Tatt av kvinnen

Erlend Loe

Tatt av kvinnen

© J.W. Cappelens Forlag AS, 1993 Utgitt i CUB serien første gang i 1995 av J.W. Cappelens Forlag AS Heftet utgave med filmomslag, CAPPELEN DAMM AS, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42596-8 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omlagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

første del

1) Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet. Alltid om hvor glad hun var i stillhet, om hvor godt det er bare å være alene. Pratet og ble aldri ferdig.

Det hendte jeg sovnet, forsvant i små øyeblikk, men hun merket det ikke. Jeg våknet, hver gang med et lite rykk, av og til med en lyd fra strupen.

Da jeg fikk summet meg, oppdaget jeg at hun snakket fremdeles. Om den deilige stillheten to mennesker kan oppleve sammen, om den uendelige varheten et menneske er i stand til å leve i overfor et annet. Harmoni var det hun snakket om. Kommunikasjon. Men hun snakket så fort. Og jeg fikk meg så sjelden til å si unnskyld, hva var det du sa? Jeg satt og nikket stille, litt ettertrykkelig, tilsynelatende intenst lyttende. Ja, det skal være sikkert, sa jeg og vugget tungt med hodet, himmel og hav, ja selvfølgelig. Og jeg så på henne, på bena hennes, og på leppene. Svært vakre, leppene. Og jeg visste nøyaktig når hun kom til å søke etter blikket mitt for å møte meg et annet sted enn bare i ordflommen. Da var jeg der med blikket, litt før henne, på plass. Som ventende. Lange intervaller hadde hun mellom hver gang hun trengte øynene mine for å komme videre. Jeg lærte meg de interval7

lene. Brukte kanskje fem kvelder på det. Nåja, jeg telte ikke.

2) En kveld kom hun senere enn vanlig. Jeg hadde lagt meg. Raskt tok jeg på den første underbuksen jeg fant.

Den viste seg å være den mest forræderiske av alle mine underbukser. Omtrent uten strikk rundt lårene, i praksis nesten et skjørt. Jeg måtte hele tiden passe godt på, sitte i bestemte stillinger, ikke fare plutselig opp. Jeg vurderte det likevel som enda mer uheldig å ta på meg langbukse.

Det ville hun nemlig tolke som et signal på at hun kunne bli, at jeg slett ikke hadde tenkt å sove og at også min natt var uten begrensninger eller slutt.

Det slo meg hvor riktig denne beslutningen var, og jeg innså i samme øyeblikk at forskjellen mellom et menneske i underbukse og et i langbukse er enorm, bortimot uoverskuelig. Med langbukse er man klar til alt. Ingen handling er utenkelig. Med underbukse, derimot, er man fri. Det ville for eksempel være vanskelig å foreslå for en mann i underbukse å gå en tur midt på natten, noe som ellers slett ikke ville ha overrasket meg fra henne.

Hun satte seg i den vanlige stolen, alltid den samme.

Nærmest askebegeret. Først sa hun som vanlig at hun var så glad i stillhet, den betydde så mye for henne, antakelig adskillig mer enn jeg kunne forstå. Jeg nikket.

Deretter begynte hun å prate om sin far. De hadde så dårlig forhold de to, sa hun, og hun fortalte hva faren hadde gjort og sagt og ikke gjort og ikke sagt gjennom store deler av hennes oppvekst. Jeg må ha falt i søvn (det er alltid så hardt for meg mellom to og tre på natten), for jeg husker at jeg bråvåknet og fikk med meg en spesielt skjellsettende episode fra hennes barndom. Hun var kommet til kjernen.

8

Det hun fortalte sjokkerte meg, og, glad for endelig å kunne gi henne respons, sa jeg at det var det verste jeg hadde hørt og jeg rådet henne til å ta det opp med faren umiddelbart. Gi ham inn, rett og slett. Herregud! Hun var jo en voksen kvinne, sa jeg, hun trengte å gjøre opp med denne mannen som var hennes far. Jeg syntes hun burde kontakte ham tvert, jo absolutt, kanskje allerede neste dag. Hva var det hun ventet på?

