Hva Norge kan være i verden

Hva Norge kan være i verden

Henrik Thune og Leiv Lunde

Hva Norge kan være i verden

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41127-5 Forfatterne har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord. 1. utgave, 1. opplag 2013 Illustrasjoner: Cappelen Damm Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Charlotte, Frederik, Mira, Bendik og Tobias

Innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Del I: En verden uten sentrum 1: «Obama the Party Crasher» . . . . . . . . . . . . . .

2: Den fjerde globale bølgen. . . . . . . . . . . . . . . .

3: Vesten versus resten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4: «Ingenmannsverden» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5: Hegemonen som stabiliserte verden . . . . . . . .

6: Etter Amerika: Farvel til orden? . . . . . . . . . . .

7: Fem hindre mellom oss og framtiden . . . . . . .

21 28 36 47 58 67 78

Del II: Hva Norge er i verden 8: Eikebordet på «4-19». . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9: Behovet for «de globale strateger» . . . . . . . . .

10: Myteknusing på norsk I . . . . . . . . . . . . . . . . .

11: Myteknusing på norsk II . . . . . . . . . . . . . . . .

12: Det ekte utenriks-Norge: Havet . . . . . . . . . . .

13: Fem kontroversielle fakta om Norge . . . . . . .

14: Hvor Norge har sin styrke . . . . . . . . . . . . . . .

101 106 112 118 126 134 145

Del III: Hva Norge bør gjøre i verden 15: Hvordan framtiden vil utfordre Norge, og hva politikerne bør gjøre . . . . . . . . 161 Epilog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182

Prolog

Klokken er 19.55, en fredag i september i 2009, og det første du ser er bilder fra en norsk by. Straks etterpå ser du smilet til et spebarn som en gang skal bli voksen i Norge. Så skifter bildet, og kameraet zoomes inn mot ansiktet til NRKs Lisbeth Skei og Knut Olsen. De ser pyntet ut, blank silkekjole og dress med oppstivet skjortekrage.

Situasjonen virker høytidelig, nesten offisiell.

«Hjertelig velkommen», sier Skei. «Velkommen til avsluttende partilederdebatt i Samfunnshuset i Oslo sentrum, en debatt som i år feirer 50 år …»

Hun ser over mot makkeren sin.

«Ja, det gjør den», sier Olsen. «Året var 1959 og mye var annerledes med Norge da. Men hva var den heteste saken den gangen?», spør han, og smiler.

De to programlederne snur seg mot et tredje ansikt som også er kommet inn i bilderammen. Det er Kåre Willoch. Han står og vugger med kroppen, også han kledd i en mørk dress.

«Ja… », sier han, og trekker litt på det, «… det var Cuba-saken», sier han nesten stramt. «Arbeiderpartiet hadde tillatt eksport av norsk ammunisjon til Cuba som var i borgerkrig, noe vi mente var i strid med reglene», 9

minnes han. «Og så var det Påskeopprøret; den geniale opprøreren Berge Furre fikk i stand et opprop som flertallet i Arbeiderpartiet sluttet seg til som en kritikk av Halvard Langes utenrikspolitikk», forklarer Willoch.

Han vugger enda mer, og smiler nesten litt triumferende, som om den aldrende statsmannen fortsatt kan minnes hvem som vant debatten den gangen for femti år siden.

Litt etterpå skifter bildet igjen. Nå ser man innsiden av en stor sal. Langs veggene sitter mange forventningsfulle mennesker. Midt i rommet står det noen avlange stålbord med fylte vannglass. Og bak bordene, på en rad av enkle stoler, ser du en rekke av kjente fjes.1 Med disse bildene, ordene og ansiktene åpnet den avsluttende partilederdebatten før stortingsvalget i 2009.

Norge skulle velge seg et nytt Storting; framtidens politikk skulle avgjøres. Inne i den store samfunnssalen i sentrum av Oslo satt alle de politiske lederne vi for tiden er på fornavn med: Jens, Erna, Kristin, Siv, Liv Signe, og til og med Lars, som deltok i sin siste runde med nasjonal politisk holmgang før han dro tilbake over fjellet til fjorden og gården.

To timer hadde de på seg. I løpet av to timer skulle partilederne gi sine svar på framtidens utfordringer; «å løse de viktige sakene som ligger foran oss», slik en av debattantene formulerte det. De snakket om verdier og fakta, om eldrebølgen og unge som måtte gis en trygg oppvekst, og veldig mye annet som det falt debattantene lett å si, og mene, og som var gjennomgått og terpet på med god hjelp av et kobbel effektive politiske rådgivere.

