Kambyses tapte hær

Kambyses tapte hær

Paul Sussman

Kambyses tapte hær Oversatt av Monica Carlsen

Paul Sussman Originalens tittel: The Lost Army of Cambyses Oversatt av Monica Carlsen Opprinnelig utgave: Copyright © Paul Sussmann 2002 Map and illustrations © Neil Gower 2002 Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2002 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41946-2 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til vakre Alicky, fordi hun holder ut med meg, og til mamma og pappa, fordi de alltid støtter meg og aldri maser.

KAMBYSES TAPTE HÆR

«Hva de tropper angår som ble sendt mot ammonerne, så er det sikkert nok at de etter å ha tiltrådt marsjen fra Theben med veivisere, kom til byen Oasis, syv dagsmarsjer borte fra Theben, og veien går gjennom ørkenstrøk. Men selv om hæren skal være kommet hit, så kan ingen fortelle noe om dens videre skjebne – bortsett fra ammonerne selv og dem som har hørt noe av disse. For hverken nådde hæren frem til ammonernes egn eller vendte hjem igjen. Men det ammonerne forteller, er følgende: Da perserne dro gjennom ørkenen mot ammonerne og var kommet omtrent halvveis, ble de mens de spiste frokost, overfalt av en voldsom sønnenvind, som hvirvlet opp svære sandhauger som den begravet dem under, så de ikke var å øyne mer.»

Herodots historie Tredje bok.*

*Herodots

Historie, Aschehoug, 2. opplag, 1999, til norsk ved Henning Mørland

PROLOG D EN

VESTLIGE ØRK EN,

52 3 F .

KR.

Flua hadde irritert grekeren hele morgenen. Som om ikke den kvelende ørkenheten, ilmarsjene og de knepne rasjonene var nok, ble han nå også plaget av den. Han forbannet gudene, slo seg så hardt på kinnet at svetten skvatt, men klarte å bomme på insektet.

«Jævla fluer,» freste han.

«Gi blaffen i dem,» sa kameraten hans.

«Jeg klarer ikke å gi blaffen i dem, de driver meg til vanvidd.

Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd fienden hadde sendt dem.»

Kameraten hans trakk på skuldrene.

«Kanskje de har det. Det sies at ammonerne har overnaturlige evner. Jeg har hørt at de kan forvandle seg til ville dyr. Sjakaler, løver og den slags.»

«De kan forvandle seg til hva de vil,» brummet grekeren. «Men når jeg får tak i dem skal de få igjen for denne helvetes marsjen.

Vi har vært her ute i fire uker nå! Fire uker!»

Han svingte vannsekken ned fra skulderen og drakk av den, og gren på nesen av det varme oljeaktige innholdet. Hva skulle han ikke gitt for en kopp kaldt friskt vann fra kildene i åsene på Naxos, vann som ikke smakte som om femti syff-smittede horer nettopp hadde badet i det!

«Jeg kutter ut dette leiesoldattøvet,» gryntet han. «Dette felttoget blir det siste.»

«Det sier du hver gang.»

«Denne gangen mener jeg det. Jeg drar tilbake til Naxos og 11

finner meg en kone og et brukbart stykke land. Oliventrær – det er det penger i, skal jeg si deg.»

«Det ville du aldri holde ut.»

«Jo, det ville jeg,» svarte grekeren, og slo forgjeves etter flua.

«Det ville jeg. Det er annerledes denne gangen, skal jeg si deg.»

Og det var annerledes denne gangen. Han hadde kjempet andres kriger i tjue år. Det var altfor lenge og han visste det. Han orket ikke disse marsjene lenger. Og smerten fra det gamle pilsåret var blitt verre i år. Nå klarte han så vidt å løfte skjold-armen i brysthøyde. En ekspedisjon til, så var det slutt. Han skulle reise tilbake til øya der han var født og dyrke oliventrær.

«Hvem er forresten disse ammonerne?» spurte han, og tok en slurk vann til.

«Aner ikke,» svarte kameraten hans. «Men de har et eller annet tempel som Kambyses vil ha ødelagt. Det er visstnok et orakel der.

Det er det eneste jeg vet.»

Grekeren gryntet, men fulgte ikke opp samtalen. Han var egentlig ikke særlig interessert i dem han kjempet mot. Libyere, egyptere, karerer, hebreere, selv hans landsmenn grekerne – det var det samme for ham. Du kom, drepte de du skulle drepe og sluttet deg til et nytt felttog, ofte mot de selvsamme menneskene som nettopp hadde betalt deg. I dag var feltherren Kambyses av Persia, mens han for bare et par måneder siden hadde kjempet i den egyptiske hæren mot den samme Kambyses. Det var nå engang slik denne geskjeften var.

Han tok nok en slurk vann, og lot tankene vandre tilbake til Theben og den siste dagen der før de dro ut i ørkenen. Han og vennen hans, Faidis fra Makedonia, hadde drukket en del øl og krysset den store elven Iteru, til dalen som ble kalt De dødes port der det ble sagt at mange store konger lå begravet. De hadde brukt ettermiddagen på drikk og oppdagelser, og hadde funnet en trang sjakt ved foten av en bratt bruddsteinsskråning som de, for utfordringens skyld, begge krøp inn i. På innsiden var vegger og tak dekket av malte figurer, og grekeren dro fram kniven og begynte å skjære ut navnet sitt i den myke murpussen: «Jeg, Dymmachus, sønn av Menendes fra Naxos, har sett disse undrene. I morgen skal jeg marsjere mot ammonerne. Måtte …»

12

Men før han ble ferdig hadde stakkars gamle Faidis lagt seg på kne oppå en skorpion, satt i et fryktelig hyl og kravlet ut av sjakten som en forskremt katt. Å, som han hadde ledd!

