger under utdanning samt etterutdanning av spesialister Læringsmål: Deltakeren skal ha lært å skrive forskningsprotokoller, kjenne til grunnleggende forskningsprinsipper og kunne foreta litteratursøk Innhold: Kurset baseres på forelesninger med gode visuelle demonstrasjoner. Diskusjon i form av forberedte spørsmål/kommentarer og spontane spørsmål. Paneldebatt som generell diskusjon og oppsummering Kurskomité: Prof.dr.med. Jørgen J. Jørgensen (kursleder), seksjonsoverlege Tor Flørenes, avdelingsoverlege Jon Otto Sundhagen, seksjonsoverlege Lars Erik Staxrud, seksjonsoverlege, førsteamanuensis dr.med. Kirsten Krohg-Sørensen. Karavdelingen, Oslo universitetssykehus (OUS). Kurssted: Holmenkollen Park Hotell, Oslo Program 08.30 – 08.40 Åpning av kurset ved kursleder Jørgen J. Jørgensen Dagens akademia 08.40 – 08.55 Definisjon. Hvorfor fokus på akademia? Hvorfor er forskning/kvalitetssikring viktig? President Torunn Janbu, DNLF 09.00 – 09.15 Kategorisering/verdisetting av forskningsprosjekter. Krohg-Sørensen • Impaktfaktor • Kvalitetsnivå 09.20 – 09.40 Karkirurgisk forskningsaktivitet. Førsteamanuensis dr.med. Jarlis Wesche, Akershus universitetssykehus og Jørgensen • De siste fem årene – trender – hva foregår hvor? • Rekrutteringsstrategi 09.45 – 10.15 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 10.15 – 10.35 Pause
Forskning 13.00 – 13.20 Type studier. Når velges de enkelte? Professor dr.med. Theis Tønnessen, OUS, Ullevål • Grunnleggende prinsipper og metoder og tolkning av disse. 13.25 – 13.45 Statistiske metoder. General dr.med. Leif Rosén • Grunnleggende prinsipper og metoder og tolkning av disse 13.50 – 14.10 Hvordan lage gode forskningsprotokoller? Professor dr.med. Hans Olav Myhre • Noen grunnleggende prinsipper • Hvordan foreberede aktuelle søknader? 14.15 – 14.35 Kvalitetssikingsprosjekter versus forskningsprosjekter. Personvernrådgiver Helge Grimnes, OUS, Ullevål/Aker • Prinsipielle forskjeller • Aktuelle søknader 14.40 – 14.55 Forskningsetiske aspekter. Professor dr.med. Annetine Staff, OUS, Ullevål. 15.00 – 15.20 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 15.20 – 15.40 Pause Paneldebatt 15.40 – 16.20 Hvordan styrke akademia innen karkirurgi? • Frigjøre ressurser • Internasjonalisering (samarbeid) • Tverrfaglighet • På tvers av foretakene • Krav til utdanningskandidaten 16.20 – 16.30 Avslutning ved kursleder Jørgensen
Evidence basert (EB) Avdelingsdirektør, dr.med. Anne Karin Lindahl m/medarbeidere, Kunnskapssenteret 10.35 – 11.35 Hva er kunnskapsbasert medisin og kunnskapsbasert praksis? Hvordan arbeide kunnskapsbasert i karkirurgien? Hvordan finne EB studier? • Litteratursøk • Hvor finnes det EB studier innen karkirurgi? • EB studier i Norge. En realitet eller illusjon? 11.40 – 12.00 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 12.00 – 13.00 Lunsj
14
15
LESS - En port kirurgi
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
LESS – Laparo-Endoscopic Single-Site – kirurgi, representerer starten på en av de mest banebrytene nyhetene innen medisinsk teknologi. Første trinn er introduksjonen til nye TriPort™, som et unikt, multiinstrument“ trokar. I kombinasjon med optikk og spesiallagede instrumenter, tilbyr Olympus nå et unikt system for å utføre LESS prosedyrer. Sammen med dere, ønsker Olympus å vise hvilken betydning LESS vil ha for fremtidens kirurgi. Kontakt oss på tlf 23 00 50 50 eller send en mail til sjur.noeland@olympus.no for mer informasjon eller en produktdemonstrasjon. www.less-surgeru.eu.
MØTER OG SYMPOSIUM
NR
Dag
S-1
Man. 08:00
S-1
S-1
NYHETER FOR LESS SPESIALISERTE PORTER TIL LESS KIRURGI
S-1 S-2 S-3
KL
Man. 12:50
Møterom Saga AB
Saga AB
Tir.
08:00
Saga AB
Tir.
09:00
Audi-B
Tir. Tir.
13:45 11:00
Saga AB Audi-B
S-4
Ons 12:30
Saga-C
S-6
Ons 12:30
Nobel
S-5 S-7 S-8 S-9
S-10 S-11 S-12 S-13 S-14 S-15
Ons 14:00 Ons 14:30
Audi-B Nobel
Tor. 12:30
Audi-B
Tor. 12:30
Vaage
Tor. 08:00
Vaage
Tor. 10:15 Bergmann Fre. 10:00 Bergmann Fre. 08:30
Saga-AB
Fre. 14:00
Nobel
Fre. 08:30
Saga-C
Møter og symposium
Traume seminar 1: Trauma systems & trauma centres Traume seminar 2: Hot topics, Critical injuries Traume seminar 3: Competencies, Teaching programs Traume seminar 4: Coagulopathy & Transfusion practices Single port access in laparoscopic surgery Bariatrisk kirurgi oppfølging og komplikasjoner Laparoskopisk ventralbrokkskirurgi Moderne behandling av urolithiasis Publisering av kirurgisk forskning Diskusjon: Fremtidig organisering - karkirurgien i region SØ Cytoreduktiv nefrektomi ved MRCC – er det nødvendig? 30.000 consecutive thyroidectomies from 1979-2008 Management of metastases and isolated tumour cells ……. Internt barnekirurgisk fagmøte Minimal invasiv barnekirurgi i urinveiene Alvorlig akutt pankreatitt Brystrekonstruksjoner ved Fritt Fett og Annet Hjertekirurgisk symposium
Side
Besøk vår stand på høstmøte
17
20 20 21 21 22 23 25 27 29 31 33 35 36 37 39 41 43 45
LESS - En port kirurgi
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
LESS – Laparo-Endoscopic Single-Site – kirurgi, representerer starten på en av de mest banebrytene nyhetene innen medisinsk teknologi. Første trinn er introduksjonen til nye TriPort™, som et unikt, multiinstrument“ trokar. I kombinasjon med optikk og spesiallagede instrumenter, tilbyr Olympus nå et unikt system for å utføre LESS prosedyrer. Sammen med dere, ønsker Olympus å vise hvilken betydning LESS vil ha for fremtidens kirurgi. Kontakt oss på tlf 23 00 50 50 eller send en mail til sjur.noeland@olympus.no for mer informasjon eller en produktdemonstrasjon. www.less-surgeru.eu.
MØTER OG SYMPOSIUM
NR
Dag
S-1
Man. 08:00
S-1
S-1
NYHETER FOR LESS SPESIALISERTE PORTER TIL LESS KIRURGI
S-1 S-2 S-3
KL
Man. 12:50
Møterom Saga AB
Saga AB
Tir.
08:00
Saga AB
Tir.
09:00
Audi-B
Tir. Tir.
13:45 11:00
Saga AB Audi-B
S-4
Ons 12:30
Saga-C
S-6
Ons 12:30
Nobel
S-5 S-7 S-8 S-9
S-10 S-11 S-12 S-13 S-14 S-15
Ons 14:00 Ons 14:30
Audi-B Nobel
Tor. 12:30
Audi-B
Tor. 12:30
Vaage
Tor. 08:00
Vaage
Tor. 10:15 Bergmann Fre. 10:00 Bergmann Fre. 08:30
Saga-AB
Fre. 14:00
Nobel
Fre. 08:30
Saga-C
Møter og symposium
Traume seminar 1: Trauma systems & trauma centres Traume seminar 2: Hot topics, Critical injuries Traume seminar 3: Competencies, Teaching programs Traume seminar 4: Coagulopathy & Transfusion practices Single port access in laparoscopic surgery Bariatrisk kirurgi oppfølging og komplikasjoner Laparoskopisk ventralbrokkskirurgi Moderne behandling av urolithiasis Publisering av kirurgisk forskning Diskusjon: Fremtidig organisering - karkirurgien i region SØ Cytoreduktiv nefrektomi ved MRCC – er det nødvendig? 30.000 consecutive thyroidectomies from 1979-2008 Management of metastases and isolated tumour cells ……. Internt barnekirurgisk fagmøte Minimal invasiv barnekirurgi i urinveiene Alvorlig akutt pankreatitt Brystrekonstruksjoner ved Fritt Fett og Annet Hjertekirurgisk symposium
Side
Besøk vår stand på høstmøte
17
20 20 21 21 22 23 25 27 29 31 33 35 36 37 39 41 43 45
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
TRAUMA SEMINAR
Holmenkollen Park Hotel â&#x20AC;&#x201C;Saga Hall AB 25-26/10 2010
03-2012-IVZ-2010-SCAN(NO)-4800-J
19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
TRAUMA SEMINAR
Holmenkollen Park Hotel â&#x20AC;&#x201C;Saga Hall AB 25-26/10 2010
03-2012-IVZ-2010-SCAN(NO)-4800-J
19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
TRAUMA SEMINAR
Vitenskapelige forhandlinger
TRAUMA SEMINAR
Holmenkollen Park Hotel â&#x20AC;&#x201C;Saga Hall AB 25-26/10 2010
Holmenkollen Park Hotel â&#x20AC;&#x201C;Saga Hall AB 25-26/10 2010
20
21
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
TRAUMA SEMINAR
Vitenskapelige forhandlinger
TRAUMA SEMINAR
Holmenkollen Park Hotel â&#x20AC;&#x201C;Saga Hall AB 25-26/10 2010
Holmenkollen Park Hotel â&#x20AC;&#x201C;Saga Hall AB 25-26/10 2010
20
21
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
SYMPOSIUM
Tirsdag 26. oktober 2010 kl. 09.00 – 10.30 Audi-B
Tirsdag 26. oktober 2010 kl. 11.00 – 12.30 Audi-B
Single port access in laparoscopic surgery
Bariatrisk kirurgi oppfølging og komplikasjoner
Chairman Jørn Kjæve, Arne Rosseland Kl.09.00
Single port access; Benefits for the patients and difficulties for the surgeon. Dr. Thomas Langweiler. Amalie Sieweking, Hamburg.
Kl.09.25
What surgical procedures should be considered for single port application? Professor Lars Nannestad Jørgensen. Herling, København
Kl.09.50
Møteleder: Villy Vaage, Torunn Nestvold
Hernia repair with single port access Dr Dejan Ignjatovic. Tønsberg
Kl.10.05
Experiences with single port in advanced laparoscopic surgery Dr Bjørn Edwin, Rikshopsitalet
Kl.10.20
Discussion
Kl.11.00
Patofysiologiske konsekvenser av bariatrisk kirurgi Jøran Hjelmesæth, Sykehuset Vestfold, Tønsberg
Kl.11.20
Oppfølging av pasienter; hvordan og på hvilket nivå Bård Kulseng, St Olavs Hospital Trondheim
Kl.11.40
Komplikasjoner. Noen kasuistikker Torunn Nestvold, Nordlandssykehuset, Bodø
Kl.11.55
Praktisk håndtering av kirurgiske komplikasjoner Jon Kristinsson, Aker Sykehus, Oslo
Kl.12.15
Oppsummering og diskusjon Villy Vaage, Førde
Kl. 10:30 – 11:00 Kaffe
Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Olympus Covidien Norway
Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Johnson & Johnson Covidien Norway 22
23
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
SYMPOSIUM
Tirsdag 26. oktober 2010 kl. 09.00 – 10.30 Audi-B
Tirsdag 26. oktober 2010 kl. 11.00 – 12.30 Audi-B
Single port access in laparoscopic surgery
Bariatrisk kirurgi oppfølging og komplikasjoner
Chairman Jørn Kjæve, Arne Rosseland Kl.09.00
Single port access; Benefits for the patients and difficulties for the surgeon. Dr. Thomas Langweiler. Amalie Sieweking, Hamburg.
Kl.09.25
What surgical procedures should be considered for single port application? Professor Lars Nannestad Jørgensen. Herling, København
Kl.09.50
Møteleder: Villy Vaage, Torunn Nestvold
Hernia repair with single port access Dr Dejan Ignjatovic. Tønsberg
Kl.10.05
Experiences with single port in advanced laparoscopic surgery Dr Bjørn Edwin, Rikshopsitalet
Kl.10.20
Discussion
Kl.11.00
Patofysiologiske konsekvenser av bariatrisk kirurgi Jøran Hjelmesæth, Sykehuset Vestfold, Tønsberg
Kl.11.20
Oppfølging av pasienter; hvordan og på hvilket nivå Bård Kulseng, St Olavs Hospital Trondheim
Kl.11.40
Komplikasjoner. Noen kasuistikker Torunn Nestvold, Nordlandssykehuset, Bodø
Kl.11.55
Praktisk håndtering av kirurgiske komplikasjoner Jon Kristinsson, Aker Sykehus, Oslo
Kl.12.15
Oppsummering og diskusjon Villy Vaage, Førde
Kl. 10:30 – 11:00 Kaffe
Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Olympus Covidien Norway
Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Johnson & Johnson Covidien Norway 22
23
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
FEEL THE CONNECTION.
LUNCH SYMPOSIUM
A natural extension of you.
Onsdag 27. oktober 2010 kl. 12.30 – 13.30 Saga C ETHICON lanserer 2 nye produkter i løpet av høsten for
Laparoskopisk ventralbrokkskirurgi. Hva man skulle kunne ønske seg? Sven Bringman, Overlege Södertälje Sjukehus Kort presentasjon av produktene. Frida Lekander, Produktsjef Hernia Solutions De første erfaringene fra operasjon. Sven Bringman,Overlege Södertälje Sjukehus Demonstrasjon og dry-test av produktene. Det blir servering av deilig lunch. Gi beskjed om din deltagelse på mail: bforcell@its.jnj.com eller telefon/sms 93465017.
Experience the freedom of true one-handed natural articulation. The enhanced system-wide compression provides uniform and consistent stapler formation for hemostasis in a wide range of tissue thickness.
Med vennlig hilsen Ethicon Johnson & Johnson
AD131, © 2009 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH. All rights reserved. ENDOPATH and Echelon are trademarks of Ethicon Endo-Surgery, Inc.
25
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
FEEL THE CONNECTION.
LUNCH SYMPOSIUM
A natural extension of you.
Onsdag 27. oktober 2010 kl. 12.30 – 13.30 Saga C ETHICON lanserer 2 nye produkter i løpet av høsten for
Laparoskopisk ventralbrokkskirurgi. Hva man skulle kunne ønske seg? Sven Bringman, Overlege Södertälje Sjukehus Kort presentasjon av produktene. Frida Lekander, Produktsjef Hernia Solutions De første erfaringene fra operasjon. Sven Bringman,Overlege Södertälje Sjukehus Demonstrasjon og dry-test av produktene. Det blir servering av deilig lunch. Gi beskjed om din deltagelse på mail: bforcell@its.jnj.com eller telefon/sms 93465017.
Experience the freedom of true one-handed natural articulation. The enhanced system-wide compression provides uniform and consistent stapler formation for hemostasis in a wide range of tissue thickness.
Med vennlig hilsen Ethicon Johnson & Johnson
AD131, © 2009 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH. All rights reserved. ENDOPATH and Echelon are trademarks of Ethicon Endo-Surgery, Inc.
25
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
60%*
Onsdag 27. oktober 2010
respondere
kl. 14.00 – 17.00 AUDI-B
Moderne behandling av urolithiasis Møteleder: Stein Øverby
Marianne Brehmer
Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm Sverige
Palle Osther
Sykehus Lillebælt, Fredericia Danmark
Nils Magnus Ulvik
Effektiv symptomatisk behandling av IC/PBS: 60% respondere etter 24 uker
Haukeland Universitetssykehus
Steinar Karlsen
*BJU Int. Jan 2009 (103-1). A Real-Life Multi-Centre Clinical Practice Study to Evaluate the Efficacy and Safety of Intravesical Chondroitin Sulfate for the Treatment of IC. J. Curtis Nickel, Blair Egerdie, Joe Downey, Rajiva Singh, Anthony Skehan, Leslie Carr and Karen Irvine-Bird.
Oslo Urologiske Universitetsklinikk
Økt konsentrasjon • Mindre volum Raskere innsettende effect • Bedre compliance • Redusert pris Kontakt oss for konsulentbesøk og/eller få tilsendt litteratur. E-mail: infono@vitaflo.net • Tlf: 56 14 43 10 • Fax: 56 14 43 11 www.vitaflo.net
texasnorway.no
Norsk Urologisk Forening 27
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
60%*
Onsdag 27. oktober 2010
respondere
kl. 14.00 – 17.00 AUDI-B
Moderne behandling av urolithiasis Møteleder: Stein Øverby
Marianne Brehmer
Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm Sverige
Palle Osther
Sykehus Lillebælt, Fredericia Danmark
Nils Magnus Ulvik
Effektiv symptomatisk behandling av IC/PBS: 60% respondere etter 24 uker
Haukeland Universitetssykehus
Steinar Karlsen
*BJU Int. Jan 2009 (103-1). A Real-Life Multi-Centre Clinical Practice Study to Evaluate the Efficacy and Safety of Intravesical Chondroitin Sulfate for the Treatment of IC. J. Curtis Nickel, Blair Egerdie, Joe Downey, Rajiva Singh, Anthony Skehan, Leslie Carr and Karen Irvine-Bird.
Oslo Urologiske Universitetsklinikk
Økt konsentrasjon • Mindre volum Raskere innsettende effect • Bedre compliance • Redusert pris Kontakt oss for konsulentbesøk og/eller få tilsendt litteratur. E-mail: infono@vitaflo.net • Tlf: 56 14 43 10 • Fax: 56 14 43 11 www.vitaflo.net
texasnorway.no
Norsk Urologisk Forening 27
SWEDISH ORPHAN AS
Bivirkninger Hittil er ingen bivirkninger rapportert. Dersom anbefalt maksimaldose overskrides, kan gentamicinspesifikke bivirkninger ikke utelukkes, sĂŚrlig hvis pasienten har redusert nyrefunksjon.
Kontraindikasjoner CollatampG skal ikke brukes ved kjent proteinallergi eller hvis over-følsomhet overfor gentamicin har blitt püvist. Man har ingen erfaring ved bruk hos gravide eller ammende. Produktet bør derfor kun brukes under strenge vilkür til gravide og ammende. Dette gjelder ogsü for bruk hos pasienter med redusert nyrefunksjon.
Indikasjoner CollatampG brukes for lokal haemostase i kapillÌrene, parenkymatøse omrüder og for sivende blødninger i omrüder med høy risiko for infeksjon. CollatampG kan ogsü anvendes som bÌrer for av fibrinklebemiddel i henhold til anvisning gitt for slik bruk. Dette produktet inneholder gentamicinsulfat i den dose med lokal effekt. Systemisk effektive terapeutiske blod- eller plasmanivüer oppnüs vanligvis ikke.
Sammensetning Renaturert bovint collagen, Gentamicinsulfat. CollagenG inneholder (pr. cm2): Collagen 2,8 mg, Gentamicin sulfat 2,0 mg (tilsv. 1,3 mg gentamicin).
â&#x20AC;˘
TrollĂĽsveien 6
â&#x20AC;˘
1414 TrollĂĽsen
â&#x20AC;˘
www.swedishorphan.com
Oppbevaring og holdbarhet Nür pakningen er üpnet kan ikke enkeltpakinger med Collatamp G spares til senere bruk eller steriliseres pü nytt. Collatamp G mü oppbevares mellom 4°C og 25°C. Collatamp mü ikke anvendes etter angitt utløpsdato. Den sterile pakningen mü ikke brukes dersom den er üpnet eller ødelagt.
Dosering og administrasjonsmüte Hvis ikke annet er foreskrevet administreres CollatampG slik: Produktet kan skjÌres til slik at det passer til behandlingsomrüdet. Inntil tre CollatampG implantat (10 x 10 cm) kan anvendes, avhengig av omrüdet som krever haemostase. Pasientens kroppsvekt og total mengde gentamicin mü ogsü tas i betraktning. Total mengde gentamicin skal generelt ikke overskride 9 mg pr. kg kroppsvekt og antall og størrelse pü implantatet bestemmes ut fra dette. Tørt CollatampG implantat plasserers i behandlingsomrüdet. Dette mü vÌre sü tørt som mulig. Implantatet presses lett i ca tre minutter for at det skal klede lettere. Hansker og instrumenter fuktes for ü hindre at CollatampG klistrer seg til disse.
Interaksjoner med andre substanser Ingen interaksjoner er rapportert hittil. Dersom samtidig systemisk behandling med gentamicin, andre aminoglykosid-antibiotika eller andre oto- eller nefrotoksiske legemidler er nødvendig, bør den kumulative effekten tas i betraktning.
[sZQVNMS[RWVMZ Ě&#x2030; JM[\QTTM[ ^QI IXW\MSM\
MTTMZ NWZMJaOOQVO I^ XW[\WXMZI\Q^M
3WTTIOMVXTI\M QUXZMOVMZ\ UML /MV\IUQKQV \QT JMPIVLTQVO
p<0.001
Behandling n= 983
4,3%
â&#x20AC;˘
mail.no@swedishorphan.com
Referanse: 1) Friberg Ă&#x201D;. APMIS 2007;115:1016-1021.
Egenskaper Haemostase utløses nür vev kommer i kontakt med utløste vevsfaktorer og utsatte endogene collagenfibre eller renaturerte collagenfibre i Collatamp G. Adhesionen og aggregeringen av trombocyttene induseres pü de renaturerte collagenfibrillene av Collatamp G og plasmakoagulasjonsprosessen fremskyndes. Da Collatamp G absorberer en viss mengde blod, vil den svampliknende strukturen stabilisere sürklumpen. Collagen fremmer ogsü granulasjon og epitili-sering. Collatamp G absorberes raskt og fullstendig. Gentamicin er tilsatt for ü forhindre at infeksjoner oppstür pü implantasjonsstedet.
Pakningsstørrelser Collatamp G 5 cm x 0,5 cm (1stk) varenr: 955096 Collatamp G 10 cm x 0,5 cm (1stk) varenr: 955104 Collatamp G 5 cm x 0,5 cm (1stk) varenr: 902371
Produktet oppbevares utilgjengelig for barn.
Utarbeidet etter Friberg Ă&#x2013;. APMIS 2007. 1
Kontroll n= 967
9%
LOGIP-STUDIEN % infeksjonsrate alle pasienter
ZML]S[RWV I^ ;?1
SWI = Mediastenitt
% SWI rate
<PWZI`Ě&#x2030;SQZ]ZOQ"
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
Onsdag 27. oktober 2010 kl. 12.30 â&#x20AC;&#x201C; 13.30 Nobel
Publisering av kirurgisk forskning Møteleder: Olaug Villanger
Tidsskriftets redaksjon har stor kompetanse innen medisinsk publisering. De ønsker ü dele sin kompetanse om emnet med potensielle forfattere, og vil gjerne fü tilbakemelding fra klinikere, pü deres arbeid. Innlegg ved:
Charlotte Haug
Redaktør Tidsskrift for Den norske legeforening
Medisinsk redaktør, Tidsskrift for Den norske legeforening
Michael Bretthauer
Medisinsk redaktør, Tidsskrift for Den norske legeforening
Lars Frich
Medisinsk redaktør, Tidsskrift for Den norske legeforening
Erlend Hem
Diskusjon / Spørsmül
Norsk kirurgisk forening (NKF) 29
THAU 03/10
SWEDISH ORPHAN AS
Bivirkninger Hittil er ingen bivirkninger rapportert. Dersom anbefalt maksimaldose overskrides, kan gentamicinspesifikke bivirkninger ikke utelukkes, sĂŚrlig hvis pasienten har redusert nyrefunksjon.
Kontraindikasjoner CollatampG skal ikke brukes ved kjent proteinallergi eller hvis over-følsomhet overfor gentamicin har blitt püvist. Man har ingen erfaring ved bruk hos gravide eller ammende. Produktet bør derfor kun brukes under strenge vilkür til gravide og ammende. Dette gjelder ogsü for bruk hos pasienter med redusert nyrefunksjon.
Indikasjoner CollatampG brukes for lokal haemostase i kapillÌrene, parenkymatøse omrüder og for sivende blødninger i omrüder med høy risiko for infeksjon. CollatampG kan ogsü anvendes som bÌrer for av fibrinklebemiddel i henhold til anvisning gitt for slik bruk. Dette produktet inneholder gentamicinsulfat i den dose med lokal effekt. Systemisk effektive terapeutiske blod- eller plasmanivüer oppnüs vanligvis ikke.
Sammensetning Renaturert bovint collagen, Gentamicinsulfat. CollagenG inneholder (pr. cm2): Collagen 2,8 mg, Gentamicin sulfat 2,0 mg (tilsv. 1,3 mg gentamicin).
â&#x20AC;˘
TrollĂĽsveien 6
â&#x20AC;˘
1414 TrollĂĽsen
â&#x20AC;˘
www.swedishorphan.com
Oppbevaring og holdbarhet Nür pakningen er üpnet kan ikke enkeltpakinger med Collatamp G spares til senere bruk eller steriliseres pü nytt. Collatamp G mü oppbevares mellom 4°C og 25°C. Collatamp mü ikke anvendes etter angitt utløpsdato. Den sterile pakningen mü ikke brukes dersom den er üpnet eller ødelagt.
Dosering og administrasjonsmüte Hvis ikke annet er foreskrevet administreres CollatampG slik: Produktet kan skjÌres til slik at det passer til behandlingsomrüdet. Inntil tre CollatampG implantat (10 x 10 cm) kan anvendes, avhengig av omrüdet som krever haemostase. Pasientens kroppsvekt og total mengde gentamicin mü ogsü tas i betraktning. Total mengde gentamicin skal generelt ikke overskride 9 mg pr. kg kroppsvekt og antall og størrelse pü implantatet bestemmes ut fra dette. Tørt CollatampG implantat plasserers i behandlingsomrüdet. Dette mü vÌre sü tørt som mulig. Implantatet presses lett i ca tre minutter for at det skal klede lettere. Hansker og instrumenter fuktes for ü hindre at CollatampG klistrer seg til disse.
Interaksjoner med andre substanser Ingen interaksjoner er rapportert hittil. Dersom samtidig systemisk behandling med gentamicin, andre aminoglykosid-antibiotika eller andre oto- eller nefrotoksiske legemidler er nødvendig, bør den kumulative effekten tas i betraktning.
[sZQVNMS[RWVMZ Ě&#x2030; JM[\QTTM[ ^QI IXW\MSM\
MTTMZ NWZMJaOOQVO I^ XW[\WXMZI\Q^M
3WTTIOMVXTI\M QUXZMOVMZ\ UML /MV\IUQKQV \QT JMPIVLTQVO
p<0.001
Behandling n= 983
4,3%
â&#x20AC;˘
mail.no@swedishorphan.com
Referanse: 1) Friberg Ă&#x201D;. APMIS 2007;115:1016-1021.
Egenskaper Haemostase utløses nür vev kommer i kontakt med utløste vevsfaktorer og utsatte endogene collagenfibre eller renaturerte collagenfibre i Collatamp G. Adhesionen og aggregeringen av trombocyttene induseres pü de renaturerte collagenfibrillene av Collatamp G og plasmakoagulasjonsprosessen fremskyndes. Da Collatamp G absorberer en viss mengde blod, vil den svampliknende strukturen stabilisere sürklumpen. Collagen fremmer ogsü granulasjon og epitili-sering. Collatamp G absorberes raskt og fullstendig. Gentamicin er tilsatt for ü forhindre at infeksjoner oppstür pü implantasjonsstedet.
Pakningsstørrelser Collatamp G 5 cm x 0,5 cm (1stk) varenr: 955096 Collatamp G 10 cm x 0,5 cm (1stk) varenr: 955104 Collatamp G 5 cm x 0,5 cm (1stk) varenr: 902371
Produktet oppbevares utilgjengelig for barn.
Utarbeidet etter Friberg Ă&#x2013;. APMIS 2007. 1
Kontroll n= 967
9%
LOGIP-STUDIEN % infeksjonsrate alle pasienter
ZML]S[RWV I^ ;?1
SWI = Mediastenitt
% SWI rate
<PWZI`Ě&#x2030;SQZ]ZOQ"
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
Onsdag 27. oktober 2010 kl. 12.30 â&#x20AC;&#x201C; 13.30 Nobel
Publisering av kirurgisk forskning Møteleder: Olaug Villanger
Tidsskriftets redaksjon har stor kompetanse innen medisinsk publisering. De ønsker ü dele sin kompetanse om emnet med potensielle forfattere, og vil gjerne fü tilbakemelding fra klinikere, pü deres arbeid. Innlegg ved:
Charlotte Haug
Redaktør Tidsskrift for Den norske legeforening
Medisinsk redaktør, Tidsskrift for Den norske legeforening
Michael Bretthauer
Medisinsk redaktør, Tidsskrift for Den norske legeforening
Lars Frich
Medisinsk redaktør, Tidsskrift for Den norske legeforening
Erlend Hem
Diskusjon / Spørsmül
Norsk kirurgisk forening (NKF) 29
THAU 03/10
Lapskill.indd 1
Solgt i mer enn 35 land verden over på under 2 år Utviklet av kirurger for kirurger Nå også med ”singel port” (SILS og LESS) Egen progresjonsmåling på www.lapskill.com
Lapskill Medical AS, www.lapskill.com, info@lapskill.com
Probably the best laparoscopic box trainer in the world
− − − −
VERDENSSUKSESS!
12.03.10 11.51
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
NORSK KARKIRURGISK FORENING FORENINGSDEBATTEN Onsdag 27. oktober 2010 kl. 14.30 - 16.00 NOBEL
Medlemmer av Norsk Karkirurgisk Forening Inviteres herved til diskusjon angående
Fremtidig organisering av karkirurgien i helseregion Sør-Øst
Styret NKKF
Norsk karkirurgisk forening 31
Lapskill.indd 1
Solgt i mer enn 35 land verden over på under 2 år Utviklet av kirurger for kirurger Nå også med ”singel port” (SILS og LESS) Egen progresjonsmåling på www.lapskill.com
Lapskill Medical AS, www.lapskill.com, info@lapskill.com
Probably the best laparoscopic box trainer in the world
− − − −
VERDENSSUKSESS!
12.03.10 11.51
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
NORSK KARKIRURGISK FORENING FORENINGSDEBATTEN Onsdag 27. oktober 2010 kl. 14.30 - 16.00 NOBEL
Medlemmer av Norsk Karkirurgisk Forening Inviteres herved til diskusjon angående
Fremtidig organisering av karkirurgien i helseregion Sør-Øst
Styret NKKF
Norsk karkirurgisk forening 31
Første orale mTOR hemmer for pasienter med langtkommet nyrecellekarsinom (RCC), der behandling med VEGF-hemmer har sviktet1,2
C1 Afinitor «Novartis»
Proteinkinasehemmer.
Artell.no
daglig vurderes med økning på 5 mg av gangen. Økningen bør skje på dag 4 og dag 8 etter initiering av induser. Denne dosen er ventet å justere AUC til det området som er observert uten induser. Det er imidlertid ingen kliniske data for denne dosejusteringen. Dersom behandling med induser avsluttes, bør everolimusdosen endres tilbake til det den var før initiering av behandling med CYP 3A4-induser. Preparater som inneholder johannesurt (Hypericum perforatum) bør ikke brukes under everolimusbehandling. Everolimus kan påvirke biotilgjengeligheten av CYP 3A4- og/eller PgP-substrater som gis samtidig. Bruk av levende vaksiner bør unngås. Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Ikke anbefalt under graviditet. Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Kvinner i fertil alder må bruke effektiv prevensjon. Overgang i morsmelk: Ukjent. Utskilles i melk hos rotter. Skal ikke brukes under amming. Mannlig fertilitet: Basert på ikke-kliniske funn kan mannlig fertilitet reduseres ved everolimusbehandling. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Redusert antall lymfocytter, redusert hemoglobin, redusert antall blodplater, redusert antall nøytrofiler. Gastrointestinale: Stomatitt, diaré, inflammasjon i slimhinner, oppkast, kvalme. Hud: Utslett, tørr hud, pruritus. Infeksiøse: Infeksjoner. Lever/galle: Økt ALAT, økt ASAT. Luftveier: Pneumonitt, dyspné, epistakse, hoste. Nevrologiske: Smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Økt kreatinin. Stoffskifte/ernæring: Økt glukose, økt kolesterol, økte triglyserider, redusert fosfat, anoreksi. Øvrige: Utmattelse, asteni, perifert ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Munntørrhet, magesmerte, dysfagi, dyspepsi. Hjerte/kar: Hypertensjon. Hud: Hånd-fot-syndrom, erytem, hudavskalling, neglsykdom, dermatitis acneiform, onychoclasis. Lever/galle: Økt bilirubin. Luftveier: Opphosting av blod. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Undersøkelser: Vektreduksjon. Øye: Konjunktivitt, hevelse i øyelokket. Øvrige: Brystsmerte, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt. Hud: Angioødem. Stoffskifte/ernæring: Nyoppdaget diabetes mellitus. Øvrige: Svekket sårheling. Ukjent: Hjerte/kar: Blødninger. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Overdosering/Forgiftning: Begrensede data tilgjengelig. Støttende tiltak bør igangsettes. Egenskaper: Klassifisering: Proteinkinasehemmer. Virkningsmekanisme: Bindes til det intracellulære proteinet FKBP-12 og danner et kompleks som hemmer aktiviteten av mTOR-kompleks-1 (mTORC1). Dette reduserer aktiviteten til S6 ribosomal proteinkinase (S6K1) og eukaryot elongeringsfaktor 4Ebindingsprotein (4EBP-1), og påvirker dermed translasjon av proteiner involvert i cellesyklus, angiogenese og glykolyse. Nivået av vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF) som potenserer angiogene prosesser i tumoren reduseres. Absorpsjon: Maks. plasmakonsentrasjon oppnås 1-2 timer etter inntak. «Steady state» nås innen 2 uker. Fettrikt måltid reduserer AUC og Cmax med hhv. 22% og 54%. Lette fettmåltider reduserer AUC med 32% og Cmax med 42%. Proteinbinding: Ca. 74%. Fordeling: Blod/plasmaratio er konsentrasjonsavhengig og varierer fra 17-73% i doseringsområdet 5-5000 ng/ml. Distribusjonsvolum: 191 liter i sentralt kompartment og 517 liter i perifert kompartment. Halveringstid: Ca. 30 timer. Metabolisme: Everolimus er substrat for CYP 3A4 og PgP, men metabolittene bidrar trolig ikke signifikant til den totale farmakologiske aktiviteten. Utskillelse: 80% via feces, 5% via urin. Pakninger og priser: 5 mg: 30 stk. (blister) 31 437.70. 10 mg: 30 stk. (blister) 39 984.00. Sist endret: 09.09.2010 (SPCer 27.04.2010).
ID Kode: 6286/09.2010
ATC-nr.: L01X E10
TABLETTER 5 mg og 10 mg: Hver tablett inneh.: Everolimus 5 mg, resp. 10 mg, butylhydroksytoluen (E 321), laktose, hjelpestoffer.1 Indikasjoner: Behandling av langtkommet nyrecellekarsinom der sykdommen har progrediert under eller etter VEGF-rettet behandling. Dosering: Behandling bør initieres og følges opp av lege med erfaring i bruk av legemidler for behandling av kreftpasienter. Anbefalt dose: 10 mg 1 gang daglig til samme tid hver dag. Skal tas konsekvent med eller uten mat. Tablettene skal svelges hele med et glass vann, og skal ikke tygges eller knuses. Behandling bør pågå så lenge man ser klinisk nytte eller til det oppstår uakseptabel toksisitet. Barn: Sikkerhet og effekt er ikke dokumentert. Eldre >65 år: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt leverfunksjon: Ved moderat nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh» klasse B) bør dosen reduseres til 5 mg daglig. Ikke anbefalt ved alvorlig nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh» klasse C). Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene eller andre rapamycinderivater. Forsiktighetsregler: Tilfeller av ikke-infeksiøs pneumonitt (inkl. interstitiell lungesykdom) er observert. Noen alvorlige og i sjeldne tilfeller med fatalt utfall. Diagnosen ikke-infeksiøs pneumonitt bør vurderes ved uspesifikke respiratoriske symptomer som hypoksi, pleural effusjon, hoste eller dyspné, og der infeksjoner av neoplastiske eller andre ikkemedisinske årsaker er ekskludert. Ved utvikling av radiologiske endringer som tyder på ikke-infeksiøs pneumonitt og få eller ingen symptomer, kan behandling fortsette uten dosejustering. Ved moderate symptomer bør behandlingsavbrudd vurderes inntil symptombedring. Bruk av kortikosteroider kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig. Ved alvorlige symptomer på ikke-infeksiøs pneumonitt bør behandlingen avbrytes. Bruk av kortikosteroider inntil kliniske symptomer forsvinner kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig avhengig av individuelle kliniske omstendigheter. Everolimus kan predisponere for bakterie-, sopp-, virus- eller protozoinfeksjoner, inkl. infeksjoner med opportunistiske patogener. Lokale og systemiske infeksjoner, inkl. pneumoni, andre bakterielle infeksjoner, invasive soppinfeksjoner som aspergillose eller candida og virusinfeksjoner inkl. reaktivering av hepatitt B-virus er sett. Noen infeksjoner har vært alvorlige og i noen tilfeller fatale. Ved diagnostisering av en infeksjon må egnet behandling igangsettes umiddelbart og pause eller seponering av everolimusbehandling vurderes. Pågående infeksjoner bør være ferdigbehandlet før everolimusbehandling igangsettes. Dersom invasiv systemisk soppinfeksjon diagnostiseres, bør everolimus umiddelbart seponeres permanent, og egnet antifungal behandling gis. Hypersensitivitetsreaksjoner er observert. Munnsår, stomatitt og oral mukositt er sett ved everolimusbehandling. Topisk behandling er da anbefalt. Alkohol- eller peroksidholdig munnvann bør unngås da disse kan forverre tilstanden. Antifungale midler bør ikke brukes med mindre soppinfeksjon er diagnostisert. Økning av serumkreatinin, vanligvis svak, er rapportert. Måling av nyrefunksjon, inkl. måling av blod-urea-nitrogen (BUN) eller serumkreatinin anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hyperglykemi, hyperlipidemi og hypertriglyseridemi er rapportert. Måling av fastende serumglukose anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hvis mulig bør optimal glykemisk kontroll oppnås før behandlingsoppstart. Redusert hemoglobin, lymfocytter, nøytrofile granulocytter og blodplater er rapportert. Fullstendig blodtelling anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Everolimus bør ikke brukes ved sjelden arvelig galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Forsiktighet bør utvises ved bruk av everolimus i perioden før og etter operasjon pga. svekket sårheling. Interaksjoner: Everolimus er CYP 3A4-substrat og substrat og moderat hemmer av P-glykoprotein (PgP). Absorpsjon og eliminasjon kan påvirkes av substanser som påvirker CYP 3A4 og/eller PgP. Samtidig behandling med everolimus og potente CYP 3A4- eller PgP-hemmere anbefales ikke. Forsiktighet må utvises når samtidig behandling med moderate CYP 3A4eller PgP-hemmere ikke kan unngås. Dosereduksjon til 5 mg daglig eller 5 mg annenhver dag kan vurderes, men det foreligger ingen kliniske data med denne dosejusteringen. Nøye monitorering av bivirkninger er anbefalt. Kombinasjon med grapefruktjuice eller annen mat som påvirker CYP 3A4 eller PgP bør unngås. Samtidig bruk av potente CYP 3A4-indusere bør unngås. Dersom samtidig administrering av everolimus og en potent CYP 3A4-induser er nødvendig, bør doseøkning fra 10 mg daglig til 20 mg
Referanser: 1. Motzer RJ, Escudier B, Oudard S, et al; for the RECORD-1 Study Group. Efficacy of everolimus in advanced renal cell carcinoma: a double-blind, randomised, placebocontrolled phase III trial. Lancet. 2008;372:449-456. 2. Afinitor produktresume 2009.
®
Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo Tlf. 23 05 20 00 – Fax. 23 05 20 01 www.novartis.no
nyrekreft.no
– skift spor!
Første orale mTOR hemmer for pasienter med langtkommet nyrecellekarsinom (RCC), der behandling med VEGF-hemmer har sviktet1,2
C1 Afinitor «Novartis»
Proteinkinasehemmer.
Artell.no
daglig vurderes med økning på 5 mg av gangen. Økningen bør skje på dag 4 og dag 8 etter initiering av induser. Denne dosen er ventet å justere AUC til det området som er observert uten induser. Det er imidlertid ingen kliniske data for denne dosejusteringen. Dersom behandling med induser avsluttes, bør everolimusdosen endres tilbake til det den var før initiering av behandling med CYP 3A4-induser. Preparater som inneholder johannesurt (Hypericum perforatum) bør ikke brukes under everolimusbehandling. Everolimus kan påvirke biotilgjengeligheten av CYP 3A4- og/eller PgP-substrater som gis samtidig. Bruk av levende vaksiner bør unngås. Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Ikke anbefalt under graviditet. Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Kvinner i fertil alder må bruke effektiv prevensjon. Overgang i morsmelk: Ukjent. Utskilles i melk hos rotter. Skal ikke brukes under amming. Mannlig fertilitet: Basert på ikke-kliniske funn kan mannlig fertilitet reduseres ved everolimusbehandling. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Redusert antall lymfocytter, redusert hemoglobin, redusert antall blodplater, redusert antall nøytrofiler. Gastrointestinale: Stomatitt, diaré, inflammasjon i slimhinner, oppkast, kvalme. Hud: Utslett, tørr hud, pruritus. Infeksiøse: Infeksjoner. Lever/galle: Økt ALAT, økt ASAT. Luftveier: Pneumonitt, dyspné, epistakse, hoste. Nevrologiske: Smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Økt kreatinin. Stoffskifte/ernæring: Økt glukose, økt kolesterol, økte triglyserider, redusert fosfat, anoreksi. Øvrige: Utmattelse, asteni, perifert ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Munntørrhet, magesmerte, dysfagi, dyspepsi. Hjerte/kar: Hypertensjon. Hud: Hånd-fot-syndrom, erytem, hudavskalling, neglsykdom, dermatitis acneiform, onychoclasis. Lever/galle: Økt bilirubin. Luftveier: Opphosting av blod. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Undersøkelser: Vektreduksjon. Øye: Konjunktivitt, hevelse i øyelokket. Øvrige: Brystsmerte, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt. Hud: Angioødem. Stoffskifte/ernæring: Nyoppdaget diabetes mellitus. Øvrige: Svekket sårheling. Ukjent: Hjerte/kar: Blødninger. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Overdosering/Forgiftning: Begrensede data tilgjengelig. Støttende tiltak bør igangsettes. Egenskaper: Klassifisering: Proteinkinasehemmer. Virkningsmekanisme: Bindes til det intracellulære proteinet FKBP-12 og danner et kompleks som hemmer aktiviteten av mTOR-kompleks-1 (mTORC1). Dette reduserer aktiviteten til S6 ribosomal proteinkinase (S6K1) og eukaryot elongeringsfaktor 4Ebindingsprotein (4EBP-1), og påvirker dermed translasjon av proteiner involvert i cellesyklus, angiogenese og glykolyse. Nivået av vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF) som potenserer angiogene prosesser i tumoren reduseres. Absorpsjon: Maks. plasmakonsentrasjon oppnås 1-2 timer etter inntak. «Steady state» nås innen 2 uker. Fettrikt måltid reduserer AUC og Cmax med hhv. 22% og 54%. Lette fettmåltider reduserer AUC med 32% og Cmax med 42%. Proteinbinding: Ca. 74%. Fordeling: Blod/plasmaratio er konsentrasjonsavhengig og varierer fra 17-73% i doseringsområdet 5-5000 ng/ml. Distribusjonsvolum: 191 liter i sentralt kompartment og 517 liter i perifert kompartment. Halveringstid: Ca. 30 timer. Metabolisme: Everolimus er substrat for CYP 3A4 og PgP, men metabolittene bidrar trolig ikke signifikant til den totale farmakologiske aktiviteten. Utskillelse: 80% via feces, 5% via urin. Pakninger og priser: 5 mg: 30 stk. (blister) 31 437.70. 10 mg: 30 stk. (blister) 39 984.00. Sist endret: 09.09.2010 (SPCer 27.04.2010).
ID Kode: 6286/09.2010
ATC-nr.: L01X E10
TABLETTER 5 mg og 10 mg: Hver tablett inneh.: Everolimus 5 mg, resp. 10 mg, butylhydroksytoluen (E 321), laktose, hjelpestoffer.1 Indikasjoner: Behandling av langtkommet nyrecellekarsinom der sykdommen har progrediert under eller etter VEGF-rettet behandling. Dosering: Behandling bør initieres og følges opp av lege med erfaring i bruk av legemidler for behandling av kreftpasienter. Anbefalt dose: 10 mg 1 gang daglig til samme tid hver dag. Skal tas konsekvent med eller uten mat. Tablettene skal svelges hele med et glass vann, og skal ikke tygges eller knuses. Behandling bør pågå så lenge man ser klinisk nytte eller til det oppstår uakseptabel toksisitet. Barn: Sikkerhet og effekt er ikke dokumentert. Eldre >65 år: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt leverfunksjon: Ved moderat nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh» klasse B) bør dosen reduseres til 5 mg daglig. Ikke anbefalt ved alvorlig nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh» klasse C). Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene eller andre rapamycinderivater. Forsiktighetsregler: Tilfeller av ikke-infeksiøs pneumonitt (inkl. interstitiell lungesykdom) er observert. Noen alvorlige og i sjeldne tilfeller med fatalt utfall. Diagnosen ikke-infeksiøs pneumonitt bør vurderes ved uspesifikke respiratoriske symptomer som hypoksi, pleural effusjon, hoste eller dyspné, og der infeksjoner av neoplastiske eller andre ikkemedisinske årsaker er ekskludert. Ved utvikling av radiologiske endringer som tyder på ikke-infeksiøs pneumonitt og få eller ingen symptomer, kan behandling fortsette uten dosejustering. Ved moderate symptomer bør behandlingsavbrudd vurderes inntil symptombedring. Bruk av kortikosteroider kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig. Ved alvorlige symptomer på ikke-infeksiøs pneumonitt bør behandlingen avbrytes. Bruk av kortikosteroider inntil kliniske symptomer forsvinner kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig avhengig av individuelle kliniske omstendigheter. Everolimus kan predisponere for bakterie-, sopp-, virus- eller protozoinfeksjoner, inkl. infeksjoner med opportunistiske patogener. Lokale og systemiske infeksjoner, inkl. pneumoni, andre bakterielle infeksjoner, invasive soppinfeksjoner som aspergillose eller candida og virusinfeksjoner inkl. reaktivering av hepatitt B-virus er sett. Noen infeksjoner har vært alvorlige og i noen tilfeller fatale. Ved diagnostisering av en infeksjon må egnet behandling igangsettes umiddelbart og pause eller seponering av everolimusbehandling vurderes. Pågående infeksjoner bør være ferdigbehandlet før everolimusbehandling igangsettes. Dersom invasiv systemisk soppinfeksjon diagnostiseres, bør everolimus umiddelbart seponeres permanent, og egnet antifungal behandling gis. Hypersensitivitetsreaksjoner er observert. Munnsår, stomatitt og oral mukositt er sett ved everolimusbehandling. Topisk behandling er da anbefalt. Alkohol- eller peroksidholdig munnvann bør unngås da disse kan forverre tilstanden. Antifungale midler bør ikke brukes med mindre soppinfeksjon er diagnostisert. Økning av serumkreatinin, vanligvis svak, er rapportert. Måling av nyrefunksjon, inkl. måling av blod-urea-nitrogen (BUN) eller serumkreatinin anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hyperglykemi, hyperlipidemi og hypertriglyseridemi er rapportert. Måling av fastende serumglukose anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hvis mulig bør optimal glykemisk kontroll oppnås før behandlingsoppstart. Redusert hemoglobin, lymfocytter, nøytrofile granulocytter og blodplater er rapportert. Fullstendig blodtelling anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Everolimus bør ikke brukes ved sjelden arvelig galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Forsiktighet bør utvises ved bruk av everolimus i perioden før og etter operasjon pga. svekket sårheling. Interaksjoner: Everolimus er CYP 3A4-substrat og substrat og moderat hemmer av P-glykoprotein (PgP). Absorpsjon og eliminasjon kan påvirkes av substanser som påvirker CYP 3A4 og/eller PgP. Samtidig behandling med everolimus og potente CYP 3A4- eller PgP-hemmere anbefales ikke. Forsiktighet må utvises når samtidig behandling med moderate CYP 3A4eller PgP-hemmere ikke kan unngås. Dosereduksjon til 5 mg daglig eller 5 mg annenhver dag kan vurderes, men det foreligger ingen kliniske data med denne dosejusteringen. Nøye monitorering av bivirkninger er anbefalt. Kombinasjon med grapefruktjuice eller annen mat som påvirker CYP 3A4 eller PgP bør unngås. Samtidig bruk av potente CYP 3A4-indusere bør unngås. Dersom samtidig administrering av everolimus og en potent CYP 3A4-induser er nødvendig, bør doseøkning fra 10 mg daglig til 20 mg
Referanser: 1. Motzer RJ, Escudier B, Oudard S, et al; for the RECORD-1 Study Group. Efficacy of everolimus in advanced renal cell carcinoma: a double-blind, randomised, placebocontrolled phase III trial. Lancet. 2008;372:449-456. 2. Afinitor produktresume 2009.
®
Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo Tlf. 23 05 20 00 – Fax. 23 05 20 01 www.novartis.no
nyrekreft.no
– skift spor!
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
ENDOKRIN SYMPOSIUM
Torsdag 28. oktober 2010
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 08.00 - 09.00 Vaage
kl. 12.30 – 13.30 AUDI-B
Cytoreduktiv nefrektomi ved MRCC – er det nødvendig?
Møteledere: Anne Irene Hagen 30.000 consecutive thyroidectomies from 1979 to 2008 at the "Kaiserin Elisabeth Spital" in Vienna.
Møteleder: Christian Beisland
Prof. Dr. Michael Hermann Vorstand der chirurgischen Abteilung Kaiserin-Elisabeth-Spital, Wien
Professor Arnaud MEJEAN
Hopital Europèen Georges Pompidou, Paris Frankrike
• • • • • •
Studieansvarlig / Internasjonal koordinator CARMENA-studien
Norsk Urologisk Forening
Quality indicators effect of quality control comparative analysis benchmarking improvement of outcome impact of individual surgeons
Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 33 4
35
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
ENDOKRIN SYMPOSIUM
Torsdag 28. oktober 2010
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 08.00 - 09.00 Vaage
kl. 12.30 – 13.30 AUDI-B
Cytoreduktiv nefrektomi ved MRCC – er det nødvendig?
Møteledere: Anne Irene Hagen 30.000 consecutive thyroidectomies from 1979 to 2008 at the "Kaiserin Elisabeth Spital" in Vienna.
Møteleder: Christian Beisland
Prof. Dr. Michael Hermann Vorstand der chirurgischen Abteilung Kaiserin-Elisabeth-Spital, Wien
Professor Arnaud MEJEAN
Hopital Europèen Georges Pompidou, Paris Frankrike
• • • • • •
Studieansvarlig / Internasjonal koordinator CARMENA-studien
Norsk Urologisk Forening
Quality indicators effect of quality control comparative analysis benchmarking improvement of outcome impact of individual surgeons
Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 33 4
35
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
MAMMA SYMPOSIUM
BARNEKIRURGI
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 12.30 - 13.30 Vaage
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 10.15 - 13.30 Bergmann
Møteledere: Anne Irene Hagen
Management of metastases and isolated tumour cells in the sentinel lymph node: controversies and therapeutic strategies
kl. 10.15-11.45
Internt barnekirurgisk fagmøte Kasuistikker etc.
kl. 11.45-12.15
Internt barnekirurgisk lunch
kl. 12.15-13.30
Generalforsamling i Norsk barnekirurgisk forening Kl- 13.30 – 14.00 Kaffe (Valhall)
kl. 14.00 - 14.30 Audi-B
Dr. Jos van der Hage, MD PHD
Abstrakt
Department of Surgical Oncology The Netherlands Cancer Institute - Antoni van Leeuwenhoek Hospital Amsterdam. The Netherlands
64 65 66
Diskusjon
Urologi – Barn Møteleder: Karin Hjelle og Arvid van der Hagen POSTOPERATIV SMERTELINDRING MED LOKALANESTESI I FLANKESNITT HOS BARN Lundar L, Stensrud KJ, Hagen TS, Emblem R, Aksnes G LAPAROSCOPISK HEMINEFREKTOMI HOS BARN Riis R, Hagen TS, Emblem R, Edwin B OBSTRUERENDE URETERSTEN HOS EKSTREMT PREMATUR PIKE Ulvik NM, Bråten A, Reigstad H, Toft M, Brackman D
Kl- 14.30 – 15.00 Kaffe (Valhall)
Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 36
Norsk Barnekirurgiske forening 37
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
MAMMA SYMPOSIUM
BARNEKIRURGI
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 12.30 - 13.30 Vaage
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 10.15 - 13.30 Bergmann
Møteledere: Anne Irene Hagen
Management of metastases and isolated tumour cells in the sentinel lymph node: controversies and therapeutic strategies
kl. 10.15-11.45
Internt barnekirurgisk fagmøte Kasuistikker etc.
kl. 11.45-12.15
Internt barnekirurgisk lunch
kl. 12.15-13.30
Generalforsamling i Norsk barnekirurgisk forening Kl- 13.30 – 14.00 Kaffe (Valhall)
kl. 14.00 - 14.30 Audi-B
Dr. Jos van der Hage, MD PHD
Abstrakt
Department of Surgical Oncology The Netherlands Cancer Institute - Antoni van Leeuwenhoek Hospital Amsterdam. The Netherlands
64 65 66
Diskusjon
Urologi – Barn Møteleder: Karin Hjelle og Arvid van der Hagen POSTOPERATIV SMERTELINDRING MED LOKALANESTESI I FLANKESNITT HOS BARN Lundar L, Stensrud KJ, Hagen TS, Emblem R, Aksnes G LAPAROSCOPISK HEMINEFREKTOMI HOS BARN Riis R, Hagen TS, Emblem R, Edwin B OBSTRUERENDE URETERSTEN HOS EKSTREMT PREMATUR PIKE Ulvik NM, Bråten A, Reigstad H, Toft M, Brackman D
Kl- 14.30 – 15.00 Kaffe (Valhall)
Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 36
Norsk Barnekirurgiske forening 37
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
BARNEKIRURGI Torsdag 28. oktober 2010 kl. 15.00 - 16.40 Saga AB Abstrakt 156 157 158 159 160 161 162
163
164 165
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
Gastroenterologi – Barn Møteleder: Morten Vigen og Hans Skari ANTEGRAD TARMSKYLLING – ALTERNATIVER TIL APPENDIKOSTOMI Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K STENTING AV BENIGNE ØSOFAGALE STRIKTURER HOS BARN Mikkelsen A, Bjørnland K, Aabakken L, Emblem R LAPAROSKOPISK ASSISTERT LUKNING AV MELLOMGULVSBROKK AV MORGAGNI TYPE HOS BARN Ertresvåg K, Langeggen H, Schistad O LAPAROSKOPISK SUBTOTAL KOLECTOMI HOS BARN MED ULCERØS KOLITT Langeggen H, Skari H, Ertresvåg K, Bentsen B, Johannessen HO ERFARINGER MED NY PEG-TEKNIKK MED FORANKRINGSSUTURER PÅ BARN Skari H, Perminow G HVILKE PASIENTER OPERERES FOR GASTROØSOFAGEAL REFLUKS I EN BARNEKIRURGISK AVDELING? Fyhn TJ, Knatten CK, Edwin B, Emblem R, Bjørnland K NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN HAR POSITIV INNVIRKNING PÅ MØDRENES PSYKISKE HELSE. Åvitsland TL, Knatten CK, Schistad O, Diseth TD, Malt U, Bjørnland K, Emblem R FORELDRES PSYKOLOGISKE REAKSJONER ETTER Å HA FÅTT ET BARN MED MEDFØDT MISDANNELSE – EN PROSPEKTIV LANGTIDSSTUDIE Skari H, Skreden M, Malt U F, Haugen G, Pripp A H, Faugli A, Emblem R KIRURGISK BEHANDLING AV LYSKEBROKK HOS BARN PÅ SYKEHUSET INNLANDET LILLEHAMMER 2006 – 2010 Engebretsen B, Moger T, Valset T KASUISTIKK: FEMORALHERNIE HOS 6 ÅR GAMMEL GUTT Kleven OC, Valset T Kl. 17.00 – Generalforsamling NKF Kl. 20.00 – Kirurg middag
Fredag 29. oktober 2010 kl. 10.00 – 12.00 Bergmann Norsk Barnekirurgisk Forening inviterer til Barneurologisk symposium
Minimal invasiv barnekirurgi i urinveiene Laparoskopisk pyeloplastikk hos barn (25 min) Assoc. Prof. Henning Olsen (Århus)
Laparoskopisk heminefrectomi hos barn Assoc. Prof. Henning Olsen (Århus) - 25 min Dr. Rolf Riis (Rikshospitalet, Oslo) – 10 min
Nyreinngrep med minimal lumbotomi
Barnekirurg (St. Olavs Hospital, Trondheim) – 10 min
Laparoskopisk behandling av Müllerske rester Assoc. Prof. Henning Olsen (Århus) –25 min Diskusjon etter hvert innlegg Definitivt program publiseres på www.barnekirurgi.no
NBKFs stipend 2010 for beste barnekirurgiske foredrag
Norsk barnekirurgisk forenings (NBKF) vil for 3. gang dele ut NBKFs stipendium under årets høstmøte. Prisen er på kr. 5.000,- og går til beste barnekirurgiske foredrag på Høstmøtet.
Norsk Barnekirurgiske forening
Norsk Barnekirurgiske forening 38
39
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
BARNEKIRURGI Torsdag 28. oktober 2010 kl. 15.00 - 16.40 Saga AB Abstrakt 156 157 158 159 160 161 162
163
164 165
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
Gastroenterologi – Barn Møteleder: Morten Vigen og Hans Skari ANTEGRAD TARMSKYLLING – ALTERNATIVER TIL APPENDIKOSTOMI Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K STENTING AV BENIGNE ØSOFAGALE STRIKTURER HOS BARN Mikkelsen A, Bjørnland K, Aabakken L, Emblem R LAPAROSKOPISK ASSISTERT LUKNING AV MELLOMGULVSBROKK AV MORGAGNI TYPE HOS BARN Ertresvåg K, Langeggen H, Schistad O LAPAROSKOPISK SUBTOTAL KOLECTOMI HOS BARN MED ULCERØS KOLITT Langeggen H, Skari H, Ertresvåg K, Bentsen B, Johannessen HO ERFARINGER MED NY PEG-TEKNIKK MED FORANKRINGSSUTURER PÅ BARN Skari H, Perminow G HVILKE PASIENTER OPERERES FOR GASTROØSOFAGEAL REFLUKS I EN BARNEKIRURGISK AVDELING? Fyhn TJ, Knatten CK, Edwin B, Emblem R, Bjørnland K NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN HAR POSITIV INNVIRKNING PÅ MØDRENES PSYKISKE HELSE. Åvitsland TL, Knatten CK, Schistad O, Diseth TD, Malt U, Bjørnland K, Emblem R FORELDRES PSYKOLOGISKE REAKSJONER ETTER Å HA FÅTT ET BARN MED MEDFØDT MISDANNELSE – EN PROSPEKTIV LANGTIDSSTUDIE Skari H, Skreden M, Malt U F, Haugen G, Pripp A H, Faugli A, Emblem R KIRURGISK BEHANDLING AV LYSKEBROKK HOS BARN PÅ SYKEHUSET INNLANDET LILLEHAMMER 2006 – 2010 Engebretsen B, Moger T, Valset T KASUISTIKK: FEMORALHERNIE HOS 6 ÅR GAMMEL GUTT Kleven OC, Valset T Kl. 17.00 – Generalforsamling NKF Kl. 20.00 – Kirurg middag
Fredag 29. oktober 2010 kl. 10.00 – 12.00 Bergmann Norsk Barnekirurgisk Forening inviterer til Barneurologisk symposium
Minimal invasiv barnekirurgi i urinveiene Laparoskopisk pyeloplastikk hos barn (25 min) Assoc. Prof. Henning Olsen (Århus)
Laparoskopisk heminefrectomi hos barn Assoc. Prof. Henning Olsen (Århus) - 25 min Dr. Rolf Riis (Rikshospitalet, Oslo) – 10 min
Nyreinngrep med minimal lumbotomi
Barnekirurg (St. Olavs Hospital, Trondheim) – 10 min
Laparoskopisk behandling av Müllerske rester Assoc. Prof. Henning Olsen (Århus) –25 min Diskusjon etter hvert innlegg Definitivt program publiseres på www.barnekirurgi.no
NBKFs stipend 2010 for beste barnekirurgiske foredrag
Norsk barnekirurgisk forenings (NBKF) vil for 3. gang dele ut NBKFs stipendium under årets høstmøte. Prisen er på kr. 5.000,- og går til beste barnekirurgiske foredrag på Høstmøtet.
Norsk Barnekirurgiske forening
Norsk Barnekirurgiske forening 38
39
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM Fredag 29. oktober 2010 kl. 08.30 – 14.00 Saga AB Alvorlig akutt pankreatitt Møteleder: Asgaut Viste
RETHINKING NET TREATMENT
08:35-08:45 08:50-09:00
Tema Epidemiologi i Norge Klassifisering av akutt pankreatitt
09:05-09:20
Residiv av gallestensassosiert pankreatitt
09:25-09:40
Profylaktiske tiltak mot ERCP indusert pankreatitt Kaffe pause CT & MR ved akutt pankreatitt
09:45-10:15 10:15-10:35 10:40-10:55 11:00-11:15
13:20-13:30 13:30 - 13:55
ERCP ved alvorlig pankreatitt Antibiotika profylakse ved akutt pankreatitt Generell diskusjon av foregående tema Lunch Interventions in septic pancreatits 1. Indications– sepsis/compartment syndrome 2. Technique: a. Percutaneous ( Ultrasound / CT guided ) b. Laparoscopic / Open operation c. The open abdomen Ernæring ved alvorlig pankreatitt Kasuistikker
13:55-14:00
Avslutning
11:30 12:30 12:30 – 13:15
I dag dør 50 prosent av pasienter med nevroendokrine tumorer (NET) innen 5 år etter at diagnosen er satt.1, 2, 3 Vi vet at de nevroendokrine tumorene er maligne og må kreftbehandles.1, 4 Vi vet også at Sandostatin LAR (oktreotid) gir en effektiv og langsiktig kontroll på tumorsymptomene.5, 6, 7 Det er hva 10 års erfaring og 600 studier har lært oss.2, 8 Men vi nøyer oss ikke med det. Hvert år diagnostiseres 500 nye pasienter bare i Norden, og det er den største drivkraften for at vi forsker på NET.9, 10 Det er tid for å tenke nytt.
RETHINKING NET TREATMENT
5912/02.2010
Referanser: 1. Yao et al. J Clin Oncol (2008) 26:3063–3072. 2. Modlin et al. Lancet Oncol (2008) 9: 61–72. 3. Hauso et al. Cancer (2008) 113:2655–64. 4. Welin et al. Eur J Endocrinol (2004) 151(1):107–12. 5. Arnold R et al Gut.1996;38:430-438. 6. PubMed [database online]. National Center for Biotechnology Information. Available at www.ncbi.nlm.nih.gov. Accessed January 17, 2008. 7. Plöckinger U et al. Best Pract Res Clin Gastroenterol. 2005;19:553-576. 8. Rubin et al. J Clin Oncol 1999;17:600–606. 9. Ringborg et al. (Eds). (2008). Onkologi. (Second edition). Liber. ISBN 978–91–47–08401–2. Swedish. 10. Hansen CP, Knigge U. Ugeskr Laeger (2008) 170(24):2145–8. Danish.
Foredragsholder Jon Arne Søreide, SUS Erling Bringeland, St. Olav Odd Mjåland, SSKr.sand Tom Glomsaker SUS Anders Drolsum, OUSUllevål Asgaut Viste, HUS Ola Røkke, AHUS H.S. Hofker, Univ of Med.Centr , Groningen
Krisoffer Lassen, UNN Trond Buanes, OUSUllevål Jon Erik Grønbeck, St.Olavs Hosp. Asgaut Viste
Norsk Forening for Gastroenterologisk kirurgi 41
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM Fredag 29. oktober 2010 kl. 08.30 – 14.00 Saga AB Alvorlig akutt pankreatitt Møteleder: Asgaut Viste
RETHINKING NET TREATMENT
08:35-08:45 08:50-09:00
Tema Epidemiologi i Norge Klassifisering av akutt pankreatitt
09:05-09:20
Residiv av gallestensassosiert pankreatitt
09:25-09:40
Profylaktiske tiltak mot ERCP indusert pankreatitt Kaffe pause CT & MR ved akutt pankreatitt
09:45-10:15 10:15-10:35 10:40-10:55 11:00-11:15
13:20-13:30 13:30 - 13:55
ERCP ved alvorlig pankreatitt Antibiotika profylakse ved akutt pankreatitt Generell diskusjon av foregående tema Lunch Interventions in septic pancreatits 1. Indications– sepsis/compartment syndrome 2. Technique: a. Percutaneous ( Ultrasound / CT guided ) b. Laparoscopic / Open operation c. The open abdomen Ernæring ved alvorlig pankreatitt Kasuistikker
13:55-14:00
Avslutning
11:30 12:30 12:30 – 13:15
I dag dør 50 prosent av pasienter med nevroendokrine tumorer (NET) innen 5 år etter at diagnosen er satt.1, 2, 3 Vi vet at de nevroendokrine tumorene er maligne og må kreftbehandles.1, 4 Vi vet også at Sandostatin LAR (oktreotid) gir en effektiv og langsiktig kontroll på tumorsymptomene.5, 6, 7 Det er hva 10 års erfaring og 600 studier har lært oss.2, 8 Men vi nøyer oss ikke med det. Hvert år diagnostiseres 500 nye pasienter bare i Norden, og det er den største drivkraften for at vi forsker på NET.9, 10 Det er tid for å tenke nytt.
RETHINKING NET TREATMENT
5912/02.2010
Referanser: 1. Yao et al. J Clin Oncol (2008) 26:3063–3072. 2. Modlin et al. Lancet Oncol (2008) 9: 61–72. 3. Hauso et al. Cancer (2008) 113:2655–64. 4. Welin et al. Eur J Endocrinol (2004) 151(1):107–12. 5. Arnold R et al Gut.1996;38:430-438. 6. PubMed [database online]. National Center for Biotechnology Information. Available at www.ncbi.nlm.nih.gov. Accessed January 17, 2008. 7. Plöckinger U et al. Best Pract Res Clin Gastroenterol. 2005;19:553-576. 8. Rubin et al. J Clin Oncol 1999;17:600–606. 9. Ringborg et al. (Eds). (2008). Onkologi. (Second edition). Liber. ISBN 978–91–47–08401–2. Swedish. 10. Hansen CP, Knigge U. Ugeskr Laeger (2008) 170(24):2145–8. Danish.
Foredragsholder Jon Arne Søreide, SUS Erling Bringeland, St. Olav Odd Mjåland, SSKr.sand Tom Glomsaker SUS Anders Drolsum, OUSUllevål Asgaut Viste, HUS Ola Røkke, AHUS H.S. Hofker, Univ of Med.Centr , Groningen
Krisoffer Lassen, UNN Trond Buanes, OUSUllevål Jon Erik Grønbeck, St.Olavs Hosp. Asgaut Viste
Norsk Forening for Gastroenterologisk kirurgi 41
SANO0025_referens.indd 1
INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 µg/ml og 100 µg/ml: Sandostatin: 1 ml inneh.: Octreotid. 50 µg, resp. 100 µg, acid. lactic. 3,4 mg, mannitol. 45 mg, natr. hydrog. carb. q.s., aqua ad iniect. ad 1 ml. INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 200 µg/ml: Sandostatin: 1 ml inneh.: Octreotid. 200 µg, acid. lactic. 3,4 mg, phenol. 5 mg, mannitol. 45 mg, natr. hydrog. carb. q.s., aqua ad iniect. ad 1 ml. PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon 10 mg, 20 mg og 30 mg: Sandostatin LAR: Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Octreotid. acet. aeqv. octreotid. 10 mg, resp. 20 mg et 30 mg, poly(DL-lactid.-co. glycolid.) 188,8 mg, resp. 377,6 mg et 566,4 mg, mannitol. 41 mg, resp. 81,9 mg et 122,9 mg. II) Ferdigfylt sprøyte: Carmellos. natr. 12,5 mg, mannitol. 15 mg, aqua ad iniect. ad 2,5 ml. Indikasjoner: Sandostatin: Lindring av symptomer ved tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system. Reduksjon av pankreassekresjonen for å motvirke postoperative komplikasjoner etter pankreaskirurgi. Ved symptomatisk behandling og for å redusere plasmanivået av veksthormon og IGF-1 hos pasienter med akromegali der kirurgisk behandling, stråling eller dopaminagonister ikke har gitt tilfredsstillende effekt eller er uegnet. I interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt. I kombinasjon med annen spesifikk behandling (som f.eks. skleroterapi) for å stoppe blødning og forhindre tidlig reblødning i akuttbehandling av blødende øsofagusvaricer sekundært til cirrhose. Sandostatin LAR: Akromegali når kirurgisk behandling eller stråling ikke har gitt tilfredsstillende effekt på symptomer og tilfredsstillende reduksjon av plasmanivået av veksthormoner og IGF-1. I interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt. Lindring av symptomer ved tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system. Dosering: Sandostatin: Tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system: Initialt 50 µg 1-2 ganger daglig som subkutan injeksjon. Avhengig av den kliniske respons, tolerabilitet og effekt på hormonnivåer, kan dosen økes gradvis til 100-200 µg 3 ganger daglig. I spesielle tilfeller kan høyere doser benyttes. Ved karsinoid syndrom reguleres dosen ut fra 5-hydroksyindolsyrenivåer. Dosering ved vedlikeholdsbehandling varierer. Ved karsinoider bør behandlingen avbrytes dersom pasienten ikke responderer med symptomlindring innen 1 uke, ved den høyeste tolererte dosen. Komplikasjoner etter pankreaskirurgi: 100 µg 3 ganger daglig som subkutan injeksjon i 7 påfølgende dager. Behandlingen igangsettes den dagen inngrepet skal foretas minst 1 time før laparotomi. For å redusere frekvensen av gastrointestinale bivirkninger bør preparatet gis utenom måltid eller ved sengetid. Akromegali: Initialt gis 50-100 µg som subkutan injeksjon hver 8. time. Dosejusteringer bør baseres på månedlige målinger av veksthormonnivået (GH og IGF-1 (mål: GH <2,5 ng/ml, IGF-1 innenfor normalområde)), kliniske symptomer og på tolerabilitet. Optimal dose vil hos de fleste pasientene være 200-300 µg/dag. Det forventes ikke ytterligere effekt ved doser over 600 µg daglig. En maksimumsdose på 1500 µg/dag bør ikke overskrides. Hos pasienter på stabil dose oktreotid bør GH vurderes hver 6. måned. Behandlingen bør avbrytes etter 3 måneder hvis veksthormonnivået ikke er redusert, og hvis ikke de kliniske symptomene er bedret. Blødende øsofagusvaricer: Pga. forlenget halveringstid av oktreotid hos pasienter med cirrhose, må dosen reduseres. 25 µg/time gis som kontinuerlig i.v. infusjon over 5 dager. Doser inntil 50 µg/time som kontinuerlig i.v. infusjon over 5 dager tolereres godt. Halveringstiden av oktreotid kan være økt hos pasienter med levercirrhose. Det kan derfor være nødvendig med justering av vedlikeholdsdosen. Det er ikke nødvendig med dosejustering hos pasienter med svekket nyrefunksjon. Injeksjonen er mindre smertefull dersom det injiseres mindre volum (større konsentrasjon) og injeksjonsvæsken har værelsestemperatur ved injisering. Gjentatte injeksjoner på samme sted bør unngås. Det er begrenset erfaring med bruk av Sandostatin hos barn. Sandostatin LAR: Sandostatin LAR skal bare gis ved dyp intragluteal injeksjon, vekselvis i høyre og venstre glutealmuskel. Akromegali: Pasienter som er tilfredsstillende kontrollert ved s.c. behandling med klassisk Sandostatin, anbefales å starte behandlingen med Sandostatin LAR 20 mg hver 4. uke i 3 måneder. Behandlingen med Sandostatin LAR kan begynne dagen etter siste s.c. dose med klassisk Sandostatin. For pasienter med akromegali der kirurgisk behandling eller stråling ikke har gitt tilfredsstillende effekt eller er uegnet, eller i interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt, anbefales en kort testperiode med s.c. Sandostatin for å vurdere respons og systemisk toleranse før behandling med depotformuleringen Sandostatin LAR igangsettes. Dosejusteringer bør baseres på serumkonsentrasjon av veksthormon (GH), IGF-1 og kliniske symptomer. Hvis de kliniske og biokjemiske parametre ikke er fullt kontrollert etter 3 måneder (GH >2,5 µg/liter), kan dosen økes til 30 mg hver 4. uke. Hos pasienter med GH <1 µg/liter, normalisert IGF-1, og der reversible akromegalisymptomer har forsvunnet, kan dosen forsøksvis reduseres til 10 mg hver 4. uke. Det anbefales at pasienter på lavdose monitoreres nøye mht. om de er tilfredsstillende regulert. Hos pasienter på stabil dose oktreotid, bør GH og IGF-1 vurderes hver 6. måned. Tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system: Pasienter som er
Syntetisk somatostatinanalog
Sandostatin Novartis Sandostatin LAR Novartis tilfredsstillende kontrollert med s.c. behandling med klassisk Sandostatin anbefales å starte behandlingen med Sandostatin LAR 20 mg hver 4. uke. Behandling med den etablerte effektive s.c. dosen av klassisk Sandostatin bør fortsette i 2 uker etter den første injeksjonen med Sandostatin LAR. Pasienter som ikke tidligere er behandlet med klassisk Sandostatin bør starte behandlingen med klassisk Sandostatin 0,1 mg administrert s.c. 3 ganger daglig i en kort periode (2 uker) for å vurdere toleranse og respons av behandling med oktreotid. Deretter kan behandling med Sandostatin LAR igang settes som beskrevet ovenfor. Dersom symptomene og de biologiske markørene er tilfredsstillende kontrollert etter 3 måneders behandling, kan dosen reduseres til 10 mg hver 4. uke. Dersom symptomene bare delvis er kontrollert etter 3 måneders behandling, kan dosen økes til 30 mg hver 4. uke. Enkelte dager kan symptomene assosiert med GEP-tumorer øke hos pasienter som behandles med Sandostatin LAR. Dette forekommer hovedsakelig i løpet av de første 2 månedene av behandlingen før terapeutisk konsentrasjon av oktreotid er nådd. Dersom dette skulle inntreffe, anbefales s.c. tilleggsbehandling med klassisk Sandostatin med den dosen pasienten var tilfredsstillende behandlet med før overgangen til Sandostatin LAR. Det foreligger ingen erfaring med bruk av Sandostatin LAR til barn. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for oktreotid eller noen av innholdsstoffene. Forsiktighetsregler: Mindre vanlige tilfeller av bradykardi er rapportert. Dosejustering av legemidler som betablokkere, kalsiumkanalblokkere eller legemidler som kontrollerer væske- og elektrolyttbalansen kan være nødvendig. Kan både forsterke og forlenge varigheten av hypoglykemi hos pasienter med insulinomer. Dette skyldes at oktreotid i sterkere grad hemmer utskillelsen av veksthormon og glukagon enn insulin, og at virkningen på insulin opphører tidligere. Disse pasientene krever derfor nøye oppfølging. Hos ca. 15-30% av pasienter behandlet med Sandostatin over lengre tid ble det rapportert utvikling av gallesten, og det anbefales derfor ultralydundersøkelse av galleveier før behandling og ca. hver 6.-12. måned. Første kontroll bør foretas etter 3-6 måneder. Erfaring med Sandostatin LAR tyder ikke på noen økt forekomst av gallesten sammenlignet med s.c. behandling med Sandostatin. Gallesten hos pasienter som behandles med oktreotid er vanligvis asymptomatisk. Symptomatisk gallesten behandles etter vanlige retningslinjer. Oktreotid kan endre fettabsorpsjonen hos enkelte pasienter. Reduserte vitamin B12-nivåer og unormale schillingtester er observert hos noen pasienter. Det anbefales at vitamin B12nivået monitoreres hos pasienter som har nedsatt B12-nivå. Sandostatin: Under behandlingen av tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system kan effekten i sjeldne tilfeller plutselig utebli og alvorlige symptomer raskt gjenoppstå. Markerte variasjoner i blodsukkeret kan muligens reduseres ved hyppigere dosering. Behov for insulin kan reduseres hos pasienter med diabetes mellitus type 1. Hos ikke-diabetikere og hos type 2-diabetikere med delvis intakte insulinreserver kan behandling med oktreotid føre til postprandiale økninger av blodsukkernivået. Glukosemålinger anbefales og hvis nødvendig, antidiabetisk behandling. Under blødningsepisodene hos diabetespasienter med øsofagusvaricer må blodsukkeret følges nøye, da det er en økt risiko for utvikling av insulinavhengig diabetes eller forandring av insulinbehovet. Sandostatin LAR: Veksthormonproduserende svulster i hypofysen kan noen ganger forstørres og medføre alvorlige komplikasjoner (f.eks. synsfeltdefekter). Pasientene må derfor følges nøye. Hvis symptomer på svulstvekst oppstår, bør alternativ behandling overveies. Hos pasienter med diabetes mellitus type 1 vil oktreotidbehandlingen sannsynligvis påvirke glukoseomsetningen, og behovet for insulin kan bli redusert. Hos ikkediabetikere og hos type 2-diabetikere kan oktreotidbehandling føre til postprandiale økninger i blodsukkernivået. Glukosemålinger anbefales og hvis nødvendig, antidiabetisk behandling. Interaksjoner: Reduserer intestinal absorpsjon av ciklosporin. Forsinker absorpsjon av cimetidin. Samtidig administrering av oktreotid og bromokriptin øker biotilgjengeligheten av bromokriptin. Somatostatinanaloger kan redusere metabolsk clearance av forbindelser som metaboliseres av cytokrom P-450-enzymene. Forsiktighet bør derfor utvises ved bruk av legemidler som hovedsakelig metaboliseres via CYP 3A4 og som har et smalt terapeutisk vindu (f.eks. terfenadin). Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Risiko ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Det er ikke påvist teratogen effekt i dyreforsøk, men det er sett redusert vekst hos avkommet i rotter. Siden oktreotid hemmer sekresjonen av veksthormon, kan risiko for fosterpåvirkning hos menneske ikke utelukkes. Under graviditet bør derfor oktreotid bare gis på streng indikasjon i tilfeller der klinisk fordel oppveier risiko for fosteret. Overgang i morsmelk: Det er ukjent om oktreotid går over i morsmelk, men det er lite sannsynlig at intakt peptid absorberes fra barnets mage-tarmkanal. Bivirkninger: Hyppige (>1/100): Gastrointestinale: Diaré, smertefulle abdominale kramper og ømhet, konstipasjon, flatulens, kvalme. Øvrige: Lokal smerte, hevelse og irritasjon på injeksjonsstedet. Mindre hyppige: Endokrine: Nedsatt glukosetoleranse. Gastrointestinale: Stea-toré, oppkast. Hud: Forbigående håravfall. Lever: Kolecystitt, gallestener. Sjeldne (<1/1000): Endokrine: Hypoglykemi, hyperglykemi. Gastrointestinale: Akutt pankreatitt, anoreksi, løs avføring. Lever: Akutt hepatitt uten kolestase, hyperbilirubinemi, forhøyet
10-02-26 11.15.37
alkalisk fosfatase, gamma-GT. Luftveier: Dyspné. Sirkulatoriske: Bradykardi, takykardi. Øvrige: Hypersensitivitet, utslett, anafylaktiske reaksjoner. Kolelitiaseindusert pankreatitt er rapportert ved langtidsbehandling. Etter markedsføring er det rapportert sjeldne tilfeller av unormal thyreoideafunksjon (både nedsatt og økt aktivitet), enkelte tilfeller av dyspeptiske symptomer samt arytmiepisoder. Overdosering/Forgiftning: Det er ikke rapportert livstruende reaksjoner etter akutt overdose med Sandostatin. Høyeste kjente enkeltdose oktreotid som er gitt, er 1 mg i.v. bolusinjeksjon. Doser opptil 2 mg oktreotid gitt som subkutane injeksjoner 3 ganger daglig i flere måneder har vært godt tolerert. Symptomer: Kortvarig fall i hjerterytme, «flushing» i ansiktet, abdominale kramper, diaré, kvalme og en tom følelse i abdomen (normalisert innen 24 timer). Kontinuerlig infusjon av 0,25 mg/time i 48 timer ga ingen bivirkninger. Ev. overdosering behandles symptomatisk. Det foreligger til nå ingen data på overdosering med Sandostatin LAR. Egenskaper: Klassifisering: Syntetisk somatostatinanalog med somatostatinlignende farmakologiske virkninger, men med betydelig forlenget virkningstid. Virkningsmekanisme: Hemmer patologisk økt sekresjon av veksthormon samt peptider og serotonin produsert i det gastroenteropankreatiske (GEP) endokrine system. Til forskjell fra somatostatin hemmer oktreotid veksthormon betydelig mer enn det hemmer sekresjon av insulin. Administrering av oktreotid følges ikke av en «rebound» hypersekresjon av hormoner (dvs. veksthormon ved akromegali). Hos de fleste akromegale pasienter reduseres veksthormon, og IGF-1-serumkonsentrasjon normaliseres. De fleste opplever også reduksjon i de kliniske symptomene som hodepine, svettetendens, parestesier, tretthet, leddhevelser og karpaltunnelsyndrom. Oktreotid er også rapportert å kunne medføre reduksjon av hypofysetumor. Ved karsinoide tumorer: Lindrer symptomer, spesielt «flushing» og diaré. Fører i noen tilfeller til fall i plasma serotoninnivåer og til redusert sekresjon av 5-hydroksyindoleddiksyre (5-HIAA) i urin. Ved andre former for tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system, som VIP-omer, glukagonomer, gastrinomer/Zollinger-Ellison-syndrom og insulinomer gir oktreotid symptomatisk lindring. Sandostatin: Hos pasienter som gjennomgår pankreaskirurgi vil peri- og postoperativ administrering av oktreotid generelt redusere insidensen av postoperative komplikasjoner og spesielt pankreasfistler. Hos pasienter med blødende øsofagusvaricer sekundært til cirrhose kan oktreotid i kombinasjon med annen spesifikk behandling (f.eks. skleroterapi) gi kontroll av blødning og forhindre tidlig reblødning. Behovet for blodtransfusjoner minskes og 5-døgns overlevelse bedres. Det antas at oktreotid reduserer blodgjennomstrømning i portasystemet gjennom hemming av vasoaktive hormoner (f.eks. VIP, glukagon). Absorpsjon: Sandostatin: Raskt og fullstendig etter subkutan injeksjon. Maks. plasmakonsentrasjon innen 30 minutter. Sandostatin LAR: Etter en enkel injeksjon når serumkonsentrasjonen av oktreotid en forbigående topp innen 1 time, etterfulgt av en gradvis reduksjon til et lavt, ikke målbart nivå innen 24 timer. Serumkonsentrasjonen vil holde seg under terapeutisk nivå de neste 7 dagene hos de fleste pasientene. Terapeutisk nivå når en platåkonsentrasjon omkring dag 14, og holder seg relativt konstant de neste 3-4 ukene. Omkring dag 42 reduseres serumkonsentrasjonen sakte. Samtidig nedbrytes den resterende polymere matriksen fra doseringsformen. «Steady state»-serumkonsentrasjon nås etter 3 injeksjoner gitt hver 4. uke. Farmakokinetisk profil etter injeksjon med Sandostatin LAR, reflekteres av hvordan oktreotid frigjøres fra polymer matriks. Når oktreotid frigjøres til den systemiske sirkulasjonen, distribueres det på samme måte som klassisk Sandostatin. Proteinbinding: 65%. Oktreotid binder seg i ubetydelig grad til blodlegemer. Fordeling: Distribusjonsvolum: 0,27 liter/kg. Total clearance 160 ml/minutt. Det er ikke sett akkumulering av oktreotid hos pasienter etter opptil 28 måneders behandling med Sandostatin LAR. Den totale eksponeringen (AUC) av oktreotid etter en subkutan injeksjon påvirkes ikke ved nedsatt nyrefunksjon. Eliminasjonskapasiteten kan være redusert hos pasienter med levercirrhose, men ikke hos pasienter med fettlever. Oppbevaring og holdbarhet: Sandostatin: Ved langtidslagring bør ampuller og hetteglass oppbevares i kjøleskap. Kan oppbevares 2 uker i værelsestemperatur (ikke over 30°C). Ampuller: Oppbevares i ytteremballasjen. Hetteglass: Unngå frost. Holdbar i 2 uker etter anbrudd. Sandostatin LAR: Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Oppbevares i ytteremballasjen for å beskyttes mot lys. Sandostatin LAR kan oppbevares i værelsestemperatur den dagen det skal injiseres. Suspensjonen må tilberedes umiddelbart før intramuskulær injeksjon. Pakninger og priser: Sandostatin: 50 µg/ml: 5 × 1 ml (amp.) kr 280,40. 100 µg/ml: 5 × 1 ml (amp.) kr 481,50. 200 µg/ml: 5 ml (hettegl.) kr 928,00. Sandostatin LAR: 10 mg: 1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) kr 8002,50. 20 mg: 1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) kr 11282,40. 30 mg: 1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) kr 14290,10. Refusjon: Se Refusjonslisten, H01C B02 - 1 Sandostatin Se Refusjonslisten, H01C B02 - 2 Sandostatin LAR. Sist endret: 30.04.2007
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
Fredag 29. oktober 2010 kl. 08.30 – 14.30 Saga C
Norsk Plastikkirurgisk Forening inviterer til seminar
Brystrekonstruksjoner ved Fritt Fett og Annet Breast reconstruction Free fat transfer
Prof. Catherine Bruant-Rodier (Strasbourg)
Funksjonsfordeling mellom privat og offentlig helsevesen Erling Bjordal (Tromsø)
Indikasjoner for Fettransplantasjon i privat og offentlig plastikkirurgi Paneldiskusjon
Flere forlesninger er planlagt. Definitivt program sendes ut til medlemmer i NPKF per meil og publiseres på NKPF sin internett-side (legeforeningen.no)
Norsk Plastikkirurgisk Forening 43
SANO0025_referens.indd 1
INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 µg/ml og 100 µg/ml: Sandostatin: 1 ml inneh.: Octreotid. 50 µg, resp. 100 µg, acid. lactic. 3,4 mg, mannitol. 45 mg, natr. hydrog. carb. q.s., aqua ad iniect. ad 1 ml. INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 200 µg/ml: Sandostatin: 1 ml inneh.: Octreotid. 200 µg, acid. lactic. 3,4 mg, phenol. 5 mg, mannitol. 45 mg, natr. hydrog. carb. q.s., aqua ad iniect. ad 1 ml. PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon 10 mg, 20 mg og 30 mg: Sandostatin LAR: Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Octreotid. acet. aeqv. octreotid. 10 mg, resp. 20 mg et 30 mg, poly(DL-lactid.-co. glycolid.) 188,8 mg, resp. 377,6 mg et 566,4 mg, mannitol. 41 mg, resp. 81,9 mg et 122,9 mg. II) Ferdigfylt sprøyte: Carmellos. natr. 12,5 mg, mannitol. 15 mg, aqua ad iniect. ad 2,5 ml. Indikasjoner: Sandostatin: Lindring av symptomer ved tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system. Reduksjon av pankreassekresjonen for å motvirke postoperative komplikasjoner etter pankreaskirurgi. Ved symptomatisk behandling og for å redusere plasmanivået av veksthormon og IGF-1 hos pasienter med akromegali der kirurgisk behandling, stråling eller dopaminagonister ikke har gitt tilfredsstillende effekt eller er uegnet. I interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt. I kombinasjon med annen spesifikk behandling (som f.eks. skleroterapi) for å stoppe blødning og forhindre tidlig reblødning i akuttbehandling av blødende øsofagusvaricer sekundært til cirrhose. Sandostatin LAR: Akromegali når kirurgisk behandling eller stråling ikke har gitt tilfredsstillende effekt på symptomer og tilfredsstillende reduksjon av plasmanivået av veksthormoner og IGF-1. I interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt. Lindring av symptomer ved tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system. Dosering: Sandostatin: Tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system: Initialt 50 µg 1-2 ganger daglig som subkutan injeksjon. Avhengig av den kliniske respons, tolerabilitet og effekt på hormonnivåer, kan dosen økes gradvis til 100-200 µg 3 ganger daglig. I spesielle tilfeller kan høyere doser benyttes. Ved karsinoid syndrom reguleres dosen ut fra 5-hydroksyindolsyrenivåer. Dosering ved vedlikeholdsbehandling varierer. Ved karsinoider bør behandlingen avbrytes dersom pasienten ikke responderer med symptomlindring innen 1 uke, ved den høyeste tolererte dosen. Komplikasjoner etter pankreaskirurgi: 100 µg 3 ganger daglig som subkutan injeksjon i 7 påfølgende dager. Behandlingen igangsettes den dagen inngrepet skal foretas minst 1 time før laparotomi. For å redusere frekvensen av gastrointestinale bivirkninger bør preparatet gis utenom måltid eller ved sengetid. Akromegali: Initialt gis 50-100 µg som subkutan injeksjon hver 8. time. Dosejusteringer bør baseres på månedlige målinger av veksthormonnivået (GH og IGF-1 (mål: GH <2,5 ng/ml, IGF-1 innenfor normalområde)), kliniske symptomer og på tolerabilitet. Optimal dose vil hos de fleste pasientene være 200-300 µg/dag. Det forventes ikke ytterligere effekt ved doser over 600 µg daglig. En maksimumsdose på 1500 µg/dag bør ikke overskrides. Hos pasienter på stabil dose oktreotid bør GH vurderes hver 6. måned. Behandlingen bør avbrytes etter 3 måneder hvis veksthormonnivået ikke er redusert, og hvis ikke de kliniske symptomene er bedret. Blødende øsofagusvaricer: Pga. forlenget halveringstid av oktreotid hos pasienter med cirrhose, må dosen reduseres. 25 µg/time gis som kontinuerlig i.v. infusjon over 5 dager. Doser inntil 50 µg/time som kontinuerlig i.v. infusjon over 5 dager tolereres godt. Halveringstiden av oktreotid kan være økt hos pasienter med levercirrhose. Det kan derfor være nødvendig med justering av vedlikeholdsdosen. Det er ikke nødvendig med dosejustering hos pasienter med svekket nyrefunksjon. Injeksjonen er mindre smertefull dersom det injiseres mindre volum (større konsentrasjon) og injeksjonsvæsken har værelsestemperatur ved injisering. Gjentatte injeksjoner på samme sted bør unngås. Det er begrenset erfaring med bruk av Sandostatin hos barn. Sandostatin LAR: Sandostatin LAR skal bare gis ved dyp intragluteal injeksjon, vekselvis i høyre og venstre glutealmuskel. Akromegali: Pasienter som er tilfredsstillende kontrollert ved s.c. behandling med klassisk Sandostatin, anbefales å starte behandlingen med Sandostatin LAR 20 mg hver 4. uke i 3 måneder. Behandlingen med Sandostatin LAR kan begynne dagen etter siste s.c. dose med klassisk Sandostatin. For pasienter med akromegali der kirurgisk behandling eller stråling ikke har gitt tilfredsstillende effekt eller er uegnet, eller i interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt, anbefales en kort testperiode med s.c. Sandostatin for å vurdere respons og systemisk toleranse før behandling med depotformuleringen Sandostatin LAR igangsettes. Dosejusteringer bør baseres på serumkonsentrasjon av veksthormon (GH), IGF-1 og kliniske symptomer. Hvis de kliniske og biokjemiske parametre ikke er fullt kontrollert etter 3 måneder (GH >2,5 µg/liter), kan dosen økes til 30 mg hver 4. uke. Hos pasienter med GH <1 µg/liter, normalisert IGF-1, og der reversible akromegalisymptomer har forsvunnet, kan dosen forsøksvis reduseres til 10 mg hver 4. uke. Det anbefales at pasienter på lavdose monitoreres nøye mht. om de er tilfredsstillende regulert. Hos pasienter på stabil dose oktreotid, bør GH og IGF-1 vurderes hver 6. måned. Tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system: Pasienter som er
Syntetisk somatostatinanalog
Sandostatin Novartis Sandostatin LAR Novartis tilfredsstillende kontrollert med s.c. behandling med klassisk Sandostatin anbefales å starte behandlingen med Sandostatin LAR 20 mg hver 4. uke. Behandling med den etablerte effektive s.c. dosen av klassisk Sandostatin bør fortsette i 2 uker etter den første injeksjonen med Sandostatin LAR. Pasienter som ikke tidligere er behandlet med klassisk Sandostatin bør starte behandlingen med klassisk Sandostatin 0,1 mg administrert s.c. 3 ganger daglig i en kort periode (2 uker) for å vurdere toleranse og respons av behandling med oktreotid. Deretter kan behandling med Sandostatin LAR igang settes som beskrevet ovenfor. Dersom symptomene og de biologiske markørene er tilfredsstillende kontrollert etter 3 måneders behandling, kan dosen reduseres til 10 mg hver 4. uke. Dersom symptomene bare delvis er kontrollert etter 3 måneders behandling, kan dosen økes til 30 mg hver 4. uke. Enkelte dager kan symptomene assosiert med GEP-tumorer øke hos pasienter som behandles med Sandostatin LAR. Dette forekommer hovedsakelig i løpet av de første 2 månedene av behandlingen før terapeutisk konsentrasjon av oktreotid er nådd. Dersom dette skulle inntreffe, anbefales s.c. tilleggsbehandling med klassisk Sandostatin med den dosen pasienten var tilfredsstillende behandlet med før overgangen til Sandostatin LAR. Det foreligger ingen erfaring med bruk av Sandostatin LAR til barn. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for oktreotid eller noen av innholdsstoffene. Forsiktighetsregler: Mindre vanlige tilfeller av bradykardi er rapportert. Dosejustering av legemidler som betablokkere, kalsiumkanalblokkere eller legemidler som kontrollerer væske- og elektrolyttbalansen kan være nødvendig. Kan både forsterke og forlenge varigheten av hypoglykemi hos pasienter med insulinomer. Dette skyldes at oktreotid i sterkere grad hemmer utskillelsen av veksthormon og glukagon enn insulin, og at virkningen på insulin opphører tidligere. Disse pasientene krever derfor nøye oppfølging. Hos ca. 15-30% av pasienter behandlet med Sandostatin over lengre tid ble det rapportert utvikling av gallesten, og det anbefales derfor ultralydundersøkelse av galleveier før behandling og ca. hver 6.-12. måned. Første kontroll bør foretas etter 3-6 måneder. Erfaring med Sandostatin LAR tyder ikke på noen økt forekomst av gallesten sammenlignet med s.c. behandling med Sandostatin. Gallesten hos pasienter som behandles med oktreotid er vanligvis asymptomatisk. Symptomatisk gallesten behandles etter vanlige retningslinjer. Oktreotid kan endre fettabsorpsjonen hos enkelte pasienter. Reduserte vitamin B12-nivåer og unormale schillingtester er observert hos noen pasienter. Det anbefales at vitamin B12nivået monitoreres hos pasienter som har nedsatt B12-nivå. Sandostatin: Under behandlingen av tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system kan effekten i sjeldne tilfeller plutselig utebli og alvorlige symptomer raskt gjenoppstå. Markerte variasjoner i blodsukkeret kan muligens reduseres ved hyppigere dosering. Behov for insulin kan reduseres hos pasienter med diabetes mellitus type 1. Hos ikke-diabetikere og hos type 2-diabetikere med delvis intakte insulinreserver kan behandling med oktreotid føre til postprandiale økninger av blodsukkernivået. Glukosemålinger anbefales og hvis nødvendig, antidiabetisk behandling. Under blødningsepisodene hos diabetespasienter med øsofagusvaricer må blodsukkeret følges nøye, da det er en økt risiko for utvikling av insulinavhengig diabetes eller forandring av insulinbehovet. Sandostatin LAR: Veksthormonproduserende svulster i hypofysen kan noen ganger forstørres og medføre alvorlige komplikasjoner (f.eks. synsfeltdefekter). Pasientene må derfor følges nøye. Hvis symptomer på svulstvekst oppstår, bør alternativ behandling overveies. Hos pasienter med diabetes mellitus type 1 vil oktreotidbehandlingen sannsynligvis påvirke glukoseomsetningen, og behovet for insulin kan bli redusert. Hos ikkediabetikere og hos type 2-diabetikere kan oktreotidbehandling føre til postprandiale økninger i blodsukkernivået. Glukosemålinger anbefales og hvis nødvendig, antidiabetisk behandling. Interaksjoner: Reduserer intestinal absorpsjon av ciklosporin. Forsinker absorpsjon av cimetidin. Samtidig administrering av oktreotid og bromokriptin øker biotilgjengeligheten av bromokriptin. Somatostatinanaloger kan redusere metabolsk clearance av forbindelser som metaboliseres av cytokrom P-450-enzymene. Forsiktighet bør derfor utvises ved bruk av legemidler som hovedsakelig metaboliseres via CYP 3A4 og som har et smalt terapeutisk vindu (f.eks. terfenadin). Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Risiko ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Det er ikke påvist teratogen effekt i dyreforsøk, men det er sett redusert vekst hos avkommet i rotter. Siden oktreotid hemmer sekresjonen av veksthormon, kan risiko for fosterpåvirkning hos menneske ikke utelukkes. Under graviditet bør derfor oktreotid bare gis på streng indikasjon i tilfeller der klinisk fordel oppveier risiko for fosteret. Overgang i morsmelk: Det er ukjent om oktreotid går over i morsmelk, men det er lite sannsynlig at intakt peptid absorberes fra barnets mage-tarmkanal. Bivirkninger: Hyppige (>1/100): Gastrointestinale: Diaré, smertefulle abdominale kramper og ømhet, konstipasjon, flatulens, kvalme. Øvrige: Lokal smerte, hevelse og irritasjon på injeksjonsstedet. Mindre hyppige: Endokrine: Nedsatt glukosetoleranse. Gastrointestinale: Stea-toré, oppkast. Hud: Forbigående håravfall. Lever: Kolecystitt, gallestener. Sjeldne (<1/1000): Endokrine: Hypoglykemi, hyperglykemi. Gastrointestinale: Akutt pankreatitt, anoreksi, løs avføring. Lever: Akutt hepatitt uten kolestase, hyperbilirubinemi, forhøyet
10-02-26 11.15.37
alkalisk fosfatase, gamma-GT. Luftveier: Dyspné. Sirkulatoriske: Bradykardi, takykardi. Øvrige: Hypersensitivitet, utslett, anafylaktiske reaksjoner. Kolelitiaseindusert pankreatitt er rapportert ved langtidsbehandling. Etter markedsføring er det rapportert sjeldne tilfeller av unormal thyreoideafunksjon (både nedsatt og økt aktivitet), enkelte tilfeller av dyspeptiske symptomer samt arytmiepisoder. Overdosering/Forgiftning: Det er ikke rapportert livstruende reaksjoner etter akutt overdose med Sandostatin. Høyeste kjente enkeltdose oktreotid som er gitt, er 1 mg i.v. bolusinjeksjon. Doser opptil 2 mg oktreotid gitt som subkutane injeksjoner 3 ganger daglig i flere måneder har vært godt tolerert. Symptomer: Kortvarig fall i hjerterytme, «flushing» i ansiktet, abdominale kramper, diaré, kvalme og en tom følelse i abdomen (normalisert innen 24 timer). Kontinuerlig infusjon av 0,25 mg/time i 48 timer ga ingen bivirkninger. Ev. overdosering behandles symptomatisk. Det foreligger til nå ingen data på overdosering med Sandostatin LAR. Egenskaper: Klassifisering: Syntetisk somatostatinanalog med somatostatinlignende farmakologiske virkninger, men med betydelig forlenget virkningstid. Virkningsmekanisme: Hemmer patologisk økt sekresjon av veksthormon samt peptider og serotonin produsert i det gastroenteropankreatiske (GEP) endokrine system. Til forskjell fra somatostatin hemmer oktreotid veksthormon betydelig mer enn det hemmer sekresjon av insulin. Administrering av oktreotid følges ikke av en «rebound» hypersekresjon av hormoner (dvs. veksthormon ved akromegali). Hos de fleste akromegale pasienter reduseres veksthormon, og IGF-1-serumkonsentrasjon normaliseres. De fleste opplever også reduksjon i de kliniske symptomene som hodepine, svettetendens, parestesier, tretthet, leddhevelser og karpaltunnelsyndrom. Oktreotid er også rapportert å kunne medføre reduksjon av hypofysetumor. Ved karsinoide tumorer: Lindrer symptomer, spesielt «flushing» og diaré. Fører i noen tilfeller til fall i plasma serotoninnivåer og til redusert sekresjon av 5-hydroksyindoleddiksyre (5-HIAA) i urin. Ved andre former for tumorer i det gastroenteropankreatiske endokrine system, som VIP-omer, glukagonomer, gastrinomer/Zollinger-Ellison-syndrom og insulinomer gir oktreotid symptomatisk lindring. Sandostatin: Hos pasienter som gjennomgår pankreaskirurgi vil peri- og postoperativ administrering av oktreotid generelt redusere insidensen av postoperative komplikasjoner og spesielt pankreasfistler. Hos pasienter med blødende øsofagusvaricer sekundært til cirrhose kan oktreotid i kombinasjon med annen spesifikk behandling (f.eks. skleroterapi) gi kontroll av blødning og forhindre tidlig reblødning. Behovet for blodtransfusjoner minskes og 5-døgns overlevelse bedres. Det antas at oktreotid reduserer blodgjennomstrømning i portasystemet gjennom hemming av vasoaktive hormoner (f.eks. VIP, glukagon). Absorpsjon: Sandostatin: Raskt og fullstendig etter subkutan injeksjon. Maks. plasmakonsentrasjon innen 30 minutter. Sandostatin LAR: Etter en enkel injeksjon når serumkonsentrasjonen av oktreotid en forbigående topp innen 1 time, etterfulgt av en gradvis reduksjon til et lavt, ikke målbart nivå innen 24 timer. Serumkonsentrasjonen vil holde seg under terapeutisk nivå de neste 7 dagene hos de fleste pasientene. Terapeutisk nivå når en platåkonsentrasjon omkring dag 14, og holder seg relativt konstant de neste 3-4 ukene. Omkring dag 42 reduseres serumkonsentrasjonen sakte. Samtidig nedbrytes den resterende polymere matriksen fra doseringsformen. «Steady state»-serumkonsentrasjon nås etter 3 injeksjoner gitt hver 4. uke. Farmakokinetisk profil etter injeksjon med Sandostatin LAR, reflekteres av hvordan oktreotid frigjøres fra polymer matriks. Når oktreotid frigjøres til den systemiske sirkulasjonen, distribueres det på samme måte som klassisk Sandostatin. Proteinbinding: 65%. Oktreotid binder seg i ubetydelig grad til blodlegemer. Fordeling: Distribusjonsvolum: 0,27 liter/kg. Total clearance 160 ml/minutt. Det er ikke sett akkumulering av oktreotid hos pasienter etter opptil 28 måneders behandling med Sandostatin LAR. Den totale eksponeringen (AUC) av oktreotid etter en subkutan injeksjon påvirkes ikke ved nedsatt nyrefunksjon. Eliminasjonskapasiteten kan være redusert hos pasienter med levercirrhose, men ikke hos pasienter med fettlever. Oppbevaring og holdbarhet: Sandostatin: Ved langtidslagring bør ampuller og hetteglass oppbevares i kjøleskap. Kan oppbevares 2 uker i værelsestemperatur (ikke over 30°C). Ampuller: Oppbevares i ytteremballasjen. Hetteglass: Unngå frost. Holdbar i 2 uker etter anbrudd. Sandostatin LAR: Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Oppbevares i ytteremballasjen for å beskyttes mot lys. Sandostatin LAR kan oppbevares i værelsestemperatur den dagen det skal injiseres. Suspensjonen må tilberedes umiddelbart før intramuskulær injeksjon. Pakninger og priser: Sandostatin: 50 µg/ml: 5 × 1 ml (amp.) kr 280,40. 100 µg/ml: 5 × 1 ml (amp.) kr 481,50. 200 µg/ml: 5 ml (hettegl.) kr 928,00. Sandostatin LAR: 10 mg: 1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) kr 8002,50. 20 mg: 1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) kr 11282,40. 30 mg: 1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte) kr 14290,10. Refusjon: Se Refusjonslisten, H01C B02 - 1 Sandostatin Se Refusjonslisten, H01C B02 - 2 Sandostatin LAR. Sist endret: 30.04.2007
25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM
Fredag 29. oktober 2010 kl. 08.30 – 14.30 Saga C
Norsk Plastikkirurgisk Forening inviterer til seminar
Brystrekonstruksjoner ved Fritt Fett og Annet Breast reconstruction Free fat transfer
Prof. Catherine Bruant-Rodier (Strasbourg)
Funksjonsfordeling mellom privat og offentlig helsevesen Erling Bjordal (Tromsø)
Indikasjoner for Fettransplantasjon i privat og offentlig plastikkirurgi Paneldiskusjon
Flere forlesninger er planlagt. Definitivt program sendes ut til medlemmer i NPKF per meil og publiseres på NKPF sin internett-side (legeforeningen.no)
Norsk Plastikkirurgisk Forening 43
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM Fredag 29. oktober 2010 kl. 14.00 â&#x20AC;&#x201C; 15.30 Nobel Norsk Thoraxkirurgisk Forening inviterer til:
Hjertekirurgisk symposium Endelig program er ikke avklart
Norsk thoraxkirurgisk forening 44
45
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
SYMPOSIUM Fredag 29. oktober 2010 kl. 14.00 â&#x20AC;&#x201C; 15.30 Nobel Norsk Thoraxkirurgisk Forening inviterer til:
Hjertekirurgisk symposium Endelig program er ikke avklart
Norsk thoraxkirurgisk forening 44
45
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTER OG GENERALFORSAMLINGER NR
KL
Møterom
Ons. 16:30
Saga AB
GF-3
Ons. 08:30
Nobel
GF-5
Tor. 16:30
GF-2
GF-4 GF-6 GF-7 GF-8 GF-9
GF-10 GF-11
46
Dag
GF-1
Ons. 17:00 Styrer.7-8 Tor. 17:00
Saga AB
Tor. 15:45
Audi-B
Tor. 12:00 Tor. 15:00 Tor. 15:30
Saga C Nobel Nobel
Vaage
Tor. 14:30 Styrer. 5-6 Tor. 12:15 Bergmann
Årsmøte / Generalforsamling
NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIR. NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI NORSK KARKIRURGISK REGISTER (NORKAR) NORSK KIRURGISK FORENING NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING NORSK UROLOGISK FORENING NORSK KARKIRURGISK FORENING NORSK THORAXKIRURGISK FORENING NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN KIR. NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI NORSK BARNEKIRURGISK FORENING
47
Side 49 50 51 53 54 55 56 57 58 59 60
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTER OG GENERALFORSAMLINGER NR
KL
Møterom
Ons. 16:30
Saga AB
GF-3
Ons. 08:30
Nobel
GF-5
Tor. 16:30
GF-2
GF-4 GF-6 GF-7 GF-8 GF-9
GF-10 GF-11
46
Dag
GF-1
Ons. 17:00 Styrer.7-8 Tor. 17:00
Saga AB
Tor. 15:45
Audi-B
Tor. 12:00 Tor. 15:00 Tor. 15:30
Saga C Nobel Nobel
Vaage
Tor. 14:30 Styrer. 5-6 Tor. 12:15 Bergmann
Årsmøte / Generalforsamling
NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIR. NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI NORSK KARKIRURGISK REGISTER (NORKAR) NORSK KIRURGISK FORENING NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING NORSK UROLOGISK FORENING NORSK KARKIRURGISK FORENING NORSK THORAXKIRURGISK FORENING NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN KIR. NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI NORSK BARNEKIRURGISK FORENING
47
Side 49 50 51 53 54 55 56 57 58 59 60
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTE I NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIRURGI Onsdag 27. oktober 2010 Kl. 16.30 SAGA AB �
Saksliste:
48
49
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTE I NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIRURGI Onsdag 27. oktober 2010 Kl. 16.30 SAGA AB �
Saksliste:
48
49
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTE
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I
NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI
NORKAR Onsdag 27. oktober 2010 kl 08.30 – 10.00 Nobel
Onsdag 27. oktober 2010 kl 17.00 – 19.00 Styrerom 7-8
Innkalling: Ansvarlig karkirurg fra hver deltagende avdeling. Fra Gruppe -I- sykehus, i karkirurgi, møter 1deltager i tillegg.
Saksliste:
Saksliste:
1. Valg av referent. 2. Faglige foredrag: • Distraksjon av mellomansiktet: Torstein R. Meling • Avulsjon av øyet-ene kraniofacial skade. Per Skjelbred • Quiz ved Asbjørg Stray-Pedersen 3. Valg: Hele Styret er på valg. (velges for to år, ikke gjenvalg. Ref. §6 i Lover for NSCK)
50
51
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTE
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I
NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI
NORKAR Onsdag 27. oktober 2010 kl 08.30 – 10.00 Nobel
Onsdag 27. oktober 2010 kl 17.00 – 19.00 Styrerom 7-8
Innkalling: Ansvarlig karkirurg fra hver deltagende avdeling. Fra Gruppe -I- sykehus, i karkirurgi, møter 1deltager i tillegg.
Saksliste:
Saksliste:
1. Valg av referent. 2. Faglige foredrag: • Distraksjon av mellomansiktet: Torstein R. Meling • Avulsjon av øyet-ene kraniofacial skade. Per Skjelbred • Quiz ved Asbjørg Stray-Pedersen 3. Valg: Hele Styret er på valg. (velges for to år, ikke gjenvalg. Ref. §6 i Lover for NSCK)
50
51
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I NORSK KIRURGISK FORENING
Sakliste
Torsdag 28. oktober kl 17.00 Saga hall AB
Sak 1
Åpning av møtet
Sak 2
Valg av møteleder, godkjenning av innkallingen
Sak 3
Årsberetning fra styret
Sak 4
Rapport fra Spesialitetskomiteen i generell kirurgi
Sak 5
Rapport fra Norsk Thoraco-laparoscopiforum (NTLF)
Sak 6
Rapport fra Traumeutvalget
Sak 7
Rapport fra Nordisk kirurgisk forening
Sak 8
Rapport fra de fagmedisinske foreningene
Sak 9
Prisutdeling
Sak 10
Jubileumsboken
Sak 11
Saker forelagt av styret 10.1
Honorar til styret
10.2
Honorar til redaktører i Kirurgen med hjemmeside
10.3
Forslag til nye æresmedlemmer
Sak 12
Regnskap 2009
Sak 13
Budsjett / Prognose 2010 , Budsjett 2011
Sak 14
Årsmøtet 2011
Endelig agenda med Årsmelding legges ut på NKF sin hjemmeside ( www.legeforeningen.no\kirurgen ) og sendes medlemmene på mail.
Kl.20.00 Middag
52
53
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I NORSK KIRURGISK FORENING
Sakliste
Torsdag 28. oktober kl 17.00 Saga hall AB
Sak 1
Åpning av møtet
Sak 2
Valg av møteleder, godkjenning av innkallingen
Sak 3
Årsberetning fra styret
Sak 4
Rapport fra Spesialitetskomiteen i generell kirurgi
Sak 5
Rapport fra Norsk Thoraco-laparoscopiforum (NTLF)
Sak 6
Rapport fra Traumeutvalget
Sak 7
Rapport fra Nordisk kirurgisk forening
Sak 8
Rapport fra de fagmedisinske foreningene
Sak 9
Prisutdeling
Sak 10
Jubileumsboken
Sak 11
Saker forelagt av styret 10.1
Honorar til styret
10.2
Honorar til redaktører i Kirurgen med hjemmeside
10.3
Forslag til nye æresmedlemmer
Sak 12
Regnskap 2009
Sak 13
Budsjett / Prognose 2010 , Budsjett 2011
Sak 14
Årsmøtet 2011
Endelig agenda med Årsmelding legges ut på NKF sin hjemmeside ( www.legeforeningen.no\kirurgen ) og sendes medlemmene på mail.
Kl.20.00 Middag
52
53
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING
GENERALFORSAMLING I NORSK UROLOGISK FORENING
Torsdag 28. oktober 2010 kl 16.30 – 18.30 SAGA C
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 15.45 – 17.00 Audi B
Dagsorden: 1. 2. 3. 4. 5.
6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18.
Valg av ordstyrer og referent Godkjennelse av innkalling og dagsorden Gjennomgang av årsberetning v/ leder Thomas Sjøberg Gjennomgang av regnskap v/ kasserer Hans Christian Sylvester-Jensen Saker fra styret a. Forespørsel fra Nordisk plastikkirurgisk forening vedrørende nye stadgar i foreningen. Disse er godtatt i Sverige og Finland men ønskes godtatt også i Norge og Danmark. Se www.scaplas.org for info om nye stadgar. Alle spesialister i Norge skulle automatisk få medlemskap i Nordisk forening, medlemsavgiften betales av den nasjonale foreningen 10 Euro/ person og år. b. Bruk av foreningen sine nettsider som formidlingskanal til medlemmene i NPKF. c. Forslag på landsstyrerepresentant fra NPKF
Til medlemmene i NUF. Generalforsamling i Norsk Urologisk Forening og Norsk Institutt for Urologi Saksliste er tilgjengelig fra foreningens hjemmeside f.o.m 30.09.2010
Fastsettelse av medlemskontingent 2011. Rapport fra kvalitetsutvalget v/ leder Rapport fra avdelingene Rapport fra Norsk forening for estetisk plastikkirurgi v/ leder Frode Samdal Rapport fra Spesialitetskomiteen v/ leder Erling Bjordal Rapport fra Utdanningskomiteen v/ Bjørn Erik Rosenberg Rapport fra IPRAS/ISAPS v/ Morten Kveim Rapport fra EBOPRAS/UEMS/EQUAM/UEMS Info om neste vårmøte i NPKF Innkomne saker Eventuelt Utdeling av prisen for Beste vitenskaplige presentasjon Utdeling av PulsPrisen
Med vennlig hilsen Styret
Middag kl. 20 00
Kl.20.00 Middag 54
55
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING
GENERALFORSAMLING I NORSK UROLOGISK FORENING
Torsdag 28. oktober 2010 kl 16.30 – 18.30 SAGA C
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 15.45 – 17.00 Audi B
Dagsorden: 1. 2. 3. 4. 5.
6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18.
Valg av ordstyrer og referent Godkjennelse av innkalling og dagsorden Gjennomgang av årsberetning v/ leder Thomas Sjøberg Gjennomgang av regnskap v/ kasserer Hans Christian Sylvester-Jensen Saker fra styret a. Forespørsel fra Nordisk plastikkirurgisk forening vedrørende nye stadgar i foreningen. Disse er godtatt i Sverige og Finland men ønskes godtatt også i Norge og Danmark. Se www.scaplas.org for info om nye stadgar. Alle spesialister i Norge skulle automatisk få medlemskap i Nordisk forening, medlemsavgiften betales av den nasjonale foreningen 10 Euro/ person og år. b. Bruk av foreningen sine nettsider som formidlingskanal til medlemmene i NPKF. c. Forslag på landsstyrerepresentant fra NPKF
Til medlemmene i NUF. Generalforsamling i Norsk Urologisk Forening og Norsk Institutt for Urologi Saksliste er tilgjengelig fra foreningens hjemmeside f.o.m 30.09.2010
Fastsettelse av medlemskontingent 2011. Rapport fra kvalitetsutvalget v/ leder Rapport fra avdelingene Rapport fra Norsk forening for estetisk plastikkirurgi v/ leder Frode Samdal Rapport fra Spesialitetskomiteen v/ leder Erling Bjordal Rapport fra Utdanningskomiteen v/ Bjørn Erik Rosenberg Rapport fra IPRAS/ISAPS v/ Morten Kveim Rapport fra EBOPRAS/UEMS/EQUAM/UEMS Info om neste vårmøte i NPKF Innkomne saker Eventuelt Utdeling av prisen for Beste vitenskaplige presentasjon Utdeling av PulsPrisen
Med vennlig hilsen Styret
Middag kl. 20 00
Kl.20.00 Middag 54
55
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTET I NORSK KARKIRURGISK FORENING
ÅRSMØTE I NORSK THORAXKIRURGISK FORENING
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 12.00 – 14.30. Nobel
Torsdag 28. oktober 2010 kl 15.00 – 17.00 Nobel
Saker;
Saksliste
1. Godkjenning av innkalling 2. Valg av møteleder 3. Valg av referent 4. Årsberetning NKKF 5. Regnskap, budsjett og vintermøte 6. Medlemskontingent 7. Norkar (rapport, regnskap, overføring av eierskap) 8. Årsberetning fra Spesialistkomiteen 9. Rapport fra Kvalitetsutvalget 10. Rapport fra Kode/DRG utvalget 11. Rapport fra internasjonale foreninger 12. Valg på styrerepresentanter 13. Valg på andre representanter 14. Saker fremlagt av medlemmene og styret 15. Eventuelt
1. Velkomst; valg av møteleder og referent 2. Årsberetning NTKF 3. Økonomi 4. Rapport fra Kvalitetsutvalget - Hjertekirurgiregisteret - Thoraxkirurgiregisteret 5. Rapport fra Spesialistkomiteen 6. Web-siden: www.legeforeningen.no/thorax 7. Høringsuttalelser 8. Valg 9. Vårmøtet 2011 10.
Kl.20.00 Middag
Evt.
Kl.20.00 Middag
56
57
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTET I NORSK KARKIRURGISK FORENING
ÅRSMØTE I NORSK THORAXKIRURGISK FORENING
Torsdag 28. oktober 2010 kl. 12.00 – 14.30. Nobel
Torsdag 28. oktober 2010 kl 15.00 – 17.00 Nobel
Saker;
Saksliste
1. Godkjenning av innkalling 2. Valg av møteleder 3. Valg av referent 4. Årsberetning NKKF 5. Regnskap, budsjett og vintermøte 6. Medlemskontingent 7. Norkar (rapport, regnskap, overføring av eierskap) 8. Årsberetning fra Spesialistkomiteen 9. Rapport fra Kvalitetsutvalget 10. Rapport fra Kode/DRG utvalget 11. Rapport fra internasjonale foreninger 12. Valg på styrerepresentanter 13. Valg på andre representanter 14. Saker fremlagt av medlemmene og styret 15. Eventuelt
1. Velkomst; valg av møteleder og referent 2. Årsberetning NTKF 3. Økonomi 4. Rapport fra Kvalitetsutvalget - Hjertekirurgiregisteret - Thoraxkirurgiregisteret 5. Rapport fra Spesialistkomiteen 6. Web-siden: www.legeforeningen.no/thorax 7. Høringsuttalelser 8. Valg 9. Vårmøtet 2011 10.
Kl.20.00 Middag
Evt.
Kl.20.00 Middag
56
57
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR BRYST- OG ENDOKRINKIRURGI
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI
Torsdag 28. oktober 2010 kl 15.30-16.30 Vaage
Torsdag 28. oktober 2010 kl 14.30-16.00 Styrerom 5-6 Saksliste:
Saksliste:
Kl.20.00 Middag
Kl.20.00 Middag
58
59
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR BRYST- OG ENDOKRINKIRURGI
Vitenskapelige forhandlinger
ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI
Torsdag 28. oktober 2010 kl 15.30-16.30 Vaage
Torsdag 28. oktober 2010 kl 14.30-16.00 Styrerom 5-6 Saksliste:
Saksliste:
Kl.20.00 Middag
Kl.20.00 Middag
58
59
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I NORSK BARNEKIRURGISK FORENING
NB !
Torsdag 28. oktober 2010, kl 12.15 – 13.30 Bergmann
VIKTIG NB!
SAKSLISTE
1. Åpning av møtet, valg av møteleder og referent
GENERELL INFORMASJON TIL MØTELEDERE OG FOREDRAGSHOLDERE
2. Godkjennelse av referat fra forrige generalforsamling 3. Årsberetning fra styret 4. Søknad om medlemskap i foreningen 5. Endring av Retningslinjer for Norsk barnekirurgisk forenings stipendium 6. Regnskap og budsjett - Regnskap for 2009 - Regnskapsrapport pr 30.09.2010 - Revidert budsjett 2010 - Budsjett 2011 - Erfaringer med nye regnskapsregler og bruk av ekstern revisor 7. Rapport fra Spesialitetskomitéen i barnekirurgi - Orientering om ”Innføring av krav om obligatoriske utenlandskurs i spesialistutdanningen i barnekirurgi” 8. Rapport fra UEMS og EUPSA møtene i Bern 9. Orienteringssaker - Nye regler for spesialiteten generell kirurgi - Barnekirurgikurs i Trondheim 8.nov 2010 - Barnekirurgisk fagmøte 9.nov 2010 10. Eventuelt
Kl.20.00 Middag 60
61
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
GENERALFORSAMLING I NORSK BARNEKIRURGISK FORENING
NB !
Torsdag 28. oktober 2010, kl 12.15 – 13.30 Bergmann
VIKTIG NB!
SAKSLISTE
1. Åpning av møtet, valg av møteleder og referent
GENERELL INFORMASJON TIL MØTELEDERE OG FOREDRAGSHOLDERE
2. Godkjennelse av referat fra forrige generalforsamling 3. Årsberetning fra styret 4. Søknad om medlemskap i foreningen 5. Endring av Retningslinjer for Norsk barnekirurgisk forenings stipendium 6. Regnskap og budsjett - Regnskap for 2009 - Regnskapsrapport pr 30.09.2010 - Revidert budsjett 2010 - Budsjett 2011 - Erfaringer med nye regnskapsregler og bruk av ekstern revisor 7. Rapport fra Spesialitetskomitéen i barnekirurgi - Orientering om ”Innføring av krav om obligatoriske utenlandskurs i spesialistutdanningen i barnekirurgi” 8. Rapport fra UEMS og EUPSA møtene i Bern 9. Orienteringssaker - Nye regler for spesialiteten generell kirurgi - Barnekirurgikurs i Trondheim 8.nov 2010 - Barnekirurgisk fagmøte 9.nov 2010 10. Eventuelt
Kl.20.00 Middag 60
61
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Høstmøtet 2010.
Høstmøtet 2010.
Til møteledere
Til foredragsholdere.
For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende;
Vitenskapelige forhandlinger
For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende; Prøvekjør foredraget og sjekk at tiden kan holdes. Du har maks 8 minutter taletid, og 2 minutter diskusjonstid. Bruk heller litt for kort tid, slik at det blir god tid for diskusjon.
Møteledere: 1. Tiden skal holdes. Start presis. Foredragsholdere får tildelt 8 minutter taletid, med mulighet for etterfølgende 2 minutter til diskusjon. Dersom foredragsholder ikke er ferdig, skal møtelederen be ham komme med konklusjonen. Den tid som brukes ut i diskusjonstiden skal trekkes fra, slik at ingen foredragsholder tillates å bruke mer enn tilmålt tid; 10 minutter. Seksjonen må og skal avsluttes senest på annonsert tidspunkt. 2. Møteleder skal orientere seg i møtelokalet før seksjonen begynner, og se til at han er kjent med hvordan pc og projektor betjenes, lys slukkes og tennes, og hvordan mikrofoner virker. Dette for å unngå at praktiske ting stjeler verdifull møtetid. 3. Møteleder bør sette seg inn i seksjonens abstrakter på forhånd, og forberede spørsmål til foredragsholderen. 4. Møteleder skal møte opp i god tid før aktuelle seksjon. 5. Møteleder skal oppfordre alle til å besøke utstillingene i pausen.
Generelt 1. Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. 2. Møteleder har ansvar for å holde tiden.
PC For Høstmøtet 2010 er det etablert et eget ”teknisk sekretariat” i etasjen over Saga-hall. Alle PC baserte foredrag må leveres inn minst 5 timer før foredraget skal presenteres, på CD eller med ”memory stick”. Foredraget vil bli lastet ned på en sentral server av teknikere, og derfra fordelt ut på møterommene.
Det er viktig at alle foredrag leveres som powerpoint filer og gis et fil navn tilsvarende foredragsnummeret, før de leveres inn. Foredragsnummeret finner du i Vitenskapelige forhandlinger eller på Høstmøte siden på www.legeforeningen.no/nkf . Dette for at navnet skal være entydig, og at vi skal sikre oss at det blir sendt til riktig møterom.
Vi vil sterkt oppfordre flest mulig til å sende oss en kopi av powerpoint presentasjonen på CD i god tid før Høstmøtet, slik at mest mulig av tilretteleggingen kan gjøres før Høstmøtet starter. Presentasjonen sendes da til: Norsk kirurgisk forening, ved teknisk sekretariat, Postboks 17 Kjelsås, N-0411 Oslo. Presentasjonene kan ikke sendes over mail. Vi har erfart at sekretariatets mail system ikke har kapasitet til å motta foredragene. Dersom du har spørsmål vedrørende dette, vennligst ta kontakt med sekretariatet på e-post: lars@vasli.no eller på tlf: 90 69 63 52. Test PC presentasjonen i det tekniske sekretariatet i god tid før aktuell seksjon.
Oslo september 2010.
Generelt Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. Møteleder har ansvar for å holde tiden. Blir du ikke ferdig til tiden, vil du bli avbrutt av møteleder.
NKF – styre
Oslo september 2010. NKF – styre
62
63
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Høstmøtet 2010.
Høstmøtet 2010.
Til møteledere
Til foredragsholdere.
For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende;
Vitenskapelige forhandlinger
For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende; Prøvekjør foredraget og sjekk at tiden kan holdes. Du har maks 8 minutter taletid, og 2 minutter diskusjonstid. Bruk heller litt for kort tid, slik at det blir god tid for diskusjon.
Møteledere: 1. Tiden skal holdes. Start presis. Foredragsholdere får tildelt 8 minutter taletid, med mulighet for etterfølgende 2 minutter til diskusjon. Dersom foredragsholder ikke er ferdig, skal møtelederen be ham komme med konklusjonen. Den tid som brukes ut i diskusjonstiden skal trekkes fra, slik at ingen foredragsholder tillates å bruke mer enn tilmålt tid; 10 minutter. Seksjonen må og skal avsluttes senest på annonsert tidspunkt. 2. Møteleder skal orientere seg i møtelokalet før seksjonen begynner, og se til at han er kjent med hvordan pc og projektor betjenes, lys slukkes og tennes, og hvordan mikrofoner virker. Dette for å unngå at praktiske ting stjeler verdifull møtetid. 3. Møteleder bør sette seg inn i seksjonens abstrakter på forhånd, og forberede spørsmål til foredragsholderen. 4. Møteleder skal møte opp i god tid før aktuelle seksjon. 5. Møteleder skal oppfordre alle til å besøke utstillingene i pausen.
Generelt 1. Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. 2. Møteleder har ansvar for å holde tiden.
PC For Høstmøtet 2010 er det etablert et eget ”teknisk sekretariat” i etasjen over Saga-hall. Alle PC baserte foredrag må leveres inn minst 5 timer før foredraget skal presenteres, på CD eller med ”memory stick”. Foredraget vil bli lastet ned på en sentral server av teknikere, og derfra fordelt ut på møterommene.
Det er viktig at alle foredrag leveres som powerpoint filer og gis et fil navn tilsvarende foredragsnummeret, før de leveres inn. Foredragsnummeret finner du i Vitenskapelige forhandlinger eller på Høstmøte siden på www.legeforeningen.no/nkf . Dette for at navnet skal være entydig, og at vi skal sikre oss at det blir sendt til riktig møterom.
Vi vil sterkt oppfordre flest mulig til å sende oss en kopi av powerpoint presentasjonen på CD i god tid før Høstmøtet, slik at mest mulig av tilretteleggingen kan gjøres før Høstmøtet starter. Presentasjonen sendes da til: Norsk kirurgisk forening, ved teknisk sekretariat, Postboks 17 Kjelsås, N-0411 Oslo. Presentasjonene kan ikke sendes over mail. Vi har erfart at sekretariatets mail system ikke har kapasitet til å motta foredragene. Dersom du har spørsmål vedrørende dette, vennligst ta kontakt med sekretariatet på e-post: lars@vasli.no eller på tlf: 90 69 63 52. Test PC presentasjonen i det tekniske sekretariatet i god tid før aktuell seksjon.
Oslo september 2010.
Generelt Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. Møteleder har ansvar for å holde tiden. Blir du ikke ferdig til tiden, vil du bli avbrutt av møteleder.
NKF – styre
Oslo september 2010. NKF – styre
62
63
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
GENERELL INFORMASJON
Vitenskapelige forhandlinger
PRISER OG STIPENDER – HØSTMØTET 2010
• Minibank finnes ikke i hotellet.
(Nærmeste minibank ved Skimuset, oppe ved hoppbakken)
Fagområde Mini invasiv kirurgi
NB. Ta med kontanter til lunsj og middagsbilletter.
Mini invasiv kirurgi
• Parkering:
Mini invasiv kirurgi
• Parkering ved VM-huset • Hotellgarasjen, kr.20.-/time, kr.150,-/døgn.
Mini invasiv kirurgi Gastrokirurgi
• Ankomst / Avreise :
Gastrokirurgi
• Taxi fra Gardermoen til hotellet ca. pris : • Oslo Taxi : kr. 740,• Flytog til Oslo S, T-bane til Besserud stasjon og buss videre til Holmenkollen stasjon.
Gastrokirurgi Plastikkirurgi
• LUNSJ BILLETTER KR. 200,-
Billettene selges i NKF’s sekretariat. MERK: Kun kontant betaling. (Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)
• KIRURG MIDDAGEN TORSDAG KL.20.00 BILLETTER KR. 350,-
Billettene selges i NKF’s sekretariat frem til kl. 14.00 torsdag mot kontant betaling. VI SER HELST AT BILLETTENE KJØPES TIDLIGERE I UKEN. (Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)
• BESØK OPPSLAGSTAVLEN VED NKF’S SEKRETARIAT JEVNLIG. HER HENGER BESKJEDER TIL DELTAGERNE. 64
Pris - stipend Merk Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniBeste foredrag invasiv kirurgi Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniBeste video invasiv kirurgi Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniBeste nykommer invasiv kirurgi Thoracolaparoskopiforums pris innenfor mini- Beste eksperimentelle invasiv kirurgi studie NFGK,s pris Beste eksperimentelle foredrag NFGK,s pris Beste kliniske foredrag NFGK,s pris Beste foredrag fra miljø utenfor universitetssykehus Den mest interessante PULS-prisen problemstilling og kvalitet på abstrakt Beste vitenskapelige presentasjon
Plastikkirurgi
NPKF-pris
Urologi
Wolf-prisen
Urologi
NUF-prisen
Urologi
NIU’s rekrutteringspris
Karkirurgi
B.Braun Medical
Beste foredrag (endourologi) Beste foredrag (unntatt endourologi) Beste foredrag fra en LIS/turnuslege/etc Beste foredrag
Thoraxkirurgi
MediStim-prisen
Beste foredrag
Mamma /Endokrin
Astra Zeneca
Mamma /Endokrin
Novartis
Mamma /Endokrin
Nycomed
Barnekirurgi
NBKF-stipendium
Traumatologi
Norsk Luftambulanses Forskningspris
Beste foredrag mamma ca Beste foredrag mamma ca Beste foredrag endokrinkirurgi Beste foredrag barnekirurgi Beste traume forskning presentert
65
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
GENERELL INFORMASJON
Vitenskapelige forhandlinger
PRISER OG STIPENDER – HØSTMØTET 2010
• Minibank finnes ikke i hotellet.
(Nærmeste minibank ved Skimuset, oppe ved hoppbakken)
Fagområde Mini invasiv kirurgi
NB. Ta med kontanter til lunsj og middagsbilletter.
Mini invasiv kirurgi
• Parkering:
Mini invasiv kirurgi
• Parkering ved VM-huset • Hotellgarasjen, kr.20.-/time, kr.150,-/døgn.
Mini invasiv kirurgi Gastrokirurgi
• Ankomst / Avreise :
Gastrokirurgi
• Taxi fra Gardermoen til hotellet ca. pris : • Oslo Taxi : kr. 740,• Flytog til Oslo S, T-bane til Besserud stasjon og buss videre til Holmenkollen stasjon.
Gastrokirurgi Plastikkirurgi
• LUNSJ BILLETTER KR. 200,-
Billettene selges i NKF’s sekretariat. MERK: Kun kontant betaling. (Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)
• KIRURG MIDDAGEN TORSDAG KL.20.00 BILLETTER KR. 350,-
Billettene selges i NKF’s sekretariat frem til kl. 14.00 torsdag mot kontant betaling. VI SER HELST AT BILLETTENE KJØPES TIDLIGERE I UKEN. (Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)
• BESØK OPPSLAGSTAVLEN VED NKF’S SEKRETARIAT JEVNLIG. HER HENGER BESKJEDER TIL DELTAGERNE. 64
Pris - stipend Merk Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniBeste foredrag invasiv kirurgi Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniBeste video invasiv kirurgi Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniBeste nykommer invasiv kirurgi Thoracolaparoskopiforums pris innenfor mini- Beste eksperimentelle invasiv kirurgi studie NFGK,s pris Beste eksperimentelle foredrag NFGK,s pris Beste kliniske foredrag NFGK,s pris Beste foredrag fra miljø utenfor universitetssykehus Den mest interessante PULS-prisen problemstilling og kvalitet på abstrakt Beste vitenskapelige presentasjon
Plastikkirurgi
NPKF-pris
Urologi
Wolf-prisen
Urologi
NUF-prisen
Urologi
NIU’s rekrutteringspris
Karkirurgi
B.Braun Medical
Beste foredrag (endourologi) Beste foredrag (unntatt endourologi) Beste foredrag fra en LIS/turnuslege/etc Beste foredrag
Thoraxkirurgi
MediStim-prisen
Beste foredrag
Mamma /Endokrin
Astra Zeneca
Mamma /Endokrin
Novartis
Mamma /Endokrin
Nycomed
Barnekirurgi
NBKF-stipendium
Traumatologi
Norsk Luftambulanses Forskningspris
Beste foredrag mamma ca Beste foredrag mamma ca Beste foredrag endokrinkirurgi Beste foredrag barnekirurgi Beste traume forskning presentert
65
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
UTSTILLERE
66
67
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
UTSTILLERE
66
67
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
UTSTILLERE HØSTMØTET 2010 Utstillere 25-26 oktober – Nordisk Traume Symposium: STAND 19 20 21 22 23
FIRMANAVN UPVISER MASTER SURGERY SYSTEMS ONEMED GE HEALTHCARE BAXTER
STAND 24 36 37 38
FIRMANAVN FAGERHULT BELYSNING ROCHE DIAGNOSTICS NORGE CSL BEHRING J & J ETHICON
Utstillere 27-29 oktober – Kirurgisk Høstmøte: STAND 29 34 51 52 53 54 55 56,1 56,2 56,3 57 58 61 62 63,1 63,2 63,3 63,4 64 64 64,3 65,1 65 65,3 65,4 66
68
FIRMANAVN FORSVARETS SANITET NASJONALT SENTER FOR …. NOVARTIS J & J ETHICON COVIDIEN NORGE ASTRA ZENECA B.BRAUN MEDICAL BOSTON SCIENTIFIC NORGE ORION PHARMA EXAM VISION NORGE MEDISTIM / KIR-OP ENDOTECH KARL STORZ ENDOSKOPI DICO INTUITIVE SURGICAL ABBOTT NORGE B&K MEDICAL NORGE St. JUDE MEDICAL BARD NORWAY FERRING LEGEMIDLER MEDTRONIC NORGE PHOTOCURE ADCARE MEDINOR W.L.GORE OLYMPUS NORGE
STAND 67,1 67,2 67,3 67,4 68 68,2 71 72 73,1 73 74 75 76 76,2 81,1 81,2 82,1 82,2 83,1 83,2 84 84 85 85 86 86,2
FIRMANAVN NYCOMED PHARMA UPVISER MEDA SIMSURGERY SANOFI-AVENTIS MASTER SURGERY SYSTEMS COVIDIEN NORGE J & J ETHICON COVIDIEN NORGE MICROMED COOK SWEDEN AVD. NORGE DIDR.MEHN-ANDERSEN ASTELLAS PHARMA FAGERHULT BELYSNING CLEAN CHEMICAL SWEDEN VINGMED ROCHE NORGE PRO VISTA RUHS MERIVAARA SWEDISH ORPHAN BIO. PULS BAXTER MSD NORGE KCI MEDICAL HELLY HANSEN PRO
69
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
UTSTILLERE HØSTMØTET 2010 Utstillere 25-26 oktober – Nordisk Traume Symposium: STAND 19 20 21 22 23
FIRMANAVN UPVISER MASTER SURGERY SYSTEMS ONEMED GE HEALTHCARE BAXTER
STAND 24 36 37 38
FIRMANAVN FAGERHULT BELYSNING ROCHE DIAGNOSTICS NORGE CSL BEHRING J & J ETHICON
Utstillere 27-29 oktober – Kirurgisk Høstmøte: STAND 29 34 51 52 53 54 55 56,1 56,2 56,3 57 58 61 62 63,1 63,2 63,3 63,4 64 64 64,3 65,1 65 65,3 65,4 66
68
FIRMANAVN FORSVARETS SANITET NASJONALT SENTER FOR …. NOVARTIS J & J ETHICON COVIDIEN NORGE ASTRA ZENECA B.BRAUN MEDICAL BOSTON SCIENTIFIC NORGE ORION PHARMA EXAM VISION NORGE MEDISTIM / KIR-OP ENDOTECH KARL STORZ ENDOSKOPI DICO INTUITIVE SURGICAL ABBOTT NORGE B&K MEDICAL NORGE St. JUDE MEDICAL BARD NORWAY FERRING LEGEMIDLER MEDTRONIC NORGE PHOTOCURE ADCARE MEDINOR W.L.GORE OLYMPUS NORGE
STAND 67,1 67,2 67,3 67,4 68 68,2 71 72 73,1 73 74 75 76 76,2 81,1 81,2 82,1 82,2 83,1 83,2 84 84 85 85 86 86,2
FIRMANAVN NYCOMED PHARMA UPVISER MEDA SIMSURGERY SANOFI-AVENTIS MASTER SURGERY SYSTEMS COVIDIEN NORGE J & J ETHICON COVIDIEN NORGE MICROMED COOK SWEDEN AVD. NORGE DIDR.MEHN-ANDERSEN ASTELLAS PHARMA FAGERHULT BELYSNING CLEAN CHEMICAL SWEDEN VINGMED ROCHE NORGE PRO VISTA RUHS MERIVAARA SWEDISH ORPHAN BIO. PULS BAXTER MSD NORGE KCI MEDICAL HELLY HANSEN PRO
69
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
VALHALL 1
Vitenskapelige forhandlinger
VALHALL 2
70
71
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
VALHALL 1
Vitenskapelige forhandlinger
VALHALL 2
70
71
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
FRIE FOREDRAG NrNrstart slutt 1 12 13 18 19 27 28 35 36 44 45 50 51 56 63 57 64 65 72 64 73 80 81 83 84 86 87 98 99 110 111 116 117 123 124 132 133 144 145 155 156 165 166 174 175 180 181 186 187 195 196 206 207 209 210 215 216 221 222 226 227 233 234 242 243 247
72
Antall 12 6 9 8 9 6 6 8 8 8 3 3 12 12 6 7 9 12 11 10 9 6 6 9 11 3 6 6 5 7 9 5
Dag Tor. Tor. Tor. Tor. Ons. Ons. Tor. Tor. Tor. Fre. Fre. Fre. Ons. Ons. Ons. Ons. Tor. Tor. Tor. Tor. Ons. Tor. Tor. Fre. Fre. Fre. Tor. Tor. Tor. Tir. Tor. Tor.
KL Møterom 08:00 Saga C 10:30 Saga C 12:30 Saga C 14:30 Saga C 10:00 Audi-B 12:00 Audi-B 08:30 Audi-B 10:00 Audi-B 14:00 Audi-B 09:00 Audi-B 11:00 Audi-B 12:30 Audi-B 08:00 Saga AB 10:30 Saga AB 13.30 Saga AB 15:00 Saga AB 08:00 Saga AB 10:00 Saga AB 13:00 Saga AB 15:00 Saga AB 10:30 Nobel 08:30 Nobel 10:00 Nobel 08:30 Nobel 10:30 Nobel 13:30 Nobel 09:00 Audi-A 10:30 Audi-A 14:00 Audi-A 08:30 Saga AB 10:30 Styrer. 5-6 13:00 Styrer. 5-6
FRIE FOREDRAG – FAGOMRÅDE
Plastikkirurgi 1 Plastikkirurgi 2 Plastikkirurgi 3 Plastikkirurgi 4 Urologi – Cancer Prostatae Urologi – Cancer Prostatae Urologi – Cancer Prostatae Urologi – Urolithiasis Urologi – Barn / Ca. Renis .. Urologi – Cancer Prostata – Diagnostikk Urologi – Cancer Vesicae Urologi – Utvidet presentasjon / diskusjon Gastroenterologi – Colon/rektum Gastroenterologi – CRC / Brokk Gastroenterologi – Bekkenbunn Gastroenterologi – Bekkenbunn Gastroenterologi – Pankreas Gastroenterologi – Obesitas Gastroenterologi – Lever / Ventrikkel Gastroenterologi – Barn-Gastro Karkirurgi - 1 Karkirurgi - 2 Karkirurgi - 3 Thoraxkirurgi 1. Thoraxkirurgi 2. Thoraxkirurgi 3. Mamma / endokrin kirurgi – 1 Mamma / endokrin kirurgi – 2 Mamma / endokrin kirurgi – 3 Traumatologi – Multitraume 1 Maxillofacial kirurgi Maxillofacial kirurgi
Side 75 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 90 92 93 94 96 98 100 101 102 103 104 105 107 108 109 110 111 112 113
73
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
FRIE FOREDRAG NrNrstart slutt 1 12 13 18 19 27 28 35 36 44 45 50 51 56 63 57 64 65 72 64 73 80 81 83 84 86 87 98 99 110 111 116 117 123 124 132 133 144 145 155 156 165 166 174 175 180 181 186 187 195 196 206 207 209 210 215 216 221 222 226 227 233 234 242 243 247
72
Antall 12 6 9 8 9 6 6 8 8 8 3 3 12 12 6 7 9 12 11 10 9 6 6 9 11 3 6 6 5 7 9 5
Dag Tor. Tor. Tor. Tor. Ons. Ons. Tor. Tor. Tor. Fre. Fre. Fre. Ons. Ons. Ons. Ons. Tor. Tor. Tor. Tor. Ons. Tor. Tor. Fre. Fre. Fre. Tor. Tor. Tor. Tir. Tor. Tor.
KL Møterom 08:00 Saga C 10:30 Saga C 12:30 Saga C 14:30 Saga C 10:00 Audi-B 12:00 Audi-B 08:30 Audi-B 10:00 Audi-B 14:00 Audi-B 09:00 Audi-B 11:00 Audi-B 12:30 Audi-B 08:00 Saga AB 10:30 Saga AB 13.30 Saga AB 15:00 Saga AB 08:00 Saga AB 10:00 Saga AB 13:00 Saga AB 15:00 Saga AB 10:30 Nobel 08:30 Nobel 10:00 Nobel 08:30 Nobel 10:30 Nobel 13:30 Nobel 09:00 Audi-A 10:30 Audi-A 14:00 Audi-A 08:30 Saga AB 10:30 Styrer. 5-6 13:00 Styrer. 5-6
FRIE FOREDRAG – FAGOMRÅDE
Plastikkirurgi 1 Plastikkirurgi 2 Plastikkirurgi 3 Plastikkirurgi 4 Urologi – Cancer Prostatae Urologi – Cancer Prostatae Urologi – Cancer Prostatae Urologi – Urolithiasis Urologi – Barn / Ca. Renis .. Urologi – Cancer Prostata – Diagnostikk Urologi – Cancer Vesicae Urologi – Utvidet presentasjon / diskusjon Gastroenterologi – Colon/rektum Gastroenterologi – CRC / Brokk Gastroenterologi – Bekkenbunn Gastroenterologi – Bekkenbunn Gastroenterologi – Pankreas Gastroenterologi – Obesitas Gastroenterologi – Lever / Ventrikkel Gastroenterologi – Barn-Gastro Karkirurgi - 1 Karkirurgi - 2 Karkirurgi - 3 Thoraxkirurgi 1. Thoraxkirurgi 2. Thoraxkirurgi 3. Mamma / endokrin kirurgi – 1 Mamma / endokrin kirurgi – 2 Mamma / endokrin kirurgi – 3 Traumatologi – Multitraume 1 Maxillofacial kirurgi Maxillofacial kirurgi
Side 75 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 90 92 93 94 96 98 100 101 102 103 104 105 107 108 109 110 111 112 113
73
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Plastikkirurgi
25-29 oktober 2010
Plastikkirurgi Torsdag 28. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga C Møteleder: E. Bjordal og T. Sjøberg
74
1
PEROPERATIV EVALUERING AV BLODFORSYNINGEN I FRI TRAM LAPP VED DYNAMISK TERMOGRAFI Sjøberg T, De Weerd L, Mercer J
2
PRIMÆR OG SEKUNDÆR BRYSTREKONSTRUKSJON MED BILATERAL I-GAP, EN KASUISTIKK Mørk IT, Brøndmo BC, Mesic H
3
AUTOLOG BRYSTAUGMENTATION MED LATERAL TORACODORSAL LAPP TIL PASIENTER MED MASSIV VEKT NEDGANG . Gurgia L.G, de Weerd L.
4
BRYSTREKONSTRUKSJON MED AUTOLOGT VEV VED Å BRUKE TO LAPPER Husnes KV, De Weerd L, Sjøberg T
5
ALGORITME FOR SUBKUTAN MASTEKTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON AV BRYST VED SYKEHUSET TELEMARK Begic A, Guldvog I
6
RECIDIV VID MAMMACANCER- EN FARLIG FALLGROP VID REKONSTRUKTIONSKIRURGI Cederqvist B, Panczel G, Wessel- Holst C
7
PARTIELL BRYSTREKONSTRUKSJON MED PROPELLER IC PERFORATOR LAPP Begic A
8
BREAST-Q: NORSK VERSJON AV VALIDERT, STUDIESPESIFIKT SPØRRESKJEMA FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKIRURGI Pahle AS, Knudsen CW
9
REGIONALT KVALITETSREGISTER FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTREKONSTRUKSJON Knudsen CW, Tønseth KA, Pahle AS
10
PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKORRIGERENDE KIRURGI HOS TRANSSEKSUELLE SOM KONVERTERES FRA MANN TIL KVINNE Pahle AS, Tønseth KA, Knudsen CW
75
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Plastikkirurgi
25-29 oktober 2010
Plastikkirurgi Torsdag 28. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga C Møteleder: E. Bjordal og T. Sjøberg
74
1
PEROPERATIV EVALUERING AV BLODFORSYNINGEN I FRI TRAM LAPP VED DYNAMISK TERMOGRAFI Sjøberg T, De Weerd L, Mercer J
2
PRIMÆR OG SEKUNDÆR BRYSTREKONSTRUKSJON MED BILATERAL I-GAP, EN KASUISTIKK Mørk IT, Brøndmo BC, Mesic H
3
AUTOLOG BRYSTAUGMENTATION MED LATERAL TORACODORSAL LAPP TIL PASIENTER MED MASSIV VEKT NEDGANG . Gurgia L.G, de Weerd L.
4
BRYSTREKONSTRUKSJON MED AUTOLOGT VEV VED Å BRUKE TO LAPPER Husnes KV, De Weerd L, Sjøberg T
5
ALGORITME FOR SUBKUTAN MASTEKTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON AV BRYST VED SYKEHUSET TELEMARK Begic A, Guldvog I
6
RECIDIV VID MAMMACANCER- EN FARLIG FALLGROP VID REKONSTRUKTIONSKIRURGI Cederqvist B, Panczel G, Wessel- Holst C
7
PARTIELL BRYSTREKONSTRUKSJON MED PROPELLER IC PERFORATOR LAPP Begic A
8
BREAST-Q: NORSK VERSJON AV VALIDERT, STUDIESPESIFIKT SPØRRESKJEMA FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKIRURGI Pahle AS, Knudsen CW
9
REGIONALT KVALITETSREGISTER FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTREKONSTRUKSJON Knudsen CW, Tønseth KA, Pahle AS
10
PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKORRIGERENDE KIRURGI HOS TRANSSEKSUELLE SOM KONVERTERES FRA MANN TIL KVINNE Pahle AS, Tønseth KA, Knudsen CW
75
11
12
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Plastikkirurgi
25-29 oktober 2010
Plastikkirurgi
EFFEKTEN AV PROSTAGLANDIN E1 PÅ MIKROSIRKULASJONEN I KUTANE RANDOM LAPPER VURDERET VED LASER DOPPLER PERFUSIONS IMAGING. EN DYREEKSPERIMENTIELT STUDIE. Sneistrup C, Tønseth KA
Torsdag 28. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Saga C Møteleder: E. Bjordal og T. Sjøberg
UNDERVISNING AV MEDISINSTUDENTER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Tønseth KA, Høgevold HE, Knudsen CW, Matzen M, Vindenes H, Korvald C
13
CLEFT LIFT PROCEDURE VED ÅLESUND SJUKEHUS Ruiken R.M.
Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe
14
MULTIDISCIPLINARY MANAGEMENT OF CLEFT LIP AND PALATE IN OSLO, NORWAY: LONG-TERM FOLLOW-UP STUDY OF 23 CHILDREN AGE 16 WITH BILATERAL CLEFT LIP AND PALATE (BCLP) Matzen M, Rønning E, Kjøll L, Feragen KB
15
PROSESS I RHINOSEPTUMPLASTIKK AV LKG NESER Tvedt BJT, Madsen MM, Høgevold HEH
16
KOSTNADER I FORBINDELSE MED PLASTIKKIRURGISK BEHANDLING AV LEPPESPALTE (DIAGNOSEKODE Q36), MED ELLER UTEN SPALTE I GANEN (DIAGNOSEKODE Q37). Vindenes HA, Tønseth KA, Matzen M, Kristiansen IS
17
SEKUNDÆR REKONSTRUKSJON AV HYPOSPADI MED MUNNSLIMHINNE Korvald C, Vindenes HB, Tønseth KA
18
PRESENTASJON AV 7 BARN INNLAGT ETTER HVERANDRE MED SKOLDINGSSKADER OG BEHANDLET MED AQUACEL-AG Vindenes H, Hilt LH, Holmås G, Hjellestad M Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj
76
77
11
12
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Plastikkirurgi
25-29 oktober 2010
Plastikkirurgi
EFFEKTEN AV PROSTAGLANDIN E1 PÅ MIKROSIRKULASJONEN I KUTANE RANDOM LAPPER VURDERET VED LASER DOPPLER PERFUSIONS IMAGING. EN DYREEKSPERIMENTIELT STUDIE. Sneistrup C, Tønseth KA
Torsdag 28. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Saga C Møteleder: E. Bjordal og T. Sjøberg
UNDERVISNING AV MEDISINSTUDENTER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Tønseth KA, Høgevold HE, Knudsen CW, Matzen M, Vindenes H, Korvald C
13
CLEFT LIFT PROCEDURE VED ÅLESUND SJUKEHUS Ruiken R.M.
Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe
14
MULTIDISCIPLINARY MANAGEMENT OF CLEFT LIP AND PALATE IN OSLO, NORWAY: LONG-TERM FOLLOW-UP STUDY OF 23 CHILDREN AGE 16 WITH BILATERAL CLEFT LIP AND PALATE (BCLP) Matzen M, Rønning E, Kjøll L, Feragen KB
15
PROSESS I RHINOSEPTUMPLASTIKK AV LKG NESER Tvedt BJT, Madsen MM, Høgevold HEH
16
KOSTNADER I FORBINDELSE MED PLASTIKKIRURGISK BEHANDLING AV LEPPESPALTE (DIAGNOSEKODE Q36), MED ELLER UTEN SPALTE I GANEN (DIAGNOSEKODE Q37). Vindenes HA, Tønseth KA, Matzen M, Kristiansen IS
17
SEKUNDÆR REKONSTRUKSJON AV HYPOSPADI MED MUNNSLIMHINNE Korvald C, Vindenes HB, Tønseth KA
18
PRESENTASJON AV 7 BARN INNLAGT ETTER HVERANDRE MED SKOLDINGSSKADER OG BEHANDLET MED AQUACEL-AG Vindenes H, Hilt LH, Holmås G, Hjellestad M Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj
76
77
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
Plastikkirurgi
Plastikkirurgi
Torsdag 28. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Saga C Møteleder: B.E. Rosenberg og H.C. Sylvester Jensen
Torsdag 28. oktober Kl. 14.30 – 15.50 Sted: Saga C Møteleder: B.E. Rosenberg og H.C. Sylvester Jensen
19
KAN BRYSTFORSTØRRELSE MED EGET FETTVEV ERSTATTE PROTESER? - EN FORELØPIG VURDERING. Kalaaji A, Bjertness C B, Olafsen K, Lund K
28
FRITT VASKULARISERT CRISTA ILIACA GRAFT FOR REKONSTRUKSJON AV MAXILLEDEFEKTER Hermann R, Skjelbred P, Tønseth K, Høgvold HE
20
REKONSTRUKSJON AV BILATERAL POSTTRAUMATISK GLUTEAL DEFEKT MED FETTRANSPLANTASJON – KASUSTIKK. Fiabema T, Plavodska S, Mauland S, Andersen H
29
BEHANDLING AV STOR SKALLEBASISDEFEKT VED BRUK AV FRI MYOPERITONEALLAPP Walter C, De Weerd L, Kloster R
21
KROPPSFORMANDE KIRURGI VED SYKEHUSET TELEMARK Motarjemi H
30
22
POSTBARIATRISK KIRURGI- EN PROSPEKTIV STUDIE. - PRELIMINÆR EVALUERING. Frøyen J
MICROSURGICAL RECONSTRUCTION OF OROPHARYNGEAL CANCER-A RETROSPECTIVE STUDY OF PATIENTS TREATED AT HAUKELAND UNIVERSITY HOSPITAL DURING THE TIME PERIOD 2001-2009. Holom GH, Seland H, Strandenes E, Lybak S, Liavaag PG, Johnson H
23
FOREKOMST AV HISTOLOGISK VERIFISERT REST-TUMOR VED REEKSISJON AV BASALCELLECARCINOM OG PLATEEPITELCARCINOM I HUD ETTER HISTOPATOLOGISK UFRIE RESEKSJONSRENDER Solli-Nilsen HM, Isaksen T, Utvoll J
31
DYNAMISK REANIMASJON OG 3D-VIDEOANALYSE VED FACIALISPARESE - NORSKE PASIENTER SOM DELTAR I EN MULTISENTERSTUDIE Bjark TH, Høgevold HE, Bjærke H, Nissen C, Tzou CHJ, Kønig V, Pona I, Frey M
24
EKSISION AV GIGANTNEVUS OG DEKNING AV DEFEKT MED INTEGRA HOS EN 2 ÅR GAMMEL GUTT Hermann R, Filip C, Høgvold HE, Tønseth K
32
SEMI-DYNAMISK REANIMASJON AV FACIALISPARESE MED TEMPORALIS ELONGASJONSPLASTIKK AM LABBÈ- 5 KASUSTIKKER Bjærke H, Frey M, Høgevold HE, Bjark T
25
HUDADNEKSCARCINOM ETTER 10- ÅRS OPPFØLGNING- EN KASUISTIKK. Ramirez C, Begic A
33
ARTERIOVENØS FISTEL VENSRTE TINNINGREGION ETTER TRAUME. EN KASUISKK Vindenes HB, Bakke S, Høgevold HE
26
KRONISKE SMERTER ETTER KIRURGISK BEHANDLING AV MALIGNT MELANOM Høimyr H, von Sperling ML, Rokkones K, Finnerup K, Jensen TS, Finnerup NB
34
KASUISTIKK: PIKE FØDT MED OROFACIODIGITALT SYNDROM TYPE 1 Nyberg CK, Filip C
27
REKONSTRUKSJON AV BLØTDELSDEFEKT PÅ HÅNDRYGG MED TURNOVER ADIPOFASCIAL LAPP. Suleiman N, Begic A
35
22Q11 DELESJON SYNDROM - PRESENTASJON AV SYMPTOMER OG RETNINGSLINJER Filip C, Øverland T, Lima K, Matzen M, Abrahamsen T
Plastikkirurgi
25-29 oktober 2010
Kl. 15.50 – 16.30 Kaffe
Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe
Kl. 16.30 – 18.00 Årsmøte i Norsk Plastikkirurgisk Forening Kl. 20.00 Kirurg Middag
78
79
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
Plastikkirurgi
Plastikkirurgi
Torsdag 28. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Saga C Møteleder: B.E. Rosenberg og H.C. Sylvester Jensen
Torsdag 28. oktober Kl. 14.30 – 15.50 Sted: Saga C Møteleder: B.E. Rosenberg og H.C. Sylvester Jensen
19
KAN BRYSTFORSTØRRELSE MED EGET FETTVEV ERSTATTE PROTESER? - EN FORELØPIG VURDERING. Kalaaji A, Bjertness C B, Olafsen K, Lund K
28
FRITT VASKULARISERT CRISTA ILIACA GRAFT FOR REKONSTRUKSJON AV MAXILLEDEFEKTER Hermann R, Skjelbred P, Tønseth K, Høgvold HE
20
REKONSTRUKSJON AV BILATERAL POSTTRAUMATISK GLUTEAL DEFEKT MED FETTRANSPLANTASJON – KASUSTIKK. Fiabema T, Plavodska S, Mauland S, Andersen H
29
BEHANDLING AV STOR SKALLEBASISDEFEKT VED BRUK AV FRI MYOPERITONEALLAPP Walter C, De Weerd L, Kloster R
21
KROPPSFORMANDE KIRURGI VED SYKEHUSET TELEMARK Motarjemi H
30
22
POSTBARIATRISK KIRURGI- EN PROSPEKTIV STUDIE. - PRELIMINÆR EVALUERING. Frøyen J
MICROSURGICAL RECONSTRUCTION OF OROPHARYNGEAL CANCER-A RETROSPECTIVE STUDY OF PATIENTS TREATED AT HAUKELAND UNIVERSITY HOSPITAL DURING THE TIME PERIOD 2001-2009. Holom GH, Seland H, Strandenes E, Lybak S, Liavaag PG, Johnson H
23
FOREKOMST AV HISTOLOGISK VERIFISERT REST-TUMOR VED REEKSISJON AV BASALCELLECARCINOM OG PLATEEPITELCARCINOM I HUD ETTER HISTOPATOLOGISK UFRIE RESEKSJONSRENDER Solli-Nilsen HM, Isaksen T, Utvoll J
31
DYNAMISK REANIMASJON OG 3D-VIDEOANALYSE VED FACIALISPARESE - NORSKE PASIENTER SOM DELTAR I EN MULTISENTERSTUDIE Bjark TH, Høgevold HE, Bjærke H, Nissen C, Tzou CHJ, Kønig V, Pona I, Frey M
24
EKSISION AV GIGANTNEVUS OG DEKNING AV DEFEKT MED INTEGRA HOS EN 2 ÅR GAMMEL GUTT Hermann R, Filip C, Høgvold HE, Tønseth K
32
SEMI-DYNAMISK REANIMASJON AV FACIALISPARESE MED TEMPORALIS ELONGASJONSPLASTIKK AM LABBÈ- 5 KASUSTIKKER Bjærke H, Frey M, Høgevold HE, Bjark T
25
HUDADNEKSCARCINOM ETTER 10- ÅRS OPPFØLGNING- EN KASUISTIKK. Ramirez C, Begic A
33
ARTERIOVENØS FISTEL VENSRTE TINNINGREGION ETTER TRAUME. EN KASUISKK Vindenes HB, Bakke S, Høgevold HE
26
KRONISKE SMERTER ETTER KIRURGISK BEHANDLING AV MALIGNT MELANOM Høimyr H, von Sperling ML, Rokkones K, Finnerup K, Jensen TS, Finnerup NB
34
KASUISTIKK: PIKE FØDT MED OROFACIODIGITALT SYNDROM TYPE 1 Nyberg CK, Filip C
27
REKONSTRUKSJON AV BLØTDELSDEFEKT PÅ HÅNDRYGG MED TURNOVER ADIPOFASCIAL LAPP. Suleiman N, Begic A
35
22Q11 DELESJON SYNDROM - PRESENTASJON AV SYMPTOMER OG RETNINGSLINJER Filip C, Øverland T, Lima K, Matzen M, Abrahamsen T
Plastikkirurgi
25-29 oktober 2010
Kl. 15.50 – 16.30 Kaffe
Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe
Kl. 16.30 – 18.00 Årsmøte i Norsk Plastikkirurgisk Forening Kl. 20.00 Kirurg Middag
78
79
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Cancer Prostatae – Radikal behandling of følgetilstander
Urologi – Cancer Prostatae – Eksperimentell og Diverse
Onsdag 27. oktober Kl. 10.00 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: Magne Dimmen og Terje Wold
Onsdag 27. oktober Kl. 12.00 – 13.00 Sted: Audi B Møteleder: Helena Bertilson og Anders Selnes
36
ROBOT-ASSISTERT RADIKAL PROSTATEKTOMI PÅ TIDLIGERE HJERTERANSPLANTERT OG BEKKEN STRÅLEBEHANDLET PASIENTEN KASUISTIKK Axcrona K, Hovland J, Vlatkovic L, Brennhovd B
45
PRELIMINÆRE RESULTATER AV PCA3 MÅLING I URIN HOS PASIENTER MED CANCER PROSTATAE Nygård Y, Halvorsen OJ, Gravdal K, Akslen LA, Frugård J, Haukaas SA, Beisland C
37
ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK UTVIDET LYMFEGLANDELTOILETTE I BEKKENET -TEKNISKE ASPEKTER Hovland J, Axcrona K, Kristoffersen KF, Karlsen KE, Brennhovd B
46
ANDROGENREGULERING AV PBX3 EKSPRESJON I PROSTATACANCER Ramberg H, Alshbib A, Berge V, Wang W, Svindland A, Taskén KA
38
OUTCOMES AFTER TRANSPERITONEALLY LAPAROSCOPIC RADICAL PROSTATECTOMY: MIDTERM FOLLOW-UP OF 579 PROCEDURES. Berge* V, Berg* RE, Hoff* JR, Wessel* N, Svindland** A, Karlsen* SJ, Eri* LM
47
39
PREDIKSJON AV EREKTIL FUNKSJON ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI FOR PROSTATAKREFT – EN META-ANALYSE AV 12449 PASIENTER Müller S, Kilminster S, Menon M, Joseph JV, Patel HR
ETABLERING AV PRIMÆRKULTURER AV PROSTATACANCER CELLER EX VIVO IN VITRO MED HENBLIKK PÅ CANCER STAMCELLER Axcrona K, Liu Y, Vlatkovic L, Quanli G, Brennhovd B, Kvalheim G, Gaudernack G
48
40
ER DET FORSKJELLER MELLOM LEGERS OG PASIENTERS RAPPORTERING AV BIVIRKNINGER VED RADIKAL PROSTATEKTOMI? Johnson I, Berg RE, Berge V, Hoff JR, Wahlqvist R, Wessel N, Eri LM
DENDRITISK CELLE-BASERT KREFTVAKSINE MOT CANCER PROSTATAE – ERFARINGER FRA RADIUMHOSPITALET Axcrona K, Dueland S, Aamdal S, Lilleby W, Brennhovd B, Gaudernack G, Kvalheim G
49
MULTIMEDIA-BASERT BRUKERGRENSESNITT FOR SIMULASJONSTRENING I LAPAROSKOPISK KIRURGI Müller S, Khullar N, Patel HR
41
KVALITETSSIKRING AV ET HISTORISK PATOLOGIMATERIALE ETTER RADIKAL PROSTATECTOMI – EN PILOT-STUDIE Aaberg T, Haug ES
50
ERFARINGER MED ELEKTIV KIRURGISK VIRKSOMHET VED SYKEHUSET ØSTFOLD. Butt K, Gondal G, Modalsli Ø
42
INTRADUCTALT CARCINOM I PROSTATA – EN KASUISTIKK Desserud KFD, Servoll E
43
LIVSKVALITET OG BIVIRKNINGSPROFIL ETTER KURATIV PRIMÆRBEHANDLING FOR PROSTATACANCER: EN MONOINSTITUSJONAL PROSPEKTIV UNDERSØKELSE Stensvold A, Fosså S.D, Dahl A.A, Axcrona K, Lilleby W, Smeland S
44
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 12.30 – 13.30 NKF Symposium: Publisering av kirurgisk forskning Møterom Nobel Kl. 13.00 – 14.00 Lunsj Kl. 14.00 – 17.00 Symposium : Moderne behandling av urolithiasis Møteleder: Stein Øverby
SLYNGEPLASTIKK VED STRESSINKONTINENS HOS MENN Holm HV, Talseth T, Schultz A
Kl. 19.00
NUF - Høstmøteaften
Kl. 11.30 – 12.00 Kaffe
80
81
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Cancer Prostatae – Radikal behandling of følgetilstander
Urologi – Cancer Prostatae – Eksperimentell og Diverse
Onsdag 27. oktober Kl. 10.00 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: Magne Dimmen og Terje Wold
Onsdag 27. oktober Kl. 12.00 – 13.00 Sted: Audi B Møteleder: Helena Bertilson og Anders Selnes
36
ROBOT-ASSISTERT RADIKAL PROSTATEKTOMI PÅ TIDLIGERE HJERTERANSPLANTERT OG BEKKEN STRÅLEBEHANDLET PASIENTEN KASUISTIKK Axcrona K, Hovland J, Vlatkovic L, Brennhovd B
45
PRELIMINÆRE RESULTATER AV PCA3 MÅLING I URIN HOS PASIENTER MED CANCER PROSTATAE Nygård Y, Halvorsen OJ, Gravdal K, Akslen LA, Frugård J, Haukaas SA, Beisland C
37
ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK UTVIDET LYMFEGLANDELTOILETTE I BEKKENET -TEKNISKE ASPEKTER Hovland J, Axcrona K, Kristoffersen KF, Karlsen KE, Brennhovd B
46
ANDROGENREGULERING AV PBX3 EKSPRESJON I PROSTATACANCER Ramberg H, Alshbib A, Berge V, Wang W, Svindland A, Taskén KA
38
OUTCOMES AFTER TRANSPERITONEALLY LAPAROSCOPIC RADICAL PROSTATECTOMY: MIDTERM FOLLOW-UP OF 579 PROCEDURES. Berge* V, Berg* RE, Hoff* JR, Wessel* N, Svindland** A, Karlsen* SJ, Eri* LM
47
39
PREDIKSJON AV EREKTIL FUNKSJON ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI FOR PROSTATAKREFT – EN META-ANALYSE AV 12449 PASIENTER Müller S, Kilminster S, Menon M, Joseph JV, Patel HR
ETABLERING AV PRIMÆRKULTURER AV PROSTATACANCER CELLER EX VIVO IN VITRO MED HENBLIKK PÅ CANCER STAMCELLER Axcrona K, Liu Y, Vlatkovic L, Quanli G, Brennhovd B, Kvalheim G, Gaudernack G
48
40
ER DET FORSKJELLER MELLOM LEGERS OG PASIENTERS RAPPORTERING AV BIVIRKNINGER VED RADIKAL PROSTATEKTOMI? Johnson I, Berg RE, Berge V, Hoff JR, Wahlqvist R, Wessel N, Eri LM
DENDRITISK CELLE-BASERT KREFTVAKSINE MOT CANCER PROSTATAE – ERFARINGER FRA RADIUMHOSPITALET Axcrona K, Dueland S, Aamdal S, Lilleby W, Brennhovd B, Gaudernack G, Kvalheim G
49
MULTIMEDIA-BASERT BRUKERGRENSESNITT FOR SIMULASJONSTRENING I LAPAROSKOPISK KIRURGI Müller S, Khullar N, Patel HR
41
KVALITETSSIKRING AV ET HISTORISK PATOLOGIMATERIALE ETTER RADIKAL PROSTATECTOMI – EN PILOT-STUDIE Aaberg T, Haug ES
50
ERFARINGER MED ELEKTIV KIRURGISK VIRKSOMHET VED SYKEHUSET ØSTFOLD. Butt K, Gondal G, Modalsli Ø
42
INTRADUCTALT CARCINOM I PROSTATA – EN KASUISTIKK Desserud KFD, Servoll E
43
LIVSKVALITET OG BIVIRKNINGSPROFIL ETTER KURATIV PRIMÆRBEHANDLING FOR PROSTATACANCER: EN MONOINSTITUSJONAL PROSPEKTIV UNDERSØKELSE Stensvold A, Fosså S.D, Dahl A.A, Axcrona K, Lilleby W, Smeland S
44
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 12.30 – 13.30 NKF Symposium: Publisering av kirurgisk forskning Møterom Nobel Kl. 13.00 – 14.00 Lunsj Kl. 14.00 – 17.00 Symposium : Moderne behandling av urolithiasis Møteleder: Stein Øverby
SLYNGEPLASTIKK VED STRESSINKONTINENS HOS MENN Holm HV, Talseth T, Schultz A
Kl. 19.00
NUF - Høstmøteaften
Kl. 11.30 – 12.00 Kaffe
80
81
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Urolithiasis
Torsdag 28. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Audi B Møteleder: August Bakke og Sven Løffler
Torsdag 28. oktober Kl. 10.00 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: Espen Kvan og Åge Andersen
ERSTATTER DEGARELIX ORKIEKTOMI HOS PASIENTER MED HORMON-NAIV PROSTATACANCER (PC) I EN ØYEBLIKKELIG HJELP SITUASJON? Fosså SD, Hess SL, Bjøro T, Axcrona K
52
HEALTH-RELATED QUALITY OF LIFE AFTER SALVAGE HIGH INTENSITY FOCUSED ULTRASOUND TREATMENT (HIFU) FOR LOCALLY RADIORECURRENT PROSTATE Berge* V, Baco* E, Dahl** A, Karlsen* SJ
53
HEMI HIFU FOR PROSTATACANCER LOKALISERT I EN PROSTATALAPP. Baco E, Berge V, Holme PL, Rud E, Eggesbø HB, Klotz D, Svinland A, Wahlquist R
55
56
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Cancer Prostatae – Øvrig behandling, Ca. testis og Traume
51
54
25-29 oktober 2010
57
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN BLANT NORSKE SYKEHUS? Ulvik Ø, Ulvik NM
58
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN INNAD PÅ DE STØRSTE UROLOGISKE AVDELINGENE VED NORSKE SYKEHUS? Ulvik Ø, Ulvik NM
59
LAPAROSKOPISK TRANSPERITONEAL TILGANG VED STENBEHANDLING I ØVRE URINVEIER van der Hagen A, Hovland J, Modalsli Ø
60
EN 51 ÅR GAMMEL MANN MED PROSTATAKREFT, PSA 44 OG UTTALTE SKJELETTMETASTASER: ET TANKEKORS Löffeler S, Nagelhus J
KOMBINERT PROSEDYRE MED PCNL OG FLEKSIBEL URS (fURS) MED PASIENT I RYGGLEIE Låhne PE, Øverby SE, Malme PA
61
BILATERAL TESTIKKELKREFT: REDUSERT RISIKO ETTER INTRODUKSJON AV CISPLATIN-BASERT KJEMOTERAPI? Andreassen KE, Grotmol T, Cvancarova MS, Johannesen TB, Fosså SD
UTFORDRENDE TILFELLER OG UTRADISJONELLE LØSNINGER I ENDOUROLOGI. Tahir AR, Karlsen TA, Ødegaard T, Rennesund K, Jahnsen JU
62
SKADER I DE NEDRE URINVEIENE Dumont K, Zetterquist H, Øgreid P
SMÅ NYRESTENER – STORE SMERTEPLAGER Ulvik NM, Gjengstø P, Torkelsen TK, Ulvik Ø
63
KRAFTMÅLING VED URETEROSKOPI Ulvik Ø, Ulvik NM
Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj Kl. 12.30 – 13.30 Symposium: Cystoreduktiv nefrektomi ved MRCC – er det nødvendig? - Norsk deltagelse i CARMENA-studien Kl. 13.30 -14.00 Kaffe
82
83
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Urolithiasis
Torsdag 28. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Audi B Møteleder: August Bakke og Sven Løffler
Torsdag 28. oktober Kl. 10.00 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: Espen Kvan og Åge Andersen
ERSTATTER DEGARELIX ORKIEKTOMI HOS PASIENTER MED HORMON-NAIV PROSTATACANCER (PC) I EN ØYEBLIKKELIG HJELP SITUASJON? Fosså SD, Hess SL, Bjøro T, Axcrona K
52
HEALTH-RELATED QUALITY OF LIFE AFTER SALVAGE HIGH INTENSITY FOCUSED ULTRASOUND TREATMENT (HIFU) FOR LOCALLY RADIORECURRENT PROSTATE Berge* V, Baco* E, Dahl** A, Karlsen* SJ
53
HEMI HIFU FOR PROSTATACANCER LOKALISERT I EN PROSTATALAPP. Baco E, Berge V, Holme PL, Rud E, Eggesbø HB, Klotz D, Svinland A, Wahlquist R
55
56
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Cancer Prostatae – Øvrig behandling, Ca. testis og Traume
51
54
25-29 oktober 2010
57
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN BLANT NORSKE SYKEHUS? Ulvik Ø, Ulvik NM
58
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN INNAD PÅ DE STØRSTE UROLOGISKE AVDELINGENE VED NORSKE SYKEHUS? Ulvik Ø, Ulvik NM
59
LAPAROSKOPISK TRANSPERITONEAL TILGANG VED STENBEHANDLING I ØVRE URINVEIER van der Hagen A, Hovland J, Modalsli Ø
60
EN 51 ÅR GAMMEL MANN MED PROSTATAKREFT, PSA 44 OG UTTALTE SKJELETTMETASTASER: ET TANKEKORS Löffeler S, Nagelhus J
KOMBINERT PROSEDYRE MED PCNL OG FLEKSIBEL URS (fURS) MED PASIENT I RYGGLEIE Låhne PE, Øverby SE, Malme PA
61
BILATERAL TESTIKKELKREFT: REDUSERT RISIKO ETTER INTRODUKSJON AV CISPLATIN-BASERT KJEMOTERAPI? Andreassen KE, Grotmol T, Cvancarova MS, Johannesen TB, Fosså SD
UTFORDRENDE TILFELLER OG UTRADISJONELLE LØSNINGER I ENDOUROLOGI. Tahir AR, Karlsen TA, Ødegaard T, Rennesund K, Jahnsen JU
62
SKADER I DE NEDRE URINVEIENE Dumont K, Zetterquist H, Øgreid P
SMÅ NYRESTENER – STORE SMERTEPLAGER Ulvik NM, Gjengstø P, Torkelsen TK, Ulvik Ø
63
KRAFTMÅLING VED URETEROSKOPI Ulvik Ø, Ulvik NM
Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj Kl. 12.30 – 13.30 Symposium: Cystoreduktiv nefrektomi ved MRCC – er det nødvendig? - Norsk deltagelse i CARMENA-studien Kl. 13.30 -14.00 Kaffe
82
83
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Barn / Ca. Renis / Pyeloplastikker
Urologi – Cancer Prostata – Diagnostikk og biopsier
Torsdag 28. oktober Kl. 14.00 – 15.30 Sted: Audi B Møteleder: Karin Hjelle og Arvid van der Hagen
Fredag 29. oktober Kl. 09.00 – 10.30 Sted: Audi B Møteleder: Valborg Bakke og Svein Haukaas
64
POSTOPERATIV SMERTELINDRING MED LOKALANESTESI I FLANKESNITT HOS BARN Lundar L, Stensrud KJ, Hagen TS, Emblem R, Aksnes G
73
KONVENSJONELL MR FOR KLASSIFISERING AV PROSTATAKREFT – ERFARINGER FRA SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL Lund T, Servoll E, Vasli S, Andersen A
65
LAPAROSCOPISK HEMINEFREKTOMI HOS BARN Riis R, Hagen TS, Emblem R, Edwin B
74
66
OBSTRUERENDE URETERSTEN HOS EKSTREMT PREMATUR PIKE Ulvik NM, Bråten A, Reigstad H, Toft M, Brackman D
ER PREOPERATIV MR-PROSTATA NYTTIG FOR Å AVKLARE KORREKT T-STADIUM FORUT FOR KIRURGI? Reisæter LA, Nygård Y, Halvorsen OJ, Gravdal K, Rawal R, Akslen LA, Haukaas SA, Rørvik J, Beisland C
67
LAPAROSKOPISK NYRERESEKSJON VED ST. OLAVS HOSPITAL 20072010. Halvorsen DL, Kjøbli E, Egey A, Rian L
75
PERINEALE MÅLRETTEDE REBIOPSIER ETTER KARTLEGGING MED MR VED MISTANKE OM CANCER PROSTATA Mocker F, Urnes T, Haug ES, Picker W
68
UFRIE KIRURGISKE MARGINER VED LAPAROSKOPISK PARTIELL NYRERESEKSJON. Gullan D, Kvan E
76
MR PROSTATA OG TRANSPERINEALE BIOPSIER HOS PASIENTER MED FORHØYET PSA OG TIDLIGERE NEGATIVE BIOPSIER Vasli S, Andersen A
69
TILFELDIG OPPDAGELSE AV NYRECELLEKARSINOM (RCC) 1998 – 2008 Sand KE, Rogde ÅJ, Hjelle KM, Bostad L, Beisland C
77
MÅLRETTETE, TRANSREKTALE PROSTATABIOPSIER ETTER MR AV PROSTATA Löffeler S, Picker W, Nagelhus J, Urnes T
70
BETYDNINGEN AV BODY MASS INDEX (BMI) FOR OVERLEVELSE OG OPERASJONSKOMPLIKASJONER HOS NYREKREFTPASIENTER (1998 – 2008) Rogde ÅJ, Sand KE, Hjelle KM, Bostad L, Beisland C
78
ER MR-PROSTATA NYTTIG FOR AVKLARE VIDERE OPPFØLGNINGSBEHOV HOS PASIENTER MED ≥2 NEGATIVE BIOPSISERIER? Reisæter LA, Wold T, Haukaas SA, Rørvik J, Halvorsen OJ, Akslen LA, Beisland C
71
LAPAROSKOPISK PYELOPLASTIKK – ERFARINGER VED SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL Andersen Aa, Servoll E, Beisland HO
79
72
RENAL MALAKOPLAKI - EN OVERSIKT OVER LITTERATUREN BASERT PÅ EN KASUSTIKK. Rian L.R, Rydning A.R, Wasmut H.W, Abusland A.A, Bertilsson H.B
PROSTATA BIOPSI MED 3 D TRUS OG COMPUTER KONTROLLERT NAVIGASJONSSYSTEM ( KOELISÒ). TIDLIGE ERFARINGER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER. Baco E, Rud E, Eggesbø HB, Holme PL, Berge V, Klotz D, Svinland A, Wahlquist R
80
REAL TIME ELASTOGRAFI VED CANCER PROSTATAE Nygård Y, Waage JER, Halvorsen OJ, Gravdal K, Akslen LA, Frugård J, Haukaas SA, Beisland C
Kl. 15.45 – 17.00 Generalforsamling NUF og NIU Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i NKF
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 10.30 – 11.00 Kaffe
Kl. 20.00 Kirurg middag
84
85
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Barn / Ca. Renis / Pyeloplastikker
Urologi – Cancer Prostata – Diagnostikk og biopsier
Torsdag 28. oktober Kl. 14.00 – 15.30 Sted: Audi B Møteleder: Karin Hjelle og Arvid van der Hagen
Fredag 29. oktober Kl. 09.00 – 10.30 Sted: Audi B Møteleder: Valborg Bakke og Svein Haukaas
64
POSTOPERATIV SMERTELINDRING MED LOKALANESTESI I FLANKESNITT HOS BARN Lundar L, Stensrud KJ, Hagen TS, Emblem R, Aksnes G
73
KONVENSJONELL MR FOR KLASSIFISERING AV PROSTATAKREFT – ERFARINGER FRA SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL Lund T, Servoll E, Vasli S, Andersen A
65
LAPAROSCOPISK HEMINEFREKTOMI HOS BARN Riis R, Hagen TS, Emblem R, Edwin B
74
66
OBSTRUERENDE URETERSTEN HOS EKSTREMT PREMATUR PIKE Ulvik NM, Bråten A, Reigstad H, Toft M, Brackman D
ER PREOPERATIV MR-PROSTATA NYTTIG FOR Å AVKLARE KORREKT T-STADIUM FORUT FOR KIRURGI? Reisæter LA, Nygård Y, Halvorsen OJ, Gravdal K, Rawal R, Akslen LA, Haukaas SA, Rørvik J, Beisland C
67
LAPAROSKOPISK NYRERESEKSJON VED ST. OLAVS HOSPITAL 20072010. Halvorsen DL, Kjøbli E, Egey A, Rian L
75
PERINEALE MÅLRETTEDE REBIOPSIER ETTER KARTLEGGING MED MR VED MISTANKE OM CANCER PROSTATA Mocker F, Urnes T, Haug ES, Picker W
68
UFRIE KIRURGISKE MARGINER VED LAPAROSKOPISK PARTIELL NYRERESEKSJON. Gullan D, Kvan E
76
MR PROSTATA OG TRANSPERINEALE BIOPSIER HOS PASIENTER MED FORHØYET PSA OG TIDLIGERE NEGATIVE BIOPSIER Vasli S, Andersen A
69
TILFELDIG OPPDAGELSE AV NYRECELLEKARSINOM (RCC) 1998 – 2008 Sand KE, Rogde ÅJ, Hjelle KM, Bostad L, Beisland C
77
MÅLRETTETE, TRANSREKTALE PROSTATABIOPSIER ETTER MR AV PROSTATA Löffeler S, Picker W, Nagelhus J, Urnes T
70
BETYDNINGEN AV BODY MASS INDEX (BMI) FOR OVERLEVELSE OG OPERASJONSKOMPLIKASJONER HOS NYREKREFTPASIENTER (1998 – 2008) Rogde ÅJ, Sand KE, Hjelle KM, Bostad L, Beisland C
78
ER MR-PROSTATA NYTTIG FOR AVKLARE VIDERE OPPFØLGNINGSBEHOV HOS PASIENTER MED ≥2 NEGATIVE BIOPSISERIER? Reisæter LA, Wold T, Haukaas SA, Rørvik J, Halvorsen OJ, Akslen LA, Beisland C
71
LAPAROSKOPISK PYELOPLASTIKK – ERFARINGER VED SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL Andersen Aa, Servoll E, Beisland HO
79
72
RENAL MALAKOPLAKI - EN OVERSIKT OVER LITTERATUREN BASERT PÅ EN KASUSTIKK. Rian L.R, Rydning A.R, Wasmut H.W, Abusland A.A, Bertilsson H.B
PROSTATA BIOPSI MED 3 D TRUS OG COMPUTER KONTROLLERT NAVIGASJONSSYSTEM ( KOELISÒ). TIDLIGE ERFARINGER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER. Baco E, Rud E, Eggesbø HB, Holme PL, Berge V, Klotz D, Svinland A, Wahlquist R
80
REAL TIME ELASTOGRAFI VED CANCER PROSTATAE Nygård Y, Waage JER, Halvorsen OJ, Gravdal K, Akslen LA, Frugård J, Haukaas SA, Beisland C
Kl. 15.45 – 17.00 Generalforsamling NUF og NIU Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i NKF
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 10.30 – 11.00 Kaffe
Kl. 20.00 Kirurg middag
84
85
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Cancer Vesicae
Urologi – Utvidet presentasjon og diskusjon
Fredag 29. oktober Kl. 11.00 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: Rolf Wahlquist og Yngve Nygård
Fredag 29. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Audi B Møteleder: Christian Beisland
81
CANCER VESICAE PASIENTER MISTET UNDER OPPFØLGING VED STAVANGER UNIVERSITETSSJUKEHUS Bru T, Bernhardsen B, Zetterquist H
84
CYSTECTOMI HOS PASIENTER OVER 75ÅR - EN MULTISENTERSTUDIE Haug ES, Sivertsen S, Geiran C, Engh J, Urnes TO, Larsen SM, Wahlqvist R
82
19 ÅR GAMMEL GUTT HADDE HATT HEMATURI OG KVITTERT SMÅ GRÅ BITER PR UTERHRA. Jacobsen I, Tasdemir I, Jacobsen Å
85
ROBOTASSISTERT PARTIELL NEFRECTOMI VERSUS LAPAROSKOPISK PARTIELL NEFRECTOMI. Hoff JR, Berge V, Wessel N
83
RESIDIVFREKVENS AV OVERFLADISK BLÆRECANCER I ØSTFOLD Thorsen B
86
OVERLEVELSE ETTER DIAGNOSEN PROSTATACANCER Wæhre H, Pretorius ME, Giercksky K-E, Danielsen HE
Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 14.00 – 14.10 Kaffe Kl. 14.10 – 14.30 Prisutdeling og Avslutning Wolf-prisen - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet innen endoskopisk urologi. NUF-prisen (ny 2010) - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet (unntatt endoskopisk urologi). NIU’s rekrutteringspris (ny 2010) - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet fra en LIS, turnuslege, student, stipendiat eller lignende.
86
87
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Urologi – Cancer Vesicae
Urologi – Utvidet presentasjon og diskusjon
Fredag 29. oktober Kl. 11.00 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: Rolf Wahlquist og Yngve Nygård
Fredag 29. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Audi B Møteleder: Christian Beisland
81
CANCER VESICAE PASIENTER MISTET UNDER OPPFØLGING VED STAVANGER UNIVERSITETSSJUKEHUS Bru T, Bernhardsen B, Zetterquist H
84
CYSTECTOMI HOS PASIENTER OVER 75ÅR - EN MULTISENTERSTUDIE Haug ES, Sivertsen S, Geiran C, Engh J, Urnes TO, Larsen SM, Wahlqvist R
82
19 ÅR GAMMEL GUTT HADDE HATT HEMATURI OG KVITTERT SMÅ GRÅ BITER PR UTERHRA. Jacobsen I, Tasdemir I, Jacobsen Å
85
ROBOTASSISTERT PARTIELL NEFRECTOMI VERSUS LAPAROSKOPISK PARTIELL NEFRECTOMI. Hoff JR, Berge V, Wessel N
83
RESIDIVFREKVENS AV OVERFLADISK BLÆRECANCER I ØSTFOLD Thorsen B
86
OVERLEVELSE ETTER DIAGNOSEN PROSTATACANCER Wæhre H, Pretorius ME, Giercksky K-E, Danielsen HE
Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj
Urologi
25-29 oktober 2010
Kl. 14.00 – 14.10 Kaffe Kl. 14.10 – 14.30 Prisutdeling og Avslutning Wolf-prisen - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet innen endoskopisk urologi. NUF-prisen (ny 2010) - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet (unntatt endoskopisk urologi). NIU’s rekrutteringspris (ny 2010) - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet fra en LIS, turnuslege, student, stipendiat eller lignende.
