3096 av Natascha Kampusch

natascha kampusch I samarbeid med Heike Gronemeier og Corinna Milborn

3096 dager Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Natascha Kampusch Originalens tittel: 3096 Tage Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen © 2010 by Natascha Kampusch 3096 Tage av Natascha Kampusch ble først utgitt i Tyskland av Ullstein Verlag Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34691-1 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsfoto: © Martin Moravek Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Psykisk trauma er en lidelse som rammer de maktesløse.

I det øyeblikket traumet oppstår, blir offeret gjort hjelpeløst av en overveldende makt. Er denne makten en naturkraft, snakker vi om katastrofer. Når denne makten utøves av andre mennesker, snakker vi om voldshandlinger. Traumatiske hendelser undertrykker de vanlige sosiale nettverkene, som gir mennesker en følelse av kontroll, tilhørighet og mening.

Judith Herman, Trauma and Recovery: The Aftermath of Violence

Innhold 1. En skjør verden

13

Min barndom i utkanten av Wien

2. Hva er det som kan skje, da?

38

Den siste dagen i mitt gamle liv

3. Et forgjeves håp om å bli reddet

55

De første ukene i fangehullet

4. Levende begravd

84

Marerittet blir virkelighet

5. Å falle ned i intet

109

Identiteten min blir stjålet

6. Mishandling og sult

130

Den daglige kampen for å overleve

7. Mellom vrangforestillinger og en perfekt verden Kidnapperens to ansikter

8. Helt nede

166

Når fysisk smerte lindrer psykiske plager

9. Redd for livet

181

Det indre fengselet står

10. For den ene er døden eneste utvei Min flukt inn i friheten

Epilog

233

207

148

2 Hva er det som kan skje, da?

Den siste dagen i mitt gamle liv

Jeg forsøkte å skrike. Men det kom ikke en lyd. Stemmebåndet spilte rett og slett ikke på lag med meg. Alt i meg var et skrik. Et stumt skrik ingen kunne høre.

dagen etter våknet jeg opp trist og rasende. Jeg var så irritert at det snørte seg i brystet på meg fordi mamma hadde latt sinnet mot pappa gå utover meg. Men det som plaget meg aller mest, var at hun hadde gitt meg forbud mot å se ham igjen. Det hadde vært en av disse lettvinte avgjørelsene som voksne tar over hodet på barna – i raseri eller av et innfall, uten å tenke på at det ikke bare dreier seg om de voksne, men om de viktigste behovene til dem som står maktesløse overfor slike uttalelser.

Jeg hatet denne følelsen av maktesløshet, en følelse som minnet meg om at jeg var et barn. Jeg ville bli voksen, i håp om at kranglene med mamma ikke lenger ville gå sånn innpå meg. Jeg ville lære å svelge følelsene mine, og dermed også denne dyptgripende frykten, som utløses hos barn når foreldrene krangler.

Da jeg fylte ti år, hadde jeg lagt bak meg den første og mest uselvstendige fasen av livet. Den magiske datoen som offisielt ville markere min selvstendighet, rykket nærmere: Om åtte år ville jeg flytte hjemmefra og velge meg et yrke.

Da ville jeg ikke lenger være avhengig av hva de voksne rundt meg bestemte, for dem var mine behov mindre verdt 38

enn deres egne små krangler og sjalusidramaer. Bare åtte år til, som jeg ville bruke til å forberede meg på et liv jeg selv bestemte over.

Allerede noen uker tidligere hadde jeg tatt et viktig skritt i retning selvstendighet: Jeg hadde overtalt mamma til å la meg gå alene til skolen. Selv om jeg gikk i fjerde klasse, hadde hun fram til da alltid kjørt meg til skolen og sluppet meg av foran inngangen. Bilturen tok mindre enn fem minutter. Jeg syntes hver dag det var flaut å være så hjelpeløs, noe alle kunne se når jeg gikk ut av bilen og mamma ga meg et avskjedskyss på kinnet. Jeg hadde forhandlet med henne en god stund om at det var på høy tid at jeg klarte å gå alene til skolen. Jeg ville ikke bare vise foreldrene mine, men først og fremst meg selv at jeg ikke lenger var et barn.

Og at jeg kunne overvinne frykten.

Noe som virkelig plaget meg, var usikkerheten. Den kom over meg allerede i trappeoppgangen, fortsatte da jeg var ute i gården og ble den dominerende følelsen da jeg gikk gjennom gatene i Rennbahnsiedlung. Jeg følte meg forsvarsløs og bitte liten, og hatet meg selv for det. Denne dagen, det var jeg fast bestemt på, ville jeg prøve å være sterk. Denne dagen skulle være den første i mitt nye liv og den siste i mitt gamle. I ettertid virker det nesten ironisk at livet slik jeg kjente det, faktisk tok slutt akkurat denne dagen. Riktignok på en måte jeg aldri kunne klart å forestille meg.

Jeg dro bestemt det mønstrete sengeteppet til side og sto opp. Som vanlig hadde mamma lagt klart det jeg skulle ha på meg. En kjole med en overdel i olastoff og et rutete, grått flanellskjørt. Jeg følte meg formløs, presset inn i den, som om kjolen holdt meg fast i et stadium jeg for lengst hadde ønsket å vokse ut av.

