Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog, Som steinen skinner. 3 romaner i 1 utgave.

ANMELDERNE OM BØKENE: «Forfatteren har en fortellerstemme av Guds nåde […] Vi er svake for denne sortens gode fortellinger som henter sin inspirasjon fra det forgangne, men som likevel aldri ender opp som historietimer.

En oppfølger om skogfinnene i Mostamägg har kommet ut i Norge – håper at Heidruns förlag allerede har satt Joar Tiberg i gang med å oversette.»

Martina Lowden, Dagens Nyheter om Det vokser et tre i Mostamägg «Det vokser et tre i Mostamägg er uhyre vakkert fortalt, suggererende og dypmørk i fargen – den lukter jord og barskog.

Det suser granskog om den. Det er tid for at vi begynner å lese og rette vår oppmerksomhet mot våre nabolands litteratur, i stedet for å la den ligge bortglemt som menneskene i finnskogene.»

Magnus Dahlerus, Upsala Nya Tidning om Det vokser et tre i Mostamägg «Med varsomt ordvalg og poetisk språk skriver hun om harde vilkår, lidelser, død og sorg, men også om varme og kjærlighet. [...]

Det er en stor og spennende fortelling i et lite format.»

Eva Elmgren, Borås Tidning om Det vokser et tre i Mostamägg «Britt Karin Larsens prosa er rene lyrikken og hennes innlevelsesevne stor.»

Bengt Åkeblom, Wermlandia om Det vokser et tre i Mostamägg «Himmelbjørnens skog følger fint opp Det vokser et tre i Mostamägg, som utkom på forsommeren i fjor. Denne leser er fortsatt like imponert. […] Slik kan Larsen uten å nøle eller blunke ta opp temaer og handlingsgang med usvikelig sentimentalitetstilknytning, uten noen gang å deise uti det klissete og det lettrørte.»

Terje Stemland, Aftenposten om Himmelbjørnens skog

«Britt Karin Larsen er en god forteller, med en karakteristisk stil.»

Ivar Olstad, Gudbrandsdølen Dagningen om Himmelbjørnens skog «Fortellingen om folket fra skogene slipper ikke. Den begynner på begynnelsen og slutter med slutten og plutselig er vi et helt liv rikere.»

Olav Egil Aune, Vårt Land om Som steinen skinner «For Britt Karin Larsen er ein forfattar dedikert til eit prosjekt som skil seg frå det som dei fleste av dagens forfattarar bruker skaparkrafta si til.»

Steinar Lillehaug, Klassekampen om Som steinen skinner

Britt Karin Larsen

Det vokser et tre i Mostamägg Himmelbjørnens skog Som steinen skinner

DET VOKSER ET TRE I MOSTAMÄGG Opprinnelig utgave: Copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2009 HIMMELBJØRNENS SKOG Opprinnelig utgave: Copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2010 SOM STEINEN SKINNER Opprinnelig utgave: Copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-38825-6 1. utgave, 3. opplag 2013 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det vokser et tre i Mostamägg

Et ønsket barn kommer til verden, født under kjærlighetstreet.

Et annet barn kommer til verden, født under ensomhetstreet, for det var ikke ønsket, det skulle aldri vært født, og når det skriker, må det få noe i munnen: En vorte, en finger, en fille dyppet i brennevin, så tier det, så høres på nytt bare suset i trekronene, og moren kan ta det i armene sine og søke dit trærne vokser tettere og skyggene gir bedre skjul. Et sted der bakken er myk graver hun seg et hjem. Et hjem for to menneskekropper, den ene liten ennå, trenger ikke være stort, og i bygder der hjertevarmen er sparsom har jordvarmen berget liv.

– Se, her levde hun, i en grop i bakken.

– Det er ikke sant. Ingen kan leve slik!

En grop inni en skråning på svenskesida av grensa, nok til å gi ly for vinden og regnet, og skjermet med stokker dekket av torv og granbar: En vegg, og samtidig et tak. I dette landet kan ingen hus være uten vegger. Men hvem hjelper henne, hvem skaffer stokkene? Ingen, det er ingen som hjelper henne, hun finner gammelt tømmer i skogen som hun sleper til stedet, 7

mens barnet som ligger i mosen skriker. Hun drikker av bekken i dalsøkket og ammer, og går og ser etter fugler i snarene hun har satt, og fisk er det i sjøen. På framtida tenker hun ikke, for barnet vil kanskje ikke leve vinteren over, de to første mistet hun jo, så hvorfor skal dette leve?

Et dirrende liv ved brystet, en kortvarig tilstand, lik alle andre, dette vil heller ikke vare.

Barnet, en jente, skriker hardere enn det forrige, og de små nevene fekter når hun ikke er rask nok med å få brystet fram. Jenta må få et navn, et navn uten prest og uten kirkeklokker, men er ikke skogen selv full av kirker, og er ikke lyden av ospelauvet klokker gode nok?

På neste åsrygg ligger den høye steinen som har vært kirke for flere enn henne, dit bærer hun barnet da det er en måned gammelt. Trollkirker blir de kalt, og unåde faller over dem som rører ved dem, men er hun ikke allerede i unåde? Steinen blir ikke borte slik menn eller barn blir borte, steinen er trofast og tålmodig. Den har navn på mange språk, givi heter den på hennes, et ord med en letthet i seg, og tro om ikke det tunge trenger nettopp det lette ordet? Et ord som kan gi et lys, et løft?

Nå kneler hun i mosen foran den gamle kjempen, og løfter barnet opp.

– Rakas givi, hvisker hun, – gi Annikka av din trygghet og ro! Gjør henne sterk, om hun får leve, og ikke svak, som jeg!

Hun løfter barnet over hodet, så både steinen og berget og himmelen og alle gode krefter kan se det, hun trenger ikke skjule barnet for skyene eller 8

vinden, det er bare mennesker hun må skjule det for.

Et sted høyt over det andre skal han finnes, den Herre Jomala, men finnes han for slike som henne?

Som liten lærte hun å be, men Herren ga henne ikke ly mot kulda sist hun ba om det. Jorda ga henne det, og lutende steiner hun kunne krype innunder, og sjøen gir henne mat, alt Herren nektet henne får hun her i skogen, derfor er det steinene og trærne hun vender seg til, den susende vinden og den klukkende bekken, hvorfor skulle hun vende seg til noe annet?

Hennes gud er nær nok til at hun kan høre ham og kjenne ham hver gang hun legger kinnet til et tre.

Han lover henne ingenting, for de som lover glemmer det i neste øyeblikk. Han likner de mennene hun har funnet varme hos, de som heller aldri lovet henne noe, for så ville de vært løgnere, slik alle som lover ting før eller siden må bli.

Også det forrige barnet greide hun å skjule, så lenge det levde, men så ble hun fanget mens hun fremdeles hadde melk, den hadde vætet serken hennes foran, og i vitners nærvær ble hun holdt mens en skjelvende gammel prest løsnet klærne hennes og viste det fulle brystet og dråpene som dryppet: – Her er beviset på at denne kvinnen har latt seg besove, gjort seg skyldig i leiermål og kvittet seg med frukten av det!

En uro knytter seg til steder hvor en mor har latt barnet sitt bli liggende, ved Gråtarskjæret kan folk om natten høre den såre klynkingen.

Selv har hun aldri drept noen, ingen uten fisken og fuglene hun har fanget, og det er noe annet, om det 9

står om fuglens liv eller hennes, det finnes tilgivelse for slikt.

Mennene i mørke klær som oppdaget melken fra brystene hennes ville vite hvor hun hadde gjort av ungen. Den første fikk aldri noen vite om, hun hadde snørt seg så stramt at magen ikke syntes, og ved tjernet hadde hun gjemt et gammelt klede som hun etterpå fylte med stein og senket der det var dypt sammen med barnet, som ikke hadde skreket. Så hadde hun gått tilbake til fjøset hos bonden hun hadde post hos, det var nødsår og knapt om arbeid, hun hadde syndet, men aldri drept noen. Det første barnet var uten stemme, uten pust, det var den Herre Jomala som hadde villet det slik. Det hun fikk siden druknet i en bekk mens hun prøvde å skaffe mat, for også det levende barnet hadde hun måttet gjemme, slik at den mannen hun fikk varme hos enda en natt ikke skulle komme i vanære. Hvem ønsker vel vondt over mannen som ga dem varme?

– Barnets far? ville de vite.

Da bøyde hun hodet.

– Det var så mørkt, hvisket hun. – Så mørkt og kaldt.

– Tjenestefolka på Suomägg sover i fjøset om sommeren, de sover så tett som silda der, kvinnfolk og karer om hverandre! Du hadde vel nok å velge i, da. Og så husker du ikke hvem han var.

Hun så ned, hjertet dunket og hun knep øynene hardt igjen, nå gjorde hun seg løsaktig, men heller gjøre seg løsaktig enn å ødelegge et hjem med tre unger, ved å si det som sant var, at det var husbonden selv som tok henne inntil seg i mørket.

10

Han hadde hatt så gode hender, Heikki på Suomägg, og hvor lenge kunne et menneske leve uten henders berøring? Hvor lenge? Selv hadde han også lenge gått uten dette, for kona på Suomägg ville ikke ha flere barn, men snill mot tjenestefolka var hun, de manglet verken klær eller mat, og hvem ønsker vondt over dem som bare gjør godt?

Lydene fra dyra der i mørket, den lave raslingen fra vidjespenninger. Lydene fra de andre sovende eller våkne i fjøset, slik at en følte seg enda mer alene. Og så: Én som nattevandret mellom stall og fjøs og låve, fordi han var alene, han også.

At ungene som kom av dette ikke fikk leve, var vel den Herre Jomalas mening, for Han hadde en mening med alt, selv om hun skrek da hun fant det druknede barnet, at hun aldri noen gang ville tilgi Ham dette.

Den vesle gutten som nettopp hadde ligget så varm mot brystet hennes og smilt. Hun hadde tenkt at hvis vinteren ble for hard, og hun ikke fikk noe tak å huke seg innunder, skulle hun båret ham ned til den barnløse storbonden i bygda, og i ly av natta og godt innpakket lagt ham på trappa der. Så ville han vært berget, for ville de latt en liten unge dø?

Nå hadde hun født et tredje barn, en sint liten jente, og dette barnet lever ennå, lever hos henne i en grop hun har gravd til dem begge. Til potetene hun har tatt fra en åker graver hun også en grop, som hun brer jord og mose over, hauta kalte de gamle dette, det er ordet for grav. Man graver for å avslutte, skjule, men også for å bevare, den som ser etter liv må akte på himmelen, hva den viser, men også lete etter dette som jorda skjuler, ja det som kan likne en grav.

11

Ungen er hennes, navnet til faren skal ingen få truet ut av henne, ikke denne gangen heller, om hun blir tatt, selv ikke om hun må skrifte i kirken, i påhør av alle.

Det nærmer seg høsten, hun fryser, men barnet fryser ikke, det ligger under fellen hun tok fra den største garden på disse kanter, en gard der de knapt vil savne den. Det finnes tilgivelse for det en tar for å berge liv, om en bare tar fra de som har nok, som knapt nok vil merke at noe er borte. Det finnes tilgivelse da, gjør det ikke?

Om barnet født under ensomhetstreet får leve, er det vel en mening med det, men da vil det trenge mat, og den maten Vårherre ikke gir må de skaffe selv.

Et langtrukkent skrik når henne under barskjulet, det kan høres som skriket til et menneske, men hun kjenner det, det er reven, og reveskrik varsler noe.

Hun klemmer den varme bylten inntil seg.

– Noen skal dø i natt, Annikka, kanskje en gammel krok som endelig skal få hvile. Men du, du skal leve, du skal ikke dø, ikke ennå!

Når jordkoia hun har gravd ikke duger lenger, må hun finne noe annet. Kanskje hun alt har funnet det, for to dager siden kom hun over en gammel kullbrennerkoie, nærmest som en gamme å se til, ganske hel, men den lå kronglete til og virket ikke som den var blitt brukt på noen år. Der kunne hun kanskje våge å bli en stund, når kulda tar til.

Reven skriker igjen, og hun skvetter på nytt.

Er det noen av hennes folk som skal dø?

Men hvem er de som er hennes folk?

Noen sa en gang at hun hadde en søster. Andre at 12

det fantes en bror, men kanskje var det bare noe de sa fordi hun gråt.

Nå er det lenge siden hun gråt.

Nå gjelder det livet.

Hun har ingen slekt, ingen å gå til. Vinteren står for døra, og den som skal berge livet da, uten noen å gå til, har ikke tid til å gråte. *

Den første varmen småjenta kjente, kom den fra en mann?

Hun var liten, og hun lå i en seng, og kjente duften fra eineren som var tatt inn i rommet. En mann hadde lekt med henne om dagen, svingt henne rundt i armene sine og brukt navnet hennes, Hilda. Om natten var det alltid noen som pustet ved siden av henne.

Andre ganger var det bevegelser og undertrykte rop, og da fikk hun ikke sove. Da tasset hun over jordgulvet til pleiemorens seng og klemte seg inntil den magre ryggen der under fellen, klemte og klemte helt til den gamle stagget henne: – Ro deg nå, sov nå!

Satt i pleie var hun, og i kirkeboka fantes hun ikke, ble det sagt, men hun levde, altså var hun blitt født. Da hun ble seks kom det et annet barn i pleie i samme huset, han var ett år yngre, men kvikk og sterk, han het Laurits og var døpt og var av skikkelige folk, visst. Han klatret som et ekorn opp i den høyeste grana, og hun ville klatre etter, men han ropte: – Nei, ikke her, ta den andre, du!

14

Den høyeste var hans, hadde han bestemt, så da måtte hun ta den andre.

– Men den var min før du kom …

– Ja, da, men ikke nå mer!

Han ville ha det største fordi han var sterkest, og han bar bark og hjalp til å plukke store steiner fra åkeren, som hun ikke greide å løfte, enda hun var eldre. Han var ikke så høy, men tettvokst, han kunne alt hjelpe pleiemoren med tunge tak. Men da han ville hjelpe henne med en gryte med kokende vann fikk han det over seg, alt sammen, og skrikene hans skar gjennom huset dag og natt helt til det brått ble stille. Da ble han stelt og kledd i den pene skjorta han hadde hatt på seg da han kom, og Hilda listet seg bort til ham: – Laurits, jeg er ikke sint på deg for dette med grana mer, du kan få ha den, grana skal være din for evig, den …

Pleiemoren slo sammen den vesle kista av planker, men den måtte graves ned i skogkanten så lenge fordi verken pleiemoren eller den voksne, barntunge datteren hennes maktet å få den til kirkegården. De måtte vente til det kom mannfolk i huset igjen, og natta enda en gang ble fylt av sukk og små rop. Når de ropene kom ville neste dag og dagene deretter fylles av et lys, for Kerstins kjæreste reiste aldri dagen etter, han ble gjerne resten av sommeren og hjalp dem med jorda og høyonna og ting som trengte å repareres, og han løftet opp Hilda og svingte henne rundt.

Men da hun gikk mot ham med armene utstrakt denne dagen, hadde han en spade i hånden og annet å gjøre. Hun fulgte etter ham og så hvordan han gjorde korsets tegn før han begynte å grave. En hest han 15

hadde fått låne sto bundet til et tre og et lite slep av to stokker var gjort i stand, så slapp han å bære kista på ryggen fire mil gjennom skogen, det dunket i den da han løftet den opp.

– Ja, i Guds navn, da! sa han og tørket seg over panna da den vesle kista var surret fast.

– I Guds navn, Oluf! nikket pleiemoren. – Og du skal ha takk for dette!

Men det var mer å huske på, hesten måtte snuse på kista før den ble spent for slepet, den måtte forstå at det var en død unge, bare, og ikke djevelen selv den skulle dra etter seg. Brennevin hadde de ikke, verken til å skvette på kista eller styrke ham som skulle av gårde med den, men nå var det bare en unge som skulle i jorda, og pleiemoren hadde gjort så stas på Laurits som hun kunne, med granbar både foran huset og ved skigarden, den siste reisen skulle ikke være uten skjønnhet.

Tre dunk i kistelokket, så kunne ferden begynne.

Det siste Hilda så da mannen og hesten gikk var kista på slepet som gjorde et hopp over en stein på stien.

Hun knøt seg litt.

– Du skal ikke synes synd på Laurits, sa pleiemoren da. – Han merker ingenting nå. Han var døpt i Nörrje, han var ikke av vårt folk.

– Hvor hadde han folket sitt?

– Nei, det vet ingen, og det vet ikke du heller, stakkar, hvor du har dine egne! Men den Herre Jomala har vel en mening med alt.

Tre dager senere kom Oluf tilbake, uten hesten, men med en melsekk på ryggen, og kaffe og sukker og bomullstøy til barnet som skulle komme, og som16

merdagene som fulgte var lyse, de arbeidet og lo og spiste seg mette, selv om de hadde mistet pengene de fikk for å ha Laurits, og snart skulle få en spedunge som ingen ville få penger for.

– Oluf vil sørge for oss, han! sa Kerstin stolt.

– Å, han har vel enda et par unger han helst skulle sørget for …

– Det er ikke sant! De er ikke hans, de ungene, det kvinnfolket ljuger bare!

Kampen om mannen, for overlevelsens skyld, fordi ingen kunne greie seg helt uten, ikke bestandig. Nå hogg han ved for dem, tok noen graner og skrøt av at der kunne de brenne svedje, der kunne det bli ny åker. Men da han sto med øksa i hånden og tok mål av den største grana fløy Hilda på ham: – Den får du ikke hogge, for det er grana hass Laurits, det!

Da lo han og spurte om hun hadde tenkt å drepe ham, i så fall var det klart at grana måtte få stå. Glad strakte hun armene ut mot ham, og han satte øksa fra seg og løftet henne opp og svingte henne rundt. Det luktet varmt av ham, den samme lukten som kom fra ham når han sov, hun hadde vent seg til den, det kjentes trygt når han var nær, og hun ble glad fordi Kerstin og pleiemoren også var glade. Flink med hendene var han, og det var det viktigste, sa pleiemoren, at en mann var flink med hendene. Både neversko og redskaper kunne han lage, og til Hilda lagde han en liten smørøsje av spon med navnet hennes fint innrisset.

– Den kan du legge i utstyrskista di, sa han, – så kommer du aldri til å mangle smør, skal du se!

Smøret, dette dyrebare som de aldri kunne spise selv, 17

om de greide å kjerne og få til en klatt på en mark eller to: Selges måtte det, og pengene gjemmes. Bygdefolket på begge sider av grensa kunne håne dem og si at alt var smått der i skogen, både hus og redskaper, og folk og fe, men de ville gjerne kjøpe smør kinnet av melka til de droplete små kuene, og alle finnegardene var ikke så små, på Lauvåsen lå en gard større og mer velberget enn mange bygdegarder, og hva hadde det startet med der for snart to hundre år siden, om ikke smøret kjernet av melk fra ei droplete lita ku?

Hilda hvisket til mannen som kom med gaver at hun hadde ingen utstyrskiste, ikke ennå, men han lo og sa at hun fikk nok det en dag.

Sommeren var full av håp, av muligheter, men da høsten og snøen kom og Kerstins barn ble født hadde Oluf reist, slik som forrige høst. Brevet med penger han hadde lovt kom ikke.

Det var en gutt Kerstin fikk, mens en slektning som het Valkola-Kaisa hjalp til. Først var han blå, så ble han rød, og skrek tynt og skarpt.

Valkola-Kaisa, hun som kunne mer enn fadervåret, linnet ham stramt og bestemt, og så fikk han bryst og tidde. Det smattet, sukket og klynket. Over det mørke barnehodet blusset Kerstins ansikt: – Han tar for seg, slik faren gjorde, det er godt de tar for seg, karene, ellers så hadde det ikke blitt noe …

– Å, du snakker som du har vett til! sa pleiemoren lavt. – Det hadde vært bedre om …

Så møtte hun Hildas blikk og utbrøt: – Du har øynene til en gråbein, gud vet hva slags folk du kommer av!

Nå snudde hun seg mot Kaisa og snakket lavt. De to 18

kvinnene snakket ofte lavt om ting Hilda ikke skulle høre. Slik var det med nesten alt i verden, som tente hennes nysgjerrighet: Da ble stemmene senket, hun skulle ikke høre.

Hun gikk ut til hunden, den logret og dyttet snuten mot låret hennes, hunden som pleiemoren hadde sagt at de snart ikke kunne ha mer.

Pleiemoren og Kaisa var gamle kjente, de snakket om ting de hadde opplevd sammen.

Hilda stirret mot åsen bak huset, og åsen bakenfor der igjen, mens hun satte seg på huk og trykket seg inntil hundens varme pels.

Hun ville også oppleve noe.

Og etterpå ville hun le og snakke om det som hadde skjedd, når bare hun også hadde fått oppleve noe. *

Det bor en mann alene i Mostamägg, han unngår andre og andre unngår også ham, og det vesle skjulet av et hus han holder til i. Ingen vet hvor han kommer fra eller hva han lever av, han har ingen dyr og ingen jordvei, men når krøtter eller folk blir sporløst borte i skogen, gløtter folk vestover mot Mostamägg og mumler: – Han går fri, samme hva som hender, ikke engang lensmannen våger seg dit!

For hundre år siden og mer fantes det røverreir på begge sider av grensa hvor intetanende reisende kunne bli overfalt og plyndret for det de hadde med seg, og i verste fall også drept. Før øvrigheten nådde dit var liket senket i en myr og alle spor av bevis for lengst forsvunnet. Andre, som man hadde bevis mot og kunne fått dømt, greide å skjule seg på rømmen i skogen i årevis, hvor de kjente alle smutthull, eller de ble skjult av andre som heller ikke hadde rent mel i posen, og dermed ikke våget annet enn å hjelpe.

Det går rykter om mannen i Mostamägg om at han skulle ha et drap på samvittigheten da han kom vandrende nordfra og slo seg ned på plassen, og at han hol20

der seg unna folk fordi han er redd for sitt eget sinne, redd det skal ta overhånd slik at han kan komme til å drepe igjen. Bortsett fra to nysgjerrige unggutter som gikk dit med litt brennevin en gang for å skjenke ham og få ham til å snakke, lar folk ham være i fred.

Ungguttene var kommet nokså bleke tilbake, med brennevinet intakt. Hva som hadde hendt, ville de ikke si noe om, de var visst glade de hadde livet i behold.

Nå er det oktober, og årets første snøfjoner daler gjennom lufta. En langhåret mann leder fem hester gjennom skogen, bundet hode til hale. Tre gamle arr løper parallelt over mannens hode, som om noen skulle ha dradd en stor gaffel over det og løsnet pannehuden, slik at det ene øyebrynet henger lavere enn det andre. Ved et bekkeleie blir hestene urolige, legger på ørene og vrinsker, og litt senere viser det seg at den bakerste merra har slitt seg.

– Satana!

Ordene kommer som en lav hvesing, mens mannen binder den forreste dansende hesten og kaster geværet på ryggen, springer tilbake for å se, men alt som høres nå er lyden av et tungt dyr i skogen og merras skrik, den vesle merra som aldri før har hatt noen rytter på ryggen har fått en nå, en raggete skapning har klort seg fast og lett seg fram til nakkevirvelen hennes.

Da han etter en halvtime rekker fram er det for sent, hun ligger urørlig med bjørnen over seg. Den har fått øye på ham, og han vet at det tar for lang tid å lade nå, at han bare må prøve å berge resten av hestene før de med bjørnelukten i nesene også greier å slite seg.

– Men jeg kommer tilbake, så Satana!

Røverreir, det sies at denne mannen hver høst le21

der hester fra røverreir i Nörrje til røverreir i Sverige, i hvert fall blir han kvitt dem, og vender tilbake til Mostamägg med et nytt økseblad eller krutt eller flint eller hva han ellers kan ha bruk for i det røyksvarte huset folk går omveier rundt.

Dagen etter snør det også, det er vinteren som kommer alt, og lenger øst i skogen samler en bjørnebinne materialer til hiet sitt, bare leie av gran og lauv med den fineste mose på toppen er bra nok for ungene som skal komme, og bare et hi langt nok fra hannen er trygt, for hvem kan stole på hannene i verden? Med favnen full av mose går hun baklengs mot hiåpningen, og med snuta er hun i ferd med å dytte mosen på plass, da hun blir var en lyd som av en fugl, eller er det likevel ikke fugl? Hun vender seg og værer, men vinden bærer feil vei, hun må finne ut hva dette er, må ta seg en runde rundt lyden og se, må gjøre seg lav og åle seg gjennom et dalsøkk og trå forsiktig på myke labber over en furumo. Nå blir lukten av menneske tydelig, og hun blir full av uro, men heldigvis er ikke lukten på vei mot hiet, for nå blir den svakere igjen, og da hun nærmer seg hiet på nytt kan hun ikke kjenne den mer.

To kilometer sørover har en kvinne som tok feil av stien for litt siden kommet inn på den igjen, hun bærer en skinnfell og et barn på ryggen, og i niffelen – geiteskinnssekken – har hun matsmulene og det hun trenger for å gjøre opp ild. Oppe på en furumo stanser hun og lytter. Det har vært mildvær helt til nå, og så kom plutselig frosten, kan det være at bjørnen ennå ikke er i hi? At den lyden hun hørte for litt siden som kunne likne et raut, kan ha vært lyden fra den brune?

22

Fra ryggen hennes kommer det også en låt, en sutring fra et barn som har våknet og er sultent, bylten forlanger å få bytte plass, vil henge ved brystet istedenfor på ryggen, men det er ikke tid til det nå, en fille dyppet i litt brennevin får duge, så ungen roer seg litt.

– Hyss, Annikka, vi må gå, kanskje kommer den brune!

Den brune som setter spor som kan likne menneskespor, og som etter et gammelt sagn skal ha bodd i himmelen, før den ble senket i en gullenke ned til jorda. Dit går bjørnesjelen tilbake når tiden er inne.

Fra gammelt av skal man ta den i labben når den er felt, som en forsoning, og er det om vinteren skal den ikke føres hjem som et slakt, men i verdighet, gjerne sittende på en slede. For å lykkes med jakten skulle man helst bære klærne med vrangen ut, skjønt dette er så gammelt at ingen tror på det mer, og kanskje er det også slutt på at man tar den i labben, slik alt annet etter hvert tar slutt?

Tre mil har kvinnen med barnet vandret denne dagen, på vei til et sted på norskesida hvor det skal være mat å få, og hvor Noppi-Mattis fra Noppihå påsto at hun har slekt: – Gå til slekta di i Nörrje, der får du sikkert hjelp! hadde han sagt og spyttet.

– Jaså, har jeg slekt der?

Noppi-Mattis i Noppihå er kjent for ikke alltid å snakke sant.

– Skulle jeg ikke kjenne folket ditt, når jeg ser det? sa han. – Men du har kanskje noe uoppgjort, du gruer deg kanskje for å møte dine egne, du?

23

Hun trodde ham ikke, selv om hun hadde hørt andre si det samme mens hun ennå var barn, at skulle hun finne slekt, så måtte hun gå til Nörrje.

Hun stanser på en furumo, i dalsøkket framfor henne kretser en flokk med kråker, det kan bety kjøtt, kanskje så ferskt at det er spiselig. Det er slutt på melet i posen, og det er lenge siden sist hun fikk noe i snarene sine ved kullbrennerkoia hvor hun har holdt til den siste tida. Men der var det heller ikke trygt, en morgen hadde hun våknet ved lyden av øksehogg, og måtte ta barnet og det hun hadde og rømme. Etter det har de sovet noen netter i en sprunge i en bergvegg, men der var det så rått og uhyggelig at det ikke nyttet å tenke på å bli der.

Hun går. Ungen på ryggen, som er reivet så tett at føttene ikke kan røre seg, sutrer. Hun har tatt av sitt eget underskjørt for å reive ungen, for hjulbent skal den ikke bli, nei, da vil hun heller fryse, det er ille nok for en unge å være både uekte og av finneslekt, om den ikke skal slite med andre skavanker attpå.

Hun går, det har begynt å skumre alt, hun kan ikke være langt fra grensa. Hun er nærmere kråkene også, som holder et svare leven, og nå har hun fått et revespor foran seg på stien, er Mikkel også på vei dit nå hvor det kan vanke et måltid? Nei, Mikkel er forsiktig, nå forlater sporet stien, reven vil helst kretse en stund før den våger seg borttil maten, og forsiktig bør hun også være, vet hun, for der hvor den brune kan være, bør mennesket være enda mer forsiktig enn reven.

Nå, lenge før hun ser det, kjenner hun råteven av dødt dyr, det kommer med et plutselig vinddrag rett i 24

nesen hennes, og hun saktner farten, runder forsiktig en stor stein, hvor hun har utsikt mot et gransnar ved et myrsøkk, det er der fuglene sirkler.

Det ligger noe på bakken, restene av en dyrekropp, og hun rykker til ved synet av det halvt oppspiste hestehodet. Men nedenfor, nesten ute i myra, ser hun noe verre, noe som gir henne større frost: Hun ser noe hvitt, en arm, ja, en menneskearm, halvt løftet, avvergende, som om den ber om nåde, men uten bevegelse, er det et lik som har flytt opp av myra, en skjult forbrytelse som brått er blitt synlig for alle?

– Jomala!

Hun legger hånden over sin egen munn og greier å dempe skriket, for der hvor det er døde kropper, kan det være at den brune ikke er langt unna. Den brune!

Enda en gang glir blikket hennes mot den løftede armen i mosen ved myrkanten, og forsiktig tar hun noen skritt for å komme nærmere. Nå ser hun resten: Armen er festet til en kropp uten hode, nei, en halv kropp uten hode, og det hvite som dekker kroppen er ikke hud, men fett, det er en del av en nyflådd bjørn hun er kommet over, skutt på et hesteåte, tydeligvis, hun trengte ikke bli så redd, tvert imot, hun må takke sin skaper, her er det jo ferskt kjøtt!

Fort fram med den vesle kniven nå, det er ikke store biten av kjøttet hun trenger, for å berge livet noen dager, munnen blir våt mens hun skjærer og mumler: – Du brune, du tilgir meg nok, du er jo død likevel, du er alt oppe hos stjernene nå, gynger der oppe i Karlsvogna, kanskje, og merker ikke den sløve kniven min, stakkar, nei det gjør du ikke …

Synger hun også, mens hun skjærer? Er hun så gal?

25

Her bør hun jo jobbe stille og raskt, siden de som alt har fraktet vekk skinnet og halvparten av kroppen kan komme tilbake når som helst, men gir hun likevel lyd fra seg, gledeslyder, er det slik?

Uansett hører hun ikke at det knekker i kvister, ikke før det alt er for sent, hun har ennå ikke fått løsnet den velse kjøttbiten da hun hører en tydelig lyd bak seg, og bråsnur.

En kortvokst, langhåret mann kommer fram bak et tre, han holder et munnladningsgevær, og under den arrete pannen stirrer to øyne fiendtlig på henne. Først da han ser at hun er alene senker han geværet, og hun innser at det er for sent å løpe sin vei.

Nå stiger det også et skrik fra ryggen hennes, hvor Annikka har sovet med brennevinskluten ved nesen.

Hun prøver å gjemme den vesle kniven bak ryggen, men mannen har alt sett den. Han stanser, og det går en skjev liten trekning over det mørke ansiktet.

– Hva er du for et kvinnfolk, tenkte du å ta deg en bjørnestek uten å be om lov?

Hun vil trekke seg bakover, skjelven, men øynene hennes henger ennå ved kjøttet.

– Eller eter du heller hestekjøtt? fortsetter han med et nikk mot åtet lenger borte, og spytter, før blikket hans flytter seg mot lyden som stiger fra klestullen hun har på ryggen.

Taneli ved Mostamägg, det må være ham, hun har hørt om denne einstøingen, han som skal leve av å stjele hester i Nörrje og selge dem i Sverige, men hun har aldri sett ham før. En stimann og en villmann, kanskje med drap på samvittigheten, som helst stikker seg vekk hver gang noen oppsøker ham. Men nå 26

er det blitt slik med henne at det som før steg som angst i brystet, blir til sinne i stedet, fordi hun har et liv å verge, utenom sitt eget. Og hun kjenner på sølvmynten hun har i lommen, den mynten hun – måtte den Herre Jomala tilgi henne – nappet ut av et skrin i skapet på den rike Lauvåsgarden da hun kom der en gang og alle var ute på åkrene. Det var minst tredve sølvmynter der, hun tok bare den ene, før hun fikk barn trengte hun aldri å ta noe, men nå …

Nå strekker hun hånden med mynten ut mot mannen som har satt geværet fra seg.

– Jeg ville kjøpt litt mat, sier hun.

Det dirrer på ryggen hennes, hun har et brølende uvær der.

– Ungen din er sulten, sier han. – Du kan bli med og hjelpe til, så kan du få mat etterpå.

Den hvite, menneskeliknende kroppen, det grøsser i henne da han begynner å dele opp det som er igjen.

Hvor er klørne blitt av, har en trollkjerring sikret seg dem til utstyret sitt? Eller har han alt solgt skinnet til en som vil ha det med både hode og klør? Mens hun stirrer på børen den vesle mannen, knapt høyere enn henne selv, greier å lesse på ryggen, blir kråkene som har kretset over så frekke at hun må heve kniven mot dem. Med en mutt mine gir han henne en bog å bære, så setter han kursen videre vestover langs den stien der hun selv var på vei for litt siden, og hun kan knapt se leggene hans under kjøttbøra, likevel går han så fort at det er så vidt hun greier å følge etter.

Rett ved grensen har hun hørt at han skal ha sitt tilhold, der er det flere som slår seg ned, det har sine fordeler. Sverige eller Nörrje spiller liten rolle for dem 27

som verken føler seg som nordmenn eller svensker, men som kjenner den minste sti, og hver eneste bekk og bergknaus.

Etter en time er de framme ved et hus ikke stort større enn en jordkoie, men med ei steinrøys av en røykovn. Der er en jordkjeller bortenfor, men ikke noe fjøs, ingen ku som rauter, slik at hun kanskje kunne fått den melkeskvetten hun kunne tenkt seg. En mann som bor alene kan ikke ha dyr, hvem skulle tatt hånd om dem når han må ut og tjuvjakte, hogge tømmer eller stjele hester?

Huset har en veggfast benk og et bord som inventar, gulvet er av hardstampet jord. Litt nedenfor huset hører hun en bekk som renner. Vann, så fins det friskt vann, i det minste! Annikka har sovnet på ryggen hennes, utslitt av sin egen gråt. Mannen fjerner to tretallerkener fra bordet, og slenger kjøttet oppå. Ser på henne.

– Jeg skal få varme her, sier han. – Er du kvinnfolk nok til å greie med kjøttet?

Hun står stille, ser på bjørnekjøttet, i gamle dager var det bare menn som fikk tilberede det, men nå er kvinner også bra nok. Hun vet ikke hvorfor det bølger hett gjennom henne, om det er sinne eller hva det er.

– Jeg var pige på Suomägg i flere år, sier hun.

– Det vet jeg. Noen har hørt det skrike en unge fra tjernet der borte.

Et slag, ordene kommer som et slag som nesten får henne til å sjangle, men hun står.

– Jaså. Hvem hørte skrik der? Jeg hørte aldri noe når jeg var der, jeg.

28

– Nei, men det var vel dem som så noe den gangen …

Han lyver, han må lyve. Han overlever ved å lyve, slik hun også har måttet gjøre nå da hun har et barn å verge.

– Det er mange som tror de ser ting! sier hun stille.

– Jeg har også sett mye, men hvorfor skulle jeg bære ting videre, om dem som aldri har gjort meg noe vondt?

Hun står til han møter blikket hennes, for at han skal se at hun ikke er redd. At hun, om hun hadde hatt en øks eller kniv den gangen, kunne drept den mannen som dro fram brystet hennes for å melke det og sette henne i gapestokk.

Det rører seg på ryggen hennes. Gråten fra barnet er blitt til jamring. Sakte lener hun seg ned på benken og begynner å løsne tørkleet barnet er bundet i.

– Jeg må få stelle ungen min først, sier hun. – Så kan jeg hjelpe til med kjøttet. *