Insektarium
–
bli
med inn i insektenes verden
Øyenstikkere og døgnfluer
De forhistoriske slektningene til øyenstikkerne var de første på jorda til å fly, for rundt 380 millioner år siden. På varme sommerdager er det fremdeles vanlig å se solglimt i vingene til øyenstikkere (Odonata) og døgnfluer (Ephemeroptera) mens de surrer rundt over innsjøer og elver. Øyenstikkere deles i underordenene libeller og vannymfer. Libeller suser rundt i toppfart, vannymfer flyr elegant langs bredden, mens døgnfluer svever i svermer over vannet. Det finnes rundt 5600 arter av øyenstikkere i verden, og 3100 arter av døgnfluer. Libeller er store , vakre og fargerike. Du kan kjenne dem igjen på hvordan de holder vingene rett ut fra kroppen mens de hviler seg. Vannymfer er vanligvis mer spinkle, og folder vingene bak ryggen når de hviler. Begge er aktive om dagen, og bruker det skarpe synet sitt til å jakte små insekter, som de ofte spiser i lufta. Øyenstikkere legger egg i vann, og nymfene som klekkes er små, brune og vingeløse. Libellenymfer jakter ved å holde seg helt i ro, fram til et bytte svømmer forbi. I det rette øyeblikket skyter kjevene til libellenymfen fram, nærmest som et teleskop, og fanger insektet, rumpetrollet eller den lille fisken. Øyenstikkernymfer kan bruke flere år på å utvikle seg nok til å forlate vannet. Når tiden er inne, kaster nymfen av seg det ytre skjelettet og får endelig den imponerende, bevingede formen sin. Gamle nymfehuder kan ofte sees strødd langs bredden av innsjøer.
Sammenlignet med øyenstikkere er døgnfluer relativt puslete flygere. Døgnfluenymfer vokser også opp i vann, og spiser gjerne alger. Voksne døgnfluer er kjent for sine korte liv, som varer fra noen timer til noen dager. Utrolig nok spiser ikke de voksne – de har faktisk ingen munn! Deres eneste oppgave i livet er å pare seg og legge egg. På grunn av det korte voksenlivet pleier tusenvis av døgnfluer å sverme samtidig, vanligvis en dag sent på våren eller om sommeren. De kan forme store skyer som danser over innsjøene. Så snart de er i lufta, konkurrerer hannene om å være raskest til å pare seg med hunnene.
1: Storkeiserlibelle
Anax imperator
Vingespenn: opptil 110 mm
Denne libellen flyr gjerne fort og høyt, og jakter større insekter som sommerfugler.
2: Blåvinget helikopternymfe
Megaloprepus caerulatus
Vingespenn: opptil 190 mm
Illustrasjonstekst
3: Blåbredlibelle (hann)
Libellula depressa
Vingespenn: opptil 70 mm
Denne brede øyenstikkeren har det vi kaller seksuell dimorfisme, som betyr at hunnene og hannene ser ganske ulike ut. Hannene er blekblå og hunnene er brune og gule.
4: Blåpraktvannymfe (hann)
5: Elveduskgjelledøgnflue
Ephemera danica
Vingespenn: opptil 80 mm
Dette er en av de større døgnflueartene. Nymfene spiser ved å filtrere bitte små partikler fra vannet. Døgnfluer er veldig sårbare mot forurensing i vann, og kan fortelle oss mye om hvor god vannkvaliteten er.
Den største vannymfen i verden. Spesialist på å snappe hjulspinnere, en type edderkopp, rett fra nettene deres.
Calopteryx virgo
Vingespenn: opptil 70 mm
Blåpraktvannymfen har fått navnet sitt på grunn av de skimrende fargene. Hannen har en metallisk blågrønn kropp og mørke vinger, mens hunnen har grønn kropp og brune vinger.
Marihøner
Kanskje de mest populære og gjenkjennelige av alle biller. Marihøner blir nevnt i barnesanger og folketro over store deler av verden. I de fleste kulturer er marihøner et lykketegn. En myte fra Øst-Europa forteller at når en marihøne lander på en kvinne, vil den fly videre for å lande på hennes framtidige kjæreste. Vi kjenner til over 6000 marihønearter, fra alle kontinenter utenom Antarktis. Mange marihøner og marihønelarver lever av bladlus eller andre små insekter som regnes som skadedyr. De er derfor gode venner av både gartnere og bønder. Noen typer marihøner har blitt sluppet ut langt vekk fra der de egentlig lever, slik at de kan slå seg ned der. Noen ganger drives det oppdrett på marihøner som senere slippes ut på åkre.
