Forandring og frykt av Tove Bjørgaas

Tove Bjørgaas

Forandring og frykt Barack Obamas USA

© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og debutantstipend fra NFF til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-30848-3 1. utgave, 1. opplag 2011 Kart: Bente C. Bergan, Cappelen Damm AS Omslagsdesign: Bente C. Bergan, Cappelen Damm AS Omslagsfoto: J. Scott Applewhite/AP/Scanpix (forside), Brian Snyder/Reuters/Scanpix (button, forside), Jerome T. Nakagawa/The Springfield News-Leader/AP/Scanpix (bakside) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sverige 2011 Satt i Bembo 11/13,5 og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Cert no. SGS-COC-1940

Til Lars

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .13 Første del: En ny tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .25 1. Krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .27 2. Vekkelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .51 Andre del: Obamas USA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .73 3. Presidenten – Beslutninger, beslutninger . . . . . .79 4. Offentlig sektor – På helsa løs . . . . . . . . . . . . . .94 5. Finansmarkedet – Det aller helligste . . . . . . . .120 6. Utenrikspolitikken – Realist i fåreklær . . . . . .143 7. Religion – Et folk under Gud . . . . . . . . . . . .171 8. Amerikanerne – Stadig flere farger . . . . . . . . .194 9. Afroamerikanerne – En historie for seg . . . . .210 10. Konkurransen – Kunsten å være amerikaner . .235 Forandring eller frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .251 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .257 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .259 Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .263 7

Seattle

Flint Detroit

Mason City Chicago

Alle Leban Phil

College P Fairfa

San Francisco

Wichita Los Angeles

Tulsa

Charlot

Bentonville

McComb Austin

Boston Flint Detroit

Mason City Chicago

Allentown Lebanon Philadelphia

New York

College Park Fairfax Washington DC Norfolk Wichita

ulsa

Charlotte

Bentonville

McComb n

«We will be able to look back and tell our children that this was the moment when we began to provide care for the sick and good jobs to the jobless; this was the moment when the rise of the oceans began to slow and our planet began to heal; this was the moment when we ended a war and secured our nation and restored our image as the last, best hope on earth.»

Barack Obama, 3. juni 2008

Innledning

Han har brettet opp ermene. Kledd i lyseblå skjorte, stripete slips og mørke dressbukser har han satt seg på en av parkbenkene. Han har lent seg forover og foldet de brune, slanke hendene i fanget. Han er klar.

Det milde blikket glir over den lille gruppa som sitter foran ham i en halvsirkel på benker og klappstoler. Han smiler til dem. En mann i collegegenser og baseballcap stiller det første spørsmålet. Mannen forteller om en bedrift som stengte, om arbeidsledighetstrygd som snart tar slutt og om en sønn som er i gang med studier familien ikke lenger har råd til.

Presidentkandidaten lytter. Han nikker når mannen er ferdig med å spørre om det han har på hjertet. Han trekker pusten. Det er stille her ute skolegården. Suset fra lønnetrærne rundt oss er alt vi kan høre i den lune aprilmorgenen. Det er perfekt. Det var akkurat slik kampanjestaben ønsket at det skulle være. Folk skal se at presidentkandidaten tenker seg om før han svarer. De skal se at han har kontroll, at han tar ansvar og at han har kondis til å drive valgkamp lenge ennå. De skal bli fylt av håp. Så åpner Barack Obama munnen.

– Hør her, sier han. – Jeg forstår hvordan du har det. innledning

13

Vi må finne smarte løsninger på problemene din familie og mange andre familier har.

Mannen skal få jobb igjen, lover presidentkandidaten.

Sønnen skal få billigere studielån og flere stipendmuligheter. Det skal bli skapt nye og bedre arbeidsplasser her i Pennsylvania. Arbeidsplasser for framtida. Smarte, grønne arbeidsplasser. For USA kan igjen bli best i verden. Blir han president, skal han gjenreise amerikanernes tro på seg selv og samfunnet sitt.

Barack Obama lover mye annet også der han sitter utenfor Montgomery County Community College 21. april 2008. Han ser velgerne inn i øynene og gir klapp på skulderen, og han gjør det uten å virke tilgjort. Det er bare et tyvetalls mennesker som er blitt plukket ut til å få møte valgkampens superstjerne denne morgenen. De sitter under trekronene og lytter til sin unge, kommende leder. De fleste av dem virker overbeviste allerede.

