HVAHVIS
HVAHVIS
Minreiseforåfinnemegselv
Tilminkjæremammaogpappa. Sometubeskrevetblad harderefargetmeg medkjærlighetogstyrke. Gjortmegtryggnok tilåsetteutpåminreise. Herfragårjegrestenavveien utendere.
Menalltidvildere smileimitthjerte.
DELEN
DELTO
DELTRE
DELFIRE
NydaleniOslo,august2019
Kanskjevardetdendagen,idetrommet,ataltstartet.Jeg stoimørketvedsidenavdenglatteparketteniTV2s Skal vidanse-studioiNydalen.Gulvetvaropplystavdiskokulerogstrobermedintenselysblaff.StoreTV-kameraersvirret rundtmeg.Mellomalledesterkelysenesåjegpublikum.Flere hundremenneskerholdtoppplakaterogmobiltelefoner,sto klaretilåtabilderogstemmefremsinfavoritt.Vivartolv kjentepersonermedprofesjonelledansepartneresomkjempet omseierenidendirektesendtekonkurransen.
Nåvardetlikeførdetvarmintur.Omfåsekunderskulle denmørkestemmensi:«KanMarianneogChristiankomme tilparkettenforsinslowfox?»
Jegbøydemegnedogdroilisseneforåsjekkeatlakkskoene varstrammetgodt.Hjertetbanketraskt,håndflatenevarfuktige.Munnenminvarsåtørratjegsåvidtklarteåsvelge.Kveldensantrekkvardenrødeuniformenjeghaddebruktsom pikkoloi HotelCæsar påbegynnelsenav2000-tallet.Låtenvi skulledansetil,varåpningsmelodienfradetpopulærehverdagsdramaetsomgikkpånorsketv-skjermeri19år.Rollen sompikkoloen;enadoptertguttfraAsia,haddeværtsomskrevetformegogdedilemmaenejegstoisomunggutt.
Itreårspiltejegkarakteren«KnutArneOlsen»,tjeneren oghjelperensomlevdeavåbæreandreskofferter.Farenmin
tokoppaltpåvideo.Hanhaddeover400episodermed Hotel Cæsar påstore,sorteVHS-kassetterikjelleren.Påfilmsettet skullejegspilleutfølelserrundtegenverdi,familierelasjoner ogukjentbarndomshistorie.Iflerescenerblejegkonfrontert medrasister.Jegmåttebruketankeneogerfaringenefradajeg somungdomlesteiaviseneompartietHvitValgallianse.Isitt partiprogramvilledesterilisereadoptivbarnsommeg.
Pikkoloeni HotelCæsar varmittalterego.Uniformenog musikkentokmegtilbaketilenungdomstidsomjegutad–og formegselv–haddeinsistertpåvarlettoguproblematisk.
IdansekonkurransenpåTV2varproffdanserenMarianne minpartneroglæremester.Selvomhunhaddegjortdettei mangeår,varhundyptkonsentrert.Plutseligblejegusikker påomjegvarnokfokusert,ogomjeghuskettrinnenesomvi haddeterpetpåhverenestedagiflereuker.Mariannehadde advartmeg,sagtatakkuratdettekomtilåskje.Jegkomtil åblinervøsogreddforåhaglemtalt.Likevelkomkroppen mintilåhusketrinnenenårmusikkenstartet.Armerogben villeautomatiskgjentadetvihaddeøvdpå,sahun.Menneskekroppenvarlagetslik;denlagretminnerogdetdenhadde trentpå.Lotosshuskedetvitroddevihaddeglemt.
Inneihodetforsøktejegågågjennomkoreografien,og begynteåtelletaktene.Jegskulleholdeigjen,haddeMariannesagt.Slowfoxvarenslagslangsomvalsderdetgjaldtå dvele,holdetilbakeogikkegjørenoeforhastet. Norelease,no release,release varregelenjegskullehuske.
