Hanegal

Hanegal

Lars Ove Sæther

Hanegal

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42224-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 10,7/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra?

Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden.

(Job 1.7)

Tverrmoen, fredag 5. august 2011

Granskogen tronet som en gotisk katedral over Tverrmoen og lot lia hvile i dyp skygge. En gråtrost strøk over bølgeblikktaket på låven og forsvant støyende inn mellom trærne i tømmerglenna nedenfor.

I stille vær, eller når vinden sto fra rett kant, hørte han duren fra fylkesveien. Men å se alle byfolka som føk forbi i de fine bilene sine på vei til Molde eller Sunndalsøra, det kunne han ikke lenger. Samme fikk det nå være. Arne Jacob Tverrmoen stoppet ytterst på tunet og viftet bort en innpåsliten klegg. Under ham glitret Skjørsetervatnet i ettermiddagssola. Han lot blikket følge den smale grusveien som snodde seg langs strandkanten under Tverrlia til den forsvant bak svingen ved Årset. Som vanlig ikke en kjeft å se. Ingen fra bygda stoppet lenger ved traktorsporet opp til småbruket, det hadde de sluttet med for lengst. Utlendinger, som en sjelden gang fant det for godt å parkere bobilene sine nede ved vannkanten, ble aldri lenge de heller og holdt seg alltid på betryggende avstand.

Han vadet gjennom gresset, bort til fjøsdøra og løftet opp eggene. Inne i mørket gjorde hanen som vanlig anskrik. Hønene kaklet vilt og sprang fram og tilbake bak nettingen på den utvendige delen av hønsehuset.

Med stor forsiktighet bar han kartongen over tunet, 7

ned bak betongfundamentet til taubanen og plasserte den i bunnen av transportkurven.

«Alle eggene i en kurv, ja.»

Det var klart for avgang. Han grep spaken med begge hender og trakk den til seg. Kurven kom klar av underlaget og trekkwiren smalt i lås. Eggene ville få en trygg reise. Taubanen kunne med sine kraftige stålwirer bære både én og to fullvoksne mannfolk. Øvrigheten hadde nedlagt forbud mot å bruke anlegget i en periode etter ulykken, og han selv hadde ikke maktet å starte elendigheten før flere måneder senere.

En stund hadde han vurdert å rive ned alt i hop, men innså at han like forbaska var avhengig av den om han skulle bli boende på Tverrmoen. Selma ville helt sikkert forstått. Tross alt var det Satans ondskap og ikke hans egne fingerferdigheter som hadde kostet henne livet. Og å tukte ondskapen hadde blitt hans siste oppgave her på jord. Øye for øye og tann for tann, som det sto i Skriften.

Inne i fjøset hadde de roet seg igjen – Baronen, hønene og Satan holdt fred. Han åpnet koblingsskapet, vred om bryteren som startet motoren og sendte den skjøre lasten på sin ferd ned til rampen ved veien. Naboen, Peder Årset, ville som vanlig hente eggene etter kveldsstellet.

Han åpnet sakte øynene og betraktet fotografiet som hang i den spinkle flammebjørkrammen på veggen ved kjøkkenet. Våningshuset nymalt i ettermiddagssola. Fra der han satt var han ikke lenger i stand til å skimte de alvorlige fjesene til forsamlingen som sto oppstilt bak foreldrene på sølvbryllupsdagen. Han hadde kjent dem alle, men navnene var nå like ulne og tåkelagte som ansiktene. Under hang fargebildet av Selma og han selv, nygift foran byfogdens kontor.

Utenfor stuevinduet hadde det allerede begynt å 8

skumre. Den seige tikkingen til pendeluret ble bare forstyrret av dråpen som med jevne mellomrom slet seg løs fra kjøkkenkranen og traff grytelokket i utslagsvasken.

Middagslurene hadde blitt både hyppigere og mer langvarige i det siste.

Spyfluen i vindusposten deiset ustanselig inn i den grå, nesten ugjennomsiktige ruten. Sulten var Arne Jacob fortsatt ikke. Han karet seg bort til komfyren der den velbrukte aluminiumskjelen sto halvfull av vann. Med et rykk fikk han buksert den bort til vaskefatet og helt over noe av det lunkne innholdet. Den gjenstridige kaldtvannskranen lot seg til slutt åpne og sendte en brun stråle ned i vasken. Han lot det renne litt før han etterfylte kjelen og plasserte den på kokeplaten. Tilbake ved vaskefatet, bøyde han seg ned og kastet vann i ansiktet. Det smale, skjeggete fjeset i blikkfatet kikket opp med dype øyehuler, som en dødning fra bunnen av en brønn.

