Jeg kan se i mørket av Karin Fossum

Karin Fossum

Jeg kan se i mørket roman

© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-34986-8 ISBN 978-82-525-7775-4 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Juve Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2011 Satt i 10,7/13 pkt. Janson og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Det er ingen ting betagende ved henne, og hun eier ikke kontroll. Ikke på øynene, de flakker omkring, ruller bakover i hodet, slik at man bare kan se den hvite, geléaktige hinnen.

Ikke på kroppen, den lever sitt eget liv. Huden er trukket stramt over leddene, de synlige årene gjør henne grønnaktig blek, og hun er mager som en kvist. Unger skal ikke se ut sånn. Unger skal være runde, rosa og varme, mjuke som gummi og fulle av tindrende liv. Jeg antar det er snakk om en skade som oppsto under fødselen.

Hun er kanskje en åtte-ni år og hun sitter i rullestol.

Moren kaller henne Miranda, et jålete navn, det synes nå jeg. Hun er skinnende lys i håret, det er tynt og samlet i en bunt på toppen av hodet. Hendene farer hvileløst omkring, hvite, klolignende hender som ikke kan utrette noe. Man skulle tro hun var koblet til et strømførende apparat. At noen slo bryteren av og på, og sendte ilinger gjennom den spinkle kroppen. Jeg blir svært nervøs av å betrakte vesle Miranda.

Sliten av all denne uroen, disse krampene hele tiden, det er så man vil skrike. Hvis det nå var slik at hun virkelig gikk på strøm, da ville jeg ha nappet ut kontakten. For jeg ville ha likt å se den rykkende kroppen falle til ro.

Miranda kan ikke snakke. Det er bare lyder og uforståe5

lige utbrudd, jeg kan ikke tyde et eneste ord, selv om jeg har lang erfaring med all slags hjelpeløshet. I mer enn elleve år har jeg jobbet på et sykehjem.

Jeg ser Miranda ofte, for de kommer hit til parken ved Mester hver eneste skapte dag. Akkurat som meg følger de en timeplan, noe som holder fast, et spor som føles trygt.

Den unge moren tar seg av det lille vesenet, hun har jo ikke noe valg. Et hett øyeblikk med en mann er blitt en byrde for livet. Kommer det noen andre til parken, gløtter hun fort opp, men uten forventning om at noe skal hende. Hva slags mann vil vel nærme seg disse to, frivillig gå inn i alt det vanskelige, ungen som alltid er der, som fekter og skriker ustanselig hele døgnet igjennom.

Bære ungen rundt.

Trille ungen rundt.

Aldri få se henne løpe over gulvet.

Jeg kommer til parken til alle døgnets tider, for jeg jobber skift og har ofte fri når andre arbeider. Jeg har gått her gjennom lang tid, og jeg har merket meg alle de andre som også liker å sitte på en benk og beundre fontenen med sitt sildrende vann. Lyden av vannet har en forunderlig smertestillende effekt. For oss som lever med smerter. Jeg sover lite, og nettene er lange og vonde. Jeg forsøker å holde meg selv på plass i virkeligheten, og jeg tror ikke folk oppdager noe påfallende ved min person, hverken her i parken eller på Løkka sykehjem der jeg arbeider. Jeg opptrer rolig og vennlig, og jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg bare hermer alle de andre som lever innenfor normalen, det er lett. Snakke som dem, le som dem, dra en morsom historie. Men med alle disse skjøre gamle menneskene mellom hendene går det ofte over styr. Særlig når det gjelder alle dem som ikke har stemme, eller krefter til å klage.

6

Jeg vil ikke leve, tenker de kanskje, jeg vil ikke dø. Så umulig livet blir når det går mot slutten. Man ligger bare der og krafser på en dyne, uten syn, uten hørsel og uten stemme.

Uten lyst på resten av livet, og full av frykt for døden.

Jeg liker å sitte i parken og betrakte menneskene. De virker så sårbare der de sitter i solskinnet på de grønne benkene, med blikkene festet på den vakre fontenen. Tre delfiner med hver sin stråle ut av munnen. Parken er liten og vakker, og på sett og vis ganske intim, men benkene er harde, og armlenene er av støpejern. Det er nesten så jeg misunner Miranda der hun sitter i rullestolen med en pute i ryggen. Og om kveldene, når det blir kjølig, med et pledd over knærne. Moren røyker tett. Kaster filteret fra seg på bakken og tenner straks en ny, trekker kraftig inn så kinnene blir smale. Også hun er lenket til denne stolen med store hjul.

Men det er vel noe mellom dem likevel, tenker jeg, og betrakter dem i smug. Et spinkelt bånd, fordi de er nødt, fordi de må fylle disse rollene, leke denne leken, mor og unge.

Noen ganger kommer jeg til parken, og så er den tom for folk, men jeg liker godt å sitte der alene på den grønne benken. Da er parken mitt eget lille rike, og jeg har full kontroll.

Det er jeg som står bak alle ting. Jeg får vannet til å sildre, jeg får blomstene til å springe ut, og hvis jeg vil, får jeg også fuglene til å synge. Jeg driver vinden mildt gjennom løvet, jeg jager skyene over himmelen, og er jeg i det gode hjørnet, pynter jeg med en sommerfugl eller en lodden humle.

Jeg tenker mye på moren til Miranda. Det hender hun streifer meg med blikket, inntrengende, som en tigger.

Ta meg bort fra alt dette vanskelige, sier øynene.

Jeg vil ha et annet liv.

Og det vil vi vel alle.

7

2

I parken, nettopp idet man kommer inn langs en smal, hellelagt sti, står en vakker skulptur.

«Kvinne som gråter.»