Jeg tenker på Jesus. Journalister tar ikke side, og valgkampen er ikke over. Men det er noe Messias-aktig over den milde, slanke mannen med gyllen hud som sitter her og beroliger bekymrede sjeler. Han er som en klok lærer med disiplene sine. Han lar dem spørre, og later til å ha svar på alt.

En halv time tidligere var det alt annet enn rolig her utenfor høyskolen i forstaden Blue Bell ved Philadelphia. Da var det mer Beatles enn Jesus en fikk assosiasjoner til. Da den svarte bilen med Obama i svingte inn foran sperringene, måtte folkemengden holdes unna med makt.

En gruppe sykepleierstudenter hadde kommet seg lengst fram til stålgjerdet og sto klare med autografblokkene. Da Barack Obama kom ut av bilen, ble stemningen hysterisk. Hylende jenter strakte armene fram for å kunne berøre ham. Elizabeth Brooks sto helt foran. Hun begynte 14

forandring og frykt

nesten å hyperventilere da Barack Obama ga henne en klem.

– Herregud Herregud! hikstet hun. – Jeg har aldri vært opptatt av politikk, men dette er bare helt annerledes. Han betyr så utrolig mye for meg.

Det gikk som kampanjen ville i Pennsylvania. Obama ble riktignok slått av Hillary Clinton i nominasjonsvalget dagen etter møtet under trekronene. Men det gjorde ikke noe, for Clinton kunne ikke ta igjen forspranget han allerede hadde skaffet seg på landsbasis. Også folk i denne delstaten endte etter hvert opp med å tro på den hengslete senatoren fra Illinois. Da den store valgkvelden opprant fem måneder senere, var Pennsylvania den aller første av de avgjørende vippedelstatene Barack Obama vant.

Amerikanerne overrasket både seg selv og resten av verden 4. november 2008 da de valgte sønnen til en afrikansk utvekslingsstudent til president. Barack Obama er ikke Messias, og valgseieren hans var ingen revolusjon. Men at en farget mann med et eksotisk fornavn og et muslimsk mellomnavn skulle bli verdens mektigste mann, våget ikke engang hardkokte, politiske eksperter i USA å sette pengene sine på da valgkampen startet.

I hele dette landets 220 år lange historie har bare tre svarte menn klart å bli valgt til Senatet. Og så slo altså det amerikanske folket til og valgte en middels erfaren, halvt afrikansk mann til president. De gjorde det fordi han hadde gitt dem tilbake troen på at den amerikanske drømmen levde. Barack Obamas enorme appell trakk millioner av svarte og unge, som aldri hadde stemt før, til valglokalene.

innledning

15

Den spesielle politikeren var imidlertid også et symbol og et forbilde for mange andre amerikanere: For dem som i likhet med hans egen far har kommet til USA fra Afrika, Asia og Latin-Amerika i løpet av de siste 50 årene for å jobbe livet av seg for en bedre framtid.

Obama talte ikke bare om håp og forandring i en halvannet år lang valgkamp. Han var håp og forandring i kraft av sin egen person og historie. «It’s a brand new day», sang rapperen Will I Am for å summere opp det som hadde skjedd og det som skulle komme. Millioner av velgere sang med. De var tilsynelatende klare for forandring.

Men ikke alle i USA var begeistret over den historiske valgkampen. Entusiasmen Barack Obama fylte noen med, gjorde andre redde. Mange fryktet den fargede mannen med talegavene og følte slett ikke at han var en av dem.

Var han i det hele tatt født i USA og dermed amerikaner?

Rykter om en falsk fødselsattest svirret. Bekymringene til velgere på høyresiden druknet langt på vei i den euforiske stemningen blant demokratene de siste månedene før valget. Først etter at Obama hadde flyttet inn i Det hvite hus ble det tydelig at mange så på både presidentens person og det han står for som skremmende.

Denne boka handler om det USA Barack Obama regjerer. Målet er å forklare hva det var Obama ville og hvorfor folket som valgte ham har tatt imot ham slik det har.

