De tre utvalgte - Kodeknekkerne 1

H.L. Dennis

Kodeknekkerne – De tre utvalgte

Oversatt av Aleksander Melli

© H.L. Dennis Originalens tittel: The Power of Three Logbook illustrations © 2012 H. L. Dennis and Meggie Dennis First published in Great Britain in 2012 by Hodder Children's Books Oversatt fra amerikansk av Aleksander Melli Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39646-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag: Juve design Sats: Type-it As, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80g 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Meggie, til Steve og til mamma og pappa.

Takk for at dere hadde troen!

Så kikket Arthur på sverdet, og likte det svært godt.

«Hvilket liker du best,» sa Merlin, «sverdet eller sliren?»

«Jeg liker sverdet best,» sa Arthur.

«Det er uklokt av deg,» sa Merlin, «for sliren er verdt ti ganger sverdet.»

Tilpasset fra Le Morte D’Arthur Sir Thomas Malory, Bok 1, kapittel 25

1 Koden kaller

Brodie Bray holdt håndskriften opp mot lyset.

Det var da hun så dem.

Hullene.

Utrolig, egentlig, at hun ikke hadde sett dem før.

Det var bare sollyset som strømmet inn gjennom vinduet, akkurat i denne vinkelen, som gjorde dem synlige nå. Bittesmå nålestikk som trengte gjennom bursdagskortets overflate.

Sytten.

Hullene var ikke tilfeldige. De var nøyaktig plassert.

Hun grep et stykke papir og en penn, og skrev ned alle bokstavene som var merket med nålestikk. Så leste hun meldingen høyt.

Tirsdag morgen kl 10

Nå var hun redd.

Noen prøvde å sende henne en melding. Og hun ante ikke hvem det var.

Alt ved dagens levering fra postbudet var forvirrende. Et usignert bursdagskort, selv om det var lenge til bursdagen hennes; det feilstavede navnet inni kortet; til og med alderen var feil. Og de knall oransje sokkene som fulgte med kortet, de hun hadde på seg nå, var altfor store.

Idet hun la fra seg kortet på gulvet, kom hånden borti vannglasset på nattbordet. Hun spratt opp for sent til å hindre at det veltet. Vannet plasket ned på føttene hennes.

Det var først da hun bøyde seg ned for å tørke opp vannet med en svamp, at hun fikk øye på de oransje flekkene på baksiden av kortet. Blekk. Fra sokkene.

Og der, klart og tydelig merket, kunne hun nå se et kart.

Og tre ord.

Lys er kunnskap.

Herr Smithies var medlem av en hemmelig organisasjon. Organisasjonen var så hemmelig at til og med kona til herr Smithies ikke ante at den fantes. Så vidt fru Smithies angikk, jobbet mannen hennes i skatteetaten. Hun smurte matpakke til ham hver eneste dag, og så ham gå på jobben hver eneste morgen mens hun vinket ham av sted fra kjøkkenvinduet med de knall gule oppvaskhanskene sine. Hver eneste kveld serverte hun middag til herr Smithies på slaget klokken seks, og når de hadde spist, gikk de ut i stuen og kikket på fru Smithies’ yndlingsprogrammer på tv. De snakket aldri om jobben hans. Noe som var like greit, siden herr Smithies ikke hadde lov til å snakke om den.

Organisasjonen herr Smithies jobbet for, hadde et merkelig navn: «Det svarte kammeret.» Svarte kamre hadde eksistert i ulike former i mange århundrer. De hadde alltid vært hemmelige organisasjoner som var opprettet for å avdekke hemmeligheter. De aller beste hjernene i landet (akkurat den biten var herr Smithies veldig stolt av) ble håndplukket og trent opp av det britiske Svarte kammeret bare for å gjøre denne jobben. Problemet var at det ikke var bare-bare å gjøre denne jobben.

Det sier seg selv at den beste måten å holde på en hemmelighet, er å ikke fortelle den til noen.

Men noen ganger må informasjon deles. Bare ikke 11

med alle. Det er da koder blir brukt. Å skrive kodede meldinger betyr at kun visse mennesker kan forstå det som blir sagt. Dette er en utmerket måte å kontrollere hvem som får vite hva på. De som forstår koden, har makten.

