ANNE ELVEDAL
Illustrert av HEDDA KVERNDALEN
1Alt begynte med at lillebroren min spiste et fuglehode. Ikke et kråkehode eller et ørnehode, det hadde ikke Lukas stor nok kjeft til, men et lite spurvehode. Jeg tror det var en gråspurv. Det var jeg som skulle passe på ham, men i et bitte lite øyeblikk fulgte jeg ikke godt nok med. Ikke fordi jeg holdt på å redde verden eller noe sånt. Jeg er ikke så spesiell. Jeg er bare en helt vanlig tolvåring, som gjorde noe helt vanlig som å gå på do. Og da jeg kom tilbake til stua i leiligheten vår, satt ikke Lukas på gulvet og lekte med togbanen sin lenger. Jeg fant ham ute på balkongen. Ved fuglebrettet der pappa la brødbiter hver morgen. I hånda holdt Lukas den døde, hodeløse kroppen til spurven. Jeg visste ikke om den var død før han puttet den i munnen eller ikke, og det hadde jeg ikke lyst til å tenke på heller. Selv om jeg så for meg at spurveungen må ha vært levende. Og
at idet det lille hodet ble stappet inn i den mørke munnhula, må den ha fått den samme dødsangsten som jeg fikk. Den gangen jeg satte fast en karamell i halsen på bursdagen til bestevenninna mi Ellinor. Jeg husker godt følelsen av å ikke få puste. Jeg husker det altfor godt. Hvordan den harde karamellen satt fast som en propp i halsen og fikk brystkassa til å brenne. Så mye at hjertet truet med å løpe fra meg. Beina ble svake som sugerør. Det eneste jeg klarte å røre på, var armene. Jeg flakset og flakset, sikkert like mye som spurven må ha flakset med vingene sine. Heldigvis skjønte Ellinor, til slutt, at jeg ikke prøvde å herme etter en kylling, og hun dunket meg så hardt i ryggen at karamellen poppet ut som en kork. Den poppingen hørtes nok litt annerledes ut enn da Lukas lukket de små melketennene sine over den smale spurvenakken. Den lyden tipper jeg var nokså likt knekkebrød som blir knust mellom tennene.
Lukas er ikke slem, altså. Lukas er tre år og verdens søteste lillebror, med mørke krøller og myke putekinn. Problemet er bare at han putter alt han ser i munnen. Det kan være fordi det sjelden kommer noe ut av munnen hans, derfor stapper han ting inn i den isteden. Lukas sier nemlig ikke et eneste ord. Han henger litt etter andre treåringer akkurat der. Det er ikke noe galt med hverken hørselen hans eller tungebåndet. Han har vært på mange forskjellige undersøkelser hos mange forskjellige eksperter, og kanskje er det ikke så mye gærent med hodet
hans heller. For selv om Lukas nekter å prate, forstår han alt vi sier til ham. Han kan også nikke, riste på hodet og peke. Han kan le. Han kan skrike, høyt. Og han kan gråte. Slik han gjorde akkurat denne dagen, da vi satt i baksetet i bilen vår. Lukas viftet vilt med lekelokomotivet sitt mens han gråt og gråt. Hysterisk. Jeg skjønte ham godt. Rumpa mi verket også etter å ha sittet i ro så lenge. For vi hadde kjørt lenger enn superlangt nå. Først ni timer før vi overnattet på et hotell. Så åtte timer til. Blokkleiligheten vår i Oslo, som en annen familie nå skulle flytte inn i, lå over tusen kilometer herifra. Hadde vi kjørt like langt sørover istedenfor nordover, ville vi vært i et annet land nå. Tyskland, kanskje. Eller i Syden.
«Billie?» Mammas stemme skar gjennom headsettet, og jeg dro det av meg. Hun smilte trøtt til meg fra førersetet. «Kan du være så snill å hjelpe Lukas? Vi er fremme veldig snart.»