86
87
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Colon/rektum Onsdag 27. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga AB Møteleder: Gro Wiedeswang og Abbas Suheil
88
PREOPERATIV MDCT ANGIOGRAFI KAN VISE FORHOLDENE MELLOM ARTERIENE TIL HØYRE KOLON OG V. MESENTERICA SUPERIOR. Spasojevic Milan, Stimec Bojan, Næsgaard Jens Maris, Ignjatovic Dejan RE-ANALYSE AV PRE-RE-OPERATIV CT I RE-OPERERTE PASIENTER FOR ANASTOMOSE LEKKASJE ETTER HØYRESIDIG HEMIKOLECTOMI Grønnvold Lars, Spasojevic Milan, Stimec Bojan, Haarberg Geir, Næsgaard Jens Marius, Næss Hans Petter, Ignjatovic Dejan
89
PERIOPERATIVE KOMPLIKASJONER VED ELEKTIV HØYRESIDIG HEMICOLECTOMI, ETT ÅRS MATERIALE FRA OUS AKER-ULLEVÅL Sjo OH, Seeberg LT, Johannessen HO, Mousavi MJ, Sanda B, Dugstad T, Berner K, Angeles P, Johnson E, Nesbakken A
90
ANASTOMOSELEKKASJER VED SSHF KRISTIANSAND I PERIODEN DESEMBER 2004 – AUGUST 2010 Hillestad K, Dittert R, Mjåland O
91
KAN BRUK AV NSAIDs GI ØKT RISIKO FOR ANASTOMOSELEKKASJE ETTER GASTROINTESTINAL KIRURGI? Rushfeldt C, Sveinbjørnsson B, Søreide K, Vonen B
92
GJENNOMFØRBARHET AV INTRAOPERATIVT ‘VISIBLE LIGHT SPECTROSCOPY’ TIL Å FORUTSE STOMI KOMPLIKASJONER Karliczek A, Bosma I, Olsen T, Baatrup G, Pfeffer F, van Dam G
93
EVALUERING AV MIKROSIRKULASJON I KOLON OG ANASTOMOSER MED LASER INDUSERT FLOURESCENS VIDEOANGIOGRAFI Chaudhry M, Bains R, Jacobsen M, Pettersen T, Rancinger P, Gondal G
94
KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM VED AKER SYKEHUS 1993-2003. PROGNOSTISK BETYDNING AV TRADISJONELLE KLINISKE OG PATOLOGISKE FAKTORER. Merok MA, Sjo O, Nesbakken A
95
KORT- OG LANGTIDS MORTALITET ER FORSKJELLIG HOS PASIENTER BEHANDLET FOR COLON OG RECTUM CANCER Nedrebø BS, Søreide K, Kvaløy JT, Tandberg Eriksen M, Søreide JA, Kørner H
96
OVERLEVELSE HOS PASIENTER OPERERT FOR COLON CANCER VED FEM SYKEHUS I HELSE MIDT-NORGE Hjorthaug J, Gaard M, Edna TH, Kuhry E, Klemetzen K, Isaksen KS, Sandvik O, Brattli LM, Tysvær A, Småstuen M
97
PROGNOSTISK BETYDNING AV MIKROMETASTASER OG ISOLERTE TUMOR CELLER I REGIONALE LYMFEKNUTER HOS COLON CANCER PASIENTER STADIUM I/II. Færden A.E, Sjo O.H, Bukholm I.R.K, Norheim Andersen S., Svindland A, Nesbakken A, Bakka A
98
INTERVENSJON I FORHOLD TIL ERNÆRING OG FOKUSGRUPPER HOS KOLOREKTAL KREFT PASIENTER; BETYR DET NOE FOR DET POSTOPERATIVE FORLØPET? Bukholm IRK Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe Gastroenterologi
87
Vitenskapelige forhandlinger
88
89
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Colon/rektum Onsdag 27. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga AB Møteleder: Gro Wiedeswang og Abbas Suheil
88
PREOPERATIV MDCT ANGIOGRAFI KAN VISE FORHOLDENE MELLOM ARTERIENE TIL HØYRE KOLON OG V. MESENTERICA SUPERIOR. Spasojevic Milan, Stimec Bojan, Næsgaard Jens Maris, Ignjatovic Dejan RE-ANALYSE AV PRE-RE-OPERATIV CT I RE-OPERERTE PASIENTER FOR ANASTOMOSE LEKKASJE ETTER HØYRESIDIG HEMIKOLECTOMI Grønnvold Lars, Spasojevic Milan, Stimec Bojan, Haarberg Geir, Næsgaard Jens Marius, Næss Hans Petter, Ignjatovic Dejan
89
PERIOPERATIVE KOMPLIKASJONER VED ELEKTIV HØYRESIDIG HEMICOLECTOMI, ETT ÅRS MATERIALE FRA OUS AKER-ULLEVÅL Sjo OH, Seeberg LT, Johannessen HO, Mousavi MJ, Sanda B, Dugstad T, Berner K, Angeles P, Johnson E, Nesbakken A
90
ANASTOMOSELEKKASJER VED SSHF KRISTIANSAND I PERIODEN DESEMBER 2004 – AUGUST 2010 Hillestad K, Dittert R, Mjåland O
91
KAN BRUK AV NSAIDs GI ØKT RISIKO FOR ANASTOMOSELEKKASJE ETTER GASTROINTESTINAL KIRURGI? Rushfeldt C, Sveinbjørnsson B, Søreide K, Vonen B
92
GJENNOMFØRBARHET AV INTRAOPERATIVT ‘VISIBLE LIGHT SPECTROSCOPY’ TIL Å FORUTSE STOMI KOMPLIKASJONER Karliczek A, Bosma I, Olsen T, Baatrup G, Pfeffer F, van Dam G
93
EVALUERING AV MIKROSIRKULASJON I KOLON OG ANASTOMOSER MED LASER INDUSERT FLOURESCENS VIDEOANGIOGRAFI Chaudhry M, Bains R, Jacobsen M, Pettersen T, Rancinger P, Gondal G
94
KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM VED AKER SYKEHUS 1993-2003. PROGNOSTISK BETYDNING AV TRADISJONELLE KLINISKE OG PATOLOGISKE FAKTORER. Merok MA, Sjo O, Nesbakken A
95
KORT- OG LANGTIDS MORTALITET ER FORSKJELLIG HOS PASIENTER BEHANDLET FOR COLON OG RECTUM CANCER Nedrebø BS, Søreide K, Kvaløy JT, Tandberg Eriksen M, Søreide JA, Kørner H
96
OVERLEVELSE HOS PASIENTER OPERERT FOR COLON CANCER VED FEM SYKEHUS I HELSE MIDT-NORGE Hjorthaug J, Gaard M, Edna TH, Kuhry E, Klemetzen K, Isaksen KS, Sandvik O, Brattli LM, Tysvær A, Småstuen M
97
PROGNOSTISK BETYDNING AV MIKROMETASTASER OG ISOLERTE TUMOR CELLER I REGIONALE LYMFEKNUTER HOS COLON CANCER PASIENTER STADIUM I/II. Færden A.E, Sjo O.H, Bukholm I.R.K, Norheim Andersen S., Svindland A, Nesbakken A, Bakka A
98
INTERVENSJON I FORHOLD TIL ERNÆRING OG FOKUSGRUPPER HOS KOLOREKTAL KREFT PASIENTER; BETYR DET NOE FOR DET POSTOPERATIVE FORLØPET? Bukholm IRK Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe Gastroenterologi
87
Vitenskapelige forhandlinger
88
89
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – CRC / Brokk Onsdag 27. oktober Kl. 10.30 – 12.30 Sted: Saga AB Møteleder: Ole Sjo og Trond Gjengstø KIRURGI OG PASIENTFORLØP VED OUS: HØYRE SIDIG HEMIKOLEKTOMI FOR CANCER Seeberg LT, Sjo OH, Johannessen H-O, Mousavi MJ, Wiedswang G, Nesbakken A, Schou CF, Johnson E
100
MIKROSATELLITT INSTABILITET (MSI) I TUMOR GIR BEDRE PROGNOSE FOR PASIENTER MED KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM. Merok MA, Ahlquist TC, Røyrvik E, Sjo O, Nesbakken A, Lothe RA
101
BRUK AV DNA PLOIDI SOM PROGNOSTISK MARKØR I TYKKTARMSKREFT Danielsen he, Pretorius M, Merok M, Lothe R, Nesbakken A
102
SYLINDRISK PERIANAL RESEKSJON I HAUGESUND Mohn AC, Hansen PEH, Ott M
103
TME- VERSUS ETME-KIRURGI VED LOKALAVANSERT REKTUM CANCER Mariathasan AB, Larsen SG, Dueland S, Giercksky K-E
104
ENDORECTAL ELASTOGRAFI EVALUERING AV SVULSTER I ENDETARMEN Waage JERW, Havre RFH, Ødegaard SØ, Leh SL, Eide GEE, Baatrup GB
105
2 ÅRS ERFARING MED ENDOSKOPISK COLONSTENTING VED AHUS: Sunde M, Heggelund T, Øresland T, Weyessa S, Færden A
106
SCANDIV: SCANDINAVISK MULTISENTERSTUDIE FOR SAMMENLIGNING AV LAPAROSKOPISK PERITONEAL LAVAGE OG PRIMÆR RESEKSJON SOM BEHANDLING AV PERFORERT DIVERTIKULITT Schultz J, Yaqub S, Øresland T
107
TENSJONSFRI LUKKING AV ENTEROKUTANE FISTLER MED TRANSPOSISJON OG TRANSPLANTASJON AV VELSIRKULERT MUSKEL Mortensen KE, Kjæve JK, De Weerd L
108
RESULTATER FRA DEN NORSKE LYSKEBROKKSTUDIEN Seternes A, Gauperaa T, Glambek I, Nedrebø T, Thuen A, Ystgaard B, Myrvold HE
109
LYSKEBROKKKIRURGI VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS; PROSPEKTIV REGISTRERING Schjøth-Iversen L
110
SINGLE PORT VERSUS STANDARD LAPAROSKOPI FOR VENTRALHERNIE. Spasojevic Milan, Næsgaard Jens Marius, Ignjatovic Dejan Kl. 12.30 – 13.30 Lunsj Kl. 12.30 – 13.30 NKF Symposium: Publisering av kirurgisk forskning Møterom Nobel
Gastroenterologi
99
Vitenskapelige forhandlinger
90
91
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – CRC / Brokk Onsdag 27. oktober Kl. 10.30 – 12.30 Sted: Saga AB Møteleder: Ole Sjo og Trond Gjengstø KIRURGI OG PASIENTFORLØP VED OUS: HØYRE SIDIG HEMIKOLEKTOMI FOR CANCER Seeberg LT, Sjo OH, Johannessen H-O, Mousavi MJ, Wiedswang G, Nesbakken A, Schou CF, Johnson E
100
MIKROSATELLITT INSTABILITET (MSI) I TUMOR GIR BEDRE PROGNOSE FOR PASIENTER MED KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM. Merok MA, Ahlquist TC, Røyrvik E, Sjo O, Nesbakken A, Lothe RA
101
BRUK AV DNA PLOIDI SOM PROGNOSTISK MARKØR I TYKKTARMSKREFT Danielsen he, Pretorius M, Merok M, Lothe R, Nesbakken A
102
SYLINDRISK PERIANAL RESEKSJON I HAUGESUND Mohn AC, Hansen PEH, Ott M
103
TME- VERSUS ETME-KIRURGI VED LOKALAVANSERT REKTUM CANCER Mariathasan AB, Larsen SG, Dueland S, Giercksky K-E
104
ENDORECTAL ELASTOGRAFI EVALUERING AV SVULSTER I ENDETARMEN Waage JERW, Havre RFH, Ødegaard SØ, Leh SL, Eide GEE, Baatrup GB
105
2 ÅRS ERFARING MED ENDOSKOPISK COLONSTENTING VED AHUS: Sunde M, Heggelund T, Øresland T, Weyessa S, Færden A
106
SCANDIV: SCANDINAVISK MULTISENTERSTUDIE FOR SAMMENLIGNING AV LAPAROSKOPISK PERITONEAL LAVAGE OG PRIMÆR RESEKSJON SOM BEHANDLING AV PERFORERT DIVERTIKULITT Schultz J, Yaqub S, Øresland T
107
TENSJONSFRI LUKKING AV ENTEROKUTANE FISTLER MED TRANSPOSISJON OG TRANSPLANTASJON AV VELSIRKULERT MUSKEL Mortensen KE, Kjæve JK, De Weerd L
108
RESULTATER FRA DEN NORSKE LYSKEBROKKSTUDIEN Seternes A, Gauperaa T, Glambek I, Nedrebø T, Thuen A, Ystgaard B, Myrvold HE
109
LYSKEBROKKKIRURGI VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS; PROSPEKTIV REGISTRERING Schjøth-Iversen L
110
SINGLE PORT VERSUS STANDARD LAPAROSKOPI FOR VENTRALHERNIE. Spasojevic Milan, Næsgaard Jens Marius, Ignjatovic Dejan Kl. 12.30 – 13.30 Lunsj Kl. 12.30 – 13.30 NKF Symposium: Publisering av kirurgisk forskning Møterom Nobel
Gastroenterologi
99
Vitenskapelige forhandlinger
90
91
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Gastroenterologi – Bekkenbunn
Gastroenterologi – Bekkenbunn
Onsdag 27. oktober Kl. 13.30 – 14.30 Sted: Saga AB Møteleder: Arvid Stordahl og Hans Wasmuth
Onsdag 27. oktober Kl. 15.00 – 16.10 Sted: Saga AB Møteleder: Arvid Stordahl og Lisbeth Hårklau
111
EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE AV BIOFEEDBACK OG ANALE INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS – RESULTATER ETTER 6 MÅNEDER. Dehli T, Mevik K, Stordahl A, Sahlin Y, Lindsetmo RO, Vonen B
117
KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER RESEKSJONSREKTOPEKSI FOR EKSTERNE REKTUMPROLAPS Kjellevold K, Johnson E, Johannessen H-O, Drolsum A
112
OVERSETTELSE OG VALIDERING AV FEACAL INCONTINENCE QUALITY OF LIFE SCALE TIL NORSK Dehli T, Martinussen M, Mevik K, Stordahl A, Sahlin Y, Lindsetmo RO, Vonen B
118
LAPAROSCOPISK VENTRAL NETT-RECTOPEXI FOR RECTUMPROLAPS – NY OPERASJONSMETODE BASERT PÅ EN UTVIDET FORSTÅELSE AV EN MULTIFAKTORIELL DESCENSTILSTAND Løvvik K
113
OVERSETTELSE OG TILPASNING AV ST. MARK’S SCORE TIL NORSK Dehli T, Martinussen M, Mevik K, Stordahl A, Sahlin Y, Lindsetmo RO, Vonen B
119
ÅPEN SUTURREKTOPEKSI FOR REKTUMPROLAPS: 5-ÅRS MATERIALE Folstad T, Sahlin I Y
114
BEHANDLING AV BEKKENBUNNSDYSFUNKSJON VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2006-2010 Forsmo HM, Pfeffer F, Erichsen C, Dicko A, Svensen R
120
KOMPLIKASJONER OG MORTALITET HOS GRUPPEN >80 ÅR VED GASTROKIRURGISK AVDELING, SSHF-KRISTIANSAND Nymo LS, Mjåland O
115
BEHANDLING AV TRANS- OG SUPRASFINKTERISKE ANALFISTLER MED ADVANCEMENT FLAP AAS K, SUHAIL A, KJOS A, NILSEN BH, SAHLIN Y
121
116
NORDISK MULTISENTER STUDIE FOR SAMMENLIGNING AV BEHANDLINGSUTKOMME VED TO OPERASJONSMETODER FOR PERIANAL FISTEL Bondi J, Naimy N, Øresland T
MORBIDITET I KIRURGI: PERFEKSJONERINGSFORSLAG BASERT PÅ ET KONSEPT AV INTRAOPERATIVE HENDELSER OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER Kazaryan AM, Mala T, Edwin B
122
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI SOM UTDANNINGSINNGREP VED SYKEHUSET INNLANDET HAMAR Fretland ÅA, Nilsen BH
123
LYMPHOGRANULOMA VENEREUM PROCTITIS: A DIFFERENTIAL DIAGNOSE TO INFLAMMATORY BOWEL DISEASE Høie S, Surland Knudsen L, Gerstoft J
Kl. 14.30 – 15.00 Kaffe
Gastroenterologi
25-29 oktober 2010
Kl. 16.30 – Generalforsamling i Norsk Gastrokirurgiske Forening
92
93
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Gastroenterologi – Bekkenbunn
Gastroenterologi – Bekkenbunn
Onsdag 27. oktober Kl. 13.30 – 14.30 Sted: Saga AB Møteleder: Arvid Stordahl og Hans Wasmuth
Onsdag 27. oktober Kl. 15.00 – 16.10 Sted: Saga AB Møteleder: Arvid Stordahl og Lisbeth Hårklau
111
EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE AV BIOFEEDBACK OG ANALE INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS – RESULTATER ETTER 6 MÅNEDER. Dehli T, Mevik K, Stordahl A, Sahlin Y, Lindsetmo RO, Vonen B
117
KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER RESEKSJONSREKTOPEKSI FOR EKSTERNE REKTUMPROLAPS Kjellevold K, Johnson E, Johannessen H-O, Drolsum A
112
OVERSETTELSE OG VALIDERING AV FEACAL INCONTINENCE QUALITY OF LIFE SCALE TIL NORSK Dehli T, Martinussen M, Mevik K, Stordahl A, Sahlin Y, Lindsetmo RO, Vonen B
118
LAPAROSCOPISK VENTRAL NETT-RECTOPEXI FOR RECTUMPROLAPS – NY OPERASJONSMETODE BASERT PÅ EN UTVIDET FORSTÅELSE AV EN MULTIFAKTORIELL DESCENSTILSTAND Løvvik K
113
OVERSETTELSE OG TILPASNING AV ST. MARK’S SCORE TIL NORSK Dehli T, Martinussen M, Mevik K, Stordahl A, Sahlin Y, Lindsetmo RO, Vonen B
119
ÅPEN SUTURREKTOPEKSI FOR REKTUMPROLAPS: 5-ÅRS MATERIALE Folstad T, Sahlin I Y
114
BEHANDLING AV BEKKENBUNNSDYSFUNKSJON VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2006-2010 Forsmo HM, Pfeffer F, Erichsen C, Dicko A, Svensen R
120
KOMPLIKASJONER OG MORTALITET HOS GRUPPEN >80 ÅR VED GASTROKIRURGISK AVDELING, SSHF-KRISTIANSAND Nymo LS, Mjåland O
115
BEHANDLING AV TRANS- OG SUPRASFINKTERISKE ANALFISTLER MED ADVANCEMENT FLAP AAS K, SUHAIL A, KJOS A, NILSEN BH, SAHLIN Y
121
116
NORDISK MULTISENTER STUDIE FOR SAMMENLIGNING AV BEHANDLINGSUTKOMME VED TO OPERASJONSMETODER FOR PERIANAL FISTEL Bondi J, Naimy N, Øresland T
MORBIDITET I KIRURGI: PERFEKSJONERINGSFORSLAG BASERT PÅ ET KONSEPT AV INTRAOPERATIVE HENDELSER OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER Kazaryan AM, Mala T, Edwin B
122
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI SOM UTDANNINGSINNGREP VED SYKEHUSET INNLANDET HAMAR Fretland ÅA, Nilsen BH
123
LYMPHOGRANULOMA VENEREUM PROCTITIS: A DIFFERENTIAL DIAGNOSE TO INFLAMMATORY BOWEL DISEASE Høie S, Surland Knudsen L, Gerstoft J
Kl. 14.30 – 15.00 Kaffe
Gastroenterologi
25-29 oktober 2010
Kl. 16.30 – Generalforsamling i Norsk Gastrokirurgiske Forening
92
93
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Pankreas
132
Torsdag 28. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Saga AB Møteleder: Caroline Sagatun og Ola Røkke DIAGNOSTIKK OG KIRURGISK BEHANDLING AV PANCREASCANCER Nordby TN, Heiberg TH, Labori KJL, Waage AW, Bjørnbeth BJB, Trondsen ET, Buanes TB
125
RESEKSJONSRENDER I WHIPPLE-PREPARATER FOR ADENOCARCINOM I PANCREASHODET – DEFINISJONER OG PROGNOSTISK BETYDNING Pomianowska E, Clausen OPF, Westgaard A, Mathisen Ø, Gladhaug IP
126
ANATOMISK UTGANGSPUNKT FOR PERIAMPULLÆRE ADENOCARCINOMER – EN UTFORDRING? Pomianowska E, Clausen OPF, Gladhaug IP
127
RADIKALITET OG POSTOPERATIV OVERLEVELSE ETTER LAPAROSKOPISKE DISTALE RESEKSJONER AV PANCREASCARCINOMER Pavlik Marangos I, Buanes T, Røsok BI, Kazaryan AM, Rosseland AR, Villanger O, Mathisen Ø, Gladhaug IP, Edwin B
128
MIKROMETASTASER VED ADENOCARCINOM I PANCREAS – SCREENING AV BENMARG OG PERIFERT BLOD Hugenschmidt H, Labori KJ, Bjørnbeth BA, Buanes T, Waage A, Trondsen E, Seeberg LT, Borgen EF, Wiedswang G
129
LIVSKVALITET ETTER WHIPPLE-KIRURGI – HVORDAN GÅR DET I DET LANGE LØP? Sandengen SS, Nordby TN, heiberg TH, Labori KJL, Waage AW, Bjørnbeth BAB, Trondsen BAB, Wiedesvang GW, Hauge TH, Aanonsen KA
130
KONSEKVENSEN AV KIRURGIK BEHANDLING AV IPMN-LESJONER, MÅLT I LONGITUDINELL LIVSKVALITET (QoL) Isaksen KI, Trondsen ET, Nordby TN, Labori KJL, Waage AW, Bjørnbeth BAB, Hauge TH, Aanonsen KA, Lothe IMBL, Heiberg TH
131
BRUK AV PUNKSJONSCYTOLOGI I DIAGNOSTIKKEN AV CYSTISKE PANCREASLESJONER Isaksen KI, Nordby TN, Labori KJL, Waage AW, Trondsen ET, Bjørnbeth BAB, Hauge TH, Aanonsen KA, Lothe IMBL, Heiberg TH
LAPAROENDOSCOPISK SINGLE-SITE ( LESS) PROSEDYRER PÅ PARENKYMATØSE ORGANER Pavlik Marangos I, Røsok BI, Hegstad E, Kazaryan AM, Kromann-Andersen B, Villanger O, Rosseland AR, Edwin B Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe
Gastroenterologi
124
Vitenskapelige forhandlinger
94
95
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Pankreas
132
Torsdag 28. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Saga AB Møteleder: Caroline Sagatun og Ola Røkke DIAGNOSTIKK OG KIRURGISK BEHANDLING AV PANCREASCANCER Nordby TN, Heiberg TH, Labori KJL, Waage AW, Bjørnbeth BJB, Trondsen ET, Buanes TB
125
RESEKSJONSRENDER I WHIPPLE-PREPARATER FOR ADENOCARCINOM I PANCREASHODET – DEFINISJONER OG PROGNOSTISK BETYDNING Pomianowska E, Clausen OPF, Westgaard A, Mathisen Ø, Gladhaug IP
126
ANATOMISK UTGANGSPUNKT FOR PERIAMPULLÆRE ADENOCARCINOMER – EN UTFORDRING? Pomianowska E, Clausen OPF, Gladhaug IP
127
RADIKALITET OG POSTOPERATIV OVERLEVELSE ETTER LAPAROSKOPISKE DISTALE RESEKSJONER AV PANCREASCARCINOMER Pavlik Marangos I, Buanes T, Røsok BI, Kazaryan AM, Rosseland AR, Villanger O, Mathisen Ø, Gladhaug IP, Edwin B
128
MIKROMETASTASER VED ADENOCARCINOM I PANCREAS – SCREENING AV BENMARG OG PERIFERT BLOD Hugenschmidt H, Labori KJ, Bjørnbeth BA, Buanes T, Waage A, Trondsen E, Seeberg LT, Borgen EF, Wiedswang G
129
LIVSKVALITET ETTER WHIPPLE-KIRURGI – HVORDAN GÅR DET I DET LANGE LØP? Sandengen SS, Nordby TN, heiberg TH, Labori KJL, Waage AW, Bjørnbeth BAB, Trondsen BAB, Wiedesvang GW, Hauge TH, Aanonsen KA
130
KONSEKVENSEN AV KIRURGIK BEHANDLING AV IPMN-LESJONER, MÅLT I LONGITUDINELL LIVSKVALITET (QoL) Isaksen KI, Trondsen ET, Nordby TN, Labori KJL, Waage AW, Bjørnbeth BAB, Hauge TH, Aanonsen KA, Lothe IMBL, Heiberg TH
131
BRUK AV PUNKSJONSCYTOLOGI I DIAGNOSTIKKEN AV CYSTISKE PANCREASLESJONER Isaksen KI, Nordby TN, Labori KJL, Waage AW, Trondsen ET, Bjørnbeth BAB, Hauge TH, Aanonsen KA, Lothe IMBL, Heiberg TH
LAPAROENDOSCOPISK SINGLE-SITE ( LESS) PROSEDYRER PÅ PARENKYMATØSE ORGANER Pavlik Marangos I, Røsok BI, Hegstad E, Kazaryan AM, Kromann-Andersen B, Villanger O, Rosseland AR, Edwin B Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe
Gastroenterologi
124
Vitenskapelige forhandlinger
94
95
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Obesitas Torsdag 28. oktober Kl. 10.00 – 12.00 Sted: Saga AB Møteleder: Tom Mala og Halvard Græsli DE FØRSTE 1.500 LAPAROSKOPISKE ROUX-EN-Y GASTRIC BYPASS UDFØRT I EN TILPASSET FAST-TRACK MODELL MED FOKUS PÅ OPTIMALISERT LOGISTIKK Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Bergland A, Gislason HG
134
LAPAROSKOPISK LANGSGÅENDE VENTRIKKELRESEKSJON (SLEEVE) VED SYKELIG FEDME Smedsrud C, Hansen PM, Søvik TT, Solheim B, Schou CF, Kristinsson J, Sandbu R, Mala T
135
LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS, RESULTATER ETTER 3 ÅR. Sandvik J
136
LAPARASKOPISK GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT Wexels JC, Rosales R, Krogh K
137
HVA BESTEMMER GRADEN AV VEKTTAP ETTER GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT? SØKELYS PÅ ENDOKRINOLOGISKE FAKTORER Gerner TG, Wexels JW
138
EFFEKT AV BARIATRISK KIRURGI PÅ LUNGEFUNKSJON Hewitt S, Søvik TT, Kristinsson J, Schou CF, Mala T, Humerfelt S
139
KARDIOVASKULÆRE RISIKOFAKTORER OG LIVSKVALITET ETTER GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH – EN RANDOMISERT STUDIE Søvik TT, Aasheim ET, Engström M, Björkman S, Kristinsson J, Birkeland K, Mala T, Olbers T
140
MEDIKAMENTOPPTAK ETTER GASTRISK BYPASS – TO ÅRS RESULTATER Jakobsen GS, Skottheim IB, Stormark K, Christensen H, Jenssen T, Åsberg A, Sandbu R, Hjelmesæth J
141
KORLEIS UTFØRE BPDDS OPTIMALT ? Våge V, Andersen JR, Gåsdal R, Sletteskog N, Behme J
142
LAPAROSKOPISK DUODENAL SWITCH: PERIOPERATIVE ERFARINGER OG POSTOPERATIVT VEKTTAP Schou CF, Søvik TT, Aasheim ET, Kristinsson J, Mala T
143
INTERN HERNIE ETTER GASTRISK BYPASS Aghajani E, Jacobsen HJ, Nergård BJ, Gislason H
144
SYSTEMATISK UTDANNELSESPROGRM FOR LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS - HVORDAN KAN VI REDUSERE EFFEKTENE AV LÆRINGSKURVEN? Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Gislason HG Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj
Gastroenterologi
133
Vitenskapelige forhandlinger
96
97
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Obesitas Torsdag 28. oktober Kl. 10.00 – 12.00 Sted: Saga AB Møteleder: Tom Mala og Halvard Græsli DE FØRSTE 1.500 LAPAROSKOPISKE ROUX-EN-Y GASTRIC BYPASS UDFØRT I EN TILPASSET FAST-TRACK MODELL MED FOKUS PÅ OPTIMALISERT LOGISTIKK Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Bergland A, Gislason HG
134
LAPAROSKOPISK LANGSGÅENDE VENTRIKKELRESEKSJON (SLEEVE) VED SYKELIG FEDME Smedsrud C, Hansen PM, Søvik TT, Solheim B, Schou CF, Kristinsson J, Sandbu R, Mala T
135
LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS, RESULTATER ETTER 3 ÅR. Sandvik J
136
LAPARASKOPISK GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT Wexels JC, Rosales R, Krogh K
137
HVA BESTEMMER GRADEN AV VEKTTAP ETTER GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT? SØKELYS PÅ ENDOKRINOLOGISKE FAKTORER Gerner TG, Wexels JW
138
EFFEKT AV BARIATRISK KIRURGI PÅ LUNGEFUNKSJON Hewitt S, Søvik TT, Kristinsson J, Schou CF, Mala T, Humerfelt S
139
KARDIOVASKULÆRE RISIKOFAKTORER OG LIVSKVALITET ETTER GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH – EN RANDOMISERT STUDIE Søvik TT, Aasheim ET, Engström M, Björkman S, Kristinsson J, Birkeland K, Mala T, Olbers T
140
MEDIKAMENTOPPTAK ETTER GASTRISK BYPASS – TO ÅRS RESULTATER Jakobsen GS, Skottheim IB, Stormark K, Christensen H, Jenssen T, Åsberg A, Sandbu R, Hjelmesæth J
141
KORLEIS UTFØRE BPDDS OPTIMALT ? Våge V, Andersen JR, Gåsdal R, Sletteskog N, Behme J
142
LAPAROSKOPISK DUODENAL SWITCH: PERIOPERATIVE ERFARINGER OG POSTOPERATIVT VEKTTAP Schou CF, Søvik TT, Aasheim ET, Kristinsson J, Mala T
143
INTERN HERNIE ETTER GASTRISK BYPASS Aghajani E, Jacobsen HJ, Nergård BJ, Gislason H
144
SYSTEMATISK UTDANNELSESPROGRM FOR LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS - HVORDAN KAN VI REDUSERE EFFEKTENE AV LÆRINGSKURVEN? Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Gislason HG Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj
Gastroenterologi
133
Vitenskapelige forhandlinger
96
97
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Lever / Ventrikkel
154 / 155
Torsdag 28. oktober Kl. 13.00 – 14.30 Sted: Saga AB Møteleder: J. Bondi og Kristoffer Lassen KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE LEVERMETASTASER (CRCLM) 1998-2008 VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS)- EN STUDIE AV BEHANDLINGSFORLØP OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER Angelsen JH, Viste A, Hoem D, Horn A
146
OVERLEVELSE HOS PASIENTER ETTER KIRURGI FOR COLORECTALE LEVERMETASTASER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 1998-2008. Angelsen JH, Viste A, Hoem D, Horn A
147
LAPAROSKOPISK RESEKSJON FOR VANSKELIG TILGJENGELIGE LEVERSEGMENTER (I, VII, VIII, IV A) Kazaryan AM, Røsok BI, Pavlik Marangos I, Rosseland AR, Villanger O, Mathisen Ø, Edwin B
148
HÅND-ASSISTERT LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON - (Video) Waage A, Hugenschmidt H, Trondsen T
149
ERCP I NORGE – TIDSTRENDER I PERIODEN 1998-2009 Glomsaker T, Søreide K, Aabakken L, Søreide JA
150
RESULTATER ETTER 1 ÅRS PROSPEKTIV REGISTRERING AV ERCP Viste A, Horn A, Hoem D, Øvrebø K, Glomsaker T
151
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI UTEN RUTINEMESSIG KOLANGIOGRAFI – RESULTATER FRA SYKEHUSET INNLANDET HAMAR 2000-2009 Fretland ÅA, Nilsen BH
152
PRESENTASJON AV OPPSTARTET STUDIE:KONVENSJONELL LAPAROSKOPISK KOLECYSTEKTOMI VERSUS SINGLE-PORT KOLECYSTEKTOMI Rancinger P, Peryadi F, Pettersen P, Stordahl A, Westby E, Gondal G
153
LANGTIDSOVERLEVELSE FOR PASIENTER MED VENTRIKKELCANCER VED SØRLANDET SYKEHUS, KRISTIANSAND Bøhler G, Kersten CH, Mjåland S, Hauss HJ, Mjåland O
INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – IMPLEMENTERING OG ONKOLOGISKE ASPEKTER INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – KIRURGISKE ASPEKTER Hølmebakk T, Frykholm G, Viste A Kl. 14.40 – 15.00 Kaffe
Gastroenterologi
145
Vitenskapelige forhandlinger
98
99
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Gastroenterologi – Lever / Ventrikkel
154 / 155
Torsdag 28. oktober Kl. 13.00 – 14.30 Sted: Saga AB Møteleder: J. Bondi og Kristoffer Lassen KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE LEVERMETASTASER (CRCLM) 1998-2008 VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS)- EN STUDIE AV BEHANDLINGSFORLØP OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER Angelsen JH, Viste A, Hoem D, Horn A
146
OVERLEVELSE HOS PASIENTER ETTER KIRURGI FOR COLORECTALE LEVERMETASTASER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 1998-2008. Angelsen JH, Viste A, Hoem D, Horn A
147
LAPAROSKOPISK RESEKSJON FOR VANSKELIG TILGJENGELIGE LEVERSEGMENTER (I, VII, VIII, IV A) Kazaryan AM, Røsok BI, Pavlik Marangos I, Rosseland AR, Villanger O, Mathisen Ø, Edwin B
148
HÅND-ASSISTERT LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON - (Video) Waage A, Hugenschmidt H, Trondsen T
149
ERCP I NORGE – TIDSTRENDER I PERIODEN 1998-2009 Glomsaker T, Søreide K, Aabakken L, Søreide JA
150
RESULTATER ETTER 1 ÅRS PROSPEKTIV REGISTRERING AV ERCP Viste A, Horn A, Hoem D, Øvrebø K, Glomsaker T
151
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI UTEN RUTINEMESSIG KOLANGIOGRAFI – RESULTATER FRA SYKEHUSET INNLANDET HAMAR 2000-2009 Fretland ÅA, Nilsen BH
152
PRESENTASJON AV OPPSTARTET STUDIE:KONVENSJONELL LAPAROSKOPISK KOLECYSTEKTOMI VERSUS SINGLE-PORT KOLECYSTEKTOMI Rancinger P, Peryadi F, Pettersen P, Stordahl A, Westby E, Gondal G
153
LANGTIDSOVERLEVELSE FOR PASIENTER MED VENTRIKKELCANCER VED SØRLANDET SYKEHUS, KRISTIANSAND Bøhler G, Kersten CH, Mjåland S, Hauss HJ, Mjåland O
INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – IMPLEMENTERING OG ONKOLOGISKE ASPEKTER INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – KIRURGISKE ASPEKTER Hølmebakk T, Frykholm G, Viste A Kl. 14.40 – 15.00 Kaffe
Gastroenterologi
145
Vitenskapelige forhandlinger
98
99
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Gastroenterologi – Barn
Karkirurgi 1
Torsdag 28. oktober Kl. 15.00 – 16.40 Sted: Saga AB Møteleder: Morten Vigen og Hans Skari
Onsdag 27. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Nobel Møteleder: T. Nakken og T Hayes
156
ANTEGRAD TARMSKYLLING – ALTERNATIVER TIL APPENDIKOSTOMI Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K
166
ABDOMINALE AORTAANEURISMER I NORSK KARKIRURGISK REGISTER 1997-2006 Aasland J, Dahl T
157
STENTING AV BENIGNE ØSOFAGALE STRIKTURER HOS BARN Mikkelsen A, Bjørnland K, Aabakken L, Emblem R
167
AORTAKIRURGI VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM 2005-2009 Buhagen S, Lindberg B, Haga C
158
LAPAROSKOPISK ASSISTERT LUKNING AV MELLOMGULVSBROKK AV MORGAGNI TYPE HOS BARN Ertresvåg K, Langeggen H, Schistad O
168
OPERASJONER FOR AAA I NORKAR 1999-2008 Altreuther M
159
LAPAROSKOPISK SUBTOTAL KOLECTOMI HOS BARN MED ULCERØS KOLITT Langeggen H, Skari H, Ertresvåg K, Bentsen B, Johannessen HO
169
AORTOILIAKAL TEA Pedersen G, Dregelid E, Amundsen S
170
ERFARINGER MED NY PEG-TEKNIKK MED FORANKRINGSSUTURER PÅ BARN Skari H, Perminow G
RESULTATER ETTER LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI MED VAKUUM OG FASCIETRAKSJON Seternes A, Dahl T
171
TRINNVIS LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI Seternes A, Dahl T
172
LÆRINGSKURVE VED TOTAL LAPAROSKOPISK AORTA KIRURGI KAN FORKORTES Kazmi SSH, Sundhagen JO, Flørenes TL
173
KISSING STENT - BEHANDLING AV AORTOILIAKAL ATEROSKLEROSE Schreiner C, Storsten P, Sandbæk G, Jørgensen JJ
174
OPERASJONER FOR CAROTISSTENOSE I NORKAR 1999-2008 Altreuther M
160
161
HVILKE PASIENTER OPERERES FOR GASTROØSOFAGEAL REFLUKS I EN BARNEKIRURGISK AVDELING? Fyhn TJ, Knatten CK, Edwin B, Emblem R, Bjørnland K
162
NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN HAR POSITIV INNVIRKNING PÅ MØDRENES PSYKISKE HELSE. Åvitsland TL, Knatten CK, Schistad O, Diseth TD, Malt U, Bjørnland K, Emblem R
163
FORELDRES PSYKOLOGISKE REAKSJONER ETTER Å HA FÅTT ET BARN MED MEDFØDT MISDANNELSE – EN PROSPEKTIV LANGTIDSSTUDIE Skari H, Skreden M, Malt U F, Haugen G, Pripp A H, Faugli A, Emblem R
164
KIRURGISK BEHANDLING AV LYSKEBROKK HOS BARN PÅ SYKEHUSET INNLANDET LILLEHAMMER 2006 – 2010 Engebretsen B, Moger T, Valset T
165
KASUISTIKK: FEMORALHERNIE HOS 6 ÅR GAMMEL GUTT Kleven OC, Valset T
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
25-29 oktober 2010
Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj Kl. 12.30 – 13.30 NKF Symposium: Publisering av kirurgisk forskning Møterom Nobel. Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe Kl. 14.30 - 16.30 NKKF - Foreningsdebatt; Fremtidig organisering av karkirurgien i helseregion Sør-Øst
Kl. 17.00 – Generalforsamling NKF Kl. 20.00 – Kirurg middag
100
101
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Gastroenterologi – Barn
Karkirurgi 1
Torsdag 28. oktober Kl. 15.00 – 16.40 Sted: Saga AB Møteleder: Morten Vigen og Hans Skari
Onsdag 27. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Nobel Møteleder: T. Nakken og T Hayes
156
ANTEGRAD TARMSKYLLING – ALTERNATIVER TIL APPENDIKOSTOMI Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K
166
ABDOMINALE AORTAANEURISMER I NORSK KARKIRURGISK REGISTER 1997-2006 Aasland J, Dahl T
157
STENTING AV BENIGNE ØSOFAGALE STRIKTURER HOS BARN Mikkelsen A, Bjørnland K, Aabakken L, Emblem R
167
AORTAKIRURGI VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM 2005-2009 Buhagen S, Lindberg B, Haga C
158
LAPAROSKOPISK ASSISTERT LUKNING AV MELLOMGULVSBROKK AV MORGAGNI TYPE HOS BARN Ertresvåg K, Langeggen H, Schistad O
168
OPERASJONER FOR AAA I NORKAR 1999-2008 Altreuther M
159
LAPAROSKOPISK SUBTOTAL KOLECTOMI HOS BARN MED ULCERØS KOLITT Langeggen H, Skari H, Ertresvåg K, Bentsen B, Johannessen HO
169
AORTOILIAKAL TEA Pedersen G, Dregelid E, Amundsen S
170
ERFARINGER MED NY PEG-TEKNIKK MED FORANKRINGSSUTURER PÅ BARN Skari H, Perminow G
RESULTATER ETTER LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI MED VAKUUM OG FASCIETRAKSJON Seternes A, Dahl T
171
TRINNVIS LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI Seternes A, Dahl T
172
LÆRINGSKURVE VED TOTAL LAPAROSKOPISK AORTA KIRURGI KAN FORKORTES Kazmi SSH, Sundhagen JO, Flørenes TL
173
KISSING STENT - BEHANDLING AV AORTOILIAKAL ATEROSKLEROSE Schreiner C, Storsten P, Sandbæk G, Jørgensen JJ
174
OPERASJONER FOR CAROTISSTENOSE I NORKAR 1999-2008 Altreuther M
160
161
HVILKE PASIENTER OPERERES FOR GASTROØSOFAGEAL REFLUKS I EN BARNEKIRURGISK AVDELING? Fyhn TJ, Knatten CK, Edwin B, Emblem R, Bjørnland K
162
NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN HAR POSITIV INNVIRKNING PÅ MØDRENES PSYKISKE HELSE. Åvitsland TL, Knatten CK, Schistad O, Diseth TD, Malt U, Bjørnland K, Emblem R
163
FORELDRES PSYKOLOGISKE REAKSJONER ETTER Å HA FÅTT ET BARN MED MEDFØDT MISDANNELSE – EN PROSPEKTIV LANGTIDSSTUDIE Skari H, Skreden M, Malt U F, Haugen G, Pripp A H, Faugli A, Emblem R
164
KIRURGISK BEHANDLING AV LYSKEBROKK HOS BARN PÅ SYKEHUSET INNLANDET LILLEHAMMER 2006 – 2010 Engebretsen B, Moger T, Valset T
165
KASUISTIKK: FEMORALHERNIE HOS 6 ÅR GAMMEL GUTT Kleven OC, Valset T
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
25-29 oktober 2010
Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj Kl. 12.30 – 13.30 NKF Symposium: Publisering av kirurgisk forskning Møterom Nobel. Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe Kl. 14.30 - 16.30 NKKF - Foreningsdebatt; Fremtidig organisering av karkirurgien i helseregion Sør-Øst
Kl. 17.00 – Generalforsamling NKF Kl. 20.00 – Kirurg middag
100
101
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
Karkirurgi 2
Karkirurgi 3
Torsdag 28. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Nobel Møteleder: T. Dahl og C. Lange
Torsdag 28. oktober Kl. 10.00 – 11.00 Sted: Nobel Møteleder: F. Reier-Nilsen og O.A. Olstad
175
PERKUTAN TILGANG OG FASCIESUTUR VED STENTGRAFT BEHANDLING AV AAA VED OUS-AKER. Nyheim T, Sandbæk G, Uher P, Staxrud LE
176
PERKUTAN TILGANG OG LUKKING MED FASCIESUTUR VED STENTGRAFT FOR AORTAANEURISME VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Halvorsen H, Amundsen S, Pedersen G
177
FØRSTE PASIENT MED STENGRAFT FOR ABDOMINALT AORTAANEURISME (AAA) VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER Haukvik J.T., Gjølberg T., Slagsvold C.E., Hatlinghus S., Jørgensen J.J., Kroese A., Staxrud L.E.
178
25-29 oktober 2010
OPPFØLGINGSSTUDIE AV FASCIA SUTUR TEKNIKK FOR LUKKING AV PERCUTAN UTFØRT STENTGRAFT BEHANDLING AV ABDOMINALE AORTA ANEURYSMER (AAA). Mathisen SR, Zimmermann E, Markström U, Mattsson K, Årtun K, Larzon T
179
UTFORDRINGER VED BRUK AV DATA FRA NORSK KARKIRURGISK REGISTER Aasland J, Dahl T
180
ARTERIELLE ANOMALIER I UNDEREKSTREMITETENE Slagsvold CE, Staxrud LE, Bay D
181
ENDOVENØS LASER-ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA OG VENA SAPHENA PARVA MED VARILASE - Initiale erfaringer ved Sørlandet Sykehus HF- Arendal Schelp C H, Vennesland Ø
182
ENDOVENØS LASERABLASJON - ERFARINGER ETTER 240 PROSEDYRER Pedersen G
183
ENDOVENØS LASER-OBLITERASJON (EVL) AV VENA SAPHENA MAGNA FOR VARICER FIRE OG ET HALVT ÅRS MATERIALE Arvesen A, Rosales A, Jørgensen JJ
184
ENDOVENØS LASERBEHANDLING AV VENA SAPHENA MAGNA/PARVA VED SØF Sahba M, Bundgaard D, Debes A
185
THE SCANDINAVIAN PROPATEN TRIAL Flørenes T, Pedersen G, Viddal B, Lindholdt JS
186
ØKT VOLUMBELASTNING HOS IDRETTSUTØVERE GIR ØKT RESERVOAR FUNKSJON FOR HØYRE OG VENSTRE ATRIUM Gjerdalen GF, Hisdal J, Solberg EE, Andersen TE, Radunovic Z, Stranden E, Steine K
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
25-29 oktober 2010
Kl. 11.00 – 12.00 Lunsj Kl. 12.00 – 14.30 Generalforsamling i Norsk karkirurgisk forening
Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe
Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i Norsk Kirurgisk Forening. Kl. 20.00 Kirurg middag
102
103
Vitenskapelige forhandlinger
Vitenskapelige forhandlinger
Karkirurgi 2
Karkirurgi 3
Torsdag 28. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Nobel Møteleder: T. Dahl og C. Lange
Torsdag 28. oktober Kl. 10.00 – 11.00 Sted: Nobel Møteleder: F. Reier-Nilsen og O.A. Olstad
175
PERKUTAN TILGANG OG FASCIESUTUR VED STENTGRAFT BEHANDLING AV AAA VED OUS-AKER. Nyheim T, Sandbæk G, Uher P, Staxrud LE
176
PERKUTAN TILGANG OG LUKKING MED FASCIESUTUR VED STENTGRAFT FOR AORTAANEURISME VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Halvorsen H, Amundsen S, Pedersen G
177
FØRSTE PASIENT MED STENGRAFT FOR ABDOMINALT AORTAANEURISME (AAA) VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER Haukvik J.T., Gjølberg T., Slagsvold C.E., Hatlinghus S., Jørgensen J.J., Kroese A., Staxrud L.E.
178
25-29 oktober 2010
OPPFØLGINGSSTUDIE AV FASCIA SUTUR TEKNIKK FOR LUKKING AV PERCUTAN UTFØRT STENTGRAFT BEHANDLING AV ABDOMINALE AORTA ANEURYSMER (AAA). Mathisen SR, Zimmermann E, Markström U, Mattsson K, Årtun K, Larzon T
179
UTFORDRINGER VED BRUK AV DATA FRA NORSK KARKIRURGISK REGISTER Aasland J, Dahl T
180
ARTERIELLE ANOMALIER I UNDEREKSTREMITETENE Slagsvold CE, Staxrud LE, Bay D
181
ENDOVENØS LASER-ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA OG VENA SAPHENA PARVA MED VARILASE - Initiale erfaringer ved Sørlandet Sykehus HF- Arendal Schelp C H, Vennesland Ø
182
ENDOVENØS LASERABLASJON - ERFARINGER ETTER 240 PROSEDYRER Pedersen G
183
ENDOVENØS LASER-OBLITERASJON (EVL) AV VENA SAPHENA MAGNA FOR VARICER FIRE OG ET HALVT ÅRS MATERIALE Arvesen A, Rosales A, Jørgensen JJ
184
ENDOVENØS LASERBEHANDLING AV VENA SAPHENA MAGNA/PARVA VED SØF Sahba M, Bundgaard D, Debes A
185
THE SCANDINAVIAN PROPATEN TRIAL Flørenes T, Pedersen G, Viddal B, Lindholdt JS
186
ØKT VOLUMBELASTNING HOS IDRETTSUTØVERE GIR ØKT RESERVOAR FUNKSJON FOR HØYRE OG VENSTRE ATRIUM Gjerdalen GF, Hisdal J, Solberg EE, Andersen TE, Radunovic Z, Stranden E, Steine K
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
25-29 oktober 2010
Kl. 11.00 – 12.00 Lunsj Kl. 12.00 – 14.30 Generalforsamling i Norsk karkirurgisk forening
Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe
Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i Norsk Kirurgisk Forening. Kl. 20.00 Kirurg middag
102
103
187
188
189
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Thoraxkirurgi 1
Thoraxkirurgi 2
Fredag 29. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Nobel Møteleder: Kristian Bartnes og Thomas Geisner PREDIKSJON AV MORTALITETSRISIKO I ÅPEN HJERTEKIRURGI: SAMMENLIGNING AV EN NY MODELL MED EUROSCORE Berg KS, Wahba A, Pleym H, Stenseth R, Videm V, Karevold A
Fredag 29. oktober Kl. 10.30 – 12.30 Sted: Nobel Møteleder: Dag Ole Nordhaug og Gry Dahle
EN ENKELT DOSE MED KALD HTK KARDIOPLEGI GIR LIKE GOD BESKYTTELSE AV HJERTET SOM REPETITIV KALD BLODKARDIOPLEGI VED ISOLERT ELEKTIV MITRALKIRURGI I EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE Braathen B, Jeppsson A, Scherstén H, Hagen OM, Vengen Ø, Rexius H, Lepore V, Tønnessen T REDUSERT MYOKARDCELLEFUNKSJON OG KALSIUMMETABOLISME HOS PASIENTER ETTER HJERTEINFARKT MED LAV EJEKSJONSFRAKSJON Høydal MA, Wahba A, Kirkeby-Garstad I, Karevold A, Wiseth R, Haaverstad R, Stølen TS, Ellingsen Ø, Smith GL, Kemi OJ
190
MEMBRANSTRUKTUR I ATRIECELLER FRA MENNESKET Wahba A, Johnsen AB, Hordnes K, Høydal MA, Wisløff U
191
VASODILATASJON OG ØKT HJERTEFREKVENS ER DOMINERENDE EFFEKTER AV LEVOSIMENDAN VED EKSPERIMENTELL AKUTT HJERTESVIKT Nordhaug D, Kolseth SM, Kirkeby-Garstad I, Aro S, Nordgaard H, Høydal M, Rognmo Ø, Wahba A
196
15 ÅRS ERFARING MED MEDTRONIC FREESTYLE I AORTAPOSISJON Haaverstad R, Segadal L, Engedal H, Andersen KS
197
TO ÅRS ERFARING MED KATETERBASERTE AORTAKLAFFER (TAVI). EN TRYGG METODE? Busund R, Schive B, Næsheim T, Steigen T
198
TIDLIGE ERFARINGER MED TRANSKATETER IMPLANTASJON AV COREVALVE® FOR AORTASTENOSE Geisner T, Bleie Ø, Kvitting P, Haaverstad R, Tuseth V, Davidsen ES, Larsen TH, Nordrehaug JE, Steien E, Bleie H, Kuiper K
199
PREDIKTORER FOR OKKLUSJON AV NATIVE, GRAFTEDE CORONARKAR Bartnes K, Hermansen SE, Dahl-Eriksen Ø, Bahar R, Busund R, Sørlie DG, Myrmel T
200
MYXOM I LUNGE; BENIGN MESENCHYMAL TUMOR MED SJELDEN LOKALISASJON; DEN YNGSTE KVINNEN OG STØRSTE TUMOREN BESKREVET Majak P, Pillgram-Larsen J, Lømo J
201
ER BEHANDLINGEN AV PASIENTER MED OPERABEL LUNGEKREFT BLITT BEDRE? Strand TE, Bartnes K, Rostad H
202
THE NATURE AND SURGERY OF EXTRAPLEURAL HEMATOMA AFTER CAROTID ARTERY INJURY Rashid M
192
LAKTATSTIGNING VED POSTOPERATIV MOBILISERING Dedichen HH, Nordhaug DO, Olsen PO, Kirkeby-Garstad I
193
FORBEHANDLING MED NITROGENOKSID DONOREN SNAP ELLER NERVE TRASNSSEKSJON BLOKKERER BLODBÅREN PREKONDISJONERING VIA INDIREKTE EKSTREMITETS-ISKEMI ELLER INTRA-ARTERIELL ADENOSIN Steensrud T, Li L, Dai X, Manlhiot C, Kharbanda R, Tropak M, Redington A
203
194
INFEKSIØS ENDOKARDITT VED ST OLAVS HOSPITAL GJENNOM 10 ÅR -BETYDNING AV UTLØSENDE MICROORGANISMERWahba A, Hordnes K, Winnerkvist A, Nordhaug DO, Karevold A
MINIMAL INVASIVE SURGERY FOR RUPTURED DIAPHRAGM WITH OMENTAL HERNIATION, RUPTURED LUNG ABSCESS, AND EMPYEMA Rashid M, Ristic Z
204
195
BRUK AV INTRAAORTAL BALLONGPUMPE VED OPCAB KIRURGI HOS HØYRISIKO PASIENTER. Sollid JA Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe
VATS THYMECTOMI - TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aass T, Hjelmeland B, Mongstad A, Varhaug JE, Romi F, Haaverstad R
205
BEHANDLING AV LUNGEMETASTASER MED 1318 nm DIODELASER Hjelmeland B, Aass T, Stangeland L, Haaverstad R
104
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
25-29 oktober 2010
105
187
188
189
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Thoraxkirurgi 1
Thoraxkirurgi 2
Fredag 29. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Nobel Møteleder: Kristian Bartnes og Thomas Geisner PREDIKSJON AV MORTALITETSRISIKO I ÅPEN HJERTEKIRURGI: SAMMENLIGNING AV EN NY MODELL MED EUROSCORE Berg KS, Wahba A, Pleym H, Stenseth R, Videm V, Karevold A
Fredag 29. oktober Kl. 10.30 – 12.30 Sted: Nobel Møteleder: Dag Ole Nordhaug og Gry Dahle
EN ENKELT DOSE MED KALD HTK KARDIOPLEGI GIR LIKE GOD BESKYTTELSE AV HJERTET SOM REPETITIV KALD BLODKARDIOPLEGI VED ISOLERT ELEKTIV MITRALKIRURGI I EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE Braathen B, Jeppsson A, Scherstén H, Hagen OM, Vengen Ø, Rexius H, Lepore V, Tønnessen T REDUSERT MYOKARDCELLEFUNKSJON OG KALSIUMMETABOLISME HOS PASIENTER ETTER HJERTEINFARKT MED LAV EJEKSJONSFRAKSJON Høydal MA, Wahba A, Kirkeby-Garstad I, Karevold A, Wiseth R, Haaverstad R, Stølen TS, Ellingsen Ø, Smith GL, Kemi OJ
190
MEMBRANSTRUKTUR I ATRIECELLER FRA MENNESKET Wahba A, Johnsen AB, Hordnes K, Høydal MA, Wisløff U
191
VASODILATASJON OG ØKT HJERTEFREKVENS ER DOMINERENDE EFFEKTER AV LEVOSIMENDAN VED EKSPERIMENTELL AKUTT HJERTESVIKT Nordhaug D, Kolseth SM, Kirkeby-Garstad I, Aro S, Nordgaard H, Høydal M, Rognmo Ø, Wahba A
196
15 ÅRS ERFARING MED MEDTRONIC FREESTYLE I AORTAPOSISJON Haaverstad R, Segadal L, Engedal H, Andersen KS
197
TO ÅRS ERFARING MED KATETERBASERTE AORTAKLAFFER (TAVI). EN TRYGG METODE? Busund R, Schive B, Næsheim T, Steigen T
198
TIDLIGE ERFARINGER MED TRANSKATETER IMPLANTASJON AV COREVALVE® FOR AORTASTENOSE Geisner T, Bleie Ø, Kvitting P, Haaverstad R, Tuseth V, Davidsen ES, Larsen TH, Nordrehaug JE, Steien E, Bleie H, Kuiper K
199
PREDIKTORER FOR OKKLUSJON AV NATIVE, GRAFTEDE CORONARKAR Bartnes K, Hermansen SE, Dahl-Eriksen Ø, Bahar R, Busund R, Sørlie DG, Myrmel T
200
MYXOM I LUNGE; BENIGN MESENCHYMAL TUMOR MED SJELDEN LOKALISASJON; DEN YNGSTE KVINNEN OG STØRSTE TUMOREN BESKREVET Majak P, Pillgram-Larsen J, Lømo J
201
ER BEHANDLINGEN AV PASIENTER MED OPERABEL LUNGEKREFT BLITT BEDRE? Strand TE, Bartnes K, Rostad H
202
THE NATURE AND SURGERY OF EXTRAPLEURAL HEMATOMA AFTER CAROTID ARTERY INJURY Rashid M
192
LAKTATSTIGNING VED POSTOPERATIV MOBILISERING Dedichen HH, Nordhaug DO, Olsen PO, Kirkeby-Garstad I
193
FORBEHANDLING MED NITROGENOKSID DONOREN SNAP ELLER NERVE TRASNSSEKSJON BLOKKERER BLODBÅREN PREKONDISJONERING VIA INDIREKTE EKSTREMITETS-ISKEMI ELLER INTRA-ARTERIELL ADENOSIN Steensrud T, Li L, Dai X, Manlhiot C, Kharbanda R, Tropak M, Redington A
203
194
INFEKSIØS ENDOKARDITT VED ST OLAVS HOSPITAL GJENNOM 10 ÅR -BETYDNING AV UTLØSENDE MICROORGANISMERWahba A, Hordnes K, Winnerkvist A, Nordhaug DO, Karevold A
MINIMAL INVASIVE SURGERY FOR RUPTURED DIAPHRAGM WITH OMENTAL HERNIATION, RUPTURED LUNG ABSCESS, AND EMPYEMA Rashid M, Ristic Z
204
195
BRUK AV INTRAAORTAL BALLONGPUMPE VED OPCAB KIRURGI HOS HØYRISIKO PASIENTER. Sollid JA Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe
VATS THYMECTOMI - TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aass T, Hjelmeland B, Mongstad A, Varhaug JE, Romi F, Haaverstad R
205
BEHANDLING AV LUNGEMETASTASER MED 1318 nm DIODELASER Hjelmeland B, Aass T, Stangeland L, Haaverstad R
104
Karkirurgi og Thoraxkirurgi
25-29 oktober 2010
105
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
REKONSTRUKSJON AV BRYSTVEGGEN MED NYTT TITANIUM STABILISERINGSSYSTEM - – TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aass T, Hjelmeland B, Stangeland L, Seland H, Strandenes E, Trovik C, Haaverstad R
Vitenskapelige forhandlinger
Thoraxkirurgi 3 Fredag 29. oktober Kl. 13.30 – 14.00 Sted: Nobel Møteleder: Rune Haaverstad og Arnt Fiane
Kl. 12.30 – 13.30 Lunsj
207
TIDLIG- OG LANGTIDSRESULTAT VED OPERASJON FOR AORTA ASCENDENS DISSEKSJON Sadi L, Tønnessen T, Pillgram-Larsen J .
208
FØRSTE SKANDINAVISKE ERFARING MED IMPLANTERBAR BIVENTRIKULÆR PUMPE VED ALVORLIG HJERTESVIKT Fiane AE, Hoel TN, Gude E, Sørensen G, Lindberg HL .
209
ETABLERING AV HJERTEKIRURGI I ARKHANGELSK, RUSSLAND Horjen AW, Tungusov D, Chernov D, Lindberg H, Shonbin A, Abdelnor M, Wiseth R, Lie M .
Kl. 14.00 – 15.30 Thorax kirurgisk symposium: Kl. 15.30 Medistimprisen: til beste presentasjon ved Thoraxkirurgisk sesjon Karkirurgi og Thoraxkirurgi
206
Vitenskapelige forhandlinger
106
107
25-29 oktober 2010
25-29 oktober 2010
REKONSTRUKSJON AV BRYSTVEGGEN MED NYTT TITANIUM STABILISERINGSSYSTEM - – TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aass T, Hjelmeland B, Stangeland L, Seland H, Strandenes E, Trovik C, Haaverstad R
Vitenskapelige forhandlinger
Thoraxkirurgi 3 Fredag 29. oktober Kl. 13.30 – 14.00 Sted: Nobel Møteleder: Rune Haaverstad og Arnt Fiane
Kl. 12.30 – 13.30 Lunsj
207
TIDLIG- OG LANGTIDSRESULTAT VED OPERASJON FOR AORTA ASCENDENS DISSEKSJON Sadi L, Tønnessen T, Pillgram-Larsen J .
208
FØRSTE SKANDINAVISKE ERFARING MED IMPLANTERBAR BIVENTRIKULÆR PUMPE VED ALVORLIG HJERTESVIKT Fiane AE, Hoel TN, Gude E, Sørensen G, Lindberg HL .
209
ETABLERING AV HJERTEKIRURGI I ARKHANGELSK, RUSSLAND Horjen AW, Tungusov D, Chernov D, Lindberg H, Shonbin A, Abdelnor M, Wiseth R, Lie M .
Kl. 14.00 – 15.30 Thorax kirurgisk symposium: Kl. 15.30 Medistimprisen: til beste presentasjon ved Thoraxkirurgisk sesjon Karkirurgi og Thoraxkirurgi
206
Vitenskapelige forhandlinger
106
107
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Mamma / endokrin kirurgi 1.
Mamma / endokrin kirurgi 2.
Torsdag 28. oktober Kl. 09.00 – 10.00 Sted: Vaage Møteleder: Kristin Helset og Trond Harder Paulsen
Torsdag 28. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Vaage Møteleder: Kristin Helset og Trond Harder Paulsen
210
SPEKTER OG KIRURGISK RESULTAT AV ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI Heie A, Viste A, Varhaug JE, Forsmo H, Brauckhoff M
216
INFERTILITET VED GRAVES SYNDROM. EFFEKT AV KIRURGISK BEHANDLING. UTLØSING AV GRAVES VED GRAVIDITET Guldvog I, Kahn J
211
ER ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI VELEGNET VED BINYRETUMORES > 5 CM MED HØY KORTISOLPRODUKSJON? Brauckhoff M
217
POSTOPERATIV HYPOCALCEMI OG HYPOPARATYREOIDISME ETTER TOTAL THYREOIDEKTOMI Karsrud I, Paulsen TH
212
BETYDNING AV BODY MASS INDEX FOR LAPAROSKOPISK BINYREKIRURGI Kazaryan AM, Pavlik Marangos I, Røsok BI, Rosseland AR, Edwin E
218
213
STORT GANGLIONEUROM VED HØYRE BINYRE, EN KASUISTIKK Westerheim O, Kåresen R, Buanes T
PET-LEDET SELEKTIVT („BERRY PICKING“) ELLER SYSTEMATISK LYMFEKNUTETOALETT VED LOKOREGIONALT RESIDIV AV PAPILLÆR CANCER THYREOIDEA? Brauckhoff M, Varhaug JE, Brauckhoff K, Akslen L, Biermann M
219
214
SELEKSJON AV PASIENTER MED PRIMÆR HYPERPARATHYROIDISME TIL OPERASJON ETTER MINIMAL INVASIV METODE MED ELLER UTEN PEROPERATIV PTH-MÅLING. Engstrøm M J, Helset K, Østhus P, Fjøsne H
10 ÅR MED SENTINEL NODE VED BRYSTKREFT PÅ ULLEVÅL SYKEHUS Eilertsen H, Efskind Harr M, Kåresen R, Schlichting E
220
SENTINEL NODE PROSEDYREN OG AXILLETOILETTE VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS: ET FEM-ÅRS MATERIALE. Brandt B, Fritzman B, Fluge E, Formoe E, Guleng R. J., Gajdzik B
221
PREOPERATIV AXILLEDIAGNOSTIKK VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS. ET FEMÅRS- MATERIALE. Brandt B, Fritzman B, Fluge E, Formoe E, Guleng R. J.
KIRURGISK BEHANDLING AV HASHIMOTOS THYREOIDITT. EFFEKT PÅ ANTISTOFFER OG KLINISKE SYMPTOMER Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe
Kl. 08.00 – 09.00 Symposium: Endokrin kirurgi Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj
Mamma- og endokrinkirurgi
215
Kl. 12.30 – 13.30 Symposium : Ca. mamma Kl. 13.30 – 14.00 Kaffe
108
109
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Mamma / endokrin kirurgi 1.
Mamma / endokrin kirurgi 2.
Torsdag 28. oktober Kl. 09.00 – 10.00 Sted: Vaage Møteleder: Kristin Helset og Trond Harder Paulsen
Torsdag 28. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Vaage Møteleder: Kristin Helset og Trond Harder Paulsen
210
SPEKTER OG KIRURGISK RESULTAT AV ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI Heie A, Viste A, Varhaug JE, Forsmo H, Brauckhoff M
216
INFERTILITET VED GRAVES SYNDROM. EFFEKT AV KIRURGISK BEHANDLING. UTLØSING AV GRAVES VED GRAVIDITET Guldvog I, Kahn J
211
ER ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI VELEGNET VED BINYRETUMORES > 5 CM MED HØY KORTISOLPRODUKSJON? Brauckhoff M
217
POSTOPERATIV HYPOCALCEMI OG HYPOPARATYREOIDISME ETTER TOTAL THYREOIDEKTOMI Karsrud I, Paulsen TH
212
BETYDNING AV BODY MASS INDEX FOR LAPAROSKOPISK BINYREKIRURGI Kazaryan AM, Pavlik Marangos I, Røsok BI, Rosseland AR, Edwin E
218
213
STORT GANGLIONEUROM VED HØYRE BINYRE, EN KASUISTIKK Westerheim O, Kåresen R, Buanes T
PET-LEDET SELEKTIVT („BERRY PICKING“) ELLER SYSTEMATISK LYMFEKNUTETOALETT VED LOKOREGIONALT RESIDIV AV PAPILLÆR CANCER THYREOIDEA? Brauckhoff M, Varhaug JE, Brauckhoff K, Akslen L, Biermann M
219
214
SELEKSJON AV PASIENTER MED PRIMÆR HYPERPARATHYROIDISME TIL OPERASJON ETTER MINIMAL INVASIV METODE MED ELLER UTEN PEROPERATIV PTH-MÅLING. Engstrøm M J, Helset K, Østhus P, Fjøsne H
10 ÅR MED SENTINEL NODE VED BRYSTKREFT PÅ ULLEVÅL SYKEHUS Eilertsen H, Efskind Harr M, Kåresen R, Schlichting E
220
SENTINEL NODE PROSEDYREN OG AXILLETOILETTE VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS: ET FEM-ÅRS MATERIALE. Brandt B, Fritzman B, Fluge E, Formoe E, Guleng R. J., Gajdzik B
221
PREOPERATIV AXILLEDIAGNOSTIKK VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS. ET FEMÅRS- MATERIALE. Brandt B, Fritzman B, Fluge E, Formoe E, Guleng R. J.
KIRURGISK BEHANDLING AV HASHIMOTOS THYREOIDITT. EFFEKT PÅ ANTISTOFFER OG KLINISKE SYMPTOMER Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe
Kl. 08.00 – 09.00 Symposium: Endokrin kirurgi Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj
Mamma- og endokrinkirurgi
215
Kl. 12.30 – 13.30 Symposium : Ca. mamma Kl. 13.30 – 14.00 Kaffe
108
109
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Mamma / endokrin kirurgi 3.
Traumatologi - Multitraume
Torsdag 28. oktober Kl. 14.00 – 15.00 Sted: Vaage Møteleder: Eivind Stenehjem og Else Marie Opsahl
Tirsdag 26. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Saga AB Møteleder: Joakim Jørgensen og Jorunn Skattum
222
ETT ÅRS MATERIALE MED BRYSTKREFTOPERASJONER OG TI ÅRS OBSERVASJON. Østhus P
227
NYE TRIAGEKRITERIER: OSLO–AKERSHUS TRIAGE STUDIE (OATS) Rehn M, Kristiansen T, Braarud AC, Holtan A, Skaga NO, Strand T, Viksmoen Y, Gaarder C, Næss PA
223
FRYSESNITTUNDERSØKELSE AV SENTINEL NODE MED TELEPATOLOGI Tøsti L, Tonvang G, Lien Kvelstad I, Joramo B, Whist JE, Bøhler P
228
ALARMKRITERIERS EVNE TIL Å FORUTSI SKADEOMFANG OG BEHOV FOR UMIDDELBART STABILISERENDE PROSEDYRER Dehli T, Fredriksen K, OSbakk SA, Bartnes K
224
ANTALL PROFYLAKTISKE MASTEKTOMIER VED ULLEVÅL SYKEHUS, OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS I 2009 Hartmann-Johnsen OJ, Moberg IO, Schlichting E, Westerheim O, Huse IB, Gundersen J
229
BARN SOM SKADES I TRAFIKKULYKKER – EN PROSPEKTIV STUDIE AV ÅRSAKSFAKTORER OG SKADEMEKANISMER Skjerven-Martinsen M, Næss P A, Hansen T B, Lerheim I, Rognum T O, Stray-Pedersen A
225
KRONISK SMERTE SOM FØLGE AV BRYSTKREFTBEHANDLING Schou Bredal I, Aarhus Smeby N, Schlichting E, Ottesen S, Warncke T
230
226
LIVSKVALITET HOS ANTI-ØSTROGENBEHANDLEDE BRYSTKREFTPASIENTER, 2 ÅR ETTER AKUPUNKTURBEHANDLING - EN KVALITATIV STUDIE Hervik J, Mjåland O
VEDVARENDE KVALITETSFORBEDRING I TRAUMEBEHANDLING ETTER ETABLERING AV TRAUMEENHETEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL. Groven S, Eken T, Groven S, Skaga NO, Næss PA, Gaarder C
231
TRAUMESIMULERING I AKUTTMOTTAKET- EN TIDSBESPARENDE MODELL Rajka T, Næss PA, Holtan A, Viksmoen Y, Gaarder C
232
AKUTTE KOAGULASJONSFORANDRINGER ETTER MASSIV VEVSSKADE IN VIVO Jørgensen JJ, Hagemo JS, Holtan A, Gaarder C, Næss PA
233
POINT-OF-CARE INR I TIDLIG DETEKSJON AV TRAUMATISK KOAGULOPATI Hagemo JS, Viksmoen Y, Ringdal KG, Næss PA, Gaarder T
.
Kl. 15.00 – 15.30 Kaffe Kl. 15.30 – 17.00 Årsmøte i Norsk forening for bryst og endokrin kirurgi Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i Norsk Kirurgisk Forening Kirurg middag
Generell kir. Traumatologi
Kl. 20.00
110
111
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Mamma / endokrin kirurgi 3.
Traumatologi - Multitraume
Torsdag 28. oktober Kl. 14.00 – 15.00 Sted: Vaage Møteleder: Eivind Stenehjem og Else Marie Opsahl
Tirsdag 26. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Saga AB Møteleder: Joakim Jørgensen og Jorunn Skattum
222
ETT ÅRS MATERIALE MED BRYSTKREFTOPERASJONER OG TI ÅRS OBSERVASJON. Østhus P
227
NYE TRIAGEKRITERIER: OSLO–AKERSHUS TRIAGE STUDIE (OATS) Rehn M, Kristiansen T, Braarud AC, Holtan A, Skaga NO, Strand T, Viksmoen Y, Gaarder C, Næss PA
223
FRYSESNITTUNDERSØKELSE AV SENTINEL NODE MED TELEPATOLOGI Tøsti L, Tonvang G, Lien Kvelstad I, Joramo B, Whist JE, Bøhler P
228
ALARMKRITERIERS EVNE TIL Å FORUTSI SKADEOMFANG OG BEHOV FOR UMIDDELBART STABILISERENDE PROSEDYRER Dehli T, Fredriksen K, OSbakk SA, Bartnes K
224
ANTALL PROFYLAKTISKE MASTEKTOMIER VED ULLEVÅL SYKEHUS, OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS I 2009 Hartmann-Johnsen OJ, Moberg IO, Schlichting E, Westerheim O, Huse IB, Gundersen J
229
BARN SOM SKADES I TRAFIKKULYKKER – EN PROSPEKTIV STUDIE AV ÅRSAKSFAKTORER OG SKADEMEKANISMER Skjerven-Martinsen M, Næss P A, Hansen T B, Lerheim I, Rognum T O, Stray-Pedersen A
225
KRONISK SMERTE SOM FØLGE AV BRYSTKREFTBEHANDLING Schou Bredal I, Aarhus Smeby N, Schlichting E, Ottesen S, Warncke T
230
226
LIVSKVALITET HOS ANTI-ØSTROGENBEHANDLEDE BRYSTKREFTPASIENTER, 2 ÅR ETTER AKUPUNKTURBEHANDLING - EN KVALITATIV STUDIE Hervik J, Mjåland O
VEDVARENDE KVALITETSFORBEDRING I TRAUMEBEHANDLING ETTER ETABLERING AV TRAUMEENHETEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL. Groven S, Eken T, Groven S, Skaga NO, Næss PA, Gaarder C
231
TRAUMESIMULERING I AKUTTMOTTAKET- EN TIDSBESPARENDE MODELL Rajka T, Næss PA, Holtan A, Viksmoen Y, Gaarder C
232
AKUTTE KOAGULASJONSFORANDRINGER ETTER MASSIV VEVSSKADE IN VIVO Jørgensen JJ, Hagemo JS, Holtan A, Gaarder C, Næss PA
233
POINT-OF-CARE INR I TIDLIG DETEKSJON AV TRAUMATISK KOAGULOPATI Hagemo JS, Viksmoen Y, Ringdal KG, Næss PA, Gaarder T
.
Kl. 15.00 – 15.30 Kaffe Kl. 15.30 – 17.00 Årsmøte i Norsk forening for bryst og endokrin kirurgi Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i Norsk Kirurgisk Forening Kirurg middag
Generell kir. Traumatologi
Kl. 20.00
110
111
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Maxillofacial kirurgi 1.
Maxillofacial kirurgi 2.
Torsdag 28. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Styrerom 5-6 Møteleder: Haakon Røraas og Bjørn Hansen
Torsdag 28. oktober Kl. 13.00 – 14.00 Sted: Styrerom 5-6 Møteleder: Bjørn Hansen og Christoph Ziegler
234
TERAPI AV KJEVELEDDS SMERTER MED INTRA-ARTIKULÆR MORFIN APPLIKASJON Ziegler CM, Klimowicz TR
243
DISTRAKSJONSBEHANDLING AV MELLOMANSIKTET - INTERN VS EKSTERN APPARATUR Meling TR, Høgevold HE, Due-Tønnessen BJ, Skjelbred P
235
KRONISK RESIDIVERENDE KJEVELEDDSLUKSASJONER BEHANDLET MED AUTOLOG BLODINJEKSJON Risheim H
244
MIKROVASKULÆRE TRANSPLANTATER TIL REKONSTRUKSJON I ANSIKTET Reksten Ø, Moen O, Skjelbred P
236
REKONSTRUKSJON AV KJEVELEDD MED KOSTOKONDRALT TRANSPLANTAT Skjelbred P, Moen O
245
TITANBASERTE OBTURATORPROTESER; ET GODT BEHANDLINGSALTERNATIV ETTER PARTIELL MAXILLECTOMI ? Reksten Ø., Fritzemeier C.U.
237
ØKNING I ANTALL BIMAXILLÆRE INNGREP VED BASALE SKELETALE BITTAVVIK Ransve AM, Skramstad S, Skjelbred P
246
TVERRFAGLIG SAMARBEID HOS PASIENTER MED OROANTRAL KOMMUNIKASJON OG KRONISK MAKSILLARSINUSITT Røraas HH, Bugten V
238
EFFEKT PÅ DE ØVRE LUFTVEIENE ETTER BIMAXILLÆR KIRURGI FOR KORREKSJON AV CL III MALOKKLUSJON Espeland L, Stenvik A, Jakobsone G, Ransve AM
247
239
RETROMANDIBULÆR TILGANG I MAXILLOFACIAL KIRURGI. ET 5ÅRS MATERIALE FRA ULLEVÅL Moen O
KOMPLEKSE KRANIO- OG MAXILLOFACIALE TRAUMER SENTRALISERING FRA HELE LANDET TIL OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, TRAUMESENTERET Hanoa R, Moen O, Robertsen A, Skjelbred P
240
CAROTIS-CAVERNØS SINUS FISTEL ETTER VOLDSTRAUME MOT HODE/ANSIKT. FORSINKET DIAGNOSE Hågensli N
241
LANGVARIG PERSISTERENDE HEVELSE I KJEVEN: EN KAUSRAPPORT Mjøen E, Risheim H, Skjelbred P
242
POST-TRAUMATISK FACIALIS PARESE I FORBINDELSE MED ANSIKTSFRAKTURER. PASIENTKASUISTIKK FRA ST.OLAVS HOSPITAL AUGUST 2010. Finnseth A, Ziegler C, Røraas H
Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe Kl. 14.30 – 16.00 Generalforsamling i Norsk forening for Maxillofacial kirurgi. Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i Norsk kirurgisk forening. Kl. 20.00 Kirurg middag
Generell kir. Traumatologi
Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj
112
113
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Maxillofacial kirurgi 1.
Maxillofacial kirurgi 2.
Torsdag 28. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Styrerom 5-6 Møteleder: Haakon Røraas og Bjørn Hansen
Torsdag 28. oktober Kl. 13.00 – 14.00 Sted: Styrerom 5-6 Møteleder: Bjørn Hansen og Christoph Ziegler
234
TERAPI AV KJEVELEDDS SMERTER MED INTRA-ARTIKULÆR MORFIN APPLIKASJON Ziegler CM, Klimowicz TR
243
DISTRAKSJONSBEHANDLING AV MELLOMANSIKTET - INTERN VS EKSTERN APPARATUR Meling TR, Høgevold HE, Due-Tønnessen BJ, Skjelbred P
235
KRONISK RESIDIVERENDE KJEVELEDDSLUKSASJONER BEHANDLET MED AUTOLOG BLODINJEKSJON Risheim H
244
MIKROVASKULÆRE TRANSPLANTATER TIL REKONSTRUKSJON I ANSIKTET Reksten Ø, Moen O, Skjelbred P
236
REKONSTRUKSJON AV KJEVELEDD MED KOSTOKONDRALT TRANSPLANTAT Skjelbred P, Moen O
245
TITANBASERTE OBTURATORPROTESER; ET GODT BEHANDLINGSALTERNATIV ETTER PARTIELL MAXILLECTOMI ? Reksten Ø., Fritzemeier C.U.
237
ØKNING I ANTALL BIMAXILLÆRE INNGREP VED BASALE SKELETALE BITTAVVIK Ransve AM, Skramstad S, Skjelbred P
246
TVERRFAGLIG SAMARBEID HOS PASIENTER MED OROANTRAL KOMMUNIKASJON OG KRONISK MAKSILLARSINUSITT Røraas HH, Bugten V
238
EFFEKT PÅ DE ØVRE LUFTVEIENE ETTER BIMAXILLÆR KIRURGI FOR KORREKSJON AV CL III MALOKKLUSJON Espeland L, Stenvik A, Jakobsone G, Ransve AM
247
239
RETROMANDIBULÆR TILGANG I MAXILLOFACIAL KIRURGI. ET 5ÅRS MATERIALE FRA ULLEVÅL Moen O
KOMPLEKSE KRANIO- OG MAXILLOFACIALE TRAUMER SENTRALISERING FRA HELE LANDET TIL OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, TRAUMESENTERET Hanoa R, Moen O, Robertsen A, Skjelbred P
240
CAROTIS-CAVERNØS SINUS FISTEL ETTER VOLDSTRAUME MOT HODE/ANSIKT. FORSINKET DIAGNOSE Hågensli N
241
LANGVARIG PERSISTERENDE HEVELSE I KJEVEN: EN KAUSRAPPORT Mjøen E, Risheim H, Skjelbred P
242
POST-TRAUMATISK FACIALIS PARESE I FORBINDELSE MED ANSIKTSFRAKTURER. PASIENTKASUISTIKK FRA ST.OLAVS HOSPITAL AUGUST 2010. Finnseth A, Ziegler C, Røraas H
Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe Kl. 14.30 – 16.00 Generalforsamling i Norsk forening for Maxillofacial kirurgi. Kl. 17.00 – 19.00 Generalforsamling i Norsk kirurgisk forening. Kl. 20.00 Kirurg middag
Generell kir. Traumatologi
Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj
112
113
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt
114
115
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt
114
115
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
1
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
2
PEROPERATIV EVALUERING AV BLODFORS YNINGEN I FRI TRAM LAPP VED DYNAMISK TERMOGRAFI
PRIMÆR OG SEKUNDÆR BRYSTREKONSTRUKSJON MED BILATERAL I-GAP, EN KASUISTIKK
Sjøberg T, De Weerd L, Mercer J*
Mørk IT, Brøndmo BC, Mesic H Avd. for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Klinikk for kirurgi og nevrofag, OUS Ullevål
Plastikkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge* Sykehusvn. 1, 9038 Tromsø Tradisjonelt har peroperativ evaluering av blodforsyningen til frie lapper vært gjennomført ved klinisk vurdering av farge og temperatur på lappen samt ved Doppler ultralydsundersøkelse. Disse teknikkene har sin fordel i at de er billige og enkle å gjennomføre. De fleste har tilgang til en Doppler-apparat og mange er vant med denne teknikken fra tidligere. Bakdelen er at resultatene kan være nokså usikre og er avhengig av erfaringen til den enkelte kirurg. I tillegg kan evaluering av fargeforandringer på huden være vanskelig hos personer med økt pigmentering. Dynamisk termografi (DT) er en indirekt, non-invasiv teknikk for å kartlegge blodforsyningen i hud og subkutant vev. Denne teknikken er utprøvd i flere sammenheng innenfor medisin og resultatene har god overensstemmelse med resultater fra mer etablerte teknikker slik som datortomografi og kartlegging ved Doppler ultralyd. Plastikkirurgisk avdeling på UNN har siden noen år brukt DT for peroperativ kartlegging av blodsirkulasjon i frie lapper, herunder spesielt frie TRAM lapper ved brystrekonstruksjon. Teknikken er enkel å bruke og gir mulighet for kontinuerlig overvaking av blodforsyningen under hele forløpet. Blodsirkulasjonen under de mest kritiske fasene etter mikrovaskulær anastomosering, under modellering av neomamma og ved lukking av plastikken kan derved kontrolleres hyppig. Svekket blodforsyning kan oppdages tidlig og nødvendige tiltak iverksettes i løpet av kort tid. Dynamisk termografi er en sikker og rask teknikk for evaluering av blodsirkulasjon i frie lapper, og kan minke risikoen for postoperative komplikasjoner som følge av sirkulasjonsforstyrrelser.
Innledning: Ved OUS Ullevål ble det utført 155 brystrekonstruksjoner i 2009. Av disse gjennomgikk 23 profylaktisk mastektomi med primær rekonstruksjon, mens 132 var sekundære rekonstruksjoner. De fleste rekonstruksjoner med autologt vev er DIEP- lapper (deep inferior epigastric perforator). Hos noen pasienter egner DIEP seg ikke grunnet lite vev på buken eller tidligere bukkirurgi. I disse tilfeller byr glutealområdet seg som et alternativt donorsted, med superior eller inferior gluteal perforatorlapp (S-GAP, I-GAP). Kasuistikk: En 43 år gammel kvinne med tidligere Hodgkin lymfom. Bestråling mot øvre abdomen, sentrale mediastinum og hals i 1990. Femten år senere plateepitelcarcinom i øsofagus. I 2007, 17 år senere, finner man metastase fra Ca øsofagi til venstre lunge ved kontroll PET CT. Ett år senere er det opptak i venstre bryst ved ny kontroll PET CT. FNAC viser infiltrerende duktalt carcinom. Det gjøres ablatio av venstre mamma. Etter dette ønsker hun profylaktisk fjerning av høyre bryst samtidig med rekonstruksjon av begge bryster. Hun er slank. Januar 2010 gjøres profylaktisk mastektomi med fjerning av areola-mamille-komplekset og primær rekonstruksjon på høyre side og samtidig sekundær rekonstruksjon av venstre bryst. Det presenteres preoperativ planlegging og resultat etter brystrekonstruksjonen med I-GAP.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
1
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
2
PEROPERATIV EVALUERING AV BLODFORS YNINGEN I FRI TRAM LAPP VED DYNAMISK TERMOGRAFI
PRIMÆR OG SEKUNDÆR BRYSTREKONSTRUKSJON MED BILATERAL I-GAP, EN KASUISTIKK
Sjøberg T, De Weerd L, Mercer J*
Mørk IT, Brøndmo BC, Mesic H Avd. for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Klinikk for kirurgi og nevrofag, OUS Ullevål
Plastikkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge* Sykehusvn. 1, 9038 Tromsø Tradisjonelt har peroperativ evaluering av blodforsyningen til frie lapper vært gjennomført ved klinisk vurdering av farge og temperatur på lappen samt ved Doppler ultralydsundersøkelse. Disse teknikkene har sin fordel i at de er billige og enkle å gjennomføre. De fleste har tilgang til en Doppler-apparat og mange er vant med denne teknikken fra tidligere. Bakdelen er at resultatene kan være nokså usikre og er avhengig av erfaringen til den enkelte kirurg. I tillegg kan evaluering av fargeforandringer på huden være vanskelig hos personer med økt pigmentering. Dynamisk termografi (DT) er en indirekt, non-invasiv teknikk for å kartlegge blodforsyningen i hud og subkutant vev. Denne teknikken er utprøvd i flere sammenheng innenfor medisin og resultatene har god overensstemmelse med resultater fra mer etablerte teknikker slik som datortomografi og kartlegging ved Doppler ultralyd. Plastikkirurgisk avdeling på UNN har siden noen år brukt DT for peroperativ kartlegging av blodsirkulasjon i frie lapper, herunder spesielt frie TRAM lapper ved brystrekonstruksjon. Teknikken er enkel å bruke og gir mulighet for kontinuerlig overvaking av blodforsyningen under hele forløpet. Blodsirkulasjonen under de mest kritiske fasene etter mikrovaskulær anastomosering, under modellering av neomamma og ved lukking av plastikken kan derved kontrolleres hyppig. Svekket blodforsyning kan oppdages tidlig og nødvendige tiltak iverksettes i løpet av kort tid. Dynamisk termografi er en sikker og rask teknikk for evaluering av blodsirkulasjon i frie lapper, og kan minke risikoen for postoperative komplikasjoner som følge av sirkulasjonsforstyrrelser.
Innledning: Ved OUS Ullevål ble det utført 155 brystrekonstruksjoner i 2009. Av disse gjennomgikk 23 profylaktisk mastektomi med primær rekonstruksjon, mens 132 var sekundære rekonstruksjoner. De fleste rekonstruksjoner med autologt vev er DIEP- lapper (deep inferior epigastric perforator). Hos noen pasienter egner DIEP seg ikke grunnet lite vev på buken eller tidligere bukkirurgi. I disse tilfeller byr glutealområdet seg som et alternativt donorsted, med superior eller inferior gluteal perforatorlapp (S-GAP, I-GAP). Kasuistikk: En 43 år gammel kvinne med tidligere Hodgkin lymfom. Bestråling mot øvre abdomen, sentrale mediastinum og hals i 1990. Femten år senere plateepitelcarcinom i øsofagus. I 2007, 17 år senere, finner man metastase fra Ca øsofagi til venstre lunge ved kontroll PET CT. Ett år senere er det opptak i venstre bryst ved ny kontroll PET CT. FNAC viser infiltrerende duktalt carcinom. Det gjøres ablatio av venstre mamma. Etter dette ønsker hun profylaktisk fjerning av høyre bryst samtidig med rekonstruksjon av begge bryster. Hun er slank. Januar 2010 gjøres profylaktisk mastektomi med fjerning av areola-mamille-komplekset og primær rekonstruksjon på høyre side og samtidig sekundær rekonstruksjon av venstre bryst. Det presenteres preoperativ planlegging og resultat etter brystrekonstruksjonen med I-GAP.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
AUTOLOG BRYSTAUGMENTATION MED LATERAL TORACODORSAL LAPP TIL PASIENTER MED MASSIV VEKT NEDGANG . Gurgia L , de Weerd L. Avdeling : Plastik og håndkirurgi, Universitetssykehuset Nord Norge, 9038 Tromsø Antall pasienter som har hatt bariatric kirurgi øker .En del vil ha korrektiv bryst kirurgi . Mastopexi og bruk av implantat er vel kjent. Bruk av toracodorsal lapp er dog ikke så kjent . Vi vil presentere to pasienter, som fikk bryst augmentation via bruk av den laterale thoracodorsale lapp.
3
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
4
BRYSTREKONSTRUKSJON MED AUTOLOGT VEV VED Å BRUKE TO LAPPER. Husnes KV, de Weerd L, Sjøberg T. Plastikk- og ortopedisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Brystrekonstruksjon med autologt vev hentet fra nedre abdomen er en vanlig brukt metode. Fra donorområdet kan det høstes store volum av vev med konsistens og hud kvalitet som tillater rekonstruksjon med et estetisk tilfredsstillende resultat. Det er imidlertid situasjoner der volumet ikke er stort nok for å skape symmetri med det gjenværende bryst. Normalt vil en da tilby pasienten en brystreduksjon på ikke rekonstruert side. Noen pasienter ønsker ikke et slikt inngrep. For denne pasientgruppen har vi startet med å kombinere lappen fra nedre abdomen med en lateral thoracodorsal lapp. Den laterale thoracodorsale lapp ble først beskrevet av Holmström og Lossing i 1986. Vi har modifisert designet av lappen, og vi vil illustrere bruken av den i kombinasjon med brystrekonstruksjon med vev fra nedre abdomen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
AUTOLOG BRYSTAUGMENTATION MED LATERAL TORACODORSAL LAPP TIL PASIENTER MED MASSIV VEKT NEDGANG . Gurgia L , de Weerd L. Avdeling : Plastik og håndkirurgi, Universitetssykehuset Nord Norge, 9038 Tromsø Antall pasienter som har hatt bariatric kirurgi øker .En del vil ha korrektiv bryst kirurgi . Mastopexi og bruk av implantat er vel kjent. Bruk av toracodorsal lapp er dog ikke så kjent . Vi vil presentere to pasienter, som fikk bryst augmentation via bruk av den laterale thoracodorsale lapp.
3
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
4
BRYSTREKONSTRUKSJON MED AUTOLOGT VEV VED Å BRUKE TO LAPPER. Husnes KV, de Weerd L, Sjøberg T. Plastikk- og ortopedisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Brystrekonstruksjon med autologt vev hentet fra nedre abdomen er en vanlig brukt metode. Fra donorområdet kan det høstes store volum av vev med konsistens og hud kvalitet som tillater rekonstruksjon med et estetisk tilfredsstillende resultat. Det er imidlertid situasjoner der volumet ikke er stort nok for å skape symmetri med det gjenværende bryst. Normalt vil en da tilby pasienten en brystreduksjon på ikke rekonstruert side. Noen pasienter ønsker ikke et slikt inngrep. For denne pasientgruppen har vi startet med å kombinere lappen fra nedre abdomen med en lateral thoracodorsal lapp. Den laterale thoracodorsale lapp ble først beskrevet av Holmström og Lossing i 1986. Vi har modifisert designet av lappen, og vi vil illustrere bruken av den i kombinasjon med brystrekonstruksjon med vev fra nedre abdomen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
5
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ALGORITME FOR SUBKUTAN MASTEKTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON AV BRYST VED SYKEHUSET TELEMARK
RECIDIV VID MAMMACANCER- EN FARLIG FALLGROP VID REKONSTRUKTIONSKIRURGI
Begic A*, Guldvog I.** *Avdeling for plastikkirurgi og **Seksjon for endokrin og mammakirurgi, Sykehuset Telemark HF
Cederqvist B, Panczel G och Wessel- Holst, C Plastikkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling Sykehuset Østfold Postboks 16, 1603 Fredrikstad
Subkutan mastektomi og primær brystrekonstruksjon er en teknisk komplisert kirurgisk prosedyre og krever et godt samarbeid mellom brystkirurg og plastikkirurg. Første prioritet er selvfølgelig å ivareta den onkologiske delen. Etter avgjørelsen om at en subkutan mastektomi i forbindelse med behandling av brystkreft eller som en del av forebyggende behandling er medisinsk forsvarlig, kommer man til stadiet når en skal velge kirurgisk tilgang og type mastektomi og rekonstruksjon. Med mindre plassering av tumor ikke tilsier dette, skal en klassisk elliptisk excisjon av hud med areola/brystvorte komplekset ikke lenger være aktuell. Man skal tilstrebe det beste kosmetiske resultat ved å velge riktig tilgang til kjertelvev og bruke eventuelt overskudd av hud til å skaffe beste dekning for implantat eller ekspander/ekspander protese. Valget av de siste er like viktig og skal som regel foretas i samarbeid med pasient og i forbindelse med planlegging av inngrep. Med tanke på å gjøre prosessen i forbindelse med valg av teknikk for mastektomi og type av primær rekonstruksjon med implantat/ekspander/ekspander protese enklere, har man utarbeidet en algoritme som tar hensyn til brystets størrelse og form. Gjennomføringen er imidlertid avhengig av tett samarbeid mellom brystkirurg og plastikkirurg. Tekniske detaljer som subkutan suprafasciell mastektomi, utforming av areolalapp, hudreduserende subkutan mastektomi med nedre adipodermal lapp, ”Marionett” suturer, definering av submammærfure, valg av implantat, ekspander eller ekspander protese, bruk av dren, bandasjering og postoperativ håndtering kommer til å bli nærmere beskrevet. Man har utarbeidet separat rekonstruksjonsrekke i forbindelse med subkutan mastektomi og primær unilateral og bilateral rekonstruksjon av små bryst, medium store bryst og store bryst med eller uten ptose.
Abstrakt nr:
6
Patienter som opererats för mammacancer löper alltid en viss risk att få recidiv. Efter avslutad kirurgisk behandling så följs patienten årligen med mammografi och klinisk undersökning. Om patienten väljer att rekonstruera bröstet, så blir plastikkirurger involverade och får en frekvent kontakt med patienten under rekonstruktionsförloppet. Denna kontakt med patienten fortsätter ofta under lång tid, då patienterna behöver en viss, återkommande uppföljning. Plastikkirurgen är en viktig person när det gäller upptäckt av recidiv. Det är också viktigt att inte glömma att problem och symptom som uppkommer inte alltid behöver vara beroende av rekonstruktionen utan kan vara ett återfall av sjukdomen. Ett patientkasus presenteras där patientens problem till en början verkade vara relaterade till expanderprotesen, men som sedan visade sig vara ett stort recidiv.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
5
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
ALGORITME FOR SUBKUTAN MASTEKTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON AV BRYST VED SYKEHUSET TELEMARK
RECIDIV VID MAMMACANCER- EN FARLIG FALLGROP VID REKONSTRUKTIONSKIRURGI
Begic A*, Guldvog I.** *Avdeling for plastikkirurgi og **Seksjon for endokrin og mammakirurgi, Sykehuset Telemark HF
Cederqvist B, Panczel G och Wessel- Holst, C Plastikkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling Sykehuset Østfold Postboks 16, 1603 Fredrikstad
Subkutan mastektomi og primær brystrekonstruksjon er en teknisk komplisert kirurgisk prosedyre og krever et godt samarbeid mellom brystkirurg og plastikkirurg. Første prioritet er selvfølgelig å ivareta den onkologiske delen. Etter avgjørelsen om at en subkutan mastektomi i forbindelse med behandling av brystkreft eller som en del av forebyggende behandling er medisinsk forsvarlig, kommer man til stadiet når en skal velge kirurgisk tilgang og type mastektomi og rekonstruksjon. Med mindre plassering av tumor ikke tilsier dette, skal en klassisk elliptisk excisjon av hud med areola/brystvorte komplekset ikke lenger være aktuell. Man skal tilstrebe det beste kosmetiske resultat ved å velge riktig tilgang til kjertelvev og bruke eventuelt overskudd av hud til å skaffe beste dekning for implantat eller ekspander/ekspander protese. Valget av de siste er like viktig og skal som regel foretas i samarbeid med pasient og i forbindelse med planlegging av inngrep. Med tanke på å gjøre prosessen i forbindelse med valg av teknikk for mastektomi og type av primær rekonstruksjon med implantat/ekspander/ekspander protese enklere, har man utarbeidet en algoritme som tar hensyn til brystets størrelse og form. Gjennomføringen er imidlertid avhengig av tett samarbeid mellom brystkirurg og plastikkirurg. Tekniske detaljer som subkutan suprafasciell mastektomi, utforming av areolalapp, hudreduserende subkutan mastektomi med nedre adipodermal lapp, ”Marionett” suturer, definering av submammærfure, valg av implantat, ekspander eller ekspander protese, bruk av dren, bandasjering og postoperativ håndtering kommer til å bli nærmere beskrevet. Man har utarbeidet separat rekonstruksjonsrekke i forbindelse med subkutan mastektomi og primær unilateral og bilateral rekonstruksjon av små bryst, medium store bryst og store bryst med eller uten ptose.
Abstrakt nr:
6
Patienter som opererats för mammacancer löper alltid en viss risk att få recidiv. Efter avslutad kirurgisk behandling så följs patienten årligen med mammografi och klinisk undersökning. Om patienten väljer att rekonstruera bröstet, så blir plastikkirurger involverade och får en frekvent kontakt med patienten under rekonstruktionsförloppet. Denna kontakt med patienten fortsätter ofta under lång tid, då patienterna behöver en viss, återkommande uppföljning. Plastikkirurgen är en viktig person när det gäller upptäckt av recidiv. Det är också viktigt att inte glömma att problem och symptom som uppkommer inte alltid behöver vara beroende av rekonstruktionen utan kan vara ett återfall av sjukdomen. Ett patientkasus presenteras där patientens problem till en början verkade vara relaterade till expanderprotesen, men som sedan visade sig vara ett stort recidiv.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
7
PROPELER PERFORATOR IC-FLAP IN PARTIAL BREAST RECONSTRUCTION A.Begic Plastic Surgery dept, Hospital of Telemark, Norway Introduction: Deformities after breast conserving surgery and radiotherapy are often difficult to solve and achieve good cosmetic result and symetry. The problem is bigger in patients with small breasts. In deformities localised to lateral breast quadrants the flap from inframammary crease based on one intercostal perforator and transposed in propeller fashion can be used. Material and methods: After radical excision of the tumour from the lateral aspect of the breast and radiotherapy patients with small to medium sized breasts experience several problems: asymmetry due to the loss of volume, loss of the shape, rising the submammary fold and often pain caused by the scar formation between subdermis and pectoral fascia. Most of the problems can be solved with the local adipocutaneous flap from submammary crease based on single intercostal perforator and shaped in semilunar fashion. The method was employed in the group of 8 patients. The flap is raised starting from the medial end of the submammary fold towards anterior axillary fold. The scar in the breast is excised all the way down to muscle fascia. Most of the flap is deepithelialised, turned for 90 degrees and transposed into the defect. The breast is than transposed distally and the new submammary fold at the same level with contralateral side is created. In the case of unsufficient flap volume, fat tissue transplantation was done in the second stage. Results: Results were estimated using standardised digital photography and Telemark score system. Conclusion: Propeler perforator IC-flap is simple to perform and can be valuable tool in solving partial breast tissue loss and deformities due to scarring after operation and/ radiotherapy.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
8
BREAST-Q: NORSK VERSJON AV VALIDERT, STUDIESPESIFIKT SPØRRESKJEMA FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKIRURGI Pahle AS1, Knudsen CW2 1 studmed UIO, 2 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, 0027 Oslo Bakgrunn Pasienttilfredshet brukes ofte som resultatmål etter kirurgi. U.S. Food and Drug Administration (FDA) beskriver gevinsten av å bruke denne typen resultatmål i sine håndbøker. Ytre kjønnskarakteristika, som for eksempel bryst, er nært knyttet til en pasients identitet og selvfølelse. Derfor er pasienttilfredshet, og ikke kirurgens ”objektive” vurdering av resultatet, et sentralt mål postoperativt. Det er økende interesse for å bruke pasienttilfredshet som resultatmål i det internasjonale plastikkirurgiske miljøet. I tråd med dette, er det nylig utviklet et validert spørreskjema for pasienttilfredshet etter brystkirurgi: BREAST-Q. Skjemaet finnes i flere moduler og tilfredsstiller FDAs retningslinjer for Patient Reported Outcome-skjemaer (PRO). Vi har gjennomført og fått godkjent validert translasjon fra engelsk til norsk av BREAST-Q pre-og postoperativ augmentasjonsmodul og BREAST-Q pre-og postoperativ rekonstruksjonsmodul. Metode Rettighetene til BREAST-Q tilhører non-profit organisasjonen MAPI, og translasjonsprosessen er gjort etter gjeldene retningslinjer, som presisert i MAPI Linguistic Validation Guidelines. Dette inkluderer: 1. Foreward-translasjon; to uavhengige translatører oversatte BREAST-Q fra engelsk til norsk. Basert på de to versjonene, definerte prosjektleder og translatørene et konsensusutkast for norsk oversettelse av skjemaene. 2. Backward-translasjon; en tredje, uavhengig translatør oversatte konsesusutkastet fra norsk tilbake til engelsk. Den tilbaketranslaterte utgaven ble sendt til MAPI for godkjenning. 3. Pasientutprøving; de norske versjonene er prøvd ut på fem pasienter. Ingen meningsbærende mangler ble funnet. En rapport der de tre ovenstående trinnene er beskrevet i detalj, er oversendt MAPI og norsk versjon av skjemaene er godkjent. Konklusjon Det foreligger nå norsk utgave av validert spørreskjema for pasienttilfredshet før og etter brystkirurgi: BREAST-Q augmentasjons-modul og BREAST-Q rekonstruksjonsmodul.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
7
PROPELER PERFORATOR IC-FLAP IN PARTIAL BREAST RECONSTRUCTION A.Begic Plastic Surgery dept, Hospital of Telemark, Norway Introduction: Deformities after breast conserving surgery and radiotherapy are often difficult to solve and achieve good cosmetic result and symetry. The problem is bigger in patients with small breasts. In deformities localised to lateral breast quadrants the flap from inframammary crease based on one intercostal perforator and transposed in propeller fashion can be used. Material and methods: After radical excision of the tumour from the lateral aspect of the breast and radiotherapy patients with small to medium sized breasts experience several problems: asymmetry due to the loss of volume, loss of the shape, rising the submammary fold and often pain caused by the scar formation between subdermis and pectoral fascia. Most of the problems can be solved with the local adipocutaneous flap from submammary crease based on single intercostal perforator and shaped in semilunar fashion. The method was employed in the group of 8 patients. The flap is raised starting from the medial end of the submammary fold towards anterior axillary fold. The scar in the breast is excised all the way down to muscle fascia. Most of the flap is deepithelialised, turned for 90 degrees and transposed into the defect. The breast is than transposed distally and the new submammary fold at the same level with contralateral side is created. In the case of unsufficient flap volume, fat tissue transplantation was done in the second stage. Results: Results were estimated using standardised digital photography and Telemark score system. Conclusion: Propeler perforator IC-flap is simple to perform and can be valuable tool in solving partial breast tissue loss and deformities due to scarring after operation and/ radiotherapy.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
8
BREAST-Q: NORSK VERSJON AV VALIDERT, STUDIESPESIFIKT SPØRRESKJEMA FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKIRURGI Pahle AS1, Knudsen CW2 1 studmed UIO, 2 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, 0027 Oslo Bakgrunn Pasienttilfredshet brukes ofte som resultatmål etter kirurgi. U.S. Food and Drug Administration (FDA) beskriver gevinsten av å bruke denne typen resultatmål i sine håndbøker. Ytre kjønnskarakteristika, som for eksempel bryst, er nært knyttet til en pasients identitet og selvfølelse. Derfor er pasienttilfredshet, og ikke kirurgens ”objektive” vurdering av resultatet, et sentralt mål postoperativt. Det er økende interesse for å bruke pasienttilfredshet som resultatmål i det internasjonale plastikkirurgiske miljøet. I tråd med dette, er det nylig utviklet et validert spørreskjema for pasienttilfredshet etter brystkirurgi: BREAST-Q. Skjemaet finnes i flere moduler og tilfredsstiller FDAs retningslinjer for Patient Reported Outcome-skjemaer (PRO). Vi har gjennomført og fått godkjent validert translasjon fra engelsk til norsk av BREAST-Q pre-og postoperativ augmentasjonsmodul og BREAST-Q pre-og postoperativ rekonstruksjonsmodul. Metode Rettighetene til BREAST-Q tilhører non-profit organisasjonen MAPI, og translasjonsprosessen er gjort etter gjeldene retningslinjer, som presisert i MAPI Linguistic Validation Guidelines. Dette inkluderer: 1. Foreward-translasjon; to uavhengige translatører oversatte BREAST-Q fra engelsk til norsk. Basert på de to versjonene, definerte prosjektleder og translatørene et konsensusutkast for norsk oversettelse av skjemaene. 2. Backward-translasjon; en tredje, uavhengig translatør oversatte konsesusutkastet fra norsk tilbake til engelsk. Den tilbaketranslaterte utgaven ble sendt til MAPI for godkjenning. 3. Pasientutprøving; de norske versjonene er prøvd ut på fem pasienter. Ingen meningsbærende mangler ble funnet. En rapport der de tre ovenstående trinnene er beskrevet i detalj, er oversendt MAPI og norsk versjon av skjemaene er godkjent. Konklusjon Det foreligger nå norsk utgave av validert spørreskjema for pasienttilfredshet før og etter brystkirurgi: BREAST-Q augmentasjons-modul og BREAST-Q rekonstruksjonsmodul.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
9
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
REGIONALT KVALITETSREGISTER FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTREKONSTRUKSJON
PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKORRIGERENDE KIRURGI HOS TRANSSEKSUELLE SOM KONVERTERES FRA MANN TIL KVINNE
Knudsen CW1, Tønseth KA1, Pahle AS2 1 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, 0027 Oslo, 2 Studmed UIO
1
10
Pahle, AS 1, Tønseth KA2, Knudsen CW2 Studmed UIO 2 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, 0027 Oslo Bakgrunn Kjønnskorrigerende brystkirurgi representerer en viktig del av behandlingen av transseksuelle pasienter dersom hormonell behandling alene ikke har gitt tilfredsstillende brystutvikling hos pasienter som skal konverteres fra mann til kvinne. Ved slik korrigerende kirurgi, bør det være samsvar mellom pasientenes forventninger og det kirurgiske resultatet som oppnås. Vi ønsket å evaluere pasienttilfredshet etter brystkorrigerende kirurgi hos transseksuelle akseptert for konvertering fra mann til kvinne. Metode Studien evaluerer pasienttilfredshet etter brystkorrigerende kirurgi hos transseksuelle akseptert for konvertering fra mann til kvinne i perioden 2000-2009 ved plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS. Studien er godkjent av Personvernombudet og Regional etisk komite. Pasientene ble identifisert ved hjelp av diagnose- og operasjonskoder i PIMS-systemet. De ble tilsendt informasjonsskriv, samtykkeerklæring, norsk versjon av det studiespesifikke spørreskjemaet BREAST-Q postoperativ augmentasjonsmodul og skjema for registrering av følgende variabler: alder, høyde, vekt, røykevaner og utdanningsnivå. Translasjonsprosess for BREAST-Q er beskrevet i detalj i eget abstract. Resultater Totalt ble 44 pasienter kontaktet. Av disse returnerte 17 pasienter (39%) samtykkeerklæring og utfylte skjema: Median (kvartiler i parentes) alder var 40 (32 – 43) år og BMI 24 (22 – 26). Elleve (65 %) av pasientene røykte. Tre (18 %) hadde grunnskoleutdanning, ni (53 %) videregående og fem (29 %) høgskole eller universitetsutdanning. Jevnt over var pasientene fornøyd med informasjonen som ble gitt preoperativt, resultatet av operasjonen, det postoperative forløpet og med plastikkirurgen. Samtlige pasienter syntes at ”operasjonen hadde endret livet deres i positiv retning” og ingen ”angret på operasjonen". Tretten pasienter var litt enig (n=4) eller enig (n=9) i at de ikke trengte flere operasjoner for å se bedre ut. Konklusjon Pasientene var jevnt over fornøyd med behandlingsforløpet i forbindelse med brystkorrigerende kirurgi. Responsraten var lav, og resultatene kan derfor være påvirket av seleksjonsskjevhet.
Bakgrunn Årlig utføres det ca 500 brystrekonstruksjoner etter mastektomi i Norge. I tillegg utføres brystrekonstruksjon etter skade og som følge av medfødt misdannelse eller asymmetri. Det finnes lite dokumentasjon på kvaliteten av brystrekonstruksjon i Norge. Formål Registerets hovedformål er å kvalitetssikre behandlingen av kvinner som gjennomgår brystrekonstruksjon. Metode Dette er et kvalitetsregister for pasienttilfredshet hos kvinner som har gjennomgått brystrekonstruksjon etter mastektomi eller som følge av traume, medfødt misdannelse eller assymmetri. Registeret er godkjent av Personvernombudet. Planlagt oppstart for inklusjon av pasienter er vinter 2010. Informasjonsskriv, samtykkeerklæring og preoperativ rekonstruksjons-modul av BREAST-Q sendes til alle pasienter som søkes inn til brystrekonstruksjon ved Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS. BREAST-Q er et studiespesifikt spørreskjema for pasienttilfredshet hvor translasjonsprosessen er beskrevet i detalj i eget abstract. Ett år etter brystrekonstruksjonen sendes BREAST-Q postoperativ rekonstruksjonsmodul til de samme pasientene. Fra elektronisk pasientjournal registreres operasjonskoder og eventuelle postoperative komplikasjoner innen 12 måneder. I tillegg registreres alder, vekt, høyde, røykevaner, utdanningsnivå og ventetid. Konklusjon Nyopprettet regionalt kvalitetsregister for pasienttilfredshet etter brystrekonstruktiv kirurgi ved plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS. Målet er at registeret kan fungere som mal for et nasjonalt kvalitetsregister etter brystkirurgi.
� �
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
9
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
REGIONALT KVALITETSREGISTER FOR PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTREKONSTRUKSJON
PASIENTTILFREDSHET ETTER BRYSTKORRIGERENDE KIRURGI HOS TRANSSEKSUELLE SOM KONVERTERES FRA MANN TIL KVINNE
Knudsen CW1, Tønseth KA1, Pahle AS2 1 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, 0027 Oslo, 2 Studmed UIO
1
10
Pahle, AS 1, Tønseth KA2, Knudsen CW2 Studmed UIO 2 Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS, 0027 Oslo Bakgrunn Kjønnskorrigerende brystkirurgi representerer en viktig del av behandlingen av transseksuelle pasienter dersom hormonell behandling alene ikke har gitt tilfredsstillende brystutvikling hos pasienter som skal konverteres fra mann til kvinne. Ved slik korrigerende kirurgi, bør det være samsvar mellom pasientenes forventninger og det kirurgiske resultatet som oppnås. Vi ønsket å evaluere pasienttilfredshet etter brystkorrigerende kirurgi hos transseksuelle akseptert for konvertering fra mann til kvinne. Metode Studien evaluerer pasienttilfredshet etter brystkorrigerende kirurgi hos transseksuelle akseptert for konvertering fra mann til kvinne i perioden 2000-2009 ved plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS. Studien er godkjent av Personvernombudet og Regional etisk komite. Pasientene ble identifisert ved hjelp av diagnose- og operasjonskoder i PIMS-systemet. De ble tilsendt informasjonsskriv, samtykkeerklæring, norsk versjon av det studiespesifikke spørreskjemaet BREAST-Q postoperativ augmentasjonsmodul og skjema for registrering av følgende variabler: alder, høyde, vekt, røykevaner og utdanningsnivå. Translasjonsprosess for BREAST-Q er beskrevet i detalj i eget abstract. Resultater Totalt ble 44 pasienter kontaktet. Av disse returnerte 17 pasienter (39%) samtykkeerklæring og utfylte skjema: Median (kvartiler i parentes) alder var 40 (32 – 43) år og BMI 24 (22 – 26). Elleve (65 %) av pasientene røykte. Tre (18 %) hadde grunnskoleutdanning, ni (53 %) videregående og fem (29 %) høgskole eller universitetsutdanning. Jevnt over var pasientene fornøyd med informasjonen som ble gitt preoperativt, resultatet av operasjonen, det postoperative forløpet og med plastikkirurgen. Samtlige pasienter syntes at ”operasjonen hadde endret livet deres i positiv retning” og ingen ”angret på operasjonen". Tretten pasienter var litt enig (n=4) eller enig (n=9) i at de ikke trengte flere operasjoner for å se bedre ut. Konklusjon Pasientene var jevnt over fornøyd med behandlingsforløpet i forbindelse med brystkorrigerende kirurgi. Responsraten var lav, og resultatene kan derfor være påvirket av seleksjonsskjevhet.
Bakgrunn Årlig utføres det ca 500 brystrekonstruksjoner etter mastektomi i Norge. I tillegg utføres brystrekonstruksjon etter skade og som følge av medfødt misdannelse eller asymmetri. Det finnes lite dokumentasjon på kvaliteten av brystrekonstruksjon i Norge. Formål Registerets hovedformål er å kvalitetssikre behandlingen av kvinner som gjennomgår brystrekonstruksjon. Metode Dette er et kvalitetsregister for pasienttilfredshet hos kvinner som har gjennomgått brystrekonstruksjon etter mastektomi eller som følge av traume, medfødt misdannelse eller assymmetri. Registeret er godkjent av Personvernombudet. Planlagt oppstart for inklusjon av pasienter er vinter 2010. Informasjonsskriv, samtykkeerklæring og preoperativ rekonstruksjons-modul av BREAST-Q sendes til alle pasienter som søkes inn til brystrekonstruksjon ved Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS. BREAST-Q er et studiespesifikt spørreskjema for pasienttilfredshet hvor translasjonsprosessen er beskrevet i detalj i eget abstract. Ett år etter brystrekonstruksjonen sendes BREAST-Q postoperativ rekonstruksjonsmodul til de samme pasientene. Fra elektronisk pasientjournal registreres operasjonskoder og eventuelle postoperative komplikasjoner innen 12 måneder. I tillegg registreres alder, vekt, høyde, røykevaner, utdanningsnivå og ventetid. Konklusjon Nyopprettet regionalt kvalitetsregister for pasienttilfredshet etter brystrekonstruktiv kirurgi ved plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS. Målet er at registeret kan fungere som mal for et nasjonalt kvalitetsregister etter brystkirurgi.
� �
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
11
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
EFFEKTEN AV PROSTAGLANDIN E1 PÅ MIKROSIRKULASJONEN I KUTANE RANDOM LAPPER VURDERET VED LASER DOPPLER PERFUSIONS IMAGING.
UNDERVISNING AV MEDISINSTUDENTER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS
EN DYREEKSPERIMENTIELT STUDIE. Sneistrup C, Tønseth KA Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Oslo, Norge
Tønseth KA, Høgevold HE, Knudsen CW, Matzen M, Vindenes H, Korvald C Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus, Oslo
Rekonstruktive inngrep med stilkete og frie lapper er forbundet med risiko for vevsischemi, førende til nekrose samt partiell eller total tap av lappen. Risikoen for tap av lapp er i flere studier estimert til 0,5 – 15%. Årsaken er insuffisient perfusjon, som kan skyldes mikroembolisme, anastomoseinnsuffisiens eller vridning av stilk, men lavt cardiac output, hypothermi eller fysisk trykk på lappen har også betydning. Klinisk vurderes sirkulasjonen vanligvis med temperaturmåling, kapillærrespons, temperatur og farge. Mer avanserte observasjonsmetoder som mikrodialyse og kutan laser Doppler flowmetri/imaging (LDPF/I) kan også anvendes. Prostaglandin E1 (PGE1) er en hormonlignende mediator med anti-ischemisk og vevs beskyttende effekt, som produseres i det vaskulære endothel. PGE1 har i dyreeksperimentielle studier vist å øke perfusjonen signifikant i ryggmargen, cerebral ischemi og ved reperfusjon av ekstremiteter. Ved rotter med lapper med arteriell anastomose og indusert lappischemi kan man også påvise signifikant bedret sirkulasjon og mindre nekrose etter systemisk behandling med PGE1. Da det ennå foreligger få resultater fra dyreeksperimentelle in-vivo-studier med bruk av PGE1 for å øke sirkulasjonen i frie/stilkede lapper, er det ønskelig å undersøke dette legemiddelets mulige effekt ytterligere. Det er ikke gjort liknende undersøkelser med bruk av Laser Doppler Perfusion Imaging teknikk, hvilket vi ønsker at gjøre for at belyse effekten av PGE1 på mikrosirkulasjonen. Vi har satt opp en eksperimentiel model for at belyse dette. Pilotstudiet inkluderer seks Wistar rotter. Forsøket er blindet og halvdelen av dyrene får PGE1, den anden halvdel saltvann. I anestesi løftes en random lapp på ryggen og perfusjonen måles med LDPI 5 ganger over en periode på 6 timer. Avslutningsvis måles laktat i blodet. Resultaterne vil bli presenteret på høstmøtet.
Abstrakt nr:
12
Innledning Undervisning av medisinstudenter i plastikkirurgi gjennomføres i siste semester av studiet. Den består av ni undervisningstimer som dekker de viktigste områdene innenfor fagområdet. Det er utarbeidet et samlet forelesningskompendium for alle forelesningene. I tillegg hospiterer alle studentene en halv dag på poliklinikken i smågrupper på tre personer, samt gjennomfører en halv dag med basal kirurgisk trening hvor studentene fjerner mindre hudlesjoner. Den medisinske utdanningen avsluttes med kirurgisk eksamen hvor plastikkirurgi er en del av denne. Formålet med denne undersøkelsen var å kartlegge undervisningsopplegget Materiale og metode Studentene ble bedt om å fylle ut spørreskjema etter siste forelesning som ble avholdt etter at alle studentene hadde gjennomført poliklinisk tjeneste. Av totalt 101 personer på kullet var det 66 studenter ved siste forelesning, hvor av alle besvarte spørreskjemaet. Gjennomsnittsalder var 28,2 år (24 – 45 år), med fordeling på 30% menn og 70% kvinner. Spørreskjema var rettet mot undervisningen og den polikliniske tjenesten. Resultater Kvaliteten på forelesningene ble angitt til veldig god hos 12%, god hos 67%, passelig hos 17% og lav hos 5%. Antall forelesninger var registrert som passelig hos 71%. Vanskelighetsgraden ble angitt til litt for høy hos 18% og passelig hos 82%. Forelesningskompendiet ble angitt til å være veldig bra hos 15%, bra hos 39%, nokså bra hos 35% og dårlig hos 11%. Studentene mente hospiteringen på poliklinikken var veldig nyttig (22%), nyttig (44%), nokså nyttig (24%) eller lite nyttig (9%), og over halvparten kunne tenke seg mer hospitering. Den basal-kirurgiske treningen ble registrert som veldig nyttig (70%), nyttig (22%), nokså nyttig (6%), lite nyttig (2%), og 95% kunne tenke seg mer eller mye mer trening. Fordelingen av studenter i forhold til ønsket om å bli plastikkirurg var svært gjerne 8%, gjerne 23%, kanskje 30%, lite sannsynlig 36% og aldri 3%. Konklusjon Over 2/3 syntes antall forelesninger og vanskelighetsgraden var passelig. Ca 3/4 syntes kvaliteten på forelesningene var god eller svært god. 2/3 mente poliklinisk hospitering var nyttig, og halvparten ønsket seg mer hospitering. Over 90% syntes basal kirurgisk trening var nyttig og ønsket seg mer opplæring. Over 30% kunne gjerne eller svært gjerne tenke seg å bli plastikkirurg. Undervisningsopplegget synes dermed å være tilfredsstillende, og det bør være et godt grunnlag for rekruttering av plastikkirurger.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
11
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
EFFEKTEN AV PROSTAGLANDIN E1 PÅ MIKROSIRKULASJONEN I KUTANE RANDOM LAPPER VURDERET VED LASER DOPPLER PERFUSIONS IMAGING.
UNDERVISNING AV MEDISINSTUDENTER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS
EN DYREEKSPERIMENTIELT STUDIE. Sneistrup C, Tønseth KA Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Oslo, Norge
Tønseth KA, Høgevold HE, Knudsen CW, Matzen M, Vindenes H, Korvald C Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus, Oslo
Rekonstruktive inngrep med stilkete og frie lapper er forbundet med risiko for vevsischemi, førende til nekrose samt partiell eller total tap av lappen. Risikoen for tap av lapp er i flere studier estimert til 0,5 – 15%. Årsaken er insuffisient perfusjon, som kan skyldes mikroembolisme, anastomoseinnsuffisiens eller vridning av stilk, men lavt cardiac output, hypothermi eller fysisk trykk på lappen har også betydning. Klinisk vurderes sirkulasjonen vanligvis med temperaturmåling, kapillærrespons, temperatur og farge. Mer avanserte observasjonsmetoder som mikrodialyse og kutan laser Doppler flowmetri/imaging (LDPF/I) kan også anvendes. Prostaglandin E1 (PGE1) er en hormonlignende mediator med anti-ischemisk og vevs beskyttende effekt, som produseres i det vaskulære endothel. PGE1 har i dyreeksperimentielle studier vist å øke perfusjonen signifikant i ryggmargen, cerebral ischemi og ved reperfusjon av ekstremiteter. Ved rotter med lapper med arteriell anastomose og indusert lappischemi kan man også påvise signifikant bedret sirkulasjon og mindre nekrose etter systemisk behandling med PGE1. Da det ennå foreligger få resultater fra dyreeksperimentelle in-vivo-studier med bruk av PGE1 for å øke sirkulasjonen i frie/stilkede lapper, er det ønskelig å undersøke dette legemiddelets mulige effekt ytterligere. Det er ikke gjort liknende undersøkelser med bruk av Laser Doppler Perfusion Imaging teknikk, hvilket vi ønsker at gjøre for at belyse effekten av PGE1 på mikrosirkulasjonen. Vi har satt opp en eksperimentiel model for at belyse dette. Pilotstudiet inkluderer seks Wistar rotter. Forsøket er blindet og halvdelen av dyrene får PGE1, den anden halvdel saltvann. I anestesi løftes en random lapp på ryggen og perfusjonen måles med LDPI 5 ganger over en periode på 6 timer. Avslutningsvis måles laktat i blodet. Resultaterne vil bli presenteret på høstmøtet.
Abstrakt nr:
12
Innledning Undervisning av medisinstudenter i plastikkirurgi gjennomføres i siste semester av studiet. Den består av ni undervisningstimer som dekker de viktigste områdene innenfor fagområdet. Det er utarbeidet et samlet forelesningskompendium for alle forelesningene. I tillegg hospiterer alle studentene en halv dag på poliklinikken i smågrupper på tre personer, samt gjennomfører en halv dag med basal kirurgisk trening hvor studentene fjerner mindre hudlesjoner. Den medisinske utdanningen avsluttes med kirurgisk eksamen hvor plastikkirurgi er en del av denne. Formålet med denne undersøkelsen var å kartlegge undervisningsopplegget Materiale og metode Studentene ble bedt om å fylle ut spørreskjema etter siste forelesning som ble avholdt etter at alle studentene hadde gjennomført poliklinisk tjeneste. Av totalt 101 personer på kullet var det 66 studenter ved siste forelesning, hvor av alle besvarte spørreskjemaet. Gjennomsnittsalder var 28,2 år (24 – 45 år), med fordeling på 30% menn og 70% kvinner. Spørreskjema var rettet mot undervisningen og den polikliniske tjenesten. Resultater Kvaliteten på forelesningene ble angitt til veldig god hos 12%, god hos 67%, passelig hos 17% og lav hos 5%. Antall forelesninger var registrert som passelig hos 71%. Vanskelighetsgraden ble angitt til litt for høy hos 18% og passelig hos 82%. Forelesningskompendiet ble angitt til å være veldig bra hos 15%, bra hos 39%, nokså bra hos 35% og dårlig hos 11%. Studentene mente hospiteringen på poliklinikken var veldig nyttig (22%), nyttig (44%), nokså nyttig (24%) eller lite nyttig (9%), og over halvparten kunne tenke seg mer hospitering. Den basal-kirurgiske treningen ble registrert som veldig nyttig (70%), nyttig (22%), nokså nyttig (6%), lite nyttig (2%), og 95% kunne tenke seg mer eller mye mer trening. Fordelingen av studenter i forhold til ønsket om å bli plastikkirurg var svært gjerne 8%, gjerne 23%, kanskje 30%, lite sannsynlig 36% og aldri 3%. Konklusjon Over 2/3 syntes antall forelesninger og vanskelighetsgraden var passelig. Ca 3/4 syntes kvaliteten på forelesningene var god eller svært god. 2/3 mente poliklinisk hospitering var nyttig, og halvparten ønsket seg mer hospitering. Over 90% syntes basal kirurgisk trening var nyttig og ønsket seg mer opplæring. Over 30% kunne gjerne eller svært gjerne tenke seg å bli plastikkirurg. Undervisningsopplegget synes dermed å være tilfredsstillende, og det bør være et godt grunnlag for rekruttering av plastikkirurger.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
13
CLEFT LIFT PROCEDURE VED ÅLESUND SJUKEHUS Ruiken R, Dagkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Helse Sunnmøre HF, 6020 Ålesund Bakgrunn Betennelse i rima ani pga. pilonidalsinus er et hyppig problem. Disse pasientene blir behandlet dagkirurgisk hos oss. Vi har vært misfornøyd med midtlinjeexcisjoner. Her oppstå det ofte residiver og langsvarige tilhelingsforløp. Vi forandret operasjonsmetoden i 2008, og gjennomfører nå asymmetriske hudexcisjoner med primær lukning. ”cleft lift procedure” Metode Pasientene ble operert i lokalbedøvelse med asymmetrisk hudexcisjon i lokalbedøvelse. Alle får antibiotikaprofylaxe i.v. og 1 uke antibiotika peroralt. Det ble brukt intracutane resorberbare suturer. Hudsutur ligger paramedian, og rima ani blir mindre dyp: ”cleft lift”. Alle få innlagt dren som blir fjernet ambulant. Alle pasienter får poliklinisk kontrolltime 2 uker etter operasjonen. Det har vært 4 operatører. Alle pasientene som ble operert 2008 – juni 2010 blir registrert i en database. Pasientverneombud fikk melding om registreringen. Resultat
n alder 42 (derav 3♀) operasjonstid 42 Tilheling (uker) 42
median 29 29 2
Max 69 55 60
Min 18 17 2
32 pasienter hadde primærtilheling innen 2 uker. 6 pasienter hadde siving og tilheling innen 3-6 uker 2 pasienter hadde siving og tilheling innen 9-12 uker 1 pasient tilhelet etter 5 måneder 1 pasient hadde dårlig sårstell og hadde tilheling etter 14 måneder 2 pasienter hadde behov for reoperasjon/revisjon og tilheled innen 6-12 uker Alle pasienter var tilhelet. Hittil ingen residiv registrert. Diskusjon Denne operasjonsmetoden er bra gjennomførbar i lokalbedøvelse på dagkirurgen. Operasjonstid med ca. ½ timer er akseptabel. Tilhelingstid på under 2 uker hos de fleste pasienter er en stor forbedring til midtlinjeexcisjoner. Konklusjon Ved Ålesund sjukehus er cleft lift procedure standardbehandling for recidiverende betennelse av sacralcysten.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
14
MULTIDISCIPLINARY MANAGEMENT OF CLEFT LIP AND PALATE IN OSLO, NORWAY: LONG-TERM FOLLOW-UP STUDY OF 23 CHILDREN AGE 16 WITH BILATERAL CLEFT LIP AND PALATE (BCLP) Matzen M1, Rønning E2, Kjøll L3, Billaud Feragen K3 1) Department of Plastic and Reconstructive Surgery & 2) Department of Maxillofacial Surgery and Hospital Odontology, Oslo University Hospital - Rikshospitalet, NO-0027 Oslo, Norway 3) Bredtvet Resource Centre, PO BOX 13 Kalbakken, NO-0901 Oslo, Norway Introduction: The purpose of this study was to document the long-term outcome of bilateral cleft lip and palate management in surgery, orthodontics, speech and psychology treated by the Oslo-team, Norway. 23 consecutive, nonsyndromic, Caucasian patients age 16 will be presented. Methods and results: Surgery: Unilateral respectively contralateral lip closure (Straight-line+vomer flap) at 3 respectively 4.5 months of age. Palatal closure (modified von Langenbeck+levator reconstruction) at 12-18 months. Secondary lip/nose correction+columella lengthening (Åbyholm) at 4 years. Secondary bonegrafting (Åbyholm) at 8-11 years. Additional lip/nose correction and speech-improving surgery: On an individual basis. Pharyngeal flap/sphincterpharyngoplasty: 4 patients. Operations/patient: 6. Orthodontics: No presurgical orthopedics or intervention in the deciduous dentition. All orthodontic treatment with fixed appliances. 70% had frontal and/or lateral expansion before bone grafting. 65% had finished orthodontic treatment. Average treatment time: 33 months. Orthognathic surgery planned for 6 patients. Speech: Annual speech assessment from 2 to 6 years and after bonegrafting. The speech protocol was based upon the protocols from CAPS and Scandcleft. Data was collected by videotapes. Articulation and degree of nasality where within the normal range for 80% of the patients. Psychology: Adolescents with a BCLP and a UCLP were compared in terms of emotional and psychosocial adjustment. There were no significant differences between adolescents with a BCLP and a UCLP. Compared to a large national reference group, boys with a CLP reported more positive perceptions of friendships and social acceptance, and less depressive symptoms.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
13
CLEFT LIFT PROCEDURE VED ÅLESUND SJUKEHUS Ruiken R, Dagkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Helse Sunnmøre HF, 6020 Ålesund Bakgrunn Betennelse i rima ani pga. pilonidalsinus er et hyppig problem. Disse pasientene blir behandlet dagkirurgisk hos oss. Vi har vært misfornøyd med midtlinjeexcisjoner. Her oppstå det ofte residiver og langsvarige tilhelingsforløp. Vi forandret operasjonsmetoden i 2008, og gjennomfører nå asymmetriske hudexcisjoner med primær lukning. ”cleft lift procedure” Metode Pasientene ble operert i lokalbedøvelse med asymmetrisk hudexcisjon i lokalbedøvelse. Alle får antibiotikaprofylaxe i.v. og 1 uke antibiotika peroralt. Det ble brukt intracutane resorberbare suturer. Hudsutur ligger paramedian, og rima ani blir mindre dyp: ”cleft lift”. Alle få innlagt dren som blir fjernet ambulant. Alle pasienter får poliklinisk kontrolltime 2 uker etter operasjonen. Det har vært 4 operatører. Alle pasientene som ble operert 2008 – juni 2010 blir registrert i en database. Pasientverneombud fikk melding om registreringen. Resultat
n alder 42 (derav 3♀) operasjonstid 42 Tilheling (uker) 42
median 29 29 2
Max 69 55 60
Min 18 17 2
32 pasienter hadde primærtilheling innen 2 uker. 6 pasienter hadde siving og tilheling innen 3-6 uker 2 pasienter hadde siving og tilheling innen 9-12 uker 1 pasient tilhelet etter 5 måneder 1 pasient hadde dårlig sårstell og hadde tilheling etter 14 måneder 2 pasienter hadde behov for reoperasjon/revisjon og tilheled innen 6-12 uker Alle pasienter var tilhelet. Hittil ingen residiv registrert. Diskusjon Denne operasjonsmetoden er bra gjennomførbar i lokalbedøvelse på dagkirurgen. Operasjonstid med ca. ½ timer er akseptabel. Tilhelingstid på under 2 uker hos de fleste pasienter er en stor forbedring til midtlinjeexcisjoner. Konklusjon Ved Ålesund sjukehus er cleft lift procedure standardbehandling for recidiverende betennelse av sacralcysten.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
14
MULTIDISCIPLINARY MANAGEMENT OF CLEFT LIP AND PALATE IN OSLO, NORWAY: LONG-TERM FOLLOW-UP STUDY OF 23 CHILDREN AGE 16 WITH BILATERAL CLEFT LIP AND PALATE (BCLP) Matzen M1, Rønning E2, Kjøll L3, Billaud Feragen K3 1) Department of Plastic and Reconstructive Surgery & 2) Department of Maxillofacial Surgery and Hospital Odontology, Oslo University Hospital - Rikshospitalet, NO-0027 Oslo, Norway 3) Bredtvet Resource Centre, PO BOX 13 Kalbakken, NO-0901 Oslo, Norway Introduction: The purpose of this study was to document the long-term outcome of bilateral cleft lip and palate management in surgery, orthodontics, speech and psychology treated by the Oslo-team, Norway. 23 consecutive, nonsyndromic, Caucasian patients age 16 will be presented. Methods and results: Surgery: Unilateral respectively contralateral lip closure (Straight-line+vomer flap) at 3 respectively 4.5 months of age. Palatal closure (modified von Langenbeck+levator reconstruction) at 12-18 months. Secondary lip/nose correction+columella lengthening (Åbyholm) at 4 years. Secondary bonegrafting (Åbyholm) at 8-11 years. Additional lip/nose correction and speech-improving surgery: On an individual basis. Pharyngeal flap/sphincterpharyngoplasty: 4 patients. Operations/patient: 6. Orthodontics: No presurgical orthopedics or intervention in the deciduous dentition. All orthodontic treatment with fixed appliances. 70% had frontal and/or lateral expansion before bone grafting. 65% had finished orthodontic treatment. Average treatment time: 33 months. Orthognathic surgery planned for 6 patients. Speech: Annual speech assessment from 2 to 6 years and after bonegrafting. The speech protocol was based upon the protocols from CAPS and Scandcleft. Data was collected by videotapes. Articulation and degree of nasality where within the normal range for 80% of the patients. Psychology: Adolescents with a BCLP and a UCLP were compared in terms of emotional and psychosocial adjustment. There were no significant differences between adolescents with a BCLP and a UCLP. Compared to a large national reference group, boys with a CLP reported more positive perceptions of friendships and social acceptance, and less depressive symptoms.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
15
PROSESS I RHINOSEPTUMPLASTIKK AV LKG NESER Tvedt BJ1 , Madsen M 2, Høgevold HE3 1Klinikk Bunæs, Løkkeåsveien 1337 SANDVIKA 12Plastikkirurgisk avdeling UIO-Rikshospitalet, 0027 OSLO Nesedeformiteten i LKG –spaltekomplekset er karakteristisk. På bakgrunn av langtidsobservasjon av forskjellige operasjonsteknikker utviklet det seg på 90-tallet operative tilnærminger som i hovedsak er karakterisert av 1:Sterk columellasupport 2: Konstruksjon av neseskjelett som ligner det naturlige i symmetri og posisjon av alarvingebrusken. 3: Tidlig intervensjon. Pasitentgruppen gir utfordringer når det gjelder indikasjonsstilling og målsetning Rhinoplastikk på denne pasientgruppen er spesielt utfordrende da vevet postoperativt vil påvirkes av sterke krefter som kan forandre resultatet over tid. I tillegg er det her varierende grad av underliggende defekter som vanskeliggjør posisjonering, samt vekstpåvirkning av rekonstruert vev. Den sekundære septumrhinoplastikken har vi som regel utført etter 16 års alder. Åpen teknikk er brukt der man i hovedsak har gjort septumplastikk, symmetrisert alarvingebrusken, forsterket columella, løftet frem alar sill og medialisert og forsterket alarvingen. Enkelte har også fått tip og butterfly-graft. I tillegg har enkelte pasienter som har maxillar retrusjon hatt behov for le Fort I avansering av maxillen før sekundær rhinoseptumplastikk Ved Plastikkirurgisk avdeling på Rikshospitalet har vi i de siste årene begynt med en mer aktiv korreksjon av tipp og alarvingeposisjonen ved primær leppelukking. Dette etter modell fra andre sentra. Foreløping har det ikke gått tilstrekkelig tid til at vi kan vurdere langtidskonsekvensene av dette på behovet og omfanget av sekundær nesekorreksjon. Presentasjonen vil gjennomgå morfologiske karakteristika ved LKG neser, hovedtrekk i primær aktiv nesekorreksjon og sekundær kirurgi, samt en diskusjon av indikasjonsstilling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
16
KOSTNADER I FORBINDELSER MED PLASTIKKIRURGISK BEHANDLING AV LEPPESPALTE (DIAGNOSEKODE Q36), MED ELLER UTEN SPALTE I GANEN (DIAGNOSEKODE Q37). Vindenes HB1, Tønseth KA1, Matzen M1, Kristiansen IS2 Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet 2 Institutt for helseledelse og økonomi, UiO
1
Innledning: Kostnadene i spesialisthelsetjenesten har økt betraktelig de siste 10 årene. Noe av forklaringen er at behandlingstilbudet stadige blir større. Plastikkirurgi er ett medisinske fagfelt som behandler mange forskjellige medfødte misdannelser. Dersom man kunne redusere forekomsten av en medfødt misdannelse, ville dette reduserte utgiftene til denne type behandling og oppfølging. I Norge har det siden 1998 vært anbefalt at kvinner som planlegger graviditet, eller som kan regne med å bli gravid, bør ta et tilskudd på 400 mikrogram folat daglig for å forebygge neuralrørsdefekt. Studien ” Folic acid supplements and risk of facial clefts: national population base case-control study” konkluderer med at folattilskudd på 400 mikrogram vil redusere forekomsten av spalte i leppe, med eller uten spalte i ganen med 40%. Med dagens stabile forekomst av spalte i leppe, med eller uten spalte i ganen, vil det kunne beregnes at ”numbers needed to threat” (NNT) med folat er 2000, for å hindre dannelse av én spalte. Vår studie vil undersøke kostnadene ved å forebygge ett tilfelle av spalte i leppe/gane, og hva dette vil medføre av eventuelle økonomiske besparelsene når det gjelder plastikkirurgisk behandling av denne pasientgruppen. Material og metode Alle pasienter som var innlagt og behandlet for leppe-/gane spalte ved Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet i perioden 2005-2007 ble inkludert. Gjennomsnittlige kostnader for plastikk kirurgisk behandling av diagnosekode Q36 og Q37 ble beregnet. Tallene inkluderer DRG-kostnader, liggetid/produksjonstap og reisekostnader for pasient og pårørende. Resultat Resultater er under utarbeidelse og vil bli presentert på møtet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
15
PROSESS I RHINOSEPTUMPLASTIKK AV LKG NESER Tvedt BJ1 , Madsen M 2, Høgevold HE3 1Klinikk Bunæs, Løkkeåsveien 1337 SANDVIKA 12Plastikkirurgisk avdeling UIO-Rikshospitalet, 0027 OSLO Nesedeformiteten i LKG –spaltekomplekset er karakteristisk. På bakgrunn av langtidsobservasjon av forskjellige operasjonsteknikker utviklet det seg på 90-tallet operative tilnærminger som i hovedsak er karakterisert av 1:Sterk columellasupport 2: Konstruksjon av neseskjelett som ligner det naturlige i symmetri og posisjon av alarvingebrusken. 3: Tidlig intervensjon. Pasitentgruppen gir utfordringer når det gjelder indikasjonsstilling og målsetning Rhinoplastikk på denne pasientgruppen er spesielt utfordrende da vevet postoperativt vil påvirkes av sterke krefter som kan forandre resultatet over tid. I tillegg er det her varierende grad av underliggende defekter som vanskeliggjør posisjonering, samt vekstpåvirkning av rekonstruert vev. Den sekundære septumrhinoplastikken har vi som regel utført etter 16 års alder. Åpen teknikk er brukt der man i hovedsak har gjort septumplastikk, symmetrisert alarvingebrusken, forsterket columella, løftet frem alar sill og medialisert og forsterket alarvingen. Enkelte har også fått tip og butterfly-graft. I tillegg har enkelte pasienter som har maxillar retrusjon hatt behov for le Fort I avansering av maxillen før sekundær rhinoseptumplastikk Ved Plastikkirurgisk avdeling på Rikshospitalet har vi i de siste årene begynt med en mer aktiv korreksjon av tipp og alarvingeposisjonen ved primær leppelukking. Dette etter modell fra andre sentra. Foreløping har det ikke gått tilstrekkelig tid til at vi kan vurdere langtidskonsekvensene av dette på behovet og omfanget av sekundær nesekorreksjon. Presentasjonen vil gjennomgå morfologiske karakteristika ved LKG neser, hovedtrekk i primær aktiv nesekorreksjon og sekundær kirurgi, samt en diskusjon av indikasjonsstilling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
16
KOSTNADER I FORBINDELSER MED PLASTIKKIRURGISK BEHANDLING AV LEPPESPALTE (DIAGNOSEKODE Q36), MED ELLER UTEN SPALTE I GANEN (DIAGNOSEKODE Q37). Vindenes HB1, Tønseth KA1, Matzen M1, Kristiansen IS2 Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet 2 Institutt for helseledelse og økonomi, UiO
1
Innledning: Kostnadene i spesialisthelsetjenesten har økt betraktelig de siste 10 årene. Noe av forklaringen er at behandlingstilbudet stadige blir større. Plastikkirurgi er ett medisinske fagfelt som behandler mange forskjellige medfødte misdannelser. Dersom man kunne redusere forekomsten av en medfødt misdannelse, ville dette reduserte utgiftene til denne type behandling og oppfølging. I Norge har det siden 1998 vært anbefalt at kvinner som planlegger graviditet, eller som kan regne med å bli gravid, bør ta et tilskudd på 400 mikrogram folat daglig for å forebygge neuralrørsdefekt. Studien ” Folic acid supplements and risk of facial clefts: national population base case-control study” konkluderer med at folattilskudd på 400 mikrogram vil redusere forekomsten av spalte i leppe, med eller uten spalte i ganen med 40%. Med dagens stabile forekomst av spalte i leppe, med eller uten spalte i ganen, vil det kunne beregnes at ”numbers needed to threat” (NNT) med folat er 2000, for å hindre dannelse av én spalte. Vår studie vil undersøke kostnadene ved å forebygge ett tilfelle av spalte i leppe/gane, og hva dette vil medføre av eventuelle økonomiske besparelsene når det gjelder plastikkirurgisk behandling av denne pasientgruppen. Material og metode Alle pasienter som var innlagt og behandlet for leppe-/gane spalte ved Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet i perioden 2005-2007 ble inkludert. Gjennomsnittlige kostnader for plastikk kirurgisk behandling av diagnosekode Q36 og Q37 ble beregnet. Tallene inkluderer DRG-kostnader, liggetid/produksjonstap og reisekostnader for pasient og pårørende. Resultat Resultater er under utarbeidelse og vil bli presentert på møtet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
17
SEKUNDÆR REKONSTRUKSJON AV HYPOSPADI MED MUNNSLIMHINNE Korvald C, Vindenes HB, Tønseth KA Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet Kirurgisk korreksjon av hypospadi krever at en behersker et sett av rundt hundre beskrevne teknikker. Ved vår avdeling har vi valgt å bruke tubularisert incidert urethralplate urethraplastikk (TIP, Snodgrass) som første valg ved primær rekonstruksjon, supplert av simpel meatoplastikk, glans approkismerings-plastikk (GAP) og avansement av meatus med glansplastikk (MAGPI) ved mer distale tilfeller. I ca 80 % av tilfellene vi ser blir TIP valgt som primær rekonstruksjon. De vanligste komplikasjonene etter primær rekonstruksjon er sårruptur, fistel og stenose. Arret etter midtlinjeincisjon av urethralplaten er trolig ofte medvikende for komplikasjoner i disse tilfellene på grunn av trenghet i rekonstruksjonen. Ny incisjon med gjentatt sekundærtilheling av urethralplaten er da ikke løsningen siden dette trolig øker sannsynligheten for ny/øket arrdannelse. Vi ser dessuten en del tidligere opererte eldre gutter/menn med stenoseproblematikk eller andre problemer i rekonstruerte urethra. Ofte dreier det seg da om balanittis xerotica obliterans (BXO), men det kan dessuten være fibrose/hår eller lignende. Felles for disse er at det ligger fullhud eller forhudslapp som grunnlag for sin rekonstruerte distale urethra. Hos de fleste av disse to pasientgruppene vil reoperasjon i én eller to seanser være påkrevet, samt at tilførsel av nytt friskt vev er nødvendig. Munnslimhinne har vist seg å være en bedre vevserstatter i urethraposisjon enn hud. For sekundære rekonstruksjon etter TIP har vi valgt en én-seanses operasjon der fossa naivculare i glans fordypes på ny, inkludert nødvendig del av distale urethra, med eksisjon av arrvev. Dette gir en båtformet defekt der et munnslimhinnetransplantat sys inn, etterfulgt av tubularisering og glansplastikk. Metoden er popularisert under navnet ”Snodgraft”. Ved BXO, eller annen sekvele med mye arr, må hele det syke området eksideres. Dette medfører et større vevstap, med behov for en to-trinns operasjon a.m. Bracka. Vi syr da inn munnslimhinnen som et fullhudstransplantat, lar dette gro inn og gjør tubularisering med glansplastikk etter ca 6 måneder. Alternativt kan man ved kortere defekter mobilisere hele urethra opp til normalposisjon. Mellom 2006 og d.d. har vi utført 20 transplantasjoner av munnslimhinne til urethraposisjon. Fjorten gutter har vært reoperert etter TIP; enten for stenose (9) eller fistel (5). Av disse har 11 vært vellykket rekonstruert med én operasjon. Ni gutter er reoperert for sekvele etter annen hypospadikirurgi på grunn av BXO (6) eller fibrose/hår i transplantert hud/lapp (3). Av disse har 7 et vellykket resultat, mens 2 vil måtte få utført gjentatt glansplastikk senere. Tranplantasjon av munnslimhinne gir en tynn robust rekonstruksjon av urethralplaten ved sekundær hypospadikirurgi med et akseptabelt kosmetisk resultat. Materialet presenteres og diskuteres ved forhandlingene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
18
PRESENTASJON AV 7 BARN INNLAGT ETTER HVERANDRE MED SKOLDINGSSKADER OG BEHANDLET MED AQUACEL-AG. Vindenes H, Hilt LH, Holmås G, Hjellestad M, Brannskadeavsnittet ved Plastikkirurgisk avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland universitetssjukehus Primærbehandling og oppfølgning med sluttkontroll 5 år etter behandling blir vist med hensyn til arrdannelser og sekundærkirurgi. Brannskadeavsnittet ved Plastikkirurgisk avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland universitetssjukehus har landsfunksjon for behandling av store og spesielle brannskader, og dette inkluderer også barnebrannskader. Fra februar til mai 2005 ble 7 barn innlagt i avdelingen og behandlet med AQUACEL-Ag. Barna var i alderen 13-21 mnd. Brannskadene varierte fra 7-21 % TBSA og var oppstått på grunn av skolding. Dybden på skadene var overfladisk 2. grad, men også dyp 2. grads skade var inkludert. Ingen av barna hadde operasjoner i forbindelse med oppholdet. 2 barn ble operert henholdsvis 4,5 og 2,5 mnd etter primærinnleggelsen, ut fra vurdering ved poliklinisk kontroll. Vurdering Våre prosedyrer i forbindelse med bruk av AQUACEL-Ag presenteres. Fra sykepleiersynspunkt medfører denne behandlingen færre sårskiftingsprosedyrer enn det som er nødvendig i forbindelse med daglig sårskift med Silver Sulfadiazine. Dette medfører at sykepleierne kan benyttes til andre oppgaver i avdelingen, eller at en kan klare seg med færre sykepleiere i en spesialavdeling. Fra anestesisynspunkt er reduksjonen i sårskiftingsprosedyrer og dermed generelle anestesier en forbedring i behandling av barn med skoldingsskader. Når barna slipper daglige narkoser er det et fremskritt i totalbehandlingen av små barn. Fra kirurgisk synspunkt blir sårområdene som trenger kirurgi tydelig avgrenset. De 7 pasientene som presenteres viser avgrensing av operasjonsområder slik at kun 2 hadde behov for operasjon. 5 års oppfølging av barna blir presentert, og vurdering av arrdannelser utført ved sluttkontroll av fysioterapeut knyttet til Brannskadeavsnittet .
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
17
SEKUNDÆR REKONSTRUKSJON AV HYPOSPADI MED MUNNSLIMHINNE Korvald C, Vindenes HB, Tønseth KA Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet Kirurgisk korreksjon av hypospadi krever at en behersker et sett av rundt hundre beskrevne teknikker. Ved vår avdeling har vi valgt å bruke tubularisert incidert urethralplate urethraplastikk (TIP, Snodgrass) som første valg ved primær rekonstruksjon, supplert av simpel meatoplastikk, glans approkismerings-plastikk (GAP) og avansement av meatus med glansplastikk (MAGPI) ved mer distale tilfeller. I ca 80 % av tilfellene vi ser blir TIP valgt som primær rekonstruksjon. De vanligste komplikasjonene etter primær rekonstruksjon er sårruptur, fistel og stenose. Arret etter midtlinjeincisjon av urethralplaten er trolig ofte medvikende for komplikasjoner i disse tilfellene på grunn av trenghet i rekonstruksjonen. Ny incisjon med gjentatt sekundærtilheling av urethralplaten er da ikke løsningen siden dette trolig øker sannsynligheten for ny/øket arrdannelse. Vi ser dessuten en del tidligere opererte eldre gutter/menn med stenoseproblematikk eller andre problemer i rekonstruerte urethra. Ofte dreier det seg da om balanittis xerotica obliterans (BXO), men det kan dessuten være fibrose/hår eller lignende. Felles for disse er at det ligger fullhud eller forhudslapp som grunnlag for sin rekonstruerte distale urethra. Hos de fleste av disse to pasientgruppene vil reoperasjon i én eller to seanser være påkrevet, samt at tilførsel av nytt friskt vev er nødvendig. Munnslimhinne har vist seg å være en bedre vevserstatter i urethraposisjon enn hud. For sekundære rekonstruksjon etter TIP har vi valgt en én-seanses operasjon der fossa naivculare i glans fordypes på ny, inkludert nødvendig del av distale urethra, med eksisjon av arrvev. Dette gir en båtformet defekt der et munnslimhinnetransplantat sys inn, etterfulgt av tubularisering og glansplastikk. Metoden er popularisert under navnet ”Snodgraft”. Ved BXO, eller annen sekvele med mye arr, må hele det syke området eksideres. Dette medfører et større vevstap, med behov for en to-trinns operasjon a.m. Bracka. Vi syr da inn munnslimhinnen som et fullhudstransplantat, lar dette gro inn og gjør tubularisering med glansplastikk etter ca 6 måneder. Alternativt kan man ved kortere defekter mobilisere hele urethra opp til normalposisjon. Mellom 2006 og d.d. har vi utført 20 transplantasjoner av munnslimhinne til urethraposisjon. Fjorten gutter har vært reoperert etter TIP; enten for stenose (9) eller fistel (5). Av disse har 11 vært vellykket rekonstruert med én operasjon. Ni gutter er reoperert for sekvele etter annen hypospadikirurgi på grunn av BXO (6) eller fibrose/hår i transplantert hud/lapp (3). Av disse har 7 et vellykket resultat, mens 2 vil måtte få utført gjentatt glansplastikk senere. Tranplantasjon av munnslimhinne gir en tynn robust rekonstruksjon av urethralplaten ved sekundær hypospadikirurgi med et akseptabelt kosmetisk resultat. Materialet presenteres og diskuteres ved forhandlingene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
18
PRESENTASJON AV 7 BARN INNLAGT ETTER HVERANDRE MED SKOLDINGSSKADER OG BEHANDLET MED AQUACEL-AG. Vindenes H, Hilt LH, Holmås G, Hjellestad M, Brannskadeavsnittet ved Plastikkirurgisk avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland universitetssjukehus Primærbehandling og oppfølgning med sluttkontroll 5 år etter behandling blir vist med hensyn til arrdannelser og sekundærkirurgi. Brannskadeavsnittet ved Plastikkirurgisk avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland universitetssjukehus har landsfunksjon for behandling av store og spesielle brannskader, og dette inkluderer også barnebrannskader. Fra februar til mai 2005 ble 7 barn innlagt i avdelingen og behandlet med AQUACEL-Ag. Barna var i alderen 13-21 mnd. Brannskadene varierte fra 7-21 % TBSA og var oppstått på grunn av skolding. Dybden på skadene var overfladisk 2. grad, men også dyp 2. grads skade var inkludert. Ingen av barna hadde operasjoner i forbindelse med oppholdet. 2 barn ble operert henholdsvis 4,5 og 2,5 mnd etter primærinnleggelsen, ut fra vurdering ved poliklinisk kontroll. Vurdering Våre prosedyrer i forbindelse med bruk av AQUACEL-Ag presenteres. Fra sykepleiersynspunkt medfører denne behandlingen færre sårskiftingsprosedyrer enn det som er nødvendig i forbindelse med daglig sårskift med Silver Sulfadiazine. Dette medfører at sykepleierne kan benyttes til andre oppgaver i avdelingen, eller at en kan klare seg med færre sykepleiere i en spesialavdeling. Fra anestesisynspunkt er reduksjonen i sårskiftingsprosedyrer og dermed generelle anestesier en forbedring i behandling av barn med skoldingsskader. Når barna slipper daglige narkoser er det et fremskritt i totalbehandlingen av små barn. Fra kirurgisk synspunkt blir sårområdene som trenger kirurgi tydelig avgrenset. De 7 pasientene som presenteres viser avgrensing av operasjonsområder slik at kun 2 hadde behov for operasjon. 5 års oppfølging av barna blir presentert, og vurdering av arrdannelser utført ved sluttkontroll av fysioterapeut knyttet til Brannskadeavsnittet .
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
20
KAN BRYSTFORSTØRRELSE MED EGET FETTVEV ERSTATTE PROTESER? - EN FORELØPIG VURDERING.
REKONSTRUKSJON AV BILATERAL POSTTRAUMATISK GLUTEAL DEFEKT MED FETTRANSPLANTASJON – KASUSTIKK.
Kalaaji A, Bjertness C B, Olafsen K, Lund K. Oslo Plastikkirurgi, 0256 Oslo
Fiabema T., Plavodska S., Mauland S., Andersen H. Clinique Pilestredet Park, Pilestredet Park 31, 0176 Oslo.
Introduksjon: I mange år har fett-transplantasjon vært en godt kjent og utprøvd klinisk metode for utfylling av små defekter. Oppmerksomheten knyttet til denne teknikken har økt de siste årene ved bruk i ansiktet og til bryst rekonstruksjon. I noen tilfeller ble brystfettet brukt ved hypoplasi mammae som et alternativ til brystimplantat.
Pasienter: Siden oktober 2008 har Oslo Plastikkirurgi gjennomført 17 brystforstørrelser ved hjelp av eget fettvev på pasienter med hypoplasi mammae, asymmetri og i noen få tilfeller ved brystløft. Pasientene måtte fylle visse kriterier for å være kandidater til denne type kirurgi:
- Sterkt ønske om brystforstørring uten bruk av fremmedlegemer. - Tilstrekkelig mengder fett på ett eller flere donorsteder; områder pasienten i utgangspunktet hadde ønske om å korrigere og ikke bare bruke som donorsted. - En realistisk forestilling om volum økning av brystene.
Metode: Operasjonene ble gjennomført under sedasjon og lokalbedøvelse. Fettet ble som oftest tatt fra mage, midje, lår, sete eller kne. Fettet sentrifugeres i 3 minutter med 3 000 omdreininger per minutt. Fettet ble injisert i kryssende og parallelle kanaler over fascia under brystkjertel, gjennom små snitt ved hjelp av Coleman´s injeksjonskanyler. En løs Bh ble brukt som ikke trykker øverst eller mot innsiden av brystene.
Resultat: Det er ikke rapportert om infeksjon eller blødning. Gjennomsnittlig oppfølgingstid var på 10,5 mnd. (6-22). Gjennomsnittlig fett tatt ut: 787 ml (500-1320). Gjennomsnittlig injisert fett i venstre bryst: 219 ml (150-290), høyre bryst: 221 ml (155-290). Resorpsjonen av fett var som forventet å bli ca 40 %, men for 3 av pasientene var resorpsjonen større enn 70 %. Pasientene ble derfor tilbudt ny injeksjon innen ett år. To av pasientene valgte i stedet å sette inn brystproteser fordi det ikke var tilstrekkelig med donor- fett og fordi ønske om samme type operasjon ikke var tilstede. Diskusjon: De fleste har vært svært positive til prosedyren. Fordeler er naturlig følelse, bedre fylning i øvre polen, ved asymmetri og til innsiden av brystet. Dessuten foreligger ingen risiko for kapseldannelse, og pasienten får korrigert uønsket fett. Det er dog langt i fra alle som har fått ønsket brystvolum. Metoden er fortsatt i etableringsfasen. Det er vanskelig å måle resterende fett og noen pasienter får urealistiske forventninger p.g.a. stort brystvolum rett etter operasjonen. Det er fortsatt usikkert hvor stor innvirkning faktorer som sentrifugering, lokalbedøvelse og mengde injisert fett har på resultatet. Metoden må forbeholdes de som kun vil ha en moderat økning i brystvolum og har fett på steder hvor behov for korrigering eksisterer.
Konklusjon: Forutsatt at man finner pasienter med de rette indikasjoner, er denne metoden et godt alternativ til brystforstørrelse. Før endelige konklusjoner kan fattes er det nødvendig med en lengre oppfølgingstid og gjennomføring av flere sammenlikningsstudier.
Fettransplantasjon til rumpen benyttes tradisjonelt til estetisk rumpeforstørring, men kan også brukes til rekonstruksjon av både medfødte og sekundære bløtdelsdefekter på dette området. Vi presenterer en kasustikk hvor store bilaterale bløtdelsdefekter av både muskel- og fettvev på rumpen etter en trafikkulykke, ble rekonstruert i tre seanser med fettransplantasjon. Fettransplantasjon bør alltid tas med som et alternativ i evaluering av pasienter til bløtdelsrekonstruksjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
20
KAN BRYSTFORSTØRRELSE MED EGET FETTVEV ERSTATTE PROTESER? - EN FORELØPIG VURDERING.
REKONSTRUKSJON AV BILATERAL POSTTRAUMATISK GLUTEAL DEFEKT MED FETTRANSPLANTASJON – KASUSTIKK.
Kalaaji A, Bjertness C B, Olafsen K, Lund K. Oslo Plastikkirurgi, 0256 Oslo
Fiabema T., Plavodska S., Mauland S., Andersen H. Clinique Pilestredet Park, Pilestredet Park 31, 0176 Oslo.
Introduksjon: I mange år har fett-transplantasjon vært en godt kjent og utprøvd klinisk metode for utfylling av små defekter. Oppmerksomheten knyttet til denne teknikken har økt de siste årene ved bruk i ansiktet og til bryst rekonstruksjon. I noen tilfeller ble brystfettet brukt ved hypoplasi mammae som et alternativ til brystimplantat.
Pasienter: Siden oktober 2008 har Oslo Plastikkirurgi gjennomført 17 brystforstørrelser ved hjelp av eget fettvev på pasienter med hypoplasi mammae, asymmetri og i noen få tilfeller ved brystløft. Pasientene måtte fylle visse kriterier for å være kandidater til denne type kirurgi:
- Sterkt ønske om brystforstørring uten bruk av fremmedlegemer. - Tilstrekkelig mengder fett på ett eller flere donorsteder; områder pasienten i utgangspunktet hadde ønske om å korrigere og ikke bare bruke som donorsted. - En realistisk forestilling om volum økning av brystene.
Metode: Operasjonene ble gjennomført under sedasjon og lokalbedøvelse. Fettet ble som oftest tatt fra mage, midje, lår, sete eller kne. Fettet sentrifugeres i 3 minutter med 3 000 omdreininger per minutt. Fettet ble injisert i kryssende og parallelle kanaler over fascia under brystkjertel, gjennom små snitt ved hjelp av Coleman´s injeksjonskanyler. En løs Bh ble brukt som ikke trykker øverst eller mot innsiden av brystene.
Resultat: Det er ikke rapportert om infeksjon eller blødning. Gjennomsnittlig oppfølgingstid var på 10,5 mnd. (6-22). Gjennomsnittlig fett tatt ut: 787 ml (500-1320). Gjennomsnittlig injisert fett i venstre bryst: 219 ml (150-290), høyre bryst: 221 ml (155-290). Resorpsjonen av fett var som forventet å bli ca 40 %, men for 3 av pasientene var resorpsjonen større enn 70 %. Pasientene ble derfor tilbudt ny injeksjon innen ett år. To av pasientene valgte i stedet å sette inn brystproteser fordi det ikke var tilstrekkelig med donor- fett og fordi ønske om samme type operasjon ikke var tilstede. Diskusjon: De fleste har vært svært positive til prosedyren. Fordeler er naturlig følelse, bedre fylning i øvre polen, ved asymmetri og til innsiden av brystet. Dessuten foreligger ingen risiko for kapseldannelse, og pasienten får korrigert uønsket fett. Det er dog langt i fra alle som har fått ønsket brystvolum. Metoden er fortsatt i etableringsfasen. Det er vanskelig å måle resterende fett og noen pasienter får urealistiske forventninger p.g.a. stort brystvolum rett etter operasjonen. Det er fortsatt usikkert hvor stor innvirkning faktorer som sentrifugering, lokalbedøvelse og mengde injisert fett har på resultatet. Metoden må forbeholdes de som kun vil ha en moderat økning i brystvolum og har fett på steder hvor behov for korrigering eksisterer.
Konklusjon: Forutsatt at man finner pasienter med de rette indikasjoner, er denne metoden et godt alternativ til brystforstørrelse. Før endelige konklusjoner kan fattes er det nødvendig med en lengre oppfølgingstid og gjennomføring av flere sammenlikningsstudier.
Fettransplantasjon til rumpen benyttes tradisjonelt til estetisk rumpeforstørring, men kan også brukes til rekonstruksjon av både medfødte og sekundære bløtdelsdefekter på dette området. Vi presenterer en kasustikk hvor store bilaterale bløtdelsdefekter av både muskel- og fettvev på rumpen etter en trafikkulykke, ble rekonstruert i tre seanser med fettransplantasjon. Fettransplantasjon bør alltid tas med som et alternativ i evaluering av pasienter til bløtdelsrekonstruksjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
21
KROPPSFORMANDE KIRURGI VED SYKEHUSET TELEMARK – Case Repport Motarjemi Hooman Plastikkirurgisk avdelning, Sykehuset Telemark, Skien - Norge En 40-årig man som tidigare har varit Norges tyngste man med vikt på nästan 300 kg blev opererad först med Gastric Sleeve i 2007 och sedan med en full Duodenal Switch i 2008 i Oslo. Han var fysiskt aktiv och spelade fotboll tills han vägde 180 kg. Patienten drabbades av en del komplikationer under vägen i form av lymfödem i underextremiteter. När han hade halverat sin vikt och blev viktstabil, remitterades han till vår sektion för kroppsformande kirurgi. Hans huvudproblem var våldsamt stor hudöverskott på buk, lår och överarmar som var både kosmetiskt och fysiskt hämmande.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
22
POSTBARIATRISK KIRURGI- EN PROSPEKTIV STUDIE. - PRELIMINÆR EVALUERING. Jan Frøyen, Alerissykehuset i Oslo Behovet for postbariatrisk kirurgi fortsetter å øke eksponensielt som en konsekvens av det stadig økende antall pasienter som blir vellykket operert for sykelig overvekt. Bare på Alerissykehuset i Oslo gjenomgikk 650 pasienter GBP i 2009. Hvor mange plastikkirurgiske prosedyrer dette genererer totalt er det foreløpig for tidlig å si noe om, men at denne type kirurgi i stor grad blir å måtte regne med både både for kirurger i det det private og det offentlige helsevesen, er hevet over tvil. Tall fra USA har antydet at samtlige landets plastikkirurger etter hvert ville kunne vært sysselsatt med dette på full tid for å dekke behovet. Desto viktigere er det å kunne dokumentere aktiviteten innen denne nisjen. Både for å dokumentere behovene, men ikke minst for å kunne dele våre erfaringer hva gjelder de faglige utfordringer innen både indikasjonsstilling, pasientseleksjon og operasjonsteknikk som store bløtdelsreseksjoner krever av kirurgen. På bakgrunn av tidligere framlagte retrospektive studier, har forfatteren fra ultimo oktober 2009 inkludert samtlige postbariatriske inngrep i en enklere prospektiv studie. Pr. September 2010 har 150 inkluderte pasienter gjennomgått ulike inngrep etter massive vekttap, de aller fleste på medisinsk indikasjon. De parametre som evalueres er kjønns-og aldersfordeling, årsaken til vekttap ( GBP eller selvindusert), tidspunkt for operasjon etter GBP, operasjonssted, maxvekt, vekttap, vekt og BMI på tidspunkt for reseksjon, type inngrep som er utført, komplikasjoner og operasjonstekniske erfaringer med inngrepene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
21
KROPPSFORMANDE KIRURGI VED SYKEHUSET TELEMARK – Case Repport Motarjemi Hooman Plastikkirurgisk avdelning, Sykehuset Telemark, Skien - Norge En 40-årig man som tidigare har varit Norges tyngste man med vikt på nästan 300 kg blev opererad först med Gastric Sleeve i 2007 och sedan med en full Duodenal Switch i 2008 i Oslo. Han var fysiskt aktiv och spelade fotboll tills han vägde 180 kg. Patienten drabbades av en del komplikationer under vägen i form av lymfödem i underextremiteter. När han hade halverat sin vikt och blev viktstabil, remitterades han till vår sektion för kroppsformande kirurgi. Hans huvudproblem var våldsamt stor hudöverskott på buk, lår och överarmar som var både kosmetiskt och fysiskt hämmande.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
22
POSTBARIATRISK KIRURGI- EN PROSPEKTIV STUDIE. - PRELIMINÆR EVALUERING. Jan Frøyen, Alerissykehuset i Oslo Behovet for postbariatrisk kirurgi fortsetter å øke eksponensielt som en konsekvens av det stadig økende antall pasienter som blir vellykket operert for sykelig overvekt. Bare på Alerissykehuset i Oslo gjenomgikk 650 pasienter GBP i 2009. Hvor mange plastikkirurgiske prosedyrer dette genererer totalt er det foreløpig for tidlig å si noe om, men at denne type kirurgi i stor grad blir å måtte regne med både både for kirurger i det det private og det offentlige helsevesen, er hevet over tvil. Tall fra USA har antydet at samtlige landets plastikkirurger etter hvert ville kunne vært sysselsatt med dette på full tid for å dekke behovet. Desto viktigere er det å kunne dokumentere aktiviteten innen denne nisjen. Både for å dokumentere behovene, men ikke minst for å kunne dele våre erfaringer hva gjelder de faglige utfordringer innen både indikasjonsstilling, pasientseleksjon og operasjonsteknikk som store bløtdelsreseksjoner krever av kirurgen. På bakgrunn av tidligere framlagte retrospektive studier, har forfatteren fra ultimo oktober 2009 inkludert samtlige postbariatriske inngrep i en enklere prospektiv studie. Pr. September 2010 har 150 inkluderte pasienter gjennomgått ulike inngrep etter massive vekttap, de aller fleste på medisinsk indikasjon. De parametre som evalueres er kjønns-og aldersfordeling, årsaken til vekttap ( GBP eller selvindusert), tidspunkt for operasjon etter GBP, operasjonssted, maxvekt, vekttap, vekt og BMI på tidspunkt for reseksjon, type inngrep som er utført, komplikasjoner og operasjonstekniske erfaringer med inngrepene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
23
FOREKOMST AV HISTOLOGISK VERIFISERT REST-TUMOR VED REEKSISJON AV BASALCELLECARCINOM OG PLATEEPITELCARCINOM I HUD ETTER HISTOPATOLOGISK UFRIE RESEKSJONSRENDER Solli-Nilsen HM, Isaksen T, Utvoll J Avdeling for Plastikk- og Rekonstruktiv Kirurgi Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål BAKGRUNN:Plateepitelcarcinom (PEC) i hud og basalcellecarcinom (BCC) er de hyppigste former for non-melanome maligne hudtumores. Avdeling for Plastikk- og Rekonstruktiv Kirurgi, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål, behandler alene omkring 800 pasienter årlig med disse hudkrefttypene. METODE: En retrospektiv studie med gjennomgang av alle pasienter behandlet for plateepitelcarcinom og basalcellecarcinom ved plastikkirurgisk avdeling Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål, i tidsrommet januar 2009- august 2010, ble gjennomført. Resektater (BCC/PEC) hvor histopatologisk undersøkelse etter primæreksisjon viste ufrie reseksjonsrender ble selektert. Andelen av disse som gjennomgår re-eksisjon gjennomgåes for å finne forekomsten av histologisk verifiserbar rest-tumor.
Resultater vil bli presentert og drøftet
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
24
EKSISION AV GIGANTNEVUS OG DEKNING AV DEFEKT MED INTEGRA HOS EN 2 ÅR GAMMEL GUTT Hermann R, Filip C, Høgvold H, Tønseth K Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus, Rikshospitalet Bakgrunn Naevi som er mer en 20cm i størrelse eller omfatter mer en 2% kroppsflate betegnes som gigantnaevi. De oppstår i ca 0,8-1,2/ 20000 nyfødte. Behandling av gigantnevi er en stor utfordring på plastikkirurgiske avdelinger. Både estetiske og medisinske aspekter med vurdering av malingitetspotensial skal ivaretas. Integra er et 2 lags hudsubstitutt laget av bovin kollagen som fungerer som neodermis og en silikonmembran som fungerer som temporer epidermis. Silikonmembranen er en barriere for Bakterier og forhindrer væsketap. Etter 2-3 uker er kollagenlaget vaskularisert. Silikonmembranen fjernes og erstattes av ett tynt delhudstranplantat. Fordelene med bruk av Integra er at man oppnår en tilnærmet lik fullhudsrekonstruksjon og at man dermed unngår flere ulemper man har ved delhudstransplantasjon alene. Pasientkasus Vår pasient er en to år gammel gutt fra Tsjetsjenia. Han var født til termin og er ellers frisk. Han ble født med tallrike naevi på hele kroppen. På ryggen forelå et nevus som målte ca 30x35 cm og var opp til tre cm tykk. I tillegg til at lesjonen var kosmetisk skjemmende var gutten betydelig plaget av kløe. Topisk behandling hadde ikke hatt nevneverdig effekt. Etter vår oppfattning talte pasientens store plager med kløe samt en nærmest mutilerende lesjon på ryggen for en kirurgisk løsning. Pasienten ble operert med excision av gigantnaevuset på ryggen og dekkning av defekten med Integra. Man stabiliserte Integra med Vacuum bandasje i 11 dager. Delhudtstransplantasjonen som inneholdt nevusceller ble utført den 20. postoperative dagen. 24. dag får pasienten feber og CRP-stigning med lukt fra bandasjen. Ved sårskifte var det infeksjon i transplantatet og ca 25 % av delhuden var gått tapt. I det videre forløpet ble de utføret flere mindre hudtransplantasjoner. 41. dag ble pasienten septisk og det ble påvist oppvekst av Staphylokokker på CVK-spissen. Rask bedring etter CVK seponering og antibiotisk behandling. Etter 65 dager skrives pasienten ut i velbefinnende. Delhudstransplatatet er nå epitelialisert 100% Konklusjon Integra viste seg å vare et velfungerende system for dekning av store sårflater. Etter et noe langtrukket forløp har defekten tilhelet pent med et godt funksjonelt resultat og pasienten er kvitt sine plager.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
23
FOREKOMST AV HISTOLOGISK VERIFISERT REST-TUMOR VED REEKSISJON AV BASALCELLECARCINOM OG PLATEEPITELCARCINOM I HUD ETTER HISTOPATOLOGISK UFRIE RESEKSJONSRENDER Solli-Nilsen HM, Isaksen T, Utvoll J Avdeling for Plastikk- og Rekonstruktiv Kirurgi Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål BAKGRUNN:Plateepitelcarcinom (PEC) i hud og basalcellecarcinom (BCC) er de hyppigste former for non-melanome maligne hudtumores. Avdeling for Plastikk- og Rekonstruktiv Kirurgi, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål, behandler alene omkring 800 pasienter årlig med disse hudkrefttypene. METODE: En retrospektiv studie med gjennomgang av alle pasienter behandlet for plateepitelcarcinom og basalcellecarcinom ved plastikkirurgisk avdeling Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål, i tidsrommet januar 2009- august 2010, ble gjennomført. Resektater (BCC/PEC) hvor histopatologisk undersøkelse etter primæreksisjon viste ufrie reseksjonsrender ble selektert. Andelen av disse som gjennomgår re-eksisjon gjennomgåes for å finne forekomsten av histologisk verifiserbar rest-tumor.
Resultater vil bli presentert og drøftet
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
24
EKSISION AV GIGANTNEVUS OG DEKNING AV DEFEKT MED INTEGRA HOS EN 2 ÅR GAMMEL GUTT Hermann R, Filip C, Høgvold H, Tønseth K Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus, Rikshospitalet Bakgrunn Naevi som er mer en 20cm i størrelse eller omfatter mer en 2% kroppsflate betegnes som gigantnaevi. De oppstår i ca 0,8-1,2/ 20000 nyfødte. Behandling av gigantnevi er en stor utfordring på plastikkirurgiske avdelinger. Både estetiske og medisinske aspekter med vurdering av malingitetspotensial skal ivaretas. Integra er et 2 lags hudsubstitutt laget av bovin kollagen som fungerer som neodermis og en silikonmembran som fungerer som temporer epidermis. Silikonmembranen er en barriere for Bakterier og forhindrer væsketap. Etter 2-3 uker er kollagenlaget vaskularisert. Silikonmembranen fjernes og erstattes av ett tynt delhudstranplantat. Fordelene med bruk av Integra er at man oppnår en tilnærmet lik fullhudsrekonstruksjon og at man dermed unngår flere ulemper man har ved delhudstransplantasjon alene. Pasientkasus Vår pasient er en to år gammel gutt fra Tsjetsjenia. Han var født til termin og er ellers frisk. Han ble født med tallrike naevi på hele kroppen. På ryggen forelå et nevus som målte ca 30x35 cm og var opp til tre cm tykk. I tillegg til at lesjonen var kosmetisk skjemmende var gutten betydelig plaget av kløe. Topisk behandling hadde ikke hatt nevneverdig effekt. Etter vår oppfattning talte pasientens store plager med kløe samt en nærmest mutilerende lesjon på ryggen for en kirurgisk løsning. Pasienten ble operert med excision av gigantnaevuset på ryggen og dekkning av defekten med Integra. Man stabiliserte Integra med Vacuum bandasje i 11 dager. Delhudtstransplantasjonen som inneholdt nevusceller ble utført den 20. postoperative dagen. 24. dag får pasienten feber og CRP-stigning med lukt fra bandasjen. Ved sårskifte var det infeksjon i transplantatet og ca 25 % av delhuden var gått tapt. I det videre forløpet ble de utføret flere mindre hudtransplantasjoner. 41. dag ble pasienten septisk og det ble påvist oppvekst av Staphylokokker på CVK-spissen. Rask bedring etter CVK seponering og antibiotisk behandling. Etter 65 dager skrives pasienten ut i velbefinnende. Delhudstransplatatet er nå epitelialisert 100% Konklusjon Integra viste seg å vare et velfungerende system for dekning av store sårflater. Etter et noe langtrukket forløp har defekten tilhelet pent med et godt funksjonelt resultat og pasienten er kvitt sine plager.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
25
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
26
HUDADNEKSCARCINOM ETTER 10- ÅRS OPPFØLGNING- EN KASUISTIKK.
KRONISKE SMERTER ETTER KIRURGISK BEHANDLING AV MALIGNT MELANOM
Christian Ramirez (CR), Anadi Begic (AB) Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Ulefossveien, 3710 Skien
Høimyr Ha, von Sperling MLa, Rokkones Ka, Finnerup Ka, Jensen TSb, Finnerup NBb Plastikkirurgisk avdeling, Aalborg Sykehus Århus Universitetshospital, bDansk Smerteforskningssenter, Århus Universitetshospital, Danmark
83 åring kvinne som 1981 debuterte med en hevelse midt på neseryggen som tiltok i størrelse som ble operert med lokal excisjon 1983 respektive 1986. Histopatologi viste en godartet adnekstumor med utgangspunkt i hår og talgkjertelvev og områder med differensiering i retning av talgkjertelepitel. Henvist 2000 til plastikkirurgisk poliklinikk med residiv av hevelse på nesen. Klinisk fanns en subkutan/ intrakutan oppvekst som strekte seg fra nesetuppen og oppover til pannen. Pasienten ønsket å vente med operasjon. 3 år senere på sin årlige kontroll hadde tumor vokst i størrelse. Stansebiopsier viste en godartet tumor. Pasienten aksepterte operasjon som gjordes i 3 seanser; første seanse med implantasjon av ekspanderprotese i venstre panneregion; annen seanse med excisjon av hudtumor på neserygg, dekning med fasciocutan frontal transposisjonslapp samt bilaterale nasolabiale V-Y lapper. Dekning av donorsted med fullhudstransplantat; og tredje seanse med kompletterende excisjon av hudtumor til høyre i pannen og delning av frontallappen. Histopatologi viste ikke radikalt excidert hudadnekscarcinom. Kompletterende adjuvant strålebehandling gjordes. Postoperativt har pasienten klaget over allarinsuffisiens ved inspirasjon som hun har vannet sig til, hun har mistet hår medialt i begge øyebrun etter strålebehandling og klaget over noe ømme arr og nedsatt sensibilitet. I øvrig ingen postoperative komplikasjoner. Hun har et akseptabelt kosmetisk resultat og er residiv fri 6 ½ år postoperativt. Denne kasuistikk bygger på en uvanlig progress av en sjelden hudadnextumor på nesen som tross omfattende rekonstruktiv kirurgi forblev ikke radikalt excidert. Kasuistikken presenteres med bildemateriale som strekker sig over 10 års oppfølgning og understrekker verdien i at ha et fungerende digitalt foto arkiv.
a
Bakgrunn: Kroniske smerter er en velkjent komplikasjon til alminnelige kirurgiske inngrep. Forekomsten av postoperative smerter etter kirurgi for malign melanom (MM) er ikke tidligere beskrevet. I Danmark behandles MM med excision supplert med sentinel node bisopsi ved tykkelse ≥1mm. Påvisning av mikrometastaser følges av lymfadenectomi. Formål: Undersøke prevalens og prediktorer for kroniske postoperative smerter etter kirurgisk behandling av MM. Metoder: I perioden september 2005 til juni 2009 ble 448 pasienter kirurgisk behandlet for malignt melanom på plastikkirurgisk avdeling Aalborg Sykehus. Et spørreskjema ble sent ut til de 402 overlevende og 350 (87.1 %) svarte. Resultater: Trettifire pasienter (9.7%) beskrev kroniske smerter etter excision og 16 (47.1%) av disse rapporterte nedsatt livskvalitet. Føleforstyrrelser ble rapportert av 108 (31.2%) pasienter. Blant disse hadde 25% smerter sammenlignet med 2.9% av pasientene med normal følesans (p<0.001, OR 11.0 (4.6-26.2)). Femtisyv prosent af pasientene med smerte brukte smertedeskriptorer som oppfyller kriteriene for diagnosen neuropatisk smerte i følge det internasjonale “Neuropathic pain diagnostic questionnaire” (DN4). Trettitre prosent beskrev allodyni ved lett berøring. Pasienter med smerter var signifikant yngre enn pasienter uten smerte (49.5 ± 15.4 år vs. 62.1 ± 15.6 år p<0.001). Det var ingen forskjell mellom kvinner og menn (p=0.15). Sentinel node biopsi og/eller glandeltoilette ble utført hos 181 pasienter. Trettifire pasienter (19.7%) beskrev smerter og 80 (46.0%) opplevde føleforstyrrelser. Smerter var hyppigere hos pasienter med føleforstyrrelser (OR 13.2 (4.4-39.6)). Førtifire prosent af smertepasientene brukte smertedeskriptorer som oppfyller kriteriene for diagnosen neuropatisk smerte (DN4). Tjueen prosent hadde allodyni. Pasienter med smerter etter excision hadde hyppigere smerter etter sentinel node biopsi/glandeltoilette (OR 3.8 (1.5-10.0)). Føleforstyrrelser og smerte var signifikant hyppigere etter glandeltoilette (henholdsvis 80.0% and 34.7%) sammenlignet med sentinel node biopsi (henholdsvis 32.3% and 13.7%) (OR for smerte 3.3 (1.5-7.3)). Konklusjon: Kroniske smerter etter kirurgisk behandling av MM er hyppig og signifikant relatert til føleforstyrrelser. Neuropatiske smerter som følge av peroperativ nerveskade bør overveies.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
25
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
26
HUDADNEKSCARCINOM ETTER 10- ÅRS OPPFØLGNING- EN KASUISTIKK.
KRONISKE SMERTER ETTER KIRURGISK BEHANDLING AV MALIGNT MELANOM
Christian Ramirez (CR), Anadi Begic (AB) Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Ulefossveien, 3710 Skien
Høimyr Ha, von Sperling MLa, Rokkones Ka, Finnerup Ka, Jensen TSb, Finnerup NBb Plastikkirurgisk avdeling, Aalborg Sykehus Århus Universitetshospital, bDansk Smerteforskningssenter, Århus Universitetshospital, Danmark
83 åring kvinne som 1981 debuterte med en hevelse midt på neseryggen som tiltok i størrelse som ble operert med lokal excisjon 1983 respektive 1986. Histopatologi viste en godartet adnekstumor med utgangspunkt i hår og talgkjertelvev og områder med differensiering i retning av talgkjertelepitel. Henvist 2000 til plastikkirurgisk poliklinikk med residiv av hevelse på nesen. Klinisk fanns en subkutan/ intrakutan oppvekst som strekte seg fra nesetuppen og oppover til pannen. Pasienten ønsket å vente med operasjon. 3 år senere på sin årlige kontroll hadde tumor vokst i størrelse. Stansebiopsier viste en godartet tumor. Pasienten aksepterte operasjon som gjordes i 3 seanser; første seanse med implantasjon av ekspanderprotese i venstre panneregion; annen seanse med excisjon av hudtumor på neserygg, dekning med fasciocutan frontal transposisjonslapp samt bilaterale nasolabiale V-Y lapper. Dekning av donorsted med fullhudstransplantat; og tredje seanse med kompletterende excisjon av hudtumor til høyre i pannen og delning av frontallappen. Histopatologi viste ikke radikalt excidert hudadnekscarcinom. Kompletterende adjuvant strålebehandling gjordes. Postoperativt har pasienten klaget over allarinsuffisiens ved inspirasjon som hun har vannet sig til, hun har mistet hår medialt i begge øyebrun etter strålebehandling og klaget over noe ømme arr og nedsatt sensibilitet. I øvrig ingen postoperative komplikasjoner. Hun har et akseptabelt kosmetisk resultat og er residiv fri 6 ½ år postoperativt. Denne kasuistikk bygger på en uvanlig progress av en sjelden hudadnextumor på nesen som tross omfattende rekonstruktiv kirurgi forblev ikke radikalt excidert. Kasuistikken presenteres med bildemateriale som strekker sig over 10 års oppfølgning og understrekker verdien i at ha et fungerende digitalt foto arkiv.
a
Bakgrunn: Kroniske smerter er en velkjent komplikasjon til alminnelige kirurgiske inngrep. Forekomsten av postoperative smerter etter kirurgi for malign melanom (MM) er ikke tidligere beskrevet. I Danmark behandles MM med excision supplert med sentinel node bisopsi ved tykkelse ≥1mm. Påvisning av mikrometastaser følges av lymfadenectomi. Formål: Undersøke prevalens og prediktorer for kroniske postoperative smerter etter kirurgisk behandling av MM. Metoder: I perioden september 2005 til juni 2009 ble 448 pasienter kirurgisk behandlet for malignt melanom på plastikkirurgisk avdeling Aalborg Sykehus. Et spørreskjema ble sent ut til de 402 overlevende og 350 (87.1 %) svarte. Resultater: Trettifire pasienter (9.7%) beskrev kroniske smerter etter excision og 16 (47.1%) av disse rapporterte nedsatt livskvalitet. Føleforstyrrelser ble rapportert av 108 (31.2%) pasienter. Blant disse hadde 25% smerter sammenlignet med 2.9% av pasientene med normal følesans (p<0.001, OR 11.0 (4.6-26.2)). Femtisyv prosent af pasientene med smerte brukte smertedeskriptorer som oppfyller kriteriene for diagnosen neuropatisk smerte i følge det internasjonale “Neuropathic pain diagnostic questionnaire” (DN4). Trettitre prosent beskrev allodyni ved lett berøring. Pasienter med smerter var signifikant yngre enn pasienter uten smerte (49.5 ± 15.4 år vs. 62.1 ± 15.6 år p<0.001). Det var ingen forskjell mellom kvinner og menn (p=0.15). Sentinel node biopsi og/eller glandeltoilette ble utført hos 181 pasienter. Trettifire pasienter (19.7%) beskrev smerter og 80 (46.0%) opplevde føleforstyrrelser. Smerter var hyppigere hos pasienter med føleforstyrrelser (OR 13.2 (4.4-39.6)). Førtifire prosent af smertepasientene brukte smertedeskriptorer som oppfyller kriteriene for diagnosen neuropatisk smerte (DN4). Tjueen prosent hadde allodyni. Pasienter med smerter etter excision hadde hyppigere smerter etter sentinel node biopsi/glandeltoilette (OR 3.8 (1.5-10.0)). Føleforstyrrelser og smerte var signifikant hyppigere etter glandeltoilette (henholdsvis 80.0% and 34.7%) sammenlignet med sentinel node biopsi (henholdsvis 32.3% and 13.7%) (OR for smerte 3.3 (1.5-7.3)). Konklusjon: Kroniske smerter etter kirurgisk behandling av MM er hyppig og signifikant relatert til føleforstyrrelser. Neuropatiske smerter som følge av peroperativ nerveskade bør overveies.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
27
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
28
REKONSTRUKSJON AV BLØTDELSDEFEKT PÅ HÅNDRYGG MED TURNOVER ADIPOFASCIAL LAPP.
FRITT VASKULARISERT CRISTA ILIACA GRAFT FOR REKONSTRUKSJON AV MAXILLEDEFEKTER
Suleiman N , Begic A. Avdeling for plastikkirurgi Sykehuset Telemark HF
R. Hermann, P. Skjelbred, K. Tønseth, H.E., Høgevold Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus, Rikshospitalet
Rekonstruksjon av bløtdelsdefekter på håndrygg representerer en krevende problemstilling innefor rekonstruktiv håndkirurgi. Dette spesielt når ben og sener er eksponert som da ikke lar sig dekke med vanlig hudtransplantat.
Rekonstruksjon av defekter etter reseksjon av maxillen pga. kreft er utfordrende. Pasienter er i tillegg ofte bestrålt med de ulempene dette medfører. Maxilleskjelettet skiller munnhule fra nese og bihuler, støtter øye og bløtdelene i mellomansiktet og gir feste for tenner i overkjeven. Reseksjon av maxillen inkluderer ofte bløtvevsreseksjon og etterlater betydelige defekter som bør rekonstrueres med både bløtvev og bein for å oppnå et tilfredstillende resultat. Ofte blir rekonstruksjon med ben og bløtvev utelatt og pasienten må da bruke obturatorprotese med de problemer som følger med en løs protese. Målet for kirurgisk rekonstruksjon er en benet kjevekam for tannimplantater og en gane som skiller nese og bihule fra munnhule, samt understøttelse for øye og ytre nese og en symmetrisk kontur i ansiktet. Rekonstruksjon av ben og bløtvev utføres best med frie kompositt graft med fibula, scapula, radius eller crista iliaca med muskel og/eller hud.
Ulike fasciokutane lapper er beskrevet for dekking av denne type defekt. Her presenteres en 90 år gammel pasient hvor det ble utført reseksjon av en stor SCC over høyre håndrygg som resulterte i en stor defekt kombinert med manglende peritenon over tredje og fjerde metacarp. P.g.a. pasientens høy alder valgte man her rask og relativ enkel løsning i form av en turnover adipofascial lapp kombinert med delhudstransplantat og primærsuturering av donor sted fremfor de mer krevende fasciokutane lapper som en distal basert radialis lapp, distal basert a. radialis perforator lapp og a. ulnaris perforator lapp og interosseues lapp. Postoperativt satt man med ett godt resultat med godt dekket defekt og god håndfunksjon. Man kan konkludere adipofascial turnover lapp kan være et bra alternativ for dekking av defekter av store bløtdelsdefekter i den distale delen av håndrygg og fingre.
Pasienter Vi presenterer vår erfaring med rekonstruksjon av maxillen med fritt vaskularisert crista iliaca graft. Fire pasienter (tre kvinner og en mann) ble operert på Rikshospitalet med denne teknikken. Hos tre pasienter var årsaken til maxillectomi et osteogent sarkom og hos en pasient et plateepitelcarcinom. Alle pasienter hadde en type 3 defekt etter Cordeiro klassifikasjonen. Alder på pasientene var 17, 20, 21, og 60 år. En pasient ble rekonstruert i forbindelse med primærreseksjonen. De andre tre pasienter ble rekonstruert flere år etter maxillektomien pga. plagene med obturatorprotese. Karstilkens lengde er et problem og hos to pasienter måtte man bruke veneinterponat. Hos en pasient fulgte man facialiskarene opp i ansiktet for å ha en lang nok karstilk. Hos en pasient brukte man både obliquus internus og hud som bløtvevsrekonstruksjon av gane/laterale nesevegg, hos det tre andre pasientene kun internusmuskulatur uten hud. En pasient hadde en postoperativ dyp sårinfeksjon der huddelen i laterale nesevegg nekrotiserte, mens lappen for øvrig overlevde. Hos de andre pasientene oppsto ingen komplikasjoner. Rekonstruksjon med vaskularisert crista iliaca graft har gitt våre pasienter en betydelig økt livskvalitet med bedre funksjon og kosmetikk. En av pasientene som har vært sosialt komplett isolert i flere år etter mutilerende kirurgi, er sosialisert. Alle pasientene hadde eller har behov for ytterligere plastikkirurgiske inngrep i ansiktet. . Konklusjon Vaskularisert crista iliaca graft er en velfungerende metode for rekonstruksjon av store maxilledefekter. Våre pasienter hadde alle Cordeiro type 3 defekter. De fleste pasientene trenger flere inngrep for å oppnå et optimalt resultat både kosmetisk og funksjonelt. Vanligvis er bløtvevsrekonstruksjon med internusmuskulatur best da hudlapp gjør rekonstruksjonen voluminøs. Kort karstilk kan løses best med å flytte anastomosestedet superiort i ansiktet eller med veneinterponat. Teknikken er ressurskrevende og egner seg som rekonstruksjon hos unge mennesker.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
27
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
28
REKONSTRUKSJON AV BLØTDELSDEFEKT PÅ HÅNDRYGG MED TURNOVER ADIPOFASCIAL LAPP.
FRITT VASKULARISERT CRISTA ILIACA GRAFT FOR REKONSTRUKSJON AV MAXILLEDEFEKTER
Suleiman N , Begic A. Avdeling for plastikkirurgi Sykehuset Telemark HF
R. Hermann, P. Skjelbred, K. Tønseth, H.E., Høgevold Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitets sykehus, Rikshospitalet
Rekonstruksjon av bløtdelsdefekter på håndrygg representerer en krevende problemstilling innefor rekonstruktiv håndkirurgi. Dette spesielt når ben og sener er eksponert som da ikke lar sig dekke med vanlig hudtransplantat.
Rekonstruksjon av defekter etter reseksjon av maxillen pga. kreft er utfordrende. Pasienter er i tillegg ofte bestrålt med de ulempene dette medfører. Maxilleskjelettet skiller munnhule fra nese og bihuler, støtter øye og bløtdelene i mellomansiktet og gir feste for tenner i overkjeven. Reseksjon av maxillen inkluderer ofte bløtvevsreseksjon og etterlater betydelige defekter som bør rekonstrueres med både bløtvev og bein for å oppnå et tilfredstillende resultat. Ofte blir rekonstruksjon med ben og bløtvev utelatt og pasienten må da bruke obturatorprotese med de problemer som følger med en løs protese. Målet for kirurgisk rekonstruksjon er en benet kjevekam for tannimplantater og en gane som skiller nese og bihule fra munnhule, samt understøttelse for øye og ytre nese og en symmetrisk kontur i ansiktet. Rekonstruksjon av ben og bløtvev utføres best med frie kompositt graft med fibula, scapula, radius eller crista iliaca med muskel og/eller hud.
Ulike fasciokutane lapper er beskrevet for dekking av denne type defekt. Her presenteres en 90 år gammel pasient hvor det ble utført reseksjon av en stor SCC over høyre håndrygg som resulterte i en stor defekt kombinert med manglende peritenon over tredje og fjerde metacarp. P.g.a. pasientens høy alder valgte man her rask og relativ enkel løsning i form av en turnover adipofascial lapp kombinert med delhudstransplantat og primærsuturering av donor sted fremfor de mer krevende fasciokutane lapper som en distal basert radialis lapp, distal basert a. radialis perforator lapp og a. ulnaris perforator lapp og interosseues lapp. Postoperativt satt man med ett godt resultat med godt dekket defekt og god håndfunksjon. Man kan konkludere adipofascial turnover lapp kan være et bra alternativ for dekking av defekter av store bløtdelsdefekter i den distale delen av håndrygg og fingre.
Pasienter Vi presenterer vår erfaring med rekonstruksjon av maxillen med fritt vaskularisert crista iliaca graft. Fire pasienter (tre kvinner og en mann) ble operert på Rikshospitalet med denne teknikken. Hos tre pasienter var årsaken til maxillectomi et osteogent sarkom og hos en pasient et plateepitelcarcinom. Alle pasienter hadde en type 3 defekt etter Cordeiro klassifikasjonen. Alder på pasientene var 17, 20, 21, og 60 år. En pasient ble rekonstruert i forbindelse med primærreseksjonen. De andre tre pasienter ble rekonstruert flere år etter maxillektomien pga. plagene med obturatorprotese. Karstilkens lengde er et problem og hos to pasienter måtte man bruke veneinterponat. Hos en pasient fulgte man facialiskarene opp i ansiktet for å ha en lang nok karstilk. Hos en pasient brukte man både obliquus internus og hud som bløtvevsrekonstruksjon av gane/laterale nesevegg, hos det tre andre pasientene kun internusmuskulatur uten hud. En pasient hadde en postoperativ dyp sårinfeksjon der huddelen i laterale nesevegg nekrotiserte, mens lappen for øvrig overlevde. Hos de andre pasientene oppsto ingen komplikasjoner. Rekonstruksjon med vaskularisert crista iliaca graft har gitt våre pasienter en betydelig økt livskvalitet med bedre funksjon og kosmetikk. En av pasientene som har vært sosialt komplett isolert i flere år etter mutilerende kirurgi, er sosialisert. Alle pasientene hadde eller har behov for ytterligere plastikkirurgiske inngrep i ansiktet. . Konklusjon Vaskularisert crista iliaca graft er en velfungerende metode for rekonstruksjon av store maxilledefekter. Våre pasienter hadde alle Cordeiro type 3 defekter. De fleste pasientene trenger flere inngrep for å oppnå et optimalt resultat både kosmetisk og funksjonelt. Vanligvis er bløtvevsrekonstruksjon med internusmuskulatur best da hudlapp gjør rekonstruksjonen voluminøs. Kort karstilk kan løses best med å flytte anastomosestedet superiort i ansiktet eller med veneinterponat. Teknikken er ressurskrevende og egner seg som rekonstruksjon hos unge mennesker.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
29
BEHANDLING AV STOR SKALLEBASISDEFEKT VED BRUK AV FRI MYOPERITONEALLAPP Walter C1, De Weerd1, Kloster R2, 1 Avdeling for plastikk- og håndkirurgi 2 Nevrokirurgisk avdeling Lukking av store defekter i anteriore skallebasis etter onkologisk kirurgi er en særdeles utfordring. Målsetning ved rekonstruksjonen er 1) å dekke vitale strukturene med tilstrekkelig bløtvev, 2) å separere intra- og ekstraduralt rommet for å unngå CSF lekkasje og 3) å tilføre rikelig vaskularisert vev for å oppnå primær sårtilheling i tilfelle at postoperativ strålebehandling er indisert. Vi presenterer en kasuistikk hvor en stor defekt i skallebasis ble lukket med en fri myoperitoneallapp der arterier og vener ble anastomert til arteria og vena facialis.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
30
MICROSURGICAL RECONSTRUCTION OF OROPHARYNGEAL CANCER- A RETROSPECTIVE STUDY OF PATIENTS TREATED AT HAUKELAND UNIVERSITY HOSPITAL DURING THE TIME PERIOD 2001-2009. G.H. Holom1 , H. Seland1, E. Strandenes1 , P.G. Liavaag2 , S. Lybak2 , S.A. Jensen1 and H. Johnson1 1 Dept. of Surgery, Section of Plastic Surgery and Burns, Dept. of Surgical Sciences ,University of Bergen, Bergen, Norway. 2 Section of Otolaryngology/Head and Neck Surgery, Dept. of Surgical Sciences, University of Bergen, Bergen, Norway. A total of 146 patients diagnosed with oropharyngeal cancer underwent ablative surgery and primary free flap reconstruction during a time period of 9 years (2001-2009; men; 75%, women 25%). Surgery included a multidisciplinary approach involving plastic surgeons and maxillofacial surgeons. In the evaluated patientpopulation, squamous cell carcinoma (SCC) represented the vast majority of the preoperatively diagnosed tumours (92%). Other tumours represented in the study were malignant melanoma, sarcoma, adenocarcinoma and blastoma. The free flaps used for reconstructive surgery included radial forearm flap (n=124), fibular flap (n=9) and rectus abdominis muscular flap (n=2). 20 patients (14%) needed reoperation within 48 hours due to clinical signs of hematoma (n=10) and free flap ischemia (n=10). Furthermore, we report a total of 10 free flap failures, giving an overall free flap success rate of 92 %. Nine patients were treated due to infections at donor site. The overall survival of patients with primary oral SCC stage II-V was 81% five years postoperatively. For those patients who were treated for recurrence of primary oral SCC, the survival after 5 years was 72%. Survival for the specific site of tumour in relation to T-classification and staging was evaluated.We conclude that our multidisciplinary approach and treatment algorithm for oropharyngeal cancer including primary free flap reconstruction reconstitutes a safe and reliable tool.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
29
BEHANDLING AV STOR SKALLEBASISDEFEKT VED BRUK AV FRI MYOPERITONEALLAPP Walter C1, De Weerd1, Kloster R2, 1 Avdeling for plastikk- og håndkirurgi 2 Nevrokirurgisk avdeling Lukking av store defekter i anteriore skallebasis etter onkologisk kirurgi er en særdeles utfordring. Målsetning ved rekonstruksjonen er 1) å dekke vitale strukturene med tilstrekkelig bløtvev, 2) å separere intra- og ekstraduralt rommet for å unngå CSF lekkasje og 3) å tilføre rikelig vaskularisert vev for å oppnå primær sårtilheling i tilfelle at postoperativ strålebehandling er indisert. Vi presenterer en kasuistikk hvor en stor defekt i skallebasis ble lukket med en fri myoperitoneallapp der arterier og vener ble anastomert til arteria og vena facialis.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
30
MICROSURGICAL RECONSTRUCTION OF OROPHARYNGEAL CANCER- A RETROSPECTIVE STUDY OF PATIENTS TREATED AT HAUKELAND UNIVERSITY HOSPITAL DURING THE TIME PERIOD 2001-2009. G.H. Holom1 , H. Seland1, E. Strandenes1 , P.G. Liavaag2 , S. Lybak2 , S.A. Jensen1 and H. Johnson1 1 Dept. of Surgery, Section of Plastic Surgery and Burns, Dept. of Surgical Sciences ,University of Bergen, Bergen, Norway. 2 Section of Otolaryngology/Head and Neck Surgery, Dept. of Surgical Sciences, University of Bergen, Bergen, Norway. A total of 146 patients diagnosed with oropharyngeal cancer underwent ablative surgery and primary free flap reconstruction during a time period of 9 years (2001-2009; men; 75%, women 25%). Surgery included a multidisciplinary approach involving plastic surgeons and maxillofacial surgeons. In the evaluated patientpopulation, squamous cell carcinoma (SCC) represented the vast majority of the preoperatively diagnosed tumours (92%). Other tumours represented in the study were malignant melanoma, sarcoma, adenocarcinoma and blastoma. The free flaps used for reconstructive surgery included radial forearm flap (n=124), fibular flap (n=9) and rectus abdominis muscular flap (n=2). 20 patients (14%) needed reoperation within 48 hours due to clinical signs of hematoma (n=10) and free flap ischemia (n=10). Furthermore, we report a total of 10 free flap failures, giving an overall free flap success rate of 92 %. Nine patients were treated due to infections at donor site. The overall survival of patients with primary oral SCC stage II-V was 81% five years postoperatively. For those patients who were treated for recurrence of primary oral SCC, the survival after 5 years was 72%. Survival for the specific site of tumour in relation to T-classification and staging was evaluated.We conclude that our multidisciplinary approach and treatment algorithm for oropharyngeal cancer including primary free flap reconstruction reconstitutes a safe and reliable tool.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
31
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
DYNAMISK REANIMASJON OG 3D-VIDEOANALYSE VED FACIALISPARESE NORSKE PASIENTER SOM DELTAR I EN MULTISENTERSTUDIE
SEMI-DYNAMISK REANIMASJON AV FACIALISPARESE MED TEMPORALIS ELONGASJONSPLASTIKK AM LABBÈ- 5 KASUSTIKKER
Bjark* Th, Høgevold* He, Bjærke* H, Nissen* C, Tzou** Chj, König** V, Pona** I, Frey** M, *Plastikkirurgisk Avd., Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, **Abt.F. Wiederherstellende U. Plastische Chirurgie An Der Universitätsklinik Für Chirurgie Allgemeines Krankenhaus Der Stadt Wien Introduksjon: Ved mange europeiske sentre ble pasienter med facialisparese allerede i 80-årene behandlet med dynamisk reanimasjon av ansiktet med fri, funksjonell muskeltransplantasjon. Ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, startet man med denne behandlingen i 2004, i samarbeid med Universitetssykehuset i Wien, Østerrike. Samtidig ble vi invitert til å delta i en multisenterstudie med bruk av videoanalyse for å kartlegge omfang av lammelse og oppnådd forbedring etter kirurgisk behandling. Metoder: 58 norske pasienter ble i tidsrommet sept. 2004 til juni 2010 inkludert i studien. Oslo-gruppe: 32 Pasienter (18 – 75 år), er hittil blitt operert med crossfaciell nervetransplantasjon (29) og etterfølgende muskeltransplantasjon (m. gracilis 21, m. latissimus dorsi 1) eller temporalismuskel-elongasjonsplastikk a.m. Labbé (3). 11 pasienter har gjennomgått en eller flere tilleggsprosedyrer (temporalistransfer til øyet, implantasjon av gullvekt til øvre øyelokk, mini-senegraft til nedre øyelokk, oppstramming av muskeltransplantat, mellomansiktsløft eller øyenbrynsløft ). Wien-gruppe: 26 pasienter (4 – 49 år) er blitt operert med crossfaciell nervetransplantasjon (19) og etterfølgende muskeltransplantasjon (m. gracilis til munn 5 eller territorial differensiert gracilis til øye og munn 10). 2 pas. fikk utført one-stage latissimus dorsi, 2 pas. gracilis med coaptasjon til n. massetericus, 1 pas. gracilis med neurorafi til ipsilateral n. facialis og 2 pas. temporaliselongasjonsplastikk a. m. Labbé. Resultater: Oslo-gruppe: 14 pasienter har klinisk et tilfredsstillende eller godt resultat. 3 pasienter har funksjon i muskeltransplantatet, men ikke den forventede effekten på ”smilet”. 5 pasienter med dårlig / ingen funksjon i muskelgraftet 2 pasienter ønsket ikke videre behandling etter den crossfacielle nervetransplantasjonen 8 pasienter er foreløpig for tidlig å evaluere Wien-gruppe: 18 pasienter har klinisk et tilfredsstillende eller godt resultat 4 pasienter er for tidlig å evaluere 4 pas. venter på muskeltransplantasjon Korresponderende videodata og pasienttilfredshet vil bli presentert. Diskusjon: For å oppnå et godt klinisk og funksjonelt resultat må standard reanimasjonsbehandling ofte kombineres med ulike kosmetiske og statiske tilleggsprosedyrer. Subjektiv pasienttilfredshet avhenger i høy grad av tett og konsekvent oppfølging i tillegg til kirurgi målrettet i forhold til pasientens egne vurderinger og ønsker. Med 3D-videoanalyse får man en kvantitativ dokumentasjon av operasjonsresultater. Det kan danne grunnlag for forskning og sammenligning av forskjellige operasjonsteknikker. Viktigere finner vi imidlertid at metoden ble et svært nyttig verktøy ved kompetansebygging for avansert facialis-rekonstruksjonskirurgi ved vårt sykehus.
Bjærke H¹, Frey M², Høgevold HE¹, Bjark T¹ ¹Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus ²Div. of Plastic and Reconstructive Surgery, Medical University Vienna,
32
Bakgrunn: Facialisparese er en svært belastende tilstand som gir et estetisk og funksjonelt handikap. Det er en utfordrende oppgave å rekonstruere et ansikt med en halvsidig lammelse, og utallige kirurgiske teknikker, både statiske og dynamiske, har blitt foreslått, med varierende grad av suksess. Den mest anvendte dynamiske metoden idag er crossfaciell nervetransplantasjon med påfølgende fri vaskularisert muskeltransplantasjon. I 1997 introduserte Labbè en ny kirurgisk teknikk – musculus temporalis elongasjonsplastikk som er en videreutvikling av McLaughlinteknikken. Labbè reposisjonerte m. temporalis utspringet og flyttet festet av temporalissenen til leppe/munnvik uten sene- eller fascie-interponat og oppnådde gode dynamiske resultater. Pasienter: Fra februar 2010 til juni 2010 har vi operert 5 pasienter (3 kvinner, 2 menn) med m. temporalis elongasjonsplastikk am Labbè. To av pasientene ble operert på Universitetssykehuset i Wien i samarbeid med professor Frey, og 3 pasienter er operert på Rikshospitalet i Oslo. Pasientenes alder var 19, 23, 60, 66 og 76 år. To av pasientene hadde bilateral facialisparese; en med Moebius syndrom med noe restfunksjon på høyre side, og en pasient med nevrofibromatose type 2 med bilateral postoperativ facialisparese etter operasjon for acusticusnevrinom. Tre pasienter hadde ensidig postoperativ facialisparese; etter operasjon for hhv parotiscancer, acusticusnevrinom og plateepitelcarcinom. Resultater: Samtlige pasienter har oppnådd bedre symmetri i hvile og en viss lateralisering/opptrekk av munnviken ved tygging/aktivering av temporalismuskelen. Etter 3 uker kunne pasientene begynne med aktiv muskeltrening, og to pasienter har allerede noe spontan kontraksjon av muskelen ved mimikk/smil. To pasienter plages av noe redusert gapeevne. Konklusjon: Musculus temporalis elongasjonsplastikk er en operasjonsmetode som egner seg for spesielt utvalgte pasienter. Facialis-parese pasienter som ikke er kandidat for nerve/muskeltransplantasjon og som har mest plager fra munn/kinn, kan være aktuelle for en m. temporalis elongasjonsplastikk i stedet for en ren statisk prosedyre. Operasjonen gir en umiddelbar postoperativ forbedring med et statisk løft av munnviken. Dersom pasienten er aktiv med å trene muskelen, helst med hjelp av fysioterapi, kan man innen relativt kort tid oppnå god funksjon og et emosjonelt smil.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
31
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
DYNAMISK REANIMASJON OG 3D-VIDEOANALYSE VED FACIALISPARESE NORSKE PASIENTER SOM DELTAR I EN MULTISENTERSTUDIE
SEMI-DYNAMISK REANIMASJON AV FACIALISPARESE MED TEMPORALIS ELONGASJONSPLASTIKK AM LABBÈ- 5 KASUSTIKKER
Bjark* Th, Høgevold* He, Bjærke* H, Nissen* C, Tzou** Chj, König** V, Pona** I, Frey** M, *Plastikkirurgisk Avd., Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, **Abt.F. Wiederherstellende U. Plastische Chirurgie An Der Universitätsklinik Für Chirurgie Allgemeines Krankenhaus Der Stadt Wien Introduksjon: Ved mange europeiske sentre ble pasienter med facialisparese allerede i 80-årene behandlet med dynamisk reanimasjon av ansiktet med fri, funksjonell muskeltransplantasjon. Ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, startet man med denne behandlingen i 2004, i samarbeid med Universitetssykehuset i Wien, Østerrike. Samtidig ble vi invitert til å delta i en multisenterstudie med bruk av videoanalyse for å kartlegge omfang av lammelse og oppnådd forbedring etter kirurgisk behandling. Metoder: 58 norske pasienter ble i tidsrommet sept. 2004 til juni 2010 inkludert i studien. Oslo-gruppe: 32 Pasienter (18 – 75 år), er hittil blitt operert med crossfaciell nervetransplantasjon (29) og etterfølgende muskeltransplantasjon (m. gracilis 21, m. latissimus dorsi 1) eller temporalismuskel-elongasjonsplastikk a.m. Labbé (3). 11 pasienter har gjennomgått en eller flere tilleggsprosedyrer (temporalistransfer til øyet, implantasjon av gullvekt til øvre øyelokk, mini-senegraft til nedre øyelokk, oppstramming av muskeltransplantat, mellomansiktsløft eller øyenbrynsløft ). Wien-gruppe: 26 pasienter (4 – 49 år) er blitt operert med crossfaciell nervetransplantasjon (19) og etterfølgende muskeltransplantasjon (m. gracilis til munn 5 eller territorial differensiert gracilis til øye og munn 10). 2 pas. fikk utført one-stage latissimus dorsi, 2 pas. gracilis med coaptasjon til n. massetericus, 1 pas. gracilis med neurorafi til ipsilateral n. facialis og 2 pas. temporaliselongasjonsplastikk a. m. Labbé. Resultater: Oslo-gruppe: 14 pasienter har klinisk et tilfredsstillende eller godt resultat. 3 pasienter har funksjon i muskeltransplantatet, men ikke den forventede effekten på ”smilet”. 5 pasienter med dårlig / ingen funksjon i muskelgraftet 2 pasienter ønsket ikke videre behandling etter den crossfacielle nervetransplantasjonen 8 pasienter er foreløpig for tidlig å evaluere Wien-gruppe: 18 pasienter har klinisk et tilfredsstillende eller godt resultat 4 pasienter er for tidlig å evaluere 4 pas. venter på muskeltransplantasjon Korresponderende videodata og pasienttilfredshet vil bli presentert. Diskusjon: For å oppnå et godt klinisk og funksjonelt resultat må standard reanimasjonsbehandling ofte kombineres med ulike kosmetiske og statiske tilleggsprosedyrer. Subjektiv pasienttilfredshet avhenger i høy grad av tett og konsekvent oppfølging i tillegg til kirurgi målrettet i forhold til pasientens egne vurderinger og ønsker. Med 3D-videoanalyse får man en kvantitativ dokumentasjon av operasjonsresultater. Det kan danne grunnlag for forskning og sammenligning av forskjellige operasjonsteknikker. Viktigere finner vi imidlertid at metoden ble et svært nyttig verktøy ved kompetansebygging for avansert facialis-rekonstruksjonskirurgi ved vårt sykehus.