Til slutt leste partilederne opp politiske appeller fra hvite papirark lagt fram på bordet foran dem.

10

Det mest påfallende denne kvelden var likevel ikke den høytidelige rammen eller det som ble sagt. Det som virkelig var påfallende, og som ble forbigått av de politiske kommentatorene som diskuterte og oppsummerte debatten i timene og dagene etterpå, var det som ikke ble sagt. Dette var en debatt om hvordan Norge skulle styres og ledes inn i det 21. århundre; det var en debatt om hvordan det norske samfunn burde bygges videre, og om framtidens største problemer og muligheter. Likevel ble det knapt sagt et ord om verden utenfor Norge. Ikke en eneste tungtveiende setning eller mening om krig, terrorisme, globale samarbeidsproblemer eller om oljepriser, klima, stormakter og alt det andre Norge er avhengig av for å eksistere som et samfunn i verden. Ingenting. Norges forhold til omverdenen var kort og godt et politisk ikke-tema.

Verden eksisterte, men kun ved sitt blotte fravær.

Helt mot slutten av debatten glapp det noen friske ord ut av den freidige (og dessverre nå avdøde) Knut Olsen, han ga uttrykk for det mange av seerne som fulgte debatten sikkert satt og tenkte.

«Som vi hørte Kåre Willoch si om 1959», begynte Olsen, «den gangen var det Cuba-krisen og Påskeopprør».

«Dét var saker, det», sa han, og lyste opp av underfundighet.

Det finnes dem som mener at norsk utenrikspolitikk er nesten utrøstelig kjedelig å snakke om. Det finnes også politikere som overhodet ikke interesserer seg for verden utenfor Norge, og redaktører som mener at utlandet ikke er viktig, eller i hvert fall opptrer som om det er slik de tenker. Noen ganger kan man til og med se hvordan denne mangelen på interesse for norsk utenrikspoli11

tikk avtegner seg i norske valgkamper. For eksempel slik den gjorde det under innspurten av stortingsvalgkampen i 2009. Noe liknende vil kanskje også gjenta seg i valgkampen som vil lede fram til det norske stortingsvalget i 2013.

Denne mangelen på interesse for verden er egentlig ikke særlig overraskende. Og i hvert fall er den ikke vanskelig å forklare. Med unntak av dramatiske kriger eller naturkatastrofer som plutselig setter hele land på hodet, oppfattes utenrikspolitikk ofte som ganske tørre saker, med sitt velkjente anstrøk av smale lepper, slips og politikere som sitter i eviglange møter og forhandlinger.

Utenrikspolitikk er rett og slett ikke spesielt medievennlig stoff. Dessuten er det ikke alltid så mye som skiller politikerne og partiene fra hverandre i hvordan de ser på verden, og debattene blir sjelden særlig intense og personlige, slik nyhetsmedier helst vil ha det.

Fraværet av utenrikspolitikk i norske valgkamper og i politiske redaksjoners blikk på Norge er derfor ikke noe stort mysterium.

Likevel: Denne boken er et argument for at mangelen på bred utenrikspolitisk interesse er uttrykk for et alvorlig politisk sykdomstegn som må kureres. Viktige problemer overses, og muligheter som bør utnyttes forsvinner fra politikken. Vi lever i en tid da det norske samfunnet for lengst har forlatt sine egne landegrenser. Man kan kalle det mye forskjellig: globalisering, oppløsning av grenser eller forandring. Faktum er imidlertid enkelt: Norge er inne i en historisk epoke hvor samfunnet er tettere vevd inn i omverdenen enn noen gang før. Samtidig gjennomgår denne verdenen en forandring som er mer omfattende og stikker dypere enn på flere generasjoner.

