Vitenskapelige forhandlinger 2018 by WebPress

Vitenskapelige forhandlinger

De Norske Kirurgiske Foreninger

94. HĂ¸stmĂ¸tet i Norsk Kirurgisk Forening 23. - 26. oktober 2018 RedaktĂ¸r: Lars Vasli

I Norge har vi gode hygienerutiner rundt kirurgiske inngrep. Likevel lider pasientene av postoperative sårinfeksjoner.

Med Ethicons antibakterielle Plus-suturer, kan antall infeksjoner reduseres med 26-28%. Suturer behandlet med triklosan, finnes i WHOs retningslinjer for behandling.* * Ethicons antibakterielle Plus-suturer er de eneste suturene som er behandlet med triklosan på det norske markedet.

Referanser Wang ZX, Jiang CP, Cao Y, Ding YT. Systematic review and meta-analysis of triclosan-coated sutures for prevention of surgical-site infection. 2013; 100:465-474. Edmiston CE, Daoud FC, Leaper D. Is there an evidence-based argument for embracing an antimicrobial (triclosan)-coated suture technology to reduce the risk for surgical-site infections? A meta-analysis. 2013; 154: 89-100 de Jonge SW, Atema JJ, Solomkin JS, Boermeester MA. Meta-analysis and trial sequential analysis of triclosan-coated sutures for the prevention of surgical-site infection. Br J Surg. 2017 Jan;104(2):e118-e133.

www.ethicon.com/emea

190918 Ethicon Plus Sutures_NO_ver 1

Det går an å gjøre mer.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE FOR NORSK KIRURGISK FORENING 23. – 26. OKTOBER 2018

Fellesmøte med: Norsk barnekirurgisk forening Norsk forening for bryst og endokrinkirurgi Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi Norsk forening for maxillofacial kirurgi

Norsk karkirurgisk forening Norsk plastikkirurgisk forening Norsk thoraxkirurgisk forening Norsk urologisk forening

Årets Høstmøte er det 94. Høstmøtet i regi av Norsk Kirurgisk Forening. Også i år arrangeres NKF sitt Høstmøte på Lovisenberg Diakonale Høgskole hvor hver fagmedisinsk forening har sine egne seksjoner med frie foredrag og symposier. Lovisenberg Diakonale Høgskole markerer i år sitt 150 års jubileum. Høgskolen har røtter tilbake til Cathinka Guldberg, som startet sykepleierutdanningen i Norge med to elever i Oslo 1868. Cathinka Guldberg (1840-1919) ble utdannet diakonisse og sykepleier i Tyskland (1866-1868). Hun er Norges første profesjonelle sykepleier og grunnla Diakonissehuset hvor hun var forstanderinne fra 1868 – 1919. Drivkraften var det diakonale kallet; å være til tjeneste for mennesker som lider nød og trenger hjelp og omsorg. I 1884 fikk de Lovisenberg i gave. Diakonissehuset flyttet til Lovisenberg i 1888. I år har vi ingen aktivitet på mandag og et beskjedent program på tirsdag. Onsdag starter Høstmøtet med stor aktivitet alle tre dagene Det avholdes 17 faglige symposier, 17 generalforsamlinger og 24 sesjoner med frie foredrag basert på 174 innsendte abstrakt. Den vitenskapelige aktiviteten i det kirurgiske fagmiljøet fortsetter trenden fra 2017 med en reduksjon i antall innsendte abstrakt. I løpet av de siste tre årene har antall innsendte abstrakt falt fra 232 (2016) til 207 (2017) til årets 174 abstrakt. Dette er en utvikling som bør bekymre de fagmedisinske foreningene. Har vilkårene for fagutvikling og forskning fått dårligere vilkår i de kirurgiske avdelingene? Hva gjør dette med kvaliteten i den kirurgiske pasientbehandlingen? Fagutvikling og forskning er et viktig grunnlag for å sikre en god kvalitet på pasientbehandlingen. Høstmøtet har gjennom alle år vært en viktig arena for å fremme faglig utvikling, forskning og kvalitet i norsk kirurgi. Fremtiden for en slik møteplass er avhengig av et stort faglig engasjement og ønske fra norske kirurger om å møtes til faglige diskusjoner. «Vitenskapelige Forhandlinger» foreligger elektronisk. «Boka» inneholder program for hele Høstmøteuken, med alle innsendte abstrakt. Abstraktene er i det vesentlige trykket slik de er innkommet. Alle abstrakt er vurdert og ordnet i rekkefølge av de respektive spesialforeninger. All informasjon om årets Høstmøte finner du på Høstmøte linken www.hostmotet.no.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Årets Vitenskapelige forhandlinger kan lastes ned i god tid før møtet starter (ca 8. oktober). I tillegg vil du på hjemmesiden vår finne Vitenskapelige forhandlinger fra de siste 10 årene. I år må alle registrere seg på www.hostmotet.no, både utstillere, foredragsholdere og deltagere. Alle som deltar på Høstmøtet må hente ut navneskilt sitt i sekretariatet. Dette må man ha på seg under oppholdet på møtet og ved besøk i utstillingshallen. Utstillere er samlet i eget nyrenovert lokale fra onsdag 24/10. Benytt anledningen til å besøke våre utstillere, og gjøre deg kjent med nye produkter som blir presentert! Vi håper at Høstmøtet vil opprettholde sin plass, som sentralt forum for faglig og sosial interaksjon mellom norske kirurger. Norsk Kirurgisk Forening sin generalforsamling avholdes torsdag 25. oktober kl. 17.00. Kirurgmiddagen torsdag 25. oktober kl. 19.30-01.00 på Månefisken på Grünerløkka. Billetter kjøpes på Høstmøtets hjemmeside med kort. Vel møtt til Høstmøtet! Lars R. Vasli Redaktør, teknisk ansvarlig

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

INNHOLD

Møter og symposium Årsmøter, generalforsamlinger Til møteledere og foredragsholdere Utstillinger

Program side 1 - 2 3 - 3 5 - 14 15 - 18 19 - 52 53 - 72 73 - 82 83 - 86

Frie foredrag Plastikkirurgi Urologi Gastroentrologi Karkirurgi Thoraxkirurgi Mamma- og endokrin kirurgi Traumatologi Maxillofascial kirurgi Abstrakt Forfatterregister

87 89 93 99 109 111 115 117 119 121 297

Forord Innhold Programoversikt

88 92 98 108 110 114 116 118 120 296 315

Abstrakt nr.

1 25 56 126 137 156 168 170

24 55 125 136 155 167 169 174

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

PROGRAMOVERSIKT

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Mamma- og endokrin kirurgi

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Gastroentrologi

Urologi

Plastikkirurgi

Vitenskapelige forhandlinger

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Mamma- og endokrin kirurgi

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Gastroentrologi

Urologi

Plastikkirurgi

Vitenskapelige forhandlinger

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Mamma- og endokrin kirurgi

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Gastroentrologi

Urologi

Plastikkirurgi

Vitenskapelige forhandlinger

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

kl. 08:00 08:30 09:00 09:30 10:00 10:30 11:00 11:30 12:00 12:30 13:00 13:30 14:00 14:30 15:00 15:30 16:00

12 Lunsj Symposium: Prisutdeling Nordic strategies for perineal reconstruction Kaffe Kaffe

Lunsj

Gastro symposium: TaTME Kaffe Gastro symposium - forts.

Lunsj

Kaffe Urologi ff

Urologi ff

LDH - Auditorium 1

Kaffe

(260)

Kaffe Årsmøte NFKK

LDH - Auditorium 7 Symposium: Head and neck reconstruction

(240)

Gastro ff - Diverse

LDH - Auditorium 8

Fredag 26 oktober 2018 (120)

23.-26. oktober 2018 Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Mamma- og endokrin kirurgi

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Gastroentrologi

Urologi

Plastikkirurgi

Vitenskapelige forhandlinger

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

“Wow” The clinical response most commonly heard when surgeons first experience the new HARMONIC ® HD 1000i. Unmatched precision

Unparalleled strength

Optimal efficiency

with a unique jaw shape that reduces the need to use a separate dedicated dissecting instrument 1

with a blade design that delivers more secure seals, even in the most challenging conditions 2,3,4

from increased sealing speed, multi-functionality, and simplified steps for use 5,6,7

Please always refer to the Instructions for Use / Package Insert that come with the device for the most current and complete instructions.

Sweden: Johnson & Johnson AB, Kolonnvägen 45, 170 67 SOLNA, Phone+46 8 626 22 00 | Norway: Johnson & Johnson Medical Devices A division of Janssen-Cilag AS, Drammensveien 288, 0283 Oslo, Phone +47 66 98 10 30 | Denmark: Johnson & Johnson Medical Devices A division of Janssen-Cilag A/S, Bregnerøvej 133, 3460 Birkerød, Phone +45 45 94 82 00 | Finland: Johnson & Johnson, Vaisalantie 2, 02130 Espoo, Phone +358 207 531 500 References: 1. In a design validation study with surgeons (n=33) operating in simulated procedures in an animate porcine laboratory model (26/33) Ethicon, DOC021988A Buccaneer Design Validation Study – Marketing Questions, May 2016, Data on File #053344-160516 2. In a pre-clinical study, 100% (56/56) of porcine blood vessels remained hemostatic over a 30 day survival period. Ethicon, PSB004423 Survival Pig Binder, March 2015, Data on File #049339-160315 3. In a benchtop study with 5-7mm porcine carotid arteries that compared median burst pressure, HARMONIC® HD 1000i (1878 mmHg)vs. LigaSure Impact™ (1224 mmHg) (p<0.0001). Ethicon, PRC074054A Buccaneer Thermal Spread and Burst Claims, February 2016, Data on File #049305-160315 4. In a benchtop study with 5-7mm porcine carotid arteries that compared median burst pressure, HARMONIC® HD 1000i (1878 mmHg) vs. LigaSure™ Maryland (1171 mmHg) (p<0.0001). Ethicon, PRC074054A Buccaneer Thermal Spread and Burst Claims, February 2016, Data on File #049315-160315 5. In a design validation study with surgeons (n=33) operating in simulated procedures in an animate porcine laboratory model (26/33) Ethicon, DOC021988A Buccaneer Design Validation Study – Marketing Questions, May 2016, Data on File #053344-160516 6. ln a porcine study comparing sealing times of HARMONIC® ACE+7 and HARMONIC® HD 1000i. HARMONIC® HD 1000i Shears transected vessels faster than HARMONIC® ACE+7 (mean vessel transection time of 9.186 seconds vs 15.291 seconds). Ethicon, PRC074125B Buccaneer DV-Vessel Transaction Speed, April 2015, Data on File #051753-160420 7. Design Validation Study with surgeons (n=33) operating in simulated procedures in an animate porcine laboratory model (33/33) Ethicon, DOC021988A Buccaneer Design Validation Study – Marketing Questions, May 2016, Data on File #053346-160516

The third-party trademarks used herein are the property of their respective owners.

OUR STAPLER ADAPTS TO TISSUE VARIABILITY. 1,2,3 AND TELLS YOU WHEN IT DOES. The Signia™ stapler puts real-time feedback in your hands.

PREVENT WITH PROGRIP™ SELF-GRIPPING MESH TECHNOLOGY Giving patients greater protection from incisional hernia occurrence. 1. R2146-173-0 Engineering Report - ASA Verification Testing with Slow Speed Force Limit Evaluation, 2015. 2. R2146-151-0 Engineering Report - Powered Stapling Firing Speed DOE Analsis and ASA Parameters, 2015. 3. RE00024826 Signia™ Stapling System Summative Usability Report; January, 2016. © 2018 Medtronic. All rights reserved. 18-emea-nkf-høstmøde-2018-ad-2767698

Taking the lead in incisional hernia prevention.

-ST17028

3D – AN EXCITING TECHNOLOGY ❙ Better precision and accuracy ❙ Reduced operation time ❙ Personal well-being ❙ Shorter learning curve LAPAROSCOPIC SURGERY

SEE BETTER

AESCULAP® 3D EinsteinVision® 3.0

Mitomycin medac

in medac Mitomyc tt 40 mg se o-use“ „Ready-t 661 14 varenr. 4

Mitomycin medac 40 mg pulver og væske til intravesikaloppløsning Indikasjoner: Mitomycin medac er indisert for intravesikal administrasjon som profylakse mot tilbakefall hos voksne pasienter med overflatisk blærekarsinom etter transuretral reseksjon. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene. Amming, Perforasjon av blæreveggen, Cystitt. Advarsler og forsiktighetsregler: På grunn av mitomycins toksiske effekt på benmargen må andre behandlingsmodaliteter som virker hemmende på benmargen (spesielt andre cytostatika og strålingsbehandling) administreres med særlig forsiktighet for å minimere risikoen på ytterligere benmargssuppresjon. Langvarig terapi kan resultere i kumulativ benmargstoksisitet. Benmargssuppresjon blir først synlig etter en forsinkelse, sterkest etter 4 – 6 uker, og akkumuleres etter lengre bruk og krever derfor ofte en individuell dosejustering. Eldre pasienter har ofte redusert fysiologisk funksjon og benmargssuppresjon, som kan ha et forlenget forløp, og hos denne populasjonen må mitomycin derfor administreres med særlig forsiktighet mens pasientens tilstand overvåkes nøye. Mitomycin er en substans som er mutagent og potensielt karsinogent for mennesker. Kontakt med hud og slimhinner skal unngås. Når det oppstår pulmonale symptomer som ikke kan tilskrives underliggende sykdom skal behandlingen seponeres umiddelbart. Pulmonal toksisitet kan behandles på en god måte med steroider. Behandlingen skal også seponeres umiddelbart ved symptomer på hemolyse eller tegn på nyresvikt (nefrotoksisitet). Forekomst av hemolytiskuremisk syndrom (irreversibel nyresvikt [HUS], mikroangiopatisk hemolytisk anemi [MAHA-syndrom] og trombocytopeni) er vanligvis fatalt. Det er observert mikroangiopatisk hemolytisk anemi ved doser på > 30 mg mitomycin/m² kroppsoverflate. Nøye overvåking av nyrefunksjonen anbefales. Nye funn tyder på at en terapeutisk prøveperiode kan være hensiktsmessig for å fjerne immunkomplekser, som ser ut til å spille en stor rolle når symptomer oppstår for første gang, ved hjelp av stafylokokkprotein A. Forekomst av akutt leukemi (i noen tilfeller etter en preleukemisk fase) og myelodysplastisk syndrom er rapportert hos pasientene som fikk samtidig behandling med andre antineoplastiske midler. Bivirkninger: Bivirkninger er listet opp nedenfor etter organklassesystem og frekvens. Frekvensene er definert på følgende måte: Svært vanlige (>1/10), vanlige (> 1/100 til < 1/10), mindre vanlige (> 1/1000 til < 1/100), sjeldne (> 1/10 000 til < 1/1000), svært sjeldne (< 1/10 000), og ikke kjent (kan ikke anslås ut ifra tilgjengelige data). Mulige bivirkninger under intravesikal behandling: Bivirkninger kan oppstå enten på grunn av oppløsningen til intravesikal instillasjon eller etter dyp reseksjon. De mest vanlige bivirkningene av intravesikal administrering av mitomycin er allergiske hudreaksjoner i form av lokalt eksantem (f.eks. kontaktdermatitt, også i form av palmar- og plantarerytem) og cystitt. Hud- og underhudssykdommer: Vanlige: Allergisk hudutslett, kontaktdermatitt, palmar-/plantarerytem, pruritus. Sjeldne: Generalisert eksantem. Sykdommer i nyre og urinveier: Vanlige: Cystitt (muligens hemoragisk), dysuri, nokturi, pollakisuri, hematuri, lokal irritasjon av blæreveggen. Svært sjeldne eller ikke kjent: Nekrotiserende cystitt, allergisk (eosinofil) cystitt, stenose av utadførende urinveier, redusert blærekapasitet, forkalkning av blæreveggen, fibrose i blæreveggen, perforasjon av blæren. Eventuell cystitt behandles symptomatisk med lokale antiinflammatoriske midler og analgetika. I de fleste tilfellene kan behandling med mitomycin fortsette, om nødvendig med redusert dose. Det har vært isolerte tilfeller av allergisk (eosinofil) cystitt som krevde seponering av behandling. Etter intravesikal administrering kommer kun små mengder mitomycin i sirkulasjonssystemet. I veldig sjeldne tilfeller har likevel følgende systemiske bivirkninger blitt rapportert: Mulige systemiske bivirkninger som oppstår svært sjeldent etter intravesikal administrering: Sykdommer i blod og lymfatiske organer: Leukopeni, trombocytopeni. Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum: Interstitiell lungesykdom. Gastrointestinale sykdommer: Kvalme, oppkast, diaré. Sykdommer i lever og galleveier: Forhøyede transaminaser. Hud- og underhudssykdommer: Alopesi. Sykdommer i nyre og urinveier: Nyresvikt. Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet: Feber. Mulige bivirkninger under systemisk behandling: De mest vanlige bivirkningene av systemisk administrert mitomycin er gastrointestinale symptomer som kvalme og oppkast, og benmargssuppresjon med leukopeni og vanligvis dominant trombocytopeni. Denne benmargssuppresjonen opptrer hos opptil 65 % av pasientene. Hos opptil 10 % av pasientene må alvorlig organtoksisitet i form av interstitiell pneumoni eller nefrotoksisitet forventes. Mitomycin er potensielt hepatotoksisk. Sykdommer i blod og lymfatiske organer: Svært vanlige: Benmargssuppresjon, leukopeni, trombocytopeni. Sjeldne: Livstruende infeksjon, sepsis, hemolytisk anemi. Forstyrrelser i immunsystemet: Svært sjeldne: Alvorlig allergisk reaksjon. Hjertesykdommer: Sjeldne: Hjertesvikt etter tidligere terapi med antracykliner. Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum: Vanlige: Interstitiell pneumoni, dyspné, hoste, kortpustethet. Sjeldne: Pulmonal hypertensjon, pulmonal venookklusiv sykdom (PVOD). Gastrointestinale sykdommer: Svært vanlige: Kvalme, oppkast. Mindre vanlige: Mukositt, stomatitt, diaré, anoreksi. Sykdommer i lever og galleveier: Sjeldne: Leversvikt, forhøyede transaminaseverdier, gulsott, venookklusiv sykdom (VOD) i leveren. Hud- og underhudssykdommer: Vanlige: Eksantem, allergisk hudutslett, kontaktdermatitt, palmar-/plantarerytem. Mindre vanlige: Alopesi. Sjeldne: Generalisert eksantem. Sykdommer i nyre og urinveier: Vanlige: Nyresvikt, økt kreatininnivå i serum, glomerulopati, nefrotoksisitet. Sjeldne: Hemolytisk-uremisk syndrom (HUS) (vanligvis fatalt), mikroangiopatisk hemolytisk anemi (MAHA-syndrom). Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet: Vanlige: Etter ekstravasasjon: cellulitter, vevsnekrose. Mindre vanlige: Feber. Emballasje (type og innhold): Mitomycin medac leveres i et klart hetteglass (type I-glass) med gummipropp av bromobutyl som er dekket av fluorplast, og et flip-off-lokk med aluminiumsforsegling. Pakninger med 1 hetteglass (50 ml), 1 PVC-pose på 40 ml med natriumklorid 9 mg/ml (0,9 %) oppløsning, katetre. Pakninger med 4 hetteglass (50 ml), 4 PVC-poser på 40 ml med natriumklorid 9 mg/ml (0,9 %) oppløsning, katetre. Pakninger med 5 hetteglass (50 ml), 5 PVC-poser på 40 ml med natriumklorid 9 mg/ml (0,9 %) oppløsning, katetre. Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført. Se gjeldende pris på: www.felleskatalogen.no. Utlevering: Reseptpliktig legemiddel, Reseptgruppe C. ATC-Kode: L01D C03. National version, SPC: 11.05.2016.

For fullstendig produktinformasjon: www.legemiddelverket.no / www.felleskatalogen.no Medac

Malmöhusvägen 1, SE-211 18 Malmö

Tel: +46 340 - 64 54 70

info@medac.no

www.medac.no

16211

3D OG THUNDERBEAT - Den perfekte kombinasjonen. Med vårt nye 3D system og THUNDERBEAT – gir vi deg neste generasjon av bildebehandling og hemostatisk disseksjon. 2 generasjons 3D system med et eksepsjonelt 3D bilde, med roterbar 30° EndoEye i 3D. · Plug &Play · Autoklaverbart 3D videolaparaskop · Autofokus THUNDERBEAT er verdens første fullintegrerte biopolar- og ultralydsinstrument. · Pålitelig 7 mm vevforsegling · Minimal termisk spredning · Hurtigst i klassen for kutting

Drengsrudbekken 12, 1383 Asker | www.olympus.no

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

MØTER OG SYMPOSIUM

Dag

Tir. S-2 Tir. S-3 Tir. S-4 Ons S-5 Ons S-6 Ons S-7 Ons S-8 Ons S-9 Ons S-10 Ons S-11 Tor. S-1

S-12 Tor. S-13 Tor. S-14 Tor. S-15 Fre. S-16 Fre. S-17 Fre. S-18 Fre. S-19 Fre.

Møterom Møter og symposium

09:00 Audi-1 Gasto Symposium: Kreft i spiserøret 13:30 Audi-1 NTLF-symposium: TAMIS 16.00 Audi-1 Nettverksmøte innen laparaskopisk ferdighetstrening 10:00 Audi-8 Time for change: From Bariatric to Metabolic surgery. 10:00 Audi-3 Barneurologisk symposium 13:30 Audi-1 URS, PCN, ESWL og metabolisk behandlingav stein 13:00 Audi-3 Plastikk/Mamma-endokrin kirurgi seminar: Brystkreft 15:30 Audi-3 Plastikkirurgens rolle i brystkreft og melanom-behandling 15:30 Audi-2 Thyreoideafunksjon og brystkreft 14:00 Klasser-4 NKKF Høstmøtesymposium 2018 09:00 Audi-2 Eurocrine og Thyreoideacancer 15:00 Audi-7 Kvinne inn i plastisk kirurgi - et liv i kontraster 09:00 Audi-3 NKKF minisymposium 10:30 Audi-6 Internt barnekirurgisk møte 13:00 Audi-8 Gasto Symposium: TaTME 10:30 Audi-2 Bukveggskirurgi 09:00 Audi-7 Head and neck reconstruction 13:00 Audi-7 Nordic strategies for perineal reconstruction 11:30 Audi-3 Mitral- og trikuspidal sykdom, diagnostikk og kir.beha.

Side

21 22 23 25 26 27 29 31 33 35 37 39 41 43 45 47 48 49 51

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Tirsdag 23. oktober 2018, kl.09.00 – 12.00 Audi 1

Fokus på behandling og forskning for pasienter med kreft i spiserøret 1. Erfaringer med ERAS etter reseksjon for spiserørskreft Overlege Gjermund Johnsen, Gastroenterologisk kirurgi, St. Olavs hospital, 30 min. + 5 min. diskusjon 2. Epigenetiske forandringer ved spiserørskreft Prof. Guro Lind. Inst. for kreftforskning, OUS. 30 min. + 5 min. diskusjon Kaffepause (15 min) 3. Mikrosirkulasjon i ventrikkel-tuben – peroperativ vurdering Overlege Syed Sajid Hussain Kazmi, Karkir. avd. OUS 30 in. + 5 min diskusjon 4. «Surgery as needed for esophageal cancer» Overlege Hans-Olaf Johannessen, Gastrokir. avd. OUS. 30 min. + 5 min. diskusjon 5. Robot-assistert mini-invasiv øsofagektomi Marc van Det, ZGT, Almelo, Nederland. 30 min + 5 min. diskusjon 6. Opprettelse av nasjonal interessegruppe for øvre gastrointestinal cancer gruppe («Norsk Forening for Øvre GI Cancer») 7. Diskusjon – avslutning (5-10 min) Hans-Olaf Johannessen

«Norsk Forening for Øvre GI Cancer» 21

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Tirsdag 23. oktober 2018, kl.13.30 – 15.00 Audi 1

Norsk thoraco-laparoskopiforening NTLF ønsker velkommen til foredrag i anledning årets høstmøte.

Kl 13:30 – 13:35 Wellcome Leader Ole Christian Olsen Kl 13:35 – 14:30 TAMIS, from local excision to taTME Dr. Colin Sietses Ziekenhuis Gelderse Vallei Kl 14:30 – 14:45 Discussion

Norsk thoraco-laparoskopiforening

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Tirsdag 23. oktober 2018, kl.16.00 – 17.30 Audi 1

Nettverksmøte innen laparoskopisk ferdighetstrening Nasjonal Kompetansetjeneste for Avansert Laparoskopisk Kirurgi (NSALK) St. Olavs Hospital

Nettverksmøte for leger som jobber med/er interessert i laparoskopisk simulering og opplæring.

Nasjonal Kompetansetjeneste for Avansert Laparoskopisk Kirurgi 23

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Onsdag 24. oktober 2018, kl.10.00 – 11.30 Audi 8

Time for change: From Bariatric to Metabolic surgery

10.00 10.05 10.50 11.10

Welcome and introduction Prof. Carel le Roux :

"Metabolic surgery in patients with BMI<35".

Prof. Jøran Hjelmesæth:

“Surgery for diabetes mellitus type II-a resonable approach?”

Discussion

Norsk forening for fedmekirurgi SOREG - Norsk kvalitetsregister for fedmekirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Onsdag 24. oktober 2018, kl. 10.00 â&#x20AC;&#x201C; 12.00 Audi-3

Barneurologisk symposium Posterior urethral valves Prof. Ali Avanoglu, Izmir, Tyrkia

Bladder neck rhabdomyosarcoma in children Prof. Ali Avanoglu, Izmir, Tyrkia

Norsk Barnekirurgiske forening

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Onsdag 24. oktober 2018, kl. 13.30 – 17.30 Audi – 1

BEHANDLING av STEIN Møteledere: Kristin Rennesund

Fire foredrag @ 45minutt om hhv: • URS

v/ Øyvind Ulvik

• PCN

v/ Stein Øverby

• ESWL v/ Sturla Pilskog • Metabolsk behandling v/ Dan Helgø

Norsk urologisk forening

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Onsdag 24. oktober 2018, kl. 13.00 – 15.00 Audi – 3

Brystrekonstruksjon

Felles program plastikkirurgi / mamma-endokrinkirurgi

Møteledere: Ellen Schlichting og Kjersti Ausen

1300-1305 Åpning ved møteledere 1305-1325 Nye anbefalinger for rekonstruksjon i Handlingsprogrammet for brystkreft (Ellen Schlichting/Christian Korvald) 1325-1340 Diskusjon 1340-1405 Bruk av lokale lapper som f.eks. LICAP som ledd i brystbevarende kirurgi (Helle Skjerven/Christian Korvald) 1405-1435 Perforatorlapper ved brystrekonstruksjon (Maija Kolehmainen) 1435-1445 Diskusjon 1445-1500 ALCL global status (Robert Hermann) 1500-1530 PAUSE

Norsk forening for Bryst og Endokrinkirurgi Norsk forening for Plastikk kirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Onsdag 24. oktober 2018, kl. 15.30 – 17.00 Audi – 3

Plastikkirurgens rolle i brystkreft og melanom behandling Møteledere: Kjersti Ausen

1530-1610

Transverse Myocutan Gracilis flap in breast reconstruction (Kaija Kolehmainen)

1610-1630

Nye retningslinjer for behandling av malignt melanom (Henrik Løvendahl Svendsen)

1630-1700

Plenumsdiskusjon: Plastikkirurgens rolle i brystkreft og melanombehandling

Norsk forening for Plastikk kirurgi 31

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Onsdag 24. oktober 2018, kl. 15.30 – 17.00 Audi – 2

Symposium i bryst- og endokrinkirurgi Møteledere: Ellen Schlichting 1530-1600:

Orientering om læringsmål og LIS utdanningen. Else Marie Opsahl

1600-1700:

Thyreoideafunksjon – er det en sammenheng med brystkreftrisiko og prognose? Professor Jonas Manjer, Lunds Universitet og Skånes universitetssykehus i Malmø

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Norsk karkirurgisk forenings høstmøtesymposium 2018 Sted: Lovisenberg Diakonale Høgskole, Klasserom 4 Tidspunkt: Onsdag 24.oktober kl 14:00 – 18:00

NKKF ønsker å sette fokus på forskning innen karkirurgi.

Innlegg ved Forskningsutvalget (kl. 14.00 – 14.30)

Møteleder: Erney Matsson, St Olavs hospital / leder Forskningsutvalget Erney Mattson snakker om Forskningsutvalgets arbeid, tanker omkring fremtiden for forskning innen karkirurgi og Forskningsutvalget som ressurs for det karkirurgiske miljøet i Norge. .

Forskning innen karkirurgi (kl. 14.30 – 18.00 inkl. pauser)

Møteledere: Øystein Hovi Rognerud og Øyvind Skoe

Det karkirurgiske fagmiljøet i Norge har fått mye positiv oppmerksomhet etter publisering av Carotisstudien og arbeidet med den har fått konsekvens for pakkeforløp hjerneslag i Norge. Nå er vi godt i gang med den nasjonale ABANDIA-studien. Hvordan står det til med forskningen innen karkirurgi på mindre skala? Vi i NKKF ønsker å stimulere til diskusjon og forhåpentligvis økt aktivitet ved alle utdanningsinstitusjoner innen karkirurgi. Ved årets Høstmøte har karkirurgi kun 10 frie foredrag. Er dette tilfeldig eller reflekterer det en nedgang i forskningsaktivitet blant utdanningskandidater og spesialister? Under symposiet kommer vi til å ha innlegg som er både informative og som stimulerer til diskusjon rundt temaet forskning innen karkirurgi. Har utdanningskandidater enkel tilgang til ressurser for å bedrive forskning under spesialisering? Hva sier de nye spesialitetsreglene om forskning under spesialisering og hvordan tolkes dette ved utdanningsinstitusjonene? Hvordan kan vi hente ut nyttig data fra NORKAR? Hva må til for å bruke data fra NORKAR i forskning? Hvordan søke Regional etisk komité (REK)? Når må REK søkes? Hvilke ressurser finnes ved universitetssykehusene/universitetene for karkirurgiske miljø utenfor universitetssykehusene? Hvordan strukturerer du en studie? Hvordan henter du ut data fra eget sykehus/helseregion til bruk i forskning? Dette og mye mer drøftes under årets symposium. Vel møtt!

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Torsdag 25. oktober 2018, kl. 09.00 – 11.30 Audi – 2

Eurocrine og Thyreoideacancer Møteledere: Monica Engstrøm og Anette Heie 09.00-10.00:

Eurocrine, hva er det og hvilke muligheter gir det? Marit H. Hansen og Philip Skau

10.00-10.30:

Kaffe

10.30-11.30:

Thyreoideacancer epidemiologi i det 21. århundre: Årsaker og konsekvenser Katrin Braukhoff

11.30-12.30:

Lunsj

12.30-13.00:

Samvalgsverktøy; hva er det? Marit H. Hansen og Mirjam Lauritzen

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Torsdag 25. oktober 2018, kl. 15.00 – 16.00 Audi – 7

Æresforelesning: «Kvinne inn i plastisk kirurgi - et liv i kontraster» v/ Barbara Hansteen Dahl

Norsk forening for Plastikk kirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Torsdag 25. oktober 2018, kl. 09.00 – 10.00 Audi - 3

NKKF’s Minisymposium

med utfordringer og komplikasjoner

Møteledere: Knut Eivind Kjørstad, UNN

NKKFs å årlige minisymposium avholdes før Årsmøtet torsdag 25.oktober. Dette er en arena hvor avdelingene rundt om i landet kan ta opp vanskelige eller lærerike kasuistikker. Kolleger kan dele erfaringer, diskutere valg som ble gjort og få innspill til strategi ved senere tilfeller.

Norsk karkirurgisk forening 41

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Torsdag 25. oktober 2018, kl. 10.30 â&#x20AC;&#x201C; 14.30 Audi-6

Kl. 10.30

Urinary incontinence surgery in children Prof. Ali Avanoglu, Izmir, Tyrkia

Kl. 12.00 Lunsj

Kl. 13.00

Barnekirurgisk fagmĂ¸te 2018

Kl. 14.30 Kaffe

Norsk Barnekirurgiske forening 43

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23-26 oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastro-onkologisk Symposium Høstmøte 2018 Fredag 26.10.18, kl. 13.00 – 15.00. Auditorium 8

TaTME Implementering og kliniske resultater i Norge Møteledere: Arne Færden og Ole Sjo 13.00 – 13.10:

Innledning – bakgrunn – Arne Færden

13.10 – 13.25:

Presentering av teknikken – Ole Christian Olsen

13.25 – 13.40:

Nordisk standardisert læringsprogram - Frank Pfeffer

13.40 – 14.00:

En nasjonal Audit for TaTME– Hans Wasmuth

14.00 – 14.10:

Kaffe

14.10 – 14.25:

Lokale recidiver – Stein Larsen

14.25 – 14.40:

Diskusjon pro / contra – Frank Pfeffer / Hans Wasmuth

14.40 – 15.00:

Åpen plenumsdiskusjon – Olsen, Pfeffer, Wasmuth, Larsen

Oppsummering / avslutning – Ole Sjo / Arne Færden

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Fredag 26. oktober 2018, kl. 10.30 – 12.30 Audi – 2

Bukveggskirurgi - noen av de ubesvarte spørsmålene Møteledere: Kristin Kjellevold og Inge Glambek

10.30 Endoskopisk komponentseparasjon Ronny Helander 10.45 Navlebrokk – med eller uten nett? Jorunn Skattum 11.00 Hiatuskirurgi – nett eller ikke nett? Robin Gaupset 11.15 Traumatiske brokk – op.indikasjon og metode Tina Gaarder 11.15 Spighellihernier Inge Glambek 11.45 Perineale brokk etter rectumreseksjon Peter Monrad-Hansen 12.00 Profylaktiske nett i midtlinje og ved stomianleggelse Jan Lambrecht 12.15 Brokkirurgi – åpen vs laparoskopisk tilnærming Brynjulf Ystgaard (?)

Norsk forum for Bukveggs kirurgi 47

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Fredag 26. oktober 2018, kl. 09.00 – 15.30 Audi – 7

Møteleder: Kjersti Ausen Section 1 – Head and neck reconstruction 09:00 – 09:10 09:10 – 09:30

10:00– 10:15

Opening remarks The Helsinki Protocol for Facial Transplantion (Andrew J. Linford) 3D Planning in Head and Neck and Facial Transplantation (Andrew J. Lindford) Discussion

10:15 – 10:45

Coffee break

10:45 – 11:15

12:00 – 12:15

The Malmø Ear Reconstruction Experience (Martin Öberg) Innovations in Head and Neck Reconstruction (Andrew J. Lindford) Tips and Tricks in Ear Surgery (Martin Öberg) Orbital Reconstruction (Andrew J. Lindford) Discussion

12:15 – 13:15

Lunch

09:30 – 10:00

11:15 – 11:30 11:30 – 11:45 11:45 – 12:00

Norsk forening for Plastikk kirurgi 48

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Fredag 26. oktober 2018, kl. 09.00 – 15.30 Audi – 7

Møteleder: Kjersti Ausen Section 2 – Nordic strategies for perineal reconstruction 13:15 – 13:20

Opening remarks

13:20 – 13:40

The TMG flap (Maija Kolehmainen)

13:40 – 14:00

The Gluteal rotation flap (Martin Öberg)

14:00 – 14:20

The VRAM flap (Truls Ryder)

14:20 – 14:35

Discussion

14:35 – 15:05

Coffee Break and adjourned

Norsk forening for Plastikk kirurgi 49

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM

Fredag 26. oktober 2018, kl. 11.30 â&#x20AC;&#x201C; 13.00 Audi - 3 MĂ¸teleder: Gry Dahle Mitral- og trikuspidal sykdom, diagnostikk og kirurgisk behandling

11.30-11.35

Velkommen v/ G Dahle

11.35-12.05

Echo cardiological evaluation of mitral- and tricuspid regurgitation. Special issues in Barlows disease? v/ Maurice Enriques Sarano, Mayo Clinic

12.05-12.35

Surgical treatment of mitral- and tricuspid regurgitation, when to address the tricusp? v/ Jose Pomar

12.35-13.00 Discussion

Norsk thoraxkirurgisk forening 51

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTER OG GENERALFORSAMLINGER

Dag

GF-1 GF-2 GF-3 GF-4 GF-5 GF-6 GF-7 GF-8 GF-9 GF-10 GF-11 GF-12 GF-13 GF-14 GF-15 GF-16 GF-17

Ons. Ons. Ons. Ons. Ons. Tor

08:30

Møterom Årsmøte / Generalforsamling

NORSK FEDMEKIRURGISK FORENING FUNK - Forening for Unge Norske Kirurger 11:30 Audi-1 NORSK FORENING FOR GASTROENTER. KIR. 16:30 Audi-8 10:00 Klasser-4 NORSK KARKIRURGISK REGISTER (NORKAR) NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI 16:30 Audi-6 NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN KIR. 14:00 Audi-2 NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING Tor. 16:00 Audi-7 NORSK FORENING FOR ESTETISK KIRURGI Tor. 17:30 Audi-7 LEGER I PLASTIKKIRURGISK SPESIALISERING(LIPS) Tor. 17:30 Audi-2 NORSK UROLOGISK FORENING Tor. 14:00 Audi-1 NORSK INSTITUTT FOR UROLOGI Tor. 16:30 Audi-1 Tor. 10:30 Audi-3 NORSK KARKIRURGISK FORENING Tor. 15:00 Audi-3 NORSK THORAXKIRURGISK FORENING Tor. 15:00 Audi-6 NORSK BARNEKIRURGISK FORENING Tor. 10:30 Møter-318 NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIR. Tor. 17:00 Audi-8 NORSK KIRURGISK FORENING NORSK FORENING FOR KOLON KIR. Fre. 11:00 Audi-8 Audi-1

Side

55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR FEDMEKIRURGISK 2018 Onsdag 24. oktober 2018, kl 08.30 – 09.30 Audi-1 1) Valg av referent 2) Godkjenning av innkalling og dagsorden 3) Årsrapport fra styret 4) Endring av vedtekter: Assosiert medlemskap for helsepersonell som ikke er kirurger 5) Rapport fra SOREG 6) Rapport fra generalforsamlingen på IFSO-møtet i Dubai ved Villy Våge 7) Regnskap og budsjett 8) Symposium Kirurgisk Høstmøte 2019 9) Valg av valgkomite for 2019 10) Eventuelt

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE 2018

Forening for Unge Norske Kirurger

Årsmøtet holdes onsdag 24. oktober på Lovisenberg Diakonale Høgskole, Audi 1 kl. 11.30-12.30. Dette er FUNK sitt tredje årsmøte Vi håper derfor at så mange LiS som mulig kommer. Lunsj serveres under møtet

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Årsmøte - generalforsamling NFGK 2018 Tid: 24.10.2017 kl. 16.30 – 18.00 Sted: Lovisenberg Diakonale Sykehus, Auditorium 8 Saksliste 1. Valg av møteleder 2. Godkjenning av innkallingen 3. Årsberetning fra styret v/ Ole Sjo, leder 4. Regnskap v/Caroline Sagatun, kasserer 5. Budsjett 2019 v/ Caroline Sagatun 6. Valg av ny valgkomite med leder 7. Orientering fra spesialitetskomiteen i Gastroenterologisk kirurgi v/ Arne Færden, Leder 8. Orientering fra underforeninger / interessegrupper Norsk Forening for Fedme Kirurgi – NFFK v/ Jorunn Sandvik, leder Norsk Forening for Kolorekal Kirurgi – NFKK v/ Anna Christina Beuke, nestleder Interessegruppe for brokk og bukveggskirurgi / rekonstuksjoner - fremtidsplaner 9: Orientering fra FagUtvalg Gastro Kirurgi for LIS – FU-GK v/Hanne K M Berg-Jensen 10: NFGK’s fond for forskning og fagutvikling (Vedlegg) 11: Fremtidens Kirurgiske Høstmøte; Hvor og hvordan? Plenumsdiskusjon 12: Økning av NFGK sine priser for beste foredrag under Høstmøtet fra 15.000 til 20.000 11. Saker fremmet av medlemmene eller styret Styret NFGK 01.10.18

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE

NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI Onsdag 24. oktober 2018, kl 16.30 Audi – 6

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Generalforsamling for Norsk Forening for Bryst- og endokrinkirurgi Torsdag 25.10.2018 KL. 14.00 Audi- 2

Saksliste: 1. Åpning av årsmøtet 2. Valg av ordstyrer og referent 3. Godkjenning av innkalling og dagsorden 4. Årsberetning fra styret 5. Gjennomgang av regnskap 6. Årsberetning fra spesialitetskomiteen 7. Utdeling av priser for beste foredrag på Høstmøtet 2018 8. Utdeling av reisestipend 9. Valg av ny valgkomite 10. Eventuelt

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING Torsdag 25. oktober 2018 kl 16.00 â&#x20AC;&#x201C; 17.30 Audi-7

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK FORENING FOR ESTETISK KIRURGI Torsdag 25. oktober 2018 kl 17.30 â&#x20AC;&#x201C; 19.00 Audi-7

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE Leger i Plastikkirurgisk Spesialisering (LIPS)

Torsdag 25. oktober 2018 kl 17.30 – 19.00 Audi-2

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE I NORSK UROLOGISK FORENING Torsdag 25. oktober 2018 kl. 14.00 – 16.00 Audi-1 a. Konstituering av møtet b. Val av leiar og referent c. Godkjenning av møteinnkallinga d. Årsmelding e. Budsjett og regnskap f. Tillegg av og honorar til medlemmer i styret i NUF/NIU g. Rapport fra spesialistkomiteen (Stig Müller) h. Rapport fra EBU (Magne Dimmen) i. Rapport fra Nordiske samarbeidsgrupper j. Rapport fra NUCG k. Val av faglandsrepresentant l. Vårmøte og Høstmøte i framtida m. Innkomne saker n. Eventuelt o. Avslutning av møtet Ber venligst at saker som ein ynsker å ta opp blir meldt til nuf.sek@gmail.com seinast to veker før generalforsamlinga, jmf. vedtektene. Med helsing Alfred Honoré Sekretær Norsk Urologisk Forening

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK INSTITUTT FOR UROLOGI Torsdag 25. oktober 2018 kl. 16.30 – 17.00 Audi-1

Saksliste: 1. Val av møteleiar og referent 2. Godkjenning av innkallinga og dagsorden 3. Årsmelding frå styret 4. Regnskap og budsjett 5. Inkomne saker 6. Eventuelt

Ber venligst at saker ein ynskjer å ta opp blir meldt til nuf.sek@gmail.com seinast to veker før generalforsamlinga. Med helsing Alfred Honoré På vegne av styret Norsk Institutt for Urologi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK KARKIRURGISK FORENING Torsdag 25. Oktober 2018, kl 10.30-12.30 Audi-3

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING Norsk Thorax kirurgisk forening Torsdag 25. oktober 2018 kl 15.00 Audi - 3 Agenda [1] Godkjenning av innkalling og agenda, valg av møteleder og referent [2] Referat fra styret v G Dahle [3] Referat fra spesialitetskomiteen v. PS Lingaas [4] Thoraxkirurgiregister - v. S. Solberg [5] Referat fra Hjertekirurgiregisteret v. A Fiane [6] Referat fra kasserer v. P.E. Dahl Styrehonorarer Dekking av deltakelse for LIS representanter [7] Web siden- info v V Ellensen [8] SATS, referat fra siste møte v R Haaverstad Fortsatt kollektivt medlemsskap? Representanter til SATS styret. SATS møtet 2020 i Norge-hvor? [9] Vårmøte 2019 v G Dahle [10] Høstmøtet, skal det bevares i samme form? G Dahle [11] Eventuelt

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING NORSK BARNEKIRURGISK FORENING Torsdag 25. oktober 2018, kl. 15.00-16.30 Audi-6 SAKSLISTE

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI Torsdag 25. oktober 2018, kl. 10.30-11.30 Møterom 318 - DH Saksliste:

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR KOLOREKTAL KIRURGI Fredag 26. oktober 2018. kl 11.00-12.30 Audi-8 Saksliste:

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

NB !

VIKTIG NB!

GENERELL INFORMASJON TIL MØTEDELTAKERE MØTELEDERE OG FOREDRAGSHOLDERE

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Høstmøtet 2018. Til møteledere For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende;

Møteledere: 1. Tiden skal holdes. Start presis. Foredragsholdere får tildelt 8 minutter taletid, med mulighet for etterfølgende 2 minutter til diskusjon. Dersom foredragsholder ikke er ferdig, skal møtelederen be ham komme med konklusjonen. Den tid som brukes ut i diskusjonstiden skal trekkes fra, slik at ingen foredragsholder tillates å bruke mer enn tilmålt tid; 10 minutter. Seksjonen må og skal avsluttes senest på annonsert tidspunkt. 2. Møteleder skal orientere seg i møtelokalet før seksjonen begynner, og se til at han er kjent med hvordan pc og projektor betjenes, lys slukkes og tennes, og hvordan mikrofoner virker. Dette for å unngå at praktiske ting stjeler verdifull møtetid. 3. Møteleder bør sette seg inn i seksjonens abstrakter på forhånd, og forberede spørsmål til foredragsholderen. 4. Møteleder skal møte opp i god tid før aktuelle seksjon. 5. Møteleder skal oppfordre alle til å besøke utstillingene i pausen.

Generelt 1. Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. 2. Møteleder har ansvar for å holde tiden. Oslo september 2018. NKF – styre

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Høstmøtet 2018. Til foredragsholdere. For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende; Prøvekjør foredraget og sjekk at tiden kan holdes. Du har maks 8 minutter taletid, og 2 minutter diskusjonstid. Bruk heller litt for kort tid, slik at det blir god tid for diskusjon. Presentasjon på PC For Høstmøtet 2018 er det etablert et eget ”teknisk sekretariat” i resepsjonen like ved inngangen og Høstmøte sekretariatet. Alle PC baserte foredrag må leveres inn minst 5 timer før foredraget skal presenteres. Foredraget vil bli lastet ned på en sentral server av teknikere, og derfra fordelt ut på møterommene. Alle prosjektorene i møterommene har bredskjerm. Det blir derfor best om deres foredrag blir levert i dette formatet 16:9. Dette må gjøres når foredraget lages ved å gå til menyen Utskriftsformat / Slide Size

Det er viktig at alle foredrag leveres som powerpoint filer og gis et fil navn tilsvarende foredragsnummeret, før de leveres inn. Foredragsnummeret finner du i Vitenskapelige forhandlinger eller på www.hostmotet.no. Dette for at navnet skal være entydig, og at vi skal sikre oss at det blir sendt til riktig møterom.

Vi vil sterkt oppfordre flest mulig til å sende oss en kopi av powerpoint presentasjonen i god tid før Høstmøtet, slik at mest mulig av tilretteleggingen kan gjøres før Høstmøtet starter. Presentasjoner som er < 100 MB sendes til teknisk sekretariat fra www.hostmotet.no. Større filer med video og mye bilder må fortsatt leveres direkte i teknisk sekretariat minst 5 timer før foredraget skal holdes. Dersom du har spørsmål vedrørende dette, vennligst ta kontakt med sekretariatet på e-post: lars@hostmotet.no eller på tlf: 90 69 63 52. Test PC presentasjonen i det tekniske sekretariatet i god tid før aktuell seksjon. Generelt Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes. Møteleder har ansvar for å holde tiden. Blir du ikke ferdig til tiden, vil du bli avbrutt av møteleder. Oslo september 2018 NKF – styre

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

GENERELL INFORMASJON • Høstmøte sekretariatet har betalings terminaler. • Parkering mot betaling:

• Det er begrenset med parkeringsmuligheter på Lovisenberg.

• Ankomst / Avreise : • Det er godt med busser omkring Lovisenberg og de som går hyppigst er BUS 20, 28, 34, 37 og 54. • Flytog til Oslo S, Bus 37 fra Oslo S (13 minutter)

• LUNSJ inkl. kaffe hele dagen KR. 450,-

Billettene bestilles på nett og hentes ut i NKF’s sekretariat.

• Kirurg middagen – se egen invitasjon Kr. 499,-

(Billettene må betales via nettsiden vår – egen påmelding og betaling)

• BESØK OPPSLAGSTAVLEN VED NKF’S SEKRETARIAT JEVNLIG. HER HENGER BESKJEDER TIL DELTAGERNE.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

AUDITORIE NR. 1,2,3,6,7,8 OG Klasserom 4 U.etg – 1.etg – 2.etg

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Tildeling av priser i forbindelse med vitenskaplige forhandlinger innen plastikkirurgi For året 2017 har styret i plastikkirurgisk forening besluttet at det skal tildeles følgende priser i forbindelse med de vitenskaplige forhandlingene: 1.

Beste vitenskaplig presentasjon: Dette er en pris finansiert av plastikkirurgisk forening på kr 10 000 kr. Prisen tildeles den foredragsholderen som fremlegger den beste vitenskaplige presentasjonen basert på følgende kriterier: a. Presentasjonen skal ha en klar vitenskaplig fremstilling (formål, materiale/metode, resultater, evt. diskusjon og konklusjon). Presentasjoner som ikke oppfyller dette kriteriet skal ikke vurderes i forhold til denne prisen. b. Presentasjonen skal vurderes ihht følgende punkter: • Kvalitet på abstrakt • Aktuell og relevant problemstilling • Materiale og metode • Resultater, eventuell diskusjon og konklusjon • Presentasjon og fremføring

MENTOR/MEDISTIM prisen Denne prisen er finansiert av MENTOR/MEDISTIM og er på 15 000 kr. Prisen tildeles den foredragsholder som fremlegger mest interessante plastikkirurgiske problemstilling (forskningsprosjekt, kasuistikk, metodepresentasjon eller annen nyvinning/aktuell sak). Tildelingen er basert på følgende kriterier: a. Presentasjonen belyser en viktige eller interessant plastikkirurgisk problemstilling. b. Presentasjonen skal vurderes ift følgende punkter: • Kvalitet på abstrakt • Aktuell problemstilling og/eller nyhetsverdi • Presentasjon og fremføring

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

PRISER OG STIPENDER – HØSTMØTET 2018 Fagområde

Pris – stipend

Merk

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. Pris

Beste foredrag

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. Pris

Beste video

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. Pris

Beste nykommer

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. Pris

Beste eksperiment. Studie

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste eksperiment. Foredrag

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste kliniske foredrag

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste foredrag fra miljø utenfor universitetssykehus

Plastikkirurgi

Medistim-prisen

Mest interessante plastikkirurgiske problemstilling

Plastikkirurgi

NPKF-pris

Beste vitenskapelige presentasjon

Urologi

NUF-prisen

Beste vitenskapelige innlegg (unntatt endourologi)

Urologi

NIU’s rekrutteringspris

Beste foredrag fra en LIS/turnuslege/etc

Urologi

Olympus endourologi pris

Beste endourologiske inlegg

Karkirurgi

B.Braun Medical

Beste frie karforedrag

Karkirurgi

V-Tech

Beste foredrag ved LIS

Thoraxkirurgi

MediStim-prisen

Beste foredrag

Mamma /Endokrin

NFBE

Beste foredrag mamma ca.

Mamma /Endokrin

NFBE

Beste foredrag endokrinkir.

Barnekirurgi

NBKF-stipendium

Beste foredrag barnekirurgi

Barnekirurgi

NBKF

Beste barnekirurgiske artikkel

Barnekirurgi

NBKF

Pris for beste nykommer

Dr- Alexander Malthe’s Legat

NKF

Til fremme av kirurgiske forskningsprosjekter utført av unge kirurger

Kirurgen

Kirurgen / NKF

Beste artikkelen i Kirurgen siste år

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

UTSTILLERE HØSTMØTET 2018

STAND FIRMANAVN

10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 30 31 32 33 34

Johnson & Johnson MD Kyowa Kirin LeMaitre Vascular AS Mediq Norge AS Medtronic Norge AS BD/Bard Norden Applied Medical Distribution Medistim Norge AS Intuitive KARL STORZ Endoskopi Olympus Norge AS Olympus Norge AS Olympus Norge AS Mediplast AS DICO AS Surgical Sciene KEBOMED AS MSD (Norge) AS BAXTER AS Ferring legemidler AS

STAND FIRMANAVN

35 36 40 41 42 43 44 45 46 80 81 82 83 84 85 86 87 89 90

Upviser AS Photocure ASA Andersen Medical Norge AS Alfa Medical AS Navamedic AB Adcare AS Medac Sacomed AS Transenterix Inc. /Robdoc NordiCare Ortopedi & Rehab A.M.I. Nordic AS Posicom AS Jehovas vitner, sykehusinfo Smith &amp; Nephew B Braun Medical SportVision AS / Zeiss Ortomedic AS Leger uten grenser Ruhs AS

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Lovisenberg Diakonale HĂ¸gskole Utstiller areal

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

FRIE FOREDRAG Nrstart

Nrslutt Antall Dag

Møterom FRIE FOREDRAG - FAGOMRÅDE - TEMA

08:30 Audi-7 Plastikkirurgi 1 10:30 Audi-7 Plastikkirurgi 2 13:00 Audi-7 Plastikkirurgi 3 09:00 Audi-1 Urologi 1 – Barn / Diverse 11:00 Audi-1 Urologi 2 – Prostata 09:00 Audi-1 Urologi 3 – Nyre 10:30 Audi-1 Urologi 4 – Blære 08:00 Audi-8 Gastroenterologi 1 – Barnekirurgi 12:30 Audi-8 Gastroenterologi 2 – Øvre 14:30 Audi-8 Gastroenterologi 3 – Fedme 08:00 Audi-8 Gastroenterologi 4 – Øvre 10:00 Audi-8 Gastroenterologi 5 – Nedre 12:30 Audi-8 Gastroenterologi 6 – Nedre 14:30 Audi-8 Gastroenterologi 7 – Nedre 09:00 Audi-8 Gastroenterologi 8 – Diverse 08:00 Klasser-4 Karkirurgi 1 12:30 Klasser-4 Karkirurgi 2 08:00 Audi-3 Thoraxkirurgi 1. 10:00 Audi-3 Thoraxkirurgi 2. 13:30 Audi-3 Thoraxkirurgi 3. 17:00 Audi-2 Mamma / endokrin kirurgi 1 13:00 Audi-2 Mamma / endokrin kirurgi 2 10:00 Audi-2 Traumatologi 1

1 9 17 25 33 43 48 56 64 73 82 91 100 109 117 126 132 137 145 153 156 164 168

8 16 24 32 42 47 55 63 72 81 90 99 108 116 125 131 136 144 152 155 163 167 169

8 8 8 8 10 5 8 8 9 9 9 9 9 8 9 6 5 8 8 3 8 4 2

Tor. Tor. Tor. Tor. Tor. Fre. Fre. Ons. Ons. Ons. Tor. Tor. Tor. Tor. Fre. Ons. Ons. Fre. Fre. Fre. Ons. Tor. Fre.

170

174

Tor. 08:30

Møter318

Maxillofacial kirurgi

Side 89 90 91 93 94 96 97 99 100 101 102 103 105 106 107 109 110 111 112 113 115 116 117 119

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi 1. Torsdag 25. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Audi 7 Møteleder: Kathrin Sneve og Lars Frich 1

NORSK KVALITETSREGISTER FOR LEPPE-KJEVE-GANESPALTE Smedvig Astrid, Lindholm Pernille, Sivertsen Åse

THE IMPACT OF ORTHOGNATHIC SURGERY ON VELOPHARYNGEAL FUNCTION BY EVALUATING SPEECH AND CEPHALOMETRIC RADIOGRAPHS Impieri Davide, Tønseth Kim Alexander, Hide Øydis, Brinck Eli Lisbeth, Høgevold Hans Erik, Filip Charles

MIKROSTRUKTURERT Β-TCP FOR OPPBYGGING AV ALVEOLÆRBEIN HOS PASIENTER MED KJEVESPALTE Vindenes Hallvard, Sylvester-Jensen Hans Christian, Sæle Paul, Blindheim Grethe, Koole Ron, Janssen Nard

INFRAORBITALE RIM IMPLANTATER HOS PASIENTER MED TREACHER COLLINS SYNDROM Schou Martin, Stuedal Christina, Eidal Kristin, Høgevold Hans Erik

BRUK AV HONNING MOT SÅRINFKESJON ETTER INTRAUTERIN OG POSTNATAL LUKKING AV MYEMENINGOCELER Østerud Ole Arvid Forså, Falch Birgitt, Sjåvik Kristin, De Weerd Louis

MULTIMODAL TILNÆRMING TIL EVALUERING AV PERFUSJONSDYNAMIKK I ISOLERTE HEMI-DIEP-LAPPER PRELIMINÆRE RESULTATER Chaudhry Muiz A., Weum Svein M., Mercer James B., De Weerd Louis

PERFORATORKARTLEGGING VED BRUK AV ULTRALYD, CT ANGIOGRAFI, DYNAMISK TERMOGRAFI OG ICG FLUORESCENSANGIOGRAFI – EN KOMPARATIV STUDIE Chaudhry Muiz A., Sjøberg Thomas, Weum Svein M., Mercer James B., De Weerd Louis

BILATERAL TOTAL AUTOLOGOUS BREAST RECONSTRUCTION WITH LICAP FLAPS AFTER PROPHYLACTIC SKIN SPARING MASTECTOMY Fuglesteg Inger Karin, Korvald Christian Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi 2. Torsdag 25. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Audi 7 Møteleder: Marit Catherine Orhagen og Thomas Sjøberg 9

REKONSTRUKTIV BEHANDLING AV TRAUMEPASIENTER MED STILKEDE OG FRIE LAPPER VED OUS I PERIODEN 2016-2018 Berntsen Astrid Schjelderup, Audolfsson Thorir, Sørensen Kristian, Stuedal Tina, Orhagen Marit Catherine, Mørk Ine, Impieri Davide, Sætnan Elisabeth Vailo

REKONSTRUKSJON AV CERVIKALKOLUMNA MED MIKROVASKULARISERT FIBULAGRAFT Ciosek Timothy, Sørlie Andreas, Solberg Tore, Munch-Ellingsen Jens, Weum Sven, De Weerd Louis

VASTUS LATERALIS-LAPP VED UNDEREKSTREMITETSDEFEKT-EN KASUISTIKK Brattli Frode, Nordgaard Håvard, Sneve Kathrin

REKONSTRUKSJON AV KOMPLEKSE BUKVEGGSDEFEKTER OG BEHOV FOR MULTIDISIPLINÆR TILNÆRMING Gosciewska Malgorzata, Kjæve Jørn, Weum Sven, De Weerd Louis

TRANSPOSISJON AV BRYST I THORAX SOM EN NY BEHANDLING FOR BRONKOPLEURAL FISTEL MED EMPYEM Numan Anmar T., Endresen Petter Cappelen, Weum Sven, De Weerd Louis

RADIKAL EKSISJON AV UTBREDT PERIANALT FISTELSYSTEM -EN KASUISTIKK. Wester Torjus, Stordahl Arvid

LATE ARM AND SHOULDER PROBLEMS (ASP) AFTER AXILLARY THERAPEUTIC LYMPH NODE DISSECTION (ATLND) IN MELANOMA PATIENTS Gullestad Hans Petter, Haugen Gro

HVILKEN INFORMASJON OM SYKDOMSPROGNOSE FÅR VI EGENTLIG AV SENTINEL NODE PROSEDYRE (SN) HOS PASIENTER MED MALIGNT MELANOM? Wester Torjus, Stave Guro Hagen, Sanden Lars Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi 3. Torsdag 25. oktober Kl. 13.00 – 14.30 Sted: Audi 7 Møteleder: Elisabeth Sætnan og Børge Davik 17

TATOVERING AV FRIE LAPPER I ANSIKT Haugen Martin, Sætnan Elisabeth, Audolfsson Thorir

ANSIKTSREKONSTRUKSJON ETTER BRANNSKADER HOS FLYKTNINGER- 2 KASUISTIKKER Gonzalez Carlos, Nordgaard Håvard

TOPIKAL TRANEXAMSYRE: SERUMKONSENTRASJON OG FARMAKOKINETIKK ETTER TO VARIANTER AV TOPIKAL BRUK VED POSTBARIATRISK BUKPLASTIKK Ausen Kjersti, Pleym Hilde, Liu Jiayin, Hegstad Solfrid, Nordgaard Håvard, Pavlovic Ivan, Spigset Olav Ausen

KLINISK VURDERING AV BRANNSKADEDJUPN OG UTBREIING – SAMSVAR MELLOM TILVISANDE SJUKEHUS OG EIT BRANNSKADESENTER – EIN KOHORTSTUDIE Brekke Ragnvald Ljones, Almeland Stian Kreken, Halvorsen Torry-Rene, Guttormsen Anne Berit, Hansson Emma

EN RETROSPEKTIV GJENNOMGANG AV BRANNSKADER VED UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE Balto Lavra Lund, Sjöberg Thomas, De Weerd Louis

NORDISK MULTISENTERSTUDIE OM FROSTSKADEBEHANDLING Sjøberg Thomas, Lindford Andrew

ANAL STENOSE BEHANDLET MED REKONSTRUKTIV KIRURGI Løvvik Kari

VURDERING AV OPERASJONSINDIKASJON I OFFENTLIG PLASTIKKIRURGI. KASUISTIKK II. Buhagen Ståle, Wiese-Haugland Marianne, Zwaan Aga, Gjengedal Solveig, Roald Helge Einar, Jørgensen Martin, Koumouridis Antonios, Alshus Alexander, Knezevic Milorad, Knudsen Cathrine Wold Kl. 14.30 – 15.00 Kaffe Kl. 15.00 – 16.00 Æresforelesning v/ Barbara H. Dahl: «Kvinne inn i plastisk kirurgi - et liv i kontraster» Kl. 16.00 – 17.30 Generalforsamling NPKF Kl. 17.30 – 19.00 Generalforsamling NFEK Kl. 17.30 – 19.00 Møte i LIPS (Audi 2)

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi 1 – Barn / Benign urologi

Urologi

Torsdag 25. oktober Kl. 09.00 – 10.30 Sted: Audi 1 Møteleder: Ole Jacob Nilsen og Anne Marthe Foshaug Jenssen 25

KOMPLIKASJONER VED AMS800 PÅ ST OLAVS HOSPITAL Birke Harriet, Vigrestad Line

PERI-URETHRAL SUSPENSJONS-SUTUR FORBEDRER KONTINENSRATEN I TIIDLIG FASE ETTER ROBOT-PROSTATEKTOMI Aarsæther Erling, Roaldsen Marius, Patel Hiten, Knutsen Tore, Soltun Bård

STRÅLEBEHANDLING AV KRONISK AKTIV PEYRONIES SYKDOM Klem Knut Henning, Klem Sverre Kristian, Van Helvoirt Rene

ERFARINGER MED KELLY-PLASTIKK HOS BLÆREEKSTROFIPASIENTER UTFØRT AV "GJESTEKIRURG" Hagen Trine Sæther, Urdal Andreas, Bjørnland Kristin, Aksnes Gunnar

AKSESSORISK SCROTUM - EN SJELDEN FUGL. CASE REPORT Kiserud Thorleif, Varinac Dejan, Lörincz Attila

PÅVIRKES BIOMARKØRENE I NYFØDTSCREENINGEN AV PRENATAL URINVEISOBSTRUKSJON? Lundar L, Mørkrid L, Rowe A, Tangeraas T, Pettersen R, Aksnes G, Emblem R

STENTRELATERTE KOMPLIKASJONER VED LAPAROSKOPISK NYREBEKKENPLASTIKK Urdal Andreas, Ertresvåg Kjetil, Hagen Trine Sæther, Aksnes Gunnar

FUNKSJONELLE RESULTAT ETTER ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK PROSTATEKTOMI (RALP) VED HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS (HUS) Honoré Alfred, Nygård Yngve, Cais Adam, Gaustad Fredrik, Reisæter Lars Anders Rokne, Beisland Christian Kl. 10.30 – 11.00 Kaffe

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi 2 – Prostatacancer Torsdag 25. oktober Kl. 11.00 – 12.40 Sted: Audi 1 Møteleder: Viktor Berge og Erling Aarsæther 33

DIAGNOSTISERE PROSTATAKREFT UTEN PSA Vinje Cathrine Alvær, Skeie Svein, Kjosavik Svein Reidar, Gilje Bjørnar

SPCG17- EN RANDOMISERT MULTISENTERSTUDIE FOR AKTIV OVERVÅKING AV PROSTATAKREFT Bertilsson Helena, Løffeler Svein

SALVAGE BEKKENGLANDELTOILETTE VED RESIDIV AV PROSTATAKREFT Hopland Andreas, Ida Dragvoll Sophie, Hernes Eivor, Hole Knut Håkon, Muheddin Nabaz, Lilleby Wolfgang, Ottosson Fredrik, Brennhovd Bjørn, Berge Viktor

POST-PROSTATECTOMY (RP) ADVERSE HEALTH OUTCOMES (AHOS): DIFFERENCES BETWEEN NORWEGIAN PATIENTS OPERATED AT MARTINI- HOSPITAL (MAH) AND OSLO UNIVERSITY HOSPITAL (OUH). Fosså Sophie D., Beyer Burkhard, Kvan Espen, Berge Viktor

TID FRA DIAGNOSE TIL RADIKAL PROSTATEKTOMI - BETYDNING FOR PROGNOSE? Aas Kirsti, Fosså Sophie, Kvåle Rune, Møller Bjørn, Myklebust Tor Åge, Vlatkovic Ljiljana, Mûller Stig, Berge Viktor

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK PROSTATECTOMI, 5 ÅRS ERFARING Høvik Brita, Hammarlund Carl Tobias

DENDRITIC CELL (DC) BASED CRYOIMMUNOTHERAPY (CRYOIT) IN A PROSPECTIVE PHASE I TRIAL OF METASTATIC CASTRATION RESISTANT PROSTATE CANCER (MCRPC); INTERIM ANALYSIS. Honoré Alfred, Thomsen Liv Cecilie Vestrheim, Almås Bjarte, Reisæter Lars Anders Rokne, Halvorsen Ole Johan, Kristoffersen Einar, Biermann Martin, Helle Svein Inge, Kvalheim Gunnar, Beisland Christian

FREE-HAND TRANSPERINEAL MRI/3D-TRUS FUSION-GUIDED PROSTATE BIOPSY AND SYSTEMATIC RANDOM PROSTATE BIOPSY UNDER LOCAL ANESTHESIA Baco Eduard, Vlatkovic Ljiljana, Rud Erik

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

ALVORLIGE INFEKSJONER ETTER PROSTATA BIOPSIER VED AHUS, UTDRAG FRA KVALITETSREGISTRERING Sanmarghitan Miruna Ilinca, Lilleaasen Gunder, Mygland Vegard Sanmarghitan

OVERRASKENDE BILDEFUNN ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI Bendiksby Axel

Urologi

Kl. 12.40 – 14.00 Lunsj Kl.14.00 – 16.00 NUF GF Kl. 16.00 – 16.30 Kaffe Kl. 16.30 – 17.00 NIU GF

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi 3 – Nyre og Stein Fredag 26. oktober Kl. 09.00 – 10.00 Sted: Audi 1 Møteleder: Stein Øverby og Liselott Rinnan 43

EFFECTS OF WARM ISCHEMIA TIME ON KIDNEY FUNCTION AFTER PARTIAL NEPHRECTOMY Lauridsen Midtlid Jacob, Berg Rolf Eigil, Bay Dag, Grøtta Ole Jørgen, Sandbæck Gunnar, Kløw Nils Einar, Hopland Andreas, Fosse Eivind B, Baco Eduard

KIRURGISK BEHANDLING AV NYRECELLECARCINOM (RCC) &GT; 7 CM. EN NORSK POPULASJONSBASERT STUDIE 2008-2013 Gudbrandsdottir Gigja, Beisland Christian, Johannesen Tom, Hjelle Karin

KVALITETSGJENNOMGANG FOR AKUTT NEFROSTOMIINNLEGGELSE FOR KONKREMENT MED OBSTRUKSJON VED SYKEHUSET ØSTFOLD Hansesætre André, Hansesætre André, Heggebø Jostein Einane, Shanmugarajah Inthujan

FOREKOMST AV ULIKE TYPER NYRESTEIN I EN NORSK POPULASJON OG ENDRINGER OVER SISTE FIRE DEKADER Helgø Dan, Kravdal Gunnhild, Moe Morten Kåre

INFEKSIØSE AGENS OG KOMPLIKASJONER VED PERKUTAN NEFROLITHOTRIPSI (PCNL) Tahir Abdul Rashid, Øverby Stein, Aune Elisabeth, Knobloch Carl Fredrik, Bøe Rebecca, Villmones Heidi Cecilie, Haug Erik Skaaheim Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi 4 – Blærecancer

Urologi

Fredag 26. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Audi 1 Møteleder: Nabaz Muheddin og Gigja GudbrandStein Øverby og Liselott Rinnan 48

EPITRANSCRIPTOMIC AND EPIGENETIC REGULATION IN BLADDER CANCER Ougland Rune, Debes Anders, Acosta Lourdes, Kornmo Tina, Klungland Arne

BLADMETRIX – EN BIOMARKØRTEST I URIN ANVENDT I OPPFØLGING AV IKKE-MUSKELINVASIV BLÆREKREFT Wahlqvist Rolf

EN URINBASERT TEST FOR DETETKSJON AV BLÆREKREFT Lind Guro, Pharo Heidi, Ager-Wick Eirill, Sørbø Anne-Klara, Andresen Kim, Vedeld Hege Marie, Boezelijn Gro, Jeanmougin Marine, Wahlqvist Rolf, Se Komplett Forfatterliste I Abstract-Filen

FUNKSJONELLE RESULTATER OG HELSERELATERT LIVSKVALITET ETTER RADIKAL CYSTECTOMI MED ORTOTOP NEO-BLÆRE Normann Cathrine Olaussen, Bernklev Tomm, Plathan May Lisbeth, Löffeler Sven, Haug Erik Skaaheim

FYSISK, SOSIAL OG ROLLE FUNKSJON HOS PASIENTER OPERERT MED ORTOTOP NEO-BLÆRE OG BRICKER-AVLEDNING Normann Cathrine Olaussen, Bernklev Tomm, Haug Erik Skaaheim

HVA BETYR TYNNTARMSINNHOLDET FOR POSTOPERATIV BAKTERIURI ETTER CYSTEKTOMI MED URINAVLEDNING? Villmones Heidi Cecilie, Halland Adrian, Haug Erik Skaaheim, Grude Nils, Stenstad Tore, Mørch Cathrine, Andreassen Anita Bratfoss, Ulvestad Elling, Kommedal Øyvind

INRAVESIKAL BCG BEHANDLING AV BLÆREKREFT VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (2006-2013) Sjømæling Ola, Mannigel Tonje, Gudbrandsdottir Gigja, Beisland Christian, Chaudhry Adeel Asghar

ERFARINGER MED PHOTO DYNAMISK DIAGNOSTIKK(PDD/BLÅLYS) VIA FLEKSIBEL CYSTOSKOP (FLEX PDD) OG TUMOR DESTRUKSJON MED DIODELASER VED UROLOGISK POLIKLINIKK Øzeke Recep Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj Kl. 13.00 – Prisutdeling – 3 priser

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 1 – Barn Onsdag 24. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Audi 8 Møteleder: Torstein Sæter og Kristin Bjørnland PRENATAL DIAGNOSTIKK HOS PASIENTER MED ØSOFAGUSATRESI Arntzen Trine, Mikkelsen Audun, Haugen Guttorm, Emblem Ragnhild

GASTROØSOFAGEAL REFLUKS HOS BARN MED MEDFØDT DIAFRAGMAHERNIE Røkkum Henrik, Aksnes Gunnar, Ertresvåg Kjetil, Emblem Ragnhild

NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN - RESULTATER ETTER OMLEGGING AV PRAKSIS Dahlseng Magnus Odin, Ertrevåg Kjetil, Knatten Charlotte, Fyhn Thomas, Bjørnland Kristin

POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER ETTER OPERASJON FOR ØSOFAGUSATRESI Nesse Wibeke, Drivenes Øystein, Müller Camilla, Loe Borger, Haugen Stein Erik, Sæter Thorstein

PSYKOLOGISK DISTRESS HOS MØDRE TIL UNGDOM FØDT MED ØSOFAGUSATRESI Mikkelsen Audun, Diseth Trond, Boye Birgitte, Ulrik Malt, Mørkrid Lars, Bjørnland Kristin, Emblem Ragnhild

REKTUMBIOPSI HOS BARN Jarøy Emilie, Ougland Rune, Reims Henrik, Grzyb Krzysztof, Emblem Ragnhild

BARNEKIRURGI PÅ LILLEHAMMER SYKEHUS I ET FEMÅRSPERSPEKTIV Bjerke Cecilie Elizabeth, Engebretsen Bernt, Moger Thomas

TORSJON AV MILTEN SOM ÅRSAK TIL AKUTT ABDOMEN HOS EN 15 ÅR GAMMEL PIKE Fosby Marianne Valeberg, Næss Pål Aksel, Schistad Ole, Skari Hans, Hoel Anders Telle

Gastroentrologi

Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe Kl. 10.00 – 11.30 Symposium: Time for change: From Bariatric to Metabolic surgery. Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 2 – Øvre Onsdag 24. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Audi 8 Møteleder: Merethe Dolva og Torunn Nestvold 64

IATROGENE ØSOFAGUSPERFORASJONER OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Hauge Tobias, Kleven Ole Christian, Johnson Egil, Hofstad Bjørn, Johannessen Hans-Olaf

ANASTOMOSELEKKASJE VED SPISERØRSKREFTOPERASJONMIKROSIRKULASJONSENDRINGER I VENTRIKKELTUBE OG I TORAKAL ØSOFAGOGASTRISK ANASTOMOSE Safi Natkai, Skogemo Caroline Ursin, Johannessen Hans-Olaf, Kazmi Syed Sajid Hussein

PASIENTTILFREDSHET ETTER LAPAROSKOPISK KIRURGI FOR PARAØSOFAGEALT HERNIE Løken Mari Overn, Lambrecht Jan Roland

INKARSERERT PARAØSOFAGEALT HERNIE – TO KASUISTIKKER Haug Helene Marie, Johnson Egil, Mala Tom, Førland Dag T, Søvik Torgeir T, Johannessen Hans-Olaf

KHORAL – ET NYTT INSTRUMENT FOR FJERNING AV (METALLISKE) FREMMEDLEGEMER Rekstad Lars Cato, Steigedal Tonje S, Ystgaard Brynjulf, Sellesbakk Rolf H, Storli Per Even

KOMBINERT ENDOSKOPISK OG LAPAROSKOPISK TEKNIKK FOR OPTIMALT VEVSBEVARENDE RESEKSJON AV GIST I VENTRIKKEL: KASUS RAPPORT OG VIDEO PRESENTASJON Rushfeldt Christian, Aahlin Eirik, Kjæve Jørn

PASIENTER OPERERT AKUTT FOR AKUTT CHOLECYSTITT VED SØK EN RETROSPEKTIV GJENNOMGANG Stensaker Ingrid, Skarsgård Lisa, Warberg Eivind

KOLECYSTEKTOMI HOS PASIENTER UNDER 15 ÅR VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Treider Martin, Ohnesorge Susanne, Ertresvåg Kjetil, Valeberg Marianne, Bjørnland Kristin

LAPAROSKOPISKE KOLECYSTEKTOMIER VED ST.OLAVS HOSPITAL ORKDAL SJUKEHUS – EN ÅRSPRODUKSJON Brett Lise, Guldberg Solveig Faleide, Rukas Rimantas, Valiukenas Valmontas, Rydning Astrid Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe

100

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 3 – Fedme

LAPAROSKOPISKE KOLECYSTEKTOMIER TIL BRUK I OPPLÆRING AV LEGER I SPESIALISERING Guldberg Solveig Faleide, Brett Lise, Rukas Rimantas, Valiukenas Valmontas, Rydning Astrid

ET ERNÆRINGSPROBLEM LØST GJENNOM EN TOSTEGS ENDOSKOPISK FJERNING AV "GASTRIC BANDING". EN KASUS RAPPORT Johansen Christer D., Norum Jan, Engebretsen Bernt E., Agledahl Uwe

UTVIKLING I VEKT OG METABOLSK SYNDROM OVER 10 ÅR ETTER ROUX-EN-Y GASTRISK BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT Chahal-Kummen Monica, Hewitt Stephen, Bale Mariann, Blom-Høgestøl Ingvild, Risstad Hilde, Kristinsson Jon, Mala Tom

ABDOMINAL KIRURGI OVER 10 ÅR ETTER ROUX-EN-Y GASTRISK BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT. Chahal-Kummen Monica, Hewitt Stephen, Bale Mariann, Blom-Høgestøl Ingvild, Risstad Hilde, Kristonsson Jon, Mala Tom

RESULTATER ≥ 5 ÅR ETTER FEDMEKIRURGI HOS PASIENTER MED KMI ≥ 60 Salte Odd Bjørn, Søvik Torgeir, Skattum Jorunn, Kristinsson Jon, Mala Tom

GASTROINTESTINALE SYMPTOMER ETTER FEDMEKIRURGI Nielsen Hans Jørgen, Erchinger Friedemann Georg, Flølo Tone, Nedrebø Bjørn Gunnar, Mellgren Gunnar, Andersen John Roger, Våge Villy

BILDEDIAGNOSTIKK OG ABDOMINALE OPERASJONER PÅ GRUNN AV MAGESMERTER ETTER LAPAROSKOPISK GASTRISK BYPASS Sandvik Jorunn, Hole Torstein, Klöckner Christian, Kulseng Bård Eirik, Wibe Arne

DYRKNINGSFUNN I PEROPERATIVE TYNNTARMSPRØVER FRA GASTRISK BYPASS PASIENTER – PRELIMINÆRE RESULTATER Villmones Heidi Cecilie, Svanevik Marius, Grude Nils, Stenstad Tore, Haug Erik Skaaheim, Seeberg Lars Thomas, Sandbu Rune, Hertel Jens Kristoffer, Ulvestad Elling, Kommedal Øyvind

LAPRASKOPISK BEHANDLING AV MIRIZZISYNDROM TYPE III- EN KASUISTIKK Abelsnes Irene E.S., Førland Dag T.

