Blodmånenatta av Guro Sibeko

© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-34068-1 1. utgave, 1. opplag 2011 Illustrasjoner: Knut André Solberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2011 Satt i 14 pkt. Berkley og trykt på 130 g Munken lynx 1,13 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1. En halv mann i en halv båt Mamma satt nesten dobbelt i den lille plastbåten vår, hun myste mot været, beit tennene sammen og styrte mot land. Hun kjørte så fort motoren kunne klare, hun rynket pannen som om hun prøvde å ville propellen større og båten hurtigere, men stormen som kom fra storhavet var mye raskere enn oss. Vinden kom plutselig fra alle kanter, og skyene som bare for et øyeblikk siden hadde skjult sola, ble til tåke som tetnet til mørke fylt av bitende, blåsende iskulde.

Jeg frøs sånn! Jeg la meg på kne i båten og tviholdt i tofta, og mamma krøp enda mer sammen, hun brølte mot havet og himmelen mens hun forsøkte å holde båten på rett kurs. Hun klamret seg til styrehåndtaket, selv etter at en diger bølge hadde kastet båten opp i lufta så jeg glapp taket i tofta, så jeg henne henge etter armene i motoren. Da båten landet igjen, var det med kjølen i været, og vi lå og fløt ved siden av den i de ville bølgene.

Det vil si, jeg fløt. Jeg var helt nummen av kulde og kunne verken bevege armer eller bein, men rednings-

7

vesten min holdt meg flytende. Mamma hadde ingen redningsvest. Det lange håret hennes tullet seg rundt ansiktet og blindet henne, hun veivet med armene og prøvde å se fra side til side. Stormen hørtes ut som all verdens ville dyr, som all verdens ødelagte vaskemaskiner, som jordras og snøras og hylende spøkelser, men likevel hørte jeg godt hva mamma ropte.

«Kaspara!» ropte hun. «Kaspaaaaaraaaaaa!»

Jeg ville så gjerne svare henne, men lungene mine var fylt av is, og det bitte lille pipet jeg presset frem i halsen, kunne jeg ikke engang høre selv.

«Kaspaaaaaraaaaaa!» ropte mamma igjen. Jeg tenkte på sist hun hadde ropt på meg, da sola farget det brune gresset gyllent og havet glitret som om det var dekket av diamanter.

«Kaspara!» ropte mamma da, «vi må ut og ro!»

Det var ikke sant. Vi måtte ikke ro, for vi hadde motor, dessuten måtte vi egentlig ikke ut i det hele tatt.

Vi bare ville det. Vi ville legge ut fra land og kjenne den svake vinden ruske oss i håret og de milde bølgene vugge oss fra side til side. Vi satte fart på motoren og kjørte fort, fort, utover fjorden, og selv om lufta var kald og sjøsprøyten kjentes som is, jublet vi når den traff oss. Vi jublet for havet og for sola, for fjellene og for snøen som smeltet og rant bort. Vi jublet for våren, mamma og jeg, for det var vårjevndøgn; etter

8

den mørke vinteren hadde dagen endelig blitt like lang som natta.

Vi var nesten ute på storhavet da en annen båt krysset fjorden et stykke foran oss. Det var en nydelig gammel nordlandsbåt, og den ble rodd av én mann alene.

Han hadde svart sydvest og oljehyre som liksom trakk solskinnet til seg og gjemte det. Ikke en vanndråpe glitret på han, ingen steder ble lyset kastet tilbake, så det var som om han satt i sitt eget mørke i båten sin. Han måtte være veldig sterk, for han rodde fryktelig fort, båten hans fór bortover vannet nesten like fort som vår.

Men plutselig, da han var like foran oss, stanset han.

Da så jeg at den ene siden av båten manglet. Ja, den ene siden av mannen manglet også. En halv mann i en halv båt. På hele det store havet finnes det bare én halv mann som ror en halv båt og ser ut som om han frakter all verdens mørke.

«Mamma!» ropte jeg og pekte. «Se! Det er draugen!»

Det var da mamma snudde båten mot land så brått at jeg nesten falt over bord. Da jeg så meg tilbake, så jeg ikke draugen mer, bare den svarte, hylende stormen som skulle innhente og fange oss, som skulle velte båten vår og hale og dra i mammaen min for å tvinge henne ned i de skummende bølgene.

«Kaspaaaaaraaaaaa!» ropte mamma. Så ropte hun ikke mer. Så fløt hun ikke mer. Så husker jeg ikke mer.

9

10

Ikke før jeg våknet på sykehuset. Da var det mørkt utenfor vinduet, og bare en nattbordlampe lyste i rommet. Pappa satt på sengekanten min, han var bustete på håret og helt rød rundt øynene. Bestemor og bestefar sto på den andre siden av senga mi. Det trillet store tårer nedover kinnene til bestefar, og hendene til bestemor skalv når hun klappet på meg. Likevel klappet og klappet hun, og bestefar og pappa strøk og strøk meg over håret og på hendene.