Plankedøra til utedoen slo i med et smell bak ham.

Han hektet bukseselene over skuldrene og blåste bort en blodtørstig horde av knott. Kveldslufta la seg som en klam hånd over nakken, der han tråkket gjennom brenneslene og det blaute gresset bort til låven. Han stoppet og lyttet, men spetakkelet uteble. Med et godt grep i håndtaket, dro han fjøsdøra halvveis opp.

«Hva i svarte.» Helvetesmakta av en hane flakset ut og landet i gresset. Der ga den seg straks til å løpe rundt med et blodrødt, forrykt blikk og baksende vinger. Det var bare én råd; han fikk gjøre kort prosess. Kreket hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg uten kamp. Etter en runddans på tunet, strøk hanen plutselig mot fjøset igjen og forsvant inn i mørket. Der inne søkte den ikke lenger fullt så arrogante Baron, tilflukt midt på nettingveggen. Fuglefaens drøye fire kilo til tross – omsider fikk 9

han overmannet den og dyttet den tilbake i buret. Selv da Arne Jacob rykket løs øksa holdt den seg i ro på vaglen, der den satte i gang med et febrilsk stell av vingefjærene.

Arne Jacob bøyde seg framover og dunket øksa hardt i plankegulvet. «Hørte du det? Ingen vits i å prøve å flykte fra Tverrmoen.» En ladning snus traff gulvplankene før han rettet seg opp og lente øksa mot hoggestabben.

På vei bort til buret voktet Baron på ham med flakkende øyne. Den purpurrøde kammen ble gradvis mørkere, og i samme sekund som han tok tak i nettingdøra brøt helvete løs. Hanen bakset tungt med de kullsvarte vingene og fløy gang på gang inn i veggen som skilte den fra hønene.

«Ro deg ned, jeg skal ikke ta bruden din», kauka Arne Jacob og snudde seg mot en hvit høne i det bakre hjørnet. «Så lenge vi legger eggene våre, beholder vi hodet, ikke sant, Pærla?»

Han grep resolutt tak i en av de nærmeste, yngre hønene og fikk den anbrakt på hoggestabben.

«Vi legger eggene våre, jeg tror forsyne meg at jeg skulle vært lege.» En ny spyttklyse landet på gulvet. Han krøkte seg sammen og tok sats over slakke knær. «Eller kanskje en slik en psykiater?»

Hønsehodet lå like etter på gulvplankene, og øksa sto plantet i hoggestabben. Mens den fjærkledde, svarte kroppen fortsatt bakset i dødskramper, fant fugleblodet veien ned mellom de grove, blodmettede gulvplankene.

Snart ville djevelen der nede våkne og skrike etter mer.

Springfjærene i den gamle lenestolen sang i kor da han bøyde seg over til siden og justerte ned lyden på radioen.

Stiv som en stokk kom han seg på beina og stavret ut på kjøkkenet. På komfyren fosskokte vannet under kjelelokket og rant utover benken. Den ribbede høna lå midt 10

i dammen. Vanndråper jaget ned mot karmen på rutene i vinduet. Han kastet et blikk på vegguret, som ennå ikke hadde rukket å slå halv tolv. Det kunne ikke vært klokken som vekket ham. I det samme glimtet pæren i taket til, gikk nesten i svart og lyste opp igjen. Han lente seg fram og lyttet. Den var ikke til å ta feil av, larmen fra stålwirer og motor. Noen hadde satt i gang taubanen. En kunne aldri vite hva som var på ferde lenger. Ramp, orgelemissæra eller taterpakk, men det fantes høvelig medisin for slike. Om det ikke var han forbaska sunnmøringen fra campingen som hadde for seg noe faenskap igjen.

Han luntet ut i gangen. Med et godt grep i dørkarmen stakk han raggsokkene oppi gummistøvlene. Utenfor hadde transportkurven nådd toppen av drivverket og stoppet. Han røsket opp døra til trappeskapet og famlet rundt etter hagla i mørket.