Obama tok fatt på sin presidentgjerning på et svært krevende tidspunkt. Det er ikke ofte i USAs historie at det har ligget så mange vanskelige oppgaver og ventet på en fersk president. Den verste økonomiske krisen på tre generasjoner rammet amerikanerne kort tid før Obama tiltrådte, og landet sto samtidig midt oppe i to kriger finansiert med lånte penger. Barack Obama lovet å styre USA 16

forandring og frykt

gjennom det urolige farvannet ved å være helt annerledes enn sin forgjenger George W. Bush. Han ville samle folket og samarbeide over partigrensene. Han ville gjøre USA til en internasjonal leder og partner igjen. For Demokratene var det fristende å trekke paralleller til 1930-tallet og Franklin Delano Roosevelt. De kolossale oppgavene den nye presidenten måtte løse ga muligheter til å tenke helt nytt, mente Obamas tilhengere. Den ekstraordinære lederen de hadde funnet hadde potensial til å bli en virkelig reformator; en slik president det bare har vært noen få av i USAs historie. Republikanere gjorde det tidlig klart at de ikke delte denne oppfatningen, men problemene USA sto overfor ville gjøre det nødvendig for opposisjonen å ta imot president Obamas utstrakte hånd, mente eksperter.

Obamaadministrasjonens agenda var ambisiøs og bygget på drømmene det demokratiske partiet hadde båret på i hele etterkrigstida. Finanskrisen, som ble utslagsgivende for at Obama ble valgt, bidro til å understreke oppfatningen av at det amerikanske samfunnet var ute av kurs. De rike ble stadig rikere mens vanlige folk hadde stadig større problemer med å få det til å gå rundt. Når finansnæringen, som hadde skapt en global finanskrise ved å blåse opp det amerikanske boligmarkedet, sto for 40 prosent av privat sektors inntekter, var noe galt. USA var rett og slett på vei mot stupet. Barack Obama hadde opprydningsplanen klar lenge før han startet sitt virke i det ovale kontor.

Fem punkter toppet hans agenda for forandring: 1. Nye regler som regulerte Wall Street og hindret nye kriser.

2. En utdanningsreform som skulle øke USAs konkurranseevne og skaffe flere amerikanere muligheten til å avansere i samfunnet.

3. En helsereform som skulle gi alle amerikanere rett innledning

17

til et helsetilbud og senke prisene i verdens mest kostbare private helseindustri.

4. En ny energipolitikk som skulle gjøre USA mindre avhengig av olje fra Midtøsten og til verdenslederen innen grønn teknologi.

5. Lavere underskudd på statsbudsjettet og mindre utenlandsgjeld fordi tiltakene over ville føre til innsparinger på sikt.

President Obama mente han med denne planen ville klare å snu den negative utviklingen som hadde ført til den kraftige økonomiske krisen i USA. Den professorale presidenten ville også skape varige reformer som han mente ville gjøre det amerikanske samfunnet mer rettferdig. Mange amerikanere hadde etter hvert sett på president George W. Bush som direkte uansvarlig. Obama skulle være til å stole på og vise større åpenhet enn sin forgjenger. Motet hans til å gi seg i kast med den krevende agendaen skulle få selv tvilere til å bli Obamatilhengere.

20. januar 2009 sto en nyinnsverget president Obama på trappa foran kongressbygningen som afrikanske slaver en gang bygget. Øyeblikket var breddfullt av symbolikk.

Den historiske presidenten lovet å bli historisk også i sin gjerning. Han lovet å endre måten politikk ble drevet på i Washington. Han lovet slutt på polarisering og hat. Han ville bygge opp en smartere amerikansk stat som andre nasjoner kunne se opp til. Han talte som en stor leder, og forventningene til lederegenskapene hans vokste seg enda større.

Allerede få måneder etter innsettelsen ble det imidlertid klart at det gikk dårlig med brobyggingen presidenten hadde lovet. I Kongressen satt republikanere som var langt mer interesserte i å kutte i offentlig forbruk enn å stå skulder ved skulder med demokratene for å kjempe mot den 18

forandring og frykt

økonomiske krisen. Motstanden mot Obamas agenda var sterk langt inn i det republikanske partiet. Spørreundersøkelser viste dessuten at et stort flertall av amerikanerne ikke ville ha en større offentlig sektor. De var skeptiske til helsereformen Obama ville gjennomføre. Det de fryktet aller mest var høyere skatter.