Svarte kamre lager koder. Og knekker koder. Koder som inneholder hemmeligheter. Noen ganger er hemmelighetene spennende, noen ganger er de farlige, og noen ganger endrer de historiens kurs. Så uansett hvor vanskelig det er å knekke kodene, er det viktig at de som jobber i Det svarte kammeret aldri gir opp. Dette var herr Smithies overbevist om. Fullt og helt. Og herr Smithies elsket jobben sin. Det vil si, han hadde en gang elsket jobben sin. I det siste hadde ikke ting gått spesielt bra. Ting var i endring, og herr Smithies var ikke en mann som var flink til å håndtere endring.

Men i dag hadde herr Smithies annet å tenke på.

Han skulle i et møte, og følte seg veldig urolig over hele situasjonen.

Herr Smithies hadde gått med på å treffe Robbie Friedman på en liten kafé i et hjørne av Russell Square.

Han brukte noen minutter på å sjekke at ingen hadde fulgt etter ham, så åpnet han døren til kafeen. Friedman var allerede på plass; en høy mann med lys hud, viltvoksende hår som en tykk, blond glorie, og et gyllent, funklende halskjede rundt halsen.

12

«Hyggelig at du ville treffe meg igjen, Smithies,» sa han.

Smithies følte at dette var en aldri så liten underdrivelse. Hvis noen fra Det svarte kammeret fikk vite at han traff Friedman, ville det bli trøbbel. For Friedman og trøbbel hørte sammen, som egg og bacon eller smør og ristet brød – noen av ingrediensene i den engelske frokosten Smithies bestilte før han trakk fram en stol og satte seg ned.

Friedman hadde ikke alltid vært trøblete. En gang i tiden hadde han vært en av de viktigste kodeknekkerne i landet. Men det var før han begikk en særdeles uheldig feil. Nå var Friedman falt i unåde, og Smithies tok en stor risiko ved å treffe ham. Men Smithies var ikke redd for risikoer.

«Det er gjort,» sa han. «Operasjon Veritas er reaktivert. Jeg har sendt ut invitasjonene.»

Friedmans øyne glødet. «Er du sikker på at vi kan gjøre dette?»

«Nei. Men du vet like godt som meg at vi må prøve.

Det er det vi alltid har vært enige om. Hvis vi noen gang oppdaget ny informasjon om manuskriptet, ville vi gjenopprette Det svarte kammerets studiegruppeavdeling.»

«Så hvem har du spurt? De beste hjernene i landet?

Nyutdannede studenter? Hvor mange fra Oxford og Cambridge?»

13

Hånden til Smithies frøs fast i luften. En eggeklatt skled av gaffelen og klasket ned i tomatbønnepytten på tallerkenen. «Ingen,» sa han.

Friedman snurpet leppene sammen.

«Hør, Robbie, det er komplisert,» hvisket Smithies. «Moderne kodeknekking handler om datamaskiner og algoritmer og internettsikkerhet. Ingen er interessert i et fem hundre år gammelt manuskript som ingen klarer å tyde. Folk husker ikke studiegruppenes arbeid lenger. Veritas ble oppløst for førti år siden.»

Han tok en slurk te fra den prikkete koppen med hakk i kanten. Da han satte fra seg koppen, hadde han en melkete tebart på overleppen.

«Og uansett, MS 408 er et forbudt dokument. Det er D-merket. Ingen får komme i nærheten av det på en lovlig måte.»

«Så hvem har du da spurt?»

Tebarten dryppet nedover ved munnvikene.

«Barn,» sa han.

Friedman summet seg et øyeblikk før han svarte.

«Har du gått fullstendig fra vettet, Smithies?»

«Muligens. Men det er ikke poenget. Og med respekt å melde – jeg synes ikke akkurat at du er i posisjon til å komme med slike kommentarer.»

Friedman flyttet urolig på seg i stolen.

«Faktum er, Robbie, at jeg har fått en lys idé – en inspirasjon. En gnist som tente en brann. Vi var bare 14

barn selv da vi først ble involvert, derfor følte jeg at det var helt riktig nå.»

Friedman så ut som om han nettopp hadde svelget en usedvanlig vond medisin. «Å bruke barn er løsningen. Jeg vet det er løsningen.

Barn har ingenting å tape. De vet ikke hva som er OK å se og hva som ikke er det. De bærer ikke forventningens byrde på sine skuldre.»

Friedman så fremdeles litt grønn ut.

«Og viktigst av alt, barn er ikke blitt fjernet fra kodeknekkingsoppgavene sine og erstattet av datamaskiner. De har fremdeles sjansen til å utvikle en kjærlighet for koder. Husker du ikke hvordan det var for oss i gamle dager? Da vi var unge og uredde? Da jakten fylte oss med fryd?»