Mismodig smatt jeg inn i kjolen, gikk gjennom gangen og inn på kjøkkenet. På bordet hadde mamma lagt fram matpakka mi, brødskiver pakket inn i servietter med logoen til den lille kafeen i Marco-Polo-Siedlung og navnet hennes.

Da det var på tide å gå, tok jeg på meg den røde anorakken og den fargeglade ryggsekken. Jeg klappet kattene og sa ha 39

det til dem. Så åpnet jeg døra ut mot oppgangen og gikk ut. På den siste trappeavsatsen ble jeg stående og nøle, og tenkte på hva mamma hadde sagt et dusin ganger: «Det er ikke lov å gå i sinne. Man vet jo ikke om man får se hverandre igjen!» Hun kunne bli rasende, hun var impulsiv, og klappet ofte ukontrollert til meg. Men når det gjaldt avskjeder, var hun alltid veldig kjærlig. Skulle jeg virkelig gå uten et ord? Jeg snudde, men da seiret likevel skuffelsen fra kvelden før. Jeg ville ikke gi henne noe kyss, men isteden straffe henne med min taushet. Dessuten, hva var det som kunne skje, da?

«Hva er det som kan skje, da?» mumlet jeg halvhøyt til meg selv. Ordene gjallet i oppgangen med de grå flisene.

Jeg snudde meg igjen, og gikk ned trappa. Hva er det som kan skje? Den setningen ble mitt motto da jeg gikk mellom boligblokkene og ut mot gata på vei til skolen. Mitt motto, rettet mot frykten og den dårlige samvittigheten fordi jeg ikke hadde sagt ha det.

Jeg forlot de kommunale blokkene, gikk langs den lange muren og ventet ved fotgjengerovergangen. Trikken skranglet forbi meg, stappfull av mennesker på vei til jobb. Motet mitt sank. Alt rundt meg virket plutselig altfor stort.

Krangelen med mamma forfulgte meg, og følelsen av å bli borte i dette nettverket av foreldre som kranglet og nye partnere som ikke aksepterte meg, gjorde meg redd. Oppbruddsstemningen jeg hadde ønsket å føle denne dagen, måtte vike for vissheten om at jeg enda en gang var nødt til å kjempe for å få en plass i disse innviklede relasjonene.

Oppbruddsstemningen måtte også vike for vissheten om at jeg ikke ville klare å forandre livet mitt, når til og med en fotgjengerovergang føltes som et uovervinnelig hinder.

Jeg begynte å gråte, og kjente en overveldende trang til rett og slett å forsvinne og bli til luft. Jeg lot trafikken flyte forbi, og forestilte meg at jeg gikk ut i veien og ble truffet av en bil. Den kom til å dra meg med seg et par meter, før jeg døde. Ryggsekken ville ligge ved siden av meg, og den røde jakka kom til bli som et stoppsignal på asfalten, som 40

skrek: Se hva dere har gjort mot denne jenta. Mamma ville ha styrtet ut av huset, grått over meg og innsett alle sine feil. Ja, det ville hun ha gjort. Helt sikkert.

Selvfølgelig hoppet jeg ikke foran en bil, og heller ikke foran trikken. Så mye oppmerksomhet hadde jeg aldri hatt lyst til å tiltrekke meg. Jeg tok meg sammen, krysset gata og gikk langs Rennbahnweg i retning barneskolen i Brioschiweg. Skoleveien min gikk gjennom et par rolige sidegater, hvor det lå en rekke eneboliger fra 1950-årene med beskjedne forhager. I et område preget av industribebyggelse og prefabrikkerte betongblokker virket de både anakronistiske og beroligende. Da jeg svingte inn i Melangasse, tørket jeg de siste tårene bort fra ansiktet, og trasket videre med bøyd hode.

Jeg kan ikke huske hva som fikk meg til å løfte hodet. En lyd? En fugl? Uansett falt blikket mitt på en hvit varebil.

Den sto i parkeringsfeltet på høyre side av veien og virket malplassert i dette rolige strøket. Foran varebilen så jeg en mann. Han var slank, ikke spesielt høy og kikket liksom rundt seg uten mål og mening: som om han ventet på noe, uten å vite hva det var.

Jeg saknet skrittene og stivnet til. Frykten, som jeg ikke klarte å kontrollere, var plutselig tilbake og jeg fikk gåsehud på armene. Av ren impuls hadde jeg straks lyst til å gå over på den andre siden av veien. Bilder og halve setninger raste gjennom hodet i rask rekkefølge: Ikke snakk med fremmede menn … Gå ikke inn i en ukjent bil … Kidnapping, misbruk, alle historiene om de bortførte jentene jeg hadde hørt om på TV. Men hvis jeg virkelig ønsket å bli voksen, kunne jeg ikke gi etter for denne impulsen. Jeg måtte ta meg sammen, og tvang meg selv til å gå videre. Hva er det som kan skje, da? Skoleveien var min prøve. Jeg ville bestå den uten å vike unna.