President Obama viste seg også fra en annen side da han først hadde flyttet inn i Det hvite hus. Han var ikke like ildfull som han hadde vært i kampanjen. Han var ikke alltid tydelig og bestemt når en konflikt måtte løses. I stedet framsto han som en som lyttet og tenkte seg om lenge og vel før han tok avgjørelser. Da revolusjonene rullet over Midtøsten vinteren og våren 2011, gikk han ikke umiddelbart ut og lovet en amerikansk reaksjon. I stedet ventet og vurderte han, og fikk kritikk. Og da arbeidet med å utarbeide helsereformen var i gang, satt han ikke som en hauk og voktet over partifellene i Kongressen. Han trakk seg i stedet tilbake og mente at kollegene på Capitol Hill selv skulle utforme et reformforslag. Først da debatten blant politikerne hadde passert kokepunktet, gikk han inn for å redde det som var igjen av reformen. Da hadde motstanden mot den allerede skapt en bevegelse av rasende republikanere.

Halvveis ut i Obamas første presidentperiode var polariseringen i USA sterkere enn på svært lenge. Utenfor kongressbygningen demonstrerte presidentens motstandere med plakater som hevdet at Obama var både sosialist og fascist. Og da det var valg til Kongressen høsten 2010, gjorde republikanerne et fenomenalt comeback. Demokratene mistet ikke bare flertallet i Representantenes hus – republikanerne overtok også et stort flertall av de viktige guvernørpostene rundt om i landet.

innledning

19

Skuffelse To år etter valgdagen i november i 2008 da USA ble snudd på hodet er jeg tilbake i Pennsylvania. På Hamilton Family Restaurant er det en morgen som de fleste andre. Pannekakene smaker like godt som alltid. Kaffen er like tynn, men det er slik stamgjestene vil ha den.

Usikkerhet og elendighet kan komme og gå, men Rose på Hamilton Family Restaurant vil alltid servere den samme kaffen og den samme trygge frokostmenyen. Og hun vil alltid si: «Here you go, Honey!» når hun setter tallerkenen eller kaffekoppen foran deg.

– Skal du ha det vanlige? spør Rose. Ron Caciolo nikker. Det vanlige er en ristet bagel med aprikosmarmelade.

Caciolo og kameratene hans har kommet hit flere ganger i uka i mer enn en generasjon. De fleste av dem er pensjonister nå. De kommer for å prate skit og politikk. I dag blir det mest det siste. For i går var det valg igjen, og denne gangen ble resultatet et ganske annet enn for to år siden, også her i Pennsylvania. Republikanerne vant rubb og stubb: Guvernørvervet, flertallet i delstatsforsamlingen og det ledige setet i senatet i Washington.

– Nå er det Obama som får smake steken, forklarer Ron Caciolo. Han skjønner godt hvorfor tilliten til presidenten er dalende. Det skulle liksom bli forandring i Washington.

Men det er bare blitt «politics as usual». Det er like mye krangling som før, og enda verre blir det vel nå som staten skal få flere oppgaver.

– Jeg forstår ikke hva agendaen til Obama er, sier Charlie Shimer. – Datteren min sier det er fordi jeg er for gammel, smiler den pensjonerte industriarbeideren. Schimer støttet Obama i 2008, men tror nå at presidenten appellerer mer til de unge.

20

forandring og frykt

Da Barack Obama og John McCain var på oppløpssiden høsten 2008, brukte både journalister og forståsegpåere mye tid i byer som Allentown der Charles Shimer og vennene hans bor. Det var her Obama måtte vinne om han skulle bli president, mente ekspertene. De mente det var på steder som dette Obama ville bli offer for den såkalte Bradley-effekten.1 Hvite menn, særlig i den lavere middelklassen, lik dem som sitter her rundt frokostbordet på Hamilton Family Restaurant, ville ha problemer med å stemme på en svart presidentkandidat. De ville kanskje si at de kom til å stemme på ham, men når de sto inne i valgavlukket ville de bli rammet av rasistiske holdninger og stemme på McCain i stedet. Teorien til valgforskerne slo feil. Barack Obama vant stort i Pennsylvania. Men da valgdagen opprant i november, var de økonomiske bekymringene til folk her så store at selv velgere som tidligere hadde sagt at de ikke stolte på Barack Obama fordi han var svart, likevel stemte på ham. De stemte på den kandidaten de trodde kunne gi dem jobben tilbake og mer penger i lommeboka. John McCains planer for å reparere økonomien overbeviste svært få. Men mange av de moderate velgerne som lot seg overbevise i valgkampen, begynte å tvile på Obama i de to årene som fulgte.