Friedmans øyne lyste opp litt, men stemmen skalv da han svarte. «Barn, Smithies. Er det trygt? Du vet … etter alt det som skjedde?»

Nå var det Smithies tur til å se urolig ut. «Det finnes ingen annen måte.»

«Men tenk på risikoen. Vi kommer til å sette dem i fare.»

Smithies strøk fingeren over kanten av tekoppen.

«Det må bli barn. Hvis ikke er det over og ut.»

Friedman tenkte seg om et øyeblikk før han kikket opp. «Fortsett,» sa han.

«Jeg har foretatt et nøye utvalg. Barnebarn og olde15

barn av kodeknekkere som jobbet under krigen. Og selvsagt også etterkommere av studiegruppen Veritas på 1960-tallet. Sjansen for at de vil stille ubehagelige spørsmål, er lavere. Hemmeligholdelse er noe de har i blodet! Og det er også en større sjanse for at disse barna har et naturlig anlegg for å ta en utfordring.»

Han ble taus et øyeblikk. «Vi må bare være forsiktige.»

Friedman stakk i eggeplommen sin med gaffelen.

«Hvordan skal det organiseres?»

«Ah, denne biten er jeg ekstra stolt av,» strålte Smithies. «Vi driver hele opplegget som et hjemmeundervisningsprosjekt. Jeg har funnet noen smutthull i lovverket som jeg skal benytte meg av. Vi oppretter en slags kode- og sifferskriftskole, og bruker noen av de gammeldagse kodeknekkerne som lærere.»

«Lærere?»

«Jepp. Jeg har spredt ordet, selvfølgelig i all hemmelighet. Jeg har prøvde å trekke inn pensjonerte kodeknekkere som kan overlevere kunnskapen sin.

Gammeldagse knep som ikke er avhengige av datamaskiner. Du vet hva jeg snakker om, Robbie. Å lære fra seg et blikk for diskrete meldinger, en nese for skjulte sammenhenger, et øre for stille forbindelser.» Han lente seg fram i stolen. «Jeg skal ha en del intervjuer nå i ettermiddag. Vi burde ende opp med et utmerket team av barn, og et førsteklasses team av kodelæ16

rere.» Han dyttet den tomme tallerkenen over bordet.

«Denne gangen skal vi lykkes, Robbie. Jeg kjenner det på meg. Tiden for å tyde MS 408 er endelig kommet.» * Tandi Tandari, herr Smithies sekretær, krympet seg litt og bøyde hodet. De stramme, svarte krøllene hennes flommet over skuldrene. «Jeg beklager, sir. Han var den eneste som dukket opp.»

Smithies kikket gjennom skilleveggens mattslipte glass og fikk øye på en pyjamaskledd mann med et glorete, gult slips som et slags belte rundt livet.

«Og du syntes ikke det var på sin plass å bli kvitt ham?» hveste Smithies.

Tandi presset en stabel med pappmapper mot brystet, og ristet trassig på hodet. «Nei, sir. Det ville ikke ha vært høflig å ’bli kvitt ham’. Han var tross alt den eneste som dukket opp.»

«Men hvor er de andre jeg inviterte?»

«Døde, sir.» Hun nølte. «Eller i fengsel. Og disse to,» sa hun og bladde fram de to øverste mappene, «er plassert på aldershjem. Han her har ikke sagt et ord på nesten ti år.»

Smithies skar en grimase. «Vel, Oscar ’Sykmelding’ Ingham vil helt sikkert veie opp for resten.»

17

«Sir?» «Glem det.» Smithies dyttet opp døren og gikk inn på konferanserommet. «Oscar,» sa han anstrengt.

«Hvordan går det med deg?» «Å, du vet, Jon. Jeg er aldri helt smertefri.»

Smithies telte langsomt til ti inni seg.

Alt i alt gikk intervjuet nokså dårlig. Oscar Ingham trivdes med pensjonisttilværelsen, hatet tanken på å jobbe med barn, og ideen om å bli en del av lærerstaben på en kode- og sifferskriftskole fant han aldeles skrekkelig.

«Men hvorfor svarte du på innkallingen, egentlig?» spurte Smithies, og bet i seg trangen til å spørre hvordan en fullvoksen mann kunne finne på å stille opp på et møte han åpenbart ikke var interessert i, uten engang å ta seg bryet med å skifte til noe annet enn pyjamasen.

Ingham gravde i lommen, tok fram en liten pilleeske, tømte to piller i hånden og svelget dem før han svarte. «MS 408,» sa han med en presserende intensitet som fikk Smithies hjerte til å slå fortere. «Du sa at det har dukket opp en ny ledetråd.»