«Det var nå som faen!» Hagla var ikke å se. «Hvem pokker kan ha flytta på den?» mumlet han inne blant vaskespann, hermetikkbokser og surt regntøy. Han kom fram til at det måtte være ham selv – ingen andre hadde vært innenfor husveggene på flere måneder. Var han glemsk nok til å la Barons bur stå åpent for andre gang på under ei uke, så var han glemsk nok til å rote bort hagla også. Børse eller ei, plageåndene skulle han få fart på uansett. Han rettet ryggen og vred om bryteren til utelyset før han presset opp ytterdøra.

På tunet stoppet han opp, holdt pusten og lyttet. Taubanekurven svingte svakt til tørre protester fra trinsene, men bortsett fra Barons vanlige ståk, var det ellers bare vinden som brøt stillheten. Han langet ut mot fjøset.

I mørket innenfor skimtet han det hvite som kranset hanens nebb. Mange ganger hadde han vært på nippet til å røske jævelen ned fra vaglen og gjøre ende på den med 11

øksa, men nå når uvedkommende kanskje snek rundt, var kreket godt å ha. Spetakkelet ville overdøve andre skrik.

Han bøyde seg for å plukke opp øksa fra hoggestabben, men den sto ikke der. Samtidig ble han var skyggen som krøp langs gulvplankene og opp mellom beina hans. Han snudde seg nølende. Silhuetten av en mørk skikkelse med hengende skuldre avtegnet seg i døråpningen. Arne Jacob Tverrmoen gikk nærmere og knep øynene sammen mot det grelle lyset fra utelampen. Han gjenkjente øksa som hvilte mot dørstokken. Baron gaulet skingrende bak hønsenettingen.

Opdøl Psykiatriske Sykehus, lørdag 6. august

Eimen av gammel institusjon og tung psykiatri hvilte over rommet, men det var nytteløst å tenke på lufting, vinduene lot seg ikke åpne. Sykepleier Anne Bergmo krysset gulvet i dagligstuen på lydløse gummisåler. Fra andre etasje i Paviljong A ved Opdøl Psykiatriske Sykehus hadde de god utsikt over gressbanen og ned mot Fannefjorden, som strakte seg speilblank fra Kleive og utover mot Molde. I løpet av sine to år ved klinikken hadde hun knapt sett fjorden så blikkstille. Vestlandsnaturen gjorde imidlertid ikke noe synlig inntrykk på kvinnen i den høyryggede stolen ved termopanvinduet. Sykepleieren ble stående en stund og betrakte pasienten. Kvinnen hadde en renskåret profil, og det tvert avkuttede, kobberrøde håret bølget fortsatt tykt ned mot skuldrene. I sin tid måtte hun ha vært en høyreist skjønnhet, men det meste hadde gått tapt under trykket av innestengte traumer.

«Hvordan går det i dag Kristin?» spurte sykepleieren og la hånden varlig på kvinnens skulder. «Nyter du utsikten?» Som vanlig var det ingen reaksjon å spore. Ansiktet var ubevegelig, og øynene festet på samme punkt langt ute i horisonten.

«Det er to amerikanere her som sier de er fra menigheten din. De ønsker å treffe deg. Orker du det?» spurte sykepleieren forsiktig.

13

En stemme bak henne avbrøt forsøket på samtale.

«Anne, snakker du med dem? Jeg er så dårlig i engelsk.

Ikke skjønner jeg den såkalte norsken deres heller. De sier de kommer fra ’Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige’ eller noe slikt, men ser ut som mormoner.»

«De er mormoner», svarte Anne og gikk raskt mot døra.

Opdøl var en åpen institusjon som, såfremt ikke terapeutiske grunner tilsa noe annet, ikke hindret besøk, og det gjorde det strengt tatt ikke i dette tilfellet.

Hun møtte dem ved skranken. Den eldste, en hvithåret mann tidlig i 50-årene, dreide rundt på nypussede sko og presenterte seg med et hvitt, jevnt smil. Bak ham sto en ung, like striglet kar lent lett mot skranken.

«Mitt navn er Andrew Mondale. Som sagt så kommer vi fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg er ordinert pastor i Kirken, og dette er Patrick Cameron som går sin misjonstid i Norge.»

«Velkommen hit», sa Anne før hun slapp hånden.

«Dere ønsket å snakke med Kristin Sanders?»