De fleste av de seks kameratene jeg treffer på Hamilton Family Restaurant har skiftet side siden 2008. De stemte på republikanere ved kongressvalget. President Obamas og demokratenes agenda var ikke blitt tydelig nok for dem.

En amerikansk president er mer enn en politiker for sitt folk. Han er et mektig statsoverhode, men også et forbilde og et symbol. Amerikanere elsker vinnere. I USA dyrker man dem som lykkes, og ikke minst den som briljerer. Barack Obama imponerte amerikanerne med sin historiske innledning

21

valgkamp. Han var en frisk og nytenkende inspirator som klarte å slå den formidable utfordreren Hillary Clinton.

Obamakampanjen revolusjonerte amerikansk politikk ved å bruke internett til å samle inn penger og sosiale medier til å engasjere millioner av amerikanere politisk for første gang. Barack Obama slo John McCain lett. Han vant selv i delstater der en demokratisk presidentkandidat ikke hadde vunnet på 50 år.

President Obama er stadig en historisk president, men realismen har slått inn over amerikanerne. For USA er i bunn og grunn en konservativ nasjon. Det hadde folket her nesten glemt i all viraken for to år siden. Denne boka er en reise i Barack Obamas USA. Den beskriver det landet Obama overtok og forklarer hvorfor hans agenda for forandring ikke ble tatt imot med åpne armer.

Den første delen av boka skildrer to sentrale begivenheter som har definert Obamas presidentgjerning: Den økonomiske krisen USA stadig er inne i og grasrotvekkelsen han utløste. Disse to fenomenene la grunnlaget for at en så spesiell politiker kunne nå fram som presidentkandidat i konservative og store USA. Krisen og grasrotvekkelsen er også viktige for å forklare hvorfor Obamas første periode i Det hvite hus er blitt så turbulent.

Del to er en skisse av dagens USA. I den dykker jeg ned i åtte temaer som er viktige for amerikanerne og for presidentgjerningen til Barack Obama. De definerer USA som nasjon i dag og sier noe om hvor landet er på vei hen.

I 2004 slo Barack Obama igjennom som politiker med en tale som fikk mange amerikanere til å føle noe nytt. På demokratenes landsmøte i Boston trådte den ukjente senatskandidaten fra Illinois opp på scenen og ba amerikanerne slå ring om det som gjør dem til amerikanere.

22

forandring og frykt

– Det finnes ikke et liberalt Amerika og et konservativt Amerika, sa Obama til øredøvende applaus. – Det finnes ikke et svart Amerika og et hvitt Amerika, et latinamerikansk Amerika og et asiatisk Amerika. Han visste at mange amerikanere føler at landet deres står på kanten av stupet, at mulighetene er blitt færre, at det er blitt stadig vanskeligere å nå den sagnomsuste amerikanske drømmen.

Barack Obama sa selv mange ganger i valgkampen at han kunne ha ventet med å stille til valg. Han kunne ha skaffet seg lengre fartstid i Senatet og dermed mer erfaring fra den politiske dyrehagen Washington, der en må kunne spille spillet for å lykkes. Han valgte å satse på presidentembedet da George W. Bush var på det mest upopulære på grunn av det han kalte «The fierce urgency of now». Det var et sitat han hadde lånt av et av sine forbilder, borgerrettslederen Martin Luther King Jr. Øyeblikket til Obama var nå, mente han. Det var nå, midt i elendighet og misnøye, at amerikanerne var klare for en reformator som ville bygge ut velferdsstaten og gjøre samfunnet tryggere. Et overbevisende flertall av velgerne ga Obama tilliten fordi de trodde han kunne skape endring og få politiske motstandere til å samarbeide. Men harmoni er mindre framtredende i amerikansk politikk enn på lenge knappe tre år inn i Barack Obamas presidentperiode.

