Desemberquiz 21

1

S

tatelig og trinn trådte Buck Mulligan frem øverst i trappen. Han bar på en skål med såpeskum, hvor et speil og en barberkniv var lagt i kors. En gul slåbrok, uomgjort, ble båret mykt bak ham av den milde morgenbrisen. Han holdt skålen frem og intonerte: – Introibo ad altare Dei. Han stanset, kikket ned den mørke vindeltrappen og ropte barskt: – Kom opp, Kinch! Kom opp, din fryktelige jesuitt!

Høytidelig trådte han frem og steg opp på det runde kanonfundamentet. Han så seg omkring, og alvorlig velsignet han tre ganger tårnet og landskapet og de våknende fjellene. Så fikk han øye på Stephen Dedalus, bøyde seg frem mot ham og gjorde raskt korsets tegn flere ganger, mens han gurglet langt nede i halsen og ristet på hodet. Stephen Dedalus lente seg ergerlig og søvnig mot den øvre delen av trappen og så kaldt på det stirrende og gurglende ansiktet som velsignet ham; langt var det som på en hest og det lyse hodet med den urakede kronen hadde samme farge og utseende som blek eik.

Buck Mulligan kikket et øyeblikk under speilet og dekket deretter behendig over skålen.

– Tilbake til kasernen! sa han strengt.

Han tilføyde med forkynnerstemme: – For dette, du inderlige kjære, er den uforfalskede Christine, legeme og sjel og blod og sår. Dempet musikk, takk. Lukk øynene mine herrer.

Et øyeblikk. Litt besvær med de hvite blodlegemene. Stille, alle sammen!

Han så skrått opp og utstøtte et langt og dempet plystresignal, ventet så en stund i henført oppmerksomhet, det blinket hist og her av gull i de regelmessige hvite tennene. Krysostomos. To kraftige skingrende plystretoner svarte gjennom stillheten.

– Takk, gamle venn, ropte han livlig. Det er utmerket. Nå kan du godt slå av strømmen.

Han sprang ned fra sokkelen og så alvorlig på iakttageren sin, mens han samlet de løse skjøtene i slåbroken rundt bena. Det fyldige ansiktet i den mørke skyggen og det ovale gretne hakepartiet minnet om en prelat, en kunstmesen fra middelalderen. Et vennlig smil brøt rolig frem på leppene hans.

– Litt av en vits, sa han muntert. Det absurde navnet ditt, en gammel greker!

15

Han rettet fingeren vennskapelig spøkefullt mot ham og gikk bort til brystvernet mens han lo for seg selv. Stephen Dedalus gikk helt opp, fulgte ham trett halvveis og satte seg på kanten av sokkelen og betraktet ham ubevegelig idet han stilte opp speilet på brystvernet, dyppet kosten i skålen og såpet inn kinnene og halsen.

Den muntre stemmen til Mulligan fortsatte.

– Navnet mitt er også absurd. Malachi Mulligan, to daktyler. Men det har hellensk klang, ikke sant? Lett og solfylt som bukken selv. Vi må dra til Aten. Blir du med hvis jeg får tante til å hoste opp tyve pund?

Han la fra seg kosten, lo og spurte opprømt: – Blir han med? Den skinnmagre jesuitten.

Han holdt opp og begynte å barbere seg omhyggelig.

– Si meg en ting, Mulligan, sa Stephen rolig.

– Ja, hva er det, min kjære?

– Hvor lenge skal Haines bli her i tårnet?

Buck Mulligan vendte et glattbarbert kinn over høyre skulder.

– Ja, Herregud, er han ikke redselsfull? sa han rett ut. En pompøs engelskmann. Han synes ikke du er noen gentleman. Gud bedre, de bedritne engelskmennene. Revner av penger og forstoppelse. Bare fordi han kommer fra Oxford. Men du, Dedalus, du har den rette oxfordstilen. Han skjønner seg ikke på deg. Å, navnet jeg har til deg er det beste, Knivskarpe Kinch.

Han barberte seg forsiktig på haken.

– Han fablet over seg i hele natt om en svart panter, sa Stephen. Hvor har han geværkassen?

– Stakkars, fyren er rivende gal, sa Mulligan. Fikk du deg en støkk?

– Ja, sa Stephen energisk og med stigende ergrelse. Her ute i mørket med en fyr jeg ikke kjenner og som fablet og stønnet noe om at han skulle skyte en svart panter. Du har reddet mennesker fra å drukne.