Forandringen kan merkes overalt. Den er til stede i al12

les liv. Ta for eksempel begynnelsen av dagen, slik den bokstavelig talt ruller i gang i Norges hovedstad klokken 04.59 med den første T-baneavgangen. Man ser dørene som åpnes og lukkes og folk som kommer på, folk som hadde barndommen sin i en knøttliten landsby høyt oppe i det kurdiske høylandet ved Irak, men flyktet fra en krig, og nå skal tilbringe alderdommen med å drikke kaffe på et bakeri på Furuset. Eller tenk på det forvandlete blikket til en ung gutt som vender tilbake fra et krigstokt blant tørre sandfjell i Afghanistan. Han er merket etter en krig mot folk han ikke engang visste eksisterte for noen få år siden. Eller tenk på mange av de andre hverdagssakene som bærer verdens nye sammenhenger i seg: Brevet fra banken som melder om fortsatt lav inflasjon fordi lavt betalte fabrikkarbeidere i Kina og Bangladesh fyller verdensmarkedet med billige konsumprodukter; fønvinden som hinsides alle værstatistikker slår innover Hallingdal, og lurer blåveis til å springe ut i midten av februar; ungdommers frustrasjon og opprørstrang som blander seg med digital informasjonsteknologi og snur hele den arabiske verden på hodet; eller Barack Obama på teppet i det ovale kontoret når han griper den kinesiske presidenten hardt i hånden fordi han vet at Kina vil bli verdens neste supermakt.

Alt dette handler om det samme. Verden er kommet Norge uhyre nær. Og forandringene skjer raskt.

Med disse forandringene kommer også det som er mange av samtidens store, nye bekymringer. Hvor mye vil Norge forandre seg? Hvordan vil klimaet være når de som nå er småbarn en gang blir gamle? Er det trygt å dra på ferie til Sharm el-Sheik? Vil den europeiske økonomien aldri reise seg igjen? Hvorfor er det så mye sinne og terrorisme i verden? Vil det bli krig og våpenkappløp 13

mellom Kina og USA? Hva skal Norge gjøre etter oljen?

Er Vestens storhetstid over?

Hva kommer nå?

Svarene på svært mange av samtidens aller viktigste politiske spørsmål – og de framtidsbekymringene mange av oss bærer på – har å gjøre med det politikerne, under valgkampavslutningen i samfunnssalen i Oslo i september 2009, lot være å diskutere og mene noe om.

Svarene på mye av Norges framtid finnes i utenrikspolitikken. Det er ikke mulig å diskutere, forstå, og enda mindre forme norsk samfunnsutvikling på helt avgjørende områder som helse, kriminalitet, trygghet, rikdom, kosthold, livskvalitet, miljø, vær eller kunnskap, løsrevet fra verden langt utenfor Norge.2 Det norske samfunnets framtid ligger «utaskjærs».

Det 21. århundres norske «nasjonale strateger» – den typen politikere norske folk ofte etterspør og ønsker seg – vil ikke bare måtte ha flere tanker i hodet på samme tid.

Framtidens nasjonale strateger må også ha to separate sett med øyne: ett par vendt mot det nasjonale og hjemlige, og ett par vendt utover, mot det globale. Og begge disse settene med øyne må være koblet til den samme politiske hjernen, som forhåpentligvis gjemmer en enhetlig visjon om hvordan Norge skal møte framtiden.

Utenrikspolitikken er blitt den nye innenrikspolitikken.

Politikere, redaktører og andre som ikke bryr seg med omverdenen, og som anser utenrikspolitikk for å være kjedelig, eller et uviktig overskuddsfenomen, har derfor i stor grad gitt opp å være med på å forme det norske samfunnets framtid.

14

Hvordan bør Norge manøvrere utaskjærs i den verden som ligger foran oss? På hvilken måte kan Norge få mest mulig ut av de kreftene og styrkene vi har – for oss selv, og for resten av verdens skyld?

Dette er samtidens store, men nødvendige politiske spørsmål. Denne boken er et forsøk på å svare på disse.

Eller slik Knut Olsen kanskje ville ha formulert det: «Dét er saker, det!» * Vi har skrevet denne boken fordi vi er opptatt av hvordan verden vil være når våre barn er gamle. Perspektivet er derfor både vidstrakt og innimellom grovkornet: Boken ser framover mot tiår som fortsatt ligger langt foran oss. Det sentrale argumentet vi ønsker å bygge opp under, er likevel ikke komplisert. Argumentet er ganske enkelt at verdenspolitikkens aller dypeste grunnforhold forandrer seg. Mye av det vi har lært å ta for gitt ved verden er i ferd med å endres. Langsomt er vi på vei fra en klode der makten i stor grad har vært hegemonisk, og samlet rundt en vestlig og amerikansk overmakt, over mot det vi skal kalle «en verden uten sentrum». Makten i verden spres; den spres østover, sørover, og den spres utover til nye grupper og nye teknologier som utfordrer statenes kontroll. Konsekvensen er at verden i det 21. århundre – politisk, kulturelt, økonomisk og institusjonelt – vil bli langt mer komplisert og turbulent. Det å finne løsninger på globale problemer, og utnytte nye muligheter, vil bli enda mer krevende, men kommer til å være avgjørende for kvaliteten og tryggheten til det norske samfunnet.