I motsetning til de fleste billelar ver, er marihønelarver aktive om dagen. Du ser dem nok ofte, men kjenner dem kanskje ikke igjen. De kan være såpass fryktløse fordi både larver og voksne er giftige å spise, noe de varsler tydelig med de sterke fargene sine – en teknikk som kalles aposematisme. Hvis de likevel blir angrepet, skiller mange marihøner ut en bitter kroppsvæske fra knærne sine. Selv om mar ihøner er fæle å spise for de fleste rovdyr, spiser mange av dem hverandre uten problemer! Både egg og larver av andre eller egen art står på menyen hvis sjansen byr seg.
Illustrasjonstekst
1: Sjuprikket marihøne
Coccinella septempunctata
Lengde: opptil 10 mm
Sjuprikket marihøne lever i Europa og Asia, og har blitt introdusert i Amerika og Australia. Du finner dem ofte i hager, men det drives også oppdrett på dem for jordbruk.
2: Harlekinmarihøne
Harmonia axyridis
Lengde: opptil 8 mm
skiller seg fra sine slektninger ved at den foretrekker å spise planter framfor andre insekter. Den kan leve som skadedyr på brekkbønner og soyabønner.
4: Øyeflekket marihøne
Anatis ocellata
Lengde: opptil 9 mm
En stor og stilig europeisk marihøne som lever i barskoger.
7: Blankblåmarihøne
Halmus chalybeus
Lengde: opptil 4 mm
En skimrende metallisk blå marihøne fra Australia, som trives på blant annet eukalyptustrær. Den er ettertraktet i sitrushager, der den holder bestanden av små insekter nede.
8: Rosaprikket marihøne
Coleomegilla maculata
Lengde: opptil 6 mm
En unik marihøne. Harlekinmarihønen finnes i utrolig mange variasjoner av svart og rød. De stammer fra Asia, men har blitt spredd til Europa, Amerika og Afrika for å holde bladlusbestanden nede. Utfordringen er at harlekinmarihønen også spiser lokale marihønearter.
3: Bønnemarihøne
Epilachna varivestis
Lengde: opptil 7 mm
Denne nordamerikanske marihønen
5: Tjuetoprikket marihøne
Psyllobora vigintiduopunctata
Lengde: opptil 5 mm
Tjuetoprikket marihøne er liten, men vakker. Den lever av meldugg på planteblader.
6: Gulstripemarihøne
Micraspis frenata
Lengde: opptil 4 mm
Denne marihønen lever i gresssletter og krattskog øst i Australia.
Denne marihønen finnes ofte i frodige åkre og hager i Nord-Amerika, der den spiser både bladlus og eggene til møll som ellers hadde vært en plage for bonden.
9: Gulskuldret marihøne
Apolinus lividigaster
Lengde: opptil 4 mm
Denne arten dukker ofte opp i hager og parker i Australia og New Zealand. Larvene er små og hårete.
Møll
De fleste kulturer skiller mellom møll og dagsommerfugler – de har ulike kallenavn og blir behandlet annerledes. Dagsommerfugler blir ofte bare kalt «sommerfugler», mens resten omtales som «møll». Sistnevnte gruppe omfatter 147 000 av de 165 000 kjente sommerfuglartene. I vitenskapens øyne er det derimot ingen viktig forskjell mellom disse gruppene. Begge tilhører ordenen sommerfugler (Lepidoptera), som egentlig deles inn på en helt annen måte. L ikevel er det noen hovedtrekk som kan brukes til å skille gruppene slik de brukes i dagligtale. Møll er gjerne nattaktive, mens dagsommerfugler flyr om dagen. Møll har ofte fjærformede eller trådformede antenner og holder vingene horisontalt i hvile, mens dagsommerfugler har kølleformede antenner og folder vingene bak ryggen. Alle disse reglene har noen unntak, så det er enklest å se på møll og dagsommerfugler som kallenavn på mange ulike arter fra samme orden.
Møll dukket opp for 190 millioner år siden, mens dagsommerfugler kom mye senere, rundt 56 millioner år siden. Møll er viktige pollinatorer for planter som vivendel og tobakksplante, som gjerne dufter på kveldstid. Flere store flaggermusarter har møll på menyen, mens larvene er en viktig matkilde for mange fugler og små pattedyr. En av våre mest dyrebare tekstiler, silke, veves fra kokongene til sommerfugllarven kalt silkeorm.