101

Gastroentrologi

Onsdag 24. oktober Kl. 14.30 – 16.00 Sted: Audi 8 Møteleder: Marius Svanevik og Camilla Aune

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 4 – Øvre Torsdag 25. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Audi 8 Møteleder: Anders Haugvad og Rune Sandt 82

PARTIELL GALLEDIVERSJON FOR EKSTREM KLØE Bjørnland Kristin, Hukkinen Maria, Arnell Henrik, Pakarinen Mikko, Almaas Runar, Svensson Jan

BEDRE RESULTATER VED BEHANDLING AV AKUTT PANKREATITT SISTE 8 ÅR Vinge-Holmquist Olof, Piroozmand Km, Klakegg Ask, Arnø E, Sørensen V, Langbach Odd, Røkke Ola

KASUISTIKK: FULMINANT NEKROTISERENDE PANKREATITT ASSOSIERT MED REFRAKTÆR IMMUNOLOGISK TROMBOCYTOPENI. UTFORDRING I DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING. Barkhatov Leonid, Hoem Dag, Angelsen Jon-Helge, Horn Arild Barkhatov

LAPAROSKOPISK ULTRALYDVEILEDET EKTRAPERITONEAL DRENASJE AV PANCREASABSCESSER Tahir Aminah, Bock Gunter

KORTTIDSRESULTATER ETTER PANKREATODUODENEKTOMI I NORGE 2012-2016 Nymo Linn Såve, Søreide Kjetil, Kleive Dyre, Olsen Frank, Lassen Kristoffer

DEN PROGNOSTISKE BETYDNINGEN AV R1-RESEKSJON SAMMENHOLDT MED TUMORRUPTUR HOS GIST-OPERERTE Hølmebakk Toto, Bjerkehagen Bodil, Hompland Ivar, Stoldt Stephan, Boye Kjetil

KOMPLIKASJONER OG MORTALITET ETTER AKUTT LAPAROTOMI HOS PASIENTER OVER 80 ÅR Aakre Elin Kismul, Horn Arild

HVA KAN 16S DYPSEKVENSERING BIDRA MED UTOVER TRADISJONELL DYRKNING PÅ TYNNTARMSINNHOLD? Villmones Heidi Cecilie, Halland Adrian, Haug Erik Skaaheim, Grude Nils, Stenstad Tore, Anthonisen Inger-Lill, Ulvestad Elling, Kommedal Øyvind

VIDEO-BASERT COACHING I KIRURGISK UTDANNING. EN SYSTEMATISK LITTERATURGJENNOMGANG OG META-ANALYSE Augestad Knut Magne, Butt Khayam, Ignjatovic Dejan Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe

102

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 5 – Nedre

EVALUERING AV LYMFADENEKTOMI VED HØYRESIDIG HEMICOLEKTOMI MED D3-RESEKSJON FOR CANCER Næsgaard Jens Marius, Stimec Bojan V, Bakka Arne O., Edwin Bjørn, Ignjatovic Dejan

ROLLEN TIL UTVIDET D3 MESENTEREKTOMI ANTERIOR/POSTERIOR TIL MESENTERICA SUPERIOR-KARENE I PASIENTER MED NEVROENDOKRINE SVULSTER I TYNNTARMEN Lilleaas Anne Helene, Stimec Bojan, Edwin Bjørn, Thiis-Evensen Espen, Bakka Arne Olav, Røkke Ola, Ignjatovic Dejan

POSTOPERATIVE RESULTATER OG RELATIV OVERLEVELSE ETTER DE 60 FØRSTE ÅPNE HØYRESIDIGE HEMIKOLEKTOMIER MED D3 RESEKSJON OG MESENTEREKTOMI Furnes Bjørg

LAPAROSKOPISKE KOLONRESEKSJONER UTEN BRUK AV URINKATETER BLANT ERAS PASIENTER Løgavlen Vilde Victoria, Styve Elina, Warberg Eivind

SEPONERING AV FARMAKOLOGISK TROMBOSEPROFYLAKSE VED UTSKRIVELSE BLANT KIRURGISKE KOLOREKTAL PASIENTER SOM FØLGER ERAS REGIMET Styve Elina, Løgavlen Vilde Victoria, Warberg Eivind Andreas

OVERLEVELSE ETTER LEVERTRANSPLANTASJON FOR IKKE RESEKTABLE LEVERMETASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT (SECAII STUDIEN) Line Pd, Solheim Jm, Hagness M, Dueland S

CYTOREDUKTIV KIRURGI (CRS) OG HYPERTERM INTRAPERITONEAL KJEMOTERAPI (HIPEC) HOS EN LEVERTRANSPLANTERT PASIENT Thorgersen Ebbe Billmann, Melum Espen, Folseraas Trine, Larsen Stein Gunnar, Line Pål Dag Thorgersen

BRAF-, RAS- OG MSI STATUS VED BEHANDLING AV PERITONEALE METASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT Larsen Stein Gunnar, Dueland Svein, Goscinski Mariusz, Steigen Sonja, Hofsli Eva, Lund-Iversen Marius, Flatmark Kjersti

103

Gastroentrologi

Torsdag 25. oktober Kl. 10.00 – 11.30 Sted: Audi 8 Møteleder: Usman Saeed og Hans Wasmuth

23.-26. oktober 2018

ENDORECTAL ULTRALYD OG MR BILLEDDIAGNOSTIKK VED PREOPERATIV UTREDNING AV TIDLIG ENDETARMSKREFT – HVOR GOD ER VI I PRAKSIS? Pfeffer Frank, Øien Kristian, Rösler Cornelia, Forsmo Håvard Mjørud Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj

104

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 6 – Nedre Torsdag 25. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Audi 8 Møteleder: Jens M Nesgaard og Christian F. Croepelin BEKKENKIRURGI VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS – OPPFØLGENDE RESULTATER Berle Magnus, Gudbrandsdottir Gigja, Trovik Clement, Forsmo Håvard, Løes Inger Marie, Pfeffer Frank

101

REKTUM RESEKSJONER OG AMPUTASJONER VED UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE 2006-2011, 5-ÅRS OVERLEVELSE OG FREKVENS AV METASTASER Radiya Keyur, Aahlin Eirik Kjus, Norderval Stig, Kjæve Jørn, Irtun Øivind Radiya

102

ERFARINGER MED TA-TME VED DRAMMEN SYKEHUS, VESTRE VIKEN HF Ersryd Amanda, Bækkelund Oliver, Olsen Ole-Christian, Bondi Johan

103

INTRAKTABLE LOKALE RECIDIV I HELSE SØR-ØST ETTER TATMEKIRURGI FOR ENDETARMSKREFT. Larsen Stein Gunnar, Spasojevic Milan, Thorgersen Ebbe Billmann, Juelsrud Lars, Åsli Linn, Solbakken Arne Mide

104

BEYOND TOTAL MESOREKTAL EKSISJON (BTME) AV SVÆRT LOKALAVANSERT ENDETARMSKREFT Thorgersen Ebbe Billmann, Solbakken Arne Mide, Sellevold Simen, Thorkildsen Joachim, Ryder Truls, Brennhovd Bjørn, Flatmark Kjersti, Larsen Stein Gunnar, Sørensen Olaf

105

ONKOLOGISKE OG FUNKSJONELLE RESULTATER AV LAPAROSKOPISK TRANSANAL REKTUMRESEKSJON (TATME) Houf Jan Thomas, Forsmo Håvard Mjørud, Dicko Ali, Pfeffer Frank

106

INTRODUSKJON AV ROBOTASSISTERT KIRURGI VED COLORECTAL ENHET HAUKELAND UNIVERSITESSYKEHUS Forsmo Håvard, Dicko Aly, Karliczek Anne, Pfeffer Frank

107

ONKOLOGISK OG KLINISK-PATOLOGISK RESULTATER AV ROBOTASSISTERT REKTAL KIRURGI VED HAMAR SYKEHUS. Suhail Abbas, Nydal Rangvald, Pedersen Bastian, Folstad Torbjørn, Kjos Arnulf

108

BEKKENRESERVOAR KIRURGI I NORGE Wasmuth Hans H, Tranø Gerd, Færden Arne E., Øresland Tom

Gastroentrologi

100

Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe

105

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 7 – Nedre Torsdag 25. oktober Kl. 14.30 – 16.00 Sted: Audi 8 Møteleder: Trond Gjengstøl og Mona Rydningen 109

KIRURGISK TELEMENTORING MELLOM NORGE OG DANMARK. UNIK SETUP FOR ROBOTASSISTERT VENTRAL MESH REKTOPEXI. Butt Khayam, Thomassen Niels, Parvaiz Amjad, Rekkedal Lars Martin, Kjos Arnulf, Augestad Knut-Magne

110

INNFØRING AV STANDARDISERT METODE FOR SAKRALNERVEMODULERING. RESULTAT FRA NASJONALT REGISTER FOR ANAL INKONTINENS Rydningen Mona, Prøsch-Bilden Tone, Johannessen Hege Hølmo, Norderval Stig Rydningen

111

SAKRALNERVEMODULERING VED ANALINKONTINENS: 1-ÅRS RESULTATER AV EN SINGEL SENTER KOHORT STUDIE Schultz Johannes Kurt, Merok Marianne, Lindam Anita, Øresland Tom, Naimy Nazir Schultz

112

UTPRØVING AV FIXCISION© FOR RESEKSJON AV PERIANALE FISTLER Merok Marianne Aarstad, Naimy Nazir

113

FISTULA-TRACT LASER CLOSURE (FILAC™): FØRSTEHÅNDS ERFARINGER VED KIRURGISK AVDELING SØRLANDET SYKEHUS, KRISTIANSAND Lupu Ion, Wakker Rene

114

BEHANDLINGSRESISTENT ANALFISSUR OPERERT MED CUTAN ADVANCEMENT FLAP Løvvik Kari

115

ANAL STENOSE BEHANDLET MED REKONSTRUKTIV KIRURGI Løvvik Kari

116

INNFØRING AV HAL-RAR HEMOROIDEKIRURGI VED SYKEHUSET I VESTFOLD Østigård Henrik, Seeberg Lars Thomas, Pettersen Torkil

106

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi 8 – Diverse - Bukvegg Fredag 26. oktober Kl. 09.00 – 10.30 Sted: Audi 8 Møteleder: Kayam Butt og Kåre Nordland ILEOCØKALE RESEKSJONER HOS CROHNSPASIENTER PÅ OUS ULLEVÅL I PERIODEN 2015-2017 Skoglund Heid Hanne, Rustad Hege, Wiik Tom A

118

AKUTT APPENDEKTOMI I ET 15 ÅRS PERSPEKTIV PÅ BÆRUM SYKEHUS, GJØR VI DET BRA NOK? Haugvad Anders, Buhagen Ståle, Pomianowska Ewa

119

«TRANSITIONAL CARE» FOR PASIENTER MED ANOREKTALE MALFORMASJONER OG HIRSCHSPRUNG SYKDOM Hoel Anders Telle, Staff Svein, Gjone Inger Helene, Teig Catherine Planke, Austrheim Astrid Ingeborg, Andersen Marit Helene, Øresland Tom, Bjørnland Kristin

120

REKONSTRUKSJON AV KOMPLEKSE BUKVEGGSDEFEKTER OG BEHOV FOR MULTIDISIPLINÆR TILNÆRMING Gosciewska Malgorzata, Kjæve Jørn, Weum Sven, De Weerd Louis

121

USE OF CHIMNEY VACUUM-ASSISTED CLOSURE, MESHED SPLITTHICKNESS SKIN GRAFT, BOTULINUM TOXIN AND TRANSVERSUS ABDOMINIS MUSCLE RELEASE IN MANAGEMENT OF A FROZEN ABDOMEN WITH AN OPEN WOUND, MULTIPLE ENTEROATMOSPHERIC FISTULAS AND A COMPLEX VENTRAL HERNIA: A C Gulati Michel, Gulati Michel, Andersen Gøran, Ystgaard Brynjulf

122

BROKK VED - OG ETTER TILBAKELEGGING AV – STOMI Lambrecht Jan Roland

123

LAPAROSKOPISK EKSTRAPERITONEAL PARASTOMAL BROKKOPERASJON MED TRANSVERSUS ABDOMINIS RELEASE - EN VIDEOPRESENTASJON Lambrecht Jan, Lavik Sigmund

124

SMERTER ETTER TOTAL EKSTRAPERITONEAL (TEP) OPERASJON FOR LYSKEBROKK- EN PROSPEKTIV OPPFØLGING Schjøth-Iversen Line, Brudvik Kristoffer Schjøth-Iversen

Gastroentrologi

117

107

23.-26. oktober 2018

125

Vitenskapelige forhandlinger

SÅRRUPTUERER SOM EKSEMPEL PÅ KVALITETSSIKRINGSARBEID I EGEN AVDELING Gunstad Per Ole Flaten Kl. 10.30 – 11.00 Kaffe Kl: 11.00 – 12.30 Lunsj Kl. 13.30 – 16.30 Symposium TaTME

108

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi 1

126

INTERMITTERENDE UNDERTRYKK FOR BEHANDLING AV PERIFER ARTERIELL SIRKULASJONSSVIKT: OPTIMALT NIVÅ AV NEGATIVT UNDERTRYKK Hoel Henrik, Mathiesen Iacob, Sundhagen Jon Otto, Høiseth Lars Øivind, Sandbæk Gunnar, Hisdal Jonny

127

UTREDNING AV KRONISK INTESTINAL ISKEMI Safi Nathkai, Berge Simen T, Ånonsen Kim Vidar, Hisdal Jonny, Medhus Asle W, Sundhagen Jon Otto, Kazmi Syed Sajid Hussain

128

VENTETIDER FOR KARKIRURGISK ØYEBLIKKELIG HJELP VED ST. OLAVS HOSPITAL 2017-2018 Altreuther Martin, Aasgaard Frode

129

ØKT RISIKO FOR ABDOMINALE AORTAANEURISMER BLANT INDIVIDER MED DEPRESSIVE SYMPTOMER EN POPULASJONSBASERT PROSPEKTIV STUDIE Nyrønning Linn, Stenman Malin, Hultgren Rebecka, Albrektsen Grethe, Mattsson Erney

130

THE RELATIONSHIP BETWEEN CARDIOVASCULAR DISEASE AND VASCULAR STIFFNESS IN PATIENTS WITH IMFLAMMATORY JOINT DISEASES Föhse Konstantin, Rollefstad Silvia, Semb Anne Grete, Slagsvold Carl-Erik, Hisdal Jonny Hisdal

131

TARMISKEMI Amundsen Svein Roar Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe Kl:10.00 – 11.30 NORKAR

109

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Onsdag 24. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Klasserom 4 Møteleder: Øystein H. Rognerud og ??

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi 2 Onsdag 24. oktober Kl. 12.30 – 13.30 Sted: Klasserom 4 Møteleder: Øystein H. Rognerud og ?? 132

KARFUNKSJON EVALUERT VED CAROTISREAKTIVITET OG INTIMA MEDIA TYKKELSE HOS BRUKERE AV ANABOLE ANDROGENE STEROIDER Melsom Helene Støle, Bjørnebekk Astrid Kristine, Slagsvold Carl-Erik, Hisdal Jonny

133

REGULERING AV CEREBRAL BLODSTRØM VED ENDRINGER I PREOG AFTERLOAD Lie Sole Lindvåg, Høiseth Lars Øivind, Hisdal Jonny

134

BEDRE BEHANDLING AV PASIENTER MED SYMPTOMATISK CAROTISSTENOSE ETTER CAROTISSTUDIEN? Yousefi Peyman, Wesche Jarlis

135

GRENETE STENTGRAFT I ARTERIA ILIACA INTERNA - FUNGERER DET? Lange Conrad, Altreuther Martin, Herje Martin, Seternes Arne

136

METAANALYSE I KARKIRURGI Risum Øyvind, Abdelnoor Michel, Sandven Irene Kl. 13.30 – 14.00 Kaffe Kl. 14.00 – 18.00 NKKF Høstsymposium

110

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 1

137

TVERRFAGLIG KLINIKK FOR PASIENTER MED ARVELIG BINDEVEVSSYKDOM MED ARTERIEAFFEKSJON – NYTT TILBUD VED OUS. Krohg-Sørensen Kirsten

138

HELSERELATERT LIVSKVALITET OG OVERLEVELSE HOS PASIENTER 10 ÅR ETTER HJERTEKIRURGI - EN PROSPEKTIV KOHORTSTUDIE. Gjeilo Kari Hanne, Wahba Alexander, Stenseth Roar, Lydersen Stian, Klepstad Pål

139

HELSERELATERT LIVSKVALITET ETT ÅR ETTER LUNGEKREFTOPERASJON – EN SAMMENLIGNING MED PREOPERATIV STATUS. Skarsvaag Torhild, Wahba Alexander, Oksholm Trine, Rustøen Tone, Gjeilo Kari Hanne

140

KIRURGISK STABILISERING AV MULTIPLE COSTAFRAKTURER. ERFARINGER FRA AHUS I PERIODEN 2016-2018. Toresen Åsmund, Reier-Nilsen Frode, Eggum Rune

141

PASIENTFORLØP OG SMERTEBEHANDLING VED VIDEOASSISTERT THORACOSCOPISK KIRURGI (VATS) VERSUS THORACOTOMI. EN RETROSPEKTIV STUDIE. Gjeilo Kari Hanne, Abrahamsen Hilde A., Haram Per Magnus

142

TRANSPOSISJON AV BRYST I THORAX SOM EN NY BEHANDLING FOR BRONKOPLEURAL FISTEL MED EMPYEM Numan Anmar T., Endresen Petter Cappelen, Weum Sven, De Weerd Louis

143

ORTOSEBEHANDLING ("BRACING") AV PECTUS CARINATUM Kerai Kavita, Tominich Kristina, Eggum Rune

144

ERFARINGER MED BIONETT I BRYSTVEGGSREKONSTRUKSJONER Pettersen Øystein, Hagen Ole Magnus, Haram Per Magnus Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe

111

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 26. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Audi 3 Møteleder: Ellensen og Solberg

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 2 Fredag 26. oktober Kl. 10.00 – 11.20 Sted: Audi 3 Møteleder: Haaverstad og Nordhaug 145

OPERASJON FOR ATRIEFLIMMER MED RADIOFREKVENSABLASJON UNDER SAMTIDIG ÅPEN HJERTEOPERASJON. LANGTIDSOPPFØLGING AV PASIENTER I DEN NORSKE CURE-AF STUDIEN Andersen Knut S., Grong Ketil, Hoff Per-Ivar, Wahba Alexander

146

PREOPERATIV BRUK AV NOAK VED AKUTT ASCENDENSKIRURGI Bjørnstad Johannes, Hoel Tom Nilsen

147

MANGLENDE ASA-BEHANDLING ETTER IMPLANTASJON AV BIOLOGISKE AORTAKLAFFEPROTESER GIR HØYERE MORTALITET OG FOREKOMST AV HJERNESLAG Ansari Omar, Ellensen Vegard, Haaverstad Rune Ellensen

148

MITRALKIRURGI VED UNN-TROMSØ 2010-2017 Jakobsen Øyvind, Jakobsen Øyvind

149

RESULTATER ETTER OPERATIV BEHANDLING AV ISKEMISK MITRALINSUFFISIENS VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2007-2016 Persson Robert, Kolseth Solveig Moss, Ellensen Vegard Skalstad, Kvalheim Venny Lise, Salminen Pirjo Ritta, Kvitting Peder Martin, Urheim Stig, Haaverstad Rune

150

ER TRICUSPIDALKIRURGI HØY-RISIKO BEHANDLING? Kolseth Solveig, Persson Robert, Salminen Piirjo-Riitta, Urheim Stig, Haaverstad Rune

151

LANGTIDSOVERLEVELSE ETTER GJENNOMFØRT AORTIC VALVE REPLACEMENT - EN RETROSPEKTIV OBSERVASJONSSTUDIE Dybvad Evjemo Og Valle Karen Julie Og Solveig, Bull Enger Tone, Holmgren Anders, Wahba Alexander

152

OVERLEVELSE HOS KORONAROPERERTE PASIENTER MED POSTOPERATIV MEDIASTINITT; EN MULTISENTERSTUDIE MED 20ÅRS OPPFØLGING Risnes Ivar, Abdelnoor Michael, Svennevig Jan Ludvig Kl. 11.30 – 13.00 Symposium: Mitral- og trikuspidal sykdom, diagnostikk og kirurgisk behandling. Kl. 13.00 – 13.30 Kaffe

112

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 3

153

FROZEN ELEPHANT TRUNK MED THORAFLEX HYBRID GRAFT VED ANEURYSME I AORTABUE OG DESCENDENS Soknes Maria Devold, Lingaas Per Snorre, Lundblad Runar, Kvitting John Peder

154

TRANSAPIKAL TRANSKATETER MITRAL KLAFF-I-KLAFF, EMBOLISERING OG HÅNDTERING Dahle Gry, Helle-Valle Thomas, Espinoza Andreas, Bendz Bjørn, Halvorsen Per Steinar, Rein Kjell Arne

155

KIRURGISK INVOLVERING I KATETERKLAFF BEHANDLING, ER DET EN REALITET? Dahle Gry, Rein Kjell Arne, Treede Hendrik Kl. 14.30

Prisutdeling

113

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 26. oktober Kl. 13.30 – 14.30 Sted: Audi 3 Møteleder: Haaverstad og Nordhaug

23.-26. oktober 2018

114

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 1

156

LOKALT RESIDIV ETTER BRYSTBEVARENDE KIRURGI Standal Iliana Rodrigues, Aas Turid

157

RAYNAUD'S PHENOMEN OF THE NIPPLE Skovholt Mie, Helset K, Dragvoll I

158

AKSILLEKIRURGI ETTER NEOADJUVANT BEHANDLING, ET ÅRS ERFARING FRA OUS Sauve Tone-Regine, Karsrud Inga, Schlichting Ellen

159

EN GJENNOMGANG AV BRYSTKREFT OPERASJONVER VED STAVANGER UNIVERSITETSSYKEHUS: HVORFOR SÅ FÅ PRIMÆRE REKONSTRUKSJONER? Johnsen Lene, Ekroll Siri

160

BORRELIA LYMFOCYTOM I BRYST. TO KASUISTIKKER Hegna Tone

161

BORRELIA LYMFOCYTOM PÅ AREOLA Reindal Eva Kristine, Haug Ingrid Wenche, Schlichting Ellen, Bjørnevaagen Guro, Lømo Jon, Spetalen Signe

162

KASUISTIKK: METAPLASTISK MAMMACARCINOM PRESENTERT SOM CYSTE Podhorny Nina, Alex Alvin, Lande Siri Agnete, Hovda Tone, Park Daehoon

163

PASIENTRAPPORTERT LIVSKVALITET OG TILFREDSHET ETTER ULIKE KIRURGISKE INNGREP VED BRYSTKREFT Sjåvik Anniken, Engdal Ingvild N., Hansen Marit H. Sjåvik

115

Mamma- og endokrin kirurgi

Onsdag 24. oktober Kl. 17.00 – 18.30 Sted: Audi 2 Møteleder: Birgitte Brandt og Joanna Gundersen

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 2 Torsdag 25. oktober Kl. 13.00 – 14.00 Sted: Audi 2 Møteleder: Else Marie Opsahl og Siri Kommedal 164

BESLUTNINGSSTØTTEVERKTØY FOR OPTIMAL DOSERING AV LEVAXIN Eriksen Amund, Hellemo Lars, Kaut Michal, Brun Vegard Heimly

165

ADRENALECTOMI VED AVDELING FOR BRYST- OG ENDOKRINKIRURGI, HUS 2000- AUGUST 2018 Heie Anette, Vik Renate, Viste Asgaut, Aas Turid

166

KASUISTIKK: FAMILIÆR HYPERALDOSTERONISME Heie Anette, Aas Turid

167

PRIMÆR HYPERPARATYREOIDISME: ERFARINGER FRA STAVANGER MED ÅPEN VS. MINI-INVASIV TILGANG: Ekroll Siri Kommedal, Johnsen Lene Kl. 14.00 – 14.30 Årsrapport 2017 fra nbcr v/ Ellen Schlichting Kl. 14.30 – 15.00 Kaffe Kl. 15.00 – 16.30 Generalforsamling

116

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Traumatologi Fredag 26. oktober Kl. 10.00 – 10.30 Sted: Audi 2 Møteleder: Tina Gaarder TRANEKSAMSYRE I INITIALBEHANDLING AV TRAUMEPASIENTER MED MISTENKT BLØDNING - EN RETROSPEKTIV GJENNOMGANG AV PASIENTSELEKSJON, KOMPLIKASJONER OG OVERLEVELSE Fatland Charles Edward, Fatland Charles Edward, Guddal Benjamin, Kolstadbråten Knut Magne, Gaarder Tina, Næss Pål Aksel, Hagemo Jostein Skjalg

169

PREHOSPITALE TRAUMESCORER I DET NORSKE TRAUMESYSTEMET Huseby Matias, Hegvik Tor-Arne, Geisner Thomas

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

168

117

23.-26. oktober 2018

118

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Maxillofacial kirurgi

170

FISTLER MELLOM BENET ØREGANG OG KJEVELEDD Moen Oddvar

171

NEED FOR RE-OPERATION AFTER ORTHOGNATHIC SURGERY Galteland Pål, Hvoslef Anders, Espeland Lisen

172

FEMINISERENDE ANISKTSKIRURGI I NORGE Anandan Steven

173

ANSIKTSTRAUMATOLOGISK KVALITETSREGISTER Lindal Platou Fredrik

174

KJEVELEDDSERSTATNINGER Mjøen Even, Moen Oddvar, Hanoa Rolf, Skjelbred Per

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Torsdag 25. oktober Kl. 08.30 – 09.30 Sted: Audi 2 Møteleder: Even Mjøen

119

23.-26. oktober 2018

120

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

23.-26. oktober 2018

121

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NORSK KVALITETSREGISTER FOR LEPPE- KJEVE- GANESPALTE Smedvig A*, Lindholm P**, Sivertsen Å* *Plastikkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus; **Plastikkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus - er et av de 54 nasjonale medisinske kvalitetsregistrene i Norge. Det ble opprettet i 2011 på oppdrag fra Helse og Omsorgsdepartementet. Helse Vest RHF og Helse Sør Øst RHF samarbeidet om etableringen. De to behandlingsteamene for leppe-kjeve-ganespalte i Norge, representert ved styret for registeret, har det faglige ansvaret. Helse Bergen ved klinikkdirektør for kirurgisk klinikk Haukeland Universitetssykehus er registeransvarlig. Kvalitetsregisteret er samtykkebasert og har inkludert pasienter som er født fra etter 1.januar 2011. Vi vil presentere registeret, status i 2018 og noen data fra oppfølgingene som er gjort ved 4 og 6 års alder.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

THE IMPACT OF ORTHOGNATHIC SURGERY ON VELOPHARYNGEAL FUNCTION BY EVALUATING SPEECH AND CEPHALOMETRIC RADIOGRAPHS Impieri D, Tønseth KA, Hide Ø, Brinck EL, Høgevold HE, Filip C Department of Plastic and Reconstructive Surgery, Oslo University Hospital E-mail: d.impieri23@gmail.com Background Maxillary retrognathia is a well-known consequence of abnormal facial growth in patients with cleft lip and palate. Orthognathic surgery improves facial appearance and occlusion, but may induce velopharyngeal insufficiency. The aim of the study was to evaluate the effect of orthognathic surgery on velopharyngeal function using speech analysis and lateral cephalometric radiographs. Patients and Methods A retrospective study of 47 patients who underwent maxillary advancement ± mandibular setback between 2006 and 2016. Pre- and 1-year postoperative audio recordings were blinded for scoring by three trained speech therapists. Pre- and 1-year postoperative lateral cephalometric radiographs were used to obtain information about skeletal movement and its relationship with the velopharyngeal area. Correlations between the speech outcomes and cephalometric radiographs were calculated. Results Hyponasality improved significantly after surgery (p<0.05), while hypernasality deteriorated significantly only in the patients who underwent maxillary advancement alone (p<0.05). No difference in speech parameters was found between patients with hypernasality or patients who had a pharyngoplasty preoperatively and the rest of the group. No correlation was found between amount of maxillary advancement and hypernasality. Significant correlation (r< 0.49, p<0.05) was found between preoperative velar length and hypernasality postoperatively. Conclusions Maxillary advancement has a negative impact on velopharyngeal function, while bimaxillary surgery seems to protect from deterioration. No difference was found in the amount of maxillary advancement or in velopharyngeal measurements between the Le Fort I and the bimaxillary group. A short soft palate is a predictor of hypernasality after orthognathic surgery.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MIKROSTRUKTURERT Β-TCP FOR OPPBYGGING AV BEIN I PROCESSUS ALVEOLARIS HOS PASIENTER MED KJEVESPALTE Vindenes H, Sylvester-Jensen Hc, Sæle P, Blindheim G, Koole R Og Jansen Ng Haukeland Universitets Sykehus, Bergen Og Utrecht University Medical Centre, Utrecht, Nederland Oppbygging av alveolarprosessen hos pasienter med spalte i kjeven har flere målsetninger. For det første gir den en kontinuerlig maxilla der frembruddsretningen på blivende tenner kan justeres. Inngrepet tetter oro-nasale fistler og det stabiliserer maxillekomplekset og gir støtte for neseving og tilgrensende bløtvevsstrukturer. I Norge er den nåværende gullstandarden for oppbygging av kjevekam bruk av autologt bein høstet fra hofte kam. Selv om den metoden har vist seg å være effektiv og vist en høy prosentandel av suksess, har transplantasjonsprosedyren en risiko for comorbiditet som; postoperativ smerte, overfølsomhet, parestesi, infeksjon og synlig arrdannelse. Ved bruk av en syntetisk benerstatning faller denne risikoen for donorstedets morbiditet bort og reduserer operasjonstiden og hospitaliseringstiden. I løpet av det siste tiåret har en rekke biomaterialer blitt klinisk testet som et alternativ for autolog beintransplantasjon til kjevekam for eksempel rhBMP-2. Imidlertid, etter at alvorlige bivirkninger har blitt rapportert for bruk ved maksillo-facial, har disse mistet popularitet de siste årene. Målet med denne studien var å evaluere bruken av mikrostrukturert β-TCP i en prospektiv to-senter klinisk studie. Pasienter I Universitetssykehusene i Bergen, Norge (Haukeland Universitetssykehus) og Utrecht, Nederland (Utrecht Universitetsmedisinske Senter) ble 20 pasienter med en ensidig alveolarspalte registrert i studien. Alle pasientene ble transplantert med mikrostrukturert β-TCP (OsOpia, Regedent, Zürich, Sveits), 10 i Bergen og 10 i Utrecht. Alle pasientene i Bergen ble operert av en enkelt kirurg (HV), og alle pasienter i Utrecht ble operert av en kirurg (RK). Resultat Restkalsifisert vev: Spontan utbrudd av 13/23 Kontinuerlig alveolær prosess Residual oronasal fistel

BERGEN UTRECHT SAMMENLAGT 61% (SD 14%) 69% (SD 12%) 65% (SD 14%) snitt 9 (90%) 9 (90%) 18 (90%) 10 (100%) 10 (100%) 20 (100)% Ingen Ingen Ingen

Konklusjon Bruk av mikroporøs β-TCP kan brukes i en klinisk situasjon. Bendannelse, hjørnetannsfrembrudd og komplikasjonsrate er akseptabelt sammenliget med autologe bentransplantat.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INFRAORBITALE RIM IMPLANTATER HOS PASIENTER MED TREACHER COLLINS SYNDROM Schou M1, Stuedal C1, Eidal K2, Høgevold HE1 1 2

Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus HF Øyeavdelingen, Oslo Universitetssykehus HF, Nasjonal behandlingstjeneste

Bakgrunn Treacher Collins syndrom (TCS) er et autosomal dominant arvelig syndrom med insidens på ca 1 per 50000 nyfødte. Syndromet omfatter utviklingsanomalier i ansiktets knokler og bløtvev. Klinikk og symptomer (fenotyp) ved TCS er svært variable, også ved samme genfeil. Den mentale utviklingen er vanligvis normal. I Norge utføres den kirurgiske behandlingen ved Nasjonal behandlingstjeneste for kirurgisk behandling ved kraniofaciale misdannelser (Craniofacialt team), lokalisert til Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus. Det er registrert 27 pasienter (19 kvinner, 8 menn) med TCS i databasen som brukes i den nasjonale tjenesten. Det er ofte anomalier og vekstforstyrrelse i mandibula, zygoma/øyeregion, ytre øre og mellomøre med hørselsproblemer. Øvre luftveisobstruksjon medfører ofte behov for tidlig trakeostomi eller bruk av CPAP og mange vil trenge PEG den første tiden. Det kan foreligge lateral munnspalte og kjeve-ganespalte. På bakgrunn av dette, vil TCS pasientene ha behov for et bredt register av kirurgisk rekonstruksjon. Siden mange pasienter mangler eller har underutviklet os zygomaticus og har endrete bløtvevsforhold periorbitalt, kan det hos utvokste pasienter bli aktuelt med implantater (hard tissue replacement, HTR) over nedre orbitakant på maxilla og os zygomaticus, lateral og medial cantoplastikk, neserotsrekonstruksjon og SOOF lift. Bløtvevstransplantasjon som lipo- eller lipodermograft kan også være aktuelt. Vi har gått gjennom TCS pasienter behandlet med implantater på nedre orbitakant. Rekonstruksjon av zygoma med rimimplantater er benyttet hos mange andre pasientgrupper med vekstforstyrrelse av os zygomaticus. Materiale I perioden 2010-2017 ble 6 pasienter med TCS (6 kvinner) operert med implantasjon av infraorbital rim implantat og fikk samtidig utført tilhørende bløtvevskorreksjoner som lateral cantoplastikk, evt medial korreksjon og evt SOOF lift bilateralt. De standardiserte rimimplantatene i porøs polyethylene ble individualisert peroperativt. Alle implantater ble festet til underliggende ben med 2-3 titanskruer 1,5mm system. Resultater Metode og pasientkasus presenteres. Pasientene fikk postoperativ antibiotikabehandling i en uke. Det var ingen postoperativ infeksjon. Operasjonen ga en stor bedring av de periorbitale forhold estetisk sett. Imidlertid mener vi at flere pasienter vil ha behov for lett liposculpturing evt lipodermograft etter innsetting av rimimplantater, da det er tynt og ujevnt bløtvev i regionen hos denne pasientgruppen. Konklusjon Periorbital skjelettrekonstruksjon (HTR) tilstreber å normalisere zygoma/maxille hypoplasien som ses hos mange TCS pasienter. Oftest kombineres dette med periorbitale bløtvevsplastikker og HTR bidrar til stabilisering av bløtvevet. Ofte bør det etter HTR gjøres liposculpturing for best mulig estetisk resultat.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BRUK AV HONNING MOT SÅRINFKESJON ETTER INTRAUTERIN OG POSTNATAL LUKKING AV MYEMENINGOCELER O. A. Østerud ₁ , B.M. Falch ₁ , K. Sjåvik ₂ , L. De Weerd ₁ 1) Plastikk og rekonstruktiv avd. UNN Tromsø 2) Nevrokirurgisk avdeling avd. UNN Tromsø Tidlig lukking av MMC har vist å redusere infeksjonsfaren betraktelig, samtidig som man reduserer risikoen for nevrologiske utfall. Derfor er det etablert praksis å lukke MMC innen 48 timer etter fødsel. Man har nå også kommet i gang med intrauterin lukking av MMC. Vi presenterer to kasuistikker, en fra hver av disse behandlingsgrenene. Den første pasienten ble behandlet postnatalt med en lokal, sensibel perforatorlapp og med autologt høstet amnion som duragraft (Kasus 1). Inngrepet ble utført ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og det var første gang man har benyttet denne teknikken. Kasus 2 ble, som første norske pasient, operert intrauterint i Leuven (Belgia), hvor man rekonstruerte defekten med Integra®. Kasus 1 fikk sårtilhelingsproblemer postoperativt, mens kasus 2 hadde ved fødsel en større huddefekt med tilhørende CSF-lekkasje. Honning er blitt brukt i sårbehandling siden antikken og har bred antibakteriell effekt. Vi presenterer hvordan vi håndterte disse komplikasjonene gjennom bruk av medisinsk honning, og hvilket funksjonsnivå pasientene har i dag.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MULTIMODAL TILNÆRMING TIL EVALUERING AV PERFUSJONSDYNAMIKK I ISOLERTE HEMI-DIEP-LAPPER - PRELIMINÆRE RESULTATER Chaudhry M1,Weum S2,3, Mercer JB2,3, de Weerd L1, 3 1 3

Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, 2 Radiologisk avdeling, UNN Tromsø Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Institutt for klinisk medisin, UiT, Tromsø

Introduksjon Forskjellige publikasjoner har beskrevet flere metoder til å kartlegge perfusjon i hudlapper ved autolog brystrekonstruksjon. Vi ønsket å evaluere dynamisk infrarød termografi (DIRT) og indocyaningrønn fluorescensangiografi (ICG-FA) i isolerte DIEP-lapper for å studere perfusjonsmønsteret av selekterte perforatorer og venøs drenasje. Metode DIEP-lapper ble høstet fra pasienter selektert til autolog brystrekonstruksjon eller full bukplastikk. Individuelle perforatorer fra DIEA-systemet ble kanylert og perfundert med oppvarmet modifisert Krebs-Henseleit bikarbonat buffer (pH 7,4) i en isolert in vitro perfusjonsmodell. Sirkulasjonsmønsteret i individuelle perforatorer ble sekvensielt evaluert med DIRT og ICG-FA. Deretter ble blekk med ulike farger injisert i de selekterte perforatorene for å kartlegge deres perforasom-områder på hudlappen. Dette ble så sammenlignet med dynamiske perfusjonsbilder fra både DIRT og ICG-FA. Til slutt ble 5 ml Omnipaque kontrastmiddel injisert via samme kanyle for å fremstille karstrukturene i hudlappen ved hjelp av CT angiografi (CTA). Resultat Både mediale og laterale perforatorer drenerte direkte i den overfladiske vena epigastrica (SIEV). DIRT og ICG-FA av de individuelle perforatorene viste godt samsvar mellom perfusjonsmønsteret i lappen ved gjentatte målinger som samstemte med blekk-fargede områder på huden tilsvarende perforasomene. Et konsekvent funn var at hudområdet forsynt av en lateral perforator alltid var større enn for en medial perforator. Både mediale og laterale perforatorer ga blodforsyning til mediale del av lappen (sone I). Laterale perforatorer forsynte også den laterale delen (sone II). Funn på CTA viste tilsvarende forsyningsområder for perforatorene. Konklusjon ICG FA og DIRT er reproduserbare metoder for avbildning av perfusjonsmønsteret i et angiosom og til å fremstille enkelte perforasomer. Det er god samsvar mellom begge teknikker.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PERFORATORKARTLEGGING VED BRUK AV ULTRALYD, CT ANGIOGRAFI, DYNAMISK TERMOGRAFI OG ICG FLUORESCENSANGIOGRAFI – EN KOMPARATIV STUDIE Chaudhry M1, Sjøberg T1,Weum S2,3, Mercer JB2,3, de Weerd L1, 3 1 3

Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, 2 Radiologisk avdeling, UNN Tromsø Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Institutt for klinisk medisin, UiT, Tromsø

Introduksjon Preoperativ seleksjon av best egnet perforator ved autolog brystrekonstruksjon med DIEPlapp er en klinisk utfordring. Flere studier har beskrevet forskjellige metoder for å løse dette, men dagens praksis er ultralyd Doppler og CT angiografi (CTA) for preoperativ perforatorkartlegging. CTA regnes som gullstandard for perforatokartlegging. Formålet med denne studien er å sammenligne forskjellige verktøy (både invasive og ikke-innvasive metoder) til å finne en dominant perforator til DIEP lappen. Metode Pasienter selektert til brystrekonstruksjon med DIEP-lapp ble prospektiv inkludert i studien som er godkjent av REK. De gjennomgikk standart preoperativ utredning med CTA og håndholdt Doppler for å markere perforatorer på bukveggen. Deretter ble de undersøkt med dynamisk infrarød termografi (DIRT) og indocyaningrønn fluoreescensangiografi (ICG-FA) i narkose både før operasjonen og etter disseksjon av hudlapper med bevarte mediale og laterale dominante perforatorer. Dette ble gjentatt etter anastomose av kartsilken mot IMA. Opptak fra alle ovennevnte metoder ble sammenliknet. Resultat Opptaksområder med høy fluorescens på ICG-FA og «hot spots» på DIRT viste godt samsvar med funn fra den preoperativ kartleggingen med Doppler og CTA, men Doppler viste en del falsk positive funn. ICG-FA ga et kortvarig dynamisk bilde før kontrasten jevnet seg ut i lappen, mens CTA visualiserte de anatomiske karstrukturene i DIEA-systemet. Derimot demonstrerte DIRT et kontinuerlig dynamisk bilde av «hot spots» fra perforatorer. DIRT gjør det enkelt å selektere en dominant perforator basert på intensiteten og størrelsen til hvert «hot spot». Arteriell inflow og venøs drenasje gjennom SIEV kunne fremstilles godt med både ICG-FA og DIRT. Venøs stase ble tydelig fremstilt med DIRT som viste homogent oppvarmingsmønster uten «hot spots». Både DIRT og ICG-FA kunne visualisere endringer i sirkulasjonsmønster i hudlappen etter disseksjon. Konklusjon Det er godt samsvar mellom resultatene fra perforatorkartlegging med CTA, DIRT og ICGFA. Fordelen med DIRT er at den er en ikke-invasiv og kostnadsmessig rimeligere metode som gir et kontinuerlig dynamisk bilde av «hot spots» i lappen for seleksjon av dominante perforatorer til DIEP rekonstruksjon.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BILATERAL TOTAL AUTOLOGOUS BREAST RECONSTRUCTION WITH LICAP FLAPS AFTER PROPHYLACTIC SKIN SPARING MASTECTOMY Fuglesteg, I.K., Korvald, C. Department of Plastic and Reconstructive Surgery, Rikshospitalet, Oslo University Hospital, Norway Background Immediate reconstruction of the breast mound with silicone implants in ptotic and relatively overweight patients after prophylactic skin sparing mastectomy has its limitations. We have explored the use of the lateral intercostal artery perforator (LICAP) flap combined with the inferior pedicle breast flap in selected bilateral cases as an autologous alternative. The LICAP is a well-known flap, often used as partial volume replacement in breast conserving surgery and as autologous volume enhancement in mastopexy after massive weight loss. The flap is easy and quick to raise and has a safe and predictable perfusion. It may also carry a relatively large volume in selected patients. Methods Only patients scheduled for bilateral prophylactic mastectomy were considered for this technique, and selected for ptosis, excess fat and skin below the axilla and acceptance for smaller breast postoperative than before. Skin on lower breast and LICAP flap was deepitelialized and folded under â&#x20AC;&#x153;Wise-patternâ&#x20AC;? skin flaps. Due to ptosis, no nipples were spared. A breast surgeon performed the skin-sparing mastectomy. Results This abstract covers, so far, 3 patients operated between October-December 2017. BMI was 26, 31 and 30. Operating time (mastectomy + reconstruction) 4.8, 4.8 and 6.2 hours. No serious adverse events have been registered and good to excellent results have been observed. Cases will be presented in detail. Conclusions Autologous reconstruction with bilateral LICAP flaps is a good alternative in selected patients where implants are unwanted and BMI, or other comorbidity, contradicts microsurgery. To our knowledge bilateral autologous reconstruction with this flap has not been reported earlier.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKTIV BEHANDLING AV TRAUMEPASIENTER MED STILKEDE OG FRIE LAPPER VED OUS I PERIODEN 2016-2018 Berntsen AS, Audolfsson T, Sørensen K, Stuedal T, Orhagen MC, Mørk I, Impieri D, Sætnan EV. Avdeling for Plastikk- og Rekonstruktiv kirurgi Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet 0027 Oslo Bakgrunn Alvorlige ekstremitetstraumer er ofte assosiert med en kombinasjon av brudd- og bløtvevsskade. Det er fordelaktig for pasientene når rask skjelettstabilisering etterfølges av tidlig bløtvevsdekning. Dekning med fri eller stilket lapp bidrar til den beskyttelse og vaskularisering som er nødvendig for å fremme bentilhelingen og hindre infeksjon. Tett samarbeid mellom ortoped, traumekirurg og plastikkirurg er derfor viktig i håndteringen av denne pasientgruppen. Materiale og metode Vi ønsket å kartlegge hvilke typer lapper som ble brukt i rekonstruksjoner av traumepasienter de siste 3 årene. Vi har registrert data ved retrospektiv journalgjennomgang av traumepasienter som er dekket med stilkede og frie lapper i perioden 2016-2018. Studien er en deskriptiv og demografisk gjennomgang av pasientdata. Resultat Totalt 77 pasienter ble behandlet fordelt på 44,2% multitraumer og 55,8% enkelttraumer. Median døgn innlagt på sykehus var 27 (4-84). Median døgn før endelig dekningsprosedyre var 8,5 (1-48). Median antall operasjoner før endelig dekningsprosedyre var 3,5 (1 – 18). Median døgn med VAC før dekningsprosedyre var 6 (0-60). Antall døgn før plastikkirurg ble kontaktet varierte fra 0-30 dager (median 1 døgn). 19,5% hadde postoperative infeksjoner, 3,9% blødning/hematom, 24,7% tapt delhud og totalt tap av lapp var på 9,1%. Partielt tap av lapp ble sett hos 14,3% av pasientene. 41,6% av pasientene hadde ingen komorbiditet. Det ble brukt 19 ulike typer lapper. Mest brukte lapper var ALT (anterolateral thigh flap) etterfulgt av stilket gastrocnemius-, fri latissimus dorsi- og fri gracilislapp. Konklusjon 86 traumelapper ble utført på 77 pasienter i perioden 2016-2018. Plastikkirurg ble kontaktet tidlig. Det ble i snitt gjort 3,5 revisjoner før endelig rekonstruksjon etter i snitt 8,5 dager, noe som betyr at det er et forbedringspotensiale for raskere dekningsprosedyre.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKSJON AV CERVIKALKOLUMNA MED MIKROVASKULARISERT FIBULAGRAFT Ciosek TA1, Sørlie A2, Solberg TK2,, Munch-Ellingsen J2, Weum S3, de Weerd L1 1 Avdeling for Plastikk- og Rekonstruktiv Kirurgi 2 Avdeling for Nevrokirurgi 3 Radiologisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge Sykehusvegen 38 9019 Tromsø Introduksjon Vi presenterer en pasient som tidligere hadde hatt en episode med langstrakt epiduralt empyem cervicothoracalt og påvist cervical osteomyelitt. Dette ble i akuttfasen behandlet med laminektomi C3-Th1 og adekvat antibiotikabehandling etter resistensskjema. Pasienten ble reinnlagt etter 3 måneder på grunn av økende sammenfall C4-C6 med kyfotisk feilstilling, progredierende myelopati og manglende infeksjonskontroll. Metode I samarbeid mellom nevrokirurger og plastikkirurger ble det bestemt at vi var nødt til å fjerne de infiserte virvlene. For å kunne rekonstruere det cervikale segmentet trengte vi et beingraft som kunne overleve i et infisert område og som var sterkt nok til å tåle den store belastningen i columna. Et vaskularisert fibulagraft satt inn i fremre tilgang virket det mest egnede alternativet. Karstilken ble anastomosert mot arteria thyreoidea superior og vene jugularis externa. Så ble beingraftet fiksert med plate. For å sikre stabiliteten ytterligere ble det en uke senere utført bakre skruefiksasjon av C2-Th2 med bakre tilgang. Resultater En postoperativ komplikasjon noen uker etter den bakre skruefiksasjonen gjorde det nødvendig med sårrevisjon og et nytt rekonstruktivt inngrep. I behandling av kompliserte midlinjedefekter etter spinal kirurgi har vi fra tidligere erfaring brukt en perforatorlapp basert på en medial dorsal interkostalarterie. Vi valgte derfor denne metoden. Et år postoperativt er pasienten i fin form og uten ytterligere nevrologiske utfall. Det var ingen morbiditet på donorstedet der fibulagraftet var høstet. Siste MR og CT viser sammenvoksning av fibulagraftet og virvelen med romslige forhold for medulla.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VASTUS LATERALIS-LAPP VED UNDEREKSTREMITETSDEFEKT – EN KASUISTIKK Brattli, F. Nordgaard, H. Sneve, K Seksjon for plastikkirurgi, Kirurgisk klinikk, St.Olavs hospital, 7006 Trondheim Sammendrag Vi ønsker å presentere en pasientkasuistikk med distalbasert vastus lateralis muskellapp som ble brukt for å dekke kne og proksimale legg. 55 år gammel mann som var involvert i MC-ulykke i juli-16. Han pådro seg alvorlige skader i venstre underekstremitet. Det ble påvist karskade i a.poplitea og påfølgende ischemi. Det ble utført fasciotomi og fem-pop bypass. Det var knusningsfraktur av tibia, og det tilkom etterhvert pseudoartrose og osteomyelitt. Det ble gjort radikal revisjon av kronisk osteomyelitt i proksimale tibia og innsatt tumorprotese. Vedvarende siving og manglende bløtdelsdekning over protesen. Pasienten ble preoperativt undersøkt med Rtg –angio som viste kompromittert distal sirkulasjon, med bla okkludert tibialis posterior. A. fibularis åpen ned til foten med retrograd fylling til tibialis posterior. Pga tidligere bypass og karforsyning som skissert over, ble det vurdert at det ikke var en opsjon å legge en fri lapp til underbenet. Det ble derfor vurdert at eneste reelle alternativ var å gjøre en stilket vastus lateralis-lapp for å få dekket hele defekten. Konklusjon Vastus lateralis-lapp er et alternativ når distal blodforsyning er kompromittert, og donorstedmorbiditet er akseptabel. Pasienten ble operert ved vår avdeling ultimo januar-18, og resultatet er tilfredsstillende. Det er ikke holdepunkt for dyp infeksjon omkring tidligere innsatte tumorprotese. Denne lappen er lite brukt, men er et godt alternativ i spesielle tilfeller som dette. Han er i dag velfungerende i det daglige og har ca. 40-45° fleksjonsevne, og som forventet, noe lateral instabilitet.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKSJON AV KOMPLEKSE BUKVEGGSDEFEKTER OG BEHOV FOR MULTIDISIPLINÆR TILNÆRMING Gosciewska M1, Kjæve J2, Weum S3,4, de Weerd L1,4 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi Avdeling for gastrokirurgi 3 Radiologisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø 4 Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, IKM UiT Norges arktiske universitet, Tromsø 1 2

Ved UNN Tromsø har vi startet et multidisiplinært samarbeid i behandlingen av komplekse bukveggsdefekter. Disse pasientene har for store defekter i bukveggen til at de kan lukkes med vanlig brokkirurgi. Hensikten med den multidisiplinære tilnærmingen er å lukke defekten på en slik måte at man også gjenoppretter bukveggens normale dynamiske funksjon. I perioden 2007 til 2017 ble 40 pasienter med komplekse bukveggsdefekter behandlet ved UNN av et tverrfaglig team bestående av gastrokirurg, røntgenlege og plastikkirurg. Defektene ble nøye kartlagt preoperativt med klinisk undersøkelse og CT. For å redusere antallet komplikasjoner har vi stilt krav til at pasientene ikke fikk ha for høy BMI eller bruke tobakk i form av røyk eller snus. Pasienter med BMI over 28 ble henvist til ernæringsfysiolog eller fastlege for veiledning i vektreduksjon. Pasienter som brukte tobakk måtte forplikte seg til å slutte minimum 3 måneder før inngrepet. Vår erfaring er at pasientene trenger individuell tilnærming ved rekonstruksjon av komplekse bukveggsdefekter. De fleste av våre pasienter kunne rekonstrueres uten bruk av nett ved å bruke kroppseget vev. Etter rekonstruksjon ble det rutinemessig gjort immobilisering av bukveggen med VAC i fem dager. Vi presenterer fire kasuistikker for å illustrere vår tilnærming ved ulike komplekse bukveggsdefekter.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TRANSPOSISJON AV BRYST I THORAX SOM EN NY BEHANDLING FOR BRONKOPLEURAL FISTEL MED EMPYEM Numan AT1, Endresen PC2, Weum S3,4, de Weerd L1,4 1 Plastikkirurgisk avdeling 2 Hjerte- lunge- og karkirurgisk avdeling 3 Radiologisk avdeling Universitetssykehuset i Nord Norge Tromsø, 4 Forskningsgruppe for medisinsk avbilding UiT Norges arktiske universitet Bronkopleural fistel (BPF) er en alvorlig komplikasjon som kan oppstå på grunn av dårlig tilheling av bronkialstump ved lungekirurgi. Vellykket lukning av en fistel forutsetter kontroll over infeksjon og luftlekkasje. Når man lukker en fistel med suturer er det viktig med dekning av godt vaskularisert vev. Allerede i 1965 beskrev Gordon Jack tre faktorer som bidrar til sårruptur; inadekvat blodforsyning, spenning på suturrekken og infeksjon. Vi beskriver en kasuistikk med en 77 år gammel kvinne som hadde vært operert flere ganger for lungemetastaser fra et retroperitonealt leiomyosarkom. Hun utviklet en bronkopleural fistel og empyem etter en iatrogen skade av venstre hovedbronkus under pneumonektomi på høyre side. På grunn av tidligere operasjoner var det ikke mulig å bruke noen av de tradisjonelle metodene for å fylle kaviteten med thorakale eller abdominale lapper. Tensjonsfri lukning kunne ikke oppnås med suturer. Teknikken vi bestemte å bruke er ikke beskrevet tidligere. Omentet ble transposisjonert og sydd inn i fistelåpningen med såkalt fallskjermteknikk. Omentet var svært grasilt, derfor var det usikkert om omentoplastikk kunne tåle de intrathorakale trykkforandringene. Vi høstet høyre bryst på to stilker og gjorde en transposisjon av hele brystet inn i thoraxhulen mot omentet for å støtte dette. Brystet hadde adekvat volum til å fylle en betydelig del av thoraxhulen. Det postoperative forløpet var ukomplisert.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RADIKAL EKSISJON AV UTBREDT PERIANALT FISTELSYSTEM -EN KASUISTIKK. Wester T, Stordahl A Kirurgisk avdeling, seksjon for Plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Sykehuset Østfold Moss. Peer Gynts vei 78, 1535 Moss. Innledning Gjentatt sepsis og fistulering er fremtredende trekk ved anorectal sepsis, med mindre initialbehandlingen er adekvat. Man regner at tilbakefall er høy dersom fistler ikke behadles samtidig som abcessen dreneres. Pasienten En 39 år gammel storrøyker, normalvektig, uten andre sykdommer hadde hatt gjentatte episoder med perianale abcesser gjennom mange år uten at det var håndtert adekvat. Han ble henvist til vurdering hos plastikk-kirurg i 2016 etter en ny episode som ble håndtert akutt ved Sykehuset i Østfold. Det var et svært omfattende fistelsystem som dekket et stort areal med multiple utførselsganger. MR beskrev: Et svært omfattende fistelsystem som omfatter glutealt, perianalt, perinealt. Også utbredelse til scrotum og gjennom dorsale del av levator. Behandling Etter å ha informert pasienten godt, og etter at han var blitt røykfri ønsket han å bli med på vår plan om radikal eksisjon, revisjon av fistler og rekonstruksjon. Behandlingen skjedde i samarbeid mellom plastikk-kirurg (TW) og ano-proktolog (AS). Han var inneliggende i 5 uker i vår avdeling der han gjennomgikk 5 operasjoner. Ved de to første operasjonene eksiderte man alle subcutane fistler og skrapet fistelen gjennom levator slik at den lukket seg fra bunnen. De siste tre ukene handlet om reksonstruksjon av sårdefekten med lokale lapper og delhudstransplantasjon. Han hadde ikke avlastende stomi. Videre oppfølging Ved utskrivelse hadde han fortsatt en del sårdefekter i rima internates og på scrotum. Han ble fulgt med daglige skifter av hjemmesykepleier i kommunen og kom til kontroller hver eller hver annen uke for små revisjoner. Han ble innlagt ytterligere en gan for revisjon og delhudstransplantasjon i narkose etter 3 måneder. 6 måneder etter behandligsstart hadde alt grodd. Ved klinisk og MR-kontroll 11 måneder etter behandlingsstart var han helt residiv-fri. Han var fortsatt røykfri. Konklusjon Radikal kirurgi ved utbredt fistulering etter perianale abcesser er tidkrevende, ressurskrevende og stiller store krav til pasientens evne til samarbeid. Det bør likevel vurderes i de verste tilfellene.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LATE ARM AND SHOULDER PROBLEMS (ASP) AFTER AXILLARY THERAPEUTIC LYMPH NODE DISSECTION (ATLND) IN MELANOMA PATIENTS Patient reported data. Gullestad HP1, Haugen G2 1 Plastikkirurgisk seksjon, Det Norske Radiumhospital 1 Seksjon for Onkologisk plastikkirurgi, Radiumhospitalet, OUS 2 Seksjon for Kreftrehabilitering, Radiumhospitalet, OUS Background Arm - shoulder problems (ASP) are common after lymph node dissection in the axilla. Complication rates after sentinel node biopsy alone for melanoma varies from 1,8 % to 29,9%. Complication rates for Completion lymph node dissection (CLND) and Therapeutic Node dissection (TLND) are 37,2% (95%Ci 27,6-47,4 and 39,3% (95% Ci 32,6-46,2) respectively. Except for lymphoedema, there are relatively spares data in melanoma related to pain in arm/shoulder, restricted arm shoulder mobility and fibrosis. There are conflicting results related to level of dissection. Among breast cancer survivors (BCS) who had lymph node dissection Level I and II, at the 5-year follow-up the prevalence of lymphedema is 10 - 15%, arm/shoulder pain 30 - 40% and restricted arm/shoulder mobility 15 - 30%. The aim of this study was to describe long term morbidity after ATLND for melanoma patients performed within a spesialist unit from 2009 to end 2014. Methods The present study involved analysis of 86 ATLND (60males and 26 females) performed in 82 patients using the self-rating KWANS arm/shoulder scale (KAPS). Observation time more than 24 month. Standard surgery involving ÂŤen-blocÂť resection of Level I - II - III in the axilla, Standard physiotherapy regime post-op. Results Compliance rate for all ATLND was 92 %, while no responders 6 patients / 7ATLND where followed in OPD only. Age range 31 - 82 average 60. Affected lymph nodes range 1 - 15 average 6. Tumour size range 15 - 130 average 45 mm. Of reported ATLND 87% had either no or minimal arm swelling, 91% no or minimal pain in arm, 89% no or minimal pain in shoulder, 94% no or minimal stiffness in arm, 96% no or minimal stiffness in shoulder, 86% no or minimal problems using arm, 86% no or minimal numbness in arm, 92% no or minimal problems moving arm. ADL functionality score: Brush hair, 94% no or minimal problems, Pull sweater over head, 94% no or minimal problems, Reach over head, 95% no or minimal problems, For women: Fasten bra, 81% no or minimal problems, Do up back zipper, 91% no or minimal problems. Patients in OPD group had all minimal problems. Conclusion Our data indicate that a complete, en-bloc axillary lymph node dissection (Level I - II and III) and dedicated physiotherapy can be performed with minimal long term morbidity and no difference related to level of dissection.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HVILKEN INFORMASJON OM SYKDOMSPROGNOSE FÅR VI EGENTLIG AV SENTINEL NODE PROSEDYRE (SN) HOS PASIENTER MED MALIGNT MELANOM? Wester T, Stave GH, Sanden L. Kirurgisk avdeling, seksjon for Plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Sykehuset Østfold Moss. Peer Gynts vei 78, 1535 Moss. Innledning Sentinel node prosedyre (SN) er tenkt å skulle hjelpe til å oppdage tidlig spredning av malignt melanom og også hjelpe til å selektere pasienter med positiv SN til tettere oppfølging hos onkologene. Metode Vi har gjort en retrospektiv journalgjennomgang av alle pasienter operert med SN i lyske og aksille for malignt melanom ved vår seksjon de siste 5 årene. Vi har studert spesielt pasienter med positiv SN og pasienter som utviklet har utviklet avansert sykdom. Resultater Totalt har vi utført 165 sentinel node prosedyrer på 161 pasienter, 95 i aksille, 70 i lyske. Totalt var 30 av 166 SN-prosedyrer var positive. Mens nær en fjerdedel av undersøkelsene i aksillen var positive (23/95), var bare 10 % av undersøkelsene i lyskene positive (7/70). Det varr mindre sammenheng mellom Breslow tykkelse og sannsynligheten for positiv SN (Tabell 1) enn vi hadde ventet, se tabell 1. Lokalisasjon/ Breslow 1-1,9 mm 2-2,9 mm 3-3,9 mm 4mm+ Aksille 8/49 9/21 2/12 4/9 Lyske 3/43 2/18 2/5 0/6 Totalt 11/92 11/39 4/17 4/15 Tabell 1: Sammenheng mellom tumortykkelse, lokalisasjon og sannsynlighet for positiv SN. Av 30 pasienter med positiv SN fikk 25 utført radikale glandeltoiletter, 5 pasienter med submikrometastaser og har vært fulgt tett av onkologene uten operasjon. Ingen av disse har så langt utviklet residiv eller metastaser. Tre pasienter med negativ SN i aksiller har siden gjennomgått aksilleglandel-toiletter. Av disse er en residivfri, en har avansert sykdom og går på immunterapi, en siste pasient er død som følge av hjernemetastaser. Det har ikke vært noen flaske negative SN-undersøkelser i lyskene, så langt. Seks av 161 pasienter er døde som følge av melanom-sykdommen, i tillegg behandles to for lokal-avansert sykdom og ytterligere to behandles for Stadium 4 sykdom. Halvparten av de døde pasientene hadde negativ SN, alle hadde tykke melanomer, (median 3,8 mm Breslow). Tre av fire pasienter med lokalavansert eller stadium 4 sykdom hadde negativ SN (tumortykkelse 2,1-3,2 mm Breslow). Til gjengjeld har ingen av pasientene med positiv SN og Breslow <2 mm utviklet avansert sykdom i vårt materiale. Oppsummering Som seleksjonskriterium for oppfølging av melanom-pasienter virker SN å ha begrenset verdi. Melanompasienter med tynne melanomer og positiv SN, håndtert korrekt, ser ut til å ha en bedre prognose enn pasienter med negativ SN og tykke melanomer.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TATOVERING AV FRIE LAPPER I ANSIKT Haugen M, Audolfsson T, Sætnan E Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus, Sognsvannsveien 20 Bakgrunn Dekning av blottlagte strukturer etter traumer og cancer operasjoner gir oss mange utfordringer med tanke på funksjonalitet og kosmetisk resultat. Vi bruker både lokale lapper, som gir en god farge match, teksturering og behåring, men påvirker resten av utseende og krever flere arrlinjer i ansiktet. Vi ser at vi oftere bruker frie lapper- hvor vi oppnår bedre match med volum og kontur. Frie lapper har ofte en dårligere fargematch og vi har derfor startet med både og deepithalisere lappen og dekke med lokal hudtransplantasjon fra ansikt/hals. Dette krever dog ny operasjon og nye arr. Det siste året har vi begynt å tatovere frie lapper i ansiktet for å oppnå god fargematch og vi ønsker å presentere hvorfor dette er en god metode, og vise bilder av noen av våre resultater. Materiale og metode Ved vår avdeling har vi etablert tatovering av areola hos brystrekonstruerte, tatovering av arr og brannskader for å forbedre det kosmetiske resultatet. Metoden er enkel å ta i bruk på nye områder, da vi allerede har utstyr og nødvendig kompetanse i avdelingen. Sykepleiere ved poliklinikken er sendt på ekstern kursing for ansiktstatovering. Vi vil vise metoden og resultat etter tatovering. Resultat Vi ønsker å vise effektiv bruk av en velkjent metode for forbedring av kirurgisk resultat på et nytt bruksområde. Våre pasienter har vært fornøyd med behandlingen. De er tatovert i flere omganger, det er noe tidkrevende både for pasient og tatovør men gir bedring av det kosmetiske resultatet. Konklusjon Tatovering av frie lapper i ansikt er en relativt enkel og kostnadseffektiv metode med lav risiko for komplikasjoner, hvor vi bruker kompetanse og utstyr vi allerede har på avdelingen. Metoden gir pasientene en bedre fargematch, og med det et bedre estetisk resultat.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANSIKTSREKONSTRUKSJON ETTER BRANNSKADER HOS FLYKTNINGER- 2 KASUISTIKKER Gonzalez, C. Nordgaard, H Plastikkirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk, St Olavs Hospital, Trondheim Innledning Innvandrere som kommer til Norge med sekveler etter brannskader, er en kjent problemstilling. Vi presenterer to kasuistikker med barn som kom til Norge med sekveler i hode-hals-region etter brannskader de fikk i hjemlandet, hvor helsehjelp er begrenset. Materiale og metode 17 år gammel gutt fra Eritrea som kom til Norge i 2015 og som oppsøkte St. Olavs hospital kort tid etter ankomst. Han var tre uker gammel da en parafinlampe falt over. Hodebunnen og høyre side av ansiktet ble alvorlig skadet. Han fikk ingen sykehusbehandling. Han levde med kontrakturer i høyre øyelokk og hø munnvik, samt ektropion av nedre øyelokk. Han var blind på høyre øye og høyre nesevinge manglet. Det ble gjort ansiktsrekonstruksjoner med fullhudstranplantater for korrigering av ektropion og munnvik, samt fettvevstransplantet for å få volum og bedre arrkvalitet, og øyeprotese. Neserekonstruksjon ble gjort i flere seanser med caterpillar-lapper og brusktransplantat. Han har gjennomgått 8 operasjoner i narkose. Ingen komplikasjoner i forløpet. 9 år gammel gutt fra Syria som kom til Norge i 2017. Han var 18 måneder gammel da han fikk varm matolje over seg. Arrene var hovedsakelig lokalisert høyre side av hodebunn, panne, hals og skulder. Ingen funksjonelle kontrakturer, men stor alopeci fronto-temporoperietal høyre side. Det ble gjort hodebunnsrekonstruksjon med to vevsekspandere. Han gikk 3 mnd med vevsekspanderne som begge var fylt med 250 ml saltvann. Deretter fjerning av ekspanderne og dekking av hele hodebunnen med alopeci med to advancement lapper. Ingen komplikasjoner i forløpet. Konklusjon: Kasuistikkene illustrerer noen utfordringer vi møter hos flyktninger som kommer fra land med dårlig utviklet helsevesen. Rekonstruktiv kirurgi av sekveler etter brannskader i hodehals-region krever høy kompetanse og er i tillegg ressurskrevende.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TOPIKAL TRANEXAMSYRE: SERUMKONSENTRASJON OG FARMAKOKINETIKK ETTER TO VARIANTER AV TOPIKAL BRUK VED POSTBARIATRISK BUKPLASTIKK. K Ausen1,4, H Pleym2,4, J Liu3, S Hegstad3, H B Nordgård 1, I Pavlovic6, O Spigset3,5 1. Plastikkirurgisk seksjon, Kirurgisk Klinikk. St Olavs Hospital. 2. Klinikk for Anestesi og Intensivmedisin, St Olavs Hospital. 3. Avdeling for Klinisk Farmakologi, St Olavs Hospital. 4. Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim. 5. Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU, Trondheim 6. Aleris Helse, Plastikkirurgi, Trondheim. Bakgrunn Topikal bruk av tranexamsyre (TXA) (Cyklokapron®) for å redusere blødning får økende oppmerksomhet da det er enkelt, billig, og kan være nyttig i all kirurgi. Bekymring rundt potensielle systemiske bivirkninger som tromboemboli og krampeanfall er til hinder for generalisert bruk av intravenøs TXA. Man antar at serumkonsentrasjon etter topikal bruk vil være lav, men det finnes få farmakokinetiske studier på TXA etter topikal bruk. Laveste konsentrasjon TXA som kan påvirke koagulasjonssystemet in vitro er 5-10 µg/ml, mens en serumkonsentrasjon på 100-150 µg/ml.antas nødvendig for å kunne gi kramper. Metoder Vi har undersøkt systemisk absorpsjon av TXA etter to ulike topikale administrasjonsmåter hos pasienter som gjennomgår bukplastikk etter stort vekttap. Bukplastikker representerer noen av de største sår vi har og således et verstefalls-scenario mht systemisk absorpsjon. En gruppe («topikal fukting») fikk fuktet såroverflaten med 20 mg/ml TXA før lukking, mens den andre gruppen («topikal bolus») fikk innsatt 200 ml 5 mg/ml TXA i sårhulen etter lukking. Serumkonsentrasjon ble målt i multiple blodprøver opptil 24 timer etter påføring og sammenliknet med en kontrollgruppe som fikk 1 g TXA intravenøst i forbindelse med hofteprotesekirurgi. Tolv pasienter ble rekruttert i hver gruppe. Resultater Etter intravenøs administrasjon var max serumkonsentrasjon (Cmax) 66.1 ± 13.0 µg/ml etter 6 ± 2 min. Cmax etter topikal fukting var 5.2 ± 2.6 µg/ml etter 80 ± 33 min, og i den topikale bolus-gruppen var Cmax 4.9 ± 1.8 µg/ml etter 359 ± 70 min. Topikal fukting resulterte i homogen og forutsigbar absorpsjon hos alle individene i gruppen, mens topikal bolus gav variabel og uforutsigbar serumkonsentrasjon. Konklusjon Topikal bruk av TXA hos bukplastikk-pasienter gir en lav serumkonsentrasjon som har svært liten sannsynlighet for å kunne ha systemisk effekt. Cmax var rundt 5 µg/ml i begge grupper. Dette er under grensen på 10 µg/ml, som ansees som laveste konsentrasjon som kan ha systemisk antifibrinolytisk effekt hos voksne, og langt under den konsentrasjon som i teorien kan gi øket risiko for kramper. Topikal TXA bør imidlertid ikke brukes direkte på sår hvor CNS er eksponert.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KLINISK VURDERING AV BRANNSKADEDJUPN OG UTBREIING – SAMSVAR MELLOM TILVISANDE SJUKEHUS OG EIT BRANNSKADESENTER – EIN KOHORTSTUDIE Brekke RL1, Almeland SK1,2,, Halvorsen TR3, Guttormsen AB2,4, Hansson E5,6, 1) Avdeling for plastikk- hand- og rekonstruktiv kirurgi, Haukeland universitetssjukehus, Noreg 2) Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen, Noreg 3) Medisinsk fakultet, Universitetet i Bergen, Noreg 4) Kirurgisk serviceklinikk, Haukeland universitetssjukehus, Noreg 5) Avd. för plastikkirurgi, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Gøteborg, Sverige Inst för kliniska vetenskaper, Sahlgrenska akademiet, Gøteborg Universitet, Sverige 6) Inst för kliniska vetenskaper, Lunds Universitet, Lund, Sverige Bakgrunn Klinisk vurdering av ein brannskade si djupn og utbreiing kan vere vanskeleg sjølv for erfarne kirurgar. Likevel er det denne vurderinga som utgjer grunnlaget for initial væskebehandling, indikasjon for eskarotomi og behovet for tilvising til brannskadesenter. Hovudmålet med denne studien var å undersøkje om det var samsvar i vurderingane for ein kohort av pasientar overflytta frå andre sjukehus til Brannskadeavdelinga i løpet av eit kalenderår. Sekundære mål var å undersøke samsvar i væskeberekning, bruken av intubasjon, eskarotomiar, bruken av profylaktisk antibiotika og tetanusimmunisering ved dei henvisande sjukehusa. Metode Kohorten vart definert som alle akutte brannskadar overflytta frå anna sjukehus til Brannskadeavsnittet i løpet av kalenderåret 2014. Data vart samla retrospektivt ved journalgjennomgang. Forskjellar i vurderingar utført ved tilvisande sjukehus og Brannskadeavdelinga vart analysert ved hjelp av ikkje-parametrisk para Wilcoxon signedrank test. Resultat Tilvisande sjukehus tenderte til å undervurdere djupna og overvurdere utbreiinga av brannskadane samanlikna med vurderinga gjort ved Brannskadeavsnittet, vidare fann ein at pasientane tenderte til å få meir væske enn det Parkland-formelen skulle tilsei. Ein fann og at meir enn kvar tredje pasient vart intubert, til dels med mindre skadar, samt at meir enn kvar fjerde pasient fekk profylaktisk antibiotika. Konklusjon Tilvisande sjukehus ser ut til å underestimere djupna og overestimere utbreiinga av brannskadar. Som ein følgefeil vert mange pasientar over-rescusitert. For å betre dette bør truleg Brannskadeavdelinga i større grad ta del i opplæringa norske kirurgar får i vurdering av brannskadar.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN RETROSPEKTIV GJENNOMGANG AV BRANNSKADER VED UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE Balto LL1, Sjöberg T1, de Weerd L1,2 1 2

Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, UNN Tromsø Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, IKM, UiT Norges arktiske universitet

Bakgrunn Plastikkirurgisk avdeling ved UNN behandler brannskader inntil moderat grad for NordNorges befolkning. Vi har evaluert ressursbruk for denne pasientgruppen og har sett på avdelingens journalføring for brannskadde pasienter. Metode Vi gjennomførte en retrospektiv studie på innlagte brannskadepasienter ved UNN Harstad, Narvik og Tromsø med journalgjennomgang. Gjennomgangen var godkjent av personvernombudet. Som søkekriterier brukte vi ICD-10 kodene T20-T32 (brann og etseskader) og T58-T59 (toksisk virkning karbonmonoksid + annen gass, røyk og damp). Eksklusjonskriterier var isolert inhalasjonsskade uten brannskade, brannskader som ikke var hovedårsak til innleggelse, frostskader, ikke-primære innleggelser og ufullstendige data. 126 pasientjournaler ble evaluert, av disse ble 76 pasienter inkludert i studien som omfattet perioden fra 20.11.14 til 15.06.17. Vi registrerte alder, brannskadegrad, dybde, prosentandel skadet kroppsareal (TBSA), skadet kroppsdel, skadeårsak, antall pasienter som ble hentet med luftambulanse, antall pasienter som trengte operasjonsstuekapasitet, antall operasjoner per pasient, liggetid, antall polikliniske kontroller og antall dødsfall. Resultater Gjennomsnittlig TBSA var 7,2 %. Luftambulanse ble brukt ved 48,7 % av innleggelsene. Gjennomsnittlig liggetid var 10,2 dager. Vi fant ufullstendig dokumentasjon av brannskadene og ser forbedringspotensial i journalføringen. Konklusjon Nesten halvparten av pasientene med brannskader ble hentet med luftambulanse. Studien viser stor ressursbruk ved primærbehandling av brannskader ved UNN. En standardisert metode for journalføring kunne tenkes å være nyttig for denne pasientgruppen.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NORDISK MULTISENTERSTUDIE OM FROSTSKADEBEHANDLING Sjøberg TK1, Lindford A2 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, UNN Tromsø, Sykehusvn. 1, 9038 Tromsø 2 Plastikkirurgisk avdelning, Helsingfors universitetsjukhus, Helsingfors, Finland 1

Bakgrunn Frostskadebehandling har utviklet seg fra å være en passiv venting på naturlig heling og eventuell endelig nekrosektomi, til aktiv behandling med tidlig intervensjon for at minke utbredelsen av skadene og derved redusere fremtidig morbiditet. Trombolyse og kardilaterende behandling ved iloprost er to av de mest lovende behandlingsmetodene ved alvorlige frostskader. Intravenøs iloprost er enklere å administrere og har færre kontraindikasjoner enn trombolyse. Der finnes foreløpig få studier som sammenligner disse to metodene systematisk. Vi planlegger derfor en nordisk multisenter studie for at evaluere effekt og anvendelighet for disse to terapiene, med spesielt fokus på iloprost som et enklere og tryggere behandlingsalternativ. Metode Pasienter med alvorlige frostskader på plastikkirurgiske avdelinger på universitetssykehusene i Helsingfors, Tromsø, Uleåborg, Umeå og Uppsala vil bli inkludert. Studien randomiserer pasienter til enten iloprost eller trombolyse, der begge alternativene er aktuelle. Da trombolyse foreløpig er en mer utbredt og anerkjent behandling, er hovedfokus en noninferiority evaluering av iloprost i sammenligning med trombolyse. Studien etterstreber at inkludere minst 25 pasienter i hver gruppe under en seks års periode frem til 2024. Resultat Tidligere forskning antyder at både iloprost og trombolyse kan redusere utbredelsen av frostskader, spesielt på ekstremiteter. Pasienter kan derved unngå unødvendige amputasjoner og bevare en høyere funksjonsnivå. Trombolyse har en mer snever indikasjon med hensyn til tidsperspektiv etter skaden og annen komorbiditet enn iloprost. Dersom iloprost er like effektiv for at redusere effekten av alvorlige frostskader ville dette være å foretrekke foran trombolyse. Studiedesign og mer utfyllende bakgrunnsinformasjon vil bli presentert.