Innspillingslederensåpåoss,oggabeskjedomatdetvartre minuttertilmusikkenstartetistudioet.Førstskulledeviseen videomedbilderavmegfrabarndommen.
Produsentenhaddefåttlovtilåbrukedetgrønnefotoalbumetmitt;engammelminnebokiglattskinnmedetasiatisk dragehodepåforsiden.Mammalagdealbumetetterathunog
pappahentetmegpåetbarnehjemiIndonesia.Underhvert bildeskrevhunenlitenkommentarisirligformskrift,sombeskrevsituasjonen.Holdtmammamegforsiktigiarmene,sto det:«VårtførstemøtemedChristian».Låjegmedlukkede øyneienliten,blåtøybag,lahuntil:«Sovgodt,vennen».
Jegvarbaretremånedergammeldajegfikknorskeforeldre. Mammadødeforflereårsiden.Detvarlengesidenjeghadde setthåndskriftenhennes,mangeårsidenjeghaddebladdi albumet.Jegliktebildetekstenehenneslikegodtsombildene. Sombarnforestiltejegmeghvahunkunnehatenktdahun skrevdem.
UtenåtenkemegomgrepjeghåndentilMarianneogholdt denekstrahardt.Pådenstoreskjermenitv-studioetsåjegprivatebildersomjegbarehaddedeltmednoensværtfå.Nåfikk alle sedem.
Jegvistegjernefremdelettfalmede1980-tallsbildene,delitt uskarpepapirfotografienemedmegihovedfokus.Mennoei megvilleholdeigjenrestenavminadopsjonshistorie.Detvar somomjeghaddeetindrehåndbrekkpå,enslagssikkerhetsplomberingsomhindretmegiågåinnideukjenterelasjonene ogforholdemegtildem.Fremtilnåhaddejegbaregitttillatelsetilåvisesidenevedmegsompresenterteden«flinkeog proffeChristian»,hansomhaddeværtsålykkeligogheldig gjennomhelelivet,ogaldrihaddeønsketågåtilbaketilhva somskjeddedahanblegittbortsombarn.
Hentereisen kalteforeldreneminedenviktigeturentilIndonesia,dadefikksittførsteogenestebarn.Jegvardenlillebyltendekomhjemmed.Flereavbildenesomblevistnå,varfra mammaogpappasførstemøtemedmegiIndonesia.Deble etterfulgtavdagensfamiliebildermedmegogmineegnebarn iNorge.Selvelivsreisenmin.
Mensbildenefrabarndommenrulletoverskjermeni Skal
vidanse-studioet,såjegbortpåkonami,Madeleine,pappa Arneogsønnenemine,LiamogOliver.Desattpåførsterad blantpublikumogviftetenergiskmedenstor,fargerikplakat. Gutteneminehaddetegnetmegmeddenrødepikkolo-dressen ogetbredtsmil.Medstorebokstaverirødt,blåttoggrønt, haddedeskrevet«Vielskerdeg,pappa!»
Gestenderestraffnoedyptogømtimeg.Jegvarfaren deres,ensomdeheietpåogelsket,uansetthvordanjegstokketbenapådansegulvet.Samtidigsåjegbildeneavmineegne foreldrepåstorskjermen,øyeblikketdadetokoveransvaret formegfra noen somikkekunneheiemegfremilivet. Noen haddemåttetslippetaketimeg,oggittfrasegmulighetentil åfølgemegvidere.
Hvahaddeskjeddhvisjegikkevarblittgittbort?Hvem haddejegværtda?
Innimegeksploderteetsammensuriumavtankerogfølelser.Detvarsomomallebestanddeleneav hvemjegtroddejeg var,blekastetoppiluftaogfløyrundtirommetsammenmed lysogdiskokuler.PåskjermensåjeglivetmittiIndonesia,den delenavmegsomjegaktivthaddebruktforåfortellehistorienommegselvoghvorjegegentligkomfra.Selvomjegnå stoogsåpådenindonesiskebabyenpåskjermen,haddejeg ikkepeilingpåhvemdenlilleguttenvar.Jeghaddetillagtham historieoglivutenåvitehvasomvarsant,haddeikkeengang værtiIndonesia,kunneingentingomdetlandetjegvistebilder fra.