De minnet mest om to glatte forsikringsagenter parat til å overassurere henne. Men håpet om å bli kvitt dem med et: – Nei, takk vi skal ikke ha, var ikke stort.

Kollegaen hennes kunne ikke ha tatt seg spesielt god tid til å snakke med dem, for pastorens norskkunnskaper lød imponerende bra.

Men Anne Bergmo hadde allerede bestemt seg for at det ikke passet med besøk for pasienten den dagen.

Tverrmoen, lørdag 6. august

Arne Jacob Tverrmoen glippet flere ganger med øynene før han skjønte hvor han var. Først merket han at hendene satt fast, så kom smertene. Haken rubbet sårt mot den flisete toppen på hoggestabben. Han sto på kne i fjøset. Med stort besvær klarte han å få vridd hodet til side, slik at tjoret rundt nakken ble litt slakkere. Han husket vagt at den dødningen hadde kommet settende fra døråpningen med øksa hevet, og så et smell da øksehammeren traff ham i pannen. Nå sto skrømtet bak ham. Pusten gikk tungt som om han hadde sprunget.

«Jeg har ikke penger her, hvis det er det du tror? Ikke noe annet av verdi heller. Om du da ikke er på jakt etter utlevde høner? Det har jeg nok av», rølet han fra munnviken.

Uvesenet kom opp bak hoggestabben, etter lyden å dømme slepende på noe tungt. Arne Jacob kunne så vidt skimte hodet i øyekroken. Det var gulaktig, nesten hvitt, øyehulningen og haka så han ikke, de gikk i ett med skyggene. På hodet noe rødt. Skikkelsen var omgitt av grå damp, og nå kunne han se hva kjeltringen slepte på. Arne Jacob slet vilt for å komme løs, men hendene satt bom fast, og tjoret rundt nakken ga ikke etter en millimeter. Han hadde den rett ved siden av seg nå, den store kjelen fra komfyren. Jævelen løftet den opp 15

med en kraftanstrengelse. Det dampende innholdet kom styrtende ned. Arne Jacob Tverrmoens bønner og skrik druknet i et boblende inferno før alt ble svart.

Han skrek fortsatt da han våknet. Høye, støtvise ul som han etter hvert ikke var sikker på om var Barons eller sine egne, «Slipp meg løs, vær så sniiiill». Ordene lot seg ikke forme, ble bare til bobler av smerte i kjeften.

Skallen sved i rå hudløshet, løstennene manglet og munnen føltes som et hulrom av pine, som om han hadde tygget glasskår. Han forsøkte å kjenne etter med tungen, men kunne verken føle eller finne den – ikke før han kikket ned på gulvet, der den lå i en blodpøl sammen med det istykkertråkkede gebisset og den velbrukte hovtangen hans. Et nytt, lydløst skrik presset seg opp fra den tørre strupen.

Skjørsetervatnet, lørdag 6. august

«På’n igjen i natt også», sa Peder Årset. Han la til side helgeutgaven av Romsdals Budstikke og slurpet den brennhete morgenkaffen fra asjetten. «Hørte du den?»

«Hørte? Det ble andre natta uten blund på øyet, jeg orker snart ikke mer. Du får gå opp og få han Tverrmoen til å ta kverken på utysket før vi blir helt tussete.»

«Han er ikke akkurat lett å få i tale, Gudrun, det vet du.» Peder Årset plasserte albuene på bordet og kakket hodet av det bløtkokte egget. «Vi kan nå bare lukke vinduet, det ville gjort susen det også?»

«Skal vi kveles for å slippe å høre den? Nei, det her får du sette en stopper for, jeg står det ikke ut. Skulle nesten tro det var gamlingen sjøl som sto og kauka oppi der,» sa hun og kikket ut med en finger på gardinwiren. «Taubanen har stått stille siden i går. Var det ikke da du hentet eggene?»

«Jo, men den ble kjørt opp til plassen en gang i natt.

Skal tro om det har hendt ham noe? Han er ikke helt klar i toppen lenger.»

«Enda godt de fikk slutt på dyreholdet oppi der, så slipper vi å se den vanskjøtselen.»

«Han har nå hønene da.»

«De er snart modne for pensjon de også. Må være innpå tiåret siden Selma skaffa dem. Glemmer ikke hvor 17

kry hun var. Hun likte å være litt fin på det, Selma – fløy rundt i bygda på høye hæler i den røde lua si, store kvinnfolket. Kakla om ’spanske minorkahøns’, eneste i grenda med svarte høner selvsagt», sa Gudrun Årset.