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANAL STENOSE BEHANDLET MED REKONSTRUKTIV KIRURGI Løvvik KM Enhet for avansert proctologi, Volvat Medisinske Senter – Fredrikstad Bakgrunn Ved anal stenose er analkanalens evne til utvidelse blitt redusert. Årsak til at anal stenose utvikles, kan være kroniske hudlidelser, kronisk analfissur og traumer, både kirurgiske og ikke-kirurgiske som f.eks seksualisert vold og spesielt overgrep mot barn som er særlig sårbare fordi de er fysisk små. Ved analstenose er det oppstått fibrose i anoderm og eventuelt også i underliggende strukturer i hele eller i deler av sirkumferensen. Anal stenose har tradisjonelt vært behandlet med utblokkinger, men ved forsøk på å utvide analkanalen, oppstår sprekkdannelser. Ved tilheling av disse, dannes enda mer fibrose med skrumpning og stenosen kan forverres. En annen tilnærming er rekonstruktiv kirurgi. Materiale og metode Dette er en prospektiv serie der pasienter med anal stenose er registrert fortløpende og behandlet med rekonstruktiv kirurgi, til sammen 10 pasienter. Av disse 10 pasientene hadde 7 pasienter (M/F=3/4) behandlingsresistent analfissur med gjennomsnittlig sykdomsvarighet 7 år (1 – 25). To pasienter (M/F=0/2) hadde utviklet anal stenose etter at for mye anoderm var fjernet ved excisjon av hemorrhoider/marisker. Sårene etter hemorrhoidectomi var ikke tilhelet hhv 1 og 2 år etter excisjonene. En pasient var blitt påført betydelig skade i analkanalen da han som barn ble utsatt for overgrep med anal penetrasjon. Alle 10 pasienter ble operert med cutan advancement flap (house-flap), hvorav 9 pasienter ble rekonstruert med en lapp. Hos 1 pasient med anal stenose etter hemorrhoidectomi, brukte vi to lapper. Alle pasientene var forberedt til operasjonen med antegrad tarmtømming (som til coloscopi) og alle fikk preoperativ antibiotikaprofylakse som ved annen GI-kirurgi. For å få best mulig tilgang til analkanalen, gjennomføres operasjonen i relakserende spinalanestesi slik at både sphincterapparatet, bekkengulvet og hele setepartiet relakseres. I forbindelse med operasjonen var 8 pas hospitalisert i et døgn og 2 pas i to døgn. Alle fikk avtale om oppfølging etter 3 mndr, men kunne fremskynde timen ved behov eller få kontakt med oss per telefon. Samtlige ble også kontaktet telefonisk av sykehuset dagen etter utskrivelsen. Alle pasientene ble i forbindelse med operasjonen sykemeldt for 4 uker. Det viste seg å være passe for de fleste, men to pasienter trengte sykemelding for 6 uker. Resultater Samtlige 10 pasienter hadde meget god effekt av det rekonstruktive inngrepet. En pasient fikk spinal hodepine etter anestesien og ble vellykket behandlet med en blodpatch. Det oppsto ingen kirurgiske komplikasjoner. Ved 3-måneders oppfølging var alle tilhelet og hos flere var arrene allerede blitt relativt myke. Alle pasientene hadde fått smertefri defekasjon.

Plastikkirurgi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VURDERING AV OPERASJONSINDIKASJON I OFFENTLIG PLASTIKKIRURGI. Buhagen S, Wiese-Haugland M, Zwaan AM, Gjengedal S, Roald HE, Jørgensen M, Koumouridis A, Alshus AV, Knezevic M, Knudsen CW Plastikkirurgisk seksjon, Bærum sykehus, Vestre Viken HF Pasienter henvist til offentlig sykehus for vurdering av plastikkirurgi bør vurderes så enhetlig som mulig, uavhengig av hvor og av hvem de vurderes. I den kliniske hverdagen kan dette være meget krevende. Norsk Plastikkirurgisk legelederforum (NPLF) har som en konsekvens av dette nedfelt nasjonale retningslinjer for plastikkirurgi, som er til stor hjelp ved vurdering av den enkelte pasient. Like fullt oppstår regelmessig tvilstilfeller, hvor det ikke er åpenbart om pasienten faller inn under offentlig finansiert plastikkirurgi eller ikke. I disse tilfellene diskuteres pasientene på vår avdelings fellesmøter. Vi ønsker å presentere pasienter med stort vekttap og undersøke hva kollegene som hører på foredraget mener om operasjonsindikasjon ved hjelp av Kahoot. Vi vil samtidig presentere våre vurderinger når det gjelder indikasjon. Diskusjon av pasientkasuistikker når det gjelder operasjonsindikasjon og operasjonsstrategi er meget viktig for å kunne gi et enhetlig, trygt og godt plastikkirurgisk tilbud til befolkningen.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KOMPLIKASJONER VED AMS800 PÅ ST OLAVS HOSPITAL

Bakgrunn Det har blitt et økende behov for inkontinensoperasjoner hos menn etter økende antall radikale prostatektomier. Det har vært forskjellige implantater og slynger tilgjengelig. Kunstig sfinkter AMS800 har blitt brukt for pasienter med alvorlig urininkontinens (>500ml per døgn, og/eller nattlig lekkasje). Vi har vært interessert i å se hvordan det går med våre pasienter, hvilke komplikasjoner vi har og hvem dette gjelder. Materiale, metode og resultat Retrospektiv gjennomgang av journaler av alle pasienter som har blitt operert for stressinkontinens med AMS800 i perioden 2012-2018. Det har blitt satt inn 48 AMS800 hos 41 pasienter. Disse har hatt lekkasje før operasjon fra 60-2000ml, 76% > 700ml/døgn. 22 pasienter har hatt strålebehandling. 21 med strålebehandling + RARP og en etter radikal stråleterapi. Vi har hatt komplikasjoner i form av erosjon, infeksjon, smerter, skrumpblære, osteomyelitt og «knekkdannelse». Totalt har vi fjernet 14 AMS 800/-cuff hos 11 pasienter, hvorav 10 har blitt strålebehandlet. Vi har hatt 8 erosjoner, 4 dype infeksjoner, hos 10 pasienter, hvorav 8 har blitt strålebehandlet. 22 pasienter har blitt strålebehandlet, 10 med alvorlige komplikasjoner, 7 pasienter har det bra. Diskusjon Økende tall av pasienter blir operert med RARP for mer aggressiv cancer, noe som øker risiko for behov for salvage strålebehandling. Vårt materiale har vist en tendens for at de pasienter som får komplikasjoner etter inkontinensoperasjoner har ofte hatt strålebehandling. Har det oppstått komplikasjoner en gang er risikoen økt for å få komplikasjoner på nytt, spesielt når det gjelder erosjon. Skal man derfor velge andre operasjonsmetoder for de pasienter som er behandlet med både RARP og stråling? I det siste har det kommet flere publikasjoner med operasjonsmetode transkorpural cuff. Burde man overveie å legge cuffen transkorpuralt primært og ikke etter at komplikasjonen har oppstått? Bør man overveie radikal strålebehandling i første omgang ved lokalavansert prostatacancer hvor salvagestrålebehandling blir veldig sannsynlig? Konklusjon Vårt materiale har vist en tendens for at strålebehandlete pasienter er overrepresentert i komplikasjonsgruppen. De det går dårlig med, går det ofte veldig dårlig med.

Urologi

Birke H, Vigrestad L Urologisk avd, St Olavs Hospital, Universitetssykehuset i 7006 Trondheim, Pb 3250

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PERI-URETHRAL SUSPENSJONS-SUTUR FORBEDRER KONTINENS-RATEN I TIIDLIG FASE ETTER ROBOT-PROSTATEKTOMI Aarsæther E1,2, Roaldsen M1, Patel H1,2, Knutsen T1, Soltun B1 1 Urologisk Avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge 2 Institutt for klinisk medisin, UiT-Norges arktiske universitet Bakgrunn Urin-inkontinens etter radikal prostatektomi utgjør et betydelig problem i de første månedene etter inngrepet. Peri-urethral suspensjons-sutur har tidligere vist seg å beskytte mot urininkontinens i tidlig fase. Formålet med studien var å undersøke om anvendelsen av periurethral suspensjons-sutur ville bidra til å forbedre kontinens-raten hos pasienter som ble operert med robot-prostatektomi for lokalisert prostata-kreft ved vår avdeling. Metode Vi undersøkte kontinens-raten til 167 pasienter operert med robot prostatektomi ved Universitets-sykehuset Nord-Norge i en periode hvor to forskjellige sutur-teknikker ble utnyttet for å omstikke det dorsale venepleksus. Pasientene ble retrospektivt delt inn i to grupper basert på om det dorsale venepleksus ble satt av med enten 8-talls-sutur (n=48) eller peri-urethral suspensjons-sutur (n=119). Alle pasientene fylte ut spørreskjemaet EPIC-26 før kirurgi, etter tre måneder og etter 18 måneder. Ordinal regresjons-analyse ble brukt for å bestemme effekten av aktuelle per-operative variabler assosiert med urin-inkontinens etter radikal prostatektomi. Resultater Odds ratio for å oppleve urin-lekkasje var 2,1 ganger høyere (95% CI 1,0-4,3) i gruppen operert med 8-talls-sutur sammenlignet med gruppen som ble operert med peri-urethral suspensjons-sutur tre måneder etter robot-prostatektomi (p<0,05). Tre måneders kontinensrate var 61,3% i suspensjons-sutur gruppen sammenlignet med 35,4% i 8-talls-sutur-gruppen (p<0,005). I ordinal regresjonsanalyse ble suspensjons-sutur, bilateral nerve-sparing og kroppsmasseindeks identifisert som uavhengige prediktorer for kontinens 3 måneder etter kirurgi. Assosiasjonen mellom 3-måneders kontinens-rate og henholdsvis unilateral nervesparing, bakre rekonstruksjon, prostata-volum og alder var ikke statistisk signifikant. Konklusjon Introduksjon av peri-urethral suspensjons-sutur forbedret 3-måneders kontinens-rate hos pasienter som gjennomgikk robot-prostatektomi ved vår avdeling.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Klem KH, Dr. Klem’s klinikk Vesterveien 4, 4836 Arendal Klem SK, Dr. Klem’s klinikk Vesterveien 4, 4836 Arendal Van Helvoirt R, Senter for Kreftbehandling, Egsveien 100, 4615 Kristiansand Peyronies sykdom er en bindevevssykdom i penis med arrvevsdannelse i tunica albuginea som medfører varige dorsale arrvevsplakk, kurvatur under ereksjon og evt ereksjonssvikt. Tilstanden er trolig underdiagnostisert med prevalens 3-9 %. De fleste pasienter rammes oftest i alderen 40-60 år, men sykdommen kan debutere helt ned i tenårene. Tilstanden er oftest selvbegrensende, og debuterer ofte med ereksjonssmerter en periode før selve kurvaturen oppstår. Smertene varer sjelden mer enn 12 mnd, og forsvinner ofte i løpet av de første 6 månedene. Kurvaturen er forbigående hos 13 % av pasientene, konstant i 47 %, og progressiv i 40 %. Krumningens plassering kan variere, og studier indikerer 46 % dorsal, 29 % lateral og 25 % ventral plassering. Histopatologisk sees patologisk aktivering av myofibroblaster og deponering av collagen type III. Tidligere studier har vist at strålebehandling i akutt fase kan være meget effektiv for å stanse sykdomsutviklingen og begrense smertene, men denne behandlingen er ikke vanlig nå lenger. Tilstanden behandles i dag hovedsakelig med ekspektans idet sykdommen oftest er selvbegrensende. Dersom det utvikles kurvatur som forhindrer normalt coitus kan pasientene behandles med collagenase (Xiapex) eller aksekorrigerende kirurgi. Noen behandlingssentre tilbyr også pasienter med store smerter collagenaseinjeksjoner, selv om smertene oftest avtar over tid. Ved større kalknedslag i arrvevsplakket er Xiapex lite egnet. En undergruppe av Peyronie pasientene utvikler en kronisk tilstand med massive plakk på penis med store forkalkninger og invalidiserende smerter både med og uten ereksjon. Tilstanden er ikke egnet for kirurgi eller collagenaseinjeksjoner, og man har hatt lite å tilby terapeutisk bortsett fra smertelindring. Vi beskriver strålebehandling av tre pasienter med kronisk invalidiserende Peyronies sykdom basert på tidligere erfaringer med strålebehandling i akutt fase. Samtlige hadde massive forkalkede dorsale plakk og så uttalte konstante smerter at de var arbeidsuføre og sto på opioider i høye doser. Alle hadde mer enn 18 måneders sykdomsvarighet. Smertescore på VAS skala lå på 5-7 uten ereksjon og 7-10 med ereksjon. 6 måneder etter behandling var samtlige smertefri uten ereksjon, men hadde fortsatt variable ereksjonssmerter. Pasientene var ikke arbeidsuføre grunnet penissmerter lenger. Man vil presentere strålingsteknikk, litteraturgjennomgang og invitere til rekruttering av flere pasienter for å kunne forbedre metoden.

Urologi

STRÅLEBEHANDLING AV KRONISK AKTIV PEYRONIES SYKDOM.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ERFARINGER MED KELLY-PLASTIKK HOS BLÆREEKSTROFIPASIENTER UTFØRT AV «GJESTEKIRURG» Hagen TS, Urdal A, Bjørnland K, Aksnes G Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus HF Bakgrunn Det blir født 1-3 barn med blæreekstrofi i Norge per år. Misdannelsen affiserer blære, genitalia, bukvegg, bekkenbunn og bekkenring. Urinkontinens er vanskelig å oppnå hos disse barna, og det er utviklet ulike operasjonsteknikker for å utbedre dette. Den australske barnekirurgen Justin H Kelly beskrev i 1987 en radikal bløtdelsrekonstruksjon som har til hensikt å rekonstruere sphinkter, uretra og penis. Fra 2012 har vi engasjert en barneurolog fra Great Ormond Street Hospital, London for å gjøre Kelly-plastikk på disse pasientene i Oslo. Vårt materiale presenteres. Metode Retrospektiv gjennomgang av journalene til pasienter operert med Kelly-plastikk fra 2012 til 2018. Resultater Det er utført 17 Kelly-operasjoner, 11 gutter (65%). Primæroperasjon for blæreekstrofi er lukning av blære og bukvegg og gjøres 1-3 dagers alder. Elleve pasienter ble operert på Rikshospitalet og 6 på St. Olavs Hospital. Kelly-plastikken ble utført ved median alder 2 år og 2 måneder (10 – 177 måneder). To gutter var operert for epispadi før Kelly-operasjonen. Preoperativt hadde 16 av 17 normal s-kreatinin. UL nyrer viste upåfallende forhold hos 12, tre pasienter hadde ureterdilatasjon, og en hadde størrelsesforskjell på nyrene. DMSA eller MAG3-renografi ble gjort hos 16 pasienter hvorav 2 pasienter (12,5%) hadde asymmetrisk funksjonsfordeling. Tilleggsprosedyrer var reimplantasjon hos alle, epispadiplastikk hos 11 gutter, genitalplastikk hos 6 piker, navleplastikk hos 13 og brokkoperasjon hos 2. Median liggetid var 8 døgn (7-12). Pasientene ble utskrevet med uretrastent og suprapubisk kateter. En pasient ble innlagt med pyelonefritt før kateterene var seponert, og 4 hadde asymptomatisk bakteriuri. En pasient hadde problemer med kateterdrenasjen, og en stent falt ut for tidlig uten at det fikk konsekvenser. Blæren ble avlastet med kateter i median 30 dager (22-187). En dorsal uretrocutan fistel lukket seg spontant før 3 måneders kontrollen. Tretten av 17 pasienter har til nå har vært til 3 måneders kontroll. Alle hadde normal kreatinin, uendrede funn ved UL og uendret sidefordeling ved MAG3-renografi sammenlignet med preoperative undersøkelser. Median observasjonstid er 30 måneder (5-73). Alle har evne til å samle opp urin i blæren. Åtte pasienter er over 5 år gamle, og av disse er 3 pasienter (37,5%) kontinente dag og natt, 2 pasienter er tørre på dagtid (25%), mens 3 pasienter (37,5%) fortsatt bruker bleier på grunn av urininkontinens. Konklusjon Til tross for at Kelly-plastikk er et komplisert inngrep, har vi registrert få og ingen alvorlige komplikasjoner. I vårt materiale går ca 2/3 av pasientene over 5 år uten bleie på dagtid.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

AKSESSORISK SCROTUM – EN SJELDEN FUGL; CASE REPORT

Barnekirurgisk seksjon, Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus Introduksjon Aksessorisk scrotum er en meget sjelden tilstand uten kjent epidemiologi. Deformiteten har vært rapporter alene eller hos pasienter med urogenitale eller rectale malformasjoner. Vi rapporterer om et tilfelle hos en 2 år gammel gutt med en 2x4 cm stor aksessorisk, perineal scrotum. Case report Pasienten ble født med normal forløsning, og det ble bemerket en forandring noe til høyre for raphe i perineum. Pasienten hadde en normal scrotum med normale, ortotope testikler. Den ventrale delen av forandringen var dekket av scrotal hud. Ultralyd og MR viste en subcutan fettvevsmasse. Ipsilateralt påviste man et dobbelt nyrebekken og grad 1 vesicoureteral refluks. Pasienten har også fått påvist hypermetropi, og har ellers normale funn. Forandringen ble ukomplisert fjernet gjennom en sagital incisjon. Histologi viste fettvev, Dartos fascie og hud, ingen tegn til malignitet. Fra litteraturen om tilstanden Det første tilfelle av aksessorisk scrotum er rapporter i 1930 ved Kimura, og et litteratursøk viser at det totalt er publisert omkring 40 tilfeller. Innholdet i en aksessorisk scrotum er i regelen lipomatøs (83%), etter Sule et al sin beskrivelse. Scrotale malformasjoner har blitt klassifisert til: Scrotum bifidum, penoscrotal transposisjon, ektopisk scrotum og aksessorisk scrotum. Ulike hypoteser for genesen av tilstanden er lagt frem, og disse vil bli diskutert.

Urologi

T. Kiserud, D. Varinac, A Lörincz

23.-26. oktober 2018

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

PÅVIRKES BIOMARKØRENE I NYFØDTSCREENINGEN AV PRENATAL URINVEISOBSTRUKSJON? LUNDAR L¹, MØRKRID L², ROWE A³, TANGERAAS T³, PETTERSEN R³, AKSNES G¹, EMBLEM R¹ ¹Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS ²Avdeling for medisinsk biokjemi, OUS ³Avdeling for nyfødtscreening, OUS Bakgrunn Bakre urethraklaffer (Posterior urethral valves, PUV) påvises ved prenatal ultralyd i 10-50% av tilfellene. De øvrige pasientene debuterer ofte med kliniske komplikasjoner som urinveisinfeksjon, nyresvikt, respirasjonsproblemer og «failure to thrive». Mer spesifikke biomarkører for neonatal urinveisobstruksjon kan føre til tidligere behandling og bedre langsiktig nyrefunksjon hos disse pasientene. Det nasjonale nyfødtscreening-programmet undersøker for 25 ulike medfødte sykdommer. Potensielle biomarkører for nyresykdom i filterkort-blodprøver er generelt lite undersøkt, og vi ville i denne pilotstudien kartlegge mønsteret av screening-markører hos nyfødte med PUV. Materiale og metode Kliniske data inkludert nyrefunksjon ble hentet fra pasientjournalen til 21 gutter med PUV født 2012-2016. Nyfødtscreeningen analyserer sykdomsmarkører i «dry spot» blodprøver på filterkort tatt omtrent to døgn etter fødsel. Resultater fra 37 biokjemiske analyser av PUVpatienter med (n=6) og uten (n=15) nyresvikt (2 hormoner, 2 enzymer, 7 aminosyrer (AA), 29 acylkarnitiner (AC) and 1 organisk syre) ble sammenlignet med data fra hele den norske nyfødtpopulasjonen. Resultater Mean Z-score for 12 av 37 (32.4%) markører (4 AA, 8 AC) viste P-verdi < 0.05, se tabell under. alanine

C16OHcarn.

leu/ile/ OH-pro

C18OHcarn.

tyrosine

Mean

1.403

-0.698

1.544

P-value

0.0005

C18:2carn.

phenylalanine

0.936

-1.393

0.896

1.207

0.002

C10carn.

C12carn.

-0.83

0.747

1.832

1.199

0.002

0.005

C3carn.

C5carn.

C12:1carn.

0.822

-0.837

-0.710

0.537

0.496

-0.639

1.129

1.268

1.478

1.304

0.986

0.925

1.333

0.007

0.008

0.017

0.021

0.023

0.040

leu=leucine, ile=isoleucine, pro=proline

Økte verdier ble observer for alanin, isoleucin+leucin+OH-prolin and fenylalanin, mens tyrosin viste lavere verdier sammenlignet med referansepopulasjonen (friske nyfødte). De to kortkjedede AC: C3 og C5 var økt, mens de fleste langkjedede AC viste lavere verdier. Mer sensitive og spesifikke variabler for tilstanden PUV kan finnes ved å kombinere markører: For eksempel har ratioen fenylalanin/tyrosin som er en parameter for fenylalanin hydroksylase zscore mean=1.385 (SD=1.547), P=0.0006. Konklusjon PUV affiserer åpenbart sykdomsmarkørene i nyfødtscreeningen, mest uttalt for aminosyrene alanine og fenylalanin/tyrosin-ratio i denne pilotstudien. I hvilken grad disse nye og uventede funnene utgjør biokjemiske fingeravtrykk spesikke for urinveisobstruksjon må undersøkes i et større utvalg av pasienter. Metoder som utnytter kombinasjoner av markører kan bidra til å identifisere sykdomstilfeller med høy grad av sensitivitet og akseptabel spesifisitet.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Honore A1, Nygård Y1, Cais A1, Gaustad F1, Reisæter LAR2,3, Beisland C1,3. Avdeling for 1Urologi og 2Radiologi, Haukeland Universitetssjukehus, 5021 Bergen. 3 Klinisk Institutt 1, Universitetet i Bergen. Introduksjon og formål Behandlingsresultat etter radikal prostatatektomi (RP) delast i to grupper, onkologiske og funksjonelle. Våre onkologiske resultat for de seinare år er tidlegare publisert (1). Sida starten av Robotassistert RP (RALP) ved HUS i 2009 har funksjonelle resultat (behandlerevaluert) blitt registrert på papirskjema ved kvar polikliniske kontroll. Vi står nå ved innføring av ein ny modell for innsamling PROMs. Modellen skal logge pasienten si eiga vurdering direkte i journalsystemet og vår prostatakreftdatabase. Målet for denne studien er å presentere våre data for behandlerevaluerte funksjonelle resultat for året 2017 etter 2 og 12 månader. Materiale og metode Alle pasientar operert i 2017 blei inkludert. 165 pasienter med gjennomsnittleg alder 64 (IQR: 61-68) , der 114 (69%) fekk utført glandeltoalett . To og 12 månaders data låg føre for hhv. 110 (66%) og 52 (48%) pasientar. Lekkasje blei gradert som ingen, dråpe, hyppig og komplett med enten 0,1,2-3 eller >3 innlegg/dag. Preoperative data for erektilfunksjon (EF) har ikkje blitt systematisk registert. Postoperativt vart EF gradert som normal, lett redusert, betydelig redusert, eller ingen ereksjon. Resultater 18 (16%), 61(56%), 28 (25%) og 3 (3%) rapporterte hhv. ingen, dråpe, hyppig og komplett lekkasje etter 2 måneder. Etter 12 månder var tilsvarande resultat 30 (58%), 20 (38%), 2(4%) og 0 (0%). Med tanke på bruk av bind brukte 16(15%), 38(35%), 35(32%) og 21(19%) hhv. 0, 1, 2-3 eller >3 bind pr dag. Etter 12 mndr var tilsvarande resultat 30(58%), 18(35%), 3(6%) og 1 (2%). Om ein grupperer ingen og dråpe saman blir dette 79 (72%) med statistisk signifikant betring til 96% ved 12mnd oppfølging (p<0,01). For EF viste resultata at 4 (4%), 13 (12%) , 26 (24%) og 67 (61%) hadde hhv. normal, lett, betydeleg og ingen EF ved 2 mnd. kontrollen. Ved 12 mnd kontrollen var det ei betring til 4 (8%), 14 (27%), 10 (19%) og 24 (46%). Om ein grupperer normal og lett reduksjon saman var det signifikant betring frå 14% til 35% ved 12mnd kontroll (p<0,01). Konklusjon Tidleg kontinens er tilfredsstillande, og vi ser ei signifikant betring frå to til 12 månder. EF tallene er svært usikre pga manglande preoperative data men det er signifikant betring i dei data vi har. Andelen med akseptabelt utfylte kontrollskjema etter to månader er låg (66%). Hovudårsaka til dette er nok at mange av dei vi opererer blir fylgt opp i dei andre sjukehusa i regionen, men manglande rapportering frå kontroller ved HUS er og medverkande. Denne undersøkinga viser at ein annan metode for innsamling av slike data er naudsynt. (1) Reisæter et al. Eur Radiol. 2018

Urologi

FUNKSJONELLE RESULTAT ETTER ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK PROSTATEKTOMI (RALP) VED HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS (HUS)

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

DIAGNOSTISERE PROSTATAKREFT UTEN PSA Cathrine Alvær Vinje Svein Skeie, Svein Reidar Kjosavik, Bjørnar Gilje Introduksjon PSA villscreening brukes i Norge, til tross for at Helsedirektoratet ikke anbefaler dette. Prostatakreft er den hyppigst forekommende kreftformen blant menn. Stadig flere lever med sykdommen og omkring 1000 dør årlig av sykdommen. Prostatakreft deles inn i 3 risikogrupper; lav-, intermediær- og høyrisiko sykdom. Dette forteller noe om sannsynligheten for spredning og påfølgende morbiditet og mortalitet. Ved lavrisiko er sykdom det i mange tilfeller ikke behov for behandling, men det kan være en påkjenning for diagnostiserte menn å leve med en slik kreftdiagnose. Ved Karolinska Institutt i Stockholm Sverige er det utviklet en ny test som heter Stockholm3. Denne testen er basert på ulike protein markører (blant annet PSA), genetiske markører og kliniske data. Testen har vært evaluert i Stockholm i en prospektiv populasjonsbasert paret diagnostisk studie hvor 113 082 menn ble invitert til å delta, hvorav 47 688 deltok. Ved å bruke samme sensitivitet som PSA ≥3 ng/ml for å diagnostisere intermediær- og høyrisiko prostatakreft kunne bruk av Stockholm3 redusere antallet biopsier med 32 % og forhindre 44 % av biopsier med benignt resultat. Hele 124 av de 603(21 %) som ble diagnostisert med intermediær- og høyrisiko prostatakreft ved bruk av Stockholm3 hadde PSA 1-3 ng/ml. Mål Målet med studien er å validere nytteverdien av Stockholm3 i vanlig klinisk praksis i en uselektert populasjon. Videre målsetning er å vise at bruk av Stockholm3 øker deteksjon av klinisk signifikant prostatakreft (intermediær- og høyrisiko sykdom), samtidig som den fører til reduksjon i overdiagnostikk og overbehandling av lavrisiko sykdom. Metode Den 18.9.2017 endret urologisk avdeling ved Stavanger Universitetssjukehus sine rutiner. Fastlegene bestiller nå en Stockholm3 i tilfeller hvor de tidligere bare ville målt PSA. Svaret på testen er en risikovurdering som gir anbefaling i forhold til om pasienten bør henvises og prioriteres for ytterligere utredning ved sykehuset. Basert på resultatene fra studien i Stockholm er det estimert at man trenger 8000 testresultater i Stavanger for å kunne konkludere i henhold til formålet med studien. Resultater Stockholm3 testen, studiedesign og gjennomføring av studien vil bli presentert.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SPCG17- EN RANDOMISERT MULTISENTERSTUDIE FOR AKTIV OVERVÅKING AV PROSTATAKREFT

Urologisk avdeling St Olavs Hospital, Institutt for kreftforskning og moleylærmedisin NTNU, Sykehuset i Vestfold, Sykehuset i Ålesund Formål Studiens formål er å redusere overbehandling av prostatakreft gjennom en standardisert protokoll der pasienter i eksperimentarmen vurderes etter fastsatte triggere for indikasjon til rebiopsi og behandling. Foredragets formål er å informere om studien, inklusjonen så langt og inspirere til deltakelse. Studiedesign Studien inkluderer menn med diagnostisert prostatakreft innen ett år med Sverige, Norge, Finland, Danmark og England som inkluderende lender. Inklusjonskriterier: ≤T2a, PSA <15 ng/ml, PSA densitet ≤0,2 ng/ml/cc, Gleason score 3+3=6 or 3+4=7. Ved Gleason score 3+4=7: <30 % av antallet biopsier (systematiske biopsier), < 10 mm cancer i noen av biopsiene (systematiske eller målrettede biopsier), forventet levetid >10år. Alle PIRAD 3-5 lesjoner skal biopseres før inkludering. Begge armer følger samme oppfølging med PSA hver 6e mnd, årlig klinisk undersøkelse og MRI annethvert år. Studiens endepunk Primært= Progresjonsfri overlevelse. Sekundært= fjernmetastaser, antall behandlinger med kurativ intensjon, pT3-4 ved operasjon, kumulativ insidens av metastatisk sykdom, bytte til watchful waiting og prostatakreftmortalitet. Studiens progresjon Totalt 250 pasienter var inkludert i august 2018 og man har som mål at rekruttere 2000 pasienter på 4 år. I Norge har inkluderingen startet i Trondheim og nylig i Tønsberg og Ålesund. I Trondheim er 24 pasienter inkludert og studien sklir enkelt in i pakkeforløpet for prostatakreft. Da MR prostata allerede er etablert i det diagnostiske forløpet er det svært få ulemper med at ha pasientgruppen i et standardisert oppfølgingsopplegg. Fordelen er også at menn med små mengder GG2 nå også kan følges med aktiv overvåkning i en studie. Konklusjon Det savnes en standardisert protokoll for aktiv overvåkning, derfor er en av urologenes største hodebry å konsultere og følge pasienter med lavrisiko prostatakreft. Vi har behov av å vite hvilken plass MR har for denne pasientgruppe. Ønsket for hver pasient er å redusere overbehandling samtidig som man ikke reduserer forventet levetid. Derfor er det tryggeste at ha disse mennene i en standardisert protokoll med formål å finne ut når rebiopsier skal tas og behandling initieres. Alle norske urologiske avdelinger ønskes varmt velkomne til deltakelse i denne studie.

Urologi

Bertilsson H1, Løffeler S2, Bakke V3 for SPCG17 studiegruppe

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SALVAGE BEKKENGLANDELTOILETTE VED RESIDIV AV PROSTATAKREFT Hopland OA1, Fosså SD2, Hernes E3, Hole KH3, Muheddin N1, Lilleby W2, Ottosson F1, Brennhovd B1, Berge V1. 1 Avdeling for Urologi, klinikk for kirurgi, inflammasjon- og transplantasjonskirurgi. Oslo Universitetssykehus. Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo. 2 Seksjon for urologisk onkologi, avdeling for kreftbehandling, Det Norske Radiumhospital, Oslo Universitetssykehus. Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo 3 Klinikk for radiologi og nukleærmedisin. Oslo Universitetssykehus. Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo Introduksjon Metastasekirurgi hos pasienter med tilbakefall etter lokal behandling er potensielt livsforlengende, og kan utsette oppstart av androgen deprivasjons behandling (ADT). De Europeiske retningslinjer anbefaler at slik behandling skjer i klinisk studie. Materiale og Metode Inklusjonskriterier til denne REK-godkjente studien er stigende PSA etter radikal prostatektomi (RP) og MR og/eller PET/CT (FACBC tracer) funn suspekte på lymfeknutemetastaser i bekkenet. 26 pasienter er inkludert fra 01.01.2017 til 13.11.2017. Disse pasientene gjennomgikk robotassistert salvage pelvic lymph node dissection (sPLND), og ble fulgt opp med klinisk kontroll og spørreskjema preog postoperativt. Primært endepunkt var biokjemisk respons definert som PSA ≥0,2 med bivirkningsfrekvens som sekundært endepunkt. Resultater Median alder ved RP var 61 år (43-72). 42% og 50% hadde hhv Gleason score 7b og ³8 i RP preparatet. Median tid mellom RP og sPLND var 39 mnd (9-130). Median PSA verdi før RP var 10,8 (4,9-45). Median preoperativ PSA verdi før sPLND var 1.5 (0,17-10). 5 av 13 pasienter som hadde samtidig PLND ved RP hadde metastaser til lymfeknuter. 18 pasienter (69%) hadde fått post RP strålebehandling. 24 pasienter fikk utført PET/CT, og de hadde positive funn på disse bildene. 14/18 (80%) av pasientene hadde positive MR bekken bilder. Hos 18 pasienter (69%) var det samsvar mellom histologisk og radiologisk funn. 17 pasienter (65%) gjennomgikk bilateral sPLND. Median antall lymfeknuter var 12 (1-28), og median antall tumorpositive lymfeknuter var 1 (0-14). Etter median oppfølging på 24 uker (8-44) hadde 5 pasienter (19%) PSA < 0.2 ng/ml og 11 pasienter (42.3%) hadde ikke ny behandling. De 5 pasientene med biokjemisk respons, hadde alle 1-3 lymfeknutemetastaser. 11 pasienter rapporterte på QoL skjema post sPLND komplikasjoner: 1 ureterskade, 4 forverring av inkontinens, 2 med behandlingstrengende lymphocele, 1 bekkenabscess, 1 med nedsatt kraft i underekstremitet, 1 med smerter i ben og 1 med lymfødem. Konklusjon sPLND kan ha en rolle for selekterte pasienter, men er ikke uten komplikasjoner. Vi ønsker å se nærmere på effekten av dette inngrepet på pasienter med solitære lymfeknutemetastaser utredet med PET/CT PSMA isotop for å se om dette kan selektere pasientene bedre.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Fosså SD1, Beyer B2 Kvan E3 Berge V4; OUH, Depts of Oncology1 and Urology4;;MaH, Hamburg2;Aleris Medical Senter, Oslo3 Background: Each year about 100 Norwegian men are prostatectomized at MaH. Method In a questionnaire-based ongoing survey (2018) we assessed reasons for these men’s choice (invited n:230) to be operated abroad (2013-2016) and evaluated their post-RP AHOs, using EPIC-26. In this first analysis the findings from 182 responding men were compared to those from 234 of 710 contacted men prostatectomized at OUH during the same time period. Results Almost all men operated at MaH expected a better profile of AHOs and more favorable survival compared to treatment in Norway. Significant pre- and post-RP inter-hospital differences emerged for age and medical variables (Table). In the multivariate regression analysis adjusted for risk group and nerve-sparing RP significant difference remained for the sexual domain, which was independently (p:<0.001) associated with age, pre-RP EPIC-26 score, post-RP Radiotherapy/Hormones and operating hospital. No difference emerged for urinary continence with pre-RP urinary EPIC-26 score being the only independently associated factor for the post-RP outcome. Table: Pre(a)- and post(b)-prostatectomy findings a) Variable MaH ( n:182) Age1 62 (45-75) Risk groups Low 13% Intermediate 67% High 37% Bilateral nerve-sparing RP 84% EPIC-26 domain score Urinary continence1 100 (44-100) Sexual1 83 (17-100) b) Tumor-positive margins 11% Post-RP Radioth./Horm. 14% EPIC-26 domain score Urinary continence1 92 (11-100) Sexual1 49 (0-92) 1 Median (range)

OUH (n:234) 65 (44-78) 4% 57% 39% 25% 100 (40-100) 71 (0-100) 23% 24% 86 (0-100) 19 (0-92)

Conclusion Our results enable improved counseling of Norwegian patients with planned RP as to expected postoperative AHOs. If confirmed by the final results the above post-RP differences require further evaluation of comparable patients’ pre-and per-operative management at OUH, compared to the tasks performed at MaH.

Urologi

POST-PROSTATECTOMY (RP) ADVERSE HEALTH OUTCOMES (AHOS): DIFFERENCES BETWEEN NORWEGIAN PATIENTS OPERATED AT MARTINIHOSPITAL (MAH) AND OSLO UNIVERSITY HOSPITAL (OUH).

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TID FRA DIAGNOSE TIL RADIKAL PROSTATEKTOMI - BETYDNING FOR PROGNOSE? Aas Ka, Fosså SDb,c,d, Kvåle Rb,e, Møller Bb, Myklebust Tb, Vlatkovic Lf, Müller Sd,g, Berge Vh Kirurgisk avdeling, Vestre Viken Bærum sykehus, Postboks 800, 3004 Drammen; Kreftregisteret, Ullernchausseen 64, 0379 Oslo cOnkologisk avdeling, Oslo universitetssykehus (OUS), Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo; dUniversitetet i Oslo, Boks 1072 Blindern, 0316 Oslo; e Onkologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen; f Patologisk avdeling, OUS; gKirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus, Sykehusveien 25, 1478 Lørenskog; hKirurgisk avdeling, OUS a

Introduksjon I Pakkeforløp for prostatakreft anbefales en maksimal forløpstid på 32 dager fra avsluttet utredning til radikal prostatektomi (RP). I litteraturen finnes lite evidens for en sammenheng mellom timing av RP og prognose. I vår studie ønsket vi primært å undersøke om det foreligger en assosiasjon mellom tid fra diagnose til RP (RP-intervall) og prostata-spesifikk dødelighet, og sekundært om det foreligger assosiasjoner med patologiske funn i prostatektomipreparatet og behandlingssvikt etter RP. Materiale og metode Basert på data fra Kreftregisteret identifiserte vi pasienter som ble diagnostisert med ikkemetastatisk prostatakreft i perioden 2001-10 og operert med RP i løpet av 180 dager fra diagnosetidspunkt. Pasientene ble inndelt i risikogrupper (lav, intermediær, høy lokalisert og høy lokalavansert) og RP-intervaller (0-60, 61-90, 91-120 and 121-180 dager). ´RP-svikt´, ansett som et minimum estimat på behandlingssvikt etter RP, var definert som post-RP mamillebestråling eller strålebehandling mot bekken ≥50 Gy. Aalen-Johansen competing risk metode estimerte insidens av RP-svikt og prostata-spesifikk dødelighet. Multivariat Cox regresjonsanalyser og chi-kvadrat tester demonstrerte assosiasjoner mellom RP-intervall og onkologiske utfall. Resultater 5137 pasienter ble inkludert i studien. Median tid fra diagnose til RP var 93 dager (range 1180). Pasientene var likt distribuert i risikogruppene. Etter åtte års oppfølging var det ingen assosiasjon mellom lengde på RP-intervall og prostataspesifikk dødelighet i intermediær- og høy-risikogruppene. Økende RP-intervall var ikke assosiert med ugunstige patologiske funn i RP-preparatet eller økt insidens av RP-svikt. Konklusjon I vår studie fant vi ingen sammenheng mellom økende RP-intervall opp til 180 dager og forverrede onkologiske utfall. Disse funnene er i tråd med internasjonal litteratur og bør opplyses om i Pakkeforløp for prostatakreft.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK PROSTATECTOMI, 5 ÅRS ERFARING

Urologisk avdeling, kirurgisk klinikk, Sørlandet sykehus Arendal, Postboks 783 Stoa, 4809 Arendal Bakgrunn og materiale: SSHF-Arendal har siden februar 2013 utført Robotassistert Radikal Prostatektomi (RALP) med Intuitive Surgicals Da`Vinci Si system. Alle pasienter, også de henvist fra andre helseforetak er ført inn i et register hvor pre-, per- og post-operative data er lagt inn. Tilsammen er 439 pasienter operert mellom 28.02.13 - til 01.09.2018. Registrerte data pre/peroperativt inkluderer blant annet Alder, BMI, cT, mrT, pT, Nervesparing, Gleasonscore, Operasjonstid og Blødning. Postoperativ oppfølging ved 3mnd, 6mnd, 12mnd, 3år, 5år, og planlagt til 15 år. Databasen er bygget opp i programmet SPSS og samtlige pasienter har gitt sitt skriftlige samtykke til innregistrering. Resultater: Gjennomsnittlig alder 64år [41-79], BMI 27 [16-37]. PSA 9,4 [0,1-96]. Operasjonstid 2h 47min. Blodtap: 50mL [5-1000ml]. Gjennomsnittlig liggetid 1 døgn [1-15]. Per- og post-operative komplikasjoner er registrert etter Clavien-Dindo scoringsystem hvor alvorlige komplikasjoner har vart få og det er ingen registrerte tilfeller av Clavien IVb eller V. Ufri margin for totalmaterialet er for pT2 16% og pT3 27%. Det er sett en økende trend ved at det opereres alt flere i «Highrisk» gruppen (52% i 2017 jmf med 19% i 2014). Funksjonelle resultater: I 2017 innførte vi en ny operasjonsteknikk med anatomisk blærehalsbevaring. Kontinensresultater for 2017 viser allerede ved 6 måneders kontroll 88% (0-1 safetypad). Uselektert for alle pasienter i materialet viser 12mnd kontinens på 70%. Postoperativ potens for pasienter operert med bilateral nervesparing og alder <70år viser at 74% av pasientene opplever tilfredsstillende ereksjon til å kunne gjennomføre seksuell aktivitet. Konklusjon: Overgangen fra åpen radikal prostatectomi til RALP ved SSHF er gjennomført på en trygg måte med lite alvorlige komplikasjoner. Det ses videre en tydelig trend mot at det opereres alt flere i Highrisk gruppen jmf med tidligere år. Litteraturen viser et stort sprik i rapporterte tall for postoperativ ereksjonsevne ved 12 mndr [39%-90%], hvilket tydelig gjenspeiler dens kompleksitet. Det er et behov for at tydeligere definere og selektere pasienter for grad av nervesparing og innsatsnivå i forhold til postoperativ penil-rehabilitering. Funksjonelle postoperative resultater vedrørende kontinens viser tilfredsstillende data og er fullt ut sammenlignbart med internasjonale publiserte resultater.

Urologi

Høvik B., Løseth O, Wold T, Yazdani R, Hammarlund C.T.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

DENDRITIC CELL (DC) BASED CRYOIMMUNOTHERAPY (CRYOIT) IN A PROSPECTIVE PHASE I TRIAL OF METASTATIC CASTRATION RESISTANT PROSTATE CANCER (MCRPC); INTERIM ANALYSIS. Alfred Honoré Liv Cecilie Vestrheim Thomsen, Bjarte Almås, Lars Anders Rokne Reisæter, Ole Johan Halvorsen, Einar Kristoffersen, Martin Biermann, Svein Inge Helle, Gunnar Kvalheim, Christian Beisland Background Interim analysis data are presented for 13 pts with metastatic castration resistant prostate cancer (mCRPC) treated with dendritic cell (DC) based Cryoimmunotherapy (CryoIT) and at least 3 months follow-up (FU). CryoIT exposes tumor antigens in cryoablated tissue to immature DC, thereby mobilizing an immune response against bone and soft tissue metastases. Primary trial aim is safety of CryoIT while secondary objectives include clinical, radiological and immunological treatment responses. Methods Adverse events (AEs) and blood analyses were registered at all visits and imaging performed before and three months post treatment. Norwegian regulatory authorities have approved the study. CryoIT was performed under general anesthesia with immediate autologous DC injection afterward. Subjects were evaluated according to RECISTv1.1 at inclusion and 3 months post treatment. We identified peripheral blood leukocyte subsets (flow/mass cytometry), circulating tumor cells (CTCs) (Cellsearch System) and ultradeep T-cell receptor (TCR) chain sequences (TCRSafe Technology). Results At inclusion median age was 69 (62-73) years, BMI 26 (25-35), ECOG 0 (0-1) and PSA 8 (511). Radiological response categorized participants into Group 1; stable (n=5) or Group 2; progression (n=4). Three pts showed mixed response and one had no FU imaging. Of 13 possible DC-related AEs reported by 10 individuals, only one was severe and 12 mildto-moderate, whereof urinary retention constituted seven. All but one resolved by use of an indwelling urinary catheter for a median of 8 (1-40) days. Group 2 demonstrated higher PSA (p=0.03) at inclusion. Subjects with elevated CTC counts (>5) before therapy had higher rates of progression, while moderate pretreatment CTC numbers (3-5) decreased, and no pt acquired CTCs during FU. Ultradeep TCR-sequencing demonstrated that Group 1 had more prevalent and higher expressed (>5-fold) new TCR clonotypes 2-6 weeks after treatment. Conclusions The treatment seems safe and well tolerated. Higher PSA at baseline suggests more advanced disease in Group 2. The data indicate immune responses to treatment with higher increases in TCR clonotypes in men with radiologic stable disease. Clinical trial ID: NCT02423928.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Eduard Baco1, Ljiljana Vlatkovic2, Erik Rud3 Department of Urology1, Pathology2 and Radiology3, Oslo University Hospital, Oslo, Norway Background: Transperineal prostate biopsy (TPBx) is usually performed using different rigid systems with or without MRI/TRUS fusion guidance in general anaesthesia or sedation. The purpose of this prospective study was to evaluate the feasibility and prostate cancer (Pca) detection rates when using novel, free-hand TPBx technique, based on elastic fusion of MRI/3D –TRUS and 3D organ tracking based registration of each biopsy trajectory under local anesthesia without any sedation. Materials and methods: Between October 2017 and September 2018, 150 consecutive patients with elevated prostate specific antigen (PSA), suspicious MRI findings or clinical suspicion on Pca underwent MRI/TRUS TPBx or systematic random prostate biopsy under simple local anesthesia in an outpatient clinic. Patients were divided into different groups: 57 (38%) patients for an initial biopsy, 31(21%) for re-biopsy after negative initial biopsy, 47 (31%) for re-biopsy due to active surveillance and 15 (10%) due to biochemical recurrence after radiation treatment or treatment by high intensity focused ultrasound. Median (inter quartile range) age, PSA and prostate volume were 68 (61-73) years, 7.6 (5-12) ng/ml and 42 (34-54) ml. Biopsies were classified as either positive or negative. Positive cores were scored by pathologists according to the Gleason scoring (GS) system. MRI: 1.5T scanner, body-array coil, bi-parametric prostate imaging (T2WI, DWI, ADC-map). Ultrasound: 3D transrectal probe, MRI/TRUS software fusion and navigation system (Trinity®, Koelis,) Local anesthesia: 40 ml of 0.5% bupivacaine with adrenaline was infiltrated in the perineal skin, deep subcutaneous tissue and periprostatic region. Antibiotic prophylaxis: Bactrim, 4 tablets in single dose, 2 hours before the procedure, in 3 patients Ceftriaxon 2 g iv was used. Results: Targeted biopsies were performed on 185 detected lesions and only systematic random TPBxs were done in 6 men with normal MRI. Mean (range) 3.5 (1-7) biopsies were taken from each MRI lesion and mean 6 (4 - 8) random biopsies/prostate lobe were used. Median (inter quartile range) tumour volume on MRI was 0.6 ml (0.2-2.1) ml. Prostate cancer was detected in 109/150 (73 %) patients. Cancer detection rates according to PIRADS 3, 4, 5 grades were: 20% (13/65), 77% (43/56) and 97% (62/94). A total 118/185 (64%) MRI lesions were positive for Pca with a GS of 6 (n=32), 7a (n=56), 7b (n=12), 8 (n=9) and 9 (n=9). MCCL was mean 7.9 (1-17) mm. Random biopsy was positive in 2 /5 patients, only 1 and 2 mm Pca GS 6 was detected respectively. Post-biopsy infection, significant haematuria, urinary retention or necessity of any medication did not occur. The last 73 patietns were assessed by the VAS (1/10) for pain. The mean pain score was 1.3 (range: 1–4). Conclusion: Free-hand MRI/TRUS fusion-guided and systematic random TPBx under local anesthesia is a feasible, safe and well-tolerated technique for the diagnosis Pca.

Urologi

FREE-HAND TRANSPERINEAL MRI/3D-TRUS FUSION-GUIDED PROSTATE BIOPSY AND SYSTEMATIC RANDOM PROSTATE BIOPSY UNDER LOCAL ANESTHESIA

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ALVORLIGE INFEKSJONER ETTER PROSTATA BIOPSIER VED AHUS, UTDRAG FRA KVALITETSREGISTRERING Sanmarghitan M. I., Lilleaasen G, Mygland V Urologisk avdeling, Akershus Universitetssykehus Mål Registrere alvorlige infeksjoner, med evt endring i mikrobiologi og resistensmøster, innen 30 dager etter prostatabiopsi (KOELIS eller kartlegging) i periode 01.01.2018 – 31.05.2018 (5 mnd). Dette som ledd i pågående kvalitetsarbeid. Materiale og metode Data er innhentet fra ”Koelisdatabase”, poliklinikklister og diagnosesøk. For aktuelle periode ble det utført 261 Koelisbiopsier og 49 kartleggingsbiopsier. Gjennomgang av journal, registeringsdatabase for Koelis og diagnosekoder for alle de biopserte, endepunkt innleggelse grunnet alvrolige infeksjon innen 30 dager etter biopsi. Man har undersøkt blodkultur og urindyrkning, primær antibiotikabehandling, bytte av antibiotika og lengde på sykehusopphold. Resultater 16 pasienter ble innlagt med infeksjon for den aktuelle periode: 14 etter biopsi med KOELIS og 2 etter kognitive biopsier. 2 av pasientene biopsert med KOELIS ble innlagt på annet sykehus. 2 pasienter hadde negative blodkultur, hvor av 1 med positiv urindyrkning og en hvor urindyrkning er ikke tatt. For 2 av andre pasientene er det ikke tatt blodkultur, 1 av disse har negativ urindyrkning. 12 pasienter hadde positiv blodkultur med oppvekst E. coli , 1 positiv for E. coli og Klebsiella pneumoniae. 1 av pasientene var ESBL+ i urindyrkning, men negativ blodkultur (Koagulase negative stafylokokker – forurensing sannsynlig). Resistensbestemmelsen viste at 8 av pasientene var resistente for Ciproxin, 8 for Ampicillin, 6 for Bactrim, 3 for Gentamicin. 6 pasienter var resistente for både Ciproxin og Bactrim, 5 for både Ciproxin, Bactrim og Ampicillin. 44 % av pasientene hadde multiresistente bakterier i blodkultur eller urindyrkning. Kun 25 % av pasientene med sepsis hadde dyrkning med stamme sensitiv for Ciproxin Median sykehusopphold var 5 dager. 1 pasient hadde 1 døgn intensiv. Konklusjon Insidensen av infeksjon etter prostatabiopsi ved Urologisk avdeling Ahus er i perioden på 5,1%. I litteraturen er insidensen på 3,6%-5% Antibiotikaprofylakse ved prostatabiopsier er standardisert i Nasjonale retningslinjer. På Ahus har man etter anbefaling fra infeksjonsmedisinsk avdeling benyttet Ciproxin 750 mg x 1 som profylakse ved Koelisbiopsier. Kartleggingsbiopsier benytter nasjonal standard Bactrim tabletter. Funnet i denne registeringen vil diskuteres med infeksjonsmedisisnk avdeling mht videre praksis.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OVERRASKENDE BILDEFUNN ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI

Urologisk avdeling, Sykehuset Østfold Kalnes, Postboks 300, 1740 Grålum. 72 år gammel mann med medikamentelt behandlet hypertensjon og KOLS. Fikk i 2006 påvist cancer prostata, T2aNxMx, iPSA 5.5, Gleeson 7a i 4/5 biopsier hø side. Gjennomgikk LRP 16.01.06 ved Aker sykehus. Ukomplisert per- og postoperativt forløp. Histologi: ekstirpert prostata med vesicula seminalis. Prostatacarcinom med affeksjon av begge lapper, mest utbredt høyre lapp. Største tumorfokus 3 x 0,7 cm. Gleeson 3+4=7a. Infiltrasjon i kapsel, men sikkert gjennombrudd ikke påvist. Ufri rand i en lengde på 4 mm apikalt hø side. Vesicula seminalis og vas deferens uten påvist tumorvev. Adjuvant behandling bestemmes av PSA. PSA per oktober 2006 <0.05. Ingen PSA målinger frem til november 2016, da PSA 0,19. Stigning til 0,42 juni 2018. Henvist til Sykehuset Kalnes. Poliklinisk time 19.07.18: PSA 0,50. Treg urinstråle. Rekvireres MR bekken og columna. Pol 16.08.18: MR viser vev i prostataseng. Ingen suspekte glandler. Ingen skjellettmetastaser. Ved rektaleksplorasjon palperes beskjeden kontur av vev på ve og hø side. Transrectale prostatabiopsier, totalt 9 stk. Histologi viser kun fibrøst og muskulært vev, kjertelvev ses ikke. På bakgrunn av uavklarte forhold velger vi å ta pasient inn til fleksibel cystoskopi 28.08.18. Denne viser en protruerende tumor i blærebunn, forenlig med prostata midtlapp. Vi supplerer med MR prostata: Kjertel måler 3,5x3x4 cm. Prostatavev har overveiende lavsignal og litt inhomogen struktur. Ikke skille mellom sentral og perifer sone. Diskusjon i kollegiet. Salvage strålebehandling? TUR-P og deretter salvage strålebehandling? Salvage prostatectomi?

Urologi

Bendiksby A

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EFFECTS OF WARM ISCHEMIA TIME ON KIDNEY FUNCTION AFTER PARTIAL NEPHRECTOMY RE Berg1, D Bay2, OJ Grøtta2,3, G Sandbæck2,3, NE Kløw 2,3, JM Lauridsen1, A Hopland1, EB Fosse4, E Baco1,3 Oslo University Hospital, Dept. of Urology1 and Radiology2 Aker, University of Oslo3 Norwegian Institut of Science and Technology4 Objective The aim of this study was to compare the decline of the estimated glomerular filtration rate eGFR between patients treated by preoperative selective embolization of tumor vessels (PSET) and laparoscopic partial nephrectomy (LPN) versus patients treated by standard renal artery clamping and robot assisted partial nephrectomy (RAPN). Materials and Methods Between July 2017 and March 2018, 5 consecutive patients, median age 70 (55-75) years, were successfully treated using PSET and LPN. PSET was done using coils to occlude tumor feeding arteries after the third division of the renal artery. In 2 of these, a short renal artery clamping was necessary. Another 16 consecutive patients, median age 67 (48-84) years, underwent RAPN with standard renal artery clamping during the tumor surgery time. Renal tumor complexity was assessed according to the RENAL nephrometry score. Regression analysis was applied for assessing the relationship between WIT and the decline in eGFR in the RAPN patients. A two-sample t-test was used to assess differences between both groups. The linear regression model was used for predicting the decline in eGFR when WIT was set to 25 minutes. Results The median RENAL score in the LPN and RAPN group was 6 (5-9) and 6 (4-8) respectively (p=1). The median WIT in the LPN group was 5 (0-8) min and 21 (10-30) min in the RAPN group. The mean of early postoperative renal function decline was 5 (0-9) 1.8 ml/min/1.73 m2 in the LPN group and 21 (3-41) ml/min/1.73 m2 in the RAPN group (p=0.0125). Figure 1. The threshold of WIT for detectable decline in eGFR was 6 min. We found a strong linear correlation between WIT and a decline in the eGFR in the RAPN patients (p<0.01). Figure 2. Setting WIT to 25 min resulted in a reproducible decline in eGFR of 25 units (95% CI: 8-43). Conclusion Preoperative selective embolization of tumor vessels followed by LPN shortened WIT and preserved kidney function more significantly compared to the operative approach using standard renal artery clamping and RAPN.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KIRURGISK BEHANDLING AV NYRECELLECARCINOM (RCC) > 7 CM. EN NORSK POPULASJONSBASERT STUDIE 2008-2013

Urologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 2 Klinisk Institutt 1, Universitetet i Bergen, 3 Kreftregisteret

Introduksjon Forekomsten av RCC har økt det siste tiåret. Vi har tidligere dokumentert betydelige endringer i bruken av partiell nefrektomi (PN) og minimal invasive operasjonsteknikker (MIM) for RCC ≤ 7cm i perioden 2008- 2013 (1). Målet for denne studien var å undersøke mulige endringer i bruk av PN og MIM for RCC > 7cm. Material og metode Data for alle pasienter diagnostisert og registrert med nyrekreft fra 01.01.2008 til 31.12.2013 ble hentet fra Kreftregisteret og manuelt kvalitetssikret. Totalt 4453 pasienter fikk diagnosen i denne perioden. Av 606 RCC pasienter (≥18 år, tumor >7cm og N0M0) gjennomgikk 572 pasienter kirurgi med radikal intensjon og utgjorde studiepopulasjonen. Resultater Menn utgjorde 74% (421) av pasientene. Ved kirurgi var gjennomsnittlig tumor-størrelse 10,4 cm (IQR 8,00-11,5) og pasient-alder 63,5år (IQR 55-72). Radikal nefrektomi (RN) ble utført hos 555 (97 %) pasienter; åpent (ORN) hos 388, laproskopisk hos 153 og robotassistert laparoskopisk 6 (29 % MIM). Hos 8 pasienter er nefrektom-type ikke spesifisert. Nyrereseksjon ble gjort hos kun 17 pasienter (3%) hvorav 15 åpent. Ved ORN var tumor-størrelse 10,9 cm (IQR 8,6-12) vs. 9,3 cm (IQR 8,0-10) ved MIM (p<0,0001). Ved PN var tumor-størrelse 9 cm (IQR 8,0 -9,2). I første periode (2008-2010) ble ORN utført hos 78% (212 av 271 pasienter) og laparoskopisk hos 18 % (49 pasienter). I andre periode (2011-2013) reduseres bruken av ORN til 58% (176 av 301 pasienter) og andelen laparoskopisk (inkl. 5 robotassisterte) øker til 36.5 % Antall PN dobles fra første til andre periode (fra 5 til 12 PN). Konklusjon Flere RCC > 7cm behandles kirurgisk i perioden 2011-2013 enn 2008-2010. RN utføres hos 97% av disse pasientene. Åpen RN er mest brukt, men det er en dreining mot flere MIM RN i andre perioden i tråd med gjeldene nasjonale og internasjonale retningslinjer. (1) Hjelle et al. European Urology Oncology 2018.

Urologi

Gudbrandsdottir G 1,2, Beisland C 1,2, Johannesen TB 3, Hjelle KM 1,2

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

STENTRELATRTE KOMPLIKASJONER VED LAPAROSKOPISK NYREBEKKENPLASTIKK Urdal A, Ertresvåg K, Hagen TS, Aksnes G Avdeling for gastro-og barnekirurgi/Klinikk for kirurgi, inflammasjonsmedisin og transplantasjon. Oslo universitetssykehus HF, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO Bakgrunn Åpen pyeloplastikk a.m Hynes-Anderson (HA) har vært standard operasjon for behandling av overgangsstenose hos barn ved Barnekirurgisk avdeling, OUS. Resultater fra åpne operasjoner de 6 foregående år ble presentert på Kirurgisk høstmøte i 2013. Formål Fra 2013 har vi gjort laparoskopisk HA-plastikk hos utvalgte pasienter. Formålet med denne studien var å vurdere våre resultater ved laparoskopisk nyrebekkenplastikk. Materiale og metode I perioden 2013 – juni 2018 ble det operert 134 pasienter grunnet ureteropelvin overgangsstenose ved OUS, Barnekirurgisk avdeling. Av disse ble 21 pasienter operert med laparoskopisk tilgang. Vi har gjort en retrospektiv journalgjennomgang hvor det er registrert preog postoperative data samt data fra kontroll 3 mnd. postoperativt. Resultater Alle laparoskopisk opererte pasientene ble operert med standard HA-plastikk, anastomose mellom øvre ureterende og deklive nyrebekken. Peroperativt er det lagt inn avlastende JJ-stent transanastomotisk med antegrad teknikk, som i gjennomsnitt ble liggende 4 uker. Gjennomsnittlig alder og vekt ved operasjon var hhv. 11 (3-17) år og 42,1(16-80) kg. Hovedindikasjonen for operasjon var smerter hos 20 pasienter (95 %), 9/21 pasienter hadde preoperativt nedsatt funksjon i den opererte nyren. To av 21 pasienter var plaget med infeksjoner i tillegg til smerter. Operasjonstid var gjennomsnittlig 128(102-172) min. Gjennomsnittlig postoperativ liggetid var 3.14 (1- 10) dager og liggetid i forbindelse med stentfjerning 2(1-4) dager. Det tilkom komplikasjoner hos 7 av 21 pasienter, som medførte til sammen 9 inngrep i narkose. En pasient fikk re-stenosering. Denne pasienten ble i første omgang blokket endoskopisk og anlagt JJ-stent, pasienten ble senere reoperert åpent. En pasient fikk urinretensjon postoperativt, og måtte få transureteralt samt suprapubisk kateter senere. Hos fem pasienter disloserte stenten. I tre tilfeller ble stenten reposisjonert og en pasient fikk nefrostomi i narkose. Hos en pasient ble stenten reposisjonert uten narkose. Ytterlige 4 pasienter tok kontakt med helsevesen grunnet smerter i blære og flanke. Stentrelaterte følger oppstod hos 11/21 pasienter som førte til narkosekrevende inngrep, inngrep uten narkose eller smerter/ubehag i perioden med JJ-stent. Ved 3 mnd. kontroll har 16/21 pasienter beholdt funksjonsandel og 3/21 har fått økt funksjonsandel på den opererte siden. To pasienter har ikke vært til funksjonsundersøkelse grunnet kort tid siden operasjon. To pasienter har fortsatt noe smerter, mens 17 pasienter er smertefrie ved 3 mnd. kontroll. Konklusjon Det er en for stor andel av pasientene som opplever komplikasjoner eller problemer i det postoperative forløpet grunnet intern drenasje med JJ stent. Vi har god erfaring med kombinert intern- ekstern drenasje, bluestent, fra våre åpne operasjoner. Vi endrer derfor metode ved laparoskopiske operasjoner til laparoskopisk anlagt perkutan transanastomotisk drenasje med bluestent.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Hansesætre A, Heggebø J E, Shanmugarajah I Kirurgisk avd. Sykehuset Østfold, Postboks 300, 1712 Grålum Innledning Evaluering og kvalitetsgjennomgang av forløp, komplikasjoner og senere behandling av pasienter ved Sykehuset Østfold (SØ) avlastet med nefrostomi for akutt obstruksjon forårsaket av konkrement i øvre urinveier. Materiale og metode Retrospektiv journalgjennomgang av alle nefrostomier anlagt ved SØ i 2015 og 2016 hos pasienter med konkrement som årsak til obstruksjon med behov for akutt avlastning ble inkludert. Konkrementet ble kartlagt med diameterstørrelse på CT i tverrmål. Resultater Totalt ble 63 pasienter inkludert (48% kvinner), median alder 66 (range 16-91). 44 pasienter fikk nefrostomi innen 1.døgn etter ankomst, 10 pasienter etter 2.døgn, og 9 pasienter 2 -7 døgn etter ankomst. 6 pasienter ble utskrevet ett døgn etter avlastning, 31 pasienter etter 2-3 døgn, 20 pasienter etter 4 -7 døgn, 6 pasienter ble utskrevet 8 -15 døgn etter avlasting. Hos 15 av alle pasientene passerte konkrementet spontant (24%), 13 av disse hadde størrelse < 6mm og 2 hadde > 6 mm. 26 av alle pasientene som hadde konkrementstørrelse < 6mm, avgikk 13 spontant (50%). Av konkrementene som avgikk spontant var 7 lokalisert til øvre ureter, 1 fra midtre ureter og 7 fra nedre ureter. 41 pasienter gjennomgikk senere steinprosedyre(39URS, 1ESWL og 1PCN), 2 var inoperable og 4 døde i forløpet. 3 pasienter fikk nefrostomi på natten, hvorav 1 døde senere av uro-sepsis, 2 hadde ukompliserte forløp. 30-dagers mortalitet var 6.3 % (4 pasienter), tre pasienter døde under aktuell innleggelse, og én døde 2 døgn etter utskrivelse, ingen av tilfellene kunne tilskrives prosedyren. Av de fire som døde fikk én pasient nefrostomi innen få timer, mens tre fikk nefrostomi senere enn ønskelig, to av disse 25 timer etter ankomst, den fjerde pasienten lå 7 døgn på en annen avdeling før tilstanden ble erkjent og avlastet, pasienten ble utskrevet til sykehjem og døde 2 døgn senere. Prosedyrerelatert- komplikasjonsrate på 4.8 %, dette gjaldt 3 pasienter som måtte få reposisjonert nefrostomien. Ingen utviklet sepsis eller blødning sekundært til prosedyren. Konklusjon Akutt avlastning med nefrostomi hadde meget få prosedyrerelaterte komplikasjoner. Hos 3 av 4 som døde kunne kliniker retrospektivt stilt indikasjon for avlastning tidligere. 50 % av konkrementene med tverrmål < 6mm avgikk spontant.

Urologi

KVALITETSGJENNOMGANG AV AKUTT NEFROSTOMI INNLEGGELSE FOR KONKREMENT MED OBSTRUKSJON VED SYKEHUSET ØSTFOLD

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FOREKOMST AV ULIKE TYPER NYRESTEIN I EN NORSK POPULASJON OG ENDRINGER OVER SISTE FIRE DEKADER Helgø D1, Kravdal G2, Moe MK2 1Urologisk avdeling, 2Avdeling for tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi, Akershus universitetssykehus, Pb 1000, 1478 Lørenskog Bakgrunn Nefrolitiasis rammer 5-13 % av befolkningen i industrialiserte land. Økning i insidens og prevalens over siste dekader er rapportert. Endring av levestandard og kostvaner er antatt å forklare endringene i tillegg til forbedret diagnostikk. Mann-kvinne ratio er 1,5-2,5:1 og frekvenser av ulike forbindelser varierer både med kjønn og alder. I tillegg til økende forekomst har frekvensene av de ulike forbindelser endret seg over siste 50 år. Målet med denne studien var å undersøke frekvenser av nefrolitiasisforbindelser og sammenligne med en 35 år gammel studie (Otnes, 1983) av en populasjon fra samme området med spesielt lav forekomst av urinsyrestein. Materiale og metode Pasientmaterialet: 1252 pasienter med nefrolitiasis behandlet med URS / PCNL fra juli 2014 – desember 2017 ble retrospektivt inkludert i studien. Mann:kvinne = 1,83:1. Alder 1-97 år, gjennomsnittsalder menn/kvinner hhv 54,4 � 16,2 / 52,6 � 17,0, hvor 1,8 % av steinene var fra pasienter < 18 år. Pasientgrunnlaget til urologisk avdeling Ahus er nær 10 % av landets befolkning. Steinanalyse: Alle steinanalyser ble utført med infrarød spektroskopi ved Avdeling for tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi ved Ahus. Statistisk analyse: Chi-kvadrattest ble benyttet for sammenligning av frekvenser, der P-verdi < 0,05 ble ansett som signifikant. Resultater 15 ulike forbindelser ble identifisert i de 1252 nyresteinene og vil bli presentert og sammenlignet med Otnes sitt 35 år gamle materiale. For de to vanligste MIAF-nefrolitiasis fant vi en høysignifikant økning i forekomst av stein som inneholdt urinsyre, fra 2,0 % til 11,0 % (p < 0,001) og for struvitt kun en ikke-signifikant nedgang fra 6,6 % til 5,7 % (p = 0,45). Diskusjon En annen norsk studie (Rokkones og Skandsen, 1970) og en dansk studie fra 2007 viser i likhet med Otnes sin studie også lav forekomst av urinsyrestein. Vi har ingen grunn til å tro at bruken av kjemolitolyse var så utbredt at den forklarer den lave forekomsten i materialet til Otnes. Dette taler for at urinsyrestein faktisk var sjelden i vår populasjon for 30-40 år siden, men er langt mer vanlig nå. Økningen kan skyldes livsstil- og kostholdsendringer. En ikkesignifikant reduksjon av struvitt var uventet sammenlignet med andre studier fra samme periode som har vist større fall i forekomst. Andre resultater vil også bli diskutert. Konklusjon Frekvenser av nefrolitiasisforbindelser i vår norske populasjon samsvarer nå med andre vestlige studier siste ti år, men økningen av urinsyrestein er større og reduksjonen av struvitt mindre enn i andre studier. Kunnskap om trender og frekvenser av steintyper er viktig for å kunne rette fokus på og tilby bedre steinspesifikk behandling og oppfølging. Spesielt gjelder dette for pasienter med urinsyrestein og struvitt som nå utgjør 15 % av steinpasientene.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Tahir AR1, Øverby S1, Aune E1, Knobloch CF1, Bøe, R1, Villmones HC2, Haug ES1. 1Urologisk seksjon, 2Avdeling for mikrobiologi, Sykehuset i Vestfold (SiV) Innledning Infeksjon er hyppigst forekommende komplikasjon etter Perkutan nefrolithotripsi (PCNL), ofte angitt til rundt 10% (1-22%) og profylaktisk antibiotika er anbefalt. Formålet med denne undersøkelsen var å se på infeksiøse komplikasjoner og håndteringen av disse opp mot mikrobiologiske funn. Materiale og metode Alle pasienter operert med PCNL og mini-PCNL ved Sykehuset i Vestfold i perioden januar 2014 til juli 2017 ble inkludert i en kvalitetsstudie. Pasienter med lengre liggetid enn forventet ble gjennomgått med tanke på komplikasjoner. Informasjon om prosedyrer, symptomer og behandling ble hentet fra løpende journal og svar på mikrobiologiske undersøkelser fra laboratoriedatabasen. Ved SiV tas urin stix og preoperativ urindyrkning ved poliklinisk forundersøkelse. Standard antibiotikaprofylakse var inntil 2016 gentamicin, i det senere benyttes oftest cefalotin. Resultater I perioden ble 290 pasienter operert og 26 fikk postoperativ infeksjon. Av disse hadde 24 levert preoperativ urinprøve som hos 13 var nitritt positive, 3 kun leukocytt positive og 3 negativ ved urin stix. Dyrkning av urin viste blandingsflora hos 8 mens hos 12 påviste man: Proteus mirabilis, Klebsiella pneumoniae (ESBL), E. coli, hvite stafylokokker, Enterococcus faecium, Aerococcus urinae og α-hemolytiske streptokokker. De tre med kun leukocytt positiv urin stix hadde «blandingsflora» ved dyrkning. Av 13 pasienter med nitritt positiv urin stix, ble det startet antibiotika hos 8 ved poliklinisk forundersøkelse. Hos 26 pasienter med postoperativ infeksjon ble blodkultur tatt hos bare 16 pasienter, hvorav 6 var positive. Urindyrkning ble utført hos kun 7 pasienter, hvorav 3 viste oppvekst. Bare en pasient hadde både positiv blodkultur og urindyrkning. Postoperativ dyrkning påviste: Klebsiella, E. coli, hvite stafylokokker og Enterococcus faecalis. Andre mulig predisponerende faktorer for infeksjon var infeksjonsstein (n=15), paraplegi (n=2), urinretensjon (n=1), JJ-stent (n=4), nefrostomi (n=2) og urinavledning (n=2). Konklusjon Preoperativ urin stix må suppleres med standard urindyrkning før inngrepet for å bestemme agens. Åtte av pasientene hadde polymikrobiell bakteruri («blandingsflora») preoperativt og disse bør dyrkes utvidet. Hos høyrisikopasienter bør peroperative urinprøver fra nyrebekken vurderes. Blodkulturer må suppleres med urindyrkninger ved infeksjonstegn postoperativt, da blodkulturene ofte er negative. Mange av bakteriene detektert i denne studien krever antibiotikabehandling utover empirisk anbefalt behandling.