BlantpublikumsåjeglivetmittherhjemmeiNorge.I40 århaddejegtenktatdetosideneavlivetmittmåttelevehver forseg.At fortsettelsen haddeavsluttet begynnelsen. Jegvar fornøydmeddetjeghadde,oglivreddforhvasomvilleskje omdetosideneogidentitetenekryssethverandreellersmeltet sammen.Jomindrejegvissteomhvorjegkomfraoghvor-
danlivetmitthaddeværtførjegkomhit,joenklerevardet ålaidentiteteneflytehverforseg.Ved ikkeåvite slappjegå tastillingellerendredenforestillingenjeghaddeomhvordan livetmittstartet.
Deltakelsenidanseprogrammethaddefåttmegtilåse ukjentesideravmegselv.Forhvernydansfikkjegmottilå oppdagenyefølelserrundtendelavmegsomjegaldrihadde vågetågiplass.Jegmåttelæremegnyerytmer,nyemåterå bevegemegpå–oglevemeginnifremmedmusikk.
Idetteøyeblikketvardetsomomjegforsiktigkikketinnen dørsomjegaldrihaddeturtååpne.Jegvarengstelig,forjeg vissteikkehvasomvarpådenandresiden.
Nedtellingenistudioetstartet,oginnspillingslederenviste tegntilatjegmåttegjøremegklar.Jegsåbortpåfamilienmin.
Såkastetjegmegutislowfoxen,enlangsom,dvelendedans, kanskjedenvanskeligstedansenavalle.
Norelease,norelease,release. Holdigjen,holdigjen,slipp opp.
DELEN
PAPPA
Oslo,høsten2022
HankomgåendefraStortingetmotGrandHotel.Vihadde avtaltåmøtehverandreutenforinngangen.Medrundebriller, olivengrønnjakke,mønstrethalstørkleogblåsixpencevar detlettåsehamimengdenavutenlandsketuristerogdresskleddenæringslivsfolksomhastettillunsjavtaler.Overskulderenhaddepappasinmørkeskinnveske.
Dettevilleikkeblienheltvanliglunsj.Jeghaddebedtham omåmøtemegforåfortellehvahanvissteomtidenminfør hanogmammahentetmegiIndonesia.Vihaddealdripratetomdet,ihvertfallikkesomjegkunnehuske.Ikkepå denmåtenviskullenå.Detvirketsåalvorligåsettesegned medadopsjonspapireneoggåinnidetaljene,42årsenere. Ibarndommenhaddevibaresnakketenkeltogtilfeldigom adopsjonnårdetpassetseg,ellernårmammavistebilderfra hentereisen.
Påveimotmegsåjegpappahilsevennligtilflereforbipasserende.Jegforstotidligatveldigmangevisstehvemfaren minvar.ArneStrandvarjournalistogredaktør,oggjennom heleoppvekstenminsåjegbilderavhamiavisene–ogartikler hanhaddeskrevet.HanblejevnligintervjuetpåTVogradio ogdeltokidebattprogrammer.Oftestoppetfolkhampågaten nårvivarutesammen.Daønsketdeåsnakkemedhamom noehanhaddekommentertelleranalysertiArbeiderbladet,
senereDagsavisen,ellerdevilledrøfteenpolitisksakhanjobbetmedmenshanvarstatssekretærforstatsministerGroHarlemBrundtland.Hvisdeikkestoppet,gadehametlitenikk elleretsmilførdefortsattevidere.