Deretter så vi lenge på hverandre. Jeg hadde snakket, engasjert meg i henne. Det var ikke til å komme bort fra. Jeg lurte på om hun syntes at jeg hadde vært vår.

3) Neste dag på jobb ble jeg oppringt av en herr SlindHanssen. Og hva kan jeg hjelpe deg med? spurte jeg. Her er det jeg som snakker, sa han. Jeg sa at jeg godt kunne høre at han snakket. Og plutselig, akkurat litt for sent, forsto jeg at det var hennes far. Han var forbannet. Jeg måtte holde røret langt fra øret. Han sa at Marianne (for det var det hun het) hadde oppsøkt ham tidlig om morgenen. Hun hadde skjelt ham huden full og kastet frokosten hans på gulvet (det bløtkokte egget, kaffekoppen, stikkelsbærsyltetøyet), og hun hadde fortalt at hun endelig hadde møtt en mann (meg) som forsto henne og som hadde vekket henne.

Hun hadde latt ham forstå at hun aldri ville se ham igjen. Deretter hadde hun slått taklyset av og på så mange ganger at pæren gikk, hele tiden mens hun skrek at han hadde gjort hennes barndom til en ørkenvandring, at han hadde ødelagt alt for henne, at det bare var hans skyld, alt, skyld, skyld, skyld, bare hans, alt.

Jeg prøvde å oppmuntre den stakkars mannen med å si at hun tross alt ikke hadde sagt at hun hatet ham, at 9

alle får en utblåsning i ny og ne, det blir nok bra igjen, og om ikke han også trodde det? Men nei. Det trodde han ikke. Og han syntes jeg skulle passe meg. Det sa han flere ganger (jeg syns De skal passe Dem litt, De frekke, frekke mann). Og han turde ikke tenke på hva et ødelagt menneske som meg kunne få seg til å gjøre med hans (eneste) datter. Han sa han kunne høre på stemmen min at jeg ville bli hans datters bane.

Alvoret i situasjonen gikk omsider opp for meg og jeg forsøkte å forklare at jeg slett ikke hadde oppfordret Marianne til å bryte med ham, slett ikke, sa jeg, det var aldri min mening. Han brøt meg av og sa dirrende at hvis han noen gang traff meg skulle jeg ikke se bort fra at han kom til å slå meg hardt i ansiktet.

4) Og Marianne fortsatte å komme. Om mulig med mer iver enn før. Hun begynte å ta med små ting til meg. Appelsinte, en agurk en kveld, av og til plastposer fulle av sjokolade som hun hadde fått av en venninne med diabetes og deltidsjobb på Nidar-Bergene. Ja, hun jobber bare deltid, forklarte Marianne, og det lå klart i luften at jeg skulle spørre om hvorfor hun nå mon gjorde det. Joda, denne Nidar-Bergene var alenemor og dessuten syntes hun det var litt vanskelig å stå opp om morgenen, forklarte Marianne. Og så lo hun den litt butte latteren sin og himlet med øynene slik at vi begge skulle tenke på hvor ekkelt det er å stå opp tidlig, og være enig i det. Jeg nikket og himlet. Himlet ettertrykkelig.

Men jeg kom ikke over trettheten om natten.

5) En kveld ville hun kysse meg. Hun må ha synes at det passet godt. Jeg så tydelig at hun trakk pusten og samlet de bevende leppene. Bøyde seg frem. Vil du ha appel10

sinte, spurte jeg (jeg har honning). Åja, har du honning, sa hun sakte.

6) Vi gikk på kino. En forferdelig film som nesten ødela meg. Vår mann hoppet ut fra et fjell på slutten. Jeg gråt og ville hjem. Vi gikk på kafé. Marianne ville at vi skulle drikke litt øl og røyke og prate om filmen. Hun brukte to halvlitere på å fortelle hvor glad den hadde gjort henne.