Smithies stakk hånden ned i stresskofferten. Veldig forsiktig, som om han var redd den ville forvandles til støv i hånden, dro han ut en liten, gulnet konvolutt. På baksiden hadde konvolutten et segl presset inn i tykk, rød voks. Motivet var en flyvende fugl. En 18

føniks med utstrakte vinger. Ildfulgens merke. Seglet var brutt. Konvolutten var åpen. Med svakt skjelvende hender dro Smithies ut et sammenbrettet papirark og la det ned på bordet.

2 Jakten på lyset

Brodie Bray sto på gangbroen over elven og ventet på bestefaren. Hun visste at han ville komme trillende på scooteren sin. Det var det han kalte den, selv om den ikke var det – verken en moped eller en sånn golfbilaktig doning som kjøres av gamle damer med blått, krøllete hår i full fart nedover midten av fortauet. Den var en sparkesykkel. Sølvfarget, med to hjul og fotplate − en sparkesykkel som du dytter framover med gode fraspark.

Det plaget henne ikke at bestefaren kjørte sparkesykkel. Hun var bare glad for at han hadde lagt bak seg rollerblades-fasen.

Hun brettet opp venstreermet på genseren og kikket på klokken. Han var sent ute. Hun brettet opp det andre ermet. Den andre klokken hennes var stilt inn på New York-tid. Fem timer etter engelsk tid.

20

Men uansett hva slags beregninger hun gjorde for å ta høyde for tidsforskjellen, var bestefar fremdeles sent ute. Hun sparket en liten stein. Den rullet over fortauet, falt ned i elven, og laget knapt en krusning i vannet. «Altfor liten,» tenkte Brodie. «Rett og slett for liten til å gjøre en forskjell.»

Hun kikket ned i vannet. Det så tykt og svart ut, som olje. Speilbildet hennes steg og sank slik at den fregnete nesen så ut til å vokse og krympe. Hun sparket en ny stein. Større denne gangen. Bildet i vannet virvlet under vekten av steinen. Hun ventet på at bildet skulle falle til ro igjen. Men det minnet fremdeles ikke om henne. Ikke om jenta i speilet hjemme, med vilt, strågult hår som aldri lå ordentlig rett og glatt, og et skjevt glis med litt utstikkende tenner, siden hun hadde sugd på tommelen da hun var baby. Denne flimrende vannversjonen av henne så merkelig skummel ut. Hun sparket enda en stein. Den største hun klarte å finne. Vannspeilet gikk i tusen knas.

«Du fant tydeligvis fram uten problemer.» Bestefarens stemme bak henne fikk henne til å skvette. «Har du ventet lenge?» Han var i ferd med å løsne hjelmstroppen og ta av seg bukseklemmene rundt anklene.

Brodie ga ham en rask klem. «Jeg kom nettopp,» løy hun.

I starten hadde bestefaren vært avvisende. Kartet på bursdagskortet var mest sannsynlig en spøk. En liten 21

fantestrek som en av klassekameratene hennes hadde pønsket ut. Men det var ikke det. Brodie var sikker.

Derfor hadde han sagt at han ville bli med, at hun ikke måtte vente på broen alene. Nå var hun plutselig veldig glad for at han var her.

Brodie kikket på klokken med Greenwich Meantid. Den var nesten ti. Gatelykten over dem flimret.

Om nøyaktig tre minutter ville hun og bestefaren få løsningen på mysteriet. * Tandi Tandari sto og ventet. Hun hadde armene i kors, og øynene var smale, slik at tynne rynker grov seg inn i den svarte pannen. Venstrefoten trippet utålmodig i gulvet. «Så du skal overføres til Bletchley Parkmuseet?» sa hun. Forsøket på å skjule irritasjonen i stemmen var totalt mislykket. «Åja, javisst, det ja. Jeg hadde tenkt å nevne det –» Tandi lot ikke Smithies fullføre setningen. «Jeg har vært sekretæren din i fem år, og så forteller du meg ikke at du har fått deg ny jobb?» Hun snøftet, og lyden minnet ikke så lite om et kvalt nys. «Som om en stilling ved Bletchley kan kalles en ny jobb … Du kommer til å bli fullstendig nedstøvet.» Stemmen var i ferd med å bli høyere og mer skingrende.

Smithies styrte henne ganske brått inn gjennom en 22

åpen dør like i nærheten. Den førte inn i et bøttekott. Omringet av mopper og bøtter prøvde han å roe henne ned.