Jeglikteatfolksåpåham,ogpåoss,ogatdestansetforå prate.Detvarstasåhaenfarsombådevirketviktigogsom folklikte.Såvidtjegvisste,vardetingenandrebarnpåskolen minsomhaddefedresomblestoppetslikpågaten.Hvergang hanmøttenoen,ogdebegynteåleggeutidetvideogbrede ompolitikk,avbrøtpappadem.Hanpektepåmegogsa,med stolthetistemmen:
«Ogdetteersønnenmin,Christian!»
Dasådealltidpåmeg,smilteoghilste.
Detvarliksomingentvilåhøreipappasstemme,ingen usikkerhetogingennøling.
Jegvarsønnenhans.
Jegoppfattetaldriatdesomstoppetoss,lurtepåomjegvirkeligvarbarnethans.Ihvertfallspurtedeikke.Meniettertid harjegfundertpåomdetvarmangesomgikkderfraoghvisketsegimellom:
«Varikkehanlittvelmørk,da?»
«Jo,hanmåjoværeadoptert,trorduikke?»
Senerekunnejegtenkeatjegburdehasagtatjegvaradoptert,vistdematjegsnakketskikkeliggodtnorsk.Atjegburde kommedemiforkjøpetogsi:
«Hvisdulurerpåhvorforjegikkeheltlignerpåpappa,så erdetfordijegerfraIndonesia,ogdererdetslanger.»
AndregangerskullejegønskejeghaddehattenPost-it-lapp ipanna,bareforåoppklareulikhetenemedengang.
NågapappamegenklemutenforinngangentilGrand
Hotel.Jegvarengodtvoksentobarnsfar,menidennesituasjonenføltejegmegplutseliglitenigjen;somdenlillesønnensom
skullehaenalvorspratmedfarensin.Klemmenfikkdettilå virkesålengesidenjeghaddemøttham,selvomvisnakket sammenpåtelefonigår.Vigjordedetnestenhverdag;enten entekstmelding,ettilsendtmobilbildeavhvaviholdtpåmed, ellerviringtehverandreibilenpåveihjemfrajobb.Somoftest skjeddesamtalenmensviholdtpåmedandreting.Jeglikteat kontaktenvar«sånniforbifarten»,atdenvarendelavbeggeshverdag,utenenagendaellerettydeligmål.Telefonenetil pappavarikkenoejegmåtteplanleggeåta,devarendelav envane.Samtalenebleliksomaldri«kaldstartet»,tokheller aldrislutt.Devarrenflyt.
«Hvordangårdet?»spurtejeg.
«Detgårbra,menjegersåfrykteligstivibeina»,sahan.
Jegkunnesedetpåhamogmåtenhanbevegetsegpå. Hanvarblitt78år,ogdetsåtungtutåbærekroppen.Jeg tilbødhamarmenmin,ogstøttethaminndørentilGrand.
Jeghåpetatdethansastemte.Atdetbarevarkroppensom varstivere.Innerstinnefryktetjegatkreftenhanhaddehatt iover17år,haddespreddseg.Jegskjønteathanikkeville snakkeomdet.Istedetgjordehansomhanpleide;saataltvar bra.
InneiPalmenrestaurantlødroligjazzoverhøyttalerne. Noeneldredamerskålteichampagne,selvomklokkenennå ikkeviste12.Enkvinneligservitørkomborttiloss.
«Såhyggeligåsedereto!»
Pappasmilte,pektepåmegogsa:
«Detteersønnenmin,Christian!»
Servitørensåpåmeg,hilsteogblunket.
«Jegvetdet.Vilderehanoeåspise?»
Pappatokforsiktigoppmenyen.
«Jegharegentligspistjeg,menskagenrøreerjogodtda,og ColaogFarris!»
Hunnikket,notertebestillingenogforsvant.
Pappalikteseggodtunderlysekroneneher,idefløyelstruknesofaenemedkunst,gamlestilmøblerogdempedesamtalerpåallekanter.Grand,BristologHotelContinentalvar stederjegforbandtmedham.Denrolige,littærverdigestemningenfikktidentilåståstille.Detgaøyeblikkavhøytidå sitteher,værebareossto.