Urologi

INFEKSIØSE AGENS OG KOMPLIKASJONER VED PERKUTAN NEFROLITHOTRIPSI

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EPITRANSCRIPTOMIC AND EPIGENETIC REGULATION IN BLADDER CANCER Ougland R.,(1,2) Debes A.,(1) Acosta L.,(2) Kornmo T.,(1) Klungland A.(2,3) 1. Avdeling for kirurgi, Baerum sykehus, Vestre Viken, 3004 Drammen. 2 Institutt for medisinsk mikrobiologi, Seksjon for molekylĂŚr biologi, OUS HF, Rikshospitalet, 0027 Oslo. 3.Medisinske fakultet, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet Oslo, 0317 Oslo. Background Bladder cancer is the fourth most common cancer in the male population in Norway, and it is rapidly increasing among females. It has the highest recurrence rate of any known cancer, thus; an intense postoperative control scheme is required. The fear of recurrent disease leads to significantly reduced quality of life, and the controls makes bladder cancer the most expensive cancer to treat. Hence; there is need for improved detection and/or therapy of this disease. All nuclear cells of the human body contain the same sequence of DNA; the genome, yet they display very diverse cellular functions. To achieve differentially expressed genes without altering the genome sequence, nature has evolved an intricate system of epitranscriptomic and epigenetic regulation. DNA methylation, histone modifications, and modifications of RNA, all modulate gene expression and are fundamental to many biological processes e.g. differentiation of cells, and aberrant regulation may eventually force cells towards a cancerous pathway. DNA methylation and histone modifications have been extensively studied. These two epigenetic processes are partly linked and have critical roles for reprogramming of the genome, normal embryonic development and tumorigenesis. There are already several approved "epigenetic drugs" used in anti-cancer therapy. Recently reversible RNA modifications, called "epitranscriptomics", were discovered. Despite its recent discovery RNA modifications have already been credited unique roles in cancer. Method Our project aims to elucidate epitranscriptomic mechanisms underlying bladder cancer development and recurrence. For this purpose we will establish an archive of information about the patients treated for bladder cancer at Baerum Hospital, and obtain surgical specimens. According to REC approval (ref. nr.: 2017/2170) and following written informed consent, samples will be harvested from the following groups of patients: PUNLMP, primary low-grade tumor, primary high-grade tumor (staged according to WHO/ISUP 2004) and recurrent disease. Healthy control samples will be harvested from patients undergoing cystoscopy for other reasons than cancer, e.g. incontinence, urolithiasis. The control group will be matched for age, sex and ethnicity as far as possible. We will harvest 50 specimens from each group, a total of 250 samples. Aim Our results may result in the development of novel treatment for bladder cancer by targeting RNA modifications, and in the future we may see the first approved "epitranscriptomic drug".

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Wahlqvist Ra, Pharo Hb,c, Sørbø AKa, Five MBb, Brandt-Winge Sb, Honne Hb, Boezelijn Ga, Jeanmougin Mb, Vedeld HMb and Lind GEb,c a Avdeling for Urologi, Oslo Universitetssykehus, Oslo, Norge. b Seksjon for Molekylær Onkologi, Institutt for Kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Det Norske Radiumhospital, Oslo, Norge. c Institutt for Biovitenskap, Det Matematisk-naturvitenskapelige Fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo, Norge.

Pasienter med påvist ikke-muskelinvasiv blærekreft (NMIBC) ved transurethral reseksjon (TURB), følges regelmessig med cystoskopikontroller i mange år, ofte livslangt, med tanke på tilbakefall. Et slikt invasivt kontrollopplegg er ressurskrevende for helsetjenesten og plagsomt for pasienten. Det er derfor ønskelig å kunne erstatte om ikke annet noen av disse kontrollprosedyrene med en ikke-invasiv test. Urincytologi og flere kommersielle tester, har ikke vært vurdert som gode nok til erstatning for cystoskopi. Her presenteres våre foreløpige erfaringer med en urintest med et sett av biomarkører anvendt i oppfølging av NMIBCpasienter. Fra januar 2017 er 53 pasienter med histologisk bekreftet urotelial NMIBC inkludert for oppfølging, og alle skal følges med testen i 2 år. Histologi ved inklusjon fordelte seg slik: 29 lavgradig maligne, 19 høygradig maligne og 5 carcinoma in situ alene. Ved hvert monitoreringstidspunkt med cystoskopi leveres urinprøve for biomarkøranalyse. Cystoskopifunn og histologi er blindet for laboratoriepersonalet. Resultatet av testanalysen sammenlignes med cystoskopifunn og i tillegg med histologi hos de pasienter med endoskopisk mistenkt tilbakefall. Biomedisinsk bakgrunn og teknikk omtales i egen presentasjon (abstract v/Pharo et al). 51 pasienter har nådd tidspunktet for første monitorering (3 måneder). 26 pasienter er fulgt i mer enn ett år, 47 pasienter i mer enn et halvt år, og 5 pasienter er fulgt kortere enn et halvt år. Ved 17 monitoreringstidspunkter gir cystoskopi mistanke om recidiv. Ved kun 12 av disse ble det påvist reelt recidiv, og av disse hadde 11 positiv biomarkørtest, dvs 91,7% oppdages av testen. Av de 5 falsk positive cystoskopiene hadde 2 positiv markørtest (falsk positiv). Hos èn pasient med positiv test og negativ cystoskopi var riktignok cystoskopien positiv ved neste monitoreringstidpunkt. Vi har fortsatt 18 positive tester der vi venter på endoskopisk tilbakefall. Panelet av biomarkører i aktuelle urintest viser lovende resultater, anvendt i oppfølging av pasienter med NMIBC ved at > 90% av tilbakefallene oppdages av testen og at raten falsk negative tester er svært lav. Studien fortsetter, og endelig resultat foreligger når alle pasientene er fulgt i 2 år. Hvis testens høye grad av pålitelig da bekreftes, kan dette gi grunnlag for en mindre ressurskrevende og belastende oppfølging av denne pasientgruppen.

Urologi

BLADMETRIX – EN BIOMARKØRTEST I URIN ANVENDT I OPPFØLGING AV IKKE-MUSKELINVASIV BLÆREKREFT

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN URINBASERT TEST FOR DETETKSJON AV BLÆREKREFT Lind GEa,b,c, Pharo HDa,b,c, Ager-Wick Ea, Honne Ha,b, Sørbø AKd, Monteiro-Reis Se, Andresen Ka,b,c, Skotheim Ra,b,c, Vedeld HMa,b,c, Boezelijn Gd, Jeanmougin Ma,b,c, Henrique Re,f, Jeronimo Ce, and Wahlqvist Rd Seksjon for Molekylær Onkologi, Institutt for Kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Det Norske Radiumhospital, Oslo, Norge. bK.G. Jebsen-senter for tarmforskning, Oslo Universitetssykehus, Oslo, Norge.cInstitutt for Biovitenskap, Det Matematisknaturvitenskapelige Fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo, Norge. dAvdeling for Urologi, Oslo Universitetssykehus, Oslo, Norge. eCancer Biology and Epigenetics Group-Research Center, Portoguese Oncology Institute of Porto, Porto, Portugal. fDepartment of Pathology, Portuguese Oncology Institute of Porto, Porto, Portugal. a

Introduksjon Blærekreft rammer omkring 1800 personer i Norge årlig1, og er en av de dyreste kreftformene å håndtere for samfunnet2. Cystoskopi er dagens gullstandard for både diagnose og monitorering av pasienter for tilbakefall, men metoden er invasiv og bidrar markant til de høye kostnadene knyttet til blærekreft. Det er følgelig et stort behov for en rimelig, treffsikker og ikke-invasiv blærekreft-test som kan erstatte deler av dagens cystoskopier. Metode Vi har brukt metylomsekvensering av urologiske kreftcellelinjer til å identifisere nye biomarkører for blærekreft. Regioner metylert i hovedandelen av blærekreftcellelinjer (n=8) og umetylert i cellelinjer fra nyre- og prostatakreft (n=8) ble ansett som biomarkørkandidater (n=32). Fra analyser av vev (n=60) fra pasienter med blære-, prostata- og nyrekreft, samt normal blæremucosa ble de 7 biomarkørene med høyest individuell sensitivitet (65-100%) og spesifisitet (95-100%) selektert for analyser i urin, sammen med VIM - en biomarkør vi identifiserte i 20103. Et panel bestående av fem av disse biomarkørene detekterte 96% (26/27) av blærekrefttilfellene i urin, med 100% sensitivitet (n=30) og et areal under ROC-kurven på 0.987. Da urin fra pasienter med prostata eller nyrekreft ble inkludert sank spesifisiteten kun til 92%. Resultat Biomarkørene vil valideres blindet i en prospektiv og klinisk uavhengig urinserie fra pasienter henvist til cystoskopi basert på makro-hematuri, for å evaluere hvor treffsikker testen er i diagnostisk sammenheng. For å evaluere om urintesten kan erstatte deler av cystoskopiene i en monitoreringssetting følger vi nå 50 blærekreftpasienter over to år, der urinprøver tas ved hver kontroll. De preliminære dataene fra monitoreringsstudien er svært lovende (se abstract fra Wahlqvist et al), og en større nasjonal multi-senter studie er under planlegging for å kunne besvare om testen bør implementeres i klinisk rutine. Referanser 1. Kreftregisteret. Cancer in Norway 2016 - Cancer incidence, mortality, survival and prevalence in Norway. Oslo: Cancer Registry of Norway;2017. 2. Svatek RS, Hollenbeck BK, Holmang S, et al. The economics of bladder cancer: costs and considerations of caring for this disease. Eur Urol. Aug 2014;66(2):253-262. 3. Costa VL, Henrique R, Danielsen SA, Duarte-Pereira S, Eknæs M, Skotheim RI, Rodrigues A, Magalhães JS, Oliveira J, Lothe RA, Teixeira MR, Jeronimo C, Lind GE. Three epigenetic biomarkers, GDF15, TMEFF2, and VIM, accurately predict bladder cancer from DNA-based analyses of urine samples. Clin Cancer Res. Dec 2010; 16(23):5842-51

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Normann CO1, Bernklev T2, Plathan ML1, Löffeler S1 og Haug ES1. 1 Urologisk avdeling, 2Forskningsavdelingen, Sykehuset i Vestfold. Bakgrunn Radikal cystectomi med urinavledning kan medføre store endringer i pasientens liv. Studier som har sammenlignet ulike urinavledninger og deres innvirkning på postoperativ livskvalitet, har imidlertid ikke funnet klare forskjeller. Kontinens ved ortotop blære forutsetter nattlig blæretømming og regelmessig vannlating gjennom døgnet. I denne kvalitetsstudien ønsket vi å undersøke vannlatingsfunksjonen hos mannlige pasienter operert med ortotop neo-blære ved Sykehuset i Vestfold, og sammenligne deres helse-relaterte livskvalitet (HRQoL) med den hos pasienter operert med Bricker-avledning. Materiale og metode En tverrsnittsundersøkelse ble gjennomført i perioden januar til mai 2017. Alle radikalt cystectomerte pasienter i perioden januar 2011 til mai 2017 ble pr post invitert til å besvare og returnere spørreskjemaene EORTC QLQ-C30 og EORTC BLM30, for kartleggelse av deres HRQoL. Svarene ble dikotomisert mellom «ikke i det hele tatt» og «litt» som Nei og «en del» og «svært mye» som Ja. Data om postoperativ vannlatingsfunksjon hos pasienter med ortotop neo-blære ble hentet fra pasientens journal og på gruppenivå sammenlignet med svar fra spørreundersøkelsen. Resultater Av totalt 220 inkluderte pasientene, svarte 173 (79 %), 141 (81.5 %) menn, og gjennomsnittsalder var 63 år (43-77). Av disse hadde 37 (26 %) fått anlagt ortotop neo-blære. På spørsmål om vannlating (n=35) svarte 33 % (12) at de urinerte ofte i løpet av dagen, mens 40 % (14) anga å urinere ofte i løpet av natten. 26 % (9) anga redusert søvnkvalitet grunnet toalettbesøk og 33 % (8) anga ufrivillig vannlatning den siste uken. Det var ingen signifikant forskjell i HRQoL skår mellom pasienter med ortotop neo-blære og Bricker-avledning, 77 vs. 74, (p=0,13). Journaldata basert på 6-12 måneders observasjonstid postoperativt (n=46) viste at 9 % (4) hadde dagtids- og 63 % (29) nattlig lekkasje, og 26 % (12) brukte uridom på natten. Ved >21 måneders observasjonstid (n=36) var andelen hhv 8 % (3), 56 % (20) og 31 % (11). Andelen som benyttet RIK-tapping en eller flere ganger økte fra 9 % til 19 % med økende observasjonstid. Konklusjon Pasienter med ortotop neo-blære og Bricker-avledning, rapporterer sammenlignbar HRQoL. Ortotop neo-blære er som forventet forbundet med nochturi, men også nattlig lekkasje hos en relativ stor andel av pasientene. Resultatene antyder at forventningen om regelmessig blæretømming gjennom døgnet ikke følges opp av alle pasientene. Skjemaet EORTC BLM30 synes å være lite egnet til å måle vannlatingsfunksjon ved ortotop blære.

Urologi

FUNKSJONELLE RESULTATER OG HELSERELATERT LIVSKVALITET ETTER RADIKAL CYSTECTOMI MED ORTOTOP NEO-BLÆRE

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FYSISK, SOSIAL OG ROLLE FUNKSJON HOS PASIENTER OPERERT MED ORTOTOP NEO-BLÆRE OG BRICKER-AVLEDNING. Normann, CO1, Bernklev T2 og Haug, ES1 1 Urologisk avdeling, 2Forskningsavdelingen, Sykehuset i Vestfold. Bakgrunn Tidligere studier har vist at pasienter operert med radikal cystectomi rapporterer ulik helserelatert livskvalitet (HRQoL) avhengig av type urinavledning de har fått anlagt. Formålet med den aktuelle studien var å sammenligne HRQoL etter anleggelse av 2 ulike urinavledninger; hhv ortotop neo-blære (Studer-blære) og Bricker-avledning. Metode En tverrsnittsundersøkelse ble gjennomført ved Sykehuset i Vestfold i perioden januar til mai 2017. Alle pasienter operert med cystectomi ved sykehuset i perioden januar 2011 til mai 2017, ble invitert til å besvare et spørreskjema per post bestående av EORTC QLQ-C30 og EORTC BLM30. Undersøkelsen skulle kartlegge HRQoL, herunder deres fysiske, sosiale- og rolle funksjon. Resultater Av totalt 220 inviterte pasienter, svarte 79% (173), 22% (38) med Studer-blære og 78% (135) med Bricker- avledning. De med Studer-blære var i gjennomsnitt 10 år eldre enn de med Bricker-avledning, hhv 73 år (50-90) vs. 63 år (43-77). Pasienter med Studer-blære rapporterte statistisk signifikant bedre fysisk funksjon og rolle funksjon, sammenlignet med pasienter med Bricker-avledning (p< 0.01 og p= 0.02). Pasienter med Bricker-avledning rapporterte noe bedre sosialfunksjon, men forskjellen var ikke statistisk signifikant. Alder, dikotomisert ved 70 år syntes ikke å påvirke våre funn. Konklusjon Undersøkelsen antyder at pasienter med Studer-blære er mer aktive og angir å ha en bedre rollefunksjon, enn pasienter operert med Bricker-avledning. Selv om dikotomisering for alder ikke endret resultatene, kan likevel resultatene være påvirket av annen seleksjon til ulike avledningene. Grunnet relativt få pasienter i Studer-gruppen må våre funn bekreftes i større studier.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Villmones HC1og Halland A2, Haug ES2, Grude N1, Stenstad T3, Mørch C1, Andreassen AB 1, Ulvestad E4 og Kommedal Ø4. 1Avdeling for mikrobiologi, 2Urologisk seksjon, 3Seksjon for infeksjonssykdommer ved Sykehuset i Vestfold og 4Mikrobiologisk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus Bakgrunn Cystektomi med urinavledning har betydelig komplikasjonsrate og høy forekomst av infeksjoner postoperativt. Norske og internasjonale retningslinjer anbefaler antibiotika profylaktisk før operasjon basert på studier fra kolorektal kirurgi, selv om bukhule og urinveier blir eksponert for tynntarmsinnhold og ikke tykktarmsinnhold. Tynntarmens mikrobiota er lite beskrevet i litteraturen. I denne studien ønsker vi å kartlegge tynntarmsflora og vurdere betydningen for postoperativ bakteriuri etter radikal cystektomi. Vi rapporterer foreløpige resultater fra en pågående studie ved Sykehuset i Vestfold. Materiale og metode Pre- og postoperative urinprøver samt tynntarmsinnhold ved ileotomi dyrkes ved cystektomi med urinavledning. Standard antibiotikaprofylakse lokalt er ofloxacin og metronidazol eller tilpasset resistens ved vekst på preoperativ urinprøve. Pasientene følges med standardiserte blodprøver og klinisk observasjon. Foreløpige resultater Fra mars 2016 er 142 pasienter inkludert i studien. Ved dyrking av ileuminnhold hadde 74% typisk munnhuleflora og kun 14% hadde bakterier mer assosiert med flora i colon. 12% av pasientene hadde ingen oppvekst av bakterier, og hos totalt halvparten av pasientene vokste ulike candidaarter. Ved utvidet dyrkning av urinen to til fem dager etter operasjonen gjenfant vi bakterier og sopp fra tynntarm hos over halvparten av pasientene. Candida koloniserte hyppigst urinveiene, med funn hos 47 av 142 pasienter. Av bakterier som ikke ble detektert i tynntarm, dominerte kjente sykehuskolonisatorer som hvite stafylokokker og enterokokker hos henholdsvis 33 og 17 av pasientene. Foreløpig konklusjon Utvidet dyrking av urin to til fem dager etter operasjon ser ut til å gi oversikt over de viktigste infeksiøse mikrobene postoperativt. Postoperativ bakteriuri består i all hovedsak av mikroorganismer som gjenfinnes i tynntarm, unntatt enterokokker og hvite stafylokokker. Anbefalte retningslinjer for antibiotikaprofylakse i form av tetracyclin og metronidazol dekker ikke de viktigste mikroorganismene i operasjonsfeltet peroperativt og heller ikke i bakteriuri postoperativt. Hos denne gruppen pasienter er individuelt tilpasset antibiotikabehandling etter dyrkningsfunn ofte nødvendig.

Urologi

HVA BETYR TYNNTARMSINNHOLDET FOR POSTOPERATIV BAKTERIURI ETTER CYSTEKTOMI MED URINAVLEDNING?

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INTRAVESIKAL BCG BEHANDLING AV BLÆREKREFT VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (2006-2013) Sjømæling O,2, Mannigel T2, Gudbrandsdottir G1,2, Beisland C1,2, Chaudhry A1 1 Avdeling for Urologi, Haukeland Universitetssykehus, 2Universitetet i Bergen Introduksjon Blærekreft er den nest hyppigste urologiske kreftformen. De fleste av pasientene har overflatiske svulster som har hyppig tilbakefall og noen progredierer. BCG (Bacillus Calmette-Guerin) brukes som intravesikal instillasjonsbehandling mot høy- og intermediærrisikopasienter. Studiens mål har vært å se på antall pasienter innrullert i BCG protokoll, indikasjon for behandling, lengde av behandling, bivirkninger/prematur avslutning og eventuell overgang til annen behandling. Materiale og metode Studien er en godkjent kvalitetssikringsstudie av BCG-behandling gitt til pasienter med blærekreft i tidsrommet 2006-2013. Totalt 78 pasienter ble inkludert (64 menn og 14 kvinner). Pasientene ble identifisert gjennom sykehusets pasientadministrative system ved søk på diagnosekoder (C67 og Z51.1). Pasientopplysninger er hentet fra elektronisk pasientjournal. Tilsammen ble det gitt 1343 instillasjoner, og median antall instillasjoner per pasient 18. Resultater 55 av 78 pasienter ble utredet grunnet makroskopisk hematuri. Flere menn enn kvinner hadde røyking som risikofaktor (70% M vs. 57% K). Indikasjon for behandling var CIS hos 29, residiverende Ta hos 24, T1G2-3 hos 13, residiverende Ta + CIS hos fem, T1 + CIS hos tre, TaG3 hos tre og ”hyperplasi i urotel med stor overflate” hos en pasient. Mediantid (måneder) fra oppdaget primærtumor til oppstart BCG-behandling var 39 (TaG1), 24 (TaG2-3), 6,5 (T1G2-3), 2,5 (CIS), og 8 (T1+CIS). Sistnevnte gruppe (T1+CIS) består av fem pasienter som ble innrullert i protokoll etter 5, 6, 8, 14 og 110 måneder. De som fikk residiv i TaG23 gruppen startet opp med behandling 39 måneder (median) etter diagnosen versus 17 måneder hos de uten residiv. De samme tallene for gruppen T1G2-3 er 5,5 for de med residiv og 7,5 for de uten residiv. I CIS-gruppen gikk det tre måneder før behandlingen ble startet hos de som senere fikk residiv og to måneder for de uten residiv. En fjerdedel av pasientene fullførte 24-27 instillasjonsbehandlinger. De vanligste grunnene til at BCGbehandling ble avbrutt er bivirkninger (19,6%), residiv (13,2%) eller nedsatt allmenntilstand (4,7%). Av 78 pasienter i studiepopulasjonen gikk 4 videre til cystektomi og 7 til strålebehandling. Pasienter som fikk utført cystektomi hadde medianalder på 70 år, mens de som fikk strålebehandling hadde en medianalder på 83 år. 27 pasienter er døde i tidsperioden, hvorav 8 grunnet metastasert blærekreft. Konklusjon Vi følger nasjonale retningslinjer for BCG behandling. Bivirkninger forekommer og er ikke en uvanlig årsak for prematur avslutning av BCG behandling. Ved manglende effekt av behandling/utvikling av sykdom gikk pasientene videre til annen behandling (cystektomi eller strålebehandling). Valg av annen behandling er avhengig av alder og komorbiditet.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Øzeke R, Avdeling for Urologi, OUS, Aker Innledning Non Muskel Invasiv Bladder Cancer (NMIBC) er høy recidiv rate. (50-70%). Underdiagnostikk av små tumores og flate lesjoner (CIS), samt utilstrekkelig tumor reseksjon er blant de årsakene for hyppige recidiv noe som resulterer flere re-innleggelser og tumor reseksjoner (TUR-B). TUR-B med PDD via stiv skop har forbedret diagnostikk og behandling av blærekreft og brukes per i dag ved de fleste sykehus på operasjonsstua. Vi har tatt i bruk Flex PDD og tumor destruksjon med diodelaser hos selekterte NMIBC pasienter på urologisk poliklinikk. Material og metode I perioden august 2017-august 2018 har vi ved urologisk poliklinikk Aker utført 74 Flex PDD prosedyrer hos 70 pasienter med biopsitaking og tumor destruksjon i lokal anestesi. Inklusjons kriteriene var: residiv under 10 mm; negativ cystoskopi og positiv cytologi; cancersuspekte funn, kontroll av selekterte T1HG og BCG pasienter. Alle pasientene fikk installert Hexvix og 20 ml Xlocain 1% i blæren 1 time før prosedyren. Pasientene ble undersøkt både med hvit- og blålys. Suspekte lesjoner ble biopsert og koagulert med diodelaser. Resultater 3 pasienter søkt til innleggelse for TUR-B; hos 4 pasienter var det utført 2 prosedyrer pga recidiv; 16 pas med tidligere Ta LG var behandlet kun med diodelaser uten biopsi; 35 pasienter hadde benign histologi; 8 pasienter med CIS; 8 pasienter med TaLG ; 3 pasienter med TaHG; 1 pasient med T1; 2 pasienter med kun dysplasi og 1pas med LMP koagulert med diodelaser. 8 pasienter startet med BCG/kjemoterapi som resultat av histologi. Smerteopplevelser vurdert med VAS skala (1-10) var: 2-3 ved biopsi og 4-6 ved koagulering. Konklusjon Poliklinisk diagnostikk av blærecancer med flex PDD og behandling av lavrisiko cancere var godt tolerert. CIS og tidlig tumor residiv diagnostiseres lettere og kan behandles allerede ved diagnose tidspunktet. Flex PDD førte til rask oppstart av BCG hos flere pasienter. Falske positive funn var høyere hos pasienter behandlet med BCG og hos pasienter med urinveisinfeksjon.

Urologi

ERFARINGER MED PHOTO DYNAMISK DIAGNOSTIKK(PDD/BLÅLYS) VIA FLEKSIBEL CYSTOSKOP (FLEX PDD) OG TUMOR DESTRUKSJON MED DIODELASER VED UROLOGISK POLIKLINIKK

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PRENATAL DIAGNOSTIKK HOS PASIENTER MED ØSOFAGUSATRESI Arntzen T1, Mikkelsen A3, Haugen G2, Emblem R3 1 Universitetet i Oslo, UiO Oslo 2 KVI, Seksjon for ultralyd og fosterdiagnostikk, OUS, Oslo 3 Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus, OUS, Oslo Bakgrunn Øsofagusatresi (ØA) er en medfødt misdannelse hvor øsofagus består av to deler som ikke kommuniserer. Prenatal diagnose av ØA antas å redusere morbiditet, men den rapporterte prenatale deteksjonsrate er lav; bare 20-35%. ØA kan diagnostiseres med prenatal ultralydundersøkelse, ved MR undersøkelse eller ved biokjemiske analyser av fostervann. Mistanke om ØA etableres ved funn av polyhydramnion som rapporteres i ca. 10% av alle svangerskap og dermed har lav spesifisitet. Andre funn som skal gi mistanke om ØA er liten eller fraværende ventrikkel og dilatert øvre øsofagusende. Hensikten med vår presentasjon er å beskrive prenatal diagnostikk av ØA, og å fremlegge prenatale funn i vår pasientgruppe. Metode Pasienter med ØA født i periodene 1996-2002 og 2011-2017 ble inkludert etter samtykke fra pasient eller foreldre. Pasientopplysninger som forløsningsmetode og sted, gestasjonsalder, fødselsvekt og assosierte misdannelser, ble hentet fra pasientjournal og fra semistrukturerte spørreskjema til mødrene. Vi registrerte forekomst av polyhydramnion og andre forandringer som gav mistanke om ØA. Resultater Gjennomgang av litteraturen vedrørende svangerskapsultralyd viser at misdannelse mistenkes hos ca. 30% med tilstanden. Blant ØA pasienter med prenatal mistanke hadde ca. 50% polyhydramnion og ca. 30% liten eller fraværende magesekk. Fostre med ØA uten fistel til nedre øsofagus diagnostiseres prenatalt hos ca. 80%. Ved mistanke om ØA har prenatal MR undersøkelse kunnet påvise dilatert øvre øsofagusende hos > 80 % av pasientene. I vårt materiale registrerte vi totalt 124 pasienter, 68 ØA pasienter fra tidsperioden 1996-2002 og 56 fra 2011-2017. I Perioden 1996-2002 fikk 43/68 (63%) påvist polyhydramnion. Det var prenatal mistanke om misdannelse hos 6/68 (9%) pasienter; alle 6/6 (100%) med polyhydramnion. 5/6 (83%) med mistenkt misdannelse ble forløst med Sectio, og 3/6 (50%) ble forløst på regionssykehus. I perioden 2011-2017 fikk 27/56 (48%) påvist polyhydramnion.14/56 (25%) hadde prenatal mistanke om misdannelse, hvorav 12/14 (86%) hadde polyhydramnion. Sectio ble utført hos 6/14 (43%), og 9/14 (62%) ble født på regionssykehus. Av de 20 ØA pasientene med prenatal diagnose hadde 17/20 (85%) andre anomalier. Av totalt 124 pasientene hadde 5/124 (4%) øsofagusatresi uten fistel (gross type A og B), av disse ble 4/5 (80%) diagnostisert prenatalt. Av 108 pasienter med Gross type C, forelå det prenatal mistanke om ØA hos 15/108 (14%). MR og fostervannsprøver har ikke vært brukt til prenatal diagnostikk i vårt materiale. Konklusjon Deteksjonsraten for ØA er forholdvis lav, men synes økende gjennom to tidsperioder. Pasienter med tilleggslidelser og ØA uten fistel identifiseres forholdsvis oftere. Polyhydramnion er «signaltegnet» og tillegg av MR undersøkelse hos disse pasientene vil kunne øke deteksjonsraten.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GASTROØSOFAGEAL REFLUKS HOS BARN MED MEDFØDT DIAFRAGMAHERNIE Røkkum H1, Aksnes G1, Ertresvåg K1, Emblem R1, 2 Seksjon for barnekirurgi, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus HF Pb 4950 Nydalen, 0424 Oslo 2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, Pb 1072 Blindern, 3016 Oslo Bakgrunn Diafragmahernie er en alvorlig medfødt misdannelse med høy neonatal mortalitet. Pulmonal morbiditet preger de første levemånedene. Etter spebarnsperioden er barna også belastet med nevropsykologiske og gastrointestinale plager. Forekomst og alvorlighetsgrad av disse plagene er ikke endelig utredet. Etter småbarnsalder har over 50 % av barna fremdeles gastroøsofageal refluks, og en betydelig andel av disse har asymptomatisk refluks. Vi har i en retrospektiv journalgjennomgang registrert gastroøsofageal refluks hos barn født i perioden 2010-2017 fram til dags dato. Materiale og metode Retrospektiv undersøkelse av 51 barn født 2010 -2017 med diafragmahernie. Registrering preog postnatale pasientdata og spesielt fokus på kliniske og objektive tegn på gastroøsofageal refluks. Resultater Av 51 pasienter født med diafragmahernie, overlevde 44 den initiale behandlingen. Halvparten hadde prenatal diagnose. Over halvparten hadde alvorlig ledsagende komorbiditet, og det var en overhyppighet av alvorlig komorbiditet blant pasientene som fikk lukket defekten med patch. Nær sagt alle pasientene ble utskrevet med protonpumpehemmer i henhold til gjeldende anbefalinger. 3 pasienter ble operert med antirefluks-kirurgi innen første leveår, og 9 pasienter fikk gastrostomi. Halvparten ble kontrollert klinisk ved 1 års alder i regi av barnekirurg. De resterende ble fulgt opp ved lokal barneavdeling. pH-måling ble hovedsakelig gjort på klinisk indikasjon. Rundt en fjerdedel hadde klinikk forenelig med gastroøsofageal refluks ved 1 års alder, og nesten like mange hadde refluks etter et års alder. Vi mangler informasjon for mer enn halvparten av pasientene, slik at prevalensen kan være høyere. Konklusjon De fleste nyfødte med diafragmahernie ble behandlet med protonpumpehemmer profylaktisk. Forekomsten av gastroøsofageal refluks ved 1 års alder er lavere enn forventet og kan skyldes manglende oppfølging og asymptomatisk refluks. Systematisk oppfølging og undersøkelser med hensyn til gastroøsofageal refluks, også etter 1 års alder, er indisert hos alle barn behandlet for medfødt diafragmahernie, spesielt grunnet den høye forekomsten av asymptomatisk refluks.

Gastroentrologi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NISSEN FUNDOPLIKASJON HOS BARN - RESULTATER ETTER OMLEGGING AV PRAKSIS. Dahlseng MOa, Ertresvåg Ka, Knatten CKb, Fyhn TJc, Bjørnland Ka,c a: Barnekirurgisk seksjon, Rikshospitalet/OUS, PB 4950, 0424 Oslo b: Barne- og ungdomsklinikken, Ullevål sykehus/OUS, PB 4950, 0424 Oslo c: Institutt for klinisk medisin, UiO, PB 1171, 0318 Oslo Bakgrunn og mål En randomisert studie fra OUS har vist signifikant høyere residivfrekvens ved laparoskopisk fundoplikasjon enn ved åpen teknikk1. Videre har studier vist at minimal disseksjon i hiatus og bevaring av breviakar gir færre residiv ved laparoskopisk teknikk. Vi har derfor fra 2013 endret praksis og valgt operasjonstilgang i samråd med foreldrene. Ved laparoskopisk operasjon bevares nå det frenoøsofageale ligament mest mulig og breviakarene deles helst ikke. Hensikten med studien er å registrere hvilken metode som er benyttet for ulike pasientgrupper og om reoperasjonsraten er endret. Metode Retrospektiv journalgjennomgang av alle Nissen fundoplikasjoner mellom 2010-2017. Det foreligger godkjenning fra personvernombudet ved OUS. Resultater Totalt 94 barn ble operert med en median alder på 4,3 år (min 0,3, maks 17,0). Tjueto barn (23 %) var friske, 38 (40 %) multifunksjonshemmede og 34 (37 %) hadde andre grunntilstander. Andelen barn operert med laparoskopisk teknikk har falt fra 33 (80 %) i perioden 2010-2012 til 22 (41 %) i perioden 2013-2017 (p<0,001)). I samme tidsperiode falt andelen multifunksjonshemmede operert med laparoskopi fra 12 (75 %) til 2 (9 %) (p<0,001). Ved laparoskopi økte andelen med bevart phrenoøsofagealt ligament fra 0 til 16 (73 %) (p<0,001), og andelen med delt breviakar falt fra 31 (94 %) til 11 (50 %) (p<0,001). Seks pasienter (7 %) ble refundoplikert. Fire av disse var operert laparoskopisk, hvorav 3 før praksisendring i 2013. Konklusjon Praksisendring har økt andel pasienter som opereres åpent, og det er særlig multifunksjonhemmede barn som opereres åpent. I tillegg er laparoskopiteknikken endret i tråd med nyere studier. 1. Fyhn TJ, Knatten CK, Edwin B, et al. Randomized Controlled Trial of Laparoscopic and Open Nissen Fundoplication in Children. Ann Surg. 2015;261:1061–1067.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER ETTER OPERASJON FOR ØSOFAGUSATRESI Nesse W1, Drivenes Ø1, Müller C1, Loe B1, Haugen SE1, Sæter T 1 1Seksjon for barnekirurgi, Kirurgisk klinikk, St.Olavs hospital, Trondheim

Materiale og metode Pasienter operert for øsofagusatresi ved St.Olavs hospital i perioden 2001-2016 ble inkludert i studien. Data ble innhentet ved retrospektiv journalgjennomgang. Man kartla forekomsten av følgende postoperative komplikasjoner: død innen 30 dager, anastomoselekkasje, anastomosestriktur og residiv av tracheoøsofageal fistel. Pasientene ble operert via thorakotomi med ekstrapleural tilgang. Når det forelå tracheoøsofageal fistel, ble denne delt og åpningen på trachea lukket. Deretter ble øvre og nedre pouch anastomosert. Til slutt la man en lapp av pleura rundt anastomosen for å beskytte mot lekkasje og residiv av eventuell fistel. I tilfeller der det ikke var mulig å gjøre primær anastomose (long-gap), ble ulike teknikker som Kimuras teknikk, ‘flap’-teknikk eller coloninterponat benyttet. Resultater Femtito pasienter ble operert for øsofagusatresi i den aktuelle perioden. Fordeling i henhold til Gross-klassifikasjonen var som følger; A: 4 (8%), B: 1 (2%), C: 43 (82%), D: 0 (0%) og E: 4 (8%). Fordeling i henhold til Spitz-klassifikasjonen var som følger; I: 42 (86%), II: 5 (10%) og III: 2 (4%). Førti pasienter ble operert med primær anastomose (77%), 8 pasienter (15%) hadde long-gap øsofagusatresi og 4 pasienter (8%) hadde isolert tracheoøsofageal fistel. To pasienter døde postoperativt som følge av komorbiditet. En pasient utviklet anastomoselekkasje og måtte re-opereres. Atten pasienter (38%) utviklet anastomosestriktur. Blant pasientene med longgap øsofagusatresi utviklet 5 pasienter (71%) anastomosestriktur, mens 13 pasienter (33%) med primær anastomose utviklet anastomosestriktur. Ingen pasienter utviklet residiv av tracheoøsofageal fistel. Konklusjon Forekomsten av postoperative komplikasjoner etter operasjon før øsofagusatresi i en kontemporær norsk kohort tilsvarer det som er publisert av internasjonale sentra.

Gastroentrologi

Bakgrunn Hensikten med studien var å kartlegge forekomsten av postoperative komplikasjoner etter operasjon for øsofagusatresi i en kontemporær norsk kohort.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PSYKOLOGISK DISTRESS HOS MØDRE TIL UNGDOM FØDT MED ØSOFAGUSATRESI Mikkelsen A5), Diseth T1), Boye B2), Malt U3), Mørkrid L4), Bjørnland K5), Emblem R5) 1) BAR, Barne- og ungdomspsykiatri, Oslo Universitetssykehus, OUS 2) PHA, Psykosomatisk/CL-voksen, Oslo Universitetssykehus, OUS 3) Avdeling for psykiatri, Oslo Universitetssykehus, OUS 4) Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo Universitetssykehus, OUS 5) Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo, OUS, UiO

Mål Mødre til barn med øsofagusatresi (ØA) kan oppleve økt psykologisk symptombelastning («distress»). Målet med studien var å rapportere psykologisk distress hos mødre til ungdom med ØA, samt vurdere kliniske faktorer som påvirker dette. Metode Mødre, og pasienter med ØA født 1996-2002 ble identifisert. 102 pasienter og deres mødre ble invitert til å delta. Mødrenes psykologiske distress ble undersøkt med General Health Questionnaire (GHQ-30), som reflekterer undergrupper og sub-skårer for angst, depresjon, manglende velvære, mestringssvikt og sosial dysfunksjon. Klinisk relevant distress ble definert som GHQ-30 case-score ≥ 6, som kan gi mistanke om betydelige stress relaterte plager. Mødrenes sosio-demografiske data, og ungdommenes journaldata som antall dager på respirator, tidligere gastrostomi, antall reoperasjoner og antall dilatasjonsbehandlinger, samt aktuelle plager som dysfagi, gastro-øsofagal reflux ble registrert. Korrelasjonsanalysen er angitt med Spearman`s R. Resultater 65/102 (64%) mødre (median alder 44) og 68/102 (67%) ungdommer (median alder 17) deltok i oppfølgingsstudien. GHQ-Likert score var mean 26 (11-59). GHQ sub-score for depresjon var signifikant korrelert til gastrostomi (r=0.278,p=0.026) og antall dager på respirator (r=0.385,p=0.003). GHQ case-score var mean 3.23 (0-23). I tidligere studier har vi undersøkt mødre med friske- og nyretransplanterte barn, med gjennomsnittlig case-scores på hhv. 1.2 og 2.1. I denne studien rapporterte 15 (22%) mødre klinisk viktig psykologisk distress, og tidligere gastrostomi var signifikant korrelert til case-score (r=0.304,p=0,014). Konklusjon Klinisk relevant psykologisk distress ble diagnostisert hos 22% av mødrene til ungdommer med øsofagusatresi. Overraskende, mødre til ØA ungdom rapporterte signifikant høyere stress enn mødre til barn i frisk kontrollgruppe og til nyretransplanterte pasienter.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKTUMBIOPSI HOS BARN Jarøy E.,(1,2) Ougland R.,(2) Reims H.,(3) Grzyb K.,(3) Emblem R.(1,4)

Bakgrunn Klinisk mistanke om Hirschsprung sykdom (HD) er indikasjon for å ta en diagnostisk biopsi fra rektum. Det foreligger to metoder for å ta en slik biopsi, enten FTB (full thickness biopsy) eller RSB (rectum suction biopsy). Hensikten med denne studien er å kartlegge indikasjon, gjennomføring, og komplikasjoner av biopsier foretatt ved mistanke om HD. Metode Retrospektiv gjennomgang av journaler til pasienter som fikk utført rektumbiopsi i diagnostisk øyemed ved mistanke om Hirschsprungs sykdom. Pasienter ble inkludert vha. søk på diagnosekode (Q43,1) samt på prosedyrekoder (JGA00, JGA70 og JGA73). Pasientdata ble hentet fra elektronisk pasientjournal. Resultater I perioden 2015-2017 ble det tatt rektumbiopsi fra 96 barn, hvorav 22 (23%) fikk diagnosen Hirschsprungs sykdom. Alder ved rektumbiopsi var median 6 (0,13-85) mnd. i HD-gruppen, og 33 (0,07-209) mnd. i non-HD gruppen. Andelen gutter var høyere i HD-gruppen (82%) enn i non-HD gruppen (43%). Indikasjonen var neonatal ileus hos 17 og av disse hadde 8 (47%) HD. Obstipasjon var indikasjonen hos alle etter nyfødtperioden. I aldersgruppen over 1 mnd. var Rome kriterier oppfylt hos alle HD pasienter, men bare hos 50% av de som ikke hadde HD. I aldersgruppen 1 mnd.- 4 år hadde 21% HD, og for de > 4 år hadde 12,5% HD. Alle barn eldre enn 1 mnd. hadde fått god konservativ behandling før det ble foretatt rektumbiopsi. Symptomvarigheten hos barna over 1 mnd. var median 29,5 (2-74) mnd. hos pasientene med HD, og 62,5 (0-209) mnd. hos pasientene uten HD. Forsinket mekonium (< 48t etter fødsel) forekom hos 50% av pasientene med HD og hos 18% av pasientene uten HD. Av de nyfødte hadde 75% med HD og 33% uten HD forsinket mekonium. Avføringslekkasje forekom hos 25% av pasientene med HD > 4år, og tilsvarende hos 39% av pasientene uten HD. Prosedyrebruk: RSB ble brukt hos 42 med median alder 4 (0,07-78) mnd. og FTB hos 54 med median alder 57,5 (0,07-209) mnd. HE farging hos alle med tillegg av calretinin hos 22 (23%). RSB var inkonklusiv ved 1.biopsi hos 15% og hos 3% ved 2.biopsi. De tilsvarende tallene for FTB var henholdsvis 9% og 2%. Alle biopsier var konklusive ved 3.biopsi. Nervehypertrofi var tilstede hos 45% av pasientene med HD og hos 8% av pasientene uten HD. Komplikasjoner: Det var komplikasjoner i 5% av RSB og 4% av FTB, hvorav alle av grad 1 (Clavien Dindo), av typen selvbegrensende rektalblødning. Konklusjon Indikasjon for rektumbiopsi synes gode, og alle barn over 1 mnd. hadde fått god konservativ behandling før henvisning til rektumbiopsi. Prosedyren (RSB og FTB) er god, og komplikasjonene er få og lavgradige for begge metodene.

Gastroentrologi

1.Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Seksjon for barnekirurgi, OUS HF Rikshospitalet, 0424 Oslo. 2.Medisinske fakultet, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet Oslo, 0317 Oslo. 3. Avdeling for patologi, OUS HF, Rikshospitalet, 0424 Oslo. 4. Medisinske fakultet, Institutt for klinisk medisin, Universitetet Oslo, 0317 Oslo.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BARNEKIRURGI PÅ LILLEHAMMER SYKEHUS I ET FEMÅRS-PERSPEKTIV Bjerke CE, Engebretsen B, Moger T. Kirurgisk avdeling, Sykehuset Innalandet HF Lillehammer, Anders Sandvisgsgate 17, 2611 Lillehammer Bakgrunn Sykehuset Innlandet HF Lillehammer er eneste sykehus i Innlandet som har både generellkirurgisk avdeling og barneavdeling. Vi har sett på resultater av vår barnekirurgi i årene 2013 til 2017, totalt 5 år. Metode Alle operasjoner ved gastro-og generellkirurgisk seksjon ved vårt sykehus har vært registrert prospektivt i vår komplikasjonsdatabase med 30 dagers oppfølging av samtlige siden 01.01.2013. Vi bruker Clavien-Dindo (CD) klassifisering av komplikasjoner. Det er søkt i denne databasen, samt i DIPS på tidsrommet 2013-2017. Vi har definert barnekirurgi denne sammenhengen som under 17 år (selv om barn i Innlandet defineres til fylte 18 år). Resultat 311 operasjoner på barn under 17 år ble utført på Lillehammer i disse 5 årene. Hoveddelen er barnebrokk/herniotomi, appendektomier (åpne og laparoskopiske) og anleggelse av PEG. Resten er en svært heterogen gruppe fra sårrevisjoner og negler til laparotomier. Vi gjorde i perioden 155 appendektomier (141 laparoskopisk, 14 åpne). Det er angitt 20 prosedyrer (12,9 %) med komplikasjoner hvorav 1,9 % CD grad 3 og over. Vi har operert 83 lyskebrokk hvor 72 er barn under 7 år. Det er angitt 1 (1,2 %) komplikasjon CD grad 1. Av andre brokk hos barn har vi gjort 4 navlebrokk, 1 med komplikasjon CD grad 1. Vi har lagt 17 perkutane gastrostomier hos barn fra 1-13 år. Det er angitt komplikasjon hos 8 (47%), men disse er alle CD grad 1. I øvrig gruppe er det 40 pasienter som er en svært heterogen gruppe med komplikasjoner rundt 7,5 % hvor alle er CD grad 1. Diskusjon og konklusjon Vi har et variert panorama hva gjelder barnekirurgi på vår avdeling. Hoveddelen utgjøres av lyskebrokk og appendektomier. Vår prospektive registrering viser at vi har gode resultater med lite komplikasjoner. Vi har ingen nedre aldersgrense for elektiv generellkirurgi hos barn. Vi har et godt samarbeid med anestesiavdelingen, og vi følger nasjonale retningslinjer for anestesi hos små barn, og aksepterer friske barn ned til gestasjonsuke 48.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TORSJON AV MILTEN SOM ÅRSAK TIL AKUTT ABDOMEN HOS EN 15 ÅR GAMMEL PIKE

Bakgrunn Vandremilt er en sjelden klinisk tilstand, som kan gi opphav til akutte abdominalsmerter. Tilstanden oppstår som en følge av at miltens tilheftinger til naboorganer er mangelfullt utviklet og karstilken blir forlenget. Milten kan dermed migrere fra sitt normale leie i venstre hypochondrium. Den er følgelig mer disponert for torsjon. Pasientene har som regel få og uspesifikke symptomer før torsjon av karstilken medfører iskemi, og diagnosen er vanskelig å stille uten billeddiagnostikk. Tilstanden påvises oftest hos kvinner i alderen 20-40 år, men er også beskrevet i barnealder. Vi presenterer en kasuistikk som beskriver typiske utfordringer vedrørende utredning og behandling av pasienter med denne tilstanden. Kasuistikk En tidligere frisk 15 år gammel pike innkom med en ukes anamnese på sentrale buksmerter med betydelig forverring siste døgn før innleggelse. Ved undersøkelse i akuttmottaket var hun subfebril, respiratorisk og hemodynamisk upåfallende med en palpasjonsøm resistens til venstre i buken. Orienterende laboratoriestatus var normal bortsett fra forhøyet CRP 65. Videre utredning med CT abdomen påviste en hypertrofisk milt med torsjon av karstilken og tydelige infarktforandringer beliggende medialt forskjøvet. Miltens størrelse var anslått til 10cm x 22cm. Hun gjennomgikk laparotomi med detorkvering av karstilken og splenektomi. Milten hadde tydelige infarktforandringer, og veide 736 g. Hun hadde et ukomplisert postoperativt forløp, og ble utskrevet i velbefinnende med langtids antibiotikaprofylakse etter adekvat immunisering. Konklusjon Vandremilt er en sjelden årsak til akutt abdomen. Tilstanden er likevel en viktig differensialdiagnose hos barn og unge kvinner som presenterer seg med abdominalsmerter i kombinasjon med en palpabel oppfylning i buken. Selv om ultralyd kan gi mistanke om tilstanden, vil CT være nødvendig for sikker diagnose og gir verdifull informasjon om eventuell sirkulasjonsforstyrrelser i milten. Milten er en del av det reticuloendotheliale systemet, og har en viktig funksjon i bekjempelsen av kapselkledte bakterier. Det vil derfor alltid etterstrebes miltbevarende behandling, men i tilfeller med infarktforandringer og splenomegali er splenektomi fortsatt foretrukket behandling.

Gastroentrologi

Fosby MV, Schistad O, Hoel AT, Skari H, Næss PA Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

IATROGENE ØSOFAGUSPERFORASJONER OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS Hauge Tobias1, Kleven OC2, Johnson E3, Hofstad B4, Johannessen H-O3 1 Kirurgisk avdeling, Vestre Viken, Drammen sykehus, 2Kirurgisk avdeling, Lillehammer sykehus, 3Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus, 4Gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus Bakgrunn Iatrogene perforasjoner er den hyppigst forekommende årsak til øsofagusperforasjon. Hensikten er å presentere initial behandling og langtidsresultater, basert på skåring av dysfagi, fatigue og livskvalitet, ved Oslo Universitetssykehus (OUS) i perioden 2007-14. Metode 21 pasienter ble behandlet for iatrogene øsofagusperforasjoner ved OUS, Ullevål i perioden februar 2007 til mars 2014. Pasientdata, inkludert behandlingsmetode og eventuelle komplikasjoner, ble retrospektivt registrert i en Excel-database. Ni pasienter i live i august 2016 ble sendt spørsmål om dysfagi (Ogilvies skår), fatigue og helserelatert livskvalitet (SF36). Etiologien bak perforasjon var blokking av benign striktur hos 8 pasienter, malign tumor hos 4 i forbindelse med blokking (n=2), stenting (n=1) og stentfjerning (n=1), endoskopiske prosedyrer hos 4, fjerning av fremmedlegeme (kjøttbit, skje) hos 2, endotrakeal-feilintubasjon hos 1, nedleggelse av nasogastrisk sonde hos 1 og komplikasjon etter gastrisk sleeve operasjon hos 1 pasient. Resultater Pasientene var median 66 år (26-89 år) ved initial behandling. Tid i sykehus på Ullevål var 10.5 dager (2 – 51 dager). 30-dagers mortalitet var 5 %. 15 pasienter (71 %) gjennomgikk behandling med stenting (n=11), perkutan drenasje (n=2) og kun antibiotika (n=2). Seks pasienter (29 %) ble behandlet kirurgisk med primær reseksjon av perforasjonen (n=2), debridemént og stenting (n=2) og i tillegg tegmentering med muskelbit fra diafragma (n=1). Én pasient fikk suturert perforasjonen i abdominale øsofagus som senere ble stentet grunnet manglende tilheling. Totalt 2 pasienter i den kirurgiske gruppen fikk postoperativt stent grunnet vedvarende lekkasje. Median 1 stent ble benyttet i de 13 pasienter som ble stentet (spredning 1-4). Hos 8 av pasientene (73 %) som initialt ble stentet tilhelte perforasjonen etter første stenting. Ingen av pasientene, som initialt ikke ble kirurgisk behandlet, måtte opereres. Seks pasienter (29 %) opplevde komplikasjoner, henholdsvis stentmigrasjon (n=5) og langvarig lekkasje etter kirurgi (n=1). Ved initial stenting fikk 7 pasienter heldekket stent og 4 pasienter delvis dekket stent. Stentene ble fjernet etter median 36 dager (29-67 dager). Alle perforasjonene tilhelte innen 2.5 måneder. Median 68 måneder (34-111 måneder) etter diagnosetidspunkt rapporterte pasientene signifikant redusert livskvalitet (n=6) sammenliknet med aldersmessig tilsvarende norske populasjon. Det var ingen signifikant forskjell vedrørende fatigue (n=5). Kun én pasient rapportere dysfagi (n=6). I juli 2018 etter median 91 måneder (57-134 måneder) var 9 pasienter i live (43 %). Konklusjon Iatrogene perforasjoner er den hyppigst forekommende årsak til øsofagusperforasjoner. Perforasjonene kan håndteres i stor grad med stenting og drenasje. Imidlertid, ved alvorlige strikturer og mye kontaminasjon i mediastinum er kirurgi (debridemént, sutur, tegmentering) nødvendig i behandlingen av disse pasientene. Pasientene opplevde en signifikant redusert livskvalitet når sammenliknet med alderslik norsk befolkning. Det var ingen signifikant forskjell vedrørende fatigue og dysfagi.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANASTOMOSELEKKASJE VED SPISERØRSKREFTOPERASJONMIKROSIRKULASJONSENDRINGER I VENTRIKKELTUBE OG I TORAKAL ØSOFAGOGASTRISK ANASTOMOSE Safi N1,2, Skagemo CU3, Johannessen HO3, Kazmi SSK1 Karkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus HF, Aker Det Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål 1

Bakgrunn Anastomoselekkasje er den mest fryktede komplikasjonen hos pasienter som opereres for cancer øsofagus 1. Omfanget av anastomoselekkasjer etter torakolaparoskopisk anastomose, kommer ikke klart frem av litteratursøk, men forekomsten er i flere tilfeller rapportert til å være 10%-20%.2 Det er kjent at redusert blodforsyning, iskemi i anastomoseområdet i ventrikkelen er en vesentlig faktor bak den relativt høyere forekomsten av anastomoselekkasje3. Optimal sirkulasjon i vevet er assosiert med bedre tilheling av anastomosen. Tap av arteria gastrica sinistra under konstruksjon av ventrikkeltube er mest sannsynlig årsak til vevs iskemi i tuben. Reduksjon i sirkulasjonen til deler av denne tuben har i tidligere studier vært assosiert med anastomoselekkasje 4. Ingen tidligere studier har undersøkt mikrosirkulasjon lokalt ved anastomosestedet under torakolaparoskopisk gastroøsofagektomi. Måling av mikrosirkulasjonen lokalt i ventrikkeltuben kan bidra til identifisering av anastomosested med best mulig vevssirkulasjon. Kunnskap om sirkulasjonen lokalt ved anastomosen kan også være nyttig informasjon i optimaliseringen av den perioperative intensivbehandlingen. Begge faktorer kan bidra til reduksjon av anastomoselekkasjer hos pasienter operert for spiserørskreft. Vi vil presentere REK godkjent pilot studie protokoll, hvor man vil undersøke trans-serosal mikrocirkulasjon i ventrikkel og øsofagus under thorakolaparoskopisk gastroøsofagektomi ved hjelp av Laser Doppler flowmetri og Lys spektrofotometri.

Urschel, J. (1995). Esophagogastrostomy anastomotic leaks complicating esophagectomy: A review. The American Journal of Surgery, 169(6), 634-640. 2 Sauvanet A, Mariette C, Thomas P, Lozac’h P, Segol P, Tiret E, et al. Mortality and morbidity after resection for adenocarcinoma of the gastroesophageal junction: predictive factors. J Am Coll Surg. 2005;201:253–62.

3 M. Rutega°rd, P. Lagergren, I. Rouvelas, et al. Intrathoracic Anastomotic Leakage and Mortality After Esophageal Cancer Resection: A Population-Based Study. Ann Surg Oncol (2012) 19:99–103. 4

Messager, Warlaumont, Renaud, Marin, Branche, Piessen, & Mariette. (2017). Recent improvements in the management of esophageal anastomotic leak after surgery for cancer. European Journal of Surgical Oncology, 43(2), 258-269.

Gastroentrologi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PASIENTTILFREDSHET ETTER LAPAROSKOPISK KIRURGI FOR PARAØSOFAGEALT HERNIE Løken M O, Lambrecht J R Gastrokirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet, Gjøvik Bakgrunn Laparoskopisk operasjon for paraøsofageale brokk (PØH) har i flere nyere studier vist å gi svært gode resultater hva gjelder bedring av symptomer og opplevd livskvalitet hos pasientene. Dette på tross av andelen pasienter som får påvist radiologisk residiv av PØH øker med observasjonstiden, og er rapportert å ligge opp mot 50 % etter 5 år i noen materialer. Material og metode Ved Sykehuset Innlandet, Gjøvik har man fra 2005 til 2018 behandlet 37 pasienter med laparoskopisk operasjon for PØH. Vi har ved gjennomgang av journal innhentet informasjon om demografiske data, operasjonsmetode, komplikasjoner og mortalitet, samt eventuelle opplysninger om radiologisk eller endoskopisk residiv. De 37 pasientene ble kontaktet per brev og bedt om å fylle ut et enkelt spørreskjema for kartlegging av preoperative og eventuelle nåværende symptomer, samt vurdering av egen livskvalitet. Resultater Langt de fleste pasientene ble operert i elektiv setting (78%). Komplikasjonsraten var på 21% og man hadde ingen registrerte dødsfall innen 30 dager. Andelen kvinner var 81%, median alder 62(41-89) år og median liggetid 3(1-19) døgn. Gjennomsnittlig oppfølgingstid var 4,4 (0,4-13) år. I 43% av operasjonene ble hiatusplastikken forsterket med nett, og Toupét var den dominerende antirefluksprosedyren (60%). Opplysning om postoperativ radiologisk eller endoskopisk undersøkelse var tilgjengelig på 21 av pasientene. Av disse hadde 6 radiologisk eller endoskopisk residiv, hvilket gav residivrate på 28%. Av de 37 pasientene som ble kontaktet fikk man tilbakemelding fra 23, noe som gav responsrate på 62%. Disse oppgav smerte (46%), brystbrann (40%) og refluks/oppkast (begge 27%) som hyppigste preoperative symptomer. Alle pasientene med unntak av en oppgav postoperativ symptomlindring, og 21 av 23 ville valgt samme operasjon på nytt gitt samme preoperative tilstand. Konklusjon På tross av begrenset tallmateriale ser det ut til at våre resultater samsvarer med andre publiserte materialer hva gjelder komplikasjoner, residivrate og pasienttilfredshet. Ved riktig indikasjonsstilling vil laparoskopisk behandling av paraøsofagealt hernie sannsynligvis være et godt behandlingstilbud for disse pasientene.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INKARSERERT PARAØSOFAGEALT HERNIE – TO KASUISTIKKER

Bakgrunn: Paraøsofagealt hernie er definert som torakal herniering av ventrikkelen til siden for øsofagus. Typiske symptomer er refluks, retensjon, retrosternalt press og luftveissymptomer. I sjeldne tilfeller skjer akutt dilatasjon og inkarserasjon av ventrikkelen med risiko for blødning, iskemi og perforasjon. Om lag 1 % av pasientene trenger akutt operasjon.5 I løpet av første halvår av 2018 ble 9 pasienter operert akutt med denne diagnosen ved Ullevål sykehus. Vi ønsker å presentere behandlingen av to pasienter belyst med et komplisert og et forholdsvis ukomplisert forløp. Metode: Data ble innhentet retrospektivt fra elektronisk pasientjournal ved Ullevål sykehus og etter samtale med pasienter/pårørende. Resultater: Kasuistikk 1: En 18 år gammel pasient med Downs syndrom ble overflyttet vår avdeling etter 4 døgns sykehistorie med oppkast og magesmerter. CT-undersøkelse viste at ventrikkelen proksimalt for antrum var herniert til thorax med betydelig dilatasjon av ventrikkelen under diafragma. Dette medførte kompresjon av organer og sentrale kar i øvre del av abdomen. Man lyktes ikke med endoskopisk avlastning og pasienten ble derfor operert akutt med reponering av ventrikkelen til abdomen. Ventrikkelen var preget av iskemi men ikke nekrose og man valgte å avvente reseksjon, men planla relaparoskopi for second-look. På grunn av forverring neste dag ble det nødvendig å gjøre total gastrektomi a.m. Roux-en-Y, crusplastikk forsterket av Biodesign nett og perkutant jejunalt ernæringskateter. I etterforløpet måtte han reopereres for intern herniereing, han utviklet anastomoselekkasje og han utviklet pankreaslekkasje og fistel som kan relateres til den initiale kompresjon fra ventrikkel mot corpus pancreatis og trunkus coeliakus. Fistelen kan ha medvirket til anastomoselekkasje ved øsofagojejunostomien. Etter fire runder med stenting av anastomosen og perkutan drenasje, tilhelet anastomosen uten stenose etter 103 dager. Pankreasfistelen tørket opp og dren ble fjernet etter ca 120 dager. Pasienten ble utskrevet fra lokalsykehus til helsehus etter 143 dager. Han spiser og drikker, men trenger fortsatt enteral ernæringsstøtte 2 mnd etter utskrivelse. Kasuistikk 2: En 65 år gammel pasient med hereditær spastisk parese ble overflyttet Ullevål etter 2 døgn med kvalme og smerter i epigastriet. Ved ankomst var pasienten sirkulatorisk ustabil og CT viste fri luft i brokksekken forenlig med ventrikkelperforasjon. Proksimale 2/3 av ventrikkelen var herniert og inkarserert. Det ble gjort subtotal gastrektomi uten anastomosering og VAC ble anlagt. To dager senere ble det gjort gastrektomi med Roux-en-Y rekonstruksjon. I etterforløpet ble pasienten reoperert etter 14 dager for sårruptur. Det videre forløpet var ukomplisert og pasienten ble utskrevet til lokalsykehus på dag 48. Pasienten klarer seg nå hjemme uten enteral og parenteral ernæring. Konklusjon: Ved mistanke om inkarserert paraøsofagealt hernie må det gjøres rask CTutredning og vurderes øvre endoskopi for evaluering av ventrikkelens viabilitet og for anleggelse av drenasje. Ved behov for akutt kirurgi må pasienten overflyttes til sykehus med ressurser og kompetanse for behandling av tilstanden.

Stylopoulos, N., G.S. Gazelle, and D.W. Rattner, Paraesophageal hernias: operation or observation? Ann Surg, 2002. 236(4): p. 492-500; discussion 500-1.

Gastroentrologi

Haug HM, Johnson E, Mala T, Førland DT, Søvik TT, Johannessen HO. Avd. for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Pb 4950, 0424 Oslo

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KHORAL – ET NYTT INSTRUMENT FOR FJERNING AV (METALLISKE) FREMMEDLEGEMER Rekstad LC1,2, Steigedal, TS2, 3, Ystgaard B1, Sellesbakk RH4, Storli PE1,2 1 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim 2 Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU, Trondheim 3 NTNU Technology Transfer, Trondheim 4 Inventas, Avdeling for medisinsk teknologi, Trondheim Introduksjon Fremmedlegeme i magesekk og spiserør er hyppig forekommende. Det er indisert med endoskopi ved skarpe objekter i spiserør eller magesekk, batterier i spiserør eller magesekk og gjenstander som er lenger enn 2.5 cm eller gir obstruksjon. Man forsøker da å fjerne gjenstandene ved hjelp av et fleksibelt endoskop med en eller to arbeidskanaler. Gjennom arbeidskanalen føres så instrumenter for å få tak på fremmedlegemet og få fjernet dette. Disse er formet som slynger eller tenger med forskjellig utforming av tagger. Problemet er tredelt; å få tak på metalliske fremmedlegeme, nok kraft til å holde objektet, og, hvis man klarer det, å orientere fremmedlegemet slik at det kan trekkes opp uten å skade spiserøret. En overtube på endoskopet kan være til hjelp, likeså en gummimansjett festet på skopet. Dette til tross, relativt hyppig må man gi opp, og hvis nødvendig, ty til åpen operasjon. Dette er sjeldent når man ved et uhell får i seg et fremmedlegeme, men noen pasienter svelger gjenstander for å skade seg selv. Hvis de svelger kniver eller gafler, kan dette være svært vanskelig å fjerne, og mange av disse pasientene må opereres gjentatte ganger. Det finnes et utvalg av operasjonsutstyr som egner seg til å fjerne små inorganiske og organiske objekter, men det finnes ikke noe utstyr som egner seg til å fjerne store, metalliske gjenstander (kniv, gaffel etc) fra magesekken. I løpet av 2015 ble det ved St Olav gjort 51 gastroskopier hos slike pasienter, med til sammen 60 timer på operasjonsstua. 13 ganger måtte man operere, med den fare for komplikasjoner dette innebærer. Gjentatte laparotomier utgjør en betydelig helserisiko, og for disse pasientene kommer dette på toppen av en allerede vanskelig livssituasjon på grunn av den underliggende psykiske lidelse. Hensikt/mål I den forbindelse ble det ved St Olavs hospital, kirurgisk klinikk våren 2016 initiert et prosjekt i samarbeid med NTNU Technology Transfer as og Inventas, for å utvikle en fremmedlegemetang som er spesialdesignet for å fjerne større fremmedlegemer som kniver, gafler og batterier fra spiserør og magesekk. Patentsøknad ble sendt inn 16.06.17. Beskrivelse av det nye instrumentet: Oppfinnelsen består av en fattemekanisme som kan festes til gastroskopet. Gripeflatene består av to roterende disker som er festet til en klype. Klypen lukkes over objektet slik at diskene festes til objektene og dekker over eventuelle skarpe kanter. Når objektet er festet til klypen vil diskene rotere slik at fremmedlegemet følger skopet på vei ut. Objektet kan dermed fjernes på en enkel, skånsom og sikker måte. Resultat Den tekniske utviklingen av prototypen er ferdigstilt og testet i flere uavhengige forsøk på gris med gode resultater. Objekter som kniver og gafler har gjentatte ganger blitt hentet ut av magesekken via gastroskopi på under to minutter med det nye instrumentet.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KOMBINERT ENDOSKOPISK OG LAPAROSKOPISK TEKNIKK FOR OPTIMALT VEVSBEVARENDE RESEKSJON AV GIST I VENTRIKKEL: KASUS RAPPORT OG VIDEO PRESENTASJON Rushfeldt CF, Aahlin EK, Kjæve JC

Bakgrunn GIST svulster i ventrikkel har tradisjonelt blitt fjernet transabdominalt med laparoskopisk eller åpen tilgang. Når disse vokser intraluminalt, vil det ofte være nødvendig å inkludere rikelig med friskt vev rundt for å sikre frie render ved kilereseksjon. I trange områder av ventrikkelen som antrum og cardia, er det ønskelig å minimalisere vevstapet for å unngå striktur eller unngå reseksjon og anastomosering. Ved å starte inngrepet med en kapselnær endoskopisk disseksjon gjennom alle vegglag og deretter avslutte med en laparoskopisk uthenting av preparat samt sutur av defekten, sikrer man et minimalt tap av areal i ventrikkel veggen og bevarer derved GI-kontinuitet uten behov for reseksjon og anastomosering. Metoder Vi opererte våre to første pasienter med denne teknikken våren 2018. Begge hadde submucøse svulster i antrum som vokste inn i muscularis propria og av en slik størrelse at endoskopisk teknikk alene ble vurdert som utilstrekkelig for å lukke defekten i ventrikkel veggen etter endoskopisk reseksjon. Laparoskopisk teknikk ble derfor benyttet under siste del av inngrepene. Resultater To pasienter med submucøse svulster i antrum med største diametere på CT målt til h.h.v 2,5 og 5 cm hadde begge benign histologi i biopsier. CT antydet imidlertid GIST som aktuell differensial diagnose for begge kasus. Operasjonstidene i en oppstartfase var h.h.v. 165 og 246 min og det tilkom ingen per- eller postoperative komplikasjoner. Pasientene ble utskrevet etter h.h.v. 2og 3 døgn. Histologi av preparatene viste h.h.v. en pT1 og en pT2 tumor med h.h.v. meget lavt og lavt malignitetspotensiale, begge med frie reseksjonsrender. Konklusjon Vi har vist at GIST i ventrikkel kan fjernes med et minimalt tap av friskt vev ved å kombinere endoskopisk disseksjon med laparoskopi. Teknikken er spesielt gunstig der hvor man kan unngå en distal eller proksimal ventrikkel reseksjon med tilhørende endret anatomi, funksjonalitet samt økt komplikasjonsrisiko som følge av anastomosering.

Gastroentrologi

Avd. for gastrokirurgi, Kirurgi-, kreft- og kvinnehelseklinikken, Universitetssykehuset i Nord-Norge, 9038 Tromsø

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PASIENTER OPERERT AKUTT FOR AKUTT CHOLECYSTITT VED SØK - EN RETROSPEKTIV GJENNOMGANG Stensaker I, Skarsgård L, Warberg E Kirurgisk avdeling, Sykehuset i Østfold, 1714 Grålum Cirka 10-15% av den voksne befolkingen i den vestlige verden har gallesten. Akutt cholecystitt oppstår hos cirka 1 % av pasientene med gallesten. Behandlingen for akutt cholecystitt er ved SØK cholecystektomi i den akutte fasen eller konservativ behandling med antibiotika og deretter elektiv cholecystectomi 2-3 måneder senere. Ved SØK ønsker man å operere innen 5 dager etter symptomdebut. De som ikke blir operert i den akutte fasen behandles konservativt med antibiotika og henvises til elektiv cholecystektomi 3 måneder etter innleggelsen. Flere studier viser at tidlig cholecystektomi er like trygt og effektivt som sen cholecystektomi. Derimot konkluderer man med at cholecystektomi i den akutte fasen resulterer i kortere innleggelser og da lavere kostnad for sykehusene, kortere sykemelding og mer tilfredse pasienter. Vi ønsket å gjøre en retrospektiv gjennomgang ved å se i DIPS på antall akutt opererte pasienter som ble innlagt med diagnosen akutt cholecystitt. Totalt var dette 289 pasienter. 50 pasienter, altså 17 %, ble operert akutt, og resterende ble konservativt behandlet. Ved journalgjennomgang ser man at kapasitetsproblemer, komorbiditet og alder var de vanligste årsakene til at pasienter ikke ble operert i den akutte fasen. Man ser også at det ved mange tilfeller ikke ble begrunnet i pasientjournalen hvorfor pasienten ikke ble satt opp til operasjon. Konklusjonen etter gjennomgåtte data er at pasienter med akutt cholecystitt må vurderes med tanke på operasjon ved innkomst, og at det tydelig må begrunnes i journalen hvorfor pasienten eventuelt ikke opereres. Vi mener at langt flere enn 17% burde opereres i den akutte fasen for å unngå reinnleggelser, langt sykdomsforløp og langtidssykemelding i påvente av elektiv operasjon. For å få til dette må disse pasientene prioriteres i større grad enn de gjør nå.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KOLECYSTEKTOMI HOS PASIENTER UNDER 15 ÅR VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS

Bakgrunn /Mål Kolecystektomi er en vanlig operasjon hos voksne, men gjøres sjelden hos barn. Målet med studien er å presentere indikasjoner for kolecystektomi og perioperative resultater hos pasienter < 15 år ved en barnekirurgisk avdeling med et pasientgrunnlag på ca. 2 millioner. Vi ønsket også å studere bruk av peroperativ kolangiografi og hvor ofte leger i spesialisering gjennomfører kolecystektomier hos barn. Metode Vi gjorde en retrospektiv journalgjennomgang hos pasienter operert mellom januar 2003 og april 2018 ved OUS. Variablene som ble registrert, var blant annet demografi, ko-morbiditet, elektiv eller øyeblikkelig hjelp operasjon og operasjonsindikasjon. Komplikasjoner ble registrert etter Clavien-Dindo klassifikasjonssystem. Resultater 66 pasienter ble identifisert og inkludert, 27 (41%) gutter. Median alder var 9 (0,2-14,9) år. De fleste operasjonene (55/84%) var elektive. Den vanligste indikasjonen for kolecystektomi var ukompliserte gallestenssmerter (26 /39%). Tjue (30%) pasienter hadde ingen kjent komorbiditet, mens den vanligste ko-morbiditeten var hemolytisk sykdom (18 /27%). 13 pasienter (20%) fikk samtidig med cholecystektomien utført splenektomi, hvorav 9/13 ikke hadde gallerelaterte symptomer. Laparoskopisk kolecystektomi ble utført hos 92 % av pasientene, og tre (5 %) ble konvertert. Peroperativ kolangiografi ble utført hos 21 (33 %) pasienter. Tolv pasienter (18 %) hadde totalt 16 komplikasjoner hvorav fire var ClavienDindo IIIb (gallegangskade og lekkasje i hepaticojejunostomi som ble anlagt i forbindelse med skaden, pleuravæske med behov for drenasje og blødning fra galleblæresengen med behov for laparotomi). Median postoperativ liggetid hos de som kun fikk utført kolecystektomi, var 1 (1-19) døgn. Førti (61%) av pasientene ble operert av overleger. Konklusjon Assosiert ko-morbiditet er vanlig hos pasienter <15 år som gjennomgår kolecystektomi. Operasjonen gjøres laparoskopisk hos nesten alle pasienter, og alvorlige komplikasjoner er sjeldne. Rutinemessig peroperativ kolangiografi kan sannsynligvis redusere sjansen for gallegangsskade. Overleger har gjennomført de fleste operasjonene.