Men jeg er ingen helt. Hvis han skal bli her, forsvinner jeg.

Buck Mulligan betraktet bekymret såpeskummet på barberkniven.

Han hoppet ned fra sitt høye stade og begynte febrilsk å lete i bukselommene.

– Pokker! sa han med tykk stemme.

Han gikk bort til kanonsokkelen og sa, idet han stakk den ene hånden i brystlommen til Stephen: – Lån meg snytekluten din til å tørke av barberkniven med.

Stephen fant seg i at han trakk opp et skittent sammenkrøllet lommetørkle og holdt det frem til beskuelse i det ene hjørnet. Buck Mulligan tørket omhyggelig av barberkniven. Så løftet han blikket fra lommetørkleet og sa: – Dikterens neseklut! En ny kunstnerlig farge for våre irske poeter – snørrgrønt. Det er nesten så man kan kjenne smaken, hva?

Han gikk bort til brystvernet igjen og skuet ut over Dublinbukten, vinden rusket lett i det lyse eikefargede håret hans.

16

– Herregud! sa han lavt. Er ikke havet nettopp hva Algernon kaller det, en stor øm mor? Det snørrgrønne havet. Det pungkrympende havet. Epi oinopa ponton. Å, Dedalus, grekerne! Jeg må lære deg gresk. Du må lese dem på originalspråket. Thalatta! Thalatta! Hun er vår store ømme mor. Kom og se!

Stephen reiste seg og gikk bort til brystvernet. Han lente seg mot kanten og så ned på vannet og over mot postbåten som seilte ut fra havneinnløpet til Kingston.

– Vår mektige mor, sa Buck Mulligan.

Han vendte plutselig de store forskende øynene fra havet mot Stephens ansikt.

– Tante tror du tok livet av din mor, sa han. Det er derfor hun ikke vil jeg skal ha noe med deg å gjøre.

– Noen tok livet av henne, sa Stephen dystert.

– Du kunne vel for faen ha knelt, Kinch, da din mor lå for døden og ba deg om det, sa Buck Mulligan. Jeg er like iskald som deg. Men å tenke seg til at din mor ba deg med sitt siste åndedrag om å knele og be for henne. Og du nektet. Det er noe uhyggelig ved deg.

Han tidde og såpet inn det andre kinnet lett. Et overbærende smil kruste leppene hans.

– Men en herlig gjøgler, mumlet han for seg selv. Kinch, den herligste gjøgleren av dem alle.

Han barberte seg jevnt og omhyggelig, taus, alvorlig.

Stephen støttet seg med albuen mot den ujevne murkanten, holdt håndflaten mot pannen og stirret ned på det slitte svarte jakkeermet med den frynsete kanten. En smerte som ennå ikke var kjærlighetens smerte, gnaget i hjertet hans. Stille hadde hun kommet til ham i en drøm etter sin død, den uttærede kroppen hennes i det løse brune likkledet hadde utsondret en duft av voks og rosentre, åndedrettet hennes stumt og bebreidende bøyd over ham, en svak duft av våt aske. Over den frynsete kanten av jakkeermet så han havet som den velnærte stemmen ved siden av ham hadde hilst som en stor og øm mor. Ringen av bukten og himmelranden omga en matt grønn vannmasse. En hvit porselensskål hadde stått ved dødsleiet hennes med den grønne seige gallen som hun under anfallene av høylydte stønnende brekninger hadde slitt løs fra den råtnende leveren.

Buck Mulligan tørket av barberkniven igjen.

– Å, stakkars krek, sa han vennlig. Jeg må gi deg en skjorte og noen nesekluter. Hvordan er de buksene du kjøpte annenhånds?

– De passer ganske bra, svarte Stephen.

Buck Mulligan gikk løs på gropen nedenfor underleppen.

– Noe så tåpelig, sa han selvtilfreds. Annenbens, burde det hete. Jeg har et fint par med smale striper i grått. De burde passe deg glimrende.

Jeg spøker ikke, Kinch. Du ser forbannet flott ut når du er staset opp.

– Takk, sa Stephen. Jeg kan ikke bruke dem hvis de er grå.

17

– Han kan ikke bruke dem, sa Buck Mulligan til ansiktet sitt i speilet.

Etikette er etikette. Han tar livet av sin mor, men grå bukser kan han ikke gå med.