Bjærke H¹, Frey M², Høgevold HE¹, Bjark T¹ ¹Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus ²Div. of Plastic and Reconstructive Surgery, Medical University Vienna,
32
Bakgrunn: Facialisparese er en svært belastende tilstand som gir et estetisk og funksjonelt handikap. Det er en utfordrende oppgave å rekonstruere et ansikt med en halvsidig lammelse, og utallige kirurgiske teknikker, både statiske og dynamiske, har blitt foreslått, med varierende grad av suksess. Den mest anvendte dynamiske metoden idag er crossfaciell nervetransplantasjon med påfølgende fri vaskularisert muskeltransplantasjon. I 1997 introduserte Labbè en ny kirurgisk teknikk – musculus temporalis elongasjonsplastikk som er en videreutvikling av McLaughlinteknikken. Labbè reposisjonerte m. temporalis utspringet og flyttet festet av temporalissenen til leppe/munnvik uten sene- eller fascie-interponat og oppnådde gode dynamiske resultater. Pasienter: Fra februar 2010 til juni 2010 har vi operert 5 pasienter (3 kvinner, 2 menn) med m. temporalis elongasjonsplastikk am Labbè. To av pasientene ble operert på Universitetssykehuset i Wien i samarbeid med professor Frey, og 3 pasienter er operert på Rikshospitalet i Oslo. Pasientenes alder var 19, 23, 60, 66 og 76 år. To av pasientene hadde bilateral facialisparese; en med Moebius syndrom med noe restfunksjon på høyre side, og en pasient med nevrofibromatose type 2 med bilateral postoperativ facialisparese etter operasjon for acusticusnevrinom. Tre pasienter hadde ensidig postoperativ facialisparese; etter operasjon for hhv parotiscancer, acusticusnevrinom og plateepitelcarcinom. Resultater: Samtlige pasienter har oppnådd bedre symmetri i hvile og en viss lateralisering/opptrekk av munnviken ved tygging/aktivering av temporalismuskelen. Etter 3 uker kunne pasientene begynne med aktiv muskeltrening, og to pasienter har allerede noe spontan kontraksjon av muskelen ved mimikk/smil. To pasienter plages av noe redusert gapeevne. Konklusjon: Musculus temporalis elongasjonsplastikk er en operasjonsmetode som egner seg for spesielt utvalgte pasienter. Facialis-parese pasienter som ikke er kandidat for nerve/muskeltransplantasjon og som har mest plager fra munn/kinn, kan være aktuelle for en m. temporalis elongasjonsplastikk i stedet for en ren statisk prosedyre. Operasjonen gir en umiddelbar postoperativ forbedring med et statisk løft av munnviken. Dersom pasienten er aktiv med å trene muskelen, helst med hjelp av fysioterapi, kan man innen relativt kort tid oppnå god funksjon og et emosjonelt smil.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
33
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ARTERIOVENØS FISTEL VENSTRE TINNINGREGION ETTER TRAUME. EN KASUISTIKK
KASUISTIKK: PIKE FØDT MED OROFACIODIGITALT SYNDROM TYPE 1
Vindenes HB1, Bakke S2, Høgevold HE1 1 Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet 2 Avdeling for radiologi, seksjon for nevroradiologi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet
1
Innledning: Som ledd i avdelingens landsfunksjon for vaskulære malformasjoner presenteres følgende kasus: Arteriovenøs fistel (AVF) i hoderegionen er meget sjeldent. Tilstanden kalles også ”cirsoid aneurysm” pga av de store drenerende vener. AVF er en direkte kommunikasjon mellom arterielle ”feeding” kar og vener uten kapillær ”seng”. Arteria temporalis superficilais er spesielt sårbar på grunn av dens relativt lange og eksponerte forløp. Angiografi er gullstandard i undersøkelsen og diagnostikk av disse lesjoner, med demonstrering av ”feeding” og drenerende blodkar. Kasuistikk: En 32 år gammel mann var utsatt for et lokalt traume i form av slag mot venstre temporalregion i 2006. Han var ikke bevisstløs, men fikk hematom i området. Etter hvert utvikling av dilaterte blodårer som tiltok betraktelig over de neste årene. Han fikk dilaterte kar med og uten pulsasjoner, først på venstre side og senere over hele skalpen. Det var symptomer i form av hodepine og bilyd i området som han selv hørte. Dette var spesielt plagsomt ved belastning og ved innsovning, i tillegg til pulsativ tinnitus venstre øre. Det primære behandlingsforslag var embolisering, men pga fistelens store diameter og at angiografi viste tallrike arterielle ”feedere”, ble pasienten behandlet på intervensjonssenteret. Det ble gjort pre- og peroperativ angiografi, samt gjennomlysning for lokalisering av fistel. Kirurgisk fripreparerte man det venøse avløp, selve AVF og alle tilførende arterier ble ligert. Deretter viste ny angiografi at AVF også røntgenologisk var fjernet. Ved 3 måneders kontroll var de dilaterte kar på høyre og venstre side av skalpen tilbakedannet. Pasienten var symptomfri. Konklusjon: AVF har tidligere blitt behandlet enten med kirurgi eller ved embolisering. Kirurgisk behandling på intervensjonsstue der det samtidig gjøres pre- og peroperativ angiografi samt fistelpåvisning gjør inngrepet enklere og sikrere, uten blodtap eller behov for preoperativ carotis externa ligatur. Prinsippet ved behandlingen er at alle arterielle ”feedere” inn i venesekken og også selve venesekken ekstirperes. Det vil da over tid skje en spontan tilbakegang av dilaterte arterier og vener på høyre og venstre side av skalpen.
34
Nyberg CK1, Filip C2 Universitetet i Oslo, 2 Avdeling for Plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Vi fremlegger en kasuistikk, en pike født med orofaciodigitalt syndrom type 1 (OFD 1), et svært varierende og heterogent syndrom med tilgrunnliggende affeksjon av oralkaviteten, ansikt og digitalis. Deriblant forekommer øvre leppespalte med ganespalte i flere av tilfellene. Denne piken er født med flere misdannelser, deriblant subkutan midtstilt øvre og nedre leppespalte, i tillegg spaltet bløt gane, bifid tunge og andre orale manifestasjoner som del av syndromet. Kasuistikken belyser betydningen av sentra som kan tilby høyspesialisert behandling basert på bredt tverrfaglig samarbeid.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
33
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ARTERIOVENØS FISTEL VENSTRE TINNINGREGION ETTER TRAUME. EN KASUISTIKK
KASUISTIKK: PIKE FØDT MED OROFACIODIGITALT SYNDROM TYPE 1
Vindenes HB1, Bakke S2, Høgevold HE1 1 Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet 2 Avdeling for radiologi, seksjon for nevroradiologi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet
1
Innledning: Som ledd i avdelingens landsfunksjon for vaskulære malformasjoner presenteres følgende kasus: Arteriovenøs fistel (AVF) i hoderegionen er meget sjeldent. Tilstanden kalles også ”cirsoid aneurysm” pga av de store drenerende vener. AVF er en direkte kommunikasjon mellom arterielle ”feeding” kar og vener uten kapillær ”seng”. Arteria temporalis superficilais er spesielt sårbar på grunn av dens relativt lange og eksponerte forløp. Angiografi er gullstandard i undersøkelsen og diagnostikk av disse lesjoner, med demonstrering av ”feeding” og drenerende blodkar. Kasuistikk: En 32 år gammel mann var utsatt for et lokalt traume i form av slag mot venstre temporalregion i 2006. Han var ikke bevisstløs, men fikk hematom i området. Etter hvert utvikling av dilaterte blodårer som tiltok betraktelig over de neste årene. Han fikk dilaterte kar med og uten pulsasjoner, først på venstre side og senere over hele skalpen. Det var symptomer i form av hodepine og bilyd i området som han selv hørte. Dette var spesielt plagsomt ved belastning og ved innsovning, i tillegg til pulsativ tinnitus venstre øre. Det primære behandlingsforslag var embolisering, men pga fistelens store diameter og at angiografi viste tallrike arterielle ”feedere”, ble pasienten behandlet på intervensjonssenteret. Det ble gjort pre- og peroperativ angiografi, samt gjennomlysning for lokalisering av fistel. Kirurgisk fripreparerte man det venøse avløp, selve AVF og alle tilførende arterier ble ligert. Deretter viste ny angiografi at AVF også røntgenologisk var fjernet. Ved 3 måneders kontroll var de dilaterte kar på høyre og venstre side av skalpen tilbakedannet. Pasienten var symptomfri. Konklusjon: AVF har tidligere blitt behandlet enten med kirurgi eller ved embolisering. Kirurgisk behandling på intervensjonsstue der det samtidig gjøres pre- og peroperativ angiografi samt fistelpåvisning gjør inngrepet enklere og sikrere, uten blodtap eller behov for preoperativ carotis externa ligatur. Prinsippet ved behandlingen er at alle arterielle ”feedere” inn i venesekken og også selve venesekken ekstirperes. Det vil da over tid skje en spontan tilbakegang av dilaterte arterier og vener på høyre og venstre side av skalpen.
34
Nyberg CK1, Filip C2 Universitetet i Oslo, 2 Avdeling for Plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Vi fremlegger en kasuistikk, en pike født med orofaciodigitalt syndrom type 1 (OFD 1), et svært varierende og heterogent syndrom med tilgrunnliggende affeksjon av oralkaviteten, ansikt og digitalis. Deriblant forekommer øvre leppespalte med ganespalte i flere av tilfellene. Denne piken er født med flere misdannelser, deriblant subkutan midtstilt øvre og nedre leppespalte, i tillegg spaltet bløt gane, bifid tunge og andre orale manifestasjoner som del av syndromet. Kasuistikken belyser betydningen av sentra som kan tilby høyspesialisert behandling basert på bredt tverrfaglig samarbeid.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
35
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
22Q11 DELESJON SYNDROM - PRESENTASJON AV SYMPTOMER OG RETNINGSLINJER
ROBOT-ASSISTERT RADIKAL PROSTATEKTOMI PÅ TIDLIGERE HJERTERANSPLANTERT OG BEKKEN STRÅLEBEHANDLET PASIENT - EN KASUISTIKK
Charles Filip1, Torstein Øverland2, Kari Lima2, Michael Matzen1, Tore Abrahamsen2 Avd. for Plastik- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet 2 Barnemedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus - Rikshospitalet
Axcrona K., Hovland J., Vlatkovic L., Brennhovd B. Radiumhospitalet
1
Det presenteres en veileder for oppfølging av pasienter med 22q11 delesjon syndrom skrevet av referensesenteret for syndromet ved Rikshospitalet. I flere land finnes ressurs/referanse-sentre for denne pasientgruppen, som ofte har komplekse problemstillinger og krever samordning mellom ulike spesialiteter og instanser. I Norge ble det i 2008 bevilget støtte til og opprettet et referansesenter som er underlagt Barneklinikken, Rikshospitalet. Som ledd i dette arbeidet har det blitt utarbeidet nasjonale retningslinjer for oppfølging av pasienter med 22q11 delesjon syndrom. De er hovedsakelig basert på forslag til internasjonale retningslinjer, igangsatt ved den femte internasjonale 22q11 delesjon syndrom kongressen i Marseille 2006, og videreutviklet ved den sjette i Utrecht 2008 og den syvende i Coventry 2010. De internasjonale retningslinjene er imidlertid ikke ferdigstilt. Våre retningslinjer er vurdert ut i fra faglitteraturen og bygger også på egne erfaringer. I denne presentasjon vil det i tillegg presenteres ulike aspekter ved syndromet.
36
Introduksjon: Immunsuppresjon hos tidligere organtransplanterte pasienter er et observandum hos pasienter med prostatacancer og minsker terskelen for aktiv behandling i denne pasientgruppen. Det foreligger noen få artikler i litteraturen på denne pasientgruppen med rapporter om radikal retropubisk prostatektomi. Materiale og Metode: En 68 år gammel pasient ble strålebehandlet i blant annet bekkenet for Hodgkins lymfom 1995. Etter hjerteinfarkter fikk pas hjertesvikt NYHA III/IV. Hjertetransplantasjon ble utført 2003. Pas fikk oppdaget en prostatacancer Gleason score 6 ved biopsier, klin stadie T1c, initial PSA 10, og ble observert med active surveillance. To år senere ble pasienten re-biopsert, med Gleason score 8 i biopsiene. PSA 14. MR prostatae viste på radiologisk stadie T2cN0M0. Resultater: Pasienten ble operert med robotassistert radikal prostatektomi. Operasjonstiden var 101 min. Det postoperative forløpet var upåfallende og pasienten var skrevet ut til hjemmet andre postoperative dag. Histopatologisk forelå stadie pT3b og frie reseksjonsflater. Konklusjon: Ovenstående kasuistikk er den første i verdenslitteraturen der robotassistert radikal prostatektomi er beskrevet på en pasient som tidligere er hjertetransplantert. Kasuistikken viser på at en kan strekke seg svært langt i bestrebelser (”pushing borders”) om å radikalbehandle pasienter med prostatacancer ved bruk av robot-assistert radikal prostatektomi til tross for ekstrem Trendelenburg leiring.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
35
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
22Q11 DELESJON SYNDROM - PRESENTASJON AV SYMPTOMER OG RETNINGSLINJER
ROBOT-ASSISTERT RADIKAL PROSTATEKTOMI PÅ TIDLIGERE HJERTERANSPLANTERT OG BEKKEN STRÅLEBEHANDLET PASIENT - EN KASUISTIKK
Charles Filip1, Torstein Øverland2, Kari Lima2, Michael Matzen1, Tore Abrahamsen2 Avd. for Plastik- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet 2 Barnemedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus - Rikshospitalet
Axcrona K., Hovland J., Vlatkovic L., Brennhovd B. Radiumhospitalet
1
Det presenteres en veileder for oppfølging av pasienter med 22q11 delesjon syndrom skrevet av referensesenteret for syndromet ved Rikshospitalet. I flere land finnes ressurs/referanse-sentre for denne pasientgruppen, som ofte har komplekse problemstillinger og krever samordning mellom ulike spesialiteter og instanser. I Norge ble det i 2008 bevilget støtte til og opprettet et referansesenter som er underlagt Barneklinikken, Rikshospitalet. Som ledd i dette arbeidet har det blitt utarbeidet nasjonale retningslinjer for oppfølging av pasienter med 22q11 delesjon syndrom. De er hovedsakelig basert på forslag til internasjonale retningslinjer, igangsatt ved den femte internasjonale 22q11 delesjon syndrom kongressen i Marseille 2006, og videreutviklet ved den sjette i Utrecht 2008 og den syvende i Coventry 2010. De internasjonale retningslinjene er imidlertid ikke ferdigstilt. Våre retningslinjer er vurdert ut i fra faglitteraturen og bygger også på egne erfaringer. I denne presentasjon vil det i tillegg presenteres ulike aspekter ved syndromet.
36
Introduksjon: Immunsuppresjon hos tidligere organtransplanterte pasienter er et observandum hos pasienter med prostatacancer og minsker terskelen for aktiv behandling i denne pasientgruppen. Det foreligger noen få artikler i litteraturen på denne pasientgruppen med rapporter om radikal retropubisk prostatektomi. Materiale og Metode: En 68 år gammel pasient ble strålebehandlet i blant annet bekkenet for Hodgkins lymfom 1995. Etter hjerteinfarkter fikk pas hjertesvikt NYHA III/IV. Hjertetransplantasjon ble utført 2003. Pas fikk oppdaget en prostatacancer Gleason score 6 ved biopsier, klin stadie T1c, initial PSA 10, og ble observert med active surveillance. To år senere ble pasienten re-biopsert, med Gleason score 8 i biopsiene. PSA 14. MR prostatae viste på radiologisk stadie T2cN0M0. Resultater: Pasienten ble operert med robotassistert radikal prostatektomi. Operasjonstiden var 101 min. Det postoperative forløpet var upåfallende og pasienten var skrevet ut til hjemmet andre postoperative dag. Histopatologisk forelå stadie pT3b og frie reseksjonsflater. Konklusjon: Ovenstående kasuistikk er den første i verdenslitteraturen der robotassistert radikal prostatektomi er beskrevet på en pasient som tidligere er hjertetransplantert. Kasuistikken viser på at en kan strekke seg svært langt i bestrebelser (”pushing borders”) om å radikalbehandle pasienter med prostatacancer ved bruk av robot-assistert radikal prostatektomi til tross for ekstrem Trendelenburg leiring.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
37
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK UTVIDET LYMFEGLANDELTOILETTE I BEKKENET -TEKNISKE ASPEKTER
OUTCOMES AFTER TRANSPERITONEALLY LAPAROSCOPIC RADICAL PROSTATECTOMY: MIDTERM FOLLOW-UP OF 579 PROCEDURES.
Hovland J., Axcrona K., Kristoffersen K.F., Karlsen K.E., Brennhovd B. Seksjon for onkologisk urologi, Urologisk avd., OUS HF, Radiumhospitalet, 0310 Montebello, Oslo
Berge* V, Berg* RE, Hoff* JR, Wessel* N, Svindland** A, Karlsen* SJ, Eri* LM, *Urologisk avdeling, Aker, **Patologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn/ introduksjon Bekkenglandeltoilette utføres rutinemessig og i henhold til retningslinjer hos pasienter i forbindelse med radikal cystectomi for muskelinfiltrerende eller residiverende høygradig blærecancer. Ved prostatacancer er bekkenglandeltoilette omdiskutert. Tradisjonelt har bekkenglandeltoilette i fossa obturatorius vært ansett som gullstandard for angivelse av N–stadie ved prostatacancer. Nyere litteratur mener å dokumentere at utvidet bekkenglandeltoilette også har overlevelsesgevinst (kurativt); ikke bare for de med glandelmetastaser, men også for de med glandel-negativ sykdom. I lys av dette, samt at mer enn 65 % av tidlige lymfeknute-stasjoner for dissiminert prostatacancer ligger i et utvidet felt i bekkenet, mot kun 35% i den tradisjonelle obturatoriusglandelstrengen, vil det være rimelig å tilby pasienter med lokalisert eller lokalavansert prostatacancer med intermediær eller høy risikoprofil utvidet bekkenglandeltoilette. Metode Vi vil vise de tekniske aspektene ved utvidet bekkenglandeltoilette utført ved robotassistert laparoskopisk tilgang. Metoden er standardisert og benyttet over tid ved vår avdeling og er tilnærmet lik andres beskrivelse av teknikken. Operasjonsmetoden demonstreres ved bilder og film, og den er i prinsippet identisk ved radikal cystektomi og radikal prostatektomi. Konklusjon Robotassistert laparoskopisk utvidet bekkenglandeltoilette er en enkel, sikker og reproduserbar operasjonsmetode.
�
38
Introduction: In 2002 laparascopic radical prostatectomy (LRP) was introduced in our department. We hereby report pre- and perioperative results, morbidity data, pathological results and midterm follow-up data Patients and Methods: 579 patients consecutively underwent LRP from February 2002November 2007. Data were collected prospectively into our database. Results: Mean and median follow up after LRP was 30.3 months (±15.5) and 36.0 months (range 3-72). Only four patients (0.7%) were lost during follow up. Nineteen patients (3.3%) had blood transfusions. Operative and postoperative complications were experienced by 105 patients (18.2%). There were two urethrorectal fistulas. Overall positive surgical margins (PSM) were 29.3% and decreased to 13% for the last 100 patients. Urinary continence at 12 and 36 months was 92% and 95.2%, respectively. Erectile function (EF) in patients having bilateral nervesparing (NS) was regained at 12 and 36 months in 28.5% and 39.7% of patients, respectively. Sixtyseven patients (28.3%) classified as impotent at 36 months, reported use of intracavernous ED treatment. Only three patients died of prostate cancer during the study period and 9 died of other causes. The overall PSA progression-free survival (PFS) was 85.2 % at 3 years and 72.5 % at 5 years. Gleason score in tumor specimen, pT stage and surgical margins were significant independent predictors of biochemical PFS. Conclusion: Based on follow up, our evaluation confirms that LRP provides satisfactory results in regard to urinary continence, local tumor control and biochemical PFS. �
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
37
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK UTVIDET LYMFEGLANDELTOILETTE I BEKKENET -TEKNISKE ASPEKTER
OUTCOMES AFTER TRANSPERITONEALLY LAPAROSCOPIC RADICAL PROSTATECTOMY: MIDTERM FOLLOW-UP OF 579 PROCEDURES.
Hovland J., Axcrona K., Kristoffersen K.F., Karlsen K.E., Brennhovd B. Seksjon for onkologisk urologi, Urologisk avd., OUS HF, Radiumhospitalet, 0310 Montebello, Oslo
Berge* V, Berg* RE, Hoff* JR, Wessel* N, Svindland** A, Karlsen* SJ, Eri* LM, *Urologisk avdeling, Aker, **Patologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn/ introduksjon Bekkenglandeltoilette utføres rutinemessig og i henhold til retningslinjer hos pasienter i forbindelse med radikal cystectomi for muskelinfiltrerende eller residiverende høygradig blærecancer. Ved prostatacancer er bekkenglandeltoilette omdiskutert. Tradisjonelt har bekkenglandeltoilette i fossa obturatorius vært ansett som gullstandard for angivelse av N–stadie ved prostatacancer. Nyere litteratur mener å dokumentere at utvidet bekkenglandeltoilette også har overlevelsesgevinst (kurativt); ikke bare for de med glandelmetastaser, men også for de med glandel-negativ sykdom. I lys av dette, samt at mer enn 65 % av tidlige lymfeknute-stasjoner for dissiminert prostatacancer ligger i et utvidet felt i bekkenet, mot kun 35% i den tradisjonelle obturatoriusglandelstrengen, vil det være rimelig å tilby pasienter med lokalisert eller lokalavansert prostatacancer med intermediær eller høy risikoprofil utvidet bekkenglandeltoilette. Metode Vi vil vise de tekniske aspektene ved utvidet bekkenglandeltoilette utført ved robotassistert laparoskopisk tilgang. Metoden er standardisert og benyttet over tid ved vår avdeling og er tilnærmet lik andres beskrivelse av teknikken. Operasjonsmetoden demonstreres ved bilder og film, og den er i prinsippet identisk ved radikal cystektomi og radikal prostatektomi. Konklusjon Robotassistert laparoskopisk utvidet bekkenglandeltoilette er en enkel, sikker og reproduserbar operasjonsmetode.
�
38
Introduction: In 2002 laparascopic radical prostatectomy (LRP) was introduced in our department. We hereby report pre- and perioperative results, morbidity data, pathological results and midterm follow-up data Patients and Methods: 579 patients consecutively underwent LRP from February 2002November 2007. Data were collected prospectively into our database. Results: Mean and median follow up after LRP was 30.3 months (±15.5) and 36.0 months (range 3-72). Only four patients (0.7%) were lost during follow up. Nineteen patients (3.3%) had blood transfusions. Operative and postoperative complications were experienced by 105 patients (18.2%). There were two urethrorectal fistulas. Overall positive surgical margins (PSM) were 29.3% and decreased to 13% for the last 100 patients. Urinary continence at 12 and 36 months was 92% and 95.2%, respectively. Erectile function (EF) in patients having bilateral nervesparing (NS) was regained at 12 and 36 months in 28.5% and 39.7% of patients, respectively. Sixtyseven patients (28.3%) classified as impotent at 36 months, reported use of intracavernous ED treatment. Only three patients died of prostate cancer during the study period and 9 died of other causes. The overall PSA progression-free survival (PFS) was 85.2 % at 3 years and 72.5 % at 5 years. Gleason score in tumor specimen, pT stage and surgical margins were significant independent predictors of biochemical PFS. Conclusion: Based on follow up, our evaluation confirms that LRP provides satisfactory results in regard to urinary continence, local tumor control and biochemical PFS. �
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
39
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
40
PREDIKSJON AV EREKTIL FUNKSJON ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI FOR PROSTATAKREFT – EN META-ANALYSE AV 12449 PASIENTER
ER DET FORSKJELLER MELLOM LEGERS OG PASIENTERS RAPPORTERING AV BIVIRKNINGER VED RADIKAL PROSTATEKTOMI?
Müller S1, Kilminster S2, Menon M3, Joseph JV4, Patel HR1 Universitetssykehuset Nord Norge, Tromsø, 2 Institute of Naval Medicine Alverstoke, Hampshire, UK, 3 Vattikuti Urology Institute, Henry Ford Health System, Detroit, Michigan, USA , 4 Section of Robotic and Laparoscopic Surgery, University of Rochester, NY, USA
Johnson I, Berg RE, Berge V, Hoff JR, Wessel N, Wahlqvis R, Eri LM. OUU, OU-Aker.
1
Bakgrunn: Det funksjonelle behandlingsresultat etter radikal prostatektomi har stor betydning for pasientenes livskvalitet. Erektil dysfunksjon er sammen med inkontinens de største negative konsekvensene av radikal prostatektomi. Graden av erektil dysfunksjon etter radikal prostatektomi er angitt forskjellig i ulike publiserte materialer. Noe av grunnen til dette kan være varierende definisjoner av, og til dels manglende informasjon om preoperativ erektil funksjon. Operasjonsmetodene åpen, laparoskopisk og robot-assistert prostatektomi virker å ha like gode histologiske resultater, mens resultatene i forhold til postoperativ erektil funksjon varierer mellom de tre ulike kirurgiske metodene. Metode: Vi søkte i Pubmed med stikkordene ”prostatectomy” og ”potency” i publikasjoner fra 2003 til 2009. ”Potency” ble definert som evnen til å oppnå en ereksjon tilstrekkelig for samleie. Kun data fra preoperativt potente menn med radikal prostatektomi som primær behandling ble inkludert i analysen. Vi ekskluderte studier som omhandlet tidlige erfaringer med en operasjonsmetode eller pasienter med tidligere prostatakirurgi eller strålebehandling.Vi identifiserte 33 publikasjoner som inneholdt data om totalt 12449 pasienter. Alder og tid etter operasjonen ble relatert til ”potency” ved regresjonsanalyse. Resultat: Fordelingen for alder og operasjonsmetode var: Åpen prostatektomi (n=6563), gj.snittsalder 59.8 (45-73) år; Laparoskopisk prostatektomi (n=2466), gj.snittsalder 59.8 (4671) år; Robot-assistert prostatektomi (n=3420), gj.snittsalder 60.3 (48-64) år. Pasientalder og tid etter kirurgi var de sterkeste prediktorer for postoperativ potens. Pasienter kan gjenvinne potensen opptil 4 år etter kirurgi. Den kumulative andelen av potente menn av alle aldre (45-75 år) 48 måneder etter kirurgi var 49 - 74 % for åpen, 58 -74 % for laparoskopisk og 60 - 100 % for robot-assistert prostatektomi. Ved hjelp av multippel logistisk regresjon ble nomogrammer tegnet for hver operasjonsmetode og pasientalder. Konklusjon: Den erektile funksjonen gjenvinnes gradvis over tid etter radikal prostatektomi. Det funksjonelle behandlingsresultat virker å være avhengig av operasjonsmetode til fordel for robot-assistert prostatektomi. Nomogrammer basert på denne meta-analysen gir en pålitelig prediksjon av potens etter kirurgisk behandling av prostatakreft.
Innledning: Er det tilfelle at kirurger ”skjønnmaler” egne resultater ved å underestimere bivirkninger eller komplikasjoner av operasjoner? Vi skal belyse dette spørsmålet med data fra vårt radikal prostatektomiregister. Materiale og metode: Vi analyserte data fra 794 pasienter som gjennomgikk transperitoneal laparoskopisk radikal prostatektomi (RP) fra 2004 til 2009. Fra januar 2008 har operasjonene blitt gjort robot-assistert. Ved innleggelsessøknad, og ved kontroller 3, 12 og 36 måneder postoperativt, ble pasientene ved lege-konsultasjoner spurt om eventuell erektil dysfunksjon og urininkontinens, og svarene ble registrert på et skjema. På omtrent de samme tidspunktene fylte pasientene ut et spørreskjema hjemme (utvidet UCLA) som ble administrert av forskningssykepleier. Dette spørreskjemaet inneholdt de samme spørsmålene om inkontinens og erektil dysfunksjon som ble stilt ved legekonsultasjonen, og det var de samme svaralternativene. Siden dette er en metodologisk studie, og fordi vi antok at pasientene var i en ny funksjonell status ved de forskjellige tidspunktene, lot vi en og samme pasient bidra med data både preoperativt og på inntil 3 tidspunkter postoperativt. 582 av registreringene kommer fra den preoperative undersøkelsen og 551, 441 og 202 fra henholdsvis 3, 12 og 36 måneder etter operasjonen, totalt antall registreringer var 1776. Kontinens og erektil funksjon er gradert fra 1 til 4, der 4 er den ideelle eller beste tilstanden. Lavere skår representerer dårligere funksjon (dvs. større bivirkning/dysfunksjon). Pasientens svar på spørreskjemaet hjemme ble antatt å representere “sannheten” eller fasit som doktorens vurdering på samme tidspunkt ble sammenliknet med. Hvis en lege anførte en høyere skår enn pasienten, dvs. en bedre funksjon, representerte dette en “underestimering” av tilsvarende dysfunksjon / bivirkning, dvs. erektil dysfunksjon eller inkontinens. Resultater: Før operasjonen ble 132 av 148 pasienter som selv på spørreskjemaet rapporterte grad 3 kontinens (dråpelekkasje av og til) klassifisert som grad 4 (ingen lekkasje, full kontroll) av legen (lege underestimert inkontinens). Postoperativt underestimerte også legen pasientens inkontinens, ved at i 46 av 100 tilfelle der pasienten rapporterte kontinens grad 2 (hyppig urinlekkasje) registrerte legen grad 3 eller 4 og i 333 av 684 tilfelle der pasienten rapporterte kontinens grad 3 og rapporterte legen grad 4. Antallet registreringer der inkontinens ble overestimert postoperativt var langt mindre; 7/100, 33/684, 22/283 i tilfelle der pasienter selv rapporterte kontinens henholdsvis grad 2, 3 and 4. Hvis vi på de postoperative dataene gjør en todeling og klassifiserer kontinens grad 3 og 4 som kontinens, og 1 og 2 som inkontinens, forekom det ved 48 registreringer at mannen selv rapporterte inkontinens og ble klassifisert som kontinent av legen, mens i totalt 34 tilfelle skjedde det motsatte. Mennene rapporterte inkontinens i 10,8% av observasjonene postoperativt, mens det forekom i 9,5% for legene Før operasjonen var pasient- og legerapportert erektil funksjon identisk i 49% av registreringene, legene underestimerte dysfunksjon i 36% og overestimerte in 15% av registreringene. Før operasjonen rapporterte pasientene erektil dysfunksjon (ereksjon grad 1 eller 2) i 23% og legene i 17%. Etter operasjonen var tilsvarende tall 87% og 83%. Konklusjon: Både før og etter RP har de involverte legene en tendens til å undervurdere bivirkninger/dysfunksjoner som er relatert til operasjonen. Vi finner ikke et entydig bilde av at de involverte leger forsøker å bagatellisere bivirkninger av operasjonen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
39
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
40
PREDIKSJON AV EREKTIL FUNKSJON ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI FOR PROSTATAKREFT – EN META-ANALYSE AV 12449 PASIENTER
ER DET FORSKJELLER MELLOM LEGERS OG PASIENTERS RAPPORTERING AV BIVIRKNINGER VED RADIKAL PROSTATEKTOMI?
Müller S1, Kilminster S2, Menon M3, Joseph JV4, Patel HR1 Universitetssykehuset Nord Norge, Tromsø, 2 Institute of Naval Medicine Alverstoke, Hampshire, UK, 3 Vattikuti Urology Institute, Henry Ford Health System, Detroit, Michigan, USA , 4 Section of Robotic and Laparoscopic Surgery, University of Rochester, NY, USA
Johnson I, Berg RE, Berge V, Hoff JR, Wessel N, Wahlqvis R, Eri LM. OUU, OU-Aker.
1
Bakgrunn: Det funksjonelle behandlingsresultat etter radikal prostatektomi har stor betydning for pasientenes livskvalitet. Erektil dysfunksjon er sammen med inkontinens de største negative konsekvensene av radikal prostatektomi. Graden av erektil dysfunksjon etter radikal prostatektomi er angitt forskjellig i ulike publiserte materialer. Noe av grunnen til dette kan være varierende definisjoner av, og til dels manglende informasjon om preoperativ erektil funksjon. Operasjonsmetodene åpen, laparoskopisk og robot-assistert prostatektomi virker å ha like gode histologiske resultater, mens resultatene i forhold til postoperativ erektil funksjon varierer mellom de tre ulike kirurgiske metodene. Metode: Vi søkte i Pubmed med stikkordene ”prostatectomy” og ”potency” i publikasjoner fra 2003 til 2009. ”Potency” ble definert som evnen til å oppnå en ereksjon tilstrekkelig for samleie. Kun data fra preoperativt potente menn med radikal prostatektomi som primær behandling ble inkludert i analysen. Vi ekskluderte studier som omhandlet tidlige erfaringer med en operasjonsmetode eller pasienter med tidligere prostatakirurgi eller strålebehandling.Vi identifiserte 33 publikasjoner som inneholdt data om totalt 12449 pasienter. Alder og tid etter operasjonen ble relatert til ”potency” ved regresjonsanalyse. Resultat: Fordelingen for alder og operasjonsmetode var: Åpen prostatektomi (n=6563), gj.snittsalder 59.8 (45-73) år; Laparoskopisk prostatektomi (n=2466), gj.snittsalder 59.8 (4671) år; Robot-assistert prostatektomi (n=3420), gj.snittsalder 60.3 (48-64) år. Pasientalder og tid etter kirurgi var de sterkeste prediktorer for postoperativ potens. Pasienter kan gjenvinne potensen opptil 4 år etter kirurgi. Den kumulative andelen av potente menn av alle aldre (45-75 år) 48 måneder etter kirurgi var 49 - 74 % for åpen, 58 -74 % for laparoskopisk og 60 - 100 % for robot-assistert prostatektomi. Ved hjelp av multippel logistisk regresjon ble nomogrammer tegnet for hver operasjonsmetode og pasientalder. Konklusjon: Den erektile funksjonen gjenvinnes gradvis over tid etter radikal prostatektomi. Det funksjonelle behandlingsresultat virker å være avhengig av operasjonsmetode til fordel for robot-assistert prostatektomi. Nomogrammer basert på denne meta-analysen gir en pålitelig prediksjon av potens etter kirurgisk behandling av prostatakreft.
Innledning: Er det tilfelle at kirurger ”skjønnmaler” egne resultater ved å underestimere bivirkninger eller komplikasjoner av operasjoner? Vi skal belyse dette spørsmålet med data fra vårt radikal prostatektomiregister. Materiale og metode: Vi analyserte data fra 794 pasienter som gjennomgikk transperitoneal laparoskopisk radikal prostatektomi (RP) fra 2004 til 2009. Fra januar 2008 har operasjonene blitt gjort robot-assistert. Ved innleggelsessøknad, og ved kontroller 3, 12 og 36 måneder postoperativt, ble pasientene ved lege-konsultasjoner spurt om eventuell erektil dysfunksjon og urininkontinens, og svarene ble registrert på et skjema. På omtrent de samme tidspunktene fylte pasientene ut et spørreskjema hjemme (utvidet UCLA) som ble administrert av forskningssykepleier. Dette spørreskjemaet inneholdt de samme spørsmålene om inkontinens og erektil dysfunksjon som ble stilt ved legekonsultasjonen, og det var de samme svaralternativene. Siden dette er en metodologisk studie, og fordi vi antok at pasientene var i en ny funksjonell status ved de forskjellige tidspunktene, lot vi en og samme pasient bidra med data både preoperativt og på inntil 3 tidspunkter postoperativt. 582 av registreringene kommer fra den preoperative undersøkelsen og 551, 441 og 202 fra henholdsvis 3, 12 og 36 måneder etter operasjonen, totalt antall registreringer var 1776. Kontinens og erektil funksjon er gradert fra 1 til 4, der 4 er den ideelle eller beste tilstanden. Lavere skår representerer dårligere funksjon (dvs. større bivirkning/dysfunksjon). Pasientens svar på spørreskjemaet hjemme ble antatt å representere “sannheten” eller fasit som doktorens vurdering på samme tidspunkt ble sammenliknet med. Hvis en lege anførte en høyere skår enn pasienten, dvs. en bedre funksjon, representerte dette en “underestimering” av tilsvarende dysfunksjon / bivirkning, dvs. erektil dysfunksjon eller inkontinens. Resultater: Før operasjonen ble 132 av 148 pasienter som selv på spørreskjemaet rapporterte grad 3 kontinens (dråpelekkasje av og til) klassifisert som grad 4 (ingen lekkasje, full kontroll) av legen (lege underestimert inkontinens). Postoperativt underestimerte også legen pasientens inkontinens, ved at i 46 av 100 tilfelle der pasienten rapporterte kontinens grad 2 (hyppig urinlekkasje) registrerte legen grad 3 eller 4 og i 333 av 684 tilfelle der pasienten rapporterte kontinens grad 3 og rapporterte legen grad 4. Antallet registreringer der inkontinens ble overestimert postoperativt var langt mindre; 7/100, 33/684, 22/283 i tilfelle der pasienter selv rapporterte kontinens henholdsvis grad 2, 3 and 4. Hvis vi på de postoperative dataene gjør en todeling og klassifiserer kontinens grad 3 og 4 som kontinens, og 1 og 2 som inkontinens, forekom det ved 48 registreringer at mannen selv rapporterte inkontinens og ble klassifisert som kontinent av legen, mens i totalt 34 tilfelle skjedde det motsatte. Mennene rapporterte inkontinens i 10,8% av observasjonene postoperativt, mens det forekom i 9,5% for legene Før operasjonen var pasient- og legerapportert erektil funksjon identisk i 49% av registreringene, legene underestimerte dysfunksjon i 36% og overestimerte in 15% av registreringene. Før operasjonen rapporterte pasientene erektil dysfunksjon (ereksjon grad 1 eller 2) i 23% og legene i 17%. Etter operasjonen var tilsvarende tall 87% og 83%. Konklusjon: Både før og etter RP har de involverte legene en tendens til å undervurdere bivirkninger/dysfunksjoner som er relatert til operasjonen. Vi finner ikke et entydig bilde av at de involverte leger forsøker å bagatellisere bivirkninger av operasjonen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
41
KVALITETSSIKRING AV ET HISTORISK PATOLOGIMATERIALE ETTER RADIKAL PROSTATECTOMI – EN PILOT-STUDIE Aaberg T og Haug ES Avdeling for patologi og Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF Innledning Sykehuset i Vestfold (SiV) har utført retropubisk radikal prostatectomi (RRP) siden 1988, med et stadig økende årlig volum til 59 opererte pasienter i 2009. Gjennom perioden har det vært endringer i diagnostikk, indikasjon og behandling. Også innenfor histologisk vurdering har det skjedd dokumenterte endringer, og sykehusets patologiavdeling innførte i 2009 standardisert mal for vurdering av operasjonspreparatene fra RRP. I forbindelse med evaluering av avdelingens langtidsresultater fant vi det først nødvendig å kvalitetssikre tidligere histologiske vurderinger av operasjonspreparatene. Materiale og metode Til studien valgte vi alle pasienter operert med RRP fra jan 2001 til juni 2002, totalt 37 pasienter. Samtlige snitt fra operasjonspreparatene ble gjennomgått av en av avdelingens patologer, med faglig ansvar for Uro-patologi, og beskrevet etter gjeldende kvalitetsmal for operasjonspreparat etter RRP. Fra tidligere patologibeskrivelse var 20 pasienter (54%) pT2a-c, 3 pasienter (8,1%) pT3a, 2 pasienter (5,4%) pT3b med mean PSA på henholdsvis 9,1 (4,1-23,0) ng/ml, 9,1 (6,4-13,0) ng/ml og 16,5 (15,0-18,0) ng/ml. Hos 12 av pasienten var T-stadium ikke mulig å tolke ut fra histologiremisse (pTx), disse hadde mean PSA på 7,8 (4,4-16,0) ng/ml. Gleason score fordelte seg; 1 Gleason4, 22 Gleason6, 11 Gleason7a, 3 Gleason7b. 29% (n=11) hadde angitt usikker pos margin (pMarg+), mens 18,9% (n=7) hadde angitt sikker pos margin, samlet 48%. Resultater Etter gjennomgang alle histologiske snitt etter dagens retningslinjer fikk n=10/25 (40%) av operasjonspreparatene endret pT-stadium. 9 ble oppgradert til T3a og 1 ble nedgradert til pT2c. Av pTx-pasientene var 4 pT3a, 7 pT2c og 1 pT2a. Gleason-score ble endret hos 12 pasienter (32,4%), 8 fra Gleason 6 til 7a. I gruppen pT2a-c (n=20) hvor mean største tumor Ø var 14mm hadde 8 pasienter pMarg+ (40%), med median størrelse på ufri rand 7mm. I gruppen pT3a-b (n=17) hvor mean største tumor Ø var 24mm, hadde 13 pasienter pMarg+ (76%) og mean ufri rand var 7mm. 36 av 37 pasienter (97%) hadde postoperativ nadir PSA på <0,2. Konklusjon Vurdering av resultater i historiske materialer må forutgås av en kvalitetssikring av histologisk pT-stadium og Gleason-gradering.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
42
INTRADUCTALT CARCINOM I PROSTATA – EN KASUISTIKK Desserud, KFD. Servoll, ES. Sørlandet Sykehus HF, Arendal Sykehus. Kirurgisk avdeling. Serviceboks 605, 4809 Arendal. En 79 år gammel mann henvises på grunn av makroskopisk hematuri. Under utredning finner en ved cystoskopi et blødende, eksofyttisk parti i pars prostatatica som resesseres. Histologi viser intraductalt carcinom i prostata. Intraductalt carcinom i prostata (IDCP) utgjør ca 1 % av cancer i prostata og er en egen histopatologisk diagnose som ikke må forveksles med høygradig intraepitelial neoplasi i prostata (HPIN). Vekstmønsteret er periuretralt og gir ofte hematuri og obstruksjon som første symptom. Utredning av prostatacancer med transrectale biopsier har historisk sett vist liten forekomst av IDCP og en antar at dette er relatert til et mer sentralt vekstmønster. IDCP er ofte et histologisk funn etter radikal prostatectomi. IDCP finnes ikke i Gleason graderingen, men sammenlignes med Gleason 4-5. Behandlingen er som for høygradig prostatacancer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
41
KVALITETSSIKRING AV ET HISTORISK PATOLOGIMATERIALE ETTER RADIKAL PROSTATECTOMI – EN PILOT-STUDIE Aaberg T og Haug ES Avdeling for patologi og Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF Innledning Sykehuset i Vestfold (SiV) har utført retropubisk radikal prostatectomi (RRP) siden 1988, med et stadig økende årlig volum til 59 opererte pasienter i 2009. Gjennom perioden har det vært endringer i diagnostikk, indikasjon og behandling. Også innenfor histologisk vurdering har det skjedd dokumenterte endringer, og sykehusets patologiavdeling innførte i 2009 standardisert mal for vurdering av operasjonspreparatene fra RRP. I forbindelse med evaluering av avdelingens langtidsresultater fant vi det først nødvendig å kvalitetssikre tidligere histologiske vurderinger av operasjonspreparatene. Materiale og metode Til studien valgte vi alle pasienter operert med RRP fra jan 2001 til juni 2002, totalt 37 pasienter. Samtlige snitt fra operasjonspreparatene ble gjennomgått av en av avdelingens patologer, med faglig ansvar for Uro-patologi, og beskrevet etter gjeldende kvalitetsmal for operasjonspreparat etter RRP. Fra tidligere patologibeskrivelse var 20 pasienter (54%) pT2a-c, 3 pasienter (8,1%) pT3a, 2 pasienter (5,4%) pT3b med mean PSA på henholdsvis 9,1 (4,1-23,0) ng/ml, 9,1 (6,4-13,0) ng/ml og 16,5 (15,0-18,0) ng/ml. Hos 12 av pasienten var T-stadium ikke mulig å tolke ut fra histologiremisse (pTx), disse hadde mean PSA på 7,8 (4,4-16,0) ng/ml. Gleason score fordelte seg; 1 Gleason4, 22 Gleason6, 11 Gleason7a, 3 Gleason7b. 29% (n=11) hadde angitt usikker pos margin (pMarg+), mens 18,9% (n=7) hadde angitt sikker pos margin, samlet 48%. Resultater Etter gjennomgang alle histologiske snitt etter dagens retningslinjer fikk n=10/25 (40%) av operasjonspreparatene endret pT-stadium. 9 ble oppgradert til T3a og 1 ble nedgradert til pT2c. Av pTx-pasientene var 4 pT3a, 7 pT2c og 1 pT2a. Gleason-score ble endret hos 12 pasienter (32,4%), 8 fra Gleason 6 til 7a. I gruppen pT2a-c (n=20) hvor mean største tumor Ø var 14mm hadde 8 pasienter pMarg+ (40%), med median størrelse på ufri rand 7mm. I gruppen pT3a-b (n=17) hvor mean største tumor Ø var 24mm, hadde 13 pasienter pMarg+ (76%) og mean ufri rand var 7mm. 36 av 37 pasienter (97%) hadde postoperativ nadir PSA på <0,2. Konklusjon Vurdering av resultater i historiske materialer må forutgås av en kvalitetssikring av histologisk pT-stadium og Gleason-gradering.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
42
INTRADUCTALT CARCINOM I PROSTATA – EN KASUISTIKK Desserud, KFD. Servoll, ES. Sørlandet Sykehus HF, Arendal Sykehus. Kirurgisk avdeling. Serviceboks 605, 4809 Arendal. En 79 år gammel mann henvises på grunn av makroskopisk hematuri. Under utredning finner en ved cystoskopi et blødende, eksofyttisk parti i pars prostatatica som resesseres. Histologi viser intraductalt carcinom i prostata. Intraductalt carcinom i prostata (IDCP) utgjør ca 1 % av cancer i prostata og er en egen histopatologisk diagnose som ikke må forveksles med høygradig intraepitelial neoplasi i prostata (HPIN). Vekstmønsteret er periuretralt og gir ofte hematuri og obstruksjon som første symptom. Utredning av prostatacancer med transrectale biopsier har historisk sett vist liten forekomst av IDCP og en antar at dette er relatert til et mer sentralt vekstmønster. IDCP er ofte et histologisk funn etter radikal prostatectomi. IDCP finnes ikke i Gleason graderingen, men sammenlignes med Gleason 4-5. Behandlingen er som for høygradig prostatacancer.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
43
25-29 oktober 2010
LIVSKVALITET OG BIVIRKNINGSPROFIL ETTER KURATIV PRIMÆRBEHANDLING FOR PROSTATACANCER: EN MONOINSTITUSJONAL PROSPEKTIV UNDERSØKELSE
Bakgrunn Stressinkontinens etter radikal prostatektomi (RP) eller TUR-P skyldes ikke alltid skade av eksterne sfinkter, men kan se ut til å være forårsaket av en hypermobilitet av pars membranacea urethrae som fører til insuffisiens av sfinkteren. AdVance slyngeplastikk er en behandlingsmulighet for menn med lett til moderat stressinkontinens med noe bevart funksjon av eksterne urethrasfinkter. Målet er å gjøre pasienten kontinent uten obstruktiv vannlating ved å løfte og oppheve hypermobiliteten av urethra. Det er ingen muligheter for postoperativ justering. Strålebehandling er en relativ kontraindikasjon. AdVance ansees fortsatt som en metode under evaluering, og vi presenterer preliminære resultat for norske pasienter.
100 80
60
60
40
40
20
20
0 Poor erection Good erection baseline
0 (145)
3 (141)
6 (143)
12 (139)
24 (134)
19
95
92
89
82
0
95
90
86
80
Follow-up time
Materiale og metode Fra mars 2009 til august 2010 har 27 pasienter blitt operert med AdVance slyngeplastikk pga. urininkontinens etter RP (n=26) eller TUR-P (n=1). Preoperativ utredning inkluderer urodynamisk undersøkelse med cystometri, cystoskopi og miksjonslister med bleieveiing (BVT). Pasientene følges opp med flow/rest-målinger samt miksjonslister med BVT ved vedvarende lekkasje. Resultater Preoperativ døgnlekkasje var fra 29 – 500 g (mean 152 g, median 107 g) registrert på miksjonslister med BVT. Cystometri var ikke utført hos 4 av 27 pasienter. Hos 17 pasienter var cystometrien normal, to hadde tegn på svak detrusor, to lett redusert compliance, èn lett detrusoroveraktivitet. Operasjonene foregikk uten komplikasjoner bortsett fra for én pasient som fikk urethraperforasjon og hadde kateter i en uke. Én pasient fikk overfladisk sårinfeksjon. Seks pasienter fikk forbigående urinretensjon postoperativt, behandlet med kateter i 4 – 30 dager (mean 17, median 14), og deretter hadde de ubesværet vannlating uten resturin. Hos to av disse pasientene var det påvist svak detrusor ved preoperativ cystometri. To pasienter har vært gjennom revisjon pga. manglende effekt initialt. Pr. 01.09.10 har 18 av 27 pasienter vært til kontroll 1 – 3 mnd postoperativt. Ingen hadde resturinproblematikk. 8/18 var helt kontinente, 9/18 hadde tidvis dråpelekkasje ved anstrengelse. Én pasient hadde nærmest uendret lekkasje og det ble postoperativt påvist detrusoroveraktivitet og startet med anticholinergika. 16/18 ga uttrykk for at de var fornøyde eller svært fornøyde med resultatet ved poliklinisk kontroll. Én var misfornøyd pga. vedvarende lekkasje. Den pasienten som var inkontinent etter TUR-P, opplevde både treg vannlating og smerter etter slyngeplastikken og var misfornøyd.
Sexual function component Radiotherapy
80
0 Poor erection Good erection baseline
44
Holm HV, Talseth T, Schultz A Urologisk avdeling, Seksjon for rekonstruktiv urologi og nevrourologi OUS, Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO
Bakgrunn: Det finnes noen internasjonale studier(1) som har sammenlignet livskvalitet og bivirkningsprofil etter kurativ rettet strålebehandling (RAD) mot kirurgi (RP). Det er ikke gjort noen Skandinavisk studie på dette. De studiene som finnes er det har de fleste pasientene fått strålebehandling sammen med hormonbehandling. Man vet at hormonbehandling har betydelig påvirkning på livskvalitet og bivirkningskvalitet. Vi har studert bivirkningene etter RAD (≥Gy) uten hormonbehandling mot RP med hovedvekt på blære, tarm og seksualfunksjon for pasienter behandlet ved Radiumhospitalet fra slutten av 2004 til midten av 2007. Metode: UCLA PCI ble fylt ut før behandlingsstart etter 3, 6, 12 og 24 måneder for pasienter behandlet med RAD (N=104) etter RP (N=150). Ingen av pasientene fikk stråle eller hormon behandling, etter deres lokale behandling. Resultat: RAD pasientene var eldre 67.5 versus 62.0 (p <0.001), de hadde lavere utdanning (p 0.001), mer komorbilitet (p 0.04), PSA var høyre 12.0 versus 8.0 (0.001), høyre Gleason score (p 0.01), risikogruppe etter D Amico var høyre (p<0.001). Det var flere som oppga tarmplager etter RT (p 0.001). Det var ingen signifikant forskjel i urinplager mellom RP/RAD. RP gir signifikante mer seksuelle plager (p<0.001) etter 24 måneder. Det er ingen signifikant bedring av seksuelle plager hos RP pasientene mellom 12 og 24 måneder, 63% versus 57 %. 63 % oppga å være impotente etter 12 og 24 måneder i RAD gruppen mot 89% og 82% i RP gruppen etter 12 og 24 måneder. Konklusjon: RAD gir mer tarmplager, mens RP gir mer seksuelle plager med påfølgende høyre andel impotente etter 24 måneder.
100
Abstrakt nr:
SLYNGEPLASTIKK VED STRESSINKONTINENS HOS MENN
A. Stensvold, S.D Fosså , A.A Dahl, K. Axcrona, W. Lilleby , S. Smeland Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, Kreft- og kirurgiklinikken Montebello, 0310 Oslo
Sexual function component Prostatectomy
Vitenskapelige forhandlinger
0 (97)
3 (98)
6 (90)
12 (93)
24 (93)
33
53
54
63
63
0
33
32
45
45
Follow-up time
Konklusjon De første erfaringene med AdVance for behandling av postprostatektomiinkontinens er positive og en stor andel av pasientene gir uttrykk for å være svært fornøyde.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
43
25-29 oktober 2010
LIVSKVALITET OG BIVIRKNINGSPROFIL ETTER KURATIV PRIMÆRBEHANDLING FOR PROSTATACANCER: EN MONOINSTITUSJONAL PROSPEKTIV UNDERSØKELSE
Bakgrunn Stressinkontinens etter radikal prostatektomi (RP) eller TUR-P skyldes ikke alltid skade av eksterne sfinkter, men kan se ut til å være forårsaket av en hypermobilitet av pars membranacea urethrae som fører til insuffisiens av sfinkteren. AdVance slyngeplastikk er en behandlingsmulighet for menn med lett til moderat stressinkontinens med noe bevart funksjon av eksterne urethrasfinkter. Målet er å gjøre pasienten kontinent uten obstruktiv vannlating ved å løfte og oppheve hypermobiliteten av urethra. Det er ingen muligheter for postoperativ justering. Strålebehandling er en relativ kontraindikasjon. AdVance ansees fortsatt som en metode under evaluering, og vi presenterer preliminære resultat for norske pasienter.
100 80
60
60
40
40
20
20
0 Poor erection Good erection baseline
0 (145)
3 (141)
6 (143)
12 (139)
24 (134)
19
95
92
89
82
0
95
90
86
80
Follow-up time
Materiale og metode Fra mars 2009 til august 2010 har 27 pasienter blitt operert med AdVance slyngeplastikk pga. urininkontinens etter RP (n=26) eller TUR-P (n=1). Preoperativ utredning inkluderer urodynamisk undersøkelse med cystometri, cystoskopi og miksjonslister med bleieveiing (BVT). Pasientene følges opp med flow/rest-målinger samt miksjonslister med BVT ved vedvarende lekkasje. Resultater Preoperativ døgnlekkasje var fra 29 – 500 g (mean 152 g, median 107 g) registrert på miksjonslister med BVT. Cystometri var ikke utført hos 4 av 27 pasienter. Hos 17 pasienter var cystometrien normal, to hadde tegn på svak detrusor, to lett redusert compliance, èn lett detrusoroveraktivitet. Operasjonene foregikk uten komplikasjoner bortsett fra for én pasient som fikk urethraperforasjon og hadde kateter i en uke. Én pasient fikk overfladisk sårinfeksjon. Seks pasienter fikk forbigående urinretensjon postoperativt, behandlet med kateter i 4 – 30 dager (mean 17, median 14), og deretter hadde de ubesværet vannlating uten resturin. Hos to av disse pasientene var det påvist svak detrusor ved preoperativ cystometri. To pasienter har vært gjennom revisjon pga. manglende effekt initialt. Pr. 01.09.10 har 18 av 27 pasienter vært til kontroll 1 – 3 mnd postoperativt. Ingen hadde resturinproblematikk. 8/18 var helt kontinente, 9/18 hadde tidvis dråpelekkasje ved anstrengelse. Én pasient hadde nærmest uendret lekkasje og det ble postoperativt påvist detrusoroveraktivitet og startet med anticholinergika. 16/18 ga uttrykk for at de var fornøyde eller svært fornøyde med resultatet ved poliklinisk kontroll. Én var misfornøyd pga. vedvarende lekkasje. Den pasienten som var inkontinent etter TUR-P, opplevde både treg vannlating og smerter etter slyngeplastikken og var misfornøyd.
Sexual function component Radiotherapy
80
0 Poor erection Good erection baseline
44
Holm HV, Talseth T, Schultz A Urologisk avdeling, Seksjon for rekonstruktiv urologi og nevrourologi OUS, Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO
Bakgrunn: Det finnes noen internasjonale studier(1) som har sammenlignet livskvalitet og bivirkningsprofil etter kurativ rettet strålebehandling (RAD) mot kirurgi (RP). Det er ikke gjort noen Skandinavisk studie på dette. De studiene som finnes er det har de fleste pasientene fått strålebehandling sammen med hormonbehandling. Man vet at hormonbehandling har betydelig påvirkning på livskvalitet og bivirkningskvalitet. Vi har studert bivirkningene etter RAD (≥Gy) uten hormonbehandling mot RP med hovedvekt på blære, tarm og seksualfunksjon for pasienter behandlet ved Radiumhospitalet fra slutten av 2004 til midten av 2007. Metode: UCLA PCI ble fylt ut før behandlingsstart etter 3, 6, 12 og 24 måneder for pasienter behandlet med RAD (N=104) etter RP (N=150). Ingen av pasientene fikk stråle eller hormon behandling, etter deres lokale behandling. Resultat: RAD pasientene var eldre 67.5 versus 62.0 (p <0.001), de hadde lavere utdanning (p 0.001), mer komorbilitet (p 0.04), PSA var høyre 12.0 versus 8.0 (0.001), høyre Gleason score (p 0.01), risikogruppe etter D Amico var høyre (p<0.001). Det var flere som oppga tarmplager etter RT (p 0.001). Det var ingen signifikant forskjel i urinplager mellom RP/RAD. RP gir signifikante mer seksuelle plager (p<0.001) etter 24 måneder. Det er ingen signifikant bedring av seksuelle plager hos RP pasientene mellom 12 og 24 måneder, 63% versus 57 %. 63 % oppga å være impotente etter 12 og 24 måneder i RAD gruppen mot 89% og 82% i RP gruppen etter 12 og 24 måneder. Konklusjon: RAD gir mer tarmplager, mens RP gir mer seksuelle plager med påfølgende høyre andel impotente etter 24 måneder.
100
Abstrakt nr:
SLYNGEPLASTIKK VED STRESSINKONTINENS HOS MENN
A. Stensvold, S.D Fosså , A.A Dahl, K. Axcrona, W. Lilleby , S. Smeland Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, Kreft- og kirurgiklinikken Montebello, 0310 Oslo
Sexual function component Prostatectomy
Vitenskapelige forhandlinger
0 (97)
3 (98)
6 (90)
12 (93)
24 (93)
33
53
54
63
63
0
33
32
45
45
Follow-up time
Konklusjon De første erfaringene med AdVance for behandling av postprostatektomiinkontinens er positive og en stor andel av pasientene gir uttrykk for å være svært fornøyde.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
45
PRELIMINÆRE RESULTATER AV PCA3 MÅLING I URIN HOS PASIENTER MED CANCER PROSTATAE Nygård Y1, Halvorsen O J2, Gravdal K2, Akslen L2,4, Frugård J1 Haukaas SA1,3, Beisland C1,3, 1 Avdeling for Urologi og 2Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus 3 Institutt for kirurgiske fag, 4 Gades institutt, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen Bakgrunn: PSA har inntil nylig vært den eneste kommersielt tilgjengelige biomarkøren ved Cancer Prostatae (CaP). PSA har flere svakheter: PSA har lav spesifisitet og sensitivitet og det finnes ingen klar cutoff verdi. De siste årene har det vært betydelig interesse for PCA3 som en ny biomarkør, dette illustrert ved at flere enn 90 publikasjoner om PCA3 og CaP finnes i Pubmed de siste 5 – 6 år. Litteraturen viser at PCA3 –genuttrykket er 66-100 ganger høyere i CaP sammenlignet med normal prostata. PCA 3 som måles i urinprøve tatt etter prostatapalpasjon, har en høyere presisjon enn PSA. Ved cutoff på 35 er sensitiviteten fra 47 % til 82% med spesifisitet fra 56 % til 89 % og en positiv prediktiv verdi (PPV) på 59 % til 97 % og en negativ prediktiv verdi fra 88 % til 98 % Det er påvist økt PPV ved Gleason score ≥ 7 sammenlignet med Gleason score 6, og gjennomsnittlig høyere PCA3 score ved Gleason score ≥7 enn ved Gleason score < 7. PCA3 score er uavhengig av prostatavolum. Progensa™ PCA 3 test er kommersielt tilgjengelig i en rekke europeiske land og nå også i Norge. Vi ønsket å undersøke PCA 3 i urin hos pasienter med biopsiverifisert CaP. Materiale og metode: Vi har benyttet Progensa™ PCA3 test levert av Fürst Medical Laboratory i Oslo. Etter DRE tas urinprøve, 2,5 ml overføres til transportglass som sendes med vanlig post til analyse. PCA3 score beregnes slik: (mRNA-PCA3) / (mRNA-PSA) x 1000. PCA 3 score angis som et helt tall, cutoff verdi er 35. Vi har undersøkt PCA3 i urin hos 27 pasienter med biopsiverifisert CaP, alle var rekruttert til studien fra ventelistene til radikal prostatektomi. Klinisk stadium fordelte seg slik: Antall pasienter Gleason score Totalt Stadium 3+3 3+4 7 9 16 T1c 4 4 8 T2a 1 2 3 T2b 12 15 27 Totalt Resultater: Tjue pasienter hadde PCA3 score ≥ 35. Dette gir en sensitivitet på 74 %. Syv pasienter hadde PCA 3 score < 35 og var falske negative. Alle syv cancere ble diagnostisert ved første biopsi. Fem av de falske negative var T1c og to var T2. Av gruppen T1c var tre Gleason grad 3+4 , to Gleason grad 3+3, og PSA varierte fra 7,0 til 14,8. Diskusjon: Sensitivitet av PCA3 på 74 % er på linje med det som tidligere er rapportert. Spesifisitet kan ikke evalueres i dette materialet. Den må evalueres i en uselektert gruppe av pasienter med mistanke om cancer prostatae. Fem av de falske negative var T1c og ville ikke ha blitt biopsert hvis en kun baserte seg på PCA3 score. Imidlertid hadde alle disse pasientene PSA i et nivå som de fleste anser som indikasjon for biopsi. De øvrige to pasientene hadde palpabel tumor. Konklusjon: Denne preliminære undersøkelsen viser at PCA3 testen levert av Fürst Medical Laboratory gir sammenlignbar sensitivitet som de internasjonalt publiserte data.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
46
ANDROGENREGULERING AV PBX3 EKSPRESJON I PROSTATACANCER Ramberg HR, Alshbib A, Berge V, Wang W, Svindland A, Taskén KA Institutt for kreftforskning, Klinikk for kreft og kirurgi, OUS, Ullernchausseen 70 Oslo 0310 Avd. for urologi, Klinikk for kreft og kirurgi, OUS, Trondheimsveien 235 Oslo 0514 Avd. for patologi, Klinikk for diagnostikk og intervensjon, OUS, Trondheimsveien 235 Oslo 0514 Pre-Leukemia Transkripsjonsfaktor 3 (PBX3) er medlem av PBX familien av transkripsjonsfaktorer. Disse transkripsjonsfaktorene er involvert i differensiering av urogenitale organer og regulering av steroidogenesen. Siden økt steroidogenese er observert ved utviklingen av kastrasjons-resistent prostatacancer, ønsket vi å undersøke om PBX3 er uttrykt og regulert i prostatakreft. Våre resultater viser at PBX3 er nedregulert av androgen i prostatacancercellelinjen LNCaP. Videre har vi identifisert PBX3 som et av målgenene til Let-7d. Let-7d er et mikroRNA som er oppregulert av androgen og har tumor suppressor egenskaper. Analyser av pasientmateriale viste at nivået av PBX3 var forhøyt i malignt sammenlignet med benignt prostatavev mens nivået av Let-7d var signifikant lavere i malignt relativt til benignt prostatavev. Disse resultatene underbygger hypotesen om at PBX3 er androgenregulert via Let-7d i prostata.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
45
PRELIMINÆRE RESULTATER AV PCA3 MÅLING I URIN HOS PASIENTER MED CANCER PROSTATAE Nygård Y1, Halvorsen O J2, Gravdal K2, Akslen L2,4, Frugård J1 Haukaas SA1,3, Beisland C1,3, 1 Avdeling for Urologi og 2Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus 3 Institutt for kirurgiske fag, 4 Gades institutt, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen Bakgrunn: PSA har inntil nylig vært den eneste kommersielt tilgjengelige biomarkøren ved Cancer Prostatae (CaP). PSA har flere svakheter: PSA har lav spesifisitet og sensitivitet og det finnes ingen klar cutoff verdi. De siste årene har det vært betydelig interesse for PCA3 som en ny biomarkør, dette illustrert ved at flere enn 90 publikasjoner om PCA3 og CaP finnes i Pubmed de siste 5 – 6 år. Litteraturen viser at PCA3 –genuttrykket er 66-100 ganger høyere i CaP sammenlignet med normal prostata. PCA 3 som måles i urinprøve tatt etter prostatapalpasjon, har en høyere presisjon enn PSA. Ved cutoff på 35 er sensitiviteten fra 47 % til 82% med spesifisitet fra 56 % til 89 % og en positiv prediktiv verdi (PPV) på 59 % til 97 % og en negativ prediktiv verdi fra 88 % til 98 % Det er påvist økt PPV ved Gleason score ≥ 7 sammenlignet med Gleason score 6, og gjennomsnittlig høyere PCA3 score ved Gleason score ≥7 enn ved Gleason score < 7. PCA3 score er uavhengig av prostatavolum. Progensa™ PCA 3 test er kommersielt tilgjengelig i en rekke europeiske land og nå også i Norge. Vi ønsket å undersøke PCA 3 i urin hos pasienter med biopsiverifisert CaP. Materiale og metode: Vi har benyttet Progensa™ PCA3 test levert av Fürst Medical Laboratory i Oslo. Etter DRE tas urinprøve, 2,5 ml overføres til transportglass som sendes med vanlig post til analyse. PCA3 score beregnes slik: (mRNA-PCA3) / (mRNA-PSA) x 1000. PCA 3 score angis som et helt tall, cutoff verdi er 35. Vi har undersøkt PCA3 i urin hos 27 pasienter med biopsiverifisert CaP, alle var rekruttert til studien fra ventelistene til radikal prostatektomi. Klinisk stadium fordelte seg slik: Antall pasienter Gleason score Totalt Stadium 3+3 3+4 7 9 16 T1c 4 4 8 T2a 1 2 3 T2b 12 15 27 Totalt Resultater: Tjue pasienter hadde PCA3 score ≥ 35. Dette gir en sensitivitet på 74 %. Syv pasienter hadde PCA 3 score < 35 og var falske negative. Alle syv cancere ble diagnostisert ved første biopsi. Fem av de falske negative var T1c og to var T2. Av gruppen T1c var tre Gleason grad 3+4 , to Gleason grad 3+3, og PSA varierte fra 7,0 til 14,8. Diskusjon: Sensitivitet av PCA3 på 74 % er på linje med det som tidligere er rapportert. Spesifisitet kan ikke evalueres i dette materialet. Den må evalueres i en uselektert gruppe av pasienter med mistanke om cancer prostatae. Fem av de falske negative var T1c og ville ikke ha blitt biopsert hvis en kun baserte seg på PCA3 score. Imidlertid hadde alle disse pasientene PSA i et nivå som de fleste anser som indikasjon for biopsi. De øvrige to pasientene hadde palpabel tumor. Konklusjon: Denne preliminære undersøkelsen viser at PCA3 testen levert av Fürst Medical Laboratory gir sammenlignbar sensitivitet som de internasjonalt publiserte data.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
46
ANDROGENREGULERING AV PBX3 EKSPRESJON I PROSTATACANCER Ramberg HR, Alshbib A, Berge V, Wang W, Svindland A, Taskén KA Institutt for kreftforskning, Klinikk for kreft og kirurgi, OUS, Ullernchausseen 70 Oslo 0310 Avd. for urologi, Klinikk for kreft og kirurgi, OUS, Trondheimsveien 235 Oslo 0514 Avd. for patologi, Klinikk for diagnostikk og intervensjon, OUS, Trondheimsveien 235 Oslo 0514 Pre-Leukemia Transkripsjonsfaktor 3 (PBX3) er medlem av PBX familien av transkripsjonsfaktorer. Disse transkripsjonsfaktorene er involvert i differensiering av urogenitale organer og regulering av steroidogenesen. Siden økt steroidogenese er observert ved utviklingen av kastrasjons-resistent prostatacancer, ønsket vi å undersøke om PBX3 er uttrykt og regulert i prostatakreft. Våre resultater viser at PBX3 er nedregulert av androgen i prostatacancercellelinjen LNCaP. Videre har vi identifisert PBX3 som et av målgenene til Let-7d. Let-7d er et mikroRNA som er oppregulert av androgen og har tumor suppressor egenskaper. Analyser av pasientmateriale viste at nivået av PBX3 var forhøyt i malignt sammenlignet med benignt prostatavev mens nivået av Let-7d var signifikant lavere i malignt relativt til benignt prostatavev. Disse resultatene underbygger hypotesen om at PBX3 er androgenregulert via Let-7d i prostata.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
47
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
48
ETABLERING AV PRIMÆRKULTURER AV PROSTATACANCER CELLER EX VIVO IN VITRO MED HENBLIKK PÅ CANCER STAMCELLER
DENDRITISK CELLE-BASERT KREFTVAKSINE MOT CANCER PROSTATAE – ERFARINGER FRA RADIUMHOSPITALET
Axcrona K., Liu Y., Vlatkovic L., Suo Z., Quanli G., Brennhovd B., Kvalheim G., Gaudernack G., Radiumhospitalet
Karol Axcrona, Svein Dueland, Steinar Aamdal, Wolfgang Lilleby, Bjørn Brennhovd, Gustav Gaudernack, Gunnar Kvalheim Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet
Introduksjon: Modell og forekomst av cancer stam celler er fra flere år tilbake beskrevet innen flere cancertyper. Enkelte vitenskaplige arbeider er publisert der prostata og prostatacancer stamceller hevdes å ha blitt isolert. Materiale og Metode: I en pilotstudie er prostatacancer celler fra ferske preparater blitt tatt ut, suspendert og dyrket i et serumfritt spesialmedium i celleinkubatorer. Resultater: Ti prostatacancer cellelinjer er dyrket i inntil 10 generasjoner. Suksessraten på dyrkning av cellelinjene er 90%. Ved hjelp av flowcytometri og immunhistokjemi har vi karakterisert disse cellelinjene både med hensyn på stamcelle relaterte markører samt også på andre markører relatert til metastase og prognose. Konklusjon: Det er etablert en metode for fremtagning av prostatacancer cellelinjer som gir unike muligheter for diverse videre molekylære studier innen dette fagfelt. Cellelinjene kan benyttes for micro-array analyser med tanke på nye prognostiske markører, studier av cytostatika sensibilitet, diverse dyremodeller med spørsmål om strålesensitivitet, samt bruk til transfeksjon av mRNA innen for eksempel vaksinestudier der pasientspesifikke metoder er i klinisk utprøving.
Prognosen for høy risk (høy Gleason score, lokalavansert) samt hormon resistent ca prostatae er fortsatt meget dårlig og selv moderne kjemoterapi med taxaner har bare i liten grad forbedret overlevelsen. Nylig har en dendritisk celle (DC) basert cancer vaksine mot prostata cancer blitt FDA godkjent. Ved Radiumhospitalet har vi siden 2000 utviklet DC vaksiner mot prostatakreft. I våre første utprøvinger på metastatisk ca prostatae fant vi at 12 av 23 pasienter hadde immunrespons og av disse hadde 13 av 19 fall i PSA. Stabil sykdom i skjelettet ble funnet hos 11 pasienter mens 8 hadde progresjon. Pas med høy PSA (<100) før start av vaksinen hadde signifikant lavere immunrespons. Det ble ikke observert bivirkninger av vaksinen. Basert på disse funnene har vi nylig startet en adjuvant DC protokoll der høy risiko prostatacancer pasienter (Gleason ≥7b; pT2, pT3a/b med frie reseksjonsflater; positiv benmargsprøve samt postoperativ PSA <0,2) blir inkludert. Pasienter blir vaksinert med tumorspesifikk mRNA transfekterte DC i tillegg til survivin og telomerase i til sammen tre år. Primært endepunkt på studien er tid til PSA >0,5.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
47
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
48
ETABLERING AV PRIMÆRKULTURER AV PROSTATACANCER CELLER EX VIVO IN VITRO MED HENBLIKK PÅ CANCER STAMCELLER
DENDRITISK CELLE-BASERT KREFTVAKSINE MOT CANCER PROSTATAE – ERFARINGER FRA RADIUMHOSPITALET
Axcrona K., Liu Y., Vlatkovic L., Suo Z., Quanli G., Brennhovd B., Kvalheim G., Gaudernack G., Radiumhospitalet
Karol Axcrona, Svein Dueland, Steinar Aamdal, Wolfgang Lilleby, Bjørn Brennhovd, Gustav Gaudernack, Gunnar Kvalheim Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet
Introduksjon: Modell og forekomst av cancer stam celler er fra flere år tilbake beskrevet innen flere cancertyper. Enkelte vitenskaplige arbeider er publisert der prostata og prostatacancer stamceller hevdes å ha blitt isolert. Materiale og Metode: I en pilotstudie er prostatacancer celler fra ferske preparater blitt tatt ut, suspendert og dyrket i et serumfritt spesialmedium i celleinkubatorer. Resultater: Ti prostatacancer cellelinjer er dyrket i inntil 10 generasjoner. Suksessraten på dyrkning av cellelinjene er 90%. Ved hjelp av flowcytometri og immunhistokjemi har vi karakterisert disse cellelinjene både med hensyn på stamcelle relaterte markører samt også på andre markører relatert til metastase og prognose. Konklusjon: Det er etablert en metode for fremtagning av prostatacancer cellelinjer som gir unike muligheter for diverse videre molekylære studier innen dette fagfelt. Cellelinjene kan benyttes for micro-array analyser med tanke på nye prognostiske markører, studier av cytostatika sensibilitet, diverse dyremodeller med spørsmål om strålesensitivitet, samt bruk til transfeksjon av mRNA innen for eksempel vaksinestudier der pasientspesifikke metoder er i klinisk utprøving.
Prognosen for høy risk (høy Gleason score, lokalavansert) samt hormon resistent ca prostatae er fortsatt meget dårlig og selv moderne kjemoterapi med taxaner har bare i liten grad forbedret overlevelsen. Nylig har en dendritisk celle (DC) basert cancer vaksine mot prostata cancer blitt FDA godkjent. Ved Radiumhospitalet har vi siden 2000 utviklet DC vaksiner mot prostatakreft. I våre første utprøvinger på metastatisk ca prostatae fant vi at 12 av 23 pasienter hadde immunrespons og av disse hadde 13 av 19 fall i PSA. Stabil sykdom i skjelettet ble funnet hos 11 pasienter mens 8 hadde progresjon. Pas med høy PSA (<100) før start av vaksinen hadde signifikant lavere immunrespons. Det ble ikke observert bivirkninger av vaksinen. Basert på disse funnene har vi nylig startet en adjuvant DC protokoll der høy risiko prostatacancer pasienter (Gleason ≥7b; pT2, pT3a/b med frie reseksjonsflater; positiv benmargsprøve samt postoperativ PSA <0,2) blir inkludert. Pasienter blir vaksinert med tumorspesifikk mRNA transfekterte DC i tillegg til survivin og telomerase i til sammen tre år. Primært endepunkt på studien er tid til PSA >0,5.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
49
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
50
MULTIMEDIA-BASERT BRUKERGRENSESNITT FOR SIMULASJONSTRENING I LAPAROSKOPISK KIRURGI
ERFARINGER MED ELEKTIV KIRURGISK VIRKSOMHET VED SYKEHUSET ØSTFOLD.
Müller S1, Khullar N2, Patel HR1 1 Universitetssykehuset Nord Norge, Tromsø, 2 Global Simulation Solutions, London, UK
Butt K, Gondal G, Modalsli Ø Urologisk seksjon. Sykhuset Østfold.
Bakgrunn Høye kvalitetskrav, komplekse inngrep og mindre tid til kirurgisk trening er en utfordring i kirurgisk utdanning. Modulær trening i laparoskopi forkorter læringskurven i avansert laparoskopi sammenlignet med tradisjonell kirurgisk trening. Simulasjonstrening er effektivt, både for basale, tekniske ferdigheter og for prosedyre-relatert trening. Ulempene med simulasjonstrening er at simulatorer og dyremodeller brukt i simulasjonstrening er kostbare samt at disse ikke er lett tilgjengelige.
Bakgrunn: De fleste sykehus i Norge har dagkirurgiske enheter hvor selekterte pasientgrupper opereres. Vi kjenner ikke til et offentlig sykehus i Norge som har evaluert driften ved et elektivt senter. Sykehuset Østfold har et nedslagsfelt på 275 000, og organiserer sin virksomhet over tre enheter i hhv, Fredrikstad, Sarpsborg og Moss. I en omorganiseringstid har vi ved Sykehuset Østfold Moss kun drevet elektiv kirurgisk virksomhet. Vi presenterer her våre erfaringer fra urologisk seksjon fra 2009. Hensikten med studiet er å kartlegge effektivitet og ressursbruk ved vårt sykehus.
Metode Vi har utviklet et video-basert brukergrensesnitt som viser de enkelte modulene og oppgavene i en prosedyre. I grensesnittet, som kan brukes på an vanlig PC, kan man se hele operasjoner, enkelte moduler (for eksempel blærehalsdisseksjonen i en prostatektomi) eller se på prosedyre oppsettet. En læringsloggbok er integrert i grensesnittet der brukeren kan registrere hvilke moduler i prosedyren han har observert, assistert, gjennomført under supervisjon eller utført selvstendig. Denne loggføringen gir et detaljert bilde av brukerens ferdighetsnivå. Resultat Brukergrensesnittet ble først utviklet for åpen kolorektalkirurgi. Treningseffekten ble undersøkt hos 62 kirurgiske assistentleger ved hjelp av et spørreskjema som ble besvart både før og etter bruk av grensesnittet for colectomi. Undersøkelsen viste at det var en signifikant kompetanseøkning i prosedyren. Vi har nå utviklet samme plattform for laparoskopisk prostatektomi og robot-assistert prostatektomi som integrerer treningsloggbok og eksempelvideoer av forskjellige vanskelighetsgrad som for eksempel blærehalsdisseksjon etter tidligere TURP. Konklusjon Dette video-baserte multimedia grensesnittet er et lett tilgjengelig og effektiv verktøy i treningen av kirurgiske inngrep. Det integrerer modulær trening og en detaljert loggbok og kan potensielt forkorte læringskurver for avanserte laparoskopiske inngrep.
Materiale og metode: Retrospektiv analyse av alle urologiske pasienter operert ved SØM i 2009. Totalt ble det utført 536 inngrep, blant disse skrotale inngrep, penisplastikker, operasjon for hydrocele, laparoskopisk disseksjon av iliakale lymfeknuter, TUR-B, TUR-P etc. Avdelingen disponerer 10 sengeplasser ved medisinsk post. Pasientene kunne om nødvendig innlegges og observeres. Per og postoperative komplikasjoner som krevde reoperasjon eller intensiv overvåking ble overflyttet til urologisk seksjon ved Sykehuset Østfold Fredrikstad. Resultater: Median anestesitid var 66 minutter (15-445); Median operasjonstid 33 minutter (1-335); Median postoperativ tid 109 minutter (0-640). Antall strykninger var 22 (4%) hvorav 12(2%) forårsaket av komplikasjoner hos pasienten, 8 (1%) urealistisk program og 2 personalmangel. 331 pasienter (62%) ble utskrevet på operasjonsdagen. 23 (4%) pasienter måtte observeres på post i en dag grunnet medisinske årsaker, sosiale årsaker eller grunnet pasientens ønske. 36 (7%) pasienter oppsøkte avdelingen etter utskrivelse grunnet komplikasjoner hvorav 19 pasienter krevde kun konsultasjon, mens 15 pasienter ble innlagt på avdeling i Fredrikstad. Ingen av disse ble reoperert pga. postoperative komplikasjoner. Konklusjon: Våre erfaringer med elektiv kirurgisk virksomhet viser at et elektivt senter med tilrettelagte ressurser gir grunnlag for effektiv drift av sykehus som er ressursbesparende og bidrar til forutsigbarhet for pasienter og personell.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
49
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
50
MULTIMEDIA-BASERT BRUKERGRENSESNITT FOR SIMULASJONSTRENING I LAPAROSKOPISK KIRURGI
ERFARINGER MED ELEKTIV KIRURGISK VIRKSOMHET VED SYKEHUSET ØSTFOLD.
Müller S1, Khullar N2, Patel HR1 1 Universitetssykehuset Nord Norge, Tromsø, 2 Global Simulation Solutions, London, UK
Butt K, Gondal G, Modalsli Ø Urologisk seksjon. Sykhuset Østfold.
Bakgrunn Høye kvalitetskrav, komplekse inngrep og mindre tid til kirurgisk trening er en utfordring i kirurgisk utdanning. Modulær trening i laparoskopi forkorter læringskurven i avansert laparoskopi sammenlignet med tradisjonell kirurgisk trening. Simulasjonstrening er effektivt, både for basale, tekniske ferdigheter og for prosedyre-relatert trening. Ulempene med simulasjonstrening er at simulatorer og dyremodeller brukt i simulasjonstrening er kostbare samt at disse ikke er lett tilgjengelige.
Bakgrunn: De fleste sykehus i Norge har dagkirurgiske enheter hvor selekterte pasientgrupper opereres. Vi kjenner ikke til et offentlig sykehus i Norge som har evaluert driften ved et elektivt senter. Sykehuset Østfold har et nedslagsfelt på 275 000, og organiserer sin virksomhet over tre enheter i hhv, Fredrikstad, Sarpsborg og Moss. I en omorganiseringstid har vi ved Sykehuset Østfold Moss kun drevet elektiv kirurgisk virksomhet. Vi presenterer her våre erfaringer fra urologisk seksjon fra 2009. Hensikten med studiet er å kartlegge effektivitet og ressursbruk ved vårt sykehus.
Metode Vi har utviklet et video-basert brukergrensesnitt som viser de enkelte modulene og oppgavene i en prosedyre. I grensesnittet, som kan brukes på an vanlig PC, kan man se hele operasjoner, enkelte moduler (for eksempel blærehalsdisseksjonen i en prostatektomi) eller se på prosedyre oppsettet. En læringsloggbok er integrert i grensesnittet der brukeren kan registrere hvilke moduler i prosedyren han har observert, assistert, gjennomført under supervisjon eller utført selvstendig. Denne loggføringen gir et detaljert bilde av brukerens ferdighetsnivå. Resultat Brukergrensesnittet ble først utviklet for åpen kolorektalkirurgi. Treningseffekten ble undersøkt hos 62 kirurgiske assistentleger ved hjelp av et spørreskjema som ble besvart både før og etter bruk av grensesnittet for colectomi. Undersøkelsen viste at det var en signifikant kompetanseøkning i prosedyren. Vi har nå utviklet samme plattform for laparoskopisk prostatektomi og robot-assistert prostatektomi som integrerer treningsloggbok og eksempelvideoer av forskjellige vanskelighetsgrad som for eksempel blærehalsdisseksjon etter tidligere TURP. Konklusjon Dette video-baserte multimedia grensesnittet er et lett tilgjengelig og effektiv verktøy i treningen av kirurgiske inngrep. Det integrerer modulær trening og en detaljert loggbok og kan potensielt forkorte læringskurver for avanserte laparoskopiske inngrep.
Materiale og metode: Retrospektiv analyse av alle urologiske pasienter operert ved SØM i 2009. Totalt ble det utført 536 inngrep, blant disse skrotale inngrep, penisplastikker, operasjon for hydrocele, laparoskopisk disseksjon av iliakale lymfeknuter, TUR-B, TUR-P etc. Avdelingen disponerer 10 sengeplasser ved medisinsk post. Pasientene kunne om nødvendig innlegges og observeres. Per og postoperative komplikasjoner som krevde reoperasjon eller intensiv overvåking ble overflyttet til urologisk seksjon ved Sykehuset Østfold Fredrikstad. Resultater: Median anestesitid var 66 minutter (15-445); Median operasjonstid 33 minutter (1-335); Median postoperativ tid 109 minutter (0-640). Antall strykninger var 22 (4%) hvorav 12(2%) forårsaket av komplikasjoner hos pasienten, 8 (1%) urealistisk program og 2 personalmangel. 331 pasienter (62%) ble utskrevet på operasjonsdagen. 23 (4%) pasienter måtte observeres på post i en dag grunnet medisinske årsaker, sosiale årsaker eller grunnet pasientens ønske. 36 (7%) pasienter oppsøkte avdelingen etter utskrivelse grunnet komplikasjoner hvorav 19 pasienter krevde kun konsultasjon, mens 15 pasienter ble innlagt på avdeling i Fredrikstad. Ingen av disse ble reoperert pga. postoperative komplikasjoner. Konklusjon: Våre erfaringer med elektiv kirurgisk virksomhet viser at et elektivt senter med tilrettelagte ressurser gir grunnlag for effektiv drift av sykehus som er ressursbesparende og bidrar til forutsigbarhet for pasienter og personell.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
51
ERSTATTER DEGARELIX ORKIEKTOMI HOS PASIENTER MED HORMONNAIV PROSTATACANCER (PC) I EN ØYEBLIKKELIG HJELP SITUASJON? Fosså SD, Hess SL, Bjøro T, Axcrona K Kreftklinikken, Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet, Oslo Bakgrunn: Hos hormon-naive pasienter med PC i en øyeblikkelig hjelp situasjon (tverrsnittssyndrom, alvorlig uremi) er det vanlig å utføre orkiektomi som fører til kastrasjonsverdier av serum testosteron neste dag. Fra litteraturen er det kjent at LH-RH antagonisten Degarelix (Firmagon®, Ferring) fører til kastrasjonsverdier av serum testosteron (<1,7 nmol/l) på Dag 3, etter at preparatet er injisert på Dag 1*. Det er imidlertid ikke kjent NÅR innenfor disse 3 dager dette nivået kan forventes, noe som er viktig i tilfelle av, for eksempel ,tversssnittssyndrom. Metode: Hos 4 hormon-naive pasienter med avansert PC som har fått Degarelix (240 mg s.c.) har vi målt serum testosteron 2 ganger daglig gjennom Dag 1-3 for å etablere tidspunktet for oppnådd medisinsk kastrasjon. Resultater: Alle 4 pasienter oppnådde medisinsk kastrasjon på Dag 2 (24 timer: 2 pas; 32 timer: 2 pas) (Figur). Etter 4 uker var det vedvarende medisinsk kastrasjon hos alle 4 pasienter. Desverre har man ikke tilsvarende forløpskurver for serum testosteron etter orkiektomi som sammenligningsgrunnlag fra pasienter behandlet i de siste årene. Konklusjon: Avhengig av den kliniske situasjonen og nødvendigheten for å oppnå kastrasjon kan Degarelix (240 mg s.c.) erstatte orkiektomi hos hormon-naive pasienter med PC. Hos pasienter i en høygradig øyeblikkelig hjelp situasjon vil orkiektomi fortsatt være ”the treatment of choice”. For å skape et bedre sammenligningsgrunnlag trenger man flere hormon-naive pasienter med post-orkiektomi målinger. Figur Pas ie nt nr . 1 16 14
D1
D2
Pas ie nt nr. 2
D3
D28
nmol/l
12
14 12
D1
10
1,4
4 2
0,7
0
4
1,5
2
<0,4
0 K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
Pas ie nt nr. 3
nmol/l
D28
6
6
20
D3
8
8
25
D2
10
D1
D2
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
Pas ie nt nr. 4
D3
D28
14 12
D1
D2
D3
D28
10
15
8 6
10
5 Rød: Minimum gjennom Dag 1-3 1,4 0 4-ukers verdi Grønn: K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
Rød: Første ”kastrasjonsverdi” Grønn: 4-ukers verdi *Klotz et al: BJUI 102:1531,2008
<0,5 K l . 09. 00
1,5
4 2 0 Kl . 09.00
Kl . 17.00
Kl . 09.00
Kl . 17.00
1,3 Kl . 09.00
Kl . 17.00
Kl . 09.00
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
52
HEALTH-RELATED QUALITY OF LIFE AFTER SALVAGE HIGH INTENSITY FOCUSED ULTRASOUND TREATMENT (HIFU) FOR LOCALLY RADIORECURRENT PROSTATE Berge* V, Baco* E, Dahl** A, Karlsen* SJ *Urologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus ** National Resource Center for Late Effects, Department of Oncology, Oslo Universitetssykehus
Objective: To evaluate health related quality of life (HRQOL) after salvage high intensity focused ultrasound (HIFU) for locally radiorecurrent prostate cancer (PCa). Patients and methods: Since June 2006 we have treated consecutively 75 patients by salvage HIFU having radiorecurrent PCa. All patients were offered the University of California, Los Angeles Prostate Cancer Index (UCLA-PCI) questionnaire at baseline and at follow up 3 months or later. Scores ranged from 0 (worst) to 100 (best). Clinically significant change was defined as a minimum difference of 10 scores between baseline scores and the scores at follow up. The SF-12 is a general HRQOL instrument, which is included in the UCLA-PCI questionnaire. The Physical component summary (PCS-12) score and the Mental component summary (MCS-12) score are calculated from SF-12 according to established algorithms. Results: Forty-six patients (61%) were evaluable. The mean time lapse between HIFU treatment and questionnaire response was 17.5 months, (range 6-29) months. The mean score for urinary function decreased from 79.7 ± 12.1 before HIFU to 67.4 ± 17.8 after HIFU (p< 0.001). The mean score for sexual function decreased from 32.1 ± 24.1 before HIFU to 17.2 ±17.0 after HIFU (p< 0.001). The bowel and hormonal functions were not significantly affected.There was a statistically significant reduction in the mean score of PCS-12 score from 52.7 ± 4.0 before HIFU to 50.4 ±4.9 after HIFU (p< 0.001). The MSC score was not significantly changed. Conclusion: Treatment of localized radiorecurrent CaP by salvage HIFU is associated with statistically and clinically significant reduction in urinary and sexual function domains after mean follow up of 17.5 months.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
51
ERSTATTER DEGARELIX ORKIEKTOMI HOS PASIENTER MED HORMONNAIV PROSTATACANCER (PC) I EN ØYEBLIKKELIG HJELP SITUASJON? Fosså SD, Hess SL, Bjøro T, Axcrona K Kreftklinikken, Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet, Oslo Bakgrunn: Hos hormon-naive pasienter med PC i en øyeblikkelig hjelp situasjon (tverrsnittssyndrom, alvorlig uremi) er det vanlig å utføre orkiektomi som fører til kastrasjonsverdier av serum testosteron neste dag. Fra litteraturen er det kjent at LH-RH antagonisten Degarelix (Firmagon®, Ferring) fører til kastrasjonsverdier av serum testosteron (<1,7 nmol/l) på Dag 3, etter at preparatet er injisert på Dag 1*. Det er imidlertid ikke kjent NÅR innenfor disse 3 dager dette nivået kan forventes, noe som er viktig i tilfelle av, for eksempel ,tversssnittssyndrom. Metode: Hos 4 hormon-naive pasienter med avansert PC som har fått Degarelix (240 mg s.c.) har vi målt serum testosteron 2 ganger daglig gjennom Dag 1-3 for å etablere tidspunktet for oppnådd medisinsk kastrasjon. Resultater: Alle 4 pasienter oppnådde medisinsk kastrasjon på Dag 2 (24 timer: 2 pas; 32 timer: 2 pas) (Figur). Etter 4 uker var det vedvarende medisinsk kastrasjon hos alle 4 pasienter. Desverre har man ikke tilsvarende forløpskurver for serum testosteron etter orkiektomi som sammenligningsgrunnlag fra pasienter behandlet i de siste årene. Konklusjon: Avhengig av den kliniske situasjonen og nødvendigheten for å oppnå kastrasjon kan Degarelix (240 mg s.c.) erstatte orkiektomi hos hormon-naive pasienter med PC. Hos pasienter i en høygradig øyeblikkelig hjelp situasjon vil orkiektomi fortsatt være ”the treatment of choice”. For å skape et bedre sammenligningsgrunnlag trenger man flere hormon-naive pasienter med post-orkiektomi målinger. Figur Pas ie nt nr . 1 16 14
D1
D2
Pas ie nt nr. 2
D3
D28
nmol/l
12
14 12
D1
10
1,4
4 2
0,7
0
4
1,5
2
<0,4
0 K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
Pas ie nt nr. 3
nmol/l
D28
6
6
20
D3
8
8
25
D2
10
D1
D2
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
Pas ie nt nr. 4
D3
D28
14 12
D1
D2
D3
D28
10
15
8 6
10
5 Rød: Minimum gjennom Dag 1-3 1,4 0 4-ukers verdi Grønn: K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
K l . 09. 00
K l . 17. 00
Rød: Første ”kastrasjonsverdi” Grønn: 4-ukers verdi *Klotz et al: BJUI 102:1531,2008
<0,5 K l . 09. 00
1,5
4 2 0 Kl . 09.00
Kl . 17.00
Kl . 09.00
Kl . 17.00
1,3 Kl . 09.00
Kl . 17.00
Kl . 09.00
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
52
HEALTH-RELATED QUALITY OF LIFE AFTER SALVAGE HIGH INTENSITY FOCUSED ULTRASOUND TREATMENT (HIFU) FOR LOCALLY RADIORECURRENT PROSTATE Berge* V, Baco* E, Dahl** A, Karlsen* SJ *Urologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus ** National Resource Center for Late Effects, Department of Oncology, Oslo Universitetssykehus
Objective: To evaluate health related quality of life (HRQOL) after salvage high intensity focused ultrasound (HIFU) for locally radiorecurrent prostate cancer (PCa). Patients and methods: Since June 2006 we have treated consecutively 75 patients by salvage HIFU having radiorecurrent PCa. All patients were offered the University of California, Los Angeles Prostate Cancer Index (UCLA-PCI) questionnaire at baseline and at follow up 3 months or later. Scores ranged from 0 (worst) to 100 (best). Clinically significant change was defined as a minimum difference of 10 scores between baseline scores and the scores at follow up. The SF-12 is a general HRQOL instrument, which is included in the UCLA-PCI questionnaire. The Physical component summary (PCS-12) score and the Mental component summary (MCS-12) score are calculated from SF-12 according to established algorithms. Results: Forty-six patients (61%) were evaluable. The mean time lapse between HIFU treatment and questionnaire response was 17.5 months, (range 6-29) months. The mean score for urinary function decreased from 79.7 ± 12.1 before HIFU to 67.4 ± 17.8 after HIFU (p< 0.001). The mean score for sexual function decreased from 32.1 ± 24.1 before HIFU to 17.2 ±17.0 after HIFU (p< 0.001). The bowel and hormonal functions were not significantly affected.There was a statistically significant reduction in the mean score of PCS-12 score from 52.7 ± 4.0 before HIFU to 50.4 ±4.9 after HIFU (p< 0.001). The MSC score was not significantly changed. Conclusion: Treatment of localized radiorecurrent CaP by salvage HIFU is associated with statistically and clinically significant reduction in urinary and sexual function domains after mean follow up of 17.5 months.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
53
HEMI HIFU FOR PROSTATACANCER LOKALISERT I EN PROSTATALAPP. Eduard Baco1, Viktor Berge1, Per Leif Holme1, Erik Rud2, Heidi B. Eggesbø2, Dagmar Klotz3, Aud Svinland3, Rolf Wahlquist1 1
Avdeling for urologi, 2Radiologisk avdeling, 3 Patologisk avdeling OUS, Aker
I dag oppdages stadig flere tilfeller av lavrisiko prostatacancer som ofte er begrenset til den ene av de to prostatalappene. Dette er cancer med meget god prognose og der konvensjonell behandling som radikal kirurgi og radikal strålebehandling ofte vil være overbehandling og kan føre til betydelige bivirkninger i form av redusert ereksjonsfunksjon og urinlekkasje. Et alternativ til radikal behandling er aktiv oppfølging der pasienten følges med PSA målinger og nye prostatabiopsier. Studier viser at opptil 30-40 % av slike pasienter i det lange løp likevel vil få radikal behandling. High intensity focused ultrasound (HIFU) behandler prostatacancer med høyfrekvent ultralyd som avgir kavitasjon og varmeenergi som destruerer vevet. Energien overføres til prostata gjennom en probe som er plassert i endetarmen mens pasient har spinalbedøvelse eller narkose. En mellomløsning er å kun behandle halvparten av prostatakjertelen, med den følge at bivirkningene blir redusert. Problemet hittil har vært hvor sikkert man kan fastslå at cancer bare sitter i den ene prostatalappen. Utvikling av MR prostata diagnostikk og muligheter til 3D computer kontrollert prostatabiopsi gjør det nå mulig å kartlegge prostatacancer utbredelse og lokalisasjon mer presis enn det har vært tidligere. Hvis også disse undersøkelsene viser at det kun er cancer i den ene lappen, kan pasienten tilbys terapi med HEMI HIFU. I samarbeid med urologiske og radiologiske sentra i utlandet har vi på OUU i mai 2010 startet HEMI HIFU studien. Primært endepunkt etter ett år: Fastslå antall pasienter uten bioptisk prostata cancer ved rebiopsier og ny MR av prostata 1 år etter behandling. Sekundære endepunkter etter ett år: -evaluere behandlingens effekt på urinkontinens, ereksjonsfunksjon og generell livskvalitet. -evaluere om MR og biopsier kan forutsi cancer i ikke behandlet prostatalapp. -evaluere MR og UL forandringer etter behandling I foredraget vil det presenteres foreløpige resultater etter HEMI HIFU .
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
54
EN 51 ÅR GAMMEL MANN MED PROSTATAKREFT, PSA 44 OG UTTALTE SKJELETTMETASTASER: ET TANKEKORS Löffeler S, Nagelhus J Pasienten ble utredet ultimo 2009 pga langvarig slapphet og økende smerter i bekkenet. En utvidet blodprøvestatus viste en PSA på 44. Det ble tatt prostatabiopsier (oktantbiopsier) med en positiv biopsi fra hø side og Gleason score 3+3=6. Pasienten ble undersøkt videre med MR prostata som viste en større tumorlesjon apikalt på ve side og i tillegg uttalte skjelettmetastaser i hele bekkenet og lumbalcolumna. Pasienten ble rebiopsert i benholdere. Undersøkelsen viser 3 av 8 biopsier med adenkarsinom Gleason 4+3=7b, største tumorutbredelse 16/16mm. Pasienten ble startet med total androgen blokkade og en god PSA respons (0,16). Pasienten ble så diskutert i tverrfaglig møte. Det ble rekvirert en diagnostisk prosedyre (Resultat og videre forløp vil ble referert på høstmøte).
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
53
HEMI HIFU FOR PROSTATACANCER LOKALISERT I EN PROSTATALAPP. Eduard Baco1, Viktor Berge1, Per Leif Holme1, Erik Rud2, Heidi B. Eggesbø2, Dagmar Klotz3, Aud Svinland3, Rolf Wahlquist1 1
Avdeling for urologi, 2Radiologisk avdeling, 3 Patologisk avdeling OUS, Aker
I dag oppdages stadig flere tilfeller av lavrisiko prostatacancer som ofte er begrenset til den ene av de to prostatalappene. Dette er cancer med meget god prognose og der konvensjonell behandling som radikal kirurgi og radikal strålebehandling ofte vil være overbehandling og kan føre til betydelige bivirkninger i form av redusert ereksjonsfunksjon og urinlekkasje. Et alternativ til radikal behandling er aktiv oppfølging der pasienten følges med PSA målinger og nye prostatabiopsier. Studier viser at opptil 30-40 % av slike pasienter i det lange løp likevel vil få radikal behandling. High intensity focused ultrasound (HIFU) behandler prostatacancer med høyfrekvent ultralyd som avgir kavitasjon og varmeenergi som destruerer vevet. Energien overføres til prostata gjennom en probe som er plassert i endetarmen mens pasient har spinalbedøvelse eller narkose. En mellomløsning er å kun behandle halvparten av prostatakjertelen, med den følge at bivirkningene blir redusert. Problemet hittil har vært hvor sikkert man kan fastslå at cancer bare sitter i den ene prostatalappen. Utvikling av MR prostata diagnostikk og muligheter til 3D computer kontrollert prostatabiopsi gjør det nå mulig å kartlegge prostatacancer utbredelse og lokalisasjon mer presis enn det har vært tidligere. Hvis også disse undersøkelsene viser at det kun er cancer i den ene lappen, kan pasienten tilbys terapi med HEMI HIFU. I samarbeid med urologiske og radiologiske sentra i utlandet har vi på OUU i mai 2010 startet HEMI HIFU studien. Primært endepunkt etter ett år: Fastslå antall pasienter uten bioptisk prostata cancer ved rebiopsier og ny MR av prostata 1 år etter behandling. Sekundære endepunkter etter ett år: -evaluere behandlingens effekt på urinkontinens, ereksjonsfunksjon og generell livskvalitet. -evaluere om MR og biopsier kan forutsi cancer i ikke behandlet prostatalapp. -evaluere MR og UL forandringer etter behandling I foredraget vil det presenteres foreløpige resultater etter HEMI HIFU .
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
54
EN 51 ÅR GAMMEL MANN MED PROSTATAKREFT, PSA 44 OG UTTALTE SKJELETTMETASTASER: ET TANKEKORS Löffeler S, Nagelhus J Pasienten ble utredet ultimo 2009 pga langvarig slapphet og økende smerter i bekkenet. En utvidet blodprøvestatus viste en PSA på 44. Det ble tatt prostatabiopsier (oktantbiopsier) med en positiv biopsi fra hø side og Gleason score 3+3=6. Pasienten ble undersøkt videre med MR prostata som viste en større tumorlesjon apikalt på ve side og i tillegg uttalte skjelettmetastaser i hele bekkenet og lumbalcolumna. Pasienten ble rebiopsert i benholdere. Undersøkelsen viser 3 av 8 biopsier med adenkarsinom Gleason 4+3=7b, største tumorutbredelse 16/16mm. Pasienten ble startet med total androgen blokkade og en god PSA respons (0,16). Pasienten ble så diskutert i tverrfaglig møte. Det ble rekvirert en diagnostisk prosedyre (Resultat og videre forløp vil ble referert på høstmøte).
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
55
BILATERAL TESTIKKELKREFT: REDUSERT RISIKO ETTER INTRODUKSJON AV CISPLATIN-BASERT KJEMOTERAPI? Andreassen KE1, Grotmol T1, Cvancarova MS2, Johannesen TB3, Fosså SD4 1 Årsaksavdeling, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 2Forskningsseksjon, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 3Registeravdeling, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 4Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus, og Universitetet i Oslo, Montebello, 0310 Oslo. Formål: Undersøke risikoen for at pasienter behandlet for unilateral germinalcelle tumor i testis (TGCT) skal utvikle kontralateral TCGT, og sammenligne denne risikoen for pasienter behandlet før og etter 1980 (cisplatin-basert kjemoterapi ble tilgjengelig pasienter med testikkelkreft i Norge på slutten av 1970-tallet). Vår hypotese var at risikoen ville være lavere for pasienter diagnostisert etter 1980, pga en mulig beskyttende effekt av cisplatin-basert kjemoterapi. Etter 1980 har så å si alle pasienter med metastatisk sykdom blitt behandlet med cisplatin, i motsetning til bare 20-25 % av de med lokalisert sykdom. Materiale og Metode: Vi inkluderte 7102 menn med unilateral TGCT (3921 hadde seminom og 3181 non-seminom), registrert i Kreftregisterets database og diagnostisert i perioden 19532007. 10- og 20-års kumulativ insidens for kontralateral TGCT og justert hazard ratio (HR) ble beregnet for forskjellige subgrupper, og de diagnostiske periodene 1953-1979 (I) og 19802007 (II). Det ble tatt hensyn til competing risk (død) i analysene. Vi beregnet også standardisert insidensratio (SIR) for de samme undergruppene. Resultat: 175 menn ble diagnostisert med kontralateral TGCT. Periode I: 38 tilfeller, 10- og 20- års kum.ins. 1,3 % (95% CI=0,9-1,9) og 1,9 % (95% CI=1,4-2,6). Periode II: 137 tilfeller, 10- og 20- års kum.ins. 2,7 % (95% CI=2,2-3,2) og 3,9 % (95% CI=3,3-4,7). SIR i periode I var 14,6 (95% CI=9,6-21,2) og 25,3 (95% CI=12,1-46,5) for pasienter med henholdsvis lokalisert and metastatisk sykdom. I periode II var de korresponderende tallene 19,0 (95% CI=15,6-22,9) og 9,8 (95% CI=6,4-14,5). 1953-1979 1980-2007 10-års Comp.risk reg. 10-års kum.ins. Comp.risk reg. kum.ins. Første TGCT: % 95%CI HR 95%CI % 95%CI HR 95%CI < 30 yrs 2,7 1,6-4,2 ref 3,7 2,8-4,7 ref Alder >=30 yrs 0,7 0,4-1,3 0,18 0,08-0,39 2,0 1,5-2,6 0,48 0,34-0,66 Sem. 1,2 0,7-2,0 ref 1,5 0,8-2,6 ref Hist. Non2,8 2,2-3,6 0,86 0,42-1,78 2,5 1,9-3,3 0,87 0,63-1,21 sem. 1,3 0,8-2,1 ref 3,2 2,6-4,0 ref Sykdoms Lok. utbredels Met. 1,4 0,7-2,6 0,70 0,34-1,47 1,6 1,0-2,4 0,5 0,33-0,77 e Konklusjon: Det har vært en fordobling av insidensen av både unilateral og bilateral TGCT i periode II, sammenlignet med periode I. Alder over 30 år gir økt risiko i begge perioder. I periode II, er risikoen halvert for pasienter med metastatisk, sammenlignet med lokalisert sykdom. Funnene støtter vår hypotese om at introduksjonen av cisplatin i 1980 har redusert risikoen for kontralateral TGCT, i alle fall for pasienter med metastatisk sykdom.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
56
SKADER I DE NEDRE URINVEIENE Dumont, Karl-Andreas, Zetterquist Henrik, Øgreid Per Introduksjon: Traumer på urinveier representere ca 2-5 % av alle trauma. Minst 10 % av alle pasienter med abdominaltraumer har skade på urinveiene (ref:1). Nedre urinveisskader innebærer skader mot ureter, blære, urethra og ytre genitalia. Iatrogene skader er den vanligste årsaken til ureterskader. 15 % av alle bekkenfrakturer har assosierte urethra- og blæreskader (ref: 2). 90 % av alle blærerupturer forekommer sammen med bekkenfrakturer (ref: 2). Urethraskader er sjeldne og deles i anterior (10 %) og posterior (90 %) skader. Materiale og metode: I DIPS søkte vi alle pasienter som fikk diagnosene skade på urinleder, på blære, på urinrøret, skade på flere bekkenorganer og skade på spesifisert og uspesifiserte bekkenorganer i periode mellom 01.01.2000 og 01.01.2010. Resultat: 17 Pasienter var i denne perioden registert med skade på de nedre urinveier, av disse var det 12 menn og 5 kvinner i alderen 15 til 86 år. Av disse var det 10 (59 %) som hadde skade på ureter, 1 på blære, 4 urethra og 2 på penis/scrotum. 10 (59 %) av pasienter hadde iatrogene skader. 8 av ureterskader var iatrogene. 3 av dem var forårsaket av gynekologer og 5 av urologer(4 under URS og 1 ved laparoskopi). 1 iatrogen skade på urethra ved Peyronie kirurgi og 1 på blære ved TUR-V operasjon. Av de resterende 7, var det 1 skade på ureter og 1 på urethra grunnet trafikkulykke, 3 skader under fritid hvorav 2 var på penis/scrotum og 1 på ureter. 1 arbeidsskade på urethra og blæren assosiert med bekkenfraktur, samt 1 selvskade på urethra. 4 av 17 (23 %) hadde assosierte skader på abdominale organer. For utredning ble det benyttet CT urografi for ureter skader eller ble de oppdaget under operasjon, CT med cytografi for blæreundersøkelse, cystoskopi ved urethraskader og UL ved penis/scrotum skader. For behandling av ureterskader ble det benyttet JJ stent i 4-6 uker alene, ende til ende anastomose eller reimplantasjon med JJ stent i 6 uker. Blæreskade (intraperitoneal) ble behandlet med laparotomi med sutur av blæren og cystoskopi kontroll etter 3 måneder. Urethraskader ble behandlet med primær anastomose og/eller kateter med kontroll etter 2 uker. Penis og testikkel fraktur ble behandlet med sutur av tunica albuginea sutur og/eller hemicastatio uten videre kontroll. Komplikasjoner ble sett i form av striktur for 2/4 av urethraskadene, hvor begge ble reoperert med munnslimhinne plastikk. Infeksjon og fistulering 1/10 ureterskadene og liten blære kapasitet var konsekvensen etter 1 av blæreskadene. Konklusjon: Flesteparten av skadene på de nedre urinveiene rammer ureter og er iatrogen i de fleste tilfeller. Nesten alle behandles utmerket med JJ stent i 4-6 uker. Ved diatermiskade eller full transeksjon av ureter er reseksjon, spatulering og ende til ende anastomose eller reimplantasjon med JJstent som støtte i 6 uker et godt alternativt. Blære og urethra skader forekommer ofte i forbindelse med store trafikkulykker i kombinasjon med bekkenfrakturer og skade på abdominalorganer. Nesten alle med posterior urethra skade vil før eller senere trenge en rekonstruksjon på grunn av strikturdannelse.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
55
BILATERAL TESTIKKELKREFT: REDUSERT RISIKO ETTER INTRODUKSJON AV CISPLATIN-BASERT KJEMOTERAPI? Andreassen KE1, Grotmol T1, Cvancarova MS2, Johannesen TB3, Fosså SD4 1 Årsaksavdeling, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 2Forskningsseksjon, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 3Registeravdeling, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 4Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus, og Universitetet i Oslo, Montebello, 0310 Oslo. Formål: Undersøke risikoen for at pasienter behandlet for unilateral germinalcelle tumor i testis (TGCT) skal utvikle kontralateral TCGT, og sammenligne denne risikoen for pasienter behandlet før og etter 1980 (cisplatin-basert kjemoterapi ble tilgjengelig pasienter med testikkelkreft i Norge på slutten av 1970-tallet). Vår hypotese var at risikoen ville være lavere for pasienter diagnostisert etter 1980, pga en mulig beskyttende effekt av cisplatin-basert kjemoterapi. Etter 1980 har så å si alle pasienter med metastatisk sykdom blitt behandlet med cisplatin, i motsetning til bare 20-25 % av de med lokalisert sykdom. Materiale og Metode: Vi inkluderte 7102 menn med unilateral TGCT (3921 hadde seminom og 3181 non-seminom), registrert i Kreftregisterets database og diagnostisert i perioden 19532007. 10- og 20-års kumulativ insidens for kontralateral TGCT og justert hazard ratio (HR) ble beregnet for forskjellige subgrupper, og de diagnostiske periodene 1953-1979 (I) og 19802007 (II). Det ble tatt hensyn til competing risk (død) i analysene. Vi beregnet også standardisert insidensratio (SIR) for de samme undergruppene. Resultat: 175 menn ble diagnostisert med kontralateral TGCT. Periode I: 38 tilfeller, 10- og 20- års kum.ins. 1,3 % (95% CI=0,9-1,9) og 1,9 % (95% CI=1,4-2,6). Periode II: 137 tilfeller, 10- og 20- års kum.ins. 2,7 % (95% CI=2,2-3,2) og 3,9 % (95% CI=3,3-4,7). SIR i periode I var 14,6 (95% CI=9,6-21,2) og 25,3 (95% CI=12,1-46,5) for pasienter med henholdsvis lokalisert and metastatisk sykdom. I periode II var de korresponderende tallene 19,0 (95% CI=15,6-22,9) og 9,8 (95% CI=6,4-14,5). 1953-1979 1980-2007 10-års Comp.risk reg. 10-års kum.ins. Comp.risk reg. kum.ins. Første TGCT: % 95%CI HR 95%CI % 95%CI HR 95%CI < 30 yrs 2,7 1,6-4,2 ref 3,7 2,8-4,7 ref Alder >=30 yrs 0,7 0,4-1,3 0,18 0,08-0,39 2,0 1,5-2,6 0,48 0,34-0,66 Sem. 1,2 0,7-2,0 ref 1,5 0,8-2,6 ref Hist. Non2,8 2,2-3,6 0,86 0,42-1,78 2,5 1,9-3,3 0,87 0,63-1,21 sem. 1,3 0,8-2,1 ref 3,2 2,6-4,0 ref Sykdoms Lok. utbredels Met. 1,4 0,7-2,6 0,70 0,34-1,47 1,6 1,0-2,4 0,5 0,33-0,77 e Konklusjon: Det har vært en fordobling av insidensen av både unilateral og bilateral TGCT i periode II, sammenlignet med periode I. Alder over 30 år gir økt risiko i begge perioder. I periode II, er risikoen halvert for pasienter med metastatisk, sammenlignet med lokalisert sykdom. Funnene støtter vår hypotese om at introduksjonen av cisplatin i 1980 har redusert risikoen for kontralateral TGCT, i alle fall for pasienter med metastatisk sykdom.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
56
SKADER I DE NEDRE URINVEIENE Dumont, Karl-Andreas, Zetterquist Henrik, Øgreid Per Introduksjon: Traumer på urinveier representere ca 2-5 % av alle trauma. Minst 10 % av alle pasienter med abdominaltraumer har skade på urinveiene (ref:1). Nedre urinveisskader innebærer skader mot ureter, blære, urethra og ytre genitalia. Iatrogene skader er den vanligste årsaken til ureterskader. 15 % av alle bekkenfrakturer har assosierte urethra- og blæreskader (ref: 2). 90 % av alle blærerupturer forekommer sammen med bekkenfrakturer (ref: 2). Urethraskader er sjeldne og deles i anterior (10 %) og posterior (90 %) skader. Materiale og metode: I DIPS søkte vi alle pasienter som fikk diagnosene skade på urinleder, på blære, på urinrøret, skade på flere bekkenorganer og skade på spesifisert og uspesifiserte bekkenorganer i periode mellom 01.01.2000 og 01.01.2010. Resultat: 17 Pasienter var i denne perioden registert med skade på de nedre urinveier, av disse var det 12 menn og 5 kvinner i alderen 15 til 86 år. Av disse var det 10 (59 %) som hadde skade på ureter, 1 på blære, 4 urethra og 2 på penis/scrotum. 10 (59 %) av pasienter hadde iatrogene skader. 8 av ureterskader var iatrogene. 3 av dem var forårsaket av gynekologer og 5 av urologer(4 under URS og 1 ved laparoskopi). 1 iatrogen skade på urethra ved Peyronie kirurgi og 1 på blære ved TUR-V operasjon. Av de resterende 7, var det 1 skade på ureter og 1 på urethra grunnet trafikkulykke, 3 skader under fritid hvorav 2 var på penis/scrotum og 1 på ureter. 1 arbeidsskade på urethra og blæren assosiert med bekkenfraktur, samt 1 selvskade på urethra. 4 av 17 (23 %) hadde assosierte skader på abdominale organer. For utredning ble det benyttet CT urografi for ureter skader eller ble de oppdaget under operasjon, CT med cytografi for blæreundersøkelse, cystoskopi ved urethraskader og UL ved penis/scrotum skader. For behandling av ureterskader ble det benyttet JJ stent i 4-6 uker alene, ende til ende anastomose eller reimplantasjon med JJ stent i 6 uker. Blæreskade (intraperitoneal) ble behandlet med laparotomi med sutur av blæren og cystoskopi kontroll etter 3 måneder. Urethraskader ble behandlet med primær anastomose og/eller kateter med kontroll etter 2 uker. Penis og testikkel fraktur ble behandlet med sutur av tunica albuginea sutur og/eller hemicastatio uten videre kontroll. Komplikasjoner ble sett i form av striktur for 2/4 av urethraskadene, hvor begge ble reoperert med munnslimhinne plastikk. Infeksjon og fistulering 1/10 ureterskadene og liten blære kapasitet var konsekvensen etter 1 av blæreskadene. Konklusjon: Flesteparten av skadene på de nedre urinveiene rammer ureter og er iatrogen i de fleste tilfeller. Nesten alle behandles utmerket med JJ stent i 4-6 uker. Ved diatermiskade eller full transeksjon av ureter er reseksjon, spatulering og ende til ende anastomose eller reimplantasjon med JJstent som støtte i 6 uker et godt alternativt. Blære og urethra skader forekommer ofte i forbindelse med store trafikkulykker i kombinasjon med bekkenfrakturer og skade på abdominalorganer. Nesten alle med posterior urethra skade vil før eller senere trenge en rekonstruksjon på grunn av strikturdannelse.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
57
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
58
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN BLANT NORSKE SYKEHUS?
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN INNAD PÅ DE STØRSTE UROLOGISKE AVDELINGENE VED NORSKE SYKEHUS?
Ulvik Ø, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus
Ulvik Ø, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus
Bakgrunn: Ureteroskopi (URS) har i mange år vært regnet som et av førstevalgene ved behandling av uretersten. Vi ønsket å kartlegge hvor ensartet den endoskopiske behandlingen av uretersten er blant norske sykehus.
Bakgrunn: I forbindelse med spørreundersøkelsen om endoskopisk behandling av uretersten ved norske sykehus (se annet abstrakt), har vi også undersøkt om behandlingen av uretersten varierer innad på de syv største urologiske avdelingene (OUU, HUS, St. Olav, AHUS, UNN, Buskerud HF – Drammen og Sykehuset Vestfold HF).
Materiale og metode: Alle spesialister i urologi og leger i spesialisering i urologi ved norske sykehus som utfører URS for sten, fikk tilsendt spørreskjema på e-post eller per brev. I alt 131 spørreskjema ble sendt ut. Gjennom spesifikke spørsmål skulle svareren angi sitt personlige inntrykk av avdelingens rutiner ved deres sykehus vedrørende indikasjon for URS, hvilke instrumenter som benyttes, gjennomførelse av prosedyren, metoder for stenekstraksjon og stenknusing, og postoperativ kontroll. Resultater: Av 131 leger som fikk tilsendt spørreskjemaet mottok vi 99 svar (76%), hvorav 73 spesialister og 26 LIS. 24 av 25 sykehus som utfører URS er representert. Gjennomsnittlig 67 URS for uretersten utføres ved hvert sykehus årlig (range 5-254). 18 sykehus utfører URS i alle lokalisasjoner av ureter (Ø, M, N). 12 sykehus har tilgang på egen eller ambulerende SWL-maskin, de resterende må henvise pasientene til annet sykehus for denne behandlingen. Ved halvparten av sykehusene forsøkes vanligvis SWL før URS ved sten i øvre ureter. Det er ingen sammenheng mellom tilgang på SWL-maskin ved eget sykehus og om det forsøkes SWL før URS. Stengruppe eller urolog med spesialkompetanse på sten finnes ved 11 av sykehusene. 82% av alle URS utføres av spesialist, men hyppigere ved de mindre sykehusene enn ved universitetssykehusene. 16 sykehus har tilgang på både semirigid og fleksibelt ureteroskop og ved halvparten av disse benyttes begge typer rutinemessig ved skopi i øvre ureter for uretersten. Spinalanestesi er standard ved 15 sykehus og narkose ved ni i forbindelse med URS. Tabellen angir forskjeller mellom sykehusenes rutiner med hensyn til antibiotikaprofylakse, bruk av safety guide wire, access sheath og postoperativ drenasje i forbindelse med URS (n=24 sykehus). Ikke som standard/ Alltid Som regel Kommentarer kun i spesielle tilfeller 8 15 1 sykeh. inkonkl. svar AB-profylakse 6 13 2 3 sykeh. inkonkl. svar Safety guide wire 1 sykeh. inkonkl. svar 3 7 5 Access sheath 8 sykeh. ikke flex skop 2 6 12 4 sykeh. inkonkl. svar Postopr. drenasje Ureteroskopi til nyrebekkenet er standard ved 20 sykehus, til stennivå ved fire. 86% av pasientene behandles som inneliggende og utskrives vanligvis dagen etter URS. Alle sykehusene foretar poliklinisk kontroll, i gjennomsnitt inntil syv uker post-URS. Ved 17 sykehus er det ingen rutine for kontroll med tanke på ureterstriktur etter URS. Konklusjon: Det synes å være betydelige forskjeller i den endoskopiske behandlingen av uretersten mellom de ulike sykehus i Norge selv om internasjonale retningslinjer for ureterstensbehandlingen stort sett tillater en slik variasjon. Det må være et mål å arbeide for mer ensartet behandling og oppfølging av disse pasientene.
Materiale og metode: Til sammen 131 urologer og leger i spesialisering i urologi fikk tilsendt spørreskjema om avdelingens rutiner ved deres sykehus vedrørende indikasjon for URS, hvilke instrumenter som benyttes, gjennomførelse av prosedyren, metoder for stenekstraksjon og stenknusing, og postoperativ kontroll. 71 av de 131 legene arbeider ved en av de syv avdelingene nevnt over. Resultater: Av 71 leger som fikk tilsendt spørreskjemaet mottok vi 58 svar (82%), hvorav 40 spesialister og 18 LIS. På spørsmål om SWL forsøkes før URS ved sten i øvre ureter, er svarene samstemte ved fem sykehus, mens ved to sykehus er svarende divergerende. Tabellen angir hvilken type skop den enkelte lege benytter rutinemessig ved sten i øvre ureter. Semirigid Fleksibelt Begge Kommentarer 0 10 4 Sykeh. 1 (14 leger) 8 0 4 Sykeh. 2 (12 leger) 3 1 6 Sykeh. 3 (10 leger) 1 0 6 Sykeh. 4 (7 leger) 1 0 3 1 blankt svar Sykeh. 5 (5 leger) 0 4 0 1 blankt svar Sykeh. 6 (5 leger) Gjør ikke skopi i øvre ureter Sykeh. 7 (5 leger) Legene ved seks av syv avdelinger er samstemte med hensyn til antibiotika profylakse og bruk av safety guide wire selv om rutinene er forskjellig. Bare ett sykehus synes å ha klare retningslinjer for postoperativ drenasje. Ved de resterende sykehusene varierer svarene betydelig innad i avdelingen. Det er bred enighet om at små stenrester kan etterlates. Bare ved to sykehus synes avdelingens policy å være uklar med hensyn til dette. Det er også rimelig samsvar innad i avdelingene om hvor stor del av ureter som undersøkes rutinemessig. Ved ett sykehus er dette uklart. Rutinemessig post-URS kontroll med hensyn til striktur utføres ved ett sykehus. Ved ett annet sykehus er svarene divergerende på dette punket. Ved de resterende sykehusene synes det ikke å være rutine for kontroll med tanke på strikturutvikling. Det er utstrakt bruk av urografi i den postoperative kontrollen ved samtlige avdelinger. Konklusjon: Det synes å være varierende grad av samstemthet i den endoskopiske behandlingen av uretersten innad på de ulike urologiske avdelingene i Norge. Økt bevissthet om avdelingens egne retningslinjer og rutiner kan føre til mer ensartet og bedre stenbehandling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
57
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
58
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN BLANT NORSKE SYKEHUS?
VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN INNAD PÅ DE STØRSTE UROLOGISKE AVDELINGENE VED NORSKE SYKEHUS?
Ulvik Ø, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus
Ulvik Ø, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus
Bakgrunn: Ureteroskopi (URS) har i mange år vært regnet som et av førstevalgene ved behandling av uretersten. Vi ønsket å kartlegge hvor ensartet den endoskopiske behandlingen av uretersten er blant norske sykehus.
Bakgrunn: I forbindelse med spørreundersøkelsen om endoskopisk behandling av uretersten ved norske sykehus (se annet abstrakt), har vi også undersøkt om behandlingen av uretersten varierer innad på de syv største urologiske avdelingene (OUU, HUS, St. Olav, AHUS, UNN, Buskerud HF – Drammen og Sykehuset Vestfold HF).
Materiale og metode: Alle spesialister i urologi og leger i spesialisering i urologi ved norske sykehus som utfører URS for sten, fikk tilsendt spørreskjema på e-post eller per brev. I alt 131 spørreskjema ble sendt ut. Gjennom spesifikke spørsmål skulle svareren angi sitt personlige inntrykk av avdelingens rutiner ved deres sykehus vedrørende indikasjon for URS, hvilke instrumenter som benyttes, gjennomførelse av prosedyren, metoder for stenekstraksjon og stenknusing, og postoperativ kontroll. Resultater: Av 131 leger som fikk tilsendt spørreskjemaet mottok vi 99 svar (76%), hvorav 73 spesialister og 26 LIS. 24 av 25 sykehus som utfører URS er representert. Gjennomsnittlig 67 URS for uretersten utføres ved hvert sykehus årlig (range 5-254). 18 sykehus utfører URS i alle lokalisasjoner av ureter (Ø, M, N). 12 sykehus har tilgang på egen eller ambulerende SWL-maskin, de resterende må henvise pasientene til annet sykehus for denne behandlingen. Ved halvparten av sykehusene forsøkes vanligvis SWL før URS ved sten i øvre ureter. Det er ingen sammenheng mellom tilgang på SWL-maskin ved eget sykehus og om det forsøkes SWL før URS. Stengruppe eller urolog med spesialkompetanse på sten finnes ved 11 av sykehusene. 82% av alle URS utføres av spesialist, men hyppigere ved de mindre sykehusene enn ved universitetssykehusene. 16 sykehus har tilgang på både semirigid og fleksibelt ureteroskop og ved halvparten av disse benyttes begge typer rutinemessig ved skopi i øvre ureter for uretersten. Spinalanestesi er standard ved 15 sykehus og narkose ved ni i forbindelse med URS. Tabellen angir forskjeller mellom sykehusenes rutiner med hensyn til antibiotikaprofylakse, bruk av safety guide wire, access sheath og postoperativ drenasje i forbindelse med URS (n=24 sykehus). Ikke som standard/ Alltid Som regel Kommentarer kun i spesielle tilfeller 8 15 1 sykeh. inkonkl. svar AB-profylakse 6 13 2 3 sykeh. inkonkl. svar Safety guide wire 1 sykeh. inkonkl. svar 3 7 5 Access sheath 8 sykeh. ikke flex skop 2 6 12 4 sykeh. inkonkl. svar Postopr. drenasje Ureteroskopi til nyrebekkenet er standard ved 20 sykehus, til stennivå ved fire. 86% av pasientene behandles som inneliggende og utskrives vanligvis dagen etter URS. Alle sykehusene foretar poliklinisk kontroll, i gjennomsnitt inntil syv uker post-URS. Ved 17 sykehus er det ingen rutine for kontroll med tanke på ureterstriktur etter URS. Konklusjon: Det synes å være betydelige forskjeller i den endoskopiske behandlingen av uretersten mellom de ulike sykehus i Norge selv om internasjonale retningslinjer for ureterstensbehandlingen stort sett tillater en slik variasjon. Det må være et mål å arbeide for mer ensartet behandling og oppfølging av disse pasientene.
Materiale og metode: Til sammen 131 urologer og leger i spesialisering i urologi fikk tilsendt spørreskjema om avdelingens rutiner ved deres sykehus vedrørende indikasjon for URS, hvilke instrumenter som benyttes, gjennomførelse av prosedyren, metoder for stenekstraksjon og stenknusing, og postoperativ kontroll. 71 av de 131 legene arbeider ved en av de syv avdelingene nevnt over. Resultater: Av 71 leger som fikk tilsendt spørreskjemaet mottok vi 58 svar (82%), hvorav 40 spesialister og 18 LIS. På spørsmål om SWL forsøkes før URS ved sten i øvre ureter, er svarene samstemte ved fem sykehus, mens ved to sykehus er svarende divergerende. Tabellen angir hvilken type skop den enkelte lege benytter rutinemessig ved sten i øvre ureter. Semirigid Fleksibelt Begge Kommentarer 0 10 4 Sykeh. 1 (14 leger) 8 0 4 Sykeh. 2 (12 leger) 3 1 6 Sykeh. 3 (10 leger) 1 0 6 Sykeh. 4 (7 leger) 1 0 3 1 blankt svar Sykeh. 5 (5 leger) 0 4 0 1 blankt svar Sykeh. 6 (5 leger) Gjør ikke skopi i øvre ureter Sykeh. 7 (5 leger) Legene ved seks av syv avdelinger er samstemte med hensyn til antibiotika profylakse og bruk av safety guide wire selv om rutinene er forskjellig. Bare ett sykehus synes å ha klare retningslinjer for postoperativ drenasje. Ved de resterende sykehusene varierer svarene betydelig innad i avdelingen. Det er bred enighet om at små stenrester kan etterlates. Bare ved to sykehus synes avdelingens policy å være uklar med hensyn til dette. Det er også rimelig samsvar innad i avdelingene om hvor stor del av ureter som undersøkes rutinemessig. Ved ett sykehus er dette uklart. Rutinemessig post-URS kontroll med hensyn til striktur utføres ved ett sykehus. Ved ett annet sykehus er svarene divergerende på dette punket. Ved de resterende sykehusene synes det ikke å være rutine for kontroll med tanke på strikturutvikling. Det er utstrakt bruk av urografi i den postoperative kontrollen ved samtlige avdelinger. Konklusjon: Det synes å være varierende grad av samstemthet i den endoskopiske behandlingen av uretersten innad på de ulike urologiske avdelingene i Norge. Økt bevissthet om avdelingens egne retningslinjer og rutiner kan føre til mer ensartet og bedre stenbehandling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
59
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
60
LAPAROSKOPISK TRANSPERITONEAL TILGANG VED STENBEHANDLING I ØVRE URINVEIER
KOMBINERT PROSEDYRE MED PCNL OG FLEKSIBEL URS (fURS) I RYGGLEIE
van der Hagen A, Hovland J, Modalsli Ø Urologisk Seksjon, Kirurgisk Avdeling, Sykehuset Østfold, 1603 Fredrikstad
Låhne PE, Øverby SE, Malme PA Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, 3103 Tønsberg
Bakgrunn: Laparoskopi kan være en alternativ behandlingsmodalitet ved stener i øvre urinveier. Vi presenterer vårt pasientmateriale og erfaringer med laparoskopisk stenkirurgi.
BAKGRUNN: Perkutan kirurgi (PCNL) har fremdeles en viktig plass i behandlingen av pasienter med stor stenbyrde i nyre. Inngrepet har tradisjonelt blitt utført med pasienten i mageleie. De siste årene har imidlertid en rekke artikler blitt publisert som viser at PCNL i ryggleie også er en sikker og effektiv tilgang med enkelte fortrinn. Ikke minst fremheves det at faren for respiratoriske komplikasjoner i forbindelse med narkose er betydelig redusert. Dette gjelder spesielt ved overvektige pasienter og pasienter med nedsatt lungefunksjon.
Materiale og metode: I perioden november 2006 – april 2010 har 10 pasienter (6 kvinner, 4 menn) median alder 48,5 år (16 – 78) blitt operert ved SØ med laparoskopisk transperitoneal tilgang for stener i øvre urinveier. Median stenantall og størrelse var respektive 1 stk. (1-3) og 15 mm (9 – 28). Stenlokalisasjon var i ureteropelvine overgang / proksimale ureter hos 4 pasienter og i nyrebekkenet hos 6 pasienter. Hos 3 pasienter med ureteropelvin overgangsstenose ble det utført pyeloplastikk og pyelolithotomi. Resultater: Samtlige prosedyrer ble gjennomført laparoskopisk. 90% av pasientene var stenfrie postoperativt. Median operasjonstid medregnet stentinnleggelse 259 min (128 – 360). Median estimert peroperativ blødning 40 ml (0 – 100). Median postoperativ liggetid 4 dg (1 – 4). Samtlige pasienter fikk peroperativt lagt et passivt dren som ble fjernet etter 2 dg (1 – 3). Samtlige pasienter fikk innlagt ureterstent i forbindelse med prosedyren, median avlastningstid 31 dg (22 – 69) Komplikasjoner: 2 pas. fikk behandling for UVI etter utskrivelse, 1 pas. ble reinnlagt utskrivelsesdagen med urinretensjon og bar KAD i ytterligere 7 dager, 1 pas. med preoperativt anlagt perkutan nefrostomi fikk påvist kontrastlekkasje ved postoperativ antegrad pyelografi og beholdt nefrostomikateteret i 21 dager postoperativt før fjerning etter at ny antegrad pyelografi viste fravær av lekkasje. Konklusjon: I vårt heterogene og begrensete pasientmateriale har laparoskopisk tilgang for stenbehandling i øvre urinveier vist seg å være effektiv og trygg.
Det å ha pasienten i ryggleie gir også mulighet for samtidig retrograd tilgang til nyren slik at ureterorenoscopi (URS) enkelt kan utføres i samme seanse. Ved stor stenbyrde og komplekse steiner er det ofte vanskelig å få tilgang til alle calyces med konkremeneter via en eller to percutane tilganger. Det har medført at en del pasienter ikke blir stenfrie etter 1 prosedyre. Dette gjelder også etter at man har fått muligheten til å bruke fleksible nefroskop. Vi har det siste året benyttet oss av metoden med PCNL og samtidig fURS med pasienten i ryggleie på utvalgte pasienter. Vi vil presentere våre erfaringer etter å ha behandlet 10 pasienter med en slik kombinert prosedyre. METODE: Nephrostomikanalene anlegges hos oss pr dags dato, preoperativt på intervensjonsradiologisk avdeling. Den legges til en calyx avtalt etter tverrfaglige planleggingsmøter. En tilgang via en fremre calyx blir mer lateral og derfor å foretrekke ved ryggleie. Alternativt kan kanalen anlegges peroperativt også med pasientene i ryggleie. Pasientene leires i et modifisert ryggleie med bena i benholdere (Valdivia-Galdakao-position). En 3 liters infusjonspose plasseres under området for nephrostomien. Det utføres først PCNL ihht. vanlig prosedyre av urolog 1. Samtidig etablerer urolog 2 en retrograd tilgang og fører et fleksibelt nephroureteroscop opp til nyret. Konkrementer som ikke kan nås via PCNL-kanalen blir så hentet ut vha nephroureteroscopet og en basket av urolog 2. Konkrementene kan deponeres i nyrebekkenet tilgjengelig for ekstraksjon via nephroscop eller leveres direkte ut via nephrostomikanalen. RESULTAT: Av de 10 pasientene som har gjennomgått denne kombinerte prosedyren, har 9 pasienter blitt stenfrie. Den siste pasienten er søkt til ESWL mot et restkonkrement. KONKLUSJON/DISKUSJON: Bukleie er fremdeles standard leie ved PCNL hos oss. Hos selekterte pasienter er imidlertid ryggleie å foretrekke - ikke minst for å redusere faren for respiratoriske komplikasjoner under anestesi. I tillegg gir ryggleie muligheten for å utføre en kombinerte prosedyre med samtidig fURS. Dette er en effektiv operativ tilnærming ved kompleks stenproblematikk og oppfatter den svært nyttig på utvalgte steinpasienter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
59
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
60
LAPAROSKOPISK TRANSPERITONEAL TILGANG VED STENBEHANDLING I ØVRE URINVEIER
KOMBINERT PROSEDYRE MED PCNL OG FLEKSIBEL URS (fURS) I RYGGLEIE
van der Hagen A, Hovland J, Modalsli Ø Urologisk Seksjon, Kirurgisk Avdeling, Sykehuset Østfold, 1603 Fredrikstad
Låhne PE, Øverby SE, Malme PA Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, 3103 Tønsberg
Bakgrunn: Laparoskopi kan være en alternativ behandlingsmodalitet ved stener i øvre urinveier. Vi presenterer vårt pasientmateriale og erfaringer med laparoskopisk stenkirurgi.
BAKGRUNN: Perkutan kirurgi (PCNL) har fremdeles en viktig plass i behandlingen av pasienter med stor stenbyrde i nyre. Inngrepet har tradisjonelt blitt utført med pasienten i mageleie. De siste årene har imidlertid en rekke artikler blitt publisert som viser at PCNL i ryggleie også er en sikker og effektiv tilgang med enkelte fortrinn. Ikke minst fremheves det at faren for respiratoriske komplikasjoner i forbindelse med narkose er betydelig redusert. Dette gjelder spesielt ved overvektige pasienter og pasienter med nedsatt lungefunksjon.
Materiale og metode: I perioden november 2006 – april 2010 har 10 pasienter (6 kvinner, 4 menn) median alder 48,5 år (16 – 78) blitt operert ved SØ med laparoskopisk transperitoneal tilgang for stener i øvre urinveier. Median stenantall og størrelse var respektive 1 stk. (1-3) og 15 mm (9 – 28). Stenlokalisasjon var i ureteropelvine overgang / proksimale ureter hos 4 pasienter og i nyrebekkenet hos 6 pasienter. Hos 3 pasienter med ureteropelvin overgangsstenose ble det utført pyeloplastikk og pyelolithotomi. Resultater: Samtlige prosedyrer ble gjennomført laparoskopisk. 90% av pasientene var stenfrie postoperativt. Median operasjonstid medregnet stentinnleggelse 259 min (128 – 360). Median estimert peroperativ blødning 40 ml (0 – 100). Median postoperativ liggetid 4 dg (1 – 4). Samtlige pasienter fikk peroperativt lagt et passivt dren som ble fjernet etter 2 dg (1 – 3). Samtlige pasienter fikk innlagt ureterstent i forbindelse med prosedyren, median avlastningstid 31 dg (22 – 69) Komplikasjoner: 2 pas. fikk behandling for UVI etter utskrivelse, 1 pas. ble reinnlagt utskrivelsesdagen med urinretensjon og bar KAD i ytterligere 7 dager, 1 pas. med preoperativt anlagt perkutan nefrostomi fikk påvist kontrastlekkasje ved postoperativ antegrad pyelografi og beholdt nefrostomikateteret i 21 dager postoperativt før fjerning etter at ny antegrad pyelografi viste fravær av lekkasje. Konklusjon: I vårt heterogene og begrensete pasientmateriale har laparoskopisk tilgang for stenbehandling i øvre urinveier vist seg å være effektiv og trygg.
Det å ha pasienten i ryggleie gir også mulighet for samtidig retrograd tilgang til nyren slik at ureterorenoscopi (URS) enkelt kan utføres i samme seanse. Ved stor stenbyrde og komplekse steiner er det ofte vanskelig å få tilgang til alle calyces med konkremeneter via en eller to percutane tilganger. Det har medført at en del pasienter ikke blir stenfrie etter 1 prosedyre. Dette gjelder også etter at man har fått muligheten til å bruke fleksible nefroskop. Vi har det siste året benyttet oss av metoden med PCNL og samtidig fURS med pasienten i ryggleie på utvalgte pasienter. Vi vil presentere våre erfaringer etter å ha behandlet 10 pasienter med en slik kombinert prosedyre. METODE: Nephrostomikanalene anlegges hos oss pr dags dato, preoperativt på intervensjonsradiologisk avdeling. Den legges til en calyx avtalt etter tverrfaglige planleggingsmøter. En tilgang via en fremre calyx blir mer lateral og derfor å foretrekke ved ryggleie. Alternativt kan kanalen anlegges peroperativt også med pasientene i ryggleie. Pasientene leires i et modifisert ryggleie med bena i benholdere (Valdivia-Galdakao-position). En 3 liters infusjonspose plasseres under området for nephrostomien. Det utføres først PCNL ihht. vanlig prosedyre av urolog 1. Samtidig etablerer urolog 2 en retrograd tilgang og fører et fleksibelt nephroureteroscop opp til nyret. Konkrementer som ikke kan nås via PCNL-kanalen blir så hentet ut vha nephroureteroscopet og en basket av urolog 2. Konkrementene kan deponeres i nyrebekkenet tilgjengelig for ekstraksjon via nephroscop eller leveres direkte ut via nephrostomikanalen. RESULTAT: Av de 10 pasientene som har gjennomgått denne kombinerte prosedyren, har 9 pasienter blitt stenfrie. Den siste pasienten er søkt til ESWL mot et restkonkrement. KONKLUSJON/DISKUSJON: Bukleie er fremdeles standard leie ved PCNL hos oss. Hos selekterte pasienter er imidlertid ryggleie å foretrekke - ikke minst for å redusere faren for respiratoriske komplikasjoner under anestesi. I tillegg gir ryggleie muligheten for å utføre en kombinerte prosedyre med samtidig fURS. Dette er en effektiv operativ tilnærming ved kompleks stenproblematikk og oppfatter den svært nyttig på utvalgte steinpasienter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
61
UTFORDRENDE TILFELLER OG UTRADISJONELLE LØSNINGER I ENDOUROLOGI. A. r. tahir, t.A. karlsen, n. wessel, t. ødegAArd, j. u. jahnsen. Avdeling for urologi, Klinikk for kreft og kirurgi, Oslo universitetssykehus. 0514 oslo Vår klinikk behandler over 1000 pasienter med urolithiasis per år. Det dreier seg om både enkle og kompliserte kasus. Pasienter som krever spesiell ekspertise blir ofte henvist til oss. Av og til får vi noen ekstra utfordrende pasienter hvor man må kombinere for eksempel pcn, urs og laparoskopisk teknikk og/eller benytte uvanlige prosedyrer. Vi vil legge fram noen spennende kasus som har blitt behandlet hos oss. Noen få vanskelige, uvanlige og utfordrende tilfeller i endourologisk behandling blir presentert
• Anatomiske varianter som bekken-nyre, transplantat og hesteskonyre, sten i anteriørtvendende calyx • Kontrakturer og misdannelser, adipositas • Urinavledninger • Unge og gamle med behov for retro- og/ eller antegrad behandling av stener og strikturer. • Blødningskomplikasjoner etter endoskopiske prosedyrer. Vi viser at ny tankegang, alternative løsninger, tverrfaglig tilnærming og litt fantasi kan løse de fleste utfordringer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
62
SMÅ NYRESTENER – STORE SMERTEPLAGER Ulvik NM, Gjengstø P, Torkelsen TK, Ulvik Ø Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus Ikke sjelden får urologen henvist pasienter med plagsomme, diffuse men langvarige smerter i nyrelosje eller flanke der CT har vist en eller flere små forkalkninger i nyren. Forventningene hos pasient og henvisende lege er gjerne at plagene vil forsvinne når bare stenene fjernes. Urologer, som ser mange pasienter med asymptomatiske calyxstener, møter naturlig nok denne situasjonen med en viss skepsis. Spørsmålet som vi søker svar på i denne undersøkelsen er: Blir pasienter med små calyxstener og store, vedvarende smerteplager kvitt smertene når stenene fjernes? Materiale og metode: 7 kvinner og 1 mann, alder 21 – 54 år, ble funnet ved usystematisk søk i journalarkivet. Inklusjonskriteriene var at pasientene var henvist for store, vedvarende smerteplager i flanke og /eller nyrelosje og hadde fått påvist calyxsten med diameter < 6 mm og stenene ble forsøkt fjernet under oppholdet i sykehuset. Pasientjournalene er gjennomgått og pasientene er oppringt om nødvendig for opplysninger om postoperativ smertesituasjon. Resultater: Smertene var til stede i perioder hos 5 pasienter og var til stede kontinuerlig hos 3. Lokalisasjonen var ensidig flanke hos 4, nyrelosje hos 1, og både flanke og nyrelosje hos 3 pasienter. Opiater ble brukt av 3, NSAID av 4 og lettere analgetika av 1 pasient. 7 pasienter hadde lange perioder med sykemelding pga smerteplagene. CT viste 5 mm sten hos 5 pasienter, 4 mm hos 1, 3 mm hos 1 og 2 mm hos 1 pasient. En pasient med en 5 mm sten på CT viste seg ved URS å ha 3 runde 1 mm store forkalkninger subepithelialt perifert på en papille i den aktuelle calyx. SWL monoterapi ble gitt til 2 pasienter, URS alene til 1, SWL + URS til 3, SWL + URS + PCNL ble gitt til 2 pasienter. 5 pasienter ble stenfrie, 1 ble ”nesten stenfri” og 1 hadde uendret stensituasjon, og en tung stendanner hadde nefrocalsinose slik at ”stenfrihet” var vanskelig å bedømme ved rtg.us. 5 pasienter ble smertefrie, to hadde uendrete smerter, og pasienten med nefrocalsinose var smertefri i 3 – 4 mndr. før nye smerter. Hun innlegges til URS omtrent 2 ganger årlig til uthenting av grus og småstener fra calyces. De 5 pasientene som ble varig kvitt sine smerter var de samme som ble stenfrie. Konklusjon: Resultatene av denne undersøkelsen kan tyde på at mange smerteplagete pasienter med små calyxstener kan hjelpes effektivt ved at stenene fjernes. Smertemekanismene i slike tilfeller er ikke klarlagt.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
61
UTFORDRENDE TILFELLER OG UTRADISJONELLE LØSNINGER I ENDOUROLOGI. A. r. tahir, t.A. karlsen, n. wessel, t. ødegAArd, j. u. jahnsen. Avdeling for urologi, Klinikk for kreft og kirurgi, Oslo universitetssykehus. 0514 oslo Vår klinikk behandler over 1000 pasienter med urolithiasis per år. Det dreier seg om både enkle og kompliserte kasus. Pasienter som krever spesiell ekspertise blir ofte henvist til oss. Av og til får vi noen ekstra utfordrende pasienter hvor man må kombinere for eksempel pcn, urs og laparoskopisk teknikk og/eller benytte uvanlige prosedyrer. Vi vil legge fram noen spennende kasus som har blitt behandlet hos oss. Noen få vanskelige, uvanlige og utfordrende tilfeller i endourologisk behandling blir presentert
• Anatomiske varianter som bekken-nyre, transplantat og hesteskonyre, sten i anteriørtvendende calyx • Kontrakturer og misdannelser, adipositas • Urinavledninger • Unge og gamle med behov for retro- og/ eller antegrad behandling av stener og strikturer. • Blødningskomplikasjoner etter endoskopiske prosedyrer. Vi viser at ny tankegang, alternative løsninger, tverrfaglig tilnærming og litt fantasi kan løse de fleste utfordringer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
62
SMÅ NYRESTENER – STORE SMERTEPLAGER Ulvik NM, Gjengstø P, Torkelsen TK, Ulvik Ø Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus Ikke sjelden får urologen henvist pasienter med plagsomme, diffuse men langvarige smerter i nyrelosje eller flanke der CT har vist en eller flere små forkalkninger i nyren. Forventningene hos pasient og henvisende lege er gjerne at plagene vil forsvinne når bare stenene fjernes. Urologer, som ser mange pasienter med asymptomatiske calyxstener, møter naturlig nok denne situasjonen med en viss skepsis. Spørsmålet som vi søker svar på i denne undersøkelsen er: Blir pasienter med små calyxstener og store, vedvarende smerteplager kvitt smertene når stenene fjernes? Materiale og metode: 7 kvinner og 1 mann, alder 21 – 54 år, ble funnet ved usystematisk søk i journalarkivet. Inklusjonskriteriene var at pasientene var henvist for store, vedvarende smerteplager i flanke og /eller nyrelosje og hadde fått påvist calyxsten med diameter < 6 mm og stenene ble forsøkt fjernet under oppholdet i sykehuset. Pasientjournalene er gjennomgått og pasientene er oppringt om nødvendig for opplysninger om postoperativ smertesituasjon. Resultater: Smertene var til stede i perioder hos 5 pasienter og var til stede kontinuerlig hos 3. Lokalisasjonen var ensidig flanke hos 4, nyrelosje hos 1, og både flanke og nyrelosje hos 3 pasienter. Opiater ble brukt av 3, NSAID av 4 og lettere analgetika av 1 pasient. 7 pasienter hadde lange perioder med sykemelding pga smerteplagene. CT viste 5 mm sten hos 5 pasienter, 4 mm hos 1, 3 mm hos 1 og 2 mm hos 1 pasient. En pasient med en 5 mm sten på CT viste seg ved URS å ha 3 runde 1 mm store forkalkninger subepithelialt perifert på en papille i den aktuelle calyx. SWL monoterapi ble gitt til 2 pasienter, URS alene til 1, SWL + URS til 3, SWL + URS + PCNL ble gitt til 2 pasienter. 5 pasienter ble stenfrie, 1 ble ”nesten stenfri” og 1 hadde uendret stensituasjon, og en tung stendanner hadde nefrocalsinose slik at ”stenfrihet” var vanskelig å bedømme ved rtg.us. 5 pasienter ble smertefrie, to hadde uendrete smerter, og pasienten med nefrocalsinose var smertefri i 3 – 4 mndr. før nye smerter. Hun innlegges til URS omtrent 2 ganger årlig til uthenting av grus og småstener fra calyces. De 5 pasientene som ble varig kvitt sine smerter var de samme som ble stenfrie. Konklusjon: Resultatene av denne undersøkelsen kan tyde på at mange smerteplagete pasienter med små calyxstener kan hjelpes effektivt ved at stenene fjernes. Smertemekanismene i slike tilfeller er ikke klarlagt.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
63
KRAFTMÅLING VED URETEROSKOPI Ulvik Ø, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Ureteroskopi (URS) for sten og malignitet i øvre urinveier er i dag etablert behandling og utføres i utstrakt grad ved de fleste sykehus. Kraften som brukes ved innføring og uttrekking av ureteroskopet kan skade ureter. Det er publisert resultater av måling på dyrekadavermodell når det gjelder uttrekkingskraften (Eandi JA et al., J Endour. 2008 Aug;22(8):1653-8). Det er oss bekjent ikke publisert tilsvarende kraftmålingsstudier ved URS in vivo. Vi ønsket derfor å undersøke om kraftmåling ved ureteroskopi kunne la seg gjennomføre på reelle pasienter. Metodebeskrivelse: Forsøkspersonene er pasienter planlagt til endoskopisk behandling av nyrebekkensten med perkutan nefrolithotripsi (PCN). Alle pasientene har signert samtykkeerklæring etter grundig muntlig og skriftlig informasjon om prosedyren. Studien er forelagt REK-Vest og NSD som ikke har hatt innvendinger mot gjennomføring av denne. En digital kraftmåler festet til et semirigid ureteroskop kobles til en datamaskin. Kraftmåleren kan registrere både skyvekraft og trekkraft. I tillegg kobles kamera fra ureteroskopet til samme datamaskin. Et dataprogram for kraftmåling mottar kontinuerlige målinger samtidig som video fra skopien registreres i det samme programmet. Kraftmålingsprogrammet er innstilt til å registrere 10 målinger per sekund, og verdiene presenteres simultant med ureteroskopien i en grafisk fremstilling på dataskjermen. Kraften er angitt i Newton. Kraftmålingene overføres direkte til Microsoft Excel® regnearkprogram hvor verdiene for kraft per tidsenhet registreres og dataene behandles. Skyvekraften som skulle til for å bevege ureteroskopet oppover gjennom midtre del av ureter varierte lite ved gjentatte målinger hos samme pasient. Det samme ble funnet ved trekkraften ved uttrekking av instrumentet. Skyvekraften varierte betydelig fra pasient til pasient i det største målte skyvekraft i nedre ureter hos en pasient var 0,9 N, mens største målte skyvekraft i nedre ureter var 7,2 N hos en annen pasient. Tilsvarende ble funnet for trekkraften. Ved gjentatt kraftmåling på samme lokalisasjon og under samme betingelser hos en og samme pasient varierte kraften i gjennomsnitt med 2,4 N for innføring av skopet og 1,7 N for uttrekking. Konklusjon: Vi har utviklet en ny metode for måling av skyvekraften og trekkraften som utøves ved manøvrering av uretroskopet i ureter. Metoden anvendes i en pågående studie om kraftmåling ved ureteroskopi som gjennomføres ved Haukeland Universitessykehus. Kraftmålingene for våre første forsøk viser reoproduserbare resultater når målingene gjentas på samme pasient. Det er lite tekniske problemer ved gjennomforing av målingene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
64
POSTOPERATIV SMERTELINDRING MED LOKALANESTESI I FLANKESNITT HOS BARN Lundar L, Stensrud KJ, Hagen TS, Emblem R, Aksnes G Seksjon for barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Bakgrunn Fra våren 2008 har vi for smertelindring etter nyreinngrep lagt et sårkateter for injeksjon av lokalanestesi mellom muskellagene i flanken. I denne studien ønsker vi å evaluere metoden. Materiale/metode I perioden september 2006 til august 2010 ble 86 pasienter operert med nyreinngrep via flankesnitt ved barnekirurgisk seksjon, Rikshospitalet. Data er innhentet ved retrospektiv gjennomgang av journaler. Resultater Av 86 pasienter var 42 jenter og 44 gutter. Medianalder ved operasjonen var 2,5 år (24 dager14,7 år). Det ble gjort HA-plastikk hos 51, heminefrektomi hos 29 og nefrektomi hos 6. 42 av pasientene fikk et tynt sårkateter (epiduralkateter) lagt inn i laget mellom musculus transversus abdominis og obliquus internus der interkostalnervene forløper. Via dette kateteret ga vi bolusdoser bupivacain (marcain) 2,5 mg/ml med adrenalin 5 µg/ml hver sjette time de første dagene postoperativt (gjennomsnittlig 11 doser og 1,0 mg/kg/dose). Alderssammensetning og diagnose/inngrepstype er ikke signifikant forskjellig i gruppene med og uten marcainkateter. Henholdsvis 42/44 (95%) pasienter uten marcainkateter og 9/42 (21%) pasienter med marcainkateter fikk kontinuerlig morfininfusjon postoperativt. Median totalforbruk av morfin (kontinuerlig infusjon og støtdoser) var 1,23 mg/kg i gruppen uten marcainkateter og 0,13 mg/kg i gruppen med marcainkateter (p<0,001). Av pasientene uten marcainkateter fikk 95% perorale opioder i form av kodein etter avsluttet intravenøs opioidbehandling (median 4,6 doser), mens kun 31% av pasientene med marcainkateter fikk kodein. Varigheten av postoperativ behandling med morfin var median 45 timer uten marcainkateter og 5 timer med marcainkateter. Vi har rutine for at barn som får opioider intravenøst ligger på overvåkning/intermediærrom. Kortere bruk av opioider gir lavere overvåkningsbehov og raskere mobilisering av pasientene på vanlig sengerom. Gruppen som fikk lokalanestesi ernærte seg fullt peroralt i gjennomsnitt ett døgn før pasientene uten marcainkateter. Hos en pasient var sårkateteret vanskelig å fjerne, og hun måtte sederes før det lot seg trekke ut. Vi har ellers ikke observert komplikasjoner eller bivirkninger til bruken av marcain i sårkateter. Det var ingen forskjell i forekomsten av postoperative infeksjoner i de to gruppene. Konklusjon Bolusdoser lokalanestesi via sårkateter i flankesnitt har god analgetisk effekt. Pasientene som fikk slik behandling hadde signifikant lavere forbruk av opioider enn de som ikke fikk marcain. Redusert postoperativ bruk av opioider gir lavere overvåkningsbehov, lavere risiko for bivirkninger av opioider og er gunstig for postoperativ mobilisering og ernæring.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
63
KRAFTMÅLING VED URETEROSKOPI Ulvik Ø, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Ureteroskopi (URS) for sten og malignitet i øvre urinveier er i dag etablert behandling og utføres i utstrakt grad ved de fleste sykehus. Kraften som brukes ved innføring og uttrekking av ureteroskopet kan skade ureter. Det er publisert resultater av måling på dyrekadavermodell når det gjelder uttrekkingskraften (Eandi JA et al., J Endour. 2008 Aug;22(8):1653-8). Det er oss bekjent ikke publisert tilsvarende kraftmålingsstudier ved URS in vivo. Vi ønsket derfor å undersøke om kraftmåling ved ureteroskopi kunne la seg gjennomføre på reelle pasienter. Metodebeskrivelse: Forsøkspersonene er pasienter planlagt til endoskopisk behandling av nyrebekkensten med perkutan nefrolithotripsi (PCN). Alle pasientene har signert samtykkeerklæring etter grundig muntlig og skriftlig informasjon om prosedyren. Studien er forelagt REK-Vest og NSD som ikke har hatt innvendinger mot gjennomføring av denne. En digital kraftmåler festet til et semirigid ureteroskop kobles til en datamaskin. Kraftmåleren kan registrere både skyvekraft og trekkraft. I tillegg kobles kamera fra ureteroskopet til samme datamaskin. Et dataprogram for kraftmåling mottar kontinuerlige målinger samtidig som video fra skopien registreres i det samme programmet. Kraftmålingsprogrammet er innstilt til å registrere 10 målinger per sekund, og verdiene presenteres simultant med ureteroskopien i en grafisk fremstilling på dataskjermen. Kraften er angitt i Newton. Kraftmålingene overføres direkte til Microsoft Excel® regnearkprogram hvor verdiene for kraft per tidsenhet registreres og dataene behandles. Skyvekraften som skulle til for å bevege ureteroskopet oppover gjennom midtre del av ureter varierte lite ved gjentatte målinger hos samme pasient. Det samme ble funnet ved trekkraften ved uttrekking av instrumentet. Skyvekraften varierte betydelig fra pasient til pasient i det største målte skyvekraft i nedre ureter hos en pasient var 0,9 N, mens største målte skyvekraft i nedre ureter var 7,2 N hos en annen pasient. Tilsvarende ble funnet for trekkraften. Ved gjentatt kraftmåling på samme lokalisasjon og under samme betingelser hos en og samme pasient varierte kraften i gjennomsnitt med 2,4 N for innføring av skopet og 1,7 N for uttrekking. Konklusjon: Vi har utviklet en ny metode for måling av skyvekraften og trekkraften som utøves ved manøvrering av uretroskopet i ureter. Metoden anvendes i en pågående studie om kraftmåling ved ureteroskopi som gjennomføres ved Haukeland Universitessykehus. Kraftmålingene for våre første forsøk viser reoproduserbare resultater når målingene gjentas på samme pasient. Det er lite tekniske problemer ved gjennomforing av målingene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
64
POSTOPERATIV SMERTELINDRING MED LOKALANESTESI I FLANKESNITT HOS BARN Lundar L, Stensrud KJ, Hagen TS, Emblem R, Aksnes G Seksjon for barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Bakgrunn Fra våren 2008 har vi for smertelindring etter nyreinngrep lagt et sårkateter for injeksjon av lokalanestesi mellom muskellagene i flanken. I denne studien ønsker vi å evaluere metoden. Materiale/metode I perioden september 2006 til august 2010 ble 86 pasienter operert med nyreinngrep via flankesnitt ved barnekirurgisk seksjon, Rikshospitalet. Data er innhentet ved retrospektiv gjennomgang av journaler. Resultater Av 86 pasienter var 42 jenter og 44 gutter. Medianalder ved operasjonen var 2,5 år (24 dager14,7 år). Det ble gjort HA-plastikk hos 51, heminefrektomi hos 29 og nefrektomi hos 6. 42 av pasientene fikk et tynt sårkateter (epiduralkateter) lagt inn i laget mellom musculus transversus abdominis og obliquus internus der interkostalnervene forløper. Via dette kateteret ga vi bolusdoser bupivacain (marcain) 2,5 mg/ml med adrenalin 5 µg/ml hver sjette time de første dagene postoperativt (gjennomsnittlig 11 doser og 1,0 mg/kg/dose). Alderssammensetning og diagnose/inngrepstype er ikke signifikant forskjellig i gruppene med og uten marcainkateter. Henholdsvis 42/44 (95%) pasienter uten marcainkateter og 9/42 (21%) pasienter med marcainkateter fikk kontinuerlig morfininfusjon postoperativt. Median totalforbruk av morfin (kontinuerlig infusjon og støtdoser) var 1,23 mg/kg i gruppen uten marcainkateter og 0,13 mg/kg i gruppen med marcainkateter (p<0,001). Av pasientene uten marcainkateter fikk 95% perorale opioder i form av kodein etter avsluttet intravenøs opioidbehandling (median 4,6 doser), mens kun 31% av pasientene med marcainkateter fikk kodein. Varigheten av postoperativ behandling med morfin var median 45 timer uten marcainkateter og 5 timer med marcainkateter. Vi har rutine for at barn som får opioider intravenøst ligger på overvåkning/intermediærrom. Kortere bruk av opioider gir lavere overvåkningsbehov og raskere mobilisering av pasientene på vanlig sengerom. Gruppen som fikk lokalanestesi ernærte seg fullt peroralt i gjennomsnitt ett døgn før pasientene uten marcainkateter. Hos en pasient var sårkateteret vanskelig å fjerne, og hun måtte sederes før det lot seg trekke ut. Vi har ellers ikke observert komplikasjoner eller bivirkninger til bruken av marcain i sårkateter. Det var ingen forskjell i forekomsten av postoperative infeksjoner i de to gruppene. Konklusjon Bolusdoser lokalanestesi via sårkateter i flankesnitt har god analgetisk effekt. Pasientene som fikk slik behandling hadde signifikant lavere forbruk av opioider enn de som ikke fikk marcain. Redusert postoperativ bruk av opioider gir lavere overvåkningsbehov, lavere risiko for bivirkninger av opioider og er gunstig for postoperativ mobilisering og ernæring.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
65
LAPAROSCOPISK HEMINEFREKTOMI HOS BARN 2 kasuistikker med video Riis,R, Hagen, TS, Emblem,R, Edwin,B Abstraktet omtaler 2 pasienter, begge med ektopisk munnende ureter Ureter som munner utenfor blæren er oftest forbundet med et dobbelt nyreanlegg. Det er alltid ureter fra det øvre anlegg som munner ektopisk. Ostiet er som regel obstruktivt, den tilhørende ureter er vid og slynget og nyreanlegget hydronefrotisk og dysplastisk. Ektopisk ureter kan også sees ved enkeltanlegg. Nyren er da liten, dysplastisk, kan være vanskelig å visualisere og kan ligge retrovesicalt Symptomer : Kan være kontinuerlig lekkasje av vanntynn urin. Pasienten tisser tilsynelatende normalt, men har kontinuerlig dryppende urininkontinens. Behandlingen er heminefrektomi med fjernelse av det funksjonsløse anlegget. Laparoscopisk nefrektomi hos barn er en veletablert operasjonsmetode. Fra 2008 har vi også utført laparoscopisk heminefrektomi hos egnede pasienter Kasuistikk 1: 11 år gammel jente. Prenatalt påvist venstresidig hydronefrose. 6 måneder gammel ble hun utredet hvor man fant sannsynlig dobbeltanlegg uten at det forelå operasjonsindikasjon. Hun ble satt på antibiotikaprofylakse til fylte 3 år. Hadde aldri UVI. De påfølgende år tisset hun normalt. Hadde normal vannlatingstrang og normale tømningsvolum. Hun brukte imidlertid ALLTID truseinnlegg. Grunnet stadig fuktige truseinnlegg fikk hun som 11 åring gjort en ny UL hvor man fant en uregelmessig kontur ved øvre venstre nyrepol. MUCG var normal. Røntgen urografi viste rask utskillelse til slanke samlesystem bilateralt. Etter 15 minutter utskillelse til et lite øvre anlegg venstre side. Ny UL konkluderte med lite øvre anlegg samt dilatert ureter til dette anlegget. UL, urografi og klinikk ga diagnosen ektopisk munnende ureter. Kasuistikk 2 : 10 måneder gammel jente. Prenatalt påvist dilatert ureter venstre side. UL etter fødsel viste fortsatt dilatert venstre ureter og mistanke om dobbeltanlegg. MUCG var normal (ingen refluks). Scintigrafi viste funksjonsfordeling ve/hø : 46% / 54%. Han ble satt på antibiotikaprofylakse og hadde aldri UVI Klinisk var hun alltid sår i huden rundt vulva, og alltid fuktig. UL funn med dilatert ureter samt klinikk ga mistanke om ektopisk munnende ureter noe som ble verifisert ved MR som viste dobbelt anlegg med lite øvre anlegg samt slynget dilatert ureter som munnet i vagina. Begge ble operert med laparoscopisk heminefrektomi . VIDEO fra operasjon til pas 2
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
66
OBSTRUERENDE URETERSTEN HOS EKSTREMT PREMATUR PIKE Bråten A, Reigstad H (1), Brurås K, Toft M (2), Brackman D (1), Ulvik NM (2) Radiologisk Avdeling, Barneklinikken (1), og Urologisk Avdeling (2), Haukeland Universitetssykehus En pike født etter 23 uker og 3 dagers svangerskap, fødselsvekt 560g, ble respiratorbehandlet fire uker og utviklet en moderat bronkopulmonal dysplasi. Fra 16 dagers alder full peroral ernæring med morsmelk supplert med calcium, fosfat og vitamin D (vanlig opplegg for små premature). Fra ca 4 ukers alder flere episoder med klinikk forenlig med infeksjon og samtidig CRP-stigning, uten at en primært kunne påvise utgangspunkt for dette. I forbindelse med en slik episode ble det imidlertid også gjort ultralyd av abdomen og bilaterale papilleforkalkninger i nyrene, noe som ikke er sjelden hos de minste premature. Ved en senere undersøkelse ved 10,5 ukers alder fantes dilatasjon av høyre nyres calyses og en 3mm sten med skygge øverst i høyre ureter samt en betydelig væskeansamling (urinom) subkapsulært rundt nyren. Barnet veide da 1000g. Radiologen la da inn et perkutant nefrodren via midtre bakre calyx under UL veiledning. Ved oppblokking av kanalen tilkom perforasjon av en calyx og en liten sløyfe av nefrodrenet ble liggende inne i urinomet rundt nyren. Derved var både nyrebekkenet og urinomet godt drenert ved UL kontroll neste dag. Barnet viste straks tydelig bedret trivsel. Etter 12 dager ble drenet skiftet for å unngå kalknedslag. Det fantes ikke synlige krystaller på drenet men nytt dren fikk samme posisjon som det første. Ved 3 mndrs. alder falt drenet ut og nytt dren ble innlagt etter ett døgn, med nytt innstikk mot dilatert midtre calyx. Ny dislokasjon 2 uker senere krevde nytt dren som nå ble suturert til huden. Ved 4 mndrs. alder og kroppsvekt 2700g ble utført SWL i narkose. Målet ble visualisert med kontrast instillert antegrad da stenen ikke var synlig ved rtg.gjennomlysning alene. Saltvannspose ble interponert mellom barnet og maskinen for å få stenen i fokus. Barnet tålte behandlingen godt og var kvikk kort etter narkosen. Etter 6 dager kunne stenen ikke lenger påvises ved UL og antegrad kontrastundersøkelse viste passasje til blæren selv om det fantes et trangt parti der stenen hadde sittet. Nefrodrenet ble derfor beholdt. 4,5 mndr. gammel kunne barnet utskrives med nefrodren. De kommende 2 mndr. ble stenosen øverst i ureter blokket 3 ganger antegrad med 2 mm ballongkateter og stentet med nefrodren som ble lagt ned til midtre ureter forbi stenosen. Stenosen persisterte og nefrodren ble erstattet med en JJ-stent innlagt antegrad fra nyrebekkenet til blæren. Etter 6 uker skulle JJ-stenten skiftes transurethralt, men satt fast og lot seg ikke trekke ut antagelig pga en ekstra krøll i nyrebekkent. Isotoprenografi viste normal global nyrefunksjon, funksjonsfordeling Hø/Ve = 20/80%. Pas. ble søkt til Rikshospitalet for åpen operasjon for ureterstenosen og skiftning av JJ-stent peroperativt. 3 uker senere fjernet vi den siste stenten transurethralt. Senere har barnet vært i god form og UL viser ingen tendens til hydronefrose. Konklusjon: Vår erfaring er at utholdende, entusiastisk samarbeid mellom spesialitetene og god kontakt med foreldrene var avgjørende for resultatet. Det har også vært kontakt med internasjonal ekspertise. Selv om rådene derfra var generelle og gitt med forbehold pga begrenset erfaring med så små pasienter ga det trygghet å få kommentarer utenfra. Da utstyret vi brukte ikke er tilpasset de minste pasientene var vi avhengig av utstrakt bruk av improvisasjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
65
LAPAROSCOPISK HEMINEFREKTOMI HOS BARN 2 kasuistikker med video Riis,R, Hagen, TS, Emblem,R, Edwin,B Abstraktet omtaler 2 pasienter, begge med ektopisk munnende ureter Ureter som munner utenfor blæren er oftest forbundet med et dobbelt nyreanlegg. Det er alltid ureter fra det øvre anlegg som munner ektopisk. Ostiet er som regel obstruktivt, den tilhørende ureter er vid og slynget og nyreanlegget hydronefrotisk og dysplastisk. Ektopisk ureter kan også sees ved enkeltanlegg. Nyren er da liten, dysplastisk, kan være vanskelig å visualisere og kan ligge retrovesicalt Symptomer : Kan være kontinuerlig lekkasje av vanntynn urin. Pasienten tisser tilsynelatende normalt, men har kontinuerlig dryppende urininkontinens. Behandlingen er heminefrektomi med fjernelse av det funksjonsløse anlegget. Laparoscopisk nefrektomi hos barn er en veletablert operasjonsmetode. Fra 2008 har vi også utført laparoscopisk heminefrektomi hos egnede pasienter Kasuistikk 1: 11 år gammel jente. Prenatalt påvist venstresidig hydronefrose. 6 måneder gammel ble hun utredet hvor man fant sannsynlig dobbeltanlegg uten at det forelå operasjonsindikasjon. Hun ble satt på antibiotikaprofylakse til fylte 3 år. Hadde aldri UVI. De påfølgende år tisset hun normalt. Hadde normal vannlatingstrang og normale tømningsvolum. Hun brukte imidlertid ALLTID truseinnlegg. Grunnet stadig fuktige truseinnlegg fikk hun som 11 åring gjort en ny UL hvor man fant en uregelmessig kontur ved øvre venstre nyrepol. MUCG var normal. Røntgen urografi viste rask utskillelse til slanke samlesystem bilateralt. Etter 15 minutter utskillelse til et lite øvre anlegg venstre side. Ny UL konkluderte med lite øvre anlegg samt dilatert ureter til dette anlegget. UL, urografi og klinikk ga diagnosen ektopisk munnende ureter. Kasuistikk 2 : 10 måneder gammel jente. Prenatalt påvist dilatert ureter venstre side. UL etter fødsel viste fortsatt dilatert venstre ureter og mistanke om dobbeltanlegg. MUCG var normal (ingen refluks). Scintigrafi viste funksjonsfordeling ve/hø : 46% / 54%. Han ble satt på antibiotikaprofylakse og hadde aldri UVI Klinisk var hun alltid sår i huden rundt vulva, og alltid fuktig. UL funn med dilatert ureter samt klinikk ga mistanke om ektopisk munnende ureter noe som ble verifisert ved MR som viste dobbelt anlegg med lite øvre anlegg samt slynget dilatert ureter som munnet i vagina. Begge ble operert med laparoscopisk heminefrektomi . VIDEO fra operasjon til pas 2
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
66
OBSTRUERENDE URETERSTEN HOS EKSTREMT PREMATUR PIKE Bråten A, Reigstad H (1), Brurås K, Toft M (2), Brackman D (1), Ulvik NM (2) Radiologisk Avdeling, Barneklinikken (1), og Urologisk Avdeling (2), Haukeland Universitetssykehus En pike født etter 23 uker og 3 dagers svangerskap, fødselsvekt 560g, ble respiratorbehandlet fire uker og utviklet en moderat bronkopulmonal dysplasi. Fra 16 dagers alder full peroral ernæring med morsmelk supplert med calcium, fosfat og vitamin D (vanlig opplegg for små premature). Fra ca 4 ukers alder flere episoder med klinikk forenlig med infeksjon og samtidig CRP-stigning, uten at en primært kunne påvise utgangspunkt for dette. I forbindelse med en slik episode ble det imidlertid også gjort ultralyd av abdomen og bilaterale papilleforkalkninger i nyrene, noe som ikke er sjelden hos de minste premature. Ved en senere undersøkelse ved 10,5 ukers alder fantes dilatasjon av høyre nyres calyses og en 3mm sten med skygge øverst i høyre ureter samt en betydelig væskeansamling (urinom) subkapsulært rundt nyren. Barnet veide da 1000g. Radiologen la da inn et perkutant nefrodren via midtre bakre calyx under UL veiledning. Ved oppblokking av kanalen tilkom perforasjon av en calyx og en liten sløyfe av nefrodrenet ble liggende inne i urinomet rundt nyren. Derved var både nyrebekkenet og urinomet godt drenert ved UL kontroll neste dag. Barnet viste straks tydelig bedret trivsel. Etter 12 dager ble drenet skiftet for å unngå kalknedslag. Det fantes ikke synlige krystaller på drenet men nytt dren fikk samme posisjon som det første. Ved 3 mndrs. alder falt drenet ut og nytt dren ble innlagt etter ett døgn, med nytt innstikk mot dilatert midtre calyx. Ny dislokasjon 2 uker senere krevde nytt dren som nå ble suturert til huden. Ved 4 mndrs. alder og kroppsvekt 2700g ble utført SWL i narkose. Målet ble visualisert med kontrast instillert antegrad da stenen ikke var synlig ved rtg.gjennomlysning alene. Saltvannspose ble interponert mellom barnet og maskinen for å få stenen i fokus. Barnet tålte behandlingen godt og var kvikk kort etter narkosen. Etter 6 dager kunne stenen ikke lenger påvises ved UL og antegrad kontrastundersøkelse viste passasje til blæren selv om det fantes et trangt parti der stenen hadde sittet. Nefrodrenet ble derfor beholdt. 4,5 mndr. gammel kunne barnet utskrives med nefrodren. De kommende 2 mndr. ble stenosen øverst i ureter blokket 3 ganger antegrad med 2 mm ballongkateter og stentet med nefrodren som ble lagt ned til midtre ureter forbi stenosen. Stenosen persisterte og nefrodren ble erstattet med en JJ-stent innlagt antegrad fra nyrebekkenet til blæren. Etter 6 uker skulle JJ-stenten skiftes transurethralt, men satt fast og lot seg ikke trekke ut antagelig pga en ekstra krøll i nyrebekkent. Isotoprenografi viste normal global nyrefunksjon, funksjonsfordeling Hø/Ve = 20/80%. Pas. ble søkt til Rikshospitalet for åpen operasjon for ureterstenosen og skiftning av JJ-stent peroperativt. 3 uker senere fjernet vi den siste stenten transurethralt. Senere har barnet vært i god form og UL viser ingen tendens til hydronefrose. Konklusjon: Vår erfaring er at utholdende, entusiastisk samarbeid mellom spesialitetene og god kontakt med foreldrene var avgjørende for resultatet. Det har også vært kontakt med internasjonal ekspertise. Selv om rådene derfra var generelle og gitt med forbehold pga begrenset erfaring med så små pasienter ga det trygghet å få kommentarer utenfra. Da utstyret vi brukte ikke er tilpasset de minste pasientene var vi avhengig av utstrakt bruk av improvisasjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
67
LAPAROSKOPISK NYRERESEKSJON VED ST. OLAVS HOSPITAL 2007-2010. Halvorsen DL, Kjøbli E , Egey A, Rian L Moderne diagnostikk har medført en økning i funn av mindre nyretumores. Nyere studier tyder på at det er bedre totaloverlevelse ved reseksjon enn ved radikal nefrectomi. Åpne partielle nyrereseksjoner tilbys ved de fleste større norske sykehus, og vi har hatt dette som et tilbud i mange år. Vi startet med partielle laparoskopiske reseksjoner i 2007. Vi har retrospektivt gått gjennom 27 pasienter operert i perioden mars. -07 til aug. -10. Pasientene er operert i sideleie med ”nyreknekk”. Vi har brukt skopport ved umbilicus og to arbeidsporter, samt 1-3 hjelpeporter. Initialt brukte vi laparoskopisk aortatang for avklemming av hils, men har gått over til å bruke laparoskopisk ”Bulldog” på nyrearterien. I startfasen ble reseksjonsflaten lukket med enkeltstående suturer sikret med LapraTy, men har gått over til sliding clip-techniqe med fortløpende 2-0 Vicryl. Vi har gått bort fra å bruke Tachosil. Resultater: 27 pasienter, 8 kvinner og 19 menn ble operert i perioden. 7 pasienter (26%) ble konvertert til åpen operasjon, med flest konverteringer tidlig i fasen. Så langt i 2009 er 2/11 pasienter konvertert. Gjennomsnittlig blødning var 173 ml (20-800ml). Gjennomsnittlig tumorstørrelse var 2,3 cm (1,0 – 4,5 cm). Ischemitid 23 min ( 0-35 min). Det var ingen forskjell i pre- og postoperativ s-kreatinin. Median liggetid 5 dager (3-16). Gjennomsnittlig operasjonstid 127 min (75-237 min). Større komplikasjoner oppsto hos 4 pasienter; en fikk peroperativt hjerteinfarkt, 2 fikk postop blødning og måtte coiles, og en måtte reopereres åpent 3. dag. 3 tumores viste seg å være onkocytom, en var angiomyolipom, mens resten (23) var klarcellede nyrecellecarcinomer. 4 pasienter hadde positive marginer. Konklusjon: Laparoscopisk reseksjon av mindre nyretumores har vist seg som en anvendelig og trygg metode ved vårt sykehus, og er nå en del av vårt standardtilbud.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
68
UFRIE KIRURGISKE MARGINER VED LAPAROSKOPISK PARTIELL NYRERESEKSJON. Gullan D, Kvan E. Urologisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF, 3004 Drammen. Bakgrunn: Insidens av små maligne nyretumores øker. Laparoskopisk partiell nyrereseksjon (LPN) er et etablert behandlingstilbud ved vår institusjon. Frekvensen på ufrie kirurgiske marginer vurdert histologisk er lav. Ufrie marginer er i flere artikler vist ikke å redusere overlevelse. Metode: Retrospektiv journal-gjennomgang av LPN utført ved Sykehuset Buskerud HF de siste 12 måneder. Resultater:17 pasienter ble operert med LPN, ingen hadde imperativ grunn. 13 hadde malignt histologisvar, derav 8 klarcellet (7 med Fuhrmann grad II, 1 Fuhrmann grad I) og 5 papillært nyrecellecarinom. 2 pasienter med klarcellet subtype hadde ufrie marginer. Begge ble gradert til Fuhrmann II, størrelse ≤1cm og uten nekrose. Klinisk stadium pT1a, N0, M0. Diskusjon: Ved LPN tilstrebes frie kirurgiske marginer. Våre resultater med hensyn til ufrie marginer kan sammenlignes med tall fra den internasjonale litteraturen. I tilfelle ufrie marginer skal en vurdere grundig indikasjon for re-LPN eller nefrektomi. Flere studier viser at pasienter med ufrie marginer kan observeres videre uten påvirkning av cancer relatert overlevelse. Sannsynlig residiv vil vokse svært langsomt og krever individuell og langvarig oppfølging. Vi har valgt å observere våre 2 pasienter uten utvidet reseksjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
67
LAPAROSKOPISK NYRERESEKSJON VED ST. OLAVS HOSPITAL 2007-2010. Halvorsen DL, Kjøbli E , Egey A, Rian L Moderne diagnostikk har medført en økning i funn av mindre nyretumores. Nyere studier tyder på at det er bedre totaloverlevelse ved reseksjon enn ved radikal nefrectomi. Åpne partielle nyrereseksjoner tilbys ved de fleste større norske sykehus, og vi har hatt dette som et tilbud i mange år. Vi startet med partielle laparoskopiske reseksjoner i 2007. Vi har retrospektivt gått gjennom 27 pasienter operert i perioden mars. -07 til aug. -10. Pasientene er operert i sideleie med ”nyreknekk”. Vi har brukt skopport ved umbilicus og to arbeidsporter, samt 1-3 hjelpeporter. Initialt brukte vi laparoskopisk aortatang for avklemming av hils, men har gått over til å bruke laparoskopisk ”Bulldog” på nyrearterien. I startfasen ble reseksjonsflaten lukket med enkeltstående suturer sikret med LapraTy, men har gått over til sliding clip-techniqe med fortløpende 2-0 Vicryl. Vi har gått bort fra å bruke Tachosil. Resultater: 27 pasienter, 8 kvinner og 19 menn ble operert i perioden. 7 pasienter (26%) ble konvertert til åpen operasjon, med flest konverteringer tidlig i fasen. Så langt i 2009 er 2/11 pasienter konvertert. Gjennomsnittlig blødning var 173 ml (20-800ml). Gjennomsnittlig tumorstørrelse var 2,3 cm (1,0 – 4,5 cm). Ischemitid 23 min ( 0-35 min). Det var ingen forskjell i pre- og postoperativ s-kreatinin. Median liggetid 5 dager (3-16). Gjennomsnittlig operasjonstid 127 min (75-237 min). Større komplikasjoner oppsto hos 4 pasienter; en fikk peroperativt hjerteinfarkt, 2 fikk postop blødning og måtte coiles, og en måtte reopereres åpent 3. dag. 3 tumores viste seg å være onkocytom, en var angiomyolipom, mens resten (23) var klarcellede nyrecellecarcinomer. 4 pasienter hadde positive marginer. Konklusjon: Laparoscopisk reseksjon av mindre nyretumores har vist seg som en anvendelig og trygg metode ved vårt sykehus, og er nå en del av vårt standardtilbud.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
68
UFRIE KIRURGISKE MARGINER VED LAPAROSKOPISK PARTIELL NYRERESEKSJON. Gullan D, Kvan E. Urologisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF, 3004 Drammen. Bakgrunn: Insidens av små maligne nyretumores øker. Laparoskopisk partiell nyrereseksjon (LPN) er et etablert behandlingstilbud ved vår institusjon. Frekvensen på ufrie kirurgiske marginer vurdert histologisk er lav. Ufrie marginer er i flere artikler vist ikke å redusere overlevelse. Metode: Retrospektiv journal-gjennomgang av LPN utført ved Sykehuset Buskerud HF de siste 12 måneder. Resultater:17 pasienter ble operert med LPN, ingen hadde imperativ grunn. 13 hadde malignt histologisvar, derav 8 klarcellet (7 med Fuhrmann grad II, 1 Fuhrmann grad I) og 5 papillært nyrecellecarinom. 2 pasienter med klarcellet subtype hadde ufrie marginer. Begge ble gradert til Fuhrmann II, størrelse ≤1cm og uten nekrose. Klinisk stadium pT1a, N0, M0. Diskusjon: Ved LPN tilstrebes frie kirurgiske marginer. Våre resultater med hensyn til ufrie marginer kan sammenlignes med tall fra den internasjonale litteraturen. I tilfelle ufrie marginer skal en vurdere grundig indikasjon for re-LPN eller nefrektomi. Flere studier viser at pasienter med ufrie marginer kan observeres videre uten påvirkning av cancer relatert overlevelse. Sannsynlig residiv vil vokse svært langsomt og krever individuell og langvarig oppfølging. Vi har valgt å observere våre 2 pasienter uten utvidet reseksjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
69
TILFELDIG OPPDAGELSE AV NYRECELLEKARSINOM (RCC) 1998 – 2008 Sand KE1, Rogde ÅJ1, Hjelle K1,3 Bostad L2,4, Beisland C1,3 1 Institutt for kirurgiske fag og 2Gades Institutt, Universitetet i Bergen, Avdeling for 3Urologi og 4Patologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen Bakgrunn: Om nyrekreft blir det rapportert at sykdommen stadig oftere blir oppdaget tilfeldig. Dette antas å skyldes økende bruk av bildediagnostikk i helsevesenet. Tilfeldig oppdagelse er i noen tidligere studier fremsatt som en uavhengig prognostisk faktor. Vi ønsket å kartlegge dagens forekomst av tilfeldig oppdagelse av nyrecellecarcinomer (RCC), og sammenholde funnene mot tidligere studier. Innen gruppen av tilfeldig oppdagete nyresvulster, har man ulike undergrupper. Noen oppdages helt tilfeldig (for eksempel ved CT kontroller for andre kjente tilstander), mens andre oppdages på grunn av utredning av uspesifikke symptomer som oftest antas å være irrelevante for nyresvulstfunnet. Vi ønsket å finne ut om slike ulike grupper av svulster har ulik prognostisk verdi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
BETYDNINGEN AV BODY MASS INDEX (BMI) FOR OVERLEVELSE OG OPERASJONSKOMPLIKASJONER HOS NYREKREFTPASIENTER (1998 – 2008) Rogde ÅJ1, Sand KE1, Hjelle K1,3 Bostad L2,4, Beisland C1,3 1 Institutt for kirurgiske fag og 2Gades Institutt, Universitetet i Bergen, Avdeling for 3Urologi og 4Patologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen Bakgrunn: Overvekt er en kjent risikofaktor for å utvikle nyrekreft. Flere tidligere studier har imidlertid vist en økt kreftspesifikk overlevelse hos nyrekreftpasienter med BMI over 25 Tidligere studier har og funnet økt blodtap og lengre operasjonstid i relasjon til økt BMI. Vi ønsket å undersøke om mulig å finne det samme hos pasienter operert for nyrekreft på Haukeland Universitetssykehus.
Materiale og metode: Totalt 288 pasienter ble operert for nyrekreft i tidsrommet 1.1.1998 til 31.12.2008. 247 radikalopererte pasienter og med BMI-verdier ble inkludert i studien. Oppfølgingstid for overlevende pasienter ved oppfølgningstidens slutt var i gjennomsnitt 57 måneder. Total og kreftspesifikk overlevelse ble beregnet ved å bruke Kaplan-Meier metode. Ettersom ingen signifikante forskjeller ble påvist mellom grupper med BMI under 30 ble disse slått sammen til en gruppe i analysene.
Materiale og metode: Ved hjelp av nyrekreftdatabasen ved Haukeland universitetssykehus analyserte vi data fra 266 pasienter som var radikaloperert for RCC i perioden 1.1.1998 til 31.12.2008. Manglende opplysninger ble forsøkt innhentet fra pasientjournaler. Parametre som ble undersøkt var: alder ved operasjon, kjønn, tilfeldighet ved oppdagelse, metastase/residiv av sykdom og om pasienten var i live siste oppfølgelsesdag 1.1.2010, eller eventuell dødsårsak og -dato. Gjennomsnittsalder ved operasjon var 62,8 år og forholdet mellom menn og kvinner var 1.8 : 1. Ved studiens slutt var 74,4 % av pasientene fremdeles i live. Av de 266 pasientene var 13,5 % døde som følge av RCC. Gjennomsnittlig oppfølgelsestid for de overlevende var 59 måneder.
Resultater: 204 pasienter hadde BMI under 30 og 43 pasienter hadde BMI over 30. 90 måneders overlevelse for pasientene med BMI over 30 var 100 %, mens tilsvarende for pasientene med BMI under 30 var 80 %, forskjellen var signifikant (p=0,037). Det var ingen forskjeller i totaloverlevelse. Pasientene med BMI over 30 hadde en signifikant økt forekomst av hypertensjon og Diabetes Mellitus. De hadde signifikant flere og alvorligere operasjonskomplikasjoner, og signifikant flere liggedøgn og intensivdøgn.
Resultater: 51,9 % av alle lokaliserte RCC var tilfeldig oppdaget, og disse tumorene var av lavere stadium, mindre størrelse, gav sjeldnere residiv og viser bedre total og kreftspesifikk overlevelse, enn tumorer som er oppdaget på grunnlag av kreftrelaterte symptomer. Vi fant ingen statistiske forskjeller mellom tilfeldig oppdagede RCC med eller uten uspesifikke symptomer.
Konklusjon: Vår studie bekrefter det som flere tidligere studier har vist. Pasienter med høy BMI ser ut til å ha en bedre kreftspesifikk overlevelse. De dør derimot også hyppigere av andre årsaker, slik at gruppen ikke har noen gevinst når det kommer til totaloverlevelse. Vi finner også at pasienter med høyere BMI har flere og alvorligere operasjonskomplikasjoner.
Konklusjon: Forekomsten av tilfeldig oppdagede RCC øker i Norge. Tilfeldig oppdagelse synes å være assosiert med god prognose og dette er bevart for undergrupper. Fordelen av tilfeldig oppdagelse i forhold til totaloverlevelse virker å være størst for kvinner, uten at vi finner noen spesiell forklaring på dette. Tilfeldig oppdaget nyrekreft synes å være av lavere stadium og gi opphav til færre dødsfall i vår populasjon sammenlignet utenlandske multisenterstudier.
70
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
69
TILFELDIG OPPDAGELSE AV NYRECELLEKARSINOM (RCC) 1998 – 2008 Sand KE1, Rogde ÅJ1, Hjelle K1,3 Bostad L2,4, Beisland C1,3 1 Institutt for kirurgiske fag og 2Gades Institutt, Universitetet i Bergen, Avdeling for 3Urologi og 4Patologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen Bakgrunn: Om nyrekreft blir det rapportert at sykdommen stadig oftere blir oppdaget tilfeldig. Dette antas å skyldes økende bruk av bildediagnostikk i helsevesenet. Tilfeldig oppdagelse er i noen tidligere studier fremsatt som en uavhengig prognostisk faktor. Vi ønsket å kartlegge dagens forekomst av tilfeldig oppdagelse av nyrecellecarcinomer (RCC), og sammenholde funnene mot tidligere studier. Innen gruppen av tilfeldig oppdagete nyresvulster, har man ulike undergrupper. Noen oppdages helt tilfeldig (for eksempel ved CT kontroller for andre kjente tilstander), mens andre oppdages på grunn av utredning av uspesifikke symptomer som oftest antas å være irrelevante for nyresvulstfunnet. Vi ønsket å finne ut om slike ulike grupper av svulster har ulik prognostisk verdi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
BETYDNINGEN AV BODY MASS INDEX (BMI) FOR OVERLEVELSE OG OPERASJONSKOMPLIKASJONER HOS NYREKREFTPASIENTER (1998 – 2008) Rogde ÅJ1, Sand KE1, Hjelle K1,3 Bostad L2,4, Beisland C1,3 1 Institutt for kirurgiske fag og 2Gades Institutt, Universitetet i Bergen, Avdeling for 3Urologi og 4Patologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen Bakgrunn: Overvekt er en kjent risikofaktor for å utvikle nyrekreft. Flere tidligere studier har imidlertid vist en økt kreftspesifikk overlevelse hos nyrekreftpasienter med BMI over 25 Tidligere studier har og funnet økt blodtap og lengre operasjonstid i relasjon til økt BMI. Vi ønsket å undersøke om mulig å finne det samme hos pasienter operert for nyrekreft på Haukeland Universitetssykehus.
Materiale og metode: Totalt 288 pasienter ble operert for nyrekreft i tidsrommet 1.1.1998 til 31.12.2008. 247 radikalopererte pasienter og med BMI-verdier ble inkludert i studien. Oppfølgingstid for overlevende pasienter ved oppfølgningstidens slutt var i gjennomsnitt 57 måneder. Total og kreftspesifikk overlevelse ble beregnet ved å bruke Kaplan-Meier metode. Ettersom ingen signifikante forskjeller ble påvist mellom grupper med BMI under 30 ble disse slått sammen til en gruppe i analysene.
Materiale og metode: Ved hjelp av nyrekreftdatabasen ved Haukeland universitetssykehus analyserte vi data fra 266 pasienter som var radikaloperert for RCC i perioden 1.1.1998 til 31.12.2008. Manglende opplysninger ble forsøkt innhentet fra pasientjournaler. Parametre som ble undersøkt var: alder ved operasjon, kjønn, tilfeldighet ved oppdagelse, metastase/residiv av sykdom og om pasienten var i live siste oppfølgelsesdag 1.1.2010, eller eventuell dødsårsak og -dato. Gjennomsnittsalder ved operasjon var 62,8 år og forholdet mellom menn og kvinner var 1.8 : 1. Ved studiens slutt var 74,4 % av pasientene fremdeles i live. Av de 266 pasientene var 13,5 % døde som følge av RCC. Gjennomsnittlig oppfølgelsestid for de overlevende var 59 måneder.
Resultater: 204 pasienter hadde BMI under 30 og 43 pasienter hadde BMI over 30. 90 måneders overlevelse for pasientene med BMI over 30 var 100 %, mens tilsvarende for pasientene med BMI under 30 var 80 %, forskjellen var signifikant (p=0,037). Det var ingen forskjeller i totaloverlevelse. Pasientene med BMI over 30 hadde en signifikant økt forekomst av hypertensjon og Diabetes Mellitus. De hadde signifikant flere og alvorligere operasjonskomplikasjoner, og signifikant flere liggedøgn og intensivdøgn.
Resultater: 51,9 % av alle lokaliserte RCC var tilfeldig oppdaget, og disse tumorene var av lavere stadium, mindre størrelse, gav sjeldnere residiv og viser bedre total og kreftspesifikk overlevelse, enn tumorer som er oppdaget på grunnlag av kreftrelaterte symptomer. Vi fant ingen statistiske forskjeller mellom tilfeldig oppdagede RCC med eller uten uspesifikke symptomer.
Konklusjon: Vår studie bekrefter det som flere tidligere studier har vist. Pasienter med høy BMI ser ut til å ha en bedre kreftspesifikk overlevelse. De dør derimot også hyppigere av andre årsaker, slik at gruppen ikke har noen gevinst når det kommer til totaloverlevelse. Vi finner også at pasienter med høyere BMI har flere og alvorligere operasjonskomplikasjoner.
Konklusjon: Forekomsten av tilfeldig oppdagede RCC øker i Norge. Tilfeldig oppdagelse synes å være assosiert med god prognose og dette er bevart for undergrupper. Fordelen av tilfeldig oppdagelse i forhold til totaloverlevelse virker å være størst for kvinner, uten at vi finner noen spesiell forklaring på dette. Tilfeldig oppdaget nyrekreft synes å være av lavere stadium og gi opphav til færre dødsfall i vår populasjon sammenlignet utenlandske multisenterstudier.
70
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
71
LAPAROSKOPISK PYELOPLASTIKK – ERFARINGER VED SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL Andersen Aa, Servoll E, Beisland HO Sørlandet sykehus HF, Arendal. Kirurgisk avdeling. Serviceboks 605, 4809 Arendal Bakgrunn: Laparoskopisk pyeloplastikk (LP) er en etablert metode for behandling av ureteropelvin overgangsstenose. Siden 2007 har vi ved Sørlandet sykehus - Arendal operert alle slike pasienter med transperitoneal laparoskopisk teknikk. Vi ønsket retrospektivt å gjennomgå resultatene av behandlingen. Materiale og metode: I perioden 2007-2010 ble ni pasienter, fire kvinner og fem menn, med ureteropelvin overgangsstenose operert med LP. Median alder var 38 år (22-78). Indikasjonene var smerter, pyelonefritt eller kombinasjonen av begge. Utredning inkluderte CT-urografi, retrograd pyelografi og diureserenografi med funn av dilatasjon og obstruksjon. Anderson-Hynes teknikk ble benyttet og pasientene ble postoperativt avlastet med JJureterstent i omkring 4 uker. Kontroll med diureserenografi ble utført etter rundt 6 måneder. Resultater: Median operasjonstid var 251 minutter (136-439). Ingen pasienter ble blodtransfundert eller konvertert til åpen kirurgi. I tre tilfeller forelå kryssende polkar hvorpå ureter ble transposisjonert. Det oppstod ingen peroperative komplikasjoner bortsett fra tap av en suturnål, som ikke lot seg lokalisere under inngrepet. Median postoperativ hospitalisering var 3 dager (2-6) og oppholdet var ukomplisert for alle pasientene. Median observasjonstid var 8,5 måneder (2,5-31). Åtte pasienter (89 %) møtte til radiologisk og klinisk kontroll, hvorav syv (88 %) var asymptomatiske. Hos en pasient (12 %) residiverte smertene. Fem av ni pasienter (56 %) hadde komplette radiologiske data for objektiv evaluering, og samtlige var uten obstruksjon. De øvrige fire pasientene kunne av ulike grunner ikke evalueres objektivt. Tre av dem ble kontrollert med diureserenografi hvorav en viste obstruksjon, men hvor pasienten var asymptomatisk. Den siste pasienten ble kontrollert med urografi, som viste rask og symmetrisk utskillelse av kontrasten. Av de ni pasientene som ble operert var det med andre ord kun ett (11 %) tilfelle med radiologisk bekreftet obstruksjon. Konklusjon: LP er et teknisk krevende inngrep med lang læringskurve og initialt lang operasjonstid. Komplikasjonsraten og morbiditeten er imidlertid lav og postoperativ hospitalisering kort. I vårt materiale ble 88 % symptomfrie etter inngrepet og kun en av ni pasienter (11 %) residiverte med objektive radiologiske tegn på obstruksjon. Resultatene er sammenliknbare med andre publikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
72
RENAL MALAKOPLAKI - EN OVERSIKT OVER LITTERATUREN BASERT PÅ EN KASUSTIKK. 1 Rian L.R, 2Rydning A.R, 3Wasmut H.W, 4Abusland A.A, 5Bertilsson H.B. 1 Urologisk avdeling, kirurgisk klinikk, St Olavs Hospital Trondheim 2 Gastrokirurgisk avdeling, kirurgisk klinikk St. Olavs Hospital Trondheim 3 Gastrokirurgisk avdeling, kirurgisk klinikk St. Olavs Hospital Trondheim 4 Patologisk avdeling, St. Olavs Hospital Trondheim 5 Urologisk avdeling, kirurgisk klinikk, St Olavs Hospital Trondheim
Malakoplaki er en sjelden men viktig sykdom å ha kjennskap til som urolog, da sykdommen gir opphav til cancerlignende tumores. I litteraturen ser man at sykdommen ofte mistolkes som tumor med store konsekvenser for pasienten. Malakoplaki var først beskrevet i 1902 av Michaelis og Gutmann. De har gitt navn til de patognome Michaelis Gutmann bodies (defekte makrofager) som ses ved histologi. Det er en kronisk inflammatorisk sykdom som kan ses i alle organ i kroppen men fremfor alt i urinveiene og har sterk korrelasjon med E.coli infeksjon samt immunosupresjon. Malakoplaki krever sjelden operativ intervensjon men skal alltid behandles med langvarig antibiotika. Vi skal i denne artikkelen framstille en oversikt over litteraturen om Malakoplaki basert på en kasuistikk. Kvinnen ble behandlet på St Olavs Hospital med operasjon av intestinale fistler som oppstod etter nephrektomi grunnet kronisk pyelonefritt. Hun ble deretter utredet med mistanke om binyretumor og sekundært til dette en v.cava trombe. Biopsier fra binyre gav den korrekte diagnosen- malakoplaki. Etter langvarig kinolon behandling har binyretumor gått i regress og fistlene har tørket inn.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
71
LAPAROSKOPISK PYELOPLASTIKK – ERFARINGER VED SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL Andersen Aa, Servoll E, Beisland HO Sørlandet sykehus HF, Arendal. Kirurgisk avdeling. Serviceboks 605, 4809 Arendal Bakgrunn: Laparoskopisk pyeloplastikk (LP) er en etablert metode for behandling av ureteropelvin overgangsstenose. Siden 2007 har vi ved Sørlandet sykehus - Arendal operert alle slike pasienter med transperitoneal laparoskopisk teknikk. Vi ønsket retrospektivt å gjennomgå resultatene av behandlingen. Materiale og metode: I perioden 2007-2010 ble ni pasienter, fire kvinner og fem menn, med ureteropelvin overgangsstenose operert med LP. Median alder var 38 år (22-78). Indikasjonene var smerter, pyelonefritt eller kombinasjonen av begge. Utredning inkluderte CT-urografi, retrograd pyelografi og diureserenografi med funn av dilatasjon og obstruksjon. Anderson-Hynes teknikk ble benyttet og pasientene ble postoperativt avlastet med JJureterstent i omkring 4 uker. Kontroll med diureserenografi ble utført etter rundt 6 måneder. Resultater: Median operasjonstid var 251 minutter (136-439). Ingen pasienter ble blodtransfundert eller konvertert til åpen kirurgi. I tre tilfeller forelå kryssende polkar hvorpå ureter ble transposisjonert. Det oppstod ingen peroperative komplikasjoner bortsett fra tap av en suturnål, som ikke lot seg lokalisere under inngrepet. Median postoperativ hospitalisering var 3 dager (2-6) og oppholdet var ukomplisert for alle pasientene. Median observasjonstid var 8,5 måneder (2,5-31). Åtte pasienter (89 %) møtte til radiologisk og klinisk kontroll, hvorav syv (88 %) var asymptomatiske. Hos en pasient (12 %) residiverte smertene. Fem av ni pasienter (56 %) hadde komplette radiologiske data for objektiv evaluering, og samtlige var uten obstruksjon. De øvrige fire pasientene kunne av ulike grunner ikke evalueres objektivt. Tre av dem ble kontrollert med diureserenografi hvorav en viste obstruksjon, men hvor pasienten var asymptomatisk. Den siste pasienten ble kontrollert med urografi, som viste rask og symmetrisk utskillelse av kontrasten. Av de ni pasientene som ble operert var det med andre ord kun ett (11 %) tilfelle med radiologisk bekreftet obstruksjon. Konklusjon: LP er et teknisk krevende inngrep med lang læringskurve og initialt lang operasjonstid. Komplikasjonsraten og morbiditeten er imidlertid lav og postoperativ hospitalisering kort. I vårt materiale ble 88 % symptomfrie etter inngrepet og kun en av ni pasienter (11 %) residiverte med objektive radiologiske tegn på obstruksjon. Resultatene er sammenliknbare med andre publikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
72
RENAL MALAKOPLAKI - EN OVERSIKT OVER LITTERATUREN BASERT PÅ EN KASUSTIKK. 1 Rian L.R, 2Rydning A.R, 3Wasmut H.W, 4Abusland A.A, 5Bertilsson H.B. 1 Urologisk avdeling, kirurgisk klinikk, St Olavs Hospital Trondheim 2 Gastrokirurgisk avdeling, kirurgisk klinikk St. Olavs Hospital Trondheim 3 Gastrokirurgisk avdeling, kirurgisk klinikk St. Olavs Hospital Trondheim 4 Patologisk avdeling, St. Olavs Hospital Trondheim 5 Urologisk avdeling, kirurgisk klinikk, St Olavs Hospital Trondheim
Malakoplaki er en sjelden men viktig sykdom å ha kjennskap til som urolog, da sykdommen gir opphav til cancerlignende tumores. I litteraturen ser man at sykdommen ofte mistolkes som tumor med store konsekvenser for pasienten. Malakoplaki var først beskrevet i 1902 av Michaelis og Gutmann. De har gitt navn til de patognome Michaelis Gutmann bodies (defekte makrofager) som ses ved histologi. Det er en kronisk inflammatorisk sykdom som kan ses i alle organ i kroppen men fremfor alt i urinveiene og har sterk korrelasjon med E.coli infeksjon samt immunosupresjon. Malakoplaki krever sjelden operativ intervensjon men skal alltid behandles med langvarig antibiotika. Vi skal i denne artikkelen framstille en oversikt over litteraturen om Malakoplaki basert på en kasuistikk. Kvinnen ble behandlet på St Olavs Hospital med operasjon av intestinale fistler som oppstod etter nephrektomi grunnet kronisk pyelonefritt. Hun ble deretter utredet med mistanke om binyretumor og sekundært til dette en v.cava trombe. Biopsier fra binyre gav den korrekte diagnosen- malakoplaki. Etter langvarig kinolon behandling har binyretumor gått i regress og fistlene har tørket inn.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
73
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
KONVENSJONELL MR FOR KLASSIFISERING AV PROSTATAKREFT – ERFARINGER FRA SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL
ER PREOPERATIV MR-PROSTATA NYTTIG FOR Å AVKLARE KORREKT T-STADIUM FORUT FOR KIRURGI?
