Bak sløret av Zoë Ferraris

Zoë Ferraris

Bak sløret Oversatt av Eve-Marie Lund

Zoë Ferraris Originalens tittel: City of Veils Oversatt av Eve-Marie Lund Copyright © 2010 by Zoë Ferraris Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-32974-7 1. utgave, 1. opplag 2011 Sitater fra Koranen er gjennomgått av Nora S. Eggen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Liket av kvinnen lå på stranden. Senere skulle han komme til å tenke på den som «Evas grav», ikke selve graven i Jidda, den som ble jevnet med jorden i 1928, for å knuse enhver kult som kunne settes i forbindelse med navnet hennes, heller ikke den samme graven de kjørte over med bulldoser i 1975, for å understreke poenget. Denne langt merkeligere graven var en enkel, smal stripe med strand nord for Jidda.

Den ettermiddagen bar Abu-Yussuf fiskeutstyret sitt ned den lille skråningen mot sanden. Han var en ihuga fisker som foretrakk å gjøre det for sportens skyld mer enn av praktisk nytte, men en rekke oppsigelser ved avsaltingsanlegget hadde tvunget ham til å begynne å fiske for å skaffe mat til familien.

I en alder av toogseksti og velsignet med morens hud, hadde han holdt ut et helt liv i solen og så like frisk ut som en mann i førtiårene. Han nådde vannkanten og den hardpakkede sanden med en voksende følelse av glede; det fantes sannelig verre måter å forsørge familien på. Han kikket oppover stranden, og der lå hun. Kvinnen han senere skulle komme til å tenke på som Eva. Han satte fiskeboksen på sanden og gikk forsiktig nærmere, i tilfelle hun sov, i tilfelle hun skulle sette seg opp og tro at han var en djinn. Hun lå på siden, og det mørke håret var spredt ut rundt hodet som tentaklene til en giftig anemone. Tangen på kappen så først ut som en slags ekkel utvekst. Den ene armen lå klemt under kroppen, den andre var naken og hvilte på sanden i en bønnfallende gest, slik en sovende ville klamre seg til en pute i en vond drøm. Hånden var skadet; det så ut som om den var brent. Det var flere kutt på underarmen. Un5

derkroppen var naken, den svarte kappen skjøvet opp over midjen, og jeansen viklet rundt anklene som en lenke. Han vendte oppmerksomheten mot den halvdelen av ansiktet som ikke var begravet av sand. Hele deler av kinnene og leppene var borte. Det som var igjen av huden, var hovent og rødt, og det var grusomme kutt over pannen. Det ene øyet var åpent, tomt og dødt.

«Bism’allah, ar-rahman, ar-rahim,» begynte han å hviske.

Bønnen rant ut av munnen hans mens han stirret, lamslått og forskrekket. Han visste at han ikke burde se, han burde ikke ønske å ha et slikt bilde strømmende rundt i minnet, men det krevde en kraftanstrengelse å snu seg bort. Det venstre benet hennes var halvveis begravd i sanden, men nå da han var nærmere, så han at det høyre var kuttet rundt låret, og sårene var løkformet og buet som tamarinder. Resten av huden var unaturlig blek og oppblåst. Han visste bedre enn å røre liket, men følte trang til å legge noe over den blottede kroppsdelen, for i det minste å gi henne en siste verdighet.

Han måtte gå opp på gaten igjen for å få signal på mobiltelefonen. Politiet kom, og deretter en patolog og en gruppe fra krimteknisk. Abu-Yussuf ventet oppe på gaten; fremdeles tviholdt han på fiskestangen, og fiskeboksen sto godt plantet ved føttene. Den unge politimannen som kom først til åstedet, behandlet ham med vennlighet og kalte ham «onkel». Vil du ha noe å drikke, onkel? En stol? Jeg kan hente en stol. De avhørte ham høflig. Ja, onkel, det er viktig. Takk skal du ha.

Hele tiden hadde han kvinnen innenfor synsvidde. Av høflighetshensyn ville han ikke stirre.

Mens krimteknisk jobbet, begynte Abu-Yussuf å føle en overveldende tretthet. Han fornemmet at å lukke øynene ville føre til en farlig søvn, så han lot blikket gli utover havet og lot tankene drive enda lenger ut. Eva. Den virkelige graven hennes var i byen. Det hadde alltid virket underlig at hun var begravet i Jidda, og at Adam var begravet i Mekka. Hadde de kranglet etter at de ble drevet ut av Paradiset? Eller hadde Adam, i likhet med så mange av dagens menn, rett og slett dødd først, slik at Eva hadde hatt tid til å vandre? Bestemoren hans, Gud gi hennes sjel fred, hadde en gang fortalt ham at 6

Eva hadde vært 180 meter høy. Bestemoren hadde sett Evas grav da hun var liten, før visekongen hadde ødelagt stedet.

Den hadde vært lengre enn hele kamelkaravanen til hennes far.

En av mennene fra krimteknisk bøyde seg over liket. AbuYussuf brøt ut av dagdrømmen og fikk et siste glimt av jentas bare arm. Måtte Allah ta imot henne. Han bøyde seg ned for å plukke opp fiskeboksen, og kjente en bølge av kvalme.