Når jeg ser tilbake, kan jeg ikke si hvorfor synet av varebilen straks fikk alarmklokkene til å ringe: Det kan ha vært intuisjon, eller så kan det ha kommet av den enkle grunn at vi var utsatt for en flom av meldinger om seksuelt misbruk, 41

blant annet som følge av «Groër-saken». I 1995 ble kardinal Hans Groër anklaget for å ha misbrukt ungdommer.

Vatikanets reaksjon satte i gang et skikkelig medieoppstyr, og førte til en begjæring om folkeavstemning i Østerrike for å fornye den romersk-katolske kirken. I tillegg kom alle reportasjene om bortførte og drepte jenter som jeg kjente fra nyhetene på tysk TV. Men jeg ville sannsynligvis ha blitt skremt av en hvilken som helst mann jeg hadde møtt på gata i en uvanlig situasjon. Å bli kidnappet var i mine barnlige øyne en realistisk mulighet – men innerst inne var det likevel noe som fant sted på TV. Ikke i mitt nabolag.

Da jeg hadde nærmet meg mannen og var omtrent to meter unna ham, så han meg rett inn i øynene. I dette øyeblikket forsvant frykten min. Han hadde blå øyne, og med det litt for lange håret liknet han på en student fra en gammel fjernsynsfilm fra 1970-tallet. Blikket virket merkelig tomt.

Han er en stakkar, tenkte jeg, for han utstrålte et behov for beskyttelse, sånn at jeg helt spontant fikk lyst til å hjelpe ham. Det kan høres rart ut, som et naivt barn som for enhver pris vil tro på det gode i mennesket. Men da han denne morgenen så på meg første gang, virket han fortapt og veldig sårbar.

Ja. Denne prøven skulle jeg bestå. Jeg ville gå forbi denne mannen på det smale fortauet. Jeg likte ikke å skubbe borti folk, og ville i det minste gå så langt unna at jeg unngikk å komme nær ham.

Etter det gikk alt veldig fort.

I det øyeblikket jeg ville passere mannen, mens jeg så ned i bakken, tok han tak i meg rundt livet og løftet meg inn i varebilen gjennom den åpne døra. Alt skjedde i én eneste bevegelse som om scenen var blitt koreografert, som om vi hadde øvd den inn sammen. En skrekkens koreografi.

Skrek jeg? Jeg tror ikke det. Likevel var hele jeg et eneste skrik. Det trengte seg oppover og ble sittende fast i strupen: et stumt skrik, som om et av disse marerittene var blitt virkelighet, hvor man vil skrike, men det er ikke en lyd å høre; man vil løpe, men beina beveger seg som i kvikksand.

42

Forsvarte jeg meg? Prøvde jeg å ødelegge den perfekte koreografien hans? Jeg må ha forsvart meg, for dagen etter hadde jeg en blåveis. Jeg kan riktignok ikke huske smerten fra noe slag, jeg husker bare følelsen av lammende maktesløshet. For kidnapperen var jeg lett match. Han var 1,72 meter høy, mens jeg bare var 1,50. Jeg var tjukk og uansett ikke særlig rask, i tillegg begrenset den tunge ryggsekken friheten til å bevege meg. Det hele hadde bare tatt noen få sekunder.

At jeg var blitt kidnappet og at jeg antakeligvis kom til å dø, ble jeg klar over i det øyeblikket bildøra lukket seg bak meg. Bildene fra sørgegudstjenesten til Jennifer, som i januar var blitt misbrukt og drept i en bil da hun hadde forsøkt å rømme, flimret for øynene. Bildene av foreldrene som var engstelige for Carla, som ble misbrukt og funnet bevisstløs i et tjern og døde en uke senere. Den gangen hadde jeg spurt meg selv hvordan det må føles: å dø, og hva som kommer etterpå. Om det gjør vondt, like før. Og om man virkelig ser et lys.

Bildene blandet seg med et kaos av tanker som raste gjennom hodet mitt. Skjer dette på ordentlig? Skjer det meg? var det en stemme som spurte. Hva er det for en vill idé, kidnappe et barn, det kommer aldri i verden til å gå, sa en annen. Hvorfor meg? Jeg er liten og tjukk, jeg passer jo ikke inn i en kidnappers offerprofil, tryglet den neste. Stemmen til kidnapperen fikk meg tilbake til virkeligheten igjen. Han ga meg ordre om å sette meg på gulvet i lasterommet, og sa skarpt at jeg ikke fikk røre meg. Hvis jeg ikke fulgte ordrene hans, ville det gå meg ille. Så klatret han over i forsetet og kjørte av gårde.

Siden det ikke var noen skillevegg mellom førersetet og lasterommet, kunne jeg se ham bakfra. Og jeg kunne høre hvordan han hektisk tastet numre på biltelefonen. Men han fikk tydeligvis ikke tak i noen.

I mellomtiden fortsatte spørsmålene å hamre inni hodet mitt: Kommer han til å kreve løsepenger? Hvem skal betale?

Hvor kjører han meg? Hva slags bil er dette? Hvor mye er 43

klokka nå? Vindusrutene på varebilen var sotet unntatt en smal stripe helt øverst. Fra gulvet kunne jeg ikke se nøyaktig hvor vi kjørte hen, og jeg turte ikke å løfte hodet så mye at jeg kunne se ut gjennom frontruta. Det virket som om vi hadde kjørt lenge og uten spesiell retning, jeg mistet fort sansen for tid og sted. Men trekronene og telefonstolpene som stadig suste forbi, ga meg følelsen av at vi kjørte i ring rundt kvartalet.