Lund T, Servoll E, Vasli S og Andersen A Kirurgisk avdeling, Sørlandet Sykehus HF Arendal, Sykehusvn 1, 4838 Arendal
Reisæter LA1, Yngve Nygaard2, Halvorsen OJ3,5, Gravdal K3,5, Ravi Rawal2, Akslen LA3,5, Haukaas SA2,4, Rørvik J1,4, Beisland C2,4 Avdeling for 1Radiologi, 2Urologi og 3Patologi, Haukeland Universitetssykehus, 4 Institutt for kirurgiske fag og 5Gades Institutt, Universitetet i Bergen, N-5021 Bergen
Introduksjon: Preoperativt stadium av prostatakreft har betydning for prognose og behandling. Målet med denne studien var å estimere sensitivitet og spesifisitet til konvensjonell MR i klassifiseringen av prostatakreft med patologiske data som referanse. Metode: 17 pasienter gjennomgikk MR av prostata og bekken før radikal prostatektomi. Ved 12/17 operasjoner ble det simultant utført bilateral lymfadenektomi. MR-bildene ble tolket av radiolog og rapportert i henhold til tilstedeværelse og anatomisk lokalisasjon av tumor i prostata. Ekstraprostatisk ekstensjon (EPE), invasjon av seminale vesikler (SVI) og metastasesuspekte pelvine lymfeknuter (LN) ble også rapportert. Resultat: Patologiske data viste bare ett tilfelle av pT2a, resterende specimen var samtlige pT2c eller høyere. Videre ble det påvist EPE i 5 av preparatene (29%). Ingen av preparatene viste SVI eller metastase til lymfeglandler. MR sensitivitet og spesifisitet var, respektive, 82% og 100% for tumorlokalisasjon (hø. eller ve. prostatahalvdel) og 60% og 75% for EPE. Spesifisitet for SVI og LN var 100%. MR var i stand til å identifisere området med størst tumor i 94% av tilfellene. Korrekt plassering i forhold til apex og basis ble bare oppnådd i 50% av tilfellene. Konklusjon: Konvensjonell MR synes et nyttig verktøy for T- og N- stadieinndeling av prostatacancer, men er muligens mindre egnet for presis anatomisk lokalisering og for deteksjon av mindre lesjoner.
Bakgrunn/Mål: I 2009 innførte vi multiparametriske billedopptak i tillegg til standard avbildning ved MR prostata. Vi ønsket å undersøke hvor nøyaktig den nye metoden er til å angi stadium forut for radikal prostatectomi (RP), og om dette kunne være til nytte for klinikeren i valg av kirurgisk metode. Materiale og metode: I perioden 01.01.2009-31.12.2009 ble 32 pasienter undersøkt med MR 1.5T ved Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus forut for RP. Gjennomsnittsalder var 62,8 år (median 64)(range 50-74), gjennomsnittlig PSA var 16,2 (median 14,4)(range 0,2-53,8). Undersøkelsene ble utført med kombinert endorectal og bekkenspole, og det ble utført standard T2 og T1-vektede opptak i tillegg til de multiparametriske undersøkelser som diffusjon, perfusjon og spektroskopi. Undersøkelsene ble tolket rutinemessig av to radiologer ved seksjon for uroradiologi. Kliniker valgte av ulike grunner å foreta MR prostata hos pasientene. Både pasienter som hadde vært til utredning for mulig cancer, kjent antatt lokalisert cancer (17) og pasienter med usikker T-stadium (15) ble undersøkt med preoperativ MR. Resultater: Radiologisk stadium var korrekt i 18 av 32 tilfeller (56%). Av 13 tilfeller med radiologisk T3a hadde 9 pT3a (70 %). Hos 4 av 6 med radiologisk T3b (67 %), var dette korrekt patologisk stadium. Ved MR-vurderingen var 4 overstaget og 4 ble understaget i forhold til pT2/pT3 stadium. Konklusjon: Å utføre MR prostata hos pasienter med uavklart stadium og kanskje også rutinemessig ved T1c, kan etter vår mening være et nyttig hjelpemiddel for å avklare et mer korrekt preoperativ stadium. Det er etter vår erfaring trolig at MR vil være til hjelp ved avgjørelse om bilateral eller unilateral nervesparende eller ikke-nervesparende RP i den hensikt å unngå positive kirurgiske render.
74
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
73
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
KONVENSJONELL MR FOR KLASSIFISERING AV PROSTATAKREFT – ERFARINGER FRA SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL
ER PREOPERATIV MR-PROSTATA NYTTIG FOR Å AVKLARE KORREKT T-STADIUM FORUT FOR KIRURGI?
Lund T, Servoll E, Vasli S og Andersen A Kirurgisk avdeling, Sørlandet Sykehus HF Arendal, Sykehusvn 1, 4838 Arendal
Reisæter LA1, Yngve Nygaard2, Halvorsen OJ3,5, Gravdal K3,5, Ravi Rawal2, Akslen LA3,5, Haukaas SA2,4, Rørvik J1,4, Beisland C2,4 Avdeling for 1Radiologi, 2Urologi og 3Patologi, Haukeland Universitetssykehus, 4 Institutt for kirurgiske fag og 5Gades Institutt, Universitetet i Bergen, N-5021 Bergen
Introduksjon: Preoperativt stadium av prostatakreft har betydning for prognose og behandling. Målet med denne studien var å estimere sensitivitet og spesifisitet til konvensjonell MR i klassifiseringen av prostatakreft med patologiske data som referanse. Metode: 17 pasienter gjennomgikk MR av prostata og bekken før radikal prostatektomi. Ved 12/17 operasjoner ble det simultant utført bilateral lymfadenektomi. MR-bildene ble tolket av radiolog og rapportert i henhold til tilstedeværelse og anatomisk lokalisasjon av tumor i prostata. Ekstraprostatisk ekstensjon (EPE), invasjon av seminale vesikler (SVI) og metastasesuspekte pelvine lymfeknuter (LN) ble også rapportert. Resultat: Patologiske data viste bare ett tilfelle av pT2a, resterende specimen var samtlige pT2c eller høyere. Videre ble det påvist EPE i 5 av preparatene (29%). Ingen av preparatene viste SVI eller metastase til lymfeglandler. MR sensitivitet og spesifisitet var, respektive, 82% og 100% for tumorlokalisasjon (hø. eller ve. prostatahalvdel) og 60% og 75% for EPE. Spesifisitet for SVI og LN var 100%. MR var i stand til å identifisere området med størst tumor i 94% av tilfellene. Korrekt plassering i forhold til apex og basis ble bare oppnådd i 50% av tilfellene. Konklusjon: Konvensjonell MR synes et nyttig verktøy for T- og N- stadieinndeling av prostatacancer, men er muligens mindre egnet for presis anatomisk lokalisering og for deteksjon av mindre lesjoner.
Bakgrunn/Mål: I 2009 innførte vi multiparametriske billedopptak i tillegg til standard avbildning ved MR prostata. Vi ønsket å undersøke hvor nøyaktig den nye metoden er til å angi stadium forut for radikal prostatectomi (RP), og om dette kunne være til nytte for klinikeren i valg av kirurgisk metode. Materiale og metode: I perioden 01.01.2009-31.12.2009 ble 32 pasienter undersøkt med MR 1.5T ved Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus forut for RP. Gjennomsnittsalder var 62,8 år (median 64)(range 50-74), gjennomsnittlig PSA var 16,2 (median 14,4)(range 0,2-53,8). Undersøkelsene ble utført med kombinert endorectal og bekkenspole, og det ble utført standard T2 og T1-vektede opptak i tillegg til de multiparametriske undersøkelser som diffusjon, perfusjon og spektroskopi. Undersøkelsene ble tolket rutinemessig av to radiologer ved seksjon for uroradiologi. Kliniker valgte av ulike grunner å foreta MR prostata hos pasientene. Både pasienter som hadde vært til utredning for mulig cancer, kjent antatt lokalisert cancer (17) og pasienter med usikker T-stadium (15) ble undersøkt med preoperativ MR. Resultater: Radiologisk stadium var korrekt i 18 av 32 tilfeller (56%). Av 13 tilfeller med radiologisk T3a hadde 9 pT3a (70 %). Hos 4 av 6 med radiologisk T3b (67 %), var dette korrekt patologisk stadium. Ved MR-vurderingen var 4 overstaget og 4 ble understaget i forhold til pT2/pT3 stadium. Konklusjon: Å utføre MR prostata hos pasienter med uavklart stadium og kanskje også rutinemessig ved T1c, kan etter vår mening være et nyttig hjelpemiddel for å avklare et mer korrekt preoperativ stadium. Det er etter vår erfaring trolig at MR vil være til hjelp ved avgjørelse om bilateral eller unilateral nervesparende eller ikke-nervesparende RP i den hensikt å unngå positive kirurgiske render.
74
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
75
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
PERINEALE MÅLRETTEDE REBIOPSIER ETTER KARTLEGGING MED MR VED MISTANKE OM CANCER PROSTATA
MR PROSTATA OG TRANSPERINEALE BIOPSIER HOS PASIENTER MED FORHØYET PSA OG TIDLIGERE NEGATIVE BIOPSIER
Mocker F, Urnes T, Haug ES, Picker W” Urologisk avdeling og Avdeling for Radiolog“, Sentralsykehuset i Vestfold, 3103 Tønsberg
Vasli S., Andersen A. Urologisk avdeling, Sørlandet Sykehus Arendal
Bakgrunn Hensikten med studien er å undersøke om målrettede perineale rebiopsier, støttet av kartlegging med MR, kan forbedre påvisingen av klinisk ca. prostata og dermed ha betydning for behandling. Materiale og metode Materiale består av 29 pasienter undersøkt i tidsrommet fra 2008-10. Alle pasienter hadde forhøyet PSA, og minimum gjennomført 1 runde med rektale systematiske biopsier med negativ histologi. Etter at pasientene hadde fått utført MR av prostata, gjennomgikk samtlige i TIVA (Total intravenøs anestesi), perineale målrettede rebiopsier i benholder med BKultralydapparat, påmontert fiksert rastersystem for biopsitakning. Opplysninger om utredningen av hver enkelt pasient er registrert retrospektivt fra pasientjournal. Resultater Pasientene hadde en gjennomsnittsalder på 60,5 år, mean PSA 15,3 (range; 4,7-58 ng/ml) og mean prostatavolum på 46cc (range; 22-100 cc). I gjennomsnitt hadde pasientene før perineale målrettede biposier fått utført biopsi 1.9 ganger (range; 1-3) og det var før perineale rettede biopsier tatt gjennomsnittlig 16,2 biopsier (range; 6- 28) med negativ histologi. Det ble utført 30 målrettede perineale biopsier (en pas ble rebiopsert). Antall biopiser var mean 9,2 (range; 6-16). Histologi undersøkelse viste at 11 pasienter (38%) hadde ca. prostata. 7 pasienter hadde Gleason 6, 1 hadde Gleason 7a, 2 Gleason 7b og 1 Gleason 9. Lengste positiv område i biopsiene (core) var i snitt 6mm. 4 pasienter fikk påvist småalveolær irregulær kjertelproliferasjon og 4 pasienter hadde infeksjonsforandringer i preparatet, øvrige hadde normale prostatahistologi. Pasienter med påvist ca. prostata fikk følgende behandling; 5 pasienter RRP, 3 strålebehandling, 1 hormoner, 2 aktiv overvåkning. Konklusjon MR-fremstilling av prostata gir et kart som synes å øke treffsikkerheten ved perineale prostatabiopsier. Det er sannsynlig at MR-kartlegging vil være fordelaktig også ved transrektale biopsier.
76
Innledning: Bruken av PSA som undersøkelse for prostatakreft har blitt utbredt, og har ført til stigende incidens. Tradisjonell ultralydveiledet sekstantbiopsi er blitt vist å gi opptil 30% falskt negativt resultat. Rebiopsering hos pasienter med negativt resultat har i flere studier vist fallende deteksjon av malignitet for hver påfølgende biopsirunde. Likevel står urologen ofte ovenfor pasienter med vedvarende mistanke om malignitet til tross for flere serier med negative biopsier. MR prostata har over de siste årene vokst frem som et nyttig verktøy i preoperativ utredning av pasienter som blir vurdert for radikal prostatektomi. Vi ønsker å vurdere hvorvidt MR prostata, kombinert med transperineale biopsier, har en plass i uredning av pasienter med høy klinisk mistanke om cancer, men gjentatte negative biopsier. Materiale/Metode: Vi har utredet 11 pasienter med MR prostata og transperineale biopsier i perioden oktober 2009 – august 2010. Indikasjonen har vært mistanke om prostatacancer hos pasienter med en eller flere tidligere biopsiserier (1-4) uten funn av malignitet hos 10, og PSA recidiv etter strålebehandling hos 1 pasient. Vi påviste prostatacancer hos 8 pasienter (72%) Samtlige pasienter gjennomgikk MR prostata i forkant av biopsier hvorav 9 (82%)fikk påvist cancersuspekte områder. Biopsiene ble tatt på operasjonsstue med pasienten i lithotomileie, i generell anestesi. Det ble tatt 30 biopsier fra hver pasient, fordelt på begge lapper, men med hovedvekt målrettet mot MR-funn. Vi har ikke registrert noen alvorlige komplikasjoner til biopsiene. Konklusjon: Vår erfaring er at transperineale biopsier ved målrettet biopsering av funn på MR er et nyttig diagnostisk verktøy i utredning av pasienter med høy mistanke om cancer, men gjentatte negative transrektale biopsier. Teknikken er ressurskrevende, men synes ikke å være forbundet med økt post-biopsi ubehag eller alvorlige komplikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
75
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
PERINEALE MÅLRETTEDE REBIOPSIER ETTER KARTLEGGING MED MR VED MISTANKE OM CANCER PROSTATA
MR PROSTATA OG TRANSPERINEALE BIOPSIER HOS PASIENTER MED FORHØYET PSA OG TIDLIGERE NEGATIVE BIOPSIER
Mocker F, Urnes T, Haug ES, Picker W” Urologisk avdeling og Avdeling for Radiolog“, Sentralsykehuset i Vestfold, 3103 Tønsberg
Vasli S., Andersen A. Urologisk avdeling, Sørlandet Sykehus Arendal
Bakgrunn Hensikten med studien er å undersøke om målrettede perineale rebiopsier, støttet av kartlegging med MR, kan forbedre påvisingen av klinisk ca. prostata og dermed ha betydning for behandling. Materiale og metode Materiale består av 29 pasienter undersøkt i tidsrommet fra 2008-10. Alle pasienter hadde forhøyet PSA, og minimum gjennomført 1 runde med rektale systematiske biopsier med negativ histologi. Etter at pasientene hadde fått utført MR av prostata, gjennomgikk samtlige i TIVA (Total intravenøs anestesi), perineale målrettede rebiopsier i benholder med BKultralydapparat, påmontert fiksert rastersystem for biopsitakning. Opplysninger om utredningen av hver enkelt pasient er registrert retrospektivt fra pasientjournal. Resultater Pasientene hadde en gjennomsnittsalder på 60,5 år, mean PSA 15,3 (range; 4,7-58 ng/ml) og mean prostatavolum på 46cc (range; 22-100 cc). I gjennomsnitt hadde pasientene før perineale målrettede biposier fått utført biopsi 1.9 ganger (range; 1-3) og det var før perineale rettede biopsier tatt gjennomsnittlig 16,2 biopsier (range; 6- 28) med negativ histologi. Det ble utført 30 målrettede perineale biopsier (en pas ble rebiopsert). Antall biopiser var mean 9,2 (range; 6-16). Histologi undersøkelse viste at 11 pasienter (38%) hadde ca. prostata. 7 pasienter hadde Gleason 6, 1 hadde Gleason 7a, 2 Gleason 7b og 1 Gleason 9. Lengste positiv område i biopsiene (core) var i snitt 6mm. 4 pasienter fikk påvist småalveolær irregulær kjertelproliferasjon og 4 pasienter hadde infeksjonsforandringer i preparatet, øvrige hadde normale prostatahistologi. Pasienter med påvist ca. prostata fikk følgende behandling; 5 pasienter RRP, 3 strålebehandling, 1 hormoner, 2 aktiv overvåkning. Konklusjon MR-fremstilling av prostata gir et kart som synes å øke treffsikkerheten ved perineale prostatabiopsier. Det er sannsynlig at MR-kartlegging vil være fordelaktig også ved transrektale biopsier.
76
Innledning: Bruken av PSA som undersøkelse for prostatakreft har blitt utbredt, og har ført til stigende incidens. Tradisjonell ultralydveiledet sekstantbiopsi er blitt vist å gi opptil 30% falskt negativt resultat. Rebiopsering hos pasienter med negativt resultat har i flere studier vist fallende deteksjon av malignitet for hver påfølgende biopsirunde. Likevel står urologen ofte ovenfor pasienter med vedvarende mistanke om malignitet til tross for flere serier med negative biopsier. MR prostata har over de siste årene vokst frem som et nyttig verktøy i preoperativ utredning av pasienter som blir vurdert for radikal prostatektomi. Vi ønsker å vurdere hvorvidt MR prostata, kombinert med transperineale biopsier, har en plass i uredning av pasienter med høy klinisk mistanke om cancer, men gjentatte negative biopsier. Materiale/Metode: Vi har utredet 11 pasienter med MR prostata og transperineale biopsier i perioden oktober 2009 – august 2010. Indikasjonen har vært mistanke om prostatacancer hos pasienter med en eller flere tidligere biopsiserier (1-4) uten funn av malignitet hos 10, og PSA recidiv etter strålebehandling hos 1 pasient. Vi påviste prostatacancer hos 8 pasienter (72%) Samtlige pasienter gjennomgikk MR prostata i forkant av biopsier hvorav 9 (82%)fikk påvist cancersuspekte områder. Biopsiene ble tatt på operasjonsstue med pasienten i lithotomileie, i generell anestesi. Det ble tatt 30 biopsier fra hver pasient, fordelt på begge lapper, men med hovedvekt målrettet mot MR-funn. Vi har ikke registrert noen alvorlige komplikasjoner til biopsiene. Konklusjon: Vår erfaring er at transperineale biopsier ved målrettet biopsering av funn på MR er et nyttig diagnostisk verktøy i utredning av pasienter med høy mistanke om cancer, men gjentatte negative transrektale biopsier. Teknikken er ressurskrevende, men synes ikke å være forbundet med økt post-biopsi ubehag eller alvorlige komplikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
77
MÅLRETTETE, TRANSREKTALE PROSTATABIOPSIER ETTER MR AV PROSTATA Löffeler S, Picker W, Nagelhus J, Urnes T Urologisk Avdeling og Avdeling for Radiologi, Sykehuset I Vestfold, 3103 Tønsberg Bakgrunn MR av prostata blir brukt i økende grad til kartlegging av tumorutbredelse og tumorstadie for pasienter som er planlagt til radikal kirurgi eller strålebehandling. I tillegg har MR en plass i kartlegging av pasienter med suspekte PSA verdier og negative standardbiopsier. Hos flere pasienter som er planlagt til radikal behandling eller active surveillance kan MR prostata bidra til å avsløre uoppdagete tumorlesjoner som kan føre til en rebiopsi og evt. en revurdering av tumorstadie og størrelse. Materiale og metoder I perioden 1. desember 2009 til 31. august 2010 ble det prospektivt registrert 49 pasienter som ble henvist til rebiopsi etter MR prostata. Pasientene ble undersøkt og rebiopsert i benholdere og lokalbedøvelse. 39 pasienter ble rebiopsert pga suspekte MR funn og tidligere negative standardbiopsier. 10 pasienter hadde en kjent prostatakreftdiagnose men ble rebiopsert fordi MR indikerte større tumorlesjoner som ikke var representert i primærbiopsiene. Resultater Gjennomsnittsalderen til pasientene var 64 år. Det ble gjennomsnittlig tatt 8,8 biopsier ved rebiopsi etter MR (3-16) Av de 39 pasientene henvist med suspekte MR funn etter tidligere negative biopsier ble 21 pasienter (54%) diagnostisert med Ca prostata. Hos de 10 pasientene med kjent Ca prostata fant man tilleggslesjoner hos 7 pasienter (70%) og hos 6 (60%) av dem førte dette til an oppgradering av tumorstadie eller Gleason score. 39% av de positive funnene ble klassifisert som Gleason 6, 25% som Gleason 7a, 32% som Gleason 7b og 4% som Gleason 8. Konklusjoner MR er et meget verdifullt verktøy i kartlegging av prostata både for pasienter med tidligere negative biopsier og suspekt PSA og for pasienter med etablert kreftdiagnose for å forbedre staging og gadering av diagnosen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ER MR-PROSTATA NYTTIG FOR AVKLARE VIDERE OPPFØLGNINGSBEHOV HOS PASIENTER MED ≥2 NEGATIVE BIOPSISERIER? Reisæter LA1, Wold T2, Haukaas SA3,5, Rørvik J1,5, Halvorsen OJ4,6, Akslen LA4,6, Beisland C3,5 1 Radiologisk Avdeling, 3Avdeling for Urologi og 4Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus, 5Institutt for kirurgiske fag og 6Gades Institutt, Universitetet i Bergen, N-5021 Bergen. 2Kirurgisk Avdeling, Sørlandet Sykehus – Kristiansand. Bakgrunn/Mål: Hvordan man videre skal følge/ evt rebiopsere pasienter med ≥2 negative biopsiserier er en klinisk utfordring. Gruppen er stor, og med begrensede poliklinikkressurser er det viktig å redusere en slik uavklart gruppe så mye som mulig. Vi har derfor ønsket å undersøke om standard MR prostata hos pasienter med ≥2 negative biopsiserier, og med fortsatt klinisk mistanke om prostatakreft (CaP), kan hjelpe oss til å redusere denne uavklarte pasientgruppen. Materiale og metode: I perioden 2/1998- 9/2005 ble 84 pasienter undersøkt med MR 1.5T ved Haukeland Universitetssykehus. Materialet beskrives ved at gjsnalder var 60,9 år (median 61, range 45-74), gjsn-PSA var 17,8 (median 11,7, range 1,4-150), gjsn-biopsiseanser var 3,25 (median 3, range 2-8) og gjsn antall biopsier var 20,5 (median 18, range 9-48). Undersøkelsene ble utført med kombinert endorectal og bekkenspole og det ble utført standard T2 og T1-vektede opptak. Undersøkelsene ble tolket rutinemessig av fire radiologer ved uroradiologisk seksjon. Dersom det forelå sterk mistanke om CaP ved enten MR eller/og klinisk ble det gjort nye biopsier. Det ble benyttet ulike biopsi tilnærminger som målrettet biopsi, ny standard biopsi, en kombinasjon av målrettet og standard biopsi eller utvidet transuretral reseksjonsbiopsi. Dersom hverken MR eller klinikk gav sterk mistanke om CaP, ble pasienten kun observert med PSA og DRE hos fastlege. Resultater: Hos 47 av 84 (56 %) viste MR ingen tegn til prostatakreftsuspekte forandringer. På bakgrunn av liten klinisk mistanke om CaP, ble 21 kun observert. Disse 21, hvorav en er død, har en oppfølgningstid på 7,6 år (gjsn) etter MR-us. Ingen har iflg journalene fått påvist CaP. Hos 26 pasienter (31 %) med liten MR-mistanke om CaP, ble det på klinisk mistanke allikevel rebiopsert. 8 av disse 26 pasienter (31 %) fikk påvist CaP. Hos 37 av 84 (44 %) viste MR funn forenlig med CaP, og de ble derfor rebiopsert. 20 av disse 37 (54 %) fikk påvist CaP. Totalt ble antallet uavklarte pasienter med behov for videre oppfølgning på urologisk poliklinikk redusert med 58,3 % fra 84 til 35 pasienter. Konklusjon: Å utføre MR prostata hos uavklarte pasienter med ≥2 tidligere negative biopsiserier er etter vår mening et nyttig hjelpemiddel for å avklare oppfølgingsbehov ved urologisk poliklinikk.
78
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
77
MÅLRETTETE, TRANSREKTALE PROSTATABIOPSIER ETTER MR AV PROSTATA Löffeler S, Picker W, Nagelhus J, Urnes T Urologisk Avdeling og Avdeling for Radiologi, Sykehuset I Vestfold, 3103 Tønsberg Bakgrunn MR av prostata blir brukt i økende grad til kartlegging av tumorutbredelse og tumorstadie for pasienter som er planlagt til radikal kirurgi eller strålebehandling. I tillegg har MR en plass i kartlegging av pasienter med suspekte PSA verdier og negative standardbiopsier. Hos flere pasienter som er planlagt til radikal behandling eller active surveillance kan MR prostata bidra til å avsløre uoppdagete tumorlesjoner som kan føre til en rebiopsi og evt. en revurdering av tumorstadie og størrelse. Materiale og metoder I perioden 1. desember 2009 til 31. august 2010 ble det prospektivt registrert 49 pasienter som ble henvist til rebiopsi etter MR prostata. Pasientene ble undersøkt og rebiopsert i benholdere og lokalbedøvelse. 39 pasienter ble rebiopsert pga suspekte MR funn og tidligere negative standardbiopsier. 10 pasienter hadde en kjent prostatakreftdiagnose men ble rebiopsert fordi MR indikerte større tumorlesjoner som ikke var representert i primærbiopsiene. Resultater Gjennomsnittsalderen til pasientene var 64 år. Det ble gjennomsnittlig tatt 8,8 biopsier ved rebiopsi etter MR (3-16) Av de 39 pasientene henvist med suspekte MR funn etter tidligere negative biopsier ble 21 pasienter (54%) diagnostisert med Ca prostata. Hos de 10 pasientene med kjent Ca prostata fant man tilleggslesjoner hos 7 pasienter (70%) og hos 6 (60%) av dem førte dette til an oppgradering av tumorstadie eller Gleason score. 39% av de positive funnene ble klassifisert som Gleason 6, 25% som Gleason 7a, 32% som Gleason 7b og 4% som Gleason 8. Konklusjoner MR er et meget verdifullt verktøy i kartlegging av prostata både for pasienter med tidligere negative biopsier og suspekt PSA og for pasienter med etablert kreftdiagnose for å forbedre staging og gadering av diagnosen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ER MR-PROSTATA NYTTIG FOR AVKLARE VIDERE OPPFØLGNINGSBEHOV HOS PASIENTER MED ≥2 NEGATIVE BIOPSISERIER? Reisæter LA1, Wold T2, Haukaas SA3,5, Rørvik J1,5, Halvorsen OJ4,6, Akslen LA4,6, Beisland C3,5 1 Radiologisk Avdeling, 3Avdeling for Urologi og 4Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus, 5Institutt for kirurgiske fag og 6Gades Institutt, Universitetet i Bergen, N-5021 Bergen. 2Kirurgisk Avdeling, Sørlandet Sykehus – Kristiansand. Bakgrunn/Mål: Hvordan man videre skal følge/ evt rebiopsere pasienter med ≥2 negative biopsiserier er en klinisk utfordring. Gruppen er stor, og med begrensede poliklinikkressurser er det viktig å redusere en slik uavklart gruppe så mye som mulig. Vi har derfor ønsket å undersøke om standard MR prostata hos pasienter med ≥2 negative biopsiserier, og med fortsatt klinisk mistanke om prostatakreft (CaP), kan hjelpe oss til å redusere denne uavklarte pasientgruppen. Materiale og metode: I perioden 2/1998- 9/2005 ble 84 pasienter undersøkt med MR 1.5T ved Haukeland Universitetssykehus. Materialet beskrives ved at gjsnalder var 60,9 år (median 61, range 45-74), gjsn-PSA var 17,8 (median 11,7, range 1,4-150), gjsn-biopsiseanser var 3,25 (median 3, range 2-8) og gjsn antall biopsier var 20,5 (median 18, range 9-48). Undersøkelsene ble utført med kombinert endorectal og bekkenspole og det ble utført standard T2 og T1-vektede opptak. Undersøkelsene ble tolket rutinemessig av fire radiologer ved uroradiologisk seksjon. Dersom det forelå sterk mistanke om CaP ved enten MR eller/og klinisk ble det gjort nye biopsier. Det ble benyttet ulike biopsi tilnærminger som målrettet biopsi, ny standard biopsi, en kombinasjon av målrettet og standard biopsi eller utvidet transuretral reseksjonsbiopsi. Dersom hverken MR eller klinikk gav sterk mistanke om CaP, ble pasienten kun observert med PSA og DRE hos fastlege. Resultater: Hos 47 av 84 (56 %) viste MR ingen tegn til prostatakreftsuspekte forandringer. På bakgrunn av liten klinisk mistanke om CaP, ble 21 kun observert. Disse 21, hvorav en er død, har en oppfølgningstid på 7,6 år (gjsn) etter MR-us. Ingen har iflg journalene fått påvist CaP. Hos 26 pasienter (31 %) med liten MR-mistanke om CaP, ble det på klinisk mistanke allikevel rebiopsert. 8 av disse 26 pasienter (31 %) fikk påvist CaP. Hos 37 av 84 (44 %) viste MR funn forenlig med CaP, og de ble derfor rebiopsert. 20 av disse 37 (54 %) fikk påvist CaP. Totalt ble antallet uavklarte pasienter med behov for videre oppfølgning på urologisk poliklinikk redusert med 58,3 % fra 84 til 35 pasienter. Konklusjon: Å utføre MR prostata hos uavklarte pasienter med ≥2 tidligere negative biopsiserier er etter vår mening et nyttig hjelpemiddel for å avklare oppfølgingsbehov ved urologisk poliklinikk.
78
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
79
PROSTATA BIOPSI MED 3 D TRUS OG COMPUTER KONTROLLERT NAVIGASJONSSYSTEM ( KOELIS). TIDLIGE ERFARINGER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER. Eduard Baco1, Erik Rud2, Heidi B. Eggesbø2, Per Leif Holme1, Viktor Berge1, Dagmar Klotz3, Aud Svinland3, Rolf Wahlquist1 1 Avdeling for urologi, 2Radiologisk avdeling, 3 Patologisk avdeling OUS, Aker Introduksjon: Prostatacancer er den eneste kreftformen som til vanlig diagnostiseres med blinde biopsier. Ved tradisjonelle prostatabiopsier kan man ikke dokumentere nålplassering presist. Ved positive funn, kan man verken predikere presist tumorvolum eller lokalisasjon. Ved negativt funn vil det være uvisst om alle regioner har blitt biopsert, noe som oftest fører til rebiopsier. Man risikerer i tillegg å biopsere samme region flere ganger. Koelis teknologi er basert på 3D volumetrisk innskanning av prostata. Systemet beregner deretter nålposisjonen i 3 plan med millimeter presisjon. Denne prosessen tar ca 10 sekunder pr biopsi. Man kan umidelbart vurdere fordelingen av biopsier og eventuelt supplere med ytterligere biopsier i ikke biopserte områder. MR prostata før biopsi blir stadig oftere tatt i bruk, men det er en utfordring å korrelere MR til konvensjonell biopsitaking. Koelis har utviklet et navigasjonssystem som gjør det sikrere å treffe MR suspekte områder med såkalte virtuelle biopsier hvor man ser nålplasseringen før selve biopsien taes. Hensikten med studien var å evaluere 3D computer veiledet biopsiteknikk. Material og metode 64 pasienter fra januar - juni 2010 9 primære biopsier, 25 rebiopsier (fra 1. - 5. rebiopsi), 10 fokaliserte biopsier, 13 biopsier ved aktiv monitorering, 7 med mistanke om residiv etter strålebehandling eller high intensity focused ultrasound (HIFU). Alder: Gj.snitt 63,1 år (47-87, median 63), PSA: gj.snitt 9,1 ng/ml (0,5 -39, median 7,7, 95% CI 7,7-11,3). Prostatavolum: gj.snitt 26,7 ml (9– 80, median 25,0, 95% CI 23,9-29,6) 3D Accuvix V 10 (Medison Korea), navigasjonssystemet ( Koelis Grenoble, France). s Resultater 39/64 (61 %) pasienter hadde positive biopsier med Gleason score; 6 (22), 7(12), 8 (5) i følgende undergrupper; primære biopsier (7/9), rebiopsier (16/25), fokaliserte biopsier (2/10), aktiv monitorering (10/13) og ved mistanke om residiv etter strålebehandling eller HIFU (4/7). Totalt 935 biopsier, gj.sntt. 15 biopsier pr pasient. Positivt funn i 173 /935, gj.snitt 4,5 pr pasient. Diskusjon Vår erfaring med denne teknikken er at nøyaktigheten er stor, og brukervennligheten tilfredstillende. Prospektive randomiserte studier er nødvendig for å validere teknikken før den innføres som rutine undersøkelse. Prostatakartografi med Koelis kan redusere behovet for rebiopsier, gi bedre oversikt over cancer lokalisasjonen, og bidra til å skreddersy behandlingen. MR og ultralyd fusjon vil ytterligere optimalisere biopsi presisjonen. Fusjon av Koelis og peroperativ ultralyd kan gi mulighet for å fokalisere HIFU behandlingen selektivt i områder med positive biopsier.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
80
REAL TIME ELASTOGRAFI VED CANCER PROSTATAE Nygård Y1, Waage JER2,4, Halvorsen O J3, Gravdal K3, Akslen LA3,4, Frugård J1, Haukaas SA1,4, Beisland C1,4 1 Avdeling for Urologi, 2Avdeling for Akutt og Gastrokirurgi ,3Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus 5021 Bergen 4 Institutt for kirurgiske fag, 5 Gades institutt, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen Bakgrunn: Standard B mode ultralyd har lav sensitivitet og spesifisitet i diagnostikken av cancer prostatae. Real time elastografi (RTE) har i studier vist å være en ultralydsmodalitet som kan påvise cancer prostatae samt lokalisasjonen av tumor. Ved Haukeland universitetssykehus er det av andre faggrupper benyttet elastografi i cancerdiagnostikk og vi ønsket å vurdere nytteverdien av elastografi ved cancer prostatae. Vi evaluerer nå metoden opp mot histopatologiske storsnittsundersøkelser av prostata Materiale: I en pågående studie evalueres RTE hos pasienter som skal til radikal prostatektomi. Vi presenterer nå de 15 første pasientene som en pilotundersøkelse. Pasientene er hentet fra våre ventelister og har blitt undersøkt før operasjonen. Funnene ved RTE ble sammenlignet med storsnittsundersøkelse av operasjonspreparatene. Vi har sett på tilstedeværelse av tumor og tumorlokalisasjon. Målet var å finne ut om vi kunne påvise cancer prostatae samt lokalisasjonen ved denne metoden. For å evaluere dette har vi vurdert om vi kunne påvise hovedtumor, om vi kunne påvise tilleggstumor(es), og om vi kunne påvise minst 1 tumor hos hver pasient. Pasientmaterialet fordelte seg som følger: Klinisk stadium: T1c hos 9/15 ( 60% ), T2a hos 4/15 ( 27% ), T2b hos 2/15 (13%) Patologisk stadium: pT2 hos 10/15 pasienter (67 %), T3 hos 5/15 pasienter (33%) PSA: gjennomsnitt: 12,5 µg/l (5,5 – 33) Metode: Det er benyttet Hitachi EUB-8500 med elastografimodul og transrectal endfire ultralydsprobe. RTE visualiserer strain i vev basert på autokorrelasjon av radiofrekvenssignal. Malignitetssuspekte områder ble markert på skjema etter lokalisasjon. Prostata ble inndelt i 6 soner; apex, midtre og basis av prostata hhv hø og ve side. Resultater: Det ble funnet minst 1 tumor hos 14 pasienter. Dette gir en sensitivitet på 93 % for påvisning av tumor. Hovedtumor ble funnet hos 12 pasienter. Det ble i storsnittsundersøkelse av prostata funnet tilleggstumor hos 12 pasienter. RTE påviste tilleggstumor hos 9 av disse. Hos 1 pasient lot det seg ikke påvise tumor ved RTE. Alle tumorsuspekte områder ved RTE var cancer ved storsnittsundersøkelse. Konklusjon: RTE er en metode som gir mulighet for ultralydsmessig påvisning av cancer prostatae. Som ultralydsmetode har den fordelen av at det er en undersøkelse som er tilgjengelig i det første møtet med pasienten på poliklinikken. Svakheten i denne studien er at undersøker vet at pasientene har cancer. Fremtidige studier vil se på nytten av elastografi i primærdiagnostikken av cancer prostatae.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
79
PROSTATA BIOPSI MED 3 D TRUS OG COMPUTER KONTROLLERT NAVIGASJONSSYSTEM ( KOELIS). TIDLIGE ERFARINGER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER. Eduard Baco1, Erik Rud2, Heidi B. Eggesbø2, Per Leif Holme1, Viktor Berge1, Dagmar Klotz3, Aud Svinland3, Rolf Wahlquist1 1 Avdeling for urologi, 2Radiologisk avdeling, 3 Patologisk avdeling OUS, Aker Introduksjon: Prostatacancer er den eneste kreftformen som til vanlig diagnostiseres med blinde biopsier. Ved tradisjonelle prostatabiopsier kan man ikke dokumentere nålplassering presist. Ved positive funn, kan man verken predikere presist tumorvolum eller lokalisasjon. Ved negativt funn vil det være uvisst om alle regioner har blitt biopsert, noe som oftest fører til rebiopsier. Man risikerer i tillegg å biopsere samme region flere ganger. Koelis teknologi er basert på 3D volumetrisk innskanning av prostata. Systemet beregner deretter nålposisjonen i 3 plan med millimeter presisjon. Denne prosessen tar ca 10 sekunder pr biopsi. Man kan umidelbart vurdere fordelingen av biopsier og eventuelt supplere med ytterligere biopsier i ikke biopserte områder. MR prostata før biopsi blir stadig oftere tatt i bruk, men det er en utfordring å korrelere MR til konvensjonell biopsitaking. Koelis har utviklet et navigasjonssystem som gjør det sikrere å treffe MR suspekte områder med såkalte virtuelle biopsier hvor man ser nålplasseringen før selve biopsien taes. Hensikten med studien var å evaluere 3D computer veiledet biopsiteknikk. Material og metode 64 pasienter fra januar - juni 2010 9 primære biopsier, 25 rebiopsier (fra 1. - 5. rebiopsi), 10 fokaliserte biopsier, 13 biopsier ved aktiv monitorering, 7 med mistanke om residiv etter strålebehandling eller high intensity focused ultrasound (HIFU). Alder: Gj.snitt 63,1 år (47-87, median 63), PSA: gj.snitt 9,1 ng/ml (0,5 -39, median 7,7, 95% CI 7,7-11,3). Prostatavolum: gj.snitt 26,7 ml (9– 80, median 25,0, 95% CI 23,9-29,6) 3D Accuvix V 10 (Medison Korea), navigasjonssystemet ( Koelis Grenoble, France). s Resultater 39/64 (61 %) pasienter hadde positive biopsier med Gleason score; 6 (22), 7(12), 8 (5) i følgende undergrupper; primære biopsier (7/9), rebiopsier (16/25), fokaliserte biopsier (2/10), aktiv monitorering (10/13) og ved mistanke om residiv etter strålebehandling eller HIFU (4/7). Totalt 935 biopsier, gj.sntt. 15 biopsier pr pasient. Positivt funn i 173 /935, gj.snitt 4,5 pr pasient. Diskusjon Vår erfaring med denne teknikken er at nøyaktigheten er stor, og brukervennligheten tilfredstillende. Prospektive randomiserte studier er nødvendig for å validere teknikken før den innføres som rutine undersøkelse. Prostatakartografi med Koelis kan redusere behovet for rebiopsier, gi bedre oversikt over cancer lokalisasjonen, og bidra til å skreddersy behandlingen. MR og ultralyd fusjon vil ytterligere optimalisere biopsi presisjonen. Fusjon av Koelis og peroperativ ultralyd kan gi mulighet for å fokalisere HIFU behandlingen selektivt i områder med positive biopsier.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
80
REAL TIME ELASTOGRAFI VED CANCER PROSTATAE Nygård Y1, Waage JER2,4, Halvorsen O J3, Gravdal K3, Akslen LA3,4, Frugård J1, Haukaas SA1,4, Beisland C1,4 1 Avdeling for Urologi, 2Avdeling for Akutt og Gastrokirurgi ,3Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus 5021 Bergen 4 Institutt for kirurgiske fag, 5 Gades institutt, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen Bakgrunn: Standard B mode ultralyd har lav sensitivitet og spesifisitet i diagnostikken av cancer prostatae. Real time elastografi (RTE) har i studier vist å være en ultralydsmodalitet som kan påvise cancer prostatae samt lokalisasjonen av tumor. Ved Haukeland universitetssykehus er det av andre faggrupper benyttet elastografi i cancerdiagnostikk og vi ønsket å vurdere nytteverdien av elastografi ved cancer prostatae. Vi evaluerer nå metoden opp mot histopatologiske storsnittsundersøkelser av prostata Materiale: I en pågående studie evalueres RTE hos pasienter som skal til radikal prostatektomi. Vi presenterer nå de 15 første pasientene som en pilotundersøkelse. Pasientene er hentet fra våre ventelister og har blitt undersøkt før operasjonen. Funnene ved RTE ble sammenlignet med storsnittsundersøkelse av operasjonspreparatene. Vi har sett på tilstedeværelse av tumor og tumorlokalisasjon. Målet var å finne ut om vi kunne påvise cancer prostatae samt lokalisasjonen ved denne metoden. For å evaluere dette har vi vurdert om vi kunne påvise hovedtumor, om vi kunne påvise tilleggstumor(es), og om vi kunne påvise minst 1 tumor hos hver pasient. Pasientmaterialet fordelte seg som følger: Klinisk stadium: T1c hos 9/15 ( 60% ), T2a hos 4/15 ( 27% ), T2b hos 2/15 (13%) Patologisk stadium: pT2 hos 10/15 pasienter (67 %), T3 hos 5/15 pasienter (33%) PSA: gjennomsnitt: 12,5 µg/l (5,5 – 33) Metode: Det er benyttet Hitachi EUB-8500 med elastografimodul og transrectal endfire ultralydsprobe. RTE visualiserer strain i vev basert på autokorrelasjon av radiofrekvenssignal. Malignitetssuspekte områder ble markert på skjema etter lokalisasjon. Prostata ble inndelt i 6 soner; apex, midtre og basis av prostata hhv hø og ve side. Resultater: Det ble funnet minst 1 tumor hos 14 pasienter. Dette gir en sensitivitet på 93 % for påvisning av tumor. Hovedtumor ble funnet hos 12 pasienter. Det ble i storsnittsundersøkelse av prostata funnet tilleggstumor hos 12 pasienter. RTE påviste tilleggstumor hos 9 av disse. Hos 1 pasient lot det seg ikke påvise tumor ved RTE. Alle tumorsuspekte områder ved RTE var cancer ved storsnittsundersøkelse. Konklusjon: RTE er en metode som gir mulighet for ultralydsmessig påvisning av cancer prostatae. Som ultralydsmetode har den fordelen av at det er en undersøkelse som er tilgjengelig i det første møtet med pasienten på poliklinikken. Svakheten i denne studien er at undersøker vet at pasientene har cancer. Fremtidige studier vil se på nytten av elastografi i primærdiagnostikken av cancer prostatae.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
81
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
CANCER VESICAE PASIENTER MISTET UNDER OPPFØLGING VED STAVANGER UNIVERSITETSSJUKEHUS
19 ÅR GAMMEL GUTT HADDE HATT HEMATURI OG KVITTERT SMÅ GRÅ BITER PR UTERHRA.
Bru T, Bernhardsen B, Zetterquist H Kirurgisk avd/Urologisk seksjon, Stavanger Universitetsjukehus, Pb 8100, 4068 Stavanger
Jacobsen I., Tasdemir I,. Kir. avd., Urologisk seksjon, Stavanger Universitetssykehus, b.8100, 4068 Stavanger Jacobsen Å, Sørlandet Sykehus i Kristiansand, b.416, 4600 Kristiansand
Introduksjon: Overfladisk voksende blærekreft skal ifølge EAU guidelines følges i 5-10 år etter primær TUR-vesicae, avhengig av differensieringsgrad og infiltrasjonstegn. I de senere år er det ved flere sykehus avdekket alvorlige mangler i oppfølgningsrutinene av cancerpasienter, og som ett ledd i intern kvalitetskontroll ønsker vi nå å granske egne oppfølgingsrutiner for pasienter med forskjellige urologiske cancerformer. Materiale: Ved gjennomgang av en pasientkohort med overfladisk blærekreft i forbindelse med en annen vitenskapelig studie, ble det stilt spørsmål ved den videre oppfølging av i alt 23/202 pasienter. Pasienter ble definert som mistet i oppfølgingen dersom det hadde gått >3mån lengre tid enn det som var avtalt ifølge det siste journalnotatet ved urologisk seksjon. Resultat: Vi mistet 22/202 (11%) pasienter under oppfølging for overfladisk cancer vesicae. Majoriteten 18/202 (9%) mistet vi i løpet av de 5 første årene (det 1st året mistet vi ingen pasienter, det 2. året: 4 pas, det 3. året: 8 pas, det 4. året: 3 pas og det 5. året: 3pas.). I den gjenstående 5-års perioden mistet vi 4 pasienter. Da vi så nærmere på årsakene til at disse pasientene ble mistet under planlagt oppfølging, noterte vi at halvparten av tapene kan relateres til at oppfølgingsrutinene ofte bare bygger på det seneste legenotatet og/eller leges sin manuelle innføring av kritiske oppfølgningsrutine til journalen. 11/22 tap var begrunnet i mangler i journalføring eller legens manuelle registrering innfør neste planlagte visitt eller behandling. Den andre halvparten viste seg å være relatert til forandringer i ventelister og automatiske brevinkallelser på grunn av overgang fra ett datajournalsystem (IMX) til ett annet datajournalsystem (DIPS) vesentlig i løpet av år 2008. Konklusjon/diskusjon: Vi har, grunnet leges registreringsfeil, tapet 5,5% av pasienter med overfladisk blærekreft noen gang under den seneste 5-10årig oppfølgingsperioden. Om man antar at alle blærekreftpasienter idealt følges hver halvår i gjennomsnitt 7,5år, er det i denne studien et spørsmål om totalt 202x15= 3030 mulige legenotater/registreringer, der tap av pasienter relateres til leges sin registreringsfeil i 11 fall. I så fall er det altså legens sin journalføringsfeil i kun ca 0,3% av alle pasientkontakter. En feilprosent i denne størrelsesorden skulle væra forenlig med i stort sett uunngåelig menneskelig svikt. Vi konkluderer med at den reelle forbedringspotensialet i visionen om at ikke forlore noen eneste kreftpasient under planlagd oppfølgning er forbundet med automatisering av oppfølgingsrutinene. Dessuten er det av betydning med flere slike studier, også rørende andre kreftsykdommer, og ved andre klinikker, før sammenligning og som ett led i pålagd kvalitetskontroll.
82
Pasientkasus: 19 år gammel gutt gikk til lege pga et sertifikat. Det fremkommer at han i et års tid noen ganger hadde sett antydning til blod i urin ved vannlatning. Cystoskopifunn ga straks mistanke om blærecancer. Kollegaer ved SUS og lege ved sarcomgruppen ville ha ekstra undersøkelser ved diagnostiseringen pga alderen til pasienten. Litteratur: Det finnes få skrevne casus og det er lite litteratur om urothelialcancer i blære ned til 20 års alder. Eksempler gis. Fleste pasienter med denne diagnose er over 60 år. Konklusjon: Eksempel på blod i urin før fylte 20 år på grunn av blærecancer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
81
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
CANCER VESICAE PASIENTER MISTET UNDER OPPFØLGING VED STAVANGER UNIVERSITETSSJUKEHUS
19 ÅR GAMMEL GUTT HADDE HATT HEMATURI OG KVITTERT SMÅ GRÅ BITER PR UTERHRA.
Bru T, Bernhardsen B, Zetterquist H Kirurgisk avd/Urologisk seksjon, Stavanger Universitetsjukehus, Pb 8100, 4068 Stavanger
Jacobsen I., Tasdemir I,. Kir. avd., Urologisk seksjon, Stavanger Universitetssykehus, b.8100, 4068 Stavanger Jacobsen Å, Sørlandet Sykehus i Kristiansand, b.416, 4600 Kristiansand
Introduksjon: Overfladisk voksende blærekreft skal ifølge EAU guidelines følges i 5-10 år etter primær TUR-vesicae, avhengig av differensieringsgrad og infiltrasjonstegn. I de senere år er det ved flere sykehus avdekket alvorlige mangler i oppfølgningsrutinene av cancerpasienter, og som ett ledd i intern kvalitetskontroll ønsker vi nå å granske egne oppfølgingsrutiner for pasienter med forskjellige urologiske cancerformer. Materiale: Ved gjennomgang av en pasientkohort med overfladisk blærekreft i forbindelse med en annen vitenskapelig studie, ble det stilt spørsmål ved den videre oppfølging av i alt 23/202 pasienter. Pasienter ble definert som mistet i oppfølgingen dersom det hadde gått >3mån lengre tid enn det som var avtalt ifølge det siste journalnotatet ved urologisk seksjon. Resultat: Vi mistet 22/202 (11%) pasienter under oppfølging for overfladisk cancer vesicae. Majoriteten 18/202 (9%) mistet vi i løpet av de 5 første årene (det 1st året mistet vi ingen pasienter, det 2. året: 4 pas, det 3. året: 8 pas, det 4. året: 3 pas og det 5. året: 3pas.). I den gjenstående 5-års perioden mistet vi 4 pasienter. Da vi så nærmere på årsakene til at disse pasientene ble mistet under planlagt oppfølging, noterte vi at halvparten av tapene kan relateres til at oppfølgingsrutinene ofte bare bygger på det seneste legenotatet og/eller leges sin manuelle innføring av kritiske oppfølgningsrutine til journalen. 11/22 tap var begrunnet i mangler i journalføring eller legens manuelle registrering innfør neste planlagte visitt eller behandling. Den andre halvparten viste seg å være relatert til forandringer i ventelister og automatiske brevinkallelser på grunn av overgang fra ett datajournalsystem (IMX) til ett annet datajournalsystem (DIPS) vesentlig i løpet av år 2008. Konklusjon/diskusjon: Vi har, grunnet leges registreringsfeil, tapet 5,5% av pasienter med overfladisk blærekreft noen gang under den seneste 5-10årig oppfølgingsperioden. Om man antar at alle blærekreftpasienter idealt følges hver halvår i gjennomsnitt 7,5år, er det i denne studien et spørsmål om totalt 202x15= 3030 mulige legenotater/registreringer, der tap av pasienter relateres til leges sin registreringsfeil i 11 fall. I så fall er det altså legens sin journalføringsfeil i kun ca 0,3% av alle pasientkontakter. En feilprosent i denne størrelsesorden skulle væra forenlig med i stort sett uunngåelig menneskelig svikt. Vi konkluderer med at den reelle forbedringspotensialet i visionen om at ikke forlore noen eneste kreftpasient under planlagd oppfølgning er forbundet med automatisering av oppfølgingsrutinene. Dessuten er det av betydning med flere slike studier, også rørende andre kreftsykdommer, og ved andre klinikker, før sammenligning og som ett led i pålagd kvalitetskontroll.
82
Pasientkasus: 19 år gammel gutt gikk til lege pga et sertifikat. Det fremkommer at han i et års tid noen ganger hadde sett antydning til blod i urin ved vannlatning. Cystoskopifunn ga straks mistanke om blærecancer. Kollegaer ved SUS og lege ved sarcomgruppen ville ha ekstra undersøkelser ved diagnostiseringen pga alderen til pasienten. Litteratur: Det finnes få skrevne casus og det er lite litteratur om urothelialcancer i blære ned til 20 års alder. Eksempler gis. Fleste pasienter med denne diagnose er over 60 år. Konklusjon: Eksempel på blod i urin før fylte 20 år på grunn av blærecancer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
83
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
RESIDIVFREKVENS AV OVERFLADISK BLÆRECANCER I ØSTFOLD
CYSTECTOMI HOS PASIENTER OVER 75ÅR - EN MULTISENTERSTUDIE
Thorsen, B. Sykehuset Østfold, urologisk seksjon, Fredrikstad.
Haug ES¹, Sivertsen S², Geiran C³, Engh J², Urnes TO¹, Larsen SM³, Wahlqvist R³ Urologisk avdeling - Sykehuset i Vestfold¹, Urologisk avdeling - Sykehuset Innlandet², Urologisk avdeling - Oslo Universitetssykehus³
Blærekreft er den 5.hyppigste kreftformen i Norge. I 2008 ble det oppdaget ca 1200 nye tilfeller av blærekreft. Det er velkjent at blærekreft er en sykdom som innebærer høye kostnader for samfunnet, blant annet pga høy residivfrekvens og behov for mangeårig oppfølging. Norge har foreløpig ikke eget register for blærekreft. Det antas at residivfrekvensen samsvarer med tallene fra utlandet. Det har vært ønskelig med en gjennomgang av våre egne pasientdata. Det ble utført en retrospektiv journalgjennomgang av alle som ble operert med TUR-B ved Sykehuset Østfold i tidsperioden 2002-2008. Alle med nyoppdaget, overfladisk blærecancer ble registrert mtp residiv, re-TUR-B, risikofaktorer, Farmorubicin eller annen tilleggsbehandling. Progresjon til T2, evt cystektomi og mortalitet ble registrert. Vi ønsket spesielt å se på hvorvidt innføring av intravesikal Farmorubicin som rutinemessig engangsinstillasjon etter TUR-B har ført til den forventete reduksjonen i residivhyppighet. Man ønsket også å kartlegge hvorvidt bruk av EAU `s risikovurdering kunne få praktiske konsekvenser for oppfølgingen. Tallene for årene 2002- 2007 (2008) presenteres og diskuteres.
84
Innledning Gjennom de senere år synes det å ha blitt en lavere terskel for å utføre cystectomi på eldre pasienter. Praksisen er i tråd med utviklingen innenfor andre fagområder og baserer seg på tryggere anestesi, lengre forventet levetid hos eldre pasienter og større vektlegging av palliative effekter ved kirurgisk behandling. Vi ønsket å studere 30-dagers mortalitet (30d mort), 1-års overlevelse (1års) og eventuelle endringer i et multisentermateriale fra det siste 10-år ved cystectomi hos pasienter over 75 (75+) og 80 (80+) år. Materiale Ved søk i PAS på prosedyrekode for cystectomi (NCSP; KCC00-30) for perioden 1999-2010 ved hvert enkelt sykehus, ble det fra perioden 2001-06.2010 identifisert 182 pasienter ved OUS–Aker (OUS), hvor av 34 75+ og 14 80+. Fra perioden 1999-06.2010 ble det identifisert 106 pasienter ved Sykehuset Innlandet HF (SI), hvor av 42 75+ og 16 80+ og videre 132 pasienter ved Sykehuset i Vestfold (SiV), hvor av 47 75+ og 19 80+, til sammen 420 pasienter, hvorav 123 (28,7%) 75+ og 49 (11,6%) 80+. Gjennomsnittsalder i gruppen 75+ var 79,2 år (range; 75-88,3 år). Restgruppen av pasienter under 75 år (75-) bestod av 297 pasienter med mean alder på 63,6 år (Range; 61,5- 67,5). Forekomsten av kvinner i gruppene var hhv 75+ 23,5 % (n=29), 80+ 24,5 % (n=12) og 75- 26,3 % (n=78). Resultater 30-d mort i gruppen 75+ var 4,1% (n=5, range; 0-3 døde), for gruppen 80+ var 30-d mort 8,2% (n=4), range; 0-2 døde). I gruppen 75+ var 1 års overlevelse 68,9 % (n=71/103), mens den i 80+ var 60,5 % (n= 23/38). Kvinner 75+ hadde en 30d mort på 3,4 %,( n=1/29) med en 1års på 67,9 % (n=19/28) mot hhv 4,3 % (n=4/94) 30-d mort og 69,3 % (n= 52/75) 1års hos menn. 30-d mort i gruppen 75- operert ved SI og SiV var 2,0 % (n=3/149), mens 1års overlevelse var 77,0 % (n= 97/126).
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
83
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
RESIDIVFREKVENS AV OVERFLADISK BLÆRECANCER I ØSTFOLD
CYSTECTOMI HOS PASIENTER OVER 75ÅR - EN MULTISENTERSTUDIE
Thorsen, B. Sykehuset Østfold, urologisk seksjon, Fredrikstad.
Haug ES¹, Sivertsen S², Geiran C³, Engh J², Urnes TO¹, Larsen SM³, Wahlqvist R³ Urologisk avdeling - Sykehuset i Vestfold¹, Urologisk avdeling - Sykehuset Innlandet², Urologisk avdeling - Oslo Universitetssykehus³
Blærekreft er den 5.hyppigste kreftformen i Norge. I 2008 ble det oppdaget ca 1200 nye tilfeller av blærekreft. Det er velkjent at blærekreft er en sykdom som innebærer høye kostnader for samfunnet, blant annet pga høy residivfrekvens og behov for mangeårig oppfølging. Norge har foreløpig ikke eget register for blærekreft. Det antas at residivfrekvensen samsvarer med tallene fra utlandet. Det har vært ønskelig med en gjennomgang av våre egne pasientdata. Det ble utført en retrospektiv journalgjennomgang av alle som ble operert med TUR-B ved Sykehuset Østfold i tidsperioden 2002-2008. Alle med nyoppdaget, overfladisk blærecancer ble registrert mtp residiv, re-TUR-B, risikofaktorer, Farmorubicin eller annen tilleggsbehandling. Progresjon til T2, evt cystektomi og mortalitet ble registrert. Vi ønsket spesielt å se på hvorvidt innføring av intravesikal Farmorubicin som rutinemessig engangsinstillasjon etter TUR-B har ført til den forventete reduksjonen i residivhyppighet. Man ønsket også å kartlegge hvorvidt bruk av EAU `s risikovurdering kunne få praktiske konsekvenser for oppfølgingen. Tallene for årene 2002- 2007 (2008) presenteres og diskuteres.
84
Innledning Gjennom de senere år synes det å ha blitt en lavere terskel for å utføre cystectomi på eldre pasienter. Praksisen er i tråd med utviklingen innenfor andre fagområder og baserer seg på tryggere anestesi, lengre forventet levetid hos eldre pasienter og større vektlegging av palliative effekter ved kirurgisk behandling. Vi ønsket å studere 30-dagers mortalitet (30d mort), 1-års overlevelse (1års) og eventuelle endringer i et multisentermateriale fra det siste 10-år ved cystectomi hos pasienter over 75 (75+) og 80 (80+) år. Materiale Ved søk i PAS på prosedyrekode for cystectomi (NCSP; KCC00-30) for perioden 1999-2010 ved hvert enkelt sykehus, ble det fra perioden 2001-06.2010 identifisert 182 pasienter ved OUS–Aker (OUS), hvor av 34 75+ og 14 80+. Fra perioden 1999-06.2010 ble det identifisert 106 pasienter ved Sykehuset Innlandet HF (SI), hvor av 42 75+ og 16 80+ og videre 132 pasienter ved Sykehuset i Vestfold (SiV), hvor av 47 75+ og 19 80+, til sammen 420 pasienter, hvorav 123 (28,7%) 75+ og 49 (11,6%) 80+. Gjennomsnittsalder i gruppen 75+ var 79,2 år (range; 75-88,3 år). Restgruppen av pasienter under 75 år (75-) bestod av 297 pasienter med mean alder på 63,6 år (Range; 61,5- 67,5). Forekomsten av kvinner i gruppene var hhv 75+ 23,5 % (n=29), 80+ 24,5 % (n=12) og 75- 26,3 % (n=78). Resultater 30-d mort i gruppen 75+ var 4,1% (n=5, range; 0-3 døde), for gruppen 80+ var 30-d mort 8,2% (n=4), range; 0-2 døde). I gruppen 75+ var 1 års overlevelse 68,9 % (n=71/103), mens den i 80+ var 60,5 % (n= 23/38). Kvinner 75+ hadde en 30d mort på 3,4 %,( n=1/29) med en 1års på 67,9 % (n=19/28) mot hhv 4,3 % (n=4/94) 30-d mort og 69,3 % (n= 52/75) 1års hos menn. 30-d mort i gruppen 75- operert ved SI og SiV var 2,0 % (n=3/149), mens 1års overlevelse var 77,0 % (n= 97/126).
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
85
ROBOTASSISTERT PARTIELL NEFRECTOMI VERSUS LAPAROSKOPISK PARTIELL NEFRECTOMI. JR Hoff, V. Berge, N. Wessel Bakgrunn: På OUU har vi snart 1,5 års erfaring med robotassistert partiell nefrectomi(RPN). Vi ønsker å sammenlikne denne metoden med laparoskopisk partiell nefrectomi( LPN) som var vår standard metode frem til mai 2008. Materiale og metode: De 13 første pasientene operert med RPN sammenliknes med de 16 første LNP opererte. Det er de samme urologene som har utført LPN som også har utført RPN. Operasjonsmetode og teknikk er like, bortsett fra bruken av DaVinci robot systemet ved RPN. Hovedvekt blir lagt på ischemitid,operasjonstid og blødning. Kostnaden på inngrepene vil også bli belyst. Vi vil også sammenlikne de 15 siste LNP med de 15 første RNP. Disse data blir lagt frem på høstmøtet Resultat: Pasientmaterialet i de to gruppene er sammenlignbart med tanke på alder, kjønn, side, størrelse på tumor og liggetid. Operasjonstid, ischemitid og blødning var kortere i RPN gruppen. Op.tid median (range): RPN: 125 min (90-170 min), LPN: 140min (84-306 min) Ischemitid median (range): RPN: 20 min (8-32 min), LPN: 28 min (11-39 min) Blødning median (range): RPN: 20ml (0-400 ml), LPN: 150ml (0-1000 ml) En pasient ble reoperert pga post op. blødning i RPN gruppen. Ingen reop. i LPN gruppen. Diskusjon: Det er de samme urologene som har utført operasjonene i LPN og RPN materialet. Urologteamet har mye større laparoskopisk erfaring i dag generelt i forhold til når vi begynte med LNP og som kommer RPN tilgode. Vi føler at suturteknikken har en klar fordel ved bruk av DaVinci robot og vi mener at dette er årsaken til raskere operasjonstid, kortere ischemitid og mindre blødning. RPN er ca. 7000 kr dyrere i engangsutstyr i forhold til LPN. Resultatene fra de 15 siste LPN er ennå ikke ferdiganalysert og vil bli presentert på høstmøtet Konklusjon RPN har sannsynligvis en fordel i forhold til LPN med tanke på operasjonstid, ischemitid og blødning.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
86
OVERLEVELSE ETTER DIAGNOSEN PROSTATACANCER Wæhre H1,2, Pretorius ME1,2, Giercksky K-E3, Danielsen HE1,2 1 Institutt for medisinsk informatikk, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 2 Senter for kreftbiomedisin, Universitetet i Oslo 3 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus Prostatakreft er den hyppigste krefttypen hos norske menn. Sykdommen har et heterogent klinisk forløp og all kurativ tenkt behandling har tunge bivirkninger. Dette gjør risikoen for overbehandling stor. Det har skjedd lite for å utvikle prognostiske faktorer de siste 20 årene etter etablering av Gleason klassifiseringen og kliniske undersøkelser støttet av bildediagnostikk og konvensjonell patologi har begrensninger. Formålet med studien var å se på overlevelse blant pasienter diagnostisert med prostatacancer ved Det Norske Radiumhospital mellom 1987 og 2005. 624 pasienter med histologisk påvist prostatacancer ble registrert i en database (Medlog-system) ved Det Norske Radiumhospital (DNR) Kirurgisk avdeling. Alle pasientene ble behandlet etter godkjente protokoller, enten med radikal prostatektomi (Rad, n=326), Kryoablasjon (Cry, n=166) eller Observasjon/Active surveillance (Obs, n=132). Pasientene ble fulgt opp ved polikliniske kontroller med oppdatert database etter hver kontroll. Hvis oppfølging fant sted ved lokalt sykehus eller fastlege ble databasen oppdatert ved hjelp av spørreskjema. I 2007 ble Medlog-systmet konvertert til Medinsight ved Institutt for medisinsk informatikk. Dette resulterte i tre baser for henholdsvis Rad (n= 318), Cry (n=164) og Obs (n=124). Konverteringen ble kontrollert ved å sammenholde opplysningene med pasientenes journaler. Alle tre grupper er fulgt frem til død eller 8.7.2010. Median alder for hele kohorten ved første påviste histologiske cancer var 63 år (39-75), hvorav median alder Rad var 62 år (39-73), Cry 63 år (49-73) og Obs 65 år (48-75). For hele kohorten (n=606) døde 184 (30,4%). Mediantid fra første histologi til død var 124 måneder (4 -279). Av de 184 døde ble 63 (34,2%) registrert død av prostatacancer, 48 (26,1%) med kjent cancer men annen dødsårsak, 65 (35,3%) uten kjent cancer og annen dødsårsak og 7 (3,8%) uten kjent dødsårsak. For Rad-gruppen døde 107 (33,6%). Mediantid fra første histologi til død var 124 måneder (4 -279). Av de 107 døde ble 31 (29%) registrert død av prostatacancer, 15 (14%) med kjent cancer men annen dødsårsak, 54 (50,5%) uten kjent cancer og annen dødsårsak og 7 (6,5%) uten kjent dødsårsak. For Crygruppen døde 30 (18,1%). Mediantid fra første histologi til død var 112 måneder (29-168). Av de 30 døde ble 15 (50%) registrert død av prostatacancer, 7 (23,3%) med kjent cancer men annen dødsårsak og 8 (26,7%) uten kjent cancer og annen dødsårsak. For Obs-gruppen døde 47 (37,9%). Mediantid fra første histologi til død var 143 måneder (10-266). Av de 46 døde ble 17 (37%) registrert død av prostatacancer, 26 (56,5%) med kjent cancer men annen dødsårsak og 3 (6,5%) uten kjent dødsårsak. Av 606 evaluerbare prostatacancerpasienter registrerte vi altså kun 63 (10,4%) døde som en direkte følge av sykdommen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
85
ROBOTASSISTERT PARTIELL NEFRECTOMI VERSUS LAPAROSKOPISK PARTIELL NEFRECTOMI. JR Hoff, V. Berge, N. Wessel Bakgrunn: På OUU har vi snart 1,5 års erfaring med robotassistert partiell nefrectomi(RPN). Vi ønsker å sammenlikne denne metoden med laparoskopisk partiell nefrectomi( LPN) som var vår standard metode frem til mai 2008. Materiale og metode: De 13 første pasientene operert med RPN sammenliknes med de 16 første LNP opererte. Det er de samme urologene som har utført LPN som også har utført RPN. Operasjonsmetode og teknikk er like, bortsett fra bruken av DaVinci robot systemet ved RPN. Hovedvekt blir lagt på ischemitid,operasjonstid og blødning. Kostnaden på inngrepene vil også bli belyst. Vi vil også sammenlikne de 15 siste LNP med de 15 første RNP. Disse data blir lagt frem på høstmøtet Resultat: Pasientmaterialet i de to gruppene er sammenlignbart med tanke på alder, kjønn, side, størrelse på tumor og liggetid. Operasjonstid, ischemitid og blødning var kortere i RPN gruppen. Op.tid median (range): RPN: 125 min (90-170 min), LPN: 140min (84-306 min) Ischemitid median (range): RPN: 20 min (8-32 min), LPN: 28 min (11-39 min) Blødning median (range): RPN: 20ml (0-400 ml), LPN: 150ml (0-1000 ml) En pasient ble reoperert pga post op. blødning i RPN gruppen. Ingen reop. i LPN gruppen. Diskusjon: Det er de samme urologene som har utført operasjonene i LPN og RPN materialet. Urologteamet har mye større laparoskopisk erfaring i dag generelt i forhold til når vi begynte med LNP og som kommer RPN tilgode. Vi føler at suturteknikken har en klar fordel ved bruk av DaVinci robot og vi mener at dette er årsaken til raskere operasjonstid, kortere ischemitid og mindre blødning. RPN er ca. 7000 kr dyrere i engangsutstyr i forhold til LPN. Resultatene fra de 15 siste LPN er ennå ikke ferdiganalysert og vil bli presentert på høstmøtet Konklusjon RPN har sannsynligvis en fordel i forhold til LPN med tanke på operasjonstid, ischemitid og blødning.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
86
OVERLEVELSE ETTER DIAGNOSEN PROSTATACANCER Wæhre H1,2, Pretorius ME1,2, Giercksky K-E3, Danielsen HE1,2 1 Institutt for medisinsk informatikk, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 2 Senter for kreftbiomedisin, Universitetet i Oslo 3 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus Prostatakreft er den hyppigste krefttypen hos norske menn. Sykdommen har et heterogent klinisk forløp og all kurativ tenkt behandling har tunge bivirkninger. Dette gjør risikoen for overbehandling stor. Det har skjedd lite for å utvikle prognostiske faktorer de siste 20 årene etter etablering av Gleason klassifiseringen og kliniske undersøkelser støttet av bildediagnostikk og konvensjonell patologi har begrensninger. Formålet med studien var å se på overlevelse blant pasienter diagnostisert med prostatacancer ved Det Norske Radiumhospital mellom 1987 og 2005. 624 pasienter med histologisk påvist prostatacancer ble registrert i en database (Medlog-system) ved Det Norske Radiumhospital (DNR) Kirurgisk avdeling. Alle pasientene ble behandlet etter godkjente protokoller, enten med radikal prostatektomi (Rad, n=326), Kryoablasjon (Cry, n=166) eller Observasjon/Active surveillance (Obs, n=132). Pasientene ble fulgt opp ved polikliniske kontroller med oppdatert database etter hver kontroll. Hvis oppfølging fant sted ved lokalt sykehus eller fastlege ble databasen oppdatert ved hjelp av spørreskjema. I 2007 ble Medlog-systmet konvertert til Medinsight ved Institutt for medisinsk informatikk. Dette resulterte i tre baser for henholdsvis Rad (n= 318), Cry (n=164) og Obs (n=124). Konverteringen ble kontrollert ved å sammenholde opplysningene med pasientenes journaler. Alle tre grupper er fulgt frem til død eller 8.7.2010. Median alder for hele kohorten ved første påviste histologiske cancer var 63 år (39-75), hvorav median alder Rad var 62 år (39-73), Cry 63 år (49-73) og Obs 65 år (48-75). For hele kohorten (n=606) døde 184 (30,4%). Mediantid fra første histologi til død var 124 måneder (4 -279). Av de 184 døde ble 63 (34,2%) registrert død av prostatacancer, 48 (26,1%) med kjent cancer men annen dødsårsak, 65 (35,3%) uten kjent cancer og annen dødsårsak og 7 (3,8%) uten kjent dødsårsak. For Rad-gruppen døde 107 (33,6%). Mediantid fra første histologi til død var 124 måneder (4 -279). Av de 107 døde ble 31 (29%) registrert død av prostatacancer, 15 (14%) med kjent cancer men annen dødsårsak, 54 (50,5%) uten kjent cancer og annen dødsårsak og 7 (6,5%) uten kjent dødsårsak. For Crygruppen døde 30 (18,1%). Mediantid fra første histologi til død var 112 måneder (29-168). Av de 30 døde ble 15 (50%) registrert død av prostatacancer, 7 (23,3%) med kjent cancer men annen dødsårsak og 8 (26,7%) uten kjent cancer og annen dødsårsak. For Obs-gruppen døde 47 (37,9%). Mediantid fra første histologi til død var 143 måneder (10-266). Av de 46 døde ble 17 (37%) registrert død av prostatacancer, 26 (56,5%) med kjent cancer men annen dødsårsak og 3 (6,5%) uten kjent dødsårsak. Av 606 evaluerbare prostatacancerpasienter registrerte vi altså kun 63 (10,4%) døde som en direkte følge av sykdommen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
87
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
PREOPERATIV MDCT ANGIOGRAFI KAN VISE FORHOLDENE MELLOM ARTERIENE TIL HØYRE KOLON OG V. MESENTERICA SUPERIOR.
RE-ANALYSE AV PRE-RE-OPERATIV CT I RE-OPERERTE PASIENTER FOR ANASTOMOSE LEKKASJE ETTER HØYRESIDIG HEMIKOLECTOMI
Spasojevic M¹, Stimec B2, Nesgaard JM¹, Ignjatovic D¹ Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold1 Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva2
L.Grønnvold1,M.Spasojevic1, B.Stimec2,G.Haarberg1, JM.Næsgaard1, HP.Næss1,D.Ignjatovic1 Gastrokirurgisk avdelig, Sykehuset i Vestfold¹ Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva2
Bakgrunn: 3-D relasjoner mellom arteria ileocolica (ICA), arteria colica dexter (RCA) og vena mesenterica superior (SMV) er beskrevet i studier på kadavere. Det finnes imidlertid ingen data om preoperativ vurdering av disse forholdene. Mål: Å finne lengden på et segment av ICA som går fra avgangen av a. mesenterica superior(SMA) til høyre kant av SMV. Tilsvarende for et segment av RCA altså fra avgangen av SMA til høyre kant av SMV. I tillegg vil vi kartlegge karenes 3-D relasjon. Metoder: Multidetektor CT angiografi opptak (MDCT) ble analysert ved hjelp av Osirix v.3.0.2. bildebehandlingsprogram. Alle datasett inkluderte arteriell og venøs fase og gjennomgikk multimodal visualisering med 2D-rekonstruksjon med maksimal intensitet projeksjon og 3D Volume gjengivelse. De anatomiske forholdene ble analysert i ulike plan (ortogonalt og skrått), avhengig av blodkarenes retning. Etter å ha oppnådd et klart bilde, var avstanden fra RCA og ICA avgang til lateral kant av SMV målt og deres relasjon notert. Resultater: 50 MDCT ble analysert (29 menn). RCA var tilstede hos 27 pasienter (54%), hvor den hos 24 (88,8%) pasienter gikk anteriort til SMV. Lengden på segment var 22,7 + 8.1 (8.3 til 41.3) mm. ICA ble funnet hos 48 (98%) pasienter og gikk posteriort i forhold til SMV hos 38 (87,4%) pasienter. Gjennomsnittlig segmentlengde var 15,4 + 5,8 (14,0 til 26,6) mm . Konklusjon: RCA forekommer hos 54% av pasientene, passerer anteriort til SMV i 88,8% tilfeller med en gjennomsnittlig segmentlengde på22.7mm . ICA passerer under SMV i de alle fleste tilfellene, med gjennomsnittlig segmentlengde på 15.4mm. Disse opplysningene kan være av stor betydning for kirurgen som skal utføre laparoskopisk høyresidig colektomi for colonkreft.
88
Bakrunn: Årsaken til anstomose lekkasje kan være vaskulære eller tekniske. Det er ikke kjent fordeling mellom disse to grupper. Dessuten er det per i dag ikke noe undersøkelse som kan vise hvor omfattende kirurgien har vært i forhold til blodkar. Mål: Å kartlegge vaskulære forhold ved arteria mesenterica superior (SMA) og vena mesenterica superior (SMV). Målet er å forsøke å identifisere arterielle stumper og finne eventuelle vaskulære årsak til anastomose lekkasjer. Metode: Prospektiv innsamlet data fra gastrokirurgisk avdelings komplikasjonsregister (File Maker Pro 9.0v3) i perioden fra 2003 tom. 2010. Alle pasienter som hadde anstomoselekasje etter kolon kirurgi ble funnet. Ved gjennomgang av journal dokumentasjon ble alle pasienter med anastomose lekkasje etter høyresidig hemikolektomi som hadde en pre-re-operativ CT abdomen identifisert og CT bilder hentet fra arkiv. CT bildene ble videre re-analysert og 3-D rekonstruert med Osirix v.3.0.2. og MIMICS v. 13.1 bildebehandlingsprogram. Anatomiske forholdene mellom a. colika media (MCA), a. colica dextra (RCA) ,a. ileokolika (ICA) (eller deres stumper) og SMV ble registrert. Eventuelle anatomiske variasjoner eller anomalier ble registrert så vel som kar/stump lengder ved å måle avstand fra opprinnelsen på SMA. Statistisk analyse av data ble gjennomført med SPSS v16.0 Resultater: Det var til sammen 16 pasienter (7 menn og 9 kvinner) med anastomoselekkasje etter åpent høyresidig hemikolektomi for tykktarmskreft som hadde pre-re-operativ CT. Fem CT-er hadde ikke adekvat oppløsning for rekonstruksjon. Elleve CT ble derfor analysert (6 menn og 5 kvinner). Medianalder for pasienter med lekkasje var 72 år. RCA stumpen ble identifisert i 6 (54,5%) pasienter. Gjennomsnittlig lengde på RCA stumpen var 3,44 cm ± 0,67 SD, mens kaliber var på 0,38 cm ± 0,04 SD. RCA stump lå posteriort til SMV i 66,7% tilfeller. ICA stump ble funnet hos 5 (45,5%) med gjennomsnittlig lengde på 2,55 cm ± 0,59 SD og kaliber på 0,41 cm ± 0,11 SD. Hos 60% av pasientene lå ICA stumpen posteriort forhold til SMV. MCA var ikke indentifisert i en tilfelle (9%). Hos 3 (27,3%) pasienter ble det funnet MCA stump og hos like mange pasienter stump av høyre gren av MCA. I 4 (36,4%) tilfeller MCA var intakt. MCA stump og MCA høyre gren stump hadde i gjennomnitte lengde på 1,75cm ± 1,03 SD og 1,51 cm ± 0,26 SD henholdsvis. Gjennomsnittlig kaliber for MCA stumpen var 0,16 cm ± 0,08 SD. MCA lå anterioert forhold til SMV hos alle pasienter. Konklusjon: Et tidlig postoperativ CT kan vise vaskulære forhold i anastomose områden, 1/3 del pasienter har MCA underbundet. Vaskulære stumper kan oppdages i halvparten av pasientene, og de kan gi informasjon om hvor omfattende operasjonen var.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
87
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
PREOPERATIV MDCT ANGIOGRAFI KAN VISE FORHOLDENE MELLOM ARTERIENE TIL HØYRE KOLON OG V. MESENTERICA SUPERIOR.
RE-ANALYSE AV PRE-RE-OPERATIV CT I RE-OPERERTE PASIENTER FOR ANASTOMOSE LEKKASJE ETTER HØYRESIDIG HEMIKOLECTOMI
Spasojevic M¹, Stimec B2, Nesgaard JM¹, Ignjatovic D¹ Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold1 Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva2
L.Grønnvold1,M.Spasojevic1, B.Stimec2,G.Haarberg1, JM.Næsgaard1, HP.Næss1,D.Ignjatovic1 Gastrokirurgisk avdelig, Sykehuset i Vestfold¹ Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva2
Bakgrunn: 3-D relasjoner mellom arteria ileocolica (ICA), arteria colica dexter (RCA) og vena mesenterica superior (SMV) er beskrevet i studier på kadavere. Det finnes imidlertid ingen data om preoperativ vurdering av disse forholdene. Mål: Å finne lengden på et segment av ICA som går fra avgangen av a. mesenterica superior(SMA) til høyre kant av SMV. Tilsvarende for et segment av RCA altså fra avgangen av SMA til høyre kant av SMV. I tillegg vil vi kartlegge karenes 3-D relasjon. Metoder: Multidetektor CT angiografi opptak (MDCT) ble analysert ved hjelp av Osirix v.3.0.2. bildebehandlingsprogram. Alle datasett inkluderte arteriell og venøs fase og gjennomgikk multimodal visualisering med 2D-rekonstruksjon med maksimal intensitet projeksjon og 3D Volume gjengivelse. De anatomiske forholdene ble analysert i ulike plan (ortogonalt og skrått), avhengig av blodkarenes retning. Etter å ha oppnådd et klart bilde, var avstanden fra RCA og ICA avgang til lateral kant av SMV målt og deres relasjon notert. Resultater: 50 MDCT ble analysert (29 menn). RCA var tilstede hos 27 pasienter (54%), hvor den hos 24 (88,8%) pasienter gikk anteriort til SMV. Lengden på segment var 22,7 + 8.1 (8.3 til 41.3) mm. ICA ble funnet hos 48 (98%) pasienter og gikk posteriort i forhold til SMV hos 38 (87,4%) pasienter. Gjennomsnittlig segmentlengde var 15,4 + 5,8 (14,0 til 26,6) mm . Konklusjon: RCA forekommer hos 54% av pasientene, passerer anteriort til SMV i 88,8% tilfeller med en gjennomsnittlig segmentlengde på22.7mm . ICA passerer under SMV i de alle fleste tilfellene, med gjennomsnittlig segmentlengde på 15.4mm. Disse opplysningene kan være av stor betydning for kirurgen som skal utføre laparoskopisk høyresidig colektomi for colonkreft.
88
Bakrunn: Årsaken til anstomose lekkasje kan være vaskulære eller tekniske. Det er ikke kjent fordeling mellom disse to grupper. Dessuten er det per i dag ikke noe undersøkelse som kan vise hvor omfattende kirurgien har vært i forhold til blodkar. Mål: Å kartlegge vaskulære forhold ved arteria mesenterica superior (SMA) og vena mesenterica superior (SMV). Målet er å forsøke å identifisere arterielle stumper og finne eventuelle vaskulære årsak til anastomose lekkasjer. Metode: Prospektiv innsamlet data fra gastrokirurgisk avdelings komplikasjonsregister (File Maker Pro 9.0v3) i perioden fra 2003 tom. 2010. Alle pasienter som hadde anstomoselekasje etter kolon kirurgi ble funnet. Ved gjennomgang av journal dokumentasjon ble alle pasienter med anastomose lekkasje etter høyresidig hemikolektomi som hadde en pre-re-operativ CT abdomen identifisert og CT bilder hentet fra arkiv. CT bildene ble videre re-analysert og 3-D rekonstruert med Osirix v.3.0.2. og MIMICS v. 13.1 bildebehandlingsprogram. Anatomiske forholdene mellom a. colika media (MCA), a. colica dextra (RCA) ,a. ileokolika (ICA) (eller deres stumper) og SMV ble registrert. Eventuelle anatomiske variasjoner eller anomalier ble registrert så vel som kar/stump lengder ved å måle avstand fra opprinnelsen på SMA. Statistisk analyse av data ble gjennomført med SPSS v16.0 Resultater: Det var til sammen 16 pasienter (7 menn og 9 kvinner) med anastomoselekkasje etter åpent høyresidig hemikolektomi for tykktarmskreft som hadde pre-re-operativ CT. Fem CT-er hadde ikke adekvat oppløsning for rekonstruksjon. Elleve CT ble derfor analysert (6 menn og 5 kvinner). Medianalder for pasienter med lekkasje var 72 år. RCA stumpen ble identifisert i 6 (54,5%) pasienter. Gjennomsnittlig lengde på RCA stumpen var 3,44 cm ± 0,67 SD, mens kaliber var på 0,38 cm ± 0,04 SD. RCA stump lå posteriort til SMV i 66,7% tilfeller. ICA stump ble funnet hos 5 (45,5%) med gjennomsnittlig lengde på 2,55 cm ± 0,59 SD og kaliber på 0,41 cm ± 0,11 SD. Hos 60% av pasientene lå ICA stumpen posteriort forhold til SMV. MCA var ikke indentifisert i en tilfelle (9%). Hos 3 (27,3%) pasienter ble det funnet MCA stump og hos like mange pasienter stump av høyre gren av MCA. I 4 (36,4%) tilfeller MCA var intakt. MCA stump og MCA høyre gren stump hadde i gjennomnitte lengde på 1,75cm ± 1,03 SD og 1,51 cm ± 0,26 SD henholdsvis. Gjennomsnittlig kaliber for MCA stumpen var 0,16 cm ± 0,08 SD. MCA lå anterioert forhold til SMV hos alle pasienter. Konklusjon: Et tidlig postoperativ CT kan vise vaskulære forhold i anastomose områden, 1/3 del pasienter har MCA underbundet. Vaskulære stumper kan oppdages i halvparten av pasientene, og de kan gi informasjon om hvor omfattende operasjonen var.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
89
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
90
PERIOPERATIVE KOMPLIKASJONER VED ELEKTIV HØYRESIDIG HEMICOLECTOMI, ETT ÅRS MATERIALE FRA OUS AKER-ULLEVÅL
ANASTOMOSELEKKASJER VED SSHF KRISTIANSAND I PERIODEN DESEMBER 2004 – AUGUST 2010
Sjo OH, Seeberg* LT, Johannessen HO*, Mousavi, MJ, Sanda B, Wiedswang G*, Berner K*, Angeles P*, Dugstad T, Johnson E*, Nesbakken A
Hillestad KJ, Dittert R, Mjåland O Gastrokirurgisk avdeling, SSHF Kristiansand, 4604 Kristiansand
Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Aker *Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål
Bakgrunn: Anastomoselekkasje etter gastrokirurgiske inngrep er en fryktet komplikasjon med potensielt alvorlige og letale følger for videre behandlingsforløp. Avdelingens hovedmetode er, frasett øsofagus og rektum, håndsydde anastomoser, slik det blir undervist ved blant annet Tønsbergkurset og Davoskurset.
Bakgrunn: Vi ønsket å registrere perioperative komplikasjoner ved høyresidig hemicolectomi for kvalitetssikring under innføring av laparoskopisk teknikk. Metode: Det er utført prospektiv (Aker, n=40) og retrospektiv (Ullevål, n=45) komplikasjonsregistrering av alle colorectale inngrep fra 01.07.09. Kji kvadrat test er benyttet for sammenligning av proporsjoner. Resultater: Totalt ble det utført 85 elektive høyresidige hemicolectomier med kjønnsfordeling 59 % kvinner og 41% menn. Median alder var 73 år (21-92). Formell reseksjon for cancer eller neoplasme utgjorde 79/85 (93%) av inngrepene. Av disse var 65 (82%) laparoskopiske inngrep hvorav 7 (11%) ble konvertert til åpen operasjon. En peroperativ komplikasjon i form av karskade inntraff under en av de åpne operasjonene (p=0.03). Fordeling av postoperative kirurgiske komplikasjoner mellom åpne og laparoskopiske inngrep var henholdsvis: Alle typer: 25% vs 29% (ns), Sårinfeksjon 21% vs 6% (ns), Anastomoselekkasje: 0% vs 5% (ns), Intraabdominal abscess: 0% vs 3% (ns), Ileus: 0% vs 5% (ns) og blødning/hematom: 7% vs 6% (ns). Totalt ble 7 pasienter reoperert, 1 (7%) etter åpen og 6 (9%) etter laparoskopisk operasjon. Årsaker til reoperasjon var: Anastomoselekkasje/peritonitt (n=3), dyp infeksjon (n=2), blødning (n=1) og inkarserert brokk (n=1). Mortaliteten var 0, og anastomoselekkasje var mest alvorlige komplikasjon (Clavien grad IIIb). Konklusjon: Innføring av laparoskopisk teknikk ved colonreseksjoner har ikke medført signifikant endring av kirurgiske komplikasjoner. Tallene er små, men det er en trend mot flere sårinfeksjoner etter åpne inngrep. Alle anastomoselekkasjene var blant de laparoskopisk opererte pasientene.
Metode: Avdelingens Komplikasjonsregister ble gjennomgått for 6-års perioden oktober 2004 til september 2010. Alle pasienter med anastomoselekkasje under oppholdet eller innen 30 dager fra utskrivelse ble registrert. Samtlige journaler ble gjennomgått med tanke på intraoperative forhold, anastomoseteknikk og videre hendelsesforløp. Materiale/ resultater: I 6-årsperioden ble det utført 880 anastomoseoperasjoner, 27 med anstomoselekkasje (3%). 17 lekkasjer skjedde ved elektive inngrep mens 10 lekkasjer forekom ved øyeblikkelig hjelp-inngrep. Lekkasjene var fordelt mellom inngrep på øsofagus; n =2, ventrikkel; n = 2, tynntarm; n = 6, overgang tynntarm/ colon; n = 5, colon; n= 6 og rectum; n = 6. Overleger stod for 15 av lekkasjene (likt fordelt på overlegestaben), 12 lekkasjer fordelte seg på ni assistentleger, ingen hadde mer enn 2. Ved dagens praksis kan en overlege påregne seg én anastomoselekkasje hvert annet år, en assistentlege må påregne seg én til to anastomoselekkasjer i løpet av sin kirurgiske utdannelse. De seks lekkasjene ved rektumkirurgi var alle med CEEA, tilsvarende de to lekkasjene etter gastrektomi og de to lekkasjene etter øsofagusreseksjon. De øvrige 17 lekkasjene forekom ved en eller annen form for tarm-til-tarm anastomose. Fordelt på 700 rene tarmanastomoser gir dette en lekkasjefrekvens på 2.4%. Selv om håndsydde anastomoser er avdelingens hovedmetode, og anvendes i det overveiende flertall av operasjoner, var ni av disse 17 anastomoselekkasjene følge av maskinsydde anastomoser. Gjennomsnittlig tid til anerkjent diagnose var 7 døgn og 25 av 27 pasienter ble reoperert som følge av dette. Av 27 pasienter døde 6 (22%) som følge av komplikasjoner etter anastomoseinsuffisiens. Konklusjon: Samlet anastomoselekkasje-frekvens ved vår avdeling er tilfredsstillende. Imidlertid er 7 dager før erkjent anastomoselekkasje et forhold som kan forbedres, og muligens redusere mortaliteten ved denne type komplikasjon. Tidlig relaparotomi skal alltid vurderes. At mer enn halvparten av tarmanastomosene skjer etter maskinsydde anastomoser (til tross for liten bruk), tyder på klart forbedringspotensiale både hva gjelder indikasjonstilling for maskinsydde anastomoser, og når det gjelder teknisk gjennomføring av denne type anastomoser. Maskinsydde anastomoser er ikke automatisk en enkel løsning på et teknisk sett krevende problem.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
89
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
90
PERIOPERATIVE KOMPLIKASJONER VED ELEKTIV HØYRESIDIG HEMICOLECTOMI, ETT ÅRS MATERIALE FRA OUS AKER-ULLEVÅL
ANASTOMOSELEKKASJER VED SSHF KRISTIANSAND I PERIODEN DESEMBER 2004 – AUGUST 2010
Sjo OH, Seeberg* LT, Johannessen HO*, Mousavi, MJ, Sanda B, Wiedswang G*, Berner K*, Angeles P*, Dugstad T, Johnson E*, Nesbakken A
Hillestad KJ, Dittert R, Mjåland O Gastrokirurgisk avdeling, SSHF Kristiansand, 4604 Kristiansand
Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Aker *Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål
Bakgrunn: Anastomoselekkasje etter gastrokirurgiske inngrep er en fryktet komplikasjon med potensielt alvorlige og letale følger for videre behandlingsforløp. Avdelingens hovedmetode er, frasett øsofagus og rektum, håndsydde anastomoser, slik det blir undervist ved blant annet Tønsbergkurset og Davoskurset.
Bakgrunn: Vi ønsket å registrere perioperative komplikasjoner ved høyresidig hemicolectomi for kvalitetssikring under innføring av laparoskopisk teknikk. Metode: Det er utført prospektiv (Aker, n=40) og retrospektiv (Ullevål, n=45) komplikasjonsregistrering av alle colorectale inngrep fra 01.07.09. Kji kvadrat test er benyttet for sammenligning av proporsjoner. Resultater: Totalt ble det utført 85 elektive høyresidige hemicolectomier med kjønnsfordeling 59 % kvinner og 41% menn. Median alder var 73 år (21-92). Formell reseksjon for cancer eller neoplasme utgjorde 79/85 (93%) av inngrepene. Av disse var 65 (82%) laparoskopiske inngrep hvorav 7 (11%) ble konvertert til åpen operasjon. En peroperativ komplikasjon i form av karskade inntraff under en av de åpne operasjonene (p=0.03). Fordeling av postoperative kirurgiske komplikasjoner mellom åpne og laparoskopiske inngrep var henholdsvis: Alle typer: 25% vs 29% (ns), Sårinfeksjon 21% vs 6% (ns), Anastomoselekkasje: 0% vs 5% (ns), Intraabdominal abscess: 0% vs 3% (ns), Ileus: 0% vs 5% (ns) og blødning/hematom: 7% vs 6% (ns). Totalt ble 7 pasienter reoperert, 1 (7%) etter åpen og 6 (9%) etter laparoskopisk operasjon. Årsaker til reoperasjon var: Anastomoselekkasje/peritonitt (n=3), dyp infeksjon (n=2), blødning (n=1) og inkarserert brokk (n=1). Mortaliteten var 0, og anastomoselekkasje var mest alvorlige komplikasjon (Clavien grad IIIb). Konklusjon: Innføring av laparoskopisk teknikk ved colonreseksjoner har ikke medført signifikant endring av kirurgiske komplikasjoner. Tallene er små, men det er en trend mot flere sårinfeksjoner etter åpne inngrep. Alle anastomoselekkasjene var blant de laparoskopisk opererte pasientene.
Metode: Avdelingens Komplikasjonsregister ble gjennomgått for 6-års perioden oktober 2004 til september 2010. Alle pasienter med anastomoselekkasje under oppholdet eller innen 30 dager fra utskrivelse ble registrert. Samtlige journaler ble gjennomgått med tanke på intraoperative forhold, anastomoseteknikk og videre hendelsesforløp. Materiale/ resultater: I 6-årsperioden ble det utført 880 anastomoseoperasjoner, 27 med anstomoselekkasje (3%). 17 lekkasjer skjedde ved elektive inngrep mens 10 lekkasjer forekom ved øyeblikkelig hjelp-inngrep. Lekkasjene var fordelt mellom inngrep på øsofagus; n =2, ventrikkel; n = 2, tynntarm; n = 6, overgang tynntarm/ colon; n = 5, colon; n= 6 og rectum; n = 6. Overleger stod for 15 av lekkasjene (likt fordelt på overlegestaben), 12 lekkasjer fordelte seg på ni assistentleger, ingen hadde mer enn 2. Ved dagens praksis kan en overlege påregne seg én anastomoselekkasje hvert annet år, en assistentlege må påregne seg én til to anastomoselekkasjer i løpet av sin kirurgiske utdannelse. De seks lekkasjene ved rektumkirurgi var alle med CEEA, tilsvarende de to lekkasjene etter gastrektomi og de to lekkasjene etter øsofagusreseksjon. De øvrige 17 lekkasjene forekom ved en eller annen form for tarm-til-tarm anastomose. Fordelt på 700 rene tarmanastomoser gir dette en lekkasjefrekvens på 2.4%. Selv om håndsydde anastomoser er avdelingens hovedmetode, og anvendes i det overveiende flertall av operasjoner, var ni av disse 17 anastomoselekkasjene følge av maskinsydde anastomoser. Gjennomsnittlig tid til anerkjent diagnose var 7 døgn og 25 av 27 pasienter ble reoperert som følge av dette. Av 27 pasienter døde 6 (22%) som følge av komplikasjoner etter anastomoseinsuffisiens. Konklusjon: Samlet anastomoselekkasje-frekvens ved vår avdeling er tilfredsstillende. Imidlertid er 7 dager før erkjent anastomoselekkasje et forhold som kan forbedres, og muligens redusere mortaliteten ved denne type komplikasjon. Tidlig relaparotomi skal alltid vurderes. At mer enn halvparten av tarmanastomosene skjer etter maskinsydde anastomoser (til tross for liten bruk), tyder på klart forbedringspotensiale både hva gjelder indikasjonstilling for maskinsydde anastomoser, og når det gjelder teknisk gjennomføring av denne type anastomoser. Maskinsydde anastomoser er ikke automatisk en enkel løsning på et teknisk sett krevende problem.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
91
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
KAN BRUK AV NSAIDs GI ØKT RISIKO FOR ANASTOMOSELEKKASJE ETTER GASTROINTESTINAL KIRURGI?
GJENNOMFØRBARHET AV INTRAOPERATIVT ‘VISIBLE LIGHT SPECTROSCOPY’ TIL Å FORUTSE STOMI KOMPLIKASJONER
Rushfeldt C1, Sveinbjørnsson B2, 3, Søreide K4, 5, Vonen B1
Karliczek A, Bosma I, Olsen T, Baatrup G, Pfeffer F, van Dam G Kirurgisk avdeling, Haukeland Sykehus Bergen
1
Avd. For gastrointestinal kirurgi, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø Institutt for medisinsk biologi, Universitetet I Nord-Norge, tromsø 3 Childhood Cancer Research Unit, Karolinska University Hospital, Stockholm, Sweden 4 Avd. for kirurgi, Stavanger universitets sykehus, Stavanger 5 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, Bergen 2
Opiat-sparende analgetika har fått en økt betydning i post-operative smerteregimer. Spesielt er dette argumentert gjennom såkalte ”fast-track” forløp som har til hensikt å redusere opiat-relaterte bivirkninger og bidra til en tidligere mobilisering av pasienten. Ikke-steroide anti-inflammatoriske medikamenter (NSAIDs) er hyppig brukt som smertestillende da de indirekte reduserer smerter ved å hemme inflammasjonen etter kirurgi. NSAIDs er nyttige for de fleste kirurgiske pasienter, men bivirkninger og komplikasjoner basert på spesifikke mekanismer er sparsomt undersøkt. I den grad inflammasjonen betraktes som en del av tilhelingsprosessen, vil medisiner som hemmer inflammasjonen også kunne tenkes å hemme tilhelingen av for eksempel intestinale anastomoser etter kirurgi. Vi presenterer funn fra litteraturen som omhandler bruk av NSAIDs preparater og effekt på tarmanastomoser. Tre retrospektive, kliniske studier viser en betydelig økning i antall anastomoselekkasjer etter administrering av NSAID-preparatene diclofenac eller celecoxib i det tidlige, post-operative forløp. Det er vist at diclofenac har en COX-2 spesifisitet som er sammenlignbar med den selektive COX-2 hemmeren celecoxib slik at COX-2 selektiv hemming antas å kunne ha betydning for disse funn. Videre er det utført seks dyrestudier hvorav fire viser økt antall anastomoselekkasjer og økt mortalitet ved bruk av NSAIDs, mens to andre studier ikke er sammenfallene i funn i samme grad. Betydningen av den post-operative inflammasjonen i vevstilhelingen og potensielle mekanismer som er involvert belyses i foredraget. Datagrunnlaget er begrenset, men aktuelle funn kan tyde på at forsiktighet bør utvises ved bruk av NSAIDs etter gastrointestinal kirurgi hvor tarmanastomoser er en del av inngrepet.
Abstrakt nr:
92
Introduksjon: En rekke artikler har pekt på ischemi i tarmvev som årsak til stenose eller nekrose av stomi . Begge komplikasjoner kan det være mulig å unngå dersom man kan påvise ischemi i tarmvevet intraoperativt. Så vidt vi vet er det ikke noen pålitelig metode for å vurdere tarmischemi eller risiko for anastomose lekkasje intraoperativ. Vi ønsket derfor å gjennomføre en studie som vurderer en relativt ny metode, Visible Light Spectroscopy (VLS), til intraoperativ vurdering av vevischemi. VLS har blitt noyaktig validert i tidligere studier og vist brukbart til intraoperativ vurdering av oxygensaturasjon i colonserosa under kolorektale reseksjoner. Vi har vurdert intra- og postoperativt vevsoxygenasjon i stomien målt med VLS og sammenholdt dette med postoperative komplikasjoner av stomier (ischemi og stenosering). Material og metoder: Førtien pasienter som ble operert med annleggelse av stomi ble prospektivt inkludert ved Gastrokirurgisk avdeling, atten pasient med ileostomie og 23 med kolostomie. Trettifem pasienter ble operert pga colorektal kreft, 3 pga kolitt, og 3 pga adheranseileus. Åtte operasjoner (20%) ble utført som øyeblikkelige hjelp. Intra- og postoperative vevsoxygenasjon med ’visible light spectroscopy’ (VLS) av stomien ble utført (T-Stat 303 ischemia detection system, Spectros Corp). Intraoperativt ble serosa av det påførende tarmsegmentet målt intraabdominalt. Deretter ble oxygenasjonen i den ferdige stomien målt. Postoperativt ble stomi oksygenering målt daglig i de første 5 postoperative døgn. Resultater: Median oppfølgings tid var 227 døgn. Det oppsto 23 (56%) stomi-relaterte komplikasjoner, hvorav 2 ble reoperert (en pga ileus og nekrose av stomi, og en pga ileus og stomi prolaps). Stomi relaterte komplikasjoner var hudirritasjon (11), stomi i en grop (5), parastomalt hernie (4), retrasksjon (3), delvis nekrotiske stomier (3), fullstendig nekrotiske stomier (2), parastomalt abscess eller dypt subkutant infeksjon (2), torsjon av stomi (2) og tynntarmfistler (1). Av disse ble delvis eller fullstendig nekrose klassifisert som ischemirelaterte komplikasjoner. Oksygeneringen av mucosa i fullbyrdet stomi til slutt av operasjon var signifikant lavere i stomier som viste ischemiske komplikasjoner (mean StO2 (SD) 51.1 (1.8) vs 56.9 (3.2), p = 0.01). I de første postoperative døgn forsvant denne oxygenasjonsforskellen. Konklusjon: Man fant signifikant lavere oksygenmetning i stomier assosiert med komplikajsoner, enn dem uten komplikasjoner. Det var mulig å måle dette. intraoperativt med visible light spectroscopy. Postoperativt forsvinner disse forskjellene. Studien indikerer at visible light spectroscopy kan være en nyttig intraoperativt metode for å unngå ischemiske komplikasjoner. Sensitivitet og spesifisitet av testen, og dermed ytterlig brukbarhet som intraoperativt prediksjon må likevel vurderes i en prospektivt studie med adekvat power.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
91
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
KAN BRUK AV NSAIDs GI ØKT RISIKO FOR ANASTOMOSELEKKASJE ETTER GASTROINTESTINAL KIRURGI?
GJENNOMFØRBARHET AV INTRAOPERATIVT ‘VISIBLE LIGHT SPECTROSCOPY’ TIL Å FORUTSE STOMI KOMPLIKASJONER
Rushfeldt C1, Sveinbjørnsson B2, 3, Søreide K4, 5, Vonen B1
Karliczek A, Bosma I, Olsen T, Baatrup G, Pfeffer F, van Dam G Kirurgisk avdeling, Haukeland Sykehus Bergen
1
Avd. For gastrointestinal kirurgi, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø Institutt for medisinsk biologi, Universitetet I Nord-Norge, tromsø 3 Childhood Cancer Research Unit, Karolinska University Hospital, Stockholm, Sweden 4 Avd. for kirurgi, Stavanger universitets sykehus, Stavanger 5 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, Bergen 2
Opiat-sparende analgetika har fått en økt betydning i post-operative smerteregimer. Spesielt er dette argumentert gjennom såkalte ”fast-track” forløp som har til hensikt å redusere opiat-relaterte bivirkninger og bidra til en tidligere mobilisering av pasienten. Ikke-steroide anti-inflammatoriske medikamenter (NSAIDs) er hyppig brukt som smertestillende da de indirekte reduserer smerter ved å hemme inflammasjonen etter kirurgi. NSAIDs er nyttige for de fleste kirurgiske pasienter, men bivirkninger og komplikasjoner basert på spesifikke mekanismer er sparsomt undersøkt. I den grad inflammasjonen betraktes som en del av tilhelingsprosessen, vil medisiner som hemmer inflammasjonen også kunne tenkes å hemme tilhelingen av for eksempel intestinale anastomoser etter kirurgi. Vi presenterer funn fra litteraturen som omhandler bruk av NSAIDs preparater og effekt på tarmanastomoser. Tre retrospektive, kliniske studier viser en betydelig økning i antall anastomoselekkasjer etter administrering av NSAID-preparatene diclofenac eller celecoxib i det tidlige, post-operative forløp. Det er vist at diclofenac har en COX-2 spesifisitet som er sammenlignbar med den selektive COX-2 hemmeren celecoxib slik at COX-2 selektiv hemming antas å kunne ha betydning for disse funn. Videre er det utført seks dyrestudier hvorav fire viser økt antall anastomoselekkasjer og økt mortalitet ved bruk av NSAIDs, mens to andre studier ikke er sammenfallene i funn i samme grad. Betydningen av den post-operative inflammasjonen i vevstilhelingen og potensielle mekanismer som er involvert belyses i foredraget. Datagrunnlaget er begrenset, men aktuelle funn kan tyde på at forsiktighet bør utvises ved bruk av NSAIDs etter gastrointestinal kirurgi hvor tarmanastomoser er en del av inngrepet.
Abstrakt nr:
92
Introduksjon: En rekke artikler har pekt på ischemi i tarmvev som årsak til stenose eller nekrose av stomi . Begge komplikasjoner kan det være mulig å unngå dersom man kan påvise ischemi i tarmvevet intraoperativt. Så vidt vi vet er det ikke noen pålitelig metode for å vurdere tarmischemi eller risiko for anastomose lekkasje intraoperativ. Vi ønsket derfor å gjennomføre en studie som vurderer en relativt ny metode, Visible Light Spectroscopy (VLS), til intraoperativ vurdering av vevischemi. VLS har blitt noyaktig validert i tidligere studier og vist brukbart til intraoperativ vurdering av oxygensaturasjon i colonserosa under kolorektale reseksjoner. Vi har vurdert intra- og postoperativt vevsoxygenasjon i stomien målt med VLS og sammenholdt dette med postoperative komplikasjoner av stomier (ischemi og stenosering). Material og metoder: Førtien pasienter som ble operert med annleggelse av stomi ble prospektivt inkludert ved Gastrokirurgisk avdeling, atten pasient med ileostomie og 23 med kolostomie. Trettifem pasienter ble operert pga colorektal kreft, 3 pga kolitt, og 3 pga adheranseileus. Åtte operasjoner (20%) ble utført som øyeblikkelige hjelp. Intra- og postoperative vevsoxygenasjon med ’visible light spectroscopy’ (VLS) av stomien ble utført (T-Stat 303 ischemia detection system, Spectros Corp). Intraoperativt ble serosa av det påførende tarmsegmentet målt intraabdominalt. Deretter ble oxygenasjonen i den ferdige stomien målt. Postoperativt ble stomi oksygenering målt daglig i de første 5 postoperative døgn. Resultater: Median oppfølgings tid var 227 døgn. Det oppsto 23 (56%) stomi-relaterte komplikasjoner, hvorav 2 ble reoperert (en pga ileus og nekrose av stomi, og en pga ileus og stomi prolaps). Stomi relaterte komplikasjoner var hudirritasjon (11), stomi i en grop (5), parastomalt hernie (4), retrasksjon (3), delvis nekrotiske stomier (3), fullstendig nekrotiske stomier (2), parastomalt abscess eller dypt subkutant infeksjon (2), torsjon av stomi (2) og tynntarmfistler (1). Av disse ble delvis eller fullstendig nekrose klassifisert som ischemirelaterte komplikasjoner. Oksygeneringen av mucosa i fullbyrdet stomi til slutt av operasjon var signifikant lavere i stomier som viste ischemiske komplikasjoner (mean StO2 (SD) 51.1 (1.8) vs 56.9 (3.2), p = 0.01). I de første postoperative døgn forsvant denne oxygenasjonsforskellen. Konklusjon: Man fant signifikant lavere oksygenmetning i stomier assosiert med komplikajsoner, enn dem uten komplikasjoner. Det var mulig å måle dette. intraoperativt med visible light spectroscopy. Postoperativt forsvinner disse forskjellene. Studien indikerer at visible light spectroscopy kan være en nyttig intraoperativt metode for å unngå ischemiske komplikasjoner. Sensitivitet og spesifisitet av testen, og dermed ytterlig brukbarhet som intraoperativt prediksjon må likevel vurderes i en prospektivt studie med adekvat power.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
93
EVALUERING AV MIKROSIRKULASJON I KOLON OG ANASTOMOSER MED LASER INDUSERT FLOURESCENS VIDEOANGIOGRAFI Chaudhry M, Bains R, Jacobsen M, Pettersen T, Rancinger P, Gondal G Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF Introduksjon: Anastomoselekkasje er en alvorlig komplikasjon etter kolorektalkirurgi. Mikrosirkulasjon i tarmvevet kan ha innvirkning på tilheling og anastomosesvikt. I vår studie beskriver vi endringer i mikrosirkulasjonen i tarmsegmentet proksimalt og distalt for reseksjonslinjen før kirurgi og deretter sammenligner disse områdene ved anastomosen etter reseksjon. Hensikten med studie er å forstå sirkulasjonsfysiologiske endringer ved kolorektalkirurgi og anastomosedannelse. Materiale og metode: Mikrosirkulasjonen i kolon og tarmanastomoser ble evaluert ved bruk av dynamisk laser indusert fluorescens videoangiografi (IC-VIEW, Pulsion medical system, AG, Munchen, Tyskland) på elektive pasienter som gjennomgikk tarmreseksjon med primæranastomose. Det flourescerende fargestoffet indocyanin grønt (ICG) ble injisert intravenøst, og vi registrerte endringer i tarmveggensperfusjon fra små intramurale blodårer og kar i det seromuskulære plexus i tarmveggen. Tilhørende programvare (IC-CALC) ble brukt til kvantitative analyser. Målingene ble utført før og 10 min etter dannelse av primæranastomose. 10 pasienter med cancer coli ble inkludert i studie, hvor av 5 gjennomgikk høyresidig hemikolektomi og 5 sigmoideumsreseksjon (n=10). Resultatene presenteres som gjennomsnitt ± STD. Resultater: Endringer i gjennomsnittlig pixelintensitet representerer endringer i vevsperfusjon. Basert på målingene av pixelintensitet fant vi at perfusjonen i tykktarmen er avtakende fra proksimalt til distalt på kolon. Ileokoliske anastomoser (51.4 ± 10.4) var bedre sirkulert enn kolokolisk anastomoser (40.5 ± 11.3), trolig grunnet bedre sirkulasjon i tynntarm. Svulstvevet hadde økt flourescense i forhold til omliggende tarm (38.2 ± 14.3 på høyre kolon og 40.7 ± 5.6 på sigmoideum). Etter reseksjon av tumor økte perfusjonen i gjenværende tarm (fra 28.0 ± 9.2 til 52.0 ± 14.3 i proksimal transversum ved ileokoliskeanastomoser, og fra 36.6 ± 9.8 til 56.0 ± 10.7 i descendens ved rektumanastomoser). Anastomoser forsterket i ekstra lag eller som ble elektrokoagulert i nærheten av anastomoselinjen, demonstrerte et mørkt område med redusert flourescense (28.4 ± 4.7) i tillegg til den avaskulære linjen i anastomosen. Konklusjon: Våre data indiserer at pixelmåling med fluorescens videoangiografi gjenspeiler endringer i tarmveggens mikrosirkulasjon etter kirurgisk reseksjon og til forskjellig grad etter en hemikolektomi eller sigmoideumreseksjon. Ileokoliske anastomoser avga mer flourescens enn kolokoliske anastomoser. Gjennomsnittlig pixelintensitet øker i gjenværende tarm etter reseksjon av tumorsegmentet. Anastomoser forsterket i et ekstra lag synes å gi et tilleggsområde med redusert flourescence i forhold til anastomoser som ikke ble forsterket.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
94
KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM VED AKER SYKEHUS 1993-2003. PROGNOSTISK BETYDNING AV TRADISJONELLE KLINISKE OG PATOLOGISKE FAKTORER. Merok MA¹², Sjo O², Nesbakken A² ¹Avd. kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, ²Gastrokirurgisk avd., Oslo Universitetssykehus, Aker Bakgrunn: Kreft i tykktarm og endetarm er den nest hyppigste kreftformen i Norge og rammer ca 3500 nye pasienter hvert år. Insidensen i Norge er blant de høyeste i verden for både kvinner og menn. Fem års relativ overlevelse er ca 60 % for gruppen som helhet, men varierer med stadium på diagnosetidspunktet. På tross av mye forskning, venter man fremdeles på det store gjennombruddet for behandling av denne kreftformen. Mye forskning er gjort for å finne bedre prognostiske markører med tanke på seleksjon av pasienter til adjuvant behandling. Materiale og metode: Fra 1993 har man registrert alle pasienter behandlet for kreft i tykktarm og endetarm ved Aker sykehus. I en egen database er det samlet utfyllende kliniske data for alle disse pasientene. Inklusjon av pasienter i databasen er blitt kontrollert mot kreftregisteret og sykehusets sentrale registrering av diagnoser. Fra januar 1993 tom august 2003 ble det registrert 1293 nye pasienter. 754 av disse gjennomgikk R0- reseksjon for solitær tumor hvorav 727 var i live etter 3 mnd. Vi har analysert ulike kliniske markørers betydning for overlevelse i denne gruppen vha Kaplan- Meier plot i SPSS. Resultater: Dukes stadium har som ventet signifikant effekt på overlevelse. Pasienter operert som ø-hjelp har signifikant dårligere overlevelse enn pasienter operert elektivt. Hvis man analyserer de ulike Dukes stadiene for seg, finner man fortsatt dårligere prognose for de operert som ø-hjelp for Dukes B og C. Vi finner en trend mot bedre overlevelse for Dukes A i hø colon sammenlignet med andre lokalisasjoner, men ikke signifikant forskjell. Konklusjon: Dukes stadium har som ventet signifikant effekt på overlevelse. Pasienter operert som ø-hjelp har dårligere prognose enn pasienter operert elektivt. Aker materialet har en forventet fordeling av ulike kliniske markører. Som en prospektiv populasjonsbasert serie og derfor uten seleksjon, er materialet er velegnet for videre studier om molekylærbiologiske markører har prognostisk og prediktiv verdi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
93
EVALUERING AV MIKROSIRKULASJON I KOLON OG ANASTOMOSER MED LASER INDUSERT FLOURESCENS VIDEOANGIOGRAFI Chaudhry M, Bains R, Jacobsen M, Pettersen T, Rancinger P, Gondal G Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF Introduksjon: Anastomoselekkasje er en alvorlig komplikasjon etter kolorektalkirurgi. Mikrosirkulasjon i tarmvevet kan ha innvirkning på tilheling og anastomosesvikt. I vår studie beskriver vi endringer i mikrosirkulasjonen i tarmsegmentet proksimalt og distalt for reseksjonslinjen før kirurgi og deretter sammenligner disse områdene ved anastomosen etter reseksjon. Hensikten med studie er å forstå sirkulasjonsfysiologiske endringer ved kolorektalkirurgi og anastomosedannelse. Materiale og metode: Mikrosirkulasjonen i kolon og tarmanastomoser ble evaluert ved bruk av dynamisk laser indusert fluorescens videoangiografi (IC-VIEW, Pulsion medical system, AG, Munchen, Tyskland) på elektive pasienter som gjennomgikk tarmreseksjon med primæranastomose. Det flourescerende fargestoffet indocyanin grønt (ICG) ble injisert intravenøst, og vi registrerte endringer i tarmveggensperfusjon fra små intramurale blodårer og kar i det seromuskulære plexus i tarmveggen. Tilhørende programvare (IC-CALC) ble brukt til kvantitative analyser. Målingene ble utført før og 10 min etter dannelse av primæranastomose. 10 pasienter med cancer coli ble inkludert i studie, hvor av 5 gjennomgikk høyresidig hemikolektomi og 5 sigmoideumsreseksjon (n=10). Resultatene presenteres som gjennomsnitt ± STD. Resultater: Endringer i gjennomsnittlig pixelintensitet representerer endringer i vevsperfusjon. Basert på målingene av pixelintensitet fant vi at perfusjonen i tykktarmen er avtakende fra proksimalt til distalt på kolon. Ileokoliske anastomoser (51.4 ± 10.4) var bedre sirkulert enn kolokolisk anastomoser (40.5 ± 11.3), trolig grunnet bedre sirkulasjon i tynntarm. Svulstvevet hadde økt flourescense i forhold til omliggende tarm (38.2 ± 14.3 på høyre kolon og 40.7 ± 5.6 på sigmoideum). Etter reseksjon av tumor økte perfusjonen i gjenværende tarm (fra 28.0 ± 9.2 til 52.0 ± 14.3 i proksimal transversum ved ileokoliskeanastomoser, og fra 36.6 ± 9.8 til 56.0 ± 10.7 i descendens ved rektumanastomoser). Anastomoser forsterket i ekstra lag eller som ble elektrokoagulert i nærheten av anastomoselinjen, demonstrerte et mørkt område med redusert flourescense (28.4 ± 4.7) i tillegg til den avaskulære linjen i anastomosen. Konklusjon: Våre data indiserer at pixelmåling med fluorescens videoangiografi gjenspeiler endringer i tarmveggens mikrosirkulasjon etter kirurgisk reseksjon og til forskjellig grad etter en hemikolektomi eller sigmoideumreseksjon. Ileokoliske anastomoser avga mer flourescens enn kolokoliske anastomoser. Gjennomsnittlig pixelintensitet øker i gjenværende tarm etter reseksjon av tumorsegmentet. Anastomoser forsterket i et ekstra lag synes å gi et tilleggsområde med redusert flourescence i forhold til anastomoser som ikke ble forsterket.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
94
KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM VED AKER SYKEHUS 1993-2003. PROGNOSTISK BETYDNING AV TRADISJONELLE KLINISKE OG PATOLOGISKE FAKTORER. Merok MA¹², Sjo O², Nesbakken A² ¹Avd. kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, ²Gastrokirurgisk avd., Oslo Universitetssykehus, Aker Bakgrunn: Kreft i tykktarm og endetarm er den nest hyppigste kreftformen i Norge og rammer ca 3500 nye pasienter hvert år. Insidensen i Norge er blant de høyeste i verden for både kvinner og menn. Fem års relativ overlevelse er ca 60 % for gruppen som helhet, men varierer med stadium på diagnosetidspunktet. På tross av mye forskning, venter man fremdeles på det store gjennombruddet for behandling av denne kreftformen. Mye forskning er gjort for å finne bedre prognostiske markører med tanke på seleksjon av pasienter til adjuvant behandling. Materiale og metode: Fra 1993 har man registrert alle pasienter behandlet for kreft i tykktarm og endetarm ved Aker sykehus. I en egen database er det samlet utfyllende kliniske data for alle disse pasientene. Inklusjon av pasienter i databasen er blitt kontrollert mot kreftregisteret og sykehusets sentrale registrering av diagnoser. Fra januar 1993 tom august 2003 ble det registrert 1293 nye pasienter. 754 av disse gjennomgikk R0- reseksjon for solitær tumor hvorav 727 var i live etter 3 mnd. Vi har analysert ulike kliniske markørers betydning for overlevelse i denne gruppen vha Kaplan- Meier plot i SPSS. Resultater: Dukes stadium har som ventet signifikant effekt på overlevelse. Pasienter operert som ø-hjelp har signifikant dårligere overlevelse enn pasienter operert elektivt. Hvis man analyserer de ulike Dukes stadiene for seg, finner man fortsatt dårligere prognose for de operert som ø-hjelp for Dukes B og C. Vi finner en trend mot bedre overlevelse for Dukes A i hø colon sammenlignet med andre lokalisasjoner, men ikke signifikant forskjell. Konklusjon: Dukes stadium har som ventet signifikant effekt på overlevelse. Pasienter operert som ø-hjelp har dårligere prognose enn pasienter operert elektivt. Aker materialet har en forventet fordeling av ulike kliniske markører. Som en prospektiv populasjonsbasert serie og derfor uten seleksjon, er materialet er velegnet for videre studier om molekylærbiologiske markører har prognostisk og prediktiv verdi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
95
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
96
KORT- OG LANGTIDS MORTALITET ER FORSKJELLIG HOS PASIENTER BEHANDLET FOR COLON OG RECTUM CANCER.
OVERLEVELSE HOS PASIENTER OPERERT FOR COLON CANCER VED FEM SYKEHUS I HELSE MIDT-NORGE
Nedrebø BS1,2, Søreide K1,2, Kvaløy JT3, Tandberg-Eriksen M4, Søreide JA1,2, Kørner H1,2 1 Kir avd, Stavanger Universitetssykehus, 4068 Stavanger 2 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen 3 Matematisk –Naturvitenskapelig fakultet, Universitetet i Stavanger, 4036 Stavanger 4 Kirurgisk avdeling, Radiumhospitalet, Oslo Universitetssykehus, 0424 Oslo
Hjorthaug J8 , Gaard M1,8,9, Edna TH2, Jullumstrø E2, Kuhry E3, Klemetzen K4, Isaksen KS5, Sandvik J6, Brattli O7, Dørum LM1, Tysvær A1, Småstuen M1, Kreftregisteret1, Sykehuset Levanger2, Sykehuset Namsos3, Molde Sjukehus4, Kristiansund Sjukehus5, Ålesund Sjukehus6, Volda Sjukehus7, Oslo Universitetssykehus, Ullevål8, Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU9
Introduksjon I løpet av de siste to tiår er det gjort ulike tiltak for å øke overlevelsen etter kurativ behandling av rectumcancer (innføring av total mesorektal eksisjon, kriterier for preoperativ radiokjemoterapi), mens endringene for coloncancer har vært mindre (adjuvant kjemoterapi for stadium III hos pasienter ≤75 år). Effekten av de ulike tiltak med hensyn på kort- og langtids overlevelse er fortsatt ikke avklart.
Bakgrunn: Denne studien ønsker å gi svar på om hvordan overlevelsen (30-dagers og 5 års) er hos pasienter operert for coloncancer ved 5 sykehus i Helse Midt-Norge og om det er forskjell i overlevelse mellom sykehusene.
Hensikt Å sammenligne kort- og langtids mortalitet for pasienter operert med kurative reseksjoner for colon- og rectumcancer gjennom 5 år etter kirurgi før (”tidlig periode”,1994-1996) og etter (”sen periode”, 2001-2003) implementering av nasjonale behandlingsretningslinjer. Materiale Alle pasienter i Norge diagnostisert med adenocarcinom i colon eller rectum mellom 1994 og 2003 (n=31 617) ble identifisert fra Kreftregisterets database. Bare pasienter operert med kurativ intensjon ble inkludert (n=19 053) . Metode Relativ overdødelighet ble beregnet for ulike tidsintervall etter kirurgien (første 60 dager, 212 mnd, 1-2 år, 2-3 år, 3-4 år og 4-5 år) i den tidlige og den sene perioden og sammenlignet mellom colon og rectum. Resultat Ratene for kurativ reseksjon var like for colon og rektum i begge perioder. Den perioperative overdødeligheten var significant høyere for coloncancer i den sene perioden sammenlignet med rectumcancer (0.03% for colon og 0.01 for rektum, p=0.007). I den tidlige perioden var det ingen signifikante forskjeller i noen tidsintervaller. I den sene perioden var den relative overdødeligheten høyere for colon cancer enn rectum cancer de to første årene (0.05 vs 0.03, p= 0.01), mens den mellom 4 og 5 år var signifikant høyere for rectumcancer sammenlignet med colon cancer (0.02 vs 0.05, p= 0.003). Konklusjon Den relative overdødeligheten etter kirurgi for colorectal cancer viser betydelige forskjeller mellom colon og rektum cancer, både kort og langtids mortalitet. Den økte overlevelsen for rektumcancer de første årene etter kirurgi tror vi skyldes den målrettede innsatsen for rektumkirurgien, samt færre akutte operasjoner. Den motsatte forskjellen etter 4 år, kan skyldes effekten av adjuvant cytostatika for coloncancerpasientene
Materiale: Studien er en retrospektiv kohorte-studie av samtlige pasienter som ble behandlet for colon cancer ved sykehusene Levanger, Namsos, Ålesund, Molde, Kristiansund og Volda i perioden 1993 til og med 2004. Pasientene er fulgt opp til mai 2009. Totalt er 2328 pasienter inkludert i studien. Denne presentasjonen gir en oversikt over 30 dagers og 5 års overlevelse, kontrollert for alder, kjønn, ASA-gruppe og Dukes’ stadium ved diagnose. Opplysningene er hentet fra journalgjennomgang av samtlige pasientjournaler og koblet med Kreftregisterets database. Resultater: Kun pasienter operert for coloncancer med R0/R1 –reseksjon og som var metastasefrie ved diagnosetidspunktet er inkludert i overlevelsesanalysene (n=1648). Analysene ble kjørt med Cox-modell stratifisert på hvert av sykehusene og det ble kontrollert for alder, kjønn, ASA-score og om operasjonen var elektiv eller øyeblikkelig hjelp. 5-års kumulativ overlevelse varierte bare mellom 60 og 63% mellom sykehusene. Selv om punktestimatene varierte litt, var 95% konfidens-intervallene overlappende. Vi konkluderer derfor med at det ikke er forskjeller mellom sykehusene i 5-års overlevelse når man kontrollerte for covariablene. For 30-dagers overlevelse var alder og kjønn ikke av betydning. ASA-gruppe og hastegrad var signifikant for noen av sykehusene, men ikke alle. Vi fant at den kumulative insidensen var den samme for alle sykehusene og varierte mellom 91 og 95% og med overlappende konfidensintervaller også her. Konklusjon: I denne retrospektive kohortestudien over pasienter radikalt operert for coloncancer ved 5 sykehus i Helse Midt-Norge var 30-dagers og 5-års overlevelse henholdsvis 90 og 60% og det var ingen forskjell mellom sykehusene
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
95
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
96
KORT- OG LANGTIDS MORTALITET ER FORSKJELLIG HOS PASIENTER BEHANDLET FOR COLON OG RECTUM CANCER.
OVERLEVELSE HOS PASIENTER OPERERT FOR COLON CANCER VED FEM SYKEHUS I HELSE MIDT-NORGE
Nedrebø BS1,2, Søreide K1,2, Kvaløy JT3, Tandberg-Eriksen M4, Søreide JA1,2, Kørner H1,2 1 Kir avd, Stavanger Universitetssykehus, 4068 Stavanger 2 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen 3 Matematisk –Naturvitenskapelig fakultet, Universitetet i Stavanger, 4036 Stavanger 4 Kirurgisk avdeling, Radiumhospitalet, Oslo Universitetssykehus, 0424 Oslo
Hjorthaug J8 , Gaard M1,8,9, Edna TH2, Jullumstrø E2, Kuhry E3, Klemetzen K4, Isaksen KS5, Sandvik J6, Brattli O7, Dørum LM1, Tysvær A1, Småstuen M1, Kreftregisteret1, Sykehuset Levanger2, Sykehuset Namsos3, Molde Sjukehus4, Kristiansund Sjukehus5, Ålesund Sjukehus6, Volda Sjukehus7, Oslo Universitetssykehus, Ullevål8, Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU9
Introduksjon I løpet av de siste to tiår er det gjort ulike tiltak for å øke overlevelsen etter kurativ behandling av rectumcancer (innføring av total mesorektal eksisjon, kriterier for preoperativ radiokjemoterapi), mens endringene for coloncancer har vært mindre (adjuvant kjemoterapi for stadium III hos pasienter ≤75 år). Effekten av de ulike tiltak med hensyn på kort- og langtids overlevelse er fortsatt ikke avklart.
Bakgrunn: Denne studien ønsker å gi svar på om hvordan overlevelsen (30-dagers og 5 års) er hos pasienter operert for coloncancer ved 5 sykehus i Helse Midt-Norge og om det er forskjell i overlevelse mellom sykehusene.
Hensikt Å sammenligne kort- og langtids mortalitet for pasienter operert med kurative reseksjoner for colon- og rectumcancer gjennom 5 år etter kirurgi før (”tidlig periode”,1994-1996) og etter (”sen periode”, 2001-2003) implementering av nasjonale behandlingsretningslinjer. Materiale Alle pasienter i Norge diagnostisert med adenocarcinom i colon eller rectum mellom 1994 og 2003 (n=31 617) ble identifisert fra Kreftregisterets database. Bare pasienter operert med kurativ intensjon ble inkludert (n=19 053) . Metode Relativ overdødelighet ble beregnet for ulike tidsintervall etter kirurgien (første 60 dager, 212 mnd, 1-2 år, 2-3 år, 3-4 år og 4-5 år) i den tidlige og den sene perioden og sammenlignet mellom colon og rectum. Resultat Ratene for kurativ reseksjon var like for colon og rektum i begge perioder. Den perioperative overdødeligheten var significant høyere for coloncancer i den sene perioden sammenlignet med rectumcancer (0.03% for colon og 0.01 for rektum, p=0.007). I den tidlige perioden var det ingen signifikante forskjeller i noen tidsintervaller. I den sene perioden var den relative overdødeligheten høyere for colon cancer enn rectum cancer de to første årene (0.05 vs 0.03, p= 0.01), mens den mellom 4 og 5 år var signifikant høyere for rectumcancer sammenlignet med colon cancer (0.02 vs 0.05, p= 0.003). Konklusjon Den relative overdødeligheten etter kirurgi for colorectal cancer viser betydelige forskjeller mellom colon og rektum cancer, både kort og langtids mortalitet. Den økte overlevelsen for rektumcancer de første årene etter kirurgi tror vi skyldes den målrettede innsatsen for rektumkirurgien, samt færre akutte operasjoner. Den motsatte forskjellen etter 4 år, kan skyldes effekten av adjuvant cytostatika for coloncancerpasientene
Materiale: Studien er en retrospektiv kohorte-studie av samtlige pasienter som ble behandlet for colon cancer ved sykehusene Levanger, Namsos, Ålesund, Molde, Kristiansund og Volda i perioden 1993 til og med 2004. Pasientene er fulgt opp til mai 2009. Totalt er 2328 pasienter inkludert i studien. Denne presentasjonen gir en oversikt over 30 dagers og 5 års overlevelse, kontrollert for alder, kjønn, ASA-gruppe og Dukes’ stadium ved diagnose. Opplysningene er hentet fra journalgjennomgang av samtlige pasientjournaler og koblet med Kreftregisterets database. Resultater: Kun pasienter operert for coloncancer med R0/R1 –reseksjon og som var metastasefrie ved diagnosetidspunktet er inkludert i overlevelsesanalysene (n=1648). Analysene ble kjørt med Cox-modell stratifisert på hvert av sykehusene og det ble kontrollert for alder, kjønn, ASA-score og om operasjonen var elektiv eller øyeblikkelig hjelp. 5-års kumulativ overlevelse varierte bare mellom 60 og 63% mellom sykehusene. Selv om punktestimatene varierte litt, var 95% konfidens-intervallene overlappende. Vi konkluderer derfor med at det ikke er forskjeller mellom sykehusene i 5-års overlevelse når man kontrollerte for covariablene. For 30-dagers overlevelse var alder og kjønn ikke av betydning. ASA-gruppe og hastegrad var signifikant for noen av sykehusene, men ikke alle. Vi fant at den kumulative insidensen var den samme for alle sykehusene og varierte mellom 91 og 95% og med overlappende konfidensintervaller også her. Konklusjon: I denne retrospektive kohortestudien over pasienter radikalt operert for coloncancer ved 5 sykehus i Helse Midt-Norge var 30-dagers og 5-års overlevelse henholdsvis 90 og 60% og det var ingen forskjell mellom sykehusene
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
97
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
PROGNOSTISK BETYDNING AV MIKROMETASTASER OG ISOLERTE TUMOR CELLER I REGIONALE LYMFEKNUTER HOS COLON CANCER PASIENTER STADIUM I/II.
INTERVENSJON I FORHOLD TIL ERNÆRING OG FOKUSGRUPPER HOS KOLOREKTAL KREFT PASIENTER; BETYR DET NOE FOR DET POSTOPERATIVE FORLØPET?
Færden A.E1, Sjo O.H2, Bukholm I.R.K 1, Norheim Andersen S.3, Svindland A.4,, Nesbakken A.2,, Bakka A.1 1 Gastrokirurgisk avdeling, Akershus Universitets Sykehus, 2Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitets Sykehus, Aker, 3Patologisk avdeling, Akershus Universitets Sykehus, 4 Patologisk avdeling Oslo Universitets Sykehus, Aker.
Ida RK Bukholm Avdeling for helsefremmede arbeid, Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Akershus universitetssykehus
Bakgrunn: Regionale lymfeknutemetastaser er den viktigste prognostiske faktor hos pasienter med colon cancer, mens betydningen av mikrometastaser(MM) og isolerte tumorceller (ITC) er omdiskutert. Hensikten med den prospektive studien var å evaluere betydning av MM og ITC i regionale lymfeknuter hos pasienter med coloncancer stadium I/II. Materiale og Metode: 193 pasienter operert for coloncancer ble inkludert i studien. Alle lymfeknutene ble undersøkt rutinemessig etter hemotoxylin-eosin farging. Hvis ingen ordinære lymfeknutemetastaser ble påvist, ble samtlige lymfeknuter undersøkt immunhistokjemisk med det monoklonale antistoffet CAM 5.2. Eventuelle residiv (lokalt eller fjernt), og eventuell årsak til død ble registrert. Resultater: Ordinære lymfeknutemetastaser ble påvist hos 67 pasienter. Immunhistokjemi av samtlige lymfeknuter i stadium I/II (n=126) påvist MM hos 6 (5 %) og ITC hos 33(26 %). Etter median 5 års oppfølging, ble residiv påvist hos 6/87 (7 %) i stadium I/II uten MM/ITC, og 9/39(23 %) i stadium I/II med MM/ITC (p=0.010). I stadium III ble residiv påvist hos 31/67 (31 %). Det var ingen signifikant statistisk forskjell mellom stadium III og stadium II med MM/ITC(p=0.362). Fem års sykdomsfri overlevelse i stadium I/II med og uten MM/ITC var henholdsvis 75 % og 93 % (log rank test; p=0.012). I stadium III var fem års sykdomsfri overlevelse 69 %. Heller ikke her var det statistisk signifikant forskjell mellom stadium III og stadium I/II med MM/ITC (log rank test; p=0.269). Konklusjon: Tilstedværelse av MM/ITC i regionale lymfeknuter i stadium I/II har prognostisk betydning for residiv og fem års sykdomsfri overlevelse. Prognosen for stadium I/II med MM/ITC, er ikke statistisk signifikant forskjellig fra stadium III, noe som kan tyde på at stadium I/II med MM/ITC kan ha samme nytte av adjuvant kjemoterapi som stadium III.
98
Bakgrunn; Den berømte kirurgen, Dr Bilroth, sa en gang at kreft kan kureres med kniv. Senere har det vist seg at dette ikke var så enkelt. Til tross for fremskritt innen den kirurgiske disiplin, radioterapi, kjemoterapi, har kreft som dødsårsak passert hjerte-kar sykdommer og er blitt den ledende dødsårsak i den vestlige verden, og kolorektal kreft er den ledende når det gjelder kreftrelatert død Epidemiologiske data viser at overvektige personer har økt risiko for å utvikle kreft, spesielt kolonkreft og brystkreft. I et nylig intervju sa Prof D. Hill president in UICC”Lack of public understanding of the link between body weight and cancer probably parallels our attitudes to smoking and cancer in late 1950`s”. Linken mellom kreft og overvekt syns å gå via adipocytter som tidligere har vært tenkt som lagerplass for energi, er nå I økende grad blitt definert som aktive celler med mange endokrine funksjoner og påvirker tumor celler på mange måter. Studier har også vist at metabolsk syndrom kan føre til tilbakefall hos kreft pasienter Vi har, i en pilot, sett på en del proteiner som er involvert i metabolsk syndrom (IL TNF-α, IL6, GR-α, 11βHSD1, and PAI-1) i tumorer fra kolorektal adenocarcinomer og sammenlignet med tilsvarende proteiner i normal slimhinne fra samme pasient og finner at det foreligger statisk signifikante forskjeller mellom normal slimhinne og tumorvev. Prospektiv studie; Vi ønsker å gjennomføre en prospektiv studie hvor hensikten er å finne ut om fokus på fysisk aktivitet og riktig ernæring kan forebygge tilbakefall av kolon kreft. Vi ønsker å invitere alle sykehus i Norge som operer pasienter med kolon kreft til å være med og inkludere pasienter til studien. Informasjon om studien og studieprotokoll er tilgjengelig og blir sendt ved forespørsel
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
97
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
PROGNOSTISK BETYDNING AV MIKROMETASTASER OG ISOLERTE TUMOR CELLER I REGIONALE LYMFEKNUTER HOS COLON CANCER PASIENTER STADIUM I/II.
INTERVENSJON I FORHOLD TIL ERNÆRING OG FOKUSGRUPPER HOS KOLOREKTAL KREFT PASIENTER; BETYR DET NOE FOR DET POSTOPERATIVE FORLØPET?
Færden A.E1, Sjo O.H2, Bukholm I.R.K 1, Norheim Andersen S.3, Svindland A.4,, Nesbakken A.2,, Bakka A.1 1 Gastrokirurgisk avdeling, Akershus Universitets Sykehus, 2Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitets Sykehus, Aker, 3Patologisk avdeling, Akershus Universitets Sykehus, 4 Patologisk avdeling Oslo Universitets Sykehus, Aker.
Ida RK Bukholm Avdeling for helsefremmede arbeid, Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Akershus universitetssykehus
Bakgrunn: Regionale lymfeknutemetastaser er den viktigste prognostiske faktor hos pasienter med colon cancer, mens betydningen av mikrometastaser(MM) og isolerte tumorceller (ITC) er omdiskutert. Hensikten med den prospektive studien var å evaluere betydning av MM og ITC i regionale lymfeknuter hos pasienter med coloncancer stadium I/II. Materiale og Metode: 193 pasienter operert for coloncancer ble inkludert i studien. Alle lymfeknutene ble undersøkt rutinemessig etter hemotoxylin-eosin farging. Hvis ingen ordinære lymfeknutemetastaser ble påvist, ble samtlige lymfeknuter undersøkt immunhistokjemisk med det monoklonale antistoffet CAM 5.2. Eventuelle residiv (lokalt eller fjernt), og eventuell årsak til død ble registrert. Resultater: Ordinære lymfeknutemetastaser ble påvist hos 67 pasienter. Immunhistokjemi av samtlige lymfeknuter i stadium I/II (n=126) påvist MM hos 6 (5 %) og ITC hos 33(26 %). Etter median 5 års oppfølging, ble residiv påvist hos 6/87 (7 %) i stadium I/II uten MM/ITC, og 9/39(23 %) i stadium I/II med MM/ITC (p=0.010). I stadium III ble residiv påvist hos 31/67 (31 %). Det var ingen signifikant statistisk forskjell mellom stadium III og stadium II med MM/ITC(p=0.362). Fem års sykdomsfri overlevelse i stadium I/II med og uten MM/ITC var henholdsvis 75 % og 93 % (log rank test; p=0.012). I stadium III var fem års sykdomsfri overlevelse 69 %. Heller ikke her var det statistisk signifikant forskjell mellom stadium III og stadium I/II med MM/ITC (log rank test; p=0.269). Konklusjon: Tilstedværelse av MM/ITC i regionale lymfeknuter i stadium I/II har prognostisk betydning for residiv og fem års sykdomsfri overlevelse. Prognosen for stadium I/II med MM/ITC, er ikke statistisk signifikant forskjellig fra stadium III, noe som kan tyde på at stadium I/II med MM/ITC kan ha samme nytte av adjuvant kjemoterapi som stadium III.
98
Bakgrunn; Den berømte kirurgen, Dr Bilroth, sa en gang at kreft kan kureres med kniv. Senere har det vist seg at dette ikke var så enkelt. Til tross for fremskritt innen den kirurgiske disiplin, radioterapi, kjemoterapi, har kreft som dødsårsak passert hjerte-kar sykdommer og er blitt den ledende dødsårsak i den vestlige verden, og kolorektal kreft er den ledende når det gjelder kreftrelatert død Epidemiologiske data viser at overvektige personer har økt risiko for å utvikle kreft, spesielt kolonkreft og brystkreft. I et nylig intervju sa Prof D. Hill president in UICC”Lack of public understanding of the link between body weight and cancer probably parallels our attitudes to smoking and cancer in late 1950`s”. Linken mellom kreft og overvekt syns å gå via adipocytter som tidligere har vært tenkt som lagerplass for energi, er nå I økende grad blitt definert som aktive celler med mange endokrine funksjoner og påvirker tumor celler på mange måter. Studier har også vist at metabolsk syndrom kan føre til tilbakefall hos kreft pasienter Vi har, i en pilot, sett på en del proteiner som er involvert i metabolsk syndrom (IL TNF-α, IL6, GR-α, 11βHSD1, and PAI-1) i tumorer fra kolorektal adenocarcinomer og sammenlignet med tilsvarende proteiner i normal slimhinne fra samme pasient og finner at det foreligger statisk signifikante forskjeller mellom normal slimhinne og tumorvev. Prospektiv studie; Vi ønsker å gjennomføre en prospektiv studie hvor hensikten er å finne ut om fokus på fysisk aktivitet og riktig ernæring kan forebygge tilbakefall av kolon kreft. Vi ønsker å invitere alle sykehus i Norge som operer pasienter med kolon kreft til å være med og inkludere pasienter til studien. Informasjon om studien og studieprotokoll er tilgjengelig og blir sendt ved forespørsel
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
99
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
100
KIRURGI OG PASIENTFORLØP VED OUS: HØYRE SIDIG HEMIKOLEKTOMI FOR CANCER
MIKROSATELLITT INSTABILITET (MSI) I TUMOR GIR BEDRE PROGNOSE FOR PASIENTER MED KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM.
Seeberg LT, Sjo OH*, Johannessen H-O, Mousavi MJ ,Wiedswang G, Nesbakken A*,Schou CF , Johnson E. Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål *Gastrokirurgisk avdelin, Oslo Universitetssykehus, Aker
Merok MA¹², Ahlquist TC¹, Røyrvik E¹, Sjo O², Nesbakken A², Lothe RA¹ ¹Avd. kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, ²Gastrokirurgisk avd., Oslo Universitetssykehus, Aker
Gjennomføringen av standard laparoskopisk høyresidig hemikolektomi for cancer videodemonstreres og kommenteres. Inngrepet er betydelig endret de siste år med bl.a intrakorporal anastomose og økende bruk av pfannenstiehl-snitt for uttak av tarmresektatet. I Gastrokirurgisk avdeling i OUS planlegger vi videreutvikling av operativ teknikk, men ikke minst vil vi optimalisere utredning, og bedre hele pasientforløpet for denne pasientgruppen. Dette inkluderer planer om standarisert kartlegging av pasientenes evne til gjennomføring av behandlingen, inkl. komorbiditet samt rehabiliteringsbehov, ved første og eneste frammøte i poliklinikken. Deretter skal de fleste pasientene kunne innlegges direkte for sammedagskirurgi. Utredningen vil i tillegg til endoscopi baseres på CT colografi og lavdose CT thorax, som skal demonstreres og vurderes preoperativt i tverrfaglig møte. Tverrfaglig møte skal foreløpig inkludere radiolog, patolog og gastrokirurg, slik at tilbakemelding og gjennomgang av histologi og fotodokumentasjon av preparat gjøres på alle pasienter. Flere fagmiljøer , inklusive gastrokirurger og geriatere, er interessert i å kartlegge effektene av et samlet fremstøt for å bedre behandlingen av pasienter med cancer coli.
Bakgrunn: Mikrosatellitt instabilitet (MSI) har helt siden begynnelsen av 90- tallet vært en antatt prognostisk markør ved kreft i tykktarm og endetarm. En stor systematisk review (Popat, 2005) analyserte resultatene av 32 ulike studier med totalt 7642 pasienter og fant en signifikant bedret overlevelse for pasienter med MSI. Materiale og metode: Fra januar 1993 tom august 2003 ble det registrert 1293 nye pasienter av kreft i tykktarm og endetarm ved Aker sykehus. Av disse fikk 940 utført formell reseksjon (major resection) og adekvat vevsprøve i form av formalinfiksert parafininnstøpt tumorvev fra operasjonspreparatet var tilgjengelig for 924 av disse. Alle disse prøvene er analysert for MSI. Vi har utført fragmentanalyser for de fem Bethesda markørene (BAT25, BAT26, D2S123, D5S346 og D17S250). MSI i to eller flere markører er definert som MSI-H og MSI i en markør er definert som MSI-L. Ved normale funn i alle fem markører er prøven definert som mikrosatellitt stabil (MSS). Ved angivelse av forekomst av MSI i materialet, har vi kun tatt med prøver fra solitære tumorer hvor alle fem markører var lesbare (697). For overlevelsesanalysene har vi kun inkludert prøver med R0 status etter reseksjon av solitær tumor fra pasienter som ikke døde innen 3 mnd og hvor prøven kunne klassifiseres som MSS/MSI-L eller MSI-H (624). Resultater: Det er signifikant høyere andel av MSI i høyre tykktarm (16 %) sammenlignet med venstre tykktarm (1,2 %) og endetarm (2,6 %). Det jar en trend mot hyppigere forekomst hos kvinner (9 %) enn hos menn (5 %), men forskjellen var ikke signifikant i dette materialet. Vi fant heller ikke høyere forekomst med økende alder. Det var signifikant bedre overlevelse for pasienter med MSI-H. Hvis materialet stratifiseres for Dukes stadium, finner vi bedre overlevelse for MSI-H pasienter med Dukes A og B, men ikke for C. Konklusjon: Vi finner noe lavere forekomst av MSI-H enn det man kunne forvente ut i fra publiserte data. Dette kan skyldes at vi bare har benyttet prøver hvor alle 5 markører er lesbare. Fordelingen av MSI i de ulike deler av tarmen passer med tidligere publiserte data. Vi finner bedret overlevelse for pasienter med mikrosatellitt instabilitet og Dukes A eller B, men ikke for Dukes C. Mulige årsaker vil bli diskutert.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
99
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
100
KIRURGI OG PASIENTFORLØP VED OUS: HØYRE SIDIG HEMIKOLEKTOMI FOR CANCER
MIKROSATELLITT INSTABILITET (MSI) I TUMOR GIR BEDRE PROGNOSE FOR PASIENTER MED KREFT I TYKKTARM OG ENDETARM.
Seeberg LT, Sjo OH*, Johannessen H-O, Mousavi MJ ,Wiedswang G, Nesbakken A*,Schou CF , Johnson E. Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål *Gastrokirurgisk avdelin, Oslo Universitetssykehus, Aker
Merok MA¹², Ahlquist TC¹, Røyrvik E¹, Sjo O², Nesbakken A², Lothe RA¹ ¹Avd. kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, ²Gastrokirurgisk avd., Oslo Universitetssykehus, Aker
Gjennomføringen av standard laparoskopisk høyresidig hemikolektomi for cancer videodemonstreres og kommenteres. Inngrepet er betydelig endret de siste år med bl.a intrakorporal anastomose og økende bruk av pfannenstiehl-snitt for uttak av tarmresektatet. I Gastrokirurgisk avdeling i OUS planlegger vi videreutvikling av operativ teknikk, men ikke minst vil vi optimalisere utredning, og bedre hele pasientforløpet for denne pasientgruppen. Dette inkluderer planer om standarisert kartlegging av pasientenes evne til gjennomføring av behandlingen, inkl. komorbiditet samt rehabiliteringsbehov, ved første og eneste frammøte i poliklinikken. Deretter skal de fleste pasientene kunne innlegges direkte for sammedagskirurgi. Utredningen vil i tillegg til endoscopi baseres på CT colografi og lavdose CT thorax, som skal demonstreres og vurderes preoperativt i tverrfaglig møte. Tverrfaglig møte skal foreløpig inkludere radiolog, patolog og gastrokirurg, slik at tilbakemelding og gjennomgang av histologi og fotodokumentasjon av preparat gjøres på alle pasienter. Flere fagmiljøer , inklusive gastrokirurger og geriatere, er interessert i å kartlegge effektene av et samlet fremstøt for å bedre behandlingen av pasienter med cancer coli.
Bakgrunn: Mikrosatellitt instabilitet (MSI) har helt siden begynnelsen av 90- tallet vært en antatt prognostisk markør ved kreft i tykktarm og endetarm. En stor systematisk review (Popat, 2005) analyserte resultatene av 32 ulike studier med totalt 7642 pasienter og fant en signifikant bedret overlevelse for pasienter med MSI. Materiale og metode: Fra januar 1993 tom august 2003 ble det registrert 1293 nye pasienter av kreft i tykktarm og endetarm ved Aker sykehus. Av disse fikk 940 utført formell reseksjon (major resection) og adekvat vevsprøve i form av formalinfiksert parafininnstøpt tumorvev fra operasjonspreparatet var tilgjengelig for 924 av disse. Alle disse prøvene er analysert for MSI. Vi har utført fragmentanalyser for de fem Bethesda markørene (BAT25, BAT26, D2S123, D5S346 og D17S250). MSI i to eller flere markører er definert som MSI-H og MSI i en markør er definert som MSI-L. Ved normale funn i alle fem markører er prøven definert som mikrosatellitt stabil (MSS). Ved angivelse av forekomst av MSI i materialet, har vi kun tatt med prøver fra solitære tumorer hvor alle fem markører var lesbare (697). For overlevelsesanalysene har vi kun inkludert prøver med R0 status etter reseksjon av solitær tumor fra pasienter som ikke døde innen 3 mnd og hvor prøven kunne klassifiseres som MSS/MSI-L eller MSI-H (624). Resultater: Det er signifikant høyere andel av MSI i høyre tykktarm (16 %) sammenlignet med venstre tykktarm (1,2 %) og endetarm (2,6 %). Det jar en trend mot hyppigere forekomst hos kvinner (9 %) enn hos menn (5 %), men forskjellen var ikke signifikant i dette materialet. Vi fant heller ikke høyere forekomst med økende alder. Det var signifikant bedre overlevelse for pasienter med MSI-H. Hvis materialet stratifiseres for Dukes stadium, finner vi bedre overlevelse for MSI-H pasienter med Dukes A og B, men ikke for C. Konklusjon: Vi finner noe lavere forekomst av MSI-H enn det man kunne forvente ut i fra publiserte data. Dette kan skyldes at vi bare har benyttet prøver hvor alle 5 markører er lesbare. Fordelingen av MSI i de ulike deler av tarmen passer med tidligere publiserte data. Vi finner bedret overlevelse for pasienter med mikrosatellitt instabilitet og Dukes A eller B, men ikke for Dukes C. Mulige årsaker vil bli diskutert.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
101
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
BRUK AV DNA PLOIDI SOM PROGNOSTISK MARKØR I TYKKTARMSKREFT
SYLINDRISK PERIANAL RESEKSJON I HAUGESUND
Danielsen H1,4, Pretorius1,4 M, Merok M3,4, Lothe R,2,4 Nesbakken A3,4
Mohn AC, Hansen PE, Ott M Seksjon for Gastroenterologisk kirurgi, Haugesund sjukehus, 5504 Haugesund
1 Institutt for medisinsk informatikk, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 2 Institutt for kreftforskning, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 3 Avdeling for gastro…, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 4 Senter for kreftbiomedisin, Universitetet i Oslo Tross i at tykktarmskreft er den nest vanligste dødsårsaken i den vestlige verden er det likevel mangel på gode biomarkører, både på diagnostisk og prognostisk plan. Kromosom instabilitet er observert i et stort antall krefttyper og aneuploidi er et typisk tegn på malignitet og ofte forbundet med en dårlig prognose for pasienten. Den prognostiske verdien av DNA ploidi i tykktarmskreft er i dag ikke godt nok definert. Vi har undersøkt den prognostiske verdien av DNA ploidi i en definert gruppe pasienter med tykktarmskreft. DNA ploidi undersøkelser ble gjort på tumormateriale fra 719 pasienter operert for adenokarsinom i tykktarm. Målingene ble gjort ved bruk av bildecytometri. For å undersøke sykdomsfri overlevelse ekskluderte vi 298 pasienter hvor målingene ikke var adekvate, pasienten var død av usikre årsaker eller postoperative komplikasjoner, Dukes>C eller R>0. Kaplan Meier, log rank og Cox regresjonsanalyse ble brukt i henholdsvis univariate og multivariate overlevelsesanalyser. Av 421 pasienter hadde 163 tilbakefall mens 258 var sykdomsfri. Vi talte 144 diploide, 69 tetraploide og 208 aneuploide tumorprøver. For videre analyser valgte vi å kombinere tetrapoide og aneuploide i en non-diploid gruppe. I univariate analyser var DNA ploidi (p=0.003), Dukes (p<0.001), grad (0.002), alder (p<0.001) og elektiv/akutt (p<0.001) alle signifikante. I en multivariat analyse viste disse også en uavhengig prognostisk verdi. Lokasjon og kjønn viste ingen signifikans. Videre viser vi at DNA ploidi viser prognostisk verdi i subgrupper som henholdsvis Dukes B (p=0.004) og proksimale (p=0.001) tumores. Vi viser at DNA ploidi er en over all uavhengig prognostisk markør for sykdomsfri overlevelse i pasienter med tykktarmskreft. DNA ploidi viser også signifikant prognostisk verdi i viktige subgrupper som Dukes B, som tidligere har vært utfordrende innen prognostisering.
102
Innledning Haugesund har siden 2005 utført sylindrisk amputasjon på lave rectumcancere. Fram til september 2009, ble disse utført i ryggleie. Siden har operasjonene blitt utført i mageleie. Samtidig ble det profylaktisk lagt inn Permacol®-nett pga mye problemer med postoperative sini/fistler i perineum/bekken. Dette hadde økt på de siste årene med økende bruk av neoadjuvant radioterapi. Metode Vi har gått igjennom alle amputasjoner siden januar 2008 og sammenliknet sini/fistelfrekvensen og varigheten av sårene. Det var ikke mulig retrospektivt å sammenlikne størrelsen på defektene. Resultater Totalt ble det utført 26 amputasjoner i perioden, 8 etter september 2009. 18 fikk neoadjuvant kjemoradio- eller radioterapi (69%) fordelt på 72% første perioden og 63% andre. 67% hadde sini/fistler i første periode, der to av dem ikke hadde fått forbehandling. 50% hadde sini/fistler andre periode, der en ikke hadde radioterapi. 1 pas i siste periode hadde ikke cancer. Varigheten av sini/fistler varierte de to periodene. Første periode varte de 4,2 mnd hvorav to av pasientene ble reoperert med hhv fisteleksisjon og muskeltransposisjon. I andre periode varte sini/fistler 2,75 mnd hvor ingen ble revidert. Diskusjon Rent teknisk er det liten tvil om at tilgangen ved mageleie er klart bedre og derav gir det større oversikt. Dermed blir det enklere å gjøre fullstendige sylindriske amputasjoner som igjen gir færre skader på CRM og færre perforasjoner1. Resultatene våre derimot, i form av komplikasjoner, viser ingen sikre forskjeller så langt. Det er færre sini/fistler i siste periode med kortere varighet og sannsynligvis mindre størrelse, men tallene er små. Konklusjon Permacol profylaktisk gir ikke økte komplikasjoner etter rectumamputasjon. Det kan være de gir mindre sini/fisteldannelser Ref 1.
West NP, Finan PJ, Anderin C, Lindholm J, Holm T, Quirke P.: Evidence of the oncologic superiority of cylindrical abdominoperineal excision for low rectal cancer. J Clin Oncol. 2008 Jul 20;26(21):3517-22.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
101
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
BRUK AV DNA PLOIDI SOM PROGNOSTISK MARKØR I TYKKTARMSKREFT
SYLINDRISK PERIANAL RESEKSJON I HAUGESUND
Danielsen H1,4, Pretorius1,4 M, Merok M3,4, Lothe R,2,4 Nesbakken A3,4
Mohn AC, Hansen PE, Ott M Seksjon for Gastroenterologisk kirurgi, Haugesund sjukehus, 5504 Haugesund
1 Institutt for medisinsk informatikk, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 2 Institutt for kreftforskning, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 3 Avdeling for gastro…, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 4 Senter for kreftbiomedisin, Universitetet i Oslo Tross i at tykktarmskreft er den nest vanligste dødsårsaken i den vestlige verden er det likevel mangel på gode biomarkører, både på diagnostisk og prognostisk plan. Kromosom instabilitet er observert i et stort antall krefttyper og aneuploidi er et typisk tegn på malignitet og ofte forbundet med en dårlig prognose for pasienten. Den prognostiske verdien av DNA ploidi i tykktarmskreft er i dag ikke godt nok definert. Vi har undersøkt den prognostiske verdien av DNA ploidi i en definert gruppe pasienter med tykktarmskreft. DNA ploidi undersøkelser ble gjort på tumormateriale fra 719 pasienter operert for adenokarsinom i tykktarm. Målingene ble gjort ved bruk av bildecytometri. For å undersøke sykdomsfri overlevelse ekskluderte vi 298 pasienter hvor målingene ikke var adekvate, pasienten var død av usikre årsaker eller postoperative komplikasjoner, Dukes>C eller R>0. Kaplan Meier, log rank og Cox regresjonsanalyse ble brukt i henholdsvis univariate og multivariate overlevelsesanalyser. Av 421 pasienter hadde 163 tilbakefall mens 258 var sykdomsfri. Vi talte 144 diploide, 69 tetraploide og 208 aneuploide tumorprøver. For videre analyser valgte vi å kombinere tetrapoide og aneuploide i en non-diploid gruppe. I univariate analyser var DNA ploidi (p=0.003), Dukes (p<0.001), grad (0.002), alder (p<0.001) og elektiv/akutt (p<0.001) alle signifikante. I en multivariat analyse viste disse også en uavhengig prognostisk verdi. Lokasjon og kjønn viste ingen signifikans. Videre viser vi at DNA ploidi viser prognostisk verdi i subgrupper som henholdsvis Dukes B (p=0.004) og proksimale (p=0.001) tumores. Vi viser at DNA ploidi er en over all uavhengig prognostisk markør for sykdomsfri overlevelse i pasienter med tykktarmskreft. DNA ploidi viser også signifikant prognostisk verdi i viktige subgrupper som Dukes B, som tidligere har vært utfordrende innen prognostisering.
102
Innledning Haugesund har siden 2005 utført sylindrisk amputasjon på lave rectumcancere. Fram til september 2009, ble disse utført i ryggleie. Siden har operasjonene blitt utført i mageleie. Samtidig ble det profylaktisk lagt inn Permacol®-nett pga mye problemer med postoperative sini/fistler i perineum/bekken. Dette hadde økt på de siste årene med økende bruk av neoadjuvant radioterapi. Metode Vi har gått igjennom alle amputasjoner siden januar 2008 og sammenliknet sini/fistelfrekvensen og varigheten av sårene. Det var ikke mulig retrospektivt å sammenlikne størrelsen på defektene. Resultater Totalt ble det utført 26 amputasjoner i perioden, 8 etter september 2009. 18 fikk neoadjuvant kjemoradio- eller radioterapi (69%) fordelt på 72% første perioden og 63% andre. 67% hadde sini/fistler i første periode, der to av dem ikke hadde fått forbehandling. 50% hadde sini/fistler andre periode, der en ikke hadde radioterapi. 1 pas i siste periode hadde ikke cancer. Varigheten av sini/fistler varierte de to periodene. Første periode varte de 4,2 mnd hvorav to av pasientene ble reoperert med hhv fisteleksisjon og muskeltransposisjon. I andre periode varte sini/fistler 2,75 mnd hvor ingen ble revidert. Diskusjon Rent teknisk er det liten tvil om at tilgangen ved mageleie er klart bedre og derav gir det større oversikt. Dermed blir det enklere å gjøre fullstendige sylindriske amputasjoner som igjen gir færre skader på CRM og færre perforasjoner1. Resultatene våre derimot, i form av komplikasjoner, viser ingen sikre forskjeller så langt. Det er færre sini/fistler i siste periode med kortere varighet og sannsynligvis mindre størrelse, men tallene er små. Konklusjon Permacol profylaktisk gir ikke økte komplikasjoner etter rectumamputasjon. Det kan være de gir mindre sini/fisteldannelser Ref 1.
West NP, Finan PJ, Anderin C, Lindholm J, Holm T, Quirke P.: Evidence of the oncologic superiority of cylindrical abdominoperineal excision for low rectal cancer. J Clin Oncol. 2008 Jul 20;26(21):3517-22.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
103
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
104
TME- VERSUS ETME-KIRURGI VED LOKALAVANSERT REKTUM CANCER
ENDORECTAL ELASTOGRAFI EVALUERING AV SVULSTER I ENDETARMEN
Mariathasan AB1, Larsen SG1, Dueland S2, Giercksky K-E1 1 Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd., OUS. 2 Onkologisk avd, Radiumhospitalet, OUS.
Jo Erling Riise Waage (JERW) 1, Roald Flesland Havre (RFH) 2,3, Svein Ødegaard (SØ) 2,3, Sabine Leh (SL) 4, Geir Egil Eide (GEE)5,6 and Gunnar Baatrup (GB) 1,7
Innledning: Pasienter med MR-vurdert T4a rektum cancer har ofte tumorceller utenfor den meserektale fascien også etter gjennomført neoadjuvant behandling. Vi ønsker å vurdere overlevelsesdata og komplikasjoner ut i fra om utvidet mesorektal eksisjon (ETME) er utført eller ikke. Materiale og metode: I tidsperioden 2002 til 2009 ble 429 primære rektum cancere operert ved DNR. 52 fikk ikke preoperativ stråleterapi, 4 fikk kun utført eksplorativt inngrep og 4 fikk kun palliasjon i bekkenet pga for avansert systemisk sykdom. 369 gjennomførte således neoadjuvant 50 Gy bekkenbestråling med etterfølgende kirurgi i håp om frie marginer i bekkenet. Alle gjennomgikk utredning inklusive MR bekken og ble evaluert av multidisiplinært team. Resultater: 177 pasienter fikk utført lav fremre rectum reseksjon (LFR), 150 rektumaputasjon (APR) og 42 Hartmann’s operasjon på rektum. Andelen som fikk utført en ETME ved de ulike inngrepene og analyser av overlevelse, lokale residiv og komplikasjoner blir lagt fram.
1. Department of Surgery, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway 2. National Centre for Ultrasound in Gastroenterology, Department of Medicine, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway 3. Institute of Medicine, University of Bergen, Bergen, Norway 4. Department of Pathology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway 5. Centre for Clinical Research, Western Norway Health Region Authority, Bergen, Norway 6. Department of Public Health and Primary Health Care, University of Bergen, Norway 7. Institute of Surgical Sciences, University of Bergen, Norway BAKGRUNN: Real-time elastography (RTE) er en ny ultralyd-basert metode for å avbilde strukturer. Metoden er vist å kunne påvise malignt vev i flere forskjellige vev. Vi har ikke kunnet finne noen publiserte studier som ser på endorektal RTE vurdering av rectum tumores. Vi ville undersøke gjennomførbarheten av RTE undersøkelser som en del av den første polikliniske vurderingen av pasienter med endetarmssvulster, henvist til Gastrokirurgisk avdeling ved Haukeland Universitets Sykehus. I tillegg ønsket vi å etablere en cut-off verdi for differensiering mellom adenomer og adenocarcinomer Metode: Vi undersøkte til sammen 69 pasienter i denne prospektive kohort studien. Alle konsultasjonene inkluderte rektal eksplorasjon, rektoskopi, biopsi, endorektal ultrasonografi (ERUS) og endorektal RTE. Forskjellen i strain mellom tumor og referansevev ble vurdert ved hjelp av strain ratio målinger. Histopatologisk vurdering av operasjons preparat viste 23 adenomer og 45 adenocarcinomer. Resultater: Det var gjennomførbart å implementere RTE evaluering som en del av den polikliniske vurderingen, og en enkelt undersøker var i stand til å gjennomføre RTE undersøkelsen uten assistanse. Ingen undersøkelser ble avbrutt grunnet ubehag eller smerter hos pasienten, og 66/69 (96 %) av undersøkelsene førte til RTE evaluering i henhold til protokollen. En strain ratio cut-off på 1.25 gav en sensitivitet, spesifisitet og accuracy på henholdsvis 0.93, 0.95 og 0.94. Konklusjon: Det er gjennomførbart å inkludere endorektal RTE undersøkelse som en del av den initiale polikliniske vurderingen av pasienter henvist grunnet mistanke om svulst i endetarmen. Metoden viser høy sensitivitet, spesifisitet og accuracy med tanke på differensiering mellom adenomer og adenocarcinomer, og fremstår som en lovende modalitet for evaluering av endetarmstumores.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
103
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
104
TME- VERSUS ETME-KIRURGI VED LOKALAVANSERT REKTUM CANCER
ENDORECTAL ELASTOGRAFI EVALUERING AV SVULSTER I ENDETARMEN
Mariathasan AB1, Larsen SG1, Dueland S2, Giercksky K-E1 1 Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd., OUS. 2 Onkologisk avd, Radiumhospitalet, OUS.
Jo Erling Riise Waage (JERW) 1, Roald Flesland Havre (RFH) 2,3, Svein Ødegaard (SØ) 2,3, Sabine Leh (SL) 4, Geir Egil Eide (GEE)5,6 and Gunnar Baatrup (GB) 1,7
Innledning: Pasienter med MR-vurdert T4a rektum cancer har ofte tumorceller utenfor den meserektale fascien også etter gjennomført neoadjuvant behandling. Vi ønsker å vurdere overlevelsesdata og komplikasjoner ut i fra om utvidet mesorektal eksisjon (ETME) er utført eller ikke. Materiale og metode: I tidsperioden 2002 til 2009 ble 429 primære rektum cancere operert ved DNR. 52 fikk ikke preoperativ stråleterapi, 4 fikk kun utført eksplorativt inngrep og 4 fikk kun palliasjon i bekkenet pga for avansert systemisk sykdom. 369 gjennomførte således neoadjuvant 50 Gy bekkenbestråling med etterfølgende kirurgi i håp om frie marginer i bekkenet. Alle gjennomgikk utredning inklusive MR bekken og ble evaluert av multidisiplinært team. Resultater: 177 pasienter fikk utført lav fremre rectum reseksjon (LFR), 150 rektumaputasjon (APR) og 42 Hartmann’s operasjon på rektum. Andelen som fikk utført en ETME ved de ulike inngrepene og analyser av overlevelse, lokale residiv og komplikasjoner blir lagt fram.
1. Department of Surgery, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway 2. National Centre for Ultrasound in Gastroenterology, Department of Medicine, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway 3. Institute of Medicine, University of Bergen, Bergen, Norway 4. Department of Pathology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway 5. Centre for Clinical Research, Western Norway Health Region Authority, Bergen, Norway 6. Department of Public Health and Primary Health Care, University of Bergen, Norway 7. Institute of Surgical Sciences, University of Bergen, Norway BAKGRUNN: Real-time elastography (RTE) er en ny ultralyd-basert metode for å avbilde strukturer. Metoden er vist å kunne påvise malignt vev i flere forskjellige vev. Vi har ikke kunnet finne noen publiserte studier som ser på endorektal RTE vurdering av rectum tumores. Vi ville undersøke gjennomførbarheten av RTE undersøkelser som en del av den første polikliniske vurderingen av pasienter med endetarmssvulster, henvist til Gastrokirurgisk avdeling ved Haukeland Universitets Sykehus. I tillegg ønsket vi å etablere en cut-off verdi for differensiering mellom adenomer og adenocarcinomer Metode: Vi undersøkte til sammen 69 pasienter i denne prospektive kohort studien. Alle konsultasjonene inkluderte rektal eksplorasjon, rektoskopi, biopsi, endorektal ultrasonografi (ERUS) og endorektal RTE. Forskjellen i strain mellom tumor og referansevev ble vurdert ved hjelp av strain ratio målinger. Histopatologisk vurdering av operasjons preparat viste 23 adenomer og 45 adenocarcinomer. Resultater: Det var gjennomførbart å implementere RTE evaluering som en del av den polikliniske vurderingen, og en enkelt undersøker var i stand til å gjennomføre RTE undersøkelsen uten assistanse. Ingen undersøkelser ble avbrutt grunnet ubehag eller smerter hos pasienten, og 66/69 (96 %) av undersøkelsene førte til RTE evaluering i henhold til protokollen. En strain ratio cut-off på 1.25 gav en sensitivitet, spesifisitet og accuracy på henholdsvis 0.93, 0.95 og 0.94. Konklusjon: Det er gjennomførbart å inkludere endorektal RTE undersøkelse som en del av den initiale polikliniske vurderingen av pasienter henvist grunnet mistanke om svulst i endetarmen. Metoden viser høy sensitivitet, spesifisitet og accuracy med tanke på differensiering mellom adenomer og adenocarcinomer, og fremstår som en lovende modalitet for evaluering av endetarmstumores.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
105
2 ÅRS ERFARING MED ENDOSKOPISK COLONSTENTING VED AHUS: Sunde M, Heggelund T, Øresland T, Weyessa S, Færden A Gastrokirurgisk avdeling, Ahus, Akershus universitetssykehus Introduksjon: Et inkomplett litteratursøk viser at pasienter som stentes i en palliativ hensikt, lever i gjennomsnitt 100 dager med stent, og at ca 25% av disse har komplikasjoner i etterkant av stenting. For pasientene som stentes ved bridge to surgery, er gjennomsnittlig tid til kurativt siktende operasjon, en drøy uke. Pasienter: Ved gastrokirurgisk avdelig på Ahus, ble stent-teknikken ved colonileus innført i april 08. Fra innføringen og frem til nå, har 17 pasienter, som har søkt sykehuset med akutt colonileus, blitt primært behandlet med stent. Alle hadde en formodet malign diagnose. 6 av stentene var tiltenkt som palliasjon, og operatøren var i alle disse tilfellene klar over dette allerede ved stent-innleggelse. 11 var tenkt som bridge to surgery . Lokalisasjon av tumor var fordelt med 5 i rectum, 9 i sigmoideum og 3 i descendens. Stentlengden varierte mellom 5 og 12 cm. De fleste trengte 1 stent, 1 pasient ble stentet 2 ganger med 4 dagers mellomrom ettersom det første forsøket var mislykket. Bortsett fra én pasient som ble behandlet palliativt, hvor stenten sannsynligvis perforerte, forekom ingen problemer ved stentinnleggelsen. 4 kirurger har vært aktive i denne virksomheten Resultater: Hos de palliativt behandlede pasientene var median overlevelse 122 dager, range 1 – 290 dager. I etterkant av stenting ble 2 operert tidlig i forløpet pga manglende effekt av stent, henholdsvis etter 1 og 9 dager, 2 hadde problem med rektalblødning, og 1 hadde et kronisk subileus-bilde. De 11 pasientene med indikasjon bridge to surgery ble operert med median 14 dager fra stenting, rage 1 – 161 dager. Pasienten som ventet i 161 dager hadde ca. recti med levermetastaser, og ble leverresecert og strålebehandlet i forkant av operasjon. Uten denne pasienten ville rangen vært 1 – 48 dager. Av disse 11 ble 9 operert elektivt, 7 med primæranastomose og 2 med Hartman. 2 ble akutt operert; 1 pga ny ileus og 1 pga perforasjon, begge disse fikk primæranastomose. Totalt opplevet 2 pasienter postoperative komplikasjoner. Histologien viste seg å være benign hos 3 av de opererte. Av de 8 andre var det 4 med Duke B, 3 med Duke C og 1 med Duke D. Av de med malign histologi, lever 5 i dag uten kjent cancer-sykdom, 2 har påvist metastasering og én er død av ukjent grunn. Konklusjon Overlevelsen hos de palliativt behandlede pasientene var meget varierende, med et range fra 1 til 290 dager. Gjennomsnittlig overlevelse var 145 dager, som er 40 dager lenger enn det som står i litteraturen. Alle de palliative pasientene i vårt materiale hadde en form for komplikasjon til stenting. Våre pasienter som ble stentet i en bridge to surgery ble i gjennomsnitt operert 28 dager etter stent-innleggelse, de aller fleste kunne opereres med primæranastomose. Komplikasjonene var få, og overlevelsen er god.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
106
SCANDIV: SCANDINAVISK MULTISENTERSTUDIE FOR SAMMENLIGNING AV LAPAROSKOPISK PERITONEAL LAVAGE OG PRIMÆR RESEKSJON SOM BEHANDLING AV PERFORERT DIVERTIKULITT Schultz J., Yaqub S., Øresland T. Gastrokirurgisk avd. Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog BAKGRUNN: Perforert divertikulitt er en alvorlig tilstand som har en incidens på ca 5/100.000 per år. Standard behandling i Skandinavia er primær reseksjon enten med endecolostomi (Hartmanns operasjon) eller med primær anastomose. Det er beskrevet høy mortalitet og sykelighet ved disse prosedyrene. Laparoskopisk lavage uten tarmreseksjon har for flere år siden blitt introdusert som alternativ behandlingsmetode hos pasienter med perforert divertikulitt uten fekal peritonitt. Resultatene fra flere pasientserier har de siste årene vist adskillig lavere mortalitet og morbiditet enn det som tidligere er beskrevet ved primær reseksjon. Pasienter med fekal peritonitt ble i disse studiene konvertert til Hartmanns operasjon. Det finnes imidlertid ingen randomiserte sammenliknende studier og det er derfor ikke godt nok vitenskapelig dokumentert hvilken metode som bør foretrekkes i behandlingen av perforert divertikulitt. Våren 2010 startet vi en randomisert multisenterstudie for å sammenlikne disse operasjonsmetodene med hensyn til alvorlige komplikasjoner, morbiditet, livskvalitet og kostnadsaspekt. METODE: Alle pasienter som blir innlagt med klinisk mistanke om perforert divertikulitt skal undersøkes med CT abdomen. Dersom det foreligger en operasjonsindikasjon basert på klinisk grunnlag og CT påviser fri luft i bukhulen samt divertikulittforandringer, tilbys pasientene inklusjon i studien. Pasientene randomiseres til primær reseksjon eller laparoskopisk lavage. Ikke inkluderte pasienter behandles etter gjeldende retningslinjer ved sykehuset. For å unngå bias skjer randomiseringen blokkvis slik at distribusjon av prosedyrer til de enkelte sykehus blir omtrent lik. Pasienter som er randomisert til laparoskopisk lavage konverteres ved funn av fekal peritonitt til Hartmanns operasjon. Vi benytter oss av Clavien Dindo score for å vurdere om det foreligger en alvorlig komplikasjon. Målet vårt er å inkludere 150 pasienter i løpet av en 2 års periode. KONKLUSJON: SCANDIV er en randomisert multisenter studie for å avdekke den beste kirurgiske behandling ved perforert divertikulitt. Det er til nå 26 sentre som deltar i studien og 24 pasienter er hittil inkludert. Sykehus som ikke er med i SCANDIV er fortsatt velkomne til å delta. All informasjon om studien finnes på www.scandiv.com.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
105
2 ÅRS ERFARING MED ENDOSKOPISK COLONSTENTING VED AHUS: Sunde M, Heggelund T, Øresland T, Weyessa S, Færden A Gastrokirurgisk avdeling, Ahus, Akershus universitetssykehus Introduksjon: Et inkomplett litteratursøk viser at pasienter som stentes i en palliativ hensikt, lever i gjennomsnitt 100 dager med stent, og at ca 25% av disse har komplikasjoner i etterkant av stenting. For pasientene som stentes ved bridge to surgery, er gjennomsnittlig tid til kurativt siktende operasjon, en drøy uke. Pasienter: Ved gastrokirurgisk avdelig på Ahus, ble stent-teknikken ved colonileus innført i april 08. Fra innføringen og frem til nå, har 17 pasienter, som har søkt sykehuset med akutt colonileus, blitt primært behandlet med stent. Alle hadde en formodet malign diagnose. 6 av stentene var tiltenkt som palliasjon, og operatøren var i alle disse tilfellene klar over dette allerede ved stent-innleggelse. 11 var tenkt som bridge to surgery . Lokalisasjon av tumor var fordelt med 5 i rectum, 9 i sigmoideum og 3 i descendens. Stentlengden varierte mellom 5 og 12 cm. De fleste trengte 1 stent, 1 pasient ble stentet 2 ganger med 4 dagers mellomrom ettersom det første forsøket var mislykket. Bortsett fra én pasient som ble behandlet palliativt, hvor stenten sannsynligvis perforerte, forekom ingen problemer ved stentinnleggelsen. 4 kirurger har vært aktive i denne virksomheten Resultater: Hos de palliativt behandlede pasientene var median overlevelse 122 dager, range 1 – 290 dager. I etterkant av stenting ble 2 operert tidlig i forløpet pga manglende effekt av stent, henholdsvis etter 1 og 9 dager, 2 hadde problem med rektalblødning, og 1 hadde et kronisk subileus-bilde. De 11 pasientene med indikasjon bridge to surgery ble operert med median 14 dager fra stenting, rage 1 – 161 dager. Pasienten som ventet i 161 dager hadde ca. recti med levermetastaser, og ble leverresecert og strålebehandlet i forkant av operasjon. Uten denne pasienten ville rangen vært 1 – 48 dager. Av disse 11 ble 9 operert elektivt, 7 med primæranastomose og 2 med Hartman. 2 ble akutt operert; 1 pga ny ileus og 1 pga perforasjon, begge disse fikk primæranastomose. Totalt opplevet 2 pasienter postoperative komplikasjoner. Histologien viste seg å være benign hos 3 av de opererte. Av de 8 andre var det 4 med Duke B, 3 med Duke C og 1 med Duke D. Av de med malign histologi, lever 5 i dag uten kjent cancer-sykdom, 2 har påvist metastasering og én er død av ukjent grunn. Konklusjon Overlevelsen hos de palliativt behandlede pasientene var meget varierende, med et range fra 1 til 290 dager. Gjennomsnittlig overlevelse var 145 dager, som er 40 dager lenger enn det som står i litteraturen. Alle de palliative pasientene i vårt materiale hadde en form for komplikasjon til stenting. Våre pasienter som ble stentet i en bridge to surgery ble i gjennomsnitt operert 28 dager etter stent-innleggelse, de aller fleste kunne opereres med primæranastomose. Komplikasjonene var få, og overlevelsen er god.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
106
SCANDIV: SCANDINAVISK MULTISENTERSTUDIE FOR SAMMENLIGNING AV LAPAROSKOPISK PERITONEAL LAVAGE OG PRIMÆR RESEKSJON SOM BEHANDLING AV PERFORERT DIVERTIKULITT Schultz J., Yaqub S., Øresland T. Gastrokirurgisk avd. Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog BAKGRUNN: Perforert divertikulitt er en alvorlig tilstand som har en incidens på ca 5/100.000 per år. Standard behandling i Skandinavia er primær reseksjon enten med endecolostomi (Hartmanns operasjon) eller med primær anastomose. Det er beskrevet høy mortalitet og sykelighet ved disse prosedyrene. Laparoskopisk lavage uten tarmreseksjon har for flere år siden blitt introdusert som alternativ behandlingsmetode hos pasienter med perforert divertikulitt uten fekal peritonitt. Resultatene fra flere pasientserier har de siste årene vist adskillig lavere mortalitet og morbiditet enn det som tidligere er beskrevet ved primær reseksjon. Pasienter med fekal peritonitt ble i disse studiene konvertert til Hartmanns operasjon. Det finnes imidlertid ingen randomiserte sammenliknende studier og det er derfor ikke godt nok vitenskapelig dokumentert hvilken metode som bør foretrekkes i behandlingen av perforert divertikulitt. Våren 2010 startet vi en randomisert multisenterstudie for å sammenlikne disse operasjonsmetodene med hensyn til alvorlige komplikasjoner, morbiditet, livskvalitet og kostnadsaspekt. METODE: Alle pasienter som blir innlagt med klinisk mistanke om perforert divertikulitt skal undersøkes med CT abdomen. Dersom det foreligger en operasjonsindikasjon basert på klinisk grunnlag og CT påviser fri luft i bukhulen samt divertikulittforandringer, tilbys pasientene inklusjon i studien. Pasientene randomiseres til primær reseksjon eller laparoskopisk lavage. Ikke inkluderte pasienter behandles etter gjeldende retningslinjer ved sykehuset. For å unngå bias skjer randomiseringen blokkvis slik at distribusjon av prosedyrer til de enkelte sykehus blir omtrent lik. Pasienter som er randomisert til laparoskopisk lavage konverteres ved funn av fekal peritonitt til Hartmanns operasjon. Vi benytter oss av Clavien Dindo score for å vurdere om det foreligger en alvorlig komplikasjon. Målet vårt er å inkludere 150 pasienter i løpet av en 2 års periode. KONKLUSJON: SCANDIV er en randomisert multisenter studie for å avdekke den beste kirurgiske behandling ved perforert divertikulitt. Det er til nå 26 sentre som deltar i studien og 24 pasienter er hittil inkludert. Sykehus som ikke er med i SCANDIV er fortsatt velkomne til å delta. All informasjon om studien finnes på www.scandiv.com.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
107
TENSJONSFRI LUKKING AV ENTEROKUTANE FISTLER MED TRANSPOSISJON OG TRANSPLANTASJON AV VELSIRKULERT MUSKEL. Mortensen KE, Kjæve JK, Avdeling for gastroenteroligisk kirurgi De Weerd L, Avdeling for plastikk kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Enterokutane fistler hos katabole pasienter medfører oftest langvarig sykehus innleggelse, med betydelige utgifter, store kirurgiske utfordringer og atskillige plager, høy morbiditet og psykisk belastning for den enkelte pasient. Vi presenterer et pasientkasus med bruk av transponert musculus rectus abdominis muskel til dekking av en langvarig, refraktær tynntarmsfistel og et pasientkasus med bruk av en frilapp med musculus lattisimus dorsi og serratus anterior til dekking av en vedvarende fistulering fra en gastrojejunostomi. Hvert kasus presenteres med en kronologisk fremstilling av foretatte inngrep og bakgrunnen til fisteldannelsen, de ulike inngrep foretatt for å håndtere fistelen og tilslutt den endelige og vellykkede løsningen med en tverrfaglig gastro-plastikkirurgisk tilnærming med bruk av muskel dekning av tarmfistelene med samtidig bruk av vakuum svamp behandling. Hovedpoengene med presentasjonen er at det å suturere en tarmdefekt direkte, oftest ikke fører frem fordi sårkantene må være godt sirkulert. Dette kan man oppnå ved å tilføre velsirkulert muskel, enten ved i svinge inn en transponert lapp eller ved å bruke en fri lapp. Muskel lappene kan brukes samtidig til å dekke og fylle inn bukveggsdefektene som ofte oppstår i kjølvannet av en langvarig fistulering. Videre, er det et poeng å illustrere viktigheten av et tverrfaglig samarbeid mellom plastikkkirurger og gastrokirurger i håndteringen av disse komplekse tilfellene. Begge kasus illustreres med fotografier, røntgenbilder og illustrasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
108
RESULTATER FRA DEN NORSKE LYSKEBROKKSTUDIEN Seternes A¹, Gauperaa T², Glambek I³, Nedrebø T4, Thuen A5, Ystgaard B¹, Myrvold HE6, ¹St Olavs Hospital, ²Sørlandet Sykehus, Arendal, ³Haraldsplass Sykehus, 4 Voss Sykehus, 5 Østfold Sentralsykehus, 6NTNU Bakgrunn Hensikten med denne studien er å undersøke om Prolene Hernia System (PHS) gir mindre eller mer postoperative smerter og postoperative komplikasjoner enn Lichtenstein plastikk ved behandling av primære lyskebrokk hos voksne. Materiale og Metode Randomisert multisenter studie. I perioden fra 2001-2006 er 397 pasienter inkludert fra fem sykehus i Norge. Pasientene er randomisert i henhold til alder, kjønn og sykehus. 202 er operert med PHS og 195 med Lichtenstein teknikk. 83% er operert i lokalbedøvelse. Smerter er evaluert med VAS. Gilberts klassifikasjon er brukt. Pasientene er klinisk etterundersøkt for residiv. Resultater Median smerteangivelse 1.postoperative dag er 4 i begge gruppene. På 12.postoperative dag er denne sunket til 1 i begge gruppene, og median smerteangivelse etter 36 mnd er 0 i begge grupper. Etter 36 mnd er det 11% som er operert med PHS som har noe ubehag i lysken, mot 13% i Lichtensteingruppen, men forskjellen er ikke signifikant. Det er påvist 9 residiv i PHS gruppen og 4 i Lichtensteinsgruppen, denne forskjellen er heller ikke signifikant. Median operasjonstid for PHS var 42 min og for Lichtenstein 45 min, ikke signifikant forskjell. Median postoperativ liggetid i begge gruppene var 3 timer. Konklusjon Vi har i denne prosektive randomiserte multisenterstudien ikke kunne påvise noen forskjell i resultatene for behandling av lyskebrokk med disse to nettplastikkene hverken på postoperativ smerte eller residiv. Begge metodene egner seg derfor til behandling av primære lyskebrokk hos voksne.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
107
TENSJONSFRI LUKKING AV ENTEROKUTANE FISTLER MED TRANSPOSISJON OG TRANSPLANTASJON AV VELSIRKULERT MUSKEL. Mortensen KE, Kjæve JK, Avdeling for gastroenteroligisk kirurgi De Weerd L, Avdeling for plastikk kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Enterokutane fistler hos katabole pasienter medfører oftest langvarig sykehus innleggelse, med betydelige utgifter, store kirurgiske utfordringer og atskillige plager, høy morbiditet og psykisk belastning for den enkelte pasient. Vi presenterer et pasientkasus med bruk av transponert musculus rectus abdominis muskel til dekking av en langvarig, refraktær tynntarmsfistel og et pasientkasus med bruk av en frilapp med musculus lattisimus dorsi og serratus anterior til dekking av en vedvarende fistulering fra en gastrojejunostomi. Hvert kasus presenteres med en kronologisk fremstilling av foretatte inngrep og bakgrunnen til fisteldannelsen, de ulike inngrep foretatt for å håndtere fistelen og tilslutt den endelige og vellykkede løsningen med en tverrfaglig gastro-plastikkirurgisk tilnærming med bruk av muskel dekning av tarmfistelene med samtidig bruk av vakuum svamp behandling. Hovedpoengene med presentasjonen er at det å suturere en tarmdefekt direkte, oftest ikke fører frem fordi sårkantene må være godt sirkulert. Dette kan man oppnå ved å tilføre velsirkulert muskel, enten ved i svinge inn en transponert lapp eller ved å bruke en fri lapp. Muskel lappene kan brukes samtidig til å dekke og fylle inn bukveggsdefektene som ofte oppstår i kjølvannet av en langvarig fistulering. Videre, er det et poeng å illustrere viktigheten av et tverrfaglig samarbeid mellom plastikkkirurger og gastrokirurger i håndteringen av disse komplekse tilfellene. Begge kasus illustreres med fotografier, røntgenbilder og illustrasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
108
RESULTATER FRA DEN NORSKE LYSKEBROKKSTUDIEN Seternes A¹, Gauperaa T², Glambek I³, Nedrebø T4, Thuen A5, Ystgaard B¹, Myrvold HE6, ¹St Olavs Hospital, ²Sørlandet Sykehus, Arendal, ³Haraldsplass Sykehus, 4 Voss Sykehus, 5 Østfold Sentralsykehus, 6NTNU Bakgrunn Hensikten med denne studien er å undersøke om Prolene Hernia System (PHS) gir mindre eller mer postoperative smerter og postoperative komplikasjoner enn Lichtenstein plastikk ved behandling av primære lyskebrokk hos voksne. Materiale og Metode Randomisert multisenter studie. I perioden fra 2001-2006 er 397 pasienter inkludert fra fem sykehus i Norge. Pasientene er randomisert i henhold til alder, kjønn og sykehus. 202 er operert med PHS og 195 med Lichtenstein teknikk. 83% er operert i lokalbedøvelse. Smerter er evaluert med VAS. Gilberts klassifikasjon er brukt. Pasientene er klinisk etterundersøkt for residiv. Resultater Median smerteangivelse 1.postoperative dag er 4 i begge gruppene. På 12.postoperative dag er denne sunket til 1 i begge gruppene, og median smerteangivelse etter 36 mnd er 0 i begge grupper. Etter 36 mnd er det 11% som er operert med PHS som har noe ubehag i lysken, mot 13% i Lichtensteingruppen, men forskjellen er ikke signifikant. Det er påvist 9 residiv i PHS gruppen og 4 i Lichtensteinsgruppen, denne forskjellen er heller ikke signifikant. Median operasjonstid for PHS var 42 min og for Lichtenstein 45 min, ikke signifikant forskjell. Median postoperativ liggetid i begge gruppene var 3 timer. Konklusjon Vi har i denne prosektive randomiserte multisenterstudien ikke kunne påvise noen forskjell i resultatene for behandling av lyskebrokk med disse to nettplastikkene hverken på postoperativ smerte eller residiv. Begge metodene egner seg derfor til behandling av primære lyskebrokk hos voksne.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
109
LYSKEBROKKKIRURGI VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS; PROSPEKTIV REGISTRERING Schjøth-Iversen L Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, PB23 Vinderen, 0319 Oslo Bakgrunn: Diakonhjemmet sykehus utfører mellom 200 og 250 lyskebrokkinngrep årlig. De siste fem årene har andel laparoskopiske inngrep økt. I 2009 ble 70 % av lyskebrokkene operert laparoskopisk. For å evaluere våre resultater, spesielt med tanke på residivrate og smerte, har vi startet en prospektiv registrering fra januar 2010. Metode: Fra 17.01.10 registreres alle pasienter som opereres for lyskebrokk etter samtykkeerklæring. Ulike operasjonstekniske data samt komplikasjoner registreres ved journalgjennnomgang i SPSS database. Etter 6 måneder og 2 år sendes et skjema til pasienten med spørsmål om residiv og smerte (VAS skala). Resultater: Pr.01.09.10 er 148 operasjoner registrerte med 17 bilat. og 114 unilat. 5 pasienter hadde residiv (3,3 %). 3 residiverte dagen etter og ble reoperert (nettmigrasjon og ufullstendig disseksjon). 87 % av operasjonene var på primære brokk. 75 % ble utført laparoskopisk med konverteringsrate på 3,4 %. Nettene ble ikke festet i 69 % av inngrepene. TEP teknikken brukes ved laparoskopisk operasjon. Ingen alvorlig komplikasjoner er registrert, 11 pasienter hadde hematom og 3 serom . Konklusjon: Diakonhjemmet sykehus har et stort operasjonsvolum for lyskebrokk og andel utført laparoskopisk er 3/4. Vi har foreløpig lite komplikasjoner, ingen alvorlige. Den pågående prospektive undersøkelse vil etter hvert kunne gi oss residivrate samt smerteregistrering.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
110
SINGLE PORT VERSUS STANDARD LAPAROSKOPI FOR VENTRALHERNIE. Spasojevic M¹, Nesgaard JM¹,Ignjatovic D¹ Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold1 Mål: Å sammenligne resultatene fra pasienter operert for ventral brokk med standard laparoskopi (SL) med de som er operert med single port teknikk (LESS). Metoder: Prospektiv innsamling av data om pasienter operert fra mars 2008 til mars 2010. Indikasjon for operasjon var arrbrokk med brokkport større enn 3 cm. Alle prosedyrer ble utført av en enkelt kirurg (DI). Det var ingen kriterier for rekruttering av pasienter eller operative teknikken. Brokkenes størrelse og antall ble notert av kirurgen, adhesjon ble gradert i henhold til Zuelke og al. Adheransenes overflater var vurdert etter antall affiserte abdominal kvadranter. Adheranse alvorlighetsgrad score ble beregnet som adheransegrad x overflaten. Resultater: 36 pasienter ble operert 17 kvinner, 19 menn, 18 LESS og 18 SL. Det var ingen statistisk signifikant forskjell for alder (57,4 og 60,5 år, t=0,765p = 0,45), BMI (29,8SD ± 5,8 og ± 28.9SD±5,2, p=0,98), ASA score (2,4SD ± 0, 7 og 2,4 SD ± 0,7, p = 0,65), og gjennomsnittlig antall tidligere kirurgiske prosedyrer (2,1 (spredning 0-6) og 2,3 (spredning 0-7), p = 0,94 ), henholdsvis. Brokk størrelse var mindre i SL-gruppen (6.4SD 3,4 vs 8.3SD 5,1, p = 0,28). Antall brokkporter bekreftet under operasjonen var gjennomsnittlig var 2,7 (spredning1-7) i LESS og 1,3 (spredning 1-3) i SL, p = 0,047. Gjennomsnittlig adheransegrad og alvorlighetsgrad score var 2.9SD ± 1 og 2,8± 1,4SD og 7,3 ± 4,3SD, og 6.1± 5SD, p = 0,60 og p = 0.35, henholdsvis. Operasjonstid var ubetydelig lenger i LESS (79,6SD ± 33,9 vs 73.5SD ± 25,4, p = 0,84). Liggetid var median 1 dag i begge gruppene (1-14 og 1-21, henholdsvis p = 0,82). Gjennomsnittlig oppfølgingstid var 7,3 ± SD2mnd. og 15,3± SD3,3 mnd. henholdsvis. Det var en konvertering i SL-gruppen. Komplikasjoner: 2 seromaer og 1 hematom i LESS, 2 tynntarm skader, 2 seromer i SL. Et residiv i hver gruppe så langt. Konklusjon: LESS operasjonsteknikk for ventral brokk reparasjon er gjennomførbart uten lengre operasjonstid, mer komplikasjoner eller økt residiv rate.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
109
LYSKEBROKKKIRURGI VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS; PROSPEKTIV REGISTRERING Schjøth-Iversen L Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, PB23 Vinderen, 0319 Oslo Bakgrunn: Diakonhjemmet sykehus utfører mellom 200 og 250 lyskebrokkinngrep årlig. De siste fem årene har andel laparoskopiske inngrep økt. I 2009 ble 70 % av lyskebrokkene operert laparoskopisk. For å evaluere våre resultater, spesielt med tanke på residivrate og smerte, har vi startet en prospektiv registrering fra januar 2010. Metode: Fra 17.01.10 registreres alle pasienter som opereres for lyskebrokk etter samtykkeerklæring. Ulike operasjonstekniske data samt komplikasjoner registreres ved journalgjennnomgang i SPSS database. Etter 6 måneder og 2 år sendes et skjema til pasienten med spørsmål om residiv og smerte (VAS skala). Resultater: Pr.01.09.10 er 148 operasjoner registrerte med 17 bilat. og 114 unilat. 5 pasienter hadde residiv (3,3 %). 3 residiverte dagen etter og ble reoperert (nettmigrasjon og ufullstendig disseksjon). 87 % av operasjonene var på primære brokk. 75 % ble utført laparoskopisk med konverteringsrate på 3,4 %. Nettene ble ikke festet i 69 % av inngrepene. TEP teknikken brukes ved laparoskopisk operasjon. Ingen alvorlig komplikasjoner er registrert, 11 pasienter hadde hematom og 3 serom . Konklusjon: Diakonhjemmet sykehus har et stort operasjonsvolum for lyskebrokk og andel utført laparoskopisk er 3/4. Vi har foreløpig lite komplikasjoner, ingen alvorlige. Den pågående prospektive undersøkelse vil etter hvert kunne gi oss residivrate samt smerteregistrering.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
110
SINGLE PORT VERSUS STANDARD LAPAROSKOPI FOR VENTRALHERNIE. Spasojevic M¹, Nesgaard JM¹,Ignjatovic D¹ Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold1 Mål: Å sammenligne resultatene fra pasienter operert for ventral brokk med standard laparoskopi (SL) med de som er operert med single port teknikk (LESS). Metoder: Prospektiv innsamling av data om pasienter operert fra mars 2008 til mars 2010. Indikasjon for operasjon var arrbrokk med brokkport større enn 3 cm. Alle prosedyrer ble utført av en enkelt kirurg (DI). Det var ingen kriterier for rekruttering av pasienter eller operative teknikken. Brokkenes størrelse og antall ble notert av kirurgen, adhesjon ble gradert i henhold til Zuelke og al. Adheransenes overflater var vurdert etter antall affiserte abdominal kvadranter. Adheranse alvorlighetsgrad score ble beregnet som adheransegrad x overflaten. Resultater: 36 pasienter ble operert 17 kvinner, 19 menn, 18 LESS og 18 SL. Det var ingen statistisk signifikant forskjell for alder (57,4 og 60,5 år, t=0,765p = 0,45), BMI (29,8SD ± 5,8 og ± 28.9SD±5,2, p=0,98), ASA score (2,4SD ± 0, 7 og 2,4 SD ± 0,7, p = 0,65), og gjennomsnittlig antall tidligere kirurgiske prosedyrer (2,1 (spredning 0-6) og 2,3 (spredning 0-7), p = 0,94 ), henholdsvis. Brokk størrelse var mindre i SL-gruppen (6.4SD 3,4 vs 8.3SD 5,1, p = 0,28). Antall brokkporter bekreftet under operasjonen var gjennomsnittlig var 2,7 (spredning1-7) i LESS og 1,3 (spredning 1-3) i SL, p = 0,047. Gjennomsnittlig adheransegrad og alvorlighetsgrad score var 2.9SD ± 1 og 2,8± 1,4SD og 7,3 ± 4,3SD, og 6.1± 5SD, p = 0,60 og p = 0.35, henholdsvis. Operasjonstid var ubetydelig lenger i LESS (79,6SD ± 33,9 vs 73.5SD ± 25,4, p = 0,84). Liggetid var median 1 dag i begge gruppene (1-14 og 1-21, henholdsvis p = 0,82). Gjennomsnittlig oppfølgingstid var 7,3 ± SD2mnd. og 15,3± SD3,3 mnd. henholdsvis. Det var en konvertering i SL-gruppen. Komplikasjoner: 2 seromaer og 1 hematom i LESS, 2 tynntarm skader, 2 seromer i SL. Et residiv i hver gruppe så langt. Konklusjon: LESS operasjonsteknikk for ventral brokk reparasjon er gjennomførbart uten lengre operasjonstid, mer komplikasjoner eller økt residiv rate.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
111
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
112
EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE AV BIOFEEDBACK OG ANALE INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS – RESULTATER ETTER 6 MÅNEDER.