Og særlig hadde hun likt slutten. Hun mente bestemt at vår mann hadde fått vinger og fløyet, og hun nektet på det mest intense å overveie muligheten av at han kanskje døde der ved foten av fjellet. Nei, han hadde fløyet opp mot himmelen for å takke menneskene for livet. Hør nå her, sa jeg, vi så jo at mannen hoppet, han forsvant, Marianne, han hoppet i døden. Først litt nedover, ja, sa hun, men så fløy han opp. Hvordan kunne hun vite det? (filmen sluttet jo der, for helvete). Men jo, for tenk, hun bare visste det.

7) Jeg flakket med blikket for å slippe å se på henne. Jeg stirret en stund på askebegeret. Stillingen var 22, men egentlig ledet jeg, for den første sneipen hadde jeg kastet ut av vinduet.

8) Marianne ringte meg på jobben. Var lett og glad i stemmen. Det var så fint at jeg hadde vært enig, sa hun.

Jeg prøvde å huske hva vi hadde sagt om natten. Ingenting husket jeg. Men da kommer jeg bare da, sa hun. Jeg nikket inn i telefonrøret og sa ja, bare kom, og at det sikkert ble bra.

9) Samme kveld kom hun flyttende. Med tolv middels store pappkasser og en kremgul kommode.

10) Jeg begynte å gå i svømmehallen. Det var det eneste fornuftige å gjøre. Litt tid for meg selv. Jeg kjøpte meg årskort. Et fint hullkort av hvit plast, og med navnet mitt i bleke bokstaver. Gikk dit hver dag etter jobb og strevde for å utvikle et sympatisk forhold til den merkelige stemningen der nede. Satt i timesvis i badstuen og leste. Så tynn du blir, sa Marianne. Og jeg ble tynn.

11) I en hel uke ble jeg forfulgt av en eldre mann med stor mage og utovernavle. I dusjen, i badstuen, i garderoben, under hårtørreren, han fulgte meg overalt. Det var merkelig påfallende. En gang møttes blikket vårt, i badstuen. Jeg var ferdig med boken min og kikket opp. Øynene våre møttes gjennom dampen og det var slett ikke et slikt blikk jeg hadde ventet meg. Stille, kravløst, nesten fortapt. Jeg gikk i dusjen. Han tok meg igjen mens jeg knyttet skolissene. Vi knyttet begge to, i stillhet. Omsider sa han noe, sa jeg burde kjøpe meg svømmebriller, og han nevnte raskt flere mulige merker. Det var absolutt noe å tenke på, sa han, så slapp jeg å få så røde øyne.

12) Marianne var nesten alltid i leiligheten når jeg kom 12

hjem. Jeg fortalte hva mannen med utovernavlen hadde sagt. Hun pustet meg litt i håret som ennå var fuktig og sa at det hørtes ut som en finfin idé som jeg ikke burde vente for lenge med å sette ut i livet. Vi avtalte å møtes i byen neste dag. Hun ville gjerne være med og velge ut svømmebriller, sa hun, og hun ville legge vekt på at jeg fikk de beste. Ja, vi må passe på så vi ikke lar oss lure av utseendet, sa jeg.

13) Jeg tok tidlig lunchpause og dro for å møte Marianne. Har du ventet lenge? Hun svarte ja, men at det ikke gjorde noe, for hun hadde spist en så veldig stor og deilig soft-is. Hva! skrek jeg, i oktober? Hvordan da, i oktober? Softis, sa jeg. Hvordan da, soft-is? For helvete, Marianne, spiser du virkelig soft-is i oktober? Selvfølgelig spiser jeg softis i oktober, sa hun, og forøvrig spiser jeg det akkurat når det passer meg. Jeg må si jeg liker det dårlig! brølte jeg mot henne. Det fins en tid for alt, Marianne! Og du vet like godt som meg at oktober ikke er soft-isens sesong! Det er det vel. Nei, det er det ikke! Jo, sa hun. Og jeg hylte pånytt, rett i øregangen hennes; nei, det er det faen ikke! Og det ble helt stille.

