AronsMaskin

© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-36373-4 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Børge Bredenbekk Sats: Type-it AS Satt i Sabon 10,5/13,5 pkt. og trykt på 80 g Norbook Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sverige, 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

DEL I

Libercasa

Aaron og Mamma

Et øyeblikk glemte Aaron problemet med Mamma.

Han sto ved siden av henne og pekte lykkelig forvirret på en liten hund som vimset omkring på det skinnende tregulvet i den midterste av de tre stuene. Noen sekunder tidligere hadde den blitt blåst ut av et lite hull i veggen som en rakett.

«Du store verden …» utbrøt Mamma etter å ha latt blikket sveipe forbi Libervertinnen og Aaron, bort til det bustete dyret som hadde en liten rull av rosa papir festet til halsbåndet. Men hun skjønte tydeligvis ikke hvor fabelaktig det var, det som nettopp hadde skjedd, så hun snudde seg tilbake mot det eksklusive og gjennomsiktige flygelet som var plassert foran en vegg av bøker. Blikket hennes var fjernt og tindrende lyseblått.

«Det er en budbisk,» sa vertinnen, men hun klarte heller ikke å få kontakt med Mamma. «Den bringer beskjeder,» fortsatte hun, vendt mot Aaron.

Uniformen hennes så ut som noe flyvertinner kunne ha brukt i skikkelig gamle dager, og Aaron syntes hun var stilig. Og pen. Cirka halvparten så pen som Mamma.

Men hun snakket rart og beveget seg overdrevent langsomt.

7

Aaron ville helst ikke vite mer om henne, så han forsøkte å stenge ut utstrålingen hennes og i stedet konsentrere seg om budbisken. Den var på vei mot ham, nølende, og stoppet til slutt et par meter unna. Hunden kikket først på vertinnen, videre på Mamma – som omsider klarte å slippe drømmen av et krystallflygel med øynene – og lot blikket falle til ro på Aaron. Hunden ga fra seg en trist liten lyd før den motvillig trippet de siste skrittene, glefset tak i den lille, rosa papirrullen og strakte den mot Aaron.

«Næmmen, så søt!» sa Mamma. Hun tok et skritt framover og bøyde seg ned for å klappe den.

Budbisken reagerte lynraskt. Med kjeften full av rosa beskjed ga den fra seg et kvalt bjeff, kastet seg til siden, rullet rundt og kom seg på beina igjen. Så løp den med trommevirvelkjappe steg i en skeiv bue tilbake mot hullet i veggen, sprang opp på den lille hyllen rett under åpningen og satte seg til rette der.

Så begynte den å tygge i seg den rosa beskjeden.

I noen sekunder var det stille i rommet, helt til vertinnen kremtet brydd. Mamma fniste kort, og Aaron savnet Pappa. Han skjønte seg liksom ikke på stillheten, verken i dette rommet eller i den gigantiske bygningen der denne nye leiligheten deres lå, og ingenting ble bedre av at Libervertinnen tydeligvis mislikte Mamma.

Det var ikke uvanlig – folk elsket eller mislikte Mamma – men akkurat nå kunne Aaron faktisk skjønne vertinnen. Mamma virket helt fjern.

Vertinnen kremtet en gang til og fortsatte. «Budbiskene er en av Julian Libermals oppfinnelser …» begynte hun, men Mamma avbrøt henne.

«Oppdagelser,» sa Mamma. «Han kan ikke ha funnet opp en hund. Det kan bare … Gud gjøre.» Mamma var 8

ikke helt sikker på om hun trodde på Gud, det hadde Aaron fått med seg.

Libervertinnen kremtet. Hun var litt rød i kinnene nå, og øynene hennes lyste. «Der berører du faktisk et sentralt spørsmål ved hele Libermals forskning. Svaret er nok ikke fullt så enkelt. Men … la oss bare kalle budbisken en av Libermals kreasjoner.»

Mamma kom med en liten snøftelyd.

«Det handler om kommunikasjon,» fortsatte vertinnen, «sikker kommunikasjon.»

Hun så alvorlig på Aaron: «Siden hvem som helst i praksis kan avlytte signaler som sendes gjennom lufta, og ingen form for trådløs kommunikasjon lenger er sikker, bestemte Julian Libermal seg for å videreutvikle rørpostsystemet som fantes her i huset da han kjøpte dette bygningskomplekset i sin ungdom.»

«Rørpost?» sa Aaron.

«Det er et gammeldags system til å sende post med,» sa Mamma.