Snakke. Du må snakke med ham. Men hvordan? Hvordan snakker man til en kriminell? Kriminelle fortjener ingen respekt, høflighetsformen virket ikke passende, selv om man på tysk sier «Sie» – «De» – til autoriteter og voksne man ikke kjenner. Så jeg bestemte meg for «du». En tiltale som egentlig var forbeholdt mennesker som sto meg nær.

Absurd nok spurte jeg først om hvilken størrelse han brukte i sko. Det hadde jeg lagt merke til i TV-programmer som «Aktenzeichen XY ungelöst»3. Man må kunne gi en nøyaktig beskrivelse av kidnapperen, hver minste detalj er viktig. Jeg fikk selvfølgelig ikke noe svar. Mannen ba meg isteden strengt om å være rolig, for da ville det ikke skje meg noe. Jeg vet ennå ikke ikke hva som fikk meg til å våge å motsette meg ordren hans den gangen. Kanskje fordi jeg var sikker på at jeg kom til å dø uansett – at det ikke kunne bli verre enn det.

«Kommer jeg til å bli misbrukt nå?» var mitt neste spørsmål.

Nå fikk jeg et svar. «Det er du altfor ung til,» sa han.

«Det ville jeg aldri gjøre.» Så snakket han i telefonen. Etter at han hadde lagt på, sa han: «Jeg tar deg med til en skog og overleverer deg til de andre. Så har ikke jeg noe mer med denne saken å gjøre.» Dette gjentok han flere ganger, fort og nervøst. «Jeg overleverer deg, og så har ikke jeg noe mer med deg å gjøre. Vi kommer aldri til å se hverandre igjen.»

3 Tysk TV-program produsert i samarbeid med statskanalene i Sveits og Østerrike. Handler om uløste kriminalsaker, hvor TV-seerne blir bedt om å sende inn nye tips. O.a.

44

Hvis han hadde villet skremme meg, hadde han funnet akkurat det riktige stikkordet: Kunngjøringen om at han skulle overlevere meg til «andre», tok pusten fra meg, jeg ble stiv av skrekk. Han behøvde ikke si noe mer, jeg visste hva det betydde: Barnepornoringer hadde vært et tema i mediene i flere måneder. Siden i fjor sommer hadde det ikke gått en eneste uke uten at det hadde vært snakk om gjerningsmenn som bortførte barn, misbrukte dem og filmet alt sammen. For mitt indre øye kunne jeg se nøyaktig hva som kom til å skje: Grupper av menn drar meg ned i en kjeller, tar på meg overalt mens andre tar bilder av det. Fram til da hadde jeg vært overbevist om at jeg snart kom til å dø.

Det som truet meg nå, virket enda verre.

Jeg kan ikke lenger huske hvor lenge vi hadde kjørt før vi stoppet. Vi var i en furuskog, som det er mange av utenfor Wien. Kidnapperen slo av motoren og snakket i telefonen igjen. Det så ut til at noe var gått galt. «De kommer ikke, de er ikke her!», bannet han for seg selv. Han virket bekymret, stresset. Men kanskje det bare var et triks: Kanskje han ville at jeg skulle være på lag med ham, mot disse «andre» som han skulle overlevere meg til og som nå hadde latt ham i stikken. Kanskje han bare hadde diktet dem opp for å skremme meg enda mer og lamslå meg.

Kidnapperen gikk ut og ga meg ordre om ikke å røre meg av flekken. Jeg adlød taust. Hadde ikke Jennifer forsøkt å rømme fra en slik bil? Hvordan hadde hun gjort det? Og hva hadde hun gjort galt? Alt gikk rundt oppe i hodet mitt.

Hvis han ikke hadde låst døra, kunne jeg kanskje skyve den opp. Men så da? Han ville ha tatt meg igjen etter to skritt.

Jeg klarte ikke å løpe fort. Jeg hadde heller ingen anelse om hvilken skog vi befant oss i, og hvor jeg burde løpe. Og så var det jo også disse andre som skulle hente meg, og som kunne være hvor som helst. Jeg så det levende for meg, hvordan de kom til å jage meg, ta tak i meg og legge meg i bakken. Deretter så jeg meg selv som et lik i denne skogen, gravlagt under en furu.

Jeg tenkte på foreldrene mine. Mamma ville komme til 45

skolefritidsordningen for å hente meg om ettermiddagen, og en av damene kom til å si: «Men Natascha har jo ikke vært her i dag!» Mamma ville bli helt fortvilet, og jeg hadde ingen mulighet til å beskytte henne. Det skar meg i hjertet da jeg tenkte på at hun kom for å hente meg, og så var ikke jeg der.

Hva er det som kan skje, da? Den morgenen hadde jeg gått uten å si et ord, uten å gi henne et ha det-kyss. «Man vet jo aldri om man kommer til å se hverandre igjen.» * Kidnapperens ord satte en støkk i meg. «De kommer ikke.»