Første del

En ny tid

1

Krise Mike sukker og peker ned mot elva.

– Dette er attraktive tomter. Vi har jo utsikt mot vannet og alt, sier han. Mike Craft har alltid drømt om å bo med familien sin ved en elv. Den kraftig bygde mannen på over 190 centimeter har khakifarget shorts og t-skjorte. Svetten renner nedover den nesten helt svarte pannen hans, og han er andpusten mens han snakker. For det er en stekende varm maidag, og det tar på å bære tunge sekker med jord.

Mike bærer sekkene fra bilen sin og til blomsterbedet på baksiden av huset. Det blir fine bilder i kameraet vårt. For vi fra NRK er kommet hit til North Carolina for å filme Mike Crafts vaklende amerikanske drøm.

– Vi som vokste opp i store leiegårder med foreldre som bare kunne fantasere om å eie egen bolig, ville så gjerne bli huseiere, forklarer han. – Det var også det politikerne fortalte oss at vi skulle bli. Det var målet og idealet.

Mike Crafts drøm har alltid vært å kunne flytte til et nybygget hus i forstedene slik hvite middelklasseamerikanere begynte å gjøre på 1950- og 60-tallet, og slik han selv så mange gjøre under sin egen oppvekst på 1970-tallet. Den gangen var ikke afroamerikanere invitert til å ta delta. I alle fall ikke her i sørstatene. De hvite ville bo med likesinnede, og prisene ville falle om svarte familier fikk kjøpe hus i deres nabolag. Men i 2006 ble endelig krise

27

også Mike Craft herre i egen villa. Han og kona kjøpte et nytt hus i utkanten av den raskt voksende storbyen Charlotte. Og det er her vi står nå; utenfor huset til Mike ved Qatabwa River. Mike Craft er TV-produsent for det profesjonelle fotballaget i Charlotte, og det var slett ikke noe problem for ham å få lån. Derfor ligger også huset til familien på en av de beste tomtene i byggefeltet ved elva.

Det er kremhvitt og har mur dekket av stein i delikate beigetoner. Panelet på ytterveggene er skinnende blankt.

Det er fordi det ikke er av tre, men av vinyl. Steinene på muren er heller ikke ekte. De kjennes som pappmaché når du tar på dem. Disse husene ble bygget slik at vanlige folk hadde råd til å kjøpe dem. Alle husene i gata er nye og ser nesten helt like ut. De ble bygget i full fart mens utbyggerne fortsatt visste at kjøperne ville få lån.

– Det er blitt bygget mengder av slike boliger her de siste årene, forklarer Mike.

Nå står nesten halvparten husene i gata tomme. For det var slett ikke alle naboene som hadde råd til husdrømmen meglere og banker lokket dem med. Mange fikk lån som hadde lave renter og var avdragsfrie de første årene. Da rentene steg, ble det vanskelig å betale. Og så begynte avdragene å forfalle. Planen var at boligprisene skulle fortsette å stige slik at folk kunne få refinansiering. Men det gikk ikke helt slik.

Noen av naboene til Mike Craft flyttet i hui og hast midt på natta. De sendte nøklene i posten til banken og lot bunkene med ubetalte regninger ligge igjen på kjøkkenbenken.

– Titter du inn igjennom brevsprekken mange steder her, ser du et fjell av uåpnet post, forklarer Mike. Bankene som eier husene nå bryr seg ikke om å leie dem ut. Det 28

forandring og frykt

er ikke stort å tjene på det og hvem vil vel bo i en spøkelsesby?

Mike ber oss hoppe inn i familiens Chrysler for at vi skal få se hva han mener. Selv om det gjør ham vondt å kjøre rundt i nabolaget, så gjør han det nesten daglig for å følge med på hvordan situasjonen utvikler seg. Vi trenger ikke å bevege oss lenger enn rundt gatehjørnet: Et hav av nye hus dekker en lav åsside. De er alle kledd med det samme glinsende vinylpanelet og pyntet med den samme imiterte steinen. De er kremfargede, lysegrå eller hvite, men de aller fleste mangler blomsterbed og hagemøbler.