«Men han Tverrmoen produserer nå fremdeles egg.»

«Kanskje takket vare den skrikhalsen av en hane han har alliert seg med, den ser ut som Gammel-Erik sjøl.»

«Nå, så ille er det vel ikke. Fole rart at han holder fred nå, forresten.»

Eidsvåg, søndag 7. august

Få ting irriterte Torbjørn Wiggen mer enn å bli forstyrret mens han fisket. Og endatil på en søndag etter lørdagsvakt. Han strakte de lange beina langs ripa og fomlet fram mobilen. Det var ikke kona, som han hadde håpet. Derimot hadde Enoksen ringt tre ganger – tre tapte anrop som trolig betydde slutten på både fisketuren og helgen. Aspiranten visste bedre enn å ringe om ikke noe sto på. Etter snart 40 år i lensmannsetaten var Wiggen vant til at verken ulykkesfugler eller kjeltringer respekterte ferie- og fridager, men akkurat nå som han hadde rigget seg til med stanga! Dette burde være alvor. Han slo Enoksens nummer og presset apparatet mot øret. Aspiranten lød andpusten.

«Beklager å forstyrre, Torbjørn, men jeg står utenfor kommunehuset. De har funnet et lik her», sa han på sitt mest skarrende bergensk.

«Et lik?» gjentok lensmannen og måtte motvillig erkjenne at det kanskje kvalifiserte for avbrutt fiske.

«Hvem er død?»

«Helse- og sosialsjefen.»

«Ole Johannes Evjen?» utbrøt han og begynte å sveive inn med én hånd og stanga mellom knærne. Han kjente mannen. De hadde støtt på hverandre i en del barnevernssaker og satt begge i den nyopprettede Støtte- og omsorgsgruppen for ulykkesofre.

19

«Ja, det er han.»

«Ulykke?»

«Nei, det ser mer ut som om han har tatt seg selv av dage, men du får nesten vurdere selv. Det ser sykt ille ut her.»

«Jeg kommer innover.»

Lensmannen sukket og slengte den sure sigarettsneipen i vannet. Med to bestemte drag i startsnora fikk han i gang påhengsmotoren. Dorgen lot han henge ute der han i en slak bue dreide rundt Prestholmen, inn Eidsvågen i retning lensmannskontoret.

Måkene holdt et svare spetakkel over båten. De været noe. Kanskje var det ennå ikke for seint å hale inn en liten fangst, tenkte han mens han betraktet kveldssolas blodrøde skue over åsene bak Gammelsetra.

Eidsvåg, søndag 7. august

Etter å ha rullet den knappe kilometeren gjennom et søndagsstille Eidsvåg sentrum og passert bensinstasjonen, blinket lensmann Wiggen inn ved det enkle skiltet som forkynte «Politi». Klokken på bankbygningen viste kvart over elleve. Han økte farten over den tomme parkeringsplassen og stoppet ved siden av sosialsjefens røde Corolla, utenfor inngangen til kommunehuset. Femti meter bak, ved lensmannskontoret, sto Enoksens bil – presisjonsparkert på sin faste plass til høyre for trappa.

Wiggen måtte nesten trekke på smilebåndet. Politiaspirant Enoksens hadde, selv midt i krisens opptakt, valgt den faste parkeringsplassen sin.

Den velkjente fasaden på Nesset kommunehus lå mørklagt, bortsett fra resepsjonen og sosialsjefens kontor i første etasje. Aspiranten måtte ha fulgt med innefra bygget, for han dukket opp bak skyvedørene nesten før Wiggen rakk å komme seg ut av bilen. Wiggen hadde fortsatt den grønne, velbrukte fiskejakken og -støvlene på da han tråkket inn i resepsjonen.

Han hadde en stund vurdert å utnytte floa til å kjøre båten helt inn i Eidsvågleira og gå i land ved lensmannskontoret, men hadde bestemt seg for å fortøye på den vante plassen i marinaen nedenfor Vollahaugen og hente 21

bilen hjemme. Det hadde uansett vært greit å få fortalt kona at han var tilbake på land.