«Nettopp!» sa Libervertinnen, tydeligvis glad for at Mamma ville delta i samtalen. «Det går et nettverk av rør rundt omkring i vegger og gulv i hele Libercasakvartalet, og i gamle dager sendte man noen små rakettformede beholdere omkring med beskjeder og papirer. Det hele blir drevet av et vakuum som suger beholderne fra rom til rom. Men etter at Libermal … kreerte budbiskene, er det altså de som sendes rundt omkring.»

«Stakkars!» sa Mamma indignert. «Det må da være vondt for de små bissevovene?»

Alle tre så på det bustete, men åpenbart fornøyde vesenet som satt på hyllen foran åpningen til rørpostsystemet.

«Nei da,» sa vertinnen. «De elsker faktisk å suse rundt 9

i disse rørene. Det er som en kjempediger rutsjebane for dem!»

«Men …» sa Mamma og rynket pannen. «Hva er galt med de gamle beholderne?»

Libervertinnen løftet tre fingre og fikk en rynke i pannen, hun også. «Det finnes tre fordeler ved budbiskene.

For det første vokter de beskjedene de formidler, og sørger for at de kommer helt fram til rett mottaker. Personlig.»

«Meg?» sa Aaron, og Libervertinnen blunket til ham.

«De stikker av hvis en feil mottaker dukker opp, eller noen blander seg inn og for eksempel vil … klappe dem.»

Hun så strengt på Mamma, men fortsatte å snakke. «Og hvis de føler seg truet, kan de, som dere allerede har sett, ganske enkelt spise opp beskjeden.»

«Og den tredje grunnen?» spurte Mamma og så på den siste fingeren som Libervertinnen stadig holdt opp.

«Libermal elsker dyr! Og han er så flink med dem, lærer dem å gjøre de mest utrolige ting. Budbiskene er bare én av mange dyrearter som lærer å utføre meningsfulle oppgaver blant mennesker. Hoveddelen av denne forskningen finner også sted i Liberville … der faren din begynner å jobbe i dag!» Hun så på Aaron som om han burde føle seg stolt, og han gjorde automatisk så godt han kunne. Men hva ville Pappa si til tre stuer, krystallflygel og raketthunder?

«Men siden Libermal selv jobber her i Libercasa, tester vi dem her.»

«Dyreeksperimenter?» sa Mamma, samtidig som Aaron utbrøt: «Er Libermal her? I dette huset?» «Å nei,» sa Libervertinnen lett, vendt mot Mamma.

«Dyrene som arbeider her på huset, har det like godt 10

som menneskene.» Så la hun hodet på skakke mot Aaron, og fortsatte: «Libermal har fremdeles verkstedet sitt oppe på loftet her i Libercasa. Men hvor han er …?»

Hun ristet på hodet og smilte hemmelighetsfullt. «Han skyr all offentlighet, og det kan gå årevis uten at vi ser det minste glimt av ham …»

«Hva slags dyr er det som arbeider her, da?» spurte Mamma.

Libervertinnen hoppet elegant mellom temaene.

«Vaktkatter, for eksempel,» sa hun og smilte. Igjen.

«Jaha?» sa Mamma.

Vertinnen fortsatte: «Som dere ser, er det katteluker i alle dørene. Vaktkattene beveger seg fritt omkring i hele Libercasa. Men stort sett om natten, så dere kommer sannsynligvis ikke til å merke noe til dem.»

Aaron lurte på hva vaktkattene gjorde hvis de oppdaget noe galt; de kunne jo ikke bjeffe eller jage folk slik vakthunder gjorde, men akkurat da skjedde det noe med budbisken. Den hadde ligget og dormet en liten stund nå, men plutselig reiste den seg opp. Budbisken snudde seg mot hullet i veggen, stakk hodet inn i åpningen, og så hørte Aaron bare et vosj før den var vekk.

«Der dro den hjem igjen,» sa vertinnen og smilte. «De holder til på taket.» «Å?» sa Aaron. Han hadde mange spørsmål, men nå merket han også at vertinnen begynte å bli sliten. Han hadde en plagsom evne til å sense mer av andre menneskers følelser enn han egentlig var komfortabel med.

«Men meldingen, da?» spurte han omsider. «Om den var til meg, fikk jeg jo ikke lese den.»

«Det sto bare velkommen,» sa vertinnen. «Og …» la hun til og smilte hemmelighetsfullt mens hun dro fram noe fra den lille vesken sin, «… den ønsket deg til lykke 11

med din egen mykskjermdatamaskin. Vær så god!» Hun la en liten rull av gummi, ikke større enn et sykkelstyrehåndtak, ned på stuebordet.