Norske politikere, journalister, byråkrater, lærere og mammaer og pappaer må derfor ta norsk utenrikspoli15

tikk langt mer alvorlig enn de gjør i dag. Norge er ikke et stort land i verden, men har likevel betydelige ressurser på avgjørende områder. Norge kan få mye mer ut av utenrikspolitikken enn vi gjør i dag. Men for å få dette til kreves noe som politisk sett alltid er smertefullt, ikke minst i Norge: En sterk evne til å prioritere. Vi må satse der vi har våre største styrker og viktigste interesser. I tillegg kreves langsiktighet og vågemot. Vi må forsøke å se Norge i verden slik Norge er, løsrevet fra selvbildene, og vi må tørre å forandre på det som lenge har ligget fast i norsk utenrikspolitikk, selv om det er kontroversielt – for å forberede Norge på den framtiden som vil komme. * Vår egen bakgrunn for å mene noe om disse store utenrikspolitiske spørsmålene er ganske mangfoldig. Vi er begge forskere og har i mange år brukt mye tid på å studere og følge med på ulike sider ved norsk politikk vis-àvis omverdenen. Vi har flere års nærkontakt med norsk utenrikspolitikk i sentrale posisjoner i Utenriksdepartementet. I årene mellom 2006 og 2009 var vi med på å utvikle og lede det som ble døpt «Refleksprosjektet»3, og som var Norges første systematiske gjennomgang av norsk utenrikspolitikk etter den kalde krigen,4 initiert av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.5 Selv om denne boken er vår egen, bærer den i seg litt av ånden fra dette prosjektet, som var et kollektivt forsøk på å løfte fram en mer effektiv og ambisiøs norsk utenrikspolitikk.

Dette er mål vi mener framtidens norske utenrikspolitiske ledelse må plassere øverst på dagsordenen.

Gangen i boken følger et enkelt mønster. Den begynner med det aller største politiske perspektivet man kan 16

tenke seg: Hvor er verdensordenen anno det 21. århundre på vei, og hvilke trusler og farer står vi overfor?

Deretter flytter vi oss fra det store og vide, ned til det nære og norske. Vi spør: Hva særmerker Norge som land i verden? Hvor har Norge sine største styrker, svakheter og behov, og hvor kan Norge gjøre mest for oss selv og for andre? I bokens siste del blander vi det store med det lille og foreslår konkrete, realistiske tiltak politikerne som styrer Norge bør gjennomføre.

Men – altså – begynnelsen kommer alltid først: Hva slags verdensorden kommer vi fra? Og hvor er den på vei?

del i En verden uten sentrum

kapittel 1

«Obama the Party Crasher»

i Forestill deg for et øyeblikk at du sitter ved kjøkkenbordet og at det er tirsdag 14. januar i 1919. Det er tidlig på formiddagen. Du har smurt pålegg på noen brødskiver og nå tygger du frokosten i deg mens du leser i en avis du akkurat har plukket opp fra en ivrig avisgutt på gaten utenfor. Siden du bor i Kristiania heter avisen antagelig Aftenposten, men det kunne egentlig vært hvilken som helst av landets morgenaviser, for overskriftene disse dagene er uansett de samme. Alle er opptatt av de politiske etterdønningene etter den blodige første verdenskrigen som nettopp har rullet over Europa. I Aftenposten står det for eksempel: «Fredskonferencen», med store, fete typer over to spalter på forsiden, og rett under, «De forberedende forhandlinger begyndt.»1 Under følger et kort nyhetstelegram fra Paris. Telegrammet forteller om de mektige statslederne og seierherrene i krigen, USAs president Woodrow Wilson, britenes statsminister David Lloyd George og Frankrikes George Clemenceau.