Da gikk han inn i bilen, startet motoren og kjørte av gårde igjen. På grunn av gavlene og hustakene, som jeg kunne se gjennom de smale vindusstripene på hver side, visste jeg hvilken vei han kjørte denne gangen: tilbake til utkanten av byen og deretter på utfartsveien i retning Gänserndorf.

«Hvor kjører vi hen?» spurte jeg.

«Til Strasshof,» sa kidnapperen rett ut.

Da vi kjørte gjennom Süßenbrunn, ble jeg grepet av en dyp tristhet. Vi passerte den gamle butikken til mamma, som hun hadde lagt ned for kort tid siden. Hvis dette var skjedd tre uker tidligere, ville hun ha sittet her ved skrivebordet om formiddagen og gjort unna kontorarbeidet. Jeg kunne se henne for meg, og hadde lyst til å skrike, men jeg fikk bare fram et svakt klynk da vi kjørte forbi gata bort til bestemors hus. Her hadde jeg tilbrakt barndommens lykkeligste stunder.

I en garasje stoppet bilen. Kidnapperen ga meg ordre om å bli liggende på gulvet i varebilen, og slo av motoren. Så gikk han ut, hentet et blått teppe, kastet det over meg og pakket meg hardt inn i det. Jeg fikk nesten ikke puste, og var omgitt av absolutt mørke. Da han løftet meg opp som en tilsnørt pakke og bar meg ut av bilen, ble jeg grepet av panikk. Jeg måtte ut av dette teppet. Og jeg måtte på do.

Stemmen min hørtes hul og fremmed ut inni teppet, da jeg ba ham om å sette meg ned og la meg få gå på toalettet.

46

Han stanset et øyeblikk, så pakket han meg ut og førte meg gjennom et forværelse og inn på et lite gjesteklosett. Fra gangen kunne jeg kaste et kort blikk inn i rommene ved siden av. Interiøret virket borgerlig og dyrt – for meg var det enda en bekreftelse på at jeg var offer for en forbrytelse: I krimseriene jeg hadde sett på TV hadde de kriminelle bestandig store hus med fint interiør.

Kidnapperen ble stående foran døra og vente. Jeg vridde med én gang om nøkkelen og pustet ut. Men lettelsens øyeblikk varte bare noen sekunder: Rommet hadde ikke vindu, jeg var fanget. Den eneste veien ut gikk gjennom den låste døra. Jeg kunne ikke være der inne til evig tid. Dessuten ville det være enkelt for ham å bryte den opp.

Da jeg etter en stund kom ut fra toalettet, tullet kidnapperen meg inn i teppet igjen: mørke, kvelende luft. Han løftet meg opp, og jeg merket at han bar meg ned flere trapper: en kjeller? Da vi var kommet ned, la han meg på gulvet, dro meg et stykke framover i teppet, la meg over skulderen igjen og gikk videre. Det virket som om det gikk en evighet før han satte meg ned igjen. Så hørte jeg skrittene hans fjerne seg.

Jeg holdt pusten og lyttet. Ingenting. Det var absolutt ingenting å høre. Likevel tok det en stund før jeg turte å vikle meg forsiktig ut av teppet. Det var stummende mørkt. Det luktet støv, den bedervede lufta var merkelig varm. Under meg kjente jeg det kalde, nakne gulvet. Jeg rullet meg sammen på det, og klynket lavt. Min egen stemme hørtes så merkelig ut i stillheten at jeg ble skremt og stoppet. Hvor lenge jeg ble liggende sånn, husker jeg ikke. Til å begynne med prøvde jeg å telle sekundene og minuttene. Tjueen, tjueto … mumlet jeg for meg selv for å måle lengden på sekundene.

Fingrene brukte jeg til å holde kontroll med minuttene. Jeg telte stadig feil, det måtte jeg ikke gjøre! Jeg måtte jo konsentrere meg, merke meg hver detalj! Men snart hadde jeg mistet all form for tidsfølelse. Mørket, lukta som gjorde meg kvalm, alt det la seg over meg som et svart tørkle.

Da kidnapperen kom tilbake, hadde han med seg en lys47

pære han skrudde i en holder på veggen. Det grelle lyset, som flammet opp så plutselig, blendet meg og var på ingen måte noen lindring: For nå kunne jeg se hvor jeg befant meg. Rommet var lite og tomt, veggene var kledd med panel, en naken brisk var montert med kroker i veggen. Gulvet var av lyst laminat. I hjørnet var det en do uten lokk, på den ene veggen var det en dobbel vask i rustfritt stål.

Var det slik det hemmelige gjemmestedet til en forbryterbande så ut? Til en sexklubb? Veggene med det lyse treverket minnet meg om en badstue og satte i gang en hel tankerekke: Badstue i kjeller – barnemishandlere – forbrytere. Jeg så for meg fete, svettende menn som trengte seg innpå meg i dette trange rommet. For meg var en badstue i kjelleren et sted slike folk lokket ofrene sine til, for å misbruke dem der. Men det fantes ingen ovn og ingen av disse trebøttene som vanligvis finnes i badstuer.