Gastroentrologi

Treider M1, Ohnesorge S2, Ertresvåg K2, Valeberg M2, Bjørnland K1, 2 1 Universitetet i Oslo, 2Avdeling for Gastro- og Barnekirurgi, Oslo universitetssykehus

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISKE KOLECYSTEKTOMIER VED ST.OLAVS HOSPITAL ORKDAL SJUKEHUS – EN ÅRSPRODUKSJON Brett L1, Guldberg SF1, Rukas R3, Valiukenas V3, Rydning A1,2,3 1 Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU, 7030 Trondheim 2 Kirurgisk avdeling, St. Olavs hospital HF, 7006 Trondheim 3 Kirurgisk avdeling, St. Olavs hospital HF avdeling Orkdal, 7300 Orkanger Bakgrunn: Hvert år utføres et høyt antall laparoskopiske kolecystektomier (LK) ved St. Olavs hospital Orkdal sjukehus (SOHOS). Vi har gjennomgått data fra alle LK utført i 2017 for å kvalitetssikre prosedyren. Vi har sammenliknet våre funn med annen litteratur på området. Materiale og metode: Pasientene er identifisert med søk i elektronisk operasjonsprotokoll og i Pasientadministrativt system (PAS). Opplysninger fra elektronisk pasientjournal (EPJ) ble registrert og avidentifisert i IBM Statistical Package for the Social Sciences (SPSS). Det ble identifisert 408 pasienter og 59 parametere ble registrert fra det pre,- per-, og postoperative forløpet. Postoperative komplikasjoner er inndelt i henhold til Clavien-Dindo-klassifiseringen for kirurgiske komplikasjoner. Resultater: Det ble utført 408 laparoskopiske kolecystektomier i 2017. Av disse ble 327 (80%) operert elektivt og 81 (20%) operert akutt. Pasientkarakteristika: Alder var 50,4 år (± 17), range 17-84, median 51 år. Det var 268 kvinner (65,7%) og 140 menn (34,3 %). Pasientene hadde BMI på 29,1 (± 5,9), range 17,452,9, median 28,4. ASA-gradfordeling var ASA I: 139 (34,1%), ASAII: 213 (52,2%), ASAIII: 56 (13,7%). Ingen hadde ASA-grad IV. Preoperative data:. Alle pasientene hadde gjennomgått preoperativ bildediagnostikk. Gallesteinssmerter var operasjonsindikasjon hos 213 pasienter (52%). Øvrige indikasjoner var: tidligere gjennomgått kolecystitt: 54 (13%), akutt kolecystitt: 45 (11%) , pankreatitt: 34 (8%), gallegangsstein: 22 (5%) og galleblærepolypp: 22 (5%), perforert kolecystitt: 17 (4%) og porselensgalleblære: 1 (0,2%). Peroperative data: Mean operasjonstid var 58,2 minutter (±26,4), range 17-183 minutter, median 54. Ni operasjoner (2,2%) ble konvertert til åpen kirurgi. Det ble utført peroperativ kolangiografi ved syv operasjoner (1,7%). Det ble lagt inn dren peroperativt ved 55 operasjoner (13,5%) og det forekom i tillegg gallelekkasje som ikke medførte drensinnleggelse ved 68 operasjoner (16,7%). Postoperative data: Mean postoperativ liggetid var 1,4 døgn (± 3,5). Totalt er 51 pasienter (12,5%) registrert med postoperative komplikasjoner. Av disse ble ti klassifisert som grad I, 20 som grad II, elleve som grad IIIa, åtte som grad IIIb og to som grad IV. To pasienter ble registrert med skade på ductus choledocus. Hos begge disse var skaden et sidehull på choledocus. Det var 31 pasienter (7,6%) som ble reinnlagt i løpet av de første 30 dagene etter utskrivelse. Syv (1,7%) ble reoperert, fem (1,2%) med laparoskopi og to (0,5%) med laparatomi. Histologisk analyse ble gjort på 407 av galleblærene. 333 (81,6%) viste tegn på betennelse. To pasienter (0,5%) fikk påvist galleblærecancer, 9 (2,2%) inneholdt benigne galleblærepolypper, fem (1,2%) fikk andre histologiske diagnoser og ved 57 tilfeller (14%) var det ingen tegn til patologi. Konklusjon: Pasientpopulasjonen, antallet operasjoner og operasjosindikasjon passer godt med annen litteratur. Det er få komplikasjoner beheftet med LK ved SOHOS. Forekomsten av postoperative komplikasjoner er sammenliknbar med andre studier og antall konverteringer er lavere enn i enkelte andre materialer.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISKE KOLECYSTEKTOMIER TIL BRUK I OPPLÆRING AV LEGER I SPESIALISERING

Bakgrunn På St. Olavs Hospital avdeling Orkdal Sjukehus (SOHO) ble det utført 408 laparoskopiske kolecystektomier (LK) i 2017. Resultatene er beskrevet i tidligere abstrakt. Det å samle LK ved én avdeling gir mulighet til å vurdere opplæring av kirurger ved denne prosedyren. Målet med studien var å se på følgende: Er opplæringen trygg for pasienten? Fører opplæring til endret postoperativt forløp? Og blir utdanningskapasiteten utnyttet optimalt? Metode Data ble hentet ut av elektronisk pasientjournal (EPJ) og elektronisk operasjonsprotokoll. Alle 408 LK utført på Orkdal sjukehus i 2017 ble inkludert. Ved gjennomgang av EPJ ble LK utført av overlege sammenlignet med LK gjort av lege i spesialisering (LIS). Preoperative data (ASA, BMI, alder og kjønn), operasjonsdata (kirurgitid, komplikasjoner og konvertering), postoperative data (postoperativ liggetid, komplikasjoner og reinnleggelser innen 30 dager) ble sammenlignet. Resultat LIS utførte 94 (23%) av LK som hovedoperatør, overleger 314 (77%). I tillegg til disse ble noen inngrep startet av LIS, men avsluttet og diktert av overlege Preoperative data:. Pasientene operert av LIS var yngre (47,1 (±18) vs 51,4 (±17)), p=0,03 og hadde lavere BMI (28,2 (±6) vs 29,4 (±6)), p=0,03. LIS opererte 24 menn og 70 kvinner. Av pasienter med ASA-grad III ble 47 operert av overleger og 9 av LIS. LIS-legene opererte flest med operasjonsindikasjon gallesteinssmerter (65 (69,1%) vs 148 (47,1%)). Operative data: LIS brukte lengre tid (64,1 (±29) vs 56,4 (±28) minutter), p < 0,001. Alle inngrepene som ble konvertert (n=9) til åpen kirurgi ble utført/avsluttet av overlege. Det var ingen forskjell i forekomst av peroperativ blødning/gallelekkasje når vi sammenliknet overleger og LIS, henholdsvis 96 vs 27. Postoperative data. I materialet forekom det komplikasjoner i etterkant av 39 inngrep utført av overlege og ved 12 inngrep utført av LIS (ns). Pasientene operert av LIS hadde kortere postoperativ liggetid (0,8(±1,3) vs 1,5 (± 3,9)), p= 0,004. Postoperativ liggetid var 1,5 dager (±3,9) operert av overlege, 0,8 dager (±1,3) av LIS (s, p=0,004). Det var 25 pasienter (8%) operert av overlege som ble innlagt innen 30 dager etter utskrivelse. Tilsvarende tall for LIS var syv (7,4%). Aleris har utført 49 LK for helseforetaket dette året, St.Olavs hospital i Trondheim har utført 14 LK som egen prosedyre. Konklusjon Det er ingen forskjeller i komplikasjoner, grad av konvertering eller reinnleggelser når man sammenlikner LK utført av overlege med LK utført av LIS. Opplæringen av leger i spesialisering er trygg. Pasientene som velges ut til bruk i opplæring er yngre, slankere og hadde kortere postoperativ liggetid enn de som ble operert av overlege.

Gastroentrologi

Guldberg SF1, Brett L1, Rukas R3, Valiukenas V3, Rydning A1,2,3 1 Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU, 7030 Trondheim 2 Kirurgisk avdeling, St. Olavs hospital HF, 7006 Trondheim 3 Kirurgisk avdeling, St. Olavs hospital HF avdeling Orkdal, 7300 Orkanger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ET ERNÆRINGSPROBLEM LØST GJENNOM EN TOSTEGS ENDOSKOPISK FJERNING AV «GASTRIC BANDING». ET KASUS. Johansen, CD, Norum J, Engebretsen BE, Agledahl, U. Kirurgisk avdeling, Finnmarkssykehuset Hammerfest, 9600 Hammerfest Bakgrunn Bariatrisk kirurgi er en effektiv måte å oppnå vekttap og bedring av en metabolsk tilstand. «Gastric banding» er en metode som har vært brukt over mange år. Uønsket betydelig stenose i magesekken er en vanlig komplikasjon. Dilatasjon, med bruk av ballong og gastrotomi, har vært benyttet som behandling mot denne type stenose. Få studier har sett på muligheten av endoskopisk fjerning av «gastric banding». Materiale og metode Vi presenterer en 60 år gammel kvinne som fikk gjennomført «gastric banding» i 1985. Hun ble i februar 2018 henvist til oss på grunn av et betydelig ernæringsproblem og mistanke om en betydelig stenose i magesekken. Hun inntok kun ernæringsdrikker og flytende mat. Endoskopisk undersøkelse og røntgen ØVD påviste en alvorlig stenose. Det var en åpning på under 1 cm. Det ble gjennomført en to-stegs prosedyre. Først ble en dekket stent endoskopisk plassert i stenosen. Dette for å oppnå trykknekrose. To uker senere ble stenten fjernet og båndet var nå synlig innvendig i magesekken. Det kunne lett løsnes og trekkes ut sammen med endoskopet. Resultat Pasientens stenose i magesekken var behandlet. Hun kunne spise vanlig og ved kontroll etter to måneder hadde pasienten ingen stenose eller ernæringsproblemer. Konklusjon Endoskopisk fjerning av «gastric banding» gjennom en to-stegs prosedyre er en trygg og enkel måte å løse stenoseproblemer etter denne type kirurgi. På grunn av risiko for ny stenose bør pasienten kontrolleres.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

UTVIKLING I VEKT OG METABOLSK SYNDROM OVER 10 ÅR ETTER ROUXEN-Y GASTRISK BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT.

Bakgrunn Roux-en-Y gastrisk bypass (RYGB) for sykelig overvekt har vært utført ved vår avdeling siden 2004. Vi ønsket å evaluere utvikling i vekt, tilleggssykdommer og metabolsk syndrom over 10 år etter kirurgi. Preliminære data presenteres. Metode Prospektiv studie av pasienter operert 2004-2006 (n=203). Data ble samlet inn ved legekonsultasjon før, 5 og 10 år etter RYGB. Tilleggssykdommer ble definert etter bestemte kriterier. Metabolsk syndrom ble definert iht. kriteriene til International Diabetes Federation. Resultater Totalt 184/203 (90.6 %) og 124/203 (61.1 %) møtte til 5 og 10 års kontroll. Gjennomsnittlig (SD) alder preoperativt var 39.4 (9.4) år og 153/203 (75.4 %) var kvinner. Andelen pasienter uten arbeid før, 5 og 10 år etter kirurgi var 102/201 (50.7 %), 103/184 (56.0 %) og 79/124 (63.7 %). Vekt (SD) før, 5 og 10 år etter RYGB var 137.3 (21.8) kg, 100.1 (21.9) kg og 104.5 (26.0) kg. Tilsvarende var kroppsmasseindeks (SD) 46.6 (5.0) kg/m2, 34.1 (6.5) kg/m2 og 35.9 (6.8) kg/m2. Prosentvis totalt vekttap ved 5 og 10 år var 26.9 (11.0) % og 24.1 (12.6) %. Forekomst av diabetes type 2, hypertensjon, dyslipidemi og metabolsk syndrom var: Preoperativt1 5 års kontroll1 10 års kontroll1 Diabetes type 2 54/180 (30.0 %) 17/181 (9.4 %)* 18/124 (14.5 %)* Hypertensjon 167/195 (85.6 %) 85 /183 (46.4 %)* 63/124 (50.8 %)* Dyslipidemi 163/192 (84.9 %) 90/181 (49.7 %)* 59/124 (47.6 %)* Metabolsk syndrom 108/146 (74.0 %) 47/180 (26.1 %)* 32/92 (34.8 %)* 1 Andel (%). * signifikant endring fra før RYGB til hhv. 5 år og 10 år (p<0.001). Pasienter med manglende data er ikke tatt med i analysene. Konklusjon Pasientene hadde et vedvarende betydelig vekttap 10 år etter RYGB. Sammenlignet med preoperative data, observerte vi en vedvarende signifikant bedring for flere tilleggssykdommer 10 år etter kirurgi.

Gastroentrologi

Chahal-Kummen M. Hewitt S. Bale M. Blom-Høgestøl IK. Risstad H. Kristinsson J. Mala T. Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, og Avdeling for gastrointestinal kirurgi, OUS. Postboks 4959, Nydalen, 0424 Oslo.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ABDOMINAL KIRURGI OVER 10 ÅR ETTER ROUX-EN-Y GASTRISK BYPASS FOR SYKELIG OVERVEKT. Chahal-Kummen M. Hewitt S. Bale M. Blom-Høgestøl IK. Risstad H. Kristinsson J. Mala T. Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, og Avdeling for gastrointestinal kirurgi, OUS. Postboks 4959, Nydalen, 0424 Oslo. Bakgrunn Roux-en-Y gastrisk bypass (RYGB) for sykelig overvekt vært utført ved vår avdeling siden 2004. Vi ønsket å evaluere forekomsten av bukinngrep over 10 år etter kirurgi hos de første pasientene operert ved avdelingen. Preliminære data presenteres. Metode Prospektiv studie av pasienter operert 2004-2006 (n=203). Mesenteriale slitser ble ikke rutinemessig lukket. Data ble samlet inn ved legekonsultasjon før, 5 og 10 år etter RYGB. Abdominal kirurgi etter 30 dager eller senere postoperativt er inkludert. Resultater Totalt 184/203 (90.6 %) og 124/203 (61.1 %) møtte til 5 og 10 års kontroll. Gjennomsnittlig (SD) alder før RYGB var 39.4 (9.4) år. Andel kvinner var 153/203 (75.4 %). Totalt 9 pasienter døde i løpet av de første 10 årene etter kirurgi. Vekt (SD) før, 5 og 10 år etter RYGB var 137.3 (21.8) kg, 100.1 (21.9) kg og 104.5 (26.0) kg. Tilsvarende kroppsmasseindex (SD) var 46.6 (5.0) kg/m2, 34.1 (6.5) kg/m2 og 35.9 (6.8) kg/m2. Av de pasientene som møtte til 5 års kontrollene hadde 27/184 (14.6 %) pasienter blitt operert for følgende; gallesten (n=8), ileus/intern herniering (n=7), bukveggsbrokk (n=3), intraabdominale adheranser (n=3), intraabdominalt abscess (n=2), navlebrokk (n=2), striktur (n=1) og blødende perforert ulcus i proksimale anastomose (n=1). Mellom 5 og 10 år etter RYGB ble ytterligere 19/124 (15.3 %) pasienter operert for; ileus/intern herniering (n=7), gallesten (n=5), bukveggsbrokk (n=3), navlebrokk (n=2), diagnostisk laparoskopi pga magesmerter (n=1) og stenose i proksimale anastomose (n=1). Samlet registrerte vi nye abdominale inngrep hos 46 pasienter som møtte til kontroll. Sett i forhold til hele preoperative populasjonen, utgjør dette 46/203 (22.6 %). Konklusjon Et relativt stort antall pasienter gjennomgikk abdominal kirurgi etter RYGB. Ileus/intern herniering og gallesten var vanligste årsaker. De fleste indikasjonene for abdominal kirurgi er trolig relatert til RYGB. Lukning av mesenteriale slitser er i dag rutine ved avdelingen.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RESULTATER ≥ 5 ÅR ETTER FEDMEKIRURGI HOS PASIENTER MED KMI ≥ 60 Salte O1,2, Søvik TT1,2, Skattum J1,2 , Kristinsson J2, Mala T1,2

Bakgrunn Fedmekirurgi har blitt utført ved Oslo universitetssykehus siden 2004. Pasienter med ekstrem kroppsmasseindeks (KMI) kan være spesielt utfordrende å operere med risiko for alvorlige komplikasjoner. Avdelingen har fått henvist slike pasienter fra andre sentra. Vi ønsket å beskrive våre resultater 5 år etter fedmekirurgi for pasienter med KMI ≥ 60 før kirurgi. Metoder Studien er en retrospektiv gjennomgang av prospektivt innsamlede pasientdata for perioden 2004-2014 samt gjennomgang av journalnotater. Perioperative komplikasjoner er definert som uønskede hendelser fram mot første kontroll (6-8 uker etter operasjon) i hht. til ClavienDindos klassifikasjon, der klasse ≥ 3b er definert som alvorlig komplikasjon. Planlagt totrinns duodenal switch ble ikke regnet som revisjonskirurgi. Resultater Totalt ble 63/2126 pasienter (3%) inkludert. Av disse var 51% menn, median vekt (spredning) og KMI var 194 kg (134-291) og 64 kg/m2 (60-90). Median alder var 38 år (20-58) og 25% var røykere. Vanligste tilleggssykdommer var hypertensjon (40%), depresjon (32%), diabetes (25%), søvnapné (18%), dyspepsi (11%) og dyslipidemi (11%). 64% rapporterte om leddsmerter. Enkelte ble innlagt på sykehus før kirurgi for optimalisering av komorbiditet. Gastrisk bypass ble utført hos 26 pasienter, gastrisk sleeve hos 19 og duodenal switch hos 18. Duodenal switch ble utført i to-trinn hos 12/18 pasienter. Alle ble operert laparoskopisk. 11 pasienter (18%) hadde komplikasjoner hvorav 5 (8%) hadde alvorlig komplikasjon. To pasienter døde innen 30 dager. Tre døde senere fram mot 5-års kontroll og en etter. Totalt 39/58 pasienter (67%) møtte til 5-års kontroll. Median oppfølgingstid var 5 år (5-10). Vekt og KMI var 110 kg (66-223) og 42,5 kg/m2 (25-62). 23 pasienter (37%) hadde KMI ≥ 40 kg/m2 og 12 pasienter (31%) KMI ≥ 50 kg/m2. Median reduksjon i vekt og KMI var 63 kg (12-171) og 22 kg/m2 (3-30). Forekomst av fedmerelaterte sykdommer var hypertensjon (33%), depresjon (18%), diabetes (5%), søvnapné (8%), dyspepsi (15%), dyslipidemi (3%) og leddsmerter (8%). Fem pasienter (8%) fikk utført revisjonskirurgi for vektoppgang hvorav fire etter gastrisk sleeve. Fem pasienter ble reoperert av andre grunner (to for intern herniering, to cholecystektomert og en operert for ileus). Konklusjon/diskusjon: Vi fant gunstige effekter på tilleggssykdommer og betydelig vektreduksjon 5 år etter kirurgi. Forekomsten av alvorlige komplikasjoner var høy, men pasientene hadde også betydelig komorbiditet. Den ene pasienten som døde hadde kort forventet levetid uten vektreduksjon. Flere ble operert tidlig i perioden og resultatene inkluderer læringskurven for fedmekirurgi ved avdelingen. Duodenal switch benyttes unntaksvis i dag.

Gastroentrologi

1Avd. for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Ullevål, p.b. 4950 Nydalen, 0424 Oslo 2 Senter for sykelig overvekt (SSO), Oslo universitetssykehus Aker, p.b. 4959 Nydalen 0424 Oslo

23.-26. oktober 2018

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

GASTROINTESTINALE SYMPTOMER ETTER FEDMEKIRURGI Nielsen HJ, Erchinger FG, Flølo T, Nedrebø BG, Mellgren G, Andersen JR, Våge V Kirurgisk avdeling, Voss sjukehus, Sjukehusvegen 16, 5704 Voss Mål Vestlandsstudien sammenligner to typer fedmeoperasjoner, laparoskopisk roux-Y gastrisk bypass (RYGB) og laparoskopisk sleeve gastrektomi (SG), operert ved to sykehus, Haugesund og Voss. Pasientene ble inkludert 2011-2012 og kontrollert postoperativt etter 1, 2 og 5 år. Primære endepunkter for studien er vektreduksjon og egenrapportert livskvalitet. Roma II-short-spørreskjema ble brukt som mål på mageplager. En arbeidshypotese var at RYGB, som en kombinert restiktiv/malabsorbtiv prosedyre, ville gi mer nedre mageplager, mens SG ville gi mer øvre mageplager postoperativt. Metode Spørreskjema Roma-II-short ble delt ut på poliklinikken to måneder preoperativt og et år postoperativt. Vi fikk inn komplette svarskjema fra 127 pasienter, fordelt på 64 pasienter operert med RYGB og 63 pasienter med SG. Statistisk analyse i MedCalc med paired samples t-test for numeriske variabler og McNemar test for kategoriske variabler. Resultater Symptom (score 0-10) Kvalme Oppblåsthet Magesmerter Forstoppelse Diare

RYGB preop mean 1,14 (0,70-1,59) 3,71 (2,95-4,47) 2,15 (1,53-2,76) 1,1 (0,72-1,47) 2,81 (2,15-3,47)

RYGB 12m mean 1,59 (1,10-2,08) 2,85 (2,26-3,45) 1,95 (1,38-2,53) 2,02 (1,38-2,65) 2,03 (1,48-2,59)

p-value n.s. 0,033 n.s. 0,004 0,027

SG preop mean 1,03 (0,58-1,48) 3,03 (2,35-3,72) 1,75 (1,19-2,31) 1,12 (0,62-1,62) 2,22 (1,52-2,92)

SG 12m mean 1,62 (0,95-2,28) 1,98 (1,37-2,59) 1,6 (1,06-2,14) 2,4 (1,70-3,10) 1,45 (0,95-1,95)

p-value n.s. 0,009 n.s. 0,0006 0,014

Andel pasienter med halsbrann ble redusert etter RYGB (28/61 - 5/61, p=0,0001), uendret etter SG (36/63 - 28/63, n.s.) Andel pasienter med epigastriesmerter økte etter RYGB (10/61 - 25/61, p=0,0026), uendret etter SG (12/64 -14/64, n.s.). Konklusjon I dette ettårsmaterialet fant vi økt grad av obstipasjon, redusert grad av diare og oppblåsthet etter både RYGB og SG. Andel pasienter med halsbrann redusert, andel med epigastriesmerter økt etter RYGB, uendret etter SG. Flere studier av gastrointestinale symptomer etter fedmekirurgi anbefales.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BILDEDIAGNOSTIKK OG ABDOMINALE OPERASJONER PÅ GRUNN AV MAGESMERTER ETTER LAPAROSKOPISK GASTRISK BYPASS

Bakgrunn Akutte, intermitterende og kroniske magesmerter er en vanlig langtidskomplikasjon til laparoskopisk gastrisk bypass (LGB). Målet med denne studien var å kartlegge bruk av abdominal billeddiagnostikk og abdominale operasjoner hos pasienter som var operert med LGB for mer enn 5 år siden. Materiale og metode I perioden april 2004 til juni 2012 var 569 pasienter operert med LGB for sykelig fedme ved Ålesund sykehus. Alle pasientforløpene var registrert i et lokalt kvalitetsregister, med oppfølgingsdata til august 2017. I tillegg til vektutvikling og deltakelse i oppfølgingsprogram er alle abdominale røntgen-, CT-, ultralyd- og MR-undersøkelser gjort ved offentlige sykehus i Midt-Norge registrert. Alle abdominale operasjoner er også registrert. I dette materialet var ikke slitser i mesenteriet lukket og det var ikke gitt Ursofalk for å forebygge gallestein. Resultat Gjennomsnittlig observasjonstid var 100 måneder (61-159). I løpet av observasjonstiden hadde halvparten vært til en eller flere abdominale bildeundersøkelser og 22 % hadde gjennomgått en eller flere abdominale, ikke-gynekologiske operasjoner. Operasjon for gallestein var like vanlig som operasjon for mistenkt intern herniering, hver på 9 %. Halvparten av operasjonene for intern herniering var utført akutt. Både bildediagnostikk og operasjoner var vanligere hos kvinner enn menn. N (%) Kvinner (425) Menn (144) p Bildediagnostikk 285 (50 %) 225 (53 %) 59 (41 %) 0,013 CT ≥1 227 (40 %) 182 (43 %) 45 (31 %) 0,014 Ultralyd ≥1 159 (28 %) 131 (31 %) 28 (19 %) 0,009 MRCP 28 (5 %) 24 (6 %) 4 (3 %) ns Røntgen abdomen 100 (18 %) 79 (19 %) 21 (16 %) ns Abdominale 127 (22 %) 109 (26 %) 18 (13 %) 0,001 operasjoner Intern herniering 53 (9 %) 43 (10 %) 10 (7 %) ns Kolecystektomi 53 (9%) 49 (12 %) 4 (3 %) 0,001 Konklusjon Av alle som ble operert med LGB fikk halvparten utført bildediagnostikk på grunn av magesmerter i løpet av 5-13 år etter fedmeoperasjonen og en femtedel gjennomgikk en abdominal operasjon. Gallesteinsplager er vanligere hos kvinner enn menn, men det er ingen kjønnsforskjell når det gjelder mistenkt intern herniering.

Gastroentrologi

Sandvik J¹²³4, Hole T², Klöckner C³, Kulseng BE³, Wibe A4 ¹Kirurgisk avdeling, Helse Møre og Romsdal, ²Medisinsk klinikk, Helse Møre og Romsdal, ³Regionalt senter for fedmeforskning og innovasjon, Kirurgisk klinikk, St. Olavs hospital, 4 Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

DYRKNINGSFUNN I PEROPERATIVE TYNNTARMSPRØVER FRA GASTRISK BYPASS PASIENTER – PRELIMINÆRE RESULTATER Villmones HC1og Svanevik M2, Grude N1, Andreassen AB1, Mørch C1, Stenstad T3, Haug ES4, Seeberg LT2, Sandbu R2, Hertel JK5, Ulvestad E6 og Kommedal Ø6. 1Avdeling for mikrobiologi, 2Seksjon for gastrokirurgi, 3Seksjon for infeksjonssykdommer, 4Urologisk seksjon og 5Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold og 6Mikrobiologisk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus Bakgrunn Gastrisk bypass er en av de mest brukte vektreduserende operasjonene i verden med over 340.000 operasjoner per år. Forekomst av postoperative infeksjoner er lav <3%. Norske og internasjonale retningslinjer anbefaler antibiotika profylaktisk. Dokumentasjonen er mangelfull og basert på studier om kolorektal kirurgi. Tynntarmsinnhold som bukhulen potensielt blir eksponert for, har tradisjonelt vært oppfattet som sterilt, men dets mikrobiota er lite undersøkt. Dessuten har oftest undersøkelsene vært basert på dyrkningsmetoder som ikke påviser alle mikrober. Vi rapporterer resultater fra de første pasientene i en pågående studie ved Sykehuset i Vestfold. Materiale og metode I forbindelse med laparoskopisk gastrisk bypass er det tatt peroperative prøver proximalt og distalt i jejunum. Første sett sendes til tradisjonell dyrkning, andre sett fryses i minus 70 °C i påvente av dypsekvensering. Trimetoprim/sulfa 160/800 mg per oralt to timer før operasjon er brukt som standard antibiotikaprofylakse. 16S-amplikon dypsekvensering vil sikre deteksjon også av antibiotikapåvirkede og vanskelig dyrkbare mikrober. Foreløpige resultater Fra desember 2017 har 41 pasienter blitt inkludert i studien. Tjue hadde ingen oppvekst i de to prøvene tatt proximalt og distalt i jejunum, kun tre pasienter hadde oppvekst av potensielt infeksiøse mikrober (to med gule stafylokokker og en pasient med funn av Klebsiella pneumonia). De øvrige (n=17) hadde vekst av mindre infeksiøse munnhulemikrober som viridansstreptokokker, Rothia sp., Actinomyces sp., Haemopilus sp., Neisseria sp. og to hadde også vekst av Lactobacillus sp. Candida albicans ble funnet distalt i jejunum hos en av pasientene. Det ble ikke detektert strikt anaerobe bakterier i noen av prøvene. Resultater fra dypsekvensering av de tre første prøvene analyseres i løpet av oktober 2018. Foreløpig konklusjon Dyrkningsfunn i peroperative prøver fra tynntarm er vesensforskjellig fra flora i tykktarm. Operasjonsprofylakse med tetracyclin og metronidazol synes å være unødvendig bredspektret for overvektskirurgi. I lys av disse mikrobiologiske funnene og lav risiko for dype infeksjoner i utgangspunktet, er det grunn til å vurdere om antibiotikaprofylakse er nødvendig.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPRASKOPISK BEHANDLING AV MIRIZZISYNDROM TYPE III- EN KASUISTIKK

Bakgrunn: Mirizzi syndrom er definert som en obstruksjon av ductus hepaticus communis (d.h.c) på grunn av innkilt sten i Hartmans pouch eller ductus cysticus (d.c). ……….. Metode: Data innhentet fra elektronisk journal og samtale med pasienten. Resultat: 82 årig hjemmeboende kvinne som det siste året har hatt redusert matlyst, periodevis svært mørk urin og kvalme uten oppkast. Synlig ikterisk siden dagen før innleggelsen. Innkommer med cholangitt; bilirubin 177, CRP 56, frostrier, smerter under hø. costalbue. MRCP viste et 4,1 cm stort eggformet konkrement som tamponerte galleblærens infundibulum, ductus cysticus og eroderte inn i lumen i d.c.h.. Det forelå betydelige inflammatoriske forandringer i galleblæren. (fig.1, MR bilde) Antibiotikabehandling ble gangsatt før ERCP med papillotomi og anleggelse av avlastende 8 Fr plaststent forbi konkrementet i choledocus. Stenten ble lagt både fordi det sannsynlig ville bli behov for en stent etter operasjonen, og også for å gi en hjelp til å identifisere gallegangene peroperativt. Pasienten ble mobilisert i avdelingen, ernærte seg adekvat, og hadde fallende stase-og infeksjonsparametre frem til dag 5. Operert dag 6 og vi fant betydelige inflammatoriske forandringer, og hele galleblæren var fylt av et stor sten med unntak av en liten atrofisk kalott ved fundus. Det var ikke mulig å mobilisere galleblæren antegrad forbi fundus og infundibulum var ikke lenger en definert struktur. Leveren var stor, cirrhotisk og lettblødende. (fig.2/videopresentasjon) Galleblæren ble åpnet med en langsgående incisjon over stenen som man ikke fikk ekstrahert. Den eggformede stenen roterte rundt sin egen akse, med den butte enden lokalisert i d.h.c.. For å unngå å utvide defekten i d. c. ble det plassert et toveis 14 ch Foleykateter i d.c. gjennom en 12 mm arbeidsthrokar i epigastriet. Urinkateteret er mykt, og det er uproblematisk å ha lapraskopiske instrumenter gjennom porten samtidig. Ballongen til kateteret ført gjennom choledokotomien ble langsomt fylt med 10 ml saltvann. Stenen lukserte langsomt og kontrollert ut, og ble plasset i en endobag. Man kunne nå se plaststenten i overgangen d.h.c. og d.choledochus, hvor defekten utgjorde mellom 1/3 - 2/3 av sirkumferensen (Mirizzi type III). Fundus ble resesesert og gjenværende sirkulert krater av galleblæren og d.c. ble adaptert over stenten med fortløpende sutur. Et eksternt Blake dren lagt mot galleblæresengen. . Pasienten hadde lite smerter etter operasjonen, og s-bilirubin fortsatte å falle mot normalverdier. Initielt forelå rundt 900 ml lekkasje av galle til det eksterne drenet 1. og 2. postoperative døgn. ERCP med dekket metallstent ble vurdert. Fjerde postoperative dag avtok lekkasjen i stor grad, 8. dag kom det kun skyllevæske i retur på drenet. Pasienten var på dette tidspunktet fullernært, mobilisert og har regelmessig avføring og normal diurese. Videre plan er å fjerne drenet iløpet av få dager og stenten via ERCP om 2-3 mnd. Konklusjon: Et vanlig urinkateter med grov kateterballong kan være et godt hjelpemiddel for å fasilitere stenekstraksjonen. Tilgang til peroperativ ERCP anbefales under operasjon av pasienter med erkjent Mirrizzi syndrom. En plaststent lagt preoperativt bidrar til å stabilisere pasienten før operasjon, og er dessuten til stor hjelp for å avklare gallegansanatomien. En stor gallelekkasje de første dagene kan behandles konservativt dersom man har fin klinisk fremgang og velfungerende ekstern drenasje. 1: Morelli A, Narducci F, Ciccone R. Endoscopy. 1978 May;10(2):109-12. 2: Curet MJ, Rosendale DE, Congilosi SAm J Surg. 1994 Dec;168(6):616-21.

Gastroentrologi

Abelsnes IES, Førland DT. Avd. for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PARTIELL GALLEDIVERSJON FOR EKSTREM KLØE Bjørnland K1, Hukkinen2, Arnell H3, Pakarinen M2, Almaas R1, Svensson JF3 1 Oslo universitetssykehus, Oslo; 2Helsinki universitetssykehus, Helsinki; 3Astri Lindgren barnsjukehus, Stockholm Bakgrunn/mål Partiell gallediversjon (PBD) kan lindre ekstrem kløe som skyldes forskjellige sjeldne kolestatiske leversykdommer. Målet med studien er å rapportere resultater etter PBD fra tre nordiske barnekirurgiske sentre. Metode Retrospektiv gjennomgang av journaler til alle pasienter som er operert med PBD ved sentrene. Godkjenning fra etisk komite/personvernombud foreligger. Resultater 30 pasienter (17 jenter) med Progressiv Familiær Intrahepatisk kolestase (PFIC)1 (4 pas), PFIC2 (17 pas), PFIC3 (1 pas), Aagenaes syndrom (1 pas), Alagille syndrom (2 pas), and ukjent (5 pas) er inkludert. Initiale prosedyrer var kolecystojejunostomi (73%), “knapp” i galleblæren (23%) og “knapp” i jejunal conduit (3%). 3/30 (10%) av operasjonene ble utført laparoskopisk. Median alder ved PBD var 1.6 (0.3-13) år. Serum nivå av gallesyrer preoperativt og ved utskrivelse etter galledrenasje var median 334 (65-687) og 82 (2-383) µmol/L. Stoma komplikasjoner var vanlig; hudirritasjon og hudinfeksjoner (23%), dårlig gallefløde og behov for stomirevisjon (7%), og prolaps (7%). Tre pasienter med “knapp” i galleblæren ble reoperert med kolecystojejunostomi på grunn av dårlig drenasje, og fem med ekstern galledrenasje fikk denne omgjort til intern drenasje til colon. Median levetid for PBD var 83 (1-298) mnd. Ved oppfølgingstidspunkt hadde 40% blitt levertransplantert, og disse hadde PBD i median 70 (2-256) mnd. For dem som fremdeles har sin PBD, har 57% ingen kløe, 29% har litt kløe og 13% plagsom kløe. Konklusjon Ekstern galledrenasje kan gi tilfredsstillende lindring av ekstrem kløe for en del pasienter og kan utsette tidspunkt for levertransplantasjon.

23.-26. oktober 2018

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

BEDRE RESULTATER VED BEHANDLING AV AKUTT PANKREATITT SISTE 8 ÅR

Bakgrunn Insidensen av pankreatitt øker i Norge, og er nå ca. 30/100.000. Ved innflytting i nytt sykehus økte opptaksområdet, og antall innleggelser med akutt førstegangs pankreatitt økte fra ca. 70 pr. år før 2010 til ca. 140 pr år med et opptaksområde på 500.000. Samtidig fikk vi bedre kvalitet på radiologisk diagnostikk og intervensjon, bedre kapasitet for overvåkning og intensivbehandling, og endret tilnærming til behandlingen. Mål for studiet Vi vil undersøke insidens og årsak til pankreatitt, og om resultatene av behandlingen av pankreatitter har bedret seg siden 2010. Materiale og metode Retrospektiv journalstudie av alle pasienter innlagt ved Ahus med akutt pankreatitt i løpet av 2000-2017. Pasienter med tidligere pankreatitt ble ekskludert. Pasienter har blitt fortløpende registrert i database med parametere som omhandler årsak, klassifikasjon, co-morbiditet, intervensjoner og resultater av behandlingen. Resultat

Alder (år) Menn/kvinner (%) Smertevarighet (timer) Gallesten/alkohol (%) Interstitiell/nekrotisk (%) Organsvikt interstitiell/ nekrotisk (%) Intervensjon ved necroser Mortalitet interstitiell/nekrotisk (%)

2000-2009

2010-2017

n=573 58 52 / 48 46 48/13 94,6 / 5,4 5,5 / 58,1 48, 4% 5 / 29

n=1011 56 51,5 / 48,5 39 47/11 87,6 / 12.4 4,7 / 52,8 40% 1,7 / 10.4

0,043 0,804 0,052 0,112 0.000 0,375/ 0,002 0,325 0.000 / 0.008

Konklusjon Sammenfatningsvis kan det sies at Ahus materiale tilsvarer studieresultat fra andre norske sykehus med tanke på insidens og årsak. I siste periode er sykdomsvarigheten litt kortere, man påviser den nekrotiske form for pankreatitt oftere, og mortaliteten er lavere både hos pasienter med den interstitielle og nekrotiske form i forhold til perioden 2000-2009.

Gastroentrologi

Vinge-Holmquist O1, Piroozmand KM1, Klakegg AB1, Arnø E2, Sørensen V3, Langbach O1, Røkke O1,4.1Gastrokirurgisk avdeling, 2Billeddiagnostisk avdeling og 3Intensivavdelingen, Akershus Universitetssykehus. 4Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KASUISTIKK: FULMINANT NEKROTISERENDE PANKREATITT ASSOSIERT MED REFRAKTÆR IMMUNOLOGISK TROMBOCYTOPENI. UTFORDRING I DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING. Barkhatov L, Hoem D, Angelsen J-H, Horn A Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland universitetssjukehus, Bergen Objektivt Fulminant pankreatitt er en livstruende tilstand som forbundet med langvarig intensiv behandling og høy dødelighet. Vi beskriver kasuistikk med uvanlig forløp. Kasuistikk Pasienten er en 22 år gammel man med kjent gallestein og to episoder av lettgradig akutt pankreatitt som ble tolket som billiær. Fikk tilbud om elektiv cholecystektomi, men ønsket ikke operasjon og takket nei. Etter ett år innlagt med akutt pankreatitt som ble bekreftet på MRCP, uten at funn av choledochuskonkrementer. Overflyttet til intensiv avdeling 30 timer etter innkomst pga respirasjonssvikt, laktoacidose og oliguri. Utviklet hyperaktiv delir i tillegg til respirasjonssvikt, og pasienten ble intubert og senere fikk trakeostomi. Gradvis bedring etter totalt 29 dager intensiv behandling, perkutan drenering av pankreonekroser og antibiotikabehandling, og pasienten ble overflyttet til gastrokirurgisk avdeling. Etter 5 dager på avdelingen brått fallerende trombocytter til <5 * 109/L, og kliniske manifestasjoner i form av GI-blødning og neseblødning. Pasienten ble transfundert med flere enheter av trombocyttkonsentrater, uten å stige i verdiene. Startet behandling med Panzyga på bakgrunn av mistanke om primær immun trombocytopeni uten å oppnå behandlingseffekt. Nye blodprøver viste positiv lupus antikoagulans og cardiolipin antistoffer, som ga sterk mistanke om antiphospholipidsyndrom. Pasienten ble overflyttet igjen til intensiv avdeling og fikk behandling med plasmoforese, høydose steroider og rituksimab, som førte etter hver til stigning og stabilisering av trombosytter. Ble videre fulgt opp i samråd med hematologene, endokrinologene, gastrokirurgene, gastroenterologene og intervensjonsradiologene. Mikrobiologisk dyrkning fra intraabdominal dren viste kontaminering med E. coli, Str. anginosus og Klebsiella pneumoniae, og pasienten fikk langvarig behandling med cilastatin/imipenem og senere penicillin/tazobactam/piperacillin. Det ble også utført flere prosedyrer med innleggelse og replassering av perkutan drenasje, transgastrisk drenasje og endoskopisk nekrosektomi, inntil alle væskelokulamenter ble sanert. Utskrevet etter 101 dager med sekveller i form av depresjon og insulinkrevende diabetes. Eksterne drener ble seponert etter 137 dager. Diskusjon Diagnostisering av patogenese ved utvikling av komplikasjoner og organsvikt ved alvorlig pankreatitt kan være utfordrende på grunn av et sammensatt og komplekst symptombilde. Den mest sannsynlige forklaringen av patogenesen i kasuistikken er biliær pankreatitt som ble forverret av utvikling av antifosfolipid syndrom. Denne mekanismen ble beskrevet i litteraturen tidligere og kan forklares med trombotisk mikroangiopati i pancreas.(1,2) Ved multorgansykdom og sykdom med så innviklet klinisk fremtoning er det multidisciplinær samarbeid svært viktig for å kunne stille diagnose og foreslå behandling. Referanser 1 Nguien HC et al J Clin Rheumatol Sep 2013, 2Vyas A et al JOP Sep 2009

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISK ULTRALYDVEILEDET EKSTRAPERITONEAL DRENASJE AV PANCREASABSCESSER

Bakgrunn Akutt pankreatitt er en relativ vanlig diagnose ved gastrokirurgiske avdelinger. Omtrent 5% av pankreatittene utvikler pancreasabscess med høy mortalitetsrate som varierer mellom 3265%. Behandlingen består i hovedsak av ultralydveiledet perkutant drenasje. Ved manglende effekt på perkutant drenasje gjøres det i økende grad endoskopisk drenasje med innleggelse av metallstent og enkelte steder også DEN (Direkte endoskopisk nekresektomi). Laparoskopisk eller åpen kirurgi blir stående som en siste utvei når overnevnte behandlinger svikter. Materiale og metode Ved Sykehuset Telemark, Skien har man det siste året hatt fire pasienter med svært alvorlige akutte pankreatitter komplisert med organiserte pancreasabscesser. Gjentatte forsøk på drenasje via intervensjonsradiolog i Skien og sentralt ved OUS uten tilstrekkelig effekt resulterte i forsøk på laparoskopisk ultralydveiledet drenasje av pancreasabscesser ektraperitonealt. Samarbeidsprosjekt mellom radiologisk og gastrokirurgisk avdeling. Totalt fire pasienter som har vært inneliggende det siste året hvor man har forsøkt laparoskopisk ekstraperitoneal drenasje. I tre av tilfellene svært god klinisk og biokjemisk effekt. Hos en pasient feilplassert dren i psoas muskulatur. Konklusjon Laparoskopisk ultralydveiledet drenasje av pancreasabscesser ekstraperitonealt kan være et alternativ til perkutan drenasje. Ved bruk av større thoraxdren kan man sikre drenasje av relativ tykt og nekrotisk materiale. Metoden og prosedyren er tilknyttet risiko for komplikasjoner (perforasjon, blødning), men når gjennomført i samråd med erfaren intervensjonsradiolog synes forekomsten av alvorlige komplikasjoner til å være lav.

Gastroentrologi

Tahir, A. Bock, G. Fanariotis, M. Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark. Postboks 2900 Kjørbekk, 3710 Skien.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KORTTIDSRESULTATER ETTER PANKREATODUODENEKTOMI I NORGE 2012-2016 1 Nymo LS a,b, Søreide K c, Kleive D d, Olsen F e, Lassen Kb,d a. Department of Gastrointestinal Surgery, University Hospital of Northern Norway, Sykehusveien 39, 9019 Tromsø, Norway. b. Institute of Clinical Medicine, the Arctic University of Norway, Hansine Hansens veg 18, 9019 Tromsø, Norway c. Department of Gastrointestinal Surgery, Stavanger University Hospital, Postboks 8100, 4068 Stavanger, Norway d. Department of Hepatobiliary and Pancreatic surgery, Oslo University Hospital, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo, Norway e. Centre for Clinical Documentation and Evaluation (SKDE), Northern Norway Regional Health Authority, Sykehusveien 39, 9019 Tromsø, Norway Bakgrunn I motsetning til mange andre land ble sentralisering av pankreaskirurgi initiert i Norge for omtrent 20 år siden, og pankreasreseksjoner utføres nå på kun fem universitetssykehus. Målet for denne studien var å undersøke kort-tidsresultater etter pankreatoduodenektomi (PD) i en uselektert, nasjonal kohort under den gjeldende organisasjonsmodellen samt undersøke for eventuelle relevante regionale forskjeller i resultater eller praksis. Metode Alle pasienter som gjennomgikk PD i Norge i perioden 2012-2016 ble identifisert via prosedyrekoder i NPR. Mortalitet (90 dager), relaparotomi (30 dager), aggregert liggetid (inklusive overflytninger og reinnleggelser) 2, karreseksjon, multivisceral reseksjon og demografiske data ble innhentet fra/via NPR. Populasjonsdata nasjonalt samt for de fire HR ble hentet fra Folkeregisteret for sammenligning av insidens av prosedyren. Resultater Totalt 930 pasienter gjennomgikk PD mellom 2012 og 2016. Mortalitet innen 30 og 90 dager var henholdsvis 1.6% og 3.7%. Relaparotomi-raten var 14.1%, og aggregert liggetid mediant 14 dager (IQR 7-15). Nasjonal insidens av PD per 105 innbyggere per år var 3.6. Det var ingen forskjell mellom helseregionene i mortalitet (p=0.822) eller insidens av PD (p=0.929). Forekomst av karreseksjon var signifikant høyere i HSØ selv etter korreksjon for pasienter henvist fra andre HR (p=0.021) Konklusjon 90-dagers mortalitet etter PD i Norge er lav, og insidens av prosedyren er lik i alle HR. Resultatene kan reflektere sentralisering av pankreaskirurgi. 1. 2.

Nymo L, Søreide K, Kleive D, et al. The effect of centralization on short term outcomes of pancreatoduodenectomy in a universal health care system. HPB (in press) 2018. Lassen K, Nymo LS, Olsen F, et al. Benchmarking of aggregated length of stay after open and laparoscopic surgery for cancers of the digestive system. BJS Open 2018; April 23(2 (4)):246-253.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

DEN PROGNOSTISKE BETYDNINGEN AV R1-RESEKSJON SAMMENHOLDT MED TUMORRUPTUR HOS GIST-OPERERTE Hølmebakk T1, Bjerkehagen B2, Hompland I3, Stoldt S1, Boye K3 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, 2Avdeling for patologi, 3Avdeling for kreftbehandling, Sarkomgruppen, Radiumhospitalet, Oslo universitetssykehus. Bakgrunn Internasjonale retningslinjer anbefaler adjuvant behandling med imatinib eller reeksisjon etter R1-reseksjon av gastrointestinal stromal tumor (GIST). Betydningen av positive reseksjonsmarginer er imidlertid usikker, og det prognostiske bidraget av tumorruptur – en kjent risikofaktor - vanskeliggjør denne vurderingen. I den foreliggende studien er betydningen av R1-reseksjon sammenhold med tumorruptur i en populasjonsbasert kohort av GIST-pasienter. Metode Pasienter operert for primær GIST uten metastaser siden år 2000 ble identifisert i Sarkomgruppens database ved Oslo universitetssykehus. Reseksjonsmarginer ble kodet i henhold til R-klassifikasjonssystemet, tumorruptur i henhold til Oslo-definisjonen og risiko etter de modifiserte National Institutes of Health-kriteriene. Resultater Hos i alt 410 pasienter var det 47 (11%) R1-reseksjoner og 52 (13%) med ruptur. Relativ risiko for R1-reseksjon med ruptur var 3,55 (95% konfidensintervall [KI] 2,09-6,03; P<0.001). Hos pasienter uten ruptur var det ingen forskjell i estimert 5-års residivfri overlevelse mellom R0-opererte og R1-opererte (88% og 93%; hasardratio [HR] 0,71; 95% KI 0,17-2,98; P=0.638). Det var heller ingen slik forskjell hos pasienter med ruptur (37% og 31% HR 1,31; 95% KI 0,68-2,54; P=0.420). Ved multivariatanalyse var tumorruptur, men ikke R1-reseksjon, en selvstendig risikofaktor for residiv. Tjuefire pasienter som ikke tilhørte høyrisikogruppen, fikk ikke adjuvant imatinib etter R1-reseksjon, og ingen av disse fikk residiv. Konklusjoner Positive reseksjonsmarginer forekommer hyppig ved tumorruptur. R1-reseksjon utgjør ingen selvstendig risikofaktor for residiv. Hos pasienter uten ruptur eller andre høyrisiko-faktorer er R1-reseksjon ingen indikasjon for adjuvant behandling.

Gastroentrologi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KOMPLIKASJONER OG MORTALITET ETTER AKUTT LAPAROTOMI HOS PASIENTER OVER 80 ÅR Aakre EK¹, Horn A². Haukeland Universitetssykehus Innledning Prevalensen av colorektalsykdom hos eldre er høy, og antallet pasienter som vil trenge akutt laparotomi forventes å stige i takt med en aldrende befolkning. Akutt laparotomi er en høyrisikoprosedyre, spesielt hos eldre. Hensikten med vår studie var å undersøke morbiditet og mortalitet etter akutt laparotomi hos pasienter ≥80 år ved vårt sykehus i 2015-2016. Materiale og metode Pasientene ble hentet fra vårt elektroniske operasjons-planleggingsprogram, Orbit. Journalene ble gjennomgått, og registrerte variabler var alder, kjønn, type inngrep, komorbiditet, ASAskår, postoperative komplikasjoner, liggetid, utskrivelse til institusjon og død etter 30 dager, 90 dager og 1 år. Komplikasjoner ble definert utfra « Standards for definitions and use of outcome measures for clinical effectiveness research in perioperative medicine: European Perioperative Clinical Outcome (EPCO) definitions» (1). Resultater I perioden var det 112 pasienter i alderen 80-96 år (median alder 84 år) som ble operert hvorav 15 var over 90 år. 96,4 % av pasientene hadde en form for komorbiditet. Hypertensjon forekom hos 51 % og var den vanligste diagnosen. 26 % hadde lungesykdom (KOLS, emfysem eller astma), 26 % arytmi (atrieflimmer, pacemaker eller ICD) og 24 % iskjemisk hjertesykdom. 15 % av pasientene var sykehjemspasienter. 23 % av pasientene brukte 0-3 medikamenter. 56 % brukte 4-10 medikamenter og 22 % brukte mer enn 10 medikamenter. ASA-klassifisering fordelte seg på ASA 2 (10 %), ASA 3 (60 %) og ASA 4 (30 %). Adheranseløsning var det hyppigste inngrepet og ble utført hos 29 %. Inngrep på colon utgjorde 26 %, fulgt av tynntarmsreseksjon hos 21 % og enterorafi hos 11 %. 9 % av inngrepene var reoperasjoner etter elektiv kirurgi. Median liggetid på postoperativ avdeling var 1 døgn. 11 % ble behandlet på intensivavdelingen. 83 % av pasientene hadde ≥ 1 komplikasjon postoperativt. Lungekomplikasjoner forekom hos 48 %. Andre vanlige komplikasjoner var delir (39 %), nyresvikt (22 %), paralytisk ileus (22 %) og sårinfeksjon (18 %). 10,7 % av pasientene måtte reopereres. Liggetid i sykehus varierte fra 0,6-50 døgn (median 9 døgn). 49 % ble utskrevet til annen institusjon (sykehjem eller annet sykehus). 30-dagers, 90-dagers og 1-års mortalitet var hhv. 26 %, 33 % og 47 %. Dødelighet hos sykehjems-pasientene var 35 %, 53 % og 82 % etter 30 dager, 90 dager og 1 år. Konklusjon Komorbiditet og polyfarmasi er utbredt hos eldre som laparotomeres akutt. Samtidig er ¼ av pasientene nokså friske. Seleksjon av pasienter preoperativt er vanskelig, men nødvendig for å unngå nytteløs behandling. Komplikasjoner og tap av funksjonsnivå forekommer svært ofte. Tett postoperativ oppfølging kan sannsynligvis redusere komplikasjoner og bedre overlevelsen. Geriater bør involveres i større grad.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HVA KAN 16S DYPSEKVENSERING BIDRA MED UTOVER TRADISJONELL DYRKNING PÅ TYNNTARMSINNHOLD?

Bakgrunn Cystektomi med urinavledning har betydelig komplikasjonsrate og høy forekomst av infeksjoner postoperativt. Bukhule og urinveier blir eksponert for tynntarmsinnhold under inngrepet, men tynntarmens mikrobiota er lite beskrevet i litteraturen. Tarminnholdet påvirkes av magesyre, galle, fordøyelsesenzymer, antimikrobielle peptider og av antibiotikaprofylakse gitt før og under operasjonen. Ved å komplettere tradisjonell dyrkning med dypsekvensering av prøvene basert på 16S amplikon var målet med studien å gi et komplett bilde av bakteriell tynntarmsflora hos pasienter til radikal cystektomi. Materiale og metode Peroperative prøver tatt fra tynntarmens slimhinne ved ileotomi ble dyrket fortløpende. Som standard antibiotikaprofylakse ble det gitt ofloxacin og metronidazol eller annet regime tilpasset resistens ved vekst på preoperativ urinprøve. Deretter ble 27 av prøvene 16Samplifisert og videre dypsekvensert. Det ble brukt et bioinformatisk verktøy, RipSeq (Pathogenomix, Santa Cruz, California) som ga deteksjon av bakterier til artsnivå. Der 16Sgenet ikke ga tilstrekkelig informasjon om art, ble supplerende spesifikke PCR-undersøkelser utført. Foreløpige resultater Det ble inkludert 27 pasienter i studien. Ved dyrkning ble det identifisert fra 0-7 ulike bakterier per prøve, de fleste tilhørte typisk munnhuleflora, over halvparten hadde også vekst av sopp. Kun to av pasientene hadde dyrkningsfunn assosiert med flora i colon; E.coli, Veillonella parvula og Pseudomonas aeruginosa. Dypsekvensering og bioinformatisk bearbeiding av data ga tilsvarende fra 15-124 (median 54) ulike bakteriearter per prøve. Bakteriene som dominerte med flest reads var ofte de som hyppigst dukket opp ved dyrkning. Konklusjon Dypsekvensering av 16S-amplikon fra tynntarmsprøver gir et fullstendig bilde av bakteriell tynntarmsflora som tradisjonell dyrkningen ikke kan gi. Mikrobene som ikke lot seg dyrke er typisk kravstore og vanskelig dyrkbare mikrober, eller mikrober med svært lav forekomst i prøvematerialet. De fleste av disse er lavpatogene og opportunistiske, men den kliniske betydningen av funnene er fremdeles uavklart og bør være gjenstand for videre studier. Dypsekvensering av tynntarmsprøver bidrar til at vi med sikkerhet kan si at tynntarmsflora 25 cm fra ileocøkalklaffen er vesentlig forskjellig fra tykktarmsflora.

Gastroentrologi

Villmones HC1, Halland A2, Haug ES2, Grude N1, Stenstad T3, Anthonisen IL1, Ulvestad E4 og Kommedal Ø4. 1Avdeling for mikrobiologi, 2Urologisk seksjon og 3Seksjon for infeksjonssykdommer ved Sykehuset i Vestfold og 4Mikrobiologisk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus4.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VIDEO-BASERT COACHING I KIRURGISK UTDANNING. EN SYSTEMATISK LITTERATURGJENNOMGANG OG META-ANALYSE Knut Magne Augestad 1, 2, Khayam Butt 3, Dejan Ignjatovic 4 1 Universitetssykehuset Nord-Norge 2 Hammerfest Sykehus 3 Nordlandssykehuset, Bodø 4 Akershus Universitetssykehus Bakgrunn: Kompetanse-basert utdanning har blitt innført som metode i norsk kirurgisk utdanning. Dette innebærer blant annet bruk av nye pedagogiske prinsipper. Videobasert coaching (VBC) er en utdanningsmetode som har fått stort internasjonalt fokus de siste år, og vil sannsynligvis spille en sentral rolle i moderne kirurgisk utdanning ( 1,2). Formål: Å sammenligne effekt av VBC versus tradisjonell kirurgisk utdanning (master apprentice model). Metode: Systematisk litteraturgjennomgang og meta-analyse. Resultat: Vi gjennomgikk 935 artikler og identifiserte 24 randomiserte studier (RCT). Pre operativ VBC (n=11, 45%) og postoperativ VBC (n=10, 41%) var vanligst. Evaluerings metoder var OSATS (n=18 objective structured assessment of technical skills), men også GOALS (n=3, global operative assessment of laparoscopic skills), GEARS (n=1, global evaluative assessment of robotic skills) og prosedyre spesifikke scorings skaler (n=3) ble brukt. Meta-analysen viste at både pre-operativ VBC (p=0.006) og post-operativ VBC (p=0.002) (Figur 1) var mer effektivt enn tradisjonell kirurgisk opplæring (master apprentice model). De største svakheter i inkluderte RCTer var ingen blinding av deltagere og mangel på styrkeberegning. Konklusjon: Video basert coaching er en effektiv undervisnings metode for å forbedre kirurgiske ferdighet.

Figur: Metaanalyse: effekt av postoperativ VBC versus tradisjonell utdanning. Referanser 1. Hu Y-Y, Mazer LM, Yule SJ, Arriaga AF, Greenberg CC, Lipsitz SR, et al. Complementing Operating Room Teaching With Video-Based Coaching. JAMA Surgery. 2017; 152(4):318. 2. Greenberg CC, Ghousseini HN, Pavuluri Quamme SR, Beasley HL, Frasier LL, Brys NA, et al. A Statewide Surgical Coaching Program Provides Opportunity for Continuous Professional Development. Annals of Surgery. 2017;267(5):868–73.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EVALUERING AV LYMFADENEKTOMI VED HØYRESIDIG HEMICOLEKTOMI MED D3-RESEKSJON FOR CANCER Næsgaard J.M.1, Stimec B.V. 2, Bakka A.O.3,5, Edwin B.4,5, Ignjatovic D.1,3.

Mål: I kirurgisk behandling av koloncancer er teknikker som D3-lymfadenektomi og CME introdusert uten evaluering av lymfadenektomien. Målet med denne studien er å evaluere omfang og kvalitet av lymfadenektomi ved høyre hemicolektomi med utvidet (D3) mesenterektomi anteriørt og posteriørt for arteria og vena mesenterica superior. Metode: Gjenværende vaskulære stumper ble målt, og kvaliteten av den sentrale lymfadenektomien ble evaluert ved å bruke 3D-rekonstruerte CT abdomen og bilder (foto) tatt under operasjonen. Resultater: Trettien pasienter (15 kvinner) med gjennomsnittlig alder 65.5 år (SD 7.0). Av disse hadde sju pasienter Dukes A, 13 pasienter Dukes B og 11 pasienter Dukes C. Lokalisasjon av tumor var: coecum 14 (45%), colon ascendens 10 (32%), høyre fleksur 3 (10%) og colon transversum 4 (13%). Arteria colica media (ACM) ble delt ved avgangen fra arteria mesenterica superior hos 13 pasienter og ved ACMs høyre gren hos 18 pasienter. Gjennomsnitlig lengde (±SD) av gjenværende karstumper målt på 3D-rekonstruerte CT-bilder og fotografiske bilder tatt under operasjonen: A. colica dextra: 0.6±1.0mm/0.4±0.6mm; a. ileocolica :0.9±1.6mm/0.4±0.8mm, vena ileocolica: 0.3±1.4mm/0.0±0.0mm, ACM:3.5±6.0mm/1.8±2.4mm og høyre gren av ACM:3.5±6.0mm/0.2±0.6mm. Det var ikke signifikant forskjell mellom gjennomsnittslengdene målt med de to teknikkene. Kvalitet og utbredelse av lymfadenektomien på peroperative bilder, ble bedømt tilfredsstillende hos alle pasientene. Det var heller ingen forskjell i vaskulære stumplengder hos pasienter med forskjellige vaskulære krysningsmønster sentralt i mesenteriet og derav med antatt forskjellig vanskelighetsgrad ved operasjon. Konklusjon: Resultatene viser svært korte gjenværende vaskulære stumper. De samlede resultater av de beskrevne billeddannende teknikker viser svært god lymfadenektomi når det blir gjort høyre hemicolektomi med utvidet (D3) mesenterektomi foran og bak arteria og vena mesenterica superior.

Gastroentrologi

1Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg. 2Anatomy Sector, Department of Cellular Physiology and Metabolism, Faculty of Medicine, University of Geneva, Geneve, Sveits. 3Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Kirurgisk divisjon, Akershus universitetssykehus, Lørenskog. 4Intervensjonssenteret, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS–Rikshospitalet, Oslo. 5Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, Oslo.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ROLLEN TIL UTVIDET D3 MESENTEREKTOMI ANTERIOR/POSTERIOR TIL MESENTERICA SUPERIOR-KARENE I PASIENTER MED NEVROENDOKRINE SVULSTER I TYNNTARMEN Lilleaas AH, Stimec BV, Edwin B, Thiis-Evensen E, Bakka AO, Røkke O, Ignjatovic D. Mål Undersøke effekten av D3 utvidet mesenterektomi på lymfeknute-fangsten i D2- og D3områdene av preparatet, og kartlegge spredningsmønsteret for sykdommen. Metoder Pasienter med nevroendokrine svulster (NET) ble fortløpende operert. Etter reseksjon ble mesenteriet i det kirurgiske preparatet delt inn i D2- og D3-områder, og sent separat til histopatologisk undersøkelse. Resultater 22 pasienter (14 menn) med gjennomsnittsalder 63.4 (SD + 11.7) år ble operert. De utførte prosedyrene var høyre hemikolektomi (12 pasienter, operasjonstid 216 + 53 min) og tynntarmsreseksjon (11, 203 + 45). T4-svulster ble funnet i 12, T3 i 3, T2 i 3 og T1 i 2 pasienter. 2 pasienter hadde lever-metastaser, 20 (90.9 %) hadde positive lymfeknuter, av disse hadde 7 (36.4 %) metastaser i D3-volumet. Ingen skip-metastaser ble funnet. I gjennomsnitt inneholdt hvert preparat 33.6 + 18.5 (spenn 11-75) lymfeknuter, og av disse hadde 6.8 + 9.2 (0-39) metastaser. D2- og D3-volumene inneholdt hhv. 19.9 + 11.8 (2-47) og 13.7 + 9.9 (0-36) lymfeknuter, og av disse var 4.1 + 4.7 (0-23) og 2.6 + 7.9 positive (0-36). Område

Høstede lymfeknuter

Positive lymfeknuter

Andel pasienter med positive knuter D1 og D2 19.9 + 11.8 4.1 + 4.7 0.909 D3 13.7 + 9.9 2.6 + 7.9 0.364 Totalt 33.6 + 18.5 6.8 + 9.2 0.909 Tabell 1: Antall høstede og positive lymfeknuter i D1/D2- og D3-områdene. Standardavvikene er noe høye ettersom studien er i en tidlig fase og man hittil ikke har operert veldig mange pasienter. Konklusjon 90.9 % av pasientene med NET-kreft hadde metastaser i enten D2- eller D3- området, og 36.4 % hadde metastaser til D3-området. Dette er en klar indikasjon på at D3 utvidet mesenterektomi anterior/posterior til mesenteria superior-karene har en rolle i behandlingen av pasienter med NET-kreft i tynntarmen.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

POSTOPERATIVE RESULTATER OG RELATIV OVERLEVELSE ETTER DE 60 FØRSTE ÅPNE HØYRESIDIGE HEMIKOLEKTOMIER MED D3 RESEKSJON OG MESENTEREKTOMI Furnes B1, Saxe J2, Forsmo HM1, Dicko A1, Ignjatovic D3,4, Stimec B5, Fawad H6, Pfeffer F1,2 1

Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssjukehus, 2Klinisk Institutt, Universitetet i Bergen, Gastrokirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus, 4Klinikk for kirurgiske fag, Universitetet i Oslo, 5Faculty of Medicine, Sveits, 6Kreftregisteret, Oslo

Bakgrunn Gastrokirurgisk avdeling ved Haukeland universitetssjukehus introduserte utvidet D3 reseksjon for høyresidig koloncancer (”extended D3 mesenterectomy”) i 2012 som ledd i en multisenterstudie. Materiale og metode 60 pasienter med høyresidig koloncancer ble inkludert fra september 2012 til juni 2015. Forut for kirurgi ble CT angiografi med 3D rekonstruksjon gjennomført og deretter ble pasientene operert med D3 reseksjon. Pasientdata er prospektivt registrert. Median oppfølgingstid 3.6 år. Relativ overlevelse er beregnet av Kreftregisteret og sammenlignet med nasjonale resultater i tilsvarende tidsrom for elektivt opererte høyresidig koloncancer pasienter (stadium I-II, n=3456). Resultat 24 menn og 36 kvinner med median alder 68 år (26-93) og BMI på 25 (17-34) ble operert i denne perioden. Median operasjonstid var 132 minutter (89-237), blodtap 100 ml (30-500). Det var en intraoperativ komplikasjon hos en pasient (karskade). 60% av pasientene hadde ingen postoperative komplikasjoner (registrert ihht Clavien-Dindo klassifikasjon), syv pasienter hadde grad IIIb komplikasjoner (11.7%), hvorav to pasienter hadde anastomoselekkasje (3.3%). Totalt postoperativt sykehusopphold var på median seks dager (3-18). Alle pasientene ble operert med R0 reseksjon, 68% var T3-tumores, 30% av pasientene hadde positive lymfeknuter, hvorav to pasienter hadde positive lymfeknuter i D3området. Median totalt antall lymfeknuter var 32 (14-76) og median lymfeknuter i D3 området var 7 (1-22). Det var ingen 30-dagers mortalitet. Fire pasienter har fått residiv, hvorav tre av disse er døde. Relativ overlevelse sammenlignet med nasjonale resultater, viser 4 års relativ overlevelse på 106.2% KI(91.8,110.1) versus 88.1% KI(86.0,90.0); p<0.0014. Konklusjon Utvidet D3 reseksjon er krevende. Med pre-operativ 3D CT angiografi og dedikerte kirurger ble inngrepet gjennomført trygt og uten større postoperative komplikasjoner. Overlevelsesanalyse viser signifikant høyere overlevelse sammenlignet med Norge forøvrig.

Gastroentrologi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISKE KOLONRESEKSJONER UTEN BRUK AV URINKATETER BLANT ERAS PASIENTER Løgavlen, V.V.., Styve, E., Warberg E.A. Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold Kalnes, Kalnesveien 300 1714 Grålum Bakgrunn Urinkateterisering (UK) brukes i kolorektal kirurgi for å monitorere diurese, tømme urinblæren og unngå urinretensjon (UR). Tidlig fjerning av urinkateter minsker risikoen for urinveisinfeksjon (UVI). Under implementering av ERAS protokollen ved Gastrokirurgisk avdeling Sykehuset Østfold bestemte man seg for å avvikle bruken av UK som del av standardregime for pasienter med forventet operasjonstid på under 2 timer. Dette studiet undersøker insidensen av postoperativ UR blant disse pasientene og hvordan eventuelt UR ble behandlet. Metode Alle ERAS pasienter som gjennomgikk kolonreseksjoner med forventet operasjonstid under to timer fra april 2017 til og med desember 2017 ble retrospektivt inkludert. Pasienter som hadde UK preoperativt ble ekskludert. UR ble definert som postoperativ resturin på >400mL etter vannlating eller manglende evne til å late vannet med ubehag over symfysen. Alle pasienter som ikke spontant hadde vannlating postoperativt ble blæreskannet med ultralyd. Pasient demografi, insidens av postoperativ UR, insidens og tidspunkt for postoperativ UK ble undersøkt. Kjikvadratstest ble brukt for å undersøke signifikant sammenheng mellom pasient demografi og UR. Resultater 54 pasienter ble inkludert. Laparoskopisk høyresidig hemikolektomi var den vanligste prosedyren (81,4 %). 11 pasienter fikk postoperativ UR (20,3 %). 1 pasient fikk innlagt UK peroperativt grunnet iatrogen blæreskade. 6 pasienter med UR ble engangskateterisert og hadde deretter spontan vannlating. 4 pasienter hadde mer en én episode med UR og fikk derfor permanent kateter som ble seponert før utskrivelse. Det var ingen signifikant sammenheng mellom kjønn, alder og insidens av UR. 43 pasienter (79,6 %) gjennomgikk operasjon uten behov for UK. Konklusjon Vårt studie tyder på at laparoskopiske kolonreseksjoner uten bruk av urinkateter kan gjennomføres hos enkelte pasienter. Det er behov for flere studier for å undersøke hvilke pasienter som bør ha preoperativt kateter.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SEPONERING AV FARMAKOLOGISK TROMBOSEPROFYLAKSE VED UTSKRIVELSE BLANT KIRURGISKE KOLOREKTAL PASIENTER SOM FØLGER ERAS REGIMET

Bakgrunn Sykehuset Østfold implementerte fra april 2017 ERAS for alle elektive gastrokirurgiske pasienter som gjennomgår kolorektal kirurgi. ERAS’ retningslinjer anbefaler forlenget tromboseprofylakse til alle kolorektale kreftpasienter. Nødvendigheten av dette er omdiskutert, spesielt når det kommer til laparoskopiske operasjoner. Ved Sykehuset Østfold seponeres farmakologisk tromboseprofylakse ved utskrivelse blant gastrokirurgiske pasienter, med unntak av pasienter med kjent økt tromboserisiko utover operativ behandling. Vi har undersøkt insidensen av dyp venetrombose (DVT) og lungeemboli (LE) blant alle ERAS pasienter som ble operert fra april til og med november 2017. Metode Alle kolorektale ERAS pasienter som ble operert fra april t.o.m. november 2017 ble retrospektivt inkludert i studiet. Endepunktet var venøs tromboembolisme (VTE) innen 6 eller 12 uker postoperativt. Pasientene som ble operert i november ble kun inkludert i 6 ukers gruppen. Pasient demografi, bruk av antikoagulasjon før kirurgi, type kirurgi, lengde av postoperativ tromboseprofylakse og insidens av DVT og LE ble undersøkt ved journalgjennomgang. Resultater 91 pasienter ble inkludert. 52 pasienter gjennomgikk laparoskopisk høyresidig hemikolektomi (57.1 %). 39 pasienter brukte antikoagulasjon preoperativt på grunn av komorbiditeter og ble således skrevet ut med samme medikament som ved innkomst. Median innleggelsestid og dermed median behandlingstid med farmakologisk tromboseprofylakse var 5 dager. 2 pasienter (2,2 %) ble diagnostisert med LE 2 og 3 uker postoperativt. Operasjonene disse pasientene gjennomgikk var laparoskopisk sigmoideumreseksjon og laparoskopisk ileocøkalreseksjon. Histologi viste henholdsvis adenocarcinom og inflammasjon tydende på Chrons sykdom. Ved 12 uker var det én pasient med overfladisk tromboflebitt, det var ingen pasienter med dyp VTE. Ingen pasienter som gjennomgikk rektalkirurgi ble diagnostisert med VTE. Konklusjon Insidensen av symptomatisk VTE i vår populasjon er sammenlignbar med insidensen av VTE blant kirurgiske kolorektalpasienter som får postoperativ farmakologisk tromboseprofylakse. Vårt studie har svakheter blant annet i form av at det er retrospektivt og kun symptomatiske pasienter ble undersøkt for VTE. Det er behov for større randomiserte studier.

Gastroentrologi

Styve, E., Løgavlen, V.V., Warberg E.A Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold Kalnes, Kalnesveien 300, 1714 Grålum

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OVERLEVELSE ETTER LEVERTRANSPLANTASJON FOR IKKE RESEKTABLE LEVERMETASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT (SECA-II STUDIEN) Line PD, Solheim JM, Hagness M, Dueland S* Avdeling for Transplantasjonsmedisin og * Avdeling for Kreftbehandling, Oslo universitetssykehus, Pb. 4950 Nydalen, 0424 Oslo Bakgrunn Pasienter med ikke resektable levermetastaser fra kolorektal kreft som behandles med kjemoterapi har en 5 års overlevelse på omkring 10%. I en tidligere studie av pasienter med inoperable levermetastaser (SECA-I) har vi vist at man kan oppnå en 5 års overlevelse på 60% ved levertransplantasjon. Risiko faktorer for død var CEA>80µg/L, progresjon på kjemoterapi, diameter på største lesjon over 5,5 cm og tidsintervall fra diagnose til transplantasjon på mindre enn 2 år. SECA-II er en prospektiv kontrollert oppfølgings studie der formålet er å klarlegge om bedret pasientseleksjon kan gi en totaloverlevelse etter transplantasjon for kolorektale levermetastaser som er sammenlignbart med andre standard indikasjoner for levertransplantasjon. Ekstrahepatisk spredning ble utelukket ved CT/MRI/PET-CT. Alle pasientene måtte ha en respons på minst 10% i henhold til RECIST kriteriene før listing til transplantasjon. Tidsintervall fra primær diagnose til transplantasjon måtte være minst 12 mnd. Resultater Så langt har 15 pasienter blitt inkludert (7 kvinner/8 menn). Median tid fra diagnose til transplantasjon var 22,6 mnd. Pasientene hadde signifikant lavere CEA verdier, antall lesjoner og størrelse på største leverlesjon enn pasientene i SECA-I studien. Etter en median oppfølgingstid på 36 måneder var estimert overlevelse ved 1,3 og 5 år henholdsvis 100%, 83% og 83%. Sykdoms-fri overlevelse etter 1,2 og 3 år var 54%, 44% og 44%. Pasienter som på diagnosetidspunktet hadde Fong Clinical Risk Score (FCRS) på 1-2 hadde signifikant lengre sykdoms-fri overlevelse enn pasienter med score 3-4. To pasienter døde etter omkring 2 års oppfølging av disseminert sykdom. Tilbakefall var hos de øvrige pasientene oftest resektable lungemetastaser og disse ble operert hos 5 pasienter. To ble operert for residiv i lymfeknute, og en pasient for solitær levermetastase. Overall Survival

Percent survival

100 80 60 40 20 0

Months

Konklusjon Lever transplantasjon gir den beste overlevelse som noensinne er rapportert hos pasienter med ikke resektable levermetastaser fra kolorektal kreft. Strenge seleksjonskriterier gjør at resultatene med hensyn på totaloverlevelse er sammenlignbare med andre etablerte kriterier for levertransplantasjon.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

CYTOREDUKTIV KIRURGI (CRS) OG HYPERTERM INTRAPERITONEAL KJEMOTERAPI (HIPEC) HOS EN LEVERTRANSPLANTERT PASIENT

1 Seksjon for onkologisk bekkenkirurgi, Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Oslo Universitetssykehus Radiumhospitalet 2 Immunologisk Institutt, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet 3 Norsk senter for Primær Skleroserende Kolangitt, Avdeling for transplantasjonskirurgi, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet 4 Institutt for indremedisinsk forskning, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet 5 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo 6 Seksjon for gastromedisin, Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet 7 Seksjon for transplantasjonskirurgi, Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet

Bakgrunn Utredning av sykdom hos transplanterte immunsupprimerte pasienter er vanskelig, da uspesifikke funn lett tolkes som komplikasjoner til det transplanterte organet. Pseudomyxoma peritonei (PMP) er en sjelden sykdom som utvikler seg sakte. Utredning av en slik sykdom hos en transplantert blir derfor utfordrende. Cytoreduktiv kirurgi (CRS) og etterfølgende hyperterm intraperitoneal kjemoterapi (HIPEC) er den anbefalte behandlingen for PMP selv med omfattende peritoneal utbredelse. CRS-HIPEC for PMP etter levertransplantasjon (LTX) har ikke blitt beskrevet før. Kasustikk En 48 år gammel kvinne med leversvikt på grunn av primær sklerosende kolangitt (PSC) gjennomgikk LTX og deretter pancreatikoduodenektomi («Whipples operasjon») etter funn av kolangiokarsinom in situ i hennes native ductus choledochus. Ti år etter transplantasjonen utviklet hun symptomer og hadde kliniske funn som ga mistanke om komplikasjoner med den transplanterte leveren. En svært omfattende utredning ble satt i gang og det endelige funnet var at hun hadde utviklet PMP. Ettergranskning av CT bildene tatt før transplantasjonen, viste en systisk masse ved cøkum, dette var en slimfylt blindtarm. Det multidisiplinære møtet nølte med å akseptere pasienten for CRS-HIPEC på grunn av omfattende sykdomsutbredelse og risiko for å skade levertransplantatet. Pasienten ble til slutt akseptert og operert. Den peritoneale kreftindeksen (PCI) var 28 av 39, omfattende kirurgi ble gjennomført og pasienten fikk deretter HIPEC. Transplantasjonskontrollen to måneder etter inngrepet var tilfredstillende med normal sirkulasjon og funksjon av leveren. Konklusjon Tidligere levertransplantasjon er ingen kontraindikasjon for CRS-HIPEC for PMP, selv med utbredt sykdom.