De tre hadde møtt hverandre i Paris to dager i forveien med hver sin store delegasjon av geografer, jurister, etnologer og utenrikspolitiske eksperter av alle slag for å 21

bli enige om det som bare ble omtalt som «den varige fred». Og planen var enkel. Seierherrene skulle sitte sammen i Paris i minst to måneder; de skal sitte sammen med stivkledde diplomater fra trettito land rundt et bord formet som en gigantisk hestesko, og der skal de tegne verden opp på nytt. Det Osmanske riket skal deles opp i nye land som Syria, Transjordan og Irak; den nye verdensorganisasjonen Nasjonenes Forbund (Folkeforbundet) skal etableres; og det skal dikteres betingelser for våpenhvilen med taperen Tyskland, og tegnes nye grenser rundt Polen.2 Aftenpostens oppsummering denne tidlige formiddagen var helt presis: «Konferencen vil straks skride til behandling af det almindelige spørgsmaal om de territoriale nyordninger.»

Forestill deg deretter en helt annen vintermorgen nitti år senere. Også denne morgenen er norske aviser fulle av siste nytt fra en stor og viktig internasjonal konferanse.

Men nå er det ikke spørsmål om krig og fred i Europa som står på verdens politiske dagsorden, men FNs store klimakonferanse i København. Tusenvis av miljøaktivister, journalister og noen hundre statsledere og diplomater fra hele verden har samlet seg i et stort møtesenter i utkanten av byen for å prøve å bli enige om en avtale for å begrense verdens utslipp av klimagasser. Fra Norge har statsminister Jens Stoltenberg allerede vært innom, og akkurat denne formiddagen, den 18. desember 2009, har også USAs president Barack Obama meldt at han er på vei direkte fra Oslo etter utdelingen av Nobels fredspris dagen i forveien.

Da presidenten ankommer møtesenteret med sitt store følge av rådgivere og sikkerhetsvakter sitter allerede le22

derne for Brasil, Kina, Sør-Afrika og India samlet bak lukkete dører. De fire stormaktene skal prøve å banke gjennom de siste detaljene før konferansen avsluttes.

Obama blir umiddelbart møtt av en svært uvanlig beskjed: «Det er ikke plass til presidenten ved bordet», forteller en sjokkert rådgiver. USAs president er ikke tiltenkt noen rolle. Etter en kort stund med forvirring og hoderysting foreslår Obama selv at han kanskje kan sette seg ned sammen med «min venn Lula», slik han uttrykker det. I hui og hast hentes det fram noen ekstra stoler, og presidenten får til slutt presset seg ned ved siden av den brasilianske presidenten Lula da Silva.3 Ingen av de øvrige europeiske landene får være med på møtet. De må vente på gangen sammen med hundrevis av journalister, aktivister, fjernsynskameraene og miljøorganisasjoner fra alle verdens hjørner. Først etterpå får de vite hva Brasil, Kina og de andre kommer fram til.

Så, altså, disse to vinterdagene, med nitti års mellomrom. Hva er forskjellen mellom dem?

ii Ett svar er selvfølgelig saksinnholdet. I 1919 var den desidert farligste og største menneskeskapte trusselen som fantes i verden, konvensjonell krig. Ingen trusler var farligere og mer ødeleggende enn dette, og den første verdenskrig hadde vært den aller blodigste moderne krigen av dem alle. En hel generasjon unge europeiske menn var nærmest utryddet i kampene som herjet fra de leirete og blodige slettene ved Somme til de glohete sanddynene 23

på den arabiske halvøya. Likevel: Selv denne blodige og brutale verdenskrigen var bare en utvidet regional hendelse. I 1919 fantes det egentlig ingen virkelige globale politiske hendelser i streng forstand.

Formiddagen nitti år senere er verden en ganske annen. Nå finnes det politiske spørsmål og hendelser som er absolutt verdensomspennende, spørsmål som ikke bare vever verden sammen til ett felles globalt samfunn på kryss og tvers av statsgrenser, men som til og med kan true selve menneskehetens framtidige overlevelse.

Klimatrusselen, atomvåpen eller cyberkrig som truer alle samfunnsinstitusjoner – eksperter og aktivister på mange ulike felt konkurrerer om hva som er den største og farligste av jordklodens globale trusler.

En annen åpenbar forskjell er mengden av statlig makt og kontroll som ble utvist på de to konferansene. I 1919 var kaoset i verden nesten totalt. Den lange perioden med økonomisk frihandel og vekst og stor grad av stabilitet mellom stormaktene som hadde preget Europa mange av årene etter 1850, var plutselig brutt sammen.

Avtaler og overenskomster som holdt orden, var borte.