Han svelget hardt, kikket oppover gaten og begynte å gå med en energi han egentlig ikke hadde. Kan jeg hjelpe deg, onkel?

Dette var en annen politimann, høyere enn den første, med et ansikt som en marmorskulptur, bare glatte vinkler og stein.

Politimannen ga ham ikke tid til å protestere. Han tok armen til Abu-Yussuf, og de gikk oppover sammen, ett skritt om gangen. Det ble lettere å gå da han så for seg Eva, en kjempekvinne som trampet over byer som om de var dørmatter.

Hun kunne ha tatt denne stranden i ett sprang. Synd det bare var den moderne kvinnen som var blitt gjort så liten og svak.

2

24 timer tidligere I alt ståket i lastegarasjen til Al-Amir Imports merket ikke Nayir at mobiltelefonen ringte i lommen. Telt skulle brettes sammen, rasjoner pakkes og vann måles opp, for ikke å snakke om at GPS-nettverket ennå ikke var online. Mens de yngre Amir-brødrene maste om de statiske skjermene på lommeversjonene sine, kom en assistent løpende for å varsle Nayir om at tjenerne hadde glemt å pakke salttabletter.

Nayir gikk rett bort til Land Roveren det var snakk om – mens mobiltelefonen fremdeles ringte i lommen – og lette i bagasjerommet etter de manglende tablettene. Han fant bordduker og sølvtøy, to esker sigarer, en bærbar dvd-spiller og en satellittmottaker. Ingen av delene hadde han godkjent for turen. Menn tok med hva de ville til ørkenen, men satellittmottakeren var å gå for langt.

«Ta denne ut,» kommanderte han. «Ikke si det til noen.

Bare gjør det.»

«Hvor skal jeg gjøre av den?» spurte assistenten.

Svetten rant i bekker nedover Nayirs rygg. «Det kan være det samme. Bare sørg for at de ikke merker at den er borte, før vi kommer av gårde.» Garasjen hadde klimaanlegg, i likhet med de fleste som tilhørte de superrike, men det gjorde ingen forskjell. Heten piplet inn i alt. «Og send en tjener for å kjøpe salt!» Disse mennene skulle vær så god ha sine daglige doser med salttabletter, enten de likte det eller ikke. Han ville ikke at de skulle komme hjem på båre, døende av dehydrering.

Nayir grep en vannflaske og gikk mot døren. Bak ham 8

sto tolv Land Rovere kongelig oppstilt på geledd. Mannskap tok seg av hver enkelt av dem, de ble behandlet av mekanikere, dullet med som eldre tiders pasjaer av ivrige slavehender (dette den mer moderne formen for slaver, importert fra Sri Lanka og Filippinene). Og alt dette for en femdagers utflukt til ørkenen, slik at den mannlige halvdelen av en stor og ufordragelig rik tekstilimportørfamilie senere kunne skryte til sine venner at de hadde skutt villrever, spist ved et leirbål og i det hele tatt «levd røft» på grensen av The Empty Quarter.

Turen skulle opprinnelig ha vart i to uker, men på grunn av det store kaoset med timeplaner og avtaler – hver Amir-sønn hadde sin egen butikk å passe, investorer å tilfredsstille, arbeidere å herse med – hadde ørkeneventyret langsomt kokt ned til fem dager. Fem. Nayir telte dem i hodet: Dag én og to, til ørkenen. Dag tre, pisse i ørkenen. Dag fire og fem, kjøre hjem.

Han husket forberedelser til turer fra lang tid tilbake, foretatt til langt vanskeligere steder og sammen med større menn enn disse. Pakking av sandsekker og levende duer til arkeologiske utgravninger med gamle dr. Roeghar og Abu-Tareq.

«Hvorfor tar vi med oss sand til ørkenen?» hadde Nayir spurt, den gangen en gutt på åtte år. «For å gi oss ballast i tilfelle storm,» hadde dr. Roeghar svart. Nayir hadde ikke forstått ordet «ballast», og måtte slå det opp i onkelens engelsk-arabiske ordbok. Da han endelig forsto, hadde tanken manet frem et så vilt og forblåst bilde av ørkenen at han knapt klarte å holde spenningen i sjakk. Så kom han til den virkelige ørkenen, så forrædersk varm at han og de andre barna måtte dekke til ansiktene for første gang, drikke vann med rituell regelmessighet, som medisin, og oppdage salttablettenes nedverdigende virkning på fordøyelsessystemet.

Han hadde for første gang brukt solbriller det året, og blitt ertet av Abu-Tareqs datter Raja’ for å se amerikansk ut. Dermed tok han dem av og brukte aldri solbriller mer. Unge, vakre Raja’, med de klare, grønne øynene. Hun hadde sverget på at hun skulle gifte seg med ham en dag, og han trodde henne, noe han i all hemmelighet skulle bli flau over senere. Om dagen sov de side om side i teltet til onkel Samir, på en gammel stråmadrass som merkelig nok luktet grønt og kjemisk. Ma9

skiner raget over dem, plassert på sammenleggbare trebord.