OVERSETTELSE OG VALIDERING AV FEACAL INCONTINENCE QUALITY OF LIFE SCALE TIL NORSK
Dehli T(1,5), Mevik K(2), Stordahl A(3), Sahlin Y(4), Lindsetmo RO(1,5), Vonen B(5) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 3)Analrektallaboratoriet, Sykehuset Østfold HF Sarpsborg, 4) Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet HF Hamar, 5) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø
Dehli T(1,6), Martinussen M(2), Mevik K(3), Stordahl A(4), Sahlin Y(5), Lindsetmo RO(1,6), Vonen B(6) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2) RBUP Nord, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø 3) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 4) Analrektallaboratoriet, Sykehuset Østfold HF Sarpsborg, 5) Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet HF Hamar, 6) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø
Innledning: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Utenfor institusjon affiserer den vanligvis middelaldrende kvinner med sfinkter-skader etter tidligere fødsel. Studiens mål er å evaluere en ny behandlingsmetode, anale injeksjoner, mot en vanlig forekommende konservativ metode, sfinkter-trening med biofeedback. Materiale og metode: I en randomisert, kontrollert studie ble pasientene enten behandlet med sfinkter-trening under veiledning eller submucosalt injisert med 4 x 1 ml dextranomere (”Solesta”) like over linea dentata i anal-kanalen. Grad av inkontinens ble evaluert blindet via telefonintervju med St. Mark’s score, som går fra 0 poeng (perfekt kontinens) til 24 poeng (komplett inkontinens). Livskvalitet ble evaluert med Feacal Incontinence Quality of life Scale (FIQL), som måler livskvalitet i fire dimensjoner (livsstil, mestring/oppførsel, depresjon/selvbilde, skam) med gradering 1 (dårligst livskvalitet) til 4 (best livskvalitet). Anal manometri ga gjennomsnittlig hvile- og kniptrykk i analkanalen. Komplikasjoner ble registrert. Resultatene er gitt som gjennomsnitt med standardavvik. Observasjonstiden i studien er to år, vi presenter her resultater ved seks mnd. Resultater: Totalt ble 127 pasienter inkludert, og 118 av disse fullførte 6 mnd oppfølgning. For begge grupper ble det signifikant bedring av St. Mark’s score og i en av fire dimensjoner i FIQL, men det var ingen forskjell mellom gruppene (tab1). Trykkmålinger viste en signifikant bedring av kniptrykk i biofeedbackgruppa (tab 1). Tre pasienter i injeksjonsgruppa fikk en infeksjon i analkanalen, hvorav to måtte opereres med incisjon og drenasje av abscesser. Alle tre tilhelte uten forverring av inkontinensen eller andre sequele. Det var ingen andre vesentlige bivirkninger i noen av gruppene.
Innledning: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Det mangler formelt oversatte og standardiserte verktøy for å evaluere denne lidelsen på norsk, både til bruk i vanlig klinisk virksomhet og i forskning. Feacal Incontinence Quality of life Scale (FIQL) er et sykdomsspesifikt spørreskjema med 29 spørsmål som måler livskvalitet i fire dimensjoner: livsstil, mestring/oppførsel, depresjon/selvbilde og skam. Den er et av svært få verktøy som måler pasientens oppfatning av inkontinensens påvirkning. FIQL er i bruk i en rekke land og gjør det mulig å sammenligne forskjellige pasientpopulasjoner og resultater. Målet for studien var å oversette og undersøke ulike psykometriske egenskaper ved den norske utgaven av FIQL. Materiale og metode: FIQL ble formelt oversatt til norsk av tre uavhengige medarbeidere, tilbakeoversatt samt testet på ti pilotpasienter før endelig versjon ble utarbeidet. I alt 76 pasienter med anal inkontinens ble inkludert fra tre sentre i Norge, disse svarte på skjemaet to ganger med i gjennomsnitt 3 ukers mellomrom. To typer reliablilitet ble testet, intern konsistens med Cronbach’s alpha og test-retest reliabilitet. Resultatet ble vurdert som akseptabelt med koeffisienter på 0,7-0,8, godt ved 0,8-0,9 og utmerket ved >0,9. Resultater: Tilbakeoversettelsen og testing på pilot-pasienter ga ingen store endringer av skjemaet. Cronbach’s alpha ga gode til utmerkede koeffisienter for tre av fire dimensjoner, for Skam var den noe lavere (0,64). Test-retest reliabilitet indikerte en høy stabilitet over tid med korrelasjoner i området 0,74 til 0,86 for de fire dimensjonene (tabell 1).
Diskusjon: Anale injeksjoner er lett å utføre, og tolereres godt. Bivirkninger er akseptable. Effekten på anal inkontinens synes å være like bra som ved biofeedback seks mnd etter behandlingsstart.
Konklusjon: Feacal Incontinence Quality of life Scale er nå tilfredsstillende oversatt og undersøkt på norsk. Den kan fåes ved henvendelse til førsteforfatter.
Tabell 1 Grad av inkontinens (St. Mark’s score), livskvalitet (FIQL) og anale trykkmålinger ved inklusjon og etter 6 mnd behandling med biofeedback eller anale injeksjoner
Tabell 1 Deskriptiv statistikk og reliabilitet (Cronbach’s alpha og test-retest) for FIQL (N = 76)
St. Mark’s score FIQL: Livsstil FIQL: Mestring / oppførsel FIQL: Depresjon / selvbilde FIQL: Skam Hviletrykk, mmHg Kniptrykk, mmHg * p<0,05
Biofeedback (n=63) Baseline (st. avvik) 6 mnd (st. avvik) 12,6 (4,8) 9,3 (SD 5,8)* 3,05 (0,88) 3,16 (0,97) 2,29 (0,71) 2,60 (0,86)*
Anale injeksjoner (n=64) Baseline (st. avvik) 6 mnd (st. avvik) 12,8 (4,3) 8,9 (4,9)* 3,08 (0,79) 3,37 (0,73) 2,14 (0,66) 2,69 (0,81)*
3,19 (0,84)
3,20 (1,00)
3,22 (0,83)
3,41 (0,92)
2,49 (0,89) 30,2 (15,2) 45,1 (25,2)
2,75 (0,90) 34,1 (44,3) 51,7 (28,3)*
2,53 (0,75) 29,1 (14,8) 44,3 (21,8)
2,86 (0,92) 30,6 (17,4) 46,9 (23,4)
Dimensjon
Antall spørsmål 10 9
Gjennomsnittlig score baseline (st. avvik) 3,01 (0,81) 2,18 (0,68)
Gjennomsnittlig score retest (st. avvik) 2,96 (0,88) 2,13 (0,72)
Livsstil Mestring / oppførsel Depresjon / selvbilde Skam
7
3,10 (0,82)
3,11 (0,82)
0,91
0,90
0,74
3
2,51 (0,82)
2,53 (0,82)
0,64
0,69
0,78
Cronbach’s alpha ved baseline 0,90 0,83
Cronbach’s alpha ved retest 0,94 0,85
Test-retest korrelasjon
Bemerk: Svarskalaen for FIQL går fra 1 (best livskvalitet) til 4 (dårligst livskvalitet).
0,86 0,82
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
111
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
112
EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE AV BIOFEEDBACK OG ANALE INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS – RESULTATER ETTER 6 MÅNEDER.
OVERSETTELSE OG VALIDERING AV FEACAL INCONTINENCE QUALITY OF LIFE SCALE TIL NORSK
Dehli T(1,5), Mevik K(2), Stordahl A(3), Sahlin Y(4), Lindsetmo RO(1,5), Vonen B(5) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 3)Analrektallaboratoriet, Sykehuset Østfold HF Sarpsborg, 4) Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet HF Hamar, 5) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø
Dehli T(1,6), Martinussen M(2), Mevik K(3), Stordahl A(4), Sahlin Y(5), Lindsetmo RO(1,6), Vonen B(6) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2) RBUP Nord, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø 3) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 4) Analrektallaboratoriet, Sykehuset Østfold HF Sarpsborg, 5) Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet HF Hamar, 6) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø
Innledning: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Utenfor institusjon affiserer den vanligvis middelaldrende kvinner med sfinkter-skader etter tidligere fødsel. Studiens mål er å evaluere en ny behandlingsmetode, anale injeksjoner, mot en vanlig forekommende konservativ metode, sfinkter-trening med biofeedback. Materiale og metode: I en randomisert, kontrollert studie ble pasientene enten behandlet med sfinkter-trening under veiledning eller submucosalt injisert med 4 x 1 ml dextranomere (”Solesta”) like over linea dentata i anal-kanalen. Grad av inkontinens ble evaluert blindet via telefonintervju med St. Mark’s score, som går fra 0 poeng (perfekt kontinens) til 24 poeng (komplett inkontinens). Livskvalitet ble evaluert med Feacal Incontinence Quality of life Scale (FIQL), som måler livskvalitet i fire dimensjoner (livsstil, mestring/oppførsel, depresjon/selvbilde, skam) med gradering 1 (dårligst livskvalitet) til 4 (best livskvalitet). Anal manometri ga gjennomsnittlig hvile- og kniptrykk i analkanalen. Komplikasjoner ble registrert. Resultatene er gitt som gjennomsnitt med standardavvik. Observasjonstiden i studien er to år, vi presenter her resultater ved seks mnd. Resultater: Totalt ble 127 pasienter inkludert, og 118 av disse fullførte 6 mnd oppfølgning. For begge grupper ble det signifikant bedring av St. Mark’s score og i en av fire dimensjoner i FIQL, men det var ingen forskjell mellom gruppene (tab1). Trykkmålinger viste en signifikant bedring av kniptrykk i biofeedbackgruppa (tab 1). Tre pasienter i injeksjonsgruppa fikk en infeksjon i analkanalen, hvorav to måtte opereres med incisjon og drenasje av abscesser. Alle tre tilhelte uten forverring av inkontinensen eller andre sequele. Det var ingen andre vesentlige bivirkninger i noen av gruppene.
Innledning: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Det mangler formelt oversatte og standardiserte verktøy for å evaluere denne lidelsen på norsk, både til bruk i vanlig klinisk virksomhet og i forskning. Feacal Incontinence Quality of life Scale (FIQL) er et sykdomsspesifikt spørreskjema med 29 spørsmål som måler livskvalitet i fire dimensjoner: livsstil, mestring/oppførsel, depresjon/selvbilde og skam. Den er et av svært få verktøy som måler pasientens oppfatning av inkontinensens påvirkning. FIQL er i bruk i en rekke land og gjør det mulig å sammenligne forskjellige pasientpopulasjoner og resultater. Målet for studien var å oversette og undersøke ulike psykometriske egenskaper ved den norske utgaven av FIQL. Materiale og metode: FIQL ble formelt oversatt til norsk av tre uavhengige medarbeidere, tilbakeoversatt samt testet på ti pilotpasienter før endelig versjon ble utarbeidet. I alt 76 pasienter med anal inkontinens ble inkludert fra tre sentre i Norge, disse svarte på skjemaet to ganger med i gjennomsnitt 3 ukers mellomrom. To typer reliablilitet ble testet, intern konsistens med Cronbach’s alpha og test-retest reliabilitet. Resultatet ble vurdert som akseptabelt med koeffisienter på 0,7-0,8, godt ved 0,8-0,9 og utmerket ved >0,9. Resultater: Tilbakeoversettelsen og testing på pilot-pasienter ga ingen store endringer av skjemaet. Cronbach’s alpha ga gode til utmerkede koeffisienter for tre av fire dimensjoner, for Skam var den noe lavere (0,64). Test-retest reliabilitet indikerte en høy stabilitet over tid med korrelasjoner i området 0,74 til 0,86 for de fire dimensjonene (tabell 1).
Diskusjon: Anale injeksjoner er lett å utføre, og tolereres godt. Bivirkninger er akseptable. Effekten på anal inkontinens synes å være like bra som ved biofeedback seks mnd etter behandlingsstart.
Konklusjon: Feacal Incontinence Quality of life Scale er nå tilfredsstillende oversatt og undersøkt på norsk. Den kan fåes ved henvendelse til førsteforfatter.
Tabell 1 Grad av inkontinens (St. Mark’s score), livskvalitet (FIQL) og anale trykkmålinger ved inklusjon og etter 6 mnd behandling med biofeedback eller anale injeksjoner
Tabell 1 Deskriptiv statistikk og reliabilitet (Cronbach’s alpha og test-retest) for FIQL (N = 76)
St. Mark’s score FIQL: Livsstil FIQL: Mestring / oppførsel FIQL: Depresjon / selvbilde FIQL: Skam Hviletrykk, mmHg Kniptrykk, mmHg * p<0,05
Biofeedback (n=63) Baseline (st. avvik) 6 mnd (st. avvik) 12,6 (4,8) 9,3 (SD 5,8)* 3,05 (0,88) 3,16 (0,97) 2,29 (0,71) 2,60 (0,86)*
Anale injeksjoner (n=64) Baseline (st. avvik) 6 mnd (st. avvik) 12,8 (4,3) 8,9 (4,9)* 3,08 (0,79) 3,37 (0,73) 2,14 (0,66) 2,69 (0,81)*
3,19 (0,84)
3,20 (1,00)
3,22 (0,83)
3,41 (0,92)
2,49 (0,89) 30,2 (15,2) 45,1 (25,2)
2,75 (0,90) 34,1 (44,3) 51,7 (28,3)*
2,53 (0,75) 29,1 (14,8) 44,3 (21,8)
2,86 (0,92) 30,6 (17,4) 46,9 (23,4)
Dimensjon
Antall spørsmål 10 9
Gjennomsnittlig score baseline (st. avvik) 3,01 (0,81) 2,18 (0,68)
Gjennomsnittlig score retest (st. avvik) 2,96 (0,88) 2,13 (0,72)
Livsstil Mestring / oppførsel Depresjon / selvbilde Skam
7
3,10 (0,82)
3,11 (0,82)
0,91
0,90
0,74
3
2,51 (0,82)
2,53 (0,82)
0,64
0,69
0,78
Cronbach’s alpha ved baseline 0,90 0,83
Cronbach’s alpha ved retest 0,94 0,85
Test-retest korrelasjon
Bemerk: Svarskalaen for FIQL går fra 1 (best livskvalitet) til 4 (dårligst livskvalitet).
0,86 0,82
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
113
OVERSETTELSE OG TILPASNING AV ST. MARK’S SCORE TIL NORSK Dehli T(1,6), Martinussen M(2), Mevik K(3), Stordahl A(4), Sahlin Y(5), Lindsetmo RO(1,6), Vonen B(6) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2) RBUP Nord, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø, 3) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 4) Analrektallaboratoriet, Sykehuset Østfold HF Sarpsborg, 5) Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet HF Hamar, 6) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø Innledning: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Det mangler formelt oversatte og standardiserte verktøy for å evaluere denne lidelsen på norsk, både til bruk i vanlig klinisk virksomhet og i forskning. St. Mark’ score er ett symptom-basert intervjuverktøy som graderer alvorlighet av inkontinens med poeng fra 0 til 24 der 0 er totalt kontinent og 24 er maksimalt inkontinent. Blant flere andre scoringsverktøy har vi valgt å oversette dette fordi St. Mark’s score tar hensyn til urge og avgrenser aktuell tidsperiode til de siste fire ukene. Hensikten med studien var å formelt oversette og tilpasse St. Mark’s score til norske forhold. Materiale og metode: St. Mark’s ble oversatt fra engelsk til norsk av tre uavhengige medarbeidere, to kirurger som arbeider med fagfeltet og en profesjonell translatør. En felles versjon ble så utarbeidet av forfatterne. Denne versjonen ble oversatt tilbake til engelsk av to nye oversettere med engelsk som morsmål, for å avdekke eventuelle avvik fra originalen. Etter dette ble skjemaet testet på ti pasienter som alle led av anal inkontinens, for å undersøke om spørsmålene var klare, forståelige og akseptable. Med resultater fra pilot-pasientene ble den endelige versjonen utarbeidet. Resultater: I tilbake-oversettelsen fra norsk til engelsk, ble det ikke avdekket avvik av betydning. Ved testing av St. Mark’s på pasientene, fant vi at ordet ”lekkasje” ble bedre forstått enn ”inkontinens”, og har derfor valgt å bruke ”lekkasje”. Erfaring senere har vist oss at ved spørsmål om bruk av bind, er det nødvendig å spørre spesifikt om pasienten bruker dette av hensyn til avføringslekkasje for å unngå at pasienten får poeng pga andre lidelser, som samtidig urinlekkasje. Konklusjon: St. Mark’s score er formelt oversatt og tilpasset norsk, se under. St. Mark’ score Lekkasje av fast avføring Lekkasje av flytende avfør. Lekkasje av luft Endring av livsstil
Aldri 0
Sjelden 1
Av og til 2
Ukentlig 3
Daglig 4
0 0 0
1 1 1
2 2 2
3 3 3
4 4 4
Nei 0 0 0
Ja 2 2 4
Behov for å bruke bind eller propp pga lekkasje av avføring Bruk av forstoppelsesmedikamenter Manglende evne til å utsette avføring i 15 minutt Aldri: ingen tilfeller de siste fire ukene; Sjelden: 1 tilfelle de siste 4 ukene Av og til: >1 tilfelle de siste fire ukene, men <1 tilfelle i uka; Ukentlig: 1 eller flere tilfeller i uka, men <1 tilfelle pr dag; Daglig: 1 eller flere tilfeller pr dag
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
114
BEHANDLING AV BEKKENBUNNSDYSFUNKSJON VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2006-2010 Forsmo HM, Pfeffer F, Erichsen C, Dicko A, Svensen R. Kirurgisk klinikk, Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Begrepet bekkenbunnsdysfunksjon kan omhandle flere tilstander. Vi deler inn i undergruppene anal inkontinens, langsom transitt-obstipasjon, avløpshinder-obstipasjon og kroniske bekkensmerter. Pasientene går gjennom en omfattende utredning. Behandlingen er i første omgang konservativ. Utvalgte pasienter er kandidater for sacralnervestimulering. Vi presenterer våre resultater av konservativ og operativ behandling med sacralnervestimulering fra 2006 til 2010. Metode: Alle pasienter som har blitt henvist med bekkenbunnsproblematikk fra 1. januar 2006 er registrert prospektivt. Pasientene kommer til poliklinisk konsultasjon med bekkenbunnsundersøkelse, anorectoscopi, anal ultralyd og Wexner score. Videre utredning gjøres etter individuell vurdering dersom det er indicert. Den kan innbefatte coloscopi, manometri/volumetri, pudendusneurografi, defekografi og oroanal transitt. Samtidig blir alle aktuelle pasienter henvist til stomisykepleier for konservative tiltak. Resultater: Fra 1. januar 2006 til 1. september 2010 er 243 pasienter henvist med bekkenbunnsproblematikk. Per dags dato har 161 pasienter avsluttet utredning og behandling. 96 pasienter har gjennomgått konservativ behandling hvorav 51 % (49 av 96) har hatt tilfredsstillende effekt. Behandlingen ble avbrutt hos 45 % (43 av 96) og 4 % (4 av 96) hadde ingen effekt. 29 pasienter fikk utført test med sacralnervestimulering hvorav 69 % (20 av 29) hadde god effekt, og senere har 17 pasienter fått permanent stimulator. 21 pasienter ble henvist direkte til sphincter plastikk og 6 har fått stomi. Injeksjonsbehandling med Solesta® ble foretatt hos 13 pasienter. Indikasjonen for testperiode med sacralnervestimulering var hos 21 pasienter inkontinens. Fem fikk utført test på grunn av langsom transitt, en på grunn av obstruert defekasjon, en på grunn av smerter etter rectumamputasjon og en med inkontinens etter lav fremre rectumreseksjon. Effekt av sacralnervestimulering ved inkontinensgruppen var 76 % (16 av 21) og ved langsom transitt 40 % (2 av 5). Begge pasientene med obstruert defekasjon og smerte (etter AP) hadde effekt, men ikke pasienten med inkontinens etter LFR. Konklusjon: Bekkenbunnsdysfunksjon er hyppig og antall henvisninger er økende. Alle pasientene får i første omgang tilbud om konservativ behandling ved stomiklinikken og de fleste som fullfører denne behandling har god effekt. Etter seleksjon og gjennomgått konservativ behandling er det hos oss i underkant av 20 % av pasientene som er aktuelle for sacralnervestimulering. 76 % av pasientene som får sacralnervestimulering ved inkontinens har god effekt av behandlingen.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
113
OVERSETTELSE OG TILPASNING AV ST. MARK’S SCORE TIL NORSK Dehli T(1,6), Martinussen M(2), Mevik K(3), Stordahl A(4), Sahlin Y(5), Lindsetmo RO(1,6), Vonen B(6) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2) RBUP Nord, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø, 3) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 4) Analrektallaboratoriet, Sykehuset Østfold HF Sarpsborg, 5) Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet HF Hamar, 6) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø Innledning: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Det mangler formelt oversatte og standardiserte verktøy for å evaluere denne lidelsen på norsk, både til bruk i vanlig klinisk virksomhet og i forskning. St. Mark’ score er ett symptom-basert intervjuverktøy som graderer alvorlighet av inkontinens med poeng fra 0 til 24 der 0 er totalt kontinent og 24 er maksimalt inkontinent. Blant flere andre scoringsverktøy har vi valgt å oversette dette fordi St. Mark’s score tar hensyn til urge og avgrenser aktuell tidsperiode til de siste fire ukene. Hensikten med studien var å formelt oversette og tilpasse St. Mark’s score til norske forhold. Materiale og metode: St. Mark’s ble oversatt fra engelsk til norsk av tre uavhengige medarbeidere, to kirurger som arbeider med fagfeltet og en profesjonell translatør. En felles versjon ble så utarbeidet av forfatterne. Denne versjonen ble oversatt tilbake til engelsk av to nye oversettere med engelsk som morsmål, for å avdekke eventuelle avvik fra originalen. Etter dette ble skjemaet testet på ti pasienter som alle led av anal inkontinens, for å undersøke om spørsmålene var klare, forståelige og akseptable. Med resultater fra pilot-pasientene ble den endelige versjonen utarbeidet. Resultater: I tilbake-oversettelsen fra norsk til engelsk, ble det ikke avdekket avvik av betydning. Ved testing av St. Mark’s på pasientene, fant vi at ordet ”lekkasje” ble bedre forstått enn ”inkontinens”, og har derfor valgt å bruke ”lekkasje”. Erfaring senere har vist oss at ved spørsmål om bruk av bind, er det nødvendig å spørre spesifikt om pasienten bruker dette av hensyn til avføringslekkasje for å unngå at pasienten får poeng pga andre lidelser, som samtidig urinlekkasje. Konklusjon: St. Mark’s score er formelt oversatt og tilpasset norsk, se under. St. Mark’ score Lekkasje av fast avføring Lekkasje av flytende avfør. Lekkasje av luft Endring av livsstil
Aldri 0
Sjelden 1
Av og til 2
Ukentlig 3
Daglig 4
0 0 0
1 1 1
2 2 2
3 3 3
4 4 4
Nei 0 0 0
Ja 2 2 4
Behov for å bruke bind eller propp pga lekkasje av avføring Bruk av forstoppelsesmedikamenter Manglende evne til å utsette avføring i 15 minutt Aldri: ingen tilfeller de siste fire ukene; Sjelden: 1 tilfelle de siste 4 ukene Av og til: >1 tilfelle de siste fire ukene, men <1 tilfelle i uka; Ukentlig: 1 eller flere tilfeller i uka, men <1 tilfelle pr dag; Daglig: 1 eller flere tilfeller pr dag
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
114
BEHANDLING AV BEKKENBUNNSDYSFUNKSJON VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2006-2010 Forsmo HM, Pfeffer F, Erichsen C, Dicko A, Svensen R. Kirurgisk klinikk, Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Begrepet bekkenbunnsdysfunksjon kan omhandle flere tilstander. Vi deler inn i undergruppene anal inkontinens, langsom transitt-obstipasjon, avløpshinder-obstipasjon og kroniske bekkensmerter. Pasientene går gjennom en omfattende utredning. Behandlingen er i første omgang konservativ. Utvalgte pasienter er kandidater for sacralnervestimulering. Vi presenterer våre resultater av konservativ og operativ behandling med sacralnervestimulering fra 2006 til 2010. Metode: Alle pasienter som har blitt henvist med bekkenbunnsproblematikk fra 1. januar 2006 er registrert prospektivt. Pasientene kommer til poliklinisk konsultasjon med bekkenbunnsundersøkelse, anorectoscopi, anal ultralyd og Wexner score. Videre utredning gjøres etter individuell vurdering dersom det er indicert. Den kan innbefatte coloscopi, manometri/volumetri, pudendusneurografi, defekografi og oroanal transitt. Samtidig blir alle aktuelle pasienter henvist til stomisykepleier for konservative tiltak. Resultater: Fra 1. januar 2006 til 1. september 2010 er 243 pasienter henvist med bekkenbunnsproblematikk. Per dags dato har 161 pasienter avsluttet utredning og behandling. 96 pasienter har gjennomgått konservativ behandling hvorav 51 % (49 av 96) har hatt tilfredsstillende effekt. Behandlingen ble avbrutt hos 45 % (43 av 96) og 4 % (4 av 96) hadde ingen effekt. 29 pasienter fikk utført test med sacralnervestimulering hvorav 69 % (20 av 29) hadde god effekt, og senere har 17 pasienter fått permanent stimulator. 21 pasienter ble henvist direkte til sphincter plastikk og 6 har fått stomi. Injeksjonsbehandling med Solesta® ble foretatt hos 13 pasienter. Indikasjonen for testperiode med sacralnervestimulering var hos 21 pasienter inkontinens. Fem fikk utført test på grunn av langsom transitt, en på grunn av obstruert defekasjon, en på grunn av smerter etter rectumamputasjon og en med inkontinens etter lav fremre rectumreseksjon. Effekt av sacralnervestimulering ved inkontinensgruppen var 76 % (16 av 21) og ved langsom transitt 40 % (2 av 5). Begge pasientene med obstruert defekasjon og smerte (etter AP) hadde effekt, men ikke pasienten med inkontinens etter LFR. Konklusjon: Bekkenbunnsdysfunksjon er hyppig og antall henvisninger er økende. Alle pasientene får i første omgang tilbud om konservativ behandling ved stomiklinikken og de fleste som fullfører denne behandling har god effekt. Etter seleksjon og gjennomgått konservativ behandling er det hos oss i underkant av 20 % av pasientene som er aktuelle for sacralnervestimulering. 76 % av pasientene som får sacralnervestimulering ved inkontinens har god effekt av behandlingen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
115
BEHANDLING AV TRANS- OG SUPRASFINKTERISKE ANALFISTLER MED ADVANCEMENT FLAP Aas K, Suhail A, Kjos A, Nilsen BH, Sahlin Y Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Hamar, Sykehuset Innlandet og Bekkensenteret Akershus universitetssykehus Bakgrunn Advancement flap er et behandlingsalternativ for trans- og suprasfinkteriske analfistler. Vi har retrospektivt gjennomgått behandlingsresultater for alle pasienter operert med advancement flap ved Innlandet sykehus Hamar i perioden 01.01.06 – 01.07.10. Materiale og metode: 42 pasienter ble operert med advancement flap i den angitte tidsperioden. Det ble utført totalt 49 operasjoner. Indikasjonen for operasjon var residiverende abcedering eller plagsom sekresjon. Pasientgruppen bestod av 23 menn og 19 kvinner i alderen 21-65 år (median 43,5 år). 7 av pasientene hadde Crohns sykdom. Symptomvarigheten varierte fra 2 til 432 mnd (median 47 mnd). Totalt 32 pasienter hadde før operasjonen gjennomgått annen behandling for sin kroniske fistel. Diagnosen var basert på anamnese, klinisk undersøkelse, rektal ultralyd, CT eller MR. 40 pasienter var kontinente før operasjonen. Alle pasientene fikk perog postoperativ antibiotikaprofylakse. Post-operativ observasjonstid varierte fra 2-55 mnd (median 23 mnd). Evalueringsmetode bestod i gjennomgang av journal, telefonintervju og klinisk undersøkelse hvorav 32 pasienter ble undersøkt med rektal ultralyd. Resultater: Totalt 29/42 pasienter (69%) ble bra med advancement flap. 25/42 pasienter (60 %) oppnådde full tilheling av sin fistel etter første advancement flap operasjon, mens de resterende 4 måtte reopereres for å oppnå tilheling. Av de 7 pasientene med Crohns sykdom ble 6 bra (86%), hvorav 1 ble operert 2 ganger. Av 40 pasienter som var kontinente før operasjonen var 39 pasienter kontinente og 1 inkontinent for luft post-operativt. Konklusjon: Advancement flap er en effektiv behandlingsmetode for trans- og suprasfinkteriske analfistler. Resultatene er vel så gode hos pasienter med Crohns sykdom. Operasjonen har liten innvirkning på kontinens. De fleste av pasientene vi opererte hadde hatt fistel i lang tid og var tidligere behandlet med annen metode uten tilfredsstillende resultat. Advancement flap kan således være et godt behandlingsalternativ tidligere i sykdomsforløpet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
116
NORDISK MULTISENTER STUDIE FOR SAMMENLIGNING AV BEHANDLINGSUTKOMME VED TO OPERASJONSMETODER FOR PERIANAL FISTEL Bondi J, Naimy N, Øresland T. Gastrokirurgisk avd. Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog Perianal fistel er en vanlig tilstand, med insidens p. 5-10 pr 100.000. Analfistler debuterer ofte som en perianal abscess. Fistelutvikling er assosiert med høy grad av morbiditet, som abscesser, sepsis, ubehag og redusert livskvalitet. Anale fistler tilheler sjelden spontant eller ved medikamentell behandling og trenger derfor ofte kirurgisk intervensjon. Hovedmålet for behandlingen er å fjerne fistelen ved å lukke den interne fistelåpning og samtidig bevare anal kontinens. For høye fistler, som ikke er egnet for spalting, har de kirurgiske teknikkene skuffende suksess-rater. Det er derfor ønskelig med nye og bedre behandlingsalternativer. Den mest brukte teknikk for slike høye fistler har inntil nylig vært mucosal advancement flap-operasjon. Det har de siste årene kommet en kommersielt tilgjengelig plugg laget av kollagen for tetting av fistelganger, som et alternativ til flapoperasjon. Innsetting av slik plugg er teknisk enkelt og innebærer mindre inngrep enn den tradisjonelle ”advancement flap”-operasjonen. De foreløpige resultater ved plugg-behandling er lovende, men trenger avklaring med prospektive, randomiserte studier. Fistelpluggen markedsføres uten slik dokumentasjon. Vi har tatt initiativet til og administrerer en randomisert, prospektiv, blindet, nordisk multisenter studie for sammenligning av behandlingsutkomme ved advancement flap operasjon vs kollagen plugg. Vi ønsker ved vår studie å bidra til avklaring om den nye kollagen-pluggen kan være et fullgodt behandlingsalternativ ved analfistel, sammenlignet med konvensjonell kirurgisk behandling, med hensyn tilheling, kontinens, og postoperativ smerte. Pasienter rekrutteres foreløpig fra 5 nordiske sykehus (Akershus Universitetssykehus, Sahlgrenska Universitetssjukhuset/Østra, Uppsala Akademiska Sjukhus, Universitetssjukhuset i Linkøping, Århus Sygehus). Styrkeberegninger tilsier et behov for 100 pasienter inkludert (50 i hver studiearm) og etter 1 år har vi nå randomisert 29 pasienter. Vi ønsker alle sykehus som opererer slike pasienter velkomne til å delta i studien. Studiedesign og gjennomføring vil bli nærmere presentert.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
115
BEHANDLING AV TRANS- OG SUPRASFINKTERISKE ANALFISTLER MED ADVANCEMENT FLAP Aas K, Suhail A, Kjos A, Nilsen BH, Sahlin Y Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Hamar, Sykehuset Innlandet og Bekkensenteret Akershus universitetssykehus Bakgrunn Advancement flap er et behandlingsalternativ for trans- og suprasfinkteriske analfistler. Vi har retrospektivt gjennomgått behandlingsresultater for alle pasienter operert med advancement flap ved Innlandet sykehus Hamar i perioden 01.01.06 – 01.07.10. Materiale og metode: 42 pasienter ble operert med advancement flap i den angitte tidsperioden. Det ble utført totalt 49 operasjoner. Indikasjonen for operasjon var residiverende abcedering eller plagsom sekresjon. Pasientgruppen bestod av 23 menn og 19 kvinner i alderen 21-65 år (median 43,5 år). 7 av pasientene hadde Crohns sykdom. Symptomvarigheten varierte fra 2 til 432 mnd (median 47 mnd). Totalt 32 pasienter hadde før operasjonen gjennomgått annen behandling for sin kroniske fistel. Diagnosen var basert på anamnese, klinisk undersøkelse, rektal ultralyd, CT eller MR. 40 pasienter var kontinente før operasjonen. Alle pasientene fikk perog postoperativ antibiotikaprofylakse. Post-operativ observasjonstid varierte fra 2-55 mnd (median 23 mnd). Evalueringsmetode bestod i gjennomgang av journal, telefonintervju og klinisk undersøkelse hvorav 32 pasienter ble undersøkt med rektal ultralyd. Resultater: Totalt 29/42 pasienter (69%) ble bra med advancement flap. 25/42 pasienter (60 %) oppnådde full tilheling av sin fistel etter første advancement flap operasjon, mens de resterende 4 måtte reopereres for å oppnå tilheling. Av de 7 pasientene med Crohns sykdom ble 6 bra (86%), hvorav 1 ble operert 2 ganger. Av 40 pasienter som var kontinente før operasjonen var 39 pasienter kontinente og 1 inkontinent for luft post-operativt. Konklusjon: Advancement flap er en effektiv behandlingsmetode for trans- og suprasfinkteriske analfistler. Resultatene er vel så gode hos pasienter med Crohns sykdom. Operasjonen har liten innvirkning på kontinens. De fleste av pasientene vi opererte hadde hatt fistel i lang tid og var tidligere behandlet med annen metode uten tilfredsstillende resultat. Advancement flap kan således være et godt behandlingsalternativ tidligere i sykdomsforløpet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
116
NORDISK MULTISENTER STUDIE FOR SAMMENLIGNING AV BEHANDLINGSUTKOMME VED TO OPERASJONSMETODER FOR PERIANAL FISTEL Bondi J, Naimy N, Øresland T. Gastrokirurgisk avd. Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog Perianal fistel er en vanlig tilstand, med insidens p. 5-10 pr 100.000. Analfistler debuterer ofte som en perianal abscess. Fistelutvikling er assosiert med høy grad av morbiditet, som abscesser, sepsis, ubehag og redusert livskvalitet. Anale fistler tilheler sjelden spontant eller ved medikamentell behandling og trenger derfor ofte kirurgisk intervensjon. Hovedmålet for behandlingen er å fjerne fistelen ved å lukke den interne fistelåpning og samtidig bevare anal kontinens. For høye fistler, som ikke er egnet for spalting, har de kirurgiske teknikkene skuffende suksess-rater. Det er derfor ønskelig med nye og bedre behandlingsalternativer. Den mest brukte teknikk for slike høye fistler har inntil nylig vært mucosal advancement flap-operasjon. Det har de siste årene kommet en kommersielt tilgjengelig plugg laget av kollagen for tetting av fistelganger, som et alternativ til flapoperasjon. Innsetting av slik plugg er teknisk enkelt og innebærer mindre inngrep enn den tradisjonelle ”advancement flap”-operasjonen. De foreløpige resultater ved plugg-behandling er lovende, men trenger avklaring med prospektive, randomiserte studier. Fistelpluggen markedsføres uten slik dokumentasjon. Vi har tatt initiativet til og administrerer en randomisert, prospektiv, blindet, nordisk multisenter studie for sammenligning av behandlingsutkomme ved advancement flap operasjon vs kollagen plugg. Vi ønsker ved vår studie å bidra til avklaring om den nye kollagen-pluggen kan være et fullgodt behandlingsalternativ ved analfistel, sammenlignet med konvensjonell kirurgisk behandling, med hensyn tilheling, kontinens, og postoperativ smerte. Pasienter rekrutteres foreløpig fra 5 nordiske sykehus (Akershus Universitetssykehus, Sahlgrenska Universitetssjukhuset/Østra, Uppsala Akademiska Sjukhus, Universitetssjukhuset i Linkøping, Århus Sygehus). Styrkeberegninger tilsier et behov for 100 pasienter inkludert (50 i hver studiearm) og etter 1 år har vi nå randomisert 29 pasienter. Vi ønsker alle sykehus som opererer slike pasienter velkomne til å delta i studien. Studiedesign og gjennomføring vil bli nærmere presentert.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
117
KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER RESEKSJONSREKTOPEKSI FOR EKSTERNE REKTUMPROLAPS Kjellevold K, Johnson E, Johannessen H-O, Drolsum A* Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål *Radiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Bakgrunn: Hensikten med undersøkelsen er å se på kort- og langtidsresultat av sigmoideumreseksjon og rektopeksi (reseksjonsrektopeksi) for eksterne rektumprolaps når det gjelder residivfrekvens, obstipasjon og anal inkontinens. Metode: Fra 1999 til 2005 fikk 41 pasienter utført reseksjonsrektopeksi pga eksternt rektumprolaps ved Ullevål Universitetssykehus. Studien har hovedsakelig blitt gjort prospektivt og pasientene har blitt intervjuet preoperativ, i løpet av det første året postoperativt og deretter 5 år postoperativt. Det er brukt validerte skår for obstipasjon og inkontinens (KESS skåre). 15 av pasientene er av ulike årsaker ikke fulgt opp i 5 år. Resultat: I gruppen som er fulgt i 5 år er det påvist residiv – klinisk eller anamnestisk – hos 5 pasienter. Fra preoperativ vurdering til første postoperative kontroll og deretter til oppfølging etter 5 år sank andelen obstiperte fra 9 – 8 – 4. Man fant et tallmessig fall i alle obstipasjonsskår etter 5 år, men signifikant kun for ”tid på toalettet” og ”vansker ved avføring pga smerter”. Vi fant ingen økning i anal inkontinens. 22 pasienter anga bedring etter langtidsevaluering. Alle med residiv befant seg i denne gruppen. 3 av dem hadde i løpet av perioden blitt reoperert. Konklusjon: Bedring av obstipasjonsplager og ingen forverring av inkontinensplager etter kort- og langtidsoppfølging. Et flertall av pasientene som ble fulgt opp i 5 år angir bedring i forhold til preoperativ situasjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
118
LAPAROSCOPISK VENTRAL NETT-RECTOPEXI FOR RECTUMPROLAPS – NY OPERASJONSMETODE BASERT PÅ EN UTVIDET FORSTÅELSE AV EN MULTIFAKTORIELL DESCENSTILSTAND Løvvik K. Kirurgisk avdeling, Bærum sykehus -Vestre Viken Kirurger har gjennom tidene utviklet et stort antall ulike operasjonsmetoder for behandling av rectumprolaps. I dag er det vanlig å tilby en form for abdominal rectopexi – helst laparoscopisk – til alle som antas å kunne tåle det. Disse metodene gir gode resultater ved eksternt rectumprolaps, men ingen beskyttelse mot obstruerende internprolaps med enterocoele. Med disse operasjonene følger også en betydelig risiko for forverring eller utvikling av obstipasjon. De skrøpeligste pasientene opereres perinealt med Delormes operasjon eller Altemeiers, selv om begge metoder er forbundet med høy recidivrate og forverret inkontinens som følge av redusert rectum reservoar. I 2004 presenterte d’Hoore et al. sine erfaringer med laparoscopisk ventral nett-rectopexi for rectumploaps (Br J Surg 2004; 91: 1500 – 1505). Denne metoden representerer en ny behandlingsretning og bygger på en utvidet forståelse av en multifaktoriell descenstilstand. Ved denne operasjonen gjøres en disseksjon foran rectum ned til bekkenbunnsnivå, et båndformet nett sutureres langs rectums distale fremre vegg og proksimalt festes nettet til promotoriet. Dette tillater en normal posisjonering av rectum samtidig som prolabering forhindres. Nettets plassering gir et forsterket septum rectovaginale og opphever eller forebygger rectocoele. Det motvirker også innkrengning av rectums fremre vegg i fossa Douglasi og kan derved forebygge eller oppheve effekten av et obstruerende internprolaps. Det gjøres ingen mobilisering av rectum ved posteriør og lateral disseksjon. Derfor er det liten risiko for å skade de autonome nerver, noe som antas å være en årsak til at ulike typer abdominal rectopexi gir risiko for utvikling av eller forverring av obstipasjon. D’Hoore viste at laparoscopisk ventral nett-rectopexi kan gjennomføres med lite komplikasjoner og gir like lav risiko for prolapsrecidiv som andre transabdominale rectopexier (5% recidivrate etter 5 års oppfølging), dessuten har denne operasjonen god effekt på obstruert defecasjon som følge av prolaps. Ved Bærum sykehus er 19 pasienter operert laparoscopisk med ventral nett-rectopexi. F/M 19/0. Alder 69 år (25 – 89). 13 pasienter hadde externt rectumprolaps, prolapslengde 5,3 cm (2 – 10). 8 av 13 pasienter med externt prolaps hadde ledsagende enterocoele som virket obstruktivt og dessuten sterkt utblokkende på analkanalen. 6 pasienter hadde obstruktivt internprolaps med enterocoele. For samtlige pasienter kunne operasjonen gjennomføres uten peroperative komplikasjoner. Perop. blødning < 20 ml. Postoperativ komplikasjonsrate 16,6%. Ingen mortalitet. Pasientene ble evaluert etter 10 mndr (4 – 16). Alle hadde fått normalisert defecasjon. Symptomer på obstruert defekasjon var borte, også i internprolapsgruppen. Ingen hadde fått rectumprolaps-recidiv, en pasient hadde et analslimhinneprolaps. To pasienter, som preoperativt også hadde hatt urininkontinens, var bedre av dette etter ventral rectopexi. Ingen av de seksuelt aktive hadde registrert dyspareuni eller andre symptomer ved coitus. En pasient hadde en så alvorlig colonobstipasjon (i tillegg til obstruert defecasjon) at hun insisterte på å få en avlastende bøyleileostomi, selv om den obstruerte defekasjon var opphevet ved ventral rectopexi. De øvrige 18 pasienter (95%) var meget fornøyde med resultatet etter lapasoscopisk ventral nett-rectopexi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
117
KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER RESEKSJONSREKTOPEKSI FOR EKSTERNE REKTUMPROLAPS Kjellevold K, Johnson E, Johannessen H-O, Drolsum A* Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål *Radiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Bakgrunn: Hensikten med undersøkelsen er å se på kort- og langtidsresultat av sigmoideumreseksjon og rektopeksi (reseksjonsrektopeksi) for eksterne rektumprolaps når det gjelder residivfrekvens, obstipasjon og anal inkontinens. Metode: Fra 1999 til 2005 fikk 41 pasienter utført reseksjonsrektopeksi pga eksternt rektumprolaps ved Ullevål Universitetssykehus. Studien har hovedsakelig blitt gjort prospektivt og pasientene har blitt intervjuet preoperativ, i løpet av det første året postoperativt og deretter 5 år postoperativt. Det er brukt validerte skår for obstipasjon og inkontinens (KESS skåre). 15 av pasientene er av ulike årsaker ikke fulgt opp i 5 år. Resultat: I gruppen som er fulgt i 5 år er det påvist residiv – klinisk eller anamnestisk – hos 5 pasienter. Fra preoperativ vurdering til første postoperative kontroll og deretter til oppfølging etter 5 år sank andelen obstiperte fra 9 – 8 – 4. Man fant et tallmessig fall i alle obstipasjonsskår etter 5 år, men signifikant kun for ”tid på toalettet” og ”vansker ved avføring pga smerter”. Vi fant ingen økning i anal inkontinens. 22 pasienter anga bedring etter langtidsevaluering. Alle med residiv befant seg i denne gruppen. 3 av dem hadde i løpet av perioden blitt reoperert. Konklusjon: Bedring av obstipasjonsplager og ingen forverring av inkontinensplager etter kort- og langtidsoppfølging. Et flertall av pasientene som ble fulgt opp i 5 år angir bedring i forhold til preoperativ situasjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
118
LAPAROSCOPISK VENTRAL NETT-RECTOPEXI FOR RECTUMPROLAPS – NY OPERASJONSMETODE BASERT PÅ EN UTVIDET FORSTÅELSE AV EN MULTIFAKTORIELL DESCENSTILSTAND Løvvik K. Kirurgisk avdeling, Bærum sykehus -Vestre Viken Kirurger har gjennom tidene utviklet et stort antall ulike operasjonsmetoder for behandling av rectumprolaps. I dag er det vanlig å tilby en form for abdominal rectopexi – helst laparoscopisk – til alle som antas å kunne tåle det. Disse metodene gir gode resultater ved eksternt rectumprolaps, men ingen beskyttelse mot obstruerende internprolaps med enterocoele. Med disse operasjonene følger også en betydelig risiko for forverring eller utvikling av obstipasjon. De skrøpeligste pasientene opereres perinealt med Delormes operasjon eller Altemeiers, selv om begge metoder er forbundet med høy recidivrate og forverret inkontinens som følge av redusert rectum reservoar. I 2004 presenterte d’Hoore et al. sine erfaringer med laparoscopisk ventral nett-rectopexi for rectumploaps (Br J Surg 2004; 91: 1500 – 1505). Denne metoden representerer en ny behandlingsretning og bygger på en utvidet forståelse av en multifaktoriell descenstilstand. Ved denne operasjonen gjøres en disseksjon foran rectum ned til bekkenbunnsnivå, et båndformet nett sutureres langs rectums distale fremre vegg og proksimalt festes nettet til promotoriet. Dette tillater en normal posisjonering av rectum samtidig som prolabering forhindres. Nettets plassering gir et forsterket septum rectovaginale og opphever eller forebygger rectocoele. Det motvirker også innkrengning av rectums fremre vegg i fossa Douglasi og kan derved forebygge eller oppheve effekten av et obstruerende internprolaps. Det gjøres ingen mobilisering av rectum ved posteriør og lateral disseksjon. Derfor er det liten risiko for å skade de autonome nerver, noe som antas å være en årsak til at ulike typer abdominal rectopexi gir risiko for utvikling av eller forverring av obstipasjon. D’Hoore viste at laparoscopisk ventral nett-rectopexi kan gjennomføres med lite komplikasjoner og gir like lav risiko for prolapsrecidiv som andre transabdominale rectopexier (5% recidivrate etter 5 års oppfølging), dessuten har denne operasjonen god effekt på obstruert defecasjon som følge av prolaps. Ved Bærum sykehus er 19 pasienter operert laparoscopisk med ventral nett-rectopexi. F/M 19/0. Alder 69 år (25 – 89). 13 pasienter hadde externt rectumprolaps, prolapslengde 5,3 cm (2 – 10). 8 av 13 pasienter med externt prolaps hadde ledsagende enterocoele som virket obstruktivt og dessuten sterkt utblokkende på analkanalen. 6 pasienter hadde obstruktivt internprolaps med enterocoele. For samtlige pasienter kunne operasjonen gjennomføres uten peroperative komplikasjoner. Perop. blødning < 20 ml. Postoperativ komplikasjonsrate 16,6%. Ingen mortalitet. Pasientene ble evaluert etter 10 mndr (4 – 16). Alle hadde fått normalisert defecasjon. Symptomer på obstruert defekasjon var borte, også i internprolapsgruppen. Ingen hadde fått rectumprolaps-recidiv, en pasient hadde et analslimhinneprolaps. To pasienter, som preoperativt også hadde hatt urininkontinens, var bedre av dette etter ventral rectopexi. Ingen av de seksuelt aktive hadde registrert dyspareuni eller andre symptomer ved coitus. En pasient hadde en så alvorlig colonobstipasjon (i tillegg til obstruert defecasjon) at hun insisterte på å få en avlastende bøyleileostomi, selv om den obstruerte defekasjon var opphevet ved ventral rectopexi. De øvrige 18 pasienter (95%) var meget fornøyde med resultatet etter lapasoscopisk ventral nett-rectopexi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
119
ÅPEN SUTURREKTOPEKSI FOR REKTUMPROLAPS: 5-ÅRS MATERIALE Folstad T, Sahlin Y Kirurgisk avdeling, gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Innlandet Hamar Bakgrunn: Beste kirurgiske behandlingsmetode for rektumprolaps er ennå ikke fastslått. Trenden går imidlertid mot økt bruk av laparoskopi. Vi presenterer her et 5-års materiale fra vår avdeling hvor det er utført åpen suturrektopexi. Metode: Retrospektiv journalgjennomgang av pasienter operert for rektumprolaps. Man har gjort telefonintervju med samtlige pasienter som var tilgjengelig for det. Det er spurt om recidiv, endring av obstipasjon og/eller inkontinens, eventuelle andre plager etter operasjonen og tilfredshet med resultatet totalt sett. Materiale: 28 pasienter operert med åpen suturrektopeksi med eller uten sigmoideumreseksjon i perioden 010105 – 311209. 25 kvinner, 3 menn. Gjennomsnittsalder 67 år. 11 pasienter var tidligere operert for rektumprolaps med ulike metoder. Hos 5 pasienter gjorde man sigmoideumreseksjon. Indikasjonen for reseksjon var plagsom obstipasjon i tillegg til prolaps. Én pasient hadde fått gjort dette tidligere. Man har oppfølgingsdata på 22 pasienter. 4 pasienter er døde hvorav en postoperativt. 3 døde av andre årsaker. 2 pasienter lot seg ikke oppspore for kontroll. Median postoperativ oppfølgingstid var 24,5 mnd. Resultater: Median operasjonstid med reseksjon var 95 min, uten reseksjon 55 min. 7 pasienter (25%) fikk komplikasjoner. 7 tidlige komplikasjoner, hhv 3 sårinfeksjoner, 1 urinretensjon, 1 subcutant emfysem, 1 postop ileus, 1 sepsis, arrytmi og påfølgende død. 3 (11%) av disse pasientene fikk også senkomplikasjoner i form av brokk (2) og serom (1). Av de kontrollerte 22 pasienter har 1 pasient et sikkert recidiv, 1 utredes for mulig recidiv. 8 pasienter var plaget med obstipasjon før operasjon. 5 ble selektert til sigmoideumreseksjon. Av disse ble 3 bedre og 2 verre av sin obstipasjon. Av dem som ble operert uten reseksjon, fikk 29% økt obstipasjonstendens. 16 pasienter hadde analinkontinens før operasjonen. 10 (63%) ble bedre postoperativt, ingen ble verre. 8 (36%) pasienter har fått andre plager etter operasjonen, hhv 6 med ulike former for magesmerter og 2 med arrproblemer. Ut fra en totalvurdering av operasjonen, sa 77% seg fornøyd med resultatet. Diskusjon: Vår studie bekrefter at åpen suturrektopeksi er forbundet med lav recidivfrekvens selv om mange av pasientene var operert tidligere med ulike metoder. En relativt stor andel av pasientene får plager med obstipasjon postoperativt. Pasienter med inkontinens blir for en stor del bedre. Komplikasjoner forekommer relativt hyppig, men det er sjelden alvorlige komplikasjoner til tross for at pasientgruppen består av mange gamle og skrøpelige pasienter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
120
KOMPLIKASJONER OG MORTALITET HOS GRUPPEN >80 ÅR VED GASTROKIRURGISK AVDELING, SSHF-KRISTIANSAND Nymo Linn Såve, Mjåland O. Gastrokirurgisk seksjon, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand. Bakgrunn: Per i dag vil ca 10% av operative inngrep i en gastrokirurgisk avdeling være på pasienter over 80 år. De fleste inngrepene er relativt tunge, i det lettere inngrep som brokk, galleoperasjoner, appendektomier og proktologi mer dominerer i yngre aldersgrupper. Aldersgruppen >80 år er klart økende i den vestlige befolkning. Med tanke på både indikasjonsstilling for kirurgi og preoperativ informasjon til pasienter og pårørende vil det være viktig å kjenne til komplikasjons- og mortalitetstall fra egen avdeling. Metode: For 4-årsperioden 2006-9 ble alle pasienter med alder >80 år på operasjonstidspunktet, identifisert gjennom sykehusets elektroniske database (DIPS). Ved gjennomgang av elektroniske journaler ble både sykehuskomplikasjoner, 3o dagers komplikasjoner samt mors innen 3, 6 og 12 måneder registrert. Til sammen 324 pasienter ble identifisert, fordelt på, a) brokk-operasjoner, n = 55, b) appendectomier, n = 24, c) kolecystektomier, n= 27, d) inngrep på ventrikkel/duodenum, n = 28, e) tynntarmsresekjoner, n = 25, f) coloninngrep, n = 122 , g) rectumreseksjoner n= 30, h) diverse, n = 23. Resultater: Av 324 inngrep var 43% ø.jhelp (n = 138), 57% elektive (n = 186). 51 % var kvinner. Gj.snittsalder for hele gruppen var 85 år, 86 år ved ø.hjelp, 85 år ved elektive. Median liggetid for hele gruppen var 6 dager. Komplikasjonsraten var totalt 24%, 19% ved elektive og 32% ved ø.hjelps inngrep. Den varierte fra hhv 7% ved appendektomier, 9% ved brokkoperasjoner, 19% ved galleoperasjoner, 25% ved colonoperasjoner og 33% ved rectumreseksjoner til 56% ved tynntarmsreseksjoner. Mortalitet (ikke sykdoms-spesifikk) for hele gruppen ø.hjelps inngrep var etter én, tre og seks måneder hhv 20 %, 29% og 32%. Tilsvarende var mortalitet etter elektive inngrep hhv 2%, 4% og 8%. Frasett den lille gruppen med explorativ laparotomi ved tarmgangren, har ø.hjelps kirurgi på ventrikkel/duodenum, tynntarm og colon høyest mortalitet, hhv 50%, 55% og 57 % av disse pasientene vil være døde i løpet av 12 mnd. Den største pasientgruppen i vårt materiale er colonkirurgi (n=122). Total komplikasjonsfrekvens på 25% er ikke forskjellig fra yngre aldersgrupper. Elektiv colonkirurgi utføres i stigende grad laparoskopisk, 70% ble utført mini-invasivt i 2009. For de 85 elektive coloninngrep er mortalitet etter én og 6 mnd hhv 1% og 6%. Elektive rectumreseksjoner (n=28) har en mortalitet etter én og 6 mnd på hhv 4% og 14%. Konklusjon: Appendektomier samt elektive brokk- og galleoperasjoner hos pasienter over 80 år synes ikke å ha noen høyere komplikasjonsrate enn hos yngre pasienter. Elektiv kirurgi inklusive store inngrep som colon- og rectumreseksjoner har selv for pasienter langt over 80 år en lav komplikasjons- og mortalitetsrate. Ø.hjelps kirurgi i samme aldersgruppe er derimot forbundet med en betydelig komplikasjonsrate og mortalitet, med kun 2 av 3 pasienter i live 6 mnd etter inngrepet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
119
ÅPEN SUTURREKTOPEKSI FOR REKTUMPROLAPS: 5-ÅRS MATERIALE Folstad T, Sahlin Y Kirurgisk avdeling, gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Innlandet Hamar Bakgrunn: Beste kirurgiske behandlingsmetode for rektumprolaps er ennå ikke fastslått. Trenden går imidlertid mot økt bruk av laparoskopi. Vi presenterer her et 5-års materiale fra vår avdeling hvor det er utført åpen suturrektopexi. Metode: Retrospektiv journalgjennomgang av pasienter operert for rektumprolaps. Man har gjort telefonintervju med samtlige pasienter som var tilgjengelig for det. Det er spurt om recidiv, endring av obstipasjon og/eller inkontinens, eventuelle andre plager etter operasjonen og tilfredshet med resultatet totalt sett. Materiale: 28 pasienter operert med åpen suturrektopeksi med eller uten sigmoideumreseksjon i perioden 010105 – 311209. 25 kvinner, 3 menn. Gjennomsnittsalder 67 år. 11 pasienter var tidligere operert for rektumprolaps med ulike metoder. Hos 5 pasienter gjorde man sigmoideumreseksjon. Indikasjonen for reseksjon var plagsom obstipasjon i tillegg til prolaps. Én pasient hadde fått gjort dette tidligere. Man har oppfølgingsdata på 22 pasienter. 4 pasienter er døde hvorav en postoperativt. 3 døde av andre årsaker. 2 pasienter lot seg ikke oppspore for kontroll. Median postoperativ oppfølgingstid var 24,5 mnd. Resultater: Median operasjonstid med reseksjon var 95 min, uten reseksjon 55 min. 7 pasienter (25%) fikk komplikasjoner. 7 tidlige komplikasjoner, hhv 3 sårinfeksjoner, 1 urinretensjon, 1 subcutant emfysem, 1 postop ileus, 1 sepsis, arrytmi og påfølgende død. 3 (11%) av disse pasientene fikk også senkomplikasjoner i form av brokk (2) og serom (1). Av de kontrollerte 22 pasienter har 1 pasient et sikkert recidiv, 1 utredes for mulig recidiv. 8 pasienter var plaget med obstipasjon før operasjon. 5 ble selektert til sigmoideumreseksjon. Av disse ble 3 bedre og 2 verre av sin obstipasjon. Av dem som ble operert uten reseksjon, fikk 29% økt obstipasjonstendens. 16 pasienter hadde analinkontinens før operasjonen. 10 (63%) ble bedre postoperativt, ingen ble verre. 8 (36%) pasienter har fått andre plager etter operasjonen, hhv 6 med ulike former for magesmerter og 2 med arrproblemer. Ut fra en totalvurdering av operasjonen, sa 77% seg fornøyd med resultatet. Diskusjon: Vår studie bekrefter at åpen suturrektopeksi er forbundet med lav recidivfrekvens selv om mange av pasientene var operert tidligere med ulike metoder. En relativt stor andel av pasientene får plager med obstipasjon postoperativt. Pasienter med inkontinens blir for en stor del bedre. Komplikasjoner forekommer relativt hyppig, men det er sjelden alvorlige komplikasjoner til tross for at pasientgruppen består av mange gamle og skrøpelige pasienter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
120
KOMPLIKASJONER OG MORTALITET HOS GRUPPEN >80 ÅR VED GASTROKIRURGISK AVDELING, SSHF-KRISTIANSAND Nymo Linn Såve, Mjåland O. Gastrokirurgisk seksjon, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand. Bakgrunn: Per i dag vil ca 10% av operative inngrep i en gastrokirurgisk avdeling være på pasienter over 80 år. De fleste inngrepene er relativt tunge, i det lettere inngrep som brokk, galleoperasjoner, appendektomier og proktologi mer dominerer i yngre aldersgrupper. Aldersgruppen >80 år er klart økende i den vestlige befolkning. Med tanke på både indikasjonsstilling for kirurgi og preoperativ informasjon til pasienter og pårørende vil det være viktig å kjenne til komplikasjons- og mortalitetstall fra egen avdeling. Metode: For 4-årsperioden 2006-9 ble alle pasienter med alder >80 år på operasjonstidspunktet, identifisert gjennom sykehusets elektroniske database (DIPS). Ved gjennomgang av elektroniske journaler ble både sykehuskomplikasjoner, 3o dagers komplikasjoner samt mors innen 3, 6 og 12 måneder registrert. Til sammen 324 pasienter ble identifisert, fordelt på, a) brokk-operasjoner, n = 55, b) appendectomier, n = 24, c) kolecystektomier, n= 27, d) inngrep på ventrikkel/duodenum, n = 28, e) tynntarmsresekjoner, n = 25, f) coloninngrep, n = 122 , g) rectumreseksjoner n= 30, h) diverse, n = 23. Resultater: Av 324 inngrep var 43% ø.jhelp (n = 138), 57% elektive (n = 186). 51 % var kvinner. Gj.snittsalder for hele gruppen var 85 år, 86 år ved ø.hjelp, 85 år ved elektive. Median liggetid for hele gruppen var 6 dager. Komplikasjonsraten var totalt 24%, 19% ved elektive og 32% ved ø.hjelps inngrep. Den varierte fra hhv 7% ved appendektomier, 9% ved brokkoperasjoner, 19% ved galleoperasjoner, 25% ved colonoperasjoner og 33% ved rectumreseksjoner til 56% ved tynntarmsreseksjoner. Mortalitet (ikke sykdoms-spesifikk) for hele gruppen ø.hjelps inngrep var etter én, tre og seks måneder hhv 20 %, 29% og 32%. Tilsvarende var mortalitet etter elektive inngrep hhv 2%, 4% og 8%. Frasett den lille gruppen med explorativ laparotomi ved tarmgangren, har ø.hjelps kirurgi på ventrikkel/duodenum, tynntarm og colon høyest mortalitet, hhv 50%, 55% og 57 % av disse pasientene vil være døde i løpet av 12 mnd. Den største pasientgruppen i vårt materiale er colonkirurgi (n=122). Total komplikasjonsfrekvens på 25% er ikke forskjellig fra yngre aldersgrupper. Elektiv colonkirurgi utføres i stigende grad laparoskopisk, 70% ble utført mini-invasivt i 2009. For de 85 elektive coloninngrep er mortalitet etter én og 6 mnd hhv 1% og 6%. Elektive rectumreseksjoner (n=28) har en mortalitet etter én og 6 mnd på hhv 4% og 14%. Konklusjon: Appendektomier samt elektive brokk- og galleoperasjoner hos pasienter over 80 år synes ikke å ha noen høyere komplikasjonsrate enn hos yngre pasienter. Elektiv kirurgi inklusive store inngrep som colon- og rectumreseksjoner har selv for pasienter langt over 80 år en lav komplikasjons- og mortalitetsrate. Ø.hjelps kirurgi i samme aldersgruppe er derimot forbundet med en betydelig komplikasjonsrate og mortalitet, med kun 2 av 3 pasienter i live 6 mnd etter inngrepet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
121
MORBIDITET I KIRURGI: PERFEKSJONERINGSFORSLAG BASERT PÅ ET KONSEPT AV INTRAOPERATIVE HENDELSER OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER
Kazaryan AM a,b, Mala T c, Edwin B a Intervensjonssenteret og gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet b Institute av klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo c Kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker
a
Standardisert rapportering av resultatene etter kirurgisk behandling er ønskelig. Komplikasjonevaluering står sentralt i vurderingen av nytteverdi av kirugisk behandling. Til tross for bred aksept av behov for universell tilnærming til dette problemet, har kirurgene ennå ikke kommet til omfattende konsensus.
P.A.Clavien og D.Dindo med medforfattere (1992, 2004) har gjort betydelige forsøk på å standardisere begrepet perioperative komplikasjoner.1,2 Denne klassifiseringen har bidratt til å klargjøre vitenskapelig og klinisk komplikasjonsrapportering. Klassifikasjonen inkluderer bare postoperative komplikasjoner under begrepet kirurgiske komplikasjoner og har to prinsipielle mangler: ignorering av intraoperative hendelser og forvirrende terminologi. Det er åpenbart at postoperativ hendelser har stor innvirkning på pasientens velvære og bør ha primær oppmerksomhet. Intraoperative hendelser skal også registreres og rapporteres selv om de ikke fører til postoperative komplikasjoner og ikke påvirker pasientens postoperative velvære. Kirurgiske komplikasjoner er av mange forbundet med komplikasjoner forårsaket av tekniske feil under det operative inngrepet i motsetning til såkalte medisinske komplikasjoner. Begrepet kirurgisk komplikasjon bidrar derfor til forsnevrende tolkning av perioperativ komplikasjonsrapportering. Begrepet perioperative komplikasjoner eller perioperative morbiditet kan betraktes som bedre alternativ.
I 2005 foreslo R.M.Satava et enkelt graderingssystem for å evaluere kirurgiske feil under operative prosedyrer.3 Vi har redigert Satavas klassifikasjon slik at den kan anvendes til å gradere intraoperative hendelser til alle typer kirurgiske inngrep.
Vi mener den beste måten å rapportere perioperativ morbiditet ved hjelp av kombinerte anvendelse av to verktøy - Satava klassifiseringen av intraoperative hendelser sammen med Clavien-Dindo klassifiseringen av postoperative komplikasjoner.
Den foreslåtte tilnærming til systematisering av perioperative morbiditet synes å være et objektivt og reproduserbart verktøy for helhetlig vurdering av resultater av kirurgisk behandling. Bred gjennomføring av denne tilnærmingen i kirurgisk forskning og intern kvalitetskontroll vil fremme utviklingen i kirurgiske vitenskap og praksis. Litteratur:
1. Clavien, P. A.; Sanabria, J. R.; Strasberg, S. M. Proposed classification of complications of surgery with examples of utility in cholecystectomy. Surgery 1992, 111, 518-526 2. Dindo, D.; Demartines, N.; Clavien, P. A. Classification of surgical complications: a new proposal with evaluation in a cohort of 6336 patients and results of a survey. Ann. Surg. 2004, 240, 205-213
3. Satava, R. M. Identification and reduction of surgical error using simulation. Minim. Invasive. Ther. Allied Technol. 2005, 14, 257-261
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
122
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI SOM UTDANNINGSINNGREP VED SYKEHUSET INNLANDET HAMAR Fretland ÅA, Nilsen BH, Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet Hamar Bakgrunn: Laparoskopisk cholecystectomi er velegnet som utdanningsinngrep i laparoskopisk kirurgi. På vårt sykehus praktiseres et system hvor leger i spesialisering assisterer overlege ved 5 inngrep, så blir assistert av overlege ved 5 inngrep før man opererer selvstendig. Det praktiseres en strikt operasjonsmetode hvor stor forsiktighet utvises ved disseksjon i Calots triangel. Cholangiografi utføres ikke rutinemessig, men ved behov. Pasienter: Mellom 2000 og 2009 er 888 pasienter operert. Vi har retrospektivt , i kvalitetssikringsøyemed, registrert operatør og assistent, samt komplikasjoner. Resultat: 461 pasienter (53%) er operert selvstendig av leger i spesialisering (LIS), 374 pasienter (43%) er operert av leger i spesialisering og overleger sammen. Det er registrert 45 operatører, 10 av disse har operert 526 av pasientene (60%). 14 operatører har operert mindre enn 5 inngrep, de fleste av disse er vikarleger eller leger i rotasjon fra andre spesialiteter. Median antall operasjoner totalt er 11, men blant de 10 mest aktive er median 49. 1 pasient fikk alvorlig gallegangsskade med senere rekonstruksjon. 8 pasienter (1%) måtte reopereres på grunn av gallelekkasje, 5 (0,6%) på grunn av blødning. Konklusjon: I et kontrollert utdanningsopplegg er det forsvarlig at leger i spesialisering selvstendig utfører laparoskopisk kolecystectomi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
121
MORBIDITET I KIRURGI: PERFEKSJONERINGSFORSLAG BASERT PÅ ET KONSEPT AV INTRAOPERATIVE HENDELSER OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER
Kazaryan AM a,b, Mala T c, Edwin B a Intervensjonssenteret og gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet b Institute av klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo c Kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker
a
Standardisert rapportering av resultatene etter kirurgisk behandling er ønskelig. Komplikasjonevaluering står sentralt i vurderingen av nytteverdi av kirugisk behandling. Til tross for bred aksept av behov for universell tilnærming til dette problemet, har kirurgene ennå ikke kommet til omfattende konsensus.
P.A.Clavien og D.Dindo med medforfattere (1992, 2004) har gjort betydelige forsøk på å standardisere begrepet perioperative komplikasjoner.1,2 Denne klassifiseringen har bidratt til å klargjøre vitenskapelig og klinisk komplikasjonsrapportering. Klassifikasjonen inkluderer bare postoperative komplikasjoner under begrepet kirurgiske komplikasjoner og har to prinsipielle mangler: ignorering av intraoperative hendelser og forvirrende terminologi. Det er åpenbart at postoperativ hendelser har stor innvirkning på pasientens velvære og bør ha primær oppmerksomhet. Intraoperative hendelser skal også registreres og rapporteres selv om de ikke fører til postoperative komplikasjoner og ikke påvirker pasientens postoperative velvære. Kirurgiske komplikasjoner er av mange forbundet med komplikasjoner forårsaket av tekniske feil under det operative inngrepet i motsetning til såkalte medisinske komplikasjoner. Begrepet kirurgisk komplikasjon bidrar derfor til forsnevrende tolkning av perioperativ komplikasjonsrapportering. Begrepet perioperative komplikasjoner eller perioperative morbiditet kan betraktes som bedre alternativ.
I 2005 foreslo R.M.Satava et enkelt graderingssystem for å evaluere kirurgiske feil under operative prosedyrer.3 Vi har redigert Satavas klassifikasjon slik at den kan anvendes til å gradere intraoperative hendelser til alle typer kirurgiske inngrep.
Vi mener den beste måten å rapportere perioperativ morbiditet ved hjelp av kombinerte anvendelse av to verktøy - Satava klassifiseringen av intraoperative hendelser sammen med Clavien-Dindo klassifiseringen av postoperative komplikasjoner.
Den foreslåtte tilnærming til systematisering av perioperative morbiditet synes å være et objektivt og reproduserbart verktøy for helhetlig vurdering av resultater av kirurgisk behandling. Bred gjennomføring av denne tilnærmingen i kirurgisk forskning og intern kvalitetskontroll vil fremme utviklingen i kirurgiske vitenskap og praksis. Litteratur:
1. Clavien, P. A.; Sanabria, J. R.; Strasberg, S. M. Proposed classification of complications of surgery with examples of utility in cholecystectomy. Surgery 1992, 111, 518-526 2. Dindo, D.; Demartines, N.; Clavien, P. A. Classification of surgical complications: a new proposal with evaluation in a cohort of 6336 patients and results of a survey. Ann. Surg. 2004, 240, 205-213
3. Satava, R. M. Identification and reduction of surgical error using simulation. Minim. Invasive. Ther. Allied Technol. 2005, 14, 257-261
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
122
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI SOM UTDANNINGSINNGREP VED SYKEHUSET INNLANDET HAMAR Fretland ÅA, Nilsen BH, Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet Hamar Bakgrunn: Laparoskopisk cholecystectomi er velegnet som utdanningsinngrep i laparoskopisk kirurgi. På vårt sykehus praktiseres et system hvor leger i spesialisering assisterer overlege ved 5 inngrep, så blir assistert av overlege ved 5 inngrep før man opererer selvstendig. Det praktiseres en strikt operasjonsmetode hvor stor forsiktighet utvises ved disseksjon i Calots triangel. Cholangiografi utføres ikke rutinemessig, men ved behov. Pasienter: Mellom 2000 og 2009 er 888 pasienter operert. Vi har retrospektivt , i kvalitetssikringsøyemed, registrert operatør og assistent, samt komplikasjoner. Resultat: 461 pasienter (53%) er operert selvstendig av leger i spesialisering (LIS), 374 pasienter (43%) er operert av leger i spesialisering og overleger sammen. Det er registrert 45 operatører, 10 av disse har operert 526 av pasientene (60%). 14 operatører har operert mindre enn 5 inngrep, de fleste av disse er vikarleger eller leger i rotasjon fra andre spesialiteter. Median antall operasjoner totalt er 11, men blant de 10 mest aktive er median 49. 1 pasient fikk alvorlig gallegangsskade med senere rekonstruksjon. 8 pasienter (1%) måtte reopereres på grunn av gallelekkasje, 5 (0,6%) på grunn av blødning. Konklusjon: I et kontrollert utdanningsopplegg er det forsvarlig at leger i spesialisering selvstendig utfører laparoskopisk kolecystectomi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
123
LYMPHOGRANULOMA VENEREUM PROCTITIS: A DIFFERENTIAL DIAGNOSE TO INFLAMMATORY BOWEL DISEASE Høie Sverre1,2, Knudsen Lene Surland 1, Gerstoft Jan1 1 Dept. of Infectious diseases, Copenhagen University Hospital, Rigshospitalet 2 Section of Surgery, Hamar Hospital, Norway Objective Lymphogranuloma Venereum (LGV) is a sexually transmitted disease, endemic in tropical and subtropical areas for many years. After 2003 there have been several outbreaks in western countries, especially among HIV-positive homosexual men who have sex with men (MSM). An important manifestation of LGV is a proctitis, with a clinical presentation and endoscopic findings resembling those of inflammatory bowel diseases (IBD). LGV is considered new in Scandinavia. This case report focuses on difficulties in differentiate LGV and IBD. Material and methods Literature review with articles found on PubMed and clinical cases from the department of infectious disease, Copenhagen University Hospital, Rigshospitalet, Denmark (Case 1-3) and the section of surgery, Hamar Hospital, Norway (Case 4). Results Clinical and endoscopic findings in LGV and IBD resemble each other. All cases were homosexual MSM. Three out of four were HIV-positive. Three out of four also contacted their general practitioner (GP) due to gastrointestinal (GI) symptoms, and were referred to a gastro-enterologist (GE) with suspicion of IBD. Because of non-successful IBD treatment, control of HIV-status, relapses of GI-symptoms or extended information concerning sexual habits, LGV was suspected and diagnosed. All patients responded with remission of GIsymptoms or endoscopic findings after oral treatment with doxycycline. Conclusion Due to similarities between LGV and IBD, LGV should be considered as a differential diagnosis in patients with proctitis or IBD-related symptoms, especially among homosexual HIV-positive men. Hence LGV patients may be spared long-lasting examination, mistreatment and surgery. Keywords Chlamydia trachomatis, HIV, inflammatory bowel disease, lymphogranuloma venerum, proctitis
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
124
DIAGNOSTIKK OG KIRURGISK BEHANDLING AV PANCREASCANCER Tom Nordby*, Turid Heiberg* & §, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Erik Trondsen *, Gro Wiedsvang*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§ I tematisk pancreasprosjekt analyseres konsekvensene av gjeldende utredningsalgoritmer fortløpende (inklusjon fra oktober 2008). Blant annet fordi adenocarcinomer i pancreas kan være cellefattige, preget av et stromalt vev, kan ikke pancreascancer utelukkes ved cytologi/biopsi, hvorfor preoperativ biopsirutinen ble avsluttet i 1995. Konsekvensen er at kirurgi planlegges uten noen histologisk diagnose preoperativt, og de rater av ulike sluttdiagnoser som følger, er sentralt i den interne kvalitetskontrollen. Metode: Pasienter henvist til Ous, Ullevål, med pancreascancer, ble inkludert i prosjektet etter å ha signert samtykkeerklæringen. Ved alle reseksjoner er patologen med på operasjonsstua, mottar preparatet direkte, merker dette og sikrer at alle reskesjons-render kan mikroskoperes for bedømmelse av radikalitet. Resultater: Samlet er 127 pasienter operert på mistanke om periampullær cancer i prosjektperioden, basert på klinikk og radiologi. Preoperativ histologisk diagnose forelå bare unntaksvis (oftest pga. avvik fra ønsket rutine). Relasjonen mellom prosedyre og endelig histologi er vist i tabellen Prosedyre Whipple Total pancreatectomi Distal pancreatectomi
Totalt antall 92* 3 15
Endelige diagnoser Adenocarcinom Pancreatitt Annet 84 4 4 endokrine cancere 2 1** 0 2
1
4 endokrine cancere 7 cystadenom 1 (pseudo-papillær) 0
Inoperabel ved 17 17 0 laparotomi NB 1 pas opr med BilrothII* NB 1 pas opr med Whipple. Reopr med total pancreatectomi (Autoimmun pancreatitt)**
Raten av benign histologi var 13 (10 %) av 127, men frekvensen av inoperabilitet, påvist ved laparotomi, var 17 (13%), hvilket defineres som sviktende preoperativ staging. Denne raten bør neppe være null (for da nektes noen operasjon på gale premisser), men vi tilstreber likevel et lavere tall, fordi kirurgi gir tap av livskvalitet over betydelig tid (se abstact: Sanengen et al). Radikal kirurgi (frie reseksjonsrender, R0-reseksjon) forelå hos 66 %, og tallet uttrykker nå en viktig og reell tilbakemelding, som kan brukes til stadig optimalsering av kirurgisk teknikk. Endelig var prosedyrerelatert mortalitet null, selv om 30 dagers mortalitet var 3 %. Konklusjon: Utrednings- og behandlingsalgorithmen for pancreastuomres er under løpende evaluering. Prinsippet om kirurgi uten histologisk diagnose gir vesentlig bedre utkomme enn tidligere tiders gjentatte punksjonspraksis.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
123
LYMPHOGRANULOMA VENEREUM PROCTITIS: A DIFFERENTIAL DIAGNOSE TO INFLAMMATORY BOWEL DISEASE Høie Sverre1,2, Knudsen Lene Surland 1, Gerstoft Jan1 1 Dept. of Infectious diseases, Copenhagen University Hospital, Rigshospitalet 2 Section of Surgery, Hamar Hospital, Norway Objective Lymphogranuloma Venereum (LGV) is a sexually transmitted disease, endemic in tropical and subtropical areas for many years. After 2003 there have been several outbreaks in western countries, especially among HIV-positive homosexual men who have sex with men (MSM). An important manifestation of LGV is a proctitis, with a clinical presentation and endoscopic findings resembling those of inflammatory bowel diseases (IBD). LGV is considered new in Scandinavia. This case report focuses on difficulties in differentiate LGV and IBD. Material and methods Literature review with articles found on PubMed and clinical cases from the department of infectious disease, Copenhagen University Hospital, Rigshospitalet, Denmark (Case 1-3) and the section of surgery, Hamar Hospital, Norway (Case 4). Results Clinical and endoscopic findings in LGV and IBD resemble each other. All cases were homosexual MSM. Three out of four were HIV-positive. Three out of four also contacted their general practitioner (GP) due to gastrointestinal (GI) symptoms, and were referred to a gastro-enterologist (GE) with suspicion of IBD. Because of non-successful IBD treatment, control of HIV-status, relapses of GI-symptoms or extended information concerning sexual habits, LGV was suspected and diagnosed. All patients responded with remission of GIsymptoms or endoscopic findings after oral treatment with doxycycline. Conclusion Due to similarities between LGV and IBD, LGV should be considered as a differential diagnosis in patients with proctitis or IBD-related symptoms, especially among homosexual HIV-positive men. Hence LGV patients may be spared long-lasting examination, mistreatment and surgery. Keywords Chlamydia trachomatis, HIV, inflammatory bowel disease, lymphogranuloma venerum, proctitis
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
124
DIAGNOSTIKK OG KIRURGISK BEHANDLING AV PANCREASCANCER Tom Nordby*, Turid Heiberg* & §, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Erik Trondsen *, Gro Wiedsvang*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§ I tematisk pancreasprosjekt analyseres konsekvensene av gjeldende utredningsalgoritmer fortløpende (inklusjon fra oktober 2008). Blant annet fordi adenocarcinomer i pancreas kan være cellefattige, preget av et stromalt vev, kan ikke pancreascancer utelukkes ved cytologi/biopsi, hvorfor preoperativ biopsirutinen ble avsluttet i 1995. Konsekvensen er at kirurgi planlegges uten noen histologisk diagnose preoperativt, og de rater av ulike sluttdiagnoser som følger, er sentralt i den interne kvalitetskontrollen. Metode: Pasienter henvist til Ous, Ullevål, med pancreascancer, ble inkludert i prosjektet etter å ha signert samtykkeerklæringen. Ved alle reseksjoner er patologen med på operasjonsstua, mottar preparatet direkte, merker dette og sikrer at alle reskesjons-render kan mikroskoperes for bedømmelse av radikalitet. Resultater: Samlet er 127 pasienter operert på mistanke om periampullær cancer i prosjektperioden, basert på klinikk og radiologi. Preoperativ histologisk diagnose forelå bare unntaksvis (oftest pga. avvik fra ønsket rutine). Relasjonen mellom prosedyre og endelig histologi er vist i tabellen Prosedyre Whipple Total pancreatectomi Distal pancreatectomi
Totalt antall 92* 3 15
Endelige diagnoser Adenocarcinom Pancreatitt Annet 84 4 4 endokrine cancere 2 1** 0 2
1
4 endokrine cancere 7 cystadenom 1 (pseudo-papillær) 0
Inoperabel ved 17 17 0 laparotomi NB 1 pas opr med BilrothII* NB 1 pas opr med Whipple. Reopr med total pancreatectomi (Autoimmun pancreatitt)**
Raten av benign histologi var 13 (10 %) av 127, men frekvensen av inoperabilitet, påvist ved laparotomi, var 17 (13%), hvilket defineres som sviktende preoperativ staging. Denne raten bør neppe være null (for da nektes noen operasjon på gale premisser), men vi tilstreber likevel et lavere tall, fordi kirurgi gir tap av livskvalitet over betydelig tid (se abstact: Sanengen et al). Radikal kirurgi (frie reseksjonsrender, R0-reseksjon) forelå hos 66 %, og tallet uttrykker nå en viktig og reell tilbakemelding, som kan brukes til stadig optimalsering av kirurgisk teknikk. Endelig var prosedyrerelatert mortalitet null, selv om 30 dagers mortalitet var 3 %. Konklusjon: Utrednings- og behandlingsalgorithmen for pancreastuomres er under løpende evaluering. Prinsippet om kirurgi uten histologisk diagnose gir vesentlig bedre utkomme enn tidligere tiders gjentatte punksjonspraksis.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
125
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
126
RESEKSJONSRENDER I WHIPPLE-PREPARATER FOR ADENOCARCINOM I PANCREASHODET – DEFINISJONER OG PROGNOSTISK BETYDNING
ANATOMISK UTGANGSPUNKT FOR PERIAMPULLÆRE ADENOCARCINOMER – EN UTFORDRING?
Pomianowska E 1,2, Clausen OPF 1,3, Westgaard A1,2, Mathisen Ø 2, Gladhaug IP1,2. 1) Institutt for Klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2) Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus 3) Avdeling for Patologi, Oslo Universitetssykehus
Pomianowska E 1,2, Clausen OPF 1,3, Gladhaug IP1,2. 1) Institutt for Klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2) Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus 3) Avdeling for Patologi, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn: Adenocarcinomer i pancreashodet kan utgå fra ampullen (AC), distale choledochus (DC), eller pankreas (PC). Avhengig av utgangspunktet har disse cancerformene ulik prognose. Pankreascancer og distal choledochuscancer har dårligst prognose med raskt lokal residiv. En antatt årsak til dårlig overlevelse etter reseksjon er lokalt residiv på grunn av mikroskopisk ikke frie reseksjonsrender (R1-status). Det er svært stor variasjon i publiserte R1-frekvenser (14-85 %)1-4 etter pankreatoduodenektomi ved pancreascancer. Dette kan gjenspeile forskjellig praksis for undersøkelse av preparatene og hvordan R1-status defineres. Vanligvis defineres R1 som mikroskopisk tilstedeværelse av tumorceller i reseksjonsranden. I enkelte sentra defineres nå R1 som tumorceller innenfor en avstand av 1 mm fra reseksjonsranden. I denne studien har vi undersøkt hvordan R1-andelen av pankreatoduodenektomi-preparater varierer innen de tre svulstgruppene (AC, DC, PC) og hvorledes R1-frekvensen avhenger av definisjonen (0 mm vs. 1 mm)
Bakgrunn. Periampullare adenocarcinomer kan utgå fra duodenum, ampulla Vateri, distale gallegang eller pankreas. På grunn av lokalisasjon og kompliserte anatomiske forhold behandles disse svulstene vanligvis ved en felles prosedyre – Whipples operasjon. Postoperativ overlevelse varierer betydelig mellom gruppene. Pasienter med svulster utgått fra duodenum og ampulla Vateri (inklusive papillen) har betydelig bedre overlevelse enn pasienter med adenocarcinomer fra distale galleganger eller fra pankreas. Ved feil klassifisering av tumors utgangspunkt får man ”falsk” dårlig overlevelse hos pasienter med ampullesvulster og bedre overlevelse hos pasienter med pankreassvulster, et kjent fenomen fra litteraturen. Videre er det i henhold til anbefalte kriterier for adjuvant kjemoterapi kun pasienter med adenocarcinomer med utgangspunkt i pankreas som skal vurderes for denne type behandling. Får å angi riktig prognose, vurdere adekvat adjuvant behandling, og evaluere eventuell inklusjon i utprøvende behandlingsstudier, er det derfor vesentlig å bestemme tumors utgangspunkt så nøyaktig som mulig.
Pasienter og metoder: Pasienter med adenocarcinom i pankreas, ampulla Vateri og distale choledochus operert med Whipples prosedyre i perioden 1998-2009 ved Rikshospitalet ble inkludert i studien. Total 179 pasienter ble operert. Alle histopatologiske preparater ble revurdert. Tre separate reseksjonsrender ble individuelt vurdert: transseksjonsrand mot restpankreas, reseksjonsrand i ductus choledochus, og bakre reseksjonsrand mot mesenterialkar og retroperitoneum. Resultater: Ved revurdering av R-status fant man ingen forskjell i overlevelse ved 1mm versus 0 mm reseksjonsrand verken i hele gruppen eller i de tre enkelte cancergruppene. R0status ble derfor definert som > 1 mm fri rand. I hele gruppen (n=179) var 78 (44 %) R1. For PC var det ingen signifikant forskjell i overlevelse mellom R0 og R1 (p=0.109). Det var signifikant bedre overlevelse etter R0-reseksjoner for AC (p<0.001), DC (p=0.003) sammenlignet med R1-reseksjoner. Ved vurdering av bakre reseksjonsrand der de andre reseksjonsrender var frie, ble det funnet signifikant bedre overlevelse ved reseksjonsrand på 2 mm i forhold til 1 mm for AC (p<0.001). For DC og PC var det ingen forskjell (p=0,267 og p=0.355). Konklusjon: På bakgrunn av våre resultater anbefaler vi å definere fri rand ved pankreatoduodenektomi som mikroskopisk tumorfri rand > 1mm. Radikal reseksjon (R0) har særlig betydning for svulster med utgangspunktet i ampullen og i ductus choledochus. 1. Verbeke CS, Leitch D, Menon et al. Redefining the R1 resection in pancreatic cancer. Br. J. Surg. 2006; 93; 1232–1237 2. Westgaard A, Tafjord S, Farstad IN, et al . Resectable adenocarcinomas in the pancreatic head: the retroperitoneal resection margin is an independent prognostic factor. BMC Cancer. 2008 Jan 14;8:5. 3. Esposito I, Kleeff J, Bergmann F et al. Most pancreatic cancer resections are R1 resections. Ann. Surg. Oncol. 2008; 15; 1651–1660. 4. Winter JM, Cameron JL, Campbell KA et al. 1423 pancreaticoduodenectomies for pancreatic cancer: a singleinstitution experience. J. Gastrointest. Surg. 2006; 10; 1199–1210.
Nøyaktig histologisk klassifikasjon av disse svulster er vanskelig, selv med standardisert patologisk undersøkelse. Følgende forholdsregler er vesentlige: 1. Orientering og markering av strukturer i preparatet 2. Gode snittuttak – med obligatorisk uttak av ”storsnitt” 3. Vurdering av snitt av patolog med spesialkompetanser i pankreaspatologi – fastslå lokalisasjon og utgangspunkt, samt registrere premaligne forandringer Pasienter og metode. Tilsammen 207 pasienter gjennomgikk pancreatikoduodenektomi pga periampullare adenocarcinomer ved Rikshospitalet i perioden 1998-2009, alle ble inkludert i studien. Histopatologiske snitt ble revurdert sammen med en erfaren patolog (OPC), basert på anerkjente og predeterminerte kriterier. Resultater. Ved primærvurdering (i alt 8 forskjellige patologer), ble det funnet 76 (37 %) svulster i ampullen, 30 (15 %) i duodenum, 31 (15 %) i distale choledochus og 70 (34 %) i pankreas. Diagnosen ble forandret ved 12 (17 %) svulster i pankreas, 25(33 %)i ampulle, 7(23 %)i duodenum og 4(13 %) i choledochus. Etter revurdering ble fordelingen: 30% svulster var lokalisert i ampullen, 14% i duodenum, 22% i distale choledochus, og 35% pankreas. Revurdering førte ikke til signifikante endringer i overlevelse, men det var en tendens til bedre median overlevelse i gruppe med ampulle cancer (43 versus 29 måneder) og choledochus cancer (27 versus 21måneder). Konklusjon. Klassifikasjon av utgangspunkt for periampullare svulster er vanskelig men er helt vesentlig for videre behandling og angivelse av korrekt prognose for denne pasientgruppen. Patologisk-anatomisk vurdering burde derfor være standardisert i henhold til en protokoll utarbeidet av kirurger og patologer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
125
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
126
RESEKSJONSRENDER I WHIPPLE-PREPARATER FOR ADENOCARCINOM I PANCREASHODET – DEFINISJONER OG PROGNOSTISK BETYDNING
ANATOMISK UTGANGSPUNKT FOR PERIAMPULLÆRE ADENOCARCINOMER – EN UTFORDRING?
Pomianowska E 1,2, Clausen OPF 1,3, Westgaard A1,2, Mathisen Ø 2, Gladhaug IP1,2. 1) Institutt for Klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2) Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus 3) Avdeling for Patologi, Oslo Universitetssykehus
Pomianowska E 1,2, Clausen OPF 1,3, Gladhaug IP1,2. 1) Institutt for Klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2) Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus 3) Avdeling for Patologi, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn: Adenocarcinomer i pancreashodet kan utgå fra ampullen (AC), distale choledochus (DC), eller pankreas (PC). Avhengig av utgangspunktet har disse cancerformene ulik prognose. Pankreascancer og distal choledochuscancer har dårligst prognose med raskt lokal residiv. En antatt årsak til dårlig overlevelse etter reseksjon er lokalt residiv på grunn av mikroskopisk ikke frie reseksjonsrender (R1-status). Det er svært stor variasjon i publiserte R1-frekvenser (14-85 %)1-4 etter pankreatoduodenektomi ved pancreascancer. Dette kan gjenspeile forskjellig praksis for undersøkelse av preparatene og hvordan R1-status defineres. Vanligvis defineres R1 som mikroskopisk tilstedeværelse av tumorceller i reseksjonsranden. I enkelte sentra defineres nå R1 som tumorceller innenfor en avstand av 1 mm fra reseksjonsranden. I denne studien har vi undersøkt hvordan R1-andelen av pankreatoduodenektomi-preparater varierer innen de tre svulstgruppene (AC, DC, PC) og hvorledes R1-frekvensen avhenger av definisjonen (0 mm vs. 1 mm)
Bakgrunn. Periampullare adenocarcinomer kan utgå fra duodenum, ampulla Vateri, distale gallegang eller pankreas. På grunn av lokalisasjon og kompliserte anatomiske forhold behandles disse svulstene vanligvis ved en felles prosedyre – Whipples operasjon. Postoperativ overlevelse varierer betydelig mellom gruppene. Pasienter med svulster utgått fra duodenum og ampulla Vateri (inklusive papillen) har betydelig bedre overlevelse enn pasienter med adenocarcinomer fra distale galleganger eller fra pankreas. Ved feil klassifisering av tumors utgangspunkt får man ”falsk” dårlig overlevelse hos pasienter med ampullesvulster og bedre overlevelse hos pasienter med pankreassvulster, et kjent fenomen fra litteraturen. Videre er det i henhold til anbefalte kriterier for adjuvant kjemoterapi kun pasienter med adenocarcinomer med utgangspunkt i pankreas som skal vurderes for denne type behandling. Får å angi riktig prognose, vurdere adekvat adjuvant behandling, og evaluere eventuell inklusjon i utprøvende behandlingsstudier, er det derfor vesentlig å bestemme tumors utgangspunkt så nøyaktig som mulig.
Pasienter og metoder: Pasienter med adenocarcinom i pankreas, ampulla Vateri og distale choledochus operert med Whipples prosedyre i perioden 1998-2009 ved Rikshospitalet ble inkludert i studien. Total 179 pasienter ble operert. Alle histopatologiske preparater ble revurdert. Tre separate reseksjonsrender ble individuelt vurdert: transseksjonsrand mot restpankreas, reseksjonsrand i ductus choledochus, og bakre reseksjonsrand mot mesenterialkar og retroperitoneum. Resultater: Ved revurdering av R-status fant man ingen forskjell i overlevelse ved 1mm versus 0 mm reseksjonsrand verken i hele gruppen eller i de tre enkelte cancergruppene. R0status ble derfor definert som > 1 mm fri rand. I hele gruppen (n=179) var 78 (44 %) R1. For PC var det ingen signifikant forskjell i overlevelse mellom R0 og R1 (p=0.109). Det var signifikant bedre overlevelse etter R0-reseksjoner for AC (p<0.001), DC (p=0.003) sammenlignet med R1-reseksjoner. Ved vurdering av bakre reseksjonsrand der de andre reseksjonsrender var frie, ble det funnet signifikant bedre overlevelse ved reseksjonsrand på 2 mm i forhold til 1 mm for AC (p<0.001). For DC og PC var det ingen forskjell (p=0,267 og p=0.355). Konklusjon: På bakgrunn av våre resultater anbefaler vi å definere fri rand ved pankreatoduodenektomi som mikroskopisk tumorfri rand > 1mm. Radikal reseksjon (R0) har særlig betydning for svulster med utgangspunktet i ampullen og i ductus choledochus. 1. Verbeke CS, Leitch D, Menon et al. Redefining the R1 resection in pancreatic cancer. Br. J. Surg. 2006; 93; 1232–1237 2. Westgaard A, Tafjord S, Farstad IN, et al . Resectable adenocarcinomas in the pancreatic head: the retroperitoneal resection margin is an independent prognostic factor. BMC Cancer. 2008 Jan 14;8:5. 3. Esposito I, Kleeff J, Bergmann F et al. Most pancreatic cancer resections are R1 resections. Ann. Surg. Oncol. 2008; 15; 1651–1660. 4. Winter JM, Cameron JL, Campbell KA et al. 1423 pancreaticoduodenectomies for pancreatic cancer: a singleinstitution experience. J. Gastrointest. Surg. 2006; 10; 1199–1210.
Nøyaktig histologisk klassifikasjon av disse svulster er vanskelig, selv med standardisert patologisk undersøkelse. Følgende forholdsregler er vesentlige: 1. Orientering og markering av strukturer i preparatet 2. Gode snittuttak – med obligatorisk uttak av ”storsnitt” 3. Vurdering av snitt av patolog med spesialkompetanser i pankreaspatologi – fastslå lokalisasjon og utgangspunkt, samt registrere premaligne forandringer Pasienter og metode. Tilsammen 207 pasienter gjennomgikk pancreatikoduodenektomi pga periampullare adenocarcinomer ved Rikshospitalet i perioden 1998-2009, alle ble inkludert i studien. Histopatologiske snitt ble revurdert sammen med en erfaren patolog (OPC), basert på anerkjente og predeterminerte kriterier. Resultater. Ved primærvurdering (i alt 8 forskjellige patologer), ble det funnet 76 (37 %) svulster i ampullen, 30 (15 %) i duodenum, 31 (15 %) i distale choledochus og 70 (34 %) i pankreas. Diagnosen ble forandret ved 12 (17 %) svulster i pankreas, 25(33 %)i ampulle, 7(23 %)i duodenum og 4(13 %) i choledochus. Etter revurdering ble fordelingen: 30% svulster var lokalisert i ampullen, 14% i duodenum, 22% i distale choledochus, og 35% pankreas. Revurdering førte ikke til signifikante endringer i overlevelse, men det var en tendens til bedre median overlevelse i gruppe med ampulle cancer (43 versus 29 måneder) og choledochus cancer (27 versus 21måneder). Konklusjon. Klassifikasjon av utgangspunkt for periampullare svulster er vanskelig men er helt vesentlig for videre behandling og angivelse av korrekt prognose for denne pasientgruppen. Patologisk-anatomisk vurdering burde derfor være standardisert i henhold til en protokoll utarbeidet av kirurger og patologer.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
127
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
RADIKALITET OG POSTOPERATIV OVERLEVELSE ETTER LAPAROSKOPISKE DISTALE RESEKSJONER AV PANCREAS-CARCINOMER
MIKROMETASTASER VED ADENOCARCINOM SCREENING AV BENMARG OG PERIFERT BLOD
Pavlik Marangos I.1, Buanes T.2 & 3, Røsok B.I. 4, Kazaryan A.M.1, Rosseland A.R. 4, Villanger O.4, Mathisen Ø.2, Gladhaug I. P.2 & 4 and Edwin B. 1, 4
Hugenschmidt H, Labori KJ, Bjørnbeth BA, Buanes T, Waage A, Trondsen E, Seeberg LT, Borgen E*, Wiedswang G. Gastrokirurgisk avdeling, OUS, Ullevål * Mikrometastase lab, Avd for Patologi, OUS, Radiumhospitalet
1 Intervensjonssenteret, OUS, Rikshospitalet. 2 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, OUS, Ullevål. 3 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 4 Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, OUS, Rikshospitalet.
Bakgrunn: Minimal invasiv behandling av svulster i bukspyttkjertelen har fått økt betydning som et alternative til konvensjonell kirurgi, men laparoskopiens rolle ved reseksjon av ondartede svulster i bukspyttkjertelen er fortsatt uavklart. Målet med denne studien var å undersøke frekvensen av R0 reseksjoner og langtidsoverlevelse etter laparoskopisk distal pancreasreseksjon (LDP). Materialer og metoder: Vår politikk har vært at alle distale pankreaslesjoner skal opereres med laparoskopisk kirurgi. Siden 1997 har 30 pasienter, hvor av 17 kvinner og 15 menn, blitt operert laparoskopisk med kurativ hensikt. Median alder 63 (41-83) år. Alle hadde histologisk verifisert karsinom. De 22 pasientene hvor laparoskopisk reseksjon ble fullført er inkludert i videre analyse. Resultater: Siv pasienter (22%) ble funnet inoperable. . Tjue-tre pasienter fikk utført LDP hvor av 5 var kombinert med andre reseksjoner (3 med adrenalektomi, 1 med nefrektomi og 1 med partiell reseksjon av fundus ventriculi). En prosedyre ble konvertert til åpen kirurgi på grunn av blødning. Pasienten døde etter 19 dager av multiorgansvikt. Reseksjon type
N
Median operasjon tid (min)
Median blod tap (ml)
LDP
17
200 (120-265) 253 (215-340)
≤50 (0-3000) ≤50 (0-1400)
Kombinerte reseksjoner
5
Median bruk av opoid analgetika (days) 1 (0-3)
Median lengde på postoperativ sykehusopphold (days) 5 (1-30)
5 (0-5)
5 (1-13)
Postoperativ morbiditet blant de resesserte pasienter var 14,8% (n = 4). I 91% ble det oppnådd frie reseksjonsmarginer. Postoperativ 5 års overlevelse for alle resesserte pancreascarcinomer sett under ett var 29% mens den var 31% i gruppen med hepatobiliære adenocarcinomer. Konklusjon: Disse resultatene kan sammenlignes med publiserte resultater etter åpne pancreasreseksjon, og støtter konseptet at LDP er et onkologisk akseptabelt alternativ til konvensjonell åpen kirurgi.
I
PANCREAS
128
–
Bakgrunn: Cancer pancreatis har dyster prognose. Selv om kirurgi er potentielt kurativt, påvises lokalt residiv eller metastaser hos 70% innen 5 år etter radikal operasjon. Kjente genetiske forandringer kan forklare aggressiv tumorvekst, men det er lite kunnskap om mekanismer ved lokal spredning og metastasering. Ved annen epitelial cancer påvises mikrometastaser i hematologisk vev hos 15-40% av pasientene som ved ordinær utredning kun har lokal sykdom, og dette er en robust negativ prognostisk faktor som i pågående studier utløser tilleggsbehandling. Metode: Vi gjennomfører en studie for å kartlegge frekvens og ev samvarians med andre kliniske og biologiske parametre av mikrometastaser til blod og benmarg hos pasienter med adenocarcinom i pancreas. Etter skriftlig, informert samtykke aspireres benmarg og det taes blodprøve ved innledning til kirurgi. Benmargen blir analysert med immuncytologisk teknikk med deteksjon av cytokeratin positive celler med morfologi forenlig med tumorcelle, tilsvarende automatisert undersøkelse med CellSearch® kit med anrikningsstep for påvisning av cytokeratin positive celler i perifert blod. Disse resultatene foreligger ikke og påvirker ikke kliniske beslutninger og behandling av pasientene. Pasientene følges postoperativt med rutinekontroll etter gjeldende retningslinjer ved OUS eller lokalsykehus. Resultater: Preliminære data fra de 13 første inkluderte pasientene med histologisk verifisert adenocarcinom i pancreas foreligger. Pasientene ble operert fra okt 09- feb 2010, 8 kvinner og 5 menn, gjennomsnittsalder 63,5 år, spredning 50-75 år. 4/13 pasienter var inoperable, 1 lokalt inoperabel og 3 pga påviste organmetastaser peroperativt. 4 av de operable fikk utført R0 reseksjon, 5 R1 reseksjon uten sikker histologisk fri margen. I gjennomsnitt ble det fjernet 12 lymfeknuter (spredning 9-18). Alle operable pasienter <70 år (6/9) fikk postoperativ kjemoterapi (FLV kurer), ¾ av de inoperable palliativ Gemcitabin. Etter 8 mnd observasjonstid (spredning 6-11 mnd) har 3 av de operable pasientene utviklet metastaser etter 2,3 og 5 mnd, alle til lever hvorav en pas er død. 1 av de 4 inoperable er død. 6 pas er i live uten residiv eller metastaser. 5/13 pasienter, 38%, fikk påvist mikrometastaser peroperativt, 3 i benmarg og 2 i blod. 2 av de 4 inoperable pasientene hadde tumor celler i blod. 3 av de operable pasientene hadde tumorceller i benmarg. Ingen av disse 3 har utviklet residiv eller metastaser ca 9 mnd postoperativt. Konklusjon: Mikrometastaser synes å forekomme i betydelig frekvens hos pasienter med adenocarcinom i pancreas. I denne pasient serien er det ingen samvarians mellom påviste mikrometastaser i de to kompartment, blod og benmarg. Så langt er det en trend mot at klinisk forløp korrelerer best med påviste tumorceller i blod, men observasjonstiden er kort og materialet for lite til å trekke konklusjoner.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
127
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
RADIKALITET OG POSTOPERATIV OVERLEVELSE ETTER LAPAROSKOPISKE DISTALE RESEKSJONER AV PANCREAS-CARCINOMER
MIKROMETASTASER VED ADENOCARCINOM SCREENING AV BENMARG OG PERIFERT BLOD
Pavlik Marangos I.1, Buanes T.2 & 3, Røsok B.I. 4, Kazaryan A.M.1, Rosseland A.R. 4, Villanger O.4, Mathisen Ø.2, Gladhaug I. P.2 & 4 and Edwin B. 1, 4
Hugenschmidt H, Labori KJ, Bjørnbeth BA, Buanes T, Waage A, Trondsen E, Seeberg LT, Borgen E*, Wiedswang G. Gastrokirurgisk avdeling, OUS, Ullevål * Mikrometastase lab, Avd for Patologi, OUS, Radiumhospitalet
1 Intervensjonssenteret, OUS, Rikshospitalet. 2 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, OUS, Ullevål. 3 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 4 Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, OUS, Rikshospitalet.
Bakgrunn: Minimal invasiv behandling av svulster i bukspyttkjertelen har fått økt betydning som et alternative til konvensjonell kirurgi, men laparoskopiens rolle ved reseksjon av ondartede svulster i bukspyttkjertelen er fortsatt uavklart. Målet med denne studien var å undersøke frekvensen av R0 reseksjoner og langtidsoverlevelse etter laparoskopisk distal pancreasreseksjon (LDP). Materialer og metoder: Vår politikk har vært at alle distale pankreaslesjoner skal opereres med laparoskopisk kirurgi. Siden 1997 har 30 pasienter, hvor av 17 kvinner og 15 menn, blitt operert laparoskopisk med kurativ hensikt. Median alder 63 (41-83) år. Alle hadde histologisk verifisert karsinom. De 22 pasientene hvor laparoskopisk reseksjon ble fullført er inkludert i videre analyse. Resultater: Siv pasienter (22%) ble funnet inoperable. . Tjue-tre pasienter fikk utført LDP hvor av 5 var kombinert med andre reseksjoner (3 med adrenalektomi, 1 med nefrektomi og 1 med partiell reseksjon av fundus ventriculi). En prosedyre ble konvertert til åpen kirurgi på grunn av blødning. Pasienten døde etter 19 dager av multiorgansvikt. Reseksjon type
N
Median operasjon tid (min)
Median blod tap (ml)
LDP
17
200 (120-265) 253 (215-340)
≤50 (0-3000) ≤50 (0-1400)
Kombinerte reseksjoner
5
Median bruk av opoid analgetika (days) 1 (0-3)
Median lengde på postoperativ sykehusopphold (days) 5 (1-30)
5 (0-5)
5 (1-13)
Postoperativ morbiditet blant de resesserte pasienter var 14,8% (n = 4). I 91% ble det oppnådd frie reseksjonsmarginer. Postoperativ 5 års overlevelse for alle resesserte pancreascarcinomer sett under ett var 29% mens den var 31% i gruppen med hepatobiliære adenocarcinomer. Konklusjon: Disse resultatene kan sammenlignes med publiserte resultater etter åpne pancreasreseksjon, og støtter konseptet at LDP er et onkologisk akseptabelt alternativ til konvensjonell åpen kirurgi.
I
PANCREAS
128
–
Bakgrunn: Cancer pancreatis har dyster prognose. Selv om kirurgi er potentielt kurativt, påvises lokalt residiv eller metastaser hos 70% innen 5 år etter radikal operasjon. Kjente genetiske forandringer kan forklare aggressiv tumorvekst, men det er lite kunnskap om mekanismer ved lokal spredning og metastasering. Ved annen epitelial cancer påvises mikrometastaser i hematologisk vev hos 15-40% av pasientene som ved ordinær utredning kun har lokal sykdom, og dette er en robust negativ prognostisk faktor som i pågående studier utløser tilleggsbehandling. Metode: Vi gjennomfører en studie for å kartlegge frekvens og ev samvarians med andre kliniske og biologiske parametre av mikrometastaser til blod og benmarg hos pasienter med adenocarcinom i pancreas. Etter skriftlig, informert samtykke aspireres benmarg og det taes blodprøve ved innledning til kirurgi. Benmargen blir analysert med immuncytologisk teknikk med deteksjon av cytokeratin positive celler med morfologi forenlig med tumorcelle, tilsvarende automatisert undersøkelse med CellSearch® kit med anrikningsstep for påvisning av cytokeratin positive celler i perifert blod. Disse resultatene foreligger ikke og påvirker ikke kliniske beslutninger og behandling av pasientene. Pasientene følges postoperativt med rutinekontroll etter gjeldende retningslinjer ved OUS eller lokalsykehus. Resultater: Preliminære data fra de 13 første inkluderte pasientene med histologisk verifisert adenocarcinom i pancreas foreligger. Pasientene ble operert fra okt 09- feb 2010, 8 kvinner og 5 menn, gjennomsnittsalder 63,5 år, spredning 50-75 år. 4/13 pasienter var inoperable, 1 lokalt inoperabel og 3 pga påviste organmetastaser peroperativt. 4 av de operable fikk utført R0 reseksjon, 5 R1 reseksjon uten sikker histologisk fri margen. I gjennomsnitt ble det fjernet 12 lymfeknuter (spredning 9-18). Alle operable pasienter <70 år (6/9) fikk postoperativ kjemoterapi (FLV kurer), ¾ av de inoperable palliativ Gemcitabin. Etter 8 mnd observasjonstid (spredning 6-11 mnd) har 3 av de operable pasientene utviklet metastaser etter 2,3 og 5 mnd, alle til lever hvorav en pas er død. 1 av de 4 inoperable er død. 6 pas er i live uten residiv eller metastaser. 5/13 pasienter, 38%, fikk påvist mikrometastaser peroperativt, 3 i benmarg og 2 i blod. 2 av de 4 inoperable pasientene hadde tumor celler i blod. 3 av de operable pasientene hadde tumorceller i benmarg. Ingen av disse 3 har utviklet residiv eller metastaser ca 9 mnd postoperativt. Konklusjon: Mikrometastaser synes å forekomme i betydelig frekvens hos pasienter med adenocarcinom i pancreas. I denne pasient serien er det ingen samvarians mellom påviste mikrometastaser i de to kompartment, blod og benmarg. Så langt er det en trend mot at klinisk forløp korrelerer best med påviste tumorceller i blod, men observasjonstiden er kort og materialet for lite til å trekke konklusjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
129
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
130
LIVSKVALITET ETTER WHIPPLE-KIRURGI – HVORDAN GÅR DET I DET LANGE LØP?
KONSEKVENSEN AV KIRURGIK BEHANDLING AV IPMN-LESJONER, MÅLT I LONGITUDINELL LIVSKVALITET (QoL)
Silje Sandengen*, Tom Nordby*, Turid Heiberg* & §, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Erik Trondsen *, Gro Wiedsvang*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§
Knut Isaksen* Erik Trondsen*, Tom Nordby*, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Turid Heiberg*&§, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§
I tematisk pancreasprosjekt gjennomføres registrering av livskvalitet med Edmonton Symptom Assessment System (ESAS) ved inklusjon og deretter månedlig. 71 av 81 opererte/kartlagte pasienter i prosjektet har gjennomgått det mest vanlige kirurgiske inngrepet: En Whipple-prosedyre. Vi ønsket hos disse å undersøke endring i livskvalitet postoperativt over en periode på tre måneder. Pasienter henvist OUS, Ullevål, med mistanke om pancreascancer, ble inkludert i prosjektet etter å ha signert samtykkeerklæringen. Over tid var det et frafall i utfylling av skjema slik at man ved inklusjon hadde 55 besvarte skjemaer, mens man etter tre måneder kun hadde longitudinell oppfølging fra 29 pasienter. Vi valgte derfor å ta utgangspunkt i de 29 pasientene med 4 komplette registreringer over de tre månedene (baseline, 1, 2 og 3 måneder). Longitudinelle gjennomsnittsverdier (SD) og endring for ESAS for 29 Whipple-opererte pasienter over 3 måneder.. dvs. preoperativt, 1, 2 og 3 måneder etter Whipple operasjonen. ESAS
inklusjon
1 mnd
2 mnd
3 mnd
Differanse (inklusjon3 mnd) -0.07 (2.03) -0.24 (1.92)
pverdi*
Smerte i ro 1.90 (2.64) 1.72 (2.17) 2.10 (2.29) 1.97 (1.90) 0.86 Smerte ved 1.86 (2.39) 2.17 (2.22) 2.41 (2.34) 2.10 (2.09) 0.50 bevegelse Slapphet 4.31 (2.47) 4.03 (2.86) 3.59 (2.65) 3.48 (2.44) 0.83 (2.97) 0.14 Kvalme 2.14 (3.08) 1.83 (2.61) 1.34 (2.24) 0.83 (1.56) 1.31 (3.26) 0.04 Tungpusten 1.52 (2.25) 1,69 (2.52) 1.90 (2.80) 1.48 (2.34) 0.03 (2.41) 0.94 Munntørr 3.62 (3.27) 2.66 (2.87) 2.28 (2.62) 2.45 (2.96) 1.17 (2.71) 0.03 Matlyst 2.97 (2.84) 4.21 (2.87) 3.28 (2.89) 2.55 (2.82) 0.41 (3.70) 0.55 Angst 3.62 (3.31) 2.34 (2.32) 2.10 (2.44) 2.00 (2.35) 1.62 (2.69) 0.003 Trist 2.79 (2.73) 2.45 (2.64) 1.90 (2.18) 1.93 (2.42) 0.86 (2.01) 0.03 Globalt 2.83 (2.19) 3.45 (2.95) 2.79 (2.60) 2.90 (2.26) -0.07 (2.39) 0.88 *Parret t-test Numerisk forbedring ble rapportert for samtlige mål foruten smerte og global livskvalitet. Tidligere studier har vist at smerte slår tungt ut i globale mål. Signifikant forbedring på gruppenivå tre måneder etter operasjon ble observert for kvalme, munntørrhet, angst og depresjon. Større materialer er påkrevet for å identifisere prediktorer for ulike sykdomsforløp. Samlet vurdert, er det åpenbart at visitt 1 gir et tydelig bilde av ”kirurgiens pris”, dvs. nyopererte Whipple-pasienter har mer plager enn før de ble operert. Men disse plagene avvikles mer eller mindre fullstendig i løpet av de to neste måneder. Konklusjon: Pasientenes livskvalitet gjenvinnes i hovedsak i løpet av to-tre måneder.
IPMN-lesjoner produserer mucus-holdig pancreassekret, som disponerer for residiverende pancreatitt. Den økende oppmerksomheten på malignitetspotensialet i disse cystiske lesjonene, har ført til at pasienter med residiverende pancreatitt, utredes med tanke på mulig bakenforliggende IPMN. Longitudinell registrering av livskvalitet (QoL, ved ESAS hver måned) hos alle pasienter i det pågående pancreasprosjektet, gjør det mulig å vise den kliniske konsekvensen av å komme for sent til kirurgisk behandling versus å bli operert mens kurativ kirurgi er mulig. Sykehistorier: 1. Mann, 50 år gammel, 5 års sykehistorie med residiverende pancreatitt, ble undersøkt med ”CT-pancreasprotokoll” ved nytt pancreatitt-residiv primo 2009, fokusert på spørsmål om hovedgangs-IPMN. Det forelå et typisk bilde med dilatert hovedgang og en multicystisk lesjon i pancreashodet. Denne ble fjernet radikalt ved et pylorusbevarende Whipple-inngrep i mars 2009, og QoL ble registrert longitudinelt før og etter inngrepet. Histologien viste carcinoma in situ i lesjonen, reseksjonsrendene var frie og ingen lymfeknuter i preparatet var tumorinfiltrert. Han er residivfri ved 18 månders kontroll. 2. Kvinne 50 år gammel, innlagt på samme tid med samme grunnsykdom, men som ble laparotomert etter at cancersykdommen var blitt inoperabel, fikk anlagt dobbel bypass, men er fortsatt i live under pågående radio-kjemotarapi, og kan derfor illustrere forskjellen i QoL. Visit 1 Visit 2 Visit 3 Visit 4 Visit 5 Visit 6 Pasient Pancreatitt Laparotomi Dobbel bypass Smerte i ro 2 3 1 1 0 7 Fatigue 3 1 7 0 4 6 Whipple Pylorusbevarende Første pancreatitt Inngrep Whipple Smerte i ro 2 3 2 2 1 1 Fatigue 6 1 7 4 1 1 Diskusjon: Det åpenbare poeng utover forskjellen i livskvalitet første leveår etter kirurgien, er den prognostiske forskjellen: Pasienten med dobbel bypass har allerede levet noe lenger enn forventet (10 måneder), den andre kan være kurert.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
129
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
130
LIVSKVALITET ETTER WHIPPLE-KIRURGI – HVORDAN GÅR DET I DET LANGE LØP?
KONSEKVENSEN AV KIRURGIK BEHANDLING AV IPMN-LESJONER, MÅLT I LONGITUDINELL LIVSKVALITET (QoL)
Silje Sandengen*, Tom Nordby*, Turid Heiberg* & §, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Erik Trondsen *, Gro Wiedsvang*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§
Knut Isaksen* Erik Trondsen*, Tom Nordby*, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Turid Heiberg*&§, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§
I tematisk pancreasprosjekt gjennomføres registrering av livskvalitet med Edmonton Symptom Assessment System (ESAS) ved inklusjon og deretter månedlig. 71 av 81 opererte/kartlagte pasienter i prosjektet har gjennomgått det mest vanlige kirurgiske inngrepet: En Whipple-prosedyre. Vi ønsket hos disse å undersøke endring i livskvalitet postoperativt over en periode på tre måneder. Pasienter henvist OUS, Ullevål, med mistanke om pancreascancer, ble inkludert i prosjektet etter å ha signert samtykkeerklæringen. Over tid var det et frafall i utfylling av skjema slik at man ved inklusjon hadde 55 besvarte skjemaer, mens man etter tre måneder kun hadde longitudinell oppfølging fra 29 pasienter. Vi valgte derfor å ta utgangspunkt i de 29 pasientene med 4 komplette registreringer over de tre månedene (baseline, 1, 2 og 3 måneder). Longitudinelle gjennomsnittsverdier (SD) og endring for ESAS for 29 Whipple-opererte pasienter over 3 måneder.. dvs. preoperativt, 1, 2 og 3 måneder etter Whipple operasjonen. ESAS
inklusjon
1 mnd
2 mnd
3 mnd
Differanse (inklusjon3 mnd) -0.07 (2.03) -0.24 (1.92)
pverdi*
Smerte i ro 1.90 (2.64) 1.72 (2.17) 2.10 (2.29) 1.97 (1.90) 0.86 Smerte ved 1.86 (2.39) 2.17 (2.22) 2.41 (2.34) 2.10 (2.09) 0.50 bevegelse Slapphet 4.31 (2.47) 4.03 (2.86) 3.59 (2.65) 3.48 (2.44) 0.83 (2.97) 0.14 Kvalme 2.14 (3.08) 1.83 (2.61) 1.34 (2.24) 0.83 (1.56) 1.31 (3.26) 0.04 Tungpusten 1.52 (2.25) 1,69 (2.52) 1.90 (2.80) 1.48 (2.34) 0.03 (2.41) 0.94 Munntørr 3.62 (3.27) 2.66 (2.87) 2.28 (2.62) 2.45 (2.96) 1.17 (2.71) 0.03 Matlyst 2.97 (2.84) 4.21 (2.87) 3.28 (2.89) 2.55 (2.82) 0.41 (3.70) 0.55 Angst 3.62 (3.31) 2.34 (2.32) 2.10 (2.44) 2.00 (2.35) 1.62 (2.69) 0.003 Trist 2.79 (2.73) 2.45 (2.64) 1.90 (2.18) 1.93 (2.42) 0.86 (2.01) 0.03 Globalt 2.83 (2.19) 3.45 (2.95) 2.79 (2.60) 2.90 (2.26) -0.07 (2.39) 0.88 *Parret t-test Numerisk forbedring ble rapportert for samtlige mål foruten smerte og global livskvalitet. Tidligere studier har vist at smerte slår tungt ut i globale mål. Signifikant forbedring på gruppenivå tre måneder etter operasjon ble observert for kvalme, munntørrhet, angst og depresjon. Større materialer er påkrevet for å identifisere prediktorer for ulike sykdomsforløp. Samlet vurdert, er det åpenbart at visitt 1 gir et tydelig bilde av ”kirurgiens pris”, dvs. nyopererte Whipple-pasienter har mer plager enn før de ble operert. Men disse plagene avvikles mer eller mindre fullstendig i løpet av de to neste måneder. Konklusjon: Pasientenes livskvalitet gjenvinnes i hovedsak i løpet av to-tre måneder.
IPMN-lesjoner produserer mucus-holdig pancreassekret, som disponerer for residiverende pancreatitt. Den økende oppmerksomheten på malignitetspotensialet i disse cystiske lesjonene, har ført til at pasienter med residiverende pancreatitt, utredes med tanke på mulig bakenforliggende IPMN. Longitudinell registrering av livskvalitet (QoL, ved ESAS hver måned) hos alle pasienter i det pågående pancreasprosjektet, gjør det mulig å vise den kliniske konsekvensen av å komme for sent til kirurgisk behandling versus å bli operert mens kurativ kirurgi er mulig. Sykehistorier: 1. Mann, 50 år gammel, 5 års sykehistorie med residiverende pancreatitt, ble undersøkt med ”CT-pancreasprotokoll” ved nytt pancreatitt-residiv primo 2009, fokusert på spørsmål om hovedgangs-IPMN. Det forelå et typisk bilde med dilatert hovedgang og en multicystisk lesjon i pancreashodet. Denne ble fjernet radikalt ved et pylorusbevarende Whipple-inngrep i mars 2009, og QoL ble registrert longitudinelt før og etter inngrepet. Histologien viste carcinoma in situ i lesjonen, reseksjonsrendene var frie og ingen lymfeknuter i preparatet var tumorinfiltrert. Han er residivfri ved 18 månders kontroll. 2. Kvinne 50 år gammel, innlagt på samme tid med samme grunnsykdom, men som ble laparotomert etter at cancersykdommen var blitt inoperabel, fikk anlagt dobbel bypass, men er fortsatt i live under pågående radio-kjemotarapi, og kan derfor illustrere forskjellen i QoL. Visit 1 Visit 2 Visit 3 Visit 4 Visit 5 Visit 6 Pasient Pancreatitt Laparotomi Dobbel bypass Smerte i ro 2 3 1 1 0 7 Fatigue 3 1 7 0 4 6 Whipple Pylorusbevarende Første pancreatitt Inngrep Whipple Smerte i ro 2 3 2 2 1 1 Fatigue 6 1 7 4 1 1 Diskusjon: Det åpenbare poeng utover forskjellen i livskvalitet første leveår etter kirurgien, er den prognostiske forskjellen: Pasienten med dobbel bypass har allerede levet noe lenger enn forventet (10 måneder), den andre kan være kurert.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
131
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
132
BRUK AV PUNKSJONSCYTOLOGI I DIAGNOSTIKKEN AV CYSTISKE PANCREASLESJONER
LAPAROENDOSCOPISK SINGLE-SITE ( LESS) PROSEDYRER PÅ PARENKYMATØSE ORGANER
Knut Isaksen*, Tom Nordby*, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Erik Trondsen*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Turid Heiberg*& §, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§
Pavlik Marangos I.1, Røsok B.I. 2, Hegstad E.3, Kazaryan A.M.1, Kromann-Andersen B.4, Villanger O.2, Rosseland A.R.2 and Edwin B. 1, 2
Noen cystiske lesjoner i pancreas har malignitetspotensiale, men kriterier som sikkert skiller disse fra benigne cystiesk lesjoner, finnes ikke. Punksjon for cytologisk undersøkelse kan gjøres billedveiledet percutant, eller endoskopisk, ultralydveiledet (EUS). Fordelene ved endoskopisk punksjon er både at et ultralydbilde av lesjonen oppnås, og at punksjonen kan rettes nøyaktig mot ønsket prøvested i lesjonen. Et pasienteksempel illustrerer diagnostikkenes sensitivitet/spesifisitetsproblemer: Sykehistorie: Kvinne, 50 år gammel, pancreatitt av ukjent årsak 2006, innlagt for utredning av velavgrenset cystisk lesjon i caput pancreatis, 2,6 cm i diameter. EUS veiledet cytologi 17.03.09: For sparsomt materiale til cytologi. Analyse av cystevæske: CEA 183, amylase 35000. Diff-diagnoser: IPMN eller pseudocyste. Veivalg: Kontroll om 6 måneder. CT i september 2009: Øket diameter av lesjonen. Cytolgi 01.09.09: Sparsomt atypisk sylinderepitel, usikkert benignt/malignt. Laparotomi med kurativt siktemål 04.11.09: Lokalavansert pancreascancer, palliativ dobbel bypass, deretter radio-kjemo terapi. Diskusjon: Man valgte å priortere ønsket om å unngå et Whipple-inngrep hos en pasient med mulig pseudocyste, og dette førte til at den kirurgiske behandlingen ble tilbudet for sent. Negativ cytologi utelukker ikke pancreascancer, og indikasjonen for å fjerne en lesjon i med mulig malignitetspotensiale i dette organet er i hovedsak basert på klinikk, radiologi og analyse av cystecæske. Hos den aktuelle pasienten må man i ettertid konstatere at terskelen for å anbefale kirurgisk behandling ble for høy. Konklusjon: Cytolgi fra pancreaslesjoner har lav negativ prediktiv verdi for malignitet, og ingen tilgjengelig utredningsalgorithme kan fullt ut sikre bening diagnose. Den praktiske konsekvens er at pancreas-sentra bør tilrå tidlig reseksjon hos pasienter med malignintetsmistanke, hvilket fører til ”fjernelse av normale organer” hos noen. Kravet er at pasienten skal være orientert om denne muligheten preoperativt.
1
Intervensjonssenteret, OUS, Rikshospitalet. Avdeling for Lever, Gastrointestinal og Pediatrisk kirurgi, OUS, Rikshospitalet. 3 ØSS, Kirurgisk avdeling, Moss. 4 Herlev Hospital, Urologisk avdeling, Herlev, Danmark. 2
Bakgrunn: LESS kirurgi er det neste trinn i utviklingen av minimalt invasive prosedyrer. Ytterligere forbedringer i teknologi og modifikasjoner av kirurgiske instrumenter tillater å redusere fra tre, fire og fem porter brukt i tradisjonelle laparoskopiske inngrep til en port i LESS. I juni 2009 ble den første LESS cholecystectomi utført i vårt sykehus. Resultatene fra den første prosedyren og resultater i litteraturen ga indikasjoner på at denne teknikken er trygg og kan gjennomføres i mer avanserte operasjoner. Hovedmålet med studien var å vise at LESS kirurgi kan brukes til prosedyrer på parenkymatøse organer i utvalgte pasienter. Materiale og metode: Siden den første LESS prosedyren har vi utført adrenalektomier n=10, unilaterale nefrektomier n=2, bilateral nefrektomi n=1,leverreseksjoner n=2 og pancreas reseksjoner n=4. Resultater: Intraoperative og postoperative resultater for innledende serie er sammenlignbare med resultatene fra tradisjonelle laparoskopiske prosedyrer.
Type of resection
N
Adrenalectomi
10
Nephrectomi
4
Median ASA score 2,5 (2-3) 2
Median operative time (min) 70 (60-129) 80 (40-115)
Median blood loss (ml) <50 70 (0-120)
Median specimen size (cm)
Median use opoid medicatio n (days)
Median duration of hospital stay (days)
5,75 (3-8) 7,5 (7-8)
0
1
2 (0-3)
2 (1-6)
Distal pancreatic resection
4
2
128 (92-153)
<50
6,5 (2-11,5)
5,5 (3-10)
5 (5-15)
Lever resection
2
2,5 (2-3)
87 (50-124)
<50
4,25 (4-4,5)
1
5 (3-7)
Konklusjon. Ifølge våre første resultater viser det seg å være mulig å utføre LESS prosedyrer på utvalgte pasienter med gode resultater og høy pasienttilfredshet. Mer avanserte og teknisk krevende prosedyrer trenger ytterligere videre utvikling av instrumenter og implementering av ny teknologi. Videre forskning er nødvendig for å fastslå om denne metoden har fordeler sammenlignet med vanlige laparoskopiske prosedyrer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
131
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
132
BRUK AV PUNKSJONSCYTOLOGI I DIAGNOSTIKKEN AV CYSTISKE PANCREASLESJONER
LAPAROENDOSCOPISK SINGLE-SITE ( LESS) PROSEDYRER PÅ PARENKYMATØSE ORGANER
Knut Isaksen*, Tom Nordby*, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Erik Trondsen*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Truls Hauge**, Kim Aanonsen**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Turid Heiberg*& §, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Elin Kure****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad*****, Lovisenberg Diakonale Høgskole§
Pavlik Marangos I.1, Røsok B.I. 2, Hegstad E.3, Kazaryan A.M.1, Kromann-Andersen B.4, Villanger O.2, Rosseland A.R.2 and Edwin B. 1, 2
Noen cystiske lesjoner i pancreas har malignitetspotensiale, men kriterier som sikkert skiller disse fra benigne cystiesk lesjoner, finnes ikke. Punksjon for cytologisk undersøkelse kan gjøres billedveiledet percutant, eller endoskopisk, ultralydveiledet (EUS). Fordelene ved endoskopisk punksjon er både at et ultralydbilde av lesjonen oppnås, og at punksjonen kan rettes nøyaktig mot ønsket prøvested i lesjonen. Et pasienteksempel illustrerer diagnostikkenes sensitivitet/spesifisitetsproblemer: Sykehistorie: Kvinne, 50 år gammel, pancreatitt av ukjent årsak 2006, innlagt for utredning av velavgrenset cystisk lesjon i caput pancreatis, 2,6 cm i diameter. EUS veiledet cytologi 17.03.09: For sparsomt materiale til cytologi. Analyse av cystevæske: CEA 183, amylase 35000. Diff-diagnoser: IPMN eller pseudocyste. Veivalg: Kontroll om 6 måneder. CT i september 2009: Øket diameter av lesjonen. Cytolgi 01.09.09: Sparsomt atypisk sylinderepitel, usikkert benignt/malignt. Laparotomi med kurativt siktemål 04.11.09: Lokalavansert pancreascancer, palliativ dobbel bypass, deretter radio-kjemo terapi. Diskusjon: Man valgte å priortere ønsket om å unngå et Whipple-inngrep hos en pasient med mulig pseudocyste, og dette førte til at den kirurgiske behandlingen ble tilbudet for sent. Negativ cytologi utelukker ikke pancreascancer, og indikasjonen for å fjerne en lesjon i med mulig malignitetspotensiale i dette organet er i hovedsak basert på klinikk, radiologi og analyse av cystecæske. Hos den aktuelle pasienten må man i ettertid konstatere at terskelen for å anbefale kirurgisk behandling ble for høy. Konklusjon: Cytolgi fra pancreaslesjoner har lav negativ prediktiv verdi for malignitet, og ingen tilgjengelig utredningsalgorithme kan fullt ut sikre bening diagnose. Den praktiske konsekvens er at pancreas-sentra bør tilrå tidlig reseksjon hos pasienter med malignintetsmistanke, hvilket fører til ”fjernelse av normale organer” hos noen. Kravet er at pasienten skal være orientert om denne muligheten preoperativt.
1
Intervensjonssenteret, OUS, Rikshospitalet. Avdeling for Lever, Gastrointestinal og Pediatrisk kirurgi, OUS, Rikshospitalet. 3 ØSS, Kirurgisk avdeling, Moss. 4 Herlev Hospital, Urologisk avdeling, Herlev, Danmark. 2
Bakgrunn: LESS kirurgi er det neste trinn i utviklingen av minimalt invasive prosedyrer. Ytterligere forbedringer i teknologi og modifikasjoner av kirurgiske instrumenter tillater å redusere fra tre, fire og fem porter brukt i tradisjonelle laparoskopiske inngrep til en port i LESS. I juni 2009 ble den første LESS cholecystectomi utført i vårt sykehus. Resultatene fra den første prosedyren og resultater i litteraturen ga indikasjoner på at denne teknikken er trygg og kan gjennomføres i mer avanserte operasjoner. Hovedmålet med studien var å vise at LESS kirurgi kan brukes til prosedyrer på parenkymatøse organer i utvalgte pasienter. Materiale og metode: Siden den første LESS prosedyren har vi utført adrenalektomier n=10, unilaterale nefrektomier n=2, bilateral nefrektomi n=1,leverreseksjoner n=2 og pancreas reseksjoner n=4. Resultater: Intraoperative og postoperative resultater for innledende serie er sammenlignbare med resultatene fra tradisjonelle laparoskopiske prosedyrer.
Type of resection
N
Adrenalectomi
10
Nephrectomi
4
Median ASA score 2,5 (2-3) 2
Median operative time (min) 70 (60-129) 80 (40-115)
Median blood loss (ml) <50 70 (0-120)
Median specimen size (cm)
Median use opoid medicatio n (days)
Median duration of hospital stay (days)
5,75 (3-8) 7,5 (7-8)
0
1
2 (0-3)
2 (1-6)
Distal pancreatic resection
4
2
128 (92-153)
<50
6,5 (2-11,5)
5,5 (3-10)
5 (5-15)
Lever resection
2
2,5 (2-3)
87 (50-124)
<50
4,25 (4-4,5)
1
5 (3-7)
Konklusjon. Ifølge våre første resultater viser det seg å være mulig å utføre LESS prosedyrer på utvalgte pasienter med gode resultater og høy pasienttilfredshet. Mer avanserte og teknisk krevende prosedyrer trenger ytterligere videre utvikling av instrumenter og implementering av ny teknologi. Videre forskning er nødvendig for å fastslå om denne metoden har fordeler sammenlignet med vanlige laparoskopiske prosedyrer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
133
DE FØRSTE 1.500 LAPAROSKOPISKE ROUX-EN-Y GASTRIC BYPASS UDFØRT I EN TILPASSET FAST-TRACK MODELL MED FOKUS PÅ OPTIMALISERT LOGISTIKK Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Bergland A, Gislason HG Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo Introduksjon: Økt behov for overvektskirurgi stiller krav til at behandlingen utføres på en effektiv og sikker måte. Vi har arbeidet med logistikken og en fast-track behandlingsmodell for at øke behandlingseffektiviteten. Materiale og metode: Fra september 2005 - mars 2010 ble det utført 1500 gastric bypass på Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo. Alder 41,2 år (18 - 72), 78 % kvinner, BMI 43,1 (28,7 - 68,3). Fra begynnelsen ble kirurgien standardisert og en behandlingsmodell med optimert logistikk og tilpasset Fast-Track kirurgi ble implementert. Virksomheten ble startet av erfarne kirurger som var over sine læringskurver. I perioden har også 3 nye bariatriske kirurger fullført systematisk utdanningsprogram. Pasientene gjennomgikk ett multidisciplinært informasjonskurs og sattes opp til kirurgi etter 4 - 6 uker. For å minske det kirurgiske stressrespons og få friskere pasienter ble det fokusert på minimal invasiv teknikk, tilpasset anestesi, eksklusjon av unødvendige momenter i behandlingen og forsert mobilisering. Tidsmålinger av de forskjellige delene behandlingen ble registrert og komplikasjoner ble registrert i vår database. Resultat: Ingen konvertering til åpen kirurgi. 2 konverteringer til Gastric Sleeve Reseksjon. Korttidskomplikasjoner (< 30 dager) for hele materialet var 2,8% og var stabilt for hvert år. 9 lekkasjer (0,2%) hvorav 6 ble reoperert, 3 behandlet med drenasje. 16 blødningen (1,0 %) hvorav 6 ble reoperert og 7 fikk blodtransfusjon. 4 ileus (0,27 %). Totalt 16 reoperasjoner (1,0 %).13 infeksjoner (0,87%). Ingen tromboemboliske insidenser. 1 mortalitet (0,07 %). Liggetid totalt 2,4 døgn, redusert fra 3 døgn i 2007 til 2 døgn 2009. Reinnleggelser 2 %. Fra 2007 har avdelingen vært høyvolumsenter. De seneste årene har det blitt operert 23 pasienter per operasjonsuke, med 5 - 6 operasjoner per operasjonsdag. Operasjonstiden har blitt redusert fra 64 min til 44 minutter. For 2009 med 528 prosedyrer var tidsbruken per prosedyre 78 min. Med fortsatt forbedring av logistikken ble ikke operativ tid på operasjonsstuen samt byttetider redusert fra 42 minutter til 34 minutter fra 2007 til 2009 med ytterligere forbedring 2010. Diskusjon: Med standardisering av alle deler av behandlingen og ved å arbeide med logistikken, er det mulig å utføre laparoskopisk gastric bypass på en effektiv måte og samtidig holde komplikasjonsraten nede på et meget lavt nivå, selv med gjennomføring av utdanningsprogram for bariatriske kirurger.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
134
LAPAROSKOPISK LANGSGÅENDE VENTRIKKELRESEKSJON (SLEEVE) VED SYKELIG FEDME Smedsrud C1, Hansen PM3, , Søvik TT1,2, Solheim B3, Schou CF1, Kristinsson J1, Sandbu R3, Mala T1 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og Gastroenterol. kir. avd. Oslo universitetssykehus, Aker 2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold Bakgrunn: Langsgående ventrikkelreseksjon (sleeve) utføres i økende grad selv om det mangler dokumentasjon av behandlingseffekten på lang sikt. Vi ønsket å analysere operativ sikkerhet og vektreduksjon hos pasienter operert med sleeve. Pasienter og metode: Sleeveoperasjoner utført ved Oslo universitetssykehus, Aker (2004-2008) og Sykehuset i Vestfold (2006-2009) ble analysert, inklusive perioperative (30-dagers) komplikasjoner og 1 års vektendring. Kontinuerlige data angis som median verdi (spredning), andeler som prosent. Resultater: Totalt 67 pasienter ble operert, alle laparoskopisk. Median alder var 38 år (spredning 17-59), og 51% var kvinner. Kroppsmasseindeks (KMI) var 55 kg/m2 (3671) og vekt 160 kg (105-255). Vanligste fedmerelaterte tilleggssykdommer var hypertensjon (52%), diabetes (42%), leddsmerter (42%), søvnapné (30%), astma (24%), hyperlipidemi (24%) og depresjon (24%). Det var ingen konverteringer til laparotomi. Elleve pasienter (16%) utviklet en eller flere komplikasjoner: blødning (5), intraabdominal abscess (3), sårinfeksjon eller kutan abscess (2), striktur (1), og symptomgivende navlebrokk (1). Fire pasienter (6%) ble reoperert for henholdsvis kutan abscess, intraabdominal blødning, intraabdominal abscess, og inneklemt navlebrokk. Det var ingen mortalitet. Postoperativ liggetid var 3 døgn (1-10). Etter 1 år var KMI og vekt henholdsvis 42 kg/m2 (23-63) og 123 kg (71-234). Vekttapet var 32 kg (7-81), tilsvarende en reduksjon i vekt på 21% (5-43). Duodenal switch var planlagt etter sleeve hos 39 pasienter (58%), og er utført hos 27 (40%). Syv venter på behandling, 2 ønsker ikke ytterligere inngrep, og 2 er ikke operert grunnet komorbiditet. En pasient døde før duodenal switch ble gjennomført. Konklusjon: Laparoskopisk langsgående ventrikkelreseksjon ble utført med lav morbiditet, kort liggetid og uten mortalitet. Postoperativt vekttap varierte betydelig. Mange pasienter hadde svært høy utgangsvekt og flere trengte ytterligere vektreduserende kirurgi i form av duodenal switch.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
133
DE FØRSTE 1.500 LAPAROSKOPISKE ROUX-EN-Y GASTRIC BYPASS UDFØRT I EN TILPASSET FAST-TRACK MODELL MED FOKUS PÅ OPTIMALISERT LOGISTIKK Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Bergland A, Gislason HG Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo Introduksjon: Økt behov for overvektskirurgi stiller krav til at behandlingen utføres på en effektiv og sikker måte. Vi har arbeidet med logistikken og en fast-track behandlingsmodell for at øke behandlingseffektiviteten. Materiale og metode: Fra september 2005 - mars 2010 ble det utført 1500 gastric bypass på Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo. Alder 41,2 år (18 - 72), 78 % kvinner, BMI 43,1 (28,7 - 68,3). Fra begynnelsen ble kirurgien standardisert og en behandlingsmodell med optimert logistikk og tilpasset Fast-Track kirurgi ble implementert. Virksomheten ble startet av erfarne kirurger som var over sine læringskurver. I perioden har også 3 nye bariatriske kirurger fullført systematisk utdanningsprogram. Pasientene gjennomgikk ett multidisciplinært informasjonskurs og sattes opp til kirurgi etter 4 - 6 uker. For å minske det kirurgiske stressrespons og få friskere pasienter ble det fokusert på minimal invasiv teknikk, tilpasset anestesi, eksklusjon av unødvendige momenter i behandlingen og forsert mobilisering. Tidsmålinger av de forskjellige delene behandlingen ble registrert og komplikasjoner ble registrert i vår database. Resultat: Ingen konvertering til åpen kirurgi. 2 konverteringer til Gastric Sleeve Reseksjon. Korttidskomplikasjoner (< 30 dager) for hele materialet var 2,8% og var stabilt for hvert år. 9 lekkasjer (0,2%) hvorav 6 ble reoperert, 3 behandlet med drenasje. 16 blødningen (1,0 %) hvorav 6 ble reoperert og 7 fikk blodtransfusjon. 4 ileus (0,27 %). Totalt 16 reoperasjoner (1,0 %).13 infeksjoner (0,87%). Ingen tromboemboliske insidenser. 1 mortalitet (0,07 %). Liggetid totalt 2,4 døgn, redusert fra 3 døgn i 2007 til 2 døgn 2009. Reinnleggelser 2 %. Fra 2007 har avdelingen vært høyvolumsenter. De seneste årene har det blitt operert 23 pasienter per operasjonsuke, med 5 - 6 operasjoner per operasjonsdag. Operasjonstiden har blitt redusert fra 64 min til 44 minutter. For 2009 med 528 prosedyrer var tidsbruken per prosedyre 78 min. Med fortsatt forbedring av logistikken ble ikke operativ tid på operasjonsstuen samt byttetider redusert fra 42 minutter til 34 minutter fra 2007 til 2009 med ytterligere forbedring 2010. Diskusjon: Med standardisering av alle deler av behandlingen og ved å arbeide med logistikken, er det mulig å utføre laparoskopisk gastric bypass på en effektiv måte og samtidig holde komplikasjonsraten nede på et meget lavt nivå, selv med gjennomføring av utdanningsprogram for bariatriske kirurger.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
134
LAPAROSKOPISK LANGSGÅENDE VENTRIKKELRESEKSJON (SLEEVE) VED SYKELIG FEDME Smedsrud C1, Hansen PM3, , Søvik TT1,2, Solheim B3, Schou CF1, Kristinsson J1, Sandbu R3, Mala T1 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og Gastroenterol. kir. avd. Oslo universitetssykehus, Aker 2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold Bakgrunn: Langsgående ventrikkelreseksjon (sleeve) utføres i økende grad selv om det mangler dokumentasjon av behandlingseffekten på lang sikt. Vi ønsket å analysere operativ sikkerhet og vektreduksjon hos pasienter operert med sleeve. Pasienter og metode: Sleeveoperasjoner utført ved Oslo universitetssykehus, Aker (2004-2008) og Sykehuset i Vestfold (2006-2009) ble analysert, inklusive perioperative (30-dagers) komplikasjoner og 1 års vektendring. Kontinuerlige data angis som median verdi (spredning), andeler som prosent. Resultater: Totalt 67 pasienter ble operert, alle laparoskopisk. Median alder var 38 år (spredning 17-59), og 51% var kvinner. Kroppsmasseindeks (KMI) var 55 kg/m2 (3671) og vekt 160 kg (105-255). Vanligste fedmerelaterte tilleggssykdommer var hypertensjon (52%), diabetes (42%), leddsmerter (42%), søvnapné (30%), astma (24%), hyperlipidemi (24%) og depresjon (24%). Det var ingen konverteringer til laparotomi. Elleve pasienter (16%) utviklet en eller flere komplikasjoner: blødning (5), intraabdominal abscess (3), sårinfeksjon eller kutan abscess (2), striktur (1), og symptomgivende navlebrokk (1). Fire pasienter (6%) ble reoperert for henholdsvis kutan abscess, intraabdominal blødning, intraabdominal abscess, og inneklemt navlebrokk. Det var ingen mortalitet. Postoperativ liggetid var 3 døgn (1-10). Etter 1 år var KMI og vekt henholdsvis 42 kg/m2 (23-63) og 123 kg (71-234). Vekttapet var 32 kg (7-81), tilsvarende en reduksjon i vekt på 21% (5-43). Duodenal switch var planlagt etter sleeve hos 39 pasienter (58%), og er utført hos 27 (40%). Syv venter på behandling, 2 ønsker ikke ytterligere inngrep, og 2 er ikke operert grunnet komorbiditet. En pasient døde før duodenal switch ble gjennomført. Konklusjon: Laparoskopisk langsgående ventrikkelreseksjon ble utført med lav morbiditet, kort liggetid og uten mortalitet. Postoperativt vekttap varierte betydelig. Mange pasienter hadde svært høy utgangsvekt og flere trengte ytterligere vektreduserende kirurgi i form av duodenal switch.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
135
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS, RESULTATER ETTER 3 ÅR.
LAPARASKOPISK GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT.
Sandvik, J Kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, 6026 Ålesund
Wexels JC, Rosales R, Krogh K* Kirurgisk avdeling, *Anestesiavdelingen , Vestre Viken Sykehuset Asker & Bærum HF
Fra 2004 har det ved Ålesund sjukehus vært utført laparoskopisk gastric bypass operasjoner for sykelig overvekt. Vi har til nå operert ca 400 pasienter. Det er tidligere rapportert 1-2 års resultater. Pasientene følges med individuelle kontroller og veiledning 1-2 ganger årlig i 5 år etter operasjonen. I tillegg er det et gruppebasert oppfølgingstilbud over 2 år og tilbud om kurs på rehabiliteringsenter i 2 uker i løpet av første året etter operasjonen.
Bakgrunn: Siden april 2006 er 378 pasienter operert for sykelig overvekt med laparaskopisk gastric bypass.
For at kirurgisk behandling for sykelig overvekt skal ha effekt på lang sikt, må den opererte gjennomføre og vedlikeholde omfattende livsstilsendringer. Et til to år etter operasjonen synes det å være like lett å gå opp i vekt som det var før operasjonen, dersom kostråd ikke følges eller aktivitetsnivået reduseres. De generelle rådene vi gir etter operasjonen er minst 30 min daglig trening (svett og anpusten) og 5-6 små måltider (maks 1 brødskive pr måltid) med proteinrike, fettfattige og sukkerfrie matvarer. I tillegg vitamintilskudd. Vi har her sett på resultatet hos de pasientene som var gastric bypass operert ved Ålesund sjukehus i perioden 1.1.2006 til 1.6.2007, og som har møtt til 3-års kontroll. Det var utført 77 gastric bypass opersjoner pga sykelig overvekt i denne perioden. Av disse har 69 har møtt til 3 års kontroll, av de 8 som ikke har møtt, har 3 flyttet ut av fylket, 2 har utsatt kontrolltimen og 3 har ikke møtt til tross for flere innkallinger. Siden gjennomsnittverdier og medianverdier er omtrent sammenfallende, brukes kun medianverdier. Median alder var 40 år (23-61 år), det var 53 kvinner og 16 menn ( 77% vs 23%). 36 % av de opererte var ute av arbeid da de ble søkt inn til operasjon, flere av disse er nå i arbeid, men dette er ikke systematisk registrert. Da pasientene var søkt inn til operasjon var median BMI 46 (39-66), på operasjonstidpunktet var median BMI 44 (37-60). Median vekt på operasjonstidspunktet var 128 kg. (94-191 kg) Median BMI etter 1 år er 30 (24-41) Median BMI ettter 2 år er 30 (21 - 44) Median BMI etter 3 år er 31 (21 – 45) Etter 3 år har 43% av de opererte BMI≤30 som må anses som et veldig godt resultat, 85 % har BMI ≤35 som anses som bra, mens 6% ( 4 pasienter ) har BMI> 40 3 år etter operasjon. Alle disse 4 hadde BMI over 50 (51-66) da de ble søkt til operasjon, og har dermed hatt en betydelig vektreduksjon selv om de fortsatt har BMI > 40. De øvrige 11 i denne gruppen som hadde BMI > 50 da de ble søkt inn til operasjon har ved 3-årskontrollen median BMI på 34 (26-39). For pasientgruppen som helhet ser en at den oppnådde vektreduksjonen i løpet av første året etter operasjonen holder seg også etter 3 år.
Materiale: Det er 291 kvinner er 87 menn, ratio kvinner:menn er 4:1. Median alder ved operasjon 40 år (yngste 19 - eldste 64). BMI før operasjon var median 46 (min 35-max 63). Alle pasienter har preoperativt gjennomført et 40 timers startkurs eller tilsvarende. Operasjonsmetode: Laparaskopisk tilgang med Visiport, 150 cm long-limb hos alle pasientene. Anastomosene sys med lineær stapler og 2-0 PDS med filt på endene. Omentet deles kun unntaksvis. Ingen lukning av krøsslitser, ingen fasciesutur i portåpningene. Tre pasienter ble konvertert til åpen operasjon. Logistikk: Behandlingslinjen har vært skjærmet og kun en pasient har fått utsatt operasjon fortrengt av ø.hjelp. Knivtiden og operasjonstuetiden er kortere enn for galleoperasjoner. Nå utskrives 89% av pasientene dagen etter operasjonen, og reinnleggelsesfrekvensen er på 5%. Resultater: Medianvekt før operasjon 129kg, etter ett år 85kg, og etter 2 år 83kg. Av 116 pasienter som er fulgt opp etter 2 år har 64 pasienter oppnådd en BMI lavere enn 30. Ni av pasientene hadde en vektøkning på mer enn 5 kg fra ett års kontroll til 2 års kontroll. Ingen mortalitet. Komplikasjoner: 2,1% fikk blodtransfusjon, 2 pasienter ble splenektomert, 2 pasienter er behandlet for pneumoni, en pasient for dyp venetrombose, og en pasient for lungeemboli. Årsaker til reoperasjoner: Reoperasjonsfrekvensen er 4,2%, (8% blant de første 100 pasienter og 1% blant de siste 100). Fem pasienter hadde lekkasje på øvre anastomose og 3 av disse hadde flere åpne innngrep. En pasient hadde lekkasje på den distale anastomose, en tynntarmperforasjon, og en lekkasje fra utsjaltet ventrikkel. To pasienter hadde trang distal anastomose. En ble reoperert for pågående blødning. Det ble gjort 4 diagnostiske laparaskopier pga hemoglobinfall. En pasient ble reoperert for portbrokk. Senere kirurgi: 1 pasient operert 2 mnd senere for mulig lekkasje på blindende av distale anastomose ved et annet sykehus, 3 pasienter er operert for internt hernie 2 år etter primæroperasjonen. Konklusjon: Bedret logistikk i hele pasientbehandlingen har resultert i betydelig lavere ressursbruk i form av kortere operasjonstid, færre reoperasjoner, redusert liggetid og lav frekvens av reinnleggelser.
136
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
135
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS, RESULTATER ETTER 3 ÅR.
LAPARASKOPISK GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT.
Sandvik, J Kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, 6026 Ålesund
Wexels JC, Rosales R, Krogh K* Kirurgisk avdeling, *Anestesiavdelingen , Vestre Viken Sykehuset Asker & Bærum HF
Fra 2004 har det ved Ålesund sjukehus vært utført laparoskopisk gastric bypass operasjoner for sykelig overvekt. Vi har til nå operert ca 400 pasienter. Det er tidligere rapportert 1-2 års resultater. Pasientene følges med individuelle kontroller og veiledning 1-2 ganger årlig i 5 år etter operasjonen. I tillegg er det et gruppebasert oppfølgingstilbud over 2 år og tilbud om kurs på rehabiliteringsenter i 2 uker i løpet av første året etter operasjonen.
Bakgrunn: Siden april 2006 er 378 pasienter operert for sykelig overvekt med laparaskopisk gastric bypass.
For at kirurgisk behandling for sykelig overvekt skal ha effekt på lang sikt, må den opererte gjennomføre og vedlikeholde omfattende livsstilsendringer. Et til to år etter operasjonen synes det å være like lett å gå opp i vekt som det var før operasjonen, dersom kostråd ikke følges eller aktivitetsnivået reduseres. De generelle rådene vi gir etter operasjonen er minst 30 min daglig trening (svett og anpusten) og 5-6 små måltider (maks 1 brødskive pr måltid) med proteinrike, fettfattige og sukkerfrie matvarer. I tillegg vitamintilskudd. Vi har her sett på resultatet hos de pasientene som var gastric bypass operert ved Ålesund sjukehus i perioden 1.1.2006 til 1.6.2007, og som har møtt til 3-års kontroll. Det var utført 77 gastric bypass opersjoner pga sykelig overvekt i denne perioden. Av disse har 69 har møtt til 3 års kontroll, av de 8 som ikke har møtt, har 3 flyttet ut av fylket, 2 har utsatt kontrolltimen og 3 har ikke møtt til tross for flere innkallinger. Siden gjennomsnittverdier og medianverdier er omtrent sammenfallende, brukes kun medianverdier. Median alder var 40 år (23-61 år), det var 53 kvinner og 16 menn ( 77% vs 23%). 36 % av de opererte var ute av arbeid da de ble søkt inn til operasjon, flere av disse er nå i arbeid, men dette er ikke systematisk registrert. Da pasientene var søkt inn til operasjon var median BMI 46 (39-66), på operasjonstidpunktet var median BMI 44 (37-60). Median vekt på operasjonstidspunktet var 128 kg. (94-191 kg) Median BMI etter 1 år er 30 (24-41) Median BMI ettter 2 år er 30 (21 - 44) Median BMI etter 3 år er 31 (21 – 45) Etter 3 år har 43% av de opererte BMI≤30 som må anses som et veldig godt resultat, 85 % har BMI ≤35 som anses som bra, mens 6% ( 4 pasienter ) har BMI> 40 3 år etter operasjon. Alle disse 4 hadde BMI over 50 (51-66) da de ble søkt til operasjon, og har dermed hatt en betydelig vektreduksjon selv om de fortsatt har BMI > 40. De øvrige 11 i denne gruppen som hadde BMI > 50 da de ble søkt inn til operasjon har ved 3-årskontrollen median BMI på 34 (26-39). For pasientgruppen som helhet ser en at den oppnådde vektreduksjonen i løpet av første året etter operasjonen holder seg også etter 3 år.
Materiale: Det er 291 kvinner er 87 menn, ratio kvinner:menn er 4:1. Median alder ved operasjon 40 år (yngste 19 - eldste 64). BMI før operasjon var median 46 (min 35-max 63). Alle pasienter har preoperativt gjennomført et 40 timers startkurs eller tilsvarende. Operasjonsmetode: Laparaskopisk tilgang med Visiport, 150 cm long-limb hos alle pasientene. Anastomosene sys med lineær stapler og 2-0 PDS med filt på endene. Omentet deles kun unntaksvis. Ingen lukning av krøsslitser, ingen fasciesutur i portåpningene. Tre pasienter ble konvertert til åpen operasjon. Logistikk: Behandlingslinjen har vært skjærmet og kun en pasient har fått utsatt operasjon fortrengt av ø.hjelp. Knivtiden og operasjonstuetiden er kortere enn for galleoperasjoner. Nå utskrives 89% av pasientene dagen etter operasjonen, og reinnleggelsesfrekvensen er på 5%. Resultater: Medianvekt før operasjon 129kg, etter ett år 85kg, og etter 2 år 83kg. Av 116 pasienter som er fulgt opp etter 2 år har 64 pasienter oppnådd en BMI lavere enn 30. Ni av pasientene hadde en vektøkning på mer enn 5 kg fra ett års kontroll til 2 års kontroll. Ingen mortalitet. Komplikasjoner: 2,1% fikk blodtransfusjon, 2 pasienter ble splenektomert, 2 pasienter er behandlet for pneumoni, en pasient for dyp venetrombose, og en pasient for lungeemboli. Årsaker til reoperasjoner: Reoperasjonsfrekvensen er 4,2%, (8% blant de første 100 pasienter og 1% blant de siste 100). Fem pasienter hadde lekkasje på øvre anastomose og 3 av disse hadde flere åpne innngrep. En pasient hadde lekkasje på den distale anastomose, en tynntarmperforasjon, og en lekkasje fra utsjaltet ventrikkel. To pasienter hadde trang distal anastomose. En ble reoperert for pågående blødning. Det ble gjort 4 diagnostiske laparaskopier pga hemoglobinfall. En pasient ble reoperert for portbrokk. Senere kirurgi: 1 pasient operert 2 mnd senere for mulig lekkasje på blindende av distale anastomose ved et annet sykehus, 3 pasienter er operert for internt hernie 2 år etter primæroperasjonen. Konklusjon: Bedret logistikk i hele pasientbehandlingen har resultert i betydelig lavere ressursbruk i form av kortere operasjonstid, færre reoperasjoner, redusert liggetid og lav frekvens av reinnleggelser.
136
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
137
HVA BESTEMMER GRADEN AV VEKTTAP ETTER GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT? SØKELYS PÅ ENDOKRINOLOGISKE FAKTORER. Gerner T, Wexels J Kirurgisk klinikk, Vestre Viken HF Bakgrunn Gastric bypass (GBP) er en effektiv slankemetode ved sykelig overvekt. Mange oppnår en vektreduksjon på nær 50 % av overvekten i løpet av 1-2 år. Andre opplever kun moderat vektreduksjon eller går opp igjen i vekt, uten at dette fullstendig kan forklares av diet eller fysisk aktivitet. Hos diabetikere normaliseres blodsukkeret hos de fleste i løpet av få dager etter GBP. Dette har satt søkelys på mulige endokrine årsaker også til vektreduksjonen, og hvorvidt endokrine forhold kan forklare forskjellene i vekttap. Man kan skille mellom: 1. Pådrivere til vektreduksjon: Måltidsrelatert utskillelse av tarmhormonene GLP1 og PYY gir økt metthetsfølelse og øker etter GBP. Ulikt vekttap etter GBP kan henge sammen med ulikt nivå av tarmhormonene. 2. Hemmere av pågående vektreduksjon. Studier av energiomsetningen under slanking har vist at organismen etablerer motkrefter mot fettnedbrytingen (”antistarvation mobilisation”). Denne prosessen synes å være endokrinologisk betinget og relatert til bl.a. reduksjon av fetthormonet leptin og til thyreoideastoffskiftet. Målet for denne pilotstudien har vært å se på eventuell sammenheng mellom graden av vekttap etter GBP og måltidsstimulert utskillelse av GLP1 og PYY, og om det kan være sammenheng mellom graden av vekttap etter GBP og reduksjon av TSH. Metode: Vi har gjennomført en pilotstudie med utgangspunkt i et pasientmateriale med to års observasjonstid etter gjennomgått GBP. I to avgrensede utvalg (pasientegrupper med hhv. største og minste vektreduksjon) registrerte vi måltidsstimulert serumnivå av GLP1 og PYY etter to år. Da dette ikke var gjort preoperativt, ble tilsvarende registrering utført som kontroll på et separat utvalg overvektspasienter under forberedelse til GBP. Serumnivå av TSH og T4 ble registrert hos pasientgrupper med hhv størst og minst vektreduksjon både før GBP og etter 1-2 år. Resultater: Måltidsstimulert serumnivå av GLP1 og PYY var høyere hos de GBP-opererte pasientene enn hos de preoperative kontrollene, og høyest hos pasientene med størst vekttap. Serumnivåene av TSH og T4 falt etter GBP, og mest hos pasientene med minst vekttap. Konklusjon: Graden av vekttap etter GBP påvirkes av tarmhormonene GLP1 og PYY (øker vekttapet) og thyreoidarelaterte hormoner (hemmer pågående vekttap ved å styre mot lavere stoffskifte). Resultatene underbygger oppfatningen at endokrine faktorer kan være av sentral betydning for vektreduksjonen etter GBP. Økt kunnskap på dette feltet kan gi grunnlag for rasjonell medikamentell behandling som supplement til GBP.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
138
EFFEKT AV BARIATRISK KIRURGI PÅ LUNGEFUNKSJON Hewitt S1, Søvik TT1,2, Kristinsson J1,2, Schou CF1,2, Mala T1,2, Humerfelt S3. 1
Senter for sykelig overvekt, Oslo universitetssykehus, Aker Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker 3 Lungemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker 2
Bakgrunn: Fedme er assosiert med redusert lungefunksjon. Bariatrisk kirurgi kan gi varig vektreduksjon, og det er grunn til å tro at slik kirurgi kan gi varig bedring i lungefunksjonen. Vi ønsket å vurdere lungefunksjonen før og fem år etter operativ fedmebehandling. Materiale og metode: Fedmekirurgi ble introdusert på Aker i 2004. Pasientopplysninger inkludert antropometriske og spirometriske data fra 5-årskontrollene ble sammenliknet med preoperative data. 22 pasienter med alder 42±10 år ved operasjonstidspunktet ble inkludert, 16 av disse var kvinner. 18 pasienter hadde fått utført gastrisk bypass og fire duodenal switch. Forsert ekspiratorisk volum etter ett sekund (FEV1), forsert vitalkapasitet (FVC), FEV1/FVCratio og toppstrømshastighet (PEF) ble brukt som mål på lungefunksjon. Kontinuerlige data rapporteres som gjennomsnitt ± standardavvik. Opplysninger om ventilatorisk trykkstøtte og astmamedikasjon ble sammenlignet før og etter kirurgi. Resultater: Vekten falt 29%, fra 140±26 til 100±16 kg (p < 0,001), og BMI falt fra 48±8 til 35±5 kg/m2 (p < 0.001). FEV1 steg 8,5% fra 3,1±0,6 til 3,3±0,7 l (p < 0,001) og FVC steg 8,1% fra 3,9±0,7 til 4,3±0,9 l (p < 0,01). FEV1/FVC-ratio og PEF viste ikke-signifikant bedring. Fem pasienter hadde redusert FVC etter fem år, hvorav to hadde reduksjon > 100 ml. Begge disse hadde hatt betydelige komplikasjoner umiddelbart etter operasjonen. Uten disse steg FVC med 9,2% fra 4,0±0,6 til 4,4±0,7 l (p < 0,001). 10 (45%) pasienter hadde lungesykdom preoperativt: Fire hadde obstruktivt søvnapnésyndrom, fire astma bronkiale, og to begge disse. Fire pasienter med søvnapnoe brukte ventilatorisk trykkstøtte før operasjonen, en gjorde det etter fem år. Fem pasienter brukte astmamedikasjon før kirurgi, to etterpå. Ingen pasienter hadde startet med astmamedikasjon i studieperioden. Konklusjon: Bariatrisk kirurgi gir betydelig vektnedgang etter 5 år. Dette er assosiert med forbedring av FEV1 og FVC. Begge disse faktorene bidrar trolig til bedret funksjonsnivå og livskvalitet for pasientene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
137
HVA BESTEMMER GRADEN AV VEKTTAP ETTER GASTRIC BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT? SØKELYS PÅ ENDOKRINOLOGISKE FAKTORER. Gerner T, Wexels J Kirurgisk klinikk, Vestre Viken HF Bakgrunn Gastric bypass (GBP) er en effektiv slankemetode ved sykelig overvekt. Mange oppnår en vektreduksjon på nær 50 % av overvekten i løpet av 1-2 år. Andre opplever kun moderat vektreduksjon eller går opp igjen i vekt, uten at dette fullstendig kan forklares av diet eller fysisk aktivitet. Hos diabetikere normaliseres blodsukkeret hos de fleste i løpet av få dager etter GBP. Dette har satt søkelys på mulige endokrine årsaker også til vektreduksjonen, og hvorvidt endokrine forhold kan forklare forskjellene i vekttap. Man kan skille mellom: 1. Pådrivere til vektreduksjon: Måltidsrelatert utskillelse av tarmhormonene GLP1 og PYY gir økt metthetsfølelse og øker etter GBP. Ulikt vekttap etter GBP kan henge sammen med ulikt nivå av tarmhormonene. 2. Hemmere av pågående vektreduksjon. Studier av energiomsetningen under slanking har vist at organismen etablerer motkrefter mot fettnedbrytingen (”antistarvation mobilisation”). Denne prosessen synes å være endokrinologisk betinget og relatert til bl.a. reduksjon av fetthormonet leptin og til thyreoideastoffskiftet. Målet for denne pilotstudien har vært å se på eventuell sammenheng mellom graden av vekttap etter GBP og måltidsstimulert utskillelse av GLP1 og PYY, og om det kan være sammenheng mellom graden av vekttap etter GBP og reduksjon av TSH. Metode: Vi har gjennomført en pilotstudie med utgangspunkt i et pasientmateriale med to års observasjonstid etter gjennomgått GBP. I to avgrensede utvalg (pasientegrupper med hhv. største og minste vektreduksjon) registrerte vi måltidsstimulert serumnivå av GLP1 og PYY etter to år. Da dette ikke var gjort preoperativt, ble tilsvarende registrering utført som kontroll på et separat utvalg overvektspasienter under forberedelse til GBP. Serumnivå av TSH og T4 ble registrert hos pasientgrupper med hhv størst og minst vektreduksjon både før GBP og etter 1-2 år. Resultater: Måltidsstimulert serumnivå av GLP1 og PYY var høyere hos de GBP-opererte pasientene enn hos de preoperative kontrollene, og høyest hos pasientene med størst vekttap. Serumnivåene av TSH og T4 falt etter GBP, og mest hos pasientene med minst vekttap. Konklusjon: Graden av vekttap etter GBP påvirkes av tarmhormonene GLP1 og PYY (øker vekttapet) og thyreoidarelaterte hormoner (hemmer pågående vekttap ved å styre mot lavere stoffskifte). Resultatene underbygger oppfatningen at endokrine faktorer kan være av sentral betydning for vektreduksjonen etter GBP. Økt kunnskap på dette feltet kan gi grunnlag for rasjonell medikamentell behandling som supplement til GBP.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
138
EFFEKT AV BARIATRISK KIRURGI PÅ LUNGEFUNKSJON Hewitt S1, Søvik TT1,2, Kristinsson J1,2, Schou CF1,2, Mala T1,2, Humerfelt S3. 1
Senter for sykelig overvekt, Oslo universitetssykehus, Aker Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker 3 Lungemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker 2
Bakgrunn: Fedme er assosiert med redusert lungefunksjon. Bariatrisk kirurgi kan gi varig vektreduksjon, og det er grunn til å tro at slik kirurgi kan gi varig bedring i lungefunksjonen. Vi ønsket å vurdere lungefunksjonen før og fem år etter operativ fedmebehandling. Materiale og metode: Fedmekirurgi ble introdusert på Aker i 2004. Pasientopplysninger inkludert antropometriske og spirometriske data fra 5-årskontrollene ble sammenliknet med preoperative data. 22 pasienter med alder 42±10 år ved operasjonstidspunktet ble inkludert, 16 av disse var kvinner. 18 pasienter hadde fått utført gastrisk bypass og fire duodenal switch. Forsert ekspiratorisk volum etter ett sekund (FEV1), forsert vitalkapasitet (FVC), FEV1/FVCratio og toppstrømshastighet (PEF) ble brukt som mål på lungefunksjon. Kontinuerlige data rapporteres som gjennomsnitt ± standardavvik. Opplysninger om ventilatorisk trykkstøtte og astmamedikasjon ble sammenlignet før og etter kirurgi. Resultater: Vekten falt 29%, fra 140±26 til 100±16 kg (p < 0,001), og BMI falt fra 48±8 til 35±5 kg/m2 (p < 0.001). FEV1 steg 8,5% fra 3,1±0,6 til 3,3±0,7 l (p < 0,001) og FVC steg 8,1% fra 3,9±0,7 til 4,3±0,9 l (p < 0,01). FEV1/FVC-ratio og PEF viste ikke-signifikant bedring. Fem pasienter hadde redusert FVC etter fem år, hvorav to hadde reduksjon > 100 ml. Begge disse hadde hatt betydelige komplikasjoner umiddelbart etter operasjonen. Uten disse steg FVC med 9,2% fra 4,0±0,6 til 4,4±0,7 l (p < 0,001). 10 (45%) pasienter hadde lungesykdom preoperativt: Fire hadde obstruktivt søvnapnésyndrom, fire astma bronkiale, og to begge disse. Fire pasienter med søvnapnoe brukte ventilatorisk trykkstøtte før operasjonen, en gjorde det etter fem år. Fem pasienter brukte astmamedikasjon før kirurgi, to etterpå. Ingen pasienter hadde startet med astmamedikasjon i studieperioden. Konklusjon: Bariatrisk kirurgi gir betydelig vektnedgang etter 5 år. Dette er assosiert med forbedring av FEV1 og FVC. Begge disse faktorene bidrar trolig til bedret funksjonsnivå og livskvalitet for pasientene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
139
KARDIOVASKULÆRE RISIKOFAKTORER OG LIVSKVALITET ETTER GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH – EN RANDOMISERT STUDIE Søvik TT1,2, Aasheim ET2,3, Engström M4, Björkman S4, Kristinsson J1, Birkeland K5, Mala T1, Olbers T4 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Aker, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo 2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Imperial Weight Centre, Charing Cross Hospital, London 4 Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Gøteborg 5 Endokrinologisk senter, Oslo universitetssykehus Aker Bakgrunn: Fedme er assosiert med økt dødelighet som følge av kardiovaskulær sykdom. Ikke-randomiserte studier tyder på at duodenal switch kan føre til større vekttap enn gastrisk bypass for super-obese pasienter (BMI 50-60 kg/m2). Vi undersøkte om duodenal switch var assosiert med større vekttap og forbedringer av kardiovaskulære risikofaktorer og livskvalitet enn gastrisk bypass i en prospektiv, randomisert to-senterstudie. Pasienter og metode: Seksti super-obese pasienter ble randomisert til gastrisk bypass (n=31) eller duodenal switch (n=29). Her rapportertes 2-års data for endringer av vekt, antropometriske mål, kroppssammensetning, kardiovaskulære risikofaktorer og helserelatert livskvalitet (SF-36); samt komplikasjoner. Resultater: Femtiåtte av 60 pasienter (97%) fullførte studien. Gjennomsnittlig reduksjon av kroppsvekt var større etter duodenal switch enn etter gastrisk bypass, henholdsvis 45% (95% CI, 42-48%) og 32% (95% CI, 29-35%) (p<0,001). Reduksjoner av antropometriske mål, fettmasse og fettfri masse var større etter duodenal switch enn gastrisk bypass (p<0,05 for alle). Reduksjon av total kolesterol var også større etter duodenal switch (p<0,001), men økning av HDL var større etter gastrisk bypass (p<0,001). I begge gruppene ble gjennomsnittlige verdier for blodtrykk, glukose, insulin og CRP redusert, men uten signifikante forskjeller i reduksjoner mellom gruppene. Skår for de fleste dimensjonene i SF36 ble signifikant forbedret etter begge operasjonene. Flere pasienter hadde hatt en eller flere komplikasjoner etter duodenal switch enn etter gastrisk bypass fra og med operasjonen til 2 års oppfølging, henholdsvis 18 (62%) versus 10 (32%) pasienter (p=0,02).
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
140
MEDIKAMENTOPPTAK ETTER GASTRISK BYPASS – TO ÅRS RESULTATER Jakobsen GS1, Skottheim IB2, Stormark, K3, Christensen H2, Jenssen T4,5, Åsberg A2, Sandbu R1, Hjelmesæth J1 1 Senter for Sykelig Overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg 2 Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo 3Stavanger Universitetssykehus, 4Medisinsk klinikk, Oslo Universitetssykehus 5Medisinsk institutt, Universitetetssykehuset i Nord-Norge Bakgrunn: Vi har tidligere vist at 8 av 12 pasienter hadde økt biotilgjengelighet (systemisk eksponering; AUC0-8) av atorvastatin (Lipitor®) 3-6 uker etter gastrisk bypass 1, men at det var stor inter-individuell variasjon. I denne analysen har vi undersøkt hvordan gastrisk bypass virker inn på biotilgjengeligheten på lang sikt. Metode: Det ble utført en ny farmakokinetikkundersøkelse av atorvastatin på elleve av de tolv pasientene median (spredning) 27 (21-30) måneder etter gastrisk bypass. Friedman test for repeterte målinger ble brukt som statistisk metode. Resultater: Median AUC0-8 økte fra baseline (42 ng·h/ml) til 5 uker (59 ng·h/ml) etter operasjon men falt igjen fra 5 uker til to år etter kirurgi (29 ng·h/ml) p=0.029. Figuren viser resultater for hver enkelt pasient. Bare to av åtte pasienter som hadde økt biotilgjengelighet kort tid etter operasjon hadde fortsatt en høyere biotilgjengelighet etter to år sammenliknet med baseline. Konklusjon: Denne studien tyder på at biotilgjengeligheten av legemidler som atorvastatin endres de første ukene etter gastrisk bypass men at tarmen adapteres over tid slik at den initielle økningen i biotilgjengeligheten til atorvastatin ikke opprettholdes. Våre resultater indikerer at det kan være behov for dosejusteringer av medikamenter etter fedmekirurgi og at dette må tilpasses individuelt. Behovet vil kunne variere fra reduserte doser rett etter operasjonen til økte doser på lang sikt.
Konklusjon: Duodenal switch var assosiert med større vektreduksjon og flere komplikasjoner enn gastrisk bypass. De fleste kardiovaskulære risikofaktorer og helserelatert livskvalitet ble signifikant bedret etter begge prosedyrene.
AUC for hver pasient
Forstørret nedre del av figuren
1. Skottheim IB, Stormark K, Christensen H et al. Significantly altered systemic exposure to atorvastatin acid following gastric bypass surgery in morbidly obese patients. Clin Pharmacol Ther 2009; 86(3):311-318.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
139
KARDIOVASKULÆRE RISIKOFAKTORER OG LIVSKVALITET ETTER GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH – EN RANDOMISERT STUDIE Søvik TT1,2, Aasheim ET2,3, Engström M4, Björkman S4, Kristinsson J1, Birkeland K5, Mala T1, Olbers T4 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Aker, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo 2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Imperial Weight Centre, Charing Cross Hospital, London 4 Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Gøteborg 5 Endokrinologisk senter, Oslo universitetssykehus Aker Bakgrunn: Fedme er assosiert med økt dødelighet som følge av kardiovaskulær sykdom. Ikke-randomiserte studier tyder på at duodenal switch kan føre til større vekttap enn gastrisk bypass for super-obese pasienter (BMI 50-60 kg/m2). Vi undersøkte om duodenal switch var assosiert med større vekttap og forbedringer av kardiovaskulære risikofaktorer og livskvalitet enn gastrisk bypass i en prospektiv, randomisert to-senterstudie. Pasienter og metode: Seksti super-obese pasienter ble randomisert til gastrisk bypass (n=31) eller duodenal switch (n=29). Her rapportertes 2-års data for endringer av vekt, antropometriske mål, kroppssammensetning, kardiovaskulære risikofaktorer og helserelatert livskvalitet (SF-36); samt komplikasjoner. Resultater: Femtiåtte av 60 pasienter (97%) fullførte studien. Gjennomsnittlig reduksjon av kroppsvekt var større etter duodenal switch enn etter gastrisk bypass, henholdsvis 45% (95% CI, 42-48%) og 32% (95% CI, 29-35%) (p<0,001). Reduksjoner av antropometriske mål, fettmasse og fettfri masse var større etter duodenal switch enn gastrisk bypass (p<0,05 for alle). Reduksjon av total kolesterol var også større etter duodenal switch (p<0,001), men økning av HDL var større etter gastrisk bypass (p<0,001). I begge gruppene ble gjennomsnittlige verdier for blodtrykk, glukose, insulin og CRP redusert, men uten signifikante forskjeller i reduksjoner mellom gruppene. Skår for de fleste dimensjonene i SF36 ble signifikant forbedret etter begge operasjonene. Flere pasienter hadde hatt en eller flere komplikasjoner etter duodenal switch enn etter gastrisk bypass fra og med operasjonen til 2 års oppfølging, henholdsvis 18 (62%) versus 10 (32%) pasienter (p=0,02).
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
140
MEDIKAMENTOPPTAK ETTER GASTRISK BYPASS – TO ÅRS RESULTATER Jakobsen GS1, Skottheim IB2, Stormark, K3, Christensen H2, Jenssen T4,5, Åsberg A2, Sandbu R1, Hjelmesæth J1 1 Senter for Sykelig Overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg 2 Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo 3Stavanger Universitetssykehus, 4Medisinsk klinikk, Oslo Universitetssykehus 5Medisinsk institutt, Universitetetssykehuset i Nord-Norge Bakgrunn: Vi har tidligere vist at 8 av 12 pasienter hadde økt biotilgjengelighet (systemisk eksponering; AUC0-8) av atorvastatin (Lipitor®) 3-6 uker etter gastrisk bypass 1, men at det var stor inter-individuell variasjon. I denne analysen har vi undersøkt hvordan gastrisk bypass virker inn på biotilgjengeligheten på lang sikt. Metode: Det ble utført en ny farmakokinetikkundersøkelse av atorvastatin på elleve av de tolv pasientene median (spredning) 27 (21-30) måneder etter gastrisk bypass. Friedman test for repeterte målinger ble brukt som statistisk metode. Resultater: Median AUC0-8 økte fra baseline (42 ng·h/ml) til 5 uker (59 ng·h/ml) etter operasjon men falt igjen fra 5 uker til to år etter kirurgi (29 ng·h/ml) p=0.029. Figuren viser resultater for hver enkelt pasient. Bare to av åtte pasienter som hadde økt biotilgjengelighet kort tid etter operasjon hadde fortsatt en høyere biotilgjengelighet etter to år sammenliknet med baseline. Konklusjon: Denne studien tyder på at biotilgjengeligheten av legemidler som atorvastatin endres de første ukene etter gastrisk bypass men at tarmen adapteres over tid slik at den initielle økningen i biotilgjengeligheten til atorvastatin ikke opprettholdes. Våre resultater indikerer at det kan være behov for dosejusteringer av medikamenter etter fedmekirurgi og at dette må tilpasses individuelt. Behovet vil kunne variere fra reduserte doser rett etter operasjonen til økte doser på lang sikt.
Konklusjon: Duodenal switch var assosiert med større vektreduksjon og flere komplikasjoner enn gastrisk bypass. De fleste kardiovaskulære risikofaktorer og helserelatert livskvalitet ble signifikant bedret etter begge prosedyrene.
AUC for hver pasient
Forstørret nedre del av figuren
1. Skottheim IB, Stormark K, Christensen H et al. Significantly altered systemic exposure to atorvastatin acid following gastric bypass surgery in morbidly obese patients. Clin Pharmacol Ther 2009; 86(3):311-318.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
141
KORLEIS UTFØRE BPDDS OPTIMALT ? Våge V1, Andersen JR2, Gåsdal R1, Sletteskog N1, Behme J1, 1 Kirurgisk avdeling, Førde Sentralsjukehus, 6807 Førde 2 Høgskulen i Sogn og Fjordane, 6800 Førde Bakgrunn: ”Biliopancreatic diversion duodenal switch” (BPDDS) er eit alternativ ved operativ behandling av sjukleg overvekt. Metoden er ikkje standardisert og vert difor utført med ulik grad av ventrikkelreseksjon (restriksjon) og tynntarmsutkobling (malabsorbsjon). Målet med denne studien er å evaluere to variantar av BPDDS med omsyn til vekttap og biverknader. Materiale og metode: Alle pasientar operert med BPDDS i tidsrommet 18.04.2001 til 25.02.2008 er inkludert i studien. Dei 35 første pasientane (gruppe A) vart operert med restventrikkel på kring 200 ml og standard lengde på tynntarm i funksjon: 250 ml ”alimentary limb” (AL) og 100 cm ”common channel” (CC). Dei neste 147 pasientane (gruppe B) vart operert med restventrikkel på kring 120 ml, AL = 40 % av tynntarmslengde og CC = 10 % av tynntarmslengde. Vi har to-års data på 34 pasientar i gruppe A og 119 pasientar i gruppe B. Vekt, alder, kjønn og variablar som kan tenkast å påverke graden av vekttap (preoperativt vekttap, angst/depresjon, type 2 diabetes) vart registrert preoperativt. Vekt, ending i vekt og grad av biverknader (tal avføringar per dag, tal oppkast per veke, tal pasientar med protein malnutrisjon definert som serum albumin under 30 g/l, og tal pasientar med hypovitaminose D definert som 25(OH)D < 50 nmol/l) er registrert eit og to år postoperativt. Resultat: Preoperativ kroppsmasseindeks (KMI) i gruppe A var i gjennomsnitt 50.6, gruppe B 52.1 (ns), og der var ikkje signifikant forskjell mellom gruppene i alder, kjønn eller variablar som kan tenkast å påverke vekttapet. To år etter operasjonen var gjennomsnittleg KMI blant pasientar i gruppe A 33.1 (% EBMIL 69.7), gruppe B 28.5 (% EBMIL 89.1) (begge p<0.001). Der var ikkje signifikant forskjell i tal avføringar per dag (3–3), tal pasientar med oppkast per veke (0 av 34, 10 av 119) eller tal pasientar med protein malnutrisjon (0 av 34, 4 av 119). Tal pasientar med lågt vitamin D var signifikant høgare i gruppe A (15/34) enn i gruppe B (22/119), (p=0.004). Konklusjon: I vårt søk etter å finne ut korleis utføre BPDDS optimalt finn vi at BPDDS utført med mindre restventrikkel kombinert med individuelt tilpassa AL og CC har gitt større vekttap og bedre vitamin D status to år postoperativt, utan auke i biverknader.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
142
LAPAROSKOPISK DUODENAL SWITCH: PERIOPERATIVE ERFARINGER OG POSTOPERATIVT VEKTTAP Schou CF1, Søvik TT1,2, Aasheim ET2,3,, Kristinsson J1, Mala T1 Senter for sykelig overvekt og Gastroenterologisk kir. avd., Oslo universitetssykehus, Aker 2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Hormonlaboratoriet, Oslo universitetssykehus, Aker og Imperial Weight Centre, Imperial College NHS Trust, Charing Cross Hospital, London
1
Bakgrunn: Gastrisk bypass er hovedmetode i kirurgisk behandling av sykelig fedme i Norge, men vekttapet anses ikke alltid stort nok ved ekstra høy utgangsvekt. Duodenal switch er en teknisk mer krevende prosedyre, men gir større vekttap. Vi presenterer erfaringer med laparoskopisk duodenal switch utført ved Oslo universitetssykehus, Aker. Metode: Analyse av prospektivt registrerte data fra alle duodenal switch operasjoner utført mellom juni 2004 og desember 2009. Perioperativ periode angis som under aktuelle sykehusopphold eller innen 30 dager etter operasjon. Resultater: Duodenal switch ble utført hos 47/890 (5 %) pasienter operert for sykelig fedme. Preoperativ BMI hos disse 47 var median 54 (spredning 41-88) kg/m2 og 32/47 (68 %) var kvinner. Alle ble operert laparoskopisk uten konvertering til laparotomi. Ni (19 %) ble operert ved totrinns prosedyrer med laparoskopisk gastric sleeve som første operasjon. Operasjonstiden for duodenal switch prosedyren var median 202 (118-658) min og ble redusert i perioden. Fire av 47 (9 %) pasienter ble reoperert, hvorav en ved laparotomi. Postoperativ liggetid var median 4 (1-57) døgn. Seks av 47 (13 %) ble reinnlagt innen 30 dager. Samlet morbiditet var 12/47 (23 %), hvorav en døde (2 %) etter anastomoselekkasje. BMI etter 1 år (n=42) og 2 år (n=28) var henholdsvis median 34 (25-54) kg/m2 og 32 (24-45) kg/m2. Konklusjon: Laparoskopisk duodenal switch benyttes hos enkelte pasienter med svært høy BMI ved vår avdeling med betydelig vekttap 2 år etter operasjonen. Prosedyrerelatert morbiditet er høy, men samsvarer med internasjonale data.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
141
KORLEIS UTFØRE BPDDS OPTIMALT ? Våge V1, Andersen JR2, Gåsdal R1, Sletteskog N1, Behme J1, 1 Kirurgisk avdeling, Førde Sentralsjukehus, 6807 Førde 2 Høgskulen i Sogn og Fjordane, 6800 Førde Bakgrunn: ”Biliopancreatic diversion duodenal switch” (BPDDS) er eit alternativ ved operativ behandling av sjukleg overvekt. Metoden er ikkje standardisert og vert difor utført med ulik grad av ventrikkelreseksjon (restriksjon) og tynntarmsutkobling (malabsorbsjon). Målet med denne studien er å evaluere to variantar av BPDDS med omsyn til vekttap og biverknader. Materiale og metode: Alle pasientar operert med BPDDS i tidsrommet 18.04.2001 til 25.02.2008 er inkludert i studien. Dei 35 første pasientane (gruppe A) vart operert med restventrikkel på kring 200 ml og standard lengde på tynntarm i funksjon: 250 ml ”alimentary limb” (AL) og 100 cm ”common channel” (CC). Dei neste 147 pasientane (gruppe B) vart operert med restventrikkel på kring 120 ml, AL = 40 % av tynntarmslengde og CC = 10 % av tynntarmslengde. Vi har to-års data på 34 pasientar i gruppe A og 119 pasientar i gruppe B. Vekt, alder, kjønn og variablar som kan tenkast å påverke graden av vekttap (preoperativt vekttap, angst/depresjon, type 2 diabetes) vart registrert preoperativt. Vekt, ending i vekt og grad av biverknader (tal avføringar per dag, tal oppkast per veke, tal pasientar med protein malnutrisjon definert som serum albumin under 30 g/l, og tal pasientar med hypovitaminose D definert som 25(OH)D < 50 nmol/l) er registrert eit og to år postoperativt. Resultat: Preoperativ kroppsmasseindeks (KMI) i gruppe A var i gjennomsnitt 50.6, gruppe B 52.1 (ns), og der var ikkje signifikant forskjell mellom gruppene i alder, kjønn eller variablar som kan tenkast å påverke vekttapet. To år etter operasjonen var gjennomsnittleg KMI blant pasientar i gruppe A 33.1 (% EBMIL 69.7), gruppe B 28.5 (% EBMIL 89.1) (begge p<0.001). Der var ikkje signifikant forskjell i tal avføringar per dag (3–3), tal pasientar med oppkast per veke (0 av 34, 10 av 119) eller tal pasientar med protein malnutrisjon (0 av 34, 4 av 119). Tal pasientar med lågt vitamin D var signifikant høgare i gruppe A (15/34) enn i gruppe B (22/119), (p=0.004). Konklusjon: I vårt søk etter å finne ut korleis utføre BPDDS optimalt finn vi at BPDDS utført med mindre restventrikkel kombinert med individuelt tilpassa AL og CC har gitt større vekttap og bedre vitamin D status to år postoperativt, utan auke i biverknader.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
142
LAPAROSKOPISK DUODENAL SWITCH: PERIOPERATIVE ERFARINGER OG POSTOPERATIVT VEKTTAP Schou CF1, Søvik TT1,2, Aasheim ET2,3,, Kristinsson J1, Mala T1 Senter for sykelig overvekt og Gastroenterologisk kir. avd., Oslo universitetssykehus, Aker 2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Hormonlaboratoriet, Oslo universitetssykehus, Aker og Imperial Weight Centre, Imperial College NHS Trust, Charing Cross Hospital, London
1
Bakgrunn: Gastrisk bypass er hovedmetode i kirurgisk behandling av sykelig fedme i Norge, men vekttapet anses ikke alltid stort nok ved ekstra høy utgangsvekt. Duodenal switch er en teknisk mer krevende prosedyre, men gir større vekttap. Vi presenterer erfaringer med laparoskopisk duodenal switch utført ved Oslo universitetssykehus, Aker. Metode: Analyse av prospektivt registrerte data fra alle duodenal switch operasjoner utført mellom juni 2004 og desember 2009. Perioperativ periode angis som under aktuelle sykehusopphold eller innen 30 dager etter operasjon. Resultater: Duodenal switch ble utført hos 47/890 (5 %) pasienter operert for sykelig fedme. Preoperativ BMI hos disse 47 var median 54 (spredning 41-88) kg/m2 og 32/47 (68 %) var kvinner. Alle ble operert laparoskopisk uten konvertering til laparotomi. Ni (19 %) ble operert ved totrinns prosedyrer med laparoskopisk gastric sleeve som første operasjon. Operasjonstiden for duodenal switch prosedyren var median 202 (118-658) min og ble redusert i perioden. Fire av 47 (9 %) pasienter ble reoperert, hvorav en ved laparotomi. Postoperativ liggetid var median 4 (1-57) døgn. Seks av 47 (13 %) ble reinnlagt innen 30 dager. Samlet morbiditet var 12/47 (23 %), hvorav en døde (2 %) etter anastomoselekkasje. BMI etter 1 år (n=42) og 2 år (n=28) var henholdsvis median 34 (25-54) kg/m2 og 32 (24-45) kg/m2. Konklusjon: Laparoskopisk duodenal switch benyttes hos enkelte pasienter med svært høy BMI ved vår avdeling med betydelig vekttap 2 år etter operasjonen. Prosedyrerelatert morbiditet er høy, men samsvarer med internasjonale data.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
143
INTERN HERNIE ETTER GASTRISK BYPASS Aghajani E, Jacobsen HJ, Nergård BJ, Gislason H Overvektsklinikken, Aleris Sykehus, Oslo Bakgrunn. Når flere får tilbud om laparoskopisk gastrisk bypass er det viktig å kjenne til intern hernie som er en farlig senkomplikasjon etter denne operasjonen. Ved Aleris Sykehus ble bariatrisk kirurgi startet høsten 2005 og hittil er det utført 1750 gastrisk bypass. Vi presenterer forekomst og behandling av intern hernie ved vårt senter. Materiale og Metode. Alle pasienter behandlet med gastrisk bypass ved Aleris i tidsperioden september 2005 til 15. august 2010 ble inkludert i studien. Pasientene er fulgt opp minst to ganger årlig og ved hver kontakt registreres relevante data i sykehusets database for fedmekirurgi. Resultater. 69 pasienter (4 %) er operert med klinisk mistanke om intern hernie, 58 kvinner (84 %) og 11 menn. Alder 23-67 år (gjennomsnitt 42 år) med gjennomsnittlig preoperativ BMI 42±6 kg/m2. 61 pasient (88,5 %) er operert laparoskopisk på Aleris Sykehus. 14 pasienter (20 %) hadde inneklemt hernie. Resten hadde enten lett reponibelt hernie eller ingen tegn til herniering ved operasjonstidspunktet (intermitterende hernie). Alle pasientene operert ved Aleris fikk begge slitsene lukket. En pasient måtte relaparoskoperes pga. knekkdannelse i enteroanastomosen. En pasient fikk hematom i tarmkrøset som ble behandlet konservativt ved Ullevål Sykehus. Åtte pasienter (11,4%) var innlagt i andre sykehus, seks ble operert med laparotomi og tynntarmsreseksjon, en med laparoskopi, en døde dagen etter innleggelse, obduksjon viste tarmgangren. Figur 1 viser tiden etter gastrisk bypass frem til intern hernie operasjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
144
SYSTEMATISK UTDANNELSESPROGRM FOR LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS - HVORDAN KAN VI REDUSERE EFFEKTENE AV LÆRINGSKURVEN? Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Gislason HG Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo Introduksjon: Det er velkjent att Laparoskopisk Roux-en-Y gastric bypass (RYGBP) har en lang og steil læringskurve. Formålet med studien var å se om det var mulig å redusere effektene av læringskurven med ett systematisk utdannelsesprogram for bariatriske kirurger. Materiale og metode: Ved Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo ble det i perioden fra september 2005 til mars 2010 operert 1500 RYGBP. Prosedyren ble standardisert og utført i en fast-track behandlingsmodell med optimalisert logistikk. Siden 2007 har Overvektsklinikken vært et høyvolum senter med 23 operasjoner per operasjonsuke, med 5 - 6 operasjoner per operasjonsdag. Kirurgien ble startet av erfarne kirurger som var over sine læringskurver. Hver operasjon utførtes av 2 kirurger, en erfaren og en kandidat i bariatrisk kirurgi. Siden 2007 her 3 kirurger med stor erfaring i laparoskopi gjenomgått ett konsekvent utdannelsesprogram i bariatrisk kirurgi: Utdannelsesprogram: Steg 1: Kandidaten assisterer til >50 operasjoner. Steg 2: Kandidaten opererer i 45 minutter av operasjon nummer 3 og 5 hver dag med "handson" veiledning. Når 45 minutter har gått overtar spesialisten og fullfører operasjonen Steg 3: Når kandidaten kan fullføre operasjonen på ikke mye mer enn 45 minutter, opererer han 2. hver operasjon, fortsatt med "hands-on" veiledning. Steg 4: Etter ytterligere 100 selvstendige operasjoner regnes kandidaten som ferdigutdannet og kan lære opp nye kirurger i bariatrisk kirurgi. Resultat: Operasjonstidene for de første og siste 50 operasjonene for de 3 kandidatene ble redusert fra 67, 64 og 51 minutter til resp. 43, 42, 49 minutter. Korttidskomplikasjonene (< 30 dager) for hele materialet var 2,8 %. Fra 2007 - 2010 var disse tallene 1,4%, 3,5 %, 2,6 %, 2,7%. Hovedkirurgen hadde komplikasjonsrate på 1,8%. Kandidat nr 1: 3,9%. Kandidat nr 2: 3,2 % og kandidat nr 3: 0,8 %. Diskusjon: Med ett systematisk utdannelsesprogram med mange operasjoner på kort tid er det mulig å redusere effektene av læringskurven og holde komplikasjonsraten på et lavt nivå.
Konklusjon: I dag har vi 4 % intern herniering etter gastrisk bypass. Pasienter med intermitterende abdominale smerter bør laparoskoperes uten større forsinkelser med lukking av begge slitsene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
143
INTERN HERNIE ETTER GASTRISK BYPASS Aghajani E, Jacobsen HJ, Nergård BJ, Gislason H Overvektsklinikken, Aleris Sykehus, Oslo Bakgrunn. Når flere får tilbud om laparoskopisk gastrisk bypass er det viktig å kjenne til intern hernie som er en farlig senkomplikasjon etter denne operasjonen. Ved Aleris Sykehus ble bariatrisk kirurgi startet høsten 2005 og hittil er det utført 1750 gastrisk bypass. Vi presenterer forekomst og behandling av intern hernie ved vårt senter. Materiale og Metode. Alle pasienter behandlet med gastrisk bypass ved Aleris i tidsperioden september 2005 til 15. august 2010 ble inkludert i studien. Pasientene er fulgt opp minst to ganger årlig og ved hver kontakt registreres relevante data i sykehusets database for fedmekirurgi. Resultater. 69 pasienter (4 %) er operert med klinisk mistanke om intern hernie, 58 kvinner (84 %) og 11 menn. Alder 23-67 år (gjennomsnitt 42 år) med gjennomsnittlig preoperativ BMI 42±6 kg/m2. 61 pasient (88,5 %) er operert laparoskopisk på Aleris Sykehus. 14 pasienter (20 %) hadde inneklemt hernie. Resten hadde enten lett reponibelt hernie eller ingen tegn til herniering ved operasjonstidspunktet (intermitterende hernie). Alle pasientene operert ved Aleris fikk begge slitsene lukket. En pasient måtte relaparoskoperes pga. knekkdannelse i enteroanastomosen. En pasient fikk hematom i tarmkrøset som ble behandlet konservativt ved Ullevål Sykehus. Åtte pasienter (11,4%) var innlagt i andre sykehus, seks ble operert med laparotomi og tynntarmsreseksjon, en med laparoskopi, en døde dagen etter innleggelse, obduksjon viste tarmgangren. Figur 1 viser tiden etter gastrisk bypass frem til intern hernie operasjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
144
SYSTEMATISK UTDANNELSESPROGRM FOR LAPAROSKOPISK GASTRIC BYPASS - HVORDAN KAN VI REDUSERE EFFEKTENE AV LÆRINGSKURVEN? Jacobsen HJ, Nergård BJ, Aghajani E, Gislason HG Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo Introduksjon: Det er velkjent att Laparoskopisk Roux-en-Y gastric bypass (RYGBP) har en lang og steil læringskurve. Formålet med studien var å se om det var mulig å redusere effektene av læringskurven med ett systematisk utdannelsesprogram for bariatriske kirurger. Materiale og metode: Ved Overvektsklinikken, Aleris Helse, Oslo ble det i perioden fra september 2005 til mars 2010 operert 1500 RYGBP. Prosedyren ble standardisert og utført i en fast-track behandlingsmodell med optimalisert logistikk. Siden 2007 har Overvektsklinikken vært et høyvolum senter med 23 operasjoner per operasjonsuke, med 5 - 6 operasjoner per operasjonsdag. Kirurgien ble startet av erfarne kirurger som var over sine læringskurver. Hver operasjon utførtes av 2 kirurger, en erfaren og en kandidat i bariatrisk kirurgi. Siden 2007 her 3 kirurger med stor erfaring i laparoskopi gjenomgått ett konsekvent utdannelsesprogram i bariatrisk kirurgi: Utdannelsesprogram: Steg 1: Kandidaten assisterer til >50 operasjoner. Steg 2: Kandidaten opererer i 45 minutter av operasjon nummer 3 og 5 hver dag med "handson" veiledning. Når 45 minutter har gått overtar spesialisten og fullfører operasjonen Steg 3: Når kandidaten kan fullføre operasjonen på ikke mye mer enn 45 minutter, opererer han 2. hver operasjon, fortsatt med "hands-on" veiledning. Steg 4: Etter ytterligere 100 selvstendige operasjoner regnes kandidaten som ferdigutdannet og kan lære opp nye kirurger i bariatrisk kirurgi. Resultat: Operasjonstidene for de første og siste 50 operasjonene for de 3 kandidatene ble redusert fra 67, 64 og 51 minutter til resp. 43, 42, 49 minutter. Korttidskomplikasjonene (< 30 dager) for hele materialet var 2,8 %. Fra 2007 - 2010 var disse tallene 1,4%, 3,5 %, 2,6 %, 2,7%. Hovedkirurgen hadde komplikasjonsrate på 1,8%. Kandidat nr 1: 3,9%. Kandidat nr 2: 3,2 % og kandidat nr 3: 0,8 %. Diskusjon: Med ett systematisk utdannelsesprogram med mange operasjoner på kort tid er det mulig å redusere effektene av læringskurven og holde komplikasjonsraten på et lavt nivå.