Kidnapperen ba meg reise meg, stille meg foran ham på en viss avstand og ikke røre meg av flekken. Så begynte han å demontere trebrisken og skrudde krokene den var festet i, ut av veggen. Imens snakket han til meg med en stemme som folk flest forbeholder kjæledyret sitt: staggende og forsiktig. Jeg måtte ikke være redd, alt kom til å bli bra, bare jeg gjorde som han sa. Da så han på meg slik en stolt eier betrakter sin nye katt – eller enda verre: slik et barn betrakter en ny leke. Full av forventning og samtidig usikker på hva man kan gjøre med den.

Etter en stund begynte panikken min langsomt å avta, og jeg turte å snakke til ham. Jeg tryglet ham om å la meg få gå: «Jeg skal ikke fortelle det til noen. Hvis du slipper meg fri nå, er det ingen som merker noe. Jeg kan bare si at jeg stakk av. Hvis du ikke holder meg her i natt, vil det jo ikke skje deg noe.» Jeg prøvde å forklare at han begikk en stor feil, at man allerede lette etter meg og garantert kom til å finne meg. Jeg appellerte til ansvarsfølelsen hans, og ba om medlidenhet. Men det var meningsløst. Han gjorde det klinkende klart at jeg måtte tilbringe natta i dette fangehullet.

Hadde jeg ant at dette rommet skulle være både tilflukts48

rom og fengsel i 3096 netter, vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert. Når jeg i dag ser tilbake, forstår jeg at bare det å vite at jeg måtte bli i kjelleren denne første natta, utløste en mekanisme som antakelig var livreddende – og samtidig farlig. Det som hadde virket helt utenkelig, var nå et faktum: Jeg var innesperret i kjelleren til en forbryter, og jeg ville ikke bli sluppet fri, i hvert fall ikke i dag. Det gikk et rykk gjennom min verden, realiteten forskjøv seg et lite stykke. Jeg aksepterte hva som var skjedd, og istedenfor å kjempe imot den nye situasjonen med fortvilelse og sinne, føyde jeg meg. Som voksen vet man at man mister en del av seg selv når man må tolerere omstendigheter som overgår enhver fantasi, inntil de oppstår. Fundamentet ens egen personlighet står på, slår sprekker. Den eneste riktige måten å reagere på er likevel å tilpasse seg, slik at man overlever. Barn handler mer intuitivt. Jeg var skremt, jeg forsvarte meg ikke, men begynte isteden å føle meg som hjemme – i første omgang for én natt.

I dag virker det nesten paradoksalt at panikken min ble avløst av en slags pragmatisme. Jeg skjønte raskt at det var nytteløst å bønnfalle denne mannen om noe, at det ville prelle av ham i likhet med alt annet jeg hadde sagt. Jeg ante instinktivt at jeg måtte godta situasjonen for å komme meg gjennom denne ene uendelige natta i kjelleren.

Da kidnapperen hadde skrudd brisken ned av veggen, spurte han meg hva jeg trengte. En absurd situasjon, som om jeg skulle overnatte på hotell og hadde glemt toalettsakene mine hjemme. «En hårbørste, en tannbørste, tannkrem og et tannglass. Et tomt yoghurtbeger gjør også nytten.» Jeg fungerte.

Han forklarte at han måtte kjøre til Wien for å hente en madrass til meg fra leiligheten sin der.

«Er dette ditt hus?» spurte jeg, men jeg fikk ikke noe svar. «Hvorfor kan du ikke la meg få være i leiligheten din i Wien?»

Han mente det var altfor farlig: tynne vegger, oppmerksomme naboer, jeg kunne jo skrike. Jeg lovte å være stille 49

hvis han bare kunne ta meg med til Wien. Men det nyttet ikke.

I det øyeblikket han forlot rommet baklengs og stengte døra, begynte overlevelsesstrategien min å vakle. Jeg kunne ha gjort hva som helst for å få ham til å bli eller ta meg med: hva som helst, så lenge jeg slapp å være alene. * Jeg krøp sammen på gulvet, følte meg merkelig nummen i armer og bein, tunga limte seg fast i ganen. Tankene mine kretset rundt skolen, som om jeg prøvde å finne en kronologisk struktur jeg kunne holde meg fast i, men jeg hadde for lengst mistet dette festet. Hvilket fag ble det undervist i nå, tro? Var storefri allerede over? Når la de merke til at jeg ikke var der? Og når ville de forstå at jeg aldri kom tilbake? Ville de informere foreldrene mine? Hvordan kom de til å reagere?

Tanken på foreldrene mine ga meg tårer i øynene. Men jeg måtte jo ikke gråte. Jeg var nødt til å være sterk, beholde kontrollen. En indianer føler ikke smerte, og dessuten: I morgen ville det helt sikkert være over, alt sammen.

Da kom alt til å bli bra igjen. Etter sjokket over nesten å ha mistet meg ville foreldrene mine finne tilbake til hverandre og behandle meg med kjærlighet. Jeg så dem for meg, der de satt sammen rundt bordet og spiste, stolte og fulle av beundring spurte de meg hvordan jeg hadde mestret alt sammen. Jeg forestilte meg den første dagen jeg var tilbake på skolen. Kom de til å le av meg, tro? Eller kom de til å feire meg som et mirakel fordi jeg hadde sluppet fri, mens alle andre som ble utsatt for slike ting, endte som lik i et tjern eller en skog? Jeg fantaserte om hvilken triumf det ville være – og også litt pinlig – at alle kom til å flokke seg rundt meg og aldri bli lei av å spørre: «Var det politiet som slapp deg fri?» Ville politiet i det hele tatt kunne slippe meg fri? Hvordan skulle de finne meg? «Hvordan klarte du å rømme?» – «Hva ga deg mot til å rømme?» Var jeg i det hele tatt modig nok til å rømme?