Noen møll-hanner har evnen til å lukte hunner fra åtte kilometer unna. De bruker de fjæraktige antennene for å «sile» luften etter luktmolekyler, og følger luktsporet mot vindretningen.
1: Brun bjørnespinner
Arctia caja
Vingespenn: opptil 60 mm
Illustrasjonstekst
2: Ekalyptuspåfuglspinner
Opodiphthera eucalypti
Vingespenn: opptil 150 mm
3: Spansk påfuglspinner
Graellsia isabellae
Vingespenn: opptil 150 mm
Brun bjørnespinner advarer om at den er giftig ved hjelp av sterke farger. Den er vanlig å finne i hager på Sørlandet.
Larvene til denne australske møllen lever av ekalyptusblader. Som voksen lever de bare noen få dager.
En slående og svært sjelden påfuglspinner fra Spania og Frankrike, som bare lever høyt oppe i fjellområder som Alpene og Pyreneene.
Dagsommerfugler
For mange er dagsommerfugler de mest gjenkjennelige insektene, og de regnes som noen av de aller vakreste. Vi kjenner til rundt 17 500 arter, spredt over store deler av verden. I den greske antikken trodde man at sommerfugler var sjelene til de døde. Det greske ordet for sommerfugl er psyche , som betyr nettopp sjel.
Aztekerne trodde sommerfugler var sjelene til store krigere som hadde dødd i kamp. I Navahoenes folketro kan sommerfugler frakte beskjeder til det guddommelige. Mange av disse mytene skyldes kanskje at sommerfugler er så vakre, men skjøre.
O rdensnavnet Lepidoptera, som inkluderer både dagsommerfugler og møll, betyr «vinger dekket av skjell» på latin. Navnet peker på hvordan sommerfuglvinger er dekket av tusenvis av små, fargede skjell lagt over hverandre som takstein, og det er disse skjellene som ofte gir sommerfuglene de vakre mønstrene og fargene sine. Noen ganger kan sterke farger tiltrekke partnere, mens farger som rød, svart eller gul ofte advarer om at insektet er giftig. Sommerfugler har dessuten gjerne en sammenrullet sugesnabel som de kveiler ut for å drikke nektar. Mange sommerfugler er spesielt utsatt for klimaendringer. Noen er svake flygere, og strever med å fly langt nok nord etter hvert som temperaturen stiger. Sommerfugler er skjøre, og blir lett skadet i storm eller kraftig regn, som det stadig blir mer av. Milde vintre forstyrrer sommerfuglenes livssyklus, som må være i takt med plantene de lever av.
Illustrasjonstekst
1: Tropisk flikvinge
Hypothyris sp.
Vingespenn: opptil 50 mm
2: Slåpetornsvalestjert
Iphiclides podalirius
Vingespenn: opptil 90 mm
3: Stor blå morfo
Morpho didius
En slekt som består av fargerike sommerfugler som flyr i de tropiske skogene i Sør-Amerika. Rovdyr lar dem ofte være i fred, siden de lukter sterkt og er giftige.
En vakker sommerfugl med vinger i skarp vinkel, som er ganske vanlig i Europa og Kina. Larvene spiser på slåpetornbusker og frukttrær.
Vingespenn: opptil 150 mm Denne morfosommerfuglen finnes i Peru, og regnes ofte som et av de vakreste insektene som finnes. Vingene til hannene har en flott blåfarge, som skimrer i sola når den flyr gjennom regnskogen.
Veps
Veps, bier og maur tilhører alle den svært suksessrike insektordenen Hymenoptera, kjent som vepser på norsk. Ordenen inkluderer 150 000 kjente arter, blant annet de fleste eusosiale insektene, altså insekter som lever sammen i store kolonier, der størsteparten er sterile arbeidere, og kun én, eller noen få, er dronning.
De første vepsene dukket opp for rundt 200 millioner år siden, under juraperioden, og i dag kjenner vi til mer enn 100 000 arter. Når du hører «veps», tenker du kanskje på de klassiske gul- og svartstripede sosiale vepsene, som liker å surre rundt maten din på verandaen. Dette er ikke den vanligste typen. De aller fleste vepseartene er parasitter: enslige vepser som tilbringer larvestadiet på eller inne i et vertsdyr, vanligvis et annet insekt. Etter hvert bryter vepsene ut av vertens kropp, noe som dreper verten. Kanskje inspirerte veps skaperne av filmen Alien? Mange parasitter er små og lett å overse, så det er god grunn til å tro at vi har mange arter igjen å oppdage.