Gastroentrologi

Thorgersen EB1,2, Melum E3,4,5,6, Folseraas T3,4,5,6, Larsen SG1, Line PD5,7

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BRAF-, RAS- OG MSI STATUS VED BEHANDLING AV PERITONEALE METASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT Larsen SG1, Dueland S2, Goscinski M1, Steigen S3, Hofsli E4, Lund-Iversen M5, Flatmark K1,6, Sørbye H7, Seksjon for onkologisk bekkenkirurgi Radiumhospitalet, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Klinikk for kirurgi, inflammasjonsmedisin og transplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Oslo. 2 Avdeling for kreftbehandling, Kreftklinikken, Oslo Universitetssykehus Radiumhospitalet. 3 Avd. for klinisk patologi, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø. 4 Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, Trondheim. 5 Avdeling for patologi, Klinikk for laboratoriemedisin, Oslo Universitetssykehus, Oslo. 6 Avdeling for tumorbiologi, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Oslo. 7 Onkologisk avd, Haukeland universitetssykehus, Bergen.

Bakgrunn: Studier i metastatisk kolorektal kreft viser få pasienter med BRAF V600E mutasjon (5-12 %) eller med mikrosatelitt-instabile svulster (MSI-H), men studier er høyt selekterte. Analysene er blitt viktige da det finnes lovende resultater med BRAF inhibitorer eller immunterapi til disse gruppene. Lite er klarlagt hos pasienter med peritoneale metastaser. Metode: Seksjon for onkologisk bekkenkirurgi på Radiumhospitalet har nasjonal behandlingstjeneste (landsfunksjon) for behandling av peritoneale metastaser ved kolorektal kreft, mesoteliom og pseudomyxom. I perioden 01.01.04 – 31.12.15 ble 335 fortløpende pasienter med kolorektale, peritoneale metastaser operert og inkludert i vår nasjonale prospektive database. Fra dette materialet er følgende ekskludert: 51 med blindtarms kreft, 27 uten patologi-verifiserte metastaser, 8 der preparat eller blokk ikke lot seg lokalisere, 1 med annen alvorlig cancersykdom og 2 med mislykkede analyser. Dermed består denne nasjonale studie-kohorten av 247 pasienter. En del av analysene av KRAS, BRAF, MSS/I og evt. NRAS er gjort prospektivt, noen i egne helseregioner retrospektivt og vel 40 % retrospektivt i Oslo. DNA ble ekstrahert fra tumorvev. Resultater: 173 pasienter (70 %) ble operert med maksimal cytoreduktiv kirurgi (CRS) uten makroskopisk resttumor (CC-0), og fikk 90 minutter varm cellegift behandling i bukhulen på slutten av kirurgien (hyperterm intraperitoneal kjemoterapi, HIPEC) med Mitomycin C. De øvrige 74 pasienter (30 %) fikk palliativ- eller eksplorativ kirurgi alene. Median overlevelse i radikal gruppe var 49 mnd. mot 15 mnd. i palliativ gruppe, og tilsvarende 5-års overlevelser var 38 % og 0 %. I CRS-HIPEC gruppen var andelene av RAS mutasjoner (RASmut), BRAFmutasjoner (BRAFmut) og dobbel villtype (wt)(ikke mutasjoner for KRAS/ BRAF), hhv. 34,7 %, 24,9 % og 40,5 %, mens de tilsvarende tallende i palliativ gruppe var 33,8 %, 17,6 % og 48,6 %. I HIPEC-gruppen lever BRAFmut pasienter med MSI-H lenger enn BRAF pasienter med MSS (p=0.019), 5-års overlevelse 58.3 % mot 24.6 %. I palliativ gruppe derimot har pasienter med BRAFmut en dårligere prognose enn de med BRAFwt (median 6 mnd. mot 18 mnd). Gruppen med KRASmut har samme overlevelse som gruppen med dobbel wt. Konklusjon: En svært høy andel med BRAFmut ble funnet, særlig i HIPEC gruppen. BRAFmut med MSI-H som kan opereres med CRS-HIPEC har god overlevelse.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ENDORECTAL ULTRALYD OG MR BILLEDDIAGNOSTIKK VED PREOPERATIV UTREDNING AV TIDLIG ENDETARMSKREFT – HVOR GOD ER VI I PRAKSIS? Frank Pfeffer1,2, Kristian Øien1,2, Cornelia Rösler3, Håvard Mjørud Forsmo1

Background The treatment strategy of rectal tumours is tailored individually based on tumour stage, with significant differences in post-treatment morbidity, mortality and local recurrence. As a consequence, the accuracy of pre-treatment staging is of paramount importance. This study investigates the accuracy of magnetic resonance imaging (MRI) and endorectal ultrasound (ERUS) staging in a clinical setting. Material and methods 500 patients were examined at the rectal cancer out-patient clinic at Haukeland University Hospital between October 2014 and January 2018. Only patients with a histopathological staging of the resection specimen as adenoma or early rectal cancer (pT1-2) were selected for this study. Patients with previous pelvic surgery or preoperative radiotherapy were also excluded. 145 patients fulfilling the inclusion criteria were preoperatively examined with biopsy (132), digital rectal examination (77), rigid rectoscopy (127), endorectal ultrasound (104), real-time elastography (96) and magnetic resonance imaging (84). Results Endorectal ultrasound distinguished between adenomas and early rectal cancer with an accuracy of 88% (95% CI: 0,68-0,96). Magnetic resonance imaging achieved an accuracy of 75% (95% CI: 0,54-0,88). Endorectal ultrasound had a tendency to overstage T1 tumours as T2 or T3 (16/24). Magnetic resonance imaging overstaged most adenomas to T1 or T2 tumours (18/22). Neither endorectal ultrasound nor magnetic resonance imaging managed to separate T1 from T2 tumours. Conclusions In a clinical setting endorectal ultrasound seems to be able to differentiate between benign and malignant tumours with high accuracy. The present study is in coherence with previously published studies reporting low accuracies regarding T-staging of early rectal cancer by endorectal ultrasound and magnetic resonance imaging. We recommend ERUS as part of the clinical examination of rectal tumours in addition to MRI, as MRI consistently overstage adenomas as cancer. In adenomas magnetic resonance imaging adds no additional safety to the preoperative staging.

Gastroentrologi

1 Gastrokirurgisk Avdeling, Haukeland Universitets Sykehus, Bergen, Norge; 2Klinisk Institutt K1, Universitetet i Bergen, Norge, 3Avdeling for Radiologi, Haukeland Universitets Sykehus, Bergen, Norge;

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

100

BEKKENKIRURGI VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS – OPPFØLGENDE RESULTATER Berle, M 1,2, Gudbrandsdottir, G, 3, Trovik C, 4, Forsmo, H, 1, Løes, IM 5, Pfeffer F, 1,2 1 Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 2 Universitetet i Bergen, klinisk institutt 1 3 Urologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 4 Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 5 Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk, Haukeland Universitetssykehus Avansert bekkenkirurgi ved Haukeland Universitetssykehus ble introdusert i 2013. Funksjonen i Norge er i hovedsak sentralisert til Radiumhospitalet. Dette er en ressurskrevende multimodal behandling til en pasientgruppe med avansert kreftsykdom som ellers ikke har mulighet for kurativ kirurgi. Vi presenterte våre første resultater i 2015 og ønsker nå å vise frem langtidsresultater. Mellom 2013 og oktober 2017 ble 40 pasienter operert. Det er oppnådd R0-reseksjon i 32 pasienter, 3 pasienter har usikker fri rand, 5 pasienter har ikke fri reseksjonsrand. 90-dagers mortalitet er 3 pasienter. I observasjonstidsrommet døde totalt 15 pasienter, av disse er median overlevelse 787 dager. 16 pasienter har residiv, hvorav 6 pasienter er fortsatt i live. Median tid til tilbakefall for er 299 dager [55-820] og dreier seg i hovedsak om fjernmetastaser. Andelen med postoperativ komplikasjon er svært høy, 23/40 (58%) har Clavian Dindo-score 3a eller høyere. Avansert bekkenkirurgi er en ressurskrevende behandling med høy morbiditet. Samtidig innebærer det eneste mulighet for helbredelse. Nøyaktig preoperativ diagnostikk er avgjørende for vurdering av operabilitet og indikasjonsstilling og krever en erfaren MRradiolog. Avgjørelse krever multidisplinært team og eventuell diskusjon med Radiumhospitalet. Grunnet høy morbiditet og varige skader er pasientinformasjon helt sentral. Våre resultater er i tråd med publiserte overlevelsesdata.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

101

REKTUM RESEKSJONER OG AMPUTASJONER VED UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE 2006-2011, 5-ÅRS OVERLEVELSE OG FREKVENS AV METASTASER Radiya K, Aahlin EK, Norderval S, Kjæve J, Irtun Ø

Bakgrunn Det oppdages ca 1300 nye tilfeller av endetarmskreft i Norge årlig. De siste tiårene har prognosen ved endetarmskreft blitt dramatisk forbedret. Nyere studier fra Storbritannia og Norge antyder at andelen som gjennomgår levermetastasekirurgi kanskje er lavere enn tidligere antatt og denne andelen er forskjellig i de to nevnte land 1 2. Vi har gjennomgått alle pasienter som ble operert for adenocarcinom i endetarm i perioden 2006-2011 ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og undersøkt andelen som gjennomgår metastasekirurgi samt prognose. Metode Retrospektiv gjennomgang av elektronisk pasientjournal til alle pasienter som ble operert for adenocarcinom i endetarm ved UNN, i perioden 2006-2011. Resultat 376 pasienter ble operert for adenocarcinom i endetarm i perioden 2006-2011. 101 pasienter (38%) ble operert med rectumamputasjon og 275 (62%) rectumreseksjon. 84 pasienter (23%) har hatt levermetastaser – 36 synkrone (13%) og 27 metakrone (10%). 22 pasienter ble operert for sine levermetastaser (6% av det totale antall pasienter og 26% av pasientene med levermetastaser). Fem-års overlevelse var 64% i hele kohorten; 74% for de som ikke hadde levermetastaser, 32% for de som hadde metakrone metastaser og 25% som hadde synkrone metastaser. Diskusjon Vi har gjennomgått 376 pasienter som har gjennomgått reseksjon og amputasjon for endetarmskreft ved universitetssykehuset Nord-Norge i en seks års periode. Fem års overlevelse er høy både ved lokoregional og metastasert sykdom. Andelen som gjennomgår levermetastasekirurgi er nok høyere enn i Storbritannia, men på nivå med lignende data fra Norge. 1. 2.

Morris E, Treasure T. If a picture is worth a thousand words, take a good look at the picture: Survival after liver metastasectomy for colorectal cancer. Cancer Epidemiol. 2017;49:152-155. doi:10.1016/j.canep.2017.06.009. Angelsen J-H, Horn A, Sorbye H, Eide GE, Løes IM, Viste A. Population-based study on resection rates and survival in patients with colorectal liver metastasis in Norway. Br J Surg. 2017;104(5):580-589. doi:10.1002/bjs.10457.

Gastroentrologi

Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehustet Nord-Norge, 9038 Breivika, Tromsø

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

102

ERFARINGER MED TA-TME VED DRAMMEN SYKEHUS, VESTRE VIKEN HF Ersryd A, Bækkelund O, Olsen O.C, Bondi J Gastrokirurgisk avdeling, Drammen Sykehus, Vestre Viken HF, PB 800, 3004 Drammen Bakgrunn Transanal-TME ble introdusert internasjonalt i 2009. Metoden kan ha fordeler ved disseksjon og distal avsetting av lave rectumcancere, der konvensjonell laparoskopisk teknikk kan være utfordrende. Gastrokirurgisk seksjon i Drammen har rutinemessig operert cancer recti med laparoskopisk TME siden 2008. TaTME ble tatt i bruk i september 2015 og vi presenterer her våre første erfaringer med metoden. Ersryd A, Bækkelund O, Olsen O.C, Bondi J Gastrokirurgisk avdeling, Drammen Sykehus Vestre Viken HF, 3004 Drammen Metode Retrospektiv gjennomgang av pasienter operert med ta-TME i perioden 01.09.15 - 31.08.18. Indikasjon var rectumcancere lavere enn 10 cm, eller der MDT-møtet var enige om at kasus egnet seg. Operasjonen ble utført simultant av et laparoskopisk og et transanalt team, der den transanale delen av inngrepet ble utført av de samme to overlegene. Resultater 34 pasienter er operert med ta-TME, gjennomsnittsalder 65,5 år. 25 menn, 9 kvinner. Alle pasienter ble operert i kurativ hensikt, 7 etter neoadjuvant behandling. Operasjonstid 4:18 (range 2:48 – 6:29). Median liggetid 6 dager (range 4-20). To pasienter fikk ikke primær anastomose grunnet strålefibrose og trangt bekken. Alle var R0-reseksjoner, med gjennomsnittlig CRM 11 mm og distal reseksjonsrand 17 mm. 5/34 (14 %) hadde postoperative komplikasjoner som krevde reoperasjon: sårruptur (1), bekkenhematom (1), dysfunksjonell avlastende stomi (2) og anastomoselekkasje (1). Etter median observasjonstid på 19 måneder har vi sett 2 pasienter med bekkenresidiv og levermetastaser, og 2 pasienter med levermetastaser. Diskusjon TaTME kan gi fordeler ved lave rectumcancere, særlig hos menn med trangt bekken. Metoden tillater anleggelse av anastomose der man ellers ville utført amputasjon med permanent stomi. Det er en teknisk krevende operasjon med lang læringskurve. I litteraturen er det rapportert lovende initiale resultater. Imidlertid har vi i vår serie 2 residiv med et aggressivt utbredelsemønster. Denne bekymring har ført til at vi avventer eventuell nasjonal enighet om man skal fortsette med metoden.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

103

INTRAKTABLE LOKALE RECIDIV I HELSE SØR-ØST ETTER TATME-KIRURGI FOR ENDETARMSKREFT. Larsen SG1, Spasojevic M1, Thorgersen EB1, Juelsrud L2, Åsli, L3, Solbakken A1. Seksjon for onkologisk bekkenkirurgi, Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Radiumhospitalet; 2Radiologisk avdeling, Radiumhospitalet; 3Onkologisk avdeling. Alle OUS. Bakgrunn I nasjonal handlingsplan for tykk- og endetarmskreft (2017) står det om taTME: «Teknikken er i utviklingsfasen og selv om det foreligger gode resultater fra enkeltsentre, konkluderer en systematisk gjennomgang i 2015 med at den onkologiske sikkerheten ennå ikke er tilstrekkelig dokumentert. Metoden bør derfor brukes innen rammen av prospektive kliniske studier, med god informasjon til deltakende pasienter, for å gi mer kunnskap om resultater». Gjeldende litteratur fokuserer på onkologiske parametre slik vi kjenner dem fra TMEinnføringen; kvalitet på mesorektum, reseksjonsmarginer og avstand til distal reseksjonskant, og observasjonstidene er korte. De teknisk vanskelige delprosedyrene ved taTME er anleggelse av gasstett tobakkspungsutur distalt for tumor med isolasjon av lumen og god skylling distalt for å unngå kontaminasjon av tumorceller og bakterier. Det er opptelling av lokale tumor residiver som gir informasjon om disse delprosedyrene er adekvat utført. Resultater Radiumhospitalet har regional behandlingstjeneste for lokalavanserte primære rectum cancerene, og for lokale residiv. Vi har våren 2018 erkjent 5 lokale residiv etter taTME kirurgi ved 3 av sykehusene i regionen (ca 50 prosedyrer i HSØ tom. 2017). Pasientene er mellom 65 og 87 år (median 73 år), ingen har fått neoadjuvant behandling av primærtumor og alle har pT3 svulster. Det som kjennetegner disse residivene er at de er multifokale, store og vokser infiltrerende til omliggende strukturer. De har alle kommet til syne kort tid etter primærkirurgi, hhv. etter 5,5,5,7 og 10 mnd. Fire har fått bekkenbestråling mot residivene selv om håp for kurativ behandling var liten. Tre var fortsatt inoperable etter bestråling, 1 ble eksplorert og 1 venter på forsøk på bekkeneksenterasjon/ VRAM-lapp. To er allerede døde 1 og 4 mnd etter diagnose av residiv, og 3 i live etter hhv. 6, 6 og 18 mnd. Vi er også kjent med at 2 andre pasienter har fått postoperativ bestråling pga inadekvat kirurgi med snaue marginer som ikke ville vært nødvendig ved rektumamputasjon. Konklusjon Teknikken er tatt i bruk ved noen få norske sykehus, og erfaringsgrunnlaget er begrenset ved de ulike sykehus. De identifiserte lokale residiv er spesielt avanserte og multifokale, og tar liv. Foreløpig mangler litteraturen vurdering av lokale residiv og deres profil. Nasjonal handlingsplan anbefaler at inngrepet utføres i prospektive kliniske studier.

Gastroentrologi

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

104

BEYOND TOTAL MESOREKTAL EKSISJON (BTME) AV SVÆRT LOKALAVANSERT ENDETARMSKREFT Thorgersen EB1,2, Solbakken AM1, Sellevold S3, Thorkildsen J3, Ryder T4, Brennhovd B5, Flatmark K1,6, Larsen SG1, Sørensen O1 Seksjon for onkologisk bekkenkirurgi, Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Oslo Universitetssykehus Radiumhospitalet 2 Immunologisk Institutt, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet 3 Avdeling for kreftortopedi, Oslo universitetssykehus Radiumhospitalet 4 Seksjon for onkologisk plastikkirurgi, Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus Radiumhospitalet 5 Seksjon for urologisk kreftkirurgi, Avdeling for urologi, Oslo Universitetssykehus Radiumhospitalet 6 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Bakgrunn Kirurgisk behandling av endetarmskreft er vanligvis total mesorektal eksisjon (TME). Lokalavanserte svulster i endetarmen truer den mesorektale fascien eller vokser inn i naboorganer eller strukturer. Ved kirurgisk behandling av slike svulster må man ofte avvike fra TME og gjøre en bloc kirurgi i plan lenger ut. Såkalt «beyond» TME (bTME). Svært lokalavanserte svulser, spesielt de med omfattende affeksjon av bekkenveggen, er en utfordrende kirurgisk situasjon hvor et bredt sammensatt kirurgisk team er nødvendig. Behandlingen er omfattende og ressurskrevende, med usikkerhet om kurativt utfall. Vi presenterer utredning, planlegging, vurderinger og behandling av en slik pasient. Kasustikk En 56 år gammel kvinne ble utredet for isjiasliknende opiatkrevende smerter i venstre nates og underekstremitet. Utredningen viste adenokarsinom distalt i rektum med stort tumordeposit på venstre bekkenvegg. Tumordeposittet affiserte vagina, med fistel til fornix posterior, mm. piriformis, levator ani og obturatorius internus, nerverøttene L5-S3, internakar, os sacrum og venstre urether. Utredningen påviste ikke fjernmetastaser. Preoperativ behandling bestod av avlastende bøylekolostomi, drenasje av abscess i bekkenet, bestråling i form av 2 Gy x 25 med konkominant kapecitabine, deretter kjemoterapi i form av 8 FOLFIRI/panitumumab kurer. Det var lenge tvil om operabilitet var mulig, men ble besluttet i det multidisiplinære team, etter grundig gjennomgang med og samtykke fra pasienten. Den svært omfattende reseksjonen og rekonstruksjonen på 17 knivtimer og med bidrag fra 5 kirurgiske disipliner presenteres og diskuteres. Konklusjon Svært avanserte tumorsituasjoner i bekkenet kan behandles med kurativ hensikt. Nøye multidisiplinær planlegging og behandling i et dedikert senter anbefales.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

105

ONKOLOGISKE OG FUNKSJONELLE RESULTATER AV LAPAROSKOPISK TRANSANAL REKTUMRESEKSJON (TATME)

Bakgrunn: I 2015 innførte Gastrokirurgisk Avdeling ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen taTME teknikk ved operativ behandling av rektumcancer. Spørsmål relatert til onkologisk kvalitet, særlig frykten for lokalresidiv har blitt knyttet til prosedyren. Dette abstraktet viser resultatene av våre pasienter som ble operert med taTME grunnet lavtsittende adenokarsinom i rektum. Pasienter: Mellom 2015 og 2018 har totalt 37 pasienter blitt operert med taTME teknikken, hvorav to grunnet benigne sykdommer. Diagnostikk, terapi og kontroll fant sted ved vår avdeling. 35 pasienter ble inkludert i studiet: 9 kvinner og 26 menn. Tumorhøyde fra indre analåpning ved MR var i gjennomsnitt 3,6 cm. Postoperativ klassifisering etter UICC: Stadium I: 17, St. II: 6 og St. III: 12. Resultater: Hos 31 av pasientene oppnådde man R0 reseksjon, tre pasienter R1 (ikke frie render til mesorektal fascie) og én pasient R2 (grunnet inoperabel infiltrasjon av os sacrum). Intraoperativt ble tre av inngrepene konvertert til abdominoperineal rektumekstirpasjon (APR), og i to av tilfellene ble det utført Hartmanns operasjon. Ved ett tilfelle ble inngrepet konvertert til åpen kirurgi. 29 av 30 pasienter med anastomose ble avlastet med protektiv ileostomi. Kun én av pasientene fikk ikke protektiv ileostomi. Av disse 29 pasientene har 26 tilbakelagt stomi. En pasient er under pågående behandling, en pasient døde av sin cancersykdom og en ileostomi ble konvertert til APR grunnet tarmiskemi. Totalt 8 av 35 pasienter måtte re-opereres én eller flere ganger i forløpet: Ileusoperasjon og konvertering til APR grunnet ”Low Anterior Resection Syndrome” (LARS) n= 1, Hartmanns operasjon grunnet LARS n= 1, Hartmann grunnet tarmperforasjon etter rektoskopi n= 1, reoperasjon grunnet lokalresidiv (APR) n= 2, APR grunnet tarmiskemi n= 1, korreksjon av ileostomi n= 1, re-operasjon grunnet blødning n= 1. Man har ikke diagnostisert anastomoselekkasje i noen av tilfellene. Median kontrolltid er 25,5 (4-41) måneder. To pasienter utviklet lokalresidiv (5,7%). En pasient (første taTME operasjon med problem med tobakkspungsutur) hadde inoperabel residiv langs bekkenvegg, og døde 30 måneder postoperativ. Den andre pasienten med lokalresidiv ble operert med sakrumreseksjon og utviklet metastase i m. gluteus, peritoneum og lever. Metastase i m. gluteus er operert, og sykdommen er stabil under kjemoterapi. Fire av pasientene fikk påvist metastaser i lunger/lever (11,4%), hvorav en av dem døde. Pasienten operert uten ileostomi utviklet Ogilvie`s syndrom og døde under innleggelse. 29 pasienter er per i dag fri for residiv. Konklusjon: TaTME ble uført hos en krevende pasientgruppe med et flertall av menn, og lavtsittende tumorer. 80% stomifri overlevelse av pasienter med primær anastomose tyder på godt funksjonelt resultat. Kun to pasienter utviklet alvorlig LARS som krevde kolostomi. Lokalresidiv kan være relatert til teknisk feil ved tobakkspungsutur, og for kort avstand til reseksjonsrand. TaTME er en utfordrende operasjon som kan unngå permanent stomi hos pasienter med lavsittende tumorer. Operasjonen burde kun utføres etter strukturert opplæring, og med proktoring av de første operasjoner. Usikkerhet rundt onkologisk resultat krever prospektiv registrering.

Gastroentrologi

Houf J1, Forsmo HM1, Dicko A1, Pfeffer F1,2 1 Gastrokirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssjukehus, 2Klinisk Institutt, Universitetet i Bergen

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

106

INTRODUSKJON AV ROBOTASSISTERT KIRURGI VED COLORECTAL ENHET HAUKELAND UNIVERSITESSYKEHUS Forsmo HM, Dicko A, Karliczek A, Pfeffer F Avdeling for gastro- og akutt kirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn Robotassistert kirurgi ble innført ved colorectal enhet ved Haukeland universitetssykehus høsten 2015. Det har vært begrensninger i form av tilgang til robot med kun en halv operasjonsdag hver annen uke. Derfor har man valgt kun å bruke en konsollkirurg inntil operasjonskapasiteten blir bedre. Materiale og metode I perioden fra september 2015 frem til 31. juli 2018 har 53 pasienter blitt operert med robotassistert kirurgi. Det har blitt utført 20 rectopexier, 21 høyresidig hemicolectomier, to sigmoideumreseksjoner og 10 lav fremre rectumreseksjoner. Operasjons- og pasientdata er prospektivt registrert. Resultater Total postoperativ liggetid for alle pasienter var på median tre dager, med henholdsvis tre dager for rectopexier, fire dager for høyresidige hemicolectomier og tre dager for rectosigmoidreseksjoner. Antall konverteringer til åpen kirurgi totalt var 6 pasienter (11,3 %). Blant pasienter operert med rectopexi måtte en pasient reopereres for mekanisk ileus, ellers var det ingen komplikasjoner i denne gruppen. Fem pasienter med høyresidig hemicolectomi fikk mindre postoperative komplikasjoner som urinveisinfeksjon, pneumoni og sårinfeksjon. I gruppen rectosigmoidresekjson var det en pasient med anastomoselekkasje og en pasient med mindre komplikasjoner. Etter Clavien-Dindo klassifikasjonen var det totalt 45 pasienter uten komplikasjoner, fem pasienter med grad 1 komplikasjoner, en pasient med grad 2 komplikasjon og to med grad 3b komplikasjoner. Blant pasienter operert for malign sykdom (n=24) var det i operasjonspreparatene median 21 lymfeknuter (range 12-60). Konklusjon Robotassistert kirurgi er vel gjennomførbart og gir en god kirurgisk tilgang både på høyre colon og rectosigmoid. Ved oppstart med robotprogram bør man tilstrebe minst en hel operasjonsdag hver uke. Pasienter operert med robotassistert kirurgi har kort postoperativ liggetid og få postoperative komplikasjoner.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

107

ONKOLOGISK OG KLINISK-PATOLOGISK RESULTATER AV ROBOTASSISTERT REKTAL KIRURGI VED HAMAR SYKEHUS.

Bakgrunn Minimalt invasiv kolorektal operasjoner er utfordrende og teknisk vanskelig. Robotisk teknologi tilbyr en stabil kirurgisk plattform med forstørrede tredimensjonale sikt og effektiv instrumenter, noe som kan lette den minimalt invasive prosedyren. Data om kortsiktige og langsiktige resultater indikerer resultater som kan regnes som like gode som laparoskopisk og åpen kirurgi. Mål Vi vurderte perioperative, klinisk, patologiske og onkologiske utfall av robotkirurgi for rektum svulster. Design Denne studien var en gjennomgang av en retrospektiv database for 114 pasienter over en 4-års periode. Sted: Prosedyrene fant sted ved Innlandet sykehuset / Hamar. Pasienter Fra september 2014 til september 2018 ble 114 pasienter med rektale svulster operert med robot Da Vinci xi system med kompatible integrert operasjonsbord bevegelse. Resultater Det var 75 menn (66%) og 39 kvinner (34%) i studien; median alder var 66 år. 39% ASA (34), 61 % ASA (1-2), 85 rektum reseksjoner og 29 amputasjoner, Midt-rektale og lav- rektale svulster utgjorde 36,2% tilfeller. Pre operativ kjemo-radiotherapi ble gitt til 12% av pasientene. Ingen konvertering, Reseksjonsmargin positivitet var 0%, og median lymfeknuteproduksjon var 14. post operative komplikasjon rate 16% (Mild- moderate) 8% (alvorlig), Ved en gjennomsnittlig oppfølgingstid for 48 måneder var den sykdoms frie overlevelse 97%, og total overlevelse 96%. Median postoperativ liggetid 5 dager. Begrensninger Dette var en enkeltinstitusjonsstudie uten annen sammenlignende gruppe. Konklusjoner Robotkirurgi for rektale svulster er trygt og gjennomførbart. Den har lav konverteringsfrekvens, tilfredsstiller alle patologiske tilstrekkeligheter, og gir akseptable onkologiske resultater. Robotisk kirurgi er dyrere enn vanlig konvensjonell laparoskopisk kirurgi.

Gastroentrologi

Suhail, A. Folstad, T. Nydal, R. Pedersen, B. Gregussen, H. Kjos, A. Kirurgisk avd. Gastrokirurgisk sek. Innlandet Sykehus- Hamar

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

108

BEKKENRESERVOARKIRURGI I NORGE Wasmuth HH1, Tranø G1, Færden AE2, Øresland T2. 1 Kirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital; 2Gastrokirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus. Innledning Sentralisering og spesialisering har vært et virkemiddel for å bedre kvaliteten av kreftkirurgien. Minste antall prosedyrer per år per sykehus har blitt satt til 10 for de helt sjeldnere og antatt teknisk krevende inngrep. Internasjonalt er samme antall satt som minimum for bekkenreservoarkirurgi. Det er påvist klar sammenhengen mellom volum, komplikasjoner og havari. Selv ved høyvolumsykehus får 50 -60 % komplikasjoner med havarirater over 10% etter 15 år1. Fra reservoarregisteret i UK har en av fem pasienter fått permanent ileostomi etter 20 år 1,2 . I Sverige gjøres reservoarkirurgi på over 30 sykehus med 17% havari innen 15 år. Finland og Danmark har sentralisert denne kirurgi. Det er en økende bekymring for omfanget av sporadisk bekkenreservoarkirurgi 1, 2, 3. Hensikten med denne deskriptive studie er å gi en oversikt over bekkenreservoarkirurgi i Norge. Material Data er hentet fra NPR © etter operasjonskoder for anleggelse og reanleggelse av bekkenreservoar. Det er totalantallet som er angitt. Resultater Fra 1997 til 2005 var det et jevnt fallende antall anlagte reservoar i Norge; fra ca. 100 per år til 50-60 per år. De siste 10 år er det flatet ut på dette nivået (50-60/år). Antall for de ulike sykehus (2005-2014): Ullevål (60), Aker (39), AHUS (82), Stavanger (37), Haukeland (63), St. Olav (103), UNN (63), Andre sykehus [N=±9] (118). Hvis en antar at universitetssykehusene har tre operatører som fordeler disse mellom seg vil kirurgvolum være 2 -3 per år. Insidens av bekkenreservoar per år per million innbyggere er: Sør-Øst: 8; Vest 9; Midt 12; Nord 13. Det gjøres mellom 120 -140 kolektomier i Norge per år med diagnosen Ulcerøs kolitt. Antatt reservoarrate blir da < 50%. Diskusjon Ingen sykehus anlegger mer enn gjennomsnittlig 10 bekkereservoar per år i de siste 10 år, ett antall som er minimumsanbefaling internasjonalt. Ved de fleste sykehus opereres det sporadisk. Kirurg-volumet er lavt. Det er bekymringsfullt at langt de fleste bekkereservoar blir anlagt ved lavvolum sentra og av lavvolum kirurger. Skal kvaliteten på reservoarkirugien bedres og muligheter til forskning og utvikling ivaretas bør reservoarkirurgien i langt større utstrekning sentraliseres også i Norge. Dette er et felles ansvar. 1 Tekkis PP, Lovegrove RE, Tilney HS et al. Long-term failure and function after restorative proctocolectomy – A multicentre study of patients from UK National Ileal Pouch Registry. Colorectal Dis 2010; 12: 433-41. 2 Tekkis PP, Fazio VW, Lavery ICL et al. Evaluation of the learning curve in ileal pouch-anal anastomosis surgery. Ann Surg 2005;241:262-268. 3 Burns EM, Bottle A, Aylin P et al. Volume analysis of outcome following restorative proctocolectomy. Br J Surg 2011; 98: 408-17.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

109

KIRURGISK TELEMENTORING MELLOM NORGE OG DANMARK. UNIK SETUP FOR ROBOTASSISTERT VENTRAL MESH REKTOPEXI. Khayam AB, Thomassen N, Parvaiz A, Rautio T, Rekkedal LM, Kjos A, Augestad KM

Bakgrunn Systemet (InTouch Health RP, Viewpoint System with Surface Pro Tablet) ble brukt til kirurgisk opplæring av en kirurg under opplæring (mentee) av mentor lokalisert i Aarhus, Danmark. Samarbeidet muliggjøres av video- og audiooverføring av operasjon i reell tid. Teknologien tillater mentor å veilede mentee fra en fjern lokalisasjon ved hjelp av live video, audio og reell-tid instruksjoner med tegning som fremkommer på et stillbilde av operasjonen som direkte overføres. Metode Vi bruker den beskrevne teknologien til et strukturert opplæringsprogram for ventral mesh rektopexi som ledd i kvalitetssikring ved innføring av en ny operasjonsmetode (2). Vi inkluderte pasienter henvist for fullveggs rektalprolaps for å etablere en cohort operert med telementor-veiledet robot ventral mesh rektopexi (TRVMR). Det ble brukt en standardisert operasjonsmetode med inklusjon og eksklusjonskriterier. Krav til oppstart var i henhold til SAGES-anbefalinger. Opplæringsprotokollen startet med 2 RVMR med mentor tilstede på operasjonsstua. Dette ble fulgt opp med 25 (3) prosedyrer med TRVMR med mentor i Aarhus og mentee i Bodø. Operasjonsvideoene, etter 27 gjennomførte prosedyrer, skal vurderes med GEARSskåringssystem av et ekspertpanel. Panelet er blindet for erfaringen mentee har opparbeidet seg under prosjektets gjennomføring. Resultater Vi studerer korrelasjonen mellom GEARS-score og operasjonsnummer i rekkefølgen av TRVMR gjennomført av mentee. Hypotesen er en lineær stigning av GEARS-score i forhold til antall gjennomførte prosedyrer. Til nå har vi i tillegg til de 2 første prosedyrene med mentor tilstede gjennomført 5 TRVMR prosedyrer. 1) Schlachta CM, Nguyen NT, Ponsky T, Dunkin B (2016) Pro-ject 6 Summit: SAGES telementoring initiative. Surg Endosc25:1–8 2) Educational implications for surgical telementoring: a current review with recommendations for future practice, policy and research. Surgical Endoscopy 6.june 2017 KM Augestad, H Han, J Paige, T Ponsky, CM Schlachta, B Dunkin & j.Mellinger 3) Philip H. Pucher, Damian Mayo, Anthony R. Dixon, Andrew Clarke, Michael J. Lamparelli. Learning curves and surgical outcomes for proctored adoption of laparoscopic ventral mesh rectopexy: cumulative sum curve analysis Surgical Endoscopy 2017.

Gastroentrologi

Formål Vi ønsket å innføre en ny operasjonsmetode som ingen på avdelingen hadde erfaring med fra tidligere. Telemedisinsk utvikling over siste tid og geografisk lokalisasjon av Nordlandssykehuset fikk oss til å bruke telementoring som redskap for opplæring av en erfaren robotkirurg i en ny prosedyre, av en ekspert (mentor) lokalisert i Aarhus.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

110

INNFØRING AV STANDARDISERT METODE FOR SAKRALNERVEMODULERING. RESULTAT FRA NASJONALT REGISTER FOR ANAL INKONTINENS Rydningen, M1, Prøsch-Bilden, T2, Johannessen, H3, Norderval, S1,2 1 Gastrokirurgisk avdeling, UNN Tromsø,2Nasjonal kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom, UNN Tromsø, 3Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold, Kalnesveien 370, Sarpborg

Bakgrunn Nasjonalt register for anal inkontinens (NRA) ble opprettet i 2013 for prospektiv registrering av behandlingsresultat med sakralnervemodulering (SNM) og sekundær sfinkterplastikk for anal inkontinens (AI) i Norge. SNM har i stor grad erstattet sfinkterplastikk og betraktes som førstelinjebehandling for anal inkontinens (AI) i Internasjonale guidelines (Abrams 2016). På tross av overordnet gode resultater, opplever noen utilfredsstillende effekt som delvis kan forklares med suboptimal elektrodeplassering. 2015 ble SNM standardisert av en europeisk arbeidsgruppe bestående av gastrokirurger og urologer (Matzel et al 2017). Standardisert metode ble innført ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Januar 2016. Formålet med denne studien var å undersøke om innføring av standardisert metode har påvirket resultatene ved UNN, sammenlignet med nasjonale og egne historiske data. Metode Pasientene kartlegges med St Marks score (0 Ingen AI-24 komplett AI) preoperativt og ett år postoperativt. En reduksjon til St Marks score under 9 er antatt å være assosiert med bedring i livskvalitet og definert av NRA som en av kvalitetsindikatorene (Thin et al 2015). Primært endepunkt i denne studien var å sammenligne postoperativ St Marks score (gjennomsnitt, 95% CI) etter innføring av standardisert metode ved UNN, med nasjonale og egne historiske resultater (2013-2016). Sekundært endepunkt var endring i andelen pasienter med kombinert urin inkontinens (UI). Resultater Etter innføring av standardisert metode for SNM ved UNN (2017) var postoperativ St Marks score 9.1 (7.2-11.0), mot 16,3 (14.6-18.1) preoperativt (n=16). I samme tidsperiode nasjonalt var postoperativ St Marks score 11.5 (10.1- 12.9), mot 17.9 (16.9-19.0) preoperativt (n=37). Historiske data fra UNN viste postoperativ St Marks score på 11.0 (9.5-12.4), mot 16.1 (15.17.2) preoperativt (n=49). Andelen med kombinert UI ble redusert fra 56% (n=9) til 25% (n=4) ved UNN etter standardisering, sammenlignet med en reduksjon fra 47 % (n=22) til 35 % (n=15) nasjonalt og en reduksjon fra 65% (n=32) til 43% (n=21) på historiske data fra UNN. Konklusjon Det er flere pasienter som oppnår NRAs kvalitetsindikator med St Marks score <9 etter innføring av standardisert metode for SNM. Nasjonale registre kan brukes til kontroll av resultater etter standardisering og endring av prosedyrer.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

111

SAKRALNERVEMODULERING VED ANALINKONTINENS: 1-ÅRS RESULTATER AV EN SINGEL SENTER KOHORT STUDIE Schultz J., Merok M., Lindam A., Øresland T., Naimy N.

Bakgrunn Analinkontinens er et tabubelagt tema, og kun anslagsvis 10% av rammede oppsøker lege. Tilstanden har en prevalens mellom 2% og 15% hos voksne. Predisponerende faktorer er blant annet vaginalfødsel og obstetrisk skade av analsfinkter. Sakral nervemodulering (SNM) er en veletablert behandling for pasienter der konservative tiltak ikke har ført frem. På Akershus Universitetssykehus (Ahus) ble denne metoden tatt i bruk i 2004. Antall implanterte stimulatorer har økt gjennom årene. Målet med denne kvalitetssikringsstudien var å evaluere effekten av behandlingen blant våre pasienter og sammenholde resultatene med andre sammenlignbare studier. Metode Alle pasienter behandlet med SNM for indikasjonen analinkontinens ved Ahus mellom 01.04.2004 og 01.04.2018 ble inkludert i denne studien. Alle pasientene gjennomførte en tre ukers testperiode med ekstern stimulator etter implantasjon av elektroden. Det var to responskriterier: en subjektiv opplevelse av merkbar effekt og minst 50% prosent reduksjon av inkontinensepisoder sammenlignet med pretestverdi ifølge dagbok. Pasienter ble ansett som sikker responder om begge kriteriene var oppfylt og mulig responder om kun et av kriteriene var oppfylt. Begge grupper fikk tilbud om implantasjon av permanent stimulator. Non-respondere fikk ikke implantert permanent stimulator. Pasientene ble fulgt opp 6, 12 og 24 måneder etter implantasjon av permanent stimulator. Resultater I studieperioden fikk 219 pasienter (202 kvinner: 92%) implantert en SNM testelektrode mot analinkontinens (gjennomsnittlig alder 58 år; BMI 26 kg/m2, pretest Wexner score 15,4 [SD=3,3], median antall vaginale forløsninger blant kvinner: 2). Av disse hadde 131 (60%) sikker, 45 (21%) usikker og 40 (19%) ingen respons. Totalt 166 pasienter fikk implantert en permanent stimulator (gjennomsnittlig Wexner score pretest 15,2 [SD=3,3]; etter 3 måneder 10,1 [SD=4,4 ved 113/166 svar]; Wexner score 6-12 måneder 11,1 [SD=4,3 ved 79/166 svar]. Det var en signifikant reduksjon av både aktive (9,7 til 2,9; p<0,01) og passive (12,7 til 5,2; p<0,01) avføringslekkasjer i denne gruppen. Til sammen ble 28 stimulatorer (18%) eksplantert (årsaker: 19 tap av effekt, 4 smerter, 5 behov for MR). Det var lite komplikasjoner til inngrepet (4 infeksjoner, 3 allergiske reaksjoner og 17 smerter). Til sammen 34 pasienter (20%) har til nå enten fått skiftet batteri eller byttet elektroder. Konklusjon SNM er en trygg og effektiv metode i behandling av analinkontinens som medfører lite komplikasjoner. Implantatet tolereres generelt godt. Ikke alle pasienter har effekt av denne behandlingen og hos noen pasienter forsvinner effekten over tid.

Gastroentrologi

Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Akershus Universitetssykehus, Lørenskog

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

112

UTPRØVING AV FIXCISION© FOR RESEKSJON AV PERIANALE FISTLER Merok MA, Naimy N Vi har testet ut et nytt instrument for eksisjon av perianale fistler. FIXcision består av en fleksibel guidewire og en rett metallstang som føres gjennom fistelen og fungerer som guide for den sirkulære kniven som skjærer ut fistelen i et stykke. Vi har testet ut dette på 9 pasienter. Vi har lukket indre fistelåpning med avbrutte suturer i 1 lag etter minimal revisjon og mobilisering. Fire av pasientene tilhelet i løpet av 6-18 uker. Fire pasienter hadde ikke tilhelet, hvorav tre nå har fått ny seton. En pasient hadde ikke grodd ved kontroll kort tid etter operasjonen, men vi mangler her et endelig resultat. FIXcision er enkel å bruke og gir en rask og ofte komplett eksisjon av fistelen med minimal vevsskade. I vår lille serie synes det ikke som lengde, lokalisasjon eller type av fistel har avgjørende betydning for tilheling. Instrumentet kan være et verktøy for å forenkle selve eksisjonen av fistelen. For å oppnå bedre resultater, trenger vi å prøve ut dette i en større pasientserie for å få mer kunnskap om hvilke fistler som egner seg best. Man bør også vurdere andre metoder for å lukke den indre fistelåpningen.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

113

FISTULA-TRACT LASER CLOSURE (FILAC™): FØRSTEHÅNDS ERFARINGER VED KIRURGISK AVDELING SØRLANDET SYKEHUS, KRISTIANSAND Ion Lupu Rene Wakker

Operatørene har gjennomgått teoretisk kurs ved St Marks Sykehus London og under ESCP kongressen og har hospitert ved Bispebjerg Sykehus i Købehavn for å bli kjent med FILAC prosedyren. Metoden er prøvd på 6 selekterte pasienter med primær transfincterisk analfistel. Ingen hadde IBD. Alle pasienter var behandlet først med seton og det ble gjort MR bekken som bekreftet enkel transfiscterisk fistelkanal uten abscess. Vi presenterer metoden og våre første erfaringer med FILAC teknikken samt initiale postoperative resultater.

Gastroentrologi

FILAC er en sphinctersparende teknikk for behandling av analfistel. Vi presenterer våre første erfaringer med FILAC teknikken hos 6 pasienten i juni i år ved Kirurgisk Avdeling SSK.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

114

BEHANDLINGSRESISTENT ANALFISSUR OPERERT MED CUTAN ADVANCEMENT FLAP Løvvik KM Enhet for avansert proctologi, Volvat Medisinske Senter – Fredrikstad Bakgrunn Analfissur behandles av allmenn-medisinere og kirurger over hele landet med mykgjøring av avføringen og rectogesic salve, dessuten botox-injeksjoner og/eller lateral sphincterotomi. Noen pasienter blir ikke bra. Fissuren vil enten ikke tilhele eller den tilheler tilsynelatende, men recidiverer igjen og igjen. Det dannes uelastisk fibrose med varierende grad av skrumpning. Metode Pasienter med slik behandlingsresistent, kronisk analfissur med fibrose kan likevel hjelpes med rekonstruktiv kirurgi. Den gamle fibrosen fjernes forsiktig uten at underliggende sphincterfibre skades. Defekten dekkes av en sirkulert cutan advancement flap (house-flap). Lappen tas fra perianalområdet, mobiliseres på en stilk, forskyves inn i analkanalen og sys til slik at den dekker defekten etter excisjon av fibrosen. Pasientene gjennomgår antegrad tarmtømming (som til coloscopi) før operasjonen og får preoperativ antibiotikaprofylakse som ved annen GI-kirurgi. For å få best mulig tilgang til analkanalen brukes en relakserende spinalanestesi slik at både sphincterapparatet, bekkengulvet og hele setepartiet relakseres. Gjennomføringen av rekonstruksjon med cutan advancement flap gjennomgås. Metoden er velegnet også ved anal stenose av andre årsaker, dessuten ved lukking av kompliserte analfistler der det etter langvarig kronisk inflammasjon og ofte også tidligere mislykket kirurgi, er dannet så mye fibrose at det ikke er mulig å få tilstrekkelig god tilgang til ampulla recti for å hente en bred, myomucøs advancement flap.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

115

ANAL STENOSE BEHANDLET MED REKONSTRUKTIV KIRURGI

Bakgrunn Ved anal stenose er analkanalens evne til utvidelse blitt redusert. Årsak til at anal stenose utvikles, kan være kroniske hudlidelser, kronisk analfissur og traumer, både kirurgiske og ikke-kirurgiske som f.eks seksualisert vold og spesielt overgrep mot barn som er særlig sårbare fordi de er fysisk små. Ved analstenose er det oppstått fibrose i anoderm og eventuelt også i underliggende strukturer i hele eller i deler av sirkumferensen. Anal stenose har tradisjonelt vært behandlet med utblokkinger, men ved forsøk på å utvide analkanalen, oppstår sprekkdannelser. Ved tilheling av disse, dannes enda mer fibrose med skrumpning og stenosen kan forverres. En annen tilnærming er rekonstruktiv kirurgi. Materiale og metode Dette er en prospektiv serie der pasienter med anal stenose er registrert fortløpende og behandlet med rekonstruktiv kirurgi, til sammen 10 pasienter. Av disse 10 pasientene hadde 7 pasienter (M/F=3/4) behandlingsresistent analfissur med gjennomsnittlig sykdomsvarighet 7 år (1 – 25). To pasienter (M/F=0/2) hadde utviklet anal stenose etter at for mye anoderm var fjernet ved excisjon av hemorrhoider/marisker. Sårene etter hemorrhoidectomi var ikke tilhelet hhv 1 og 2 år etter excisjonene. En pasient var blitt påført betydelig skade i analkanalen da han som barn ble utsatt for overgrep med anal penetrasjon. Alle 10 pasienter ble operert med cutan advancement flap (house-flap), hvorav 9 pasienter ble rekonstruert med en lapp. Hos 1 pasient med anal stenose etter hemorrhoidectomi, brukte vi to lapper. Alle pasientene var forberedt til operasjonen med antegrad tarmtømming (som til coloscopi) og alle fikk preoperativ antibiotikaprofylakse som ved annen GI-kirurgi. For å få best mulig tilgang til analkanalen, gjennomføres operasjonen i relakserende spinalanestesi slik at både sphincterapparatet, bekkengulvet og hele setepartiet relakseres. I forbindelse med operasjonen var 8 pas hospitalisert i et døgn og 2 pas i to døgn. Alle fikk avtale om oppfølging etter 3 mndr, men kunne fremskynde timen ved behov eller få kontakt med oss per telefon. Samtlige ble også kontaktet telefonisk av sykehuset dagen etter utskrivelsen. Alle pasientene ble i forbindelse med operasjonen sykemeldt for 4 uker. Det viste seg å være passe for de fleste, men to pasienter trengte sykemelding for 6 uker. Resultater Samtlige 10 pasienter hadde meget god effekt av det rekonstruktive inngrepet. En pasient fikk spinal hodepine etter anestesien og ble vellykket behandlet med en blodpatch. Det oppsto ingen kirurgiske komplikasjoner. Ved 3-måneders oppfølging var alle tilhelet og hos flere var arrene allerede blitt relativt myke. Alle pasientene hadde fått smertefri defekasjon.

Gastroentrologi

Løvvik KM Enhet for avansert proctologi, Volvat Medisinske Senter – Fredrikstad

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

116

INNFØRING AV HAL-RAR HEMOROIDEKIRURGI VED SYKEHUSET I VESTFOLD. Østigård H, Seeberg LT, Pettersen T. Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold Halfdan Wilhelmsens Allé 17, 3116 Tønsberg Bakgrunn Innføring av ny operasjonsmetode for hemoroider ved Sykehuset i Vestfold. Metode Pasientene ble inkludert prospektivt i perioden 1 november 2016 til 10 oktober 2017. Totalt ble det inkludert 100 pasienter (n=100). HAL-RAR (Hemoroide arterie ligering med rektal mucopeksi) ble implementert som standard metode. Formålet med studien var å kartlegge residiv av hemoroider på bakgrunn av valgt operasjonsteknikk. I tillegg fikk pasientene tilsendt et spørreskjema vedrørende symptomer postoperativt og møtte til poliklinisk kontroll for å kartlegge komplikasjoner, pasienttilfredshet og residiv. Resultater Pasientkarakteristika: 100 pasienter (51% kvinner), median BMI 26. Median 50 år (24-87år). ASA klassifisering ASA I (31%), ASA II (57%), ASA III (12%) og ASA IV (0%). TIVA narkose (92%), spinal (7%). Golighers klassifisering ble benyttet. Grad I (0%), grad II (14%), grad III (10%), grad IV (30%) og hos 38% var dette ikke spesifisert i operasjonsbeskrivelsen. Operasjonsmetode: HAL-RAR. Gjennomsnitt 8,4 HAL-suturer (4-12) og 2,2 RAR suturer (0-4). Median operasjonstid 39 minutter (16-73 min). 45% operert med 2 kirurger til stede, 55% operert med 1 kirurg tilstede. 97 pasienter planlagt dagkirurgiske, 3 inneliggende grunnet komorbiditet. Alle mottatt lokalanestesi med Marcain 5mg/ml med adrenalin. Komplikasjoner: Syv pasienter innlagt fra dagkirurgisk seksjon, og fem innlagt grunnet smerte (1), urinretensjon (3) og blødning(1). Totalt 8 pasienter (8%) fikk kateterbehandlet urinretensjon, alle ble seponert på urologisk poliklinikk uten sequele. Totalt 5 pasienter (5%) tok rekontakt grunnet rektal blødning, hvorav en pasient ble reoperert med HAL-RAR. Postoperativt mottok 35% av pasientene oxynorm eller iv smertestillende, og fire pasienter ble reinnlagt grunnet smerter. Ingen av disse er reoperert. Totalt 17 pasienter er reoperert: HALRAR (9), Longo (1), hemoroidektomi (7). Oppfølging: Til sammen 88% av pasienter møtte til poliklinisk kontroll 3-6 måneder etter operasjonen. Spørreskjema ble utfylt hos 59%. Før operasjonen hadde 38% daglig, 44% ukentlig, og 10% månedlig blødning. Etter kirurgi rapporterte kun 13% blødning, og ingen daglig. Preoperativt rapporterte 73% at de hadde grad III til IV prolaberende hemoroider, og kun 15% postoperativt. Kløe var tilstede hos 35% av pasientene før operasjon, mot 8% etter. Smerter ble rapportert hos 65%, mot 8% etter kirurgi. Hele 87% var fornøyd med behandlingen. Per 10/9-18 er 82% av pasientene avsluttet fra kirurgisk poliklinikk. Konklusjon Pasientene er tilfreds med behandlingen og det har ikke tilkommet noen alvorlige komplikasjoner. Kun 9 pasienter er reoperert med HAL-RAR, 17 totalt. Vi anser dette som en trygg behandling for pasientene, og HAL-RAR har blitt en etablert behandlingsmetode for hemoroidesykdom ved Sykehuset i Vestfold.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

117

PRESENTASJON AV ILEOCØKALE RESEKSJONER HOS CROHNSPASIENTER PÅ OUS ULLEVÅL I PERIODEN 2015-17

Bakgrunn Gastrokirurgisk avdeling ved Ullevål Sykehus behandler mange pasienter med inflammatorisk tarmsykdom. Individuelle pasientforløp for pasienter med Crohns sykdom planlegges i regelmessige MDT-møter. Vi ønsker å evaluere denne tilnærmingen mtp kirurgisk gjennomføring og resultater. Metode Retrospektiv gjennomgang i elektronisk pasientjournal med søk etter operasjonskoder JFB20 og JFB21 og diagnosen K50. Gjennomgang av preoperativ kartlegging, utredning, operasjonsbeskrivelser og senere oppfølging av pasientene. Resultat Det ble i perioden utført 37 ileocøkale reseksjoner. 14 laparoskopisk og 23 pr laparotomi. 25 pasienter hadde relevant billeddiagnostikk innen 6 måneder før inngrepet. Vi vil presentere hvordan evt forskjeller i preoperativ utredning og peroperative funn påvirket den operative strategi. Komplikasjonsraten var lav med tre reoperasjoner; en anastomoselekkasje, en ileus og en mistanke om anastomoselekkasje med negativt funn ved reoperasjon.

Gastroentrologi

Skoglund H, Rustad H, Wik T A Avdeling for Gastro- og barnekirurgi OUS Ullevål

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

118

AKUTT APPENDEKTOMI I ET 15 ÅRS PERSPEKTIV PÅ BÆRUM SYKEHUS, GJØR VI DET BRA NOK? Haugvad A1, Buhagen S2, Pomianowska E1 1. Gastrokirurgisk avdeling, Vestre Viken, Asker og Bærum Sykehus 2. Seksjon for plastikkirurgi, Vestre Viken, Asker og Bærum Sykehus Bakgrunn Akutt appendicitt utgjør mer enn 20 % av henvisningene til en kirurgisk avdeling. Diagnostikk og behandling av tilstanden gjøres stort sett av leger i spesialisering. Vi ønsket å undersøke hvordan LIS legene håndterer dette - som en indikator på om opplæringen er bra nok. Vi har sammenliknet to materialer med 15 år i mellom for å se på endringer i denne perioden. Metode Vi har gjort en retrospektiv studie der vi hentet ut data på samtlige pasienter som ble operert med mistanke om akutt appendicitt mellom oktober 2016 og oktober 2017. Vi så på bruk av bildediagnostikk, antall liggedøgn, resultat av laparoskopier og histologisvar, reinnleggelser og reoperasjoner. Vi har sammenlignet våre tall med egne data fra 2002 Resultater Fra 01.10.16 til 01.10.17 ble 175 pasienter laparoskopert pga mistanke om akutt appendicitt. Seks pasienter (3,4 %) ble ikke appendektomert. Perforert appendicitt ble funnet hos 44 (26 %) pasienter. Av de 168 som ble appendektomert, hadde 9 pasienter (5,3 %) negative histologisvar. Median alder 36 år, 38 % av pasienter var over 45 år. Det ble utført preoperativt CT hos 72 pasienter. Indikasjon for CT hos de fleste pasienter (82 %), var alder - over 45 år. Preoperativ UL ble utført hos 50 pasienter, av disse ble resultatet hos 38 % tolket som usikkert eller negativt. Median liggetid var 20 timer fra innleggelse til utskrivning, 105 (63%) pasienter var inneliggende mindre enn 24 timer. Ti pasienter ble reinnlagt. Totalt syv pasienter (4,2 %) ble reoperert. Ved fire reoperasjoner ble funnene tolket som oversett iatrogen skade. Primærinngrepet hos disse pasienter ble utført med assistanse av overlege eller av erfaren lege i spesialisering. Sammenlikning av pasientgrupper operert i 2002 og 2016 viser at pasientgruppen nå er eldre, at andelen negative histologiresultater har gått ned, og at 100 % av inngrepene nå gjøres laparoskopisk. I begge periodene ble pasientene operert av leger i spesialisering. Overleger var tilstede ved opplæring og ved kompliserte kasus. Konklusjon Appendektomi utført på Bærum Sykehus er en trygg prosedyre. Opplæring av leger i spesialisering regnes som tilstrekkelig før de får ansvar som selvstendige operatører. Den diagnostiske treffsikkerheten er bra, med kun 3 % negativ laparoskopi med tanke på appendicitt, og kun 5 % negative histologisvar.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

119

«TRANSITIONAL CARE» FOR PASIENTER MED ANOREKTALE MALFORMASJONER OG HIRSCHSPRUNG SYKDOM

Introduksjon Omtrent 1500 personer i Norge lever med en anorektal misdannelse (ARM) eller Hirschsprung sykdom (H). I dag er det ikke noe etablert oppfølging av H og ARM pasienter når de blir voksne. Det er godt dokumentert at barn med H og ARM ofte har tarmtømmingsproblemer, avføringslekkasje samt nedsatt livskvalitet og psykososial helse. Man har antatt at eventuelle problemer relatert til H og ARM har bedret seg etter hvert som pasientene har blitt eldre. Pasientorganisasjoner og enkelte nye studier rapporterer at mange voksne med H og ARM har betydelige utfordringer på grunn av sin medfødte misdannelse, og man etterlyser et strukturert oppfølgingsprogram for pasientene. Mål Kartlegge eventuelle helseproblemer hos voksne H og ARM pasienter samt spørre pasientene om hva slags helsetilbud de selv mener de har behov for. Metode Fokusgruppeintervjuer ledet av en psykiater med god kjennskap til bekkenbunnsdysfunksjoner. Lydopptak ble utført før transkripsjon. Man inviterte voksne pasienter som bodde i nærheten av Oslo. Det foreligger godkjenning fra de regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Preliminære resultater Det er utført fire fokusgruppeintervjuer med 5 pasienter av samme kjønn og med samme diagnose i hver gruppe, totalt 20 pasienter. Nesten alle pasientene rapporterte om mer eller mindre tarmtømmingsproblemer og at disse påvirket dagliglivet. Flere fortalte om et problematisk seksualliv. Alle etterspør oppfølging etter fylte 18 år. Pasientene visste ikke hvor de skulle henvende seg ved problemer, og de følte det var liten kjennskap til deres sjeldne tilstander utenfor det barnekirurgiske miljøet. De hadde savnet å snakke med andre med tilsvarende utfordringer. Alle understreket betydningen av psykososial og mental støtte i barne- og ungdomsårene. Det kom også frem at de mener ungdommer allerede fra 12-13 års alder burde ha samtale alene med lege, blant annet om seksualitet. Konklusjon Voksne pasienter operert for H og ARM som barn, har fortsatt helseutfordringer relatert til sin medfødte misdannelse når de er voksne. Det må etableres tverrfaglig samarbeid ved overføring fra barnemedisinsk til voksenmedisinsk omsorg slik at voksne pasienter kan henvende seg til helsepersonell med kunnskap om deres diagnosespesifikke utfordringer.

Gastroentrologi

Hoel AT1, Staff S2, Gjone H1, Teig CP2, Austrheim AI1, Andersen MH1, Øresland T2, Bjørnland K1 1 Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. 2Akershus universitetssykehus

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

120

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

121

Introduction: An enteroatmospheric fistula (EAF), a special subset of enterocutaneous fistula (ECF), is defined as a communication between the gastrointestinal tract and the atmosphere. Vacuum-assisted closure (V.A.C) is a useful technique for treating complex wounds, whilst posterior component separation with transversus abdominis muscle release (TAR) is an approach that offers a solution for complex ventral hernias. In the present report, a successful case of V.A.C and TAR treatment for a frozen abdomen with multiple EAF and repair of a complex ventral hernia is described. Presentation of case: A 54-year-old man with a known history of Crohn’s disease was admitted to our hospital with severe abdominal pain. Computed tomography upon admission revealed intestinal obstruction in the small bowl caused by a stenotic ileocoecal valve. A right side hemicolectomy was performed and a side-to-side ileocolic anastomosis was established. Postoperatively the patient developed anastomotic leakage with pursuant peritonitis resulting in an emergency operation on postoperative day (POD) 4. The anastomosis was resected and reestablished together with a diverting ileostomy. From POD 12 (after index operation) the patient developed extensive complications with enteric leakage into the abdominal cavity and wound dehiscence. This resulted in a total of five surgical revisions (POD 12-29). Repeated attempts of suture closure of the perforations with V.A.C therapy were unsuccessful, and abdominal closure and ECF construction also failed. Continuous intestinal leakage and abdominal sepsis lead to the development of a complete frozen open abdomen with three EAF in the midline (POD 29). An abdominal V.A.C treatment system from KCI Medical (San Antonio, USA) was established, with separate Abdovac (Wellspect, Salzburg, AU) drainage of the intestinal fistulas and a chimney system for the high output fistula in the midline, to transform the ECF to EAF. During V.A.C treatment meshed split-thickness skin grafting (STSG) was performed to surround the three EAF with skin grafts, so that an ostomy bag could be directly attached to surround the EAF sites. Oral intake started at POD 114 and the wound became smaller in size. The patient was referred to another hospital at POD 358 to undergo TAR. Prior to TAR the patient underwent treatment with Botulinum toxin (BTX). Discussion: Frozen abdomen with intestinal perforation EAF is an often fatal adverse event to gastro intestinal surgery. In this case three gastrointestinal perforations were observed. Isolation of enteric contents is important to heal the wound and Chimney-Abdovac is an effective therapy for frozen abdomen, even in the presence of EAF. Conclusion: EAF can be managed successfully with innovative V.A.C use, and improve the overall wound healing. Definitive repair usually requires major surgical intervention and abdominal wall reconstruction 9 to 12 months after the original insult. TAR seems to be a novel approach for such complex reconstructions with BTX acting as an adjunct to abdominal wall reconstruction. Follow-up examination at 3 months after TAR surgery has not revealed any recurrence of the complex ventral hernia and the patient’s nutritional requirement is maintained through oral intake only. Professional judgment, experience, and teamwork are key to successfully managing the patient with EAF.

Gastroentrologi

Gulati M†, Ystgaard B‡, Andersen G† †Department of Surgery, Ålesund Hospital, Norway ‡Department of Surgery, St. Olav Hospital, Trondheim, Norway

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

122

BROKK VED - OG ETTER TILBAKELEGGING AV – STOMI Lambrecht J R Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet Gjøvik, Kyrre Grepsgate 11, 2019 Gjøvik Studier rapporterer om opptil 35% brokk rate etter tilbakelegging av midlertidig stomi og en review angir rate på 18%. Studier rapporterer også økt rate av parastomalt brokk ved laparoskopisk operasjon. Ved retrospektiv journalgjennomgang på pasienter med rektumreseksjon ved Sykehuset Innlandet, Gjøvik ønsket vi å belyse dette, spesielt med fokus på om det kan finnes indikasjon for nettforsterkning ved tilbakelegging av stomi og som grunnlag for en evt. kontrollert studie. Kohorten består av 461 rektumreseksjoner. Pasienter med avlastende stomi utgjør 55 operert åpent og 119 operert laparoskopisk. 172 (96% i begge undergrupper) er lagt tilbake. Median tid til tilbakelegging var 107 dager i den åpne gruppen og 85 dager i den laparoskopiske gruppen (p=0.003). Syv (4%) utviklet brokk i stomiarret og fire (2%) er operert for brokk. Det var en tendens mot økt brokk rate etter laparoskopisk primæroperasjon (5% vs. 2%, p=0.083). Pasienter med permanent stomi utgjør 70 åpne og 100 laparoskopiske inngrep. Tre (4%) i den åpne grupper og 36 (36%) i den laparoskopiske gruppe fikk profylaktisk nett. Det er registrert to (3%) parastomale brokk i den åpne gruppe – og 18 (18%) i den laparoskopiske gruppe. Seks (33%) av brokk i den laparoskopiske gruppen er operert for sitt brokk. Logistisk regresjonsanalyse viser økt risiko for parastomalt brokk etter laparoskopisk primæroperasjon: ved pasienter med over et års oppfølgning er Odds ratio (OR) 5.5 (95% konfidensinterval: 1.2-26.3) og med over 3 års oppfølgning er OR hele 10.8 (1.4-88.8). Nettprofylakse synes ikke å påvirke brokkinsidens i dette materiale og justering for dette endrer ikke estimatet. I denne retrospektive studien synes brokkraten etter tilbakelegging av avlastende stomi å være lav og kun utgjøre et lite klinisk problem. Med økt risiko for infeksjon i kontaminert område er det derfor vanskelig på generell basis å anbefale nettforsterkning, selv om kontrollerte studier viser lavere brokkrate. Ekstraksjon av operasjonspreparat i stomistedet øker risiko for parastomalt brokk, men ingen operatører brukte denne metoden i kohorten. Årsaken til at risiko for brokk synes større ved laparoskopisk operasjon er ikke åpenbar. Selv om nettprofylakse ikke synes å påvirke brokkraten i denne studien, så aktualiseres debatten om nettprofylakse idet langt hovedparten av operasjoner med permanent stomi i vår tid utføres med laparoskopisk teknikk.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

123

LAPAROSKOPISK EKSTRAPERITONEAL PARASTOMAL BROKKOPERASJON MED TRANSVERSUS ABDOMINIS RELEASE - EN VIDEOPRESENTASJON Lambrecht J R, Lavik S Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet Gjøvik, Kyrre Grepsgate 11, 2819 Gjøvik

Trenden mot å legge nett utenfor bukhulen ved laparoskopisk kirurgi har også nådd operasjon for parastomalt brokk. Vi viser her en laparoskopi-video med modifisert Sugarbaker med ekstraperitonealt nett og enhanced-view Transversus Abdominis Release (eTAR). I USA går dette under navnet Pauli Parastomal Hernia Repair (PPHR).

Gastroentrologi

Den mest populære metode for operasjon av parastomalt brokk er den modifiserte Sugarbaker operasjon utført laparoskopisk. Den innebærer nett plassert intraperitonealt.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

124

SMERTER ETTER TOTAL EKSTRAPERITONEAL (TEP) OPERASJON FOR LYSKEBROKK – EN PROSPEKTIV OPPFØLGING Schjøth-Iversen L, Brudvik KW Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet Sykehus, Postboks 23 Vinderen, 0319 Oslo Bakgrunn Laparoskopisk metode har ofte blitt assosiert med mindre postoperativ smerte og kortere rehabiliteringstid ved ulike kirurgiske inngrep. Etter operasjon for lyskebrokk er det ved åpen metode rapportert kronisk smerte hos 10 til 30%, hvor omkring 3% rapporteres å ha moderat til sterk smerte. I Norge opereres en økende andel med laparoskopisk teknikk, men postoperativ smerte er lite belyst. Målet med denne studien var å kartlegge smerte etter total ekstraperitoneal (TEP) operasjon for lyskebrokk, samt å identifisere risikofaktorer for slik smerte. Metode Prospektiv studie hvor samtlige pasienter operert med TEP i perioden 2010 til 2014 fikk tilbud om deltagelse. Residiv og smerter ble registret med spørreskjema tilsendt pasientene 6 måneder, 2 år og 5 år postoperativt. Kliniske kontroller ble utført dersom det forelå tvil om brokk eller smerte i det returnerte spørreskjema. På smerteskalaen ble smerte definert som 2 poeng eller mer (lett smerte 2-4 poeng; moderat smerte 5-7 poeng; sterk smerte som 8-10 poeng). Data ble anonymisert og deretter analysert i Ledidi Prjcts. Resultater Totalt ble det utført 1517 operasjoner for lyskebrokk i perioden. Av disse ble 1260 utført som TEP. Gjennomsnittsalderen var 58,3 år og de fleste var menn (n=1176). BMI var mellom 18 og 39, med snitt på 24,8. De fleste inngrep ble gjort dagkirurgisk (n=895) og liggetid hos de resterende (n=365) var i gjennomsnitt 2,1 døgn. Operasjon for brokkresidiv ble gjort hos 106 pasienter. De vanligste komplikasjoner var hematom, urinretensjon og serom hos hhv 58, 12 og 12 pasienter. Reoperasjon var nødvendig hos 11 pasienter (0,9%). Etter 6 måneder, 2 år og 5 år svarte henholdsvis 1080, 1089 og 619 pasienter på skjema og 178 (16,5%), 142 (13,0%) og 40 (6,4%) rapporterte smerte ved det aktuelle tidsintervallet. Av disse, og ved de samme tidsintervallene rapporterte 38 (3,5%), 27 (2,4%) og 9 (1,4%) moderat smerte og 5 (0,4%), 8 (0,7%) og 0 sterk smerte. Alder under 70 år (HR 2,3), operasjon som inneliggende pasient (HR 1,7), operasjon for brokkresidiv (HR 3,6) og operasjon for lateralt brokk (HR 1.8) var risikofaktorer for postoperativ smerte. Bilateralt brokk, nettfiksasjon og postoperative komplikasjoner var ikke assosiert med postoperativ smerte. Konklusjon Et halvt år etter TEP rapporterer 16,5% smerter, andelen er vesentlig lavere etter 5 år (6,4%). Under 3,5% rapporterer moderat til sterke smerter etter 6 mndr og 2 år og under 1,4% etter 5 år. Viktigste risikofaktor for smerte var operasjon for brokkresidiv. Nettfiksering og postoperative komplikasjoner var ikke assosiert med postoperativ smerte.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

125

SÅRRUPTUERER SOM EKSEMPEL PÅ KVALITETSSIKRINGSARBEID I EGEN AVDELING Gunstad PO

Innledning Det er nyttig for en kirurgisk avdeling å ha oversikt over egne kirurgisk komplikasjoner. Gjennom blant annet NorGAst-rapporten kan en sammenligne egne resultater med landet for øvrig. Dette innlegget ønsker å vise hvordan gastrokirurgisk avdeling på Lillehammer med utgangspunkt i NorGAst-rapporten brukte eget kvalitetsregister til kvalitetssikringsarbeid. I 2016 hadde vår avdeling flere sårrupturer enn vi hadde hatt tidligere år, men også sammenlignet med landet for øvrig. Metode for eget kvalitetsikringsarbeid NorGAst-rapporten som for oss viste økt forekomst av sårruptur i 2016 ble gjennomgått på et av avdelingens komplikasjonsmøter. Med utgangspunkt i eget kvalitetsregister skaffet vi oss oversikt over pasientene med sårruptur med en rekke variabler. Disse ble delt inn i tre grupper: første gruppe for sårrupturene i perioden 2013-2015, den andre gruppen for sårrupturene i «problemåret» 2016 og den tredje for sårrupturene i 2017. Gjennom 2017 var sårruptur tema i et dedikert komplikasjonsmøte og ved to internundervisninger. I 2018 oppsummerte vi dataene og så om vi hadde oppnådd forbedring. Resultater og funn I 2016 hadde 10 pasienter sårruptur mot totalt 7 i perioden 2013-2015. I 2017 falt antallet til 5 sårrupturer. Vi manglet data for antall laparotomier per år, men økningen i 2016 ble indirekte bekreftet ved sammenligning av laparotomier med tarmreseksjon; i 2013-2015 hadde åpne tarmreseksjoner en sårrupturfrekvens på 2,3 % (5/213), i 2016 på 11 % (7/65) mens den i 2017 falt til 6 % (3/50). Generelt finnes sårrupturene ofte blant inngrep utført på natten (hhv. 29% i 2013-2015, 40 % i 2016, 40% i 2017) med høy andel ø-hjelp (hhv. 86%, 80 %, 60%) og høy gjennomsnittlig ASA-score (hhv. 3,1, 3,1, 3,2). I 2016 var 100 % av årsakene til sårrupturene angitt som feil tensjon i tråd (i 2013-2015 hos 57 %, i 2017 hos 20 %). Hittil i 2018 har vi hatt 2 pasienter med sårruptur. I perioden 2013-2017 sett under ett har 4,6 % (15/328) av pasientene med tynn- og/eller tykktarmsreseksjon fått sårruptur. Oppsummering/konklusjon Vi identifiserte gjennom NorGAst-rapporten økt forekomst av sårruptur i 2016. Ved bruk av eget kvalitetsregister gjennomgikk vi pasientene. Gjennom internundervisning, komplikasjonsmøter og bevisstgjøring forsøkte vi bedre resultatene. Ingen sikker enkeltstående årsak til flere sårrupturer ble funnet. Men, dette kvalitetssikringsarbeidet kan likevel se ut til å redusere antallet pasienter som får sårruptur som komplikasjon ved vår avdeling. Kanskje kan dette være et eksempel på nytten av gjennomgang av egne resultater og påfølgende fokusering på utvalgte forbedringsområder?