Han foldet barberkniven omhyggelig sammen og følte med lette fingerspisser over den glatte huden.

Stephen vendte blikket fra havet mot det runde ansiktet med de røkblå livlige øynene.

– Den fyren jeg var sammen med på The Ship i går kveld, sier du er sprø, sa Buck Mulligan. Han jobber på galehuset sammen med Conolly Norman. G.P. Generell parese.

Han svingte speilet i en halvsirkel i luften for å signalisere nyheten for all verden i solskinnet som blinket over havet. De krusete nybarberte leppene lo og viste kanten av skinnende hvite tenner. Latteren grep hele den sterke kraftige kroppen hans.

– Se på deg selv, sa han. Din skrekkelige dikter!

Stephen bøyde seg frem og så i speilet som ble holdt opp for ham, kløvet av en skjev sprekk. Strittende hår. Slik han og andre ser meg. Hvem valgte dette ansiktet for meg? Denne hundeskrotten som burde avluses.

Den spør den også.

– Jeg knabbet det på tjenestepikens værelse, sa Buck Mulligan. Det er til pass for henne. Tante holder seg alltid med stygge tjenestepiker for Malachis skyld. Leder ham ikke ut i fristelse. Og så heter hun Ursula.

Han lo igjen og tok speilet vekk fra de stirrende øynene til Stephen.

– Calibans vrede over ikke å få se ansiktet sitt i speilet, sa han. Om bare Wilde hadde levd og kjent deg!

Stephen lente seg bakover, pekte og sa bittert: – Det er et symbol på den irske kunsten. En tjenestepikes sprukne speil.

Buck Mulligan stakk plutselig armen sin i Stephens og vandret rundt med ham på tårntaket, barberkniven og speilet skranglet i lommen hvor han hadde stukket dem ned.

– Det er ikke pent å erte deg slik, Kinch, hva? sa han vennlig. Gudene skal vite at du har mer tæl enn noen av dem.

Parert igjen. Han frykter lansetten av min kunst som jeg frykter hans.

Den kalde stålpennen.

– En tjenestepikes sprukne speil! Si det til oxfordfyren nedenunder og slå ham for en guinea. Han stinker av penger og synes du ikke er noen gentleman. Faren hans slo seg opp ved å selge avføringsmidler til zuluene eller et lignende svindelknep. Gud bedre, Kinch, hvis du og jeg slo oss sammen kunne vi utrette mye for denne øya. Hellenisere den.

Cranlys arm. Hans arm.

– Tenke seg til at du må tigge av de svina. Jeg er den eneste som vet hva du virkelig er. Hvorfor stoler du ikke mer på meg? Hva er det du har imot meg? Er det Haines? Hvis han lager kvalm, henter jeg Seymour, så skal han få seg en verre omgang enn Clive Kempthorpe fikk.

18

Unge utbrudd av pengesterke stemmer i Clive Kempthorpes værelser.

Blekansikter. De holder seg for magen av latter, klamrer seg til hverandre. Å, jeg dør! Fortelle det skånsomt til henne, Aubrey! Jeg stryker med!

Med strimler av flagrende skjorteflak hopper og bykser han rundt på bordet med buksene i en haug om føttene, forfulgt av Ades fra Magdalen med skreddersaksen. Et forskremt kalveansikt, forgylt av marmelade. Ikke ødelegg buksene mine! Ikke vær så lumpne mot meg!

Rop gjennom det åpne vinduet bryter aftenstillheten på den store gårdsplassen. En døv gartner med forkle og ansiktet maskert som Matthew Arnold, skyver gressklipperen på den dystre plenen og betrakter oppmerksomt gresstråenes dansende strimler.

– For oss . . . en ny hedenskap . . . omphalos.

– La ham være, sa Stephen. Det er ikke noe i veien med ham, bortsett fra om natten.

– Hva er det da? spurte Buck Mulligan utålmodig. Spytt ut! Jeg skal være oppriktig med deg. Hva har du imot meg?

De stanset og så over mot den bratte skrenten ved Bray Head som lå på vannet som hodet til en sovende hval. Stephen frigjorde rolig armen sin.

– Vil du jeg skal si det? spurte han.

– Ja, hva er det? svarte Buck Mulligan. Jeg husker ingen ting.

Han så Stephen inn i ansiktet mens han snakket. Et lett vindpust strøk ham over pannen og beveget såvidt det lyse ugredde håret og fremkalte sølvflekker av uro i øynene hans.