Aaron ble lykkelig overrasket og klarte ikke få fram en lyd mens mykskjermen brettet seg ut foran ham. Den ble litt større enn et A4-ark; en tredjedel var tastatur, og to tredjedeler var en skjerm som nå lyste opp og viste et interaktivt bilde av hele Libercasa på 3D-skjermen.

Verdens kuleste datamaskin.

«Så liten den var, da …» sa Mamma og rynket på nesen. Hun har bodd for lenge på landet, tenkte Aaron, men bare et øyeblikk.

«Takk,» mumlet han, overveldet.

Vertinnen smilte. «Nå skal dere bare få hver deres foon, og så er vi ferdig med omvisningen,» sa hun og tok noen små plastdingser ut av vesken sin.

«Du har blitt så stor!» sa Mamma da vertinnen hadde gått. Hun klemte ham ikke, slik hun gjorde før, men kysset ham kort og tørt på kinnet.

«Tss,» sa Aaron og studerte foonen, en flat, myk og firkantet klokke som hadde festet seg på håndleddet hans uten noen form for rem. Mikrofonen og høyttaleren lå i en smal, liten teipbit som var umerkelig festet bak høyre øre.

«Har du noen gang sett et gjennomsiktig flygel …» fortsatte Mamma og så på ham med dette nye, strålende blikket sitt. Det var visst ikke noe spørsmål, for hun ventet tydeligvis ikke på noe svar.

«Har du sminket deg, eller?» spurte Aaron.

«Sminket meg?» sa Mamma. «Det gjør jeg jo hver dag.»

«Du ser yngre ut.»

12

«Men er ikke det bra, da?» sa hun og trakk på skuldrene. «Jeg er så glad for å være tilbake i byen. Det er jo her jeg ble født og vokste opp og bodde helt til …»

«Helt til jeg ble født,» sa Aaron.

«Ja!» sa Mamma, som om det var en god nyhet eller noe sånt. «Er det ikke fint her?» fortsatte hun uten pause.

«Jo da,» sa Aaron, men han ante faktisk ikke hva han mente. Det imponerte sjokket hadde begynt å legge seg, og det store spørsmålet kunne ikke utsettes lenger.

«Vi trenger ikke ta med noe fra Gamlehuset,» pludret Mamma mens hun kikket på bøkene i bokveggen.

«Men Pappa, da?» sa Aaron.

Mamma satte fra seg boken hun hadde sett i, og ble stille.

«Når kommer han?» fortsatte Aaron med lysere stemme. Han likte ikke lyden av seg selv her inne.

Mamma snudde seg, kom helt bort til ham, grep hendene hans. Selv om hun oppførte seg annerledes, var i hvert fall mammautstrålingen fremdeles den gode, gamle. Hun så ham inn i øynene, tok sats og sa: «Det er noe jeg må fortelle deg, Aaron …»

Tvillinger

Aaron våknet midt på natten og kjente noe levende rundt seg på alle kanter, som om han var inni en monstermage.

Konturene omkring ham var visket ut, alt var nyanser av sort. En smal stripe månelys smøg seg gjennom sprekken mellom gardinene, lodden og blass.

Aaron merket at det nye huset var fullt av liv, av hemmeligheter, drømmer og mareritt, av folk som sov, og av folk som lå våkne som ham selv. Det var langt opp til taket, rommet var stort, og noen steder var mørket sort som tuneller til absolutt ingenting.

Men det var noen som så på ham, og plutselig var øynene der: gyllenbrune, nesten oransje, varme og hypnotiserende rolige. De svevde nede ved gulvet i den aller sorteste delen av rommet. De må ha sitt eget, innebygde lys, tenkte Aaron, siden de synes så godt. De beveget seg ikke, blunket ikke, hadde god tid og full kontroll.

Da han registrerte den purrende lyden, skjønte han hvorfor han ikke var blitt reddere; innerst inne hadde han nok visst at det bare var en katt. En vaktkatt som sjekket rommet hans gjennom luken.

Så var den vekk.

Han var faktisk i selveste Libercasa.

For Aaron, som var unormalt opptatt av det ytre, av 14

utseende og forseggjorte gjenstander, av hva som var pent og hva som var stygt, var Libercasa et eventyr av et hus. Og det var enda mer eventyrlig at de var her, han og Mamma og Pappa. Selv for en dreven drømmer som Aaron var dette i overkant: De skulle bo her, i samme hus som legenden Julian Libermal. Pappa skulle jobbe i Libercorp, og Aaron skulle gå på Liberskolen.