Jeg nikket. Hva skulle jeg ellers gjøre? Det var jo min skyld at vi var her.
Dagen etter at Lukas spiste fuglehodet, fortalte mamma og pappa at vi skulle flytte. De sa ikke sånn direkte at det var min skyld at vi nå skulle reise fra byen hvor jeg hadde bodd hele livet mitt. Mamma er lege og forsker, og pappa sykepleier, så de vet hvordan de skal pakke inn dårlige nyheter. De sa det var fordi mamma hadde mistet forskerjobben sin på laboratoriet, og nå ville de carpe diem. Gripe dagen. Begge følte at de døde i byen, og nå ville de flytte på
landet for å leve. Der man kan høre stillheten. Så, vips på et knips, skaffet de seg begge nye jobber og kjøpte et hus i Nord-Norge. På et lite sted ved fjorden som heter Helgrenda, der tippoldemora mi vokste opp. Her ville det være så mye frisk luft at Lukas og jeg kom til å bli to mye sunnere unger.
«Se! Ei ku,» sa jeg og pekte ut av vinduet. «Og der er matpakka til kua.»
Men Lukas var ikke interessert i hverken kuene eller de svære, hvite plastballene som lå strødd utover et jorde. Han bare gråt.
«Førstemann som er stille i ti sekunder, får spille togspillet,» sa jeg.
Da snurpet Lukas igjen munnen. Tårene ble sugd tilbake i øynene, og han smilte det aller fineste smilet sitt.
Jeg ga ham mobilen min, mens jeg selv lente panna mot den kjølige vindusruta og så ut mot de grå skyene. Jeg prøvde å late som at vi egentlig var på ferie. For da pleide det å være spennende å komme til et nytt sted og se nye ting. Nå kjørte vi forbi et skikkelig gammelt hus, med knuste ruter og maling som flasset av så mye at det så ut som huset skiftet hud.
Mamma sukket bak rattet. «Så vakkert det er her!»
Pappa satt ved siden av henne med sixpencen på hodet og klemte to fingre over nesa så det hørtes ut som han snakket inn i en mikrofon og var en turguide: «Ja, da kjører vi gjennom Norges vakreste sted: Helgrenda. Til høyre har vi et jorde. Og til ven-
10
stre, ja, der er det visst et jorde til. Og enda et. Å nei, nå er vi visst helt på jordet her …»
Mamma lo. Og Lukas glemte togspillet og fikk latterkrampe av pappas pipestemme. Pappa hadde gjort dette trikset siden jeg var tre år, og nå sa jeg til ham at det ikke var morsomt lenger, men pappa bare fortsatte. Han fortalte om alt han visste om Helgrenda: at det lå en fiskefabrikk her før, men nå var den nedlagt. At det derfor ikke var så mange arbeidsplasser igjen her. At det var flere folk som flyttet fra Helgrenda enn til. At det kun bodde fire hundre mennesker her nå, nesten like mange som det bodde i byblokka vår. Og da kom alle de skumle tankene tilbake ... de som hadde hjemsøkt meg de siste nettene. For hva om ... ingen ville like meg her? Jeg hadde vært bestevenninne med Ellinor siden barnehagen. Jeg husket egentlig ikke hvordan man fikk seg nye venner.
Små regndråper traff frontruta da vi svingte inn på en humpete tømmervei. Den så ut som den ville gro igjen snart. Tjukke og tynne trær presset seg mot oss, men etter noen minutter rullet vi inn på et åpent område. Mamma var rask med å stoppe bilen og slå av motoren.
«Fremme!» strålte hun.
Tre sekunder etter var de alle tre ute av bilen. Mamma banket ivrig på bilruta. «Kom, du også, da, Billie. Er du ikke spent?»
Straks jeg satte beina utenfor bildøra, grep den sure høstvinden tak i håret mitt. Jeg pakket jakka
11
tettere rundt meg. Jeg hadde sett bilder av dette stedet på nettet i en salgsannonse. Likevel var det annerledes å se det i virkeligheten. Det så mer … livløst ut?