«Jeg fikk beholde renholdsdamens nøkler», forklarte aspiranten idet han passerte resepsjonsskranken og strenet inn korridoren til venstre. Ved den åpne døra til helseog sosialsjef Evjens kontor stilte han seg ved karmen og slapp lensmannen forbi.

Rommet lå i halvmørke, bare opplyst av et hengehode av en skrivebordslampe. At det, som Enoksen hadde påpekt i telefonen, «så sykt ille ut», var absolutt ingen overdrivelse. Wiggen smøg seg forbi skrivebordet og forsøkte å unngå å tråkke på dokumentene som fløt utover gulvet. Ole Johannes Evjen satt utstrakt i kontorstolen med ryggen mot vinduet. Han så nedover seg med et tomt, nesten forundret blikk. Haken hang, bokstavelig talt, ned på brystet. Gjennom munnen skinte lyset fra den enslige lampen på parkeringsplassen utenfor. Resten av skallen og dens innhold delvis hang, delvis dryppet, fra vinduet og taket.

Wiggen huket seg ned. På tvers foran Evjens føtter lå en antikvitet av en dobbeltløpet hagle. En sokk og den ene av mannens sko lå slengt innunder skrivepulten. De nakne tærne krummet seg stivt og minnet om kloa på en død måse. Wiggen hadde sett hva en hagle kunne forvolde av skade på en menneskekropp før, men dette overgikk det meste.

«En Husqvarna», lød det spakt fra Enoksen i døråpningen.

«Hagla?» spurte Wiggen distré.

«Ja, den må være hundre år gammel, minst?»

«Ser nå ut til å ha fungert brukbart», svarte Wiggen og kom seg med en kraftanstrengelse opp i stående. «Faen, ryggen tar snart knekken på meg.»

22

«Den har ikke blitt bedre?»

«Nei. Hvem var det som fant Evjen?»

«Renholdsdamen – hun pleier visst å vaske her på søndagskveldene. Jeg kjørte henne til legekontoret, hun var ikke helt i form.»

«Det ser ut som selvmord, men hvor har Evjen fått denne børsa fra? Han virket ikke som typen til å ha slikt liggende. Har du sjekket om han hadde lisens?»

«Nei, jeg har ikke rukket innom kontoret. Tenkte det var viktigere å holde meg her.»

«Vi må få flyttet ham før folk kommer på jobb i morgen tidlig. Tilkaller du en ambulanse og legevakt?»

«Jeg tar meg av det», svart Enoksen ivrig.

«De får sjekke ham og eventuelt skrive ut dødsattest.

Jeg varsler kona.» Wiggen plukket opp et fotografi av henne fra pulten. «Hun jobber jo rett borti gangen her, på biblioteket.»

«Er det kona hans? Hun som har antikvitetsforretningen?»

«Ja, det er henne, Reidun Evjen.»

Wiggen lente seg mot veggen i korridoren. Reidun Evjens mobil var slått av, og ingen svarte på hjemmenummeret. Han fikk kjøre oppom på hjemveien, om han rakk hjemom, da.

«Biblioteket er stengt på mandager. Det henger et skilt her», lød Enoksens stemme fra resepsjonen.

«Bra, for jeg har ikke fått kontakt med henne ennå.»

«Oi, legen står utenfor, tror jeg kan se lysene til ambulansen borte i veien også.»

«Det var kjapt. Du får slippe dem inn, Enoksen.»

Wiggen stakk hodet inn på kontoret. Ambulansen passerte utenfor, og blålysene skapte et underlig fargespill i den grøtaktige massen på vinduet.

23

Kripos-sentralen, Oslo, mandag 8. august

Med korte steg fulgte hun etter betjenten innover korridorene i Kripos-bygget. I etterpåklokskapens klare lys måtte hun erkjenne at det ikke hadde vært verdens beste i idé å forsøke ny pers i liggende beinpress dagen før hun skulle møte på ny jobb. Ikke hadde hun klart det heller.

Den gamle rekorden på 195 kg sto fjellstøtt, og lår og leggmuskler verket noe aldeles jævelsk. Den fem kilometer lange sykkelturen fra leiligheten hadde definitivt ikke bedret tilstanden.

«Fant du parkering?» spurte betjenten over skulderen.

«Til sykkelen mener du? Jeg tok sjansen på å sette den rett utenfor resepsjonen, regner med den står trygt der.»

«Det skal du ikke være for sikker på.»