Så hvorfor denne uroen?

Den hadde vokst siden de dro fra Gamlehuset, kjørte taxi til togstasjonen og toget til byen, og hele veien videre til Libercasa og denne leiligheten.

Mamma forandret seg. Det var kanskje den viktigste grunnen – hun ble stadig fjernere og mer opptatt av sine egne greier. I tillegg var ikke Pappa her, fordi Liberville lå langt, langt vekk, og han skulle jobbe der lenge. Livet var plutselig ugjenkjennelig. I hvert fall i det ytre, men det skjedde noe inni ham også. Han skjønte ikke hva det var, følte bare denne uroen.

Den hadde begynt å spire allerede den dagen Pappa fikk tilbudet om jobb i Libercorp, og Mamma og Pappa hadde den første krangelen om å flytte til byen. Hvorfor ville ikke Pappa flytte? Aaron hadde følt seg utvalgt og superheldig da de fikk tilbudet, og Mamma hadde vært direkte henrykt … … tsssjk … ging …

Lyden kom fra et sted inne i veggen, og var ikke høyere enn om en binders hadde falt ned på det lakkerte tregulvet. Så ble det helt stille. Lyden hadde vært en gjentakelse av den som vekket Aaron, det skjønte han nå.

Før Mamma begynte å forandre seg, fortalte hun Aaron alt mulig, så snart som mulig. Nå hadde hun ventet helt til de var på plass i leiligheten, med å fortelle det viktigste om Pappas nye jobb: at hovedkvarteret til Li15

bercorp lå så langt vekk fra byen at han kom til å være vekk i flere måneder. … tsssjk … ging … e-ahh-ah …

Latter? Det lød enda lavere enn den fallende bindersen, og stoppet brått etter et par sekunder. Eller var det bare vann i rørene – de store, gammeldagse radiatorene som sto i hvert eneste rom? … tsssjk … ging …

Plutselig skjønte han hvor lyden kom fra. Før han hadde tenkt seg om, var han ute av sengen, fikk på seg buksene og løp barbeint ut i gangen mens han tredde en T-skjorte over hodet. Han åpnet døren til oppgangen, kikket forsiktig ut. Lyset var dempet guloransje, og det gjorde oppgangen enda mer storslått og mystisk enn den hadde vært i fullt lys.

Lydene kom fra heisen – Aaron hadde merket seg at rommet hans lå inntil heissjakten – og han gikk rett bort og trykket på knappen. Han kikket på tallskiven som viste hvilken etasje heisen var i, og pilen pekte mellom 1U og 2U. Altså var den på vei fra den nederste kjelleren, 2U. Aaron grøsset.

Han kom på at Libervertinnen hadde fortalt at det bare var én person som hadde adgang til absolutt hele huset, og som i praksis styrte alle andres adgangsprivilegier.

Julian Libermal.

Var han virkelig her i huset? Bodde han her? Var han på vei opp til verkstedet sitt på loftet? Eller var han ute av stand til å arbeide lenger, og innlagt på asyl? Selv ute på landet der Aaron hadde vokst opp, og på Gamleskolen, gikk det rykter om den geniale og folkesky vitenskapsmannen.

Aaron kikket på tallskiven igjen. Den var fremdeles 16

mellom 1U og 2U, og han ble stående og stirre på den lille, tjukke pilen. Dirret den ikke veldig svakt? Kanskje.

Men den beveget seg ikke. Den sto på samme sted, mellom 1U og 2U. Kanskje var det bare pilen det var noe galt med? Plutselig fikk Aaron følelsen av at denne lille feilen bare var et symptom på noe som gjaldt hele bygningen. Som om den var en levende organisme med en plage som var i ferd med å forplante seg i hele den enorme kroppen.

Aaron grøsset. Han begynte å få trening i å stenge ute andre menneskers utstråling, men å sense bygninger eller ting opplevde han sjelden. Han visste ikke hvordan han skulle kvitte seg med følelsen.

To katter brøt forbannelsen; en sort og en grå. De kom ut gjennom katteluken fra leiligheten der Mamma fortsatt lå og sov, stanset et øyeblikk og så på Aaron, som om de var overrasket over å se ham der. I hvert fall den sorte. Den grå holdt seg i bakgrunnen.

