Et kvart liv. Håvard Vederhus, 1989 - 2011. En biografi av Hans Olav Lahlum.

Hans Olav Lahlum

ET KVART LIV Håvard Vederhus 1989–2011

FORORD Det har, kanskje med en viss rett, vært sagt om flere av mine tidligere historiske bøker at de er for tykke. Om denne kan det helt trygt sies at den er for tynn.

Biografien om politikeren Håvard Vederhus burde vært mye tykkere, og den burde dessuten vært skrevet mange tiår senere. Slik ble det dessverre ikke. Fordi Håvard Vederhus, ennå bare 21 år gammel og ved inngangen til sin periode som leder for AUF i Oslo, ble et av de 77 menneskene som mistet sitt liv under terrorangrepene som rammet Norge 22. juli 2011. Han var en av de siste unge idealistene i AUF som den ettermiddagen ble skutt ned og drept på Utøya.

En bok om et menneske som ble revet bort så tidlig i livet, må bli kort og ufullstendig. Håvard Vederhus var så uheldig å være på galt sted til gal tid, den dagen da vårt land ble rammet av historiens verste terrorhandling. Han fikk derfor ikke sjansen til å realisere noen av sine mange talenter eller oppfylle sine mange mål for det norske samfunnet. Likevel rakk han å utrette mye på den altfor korte tiden han fikk.

Historien om livet til Håvard Vederhus kan være en tankevekkende historie om en ung mann som på mange måter var et typisk barn av sin tid og sitt land. Den kan ha en videre interesse og aktualitet på grunn av de dramatiske omstendighetene rundt hans død. Kanskje kan den inspirere noen flere unge til gjennom ulike partier å engasjere seg i den store og viktige kampen han falt i: Kampen for et demokratisk og inkluderende samfunn – og mot terrorisme og ekstremisme.

Denne boken er verken en martyrhistorie eller en heltehistorie. Den er historien om en sammensatt ung mann med mange gode egenskaper, som også hadde noen krevende karaktertrekk og noen utfordringer å overvinne. Det er kort sagt historien om mennesket Håvard Vederhus.

7

Den er skrevet for de mange som i ulike sammenhenger fikk møte ham i live, men også for dem som ikke fikk oppleve det.

Et tapt menneskeliv blir så lett bare et navn på en liste etter en tragedie med et slikt omfang. Denne boken setter forstørrelsesglass på ett av dem. Håvard Vederhus var ett av mange unge talentfulle lys som brått og brutalt ble slukket på den svarteste dagen i etterkrigstidens norgeshistorie. Han får i denne boken stå som en representant for dem, uten på noen måte dermed å fremheves som bedre eller mer interessant enn de andre. Boken tilegnes Håvard Vederhus selv, men også alle dem som døde sammen med ham under terrorangrepet 22. juli 2011.

Håvard og jeg har ferdes i flere av de samme miljøene, men vi beveget oss i ulike deler av dem. Vi var født i to forskjellige tiår, bodde i ulike byer, spilte for ulike sjakklubber og var medlemmer av ulike partier. Vi kjente hverandre av utseende, og møttes nok noen ganger i en dør – på vei til og fra ulike politiske møter, på Universitetet i Oslo eller under norgesmesterskap i sjakk. Men vi var vanligvis travle og fokuserte på dagens gjøremål begge to. Vi stoppet aldri for å snakke med hverandre.

Håvard og jeg hadde mange felles venner, og jeg kjente fra sjakkmiljøet overfladisk både hans foreldre og storebroren Jo. Det var bakgrunnen for at jeg etter nyheten om Håvards død, da jeg overbrakte familien mine kondolanser, la til at de kunne ta kontakt hvis de en dag i fremtiden skulle ønske min hjelp til å skrive noe om ham.

En vårdag i 2012 ble jeg uventet stoppet av en alvorlig ung mann på gaten i Oslo, like ved arbeiderbevegelsens historiske grunn på Youngstorget. Den unge mannen var Jo Vederhus. Han sa: «Vi har tenkt mye på det, og tror du bør skrive den boken nå. Jeg tror Håvard ville likt det, og at en bok om ham kanskje kan gjøre veien videre litt lettere for oss og noen av de andre som kjente ham.»

Det er et håp forfatteren deler når denne boken fremlegges i mai 2013, knapt to år etter tragedien på Utøya. Jeg svarte den dagen til Jo at jeg ville skrive boken hvis den kunne gjøre livet lettere og ikke tyngre også for hans foreldre og søster. Og jeg skrev altså boken vinteren 20122013, etter at alle de fire hadde sagt at de ønsket den. Det er mitt håp at den da også kan være til hjelp for noen av de andre etterlatte etter terrorangrepene.

Bokens tittel var jeg lenge i tvil om. Filosofen og kulturjournalisten Alfred Fidjestøl valgte i 2007 tittelen Eit halvt liv på sin utmerkede biografi om poeten Per Sivle, som skjøt seg i en alder av 47. Inspirert av 8

det valgte jeg i 2013 til slutt Et kvart liv som tittel for denne biografien, om politikeren som ble skutt da han var 21. Tittelen kan virke misvisende med tanke på hvor mye Håvard Vederhus utrettet i sitt liv. Men den er dekkende i den forstand at han av terrorangrepet 22. juli 2011 ble frarøvet rundt tre fjerdedeler av sine forventede leveår.