Likevel strålte det suveren makt og så og si absolutt kontroll ut av fredskonferansen i Paris. Statene var verdens suverene aktører, og de tre mektige statslederne med hver sin mannsterke delegasjon av rådgivere og eksperter kunne sette seg rundt et bord og tegne verden opp på nytt, nesten akkurat som det passet dem.

I verden anno 2009 er statenes kollektive avmakt betydelig større. Skogen av journalister, politikere, pressgrupper, næringslivsinteresser, stater og av prosesser og organisasjoner som sirklet rundt konferansen i København, og som sirkler omkring enhver annen liknende global sammenkomst, var komplett uoversiktlig. Mak24

ten og evnen til å handle i verden var spredd ut på så mange hender, og splittet mellom så mange ulike statlige interesser og nasjonale og internasjonale aktører, at ingen, selv ikke hvis man skulle makte å oppnå full enighet, kunne få til veldig mye. I Paris i 1919 var beslutninger og gjennomføring av utenrikspolitikk kun et spørsmål om viljen til tre likesinnete menn. De var alle tre kristne, de var vestlige og de var en del av en felles atlanterhavskultur som triumferte over verden.

Den viktigste forskjellen mellom verdenspolitikken vintermorgenen 1919 og den i 2009 er likevel en helt annen. Kort sagt: Vintermorgenen i januar i 1919 var den første, forsiktige begynnelsen på en ny politisk verdensorden, og som nå er i ferd med å gå mot slutten. Eller med litt flere ord: Åpningen av Fredskonferansen i Paris – der den britiske, franske og, aller mest, den amerikanske statslederen var førstefiolinister blant ledere og utsendinger fra flere enn tretti land – var det første tidlige varselet om en ny maktpolitisk tidsalder i anmarsj i internasjonal politikk. Konferansen markerte det endelige sammenbruddet av det tyrkiske Osmanske imperiet i Asia og det store Habsburgske riket i Europa, og var et første forsøk på å etablere en ny verdensorden anført av USA. Dette er en verdensorden som ikke brøt skikkelig gjennom før etter den andre verdenskrigen, men som vi nå har lært oss å ta helt for gitt: Pax Americana. Det er en orden med USA på toppen, med Europa som anker og med vestlig økonomi, kultur og kreativitet som motor i et globalt system av stater.

Formiddagen nitti år senere i København er derimot ett av mange tydelige tegn på at akkurat denne verdensordenen, skritt for skritt, nærmer seg slutten.

25

En journalist fra den amerikanske storavisen The Washington Times fulgte president Obama den dagen han ankom FNs klimakonferanse i København. Han overvar presidentens tapre, men litt keitete kamp for å få plass rundt bordet sammen med Brasil, Kina og de andre stormaktene. Senere ble journalisten sittende på gangen utenfor møterommet sammen med alle de utestengte europeiske diplomatene og aktivistene. Der satt han og funderte over hva verden var vitne til. Journalisten følte at han overvar noe helt nytt i emning, men var usikker på hva det burde kalles. Noen dager senere trykket avisen journalistens opplevelser for sine lesere hjemme i USA i en lang lederartikkel. «Obama the Party Crasher», kalte de artikkelen. Og den sluttet med en enkel oppsummering av hva som egentlig hadde skjedd i København.

«Det amerikanske århundret er over», konkluderte The Washington Times.4 En annen amerikansk observatør som satt hjemme i USA, og som er kjent som en av Washingtons fremste utenrikspolitiske vismenn, fulgte også med på det som skjedde i København. Hans navn er Stephen M. Walt, professor i internasjonal politikk ved Harvard-universitetet. Han formulerte det samme på en litt annen måte.

«USA har styrt verden siden krigen. Men nå nærmer den amerikanske æraen seg slutten, og ingen vet hva som kommer etterpå.» Eller slik han penslet det bredt ut senere: «USA kommer til å forbli et veldig mektig land, særlig i forhold til mange av sine fiender, men Washingtons evne til å styre og lede økonomi og sikkerhet i alle hjørner av verden har begynt å smuldre bort. Selv om USA kommer til å være verdens sterkeste land, er Washingtons mulighet til å få ting akkurat som de selv vil i fritt fall.»5 26

Slik sa han det.

Og det er dette som er forskjellen på de to formiddagene i januar, i 1919 og i 2009. Først: et varsel om en ny æra. Deretter: et tydelig tegn på at denne æraen er i ferd med å ta slutt.