Ei rusten togvogn glante mot meg fra gjengrodde jernbanespor som strakte seg inn i den tette skogen som omringet oss. Her var ingen blokker å se. Ingen nabohus. Inntil skogkanten stod et lite, grått hus som så mye mindre ut enn på bildene. Plankene var råtne, og det var hull i taket. Dette var pakkhuset, et gammelt lagerhus. Stasjonshuset der vi skulle bo, var heldigvis mye større. Et rødt murbygg på to etasjer som hvilte tomt og stumt under de mørke skyene som hang lavt over de mosegrodde takplatene. Over hoveddøra var det skrudd inn et skilt i svarte jernbokstaver: Helgrenda stasjon. Vi skulle nemlig ikke flytte inn i et vanlig hus. Vi skulle bo på en nedlagt togstasjon. Det var det eneste stedet som hadde vært til salgs her.
«Billemor!» ropte pappa. «Ikke stå der og frys så du blir forkjølet nå, da.»
Han og Lukas trippet oppglødd foran inngangsdøra. I hver sin ende av takrennene over dem var det hogd inn en liten skulptur: en blanding av et menneske og et dyr. Vann dryppet fra de åpne kjevene deres, som var formet som lydløse skrik.
Da raslet noe nært øret mitt, så brått at jeg skvatt. Mamma stod ved siden av meg og ristet på et nøkkelknippe. «Har du lyst til å låse opp døra til vårt nye paradis?»
12
2Ei stor hengebjørk lente seg mot husveggen og drysset et teppe av oransje løvblader over trappa. Med nølende skritt gikk jeg opp de fire trinnene som førte til hoveddøra. Den var formet som en bue, og var av mørkebrunt, tjukt tre, og jeg så for meg at når jeg låste den opp, kom den til å løsne. Og tenk om den da falt over oss? Alle vi fire medlemmene av familien Rosenberg kom til å bli most flate under den. Dette ville bli gravsteinen vår, og folk ville komme langveisfra for å ta selfie av Dødsdøra.
«Vær forsiktig så du ikke sklir på løvet,» sa pappa.
Folk pleier å si at jeg ligner mest på pappa. Vi har det samme håret. Det samme svarte, strie håret det er umulig å få en eneste krøll i, selv etter en uke med hårruller, krøllekrem og krølltang. Mamma, derimot, har røde krøller som lukter jordbær. Nå dyttet hun meg i ryggen. «Skynd deg, da.»
14
Jeg stakk den største nøkkelen inn i låsen, men døra åpnet seg før jeg rakk å vri på den. Hengslene jamret som ei kranglete bykatt om natta.
«Ja, det er sant,» smilte mamma. «Man låser visst aldri dørene på landet, har jeg hørt.»
Så forsvant hun inn sammen med pappa.
Lukas ble stående. Med store øyne kikket han inn i det gapende stasjonshuset.
Jeg svelget hardt og grep den lille hånda hans. «Det går fint, Lukas. Det er ikke farlig.»
Men Lukas vred hånda til seg og pilte inn, som et lyntog som suste uredd inn i en tunnel. Ofte tenkte jeg at Lukas og jeg måtte ha blitt lagd av to helt forskjellige oppskrifter. Hos meg puttet de i for mye tanker av typen tenk om, hva om, enn hvis. Mens i ham puttet de bare en stor dose med tut og kjør!
Jeg lukket øynene og ba en stille bønn om at døråpninga var en magisk port som ville føre oss hjem til byen igjen. At når jeg tråkket over dørstokken, kom vi tilbake til blokkleiligheten, til det koselige rommet til Lukas og meg, med køyesenger og fnisenetter, lyslenker i taket og den lille tegnekroken min. Men da jeg åpnet øynene, stod jeg i et fremmed rom som var helt annerledes enn alle andre rom jeg hadde sett før.