Men det skulle han ikke gjort, for benet til Faidis hadde hovnet slik opp at han ikke hadde kunnet marsjere med hæren dagen etter, og han hadde dermed unnsluppet fire ukers lidelse i ørkenen. Stakkars gamle Faidis? Nei, heller heldiggrisen Faidis! Han knegget ved tanken.

«Dymmachus! Hei, Dymmachus!»

Han ble revet ut av dagdrømmen av vennen sin.

«Hva er det?»

«Se der, din tosk. Der framme.»

Grekeren løftet blikket og stirret framover langs rekken av marsjerende soldater.

De gikk gjennom en vidstrakt dal mellom høye sanddyner, og foran dem, med konturene fordreid av middagssolens intenst skarpe lys, reiste det seg en kolossal pyramideformet klippe, med sider så jevne at det så ut som om noen hadde hugget dem ut. Det var noe nesten truende ved den der den raget urørlig og ensom i det ellers pregløse landskapet, og grekeren løftet ufrivillig hånden til Isis-amuletten han hadde rundt halsen og mumlet fram en kort bønn for å skremme vekk onde ånder.

De marsjerte i en halvtime til før det ble kommandert holdt for frokost og da var grekerens kompani nesten på høyde med klippen. Han vaklet mot den og lot seg falle ned i strimen av skygge ved klippens fot.

«Hvor mye lenger,» stønnet han. «Å, Zevs, hvor mye lenger?»

Guttunger kom rundt med brød og fikener, og mennene spiste og drakk. Etterpå risset enkelte navnet sitt inn i klippens overflate.

Grekeren, derimot, lente seg tilbake, lukket øynene og nøt den plutselige vinden som blåste opp. Han merket kløen fra en flue da den landet på kinnet hans, og han var sikker på at det var den samme som hadde plaget ham hele morgenen. Men nå gjorde han ikke noe forsøk på å klaske til den, lot den bare vandre fram og tilbake over leppene og øyelokkene. Den fløy av gårde og landet igjen, fløy av gårde og landet, mens den testet standhaftigheten hans. Han hadde fremdeles ikke rørt seg og insektet, lullet inn i en 13

falsk følelse av trygghet, slo seg til slutt ned på pannen hans. Med største forsiktighet løftet grekeren hånden og holdt den et øyeblikk femten centimeter fra ansiktet, før han smelte den voldsomt mot tinningen.

«Der tok jeg deg, din jævel,» brølte han, og stirret ned på restene etter flua som var smurt utover håndflaten hans. «Endelig!»

Men triumfen ble kortvarig, for i samme øyeblikk kom en svak urolig mumling drivende forover fra den bakre delen av kolonnen.

«Hva er det?» spurte han, børstet vekk flua og reiste seg med hånden på sverdet.

«Et angrep?»

«Jeg vet ikke,» svarte mannen ved siden av ham. «Det skjer et eller annet der bak.»

Surret av stemmer ble høyere. Fire kameler tordnet forbi, med oppakningene slepende etter seg og fråden dryppende fra munnen. Det hørtes hyl og dempede skrik. Vinden ble også sterkere, den slo mot ansiktet hans og fikk håret til å blafre og danse.

Grekeren skygget for øynene og stirret sørover i dalen. Noe som så ut som et slags mørke nærmet seg bakfra. Et kavaleriangrep, tenkte han først. Så traff et plutselig rasende vindkast ansiktet hans, og han hørte tydelig det som foreløpig bare hadde vært et fordreid hyl. «Å, Isis,» hvisket han.

«Hva er det?» spurte kameraten hans.

Grekeren snudde seg mot ham med skrekkslagent ansikt.

«Sandstorm.»

Ingen rørte seg eller snakket. De hadde alle hørt om sandstormene i den vestlige ørkenen, hvordan de kom ingenstedsfra og slukte alt på sin vei. De hadde fortært hele byer, ble det sagt, hele sivilisasjoner var gått tapt.

«Hvis dere kommer ut for en sandstorm er det bare én ting å gjøre,» hadde en av de libyske veiviserne sagt til dem.

«Hva da?» hadde de spurt.

«Dø,» hadde han svart.

«Frels oss,» kvekket en eller annen. «Måtte gudene beskytte oss!»

Og så, plutselig, løp alle skrikende omkring.

14

«Frels oss!» ropte de. «Ha barmhjertighet med oss!»

Enkelte kastet fra seg oppakningene og stormet av gårde opp gjennom dalen. Andre kravlet oppover sanddynene, falt på kne eller krøkte seg sammen i ly av pyramideklippen. En mann falt gråtende om med ansiktet ned i sanden. En annen ble trampet på av en hest han forgjeves prøvde å stige opp på. Bare grekeren holdt stand. Han verken rørte seg eller skrek, men sto ubevegelig mens veggen av mørke ubønnhørlig kom veltende mot ham og liksom skjøt fart etter som den nærmet seg. Flere pakkdyr dundret forbi, og nå kom også menn med ansiktene forvridde av redsel løpende, mens de kastet fra seg våpnene.«Løp,» skrek de. «Den har allerede tatt halve hæren! Løp, ellers er du fortapt!»