50

Panikken krøp opp i meg igjen: Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle komme ut herfra. På TV ble gjerningsmenn rett og slett «overmannet». Men hvordan? Ble jeg kanskje nødt til å drepe ham? Jeg visste at man dør av et stikk i leveren, det hadde jeg lest i avisa. Men hvor, sånn helt nøyaktig, er leveren? Ville jeg treffe riktig? Hva skulle jeg stikke med? Og var jeg overhodet i stand til å gjøre det? Drepe et menneske, jeg, en liten jente? Jeg måtte tenke på Gud. Var det egentlig lov å drepe noen i min situasjon, når man ikke hadde noe annet valg? Du skal ikke drepe.

Jeg prøvde å huske om vi hadde snakket om dette budet i religionsundervisningen – og om det fantes unntak i Bibelen. Jeg kom ikke på noen.

Et dunk rev meg ut av tankene. Kidnapperen var tilbake.

Han hadde med seg en smal og cirka åtte centimeter tynn skumgummimadrass, som han la på gulvet. Det så ut som om den stammet fra Forsvaret, eller fra en solseng. Da jeg satte meg på den, gikk lufta ut av det tynne materialet med én gang, og jeg kunne kjenne det harde gulvet under meg.

Han hadde med seg alt jeg hadde bedt ham om. Til og med kjeks. Smørkjeks med et tjukt lag sjokolade. Yndlingskjeksene mine, som jeg egentlig ikke fikk lov til å spise lenger, fordi jeg var for tjukk. Jeg forbandt disse kjeksene med en uhemmet lengsel og en rekke ydmykende hendelser: blikket når noen sa til meg: «Det der skal ikke du spise. Du er altfor lubben fra før.» Skammen når alle de andre barna forsynte seg og min hånd ble holdt igjen. Og lykkefølelsen når sjokoladen smeltet sakte i munnen.

Da kidnapperen åpnet kjekspakka, begynte hendene mine å skjelve. Jeg ville ha dem, men fordi jeg var nervøs og redd ble jeg helt tørr i munnen. Jeg visste at jeg ikke ville klare å få dem ned. Han holdt pakka foran nesa på meg helt til jeg tok ut en som jeg knuste i små biter. Da falt det av et par sjokoladesmuler jeg puttet i munnen. Mer klarte jeg ikke å spise.

Etter en stund snudde kidnapperen seg bort og gikk mot skolesekken min, som lå på gulvet i et hjørne. Da han løftet 51

den opp og skulle til å gå, ba jeg ham om å la meg få beholde den – følelsen av å miste de eneste personlige eiendelene i disse urovekkende omgivelsene, truet min eksistens.

Han stirret på meg med et forvirret ansiktsuttrykk: «Du kan ha gjemt en sender oppi der og rope om hjelp med den,» sa han. «Du fører meg bak lyset, og later som du ikke aner noen ting! Du er mye mer intelligent enn du vil innrømme!»

Den plutselige humørforandringen gjorde meg engstelig.

Hadde jeg gjort noe galt? Og hva slags sender skulle jeg ha i sekken, hvor det bortsett fra matpakka ikke var noe annet enn et par bøker og noen blyanter? Den gangen visste jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til den merkelige oppførselen hans. I dag ser jeg disse anklagene som det første tegnet på at kidnapperen var paranoid og psykisk syk. Den gangen fantes det ingen sendere man kunne utstyre barna med for å lokalisere dem – og selv i dag, da muligheten finnes, er det høyst uvanlig. Men slik han så det, var det en reell fare for at jeg i 1998 hadde gjemt slike nymoderne kommunikasjonsmidler i sekken. Faren var så reell at han i sin galskap var redd for at et lite barn kunne få den verden som bare fantes i hans eget hode til å rase sammen.

Hans rolle i denne verden skiftet lynraskt: I det ene øyeblikket virket det som om han ville gjøre tvangsoppholdet i kjelleren så behagelig som mulig. I det neste øyeblikket så han i meg – den lille jenta som ikke var sterk, ikke hadde noen våpen og i hvert fall ingen sender – en fiende som var ute etter å ta ham. Jeg var blitt et offer for en gal person, og en leketøysfigur i hans syke verden. Men det forsto jeg ikke den gangen. Jeg visste ingenting om psykiske sykdommer, tvangslidelser og hallusinasjoner som skaper en ny virkelighet for dem som lider av dem. Jeg behandlet ham som en normal voksen. Andre voksnes tanker og motiver hadde jeg jo heller aldri klart å gjennomskue da jeg var barn.

Det nyttet ikke å trygle og be: Kidnapperen tok med seg ryggsekken og gikk mot døra. Den vendte innover og hadde ikke noe håndtak på fangehullsiden, bare en liten rund knott som satt så løst i treverket at man kunne dra den ut.