«Vær så snill, Tandi.» En boks møbelpuss til venstre for ham klapret i gulvet.

«Hvorfor i alle dager skulle en av Kammerets beste kodeknekkere ville arbeide på et museum? Jeg trodde den rollen bare var for folk som ønsker å samle pensjonspoeng før de går av med pensjon. Hvorfor i alle dager skulle du ønske å overføres dit?»

Smithies plukket opp møbelpussboksen og holdt den mellom hendene. «Det er ikke helt som det ser ut,» sa han.

«Okei, så bra – for det virker på meg som om du har tenkt å gi opp kodeknekking, og tilfeldigvis glemte å nevne det for meg.»

Smithies satte møbelpussboksen tilbake i hyllen.

«Vil du la meg forklare, eller?»

Det var noe ved måten sekretæren feide håret dramatisk tilbake over skuldrene på, som fikk ham til å tenke at det kanskje var lurt.

«Det stemmer at jeg skal overføres til Bletchley Park, men jeg kommer ikke bare til å jobbe på museet.»

Han løftet hånden for at hun ikke skulle avbryte.

«Herskapshuset ved Bletchley Park var et svært viktig kodeknekkingssenter under annen verdenskrig, og museet gjør en utmerket jobb når det gjelder å ta imot 23

publikum og formidle historien om alt det som foregikk den gangen. Men jeg har tenkt å bruke tiden min der på noe annet.»

«Som hva da?»

«Jeg skal opprette en hemmelig kode- og sifferskriftskole for moderne kodeknekkere. Jeg har tenkt å plukke ut et lag av dyktige kandidater som kan jobbe sammen med meg i det stille, i en hemmelig avdeling av Det svarte kammeret, med et særdeles kinkig manuskript.»

Tandi løftet hendene opp til ansiktet og presset dem hardt mot munnen. «Har du tenkt å jobbe med MS 408 igjen?» stotret hun.

«Det sa jeg ikke.»

«Men det er det du skal! Nå forstår jeg. Alle menneskene du håpet å intervjue i går hadde en eller annen forbindelse til MS 408.»

Smithies kjente panikken stige i brystet. Vanligvis var det en kilde til stolthet at sekretæren var så grundig i arbeidet sitt og møysommelig i jakten på detaljer.

Nå var det særdeles ubeleilig.

«Tandi, vær så snill. Det kan muligens stemme at vi kommer til å ta en titt på MS 408.» Hun slapp fra seg et lite hyl, og han kunne ikke være helt sikker på om hun var opprørt eller glad. «Men ingen må få vite det. Det er fullstendig konfidensielt. Det blir som en hemmelighet innenfor en hemmelighet. Jeg har ventet i mange år på å kikke på MS 408 igjen, men tatt 24

i betraktning forbudet mot manuskriptet, er det jeg gjør svært risikabelt.» Han nølte litt. «Det var derfor jeg ikke sa noe til deg.»

«Men en kode- og sifferskriftskole … Har du tenkt å bruke barn?» Hun hadde tydeligvis problemer med å puste ordentlig. «Hva med reglene? Hva med risikoen?»

«Ingen kommer til å få vite noe. Jeg skal være forsiktig.» Smithies ønsket at han kunne føle seg like selvsikker som han lød.

Hun rynket pannen igjen. «Jeg vil være med.»

Han tok et skritt tilbake og lente seg mot hyllen, slik at boksen med møbelpuss falt ned på gulvet igjen.

«Ikke vær tåpelig.»

«Jeg vil være med. Hvis du har tenkt å jobbe med MS 408, så vil jeg være en del av arbeidet. Hvilken større utfordring finnes vel enn å prøve å lese en ulest bok?»

Smithies prøvde å finne et motargument, men klarte ikke å si så mye som et pip.

«Jeg var lærer. I Jamaica. Før alt dette.» Hun viftet med hånden, og boksene i hyllen vaklet. «Å lære barn ting var jobben min. Og jeg elsket å gjøre det.» Hun rettet seg opp og sto helt rak foran ham. «La meg få bli med som lærer.»

Det var helt umulig å finne noe som helst å si nå.

«Smithies, hvis du har tenkt å pakke sammen for å begynne å jobbe med en kode- og sifferskriftskole, så vil jeg være med. Jeg fatter ikke at du trodde jeg ville 25

gå med på å bli værende og fortsette å jobbe her uten deg.»

Han plukket opp møbelpussboksen igjen, og denne gangen tok hun den fra ham og satte den tilbake i hyllen. «Er du sikker?» sa han. Ideen var briljant. Den kunne kanskje fungere.