Vinden raste nå, pisket kaskader av sand oppover bena og midjen hans, og det hørtes et brøl som fra en frådende foss. Solen ble sløret.

«Kom Dymmachus, la oss komme oss vekk herfra,» ropte kameraten hans. «Hvis ikke blir vi levende begravet.»

Grekeren rørte seg fremdeles ikke. Munnen var fordreid av et avmektig smil. Av alle de endelikt han hadde forestilt seg, og det hadde vært mange, hadde dette aldri falt ham inn. Og så på det siste felttoget hans! Det var så grusomt at det var komisk. Smilet ble bredere og han lo foraktelig av seg selv.

«Dymmachus, din idiot, hva feiler det deg?»

«Flykt,» svarte grekeren, han måtte rope for å bli hørt over stormens stigende brøl. «Bare løp! Det gjør ikke noe fra eller til.

Jeg for min del foretrekker å dø stående.»

Han trakk sverdet og holdt det opp foran seg og stirret på den sammenkveilede slangen som var risset inn i den skinnende blanke klingen, med de gapende kjevene rundt sverdspissen. Han hadde erobret det i sitt første felttog for mer enn tjue år siden, mot lydierne, og båret det fra da av. Det var hans talisman. Han dro tommelen prøvende over bladet. Kameraten tok bena på nakken.

«Du er gal,» skrek han over skulderen. «Splitter pine gal.»

Grekeren overhørte ham. Han grep rundt våpenet og stirret på det store mørket som nærmet seg faretruende. Snart ville det være over ham. Han viste muskler.

«Kom igjen,» hvisket han. «Få se hva som bor i deg.»

15

Han følte seg plutselig ør. Slik han alltid gjorde når han var i kamp: I begynnelsen frykten og de blytunge lemmene, så den plutselige berusende kampgleden. Kanskje det å dyrke oliventrær ikke var noe for ham likevel. Han var en machimos. Han hadde krig i blodet. Kanskje det var best slik. Han begynte å messe, en gammel egyptisk magisk regle som skulle holde det onde øye borte: «Du har Sachmets pil i deg!

Thots magi er i din kropp!

Isis forbanner deg!

Neftys straffer deg!

Du har Horus’ lanse i ditt hode!»

Så brøt stormen løs og pisket mot ham med tusen stridsvogners styrke. Vinden slo nesten bena vekk under ham, sanden blindet ham, rev i stykker tunikaen og slet i kroppen hans. Skyggeaktige skikkelser med fektende armer kunne skimtes i mørket, skrikene deres druknet i det øredøvende brølet. Et av hærens bannere som var løsnet fra sitt feste, kom flyende mot bena hans der det klebet seg fast et øyeblikk før det blåste av gårde igjen og forsvant i stormen.

Grekeren slo etter vinden med sverdet, men den var for sterk for ham. Den drev ham bakover, så til siden og tvang ham til slutt i kne. En håndfull sand tvang seg inn i munnen og holdt på å kvele ham. Han klarte på en eller annen måte å komme seg på bena, men ble slått i bakken med det samme, og denne gangen kom han seg ikke opp igjen. En bølge av sand feide over ham.

Han kavet og kjempet en kort stund, så ble han liggende stille.

Han følte seg plutselig svært døsen og fredfull, som om han fløt av gårde under vann. Bilder passerte revy gjennom hodet hans: Naxos, der han var født og oppvokst, gravkammeret i Theben, Faidis og skorpionen, hans første felttog mot de krigerske lydierne for mange år siden, da han hadde erobret sverdet. Med en siste ufattelig kraftanstrengelse løftet han våpenet høyt opp i luften, slik at selv når resten av ham var begravet ville den brede klingen med den innrissede, sammenkveilede slangen fremdeles stikke opp av sanden, og markere stedet der han var falt.

16

1 K A I RO ,

SEPTEMBER

20 00

Limousinen kjørte langsomt ut av ambassadeporten, lang, slank og svart som en hval og stanset et øyeblikk før den langsomt rullet ut i trafikken. To politimotorsykler tok oppstilling foran den, to bak.

Kolonnen kjørte hundre meter rett fram mens trær og bygninger gled forbi på begge sider, før den svingte til høyre og til høyre igjen og inn på Corniche el-Nil. Andre bilførere kikket nysgjerrig på den, men rutene var røykfargede og avslørte ikke annet enn silhuetten av to hoder. En liten stjernebannervimpel blafret ytterst på den venstre forskjermen.

Etter en kilometer nådde kolonnen et kryss med et virvar av veier og overganger. De første motorsyklene sakket farten og satte på sirenene, fortsatte videre og loste limousinen forsiktig gjennom asfaltlabyrinten og inn på en hovedvei der det var mindre trafikk. Kolonnen satte farten opp og fulgte skiltene til flyplassen.

De bakerste motorsyklistene lente seg mot hverandre og begynte å snakke.

Eksplosjonen kom så brått og var så svak at det ikke umiddelbart var klart at det hadde vært en eksplosjon. Det hørtes et dumpt smell og en hvislende lyd, før limousinen ble kastet opp i luften, skjenet over midtrabatten og inn i en betongmur. Først da et nytt smell, høyere denne gangen, ristet kjøretøyet kraftig og en stikkflamme stakk brølende fram fra undersiden, ble det klart at dette var mer enn en trafikkulykke.

17

Motorsyklene bremset opp og stanset. Limousinens fordør fløy opp og sjåføren vaklet skrikende ut med jakken i lys lue. To av motorsyklistene kvalte flammene med jakkene sine, mens de andre prøvde å nå bort til bakdørene der desperate hender hamret på innsiden. Et teppe av svart røyk steg opp mot himmelen og luften var tykk av den skarpe stanken av brennende bensin og gummi.

Biler bremset og stanset og bilførere måpte. Den lille stjernebannervimpelen på limousinens forskjerm sto med ett i flammer og var snart forvandlet til aske.

2 DEN

VESTLIGE ØRKEN, EN UKE SENERE

«Faen i helvete!»

Sjåføren satte i et opphisset hyl da Toyota 4WD’en nådde toppen av sanddynen, tippet over og hang et øyeblikk i løse luften som en klossete hvit fugl, før den landet på den andre siden med et dunk. I brøkdelen av et sekund virket det som om han skulle miste kontrollen over bilen. Kjøretøyet skrenset nedover i en faretruende vinkel, men han klarte å rette det opp, og idet han nådde bunnen presset han foten mot gasspedalen igjen og raste opp den neste sanddynen.

«Faen i helvetes jævla dritt!» brølte han.

Med musikken ljomende fra jeepens stereoanlegg og det blonde håret flagrende i vinden, raste han videre i en tjue minutters tid før han omsider bråbremset på toppen av en høy sanddyne og slo av motoren. Han tok et trekk av jointen, grep kikkerten og gikk ut. Sanden knaste under støvlene hans. Ørkenen var uhyggelig stille, luften dirret av hete og den bleke himmelen liksom presset seg nedover. Han ble stående og stirre på den forvirrende collagen av sand og grus som strakte seg i alle retninger, et fremmedartet, overnaturlig landskap blottet for liv 18

og bevegelse. Så tok han et nytt trekk av jointen, løftet kikkerten og stilte den inn mot nordvest.

I synsfeltet avtegnet det seg en halvmåneformet kalksteinsskråning der det ved foten strakte seg en grønn oase. Blant palmelundene og saltsjøene lå spredte, bitte små hvite landsbyer, mens en større, ubestemmelig hvit flekk lengst vest i det dyrkede området antydet en liten by.

«Siwa,» smilte mannen og blåste en spiral av røyk ut gjennom nesen. «Gudskjelov.»

Han ble stående noen minutter mens han lot kikkerten gli fram og tilbake før han gikk tilbake til jeepen og startet motoren. Igjen ljomet stereoen for fullt gjennom ørkenen.

Etter en time var han nådd fram til utkanten av oasen og humpet ut av ørkenen og inn på en fast grusvei. Tre radiomaster og et vanntårn i betong reiste seg til høyre for ham. En flokk villhunder løp bjeffende langs med hjulkapslene.

«Hei karer, jeg er glad for å se dere også!» lo han, tutet med bilhornet, skjenet fra den ene siden av veien til den andre og virvlet opp en sky av støv som fikk hundene til å spre seg.

Han kjørte forbi et par parabolantenner og en provisorisk militærleir, før han kom inn på en asfaltert vei som førte ham inn i sentrum av tettbebyggelsen han hadde sett fra toppen av sanddynen: Siwa by.

Byen var så å si folketom. Et par eselkjerrer klapret bortover veien og på den store plassen flokket noen kvinner, med ansiktene helt dekket av de grå bomullssjalene, seg rundt grønnsakbodene.

Alle andre var jaget innendørs av middagsheten.

Han svingte inn i utkanten av plassen nedenfor en stor fjellknaus dekket av ruiner av bygninger, tok med seg en stor manilakonvolutt fra baksetet, hoppet ut og krysset plassen uten å bry seg om å låse bilen. Han stanset ved et landhandleri, vekslet et par ord med innehaveren, ga ham en lapp og en seddelbunt og nikket mot Toyotaen før han gikk videre, svingte ned en sidegate og inn i en shabby bygning der det var malt Welcome Hotel loddrett på veggen. Med det samme han kom inn, spratt mannen i resepsjonen opp med et hyl av glede og skyndte seg rundt disken for å hilse på ham.

19

«Doktora John! Du er tilbake! Så godt å se deg!»

Han snakket berbisk og den unge mannen svarte på samme språk.

«Deg også, Yakub. Hvordan er det med deg?»

«Bra. Og du?»

«Skitten,» svarte den unge mannen, og børstet støvet av ‘I love Egypt’-T-skjorten. «Jeg trenger en dusj.»

«Selvsagt, selvsagt. Du vet hvor det er. Jeg er redd det ikke finnes varmtvann, men det er så mye kaldt du bare ønsker. Mohammed!

Mohammed!»

En guttunge dukket opp fra sideværelset.

«Doktora John er tilbake. Hent såpe og et håndkle så han kan ta seg en dusj.»

Gutten pilte av gårde, så plastsandalene klasket mot det flislagte gulvet. «Ønsker du å spise?» spurte Yakub.

«Visst pokker ønsker jeg å spise. Jeg har levd på bønner og hermetiske sardiner de to siste månedene. Jeg har drømt om Yakubs kylling i karri hver eneste natt.»

Mannen lo.

«Vil du ha pommes frites til?»

«Jeg vil ha pommes frites, jeg vil ha ferskt brød, jeg vil ha kald Cola, jeg vil ha alt du har.»

Yakub lo enda mer.

«Samme gamle doktora!»

Guttungen kom tilbake med et håndkle og et lite såpestykke.

«Jeg må ta en telefon først,» sa den unge mannen.

«Ikke noe problem. Kom. Kom.» Innehaveren førte ham inn i et overfylt rom, der et stativ med postkort med eselører sto lent mot den ene veggen og en telefon var plassert på toppen av et arkivskap. Den unge mannen la konvolutten på en stol, løftet røret og slo et nummer. Det ringte noen ganger før en stemme gjallet i den andre enden.

«Hallo,» sa han, nå på arabisk, «kunne du sette meg over til …»

Yakub viftet med hånden og overlot ham til seg selv. Et par minutter senere kom han tilbake med en Colaflaske, men gjesten 20

hans snakket fremdeles, så han satte fra seg Colaen på toppen av arkivskapet og gikk for å tilberede maten.

En halvtime senere, nydusjet og nybarbert og med håret børstet tilbake fra den solbrente pannen, satt den unge mannen og gaflet i seg maten under en knudrete palme i hotellets hage.

«Så, hva har skjedd i verden i det siste, Yakub?» spurte han, og brøt av en stor brødbit som han dro langs kanten av tallerkenen for å få med seg resten av sausen.

Yakub nippet til Fantaen.

«Har du hørt om den amerikanske ambassadøren?»

«Jeg har ikke hørt noen ting om noe som helst. Det føles som om jeg har bodd på Mars de to siste månedene.»

«Han ble sprengt i lufta.»

Den unge mannen plystret lavt.

«For en uke siden,» sa Yakub. «I Kairo. Hevnens sverd.»

«Ble han drept?»

«Nei, han overlevde. Så vidt.»

Den unge mannen gryntet.

«Synd. Utrydd alle byråkrater og verden ville blitt et mye bedre sted. Denne karrien er helt nydelig, Yakub.»

To jenter, europeere, reise seg fra et bord i den andre enden av hagen og gikk forbi dem. En av dem så seg tilbake og smilte til den unge mannen. Han hilste med et nikk.

«Jeg tror hun liker deg,» hvisket Yakub da de var gått.

«Kanskje det,» svarte vennen. «Men så fort jeg sier at jeg er arkeolog kommer hun til å løpe som faen. Det er arkeologiens regel nummer én, Yakub: Fortell aldri en kvinne hva du driver med. Da er det kjørt.»

Han spiste resten av kyllingen og potetene, og lente seg tilbake med fluene summende i treet over seg. Luften var fylt av hete, vedrøyk og stekt kjøtt.

«Hvor lenge blir du?» spurte Yakub.

«I Siwa? En times tid til.»

«Så drar du tilbake til ørkenen?»

«Så drar jeg tilbake til ørkenen.»

Yakub ristet på hodet.

«Nå har du vært der ute i ett år, ya doktora. Du kommer hit, hen21

ter forsyninger og så forsvinner du igjen. Hva driver du egentlig med der ute i ødemarka?»

«Jeg gjør oppmålinger,» smilte den unge mannen. «Og graver hull. Og tegner kart. Og på en ekstra spennende dag tar jeg kanskje noen bilder også.»

«Og hva leter du etter? Et gravkammer?»

Den unge mannen trakk på skuldrene.

«Ja, du kan vel kalle det det.»

«Og har du funnet det?»

«Hvem vet, Yakub. Kanskje, kanskje ikke. Ørkenen spiller deg puss. Du tror du har funnet noe, så viser det seg å være ubetydelig.

Eller du tror det du har funnet er ubetydelig, og så blir du plutselig klar over at det er noe. Sahara er, som vi sier hjemme, one big mother-fucking prick-teaser.»

Han falt tilbake til engelsk da han sa dette og Yakub gjentok ordene og strevde med uttalen.

«On beeg modder-fockin peek taser.»

Den unge mannen lo og dro sigaretter og en liten pose pot opp av brystlommen.

«Akkurat, Yakub. On beeg modder-fockin peek taser. Og det er på en god dag.»

Han rullet erfarent en joint, tente den og dro røyken dypt ned i lungene, så lente han hodet mot palmestammen og blåste tilfreds ut.

«Du røyker altfor mye av de greiene der,» formante egypteren.

«Du kommer til å bli sprø av det.»

«Tvert imot, min venn,» sukket den unge mannen og lukket øynene. «Ute i ørkenen er det det eneste som gjør at jeg ikke blir gal.»

Han forlot hotellet en halvtime senere, fremdeles med et fast grep om manilakonvolutten. Ettermiddagen var på hell, solen forsvunnet i vest og himmelen skiftet farge fra vannaktig gult til sitrusfarget oransje. Han slentret over plassen til jeepen som nå var fylt med kasser med proviant, satte seg inn, startet motoren og lot bilen trille de femti meterne bort til pumpene foran byens eneste bensinstasjon.

22

«Fyll den opp,» sa han til betjenten, «jerrykannene også. Og fyll vann i plastbeholderne. Det går bra med springvann.»

Han kastet nøklene til mannen og gikk hundre meter oppover veien til postkontoret. Inne åpnet han manilakonvolutten, dro ut en rekke fotografier, sjekket dem, la dem tilbake i konvolutten og limte den igjen.

«Jeg ønsker å sende denne rekommandert,» sa han til mannen i luken.

Mannen tok konvolutten, veide den, trakk et skjema opp av en skuff under disken og begynte å fylle det ut.

«Professor Ibrahim az-Zahir,» sa han og han leste navnet på konvolutten høyt for å være sikker på han hadde fått det riktig.

«Universitetet i Kairo.»

Den unge mannen tok gjenparten av skjemaet, betalte, lot konvolutten bli igjen og ruslet tilbake til bensinstasjonen. Jeepen, jerrykannene og vannbeholderne var fylt, og etter å ha kastet et siste blikk på markedsplassen satte han seg inn i kjøretøyet, startet motoren og kjørte langsomt ut av byen.

Han stanset som snarest i utkanten av ørkenen for å rulle seg en joint til, før han skrudde på stereoen, ruste motoren og raste av gårde gjennom sanden.

De fant kroppen hans to måneder senere. Det vil si levningene av den, helt forkullet av den intense varmen i den utbrente jeepen.

En gruppe turister på ørkensafari snublet over kjøretøyet om lag femti kilometer sørøst for Siwa, på hodet ved foten av en sanddyne, et utbrent metallvrak med noe de tok for en menneskelig skapning inni. Det så ut som om jeepen hadde gått rundt mens han var på vei opp sanddynen, selv om det ikke var en særlig bratt dyne, og merkelig nok var det andre dekkspor i nærheten, som om han ikke hadde vært alene da ulykken skjedde. Liket var så ille tilredt at det ikke kunne identifiseres endelig før tannlegejournalen var ankommet fra USA.

3 LONDON,

N OV E M B E R

20 01

Dr. Tara Mullray strøk en kobberfarget lokk vekk fra øynene og fortsatte bortover broen. Det var varmt der oppe under lampene, og den glatte, bleke pannen var blank av svette. Nedenfor, gjennom ventilasjonshullene på toppen av burene, kunne hun skimte slangene, men hun brydde seg ikke mer om dem enn de brydde seg om henne. Hun hadde jobbet i reptilhuset i mer enn fire år og nyhetens interesse hadde tapt seg for lenge siden.

Hun passerte klippeslangen, den store afrikanske hoggormen, teppeslangen og Gaboon-viperen og stanset omsider over buret til den egyptiske kobraen. Den lå sammenkveilet i det ene hjørnet, men med én gang hun kom løftet den hodet, spilte med tungen og den kraftige olivenbrune kroppen buktet seg fra side til side som en metronom.

«Hei, Joey,» sa hun, satte fra seg kassen og slangekroken hun hadde med seg og satte seg på huk på brua. «Hvordan har du det i dag?»

Slangen undersøkte nysgjerrig undersiden av lokket på buret.

Hun tok på seg et par tykke lærhansker og beskyttelsesbriller, for kobraens spytt var giftig. Og spytte gjorde den.

«Kom igjen, duttebass», sa hun og løftet slangekroken. «Tid for medisinen din.»

Hun bøyde seg fram, løftet forsiktig av lokket på buret, og lente seg bakover da slangens hode reiste seg mot hennes med nakkehuden lett utspilt. I én eneste koreografert bevegelse grep hun lokket på kassen, feide slangen opp med kroken, og uten å ta blikket fra den et sekund slapp hun den ned i kassen og smelte igjen lokket.

Innenfra hørtes en svakt glidende lyd da kobraen utforsket de nye omgivelsene.

«Det er til ditt eget beste, Joey,» sa hun, «ikke hiss deg opp nå.»

Den egyptiske kobraen var den eneste av slangene hun ikke likte. Hun følte seg komfortabel med alle de andre, selv taipanen.

Men kobraen gjorde henne alltid nervøs. Den var listig, aggressiv og irritabel. Den hadde bitt henne én gang, for et år siden, da hun 24

tok den ut av buret for å gjøre rent. Hun hadde grepet for langt ned på kroppen, og den hadde klart å vri seg rundt og kaste seg fram mot den bare håndbaken hennes. Heldigvis var det bare et tørt bitt, så ingen gift ble injisert, men det hadde skaket henne opp. I de nesten ti årene hun hadde jobbet med slanger var hun aldri blitt bitt før. Siden da hadde hun behandlet den med største forsiktighet og brukte alltid hansker når hun hadde med den å gjøre, noe hun ikke gjorde med de andre slangene.

Hun kontrollerte lokket for å forsikre seg om at det var forsvarlig igjen, løftet kassen og gikk tilbake nedover brua, manøvrerte seg forsiktig ned en trapp i enden og gikk bortover korridoren til kontoret sitt. Hun følte slangen bevege seg rundt i kassen og saktnet farten for ikke å skumpe den for mye. Ingen vits i å forstyrre den mer enn nødvendig.

På kontoret ventet assistenten hennes, Alexandra. Sammen flyttet de kobraen fra kassen og over på en benk. Alexandra holdt den nede mens Tara bøyde seg for å undersøke den.

«Han burde da ha vært bra igjen nå,» sukket hun og undersøkte et område midt på slangens rygg der skjellene var hovne og såre.

«Han har gnidd seg mot steinen sin igjen. Jeg tror vi skal la buret hans være tomt en stund så såret får tid til å gro.»

Hun tok et antiseptisk middel ut av et skap og vasket såret forsiktig. Slangens tunge fór ut og inn og de svarte øynene stirret truende opp på henne.

«Når går flyet ditt?» spurte Alexandra.

«Seks,» svarte Tara, og kikket opp på klokken på veggen. «Jeg må dra med én gang jeg er ferdig med dette.»

«Jeg skulle ønske faren min bodde i utlandet. Det får forholdet til å virke så mye mer eksotisk.»

Tara smilte.

«Det er mange måter å beskrive forholdet til pappa på, Alex, men eksotisk er ikke en av dem. Vær forsiktig med hodet hans.»

Hun gjorde seg ferdig med å rense det betente området, klemte en klatt krem på fingeren og smurte den på slangens rygg.

«Såret må renses annenhver dag mens jeg er borte. Og fortsett med antibiotika fram til fredag. Jeg vil ikke at cellulitten skal spre seg.»

25

«Kom deg av gårde nå, og kos deg,» sa Alexandra.

«Jeg ringer i slutten av uken for å sjekke at det ikke er noen komplikasjoner.»

«Ta det med ro! Det går så fint, så. Tro det eller ei, men dyrehagen kan overleve uten deg i to uker.»

Tara smilte. Alexandra hadde rett. Hun var altfor opptatt av jobben. Det var et trekk hun hadde arvet etter faren. Dette var den første ordentlige ferien hennes på to år, og hun visste at hun burde gjøre mest mulig ut av den. Hun klemte assistentens arm.

«Beklager. Jeg overreagerer.»

«Jeg mener, slangene kommer ikke akkurat til å savne deg, eller hva? De har ikke følelser.»

Tara satte opp et påtatt fornærmet ansikt.

«Hvordan våger du å snakke om ungene mine på den måten!

De kommer til å gråte seg i søvn hver eneste kveld mens jeg er borte.»

De lo begge to. Tara tok slangekroken og sammen fikk de kobraen tilbake i kassen.

«Går det greit å legge ham tilbake?»

«Jada,» svarte Alexandra. «Kom deg av gårde nå.»

Tara tok kåpen og hjelmen sin og gikk mot døren.

«Og husk, antibiotika fram til fredag.»

«Men så kom deg nå for guds skyld av gårde!»

«Og ikke glem å ta ut steinen hans.»

«Herregud, Tara!»

Alexandra rev til seg en fille og kastet den. Tara dukket, lo og løp nedover korridoren.

«Og husk å ta på deg vernebriller når du legger ham tilbake,» ropte hun over skulderen. «Du vet hvor jævlig han blir når han har fått medisinen sin!»

Ettermiddagstrafikken var tett, men hun snodde seg elegant gjennom den på mopeden, krysset Themsen ved Vauxhall Bridge og ga gass de siste par–tre kilometerne ned til Brixton. Av og til kastet hun et blikk på klokken. Det var bare litt over tre timer til flyet gikk, og hun hadde ikke engang pakket ennå.

«Faen også,» mumlet hun inni hjelmen.

26

Hun bodde alene, i en stor grottelignende kjellerleilighet med baksiden ut mot Brockwell Park. Hun hadde kjøpt den for fem år siden for penger hun hadde arvet etter moren og bestevenninnen, Jenny, hadde flyttet inn på gjesteværelset som leieboer.

I et par år hadde de levd en ubekymret bohemtilværelse. De hadde hatt fester, drevet fra det ene forholdet til det andre og ikke tatt noen ting alvorlig. Men så hadde Jenny møtt Andrew, og i løpet av et par måneder hadde de flyttet sammen og latt Tara sitte igjen med ansvaret for leiligheten. Avdragene var ruinerende, men hun leide ikke ut igjen. Hun likte å ha stedet for seg selv. Hun lurte av og til på om hun ville kunne slå seg til ro med en mann, slik Jenny hadde gjort. En gang for mange år siden hadde det vært én, men det var slutt for lengst. Hun trivdes egentlig godt i sitt eget selskap.

Da hun kom hjem var leiligheten et eneste rot. Hun skjenket seg et glass vin, satte på en CD med Lou Reed, gikk inn på arbeidsværelset og trykte inn avspillingsknappen på telefonsvareren. En metallisk kvinnestemme sa: «Du har seks beskjeder.»

To var fra Nigel, en gammel venn fra universitetet. I den første inviterte han henne på middag på fredag, i den andre avlyste han den fordi han hadde kommet på at hun skulle reise bort. Én var fra Jenny som advarte henne mot å ri på kameler, fordi alle kameldriverne var perverse, én fra en skole som bekreftet et foredrag hun skulle holde om slanger, én fra Harry, en aksjemegler som hadde prøvd å invitere henne ut i to måneder og som hun aldri ringte tilbake. Den siste var fra faren.

«Tara, dette er din far. Jeg lurte på om du kunne kjøpe med deg litt skotsk whisky. Og The Times. Ring meg hvis det er noe, hvis ikke ses vi når jeg møter deg på flyplassen. Jeg … hm, gleder meg til å se deg. Ja, hum, jeg gleder meg veldig. Ja, ha det, da.»

Hun smilte. Han hørtes alltid så tafatt ut når han prøvde å si noe kjærlig. Som de fleste akademikere følte professor Michael Mullray seg bare ordentlig hjemme i sin egen tankeverden. Sterke følelser kom i veien for den rasjonelle tenkingen. Det var derfor han og moren hadde skilt lag. Fordi han ikke taklet hennes behov for kjærlighet. Selv da hun døde for seks år siden hadde han hatt problemer med å vise følelser. I begravelsen hennes hadde han 27

sittet helt bakerst, alene og uttrykksløs, fortapt i egne tanker og forsvunnet med én gang det var over, for å holde en forelesning i Oxford.

Hun drakk opp vinen og gikk tilbake til kjøkkenet for å fylle glasset på nytt. Hun visste hun burde ha gjort rent i leiligheten, men hun begynte å få dårlig tid, så hun nøyde seg med å bære ut søpla og vaske opp før hun gikk inn på soverommet for å pakke.

Hun hadde ikke sett faren på nesten et år, ikke siden han sist var i England. De snakket med hverandre i telefonen av og til, men samtalene var mer rasjonelle enn følelsesladde. Han kunne fortelle henne om en ny gjenstand han hadde avdekket eller et kurs han hadde holdt, og hun ville grave fram litt sladder om vennene og jobben. Samtalene varte sjelden mer enn et par minutter. Hvert år sendte han henne et fødselsdagskort og hvert år kom det en uke for sent.

Derfor var hun blitt overrasket da han hadde ringt forrige måned og helt uventet bedt henne komme og besøke ham. Han hadde bodd utenlands i fem år og dette var første gang han hadde invitert henne.

«Sesongen er nesten over,» hadde han sagt. «Hvorfor kjøper du ikke bare en flybillett? Du kan bo i brakka på utgravningsfeltet og jeg kan vise deg noen av severdighetene.»

Hennes første reaksjon hadde vært bekymring. Han var gammel, godt over sytti, og hadde svakt hjerte som han daglig tok medisiner for. Kanskje dette var hans måte å si at helsen sviktet og at han ville slutte fred før han døde. Men da hun spurte, hevdet han bestemt at han var helt frisk og at han bare tenkte det kunne være hyggelig at far og datter tilbrakte litt tid sammen. Det lignet ham ikke og hun hadde hatt sine tvil, men til slutt hadde hun tenkt hvorfor ikke, og bestilt flybilletter. Da hun ringte for å si fra når hun kom, hadde han virket oppriktig glad.

«Flott!» hadde han sagt. «Vi kommer til å få det alle tiders.»

Hun sorterte klærne på sengen, plukket ut dem hun ville ha med seg og slengte dem i en stor bag. Hun hadde lyst på en sigarett, men motsto fristelsen. Hun hadde ikke røykt på over elleve måneder og hadde ikke lyst til å begynne igjen. Ikke minst fordi hun, hvis hun klarte å la være et helt år, ville vinne hundre pund 28

fra Jenny. Som alltid når lysten meldte seg, tok hun en isbit fra fryseren og sugde på den isteden.

Hun lurte på om hun burde ha kjøpt en presang til faren, men det rakk hun ikke nå. Hvis hun hadde tatt med seg et eller annet, ville han sikkert ikke likt det uansett. Hun husket den voldsomme skuffelsen fra barndommens julefeiringer, da hun brukte uker på å planlegge hva hun skulle kjøpe til ham, bare for å oppleve at han åpnet den omhyggelig utvalgte presangen, mumlet et halvhjertet: «Å, så fint, lille venn, akkurat det jeg ønsket meg,» for så å forsvinne bak avisen igjen. Hun ville kjøpe tax-free whisky, Times og kanskje en aftershave, det fikk gjøre nytten.

Hun slengte de siste småtingene i bagen, gikk på badet og tok en dusj. En del av henne grudde seg til turen. Hun visste de ville ende opp med å krangle, uansett hvor hardt de prøvde å la være.

Men samtidig var hun forventningsfull. Det var en stund siden hun hadde vært utenlands, og ble det for ille, kunne hun ta seg noen dager på egen hånd. Hun var ikke et barn lenger, avhengig av faren. Hun kunne gjøre som hun ville. Hun skrudde opp varmtvannet i dusjen, la hodet bakover så vannet plasket mot brystene og magen og begynte å nynne for seg selv.

Da hun hadde kledd på seg og lukket alle vinduene, gikk hun ut med bagen i hånden og smelte døren igjen etter seg. Ute var det blitt mørkt og et duskregn fikk fortauene til å glinse under gatelyktene. Hun pleide å bli deprimert av slikt vær, men ikke i kveld.

Hun sjekket at hun hadde flybilletter og pass og dro smilende av gårde til stasjonen. I Kairo var temperaturen visstnok oppe i 26-27 grader.