52

Da døra gikk i lås, begynte jeg å gråte. Jeg var alene, sperret inne i et nakent rom et eller annet sted under jorda.

Uten ryggsekken, uten brødskivene mamma hadde smurt til meg bare for noen timer siden. Uten serviettene de var pakket inn i. Det føltes som om han hadde revet bort en del av meg, som om han hadde kuttet forbindelsen til mamma og det gamle livet mitt.

Jeg huket meg sammen i et hjørne oppå madrassen og klynket lavt for meg selv. Det virket som om panelveggene rykket stadig nærmere, taket holdt på å falle over meg. Pusten min var rask og flat, jeg fikk nesten ikke luft, mens frykten tok et stadig sterkere tak. Det var en grufull følelse.

Som voksen har jeg ofte tenkt på hvordan jeg klarte å komme meg gjennom dette. Situasjonen var så skremmende at jeg kunne ha brutt sammen allerede i begynnelsen av fangenskapet. Men menneskehjernen kan takle det utroligste – ved å lure seg selv og ved å trekke seg tilbake, for å unngå å kapitulere i en situasjon som ikke er logisk begripelig.

I dag vet jeg at jeg regrederte. Hjernen til en ti år gammel jente fungerte på samme nivå som et fire eller fem år gammelt barn: hvor barnet tar verden rundt seg for gitt; hvor de faste holdepunktene ikke er den logiske forståelsen av virkeligheten, men de små ritualene i barnets hverdag, som er nødvendig for å få en følelse av normalitet.

For ikke å bryte sammen. Min situasjon var så hinsides alt jeg kunne forestille meg at jeg ubevisst trakk meg tilbake til dette stadiet: Jeg følte meg liten, overlatt til andre og fritatt for ansvar. Dette mennesket som hadde sperret meg inne, var eneste tilstedeværende voksenperson, og dermed den autoriteten som visste hva som måtte gjøres. Jeg måtte bare gjøre alt han ba meg om – da kom alt til å gå bra. Da ville alt være som det pleide: kveldsritualet, mammas hånd på dyna, godnattkysset og en elsket omsorgsperson som lar et lite lys stå på og lister seg stille ut av rommet.

At jeg intuitivt begynte å oppføre meg som et lite barn, var den andre viktige forandringen denne første dagen i fangenskap. Det var et desperat forsøk på å lage en liten, trygg 53

øy i en håpløs situasjon. Da kidnapperen kom tilbake litt senere, ba jeg ham bli hos meg, få meg ordentlig i seng og fortelle meg en godnatthistorie. Jeg ønsket meg til og med et nattakyss av ham, som jeg alltid fikk av mamma før hun forsiktig lukket igjen døra til rommet mitt. Alt for å bevare illusjonen om normalitet. Og han var med på notene.

Fra skolesekken, som han hadde satt fra seg et sted utenfor fangehullet, hentet han en lesebok med eventyr og små historier, la meg på madrassen, dekket over meg med en tynn dyne og satte seg på gulvet. Så begynte han å lese: «Prinsessen på erten del 2». I starten stotret han en del, virket nesten sjenert da han med lav stemme fortalte om prinsen og prinsessen. Da det var slutt, ga han meg et kyss på panna.

En liten stund føltes det som om jeg lå i den myke senga på det trygge barnerommet hjemme. Han lot til og med lyset stå på.

Først da døra lukket seg bak ham, sprakk den beskyttende illusjonen som en såpeboble.

Jeg sov ingenting den natta. I kjolen min, som jeg ikke hadde villet ta av meg, rullet jeg meg urolig fram og tilbake på den tynne madrassen. Kjolen, som fikk meg til å se så uformelig ut, var det siste jeg hadde igjen fra det gamle livet mitt etter denne dagen.

3 Et forgjeves håp om å bli reddet De første ukene i fangehullet

«Østerrikske myndigheter arbeider med forsvinningssaken til den ti år gamle jenta Natascha Kampusch. Hun ble sist sett 2. mars. Skoleveien, der alle spor slutter, er temmelig lang. Angivelig skal en jente med rød anorakk ha blitt dratt inn i en hvit varebil.»

Aktenzeichen XY ungelöst, 27. mars 1998

jeg hadde allerede hørt kidnapperen en god stund før han kom inn i fangehullet dagen etter. Jeg visste ikke da hvor godt sikret inngangen var – men ettersom lydene nærmet seg veldig sakte, kunne jeg konstatere at han brukte lang tid på å låse opp fangehullet mitt.

Jeg sto i hjørnet, festet blikket stivt på døra da han kom inn i det fem kvadratmeter store rommet. Han virket yngre enn da han kidnappet meg: en spinkel mann med myke, ungdommelige trekk, brunt hår med en ordentlig skill, som en mønsterelev fra et forstadsgymnas. Ansiktet hans var mildt, og varslet ved første blikk ikke om noe ondt. Først da man hadde iakttatt ham litt lenger, la man merke til et snev av galskap, som lå latent bak den besteborgerlige fasaden. Dype sprekker, derimot, fikk den ikke før senere.

Jeg bombarderte ham straks med spørsmål: «Når skal du slippe meg fri?»

«Hvorfor holder du meg fanget?»

«Hva har du tenkt å gjøre med meg?»

55