Bokens hovedperson har jeg altså først blitt kjent med etter hans død.

Det har vært en spennende og tankevekkende prosess, som ulike lesere inviteres til å bli med på når vi nå starter den altfor korte reisen gjennom livet til Håvard Vederhus.

Min første historiske biografi, om tidligere statsminister Oscar Torp, startet helt tilbake i 1893. Det var mens Norge fortsatt var i union med Sverige og dronning Victoria fortsatt regjerte over det britiske imperiet.

Min andre historiske biografi, om den legendariske partisekretær Haakon Lie, startet i 1905. Det var året da Norge fullførte sin selvstendighet, mens tsar-Russland opplevde revolusjonære opprør etter et ydmykende nederlag i sjøkrigen mot Japan.

Min tredje biografi om en Arbeiderparti-politiker starter så sent som høsten 1989. Det var også et høydramatisk historisk år. En bølge av folkelige opprør mot autoritære regimer i Øst-Europa innvarslet Den kalde krigens slutt, og innledet en ny og mer åpen tidsalder også i Norge og andre vesteuropeiske land.

På Smestad i Oslo fulgte et samfunnsengasjert ungt ektepar nyhetene fra verden der ute, mens de ventet på fødselen til sitt etterlengtede andre barn. En ny generasjon for en ny tid var på vei …

DEL I:

SKIFTENDE BARNEÅR NOVEMBER 1989–AUGUST 2005

En langsom romanse Historien om de aller fleste mennesker starter på en eller annen måte med et møte mellom to eldre mennesker. Den om Håvard Vederhus må vi derfor starte vel ti år før han selv kom til verden.

Romantisk kjærlighet kan, også mellom to unge mennesker, starte på ett sekund som et lynnedslag eller som en svært langsom prosess over flere år. Kjærlighetshistorien til Kirsten Vesterhus og Alf Vederhus hører definitivt til i den siste kategorien. Selv om de kom fra ulike deler av landet og snakket ulike dialekter, var de på mange måter like da de møttes for første gang, som studenter ved Landbrukshøgskolen på Ås i 1977.

Han var kommet reisende fra Florø i Sogn og Fjordane, hun fra Trondheim i Sør-Trøndelag. Begge var 22 år gamle studenter av det seriøse slaget, med bakgrunn fra utpregede middelklassehjem. Begge var samfunnsinteresserte og engasjerte unge mennesker som politisk plasserte seg på venstresiden. Begge kom fra en kristen familietradisjon, men uten å ha tatt med seg noen personlig tro derfra. De fant raskt en god tone da de møttes, men noen stor kjærlighet var det verken ved første eller andre blikk.

Kirsten hadde begynt med studiene på Ås et år før Alf, men tok et års arbeidspermisjon underveis. Dermed satt de der fra høsten 1978 i samme klasse. I løpet av de tre årene gikk de gradvis fra å være klassekamerater til først å bli venner og så gode venner. I 1981, da begge hadde fullført sine utdannelser til landbruksøkonomer, var de likevel fortsatt bare gode venner. Det var først nærmere to år etter studieavslutningen det ble kjent at «Vederhus og Vesterhus», nå begge ansatt i Landbruksdepartementet, var blitt et kjærestepar og ville gå videre i livet sammen.

Starten på kjærlighetshistorien om Kirsten og Alf var langsom. Men 13

kjærligheten mellom de to unge fortsatte å vokse i jevn fart, og retningen var det liksom aldri tvil om. I arbeidslivet skiltes deres veier etter et par år, da Alf gikk over i Bonde- og Småbrukarlaget. Men i privatlivet holdt de trofast sammen. I 1983 flyttet de sammen inn i en statsleilighet i Fritzners gate ved Frogner. Helt på slutten av 1985 ga de hverandre sitt offisielle ja. Tredje juledag var en noe uvanlig bryllupsdag som illustrerte den pragmatiske tilnærmingen: Det var enklest å samle nær familie fra fjerne landsdeler i en juleferie.

Knapt elleve måneder etter bryllupet, 21. november 1986, ble den eldste sønnen født i Oslo. Lille Jo fikk all oppmerksomhet utenfor arbeidstid i et par år. Men våren 1989 var Alf og Kirsten blitt 33 år. De var vel etablerte med jobb, og nyinnflyttede i borettslaget Øvre Silkestrå på Skøyen. Jo var et stille, snilt og nesten litt veslevoksent barn som gledet og inspirerte. Foreldrene ønsket seg en større barneflokk. De dramatiske hendelsene ute i verden høsten 1989 kom for Alf og Kirsten i skyggen av ventingen på et nytt barn.