Smilet hennes fortalte ham at når han dro av sted til Bletchley Park, så ville Tandi Tandari ikke være langt etter. * «Vel, hvem de enn er, så har de ikke tenkt å dukke opp,» sa Brodies bestefar stille og lente seg mot gatelykten.

Brodie lot som hun ikke hørte ham. Hva var vitsen med å prøve å avtale et møte med noen, og ta seg bryet med å sende dem et kart, hvis du ikke har tenkt å dukke opp? Det var ikke noe poeng å kikke på klokken, verken den ene eller den andre. Hun visste hvor lenge de hadde stått der. Hun hadde telt minuttene i hodet.

«Skal vi vente til klokken blir elleve?»

Det fikk henne bare til å føle seg enda dummere. At bestefar var så forståelsesfull og tålmodig. Det hadde vært bedre da han antydet at beskjeden var fra en klassekamerat, og at hun kanskje burde ignorere den.

26

«Det er ingen her,» sa hun til slutt. «Vi har ikke sett noen. Vi har ventet i en hel time og har ikke sett ett eneste menneske gå forbi. Ingen bruker denne broen – det er problemet. Jeg skjønner ikke at de gidder å ha et lys her engang,» bjeffet hun, og sparket til stolpen på gatelykten. «Ingen trenger det.»

Bestefaren klukklo. «Lyktestolpen duger i hvert fall når noen vil avreagere litt. Og den er veldig fin å lene seg mot når man er sliten. Jeg synes det er fint at den står her,» sa han.

Lyset blafret i pæren.

«Den skrur seg ikke av engang,» sa hun. «Den burde ikke være på om dagen. Det er bortkastede penger. Og vi kaster bort tiden.» Hun tok bestefaren i armen, dro med seg sparkesykkelen som sto lent mot rekkverket, og begynte å trille den framover. «Kom,» sa hun. «Vi går hjem.»

Bestefaren svarte ikke. Han bare gikk ved siden av henne. Hjelmen hans dinglet fra styret, og bukseklemmene var festet rundt håndleddene som armbånd.

«Lys er kunnskap,» snøftet hun. «For en vits.»

De hadde akkurat nådd fram til døren til puben Pig and Whistle da det plutselig demret for henne.

«Bestefar, jeg må låne sparkesykkelen din!»

«Hva?» Hun visste at bestefaren allerede drømte om en halvliter med øl og sitronbrus og en pakke baconsvor.

27

«Sparkesykkelen din. Jeg må låne den.»

Det tok mindre enn tre minutter, men hvert minutt føltes som en evighet. Hun kunne nesten ikke fatte at hun hadde vært så dum. Hvis ingen brukte gangbroen, så var det ikke meningen at hun skulle være på utkikk etter et menneske på broen. Hun skulle være på utkikk etter en ting. Og det fantes bare én ting på broen. Gatelykten. En gatelykt som hadde flimret til liv like før klokken ti, og som nå strålte for fullt, midt på lyse dagen.

Hun skrenset, stoppet opp, og slengte fra seg sparkesykkelen. Hjertet hamret. Hun kretset rundt lyktestolpen og kikket opp på den flimrende lyspæren.

«Kom igjen,» hvisket hun. «Kom igjen.» Lys er kunnskap, sa beskjeden. Hun gikk en ny runde rundt gatelykten mens hun holdt rundt stolpen. Deretter, da hun ikke klarte å komme på noe annet å gjøre, skled hun ned på bakken, satte seg med ryggen mot stolpen og kikket opp mot himmelen.

Hun hørte en klikkelyd.

Et trykk mot korsryggen.

Hun vred seg rundt. Bak henne, i den nederste delen av stolpen, hadde en bitteliten dør åpnet seg på gløtt.

Så snart hun gikk ned på knærne, ble det lettere å se. Hun åpnet døren og oppdaget noe som så ut som et lite skap. Inni lå en bunt med ark i en tykk papirmappe som var bundet sammen med rød sløyfe. På 28

forsiden av mappen så hun et bilde av en elefant som holdt en nøkkel i snabelen. Ordet VERITAS sto skrevet på toppen, og langs den ene siden leste hun navnet «Brodie Elisabeth Bray».

Før Brodie hadde rukket å strekke ut hånden for å gripe mappen, sto bestefaren ved siden av henne. Han var andpusten, med svetteperler i pannen. Hun kikket opp på ham, og han nikket. Så festet hun grepet rundt mappen og dro den ut fra gjemmestedet.