«Uff, nei, det kan du si.»

«Du bor i sykkelavstand?»

«Ja, Rodeløkka, drøye fem kilometer. Passe tur.»

«Må kunne si deg fornøyd med arbeidsveien da. Har du møtt Fougner før?»

«Nei, vi hadde bare en kort telefonsamtale før helgen, men du har jobbet med ham en stund skjønner jeg?»

«Ja, siden denne tida i fjor.»

«Hvordan er han?»

«Bare ligg lavt og ikke kom med for mange gode forslag, så går det sikkert greit.»

24

«Takk, skal forsøke å huske det.»

«Faren hans var visstnok noe stort i etaten. Det henger et bilde av ham i resepsjonen på Politihuset, senior altså.»

«Han har ikke familie og slikt?»

«Slikt som bikkje, unger og er gift mener du?»

«Ja?» «Han er gift med jobben.»

«Høres litt snevert ut?»

De stoppet foran en dør prydet med Politioverbetjent Victor Fougner og banket på.

«JA!» lød det innefra kontoret i samme øyeblikk som betjenten forsiktig åpnet døra. «Hei, Fougner, har du lyst til å hilse på den nye medarbeideren din?»

Ledsageren trådte til side slik at hun fikk smøget seg inn med en støl manøver.

«Da stikker jeg og ordner noe annet imens, så høres vi etterpå, Jenny? Jeg sitter rett nede i gangen her.»

«Ja takk, det blir bra.»

Mannen bak skrivepulten ble sittende urørlig i noen lange sekunder, før han dreide kontorstolen mot dem.

Hun krysset gulvet med framstrakt hånd. Fougner kom seg mykt på beina og rundet hjørnet på bordplaten i tide til å utveksle et håndtrykk. Han var kledd i lysegrå dress fra det øvre prissjiktet, var på høyde med henne, rundt 1,75, kanskje kortere. En glattbarbert, lett underbitt hake stakk trassig fram. Håret var lysblondt, og omhyggelig dandert for å dekke en blank isse. Krever en del morgenstell den sveisen der, tenkte hun.

«Velkommen», sa han uten å fortrekke en mine, «Brox var det ikke?»

«Jo, Jenny Brox.»

«Og du er nylig ferdig med tredje året på Politihøgskolen?»

25

«Ja, nå i juni.»

«Som du sikkert vet, er det ekstrem ressursmangel på etterforskningssiden for tiden. Det er derfor jeg tyr til nyutdannede her.»

«Det kan ikke være lett for deg.»

Hun møtte det lyseblå, glassaktige blikket mens hun kjempet for å unngå krampe i den venstre leggen. Den trehodede tykkleggsmuskelen, Musculus triceps surae, som foreleseren i anatomi ville sagt, var nær ved å gå fullstendig i vranglås.

Eidsvåg, mandag 8. august

Wiggen fikk vridd kroppen til side og plantet føttene på den våte asfalten. Med et godt grep i døra på Volvoen manøvrerte han seg ut av kupeen og opp i stående stilling. Han rettet ryggen med en stille forbannelse og trakk inn den friske sjølufta. To timers søvn, en kopp kaffe og en rygg fra helvete var ikke den beste starten på en arbeidsuke som langt fra tegnet til å bli av de enkleste.

At han ikke hadde klart å komme i kontakt med Evjens kone, var heller ikke bra.

Med stive skritt bega han seg over plassen bort til inngangen på kommunehuset. Han hadde fått informert ordføreren og kontorsjefen og lovet dem flere detaljer på stedet. Begge hadde kravlet seg ut av sengene og møtt opp før Wiggen selv tok kveld, men han måtte uansett ha en prat med dem om hvordan de skulle forholde seg til lokalpressen og de øvrige ansatte på «Huset».

Vinduet til sosialsjefens kontor var dekket av svart plast. Enoksen hadde åpenbart funnet gaffa-tapen til slutt. Wiggen grep dørhåndtaket og trådte inn i kommunehusets resepsjon.

En time senere krysset han parkeringsplassen bort til lensmannskontoret. Ordføreren skulle få i stand et internt informasjonsmøte ved lunsjtider, og Wiggen måtte 27

få tak i Reidun Evjen før den tid. Han plukket opp mobilen, slo nummeret og lot den ringe ut. Hun svarte ikke, men telefonen var nå i det minste slått på. Inne på lensmannskontoret hilste resepsjonisten med bekymret mine.

«Hører at det har vært en dramatisk helg?»

«Ja, det kan du trygt si», svarte han og fortsatte inn til kontorområdet. Han rakk å henge politiluen og skinnjakken på knaggen før aspiranten fyrte opp.

«Dette kommer du ikke til å tro», proklamerte han bak pc-skjermen. Det mørkeblonde, kortklipte håret strittet energisk.

«Prøv meg», svarte Wiggen.

«Hagla er registrert!»

«På Ole Johannes Evjen?»

«Nei, på en Arne Jacob Evjen.» «Å, Arne Tverrmoen, ja?»

«Nei, Evjen.»

«Jeg skjønte det, men han kalles for Arne Tverrmoen.

Han holder til på småbruket Tverrmoen.» «Å, slik ja. Det burde jeg jo forstått», svarte Enoksen.

Han trakk munnvikene demonstrativt bakover.

Wiggen sank ned på stolen. «Da skjønner jeg hvorfor det var noe kjent med børsa. Jeg husker saken nå. Noen bobilturister anmeldte Arne for et par år siden. Tyskere som hadde campet oppe ved Skjørsetervatnet. De ringte inn til sentralen helt skrekkslagne, og hevdet at de ble angrepet av en mann med gevær. Vi måtte rykke ut i hui og hast.»

«Og det var denne Evjen, jeg mener Tverrmoen?»

«Ja, han kjørte rundt der oppe på mopeden sin, med hagla på ryggen, og kauket til dem. Vi klarte aldri å fastslå hva han hadde skreket, men han påsto selv at det ikke hadde vært trusler. Hagla var ikke ladd heller.»

28

«Han fikk beholde hagla?»

«Vi trodde ikke den fungerte og hadde vel ikke hjerte til å beslaglegge den heller. Saken ble henlagt, men vi stilte som krav at han uansett måtte registrerte våpenet.»

«Merkelig, er denne Arne Tverrmoen i slekt med helse- og sosialsjefen?»

«Ja, de er brødre. Hvordan det?»

«Tja, det er nå mange med samme etternavn her da.»

«Evjen?»

«Nei, sånn i sin alminnelighet, mener jeg.»

«Apropos Evjen, har du fått noen dødsattest på Ole Johannes?» spurte Wiggen.

«Ikke ennå, kommunelegen insisterte på at liket skulle sendes til Molde.»

«Kan meget vel forestille meg at han ikke ønsket fingrene borti det der, nei.»

«Men hva gjør vi med han gubben oppe på Tverrmoen?»

«Jeg foreslår at vi stikker opp og informerer ham om dødsfallet og samtidig hører om han har en god forklaring på hvordan børsa hans endte opp med å blåse hodet av broren.»

«Fordelen er jo at gubben forhåpentligvis ikke er bevæpnet når vi dukker opp», resonnerte Enoksen.

«Godt poeng. Vi får ta en tur oppom etterpå, men først må jeg forsøke å få tak i Reidun Evjen så vi ikke innhentes av bygdesladderen.»

«Du har ikke snakket med henne?»

«Nei.» Wiggen klikket på det øverste nummeret i anropslisten. Til hans lettelse svarte hun. Han rensket halsen.

«Reidun Evjen?»

«Ja?» 29

«Det er Wiggen fra lensmannskontoret, jeg må ha en samtale med deg.»

«Er det noe med Ole Johannes?» Stemmen brast nesten. «Jeg ser du har ringt meg i natt.»

«Det stemmer, jeg er redd jeg har dårlige nyheter, fru Evjen.»

«Dårlige nyheter?»

«Er du hjemme?»

«Ja, jeg kom nettopp fra Molde.»

«Da stikker jeg oppom, er der om ti minutter.»

«Men det er Ole Johannes?»

«Ja, dessverre.»

Wiggen rakk å høre et langtrukkent hulk før han la på og hektet ned jakken fra veggen. «Blir du med, så kjører vi opp til Tverrmoen etterpå?»

«Er i farta.»

«Fikk du sovet noe i natt?»

«Ingen fare, minst en halvtime på morgenen. Det skal mer enn en kule til for en bergenser.»

«Var ikke det en trønder?»

«En trønder? Det kan jeg umulig tenke meg», svarte Enoksen fornøyd.