«Pssst,» sa Aaron og registrerte et hånlig glimt i øynene til den mørkeste. Den gikk videre, og den grå halset etter. De forsvant antakeligvis inn gjennom katteluken til naboen, men det fikk ikke Aaron med seg, for da kom det en lyd fra heisen igjen.

Tsssjk … tsssjk!

Pilen hadde begynt å bevege seg. Heisen kom oppover.

Første etasje. Andre etasje.

Plutselig skjønte Aaron at den faktisk kom til å passere eller stoppe her, rett foran ham, og et øyeblikk klarte han ikke å røre seg. Men da heisen passerte tredje etasje, tok han seg selv i å løpe bort mot trappen, og videre oppover den. Han gjenvant kontrollen over den plutselig uhåndterlig lange kroppen sin, og krøkte seg ned bak gelenderet i første sving opp mot 5. etasje.

17

Aaron kikket ut mellom det snirklete sorte og sølvfargede rekkverket og ned mot metalldøren. Akkurat da stanset heisen der Aaron hadde stått for fem sekunder siden.

Han holdt pusten.

Heisdøren gikk opp.

Skulle han få se …

Nei, det var ikke Libermal. Det var to jenter. Tvillinger. De var på hans alder, sånn bortimot femten, hadde sort, langt hår, og var ganske tynne. Begge hadde på seg litt rare gammeldagse foldeskjørt med noen ganske ville blomstrete bluser over, og glinsende nye joggesko. Øynene var det eneste som skilte de to fra hverandre.

Selv i det matte lyset i gangen kunne han se at den ene hadde blålilla og den andre nesten turkise øyne.

Tvillingene Lilla og Turkis var bleke og helt alvorlige, og så ut som om de kom fra et sted øst i verden.

De kikket seg kjapt omkring før de beveget seg til døren bortest til venstre i fjerde etasje. Det var fire dører i hver etasje, i tillegg til heisen, som var i midten. De to dørene nærmest heisen var større enn de andre og hørte til leilighetene. De to ytterste dørene hadde Aaron ennå ikke prøvd å åpne.

En av tvillingene brukte foonen sin som digital nøkkel, og døren gikk opp. Den svingte mot Aaron, så han kunne ikke se hva som var der inne, og et par sekunder senere sklei døren lydløst igjen. Tvillingene var borte.

Han grøsset der han satt. Det føltes som om de to jentene hadde kommet fra en annen tid, fra gamle dager eller framtiden, det var vanskelig å si. Begge deler, kanskje, om det var mulig? De oppførte seg så kjølig og rutinert, som om de egentlig var voksne, men plassert inni kroppene til to ungdommer.

18

Aaron ventet lenge, sikkert et helt minutt. Så vant utålmodigheten over uhyggen. Han gikk ned trappen, bort til døren og holdt opp foonen sin.

Det sa klikk i låsen.

Han åpnet døren forsiktig og kikket inn med vidåpne øyne mens han kjente hjerteslagene hamre helt opp i pannen.

Det var et bitte lite kott med en enslig vaskebøtte og en skrukkete gammel klut. Ellers var det tomt.

Doven dalmatiner

Det sto en sortkledd mann rett utenfor døren da Aaron kom ut i oppgangen neste morgen. Antrekket så ut som en slags diskré uniform, og mannen var middels høy.

Han hadde et gutteaktig ansikt, en lang og vilter blond pannelugg, og øynene var gråblå og nysgjerrige. Men han utstrålte noe trist som sto i sterk kontrast til det smilende ansiktet.

«Morn,» sa Aaron. Han følte behov for å hjelpe til på en eller annen måte. «Skal du til oss?»

«Nei da,» svarte mannen, nølte et øyeblikk, og så fortsatte han opp trappene. Aaron så etter ham, følte det var noe han ikke forsto helt, men det var kanskje ikke så rart. Det var tross alt hans første dag i byen.

Han ville gjerne bli kjent med dette digre bygningskomplekset, så han begynte å gå nedover trappene. Libercasa var et stort kvartal med én sammenhengende gammel bygård i et pent og stille strøk av byen. Drosjesjåføren hadde kjørt en hel runde med Aaron og Mamma før han fant riktig oppgang – det måtte være minst tjue av dem. Det var en enorm bygning, og det merket man inni den også; høyt under taket overalt. Gulvene i oppgangen var dekket av matte, små steinfliser i bleke farger og kompliserte mønstre. Trapper og rekkverk var 20

av gyllent treverk, i likhet med de fire dørene i hver etasje.