Etter en stund sa jeg beklager og at jeg hadde dummet meg ut. Jeg måtte ha mistet besinnelsen fullstendig. Jeg var en tosk. Og svært angrende; kan du tilgi meg, Marianne? Ja, svarte hun bare.

Vi klemte hverandre, og så tok hun hånden min og førte meg bestemt inn i butikken.

Nå gjelder det, sa jeg.

14) De hadde nesten en hel vegg med svømmeartikler, hvorav et titalls forskjellige brilletyper. Det overveldende synet gjorde meg rastløs. Jeg strakk ut armen og 13

hentet fram en brille av merket Speedo. Den var med blanke glass og svart gummi. Jeg kjente etter, og jo, jeg hadde falt for den. Dessuten sto det Super goggle på pakken og på baksiden en innføring under tittelen Caring for your goggle. Og hva betyr goggle, spurte jeg. Svømmebriller, sa Marianne. Greit, da tar jeg disse. Nei, det gjør du slett ikke, sa hun. Rolig nå. Og hun tok et skritt tilbake og sto stille en lang stund.

En ekspeditør begynte å sirkle oss inn, diskrét. Marianne stirret på brillene mens jeg trippet lett rundt henne og sa hør nå her. Plutselig var ekspeditøren der og sa goddag, ja hei selv, sa Marianne. Kanskje han kunne hjelpe? Jeg nikket ivrig og Marianne sa bestemt nei. Vi sto alene og stirret litt igjen. Disse, sa Marianne til slutt.

Disse og ingen andre. Rød gummi og mørkt glass, Champion goggle, og med ultra violet protection. De dyreste.

Hva skal jeg med så flotte briller, sa jeg, men Marianne tok meg til side og mente at nå skulle jeg jammen høre her, og hadde jeg kjøpt meg årskort i svømmehallen eller hadde jeg ikke? Og hun mente også at jeg burde kjøpe en neseklype. Nærmere bestemt Speedo stainless steel rubber dipped nose clip with elastic band (one size fits all). Det sakk i meg ved tanken på fornedrelsen hvis den allikevel ikke skulle passe, men Marianne så på meg og nikket stille joda, kom igjen nå. Jeg betalte 108 kroner.

På vei ut holdt vi rundt hverandre og jeg takket Marianne for at hun hadde sørget for at vi ikke lot oss lure.

15) Det ble ofte til at vi satt hjemme om kveldene. Marianne og jeg. Det luktet klor av huden min og hun kommenterte det. Av og til kunne hun be meg om å gå og ta på svømmebrillene mine. Neeei, sa jeg og pustet forle14

gent gjennom nesen. Jo, kom igjen nå, du er så tøff med dem. Men det er så sent, prøvde jeg meg. Hold opp, sa hun. Og jeg tok dem på. Det tente henne. Hun ville at vi skulle ligge med hverandre i sofaen. Gi deg, sa jeg. Men hun begynte å snakke om hvor fint det er med kropper, de klossete kroppene våre som kan lage det så godt for oss. Jeg så på leppene hennes, og passet godt på å møte blikket hennes hver gang hun søkte mitt. Så tilbake til leppene. Blekrosa ytterst mot ansiktshuden, dypere røde innover, og det er veldig viktig å opparbeide et uanstrengt forhold til kroppen sin, sa hun. Jeg nikket. Og i løpet av neste setning hadde hun tatt av seg alle klærne, (ikke bare stå der da, sa hun). Og jeg innså etter hvert at hun var deilig, og at hun syntes jeg var deilig og at det kanskje ikke var mer som skulle til. Se på meg gjennom svømmebrillene, stønnet hun. Og jeg så på henne.

16) Marianne kjøpte en flaske rødvin. Den hadde kostet mer enn hundre kroner og jeg syntes hun hadde vært råflott. Det har du overhodet ikke noe med å synes, sa hun.

Men vi fant ikke opptrekkeren. Jeg sa det var forbausende. Hvor kunne den ha blitt av? Og vi lette lenge. Åpnet alle skuffene flere ganger. Sannheten var at jeg ikke hadde noen opptrekker. Jeg drakk aldri vin.

Men Marianne kunne en metode (se her, sa hun). Hun klemte flasken mellom lårene og slo så hardt hun kunne på bunnen, i godt og vel ti minutter. Hva skal skje? spurte jeg. Hun svarte ikke. Ba meg bare om å holde flasken, slik at hun kunne legge alle sine krefter i slaget. Ingenting skjedde. Du, sa jeg, hvis du tror at korken kommer til å sprette ut, så tar du feil. Det er ikke mulig, for vinen inneholder ikke kullsyre. Men hun trodde det.

15

Hun hadde lært metoden av en polakk. Klarte han det? lurte jeg. Hun dro på svaret. Du er blitt lurt, Marianne.

17) Omsider klarte vi å presse korken ned med en kulepenn. Se der ja! jublet Marianne og klappet i hendene.

Jeg hentet glass og vi satte oss i sofaen. Hva syns du? spurte hun etter den første slurken, tydelig spent. Om hva? sa jeg. Hun pekte irritert på vinflasken. Å, den…, jo, kjempegod. Virkelig helt spesiell og veldig veldig god.

Den lager liksom en god følelse i munnen og halsen. Selvfølgelig er den god, sa Marianne. Men kjente jeg ikke noe mer? Mer? sa jeg og anstrengte meg for å kjenne noe mer. Jeg tenkte på hva som kan være bedre enn god, men fant bare fortreffelig og noen andre ord som lignet.

Himmelsk, sa jeg etter en kort pause. Ja, sa Marianne, men noe enda mer. Noe enda mer…? Nei, jeg visste virkelig ikke. Om hun ikke kunne si meg hva det var? Jo, det kunne hun. Og hun forklarte at vi drakk en vin med stor personlighet. Det holdt ikke å si at den var god.

Det holdt bare ikke. Hvorfor ikke? spurte jeg, men hun ba meg om ikke å avbryte. Vinen var grasiøs og yppig, mente hun, den var frempå, den stakk seg ut og det var absolutt ikke en vin av det unnvikende og blyge slaget.

Marianne var fornøyd med sin vin, forsto jeg. Hun nippet og trakk pusten og sa at det var lenge siden hun hadde drukket en vin som var såpass talefør. Og dessuten temmelig frekk. Vi drakk en frekk vin.

Frekk, ja, sa jeg, og tok en lang slurk, mm, og jeg sa at jeg jammen trodde hun hadde rett. Det er som om den prøver å skjule sin egen hemmelighet, fortsatte Marianne, den forsvinner raskt, prøver å unndra seg vår dom.

Hun hadde forresten aldri kjent på maken til feighet hos en vin fra dette distriktet, sa hun, æsj, hun ble helt feig 16

i ganen, her! jeg skulle bare kjenne selv (og hun presset glasset sitt mot leppene mine). Jeg kjente godt etter og sa at hun hadde rett, det var som om vinen ville gjøre seg mer forgjengelig enn den allerede var.

Hun så skarpt på meg. Dust! sa hun bare.

18) Neste dag kjøpte jeg vinopptrekker. En gammel type som like godt kunne ha vært min siden begynnelsen på sytti-tallet. Jeg la den innerst i en skuff og fant den tilfeldig da jeg stekte fiskeboller om ettermiddagen. Obs! ropte jeg, se her! Den må ha vært her hele tiden. Ja er det ikke rart med ting som forsvinner og dukker opp igjen, lo Marianne. Helt crazy, sa jeg.

19) Og vi gikk på tur. Tror du ikke det er litt sent for å finne blåbær? lurte jeg. Marianne himlet med øynene.

Jeg er en ivrig turgjenger, sa hun.

Vi hadde gode støvler med innleggssåler av avispapir, bøtter og hver vår bærplukker. Trenger jeg votter? spurte jeg. Så tok vi bussen til langt ut i skogen. Marianne hvisket til meg at jeg ikke trengte å ha på meg vottene på bussen. Hun var redd folk ville komme til å tro at hun var støttekontakten min. Jeg tok av meg vottene og la dem imellom oss på setet og hun nikket at det var fint. Klappet meg på kneet.

20) Jeg glemte vottene på bussen. Faen, Faen! sa jeg.

Det var hennes skyld. Hun hadde skjult dem under lårene sine, og jeg antydet såvidt (men flere ganger) at hun hadde gjort det med vilje. Hun avfeide meg og sa hardt at hun ikke orket å høre mere syting. Vi var på blåbærtur og vi skulle plukke blåbær, votter eller ikke.

I løpet av den første timen så vi ikke snurten av et 17

eneste bær, men så fant jeg en liten sopp. Flott! ropte Marianne, og hun mente det var en rødskrubb. Men den er spekt, sa jeg. Marianne mente at den nok ville komme seg hvis vi tok den med oss inn i varmen. Like etter fant vi blåbær, frosne de også. De hørtes som hagl i bøttene.

Jeg frøs, men fargene på trærne var fine (Marianne sa at jeg i det minste måtte innrømme det). Joda, det var ingenting i veien for at jeg kunne være enig i det. Og Marianne ville bare gå og gå. Førstemann til toppen av bakken, ropte hun.

Don’t you ever førstemann me, sa jeg.

21) Vi plukket til det ble mørkt. Jeg sugde frosne blåbær og lot som om det var drops. Marianne, sa jeg ivrig, hvis du holder soppen min sånn og slikker på den, ser den litt ut som en is. Ja, sannelig, sa Marianne. Til slutt tok vi bussen hjem.

Jeg ba Marianne spørre sjåføren om han hadde sett noe til vottene mine. Gjør det selv, sa hun, men det kom ikke på tale, mente jeg. Det var jo hennes skyld at jeg hadde glemt dem. Og hun spurte. Kom triumferende tilbake og sa at det ikke var sjåførenes ansvar å passe på sakene til distré passasjerer. Hva! Var det alt? (arrogante jævel), og jeg reiste meg for å ta ham. Men Marianne ba meg slappe av. Sjåføren hadde bedt oss se på trafikkselskapets hittegodskontor, sa hun. Jeg satte meg, bet tennene sammen og nikket stille.

I morgen den dag, sverget jeg.

22) Vottene betydde noe for meg. Jeg hadde fått dem av min bestefar, en kjernekar i alt og ett. Og nå hadde Marianne fått meg til å glemme dem.

Jeg tenkte at hvis hun hadde hatt litt slankere lår, så 18

ville det ikke skjedd og jeg sa det til henne. Hun kledde seg naken og spurte om hva som var galt med lårene hennes. Det viste seg at ingenting var galt med lårene og jeg måtte ta det tilbake. Marianne foreslo at jeg istedet for å være så sur skulle kle av meg, og det gjorde jeg og vi ble to om å være naken.

Etterpå kledde jeg på meg og dro ned til trafikkselskapets hittegodskontor.

23) Det gikk en tid. Marianne pleide å våkne om morgenen og si at jeg var så søt når jeg sov. Hun mente jeg hadde noe over meg som på samme tid var både mykt og besluttsomt. Jaså, sa jeg. Og hun drev det så langt som til å utlede at jeg måtte være forelsket i henne. Hun så det simpelthen på meg, hevdet hun.

Jeg skuttet meg umerkelig og spurte om det ofte hendte at hun lå våken om natten. Ja, det hendte ikke så rent sjelden.

24) Hei, det er snart vintersolhverv, sa Marianne, og hun mente at vi burde ha en fest. Deretter skrev hun invitasjoner; Velkommen til vår fest i anledning av at solen snur, neste torsdag kl. 20. Ta med øl/vin. Solen snur vel ikke, sa jeg foraktelig. Gjør den vel, sa Marianne.

Hun ville be to studiekamerater og venninnen fra Nidar-Bergene. Og hvem skulle jeg be? Jeg spurte naboen på andre siden av gangen. Han takket ja, men la til at han skulle spille en curling-kamp, så han ble muligens ørlite forsinket. Bare han? lurte Marianne i en bisetning under tannpussen. Ja, sa jeg.

25) Tid til en og annen ettertanke. Jeg ble sittende og stirre ut i stuen etter at Marianne hadde lagt seg. Den 19

kremgule kommoden hennes passet slett ikke i min leilighet. Jeg tenkte også på at det i bunn og grunn var noe forbløffende over plutselig å ha Marianne der. Det hele var litt merkelig, og en kjedelig følelse av midlertidighet grep meg. Jeg prøvde å finne ut hva det var for en følelse, men kom ingen vei. Men hun var der, og kommoden var der, og alle klærne og tingene hennes hadde allerede blandet seg med mine. Greit.

Jeg bestemte meg for å prøve å bli hodestups forelsket i henne. Ja. Jeg skulle begynne med det allerede neste dag. Det kunne neppe ta så lang tid.

26) Kommoden din passer ikke helt, sa jeg neste morgen.

Hun hørte det ikke, så jeg sa det en gang til. Du, sa jeg, den kremgule kommoden din passer ikke helt i min stue.

Syns du ikke? sa hun. Nei, sa jeg. Kanskje vi kunne kjøpe en som var større, mente Marianne, men jeg forklarte at det ikke var størrelsen som plagde meg, men fargen.

Hun, på sin side, syntes fargen var glimrende. Det var snarere veggene, ja, og de andre møblene som ikke passet. Jeg forsto hvor landet lå og jeg ba henne være forberedt på at jeg kom til å male kommoden hennes (Marianne, jeg kommer til å male kommoden din). Hun sa nei, at hun overhodet ikke var forberedt på det. Det kom ikke på tale. Og hun spurte om jeg ikke heller kunne male en av mine egne ting?

Jo, selvfølgelig kan jeg det, sa jeg og gikk.

27) Jeg gikk til svømmehallen. Gikk urimelig fort, og det irriterte meg grenseløst at jeg hadde latt henne tro at jeg godtok at diskusjonen dreide seg om hvorvidt jeg hadde lyst til å male noe eller ikke. Nå sto hun der i leiligheten og følte at hun hadde vunnet (faen, hun var sikkert i ferd 20

med å steke seg et egg) fordi vi hadde endt opp med å si at bare jeg fikk male noe så var alt greit. Hun trodde da for helvete ikke at jeg hadde våknet denne morgenen og hatt en desperat lyst til å male et eller annet. Og det irriterte meg like mye at jeg stadig trakk meg unna idet diskusjonene kom til et vendepunkt. Hårfint for tidlig hver gang.

28) Nei, det kan jeg da for pokker ikke! Se der har vi svaret sitt som har vasket seg, tenkte jeg. Og jeg gjentok denne uvennlige setningen flere ganger. Det var det jeg skulle ha svart, rett opp i ansiktet hennes. Uten blygsel.

Neste gang skulle jeg la henne få høre det, ikke spare på noe.

Jeg ankom svømmehallen med et begynnende smil og viftet vant med årskortet til rette vedkommende. Svømte en kilometer.

29) Mannen med utovernavlen kom i snakk med meg.