De fleste sosiale vepsene bygger bol av treverk som har blitt tygget godt og spyttet ut igjen. Materialet former en lett, men solid pappmasjé, som bygges til sekskantede celler som isolerer bolet. Hos sosiale veps har eggleggingsrøret utviklet seg til en brodd som kan stikke hvis bolet blir angrepet. Koloniene er aktive fra tidlig vår til tidlig høst. Mange synes veps er plagsomme, men de har flere viktige funksjoner som pollinatorer og rovdyr.
Illustrasjonstekst
1: Biulv
Philanthis triangulum
Lengde: opptil 14 mm
Biulven spesialiserer seg på å fange honningbier, som den paralyserer og frakter ned i bol under bakken, slik at biulvens larver kan spise seg mette. Mange hunner har gjerne bol i nærheten av hverandre.
om våren, og bolene kan være hjem til mange tusen arbeidere innen sensommeren kommer. Jordveps er viktige rovdyr, og spiser skadedyr som ødelegger matplanter.
4: Smaragdkakerlakkveps
Ampulex compressa
Arten er kjent for å jakte taranteller, som paralyseres og fraktes tilbake til bolet, der larvene spiser dem levende. Dette er en av de største vepsene som finnes, og den skal ha et av de vondeste stikkene blant alle insekter.
6: Rød fløyelsmaur (hunn)
2: Japansk kjempeveps
Vespa mandarinia
Lengde: opptil 45 mm En av verdens største veps! Den japanske kjempevepsen kalles noen ganger morderveps på grunn av det vonde stikket. Vepsen lever i Asia, men har nylig kommet til nordvestlige Nord-Amerika. Kjempevepsen er ikke aggresiv mot mennesker, men kan angripe bikuber med honningbier.
3: Jordveps
Vespula vulgaris
Lengde: opptil 13 mm
Jordvepsdronninger lager kolonier
Lengde: opptil 22 mm Dette fargesterke insektet har en livsstil tatt fra en skrekkfilm. Vepsen bruker brodden sin til å stikke kakerlakker i en del av hjernen som gjør at de mister evnen til å flykte. Vepsen kan så geleide kakerlakkene pent tilbake til bolet sitt, som en hund i bånd. Her legger vepsen et egg på kakerlakken, som blir stående hjelpeløs mens den blir spist levende av vepselarvene.
Dasymutilla occidentalis
Lengde: opptil 19 mm
De vingeløse hunnene ligner på pelskledde maur. Sterke varselfarger advarer om de vonde stikkene.
Fløyelsmaur er parasitter, og denne arten legger eggene sine blant larvene til enslige veps.
7: Skarabideveps
Megascolia procer
Lengde: opptil 77 mm
5: Tarantellveps
Pepsis grossa
Lengde: opptil 50 mm
Store og blåsvarte med rustfargede vinger – denne vepsen skiller seg ut!
Denne arten regnes som en av de aller største vepsene. De lever som parasitter på larvene til skarabiden
Chalcosoma atlas. Vepsen paralyserer larven, legger et egg på den, og begraver den.
Bladskjærermaur
Bladskjærermaurene i Sør-Amerika (slekten Atta ) har kanskje det største og mest kompliserte samfunnet i verden, etter oss mennesker. Så mange som åtte millioner maur kan bo sammen i én enkelt koloni. Hver arbeider har en egen rolle, og kroppene deres er tilpasset denne jobben. Små og smidige arbeidere passer på larvene og dronningen inne i tuen, mens middels store arbeidere er ute og samler inn bladbiter. De største arbeiderne har oppsvulmede hoder og kraftige kjever, og de vokter tuen mot maurslukere eller andre store rovdyr. Parasittfluer prøver ofte å legge egg på hodene til utearbeiderne, så noen av de minste maurene rir på ryggen deres for å beskytte dem.
I likhet med de fleste dyr kan ikke maur fordøye cellulose, som er hovedingrediensen i planter. Utearbeiderne frakter likevel tusenvis av bladbiter tilbake til den underjordiske tuen, via stier som snirkler seg gjennom regnskogen. Nede i tuen har maurene en helt egen sopphage. Soppen vokser på opptygde blader, og blir stelt av maurene.
Denne nær ingsrike sopparten vokser ingen andre steder. Den kan ikke overleve uten bladskjærermaurene, og maurene ville sultet uten soppen. Maurene har så god forståelse
for soppen at de tilpasser hvilke arter av blader de samler inn, avhengig av hva soppen for tiden trenger! Dette er et utrolig eksempel på symbiose, eller samarbeid, mellom arter. Imponerende nok fungerer hele dette systemet uten en leder som dirigerer dem.
Organisering hos bladskjærermauren Atta cephalotes
1: Dronning
Lengde: opptil 30 mm
Dronningen etablerer bolet og legger egg.
Illustrasjonstekst
2: Hanner
Lengde: opptil 25 mm
Deres eneste oppgave er å pare seg med en ung dronning.
3: Soppdyrkere
Lengde: opptil 6 mm
Disse maurene passer på sopphagen og dronningen.
4: Utearbeidere
Lengde: opptil 16 mm
Disse maurene samler blader til bolet.
5: Soldatmaur
Lengde: opptil 23 mm
Soldatene forsvarer bolet med kraftige kjever.
Bier
Bier skilte lag med veps på dinosaurenes tid, for 120 millioner år siden. De er vegetarianere – noen av de få insektene som lever av kun pollen og nektar gjennom hele livet. Voksne bier må besøke tusenvis av blomster for å samle nok mat til larvene, og de er derfor også noen av våre aller viktigste pollinatorer, for både matplanter og ville planter. Vi kjenner til rundt 25 000 arter. I motsetning til det mange kanskje tenker, er de fleste bier solitære, det vil si at de lever alene. Solitære hunner lager små bol, ofte under bakken, og lagrer en blanding av pollen og nektar. Her legger de også et eller flere egg. Bare noen få arter av langtungebie, som honningbier og humler, har utviklet en eusosial livsstil. Disse artene lever i kolonier med én dronning og mange datter-arbeidere.
Bier er intelligente insekter. De kan finne fram ved hjelp av et slags innebygd kompass som sanser jordas magnetiske felt. Bier kan også kommunisere med hverandre. Honningbier kan for eksempel fortelle hverandre om både avstand og retning til et felt med blomster, ved hjelp av en spesiell «dans».
Illustrasjonstekst
1: Gigantisk buksamlerbie
Megachile pluto
Lengde: opptil 38 mm
Verdens største bie ble oppdaget i 1858. Man trodde lenge den var utdødd, før noen få bier ble gjenoppdaget i 1980-årene. Bien finnes på et par av de indonesiske øyene, der den lever i tuene til termitter som bygger i trær.
2: Blåbåndbie
4: Orkidébie
Euglossa imperialis
Lengde: opptil 16 mm
6: Broddløs mayabie
Melipona beecheii
Lengde: opptil 10 mm
Amegilla cingulata
Lengde: opptil 12 mm
En kraftig og fargesterk australsk solitær bie, som graver bol i leirgrunn eller i myk mørtel i gamle hus. Den kan bruke en teknikk der den vibrerer for å riste løs pollen fra blomster.
3: Skogvepsebie
Nomada panzeri
Lengde: opptil 8 mm
Denne familien kalles noen ganger flyvende juveler, fordi de er så vakre og metallisk skimrende. De lever i de amerikanske tropene, der hannene besøker orkideer for å samle de gode duftene ved hjelp av porer i bakbena. Denne parfymen bruker de for å tiltrekke seg partnere. Orkidébier er de viktigste pollinatorene for mange orkidéarter.
5: Vårpelsbie (hunn)
Anthophora plumipes
Lengde: opptil 12 mm
Vårpelsbie er en solitær bieart som trives tidlig på våren. Den ble observert i Norge for første gang i 2023. Hannene har tykk pels på det midterste benparet, som de bruker til å stryke hunnenes ansikt under paring.
Dette er en sosial bieart fra Mellomog Sør-Amerika. Koloniene består av flere tusen arbeidere og én dronning. Biene kan ikke stikke, og honningen deres har blitt samlet inn siden Mayatiden.
7: Blå snekkerbie
Xylocopa caerulea
Lengde: opptil 24 mm
Denne store, solitære bien blir kalt snekkerbie, fordi den liker å bore seg inn i treverk for å lage bol. Denne arten lever i India og Kina.
8: Steingjøkhumle (hunn)
Bombus rupestris
Lengde: opptil 19 mm
Denne vepselignende bien er en gjøkunge blant solitære gravebier. Den sniker seg inn og legger egg i bienes bol. Larven av skogvepsebien har sidgformede kjever som den bruker til å drepe vertsbiens larver.
Noen humlearter utnytter andre heller enn å bygge egne bol. Hunnene hos denne arten finner steinhumlebol (Bombus lapidarius, se side 36), der den dreper dronningen og tar arbeiderne som slaver. Arbeiderne har ikke noe annet valg enn å oppdra steingjøkhumlens barn.