Gastroentrologi

Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet Lillehammer, Anders Sandvigsgt 17, 2609 Lillehammer

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

126

INTERMITTERENDE UNDERTRYKK FOR BEHANDLING AV PERIFER ARTERIELL SIRKULASJONSSVIKT: OPTIMALT NIVÅ AV NEGATIVT UNDERTRYKK Hoel H1,2, Mathiesen I2, Sundhagen JO1, Høiseth LØ1,3, Sandbæk G4, Hisdal J1 1 Karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker, 2 Otivio AS, 3Avdeling for anestesiologi, Oslo universitetssykehus, 4Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, Oslo universitetssykehus

Bakgrunn Tidligere studier har vist at applisering av intermitterende undertrykk (INP) gir en akutt økning i perifer blodstrøm i underekstremitetene hos pasienter med perifer arteriell sirkulasjonssvikt (PAS). Metoden går ut på at et trykkammer forsegles rundt benet under knenivå, og en kontrollenhet appliserer sykluser med INP ved aktivt å suge luft ut av og passivt ventilere trykkammeret. INP er nødvendig for å omgå den veno-arterielle refleksen der økt venetrykk fører til vasokonstriksjon på arteriesiden, hvilket resulterer i redusert blodstrøm. Sykluser med 10 sekunder undertrykk og syv sekunder atmosfæretrykk har vist seg å være effektivt for å gi økning i blodstrøm i ekstremiteten, men hvilket nivå av undertrykk som er optimalt for pasienter med PAS er ikke kjent. Metode Den akutte effekten av INP ble testet på 16 pasienter diagnostisert med PAS. Blodstrøm ble målt kontinuerlig på fotryggen i a. dorsalis pedis (ultralyd Doppler) og i acral hud på 1. tå (laser Doppler). Ulike trykknivåer (0, -10, -20, -40 og -60 mmHg) ble testet i randomisert rekkefølge i 5 minutters perioder, med 5 minutters washoutperiode mellom hvert trykk. Resultater Selvrapportert maksimal gangdistanse var 225 (100-500) meter (median (25-75% percentil)) og ankel-arm indeks var 0.58 (0.53-0.74). Maksimal blodstrøm relativt til baseline for hvert trykk var: 0 mmHg; 1.08 (1.02-1.13), -10 mmHg; 1.11 (1.07-1.16), -20 mmHg; 1.18 (1.111.30), -40 mmHg; 1.39 (1.27-1.84) og -60 mmHg; 1.48 (1.38-1.74). Det var ingen signifikant forskjell i maksimal blodstrøm mellom 0 mmHg og -10 mmHg (p=1.00), eller mellom -40 mmHg og -60 mmHg (p=1.00). Det var signifikant høyere blodstrøm ved -40 mmHg sammenlignet med -10 mmHg (p<0.01). Maksimal laser Doppler flux relativt til baseline for hvert trykk var: 0 mmHg; 1.06 (1.02-1.11), -10 mmHg; 1.08 (1.05-1.16), -20 mmHg; 1.12 (1.07-1.27), -40 mmHg; 1.24 (1.16-1.50) og -60 mmHg; 1.35 (1.12-1.67). Det var ingen signifikant forskjell i laser Doppler flux mellom 0 mmHg og -10 mmHg (p=1.00), eller mellom -40 mmHg og -60 mmHg (p=1.00). Det var signifikant forskjell i laser Doppler flux mellom -10 mmHg og – 40 mmHg (p=0.03) Konklusjon Intermitterende undertrykksbehandling med -40 mmHg og -60 mmHg gir signifikant økning i maksimal perifer blodstrøm hos pasienter med PAS. Vi fant ingen signifikant forskjell ved å bruke undertrykk på -60 mmHg sammenlignet med -40 mmHg.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

127

UTREDNING AV KRONISK INTESTINAL ISKEMI Safi N1, 2, Berge ST1, Ånonsen KV3, Hisdal J1, Medhus AW3, Sundhagen JO1, Kazmi SSK1. Karkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus HF, Aker Det Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Gastromedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål 1 2

Vi ønsker å sammenlikne disse to metoder for diagnostisering av stenoser eller okklusjon i mesenterielle kar. Siden de fleste pasienter med kroniske magesmerter og mistenkt KII gjennomgår gastroduodenoskopi er hensikten med studien å finne ut om dette kan erstattes med EUL 2. Vi vil presentere REK-godkjent studieprotokoll for utredning av KII pasienter, planlagt gjennomført ved Oslo Universitetssykehus HF. Metode I en prospektiv ikke randomisert studie vil man undersøke 50 pasienter med KII symptomer som har fått utført CT angiografi av mesenterielle kar. Det skal utføres EUL og TAUL. Prosedyrer skal utføres av en erfaren endoskopist og en fysiolog. Begge skal blindes for CT angiografi funn. Resultatene skal sammenliknes hvor sensitivitet og spesifisitet skal beregnes og sammenliknes med CT angiografi funn. Dette skal publiseres i vitenskapelig tidsskrift. Ved en slik endoskopisk utredning kan man få umiddelbart informasjon om mesenteriell sirkulasjon samtidig som man kan utelukke andre mulige årsaker til magesmerter. På sikt kan EUL erstatte gastroduodenoskopi undersøkelse hos pasienter med mistenkt KII.

Almansa, Bertani, Noh, Wallace, Woodward, & Raimondo. (2011). The role of endoscopic ultrasound in the evaluation of chronic mesenteric ischaemia. Digestive and Liver Disease, 43(6), 470-474. 1

Noh, Kyung W. ; Pungpapong, Surakit ; Wallace, Michael B. ; Woodward, Timothy A. ; Raimondo, Massimo (2006) Is EUS with Doppler Comparable to Transabdominal Ultrasound As a Screening Test for Chronic Mesenteric Ischemia (CMI)? Gastrointestinal Endoscopy, 2006, Vol.63(5), pp.AB254-AB254

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn Transabdominal Ultralyd Duplex (TAUL) undersøkelse er en nyttig utredningsmodalitet for kronisk mesenteriell iskjemi (KII). Sammenliknet med CT angiografi er TAUL mindre belastende (ingen stråling og ingen nefrotoksisk kontrast). Undersøkelsen er også̊ viktig i oppfølging av pasienter etter behandling. Imidlertid er undersøkelsen mindre sensitiv og forstyrres av luft i tarmen, abdominal fedme, osv1. Endoskopisk ultralyd Duplex (EUL) er en omfattende undersøkelse der en får endoskopisk oversikt over magesekk og tynntarm i tillegg til å utføre Duplex av mesenterielle kar.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

128

VENTETIDER FOR KARKIRURGISK ØYEBLIKKELIG HJELP VED ST. OLAVS HOSPITAL 2017-2018 Altreuther M, Aasgaard F Karkirurgisk seksjon, kirurgisk klinikk, St Olavs hospital Norsk karkirurgi har gode resultater i internasjonale sammenligninger, for eksempel i studiene om abdominalt aortaaneurisme som ICVR og VASCUNET publiserte i 2016 og 2017. 1,2 I den sist publiserte studien er mortalitet etter aneurismekirurgi i Norge signifikant lavere enn gjennomsnittet i studien for åpen operasjon og for gruppen med AAA totalt. I den kliniske hverdagen er det imidlertid ofte at kapasiteten er sprengt, og pasienter faster og venter i flere dager, spesielt når operasjonene ikke har høyeste hastegrad. Det er åpenbart, at dette ikke er den kvaliteten man ønsker å levere, samtidig som det ikke fanges opp i kvalitetsregisteret, og heller ikke rapporteres jevnlig ved sykehusene. Vi har analysert alle øyeblikkelig hjelp operasjoner ved kirurgisk avdeling St. Olavs hospital fra mai 2017 tom april 2018. I studieperioden ble kun 50 % av operasjonene med hastegrad «innen 24 timer» utført innen ønsket tidsramme. Akutte tilfeller med hastegrad «innen 6 timer» og operasjoner med hastegrad «innen 5 døgn» ble stort sett operert innenfor ønsket tidsramme. Undersøkelsen viser et kapasitetsproblem, som trolig ikke er ukjent ved andre sykehus, og som bør løses før det medfører alvorlige konsekvenser for behandlingskvaliteten. Referanser (1) Beck A et al: Variations in Abdominal Aortic Aneurysm Care – A Report from the International Consortium of Vascular Registries; Circulation. 2016;134:1948–1958. DOI: 10.1161 (2) Budtz-Lilly J et al: Assessment of International Outcomes of Intact Abdominal Aortic Aneurysm Repair over 9 Years; Eur J Vasc Endovasc Surg (2017) 54, 13-20

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

129

ØKT RISIKO FOR ABDOMINALE AORTAANEURISMER BLANT INDIVIDER MED DEPRESSIVE SYMPTOMER EN POPULASJONSBASERT PROSPEKTIV STUDIE Nyrønning LÅ1,2, Stenman M4, Hultgren R4, Albrektsen G3, Mattsson E1,2

Seksjon for karkirurgi, Kirurgisk Klinikk, St Olavs Hospital, 2 Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk, 3Enhet for anvendt klinisk forskning, NTNU, Trondheim, 4Institutionen för molekylär medicin och kirurgi, Kärlkirurgkliniken; Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm 1

Materiale og metode: Denne studien inkluderte 50 930 deltakere fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som hadde komplette data for HADS. The Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) måler grad av depresjonssymptomer på en skala fra 0-21. Individer med en verdi på ≥8 har ofte symptomer forenlig med depresjon (5). Chi-kvadrat test ble benyttet for å sammenligne insidens-proporsjoner av AAA mellom individer med og uten symptomer på depresjon, definert ved HADS <8 vs. ≥8. Risikoen for utvikling av AAA ble undersøkt i Cox regresjonsmodeller (ujustert vs. justert). Alder ble brukt som tidslinje, og alder på 50 år ble satt som et inklusjonskriterium, da kun 3 individer fikk AAA-diagnosen før 50 års alder. Potensielle risikofaktorer og konfundere som ble justert for i analysen var: kjønn, røykestatus, koronar hjertesykdom, hypertensjon, BMI, diabetes og alder ved måling. Resultater: Totalt 6200 individer (12%) hadde HADS≥8, og 742 individer (201 kvinner) utviklet AAA i løpet av en median oppfølgingstid på 13 år (alder 50-100 år, 705 947 personår). Insidens-proporsjonen av AAA var høyere blant individer med symptomer på depresjon (1.8% vs. 1.2%, p<0.001). I den ujusterte Cox regresjonsanalysen hadde individer med HADS≥8 nesten 50% økt risiko for AAA sammenlignet med personer med HADS<8 (HR 1.46, 95% CI 1.2-1.8). I den justerte Cox-modellen ble assosiasjonen mellom depresjon og AAA redusert, men individer med HADS≥8 hadde fortsatt over 30% økt risiko for AAA sammenlignet med HADS<8 (HR 1.32, 95% CI 1.1-1.6). Røyking, mannlig kjønn, koronar hjertesykdom og hypertensjon var også signifikant assosiert med utvikling av AAA. Konklusjon: Individer med forhøyet HADS, som tegn på symptomer på depresjon, har økt risiko for å utvikle AAA. Referanser:

1. M. Stenman, M. et al. Relation of major depression to survival after coronary artery bypass grafting. Am JCardiol 2014;114:698-703. 2. C. M. Celano et al. Depression and cardiac disease: A review. Cardiol in Rev 2011;19:130-42.[4]M. 3. Daskalopoulou, J et al. Depression as a risk factor for the initial presentation of twelve cardiac, cerebrovascular, and peripheral arterial diseases: Data linkage study of 1.9 million women and men. PLoS One 2016;11:e0153838. 4. Empana JP et al. Contributions of depressive mood and circulating inflammatory markers to coronary heart disease in healthy European men: the Prospective Epidemiological Study of Myocardial Infarction (PRIME). Circulation. 2005;111:2299 –2305. 5.Bjelland, A.et al. The validity of the hospital anxiety and depression scale. An updated literature review. J Psychosom Res 2002;52:69-77.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn: Tidligere studier har vist at depresjon er en sterk og uavhengig risikofaktor for kardiovaskulære sykdommer, som koronar hjertesykdom og hjerneslag (1-3). Kronisk inflammasjon spiller en viktig rolle i patogenesen bak en rekke kroniske sykdommer, inkludert AAA og depresjon (4). Målet med denne studien var å undersøke om det finnes en assosiasjon mellom depresjon og senere utvikling av AAA.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

130

THE RELATIONSHIP BETWEEN CARDIOVASCULAR DISEASE AND VASCULAR STIFFNESS IN PATIENTS WITH IMFLAMMATORY JOINT DISEASES Föhse K1,3, Rollefstad S2, Semb AG2, Slagsvold CE3, Hisdal J3 Department of Physiology, Radboud University Nijmegen, The Netherlands 2 Preventive Cardio-Rheuma Clinic, Dept. of Rheumatology, Diakonhjemmet Hospital, Oslo 3 Section of Vascular Investigations, Oslo University Hospital Aker, Oslo, Norway

Background Until the last decade, the best established risk factors for cardiovascular disease (CVD) and subclinical atherosclerosis were elevated cholesterol levels, hypertension, smoking, diabetes and obesity. However, large observational studies have revealed an increased risk for patients with inflammatory joint disease (IJD). One of the characteristics of CVD and atherosclerosis is increased arterial stiffness. Pulse wave velocity (PWV) has been proposed as a surrogate measure of arterial stiffness. The aim of this study was to confirm that patients ‘at risk’ have an increased PWV and to evaluate the correlation between PWV and risk for CVD in patients with IJD. Method Hundred and ninety six patients with IJD, including rheumatoid arthritis (RA), ankylosing spondylitis (AS) and psoriasis arthritis (PA) (aged 27–84 years) were referred from either the rheumatology outpatient clinic at Diakonhjemmet Hospital, or from general practitioners, for a CVD risk evaluation in the time period from April 2017 to June 2018. Systemic blood pressure and arterial stiffness were measured (Mobile-o-graph, I.E.M. GmbH, Deutschland). PWV>10 m/s was defined as an independent marker of end-organ damage. CVD risk factors were retrieved by a questionnaire, physical examination and laboratory tests. Individual CVD risk stratification was done by using the systematic coronary risk evaluation (SCORE) algorithm for high risk countries which is recommended by the European Society of Cardiology. Patients with a risk score ≥ 10, or patients suffering from CVD in the past were defined as ‘very high risk’ for CVD. Results The average SCORE was 2.9±4.8, and 106 of 196 included patients (54%) had a ‘very high risk’ of future CVD (SCORE ≥ 10 and/or established CVD). PWV for the subjects ‘at very high risk’ was significant higher than PWV of subjects with SCORE < 10 (9.2 m/s vs 7.5 m/s, p = < 0.001). PWV and risk SCORE were highly positive correlated, r = 0.7, p = < 0.001. This was comparable between the three IJD entities. Conclusion In patients with IJD, PWV correlates with very high risk of CVD. This was comparable across the between the three IJD entities, rheumatoid arthritis, ankylosing spondylitis, and psoriasis arthritis. Future longitudinal studies are warranted to validate if arterial stiffness can be used as tool to predict cardiovascular risk in all entities of IJD.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

131

TARMISKEMI

Kronisk tarmiskemi utvikles over uker og år. Den vanligste årsaken er arteriosklerose. Symptomene er abdominalsmerter etter matinntak og vektnedgang. Det har blitt hevdet at 2 av 3 arterier skal være stenotiske for å gi de typiske symptomene, men vi har sett iskemisk tarm der kun en arterie har vært affisert. Utredningen av disse pasientene er CT angiografi der bilder i sideplan gir best oversikt over arteria mesenterica superior og coelicastammen. Det dreier seg om eldre pasienter og kvinner er gjerne i overtall. I dag vil de fleste forsøke endovaskulær behandling av tilstanden. Ved lange og kalkholdige stenoser kan dette være vanskelig og åpen kirurgi må vurderes. Ved endovaskulær behandling er mortaliteten < 5%. Mortaliteten øker ved åpen kirurgi, men er mindre enn 10%. Det er hyppigere restenose ved endovaskulær behandling. Akutt tarmiskemi skyldes hyppigst emboli eller akutt trombose. Prognosen er dårlig, spesielt hvis ikke behandlingen igangsettes i løpet av 24 timer. Det rapporteres mortalitet på 40-60% og så høyt som 80% hvis behandlingen kommer i gang for sent. Diagnosen stilles ved CT angiografi. Det er en økende trend at akutt tarmiskemi behandles endovaskulært hvis man har tid. Ofte må man imidlertid gjøre laparotomi for å inspisere tarmen. Åpen kirurgi består i embolectomi-trombectomi eller bypasskirurgi. I tillegg tarmreseksjon ved nekrotisk tarm. Man bør være liberal med å gjøre relaparotomi. Tarmiskemi er en sjelden tilstand. Vi på karkirurgisk avdeling behandler stort sett pasienter med kronisk tarmiskemi. De med akutt tarmiskemi /akutt abdomen innlegges som regel på gastrokirurgisk avdeling. I en 10 års periode fra 2007 har vi behandlet 21 pasienter (24 opphold/prosedyrer). Det var 13 kvinner og 8 menn. Den yngste 53 år og den eldste 86 år. En ny pasientgruppe som kan utvikle akutt tarmiskemi er pasienter med thoracoabdominalt aortaaneurisme behandlet med grenet stentgraft eller hybridoperasjoner. Disse er ikke inkludert i dette materialet. Pasientene ble forsøkt stentet i en eller begge hovedstammer. I tillegg ble det lagt bypass hos 4 pasienter som fikk komplikasjoner. 2 av disse døde. I hele gruppen døde 4 pasienter (16,7%). En av de som døde hadde akutt tarmiskemi. Pasienter med kronisk tarmiskemi som har smerter etter matinntak og vektnedgang, bør behandles før de utvikler tarmgangren, hvor prognosen er dyster. Det er imidlertid en pasientgruppe i relativ dårlig almentilstand og med høy alder. Endovaskulær behandling er i dag førstevalget.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Svein R. Amundsen Karkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

132

KARFUNKSJON EVALUERT VED CAROTISREAKTIVITET OG INTIMA MEDIATYKKELSE HOS BRUKERE AV ANABOLE ANDROGENE STEROIDER Melsom HS1,2, Bjørnebekk A3, Slagsvold C-E, Hisdal J1 Karavdelingen, OUS, Aker. 2 Medisinsk fakultet, UIO, 3The Anabolic Androgenic Steroid Research Group, OUS 1

Bakgrunn: Friske coronararterier vil normalt dilatere ved økt sympatisk aktivitet [1]. Nyere studier har også vist tilsvarende respons i a. carotis communis, når hånden legges i isvann. Manglende dilatasjon eller vasokonstriksjon, har vist seg å være en god prediktor for senere kardiovaskulære hendelser[2, 3]. Immersjon av hånden i isvann for å studere carotisreaktivitet (CAR %), er derfor en non-invasiv metode som kan brukes for å vurdere karfunksjon. Bruk av anabole androgene steroider (AAS) er assosiert med ulike effekter på det kardiovaskulære systemet. I caserapporter er plutselig hjerteinfarkt det mest rapporterte, men hypertrofi av venstre ventrikkel, redusert pumpefunksjon og hypertensjon er også rapportert [4]. Kolesterolsammensetningen endres også, ved at mengden LDL øker, mens mengden HDL reduseres. Dette gir i seg selv økt risiko for hjerte-karsykdommer. Effektene av AAS på karfunksjon er imidlertid mindre studert, og hensikten med denne studien er derfor å undersøke i hvilken grad misbruk av AAS påvirker karfunksjonen. Metode: Tjueseks kontroller matchet på styrketrening og 24 tidligere eller nåværende steroidebrukere er til nå inkludert i studien. Karfunksjon har blitt evaluert ved pulsbølgehastighet (PWV), augmentation index (AIx), flow-mediert dilatasjon (FMD), intima media-tykkelse i a. carotis communis (IMT) og carotisreaktivitet (CAR %). Dette abstrakt vil begrenses til å presentere resultater fra IMT-målinger og CAR % . CAR % er blitt undersøkt ved at diameter av a,carotis communis er blitt kontinuerlig målt i hvile og under økt sympatisk aktivitet, indusert ved å holde hånden i isvann (4°C ) i 90 s. CAR % beregnes deretter som den relative diameterendringen fra baseline til største dilatasjon eller konstriksjon i løpet av de 90 s. Resultater presenteres som median (25th-75th persentil). Resultater: Median alder for AAS-brukere er 35 (25-58) år, og for kontroller 36 (24-36) år. AAS-brukere har signifikant økt IMT sammenlignet med kontrollgruppen [0,59 (0,52-0,64) mm vs. 0,55 (0,51-0,57) mm, p=0,03]. Vi observerte også en signifikant redusert CAR % hos AAS-brukerne sammenlignet med kontrollene [4,9 (2,9-7,2) % vs 7,1(5,3-10,5) %, p=0,015]. Konklusjon: Misbruk av AAS påvirker karfunksjon negativt, og allerede hos unge brukere påvises både morfologiske endringer i karveggen og funksjonell dysfunksjon, i form av svekket carotisreaktivitet til økt sympatisk aktivering. Disse resultatene kan mest sannsynlig også overføres til coronararteriene og være en mulig forklaring på plutselig hjertedød, som følge hjerteinfarkt hos unge brukere av AAS. Referanser:

1. Nabel, E.G., et al., Dilation of normal and constriction of atherosclerotic coronary arteries caused by the cold pressor test. Circulation, 1988. 77(1): p. 43-52. 2. van Mil, A.C., et al., Correlation of carotid artery reactivity with cardiovascular risk factors and coronary artery vasodilator responses in asymptomatic, healthy volunteers. J Hypertens, 2017. 35(5): p. 1026-1034. 3. van Mil, A., et al., Carotid Artery Reactivity Predicts Events in Peripheral Arterial Disease Patients. Ann Surg, 2017. 4. Vanberg, P. and D. Atar, Androgenic anabolic steroid abuse and the cardiovascular system. Handb Exp Pharmacol, 2010(195): p. 411-57.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

133

REGULERING AV CEREBRAL BLODSTRØM VED ENDRINGER I PRE- OG AFTERLOAD Lie SL1,2, Høiseth LØ1,3, Hisdal J1 1 3

Karavdelingen, Aker, Oslo universitetssykehus, 2Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Avdeling for anestesiologi, Oslo universitetssykehus

Metode Seksten friske frivillige forsøkspersoner ble rekruttert til studien. Blodstrømshastigheter i a. cerebri media (MCAv) og a.carotis interna, ble kontinuerlig målt med ultralyd. CO ble målt kontinuerlig med suprasternal Doppler, MAP ble målt med fotopletysmografisk «volume clamp»-metode (Finometer). Subjektene ble usatt for økende sentral hypovolemi i «lower body negative pressure» (LBNP)-modellen på 0, -20, -40, -60 og -80 mmHg, i kombinasjon med vekslende statisk muskelarbeid («isometric handgrip»). Dette abstractet begrenses til å se på effekten på MCAv av sentral hypovolemi i LBNP-modellen. Resultater presenteres som median (25%-persentil-75%-persentil). Resultater Deltakerne i studien var 25 (22-26) år gamle. MCAv ved LBNP 0 mmHg: 0.60 m/s (0.430.72), LBNP -20 mmHg: 0.55 m/s (0.41-0.70), LBNP -40 mmHg: 0.48 m/s (0.37-0.57), LBNP -60 mmHg: 0.40 m/s (0.25-0.47), LBNP -80 mmHg: 0.36 m/s (0.22-0.39). Vi fant en statistisk signifikant reduksjon i MCAv for LBNP -40 mmHg og -60 mmHg ift. LBNP 0 mmHg, med tilhørende p-verdier < 0.001. På LBNP -80 mmHg var det ingen signifikant endring ift. til LBNP 0 mmHg, mest sannsynlig på grunn av et lavt antall observasjoner. Det ble ikke påvist signifikante endringer i MAP ved de ulike LBNP-nivåene, sammenlignet med LBNP 0 mmHg. Konklusjon Ved økende LBNP-nivå blir blodstrømshastigheten i a. cerebri media redusert til tross for at MAP opprettholdes. Dette tyder på at cerebral blodstrøm reduseres ved sentral hypovolemi og redusert preload. Dersom videre analyser bekrefter disse funnene, vil dette bidraget kunne endre hvordan vi ser på MAP som den viktigste regulatoren for cerebral blodstrøm. I en klinisk setting kan dette påvirke måten vi vurderer cerebral perfusjon hos kritisk syke pasienter.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn En adekvat og stabil blodstrøm er nødvendig for å opprettholde en tilstrekkelig oksygenleveranse til hjernen. Cerebral blodstrøm (CBS) er antatt å være autoregulert, med opprettholdelse av stabil cerebral perfusjon så lenge middelarterietrykket (MAP) er i området 50-150 mmHg. I den senere tid har imidlertid fremstillingen av et autoregulatorisk blodtrykksplatå blitt utfordret, og hjertets minuttvolum (CO) har blitt trukket fram som en mulig faktor som påvirker CBS uavhengig av MAP. Hensikten med denne studien har derfor vært å undersøke hvordan endringer i CO og MAP påvirker CBS.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

134

BEDRE BEHANDLING AV PASIENTER MED SYMPTOMATISK CAROTISSTENOSE ETTER CAROTISSTUDIEN? Yousefi P, Wesche J Kar-og thoraxkirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog Bakgrunn: Rask tid til kirurgi etter cerebrale hendelser hos pasienter med symptomatisk carotisstenose vil kunne redusere risikoen for slag1. Den norske carotisstudien fra 2017 viste at 62 % av pasientene ble operert innen 14 dager etter symptomdebut2. Nye europeiske retningslinjer for behandling av carotisstenose ble publisert i jan 20183. Vi har undersøkt om carotisstudien har påvirket tid til behandling av disse pasientene på Ahus, og i hvilken grad vi følger de nye retningslinjene, spesielt mht platehemming, og om utkomme for pasientene er bedre. Materiale og metoder: Vi har undersøkt resultatene for pasientene som ble operert med carotisendarterektomi (CEA) i tidsrommet 1.4. 2014 til 1.7. 2018 og sammenlignet pasientene i perioden under (12mnd) – og etter carotisstudien (39mnd). I perioden ble det operert 94 pasienter, hvorav 92 ble inkludert (2 asymptomatiske ekskludert). Vi registrerte bruk av blodfortynnende preog postoperativt samt ved 30 dagers kontroll. I tillegg registrerte vi komplikasjoner og perioperative nevrologiske hendelser (vurdert av nevrolog 2-4 postoperative dag). Resultater: Tid fra indexhendelse til innleggelse var i tidsrommet under studien mean 9,7 dager(dg), median 3 dg, range (0-63), og i tiden etter carotisstudien var det hhv mean 4,7 dg, median 1 dg, range (0-65). Tid fra henvisning av nevrolog til operasjon var i tidsrommet under studien mean 3,9 dg, median 3 dg, range (1-10), og i tiden etter studien var det hhv mean 3,4 dg, median 3 dg, range (1-30). Tid fra indexhendelse til operasjon var i perioden under carotisstudien mean 16,8 dg, median 11 dg, range (3-87), og i tiden etter carotisstudien var det hhv mean 9,6 dg, median 6 dg, range (2-68). Trombolyse ble benyttet hos 2 pasienter. Ingen pasienter fikk nye nevrologiske hendelser i påvente av operasjon. Det var heller ingen per- eller postoperativ død, hjerteinfarkt eller major stroke. I perioden under studien var det 2 (5,3 %) postoperative nevrologiske hendelser. I perioden etter studien var det 2 (2,7 %) hendelser. Under carotisstudien ble og 63% innen 15 dager fra symptomdebut , mens i perioden etter studien ble 88% operert innen 14 dager. Det er en markant endring i type platehemmere foreskrevet perioperativt ved CEA de siste 3 årene. I første del av perioden fikk pasientene acetylsalisylsyre (ASA) preop og dipyridamol+ASA (Asasantin retard) postop. I siste del av perioden fikk pasientene ASA+clopidogrel (Plavix) preop og kun Plavix postop. Konklusjon: Vi fant betydelig reduksjon i postoperative nevrologiske hendelser i tiden etter carotisundersøkelsen. Studien viser at vi har endret bruk av perioperative blodfortynnende i samsvar med nye europeiske guidelines. Pasienter med symptomatisk carotisstenose opplever noe kortere tid fra indexhendelse til innleggelse, og en større andel opereres innen 2 uker fra symptomdebut, men bør fortsatt reduseres betydelig. Tiden fra henvisning til operasjon er relativt kort, og skyldes at vi har fått raskere tilgang til operasjonskapasitet. Den største utfordringen i sykehuset i tidsbruk er tid for utredning, dvs tid til MR-/CT-angiografi og kardiologisk undersøkelse.. Referanser 1) Stroke (2004) 35, 2855-61 2) EJVES (2017) 54, 415-422 3) EJVES (2018) 55, 3-81. (Guidelines)

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

135

GRENETE STENTGRAFT I ARTERIA ILIACA INTERNA - FUNGERER DET? Lange C*, Alreuther M*, Herje M× M, Seternes A* Kirurgisk klinikk, St Olavs hospital* og Avd. for Bildediagnostikk×, St Olavs hospital, Trondheim

Metode Pasienter er identifisert i fra NORKAR og lokal operasjonsprotokoll. Vi har søkt retrospektivt i pasientjournal og røntgenbeskrivelser med hensyn til alder, kjønn, indikasjoner, prosedyrer, patency, oppfølging, komplikasjoner, sekundærprosedyrer, mortalitet og liggetid. Prosjektet er godkjent av REK-midt. Resultat 24 pasienter er behandlet med 31 IBD siden 2005. Disse er fulgt med regelmessige kontroller tilsvarende EVAR- kontroller for AAA. Median alder var 73 år (64-81), det var 23 menn og en kvinne. Ni pasienter hadde AAA som involverte iliacakar, 13 hadde aneurisme i a iliaca communis og to hadde aneurisme i arteria iliaca interna. Syv pasienter hadde behov for intervensjon bilateralt. Nitten fikk aortobiiliakale stentgraft med grener, fem fikk isolerte stentgraft i iliaka. Median prosedyretid var 184 min (120-566) minutter, det ble implantert fra 2 til 12 komponenter (median 5). Liggetid var tre dager (2-26), det var ingen 30 dagers mortalitet. To pasienter rapporterer seteclaudicatio. Under oppfølging har fire graft okkludert (4/31). I tillegg ble et graft okkludert av oss pga endolekkasje og voksende internaaneurisme, og et ble okkludert pga teknisk problem. Ni pasienter har gjennomgått 14 endovaskulære sekundærprosedyrer, og en kirurgisk operasjon.. Konklusjon Grenete iliakale stentgraft fungerer bra hos egnede pasienter ved vårt sykehus. Antall okklusjoner av interna og sekundærprosedyrer synes noe høyt. Få pasienter rapporterer om seteclaudicatio.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Mål Bekkenarterier er involvert i abdominale aortaaneurismer (AAA) i ca 20 %. Isolerte aneurismer i arteria iliaca communis eller interna forekommer i 1,5 % av antall AAA. Åpen kirurgi kan være teknisk komplisert. Endovaskulær behandling med grenet stentgraft som forsyner arteria iliaca interna kan derfor være et alternativ. Vi ønsket å se på resultatene ved endovaskulær behandling med grenet stentgraft (IBD) ved vår avdeling.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

136

TARMISKEMI Svein R. Amundsen Karkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus Kronisk tarmiskemi utvikles over uker og år. Den vanligste årsaken er arteriosklerose. Symptomene er abdominalsmerter etter matinntak og vektnedgang. Det har blitt hevdet at 2 av 3 arterier skal være stenotiske for å gi de typiske symptomene, men vi har sett iskemisk tarm der kun en arterie har vært affisert. Utredningen av disse pasientene er CT angiografi der bilder i sideplan gir best oversikt over arteria mesenterica superior og coelicastammen. Det dreier seg om eldre pasienter og kvinner er gjerne i overtall. I dag vil de fleste forsøke endovaskulær behandling av tilstanden. Ved lange og kalkholdige stenoser kan dette være vanskelig og åpen kirurgi må vurderes. Ved endovaskulær behandling er mortaliteten < 5%. Mortaliteten øker ved åpen kirurgi, men er mindre enn 10%. Det er hyppigere restenose ved endovaskulær behandling. Akutt tarmiskemi skyldes hyppigst emboli eller akutt trombose. Prognosen er dårlig, spesielt hvis ikke behandlingen igangsettes i løpet av 24 timer. Det rapporteres mortalitet på 40-60% og så høyt som 80% hvis behandlingen kommer i gang for sent. Diagnosen stilles ved CT angiografi. Det er en økende trend at akutt tarmiskemi behandles endovaskulært hvis man har tid. Ofte må man imidlertid gjøre laparotomi for å inspisere tarmen. Åpen kirurgi består i embolectomi-trombectomi eller bypasskirurgi. I tillegg tarmreseksjon ved nekrotisk tarm. Man bør være liberal med å gjøre relaparotomi. Tarmiskemi er en sjelden tilstand. Vi på karkirurgisk avdeling behandler stort sett pasienter med kronisk tarmiskemi. De med akutt tarmiskemi /akutt abdomen innlegges som regel på gastrokirurgisk avdeling. I en 10 års periode fra 2007 har vi behandlet 21 pasienter (24 opphold/prosedyrer). Det var 13 kvinner og 8 menn. Den yngste 53 år og den eldste 86 år. En ny pasientgruppe som kan utvikle akutt tarmiskemi er pasienter med thoracoabdominalt aortaaneurisme behandlet med grenet stentgraft eller hybridoperasjoner. Disse er ikke inkludert i dette materialet. Pasientene ble forsøkt stentet i en eller begge hovedstammer. I tillegg ble det lagt bypass hos 4 pasienter som fikk komplikasjoner. 2 av disse døde. I hele gruppen døde 4 pasienter (16,7%). En av de som døde hadde akutt tarmiskemi. Pasienter med kronisk tarmiskemi som har smerter etter matinntak og vektnedgang, bør behandles før de utvikler tarmgangren, hvor prognosen er dyster. Det er imidlertid en pasientgruppe i relativ dårlig almentilstand og med høy alder. Endovaskulær behandling er i dag førstevalget.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

137

TVERRFAGLIG KLINIKK FOR PASIENTER MED ARVELIG BINDEVEVSSYKDOM MED ARTERIEAFFEKSJON – NYTT TILBUD VED OUS.

Fra tidlig 1970-tall startet praksis med forbyggende kirurgi på dilatert aortarot ved Marfan syndrom (MFS). Forventet levealder ved MFS har etter det økt fra ca 40 til over 70 år. LoeysDietz syndrom (LDS) ble beskrevet i 2005, og det defineres nå 6 typer. Blodprøve for High throughput sequencing (HTS), - siste oppdaterte versjon (v04) - tester for 53 kjente gener som kan ha mutasjoner relatert til bindevevssykdom. Oppfølging og profylaktisk intervensjon ved kar- og hjerteaffeksjon kan være livreddende, men symptomer fra andre organer påvirker også livskvalitet. Da tilstandene er heterogene og sjeldne, er det behov for et koordinert, kompetent helsetilbud. Thoraxkirurgisk avdeling OUS i samarbeid med TRS, Sunnaas fikk i 2017 bevilget 1 mill NOK fra Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser for et to-årig prosjekt med opprettelse av tverrfaglig klinikk, samt tilrettelegging for forskning basert på register og biobank. Arbeidsgruppen har representanter fra involverte avdelinger i OUS, og brukerrepresentanter fra Marfan- og EDS-foreningen. Materiale og metode: OUS har ca 350 kjente pasienter med bindevevssykdom. Noen har vært operert, andre er slektninger med påvist mutasjon, alle tilbys livslang oppfølging for kar/hjertesykdom ved Barneklinikken og TKA. Tverrfaglig klinikk holdes en gang pr mnd. med undersøkelse av lege fra avdelinger for fysikalsk medisin, genetikk, kardiologi, pediatri, radiologi, evt. øye og kar/thoraxkirurgi, samt lege eller fysioterapeut fra TRS. Pasienter/familier som er nydiagnostisert og pasienter som flyttes fra Barneklinikken til TKA (18 år) prioriteres til tverrfaglig klinikk. Det er ansatt kontaktsykepleier som tar direkte henvendelser fra pasienter. Det tilbys registrering i TRS som gir tilgang til individuell og gruppebasert informasjon og kurs. Rekruttering til forskning skjer i klinikkene og også ved innleggelser i TKA. Brukerevaluering av tilbudet ved spørreskjema gjøres av TRS. Resultat: 51 pasienter har vært undersøkt i tverrfaglig klinikk, hvorav 12 barn, 29 kvinner. Median alder 31 år (0,4-66). Diagnoser: MFS: 27. LDS: 13 (type 1, 2, 3, 4: 4, 3, 4, 3). Vasculært Ehlers Danlos syndrom (VEDS): 2. Familiært torakalt aneurisme og disseksjon (FTAAD): 6 (ACTA2, LOX). Arterial tortuosity syndrom: 1 (SLC2A10). En pasient med multiple aneurismer og neg test. Bosted: Helse N, M, V, SØ: 3, 1, 5, 42. Tre pasienter er henvist til kirurgi fra klinikken. Femtien pasienter har gitt samtykke til inklusjon i register og biobank og 2 doktorgradsprosjekter er pågående. Av de 51 pasienter i registeret, har 22 pasienter gjennomgått 1-6 hjerte- og karkirurgiske inngrep. Diskusjon: Arvelige bindevevssykdommer er sjeldne. Prevalens for MFS angis til 2/10000, og dette er den vanligste. For å samle kompetanse bør erfaring sentraliseres på få sentre, samtidig som pasientene også trenger kontakt med lokalt helsevesen. Analyse med HTS er i rask utvikling, og om noen år er kanskje hel-genom sekvensering tilgjengelig. Funn av mutasjoner med usikker klinisk signifikans er en utfordring. Slike kan ikke brukes til prediktiv testing av slektninger og det blir usikkerhet om man i stedet må utrede og følge alle i familien med bildediagnostikk. For de fleste av tilstandene finnes ikke retningslinjer for oppfølging vedr hvilke undersøkelser som bør gjøres og hvor ofte. Det er også lite kunnskap om virkning av medikamentell profylakse. Pasientene må følges livslangt. Nye data tyder på at det ved MFS kan utvikles nye organmanifestasjoner gjennom hele livet. Bedre medisinsk og kirurgisk profylakse fører til at flere overlever til høy alder, og ny kunnskap avdekkes nå om hvilke helseplager som oppstår i et livsløp. Vår ambisjon er å kontinuere prosjektet til et permanent tilbud, som gjennom register og biobank kan bidra internasjonalt til kompetanseheving, øket forståelse av grunnleggende patofysiologi ved aortaaneurisme og disseksjon og bedre pasienttilbud.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Krohg-Sørensen K på vegne av arbeidsgruppen for prosjektet. Thoraxkirurgisk avdeling OUS

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

138

HELSERELATERT LIVSKVALITET OG OVERLEVELSE HOS PASIENTER 10 ÅR ETTER HJERTEKIRURGI - EN PROSPEKTIV KOHORTSTUDIE Gjeilo KH1,2,4,5, Wahba A1,4 , Stenseth R3,4, Lydersen S6, Klepstad P3,4. 1 Klinikk for thoraxkirurgi, 2Klinikk for hjertemedisin og 3Klinikk for anestesi- og intensivmedisin, St. Olavs hospital, Trondheim. 4Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, 5 Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, og 6Regionalt kunnskapssenter for barn og unges psykiske helse, Institutt for psykisk helse, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU Trondheim. Bakgrunn Helserelatert livskvalitet er et viktig endepunkt etter hjertekirurgi, særlig gjelder dette for eldre pasienter der forventet levetid er begrenset. Få studier har rapportert utviklingen av livskvalitet over tid. Målet med denne prospektive studien var derfor å kartlegge overlevelse, funksjon og utviklingen av livskvalitet 10 år etter hjertekirurgi. Metode 534 av 631 pasienter som gjennomgikk hjertekirurgi mellom september 2004- september 2005 ble inkludert fortløpende før kirurgi. Helserelatert livskvalitet ble målt med SF-36. Sosiodemografiske og medisinske forhold ble registrert. Funksjon ble kartlagt gjennom selvrapportert New York Heart Association (NYHA)-klasse. Pasientene fylte ut spørreskjemaene preoperativt (baseline), 6 måneder, 1, 5 og 10 år etter operasjonen. Resultater Gjennomsnittlig alder på baseline var 66,9 år (23 % > 75 år) og 67 % var menn. Seksti-åtte prosent var i live 10 år etter kirurgi, eldre pasienter (> 75 år) hadde lavere overlevelse enn yngre pasienter (44,6 % vs. 74,6 %, p < 0,001). Svarresponsen blant de som var i live etter 10 år var 77,8 % (274/352). Det var en klar forbedring i livskvalitet det første året etter hjertekirurgi, særlig de første 6 månedene, men en reduksjon fra 12 måneder til 5 år og en ytterligere reduksjon etter 10 år. Imidlertid var det fortsatt en forbedring i livskvalitet på 7 av 8 livskvalitetsskalaer etter 10 år sammenlignet med baseline. Eldre pasienter (>75 år) hadde bedre skårer på 6 av 8 livskvalitetsskalaer etter 10 år sammenlignet med baseline, men forbedret seg noe mindre enn yngre pasienter. Det var en statistisk signifikant forbedring i NYHA- klasse fra baseline til 10 år (p < 0,001), også ved separate analyser for alder på operasjonstidspunktet (>75 år vs. < 75 år). Konklusjon Overlevelsen etter 10 år var 67,8 %. Studien viste at hjertekirurgi bidro til forbedring av livskvalitet og funksjon både på kort og lang sikt. Denne forbedringen vedvarte etter 10 år for både yngre og eldre pasienter. Disse langtidsresultatene er viktige i diskusjoner om beslutningstaking for enkeltpasienter og overordnede diskusjoner rundt bruk av helseressurser.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

139

HELSERELATERT LIVSKVALITET ETT ÅR ETTER LUNGEKREFTOPERASJON – EN SAMMENLIGNING MED PREOPERATIV STATUS. Skarsvaag T1,2, Wahba A1,2, Oksholm T3,4, Rustøen T5,6, Gjeilo KH1,2 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital, Trondheim og 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Trondheim, 3Haraldsplass Diakonale VID vitenskapelige Høgskole, Bergen, 4Lungeavdelingen, Rikshospitalet OUS, Oslo, 5Institutt for helse og samfunn, avdeling for sykepleievitenskap, UiO, Oslo 6Akuttklinikken, Ullevål sykehus, OUS, Oslo.

Materiale og metode Studien var en prospektiv, longitudinell multisenterstudie. Totalt 264 pasienter med primær lungekreft ble inkludert preoperativt fra Oslo universitetssykehus, St. Olavs hospital og Haukeland universitetssykehus. Pasientene fylte ut spørreskjemaene EORTC QLQ-C30 og QLQ-LC13 for kartlegging av HRQoL. Totalt 194 pasienter (82 %) besvarte spørreskjemaene ved 12 måneders oppfølging. Resultater Pasientene i studien rapporterte en reduksjon i alle funksjonsskalaene som inngår i EORTC QLQ-C30, bortsett fra emosjonell funksjon, der de rapporterte en forbedring. Pasientene rapporterte også en signifikant forverring i total livskvalitet, målt ved EORTC-samlescore. Etter ett år rapporterte pasientene en betydelig høyere symptombelastning når det gjelder tretthet, smerte og dyspné. Det eneste symptomet med signifikant forbedring var hoste. Pasientens røykevaner, type operasjon, evt. reoperasjon, tilleggs-kirurgi og kjemoterapi etter kirurgi, var variabler med signifikant betydning for EORTC-samlescore. Konklusjon Studien viste at HRQoL fortsatt var redusert ett år etter operasjon for primær lungekreft. Resultatene fra studien gir grunnlag for å anbefale at helsepersonell bør kartlegge HRQoL hos pasienter med lungekreft og bruker denne informasjonen når man planlegger behandling. Det bør iverksettes tiltak som kan forbedre HRQoL, funksjon og redusere symptomer. Kirurgi for lungekreft er livsnødvendig og pasientene opplever ofte at de ikke har noe valg. Informasjon om forventet postoperativ livskvalitet kan begrense gapet mellom forventninger og virkelighet og gjøre pasienten bedre forberedt på å mestre livet etter operasjon.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Innledning Helserelatert livskvalitet (HRQoL) hos pasienter med lungekreft har fått mer oppmerksomhet de siste årene. Dette skyldes blant annet en betydelig forbedring i 5-års overlevelse. Hovedmålet med denne studien var å kartlegge HRQoL ett år etter lungekreftkirurgi sammenlignet med preoperativ status. Sekundært mål var å vurdere hvordan preog perioperative variabler påvirker HRQoL ett år etter kirurgi for lungekreft.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

140

KIRURGISK STABILISERING AV MULTIPLE COSTAFRAKTURER ERFARINGER FRA AHUS I PERIODEN 2016-2018 Toresen.Å.,Reier-Nilsen.F.,Eggum.R. Kar-/Thoraxkirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus. Bakgrunn Kirurgisk behandling av ustabil og deformert thoraxvegg har som målsetting å stabilisere brystveggen slik at normal bevegelighet og funksjon raskt kan gjenopprettes. Dette gir reduksjon i mortalitet og morbiditet, samtidig som det er en effektiv smertebehandling. Pasienten kan lettere og raskere mobiliseres med resultat i redusert liggetid, bedre pasientopplevelse og kostnadsbesparelse (1). Vi presenterer våre erfaringer med bruk av RibFix Blu™ systemet fra Ortomedic. Indikasjoner for kirurgisk behandling er flail chest, post-traumatisk markant deformasjon, non-flail multiple frakturer (>4 stk) på pasienter >45 år der smertebehandling er problematisk. Samtidig indikasjon for torakotomi, styrker, mens langvarig intubasjon og respiratorbehov av annen årsak, svekker indikasjonen for denne type kirurgisk intervensjon. Inngrepet bør foretas innenfor de første 10 dager etter skaden. Systemet kan også brukes for behandling av pseudoartrose etter frakturer i costa. Materiale Fra januar 2016 til juli 2018 ble 11 menn og 2 kvinner operert for skader i thoraxveggen. Median alder 66år (range 43-85). Resultat Median tid fra skade til operasjon var 5 (1-75) dager. Antall frakturer median 8 (4-19). Antall plater implantert median 3 (2-6). Alle operasjoner ble gjort med antibiotikaprofylakse, thoraxdren på indikasjon og vakumdren i såret via ett hudsnitt. Ledsagende prosedyrer utført er rekonstruksjon av diafragmaruptur, evakuering av hemothorax og mindre kilereseksjoner av laserert lungevev. Fem av pasientene var intensivpasienter median 8 (4-40 intensivdøgn). Liggedøgn postoperativt var median 6 (3-60) Vi har ikke hatt sårinfeksjoner. To pasienter ble reoperert for hhv. platefraktur 12 mnd. postoperativt, og et fasciegrodd arr. En pasient ble reinnlagt fra hjemmet og reoperert 3 uker postoperativt med lobektomi pga. destruert lungelapp og empyem som tilskrives omfanget av thoraxskaden, ikke fiksasjonsprosedyren. Konklusjon Våre erfaringer med fiksasjon av multiple frakturer i costa er positive og pasientene er fornøyd. Vi har observert betydelig bedring i klinisk forløp for de som er operert, og det har vært få komplikasjoner. Indikasjon for operativ fiksasjon må individualiseres og praktiseres strengt. Tverrfaglig samarbeid er viktig, og prosedyren bør utføres av kirurg med thoraxkirurgisk erfaring. Ref:

ESTS Chest Wall Surgery Course

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

141

PASIENTFORLØP OG SMERTEBEHANDLING VED VIDEO-ASSISTERT THORACOSCOPISK KIRURGI (VATS) VERSUS THORACOTOMI. EN RETROSPEKTIV STUDIE. Gjeilo KH1,2,4,5, Abrahamsen HA3,4, Haram PM1.

Bakgrunn En økende andel av pasientene som diagnostiseres med primær lungekreft tilbys kirurgisk behandling. Thoracotomi er assosiert med høy forekomst av moderat til sterk postoperativ smerte. I 2013 ble video-assistert thoracoscopisk kirurgi (VATS), introdusert ved St. Olavs hospital. I følge internasjonale studier er VATS assosiert med mindre smerte, færre komplikasjoner og kortere liggetid postoperativt sammenlignet med thoracotomi. Målet med studien var å sammenligne pasientforløp og postoperativ smertebehandling ved thoracotomi versus VATS. Metode Dette er en retrospektiv studie av prospektivt innsamlede data hos pasienter som ble operert for primær lungekreft i 2016 ved St. Olavs hospital. Pasientjournaler ble gransket for å kartlegge demografiske karakteristika og kliniske variabler som liggetid, postoperative komplikasjoner, periode med thoraxdren, periode med epidural analgesi og forbruk av smertestillende medikamenter. Resultater Totalt 97 pasienter ble inkludert i studien, 66 i VATS-gruppen og 31 i thoracotomi-gruppen. De to gruppene var sammenlignbare når det gjaldt demografiske variabler, men pasientene i thoracotomi-gruppen var klassifisert med mer utbredt sykdom (TNM-status) og høyere ASA. Liggetiden var lengre hos pasientene i thoracotomi-gruppen (p=0,002). Flere i denne gruppen hadde to thoraxdren (42 % vs. 0 %, p<0,001) og behøvde dren en lengre periode (p=0,002). Pasientene i VATS-gruppen fikk lavere doser med smertestillende medikamenter under innleggelsen, og hadde epidural analgesi en signifikant kortere periode. Det var ikke signifikant forskjell i ett års overlevelse. Konklusjon Studien viste at det var forskjeller i pasientforløp og forbruk av smertestillende medikamenter postoperativt hos pasientene som gjennomgikk kirurgi for primær lungekreft med VATS og thoracotomi. Kirurgiske metoder som bidrar til kortere liggetid i sykehus er av betydning for behandlingskapasitet og utnyttelse av helseressurser. Sterk postoperativ smerte er av stor betydning for den enkelte pasient, og er også en av risikofaktorene for å utvikle langvarig postoperativ smerte. Det er derfor viktig å kartlegge hvilken betydning innføring av nye kirurgiske metoder har for pasientforløp og postoperativ smerte.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

1 Klinikk for thoraxkirurgi, 2Klinikk for hjertemedisin og 3Klinikk for anestesi- og intensivmedisin, St. Olavs hospital, Trondheim. 4Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk og 5Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU Trondheim.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

142

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

143

ORTOSEBEHANDLING («BRACING») AV PECTUS CARINATUM Kerai K.*, Tominich K.*, Eggum R. Kar-/thoraxkirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog. *OCH Ortopedi AS, Jerikoveien 20, 1067 Oslo.

Vårt prosjekt er et samarbeid mellom thoraxkirurg og ortopedi ingeniører. Vi presenterer våre foreløpige erfaringer med kompresjonsbehandling av 9 pasienter i perioden 2017 – 06. 2018. Pasienter fra 12- 18 år har fått tilbud om behandlingen som foregår poliklinisk. Scoliose behandling er ikke integrert i behandlingen av pectus carinatum. Det er utført klinisk undersøkelse med vurdering av form og fleksibilitet i bryskassen. Det er tatt fotografier, og lavdose CT thorax med beregning av Haller indeks. Nøye informasjon er gitt muntlig og skriftlig med stort fokus på å unngå hudproblemer. I utgangspunktet var det lagt opp til bruk av en kommersielt tilgjengelig ortose, men «custom made» ortoser viste seg tidlig å fungere best. Ortosen produseres i karbonfiber etter scanning av pasientens brystkasse. Den er todelt, og trykket reguleres med innlegg av polstringer, samt ved stramming av borrelåser på sidene. Behandlingen består av to faser:1. Korreksjonsfase (4- 8 mnd.) hvor kompresjonsortosen brukes min. 20 t pr. døgn. 2. Vedlikeholdsfasen (ca. 12 mnd) hvor kompresjonsortosen brukes min. 8 t pr. døgn. Overgang fra fase 1 til 2 skjer når pasienten er fornøyd med korreksjonen. Total behandlingslengde 2 år, eller til lengdevekst har opphørt. Vi har i dag inkludert 9 pasienter, 8 gutter og 1 jente som er kontrollert etter 4 og 8 uker, deretter 3 og 6 mnd., eller ved behov. Gjennomsnitts alderen er 15,5 år (13-18). En pasient har gitt opp (18 år). En pasient har klart redusert compliance (18 år). Gjennomsnittlig tid for oppnådd korreksjon er 6,6 mnd. (5 – 9). Utfordringer rapportert under behandlingen har vært å oppnå riktig trykk i ortosen (for mye/for lite), søvnproblemer i starten på behandlingen, ubehag sittende på stol med ryggstøtte og ved bruk av ryggsekk. Vi har ikke sett alvorlige hudproblemer. Synlig bedring av deformiteten kan forventes etter 6 uker. Vår erfaring er at det er behov for tilpassing av ny ortose for bruk i vedlikeholdsfasen. Pasientene våre er tilfreds, og vi mener ortosebehandling av pectus carinatum kan tilbys utvalgte pasienter.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Pectus carinatum er en kongenital deformitet av brystkassen som kjennetegnes ved at brystbenet står ut og ofte er rotert, samt at ribbensbruskene er preget av overvekst. Prevalensen er lav, ca. 0,6%, og 80% er gutter. Tilstanden kan være synlig fra fødsel, men debuterer, eller forverres ofte i ungdommen og oppleves ofte som et stort psykososialt problem. Tilstanden behandles i dag oftest med kirurgi. Dette innebærer risiko for komplikasjoner, postoperative restriksjoner og arr. Kompresjonsbehandling med ortose ansees i følge litteraturen å være meget effektivt hos pasienter med god compliance og motivasjon, med rapportert signifikant bedring i subjektivt og objektivt utseende. 10% milde tilbakefall forekommer. Behandlingen er ikke til hinder for eventuell senere kirurgisk behandling.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

144

ERFARINGER MED BIOLOGISKE NETT I BRYSTVEGGSREKONSTRUKSJONER Pettersen Ø1, Hagen OM2, Haram PM1 1 2

Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital, Thoraxkirugisk avdeling, OUS Ullevål

Bakgrunn Cancerkirurgi som involverer brystvegg kan medføre omfattende reseksjoner som i enkelte tilfeller krever rekontruksjon. Tradisjonelt sett har man brukt muskellambåer, bovine pericardpatcher eller andre syntetiske materialer til å dekke vevsdefektene. Alle disse tradisjonelle teknikkene har sine fordeler og ulemper. I nyere tid har man begynt å bruke biologiske nett i andre større kirurgiske rekonstruksjoner, da spesielt innenfor brokkirurgi. Disse nettene egner seg spesielt for bruk i kontaminert vev samt i rekonstruksjoner som setter store krav til materialets styrke og fleksibilitet. Vi beskriver to kasiustikker hvor man har brukt biologiske nett til rekonstruksjon av brystvegg. Kasuistikk 1 Kvinne (f. 1960). I oppfølgingen etter cancer mamma påvist en singel metastase til sternum. Det ble i mai 2016 utført reseksjon av deler av 3. og 4. costa på høyre side inkludert sternum i det samme området. Man valgte å dekke pleuradefekten med bovin perikardpatch, deretter festet man et titaniumnett mot utsiden av thoraxveggen, før man la en ny bovin perikardpatch utenpå. Pasienten hadde initialt et ukomplisert postoperativt forløp. I desember 2016 ble det påvist en større væskeansamling under sternum og titaniummeshet hadde nå gått mer eller mindre i oppløsning. Man valgte da å reoperere pasienten med fjerning av alt fremmedmateriale, gjensying av brokksekken ut i pleura samt innsying av et PermacolTM biologisk nett. Man dekket deretter nettet med subcutant vev. Pasienten ble skrevet ut 2. postoperative dag og har videre hatt et ukomplisert forløp. Kasiustikk 2 Mann (f. 1945). Pasienten fikk våren 2018 påvist en tumor i høyre lunge med innvekst i thoraxveggen. Pasienten ble operert med midtlappsektomi samt reseksjon av costa 4, 5. og 6. fra sternum til circa 20 cm lateralt på høyre hemithorax. Denne omfattende defekten ble dekket med PermacolTM biologisk nett sydd fast i thoraxveggen. For å bevare stabiliteten i thoraxveggen valgte man å skru titaniumstag fra både 4., 5. og 6. costa og inn mot sternum. Dette ble videre dekket med pectoralisflap for å gi ytterligere større og bløvevsdekning. Pasienten hadde et ukomplisert postoperativt forløp og ble skrevet ut 6. postoperative dag. Konklusjon Biologiske nett er tilsynelatende et nyttig hjelpemiddel til rekonstruksjon av brystvegg. Teknikken er tidligere beskrevet internasjonalt, men lengre tids oppfølging hos flere pasienter er ønskelig for å vurdere holdbarheten til disse rekonstruksjonene.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

145

OPERASJON FOR ATRIEFLIMMER MED RADIOFREKVENSABLASJON UNDER SAMTIDIG ÅPEN HJERTEKIRURGI. LANGTIDSOPPFØLGING AV PASIENTER I DEN NORSKE CURE-AF STUDIEN Andersen KS1, Grong K2, Hoff P-I3, Wahba A4 1 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetsykehus, 5021 Bergen, 2 Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen, 5020 Bergen, 3Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetsykehus, 5021 Bergen, 4Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital, 7006 Trondheim

Materiale og metode I 2008 ble de thoraxkirurgiske klinikkene ved Haukeland Universitetsykehus og St. Olavs hospital invitert til å delta i studien. Tilsammen 19 pasienter ble operert mellom 2008 og 2010. Gjennomsnittsalder var 72 år, 79% var menn, EF var i normalområdet og de fleste var i NYHA-klasse II. Mean AF varighet var 40 mnd i gruppen (n=12) med «Long-standing persistent AF» (AF > 12 mnd) mot 6 mnd i gruppen (n=7), med «Persistent AF» (AF > 7 dager/ konverteringsbehov). Kardiopulmonal bypass- og aortaavklemmingstid var i snitt 192 og 122 min. Ablasjonslinjene i venstre og høyre atrium ble lagt i henhold til Cox-Maze IV. Mean total ablasjonstid var 379 sek. Det var ingen mortalitet under oppholdet eller etter 30 dager. Gjennomsnittlig liggetid var 8 dager. En pasient med koronarsykdom døde hjemme vel 9 mnd etter operasjonen. Vår langtidsoppfølging ble utført i 2015. Alle pasientene (n=18) ble undersøkt klinisk og med EKG. Journaler hos fastleger og på sykehusene ble gjennomgått. Resultater Oppfølgingen de første ni mnd ble utført i henhold til CURE-AF protokollen. Rytmestatus ble kategorisert som enten sinusrytme (SR) eller atrieflimmer/flutter (AF). Ved utskrivning hadde 58% SR. Etter henholdsvis en, tre og seks mnd postoperativt var tilsvarende tall for hele gruppen 53%, 74% og 74% i SR. I Persistent gruppen var 86% i sinusrytme etter 9 mnd. Ved etterundersøkelse ca. 6 år etter operasjonen (mean 5.8, range 4.9-6.9), hadde et flertall av pasientene (12/18; 67%) fått residiv av AF, mens 6/18 (33%) hadde beholdt SR. I Long-standing persistent gruppen (n=11) hadde alle fått residiv av AF, i motsetning til i Persistent-gruppen der seks av syv (86%) hadde beholdt SR (P < 0001). Ved etterundersøkelsen viste det seg at 33% av pasientene (6/18) hadde behov for ny arytmi-diagnostikk og/eller elektrokonvertering. Fem pasienter ble deretter konvertert, noe som resulterte i SR hos fire. Sluttresultatet for hele gruppen etter intervensjon, ble da at 56% (10/18; alle syv i Persistent-gruppen + tre i Long-standing persistent gruppen) var i SR ved studiens avslutning. Konklusjon Operasjonsresultatene etter RFA for AF i forbindelse med annen åpen hjertekirurgi var primært gode med høy frekvens av SR (74-86%) seks-ni mnd postoperativt og lav morbiditet. Etter 6 år hadde de aller fleste i Persistent-gruppen beholdt SR, mens alle i Long-standing persistent gruppen hadde fått residiv av AF, flere uten at dette var oppdaget/forsøkt behandlet av helsevesenet. Pasienter med AF trenger livslang oppfølging - også etter kirurgisk RFA - med tanke på residiv. Dette er spesielt viktig hos dem med lang varighet av AF før ablasjon.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn Hoveddelen av CURE-AF studien ble utført i USA fra 2007-2011 for å undersøke sikkerhet og effekt av irrigert radiofrekvensablasjon (RFA) med Cardioblate MedtronicÒ uni- og bipolart utstyr under samtidig åpen hjerteoperasjon hos pasienter med atrieflimmer (AF). Hovedindikasjoner for kirurgi var mitralinsuffisiens, koronarsykdom og aortastenose alene eller i kombinasjoner.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

146

PREOPERATIV BRUK AV NOAK VED AKUTT ASCENDENSKIRURGI Bjørnstad JL, Hoel TN Thoraxkirurgisk avdeling OUS, Rikshospitalet, 0450 Oslo Bakgrunn Moderne medikamentell behandling av kardiovaskulær sykdom byr på flere blodfortynnende medikamenter, som ofte brukes i kombinasjon. Til tross for fordelaktige resultater i flere studier er vårt kliniske inntrykk fra den hjertekirurgiske hverdag at en del av disse nyere medikamentene medfører betydelige blødningskomplikasjoner ved hjertekirurgi. Metode Vi undersøkte avdelingens register fra oktober -16 til juni -18. Periodens begynnelse ble definert ved tidspunkt for omleggingen til nytt register «TKAbase» og slutt definert for å ha en viss postoperativ observasjonstid. Dødsdatoer ble synkronisert mot DIPS 28. august -18. Blodfortynnende ble kategorisert etter antatt sterkeste regime (NOAK, warfarin, dobbel platehemming, enkel platehemmer, heparin, ingen eller ukjent) og beskrevet vedrørende operasjonstype, utvalgte risikofaktorer og forløpsvariabler. Resultater Blodfortynnende preoperativt var assosiert til andre faktorer. Eksempelvis var antikoagulasjon vanligst ved klaffeoperasjoner og 49% av warfarinbehandlede var tidligere hjerteoperert mot 10% blant de øvrige. Tallene er derfor ikke umiddelbart sammenlignbare. Materialet ble brutt ned med tanke på hastegrad (alle, ikke-elektiv og ØH/hyperakutt) og i tillegg med tanke på de vanligste operasjonstyper blant de ikke-elektive (klaffekirurgi, koronarkirurgi og ascendenskirurgi). Den mest åpenbare skjevheten var bruk av NOAK ved ikke-elektiv ascendenskirurgi med 30-dagersmortalitet 67% mot 7%, revisjon for blødning 60% mot 10% og sentamponade 60% mot 3% (n=6 vs 97). Det kan videre nevnes at begge de 2 som overlevde ble operert vel 1 uke etter symptomdebut. For den ene ble NOAK behandling ordinert samme dag som overflytting og operasjon og det ser ikke ut som NOAK ble administrert. Den andre fikk diagnosen 3 dager etter symptomdebut. Kirurgi ble utsatt pga NOAK og dobbel platehemming og pasienten ble operert en uke etter symptomdebut. Forløpet var komplisert med reoperasjon dag 12 pga pseudoaneurysme ved distale anastomose. Postoperativ kontroll viser nytt pseudoaneurysme. Etter juni -18 er ytterligere én pasient operert. Denne fikk bl.a. administrert aktivert protombinkomplex preoperativt og faktor VII intraoperativt og har foreløpig hatt et ukomplisert umiddelbart postoperativt forløp. Konklusjon NOAK og akutt ascendeskirurgi synes å være en farlig kombinasjon. Nøye vurdering av tidspunkt for operasjon og hematologisk bistand kan være hensiktsmessig. Begrensninger Preoperativ blodfortynnende var ikke registrert for 45/443 av de ikke-elektive hjerteoperasjonene mot totalt 121/2258. Disse 45 inngrepene hadde også vesentlige mangler vedrørende øvrige risikofaktorer.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

147

MANGLENDE ASA-BEHANDLING ETTER IMPLANTASJON AV BIOLOGISKE AORTAKLAFFEPROTESER GIR HØYERE MORTALITET OG FOREKOMST AV HJERNESLAG Ansari OBA1, Ellensen VS2, Haaverstad R1,2 1 2

Universitetet i Bergen Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavd., Haukeland Universitetssjukehus

Materiale og Metode Totalt 1858 pasienter fikk utført SAVR i perioden 01/2007-12/2016. For å sikre et mest mulig homogent materiale ble det brukt strenge eksklusjonskriterier. Materialet ble derfor innskrenket til 226 pasienter med bi- eller tricuspid aortaklaff som fikk utført ren SAVR på indikasjonen stenose eller insuffisiens. Populasjonen ble retrospektivt analysert. Resultater Gjennomsnittsalder var 68±11 år. Det var 43 % kvinner. Indikasjonen var aortastenose hos 84 %, -insuffisiens hos 9 % og kombinert sykdom hos 7 %. Protesetype ble valgt jamfør guidelines og individuell egnethet: 84 % fikk en biologisk, mens 16 % fikk en mekanisk. Gjennomsnittlig oppfølgingstid var 4,4 år (2-3651 dager). Mortaliteten var etter 30 dager 2,2 % og for hele studieperioden 17 %. Seks prosent fikk hjerneslag. Hos pasienter med biologisk klaffeprotese som ikke fikk ASA ved utskrivelse var det en signifikant forskjell i slagincidens (18 % vs. 4 %) og mortalitet (44 % vs. 13 %). Også ved multivariat analyse var det en forskjell, men aldersgruppe hadde også betydning. Det var stor variasjon i komplikasjonsrate mellom de ulike typer klaffeproteser. Av de som fikk en biologisk klaffeprotese var det 7 % som ikke fikk noen form for antitrombotisk behandling. I denne gruppen fikk 19 % hjerneslag, signifikant forskjellig fra de som fikk behandling ved univariat analyse, men multivariat analyse viste at aldersgruppe var den avgjørende faktor. Warfarinbehandling postoperativt hadde ingen innvirkning på slagincidens eller mortalitet. Konklusjon Manglende ASA-behandling av pasienter med biologiske aortaklaffeproteser gir signifikant høyere mortalitet og forekomst av hjerneslag. Om dette skyldes trombotisering av klaffeprotesene er uvisst, men resultatene aktualiserer debatten om riktig antikoagulasjonsbehandling hos denne pasientgruppen.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn Gullstandarden for behandling av betydelig stenose eller insuffisiens i aortaklaffen er kirurgisk utskiftning (SAVR). Tendensen er at en stadig større andel av pasientene får implantert biologiske klaffeproteser. Det har imidlertid blitt påvist urovekkende funn av tromber på disse i den postoperative perioden, men den kliniske betydningen er foreløpig usikker. Hensikten med denne studien var å finne forekomsten av MACCE og mortalitet korrelert mot antikoagulasjons behandling og klaffetype.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

148

MITRALKIRURGI VED UNN-TROMSØ 2010 – 2017 Jakobsen Ø Avdeling for hjerte-, lunge- og karkirurgi. Universitetssykehuset Nord-Norge. 9038 Tromsø. Bakgrunn Vi ønsket å kvalitetssikre våre resultater innen mitralkirurgi Materiale og metode Alle pasienter som ble operert med mitralkirurgi ved UNN-Tromsø i perioden 2010-2017 ble gjennomgått retrospektivt. Pasientene ble identifisert via Norsk hjertekirurgi-register og prosedyrekoder i EPJ. Pasienter operert for tumores i relasjon til mitralklaffen ekskludert. Indikasjoner, komorbiditet, operasjonsteknikk, komplikasjoner, re-intervensjoner og overlevelse ble registrert. Resultater Totalt 183 pasienter (gjennomsnitt 23 per år) ble operert i denne tidsperioden. Av disse ble 22% operert for endokarditt og 22% ble operert som øyeblikkelig hjelp. 58% ble operert med isolert mitralkirurgi, de øvrige gjennomgikk tilleggs-prosedyrer. Mitralinsuffisiens (MI) var indikasjon hos 64% av pasientene. Av pasientene som ble operert elektivt for MI ble 63% operert med klaffebevarende teknikk. Tredve-dagers mortalitet var 6% i totalmaterialet og 2% for pasienter operert elektivt for MI. Fem-års overlevelse i totalmaterialet er 76% mens frihet fra død/mitral-reoperasjon er 71%. Fem-års frihet fra død/mitral-reoperasjon for pasienter til elektiv kirurgi for MI var 80%, og 5 års overlevelse etter elektiv klaffebevarende kirurgi for MI er 92%. Konklusjon Resultatene etter mitralkirurgi ved UNN-Tromsø er sammenlignbare med sentre med høyt volum og med internasjonale registerdata.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

149

RESULTATER ETTER OPERATIV BEHANDLING AV ISKEMISK MITRALINSUFFISIENS VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2007-2016 Persson R1, Kolseth SM1, Ellensen VS1, Kvalheim VL1, Salminen PR1, Kvitting PM1, Urheim S2, Haaverstad R1 1 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, 2Seksjon for non-invasiv billeddiagnostikk, Hjerteavdelingen; Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn Indikasjoner og kirurgisk metode for behandling av iskemisk mitralsykdom er kontroversielt. Vi presenterer resultater etter operativ behandling av iskemisk mitralinsuffisiens ved Haukeland Universitessykehus over en 10-års periode.