Jeg har ikke vært overalt i verden, men jeg har aldri sett noe lignende, noe så vakkert og gripende som nettopp denne skulpturen. Har aldri sett noen gråte slik som henne. Hun har sunket ned på kne, hun har gitt seg fullstendig over, er så tynget av sorg og smerte. Hendene skjuler ansiktet, det lange håret har falt frem, skuldrene er trukket opp i håpløs fortvilelse. Det er oppløftende at det finnes en kunstner som har tatt tak i den smerten vi alle føler. Sorgen over selve livet, pinen ved å være til, tåle alle sekunder og minutter, tåle de andres blikk. Det er jo nok av andre fortreffelige skulpturer. Vakre kvinner med utstrakte armer, atletiske menn, lubne, leende barn.

Nei, gi meg en kvinne som gråter.

Gi meg sannheten om menneskene og livet.

Hun er støpt i gyllen bronse, med en vakker glød. Når solen steker gjennom løvverket blir hun gyllen og varm som en glo. Om vinteren er kroppen hennes kald som is, de runde skuldrene og den smale ryggen, der virvlene ligger som klinkekuler under huden. Når ingen ser meg står jeg 8

og stryker den slanke kroppen, de lange leggene, de tynne anklene.

Men tankene mine vender stadig tilbake til Miranda.

Hun må ha hjelp til alle ting alltid, det tenker jeg ofte på, hjelp fra morgen til kveld, hver eneste time både dag og natt.

Hjelp når hun er tretti og førti. På et eller annet tidspunkt faller moren ifra, hvem skal stelle henne da? Noen slike hjelpeløse skjebner havner på sykehjemmet der jeg arbeider, de kommer til Løkka. Der blir de overgitt meg og alle mine luner, mine innfall og anfall og utfall. Det bor en ond liten satan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem, det er ikke til å unngå, for det hender fristelsen blir for stor. Det hadde jeg aldri trodd om Riktor, ville folk ha sagt, i all sin uvitenhet, om de visste hvordan ting var fatt og hva jeg er i stand til. Selv ser jeg tvers igjennom folk, jeg ser det som gjemmer seg i det innerste, dunkle rommet. Og når det kommer til ondskap, tror jeg hva som helst om alle.

3

Søster Anna Otterlei er et unntak.

Pasientenes ve og vel er så mye mer enn et yrkesvalg, det er selve hennes livsoppgave, i hvert fall virker det sånn, hun er helt utrettelig. Hun er kjærlig, oppofrende og tålmodig, hun steller og trøster, hun pleier og lindrer. Er stadig innom på rommene, sitter i en stol ved sengen, snakker lavt og fortrolig, stryker dem over kinnet med en varm hånd. Finner ut hva de trenger og hva de drømmer om, deler sorgen med dem, over livet, som snart er slutt. Deler frykten for døden med dem, det siste, langsomme fallet ned i mørket. Selv orker jeg ikke det. Strekker man ut en hånd, får man gråt og fortvilelse tilbake, det er dører jeg ikke orker å åpne, og jeg har nok som det er. Har nok med mitt eget hamrende hjerte, har nok med all hviskingen i krokene, de onde tungene som kanskje vet hvem jeg egentlig er.

Noen ganger, om natten, kommer en trailer kjørende inn på soverommet mitt, den buldrer gjennom døren og parkerer ved siden av sengen. Dieselmotoren står og larmer helt til morgenen. Jeg er utslitt når jeg endelig setter føttene i gulvet. På den annen side. Stillheten skremmer meg mer, for jeg har levd hele livet i denne støyen, med stemmene og larmen.

10

Men altså, søster Anna, min engel. Hun er god, men hun er også skarp, som en kake med søt glasur, gjemmer hun et bittert lite bær i midten. Hun er den jeg passer meg mest for. De andre på avdelingen er ikke smarte nok til å gjennomskue meg, har ikke den varheten som trenges for å løse de menneskelige gåtene. Og jeg er en slik menneskelig gåte.

Den som hadde en kvinne! En kvinne som søster Anna, med hennes skjønnhet og hennes klokskap, hennes ukuelige vilje til å være god. Hun er blond og barmfager og vakker, med høy, hvelvet panne og runde kinn, som hos et lite og velfødd barn. Lepper røde som kirsebær, hals som en svane, et blikk liksom ovenfra og ned, med et lite glimt. Hun er på alder med meg selv, i begynnelsen av førtiårene. Og selv om hun stadig ser til min kant, så er det ikke med lyst eller lengsel, jeg har ingen slike fortreffeligheter som kvinnene drømmer om. Men jeg liker å være i nærheten av henne, kjenne lukten fra henne, og varmen, hun stråler som en ovn. Hun lyser som en sol. Hun duver som et skip. Hun er virkelig en kvinne etter mitt fordervede hjerte.

Alle har kvaliteter, alle har et talent, alle har krav på respekt for den de er. Sånn liker vi mennesker å tenke. Men det finnes råtne individer, og jeg er et slikt råttent individ, jeg kan ikke annet enn å innrømme det, jeg kan i noen situasjoner være skrekkelig, i en grad som gjør meg forstyrret.

Men det koster meg ingen ting å herme andre, herme høflighet og vennlighet og godhet. Det som er tungt, er å holde de onde impulsene tilbake. Ofte tenker jeg på alt som kanskje kan hende, hvis jeg mister kontrollen for alvor, og det hender fra tid til annen.

Men altså, søster Anna, lille vakre Anna, hun er selve engelen i fortellingen om menneskene. Noen ganger, når hun 11

kommer gående i korridoren, blir jeg kraftløs og mo i knærne.

Men gleden av å kysse søster Anna på den kirsebærrøde munnen vil aldri tilfalle meg. