Hosten_Nielsen

© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-36339-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Stian Hole / Blæst Forfatterportrett: Observatoriet Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Trykk og innbinding: ScanBook AB, Sverige 2011 Satt i 10,5/13,5 pkt Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Hilde, for all din kjærlighet

1

Nede i bunkeren er det ingen forskjell på natt og dag.

Nanna ligger i sengen med åpne øyne og ser inn i mørket. I sengen ved siden av ligger Fride og sover med rolig pust. Stillheten og mørket går i ett med den varme, tunge luften, og Nanna drar den fuktige dyna til side.

Alt er fuktig, gulvet og veggene, alle lekene og møblene. Huden er klam. Hun prøver å lytte ut av stillheten, ut av bunkeren, men ingenting trenger inn gjennom de tykke betongveggene. De eneste gangene det trenger ned lyder i bunkeren er hvis det er noen der oppe.

Fjerne lyder av metall og knirk som forplanter seg ned gjennom veggene. Da har de fått beskjed om å ligge helt stille og vente. Noen ganger har de våknet før pappa, og lydene er enda mer skremmende da. Nanna har aldri sett dem som kommer, men hun blir liggende og prøve å se for seg hvordan de ser ut. Mørke skikkelser som roter gjennom huset. Hun blir liggende våken helt til hun hører pappa liste seg inn til periskoprommet. Det gjør dem alltid rolige, og da kan de til og med sove når det er noen der oppe. Men det er lenge siden noen har vært der nå. Det må snart være morgen, ikke at det betyr så mye, men hvis det er morgen, så er det snart frokost og Nanna kjenner at hun er sulten.

7

Endelig skjer det noe. En nesten umerkelig summing fra vekkerklokken inne hos pappa, som blir slått av med en gang, og så forsiktige skritt inn til periskoprommet.

Lydene fra periskopet som dreier rundt, og pappa som roper: – Jenter! Nå er det morgen.

Nanna tenner det røde nattlyset som henger på veggen over nattbordet. Fride krøller seg sammen i sengen.

I den ene enden av rommet er pulten hvor de gjør lekser, og langs veggen står det glass med pensler og fargeblyanter. På de grå betongveggene har de malt trær og blomster, og på den ene blomsten har Fride malt en gul sommerfugl som hun kaller Plim. Fride kan ligge i timevis og fortelle hva Plim har gjort, og da ler de alle sammen.

– Kom igjen nå. Det er lørdag. Vi må komme oss opp, sier pappa og stikker hodet inn gjennom døra. – Nanna, kan du hjelpe Fride med å finne frem tøy? Jeg går ned i lageret og henter noe mat.

Nanna tar på seg den blå t-skjorten og slenger Frides rødstripete bort på sengen hennes. Buksene ligger på gulvet, og Nannas er fuktig når hun drar den på seg. Fride kler på seg, hun også, og så går de inn på det halvmørke kjøkkenet. Det er egentlig ikke et kjøkken, bare et rom hvor de har et spisebord og tre stoler. Kjøkkenet er også skole når det ikke er helg.

– Det er så mørkt, roper Nanna ned til pappa.

– Jeg vet det, svarer pappa fra kjelleren. – Solcellepanelene må være dekket til igjen. Vi får håpe at vinden blåser bort bladene.

Nanna finner frem boksen med kjeks og en mugge med vann de har hentet i brønnrommet kvelden før. Pappa kommer opp trappen fra kjellerrommene med en gul og 8

rød hermetikkboks i den ene hånden. Den andre er inntullet i bandasje.

– Se her, jenter. Makrell i tomat.

– Ikke nå igjen! sier Nanna og Fride i munnen på hverandre. – Vi vil ha pannekaker. Vi har jo en pose i kjøkkenskuffen.

– Den må vi spare, sier pappa. – Og vet dere, mamma elsket makrell i tomat. Hun kunne spise en hel boks til kvelds.

– Vi vet det. Du sier det hver gang, sier Nanna og stønner oppgitt.

– Hva har du gjort med hånden din? spør Fride.

Pappa legger boksen på benken og snur seg rundt.

– Det er ikke noe farlig. Jeg kuttet meg da jeg skulle fikse noe på luftekanalen i går kveld, etter at dere hadde lagt dere. Det er bare et lite sår.

Han åpner boksen og forsøker å få pålegget til å ligge på uten at de vasne kjeksene går i oppløsning.

– Se her, sier han og setter tallerkenen med kjeksene på bordet.

Nanna tar en bit og kjenner kjeksen vokse i munnen mens hun prøver å svelge det ned så raskt hun kan.

– Hva har dere tenkt å gjøre i dag? spør pappa.

– Jeg vet ikke, sier Nanna. – Kanskje lese litt. Kanskje vi kan spille noe senere.

– Jeg vil male Plim, sier Fride.

– Hva er det Plim skal gjøre i dag, da? spør pappa.

– Plim er lei av å være her. Hun vil ut.

Nanna ser på pappa. Han blir stille. De spiser videre.

– Når tror du vi kan gå ut? spør Nanna forsiktig.

– Jeg vet ikke, sier pappa. – Når det blir trygt. Dere må ikke tenke så mye på det. Det er her vi er nå. Vi er trygge og har det bra.

9

– Men det er jo lenge siden det har vært noen oppe.

Og lyset på fyret har sluknet for lenge siden. Kanskje vi bare kunne gå opp en liten tur?

– Ja! sier Fride.

– Det er ikke noe å diskutere, sier pappa. – Vi kan ikke vite om det er trygt og derfor kan vi ikke gå opp.

Vi har snakket om dette mange ganger. En dag skal vi opp. En dag. Det er sikkert. Men dere er for små til å huske hvordan det var. Det var … Ja. Vi snakker ikke mer om det nå. Gå inn på periskoprommet og les litt, så skal jeg rydde opp etter frokosten.

Pappa kremter, og bøyer seg forover mens han holder seg i bordkanten.

Nanna angrer på at hun sa noe. Som oftest føler hun at de alle tre er sammen, men når de snakker om verden der oppe, så er det som om pappa plutselig blir helt alene og trist på en måte hun ikke forstår, selv om det var han som bestemte at de skulle være nede i bunkeren.

Pappa begynner å rydde. Nanna og Fride går inn på periskoprommet og lukker døra etter seg. Midt i rommet står periskopet ned fra taket. Det er i blank messing og har flere håndtak og hjul man kan stille på. Nesten nederst, mellom håndtakene, stikker det ut noe som likner på en kikkert eller en dykkermaske, og det er der man ser inn.

Pappa kunne fortelle at bunkeren med periskopet var der da bestefar bygde huset på øya. Bunkeren hadde blitt bygd under en krig for lenge, lenge siden, for å holde øye med skipsleia, og bestefar hadde fått kjøpt bunkeren billig fordi ingen trodde den kunne brukes til noe.

Men bestefar hadde bare bygd huset på toppen og brukt bunkeren som kjeller. Periskopet satt så godt fast at de 10

måtte bygge det inn sammen med rørene i huset, og alle hadde glemt det. Helt til de måtte flykte fra byen.

Veggene i periskoprommet er dekket av bokhyller, og på gulvet står det flere gamle sofaer som er fine å sitte og lese i. I det ene hjørnet står et lilla dukketeater med et rødt sceneteppe som pappa har laget av en badekåpe.

Inntil den ene veggen står et skrivebord med skuffer, og der ligger loggboken oppslått. Ved siden av står døra til radiorommet på gløtt. Det er fullt av gammelt radioutstyr, og noen ganger har de lekt romskip der inne.

Fantasert om at de har reist langt bort og utforsket andre planeter med sjøer og elver og mystiske skoger. Nanna går bort til periskopet, slår ut håndtakene og plasserer øynene foran de sprukne gummiringene. Inne i bunkeren er det halvmørkt og hun blendes av det skarpe lyset utenfra.

– Det er fint vær, sier hun.

– Få se, sier Fride og prøver å tvinge seg foran.

– Vent. Du skal få se, ler Nanna. – Jeg skal bare gjøre observasjonen først. Du kan notere.

– Ok. Nanna vrir sakte rundt på periskopet.

– Er du klar?

– Ja, sier Fride borte ved skrivebordet.

– Blå himmel og sol. Vinden blåser i trærne.

– Ja, sier Fride.

– Ingenting er rørt i stua. Alt ligger på samme plass.

Nanna vrir nesten helt rundt og følger etter med kroppen.

– Ingen på fjellene og ingen i bukta.

– Hvordan er trærne? spør Fride.

– Ingen forandring. Bare døde blader.

11

– Ingen forandring?

– Nei. Vil du se? spør Nanna.

– Nei, sier Fride motløst.

Nanna dreier periskopet tilbake igjen. Hun ser gjennom stua oppe i huset. Alt er som før. Den grønne sofaen og bordet står der det skal og ingen av vinduene er knust. På gulvet foran skapet i hjørnet ligger det esker og en knust glassbolle. De så at det hadde vært noen inne i huset en morgen etter at de hadde hørt lyder om natten.

Men det er lenge siden nå. Alt er dekket av støv og det er ingen spor i støvet. Gjennom de store vinduene kan hun se den enorme blå himmelen over de lave øyene og det hvite fyret som ligger i havgapet. Bølgene slår inn over skjærene. Det er vakkert, og Nanna blir stående og se på bølgene en liten stund før hun vrir periskopet inn mot land. Hun blir uvel når hun ser det. Bakken er dekket av brune, råtnende gressrester og trærne står nesten nakne med bare noen få, brune blader igjen. Det er så trist. Før hadde de vært gule, røde og brune, men nå er nesten alt løvet falt av. Og furutrærne står med tørre nåler. Alt ser sykt ut, som om hele verden er i ferd med å dø.

– Jeg vet ikke om jeg har lyst til å gå ut likevel, sier Fride.

– Hvorfor ikke? Du har jo sagt så mange ganger at det eneste du har lyst til er å gå ut.

– Det er ikke noe hyggelig der ute. Det ser alltid så trist ut. Ikke som på bilder.

– Det er fint. Du aner ikke hvor fint det er. Kjenne sola og vinden, og havet. Og regnet. Og steinene og sanden nede i bukta. Du aner ikke hvor fint det er.

– Kan du huske det?

– Ja, selvfølgelig. Du vet jo det. Jeg var ganske stor 12

da vi måtte dra ut hit. Tenk om vi bare kunne ha vært ute en liten tur. En dag, sier Nanna.

Tenk å kunne gå ut på gresset og ned i bukta. Kanskje bade? Sjøvann er sikkert helt annerledes enn vannet her inne. Der er jo salt og sikkert deilig. Nanna kan huske at de var og badet en gang på stranden i byen. Alle tre, før Fride var født. Hun husker sanden og teppet de lå på, og iskremen, men hun kan ikke huske hvordan vannet var.

– Men tenk om det kommer noen?

– Det er ingen som kommer til å komme. Det er så lenge siden noen har vært her nå.

– Er du sikker?

– Ja. – Hvordan kan du være sikker på at de ikke kommer?

Er de døde?

– Ja. Pappa sier jo at mange døde.

– Er alle døde?

– Jeg vet ikke.

Nanna legger seg på den røde sofaen og begynner å lese et blad. Fride surrer litt rundt før hun setter seg opp i sofaen, hun også.

– Hva er det du leser? spør hun. – Er det den om den hemmelige øya?

– Ikke mas, svarer Nanna og ser ned i bladet.

– Få se.

– Nei, slutt å mase. Finn på noe annet å gjøre.

Fride setter seg ned på gulvet og begynner å kaste kort fra en kortstokk utover gulvet.

– Hvorfor gjør du det? spør Nanna og kaster bladet fra seg på sofaen.

– Jeg kjeder meg. Det er ingenting å gjøre her. Vi har gjort alt før. Jeg vil ut, sier Fride.

13

– Du sa jo nettopp at du ikke hadde lyst til å gå ut likevel?

– Jo, men jeg har det.

– Vi kan ikke. Du vet hva pappa sier.

– Jeg vet det. Men det har jo ikke vært noen her om natten på lenge. Jeg kan ikke huske det engang. Kan du? sier Fride.

– Nei, egentlig ikke, bare så vidt.

– Hvorfor kan vi ikke gå ut, da? Hvis alle menneskene er døde, så er det vel ikke farlig.

Nanna kjenner at den vonde, uvisse følelsen kommer tilbake. Så mange ganger hun har tenkt at de snart skal komme ut. Bare de holdt ut til sommeren. Eller etter vinteren, kanskje. Men det har aldri skjedd noe, og pappa har bare sagt at en gang skal de opp. Det er bedre ikke å tenke på det.

– Men vi vet jo ikke om de er døde. Det er derfor vi ikke kan gå ut. Fordi vi ikke vet, sier hun.

– Men hvis vi visste, så kunne vi gå ut, sier Fride og fortsetter å kaste kortene ut i rommet.

– Jo, selvfølgelig.

– Jeg vil så gjerne ut. Jeg har alltid vært her inne. Før jeg fyller seks år, da skal jeg ut. Hvor gammel var du da vi kom inn hit? spør Fride.

– Jeg var syv år.

– Det er urettferdig. Du er tolv år nå. Du har vært lenger ute enn jeg har vært her inne. Jeg husker ingenting.

Jeg var baby. Jeg rakk ikke å begynne i barnehage engang.

Jeg vil uuut … sier Fride og vrir seg rundt på gulvet.

Nanna ser på henne og rister på hodet.

– Hvordan var det ute? Fortell det du husker, sier Fride. – Fortell det en gang til.

Nanna sukker, men legger seg tilbake og forteller.

14

– Jeg husker at vi bodde i en leilighet inne i byen, og at jeg var så glad da du ble født. Og så husker jeg at alt begynte å dø. Alle bladene falt av og gresset ble brunt. Det var som om høsten kom om sommeren. Og alt stoppet opp. Jeg sluttet på skolen, pappa sluttet å gå på universitetet, bare mamma fortsatte å jobbe på sykehuset.

– Og så dro vi?

– Ja, en dag bare pakket vi bilen og dro.

– Og mamma ble igjen og jobbet på sykehuset.

– Ja. – Er det noe annet du husker? Noe du ikke har fortalt før? Hvordan var det på rommet vårt?

– Vi bodde på samme rom, det husker jeg. Et blått rom med et lite vindu som det var en slags sofa eller benk under. Taket var skrått, og fra bjelkene hang det stjerner og tegninger vi hadde laget.

– Hadde jeg laget tegninger?

– Nei, ikke du. Jeg, og mamma og pappa.

– Hadde ikke jeg noe der, da?

– Du hadde sprinkelsengen din og kosedyrene.

– Det hørtes koselig ut. Gikk du i barnehage?

– Ja. Før jeg begynte på skolen.

– Hvordan var barnehagen?

– Den lå ikke så langt fra leiligheten. Den var som en liten bondegård som lå midt i byen. Et rødt hus og en båt som stakk opp av sanden.

– En båt? Det går ikke an.

– Jo. Den var grønn og var liksom gravd ned i sanden.

– Hva gjorde dere der?

– Jeg husker at vi hadde noen perler som vi kunne perle mønster med. Det var gøy.

15

– Gikk du alene til barnehagen?

– Nei. Mamma fulgte meg alltid om morgenen og pappa hentet meg.

– Hvorfor det?

– Mamma jobbet ofte sent hvis det var noe viktig på sykehuset. Noen ganger bare måtte hun være der lenge.

– Hvorfor det?

– Jeg er ikke helt sikker, men hun bestemte mye. Det var alltid noen som spurte henne om ting når jeg var med på sykehuset.

Nanna blir liggende og tenke. Hun prøver å tenke på hvordan det var, men det er så mye som er uklart. Hun husker at stemmen til mamma var god, men ikke hvordan den hørtes ut. Og at hun noen ganger var med henne på kontoret på sykehuset og satt og tegnet. Hun så på alle de rare bildene av kroppen på veggen eller tegnet ting fra byen. Og vennene. De som bodde i oppgangen.

Her er det bare Fride. Og det blir ikke det samme. Fride er så liten. Om hun bare kunne dra tilbake til byen en dag. Slippe å være nede i bunkeren og spille de samme spillene, lese de samme bøkene. Om hun bare kunne gå ut døra, ringe på hos en venninne og være ute i lekeparken. Sitte på huskene og se på guttene spille fotball helt til det ble for mørkt og kaldt. Og så gå inn og være glad for å være inne i den varme, lyse leiligheten. Ikke den råtne og mugne bunkeren.

2

Søndag er den verste dagen og Nanna er glad for at det er mandag og skole. På søndager er ingenting gøy, alt som er å finne på har de gjort før. Da er det bedre med mandag.

De våkner av at pappa går inn på periskoprommet før han går tilbake og legger seg igjen. Fride liker å late som om de har dårlig tid på mandager, så Nanna hopper ut av sengen og røsker i henne.

– Nå må du stå opp. Det er mandag. Vi skal på skolen.

Fride snur seg inn mot veggen og gjemmer hodet.

Nanna rekker akkurat å se et smil før Fride borer hodet ned i madrassen.

– Kom nå. Jeg går og vasker meg først, sier Nanna og går ut på kjøkkenet.

Betongen er kald og støvete under føttene. Hun tar tannbørsten som står ved siden av vasken og pusser tennene med kaldt vann. Hun ser oppgitt på alt rotet som står på benken. Da de var små, var pappa veldig nøye på at de ikke måtte rote, nå er det ikke så nøye mer.

Så skvetter hun litt vann i ansiktet før hun går ned i kjelleren på do. Hun liker seg ikke i det tette, klamme rommet og blir fort ferdig. En gang var doen tett og 17

det gikk uker før pappa fikk reparert den skikkelig. Røret ned til havet hadde fryst, sa han, og de måtte helle masse varmt vann ned i doen. All strømmen gikk med til å varme opp vannet, og det var mørkt og kaldt i flere dager.

Fride sitter ved bordet og spiser restene av en boks med asparges når Nanna kommer opp.

– Har ikke pappa stått opp? spør hun.

Fride rister på hodet mens hun gomler på de hvite stenglene. Nanna går og banker på døra til pappa.

– Du må stå opp, pappa. Det er mandag og skole, sier hun.

– Jeg kommer, sier pappa med grov stemme, før han begynner å hoste.

Nanna spiser opp resten av aspargesen, og så rydder de bordet før de tar frem skolesakene. Korte blyantstubber og papir som er brukt på den ene siden. Pappa kommer inn og smiler trøtt.

– Så flinke dere er. Jeg tenkte dere kunne jobbe litt fritt i dag, lese først, så litt matte og så tegning. Jeg sitter på rommet. Jeg kom på noen ideer i natt som jeg må skrive ned. Ok? Fride sukker og Nanna nikker. Det er ikke noe gøy når pappa ikke har skole med dem.

– Kan du ikke fortelle om dinosaurene? Vi kan ikke nok om dinosaurene, sier Nanna alvorlig.

Pappa rister på hodet.

– Ikke i dag. Det er skole i morgen også, sier han og går inn på rommet og lukker døra.

De tar frem bøkene og prøver å lese, men lyset er svakt og noen ganger blir det nesten helt mørkt.

– Kan vi starte generatoren i dag? Vi klarer ikke å lese noen ting, sier Nanna.

18

– Nei, svarer pappa. – Bladene blåser nok snart bort fra solcellepanelene. Vi må klare oss til da.

De prøver en stund til, men det blir ikke noe ut av det.

– Pappa, roper Fride.

Han svarer ikke.

– Pappa, roper hun igjen.

– Hva er det? roper pappa irritert.

– Det er noe jeg ikke skjønner.

– Spør Nanna.

– Hun vet det ikke. Kan ikke du komme og hjelpe oss?

– Nei. Gå inn på periskoprommet og finn på noe.

Det er alltid det samme. Gå inn på periskoprommet.

Fride og Nanna legger sammen bøkene og gjør som pappa sier.

– Kanskje vi kan få til speilet? sier Nanna. – Jeg håper det er nok sol ute.

Nanna begynner å vri på periskopet mens hun skrur på noen store metallhjul på siden. Hun bryr seg ikke om sjøen eller de nakne trestammene. Hun leter etter sola, og idet hun finner den, blir hun blendet av et intenst, hvitt lys, og hun rygger tilbake og gnir seg i øyet.

– Så fint, sier Fride.

Sola skinner gjennom periskopet og lager en lysende runding på veggen. Rommet blir opplyst av et svakt skinn. Nanna setter seg på sofaen og begynner å lese, mens Fride går rundt og rundt i rommet. Tar ut en bok og kaster den på gulvet.

– Tror du det blir gym i dag? spør hun.

Vanligvis når skolen er ferdig, pleier de å ha gym i vaskerommet nede i kjelleren. Pappa har snekret en ribbevegg, og så kaster de ball til hverandre.

– Nei, sier Nanna. – Sikkert ikke. Pappa skal jobbe.

19

Fride fortsetter å gå rundt i rommet.

– Kan du sette deg? spør Nanna irritert.

– Nei, sier Fride og fortsetter å gå.

Til slutt tar hun frem et ark og begynner å tegne. Hun tegner store kruseduller.

– Hva er det du tegner? spør Nanna.

– Ingenting, sier Fride og kaster fra seg arket.

– Du kan ikke bare kludre på et ark og kaste det. Vi har ikke så mange.

– Det kan jeg. Jeg gjorde det jo, sier Fride og tar et nytt ark.

– Slutt, sier Nanna. – Jeg henter pappa.

Fride holder arket foran seg.

– Vil du leke med meg, da?

– Ok, sukker Nanna. – Hva skal vi leke for noe?

– Mor, far og barn.

– Nei. – Kattefamilie.

– Nei. – Havfruer.

– Nei. – Du vil ingenting, sier Fride. – Hva med undervannsbåt eller romskip på radiorommet.

Nanna ser på henne og gir opp.

– Ok. Romskip, da.

Hun reiser seg og stiller på periskopet så det lyser inn på radiorommet. De setter seg foran de store, grå boksene som er radioene og begynner å vri på knottene.

Boksene er fulle av små, fargerike lamper, sorte brytere og hårtynne visere som ligger helt stille. Ingenting skjer når de skrur og svitsjer bryterne opp og ned. Fride tar på seg et par sorte hodetelefoner og ser bekymret fremfor seg.

20

– Hva er det? spør Nanna.

– Vi kommer til å styrte i vulkanen. Romskipet kommer til å brenne opp, sier hun alvorlig.

Nanna klarer ikke å skjule et flir.

– Ikke le, sier Fride.

Hun tar av seg hodetelefonene og glir ned fra stolen og under pulten.

Lampen i taket begynner å lyse sterkere.

– Ikke vær sur, sier Nanna mens hun begynner å trykke på morsenøkkelen som ligger på bordet.

Pappa har fortalt at en gang i gamle dager så fantes det bare morse. Alt som skulle sendes måtte staves i morse. Morsenøkkelen klikker under fingeren hennes.

To lange. Tre korte klikk. Han forklarte dem morsealfabetet som hang på veggen, og hvordan de skulle stave navnene sine. Når de lekte undervannsbåt eller dampskip, så morset de alltid.

Nanna morser. En lang. En kort. Klikk. Klikk. Det er N. En kort. En lang. Det er A. Hun morser Nanna og Fride. To ganger. Under bordet romsterer Fride. Hun drar i ledningene og flytter seg rundt. Nanna trykker korte og lange klikk. En svak during vokser seg sterkere.

Nanna fortsetter å morse navnene deres en stund, men så begynner hun å tenke på duringen. Er det generatoren? Har pappa startet generatoren? Nei, lyden er ikke den samme, og den kommer ikke fra kjelleren.

Hun hører et lite klikk og en av viserne på radioen beveger seg frem og tilbake.

– Hva er det du gjør? spør Nanna.

– Jeg setter alle ledningene sammen, sier Fride.

– Det er strøm i radioen. Hva var det du gjorde? spør Nanna.

Fride stikker hodet frem.

21

– Jeg vet ikke. Det jeg pleier. Å, kanskje vi kan høre noe?

Nanna vrir på alle knottene, men ingenting skjer. Så hører hun en svak pipelyd i høyttalerne, som vokser seg sterkere og sterkere og blir til et hyl.

– Hva er det? roper Fride.

Og så hører de pappa komme løpende. Han river opp døra, kaster seg ned under pulten og drar ut ledningene.

Han reiser seg opp og ser fortvilet på dem: – Hva er det dere har gjort? Forstår dere ikke hvor farlig det er!

Nanna og Fride nikker alvorlig.

– Ingen må vite hvor vi er. Ingen. Det er bare sånn vi kan klare oss.

– Men det er jo ingen der ute, sier Nanna.

– Det vet vi ikke, sier pappa. – Vi kan ikke vite om vi er trygge. Dere må stole på meg. En dag skal vi opp.

Ok? De nikker.

– Nå går vi og trener, og så lager vi noe godt til middag, sier pappa og venter til de har gått ut av radiorommet. Han tar nøkkelen som henger på veggen og låser etter dem.

Den kvelden får ingen av dem sove. Fride ligger og vrir seg i sengen. Varmen og de klamme lakenene får det til å føles som om luften kleber seg til huden.

– Nanna.

– Ja. – Jeg får ikke sove.

– Hvorfor ikke?

– Jeg vil ut.

– Jeg også, sier Nanna.

22

– Tror du det er farlig der ute?

– Jeg vet ikke. Men jeg bryr meg ikke.

– Når tror du vi kommer ut?

Nanna svarer først ikke. Hun tenker på alle de gangene pappa har sagt at de må være sikre på at det er trygt. Helt sikre. Alltid det samme. Så sier hun bestemt: – I morgen går vi ut.

– Skal vi?

– Ja. – Hvordan skal vi klare det? spør Fride og skjelver på hodet, sånn som hun gjør når hun er veldig spent og glad. – Vi kommer aldri til å få lov av pappa.

– Vi går ut uten at han vet det. Og når vi har undersøkt at det er trygt, så kommer vi til å få lov til å gå ut.

– Men hvordan?

– Du vet at han alltid pleier å legge seg og sove midt på dagen.

– Ja, sier Fride.

– Da sniker vi oss ut.

– Ja, men luken er jo stengt. Hvordan skal vi få den opp?

– Jeg tror ikke den er låst. Vi må bare vri på jernstangen.

– Jeg lurer sånn på hvordan det er ute. Tror du vi kommer til å lukte sykdommen?

– Nei. Jeg tror ikke det. Man kan ikke lukte sykdom.

– Jeg håper det går. Tror du det er farlig?

– Jeg vet ikke, Fride. Men vi må prøve.