Det står ingen biler i oppkjørslene enda klokka er halv seks om ettermiddagen, og de som bodde her burde ha kommet hjem fra jobb omtrent nå. Utenfor husene står i stedet pappskilt med store røde bokstaver: «TVANGSAUKSJON», «EID AV BANKEN», «TIL SALGS». Vi stopper foran et grått hus. Noen har tagget med svart spraymaling på garasjedøra. På sideveggen har vinylpanelet løsnet i kanten. Et stort flak henger og slenger. Gressplenen er overgrodd og vinduene spikret igjen med sponplater.

Kjøkkendøra bak huset står imidlertid halvåpen. Innenfor ligger en skitten skumgummimadrass, og på kjøkkenbenken i imitert bøk står en papptallerken full av sigarettstumper. En brukt sprøyte ligger ved siden av.

– Ungdomsgjenger har overtatt her, sier Mike med grøtet stemme. Jeg ser på ham. En tåre renner nedover kinnet til den store mannen. Jeg tenker på Kari Bremnes her vi står i solsteken. «Det sku’ bo folk i husan», het en vise hun en gang spilte inn sammen med broren sin. Mike fra North Carolina kjenner ikke søskenparet fra Lofoten, men han har visst lest tankene mine.

– Boliger skal ikke være en forbruksvare som blir bygget, brukt og kastet. Dette skulle være noens hjem, den krise

29

amerikanske drømmen deres. Charlotte skal liksom være sørstatenes kronjuvel. Nå ser det ut som et utviklingsland her.

North Carolina er et bra sted å begynne når en vil beskrive USA slik det så ut da Barack Obama overtok Det hvite hus. Den vanvittige boligbyggingen og lånefesten som så sterkt bidro til å velte verdens største økonomi foregikk overalt i USA. Men i sørstaten, som ligger ved kysten sør for Virginia, var den intens. North Carolina opplevde en eventyrlig vekst på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Ikke minst i området rundt Charlotte sikret utbyggere seg billig land til å bygge boliger og kjøpesentre på.

By- og forstadsutviklingen skulle sørge for at folk flyttet hit.

Det produseres ikke stort i North Carolina lenger. Før var det tekstilfabrikker her. Bomullsmarkene var store, og arbeidskraften billigere enn mange andre steder i USA. Men etter hvert ble det langt rimeligere for klesprodusentene å flytte lenger sør over grensen til Mexico eller helt til Asia. Det var bruk for ny industri i Charlotte-området, og noen av byens investorer satset på bank og forsikring.

De kjøpte opp små banker og laget store. Dette genererte arbeidsplasser, og folk kom flyttende hit fra hele USA. De nyinnflyttede trengte steder å bo, og bankene spydde ut risikofylte boliglån. Lånene ble snart solgt videre til de store investeringsbankene i New York som skapte dem om til kompliserte finanspapirer investorer verden over ville kjøpe.

Noen dager etter at jeg møtte Mike Craft, vant Barack Obama nominasjonsvalget i North Carolina. Det var ikke overraskende at han slo Hillary Clinton her hvor 22 prosent av befolkningen er svart. Fem måneder senere fulgte Obama imidlertid opp med det selv valgforskere hadde 30

forandring og frykt

trodd ville bli svært vanskelig. Han slo John McCain i denne sørstaten. Han vant med bare 14 000 stemmer, men ble den første demokraten som sikret seg valgmannsstemmene i North Carolina siden Jimmy Carter fra Georgia gjorde det i 1976. At Obama ville ta nabodelstaten Virginia fra republikanerne, ble stadig klarere utover i valgkampen. Men i den vaskeekte sørstaten North Carolina med sin hvite elite og sine store og mektige kirker som hadde støttet opp om den kristne høyresiden i tiår, der hadde de fleste eksperter trodd Obama ville være sjanseløs. Herfra kom også den erkerepublikanske senatoren Jesse Helms som var imot alt fra abort til at Martin Luther King Jr. skulle minnes med en nasjonal helligdag. Men den svarte befolkningen i delstaten fant virkelig veien til stemmeurnene i november etter en stormobilisering fra Obamakampanjens side. 95 prosent av de svarte i North Carolina som stemte, stemte på Barack Obama. I tillegg sørget stemmene til unge velgere i delstatens universitetsbyer og storbyområdet Charlotte for at han vant. Hardt pressede og desillusjonerte innbyggere som Mike Craft var først og fremst på jakt etter en ting: Hjelp til å komme seg helskinnede gjennom den økonomiske krisen.