Noen utfordrende barneår Fødselen kom sent og ble vanskelig. Den startet omsider på Ullevål sykehus om kvelden 9. november, og gutten ble først født godt ut på natten til 10. november. En sterk og viktig støtte under den lange og krevende fødselen ble jordmoren Kristi Hjelle, som var en venninne av Kirsten. Alf og Kirstens andre barn viste seg å være en stor, men velskapt gutt på fire og en halv kilo. Han fikk som planlagt navnet Håvard. Symbolsk nok ble han født inn i en ny tid – på overgangen til et nytt tiår, og mens Berlinmuren falt.

Det skrives ofte i biografier om norske politikere enten at de første barneårene var sorgløse, eller at det er lite å si om dem. Ingen av delene stemmer på Håvard Vederhus. Den vanskelige fødselen innvarslet noen barndomsår som ble langt mer utfordrende enn ventet. Storebroren Jo var et ganske stille og harmonisk barn, og fremsto i møte med andre ofte som moden for alderen. Håvard var annerledes på alle måter. Mens Jo i stor grad var et tenkende barn, var Håvard et handlende barn. Han var helt fra spedbarnsstadiet mer energisk og uvøren enn storebroren hadde vært, og til dels direkte voldsom av seg. Det ble litt spøkefullt sagt i familien at den eneste gan14

Et karakteristisk bilde fra de tidlige barneårene: Håvard holdt god fart gjennom hele dagen, og sovnet til slutt stående!

gen man kunne kose med Håvard i hans første leveår, var mens han sov.

Håvard forble gjennom de tidlige oppvekstårene nærmest en akselerert norsk versjon av Emil i Lønneberget. Kreativiteten til å finne hull i gjerder eller halvåpne bilvinduer var like stor som energien til å ta seg gjennom dem. Håvard hadde egne og til dels svært originale ideer, som han var lite kompromissvillig på. Blant annet ville han helst sove når de andre var våkne om dagen, for i stedet å være våken alene når de andre sov om natten. Behovet for oppmerksomhet fra omgivelsene finnes hos alle småbarn. Men Håvard var mer oppmerksomhetssøkende enn andre barn helt fra det første leveåret, og fortsatte med å være det.

«Er det noe galt med sønnen vår?»

Håvards tidlige barneår var før den store barnehageutbyggingen i Oslo på slutten av 1990-tallet og 2000-tallet. Foreldrene ville gjerne ha barnehageplass til begge sønnene, men fikk det ikke for noen av dem. Løsningen ble først et samarbeid med en familie i nabolaget om en liten familie15

barnehage i eget hjem. Håvard gikk der til han var tre år, men dominerte hjemmebanen med sine mange innfall også i foreldrenes fravær. I 1992, ett år før han skulle begynne på skolen, ble Jo etter mange telefoner fra foreldrene innvilget en plass i Thaulow barnehage. Inspirert av dette uventede tilbudet la foreldrene raskt til at de også hadde en treåring, som egentlig trengte en barnehageplass mer enn storebroren.

Håvard fikk bli med i Thaulow barnehage, og det viste seg å føre til en viss fremgang. Men oppførselen hans forble ukonvensjonell og tidvis utfordrende for de andre barna. Alf stusset en dag han fulgte Håvard fra barnehagen, og så at gutten straks han kom inn døren i oppgangen hjemme slo til en annen gutt som sto der. «Hvorfor gjorde du det?», spurte Alf. «Han sa hei til meg!», svarte lille Håvard. Da og ellers var Håvards oppsummering hvis han ble irettesatt ofte bare et raskt: «Nå snakker vi ikke mer om den saken.»

Håvard ville helst gjøre flere ting samtidig, både i barnehagen og hjemme. De siste årene før skolestart lekte han gjerne med den ene hånden mens han bladde i en bok med den andre – og ble til tider svært irritert hvis andre barn forstyrret ham med noen av tingene.

Foreldrene uroet seg litt: Var det normalt med så mye aktivitet og til dels konflikter? «Er det noe galt med sønnen vår?», spurte de hverandre.

Mor Kirsten trodde etter de aller første barneårene aldri helt det. Håvard var ikke dum, og veldig konsentrert om ting han likte.

Foreldrene ble likevel så sterkt i tvil om situasjonen at de oppsøkte helsevesenet og ba om å få sønnen testet for ADHD. Konklusjonen kom da han var i fem-seksårsalderen, og den var delvis beroligende. Det fantes ikke tegn på ADHD eller noe annet syndrom hos Håvard Vederhus, og ingen form for medisinering ble iverksatt. Legen advarte om at foreldrene burde regne med noen krevende år. Håvard var et annerledes og egenrådig barn, med energinivå langt utover det vanlige. Han slet litt med å skrive norsk, men aldri så mye at det tydet på ordblindhet eller andre alvorlige lesevansker. Selv om storebroren intellektuelt lå foran, virket imidlertid ikke Håvard å ha læreproblemer. Han hadde heller aldri konsentrasjonsproblemer, som ofte er karakteristisk for barn med syndromer.

16

Bokinteressen til Håvard våknet tidlig, og bøkene fulgte ham tidvis opp i sengen.