Han og Raja’ krøllet seg alltid mot hverandre som tvillinger, ansikt til ansikt med støv på kinnene og sand i håret. Av og til tvinnet de bena sammen, og en gang bandt han hyssinger i håret hennes mens hun sov, og bandt så hele bunten til sitt eget hår med en lengre hyssing. Av og til, når de våknet, merket han at fingrene hennes hadde tvunnet seg fast i håret hans, som var langt og ofte sammenfiltret av vinden. Vinden vekket dem som regel i skumringen, de hørte leiren røre på seg, og den svale kvelden lokket dem ut. Fasttvundne fingrer ble glemt idet de sprang av sted for å leke.

Nå var det vanskelig å forestille seg at han en gang hadde vært så nær en jente, nær nok til å sove på samme matte og kalle hverandre «bestevenn». Elleve år gammel var Raja’ blitt «kvinne», og moren hadde hyllet henne inn i et slør og sendt henne av gårde for å leve sammen med søstrene. Han så henne aldri igjen. Neste vinter hadde dr. Roeghars utgravning fortsatt uten henne, og Nayir ble snart moden nok til å føle skam ved enhver dvelende tanke på ansiktet hennes.

Nayir drakk halve vannflasken og motsto trangen til å helle resten over håret. Beduinføreren, Abdullah bin Salim, sto rett utenfor garasjen, uberørt av heten. Han stirret på trafikken på boulevarden. Han hadde det samme uttrykket som når han studerte vinterbeitene i The Empty Quarter – det øde området – et betraktende og utfordrende uttrykk som sa: Hva har dere til meg i år?

Han rynket pannen da Nayir kom nærmere. «Er du sikker på dette?» spurte Abdullah.

Nayir ville minne ham på at han pleide å si det hvert år, uansett hva slags folk de tok med seg til ørkenen. «Jeg må innrømme at de ikke virker helt rede,» sa han.

Abdullah svarte ikke.

«Hør her,» sa Nayir, «jeg er sikker på at det går bra.» Øynene til Abdullah hvilte fremdeles på boulevarden. «Hvor kjenner du dem fra?»

«Gjennom Samir. Han har kjent faren i tolv år.»

«Disse menneskene er ikke beduiner. De har aldri vært det.

Bare ved å se på dem, kan man se at de har vært sharwaya.»

10

Sauegjetere, ikke «ekte» beduiner hvis liv var bundet til kameler. Det var en fornærmelse, men Nayir hadde hørt den bemerkningen før også. Familiene de tok med ut i ørkenen, var sjelden gode nok for Abdullah. Og kanskje var det sant at de faktisk aldri ville kunne klare å overleve i landskapet forfedrene deres hadde befolket i seks tusen år, men i det store og hele var det nok at de ville gjøre et forsøk.

Nayir nikket høflig. «Du har nok rett. Derfor må vi vise dem hvordan man blir en ordentlig beduin.» Mobiltelefonen hans ringte igjen, og denne gangen tok han den. Han lyttet tålmodig til onkelen og svarte et par ganger. Da han var ferdig, ba han seg unnskyldt fra forberedelsene og skyndte seg mot parkeringsplassen og jeepen sin.

3

Da Miriam Walker banet seg vei bakover i flyet, kunne hun se at turen til Jidda ville komme til å bli slitsom. Flyet var smekkfullt av feriereisende. Det var altfor mye håndbagasje over hodet på dem, altfor mange nervøse stewarder som pilte mellom seteradene på jakt etter plass. Hun stirret bakover mot setet sitt: 59 C, omtrent en bowlingbane unna. Hun både grudde seg og følte spenning, en velkjent blanding. Hun gledet seg til å se Eric igjen – hun hadde vært borte en måned – men bare det å gå nedover midtgangen markerte at hun vendte tilbake til en verden der hun ville komme til å oppholde seg innendørs i uker om gangen. Køen sneglet seg fremover, og hun trengte på, utålmodig etter å få spent seg fast, som om setebeltet ville hindre henne i å gå av flyet og vende ryggen til alt.

Miriams sete viste seg å være ved siden av en mann. En skulle tro at Saudi-Arabia burde ha restriksjoner mot å plassere kvinner ved siden av menn de ikke var i slekt med, men tydeligvis ikke. Mannen stirret på henne med et megetsigende blikk idet hun nærmet seg. Han hadde en arabers mørke øyne og olivenfargede hud, men en kraftig manke naturlig blondt hår. Kontrasten gjorde ham overraskende pen. Et skritt til siden plasserte henne bak en høy mann med turban. Hun rettet skuldrene, langsomt og nonchalant og lot tungen gli over fortennene. Et raskt blikk fortalte henne at han stirret fremdeles. Teknisk sett befant de seg i New York, men hun kunne kjenne Saudi-Arabia legge seg over dem som et teppe med hvert pust av resirkulert luft. Hun strøk hånden gjennom håret og tenkte: Nyt din siste frihet, krølltopp.

Hun lot seg gli ned i setet og sendte ham et fort smil, inn12

øvd for å skjule en skjev fortann. Han hilste med et tilfreds uttrykk i ansiktet. For å utsette snakkingen rotet hun i håndvesken, gjorde et stort nummer av å stappe den inn under setet foran seg og brukte et par minutter på å undersøke innholdet i setelommen. Der fant hun en overraskende trøst – en silkepose med snor, som en tidligere passasjer måtte ha lagt igjen.

I den lå en tannbørste, et såpestykke, en skilpaddekam og en liten flaske Calvin Klein-parfyme. Escape. Hun flirte.

Da flyet rygget ut fra gaten, kjente Miriam at hun ble anspent. Ingen vei tilbake nå. Hun hadde aldri tidligere vært redd for å fly, men det å reise til Saudi-Arabia hadde gjort noe med henne. Da de trillet nedover rullebanen, overtok instinktene.

Kalde håndflater, svett panne, stramming i brystet. Flyet ville aldri kunne kjøre fort nok til å lette fra bakken. Alle stirret på vinduer og vegger, som ristet voldsomt. En bagasjehylle gikk opp, og jakker og en boks kaffe ramlet over passasjerene. Hun lurte på hvorfor noen ville ta med seg Folgers kaffe til Jidda.

«Visste du,» sa mannen ved siden av, «at på de gamle rutene til Saudi-Arabia pleide de å be Muhammeds bønn for reiser, over høyttaleren?» Han snakket med tydelig amerikansk aksent, noe som overrasket henne litt. Hun hadde trodd han var araber. «Å ja?» Hun lo nervøst.

«Nok en tapt tradisjon.» Det virket nesten som om han moret seg.

De kjente at kroppene ble presset bakover i motstand mot å lette. En mann på den andre siden av midtgangen begynte å banne. Miriam ville hysje på ham, men ble hengende i et tussmørke av bønn og håp om at de ikke skulle falle ned fra himmelen. Med et rykk rettet flyet seg opp. Det var som om det stanset i luften og fløt som en hvalross på toppen av en ballong. En mekanisk vuggesang summet i hodet på henne. Det var midnatt. Det og redselen fikk henne til å føle en knugende tretthet. Den eneste måten å slippe unna flyskrekk på, var å overgi seg til tomhet og bevisstløshet, men det fantes ikke alkohol på fly til Saudi-Arabia, og det mørke redet av søvn ville ikke komme nærmere før de skrudde ned lysene. Hun lukket øynene og håpet at det skulle hindre naboen i å starte en sam13

tale, men han trykket på call-knappen. Pling. Stewarden dukket opp, med et irritert uttrykk i ansiktet. Naboen lente seg forbi henne og kom nesten borti brystet hennes med skulderen. «Unnskyld,» sa han. Han ba om to tomme kopper. «Én til meg,» sa han til stewarden, «og én til min venninne.» *** Opp av jakkelommen tryllet han to små vinflasker. Miriam kjente det strammet til i brystet.

«Du vet at det er …»

«Forbudt,» sa han. «Ja. Men hva kan de gjøre, kaste oss av flyet?» Han smilte til henne, skjenket opp to kopper og stakk flaskene i setelommen. Han rakte en kopp til Miriam. Hun ristet på hodet, men han insisterte. «Kom igjen,» sa han, «jeg er sikker på at det verste de kan gjøre, er å be oss spyle det ned i toalettet.»

Hun følte seg som en tenåring igjen og gjorde akkurat det samme som hun hadde gjort den gangen. Hun grep koppen.

«Takk,» sa hun, og tok en slurk. Det var en velkommen lindring. Det verste de kan gjøre, er faktisk å arrestere oss og kaste oss i fengsel når vi lander.

«Første tur til Jidda?» spurte han.

«Nei. Min andre.» Miriam så tv-en flimre på, og en stor pil viste retningen mot Mekka og tiden for neste bønn: fem timer unna, lokal tid. Flyvertinnen kom forbi med utstyrspakker, fulgt av en steward som delte ut kaffe og dadler. Miriam skyndte seg å gjemme koppen under klappbordet, men ingen av dem så ut til å merke eller bry seg om det. «Hva med deg,» sa hun, «er dette din første tur?»

«Nei. Jeg er Apollo, forresten.» Smilet var ertende. «Apollo Mabus.»

«Flott navn,» smilte hun tilbake. «Miriam her.»

«Hører jeg en sørstatsaksent?»

«Jeg er fra Nord-Carolina.»

«Aha, jeg er fra New York.» Han sa det på samme måte som man sa «sjakk matt». Hun var av en lavere art. Elvis, kanskje, som bodde i en trailer og levde på smelteost og maisgryn.

Nedlatenheten var så vanlig, så forutsigbar at det kunne være 14

innbilning, men hun rødmet likevel og skjulte stikket ved å ta en lang slurk av vinen.

«Og hva driver du med?» spurte han.