Jeg ser du har kjøpt de beste, sa han og gjorde en gest i retning av svømmebrillene mine. Jeg nikket og forklarte at jeg var temmelig fornøyd med dem, men at de ikke desto mindre tok inn litt vann på det venstre øyet. Han ble opprørt. Sier du det, sa han. Jeg sa ja. Han mente jeg burde la ham fikse det (jeg kunne bare slappe av, han hadde fikset hundrevis av svømmebriller). Han fikk dem, og ga seg til å trekke i plaststroppen som holdt glassene sammen. Jeg kikket på utovernavlen hans, nervøst, for å slippe å delta i operasjonen. Jeg ville akkurat ta en tur bort og dusje da jeg hørte en svak lyd av bristende plast. Helvete, sa han stille, og plutselig mente han at brillene mine bare var noe skit.

21

30) Vi kledde på oss mens han gjentatte ganger forsikret meg om at det ikke var noen grunn til bekymring. Han skulle straks kjøpe nye briller til meg. Ja, det var faktisk det første han skulle gjøre. Vi måtte ikke la dette komme imellom oss, mente han.

31) Vi gikk i hardt tempo sammen mot sportsbutikken som for en tid siden hadde solgt meg brillene. Glenn (for det var det han het) holdt hele tiden brillene i høyre hånd, og han stirret vemodig på dem med ujevne mellomrom. Han ristet på hodet, fortørnet over verdens ondskap og av selv de enkleste objekters utilstrekkelighet. Og jeg begynte såvidt å ane det skumle i at han uten videre gikk ut ifra at jeg var like indignert som ham. Han gikk med faste skritt, dette var vi sammen om. Og menn begge to.

32) En gang stoppet han opp utenfor en bank. Nåja, sa han, og hva hadde jeg forresten skullet med beskyttelse mot ultrafiolette stråler (når det kom til stykket). Nettopp, sa jeg (godt poeng). Og han lot det skinne helt klart igjennom at det ikke kom på tale å kjøpe samme type briller denne gangen.

33) Glenn gikk rett bort til disken. Morn. Ja, nå var det vel hans tur.

Vi liker ikke disse svømmebrillene, sa Glenn. Vi liker dem slett ikke. Og ekspeditøren skulle være klar over at det siste kvarteret av Glenns liv var gått med til ikke å like dem og han hadde likt dem mindre og mindre og akkurat nå likte han dem (som sagt) slett ikke. Hva er i veien med brillene? spurte ekspeditøren oppriktig interessert, men med en litt butt stemme, en stemme som 22

ikke strakk til, ikke engang til sitt bruk (og som senere fikk Glenn til å hevde at mannen måtte være homo).

Med denne stemmen spurte han altså om hva som var i veien med svømmebrillene mine (som han forøvrig sikkert trodde var Glenns).

De er for dårlige, sa Glenn.

34) Man måtte ikke bruke makt. Det var det hele. Gjerne justere på lengden mellom brilleglassene (ja, bevares), men ikke med makt. Med hva da? lurte Glenn.

35) Med et fast blikk ba Glenn om å få pengene tilbake, men ekspeditøren sa at det ikke kom på tale. Det gjør det vel, sa Glenn. Nei, overhodet ikke på tale. Men vi snakker jo om det, sa Glenn (og håvet inn en ikke liten lingvistisk seier), og jeg kjente at jeg hadde begynt å like ham.

36) Men pengene fikk vi allikevel ikke. Og hvordan vet vi forresten at dere har kjøpt brillene hos oss? spurte ekspeditøren, godt fornøyd med sin vinkling av problemet.

Glenn ga seg. Han kjøpte nye svømmebriller til meg.

Fine og gule, og med en liten eske til å ha dem i. Så er vi kvitt, sa han og klappet meg på skulderen. Jeg takket og sa at jeg ikke kom til å bære nag til ham etter dette. Slett ikke. Det ville være tåpelig å bli uvenner for en slik bagatell. Uvenner? spurte Glenn.