Konklusjon: I dag har vi 4 % intern herniering etter gastrisk bypass. Pasienter med intermitterende abdominale smerter bør laparoskoperes uten større forsinkelser med lukking av begge slitsene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
145
KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE LEVERMETASTASER (CRCLM) 1998-2008 VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS)- EN STUDIE AV BEHANDLINGSFORLØP OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER Jon-Helge Angelsen, Asgaut Viste, Dag Hoem, Arild Horn Gastrokirurgisk avdeling, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Leveren er det vanligste sted for metastasering ved colorectal cancer, og kirurgi er den eneste behandlingsform der kurasjon er mulig. Gjennom de 10 siste år har det skjedd en utvikling i behandling av CRCLM. Ved HUS har antall leverreseksjoner økt jevnt i samme periode, og gjennom multimodal og tverrfaglig tilnærming har indikasjonene for kirurgi blitt utvidet. Metode: Retrospektiv kvalitetsikringsstudie av pasienter som er operert for CRCLM med journalgjennomgang samt pasientkontakt poliklinisk og pr telefon. Studien kartlegger pasientforløp, behandling og postoperative komplikasjoner. Studien er godkjent av REK-vest mai 2009. Resultater: I perioden 1998-2008 har det blitt utført 257 inngrep for CRCLM fordelt på 214 pasienter. De fleste pasienter (80,8%) har gjennomgått kun ett inngrep, men for de resterende (19,2%) har det blitt utført re-reseksjoner ved nye residiv i leveren. To pasienter har blitt operert 5 ganger. Det har i perioden vært en jevn prosentvis økning av non-anatomiske inngrep (kilereseskjoner) i forhold til formelle leverreseksjoner. Antallet metastaser pr pasient har vært uendret i 10-års perioden, og er gjennomsnittelig 2,2 pr pasient (median, max og min hhv 2, 1 og 12). Median pasientalder er 66 (22-89). Median operasjonstid er 153 minutter (50513). ASA score fordeler seg slik: ASA 1- 14 pasienter (5,4%), ASA 2 – 178 pasienter(69,3%), ASA 3- 56 pasienter (21,8%), ukjent- 9 pasienter (3,5%). 30 dagers mortalitet er 1,6% (totalt 4 pasienter), og ”in hospital mortality” 1,9% (5 pasienter). Postoperative komplikasjoner: Intraabdominale abcsesser 8,5%, bilom/gallelekkasje 7,8%, blødning/hematom 5%, sårinfeksjoner 5,4%, leversvikt 2,7%. Respiratoriske komplikasjoner (vanligst er symptomgivende pleuravæske høyre side og pneumoni) forekommer hos 19,4% av pasientene, mens kardiale og tromboemboliske komplikasjoner i hhv 3,5% og 1,5% av tilfellene. Andre komplikasjoner som eks nyresvikt, urinveisinfeksjoner, ileus, ulcus etc 5% Totalt er det registrert komplikasjoner hos 36,9% av pasientene. Liggetiden har en median på 9 dager og gjennomsnittelig 12,4 dager (0- 128). Konklusjon: Komplikasjonsfrekvensen er på nivå med andre publiserte data. Det er en lav mortalitetsrate, og de fleste komplikasjoner lar seg greit håndtere ved perkutan drenasje, antibiotika og i noen tilfeller reoperasjon. De fleste pasientene tolererer behandlingen godt, og kan i mange tilfeller gjennomgå gjentatte leverreseksjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
146
OVERLEVELSE HOS PASIENTER ETTER KIRURGI FOR COLORECTALE LEVERMETASTASER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 1998-2008. Jon-Helge Angelsen, Asgaut Viste, Dag Hoem, Arild Horn, Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Colorectale levermetastaser har en dårlig prognose, og kirurgi er eneste behandlingsform der kurasjon er mulig. Ca 50% av pasienter med colorectal cancer utvikler før eller senere levermetastaser, og av disse er ca 20% tilgjengelige for leverkirurgi. I litteraturen er total 5-års overlevelse rundt 30-40% og sykdomsfri 5-års overlevelse rundt 20%. Metode: Retrospektiv overlevelse- og kvalitetsikringsstudie av pasienter operert for CRCLM med journalgjennomgang samt pasientkontakt poliklinisk og pr telefon. Studien kartlegger forløpet og oppfølging etter operasjonstidspunkt mtp polikliniske kontroller, residiv og død. Studien er godkjent av REK-vest mai 2009. Resultater: Det er i perioden 1998-2008 utført 257 inngrep fordelt på 214 pasienter. Av disse hadde 42% syncrone cancere. Total 5 års overlevelse i perioden 1998-2008 er 39%. Sykdomsfri 5 års overlevelse (tid fra operasjon til 1. residiv) er 23%. Ved kirurgi etter 2. Gangs residiv (37 pasienter) faller sykdomsfri 5-års overlevelsen til 10%. Ved 3. gangs residiv (8 pasienter) er det ingen uten residiv etter 5 år. Diskusjon: I perioden har indikasjonene blitt utvidet for CRCLM-kirurgi. De siste årene har flere pasienter blitt operert uten at dette har medført nedgang i overlevelse. Antall og metastasestørrelse har ikke vært noen kontraindikasjon, men kun en tilstrebing av tilstrekkelig viabelt gjenværende levervev etter kirurgi. Reseksjonsraten har også økt grunnet perioerativ (tumorreduserende) kjemoterapi, 2- stadieoperasjoner, RFA, og økende bruk av vevsbevarende kirurgi (kilereseksjoner). Konklusjon: Alle pasienter med CRCLM bør vurderes med henblikk på leverkirurgi i tverrfaglig team, da mange pasienter har mulighet for god livskvalitet og langtidsoverlevelse.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
145
KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE LEVERMETASTASER (CRCLM) 1998-2008 VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS)- EN STUDIE AV BEHANDLINGSFORLØP OG POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER Jon-Helge Angelsen, Asgaut Viste, Dag Hoem, Arild Horn Gastrokirurgisk avdeling, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Leveren er det vanligste sted for metastasering ved colorectal cancer, og kirurgi er den eneste behandlingsform der kurasjon er mulig. Gjennom de 10 siste år har det skjedd en utvikling i behandling av CRCLM. Ved HUS har antall leverreseksjoner økt jevnt i samme periode, og gjennom multimodal og tverrfaglig tilnærming har indikasjonene for kirurgi blitt utvidet. Metode: Retrospektiv kvalitetsikringsstudie av pasienter som er operert for CRCLM med journalgjennomgang samt pasientkontakt poliklinisk og pr telefon. Studien kartlegger pasientforløp, behandling og postoperative komplikasjoner. Studien er godkjent av REK-vest mai 2009. Resultater: I perioden 1998-2008 har det blitt utført 257 inngrep for CRCLM fordelt på 214 pasienter. De fleste pasienter (80,8%) har gjennomgått kun ett inngrep, men for de resterende (19,2%) har det blitt utført re-reseksjoner ved nye residiv i leveren. To pasienter har blitt operert 5 ganger. Det har i perioden vært en jevn prosentvis økning av non-anatomiske inngrep (kilereseskjoner) i forhold til formelle leverreseksjoner. Antallet metastaser pr pasient har vært uendret i 10-års perioden, og er gjennomsnittelig 2,2 pr pasient (median, max og min hhv 2, 1 og 12). Median pasientalder er 66 (22-89). Median operasjonstid er 153 minutter (50513). ASA score fordeler seg slik: ASA 1- 14 pasienter (5,4%), ASA 2 – 178 pasienter(69,3%), ASA 3- 56 pasienter (21,8%), ukjent- 9 pasienter (3,5%). 30 dagers mortalitet er 1,6% (totalt 4 pasienter), og ”in hospital mortality” 1,9% (5 pasienter). Postoperative komplikasjoner: Intraabdominale abcsesser 8,5%, bilom/gallelekkasje 7,8%, blødning/hematom 5%, sårinfeksjoner 5,4%, leversvikt 2,7%. Respiratoriske komplikasjoner (vanligst er symptomgivende pleuravæske høyre side og pneumoni) forekommer hos 19,4% av pasientene, mens kardiale og tromboemboliske komplikasjoner i hhv 3,5% og 1,5% av tilfellene. Andre komplikasjoner som eks nyresvikt, urinveisinfeksjoner, ileus, ulcus etc 5% Totalt er det registrert komplikasjoner hos 36,9% av pasientene. Liggetiden har en median på 9 dager og gjennomsnittelig 12,4 dager (0- 128). Konklusjon: Komplikasjonsfrekvensen er på nivå med andre publiserte data. Det er en lav mortalitetsrate, og de fleste komplikasjoner lar seg greit håndtere ved perkutan drenasje, antibiotika og i noen tilfeller reoperasjon. De fleste pasientene tolererer behandlingen godt, og kan i mange tilfeller gjennomgå gjentatte leverreseksjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
146
OVERLEVELSE HOS PASIENTER ETTER KIRURGI FOR COLORECTALE LEVERMETASTASER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 1998-2008. Jon-Helge Angelsen, Asgaut Viste, Dag Hoem, Arild Horn, Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Colorectale levermetastaser har en dårlig prognose, og kirurgi er eneste behandlingsform der kurasjon er mulig. Ca 50% av pasienter med colorectal cancer utvikler før eller senere levermetastaser, og av disse er ca 20% tilgjengelige for leverkirurgi. I litteraturen er total 5-års overlevelse rundt 30-40% og sykdomsfri 5-års overlevelse rundt 20%. Metode: Retrospektiv overlevelse- og kvalitetsikringsstudie av pasienter operert for CRCLM med journalgjennomgang samt pasientkontakt poliklinisk og pr telefon. Studien kartlegger forløpet og oppfølging etter operasjonstidspunkt mtp polikliniske kontroller, residiv og død. Studien er godkjent av REK-vest mai 2009. Resultater: Det er i perioden 1998-2008 utført 257 inngrep fordelt på 214 pasienter. Av disse hadde 42% syncrone cancere. Total 5 års overlevelse i perioden 1998-2008 er 39%. Sykdomsfri 5 års overlevelse (tid fra operasjon til 1. residiv) er 23%. Ved kirurgi etter 2. Gangs residiv (37 pasienter) faller sykdomsfri 5-års overlevelsen til 10%. Ved 3. gangs residiv (8 pasienter) er det ingen uten residiv etter 5 år. Diskusjon: I perioden har indikasjonene blitt utvidet for CRCLM-kirurgi. De siste årene har flere pasienter blitt operert uten at dette har medført nedgang i overlevelse. Antall og metastasestørrelse har ikke vært noen kontraindikasjon, men kun en tilstrebing av tilstrekkelig viabelt gjenværende levervev etter kirurgi. Reseksjonsraten har også økt grunnet perioerativ (tumorreduserende) kjemoterapi, 2- stadieoperasjoner, RFA, og økende bruk av vevsbevarende kirurgi (kilereseksjoner). Konklusjon: Alle pasienter med CRCLM bør vurderes med henblikk på leverkirurgi i tverrfaglig team, da mange pasienter har mulighet for god livskvalitet og langtidsoverlevelse.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
147
LAPAROSKOPISK RESEKSJON FOR VANSKELIG TILGJENGELIGE LEVERSEGMENTER (I, VII, VIII, IV A) Kazaryan AM a,b,c, Røsok BI b, Pavlik Marangos I a, Rosseland AR b, Villanger O b, Mathisen Ø b, Edwin B a,b a Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet b Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet c Institute av klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Bakgrunn: Laparoskopisk leverreseksjon av lesjoner lokalisert i de posterosuperiore segmentene er rapportert å være teknisk utfordrende. Målsetningen for den aktuelle studie var å definere om disse tekniske problemer har påvirket de kirurgiske resultatene. Metode: To hundre og en pasient gjennomgikk laparoskopisk leverreseksjon ved 220 prosedyrer fra august 1998 til juli 2010. Pasienter som gjennomgikk førstegangs singel leverreseksjon for ondartede svulster beliggende i enten vanskelig tilgjengelige posterosuperiore (I, VII, VIII, IV a) (gruppe I) eller anterolaterale segmenter (II, III, V, VI, IVB) (gruppe II) ble inkludert i studien. Totalt 64 pasienter ble inkludert. Satava og ClavienDindo klassifikasjoner ble brukt til å analysere perioperative komplikasjoner. Resultater: Det ble funnet 23 og 41 pasienter i gruppe I og II henholdsvis. Det ble ikke funnet forskjeller i operasjonstid (median 137 min) eller blodtap (median 200 ml) mellom gruppene grupper. Frekvensen av blodoverføringer og intraoperative hendelser var ikke statistisk forskjellig mellom gruppene. I begge gruppene ble fri-reseksjonmargin oppnådd i 96% av prosedyrene. Postoperative komplikasjoner ble oberservert i 2 (8,7%) og 3 (7,3%) tilfeller i gruppe I respektive gruppe II. Median liggetid var 3 dager i begge grupper. Konklusjon: Laparoskopisk leverreseksjon av lesjoner lokalisert i posterosuperior segmentene representerer visse tekniske utfordringer men justering av kirurgisk teknikk og optimal pasientposisjonering muliggjør anvendelse av laparoskopisk teknikk for å oppnå sikker og effektiv parenkym-sparende reseksjoner for lesjoner lokalisert både i posterosuperiore og anterolaterale segmenter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
148
HÅND-ASSISTERT LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON - (Video) Anne Waage, Harald Hugenschmidt, Erik Trondsen Gastrokirurgisk avdeling Oslo Universitetssykehus, OuS Ullevål Bakgrunn: Ved håndassistert laparoskopisk teknikk (HALS) utføres den laparoskopisk prosedyren med assistanse av operatørens ikke-dominante hånd intraabdominalt via en håndport. Potensielle fordeler med HALS er muligheten for taktil feedback og presentasjon av operasjonsfeltet assistert med hånden, samtidig som fordelene ved minimalinvasiv kirurgi opprettholdes. Laparoskopisk leverkirurgi vhja HALS kan minske konverteringsraten til laparotomi og gi umiddelbar kontroll på intraoperativ blødning. Ved laparoskopisk leverreseksjon er bruk av håndport spesielt nyttig hos pasienter hvor tumor ikke protrudere kapselen og derfor ikke er synlig ved laparoskopi og/eller i situasjoner der tumor er vanskelig definerbar ved peroperativ ultralyd. Teknikkens begrensninger er den ergometriske utfordringen for operatøren og at hånden i tillegg kan skygge for laparoskopet . Videoen demontsrerer HALS-teknikken brukt ved reseksjon av en solitær colorectalmetastase i segment 8.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
147
LAPAROSKOPISK RESEKSJON FOR VANSKELIG TILGJENGELIGE LEVERSEGMENTER (I, VII, VIII, IV A) Kazaryan AM a,b,c, Røsok BI b, Pavlik Marangos I a, Rosseland AR b, Villanger O b, Mathisen Ø b, Edwin B a,b a Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet b Avdeling for Lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet c Institute av klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Bakgrunn: Laparoskopisk leverreseksjon av lesjoner lokalisert i de posterosuperiore segmentene er rapportert å være teknisk utfordrende. Målsetningen for den aktuelle studie var å definere om disse tekniske problemer har påvirket de kirurgiske resultatene. Metode: To hundre og en pasient gjennomgikk laparoskopisk leverreseksjon ved 220 prosedyrer fra august 1998 til juli 2010. Pasienter som gjennomgikk førstegangs singel leverreseksjon for ondartede svulster beliggende i enten vanskelig tilgjengelige posterosuperiore (I, VII, VIII, IV a) (gruppe I) eller anterolaterale segmenter (II, III, V, VI, IVB) (gruppe II) ble inkludert i studien. Totalt 64 pasienter ble inkludert. Satava og ClavienDindo klassifikasjoner ble brukt til å analysere perioperative komplikasjoner. Resultater: Det ble funnet 23 og 41 pasienter i gruppe I og II henholdsvis. Det ble ikke funnet forskjeller i operasjonstid (median 137 min) eller blodtap (median 200 ml) mellom gruppene grupper. Frekvensen av blodoverføringer og intraoperative hendelser var ikke statistisk forskjellig mellom gruppene. I begge gruppene ble fri-reseksjonmargin oppnådd i 96% av prosedyrene. Postoperative komplikasjoner ble oberservert i 2 (8,7%) og 3 (7,3%) tilfeller i gruppe I respektive gruppe II. Median liggetid var 3 dager i begge grupper. Konklusjon: Laparoskopisk leverreseksjon av lesjoner lokalisert i posterosuperior segmentene representerer visse tekniske utfordringer men justering av kirurgisk teknikk og optimal pasientposisjonering muliggjør anvendelse av laparoskopisk teknikk for å oppnå sikker og effektiv parenkym-sparende reseksjoner for lesjoner lokalisert både i posterosuperiore og anterolaterale segmenter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
148
HÅND-ASSISTERT LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON - (Video) Anne Waage, Harald Hugenschmidt, Erik Trondsen Gastrokirurgisk avdeling Oslo Universitetssykehus, OuS Ullevål Bakgrunn: Ved håndassistert laparoskopisk teknikk (HALS) utføres den laparoskopisk prosedyren med assistanse av operatørens ikke-dominante hånd intraabdominalt via en håndport. Potensielle fordeler med HALS er muligheten for taktil feedback og presentasjon av operasjonsfeltet assistert med hånden, samtidig som fordelene ved minimalinvasiv kirurgi opprettholdes. Laparoskopisk leverkirurgi vhja HALS kan minske konverteringsraten til laparotomi og gi umiddelbar kontroll på intraoperativ blødning. Ved laparoskopisk leverreseksjon er bruk av håndport spesielt nyttig hos pasienter hvor tumor ikke protrudere kapselen og derfor ikke er synlig ved laparoskopi og/eller i situasjoner der tumor er vanskelig definerbar ved peroperativ ultralyd. Teknikkens begrensninger er den ergometriske utfordringen for operatøren og at hånden i tillegg kan skygge for laparoskopet . Videoen demontsrerer HALS-teknikken brukt ved reseksjon av en solitær colorectalmetastase i segment 8.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
149
ERCP I NORGE – TIDSTRENDER I PERIODEN 1998-2009 Glomsaker T, Søreide K, Aabakken L*, Søreide JA Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus, Stavanger og *Medisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus-Rikshospitalet, Oslo Innføringen av ikke-invasiv bildediagnostikk ved utredning av galleveis- og pankreassykdommer de senere år, har endret indikasjoner for og bruken av endoskopisk retrograd cholangiopankreatografi (ERCP) over tid. I denne studien ønsket vi å få fram nasjonale tall for ERCP-virksomheten i Norge. Materiale og metode Data fra fire nasjonale undersøkelser om ERCP aktiviteten ved alle norske sykehus ble samlet inn mellom 1998-2009. Data ble analysert med hensyn til variasjoner i volum mellom sentra, regioner og spesialiteter over tid. Resultater Alle avdelinger/sykehus som hadde ERCP svarte ved samtlige fire undersøkelsene(komplett respons). I alt 42 260 inngrep ble rapportert, og gjennomsnittlig ble 3842 prosedyrer (variasjon, 3492-4632) utført per år. Antall sykehus med ERCP tilbud ble redusert fra 41 til 35, samtidig som antall ERCP-us. ble redusert med med 13%; fra årlig 4632 til 4036. Antall ERCP-endoskopører var stabilt på ~ 100 i hele perioden. Andelen prosedyrer utført av kirurger ble redusert fra 40% til 32% (p <0,001) i løpet av første halvdel av studieperioden, men antall GI kirurger som utfører ERCP har holdt seg stabilt fra 2004 (46%) til 2008 (48%). I 2004 var 15 endoskopører registrert i et formelt ERCP treningsprogram, derav 8 (53%) kirurger. I 2008 økte dette til 21 (48%) . En ikke-signifikant reduksjon i antall henviste pasienter henvist fra én ERCP enhet til en annen ERCP enhet (49% i 2002 vs 35% i 2005) ble observert. Regionale variasjoner i ERCP volum jevnet seg ut i løpet av observasjonsperioden. Konklusjoner Selv om både antall prosedyrer og sykehus som utfører ERCP ble redusert i tidsperioden, var fordeling av sentra med "lavvolum" og "høyvolum" uendret. Selv om gastro-kirurger utførte relativt færre prosedyrer sammenlignet med medisinske gastroenterologer, utgjorde kirurger omtrent halvparten av de som var under opplæring i ERCP prosedyren. Regionale forskjeller i bruk av ERCP per 100 000 var i slutten av observasjonsperioden nesten utjevnet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
150
RESULTATER ETTER 1 ÅRS PROSPEKTIV REGISTRERING AV ERCP Viste A, Horn A, Hoem D, Øvrebø K, Glomsaker T. Avdeling for Gastro- og akuttkirurgi, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, 4011 Stavanger Bakgrunn: ERCP er en undersøkelse som er beheftet med en ikke ubetydelig frekvens av komplikasjoner, noen også alvorlige. Gastronet har i sin nasjonale ERCP-registrering hatt som målsetting å få data som dokumenterer komplikasjonsfrekvensen i Norge. Man har imidlertid hatt problemer med å få komplette data fra enkeltsykehus. Vi hadde derfor som målsetting å vise at det var mulig å skaffe komplette ERCP-data for et større regionsykehus for en avgrenset tidsperiode. Pasienter og metode: Alle diagnostiske og terapeutiske ERCP ved Haukeland universitetssykehus ble prospektivt registrert i perioden 1.1.09 – 31.12.09. Det ble fylt ut ett skjema per pasient til egen database, i tillegg til at pasienten ble registrert i Gastronets database. Opplysninger om komplikasjoner og forløp er hentet ut av journalsystemet. Resultater: Det ble totalt foretatt 210 prosedyrer. Som kontroll brukte man timebøkene ved medisinsk undersøkelse, som viste 233 utførte undersøkelser (217 kir. og 16 med. avd.). Forklaring til avviket antas å skyldes manglende intubering av øsofagus, pylorus eller proksimale duodenaltumores. 96 av pasientene var kvinner og 68 menn, med median alder på 67 år (66 for menn og 67.5 for kvinner) (range 17 – 92 år). Det ble utført fra 1 – 5 prosedyrer på til sammen 164 pasienter: 132 pasienter hadde en undersøkelse, 22 hadde to, 8 tre, en fire og en fem prosedyrer. Undersøkelsene ble utført av 9 leger, som gjorde fra 1 til 74 prosedyrer. 176 prosedyrer var terapeutisk, 19 diagnostisk mens 15 ble klassifisert som mislykket. Av terapeutiske prosedyrer fikk 125 utført papillotomi med og uten steinfjerning, 42 fikk stentbehandling. Det ble registrert 13 komplikasjoner ved 210 prosedyrer ( 6.2 %): fire pasienter fikk pankreatitt (2 %), hvorav 2 var alvorlige, det var tre perforasjoner og blødning hos tre pasienter. En pasient med perforasjon ble operert, de andre behandlet konservativt. Pasienter med blødning fikk henholdsvis to og tre transfusjoner. Liggetid ved alvorlig pankreatitt var 28 og 30 dager, og det var ingen dødsfall i materialet. Konklusjon: til tross for en høy andel terapeutiske prosedyrer var komplikasjonsraten lav og vel innenfor det som er publisert i andre prospektive studier. Det er hensiktsmessig å begrense terapeutisk ERCP til få institusjoner. 1 : 179
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
149
ERCP I NORGE – TIDSTRENDER I PERIODEN 1998-2009 Glomsaker T, Søreide K, Aabakken L*, Søreide JA Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus, Stavanger og *Medisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus-Rikshospitalet, Oslo Innføringen av ikke-invasiv bildediagnostikk ved utredning av galleveis- og pankreassykdommer de senere år, har endret indikasjoner for og bruken av endoskopisk retrograd cholangiopankreatografi (ERCP) over tid. I denne studien ønsket vi å få fram nasjonale tall for ERCP-virksomheten i Norge. Materiale og metode Data fra fire nasjonale undersøkelser om ERCP aktiviteten ved alle norske sykehus ble samlet inn mellom 1998-2009. Data ble analysert med hensyn til variasjoner i volum mellom sentra, regioner og spesialiteter over tid. Resultater Alle avdelinger/sykehus som hadde ERCP svarte ved samtlige fire undersøkelsene(komplett respons). I alt 42 260 inngrep ble rapportert, og gjennomsnittlig ble 3842 prosedyrer (variasjon, 3492-4632) utført per år. Antall sykehus med ERCP tilbud ble redusert fra 41 til 35, samtidig som antall ERCP-us. ble redusert med med 13%; fra årlig 4632 til 4036. Antall ERCP-endoskopører var stabilt på ~ 100 i hele perioden. Andelen prosedyrer utført av kirurger ble redusert fra 40% til 32% (p <0,001) i løpet av første halvdel av studieperioden, men antall GI kirurger som utfører ERCP har holdt seg stabilt fra 2004 (46%) til 2008 (48%). I 2004 var 15 endoskopører registrert i et formelt ERCP treningsprogram, derav 8 (53%) kirurger. I 2008 økte dette til 21 (48%) . En ikke-signifikant reduksjon i antall henviste pasienter henvist fra én ERCP enhet til en annen ERCP enhet (49% i 2002 vs 35% i 2005) ble observert. Regionale variasjoner i ERCP volum jevnet seg ut i løpet av observasjonsperioden. Konklusjoner Selv om både antall prosedyrer og sykehus som utfører ERCP ble redusert i tidsperioden, var fordeling av sentra med "lavvolum" og "høyvolum" uendret. Selv om gastro-kirurger utførte relativt færre prosedyrer sammenlignet med medisinske gastroenterologer, utgjorde kirurger omtrent halvparten av de som var under opplæring i ERCP prosedyren. Regionale forskjeller i bruk av ERCP per 100 000 var i slutten av observasjonsperioden nesten utjevnet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
150
RESULTATER ETTER 1 ÅRS PROSPEKTIV REGISTRERING AV ERCP Viste A, Horn A, Hoem D, Øvrebø K, Glomsaker T. Avdeling for Gastro- og akuttkirurgi, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, 4011 Stavanger Bakgrunn: ERCP er en undersøkelse som er beheftet med en ikke ubetydelig frekvens av komplikasjoner, noen også alvorlige. Gastronet har i sin nasjonale ERCP-registrering hatt som målsetting å få data som dokumenterer komplikasjonsfrekvensen i Norge. Man har imidlertid hatt problemer med å få komplette data fra enkeltsykehus. Vi hadde derfor som målsetting å vise at det var mulig å skaffe komplette ERCP-data for et større regionsykehus for en avgrenset tidsperiode. Pasienter og metode: Alle diagnostiske og terapeutiske ERCP ved Haukeland universitetssykehus ble prospektivt registrert i perioden 1.1.09 – 31.12.09. Det ble fylt ut ett skjema per pasient til egen database, i tillegg til at pasienten ble registrert i Gastronets database. Opplysninger om komplikasjoner og forløp er hentet ut av journalsystemet. Resultater: Det ble totalt foretatt 210 prosedyrer. Som kontroll brukte man timebøkene ved medisinsk undersøkelse, som viste 233 utførte undersøkelser (217 kir. og 16 med. avd.). Forklaring til avviket antas å skyldes manglende intubering av øsofagus, pylorus eller proksimale duodenaltumores. 96 av pasientene var kvinner og 68 menn, med median alder på 67 år (66 for menn og 67.5 for kvinner) (range 17 – 92 år). Det ble utført fra 1 – 5 prosedyrer på til sammen 164 pasienter: 132 pasienter hadde en undersøkelse, 22 hadde to, 8 tre, en fire og en fem prosedyrer. Undersøkelsene ble utført av 9 leger, som gjorde fra 1 til 74 prosedyrer. 176 prosedyrer var terapeutisk, 19 diagnostisk mens 15 ble klassifisert som mislykket. Av terapeutiske prosedyrer fikk 125 utført papillotomi med og uten steinfjerning, 42 fikk stentbehandling. Det ble registrert 13 komplikasjoner ved 210 prosedyrer ( 6.2 %): fire pasienter fikk pankreatitt (2 %), hvorav 2 var alvorlige, det var tre perforasjoner og blødning hos tre pasienter. En pasient med perforasjon ble operert, de andre behandlet konservativt. Pasienter med blødning fikk henholdsvis to og tre transfusjoner. Liggetid ved alvorlig pankreatitt var 28 og 30 dager, og det var ingen dødsfall i materialet. Konklusjon: til tross for en høy andel terapeutiske prosedyrer var komplikasjonsraten lav og vel innenfor det som er publisert i andre prospektive studier. Det er hensiktsmessig å begrense terapeutisk ERCP til få institusjoner. 1 : 179
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
151
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI UTEN RUTINEMESSIG KOLANGIOGRAFI – RESULTATER FRA SYKEHUSET INNLANDET HAMAR 2000-2009
PRESENTASJON AV OPPSTARTET STUDIE: KONVENSJONELL LAPAROSKOPISK KOLECYSTEKTOMI VERSUS SINGLE-PORT KOLECYSTEKTOMI
Fretland ÅA, Nilsen BH, Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet Hamar
Rancinger P, Peryadi F, Pettersen T, Stordahl A, Westby E, Gondal G Gastrokirurgisk seksjon Sykehuset Østfold
Bakgrunn: Laparoskopisk cholecystectomi er et hyppig utført inngrep ved gastrokirurgiske avdelinger, og et opplæringsinngrep for laparoskopisk kirurgi. På Hamar sykehus gjøres ikke kolangiografi rutinemessig, men ved mistanke om gallegangssten eller ved tvil om anatomi. Vi har i kvalitetssikringsøyemed undersøkt vårt materiale med tanke på gallegangsskade og andre alvorlige komplikasjoner. Materiale og metode: 888 pasienter operert med operasjonskode JKA21 fra 2000 til og med 2008 ble identifisert i elektronisk pasientjournal og forløp registrert retrospektivt. Resultat: 209 (23%) menn og 679 (77%) kvinner inngår i materialet. Median og gjennomstnittsalder er 47 år. Den hyppigst forekommende indikasjon er smerter (634 pas/71%), fulgt av kolecystitt (149 pas/17%), pankreatitt (94 pas/11%) og andre årsaker (11 pas/1%). 95 pasienter (11%) er operert som øyeblikkelig hjelp, 793 (89%) elektivt. 784 pasienter (88%) ble operert uten kolangiografi. 52 pasienter (6%) fikk kolangiografi på grunn av uklar anatomi mens 36 (4%) fikk på mistanke om choledochuskonkrement. 7 forsøk på kolangiografi (7%) var mislykket. 40 operasjoner (4%) ble konvertert til åpen prosedyre. I 2001 fikk en pasient choledochusskade (0,1%) ved at ductus choledochus ble klipset. 1 pasient (0,1%) fikk postoperativ gallelekkasje på grunn av lesjon av aberrant gallegang som ikke ble erkjent, 11 (1,2%) fikk lekkasje fra galleblæresengen, mens 3 pasienter (0,3%) fikk lekkasje fra ductus cysticus. 8 pasienter (1%) måtte reopereres på grunn av gallelekkasje, 5 (0,6%) på grunn av blødning. 2 pasienter (0,2%) fikk tarmskade, 1 ble suturert laparoskopisk, 1 konvertert.16 pasienter (1,8%) har senere blitt behandlet for choledochuskonkrement, og 4 (0,4%) har fått porthernie. 25 pasienter er døde, ingen innenfor den perioperative perioden. Pasienten med gallegangsskade ble reoperert på Ullevål med åpen hepaticojejunostomi etter 4 uker. Av de totalt 15 pasientene med gallelekkasje var 9 operert på indikasjonen kolecystitt (4 akutt, 5 elektivt), dette gir 6 % gallelekkasje ved denne indikasjonen. Konklusjon: Vi finner lav frekvens av gallegangsskader og andre alvorlige komplikasjoner samt lav konverteringsrate. Med systematisk opplæring synes det trygt å utføre laparoskopisk kolecystectomi uten rutinemessig kolangiografi.
Abstrakt nr:
152
Introduksjon: Singel-port-kirurgi representerer videreutvikling av den veletablerte teknikken og innebærer behandling gjennom en spesifikt konstruert port for innførsel av opp til 4-6 instrumenter samtidig. De første publikasjoner av appendektomier og kolecystektomier med singel-port-kirurgi er fra henholdsvis 1992 og 1997. I Norge er single-port-kirurgiske prosedyrer fortsatt i etableringsfasen. Sykehuset Østfold HF er et av landets største lokalsykehus med kirurgisk beredskap for 300.000 mennesker og utfører over 200 kolecystektomier årlig. Vi ønsker å innføre singelport-kirurgi som primærbehandling ved kolecystektomi hvis denne metoden gir fordeler for pasienten. I denne studien sammenligner vi konvensjonell laparaskopisk kolecystektomi med singel-port-kirurgi på og vurderer eventuelle fordeler og ulemper. Materiale og metode: I 2010 ble alle pasienter med indikasjon for kolecystektomi randomisert prospektivt til konvensjonell laparaskopi eller single-port. Pasientene informeres skriftlig og muntlig om studien og samtykker med underskrift. Objektive parametre som smerte- og kvalmenivå, pasienttilfredshet, og rekonvalesens målt ved f.eks mengde analgetika, liggetid, mobiliserings- og sykmeldingstid ble evaluert ved hjelp av standardiserte spørreskjemaer. Videre vurderer vi videre kirurgenes læringskurve og ressursbruk ved denne teknikken. Konklusjon: Vi presenterer våre erfaringer ved SINGLE-PORT kolecystektomi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
151
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
LAPAROSKOPISK KOLECYSTECTOMI UTEN RUTINEMESSIG KOLANGIOGRAFI – RESULTATER FRA SYKEHUSET INNLANDET HAMAR 2000-2009
PRESENTASJON AV OPPSTARTET STUDIE: KONVENSJONELL LAPAROSKOPISK KOLECYSTEKTOMI VERSUS SINGLE-PORT KOLECYSTEKTOMI
Fretland ÅA, Nilsen BH, Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet Hamar
Rancinger P, Peryadi F, Pettersen T, Stordahl A, Westby E, Gondal G Gastrokirurgisk seksjon Sykehuset Østfold
Bakgrunn: Laparoskopisk cholecystectomi er et hyppig utført inngrep ved gastrokirurgiske avdelinger, og et opplæringsinngrep for laparoskopisk kirurgi. På Hamar sykehus gjøres ikke kolangiografi rutinemessig, men ved mistanke om gallegangssten eller ved tvil om anatomi. Vi har i kvalitetssikringsøyemed undersøkt vårt materiale med tanke på gallegangsskade og andre alvorlige komplikasjoner. Materiale og metode: 888 pasienter operert med operasjonskode JKA21 fra 2000 til og med 2008 ble identifisert i elektronisk pasientjournal og forløp registrert retrospektivt. Resultat: 209 (23%) menn og 679 (77%) kvinner inngår i materialet. Median og gjennomstnittsalder er 47 år. Den hyppigst forekommende indikasjon er smerter (634 pas/71%), fulgt av kolecystitt (149 pas/17%), pankreatitt (94 pas/11%) og andre årsaker (11 pas/1%). 95 pasienter (11%) er operert som øyeblikkelig hjelp, 793 (89%) elektivt. 784 pasienter (88%) ble operert uten kolangiografi. 52 pasienter (6%) fikk kolangiografi på grunn av uklar anatomi mens 36 (4%) fikk på mistanke om choledochuskonkrement. 7 forsøk på kolangiografi (7%) var mislykket. 40 operasjoner (4%) ble konvertert til åpen prosedyre. I 2001 fikk en pasient choledochusskade (0,1%) ved at ductus choledochus ble klipset. 1 pasient (0,1%) fikk postoperativ gallelekkasje på grunn av lesjon av aberrant gallegang som ikke ble erkjent, 11 (1,2%) fikk lekkasje fra galleblæresengen, mens 3 pasienter (0,3%) fikk lekkasje fra ductus cysticus. 8 pasienter (1%) måtte reopereres på grunn av gallelekkasje, 5 (0,6%) på grunn av blødning. 2 pasienter (0,2%) fikk tarmskade, 1 ble suturert laparoskopisk, 1 konvertert.16 pasienter (1,8%) har senere blitt behandlet for choledochuskonkrement, og 4 (0,4%) har fått porthernie. 25 pasienter er døde, ingen innenfor den perioperative perioden. Pasienten med gallegangsskade ble reoperert på Ullevål med åpen hepaticojejunostomi etter 4 uker. Av de totalt 15 pasientene med gallelekkasje var 9 operert på indikasjonen kolecystitt (4 akutt, 5 elektivt), dette gir 6 % gallelekkasje ved denne indikasjonen. Konklusjon: Vi finner lav frekvens av gallegangsskader og andre alvorlige komplikasjoner samt lav konverteringsrate. Med systematisk opplæring synes det trygt å utføre laparoskopisk kolecystectomi uten rutinemessig kolangiografi.
Abstrakt nr:
152
Introduksjon: Singel-port-kirurgi representerer videreutvikling av den veletablerte teknikken og innebærer behandling gjennom en spesifikt konstruert port for innførsel av opp til 4-6 instrumenter samtidig. De første publikasjoner av appendektomier og kolecystektomier med singel-port-kirurgi er fra henholdsvis 1992 og 1997. I Norge er single-port-kirurgiske prosedyrer fortsatt i etableringsfasen. Sykehuset Østfold HF er et av landets største lokalsykehus med kirurgisk beredskap for 300.000 mennesker og utfører over 200 kolecystektomier årlig. Vi ønsker å innføre singelport-kirurgi som primærbehandling ved kolecystektomi hvis denne metoden gir fordeler for pasienten. I denne studien sammenligner vi konvensjonell laparaskopisk kolecystektomi med singel-port-kirurgi på og vurderer eventuelle fordeler og ulemper. Materiale og metode: I 2010 ble alle pasienter med indikasjon for kolecystektomi randomisert prospektivt til konvensjonell laparaskopi eller single-port. Pasientene informeres skriftlig og muntlig om studien og samtykker med underskrift. Objektive parametre som smerte- og kvalmenivå, pasienttilfredshet, og rekonvalesens målt ved f.eks mengde analgetika, liggetid, mobiliserings- og sykmeldingstid ble evaluert ved hjelp av standardiserte spørreskjemaer. Videre vurderer vi videre kirurgenes læringskurve og ressursbruk ved denne teknikken. Konklusjon: Vi presenterer våre erfaringer ved SINGLE-PORT kolecystektomi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
153
LANGTIDSOVERLEVELSE FOR PASIENTER MED VENTRIKKELCANCER VED SØRLANDET SYKEHUS, KRISTIANSAND Bøhler G, Kersten CH *, Mjåland S*, Hauss HJ, Mjåland O. Gastrokirurgisk seksjon, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand *Senter for kreftbehandling, Sørlandet sykehus Kristiansand. Bakgrunn: Ventrikkelcancer behandles og opereres ved et stort antall norske syke-hus. Med tanke på bedret overlevelse har det vært foreslått økende sentralisering av den operative behandlingen. Betydelige endringer er foreslått i Helse Sør- Øst, i all hovedsak basert på volum/kvalitesbetraktinger. Nylig publisert studie fra Hølmebakk* et al viser ingen forskjell i postoperativ mortalitet og morbiditet mellom sentra-sykehus og Universitetssykehus i Norge. Tall fra Kreftregisteret har inntil nylig ikke vært tilgjengelig for fylkesvise sammenligninger mtp overlevelse. Vi ønsket å se på langtidsoverlevelse ved eget sykehus i forhold til nasjonale og regionale tall. Metode: Direkte henvendelse til Kreftregisteret for overlevelsesdata vedrørende totalpopulasjonen av Cancer ventriculi (C16 i ICD 10). Ettårs overlevelse var tilgjengelig for periodene 2000-4 og 2005-7, femårsoverlevelse for perioden 2000-4. Landsgjennomsnittet ble valgt som referanse. For Sørlandet sykehus ble data for begge fylker (Aust-og Vest Agder) fremskaffet. Telemark fylke ble valgt som representant for en region uten onkologisk avdeling i aktuelle tidsperiode, Hordaland og Oslo ble valgt som fylker med veletablert onkologisk tilbud i aktuelle tidsperiode. Resultater: I den undersøkte tidsperioden ble den gastrokirurgiske overlegebemanning økt i Vest Agder, og en høy reseksjonsrate ved ca. ventriculi (62%) bibeholdt. Tverrfaglige møter med røntgen-, medisinsk- og onkologisk avdeling ble etablert. I tillegg ble i samme tidsperioden det onkologiske tilbudet gradvis mer komplett og robust. Syke-huset innførte tidlig perioperativ kjemoterapi i henhold til nasjonale retningslinjer Tabellen viser overlevelse for totalpopulasjonen ventrikkelcancer i prosent: Norge Oslo Hordaland Telemark A-Agder V- Agder 1 år (2000-4) 44.5 45.3 42.4 46.2 43.9 42.5 1 år (2005-7) 42.6 42.4 49.2 33.3 43.6 62.3 5 år (2000-4) 21.4 18.3 20.1 17 12.6 28.7 I første periode (2000-4) finner man ingen signifikante forskjeller i 1-års overlevelse blant de aktuelle populasjonene. For 2005-7 er 1-årsoverlevelsen for Vest Agder signifikant høyere i forhold til Oslo (p=0.04), Telemark (p=0.008) og landet som helhet (p=0.03). Konklusjon: Forskjeller i pasientpopulasjon, forskjeller i behandlings-”delay” på alle tre nivåer (”patient, doctor, hospital”) samt forskjeller i indikasjonsstilling for kirurgi og kirurgisk kvalitet kan være forklaringer på forskjeller i overlevelse blant de aktuelle populasjonene. Videre kan bedret tverrfaglig tilbud og tidlig innføring av perioperativ kjemoterapi på eget sykehuset være en forklaring på bedret overlevelse i Vest Agder i siste periode. Overlevelsesdata fra Kreftregisteret bør sammen med kirurgiske kvalitets- og volumbetraktninger styre organisatoriske endringer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
154
INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – IMPLEMENTERING OG ONKOLOGISKE ASPEKTER T. Hølmebakk, G. Frykholm, A. Viste Norsk gastrointestinal cancergruppe (NGICG) Bakgrunn: I 2006 anbefalte NGICG perioperativ kjemoterapi med epirubicin, cisplatin/oksaliplatin og kapecitabin ved resektabel ventrikkelcancer. Anbefalingen ble siden inkludert i Helsedirektoratets handlingsprogram. NGICG gjennomførte i 2009 en nasjonal spørreundersøkelse for å kartlegge implementering, kliniske og organisatoriske aspekter ved behandlingen. Metode: Alle landets avdelinger med ansvar for å gi kjemoterapi ble bedt om å bidra med data angående ventrikkelcancerpasienter som hadde påbegynt perioperativ kjemoterapi i kurativt øyemed. Kirurgiske avdelinger ble bedt om opplysninger angående pasienter som var operert etter påbegynt kjemoterapi. Tre avdelinger bidro med data fra lokale, prospektive databaser, de øvrige bidro med retrospektive data. Resultater: Kjemoterapi ble gitt ved 28 enheter, som alle bidro med data. Ved ett sykehus var behandlingen ikke innført. Ventrikkelcancer ble operert ved 21 avdelinger, hvorav 1 avdeling ikke bidro med data og 1 avdeling ikke hadde innført kjemoterapi. I løpet av det første året ble retningslinjene innført i 19 av 25 sykehus (76%). Av 361 pasienter med resektabel ventrikkelcancer påbegynte 169 (47%) perioperativ kjemoterapi, hvorav 152 (90%) fullførte alle preoperative kurer. 16 pasienter (9%) ble ikke resecert. 92 pasienter (54%) påbegynte postoperativ kjemoterapi. 68 pasienter (40%) fullførte alle kurer. 96 pasienter (57%) ble behandlet ved universitetsavdelinger. Toksisitet grad 3 og 4 var hyppigere ved postoperative enn ved preoperative kurer, 50 vs. 34% (P=0,012). Én pasient døde av toksiske bivirkninger under preoperativ behandling, én pasient kunne ikke opereres grunnet bivirkninger og én pasient måtte opereres akutt for ventrikkelperforasjon under preoperativ behandling. Konklusjoner: Retningslinjene ble raskt innført. Hos et flertall av pasientene ble det ikke funnet indikasjon for kjemoterapi. Kjemoterapi var forbundet med betydelig toksisitet, og denne var signifikant høyere ved postoperative kurer. Toleransen for kjemoterapi var lik den som ble rapportert i MAGIC-studien.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
153
LANGTIDSOVERLEVELSE FOR PASIENTER MED VENTRIKKELCANCER VED SØRLANDET SYKEHUS, KRISTIANSAND Bøhler G, Kersten CH *, Mjåland S*, Hauss HJ, Mjåland O. Gastrokirurgisk seksjon, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand *Senter for kreftbehandling, Sørlandet sykehus Kristiansand. Bakgrunn: Ventrikkelcancer behandles og opereres ved et stort antall norske syke-hus. Med tanke på bedret overlevelse har det vært foreslått økende sentralisering av den operative behandlingen. Betydelige endringer er foreslått i Helse Sør- Øst, i all hovedsak basert på volum/kvalitesbetraktinger. Nylig publisert studie fra Hølmebakk* et al viser ingen forskjell i postoperativ mortalitet og morbiditet mellom sentra-sykehus og Universitetssykehus i Norge. Tall fra Kreftregisteret har inntil nylig ikke vært tilgjengelig for fylkesvise sammenligninger mtp overlevelse. Vi ønsket å se på langtidsoverlevelse ved eget sykehus i forhold til nasjonale og regionale tall. Metode: Direkte henvendelse til Kreftregisteret for overlevelsesdata vedrørende totalpopulasjonen av Cancer ventriculi (C16 i ICD 10). Ettårs overlevelse var tilgjengelig for periodene 2000-4 og 2005-7, femårsoverlevelse for perioden 2000-4. Landsgjennomsnittet ble valgt som referanse. For Sørlandet sykehus ble data for begge fylker (Aust-og Vest Agder) fremskaffet. Telemark fylke ble valgt som representant for en region uten onkologisk avdeling i aktuelle tidsperiode, Hordaland og Oslo ble valgt som fylker med veletablert onkologisk tilbud i aktuelle tidsperiode. Resultater: I den undersøkte tidsperioden ble den gastrokirurgiske overlegebemanning økt i Vest Agder, og en høy reseksjonsrate ved ca. ventriculi (62%) bibeholdt. Tverrfaglige møter med røntgen-, medisinsk- og onkologisk avdeling ble etablert. I tillegg ble i samme tidsperioden det onkologiske tilbudet gradvis mer komplett og robust. Syke-huset innførte tidlig perioperativ kjemoterapi i henhold til nasjonale retningslinjer Tabellen viser overlevelse for totalpopulasjonen ventrikkelcancer i prosent: Norge Oslo Hordaland Telemark A-Agder V- Agder 1 år (2000-4) 44.5 45.3 42.4 46.2 43.9 42.5 1 år (2005-7) 42.6 42.4 49.2 33.3 43.6 62.3 5 år (2000-4) 21.4 18.3 20.1 17 12.6 28.7 I første periode (2000-4) finner man ingen signifikante forskjeller i 1-års overlevelse blant de aktuelle populasjonene. For 2005-7 er 1-årsoverlevelsen for Vest Agder signifikant høyere i forhold til Oslo (p=0.04), Telemark (p=0.008) og landet som helhet (p=0.03). Konklusjon: Forskjeller i pasientpopulasjon, forskjeller i behandlings-”delay” på alle tre nivåer (”patient, doctor, hospital”) samt forskjeller i indikasjonsstilling for kirurgi og kirurgisk kvalitet kan være forklaringer på forskjeller i overlevelse blant de aktuelle populasjonene. Videre kan bedret tverrfaglig tilbud og tidlig innføring av perioperativ kjemoterapi på eget sykehuset være en forklaring på bedret overlevelse i Vest Agder i siste periode. Overlevelsesdata fra Kreftregisteret bør sammen med kirurgiske kvalitets- og volumbetraktninger styre organisatoriske endringer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
154
INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – IMPLEMENTERING OG ONKOLOGISKE ASPEKTER T. Hølmebakk, G. Frykholm, A. Viste Norsk gastrointestinal cancergruppe (NGICG) Bakgrunn: I 2006 anbefalte NGICG perioperativ kjemoterapi med epirubicin, cisplatin/oksaliplatin og kapecitabin ved resektabel ventrikkelcancer. Anbefalingen ble siden inkludert i Helsedirektoratets handlingsprogram. NGICG gjennomførte i 2009 en nasjonal spørreundersøkelse for å kartlegge implementering, kliniske og organisatoriske aspekter ved behandlingen. Metode: Alle landets avdelinger med ansvar for å gi kjemoterapi ble bedt om å bidra med data angående ventrikkelcancerpasienter som hadde påbegynt perioperativ kjemoterapi i kurativt øyemed. Kirurgiske avdelinger ble bedt om opplysninger angående pasienter som var operert etter påbegynt kjemoterapi. Tre avdelinger bidro med data fra lokale, prospektive databaser, de øvrige bidro med retrospektive data. Resultater: Kjemoterapi ble gitt ved 28 enheter, som alle bidro med data. Ved ett sykehus var behandlingen ikke innført. Ventrikkelcancer ble operert ved 21 avdelinger, hvorav 1 avdeling ikke bidro med data og 1 avdeling ikke hadde innført kjemoterapi. I løpet av det første året ble retningslinjene innført i 19 av 25 sykehus (76%). Av 361 pasienter med resektabel ventrikkelcancer påbegynte 169 (47%) perioperativ kjemoterapi, hvorav 152 (90%) fullførte alle preoperative kurer. 16 pasienter (9%) ble ikke resecert. 92 pasienter (54%) påbegynte postoperativ kjemoterapi. 68 pasienter (40%) fullførte alle kurer. 96 pasienter (57%) ble behandlet ved universitetsavdelinger. Toksisitet grad 3 og 4 var hyppigere ved postoperative enn ved preoperative kurer, 50 vs. 34% (P=0,012). Én pasient døde av toksiske bivirkninger under preoperativ behandling, én pasient kunne ikke opereres grunnet bivirkninger og én pasient måtte opereres akutt for ventrikkelperforasjon under preoperativ behandling. Konklusjoner: Retningslinjene ble raskt innført. Hos et flertall av pasientene ble det ikke funnet indikasjon for kjemoterapi. Kjemoterapi var forbundet med betydelig toksisitet, og denne var signifikant høyere ved postoperative kurer. Toleransen for kjemoterapi var lik den som ble rapportert i MAGIC-studien.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
155
INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – KIRURGISKE ASPEKTER T. Hølmebakk, G. Frykholm, A. Viste Norsk gastrointestinal cancergruppe (NGICG) Bakgrunn: I 2006 anbefalte NGICG perioperativ kjemoterapi med epirubicin, cisplatin/oksaliplatin og kapecitabin ved resektabel ventrikkelcancer. Anbefalingen ble siden inkludert i Helsedirektoratets handlingsprogram. NGICG gjennomførte i 2009 en nasjonal spørreundersøkelse for å kartlegge implementering, kliniske og organisatoriske aspekter ved behandlingen. Metode: Alle landets avdelinger med ansvar for å gi kjemoterapi ble bedt om å bidra med data angående ventrikkelcancerpasienter som hadde påbegynt perioperativ kjemoterapi i kurativt øyemed. Kirurgiske avdelinger ble bedt om opplysninger angående pasienter som var operert etter påbegynt kjemoterapi. Tre avdelinger bidro med data fra lokale, prospektive databaser, de øvrige bidro med retrospektive data. Resultater: Retningslinjene var innført ved 20 av 21 kirurgiske avdelinger som behandlet ventrikkelcancer. Én avdeling bidro ikke med data. 143 pasienter ble rapportert, 114 (80%) fra universitetssykehus, 29 (20%) fra øvrige sykehus. Hver avdeling hadde operert fra 1 til 38 pasienter (median 4), universitetssykehus fra 5 til 38 (median 9), øvrige sykehus fra 1 til 6 (median 3). Postoperative komplikasjoner ble rapportert hos 41 pasienter (29%), 2 pasienter døde. 13 pasienter (9%) måtte reopereres. Det var ingen signifikant forskjell i morbiditet og mortalitet mellom universitets- og øvrige avdelinger. R0-, R1- og R2-reseksjoner ble utført hos henholdsvis 123 pasienter (86%), 13 pasienter (9%) og 7 pasienter (5%). 67 pasienter (48%) hadde ikke metastatiske lymfeknuter (ypN0). Syv pasienter (5%) hadde komplett patologisk respons (ypT0). Konklusjoner: Retrospektive komplikasjonsdata må vurderes med forbehold, men resultatene later til å være akseptable. Andelen R0-reseksjoner var høy. Enkelte pasienter hadde komplett patologisk respons, og andelen uten lymfeknutemetastaser var høyere enn man normalt finner i populasjonsbaserte materialer, hvilket lover godt med tanke på langtidsoverlevelse.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
156
ANTEGRAD TARMSKYLLING – ALTERNATIVER TIL APPENDIKOSTOMI Stensrud K, Emblem R, Bjørnland K Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet, Oslo Bakgrunn: Barn med forstoppelse eller avføringsinkontinens uten tilstrekkelig effekt av ikkekirurgisk behandling, kan ha nytte av regelmessig antegrad tarmskylling. Som oftest brukes appendix vermiformis til å lage en kontinent skyllestomi. Av og til er appendix fjernet, eller den brukes til kontinent urostomi. Da må andre kirurgiske løsninger benyttes. Vi vil her presentere to barn der ulike løsninger for antegrad tarmskylling ble valgt. Pasient 1: 6 ½ år gammel jente med invalidiserende fekal incontinens og ingen forstoppelse. Hun var som nyfødt operert for en anorektal malformasjon. Hun ble nesten kontinent ved hjelp av regelmessig tarmtømning med oljeklyx i rektum. Ved laparoskopi i 2006 var det ingen appendix å finne – denne var tydeligvis fjernet ’en passent’. Hun fikk en ”tubelarised coecum flap” lagt frem i høyre fossa som en neo-appendikostomi. Skylling i inneliggende kateter ble startet etter 10 dager, og hun gikk over til intermitterende kateterisering etter 3 uker. Det har ikke vært komplikasjoner. Hun skyller nå hver andre dag med ca 600ml vann og har ingen lekkasjer mellom skyllingene. Pasient 2: 14 år gammel jente med mangeårig forstoppelse og avføringsinkontinens. Tidligere appendektomert. God effekt av klyster hver andre dag; hun oppnådde da god tømning nesten uten lekkasjer. Fordi hun hadde betydelig forstoppelse og en lang og slynget sigmoideum, ønsket vi å legge en skyllestomi på venstre side. I januar 2010 fikk hun anlagt perkutant skyllekateter i colon sigmoideum, laparoskopiveiledet. Skylling i kateteret ble startet dagen etter. Det har ikke vært komplikasjoner. Hun skyller nå hver 2. dag med 170ml vann og olje. Hun bruker også laxoberal og oppnår da god tømning ved skylling og ingen lekkasje. Avsluttende kommentarer: Flere kirurgiske løsninger kan brukes når antegrad tarmskylling er ønskelig hos pasienter der appendix ikke kan brukes. De forskjellige teknikkene kan inndeles i de som lager en kanal av pasientens tarm (Tubelarised colon flap eller Montikanal), og teknikker der et kateter eller en knapp settes rett inn gjennom bukvegg til colon, gjerne laparoskopi- eller koloskopiveiledet. Det er fordeler og ulemper ved begge kategoriene, og det finnes ikke gode studier som sammenligner resultatene. Skyllekanalen kan anlegges i coecum eller i venstre colon. De senere årene er det flere som har ment at det vil være mer fysiologisk og mer effektivt å skylle gjennom en venstresidig skyllestomi, særlig hos obstiperte barn. Enkelte anlegger derfor skyllestomi i sigmoideum også hos barn som har appendix. Sannsynligvis er det viktig å kunne tilby flere av disse teknikkene og velge riktig metode ut i fra aktuelle problemstilling og pasientens ønsker.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
155
INNFØRING AV NASJONALE RETNINGSLINJER FOR PERIOPERATIV KJEMOTERAPI VED VENTRIKKELCANCER I NORGE – KIRURGISKE ASPEKTER T. Hølmebakk, G. Frykholm, A. Viste Norsk gastrointestinal cancergruppe (NGICG) Bakgrunn: I 2006 anbefalte NGICG perioperativ kjemoterapi med epirubicin, cisplatin/oksaliplatin og kapecitabin ved resektabel ventrikkelcancer. Anbefalingen ble siden inkludert i Helsedirektoratets handlingsprogram. NGICG gjennomførte i 2009 en nasjonal spørreundersøkelse for å kartlegge implementering, kliniske og organisatoriske aspekter ved behandlingen. Metode: Alle landets avdelinger med ansvar for å gi kjemoterapi ble bedt om å bidra med data angående ventrikkelcancerpasienter som hadde påbegynt perioperativ kjemoterapi i kurativt øyemed. Kirurgiske avdelinger ble bedt om opplysninger angående pasienter som var operert etter påbegynt kjemoterapi. Tre avdelinger bidro med data fra lokale, prospektive databaser, de øvrige bidro med retrospektive data. Resultater: Retningslinjene var innført ved 20 av 21 kirurgiske avdelinger som behandlet ventrikkelcancer. Én avdeling bidro ikke med data. 143 pasienter ble rapportert, 114 (80%) fra universitetssykehus, 29 (20%) fra øvrige sykehus. Hver avdeling hadde operert fra 1 til 38 pasienter (median 4), universitetssykehus fra 5 til 38 (median 9), øvrige sykehus fra 1 til 6 (median 3). Postoperative komplikasjoner ble rapportert hos 41 pasienter (29%), 2 pasienter døde. 13 pasienter (9%) måtte reopereres. Det var ingen signifikant forskjell i morbiditet og mortalitet mellom universitets- og øvrige avdelinger. R0-, R1- og R2-reseksjoner ble utført hos henholdsvis 123 pasienter (86%), 13 pasienter (9%) og 7 pasienter (5%). 67 pasienter (48%) hadde ikke metastatiske lymfeknuter (ypN0). Syv pasienter (5%) hadde komplett patologisk respons (ypT0). Konklusjoner: Retrospektive komplikasjonsdata må vurderes med forbehold, men resultatene later til å være akseptable. Andelen R0-reseksjoner var høy. Enkelte pasienter hadde komplett patologisk respons, og andelen uten lymfeknutemetastaser var høyere enn man normalt finner i populasjonsbaserte materialer, hvilket lover godt med tanke på langtidsoverlevelse.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
156
ANTEGRAD TARMSKYLLING – ALTERNATIVER TIL APPENDIKOSTOMI Stensrud K, Emblem R, Bjørnland K Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet, Oslo Bakgrunn: Barn med forstoppelse eller avføringsinkontinens uten tilstrekkelig effekt av ikkekirurgisk behandling, kan ha nytte av regelmessig antegrad tarmskylling. Som oftest brukes appendix vermiformis til å lage en kontinent skyllestomi. Av og til er appendix fjernet, eller den brukes til kontinent urostomi. Da må andre kirurgiske løsninger benyttes. Vi vil her presentere to barn der ulike løsninger for antegrad tarmskylling ble valgt. Pasient 1: 6 ½ år gammel jente med invalidiserende fekal incontinens og ingen forstoppelse. Hun var som nyfødt operert for en anorektal malformasjon. Hun ble nesten kontinent ved hjelp av regelmessig tarmtømning med oljeklyx i rektum. Ved laparoskopi i 2006 var det ingen appendix å finne – denne var tydeligvis fjernet ’en passent’. Hun fikk en ”tubelarised coecum flap” lagt frem i høyre fossa som en neo-appendikostomi. Skylling i inneliggende kateter ble startet etter 10 dager, og hun gikk over til intermitterende kateterisering etter 3 uker. Det har ikke vært komplikasjoner. Hun skyller nå hver andre dag med ca 600ml vann og har ingen lekkasjer mellom skyllingene. Pasient 2: 14 år gammel jente med mangeårig forstoppelse og avføringsinkontinens. Tidligere appendektomert. God effekt av klyster hver andre dag; hun oppnådde da god tømning nesten uten lekkasjer. Fordi hun hadde betydelig forstoppelse og en lang og slynget sigmoideum, ønsket vi å legge en skyllestomi på venstre side. I januar 2010 fikk hun anlagt perkutant skyllekateter i colon sigmoideum, laparoskopiveiledet. Skylling i kateteret ble startet dagen etter. Det har ikke vært komplikasjoner. Hun skyller nå hver 2. dag med 170ml vann og olje. Hun bruker også laxoberal og oppnår da god tømning ved skylling og ingen lekkasje. Avsluttende kommentarer: Flere kirurgiske løsninger kan brukes når antegrad tarmskylling er ønskelig hos pasienter der appendix ikke kan brukes. De forskjellige teknikkene kan inndeles i de som lager en kanal av pasientens tarm (Tubelarised colon flap eller Montikanal), og teknikker der et kateter eller en knapp settes rett inn gjennom bukvegg til colon, gjerne laparoskopi- eller koloskopiveiledet. Det er fordeler og ulemper ved begge kategoriene, og det finnes ikke gode studier som sammenligner resultatene. Skyllekanalen kan anlegges i coecum eller i venstre colon. De senere årene er det flere som har ment at det vil være mer fysiologisk og mer effektivt å skylle gjennom en venstresidig skyllestomi, særlig hos obstiperte barn. Enkelte anlegger derfor skyllestomi i sigmoideum også hos barn som har appendix. Sannsynligvis er det viktig å kunne tilby flere av disse teknikkene og velge riktig metode ut i fra aktuelle problemstilling og pasientens ønsker.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
157
STENTING AV BENIGNE ØSOFAGALE STRIKTURER HOS BARN Mikkelsen A, Bjørnland K, Aabakken L, Emblem R Seksjon for Barnekirurgi/Avdeling for Lever-, Gastro- og Barnekirurgi. Rikshospitalet/Oslo Universitetssykehus HF Bakgrunn: Sekundære strikturer i øsofagus er kjente komplikasjoner ved operasjon for øsofagusatresi og ved etseskade etter inntak av lut. Stenting av benigne strikturer i øsofagus er etablert behandling hos voksne, men det er få rapporter om stenting hos barn. Vi vil presentere våre erfaringer med bruk av øsofagusstent hos barn. Materiale/metode: 5 pasienter med øsofagusstriktur ble behandlet med selvekspanderende stent i øsofagus i perioden 2009-2010. Resultater: 3 barn ble operert i nyfødtperioden for øsofagusatresi og utviklet striktur i øsofagus grunnet anastomoselekkasje. Hos to barn skyldtes striktur etseskade etter inntak av vaskemiddel og Plumbo. Fire av barna hadde gjennomgått gjentatte øsofagusblokkinger (median 13; spredning 10-30) før stentbehandling. Disse hadde også fått tilleggsbehandling med Mitomycinpensling og/eller Kenacort injeksjoner i strikturen. Hos en pasient ble det også gjort endoskopiskspalting av striktur med nålepapillotom. En pasient operert for øsofagusatresi ble primærbehandlet med stent før blokking grunnet lekkasje og trange forhold etter flere reoperasjoner. Alder ved stenting hos barna med øsofagusatresi var henholdsvis 3, 5 og 20 måneder. Barna med etseskade var begge 3,5 år da de fikk stentbehandling. Stenten (Niti-S polyurethane stent, dogbone/rett) ble plassert i det trange partiet over guidevire. Plassering ble kontrollert underveis med røntgen gjennomlysning og øsofagoskopi. En pasient ble stentet tre ganger, 1 pasient to ganger, og 3 pasienter fikk stentbehandling en gang. Det var ukomplisert å plassere stenten hos alle pasientene. Tre pasienter hadde moderate plager av inneliggende stent; forverring av tracheomalaci, brekninger, oppkast og dysfagi. Vi planla at stenten skulle beholdes i 3 til 4 uker. Hos 2 pasienter ble stenten fjernet som planlagt, men hos 3 pasienter migrerte stenten til ventrikkelen. Ved stentmigrering til ventrikkelen hadde 2 av stentene ligget tiden ut, mens den tredje stenten ble hentet opp dagen etter innsetting. Mediane 18 dager lå stenten på plass i øsofagus (9-49). Stentene ble fjernet uproblematisk ved gastroskopi hos alle, og det var ikke tegn til innvekst i vegg eller slimhinneskade i øsofagus. Observasjonstid hos pasientene er fra 4-31 måneder. 3 av pasientene ble ernært via gastrostomi, både under- og delvis etter stentbehandling, 2 pasienter opprettholdt relativ svelgfunksjon mellom hver blokking. Det virker ikke å være større differanse mellom de to pasientgruppene med hensyn på blokkebehov etter stentbehandling. Etter stentbehandling er registrerte nødvendighet for blokkinger mediane 6; (5-6). Samlet inntrykk etter stentbehandling er at lumen i strikturene er større før hver kontrollblokking, og at vevet i strikturer er mykere og kan enklere dilateres ut til ønskelige millimeter. Konklusjon: Stentbehandling av øsofagusstrikturer er mulig hos barn og kan gjøres uten komplikasjoner. Blokkebehov synes redusert etter bruk av stent.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
158
LAPAROSKOPISK ASSISTERT LUKNING AV MELLOMGULVSBROKK AV MORGAGNI TYPE HOS BARN Ertresvåg K, Langeggen H, Schistad O Barnekirurgisk avdeling, OUS Ullevål 0407 Oslo Bakgrunn Mellomgulvsbrokk er en sjelden medfødt tilstand som forekommer hos 1 per 2000-5000 levendefødte. Av disse representerer Morgagni type brokk 3-6 %, gutt : jente ratio 2-3:1. Denne type mellomgulvsbrokk er som regel asymptomatisk og oppdages ofte som ledd i utredning av annen årsak. Først beskrevet av Giovanni Batista Morgagni i 1769, oppstår grunnet manglende fusjon mellom costale og sternale deler av diafragma. 90 % er lokalisert på høyre side, 8 % bilateralt. Brokksekk forekommer hos 95 %, innhold kan være colon, tynntarm, lever og/eller ventrikkel. Gir sjelden symptomer fra gastrointestinal traktus men inkarserasjon og strangulasjon er rapportert. Vanligvis vage og diffuse symptomer hvis noen overhodet, kan gi opphav til hyppige luftveisinfeksjoner. Diagnose Diagnosen kan stilles ved røntgen thorax i 2 plan, CT eventuelt røntgen ø + v + d/colon. Diagnosen kan være vanskelig å stille dersom brokkinholdet utgjøres av oment og/eller lever. Tilstanden kan være assosiert med Downs syndrom, malrotasjon og hjertefeil. Behandling Når diagnosen er stillet er det enighet om at pasienten bør tilbys kirurgisk behandling for å unngå komplikasjoner til brokket. Tradisjonelt har det blitt utført åpen operasjon med reseksjon av brokksekk og lukning med eller uten patch. Det har også blitt gjort laparoskopisk lukning med intrakorporal suturering samt åpen eller endoskopisk operasjon med torakal tilgang. Det har nylig blitt publisert en artikkel(ref.1)der en operasjonsmetode bli beskrevet med laparoskopisk assistert lukning med ekstrafasciell knyting av suturene uten reseksjon av brokksekken. Pasient En pasient behandlet ved vår avdeling var ved diagnosetidpunktet 5 måneder gammel, i all hovedsak en frisk gutt av somalisk opprinnelse som tidligere hadde hatt tendens til nesetetthet og dyspnoe. Han ble innlagt ved barneavdelingen grunnet respiratorisk besvær og spørsmål om bronkiolitt. Røntgen thorax påviste et mellomgulvsbrokk av Morgagni type, diagnosen ble verifisert ved kontrastundersøkelse. Ekko cor vite en pulmonalarteriestenose uten klinisk signifikans. Pasienten ble operert med laparoskopisk assistert lukning med ekstrafasciell knyting av suturene, operasjonstid 55 minutter. Brokksekken ble ikke fjernet. Postoperativt ukomplisert bortsett fra en luftveisinfeksjon. Matinntak fra 4 timer etter operasjonen og utskrevet 2 døgn postoperativt. Referanse: Laparoscopic-assisted repair of Morgagni hernia in children Mallick MS, Alqahtani A Journal of Pediatric Surgery(2009)44,1621-1624
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
157
STENTING AV BENIGNE ØSOFAGALE STRIKTURER HOS BARN Mikkelsen A, Bjørnland K, Aabakken L, Emblem R Seksjon for Barnekirurgi/Avdeling for Lever-, Gastro- og Barnekirurgi. Rikshospitalet/Oslo Universitetssykehus HF Bakgrunn: Sekundære strikturer i øsofagus er kjente komplikasjoner ved operasjon for øsofagusatresi og ved etseskade etter inntak av lut. Stenting av benigne strikturer i øsofagus er etablert behandling hos voksne, men det er få rapporter om stenting hos barn. Vi vil presentere våre erfaringer med bruk av øsofagusstent hos barn. Materiale/metode: 5 pasienter med øsofagusstriktur ble behandlet med selvekspanderende stent i øsofagus i perioden 2009-2010. Resultater: 3 barn ble operert i nyfødtperioden for øsofagusatresi og utviklet striktur i øsofagus grunnet anastomoselekkasje. Hos to barn skyldtes striktur etseskade etter inntak av vaskemiddel og Plumbo. Fire av barna hadde gjennomgått gjentatte øsofagusblokkinger (median 13; spredning 10-30) før stentbehandling. Disse hadde også fått tilleggsbehandling med Mitomycinpensling og/eller Kenacort injeksjoner i strikturen. Hos en pasient ble det også gjort endoskopiskspalting av striktur med nålepapillotom. En pasient operert for øsofagusatresi ble primærbehandlet med stent før blokking grunnet lekkasje og trange forhold etter flere reoperasjoner. Alder ved stenting hos barna med øsofagusatresi var henholdsvis 3, 5 og 20 måneder. Barna med etseskade var begge 3,5 år da de fikk stentbehandling. Stenten (Niti-S polyurethane stent, dogbone/rett) ble plassert i det trange partiet over guidevire. Plassering ble kontrollert underveis med røntgen gjennomlysning og øsofagoskopi. En pasient ble stentet tre ganger, 1 pasient to ganger, og 3 pasienter fikk stentbehandling en gang. Det var ukomplisert å plassere stenten hos alle pasientene. Tre pasienter hadde moderate plager av inneliggende stent; forverring av tracheomalaci, brekninger, oppkast og dysfagi. Vi planla at stenten skulle beholdes i 3 til 4 uker. Hos 2 pasienter ble stenten fjernet som planlagt, men hos 3 pasienter migrerte stenten til ventrikkelen. Ved stentmigrering til ventrikkelen hadde 2 av stentene ligget tiden ut, mens den tredje stenten ble hentet opp dagen etter innsetting. Mediane 18 dager lå stenten på plass i øsofagus (9-49). Stentene ble fjernet uproblematisk ved gastroskopi hos alle, og det var ikke tegn til innvekst i vegg eller slimhinneskade i øsofagus. Observasjonstid hos pasientene er fra 4-31 måneder. 3 av pasientene ble ernært via gastrostomi, både under- og delvis etter stentbehandling, 2 pasienter opprettholdt relativ svelgfunksjon mellom hver blokking. Det virker ikke å være større differanse mellom de to pasientgruppene med hensyn på blokkebehov etter stentbehandling. Etter stentbehandling er registrerte nødvendighet for blokkinger mediane 6; (5-6). Samlet inntrykk etter stentbehandling er at lumen i strikturene er større før hver kontrollblokking, og at vevet i strikturer er mykere og kan enklere dilateres ut til ønskelige millimeter. Konklusjon: Stentbehandling av øsofagusstrikturer er mulig hos barn og kan gjøres uten komplikasjoner. Blokkebehov synes redusert etter bruk av stent.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
158
LAPAROSKOPISK ASSISTERT LUKNING AV MELLOMGULVSBROKK AV MORGAGNI TYPE HOS BARN Ertresvåg K, Langeggen H, Schistad O Barnekirurgisk avdeling, OUS Ullevål 0407 Oslo Bakgrunn Mellomgulvsbrokk er en sjelden medfødt tilstand som forekommer hos 1 per 2000-5000 levendefødte. Av disse representerer Morgagni type brokk 3-6 %, gutt : jente ratio 2-3:1. Denne type mellomgulvsbrokk er som regel asymptomatisk og oppdages ofte som ledd i utredning av annen årsak. Først beskrevet av Giovanni Batista Morgagni i 1769, oppstår grunnet manglende fusjon mellom costale og sternale deler av diafragma. 90 % er lokalisert på høyre side, 8 % bilateralt. Brokksekk forekommer hos 95 %, innhold kan være colon, tynntarm, lever og/eller ventrikkel. Gir sjelden symptomer fra gastrointestinal traktus men inkarserasjon og strangulasjon er rapportert. Vanligvis vage og diffuse symptomer hvis noen overhodet, kan gi opphav til hyppige luftveisinfeksjoner. Diagnose Diagnosen kan stilles ved røntgen thorax i 2 plan, CT eventuelt røntgen ø + v + d/colon. Diagnosen kan være vanskelig å stille dersom brokkinholdet utgjøres av oment og/eller lever. Tilstanden kan være assosiert med Downs syndrom, malrotasjon og hjertefeil. Behandling Når diagnosen er stillet er det enighet om at pasienten bør tilbys kirurgisk behandling for å unngå komplikasjoner til brokket. Tradisjonelt har det blitt utført åpen operasjon med reseksjon av brokksekk og lukning med eller uten patch. Det har også blitt gjort laparoskopisk lukning med intrakorporal suturering samt åpen eller endoskopisk operasjon med torakal tilgang. Det har nylig blitt publisert en artikkel(ref.1)der en operasjonsmetode bli beskrevet med laparoskopisk assistert lukning med ekstrafasciell knyting av suturene uten reseksjon av brokksekken. Pasient En pasient behandlet ved vår avdeling var ved diagnosetidpunktet 5 måneder gammel, i all hovedsak en frisk gutt av somalisk opprinnelse som tidligere hadde hatt tendens til nesetetthet og dyspnoe. Han ble innlagt ved barneavdelingen grunnet respiratorisk besvær og spørsmål om bronkiolitt. Røntgen thorax påviste et mellomgulvsbrokk av Morgagni type, diagnosen ble verifisert ved kontrastundersøkelse. Ekko cor vite en pulmonalarteriestenose uten klinisk signifikans. Pasienten ble operert med laparoskopisk assistert lukning med ekstrafasciell knyting av suturene, operasjonstid 55 minutter. Brokksekken ble ikke fjernet. Postoperativt ukomplisert bortsett fra en luftveisinfeksjon. Matinntak fra 4 timer etter operasjonen og utskrevet 2 døgn postoperativt. Referanse: Laparoscopic-assisted repair of Morgagni hernia in children Mallick MS, Alqahtani A Journal of Pediatric Surgery(2009)44,1621-1624
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
159
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
LAPAROSKOPISK SUBTOTAL KOLECTOMI HOS BARN MED ULCERØS KOLITT.
ERFARINGER MED NY PEG-TEKNIKK MED FORANKRINGSSUTURER PÅ BARN
Langeggen H, Skari H, Ertresvåg K, Bentsen B*, Johannessen HO**. Barnekirurgisk avdeling. Barnemedisinsk avdeling*. Gastrokirurgisk avdeling**. Oslo Universitetssykehus, Ullevål.
1
Bakgrunn Laparoskopisk subtotal kolectomi gir et bedre kosmetisk resultat enn tilsvarende åpen operasjon. Andre fordeler er mindre perioperativt blodtap, færre sårinfeksjoner og kortere sykehusinnleggelser (1). Laparoskopi er akseptert som et trygt alternativ til åpen subtotal kolectomi hos barn med ulcerøs kolitt som er refraktær til medisinsk behandling (2). Vi begynte med laparoskopisk subtotal kolektomi på barn juli 2008 og ønsket å se på resultatetene fra de første pasientene. Metode Retrospektiv undersøkelse av 6 barn med ulcerøs kolitt operert med laparoskopisk subtotal kolektomi i tidsrommet mellom juli 2008 og august 2010. Resultater Median alder ved operasjonstidspunktet var 11,5 år (range 4-13 år). 5 gutter og 1 pike. Median operasjonstid 250 min (range 185- 380 min). Median postoperativ sykehusinnleggelse 10 dager (range 6-13 dager). Største registrerte blodtap peroperativt var 58 ml. 5 pasienter ble operert elektivt og en som øyeblikkelig hjelp. Øyeblikkelig hjelp pasienten ble tidlig konvertert til åpen operasjon p.g.a. transmural inflammasjon og fragil kolon. Hos de 5 elektive pasientene ble operasjonen gjennomført laparoskopisk. En peroperativ komplikasjon med kolonperforasjon som ble suturert hos den første pasienten i serien. Han fikk et forlenget postoperativt sykehusopphold (13 dager) p.g.a. sannsynlig intraabdominal infeksjon som ble behandlet med antibiotika. Konklusjon Det er stor spennvidde i operasjonstiden (185-380 min) som dels kan tilskrives læringskurven. Operasjonstiden for første pasient var 380 min og for de to siste opererte henholdsvis 185 min og 197 min. Per- og postoperative komplikasjoner hos første opererte pasient. Ingen per- eller postoperative komplikasjoner hos de fire siste opererte pasientene i serien. Referanser: 1. Telem DA et al. Laparoscopic subtotal colectomi for medically refractory ulcerative colitis: the time has come. Surg Endosc 2010, 24:1616 2. Diamond IR et al. Outcomes after laparoscopic surgery in children with inflammatory bowel disease. Surg Endosc 2010. Published online 16.4.10.
160
Skari H og 2Perminow G 1. Barnekirurgisk avdeling og 2. Barnemedisinsk avdeling, OUS Ullevål. Bakgrunn: Tradisjonell PEG teknikk krever 2 prosedyrer i narkose for etablering av gastrostomi. Formålet med denne studien var å evaluere preliminære resultater med en ny PEG push-teknikk med bruk av forankringssuturer og ballongsonde (evt. knapp). Metode: Gastroskopi utføres i narkose og det gies antibiotikaprofylakse. God gjennomlysning er påkrevd for å kunne gå videre med PEG prosedyren. Under gastroskopisk veiledning punkteres ventrikkelen med Saf-T-Pexy® nål på 3 steder (trekant) og ventrikkelens forvegg fikseres med passende stramning ved hjelp av utvendig festeanordning. Deretter incideres hud og fascie sentralt i trekanten. Ventrikkel punkteres med nål og guidewire innføres. Gastrostomikanalen dilateres sekvensielt med Seldinger teknikk og ballongsonde smurt med Xylocain gel føres inn med peel-off teknikk. Kanalens lengde kan avleses på ballongsonden før stopplaten føres ned. Ballongsonden kan byttes til knapp med samme størrelse uten anestesi etter 6 uker. Resultater: Innleggelse av PEG sonde med Saf-T-Pexy teknikk ble planlagt hos 10 barn. Hos 1 barn var det utilfredsstillende gjennomlysning og det ble derfor lagt laparoskopisk gastrostomi neste dag. Hos 9 barn (4 piker) med gj.snitt alder 3,9 år (10 mnd.-11år) var det tilfredstillende gjennomlysning og PEG-prosedyren ble utført. Hos 8 av 9 ble det innlagt ballongsonde 14 Fr. Hos 1 av 9 barn ble kanalens lengde målt og 14 Fr knapp innlagt direkte. Det var ingen alvorlige peroperative komplikasjoner. Hos 1 barn ble 1 av 3 indre festeanordninger beliggende submucosalt i ventrikkelveggen - dette har ikke gitt problemer så langt. Hos et annet barn migrerte 1 av 3 festeanordninger og ble palpabel subcutant, den ble fjernet via en kort hudincisjon i narkose 5 mndr etter PEG innleggelsen. Et barn med avansert cancersykdom (medulloblastom) fikk innlagt PEG samme dag som det ble foretatt spinalpunksjon – det ble påvist rikelig med tumorceller i CSF. Pasienten døde 10 dager senere pga. fulminant recidiv av cancersykdommen. Konklusjon: Ny PEG teknikk med forankringssuturer muliggjør etablering av gastrostomi med en narkose hos barn. Hos 1 av 9 barn migrerte indre festeanordning gjennom ventrikkelveggen til subcutis og denne ble fjernet ukomplisert etter 5 mndr. Ett barn døde 10 dager etter spinalpunksjon og PEG innleggelse pga. fulminant cancer recidiv.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
159
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
LAPAROSKOPISK SUBTOTAL KOLECTOMI HOS BARN MED ULCERØS KOLITT.
ERFARINGER MED NY PEG-TEKNIKK MED FORANKRINGSSUTURER PÅ BARN
Langeggen H, Skari H, Ertresvåg K, Bentsen B*, Johannessen HO**. Barnekirurgisk avdeling. Barnemedisinsk avdeling*. Gastrokirurgisk avdeling**. Oslo Universitetssykehus, Ullevål.
1
Bakgrunn Laparoskopisk subtotal kolectomi gir et bedre kosmetisk resultat enn tilsvarende åpen operasjon. Andre fordeler er mindre perioperativt blodtap, færre sårinfeksjoner og kortere sykehusinnleggelser (1). Laparoskopi er akseptert som et trygt alternativ til åpen subtotal kolectomi hos barn med ulcerøs kolitt som er refraktær til medisinsk behandling (2). Vi begynte med laparoskopisk subtotal kolektomi på barn juli 2008 og ønsket å se på resultatetene fra de første pasientene. Metode Retrospektiv undersøkelse av 6 barn med ulcerøs kolitt operert med laparoskopisk subtotal kolektomi i tidsrommet mellom juli 2008 og august 2010. Resultater Median alder ved operasjonstidspunktet var 11,5 år (range 4-13 år). 5 gutter og 1 pike. Median operasjonstid 250 min (range 185- 380 min). Median postoperativ sykehusinnleggelse 10 dager (range 6-13 dager). Største registrerte blodtap peroperativt var 58 ml. 5 pasienter ble operert elektivt og en som øyeblikkelig hjelp. Øyeblikkelig hjelp pasienten ble tidlig konvertert til åpen operasjon p.g.a. transmural inflammasjon og fragil kolon. Hos de 5 elektive pasientene ble operasjonen gjennomført laparoskopisk. En peroperativ komplikasjon med kolonperforasjon som ble suturert hos den første pasienten i serien. Han fikk et forlenget postoperativt sykehusopphold (13 dager) p.g.a. sannsynlig intraabdominal infeksjon som ble behandlet med antibiotika. Konklusjon Det er stor spennvidde i operasjonstiden (185-380 min) som dels kan tilskrives læringskurven. Operasjonstiden for første pasient var 380 min og for de to siste opererte henholdsvis 185 min og 197 min. Per- og postoperative komplikasjoner hos første opererte pasient. Ingen per- eller postoperative komplikasjoner hos de fire siste opererte pasientene i serien. Referanser: 1. Telem DA et al. Laparoscopic subtotal colectomi for medically refractory ulcerative colitis: the time has come. Surg Endosc 2010, 24:1616 2. Diamond IR et al. Outcomes after laparoscopic surgery in children with inflammatory bowel disease. Surg Endosc 2010. Published online 16.4.10.
160
Skari H og 2Perminow G 1. Barnekirurgisk avdeling og 2. Barnemedisinsk avdeling, OUS Ullevål. Bakgrunn: Tradisjonell PEG teknikk krever 2 prosedyrer i narkose for etablering av gastrostomi. Formålet med denne studien var å evaluere preliminære resultater med en ny PEG push-teknikk med bruk av forankringssuturer og ballongsonde (evt. knapp). Metode: Gastroskopi utføres i narkose og det gies antibiotikaprofylakse. God gjennomlysning er påkrevd for å kunne gå videre med PEG prosedyren. Under gastroskopisk veiledning punkteres ventrikkelen med Saf-T-Pexy® nål på 3 steder (trekant) og ventrikkelens forvegg fikseres med passende stramning ved hjelp av utvendig festeanordning. Deretter incideres hud og fascie sentralt i trekanten. Ventrikkel punkteres med nål og guidewire innføres. Gastrostomikanalen dilateres sekvensielt med Seldinger teknikk og ballongsonde smurt med Xylocain gel føres inn med peel-off teknikk. Kanalens lengde kan avleses på ballongsonden før stopplaten føres ned. Ballongsonden kan byttes til knapp med samme størrelse uten anestesi etter 6 uker. Resultater: Innleggelse av PEG sonde med Saf-T-Pexy teknikk ble planlagt hos 10 barn. Hos 1 barn var det utilfredsstillende gjennomlysning og det ble derfor lagt laparoskopisk gastrostomi neste dag. Hos 9 barn (4 piker) med gj.snitt alder 3,9 år (10 mnd.-11år) var det tilfredstillende gjennomlysning og PEG-prosedyren ble utført. Hos 8 av 9 ble det innlagt ballongsonde 14 Fr. Hos 1 av 9 barn ble kanalens lengde målt og 14 Fr knapp innlagt direkte. Det var ingen alvorlige peroperative komplikasjoner. Hos 1 barn ble 1 av 3 indre festeanordninger beliggende submucosalt i ventrikkelveggen - dette har ikke gitt problemer så langt. Hos et annet barn migrerte 1 av 3 festeanordninger og ble palpabel subcutant, den ble fjernet via en kort hudincisjon i narkose 5 mndr etter PEG innleggelsen. Et barn med avansert cancersykdom (medulloblastom) fikk innlagt PEG samme dag som det ble foretatt spinalpunksjon – det ble påvist rikelig med tumorceller i CSF. Pasienten døde 10 dager senere pga. fulminant recidiv av cancersykdommen. Konklusjon: Ny PEG teknikk med forankringssuturer muliggjør etablering av gastrostomi med en narkose hos barn. Hos 1 av 9 barn migrerte indre festeanordning gjennom ventrikkelveggen til subcutis og denne ble fjernet ukomplisert etter 5 mndr. Ett barn døde 10 dager etter spinalpunksjon og PEG innleggelse pga. fulminant cancer recidiv.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
161
HVILKE PASIENTER OPERERES FOR GASTROØSOFAGEAL REFLUKS I EN BARNEKIRURGISK AVDELING? TJ Fyhn, CK Knatten, B Edwin, R Emblem, K Bjørnland Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet, Oslo Bakgrunn De fleste barn som opereres for gastroøsofageal refluks (GØR) har tilleggssykdommer. Denne pasientgruppen har derfor generelt lengre liggetid og flere postoperative komplikasjoner enn det som rapporteres hos voksne som opereres for GØR. Hensikten med denne presentasjonen er å beskrive hvilke pasienter som ble operert med Nissen fundoplikasjon ved Rikshospitalets barnekirurgiske seksjon i en 7,5 års periode med fokus på komorbiditet og postoperativ liggetid. Metode Fra 2003-09 ble det gjort en prospektiv, randomisert studie hvor man sammenliknet åpen og laparoskopisk fundoplikasjon. I tillegg har man registrert data for de pasientene som av forskjellige grunner ikke er med i den randomiserte studien, og for pasienter som er operert med re-fundoplikasjoner. Til sammen utgjør dette alle pasienter som er operert med fundoplikasjon i perioden 2003 – juni 2010. Resultater I perioden ble det utført 116 fundoplikasjoner (102 primæroperasjoner og 14 re-operasjoner) på 106 pasienter. Median alder var 3.7 år (spredning 0.1 -15.4 år), og kjønnsfordelingen gutt/jente var 71/45. Det var kun 42 (36 %) av de som ble operert som ikke hadde noen alvorlig tilleggsdiagnose til GØR. Multifunksjonshemming forekom hos 54 % av pasientene, og 10 % hadde andre alvorlige sykdommer i lunge, nyre, hjerte eller muskel-skjelett systemet. 5 % var operert for øsofagusatresi i nyfødtperioden. Gastrostomi var innlagt hos 57 pasienter, og 14 hadde nasogastrisk sonde for ernæring. Av de 102 primæropererte ble 52 operert laparoskopisk og 50 med laparotomi. Alle refundoplikasjoner ble gjort med laparotomi. Median postoperativ liggetid i barnekirurgisk avdeling var 6 dager (spredning 1 – 78 dager) . I etterkant ble 52 % av pasientene overflyttet til lokalsykehus for videre behandling. Konklusjon Våre data synes å være i overensstemmelse med internasjonal litteratur som viser at majoriteten av barn som opereres for GØR, har andre alvorlige sykdommer. Ernæringsproblemer er utbredt i pasientgruppen. Komorbiditet reflekteres blant annet i lang postoperativ liggetid.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
162
NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN HAR POSITIV INNVIRKNING PÅ MØDRENES PSYKISKE HELSE. Åvitsland TL, Knatten CK, Schistad O, Malt U, Diseth TD, Bjørnland K, Emblem R Oslo Universitetssykehus Bakgrunn: Sykdom hos barn fører til psykisk belastning på foreldrene. Barn med gastroøsofageal refluks har mange plager (ernæringsvansker, oppkast, mistrivsel, søvnproblemer) som kan bidra til ytterligere økt belastning på foreldrene. Fundoplikasjon kan redusere en rekke av barnets somatiske plager. I denne studien har vi undersøkt om fundoplikasjon påvirket mødrenes psykiske helse. Metode: Pasient data (alder, kjønn, komorbiditet, pH-indeks) ble registrert før operasjonen, mens luftveis- og reflukssymptomer, samt søvn ble registrert både pre- og postoperativt. Postoperativt registrerte vi mødrenes tilfredshet med inngrepet. Mødrenes psykologiske stress ble registrert pre- og postoperativt ved hjelp av standardiserte spørreskjemaer som General Health Questionnaire (GHQ) og Impact of Event Scale (IES). Resultater: 63/90 mødre svarte på spørreskjemaene preoperativt, mens 42/63 svarte 12 måneder postoperativt. På operasjonstidpunktet var barna i snitt 6 år gamle (SD 4.5), og 23 (37%) var jenter. 30 (48 %) barn var multifunksjonshemmet. Preoperativt hadde henholdsvis 25 (40%) og 3 (6%) pasienter gastrostomi eller nesesonde. 49 (78%) kastet opp eller gulpet daglig før operasjonen, mens kun èn hadde disse symptomene postoperativt. 24% hadde residiverende luftveisinfeksjoner og 50% hadde søvnvansker preoperativt. Disse problemene ble mindre hos henholdsvis 40% og 48%. 83% av mødrene var tilfreds med det postoperative resultatet. Mødrenes generelle psykologiske stress ble redusert fra 35.5 til 24.5 (p= <0.001). Mødrenes intrusive stress ble preoperativt predikert av daglig oppkast (β=0.39, p=0.002) og astma (β= -0.29, p=0.024) (Adjusted R2= 0.404). Etter fundoplikasjon ble intrusivt stress redusert fra 14.9 til 10.7 (p=0.023). Konklusjon: Generelt psykologisk stress og intrusivt stress ble signifikant redusert hos mødre til barn som ble operert med Nissen fundoplikasjon på grunn av gastroøsofageal refluks, og 83% av mødrene sa seg tilfredse med resultatet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
161
HVILKE PASIENTER OPERERES FOR GASTROØSOFAGEAL REFLUKS I EN BARNEKIRURGISK AVDELING? TJ Fyhn, CK Knatten, B Edwin, R Emblem, K Bjørnland Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet, Oslo Bakgrunn De fleste barn som opereres for gastroøsofageal refluks (GØR) har tilleggssykdommer. Denne pasientgruppen har derfor generelt lengre liggetid og flere postoperative komplikasjoner enn det som rapporteres hos voksne som opereres for GØR. Hensikten med denne presentasjonen er å beskrive hvilke pasienter som ble operert med Nissen fundoplikasjon ved Rikshospitalets barnekirurgiske seksjon i en 7,5 års periode med fokus på komorbiditet og postoperativ liggetid. Metode Fra 2003-09 ble det gjort en prospektiv, randomisert studie hvor man sammenliknet åpen og laparoskopisk fundoplikasjon. I tillegg har man registrert data for de pasientene som av forskjellige grunner ikke er med i den randomiserte studien, og for pasienter som er operert med re-fundoplikasjoner. Til sammen utgjør dette alle pasienter som er operert med fundoplikasjon i perioden 2003 – juni 2010. Resultater I perioden ble det utført 116 fundoplikasjoner (102 primæroperasjoner og 14 re-operasjoner) på 106 pasienter. Median alder var 3.7 år (spredning 0.1 -15.4 år), og kjønnsfordelingen gutt/jente var 71/45. Det var kun 42 (36 %) av de som ble operert som ikke hadde noen alvorlig tilleggsdiagnose til GØR. Multifunksjonshemming forekom hos 54 % av pasientene, og 10 % hadde andre alvorlige sykdommer i lunge, nyre, hjerte eller muskel-skjelett systemet. 5 % var operert for øsofagusatresi i nyfødtperioden. Gastrostomi var innlagt hos 57 pasienter, og 14 hadde nasogastrisk sonde for ernæring. Av de 102 primæropererte ble 52 operert laparoskopisk og 50 med laparotomi. Alle refundoplikasjoner ble gjort med laparotomi. Median postoperativ liggetid i barnekirurgisk avdeling var 6 dager (spredning 1 – 78 dager) . I etterkant ble 52 % av pasientene overflyttet til lokalsykehus for videre behandling. Konklusjon Våre data synes å være i overensstemmelse med internasjonal litteratur som viser at majoriteten av barn som opereres for GØR, har andre alvorlige sykdommer. Ernæringsproblemer er utbredt i pasientgruppen. Komorbiditet reflekteres blant annet i lang postoperativ liggetid.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
162
NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN HAR POSITIV INNVIRKNING PÅ MØDRENES PSYKISKE HELSE. Åvitsland TL, Knatten CK, Schistad O, Malt U, Diseth TD, Bjørnland K, Emblem R Oslo Universitetssykehus Bakgrunn: Sykdom hos barn fører til psykisk belastning på foreldrene. Barn med gastroøsofageal refluks har mange plager (ernæringsvansker, oppkast, mistrivsel, søvnproblemer) som kan bidra til ytterligere økt belastning på foreldrene. Fundoplikasjon kan redusere en rekke av barnets somatiske plager. I denne studien har vi undersøkt om fundoplikasjon påvirket mødrenes psykiske helse. Metode: Pasient data (alder, kjønn, komorbiditet, pH-indeks) ble registrert før operasjonen, mens luftveis- og reflukssymptomer, samt søvn ble registrert både pre- og postoperativt. Postoperativt registrerte vi mødrenes tilfredshet med inngrepet. Mødrenes psykologiske stress ble registrert pre- og postoperativt ved hjelp av standardiserte spørreskjemaer som General Health Questionnaire (GHQ) og Impact of Event Scale (IES). Resultater: 63/90 mødre svarte på spørreskjemaene preoperativt, mens 42/63 svarte 12 måneder postoperativt. På operasjonstidpunktet var barna i snitt 6 år gamle (SD 4.5), og 23 (37%) var jenter. 30 (48 %) barn var multifunksjonshemmet. Preoperativt hadde henholdsvis 25 (40%) og 3 (6%) pasienter gastrostomi eller nesesonde. 49 (78%) kastet opp eller gulpet daglig før operasjonen, mens kun èn hadde disse symptomene postoperativt. 24% hadde residiverende luftveisinfeksjoner og 50% hadde søvnvansker preoperativt. Disse problemene ble mindre hos henholdsvis 40% og 48%. 83% av mødrene var tilfreds med det postoperative resultatet. Mødrenes generelle psykologiske stress ble redusert fra 35.5 til 24.5 (p= <0.001). Mødrenes intrusive stress ble preoperativt predikert av daglig oppkast (β=0.39, p=0.002) og astma (β= -0.29, p=0.024) (Adjusted R2= 0.404). Etter fundoplikasjon ble intrusivt stress redusert fra 14.9 til 10.7 (p=0.023). Konklusjon: Generelt psykologisk stress og intrusivt stress ble signifikant redusert hos mødre til barn som ble operert med Nissen fundoplikasjon på grunn av gastroøsofageal refluks, og 83% av mødrene sa seg tilfredse med resultatet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
163
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
164
FORELDRES PSYKOLOGISKE REAKSJONER ETTER Å HA FÅTT ET BARN MED MEDFØDT MISDANNELSE – EN PROSPEKTIV LANGTIDSSTUDIE
KIRURGISK BEHANDLING AV LYSKEBROKK HOS BARN PÅ LILLEHAMMER 2006 – 2010.
1
Engebretsen, B, Moger T, Valset T, Kirurgisk avdeling, Gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Innlandet Lillehammer.
Skari H, 2Skreden M, 3Malt U F, 4Haugen G, 5Pripp A H, 6Faugli A, 1Emblem R. 1. Barnekirurgisk avdeling, OUS, 2. Barneavdelingen, Sykehuset Sørlandet, 3. Psykosomatisk avdeling, OUS, 4. Fostermedisinsk seksjon, Kvinne-barn Klinikken, OUS, 5. Senter for Biostatistikk og Epidemiologi, OUS og 6. Bærum BUP, Vestre Viken HF. Bakgrunn: Vi har tidligere presentert mor og fars psykologiske reaksjoner 0-6 måneder etter fødsel av barn med misdannelse som ble behandlet kirurgisk i nyfødtperioden. Målet med denne studien var å undersøke foreldres psykologiske reaksjoner ca. 9 år senere. Metode: Vi inkluderte 118 mødre og 100 fedre til 124 barn med medfødte misdannelser som ble behandlet på Rikshospitalet i nyfødtperioden fra 1997-99. Psykologiske reaksjoner ble målt med standardiserte psykometriske spørreskjemaer: General Health Questionnaire-28 (GHQ-28), State Anxiety Inventory (STAI-X1) og Impact of Event Scale (IES-15) på 4 tidspunkter: etter 0-7 dager (T1), 6 uker (T2), 6 måneder (T3) og ca. 9 år (T4). Studien var godkjent av REK. Resultater: Ved oppfølging ca. 9 år etter fødsel av et barn med misdannelse rapporterte 30% av foreldrene klinisk signifikant nivå av psykologisk distress (sum GHQ-28 > 6). Høyt nivå av intrusivt stress falt fra T1 til T3, men økte signifikant ved T4 og var vanligere blant mødre enn blant fedre (33% vs. 17%). I akuttfasen var prenatal diagnose assosiert med økt psykologisk stress, men ved T4 fant vi ingen signifikante forskjeller mht. foreldres psykologiske reaksjoner ved sammenligning av gruppene med prenatal vs. postnatal diagnose. Multivariat analyse viste at arbeidsløshet predikerte økt psykologisk distress (GHQ-28>6) ved T4, mens angst (STAI-X1>40) ved T4 ble predikert av lavt utdanningsnivå. Konklusjon: Langtidsoppfølgning viste at prenatal diagnose ikke lenger var assosiert med økt nivå av foreldrestress etter ca. 9 år. Imidlertid ble det etter 9 år sammenlignet med observasjon etter 6 mndr. funnet økt foreldrestress (intrusjon) og dette kan ha sammenheng med psykologiske og praktiske utfordringer i hverdagen for foreldre til barn med en misdannelse.
Bakgrunn. Operasjon av barnebrokk i Oppland fylke gjøres i hovedsak på Sykehuset Innlandet Lillehammer. Vi ønsket å gjennomgå alle lyskebrokk hos barn henvist fra primærlege eller barnelege til kir. avd fra 2006 til 31.08.10 med tanke vår håndtering av pasientene og komplikasjonsrate. Materiale og metode. Der er gjort en retrospektiv gjennomgang av pasientjournaler i DIPS med prosedyrekoden JAB 00 (herniotomi) og JAC 10 (operasjon for femoralhernie) og diagnosekoden K40.9 (lyskebrokk) i tidsrommet 01.01.06 – 31.08.10. Alder < 16 år. Totalt 124 pasienter registrert. 112 operasjoner er utført på Lillehammer. 12 pasienter er videre henvist Ullevål Universitetssykehus . 11 operasjoner registrert med koden JAB 00 i forbindelse med orchidopexi og kommuniserende hydrocele er ekskludert. Av 101 operasjoner var det 67% høyresidige, 28% venstresidige og 5% bilaterale. 81% gutter. 19% jenter. Median alder 2 år 9 mnd (48 dg – 12 år). 9% født prematurt men operert > 44 ukers gestasjonsalder. 12 % operert bilateralt ulike tidspunkt. Resultater. 89% operert elektivt. 11% operert i forbindelse med akutt innleggelse. Median operasjonstid 43 min (19 min – 111 min). 44% vurdert på kir pol før operasjon. Median tid fra primær henvisning til operasjon 42 dager (9 – 223 dager). 9 ulike assistenleger hovedoperatør. 11 ulike overleger assistert eller vært hovedoperatør. Alltid konst overlege eller overlege tilstede. 47% assistentlege hovedoperatør. 8% innlagt < 24 timer, 81% innlagt 24 – 48 timer, 11% innlagt 3- 8 dager. 1 pasient reinnlagt innen 30 dager etter operasjon pga residivbrokk. Reoperert 28 dager senere. 1 pasient operert for lyskebrokk hø. side fikk 8 mnd senere påvist og operert femoralhernie samme side. Ingen infeksjoner postoperativt er registrert. 1 vurdert kirurgisk poliklinikk pga hematom 6 dager postoperativt. Konklusjon. Lyskebrokk hos barn > 44 ukers gestasjonsalder har et godt tilbud på Lillehammer. Det er få komplikasjoner. En passende andel operert av assistentleger og alltid med overlegesupervisjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
163
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
164
FORELDRES PSYKOLOGISKE REAKSJONER ETTER Å HA FÅTT ET BARN MED MEDFØDT MISDANNELSE – EN PROSPEKTIV LANGTIDSSTUDIE
KIRURGISK BEHANDLING AV LYSKEBROKK HOS BARN PÅ LILLEHAMMER 2006 – 2010.
1
Engebretsen, B, Moger T, Valset T, Kirurgisk avdeling, Gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Innlandet Lillehammer.
Skari H, 2Skreden M, 3Malt U F, 4Haugen G, 5Pripp A H, 6Faugli A, 1Emblem R. 1. Barnekirurgisk avdeling, OUS, 2. Barneavdelingen, Sykehuset Sørlandet, 3. Psykosomatisk avdeling, OUS, 4. Fostermedisinsk seksjon, Kvinne-barn Klinikken, OUS, 5. Senter for Biostatistikk og Epidemiologi, OUS og 6. Bærum BUP, Vestre Viken HF. Bakgrunn: Vi har tidligere presentert mor og fars psykologiske reaksjoner 0-6 måneder etter fødsel av barn med misdannelse som ble behandlet kirurgisk i nyfødtperioden. Målet med denne studien var å undersøke foreldres psykologiske reaksjoner ca. 9 år senere. Metode: Vi inkluderte 118 mødre og 100 fedre til 124 barn med medfødte misdannelser som ble behandlet på Rikshospitalet i nyfødtperioden fra 1997-99. Psykologiske reaksjoner ble målt med standardiserte psykometriske spørreskjemaer: General Health Questionnaire-28 (GHQ-28), State Anxiety Inventory (STAI-X1) og Impact of Event Scale (IES-15) på 4 tidspunkter: etter 0-7 dager (T1), 6 uker (T2), 6 måneder (T3) og ca. 9 år (T4). Studien var godkjent av REK. Resultater: Ved oppfølging ca. 9 år etter fødsel av et barn med misdannelse rapporterte 30% av foreldrene klinisk signifikant nivå av psykologisk distress (sum GHQ-28 > 6). Høyt nivå av intrusivt stress falt fra T1 til T3, men økte signifikant ved T4 og var vanligere blant mødre enn blant fedre (33% vs. 17%). I akuttfasen var prenatal diagnose assosiert med økt psykologisk stress, men ved T4 fant vi ingen signifikante forskjeller mht. foreldres psykologiske reaksjoner ved sammenligning av gruppene med prenatal vs. postnatal diagnose. Multivariat analyse viste at arbeidsløshet predikerte økt psykologisk distress (GHQ-28>6) ved T4, mens angst (STAI-X1>40) ved T4 ble predikert av lavt utdanningsnivå. Konklusjon: Langtidsoppfølgning viste at prenatal diagnose ikke lenger var assosiert med økt nivå av foreldrestress etter ca. 9 år. Imidlertid ble det etter 9 år sammenlignet med observasjon etter 6 mndr. funnet økt foreldrestress (intrusjon) og dette kan ha sammenheng med psykologiske og praktiske utfordringer i hverdagen for foreldre til barn med en misdannelse.
Bakgrunn. Operasjon av barnebrokk i Oppland fylke gjøres i hovedsak på Sykehuset Innlandet Lillehammer. Vi ønsket å gjennomgå alle lyskebrokk hos barn henvist fra primærlege eller barnelege til kir. avd fra 2006 til 31.08.10 med tanke vår håndtering av pasientene og komplikasjonsrate. Materiale og metode. Der er gjort en retrospektiv gjennomgang av pasientjournaler i DIPS med prosedyrekoden JAB 00 (herniotomi) og JAC 10 (operasjon for femoralhernie) og diagnosekoden K40.9 (lyskebrokk) i tidsrommet 01.01.06 – 31.08.10. Alder < 16 år. Totalt 124 pasienter registrert. 112 operasjoner er utført på Lillehammer. 12 pasienter er videre henvist Ullevål Universitetssykehus . 11 operasjoner registrert med koden JAB 00 i forbindelse med orchidopexi og kommuniserende hydrocele er ekskludert. Av 101 operasjoner var det 67% høyresidige, 28% venstresidige og 5% bilaterale. 81% gutter. 19% jenter. Median alder 2 år 9 mnd (48 dg – 12 år). 9% født prematurt men operert > 44 ukers gestasjonsalder. 12 % operert bilateralt ulike tidspunkt. Resultater. 89% operert elektivt. 11% operert i forbindelse med akutt innleggelse. Median operasjonstid 43 min (19 min – 111 min). 44% vurdert på kir pol før operasjon. Median tid fra primær henvisning til operasjon 42 dager (9 – 223 dager). 9 ulike assistenleger hovedoperatør. 11 ulike overleger assistert eller vært hovedoperatør. Alltid konst overlege eller overlege tilstede. 47% assistentlege hovedoperatør. 8% innlagt < 24 timer, 81% innlagt 24 – 48 timer, 11% innlagt 3- 8 dager. 1 pasient reinnlagt innen 30 dager etter operasjon pga residivbrokk. Reoperert 28 dager senere. 1 pasient operert for lyskebrokk hø. side fikk 8 mnd senere påvist og operert femoralhernie samme side. Ingen infeksjoner postoperativt er registrert. 1 vurdert kirurgisk poliklinikk pga hematom 6 dager postoperativt. Konklusjon. Lyskebrokk hos barn > 44 ukers gestasjonsalder har et godt tilbud på Lillehammer. Det er få komplikasjoner. En passende andel operert av assistentleger og alltid med overlegesupervisjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
165
KASUISTIKK: FEMORALHERNIE HOS 6 ÅR GAMMEL GUTT Ole Christian Kleven, Torstein Valset Gastrokirurgisk avdeling, SIHF Lillehammer Bakgrunn: Ved SIHF Lillehammer opereres årlig ca. 25 - 30 lyskebrokk hos barn under 14 år og over 44 gestasjonsuke. Vi beskriver en 5 år og 11 mndr. gml gutt, tidligere frisk utover lettgradig astma, som initialt ble operert for lite inguinalhernie. På mistanke om recidivbrokk ble han reoperert 8 mndr. etter første operasjon uten tegn til residiv inguinalhernie, men vi fant et 4 cm Ø, typisk femoralbrokk, inneholdende oment som ble resessert, med påfølgende reponering av brokksekk, rafi av femoralåpning externt, pectineusfascie mot lyskebånd. Diskusjon: Amerikanske materialer anslår en insidens av femoralhernier på under 0,5%, i gruppen ”groin hernia”, hos barn (1). Det er angitt at preoperativ diagnose ikke var korrekt hos 40 – 75% og at flere var operert for inguinalhernie 1-18 mndr. før operasjon for femoralhernie (1,2,3). Norske tall samsvarer med de amerikanske, med angitt insidens under 0,4% (4). Det anbefales at det gjøres plastikk og ikke bare herniotomi (1,2,3). Recidiv av lyskebrokk hos barn er angitt med insidenstall på 0,67 – 3,8%, med definerte risikofaktorer (5). Årsaker til preoperativ underdiagnostisering er angitt som inadekvat klinisk undersøkelse, kunnskap og erfaring (1,2,3). Konklusjon: Femoralbrokk hos barn er sjeldent, men bør tas med i vurderingen, spesielt ved residiv av lyskebrokk eller der en ikke kan lokalisere brokksekk i lyskekanalen. Sannsynligvis kan man adskille en del av disse klinisk før operasjon. Billeddiagnostikk med ultralyd kan være til hjelp, men er som vanlig svært undersøkeravhengig. Referanser 1- Femoral hernia in children: an infrequent problem revisited. Chapman WH; Barcia PJ Mil Med 1991 Nov;156(11):631-3 2- Childhood femoral hernias: A commonly misdiagnosed condition. D. De Culuwé m.fl Pediatr Surg Int 2003, 19: 608-09 3- A rare and freqently unrecognised pathology in children: femoral hernia. Temiz A. m.fl. Hernia (2008) 12:553 – 556 4- Endringer ved kirurgi ved lyskebrokk hos barn i Norge 1990 – 2003. Mjåland O. m.fl. Høstmøtet 2005 – 126 5- Recurrent inguinal hernias in infants and children. Steinau G; Treutner KH; Feeken G; Schumpelick World J Surg 1995 Mar-Apr;19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
166
ABDOMINALE AORTAANEURISMER I NORSK KARKIRURGISK REGISTER 1997-2006 Aasland JK 1,2,3, Dahl T 3,4 1 Fremtidens operasjonsrom 2Avd. for medisinsk mikrobiologi St. Olavs Hospital 3 Karkirurgisk avd. St. Olavs Hospital 4Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Bakgrunn Norsk karkirurgisk register (NorKar) ble opprettet i 1996, og omfatter endovaskulære prosedyrer og åpne operasjoner på arterier. Årlig registreres det prosedyredata fra om lag 17 sykehusavdelinger i landet, og vanskeligheter med uttak av data er behandlet i et annet abstrakt. I forbindelse med en trendstudie på antall vaskulære prosedyrer i tiden 1997-2006 har vi sett på utviklingstrekk i behandlingen av abdominale aortaaneurismer. Materiale og metode Retrospektiv kohortstudie av pasienter som ble behandlet for abdominalt aortaanerisme (AAA) og registrert i NorKar i tiden 1997-2006. NorKars styre ga tilgang til avidentifiserte og anonymiserte data på Excelfil, som senere ble konvertert til SPSS og analysert med frekvens- og trendanalyser. Trender ble analysert over to- eller femårsperioder. Operasjonskodeverket ble endret i 1999, og før dette hadde man ingen egen kode for stentgraftbehandling (EVAR) av AAA. Data fra 1997 og 1998 ble derfor ikke tatt med i de data som fremstiller andelen EVAR. Operasjonskodene fra 1999 er heller ikke entydige når det gjelder stentgraft i forhold til stent for aterosklerotiske lesjoner, og pasientene ble derfor plukket ut etter kategoriene ”aneurisme” og ”abdominalt” i første del av NorKarskjemaet. Operasjonshast ble angitt som elektiv eller akutt, og i siste gruppe kunne man skille mellom truende ruptur og ruptur. Resultater Det ble funnet 5943 prosedyrer for AAA. Det var en gradvis økning av antall prosedyrer i alle toårsperiodene. 33,8% av prosedyrene ble gjort akutt, og av disse ble 34% gjort for aneurismer med truende ruptur. Det var en nedgang i akutte innleggelser fra 35% til 30% i perioden 1997 til 2006. Andel EVAR i forhold til åpen aneurismeoperasjon (OAR) viste en signifikant økning fra 8,7% til 11,4%. Prosedyrer hos kvinner utgjorde 16,8%, og viste en økning på 2,2% i siste femårsperiode. Pasienter i aldersgruppen 81-85 år hadde størst økning i femårsperiodene, og økte fra 8,9% til 13,3% av pasientene. Det var likevel en signifikant reduksjon i sykehusmortalitet med 2,3% i siste femårsperiode. Samlet mortalitet for EVAR og OAR var 2,9% for elektive prosedyrer, og 25,3% for akutte inngrep. Mortalitet i gruppen med manifest ruptur var 33,7% og gruppen med truende ruptur hadde en mortalitet på 6,9%. Konklusjon Registrerte prosedyrer for behandling av AAA viser en jevn økning av antall prosedyrer i 10 årsperioden, som kan være betinget av økt aktivitet eller større registrering i Norkar. Menn utgjør fortsatt over 80% av antall prosedyrer. Det har vært en svak, men signifikant økning av antall EVAR, som i snitt likevel bare utgjør vel 10% av det totale antallet prosedyrer for AAA. Mortaliteten for elektive operasjoner på 2,9% ligger godt innenfor kvalitetsmålet fra Norsk karkirurgisk forening. Sykehusmortalitet på 33,7% for rumperte aneurismer er også et godt resultat, men påvirkes av pasientseleksjon på det enkelte sykehus.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
165
KASUISTIKK: FEMORALHERNIE HOS 6 ÅR GAMMEL GUTT Ole Christian Kleven, Torstein Valset Gastrokirurgisk avdeling, SIHF Lillehammer Bakgrunn: Ved SIHF Lillehammer opereres årlig ca. 25 - 30 lyskebrokk hos barn under 14 år og over 44 gestasjonsuke. Vi beskriver en 5 år og 11 mndr. gml gutt, tidligere frisk utover lettgradig astma, som initialt ble operert for lite inguinalhernie. På mistanke om recidivbrokk ble han reoperert 8 mndr. etter første operasjon uten tegn til residiv inguinalhernie, men vi fant et 4 cm Ø, typisk femoralbrokk, inneholdende oment som ble resessert, med påfølgende reponering av brokksekk, rafi av femoralåpning externt, pectineusfascie mot lyskebånd. Diskusjon: Amerikanske materialer anslår en insidens av femoralhernier på under 0,5%, i gruppen ”groin hernia”, hos barn (1). Det er angitt at preoperativ diagnose ikke var korrekt hos 40 – 75% og at flere var operert for inguinalhernie 1-18 mndr. før operasjon for femoralhernie (1,2,3). Norske tall samsvarer med de amerikanske, med angitt insidens under 0,4% (4). Det anbefales at det gjøres plastikk og ikke bare herniotomi (1,2,3). Recidiv av lyskebrokk hos barn er angitt med insidenstall på 0,67 – 3,8%, med definerte risikofaktorer (5). Årsaker til preoperativ underdiagnostisering er angitt som inadekvat klinisk undersøkelse, kunnskap og erfaring (1,2,3). Konklusjon: Femoralbrokk hos barn er sjeldent, men bør tas med i vurderingen, spesielt ved residiv av lyskebrokk eller der en ikke kan lokalisere brokksekk i lyskekanalen. Sannsynligvis kan man adskille en del av disse klinisk før operasjon. Billeddiagnostikk med ultralyd kan være til hjelp, men er som vanlig svært undersøkeravhengig. Referanser 1- Femoral hernia in children: an infrequent problem revisited. Chapman WH; Barcia PJ Mil Med 1991 Nov;156(11):631-3 2- Childhood femoral hernias: A commonly misdiagnosed condition. D. De Culuwé m.fl Pediatr Surg Int 2003, 19: 608-09 3- A rare and freqently unrecognised pathology in children: femoral hernia. Temiz A. m.fl. Hernia (2008) 12:553 – 556 4- Endringer ved kirurgi ved lyskebrokk hos barn i Norge 1990 – 2003. Mjåland O. m.fl. Høstmøtet 2005 – 126 5- Recurrent inguinal hernias in infants and children. Steinau G; Treutner KH; Feeken G; Schumpelick World J Surg 1995 Mar-Apr;19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
166
ABDOMINALE AORTAANEURISMER I NORSK KARKIRURGISK REGISTER 1997-2006 Aasland JK 1,2,3, Dahl T 3,4 1 Fremtidens operasjonsrom 2Avd. for medisinsk mikrobiologi St. Olavs Hospital 3 Karkirurgisk avd. St. Olavs Hospital 4Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Bakgrunn Norsk karkirurgisk register (NorKar) ble opprettet i 1996, og omfatter endovaskulære prosedyrer og åpne operasjoner på arterier. Årlig registreres det prosedyredata fra om lag 17 sykehusavdelinger i landet, og vanskeligheter med uttak av data er behandlet i et annet abstrakt. I forbindelse med en trendstudie på antall vaskulære prosedyrer i tiden 1997-2006 har vi sett på utviklingstrekk i behandlingen av abdominale aortaaneurismer. Materiale og metode Retrospektiv kohortstudie av pasienter som ble behandlet for abdominalt aortaanerisme (AAA) og registrert i NorKar i tiden 1997-2006. NorKars styre ga tilgang til avidentifiserte og anonymiserte data på Excelfil, som senere ble konvertert til SPSS og analysert med frekvens- og trendanalyser. Trender ble analysert over to- eller femårsperioder. Operasjonskodeverket ble endret i 1999, og før dette hadde man ingen egen kode for stentgraftbehandling (EVAR) av AAA. Data fra 1997 og 1998 ble derfor ikke tatt med i de data som fremstiller andelen EVAR. Operasjonskodene fra 1999 er heller ikke entydige når det gjelder stentgraft i forhold til stent for aterosklerotiske lesjoner, og pasientene ble derfor plukket ut etter kategoriene ”aneurisme” og ”abdominalt” i første del av NorKarskjemaet. Operasjonshast ble angitt som elektiv eller akutt, og i siste gruppe kunne man skille mellom truende ruptur og ruptur. Resultater Det ble funnet 5943 prosedyrer for AAA. Det var en gradvis økning av antall prosedyrer i alle toårsperiodene. 33,8% av prosedyrene ble gjort akutt, og av disse ble 34% gjort for aneurismer med truende ruptur. Det var en nedgang i akutte innleggelser fra 35% til 30% i perioden 1997 til 2006. Andel EVAR i forhold til åpen aneurismeoperasjon (OAR) viste en signifikant økning fra 8,7% til 11,4%. Prosedyrer hos kvinner utgjorde 16,8%, og viste en økning på 2,2% i siste femårsperiode. Pasienter i aldersgruppen 81-85 år hadde størst økning i femårsperiodene, og økte fra 8,9% til 13,3% av pasientene. Det var likevel en signifikant reduksjon i sykehusmortalitet med 2,3% i siste femårsperiode. Samlet mortalitet for EVAR og OAR var 2,9% for elektive prosedyrer, og 25,3% for akutte inngrep. Mortalitet i gruppen med manifest ruptur var 33,7% og gruppen med truende ruptur hadde en mortalitet på 6,9%. Konklusjon Registrerte prosedyrer for behandling av AAA viser en jevn økning av antall prosedyrer i 10 årsperioden, som kan være betinget av økt aktivitet eller større registrering i Norkar. Menn utgjør fortsatt over 80% av antall prosedyrer. Det har vært en svak, men signifikant økning av antall EVAR, som i snitt likevel bare utgjør vel 10% av det totale antallet prosedyrer for AAA. Mortaliteten for elektive operasjoner på 2,9% ligger godt innenfor kvalitetsmålet fra Norsk karkirurgisk forening. Sykehusmortalitet på 33,7% for rumperte aneurismer er også et godt resultat, men påvirkes av pasientseleksjon på det enkelte sykehus.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
167
AORTAKIRURGI VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM 2005-2009 Buhagen S1, Lindberg B1, Haga C2 Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus HF 2 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF
1
Bakgrunn: Sykehuset Asker og Bærum har et befolkningsgrunnlag på rundt 165 000. Avdelingen har blant annet behandlet pasienter med infrarenal aortapatologi. Juxtarenale aneurysmer med mulig behov for nyrepreservering og behov for EVAR har blitt sendt til Rikshospitalet. Totalt antall arterielle karoperasjoner har ligget på omkring 100 pr. år. Ettersom det er en pågående diskusjon hvorledes karkirurgien skal organiseres på Østlandet, ønsket vi å se på resultatene av operasjoner for abdominalt aortaaneurysme. Metode: Med søk på operasjonskoder har vi retrospektivt gått gjennom journalen for pasienter operert i perioden 2005-2009. Inklusjonskriteriene var samtlige operasjoner utført på infrarenale aorta for aortaaneurysme. Relevante kvalitetsparametre ble registrert, se tabell. Eksplorative laparotomier ble ekskludert. Resultater: 67 pasienter ble inkludert . Èn assistentlege i rotasjon opererte 42 % (n=28), mens det øvrige ble operert av spesialister, hhv. èn thoraxkirurg (n=30) og èn karkirurg (n=9). 59 av pasientene var menn (88%), gjennomsnittsalderen var 74,4 år (54 – 87 år). Elektive aneurysmer utgjorde 63%, akutt symptomatiske utgjorde 16 % og rumperte aneurysmer utgjorde 21 %. 30-dagers mortalitet for hele materialet var 7,5 % (5 av 67), med hhv. 0 % for elektive, 0 % for akutt symptomatiske og 35,7 % for rumperte. Elektivt, n=42 Operasjonstid Rett graft*
Symptomatisk, n=11
85 min (53-117), 103 min (78-151), n=34 n=10 Y-graft* 160 min (136-188), 87 min (n=1) n=8 Tid på ICU* 2d (1-13) 3d (2-12) SAG* 0 (0-6) 1 (0-4) Reoperasjoner 5% (2) 0 30 d - mortalitet 0 0 * Medianverdier. Minimum- og maksimumverdier i parentes.
J Vasc Surg. 2010 Jul;52(1):5-12.e1. Epub 2010 May 14
Vitenskapelige forhandlinger
103 min (40-155), n=11 168 min (155 – 175), n=3 6,5d (0-22) 6 (2-16) 21% (3) 35,7% (5)
Abstrakt nr:
168
OPERASJONER FOR AAA I NORKAR 1999 – 2008. RESULTATER, KOMPLIKASJONER OG TRENDER SAMMENLIGNET MED VASCUNET OG KARBASE M. Altreuther, kirurgisk klinikk, karkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital Operasjon for abdominalt aortaaneurisme utgjør ca 80% av alle aneurismeoperasjoner i NORKAR registeret. Foredraget oppsummerer forandringer i sykdomspanorama, valg av behandling, resultatene og komplikasjoner i tiårsperioden1999 - 2008. NORKAR Data er bearbeidet i SPSS, grafikkene laget i EXCEL. Inngrepene ble valgt ut etter operasjonsindikasjon. Totalt ble det identifisert 6492 operasjoner, hvorav 126 sekundæroperasjoner og 7 reoperasjoner. Videre analyse ble gjort på 6359 pasienter med primær operasjon, fordelt på 4396 pasienter med asymptomatisk aneurisme, 671 pasienter med symptomatisk aneurisme og 1387 pasienter med ruptur. Samlet 30 dagers mortalitet er 2,4% for asymptomatiske aneurismer, 7,0% for symptomatiske aneurismer og 31,4% for RAAA. Resultatene fra NORKAR sammenlignes med VASCUNET - rapportene fra 2007. og 2008 og med tall fra KARBASE 2007. Ikke overraskende finnes det mange likhetstrekk, både mtp epidemiologi, komorbiditet og behandling, men det er også oppsiktsvekkende forskjell, f. eks i kvinneandelen og i andelen rumperte aneurismer i totalmaterialet. Det er stor forskjell i type åpen operasjon mellom landene, muligvis pga forskjellig behandlingstradisjon. Andel EVAR har økt noe raskere i VASCUNET, både for intakte og rumperte aneurismer.
Rumpert, n=14
Konklusjon: Operasjon for aneurysme i abdominalaorta ved Sykehuset Asker og Bærum synes å være på høyde med internasjonale resultater. Selv om antallet operasjoner er begrenset, finner vi det interessant at mortaliteten til akutt symptomatiske aneurysmer i vårt materiale er 0, ettersom internasjonale tall viser mortalitet på 6-30 % 1. 1
25-29 oktober 2010
1.) ESVS First VASCUNET Database report 2007 2.) ESVS Second VASCUNET Database report 2008 3.) KARBASE årsrapport 2007
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
167
AORTAKIRURGI VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM 2005-2009 Buhagen S1, Lindberg B1, Haga C2 Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus HF 2 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF
1
Bakgrunn: Sykehuset Asker og Bærum har et befolkningsgrunnlag på rundt 165 000. Avdelingen har blant annet behandlet pasienter med infrarenal aortapatologi. Juxtarenale aneurysmer med mulig behov for nyrepreservering og behov for EVAR har blitt sendt til Rikshospitalet. Totalt antall arterielle karoperasjoner har ligget på omkring 100 pr. år. Ettersom det er en pågående diskusjon hvorledes karkirurgien skal organiseres på Østlandet, ønsket vi å se på resultatene av operasjoner for abdominalt aortaaneurysme. Metode: Med søk på operasjonskoder har vi retrospektivt gått gjennom journalen for pasienter operert i perioden 2005-2009. Inklusjonskriteriene var samtlige operasjoner utført på infrarenale aorta for aortaaneurysme. Relevante kvalitetsparametre ble registrert, se tabell. Eksplorative laparotomier ble ekskludert. Resultater: 67 pasienter ble inkludert . Èn assistentlege i rotasjon opererte 42 % (n=28), mens det øvrige ble operert av spesialister, hhv. èn thoraxkirurg (n=30) og èn karkirurg (n=9). 59 av pasientene var menn (88%), gjennomsnittsalderen var 74,4 år (54 – 87 år). Elektive aneurysmer utgjorde 63%, akutt symptomatiske utgjorde 16 % og rumperte aneurysmer utgjorde 21 %. 30-dagers mortalitet for hele materialet var 7,5 % (5 av 67), med hhv. 0 % for elektive, 0 % for akutt symptomatiske og 35,7 % for rumperte. Elektivt, n=42 Operasjonstid Rett graft*
Symptomatisk, n=11
85 min (53-117), 103 min (78-151), n=34 n=10 Y-graft* 160 min (136-188), 87 min (n=1) n=8 Tid på ICU* 2d (1-13) 3d (2-12) SAG* 0 (0-6) 1 (0-4) Reoperasjoner 5% (2) 0 30 d - mortalitet 0 0 * Medianverdier. Minimum- og maksimumverdier i parentes.
J Vasc Surg. 2010 Jul;52(1):5-12.e1. Epub 2010 May 14
Vitenskapelige forhandlinger
103 min (40-155), n=11 168 min (155 – 175), n=3 6,5d (0-22) 6 (2-16) 21% (3) 35,7% (5)
Abstrakt nr:
168
OPERASJONER FOR AAA I NORKAR 1999 – 2008. RESULTATER, KOMPLIKASJONER OG TRENDER SAMMENLIGNET MED VASCUNET OG KARBASE M. Altreuther, kirurgisk klinikk, karkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital Operasjon for abdominalt aortaaneurisme utgjør ca 80% av alle aneurismeoperasjoner i NORKAR registeret. Foredraget oppsummerer forandringer i sykdomspanorama, valg av behandling, resultatene og komplikasjoner i tiårsperioden1999 - 2008. NORKAR Data er bearbeidet i SPSS, grafikkene laget i EXCEL. Inngrepene ble valgt ut etter operasjonsindikasjon. Totalt ble det identifisert 6492 operasjoner, hvorav 126 sekundæroperasjoner og 7 reoperasjoner. Videre analyse ble gjort på 6359 pasienter med primær operasjon, fordelt på 4396 pasienter med asymptomatisk aneurisme, 671 pasienter med symptomatisk aneurisme og 1387 pasienter med ruptur. Samlet 30 dagers mortalitet er 2,4% for asymptomatiske aneurismer, 7,0% for symptomatiske aneurismer og 31,4% for RAAA. Resultatene fra NORKAR sammenlignes med VASCUNET - rapportene fra 2007. og 2008 og med tall fra KARBASE 2007. Ikke overraskende finnes det mange likhetstrekk, både mtp epidemiologi, komorbiditet og behandling, men det er også oppsiktsvekkende forskjell, f. eks i kvinneandelen og i andelen rumperte aneurismer i totalmaterialet. Det er stor forskjell i type åpen operasjon mellom landene, muligvis pga forskjellig behandlingstradisjon. Andel EVAR har økt noe raskere i VASCUNET, både for intakte og rumperte aneurismer.
Rumpert, n=14
Konklusjon: Operasjon for aneurysme i abdominalaorta ved Sykehuset Asker og Bærum synes å være på høyde med internasjonale resultater. Selv om antallet operasjoner er begrenset, finner vi det interessant at mortaliteten til akutt symptomatiske aneurysmer i vårt materiale er 0, ettersom internasjonale tall viser mortalitet på 6-30 % 1. 1
25-29 oktober 2010
1.) ESVS First VASCUNET Database report 2007 2.) ESVS Second VASCUNET Database report 2008 3.) KARBASE årsrapport 2007
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
169
AORTOILIAKAL TEA Gustav Pedersen1,2, Einar Dregelid1, Svein Amundsen1 Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for Kirurgiske fag, Universitetet i Bergen
1
Bakgrunn. Operasjon for symptomgivende aortoiliacal atherosklerose utføres oftest med anleggelse av bypass. Vi har hatt tradisjon for å gjøre TEA i stedet for bypass på selekterte pasienter der utbredelsen av den aortoiliakale atherosklerosen har vært noe mindre enn hos de pasientene som har fått bypass og der det er teknisk mulig. Isolerte atherosklerotiske lesjoner i bukaorta behandles fortrinnsvis med stent. Hensikten med denne studien var å få oversikt over resultatene ved åpen endarterektomi på bukaorta ved vår avdeling. Materiale og metoder. I tidsrommet 2000 til og med juli 2010 gjennomgikk 92 pasienter operativ eller endovaskulær behandling for obliterende atherosklerose i infrarenale bukaorta (65 åpne operasjoner og 27 endovaskulære). Av de åpne operasjonene var 50 Y-graft (17 aortoiliacale og 33 aortofemorale) mens 15 pasienter ble opererert med TEA. I samme tidsrom ble det implantert stent i bukaorta hos 27 pasienter. Det er de 15 pasientene (10 kvinner, 5 menn) som fikk utført aortoiliakal TEA som utgjør materialet i denne studien. Pasientene ble registrert fortløpende i avdelingens database. Pasientjournaler ble gjennomgått retrospektivt for kvalitetskontroll og supplerende opplysninger. Samtlige pasienter hadde røykeanamnese. Gjennomsnittsalder var 60 år (48 - 80). Indikasjon for operasjon var claudicatio intermittens (n=13), hvilesmerter (n=1) og annen (n = 1). Distal anatomi ved operasjonen var følgende: Bukaorta (n= 1), Iliaca communis (n=9), Iliaca externa (n=3), Femoralis communis (n=2). Postoperativ kontroll var etter 1 måned, 1 år og 2 år. Resultater. 30-dagers mortalitet var null. Gjennomsnittlig døgn innlagt postoperativt var 7 dager (4 - 27). Operasjonstid var 244 min i gjennomsnitt (106 - 500). I fem tilfeller var det registrert komplikasjoner; en disseksjon i iliakalarterie som krevde reoperasjon påfølgende dag. De fire andre var lymfekomplikasjoner hvorav to hadde intraabdominal lymfelekkasje behandlet med relaparotomi og sutur av lymfekar og to ble behandlet konservativt for lymfelekkasje i lysken. Gjennomsnittlig oppfølging var 14.5 måneder (1-61). Tre pasienter gjennomgikk endovaskulær behandling i bekkenarterier under oppfølging. En pasient døde i løpet av det første året etter operasjonen. Pr 31.07.2010 var 11 av 15 pasienter i live. Konklusjon. Metoden kan være et alternativ til Y-graft hos pasienter som ikke er egnet for endovaskulær behandling. Fordelen er at man unngår graftrelaterte komplikasjoner. Metoden er imidertid mer teknisk krevende og tar lengre tid enn et Y-graft. Aortoiliacal TEA kan gjøres med gode resultater på selekterte pasienter. Referanser. Connolly JE, Price T. Aortoiliac endarterectomy: a lost art? Ann Vasc Surg. 2006 Jan;20(1):56-62. Laxdal E, Wirsching J, Jenssen GL, Pedersen G, Aune S, Daryapeyma A. Endovascular treatment of isolated atherosclerotic lesions of the infrarenal aorta is technically feasible with acceptable long-term results. Eur J Radiol. 2007 Mar;61(3):541-4.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
170
RESULTATER ETTER LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI MED VAKUUM OG FASCIETRAKSJON Seternes A1, Dahl T1,2 1 Karkirurgisk Avdeling, St.Olavs Hospital, Trondheim. bildediagnostikk, NTNU
2
Institutt for Sirkulasjon og
Innledning En alvorlig komplikasjon til aortakirugi er abdominalt kompartmentsyndrom (ACS). ACS kan i gitte situasjoner forebygges ved å la buken ligge åpent temporært. Kirurgisk behandling av ACS er dekompresjon av bukhulen via laparostomi. Vi presenterer våre resultater etter behandling av åpen buk etter aortakirurgi. Bukene er lukket med en kombinasjon av vakuum og fascietraksjon. Materiale og metode Prospektiv registrering og oppfølging av pasienter behandlet med åpen buk siden oktober 2006. Til dd er 18 pasienter behandlet med åpen buk; 12 utviklet ACS og seks der bukhulen ikke ble lukket primært. 15 av pasientene ble operert for rumpert abdominalt aortaaneurisme (rAAA), 2 for AAA og 1 for thoracoabdominalt aortaaneurisme. Gjennomsnittsalder var 69.7 år, og det var tre kvinner og 15 menn. Indikasjon for å åpne buken var intraabdominalt trykk (IAP) > 20mmHg eller abdominalt perfusjonstrykk < 60mmHg og nytilkommet organsvikt. Median IAP før dekompresjon var 25mmHg (12-40), og median tid før dekompresjon etter primæroperasjon var ett døgn (0-12). Fem utviklet nyresvikt, fire respirasjonssvikt og tre kombinert respirasjonssvikt og nyresvikt før dekompresjon. I de tilfellene der operatøren mente at en ikke kunne lukke buken primært etter aortaoperasjonen pga uønsket tensjon i bukveggen, ble buken lagt åpen. Buken ble så lukket ved hjelp av vakuumbandasje (V.A.C. therapy, KCI) og etappevis stramming av innsydd fascienett. (Metoden presenters i eget foredrag.) Resultat Buken kunne lukkes hos 15 av pasientene etter en median tid på 11 (6-34) dager og etter 5 (215) skiftinger. To pasienter døde før buken kunne lukkes helt. De resterende fikk sin(e) organsvikt(er) reversert. Median follow-up er 12 (2-36) måneder. Fire pasienter døde etter at buken ble lukket, men ikke av årsaker relatert til ACS. Fire pasienter fikk utført colonreseksjon pga colonnekrose. Små arrbrokk er sett hos tre pasienter. Gjennomsnittlig materialkostnad er 23 000 NOK. Konklusjon Vakuumassistert sårlukking med fascietraksjon førte til at de fleste fikk lukket buksåret og at tilkommet organsvikt ble reversert. Vi mener derfor at økt kunnskap og behandling av ACS kan redusere mortaliteten etter operasjon for rAAA. Verdien av å la buken ligge åpen primært er ikke avklart. Oppfølgingstiden er kort, og det er for tidlig å si om metoden kan forhindre store arrbrokk.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
169
AORTOILIAKAL TEA Gustav Pedersen1,2, Einar Dregelid1, Svein Amundsen1 Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for Kirurgiske fag, Universitetet i Bergen
1
Bakgrunn. Operasjon for symptomgivende aortoiliacal atherosklerose utføres oftest med anleggelse av bypass. Vi har hatt tradisjon for å gjøre TEA i stedet for bypass på selekterte pasienter der utbredelsen av den aortoiliakale atherosklerosen har vært noe mindre enn hos de pasientene som har fått bypass og der det er teknisk mulig. Isolerte atherosklerotiske lesjoner i bukaorta behandles fortrinnsvis med stent. Hensikten med denne studien var å få oversikt over resultatene ved åpen endarterektomi på bukaorta ved vår avdeling. Materiale og metoder. I tidsrommet 2000 til og med juli 2010 gjennomgikk 92 pasienter operativ eller endovaskulær behandling for obliterende atherosklerose i infrarenale bukaorta (65 åpne operasjoner og 27 endovaskulære). Av de åpne operasjonene var 50 Y-graft (17 aortoiliacale og 33 aortofemorale) mens 15 pasienter ble opererert med TEA. I samme tidsrom ble det implantert stent i bukaorta hos 27 pasienter. Det er de 15 pasientene (10 kvinner, 5 menn) som fikk utført aortoiliakal TEA som utgjør materialet i denne studien. Pasientene ble registrert fortløpende i avdelingens database. Pasientjournaler ble gjennomgått retrospektivt for kvalitetskontroll og supplerende opplysninger. Samtlige pasienter hadde røykeanamnese. Gjennomsnittsalder var 60 år (48 - 80). Indikasjon for operasjon var claudicatio intermittens (n=13), hvilesmerter (n=1) og annen (n = 1). Distal anatomi ved operasjonen var følgende: Bukaorta (n= 1), Iliaca communis (n=9), Iliaca externa (n=3), Femoralis communis (n=2). Postoperativ kontroll var etter 1 måned, 1 år og 2 år. Resultater. 30-dagers mortalitet var null. Gjennomsnittlig døgn innlagt postoperativt var 7 dager (4 - 27). Operasjonstid var 244 min i gjennomsnitt (106 - 500). I fem tilfeller var det registrert komplikasjoner; en disseksjon i iliakalarterie som krevde reoperasjon påfølgende dag. De fire andre var lymfekomplikasjoner hvorav to hadde intraabdominal lymfelekkasje behandlet med relaparotomi og sutur av lymfekar og to ble behandlet konservativt for lymfelekkasje i lysken. Gjennomsnittlig oppfølging var 14.5 måneder (1-61). Tre pasienter gjennomgikk endovaskulær behandling i bekkenarterier under oppfølging. En pasient døde i løpet av det første året etter operasjonen. Pr 31.07.2010 var 11 av 15 pasienter i live. Konklusjon. Metoden kan være et alternativ til Y-graft hos pasienter som ikke er egnet for endovaskulær behandling. Fordelen er at man unngår graftrelaterte komplikasjoner. Metoden er imidertid mer teknisk krevende og tar lengre tid enn et Y-graft. Aortoiliacal TEA kan gjøres med gode resultater på selekterte pasienter. Referanser. Connolly JE, Price T. Aortoiliac endarterectomy: a lost art? Ann Vasc Surg. 2006 Jan;20(1):56-62. Laxdal E, Wirsching J, Jenssen GL, Pedersen G, Aune S, Daryapeyma A. Endovascular treatment of isolated atherosclerotic lesions of the infrarenal aorta is technically feasible with acceptable long-term results. Eur J Radiol. 2007 Mar;61(3):541-4.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
170
RESULTATER ETTER LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI MED VAKUUM OG FASCIETRAKSJON Seternes A1, Dahl T1,2 1 Karkirurgisk Avdeling, St.Olavs Hospital, Trondheim. bildediagnostikk, NTNU
2
Institutt for Sirkulasjon og
Innledning En alvorlig komplikasjon til aortakirugi er abdominalt kompartmentsyndrom (ACS). ACS kan i gitte situasjoner forebygges ved å la buken ligge åpent temporært. Kirurgisk behandling av ACS er dekompresjon av bukhulen via laparostomi. Vi presenterer våre resultater etter behandling av åpen buk etter aortakirurgi. Bukene er lukket med en kombinasjon av vakuum og fascietraksjon. Materiale og metode Prospektiv registrering og oppfølging av pasienter behandlet med åpen buk siden oktober 2006. Til dd er 18 pasienter behandlet med åpen buk; 12 utviklet ACS og seks der bukhulen ikke ble lukket primært. 15 av pasientene ble operert for rumpert abdominalt aortaaneurisme (rAAA), 2 for AAA og 1 for thoracoabdominalt aortaaneurisme. Gjennomsnittsalder var 69.7 år, og det var tre kvinner og 15 menn. Indikasjon for å åpne buken var intraabdominalt trykk (IAP) > 20mmHg eller abdominalt perfusjonstrykk < 60mmHg og nytilkommet organsvikt. Median IAP før dekompresjon var 25mmHg (12-40), og median tid før dekompresjon etter primæroperasjon var ett døgn (0-12). Fem utviklet nyresvikt, fire respirasjonssvikt og tre kombinert respirasjonssvikt og nyresvikt før dekompresjon. I de tilfellene der operatøren mente at en ikke kunne lukke buken primært etter aortaoperasjonen pga uønsket tensjon i bukveggen, ble buken lagt åpen. Buken ble så lukket ved hjelp av vakuumbandasje (V.A.C. therapy, KCI) og etappevis stramming av innsydd fascienett. (Metoden presenters i eget foredrag.) Resultat Buken kunne lukkes hos 15 av pasientene etter en median tid på 11 (6-34) dager og etter 5 (215) skiftinger. To pasienter døde før buken kunne lukkes helt. De resterende fikk sin(e) organsvikt(er) reversert. Median follow-up er 12 (2-36) måneder. Fire pasienter døde etter at buken ble lukket, men ikke av årsaker relatert til ACS. Fire pasienter fikk utført colonreseksjon pga colonnekrose. Små arrbrokk er sett hos tre pasienter. Gjennomsnittlig materialkostnad er 23 000 NOK. Konklusjon Vakuumassistert sårlukking med fascietraksjon førte til at de fleste fikk lukket buksåret og at tilkommet organsvikt ble reversert. Vi mener derfor at økt kunnskap og behandling av ACS kan redusere mortaliteten etter operasjon for rAAA. Verdien av å la buken ligge åpen primært er ikke avklart. Oppfølgingstiden er kort, og det er for tidlig å si om metoden kan forhindre store arrbrokk.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
171
TRINNVIS LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI Seternes A1, Dahl T1,2 1 Karkirurgisk Avdeling, St.Olavs Hospital, Trondheim. bildediagnostikk, NTNU
2
Institutt for Sirkulasjon og
Ved åpen buk etter operasjon på aorta, har vi valgt å lukke buken gradvis ved hjelp av traksjon og vakuumbehandling. Vi har brukt V.A.C. therapy fra KCI. Etter at laparostomien er gjort, legger en plastfilm mellom bukveggen og tarmene, og plasserer denne godt ut i flankene. Dette gjøres for å hindre adheranser mellom bukvegg og tarm som forhindrer at fascien kan trekkes sammen. Utenpå dette legges svartsvamp i to lag og dette ”hermetiseres” med selvklebende drape. I denne klippes det et femkroners stort hull, og koblingsslangen mellom pasient og pumpe etableres. Pumpen stilles på et negativt trykk fra 75-125mmHg. Intraabdominalt trykk (IAP) måles minst tre ganger i døgnet. Det skiftes hvert andre døgn. Dersom fasciekantene kan adapteres uten tensjon ved første skifte, fjernes plastfilm og svamper, og buken lukkes på vanlig vis. Dersom dette ikke lar seg gjøre, syr en inn et Prolene®nett til fasciekanten, dette nettet splittes så i midten og lukkes med fortløpende PDS® og etterstrammes. Det skiftes hvert andre døgn. Skiftingene kan gjøres på intensivavdelingen. Plastfilm mot tarm skiftes ut, buken inspiseres, og nettet etterstrammes. Når fasciekantene kan adapteres uten tensjon, fjernes nettet og fascien lukkes på vanlig vis. Så lenge buken ligger åpen gir vi antibiotika.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
172
LÆRINGSKURVE VED TOTAL LAPAROSKOPISK AORTA KIRURGI KAN FORKORTES Kazmi SSH, Sundhagen JO og Flørenes T Karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker. Pasienter med uttalt atherosklerose i abdominalaorta og bekkenkar (TASC D) som er uegnet for endovaskulær behandling, men trenger en aortofemoral revaskularisering kan behandles med total laparoskopisk aorta kirurgi teknikk (LAK) 1. LAK på linje med andre laparoskopiske prosedyrer, er regnet for å være mindre invasivt enn åpen kirurgi og kan gi pasientene en del fordeler 2. En lang læringskurve og frykt for økt morbiditet og mortalitet har imidlertid begrenset bruken av denne teknikken i karkirurgien.. Vi har ved karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker siden 2005 anvendt denne metoden rutinemessig hos egnete pasienter. Vi har registrert medgått operasjonstid for alle disse prosedyrene og sammenlignet dette opp mot tilsvarende operasjonstid for åpen aortofemoral bypass for okklusiv sykdom i samme periode. Resultatene av operasjonstiden for LAK og for åpen aortobifemorale bypass utført ved avdelingen siden 2005 er angitt i tabelen under. Overall (32)
Gruppe I (1-15)
Gruppe II (16-32)
Median
Mean
Range
Median
Mean
Range
Median
Mean
Range
p
Operasjonstid (min)
278
282
180-402
310
319
230-408
256
244
180-317
0,002
Åpen kirurgi (n 22)
209
215
109-327
Konklusjon: ”Sliding average” metode viser klar bedring i operasjonstiden med økende erfaring 3. Operasjonstiden for LAK er i trenede hender ikke mye lenger enn for åpen kirurgi.
1- Norgren L and Hiatt WR et al. Inter-Society Consensus for the managment of peripheral arterial disease (TASC II). Eur J Vasc Endovasc Surg. Vol 33, Suppliment 1, 2007. 2- Kazmi SSH, Sundhagen JO, Flørenes TL et al. Laparoskopisk aortakirurgi. Tidsskr Nor Lægeforen 2007;127:1518-20. 3- Fourneau I, Lerut P, Sabbe T, Houthoofd S, Daenens K and Nevelsteen A. The learning curve of totally laparoscopic aortobifemoral bypass for occlusive disease. How many cases and how safe? Eur J Vasc Endovasc Surg 2008:35;723-729.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
171
TRINNVIS LUKKING AV ÅPEN BUK ETTER AORTAKIRURGI Seternes A1, Dahl T1,2 1 Karkirurgisk Avdeling, St.Olavs Hospital, Trondheim. bildediagnostikk, NTNU
2
Institutt for Sirkulasjon og
Ved åpen buk etter operasjon på aorta, har vi valgt å lukke buken gradvis ved hjelp av traksjon og vakuumbehandling. Vi har brukt V.A.C. therapy fra KCI. Etter at laparostomien er gjort, legger en plastfilm mellom bukveggen og tarmene, og plasserer denne godt ut i flankene. Dette gjøres for å hindre adheranser mellom bukvegg og tarm som forhindrer at fascien kan trekkes sammen. Utenpå dette legges svartsvamp i to lag og dette ”hermetiseres” med selvklebende drape. I denne klippes det et femkroners stort hull, og koblingsslangen mellom pasient og pumpe etableres. Pumpen stilles på et negativt trykk fra 75-125mmHg. Intraabdominalt trykk (IAP) måles minst tre ganger i døgnet. Det skiftes hvert andre døgn. Dersom fasciekantene kan adapteres uten tensjon ved første skifte, fjernes plastfilm og svamper, og buken lukkes på vanlig vis. Dersom dette ikke lar seg gjøre, syr en inn et Prolene®nett til fasciekanten, dette nettet splittes så i midten og lukkes med fortløpende PDS® og etterstrammes. Det skiftes hvert andre døgn. Skiftingene kan gjøres på intensivavdelingen. Plastfilm mot tarm skiftes ut, buken inspiseres, og nettet etterstrammes. Når fasciekantene kan adapteres uten tensjon, fjernes nettet og fascien lukkes på vanlig vis. Så lenge buken ligger åpen gir vi antibiotika.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
172
LÆRINGSKURVE VED TOTAL LAPAROSKOPISK AORTA KIRURGI KAN FORKORTES Kazmi SSH, Sundhagen JO og Flørenes T Karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker. Pasienter med uttalt atherosklerose i abdominalaorta og bekkenkar (TASC D) som er uegnet for endovaskulær behandling, men trenger en aortofemoral revaskularisering kan behandles med total laparoskopisk aorta kirurgi teknikk (LAK) 1. LAK på linje med andre laparoskopiske prosedyrer, er regnet for å være mindre invasivt enn åpen kirurgi og kan gi pasientene en del fordeler 2. En lang læringskurve og frykt for økt morbiditet og mortalitet har imidlertid begrenset bruken av denne teknikken i karkirurgien.. Vi har ved karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker siden 2005 anvendt denne metoden rutinemessig hos egnete pasienter. Vi har registrert medgått operasjonstid for alle disse prosedyrene og sammenlignet dette opp mot tilsvarende operasjonstid for åpen aortofemoral bypass for okklusiv sykdom i samme periode. Resultatene av operasjonstiden for LAK og for åpen aortobifemorale bypass utført ved avdelingen siden 2005 er angitt i tabelen under. Overall (32)
Gruppe I (1-15)
Gruppe II (16-32)
Median
Mean
Range
Median
Mean
Range
Median
Mean
Range
p
Operasjonstid (min)
278
282
180-402
310
319
230-408
256
244
180-317
0,002
Åpen kirurgi (n 22)
209
215
109-327
Konklusjon: ”Sliding average” metode viser klar bedring i operasjonstiden med økende erfaring 3. Operasjonstiden for LAK er i trenede hender ikke mye lenger enn for åpen kirurgi.
1- Norgren L and Hiatt WR et al. Inter-Society Consensus for the managment of peripheral arterial disease (TASC II). Eur J Vasc Endovasc Surg. Vol 33, Suppliment 1, 2007. 2- Kazmi SSH, Sundhagen JO, Flørenes TL et al. Laparoskopisk aortakirurgi. Tidsskr Nor Lægeforen 2007;127:1518-20. 3- Fourneau I, Lerut P, Sabbe T, Houthoofd S, Daenens K and Nevelsteen A. The learning curve of totally laparoscopic aortobifemoral bypass for occlusive disease. How many cases and how safe? Eur J Vasc Endovasc Surg 2008:35;723-729.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
173
"KISSING STENT" - BEHANDLING AV AORTOILIAKAL ATEROSKLEROSE Schreiner C1, Storsten P1, Jørgensen JJ2, Sandbæk G2 1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2 Oslo vaskulære senter, Ous, Aker og Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Mål: Retrospektiv evaluering av den kliniske effekten og holdbarheten til kissing-stent teknikken ved aortoiliakal sykdom ved Oslo universitetssykehus, Aker. Materiale og metode: Alle som ble behandlet med kissing stent i tidsrommet januar 2003 til desember 2007, ble selektert til studien. Dette utgjorde 44 pasienter, 25 menn og 19 kvinner med en gjennomsnittsalder på 62,6 år. 34 pasienter (77,3 %) var røykere. TASC klassifikasjon: A: 24 (54,5 %), B: 5 (11,4 %), C: 5 (11,4 %) og D: 10 (22,7 %). Fontaine klassifikasjon: 1: 0 (0,0 %), 2A: 4 (10,0 %), 2B: 26 (65,0 %), 3: 4 (10,0 %) og 4: 6 (15,0 %). 31 (86,1 %) av pasientene hadde en gangdistanse under 200 meter. Hver enkelt pasient hadde en oppfølgingstid på to år, eller til de falt ut av studien på grunn av død eller manglende oppmøte. Journaler og radiologiske bilder ble benyttet. Kontrolltidspunktene var preoperativt og så nær ett og to år som mulig. Ankel-arm-indeks (AAI), pasientens egen smerteangivelse, gangdistanse, lyskepuls og eventuelle reintervensjoner ble registrert. Disse parametrene ble benyttet i en helhetlig vurdering for å fastslå holdbarheten av hver enkelt stent. Resultat: Alle prosedyrene var teknisk vellykkede. Èn pasient døde innen 30 dager, ni døde totalt, ingen av dødsfallene var prosedyrerelaterte. Det ble kun utført fire reintervensjoner i løpet av oppfølgingsperioden, to på grunn av stenosering og to på grunn av okklusjon. Ved ett års oppfølging (n=37) hadde 34 pasienter (91,9 %) velfungerende stenter uten reintervensjon, og én pasient (2,7 %) hadde åpne stent(er) etter reintervensjon på grunn av okklusjon. Hos to pasienter (5,4 %) var stenten(e) okkluderte. Ved to års oppfølging (n=27) hadde 22 pasienter (81,5 %) velfungerende stenter uten reintervensjon, og tre (11,1 %) etter reintervensjon – henholdsvis to stenoser og en okklusjon. Reintervensjonen på grunn av okklusjon i første året var fremdeles vellykket. En pasient (3,7 %) hadde okkludert(e) stent(er). Ved første kontroll var 29 (80,6 %) i Fontaine klasse 1, og 22 (84,6 %) ved andre kontroll. Det var 2 (5,6 %) og 2 (7,7 %) i klasse 2B etter henholdsvis ett og to år. AAI hadde en økning på 0,17 fra preoperativ måling til første kontroll, og 0,18 til andre kontroll. 29 (78,4 %) hadde ubegrenset gangdistanse etter ett år, 22 (84,6 %) etter to år. Konklusjon: ”Kissing stent”-behandling er en trygg og holdbar behandling som gir meget god symptomlindring ved aortoiliakal sykdom, med lav mortalitet og morbiditet. Parameter Åpen u/ reinter. Fontaine 1 Fontaine 2A Fontaine 2B Fontaine 3 Fontaine 4 AAI preop – 1 år AA1 preop – 2 år
Preoperativ
n=44
0 (0 %) 4 (10 %) 26 (65 %) 4 (10 %) 6 (15 %) 0,73 (± 0,14) 0,71 (± 0,14)
1 års kontroll n=37 34 (91,7 %) n=37 29 (80,6 %) 4 (11,1 %) 2 (5,6 %) 1 (2,7 %) 0 (0 %) 0,90 (± 0,16) n=34
2 års kontroll n=27 22 (81,5 %) n=27 22 (84,6 %) 2 (7,7 %) 2 (7,7 %) 0 (0 %) 0 (0 %) 0,89 (± 0,18) n=25
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
174
OPERASJONER FOR CAROTISSTENOSE I NORKAR 1999 – 2008. RESULTATER OG KOMPLIKASJONER SAMMENLIGNET MED VASCUNET OG KARBASE M. Altreuther Kirurgisk klinikk, karkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital Operasjon for Carotisstenose har vært i fokus de siste årene grunnet oppgradering av hastegrad for operasjon av symptomatiske stenoser, mens indikasjon for operasjon av asymptomatiske stenoser heller har blitt svekket. Foredraget oppsummerer behandlinger for carotisstenose i NORKAR i tiårsperioden1999 - 2008. NORKAR Data er bearbeidet i SPSS, grafikkene laget i EXCEL. Inngrepene ble valgt ut etter operasjonsindikasjon. Totalt ble det identifisert 2549 operasjoner, hvorav 29 sekundæroperasjoner og 3 reoperasjoner. Kombinert andel med perioperativt slag og mortalitet i totalmateriale er 3,65%. I undergreppen symptomatiske stenoser er den på 3,9%, mens den er på 2,38% for asymptomatiske stenoser. Resultater sammenlignes med tallene fra VASCUNET - rapporten fra 2008 og med tall fra KARBASE. Behandlingskvaliteten ser ut til å være bra, men det er fremdeles få pasienter i forhold til befolkningsgrunnlaget og noen parametre mangler, både mtp forløpsindikatorer og mtp detaljer ved behandlingen.
1. ESVS Second VASCUNET Database report 2008 2. KARBASE Årsrapport 2007
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
173
"KISSING STENT" - BEHANDLING AV AORTOILIAKAL ATEROSKLEROSE Schreiner C1, Storsten P1, Jørgensen JJ2, Sandbæk G2 1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2 Oslo vaskulære senter, Ous, Aker og Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Mål: Retrospektiv evaluering av den kliniske effekten og holdbarheten til kissing-stent teknikken ved aortoiliakal sykdom ved Oslo universitetssykehus, Aker. Materiale og metode: Alle som ble behandlet med kissing stent i tidsrommet januar 2003 til desember 2007, ble selektert til studien. Dette utgjorde 44 pasienter, 25 menn og 19 kvinner med en gjennomsnittsalder på 62,6 år. 34 pasienter (77,3 %) var røykere. TASC klassifikasjon: A: 24 (54,5 %), B: 5 (11,4 %), C: 5 (11,4 %) og D: 10 (22,7 %). Fontaine klassifikasjon: 1: 0 (0,0 %), 2A: 4 (10,0 %), 2B: 26 (65,0 %), 3: 4 (10,0 %) og 4: 6 (15,0 %). 31 (86,1 %) av pasientene hadde en gangdistanse under 200 meter. Hver enkelt pasient hadde en oppfølgingstid på to år, eller til de falt ut av studien på grunn av død eller manglende oppmøte. Journaler og radiologiske bilder ble benyttet. Kontrolltidspunktene var preoperativt og så nær ett og to år som mulig. Ankel-arm-indeks (AAI), pasientens egen smerteangivelse, gangdistanse, lyskepuls og eventuelle reintervensjoner ble registrert. Disse parametrene ble benyttet i en helhetlig vurdering for å fastslå holdbarheten av hver enkelt stent. Resultat: Alle prosedyrene var teknisk vellykkede. Èn pasient døde innen 30 dager, ni døde totalt, ingen av dødsfallene var prosedyrerelaterte. Det ble kun utført fire reintervensjoner i løpet av oppfølgingsperioden, to på grunn av stenosering og to på grunn av okklusjon. Ved ett års oppfølging (n=37) hadde 34 pasienter (91,9 %) velfungerende stenter uten reintervensjon, og én pasient (2,7 %) hadde åpne stent(er) etter reintervensjon på grunn av okklusjon. Hos to pasienter (5,4 %) var stenten(e) okkluderte. Ved to års oppfølging (n=27) hadde 22 pasienter (81,5 %) velfungerende stenter uten reintervensjon, og tre (11,1 %) etter reintervensjon – henholdsvis to stenoser og en okklusjon. Reintervensjonen på grunn av okklusjon i første året var fremdeles vellykket. En pasient (3,7 %) hadde okkludert(e) stent(er). Ved første kontroll var 29 (80,6 %) i Fontaine klasse 1, og 22 (84,6 %) ved andre kontroll. Det var 2 (5,6 %) og 2 (7,7 %) i klasse 2B etter henholdsvis ett og to år. AAI hadde en økning på 0,17 fra preoperativ måling til første kontroll, og 0,18 til andre kontroll. 29 (78,4 %) hadde ubegrenset gangdistanse etter ett år, 22 (84,6 %) etter to år. Konklusjon: ”Kissing stent”-behandling er en trygg og holdbar behandling som gir meget god symptomlindring ved aortoiliakal sykdom, med lav mortalitet og morbiditet. Parameter Åpen u/ reinter. Fontaine 1 Fontaine 2A Fontaine 2B Fontaine 3 Fontaine 4 AAI preop – 1 år AA1 preop – 2 år
Preoperativ
n=44
0 (0 %) 4 (10 %) 26 (65 %) 4 (10 %) 6 (15 %) 0,73 (± 0,14) 0,71 (± 0,14)
1 års kontroll n=37 34 (91,7 %) n=37 29 (80,6 %) 4 (11,1 %) 2 (5,6 %) 1 (2,7 %) 0 (0 %) 0,90 (± 0,16) n=34
2 års kontroll n=27 22 (81,5 %) n=27 22 (84,6 %) 2 (7,7 %) 2 (7,7 %) 0 (0 %) 0 (0 %) 0,89 (± 0,18) n=25
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
174
OPERASJONER FOR CAROTISSTENOSE I NORKAR 1999 – 2008. RESULTATER OG KOMPLIKASJONER SAMMENLIGNET MED VASCUNET OG KARBASE M. Altreuther Kirurgisk klinikk, karkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital Operasjon for Carotisstenose har vært i fokus de siste årene grunnet oppgradering av hastegrad for operasjon av symptomatiske stenoser, mens indikasjon for operasjon av asymptomatiske stenoser heller har blitt svekket. Foredraget oppsummerer behandlinger for carotisstenose i NORKAR i tiårsperioden1999 - 2008. NORKAR Data er bearbeidet i SPSS, grafikkene laget i EXCEL. Inngrepene ble valgt ut etter operasjonsindikasjon. Totalt ble det identifisert 2549 operasjoner, hvorav 29 sekundæroperasjoner og 3 reoperasjoner. Kombinert andel med perioperativt slag og mortalitet i totalmateriale er 3,65%. I undergreppen symptomatiske stenoser er den på 3,9%, mens den er på 2,38% for asymptomatiske stenoser. Resultater sammenlignes med tallene fra VASCUNET - rapporten fra 2008 og med tall fra KARBASE. Behandlingskvaliteten ser ut til å være bra, men det er fremdeles få pasienter i forhold til befolkningsgrunnlaget og noen parametre mangler, både mtp forløpsindikatorer og mtp detaljer ved behandlingen.
1. ESVS Second VASCUNET Database report 2008 2. KARBASE Årsrapport 2007
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
175
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
176
PERKUTAN TILGANG OG FASCIESUTUR VED STENTGRAFT BEHANDLING AV AAA VED OUS-AKER.
PERKUTAN TILGANG OG LUKKING MED FASCIESUTUR VED STENTGRAFT FOR AORTAANEURISME VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS
Nyheim T, Sandbæk G*. Uher P* og Staxrud LE, Karavdelingen, HLK Klinikken, OUS-Aker og *Avdeling for radiologi og nukleær medisin, klinikk for diagnostikk og intervensjon, seksjon Aker, OUS.
1
Perkutan lysketilgang blir brukt i økende grad ved stentgraftbehandling, da den er minimalt invasiv, ofte gir raskere tilgang og stabiliserer hylsene. Flere metoder brukes for å lukke arteria femoralis communis. Det finnes ulike perkutane lukkemaskiner (bl.a.Perclose ProstarXL), men man kan også benytte en enkel sutur i fascia cribriformis. Våre erfaringer med perkutan fasciesutur i lysken presenteres. Teknikk Indikasjon for perkutan teknikk bestemmes etter CTA. Ved operasjon, tilgang med mikropunksjonssett og angiografi med profundavinkling (DSA) Når stentgraftet er tilfredstillende plassert ved avslutningen av operasjonen, lar man lederen ligge og fører hylsen med dilatatoren inn igjen til begge iliaca eksterna. Skråsnitt i hud på hver side av hylsen (45cm). Stump disseksjon til fascia cribriformis. Det settes en U-sutur (1.0 Surgipro) proksimalt for innstikket, parallelt med arteria femoralis communis. Første knute strammes idet hylsen trekkes ut over lederen. Ved hemostase fullføres knutene, men lederen fjernes ikke. DSA utføres for å se etter stenoser, lekkasjer eller disseksjoner. Lederen trekkes hvis tilfredstillende forhold. Lukking i to lag. føres for å se etter stenoser, lekkasjer eller disseksjoner. Lederen trekkes hvis tilfredstillende forhold. Lukking i to lag. Materiale og metode � 50 pasienter, prospektivt registrert og operert med stentgraft for AAA fra Januar 2009 til Juni 2010 � Av 100 lysker ble 64 selektert til fasciesutur preoperativt � Kontroll med peroperativ DSA og postoperativ ultralyd av lysken Resultater Vellykket resultat etter sutur i 41 av 64 lysker. Peroperativ konvertering til ordinær lukking i 23 lysker (36%): høyt instikk (n=8), fasciesvikt (n=2), blødning (n=4), stenoser (n=7), lekkasje (n=1) og intimadisseksjon (n=1). Postoperative komplikasjoner: Pseudoaneurismer (n=3), alle observert. Postoperativ blødning (n=3), én operert. Overfladisk infeksjon (n=1). Diskusjon Teknikken har en lærekurve, flere tidlige komplikasjoner. Kontroll med DSA er nødvendig for å fange opp stenoser, lekkasjer og disseksjoner og for dermed å unngå reoperasjoner. Pulspalpasjon distalt for fasciesuturen eller AAI postoperativt er ikke tilstrekkelig for å identifisere disse komplikasjonene. Ved å la lederen ligge til DSA er utført, kan, hvis nødvendig, hylsen re-introduseres og frilegging og lukking av arterien utføres uten forstyrrende blødning. Vi vil forsatt anvende og vil forsøke å forbedre denne teknikken i vår avdeling. Referanser: 1) T. Larzon et al J Endovasc Ther 2006;13:152–157 2) A. H. Malkawi et al Eur J Vasc Endovasc Surg. 2010 Jun;39(6):676-82.
Henrik Halvorsen1, Svein Amundsen1, Gustav Pedersen1,2 Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for Kirurgiske fag, Universitetet i Bergen Bakgrunn: Endovaskulær behandling av aortaaneurismer har vært utført ved Karkirurgisk avdeling ved Haukeland Universitetssykehus siden 1995. Det er til sammen gjort 405 operasjoner, hvorav 333 er primære prosedyrer. Blottlegging av arteria femoralis communis (AFC) i begge lysker har vært standard access ved stentgraft hos oss frem til 2007 da vi innførte perkutan tilgang og lukking med fasciesutur i lyskene, slik som Thomas Larzon publiserte metoden i 2006. Vi ønsket å evaluere bruken av fasciesutur som metode ved vår avdeling. Materiale og metode: I perioden november 2007 til februar 2010 ble 76 pasienter behandlet elektivt med stentgraft for aortaaneurisme (tilgang via 143 lysker). 6 av pasientene ble behandlet for thorakalt aneurisme, de øvrige 70 for aneurisme i abdomen. Alle ble kontrollert med CT stentgraft til og med lyskearterier 3-6 måneder postoperativt. Alle ble prospektivt registrert i avdelingens karbase. Pre- og postoperative data inkl CT-kontroller ble gjennomgått med hensyn på komplikasjoner. Resultat: 93 av 143 lysker ble lukket med fascie sutur, 7/143 ble lukket med Angioseal og i 43/143 tilfeller ble det gjort åpen tilgang med lyskedisseksjon og standard sutur av AFC. Av de 93 accessene som ble lukket med fasciesutur måtte 6 (5,5%) behandles for pseudoaneurisme. 2 av disse ble behandlet endovaskulært med trombininjeksjon og 4 ble operert åpent med arteriesutur. Konklusjon: Samtlige kirurger som benytter fasciesutur ved vår avdeling har erfart komplikasjoner i starten, men vi ser en rask læringskurve og metoden er førstevalg ved elektiv EVAR i dag ved Haukeland Universitetssykehus.
Referanse: Larzon T, Geijer H, Gruber G, Popek R, Norgren L. Fascia suturing of large access sites after endovascular treatment of aortic aneurysms and dissections. J Endovasc Ther. 2006 Apr;13(2):152-7.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
175
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
176
PERKUTAN TILGANG OG FASCIESUTUR VED STENTGRAFT BEHANDLING AV AAA VED OUS-AKER.
PERKUTAN TILGANG OG LUKKING MED FASCIESUTUR VED STENTGRAFT FOR AORTAANEURISME VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS
Nyheim T, Sandbæk G*. Uher P* og Staxrud LE, Karavdelingen, HLK Klinikken, OUS-Aker og *Avdeling for radiologi og nukleær medisin, klinikk for diagnostikk og intervensjon, seksjon Aker, OUS.
1
Perkutan lysketilgang blir brukt i økende grad ved stentgraftbehandling, da den er minimalt invasiv, ofte gir raskere tilgang og stabiliserer hylsene. Flere metoder brukes for å lukke arteria femoralis communis. Det finnes ulike perkutane lukkemaskiner (bl.a.Perclose ProstarXL), men man kan også benytte en enkel sutur i fascia cribriformis. Våre erfaringer med perkutan fasciesutur i lysken presenteres. Teknikk Indikasjon for perkutan teknikk bestemmes etter CTA. Ved operasjon, tilgang med mikropunksjonssett og angiografi med profundavinkling (DSA) Når stentgraftet er tilfredstillende plassert ved avslutningen av operasjonen, lar man lederen ligge og fører hylsen med dilatatoren inn igjen til begge iliaca eksterna. Skråsnitt i hud på hver side av hylsen (45cm). Stump disseksjon til fascia cribriformis. Det settes en U-sutur (1.0 Surgipro) proksimalt for innstikket, parallelt med arteria femoralis communis. Første knute strammes idet hylsen trekkes ut over lederen. Ved hemostase fullføres knutene, men lederen fjernes ikke. DSA utføres for å se etter stenoser, lekkasjer eller disseksjoner. Lederen trekkes hvis tilfredstillende forhold. Lukking i to lag. føres for å se etter stenoser, lekkasjer eller disseksjoner. Lederen trekkes hvis tilfredstillende forhold. Lukking i to lag. Materiale og metode � 50 pasienter, prospektivt registrert og operert med stentgraft for AAA fra Januar 2009 til Juni 2010 � Av 100 lysker ble 64 selektert til fasciesutur preoperativt � Kontroll med peroperativ DSA og postoperativ ultralyd av lysken Resultater Vellykket resultat etter sutur i 41 av 64 lysker. Peroperativ konvertering til ordinær lukking i 23 lysker (36%): høyt instikk (n=8), fasciesvikt (n=2), blødning (n=4), stenoser (n=7), lekkasje (n=1) og intimadisseksjon (n=1). Postoperative komplikasjoner: Pseudoaneurismer (n=3), alle observert. Postoperativ blødning (n=3), én operert. Overfladisk infeksjon (n=1). Diskusjon Teknikken har en lærekurve, flere tidlige komplikasjoner. Kontroll med DSA er nødvendig for å fange opp stenoser, lekkasjer og disseksjoner og for dermed å unngå reoperasjoner. Pulspalpasjon distalt for fasciesuturen eller AAI postoperativt er ikke tilstrekkelig for å identifisere disse komplikasjonene. Ved å la lederen ligge til DSA er utført, kan, hvis nødvendig, hylsen re-introduseres og frilegging og lukking av arterien utføres uten forstyrrende blødning. Vi vil forsatt anvende og vil forsøke å forbedre denne teknikken i vår avdeling. Referanser: 1) T. Larzon et al J Endovasc Ther 2006;13:152–157 2) A. H. Malkawi et al Eur J Vasc Endovasc Surg. 2010 Jun;39(6):676-82.
Henrik Halvorsen1, Svein Amundsen1, Gustav Pedersen1,2 Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for Kirurgiske fag, Universitetet i Bergen Bakgrunn: Endovaskulær behandling av aortaaneurismer har vært utført ved Karkirurgisk avdeling ved Haukeland Universitetssykehus siden 1995. Det er til sammen gjort 405 operasjoner, hvorav 333 er primære prosedyrer. Blottlegging av arteria femoralis communis (AFC) i begge lysker har vært standard access ved stentgraft hos oss frem til 2007 da vi innførte perkutan tilgang og lukking med fasciesutur i lyskene, slik som Thomas Larzon publiserte metoden i 2006. Vi ønsket å evaluere bruken av fasciesutur som metode ved vår avdeling. Materiale og metode: I perioden november 2007 til februar 2010 ble 76 pasienter behandlet elektivt med stentgraft for aortaaneurisme (tilgang via 143 lysker). 6 av pasientene ble behandlet for thorakalt aneurisme, de øvrige 70 for aneurisme i abdomen. Alle ble kontrollert med CT stentgraft til og med lyskearterier 3-6 måneder postoperativt. Alle ble prospektivt registrert i avdelingens karbase. Pre- og postoperative data inkl CT-kontroller ble gjennomgått med hensyn på komplikasjoner. Resultat: 93 av 143 lysker ble lukket med fascie sutur, 7/143 ble lukket med Angioseal og i 43/143 tilfeller ble det gjort åpen tilgang med lyskedisseksjon og standard sutur av AFC. Av de 93 accessene som ble lukket med fasciesutur måtte 6 (5,5%) behandles for pseudoaneurisme. 2 av disse ble behandlet endovaskulært med trombininjeksjon og 4 ble operert åpent med arteriesutur. Konklusjon: Samtlige kirurger som benytter fasciesutur ved vår avdeling har erfart komplikasjoner i starten, men vi ser en rask læringskurve og metoden er førstevalg ved elektiv EVAR i dag ved Haukeland Universitetssykehus.
Referanse: Larzon T, Geijer H, Gruber G, Popek R, Norgren L. Fascia suturing of large access sites after endovascular treatment of aortic aneurysms and dissections. J Endovasc Ther. 2006 Apr;13(2):152-7.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
177
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
178
FØRSTE PASIENT MED STENGRAFT FOR ABDOMINALT AORTAANEURISME (AAA) VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER – 15 ÅR ETTER
OPPFØLGINGSSTUDIE AV FASCIA SUTUR TEKNIKK FOR LUKKING AV PERCUTAN UTFØRT STENTGRAFT BEHANDLING AV ABDOMINALE AORTA ANEURYSMER ( AAA ).
Haukvik JT1, Gjølberg T2, Slagsvold CE1, Hatlinghus S3, Jørgensen JJ1, Kroese A, Staxrud LE1. 1 Karavdelingen, 2Radiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Aker, 3Avdeling for bildediagnostikk, St. Olavs Hospital, Trondheim
Mathisen SR1, Zimmermann E2, Markström U1, Mattsson K2, Årtun K1, Larzon T3. Karkirurgisk avd, SIHF – Hamar1, Radiologisk Intervensjons avd, SIHF – Hamar2, Karkirurgisk avd, Örebro Universitetssykehus, Örebro, Sverige3
Det første stentgraft for AAA ble innsatt ved St. Olavs hospital i februar 1995. I tidsrommet september 1995 til november 1996 ble åtte pasienter behandlet med Stentor (Mintec), stentgraft for abdominale aortaaneurismer (AAA) ved vår avdeling. I forløpet ble tre konvertert etter 5, 6 og 11 år pga migrasjon og stent-desintegrasjon. Tre pasienter døde etter 3, 4 og 12 år av annen sykdom. En er fulgt i 12 år før kontrollene ble avsluttet pga svekket almentilstand. Vår første pasient var en 75 årig mann, ASA III, AAA 52mm. Innsatt Stentor 24-12-165 i epidural med proctor fra St. Olav. Operasjonstid 6 timer. Utskrevet 9.dag. Kontroll etter 1-3-6-12 mnd. og deretter halvårlig med CT, rtg oversikt og ultralyd. Angiografi årlig de første tre årene. Etter 4 år ble det påvist 70o angulering i bifurkaturen. Ved 5 år type III-lekkasje ved tilheftningen for det venstre graftbenet (”second limb”), behandlet perkutant med Passager stentgraft 12-40. Etter 6 år var AAA 57mm og påvist ny type III-lekkasje fra samme tilheftning på venstre side og fra hull i duken i høyre graftben. Begge vellykket behandlet perkutant med to Passager 12-60. Okklusjon av høyre graftben 2 uker senere. Klaudikasjon glutealt og i lår med 100m gangdistanse, konservativ behandling og gradvis bedring til 200m. Senere kontroller frem til 15 år viser ekskludert AAA med størrelse 55-57mm, uendret stilling med 70o angulering og ingen lekkasjer. Pasienten er nå 90 år, har redusert beveglighet pga. sekvele etter brudd i venstre hofte, ellers åndsfrisk og vital og er en av dem med lengst oppfølgingstid etter stentgraftoperasjon i landet vårt. Selv med en ”første generasjons protese” ble et flertall av våre pasienter (5/8) vellykket behandlet for sitt AAA. Hyppige komplikasjoner, som her i form av lekkasjer, avstedkom nye endovaskulære løsninger og utviklet vår kompetanse. Den omstendelige oppfølgingen pasientene fikk, er blitt betydelig forenklet i årenes løp. Presentasjonen markerer et lite jubileum for stentgraft behandling av AAA i Norge.
Formål Oppsummering av fascia sutur teknikk for lukking av arteria Femoralis Communis punksjonshull ved bruk av F 12-20 introduserhylser. Resultatene kommer fra en prospektiv registreringsstudie av stentgraft behandling for AAA. Metode Fra mai 2006 og frem til desember 2009 har denne prospektive studien pågått. 50 pasienter er inkludert. Et Gore Excluder stentgraftsystem er benyttet med percutan teknikk. Post-operative CT Angiografi kontroll er utført innen 30 dager, seks måneder, ett år, to år og tre år. Uavhengig av hverandre har en karkirurg og en intervensjons røntgenlege gransket bildene. Karkirurgen har også hatt den polikliniske oppfølgingsansvar. Resultater 90 arteria Femoralis Communis punksjoner ble avsluttet med lukking av Fascia Cribriforme. Behandling: Antall lysker Peroperativ komplikasjoner: 90 Blødning (2/90) 2.2 % ”Cut down” med karsutur 90 Tidlig postoperative komplasjoner: Stort pseudoaneurysme (1/90) 1.1 % UL veiledet Trombin injeksjon Okklusjon av arterie Fem. Com. (1/90) 1.1% TEA Sene postoperative komplikasjoner: Små pseudoaneurysmer (3/90) 3.3% Observasjon CT Angiografi kontroll interval: Antall pseudoaneurysmer observert
< 30 dager 6 mnd. 11 / 88 3 / 64 12.5 % 4.7 %
1 år Ingen
2 år Ingen
3 år Ingen
Et av fire pseudoaneurysmener ble behandlet med UL veiledet Trombin injeksjon pga en størrelse på 2 x 5 cm. De resterende tre små pseudoaneurysmene forsvant spontant i løpet av ett års observasjonstid. Åtte av de ti resterende arteria Femoralis Communis punksjonshullene hvor en F 12 introduserhylse ble benyttet ble lukket med Angio Seal F 8 ”Vascular Closure Device”. De to siste punksjonshullene krevde arteria Femoralis Communis ”cut down” med karsutur. Konklusjon Fascia sutur teknikk kan anvendes med gode resultater og få komplikasjoner ved stentgraft behandling av AAA.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
177
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
178
FØRSTE PASIENT MED STENGRAFT FOR ABDOMINALT AORTAANEURISME (AAA) VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER – 15 ÅR ETTER
OPPFØLGINGSSTUDIE AV FASCIA SUTUR TEKNIKK FOR LUKKING AV PERCUTAN UTFØRT STENTGRAFT BEHANDLING AV ABDOMINALE AORTA ANEURYSMER ( AAA ).
Haukvik JT1, Gjølberg T2, Slagsvold CE1, Hatlinghus S3, Jørgensen JJ1, Kroese A, Staxrud LE1. 1 Karavdelingen, 2Radiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Aker, 3Avdeling for bildediagnostikk, St. Olavs Hospital, Trondheim
Mathisen SR1, Zimmermann E2, Markström U1, Mattsson K2, Årtun K1, Larzon T3. Karkirurgisk avd, SIHF – Hamar1, Radiologisk Intervensjons avd, SIHF – Hamar2, Karkirurgisk avd, Örebro Universitetssykehus, Örebro, Sverige3
Det første stentgraft for AAA ble innsatt ved St. Olavs hospital i februar 1995. I tidsrommet september 1995 til november 1996 ble åtte pasienter behandlet med Stentor (Mintec), stentgraft for abdominale aortaaneurismer (AAA) ved vår avdeling. I forløpet ble tre konvertert etter 5, 6 og 11 år pga migrasjon og stent-desintegrasjon. Tre pasienter døde etter 3, 4 og 12 år av annen sykdom. En er fulgt i 12 år før kontrollene ble avsluttet pga svekket almentilstand. Vår første pasient var en 75 årig mann, ASA III, AAA 52mm. Innsatt Stentor 24-12-165 i epidural med proctor fra St. Olav. Operasjonstid 6 timer. Utskrevet 9.dag. Kontroll etter 1-3-6-12 mnd. og deretter halvårlig med CT, rtg oversikt og ultralyd. Angiografi årlig de første tre årene. Etter 4 år ble det påvist 70o angulering i bifurkaturen. Ved 5 år type III-lekkasje ved tilheftningen for det venstre graftbenet (”second limb”), behandlet perkutant med Passager stentgraft 12-40. Etter 6 år var AAA 57mm og påvist ny type III-lekkasje fra samme tilheftning på venstre side og fra hull i duken i høyre graftben. Begge vellykket behandlet perkutant med to Passager 12-60. Okklusjon av høyre graftben 2 uker senere. Klaudikasjon glutealt og i lår med 100m gangdistanse, konservativ behandling og gradvis bedring til 200m. Senere kontroller frem til 15 år viser ekskludert AAA med størrelse 55-57mm, uendret stilling med 70o angulering og ingen lekkasjer. Pasienten er nå 90 år, har redusert beveglighet pga. sekvele etter brudd i venstre hofte, ellers åndsfrisk og vital og er en av dem med lengst oppfølgingstid etter stentgraftoperasjon i landet vårt. Selv med en ”første generasjons protese” ble et flertall av våre pasienter (5/8) vellykket behandlet for sitt AAA. Hyppige komplikasjoner, som her i form av lekkasjer, avstedkom nye endovaskulære løsninger og utviklet vår kompetanse. Den omstendelige oppfølgingen pasientene fikk, er blitt betydelig forenklet i årenes løp. Presentasjonen markerer et lite jubileum for stentgraft behandling av AAA i Norge.
Formål Oppsummering av fascia sutur teknikk for lukking av arteria Femoralis Communis punksjonshull ved bruk av F 12-20 introduserhylser. Resultatene kommer fra en prospektiv registreringsstudie av stentgraft behandling for AAA. Metode Fra mai 2006 og frem til desember 2009 har denne prospektive studien pågått. 50 pasienter er inkludert. Et Gore Excluder stentgraftsystem er benyttet med percutan teknikk. Post-operative CT Angiografi kontroll er utført innen 30 dager, seks måneder, ett år, to år og tre år. Uavhengig av hverandre har en karkirurg og en intervensjons røntgenlege gransket bildene. Karkirurgen har også hatt den polikliniske oppfølgingsansvar. Resultater 90 arteria Femoralis Communis punksjoner ble avsluttet med lukking av Fascia Cribriforme. Behandling: Antall lysker Peroperativ komplikasjoner: 90 Blødning (2/90) 2.2 % ”Cut down” med karsutur 90 Tidlig postoperative komplasjoner: Stort pseudoaneurysme (1/90) 1.1 % UL veiledet Trombin injeksjon Okklusjon av arterie Fem. Com. (1/90) 1.1% TEA Sene postoperative komplikasjoner: Små pseudoaneurysmer (3/90) 3.3% Observasjon CT Angiografi kontroll interval: Antall pseudoaneurysmer observert
< 30 dager 6 mnd. 11 / 88 3 / 64 12.5 % 4.7 %
1 år Ingen
2 år Ingen
3 år Ingen
Et av fire pseudoaneurysmener ble behandlet med UL veiledet Trombin injeksjon pga en størrelse på 2 x 5 cm. De resterende tre små pseudoaneurysmene forsvant spontant i løpet av ett års observasjonstid. Åtte av de ti resterende arteria Femoralis Communis punksjonshullene hvor en F 12 introduserhylse ble benyttet ble lukket med Angio Seal F 8 ”Vascular Closure Device”. De to siste punksjonshullene krevde arteria Femoralis Communis ”cut down” med karsutur. Konklusjon Fascia sutur teknikk kan anvendes med gode resultater og få komplikasjoner ved stentgraft behandling av AAA.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
179
UTFORDRINGER VED BRUK AV DATA FRA NORSK KARKIRURGISK REGISTER Aasland JK 1,2,3, Dahl T 3,4 1 Fremtidens operasjonsrom 2Avd. for medisinsk mikrobiologi St. Olavs Hospital 3 Karkirurgisk avd. St. Olavs Hospital 4Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Bakgrunn Norsk karkirurgisk register (NorKar) ble opprettet i 1996, og omfatter endovaskulære prosedyrer og åpne operasjoner på arterier. Årlig registreres det prosedyredata fra om lag 17 sykehus. I forbindelse med en trendstudie på antall vaskulære prosedyrer i tiden 19972006 oppdaget man flere svakheter når det gjelder å finne sammenlignbare tall for forskjellige tilstander og prosedyrer. Materiale og metode Retrospektiv kohortstudie av pasienter med gjennomgått endovaskulære eller åpne, karkirurgiske prosedyrer registrert i NorKar i tiden 1997-2006. Med tillatelse fra Norkars styre fikk man tilgang til avidentifiserte og anonymiserte data på Excelfil, som senere ble konvertert og analysert i SPSS. Prosedyrer i tilknytning til abdominale aortaaneurismer (AAA), aterosklerose i underekstremitetene, akutt arteriell ischemi i underekstremitetene, arteriovenøse fistler for dialyse, karskader og carotisstenoser ble undersøkt. Antall prosedyrer ble sammenlignet etter utvalg på behandlingsindikasjon, prosedyrekode eller utskrivingsdiagnose (tab 1). Resultater Totalt 39748 prosedyrer ble funnet. Vel 4000 prosedyrer falt utenfor de aktuelle gruppene, og ble ekskludert fra studien. Prosedyrer i tiden 1997-1998 måtte rekodes på grunn av nytt kodeverk i 1999. Endovaskulære stentgraft for aortaaneurismer (EVAR) ble ikke registrert med egne koder før 1999, og etter dette falt kodene sammen med stentinnleggelse på grunn av stenoser i bekkenarteriene. Trombolysebehandling hadde heller ikke en egen kode før 1999. Det var store forskjeller i antall prosedyrer etter hvilke uttakskriterier som ble valgt (tab 1), men ”behandlingsindikasjon” synes å gi det riktigste bildet av antall prosedyrer. Vi fant også stor variasjon i operasjonskoder for samme tilstand. Tabell 1: Antall pasientbehandlinger etter forskjellige utvalgskriterier i NorKar Pasientgruppe Prosedyrekode Diagnosekode Behandlingsindikasjon Abdominale 8326 5678 5943 aortaaneurismer Aterosklerose i 15195 24666 22118 underekstrem. Akutt ischemi i 2682 1511 2537 underekstrem. AV-fistel for dialyse 1671 1948 Karskader 273 417 Carotisstenoser 2037 2210 Konklusjon Det er stor variasjon i bruk av behandlingskoder i NorKar, og vanskelig å sammenligne behandlingsmetoder over flere år. Søk på behandlingsindikasjon og undergrupper ga det beste utgangspunktet for opptelling. NorKar burde komme med en liste over anbefalte koder. Mangel på spesifikke koder gjør det vanskelig å vurdere de første årene med EVAR.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
180
ARTERIELLE ANOMALIER I UNDEREKSTREMITETENE 1
Slagsvold C-E, 2Staxrud LE, 3Bay D. Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, 2Karkirurgisk seksjon, 3Seksjon for vaskulær radiologi, Oslo Vaskulære Senter, Oslo universitetssykehus, Aker 1
Kongenitte arterielle anomalier i bekken og underekstremiteter er uvanlig. Slike anomalier forårsakes vanligvis som følge av manglende embryologisk regresjon. Anomalier kan oppstå i så vel bekken og lår som legger. Persisterende a. ischiadicus representeter den mest hyppige varianten selv om såvel ”korketrekker”-forandringer i arteria (a.) iliaca eksterna, og dobbeltløpede a. femoralis superfisialis forekommer. Arteria ischiadicus utgjør den dominerende blodforsyningen til underekstremitetene i tidlige embryologiske stadier som en forlengelse av a. iliaca interna. Senere i utviklingen tar a. iliaca eksterna og a. femoralis over. Dersom a. ischiadicus ikke regredierer kan dette lede til hypoplasi av a. femoralis superficialis. Persisterende a. ischiadicus har en overhyppighet av aneurismatiske forandringer som kan skyldes kongenitte endringer i kollagenstrukturen. Arterien er usatt for tidlige ateromatøse forandringer som kan lede til stenoser så vel som okklusjon, men også mekaniske faktorer kan spille en rolle i utviklingen av obstruksjoner. Vi har behandlet en 65 år gammel kvinne som initialt ble diagnostisert med bilateral okklusjon av a. feomralis superficialis. Videre utredning avdekket imidlertid stenoserte a. ischiadica, behandlet bilateralt med PTA og stent. To år etter første endovaskulære prosedyre okkluderte arterien på ve. side som så ble vellykket trombolysert, PTA-behandlet og restentet. Pasienten er i dag symptomfri. Kongenitte arterielle anomalier i forskjellige varianter er påvist. Anomaliene er sjeldne men av disse er persisterende a. ischiadica hyppigst forekommende. Pasienter med symptomer og en slik anomali kan mistolkes som å ha okkluderte a. femoralis superficialis dersom ikke adekvat visualisering proksimalt i bekkenet inkluderes. Lesjoner i arterien kan i mange tilfelle være tilgjengelig for endovaskulær behandling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
179
UTFORDRINGER VED BRUK AV DATA FRA NORSK KARKIRURGISK REGISTER Aasland JK 1,2,3, Dahl T 3,4 1 Fremtidens operasjonsrom 2Avd. for medisinsk mikrobiologi St. Olavs Hospital 3 Karkirurgisk avd. St. Olavs Hospital 4Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Bakgrunn Norsk karkirurgisk register (NorKar) ble opprettet i 1996, og omfatter endovaskulære prosedyrer og åpne operasjoner på arterier. Årlig registreres det prosedyredata fra om lag 17 sykehus. I forbindelse med en trendstudie på antall vaskulære prosedyrer i tiden 19972006 oppdaget man flere svakheter når det gjelder å finne sammenlignbare tall for forskjellige tilstander og prosedyrer. Materiale og metode Retrospektiv kohortstudie av pasienter med gjennomgått endovaskulære eller åpne, karkirurgiske prosedyrer registrert i NorKar i tiden 1997-2006. Med tillatelse fra Norkars styre fikk man tilgang til avidentifiserte og anonymiserte data på Excelfil, som senere ble konvertert og analysert i SPSS. Prosedyrer i tilknytning til abdominale aortaaneurismer (AAA), aterosklerose i underekstremitetene, akutt arteriell ischemi i underekstremitetene, arteriovenøse fistler for dialyse, karskader og carotisstenoser ble undersøkt. Antall prosedyrer ble sammenlignet etter utvalg på behandlingsindikasjon, prosedyrekode eller utskrivingsdiagnose (tab 1). Resultater Totalt 39748 prosedyrer ble funnet. Vel 4000 prosedyrer falt utenfor de aktuelle gruppene, og ble ekskludert fra studien. Prosedyrer i tiden 1997-1998 måtte rekodes på grunn av nytt kodeverk i 1999. Endovaskulære stentgraft for aortaaneurismer (EVAR) ble ikke registrert med egne koder før 1999, og etter dette falt kodene sammen med stentinnleggelse på grunn av stenoser i bekkenarteriene. Trombolysebehandling hadde heller ikke en egen kode før 1999. Det var store forskjeller i antall prosedyrer etter hvilke uttakskriterier som ble valgt (tab 1), men ”behandlingsindikasjon” synes å gi det riktigste bildet av antall prosedyrer. Vi fant også stor variasjon i operasjonskoder for samme tilstand. Tabell 1: Antall pasientbehandlinger etter forskjellige utvalgskriterier i NorKar Pasientgruppe Prosedyrekode Diagnosekode Behandlingsindikasjon Abdominale 8326 5678 5943 aortaaneurismer Aterosklerose i 15195 24666 22118 underekstrem. Akutt ischemi i 2682 1511 2537 underekstrem. AV-fistel for dialyse 1671 1948 Karskader 273 417 Carotisstenoser 2037 2210 Konklusjon Det er stor variasjon i bruk av behandlingskoder i NorKar, og vanskelig å sammenligne behandlingsmetoder over flere år. Søk på behandlingsindikasjon og undergrupper ga det beste utgangspunktet for opptelling. NorKar burde komme med en liste over anbefalte koder. Mangel på spesifikke koder gjør det vanskelig å vurdere de første årene med EVAR.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
180
ARTERIELLE ANOMALIER I UNDEREKSTREMITETENE 1
Slagsvold C-E, 2Staxrud LE, 3Bay D. Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, 2Karkirurgisk seksjon, 3Seksjon for vaskulær radiologi, Oslo Vaskulære Senter, Oslo universitetssykehus, Aker 1
Kongenitte arterielle anomalier i bekken og underekstremiteter er uvanlig. Slike anomalier forårsakes vanligvis som følge av manglende embryologisk regresjon. Anomalier kan oppstå i så vel bekken og lår som legger. Persisterende a. ischiadicus representeter den mest hyppige varianten selv om såvel ”korketrekker”-forandringer i arteria (a.) iliaca eksterna, og dobbeltløpede a. femoralis superfisialis forekommer. Arteria ischiadicus utgjør den dominerende blodforsyningen til underekstremitetene i tidlige embryologiske stadier som en forlengelse av a. iliaca interna. Senere i utviklingen tar a. iliaca eksterna og a. femoralis over. Dersom a. ischiadicus ikke regredierer kan dette lede til hypoplasi av a. femoralis superficialis. Persisterende a. ischiadicus har en overhyppighet av aneurismatiske forandringer som kan skyldes kongenitte endringer i kollagenstrukturen. Arterien er usatt for tidlige ateromatøse forandringer som kan lede til stenoser så vel som okklusjon, men også mekaniske faktorer kan spille en rolle i utviklingen av obstruksjoner. Vi har behandlet en 65 år gammel kvinne som initialt ble diagnostisert med bilateral okklusjon av a. feomralis superficialis. Videre utredning avdekket imidlertid stenoserte a. ischiadica, behandlet bilateralt med PTA og stent. To år etter første endovaskulære prosedyre okkluderte arterien på ve. side som så ble vellykket trombolysert, PTA-behandlet og restentet. Pasienten er i dag symptomfri. Kongenitte arterielle anomalier i forskjellige varianter er påvist. Anomaliene er sjeldne men av disse er persisterende a. ischiadica hyppigst forekommende. Pasienter med symptomer og en slik anomali kan mistolkes som å ha okkluderte a. femoralis superficialis dersom ikke adekvat visualisering proksimalt i bekkenet inkluderes. Lesjoner i arterien kan i mange tilfelle være tilgjengelig for endovaskulær behandling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
181
ENDOVENØS LASER-ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA OG VENA SAPHENA PARVA MED VARILASE - Initiale erfaringer ved Sørlandet Sykehus HF- Arendal 1,2,3
Carl Henrik Schelp og 1Øyvind Vennesland
1
Karkirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sørlandets Sykehus HF Arendal Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus 3 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 2
Bakgrunn : Overfladisk venøs insuffisiens i Vena saphena magna og i Vena saphena parva kan behandles perkutant med endovenøs laserablasjon i lokalanestesi. Hensikten med studien var å evaluere korttidsresultater ved vår avdeling. Materiale og metode : I perioden 29.oktober 2009 til og med 19. mai 2010 ble det ved Sørlandets Sykehus HF- Arendal, utført 57 endovenøse laserablasjoner på Vena saphena magna (VSM) (45) og Vena saphena parva (VSP)(9), 48 kvinner og 9 menn. Gjenomsnittsalder var 50 år (menn 55, kvinner 49. Fordeling av pasienter var etter CEAPklassifikasjonen: C1: 0 %; C2: 82.5 %; C3: 5%; C4: 3.5% C5:5%; C6: 3.5%. Prospektiv registrering av data. Ultralyd ble benyttet pre- og peroperativt samt ved postoperativ kontroll etter 2-4 uker (GE Logiq E, 9 MHz). Det ble benyttet kontinuerlig laserenergi med bølgelengde 810 nm ,styrke 10 W og kateteret med lasersonden ble trukket med en rate på 8 sekunder per cm (Varilase, Vascular Solutions, Mn, USA). VSM ble i det fleste tilfellene entret øverst på leggen. Preoperativ mapping av forløp og total lengde. Ultralydveiledet tumesensanestesi. Introducer med lengde 45 og 55 cm ble benyttet og lasersonden hadde keramisk spiss (bright tip) som gjorde den ekstra godt synlig ved bruk av ultralyd. Resultater : Gjennomsnittlig ablasjonslengde var 34.4 cm på VSM og 16.7 cm på VSP og total laserenergi var 79 Joule/cm (66.3-94.9 Joule/cm). 49/57 (86 %) prosedyrer ble utført som rene perkutane prosedyrer. Gjenomsnittlig operasjonstid var 31 min (VSM 32 min, VSP 25 min)( max 65 min, min 9 min) Sklerosering av sidegrener ble utført i samme seanse i 20 tilfeller (35 %). Det var kort til ingen observasjonstid postoperativt. Full bevegelse direkte etter prosedyren og mulighet for normal daglig aktivitet fra første postoperative dag. Vanligste bivirkning var ømhet og stramming på låret hos VSM-ablasjonspasienterne Sykmelding var kun nødvendig i 3 tilfeller på mellom 3-7 dager. 42/57( 74%) møtte til postoperativ kontroll hvor samlige hadde okklusjon i VSM respektive VSP. I 14 tilfeller (24.5 %) ble det gjort tilleggsbehandling (sklerosering) ved kontroll for å oppnå akseptabelt resultat. Samtlige pasienter oppnådde et subjektivt akseptabelt kosmetisk resultat. Konklusjon : Endovenøs laserablasjon gir overlegne kosmetiske resultater med en kort og relativt smertefri rekonvalesenstid. Behandlingsmåten stiller krav på operatøren i henhold til kunnskap i ultralyd samt kunnskap om anatomiske variasjoner i det overfladiske venesystemet. Lærekurven er derfor lenger enn for åpen operasjon med høy ligatur og venestripping. Endovenøs laserablasjon er ett raskt og trygt minimalinvasivt behandlingsalternativ til tradisjonell høy ligatur og stripping.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
182
ENDOVENØS LASERABLASJON - ERFARINGER ETTER 240 PROSEDYRER Gustav Pedersen, Volvat Medisinske Senter AS, Rådal, Bergen Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen Bakgrunn. Endovenøs behandling av overfladisk venøs insuffisiens er i dag dominerende behandlingsmodalitet i USA og Storbritannia framfor åpen kirurgi. De 40 første endovenøse laserablasjonene av vena saphena magna utført av undertegnede ble presentert på Kirurgisk Høstmøte i 2008. Etter dette har bruken av enovenøs laserablasjon økt og omfatter nå alle anatomiske segmenter som er aktuelle ved overflafisk venøs insuffisiens. Vurderingen av teknisk egnethet har også endret seg i løpet av perioden til å inkludere flere. Det siste året har 95 % blitt behandlet endovenøst. Hensikten med denne studien er å gi en oversikt over bruken av endovenøs laserablasjon og erfaringer høstet underveis. Materiale/Metoder. I perioden 27. februar 2008 til og med 25. august 2010 ble det ved Volvat Medisinske Senter, Bergen, utført 240 endovenøse laserablasjoner (206 pasienter - 162 kvinner, 44 menn). Data ble prospektivt registrert. Behandlede Segmenter. Magna (inkl fremre og bakre aksessoriske) (n = 189), Parva (n = 29), Giacomini (n = 2), Lår-/leggperforanter (n = 20). Ultralyd (LOGIQ e®, 12MHz probe) ble benyttet pre-, per- og postoperativt. Kontroll var 2 – 6 uker postoperativt. Det ble benyttet kontinuerlig laserenergi med bølgelengde 810 nm (Varilase®,Vascular Solutions, Mn, USA), styrke 10 watt, og lasersonden trekkes med en rate på 0,125 cm/s. Vener merkes på forhånd vha ultralyd, og tumescens-anestesi anlegges ultralydveiledet. Introducer med lengde 45 eller 55 cm benyttes. Lasersonden har en keramisk spiss (bright tip) som gjør den ekstra godt synlig ved bruk av ultralyd. Til behandling av perforanter benyttes Micro-kit med 7 cm lang introducer (Varilase®,Vascular Solutions, Mn, USA). Alle pasienter som tåler NSAID får Voltaren 50 mg X 3 i en uke. Adjuvant terapi. Sklerosering, radiofrekvensablasjon, flebektomi, mikrotomi, diklofenak gel. Resultater. Gjennomsnittlig ablasjonslengde: Magna 33 cm (7 – 63), Parva 19 cm (9 - 32). Laserenergi benyttet var i gjennomsnitt 81 Joule/cm (49 – 112). 187 av 240 behandlinger ble utført som rene perkutane prosedyrer (78 %). Det var ingen liggetid/observasjonstid postoperativt. 190/240 av inngrepene ble utført på yrkesaktive, og sykmelding var nødvendig i 11 tilfeller (6 %), tre dager i snitt. Alle kontrollerte minus 1 hadde fortsatt okklusjon av behandlede segmenter. Det var symptombedring hos alle pasientene unntatt i to tilfeller. En av disse hadde kombinert dyp og overfladisk venøs insuffisiens mens en pasient hadde kombinasjon av lymfødem og venøs insuffisiens. Vanlige plager postopr.: Helt overfladisk magna som laserbehandles blir godt synlig (fargeforandring) i opp til ett år postoperativt. Stivhet/ømhet lår/legg, hematom og tromboflebitt forekommer hver for seg i 25 % av tilfellene. Konklusjon. Endovenøs laserablasjon er effektivt og kan gjøres på alle aktuelle anatomiske segmenter i tumescensbedøvelse; uten anestesiservice, uten liggetid postoperativt og omtrent uten behov for sykmelding. Volumtrening gir økt frekvens av rene perkutane prosedyrer. Mer komplekse kasus kan behandles ved å benytte flere innstikk, flere guidewires/katetere, kombinasjon laser/skum, eller kombinasjon laser/kirurgi slik at nesten alle pasienter kan behandles endovenøst.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
181
ENDOVENØS LASER-ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA OG VENA SAPHENA PARVA MED VARILASE - Initiale erfaringer ved Sørlandet Sykehus HF- Arendal 1,2,3
Carl Henrik Schelp og 1Øyvind Vennesland
1
Karkirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sørlandets Sykehus HF Arendal Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus 3 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 2
Bakgrunn : Overfladisk venøs insuffisiens i Vena saphena magna og i Vena saphena parva kan behandles perkutant med endovenøs laserablasjon i lokalanestesi. Hensikten med studien var å evaluere korttidsresultater ved vår avdeling. Materiale og metode : I perioden 29.oktober 2009 til og med 19. mai 2010 ble det ved Sørlandets Sykehus HF- Arendal, utført 57 endovenøse laserablasjoner på Vena saphena magna (VSM) (45) og Vena saphena parva (VSP)(9), 48 kvinner og 9 menn. Gjenomsnittsalder var 50 år (menn 55, kvinner 49. Fordeling av pasienter var etter CEAPklassifikasjonen: C1: 0 %; C2: 82.5 %; C3: 5%; C4: 3.5% C5:5%; C6: 3.5%. Prospektiv registrering av data. Ultralyd ble benyttet pre- og peroperativt samt ved postoperativ kontroll etter 2-4 uker (GE Logiq E, 9 MHz). Det ble benyttet kontinuerlig laserenergi med bølgelengde 810 nm ,styrke 10 W og kateteret med lasersonden ble trukket med en rate på 8 sekunder per cm (Varilase, Vascular Solutions, Mn, USA). VSM ble i det fleste tilfellene entret øverst på leggen. Preoperativ mapping av forløp og total lengde. Ultralydveiledet tumesensanestesi. Introducer med lengde 45 og 55 cm ble benyttet og lasersonden hadde keramisk spiss (bright tip) som gjorde den ekstra godt synlig ved bruk av ultralyd. Resultater : Gjennomsnittlig ablasjonslengde var 34.4 cm på VSM og 16.7 cm på VSP og total laserenergi var 79 Joule/cm (66.3-94.9 Joule/cm). 49/57 (86 %) prosedyrer ble utført som rene perkutane prosedyrer. Gjenomsnittlig operasjonstid var 31 min (VSM 32 min, VSP 25 min)( max 65 min, min 9 min) Sklerosering av sidegrener ble utført i samme seanse i 20 tilfeller (35 %). Det var kort til ingen observasjonstid postoperativt. Full bevegelse direkte etter prosedyren og mulighet for normal daglig aktivitet fra første postoperative dag. Vanligste bivirkning var ømhet og stramming på låret hos VSM-ablasjonspasienterne Sykmelding var kun nødvendig i 3 tilfeller på mellom 3-7 dager. 42/57( 74%) møtte til postoperativ kontroll hvor samlige hadde okklusjon i VSM respektive VSP. I 14 tilfeller (24.5 %) ble det gjort tilleggsbehandling (sklerosering) ved kontroll for å oppnå akseptabelt resultat. Samtlige pasienter oppnådde et subjektivt akseptabelt kosmetisk resultat. Konklusjon : Endovenøs laserablasjon gir overlegne kosmetiske resultater med en kort og relativt smertefri rekonvalesenstid. Behandlingsmåten stiller krav på operatøren i henhold til kunnskap i ultralyd samt kunnskap om anatomiske variasjoner i det overfladiske venesystemet. Lærekurven er derfor lenger enn for åpen operasjon med høy ligatur og venestripping. Endovenøs laserablasjon er ett raskt og trygt minimalinvasivt behandlingsalternativ til tradisjonell høy ligatur og stripping.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
182
ENDOVENØS LASERABLASJON - ERFARINGER ETTER 240 PROSEDYRER Gustav Pedersen, Volvat Medisinske Senter AS, Rådal, Bergen Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen Bakgrunn. Endovenøs behandling av overfladisk venøs insuffisiens er i dag dominerende behandlingsmodalitet i USA og Storbritannia framfor åpen kirurgi. De 40 første endovenøse laserablasjonene av vena saphena magna utført av undertegnede ble presentert på Kirurgisk Høstmøte i 2008. Etter dette har bruken av enovenøs laserablasjon økt og omfatter nå alle anatomiske segmenter som er aktuelle ved overflafisk venøs insuffisiens. Vurderingen av teknisk egnethet har også endret seg i løpet av perioden til å inkludere flere. Det siste året har 95 % blitt behandlet endovenøst. Hensikten med denne studien er å gi en oversikt over bruken av endovenøs laserablasjon og erfaringer høstet underveis. Materiale/Metoder. I perioden 27. februar 2008 til og med 25. august 2010 ble det ved Volvat Medisinske Senter, Bergen, utført 240 endovenøse laserablasjoner (206 pasienter - 162 kvinner, 44 menn). Data ble prospektivt registrert. Behandlede Segmenter. Magna (inkl fremre og bakre aksessoriske) (n = 189), Parva (n = 29), Giacomini (n = 2), Lår-/leggperforanter (n = 20). Ultralyd (LOGIQ e®, 12MHz probe) ble benyttet pre-, per- og postoperativt. Kontroll var 2 – 6 uker postoperativt. Det ble benyttet kontinuerlig laserenergi med bølgelengde 810 nm (Varilase®,Vascular Solutions, Mn, USA), styrke 10 watt, og lasersonden trekkes med en rate på 0,125 cm/s. Vener merkes på forhånd vha ultralyd, og tumescens-anestesi anlegges ultralydveiledet. Introducer med lengde 45 eller 55 cm benyttes. Lasersonden har en keramisk spiss (bright tip) som gjør den ekstra godt synlig ved bruk av ultralyd. Til behandling av perforanter benyttes Micro-kit med 7 cm lang introducer (Varilase®,Vascular Solutions, Mn, USA). Alle pasienter som tåler NSAID får Voltaren 50 mg X 3 i en uke. Adjuvant terapi. Sklerosering, radiofrekvensablasjon, flebektomi, mikrotomi, diklofenak gel. Resultater. Gjennomsnittlig ablasjonslengde: Magna 33 cm (7 – 63), Parva 19 cm (9 - 32). Laserenergi benyttet var i gjennomsnitt 81 Joule/cm (49 – 112). 187 av 240 behandlinger ble utført som rene perkutane prosedyrer (78 %). Det var ingen liggetid/observasjonstid postoperativt. 190/240 av inngrepene ble utført på yrkesaktive, og sykmelding var nødvendig i 11 tilfeller (6 %), tre dager i snitt. Alle kontrollerte minus 1 hadde fortsatt okklusjon av behandlede segmenter. Det var symptombedring hos alle pasientene unntatt i to tilfeller. En av disse hadde kombinert dyp og overfladisk venøs insuffisiens mens en pasient hadde kombinasjon av lymfødem og venøs insuffisiens. Vanlige plager postopr.: Helt overfladisk magna som laserbehandles blir godt synlig (fargeforandring) i opp til ett år postoperativt. Stivhet/ømhet lår/legg, hematom og tromboflebitt forekommer hver for seg i 25 % av tilfellene. Konklusjon. Endovenøs laserablasjon er effektivt og kan gjøres på alle aktuelle anatomiske segmenter i tumescensbedøvelse; uten anestesiservice, uten liggetid postoperativt og omtrent uten behov for sykmelding. Volumtrening gir økt frekvens av rene perkutane prosedyrer. Mer komplekse kasus kan behandles ved å benytte flere innstikk, flere guidewires/katetere, kombinasjon laser/skum, eller kombinasjon laser/kirurgi slik at nesten alle pasienter kan behandles endovenøst.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ENDOVENØS LASER-OBLITERASJON (EVL) AV VENA SAPHENA MAGNA FOR VARICER
og et halvt års materiale
Arvesen A, Rosales A og Jørgensen JJ, Oslo
183 Fire
Vaskulære Senter, Oslo US – Aker
Nyere epidemiologiske studier av varicer viser prevalens omkring 33%. Ett-årsincidensen er 15- 25/1000. Ca. 1% får venøse sår. Femti-syv prosent av disse har overfladisk, venøs insuffisiens. Nye behandlingsmetoder som endovenøs laserablasjon (EVL), radiofrekvens-ablasjon og skumsklerosering er lite invasive teknikker for obliterasjon av insuffisient v. saphena magna hovedstamme. Fordelene med perkutan, endovenøs teknikk er raskere mobilisering, kortere sykemelding samt å unngå åpen kirurgi med lyskesnitt, narkose eller bruk av operasjonsstue. Ved OVS har vi de siste fire og et halvt årene behandlet sapheno-femoral, kronisk, venøs insuffisiens med EVL for å eliminere axial reflux. Hensikten med studien var å undersøke fravær av refluks i magna-stammen og klinisk effekt etter 2 år. Materiale og metode Fra februar 2006 til august 2010 ble 106 henvist til laser-ablasjon. Alder gj.sn. 46 år gamle (36 menn, 50 år og 70 kvinner, 43 år). Indikasjonen var v. saphena magnainsuffisiens og symptomgivende varicer. Saphena-stammen ble vurdert som egnet for EVL, hvis ikke for slynget, varicøs eller for dilatert. 101 fikk EVL fullført. Behandlingen ble utført i lokal, perivenøs anestesi, ultralydveiledet med 1,7 mg/ml Xylocain-oppløsning (10mg/ml, 50 ml/500mg i 300ml NaCl-oppløsning). Ultralydveiledet, perivenøs ("tumescent") lokal-anestesi komprimerer venelumen og varme-beskytter omkringliggende vev. Laserfiberen (600µm) plasseres ultralydveiledet 2cm distalt for sapheno-femoralstedet i nivå med vena epigastrica. Posisjons- kontroll også ved å se testlys transcutant i lysken. Pulset diode-laser, bølgelengde 860 nm, effekt 12W og 20W. Blottlegging/"cut-down" eller percutant/Seldinger-teknikk. Materialet delt i to grupper etter lasereffekt: Gruppe 1: 87 fikk 12W (36J/cm) og 14 ble behandlet med 20W (63J/cm), gruppe 2. Farge-duplex kontroll på stuen av primær obliterasjon, definert som fravær av axial reflux. Pasientene ble mobilisert umiddelbart etter behandlingen. Farge-duplex-kontroll etter 4 uker, 3, 6, 12 og 24 mnd. Klinisk resultat registrert som subjektiv tilfredshet på skala fra 1-3 (Ikke fornøyd, førnøyd, meget fornøyd).