«Jeg er doktor.» Hun kastet et blikk på reaksjonen hans, så ansiktet stivne, og bestemte seg for at hun ikke likte ham så godt som hun hadde trodd. Hun hadde i hvert fall ikke tenkt å forklare at hun hadde en doktorgrad i musikk. «Og du? Du ser ut som den akademiske typen.»

Han hevet øyenbrynene. «Hvordan det?»

«Vel, du myser, noe som betyr at du sannsynligvis har glemt brillene dine et sted. Og du har en stor træl på langfingeren og blekkflekker på tommelen.» Han prøvde å skjule ubehaget ved å late som om han syntes det var morsomt. Hun begynte å bli varm av vinen. «Men du virker ikke som tweedjakketypen, og du har noen imponerende overarmer, så fortell meg: Hva slags akademikere pumper jern?»

«Når man tilbringer mye tid ved et skrivebord,» sa han lurt, «må man gjøre noe for å få blodet til å pumpe.» Hun syntes det var en smakløs ting å si. Hun tok en ny slurk av vinen.

«Og hva bringer deg til Saudi-Arabia?» spurte hun.

Han plasserte albuene på armlenene, og hun så på mens han lekte med klokkeremmen, snurret den rundt håndleddet en kvart omdreining om gangen. «Jeg er professor i Midtøsten-studier. Min spesialitet er Koran-skriftsteder. Dette er en studietur for å samle stoff.»

«Aha.» Den første bølgen av alkohol traff henne, og hun ble svimmel. Noe på tv-en fanget blikket, og hun kikket opp og oppdaget at flyfilmen var blitt sensurert. Kvinners armer og hår beveget seg over skjermen som tåkete flekker.

«Hva med deg?» spurte han. «Hva bringer deg til Jidda?»

«Mannen min fikk en fantastisk jobb –» «Selvfølgelig.» Han avbrøt henne med et flir. «Jeg trodde ikke at du hadde tenkt deg alene inn i landet.»

Selv om hun nå i fire uker hadde beklaget seg høylytt til søstrene, faren, niesene og alle som ville høre på, over elendigheten av å være hjemmeværende kvinne i Saudi-Arabia, merket hun at hun ble fornærmet.

«Jeg synes det er svært modig av deg,» fortsatte han, «å 15

holde ut i Saudi-Arabia slik at mannen din kan klatre på karrierestigen. Eller er du bare med for pengenes skyld?»

«Begge deler,» sa hun, så lett hun kunne. Det var ikke helt sant. Eric hadde tatt jobben som livvakt – eller snarere som «ledende spesialist på sikkerhetsspørsmål» – selv om mesteparten av hans militære utdannelse hadde vært som ingeniør.

Han hadde sagt at han ville ut av det og inn i noe mer praktisk og engasjerende, men han kunne ha jobbet i sikkerhetsbransjen overalt. Hun likte ikke at han hadde valgt Saudi-Arabia, selv om det bare var for et år.

«Hvor lenge har dere vært der?» spurte Mabus.

«Seks måneder.»

«Imponerende,» sa han. «De fleste kvinner holder ikke ut så lenge. Vestlige kvinner, altså – og gjør de det, er det ved hjelp av medisiner. Men jeg antar at dere bor i det amerikanske boligområdet?»

Miriam stirret på koppen sin. «Nei.» «Er det sant? Det er uvanlig. Har du en god sjåfør?»

Hun presset munnen sammen og ristet på hodet. Dette var farlig territorium, og hun famlet desperat etter en smart måte å skifte tema på, men følte seg nummen i hodet av vinen.

«Fortell meg,» fortsatte han iherdig, uten å se ubehaget hennes, «hva driver du med hele dagen, når du ikke har lov til å forlate huset eller kjøre bil, ikke engang en jævla sykkel?»

Han sa det høyt nok til at Miriam så seg rundt og ventet seg noen fordømmende blikk. Ingen så ut til å merke det.

Spørsmålene hans hadde trigget en velkjent følelse av selvmedlidenhet og undertrykt raseri, og nå svettet hun. Hun ville ikke tenke mer på at hun var innestengt, og han var en drittsekk som spurte. Ville han høre litt syting? Den fornøyelsen ville hun ikke gi ham.

Han brøt tausheten hennes med en latter, en eksplosjon som fikk adrenalinet til å skyte gjennom henne. «Det er et flott svar,» sa han. «Et demonstrativt svar.» Så ble ansiktet alvorlig. «Det er ikke noe sted for en kvinne.»

Miriam nikket. Uansett hva hun sa, ville det bare nøre opp under utfallet hans.

«De hater kvinner,» sa han og lente seg nærmere. «De fryk16

ter dem og hater dem, og vet du hvorfor? Fordi kvinner er smartere, mer begavet rent biologisk, og alltid har hatt makt over menn.» Hun kjente at det luktet vin av pusten hans, blandet med den skarpe, treaktige duften av etterbarberingsvannet.

Det minnet henne om soverom, tett luft, lukten av mann.

«Det finnes et gammelt islamsk ordtak,» fortsatte han, «som sier at i himmelen er det trengsel av tiggere, mens helvete renner over av kvinner.» Hun så på ham med rynket panne. «Og du har ikke vært igjennom det verste ennå, tro meg.»

«Hva mener du?» spurte hun.

«Straks du er klar til å dra tilbake til USA, mer enn klar, vil du oppdage at mannen din er blitt forelsket i stedet. Jeg har sett det drøssevis av ganger. Menn elsker Saudi-Arabia omtrent like mye som konene deres ser ut til å hate det.»

«Hvis du virkelig vil beholde din manns hjerte,» fortsatte han, «så minn ham på at de religiøse saudierne tror på ’plikten til å avsondre seg’ fra de vantro. Det betyr at de plikter å holde dere på avstand. De tror at det å forholde seg til vantro – altså dere – faktisk tar et menneske bort fra religionens rike. De kan godt være gjestfrie mot mannen din, by ham te og dadler, men de vil aldri akseptere ham, ikke der. Det er mer fremmedfiendtlig enn noe annet sted på jorden. Her har du Koranen: Dere som tror, søk ikke venner utenfor deres egen krets, for disse sparer intet for å ødelegge dere.»1 «Jeg er sikker på at –» ikke alle tror det, hadde hun tenkt å avslutte, men det var som om han visste at hun ville prøve å moderere synspunktene hans, og han avbrøt henne raskt.

«De sier at Koranen er Guds ord,» sa han, «og at alt som ble skrevet i den, er nøyaktig slik det var da budskapet ble overlevert til Profeten Muhammed. Nøyaktig slik det var. Selv om det ble skrevet ned av flere titalls forskjellige mennesker – og oversatt fra arameisk. Men blås i det, de er så forbanna stolte over at ikke et eneste diakritisk tegn er blitt forandret i Den hellige bok siden den ble skrevet. Visste du det?»

«På en måte,» løy hun.

«Og har du virkelig tenkt å sitte der og fortelle meg at de ikke er gammeldagse? Hva om jeg fortalte deg at Bibelen var Guds ord og at måten den fremstår på i dag, er nøyaktig slik 17

Gud hadde til hensikt, og at ikke en eneste ting er blitt forandret, ville du tro meg?»

Hun var skikkelig irritert, redd for å snakke i tilfelle det ville provosere ham, redd for det pinlige ved flere avbrytelser og et potensielt eksplosivt raseri. Det var ingen som så på dem, men hun hadde en følelse av at hele flyet lyttet. Hun tenkte dystert at for en som var så opptatt av kvinners rettigheter, hadde Apollo Mabus fått henne til å tie like effektivt som enhver hånlig saudier.

Virkningen av vinen hadde avtatt med adrenalinet, og det begynte også å dale. Mabus fortsatte, ikke fullt så sint lenger, men det var som om han så det som sin hellige plikt å sørge for at hun forsto nøyaktig hvor grusomt og tilbakestående landet var, og hvor dum hun var som fant seg i det, spesielt for en manns skyld. Hun lot stemmen skylle over seg og lurte på hvor alt dette raseriet kom fra. Den underlige dobbeltheten i utseendet hans – halvt arabisk, halvt vestlig – speilet ikke en like spennende dybde i personligheten. Det virket faktisk som om han på en eller annen måte var blitt flat; han var den todimensjonale stereotypen på en fordomsfull amerikaner.

Hun tenkte på Eric, på hans innbitte beundring for saudisk kultur, for islam, og hvor mye dette var blitt forsterket de siste månedene. Hun hadde kommet til Saudi-Arabia i forventning – halvt håp, halvt frykt – av at han til slutt ville bli frastøtt av landets intensitet, men hans kjærlighet til det var tvert imot blitt større.

«Jeg tror du har misforstått,» sa hun til slutt og avbrøt Mabus midt i en setning. «Å?» Han så forbauset ut.

Hun fikk en synkende følelse, fylt av den forferdelige angsten man får når man nettopp har kommet med en påstand man ikke kan underbygge – i hvert fall ikke når man er omtåket av alkohol.

«Ja,» sa hun, fremdeles usikker på hvordan hun skulle fortsette, til ordene kom tumlende ut. «Jeg kom ikke hit for min manns skyld. Jeg kom for min egen del. Jeg ville se hvordan andre mennesker levde. Jeg ville forstå det.»

«Og hva forstår du nå?»

18

Hun så på ham, kanskje litt for skarpt. «At jeg ikke kan fordra fanatikere.» Hun grep koppen, åpnet setebeltet med et klikk og reiste seg. Hun la merke til at han så støtt ut.

Stewardene var forsvunnet. Ingen sto mellom seteradene, og lyset var dempet. Miriam snublet gjennom den lille avdelingen der muslimske reisende kunne be, og fortsatte mot toalettet, der hun fomlet med foldedøren.

Hun satte slåen for, satte seg på toalettet og la hodet i hendene. Hjertet dunket mot ribbena. Hun gned pannen til dunkingen avtok.

Ikke vær dum. Hva er i veien med deg? Han er tydeligvis en gærning. Hun reiste seg og så speilbildet sitt i aluminiumsdøren – hun virket liten, firkantet og trist i grått skjørt fra Penney’s, langt nok til å være dydig, og nå med en leverformet flekk midt foran, der hun på uforklarlig vis hadde klart å søle vin på seg. Speilbildet var krympet, slik at hodet var ørlite og føttene digre. Hun så ut slik hun følte seg – stygg og hjelpeløs.

Hun fylte vasken med vann, skylte ansiktet og tørket det med et stivt papirhåndkle. Mr. Apollo. Hun skulle ønske noen ville sende ham til månen. Hun stirret på hendene sine, og hvor hardt hun enn prøvde, kunne hun ikke føle Eric. Hun kunne knapt huske ansiktet hans, bare generelle trekk som hårfargen og formen på skuldrene.

Lukten av pusten til Mabus hang rundt henne, men nå var det en harsk lukt av gammel vin. Hun bøyde seg over vasken og skylte munnen, vasket hendene og glattet håret. Hun vasket seg igjen og igjen, fordi det var beroligende og hun ville bli kvitt vinlukten. Hun skulle tross alt tilbake til Saudi-Arabia.

Besværet av en svart burka som dekket ansiktet, klemte Miriam håndvesken mot brystet og snublet ned den smale gangveien mot immigrasjonen mens menn raste forbi henne i en sky av hvitt. Mabus hadde holdt øye med henne da de gikk av flyet, så hun hadde tatt burkaen ned, i håp om å unngå en ny samtale med ham.

To ganger snublet hun i kappekanten, andre gang skumpet 19

hun borti en intetanende mann som reagerte med en hvesende lyd. Hun stanset. Lot dem fare forbi til alle sammen var borte.

Så ville hun løfte sjalet og nyte den luksusen det var å se.

Det ble stille i korridoren og hun løftet burkaen. Utenfor var det siste lyset fra solnedgangen i ferd med å forsvinne fra himmelen. Den saudiske monsterjeten som hadde bragt henne fra New York, glødet grønt i lysene fra asfalten. Den var tre etasjer høy og trosset tyngdekraften slik Titanic en gang hadde trosset havets dimensjoner.

Hun tok mobiltelefonen opp av vesken og sjekket beskjeder: ingenting fra Eric. Hun håpet at det betydde at han hadde dratt fra jobben i tide og ventet på henne i immigrasjonen.

Hun fomlet seg bak de andre etternølerne nedover en rekke teppebelagte korridorer og inn i den enorme passkontrollhallen med fluoriserende hvitt lys, der passasjerer sto i immigrasjonskøer lik foreldreløse barn i et suppekjøkken. Utenom gudshusene var dette et av de stedene saudiere måtte stå side om side med fremmedarbeiderne sine – filippinske altmuligmenn, egyptiske drosjesjåfører og indonesiske hushjelper.

Miriam stilte seg i kø for det som så ut til å bli en uendelig venting, og rettet på klesdrakten – en fotsid, svart kappe, et enkelt skaut over håret og en burka, et rektangulært stykke svart stoff som dekket ansiktet. Burkaen ble festet med borrelås, men på en eller annen måte ville hennes aldri bli sittende. Enkelte kvinner bar utstyret med medfødt letthet. De svevde gjennom gatene, lykkelig i takt med det svingende stoffet, svisjet av gårde. Blant fremmede spaserte de bare rett gjennom mengden.

De visste at menn ville vike fra dem som hoffolk for en forbipasserende dronning, ærbødige, på vakt mot å komme nær dem. Disse kvinnene hadde røntgensyn, de kunne se gjennom svart, se fortauskanten i forveien, se tenåringssjåføren som kom rasende ned smuget, se hver enkelt gjenstand i vinduet til en gavebutikk uten noensinne å måtte løfte på burkaen.

Og så er det kvinner som meg, tenkte Miriam. De som syntes å bli sittende fast i kappene som plastdukker i plastfolie på en varm sommerdag. Alltid mase og rette på alt, rive, snuble, fange skautet før det gled ned på bakken. For ikke å snakke om at burkaen ikke hadde noen åpning til øynene, bare et tyn20

nere stykke stoff hun av og til kunne skimte store skikkelser gjennom. Eric hadde kjøpt den til henne. Han hadde ikke lagt merke til detaljen med øyenåpningen før han kom hjem med den og hun hadde tatt den på. Han var flau, men måtte le og oppfordret henne til å tenke på det som solbriller. Dust.

Mot sin vilje måtte hun smile ved minnet.

«Du må ikke gå med burka, Miriam,» hadde han sagt. Hun visste det, men noen ganger foretrakk hun det faktisk. Den ga henne en følelse av å være privat. Hun hadde uansett taklet det nye problemet ved å trekke stoffet ned slik at det bare dekket nese og munn. Pannen var da ikke tildekket, men det var bedre enn ingenting.

En halvtime senere la hun passet sitt i skålen under det skuddsikre vinduet og fjernet motvillig burkaen slik at vakten kunne se ansiktet hennes. Hun følte seg plutselig blottlagt og kunne føle de stirrende blikkene fra mennene rundt seg.

Til høyre for henne gikk et ektepar gjennom sjekkpunktet, og hun la merke til at kvinnen ikke løftet på sløret sitt.

Vakten sammenlignet ansiktet hennes lenge med bildet i dokumentet. Det kunne da ikke være så vanskelig å få bildet til å stemme med ansiktet, men hun ventet til han var ferdig, og minnet seg selv på at han hadde all rett til å ta jobben sin alvorlig.

«Hvor er De født?» spurte han og gned fingeren under nesen.

«Nord-Carolina, USA.» «Når vender De tilbake til Amerika?» spurte han.

Så fort som mulig. «I januar.»

«På ferie eller for godt?»

«For godt.» Hun blunket. «Hvis Gud vil.»

Vakten kikket opp. «Hvis Gud vil.»

Han bladde gjennom alle de 24 sidene i passet, gned seg på nesen og blåste små prust ut gjennom neseborene. «Vel, mrs.

Walker …»

«Dr. Walker.»

«Mrs. Walker.» Han lukket passet og ga henne det gjennom luken. «De har ikke noen egen arbeidstillatelse. Jeg beklager, men De kan ikke komme inn uten Deres ektema…»

21

«Min mann er her. Jeg er sikker på at han står på den andre siden av sperringen akkurat nå.»

Vakten stirret olmt på toppen av hodet hennes. «Og denne … ektemannen … hvor jobber han?»

«SynTech Corporation,» sa hun og kjente blikket fra mannen i køen bak henne. «Han heter Eric Walker. Han er i si…»

«Hvem er sponsoren hans?» Vakten snudde seg mot tastaturet ved siden av seg.

«Det er mr. Mohammed al-Saeed.»

Vakten tastet noe og studerte deretter datamaskinen i uendelige tider, før han rynket pannen. Han ga henne tegn til å passere, med et kast med haken.

Hun var ikke i humør til å takke.

«Ma’am, være snill å legge alle eiendeler her i haug.» Tollbetjenten pekte på et bestemt sted på bordet. «Her,» gjentok han. Hun følte seg som om hun var med i et førskoleopplegg for å teste finmotorikken. Han kunne ikke være eldre enn femten. Han hadde ikke noe hår i ansiktet, og øynene var fuktige av ungdom. Likevel var det noe latterlig over ham, en arroganse som ikke passet til alderen. AK-47-geværet svingte ned fra skulderen hans, og han hektet det opp igjen slik en kvinne retter på håndvesken.

Hun løftet kofferten opp på bordet. Betjenten åpnet glidelåsen, og etter en grundig inspeksjon ba han henne ta ut bøkene. Hun stablet dem opp på bordet, men han feide dem ned i en plastbøtte og bar dem bort.

«Det er bare thrillere,» mumlet hun. Hun hadde vært nøye med ikke å pakke bøker med bilder av mennesker på forsiden, noe som ville ha blitt betraktet som uanstendig. Hun kunne ha kjøpt de samme bøkene på svartebørs her, men hun ville ikke bryte loven. Hun lukket kofferten og låste den.

De sjekket alt bortsett fra håndvesken, en beige lærsak med et falskt Gucci-merke. Det var i virkeligheten en mappe med toalettsaker maskert som en håndveske, for å lure potensielle veskenappere. Pengene hadde hun i skoen. Da hun gikk gjennom metallportene, lurte hun på hvorfor de ikke hadde bedt om å få se i den. Kanskje de var redde for å ta i tamponger og 22

leppestift. Nå var håndvesken hennes uanstendig også, men hun klamret seg til den, hennes siste private skanse.

Miriam sukket. Nesten fremme. Hun skannet mengden på den andre siden av sperringen, men det var ingen tegn til Eric.

På vei mot ankomstsalongen ble hun klar over at det hvite ansiktet hennes var synlig for alle menn i rommet. De møtte aldri blikket hennes, men i øyekroken kunne hun se dem stirre. Vel, synd for dere. Hvis hun tok på seg burkaen, ville Eric kanskje ikke kjenne henne igjen.

Mellom henne og de hvite tollbodene var det bare én skikkelse – en uniformert vakt som kom raskt mot henne. Han hadde et halvautomatisk gevær på skulderen, og selv om han så vekk, indikerte retningen at han tok sikte på henne. Hun stivnet til. Folk stirret fra den andre siden av sperringen. Det virket nesten som om vakten ville gå forbi, så fort marsjerte han, men i stedet grep han henne i armen og rev henne med seg på veien, som om hun skulle være en rockering. Hun gjorde ikke motstand, men grep tak i kofferten og småløp ved siden av ham, forbløffet over kraften i armgrepet.

«Hvor fører De meg hen?» stammet hun, og fikk øyeblikkelig et ikke-verbalt svar da han rev opp en dør like ved passkøene. Hun så et mørkt, deprimerende rom. Tre kvinner satt på metallstoler og så ut som om de visnet i heten. Vakten dyttet henne inn i rommet, hun snublet og mistet taket i kofferten.

Den dumpet ned på steingulvet sekundet før døren slo igjen bak henne.