Trappene gikk i en vid spiral fra en flisemosaikk av jordkloden i vestibylen og opp til et glassmaleri av engler og krigere høyt oppe i taket over sjette etasje. Aaron stirret på skikkelsene der oppe. De så levende ut i den klare høstsola. Fra venstre kom en liten hær av soldater med sverd og spyd, til høyre sto gruppen med de hvitkledde, og mellom dem sto en lys og vakker dame med hevede hender. Det så ut som om hun stoppet krigerne idet de skulle angripe englene; soldatene sto som fastfrosset med hevede våpen, og englene skulle akkurat til å flykte.

Eller …? Var det egentlig engler? De var hvitkledde, men hadde ikke vinger. Og kanskje de ikke var i ferd med å stikke av, men motsatt, på vei mot krigerne for å stoppe dem? Nå så han at englene holdt noe i de små hendene sine, han kunne ikke se hva det var. Var det gaver og bestikkelser, eller våpen?

Aaron vendte blikket mot jordkloden på gulvet i første etasje, der lys og skygger fikk land og sjø til å flyte bølgende over i hverandre, og av en eller annen grunn begynte han å tenke på Liberville, Libercorplandsbyen der Pappa skulle jobbe alene i månedsvis. Mens Mamma spilte gjennomsiktig flygel og leste skuespill i en av de tre nye stuene.

Det var heldigvis mye som kunne distrahere ham.

Nede i første etasje var det noen digre potteplanter og en liten resepsjonsdisk. Bak disken satt en Libervertinne i en elegant okerfarget drakt med store, mørkebrune skinnknapper og et bredt belte i samme materiale.

Foran skranken lå en stor dalmatiner på et teppe på 21

gulvet. Den løftet på hodet, og blikket antydet at dette var en hund som foretrakk å bevege seg på tepper.

«Hallo, Aaron,» sa vertinnen, selv om han ikke hadde sett henne før, og da hun smilte strålende, rødmet han.

Han visste ikke hva han skulle svare eller gjøre, men da gikk den store, doble hoveddøren opp, og både Aaron, vertinnen og den dovne dalmatineren snudde seg mot den som kom inn.

Det var mannen som for ikke lenge siden sto utenfor inngangsdøren til Aarons leilighet, bare at håret hans nå var strøket glatt tilbake med glinsende hårkrem. Han hadde fremdeles bukser med skarp press, høyhalset genser og en kort battlejakke, men var ikke klærne sorte i stad? Nå var de i hvert fall grå. Aaron så på klokken.

Den var elleve over ti. Hvor lenge siden var det han gikk ut i oppgangen og møtte denne mannen?

«God dag, herr Finckenhagen,» sa vertinnen.

«God dag,» svarte mannen, og Aaron fikk gåsehud nedover armene av det granskende blikket hans. Men han ble ikke klar over mannens utstråling før heisdørene gikk opp, noen gikk ut, og Finckenhagen gikk inn.

Mens heisdørene lukket seg, stirret Aaron på ham og fikk følelsen av at han hadde opplevd noe nesten magisk.

«God dag, Georg,» hilste vertinnen, og først nå la Aaron merke til personen i hvit joggedrakt som hadde kommet ut av heisen. Han hadde tykt, bølget hår, skinnende og kastanjebrunt, og han var på vei ut hoveddøren. Ved første blikk trodde Aaron det var en voksen mann, men idet han passerte døråpningen, kastet den hvitkledde et likegyldig blikk mot Aaron, og da så han at det var en gutt, kanskje ikke eldre enn Aaron selv. Han utstrålte en styrke og selvtillit som Aaron bare kunne 22

misunne ham, toppet med et lite snev arroganse. Så gikk den døren igjen, og Georg var også borte.

Aaron følte seg litt puslete der han sto; folk var så annerledes her, så kule og flinke til alt mulig. Det fikk ham til å tenke at han egentlig bare var en bonde i byen, en som gruet seg til å begynne på skolen. Han bøyde nakken under blikkene fra Libervertinnen og dalmatineren, og beveget seg raskt bort til en dør i motsatt ende av vestibylen. Da han stoppet ytterst på kanten av jordklodemosaikken, ute i havet mellom Amerika og Asia, merket han englene og krigerne der et sted, men han hadde nok av bilder i hodet nå, både av sortkledde og hvitkledde.

Aaron løftet foonen sin opp foran døren.

Det lød et klikk i låsen, og da han prøvde håndtaket, åpnet døren seg.