– Ingenting selger her nå. Jeg aner ikke hva huset mitt er verdt, for det er rett og slett ingenting som er blitt solgt på flere måneder, sukker Mike.

Hvem vil bo i et forlatt byggefelt fullt av halvferdige hus? Både han og naboene føler seg latt i stikken. Fram til boligboblen sprakk, gikk utlånshaier med provisjonslønn fra dør til dør i Charlotte for å forsøke å få nær sagt hvem som helst til å kjøpe hus. Kreditt var lett å få i denne byen som var full av nettopp kredittinstitusjoner. Mot én eneste dollar i innskudd kunne du få låne en million kroner. Men krise

31

lånefesten er slutt for lengst, og opprydningen har bare så vidt startet.

Inne i byen sitter Reg Mitchell og ser oppgitt på de fulle sidene i avtaleboka si. Den 70 år gamle advokaten tjener gode penger om dagen, men han skulle gjerne ha vært dem foruten. Egentlig hadde han tenkt å pensjonere seg denne våren, men det er så mange som trenger hjelp.

Mitchell har konkursrett som spesialitet, og han synes personlige konkurser er de tristeste. Kleenexesken på skrivebordet hans må etterfylles flere ganger i uka.

– Hver eneste dag sitter det voksne menn på kontoret mitt og gråter, forteller han. Advokaten får stadig nye typer klienter. For noen måneder var de fleste av dem lavtlønnede huseiere som lot seg friste eller lure til å låne penger til en bolig de burde ha visst at de ikke hadde råd til. I dag dukker også mer velstående familiefedre opp på Reg Mitchells kontor: Bankansatte som har mistet bonusene sine, leger som ikke klarer å betale studielånene sine.

Felles for dem alle: De har levd over evne, og nå går det ikke lenger.

– Den finansielle analfabetismen er utbredt her i landet.

Folk har lån til over pipa og lever fra lønning til lønning.

Når ikke det går lenger, bruker de kredittkortene sine til å spe på inntekten med. Plutselig en dag har de 50 000 dollar i kredittkortgjeld og kemneren på døra. Da kommer de hit til meg, forklarer advokaten.

Det er ikke alltid så mye han kan gjøre, men han forsøker å hjelpe kundene sine med refinansiering eller med å finne en billigere utleiebolig.

– Jeg tror det kommer til å bli enda mye verre enn det er før det blir bedre, og jeg tror ikke myndighetene våre forstår problemet, sukker Mitchell.

Han har aldri vært spesielt begeistret for det demokra32

forandring og frykt

tiske partiet, men nå tror han det er helt nødvendig med politisk skifte.

– Republikanerne er for tungt investerte i systemet som har brakt oss ut i denne krisen. Vi trenger helt nye folk for å rydde opp, sier advokaten.

Lånefesten Hvordan var det mulig at utlånspolitikken i USA kunne komme så ut av kontroll at den brakte landet ut i den verste økonomiske krisen på 70 år? Grådig spekulasjon og mangel på regulering er det oppsummerende svaret på det spørsmålet. Boligeierandelen i den amerikanske befolkningen har helt siden 1960-tallet ligger på over 60 prosent. Det har offentlige programmer som dem president Roosevelt i sin tid innførte, sørget for. Han fikk opprettet en føderal landsdekkende boliglånsbank. The Federal National Morgage Association fikk det forkortede navnet Fannie Mae og gjorde det gunstig for private investorer å bygge boliger. Utbyggere og banker kunne få sine lån garantert for av Fannie Mae. Rentene ble lavere fordi risikoen ved å låne ut penger falt, og dermed var det ikke lenger bare amerikanere med store familieformuer som kunne eie egen bolig. Men folk med lav inntekt og betalingsanmerkninger slet, og fortsatt var det flest hvite som kjøpte hus. Afroamerikanere og latinamerikanere lå for eksempel lavt på eierstatistikken.

På begynnelsen av 2000-tallet trengte pengeflytterne på Wall Street noe nytt å satse på. Internettaksjene som hadde ført til en kraftig børsboom var priset for høyt, og terrorangrepene 11. september 2001 forsterket børsnedgangen som allerede var et faktum. Det var krise i USA, og senkrise

33