Resultater Av 106 ble fem konvertert til åpen behandling uten EVL, to p.g.a. vene-kontraksjon, en med veneperforasjon og en teknisk feil. To ble konvertert etter EVL, men manglende primær obliterasjon. Konverteringsrate 7 av 106. Primær failure 2% av de 101, som ble laser-behandlet. Primær obliterasjonsrate 98% etter 12W i gruppe 1 og 100% etter 20W i gruppe 2. Sytti av 70 undersøkte hadde intakt obliterasjon etter 4 uker. Tre tidlige rekanaliseringer, en mellom 4 uker og 3mnd., en mellom 3- og 9mnd. En fikk tilhelet venøst sår. Etter 1 år hadde 43 (98%) av 44 undersøkte intakt obliterasjon, En kvinne fikk økende rekanalisering mellom 6. og 12. måned, men har bevart klinisk effekt og observeres uten symptomer. Seksten ”lost to follow up”, manglende poliklinisk oppmøte eller innkalling. En ble reoperert med intakt magna-obliterasjon men recidiv i accessorisk, fremre stamme. Tretti-en ble undersøkt etter 2 år, alle med intakt obliterasjon, tolv ”lost to follow up” p.g.a. manglende oppmøte. Ingen har så langt fått påvist rekanalisering i løpet av det andre året postoperativt. Av 14 i gruppe 2, 20W, møtte sju til kontroll og ingen har rekanalisert etter ett års observasjon. To er undersøkt etter tre-og et halvt år og hadde fibrosert vene. Åtti-fem% meget fornøyd med betydelig bedring av spreng og hevelse i legg. Femten% er fornøyd, ville evt. valgt EVL pånytt. En ville bedt om generell anestesi hvis ny EVL. Konklusjon EVL har gode resultater etter ett og to år. To er fulgt opp i tre og et halvt år. Dersom
venen ikke rekanaliserer det første postoperative året, er ablasjonen også intakt etter 2 år. Rask mobilisering og mindre smerter gir meget god pasient-tilfredshet. Evt. rekanalisering av v. saphena magna ser ut til å skje i løpet av det første året. Dette er i samsvar med internasjonale publikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
184
ENDOVENØS LASERBEHANDLING AV VENA SAPHENA MAGNA/PARVA VED SØF - KORTTIDSRESULTATER FOR ET PROSPEKTIVT MATERIALE M. Sahba, D. Bundgaard, A. Debes. Kirurgisk avd. Sykehuset Østfold Fredrikstad Bakgrunn: Endovenøs laserbehandling (EVLT) ved varicesykdom har vært brukt de siste årene med gode resultater. Hensikten med denne studien var å evaluere korttids- og ettårsresultater etter EVLT behandling av vena saphena magna og parva. Materiale og metoder: I perioden fra mars 2009 til mai 2010 ble det operert 71 pasienter med EVLT av vena saphena magna og parva ved Kir. Avd. Sykehuset Østfold. (54 kvinner og 17 menn). Gjennomsnittlig alder var 51 år. Data ble prospektiv registrert. Alle pasienter ble undersøkt med ultralyd ( logique e, 9 MHZ) preoperativt, samt etter 4 uker og 1 år postoperativt. Det var påvist klaffeinsuffisiens med refluxtid > 0.5 sek. preoperativt hos alle pasienter. Inngrepet ble utført i lokalanestesi. Det ble brukt kontinuerlig laserenergi med bølgelenge 810 nm, styrke 10 w (Varilase, Vascular Solution). Postoperativt behandling med kompressjonsbandage klasse 2 i 3-4 uker og antiinflammatorisk medikasjon i 7 dager. Operasjonsindikasjon var synlige varicer hos 66 (93%) pasienter og hudforandringer, aktivt sår eller tilhelet sår hos 5 (7%) pasienter. Det var en overvekt av høyre sidige inngrep, 42 pasienter (59%). Resultater: 55 pasienter (78%) ble operert for magna insuffisiens og 16 pasienter (22%) hadde parva insuffisiens. Gjennomsnitlig venediameter målt preoperativt var 6,9 mm (4 - 12 mm). Gjennomsnitt ablasjonslengde var 35 cm (17-45 cm) ved magna og 16,5 cm (8-24 cm) ved parva. Flebektomi ble utført hos 64 pasienter (90%), skumskleroterapi hos 2 (3%) ved primer inngrepet. Gjennomsnitt brukt energi var 73,5 joule/ cm (54-110) og operasjonstid var 36 min (20- 65 min). Hos 12 pasienter (17%) ble det benyttet åpen tilgang til venen pga peroperative punksjonsproblemer. Hos 2 pasienter (3%) hadde man problem å få opp guidewire opp til lysken og kun en kortere del av venen ble derfor laserbehandlet. Ved 4 ukers kontroll: 1 pasient møtte ikke på kontroll. 67 pasienter ( 96%) hadde okkludert vene i hele den behandlende lengde. 2 pasienter (3%) hadde ikke okkludert vene i over 5 cm og 1 pas (1%) hadde delvis okkludert vene (definert som åpent avsnitt av vene < 5 cm). 50 pasienter var yrkesaktive og gjennomsnitlig antall sykemeldingsdager var 7 (0-21 dager) hos denne gruppen. 57 pasienter (81%) hadde ingen postoperative komplikasjoner, 6 pasienter (9%) fikk tromboflebit, 7 pasienter (10%) hadde smerter slik at de enten brukte mer smertstillende første uken eller lengre tids smertstillende enn 7 dager postoperativt. 7 pasienter (10%) hadde restvaricer, men i betydelig mindre grad enn preoperativt. Ingen av disse pasientene ønsket tilleggsbehandling. I vårt materiale var 67 pasienter (96%) fornøyde ved 4 ukers kontrollen. Ved 1 års kontroll: kontrollene pågår og vil bli lagt fram under presentasjonen. Konklusjon: EVLT kan utføres i lokalanestesi med gode korttidsresultater. EVLT er en trygg behandlingsmetode med få komplikasjoner, høy pasienttilfredshet og gode kosmetiske resultater.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ENDOVENØS LASER-OBLITERASJON (EVL) AV VENA SAPHENA MAGNA FOR VARICER
og et halvt års materiale
Arvesen A, Rosales A og Jørgensen JJ, Oslo
183 Fire
Vaskulære Senter, Oslo US – Aker
Nyere epidemiologiske studier av varicer viser prevalens omkring 33%. Ett-årsincidensen er 15- 25/1000. Ca. 1% får venøse sår. Femti-syv prosent av disse har overfladisk, venøs insuffisiens. Nye behandlingsmetoder som endovenøs laserablasjon (EVL), radiofrekvens-ablasjon og skumsklerosering er lite invasive teknikker for obliterasjon av insuffisient v. saphena magna hovedstamme. Fordelene med perkutan, endovenøs teknikk er raskere mobilisering, kortere sykemelding samt å unngå åpen kirurgi med lyskesnitt, narkose eller bruk av operasjonsstue. Ved OVS har vi de siste fire og et halvt årene behandlet sapheno-femoral, kronisk, venøs insuffisiens med EVL for å eliminere axial reflux. Hensikten med studien var å undersøke fravær av refluks i magna-stammen og klinisk effekt etter 2 år. Materiale og metode Fra februar 2006 til august 2010 ble 106 henvist til laser-ablasjon. Alder gj.sn. 46 år gamle (36 menn, 50 år og 70 kvinner, 43 år). Indikasjonen var v. saphena magnainsuffisiens og symptomgivende varicer. Saphena-stammen ble vurdert som egnet for EVL, hvis ikke for slynget, varicøs eller for dilatert. 101 fikk EVL fullført. Behandlingen ble utført i lokal, perivenøs anestesi, ultralydveiledet med 1,7 mg/ml Xylocain-oppløsning (10mg/ml, 50 ml/500mg i 300ml NaCl-oppløsning). Ultralydveiledet, perivenøs ("tumescent") lokal-anestesi komprimerer venelumen og varme-beskytter omkringliggende vev. Laserfiberen (600µm) plasseres ultralydveiledet 2cm distalt for sapheno-femoralstedet i nivå med vena epigastrica. Posisjons- kontroll også ved å se testlys transcutant i lysken. Pulset diode-laser, bølgelengde 860 nm, effekt 12W og 20W. Blottlegging/"cut-down" eller percutant/Seldinger-teknikk. Materialet delt i to grupper etter lasereffekt: Gruppe 1: 87 fikk 12W (36J/cm) og 14 ble behandlet med 20W (63J/cm), gruppe 2. Farge-duplex kontroll på stuen av primær obliterasjon, definert som fravær av axial reflux. Pasientene ble mobilisert umiddelbart etter behandlingen. Farge-duplex-kontroll etter 4 uker, 3, 6, 12 og 24 mnd. Klinisk resultat registrert som subjektiv tilfredshet på skala fra 1-3 (Ikke fornøyd, førnøyd, meget fornøyd).
Resultater Av 106 ble fem konvertert til åpen behandling uten EVL, to p.g.a. vene-kontraksjon, en med veneperforasjon og en teknisk feil. To ble konvertert etter EVL, men manglende primær obliterasjon. Konverteringsrate 7 av 106. Primær failure 2% av de 101, som ble laser-behandlet. Primær obliterasjonsrate 98% etter 12W i gruppe 1 og 100% etter 20W i gruppe 2. Sytti av 70 undersøkte hadde intakt obliterasjon etter 4 uker. Tre tidlige rekanaliseringer, en mellom 4 uker og 3mnd., en mellom 3- og 9mnd. En fikk tilhelet venøst sår. Etter 1 år hadde 43 (98%) av 44 undersøkte intakt obliterasjon, En kvinne fikk økende rekanalisering mellom 6. og 12. måned, men har bevart klinisk effekt og observeres uten symptomer. Seksten ”lost to follow up”, manglende poliklinisk oppmøte eller innkalling. En ble reoperert med intakt magna-obliterasjon men recidiv i accessorisk, fremre stamme. Tretti-en ble undersøkt etter 2 år, alle med intakt obliterasjon, tolv ”lost to follow up” p.g.a. manglende oppmøte. Ingen har så langt fått påvist rekanalisering i løpet av det andre året postoperativt. Av 14 i gruppe 2, 20W, møtte sju til kontroll og ingen har rekanalisert etter ett års observasjon. To er undersøkt etter tre-og et halvt år og hadde fibrosert vene. Åtti-fem% meget fornøyd med betydelig bedring av spreng og hevelse i legg. Femten% er fornøyd, ville evt. valgt EVL pånytt. En ville bedt om generell anestesi hvis ny EVL. Konklusjon EVL har gode resultater etter ett og to år. To er fulgt opp i tre og et halvt år. Dersom
venen ikke rekanaliserer det første postoperative året, er ablasjonen også intakt etter 2 år. Rask mobilisering og mindre smerter gir meget god pasient-tilfredshet. Evt. rekanalisering av v. saphena magna ser ut til å skje i løpet av det første året. Dette er i samsvar med internasjonale publikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
184
ENDOVENØS LASERBEHANDLING AV VENA SAPHENA MAGNA/PARVA VED SØF - KORTTIDSRESULTATER FOR ET PROSPEKTIVT MATERIALE M. Sahba, D. Bundgaard, A. Debes. Kirurgisk avd. Sykehuset Østfold Fredrikstad Bakgrunn: Endovenøs laserbehandling (EVLT) ved varicesykdom har vært brukt de siste årene med gode resultater. Hensikten med denne studien var å evaluere korttids- og ettårsresultater etter EVLT behandling av vena saphena magna og parva. Materiale og metoder: I perioden fra mars 2009 til mai 2010 ble det operert 71 pasienter med EVLT av vena saphena magna og parva ved Kir. Avd. Sykehuset Østfold. (54 kvinner og 17 menn). Gjennomsnittlig alder var 51 år. Data ble prospektiv registrert. Alle pasienter ble undersøkt med ultralyd ( logique e, 9 MHZ) preoperativt, samt etter 4 uker og 1 år postoperativt. Det var påvist klaffeinsuffisiens med refluxtid > 0.5 sek. preoperativt hos alle pasienter. Inngrepet ble utført i lokalanestesi. Det ble brukt kontinuerlig laserenergi med bølgelenge 810 nm, styrke 10 w (Varilase, Vascular Solution). Postoperativt behandling med kompressjonsbandage klasse 2 i 3-4 uker og antiinflammatorisk medikasjon i 7 dager. Operasjonsindikasjon var synlige varicer hos 66 (93%) pasienter og hudforandringer, aktivt sår eller tilhelet sår hos 5 (7%) pasienter. Det var en overvekt av høyre sidige inngrep, 42 pasienter (59%). Resultater: 55 pasienter (78%) ble operert for magna insuffisiens og 16 pasienter (22%) hadde parva insuffisiens. Gjennomsnitlig venediameter målt preoperativt var 6,9 mm (4 - 12 mm). Gjennomsnitt ablasjonslengde var 35 cm (17-45 cm) ved magna og 16,5 cm (8-24 cm) ved parva. Flebektomi ble utført hos 64 pasienter (90%), skumskleroterapi hos 2 (3%) ved primer inngrepet. Gjennomsnitt brukt energi var 73,5 joule/ cm (54-110) og operasjonstid var 36 min (20- 65 min). Hos 12 pasienter (17%) ble det benyttet åpen tilgang til venen pga peroperative punksjonsproblemer. Hos 2 pasienter (3%) hadde man problem å få opp guidewire opp til lysken og kun en kortere del av venen ble derfor laserbehandlet. Ved 4 ukers kontroll: 1 pasient møtte ikke på kontroll. 67 pasienter ( 96%) hadde okkludert vene i hele den behandlende lengde. 2 pasienter (3%) hadde ikke okkludert vene i over 5 cm og 1 pas (1%) hadde delvis okkludert vene (definert som åpent avsnitt av vene < 5 cm). 50 pasienter var yrkesaktive og gjennomsnitlig antall sykemeldingsdager var 7 (0-21 dager) hos denne gruppen. 57 pasienter (81%) hadde ingen postoperative komplikasjoner, 6 pasienter (9%) fikk tromboflebit, 7 pasienter (10%) hadde smerter slik at de enten brukte mer smertstillende første uken eller lengre tids smertstillende enn 7 dager postoperativt. 7 pasienter (10%) hadde restvaricer, men i betydelig mindre grad enn preoperativt. Ingen av disse pasientene ønsket tilleggsbehandling. I vårt materiale var 67 pasienter (96%) fornøyde ved 4 ukers kontrollen. Ved 1 års kontroll: kontrollene pågår og vil bli lagt fram under presentasjonen. Konklusjon: EVLT kan utføres i lokalanestesi med gode korttidsresultater. EVLT er en trygg behandlingsmetode med få komplikasjoner, høy pasienttilfredshet og gode kosmetiske resultater.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
185
THE SCANDINAVIAN PROPATEN TRIAL Flørenes T, Pedersen G, Viddal B, Lindholt J På vegne av The Scandinavian Propaten Trialists. Innledning Neointimal hyperplasi er en viktig årsak til okklusjon etter bypasskirurgi. Eksperimentelt er det vist at langvarig heparinbehandling ga mindre intimahyperplasi (1) og ble senere bekreftet ved en klinisk studie (2). Dette har imidlertid fått liten klinisk aksept som behandling. Det har vært et uttalt ønske å få en karprotese som var coated med heparin. Dette klarte man først med en dacron-protese og i 2001 ble det publisert en multisenter studie som viste at en slik protese ga bedre resultater enn vanlig PTFE-graft med ett års patency på henholdsvis 75% og 58% (3). Heller ikke dette medførte noe større endringer innen det karkirurgiske miljø. Fra 2002 har det vært kommersielt tilgjengelig en heparin-bonded PTFE-protese, Propaten. Mindre studier tyder på at man oppnådde den samme gunstige effekten som ved heparininjeksjoner og heparincoated dacron-graft (4). Materiale/resultater The Scandinavian Propaten Trial er en randomisert multisenter studie fra 11 skandinaviske karkirurgiske sentre hvor man har sammenlignet ett års patency for Propaten-graft opp mot vanlig PTFE-graft. Fra 2006 til 2009 ble 569 pasienter som skulle opereres med femoro-popliteal bypass, eller femoro-femoral crossover bypass randomisert. 555 gjennomgikk den planlagte operasjonen. 546 av disse hadde tilstrekkelig follow-up data for beregning av ett års patency. Det var jevnt fordelt mellom PTFE (272) og Propaten (274). Alle risikofaktorer var like i de to gruppene. Graftokklusjon ble mistenkt ved pulsbortfall og redusert ABI. Ved ett års kontroll ble alle åpne graft verifisert med dupleksundersøkelse. Primær patency etter ett år var 86,4% for Propaten og 79,9% for PTFE (RR=0.64; 95% C.I.: 0.42;0.97, p=0.035) som gir 36% risikoreduksjon for pasienter med Propaten-graft. Sekundær ett års patency var henholdsvis 88% og 81% (0.60; 95% C.I.:0.39;0.93, p=0,024) som gir en risikoreduksjon på 40%. Konklusjon Undersøkelsen viser at resultatene etter bypasskirurgi med PTFE-graft for fem-fem crossover og fem-pop bypass er ganske gode med ett års patency på ca 80%. Likevel ser det ut til at bruk av Propatengraft reduserer risikoen for okklusjon av bypass med nesten 40%. 1. Dryjski M, Mikat E, Bjornsson TD. Inhibition of intimal hyperplasia after arterial injury by heparins and heparinoid. J Vasc Surg 1988;8:623-33 2. Edmondson RA, Cohen AT, Das SK, Wagner MB, Kakkar VV. Low-molecular weight heparin versus aspirin and dipyridamole after femoropopliteal bypass grafting. Lancet 1994;344(8927):914-8. 3. Devine C, Hons B, McCollum C. Heparin-bonded Dacron or polytetrafluoroethylene for femoropopliteal bypass grafting: a multicenter trial. J Vasc Surg 2001; 533-539 4. Peeters P, Boisers M, Verbist J, K Deloose. Addressing early graft failure: mid term results with the Gore-Tex Propaten Vascular Graft. J Endovasc Ther 2004;11:31
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
186
ØKT VOLUMBELASTNING HOS IDRETTSUTØVERE GIR ØKT RESERVOAR FUNKSJON FOR HØYRE OG VENSTRE ATRIUM GF. Gjerdalen1, J. Hisdal1, EE. Solberg2, TE. Andersen3, Z. Radunovic1, E. Stranden1, K. Steine1 (1) Oslo Universitetssykehus, Aker (2) Diakonhjemmet Sykehus, Oslo (3) a)Oslo Sports Trauma Research Center, Norges Idrettshøyskole, Oslo Hensikt Vår hypotese var at idrettsutøvere, som har økt volumbelastning og derved store hjerter, vil få en relativt større økning av atrienes størrelse i forhold til ventriklene, fordi atriene er mindre og har tynnere vegger. Vi ønsket også å studere om denne økte volumbelastningen fører til økt trykk i pulmonalarterien. Metode 594 norske elitefotballspillere (Tippe- og Adeccoligaen) og 46 utrente kontroller ble undersøkt med todimensjonal- og Doppler ekkokardiografi som del av obligatorisk hjertescreening. Følgende parametere ble målt: Endesystolisk- høyre atrium (HA) areal og venstre atrium (VA) volum, endediastolisk høyre ventrikkel (HV) areal, og venstre ventrikkel (VV) volum. Maksimalhastigheten av fysiologisk trikuspidalkaffsinsuffisien (TI) ble målt for å estimere trykket i pulmonalarterien ut fra forenklet Bernoullis ligning, P = 4v2 (v = maksimum hastighet av TI). Resultater Det var ingen signifikant forskjell i maksimal hastighet av TI (2,2 ± 0,2 vs. 2,2 ± 0,2 m/s), og dermed heller ikke for beregnet trykk i pulmonalarterien (18,8 ± 4,0 vs. 19,5 ± 3,6 mmHg), for henholdsvis spillere sammenlignet med kontrollerne. Se tabell for øvrige resultater. Kontroller Fotballspiller Forskjell (%) HA (cm2) 17,6 ± 3,9 21,4 ± 3.9* 22 HV (cm2) 24,2 ± 4,0 27,2 ± 4.9* 12 VA (cm3) 55,2 ± 20,0 73,8 ± 20.8* 34 VV (cm3) 124,7 ± 23,9 145,9 ± 28.0* 17 * p<0.001 mellom fotballspillere og kontroller Konklusjon Fotballspillerne hadde relativt større atrier i forholdt til deres respektive ventrikler, sammenlignet med du utrente kontrollene. Trolig reflekterer dette en økt reservoar funksjon for begge atriene. Den økte volumbelastningen på hjertets høyre side syntes ikke å gi et økt trykk i pulmonalarterien i hvile hos fotballspillerne.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
185
THE SCANDINAVIAN PROPATEN TRIAL Flørenes T, Pedersen G, Viddal B, Lindholt J På vegne av The Scandinavian Propaten Trialists. Innledning Neointimal hyperplasi er en viktig årsak til okklusjon etter bypasskirurgi. Eksperimentelt er det vist at langvarig heparinbehandling ga mindre intimahyperplasi (1) og ble senere bekreftet ved en klinisk studie (2). Dette har imidlertid fått liten klinisk aksept som behandling. Det har vært et uttalt ønske å få en karprotese som var coated med heparin. Dette klarte man først med en dacron-protese og i 2001 ble det publisert en multisenter studie som viste at en slik protese ga bedre resultater enn vanlig PTFE-graft med ett års patency på henholdsvis 75% og 58% (3). Heller ikke dette medførte noe større endringer innen det karkirurgiske miljø. Fra 2002 har det vært kommersielt tilgjengelig en heparin-bonded PTFE-protese, Propaten. Mindre studier tyder på at man oppnådde den samme gunstige effekten som ved heparininjeksjoner og heparincoated dacron-graft (4). Materiale/resultater The Scandinavian Propaten Trial er en randomisert multisenter studie fra 11 skandinaviske karkirurgiske sentre hvor man har sammenlignet ett års patency for Propaten-graft opp mot vanlig PTFE-graft. Fra 2006 til 2009 ble 569 pasienter som skulle opereres med femoro-popliteal bypass, eller femoro-femoral crossover bypass randomisert. 555 gjennomgikk den planlagte operasjonen. 546 av disse hadde tilstrekkelig follow-up data for beregning av ett års patency. Det var jevnt fordelt mellom PTFE (272) og Propaten (274). Alle risikofaktorer var like i de to gruppene. Graftokklusjon ble mistenkt ved pulsbortfall og redusert ABI. Ved ett års kontroll ble alle åpne graft verifisert med dupleksundersøkelse. Primær patency etter ett år var 86,4% for Propaten og 79,9% for PTFE (RR=0.64; 95% C.I.: 0.42;0.97, p=0.035) som gir 36% risikoreduksjon for pasienter med Propaten-graft. Sekundær ett års patency var henholdsvis 88% og 81% (0.60; 95% C.I.:0.39;0.93, p=0,024) som gir en risikoreduksjon på 40%. Konklusjon Undersøkelsen viser at resultatene etter bypasskirurgi med PTFE-graft for fem-fem crossover og fem-pop bypass er ganske gode med ett års patency på ca 80%. Likevel ser det ut til at bruk av Propatengraft reduserer risikoen for okklusjon av bypass med nesten 40%. 1. Dryjski M, Mikat E, Bjornsson TD. Inhibition of intimal hyperplasia after arterial injury by heparins and heparinoid. J Vasc Surg 1988;8:623-33 2. Edmondson RA, Cohen AT, Das SK, Wagner MB, Kakkar VV. Low-molecular weight heparin versus aspirin and dipyridamole after femoropopliteal bypass grafting. Lancet 1994;344(8927):914-8. 3. Devine C, Hons B, McCollum C. Heparin-bonded Dacron or polytetrafluoroethylene for femoropopliteal bypass grafting: a multicenter trial. J Vasc Surg 2001; 533-539 4. Peeters P, Boisers M, Verbist J, K Deloose. Addressing early graft failure: mid term results with the Gore-Tex Propaten Vascular Graft. J Endovasc Ther 2004;11:31
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
186
ØKT VOLUMBELASTNING HOS IDRETTSUTØVERE GIR ØKT RESERVOAR FUNKSJON FOR HØYRE OG VENSTRE ATRIUM GF. Gjerdalen1, J. Hisdal1, EE. Solberg2, TE. Andersen3, Z. Radunovic1, E. Stranden1, K. Steine1 (1) Oslo Universitetssykehus, Aker (2) Diakonhjemmet Sykehus, Oslo (3) a)Oslo Sports Trauma Research Center, Norges Idrettshøyskole, Oslo Hensikt Vår hypotese var at idrettsutøvere, som har økt volumbelastning og derved store hjerter, vil få en relativt større økning av atrienes størrelse i forhold til ventriklene, fordi atriene er mindre og har tynnere vegger. Vi ønsket også å studere om denne økte volumbelastningen fører til økt trykk i pulmonalarterien. Metode 594 norske elitefotballspillere (Tippe- og Adeccoligaen) og 46 utrente kontroller ble undersøkt med todimensjonal- og Doppler ekkokardiografi som del av obligatorisk hjertescreening. Følgende parametere ble målt: Endesystolisk- høyre atrium (HA) areal og venstre atrium (VA) volum, endediastolisk høyre ventrikkel (HV) areal, og venstre ventrikkel (VV) volum. Maksimalhastigheten av fysiologisk trikuspidalkaffsinsuffisien (TI) ble målt for å estimere trykket i pulmonalarterien ut fra forenklet Bernoullis ligning, P = 4v2 (v = maksimum hastighet av TI). Resultater Det var ingen signifikant forskjell i maksimal hastighet av TI (2,2 ± 0,2 vs. 2,2 ± 0,2 m/s), og dermed heller ikke for beregnet trykk i pulmonalarterien (18,8 ± 4,0 vs. 19,5 ± 3,6 mmHg), for henholdsvis spillere sammenlignet med kontrollerne. Se tabell for øvrige resultater. Kontroller Fotballspiller Forskjell (%) HA (cm2) 17,6 ± 3,9 21,4 ± 3.9* 22 HV (cm2) 24,2 ± 4,0 27,2 ± 4.9* 12 VA (cm3) 55,2 ± 20,0 73,8 ± 20.8* 34 VV (cm3) 124,7 ± 23,9 145,9 ± 28.0* 17 * p<0.001 mellom fotballspillere og kontroller Konklusjon Fotballspillerne hadde relativt større atrier i forholdt til deres respektive ventrikler, sammenlignet med du utrente kontrollene. Trolig reflekterer dette en økt reservoar funksjon for begge atriene. Den økte volumbelastningen på hjertets høyre side syntes ikke å gi et økt trykk i pulmonalarterien i hvile hos fotballspillerne.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
187
PREDIKSJON AV MORTALITETSRISIKO I ÅPEN HJERTEKIRURGI: SAMMENLIGNING AV EN NY MODELL MED EUROSCORE
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
188
Berg KS1, Wahba A2,5, Pleym H2,3, Stenseth R2,3, Videm V1,4, Karevold A5
EN ENKELT DOSE MED KALD HTK KARDIOPLEGI GIR LIKE GOD BESKYTTELSE AV HJERTET SOM REPETITIV KALD BLODKARDIOPLEGI VED ISOLERT ELEKTIV MITRALKIRURGI I EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE
1
Institutter for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer og 2Sirkulasjon og bildediagnostikk, Det medisinske fakultet, NTNU, Trondheim 3Avdelinger for thoraxanestesi og intensivmedisin, og 4immunologi og transfusjonsmedisin, og 5Klinikk for thoraxkirurgi, St.Olavs Hospital, Trondheim
Braathen B, Jeppsson A, Scherstén H, Hagen OM, Vengen Ø, Rexius H, Lepore V, Tønnessen T. Oslo universitetssykehus, Ullevål, Norge, Sahlgrenska Universitetssykehus, Göteborg, Sverige
Innledning: Risikoskårer er nyttige verktøy i kvalitetssikringen av hjertekirurgisk behandling, og i beslutningsprosessen for valg av behandling for ulike pasientgrupper. I Europa er EuroSCORE den mest brukte risikoskåren for mortalitet etter hjertekirurgi. Det er imidlertid vist at EuroSCORE ikke fungerer optimalt i flere land, og vårt mål var å utvikle en lokal modell. Et annet mål var å undersøke om et tillegg av intraoperative variabler kunne forbedre risikoprediksjonens nøyaktighet.
BAKGRUNN Histidine-tryptophan-ketoglutarate (HTK-Custodiol©) som kardioplegi for å stanse hjertet ved hjertekirurgi brukes som en enkelt dose opp til mer enn 2 timer med ischemi. Dette vil være spesielt hensiktmessig ved mitralkirurgi hvor man med en enkelt dose slipper å ta ned sperren hvert 20 minutt hvilket er nødvendig ved repetitiv antegrad kardioplegi. Det er til nå ikke utført noen prospektive randomiserte studier som har sammenliknet kald HTK mot kald repetitiv blodkardioplegi på myokardskade ved elektiv isolert mitralkirurgi. Hensikten med studien var å se om en enkelt dose med kald HTK gir like god beskyttelse av hjertet som repetitiv kald blodkardioplegi ved elektiv mitralkirurgi.
Materiale og metoder: Alle pasienter som gjennomgikk åpen hjertekirurgi ved St.Olavs Hospital fra 2000 til og med 2007 ble inkludert i studien (5029 pasienter). En logistisk regresjonsmodell ble tilpasset med preoperative risikofaktorer som var antatt å være viktige for prediksjon av 30-dagers-mortalitet. Denne modellen ble redusert ved hjelp av limited backwards stepdown, og bootstrapping-metoder ble anvendt for å oppnå robuste koeffisientestimater. Modellen ble internt validert, og både kalibrering og diskriminasjon ble undersøkt. Deretter ble intraoperative variabler lagt til den reduserte preoperative modellen, hvor vi anvendte de samme metodene for utvikling og validering. Til slutt sammenlignet vi vår preoperative modell med den additive og den logistiske EuroSCORE. Resultater: Viktige preoperative risikofaktorer for mortalitet var operasjonstype, hastegrad, serum kreatinin over 140 µmol/L, lungesykdom, alder over 68 år, kvinnelig kjønn, kronisk hjertesvikt og tidligere gjennomgått hjerteoperasjon. Viktige intraoperative risikofaktorer var tid på hjerte-lunge-maskin, behov for inotropi og behov for erytrocytt-transfusjon. Valideringen viste at modellene beregnet mortaliteten nøyaktig i hele datasettet unntatt for gruppen med ekstremt høy risiko (1 %), hvor den var noe mindre nøyaktig. Det var ingen signifikant forskjell i prediktiv evne mellom den preoperative og den intraoperative modellen. Den lokale preoperative modellen vår var bedre enn den logistiske EuroSCORE (p = 0,02), som overestimerte mortalitetsrisikoen i lavrisiko-gruppene, og underestimerte risikoen i høyrisiko-gruppene. Konklusjon: Våre modeller var enkle og lette å bruke, og viste god prediktiv evne i vår populasjon. De ble også estimert til å kunne predikere mortalitet nøyaktig i en fremtidig populasjon, noe som må verifiseres gjennom ytterligere validering.
METODE Fra mars 2007 til desember 2009 ble 80 pasienter, som skulle elektivt opereres for mitral regurgitasjon, inkludert i studien ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, Norge og Sahlgrenska Universitetssykehus, Göteborg, Sverige. De ble enten randomisert til kald HTK kardioplegi eller kald repetitiv blodkardioplegi. Pasienter med signifikant koronar arterie sykdom eller annen patologi i hjertet ble ekskludert fra studien. Den eneste tilleggsprosedyren som var tillatt var ablasjon for atriflimmer. Antall pasienter for inklusjon ble bestemt a priori for å oppnå en test-styrke på 0.97 med en p-verdi på < 0.05 og en antatt forskjell på gruppene på 50%. Det maksimale utslippet av CK-MB og troponin-T postoperativt ble sammenlignet mellom gruppene. RESULTAT Det var ingen signifikant forskjell, målt med CK-MB og troponin-T, mellom gruppene på noe tidspunkt. Det var signifikant flere som hadde spontan ventrikkel flimmer etter at aorta tangen var fjernet hos pasientene som fikk HTK kardioplegi, men dette hadde ingen innflytelse på utslippet av CK-MB og troponin-T. I tillegg var det bare i HTK gruppen en signifikant korrelasjon mellom ischemitid og enzymene CK-MB og troponin-T. KONKLUSJON En enkelt dose med kald HTK kardioplegi i isolert elektiv mitralkirurgi er enkelt å bruke og gir like god beskyttelse av hjertet som kald repetitiv blod kardioplegi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
187
PREDIKSJON AV MORTALITETSRISIKO I ÅPEN HJERTEKIRURGI: SAMMENLIGNING AV EN NY MODELL MED EUROSCORE
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
188
Berg KS1, Wahba A2,5, Pleym H2,3, Stenseth R2,3, Videm V1,4, Karevold A5
EN ENKELT DOSE MED KALD HTK KARDIOPLEGI GIR LIKE GOD BESKYTTELSE AV HJERTET SOM REPETITIV KALD BLODKARDIOPLEGI VED ISOLERT ELEKTIV MITRALKIRURGI I EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE
1
Institutter for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer og 2Sirkulasjon og bildediagnostikk, Det medisinske fakultet, NTNU, Trondheim 3Avdelinger for thoraxanestesi og intensivmedisin, og 4immunologi og transfusjonsmedisin, og 5Klinikk for thoraxkirurgi, St.Olavs Hospital, Trondheim
Braathen B, Jeppsson A, Scherstén H, Hagen OM, Vengen Ø, Rexius H, Lepore V, Tønnessen T. Oslo universitetssykehus, Ullevål, Norge, Sahlgrenska Universitetssykehus, Göteborg, Sverige
Innledning: Risikoskårer er nyttige verktøy i kvalitetssikringen av hjertekirurgisk behandling, og i beslutningsprosessen for valg av behandling for ulike pasientgrupper. I Europa er EuroSCORE den mest brukte risikoskåren for mortalitet etter hjertekirurgi. Det er imidlertid vist at EuroSCORE ikke fungerer optimalt i flere land, og vårt mål var å utvikle en lokal modell. Et annet mål var å undersøke om et tillegg av intraoperative variabler kunne forbedre risikoprediksjonens nøyaktighet.
BAKGRUNN Histidine-tryptophan-ketoglutarate (HTK-Custodiol©) som kardioplegi for å stanse hjertet ved hjertekirurgi brukes som en enkelt dose opp til mer enn 2 timer med ischemi. Dette vil være spesielt hensiktmessig ved mitralkirurgi hvor man med en enkelt dose slipper å ta ned sperren hvert 20 minutt hvilket er nødvendig ved repetitiv antegrad kardioplegi. Det er til nå ikke utført noen prospektive randomiserte studier som har sammenliknet kald HTK mot kald repetitiv blodkardioplegi på myokardskade ved elektiv isolert mitralkirurgi. Hensikten med studien var å se om en enkelt dose med kald HTK gir like god beskyttelse av hjertet som repetitiv kald blodkardioplegi ved elektiv mitralkirurgi.
Materiale og metoder: Alle pasienter som gjennomgikk åpen hjertekirurgi ved St.Olavs Hospital fra 2000 til og med 2007 ble inkludert i studien (5029 pasienter). En logistisk regresjonsmodell ble tilpasset med preoperative risikofaktorer som var antatt å være viktige for prediksjon av 30-dagers-mortalitet. Denne modellen ble redusert ved hjelp av limited backwards stepdown, og bootstrapping-metoder ble anvendt for å oppnå robuste koeffisientestimater. Modellen ble internt validert, og både kalibrering og diskriminasjon ble undersøkt. Deretter ble intraoperative variabler lagt til den reduserte preoperative modellen, hvor vi anvendte de samme metodene for utvikling og validering. Til slutt sammenlignet vi vår preoperative modell med den additive og den logistiske EuroSCORE. Resultater: Viktige preoperative risikofaktorer for mortalitet var operasjonstype, hastegrad, serum kreatinin over 140 µmol/L, lungesykdom, alder over 68 år, kvinnelig kjønn, kronisk hjertesvikt og tidligere gjennomgått hjerteoperasjon. Viktige intraoperative risikofaktorer var tid på hjerte-lunge-maskin, behov for inotropi og behov for erytrocytt-transfusjon. Valideringen viste at modellene beregnet mortaliteten nøyaktig i hele datasettet unntatt for gruppen med ekstremt høy risiko (1 %), hvor den var noe mindre nøyaktig. Det var ingen signifikant forskjell i prediktiv evne mellom den preoperative og den intraoperative modellen. Den lokale preoperative modellen vår var bedre enn den logistiske EuroSCORE (p = 0,02), som overestimerte mortalitetsrisikoen i lavrisiko-gruppene, og underestimerte risikoen i høyrisiko-gruppene. Konklusjon: Våre modeller var enkle og lette å bruke, og viste god prediktiv evne i vår populasjon. De ble også estimert til å kunne predikere mortalitet nøyaktig i en fremtidig populasjon, noe som må verifiseres gjennom ytterligere validering.
METODE Fra mars 2007 til desember 2009 ble 80 pasienter, som skulle elektivt opereres for mitral regurgitasjon, inkludert i studien ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, Norge og Sahlgrenska Universitetssykehus, Göteborg, Sverige. De ble enten randomisert til kald HTK kardioplegi eller kald repetitiv blodkardioplegi. Pasienter med signifikant koronar arterie sykdom eller annen patologi i hjertet ble ekskludert fra studien. Den eneste tilleggsprosedyren som var tillatt var ablasjon for atriflimmer. Antall pasienter for inklusjon ble bestemt a priori for å oppnå en test-styrke på 0.97 med en p-verdi på < 0.05 og en antatt forskjell på gruppene på 50%. Det maksimale utslippet av CK-MB og troponin-T postoperativt ble sammenlignet mellom gruppene. RESULTAT Det var ingen signifikant forskjell, målt med CK-MB og troponin-T, mellom gruppene på noe tidspunkt. Det var signifikant flere som hadde spontan ventrikkel flimmer etter at aorta tangen var fjernet hos pasientene som fikk HTK kardioplegi, men dette hadde ingen innflytelse på utslippet av CK-MB og troponin-T. I tillegg var det bare i HTK gruppen en signifikant korrelasjon mellom ischemitid og enzymene CK-MB og troponin-T. KONKLUSJON En enkelt dose med kald HTK kardioplegi i isolert elektiv mitralkirurgi er enkelt å bruke og gir like god beskyttelse av hjertet som kald repetitiv blod kardioplegi.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
189
REDUSERT MYOKARDCELLEFUNKSJON OG KALSIUMMETABOLISME HOS PASIENTER ETTER HJERTEINFARKT MED LAV EJEKSJONSFRAKSJON Høydal MA2, Wahba A1,2, Kirkeby-Garstad I1,3, Karevold A1, Wiseth R2,4, Haaverstad R1,2, Stølen TS2,Ø. Ellingsen Ø2, Smith GL5, Kemi OJ2, Wisløff U2 1 Klinikk for thoraxkirurgi St. Olavs Hospital, 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, 3Klinikk for anestesi og intensivmedisin, 4Klinikk for hjertemedisin 5Institute of Biomedical and Life Sciences, University of Glasgow, Glasgow, United Kingdom. Bakgrunn Vår viten om cellulære og molekylære mekanismer i utvikling av redusert hjertefunksjon kommer fra dyreeksperiment og eksplanterte hjerter under hjertetransplantasjon. Det antas at forandringer i intracellulær kalsiumhomeostase har en avgjørende betydning. Målet med studien var å undersøke om tilsvarende endringer også finnes i kardiomyocytter fra pasienter med redusert ejeksjonsfraksjon (EF) pga tidligere hjerteinfarkt som gjennomgår kornarkirurgi. Metoder Ni pasienter med tidligere hjerteinfarkt (69±6 år) med EF<35% (NYHA 2-4) og åtte pasienter (61±10 år) uten tidligere infarkt med EF over 60% ble inkludert. Myokardbiopsier av venstre ventrikkel ble tatt under operasjonen før aortenavklemming. Sarcoplasmatisk retikulum Ca2+ATPase 2a (SERCA-2a), som er ansvarlig for opptak av kalsium fra cytosol, aktivitet ble målt. I tillegg ble myokardceller enzymatisk isolert og undersøkt med epi-fluorescens og confokal mikroskopi Resultater Forkortning av myocyttene under elektrisk stimulering med 0,5Hz var lik i begge grupper, men ved økende strimuleringsfrekvens ble forkortning i hjerteceller fra pasienter med lav EF betydelig redusert. I myocytter fra hjerter med lav EF var den diastoliske kalsiumkonsentrasjonen økt (p<0,01), Ca2+-amplituden var omtrent 45% lavere. Tid til maksimal sammentrekning og tid til relaksasjon var langsommere ved alle stimuleringsfrekvenser (p<0,01) hos disse hjertene. Vi fant dessuten en 35% reduksjon av Ttubuli, som spiller en viktig rolle i synkronisering av kalsiumfrigjøring og en 35% langsommere Ca2+-opptak via SERCA-2a i vev fra pasienter med lav EF (p<0.01). På proteinnivå fant vi en redusert ekspresjon av SERCA-2a og økt PLB sammen med redusert fosforylering av phospholamban (PLB) ved Thr -17 og Ser-16.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
190
MEMBRANSTRUKTUR I ATRIECELLER FRA MENNESKET Wahba A1,2, Johnsen AB2, Hordnes K1,2, Høydal MA2, Wisløff U2 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital og 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Prinsesse Kristinas gt 3, 7006 Trondheim Bakgrunn I ventrikkelceller fra dyr og mennesker er det tynne rørformede innbuktninger av overflatemembranen på tvers og langs av hjertecellen (T-rør). T-rørene sørger for spredning av aksjonspotensialet fra cellens overflate til de sentrale deler av cellen. Nyere studier antyder at strukturen og funksjonen til T-rørene er mye mer komplekse enn tidligere antatt. Det spekuleres i at endringer i T-rørstruktur er årsak til nedsatt hjertefunksjon ved hjertesykdom, gjennom nedsatt kalsiumregulering og kontraktil funksjon i den enkelte hjertecelle. Lite er kjent om atrieflimmer og eventuelle endringer i t-rørsystemet. Metode Pasienter med og uten atrieflimmer (data fra AF-pasienter er ikke med her) som er henvist til Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital, for åpen hjertekirurgi blir spurt om å delta i studien. Gruppe 1 (kontrollgruppe) inkluderer pasienter som ikke har hatt atrieflimmer og har stabil sinusrytme, Gruppe 2 inkluderer pasienter med periodevis atrieflimmer og som hovedsakelig har sinusrytme. Gruppe 3 inkludere pasienter med kronisk, permanent atrieflimmer. Vi tar små vevsprøver fra begge atriene i forbindelse med operasjon og fra vevsprøvene blir levende hjerteceller enzymatisk isolert og studert ved konfokalmikroskopi. Cellene blir farget med membranspesifikt fluokrom, Di-8-Anepps. I tillegg fryses vevsbiter ned for senere molekylære analyser. Resultat: Det er isolert atrieceller fra 12 pasienters høyre atrie, hvor til sammen 59 celler er studert og 8 pasienters venstre atrie hvor 61 celler er studert (all data er fra pasienter uten atrieflimmer). Det var ikke signifikante forskjeller i størrelse på celler fra høyre og venstre side. Cellelengde og cellebredde fra venstre og høyre side var på henholdsvis 87,0±24,2µm, 18,3±6,1µm og 96,5±24,2µm, 17,2±5,1µm. Overraskende hadde ingen av de studerte cellene T-rørssystem til tross for at cellene er tykkere enn atrieceller hos rotter (ca 10 µm) og omkring samme tykkelse som celler fra sau (15 µm).
Konklusjon Vi viser for første gang hos mennesker med postinfarkt hjertesvikt at redusert T-tubuli tetthet og forverret Ca2+ opptak fra det Sarcoplasmatiske retikulum gjennom SERCA-2a er sentrale mekanismer i utvikling av redusert myokardfunksjon. Figuren viser atriecelle fra lysmikroskop (venstre) og konfokalmikroskop (høyre). Konklusjon: Det ser ut til at atrieceller fra humane atrieceller ikke har T-rørssystem. Dette resultatet er oppsiktsvekkende da slik membranstruktur har vist seg å finnes hos større pattedyr og at dette spiller en viktig rolle i kalsiumregulering hos disse dyrene. Vi er på et tidlig stadiet i vår karakterisering av atrieceller fra human vev, og vi må videre kvalitetssikre metode og i lys av våre funn studere kalsiumregulering.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
189
REDUSERT MYOKARDCELLEFUNKSJON OG KALSIUMMETABOLISME HOS PASIENTER ETTER HJERTEINFARKT MED LAV EJEKSJONSFRAKSJON Høydal MA2, Wahba A1,2, Kirkeby-Garstad I1,3, Karevold A1, Wiseth R2,4, Haaverstad R1,2, Stølen TS2,Ø. Ellingsen Ø2, Smith GL5, Kemi OJ2, Wisløff U2 1 Klinikk for thoraxkirurgi St. Olavs Hospital, 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, 3Klinikk for anestesi og intensivmedisin, 4Klinikk for hjertemedisin 5Institute of Biomedical and Life Sciences, University of Glasgow, Glasgow, United Kingdom. Bakgrunn Vår viten om cellulære og molekylære mekanismer i utvikling av redusert hjertefunksjon kommer fra dyreeksperiment og eksplanterte hjerter under hjertetransplantasjon. Det antas at forandringer i intracellulær kalsiumhomeostase har en avgjørende betydning. Målet med studien var å undersøke om tilsvarende endringer også finnes i kardiomyocytter fra pasienter med redusert ejeksjonsfraksjon (EF) pga tidligere hjerteinfarkt som gjennomgår kornarkirurgi. Metoder Ni pasienter med tidligere hjerteinfarkt (69±6 år) med EF<35% (NYHA 2-4) og åtte pasienter (61±10 år) uten tidligere infarkt med EF over 60% ble inkludert. Myokardbiopsier av venstre ventrikkel ble tatt under operasjonen før aortenavklemming. Sarcoplasmatisk retikulum Ca2+ATPase 2a (SERCA-2a), som er ansvarlig for opptak av kalsium fra cytosol, aktivitet ble målt. I tillegg ble myokardceller enzymatisk isolert og undersøkt med epi-fluorescens og confokal mikroskopi Resultater Forkortning av myocyttene under elektrisk stimulering med 0,5Hz var lik i begge grupper, men ved økende strimuleringsfrekvens ble forkortning i hjerteceller fra pasienter med lav EF betydelig redusert. I myocytter fra hjerter med lav EF var den diastoliske kalsiumkonsentrasjonen økt (p<0,01), Ca2+-amplituden var omtrent 45% lavere. Tid til maksimal sammentrekning og tid til relaksasjon var langsommere ved alle stimuleringsfrekvenser (p<0,01) hos disse hjertene. Vi fant dessuten en 35% reduksjon av Ttubuli, som spiller en viktig rolle i synkronisering av kalsiumfrigjøring og en 35% langsommere Ca2+-opptak via SERCA-2a i vev fra pasienter med lav EF (p<0.01). På proteinnivå fant vi en redusert ekspresjon av SERCA-2a og økt PLB sammen med redusert fosforylering av phospholamban (PLB) ved Thr -17 og Ser-16.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
190
MEMBRANSTRUKTUR I ATRIECELLER FRA MENNESKET Wahba A1,2, Johnsen AB2, Hordnes K1,2, Høydal MA2, Wisløff U2 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital og 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Prinsesse Kristinas gt 3, 7006 Trondheim Bakgrunn I ventrikkelceller fra dyr og mennesker er det tynne rørformede innbuktninger av overflatemembranen på tvers og langs av hjertecellen (T-rør). T-rørene sørger for spredning av aksjonspotensialet fra cellens overflate til de sentrale deler av cellen. Nyere studier antyder at strukturen og funksjonen til T-rørene er mye mer komplekse enn tidligere antatt. Det spekuleres i at endringer i T-rørstruktur er årsak til nedsatt hjertefunksjon ved hjertesykdom, gjennom nedsatt kalsiumregulering og kontraktil funksjon i den enkelte hjertecelle. Lite er kjent om atrieflimmer og eventuelle endringer i t-rørsystemet. Metode Pasienter med og uten atrieflimmer (data fra AF-pasienter er ikke med her) som er henvist til Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital, for åpen hjertekirurgi blir spurt om å delta i studien. Gruppe 1 (kontrollgruppe) inkluderer pasienter som ikke har hatt atrieflimmer og har stabil sinusrytme, Gruppe 2 inkluderer pasienter med periodevis atrieflimmer og som hovedsakelig har sinusrytme. Gruppe 3 inkludere pasienter med kronisk, permanent atrieflimmer. Vi tar små vevsprøver fra begge atriene i forbindelse med operasjon og fra vevsprøvene blir levende hjerteceller enzymatisk isolert og studert ved konfokalmikroskopi. Cellene blir farget med membranspesifikt fluokrom, Di-8-Anepps. I tillegg fryses vevsbiter ned for senere molekylære analyser. Resultat: Det er isolert atrieceller fra 12 pasienters høyre atrie, hvor til sammen 59 celler er studert og 8 pasienters venstre atrie hvor 61 celler er studert (all data er fra pasienter uten atrieflimmer). Det var ikke signifikante forskjeller i størrelse på celler fra høyre og venstre side. Cellelengde og cellebredde fra venstre og høyre side var på henholdsvis 87,0±24,2µm, 18,3±6,1µm og 96,5±24,2µm, 17,2±5,1µm. Overraskende hadde ingen av de studerte cellene T-rørssystem til tross for at cellene er tykkere enn atrieceller hos rotter (ca 10 µm) og omkring samme tykkelse som celler fra sau (15 µm).
Konklusjon Vi viser for første gang hos mennesker med postinfarkt hjertesvikt at redusert T-tubuli tetthet og forverret Ca2+ opptak fra det Sarcoplasmatiske retikulum gjennom SERCA-2a er sentrale mekanismer i utvikling av redusert myokardfunksjon. Figuren viser atriecelle fra lysmikroskop (venstre) og konfokalmikroskop (høyre). Konklusjon: Det ser ut til at atrieceller fra humane atrieceller ikke har T-rørssystem. Dette resultatet er oppsiktsvekkende da slik membranstruktur har vist seg å finnes hos større pattedyr og at dette spiller en viktig rolle i kalsiumregulering hos disse dyrene. Vi er på et tidlig stadiet i vår karakterisering av atrieceller fra human vev, og vi må videre kvalitetssikre metode og i lys av våre funn studere kalsiumregulering.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
191
VASODILATASJON OG ØKT HJERTEFREKVENS ER DOMINERENDE EFFEKTER AV LEVOSIMENDAN VED EKSPERIMENTELL AKUTT HJERTESVIKT Nordhaug D1,3 , Kolseth SM3, Kirkeby-Garstad I2,3, Aro S2, Nordgaard H3, Høydal M 3, Rognmo Ø 3, Wahba A1,3 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St Olavs Hospital, Trondheim 2 Avdeling for thoraxanestesi og intensivmedisin, St. Olavs Hospital, Trondheim 3 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, Det medisinske fakultet, NTNU, Trondheim Bakgrunn: Levosimendan brukes i behandling av akutt hjertesvikt og kardiogent sjokk. Medikamentets antatte positive inotrope effekt er forklart med kalsium-sensitivisering av myofilamentene. Det er også foreslått at levosimendan i høye doser kan ha en fosfodiesterasehemmende effekt, noe som vil endre hjertets mekanoenergetiske egenskaper. Vi ønsket å studere hvordan stigende doser levosimendan påvirker sirkulasjonen og hjertets mekanoenergetiske profil under akutt hjertesvikt, for derved å kartlegge eventuelle endringer i virkningsmekanismen ved økende doser. Materiale og metoder: Seks griser (34 ± 4 kg) ble brukt i en in-vivo, anestesert, åpen-thorax modell. Akutt hjertesvikt ble indusert ved mikroembolisering i venstre koronararterie inntil 30% reduksjon av minuttvolum. Deretter ble det gitt levosimendan i økende doser (dose 1-4, 2.5, 10, 40 og 80 µg/kg). Konduktanskatetre ble brukt for å kartlegge venstre ventrikkels mekaniske funksjon og oksygenforbruket ble beregnet fra koronarflow og hjertets arteriovenøse oksygendifferanse. Hemodynamiske målinger og full kartlegging av venstre ventrikkels mekanoenergetiske profil ble gjort før svikt, etter svikt og etter dose 1-4. Det ble også tatt biopsier av venstre ventrikkel for å studere mitokondriefunksjonen. Resultater: Hjertefrekvensen var signifikant økt og systemvaskulær motstand var signifikant redusert ved de to høyeste dosene levosimendan. Minuttvolumet var beskjedent økt og middel arterietrykk var signifikant redusert ved høyeste dose. Hjertets mekaniske arbeid var uendret ved alle doser. Det var heller ingen signifikante endringer i parametre for mekanoenergetisk effektivitet eller mitokondriefunksjon ved økende doser. Noe overraskende fant vi ingen holdepunkter for positiv inotrop effekt av levosimendan ved noen av de undersøkte dosene. Konklusjon: Levosimendan i stigende doser ved akutt hjertesvikt gir økende vasodilatasjon og hjertefrekvens. Hjertets kontraktilitet er upåvirket ved alle undersøkte doser. Venstre ventrikkels mekanoenergetiske variabler forblir også uendret ved stigende doser levosimendan, og dette taler imot innslag av en fosfodiesterase hemmende effekt i høye doser.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
192
LAKTATSTIGNING VED POSTOPERATIV MOBILISERING Dedichen HH, Nordhaug DO, Olsen PO, Kirkeby-Garstad I Klinikk for thoraxkirurgi, St Olavs Hospital Bakgrunn Tidlig postoperativ mobilisering etter hjertekirurgi har vært klinisk praksis i flere tiår. Våre tidligere studier (1) har vist betydelig laktatstigning ved belastningstester på 10w og 30w på tross at antatt adekvat oksygentilbud. På bakgrunn av dette er det fremsatt misstanke om at hjertekirurgi med hjerte-lungemaskin forårsaker forstyrrelser i oksygen ekstraksjon og metabolisme i skjelettmuskulatur. Materiale og metode 12 pasienter med stabil koronarsykdom ble inkludert i studien. Pasientene ble testet med ”knee extensor test” preoperativt og på første postoperative dag etter koronaroperasjon. Ved ”knee extensor test” belastes kun strekkemuskulaturen til høyre kne slik at belastningen på hjerte- og lungefunksjon er liten. Pasientene syklet 1W i 3 minutter og 2W i 3 minutter. Ved slutten av hvert belastingstrinn målte man: -Blodflow i A femoralis med Dopplermetode (Vingmed Vivid 7). -Arteriell blodgass og blodgass fra vena femoralis. Oksygentilbud, oksygen forbruk og laktatutslipp fra benet til sirkulasjonen kalkuleres. Resultater Det var ingen signifikant forskjell i oksygentilbud før og etter koronaroperasjon (p=0,52). Det var ingen signifikant forskjell i oksygen forbruk før og etter koronaroperasjon (p=0,77). Serum laktat var signifikant høyere etter koronaroperasjon (p<0,01) Det var ingen signifikant økning i utslipp av laktat fra benet (p=0,23). Konklusjon Det var ingen tegn til nedsatt oksygenekstraksjon i skjelettmuskel etter koronaroperasjon med hjerte-lungemaskin. 1. Kirkeby-Garstad I, Stenseth R, Sellevold OF. Post-operative myocardial dysfunction does not affect the physiological response to early mobilization after coronary artery bypass grafting. Acta Anaesthesiol Scand. 2005 Oct;49(9):1241-7.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
191
VASODILATASJON OG ØKT HJERTEFREKVENS ER DOMINERENDE EFFEKTER AV LEVOSIMENDAN VED EKSPERIMENTELL AKUTT HJERTESVIKT Nordhaug D1,3 , Kolseth SM3, Kirkeby-Garstad I2,3, Aro S2, Nordgaard H3, Høydal M 3, Rognmo Ø 3, Wahba A1,3 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St Olavs Hospital, Trondheim 2 Avdeling for thoraxanestesi og intensivmedisin, St. Olavs Hospital, Trondheim 3 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, Det medisinske fakultet, NTNU, Trondheim Bakgrunn: Levosimendan brukes i behandling av akutt hjertesvikt og kardiogent sjokk. Medikamentets antatte positive inotrope effekt er forklart med kalsium-sensitivisering av myofilamentene. Det er også foreslått at levosimendan i høye doser kan ha en fosfodiesterasehemmende effekt, noe som vil endre hjertets mekanoenergetiske egenskaper. Vi ønsket å studere hvordan stigende doser levosimendan påvirker sirkulasjonen og hjertets mekanoenergetiske profil under akutt hjertesvikt, for derved å kartlegge eventuelle endringer i virkningsmekanismen ved økende doser. Materiale og metoder: Seks griser (34 ± 4 kg) ble brukt i en in-vivo, anestesert, åpen-thorax modell. Akutt hjertesvikt ble indusert ved mikroembolisering i venstre koronararterie inntil 30% reduksjon av minuttvolum. Deretter ble det gitt levosimendan i økende doser (dose 1-4, 2.5, 10, 40 og 80 µg/kg). Konduktanskatetre ble brukt for å kartlegge venstre ventrikkels mekaniske funksjon og oksygenforbruket ble beregnet fra koronarflow og hjertets arteriovenøse oksygendifferanse. Hemodynamiske målinger og full kartlegging av venstre ventrikkels mekanoenergetiske profil ble gjort før svikt, etter svikt og etter dose 1-4. Det ble også tatt biopsier av venstre ventrikkel for å studere mitokondriefunksjonen. Resultater: Hjertefrekvensen var signifikant økt og systemvaskulær motstand var signifikant redusert ved de to høyeste dosene levosimendan. Minuttvolumet var beskjedent økt og middel arterietrykk var signifikant redusert ved høyeste dose. Hjertets mekaniske arbeid var uendret ved alle doser. Det var heller ingen signifikante endringer i parametre for mekanoenergetisk effektivitet eller mitokondriefunksjon ved økende doser. Noe overraskende fant vi ingen holdepunkter for positiv inotrop effekt av levosimendan ved noen av de undersøkte dosene. Konklusjon: Levosimendan i stigende doser ved akutt hjertesvikt gir økende vasodilatasjon og hjertefrekvens. Hjertets kontraktilitet er upåvirket ved alle undersøkte doser. Venstre ventrikkels mekanoenergetiske variabler forblir også uendret ved stigende doser levosimendan, og dette taler imot innslag av en fosfodiesterase hemmende effekt i høye doser.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
192
LAKTATSTIGNING VED POSTOPERATIV MOBILISERING Dedichen HH, Nordhaug DO, Olsen PO, Kirkeby-Garstad I Klinikk for thoraxkirurgi, St Olavs Hospital Bakgrunn Tidlig postoperativ mobilisering etter hjertekirurgi har vært klinisk praksis i flere tiår. Våre tidligere studier (1) har vist betydelig laktatstigning ved belastningstester på 10w og 30w på tross at antatt adekvat oksygentilbud. På bakgrunn av dette er det fremsatt misstanke om at hjertekirurgi med hjerte-lungemaskin forårsaker forstyrrelser i oksygen ekstraksjon og metabolisme i skjelettmuskulatur. Materiale og metode 12 pasienter med stabil koronarsykdom ble inkludert i studien. Pasientene ble testet med ”knee extensor test” preoperativt og på første postoperative dag etter koronaroperasjon. Ved ”knee extensor test” belastes kun strekkemuskulaturen til høyre kne slik at belastningen på hjerte- og lungefunksjon er liten. Pasientene syklet 1W i 3 minutter og 2W i 3 minutter. Ved slutten av hvert belastingstrinn målte man: -Blodflow i A femoralis med Dopplermetode (Vingmed Vivid 7). -Arteriell blodgass og blodgass fra vena femoralis. Oksygentilbud, oksygen forbruk og laktatutslipp fra benet til sirkulasjonen kalkuleres. Resultater Det var ingen signifikant forskjell i oksygentilbud før og etter koronaroperasjon (p=0,52). Det var ingen signifikant forskjell i oksygen forbruk før og etter koronaroperasjon (p=0,77). Serum laktat var signifikant høyere etter koronaroperasjon (p<0,01) Det var ingen signifikant økning i utslipp av laktat fra benet (p=0,23). Konklusjon Det var ingen tegn til nedsatt oksygenekstraksjon i skjelettmuskel etter koronaroperasjon med hjerte-lungemaskin. 1. Kirkeby-Garstad I, Stenseth R, Sellevold OF. Post-operative myocardial dysfunction does not affect the physiological response to early mobilization after coronary artery bypass grafting. Acta Anaesthesiol Scand. 2005 Oct;49(9):1241-7.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
193
FORBEHANDLING MED NITROGENOKSID DONOREN SNAP ELLER NERVE TRASNSSEKSJON BLOKKERER BLODBÅREN PREKONDISJONERING VIA INDIREKTE EKSTREMITETS-ISKEMI ELLER INTRA-ARTERIELL ADENOSIN Steensrud Tor, Li L*, Dai X*, Manlhiot C*, Kharbanda R, Tropak M*, Redington A* Avdeling for hjerte-lunge og karkirurgi, Universitetssykehuset Nord Norge, 9038 Tromsø *Division of Cardiology, Hospital of Sick Children, University of Toronto, Canada
Materiale og metode: Intermitterende iskemi og reperfusjon i en ekstremitet fører til frigjøring av sirkulerende faktor (er) i blodbanen som gir en potent hjertebeskyttelse. Denne mekanismen kalles indirekte (remote) prekondisjonering. Injisering av Adenosin i en arterie i en ekstremitet gir også myocardproteksjon, og denne signaltransduksjon er ikke helt kartlagt. For å se på sammenhenger samt forsøke å avdekke mekanismer, delte vi kaniner inn i elleve grupper. De fikk saltvann (kontroll), intermitterende iskemi i bakfoten eller enteral adenosin etter en forbehandling med nitrogenoksid (NO) syntetase hemmer (L-NAME), NO donor SNAP, non-NO avgivende derivatet N-acetylpenicillamin (NAP), ingen forbehandling eller transseksjon av femoral nerven. Etter dette ble blodet tappet, sentrifugert og plasmaet dialysert. Dialysatet ble igjen gitt til et annet, ubehandlet kaninhjerte i et Langendorff oppsett som etter forbehandling med dialysatet gjennomgikk en halv time varm global iskemi og deretter to timer reperfusjon. Hemodynamiske parametre ble målt (frekvens, dPdtmax og dPdtmin, generert trykk i venstre ventrikkel og endediastolisk trykk). Infarktstørrelse ble målt ved å TTC farge frosne hjerteskiver der friskt hjertevev farger mursteinsrødt mens infarktet forblir blekt. Resultater: Indirekte prekondisjonering reduserte infarkstørrelsen signifikant (28±6 %) sammenliknet med kontroller (46±3 %, p<0,01). Forbehandling med L-NAME og NAP hindret ikke hjertebeskyttelse (infarktstørrelse hhv 34±5 % og 31±2 %). Transseksjon av femoralnerven eller forbehandling med NO donoren SNAP opphevet hjertebeskyttelsen fra indirekte prekondisjonering. Ved å forbehandle med SNAP eller femoral nervetransseksjon hindret vi intraarteriell adenosin i å gi blodbåren indirekte prekondisjonering. I tillegg fikk vi ikke utløst hjertebeskyttende effekt fra gruppen som fikk adenosin i femoralvenen. Infarkt størrelsen ble signifikant mindre i hjerter som ble perfundert med dialysat fra gruppen som fikk adenosin satt i femoralarterien (33±12 %, p<0,01) eller forbehandling med NO blokkeren L-NAME (33±10 %, p<0,01). Diskusjon: I denne modellen fikk vi skilt ut hjertepåvirkningen av substanser gitt lokalt i en ekstremitet, og påvist avhengigheten av et intakt nervesystem. Intraarteriell, men ikke intravenøs adenosin førte til frigjøring av en blodbåren substans som kunne dialyseres i plasma og beskytte et annet kaninhjerte i et Langendorff oppsett. Denne frigjøringen er avhengig av intakte lokale nervebaner siden avskjæring av femoralnerven hindret denne mekanismen. Noe overraskende ble det i vår studie påvist at den prekondisjonerende effekt av intraarteriell adenosin og indirekte prekondisjonering ble opphevet med forbehandling av NO donoren SNAP og uaffisert av NO syntase hemmeren L-NAME, som er motsatt av påviste effekter på hjertet.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
194
INFEKSIØS ENDOKARDITT VED ST OLAVS HOSPITAL GJENNOM 10 ÅR -BETYDNING AV UTLØSENDE MICROORGANISMERWahba A1,2, Hordnes K1,2, Winnerkvist A1, Nordhaug DO1,2, Karevold A1 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital HF og 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Prinsesse Kristinas gt 3, 7006 Trondheim Bakgrunn Infeksiøs endokarditt er en alvorlig sykdom med høy mortalitet, hvor en vurderer behovet for kirurgisk behandling i hvert enkelt tilfelle. Alle dokumenterte tilfeller av infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital de siste 10 år er vurdert mtp forårsakende mikroorganisme. Et sjeldent tilfelle av tropheryma whipplei endokarditt presenteres. Metoder En har inkludert alle pasienter som er operert for infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital i perioden 1999-2008. Datamaterialet ble innhentet ved gjennomgang av pasientjournaler, funnet ved hjelp av søk på diagnosekoder i PAS ved St. Olavs Hospital. Påviste organismer ved mikrobiologisk undersøkelser er registrert. Resultater ved kirurgi i relasjon til påvist mikrobe diskuteres. Resultater Totalt ble 133 pasienter behandlet for infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital i perioden 1999-2008. 89 pasienter ble operert, hvorav gjennomsnittsalder var 58 år, 70 % menn og 30 % kvinner. Det ble satt inn klaffeproteser hos 84 (60 mekanisk, 24 biologisk). % Mekanisk Biologisk
Staf aur 32 40
KNS 7 0
Streptoko 47 25
Enteroko 7 25
HACEK 2 5
Andre 5 5
Streptokokker var overrepresentert hos pasienter med mitralendokarditt og dobbelklaffendokarditt. Stafylokokker var hyppigere hos pasienter med abscederende endokarditt. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom type forårsakende mikroorganisme og mortalitet. Konklusjon Et fåtall typer av mikroorganismer dominerer infeksiøs endokarditt. Selv om type forårsakende mikroorganisme legges stor vekt på i den kliniske hverdagen, hadde dette ikke betydning for mortaliteten. Et kasus med Tropheryma whipplei viser hvordan endokarditt kan være en vanskelig diagnose, noe som kan forsinke effektiv behandling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
193
FORBEHANDLING MED NITROGENOKSID DONOREN SNAP ELLER NERVE TRASNSSEKSJON BLOKKERER BLODBÅREN PREKONDISJONERING VIA INDIREKTE EKSTREMITETS-ISKEMI ELLER INTRA-ARTERIELL ADENOSIN Steensrud Tor, Li L*, Dai X*, Manlhiot C*, Kharbanda R, Tropak M*, Redington A* Avdeling for hjerte-lunge og karkirurgi, Universitetssykehuset Nord Norge, 9038 Tromsø *Division of Cardiology, Hospital of Sick Children, University of Toronto, Canada
Materiale og metode: Intermitterende iskemi og reperfusjon i en ekstremitet fører til frigjøring av sirkulerende faktor (er) i blodbanen som gir en potent hjertebeskyttelse. Denne mekanismen kalles indirekte (remote) prekondisjonering. Injisering av Adenosin i en arterie i en ekstremitet gir også myocardproteksjon, og denne signaltransduksjon er ikke helt kartlagt. For å se på sammenhenger samt forsøke å avdekke mekanismer, delte vi kaniner inn i elleve grupper. De fikk saltvann (kontroll), intermitterende iskemi i bakfoten eller enteral adenosin etter en forbehandling med nitrogenoksid (NO) syntetase hemmer (L-NAME), NO donor SNAP, non-NO avgivende derivatet N-acetylpenicillamin (NAP), ingen forbehandling eller transseksjon av femoral nerven. Etter dette ble blodet tappet, sentrifugert og plasmaet dialysert. Dialysatet ble igjen gitt til et annet, ubehandlet kaninhjerte i et Langendorff oppsett som etter forbehandling med dialysatet gjennomgikk en halv time varm global iskemi og deretter to timer reperfusjon. Hemodynamiske parametre ble målt (frekvens, dPdtmax og dPdtmin, generert trykk i venstre ventrikkel og endediastolisk trykk). Infarktstørrelse ble målt ved å TTC farge frosne hjerteskiver der friskt hjertevev farger mursteinsrødt mens infarktet forblir blekt. Resultater: Indirekte prekondisjonering reduserte infarkstørrelsen signifikant (28±6 %) sammenliknet med kontroller (46±3 %, p<0,01). Forbehandling med L-NAME og NAP hindret ikke hjertebeskyttelse (infarktstørrelse hhv 34±5 % og 31±2 %). Transseksjon av femoralnerven eller forbehandling med NO donoren SNAP opphevet hjertebeskyttelsen fra indirekte prekondisjonering. Ved å forbehandle med SNAP eller femoral nervetransseksjon hindret vi intraarteriell adenosin i å gi blodbåren indirekte prekondisjonering. I tillegg fikk vi ikke utløst hjertebeskyttende effekt fra gruppen som fikk adenosin i femoralvenen. Infarkt størrelsen ble signifikant mindre i hjerter som ble perfundert med dialysat fra gruppen som fikk adenosin satt i femoralarterien (33±12 %, p<0,01) eller forbehandling med NO blokkeren L-NAME (33±10 %, p<0,01). Diskusjon: I denne modellen fikk vi skilt ut hjertepåvirkningen av substanser gitt lokalt i en ekstremitet, og påvist avhengigheten av et intakt nervesystem. Intraarteriell, men ikke intravenøs adenosin førte til frigjøring av en blodbåren substans som kunne dialyseres i plasma og beskytte et annet kaninhjerte i et Langendorff oppsett. Denne frigjøringen er avhengig av intakte lokale nervebaner siden avskjæring av femoralnerven hindret denne mekanismen. Noe overraskende ble det i vår studie påvist at den prekondisjonerende effekt av intraarteriell adenosin og indirekte prekondisjonering ble opphevet med forbehandling av NO donoren SNAP og uaffisert av NO syntase hemmeren L-NAME, som er motsatt av påviste effekter på hjertet.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
194
INFEKSIØS ENDOKARDITT VED ST OLAVS HOSPITAL GJENNOM 10 ÅR -BETYDNING AV UTLØSENDE MICROORGANISMERWahba A1,2, Hordnes K1,2, Winnerkvist A1, Nordhaug DO1,2, Karevold A1 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital HF og 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Prinsesse Kristinas gt 3, 7006 Trondheim Bakgrunn Infeksiøs endokarditt er en alvorlig sykdom med høy mortalitet, hvor en vurderer behovet for kirurgisk behandling i hvert enkelt tilfelle. Alle dokumenterte tilfeller av infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital de siste 10 år er vurdert mtp forårsakende mikroorganisme. Et sjeldent tilfelle av tropheryma whipplei endokarditt presenteres. Metoder En har inkludert alle pasienter som er operert for infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital i perioden 1999-2008. Datamaterialet ble innhentet ved gjennomgang av pasientjournaler, funnet ved hjelp av søk på diagnosekoder i PAS ved St. Olavs Hospital. Påviste organismer ved mikrobiologisk undersøkelser er registrert. Resultater ved kirurgi i relasjon til påvist mikrobe diskuteres. Resultater Totalt ble 133 pasienter behandlet for infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital i perioden 1999-2008. 89 pasienter ble operert, hvorav gjennomsnittsalder var 58 år, 70 % menn og 30 % kvinner. Det ble satt inn klaffeproteser hos 84 (60 mekanisk, 24 biologisk). % Mekanisk Biologisk
Staf aur 32 40
KNS 7 0
Streptoko 47 25
Enteroko 7 25
HACEK 2 5
Andre 5 5
Streptokokker var overrepresentert hos pasienter med mitralendokarditt og dobbelklaffendokarditt. Stafylokokker var hyppigere hos pasienter med abscederende endokarditt. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom type forårsakende mikroorganisme og mortalitet. Konklusjon Et fåtall typer av mikroorganismer dominerer infeksiøs endokarditt. Selv om type forårsakende mikroorganisme legges stor vekt på i den kliniske hverdagen, hadde dette ikke betydning for mortaliteten. Et kasus med Tropheryma whipplei viser hvordan endokarditt kan være en vanskelig diagnose, noe som kan forsinke effektiv behandling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
195
BRUK AV INTRAAORTAL BALLONGPUMPE VED OPCAB KIRURGI HOS HØYRISIKO PASIENTER. Jørn A. Sollid, Hjerte-Lunge Kirurgisk avdeling Kardiovaskulært Forskningscenter Ålborg Sygehus, Århus Universitetshospital Danmark.
Bakgrunn Hos noen hjertekirurgiske pasienter er risikoen uforholdsmessig høy ved bruk av konvensjonell bypass kirurgi med bruk av hjerte-lunge-maskin. Bypass kirurgi uten bruk av hjertelungemaskin ( OPCAB) kan hos diss pasientene være eneste behandlingsalternativ. For å optimere de hemodynamiske forhold, har bruk av intraaortal ballongpumpe (IABP), ved OPCAB kirurgi hos høyrisikopasienter vist seg å være fordelaktig. Materiale og metode I perioden juni 2004 til juni 2006 ble 31 høyrisiko pasienter operert med OPCAB teknikk, med bruk av IABP. Median logistisk euroscore var 13,17%. Inklusjonskriteriene for denne behandling var en eller flere av følgende kriterier; 1) Venstresidig hovedstammestenose (>75%), 2) Redusert venstre ventrikkelfunksjon ( < 40%), 3) Ustabil Angina Pectoris, 4) Akutt myocardieinfarkt (AMI) i løpet av de siste 21 dager. Resultater Ingen pasienter døde under innleggelsen. Ingen pasienter fikk hverken peri- eller postopertaivt infarkt. Alle ble utskrevet til til annet sykehus, eller til hjemmet i velbefinnende. tretti dagers mortalitet var null. Også et års mortaliteten var null. Mortaliteten etter fire år ( pr. 1/8-10) var 36,6%. Fortolkning Brik av intraaortal ballongpumpe ved OPCAB kirurgi hos høyrisiko-pasienter er et godt alternativ, hvor konvensjonell bypass kirurgi med bruk av hjerte-lunge-maskin ikke er aktuelt, og perkutan revaskularisering med ballong-dillatasjon og stent heller ikke er aktuelt.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
196
15 ÅRS ERFARING MED MEDTRONIC FREESTYLE I AORTAPOSISJON L. Segadal, H. Engedal, K S Andersen, R Haaverstad, Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Flere biologiske aortaproteser uten stent har vært produsert. Av disse har Medtronic Freestyle vært den dominerende på markedet. Dette er en glutaraldehydfixert svine-protese som er kjent for å gi meget lave gradienter og liten tendens til kalsifisering. Materiale og metode: Medtronic Freestyle ble implantert i aortaposisjon hos i alt 204 pasienter i perioden 1995 – 6/2010. To forskjellige teknikker har vært anvendt, hhv som subkoronar protese (n=135) og fri aortarot (n=69). Gjennomsnittsalder ved subkoronar teknikk versus fri rot var hhv. 73,8 år og 66,5 år., mens andel kvinner var hhv. 65 % og 42 %. Indikasjonsområdene og pasientpopulasjonene er svært forskjellige. Subkoronar implantasjon har vesentlig blitt anvendt ved aortaklaffesykdom ved normal aortarot, mens det ved bruk av fri rot har foreligget ulike typer patologi som trang aortarot, aortaaneurisme eller aortadisseksjon, hvorav noen også med rørprotese i aorta ascendens. Endokarditt har vært indikasjon ved begge teknikker (n=9). Bare 18 pasienter hadde samtidig koronarkirurgi. Aortaavklemmingstid var i gjennomsnitt 88 min ved subkoronar teknikk og 154 min ved roterstatning. Resultater: Tidlig mortalitet var 4,4 % ved subkoronar implantasjon og 14,5 % ved roterstatning. Ingen i subkoronar-gruppen er reoperert, mens to pasienter i rot-gruppen har hatt reoperasjon (hhv endokarditt og mitralfeil). Langtidsoverlevelse ved subkoronar implantasjon var 50 % etter 10 år, som er identisk med overlevelsen i en kjønns og aldersmatchet bakgrunnsbefolkning. Utover 10 år synes overlevelsen lavere, men dette gjelder få pasienter og avviket fra forventet er ikke signifikant. Overlevelse etter rot-implantasjon er betydelig lavere, hhv. 80 % etter 2 år og 55 % etter 7 år, dvs. ca 70 % av forventet. Ser man bort fra tidlig mortalitet er overlevelsen vel 10 % lavere enn den forventede. Konklusjon: Medtronic Freestyle gir et godt og varig resultat hos eldre pasienter med aortaklaffesykdom, men er også et godt alternativ hos yngre pasienter ved patologi i aortaroten.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
195
BRUK AV INTRAAORTAL BALLONGPUMPE VED OPCAB KIRURGI HOS HØYRISIKO PASIENTER. Jørn A. Sollid, Hjerte-Lunge Kirurgisk avdeling Kardiovaskulært Forskningscenter Ålborg Sygehus, Århus Universitetshospital Danmark.
Bakgrunn Hos noen hjertekirurgiske pasienter er risikoen uforholdsmessig høy ved bruk av konvensjonell bypass kirurgi med bruk av hjerte-lunge-maskin. Bypass kirurgi uten bruk av hjertelungemaskin ( OPCAB) kan hos diss pasientene være eneste behandlingsalternativ. For å optimere de hemodynamiske forhold, har bruk av intraaortal ballongpumpe (IABP), ved OPCAB kirurgi hos høyrisikopasienter vist seg å være fordelaktig. Materiale og metode I perioden juni 2004 til juni 2006 ble 31 høyrisiko pasienter operert med OPCAB teknikk, med bruk av IABP. Median logistisk euroscore var 13,17%. Inklusjonskriteriene for denne behandling var en eller flere av følgende kriterier; 1) Venstresidig hovedstammestenose (>75%), 2) Redusert venstre ventrikkelfunksjon ( < 40%), 3) Ustabil Angina Pectoris, 4) Akutt myocardieinfarkt (AMI) i løpet av de siste 21 dager. Resultater Ingen pasienter døde under innleggelsen. Ingen pasienter fikk hverken peri- eller postopertaivt infarkt. Alle ble utskrevet til til annet sykehus, eller til hjemmet i velbefinnende. tretti dagers mortalitet var null. Også et års mortaliteten var null. Mortaliteten etter fire år ( pr. 1/8-10) var 36,6%. Fortolkning Brik av intraaortal ballongpumpe ved OPCAB kirurgi hos høyrisiko-pasienter er et godt alternativ, hvor konvensjonell bypass kirurgi med bruk av hjerte-lunge-maskin ikke er aktuelt, og perkutan revaskularisering med ballong-dillatasjon og stent heller ikke er aktuelt.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
196
15 ÅRS ERFARING MED MEDTRONIC FREESTYLE I AORTAPOSISJON L. Segadal, H. Engedal, K S Andersen, R Haaverstad, Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Flere biologiske aortaproteser uten stent har vært produsert. Av disse har Medtronic Freestyle vært den dominerende på markedet. Dette er en glutaraldehydfixert svine-protese som er kjent for å gi meget lave gradienter og liten tendens til kalsifisering. Materiale og metode: Medtronic Freestyle ble implantert i aortaposisjon hos i alt 204 pasienter i perioden 1995 – 6/2010. To forskjellige teknikker har vært anvendt, hhv som subkoronar protese (n=135) og fri aortarot (n=69). Gjennomsnittsalder ved subkoronar teknikk versus fri rot var hhv. 73,8 år og 66,5 år., mens andel kvinner var hhv. 65 % og 42 %. Indikasjonsområdene og pasientpopulasjonene er svært forskjellige. Subkoronar implantasjon har vesentlig blitt anvendt ved aortaklaffesykdom ved normal aortarot, mens det ved bruk av fri rot har foreligget ulike typer patologi som trang aortarot, aortaaneurisme eller aortadisseksjon, hvorav noen også med rørprotese i aorta ascendens. Endokarditt har vært indikasjon ved begge teknikker (n=9). Bare 18 pasienter hadde samtidig koronarkirurgi. Aortaavklemmingstid var i gjennomsnitt 88 min ved subkoronar teknikk og 154 min ved roterstatning. Resultater: Tidlig mortalitet var 4,4 % ved subkoronar implantasjon og 14,5 % ved roterstatning. Ingen i subkoronar-gruppen er reoperert, mens to pasienter i rot-gruppen har hatt reoperasjon (hhv endokarditt og mitralfeil). Langtidsoverlevelse ved subkoronar implantasjon var 50 % etter 10 år, som er identisk med overlevelsen i en kjønns og aldersmatchet bakgrunnsbefolkning. Utover 10 år synes overlevelsen lavere, men dette gjelder få pasienter og avviket fra forventet er ikke signifikant. Overlevelse etter rot-implantasjon er betydelig lavere, hhv. 80 % etter 2 år og 55 % etter 7 år, dvs. ca 70 % av forventet. Ser man bort fra tidlig mortalitet er overlevelsen vel 10 % lavere enn den forventede. Konklusjon: Medtronic Freestyle gir et godt og varig resultat hos eldre pasienter med aortaklaffesykdom, men er også et godt alternativ hos yngre pasienter ved patologi i aortaroten.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
197
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
198
TO ÅRS ERFARING MED KATETERBASERTE AORTAKLAFFER (TAVI). EN TRYGG METODE?
TIDLIGE ERFARINGER MED TRANSKATETER IMPLANTASJON AV COREVALVE® FOR AORTASTENOSE
Busund R1, Schive B2, Næsheim T3, Steigen T2 Hjerte-, lunge-, karkirurgisk avd1, Hjertemedisinsk avd2 og Anestesiavdelingen3 Universitetssykehuset Nord-Norge
Geisner T1, Bleie Ø2, Kvitting P1, Haaverstad R1, Tuseth V2, Davidsen ES2, Larsen TH2, Nordrehaug JE2, Steien E3, Bleie H3, Kuiper K2 1 Seksjon for thoraxkirurgi og 2Seksjon for invasiv kardiologi - Hjerteavdelingen, 3Seksjon for Thoraxanestesi - Kirurgisk serviceklinikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
Bakgrunn Ved Universitetssykehuset Nord-Norge har vi pr. august 2010 to års erfaring med implantasjon av kateterbaserte aortaklaffer. Vi presenterer her resultatene fra de første 50 implantasjonene. Pasientkarakteristika Edwards Sapien ble benyttet hos 46 pasienter hvorav 28 ble implantert med transapical tilgang. Medtronic CoreValve, ble benyttet hos fire pasienter, alle med transfemoral tilgang. Gjennomsnittsalder var 83,6 år (70 – 93 år). 30 av pasientene var kvinner. 46% av pasientene hadde tidligere gjennomgått PCI, 38% hadde perifer karsykdom og 22% hadde kronisk obstruktiv lungesykdom. 10 pasienter var tidligere operert med biologisk klaff hvorav to med stentless klaff. Gjennomsnittlig logistisk Euroscore og ASA score var hhv 27,2 (7-81) og 3,7. Gjennomsnittlig venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon (EF) var 56% (18-75%). Preoperativ middelgradient var 57 mm Hg (35-120 mm Hg). Resultater Alle klaffene ble vellykket plassert. Hos en pasient ble tilgangen konvertert fra transfemoral til transapical grunnet trange og forkalkede bekkenkar. Postoperativ middelgradient var 11,7 mm Hg (3-20 mm Hg). En pasient ble reoperert tredje postoperative dag med standard AVR grunnet grad IV lekkasje. Tre pasienter ble reoperert for blødning. En pasient fikk implantert permanent pacemaker. 30 dagers mortalitet var 4%. En pasient døde tredje postoperative dag grunnet arytmi indusert høyresvikt og en pasient døde andre postoperative dag grunnet et stort venstre ventrikkelinfarkt. Ingen perioperative slag ble registrert. I oppfølgingstiden er ytterligere tre pasienter døde. Ingen av dødsfallene har vært klafferelatert. Kumulativ overlevelse ved 12 måneder var 91%. Konklusjon TAVI er en trygg metode med ett års resultater som er jevngode med eller bedre enn resultatene etter tradisjonell AVR hos 80 åringer1,2. Problemkasus og komplikasjoner drøftes nærmere. Referanser 1. Flora I, Abert A, Boening A Ennker IC and Ennker J. Aortic valve replacement in octogenarians: identification of high-risk patients. Eur J Cardiothorac Surg 2010;37:130410. 2. Ferrari E, Tozzi P, Hurni M, Ruchat P, Stumpe F, von Segesser LK. Primary isolated aortic valve surgery in octogenarians. Eur J Cardiothorac Surg 2010;38:128-33.
Bakgrunn: Transkateter aortaklaffimplantasjon (TAVI) er i ferd med å bli etablert behandling ved symptomatisk aortastenose hos pasienter som vurderes uegnet for åpen kirurgi. Vi startet TAVI program, med Medtronic CoreValve®, april 2010 med team av spesialister i billeddiagnostikk, invasive kardiologer, hjertekirurger og anestesileger. Materiale og metode: I perioden 4/2010 - 9/2010 har 16 pasienter (11 k) fått implantantert CoreValve® . Gj.sn. alder (± SD) 81.0 ± 5.5 år, Euroscore 20.0 ± 11.6 %. TAVI indikasjon: Høy alder, red. allmentilstand, porselensaorta, tidligere CABG, nyresvikt, angiodysplasi, høy BMI, tidligere strålebehandling, dårlig lungefunksjon eller kombinasjon av komorbiditet. Preop. funksjonsklasse: NYHA 2 (n=1), NYHA 3 (n=11) og NYHA 4 (n=4). Tidligere behandling: Hjertesvikt/Lungeødem (n=6), ballong-valvuloplastikk (n=1), permanent pacemaker (PM) (n=4). Ekko før TAVI: Maks./middel gradient hhv 83.4 ± 22.1 mmHg og 51.8 ± 14.7 mmHg, areal 0.35 ± 0.09 cm2/m2 og EF 48.9 ± 9.3 %. Alle prosedyrer ble utført med god sedasjon uten trakealintubasjon og med femoral tilgang. Resultater: CoreValve® vellykket implantert hos alle. En pasient fikk to ventiler pga dislosering av den første. Arteriell hylsetid 106.1 ± 35.1 min; tid til ventilimplantasjon 10.8 ± 9.7 min. Invasiv middelgradient 50.6 ± 13.3 mmHg før og 0 mmHg etter implantasjon. Ekko etter implantasjon AI grad 1-2 (paravalv). En pasient vellykket operert pga disseksjon i arteria iliaca. Po. komplikasjoner: Asystoli pga PM-svikt (n=1, vellykket resuscitert); Ustøhet (n=1, CT-cerebri negativ). Liberal implantasjon av PM (økt AV-overledning, tachy-bradyarytmi, breddeøkt QRS), hittil alle utskrevet med PM (n=11). 3-mnd ktr. (n=11): Alle bedret funksjonsklasse; Ekko: Normal flow uten restgradient over aortaventilen. Konklusjon: Alvorlig, symptomgivende aortastenose kan behandles med transkateter implantasjon av CoreValve® aortaventil hos eldre pasienter med høy operasjonsrisiko med gode hemodynamiske resultater og lite komplikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
197
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
198
TO ÅRS ERFARING MED KATETERBASERTE AORTAKLAFFER (TAVI). EN TRYGG METODE?
TIDLIGE ERFARINGER MED TRANSKATETER IMPLANTASJON AV COREVALVE® FOR AORTASTENOSE
Busund R1, Schive B2, Næsheim T3, Steigen T2 Hjerte-, lunge-, karkirurgisk avd1, Hjertemedisinsk avd2 og Anestesiavdelingen3 Universitetssykehuset Nord-Norge
Geisner T1, Bleie Ø2, Kvitting P1, Haaverstad R1, Tuseth V2, Davidsen ES2, Larsen TH2, Nordrehaug JE2, Steien E3, Bleie H3, Kuiper K2 1 Seksjon for thoraxkirurgi og 2Seksjon for invasiv kardiologi - Hjerteavdelingen, 3Seksjon for Thoraxanestesi - Kirurgisk serviceklinikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
Bakgrunn Ved Universitetssykehuset Nord-Norge har vi pr. august 2010 to års erfaring med implantasjon av kateterbaserte aortaklaffer. Vi presenterer her resultatene fra de første 50 implantasjonene. Pasientkarakteristika Edwards Sapien ble benyttet hos 46 pasienter hvorav 28 ble implantert med transapical tilgang. Medtronic CoreValve, ble benyttet hos fire pasienter, alle med transfemoral tilgang. Gjennomsnittsalder var 83,6 år (70 – 93 år). 30 av pasientene var kvinner. 46% av pasientene hadde tidligere gjennomgått PCI, 38% hadde perifer karsykdom og 22% hadde kronisk obstruktiv lungesykdom. 10 pasienter var tidligere operert med biologisk klaff hvorav to med stentless klaff. Gjennomsnittlig logistisk Euroscore og ASA score var hhv 27,2 (7-81) og 3,7. Gjennomsnittlig venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon (EF) var 56% (18-75%). Preoperativ middelgradient var 57 mm Hg (35-120 mm Hg). Resultater Alle klaffene ble vellykket plassert. Hos en pasient ble tilgangen konvertert fra transfemoral til transapical grunnet trange og forkalkede bekkenkar. Postoperativ middelgradient var 11,7 mm Hg (3-20 mm Hg). En pasient ble reoperert tredje postoperative dag med standard AVR grunnet grad IV lekkasje. Tre pasienter ble reoperert for blødning. En pasient fikk implantert permanent pacemaker. 30 dagers mortalitet var 4%. En pasient døde tredje postoperative dag grunnet arytmi indusert høyresvikt og en pasient døde andre postoperative dag grunnet et stort venstre ventrikkelinfarkt. Ingen perioperative slag ble registrert. I oppfølgingstiden er ytterligere tre pasienter døde. Ingen av dødsfallene har vært klafferelatert. Kumulativ overlevelse ved 12 måneder var 91%. Konklusjon TAVI er en trygg metode med ett års resultater som er jevngode med eller bedre enn resultatene etter tradisjonell AVR hos 80 åringer1,2. Problemkasus og komplikasjoner drøftes nærmere. Referanser 1. Flora I, Abert A, Boening A Ennker IC and Ennker J. Aortic valve replacement in octogenarians: identification of high-risk patients. Eur J Cardiothorac Surg 2010;37:130410. 2. Ferrari E, Tozzi P, Hurni M, Ruchat P, Stumpe F, von Segesser LK. Primary isolated aortic valve surgery in octogenarians. Eur J Cardiothorac Surg 2010;38:128-33.
Bakgrunn: Transkateter aortaklaffimplantasjon (TAVI) er i ferd med å bli etablert behandling ved symptomatisk aortastenose hos pasienter som vurderes uegnet for åpen kirurgi. Vi startet TAVI program, med Medtronic CoreValve®, april 2010 med team av spesialister i billeddiagnostikk, invasive kardiologer, hjertekirurger og anestesileger. Materiale og metode: I perioden 4/2010 - 9/2010 har 16 pasienter (11 k) fått implantantert CoreValve® . Gj.sn. alder (± SD) 81.0 ± 5.5 år, Euroscore 20.0 ± 11.6 %. TAVI indikasjon: Høy alder, red. allmentilstand, porselensaorta, tidligere CABG, nyresvikt, angiodysplasi, høy BMI, tidligere strålebehandling, dårlig lungefunksjon eller kombinasjon av komorbiditet. Preop. funksjonsklasse: NYHA 2 (n=1), NYHA 3 (n=11) og NYHA 4 (n=4). Tidligere behandling: Hjertesvikt/Lungeødem (n=6), ballong-valvuloplastikk (n=1), permanent pacemaker (PM) (n=4). Ekko før TAVI: Maks./middel gradient hhv 83.4 ± 22.1 mmHg og 51.8 ± 14.7 mmHg, areal 0.35 ± 0.09 cm2/m2 og EF 48.9 ± 9.3 %. Alle prosedyrer ble utført med god sedasjon uten trakealintubasjon og med femoral tilgang. Resultater: CoreValve® vellykket implantert hos alle. En pasient fikk to ventiler pga dislosering av den første. Arteriell hylsetid 106.1 ± 35.1 min; tid til ventilimplantasjon 10.8 ± 9.7 min. Invasiv middelgradient 50.6 ± 13.3 mmHg før og 0 mmHg etter implantasjon. Ekko etter implantasjon AI grad 1-2 (paravalv). En pasient vellykket operert pga disseksjon i arteria iliaca. Po. komplikasjoner: Asystoli pga PM-svikt (n=1, vellykket resuscitert); Ustøhet (n=1, CT-cerebri negativ). Liberal implantasjon av PM (økt AV-overledning, tachy-bradyarytmi, breddeøkt QRS), hittil alle utskrevet med PM (n=11). 3-mnd ktr. (n=11): Alle bedret funksjonsklasse; Ekko: Normal flow uten restgradient over aortaventilen. Konklusjon: Alvorlig, symptomgivende aortastenose kan behandles med transkateter implantasjon av CoreValve® aortaventil hos eldre pasienter med høy operasjonsrisiko med gode hemodynamiske resultater og lite komplikasjoner.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
199
PREDIKTORER FOR OKKLUSJON AV NATIVE, GRAFTEDE CORONARKAR Bartnes K1, Hermansen SE1, Dahl-Eriksen Ø2, Bahar R1, Busund R1, Sørlie DG1, Myrmel T1 1 Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling og 2Hjertemedisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Formål Graftede, ikke-okkluderte coronarkar kan bidra vesentlig til myokards blodforsyning og være utgangspunkt for kollateraldannelse som preserverer myokard ved evt. graftokklusjon. Tidlige studier ga holdepunkter for at anleggelse av venebypass akselererer atherosklerose i coronararterier og at problemet er mindre ved bruk av mammariagraft. Dette har i liten grad vært studert i materialer med frie arterielle graft og med moderne sekundærprofylakse. Vi har søkt å identifisere risikofaktorer for nativ okklusjon ved utstrakt bruk av arterielle graft. Metode Primært for å sammenligne a. radialis, a. mammaria interna og v. saphena magna som graft ved coronarkirurgi ble 102 pasienter angiografert 1.3 – 3.9 år postoperativt. Nytilkomne native okklusjoner ble registrert ved sammenligning med det preoperative angiogrammet. 92 % av pasientene brukte salicylat, 89 % statin. Resultater Av 290 graftede coronarkar okkluderte 67 (23 %) i løpet av oppfølgingstiden. Nativ okklusjon tilkom hos 47 % av pasientene og var positivt korrelert til serum-kolesterol. Multivariabel analyse med korreksjon for systemiske faktorer identifiserte høyre coronararteries forsyningsområde, bypass med a. mammaria interna, patent korresponderende graft og ende-til-side anastomose som uavhengige risikofaktorer for postoperativ nativ okklusjon. Konklusjon Venegraft gir ikke høyere risiko enn arterielle graft med hensyn til okklusjon av det native coronarkaret de første årene postoperativt.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
200
MYXOM I LUNGE; BENIGN MESENCHYMAL TUMOR MED SJELDEN LOKALISASJON; DEN YNGSTE KVINNEN OG STØRSTE TUMOREN BESKREVET Majak P¹, Pillgram-Larsen J¹, Lømo J² ¹Thoraxkirurgisk avdeling og ²Avdeling for patologi, OUS, Ullevål, Kirkeveien 166, 0407 Oslo Innledning Mesenchymale tumores med utgangspunkt i lunge er sjeldne og sett bort fra hamartomene, oftest maligne. Primært myxom i lunge er kun beskrevet i fire tilfeller tidligere og vår pasient er den yngste kvinnen omtalt med denne type tumor. Tumorstørrelsen i dette kasus er to ganger større enn i de andre tilfellene. Kasuistikk Førtiniår gammel kvinne med astma som barn, vokste den av seg i 6-års alder. Hun fikk astma residiv etter sin andre graviditet. Pasienten sluttet å røke 36 år gammel. Hun brukte Symbicort turbohaler og Theo-Dur tabletter for symptomene og trente regelmessig. Fjorten måneder før innleggelsen i vår avdeling merket hun ubehag i brystet og ble utredet med spirometri der FVC var 4,26 l, 110% av forventet og FEV1 var 3,08 l, 96 % av forventet. Rtg thorax 02.06.09 viste en fortetning basolateralt hø lunge. CT thorax 03.06.09 viste velavgrenset oppfylling pleuranært i høyde med hø hilus, største diameter 4,0 cm og med tetthet beregnet til 20HU som er forenelig med væske. Histologisk undersøkelse av tru-cut biopsi tatt den 21.07.09 viste myxoid vev, mulig del av et teratom. Kontroll CT thorax medio november 09 viste økning av diameter til 4,2 cm og ny kontroll 07.05.10 viste progresjon til 4,6 cm og betydelig mer heterogen tetthet. Det var ingen tegn til forstørrede lymfeknuter i mediastinum. Indikasjonen for kirurgi var vekst i observasjonsperioden. Hun ble operert 26.05.10 med kilereseksjon av en 5 cm cystisk tumor med heterogent innhold i høyre lunges underlapp. Histopatologiske funn : Makroskopisk undersøkelse: 5,5 cm cystisk tumor fylt med gelatinøs masse. Mikroskopisk undersøkelse: Homogent utseende tumorlesjon omgitt av fibrøskapsel. Tumorvevet består av tettliggende celler med små avlange kjerner og rikelig mucinøst cytoplasma. Alcian slimfarging er intenst positiv. Fri reseksjonsrand. Diskusjon Primært myxom i lunge er en svært sjelden, men benign tilstand. I tillegg til vårt kasus er det beskrevet to kvinner på 54 og 70 år og to menn på 26 og 69 år. Lokalisasjonen var på høyre side i tre av tilfellene. Fordelingen mellom over- og underlapp har vært lik, midtlappen har ikke vært involvert. Tumorstørrelse varierte fra 1,3 til 2,5 cm. I vårt kasus er størrelsen 5,5 cm. To av pasientene var asymptomatiske og to hadde uspesifikke plager. Lobektomi av aktuell lungelapp ble benyttet i to tilfeller, kileresseksjon i to. Differensialdiagnosene til primært myxom i lunge er hamartom, angiomyolipom og pulmonalt lipom. Kontrollopplegg er ikke diskutert tidligere, men tumor regnes som godartet og pasienten som ferdigbehandlet. En klinisk postoperativ kontroll med rtg thorax anbefales etter 3 uker. Konklusjon: Ved pulmonalt myxom anbefaler vi reseksjon med god margin da det er en vanskelig peroperativ diagnostikk fordi lokalisasjonen er sjelden og det er vanskelig å fastslå at det ikke er en metastase fra et bløtvevsneoplasme.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
199
PREDIKTORER FOR OKKLUSJON AV NATIVE, GRAFTEDE CORONARKAR Bartnes K1, Hermansen SE1, Dahl-Eriksen Ø2, Bahar R1, Busund R1, Sørlie DG1, Myrmel T1 1 Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling og 2Hjertemedisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Formål Graftede, ikke-okkluderte coronarkar kan bidra vesentlig til myokards blodforsyning og være utgangspunkt for kollateraldannelse som preserverer myokard ved evt. graftokklusjon. Tidlige studier ga holdepunkter for at anleggelse av venebypass akselererer atherosklerose i coronararterier og at problemet er mindre ved bruk av mammariagraft. Dette har i liten grad vært studert i materialer med frie arterielle graft og med moderne sekundærprofylakse. Vi har søkt å identifisere risikofaktorer for nativ okklusjon ved utstrakt bruk av arterielle graft. Metode Primært for å sammenligne a. radialis, a. mammaria interna og v. saphena magna som graft ved coronarkirurgi ble 102 pasienter angiografert 1.3 – 3.9 år postoperativt. Nytilkomne native okklusjoner ble registrert ved sammenligning med det preoperative angiogrammet. 92 % av pasientene brukte salicylat, 89 % statin. Resultater Av 290 graftede coronarkar okkluderte 67 (23 %) i løpet av oppfølgingstiden. Nativ okklusjon tilkom hos 47 % av pasientene og var positivt korrelert til serum-kolesterol. Multivariabel analyse med korreksjon for systemiske faktorer identifiserte høyre coronararteries forsyningsområde, bypass med a. mammaria interna, patent korresponderende graft og ende-til-side anastomose som uavhengige risikofaktorer for postoperativ nativ okklusjon. Konklusjon Venegraft gir ikke høyere risiko enn arterielle graft med hensyn til okklusjon av det native coronarkaret de første årene postoperativt.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
200
MYXOM I LUNGE; BENIGN MESENCHYMAL TUMOR MED SJELDEN LOKALISASJON; DEN YNGSTE KVINNEN OG STØRSTE TUMOREN BESKREVET Majak P¹, Pillgram-Larsen J¹, Lømo J² ¹Thoraxkirurgisk avdeling og ²Avdeling for patologi, OUS, Ullevål, Kirkeveien 166, 0407 Oslo Innledning Mesenchymale tumores med utgangspunkt i lunge er sjeldne og sett bort fra hamartomene, oftest maligne. Primært myxom i lunge er kun beskrevet i fire tilfeller tidligere og vår pasient er den yngste kvinnen omtalt med denne type tumor. Tumorstørrelsen i dette kasus er to ganger større enn i de andre tilfellene. Kasuistikk Førtiniår gammel kvinne med astma som barn, vokste den av seg i 6-års alder. Hun fikk astma residiv etter sin andre graviditet. Pasienten sluttet å røke 36 år gammel. Hun brukte Symbicort turbohaler og Theo-Dur tabletter for symptomene og trente regelmessig. Fjorten måneder før innleggelsen i vår avdeling merket hun ubehag i brystet og ble utredet med spirometri der FVC var 4,26 l, 110% av forventet og FEV1 var 3,08 l, 96 % av forventet. Rtg thorax 02.06.09 viste en fortetning basolateralt hø lunge. CT thorax 03.06.09 viste velavgrenset oppfylling pleuranært i høyde med hø hilus, største diameter 4,0 cm og med tetthet beregnet til 20HU som er forenelig med væske. Histologisk undersøkelse av tru-cut biopsi tatt den 21.07.09 viste myxoid vev, mulig del av et teratom. Kontroll CT thorax medio november 09 viste økning av diameter til 4,2 cm og ny kontroll 07.05.10 viste progresjon til 4,6 cm og betydelig mer heterogen tetthet. Det var ingen tegn til forstørrede lymfeknuter i mediastinum. Indikasjonen for kirurgi var vekst i observasjonsperioden. Hun ble operert 26.05.10 med kilereseksjon av en 5 cm cystisk tumor med heterogent innhold i høyre lunges underlapp. Histopatologiske funn : Makroskopisk undersøkelse: 5,5 cm cystisk tumor fylt med gelatinøs masse. Mikroskopisk undersøkelse: Homogent utseende tumorlesjon omgitt av fibrøskapsel. Tumorvevet består av tettliggende celler med små avlange kjerner og rikelig mucinøst cytoplasma. Alcian slimfarging er intenst positiv. Fri reseksjonsrand. Diskusjon Primært myxom i lunge er en svært sjelden, men benign tilstand. I tillegg til vårt kasus er det beskrevet to kvinner på 54 og 70 år og to menn på 26 og 69 år. Lokalisasjonen var på høyre side i tre av tilfellene. Fordelingen mellom over- og underlapp har vært lik, midtlappen har ikke vært involvert. Tumorstørrelse varierte fra 1,3 til 2,5 cm. I vårt kasus er størrelsen 5,5 cm. To av pasientene var asymptomatiske og to hadde uspesifikke plager. Lobektomi av aktuell lungelapp ble benyttet i to tilfeller, kileresseksjon i to. Differensialdiagnosene til primært myxom i lunge er hamartom, angiomyolipom og pulmonalt lipom. Kontrollopplegg er ikke diskutert tidligere, men tumor regnes som godartet og pasienten som ferdigbehandlet. En klinisk postoperativ kontroll med rtg thorax anbefales etter 3 uker. Konklusjon: Ved pulmonalt myxom anbefaler vi reseksjon med god margin da det er en vanskelig peroperativ diagnostikk fordi lokalisasjonen er sjelden og det er vanskelig å fastslå at det ikke er en metastase fra et bløtvevsneoplasme.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
201
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ER BEHANDLINGEN AV PASIENTER MED OPERABEL LUNGEKREFT BLITT BEDRE?
THE NATURE AND SURGERY OF EXTRAPLEURAL HEMATOMA AFTER CAROTID ARTERY INJURY
Strand TE*, Bartnes K**, Rostad H* * Avdeling for klinisk forskning, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo ** Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø
Moheb A. Rashid, MD, PhD,1,2
Bakgrunn. Vi har undersøkt om resultatene av kirurgisk behandling for lungekreft er bedret de senere år bedømt etter kvalitetsindikatorer som er rapportert til Kreftregisteret. Materiale og metode. Basert på Kreftregisterets data har vi analysert resultatene av kirurgisk behandling for lungekreft i periodene, 1994-95, 2000-01 og 2006-07. Resultater. Totalt 2 201 pasienter ble operert i studieperiodene. I de to første ble lungekreftoperasjoner utført ved 26 og i siste periode ved 13 sykehus. Reseksjonsraten steg fra 16% til 17% og 19% over periodene (p-trend=0,01). Andelen av opererte pasienter i pStadium I-II sank fra første periode og var henholdsvis 87%, 83% og 83% (p-trend=0,048). Den postoperative dødeligheten var 4,8% i første og 3,0% i siste periode (p-trend=0,072) mens andelen pneumonektomier samtidig falt fra 27% til 15% (p-trend<0,001). Prosedyretekniske komplikasjoner (blødning eller bronkialfistel) var årsak til 19% av postoperative dødsfall i de to første, mens ingen døde av slike komplikasjoner i siste periode. Gjennomsnittlig ventetid fra avgjørende vevsprøve til operasjon steg fra 28 dager i første til 40 dager i siste periode. Ett-års overlevelse for opererte pasienter steg samtidig fra 77% til 85% (p-trend=0,001). Fortolkning. Behandlingsresultatene for pasienter operert for lungekreft er bedret de siste 12 år, men ventetid på operasjon har økt.
202
1
Division of Vascular and Thoracic Surgery, Department of Surgery, The Southern Norwegian Hospital of Kristiansand, Kristiansand, Norway. 2 Scandinavian Cardiovascular Surgery Center, Gothenburg, Sweden. Objective: Hemothorax is an old malady with clear guidelines of management. However, bleeding located into the chest but outside the parietal pleura recently termed extrapleural hematoma1 still poses critical issues in its management even in expert hands. Methods and Results: Our case is a 63-year-old man who was subjected to insertion of central vein catheter (CVC). The right carotid artery was accidentally penetrated causing serious and huge bleeding into the right chest. The pathognomonic sign of “parietal pleura-fat layer” described by Rashid 19992 in trauma patients was seen in CT scans of the chest, but was not observed due to the common attention obviously drawn by the more common type of bleeding “hemothorax”. Chest tube drainage was ineffective. He was operated on using a transaxillary mini-thoracotomy. Extrapleural massive coagulated blood was evacuated, the redundant thickened parietal pleura was excised, and the chest wall was meticulously examined for any bleeders. The operative and postoperative course was smooth, fast track, and uneventful. Conclusions: We conclude that, the diagnosis and correct management of extrapleural hematoma is yet to be known for several clinicians in spite of their excellent clinical experience. The pathognomonic sign is an ideal tool to make the diagnosis and a modern minimal invasive surgery is to be recommended in huge hematoma. A review of the world literature and an operative video of the current case will be presented. References: Rashid MA, Wikström, T, Örtenwall P. Nomenclature, Classification, and significance of traumatic extrapleural hematoma. J Trauma 2000;49:286-290. 2 Rashid MA. Value of video-assisted thoracic surgery in traumatic extrapleural hematoma. Thorac Cardiovasc Surg 1999;47:255-257. 1
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
201
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ER BEHANDLINGEN AV PASIENTER MED OPERABEL LUNGEKREFT BLITT BEDRE?
THE NATURE AND SURGERY OF EXTRAPLEURAL HEMATOMA AFTER CAROTID ARTERY INJURY
Strand TE*, Bartnes K**, Rostad H* * Avdeling for klinisk forskning, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo ** Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø
Moheb A. Rashid, MD, PhD,1,2
Bakgrunn. Vi har undersøkt om resultatene av kirurgisk behandling for lungekreft er bedret de senere år bedømt etter kvalitetsindikatorer som er rapportert til Kreftregisteret. Materiale og metode. Basert på Kreftregisterets data har vi analysert resultatene av kirurgisk behandling for lungekreft i periodene, 1994-95, 2000-01 og 2006-07. Resultater. Totalt 2 201 pasienter ble operert i studieperiodene. I de to første ble lungekreftoperasjoner utført ved 26 og i siste periode ved 13 sykehus. Reseksjonsraten steg fra 16% til 17% og 19% over periodene (p-trend=0,01). Andelen av opererte pasienter i pStadium I-II sank fra første periode og var henholdsvis 87%, 83% og 83% (p-trend=0,048). Den postoperative dødeligheten var 4,8% i første og 3,0% i siste periode (p-trend=0,072) mens andelen pneumonektomier samtidig falt fra 27% til 15% (p-trend<0,001). Prosedyretekniske komplikasjoner (blødning eller bronkialfistel) var årsak til 19% av postoperative dødsfall i de to første, mens ingen døde av slike komplikasjoner i siste periode. Gjennomsnittlig ventetid fra avgjørende vevsprøve til operasjon steg fra 28 dager i første til 40 dager i siste periode. Ett-års overlevelse for opererte pasienter steg samtidig fra 77% til 85% (p-trend=0,001). Fortolkning. Behandlingsresultatene for pasienter operert for lungekreft er bedret de siste 12 år, men ventetid på operasjon har økt.
202
1
Division of Vascular and Thoracic Surgery, Department of Surgery, The Southern Norwegian Hospital of Kristiansand, Kristiansand, Norway. 2 Scandinavian Cardiovascular Surgery Center, Gothenburg, Sweden. Objective: Hemothorax is an old malady with clear guidelines of management. However, bleeding located into the chest but outside the parietal pleura recently termed extrapleural hematoma1 still poses critical issues in its management even in expert hands. Methods and Results: Our case is a 63-year-old man who was subjected to insertion of central vein catheter (CVC). The right carotid artery was accidentally penetrated causing serious and huge bleeding into the right chest. The pathognomonic sign of “parietal pleura-fat layer” described by Rashid 19992 in trauma patients was seen in CT scans of the chest, but was not observed due to the common attention obviously drawn by the more common type of bleeding “hemothorax”. Chest tube drainage was ineffective. He was operated on using a transaxillary mini-thoracotomy. Extrapleural massive coagulated blood was evacuated, the redundant thickened parietal pleura was excised, and the chest wall was meticulously examined for any bleeders. The operative and postoperative course was smooth, fast track, and uneventful. Conclusions: We conclude that, the diagnosis and correct management of extrapleural hematoma is yet to be known for several clinicians in spite of their excellent clinical experience. The pathognomonic sign is an ideal tool to make the diagnosis and a modern minimal invasive surgery is to be recommended in huge hematoma. A review of the world literature and an operative video of the current case will be presented. References: Rashid MA, Wikström, T, Örtenwall P. Nomenclature, Classification, and significance of traumatic extrapleural hematoma. J Trauma 2000;49:286-290. 2 Rashid MA. Value of video-assisted thoracic surgery in traumatic extrapleural hematoma. Thorac Cardiovasc Surg 1999;47:255-257. 1
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
203
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
MINIMAL INVASIVE SURGERY FOR RUPTURED DIAPHRAGM WITH OMENTAL HERNIATION, RUPTURED LUNG ABSCESS, AND EMPYEMA
VATS THYMECTOMI - TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS
Moheb A. Rashid, MD, PhD,1,2 and Zoran Ristic, MD,1
Aass T, Hjelmeland B, Mongstad A, Varhaug JE*, Romi F**, Haaverstad R Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, * Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi , ** Nevrologisk avdeling , Haukeland Universitetssykehus
1
Division of Vascular and Thoracic Surgery, Department of Surgery, The Southern Norwegian Hospital of Kristiansand, Kristiansand, Norway. 2 Scandinavian Cardiovascular Surgery Center, Gothenburg, Sweden. Objective: The condition of ruptured lung abscess causing empyema associated with ruptured diaphragm and herniated omentum after blunt trauma is yet to be described in the literature, particularly when it is treated with a minimal invasive technique. Methods and Results: Herein, we present a minimal invasive procedure with case report. A 62-year-old man involved in a car accident 3 weeks before his admission with respiratory disturbances and sepsis. Computed tomography of the chest showed empyema, diaphragmatic rupture with abdominal herniation. He was operated on using an urgent limited left-sided posterolateal thoracotomy incision in the 7th intercostal space. Through this incision, empyema was evacuated, the abdominal omentum and spleen were dissected free from the diaphragmatic defect (10 cm long) and replaced to the abdomen, the defect was repaired and total decortications of the left lung and evacuations of a ruptured huge lung abscess were performed. The operative and postoperative course was uneventful. The patient was doing well at follow-up. Conclusions: We conclude that, the association of ruptured lung abscess causing empyema and ruptured diaphragm with herniated omentum after blunt trauma is yet to be known. A minimal invasive surgery was successful and it is suggested to be effective, and feasible technique in the treatment of critically ill patients with such a complex and rare entity.
204
Bakgrunn: Myastenia Gravis (MG) er en autoimmun sykdom som rammer cirka 1:50 000. Årlig diagnostiseres 6-7 nye pasienter ved Haukeland Universitetssykehus. Like mange menn som kvinner rammes. Thymom ses i 15-20 % av tilfellene. Behandlingsmuligheter er ACEhemmere, immunsuppresjon, plasmaferese og thymectomi. Operasjonsindikasjon foreligger ved påvist thymom eller thymusforandringer verifisert med CT/MR eller yngre seropositive myastheni-pasienter med sykdomsdebut før 50 år. Komplett thymectomi anses viktig for lav langtidsrisiko for residiv. Tradisjonelt har det blitt gjort åpen thymectomi med transsternal tilgang ved vår seksjon, men vi har nå etablert ny behandling med VATS (Video-assisted thoracoscopic surgery) thymectomi. Materiale og metode: I perioden 11/2008 - 8/2010 ble fem pasienter operert med VATS thymectomi. Alle var kvinner og median alder var 39 år (22-63 år). Retrospektivt har vi analysert preoperativ diagnostikk og behandling, operasjonsmetode, postoperativt forløp og oppfølging. Resultater: Median tid fra første symptomer til operasjon var 17 mnd (2-52 mnd). Preoperativ CT viste thymom hos en pasient, mens de øvrige hadde normal størrelse på thymus. Alle gjennomgikk preoperativ plasmaferese. Median operasjonstid 123 min (100-129 min). Ingen av inngrepene måtte konverteres til åpen prosedyre. En pasient fikk fjernet thoraxdren 2. po. dag, mens de øvrige fikk fjernet dren 1. po. dag. Alle pasientene ble overflyttet tilbake til nevrologisk avdeling 2. po. dag. Total liggetid i sykehus var median 13 d (12-20 d). Postoperativ oppfølgning er median 11 uker (7-30 uker). En pasient krevde tre dager på intensivavdeling pga. myasten krise som debuterte 4. po. dag. Ingen pasienter fikk postoperativ infeksjon. Histopatologi viste hos en pasient thymom WHO grad 1B med infiltrasjon i kapsel og fettvev uten at en kunne finne fri reseksjonsrand. Adjuvant stråleterapi ble ikke gitt da pasienten ved senere kontroll var uten nevrologiske symptomer og CT viste ingen tegn til resttumor eller residiv. En pasient hadde atrofisk thymusvev med lymfoid hyperplasi. Hos de øvrige forelå thymusvev med normal histologi. Konklusjon: VATS thymectomi er en trygg prosedyre med kort postoperativ liggetid. Små arr, lite smerter og kort rekonvalesens er fordeler sammenlignet med åpen kirurgi med transsternal tilgang. Vi antar at det kan gjøres like radikal reseksjon med VATS thymectomi som ved åpen kirurgi. Selv om inngrepet er mini-invasivt, må pasientene ha nøye overvåkning de første dagene etter inngrepet, da nevrologiske komplikasjoner kan oppstå sent i det postoperative forløpet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
203
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
MINIMAL INVASIVE SURGERY FOR RUPTURED DIAPHRAGM WITH OMENTAL HERNIATION, RUPTURED LUNG ABSCESS, AND EMPYEMA
VATS THYMECTOMI - TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS
Moheb A. Rashid, MD, PhD,1,2 and Zoran Ristic, MD,1
Aass T, Hjelmeland B, Mongstad A, Varhaug JE*, Romi F**, Haaverstad R Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, * Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi , ** Nevrologisk avdeling , Haukeland Universitetssykehus
1
Division of Vascular and Thoracic Surgery, Department of Surgery, The Southern Norwegian Hospital of Kristiansand, Kristiansand, Norway. 2 Scandinavian Cardiovascular Surgery Center, Gothenburg, Sweden. Objective: The condition of ruptured lung abscess causing empyema associated with ruptured diaphragm and herniated omentum after blunt trauma is yet to be described in the literature, particularly when it is treated with a minimal invasive technique. Methods and Results: Herein, we present a minimal invasive procedure with case report. A 62-year-old man involved in a car accident 3 weeks before his admission with respiratory disturbances and sepsis. Computed tomography of the chest showed empyema, diaphragmatic rupture with abdominal herniation. He was operated on using an urgent limited left-sided posterolateal thoracotomy incision in the 7th intercostal space. Through this incision, empyema was evacuated, the abdominal omentum and spleen were dissected free from the diaphragmatic defect (10 cm long) and replaced to the abdomen, the defect was repaired and total decortications of the left lung and evacuations of a ruptured huge lung abscess were performed. The operative and postoperative course was uneventful. The patient was doing well at follow-up. Conclusions: We conclude that, the association of ruptured lung abscess causing empyema and ruptured diaphragm with herniated omentum after blunt trauma is yet to be known. A minimal invasive surgery was successful and it is suggested to be effective, and feasible technique in the treatment of critically ill patients with such a complex and rare entity.
204
Bakgrunn: Myastenia Gravis (MG) er en autoimmun sykdom som rammer cirka 1:50 000. Årlig diagnostiseres 6-7 nye pasienter ved Haukeland Universitetssykehus. Like mange menn som kvinner rammes. Thymom ses i 15-20 % av tilfellene. Behandlingsmuligheter er ACEhemmere, immunsuppresjon, plasmaferese og thymectomi. Operasjonsindikasjon foreligger ved påvist thymom eller thymusforandringer verifisert med CT/MR eller yngre seropositive myastheni-pasienter med sykdomsdebut før 50 år. Komplett thymectomi anses viktig for lav langtidsrisiko for residiv. Tradisjonelt har det blitt gjort åpen thymectomi med transsternal tilgang ved vår seksjon, men vi har nå etablert ny behandling med VATS (Video-assisted thoracoscopic surgery) thymectomi. Materiale og metode: I perioden 11/2008 - 8/2010 ble fem pasienter operert med VATS thymectomi. Alle var kvinner og median alder var 39 år (22-63 år). Retrospektivt har vi analysert preoperativ diagnostikk og behandling, operasjonsmetode, postoperativt forløp og oppfølging. Resultater: Median tid fra første symptomer til operasjon var 17 mnd (2-52 mnd). Preoperativ CT viste thymom hos en pasient, mens de øvrige hadde normal størrelse på thymus. Alle gjennomgikk preoperativ plasmaferese. Median operasjonstid 123 min (100-129 min). Ingen av inngrepene måtte konverteres til åpen prosedyre. En pasient fikk fjernet thoraxdren 2. po. dag, mens de øvrige fikk fjernet dren 1. po. dag. Alle pasientene ble overflyttet tilbake til nevrologisk avdeling 2. po. dag. Total liggetid i sykehus var median 13 d (12-20 d). Postoperativ oppfølgning er median 11 uker (7-30 uker). En pasient krevde tre dager på intensivavdeling pga. myasten krise som debuterte 4. po. dag. Ingen pasienter fikk postoperativ infeksjon. Histopatologi viste hos en pasient thymom WHO grad 1B med infiltrasjon i kapsel og fettvev uten at en kunne finne fri reseksjonsrand. Adjuvant stråleterapi ble ikke gitt da pasienten ved senere kontroll var uten nevrologiske symptomer og CT viste ingen tegn til resttumor eller residiv. En pasient hadde atrofisk thymusvev med lymfoid hyperplasi. Hos de øvrige forelå thymusvev med normal histologi. Konklusjon: VATS thymectomi er en trygg prosedyre med kort postoperativ liggetid. Små arr, lite smerter og kort rekonvalesens er fordeler sammenlignet med åpen kirurgi med transsternal tilgang. Vi antar at det kan gjøres like radikal reseksjon med VATS thymectomi som ved åpen kirurgi. Selv om inngrepet er mini-invasivt, må pasientene ha nøye overvåkning de første dagene etter inngrepet, da nevrologiske komplikasjoner kan oppstå sent i det postoperative forløpet.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
205
BEHANDLING AV LUNGEMETASTASER MED 1318 nm DIODELASER Hjelmeland B, Aass T, Stangeland LB, Haaverstad R Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Kirurgisk behandling av lungemetastaser gjøres oftest med kilereseksjon, sjeldnere med segmentreseksjon eller større lungereseksjon. Noen ganger vil pasientens lungefunksjon være kontraindikasjon mot kirurgi, mens andre pasienter kan ha bilaterale eller multifokale lungemetastaser. Ved å bruke laser kan man redusere parenchymtap til et minimum, og dermed gi et utvidet behandlingstilbud ved mer utbredte metastaser og ved redusert lungefunksjon. Eraser 1318 nm (Rolle & Rolle) med opptil 100 W effekt er spesielt laget for lungemetastaser. Vi presenterer her våre forløpige erfaringer med laserkirurgi ved lungemetastaser. Materiale og metode: I perioden 04.11.2009 – 19.07.2010 har 10 pasienter med lungemetastaser blitt operert med laserteknologi. Primærtumor var colorektal carcinom (n=7), sarkom (n=2) og gynekologisk carcinom (n=1). Tre av pasientene var tidligere operert for levermetastaser, hhv. i 2005, 2006 og 2009. En pasient var operert for lokalt residiv i 2004. Antall fjernede metastaser varierte fra 1 til 22, men de fleste (8/10) fikk fjernet 1-3 metastaser. Alle ble operert åpent med lateral thoracotomi. Ved de fleste reseksjoner ble reseksjonssengen suturert. Resultater: Det var ingen mortalitet eller alvorlige blødningskomplikasjoner. Effektiviteten til laseren var god og utstyret er relativt brukervennlig. Drenet ble i gjennomsnitt fjernet etter 4,1 d (1-15 d). En pasient ble reoperert for luftlekkasje (etter 15 d). Hvis vi ser bort fra denne, hadde pasientene en gjennomsnittlig drenstid på 2,8 d. Pasienten som ble reoperert var en av de få hvor reseksjonssengen ikke ble sydd over, dette pga. liten reseksjonsflate. Fire av pasientene fikk registrert komplikasjoner. En pasient fikk vedvarende luftlekkasje (reoperasjon) og en fikk empyem (dren + antibiotika). I tillegg fikk to pasienter ikkekirurgiske komplikasjoner med hhv. paralytisk ileus og TIA. Gjennomsnittlig liggetid var 10,4 d (5-29 d). 7/10 pasienter ble utskrevet innen en uke. Histopatologisk prøvesvar hos 3/10 pasienter ble beskrevet som ”usikker reseksjonsrand”, mens det hos flere av de andre ble beskrevet få millimeters margin til tumor. Diskusjon: Diodelaserens evne til å koagulere blodkar virker bra, men sentrale blodkar må sikres kirurgisk. Primær aerostase var god, men for å motvirke postoperativ luftlekkasje bør man være konsekvent med sutur av reseksjonssengen. Histopatologisk prøvesvar kan være problematisk å fortolke etter laserkirurgi da reseksjonskanten blir nekrotisk pga. bred koagulasjonssone.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
206
REKONSTRUKSJON AV BRYSTVEGGEN MED NYTT TITANIUM STABILISERINGSSYSTEM – TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aass T, Hjelmeland B, Stangeland L, Seland H*, Strandenes E*, Trovik C**, Haaverstad R Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen,* Avdeling for plastikkirurgi og brannskade, ** Ortopedisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Stabilisering av thoraxveggen kan være aktuelt ved kirurgisk korreksjon av brystdeformiteter, rekonstruksjon etter større reseksjon av thoraxveggen pga malignitet, traume med kompliserte brudd i brystben eller ribben, samt i forbindelse med sternumløsning etter hjertekirurgi. God stabilisering av brystveggen er viktig for smertelindring og motvirker paradoksal respirasjon. Tradisjonelt har det blitt brukt ulike typer av implantater i stål. Stålimplantater kan være vanskelig å forme for optimal tilpasning, gir uttalte artefakter på CT/MR, og pasienter kan utvikle allergiske reaksjoner spesielt til nikkel i stålimplanter. Materiale og metode: Våren 2010 ble det tatt i bruk et nytt stabiliseringssystem i titanium ved vår avdeling. Våre tidlige erfaringer belyses med fire kasuistikker:
Kasus 1: 76 år, mannlig immigrant; før 2004 operert to ganger i sitt hjemland på grunn av tumor i brystveggen fortil på venstre side. Pga tumorresidiv ble det i 2009 gjort lokal reseksjon, men få måneder senere utviklet det seg et stort residiv på 10 x 5 x 6 cm med affeksjon av sternum, flere costae og bløtvev. Histopatologi viste myofibroblastisk sarkom. Pasienten har blitt operert med radikal reseksjon og rekonstruksjon av brystveggen med PTFE patch, 3 stk. STRATOS™ (STRASBOURG Thoracic Osteosyntheses System) titanstag og ribbeklemmer, samt transposisjon av musculus latissimus dorsi på stilk. Kasus 2: 16 årig gutt med asymmetrisk pectus carinatum med skråstilt sternum. Korreksjonskirurgi utført a.m Ravitch, samt stabilisering med LactoSorb® og STRATOS™ titanstag og ribbeklemmer. Kasus 3: 15 årig gutt med uttalt pectus carinatum. Korreksjonskirurgi utført a.m Ravitch, samt stabilisering med LactoSorb® og STRATOS™ titanstag og ribbeklemmer. Kasus 4: 61 årig mann med kroniske smerter etter to frakturer i samme costa. Kirurgi med revisjon av pseudoartrose og stabilisering av costa med STRATOS™ titanstag og ribbeklemmer. Diskusjon: Stabilisering av brystveggen kan være indisert ved ulike medfødte og ervervede tilstander. Våre foreløpige erfaringer med titanstag og ribbeklemmer viser at systemet er lett å tilpasse og gir god stabilisering. Postoperativ billedkontroll med CT/MR gir mindre artefakter enn ved stålimplantater og dette kan forenkle oppfølgingen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
205
BEHANDLING AV LUNGEMETASTASER MED 1318 nm DIODELASER Hjelmeland B, Aass T, Stangeland LB, Haaverstad R Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Kirurgisk behandling av lungemetastaser gjøres oftest med kilereseksjon, sjeldnere med segmentreseksjon eller større lungereseksjon. Noen ganger vil pasientens lungefunksjon være kontraindikasjon mot kirurgi, mens andre pasienter kan ha bilaterale eller multifokale lungemetastaser. Ved å bruke laser kan man redusere parenchymtap til et minimum, og dermed gi et utvidet behandlingstilbud ved mer utbredte metastaser og ved redusert lungefunksjon. Eraser 1318 nm (Rolle & Rolle) med opptil 100 W effekt er spesielt laget for lungemetastaser. Vi presenterer her våre forløpige erfaringer med laserkirurgi ved lungemetastaser. Materiale og metode: I perioden 04.11.2009 – 19.07.2010 har 10 pasienter med lungemetastaser blitt operert med laserteknologi. Primærtumor var colorektal carcinom (n=7), sarkom (n=2) og gynekologisk carcinom (n=1). Tre av pasientene var tidligere operert for levermetastaser, hhv. i 2005, 2006 og 2009. En pasient var operert for lokalt residiv i 2004. Antall fjernede metastaser varierte fra 1 til 22, men de fleste (8/10) fikk fjernet 1-3 metastaser. Alle ble operert åpent med lateral thoracotomi. Ved de fleste reseksjoner ble reseksjonssengen suturert. Resultater: Det var ingen mortalitet eller alvorlige blødningskomplikasjoner. Effektiviteten til laseren var god og utstyret er relativt brukervennlig. Drenet ble i gjennomsnitt fjernet etter 4,1 d (1-15 d). En pasient ble reoperert for luftlekkasje (etter 15 d). Hvis vi ser bort fra denne, hadde pasientene en gjennomsnittlig drenstid på 2,8 d. Pasienten som ble reoperert var en av de få hvor reseksjonssengen ikke ble sydd over, dette pga. liten reseksjonsflate. Fire av pasientene fikk registrert komplikasjoner. En pasient fikk vedvarende luftlekkasje (reoperasjon) og en fikk empyem (dren + antibiotika). I tillegg fikk to pasienter ikkekirurgiske komplikasjoner med hhv. paralytisk ileus og TIA. Gjennomsnittlig liggetid var 10,4 d (5-29 d). 7/10 pasienter ble utskrevet innen en uke. Histopatologisk prøvesvar hos 3/10 pasienter ble beskrevet som ”usikker reseksjonsrand”, mens det hos flere av de andre ble beskrevet få millimeters margin til tumor. Diskusjon: Diodelaserens evne til å koagulere blodkar virker bra, men sentrale blodkar må sikres kirurgisk. Primær aerostase var god, men for å motvirke postoperativ luftlekkasje bør man være konsekvent med sutur av reseksjonssengen. Histopatologisk prøvesvar kan være problematisk å fortolke etter laserkirurgi da reseksjonskanten blir nekrotisk pga. bred koagulasjonssone.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
206
REKONSTRUKSJON AV BRYSTVEGGEN MED NYTT TITANIUM STABILISERINGSSYSTEM – TIDLIGE ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aass T, Hjelmeland B, Stangeland L, Seland H*, Strandenes E*, Trovik C**, Haaverstad R Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen,* Avdeling for plastikkirurgi og brannskade, ** Ortopedisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Stabilisering av thoraxveggen kan være aktuelt ved kirurgisk korreksjon av brystdeformiteter, rekonstruksjon etter større reseksjon av thoraxveggen pga malignitet, traume med kompliserte brudd i brystben eller ribben, samt i forbindelse med sternumløsning etter hjertekirurgi. God stabilisering av brystveggen er viktig for smertelindring og motvirker paradoksal respirasjon. Tradisjonelt har det blitt brukt ulike typer av implantater i stål. Stålimplantater kan være vanskelig å forme for optimal tilpasning, gir uttalte artefakter på CT/MR, og pasienter kan utvikle allergiske reaksjoner spesielt til nikkel i stålimplanter. Materiale og metode: Våren 2010 ble det tatt i bruk et nytt stabiliseringssystem i titanium ved vår avdeling. Våre tidlige erfaringer belyses med fire kasuistikker:
Kasus 1: 76 år, mannlig immigrant; før 2004 operert to ganger i sitt hjemland på grunn av tumor i brystveggen fortil på venstre side. Pga tumorresidiv ble det i 2009 gjort lokal reseksjon, men få måneder senere utviklet det seg et stort residiv på 10 x 5 x 6 cm med affeksjon av sternum, flere costae og bløtvev. Histopatologi viste myofibroblastisk sarkom. Pasienten har blitt operert med radikal reseksjon og rekonstruksjon av brystveggen med PTFE patch, 3 stk. STRATOS™ (STRASBOURG Thoracic Osteosyntheses System) titanstag og ribbeklemmer, samt transposisjon av musculus latissimus dorsi på stilk. Kasus 2: 16 årig gutt med asymmetrisk pectus carinatum med skråstilt sternum. Korreksjonskirurgi utført a.m Ravitch, samt stabilisering med LactoSorb® og STRATOS™ titanstag og ribbeklemmer. Kasus 3: 15 årig gutt med uttalt pectus carinatum. Korreksjonskirurgi utført a.m Ravitch, samt stabilisering med LactoSorb® og STRATOS™ titanstag og ribbeklemmer. Kasus 4: 61 årig mann med kroniske smerter etter to frakturer i samme costa. Kirurgi med revisjon av pseudoartrose og stabilisering av costa med STRATOS™ titanstag og ribbeklemmer. Diskusjon: Stabilisering av brystveggen kan være indisert ved ulike medfødte og ervervede tilstander. Våre foreløpige erfaringer med titanstag og ribbeklemmer viser at systemet er lett å tilpasse og gir god stabilisering. Postoperativ billedkontroll med CT/MR gir mindre artefakter enn ved stålimplantater og dette kan forenkle oppfølgingen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
207
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
TIDLIG- OG LANGTIDSRESULTAT VED OPERASJON FOR AORTA ASCENDENS DISSEKSJON
FØRSTE SKANDINAVISKE ERFARING MED IMPLANTERBAR BIVENTRIKULÆR PUMPE VED ALVORLIG HJERTESVIKT
Sadi L1), Tønnessen T2,1), Pillgram-Larsen J2), 1) Det Medisinske Fakultet og 2)Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål
Fiane AE, Hoel TN, Gude E*, Sørensen G, Lindberg HL
Aorta ascendens disseksjon (A-disseksjon) er livstruende på grunn av faren for ruptur med blødning eller tamponade. Akutt operasjon med innsetting av graft i ascendens er standard behandling, men er et omfattende inngrep med betydelig mortalitets- og morbiditetsrisiko. Metode og materiale Fra 1999 til 2008 ble 99 pasienter operert for A-disseksjon ved Ullevål universitetssykehus. Data er fra sykehusets datasystem (Pas Doc), Folkeregisteret og avdelingens virksomhetsbase. Oppfølgingen er frem til 1. mars 2010, gjennomsnittlig 76 ± 33 måneder. Resultat Det var 78 menn, gjennomsnittlig alder 58 (range 37-81) år, og 21 kvinner, alder 66 (25-76) år. Av komorbiditet hadde 6 % KOLS, 2 % hjerteinfarkt og 4 % abdominalt aortaaneurysme. Av risikofaktorer hadde 49 % av pasientene hypertensjon og 2 % hadde Marfans syndrom. Euroscore var gjennomsnittlig 9 (6-17). Logistisk Euroscore var gjennomsnittlig 19,6 (9,076,1). Nittito pasienter ble operert akutt. Operasjonsmetoden var innsetting av rørgraft (86 pasienter), rørgraft med reimplantasjon av koronarkar (3 pasienter), aortaklaffeprotese med reimplantasjon av koronarkar (Bentall, 7 pasienter), rørgraft med buekirurgi (3 pasienter). Syttini pasienter ble operert i dyp hypotermi og med sirkulasjonsstans i fra 12 til 47 minutter, gjennomsnittlig 23 minutter. Fjorten pasienter døde innen 30 dager, 21 senere under oppfølgingen, 64 er fortsatt i live. Hos pasienter med logistisk Euroscore <10 var trettidagersmortalitet 2/39 (5 %), hos dem med Euroscore 10 - 20 5/34 (15 %) og hos dem med logistisk Euroscore >20 7/26 (27 %). Ved død innen 30 dager var gjennomsnittlig Euroscore 13, tilsvarende logistisk Euroscore 30,7.
Dødsårsakene hos de 14 pasientene som døde tidlig var hos 50 % cerebralt infarkt, 36 % multiorgansvikt, 7 % blødning og 7 % hjertesvikt.
Av de postoperative komplikasjonene dominerte organsvikt, cerebral affeksjon, blødning og pneumoni, tre pasienter fikk mediastinitt og en pasient fikk osteomyelitt i sternum. Hos 29 pasienter (29 %) var det postoperative forløpet ukomplisert. Tjueto pasienter (22 %) hadde nevrologisk affeksjon, åtte av disse døde, tre hadde store sekveler, 11 små. Der hvor nevrologisk affeksjon endte i mors var gjennomsnittlig sirkulasjonsstanstid 24 minutter, ved stort sekvele 27 minutter og ved lite 22 minutter. Pasienter uten nevrologiske sekveler hadde en gjennomsnittlig sirkulasjons-stanstid på 22 minutter. Diskusjon I et samlemateriale fra 18 sentra er tidlig mortalitet ved A-disseksjon angitt til fra 7 til 30 %. Mens mortaliteten på 14 % i vårt materiale således er lav, er hyppigste dødsårsak cerebrale komplikasjoner. Vi har gjort kun få operasjoner med selektiv hjernesirkulasjon, har sett også komplikasjoner her og kan ikke trekke slutninger på statistisk grunnlag. Konklusjon Undersøkelsen bekrefter at risikoscoring med logistisk Euroscore ikke kan brukes som individuelt prognostikum. Lengden av sirkulasjonsstans var ikke utslagsgivende for cerebrale komplikasjoner. Totalt er primær dødelighet og alvorlige nevrologiske sekveler relativt lavt og langtidsoverlevelsen god.
Abstrakt nr:
208
Thoraxkirurgisk avdeling og *Hjertemedisinsk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus, Oslo Bakgrunn Implantasjon av ”left ventricle assist device” (LVAD) for sirkulatorisk support krever biventrikulær assistanse hos opptil 30% av pasientene. Langtidsmuligheter inkluderer ”total artificial heart” (TAH) som krever eksisjon av nativt hjerte eller biventrikulær VAD (BIVAD). Formål Vi rapporterer den første erfaring utenfor Tyskland med implantasjon av implanterbar BIVAD bestående av to pumper, og den aller første pasient med transkutan dynamisk regulering av utløpsgraftet fra ”right ventricle assist device” (RVAD). Materialer og metode En 52 år gammel mann med svært alvorlig biventrikulær hjertesvikt på grunn av kjempecellemyokarditt fikk i mai 2010 implantert to interne LVAD HeartWare HVAD® kontinuerlig ”flow” rotasjonspumper. Den ene LVAD ble brukt som RVAD. For å regulere passende pulmonalsirkulasjon ble utløpsgraftet fra RVAD dynamisk og transkutant ”bandet” med FloWatch® PAB. Resultater Pasienten har nå hatt den interne BIVAD i fire måneder, og pumpene har hemodynamisk fungert tilfredsstillende. Pasienten er mobilisert, og vil etterhvert sannsynligvis bli satt på venteliste for hjertetransplantasjon. I påvente av denne vil pasienten kunne gjennoppta daglige aktiviteter. Betydning Ved bruk av to interne LVAD brukt som BIVAD og ved hjelp av banding av RVAD kan nå pasienter med svært alvorlig biventrikulær hjertesvikt mobiliseres. Dynamisk og transkutan banding av pulmonalsirkulasjonen muliggjør en balansert sirkulasjon mellom det lille og store kretsløp.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
207
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
TIDLIG- OG LANGTIDSRESULTAT VED OPERASJON FOR AORTA ASCENDENS DISSEKSJON
FØRSTE SKANDINAVISKE ERFARING MED IMPLANTERBAR BIVENTRIKULÆR PUMPE VED ALVORLIG HJERTESVIKT
Sadi L1), Tønnessen T2,1), Pillgram-Larsen J2), 1) Det Medisinske Fakultet og 2)Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål
Fiane AE, Hoel TN, Gude E*, Sørensen G, Lindberg HL
Aorta ascendens disseksjon (A-disseksjon) er livstruende på grunn av faren for ruptur med blødning eller tamponade. Akutt operasjon med innsetting av graft i ascendens er standard behandling, men er et omfattende inngrep med betydelig mortalitets- og morbiditetsrisiko. Metode og materiale Fra 1999 til 2008 ble 99 pasienter operert for A-disseksjon ved Ullevål universitetssykehus. Data er fra sykehusets datasystem (Pas Doc), Folkeregisteret og avdelingens virksomhetsbase. Oppfølgingen er frem til 1. mars 2010, gjennomsnittlig 76 ± 33 måneder. Resultat Det var 78 menn, gjennomsnittlig alder 58 (range 37-81) år, og 21 kvinner, alder 66 (25-76) år. Av komorbiditet hadde 6 % KOLS, 2 % hjerteinfarkt og 4 % abdominalt aortaaneurysme. Av risikofaktorer hadde 49 % av pasientene hypertensjon og 2 % hadde Marfans syndrom. Euroscore var gjennomsnittlig 9 (6-17). Logistisk Euroscore var gjennomsnittlig 19,6 (9,076,1). Nittito pasienter ble operert akutt. Operasjonsmetoden var innsetting av rørgraft (86 pasienter), rørgraft med reimplantasjon av koronarkar (3 pasienter), aortaklaffeprotese med reimplantasjon av koronarkar (Bentall, 7 pasienter), rørgraft med buekirurgi (3 pasienter). Syttini pasienter ble operert i dyp hypotermi og med sirkulasjonsstans i fra 12 til 47 minutter, gjennomsnittlig 23 minutter. Fjorten pasienter døde innen 30 dager, 21 senere under oppfølgingen, 64 er fortsatt i live. Hos pasienter med logistisk Euroscore <10 var trettidagersmortalitet 2/39 (5 %), hos dem med Euroscore 10 - 20 5/34 (15 %) og hos dem med logistisk Euroscore >20 7/26 (27 %). Ved død innen 30 dager var gjennomsnittlig Euroscore 13, tilsvarende logistisk Euroscore 30,7.
Dødsårsakene hos de 14 pasientene som døde tidlig var hos 50 % cerebralt infarkt, 36 % multiorgansvikt, 7 % blødning og 7 % hjertesvikt.
Av de postoperative komplikasjonene dominerte organsvikt, cerebral affeksjon, blødning og pneumoni, tre pasienter fikk mediastinitt og en pasient fikk osteomyelitt i sternum. Hos 29 pasienter (29 %) var det postoperative forløpet ukomplisert. Tjueto pasienter (22 %) hadde nevrologisk affeksjon, åtte av disse døde, tre hadde store sekveler, 11 små. Der hvor nevrologisk affeksjon endte i mors var gjennomsnittlig sirkulasjonsstanstid 24 minutter, ved stort sekvele 27 minutter og ved lite 22 minutter. Pasienter uten nevrologiske sekveler hadde en gjennomsnittlig sirkulasjons-stanstid på 22 minutter. Diskusjon I et samlemateriale fra 18 sentra er tidlig mortalitet ved A-disseksjon angitt til fra 7 til 30 %. Mens mortaliteten på 14 % i vårt materiale således er lav, er hyppigste dødsårsak cerebrale komplikasjoner. Vi har gjort kun få operasjoner med selektiv hjernesirkulasjon, har sett også komplikasjoner her og kan ikke trekke slutninger på statistisk grunnlag. Konklusjon Undersøkelsen bekrefter at risikoscoring med logistisk Euroscore ikke kan brukes som individuelt prognostikum. Lengden av sirkulasjonsstans var ikke utslagsgivende for cerebrale komplikasjoner. Totalt er primær dødelighet og alvorlige nevrologiske sekveler relativt lavt og langtidsoverlevelsen god.
Abstrakt nr:
208
Thoraxkirurgisk avdeling og *Hjertemedisinsk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus, Oslo Bakgrunn Implantasjon av ”left ventricle assist device” (LVAD) for sirkulatorisk support krever biventrikulær assistanse hos opptil 30% av pasientene. Langtidsmuligheter inkluderer ”total artificial heart” (TAH) som krever eksisjon av nativt hjerte eller biventrikulær VAD (BIVAD). Formål Vi rapporterer den første erfaring utenfor Tyskland med implantasjon av implanterbar BIVAD bestående av to pumper, og den aller første pasient med transkutan dynamisk regulering av utløpsgraftet fra ”right ventricle assist device” (RVAD). Materialer og metode En 52 år gammel mann med svært alvorlig biventrikulær hjertesvikt på grunn av kjempecellemyokarditt fikk i mai 2010 implantert to interne LVAD HeartWare HVAD® kontinuerlig ”flow” rotasjonspumper. Den ene LVAD ble brukt som RVAD. For å regulere passende pulmonalsirkulasjon ble utløpsgraftet fra RVAD dynamisk og transkutant ”bandet” med FloWatch® PAB. Resultater Pasienten har nå hatt den interne BIVAD i fire måneder, og pumpene har hemodynamisk fungert tilfredsstillende. Pasienten er mobilisert, og vil etterhvert sannsynligvis bli satt på venteliste for hjertetransplantasjon. I påvente av denne vil pasienten kunne gjennoppta daglige aktiviteter. Betydning Ved bruk av to interne LVAD brukt som BIVAD og ved hjelp av banding av RVAD kan nå pasienter med svært alvorlig biventrikulær hjertesvikt mobiliseres. Dynamisk og transkutan banding av pulmonalsirkulasjonen muliggjør en balansert sirkulasjon mellom det lille og store kretsløp.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
209
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
210
ETABLERING AV HJERTEKIRURGI I ARKHANGELSK, RUSSLAND
SPEKTER OG KIRURGISK RESULTAT AV ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI
Horjen (1) AW, Tungusov (2) D, Chernov (2) D, Lindberg (3) H, Shonbin (2) A, Abdelnor (4) M, Wiseth (5) R, Lie (3) M, Seksjon for hjertekirurgi, Oslo Universitetssykehus
Heie A1, Viste A2,3, Varhaug JE1,3, Forsmo H2, Brauckhoff M1,3 1 Kirurgisk klinikk, Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus Bergen, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2 Kirurgisk klinikk, Avdeling for akutt- og gastrokirurgi, Haukeland Universitetssykehus 3 Universitetet i Bergen, Institutt for kirurgiske fag
Bakgrunn. Hjertekirurgi ble etablert i Arkhangelsk fylke i 1993. I 1994 ble det knyttet kontakt med Universitetssykehuset i Tromsø, senere også med Ullevål og Rikshospitalet, for å utvikle et hjertekirurgisk tilbud etter vestlig standard. I 1999 utvidet man tilbudet til også å inkludere barnehjertekirurgi. En sammenlignende studie av barnehjertekirurgi på begge sider av grensen ble gjennomført for å evaluere det norsk-russiske samarbeidet. Denne studien sammenligner insidens, mortalitet og morbiditet hos alle pasienter som ble kirurgisk behandlet for atrieseptumdefekt (ASD), ventrikkelseptumdefekt (VSD) og Fallot's Tetrade (TOF) i Norge og i Arkhangelsk fylke i tidsrommet 01.01.2000 til 31.12.2005.
Bakgrunn: Minimal-invasiv adrenalektomi har blitt standard tilgang ved benigne binyretumores <8 cm. Vi rapporterer her resultatene av endoskopisk binyrekirurgi på Haukeland Universitetssykehus de siste 10 årene.
Materiale og metode. Vi identifiserte alle pasienter som ble kirurgisk behandlet for ASD, VSD og TOF i Norge og i Arkhangelsk fylke. Dataene ble samlet inn ved retrospektive journalstudier. Resultater. Den norske kohorten besto av 191 ASD, 227 VSD og 126 TOF. Den russiske kohorten besto av 128 ASD, 77 VSD og 9 TOF. 30 dagers postoperativ mortalitet var 0.9% i den norske VSD kohorten, 1.6% i den norske TOF kohorten og 1.3% i den russiske VSD kohorten. 30 dagers postoperative komplikasjoner var i den norske kohorten 18.8% (ASD), 14.1% (VSD) and 34.1% (TOF). De tilsvarende funnene i Arkhangelsk var 4.7%, 11.7% and 0. Fortolkning. Kirurgisk behandling av ASD, VSD og TOF kan gjennomføres med lav 30-dagers mortalitet i begge land. Diskrepansen i morbiditetsresultatene mellom de to landene kan skyldes ulik registreringspraksis, og understreker utfordringene ved sammenliknende studier i to så forskjellige medisinske kulturer. Etablieringen av barnehjertekirurgi i Arkhangelsk har resultert i en økning i antall pasienter som har fått kirurgisk behandling for sin medfødte hjertefeil sammenlignet med perioden før hjertekirurgi ble etablert da dette behandlingstilbudet var sentralisert til Moskva og St. Petersburg.
Pasienter og Metode: Retrospektiv analyse av alle endoskopiske binyreoperasjoner på Haukeland Universitetssyskehus fra 01.01.2000 til idag (n=158 operasjoner; 80 kvinner, 78 menn; gjennomsnittsalder: 51,8±13,7 (15-88) år). Laparoskopisk adrenalektomi (n=155; 71 på høyre, 84 på venstre side) ble utført i 90° sideleie med kapnoperitoneum 12 mmHg. Hos 3 pasienter fant operasjonene sted med retroperitoneoskopisk tilgang med 18-20 mmHg pCO2. Hos 8 pasienter ble det gjennomført bilateralt inngrep (5 ganger simultant, 3 ganger i to seanser). Pasienter med feokromocytom ble preoperativt behandlet med phenoxybenzamin. Resultat: Indikasjon for kirurgi har vært insidentalom >4 cm, binyretumor med patologisk cortisolproduksjon, ACTH avhengig Morbus Cushing, Conn sykdom, feokromocytom, metastaser, og binyrebarkcancer hos n=75/24/7/29/18/4/1 pasienter. Morbiditet og letalitet i denne serien var hhv. 5,2% (n=8) og 0. Ved 5 operasjoner (3,2%) måtte en konvertere til åpen operasjon. Det ble ikke påvist spesiell risiko i forhold til diagnose. Gjennomsnittlig tumordiameter var 3,9±3,1 cm. Gjennomsnittlig operasjonstid og sykehusopphold var hhv. 113±51,2 min og 3,3±1,9 dager. Subtotal adrenalektomi ble utført ved 5 operasjoner - hos en pasient med bilaterale tumores. Synacthen test viste postoperativt suffisient adrenokortikal stresskapasitet. Konklusjon: Endoskopisk binyrekirurgi kan trygt brukes hos de fleste pasienter med tumores mindre enn 8 cm i diameter. Det kan være en fordel å ha erfaring med begge endoskopiske tilganger (laparoskopi/retroperitoneoskopi). Subtotal adrenalektomi gir en god mulighet for å bevare binyrebarkfunksjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
209
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
210
ETABLERING AV HJERTEKIRURGI I ARKHANGELSK, RUSSLAND
SPEKTER OG KIRURGISK RESULTAT AV ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI
Horjen (1) AW, Tungusov (2) D, Chernov (2) D, Lindberg (3) H, Shonbin (2) A, Abdelnor (4) M, Wiseth (5) R, Lie (3) M, Seksjon for hjertekirurgi, Oslo Universitetssykehus
Heie A1, Viste A2,3, Varhaug JE1,3, Forsmo H2, Brauckhoff M1,3 1 Kirurgisk klinikk, Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus Bergen, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2 Kirurgisk klinikk, Avdeling for akutt- og gastrokirurgi, Haukeland Universitetssykehus 3 Universitetet i Bergen, Institutt for kirurgiske fag
Bakgrunn. Hjertekirurgi ble etablert i Arkhangelsk fylke i 1993. I 1994 ble det knyttet kontakt med Universitetssykehuset i Tromsø, senere også med Ullevål og Rikshospitalet, for å utvikle et hjertekirurgisk tilbud etter vestlig standard. I 1999 utvidet man tilbudet til også å inkludere barnehjertekirurgi. En sammenlignende studie av barnehjertekirurgi på begge sider av grensen ble gjennomført for å evaluere det norsk-russiske samarbeidet. Denne studien sammenligner insidens, mortalitet og morbiditet hos alle pasienter som ble kirurgisk behandlet for atrieseptumdefekt (ASD), ventrikkelseptumdefekt (VSD) og Fallot's Tetrade (TOF) i Norge og i Arkhangelsk fylke i tidsrommet 01.01.2000 til 31.12.2005.
Bakgrunn: Minimal-invasiv adrenalektomi har blitt standard tilgang ved benigne binyretumores <8 cm. Vi rapporterer her resultatene av endoskopisk binyrekirurgi på Haukeland Universitetssykehus de siste 10 årene.
Materiale og metode. Vi identifiserte alle pasienter som ble kirurgisk behandlet for ASD, VSD og TOF i Norge og i Arkhangelsk fylke. Dataene ble samlet inn ved retrospektive journalstudier. Resultater. Den norske kohorten besto av 191 ASD, 227 VSD og 126 TOF. Den russiske kohorten besto av 128 ASD, 77 VSD og 9 TOF. 30 dagers postoperativ mortalitet var 0.9% i den norske VSD kohorten, 1.6% i den norske TOF kohorten og 1.3% i den russiske VSD kohorten. 30 dagers postoperative komplikasjoner var i den norske kohorten 18.8% (ASD), 14.1% (VSD) and 34.1% (TOF). De tilsvarende funnene i Arkhangelsk var 4.7%, 11.7% and 0. Fortolkning. Kirurgisk behandling av ASD, VSD og TOF kan gjennomføres med lav 30-dagers mortalitet i begge land. Diskrepansen i morbiditetsresultatene mellom de to landene kan skyldes ulik registreringspraksis, og understreker utfordringene ved sammenliknende studier i to så forskjellige medisinske kulturer. Etablieringen av barnehjertekirurgi i Arkhangelsk har resultert i en økning i antall pasienter som har fått kirurgisk behandling for sin medfødte hjertefeil sammenlignet med perioden før hjertekirurgi ble etablert da dette behandlingstilbudet var sentralisert til Moskva og St. Petersburg.
Pasienter og Metode: Retrospektiv analyse av alle endoskopiske binyreoperasjoner på Haukeland Universitetssyskehus fra 01.01.2000 til idag (n=158 operasjoner; 80 kvinner, 78 menn; gjennomsnittsalder: 51,8±13,7 (15-88) år). Laparoskopisk adrenalektomi (n=155; 71 på høyre, 84 på venstre side) ble utført i 90° sideleie med kapnoperitoneum 12 mmHg. Hos 3 pasienter fant operasjonene sted med retroperitoneoskopisk tilgang med 18-20 mmHg pCO2. Hos 8 pasienter ble det gjennomført bilateralt inngrep (5 ganger simultant, 3 ganger i to seanser). Pasienter med feokromocytom ble preoperativt behandlet med phenoxybenzamin. Resultat: Indikasjon for kirurgi har vært insidentalom >4 cm, binyretumor med patologisk cortisolproduksjon, ACTH avhengig Morbus Cushing, Conn sykdom, feokromocytom, metastaser, og binyrebarkcancer hos n=75/24/7/29/18/4/1 pasienter. Morbiditet og letalitet i denne serien var hhv. 5,2% (n=8) og 0. Ved 5 operasjoner (3,2%) måtte en konvertere til åpen operasjon. Det ble ikke påvist spesiell risiko i forhold til diagnose. Gjennomsnittlig tumordiameter var 3,9±3,1 cm. Gjennomsnittlig operasjonstid og sykehusopphold var hhv. 113±51,2 min og 3,3±1,9 dager. Subtotal adrenalektomi ble utført ved 5 operasjoner - hos en pasient med bilaterale tumores. Synacthen test viste postoperativt suffisient adrenokortikal stresskapasitet. Konklusjon: Endoskopisk binyrekirurgi kan trygt brukes hos de fleste pasienter med tumores mindre enn 8 cm i diameter. Det kan være en fordel å ha erfaring med begge endoskopiske tilganger (laparoskopi/retroperitoneoskopi). Subtotal adrenalektomi gir en god mulighet for å bevare binyrebarkfunksjon.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
211
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
212
ER ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI VELEGNET VED BINYRETUMORES > 5 CM MED HØY KORTISOLPRODUKSJON?
BETYDNING AV BODY MASS INDEX FOR LAPAROSKOPISK BINYREKIRURGI
Brauckhoff, M. Kirurgisk klinikk, Avdeling for Bryst- og Endokrinkirurgi Haukeland Universitetssykehus Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen
a
Bakgrunn: Laparoskopisk adrenalektomi er godt akseptert ved kirurgi ved adrenal Cushing sykdom. Det rapporteres her 2 pasienter med hyperkortisolisme og binyrebarkadenom som fikk lokalt og peritonealt residiv etter endoskopisk kirurgi.
Kasus 1: 59 år gammel mann med adrenal hyperkortisolisme (ACTH komplett supprimert, sKortisol > 1500 nmol/l) på grunn av en 5 cm stor binyretumor venstre side. Operert med retroperitoneoskopisk total adrenalektomi. Mikroskopisk binyrebarkadenom uten mistanke om malignitet. Ingen kapselruptur. Et halvt år senere ble det funnet biokjemisk residiv. Billeddiagnostisk både tumor i venstre binyreområdet og flere små lesjoner retroperitonealt/intraperitonealt. Transabdominal åpen reoperasjon med residvreseksjon og reseksjon av milt, pankreashale, venstre nyre og kolonfleksur. Histologisk malignt binyrebarktumor med peritonealkarsinose. Kasus 2: 32 år gammel kvinne, gravid i uke 30, med adrenal hyperkortisolisme (ACTH komplett supprimert, s-Kortisol 1059 nmol/l, u-kortisol 4759 nmol/d) på grunn av en 5,5 cm stor binyretumor venstre side. Operert med laparoskopisk total adrenalektomi. Mikroskopisk binyrebarkadenom uten mistanke om malignitet. Ingen kapselruptur. Fire år senere ble det funnet biokjemisk residiv. Billeddiagnostisk stor tumor i venstre retroperitoneum (ca. 10 cm) og diffus peritonealkarsinose. Cytostatisk og adrenolytisk terapi med Streptozocin, Ketokonazol og Mitotane uten respons. Konkusjon: Binyretumores ≥5 cm med høy kortisolproduksjon har potensial til malignt residiv etter endoskopisk kirurgi. Derfor skal det vurderes å operere pasienter med denne konstellasjonen med åpen tilgang.
Kazaryan AM a,b,c, Pavlik Marangos I a, Røsok BI b, Rosseland AR b, Edwin B a,b Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet b Gastroenterologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet c Institute av klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Fedme er et økende problem. Åpen kirurgi for pasienter med fedme er forbundet med høyere morbiditet. Laparoskopisk kirurgi har erstattet åpen teknikk for en rekke indikasjoner. Vår mål var å definere forholdet mellom body mass index (BMI) og resultatene av laparoskopisk binyrekirurgi. Metode: Fra januar 1997 til mai 2010 ble det utført 302 laparoskopiske adrenalectomier i løpet av 279 prosedyrer i Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Pasienter som gjennomgikk bilateral adrenalectomy, adrenalectomies for maligne lesjoner, prosedyrer kombinert med andre prosedyrer og pasienter med ukjent BMI ble ekskludert fra studien. I alt 172 pasienter ble inkludert. Pasientene ble delt i tre grupper: gruppe I – normal vekt (BMI<25), gruppe II - overvektig (BMI 25-29,9) gruppe III - fedme (BMI >30). Median KMI var 25,9 (18,1-45,7). Resultater: Median operasjonstid var 72 min, 75 min og 90 min i gruppene I, II og III henholdsvis. Median blodtap var < 50 ml i alle grupper. Intraoperative blodtransfusjoner ble ikke registrert og bare to pasienter krevet postoperativ blodtransfusjon. Det var 4 (2.3%) intraoperative hendelser og 12 (7%) postoperative komplikasjoner. Det var ingen statistisk forskjell i en forekomst av intraoperative hendelser og postoperative komplikasjoner. Median varighet av postoperativ liggetid og opioidmedisinering var 2 dager og 0 dager i alle grupper. Moderat økt operativ tid var den eneste perioperative parameteren som var statistisk forskjellig fra ikke-overvektige pasienter. Selv pasienter med fedme av grad II og III skilte seg ikke ut med henblikk på intraoperative hendelser og postoperative utfall. Regresjonsanalyse viste signifikant men svak sammenheng mellom BMI og operasjonstid (standardisert korrelasjonskoeffisient 0,163; P-verdi 0,042), men BMI korrelerte ikke med andre kirurgiske parametre. Konklusjon: Laparoskopisk binyrekirurgi for pasienter, inkludert pasienter med fedme av grad II og III, kan gjøres like sikkert som for ikke-overvektige pasienter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
211
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
212
ER ENDOSKOPISK ADRENALEKTOMI VELEGNET VED BINYRETUMORES > 5 CM MED HØY KORTISOLPRODUKSJON?
BETYDNING AV BODY MASS INDEX FOR LAPAROSKOPISK BINYREKIRURGI
Brauckhoff, M. Kirurgisk klinikk, Avdeling for Bryst- og Endokrinkirurgi Haukeland Universitetssykehus Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen
a
Bakgrunn: Laparoskopisk adrenalektomi er godt akseptert ved kirurgi ved adrenal Cushing sykdom. Det rapporteres her 2 pasienter med hyperkortisolisme og binyrebarkadenom som fikk lokalt og peritonealt residiv etter endoskopisk kirurgi.
Kasus 1: 59 år gammel mann med adrenal hyperkortisolisme (ACTH komplett supprimert, sKortisol > 1500 nmol/l) på grunn av en 5 cm stor binyretumor venstre side. Operert med retroperitoneoskopisk total adrenalektomi. Mikroskopisk binyrebarkadenom uten mistanke om malignitet. Ingen kapselruptur. Et halvt år senere ble det funnet biokjemisk residiv. Billeddiagnostisk både tumor i venstre binyreområdet og flere små lesjoner retroperitonealt/intraperitonealt. Transabdominal åpen reoperasjon med residvreseksjon og reseksjon av milt, pankreashale, venstre nyre og kolonfleksur. Histologisk malignt binyrebarktumor med peritonealkarsinose. Kasus 2: 32 år gammel kvinne, gravid i uke 30, med adrenal hyperkortisolisme (ACTH komplett supprimert, s-Kortisol 1059 nmol/l, u-kortisol 4759 nmol/d) på grunn av en 5,5 cm stor binyretumor venstre side. Operert med laparoskopisk total adrenalektomi. Mikroskopisk binyrebarkadenom uten mistanke om malignitet. Ingen kapselruptur. Fire år senere ble det funnet biokjemisk residiv. Billeddiagnostisk stor tumor i venstre retroperitoneum (ca. 10 cm) og diffus peritonealkarsinose. Cytostatisk og adrenolytisk terapi med Streptozocin, Ketokonazol og Mitotane uten respons. Konkusjon: Binyretumores ≥5 cm med høy kortisolproduksjon har potensial til malignt residiv etter endoskopisk kirurgi. Derfor skal det vurderes å operere pasienter med denne konstellasjonen med åpen tilgang.
Kazaryan AM a,b,c, Pavlik Marangos I a, Røsok BI b, Rosseland AR b, Edwin B a,b Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet b Gastroenterologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet c Institute av klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Fedme er et økende problem. Åpen kirurgi for pasienter med fedme er forbundet med høyere morbiditet. Laparoskopisk kirurgi har erstattet åpen teknikk for en rekke indikasjoner. Vår mål var å definere forholdet mellom body mass index (BMI) og resultatene av laparoskopisk binyrekirurgi. Metode: Fra januar 1997 til mai 2010 ble det utført 302 laparoskopiske adrenalectomier i løpet av 279 prosedyrer i Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Pasienter som gjennomgikk bilateral adrenalectomy, adrenalectomies for maligne lesjoner, prosedyrer kombinert med andre prosedyrer og pasienter med ukjent BMI ble ekskludert fra studien. I alt 172 pasienter ble inkludert. Pasientene ble delt i tre grupper: gruppe I – normal vekt (BMI<25), gruppe II - overvektig (BMI 25-29,9) gruppe III - fedme (BMI >30). Median KMI var 25,9 (18,1-45,7). Resultater: Median operasjonstid var 72 min, 75 min og 90 min i gruppene I, II og III henholdsvis. Median blodtap var < 50 ml i alle grupper. Intraoperative blodtransfusjoner ble ikke registrert og bare to pasienter krevet postoperativ blodtransfusjon. Det var 4 (2.3%) intraoperative hendelser og 12 (7%) postoperative komplikasjoner. Det var ingen statistisk forskjell i en forekomst av intraoperative hendelser og postoperative komplikasjoner. Median varighet av postoperativ liggetid og opioidmedisinering var 2 dager og 0 dager i alle grupper. Moderat økt operativ tid var den eneste perioperative parameteren som var statistisk forskjellig fra ikke-overvektige pasienter. Selv pasienter med fedme av grad II og III skilte seg ikke ut med henblikk på intraoperative hendelser og postoperative utfall. Regresjonsanalyse viste signifikant men svak sammenheng mellom BMI og operasjonstid (standardisert korrelasjonskoeffisient 0,163; P-verdi 0,042), men BMI korrelerte ikke med andre kirurgiske parametre. Konklusjon: Laparoskopisk binyrekirurgi for pasienter, inkludert pasienter med fedme av grad II og III, kan gjøres like sikkert som for ikke-overvektige pasienter.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
213
STORT GANGLIONEVROM VED HØYRE BINYRE, EN KASUISTIKK Westerheim O ¹, Kåresen R ¹, Buanes T ² ¹Avdeling for bryst- og endokrin kirurgi, OUS, Ullevål, Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo ²Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, OUS, Ullevål, Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo Pasienten er en tidligere stort sett frisk kvinne født i 1958. Hun ble våren 2005 utredet med ultralyd og deretter CT og MR ved privat røntgeninstitutt pga ubehag under høyre costalbue. Det ble påvist en stor tumor på 13 x 18 cm som man mente inntok store deler av høyre leverlapp og lobus caudatus. Hun ble henvist til Ullevål for leverbiopsi med spørsmål om cystadenom i lever. Ved gjennomgang av pasientens bilder og etter supplerende CT og MR tatt hos oss, konkluderte vi med at tumor sannsynligvis var utgående fra høyre binyre og løftet høyre leverlapp cranialt og vena cava og porta ventralt. Anleggsflaten mot cava var lang og ved operasjonen satt tumor svært adherent mot cavaveggen i et flere centimeter langt område. Man fikk flere hull i cavaveggen her under utløsning og disse ble suturert. Forøvrig var tumor velavgrenset og lot seg dissekere løs radikalt. Det postoperative forløpet var ukomplisert. Histologisk undersøkelse viste et retroperitonealt ganglionevrom adherent til høyre binyre. Preparatvekt 1715 gram. Hun har nå i sommer vært til en avsluttende kontroll 5 år etter operasjonen og er både klinisk og ved CT residivfri. Hormonanalyser før og etter operasjonen har vært normale. Konklusjon: Det er viktig å kjenne til at det finnes store retroperitoneale svulster i binyreregionen som tross sitt lokalavanserte utseende kan ha en svært fordelaktig prognose.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
214
SELEKSJON AV PASIENTER MED PRIMÆR HYPERPARATHYROIDISME TIL OPERASJON ETTER MINIMAL INVASIV METODE MED ELLER UTEN PEROPERATIV PTH-MÅLING. Engstrøm MJ, Helset K, Østhus P, Fjøsne H Avd. for bryst- og endokrinkirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Bakgrunn: Tradisjonelt har full eksplorasjon av parathyroidea med ekstirpasjon av en eller flere kjertler vært standard metode for operasjon av primær hyperparathyroidisme. Peroperativ PTHmåling har gjort det mulig å gjøre ekstirpasjon av parathyroideaadenom uten å gjøre full eksplorasjon. Preoperativ lokalisering av adenom med parathyroideascintigrafi er rutine. Ved St Olavs Hospital har endokrinkirurger siden 2005 gjort UL av parathyroidea for å lokalisere adenom. Siden 2009 har vi hos selekterte pasienter ikke målt PTH peroperativt. Vi ønsket nå å finne ut om vi oppnår tilfredsstillende kalsiumverdier hos pasienter operert etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling. Materiale: Alle pasientene som ble operert for primær hyperparathyroidisme ved St. Olavs Hospital fra 01.01.2008-31.08.2010. Metode: Retrospektiv journalgjennomgang. Resultater: 39 pasienter har blitt operert pga primær hyperparathyroidisme fra 1/1-08 til 1/9-10. I denne perioden ble 17 pasienter operert etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling, 9 ble operert etter sammen metode, men med peroperativ PTH-måling, og hos 13 ble det gjort halvsidig eller bilateral eksplorasjon. Alle hadde tilfredsstillende kalsiumverdier ved kontroll 6 uker etter operasjon. Konklusjon: Vi oppnår tilfredsstillende kalsiumverdier postoperativt også hos pasienter vi har selektert til operasjon etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling. På bakgrunn av preoperativ utredning er det hensiktsmessig å fortsatt selektere pasientene i følgende 3 grupper: 1)Operasjon etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling, 2)Operasjon etter minimal invasiv metode med peroperativ PTH-måling og 3)Operasjon med eksplorasjon av alle parathyroideakjertlene med peroperativ PTH-måling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
213
STORT GANGLIONEVROM VED HØYRE BINYRE, EN KASUISTIKK Westerheim O ¹, Kåresen R ¹, Buanes T ² ¹Avdeling for bryst- og endokrin kirurgi, OUS, Ullevål, Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo ²Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, OUS, Ullevål, Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo Pasienten er en tidligere stort sett frisk kvinne født i 1958. Hun ble våren 2005 utredet med ultralyd og deretter CT og MR ved privat røntgeninstitutt pga ubehag under høyre costalbue. Det ble påvist en stor tumor på 13 x 18 cm som man mente inntok store deler av høyre leverlapp og lobus caudatus. Hun ble henvist til Ullevål for leverbiopsi med spørsmål om cystadenom i lever. Ved gjennomgang av pasientens bilder og etter supplerende CT og MR tatt hos oss, konkluderte vi med at tumor sannsynligvis var utgående fra høyre binyre og løftet høyre leverlapp cranialt og vena cava og porta ventralt. Anleggsflaten mot cava var lang og ved operasjonen satt tumor svært adherent mot cavaveggen i et flere centimeter langt område. Man fikk flere hull i cavaveggen her under utløsning og disse ble suturert. Forøvrig var tumor velavgrenset og lot seg dissekere løs radikalt. Det postoperative forløpet var ukomplisert. Histologisk undersøkelse viste et retroperitonealt ganglionevrom adherent til høyre binyre. Preparatvekt 1715 gram. Hun har nå i sommer vært til en avsluttende kontroll 5 år etter operasjonen og er både klinisk og ved CT residivfri. Hormonanalyser før og etter operasjonen har vært normale. Konklusjon: Det er viktig å kjenne til at det finnes store retroperitoneale svulster i binyreregionen som tross sitt lokalavanserte utseende kan ha en svært fordelaktig prognose.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
214
SELEKSJON AV PASIENTER MED PRIMÆR HYPERPARATHYROIDISME TIL OPERASJON ETTER MINIMAL INVASIV METODE MED ELLER UTEN PEROPERATIV PTH-MÅLING. Engstrøm MJ, Helset K, Østhus P, Fjøsne H Avd. for bryst- og endokrinkirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Bakgrunn: Tradisjonelt har full eksplorasjon av parathyroidea med ekstirpasjon av en eller flere kjertler vært standard metode for operasjon av primær hyperparathyroidisme. Peroperativ PTHmåling har gjort det mulig å gjøre ekstirpasjon av parathyroideaadenom uten å gjøre full eksplorasjon. Preoperativ lokalisering av adenom med parathyroideascintigrafi er rutine. Ved St Olavs Hospital har endokrinkirurger siden 2005 gjort UL av parathyroidea for å lokalisere adenom. Siden 2009 har vi hos selekterte pasienter ikke målt PTH peroperativt. Vi ønsket nå å finne ut om vi oppnår tilfredsstillende kalsiumverdier hos pasienter operert etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling. Materiale: Alle pasientene som ble operert for primær hyperparathyroidisme ved St. Olavs Hospital fra 01.01.2008-31.08.2010. Metode: Retrospektiv journalgjennomgang. Resultater: 39 pasienter har blitt operert pga primær hyperparathyroidisme fra 1/1-08 til 1/9-10. I denne perioden ble 17 pasienter operert etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling, 9 ble operert etter sammen metode, men med peroperativ PTH-måling, og hos 13 ble det gjort halvsidig eller bilateral eksplorasjon. Alle hadde tilfredsstillende kalsiumverdier ved kontroll 6 uker etter operasjon. Konklusjon: Vi oppnår tilfredsstillende kalsiumverdier postoperativt også hos pasienter vi har selektert til operasjon etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling. På bakgrunn av preoperativ utredning er det hensiktsmessig å fortsatt selektere pasientene i følgende 3 grupper: 1)Operasjon etter minimal invasiv metode uten peroperativ PTH-måling, 2)Operasjon etter minimal invasiv metode med peroperativ PTH-måling og 3)Operasjon med eksplorasjon av alle parathyroideakjertlene med peroperativ PTH-måling.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
215
KIRURGISK BEHANDLING AV HASHIMOTOS THYREOIDITT. EFFEKT PÅ ANTISTOFFER OG KLINISKE SYMPTOMER. Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O Kirurgisk og Medisinsk avdeling, Sykehuset Telemark Bakgrunn: Hashimoto er en multifaktoriell sykdom og oppstår som resultat av et komplekst samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer såsom infeksjoner, røyking, stress, jod, selen, stråling, forurensing og post-partum-faktorer. Genetikken dominerer og viser polymorfisme i tallrike gener som igjen disponerer for autoimmunitet. HLA-DR alleler og gener som koder for CTLA-4 og IL2 samspiller med eksempelvis andre autoimmune faktorer og trigger genetisk disponerte individer. Thyroxin-substitusjon eliminerer ikke alle symptomer ved Hashimoto. Sprsielt alvorlig tretthet, smerter og stivhet i muskulatur og ledd synes å være assosiert med økede titre av antistoffer, spesielt anti-TPO. I en pilot-studie gikk antistoffene såsom anti-TPO, antiThyreoglobulin og TRAS drastisk ned når det ble utført en komplett total thyreoidectomi. Pasienter og metoder: Hos136 konsekutive Hashimoto-pasienter som ble operert i tidsrommet fra 01.01.04-30.06.09 ble antistoffene målt preoperativt og 3,6,9,12,18,24 og 36 måneder etter det kirurgiske inngrepet. Pasientene var fordelt i to grupper : Gruppe 1 (N=36) inneholdt pasienter der tumor-problematikk var operasjonsindikasjonen men som samtidig hadde forhøyet antistoff-titer og Hashimoto-histologi. Gruppe 2 (N=100) er rene Hashimotopasienter med høye antistoff-titre, typiske symptomer og behov for thyroxin-substitusjon. Symptomene ble kvantifisert ved telefon-intervju der pasientene ble bedt om på en VAS-skala fra 1-5 å angi endringen i symptomene og også hvor sterkt de ville anbefale inngrepet overfor andre med samme sykdom. Resultater: Alle så nær som 4, fikk sine antistoffer eliminert eller redusert med over 50% i løpet av oppfølgingstiden. Alle med antistoff-fall hadde symptomlindring fra 3-5 på VASskalaen og alle med antisoff-fall ville anbefale inngrepet (VAS 4-5) til andre med Hashimoto. Det var få komplikasjoner, 4 hypocalcemier med substitusjonsbehov etter 4 måneder 4/136 = 2,9% og påvirket recurrens hos 6/272 = 2,1% nerves at risk (samtlige pasienter undersøkt av nøytral ØNH-lege ca 4 måneder etter kirurgi). Konklusjon: Resultatene styrker hypotesen om at Hashimoto er en kirurgisk lidelse. Det finnes intet behandlingsalternativ som kan gjøre noe med antistoffene. Vi har nå utarbeidet en protokoll for randomisering mellom umiddelbar operasjon og forsinket operasjon etter 1 år. Dette vil kunne bevise årsakssammenhengen mellom antistoffer og symptomene ved Hashimoto.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
216
INFERTILITET VED GRAVES SYNDROM. EFFEKT AV KIRURGISK BEHANDLING. GRAVIDITET OG UTLØSNING AV GRAVES SYNDROM. Guldvog I, Kahn J Kirurgisk avd og Fertilitetsklinikken, Sykehuset Telemark Bakgrunn: Thyreoidea-lidelser er vanlige i reproduktiv alder, og de er 4-5 ganger så vanlige hos kvinner som hos menn. Autoimmun thyreoidea-sykdom såsom Graves og Hashimoto er dessuten de vanligste autoimmune lidelser hos kvinner i reproduktiv alder. Hos kvinner som kommer til utredning på bakgrunn av infertlitet er det påvist høyere frekvens av økede antistofftitre. Det er videre betydelig lavere frekvens av vellykket IVF-behandling ved økede antistoff-titre. Normalisering av thyroxin-nivået enten ved substitusjonsbehandling ved Hashimoto eller medisinering med thyreostatika synes ikke å normalisere fertiliteten. Både hyper- og hypofunksjon gir øket grad av menstruasjons-forstyrrelser, gir øket frekvens av spontanaborter og øket frekvens av spermatogenese-svikt. Siden lenge har det vært kjent at graviditet kan utløse Graves spesielt i løpet av to faser, nemlig første trimester og de første månedene etter fødselen. De erkjente økede problemene rundt både infertilitet og gjennomføring av svangerskapet, spesielt ved Graves syndrom, har ført til øket henvisningsrate til kirurgisk behandling. Pasienter og metoder: I løpet av årene 2001-2010 er det henvist 13 pasienter med graviditetsønske. Etter at de er forbehandlet med thyreostatika og betablokkade er det utført absolutt total thyreoidectomi under den hypotese at den kroniske autoimmune thyreoiditten er mest ansvarlig for forstyrrelsene som fører til infertiliteten. Pasientene er alle fulgt opp poliklinisk med blodprøver inklusive antistoff-titre etter 3 uker og etter 3,6,9,12,24 og 36 måneder etter kirurgien. Resultater: Samtlige har fått eliminering eller over 50% reduksjon av antistoffene, og samtlige 13 har lyktes i å bli gravide allerede etter 2-8 måneder. Det er ingen som har mislyktes i å bli gravide. Ytterligere 5 som ikke eksplisitt kom til kirurgisk behandling på grunn av infertilitet har opplevd graviditet i løpet av 18-66 måneder. Av kvinner i fertil alder er det påfallende mange, nemlig 6, som har fått sykdommen eller opplevd tilbakefall i løpet av 1. trimester av svangerskapet. Hos tre har sykdommen oppstått i løpet av et halvår etter nedkomst. To pasienter har gjennomgått IVF-behandling med vellykket resultat for ganske få år senere å utvikle Graves. Konklusjon: Resultatene styrker hypotese om at det er en autoimmun genese for infertiliteten ved Graves og at absolutt total thyreoidectomi med eliminering av antistoffene kan normalisere dette. Materialet støtter videre hypotesen om at graviditet kan utløse Graves i 1. trimester og like etter fullført svangerskap.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
215
KIRURGISK BEHANDLING AV HASHIMOTOS THYREOIDITT. EFFEKT PÅ ANTISTOFFER OG KLINISKE SYMPTOMER. Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O Kirurgisk og Medisinsk avdeling, Sykehuset Telemark Bakgrunn: Hashimoto er en multifaktoriell sykdom og oppstår som resultat av et komplekst samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer såsom infeksjoner, røyking, stress, jod, selen, stråling, forurensing og post-partum-faktorer. Genetikken dominerer og viser polymorfisme i tallrike gener som igjen disponerer for autoimmunitet. HLA-DR alleler og gener som koder for CTLA-4 og IL2 samspiller med eksempelvis andre autoimmune faktorer og trigger genetisk disponerte individer. Thyroxin-substitusjon eliminerer ikke alle symptomer ved Hashimoto. Sprsielt alvorlig tretthet, smerter og stivhet i muskulatur og ledd synes å være assosiert med økede titre av antistoffer, spesielt anti-TPO. I en pilot-studie gikk antistoffene såsom anti-TPO, antiThyreoglobulin og TRAS drastisk ned når det ble utført en komplett total thyreoidectomi. Pasienter og metoder: Hos136 konsekutive Hashimoto-pasienter som ble operert i tidsrommet fra 01.01.04-30.06.09 ble antistoffene målt preoperativt og 3,6,9,12,18,24 og 36 måneder etter det kirurgiske inngrepet. Pasientene var fordelt i to grupper : Gruppe 1 (N=36) inneholdt pasienter der tumor-problematikk var operasjonsindikasjonen men som samtidig hadde forhøyet antistoff-titer og Hashimoto-histologi. Gruppe 2 (N=100) er rene Hashimotopasienter med høye antistoff-titre, typiske symptomer og behov for thyroxin-substitusjon. Symptomene ble kvantifisert ved telefon-intervju der pasientene ble bedt om på en VAS-skala fra 1-5 å angi endringen i symptomene og også hvor sterkt de ville anbefale inngrepet overfor andre med samme sykdom. Resultater: Alle så nær som 4, fikk sine antistoffer eliminert eller redusert med over 50% i løpet av oppfølgingstiden. Alle med antistoff-fall hadde symptomlindring fra 3-5 på VASskalaen og alle med antisoff-fall ville anbefale inngrepet (VAS 4-5) til andre med Hashimoto. Det var få komplikasjoner, 4 hypocalcemier med substitusjonsbehov etter 4 måneder 4/136 = 2,9% og påvirket recurrens hos 6/272 = 2,1% nerves at risk (samtlige pasienter undersøkt av nøytral ØNH-lege ca 4 måneder etter kirurgi). Konklusjon: Resultatene styrker hypotesen om at Hashimoto er en kirurgisk lidelse. Det finnes intet behandlingsalternativ som kan gjøre noe med antistoffene. Vi har nå utarbeidet en protokoll for randomisering mellom umiddelbar operasjon og forsinket operasjon etter 1 år. Dette vil kunne bevise årsakssammenhengen mellom antistoffer og symptomene ved Hashimoto.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
216
INFERTILITET VED GRAVES SYNDROM. EFFEKT AV KIRURGISK BEHANDLING. GRAVIDITET OG UTLØSNING AV GRAVES SYNDROM. Guldvog I, Kahn J Kirurgisk avd og Fertilitetsklinikken, Sykehuset Telemark Bakgrunn: Thyreoidea-lidelser er vanlige i reproduktiv alder, og de er 4-5 ganger så vanlige hos kvinner som hos menn. Autoimmun thyreoidea-sykdom såsom Graves og Hashimoto er dessuten de vanligste autoimmune lidelser hos kvinner i reproduktiv alder. Hos kvinner som kommer til utredning på bakgrunn av infertlitet er det påvist høyere frekvens av økede antistofftitre. Det er videre betydelig lavere frekvens av vellykket IVF-behandling ved økede antistoff-titre. Normalisering av thyroxin-nivået enten ved substitusjonsbehandling ved Hashimoto eller medisinering med thyreostatika synes ikke å normalisere fertiliteten. Både hyper- og hypofunksjon gir øket grad av menstruasjons-forstyrrelser, gir øket frekvens av spontanaborter og øket frekvens av spermatogenese-svikt. Siden lenge har det vært kjent at graviditet kan utløse Graves spesielt i løpet av to faser, nemlig første trimester og de første månedene etter fødselen. De erkjente økede problemene rundt både infertilitet og gjennomføring av svangerskapet, spesielt ved Graves syndrom, har ført til øket henvisningsrate til kirurgisk behandling. Pasienter og metoder: I løpet av årene 2001-2010 er det henvist 13 pasienter med graviditetsønske. Etter at de er forbehandlet med thyreostatika og betablokkade er det utført absolutt total thyreoidectomi under den hypotese at den kroniske autoimmune thyreoiditten er mest ansvarlig for forstyrrelsene som fører til infertiliteten. Pasientene er alle fulgt opp poliklinisk med blodprøver inklusive antistoff-titre etter 3 uker og etter 3,6,9,12,24 og 36 måneder etter kirurgien. Resultater: Samtlige har fått eliminering eller over 50% reduksjon av antistoffene, og samtlige 13 har lyktes i å bli gravide allerede etter 2-8 måneder. Det er ingen som har mislyktes i å bli gravide. Ytterligere 5 som ikke eksplisitt kom til kirurgisk behandling på grunn av infertilitet har opplevd graviditet i løpet av 18-66 måneder. Av kvinner i fertil alder er det påfallende mange, nemlig 6, som har fått sykdommen eller opplevd tilbakefall i løpet av 1. trimester av svangerskapet. Hos tre har sykdommen oppstått i løpet av et halvår etter nedkomst. To pasienter har gjennomgått IVF-behandling med vellykket resultat for ganske få år senere å utvikle Graves. Konklusjon: Resultatene styrker hypotese om at det er en autoimmun genese for infertiliteten ved Graves og at absolutt total thyreoidectomi med eliminering av antistoffene kan normalisere dette. Materialet støtter videre hypotesen om at graviditet kan utløse Graves i 1. trimester og like etter fullført svangerskap.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
217
POSTOPERATIV HYPOCALCEMI OG HYPOPARATYREOIDISME ETTER TOTAL THYREOIDEKTOMI Karsrud I, Paulsen TH, Bryst - og endokrinkirurgisk avdeling, OUS Bakgrunn: Forbigående postoperativ hypocalcemi er en vanlig og påregnelig følge av totale thyreoidectomier. Vedvarende hypoparathyreoidisme er en kjent kompliksjon til thyroideakirurgi med betydelig belastning for pasienten. Vi har gjennomgått et pasientmateriale fra OUS Aker i perioden 01012008 – 31.12.2009 for å se på andelen pasienter med postoperativ hypocalcemi og utviklingen av permanent hypoparathyreoidisme etter totale thyreoidectomier i denne perioden. Vi har også ønsket å vurdere om preoperativ D-vitamin status har betydning for utvikling av postoperativ hypocalcemi. Materiale: Til sammen 204 pas. ble i denne perioden operert, 92 pas i 2008, 102 pas i 2009. Median alder var 46 år. Det var 176 kvinner og 28 menn i materialet. 24 inngrep var supplerende hemithyroidectomier. Diagnoser var fordelt slik: 24 cancere, 26 tumor thyroidea, 35 kolloid knutestruma, 108 Graves sykdom, 10 toksisk knutestruma, en thyreoiditt. Det ble i perioden utført 36 sentrale glandeltoiletter og 16 transplantasjoner av parathyroidea. Resultater: 92 (45 %) av pasientene utviklet postoperativ hypocalcemi. 39 av disse pasientene hadde ikke målbar PTH 1. postoperative dag, 11 hadde lav målbar PTH mens 22 hadde normale PTH-verdier. PTH var ikke målt hos 20 pasienter. Alle pasienter med hypocalsemi og normal PTH eller lav målbar PTH 1. postoperative dag fikk rask normalisering av calsiumverdier og PTH ved senere kontroll. 30 pasienter med ikke målbar PTH 1. postoperative dag fikk rask normalisering av calsiumverdier og PTH ved senere kontroll. 9 pasienter med ikke målbar PTH postoperativ hadde langvarige problemer med hypocalcemi. 2 av disse pasientene fikk en normalisering av PTH etter 4-6 måneder. 7 pas (3,4 %) var avhengig av substitusjon med calsium og/eller Dvitamin utover et år postoperativt og anses å ha utviklet permanent hypoparathyreoidisme. Av disse pasientene hadde en pasient diagnosen cancer thyroidea og det var utført total thyreoidectomi og sentralt glandeltoilette, 6 hadde Graves sykdom hvor det var utført total thyreoidectomi i en seanse. 6 av 7 pasienter som utviklet permanent hypoparathyreoidisme ble operert i 2008, 1 av 7 i 2009. Vi fant imidlertid ingen forskjeller i materialet som kunne forklare dette. I vårt materiale virker det heller ikke å være noen sammenheng mellom preoperativ D-vitaminstatus og utvikling av postoperativ hypocalsemi. Konklusjon: Postoperativ hypokalsemi er en vanlig komplikasjon etter totale thyreoidectomier i vår pasientpopulasjon. PTH-verdi tatt 1. postoperative dag kan brukes til å skille ut de pasientene med hypocalsemi som må følges tett med tanke på utvikling av postoperativ hypoparathyreoidisme. Vi har bedre resultater i 2009 enn i 2008 med tanke på utvikling av permanent hypoparathyreoidisme. Vi kan ikke sikkert forklare denne forskjellen. Det kan skyldes tilfeldigheter, eventuelt en generell økt fokus på problematikken.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
218
PET-LEDET SELEKTIVT („BERRY PICKING“) ELLER SYSTEMATISK LYMFEKNUTETOALETT VED LOKOREGIONALT RESIDIV AV PAPILLÆR CANCER THYREOIDEA? Brauckhoff M1,2, Varhaug JE1,2, Brauckhoff K1, Akslen L3,4, Biermann M2,5 1 Kirurgisk klinikk, Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus Bergen, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2 Universitetet i Bergen, Institutt for kirurgiske fag 3 Avdeling for patologi, Haukeland Universitetssyehus Bergen 4 Universitetet i Bergen, Gades institutt 5 Radiologisk avdeling, Nuklærmedisin/PET-senter, Haukeland Universitetssykehus Bergen
Backgrunn: Fluor-Desoxyglukose-Positronemisjonstomografi (FDG-PET) i kombinasjon med computertomografi (CT) har blitt standard ved utredning av residiv ved papillær cancer thyreoidea (PTC), men den kirurgiske strategi ved påviste metastaser er kontroversiell (selektiv vs. systematisk kompartement-orientert lymfeknutetoalett (LKT)). Pasienter og metode: Prospektiv analyse av 9 pasienter (5 kvinner, 4 menn, gjennomsnittsalder 55±13,7 år, konsekutivt behandlet mellom 09/2009 – 09/2010) med PTC og mistanke om lokoregionalt residiv. Alle pasientene ble preoperativt utredet med ultralyd, finnålsbiopsi, TSH-stimulert radiojodscintigrafi og FDG-PET/CT. Operasjonene ble gjennomført som systematiske og kompartment-orienterte (K1-4) LKT. Dersom det ble funnet FDG opptak i et kompartement, ble dette kompartement (lymfeknuter og fettvev) komplett utrensket. Det histologiske resultat ble analysert med korrelasjon til de preoperative funn. Resultat: Det ble funnet fokusert FDG opptak i 18 kompartment (5 pasienter med 1 involvert kompartment, 4 pasienter med ≥2 involverte kompartment). 16 kompartment ble funnet å ha lymfeknutemetastaser, 1 kompartment var tumorfritt (falsk positiv PET), 1 kompartment (K4) er hittil ikke operert. I tillegg ble det funnet 2 kompartment med metastaser som var PET negative (falsk negativ PET). Jod-opptak ble påvist hos 4 pasienter, men hos 2 av dem forelå simultant jod-positive og jod-negative metastaser. Hos de andre 5 pasienter var metastasene jod-negative. Gjennomsnittlig SUV (Standardized Uptake Value) av lesjonene i de 16 kompartmentene med FDG opptak og histologisk påvist tumorvev, var 13,9±10,8 (4-38). Totalt ble det funnet 38 lymfeknutemetastaser (gjennomsnittlig 2,4 positive lymfeknuter per FDG fokus) av 181 reseserte lymfeknuter. I 8 kompartment ble det funnet kun 1 metastase per FDG fokus. I de andre 8 kompartementene var det 2-5 metastaser per fokus. Diskusjon: FDG-PET/CT gir en høyere diagnostiske presisjon, særlig hos jod-negative pasienter med PTC, enn vanlige prosdyrer. PET er imidlertid en indikator metode til å detektere lesjoner med begrenset oppløsning (flere metastaser per fokus). Derfor bør systematisk kompartment-orientert LKT foretrekkes fram for selektivt (”berry picking”) LKT hos pasienter med residiv av PTC.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
217
POSTOPERATIV HYPOCALCEMI OG HYPOPARATYREOIDISME ETTER TOTAL THYREOIDEKTOMI Karsrud I, Paulsen TH, Bryst - og endokrinkirurgisk avdeling, OUS Bakgrunn: Forbigående postoperativ hypocalcemi er en vanlig og påregnelig følge av totale thyreoidectomier. Vedvarende hypoparathyreoidisme er en kjent kompliksjon til thyroideakirurgi med betydelig belastning for pasienten. Vi har gjennomgått et pasientmateriale fra OUS Aker i perioden 01012008 – 31.12.2009 for å se på andelen pasienter med postoperativ hypocalcemi og utviklingen av permanent hypoparathyreoidisme etter totale thyreoidectomier i denne perioden. Vi har også ønsket å vurdere om preoperativ D-vitamin status har betydning for utvikling av postoperativ hypocalcemi. Materiale: Til sammen 204 pas. ble i denne perioden operert, 92 pas i 2008, 102 pas i 2009. Median alder var 46 år. Det var 176 kvinner og 28 menn i materialet. 24 inngrep var supplerende hemithyroidectomier. Diagnoser var fordelt slik: 24 cancere, 26 tumor thyroidea, 35 kolloid knutestruma, 108 Graves sykdom, 10 toksisk knutestruma, en thyreoiditt. Det ble i perioden utført 36 sentrale glandeltoiletter og 16 transplantasjoner av parathyroidea. Resultater: 92 (45 %) av pasientene utviklet postoperativ hypocalcemi. 39 av disse pasientene hadde ikke målbar PTH 1. postoperative dag, 11 hadde lav målbar PTH mens 22 hadde normale PTH-verdier. PTH var ikke målt hos 20 pasienter. Alle pasienter med hypocalsemi og normal PTH eller lav målbar PTH 1. postoperative dag fikk rask normalisering av calsiumverdier og PTH ved senere kontroll. 30 pasienter med ikke målbar PTH 1. postoperative dag fikk rask normalisering av calsiumverdier og PTH ved senere kontroll. 9 pasienter med ikke målbar PTH postoperativ hadde langvarige problemer med hypocalcemi. 2 av disse pasientene fikk en normalisering av PTH etter 4-6 måneder. 7 pas (3,4 %) var avhengig av substitusjon med calsium og/eller Dvitamin utover et år postoperativt og anses å ha utviklet permanent hypoparathyreoidisme. Av disse pasientene hadde en pasient diagnosen cancer thyroidea og det var utført total thyreoidectomi og sentralt glandeltoilette, 6 hadde Graves sykdom hvor det var utført total thyreoidectomi i en seanse. 6 av 7 pasienter som utviklet permanent hypoparathyreoidisme ble operert i 2008, 1 av 7 i 2009. Vi fant imidlertid ingen forskjeller i materialet som kunne forklare dette. I vårt materiale virker det heller ikke å være noen sammenheng mellom preoperativ D-vitaminstatus og utvikling av postoperativ hypocalsemi. Konklusjon: Postoperativ hypokalsemi er en vanlig komplikasjon etter totale thyreoidectomier i vår pasientpopulasjon. PTH-verdi tatt 1. postoperative dag kan brukes til å skille ut de pasientene med hypocalsemi som må følges tett med tanke på utvikling av postoperativ hypoparathyreoidisme. Vi har bedre resultater i 2009 enn i 2008 med tanke på utvikling av permanent hypoparathyreoidisme. Vi kan ikke sikkert forklare denne forskjellen. Det kan skyldes tilfeldigheter, eventuelt en generell økt fokus på problematikken.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
218
PET-LEDET SELEKTIVT („BERRY PICKING“) ELLER SYSTEMATISK LYMFEKNUTETOALETT VED LOKOREGIONALT RESIDIV AV PAPILLÆR CANCER THYREOIDEA? Brauckhoff M1,2, Varhaug JE1,2, Brauckhoff K1, Akslen L3,4, Biermann M2,5 1 Kirurgisk klinikk, Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus Bergen, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2 Universitetet i Bergen, Institutt for kirurgiske fag 3 Avdeling for patologi, Haukeland Universitetssyehus Bergen 4 Universitetet i Bergen, Gades institutt 5 Radiologisk avdeling, Nuklærmedisin/PET-senter, Haukeland Universitetssykehus Bergen
Backgrunn: Fluor-Desoxyglukose-Positronemisjonstomografi (FDG-PET) i kombinasjon med computertomografi (CT) har blitt standard ved utredning av residiv ved papillær cancer thyreoidea (PTC), men den kirurgiske strategi ved påviste metastaser er kontroversiell (selektiv vs. systematisk kompartement-orientert lymfeknutetoalett (LKT)). Pasienter og metode: Prospektiv analyse av 9 pasienter (5 kvinner, 4 menn, gjennomsnittsalder 55±13,7 år, konsekutivt behandlet mellom 09/2009 – 09/2010) med PTC og mistanke om lokoregionalt residiv. Alle pasientene ble preoperativt utredet med ultralyd, finnålsbiopsi, TSH-stimulert radiojodscintigrafi og FDG-PET/CT. Operasjonene ble gjennomført som systematiske og kompartment-orienterte (K1-4) LKT. Dersom det ble funnet FDG opptak i et kompartement, ble dette kompartement (lymfeknuter og fettvev) komplett utrensket. Det histologiske resultat ble analysert med korrelasjon til de preoperative funn. Resultat: Det ble funnet fokusert FDG opptak i 18 kompartment (5 pasienter med 1 involvert kompartment, 4 pasienter med ≥2 involverte kompartment). 16 kompartment ble funnet å ha lymfeknutemetastaser, 1 kompartment var tumorfritt (falsk positiv PET), 1 kompartment (K4) er hittil ikke operert. I tillegg ble det funnet 2 kompartment med metastaser som var PET negative (falsk negativ PET). Jod-opptak ble påvist hos 4 pasienter, men hos 2 av dem forelå simultant jod-positive og jod-negative metastaser. Hos de andre 5 pasienter var metastasene jod-negative. Gjennomsnittlig SUV (Standardized Uptake Value) av lesjonene i de 16 kompartmentene med FDG opptak og histologisk påvist tumorvev, var 13,9±10,8 (4-38). Totalt ble det funnet 38 lymfeknutemetastaser (gjennomsnittlig 2,4 positive lymfeknuter per FDG fokus) av 181 reseserte lymfeknuter. I 8 kompartment ble det funnet kun 1 metastase per FDG fokus. I de andre 8 kompartementene var det 2-5 metastaser per fokus. Diskusjon: FDG-PET/CT gir en høyere diagnostiske presisjon, særlig hos jod-negative pasienter med PTC, enn vanlige prosdyrer. PET er imidlertid en indikator metode til å detektere lesjoner med begrenset oppløsning (flere metastaser per fokus). Derfor bør systematisk kompartment-orientert LKT foretrekkes fram for selektivt (”berry picking”) LKT hos pasienter med residiv av PTC.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
219
10 ÅR MED SENTINEL NODE VED BRYSTKREFT PÅ ULLEVÅL SYKEHUS Eilertsen H, Efskind Harr M, Kåresen R, Schlichting E. Avd. for bryst- og endokrinkirurgi, Oslo universitetssykehus Sentinel node metoden ble tatt i bruk ved Ullevål sykehus i 2000. Vi har gjort en fortløpende registrering av alle sentinel node (SN) operasjoner fram til i år. Det er gjort 2798 SN inngrep hos 2762 pasienter i en 10 års periode. Vi har benyttet både radioaktivitet og blåfarge til påvisning av SN. Initialt ble dette satt peritumoralt, men underveis er metoden endret til periareolær injeksjon. Gjennomsnittsalder for pasientene er 59 år (22-92), 51% hadde høyresidig brystkreft og 60% av alle tumores var beliggende i øvre, laterale kvadrant. Det har vært 30 operatører, men bare 14 har utført mer enn 30 SN inngrep. Deteksjonsprosenten var 90% de første fem årene og 94% de siste fem årene. Peroperativt var 19% SN positive mens det ved endelig histologisk undersøkelse var 24% positive SN. Isolerte tumorceller mindre enn 0.2mm ble funnet hos 16 pasienter. Falsk negativ SN ble funnet hos 146 pasienter (5.6%) og skyldtes hovedsakelig sampling. Av tumorene var 84% østrogenreceptor positive og 68% progesteronreceptor positive, mens 19% var HER2 positive. Ved tumores under 2 cm, hadde 20% positiv SN og ved tumores større enn 2 cm, hadde 38% positiv SN. Det var 10% med DCIS grad 3 som endelig histologisk resultat og 4% av disse hadde positiv SN. Aksilletoilette ble utført hos 784 pasienter og gjennomsnittlig antall uttatte lymfeknuter var 13. Hos 48% av pasientene med cancer, var det metastase til mer enn 1 lymfeknute (SN) i aksillepreparatet. Kreftregisteret har registrert aksillerecidiv hos 20 av pasientene i vårt materiale (0.75%). Konklusjon: Aksilletoilette er unngått hos 2014 pasienter ved vårt sykehus de siste 10 årene. Det er svært få aksillerecidiv og metoden anses som trygg. Deteksjonsprosenten kan fortsatt forbedres.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
220
SENTINEL NODE PROSEDYREN OG AXILLETOILETTE VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS: ET FEM ÅRS-MATERIALE Brandt B1, Fritzman B1, Fluge E1, Formoe E1, Gajdzik B2, Guleng R1 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, 1603 Fredrikstad 2 Nukleærmedisinsk seksjon, Sykehuset Østfold HF, 1603 Fredrikstad
1
Bakgrunn: Fra november 2003 er det ført en database over alle pasienter operert for brystkreft ved Sykehuset Østfold. Tall for 5–års perioden 04.11.03-25.11.08 vil bli presentert, med resultater for lymfoscintigrafi, deteksjonsrate og antall fjernede vaktpostlymfeknuter, frysesnittdiagnostikk ved SNB, samt for axilletoilette. Materiale og metode: SNB ble utført hos 662 pasienter. 608 hadde invasiv cancer og 51 hadde DCIS. I 3 tilfeller var diagnosen usikker. Ved lymfoscintigrafi ble 20 MBq 99m Tc Nanocoll injisert i 4 punkter subareolært, totalt 80 MBq, med avbilding 1-2 timer etter injeksjonen. Man fjernet kun lymfeknuter i axillen, uavhengig av opptak på lymfoscintigrafi. 2 ml patentblått utblandet til 5 ml i saltvann ble injisert subareolært like før operasjonsstart. Både gammaprobe (Neoprobe), blåfarge og palpasjon ble benyttet for å identifisere SN. Alle SN ble sendt til frysesnittdiagnostikk og ble senere undersøkt med H+E-farging. Peroperativ immunhistokjemisk undersøkelse på pancytokeratin ved lobulære carcinomer ble innført som rutine fra 2008. Resultater: Lymfoscintigrafi var positiv i 600 tilfeller (90,6 %). Det var opptak i axillen alene hos 558, sternalt hos 3 og både axillært og sternalt hos 39. For perioden 15.03.0525.11.08 har vi informasjon om antall visualiserte lymfeknuter på lymfoscintigram: Median 2, mean antall 1,7. Spredning 1-6. Flere enn 3 lymfeknuter ble sett i 26 tilfeller (5,6 %). Deteksjonsrate og antall fjernede vaktpostlymfeknuter ved SNB: SN ble identifisert hos 645 av 662 pasienter. Dette gir en deteksjonsrate på 97,4 %. Det ble fjernet mediant 2 lymfeknuter, mean 2,2. Spredning 1-9. Flere enn 3 lymfeknuter ble fjernet i 87 av prosedyrene (13,5 %). Frysesnittdiagnostikk ved SNB: Frysesnitt var positivt i 135/645 tilfeller (20,9 %). 23 av 510 frysesnitt var falskt negative (4,5 %) . Frysesnittdiagnosen var falskt positiv i 2 tilfeller. Axilletoilette ble utført hos 206 pasienter, hvorav 153 ble diagnostisert ved SNB og 53 preoperativt. Antallet påviste lymfeknuter i axillepreparatet var mediant 14, mean 14,8. Spredning 3-35. Flere enn 10 lymfeknuter ble fjernet i 180 tilfeller (87,4 %). Axilleresidiv: 2 axilleresidiv er diagnostisert etter negativ SNB, begge etter 20 måneder. Et tredje axilleresidiv ble påvist etter axilletoilette, 5 måneder postoperativt. Diskusjon og konklusjon: Vi har gjort et litteratursøk og funnet at anerkjente kvalitetsmål er positiv lymfoscintigrafi i minst 70-90 % av tilfellene, deteksjonsrate ved SNB >90 %, andel positive frysesnitt minimum 16-17 % og falskt negative frysesnitt maksimum 8-9 % (1, 2). Våre resultater tilfredsstiller disse anbefalte kvalitetsmål. Referanser: 1. Lyman G et al. American Society of Clinical Oncology guideline recommendations for sentinel lymph node biopsy in early-stage breast cancer. J Clin Oncol. 2005;23:773-7720. 2. Clarke D et al. Sentinel node biopsy in breast cancer: ALMANAC trial. World J. Surg. 2001;25:819-822.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
219
10 ÅR MED SENTINEL NODE VED BRYSTKREFT PÅ ULLEVÅL SYKEHUS Eilertsen H, Efskind Harr M, Kåresen R, Schlichting E. Avd. for bryst- og endokrinkirurgi, Oslo universitetssykehus Sentinel node metoden ble tatt i bruk ved Ullevål sykehus i 2000. Vi har gjort en fortløpende registrering av alle sentinel node (SN) operasjoner fram til i år. Det er gjort 2798 SN inngrep hos 2762 pasienter i en 10 års periode. Vi har benyttet både radioaktivitet og blåfarge til påvisning av SN. Initialt ble dette satt peritumoralt, men underveis er metoden endret til periareolær injeksjon. Gjennomsnittsalder for pasientene er 59 år (22-92), 51% hadde høyresidig brystkreft og 60% av alle tumores var beliggende i øvre, laterale kvadrant. Det har vært 30 operatører, men bare 14 har utført mer enn 30 SN inngrep. Deteksjonsprosenten var 90% de første fem årene og 94% de siste fem årene. Peroperativt var 19% SN positive mens det ved endelig histologisk undersøkelse var 24% positive SN. Isolerte tumorceller mindre enn 0.2mm ble funnet hos 16 pasienter. Falsk negativ SN ble funnet hos 146 pasienter (5.6%) og skyldtes hovedsakelig sampling. Av tumorene var 84% østrogenreceptor positive og 68% progesteronreceptor positive, mens 19% var HER2 positive. Ved tumores under 2 cm, hadde 20% positiv SN og ved tumores større enn 2 cm, hadde 38% positiv SN. Det var 10% med DCIS grad 3 som endelig histologisk resultat og 4% av disse hadde positiv SN. Aksilletoilette ble utført hos 784 pasienter og gjennomsnittlig antall uttatte lymfeknuter var 13. Hos 48% av pasientene med cancer, var det metastase til mer enn 1 lymfeknute (SN) i aksillepreparatet. Kreftregisteret har registrert aksillerecidiv hos 20 av pasientene i vårt materiale (0.75%). Konklusjon: Aksilletoilette er unngått hos 2014 pasienter ved vårt sykehus de siste 10 årene. Det er svært få aksillerecidiv og metoden anses som trygg. Deteksjonsprosenten kan fortsatt forbedres.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
220
SENTINEL NODE PROSEDYREN OG AXILLETOILETTE VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS: ET FEM ÅRS-MATERIALE Brandt B1, Fritzman B1, Fluge E1, Formoe E1, Gajdzik B2, Guleng R1 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, 1603 Fredrikstad 2 Nukleærmedisinsk seksjon, Sykehuset Østfold HF, 1603 Fredrikstad
1
Bakgrunn: Fra november 2003 er det ført en database over alle pasienter operert for brystkreft ved Sykehuset Østfold. Tall for 5–års perioden 04.11.03-25.11.08 vil bli presentert, med resultater for lymfoscintigrafi, deteksjonsrate og antall fjernede vaktpostlymfeknuter, frysesnittdiagnostikk ved SNB, samt for axilletoilette. Materiale og metode: SNB ble utført hos 662 pasienter. 608 hadde invasiv cancer og 51 hadde DCIS. I 3 tilfeller var diagnosen usikker. Ved lymfoscintigrafi ble 20 MBq 99m Tc Nanocoll injisert i 4 punkter subareolært, totalt 80 MBq, med avbilding 1-2 timer etter injeksjonen. Man fjernet kun lymfeknuter i axillen, uavhengig av opptak på lymfoscintigrafi. 2 ml patentblått utblandet til 5 ml i saltvann ble injisert subareolært like før operasjonsstart. Både gammaprobe (Neoprobe), blåfarge og palpasjon ble benyttet for å identifisere SN. Alle SN ble sendt til frysesnittdiagnostikk og ble senere undersøkt med H+E-farging. Peroperativ immunhistokjemisk undersøkelse på pancytokeratin ved lobulære carcinomer ble innført som rutine fra 2008. Resultater: Lymfoscintigrafi var positiv i 600 tilfeller (90,6 %). Det var opptak i axillen alene hos 558, sternalt hos 3 og både axillært og sternalt hos 39. For perioden 15.03.0525.11.08 har vi informasjon om antall visualiserte lymfeknuter på lymfoscintigram: Median 2, mean antall 1,7. Spredning 1-6. Flere enn 3 lymfeknuter ble sett i 26 tilfeller (5,6 %). Deteksjonsrate og antall fjernede vaktpostlymfeknuter ved SNB: SN ble identifisert hos 645 av 662 pasienter. Dette gir en deteksjonsrate på 97,4 %. Det ble fjernet mediant 2 lymfeknuter, mean 2,2. Spredning 1-9. Flere enn 3 lymfeknuter ble fjernet i 87 av prosedyrene (13,5 %). Frysesnittdiagnostikk ved SNB: Frysesnitt var positivt i 135/645 tilfeller (20,9 %). 23 av 510 frysesnitt var falskt negative (4,5 %) . Frysesnittdiagnosen var falskt positiv i 2 tilfeller. Axilletoilette ble utført hos 206 pasienter, hvorav 153 ble diagnostisert ved SNB og 53 preoperativt. Antallet påviste lymfeknuter i axillepreparatet var mediant 14, mean 14,8. Spredning 3-35. Flere enn 10 lymfeknuter ble fjernet i 180 tilfeller (87,4 %). Axilleresidiv: 2 axilleresidiv er diagnostisert etter negativ SNB, begge etter 20 måneder. Et tredje axilleresidiv ble påvist etter axilletoilette, 5 måneder postoperativt. Diskusjon og konklusjon: Vi har gjort et litteratursøk og funnet at anerkjente kvalitetsmål er positiv lymfoscintigrafi i minst 70-90 % av tilfellene, deteksjonsrate ved SNB >90 %, andel positive frysesnitt minimum 16-17 % og falskt negative frysesnitt maksimum 8-9 % (1, 2). Våre resultater tilfredsstiller disse anbefalte kvalitetsmål. Referanser: 1. Lyman G et al. American Society of Clinical Oncology guideline recommendations for sentinel lymph node biopsy in early-stage breast cancer. J Clin Oncol. 2005;23:773-7720. 2. Clarke D et al. Sentinel node biopsy in breast cancer: ALMANAC trial. World J. Surg. 2001;25:819-822.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
221
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
222
PREOPERATIV AXILLEDIAGNOSTIKK VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS. ET FEMÅRS- MATERIALE.