Stephen som var nedtrykt av sin egen stemme, sa: – Husker du den første dagen jeg kom hjem til deg etter at mor døde?

Buck Mulligan rynket pannen et øyeblikk og sa: – Hva? Hvor? Jeg husker ingen ting. Jeg husker bare fornemmelser og inntrykk. Hvordan det? I Guds navn, hva var det som skjedde?

– Du holdt på å lage te, sa Stephen, og jeg gikk over på den andre siden av gangen for å hente mer varmt vann. Din mor og en gjest kom ut fra stuen. Hun spurte deg hvem som var på værelset ditt.

– Ja? sa Buck Mulligan. Hva sa jeg? Det har jeg glemt.

– Du sa: Å, det er bare Dedalus. Moren hans har krepert.

En rød farge steg opp i ansiktet på Buck Mulligan, noe som fikk ham til å se yngre og mer sympatisk ut.

– Sa jeg det? spurte han. Nå, og hva var galt i det?

Han ristet nervøst av seg forlegenheten.

– Og hva betyr vel døden? spurte han. Din mors eller din eller min?

Du så bare at din mor døde. Jeg ser at folk stryker med hver eneste dag over på Mater og Richmond og blir skåret i småbiter i obduksjonssalen.

De bare kreperer, og ferdig med det. Det betyr overhodet ingen ting. Du ville ikke knele og be for din mor på dødsleiet da hun ba deg om det.

Hvorfor? Fordi du har det forbannete jesuittislettet i deg, bare at det er sprøytet inn den gale veien. For meg er det bare bespottelig, de kreperer.

Hjernelappene hennes fungerer ikke. Hun kaller legen sin sir Peter

19

Teazle og plukker smørblomster på sengeteppet. Føy henne til det hele er over. Du krysset det siste ønsket hennes på dødsleiet, og allikevel er du sur på meg for at jeg ikke klynker som en gråtekone fra Lalouette.

Absurd! Antagelig sa jeg det. Men det var ikke min hensikt å krenke din mors minne.

Han hadde snakket seg til mot. Stephen skjermet de gapende sårene som ordene hadde etterlatt i hjertet hans, og sa meget kaldt: – Jeg tenker ikke på at du krenker min mor.

– Hva er det da? spurte Buck Mulligan.

– At du krenker meg, svarte Stephen.

Buck Mulligan snudde på hælen.

– Umulige menneske! utbrøt han Han begynte å gå fort rundt langs brystvernet. Stephen sto på sin post og så ut på det rolige havet med odden. Havet og odden syntes nå svakere. Pulsen banket i øynene hans og tilslørte synet, og han følte febergløden i kinnene.

En stemme inne fra tårnet ropte høyt: – Er du der oppe, Mulligan?

– Jeg kommer, svarte Buck Mulligan.

Han snudde seg mot Stephen og sa: – Se på havet. Hva bryr vel det seg om krenkelser? Sleng Loyola, Kinch, og bli med ned. Engelskmannen vil ha morgenbaconet sitt.

Hodet hans stanset igjen øverst i trappen, i høyde med taket.

– Ikke heng med hodet hele dagen, sa han. Jeg er inkonsekvent. Hold opp med den dystre grublingen.

Hodet forsvant, men den nedstigende stemmen hans gjenlød enstonig fra trappegangen.

Nå skal du ikke gruble på kjærlighetens bitre mysterium for Fergus styrer bronsevognen Skogskygger svevde lydløst forbi gjennom morgenstillheten fra øverste del av trappegangen og ut over havet dit blikket hans gikk. Inne ved land og lenger ute gikk vannspeilet over i hvitt, med spor etter lettskodde raske føtter. Det uklare havets hvite bryst. Sammenflettede spenninger, to og to. En hånd som knipser harpestrengene og forener de sammenslyngede klangene. Bølgehvite viede ord skimrer på det uklare tidevannet.

En sky begynte langsomt å gli foran solen og la buktens dypgrønne vann i skygge. Den lå under ham, en skål med bittert vann. Fergus’ sang – jeg sang den alene i huset og holdt de lange mørke akkordene. Døren hennes sto åpen, hun ville høre meg spille. Stum av frykt og medlidenhet gikk jeg bort til sengen hennes. Hun gråt på sitt usle leie. Over disse ordene, Stephen – kjærlighetens bitre mysterium.

Hvorhen nå?

20