De hørte en myk visling og en svak klikkelyd, så gikk lyset i gatelykten av. * Smithies plukket opp papirene fra bordet og reiste seg langsomt opp. En liste med navn. De utvalgte. Alle barna han hadde invitert.

Han bekymret seg for deres sikkerhet. Han skulle være forsiktig. Han måtte være det.

Han gikk bort til den andre siden av rommet, til makuleringsmaskinen, så dyttet han arkene varsomt inn mellom skjærebladene. Det betydde ikke lenger noe hvem han spurte. Det som betydde noe, var hvem som tok imot den kommende utfordringen. *

29

«Jeg drar ikke.»

Brodie Bray hadde brukt hele den siste timen på å diskutere innholdet i dokumentet fra gatelykten med bestefaren sin, og hun betraktet ideen som den latterligste hun noen sinne hadde hørt.

«Det kommer ikke på tale å bo på et museum.»

«Det er et herskapshus. Bletchley Park, også kjent som Stasjon X, faktisk.» Bestefaren romsterte rundt i den nederste hyllen i klesskapet på jakt etter noe han åpenbart syntes det var aldeles livsviktig å finne, samtidig som han kranglet med barnebarnet.

«Dokumentet sier at det er et museum,» bjeffet hun til bakhodet hans. «Hvorfor påstår du noe annet?»

«Fordi jeg har bodd der.»

Brodie gikk ned på knærne ved siden av ham.

«Hvaffornoe, sa du?»

«Jeg har bodd der.»

«Men hvorfor har du aldri nevnt det for meg?»

«Ikke før nå. Jeg hadde strenge regler å følge, helt til Veritas-avdelingen av Det svarte kammeret ble tilbakekalt.» Han tilføyde den siste delen av setningen nærmest som en unnskyldning. «Men jeg trodde alltid at denne dagen ville komme, skjønner du. Hvis vi bare ventet lenge nok. Jeg skal vedde på at andre har gitt opp. Men jeg … Jeg trodde det ville skje.» Det kunne se ut som han endelig hadde funnet det han lette etter. «Her,» sa han, «jeg skal vise deg noe.» I 30

hånden holdt han en kakeboks i metall. Han la den fra seg på bordet og klappet lokket på en nesten høytidelig måte, åpnet det og dro ut et lite, falmet fotografi.

«Veritas,» sa han med klar og tydelig røst. «Det er latin og betyr ’sannhet’. Det er det vi leter etter, skjønner du. Sannheten.»

«Hvem er vi? Hvilken sannhet?»

Han viftet med det gulnede fotografiet. «Se her. Det er meg. Temmelig fjong, om jeg får si det selv. Og der er bestemoren din. En praktfull kvinne. Virkelig praktfull. Og det er moren din. Hun må ha vært omtrent på din alder da. Ved siden av vennene hennes.

Jon og Robbie. Ikke offisielt en del av teamet, siden de bare var barn, men det hindret dem ikke i å prøve å hjelpe.» Han lot minnene skylle over seg. «En fantastisk tid. Mennesker fra alle verdens hjørner som jobbet sammen for å finne sannheten.»

Nå begynte Brodie å bli frustrert. «Ja. Du har sagt det allerede. Men hva er det du snakker om? Hvilken sannhet?»

Bestefaren kikket på henne over kanten av fotografiet. «Du vet, den gangen trodde vi at det var den eneste sannheten som var verdt å kjenne. Sannheten om MS 408. Men selvfølgelig het det noe annet på den tiden. Vi kalte det simpelthen Voynichmanuskriptet. Oppkalt etter mannen som fant det for 31

hundre år siden. En bok med bilder av steder vi ikke kunne forstå, og ord vi ikke kunne lese. Men det var en bok som fengslet deg, slik en flue fanges i spindelvevet. Så snart du hadde sett bokens sider med dine egne øyne, var det umulig å flykte fra dens tiltrekningskraft.» Han førte hendene gjennom det tynne, grå håret. «Du vet, Brodie, jeg har drømt om denne dagen. Lengtet etter den. Den dagen da Veritas ble tilbakekalt. Moren din ville ha vært så stolt av å vite at du er blitt valgt ut. Så veldig, veldig stolt.»

«Moren min?»

«MS 408 fanget henne ganske stramt i nettet sitt, skal jeg si deg. Hun brukte store deler av livet på å forsøke å avsløre bokens hemmeligheter. Og på den aller siste turen hennes til Belgia, da hun ble revet fra oss på så grusomt vis, trodde hun faktisk at hun hadde kommet over et nytt spor om dokumentet. Hun trodde virkelig det.»