Resultat Totalt ble 67 pasienter operert for iskemisk mitralinsuffisiens i perioden 2007-2016. Det var 28% kvinner (19/67) og gjennomsnittlig alder var 66±8 år (variasjon 49-81 år). 79% hadde tidligere gjennomgått hjerteinfarkt (53/67) og 33% var tidligere behandlet med koronar revaskularisering (22/67), hvorav 21 med PCI og 2 med CABG. Gjennomsnittlig VVEDD var 6.1±0.8 cm (variasjon 4.4-8.0 cm) og EF 40±10% (variasjon 19-62%). 36% hadde VVEDD >6.5 cm (24/67). Kun 54% var operert elektivt (36/67); 39% var operert som hastepasienter under samme innleggelse (26/67) og 7.5% var operert som øyeblikkelig hjelp (<24 t) (5/67). 45% var i NYHA klasse III. Euroscore II (logistisk) var i gjennomsnitt 7.6±8.6% (variasjon 0.9-54.5%), og høyere hos kvinner enn menn (hhv 10.7 og 5.9%, p=0.024). 70% ble operert med mitralring (47/67) og 30% fikk mitralklaffeprotese (20/67). 90% fikk samtidig CABG (60/67) og median antall graft var tre. De øvrige ble revaskularisert tidligere i behandlingsforløpet. 40% fikk IABP pre- eller peroperativt (27/67). 30-dagars mortalitet var 4.5% (3/67) og var assosiert med venstre ventrikkel dilatasjon (p=0.007). Estimert kumulativ overlevelse var 88% etter 1 år, 80% etter 5 år og 44% etter 10 år. Konklusjon 30-dagers mortalitet var lav hos pasienter operert for iskemisk mitralklaffeinsuffisiens, men var økt hos pasienter med dilatert venstre ventrikkel. Estimert kumulativ overlevelse var høy de første 5 årene, men falt gradvis de siste 5 årene av observasjonsperioden.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Materiale og metode Alle pasienter operert for iskemisk mitralinsuffisiens i perioden 2007-2016 ble inkludert. Datainnsamlingen foregikk retrospektivt med et utvalg av pre-, per- og postoperative variabler. Data ble analysert ved bruk av deskriptiv og sammenliknende statistikk.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

150

ER TRICUSPIDALKIRURGI HØY-RISIKO BEHANDLING? Kolseth SM1, Persson R1, Salminen PR1, Urheim S2,3, Haaverstad R1,3 1 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus 2 Seksjon for non-invasiv billeddiagnostikk, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus 3 Klinisk Institutt 2, Det medisinske fakultet, Universitet i Bergen Bakgrunn Indikasjon for kirurgisk behandling av tricuspidalklaffesykdom er fortsatt omdiskutert og internasjonale retningslinjer er vage. Pasienten har ofte alvorlig komorbidet og høyre ventrikkelsvikt, og mange er underlagt langvarig medikamentell behandling før kirurgi. Formålet var å kartlegge indikasjoner, metode og overlevelse ved operativ behandling hos disse pasientene over en 12-års periode ved Haukeland Universitetssykehus. Materiale og metode Retrospektivt ble pasienter operert for tricuspidalklaffesykdom i perioden 2007-9/2018 identifisert. Pre-, per- og postoperative variabler ble bearbeidet med deskriptiv statistikk og overlevelsesanalyse. Resultat 67 pasienter (40 % kvinner) med gjennomsnittlig alder 58±16 år ble inkludert. Median NYHA var III og gjennomsnittlig Euroscore II 7,1±8,6. 96 % av pasientene hadde tricuspidalinsuffisiens. Over halvparten ble vurdert å ha en funksjonell/sekundær tricuspidalinsuffisiens (58 %). Øvrig etiologi var endokarditt (28 %), carcinoid hjertesykdom (10 %) og degenerativ klaffesykdom (3 %). 34 pasienter fikk behandling med tricuspidalring og 31 pasienter fikk innsatt tricuspidalprotese. En pasient fikk DeVega annuloplastikk og en fikk primært behandling med reseksjon av infiserte klaffeseil før senere reoperasjon med proteseinnsetting. 24 % var redo-operasjoner. Hyppigste tilleggsprosedyrer var mitralklaffekirurgi (42 %), lukning av ASD/PFO (19 %), CABG (18 %), AVR (12 %) og PVR (10 %). 10 % fikk etablert mekanisk sirkulasjonsstøtte (IABP, Impella eller ECMO) intraoperativt. For hele gruppen var 30-dagers mortalitet 9 % og estimert kumulativ overlevelse over 5 år var 62 %. Carcinoid tumor i abdomen med levermetastaser var etiologi for pasientgruppen med lavest langtidsoverlevelse, 6 av 7 pasienter var døde innen 5 år. For pasienter uten carcinoid systemsykdom eller omfattende endokarditt var estimert kumulativ 5 års overlevelse 71 %. Konklusjon Pasienter operert for tricuspidalsykdom hadde heterogen etiologi, uttalt symptombilde og ofte omfattende tilleggsprosedyrer. Hos pasienter med tricuspidalkirurgi uten systemsykdom eller endokarditt i flere klaffer er postoperativ overlevelse relativt god.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

151

LANGTIDSOVERLEVELSE ETTER GJENNOMFØRT AORTIC VALVE REPLACEMENT - EN RETROSPEKTIV OBSERVASJONSSTUDIE Dybvad Evjemo KJ3, Valle S3, Enger TB4, Holmgren A2,Wahba A1,3 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital HF, 2 Hjärtcentrum Norrlands universitetssjukhus, 3 Norges tekniske-naturvitenskapelige universitet NTNU, Fakultet for medisin og helsevitenskap,4 St.Olavs Hospital Universitetssykehuset i Trondheim

Metode Det er utført en postoperativ overlevelsesanalysene for pasienter behandlet med AVR, sammenlignet med forventet levetid i den norske og den svenske normalbefolkningen, korrigert for kjønn, alder og operasjonsår. Langtidsoverlevelse ble sammenlignet med kjønn, alder, klaffetype og kirurgisk prosedyre. Prediktorer for redusert overlevelse ble vurdert med multivariable analyser av observerte og relative dødelighet. Resultat 3638 pasienter fikk utført AVR fordelt på to sykehus. 1545 i Trondheim og 2093 i Umeå. Tilsammen 981 pasienter fikk mekanisk klaff, og 2657 fikk biologisk klaff. 30 dagers mortalitet for begge sykehus var 2,5%. Totalt døde det 504 pasienter fra Trondheim og 586 pasienter fra Umeå under observasjonstiden på hemhodsvis 14 og 10 år. Når det gjelder kjønn var det ingen forskjell verken i observert eller relativ overlevelse. Type inngrep hadde betydning for overlevelse, isolert AVR hadde bedre overlevelse enn kombinert AVR + CABG. I Umeå hadde pasienter med mekanisk klaff bedre observert og relativ overlevelse. Postoperativ atrieflimmer peker seg ut som den enkeltstående risikofaktoren med høyest prosentandel dødelighet etter endt observasjonstid. Konklusjon Bedre 30 dagers - og langtidsoverlevelse enn i tidliger publikasjoner. Det er liten forskjell mellom Trondheim og Umeå. Det er tydlige forskjeller i overlevelseskurver mellom biologisk og mekanisk klaff. Det er ingen observert kjønnsforskjeller.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn Langtidsoverlevelse hos pasienter som har gjenomgått AVR er analysert i to tidligere studier, hhv i 1994 og 2000. Andelen eldre som opereres er dominerende og økende. Dette gir grunnlag for en antagelse om at sykdomsbyrden i operasjonspopulasjon er endret. Vi ønsket derfor å gjøre en ny gjennomgang av tallmaterale fra Skandianviske pasienter som har gjennomgått AVR. De viktigste risikofaktorene identifiseres, samt hvordan alder og kjønn påvirker overlevelsen.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

152

OVERLEVELSE HOS KORONAROPERERTE PASIENTER MED POSTOPERATIV MEDIASTINITT; EN MULTISENTERSTUDIE MED 20-ÅRS OPPFØLGING. Ivar Risnes, Michael Abdelnoor og Jan Ludvig Svennevig Bakgrunn Mediastinitt er en alvorlig postoperativ komplikasjon etter hjertekirurgi. Hensikten med denne studien var å vise hvordan mediastinitt påvirker langtidsoverlevelse hos koronaropererte pasienter 20 år etter de ble operert. Endepunkt var total mortalitet. Metode Studie design var en retrospektiv cohort studie av 18.532 koronaropererte pasienter, operert fra januar 1989 til desember 2000, med sluttdato 1. april 2018. Median oppfølgingstid var 14.6 år, fra en dag til 29.0 år, bestående av eksponerte, mediastinitt pasienter, n = 107 og ikke eksponert, tilfeldig utvalgte kontroll pasienter uten mediastinitt, n = 444. Effekten av mediastinitt ved koronarkirurgi ble beregnet ved å bruke rate ratio (RR) og dens 95% confidence limits (CL). Overlevelsesanalyse og log rank test ble utført. Resultater I mediastinitt gruppen var 13 pasienter (12.1%) i live, og i kontroll gruppen 125 (28.1%). Mediastinitt gruppen inneholdt 95 mortalitets tilfeller med en oppfølging på 1107 pasient år, noe som gir en incidence på 8.58 tilfeller per 100 pasient år. I kontrollgruppen var der 320 døde pasienter med en oppfølgingstid på 6464 pasient år, eller en incidence på 4.9 tilfeller per 100 pasient år, RR = 1.73, 95% CL 1.36-2.18, p = 0.00001. Pasienter med mediastinitt hadde 1.7 ganger høyere dødsrisiko enn kontrollpasientene. Styrkeberegning av sannsynlighet for overlevelse ved 20 års oppfølging var 11.06%, standard error (SE) 3.37% for pasienter med mediastinitt, and 36.02% for kontrollpasientene, SE 2.32%. Log rank test var høy signifikant, p = 0.00001, der det med hjelp av Cox modell ble kontrollert for alder og kjønn, uten forandring i resultat. Spesielt var det at en av kontrollpasientene passerte 100 år før sluttdato. Konklusjon Koronaropererte pasienter med postoperativ mediastinitt har en significant økt mortalitetsrisiko sammenlignet med koronaropererte pasienter uten mediastinitt, opp til 20 år etter operasjonen. Referenser Risnes I, Abdelnoor M, Almdahl SM, Svennevig JL. Mediastinitis after Artery Bypass Grafting. Risk Factors and Long-term Survival. Ann Thorac Surg 2010;89:1502-10.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

153

FROZEN ELEPHANT TRUNK MED THORAFLEX HYBRID GRAFT VED ANEURYSME I AORTABUE OG DESCENDENS Soknes M, Lingaas PS, Lundblad R, Kvitting JP Thoraxkirurgisk avdeling, OUS Rikshospitalet, Oslo

Materiale og metode Vi har identifisert alle pasienter som har gjennomgått denne prosedyren ved vår avdeling frem til april 2018. Pasientdata er innhentet fra sykehusets journalsystemer. Resultater 21 pasienter (7 kvinner, 14 menn) fikk behandling med Thoraflex Hybrid fra desember 2014 til april 2018. Pasientkarakteristika og resultater vil bli presentert. Konklusjon FET med Thoraflex Hybrid er en veletablert og god behandlingsmetode ved kombinert aneurysme i aortabue og aorta descendens. Vi presenterer våre erfaringer med Thoraflex Hybrid på Høstmøtet 2018.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn Sykdom som omfatter både aortabuen og aorta descendens innebærer kjente kirurgiske utfordringer. Behandlingsalternativer er flere; aortareseksjon med tradisjonell elephant trunk 1 og 2, elephant trunk 1 + TEVAR, frozen elephant trunk (FET) med Thoraflex graft, og TEVAR med fenestrerte eller grenede graft. Thoraflex Hybrid består av et dacrongraft med fire sidegrener og et stentgraft i den distale enden. Dette muliggjør utskiftning av aortabuen med halskar og samtidig behandling av proksimale aorta descendens, samt mulighet for supplerende TEVAR av mer distale deler av aorta i senere seanse. Ved TKA, OUS Rikshospitalet har Thoraflex Hybrid vært det foretrukne graft ved FET siden desember 2014.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

154

TRANSAPIKAL TRANSKATETER MITRAL KLAFF-I-KLAFF, EMBOLISERING OG HÅNDTERING G Dahlea, T Helle-Valleb, A Espinozac, B Bendzb, PS Halvorsenc, KA Reina Thoraxkirurgisk avdeling, bKardiologisk avdeling, c Akuttklinikken Rikshospitalet, OUS

Innledning Alle biologiske hjerteklaffer degenerer. Samtidig som pasientpopulasjonen blir eldre og mer multimorbid vil klaff-i-klaff teknikken være en god løsning ved en redo situasjon. Ulike tilganger finnes, transapikalt eller transfemoralt-transseptalt. Materiale En multimorbid 72 år gammel mann ble henvist med degenerert, stenotisk Perimount klaff 27 mm. Symptomene var dyspnoe og lungeødem. Han hadde tidligere også gjennomgått koronar bypass kirurgi og implantasjon av mekanisk aorta klaffe protese. Metode Pasienten hadde en høy risiko for åpen re-operasjon og ble derfor henvist for kateterklaff implantasjon. Denne ble utført i generell anestesi med transapikal tilgang, Edwards Sapien S3 26 mm klaff ble benyttet. Kateterklaffen emboliserte ned i ventrikkelen halvt ekspandert. Ved hjelp av ekspansjonsballong ble den ekstrahert gjennom apex. Deretter ble en ny Sapient S3 26 mm klaff vellykket implantert. Resultat Pasienten ble ekstubert etter tre timer og hadde stabil hemodynamikk og ble overført lokalsykehus etter fem dager. På tre måneders kontrollen hadde NYHA klassen bedret seg fra fire til en, og gradient over klaffen var 3mmHg. Det var ingen paravalvulær lekkasje. Konklusjon Mitral klaff-i-klaff kan være en god løsning for selekterte pasienter med hør risiko for åpen redo operasjon. Detaljert planlegging er påkrevet. Transapikal tilgang gir god kontroll og samtidig mulighet for klaffe-ekstraksjon ved en eventuell embolisering.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

155

KIRURGISK INVOLVERING I KATETERKLAFF BEHANDLING, ER DET EN REALITET? G Dahlea, KA Reina, H Treedeb Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS MittelDeutsches Herzzentrum, Halle, Deutschland

Det har inntil nylig vært skarpe skiller mellom spesialitetene hjertekirurgi og kardiologi mht hvem som utfører ulike prosedyrer, og begrepet «Heart Team» har ikke vært særlig adressert. Nye terapimuligheter er tilgjengelige for hjerte-karsykdommer, og spesialitetenes involvering i de ulike behandlingsformene har smeltet sammen. Det er blitt en kompetanseglidning mellom thoraxkirurgi og kardiologi. Behovet for samarbeid/ «Heart Team» er blitt et viktig begrep.

I løpet av de siste par årene er kateterbehandling av mitral klaffen kommet som en ny utfordring, med tilsvarende potensiell mulighet for godt samarbeid. Dette avhenger av om man er i stand til å respektere team medlemmenes egenskaper, og enes om at et samarbeid er det beste mhp resultat og pasientsikkerhet. Utviklingen ser dessverre ut til å gå i feil retning. Hvordan kan man sikre overlevelsen av «Heart Team»? Behøves det en ny utdanningsstruktur og administrasjon? Kan samarbeid styrkes gjennom en felles økonomisk plattform? Presentasjonen vil belyse ulike aspekter ved «Heart Team konseptet»

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Transkateter aorta klaff implantasjon (TAVI) burde ha blitt introduksjonen til et godt samarbeid over spesialitetene, men hvordan har egentlig utviklingen gått?

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

156

LOKALT RESIDIV ETTER BRYSTBEVARENDE KIRURGI. ILeana Rodríguez Standal, Turid Aas. Avdeling for Bryst og endokrinkirurgi, Kir Klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn Formålet med denne retrospektive studien var å se på lokal sykdomskontroll og identifisere de pasientene som i en femårsperiode har fått påvist lokalt residiv etter tidligere gjennomgått brystbevarende kirurgi ved Haukeland universitetsykehus. Materiale og metode Vi inkluderte alle kvinner med tidlig brystkreft som i 5 årsperioden fra september 2013 til august 2018 gjennomgikk kirurgisk behandling grunnet lokalt residiv etter tidligere brystbevarende kirurgi og strålebehandling ved vår sykehus. Resultater Vi registrerte 13kvinner som i den aktuelle perioden fikk påvist lokalt residiv etter tidligere brystevarende kirurgi. Median alder ved primær diagnose og brystbevarende kirurgi var 53 år (49-75). Median tumorstørrelse ved primær kirurgi var 12 mm (7–21 mm). Alle hadde fått postoperativ ekstern strålebehandling mot gjenværende del av brystet, 9 hadde fått systemisk endokrin terapi og 6 adjuvant kjemoterapi. 12 hadde reseptor positiv tumor. 12 pasienter hadde etter første kir inngrep frie reseksjonskanter, hos en ble det gjort rereseksjon med påfølgende frie kanter. Lokalt residiv ble påvist mammografisk i alle tilfellene, median tid mellom primær kirurgi og påvist residiv var 116 mndr (233-24). Behandlingen av residiv var i alle tilfeller mastektomi, en fikk neoadjuvant systemisk behandling. Metastatisk sykdom ble ikke påvist hos noen av pasientene. Fortolkning Selv om disse resultatene ikke gir insidensen av residiv/ ny tumor etter brystbevarende kirurgi, mener vi at de indikerer god lokal sykdomskontroll, i tråd med andres resultater. Residiv/ ny tumor i samme bryst forekommer sjelden, men kan imidlertid sees etter lang tid, lengre enn de anbefalte 10 år med mammografikontroller etter brystkreftbehandling.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

157

RAYNAUD’S PHENOMEN OF THE NIPPLE Skovholt M, Helset K, Dragvoll I, Bryst-/endokrinkirurgisk avdeling, St Olavs hospital Kasuistikk

Mamma- og endokrin kirurgi

Bakgrunn Raynauds fenomen er en tilstand med episodisk vasokonstriksjon som oftest rammer fingre som respons til kulde. Det kan også forekomme i mammillen og i forbindelse med amming vil det kunne medføre sterke smerter. Med denne kasuistikken ønsker jeg å belyse en tilstand som med enkle grep kan forbygges og behandles.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

158

AXILLEKIRURGI ETTER NEOADJUVANT BEHANDLING, ET ÅRS ERFARING VED OUS Sauve T-R, Karsrud I, Schlichting E , Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus Bakgrunn NBCGs retningslinjer for kirurgisk håndtering av aksillen etter neoadjuvant behandling av brystkreft ble endret i juni -17. Det ble åpnet for å avstå fra aksilledisseksjon hos cN1pasienter etter neoadjuvant kjemoterapi gitt at visse kriterier er oppfylt. Hvordan denne pasientgruppen skal håndteres, er fortsatt omdiskutert og gjenstand for internasjonal forskning. Vi ønsket å oppsummere våre erfaringer fra det første året med nye retningslinjer. Materiale/metode Alle brystkreftpasienter i stadium cT2-3, cN1 som mottok neoadjuvant behandling og ble operert ved OUS i perioden 15.6.17-15.6.18 ble identifisert via operasjonsprogrammet. Pasientdata ble hentet ut fra DIPS og registrert i en kvalitetsdatabase. Til sammen 38 pasienter kunne inkluderes. Godkjenning fra Personvernombudet ved OUS ble innhentet. Vi registrerte tumorstørrelse og -type, antall affiserte lymfeknuter samt om det forelå palpabel glandelsvulst eller ikke, både før og etter neoadjuvant behandling. Vi registrerte i tillegg hvor mange og hvilke aksilleinngrep som ble utført og endelig histologisvar fra disse. Det ble også registrert om man lyktes med å finne tre sentinel node peroperativt og om pasientene ble håndtert etter gjeldende nye retningslinjer. Resultater 14 pasienter (36,8 %) hadde konvertert til pN0 under neoadjuvant behandling. Kun 4 av dem unngikk aksilledisseksjon. Av de 10 pasientene som fikk utført aksilledisseksjon til tross for pN0-status, var halvparten håndtert etter gjeldende retningslinjer, men vi klarte likevel ikke å unngå aksilledisseksjon. Vi vil se nærmere på pasientgruppen med remisjon i aksillen for å se om de skiller seg fra gruppen som fortsatt hadde sykdom i aksillen, tall for dette vil bli lagt fram på høstmøtet. Konklusjon/Diskusjon Kun 10,5 % av pasientene i vårt materiale unngikk aksilledisseksjon, men 36,8 % av pasientene konverterte til N0-sykdom under neoadjuvant behandling. Gjennomgangen viser at det har vært utfordrende å implementere de nye retningslinjene i det daglige pasientarbeidet. Vi håper å kunne bruke erfaringene fra det første året til å forbedre framtidig håndtering av denne pasientgruppen.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

159

EN GJENNOMGANG AV BRYSTKREFT OPERASJONVER VED STAVANGER UNIVERSITETSSYKEHUS: HVORFOR SÅ FÅ PRIMÆRE REKONSTRUKSJONER? Johnsen, L, Ekroll, S Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Stavanger universitetssykehus, Helse Stavanger HF, Pb 8100, 4068 Stavanger.

Metode Det har gjentatte ganger blitt vist til at det ved Stavanger Universitetssykehus (SUS) utføres for mange mastektomier i forhold til brystbevarende operasjoner, og for få primære rekonstruksjoner. Vi har derfor gått igjennom våre tall for brystkreft opererte fra januar 2017 til september 2018. I denne perioden har vi operert 396 kvinner med brystkreft. Av disse ble 273 behandlet med en brystbevarende operasjon (69%), og 136 fikk utført mastektomi (31%). Av de som fikk utført mastektomi fikk 12 utført en primær rekonstruksjon, det vil si 9%. Dersom vi korrigerer for alder og kun ser på pasienter yngre enn 70 år ligger vi på ca. 13%. Resultater Vi har nå kartlagt hvor mange av de som primært ble mastektomerte som ikke egnet seg for primær rekonstruksjon, hvor mange som ble mastektomert grunnet ufrie render, hvor mange som selv valgte mastektomi fremfor brystbevarende operasjon, og hvor mange som kunne egnet seg for primær rekonstruksjon men som av ulike årsaker ikke fikk dette. I tillegg til å presentere dette vil vi diskutere andre faktorer som påvirker antall primære rekonstruksjoner som utføres ved SUS.

Mamma- og endokrin kirurgi

Innledning Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner, og utviklingen har gått fra å gjøre mastektomi på de aller fleste, til at man nå i økende grad gjør brystbevarende operasjoner. Til tross for dette antas det at man i dag gjør mastektomi på ca. 40% av alle som får brystkreft. Av disse ønsker en del å få rekonstruert brystet sitt, og man har de senere årene derfor begynt å tilby aktuelle pasienter mastektomi med primær rekonstruksjon. Det er ett ønske fra fagmiljøet at ca. 30% av alle mastektomerte burde få utført en primær rekonstruksjon. Ser man på tallene fra nasjonalt kvalitetsregister for brystkreft fikk 25% av kvinner primær rekonstruksjon på nasjonalt nivå i 2016. Hvor mange slike operasjoner som utføres på de forskjellige sykehusene rundt om i landet er svært sprikende og varierer fra 4-48%. Det er usikkert hvorfor det er så store sprik mellom sykehusene.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

160

BORRELIA LYMFOCYTOM I BRYST. TO KASUISTIKKER Hegna T, Tangerud Å, Park D, Skjerven H Bryst-endokrin kirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Drammen sykehus Bakgrunn Borrelia lymfocytom er en sjelden hudmanifestasjon av Lymes borreliose (LB). Den fremkommer som en indurasjon i hud som ofte utvikler seg til en blårød kul eller et plaque. Man finner den hovedsakelig på øreflipp hos barn eller i bryst hos voksne. Histologisk finner man en polyklonal lymfocyttinfiltrasjon av cutis og subcutis med overvekt av B lymfocytter. LB er en zoonose som forårsakes av vektoroverført spiroket, Borelia burgdorferi sensu lato. Mest vanlig i Norge er Borrelia Afzelii Kasuistikk Pasient 1: Mann- 57 år. 6 måneder med hevelse og ubehag i v. mammille. Jobber med trefelling. Utsettes hyppig for flåttbitt. Ikke registrert erytema migrans. Stansebiopsi viser Lymfocytoma cutus. Henvises infeksjonsmedisiner. Positiv serologi Pasient 2: Mann- 58 år. Noen måneder registrert ødem h. mammille. Ømhet ved berøring og aktivitet. Jobber i skogbruk. Ikke registrert flåttbitt. Stansebiosi viser Lymfocytoma cutis. Henvises infeksjonmedisner. Positiv serologi Behandling Begge pasientene blir henvist infeksjonsmedisinere og settes på doxycyclin 100 mg x 2 i 25 dager Konklusjon Borrelia lymfocytom er en sjelden årsak til forandringer i bryst hos menn og kvinner. Det kan være nyttig å minne oss selv på denne differensial diagnosen slik at de kan få systembehandling.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

161

BORRELIA LYMFOCYTOM PÅ AREOLA Reindal EK1, Haug IWW1, Bjørnevaagen G2, Lømo J3, Spetalen S3, Schlichting E1 1 Seksjon for Bryst- og endokrinkirurgi, OUS, 2Avdeling for revmatologi, hud- og infeksjonssykdommer, OUS, 3 Avdeling for patologi, OUS.

Bakgrunn Borrelia lymfocytom er en klassisk subakutt hudmanifestasjon ved borreliose som opptrer uker eller måneder etter flåttbittet og gjerne ikke på bittstedet. Typisk lokalisasjon for borrelialt lymfocytom er areola/AMK (2 % av voksne med borreliose) og øreflipp (10 % av barn med borreliose) Kasuistikk 59 år gammel kvinne som oppsøkte fastlege juli 2017. Hun hadde hatt symptomer med varierende ømhet, rødme og størrelsesøkning av høyre areola av en måneds varighet. Klinisk forelå det erytem svarende til høyre areola, som var større enn venstre, noe palpasjonsømhet og ødem mest i øvre del. Mammografi og ultralyd viste asymmetri og betydelig størrelsesøkning/hyperplasi av AMK. Det var en økt tetthet i høyre bryst, men uten avgrensbar tumor samt en markert lymfeknute i høyre aksille.

Pasienten fjernet en flått fra høyre bryst i juni 2016. Hun fikk intet utslett i etterkant, men etterhvert tilkom symptomer som nevnt over. Anamnese på tidligere gjennomgått og behandlet erytema migrans. Anamnestisk, klinisk og histologisk ga dette mistanke om borrelia lymfocytom. Serologi viste positiv Borrelia IgG og negativ Borrelia IgM. Det ble gitt behandling med Doxylin 200 mg x 1 i 3 uker. Ved kontroll etter en måned var det noe bedring, men fortsatt asymmetri og ømhet i areolaområdet. Det er ikke indikasjon for forlenget antibiotikabehandling ved Borrelia lymfocytom. Det anbefales kontrollserologi og vurdering av evt. utredning for nevroborreliose. Konklusjon Tre maligne differensialdiagnoser: Pagets disease, kutant lymfom og infiltrerede brystkreft. Det finnes kasuistikker der maligne differensialdiagnoser ble påvist selv om første hudbiopsi var negativ. Dersom manglende respons på antibiotika ved klinikk forenlig med borrelialt lymfocytom kan man overveie repetert hudbiopsi for å utelukke de tre maligne differensialdiagnoser.

Mamma- og endokrin kirurgi

Stansebiopsi fra høyre areola og grovnålsbiopsier fra området retroareolært høyre bryst viste fibrose og reaktiv lymfoid hyperplasi. Det ble ikke påvist karsinom, lymfom, eller annen type malignitet. Patolog anførte at lokalisasjonen var slik at Borrelia-assosiert lymfocytoma cutis burde vurderes.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

162

KASUISTIKK: METAPLASTISK MAMMACARCINOM PRESENTERT SOM CYSTE Podhorny N, Alex AP, Lande SA, Hovda T, Park D Kirurgisk avdeling, Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen Kasuistikk: Kvinne 65 år, vesentlig frisk, uten brystkreft i familien. Henvist i mars -18 grunnet uøm kul venstre mamma. Forrige mammografi ca 1982. Mammografisk forelå en fortetning 27 mm, velavgrenset fortil, noe uregelmessig avgrenset baktil. Lesjonen var palpabel og mobil. Ved UL forelå en cystisk preget lesjon, dels tykkvegget, med lett heterogent ekko, og et kraftig kar i lateralsiden mot hud. Ved punksjon aspirerte man gulaktig væske, lesjonen ble nesten tømt, tykk vegg og kar gjenstod. Lesjonen ble vurdert som benignt (R2). Cytologisk forelå cystisk materiale med inflammasjon og kronisk aktiv betennelse. Kontroll etter 6 uker, mammografisk var størrelsen økt til 41 mm. Ved UL forelå en 27 mm cystisk lesjon med uregelmessig vegg og enkelte små veggstående masser. Ny punksjon, det ble aspirert blakket lett gulfarget cystevæske uten epitel. Lesjonen tømtes ikke fullstendig. Tentativ diagnose: intracystisk papillom. Lesjonen ble fjernet i lokal anestesi. Histologi: Mammacarcinom av metaplastisk type med plateepitel differensiering, histologisk grad 3, største mål 47 mm. ER-, PR-, HER2-, Ki67 90 %, mitoser 22,4/mm2. Meget knapp margin til medial flate, < 0,1 mm. Cystisk lesjon kledd av atypisk epitel, med solide bremmer. Glatt og ruglet cystelumen, ingen ekskresenser i lumen. Infiltrasjon av nærliggende stroma/fettvev. Rereseksjon av sårhulen + SN-diagnostikk ultimo juli. Ingen rest av tumor i reresektatet. Klinisk ble det fjernet 3 SN. Det forelå 6 lymfeknuter, med 3 mm metastase til én. Ingen perinodal infiltrasjon. Metastase screening påviste ingen sikre fjernmetastaser. Adjuvant behandling EC90 + Taxaner, samt strålebehandling. Metaplastisk mammacarcinom utgjør < 1 % av alle mammacarcinomer. De er en blanding av adenocarcinom med metaplastiske elementer. For plateepitel variantene, er det ofte at cellene kler cystiske hulrom, med infiltrering inn i omgivende vev. Mammografisk er de fleste velavgrensede masser, mikrokalk er sjelden. Lesjonene er ofte trippel negative, med dårligere prognose enn duktale trippel negative mamma cancere. De sprer seg hovedsakelig hematogent. Ifølge nasjonale retningslinjer er nytten av adjuvant kjemoterapi ikke dokumentert (evidens nivå B), og behandling må diskuteres med regional mamma onkolog. Oppsummering: Vi har presentert en sjelden tumor i brystet som var diagnostisk utfordrende. Den presenterte seg som større cystisk oppfylning med veggstående masser, mistenkt å være intracystiske papillomer. Histologisk forelå metaplastisk carcinom med plateepitel differensiering, trippel negativ. Metaplastiske carcinomer med plateepitel differensiering, som er svært sjeldent, kan presentere seg som til dels store cyster.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

163

PASIENTRAPPORTERT LIVSKVALITET OG TILFREDSHET ETTER ULIKE KIRURGISKE INNGREP VED BRYSTKREFT Sjåvik A. 1), Nygård I. E. 2), Hansen M. H. 2). 1) Profesjonsstudiet i medisin, UiT Norges arktiske universitet. 2) Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge. Bakgrunn Kirurgiske alternativer ved brystkreft kan inndeles i lumpektomi, mastektomi, mastektomi med primær brystrekonstruksjon (MPR) eller mastektomi med sekundær rekonstruksjon (MSR). Det finnes i dag lite forskning på pasientrapporterte resultater og erfaringsmål (PROMs) blant norske brystkreftpasienter. Vi har undersøkt om det er forskjell i pasientrapportert livskvalitet, tilfredshet og postoperative komplikasjoner etter ulike kirurgiske alternativer ved brystkreft hos pasienter behandlet ved UNN i perioden 2013 2015.

Resultat Av 435 tilskrevne pasienter var det 300 som deltok, det vil si en svarprosent på 70%. Undersøkelsen avdekket ingen signifikant forskjell mellom gruppene med hensyn til livskvalitet (p = 0,6) eller helse (p = 0,4). Lumpektomerte pasienter følte seg ikke mindre fysisk tiltrekkende (p = 0,003), ikke mindre kvinnelige (p < 0,001), syntes ikke det var vanskelig å se seg selv nakne (p = 0,001), og var ikke misfornøyde med egen kropp (p = 0,001) sammenlignet med de andre gruppene. Pasienter i MSR-gruppen hadde 3,9 ganger økt risiko for postoperativ infeksjon (p = 0,001) sammenlignet med lumpektomi eller mastektomi alene. Konklusjon Pasienter operert for brystkreft rapporterer god livskvalitet med lite fysiske og psykiske plager. Vi fant ingen forskjell i pasientrapportert livskvalitet eller helse. Lumpektomipasientene følte seg mer tilfredse med egen kropp sammenlignet med de andre gruppene. Studien viser økt risiko for postoperativ infeksjon i MSR-gruppen.

Mamma- og endokrin kirurgi

Metode Alle kvinnelige pasienter under 75 år operert for brystkreft ved UNN i perioden 2013-2015 mottok invitasjon til å delta. For måling av livskvalitet benyttet vi oss av validerte, standardiserte spørreskjemaer utviklet av European Organisation for Research and Treatment of Cancer (EORTC). For registrering av type inngrep og komplikasjoner laget vi et eget spørreskjema. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av SPSS.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

164

BESLUTNINGSSTØTTEVERKTØY FOR OPTIMAL DOSERING AV LEVAXIN Eriksen A.1, Hellemo L.2, Kaut M.2, Brun V.H.1 Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge SINTEF Industri, avd. Bærekraftig energiteknologi Bakgrunn Stoffskiftehormonet levothyroxin (Levaxin) brukes som erstatning for dårlig/manglende funksjon i skjoldbruskkjertelen. Optimal dosejustering er tidkrevende både fordi det er store individuelle forskjeller i farmakokinetikken og på grunn av svært lang halvveringstid. I gjennomsnitt kan det ta 7-8 måneder å finne rett levaxindose (Ojomo et al 2013). Vi har utviklet et beslutningsverktøy som hjelper klinikeren å finne riktig dosering, med mål om å redusere tiden det tar å innstille levaxindoseringen etter thyroidektomi. Metode Voksne, samtykkekompetente pasienter som gjennomgikk total thyroidektomi ved tre kirurgiske avdelinger fikk innbydelse til å delta i studien. De som samtykket i deltakelse startet opp med Levaxin i standard dosering etter operasjonen i henhold til klinisk rutine. De to første postoperative ukene ble det tatt stoffskifteprøver to ganger ukentlig, og pasienten ble deretter fulgt opp med telefonkonsultasjon for evt tidlig justering av levaxindosen. Pasientene ble randomisert til enten at 1) kliniker kunne bruke dataverktøyet i forbindelse med doseendringen eller 2) kliniker ikke fikk lov til å bruke dataverktøyet (kontrollgruppen), men fremdeles kunne anvende blodprøvene og klinisk skjønn. Dataverktøyet simulerte farmakokinetikken til den enkelte pasient basert på blant annet blodprøvene fra de første 2 ukene og kom med forslag til optimal dosering for å nå et på forhånd definert målområde for TSH. Åtte uker etter kirurgi undersøkte vi om målområdet for TSH ble oppnådd hos flere ved å bruke dataverktøyet enn uten. Resultat Datainnsamlingen pågår ennå, foreløpig er 66 pasienter inkludert i studien. Av disse har 40 avsluttet dosejusteringen og er inkludert i de preliminære analysene som presenteres. Resultatene viser at tid fra operasjon til avslutning av dosejustering var kortest når dataverktøyet var benyttet. I begge gruppene tok det mye kortere tid å komme i mål med dosejusteringen enn i retrospektive data fra egen avdeling. Konklusjon Pasienter i begge grupper nådde TSH målområdet relativt raskt sammenlignet med retrospektive studier og egne upubliserte data for thyroidektomi-pasienter. Dosejusteringen gikk raskest hvis kliniker kunne benytte dataverktøyet. Det gjenstår å se om bruk av dataverktøy bare bedrer biokjemien eller om det også har innvirkning på for eksempel livskvalitet og sykmeldingsbehov.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

165

ADRENALECTOMI VED AVDELING FOR BRYST- OG ENDOKRINKIRURGI, HUS 2000- AUGUST 2018 Heie A¹ Vik R ¹ Viste A² Aas T¹ ¹ Avdeling for Bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen ²Avdeling for Gastrokirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen Bakgrunn De siste 20 årene har mye skjedd i binyrekirurgien. Ved vår avdeling ble laparoskopisk adrenalectomi gjort første gang i 1998. De neste årene ble det en gradvis økning i laparoskopiske inngrep som raskt ble den foretrukne operasjonsmetode. Spekteret i indikasjon for adrenalectomi har også endret seg. Vi rapporterer her våre erfaringer med binyrekirurgi. Materiale og metode Retrospektiv analyse av alle adrenalectomier utført ved Avdeling for Bryst- og endokrinkirurgi, HUS fra 01.01.2000 til 31.08.2018.

I starten av perioden (2000-2004) ble det gjennomsnittlig gjort 11 adrenalectomier per år (516). I slutten av perioden (2013-2017) gjennomsnittlig 31 per år (26 – 41). Gjennomsnittlig operasjonstid i hele perioden var 104 minutter (38 – 358) Når en ser hele perioden under ett var indikasjonen for operasjon: Primær hyperaldosteronisme 141 (32%), insidentalom 103 (23%), pheochromocytom 91 (21%), Mb cushing 48 (11%), subcushing 29 (7%), metastase 15 (3%) ACC 11 (2,5%), andre 2 (0,5%) Vi har gjort total bilateral adrenalectomi i samme seanse hos 9 pasienter. Indikasjon var Mb.Cushing, arvelig pheochromocytom og metastaser til binyrene. 22 pasienter har fått gjort subtotal adrenalectomi. Tre pasienter med MEN2 har fått subtotal adrenalectomi på en eller begge sider i hhv -08, -13 og -16 uten residiv per siste kontroll i løpet av siste år. Bare en av dem er uten kortison-substitusjon. Konklusjon Vi har gradvis utvidet indikasjonen for laparoskopisk adrenaletomi, det er nå førstevalg også ved større tumores og etter tidligere inngrep i samme kvadrant. Vi har lav terskel for å konvertere dersom det bedømmes at det ikke er trygt å fortsette laparoskopisk og pasientene er alltid informert om dette på forhånd. Eneste indikasjon for primær åpen kirurgi som gjenstår er større svulster (> ca 12 cm) og mistanke om malignitet (ACC eller malignt pheochromocytom).

Mamma- og endokrin kirurgi

Resultat Det var til sammen gjort 440 adrenalectomier, 378 (86%) var gjennomført laparoskopisk. 45 inngrep (10%) var planlagt som åpen kirurgi. Ved 13 inngrep (3 %) startet man laparoskopisk og konverterte til åpen operasjon. 4 inngrep (1%) ble gjort retroperitoneoskopisk og 2 av disse ble konvertert til laparoskopisk inngrep.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

166

KASUISTIKK: FAMILIÆR HYPERALDOSTERONISME Heie A¹ Aas T¹ ¹ Avdeling for Bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen Pasienten er en 56 år gammel mann som hadde hatt vanskelig regulerbar hypertensjon og hypokalemi i 14 år. Familieanamnese avslørte at han hadde en bror med primær hyperaldosteronisme. Han ble henvist endokrinolog som utredet og stilte diagnosen primær hyperaldosteronisme(PHA). CT-binyrer viste ikke prosesser i binyrene. Med venekateterundersøkelse ble det påvist ensidig overproduksjon av aldosteron fra høyre binyre. Han ble utredet ved senter for medisinsk genetikk og genanalyser viste ikke kjente genfeil (FH type 1 og FH type 3) Han ble opererert med laparoskopisk høyresidig adrenalectomi, ukomplisert. Spirix og Kaleorid ble seponert postoperativt. Vurdering med saltvannsbelastning 1 år postoperativt konkluderte med sannsynlig biokjemisk kurasjon for sin hyperaldosteronisme. Senere fikk pasientens søster og mor også påvist PHA. Ny vurdering på senter for medisinsk genetikk konkluderte med at det forelå en klar familiær hyperaldosteronisme der den tilgrunnliggende genfeil hittil ikke er identifisert (FH type 2). Autosomal dominant arvegang mest sannsynlig. I presentasjonen vil kasuistikken legges frem i mer detalj og en vil redegjøre for de forskjellige formene for familiær hyperaldosteronisme.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

167

PRIMÆR HYPERPARATYREOIDISME: ERFARINGER FRA STAVANGER MED ÅPEN VS. MINI-INVASIV TILGANG: Ekroll, S.K, Johnsen, L Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Stavanger universitetssykehus, Helse Stavanger HF, Pb 8100, 4068 Stavanger. Primær hyperparatyreoidisme rammer 1-4 av 1000 personer i Norge og forekomsten er økende. Hos 9 av 10 pasienter er årsaken adenom i en av de fire paratyreoideakjertlene, noe som fører til autonom produksjon av paratyreoidea-hormon (PTH). Ofte tilfeldig påvist. Operasjon er blant annet anbefalt hos yngre pasienter, de med symptomer, nyrestein, redusert nyrefunksjon, benskjørhet, veldig høye calcium verdier eller der medisinsk behandling er kontraindisert.

Mamma- og endokrin kirurgi

Vi har sett på 58 pasienter som ble operert på grunn av mistenkt paratyreoidea adenom i perioden september 2016 til september 2018 ved Stavanger Universitetssjukehus. Høsten 2017 fikk vi gleden av å lære mini-invasiv teknikk. I løpet av denne ett- års perioden har 18 av 33 pasienter blitt operert med denne teknikken. Vi har nå gått igjennom disse pasientene for å kartlegge operasjonstid, komplikasjoner og om adenomet blir funnet. I løpet av denne perioden har vi sett en klar reduksjon av operasjonstid, uten økning i komplikasjoner, noe som gjør at vi får operert flere pasienter per dag.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

168

TRANEKSAMSYRE I INITIALBEHANDLING AV TRAUMEPASIENTER MED MISTENKT BLØDNING– EN RETROSPEKTIV GJENNOMGANG AV PASIENTSELEKSJON, KOMPLIKASJONER OG OVERLEVELSE C.E. Fatland1), B. Guddal1), K.M Kolstadbråten2), T. Gaarder2), P.A. Næss2), J.S. Hagemo3,4) Det medisinske fakultet, Universitet i Oslo, Avdeling for traumatologi, Luftambulanseavdelingen, Oslo universitetssykehus, Oslo Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Oslo Bakgrunn Tidlig bruk av traneksamsyre (TXA) har vist seg å redusere dødelighet hos traumepasienter med mistenkt blødning, men det foreligger studier hvor TXA også kan assosieres med økt risiko for tromboemboliske (TE) komplikasjoner. Målet med denne studien var å evaluere om TXA ble gitt på riktig indikasjon, henholdsvis preog inhospitalt. Vi ønsket også å se om bruken av TXA var assosiert med TE komplikasjoner og overlevelse. Metode Retrospektiv gjennomgang av data hentet ut fra aktivitetsregisteret til avd. for traumatologi. Vi så på traumepasienter som ble lagt inn direkte ved OUS Ullevål i løpet av en 2-års periode, og inkluderte pasienter ³ 18 år, som fikk TXA eller > 2 enheter erytrocyttkonsentrat (SAG) i løpet av de første 12 timene etter innleggelse. Pasientenes journaler ble gjennomgått med henblikk på demografi, antall og type blodprodukter som ble gitt, og om de fikk TXA. Forekomst av TE komplikasjoner ble prospektivt registrert. Vi definerte at pasienter transfundert ³ 4 SAG oppfylte kriteriene for å få TXA. Krysstabell ble benyttet for frekvensanalyse. Logistiske regresjonsanalyser ble utført for å identifisere faktorer assosiert med TE komplikasjoner og overlevelse til utskrivelse. Resultater Totalt 136 pasienter ble inkludert i analysen. Median alder var 51 år (IQR 31), 108 av tilfellene (80%) skyldtes stump skademekanisme og median ISS var 22 (IQR 20). TE komplikasjoner ble påvist hos 15 pasienter (11%), 112 pasienter (82%) overlevde til utskrivelse og 107 pasienter ble behandlet med TXA. I henhold til vår definisjon var TXA indisert hos 42 pasienter, og av disse var det 30 (71%) som ikke fikk TXA prehospitalt, inhospitalt gjaldt dette 7 (17%) av pasientene. Videre ble TXA gitt unødvendig hos 34 av 46 pasienter (73%) prehospitalt, og 34 av 74 (46%) inhospitalt. I en logistisk regresjonsmodell som justerte for ISS, alder og transfusjonsbehov var TXA ikke assosiert med økt forekomst av TE komplikasjoner. Bruk av TXA var derimot assosiert med en overlevelsesgevinst med en odds ratio på 1.21 (95% KI: 1.05-1.40, p=0,01). Konklusjon Studien indikerer at en relativt stor andel pasienter med signifikant blødning ikke behandles med TXA prehospitalt, mens en større andel pasienter får TXA selv om det ikke er indisert. I denne begrensede pasientkohorten var bruken av TXA assosiert med en signifikant økning i overlevelse, uten påviselig økt risiko for TE komplikasjoner.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

169

PREHOSPITALE TRAUMESCORER I DET NORSKE TRAUMESYSTEMET Matias Huseby Tor-Arne Hegvik, Thomas Geisner Innledning Traumer er et globalt problem som fører til over 5 millioner dødsfall årlig. Også i Norge er traumer en betydelig belastning for samfunnet og enkeltindividet, og det er den vanligste dødsårsaken til personer i aldersgruppen 1-44 år. Riktig identifisering og triagering av skadede traumepasienter er avgjørende for overlevelse, og det siste tiåret har derfor prehospitale traumescorer som predikerer mortalitet etter et traume blitt utviklet. I denne studien ønsket vi å undersøke prediksjonsverdien til de nye prehospitale traumescorene Glasgow Coma scale, Age and Pressure (GAP) og Mechanism, Glasgow Coma Score, Age and Pressure (MGAP) i forhold til den allerede etablerte prehospitale scoren Triage Revised Trauma Score (T-RTS) og de intrahospitale scorene Revised Trauma Score (RTS) og Trauma and Injury Severity Score (TRISS), og undersøke deres bruksområder i traumesystemet.

Resultat Den beste sensitiviteten for prediksjon av død hadde T-RTS <12 og MGAP <23 (0,94 vs 0,88). For at MGAP skulle nå sensitiviteten til T-RTS <12 måtte terskelverdi settes til <25. TRISS, RTS og GAP hadde sensitivitet på henholdsvis 0,84, 0,82 og 0,80. Spesifisiteten og PPV var best for TRISS, GAP og RTS (henholdsvis 0,93, 0,91 og 0,91, og 0,30, 0,25 og 0,24). NPV var tilnærmet likt for alle scorene. Det er overlapp mellom konfidensintervallene. For prediksjon av intensivopphold hadde T-RTS <12 den beste sensitiviteten, men den var allikevel ikke mer enn 0,61. Spesifisitet og PPV var høyest for GAP <19. NPV var relativt likt for de prehospitale scorene, men høyest for T-RTS (0,91). Konklusjon T-RTS hadde den beste sensitiviteten, etterfulgt av MGAP. De hadde begge bedre sensitivitet enn både TRISS og RTS, mens den dårligst sensitivitet av alle scorene fant vi hos GAP. Resultatene våre samsvarte ikke med andre liknende studier. MGAP, GAP og T-RTS predikerte til en viss grad intensivopphold. På grunn av manglende sensitivitet kan ikke traumescorene brukes som eneste verktøy for aktivering av traumealarm. Traumescorene har flere potensielle bruksområder innen traumesystemet som beslutnings- og pasientallokeringsverktøy.

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Metode I perioden 2009-2014 ble 2299 pasienter innlagt på Haukeland universitetssykehus etter et traume og inkludert i Traumeregisteret til Traumesenteret. Av disse ble 1439 pasienter inkludert i studien vår. Alder, skademekanisme og prehospitale verdier for Glasgow Coma Score, systolisk blodtrykk og respirasjonsrate ble brukt til å utregne MGAP, GAP og T-RTS. TRISS og RTS kunne uthentes direkte fra Traumeregisteret. Terskelverdien ble satt til <23, <19, <12, <7,5 og <0,91 for henholdsvis MGAP, GAP, T-RTS, RTS og TRISS. Utfall i form av død eller overlevelse de første 30 dagene etter skade ble registrert, det samme ble innleggelse på intensivavdelingen i løpet av de første 30 dagene etter skade. For alle scorene ble sensitivitet, spesifisitet, positiv prediktiv verdi og negativ prediktiv verdi utregnet. For å eliminere undertriage forventet vi en sensitivitet på 95%. AUC ble ikke utregnet.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

170

FISTLER MELLOM BENET ØREGANG OG KJEVELEDD Moen O Kjeve- ansiktskirurgisk avdeling Oslo Universitetssykehus Fistel mellom den benede delen av øregangen og kjeveleddet forekommer relativt sjelden. Tre pasienter med dette problemet er operert ved vår avdeling og operasjonen og erfaringene rundt dette vil bli omtalt. Mulige årsaker til fistel i dette området er traume, neoplasi, infeksjon. Langvarig kronisk ekstern otit kan medføre slik fisteldannelse. Foramen tympanicum (Huschke’s foramen) persisterer hos noen voksne mennesker (ca 5%) og kan medføre herniering av vev fra kjeveleddet gjennom dette foramenet i den benede øregangen og evt resultere i en fistel til øregangen. Det kan bety sekresjon av synovialvæske. Predisponerende faktorer er foruten persisterende foramen tympanicum, immunsuppresjon eller alvorlig svekkelse av almentistanden. Iatrogen instrumentering kan være av betydning. De tre pasientene som er operert ved vår avdeling var alle henvist fra ØNH leger som hadde forsøkt å behandle disse pasientene gjennom mange år for ekstern otit uten å lykkes. Alle hadde persisterende sekresjon i øregangen. Utredning med CT med tette snitt påviste en typisk bendefekt i benet øregang svarende til persisterende Huschke’s foramen og til fistelområdet påvist ved operasjonene. Kirurgisk behandling med implantasjon av dermis- fett til fistelområdet ble vellykket hos to av pasientene men ikke hos den tredje som etter en tid på ny fikk sekresjon i øret.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

171

NEED FOR RE-OPERATION AFTER ORTHOGNATHIC SURGERY PĂĽl Galteland Anders Hvoslef, Lisen Espeland Aims This quality control study was carried out in order to assess incidence of patients who had been re-operated after orthognathic surgery and to examine associated factors related to patient characteristics and type of surgery. The reason for reoperation was explored and it was examined whether there had been change in incidence of reoperation over time. Materials and methods The sample consisted of 2 subsamples; Sample A and Sample B. Sample A consisted of 796 patients who in the period from 1994 up to 2011, had been monitored by the University of Oslo Orthognathic Team 3-years post surgery and registered in the electronic archives at the Department of Orthodontics, Faculty of Dentistry. Sample B include medical files from all patients who had been re-operated in the period from 1994 up to 2014.The sample consisted of information about diagnosis, surgical procedures, and patientsâ&#x20AC;&#x2122; attitudes was available. Differences between samples were analysed by independent t-test and chi-square test.

Conclusions In this sample, it was at tendency for more frequent re-operations among those with bimaxillary surgery involving advancement of the mandible. Among the variables explored, age at the time of operation was the only variable with a significant difference between samples. The present findings indicate that it is preferable to perform orthognathic surgery before the age of about 30 years, especially for bimaxillary surgery with mandibular advancement.

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Results Sample A: A tendency for more frequent reoperation among men was observed. The patients who had a second operation were somewhat older at the time of the initial operation compared to the controls (mean age 32.2 years and 26.3 years (p<0.01)). Before treatment, the majority of the total sample (56.7%) had skeletal Class III malocclusion. There was a tendency to more patients being re-operated among those having bimaxillary surgery with advancement of the mandible combined with Le Fort I osteotomy (10.8% re-operated) compared to one-jaw surgery and bimaxillary surgery with setback of the mandible (2.8 to 3.7% re-operated). Three years after surgery 25.0% of the re-operated patients and 8.4% of the controls reported dissatisfaction with the treatment result (p<0.01). Sample B: Scrutiny of the medical files showed that the most frequent reason for re-operation was unsatisfactory occlusion (69% of the re-operated). Furthermore, open bite occurred in 25% of all the re-operated patients. No difference in incidence of re-operated patients over time was revealed.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

172

FACIAL SURGERY FOR PATIENTS WITH GENDER DYSPHORIA Steven Anandan, Kjeve og Anisktskiurgisk Avdeling, UllevĂĽl Sykehus With 331 new referrals in 2016 and over 500 referrals in 2017 to National Gender Team (NBTS) for investigating transgenderism we need to make a stand for how to handle the future of the face of these patients. 45% was children and adolescents below 18 year of age. As with any medical issue we aim to make investigations and diagnostics bulletproof so that early diagnostics and early treatment can be initiated, hence we as facial surgeons need to be prepared to handle the medical, surgical and dental aspects of the face. Typical stages for diagnostics and treatment for transgender in Norway (years may vary): Stage 0: Prehospital 1 year Stage 1: Hospital: NBTS 1-2 years. Diagnosis Stage 2: Medical/hormonal therapy 1-2 years Stage 3: Surgery Between 30 to 40 new adult patients are referred for gender genitalia change surgery per year. Currently 100 patients are on waiting list for gender change related surgery. This list includes patients who need minor, double/multiple or re-operation procedures. Currently facial surgery is not offered and therefore not asked. Why face: As we have taken upon us the responsibility to diagnose and treat gender change we have to facilitate a high level of function in the new gender. While there has been a long tradition in plastic surgery for genitalial surgery, and to certain degree socially and politically accepted, still facial correction is considered to be cosmetic surgery. We claim that facial surgery for transgender patients is treatment, equally to genitalial surgery, and therefore should not be considered cosmetic surgery. Apart from the obvious, we know from earlier studies that facial surgery is related to increased quality of life in transgender patients. Before we embark on an aggressive surgical approach we need to have an understanding of each patient and the effect of sex hormones on the facial development and on the patient`s perception of the face over years. The net value of patients needs as well as social demands and acceptance determines what surgical approach we as facial surgeons should take. This may vary between regions and nations. This effort we owe this new genre of facial surgery to give our patients the correct treatment at correct time. We need to elevate our care for these patients in Norway with the aim of offering complete health care. Selection of patients for facial reconstruction is depending on the overall skill and understanding of the health professionals working with and for the group of transgender patients. I am proposing a complete program where we, Department of Maxillofacial Surgery, become a member of NBTS and together with a trained Psycologist offer a system to estimate how many patients require surgery, what the surgery could do for them as well as what type of procedures is requested. We collaborated with our fellow CMF surgeons in Amsterdam and UK. We have together formed at surgical protocol (in English and Norwegian) on how to treat patients with gender dysphoria based on clinical experience and published literature. Dr Brigtte Meijer (VUMC-Amsterdam) and Dr Keith Altman (Queen Victoria Hospital-UK)

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

173

ANSIKTSTRAUMATOLOGISK KVALITETSREGISTER Lindal Platou Fredrik Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, OUS Ved avdeling for kjeve og ansiktskirurgi OUS vurderes og behandles 책rlig et betydelig antall ansiktstraumer. Avdelingen har sett verdien av strukturert innsamling av data rundt disse pasientene men eksisterende traumeregister er for lite nyansert for v책rt fagomr책de. Det planlegges i 2019 oppstart av et ansiktstraumatologisk register for bedre 책 monitorere denne pasientgruppen.

Traumatologi Maxillofascial kirurgi

Det presenteres en gjennomgang av registerets struktur og registreringsparametre.

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

174

KJEVELEDDSERSTATNINGER Mjøen Even, Moen Oddvar, Hanoa Rolf, Skjelbred Per Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, OUS Avdeling for Kjeve- og ansiktskirurgi OUS er den universitetsklinikken i Norge som de siste 15 år har utført flest kjeveleddsrekonstruksjoner med autologe og alloplastiske graft. Det pågår nå analyser av langtidsresultatene for denne behandlingen. Det presenteres en kort gjennomgang av temaet og noen preliminære resultater fra pasientmaterialet.

Vitenskapelige forhandlinger

FORFATTERREGISTER

297

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

298

Vitenskapelige forhandlinger

NAVN Aahlin, Eirik Aakre, Elin Kismul Aarsæther, Erling Aas, Kirsti Aas, Turid Aasgaard, Frode Abdelnoor, Michael Abelsnes, Irene E.S. Abrahamsen, Hilde A. Acosta, Lourdes Ager-Wick, Eirill Agledahl, Uwe Aksnes, Gunnar Albrektsen, Grethe Alex, Alvin Almaas, Runar Almeland, Stian Kreken Almås, Bjarte Alshus, Alexander Altreuther, Martin Amundsen, Svein Roar Anandan, Steven Andersen, Gøran Andersen, John Roger Andersen, Marit Helene Andersen, Knut S. Andreassen, Anita Bratfoss Andresen, Kim Angelsen, Jon-Helge Ansari, Omar Anthonisen, Inger-Lill Arnell, Henrik Arntzen, Trine Arnø, E Audolfsson, Thorir Augestad, Knut Magne Aune, Elisabeth Ausen, Kjersti Austrheim, Astrid Ingeborg Baco, Eduard Bakka, Arne O. Bale, Mariann Balto, Lavra Lund Barkhatov, Leonid Bay, Dag Beisland, Christian Bendiksby, Axel Bendz, Bjørn

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 69, 101 88 26 37 156, 165, 166 128 136, 152 81 141 48 50 74 28, 30, 31, 57 129 162 82 20 39 24 128, 135 131 172 121 78 119 145 53 50 84 147 89 82 56 83 9, 17 90, 109 47 19 119 40, 43 91, 92 75, 76 21 84 43 32, 39, 44, 54 42 154

299

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

NAVN Berg, Rolf Eigil Berge, Simen T Berge, Viktor Berle, Magnus Bernklev, Tomm Berntsen, Astrid Schjelderup Bertilsson, Helena Beyer, Burkhard Biermann, Martin Birke, Harriet Bjerke, Cecilie Elizabeth Bjerkehagen, Bodil Bjørnebekk, Astrid Kristine Bjørnevaagen, Guro Bjørnland, Kristin Bjørnstad, Johannes Blindheim, Grethe Blom-Høgestøl, Ingvild Bock, Gunter Boezelijn, Gro Bondi, Johan Boye, Birgitte Boye, Kjetil Brattli, Frode Brekke, Ragnvald Ljones Brennhovd, Bjørn Brett, Lise Brinck, Eli Lisbeth Brudvik, Kristoffer Brun, Vegard Heimly Buhagen, Ståle Bull Enger, Tone Butt, Khayam Bækkelund, Oliver Bøe, Rebecca Cais, Adam Chahal-Kummen, Monica Chaudhry, Adeel Asghar Chaudhry, Muiz A. Ciosek, Timothy Dahle, Gry Dahlseng, Magnus Odin De Weerd, Louis Debes, Anders Dicko, Ali Diseth, Trond Dragvoll, I Drivenes, Øystein Dueland, Svein

300

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 43 127 35, 36, 37 100 51, 52 9 34 36 39 25 62 87 132 161 28, 58, 60, 71, 82, 119 146 3 75, 76 85 50 102 60 87 11 20 35, 104 72, 73 2 124 164 24, 118 151 90, 109 102 47 32 75, 76 54 6, 7 10 154, 155 58 5, 6, 7, 10, 12, 13, 21, 120, 142, 48 105, 106 60 157 59 96, 98

NAVN Dybvad Evjemo, Karen Julie Edwin, Bjørn Eggum, Rune Eidal, Kristin Ekroll, Siri Kommedal Ellensen, Vegard Emblem, Ragnhild Endresen, Petter Cappelen Engdal, Ingvild N. Engebretsen, Bernt Erchinger, Friedemann Georg Eriksen, Amund Ersryd, Amanda Ertresvåg, Kjetil Espeland, Lisen Espinoza, Andreas Falch, Birgitt Fatland, Charles Edward Filip, Charles Flatmark, Kjersti Flølo, Tone Folseraas, Trine Folstad, Torbjørn Forsmo, Håvard Fosby, Marianne Valeberg Fosse, Eivind B Fosså, Sophie D. Fuglesteg, Inger Karin Furnes, Bjørg Fyhn, Thomas Færden, Arne E. Föhse, Konstantin Førland, Dag T Gaarder, Tina Galteland, Pål Gaustad, Fredrik Geisner, Thomas Gilje, Bjørnar Gjeilo, Kari Hanne Gjengedal, Solveig Gjone, Inger Helene Gonzalez, Carlos Gosciewska, Malgorzata Goscinski, Mariusz Grong, Ketil Grude, Nils Grzyb, Krzysztof Grøtta, Ole Jørgen Gudbrandsdottir, Gigja

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 151 91, 92 140, 143 4 159, 167 147, 149 30, 56, 57, 60, 61 13, 142 163 62, 74 78 164 102 31, 57, 58, 71 171 154 5 168 2 98, 104 78 97 107 99, 100, 105, 106 63 43 36, 37 8 93 58 108 130 67, 81 168 171 32 169 33 138, 139, 141 24 119 18 12, 120 98 145 53, 80, 89 61 43 44, 54, 100

301

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

NAVN Guddal, Benjamin Gulati, Michel Guldberg, Solveig Faleide Gullestad, Hans Petter Gunstad, Per Ole Flaten Guttormsen, Anne Berit Haaverstad, Rune Hagemo, Jostein Skjalg Hagen, Ole Magnus Hagen, Trine Sæther Hagness, M Halland, Adrian Halvorsen, Ole Johan Halvorsen, Per Steinar Halvorsen, Torry-Rene Hammarlund, Carl Tobias Hanoa, Rolf Hansen, Marit H. Hansesætre, André Hansson, Emma Haram, Per Magnus Haug, Erik Skaaheim Haug, Helene Marie Haug, Ingrid Wenche Hauge, Tobias Haugen, Gro Haugen, Guttorm Haugen, Martin Haugen, Stein Erik Haugvad, Anders Heggebø, Jostein Einane Hegna, Tone Hegstad, Solfrid Hegvik, Tor-Arne Heie, Anette Helgø, Dan Helle, Svein Inge Hellemo, Lars Helle-Valle, Thomas Helset, K Herje, Martin Hernes, Eivor Hertel, Jens Kristoffer Hewitt, Stephen Hide, Øydis Hisdal, Jonny Hjelle, Karin Hoel, Anders Telle Hoel, Henrik

302

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 168 121 72, 73 15 125 20 147, 149, 150 168 144 28, 31 96 53, 89 39 154 20 38 174 163 45 20 141, 144 47, 51, 52, 53, 80, 89 67 161 64 15 56 17 59 118 45 160 19 169 165, 166 46 39 164 154 157 135 35 80 75, 76 2 126, 127, 130, 132, 133 44 63, 119 126

NAVN Hoel, Tom Nilsen Hoem, Dag Hoff, Per-Ivar Hofsli, Eva Hofstad, Bjørn Hole, Knut Håkon Hole, Torstein Holmgren, Anders Hompland, Ivar Honoré, Alfred Hopland, Andreas Horn, Arild Houf, Jan Thomas Hovda, Tone Hukkinen, Maria Hultgren, Rebecka Huseby, Matias Hvoslef, Anders Høgevold, Hans Erik Høiseth, Lars Øivind Hølmebakk, Toto Høvik, Brita Ida Dragvoll, Sophie Ignjatovic, Dejan Impieri, Davide Irtun, Øivind Jakobsen, Øyvind Janssen, Nard Jarøy, Emilie Jeanmougin, Marine Johannesen, Tom Johannessen, Hans-Olaf Johannessen, Hege Hølmo Johansen, Christer D. Johnsen, Lene Johnson, Egil Juelsrud, Lars Jørgensen, Martin Karliczek, Anne Karsrud, Inga Kaut, Michal Kazmi, Syed Sajid Hussein Kerai, Kavita Kiserud, Thorleif Kjos, Arnulf Kjosavik, Svein Reidar Kjæve, Jørn Klakegg, Ask Kleive, Dyre

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 146 84 145 98 64 35 79 151 87 32, 39 35, 43 84, 88 105 162 82 129 169 171 2, 4 126, 133 87 38 35 90, 91, 92 2, 9 101 148 3 61 50 44 64, 65, 67 110 74 159, 167 64, 67 103 24 106 158 164 65, 127 143 29 107, 109 33 12, 69, 101, 120 83 86

303

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

NAVN Klem, Knut Henning Klem, Sverre Kristian Klepstad, Pål Kleven, Ole Christian Klungland, Arne Klöckner, Christian Kløw, Nils Einar Knatten, Charlotte Knezevic, Milorad Knobloch, Carl Fredrik Knudsen, Cathrine Wold Knutsen, Tore Kolseth, Solveig Moss Kolstadbråten, Knut Magne Kommedal, Øyvind Koole, Ron Kornmo, Tina Korvald, Christian Koumouridis, Antonios Kravdal, Gunnhild Kristinsson, Jon Kristoffersen, Einar Kristonsson, Jon Krohg-Sørensen, Kirsten Kulseng, Bård Eirik Kvalheim, Gunnar Kvalheim, Venny Lise Kvan, Espen Kvitting, John Peder Kvitting, Peder Martin Kvåle, Rune Lambrecht, Jan Lambrecht, Jan Roland Lande, Siri Agnete Langbach, Odd Lange, Conrad Larsen, Stein Gunnar Lassen, Kristoffer Lauridsen Midtlid, Jacob Lavik, Sigmund Lie, Sole Lindvåg Lilleaas, Anne Helene Lilleaasen, Gunder Lilleby, Wolfgang Lind, Guro Lindal Platou, Fredrik Lindam, Anita Lindford, Andrew Lindholm, Pernille

304

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 27 27 138 64 48 79 43 58 24 47 24 26 149, 150 168 53, 80, 89 3 48 8 24 46 75, 77 39 76 137 79 39 149 36 153 149 37 123 66, 122 162 83 135 97, 98, 103, 104 86 43 123 133 92 41 35 50 173 111 22 1

NAVN Line, Pål Dag Lingaas, Per Snorre Liu, Jiayin Loe, Borger Lundar, L Lundblad, Runar Lund-Iversen, Marius Lupu, Ion Lydersen, Stian Løes, Inger Marie Löffeler, Sven Løgavlen, Vilde Victoria Løken, Mari Overn Lømo, Jon Lörincz, Attila Løvvik, Kari Mala, Tom Mannigel, Tonje Mathiesen, Iacob Mattsson, Erney Medhus, Asle W Mellgren, Gunnar Melsom, Helene Støle Melum, Espen Mercer, James B. Merok, Marianne Mikkelsen, Audun Mjøen, Even Moe, Morten Kåre Moen, Oddvar Moger, Thomas Muheddin, Nabaz Mûller, Stig Munch-Ellingsen, Jens Mygland, Vegard Myklebust, Tor Åge Müller, Camilla Møller, Bjørn Mørch, Cathrine Mørk, Ine Mørkrid, Lars Naimy, Nazir Nedrebø, Bjørn Gunnar Nesse, Wibeke Nielsen, Hans Jørgen Norderval, Stig Nordgaard, Håvard Normann, Cathrine Olaussen Norum, Jan

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 96, 97 153 19 59 30 153 98 113 138 100 34, 51 94, 95 66 161 29 23, 114, 115 67, 75, 76, 77 54 126 129 127 78 132 97 6, 7 111, 112 56, 60 174 46 170, 174 62 35 37 10 41 37 59 37 53 9 30, 60 111, 112 78 59 78 101, 110 11, 18, 19 51, 52 74

305

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

NAVN Numan, Anmar T. Nydal, Rangvald Nygård, Yngve Nymo, Linn Såve Nyrønning, Linn Næsgaard, Jens Marius Næss, Pål Aksel Ohnesorge, Susanne Oksholm, Trine Olsen, Frank Olsen, Ole-Christian Orhagen, Marit Catherine Ottosson, Fredrik Ougland, Rune Pakarinen, Mikko Park, Daehoon Parvaiz, Amjad Patel, Hiten Pavlovic, Ivan Pedersen, Bastian Persson, Robert Pettersen, R Pettersen, Torkil Pettersen, Øystein Pfeffer, Frank Pharo, Heidi Piroozmand, Km Plathan, May Lisbeth Pleym, Hilde Podhorny, Nina Pomianowska, Ewa Prøsch-Bilden, Tone Radiya, Keyur Reier-Nilsen, Frode Reims, Henrik Rein, Kjell Arne Reindal, Eva Kristine Reisæter, Lars Anders Rokne Rekkedal, Lars Martin Rekstad, Lars Cato Risnes, Ivar Risstad, Hilde Risum, Øyvind Roald, Helge Einar Roaldsen, Marius Rollefstad, Silvia Rowe, A Rud, Erik Rukas, Rimantas

306

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 13, 142 107 32 86 129 91 63, 168 71 139 86 102 9 35 48, 61 82 162 109 26 19 107 149, 150 30 116 144 99, 100, 105, 106 50 83 51 19 162 118 110 101 140 61 154, 155 161 32, 39 109 68 152 75, 76 136 24 26 130 30 40 72, 73

NAVN Rushfeldt, Christian Rustad, Hege Rustøen, Tone Ryder, Truls Rydning, Astrid Rydningen, Mona Røkke, Ola Røkkum, Henrik Rösler, Cornelia Safi, Nathkai Salminen, Piirjo-Riitta Salte, Odd Bjørn Sandbu, Rune Sandbæck, Gunnar Sanden, Lars Sandven, Irene Sandvik, Jorunn Sanmarghitan, Miruna Ilinca Sauve, Tone-Regine Schistad, Ole Schjøth-Iversen, Line Schlichting, Ellen Schou, Martin Schultz, Johannes Kurt Seeberg, Lars Thomas Sellesbakk, Rolf H Sellevold, Simen Semb, Anne Grete Seternes, Arne Shanmugarajah, Inthujan Sivertsen, Åse Sjøberg, Thomas Sjømæling, Ola Sjåvik, Anniken Sjåvik, Kristin Skari, Hans Skarsgård, Lisa Skarsvaag, Torhild Skattum, Jorunn Skeie, Svein Skjelbred, Per Skogemo, Caroline Ursin Skoglund Heid, Hanne Skovholt, Mie Slagsvold, Carl-Erik Smedvig, Astrid Sneve, Kathrin Soknes, Maria Devold Solbakken, Arne Mide

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 69 117 139 104 72, 73 110 83, 92 57 99 65, 127 149, 150 77 80 43, 126 16 136 79 41 158 63 124 158, 161 4 111 80, 116 68 104 130 135 45 1 7, 21, 22 54 163 5 63 70 139 77 33 174 65 117 157 130, 132 1 11 153 103, 104

307

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

NAVN Solberg, Tore Solheim, Jm Soltun, Bård Spasojevic, Milan Spetalen, Signe Spigset, Olav Staff, Svein Standal, Iliana Rodrigues Stave, Guro Hagen Steigedal, Tonje S Steigen, Sonja Stenman, Malin Stensaker, Ingrid Stenseth, Roar Stenstad, Tore Stimec, Bojan V Stoldt, Stephan Stordahl, Arvid Storli, Per Even Stuedal, Christina Stuedal, Tina Styve, Elina Suhail, Abbas Sundhagen, Jon Otto Svanevik, Marius Svennevig, Jan Ludvig Svensson, Jan Sylvester-Jensen, Hans Christian Sæle, Paul Sæter, Thorstein Sætnan, Elisabeth Vailo Sørbø, Anne-Klara Søreide, Kjetil Sørensen, Kristian Sørensen, Olaf Sørensen, V Sørlie, Andreas Søvik, Torgeir T Tahir, Abdul Rashid Tahir, Aminah Tangeraas, T Teig, Catherine Planke Thiis-Evensen, Espen Thomassen, Niels Thomsen, Liv Cecilie Vestrheim Thorgersen, Ebbe Billmann Thorkildsen, Joachim

308

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 10 96 26 103 161 19 119 156 16 68 98 129 70 138 53, 80, 89 91, 92 87 14 68 4 9 94, 95 107 126, 127 80 152 82 3 3 59 9, 17 50 86 9 104 83 10 67, 77 47 85 30 119 92 109 39 97, 103, 104 104

NAVN Tominich, Kristina Toresen, Åsmund Tranø, Gerd Treede, Hendrik Treider, Martin Trovik, Clement Tønseth, Kim Alexander Ulrik, Malt Ulvestad, Elling Urdal, Andreas Urheim, Stig Valeberg, Marianne Valiukenas, Valmontas Van Helvoirt, Rene Varinac, Dejan Vedeld, Hege Marie Vigrestad, Line Vik, Renate Villmones, Heidi Cecilie Vindenes, Hallvard Vinge-Holmquist, Olof Vinje, Cathrine Alvær Viste, Asgaut Vlatkovic, Ljiljana Våge, Villy Wahba, Alexander Wahlqvist, Rolf Wakker, Rene Warberg, Eivind Wasmuth, Hans H Wesche, Jarlis Wester, Torjus Weum, Svein M. Weum, Sven Wibe, Arne Wiese-Haugland, Marianne Wiik, Tom A Yousefi, Peyman Ystgaard, Brynjulf Zwaan, Aga Øien, Kristian Øresland, Tom Østerud, Ole Arvid Forså Østigård, Henrik Øverby, Stein Øzeke, Recep Ånonsen, Kim Vidar Åsli, Linn

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr. 143 140 108 155 71 100 2 60 53, 80, 89 28, 31 149, 150 71 72, 73 27 29 50 25 165 47, 53, 80, 89 3 83 33 165 37, 40 78 138, 139, 145, 151 49, 50 113 70, 94, 95 108 134 14, 16 7, 6 10, 12, 13, 120, 142 79 24 117 134 68, 121 24 99 108, 111, 119 5 116 47 55 127 103

309

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

310

Vitenskapelige forhandlinger

FOREDRAGSHOLDERE FRIE FOREDRAG

311

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

NAVN Aakre, Elin Kismul Aarsæther, Erling Aas, Kirsti Abelsnes, Irene E.S. Altreuther, Martin Amundsen, Svein Roar Anandan, Steven Andersen, Knut S. Ansari, Omar Arntzen, Trine Augestad, Knut Magne Ausen, Kjersti Baco, Eduard Balto, Lavra Lund Barkhatov, Leonid Bendiksby, Axel Berle, Magnus Berntsen, Astrid Schjelderup Bertilsson, Helena Birke, Harriet Bjerke, Cecilie Elizabeth Bjørnland, Kristin Bjørnstad, Johannes Brattli, Frode Brekke, Ragnvald Ljones Brett, Lise Buhagen, Ståle Butt, Khayam Chahal-Kummen, Monica Chaudhry, Muiz A. Ciosek, Timothy Dahle, Gry Dahlseng, Magnus Odin Dybvad Evjemo, Karen Julie Ekroll, Siri Kommedal Eriksen, Amund Ersryd, Amanda Fatland, Charles Edward Forsmo, Håvard Fosby, Marianne Valeberg Fosså, Sophie D. Fuglesteg, Inger Karin Furnes, Bjørg Föhse, Konstantin Galteland, Pål Gjeilo, Kari Hanne Gonzalez, Carlos Gosciewska, Malgorzata

Abstrakt nr. 88 26 37 81 128 131 172 145 147 56 90 19 40 21 84 42 100 9 34 25 62 82 146 11 20 72 24 109 75, 76 6, 7 10 154, 155 58 151 167 164 102 168 106 63 36 8 93 130 171 138, 141 18 12, 120

312

Vitenskapelige forhandlinger

NAVN Gudbrandsdottir, Gigja Gulati, Michel Guldberg, Solveig Faleide Gullestad, Hans Petter Gunstad, Per Ole Flaten Hagen, Trine Sæther Hansesætre, André Haug, Helene Marie Hauge, Tobias Haugen, Martin Haugvad, Anders Hegna, Tone Heie, Anette Helgø, Dan Hoel, Anders Telle Hoel, Henrik Honoré, Alfred Hopland, Andreas Houf, Jan Thomas Huseby, Matias Hølmebakk, Toto Høvik, Brita Impieri, Davide Jakobsen, Øyvind Jarøy, Emilie Johansen, Christer D. Johnsen, Lene Kerai, Kavita Kiserud, Thorleif Klem, Knut Henning Kolseth, Solveig Krohg-Sørensen, Kirsten Lambrecht, Jan Roland Lange, Conrad Larsen, Stein Gunnar Lauridsen Midtlid, Jacob Lie, Sole Lindvåg Lilleaas, Anne Helene Lind, Guro Lindal Platou, Fredrik Line, PD Lundar, L Lupu, Ion Løgavlen, Vilde Victoria Løken, Mari Overn Løvvik, Kari Melsom, Helene Støle Merok, Marianne Aarstad Mikkelsen, Audun

Abstrakt nr. 44 121 73 15 125 28 45 67 64 17 118 160 165, 166 46 119 126 32, 39 35 105 169 87 38 2 148 61 74 159 143 29 27 150 137 122, 123 135 98, 103 43 133 92 50 173 96 30 113 94 66 23, 114, 115 132 112 60

313

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

NAVN Mjøen, Even Moen, Oddvar Nesse, Wibeke Nielsen, Hans Jørgen Normann, Cathrine Olaussen Numan, Anmar T. Nymo, Linn Såve Nyrønning, Linn Næsgaard, Jens Marius Ougland, Rune Persson, Robert Pettersen, Øystein Pfeffer, Frank Podhorny, Nina Radiya, Keyur Reindal, Eva Kristine Rekstad, Lars Cato Risnes, Ivar Risum, Øyvind Rushfeldt, Christian Rydningen, Mona Røkkum, Henrik Safi, Nathkai Salte, Odd Bjørn Sandvik, Jorunn Sanmarghitan, Miruna Ilinca Sauve, Tone-Regine Schjøth-Iversen, Line Schou, Martin Schultz, Johannes Kurt Sjøberg, Thomas Sjømæling, Ola Sjåvik, Anniken Skarsvaag, Torhild Skoglund Heid, Hanne Skovholt, Mie Smedvig, Astrid Soknes, Maria Devold Standal, Iliana Rodrigues Stensaker, Ingrid Styve, Elina Suhail, Abbas Tahir, Abdul Rashid Tahir, Aminah Thorgersen, Ebbe Billmann Toresen, Åsmund Treider, Martin Urdal, Andreas Villmones, Heidi Cecilie

Abstrakt nr. 174 170 59 78 51, 52 13, 142 86 129 91 48 149 144 99 162 101 161 68 152 136 69 110 57 65, 127 77 79 41 158 124 4 111 22 54 163 139 117 157 1 153 156 70 95 107 47 85 97, 104 140 71 31 53, 80, 89

314

Vitenskapelige forhandlinger

NAVN Vindenes, Hallvard Vinge-Holmquist, Olof Vinje, Cathrine Alvær Wahlqvist, Rolf Wasmuth, Hans H Wester, Torjus Yousefi, Peyman Østerud, Ole Arvid Forså Østigård, Henrik Øzeke, Recep

Abstrakt nr. 3 83 33 49 108 14, 16 134 5 116 55

315

Forfatterregister

23.-26. oktober 2018

316

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

317

23.-26. oktober 2018

318

Vitenskapelige forhandlinger

23.-26. oktober 2018

Vitenskapelige forhandlinger

319

23.-26. oktober 2018

320

Vitenskapelige forhandlinger

“Wow” The clinical response most commonly heard when surgeons first experience the new HARMONIC ® HD 1000i. Unmatched precision

Unparalleled strength

Optimal efficiency

with a unique jaw shape that reduces the need to use a separate dedicated dissecting instrument 1

with a blade design that delivers more secure seals, even in the most challenging conditions 2,3,4

from increased sealing speed, multi-functionality, and simplified steps for use 5,6,7

Please always refer to the Instructions for Use / Package Insert that come with the device for the most current and complete instructions.

The third-party trademarks used herein are the property of their respective owners.