«Jeg må kjenne at du er til,» sa pappa. «Jeg må kjenne deg så jeg kan tro på at du fortsatt er til.»

«Kaspara min,» hikstet bestefar. «Min egen Kaspara!

Tenk at du lever!»

«Jenta vår,» hvisket bestemor. «Lille, vakre jenta vår.

Som fins.»

11

2. Kirkegården på Øra Jeg fantes. Men mamma fantes ikke. På Øra ble det vår, det luktet søtt av mose og syriner, men ikke av mammas hår. Det luktet surt av myra og sterkt av furutrærne, men ikke varmt av mammas hender. Mest av alt luktet det salt, av hav og av strand, og av tårer.

Jeg gikk til skolen som vanlig, men hvis det kom en liten vind og blåste håret mitt frem i ansiktet på meg, begynte tårene å renne, og jeg klarte ikke å stanse dem.

Jeg satte meg i grøfta og så innover myrene, på himmelen og fjellene som så bølgete og utydelige ut gjennom tårene. Jeg talte hvor mange gresstrå jeg kunne nå mens jeg satt stille, og etter en stund sluttet øynene mine å renne og jeg kunne tørke ansiktet på jakkeermet og gå til skolen. Men da hadde de andre allerede sunget god morgensangen og begynt å arbeide, ja én gang var nesten hele første time gått. De første gangene var det ingen som sa noe, men så ble læreren strengere, og den siste gangen det skjedde fikk jeg skikkelig kjeft.

Noen ganger, hvis jeg så en mann i oljehyre, for ek-

12

sempel, eller hørte sentrifugen på en vaskemaskin, ble jeg så forferdelig redd at jeg ikke fikk puste. Jeg prøvde å late som ingen ting, for jeg visste jo at oljehyre og sentrifuger ikke var farlige. Men lungene mine kjentes som om de var så fulle av bly at det ikke var plass til luft, så jeg hikstet og hveste og snappet etter pusten. Da klappet folk på meg som om jeg var en liten unge, eller de fant en pose som jeg kunne puste i, og selv om alle bare var snille, var det grusomt flaut hver gang.

Hjemme begynte jeg aldri å gråte eller hikste etter luft. Ble jeg lei meg der, kunne jeg krype opp i fanget til bestemor, og så sang hun for meg.

Mora spurte dattera si om det, sang bestemor, ti, ri, lill’ hugen min, hvorfor renner melk fra brystet ditt ned?

Dei leika så lett gjennom lunden. Det er en lang, lang sang om alvekongen, og selv om den er full av ord jeg ikke forstår, ble jeg alltid rolig når bestemor sang den for meg.

Huset vårt ligger så nær fjorden at det ofte er pakket inn i frostrøyk om vinteren og havtåke om sommeren, men likevel er det et varmt hus. Frost og tåke hadde aldri kommet gjennom ytterdøra, aldri inn i gangen der jakkene mine hang eller kjøkkenet der bestefar lagde verdens beste kakao til meg. Men etter at mamma ble borte på havet, kom kulden inn i soverommet til bestemor og bestefar. Den satte seg i brystet til bestemor og

13

fikk henne til å hoste og skjelve, og en morgen jeg kom inn til henne, satt hun på kommoden med beina i kryss og vinket til meg, mens kroppen hennes lå i senga og var død.

Nå var det slutt på at jeg fikk kjeft på skolen. Når jeg kom inn i et rom, sluttet alle å snakke, de sto bare der og lot være å se på meg. Når noen snakket til meg, brukte de myk, lav stemme som om jeg var syk, og alle voksne klappet meg på hodet og hvisket bak ryggen min om hvor synd det var på meg.

Jeg syntes ikke det var mer synd på meg enn før.

Bestemor var jo ikke borte! Hun satt ved siden av meg i sofaen, hun satt på sengekanten min når jeg skulle sove, og i begravelsen satt hun bakerst i Malneskirka og nikket alvorlig når noen sa fine ting om henne. Så fulgte hun etter kista og alle menneskene nedover Øraveien, forbi huset vårt og inn på kirkegården, som ligger helt ytterst på odden der veien slutter.

Det er en nydelig kirkegård. Den har smijernsgjerde og en port med måner og stjerner på, og flere store rognetrær kaster flakkende skygger over gravsteinene.

Noen av gravsteinene har vakker gullskrift, noen har små, svarte bokstaver, og noen er så gamle og mosegrodde at det ikke står noe på dem lenger. Om sommeren vokser det et hav av gule smørblomster og lilla geitrams på tre sider av gjerdet.

14