ETT ÅRS MATERIALE MED BRYSTKREFTOPERASJONER OG TI ÅRS OBSERVASJON.
Brandt B, Fritzman B, Fluge E, Formoe E, Guleng R Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, 1603 Fredrikstad
Østhus P Mamma- og Endokrinkirurgisk avd. St. Olavs Hospital
Bakgrunn: Fra 4. november 2003 er det ført en database over alle pasienter operert for brystkreft ved Sykehuset Østfold. Resultatene av preoperativ axillediagnostikk i perioden 4.11.03 – 25.11.08 vil bli presentert.
År 2000 ble det gjort 125 primære operasjoner for brystkreft på 119 pasienter. Data for disse ble hentet ut av pasientjournal. Gjennomsnittsalder var 62 år (26-92) Fordeling mellom brystbevarende og mastektomi var 40/60 %. Det var ingen komplikasjoner hos 60 %. Vanligste komplikasjon var serom; dette ble notert hos over halvparten av mastektomiene. Vaktpost-undersøkelse ble utført hos 60 %. Av disse var 60 % negative; de øvrige fordelte seg likt mellom positive og mislykket prosedyre. I 17 tilfeller ble det gjort aksilletoalette ved negativ vaktpost; 3 av disse hadde positive glandler ved aksilletoalette (17,6 %). Bare én pasient hadde negativ vaktpost ved frysesnitt og positiv ved endelig histologi slik at det måtte gjøres sekundært aksilletoalette. I 4 tilfeller tilkom senere aksillemetastaser; en pasient hadde negativ vaktpost og ikke utført aksilletoalette; en hadde mislykket vaktpost og fikk utført partielt glandeltoalette; en hadde mislykket vaktpost og fikk ordinært aksilletoalette; og en hadde negativ vaktpost og fikk aksilletoalette. Det vil si at tre av de fire hadde fått utført helt eller delvis aksilletoalette og fikk likevel residiv i aksille. Av de brystbevarte måtte 10 (20 %) reopereres på grunn av positive eller knappe marginer. Seks av de brystbevarte fikk lokalt residiv; dette blir 12,5 % på 10 år. Av 119 pasienter er 75 (63 %) i live og sykdomsfrie; 25 (21 %) er døde av sykdommen; 11 (9,2 %) er døde av andre årsaker og 7 (5,9 %) er i live med metastaser. Det mangler oppfølgingsdata for én pasient.
Materiale og metode: 693 pasienter ble operert for invasiv cancer. 644 av disse hadde unifokal tumor, 49 multifokal. 78 ble operert for DCIS, hvorav 51 var av grad 3 eller skulle opereres med ablatio, og derfor var kandidater for SNB. Totalt var det 744 pasienter som i utgangspunktet var kandidater for SNB. Gjennomsnittsalder var 60,5 år. Det ble rutinemessig gjort ultralyd av axillen og det ble utført FNAC av metastasesuspekte lymfeknuter, definert som lymfeknute med fortykket cortex (>2mm) eller fravær av fetthilus. I beregningene som omfatter lymfeknutemetastaser har vi inkludert mikrometastaser (> 0,2 ≤ 2,0 mm), men utelatt submikrometastaser (≤ 0,2 mm). Resultater: 52 av 693 (7,5 %) pasienter med invasiv cancer og 1 av 51 (2%) pasienter med DCIS fikk diagnostisert lymfeknutemetastaser preoperativt. Det ble påvist lymfeknutemetastase ved endelig histologi hos 220 av 744 pasienter (29,5 %). Dette gir en preoperativ deteksjonsrate og sensitivitet for prosedyren på 53/220, dvs. 24,1%. Diskusjon og konklusjon: I litteratursøk har vi funnet tall for sensitivitet for preoperativ ultralydveiledet diagnostikk av lymfeknutemetastaser som varierer fra 21 til 56 % og en andel av pasienter med preoperativt diagnostiserte lymfeknutemetastaser fra 8 til 27 %. (1,2,3,4) I vårt materiale kunne 7,1 % av de 744 SNB- aktuelle pasientene, og 24,1 % av de 220 pasientene med påviste axillemetastaser opereres med axilletoilette direkte. Sammenlignet med tallene fra litteraturen har vi et forbedringspotensiale, men noe av forskjellen i resultater kan skyldes at det i materialene vi sammenlikner oss med har vært et pasientgrunnlag med betydelig høyere andel lymfeknutemetastaser. Referanser 1. Damera A et al. Diagnosis of axillary nodal metatases by ultrasound-guided core biopsy in primary operable breast cancer. Br J Cancer 2003;89:1310-1313. 2. van Rijk MC et al. Ultrasonography and fine-needle aspiration cytology can spare breast cancer patients unnecessary sentinel lymph node biopsy. Ann Surg Oncol. 2006;13(1):1-2. 3. Deurloo EE et al. Reduction in the number of sentinel node lymph node procedures by preoperative ultrasonography of the axilla in breast cancer. Eur J Cancer. 2003;39(8):10371038. 4. Gilissen F et al. Prevention of futile sentinel node procedures in breast cancer: Ultrasonography of the axilla an fine-needle aspiration cytology are obligatory. EJSO 2008;34:497-500
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
221
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
222
PREOPERATIV AXILLEDIAGNOSTIKK VED PRIMÆRT OPERABEL INVASIV BRYSTKREFT OG DCIS. ET FEMÅRS- MATERIALE.
ETT ÅRS MATERIALE MED BRYSTKREFTOPERASJONER OG TI ÅRS OBSERVASJON.
Brandt B, Fritzman B, Fluge E, Formoe E, Guleng R Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, 1603 Fredrikstad
Østhus P Mamma- og Endokrinkirurgisk avd. St. Olavs Hospital
Bakgrunn: Fra 4. november 2003 er det ført en database over alle pasienter operert for brystkreft ved Sykehuset Østfold. Resultatene av preoperativ axillediagnostikk i perioden 4.11.03 – 25.11.08 vil bli presentert.
År 2000 ble det gjort 125 primære operasjoner for brystkreft på 119 pasienter. Data for disse ble hentet ut av pasientjournal. Gjennomsnittsalder var 62 år (26-92) Fordeling mellom brystbevarende og mastektomi var 40/60 %. Det var ingen komplikasjoner hos 60 %. Vanligste komplikasjon var serom; dette ble notert hos over halvparten av mastektomiene. Vaktpost-undersøkelse ble utført hos 60 %. Av disse var 60 % negative; de øvrige fordelte seg likt mellom positive og mislykket prosedyre. I 17 tilfeller ble det gjort aksilletoalette ved negativ vaktpost; 3 av disse hadde positive glandler ved aksilletoalette (17,6 %). Bare én pasient hadde negativ vaktpost ved frysesnitt og positiv ved endelig histologi slik at det måtte gjøres sekundært aksilletoalette. I 4 tilfeller tilkom senere aksillemetastaser; en pasient hadde negativ vaktpost og ikke utført aksilletoalette; en hadde mislykket vaktpost og fikk utført partielt glandeltoalette; en hadde mislykket vaktpost og fikk ordinært aksilletoalette; og en hadde negativ vaktpost og fikk aksilletoalette. Det vil si at tre av de fire hadde fått utført helt eller delvis aksilletoalette og fikk likevel residiv i aksille. Av de brystbevarte måtte 10 (20 %) reopereres på grunn av positive eller knappe marginer. Seks av de brystbevarte fikk lokalt residiv; dette blir 12,5 % på 10 år. Av 119 pasienter er 75 (63 %) i live og sykdomsfrie; 25 (21 %) er døde av sykdommen; 11 (9,2 %) er døde av andre årsaker og 7 (5,9 %) er i live med metastaser. Det mangler oppfølgingsdata for én pasient.
Materiale og metode: 693 pasienter ble operert for invasiv cancer. 644 av disse hadde unifokal tumor, 49 multifokal. 78 ble operert for DCIS, hvorav 51 var av grad 3 eller skulle opereres med ablatio, og derfor var kandidater for SNB. Totalt var det 744 pasienter som i utgangspunktet var kandidater for SNB. Gjennomsnittsalder var 60,5 år. Det ble rutinemessig gjort ultralyd av axillen og det ble utført FNAC av metastasesuspekte lymfeknuter, definert som lymfeknute med fortykket cortex (>2mm) eller fravær av fetthilus. I beregningene som omfatter lymfeknutemetastaser har vi inkludert mikrometastaser (> 0,2 ≤ 2,0 mm), men utelatt submikrometastaser (≤ 0,2 mm). Resultater: 52 av 693 (7,5 %) pasienter med invasiv cancer og 1 av 51 (2%) pasienter med DCIS fikk diagnostisert lymfeknutemetastaser preoperativt. Det ble påvist lymfeknutemetastase ved endelig histologi hos 220 av 744 pasienter (29,5 %). Dette gir en preoperativ deteksjonsrate og sensitivitet for prosedyren på 53/220, dvs. 24,1%. Diskusjon og konklusjon: I litteratursøk har vi funnet tall for sensitivitet for preoperativ ultralydveiledet diagnostikk av lymfeknutemetastaser som varierer fra 21 til 56 % og en andel av pasienter med preoperativt diagnostiserte lymfeknutemetastaser fra 8 til 27 %. (1,2,3,4) I vårt materiale kunne 7,1 % av de 744 SNB- aktuelle pasientene, og 24,1 % av de 220 pasientene med påviste axillemetastaser opereres med axilletoilette direkte. Sammenlignet med tallene fra litteraturen har vi et forbedringspotensiale, men noe av forskjellen i resultater kan skyldes at det i materialene vi sammenlikner oss med har vært et pasientgrunnlag med betydelig høyere andel lymfeknutemetastaser. Referanser 1. Damera A et al. Diagnosis of axillary nodal metatases by ultrasound-guided core biopsy in primary operable breast cancer. Br J Cancer 2003;89:1310-1313. 2. van Rijk MC et al. Ultrasonography and fine-needle aspiration cytology can spare breast cancer patients unnecessary sentinel lymph node biopsy. Ann Surg Oncol. 2006;13(1):1-2. 3. Deurloo EE et al. Reduction in the number of sentinel node lymph node procedures by preoperative ultrasonography of the axilla in breast cancer. Eur J Cancer. 2003;39(8):10371038. 4. Gilissen F et al. Prevention of futile sentinel node procedures in breast cancer: Ultrasonography of the axilla an fine-needle aspiration cytology are obligatory. EJSO 2008;34:497-500
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
223
FRYSESNITTUNDERSØKELSE AV SENTINEL NODE MED TELEPATOLOGI Tøsti L*, Tonvang G*, Lien Kvelstad I**, Joramo B***, Whist JE **** Bøhler PJ*****, * Sykehuset Innlandet, Hamar, kir.avd. **Sykehuset Innlandet, Lillehammer, avd. for patologi. ***Sykehuset Innlandet, Hamar, laboratoriemed. klinikk, ****Sykehuset Innlandet, avdeling for nukleærmedisin, *****Oslo Universitetssykehus, Patologiklinikken DNR Bakgrunn: Telepatologi har vært benyttet på Sykehuset Innlandet avd. Hamar siden 2003. I juni 2009 fornyet vi vårt utstyr og gikk vi over til nytt system, Mirax fra Carl Zeiss, som benytter en teknologi med virtuell mikroskopi. Deteksjon av sentinel node ved hjelp av isotop og blåfarge. Kirurg deler lymfeknuten i to. Bioingeniør henter lymfeknuten på operasjonsstua og preparerer frysesnitt som farges og scannes inn i Mirax desk. Patologer vurderer snittet vha programvaren Mirax Wiever. Patologen kan enkelt navigere i bildefilen, enten med trinnløs eller fast forstørrelse. Metode: Data er samlet inn retrospektivt fra journalene til alle brystkreftopererte på Sykehuset Innlandet avd. Hamar, bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, i tidsrommet 01.01.09 – 30.06.10. I dette tidsrommet ble 263 pasienter operert for brystkreft, 3 av disse for bilateral cancer. Resultat: 86 pasienter hadde lymfeknutemetastaser. 23 pasienter (26,7%) fikk verifisert dette preoperativt ved cytologi. 235 pasienter fikk utført sentinel node biopsi. 17 av disse ble vurdert av patolog på huset. Frysesnitt fra 2 pasienter ble sendt i taxi pga teknisk svikt. De øvrige 216 ble vurdert av patolog via telepatologi. Av disse hadde 55 metastase til sentinel node, 44 av disse (80%) ble påvist ved frysesnitt. De resterende 11 med metastase (20%) ble påvist ved endelig histologi. Disse fikk utført kompletterende axilletoilette. 10 hadde metastase kun til sentinel node, 1 hadde metastase til ytterligere 1 lymfeknute ved axilletoilette. Av de 44 som fikk påvist metastase ved frysesnitt og fikk utført axilletoilette i samme seanse, hadde 25 metastase kun til sentinel node, 19 hadde metastase til flere lymfeknuter. Hos 4 pasienter (1,7%) ble sentinel node ikke funnet. Konklusjon: 55 av 216 brystkreftopererte pasienter hvor frysesnitt fra sentinel node ble undersøkt med telepatologi, hadde metastaser til sentinel node. Av disse ble 44 (80%) påvist ved frysesnitt. Dette er på nivå med tidligere publiserte påvisningsratioer på 76 og 78% på henholdvis Oslo Universitetsykehus Ullevål og Ålesund sykehus.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
224
ANTALL PROFYLAKTISKE MASTEKTOMIER VED ULLEVÅL SYKEHUS, OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS I 2009 Hartmann-Johnsen OJ, Moberg IO, Schlichting E, Westerheim O, Huse I, Gundersen J. Bakgrunn: Det gjøres profylaktiske mastektomier ved to lokalisasjoner ved Ullevål sykehus, ”dagkirurgen” og sentraloperasjon. Operasjonene gjøres i samarbeid med plastikk kirurgen. Vi ønsket å undersøke hvor mange profylaktiske mastektomier som ble utført ved Ullevål sykehus i 2009 og hva som er de vanligste indikasjonene. Metode: Innhentet opplysninger fra datajournal ved hjelp av prosedyrekoding. Det er deretter innhentet opplysning fra elektronisk pasientjournal. Resultater: Totalt ble det utført 34 profylaktiske mastektomier. Av disse ble 26 operert bilateralt og 8 unilateralt. 29 av 34 pasienter fikk rekonstruksjon. Indikasjon (tid ca. mamma) BRCA1 19 (4) BRCA2 8 (3)(DCIS1) Tidl.ca.ma. 4 (4) Fam risiko 1 Annen genf. 1 Strålebeh. 1 (1)
Rekonstruksjon Protese 21 Eget vev 7 Eget vev + protese 1
Histologi Normal 32 Benign 2 Malign 0
Antall med diagnosen tidligere cancer mamma og DCIS ved profylaktiske mastektomier er henholdsvis 12 og 2. Fire av disse hadde tidligere hatt cancer mamma og dette var eneste indikasjon for operasjon. Av pasienter med BRCA1 hadde 4 av 19 tidligere hatt cancer mamma. Tre av åtte pasienter med BRCA2 hadde tidligere hatt ca. mamma og en hadde hatt DCIS. Profylaktisk oophorectomi før profylaktisk mastektomi: BRCA1 15 av 19 BRCA2 5 av 8 Oppsumering: Ved Ullevål sykehus, Oslo universitetssykehus ble det utført 34 profylaktiske mastektomier i 2009. Den vanligste indikasjonen var BRCA1 etterfulgt av BRCA2. Fire av pasientene fikk utført proflylaktisk kontralateral mastectomi på grunn av cancer mamma uten kjent økt risiko. En ble operert grunnet genfeil TP53 og en ble operert på grunn av økt arvelig disposisjon uten påvist genfeil. En pasient ble operert på grunn av økt sjanse for cancer mamma etter strålebehandling for Hodgins Lymfom, hun hadde tidligere blitt operert grunnet cancer mamma med ablatio + SN. Konklusjon: De fleste pasientene fikk utført profylaktisk mastektomi på grunn av påvist genfeil, eller fordi de hadde kjent økt risiko. Kun fire fikk utført kontralateral mastektomi på grunn av cancer mamma uten andre kjente risikofaktorer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
223
FRYSESNITTUNDERSØKELSE AV SENTINEL NODE MED TELEPATOLOGI Tøsti L*, Tonvang G*, Lien Kvelstad I**, Joramo B***, Whist JE **** Bøhler PJ*****, * Sykehuset Innlandet, Hamar, kir.avd. **Sykehuset Innlandet, Lillehammer, avd. for patologi. ***Sykehuset Innlandet, Hamar, laboratoriemed. klinikk, ****Sykehuset Innlandet, avdeling for nukleærmedisin, *****Oslo Universitetssykehus, Patologiklinikken DNR Bakgrunn: Telepatologi har vært benyttet på Sykehuset Innlandet avd. Hamar siden 2003. I juni 2009 fornyet vi vårt utstyr og gikk vi over til nytt system, Mirax fra Carl Zeiss, som benytter en teknologi med virtuell mikroskopi. Deteksjon av sentinel node ved hjelp av isotop og blåfarge. Kirurg deler lymfeknuten i to. Bioingeniør henter lymfeknuten på operasjonsstua og preparerer frysesnitt som farges og scannes inn i Mirax desk. Patologer vurderer snittet vha programvaren Mirax Wiever. Patologen kan enkelt navigere i bildefilen, enten med trinnløs eller fast forstørrelse. Metode: Data er samlet inn retrospektivt fra journalene til alle brystkreftopererte på Sykehuset Innlandet avd. Hamar, bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, i tidsrommet 01.01.09 – 30.06.10. I dette tidsrommet ble 263 pasienter operert for brystkreft, 3 av disse for bilateral cancer. Resultat: 86 pasienter hadde lymfeknutemetastaser. 23 pasienter (26,7%) fikk verifisert dette preoperativt ved cytologi. 235 pasienter fikk utført sentinel node biopsi. 17 av disse ble vurdert av patolog på huset. Frysesnitt fra 2 pasienter ble sendt i taxi pga teknisk svikt. De øvrige 216 ble vurdert av patolog via telepatologi. Av disse hadde 55 metastase til sentinel node, 44 av disse (80%) ble påvist ved frysesnitt. De resterende 11 med metastase (20%) ble påvist ved endelig histologi. Disse fikk utført kompletterende axilletoilette. 10 hadde metastase kun til sentinel node, 1 hadde metastase til ytterligere 1 lymfeknute ved axilletoilette. Av de 44 som fikk påvist metastase ved frysesnitt og fikk utført axilletoilette i samme seanse, hadde 25 metastase kun til sentinel node, 19 hadde metastase til flere lymfeknuter. Hos 4 pasienter (1,7%) ble sentinel node ikke funnet. Konklusjon: 55 av 216 brystkreftopererte pasienter hvor frysesnitt fra sentinel node ble undersøkt med telepatologi, hadde metastaser til sentinel node. Av disse ble 44 (80%) påvist ved frysesnitt. Dette er på nivå med tidligere publiserte påvisningsratioer på 76 og 78% på henholdvis Oslo Universitetsykehus Ullevål og Ålesund sykehus.
25-29 oktober 2010
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
224
ANTALL PROFYLAKTISKE MASTEKTOMIER VED ULLEVÅL SYKEHUS, OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS I 2009 Hartmann-Johnsen OJ, Moberg IO, Schlichting E, Westerheim O, Huse I, Gundersen J. Bakgrunn: Det gjøres profylaktiske mastektomier ved to lokalisasjoner ved Ullevål sykehus, ”dagkirurgen” og sentraloperasjon. Operasjonene gjøres i samarbeid med plastikk kirurgen. Vi ønsket å undersøke hvor mange profylaktiske mastektomier som ble utført ved Ullevål sykehus i 2009 og hva som er de vanligste indikasjonene. Metode: Innhentet opplysninger fra datajournal ved hjelp av prosedyrekoding. Det er deretter innhentet opplysning fra elektronisk pasientjournal. Resultater: Totalt ble det utført 34 profylaktiske mastektomier. Av disse ble 26 operert bilateralt og 8 unilateralt. 29 av 34 pasienter fikk rekonstruksjon. Indikasjon (tid ca. mamma) BRCA1 19 (4) BRCA2 8 (3)(DCIS1) Tidl.ca.ma. 4 (4) Fam risiko 1 Annen genf. 1 Strålebeh. 1 (1)
Rekonstruksjon Protese 21 Eget vev 7 Eget vev + protese 1
Histologi Normal 32 Benign 2 Malign 0
Antall med diagnosen tidligere cancer mamma og DCIS ved profylaktiske mastektomier er henholdsvis 12 og 2. Fire av disse hadde tidligere hatt cancer mamma og dette var eneste indikasjon for operasjon. Av pasienter med BRCA1 hadde 4 av 19 tidligere hatt cancer mamma. Tre av åtte pasienter med BRCA2 hadde tidligere hatt ca. mamma og en hadde hatt DCIS. Profylaktisk oophorectomi før profylaktisk mastektomi: BRCA1 15 av 19 BRCA2 5 av 8 Oppsumering: Ved Ullevål sykehus, Oslo universitetssykehus ble det utført 34 profylaktiske mastektomier i 2009. Den vanligste indikasjonen var BRCA1 etterfulgt av BRCA2. Fire av pasientene fikk utført proflylaktisk kontralateral mastectomi på grunn av cancer mamma uten kjent økt risiko. En ble operert grunnet genfeil TP53 og en ble operert på grunn av økt arvelig disposisjon uten påvist genfeil. En pasient ble operert på grunn av økt sjanse for cancer mamma etter strålebehandling for Hodgins Lymfom, hun hadde tidligere blitt operert grunnet cancer mamma med ablatio + SN. Konklusjon: De fleste pasientene fikk utført profylaktisk mastektomi på grunn av påvist genfeil, eller fordi de hadde kjent økt risiko. Kun fire fikk utført kontralateral mastektomi på grunn av cancer mamma uten andre kjente risikofaktorer.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
225
KRONISK SMERTE SOM FØLGE AV BRYSTKREFTBEHANDLING Schou Bredal I¹, Aarhus Smeby N², Schlichting E¹, Ottesen S³, Warncke T4. 1 Avd. for Bryst- og endokrinkirurgi, 2Forsknings-og utdanningsavdeling, 3Avd. for Kreftbehandling, 4Avd. for Nevrologi, Oslo universitetssykehus. Innledning: I følge utenlandsk litteratur opplever 50 - 75% av alle pasienter behandlet for brystkreft, uansett stadium, smerte. Nyere utenlandske studier viser at ca 50% av kvinner med tidlig stadium av brystkreft utvikler kroniske smerter. Hva prevalensen er i Norge, er usikkert. Hensikt : Studien har til hensikt å kartlegge prevalensen av kronisk smerte som følge av brystkreftbehandling, samt å kartlegge smertekarakteristikk. Kronisk smerte ble i denne studien definert som smerte som har vart 3 måneder eller mer, som er daglig eller kommer regelmessig tilbake. Metode: Et tilfeldig utvalg av kvinner med brystkreft uten fjernmetastaser (N = 699) som var ferdig behandlet for 1 til 6 år siden besvarte the Brief Pain Inventory (BPI), samt at de opplyste om medisinske og demografiske data. Resultat: Totalt rapporterte 47% at de har smerte, 32% har brukt/bruker smertestillende, 45% er behandlet for smerte og 25% har fått diagnosen lymfødem. De fleste hadde fått brystbevarende kirurgi (65%) og 35% har fått aksilletoilette. Hele 89% hadde fått strålebehandling, 60% kjemoterapi, 59% adjuvant hormonbehandling og 10% Herceptin. Totalt var 21% uføre og av disse var 41% uføre på grunn av behandlingen. Av de 19% som var deltidsansatte var 60% ikke i fullt arbeid på grunn av smerter. Av kvinnene som rapporterte smerte hadde 53% mild smerte, 35% moderat smerte og 12% sterk smerte. Smertene gikk i stor grad utover deres daglige aktivitet (14%), søvn (20%) og livsglede (12%). Konklusjon: Studien viser at nesten halvparten av kvinner behandlet for brystkreft uten fjernmetastaser utvikler kronisk smerte som følge av behandlingen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
226
LIVSKVALITET HOS ANTI-ØSTROGENBEHANDLEDE BRYSTKREFTPASIENTER, 2 ÅR ETTER AKUPUNKTURBEHANDLING - EN KVALITATIV STUDIE Hervik J, Mjåland O*. Smerteklinikken, Sykehuset i Vestfold, Pb. 2168, 3103 Tønsberg *Gastrokirurgisk avdeling, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand. Bakgrunn: Studiens formål var å studere livskvalitet hos anti-østrogen behandlede brystkreftpasienter som 2 år tidligere var behandlet med akupunktur mot hetetokter. Metode: Studiepopulasjonen ble hentet fra en nylig gjennomført randomisert studie angående akupunktureffekt ved hetetokter som følge av anti-østogen medisinering. Førti-en kvinner fra akupunkturgruppen, og 41 kvinner fra kontrollgruppen som alle hadde gjennomført 15 behandlinger med akupunktur over en 10 ukers periode 2 år tidligere, fikk tilsendt et åpent spørsmål per post: Det åpne spørsmålet: ”Kunne du tenke deg å dele dine tanker og opplevelser relatert til din brystkreft diagnose, behandling eller annet?, hadde som intensjon å fremskaffe subjektiv informasjon som ikke var en del av den opprinnelige studien. Kvalitative data ble analysert ved hjelp av systematisk ”text-condensation”. Resultater: Seksti-en kvinner besvarte henvendelsen, 33 fra akupunkturgruppen og 28 fra kontrollgruppen. Gjennomsnittsalder var 52.5 år i akupunkturgruppen, 51.3 i kontrollgruppen. Svarene omfattet alle forhold knyttet til erfaringer rundt kreftdiagnosen, akupunkturbehandlingen, bivirkninger til medisinering og generelt om livssituasjonen. Det var stor variasjon i besvarelsene, de forskjellige forhold ble beskrevet med alt fra ingen til 364 ord. Imidlertid var det ingen forskjell i antall ord mellom gruppene. Mer enn 50% av kvinnene i begge grupper beskrev bivirkninger knyttet til anti-østrogen behandling. De fleste kvinnene var plaget av to eller flere bivirkninger til anti-østrogener på en måte som påvirket deres livskvalitet. Symptomene omfattet hetetokter, søvnforstyrrelser, muskel- og leddsmerter, ødem i armer, tretthet, vektøkning, depresjon samt nedsatt seksuell lyst. Kvinner fra kontrollgruppen som var behandlet med ”sham-acupuncture” anga problemet med hetetokter som fortsatt problematisk, mens pasientene som var behandlet med tradisjonell kinesisk akupunktur oppfattet hetetokter som mindre problematisk og hadde i tillegg et generelt mer positivt syn på livet. Disse resultatene er i samsvar med våre resultater i den opprinnelige studien hvor livskvalitet ble målt rent kvantitativt. Konklusjon: Bivirkninger ved anti-østrogen behandling påvirker i betydelig grad livskvaliteten hos pasienter operert for brystkreft. Tradisjonell kinesisk akupunkturbehandling synes fortsatt etter 2 år å gi mindre plager relatert til hetetokter forhold til pasienter fra kontrollgruppen. I tillegg har pasientene som ble behandlet med akupunktur, et mer positivt syn på livet i forhold pasientene i kontrollgruppen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
225
KRONISK SMERTE SOM FØLGE AV BRYSTKREFTBEHANDLING Schou Bredal I¹, Aarhus Smeby N², Schlichting E¹, Ottesen S³, Warncke T4. 1 Avd. for Bryst- og endokrinkirurgi, 2Forsknings-og utdanningsavdeling, 3Avd. for Kreftbehandling, 4Avd. for Nevrologi, Oslo universitetssykehus. Innledning: I følge utenlandsk litteratur opplever 50 - 75% av alle pasienter behandlet for brystkreft, uansett stadium, smerte. Nyere utenlandske studier viser at ca 50% av kvinner med tidlig stadium av brystkreft utvikler kroniske smerter. Hva prevalensen er i Norge, er usikkert. Hensikt : Studien har til hensikt å kartlegge prevalensen av kronisk smerte som følge av brystkreftbehandling, samt å kartlegge smertekarakteristikk. Kronisk smerte ble i denne studien definert som smerte som har vart 3 måneder eller mer, som er daglig eller kommer regelmessig tilbake. Metode: Et tilfeldig utvalg av kvinner med brystkreft uten fjernmetastaser (N = 699) som var ferdig behandlet for 1 til 6 år siden besvarte the Brief Pain Inventory (BPI), samt at de opplyste om medisinske og demografiske data. Resultat: Totalt rapporterte 47% at de har smerte, 32% har brukt/bruker smertestillende, 45% er behandlet for smerte og 25% har fått diagnosen lymfødem. De fleste hadde fått brystbevarende kirurgi (65%) og 35% har fått aksilletoilette. Hele 89% hadde fått strålebehandling, 60% kjemoterapi, 59% adjuvant hormonbehandling og 10% Herceptin. Totalt var 21% uføre og av disse var 41% uføre på grunn av behandlingen. Av de 19% som var deltidsansatte var 60% ikke i fullt arbeid på grunn av smerter. Av kvinnene som rapporterte smerte hadde 53% mild smerte, 35% moderat smerte og 12% sterk smerte. Smertene gikk i stor grad utover deres daglige aktivitet (14%), søvn (20%) og livsglede (12%). Konklusjon: Studien viser at nesten halvparten av kvinner behandlet for brystkreft uten fjernmetastaser utvikler kronisk smerte som følge av behandlingen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
226
LIVSKVALITET HOS ANTI-ØSTROGENBEHANDLEDE BRYSTKREFTPASIENTER, 2 ÅR ETTER AKUPUNKTURBEHANDLING - EN KVALITATIV STUDIE Hervik J, Mjåland O*. Smerteklinikken, Sykehuset i Vestfold, Pb. 2168, 3103 Tønsberg *Gastrokirurgisk avdeling, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand. Bakgrunn: Studiens formål var å studere livskvalitet hos anti-østrogen behandlede brystkreftpasienter som 2 år tidligere var behandlet med akupunktur mot hetetokter. Metode: Studiepopulasjonen ble hentet fra en nylig gjennomført randomisert studie angående akupunktureffekt ved hetetokter som følge av anti-østogen medisinering. Førti-en kvinner fra akupunkturgruppen, og 41 kvinner fra kontrollgruppen som alle hadde gjennomført 15 behandlinger med akupunktur over en 10 ukers periode 2 år tidligere, fikk tilsendt et åpent spørsmål per post: Det åpne spørsmålet: ”Kunne du tenke deg å dele dine tanker og opplevelser relatert til din brystkreft diagnose, behandling eller annet?, hadde som intensjon å fremskaffe subjektiv informasjon som ikke var en del av den opprinnelige studien. Kvalitative data ble analysert ved hjelp av systematisk ”text-condensation”. Resultater: Seksti-en kvinner besvarte henvendelsen, 33 fra akupunkturgruppen og 28 fra kontrollgruppen. Gjennomsnittsalder var 52.5 år i akupunkturgruppen, 51.3 i kontrollgruppen. Svarene omfattet alle forhold knyttet til erfaringer rundt kreftdiagnosen, akupunkturbehandlingen, bivirkninger til medisinering og generelt om livssituasjonen. Det var stor variasjon i besvarelsene, de forskjellige forhold ble beskrevet med alt fra ingen til 364 ord. Imidlertid var det ingen forskjell i antall ord mellom gruppene. Mer enn 50% av kvinnene i begge grupper beskrev bivirkninger knyttet til anti-østrogen behandling. De fleste kvinnene var plaget av to eller flere bivirkninger til anti-østrogener på en måte som påvirket deres livskvalitet. Symptomene omfattet hetetokter, søvnforstyrrelser, muskel- og leddsmerter, ødem i armer, tretthet, vektøkning, depresjon samt nedsatt seksuell lyst. Kvinner fra kontrollgruppen som var behandlet med ”sham-acupuncture” anga problemet med hetetokter som fortsatt problematisk, mens pasientene som var behandlet med tradisjonell kinesisk akupunktur oppfattet hetetokter som mindre problematisk og hadde i tillegg et generelt mer positivt syn på livet. Disse resultatene er i samsvar med våre resultater i den opprinnelige studien hvor livskvalitet ble målt rent kvantitativt. Konklusjon: Bivirkninger ved anti-østrogen behandling påvirker i betydelig grad livskvaliteten hos pasienter operert for brystkreft. Tradisjonell kinesisk akupunkturbehandling synes fortsatt etter 2 år å gi mindre plager relatert til hetetokter forhold til pasienter fra kontrollgruppen. I tillegg har pasientene som ble behandlet med akupunktur, et mer positivt syn på livet i forhold pasientene i kontrollgruppen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
227
NYE TRIAGEKRITERIER: OSLO–AKERSHUS TRIAGE STUDIE (OATS) Rehn M1,2, Kristiansen T1,2, Braarud AC1, Holtan A1, Skaga NO1, Strand T1, Viksmoen Y1, Gaarder C1, Næss PA1 1 Oslo Universitetssykehus–Kirkeveien, 0407 Oslo 2 Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA), 1441 Drøbak Bakgrunn: Regionalisert traumeomsorg med spesialiserte traumesentre reduserer traumemortalitet og denne tendensen øker med øket skadeomfang. Presis prehospital traumetriage identifiserer traumepasienter med høy risiko for alvorlig skade og sorterer pasienter til riktig sykehusnivå og korrekt aktivering av traumeteamet. Traumetriage er krevende og flere skandinaviske studier har påvist upresis aktivering av traumeteamet. I perioden 2001–08 ankom 5803 pasienter Oslo Universitetssykehus–Kirkeveien (OUS–K) direkte fra skadested. Videre mottok OUS–K 698 traumepasienter fra Oslo Kommunale Legevakt, mens 258 traumepasienter ble overført til OUS–K fra sykehus innenfor Oslo eller Akershus fylke. Vi ønsker å optimalisere pasientflyten samt øke triagepresisjonen og lanserte et kvalitetsforbedringsprosjekt; Oslo– Akershus Triage Studie (OATS). Metode: Ambulansetjenesten i Oslo–Akershus tilrettelegger for bedre triagedokumentasjon i en revidert pasientjournal. Videre innføres et flytdiagram (Figur 1) som sorterer pasienter til riktig omsorgsnivå og aktivering av traumeteam etter gitte kriterier. OUS–K innfører et to–delt traumeteam. Diskusjon: Vi har lansert nye prehospitale triagekriterier for traumepasienter i Oslo-Akershus. Videre søker vi å effektivisere aktiveringen av traumeteamet ved OUS–K ved å innføre et to– delt traumeteam. Triagekriteriene kan være appliserbare i andre områder av vår egen og i øvrige helseregioner. Figur 1: Triage flytdiagram
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
228
ALARMKRITERIERS EVNE TIL Å FORUTSI SKADEOMFANG OG BEHOV FOR UMIDDELBART STABILISERENDE PROSEDYRER Dehli T(1), Fredriksen K(2), Osbakk SA(2), Bartnes K(3) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, 2) Akuttmedisinsk klinikk, 3) Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avd., Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø Innledning: Hardt skadde pasienter bør mottas av et tverrfaglig traumeteam for raskest mulig å få utført nødvendig diagnostikk og stabiliserende behandling. Manglende bruk av traumeteam hos alvorlig tilskadekomne (undertriage) kan gi forsinket behandling og dårligere resultat. På den annen side vil mobilisering av traumeteam ved mottak av pasienter som viser seg å ha bare lette til moderate skader (overtriage), stjele ressurser fra annen virksomhet i sykehuset og bør begrenses. Et mest mulig presist kriteriesett for alarmering av traumeteamet er derfor vesentlig for riktig ressursbruk. Overtriage inntil 50 % må sannsynligvis aksepteres for at undertriage ikke skal bli for høy (American College of Surgeons – Committee on Trauma, 2006). Vi har evaluert kriteriene for mobilisering av traumeteam ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) Tromsø mht evne til å forutsi alvorlig skade (Injury Severity Score (ISS)>15) og behov for stabiliserende prosedyrer. Materiale og metode: Studien er en retrospektiv observasjonsstudie ved UNN Tromsø. Traumeteamet skal alarmeres automatisk når pasienten prehospitalt oppfyller minst ett av et sett kriterier relatert til enten a) vitale funksjoner, b) skadeomfang eller c) skademekanisme. Alle skadde pasienter innlagt 2006-7 som hadde ISS>15 og/eller ble mottatt av traumeteam ble inkludert. For alle ble ISS, benyttede kriterier for traumealarm og ev. nødprosedyrer registrert. Nødprosedyrer for å sikre/stabilisere luftvei, respirasjon og sirkulasjon er definert etter Traumesystem i Norge (Røise og medarbeidere 2006). Mottak med traumeteam ble oppfattet som korrekt når ISS>15 og/eller det ble utført en nødprosedyre. Resultater: 425 pasienter ble inkludert, hvorav 382 ble mottatt av traumeteam. For 26 pasienter (7 %) var kriterium for traumemottak ikke oppfylt eller ikke journalført. Av totalt 153 pasienter med ISS>15 ble 110 mottatt av traumeteam. Dette gir en overtriage på 71 % og en undertriage på 28 %. 126 pasienter trengte en nødprosedyre, hvorav 112 (89 %) ble identifisert av traumekriteriene. Kriteriene basert på vitale funksjoner var mest presise både mht ISS og nødprosedyre. Kriteriene basert på skademekanisme bidro mest til overtriage. Ved å fjerne tre av kriteriene i denne gruppen (deformert kupè, hastighet>60 km/t, motorsykkelulykke) kan overtriage reduseres fra over 70 til anslagsvis 57 % uten vesentlig økning av undertriage. Undertriagerte pasienter ble kjennetegnet først og fremst ved overføring fra annet sykehus (29 av 43) og/eller isolert hode/nakkeskade (28 av 43). Diskusjon: I dette materialet er både over- og undertriage for høy. For å redusere overtriage, er de nevnte tre kriterier i skademekanisme-gruppen nå fjernet. For å redusere undertriage er praktiseringen av alarmkriteriene innskjerpet med særlig fokus på interhospitale overføringer og pasienter som i utgangspunktet antas å ha isolert nevrotraume.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
227
NYE TRIAGEKRITERIER: OSLO–AKERSHUS TRIAGE STUDIE (OATS) Rehn M1,2, Kristiansen T1,2, Braarud AC1, Holtan A1, Skaga NO1, Strand T1, Viksmoen Y1, Gaarder C1, Næss PA1 1 Oslo Universitetssykehus–Kirkeveien, 0407 Oslo 2 Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA), 1441 Drøbak Bakgrunn: Regionalisert traumeomsorg med spesialiserte traumesentre reduserer traumemortalitet og denne tendensen øker med øket skadeomfang. Presis prehospital traumetriage identifiserer traumepasienter med høy risiko for alvorlig skade og sorterer pasienter til riktig sykehusnivå og korrekt aktivering av traumeteamet. Traumetriage er krevende og flere skandinaviske studier har påvist upresis aktivering av traumeteamet. I perioden 2001–08 ankom 5803 pasienter Oslo Universitetssykehus–Kirkeveien (OUS–K) direkte fra skadested. Videre mottok OUS–K 698 traumepasienter fra Oslo Kommunale Legevakt, mens 258 traumepasienter ble overført til OUS–K fra sykehus innenfor Oslo eller Akershus fylke. Vi ønsker å optimalisere pasientflyten samt øke triagepresisjonen og lanserte et kvalitetsforbedringsprosjekt; Oslo– Akershus Triage Studie (OATS). Metode: Ambulansetjenesten i Oslo–Akershus tilrettelegger for bedre triagedokumentasjon i en revidert pasientjournal. Videre innføres et flytdiagram (Figur 1) som sorterer pasienter til riktig omsorgsnivå og aktivering av traumeteam etter gitte kriterier. OUS–K innfører et to–delt traumeteam. Diskusjon: Vi har lansert nye prehospitale triagekriterier for traumepasienter i Oslo-Akershus. Videre søker vi å effektivisere aktiveringen av traumeteamet ved OUS–K ved å innføre et to– delt traumeteam. Triagekriteriene kan være appliserbare i andre områder av vår egen og i øvrige helseregioner. Figur 1: Triage flytdiagram
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
228
ALARMKRITERIERS EVNE TIL Å FORUTSI SKADEOMFANG OG BEHOV FOR UMIDDELBART STABILISERENDE PROSEDYRER Dehli T(1), Fredriksen K(2), Osbakk SA(2), Bartnes K(3) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, 2) Akuttmedisinsk klinikk, 3) Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avd., Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø Innledning: Hardt skadde pasienter bør mottas av et tverrfaglig traumeteam for raskest mulig å få utført nødvendig diagnostikk og stabiliserende behandling. Manglende bruk av traumeteam hos alvorlig tilskadekomne (undertriage) kan gi forsinket behandling og dårligere resultat. På den annen side vil mobilisering av traumeteam ved mottak av pasienter som viser seg å ha bare lette til moderate skader (overtriage), stjele ressurser fra annen virksomhet i sykehuset og bør begrenses. Et mest mulig presist kriteriesett for alarmering av traumeteamet er derfor vesentlig for riktig ressursbruk. Overtriage inntil 50 % må sannsynligvis aksepteres for at undertriage ikke skal bli for høy (American College of Surgeons – Committee on Trauma, 2006). Vi har evaluert kriteriene for mobilisering av traumeteam ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) Tromsø mht evne til å forutsi alvorlig skade (Injury Severity Score (ISS)>15) og behov for stabiliserende prosedyrer. Materiale og metode: Studien er en retrospektiv observasjonsstudie ved UNN Tromsø. Traumeteamet skal alarmeres automatisk når pasienten prehospitalt oppfyller minst ett av et sett kriterier relatert til enten a) vitale funksjoner, b) skadeomfang eller c) skademekanisme. Alle skadde pasienter innlagt 2006-7 som hadde ISS>15 og/eller ble mottatt av traumeteam ble inkludert. For alle ble ISS, benyttede kriterier for traumealarm og ev. nødprosedyrer registrert. Nødprosedyrer for å sikre/stabilisere luftvei, respirasjon og sirkulasjon er definert etter Traumesystem i Norge (Røise og medarbeidere 2006). Mottak med traumeteam ble oppfattet som korrekt når ISS>15 og/eller det ble utført en nødprosedyre. Resultater: 425 pasienter ble inkludert, hvorav 382 ble mottatt av traumeteam. For 26 pasienter (7 %) var kriterium for traumemottak ikke oppfylt eller ikke journalført. Av totalt 153 pasienter med ISS>15 ble 110 mottatt av traumeteam. Dette gir en overtriage på 71 % og en undertriage på 28 %. 126 pasienter trengte en nødprosedyre, hvorav 112 (89 %) ble identifisert av traumekriteriene. Kriteriene basert på vitale funksjoner var mest presise både mht ISS og nødprosedyre. Kriteriene basert på skademekanisme bidro mest til overtriage. Ved å fjerne tre av kriteriene i denne gruppen (deformert kupè, hastighet>60 km/t, motorsykkelulykke) kan overtriage reduseres fra over 70 til anslagsvis 57 % uten vesentlig økning av undertriage. Undertriagerte pasienter ble kjennetegnet først og fremst ved overføring fra annet sykehus (29 av 43) og/eller isolert hode/nakkeskade (28 av 43). Diskusjon: I dette materialet er både over- og undertriage for høy. For å redusere overtriage, er de nevnte tre kriterier i skademekanisme-gruppen nå fjernet. For å redusere undertriage er praktiseringen av alarmkriteriene innskjerpet med særlig fokus på interhospitale overføringer og pasienter som i utgangspunktet antas å ha isolert nevrotraume.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
229
BARN SOM SKADES I TRAFIKKULYKKER – EN PROSPEKTIV STUDIE AV ÅRSAKSFAKTORER OG SKADEMEKANISMER Skjerven-Martinsen M¹, Næss PA², Hansen TB², Lerheim I³, Rognum TO¹, Stray-Pedersen A¹² ¹Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo, ²Oslo Universitetssykehus, Ullevål, ³NTNU, Trondheim Bakgrunn. De siste årene har man hatt økt fokus på hvordan barn best kan sikres i bil. Fordelene med riktig sikkerhetsutstyr er veldokumentert gjennom bred internasjonal forskning. Dette har lagt grunnlaget for strengere lovregulering og omfattende produktutvikling. I Norge hadde man i 2009 det laveste antall omkomne i veitrafikkulykker på over 50 år, likevel ble 66 barn under 16 år hardt skadd eller drept i bilulykker. For ytterligere forbedring av barns sikkerhet i bil er kartlegging av skader, skademekanismer og bruk av sikkerhetsutstyr vesentlig. Materiale og metode. Dette er en pilotstudie basert på en granskning av tilfeldige utvalgte bilulykker i sørøst Norge i 2007-09 der barn under 16 år har vært passasjer, og barnet eller andre i samme bil har blitt hardt skadd eller omkommet. Innen 24 timer etter ulykkestidspunktet er bilens indre og ytre miljø gransket etter en standardisert protokoll med hovedfokus på sikkerhetsutstyr og med rekonstruksjon med barn/dukke. Funnene er sammenholdt med informasjon fra relevante vitner, politirapporter, rapporter fra sivile veimyndigheter og data fra pasientjournaler og obduksjonsrapporter. Prosjektet er godkjent av Regional etisk komité, Personvernombudet og Riksadvokaten. Samtykke er innhentet fra pårørende. Resultater. I alt 27 barn, fordelt på 15 biler, involvert i trafikkulykker ble inkludert. Syv av barna omkom (median alder 8 år, range [0-15]), 6 av barna ble hardt skadd (8 år, [5-13]) og 14 av barna fikk lette eller ingen skader (5 år, [0-14]). Seks av de 7 barna som omkom, hadde hode-/nakkeskader som dødsårsak. Alle ble erklært døde på skadested. Seks av de 7 barna satt på høyre side av bilen. Av de 6 hardt skadde barna, hadde 5 bukskader og ett av barna hadde en ikke-behandlingskrevende hodeskade. Tolv av 13 barn som døde eller ble hardt skadd i ulykkene, var ikke optimalt sikret. Blant de 14 barna med lette eller ingen skader, var det ingen grove feil i sikkerhetsutstyr eller bruken av dette. Fortolkning. Våre funn antyder at flere barn kan reddes i trafikkulykker ved hjelp av enkle sikkerhetsmessige tiltak. Pilotstudien viser at barna som omkom i trafikkulykker, døde på skadested av hodeskader og at hardt skadde barn som overlevde, ofte hadde abdominalskader. På basis av denne piloten ble det i november 2009 startet en prospektiv studie som skal gå over to år.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
230
VEDVARENDE KVALITETSFORBEDRING I TRAUMEBEHANDLING ETTER ETABLERING AV TRAUMEENHETEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL. Eken T1, Groven S2, Skaga NO1, Næss PA3, Gaarder C3. 1 Anestesiavdelingen, Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål 2 Avdeling for Traumatologi, Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål og Kirurgisk avdeling, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud 3 Avdeling for Traumatologi, Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål Introduksjon: Få studier har evaluert intrainstitusjonell kvalitetsforbedring i traumebehandling. I 2005 ble Traumeenheten ved Oslo universitetssykehus, Ullevål etablert. Vi ønsket å finne ut om dette medførte økt overlevelse blant traumepasientene. Metode: Vi utførte en retrospektiv analyse for tidsperioden 2002–2008 med data fra 7243 fortløpende pasienter fra sykehusets traumeregister. Variable Life-Adjusted Display (VLAD) ble anvendt som en av flere metoder for analyse av behandlingskvalitet. VLAD er en grafisk fremstilling av behandlingsresultater over tid justert for hver enkelt pasients sannsynlighet for å overleve (probability of survival, Ps). Ps ble kalkulert i henhold til TRISS-metodologi med koeffisienter fra National Trauma Database (NTDB) 2005. Mann-Whitney U og chi-kvadrattest ble brukt til demografiske analyser, og p<0,05 betraktet som signifikant. Resultater: VLAD viste en markant økning i kumulativ overlevelse fra begynnelsen av 2005. Økningen fortsatte gjennom hele studieperioden, og resulterte i henhold til TRISS-modellen i 68 reddede liv. Økningen skyldtes hovedsakelig bedret overlevelse blant kritisk skade (ISS 25–75). Vi satte derfor 01.01.2005 som skille for analyser og sammenligning av periodene før og etter. Vi fant en 33% mortalitetsreduksjon for totalpopulasjonen etter 01.01.2005, og Wstatistikk verifiserte signifikant økt overlevelse. Det var ingen signifikant forskjell i alder, kjønn eller traumemekanisme, men ISS og RTS var lavere. Imidlertid tar TRISS prediksjonsmodellen høyde for disse forskjellene, og de har derfor ikke betydning for resultatene. Konklusjon: Vi har funnet vedvarende bedret resultat av traumebehandling som sammenfaller tidsmessig med etablering av Traumeenheten, med økt tverrfaglig fokus på alle aspekter ved traumebehandlingen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
229
BARN SOM SKADES I TRAFIKKULYKKER – EN PROSPEKTIV STUDIE AV ÅRSAKSFAKTORER OG SKADEMEKANISMER Skjerven-Martinsen M¹, Næss PA², Hansen TB², Lerheim I³, Rognum TO¹, Stray-Pedersen A¹² ¹Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo, ²Oslo Universitetssykehus, Ullevål, ³NTNU, Trondheim Bakgrunn. De siste årene har man hatt økt fokus på hvordan barn best kan sikres i bil. Fordelene med riktig sikkerhetsutstyr er veldokumentert gjennom bred internasjonal forskning. Dette har lagt grunnlaget for strengere lovregulering og omfattende produktutvikling. I Norge hadde man i 2009 det laveste antall omkomne i veitrafikkulykker på over 50 år, likevel ble 66 barn under 16 år hardt skadd eller drept i bilulykker. For ytterligere forbedring av barns sikkerhet i bil er kartlegging av skader, skademekanismer og bruk av sikkerhetsutstyr vesentlig. Materiale og metode. Dette er en pilotstudie basert på en granskning av tilfeldige utvalgte bilulykker i sørøst Norge i 2007-09 der barn under 16 år har vært passasjer, og barnet eller andre i samme bil har blitt hardt skadd eller omkommet. Innen 24 timer etter ulykkestidspunktet er bilens indre og ytre miljø gransket etter en standardisert protokoll med hovedfokus på sikkerhetsutstyr og med rekonstruksjon med barn/dukke. Funnene er sammenholdt med informasjon fra relevante vitner, politirapporter, rapporter fra sivile veimyndigheter og data fra pasientjournaler og obduksjonsrapporter. Prosjektet er godkjent av Regional etisk komité, Personvernombudet og Riksadvokaten. Samtykke er innhentet fra pårørende. Resultater. I alt 27 barn, fordelt på 15 biler, involvert i trafikkulykker ble inkludert. Syv av barna omkom (median alder 8 år, range [0-15]), 6 av barna ble hardt skadd (8 år, [5-13]) og 14 av barna fikk lette eller ingen skader (5 år, [0-14]). Seks av de 7 barna som omkom, hadde hode-/nakkeskader som dødsårsak. Alle ble erklært døde på skadested. Seks av de 7 barna satt på høyre side av bilen. Av de 6 hardt skadde barna, hadde 5 bukskader og ett av barna hadde en ikke-behandlingskrevende hodeskade. Tolv av 13 barn som døde eller ble hardt skadd i ulykkene, var ikke optimalt sikret. Blant de 14 barna med lette eller ingen skader, var det ingen grove feil i sikkerhetsutstyr eller bruken av dette. Fortolkning. Våre funn antyder at flere barn kan reddes i trafikkulykker ved hjelp av enkle sikkerhetsmessige tiltak. Pilotstudien viser at barna som omkom i trafikkulykker, døde på skadested av hodeskader og at hardt skadde barn som overlevde, ofte hadde abdominalskader. På basis av denne piloten ble det i november 2009 startet en prospektiv studie som skal gå over to år.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
230
VEDVARENDE KVALITETSFORBEDRING I TRAUMEBEHANDLING ETTER ETABLERING AV TRAUMEENHETEN VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL. Eken T1, Groven S2, Skaga NO1, Næss PA3, Gaarder C3. 1 Anestesiavdelingen, Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål 2 Avdeling for Traumatologi, Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål og Kirurgisk avdeling, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud 3 Avdeling for Traumatologi, Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus, Ullevål Introduksjon: Få studier har evaluert intrainstitusjonell kvalitetsforbedring i traumebehandling. I 2005 ble Traumeenheten ved Oslo universitetssykehus, Ullevål etablert. Vi ønsket å finne ut om dette medførte økt overlevelse blant traumepasientene. Metode: Vi utførte en retrospektiv analyse for tidsperioden 2002–2008 med data fra 7243 fortløpende pasienter fra sykehusets traumeregister. Variable Life-Adjusted Display (VLAD) ble anvendt som en av flere metoder for analyse av behandlingskvalitet. VLAD er en grafisk fremstilling av behandlingsresultater over tid justert for hver enkelt pasients sannsynlighet for å overleve (probability of survival, Ps). Ps ble kalkulert i henhold til TRISS-metodologi med koeffisienter fra National Trauma Database (NTDB) 2005. Mann-Whitney U og chi-kvadrattest ble brukt til demografiske analyser, og p<0,05 betraktet som signifikant. Resultater: VLAD viste en markant økning i kumulativ overlevelse fra begynnelsen av 2005. Økningen fortsatte gjennom hele studieperioden, og resulterte i henhold til TRISS-modellen i 68 reddede liv. Økningen skyldtes hovedsakelig bedret overlevelse blant kritisk skade (ISS 25–75). Vi satte derfor 01.01.2005 som skille for analyser og sammenligning av periodene før og etter. Vi fant en 33% mortalitetsreduksjon for totalpopulasjonen etter 01.01.2005, og Wstatistikk verifiserte signifikant økt overlevelse. Det var ingen signifikant forskjell i alder, kjønn eller traumemekanisme, men ISS og RTS var lavere. Imidlertid tar TRISS prediksjonsmodellen høyde for disse forskjellene, og de har derfor ikke betydning for resultatene. Konklusjon: Vi har funnet vedvarende bedret resultat av traumebehandling som sammenfaller tidsmessig med etablering av Traumeenheten, med økt tverrfaglig fokus på alle aspekter ved traumebehandlingen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
231
TRAUMESIMULERING I AKUTTMOTTAKET- EN TIDSBESPARENDE MODELL Rajka, T1, Næss PA3, Holtan A4, Viksmoen Y3, Gaarder C 3. 1 Utdanningssenteret, 2Barnemedisinsk akuttavdeling, 3 Avdeling for traumatologi 3 Anestesiavdelingen Oslo Universitetssykehus, Ullevål. Bakgrunn: Medisinsk simulering er metode der en trener på kritiske hendelser i en trygg atmosfære. De viktigste læringsmål er bedret kommunikasjon og samhandling i tillegg til økt medisinskfaglig kompetanse. Tverrfaglig simulering innen traumatologi har vært vært praktisert ved de fleste sykehus i landet. Slik trening har kunnet vare i mange timer og oppleves som svært ressurskrevende. Dette kan føre til manglende regularitet i denne treningen. Et tidligere samarbeidsprosjekt mellom vårt simuleringssenter og traumeenheten viste seg å være for ressurskrevende, og prosjektet ble derfor stoppet. Materiale og metode: Våren 2010 har vi prøvet ut en ny metode der vi ved hjelp av traumeteam og levende markør gjennomfører treningen i akuttmottaket på 1 time. Vi gjennomførte 4 treninger og ansvarlig for simuleringen var erfaren simuleringsinstruktør, som ikke er en del av teamet . Vi har evaluert metoden ved hjelp av en anonym nettbasert spørreundersøkelse. Vi sendte ut forespørsel til 60 deltakere og fikk 19 svar. Resultater: Majoriteten av de som svarte var sykepleiere (6) eller leger (11) som hadde mer enn 1 års erfaring med traumeteam. De fleste hadde deltatt på andre typer simuleringsøvelser tidligere (16 av 19). De fleste var svært enige eller enige i at slik trening bidrar til å synliggjøre svakheter i kommunikasjon, å gi mer forståelse for andres rollerog bedre samarbeidet i teamet (18 av 19). De følte seg godt ivaretatt under debriefingen og hadde godt læringsutbytte(18 av 19). Nytteverdien ble (på en skala fra 1-10, der 10 er svært nyttig) vurdert til 9. Majoriteten var også fornøyde med tidsbruken. Alle som besvarte skjemaet ønsket at slike øvelser skulle gjennomføres regelmessig. Diskusjon: En lav svarandel gjør at svarene må tolkes med forsiktighet. Trening av traumeteam evalueres som svært nyttig av de deltakerne som besvarte spørreundersøkelsen. Den kan gjennomføres på kort tid og integreres i daglig drift. Dette medfører liten ressursbruk, men forutsetter bruk av erfarne simuleringsinstruktører for å få en fullverdig simulering på kort tid.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
232
AKUTTE KOAGULASJONSFORANDRINGER ETTER MASSIV VEVSSKADE IN VIVO Jørgensen JJ1, Hagemo JS2, Holtan A3, Gaarder C4, Næss PA4 1 Oslo Vaskulære Senter, Oslo Universitetssykehus (OUS), 2 Forskningsavdelingen, Norsk Luftambulanse, Drøbak, 3Avdeling for anestesi, OUS, 4Avdeling for mulitraumatologi, OUS Bakgrunn: Akutt traumatisk koagulopati (ATC) er beskrevet som en forstyrrelse i hemostasen forårsaket av en kombinasjon av vevsskade og hypoperfusjon. En reduksjon i koagulasjonsverdier har blitt påvist hos 10-34% av traumepasienter ved innleggelse og er assosiert med en firedobling i mortalitet. Vi ønsket å utvikle en stordyrmodell for å undersøke ATC. Metode: Anesteserte griser ble påført omfattende vevsskade inklusive bilaterale femurfrakturer ved rifleskud, og/eller kontrollert blødning (13-42% av totalt blodvolum). De tre gruppene bestod av henholdsvis 8 griser med skade + blødning (SB), 4 griser med skade (S)og 4 griser med blødning (B). 2 griser utgjorde kontrollgruppen. Koagulasjonsfunksjon ble undersøkt ved hjelp av konvensjonelle laboratorietester og thrombelastometri (RoTEM). Prøver ble tatt før og 0, 30 og 60 minutter etter skade. Wilcoxon signed ranks test ble brukt til å påvise forandringer. Resultater: INR og aPTT ble ikke endret i noen av gruppene. Signifikante forandringer ble kun påvist i SB gruppen. Fibrinogen falt gradvis etter skade, med en gjennomsnittlig total reduksjon på 0,51 g/L (95% CI: 0,1-1,0). RoTEM-analyse med fibTEM-reagens viste en signifikant reduksjon i clotting time, og økt amplitude 30 minutter etter skade. Diskusjon: ATC slik det er definert i tidligere studier på mennesker, ble ikke reprodusert i vår modell. Derimot førte kombinasjonen av omfattende vevsskade og blødning (SB gruppen) til en signifikant forandring i koagulasjonparametre. Signifikant reduksjon av fibrinogenkonsentrasjon og en samtidig økt koagelstyrke, indikerer økt utnyttelse av fibrinogen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
231
TRAUMESIMULERING I AKUTTMOTTAKET- EN TIDSBESPARENDE MODELL Rajka, T1, Næss PA3, Holtan A4, Viksmoen Y3, Gaarder C 3. 1 Utdanningssenteret, 2Barnemedisinsk akuttavdeling, 3 Avdeling for traumatologi 3 Anestesiavdelingen Oslo Universitetssykehus, Ullevål. Bakgrunn: Medisinsk simulering er metode der en trener på kritiske hendelser i en trygg atmosfære. De viktigste læringsmål er bedret kommunikasjon og samhandling i tillegg til økt medisinskfaglig kompetanse. Tverrfaglig simulering innen traumatologi har vært vært praktisert ved de fleste sykehus i landet. Slik trening har kunnet vare i mange timer og oppleves som svært ressurskrevende. Dette kan føre til manglende regularitet i denne treningen. Et tidligere samarbeidsprosjekt mellom vårt simuleringssenter og traumeenheten viste seg å være for ressurskrevende, og prosjektet ble derfor stoppet. Materiale og metode: Våren 2010 har vi prøvet ut en ny metode der vi ved hjelp av traumeteam og levende markør gjennomfører treningen i akuttmottaket på 1 time. Vi gjennomførte 4 treninger og ansvarlig for simuleringen var erfaren simuleringsinstruktør, som ikke er en del av teamet . Vi har evaluert metoden ved hjelp av en anonym nettbasert spørreundersøkelse. Vi sendte ut forespørsel til 60 deltakere og fikk 19 svar. Resultater: Majoriteten av de som svarte var sykepleiere (6) eller leger (11) som hadde mer enn 1 års erfaring med traumeteam. De fleste hadde deltatt på andre typer simuleringsøvelser tidligere (16 av 19). De fleste var svært enige eller enige i at slik trening bidrar til å synliggjøre svakheter i kommunikasjon, å gi mer forståelse for andres rollerog bedre samarbeidet i teamet (18 av 19). De følte seg godt ivaretatt under debriefingen og hadde godt læringsutbytte(18 av 19). Nytteverdien ble (på en skala fra 1-10, der 10 er svært nyttig) vurdert til 9. Majoriteten var også fornøyde med tidsbruken. Alle som besvarte skjemaet ønsket at slike øvelser skulle gjennomføres regelmessig. Diskusjon: En lav svarandel gjør at svarene må tolkes med forsiktighet. Trening av traumeteam evalueres som svært nyttig av de deltakerne som besvarte spørreundersøkelsen. Den kan gjennomføres på kort tid og integreres i daglig drift. Dette medfører liten ressursbruk, men forutsetter bruk av erfarne simuleringsinstruktører for å få en fullverdig simulering på kort tid.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
232
AKUTTE KOAGULASJONSFORANDRINGER ETTER MASSIV VEVSSKADE IN VIVO Jørgensen JJ1, Hagemo JS2, Holtan A3, Gaarder C4, Næss PA4 1 Oslo Vaskulære Senter, Oslo Universitetssykehus (OUS), 2 Forskningsavdelingen, Norsk Luftambulanse, Drøbak, 3Avdeling for anestesi, OUS, 4Avdeling for mulitraumatologi, OUS Bakgrunn: Akutt traumatisk koagulopati (ATC) er beskrevet som en forstyrrelse i hemostasen forårsaket av en kombinasjon av vevsskade og hypoperfusjon. En reduksjon i koagulasjonsverdier har blitt påvist hos 10-34% av traumepasienter ved innleggelse og er assosiert med en firedobling i mortalitet. Vi ønsket å utvikle en stordyrmodell for å undersøke ATC. Metode: Anesteserte griser ble påført omfattende vevsskade inklusive bilaterale femurfrakturer ved rifleskud, og/eller kontrollert blødning (13-42% av totalt blodvolum). De tre gruppene bestod av henholdsvis 8 griser med skade + blødning (SB), 4 griser med skade (S)og 4 griser med blødning (B). 2 griser utgjorde kontrollgruppen. Koagulasjonsfunksjon ble undersøkt ved hjelp av konvensjonelle laboratorietester og thrombelastometri (RoTEM). Prøver ble tatt før og 0, 30 og 60 minutter etter skade. Wilcoxon signed ranks test ble brukt til å påvise forandringer. Resultater: INR og aPTT ble ikke endret i noen av gruppene. Signifikante forandringer ble kun påvist i SB gruppen. Fibrinogen falt gradvis etter skade, med en gjennomsnittlig total reduksjon på 0,51 g/L (95% CI: 0,1-1,0). RoTEM-analyse med fibTEM-reagens viste en signifikant reduksjon i clotting time, og økt amplitude 30 minutter etter skade. Diskusjon: ATC slik det er definert i tidligere studier på mennesker, ble ikke reprodusert i vår modell. Derimot førte kombinasjonen av omfattende vevsskade og blødning (SB gruppen) til en signifikant forandring i koagulasjonparametre. Signifikant reduksjon av fibrinogenkonsentrasjon og en samtidig økt koagelstyrke, indikerer økt utnyttelse av fibrinogen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
233
POINT-OF-CARE INR I TIDLIG DETEKSJON AV TRAUMATISK KOAGULOPATI Hagemo JS1), Viksmoen Y2), Ringdal KG1, 3), Næss PA2), Gaarder T2) 1) Forskningsavdelingen, Norsk Luftambulanse, Drøbak 2) Traumeenheten, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo 3) Institutt for klinisk medisin, Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Koagulopati, målt med konvensjonelle koagulasjonsparametre, finnes hos 10-34% av traumepasienter ved ankomst til akuttmottak. Tilstanden er forbundet med betydelig økt dødelighet. Flere studier legger vekt på betydningen av tidlig deteksjon av koagulopati for å kunne behandle den målrettet. Per i dag er konvensjonelle koagulasjonsprøver av begrenset verdi siden analysene er tidkrevende. Point-of-care (POC) INR-testing muliggjør INRmålinger i løpet av få sekunder. Målsettingen med denne studien var å beskrive overensstemmelsen mellom POC-INR-testing og konvensjonell laboratorie INR-testing i en traumepasientpopulasjon. Metode: 224 pasienter som utløste traumeteam-mottak ble inkludert i studien. POC INR ble målt med Coagucheck XS Plus® analysator umiddelbart etter ankomst. Arterielt blod for konvensjonell INT-måling ble tatt samtidig, og analysert ved hjelp av en STA-R Evolution®. Overensstemmelse mellom målingene ble fastslått ved Bland Altman-plot, og ved hjelp av intraclass correlation coefficient (ICC). Resultater: Median INR målt både med POC og konvensjonell laboratorietesting var 1,10. Kvartilavstander var henholdsvis 1,0-1,2 og 1,0-1,1 for de to metodene. For POC-INR ble en unormal verdi (≥ 1,3) målt hos 29 (12,9%) av pasientene. Med konvensjonell laboratorietesting fant man 25 (11,6%) unormale verdier. Den gjennomsnittlige forskjellen i Bland-Altman var -0,0045, med en 95% limits of agreement på minus 0,36 og pluss 0,35. Inter-device agreement, beregnet med ICC var 0,85 (95% CI: 0,81-0,89). Diskusjon: POC-INR indikerte umiddelbart koagulopati hos noe over 10% av pasientene i denne studien. Samsvaret mellom POC og laboratorietestmetoden var betydelig, basert på en ICC på 0,85 og på Bland Altman-plottet. Resultatene bør tolkes med forsiktighet når man nærmer seg normale verdier, på bakgrunn av de relativt brede limits of agreement. Denne studien indikerer at POC-INR kan være et verdifullt verktøy i tidlig deteksjon av traumatisk koagulopati, men må ses i sammenheng med andre markører på alvorlig skade og hypoperfusjon. Videre studier vil være nødvendig for å bestemme verdien av an POC-INR som en prediktor for transfusjonsbehov og farmakologisk intervensjon.
Fig1. Bland-Altmann plot som uttrykk for overensstemmelse mellom LAB INR og POC INR. Limits of agreement er minus 0,36 og pluss 0,35
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
234
TERAPI AV KJEVELEDDS SMERTER MED INTRA-ARTIKULÆR MORFIN APPLIKASJON Ziegler CM, Klimowicz TR Avd. For Kjeve- og Ansiktskirurgi, NTNU / St.Olavs Universitetssykehus Olav Kyrres gate 17, 7006 Trondheim, Norge Den morfin virkningen via perifere reseptorer er kjent. Likevel finnes veldig få studier om anvendning i kjeveledds området og selv de handler kun om bruk i sammenheng med kirurgiske inngrepp. Derfor ble det gjennomført en klinisk, prospektiv, randomisert, dobbelt blind, placebo kontrollert studie. Inkludert var 48 pasienter med kjeveleddssmerter av primær artrikulær årsak. Den analgetiske virkningen av morfin i to forskjellige doseringer (5 og 10 mg morfin sulfit), av carbostesin (0,5%) som lokalanestetikum og fysiologisk saltvann (NaCl) som placebo ble målet. Alle substanser ble gjentatte ganger (tre ganger i avstand av to dager) intraartikulær og med samme volum injisert. Den effekten ble blant annet evaluert med hjelp av en pain relief skala, visuell analog skala, pain intensity skala og eventuelt behov for tilleggs smertemidler (paracet). Uavhengig from hva de hadde fått viste alle pasienter en initiale smertereduksjon innen 60 minutter etter første injeksjon. Pasienter som fikk saltvann eller carbostesin hadde likevel en smerteøkning senest etter 48 timer før neste injeksjonen. I motsatt til dette viste den gruppen med 10 mg morfin en tydelig effekt også en uke etter den siste applikasjonen: over halv parten av dem hadde ingen smerter eller i det minste en tydelig smerte reduksjon. Kun 8 prosent hadde ingen smerte forbedring etter en uke sammenlignende med utgangssituasjonen. Ingen pasient til de andre gruppene var etter en uke smertefri, men en hos dem til den 5 mg morfin gruppen viste 25 prosent en tydelig og halvdelen til pasientene en liten smertereduksjon. Ved carbostesin var resultatene enda dårligere og ved pasientene med saltvann var det over 80 prosent som hadde ingen forbedring av smertene etter en uke. Utgående fra våre resultater kan bli forventet at intra-artikulært injisert morfin i en dose av 10 mg viser en langvarig smertereduksjon og kan derfor anbefales til terapeutisk innsats. Morfin i en 5 mg dose og delvis også carbostesin gir mulighet for en postoperativ smerteregime, men spesielt carbostesin lover ingen langvarig virkning. Den initiale effekten alle fire substanser hadde kan forklares gjennom artrosentese effekten og/eller placebovirkningen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
233
POINT-OF-CARE INR I TIDLIG DETEKSJON AV TRAUMATISK KOAGULOPATI Hagemo JS1), Viksmoen Y2), Ringdal KG1, 3), Næss PA2), Gaarder T2) 1) Forskningsavdelingen, Norsk Luftambulanse, Drøbak 2) Traumeenheten, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo 3) Institutt for klinisk medisin, Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Koagulopati, målt med konvensjonelle koagulasjonsparametre, finnes hos 10-34% av traumepasienter ved ankomst til akuttmottak. Tilstanden er forbundet med betydelig økt dødelighet. Flere studier legger vekt på betydningen av tidlig deteksjon av koagulopati for å kunne behandle den målrettet. Per i dag er konvensjonelle koagulasjonsprøver av begrenset verdi siden analysene er tidkrevende. Point-of-care (POC) INR-testing muliggjør INRmålinger i løpet av få sekunder. Målsettingen med denne studien var å beskrive overensstemmelsen mellom POC-INR-testing og konvensjonell laboratorie INR-testing i en traumepasientpopulasjon. Metode: 224 pasienter som utløste traumeteam-mottak ble inkludert i studien. POC INR ble målt med Coagucheck XS Plus® analysator umiddelbart etter ankomst. Arterielt blod for konvensjonell INT-måling ble tatt samtidig, og analysert ved hjelp av en STA-R Evolution®. Overensstemmelse mellom målingene ble fastslått ved Bland Altman-plot, og ved hjelp av intraclass correlation coefficient (ICC). Resultater: Median INR målt både med POC og konvensjonell laboratorietesting var 1,10. Kvartilavstander var henholdsvis 1,0-1,2 og 1,0-1,1 for de to metodene. For POC-INR ble en unormal verdi (≥ 1,3) målt hos 29 (12,9%) av pasientene. Med konvensjonell laboratorietesting fant man 25 (11,6%) unormale verdier. Den gjennomsnittlige forskjellen i Bland-Altman var -0,0045, med en 95% limits of agreement på minus 0,36 og pluss 0,35. Inter-device agreement, beregnet med ICC var 0,85 (95% CI: 0,81-0,89). Diskusjon: POC-INR indikerte umiddelbart koagulopati hos noe over 10% av pasientene i denne studien. Samsvaret mellom POC og laboratorietestmetoden var betydelig, basert på en ICC på 0,85 og på Bland Altman-plottet. Resultatene bør tolkes med forsiktighet når man nærmer seg normale verdier, på bakgrunn av de relativt brede limits of agreement. Denne studien indikerer at POC-INR kan være et verdifullt verktøy i tidlig deteksjon av traumatisk koagulopati, men må ses i sammenheng med andre markører på alvorlig skade og hypoperfusjon. Videre studier vil være nødvendig for å bestemme verdien av an POC-INR som en prediktor for transfusjonsbehov og farmakologisk intervensjon.
Fig1. Bland-Altmann plot som uttrykk for overensstemmelse mellom LAB INR og POC INR. Limits of agreement er minus 0,36 og pluss 0,35
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
234
TERAPI AV KJEVELEDDS SMERTER MED INTRA-ARTIKULÆR MORFIN APPLIKASJON Ziegler CM, Klimowicz TR Avd. For Kjeve- og Ansiktskirurgi, NTNU / St.Olavs Universitetssykehus Olav Kyrres gate 17, 7006 Trondheim, Norge Den morfin virkningen via perifere reseptorer er kjent. Likevel finnes veldig få studier om anvendning i kjeveledds området og selv de handler kun om bruk i sammenheng med kirurgiske inngrepp. Derfor ble det gjennomført en klinisk, prospektiv, randomisert, dobbelt blind, placebo kontrollert studie. Inkludert var 48 pasienter med kjeveleddssmerter av primær artrikulær årsak. Den analgetiske virkningen av morfin i to forskjellige doseringer (5 og 10 mg morfin sulfit), av carbostesin (0,5%) som lokalanestetikum og fysiologisk saltvann (NaCl) som placebo ble målet. Alle substanser ble gjentatte ganger (tre ganger i avstand av to dager) intraartikulær og med samme volum injisert. Den effekten ble blant annet evaluert med hjelp av en pain relief skala, visuell analog skala, pain intensity skala og eventuelt behov for tilleggs smertemidler (paracet). Uavhengig from hva de hadde fått viste alle pasienter en initiale smertereduksjon innen 60 minutter etter første injeksjon. Pasienter som fikk saltvann eller carbostesin hadde likevel en smerteøkning senest etter 48 timer før neste injeksjonen. I motsatt til dette viste den gruppen med 10 mg morfin en tydelig effekt også en uke etter den siste applikasjonen: over halv parten av dem hadde ingen smerter eller i det minste en tydelig smerte reduksjon. Kun 8 prosent hadde ingen smerte forbedring etter en uke sammenlignende med utgangssituasjonen. Ingen pasient til de andre gruppene var etter en uke smertefri, men en hos dem til den 5 mg morfin gruppen viste 25 prosent en tydelig og halvdelen til pasientene en liten smertereduksjon. Ved carbostesin var resultatene enda dårligere og ved pasientene med saltvann var det over 80 prosent som hadde ingen forbedring av smertene etter en uke. Utgående fra våre resultater kan bli forventet at intra-artikulært injisert morfin i en dose av 10 mg viser en langvarig smertereduksjon og kan derfor anbefales til terapeutisk innsats. Morfin i en 5 mg dose og delvis også carbostesin gir mulighet for en postoperativ smerteregime, men spesielt carbostesin lover ingen langvarig virkning. Den initiale effekten alle fire substanser hadde kan forklares gjennom artrosentese effekten og/eller placebovirkningen.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
235
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
236
KRONISK RESIDIVERENDE KJEVELEDDSLUKSASJONER BEHANDLET MED AUTOLOG BLODINJEKSJON
REKONSTRUKSJON AV KJEVELEDD MED KOSTOKONDRALT TRANSPLANTAT.
H.Risheim Kjevekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Kirkeveien
Skjelbred P, Moen O Avdeling for Kjeve/ansiktskirurgi og sykehusodontologi. Divisjon for kirurgi og nevrofag Oslo universitetssykehus. Ullevål. Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo.
Bakgrunn:Ved vår avdeling har kronisk residiverende kjeveleddsluksasjoner (KRK) tradisjonelt vært behandlet kirurgisk med enten eminectomi (ostektomi på tuberculum articulare) eller LeClerc (osteotomi på arcus zygomaticus) (1). Injeksjon av autologt blod i kjeveledd for behandling av KRK ble første gang beskrevet med god effekt i 1964 (2) men metoden ble allikevel aldri et populært behandlingsalternativ. De senere år er imidlertid autolog blodinjeksjon igjen blitt et aktuelt behandlingstilbud. Vi har introdusert denne behandling ved vår avdeling, og metode og indikasjon presenteres. Metode: Pasienter med KRK ble behandlet med bilateral kjeveledds-arthroskopi, som ble avsluttet med at 2 ml venøst blod ble injisert intraartikulært, og ytterligere 1 ml perikapsulært. Postoperativt ble pasientene anbefalt å bruke elastisk hakebandasje/borrelåsbandasje de første 2 uker og unngå gap over 2 cm. Det var ingen postoperative komplikasjoner, og ubetydelig postoperative plager. Konklusjon: Arthrocentese med injeksjon av autologt blod i øvre leddkammer og ekstrakapsulært bør være førstevalg for behandling av residiverende kjeveleddsluksasjoner, før invasive kirurgiske prosedyrer vurderes.
1. Mangersnes J, Høgevold HE. Behandling av residiverende kjeveleddsluksasjon. Tidsskr Nor Laegeforen. 1999 119(17):2462-4. 2. Brachman F. Eigenblutinjektionen bei rezidiverenden nicht fixierten Kiefergelenkluxationen. Zahnarztl 1964 15:97-
Kostokondrale transplantater kan brukes til rekonstruksjon av kjeveledd hos barn. Det er vanskelig å forutsi vektspotensialet. I perioden 2002 til 2010 ble 7 barn behandlet med denne metoden. 6 hadde unilaterale kjeveleddsankylose med nedsatt vekst på grunn av traume ( 4) eller otitt/mastoiditt ( 2). En hadde tumor (juvenilt aggressivt ossifiserende fibrom). Den yngste ble operert 6 år gammel og den eldste 14 år gammel. Postoperativt var det få komplikasjoner. En av pasientene hadde betydelig overvekst av transplantatet og måtte opereres flere ganger for å få tilfredstillende funksjon og utseende. I samme periode ble 3 voksne kvinner ( 22, 36 og 45 år) operert med tilsvarende transplantater). En hadde nedsatt mandibelvekst på grunn av traume i barneårene. Hun hadde gjennomgått BSSO med hakeplastikk men var fremdels retrognat. Hun ble operert med mikrovaskularisert crista iliaca transplantat på venstre side og senere kostokondralt transplantat på høyre side. Den andre pasienten hadde bilaterale kondylresorpsjoner etter BSSO og ble operert med bilaterale kostokondrale transplantater. De tredje hadde bilaterale kondylresorpsjoner etter kjeveortopedisk behandling og ble behandlet på samme måte. Det var få postoperative komplikasjoner og alle transplantatene ga tilfredstillende resultater.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
235
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
236
KRONISK RESIDIVERENDE KJEVELEDDSLUKSASJONER BEHANDLET MED AUTOLOG BLODINJEKSJON
REKONSTRUKSJON AV KJEVELEDD MED KOSTOKONDRALT TRANSPLANTAT.
H.Risheim Kjevekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Kirkeveien
Skjelbred P, Moen O Avdeling for Kjeve/ansiktskirurgi og sykehusodontologi. Divisjon for kirurgi og nevrofag Oslo universitetssykehus. Ullevål. Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo.
Bakgrunn:Ved vår avdeling har kronisk residiverende kjeveleddsluksasjoner (KRK) tradisjonelt vært behandlet kirurgisk med enten eminectomi (ostektomi på tuberculum articulare) eller LeClerc (osteotomi på arcus zygomaticus) (1). Injeksjon av autologt blod i kjeveledd for behandling av KRK ble første gang beskrevet med god effekt i 1964 (2) men metoden ble allikevel aldri et populært behandlingsalternativ. De senere år er imidlertid autolog blodinjeksjon igjen blitt et aktuelt behandlingstilbud. Vi har introdusert denne behandling ved vår avdeling, og metode og indikasjon presenteres. Metode: Pasienter med KRK ble behandlet med bilateral kjeveledds-arthroskopi, som ble avsluttet med at 2 ml venøst blod ble injisert intraartikulært, og ytterligere 1 ml perikapsulært. Postoperativt ble pasientene anbefalt å bruke elastisk hakebandasje/borrelåsbandasje de første 2 uker og unngå gap over 2 cm. Det var ingen postoperative komplikasjoner, og ubetydelig postoperative plager. Konklusjon: Arthrocentese med injeksjon av autologt blod i øvre leddkammer og ekstrakapsulært bør være førstevalg for behandling av residiverende kjeveleddsluksasjoner, før invasive kirurgiske prosedyrer vurderes.
1. Mangersnes J, Høgevold HE. Behandling av residiverende kjeveleddsluksasjon. Tidsskr Nor Laegeforen. 1999 119(17):2462-4. 2. Brachman F. Eigenblutinjektionen bei rezidiverenden nicht fixierten Kiefergelenkluxationen. Zahnarztl 1964 15:97-
Kostokondrale transplantater kan brukes til rekonstruksjon av kjeveledd hos barn. Det er vanskelig å forutsi vektspotensialet. I perioden 2002 til 2010 ble 7 barn behandlet med denne metoden. 6 hadde unilaterale kjeveleddsankylose med nedsatt vekst på grunn av traume ( 4) eller otitt/mastoiditt ( 2). En hadde tumor (juvenilt aggressivt ossifiserende fibrom). Den yngste ble operert 6 år gammel og den eldste 14 år gammel. Postoperativt var det få komplikasjoner. En av pasientene hadde betydelig overvekst av transplantatet og måtte opereres flere ganger for å få tilfredstillende funksjon og utseende. I samme periode ble 3 voksne kvinner ( 22, 36 og 45 år) operert med tilsvarende transplantater). En hadde nedsatt mandibelvekst på grunn av traume i barneårene. Hun hadde gjennomgått BSSO med hakeplastikk men var fremdels retrognat. Hun ble operert med mikrovaskularisert crista iliaca transplantat på venstre side og senere kostokondralt transplantat på høyre side. Den andre pasienten hadde bilaterale kondylresorpsjoner etter BSSO og ble operert med bilaterale kostokondrale transplantater. De tredje hadde bilaterale kondylresorpsjoner etter kjeveortopedisk behandling og ble behandlet på samme måte. Det var få postoperative komplikasjoner og alle transplantatene ga tilfredstillende resultater.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
237
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ØKNING I ANTALL BIMAXILLÆRE INNGREP VED BASALE SKELETALE BITTAVVIK.
EFFEKT PÅ DE ØVRE LUFTVEIENE ETTER BIMAXILLÆR KIRURGI FOR KORREKSJON AV CL III MALOKKLUSJON
Anne Marie Ransve, Kjeve/ansiktskirurgisk avd, OUS, Ullevål. Susanne Skramstad, Kjevortopedisk avd, Odontologisk fakultet, universitetet i Oslo. Per Skjelbred, Kjeve/ansiktskirurgisk avd, OUS, Ullevål.
Espeland L, Stenvik A, Jakobsone G, Ransve AM Avd. for kjeveortopedi, Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo Department of Orthodontics, Riga Stradins University, Riga, Latvia Kjeve-ansiktskirurgisk avd., Oslo Universitetssykehus
Formål: Vi ønsket å finne ut om det var en økende tendens til å korrigere basale skeletale bittavvik med ortognatiske inngrep på to fremfor en kjeve ved Kjeve/ansiktskirurgisk avd, Ullevål Universitetssykehus. Materiale: Det er sammenliknet antall pasienter operert ortognatisk ved Ullevål Universitetssykehus for to femårsperioder, 1990-1994 og 2005-2009. Den tidligste perioden er talt opp fra operasjonsprotokoll ved Ullevål Universitetssykehus. 2005-2009 er talt opp fra protokoll ved Kjeveortopedisk avdeling, Odontologisk fakultet, Oslo. Inklusjonskriterier: Diagnose med anomali i kjevestørrelse eller i basale relasjoner kjever-skallebasis eller kjevene imellom. Ved inngrep på maxille er Le Fort 1 og segmentosteotomier inkludert, og på mandibel er BSSO, VRO og corpusosteotomier inkludert. Man har utelatt pasienter med syndromdiagnoser og ervervede avvik i basale relasjoner. Isolerte hakeplastikker er ekskludert. Resultater: 1990-1994 ble det utført 358 ortognatiske inngrep hvorav 63, (18%) på maxille og mandibel. 2005-2009 ble det utført 300 ortognatiske inngrep hvorav 100 (33%) på begge kjever. Diskusjon: Undersøkelsen er beheftet med betydelig usikkerhet. Vi har brukt forskjellige protokoller for opptellingen. For den siste perioden har vi brukt protokoll fra Kjeveortopedisk avd, Odontologisk fakultet fordi denne er ført fortløpende av 1 person. Her ligger usikkerheten i at noen få kan ha fått utført et annet antall prosedyrer enn det planlagte. I den tidligste perioden ligger usikkerheten i muligheten for ufullstendig føring av operasjonsprotokollen. Undersøkelsen kan likevel tyde på en økende tendens til å korrigere bittavvik på to kjever fremfor en.
238
Bakgrunn: Flere undersøkelser har vist at når mandibula settes tilbake for å korrigere et skeletalt underbitt fører dette til mindre plass i de øvre luftveiene. Hensikt: Analysere hvorvidt fremføring og/eller hevning av maxilla kompenserer for den reduksjonen av luftveiene som skjer når mandibula flyttes tilbake. Materiale: 76 pasienter som hadde fått utført LeFort I kombinert med bilaterale sagittal split osteotomier i perioden 1990-2003. Alle hadde rigid fiksering og var blitt fulgt opp i 3 år etter operasjonen. Metode: Skeletale forflytninger samt antero-posteriore dimensjoner på ulike nivå i pharynx ble registret ved målinger på laterale røntgenkefalogram som var tatt rett før operasjonen og 2 mnd og 3 år postoperativt. For å analysere effekten av den maxillære forflytningen ble materialet delt i 4 undergrupper avhengig av om fremføring og hevning av maxilla var klinisk signifikant (≥ 2 mm) eller ikke. Tilbakeføringen av mandibula var den samme i alle gruppene. Resultater: Fremføring av maxilla med eller uten hevning resulterte i en signifikant (P < 0.001) økning av luftveiene på nasopharyngealt nivå (13-21% økning). På oropharyngealt og retrolingualt nivå skjedde det en reduksjon, men reduksjonen var kun signifikant (P < 0.05) på oropharyngealt nivå når maxilla ikke ble hevet. Når maxilla ikke ble flyttet frem skjedde det ingen signifikante forandringer, bortsett fra på hypopharyngealt nivå (12% reduksjon) (P < 0.01). Konklusjon: Ved bimaxillær kirurgi for korreksjon av skeletale Cl III-avvik gir fremføring av maxilla ≥ 2 mm en signifikant økning av luftveiene på nasopharyngealt nivå, og til en viss grad kompenserer fremføringen også for reduksjonen på hypopharyngealt nivå når mandibula flyttes tilbake.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
237
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
ØKNING I ANTALL BIMAXILLÆRE INNGREP VED BASALE SKELETALE BITTAVVIK.
EFFEKT PÅ DE ØVRE LUFTVEIENE ETTER BIMAXILLÆR KIRURGI FOR KORREKSJON AV CL III MALOKKLUSJON
Anne Marie Ransve, Kjeve/ansiktskirurgisk avd, OUS, Ullevål. Susanne Skramstad, Kjevortopedisk avd, Odontologisk fakultet, universitetet i Oslo. Per Skjelbred, Kjeve/ansiktskirurgisk avd, OUS, Ullevål.
Espeland L, Stenvik A, Jakobsone G, Ransve AM Avd. for kjeveortopedi, Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo Department of Orthodontics, Riga Stradins University, Riga, Latvia Kjeve-ansiktskirurgisk avd., Oslo Universitetssykehus
Formål: Vi ønsket å finne ut om det var en økende tendens til å korrigere basale skeletale bittavvik med ortognatiske inngrep på to fremfor en kjeve ved Kjeve/ansiktskirurgisk avd, Ullevål Universitetssykehus. Materiale: Det er sammenliknet antall pasienter operert ortognatisk ved Ullevål Universitetssykehus for to femårsperioder, 1990-1994 og 2005-2009. Den tidligste perioden er talt opp fra operasjonsprotokoll ved Ullevål Universitetssykehus. 2005-2009 er talt opp fra protokoll ved Kjeveortopedisk avdeling, Odontologisk fakultet, Oslo. Inklusjonskriterier: Diagnose med anomali i kjevestørrelse eller i basale relasjoner kjever-skallebasis eller kjevene imellom. Ved inngrep på maxille er Le Fort 1 og segmentosteotomier inkludert, og på mandibel er BSSO, VRO og corpusosteotomier inkludert. Man har utelatt pasienter med syndromdiagnoser og ervervede avvik i basale relasjoner. Isolerte hakeplastikker er ekskludert. Resultater: 1990-1994 ble det utført 358 ortognatiske inngrep hvorav 63, (18%) på maxille og mandibel. 2005-2009 ble det utført 300 ortognatiske inngrep hvorav 100 (33%) på begge kjever. Diskusjon: Undersøkelsen er beheftet med betydelig usikkerhet. Vi har brukt forskjellige protokoller for opptellingen. For den siste perioden har vi brukt protokoll fra Kjeveortopedisk avd, Odontologisk fakultet fordi denne er ført fortløpende av 1 person. Her ligger usikkerheten i at noen få kan ha fått utført et annet antall prosedyrer enn det planlagte. I den tidligste perioden ligger usikkerheten i muligheten for ufullstendig føring av operasjonsprotokollen. Undersøkelsen kan likevel tyde på en økende tendens til å korrigere bittavvik på to kjever fremfor en.
238
Bakgrunn: Flere undersøkelser har vist at når mandibula settes tilbake for å korrigere et skeletalt underbitt fører dette til mindre plass i de øvre luftveiene. Hensikt: Analysere hvorvidt fremføring og/eller hevning av maxilla kompenserer for den reduksjonen av luftveiene som skjer når mandibula flyttes tilbake. Materiale: 76 pasienter som hadde fått utført LeFort I kombinert med bilaterale sagittal split osteotomier i perioden 1990-2003. Alle hadde rigid fiksering og var blitt fulgt opp i 3 år etter operasjonen. Metode: Skeletale forflytninger samt antero-posteriore dimensjoner på ulike nivå i pharynx ble registret ved målinger på laterale røntgenkefalogram som var tatt rett før operasjonen og 2 mnd og 3 år postoperativt. For å analysere effekten av den maxillære forflytningen ble materialet delt i 4 undergrupper avhengig av om fremføring og hevning av maxilla var klinisk signifikant (≥ 2 mm) eller ikke. Tilbakeføringen av mandibula var den samme i alle gruppene. Resultater: Fremføring av maxilla med eller uten hevning resulterte i en signifikant (P < 0.001) økning av luftveiene på nasopharyngealt nivå (13-21% økning). På oropharyngealt og retrolingualt nivå skjedde det en reduksjon, men reduksjonen var kun signifikant (P < 0.05) på oropharyngealt nivå når maxilla ikke ble hevet. Når maxilla ikke ble flyttet frem skjedde det ingen signifikante forandringer, bortsett fra på hypopharyngealt nivå (12% reduksjon) (P < 0.01). Konklusjon: Ved bimaxillær kirurgi for korreksjon av skeletale Cl III-avvik gir fremføring av maxilla ≥ 2 mm en signifikant økning av luftveiene på nasopharyngealt nivå, og til en viss grad kompenserer fremføringen også for reduksjonen på hypopharyngealt nivå når mandibula flyttes tilbake.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
239
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
240
RETROMANDIBULÆR TILGANG I MAXILLOFACIAL KIRURGI. ET 5- ÅRS MATERIALE FRA ULLEVÅL.
CAROTIS-CAVERNØS SINUS FISTEL ETTER VOLDSTRAUME MOT HODE/ANSIKT. FORSINKET DIAGNOSE.
Moen O. Oslo Universitetssykehus.
Hågensli, Niels Kjeve/Ansikt kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, 0407 Oslo
Retromandibulær tilgang benyttes rutinemessig ved åpen reposisjon og osteosyntese av frakturer i collum mandibula og av subcondylære frakturer. Tilgangen benyttes også ved vertikal ramusosteotomi (VRO). I en del litteratur rapporteres det om komplikasjoner ved denne tilgangen. Tilgangen har i mange år vært standard rutine, og komplikasjoner anses i vår avdeling som sjeldne og ikke alvorlige. Skade av nervus facialis og av glandula parotis er mest aktuelt.
Bakgrunn: Traumatisk carotis-cavernøs sinus fistel er en sjelden komplikasjon etter traumatiske hode/ansiktsskader. Man antar at under 0,2 % av disse traumene fører til en slik tilstand. Det er få kasus som er beskrevet i literaturen. Her presenteres en pasient som fikk forsinket diagnose, men vellykket behandling etter embolisering.
I perioden 2005- 2009 ble 294 pasienter operert med retromandibulær tilgang på Ullevål (236 for frakturer og 58 for VRO). I frakturgruppen ble 47 operert bilateralt og VRO er alltid bilateral. Dvs.at tilgangen ble benyttet 399 ganger. Journalopplysninger om poliklinisk postoperativ kontroll finnes for 87 % av pasientene. De 13 % av pasientene som det ikke er kontrollopplysninger om, ble enten postoperativt overført til annet sykehus, reiste til utlandet, benyttet ikke avtalt kontroll, eller for VRO gruppen i mange tilfelle bare kontrollert ved Det Odontologiske fakultet. I materialet er 2 pasienter registrert døde tidlig postoperativt. Det er registrert få komplikasjoner knyttet til den retromandibulære tilgang i denne pasientgruppen (3 %). Forbigående utfall i nervus facialis’ grener (en gren pr pasient, dvs 1 buccalis, 1 zygomaticus og 2 med ramus marginalis utfall) hos 4 pasienter og av nervus auriculotemporalis hos en pasient. Parotitt postoperativt er beskrevet hos en pasient med et mildt relativt kortvarig forløp. Spyttfistel forekom hos 5 pasienter. To av spyttfistlene tørket hurtig opp uten behandling. De tre andre ble tappet og fikk injisert Botox. Alle spyttfistlene var tørket opp innen 4 uker postoperativt. Konklusjon: Materialet bekrefter vårt inntrykk at retromandibulær tilgang er en god metode og forbundet med få og lette komplikasjoner.
Kasus rapport: En 57 år gammel mann ble slått og sparket i hodet/ansiktet. Han hadde hevelse rundt høyre øye, hodepine og smerter i underkjeven. Han hadde vært bevisstløs en kort periode. CT-caput viste en liten sprekk i sinus frontalis i pannen og en dobbel mandibelfraktur. Mandibelfrakturen ble operert og pasienten utskrevet. Pasienten ble reinnlagt en kort periode og hadde 6 kontakter med 5 forskjellige leger på vår poliklinikk før man kom fram til diagnosen en måned etter skaden. Symptomer og tegn på carotis-cavernøs fistel innbefatter blant annet hodepine frontotemporalt, proptose, diplopi, chemose og suselyd over skalpen og orbita ved auskultasjon. Raskt etter diagnosen ble den carotis-cavernøse fistelen coilet og hevelsen periorbitalt og hodepinen forsvant. Pasienten har gjenstående seqeule med dobbeltsyn og redusert visus 6 måneder etter skaden, selv om dette gradvist har blitt bedre. Diskusjon: Behandling av carotis-cavernøse fistler ligger utenfor området for maxillofacial kirurgi, men man bør ha kunnskap om tilstanden slik at eventuelle pasienter blir henvist til nevrokirurg og intervensjonsradiolog. Forsinket intervensjon kan ha konsekvenser for synet og øyemotiliteten. Pasienten kan i sjeldne tilfeller få intrakraniell blødning med alvorlige konsekvenser.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
239
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
240
RETROMANDIBULÆR TILGANG I MAXILLOFACIAL KIRURGI. ET 5- ÅRS MATERIALE FRA ULLEVÅL.
CAROTIS-CAVERNØS SINUS FISTEL ETTER VOLDSTRAUME MOT HODE/ANSIKT. FORSINKET DIAGNOSE.
Moen O. Oslo Universitetssykehus.
Hågensli, Niels Kjeve/Ansikt kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, 0407 Oslo
Retromandibulær tilgang benyttes rutinemessig ved åpen reposisjon og osteosyntese av frakturer i collum mandibula og av subcondylære frakturer. Tilgangen benyttes også ved vertikal ramusosteotomi (VRO). I en del litteratur rapporteres det om komplikasjoner ved denne tilgangen. Tilgangen har i mange år vært standard rutine, og komplikasjoner anses i vår avdeling som sjeldne og ikke alvorlige. Skade av nervus facialis og av glandula parotis er mest aktuelt.
Bakgrunn: Traumatisk carotis-cavernøs sinus fistel er en sjelden komplikasjon etter traumatiske hode/ansiktsskader. Man antar at under 0,2 % av disse traumene fører til en slik tilstand. Det er få kasus som er beskrevet i literaturen. Her presenteres en pasient som fikk forsinket diagnose, men vellykket behandling etter embolisering.
I perioden 2005- 2009 ble 294 pasienter operert med retromandibulær tilgang på Ullevål (236 for frakturer og 58 for VRO). I frakturgruppen ble 47 operert bilateralt og VRO er alltid bilateral. Dvs.at tilgangen ble benyttet 399 ganger. Journalopplysninger om poliklinisk postoperativ kontroll finnes for 87 % av pasientene. De 13 % av pasientene som det ikke er kontrollopplysninger om, ble enten postoperativt overført til annet sykehus, reiste til utlandet, benyttet ikke avtalt kontroll, eller for VRO gruppen i mange tilfelle bare kontrollert ved Det Odontologiske fakultet. I materialet er 2 pasienter registrert døde tidlig postoperativt. Det er registrert få komplikasjoner knyttet til den retromandibulære tilgang i denne pasientgruppen (3 %). Forbigående utfall i nervus facialis’ grener (en gren pr pasient, dvs 1 buccalis, 1 zygomaticus og 2 med ramus marginalis utfall) hos 4 pasienter og av nervus auriculotemporalis hos en pasient. Parotitt postoperativt er beskrevet hos en pasient med et mildt relativt kortvarig forløp. Spyttfistel forekom hos 5 pasienter. To av spyttfistlene tørket hurtig opp uten behandling. De tre andre ble tappet og fikk injisert Botox. Alle spyttfistlene var tørket opp innen 4 uker postoperativt. Konklusjon: Materialet bekrefter vårt inntrykk at retromandibulær tilgang er en god metode og forbundet med få og lette komplikasjoner.
Kasus rapport: En 57 år gammel mann ble slått og sparket i hodet/ansiktet. Han hadde hevelse rundt høyre øye, hodepine og smerter i underkjeven. Han hadde vært bevisstløs en kort periode. CT-caput viste en liten sprekk i sinus frontalis i pannen og en dobbel mandibelfraktur. Mandibelfrakturen ble operert og pasienten utskrevet. Pasienten ble reinnlagt en kort periode og hadde 6 kontakter med 5 forskjellige leger på vår poliklinikk før man kom fram til diagnosen en måned etter skaden. Symptomer og tegn på carotis-cavernøs fistel innbefatter blant annet hodepine frontotemporalt, proptose, diplopi, chemose og suselyd over skalpen og orbita ved auskultasjon. Raskt etter diagnosen ble den carotis-cavernøse fistelen coilet og hevelsen periorbitalt og hodepinen forsvant. Pasienten har gjenstående seqeule med dobbeltsyn og redusert visus 6 måneder etter skaden, selv om dette gradvist har blitt bedre. Diskusjon: Behandling av carotis-cavernøse fistler ligger utenfor området for maxillofacial kirurgi, men man bør ha kunnskap om tilstanden slik at eventuelle pasienter blir henvist til nevrokirurg og intervensjonsradiolog. Forsinket intervensjon kan ha konsekvenser for synet og øyemotiliteten. Pasienten kan i sjeldne tilfeller få intrakraniell blødning med alvorlige konsekvenser.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
241
LANGVARIG PERSISTERENDE HEVELSE I KJEVEN: EN KAUSRAPPORT Even Mjøen1, Helge Risheim1, Per Skjelbred1 1 Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, 0407 Oslo Introduksjon: Maligne lymfomer deles tradisjonelt inn i Hodgkins og non-Hodgkins type. Slike maligne lymfoide neoplasmer utgår fra B- eller T-lymfocytt cellelinjer som, avhenging av modningsgrad, fremviser polymorf anatomi og patofysiologi. Ekstranodale maligne lymfomer er sjeldne i hode/hals-området, især i munnhulen. Av de kraniofaciale beinstrukturer er kjevene den vanligste lokalisasjonen. Non-Hodgkins B-celle lymfom utgjør de fleste som oppdages i hode/hals. Kasusrapporten belyser flere vanskeligheter i et reelt pasientforløp. Metode: Kasusrapport om en 28 år gammel kvinne med høyresidig hevelse i ansiktet som ble vurdert og behandlet ved Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, over en periode på i alt 2 – 3 år. Diskusjon: Maligne lymfomer i ansiktets hard- og bløtvev ligger innefor området maxillofacialkirurgi. Pasienter med slike diagnoser får svært ofte forsinket sin diagnostikk og behandling, og dette kan få betydelig konsekvenser for den enkelte. Når respons på innital antatt riktig behandling uteblir bør differensialdiagnostikk gjøres bredt. Avdelinger som ikke behandler denne sykdomsgruppen, skal vite hvor pasienten henvises til og hvilke behandlingsmodaliteter som foreligger. Konklusjon: Ekstranodale maligne lymfomer er sjelden i ansiktet. Grundig anamnese og klinisk undersøkelse kan gi mistanke om diagnosen. Histologi gir endelig diagnose.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
242
POST-TRAUMATISK FACIALIS PARESE I FORBINDELSE MED ANSIKTSFRAKTURER. PASIENTKASUISTIKK FRA ST.OLAVS HOSPITAL AUGUST 2010. Finnseth, A; Ziegler, C; Røraas, H Kjeve og ansiktskirurgisk avdeling, St.olavs hospital, 7006 TRONDHEIM Innledning: Ved ansiktsfrakturer kan det oppstå nerveskade. Når en pasient med ansiktsfrakturer undersøkes må man kartlegge om det er affeksjon av noen av grenene til n. trigeminus og n. facialis. Kasustikk: Kvinne født i 1986. Sykkeltraume 5.8.2010. Innlegges lokalt sykehus. Traume CT viser: venstre sidig zygomaticus fraktur, collum og angulus mandibulae fraktur, orbita blowout fraktur samt høyresidig paramedian mandibulae fraktur. Videre påvises væske i venstre mellomøre, subconjuktivale hemorragier samt små luftlokulamenter i lungeparencymet. Pasienten opereres 9.8.2010 ved St.Olavs hospital hvor det utføres buelegging og åpen reposisjon med osteosyntese. 5. postoperative dag utvikler pasienten venstre sidig facialisparese som ikke kan forklares ut fra den kirurgiske intervensjon. Diagnostikk, terapi og prognose vil bli belyst.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
241
LANGVARIG PERSISTERENDE HEVELSE I KJEVEN: EN KAUSRAPPORT Even Mjøen1, Helge Risheim1, Per Skjelbred1 1 Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, 0407 Oslo Introduksjon: Maligne lymfomer deles tradisjonelt inn i Hodgkins og non-Hodgkins type. Slike maligne lymfoide neoplasmer utgår fra B- eller T-lymfocytt cellelinjer som, avhenging av modningsgrad, fremviser polymorf anatomi og patofysiologi. Ekstranodale maligne lymfomer er sjeldne i hode/hals-området, især i munnhulen. Av de kraniofaciale beinstrukturer er kjevene den vanligste lokalisasjonen. Non-Hodgkins B-celle lymfom utgjør de fleste som oppdages i hode/hals. Kasusrapporten belyser flere vanskeligheter i et reelt pasientforløp. Metode: Kasusrapport om en 28 år gammel kvinne med høyresidig hevelse i ansiktet som ble vurdert og behandlet ved Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, over en periode på i alt 2 – 3 år. Diskusjon: Maligne lymfomer i ansiktets hard- og bløtvev ligger innefor området maxillofacialkirurgi. Pasienter med slike diagnoser får svært ofte forsinket sin diagnostikk og behandling, og dette kan få betydelig konsekvenser for den enkelte. Når respons på innital antatt riktig behandling uteblir bør differensialdiagnostikk gjøres bredt. Avdelinger som ikke behandler denne sykdomsgruppen, skal vite hvor pasienten henvises til og hvilke behandlingsmodaliteter som foreligger. Konklusjon: Ekstranodale maligne lymfomer er sjelden i ansiktet. Grundig anamnese og klinisk undersøkelse kan gi mistanke om diagnosen. Histologi gir endelig diagnose.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
242
POST-TRAUMATISK FACIALIS PARESE I FORBINDELSE MED ANSIKTSFRAKTURER. PASIENTKASUISTIKK FRA ST.OLAVS HOSPITAL AUGUST 2010. Finnseth, A; Ziegler, C; Røraas, H Kjeve og ansiktskirurgisk avdeling, St.olavs hospital, 7006 TRONDHEIM Innledning: Ved ansiktsfrakturer kan det oppstå nerveskade. Når en pasient med ansiktsfrakturer undersøkes må man kartlegge om det er affeksjon av noen av grenene til n. trigeminus og n. facialis. Kasustikk: Kvinne født i 1986. Sykkeltraume 5.8.2010. Innlegges lokalt sykehus. Traume CT viser: venstre sidig zygomaticus fraktur, collum og angulus mandibulae fraktur, orbita blowout fraktur samt høyresidig paramedian mandibulae fraktur. Videre påvises væske i venstre mellomøre, subconjuktivale hemorragier samt små luftlokulamenter i lungeparencymet. Pasienten opereres 9.8.2010 ved St.Olavs hospital hvor det utføres buelegging og åpen reposisjon med osteosyntese. 5. postoperative dag utvikler pasienten venstre sidig facialisparese som ikke kan forklares ut fra den kirurgiske intervensjon. Diagnostikk, terapi og prognose vil bli belyst.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
243
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
244
DISTRAKSJONSBEHANDLING AV MELLOMANSIKTET - INTERN VS EKSTERN APPARATUR
MIKROVASKULÆRE TRANSPLANTATER TIL REKONSTRUKSJON I ANSIKTET
a
Torstein R. Meling, bHans-Erik Høgevold, aBernt J. Due-Tønnessen, cPer Skjelbred Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet bPlastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, cKjeveog ansiktskirurgisk avdeling, Ullevål
Reksten Ø, Moen O, Skjelbred P Avdeling for kjeve/ansiktskirurgi OUS,Ullevål
Formål: Å sammenligne intern og ekstern distraksjonsapparatur i behandlingen av mellomansiktsretrusjon.
Materiale. I perioden 1985-2010 ble det ved egen avdeling utført 129 mikrovaskulære transplantasjoner til rekonstruksjon av defekter i ansiktet. Avdelingens leger har også operert tilsvarende inngrep ved andre avdelinger og andre sykehus. Disse operasjonene er ikke inkludert i materialet. Fordelingen av transplantatene var: 55 crista iliaca, 36 radialis, 19 fibula, 12 jejunum, 4 latissimus dorsi, 2 scapua og 1 DIEP. 64 av transplantatene ble brukt til å rekonstruere defekter etter reseksjon av maligne tumores.. 19 ble brukt til rekonstruksjon av defekter etter skuddskader. 16 etter fjernelse av cyster/benigne tumores. 5 ved rekonstruksjon etter kjeveosteomyelitt og 6 til rekonstruksjon av atrofiske kjever. 75 av bentransplantatene ble brukt til rekonstruksjon av mandibel. 38 til rekonstruksjon av maxille. Resten ble brukt i munngulv kinn og andre deler av ansiktet.
a
Materiale: 20 pasienter ble behandlet med mellomansiktsdistraksjon (12 Crouzon, 4 Apert, 4 andre); 12 med intern distraksjon (MID Device), 8 med ekstern distraksjon (rød eller BlueDevice). De to gruppene ble sammenlignet med hensyn til operasjonstid, peroperativt blodtap og komplikasjoner. Resultater: Gruppene var sammenlignbare mht alder, kjønn, vekt og diagnose. I MID-gruppen, 7 av 12 pasienter (58%) gjennomgikk LeFort III, 5 av 12 monobloc (32%). I BlueDevice-gruppen gjennomgikk 3 av 8 pasienter LeFort II (38%), 3 av 8 LeFort III (38%), og 2 / 8 monobloc (25%). Operasjonstiden var kortere i BlueDevice-gruppen sammenlignet med MID-gruppen (mean 298 min vs 354 min). De to gruppene var like mht til peroperativt blodtap og komplikasjonsrate. Konklusjon: Intern distraksjonsapparatur kan anses å være "gullstandarden" ved behandling av mellomansiktsretrusjon. Imidlertid var bruk av ekstern distraksjonapparatur assosiert med en kortere operasjonstid og de to behandlingsformene var ikke ikke signifikant ulike mht peroperativt blodtap eller komplikasjoner. Ettersom ekstern distraksjonapparatur gir en bedre 3-dimensjonal kontroll under selve distraksjonsprosessen, er den å foretrekke hos pasienter som tåler slik behandling.
Resultater. Det ble registrert 18 pasienter med komplikasjoner. 8 av transplantatene gikk tapt. De 10 andre hadde varierende grad av infeksjon med partiell nekrose. Konklusjon. Bruk av mikrovaskulære transplantater for rekonstruksjon av vevsdefekter i ansiktet er en veletablert metode ved egen avdeling. Resultatene våre, med et tap på 6%, er på lik linje med resultatene fra de største utenlandske materialene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
243
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
244
DISTRAKSJONSBEHANDLING AV MELLOMANSIKTET - INTERN VS EKSTERN APPARATUR
MIKROVASKULÆRE TRANSPLANTATER TIL REKONSTRUKSJON I ANSIKTET
a
Torstein R. Meling, bHans-Erik Høgevold, aBernt J. Due-Tønnessen, cPer Skjelbred Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet bPlastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, cKjeveog ansiktskirurgisk avdeling, Ullevål
Reksten Ø, Moen O, Skjelbred P Avdeling for kjeve/ansiktskirurgi OUS,Ullevål
Formål: Å sammenligne intern og ekstern distraksjonsapparatur i behandlingen av mellomansiktsretrusjon.
Materiale. I perioden 1985-2010 ble det ved egen avdeling utført 129 mikrovaskulære transplantasjoner til rekonstruksjon av defekter i ansiktet. Avdelingens leger har også operert tilsvarende inngrep ved andre avdelinger og andre sykehus. Disse operasjonene er ikke inkludert i materialet. Fordelingen av transplantatene var: 55 crista iliaca, 36 radialis, 19 fibula, 12 jejunum, 4 latissimus dorsi, 2 scapua og 1 DIEP. 64 av transplantatene ble brukt til å rekonstruere defekter etter reseksjon av maligne tumores.. 19 ble brukt til rekonstruksjon av defekter etter skuddskader. 16 etter fjernelse av cyster/benigne tumores. 5 ved rekonstruksjon etter kjeveosteomyelitt og 6 til rekonstruksjon av atrofiske kjever. 75 av bentransplantatene ble brukt til rekonstruksjon av mandibel. 38 til rekonstruksjon av maxille. Resten ble brukt i munngulv kinn og andre deler av ansiktet.
a
Materiale: 20 pasienter ble behandlet med mellomansiktsdistraksjon (12 Crouzon, 4 Apert, 4 andre); 12 med intern distraksjon (MID Device), 8 med ekstern distraksjon (rød eller BlueDevice). De to gruppene ble sammenlignet med hensyn til operasjonstid, peroperativt blodtap og komplikasjoner. Resultater: Gruppene var sammenlignbare mht alder, kjønn, vekt og diagnose. I MID-gruppen, 7 av 12 pasienter (58%) gjennomgikk LeFort III, 5 av 12 monobloc (32%). I BlueDevice-gruppen gjennomgikk 3 av 8 pasienter LeFort II (38%), 3 av 8 LeFort III (38%), og 2 / 8 monobloc (25%). Operasjonstiden var kortere i BlueDevice-gruppen sammenlignet med MID-gruppen (mean 298 min vs 354 min). De to gruppene var like mht til peroperativt blodtap og komplikasjonsrate. Konklusjon: Intern distraksjonsapparatur kan anses å være "gullstandarden" ved behandling av mellomansiktsretrusjon. Imidlertid var bruk av ekstern distraksjonapparatur assosiert med en kortere operasjonstid og de to behandlingsformene var ikke ikke signifikant ulike mht peroperativt blodtap eller komplikasjoner. Ettersom ekstern distraksjonapparatur gir en bedre 3-dimensjonal kontroll under selve distraksjonsprosessen, er den å foretrekke hos pasienter som tåler slik behandling.
Resultater. Det ble registrert 18 pasienter med komplikasjoner. 8 av transplantatene gikk tapt. De 10 andre hadde varierende grad av infeksjon med partiell nekrose. Konklusjon. Bruk av mikrovaskulære transplantater for rekonstruksjon av vevsdefekter i ansiktet er en veletablert metode ved egen avdeling. Resultatene våre, med et tap på 6%, er på lik linje med resultatene fra de største utenlandske materialene.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
245
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
TITANBASERTE OBTURATORPROTESER; ET GODT BEHANDLINGSALTERNATIV ETTER PARTIELL MAXILLECTOMI ?
TVERRFAGLIG SAMARBEID HOS PASIENTER MED OROANTRAL KOMMUNIKASJON OG KRONISK MAKSILLARSINUSITT
Reksten Ø, Fritzemeier C U Kjeve- ansiktskirurgisk avdeling OUS, Ullevål sykehus
Røraas, H.H. og Bugten V St Olavs Hospital, Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling og ØNH avdeling, Postboks 3250, 7006 Trondheim
Bakgrunn: Funksjonell- estetisk rehabilitering av pasienter med oro- antral/ oro- nasal kommunikasjon etter partiell maxillectomi er fortsatt en utfordring.Vesentlige behandlingsalternativer har vært acrylbaserte obturatorproteser og microvaskulær anastomosert vevstransfer. Professor dr. dr. C.U. Fritzemeier, Klinikk für Kiefer- und plastische Gesichtschirurgie, universitetet i Düsseldorf, Tyskland, utviklet 1989 en titanbasert obturatorprotese og behandlet de følgende år 250 pasienter med slike. Avtrykksteknikk og fremstilling av titanprotesen demonstreres; indikasjoner samt fordeler og ulemper ved behandlingsmetoden vil bli diskutert.
246
Oroantral kommunikasjon er en relativt hyppig tilstand etter ekstraksjoner og infeksjoner i overkjevens molarområde. Tradisjonelt har det kun vært foretatt oralkirurgiske prosedyrer vedrørende lukning av defekten uten involvering av andre kirurgiske prosedyrer. Vi presenterer fire kasus hvor det samtidig er utført både lukning av kommunikasjonen og funksjonel endoskopisk åpning av maksillarsinus, dvs åpning av det naturlige ostiet til maksillarsinus beliggende i midtre nesegang. Vi mener at kun lukning av den oroantrale kommunikasjonen ikke fører til bedring av symptomer på kronisk bihulebetennelse. Dette grunnet dysfunksjon av den fysiologiske muko-ciliære transportmekanismen på grunn av slimhinneskade og lukking av ostiet til maksilarsinus. For å åpne bihulen for ventilasjon og drenasje må det naturlige ostiet åpnes slik at den kroniske betennelsen kan saneres. Tverrfaglig samarbeid er effektivt for pasienten, tidsbesparende og faglig utviklende.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
245
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
TITANBASERTE OBTURATORPROTESER; ET GODT BEHANDLINGSALTERNATIV ETTER PARTIELL MAXILLECTOMI ?
TVERRFAGLIG SAMARBEID HOS PASIENTER MED OROANTRAL KOMMUNIKASJON OG KRONISK MAKSILLARSINUSITT
Reksten Ø, Fritzemeier C U Kjeve- ansiktskirurgisk avdeling OUS, Ullevål sykehus
Røraas, H.H. og Bugten V St Olavs Hospital, Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling og ØNH avdeling, Postboks 3250, 7006 Trondheim
Bakgrunn: Funksjonell- estetisk rehabilitering av pasienter med oro- antral/ oro- nasal kommunikasjon etter partiell maxillectomi er fortsatt en utfordring.Vesentlige behandlingsalternativer har vært acrylbaserte obturatorproteser og microvaskulær anastomosert vevstransfer. Professor dr. dr. C.U. Fritzemeier, Klinikk für Kiefer- und plastische Gesichtschirurgie, universitetet i Düsseldorf, Tyskland, utviklet 1989 en titanbasert obturatorprotese og behandlet de følgende år 250 pasienter med slike. Avtrykksteknikk og fremstilling av titanprotesen demonstreres; indikasjoner samt fordeler og ulemper ved behandlingsmetoden vil bli diskutert.
246
Oroantral kommunikasjon er en relativt hyppig tilstand etter ekstraksjoner og infeksjoner i overkjevens molarområde. Tradisjonelt har det kun vært foretatt oralkirurgiske prosedyrer vedrørende lukning av defekten uten involvering av andre kirurgiske prosedyrer. Vi presenterer fire kasus hvor det samtidig er utført både lukning av kommunikasjonen og funksjonel endoskopisk åpning av maksillarsinus, dvs åpning av det naturlige ostiet til maksillarsinus beliggende i midtre nesegang. Vi mener at kun lukning av den oroantrale kommunikasjonen ikke fører til bedring av symptomer på kronisk bihulebetennelse. Dette grunnet dysfunksjon av den fysiologiske muko-ciliære transportmekanismen på grunn av slimhinneskade og lukking av ostiet til maksilarsinus. For å åpne bihulen for ventilasjon og drenasje må det naturlige ostiet åpnes slik at den kroniske betennelsen kan saneres. Tverrfaglig samarbeid er effektivt for pasienten, tidsbesparende og faglig utviklende.
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
247
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
KOMPLEKSE KRANIO- OG MAXILLOFACIALE TRAUMER - SENTRALISERING FRA HELE LANDET TIL OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, TRAUMESENTERET Hanoa R, Moen O, Robertsen A, Skjelbred P Nevrokirurgisk avdeling, Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Intensivavdelingen, Oslo universitetssykehus, Ullevål, 0407 Oslo Bakgrunn. Oslo universitetssykehus, Ullevål, er traumesenter for Helseregion Sør-Øst med 2.6 millioner innbyggere. Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling mottar ansikts- og kjevetraumer fra hele landet. Ansikts- og kjevetraumer opptrer alene eller sammen med hode- og nakkeskader, og andre organskader (multitraumer). Ansiktsskader behandles i traumesenterets team der en rekke faggrupper er med (1). Traumeorganiseringsutredningen I den landsomfattende traumesystemutredningen fra 2007 defineres traumesenterets funksjon (2). Det gir definitiv behandling ved alle hode-, thorax- og bukskader, bruddbehandling med osteosyntese av alle typer, plastikkirurgisk behandling av bløtvevsskader, operativ behandling av alle typer spinale skader og intensiv-behandling (langvarig respiratorbehandling, dialyse, intracerebral trykkmåling, avansert sirkulasjonsovervåking). I utredningen foreslås sentralisering på landsbasis av enkelte kategorier av skader, bl.a. pleksusskader i overekstremiteter, komplekse bekkenskader og komplekse ansiktsskader. Definisjon. Komplekse kranio- og maxillofaciale traumer: tilstander med flere bruddlinjer, som berører flere områder av ansiktet og har relasjon til nevrokraniet. Tilstanden kan ha: stor bløtvevslesjon/-defekt, likvorlekkasje, pågående blødning, ufrie luftveier, stor patofysiologisk effekt, opptre sammen med annen vesentlig organskade.
FORFATTERREGISTER
Epidemiologi. Årlig opereres på Ullevål 400 ansikts- og kjevetraumer. Av disse er ca. 15 tilfeller komplekse kranio- og maxillofaciale skader som krever omfattende rekonstruksjon. Antallet slike komplekse skader på landsbasis estimeres til 20 - 25 pr. år. Materiale. Her presenteres to kasus fra 2010 på komplekse kranio- og maxillofaciale traumer som faller inn under vår definisjon. Resultater. Begge pasienter hadde også nevrotraume. De hadde behov for omfattende rekonstruksjon. Felles for de to var lang intensivperiode og behov for nevrorehabilitering. Konklusjoner. Traumepasienter som har kompleks kranio- og maxillofacial skade krever store ressurser kirurgisk og intensivmedisinsk. De skal mottas og utredes med et flerorganperspektiv (3). Oslo universitetssykehus, Ullevål, har et komplett traumesenter, stort volum av ansiktstraumer og komplekse skader. Dette taler for den foreslåtte sentralisering. Traumesenterets metodebok i ansiktstraumatologi definerer behandlingsstandarder (4). Litteratur 1. Holmes S. Facial trauma - who should provide care? Br J Oral Maxillofac Surg 2009; 47(3): 179-81. 2. Røise O, Gaarder C, Hansen KS et al. Organisering av behandlingen av alvorlig skadde pasienter. Hamar: Helse Sør-Øst RHF, 2007. 3. Hanoa R. Multitraumer og traumesentre. Tidsskr Nor Lægeforen 2010; 130: 1446. 4. Hanoa R, Moen O, Skjelbred P. Ansiktstraumatologi. Metodebok i skadebehandling. Bergen: Fagbokforlaget, 2009. 1
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
247
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
KOMPLEKSE KRANIO- OG MAXILLOFACIALE TRAUMER - SENTRALISERING FRA HELE LANDET TIL OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, TRAUMESENTERET Hanoa R, Moen O, Robertsen A, Skjelbred P Nevrokirurgisk avdeling, Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Intensivavdelingen, Oslo universitetssykehus, Ullevål, 0407 Oslo Bakgrunn. Oslo universitetssykehus, Ullevål, er traumesenter for Helseregion Sør-Øst med 2.6 millioner innbyggere. Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling mottar ansikts- og kjevetraumer fra hele landet. Ansikts- og kjevetraumer opptrer alene eller sammen med hode- og nakkeskader, og andre organskader (multitraumer). Ansiktsskader behandles i traumesenterets team der en rekke faggrupper er med (1). Traumeorganiseringsutredningen I den landsomfattende traumesystemutredningen fra 2007 defineres traumesenterets funksjon (2). Det gir definitiv behandling ved alle hode-, thorax- og bukskader, bruddbehandling med osteosyntese av alle typer, plastikkirurgisk behandling av bløtvevsskader, operativ behandling av alle typer spinale skader og intensiv-behandling (langvarig respiratorbehandling, dialyse, intracerebral trykkmåling, avansert sirkulasjonsovervåking). I utredningen foreslås sentralisering på landsbasis av enkelte kategorier av skader, bl.a. pleksusskader i overekstremiteter, komplekse bekkenskader og komplekse ansiktsskader. Definisjon. Komplekse kranio- og maxillofaciale traumer: tilstander med flere bruddlinjer, som berører flere områder av ansiktet og har relasjon til nevrokraniet. Tilstanden kan ha: stor bløtvevslesjon/-defekt, likvorlekkasje, pågående blødning, ufrie luftveier, stor patofysiologisk effekt, opptre sammen med annen vesentlig organskade.
FORFATTERREGISTER
Epidemiologi. Årlig opereres på Ullevål 400 ansikts- og kjevetraumer. Av disse er ca. 15 tilfeller komplekse kranio- og maxillofaciale skader som krever omfattende rekonstruksjon. Antallet slike komplekse skader på landsbasis estimeres til 20 - 25 pr. år. Materiale. Her presenteres to kasus fra 2010 på komplekse kranio- og maxillofaciale traumer som faller inn under vår definisjon. Resultater. Begge pasienter hadde også nevrotraume. De hadde behov for omfattende rekonstruksjon. Felles for de to var lang intensivperiode og behov for nevrorehabilitering. Konklusjoner. Traumepasienter som har kompleks kranio- og maxillofacial skade krever store ressurser kirurgisk og intensivmedisinsk. De skal mottas og utredes med et flerorganperspektiv (3). Oslo universitetssykehus, Ullevål, har et komplett traumesenter, stort volum av ansiktstraumer og komplekse skader. Dette taler for den foreslåtte sentralisering. Traumesenterets metodebok i ansiktstraumatologi definerer behandlingsstandarder (4). Litteratur 1. Holmes S. Facial trauma - who should provide care? Br J Oral Maxillofac Surg 2009; 47(3): 179-81. 2. Røise O, Gaarder C, Hansen KS et al. Organisering av behandlingen av alvorlig skadde pasienter. Hamar: Helse Sør-Øst RHF, 2007. 3. Hanoa R. Multitraumer og traumesentre. Tidsskr Nor Lægeforen 2010; 130: 1446. 4. Hanoa R, Moen O, Skjelbred P. Ansiktstraumatologi. Metodebok i skadebehandling. Bergen: Fagbokforlaget, 2009. 1
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
2
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Abdelnor M Abrahamsen T Abusland AA Aghajani E Ahlquist TC Akslen L Akslen LA Aksnes G Alshbib A Altreuther M Amundsen S Andersen A Andersen H Andersen JR Andersen KS Andersen TE Andersen Aa Andreassen KE Angeles P Angelsen JH Aro S Arvesen A Axcrona K Baco E Bahar R Bains R Bakka A Bakke S Bartnes K Bay D Begic A Behme J Beisland C Beisland HO Bentsen B Berg KS Berg RE Berge V Bergland A Berner K Bernhardsen B Bertilsson HB Biermann M Birkeland K Bjark TH Bjertness CB BjĂŚrke H
209 35 72 133, 143, 144 100 218 45, 74, 78, 80 64 46 168, 174 169, 176 73, 76 20 141 196 186 71 55 89 145, 146 191 183 36, 37, 43, 47, 48, 51 52, 53, 79 199 93 97 33 199, 201, 228 180 5, 7, 25, 27 141 45, 69, 70, 74, 78, 80 71 159 187 38, 40 38, 40, 46, 52, 53, 79, 85 133 89 81 72 218 139 31, 32 19 31, 32 3
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
2
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Abdelnor M Abrahamsen T Abusland AA Aghajani E Ahlquist TC Akslen L Akslen LA Aksnes G Alshbib A Altreuther M Amundsen S Andersen A Andersen H Andersen JR Andersen KS Andersen TE Andersen Aa Andreassen KE Angeles P Angelsen JH Aro S Arvesen A Axcrona K Baco E Bahar R Bains R Bakka A Bakke S Bartnes K Bay D Begic A Behme J Beisland C Beisland HO Bentsen B Berg KS Berg RE Berge V Bergland A Berner K Bernhardsen B Bertilsson HB Biermann M Birkeland K Bjark TH Bjertness CB BjĂŚrke H
209 35 72 133, 143, 144 100 218 45, 74, 78, 80 64 46 168, 174 169, 176 73, 76 20 141 196 186 71 55 89 145, 146 191 183 36, 37, 43, 47, 48, 51 52, 53, 79 199 93 97 33 199, 201, 228 180 5, 7, 25, 27 141 45, 69, 70, 74, 78, 80 71 159 187 38, 40 38, 40, 46, 52, 53, 79, 85 133 89 81 72 218 139 31, 32 19 31, 32 3
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Björkman S Bjørnbeth BAB Bjørnbeth BJB Bjørnland K Bjøro T Bleie H Bleie Ø Bondi J Borgen EF Bosma I Bostad L Brackman D Brandt B Brattli LM Brauckhoff M Brauckhoff K Brennhovd B Bru T Brøndmo BC Braarud AC Bråten A Braathen B Buanes T Bugten V Buhagen S Bukholm IRK Bundgaard D Busund R Butt K Bøhler P Bøhler G Baatrup G Cederqvist B Chaudhry M Chernov D Christensen H Clausen OPF Cvancarova MS Dahl A Dahl T Dahl AA Dahl-Eriksen Ø Dai X Danielsen HE Davidsen ES De Weerd L Debes A Dedichen HH
139 128, 129, 130, 131 124 156, 157, 161, 162 51 198 198 116 128 92 69, 70 66 220, 221 96 210, 211, 218 218 36, 37, 47, 48 81 2 227 66 188 124, 127, 128, 213 246 167 97, 98 184 197, 199 50 223 153 92, 104 6 93 209 140 125, 126 55 52 166, 170, 171, 179 43 199 193 86, 101 198 1, 3, 4, 29, 107 184 192
Dehli T Desserud KFD Dicko A Diseth TD Dittert R Dregelid E Drolsum A Dueland S Due-Tønnessen BJ Dugstad T Dumont K Edna TH Edwin B Edwin E Efskind Harr M Egey A Eggesbø HB Eide GEE Eilertsen H Eken T Ellingsen Ø Emblem R Engebretsen B Engedal H Engh J Engstrøm MJ Engström M Eri LM Erichsen C Ertresvåg K Espeland L Faugli A Feragen KB Fiabema T Fiane AE Filip C Finnerup K Finnerup NB Finnseth A Fjære HT Fjøsne H Fluge E Flørenes T Folstad T Formoe E Forsmo H Forsmo HM Fosså SD
111, 112, 113, 228 42 114 162 90 169 117 48, 103 243 89 56 96 65, 121, 127, 132, 147, 161 212 219 67 53, 79 104 219 230 189 64, 65, 156, 157, 161, 162, 163 164 196 84 214 139 38, 40 114 158, 159 238 163 14 20 208 24, 34, 35 26 26 242 215 214 220, 221 172, 185 119 220, 221 210 114 43, 51, 55
4
5
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Björkman S Bjørnbeth BAB Bjørnbeth BJB Bjørnland K Bjøro T Bleie H Bleie Ø Bondi J Borgen EF Bosma I Bostad L Brackman D Brandt B Brattli LM Brauckhoff M Brauckhoff K Brennhovd B Bru T Brøndmo BC Braarud AC Bråten A Braathen B Buanes T Bugten V Buhagen S Bukholm IRK Bundgaard D Busund R Butt K Bøhler P Bøhler G Baatrup G Cederqvist B Chaudhry M Chernov D Christensen H Clausen OPF Cvancarova MS Dahl A Dahl T Dahl AA Dahl-Eriksen Ø Dai X Danielsen HE Davidsen ES De Weerd L Debes A Dedichen HH
139 128, 129, 130, 131 124 156, 157, 161, 162 51 198 198 116 128 92 69, 70 66 220, 221 96 210, 211, 218 218 36, 37, 47, 48 81 2 227 66 188 124, 127, 128, 213 246 167 97, 98 184 197, 199 50 223 153 92, 104 6 93 209 140 125, 126 55 52 166, 170, 171, 179 43 199 193 86, 101 198 1, 3, 4, 29, 107 184 192
Dehli T Desserud KFD Dicko A Diseth TD Dittert R Dregelid E Drolsum A Dueland S Due-Tønnessen BJ Dugstad T Dumont K Edna TH Edwin B Edwin E Efskind Harr M Egey A Eggesbø HB Eide GEE Eilertsen H Eken T Ellingsen Ø Emblem R Engebretsen B Engedal H Engh J Engstrøm MJ Engström M Eri LM Erichsen C Ertresvåg K Espeland L Faugli A Feragen KB Fiabema T Fiane AE Filip C Finnerup K Finnerup NB Finnseth A Fjære HT Fjøsne H Fluge E Flørenes T Folstad T Formoe E Forsmo H Forsmo HM Fosså SD
111, 112, 113, 228 42 114 162 90 169 117 48, 103 243 89 56 96 65, 121, 127, 132, 147, 161 212 219 67 53, 79 104 219 230 189 64, 65, 156, 157, 161, 162, 163 164 196 84 214 139 38, 40 114 158, 159 238 163 14 20 208 24, 34, 35 26 26 242 215 214 220, 221 172, 185 119 220, 221 210 114 43, 51, 55
4
5
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Fredriksen K Fretland ÅA Frey M Fritzemeier C.U. Fritzman B Frugård J Frykholm G Frøyen J Fyhn TJ Færden A Færden AE Gajdzik B Gaudernack G Gauperaa T Geiran C Geisner T Gerner TG Gerstoft J Giercksky K-E Gislason HG Gjengstø P Gjerdalen GF Gjølberg T. Gladhaug IP Glambek I Glomsaker T Gondal G Gravdal K Grotmol T Groven S Grønnvold L Gude E Guldvog I Guleng RJ Gullan D Gundersen J Gurgia L.G Gaard M Gaarder C Gåsdal R Haga C Hagemo JS Hagen OM Hagen TS Halvorsen DL Halvorsen H Halvorsen OJ Hanoa R
228 122, 151 31, 32 245 220, 221 45, 80 154, 155 22 161 105 97 220 47, 48 108 84 198 137 123 86, 103 133, 143, 144 62 186 177 125, 126, 127 108 149, 150 50, 93, 152 45, 74, 80 55 230 88 208 5, 215, 216 220, 221 68 224 3 96 227, 230, 231, 232, 233 141 167 232, 233 188 64, 65 67 176 45, 74, 78, 80 247
Hansen PEH Hansen TB Hansen PM Hartmann-Johnsen OJ Hatlinghus S. Haug ES Hauge TH Haugen G Haukvik JT Haukaas SA Hauss HJ Havre RFH Heggelund T Hegstad E Heiberg TH Heie A Helset K Hermann R Hermansen SE Hervik J Hess SL Hewitt S Hillestad K Hilt LH Hisdal J Hjelle KM Hjellestad M Hjelmeland B Hjelmesæth J Hjorthaug J Hoel TN Hoem D Hoff JR Holm HV Holme PL Holmås G Holom GH Holtan A Hordnes K Horjen AW Horn A Hovland J Hugenschmidt H Humerfelt S Huse IB Husnes KV Høgevold HE Høie S
102 229 134 224 177 41, 75, 84 129, 130, 131 163 177 45, 74, 78, 80 153 104 105 132 124, 129, 130, 131 210 214 24, 28 199 226 51 138 90 18 186 69, 70 18 204, 205, 206 140 96 208 145, 146, 150 38, 40, 85 44 53, 79 18 30 227, 231, 232 190, 194 209 145, 146, 150 36, 37, 59 128, 148 138 224 4 12, 15, 24, 28, 31, 32, 33, 243 123
6
7
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Fredriksen K Fretland ÅA Frey M Fritzemeier C.U. Fritzman B Frugård J Frykholm G Frøyen J Fyhn TJ Færden A Færden AE Gajdzik B Gaudernack G Gauperaa T Geiran C Geisner T Gerner TG Gerstoft J Giercksky K-E Gislason HG Gjengstø P Gjerdalen GF Gjølberg T. Gladhaug IP Glambek I Glomsaker T Gondal G Gravdal K Grotmol T Groven S Grønnvold L Gude E Guldvog I Guleng RJ Gullan D Gundersen J Gurgia L.G Gaard M Gaarder C Gåsdal R Haga C Hagemo JS Hagen OM Hagen TS Halvorsen DL Halvorsen H Halvorsen OJ Hanoa R
228 122, 151 31, 32 245 220, 221 45, 80 154, 155 22 161 105 97 220 47, 48 108 84 198 137 123 86, 103 133, 143, 144 62 186 177 125, 126, 127 108 149, 150 50, 93, 152 45, 74, 80 55 230 88 208 5, 215, 216 220, 221 68 224 3 96 227, 230, 231, 232, 233 141 167 232, 233 188 64, 65 67 176 45, 74, 78, 80 247
Hansen PEH Hansen TB Hansen PM Hartmann-Johnsen OJ Hatlinghus S. Haug ES Hauge TH Haugen G Haukvik JT Haukaas SA Hauss HJ Havre RFH Heggelund T Hegstad E Heiberg TH Heie A Helset K Hermann R Hermansen SE Hervik J Hess SL Hewitt S Hillestad K Hilt LH Hisdal J Hjelle KM Hjellestad M Hjelmeland B Hjelmesæth J Hjorthaug J Hoel TN Hoem D Hoff JR Holm HV Holme PL Holmås G Holom GH Holtan A Hordnes K Horjen AW Horn A Hovland J Hugenschmidt H Humerfelt S Huse IB Husnes KV Høgevold HE Høie S
102 229 134 224 177 41, 75, 84 129, 130, 131 163 177 45, 74, 78, 80 153 104 105 132 124, 129, 130, 131 210 214 24, 28 199 226 51 138 90 18 186 69, 70 18 204, 205, 206 140 96 208 145, 146, 150 38, 40, 85 44 53, 79 18 30 227, 231, 232 190, 194 209 145, 146, 150 36, 37, 59 128, 148 138 224 4 12, 15, 24, 28, 31, 32, 33, 243 123
6
7
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Høimyr H Hølmebakk T Høydal MA Hågensli N Haarberg Geir Haaverstad R Ignjatovic D Isaksen KI Isaksen KS Isaksen T Jacobsen HJ Jacobsen I Jacobsen Å Jacobsen M Jahnsen JU Jakobsen GS Jakobsone G Jensen TS Jenssen T Jeppsson A Johannesen TB Johannessen HO Johnsen AB Johnson E Johnson H Johnson I Joramo B Joseph JV Jørgensen JJ Kahn J Kalaaji A Karevold A Karliczek A Karlsen KE Karlsen SJ Karlsen TA Karsrud I Kazaryan AM Kazmi SSH Kemi OJ Kersten CH Kharbanda R Khullar N Kilminster S Kirkeby-Garstad I Kjellevold K Kjos A Kjæve JK
26 154, 155 189, 190, 191 240 88 189, 196, 198, 204, 205, 206 87, 88, 110 130, 131 96 23 133, 143, 144 82 82 93 61 140 238 26 140 188 55 89, 99, 117, 159 190 89, 99, 117 30 40 223 39 173, 177, 183, 232 216 19 187, 189, 194 92 37 38, 52 61 217 121, 127, 132, 147, 212 172 189 153 193 49 39 189, 191, 192 117 115 107
Kjøbli E Kjøll L Klemetzen K Kleven OC Klimowicz TR Kloster R Klotz D Knatten CK Knudsen CW Kolseth SM Korvald C Kristiansen IS Kristiansen T Kristinsson J Kristoffersen KF Kroese A Krogh K Kromann-Andersen B Kuhry E Kuiper K Kvalheim G Kvaløy JT Kvan E Kvitting P Kønig V Kørner H Kåresen R Labori KJL Langeggen H Larsen SG Larsen SM Larsen TH Larzon T Leh SL Lepore V Lerheim I Li L Liavaag PG Lie M Lien Kvelstad I Lilleby W Lima K Lindberg B Lindberg HL Lindholdt JS Lindsetmo RO Liu Y Lothe IMBL
67 14 96 165 234 29 53, 79 161, 162 8, 9, 10, 12 191 12, 17 16 227 134, 138, 139, 142 37 177 136 132 96 198 47, 48 95 68 198 31 95 213, 219 124, 128, 129, 130, 131 158, 159 103 84 198 178 104 188 229 193 30 209 223 43, 48 35 167 208, 209 185 111, 112, 113 47 130, 131
8
9
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Høimyr H Hølmebakk T Høydal MA Hågensli N Haarberg Geir Haaverstad R Ignjatovic D Isaksen KI Isaksen KS Isaksen T Jacobsen HJ Jacobsen I Jacobsen Å Jacobsen M Jahnsen JU Jakobsen GS Jakobsone G Jensen TS Jenssen T Jeppsson A Johannesen TB Johannessen HO Johnsen AB Johnson E Johnson H Johnson I Joramo B Joseph JV Jørgensen JJ Kahn J Kalaaji A Karevold A Karliczek A Karlsen KE Karlsen SJ Karlsen TA Karsrud I Kazaryan AM Kazmi SSH Kemi OJ Kersten CH Kharbanda R Khullar N Kilminster S Kirkeby-Garstad I Kjellevold K Kjos A Kjæve JK
26 154, 155 189, 190, 191 240 88 189, 196, 198, 204, 205, 206 87, 88, 110 130, 131 96 23 133, 143, 144 82 82 93 61 140 238 26 140 188 55 89, 99, 117, 159 190 89, 99, 117 30 40 223 39 173, 177, 183, 232 216 19 187, 189, 194 92 37 38, 52 61 217 121, 127, 132, 147, 212 172 189 153 193 49 39 189, 191, 192 117 115 107
Kjøbli E Kjøll L Klemetzen K Kleven OC Klimowicz TR Kloster R Klotz D Knatten CK Knudsen CW Kolseth SM Korvald C Kristiansen IS Kristiansen T Kristinsson J Kristoffersen KF Kroese A Krogh K Kromann-Andersen B Kuhry E Kuiper K Kvalheim G Kvaløy JT Kvan E Kvitting P Kønig V Kørner H Kåresen R Labori KJL Langeggen H Larsen SG Larsen SM Larsen TH Larzon T Leh SL Lepore V Lerheim I Li L Liavaag PG Lie M Lien Kvelstad I Lilleby W Lima K Lindberg B Lindberg HL Lindholdt JS Lindsetmo RO Liu Y Lothe IMBL
67 14 96 165 234 29 53, 79 161, 162 8, 9, 10, 12 191 12, 17 16 227 134, 138, 139, 142 37 177 136 132 96 198 47, 48 95 68 198 31 95 213, 219 124, 128, 129, 130, 131 158, 159 103 84 198 178 104 188 229 193 30 209 223 43, 48 35 167 208, 209 185 111, 112, 113 47 130, 131
8
9
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Lothe RA Lund K Lund T Lundar L Lybak S Löffeler S Lømo J Løvvik K Låhne PE Madsen MM Majak P Mala T Malme PA Malt U Manlhiot C Mariathasan AB Markström U Martinussen M Mathisen SR Mathisen Ø Mattsson K Matzen M Mauland S Meling TR Menon M Mercer J Merok MA Mesic H Mevik K Mikkelsen A Mjøen E Mjåland O Mjåland S Moberg IO Mocker F Modalsli Ø Moen O Moger T Mohn AC Mongstad A Mortensen KE Motarjemi H Mousavi MJ Müller S Myrmel T Myrvold HE Mørk IT Nagelhus J
100, 101 19 73 64 30 54, 77 200 118 60 15 200 121, 134, 138, 139, 142 60 162, 163 193 103 178 112, 113 178 125, 127, 147 178 12, 14, 16, 35 20 243 39 1 94, 100, 101 2 111, 112, 113 157 241 90, 120, 153, 226 153 224 75 50, 59 236, 239, 244, 247 164 102 204 107 21 89, 99 39, 49 199 108 2 54, 77
Naimy N Nedrebø BS Nedrebø T Nergård BJ Nesbakken A Nilsen BH Nissen C Nordby TN Nordgaard H Nordhaug DO Nordrehaug JE Norheim Andersen S. Nyberg CK Nygård Y Nyheim T Nymo LS Næsgaard JM Næsheim T Næss HP Næss PA Olafsen K Olbers T Olsen PO Olsen T Osbakk SA Ott M Ottesen S Pahle AS Panczel G Patel HR Paulsen TH Pavlik Marangos I Pedersen G Perminow G Peryadi F Pettersen P Pettersen T Pfeffer F Picker W Pillgram-Larsen J Plavodska S Pleym H Podhorny N Pomianowska E Pona I Pretorius ME Pripp AH Quanli G
116 95 108 133, 143, 144 89, 94, 97, 99, 100, 101 115, 122, 151 31 124, 129, 130, 131 191 191, 192, 194 198 97 34 45, 74, 80 175 120 87, 88, 110 197 88 227, 229, 230, 231, 232, 233 19 139 192 92 228 102 225 8, 9, 10 6 39, 49 217 127, 132, 147, 212 169, 176, 182, 185 160 152 152 93 92, 114 75, 77 200, 207 20 187 215 125, 126 31 86, 101 163 47
10
11
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Lothe RA Lund K Lund T Lundar L Lybak S Löffeler S Lømo J Løvvik K Låhne PE Madsen MM Majak P Mala T Malme PA Malt U Manlhiot C Mariathasan AB Markström U Martinussen M Mathisen SR Mathisen Ø Mattsson K Matzen M Mauland S Meling TR Menon M Mercer J Merok MA Mesic H Mevik K Mikkelsen A Mjøen E Mjåland O Mjåland S Moberg IO Mocker F Modalsli Ø Moen O Moger T Mohn AC Mongstad A Mortensen KE Motarjemi H Mousavi MJ Müller S Myrmel T Myrvold HE Mørk IT Nagelhus J
100, 101 19 73 64 30 54, 77 200 118 60 15 200 121, 134, 138, 139, 142 60 162, 163 193 103 178 112, 113 178 125, 127, 147 178 12, 14, 16, 35 20 243 39 1 94, 100, 101 2 111, 112, 113 157 241 90, 120, 153, 226 153 224 75 50, 59 236, 239, 244, 247 164 102 204 107 21 89, 99 39, 49 199 108 2 54, 77
Naimy N Nedrebø BS Nedrebø T Nergård BJ Nesbakken A Nilsen BH Nissen C Nordby TN Nordgaard H Nordhaug DO Nordrehaug JE Norheim Andersen S. Nyberg CK Nygård Y Nyheim T Nymo LS Næsgaard JM Næsheim T Næss HP Næss PA Olafsen K Olbers T Olsen PO Olsen T Osbakk SA Ott M Ottesen S Pahle AS Panczel G Patel HR Paulsen TH Pavlik Marangos I Pedersen G Perminow G Peryadi F Pettersen P Pettersen T Pfeffer F Picker W Pillgram-Larsen J Plavodska S Pleym H Podhorny N Pomianowska E Pona I Pretorius ME Pripp AH Quanli G
116 95 108 133, 143, 144 89, 94, 97, 99, 100, 101 115, 122, 151 31 124, 129, 130, 131 191 191, 192, 194 198 97 34 45, 74, 80 175 120 87, 88, 110 197 88 227, 229, 230, 231, 232, 233 19 139 192 92 228 102 225 8, 9, 10 6 39, 49 217 127, 132, 147, 212 169, 176, 182, 185 160 152 152 93 92, 114 75, 77 200, 207 20 187 215 125, 126 31 86, 101 163 47
10
11
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Radunovic Z Rajka T Ramberg H Ramirez C Rancinger P Ransve AM Rashid M Rawal R Redington A Rehn M Reigstad H Reisæter LA Reksten Ø Rennesund K Rexius H Rian LR Riis R Ringdal KG Risheim H Ristic Z Robertsen A Rogde ÅJ Rognmo Ø Rognum T O Rokkones K Romi F Rosales A Rosales R Rosseland AR Rostad H Rud E Ruiken RM Rushfeldt C Rydning A.R Rønning E Rørvik J Røraas HH Røsok BI Røyrvik E Sadi L Sahba M Sahlin Y Sand KE Sanda B Sandbu R Sandbæk G Sandengen SS Sandvik J
186 231 46 25 93, 152 237, 238 202, 203 74 193 227 66 74, 78 244, 245 61 188 67, 72 65 233 235, 241 203 247 69, 70 191 229 26 204 183 136 127, 132, 147, 212 201 53, 79 13 91 72 14 74, 78 242, 246 127, 132, 147, 212 100 207 184 111, 112, 113, 115, 119 69, 70 89 134, 140 173, 175 129 135
Sandvik O Schelp CH Scherstén H Schistad O Schive B Schjøth-Iversen L Schlichting E Schou CF Schou Bredal I Schreiner C Schultz A Schultz J Seeberg LT Segadal L Seland H Servoll E Seternes A Shonbin A Sivertsen S Sjo OH Sjøberg T Skaga NO Skari H Skjelbred P Skjerven-Martinsen M Skottheim IB Skramstad S Skreden M Slagsvold CE Sletteskog N Smedsrud C Smeland S Smith GL Småstuen M Sneistrup C Solberg EE Solheim B Sollid JA Solli-Nilsen HM Spasojevic M Stangeland L Staxrud LE Steensrud T Steien E Steigen T Steine K Stenseth R Stensrud KJ
96 181 188 158, 162 197 109 219, 224, 225 99, 138, 142, 134 225 173 44 106 89, 99, 128 196 30, 206 42, 71, 73 108, 170, 171 209 84 89, 94, 97, 99, 100 1, 4 227, 230 159, 160, 163 28, 236, 237, 241, 243, 244, 247 229 140 237 163 177, 180 141 134 43 189 96 11 186 134 195 23 87, 88, 110 205, 206 175, 177, 180 193 198 197 186 187 64, 156
12
13
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Radunovic Z Rajka T Ramberg H Ramirez C Rancinger P Ransve AM Rashid M Rawal R Redington A Rehn M Reigstad H Reisæter LA Reksten Ø Rennesund K Rexius H Rian LR Riis R Ringdal KG Risheim H Ristic Z Robertsen A Rogde ÅJ Rognmo Ø Rognum T O Rokkones K Romi F Rosales A Rosales R Rosseland AR Rostad H Rud E Ruiken RM Rushfeldt C Rydning A.R Rønning E Rørvik J Røraas HH Røsok BI Røyrvik E Sadi L Sahba M Sahlin Y Sand KE Sanda B Sandbu R Sandbæk G Sandengen SS Sandvik J
186 231 46 25 93, 152 237, 238 202, 203 74 193 227 66 74, 78 244, 245 61 188 67, 72 65 233 235, 241 203 247 69, 70 191 229 26 204 183 136 127, 132, 147, 212 201 53, 79 13 91 72 14 74, 78 242, 246 127, 132, 147, 212 100 207 184 111, 112, 113, 115, 119 69, 70 89 134, 140 173, 175 129 135
Sandvik O Schelp CH Scherstén H Schistad O Schive B Schjøth-Iversen L Schlichting E Schou CF Schou Bredal I Schreiner C Schultz A Schultz J Seeberg LT Segadal L Seland H Servoll E Seternes A Shonbin A Sivertsen S Sjo OH Sjøberg T Skaga NO Skari H Skjelbred P Skjerven-Martinsen M Skottheim IB Skramstad S Skreden M Slagsvold CE Sletteskog N Smedsrud C Smeland S Smith GL Småstuen M Sneistrup C Solberg EE Solheim B Sollid JA Solli-Nilsen HM Spasojevic M Stangeland L Staxrud LE Steensrud T Steien E Steigen T Steine K Stenseth R Stensrud KJ
96 181 188 158, 162 197 109 219, 224, 225 99, 138, 142, 134 225 173 44 106 89, 99, 128 196 30, 206 42, 71, 73 108, 170, 171 209 84 89, 94, 97, 99, 100 1, 4 227, 230 159, 160, 163 28, 236, 237, 241, 243, 244, 247 229 140 237 163 177, 180 141 134 43 189 96 11 186 134 195 23 87, 88, 110 205, 206 175, 177, 180 193 198 197 186 187 64, 156
12
13
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Stensvold A Stenvik A Stimec B Stordahl A Stormark K Storsten P Strand T Strand TE Stranden E Strandenes E Stray-Pedersen A Stølen TS Suhail A Suleiman N Sunde M Sundhagen JO Surland Knudsen L Sveinbjørnsson B Svensen R Svindland A Svindland O Svinland A Søreide JA Søreide K Sørensen G Sørlie DG Søvik TT Tahir AR Talseth T Tandberg Eriksen M Tasdemir I Taskén KA Thorsen B Thuen A Toft M Tonvang G Torkelsen TK Trondsen BAB Trondsen ET Tropak M Trovik C Tungusov D Tuseth V Tvedt BJT Tysvær A Tzou CHJ Tønnessen T Tønseth K
43 238 87, 88 111, 112, 113, 152 140 173 227 201 186 30, 206 229 189 115 27 105 172 123 91 114 38, 46, 97 215 53, 79 95, 149 91, 95, 149 208 199 134, 138, 139, 142 61 44 95 82 46 83 108 66 223 62 129 124, 128, 130, 131, 148 193 206 209 198 15 96 31 188, 207 24, 28
Tønseth KA Tøsti L Uher P Ulvik NM Ulvik Ø Urnes T Utvoll J Valset T van Dam G van der Hagen A Varhaug JE Vasli S Vengen Ø Vennesland Ø Viddal B Videm V Viksmoen Y Villanger O Vindenes H Vindenes HA Vindenes HB Viste A Vlatkovic L von Sperling ML Vonen B Våge V Wahba A Wahlquist R Walter C Wang W Warncke T Wasmut HW Wessel N Wessel- Holst C Westby E Westerheim O Westgaard A Wexels JC Wexels JW Weyessa S Whist JE Wiedswang G Winnerkvist A Wiseth R Wisløff U Wold T Wæhre H Waage A
9, 10, 11, 12, 16, 17 223 175 57, 58, 62, 63, 66 57, 58, 62, 63 75, 77, 84 23 164, 165 92 59 204, 210, 218 73, 76 188 181 185 187 227, 231, 233 127, 132, 147 12, 18 16 17, 33 145, 146, 150, 154, 155, 210 36, 47 26 91, 111, 112, 113 141 187, 189, 190, 191, 194 53, 79, 40, 84 29 46 225 72 38, 40, 85 6 152 213, 224 125 136 137 105 223 99, 128, 129 194 189, 209 190 78 86 128, 148
14
15
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Navn
Abstrakt nr:
Stensvold A Stenvik A Stimec B Stordahl A Stormark K Storsten P Strand T Strand TE Stranden E Strandenes E Stray-Pedersen A Stølen TS Suhail A Suleiman N Sunde M Sundhagen JO Surland Knudsen L Sveinbjørnsson B Svensen R Svindland A Svindland O Svinland A Søreide JA Søreide K Sørensen G Sørlie DG Søvik TT Tahir AR Talseth T Tandberg Eriksen M Tasdemir I Taskén KA Thorsen B Thuen A Toft M Tonvang G Torkelsen TK Trondsen BAB Trondsen ET Tropak M Trovik C Tungusov D Tuseth V Tvedt BJT Tysvær A Tzou CHJ Tønnessen T Tønseth K
43 238 87, 88 111, 112, 113, 152 140 173 227 201 186 30, 206 229 189 115 27 105 172 123 91 114 38, 46, 97 215 53, 79 95, 149 91, 95, 149 208 199 134, 138, 139, 142 61 44 95 82 46 83 108 66 223 62 129 124, 128, 130, 131, 148 193 206 209 198 15 96 31 188, 207 24, 28
Tønseth KA Tøsti L Uher P Ulvik NM Ulvik Ø Urnes T Utvoll J Valset T van Dam G van der Hagen A Varhaug JE Vasli S Vengen Ø Vennesland Ø Viddal B Videm V Viksmoen Y Villanger O Vindenes H Vindenes HA Vindenes HB Viste A Vlatkovic L von Sperling ML Vonen B Våge V Wahba A Wahlquist R Walter C Wang W Warncke T Wasmut HW Wessel N Wessel- Holst C Westby E Westerheim O Westgaard A Wexels JC Wexels JW Weyessa S Whist JE Wiedswang G Winnerkvist A Wiseth R Wisløff U Wold T Wæhre H Waage A
9, 10, 11, 12, 16, 17 223 175 57, 58, 62, 63, 66 57, 58, 62, 63 75, 77, 84 23 164, 165 92 59 204, 210, 218 73, 76 188 181 185 187 227, 231, 233 127, 132, 147 12, 18 16 17, 33 145, 146, 150, 154, 155, 210 36, 47 26 91, 111, 112, 113 141 187, 189, 190, 191, 194 53, 79, 40, 84 29 46 225 72 38, 40, 85 6 152 213, 224 125 136 137 105 223 99, 128, 129 194 189, 209 190 78 86 128, 148
14
15
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Waage AW Waage JER Yaqub S Ystgaard B Zetterquist H Ziegler CM Zimmermann E Ødegaard SØ Ødegaard T Øgreid P Øresland T Østhus P Øverby SE Øverland T Øvrebø K Aabakken L Aaberg T Aamdal S Aanonsen KA Aarhus Smeby N Årtun K Aas K Åsberg A Aasheim ET Aasland J Aass T Åvitsland TL
124, 129, 130, 131 80, 104 106 108 56, 81 234, 242 178 104 61 56 105, 106, 116 214, 222 60 35 150 149, 157 41 48 129, 130, 131 225 178 115 140 139, 142 166, 179 204, 205, 206 162
16
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
FOREDRAGSHOLDERE FRIE FOREDRAG
17
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Navn
Abstrakt nr:
Waage AW Waage JER Yaqub S Ystgaard B Zetterquist H Ziegler CM Zimmermann E Ødegaard SØ Ødegaard T Øgreid P Øresland T Østhus P Øverby SE Øverland T Øvrebø K Aabakken L Aaberg T Aamdal S Aanonsen KA Aarhus Smeby N Årtun K Aas K Åsberg A Aasheim ET Aasland J Aass T Åvitsland TL
124, 129, 130, 131 80, 104 106 108 56, 81 234, 242 178 104 61 56 105, 106, 116 214, 222 60 35 150 149, 157 41 48 129, 130, 131 225 178 115 140 139, 142 166, 179 204, 205, 206 162
16
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
FOREDRAGSHOLDERE FRIE FOREDRAG
17
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
18
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Foredragsholder
Abstrakt nr
Aghajani E Altreuther M Andersen Aa Andreassen KE Angelsen JH Arvesen A Axcrona K Baco E Bartnes K Begic A Berg KS Berge V Bjark TH Bjærke H Bondi J Brandt B Brauckhoff M Bru T Braathen B Buhagen S Bukholm IRK Busund R Butt K Bøhler G Cederqvist B Chaudhry M Danielsen HE Dedichen HH Dehli T Desserud KFD Dumont K Eilertsen H Engebretsen B Engstrøm MJ Ertresvåg K Espeland L Fiabema T Fiane AE Filip C Finnseth A Flørenes T Folstad T Forsmo HM Fosså SD Fretland ÅA Frøyen J
143 168, 174 71 55 145, 146 183 36, 47, 48 53, 79 199 5, 7 187 38, 52 31 32 116 220, 221 211, 218 81 188 167 98 197 50 153 6 93 101 192 111, 112, 113, 228 42 56 219 164 214 158 238 20 208 35 242 185 119 114 51 122, 151 22 19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
18
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Foredragsholder
Abstrakt nr
Aghajani E Altreuther M Andersen Aa Andreassen KE Angelsen JH Arvesen A Axcrona K Baco E Bartnes K Begic A Berg KS Berge V Bjark TH Bjærke H Bondi J Brandt B Brauckhoff M Bru T Braathen B Buhagen S Bukholm IRK Busund R Butt K Bøhler G Cederqvist B Chaudhry M Danielsen HE Dedichen HH Dehli T Desserud KFD Dumont K Eilertsen H Engebretsen B Engstrøm MJ Ertresvåg K Espeland L Fiabema T Fiane AE Filip C Finnseth A Flørenes T Folstad T Forsmo HM Fosså SD Fretland ÅA Frøyen J
143 168, 174 71 55 145, 146 183 36, 47, 48 53, 79 199 5, 7 187 38, 52 31 32 116 220, 221 211, 218 81 188 167 98 197 50 153 6 93 101 192 111, 112, 113, 228 42 56 219 164 214 158 238 20 208 35 242 185 119 114 51 122, 151 22 19
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Foredragsholder
Abstrakt nr
Foredragsholder
Abstrakt nr
Fyhn TJ Færden AE Geisner T Gerner TG Gjerdalen GF Glomsaker T Groven S Grønnvold L Guldvog I Gullan D Gurgia LG Hagemo JS Halvorsen DL Halvorsen H Hanoa R Hartmann-Johnsen OJ Haug ES Haukvik J.T. Heie A Hermann R Hervik J Hewitt S Hillestad K Hjelmeland B Hjorthaug J Hoff JR Holm HV Holom GH Horjen AW Hovland J Hugenschmidt H Husnes KV Høie S Høimyr H Hølmebakk T Høydal MA Hågensli N Haaverstad R Isaksen KI Jacobsen HJ Jacobsen I Jakobsen GS Johnson I Jørgensen JJ Kalaaji A Karliczek A Karsrud I Kazaryan AM
161 97 198 137 186 149 230 88 215, 216 68 3 233 67 176 247 224 84 177 210 24, 28 226 138 90 205 96 85 44 30 209 37 128 4 123 26 154, 155 189 240 196 130, 131 133, 144 82 140 40 232 19 92 217 121, 147, 212
Kazmi SSH Kjellevold K Kleven OC Knudsen CW Korvald C Langeggen H Lund T Lundar L Löffeler S Løvvik K Låhne PE Majak P Mariathasan AB Mathisen SR Matzen M Meling TR Merok MA Mikkelsen A Mjøen E Mocker F Moen O Mohn AC Mortensen KE Motarjemi H Müller S Mørk IT Nedrebø BS Nordby TN Nordhaug D Nyberg CK Nygård Y Nyheim T Nymo LS Pahle AS Pavlik Marangos I Pedersen G Pomianowska E Rajka T Ramberg H Ramirez C Rancinger P Ransve AM Rashid M Rehn M Reisæter LA Reksten Ø Rian LR Riis R
172 117 165 9 17 159 73 64 54, 77 118 60 200 103 178 14 243 94, 100 157 241 75 239 102 107 21 39, 49 2 95 124 191 34 45, 80 175 120 8, 10 127, 132 169, 182 125, 126 231 46 25 152 237 202, 203 227 74, 78 244, 245 72 65
20
21
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Foredragsholder
Abstrakt nr
Foredragsholder
Abstrakt nr
Fyhn TJ Færden AE Geisner T Gerner TG Gjerdalen GF Glomsaker T Groven S Grønnvold L Guldvog I Gullan D Gurgia LG Hagemo JS Halvorsen DL Halvorsen H Hanoa R Hartmann-Johnsen OJ Haug ES Haukvik J.T. Heie A Hermann R Hervik J Hewitt S Hillestad K Hjelmeland B Hjorthaug J Hoff JR Holm HV Holom GH Horjen AW Hovland J Hugenschmidt H Husnes KV Høie S Høimyr H Hølmebakk T Høydal MA Hågensli N Haaverstad R Isaksen KI Jacobsen HJ Jacobsen I Jakobsen GS Johnson I Jørgensen JJ Kalaaji A Karliczek A Karsrud I Kazaryan AM
161 97 198 137 186 149 230 88 215, 216 68 3 233 67 176 247 224 84 177 210 24, 28 226 138 90 205 96 85 44 30 209 37 128 4 123 26 154, 155 189 240 196 130, 131 133, 144 82 140 40 232 19 92 217 121, 147, 212
Kazmi SSH Kjellevold K Kleven OC Knudsen CW Korvald C Langeggen H Lund T Lundar L Löffeler S Løvvik K Låhne PE Majak P Mariathasan AB Mathisen SR Matzen M Meling TR Merok MA Mikkelsen A Mjøen E Mocker F Moen O Mohn AC Mortensen KE Motarjemi H Müller S Mørk IT Nedrebø BS Nordby TN Nordhaug D Nyberg CK Nygård Y Nyheim T Nymo LS Pahle AS Pavlik Marangos I Pedersen G Pomianowska E Rajka T Ramberg H Ramirez C Rancinger P Ransve AM Rashid M Rehn M Reisæter LA Reksten Ø Rian LR Riis R
172 117 165 9 17 159 73 64 54, 77 118 60 200 103 178 14 243 94, 100 157 241 75 239 102 107 21 39, 49 2 95 124 191 34 45, 80 175 120 8, 10 127, 132 169, 182 125, 126 231 46 25 152 237 202, 203 227 74, 78 244, 245 72 65
20
21
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Foredragsholder
Abstrakt nr
Foredragsholder
Abstrakt nr
Risheim H Rogde ÅJ Ruiken RM Rushfeldt C Røraas HH Sadi L Sahba M Sand KE Sandengen SS Sandvik J Schelp CH Schjøth-Iversen L Schou CF Schou Bredal I Schreiner C Schultz J Seeberg LT Seternes A Sjo OH Sjøberg T Skari H Skjelbred P Skjerven-Martinsen M Slagsvold CE Smedsrud C Sneistrup C Sollid JA Solli-Nilsen HM Spasojevic M Steensrud T Stensrud KJ Stensvold A Strand TE Suleiman N Sunde M Søvik TT Tahir AR Thorsen B Tvedt BJT Tønseth KA Tøsti L Ulvik NM Ulvik Ø van der Hagen A Vasli S Vindenes H Vindenes HA Vindenes HB
235 70 13 91 246 207 184 69 129 135 181 109 142 225 173 106 99 108, 170, 171 89 1 160, 163 236 229 180 134 11 195 23 87, 110 193 156 43 201 27 105 139 61 83 15 12 223 62, 66 57, 58, 63 59 76 18 16 33
Viste A Våge V Wahba A Walter C Westerheim O Wexels JC Wæhre H Waage A Waage JERW Ziegler CM Østhus P Aaberg T AAS K Aasland J Aass T Åvitsland TL
150 141 190, 194 29 213 136 86 148 104 234 222 41 115 166, 179 204, 206 162
22
23
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
25-29 oktober 2010
Vitenskapelige forhandlinger
Foredragsholder
Abstrakt nr
Foredragsholder
Abstrakt nr
Risheim H Rogde ÅJ Ruiken RM Rushfeldt C Røraas HH Sadi L Sahba M Sand KE Sandengen SS Sandvik J Schelp CH Schjøth-Iversen L Schou CF Schou Bredal I Schreiner C Schultz J Seeberg LT Seternes A Sjo OH Sjøberg T Skari H Skjelbred P Skjerven-Martinsen M Slagsvold CE Smedsrud C Sneistrup C Sollid JA Solli-Nilsen HM Spasojevic M Steensrud T Stensrud KJ Stensvold A Strand TE Suleiman N Sunde M Søvik TT Tahir AR Thorsen B Tvedt BJT Tønseth KA Tøsti L Ulvik NM Ulvik Ø van der Hagen A Vasli S Vindenes H Vindenes HA Vindenes HB
235 70 13 91 246 207 184 69 129 135 181 109 142 225 173 106 99 108, 170, 171 89 1 160, 163 236 229 180 134 11 195 23 87, 110 193 156 43 201 27 105 139 61 83 15 12 223 62, 66 57, 58, 63 59 76 18 16 33
Viste A Våge V Wahba A Walter C Westerheim O Wexels JC Wæhre H Waage A Waage JERW Ziegler CM Østhus P Aaberg T AAS K Aasland J Aass T Åvitsland TL
150 141 190, 194 29 213 136 86 148 104 234 222 41 115 166, 179 204, 206 162
22
23
signifikant insidens av osteoporose og benfrakturer er observert. Ved ytterligere utvidet adjuvant behandling, etter en median behandlingsvarighet på 47 måneder, er det sett økt insidens av hetetokter, artralgi/artritt og myalgi. De fleste av disse er observert i løpet av 1. behandlingsår. En økt insidens av osteoporose og benfrakturer er observert. Nydiagnostisert osteoporose ble rapportert hos 3,6%, mens frakturer ble rapportert hos 5,1%. Tromboemboliske hendelser (1,5%), angina pectoris (0,8%), hjerteinfarkt (0,7%) og hjertesvikt (0,9%) har forekommet på ulike tidspunkter etter behandlingsstart. Svært vanlige (≥1/10): Hud: Økt svette. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Øvrige: Hetetokter, tretthet inkl. asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, dyspepsi, obstipasjon, diaré. Hud: Håravfall, utslett, inkl. erytematøst, makulopapuløst, psoriasislignende og vesikulært utslett. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, bensmerter, osteoporose, benfrakturer. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Psykiske: Depresjon. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, økt appetitt, hyperkolesterolemi. Undersøkelser: Vektøkning. Øvrige: Utilpasshet, perifere ødem. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Abdominale smerter, stomatitt, munntørrhet. Hjerte/kar: Palpitasjoner, takykardi, tromboflebitt inkl. overflatisk og dyp tromboflebitt, hypertensjon, iskemiske kardiale hendelser. Hud: Kløe, tørr hud, urticaria. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon. Kjønnsorganer/ bryst: Vaginal blødning, vaginal utflod, tørr vagina, brystsmerter. Lever/galle: Økning i leverenzymer. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artritt. Nevrologiske: Søvnighet, søvnløshet, svekket hukommelse, dysestesi inkl. parestesi og hypoestesi, smaksforstyrrelser, cerebrovaskulære skader. Nyre/urinveier: Økt vannlatingsfrekvens. Psykiske: Angst inkl. nervøsitet og irritabilitet. Stoffskifte/ernæring: Generelle ødem. Svulster/cyster: Smerter lokalisert til svulster. Undersøkelser: Vekttap. Øye: Katarakt, irritasjon i øyet, tåkesyn. Øvrige: Pyreksi, tørre slimhinner, tørste. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Lungeemboli, arteriell trombose, cerebrovaskulært infarkt. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hud: Angioødem, anafylaktisk reaksjon. Overdosering/Forgiftning: Isolerte tilfeller med overdosering med letrozol er rapportert. Ingen spesifikk behandling ved overdosering, men behandlingen bør være symptomatisk og støttende. Egenskaper: Klassifisering: Selektiv, ikke-steroid aromatasehemmer. Virkningsmekanisme: Hemmer aromataseenzymet ved kompetitiv binding til hemdelen i cytokrom P-450-subenheten av enzymet og medfører dermed redusert østrogenbiosyntese i alle vev. Via reduksjon i konsentrasjonen av sirkulerende østrogen, kan veksten av østrogenfølsom tumor hemmes. Hos postmenopausale pasienter med avansert brystkreft har daglige doser på 0,1–5 mg letrozol vist å redusere plasmakonsentrasjonen av østradiol, østron og østronsulfat med 75–95% i forhold til «baseline» hos alle de behandlede pasientene. Absorpsjon: Raskt og fullstendig. Absolutt biotilgjengelighet er 99,9%. Maks. plasmakonsentrasjon oppnås 1–2 timer etter inntak. Proteinbinding: Ca. 60%. Fordeling: Tilsynelatende distribusjonsvolum: 1,87 liter/ kg. Konsentrasjonen av letrozol i erytrocytter er ca. 80% av plasmakonsentrasjonen. Halveringstid: Ca. 48 timer. Metabolisme: I lever, via CYP 3A4 og CYP 2A6, hovedsakelig til en farmakologisk inaktiv carbinolmetabolitt. Utskillelse: Hovedsakelig via urin, noe i feces. Pakninger og priser: 30 stk. (blister) kr 1121,10. 100 stk. (blister) kr 3655,30. Refusjon: Se L02B G04, side f. i Refusjonslisten. Sist endret: 15.06.2009 (SPC 08.05.2009)
artell.no Foto: Morten Krogvold
C1 TABLETTER 2,5 mg: Hver tablett inneh.: Letrozol 2,5 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). Indikasjoner: Adjuvant behandling av postmenopausale kvinner med hormon-reseptor-positiv brystkreft i tidlig fase. Utvidet adjuvant behandling av hormonavhengig brystkreft i tidlig fase hos postmenopausale kvinner som har gjennomgått standard adjuvant behandling med tamoksifen i 5 år. Primær behandling av hormonavhengig avansert brystkreft hos postmenopausale kvinner. Behandling av avansert brystkreft hos kvinner med naturlig eller kunstig indusert postmenopausal status med tilbakefall eller progresjon av sykdommen etter tidligere behandling med antiøstrogener. Effekt er ikke vist hos pasienter med negativ østrogen-reseptor status. Dosering: Voksne og eldre: Anbefalt dose 2,5 mg daglig. Ingen dosejusteringer er nødvendig hos eldre. Adjuvant behandling bør pågå i 5 år eller til tilbakefall. Ved tidlig adjuvant behandling er klinisk erfaring tilgjengelig med en median behandlingstid på 25 måneder. Ved utvidet adjuvant behandling er klinisk erfaring tilgjengelig med en median behandlingstid på 4 år. Ved avansert brystkreft eller metastatisk sykdom bør behandlingen fortsette til tumorprogresjon er vist. Nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Ingen dosejustering er nødvendig ved nedsatt nyrefunksjon med kreatininclearance >30 ml/ minutt. Det er ikke tilstrekkelig data på pasienter med kreatininclearance <30 ml/minutt eller på pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for virkestoffet eller ett eller flere av hjelpestoffene. Premenopausal endokrin status, graviditet og amming. Forsiktighetsregler: Ved usikker postmenopausal status må LH-, FSHog/eller østradiolnivå måles før behandlingsstart for å fastsette sikker menopausal status. Dokumentasjon mangler ved bruk hos pasienter med ClCR <10 ml/minutt. Potensiell nytte/risiko bør vurderes nøye før disse behandles med letrozol. Bruk av letrozol er studert hos et begrenset antall ikke-metastaserende pasienter med mild til moderat og alvorlig nedsatt leverfunksjon. Hos personer uten kreft med alvorlig nedsatt leverfunksjon (levercirrhose og «Child Pugh score» C) økte systemisk eksponering og terminal halveringstid 2–3 ganger. Bør derfor gis med forsiktighet og etter en grundig vurdering av potensiell risiko/nytte for slike pasienter. Hos kvinner som har forhistorie med osteoporose og/eller tidligere frakturer, eller som har økt risiko for osteoporose, bør mineraltettheten (BMD) bestemmes vha. bentetthetsmåling før adjuvant og utvidet adjuvant behandling påbegynnes. Disse kvinnene bør under og etter behandling følges opp med tanke på utvikling av osteoporose. Behandling eller forebygging av osteoporose bør igangsettes og følges nøye opp når dette er nødvendig. Ettersom svimmelhet, slapphet og søvnighet kan opptre, anbefales det å utvise forsiktighet ved bilkjøring og håndtering av maskiner. Inneholder laktosemonohydrat og bør derfor ikke brukes ved sjelden, arvelig galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Interaksjoner: Letrozol hemmer cytokrom P-450-isoenzymene 2A6 og til en viss grad 2C19 in vitro. Forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med andre legemidler der metabolismen hovedsakelig avhenger av disse isoenzymene og dersom de har et smalt terapeutisk vindu. Graviditet/Amming: Se Kontraindikasjoner. Før behandlingsstart må behov for graviditetstest og bruk av sikker prevensjon vurderes hos kvinner som potensielt kan bli gravide, inntil postmenopausal status er fastsatt. Bivirkninger: Vanligvis milde eller moderate. Inntil 1/3 av pasientene som har metastaser, inntil 70–75% som får adjuvant behandling og inntil 40% som får utvidet adjuvant behandling kan få bivirkninger. De vanligste hos pasienter som har metastaser er hetetokter, artralgi, kvalme og tretthet. Mange bivirkninger kan tilskrives østrogenmangel (f.eks. hetetokter, håravfall og vaginal blødning). Ved utvidet adjuvant behandling (med median oppfølgingstid på 28 måneder) er det sett økt insidens av hetetokter, artralgi/artritt og myalgi. De fleste av disse er observert i løpet av 1. behandlingsår. En økt, men ikke
ATC-nr.: L02B G04
Foto: Morten Krogvold
Aromatasehemmer.
artell.no
Femar «Novartis»
(6063/05.2010)
T1
Sammen mot brystkreft Femar – et enkelt valg?
Referanser: 1) Thürlimann et al N Engl J Med 2005;353:2747-57 2) Goss et al J clin Oncol 2008 April 20;26(12):1948-55 3) Goss et al N Engl J Med 2003;349 (19):1793
– reduserer risikoen for tilbakefall1,2,3 Tlf.: 23 05 20 00 – Fax: 23 05 20 01 – www.novartis.no Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo
signifikant insidens av osteoporose og benfrakturer er observert. Ved ytterligere utvidet adjuvant behandling, etter en median behandlingsvarighet på 47 måneder, er det sett økt insidens av hetetokter, artralgi/artritt og myalgi. De fleste av disse er observert i løpet av 1. behandlingsår. En økt insidens av osteoporose og benfrakturer er observert. Nydiagnostisert osteoporose ble rapportert hos 3,6%, mens frakturer ble rapportert hos 5,1%. Tromboemboliske hendelser (1,5%), angina pectoris (0,8%), hjerteinfarkt (0,7%) og hjertesvikt (0,9%) har forekommet på ulike tidspunkter etter behandlingsstart. Svært vanlige (≥1/10): Hud: Økt svette. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Øvrige: Hetetokter, tretthet inkl. asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, dyspepsi, obstipasjon, diaré. Hud: Håravfall, utslett, inkl. erytematøst, makulopapuløst, psoriasislignende og vesikulært utslett. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, bensmerter, osteoporose, benfrakturer. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Psykiske: Depresjon. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, økt appetitt, hyperkolesterolemi. Undersøkelser: Vektøkning. Øvrige: Utilpasshet, perifere ødem. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Abdominale smerter, stomatitt, munntørrhet. Hjerte/kar: Palpitasjoner, takykardi, tromboflebitt inkl. overflatisk og dyp tromboflebitt, hypertensjon, iskemiske kardiale hendelser. Hud: Kløe, tørr hud, urticaria. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon. Kjønnsorganer/ bryst: Vaginal blødning, vaginal utflod, tørr vagina, brystsmerter. Lever/galle: Økning i leverenzymer. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artritt. Nevrologiske: Søvnighet, søvnløshet, svekket hukommelse, dysestesi inkl. parestesi og hypoestesi, smaksforstyrrelser, cerebrovaskulære skader. Nyre/urinveier: Økt vannlatingsfrekvens. Psykiske: Angst inkl. nervøsitet og irritabilitet. Stoffskifte/ernæring: Generelle ødem. Svulster/cyster: Smerter lokalisert til svulster. Undersøkelser: Vekttap. Øye: Katarakt, irritasjon i øyet, tåkesyn. Øvrige: Pyreksi, tørre slimhinner, tørste. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Lungeemboli, arteriell trombose, cerebrovaskulært infarkt. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hud: Angioødem, anafylaktisk reaksjon. Overdosering/Forgiftning: Isolerte tilfeller med overdosering med letrozol er rapportert. Ingen spesifikk behandling ved overdosering, men behandlingen bør være symptomatisk og støttende. Egenskaper: Klassifisering: Selektiv, ikke-steroid aromatasehemmer. Virkningsmekanisme: Hemmer aromataseenzymet ved kompetitiv binding til hemdelen i cytokrom P-450-subenheten av enzymet og medfører dermed redusert østrogenbiosyntese i alle vev. Via reduksjon i konsentrasjonen av sirkulerende østrogen, kan veksten av østrogenfølsom tumor hemmes. Hos postmenopausale pasienter med avansert brystkreft har daglige doser på 0,1–5 mg letrozol vist å redusere plasmakonsentrasjonen av østradiol, østron og østronsulfat med 75–95% i forhold til «baseline» hos alle de behandlede pasientene. Absorpsjon: Raskt og fullstendig. Absolutt biotilgjengelighet er 99,9%. Maks. plasmakonsentrasjon oppnås 1–2 timer etter inntak. Proteinbinding: Ca. 60%. Fordeling: Tilsynelatende distribusjonsvolum: 1,87 liter/ kg. Konsentrasjonen av letrozol i erytrocytter er ca. 80% av plasmakonsentrasjonen. Halveringstid: Ca. 48 timer. Metabolisme: I lever, via CYP 3A4 og CYP 2A6, hovedsakelig til en farmakologisk inaktiv carbinolmetabolitt. Utskillelse: Hovedsakelig via urin, noe i feces. Pakninger og priser: 30 stk. (blister) kr 1121,10. 100 stk. (blister) kr 3655,30. Refusjon: Se L02B G04, side f. i Refusjonslisten. Sist endret: 15.06.2009 (SPC 08.05.2009)
artell.no Foto: Morten Krogvold
C1 TABLETTER 2,5 mg: Hver tablett inneh.: Letrozol 2,5 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). Indikasjoner: Adjuvant behandling av postmenopausale kvinner med hormon-reseptor-positiv brystkreft i tidlig fase. Utvidet adjuvant behandling av hormonavhengig brystkreft i tidlig fase hos postmenopausale kvinner som har gjennomgått standard adjuvant behandling med tamoksifen i 5 år. Primær behandling av hormonavhengig avansert brystkreft hos postmenopausale kvinner. Behandling av avansert brystkreft hos kvinner med naturlig eller kunstig indusert postmenopausal status med tilbakefall eller progresjon av sykdommen etter tidligere behandling med antiøstrogener. Effekt er ikke vist hos pasienter med negativ østrogen-reseptor status. Dosering: Voksne og eldre: Anbefalt dose 2,5 mg daglig. Ingen dosejusteringer er nødvendig hos eldre. Adjuvant behandling bør pågå i 5 år eller til tilbakefall. Ved tidlig adjuvant behandling er klinisk erfaring tilgjengelig med en median behandlingstid på 25 måneder. Ved utvidet adjuvant behandling er klinisk erfaring tilgjengelig med en median behandlingstid på 4 år. Ved avansert brystkreft eller metastatisk sykdom bør behandlingen fortsette til tumorprogresjon er vist. Nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Ingen dosejustering er nødvendig ved nedsatt nyrefunksjon med kreatininclearance >30 ml/ minutt. Det er ikke tilstrekkelig data på pasienter med kreatininclearance <30 ml/minutt eller på pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for virkestoffet eller ett eller flere av hjelpestoffene. Premenopausal endokrin status, graviditet og amming. Forsiktighetsregler: Ved usikker postmenopausal status må LH-, FSHog/eller østradiolnivå måles før behandlingsstart for å fastsette sikker menopausal status. Dokumentasjon mangler ved bruk hos pasienter med ClCR <10 ml/minutt. Potensiell nytte/risiko bør vurderes nøye før disse behandles med letrozol. Bruk av letrozol er studert hos et begrenset antall ikke-metastaserende pasienter med mild til moderat og alvorlig nedsatt leverfunksjon. Hos personer uten kreft med alvorlig nedsatt leverfunksjon (levercirrhose og «Child Pugh score» C) økte systemisk eksponering og terminal halveringstid 2–3 ganger. Bør derfor gis med forsiktighet og etter en grundig vurdering av potensiell risiko/nytte for slike pasienter. Hos kvinner som har forhistorie med osteoporose og/eller tidligere frakturer, eller som har økt risiko for osteoporose, bør mineraltettheten (BMD) bestemmes vha. bentetthetsmåling før adjuvant og utvidet adjuvant behandling påbegynnes. Disse kvinnene bør under og etter behandling følges opp med tanke på utvikling av osteoporose. Behandling eller forebygging av osteoporose bør igangsettes og følges nøye opp når dette er nødvendig. Ettersom svimmelhet, slapphet og søvnighet kan opptre, anbefales det å utvise forsiktighet ved bilkjøring og håndtering av maskiner. Inneholder laktosemonohydrat og bør derfor ikke brukes ved sjelden, arvelig galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Interaksjoner: Letrozol hemmer cytokrom P-450-isoenzymene 2A6 og til en viss grad 2C19 in vitro. Forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med andre legemidler der metabolismen hovedsakelig avhenger av disse isoenzymene og dersom de har et smalt terapeutisk vindu. Graviditet/Amming: Se Kontraindikasjoner. Før behandlingsstart må behov for graviditetstest og bruk av sikker prevensjon vurderes hos kvinner som potensielt kan bli gravide, inntil postmenopausal status er fastsatt. Bivirkninger: Vanligvis milde eller moderate. Inntil 1/3 av pasientene som har metastaser, inntil 70–75% som får adjuvant behandling og inntil 40% som får utvidet adjuvant behandling kan få bivirkninger. De vanligste hos pasienter som har metastaser er hetetokter, artralgi, kvalme og tretthet. Mange bivirkninger kan tilskrives østrogenmangel (f.eks. hetetokter, håravfall og vaginal blødning). Ved utvidet adjuvant behandling (med median oppfølgingstid på 28 måneder) er det sett økt insidens av hetetokter, artralgi/artritt og myalgi. De fleste av disse er observert i løpet av 1. behandlingsår. En økt, men ikke
ATC-nr.: L02B G04
Foto: Morten Krogvold
Aromatasehemmer.
artell.no
Femar «Novartis»
(6063/05.2010)
T1
Sammen mot brystkreft Femar – et enkelt valg?
Referanser: 1) Thürlimann et al N Engl J Med 2005;353:2747-57 2) Goss et al J clin Oncol 2008 April 20;26(12):1948-55 3) Goss et al N Engl J Med 2003;349 (19):1793
– reduserer risikoen for tilbakefall1,2,3 Tlf.: 23 05 20 00 – Fax: 23 05 20 01 – www.novartis.no Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo