En delikat sannhet

En delikat sannhet

John le Carré

En delikat sannhet Oversatt av Heidi Grinde

John le Carré Originalens tittel: A Delicate Truth Oversatt av Heidi Grinde Copyright © David Cornwell, 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 © J.W. Cappelens Forlag AS 2013 / © N.W. Damm & Søn AS 2013 ISBN 978-82-02-40984-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Buckley and Kulick Omslagsillustrasjon: Matthew Taylor Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til VJC Ingen vinter skal stanse vårens komme Donne

Hvis man sier sannheten, blir man med sikkerhet før eller senere avslørt.

Oscar Wilde

1.

I tredje etasje i et pregløst hotell i den britiske kronkolonien Gibraltar gikk en sprek og spenstig mann sist i femtiårene rastløst fram og tilbake på rommet sitt. Erketypisk britisk ansikt, åpenbart et vennlig og redelig menneske, men trekkene antydet også et hissig temperament som var brakt til grensen av hva det kunne tåle. En oppgitt universitetslektor, kunne man kanskje tro, ut fra den fremoverlente, boklærde holdningen, de lange, fjærende skrittene og den gråsprengte hårlokken som stadig forvillet seg ned i pannen og måtte settes på plass med krappe dytt med håndbak og knoklete håndledd. Ikke mange av oss kunne, selv i vår villeste fantasi, drømt om at han var offentlig tjenestemann, hadde en midt-på-treet-stilling i en av de mer prosaiske avdelingene i Hennes Majestets departement for utenriks- og samveldesaker, og nå var ute i hemmelig og uhyre sensitivt oppdrag.

Hans fornavn for anledningen var Paul, noe han stadig gjentok for seg selv, av og til halvhøyt, og etternavnet – ikke akkurat vanskelig å huske – var Anderson. Slo han på tv-en, sto det på skjermen: Velkommen, Mr Paul Anderson. Hvorfor ikke nyte en gratis drink før middag i vår Lord Nelson bar! Pedanten i ham irriterte seg grenseløst over utropstegnet der et spørsmålstegn ville vært det mest naturlige. Han hadde på seg hotellets hvite frottébadekåpe, og hadde hatt den på seg helt siden han ble sperret inne på rommet, bortsett fra når han forgjeves forsøkte å sove, eller den ene gangen han hadde sneket seg opp trappene utenom 9

vanlig middagstid og inntatt et ensomt måltid i brasseriet på takterrassen, omgitt av klordunst fra et svømmebasseng i fjerde etasje tvers over gaten. Badekåpen, som var for kort for de lange bena hans, stinket – i likhet med mye annet i rommet – av gammel sigarettrøyk og luftfrisker med lavendelduft.

Mens han travet slik fram og tilbake, ga han bevisst uttrykk for alle følelser overfor seg selv, uten de hemningene han vanligvis påla seg i yrkeslivet – i det ene øyeblikket trakk ansiktet seg sammen i ærlig uforståenhet, i det neste glodde det olmt tilbake fra det høye speilet som var skrudd fast på det skotskrutete tapetet. Fra tid til annen snakket han med seg selv, enten formanende eller for å lette på trykket. Halvhøyt? Hvilken rolle spilte det når man var innestengt på et tomt rom der ingen hørte hva man sa, bortsett fra et fargelagt foto av vår kjære unge dronning på en brun hest?

På et bord med plastplate lå levningene av en club sandwich som han hadde erklært død ved ankomsten, og en forlatt flaske varm Coca-Cola. Skjønt det falt ham vanskelig, hadde han ikke tillatt seg noen form for alkohol siden han installerte seg på rommet. Sengen, som han etter hvert hatet mer enn noe annet, var bred nok til seks, men ryggen opplevde et helvete med én gang han strakte seg ut. Over sengen lå et teppe i neonlysende rød, blank silke, og på teppet en uskyldig utseende mobiltelefon, kryptert etter alle kunstens regler hadde de fortalt ham, og skjønt han ikke visste stort om slikt, måtte han bare anta at det medførte riktighet. Hver gang han gikk forbi telefonen, falt blikket på den med en blanding av bebreidelse, lengsel og ergrelse.

Jeg beklager å måtte si, Paul, at du vil være ute av stand til å kommunisere med noen under hele oppdraget, bortsett fra det som angår selve operasjonen, hadde Elliot, hans selvoppnevnte oppdragsleder, sagt på sin pertentlige, sørafrikanske måte. Skulle det oppstå noen form for krisesituasjon hva din familie angår mens du er borte, vil de kunne lufte sin bekymring overfor velferdsavdelingen på 10

ditt arbeidssted, hvoretter disse vil kontakte deg. Uttrykker jeg meg klart, Paul?

Ja visst, Elliot, litt etter hvert gjør du det.

Ved det kjempestore utsiktsvinduet i enden av rommet stirret han surt opp mot Gibraltars legendariske klippe gjennom de halvskitne tyllgardinene. Klippen glodde surt tilbake, grå, rynket og utilnærmelig som en gammel tante.

Enda en gang, ut fra vane og utålmodighet, kikket han på det fremmede armbåndsuret og sammenlignet det med de grønne tallene på radioklokken ved sengen. Et slitent stålur med svart tallskive, en erstatning for Cartier-uret av gull som hans kjære kone hadde kjøpt til ham til sølvbryllupet med arven fra en av sine mange avdøde tanter.

Men vent nå litt! Paul har ingen kone, for pokker. Paul Anderson har hverken kone eller datter. Paul Anderson er en jævla eneboer!

«Vi kan ikke la deg gå rundt med denne, kan vi vel, vennen?» sier en moderlig kvinne på hans egen alder for en evighet siden, den gangen hun og en kollega som kunne vært søsteren hennes, kler ham opp til rollen i en forstadsvilla av murstein ikke langt fra Heathrow. «Ikke med det pene, inngraverte monogrammet! Du ville bli nødt til å si at du hadde knabbet den fra en gift mann, ikke sant, Paul?»

Han er med på spøken, han er fast bestemt på å fremstå som grei og hyggelig, han ser at hun skriver Paul på en selvklebende etikett og låser inn gullklokken og gifteringen hans i safen hvor de skal bli liggende den tiden det tar, som hun sier.

Hvordan i himmelens navn havnet jeg egentlig her i dette helveteshullet?

Hoppet jeg eller ble jeg dyttet? Eller litt av det ene og litt av det andre?

Mens du foretar noen velvalgte runder i rommet, bes du vennligst beskrive så nøyaktig som mulig de omstendighetene som har ført deg fra velsignet monotoni til denne enecellen i en britisk klippekoloni.

11

«Hvordan går det med den stakkars, søte konen din?» spør isdronningen som om ikke lenge skal pensjoneres fra personalavdelingen, nå flott omdøpt til Human Resources av grunner som intet menneske forstår. Uten et ord til forklaring har hun bedt ham innfinne seg på hennes olympiske stade en fredagskveld mens alle normale borgere haster hjemover. De to er gamle fiender. Om de overhodet har noe til felles, er det følelsen av at det er så få av dem igjen.

«Takk, Audrey, det går faktisk veldig bra, heldigvis,» svarer han fast og sorgløst, slik han alltid gjør ved slike livstruende anledninger. «Søt ja, men stakkars er ikke ordet.

Sykdommen er slått tilbake for øyeblikket. Hva med deg?

Frisk som en fisk, håper jeg?»

«Det er altså mulig å forlate henne,» sier Audrey og overhører det vennlige spørsmålet.

«Nei, kjære vene! Forlate – hva skulle dét bety?» – han fastholder den muntre, spøkefulle tonen.

«Det betyr følgende: Fire – muligens fem – strengt hemmelige dager i et behagelig klima i utlandet, kunne det være av interesse?»

«Ja, Audrey, det kunne tilfeldigvis være av stor interesse. Vår voksne datter bor hos oss for tiden, så tidspunktet kunne ikke vært bedre valgt, siden hun attpåtil er lege,» kan han ikke la være å legge til, stolt som han er, men Audrey virker ikke imponert over hva datteren hans har drevet det til.

«Jeg vet ikke hva det gjelder, og trenger ikke vite det heller,» sier hun som svar på et spørsmål han ikke har stilt. «Ovenpå sitter en ung og dynamisk juniorminister ved navn Quinn, som du muligens har hørt om. Han vil gjerne treffe deg øyeblikkelig. I tilfelle nyheten ikke skulle ha nådd så langt som til avdeling for logistikkostnader, er han en ny kost nyss innhentet fra forsvarsdepartementet – ikke at dét er noen anbefaling, men slik er det nå.»

Hva i all verden snakker hun om? Selvfølgelig har han hørt nyheten. Han leser aviser, ikke sant? Han ser på Newsnight. Fergus Quinn, parlamentsmedlem – Fergie kalles 12

han – er en skotsk kranglefant, en selvoppnevnt bête intellectuelle i New Labour-stallen. På tv er han talefør, krigersk og urovekkende. Dessuten setter han sin ære i å være folkets svøpe overfor byråkratiet i Whitehall, en prisverdig dyd sett på avstand, men langt fra beroligende om man tilfeldigvis skulle være Whitehall-byråkrat.

«Mener du nå, i dette øyeblikk, Audrey?»

«Det er slik jeg oppfatter ordet øyeblikkelig.»

Ministerens forværelse er tomt, staben har gått hjem for lenge siden. Ministerens jernsolide mahognidør står på klem. Banke og vente? Eller banke og skyve opp? Han gjør litt av det ene og litt av det andre og hører: «Ikke bare stå der. Kom inn og lukk døren etter deg.»

Han går inn.

Den unge, dynamiske ministeren har stappet sin kraftige kropp inn i en midnattsblå smoking. Han står med mobilen ved øret foran en marmorpeis fylt med rød folie istedenfor flammer. Som på tv, så i levende live – han er kraftig og firskåren, med tykk hals, snauklipt, rødt hår og kjappe, grådige øyne i et fjes som kunne tilhørt en bokser.

Bak ham henger et fire meter høyt portrett av en imperiebygger i tights fra syttenhundretallet. Anspent som han er, kan han ikke motstå fristelsen til å foreta en ondskapsfull sammenligning mellom to så forskjellige menn. Selv om Quinn hardnakket påstår at han er en mann av folket, har begge den samme sure overklassegeipen. Begge har vekten på den ene foten og det andre kneet lett bøyd. Står den unge, dynamiske ministeren på nippet til å innlede et hevnangrep mot de forhatte franskmennene? Vil han i New Labours navn skjelle ut den hylende mobben for galskapen deres? Han gjør ingen av delene, men med et bryskt «ringer deg senere, Brad,» i mobilen, tramper han tungt bort til døren, låser den og svinger seg rundt.

Etter å ha saumfart ham grundig fra topp til tå med en mine som om han har fått bekreftet sine verste mistanker: «Jeg er blitt fortalt at du er et erfarent medlem av Tjenesten, stemmer det?» sier han anklagende med Glasgow13

aksenten som han har tatt så omhyggelig vare på. «Kaldt hode, hva nå det måtte bety. Har hatt tyve år med stasjoneringer i diverse utland, ifølge Human Resources. Diskresjonen selv, skal mye til å stresse ham. Litt av en attest. Ikke at jeg nødvendigvis tror på alt man forteller meg her i huset.»

«Svært vennlig sagt av dem,» sier han.

«Og nå befinner du deg på sidelinjen. Har fått portforbud. Er satt på gress. Det er din kones helse som holder deg her, vennligst bekreft at det er korrekt?»

«Bare de siste par årene, minister» – ikke akkurat begeistret for satt på gress – «og det gleder meg å kunne si at nå, i disse dager, er jeg fri til å reise.»

«Og jobben din i dag er …? Minn meg på det.»

Han skal til å gjøre det, understreke hvor uunnværlig han er på de områdene han har ansvar for, men ministeren avbryter ham utålmodig: «Ja vel. Her kommer spørsmålet. Har du noen direkte erfaring med hemmelig etterretningsarbeid? Du personlig,» sier han advarende, som om det skulle finnes et annet «du» som er mindre personlig.

«Direkte i hvilken betydning, minister?»

«Hemmelig spionasje, selvfølgelig, hva trodde du?»

«Bare som forbruker, dessverre. Fra tid til annen. Av slike produkter. Aldri innhentet opplysninger selv, hvis det var dét som var spørsmålet, minister.»

«Selv ikke under disse utallige stasjoneringene i fremmede land som ingen har hatt vett til å gi meg noen nærmere detaljer om?»

«Dessverre – utenlandsstasjoneringene har stort sett vært av økonomisk, kommersiell eller konsulær art,» forklarer han og griper til de arkaiske vendingene han benytter seg av når han føler seg truet. «Fra tid til annen får man selvfølgelig tilgang til en og annen gradert rapport – men ingenting av strengt hemmelig art, det må understrekes. Jeg er redd det har vært begrenset til det jeg nevnte.»

Men ministeren virker snarere oppmuntret over hans 14

mangel på konspiratorisk erfaring, for et flyktig smil – er det en viss selvtilfredshet der? – brer seg over det brede ansiktet.

«Men du er en pålitelig mann, ikke sant? Kanskje uprøvd, men pålitelig.»

«Vel, man vil jo gjerne tro det» – forknytt.

«Har du vært borti AT?» «Hva behager?»

«Anti-terrorisme, mann! Har du vært borti det eller ikke?» – som om han snakket til en idiot.

«Dessverre, minister.»

«Men det betyr noe for deg?»

«Hva da? Kunne De presisere litt nærmere, minister?»

– så hjelpsomt som han kan.

«Herre Jesus – nasjonens velferd! Sikkerhet for vårt folk, uansett hvor de måtte befinne seg. Våre kjerneverdier i motgangstider. Ja vel, fedrenearven, om du vil» – og han sier det som et anti-Tory skjellsord. «Du er ikke en sånn følsom skapliberaler som i all hemmelighet huser tanker om at terrorister har rett til å blåse hele jævla verden til himmels, for eksempel?»

«Nei, minister, det tror jeg trygt jeg kan si at jeg ikke er,» mumler han.

Men ministeren deler langt fra forlegenheten hans, han legger tvert imot stein til byrden.

«Vel. Hvis jeg nå skulle fortelle deg at det ekstremt sensitive oppdraget jeg har i tankene for deg, innebærer å frata terroristfienden muligheten til å foreta et planlagt angrep mot hjemlandet, så ville du ikke øyeblikkelig avvise det?»

«Nei, tvert imot, jeg ville bli …»

«Bli hva?»

«Smigret. Stolt, faktisk. Følt det som et privilegium. Men også overrasket, selvfølgelig.»

«Hvorfor overrasket?» – som om det var en fornærmelse.

«Det er jo ikke min sak å stille spørsmål, minister, men hvorfor meg? Jeg er sikker på at det finnes en god del 15

folk i utenriksministeriet med den typen erfaring De er ute etter.»

Fergus Quinn, mann av folket, snur seg mot karnappvinduet; haken stikker aggressivt fram over smokingsløyfen, og hekten på sløyfen stikker klumsete ut fra fettfoldene i nakken; han stirrer ut på Ryttergardens paradegrunn der grusen gløder gyllent i kveldsolen.

«Hvis jeg videre skulle si deg at du i resten av dine levedager aldri, hverken i ord eller handling eller på annen måte, må røpe det faktum at en viss antiterroroperasjon var så mye som planlagt, og langt mindre utført» – og famler indignert etter en vei ut av den verbale labyrinten han har snakket seg inn i – «gjør det deg mer eller mindre interessert?»

«Minister, dersom De mener jeg er rett mann, skal jeg med glede påta meg oppdraget, uansett hva det er. Og De har mitt høytidelige løfte om varig og absolutt diskresjon,» sier han inntrengende og rødmer litt av irritasjon over at det stilles spørsmål ved hans lojalitet så rett opp i fjeset på ham.

Quinn krøker skuldrene på beste Churchill-maner og blir stående innrammet av vindusnisjen, som om han venter utålmodig på at fotografene skal gjøre seg ferdige.

«Det er visse broer vi må krysse,» sier han strengt til sitt eget speilbilde. «Vi må få et visst grønt lys fra noen temmelig betydningsfulle mennesker borti gaten her» – med et kast med tyrenakken i retning Downing Street. «Når vi får det – hvis vi får det, og ikke før – skal du få beskjed. Fra da av, og så lenge jeg finner det nødvendig, blir du mine øyne og ører i felten. Ikke noe sukring av pillen, er det klart?

Ikke noe av det vanlige diplomatiske tåkepratet og vitsingen. Ikke på min vakt, ellers takk. Du gir meg det rett fra leveren, nøyaktig slik du ser det. En kjølig vurdering fra en erfaren proff, slik jeg har forstått at du er. Hører du?»

«Klart og tydelig, minister. Jeg forstår nøyaktig hva De mener» – hans egen stemme som snakker til ham fra en sky langt borte.

16

«Har du noen Paul i familien?»

«Unnskyld, minister?»

«Herre Jesus! Det er da et enkelt spørsmål! Finnes det noen mann i familien din ved navn Paul? Ja eller nei. Bror, far? Hva vet jeg?»

«Ingen. Ikke en Paul i sikte, er jeg redd.»

«Og ingen Pauline? Den kvinnelige varianten. Paulette eller noe sånt.»

«Overhodet ikke.»

«Hva med Anderson? Vaker det noen Andersoner omkring? Noen med Anderson som pikenavn?»

«Nei, ikke så vidt jeg vet, minister.»

«Og du er i rimelig bra form. Fysisk. Du kan ta en anstrengende tur i tøft terreng uten at knærne bryter sammen under deg, slik det muligens ville vært tilfellet med andre her i huset?»

«Jeg går fort. Og jeg arbeider mye i hagen» – fra den samme fjerne skyen.

«Vent på telefon fra en mann ved navn Elliot. Elliot markerer starten.»

«Og er Elliot fornavnet eller etternavnet, tro?» hører han seg selv spørre i en beroligende tone, som om han snakker til en galning.

«Hvordan faen skulle jeg vite det? Han deltar i strengt hemmelige operasjoner i en organisasjon som er best kjent under navnet Ethical Outcomes. Nye karer, og jeg har fått forsikring fra eksperthold om at de er på høyde med de aller beste på sitt felt.»

«Unnskyld, minister, men hva slags felt snakker vi om her?»

«Private forsvarsentreprenører. Hvor har du vært i det siste? Det er tingen nå. Krig er blitt forretningsvirksomhet, hvis du ikke hadde lagt merke til det. Faste, profesjonelle hærer er på vei ut. Overadministrerte, dårlig utstyrte, en general for hver tiende soldat i felten og koster en formue.

Prøv et par år i forsvarsdepartementet hvis du ikke tror meg.»

17

«Jeg tror Dem, minister» – litt forbløffet over å høre britisk militærvesen bli så kontant avfeid, men likevel ivrig etter å snakke mannen etter munnen.

«Du forsøker å kvitte deg med huset ditt. Stemmer? Harrow eller et sånt sted.»

«Harrow er riktig» – hinsides all forbauselse nå – «North Harrow.»

«Pengeproblemer?» «Å nei, langt ifra, heldigvis!» utbryter han i takknemlighet over å få satt føttene i bakken igjen, om så bare for et øyeblikk. «Jeg har litt penger selv, og min kone har nylig mottatt en beskjeden arv som også omfatter en eiendom på landet. Vi har planer om å selge huset nå, mens markedet er bra, og få oss noe mindre inntil vi flytter.»

«Elliot kommer til å si at han vil kjøpe huset ditt i Harrow. Han kommer ikke til å nevne at han er fra Ethical eller noe annet sted. Han har sett annonsen i vinduet hos eiendomsmegleren eller noe, har tatt en titt fra utsiden, liker det han ser, men det er et par ting han vil diskutere.

Han foreslår et møtested og en tid. Du sier ja, uansett hva han foreslår. Det er slik disse folkene jobber. Flere spørsmål?»

Har han stilt noen overhodet?

«I mellomtiden lever du helt som normalt. Ikke et ord til noen. Ikke her i departementet, ikke hjemme. Er det forstått?»

Nei, ikke forstått. Han begriper ikke det dugg. Men et helhjertet, uforstående «ja» til alt sammen, fulgt av et styrkende fredagskveldsbesøk på klubben i Pall Mall, og ingen klar erindring om hvordan han kom seg hjem etterpå.

Den vordende Paul Anderson sitter bøyd over pc-en mens kone og datter pludrer muntert i naborommet. Han søker på Ethical Outcomes. Do you mean Ethical Outcomes Incorporated of Houston, Texas? I mangel på andre opplysninger gjør han det.

18

Ved hjelp av vårt helt nye, internasjonale team bestående av geopolitiske tenkere med unike kvalifikasjoner, kan vi i Ethical tilby det siste innen innovative, innsiktsfulle analyser av risikovurderinger for større kommersielle eller nasjonale enheter. Vi i Ethical er stolte av vår integritet, våre grundige bakgrunnsundersøkelser og vår IT-ekspertise. Vi kan stille med tett personlig vakthold og gisselforhandlere på kort varsel. Marlon vil besvare alle personlige og konfidensielle spørsmål.

E-postadresse og postboks i Houston, Texas. Gratis telefonnummer for personlige og konfidensielle spørsmål til Marlon. Ingen navn på ledelse, stab, rådgivere eller geopolitiske tenkere med unike kvalifikasjoner. Ingen Elliot, hverken fornavn eller etternavn. Moderselskapet til Ethical Outcomes er Spencer Hardy Holding, et multinasjonalt foretak med interesser innen blant annet olje, hvete, tømmer, kjøtt, eiendomsutvikling og ideelle organisasjoner. Det samme moderselskapet finansierer også evangeliske stiftelser, bibelskoler og misjonærvirksomhet. Ønsker du mer informasjon om Ethical Outcomes, vennligst tast inn din kode. Siden han ikke har noen kode og begynner å føle seg som en uvelkommen inntrenger, avslutter han søket.

En uke går. Hver morgen ved frokostbordet, hele dagen på kontoret, hver kveld når han kommer hjem, lever han helt som vanlig, slik han har fått beskjed om, og venter på den viktige samtalen som kanskje, eller kanskje ikke, kommer, eller kommer når han minst venter det, nemlig tidlig en morgen mens hans kone ennå sover sin medisinerte søvn, og han tasser rundt på kjøkkenet i rutete skjorte og kordfløyelsbukser, vasker opp etter middagen i går kveld og tenker at nå må han virkelig se å få klippet plenen bak huset. Telefonen ringer, han tar den, avleverer et muntert «god morgen», og så er det Elliot, som ganske riktig har sett annonsen i vinduet til eiendomsmegleren og er seriøst interessert i å kjøpe huset.

19

Bortsett fra at navnet ikke er Elliot, men Illiot, takket være den sørafrikanske aksenten.

Er Elliot medlem av Ethical Outcomes nye internasjonale team av geopolitiske tenkere med unike kvalifikasjoner?

Det er mulig, skjønt ikke åpenbart ved første øyekast. De møtes halvannen time senere på et nakent kontor i en trang sidegate ikke langt fra Paddington Street Gardens. Elliot er iført en diskré søndagsdress og stripete slips med små fallskjermer på. Mystiske signetringer pryder de tre feteste fingrene på den manikyrerte venstre hånden. Han har skinnende blank skalle, er gusten og kopparret i huden og urovekkende muskuløs i kroppen. Av og til glir det fargeløse blikket kjapt og vurderende over gjesten før det vender tilbake til de grimete veggene. Han snakker et engelsk så omstendelig at man skulle tro han fikk poeng for nøyaktighet og korrekt uttale.

Elliot trekker fram et nesten nytt britisk pass fra en skuff, slikker seg på tommelen og blar igjennom det med viktig mine.

«Manila, Singapore, Dubai – dette er bare noen av storbyene der du har deltatt på statistikerkongresser. Forstår du det, Paul?»

Paul forstår det.

«Hvis et nysgjerrig individ i nabosetet på flyet skulle spørre hva som bringer deg til Gibraltar, forteller du vedkommende at du er på vei til en slik kongress. Etterpå ber du dem for pokker passe sine egne saker. Gibraltar er sete for en god del Internett-gambling, og ikke alt er like lovlydig. Gamblingbaronene liker ikke at småfolkene deres prater i utrengsmål. Nå må jeg spørre deg, Paul, og svar helt ærlig, er du snill – har du overhodet noen bekymringer med hensyn til din dekkidentitet?»

«Vel, kanskje én liten bekymring, faktisk, Elliot,» innrømmer han etter å ha tenkt seg om.

«Kom med den, Paul. Snakk ut.»

«Bare at siden jeg er britisk – og har vært ansatt i uten20

rikstjenesten i mange år og reist rundt en god del – så … det å reise til et annet britisk territorium som en annen brite, det virker litt …» – han leter etter et ord – «forbannet tvilsomt, for å være helt ærlig.»

Elliots små, runde øyne vender tilbake til ham, stirrer uten å blunke.

«Jeg mener, kunne jeg ikke ta sjansen på å reise under eget navn? Vi vet begge at jeg er nødt til å holde en lav profil. Men skulle det skje, selv om vi ikke har regnet med det, skulle det skje at jeg dumper borti noen jeg kjenner eller noen som kjenner meg – det er kanskje mer relevant – så kan jeg i det minste være den jeg er. Meg, mener jeg. Istedenfor …»

«Istedenfor hva da, mener du, Paul?»

«Vel, istedenfor å spille en nyoppfunnet statistiker ved navn Paul Anderson. Jeg mener, hvem i all verden vil tro på en sånn bløff hvis de er fullstendig klar over hvem jeg er?

Jeg mener, ærlig talt, Elliot» – føler heten stige opp i kinnene uten å kunne gjøre noe med det – «Hennes Majestets regjering har et jævlig svært etterretningssenter i Gibraltar.

For ikke å snakke om en betydelig utenriksstasjon og en enorm avlyttingssentral. Pluss en treningsleir for spesialstyrkene. Alt som trengs er at én fyr vi ikke har tatt høyde for spretter fram fra kulissene, full av begeistring over å treffe en gammel venn, så er jeg – vel – ferdig. Og hva vet jeg om statistikk, når alt kommer til alt? Ikke en dritt. Det er ikke meningen å sette spørsmålstegn ved din ekspertise, Elliot. Og jeg gjør selvfølgelig det som er nødvendig. Jeg bare spør.»

«Er dette det eneste du er engstelig for, Paul?» spør Elliot full av omsorg.

«Selvfølgelig. Absolutt. Ville bare nevne det.» Og ønsker at han ikke hadde gjort det, men hvordan i helvete kan man kaste alt som heter logikk over bord?

Elliot fukter leppene, rynker brynene og svarer som følger på omhyggelig gebrokkent engelsk: «Det er et faktum, Paul, at folk i Gibraltar vil gi blanke 21

faen i hvem du er, så lenge du dytter det britiske passet ditt opp i fjeset på dem og aldri stikker hodet over horisonten. Men: Det er ballene dine som kommer i skuddlinjen hvis det verst tenkelige skulle inntreffe, noe det er min simple plikt å ta i betraktning. La oss se på det hypotetiske tilfellet at operasjonen avbrytes på en måte som ikke er forutsatt av ekspertene som planla den, hvorav jeg roser meg av å være én. Var det en sviker på innsiden? kunne de spørre seg. Og hvem er denne lærde idioten Anderson som satt på hotellrommet og leste bøker hele dagen og hele natten? kunne de begynne å undre seg. Hvor befinner denne Anderson seg, i en koloni som ikke er større enn en jævla golfbane? Hvis en slik situasjon skulle inntreffe, har jeg mistanke om at du ville bli svært takknemlig over å være en annen person enn du er i virkeligheten. Fornøyd nå, Paul?»

Glad som en lerke, Elliot. Superfornøyd. Helt utenfor mitt rette element, hele greia kjennes som en drøm, men forstår deg fullt ut. Men så legger han merke til at Elliot virker en tanke irritert, og av frykt for en dårlig start på den detaljerte brifingen han skal få, prøver han å skape litt vennlig stemning.

«Hvordan passer en høyt kvalifisert kar som du inn i det store bildet, Elliot, hvis det ikke er for påtrengende å spørre?»

Elliots stemme blir salvelsesfull som en prest på prekestolen.

«Jeg er oppriktig takknemlig for det spørsmålet, Paul.

Jeg er en krigens mann; det er mitt liv. Jeg har kjempet i store og små kriger, for det meste på det afrikanske kontinent. I løpet av disse mine meritter var jeg så heldig å møte en mann med etterretningskilder som er legendariske, for ikke å si overnaturlige. Hans kontakter verden over snakker til ham som til ingen andre, fordi de er trygge på at han vil benytte opplysningene for å fremme frihet og demokratiske prinsipper. Operasjon Wildlife, som jeg nå skal fortelle deg om, er klekket ut av ham personlig.»

22

Og det er Elliots stolte erklæring som fremprovoserer det naturlige, skjønt litt for krypende spørsmålet: «Er det tillatt å spørre, Elliot, om denne store mannen har et navn?»

«Paul, fra nå og til evig tid tilhører du familien. Jeg vil derfor fortelle deg, helt åpent og ærlig, men strengt fortrolig – at grunnleggeren av og den drivende kraft i Ethical Outcomes er en herre ved navn Jay Crispin.»

Tilbake til Harrow i taxi.

Elliot sier, Ta vare på alle kvitteringer fra nå av. Betaler taxien, får kvittering. Tar vare på den.

Googler Jay Crispin.

Jay er nitten og bor i Paignton i Devon. Hun er servitør.

J. Crispin, Finerproduksjon, grunnlagt år 1900 i Shoreditch.

Jay Crispin auditions for modeller, skuespillere, musikere og dansere.

Men ikke så mye som et glimt av Jay Crispin, den drivende kraft bak Ethical Outcomes, hvis skarpe hjerne har klekket ut operasjon Wildlife.

Enda en gang står mannen som må kalle seg Paul ved det enorme vinduet i sin hotellcelle og slynger ut en trett og ustoppelig strøm av tåpelig banning, mer i nåtidens stil enn hans egen.

Faen – fulgt av faen i helvete. Så enda flere faen, lik en smatrende maskingeværsalve rettet mot mobilen på sengen; den munner ut i en bønn: Ring da, din vesle jævel, ring – og så oppdager han at et eller annet sted, enten inne i hodet hans eller utenfor, er ikke mobilen taus lenger, den kvitrer i vei med sitt umåtelig irriterende diddly-ah, diddly-ah, diddly-ah di-da-do.

Han ble stående ved vinduet, vantro, lamslått. Det er den feite, skjeggete grekeren i naborommet som synger i dusjen. Det er det kåte, elskende paret i etasjen over, han stønner, hun hyler, jeg hallusinerer.

23