Sombarnkunnejegbliståendepåbadetogsepåpappa ispeiletmenshanbarbertesegogpussettenner.Blikketmitt gikkførstmotham,såpåmeg.Detvarsomomjegscannet kroppenhansforlikheter.Jegsåpånesenhans,somvarmye størreennminlilleflate.Jegstudertehårethans,somvarlyst ogmyetynnereenndetstrie,sortehåretmitt.Deblåøynene hansmatchetikkeminebrune.
Jegvarlangtfraetspeilbildeavfarenmin.Ihvertfallikke avutseende.
Noengangerlettejegetterandrelikheter.Sommåtenhan gikkpå,ellerhvordanhanholdtkaffekoppen.Jeggransket megselvforåseomjeggjordedetlikt,omjeghaddelignende fakter.Innsåjegatvigjordebevegelseneheltforskjellig,kunne jegprøveåhermeetterhamforåkjennepåhvordan hansmåte fungerteformeg.
Åværeenhvit,norskguttelleråblienkopiavdenhvite mannenvedsidenavmegispeilet,varikkemindrøm.Forpå enmåteføltejegmegalleredesomennorskgutt.
Spørsmålenekomlikevel,nårvistoslikforanspeiletibare underbuksen.Hvorforsåjegsåannerledesut?Gikkmamma forbi,kunnehunsekjærligpåmegogsi:«Kanikkejegfålitt avfargendin,Christian!»
Mittasiatiskeutseendeogbrunfargenspiltelitenrolle,så lengeforeldrenemineogvennenemineliktemeg,bleholdningenjegtoktilmegsombarn.Samtidiglajegalltidmerke
tilatfolksåannerledespåmegnårjegvarutesammenmed mammaogpappa.Haddevimedminlysekompis,Frank,på kaféellerferier,merketjegpåkroppsspråkettilkelnerenat hantroddeatFrankvarsønnenderes,ogikkejeg.Detvarnoe medblikketogmåtenhanhenvendtesegtildetreandrepå; somenfamilie.
VedrestaurantbordetpåGrandvardetbareoss;farog sønn,ogpappavarfortsattstoltavåviseatjegvarsønnen hans.
HanbøydesegnedunderbordetiPalmenogtokoppden mørkeskinnvesken.Uttrakkhanenbunkemedgrå,tynne permer.Jegkunneikkehuskeåhasettdemfør.Detsåut somhanhaddeforberedtseg,utfrahvordanhansortertepermene.Arkenesågamleut,vardekketmedbådemaskinskrift oghåndskrift.Tekstenvarpåengelskogveksletmellomstore ogsmåbokstaver.Jegsårødestemplerogformellesignaturer.
«Skalvise»,sahanogsånøyepåpapirene.Hanvirketrolig, menengasjert.
Jegvissteikkehvahankomtilåleseoppfrapapirene,ante hellerikkehvajegforventet.Vardetnåjegskullefåvitealt ommegselv?Skullehanfortellemegalthanikkehaddefortalt tidligere?Althanvissteomtidenførjegblesønnenhans,men somhanikkehaddeturtåsiførjegvarblittvoksenoghadde egnebarn?
«Pådettearketstårdetatduerfødt2.mai1980.»
Hanlotpekefingerenglinedoverarket.
«Detstårathunsomfødtedeg,gadegbortfordihunvar fattigogikkekunnebeholdedeg…»
Hanoversattefraengelsktilnorskmenshanpratet.
«Hvabetyr outofwedlock ?»
«Jegtrordetbetyrutenforekteskap.»
«Dastårdetathungadegbortfordihunfikkdegutenfor ekteskap.»
Jeghaddesettformegnoetilsvarende.Menikkeathunfikk meg utenfor ekteskapet.Jeghaddetroddatadopsjonenhandletomathunvarfattig,ogatdetvarhovedgrunnentilomsorgsovertakelsen.Mensituasjonenblealtsåvanskeligfordi hunfikkmegutenforekteskap.Hvabetyddeegentligdet?
Pappafortaltealtsåliketilogenkelt,somomdetvarethvilketsomhelstpapirhanlestefra.Letthetenhanviste,gamegen følelseavatdettebarevartørrefaktaforham,ikkenoesom jegtrengteåleggesåmyemervektpå.
«Lengernedeherstårdetathunsomfødtedeg,altsådin biologiskemor…»
Hantittetforsiktigoppfrapapirene.
«Hunhet Martinah. »
Jegblesittendeheltstilleogsepåpappaogpapirene.Hvordanvillepappaatjegskullereagerepåathannettopphadde fortaltmegnavnetpåminbiologiskemor?Ønskethanatjeg skullebligladognærmestjubleoverendeligåfåvitehvahun het,ellermentehanatjegskulleoppføremegsomomdette barevardagligdagsinformasjon?
Ansiktethansavslørteingenting,ogjegmerketatjegbegynteåbliredd.Nåkunnejegikkegåtilbaketil«ikkeåvite». Øyeblikketvarugjenkallelig.Dettevarførstegangjeghørte ogoppfattetnavnethennes;ordetsomidentifisertehenneog skiltehennefraalleandre.Inavnetlånoensvalg,følelser, håpogønsker,enslagskodeforhvemdettemennesketvarog kunnebli.
Minbiologiskemorvaretmenneskeavkjøttogblod,ikke bareenabstraktfigur,entenktstørrelse.Nåvardetforsent åviskeutnavnetogikkeforholdemegtildet.Noekomtilå endresegforalltid.
Martinah medh. Foretfintnavn,tenktejeg.
Dethaddeværttilgjengeligheletiden.Ialledisseårene haddedetståttsvartpåhvittiadopsjonspapirenesommamma ogpappahaddelagretisoveromsskapetsitt,ihusetpåSiggerud.PappahaddetattmedseghelebunkendahansenereflyttettilOslo.
«Duvisstedet,gjordeduikke?»spurtehan.
Jegristetpåhodet.
«Jegtroddeduvisstedet.Mammaogjegfortaltedegdetda duvaryngre.»
Hvorforklartejegikkeåerindreatjeghaddehørtdetnavnetfør?Haddejegikkelagretdethvisdehaddefortaltmegdet engang?Jeghusketsåmyeannetfradetgrønnefotoalbumet.
JegkunnesåmangehistorieromJakartaogvisstenavnetpå adopsjonsforeningen.Mennavnet Martinah haddeikkefestet seg.Haddejegfortrengtdet?Bareskjøvetdetunna?
«Jegtrorikkeduvarinteressertdavifortaltedegomdisse papirenedaduvaryngre,»sapappa–ogfortsatte:
«JegspurtedegomdukunnetenkedegåreisetilIndonesia også,duvarvel12–13år.Jeghåpetnokatduikkevillereise. Detvilleblittsåmyestyr.Duharnokglemtdet.»
Hanhaddesikkertrettidet,atjegikkevirketsåinteressert.Menegentligkandethahandletomatjegvarreddfor åsåredemvedåstilleformangespørsmål.Såmangeganger jeghaddeforsøktåværehøfligogtilbakeholden,ifryktforå tråkkefeil.
Slikføltejegdetnåogså.Jegmåtteholdemasken.
Servitørenkomborttilbordetmedsmørbrødene,Farrisog Cola.Hunheltedrikkeniglassene,såpåpappaogsa: «Finsønnduhar.»
Hantittetpåmegoverbrillekanten.Jegkunnesekjærligheteniblikkethans,ethavavomsorgbakderundehornbrillene.
Detvarakkuratslikhanhaddesettpåmegheltfrajegvar liten.Detvaringentvilåseipappasblikk,ingenusikkerhet ogingenforbehold.
Jegvarsønnenhans.