Mamma svingte seg rundt på gulvet så kjolen flagret rundt henne. «Er det ikke fint her?»
Det var fint. Altså: skikkelig fint. Jeg stod midt i det som før i tida måtte ha vært venterommet. Nå var det ikke fylt av passasjerer, bare farger. Det var
15
som om vi hadde klatret inn i regnbuen! Gulvet var dekket av grønne og oransje fliser. Blomstrete turkis tapet strakte seg over både vegger og tak. På hver side av inngangsdøra stod en rad med gullgule stoler. I et hjørne, utenfor et gjestetoalett, skinte to runde kafébord med knallrosa kopper og ei kaffekanne. Over meg glitret ei rød lysekrone. Det var umulig å ikke bli fylt av farger selv.
Mens pappa begynte å undersøke om det var sprekker i gulvflisene, forsvant mamma og Lukas bak billettluka, et stort glassvindu der et kontor gjemte seg bak. Jeg fulgte etter dem. Kontoret så ut som et museum, fylt av masse gamle gjenstander jeg ikke ante navnet på.
Mamma pekte på noen svarthvitt-bilder som hang på veggen. «Tooog,» sa hun høyt og sakte. «Tuu-nn-eel.»
Men Lukas hermet ikke etter henne. Han ville heller smake på bildene. Lukas hadde vært interessert i tog siden han var baby, og jeg var sikker på at mamma og pappa håpet at det å flytte inn på en togstasjon skulle hjelpe ham til å prate. Jeg kikket meg rundt. Rett ved døra stod en stumtjener, hvor det hang ei svart uniformslue med gullsnorer langs kantene. Jeg tredde den på meg og tok en selfie som jeg sendte til Ellinor, før jeg ruslet videre inn i rommet. På den ene veggen hang en firkantet boks med et rør. Det lignet på en gammeldags telefon. Jeg løftet av røret. Det var dødt i den andre enden. Jeg la på og tittet inn i ei stor settehylle som rakk helt opp
16
til taket. Den var fylt av post og papir, gamle penner og stempler og andre duppeditter. Ved billettluka lå en bunke gamle togbilletter som så ut som små pappkort. Sammen med ei tjukk bok. Permen var av brunt skinn, og på hver side var det skrevet rader med ukjente navn. Innerst i rommet stod et skrivebord. Der lå ei lita fløyte, et grønt håndflagg og en skål med små, hvite fiskebein. Over bordet var det spikret fast ei avlang plasttavle på veggen. Tavla lignet på et T-banekart, men med færre linjer og noen bitte små lyspærer. Det var lenge siden det gikk tog forbi stasjonen her. I salgsannonsen stod det at den var blitt nedlagt for over femti år siden fordi det ble bygd en tunnel i nærheten. Nå så jeg for meg hvordan det måtte ha vært her i gamle dager da lyspærene blinket og varslet om at et tog var på vei. Med det samme flimret lyset. Ikke de små lyspærene på tavla, men taklampa. Jeg trakk skuldrene opp mot ørene. For det prikket i nakken. Som om noen stod rett bak meg og boret øynene sine inn i den.
Jeg snudde meg mot mamma …
Men hun var ikke der. Ikke Lukas heller. Kontoret var tomt.
Jeg tittet gjennom vinduet i billettluka. Pappa var også forduftet fra venterommet. Bare den store lysekrona blinket mot meg. Som om den truet med å slå seg av.
Det var helt stille her nå. Sånn venteromsstille. Lufta var tjukk. Varm. Og fylt av små knirk … Fra taket?
17
Jeg løftet blikket. Hørte: Lukas sin smittende latter som trillet gjennom takbjelkene fra etasjen over og inn i brystet mitt.
Jeg hang uniformslua tilbake på stumtjeneren og skyndte meg ut av kontoret. Mot bakdøra, der ei smal tretrapp buet seg opp til leiligheten hvor stasjonsmesteren pleide å bo. Nå var det vi som skulle bo der. Jeg skulle få et eget rom. Jeg håpet det var fint og stort. Stort nok til å ha nye venner på besøk?
3
«Her er stua,» sa jeg og sveipet mobilkameraet over den brune og blomstrete tapeten. Ellinor fulgte ivrig med via FaceTime. Både et vaskefirma og et flyttefirma hadde vært her før oss, og nå lå både møbler og pappesker strødd utover gulvet. Spisebordet og sofaen vår så nærmest litt stusslige ut her, siden denne stua var dobbelt så stor som den i byen.
«Denne stod her fra før,» fortsatte jeg og lot kameralinsa fange inn ei stor gulvklokke som stod klint inntil den ene veggen. Et fint bladmønster var skåret inn i treet. Viserne var gjemt bak glass og var fryst fast på klokkeslettet ett minutt på halv tre.
«Hvor er rommet ditt, da?» spurte Ellinor. Jeg gikk til høyre for stua der det var en gang med tre dører på rekke. Det første soverommet var gult, og her var pappa allerede i gang med å skru opp dobbeltsenga til ham og mamma. Rommet ved
19
siden av var lite og rosa, med den nyinnkjøpte senga til Lukas, som hadde en kort rutsjebane i enden.
Jeg grep tak i dørhåndtaket på den tredje døra. «Klar?» sa jeg. Og da Ellinor nikket, lagde jeg en trommevirvel med tunga og rev opp døra.
Men her var det et lilla bad med en lilla vask og et lilla badekar. Og mamma som hjalp Lukas som satt på et lilla toalett.
«Hvor er rommet mitt?» spurte jeg.
Mamma vinket til kameraet. «Hei, Ellinor! Billie har fått pikerommet innenfor kjøkkenet, hun.»
Ellinor sa noe tilbake, men vi hørte det ikke, for bildet på mobilskjermen frøs, og lyden ble hakkete.
«Det er dessverre litt ustabilt nett her,» sa mamma.
«Hallo?» Ellinors hode bevegde seg igjen på skjermen. «Gikk jeg glipp av noe?»
«Nei da,» sa jeg. «Lukk øynene.»
Ellinor gjorde som jeg sa, og jeg fortet meg bort til kjøkkenet som lå på den andre siden av stua. Det var rødt og romslig. Over komfyren hang en fettete lapp med en skjelvende håndskrift: Spis på eget ansvar. Under advarselen var det tegnet et fiskeskjelett. Og der, bortenfor komfyren, stod ei dør åpen.
Jeg telte ned mens jeg tråkket over dørkarmen. «3-2-1 … Nå!»
Ellinor åpnet øynene.
«Å, så heldig du er!» utbrøt hun.
Jeg var heldig. Rommet var blomstrende grønt
20
og ikke stort, men stort nok for meg. Jeg kunne lett se for meg at det ville bli råfint her når jeg fikk pakket ut og satt på plass alle de nye møblene mine. For siden jeg nå fikk et eget rom, var alt nytt: ny seng, nytt klesskap, nytt teppe, ny lampe. Bortsett fra en stol og en kommode som stod her fra før. Det var et skatoll, for da jeg åpnet klaffen på den, endret det seg til et skrivebord med mange små og morsomme skuffer.
«Se!» sa jeg og plukket opp ei hvit og lang fjær fra en av skuffene. «En gammeldags fjærpenn.»
Jeg hørte det ringte på hjemme hos Ellinor, og hun fikk det med ett travelt. Hun måtte stikke på trening. Vi avsluttet samtalen, og jeg trakk fra gardinene og slapp den grå dagen inn. Det var sikkert en av jentene fra basketen som ringte på. En av dem jeg ikke kjente så godt. Ellinor var den eneste vennen min, men hun hadde flere bestevenner, og jeg håpet ikke hun ville glemme meg nå som vi bodde så langt unna hverandre.
Jeg åpnet en av flytteeskene på gulvet. Den var fylt av alle tegnesakene mine. Tegneblokker i alle mulige størrelser, blyanter, fargeblyanter, tusjer, penner, kullstifter. Jeg sorterte dem og la alt i fine bokser oppå skatollet. Så sank jeg ned på stolen og skrollet meg frem til et bilde på mobilen av Ellinor og meg. Det jeg tok for to dager siden, den siste kvelden vår sammen, da vi spiste pizza hjemme hos Ellinor og hun prøvde å lære meg å sminke perfekte øyenbryn.
21
Jeg støttet mobilen opp mot veggen og begynte å tegne oss. Jeg hadde alltid hørt at jeg var flink til å tegne, at jeg var et naturtalent, selv om jeg ikke likte så godt å tegne natur. Jeg likte å tegne når jeg var glad. Og hvis jeg var lei meg, så tegnet jeg og ble glad. Hvis jeg tegnet et ordentlig fint bilde av Ellinor og meg nå, kunne hun ramme det inn og henge det på rommet sitt.
Jeg rakk ikke å forme mer enn det lyse håret hennes før jeg hørte en lyd. En merkelig, krafsende lyd.
Jeg reiste meg. Prøvde å finne ut hvor lyden kom fra. Fant den. Den kom fra en liten eske som lå midt blant de andre flytteeskene.
Jeg satte meg ned på kne ved den. Jeg hadde aldri sett denne esken før. Den var mye mindre enn de andre, på størrelse med en skoeske. Jeg bøyde meg mot den – og skar en grimase. Ei stram lukt boret seg inn i nesa. Esken stinket … tiss?
Plutselig rørte den på seg. Den begynte å skli bortover gulvet, helt av seg selv …
Pusten satte seg fast i halsen. Øynene mine fulgte den lille skoesken som gled over gulvet, først til den ene siden, så til den andre.
«Overraskelse!» skjøt mammas stemme mot meg.
Hun stod i døråpninga og lo. Hvorfor lo hun? Jeg lo ikke. For esken, den skled mot meg nå, nærmere og nærmere …
Mamma gikk bort til esken og løftet den opp. «Ååå, som jeg har gledet meg til dette,» sa hun
22
og satte seg ned på gulvet sammen med meg. «Jeg vet hvor vanskelig du synes det er å flytte, Billie. Jeg vet at du er redd for at du ikke vil få deg noen venner her.» Hun strøk meg over kinnet. «Derfor vil jeg muntre deg opp litt og gi deg to små venner som kan bo her sammen med deg på rommet ditt.»
Hun åpnet lokket på esken, og der, over kanten, tittet to par svarte øyne på meg.
Det var to rotter. To veldig søte rotter. En svart og en hvit. De lange halene deres flettet seg inn i hverandre.
«Hils på nummer 4 og nummer 13,» sa mamma og viste at tallene var tatovert inni gropen i det høyre øret deres. «Disse smartingene har hjulpet meg mye på laben, men da jeg måtte slutte, måtte de også slutte, så jeg tenkte du kunne passe på dem?»
Jeg prøvde å se om mamma tullet. Hver gang hun prøvde å lure meg, ble alle musklene i ansiktet hennes slappe, men det ble de ikke nå.
«Mener du det?» sa jeg.
«Selvfølgelig! Jeg fikk flyttefolkene til å frakte dem oppover, for jeg ville ikke avsløre overraskelsen før vi kom hit.»
«Men hva med Lukas?» sa jeg og så for meg at han kom til å putte hodene til rottene i munnen også. «Og pappa?»
«Pappa er ikke allergisk mot rotter,» sa mamma. «Og vi får bare passe ekstra godt på dem når Lukas er i nærheten.» Hun strøk rottene over ryggen. «De er veldig intelligente og kan mange triks. Se her.»
23