«Veritas og denne rare boken var viktig for moren min?» spurte Brodie lavt.

Bestefaren virket utilpass.

Brodie plukket opp det gulnede fotografiet. «Og du mener at hun ville ha ønsket at jeg begynte på denne kode- og sifferskriftskolen?»

Bestefaren så enda mer utilpass ut. Det var noe han ikke fortalte henne. Hun kunne føle det.

«Du blir nødt til å være tapper,» sa han.

32

«For å se på en bok?» lo hun.

«Det er komplisert.»

«Det tviler jeg ikke på, hvis hele boken er i kodespråk.»

«Nei. Jeg mener at ting er kompliserte.»

«Men burde jeg begynne på skolen?»

Bestefaren tenkte seg om et øyeblikk. «Du burde det. Hvis Smithies er involvert.»

«Smithies,» sa hun. «Du kjenner ham?»

Bestefaren pekte på en liten gutt i fotografiet, en gutt med bredt, ertende glis. «Javisst. Og det gjorde moren din også. Jon Stephen Smithies var en av hennes aller nærmeste venner.» * Det var kanskje å ta litt hardt i å si at Kerrith Vernan hatet herr Smithies. Men egentlig var det ikke så langt fra sannheten. I hennes øyne var Smithies selve bildet på alt som var galt med Det svarte kammeret. Han var gammeldags, fastlåst i tenkemåten og fryktelig døll i klesveien.

Kerrith Vernan var stolt av tre ting ved seg selv. Den første var hennes raske, noen ville si usedvanlig raske karriereklatring oppover i gradene som stabsmedlem i Det svarte kammeret. Den andre var hennes omfavnelse av den nye ordenen, den forbedrede måten å 33

gjøre ting på, fremtiden. Og den tredje var hennes velstelte ytre. Det var plent umulig å bli så lekker og stilig som hun var i dag uten å bruke betydelige krefter på helsestudio eller investere mye penger hos stylisten− to ord som hun visste, uten skygge av tvil, ikke engang var en del av Smithies ordforråd.

Smithies var hornet i Kerriths side. Og dessuten var han mannen på nabokontoret. Bare det å sitte i samme etasje som ham, og dermed måtte dele heis med ham fra tid til annen, gjorde henne ulykkelig.

Det var torsdag. Om førti minutter hadde Kerrith time med kickboksingtreneren sin, etterfulgt av to timer hos skjønnhetspleieren. Hun stokket arkene på skrivebordet og la dem i en pen stabel, så dyttet hun dem inn i en papirmappe merket «HEMMELIGSTEMPLET» før hun åpnet opp øverste skuff i skrivebordet og ryddet dem bort. Da hun kikket opp igjen, sto sekretæren hennes i døråpningen.

«Det er sant,» sa sekretæren besluttsomt.

Kerriths fingre knuget nøkkelen hun holdt i hånden. Hjertet hoppet lett over et slag. «Er du hundre prosent sikker?»

«Jeg fikk bekreftet det nå nettopp. Han skal begynne å jobbe på museet ved Bletchley Park. En slags førtidspensjonspakke.»

Kerrith reiste seg opp og strakte litt på halsen, som 34

et dyr i villmarken som fokuserer på byttet mens det gjør seg klar til å angripe.

«Perfekt,» sa hun, og lot tungen dvele ved hver stavelse. «Nå kan denne avdelingen endelig bevege seg ut av fortidens skygge.» Hun smilte sitt noe ujevne smil.

(Tannreguleringen hadde ikke gjort jobben sin fullstendig, og hun ventet på en oppfølgingsavtale med kjeveortopeden for å fullføre forbedringene.) «Helt perfekt. Men vi må likevel følge med på det han gjør heretter. Han er kanskje ute av syne nå, men etter det han gjorde, vil han aldri være ute av sinn.» Ordene hennes hadde noe giftig ved seg, som fikk sekretæren til å forlate rommet i en fei. * Herr Bray skrudde på lyset. Hjertet presset hardt mot brystkassen. Han kikket på nattbordsklokken. Fire femtito. Mindre enn åtte timer igjen.

Han kunne fremdeles ombestemme seg. Si til henne at han hadde tenkt gjennom saker og ting. At han trengte henne her.

Hvis han sa det, ville hun aldri dra.

Han gned seg på brystet.

Altså var det viktig at han ikke sa noen ting. Tross alle reglene og alle risikoene – det var ingen tvil om at han måtte la Brodie dra.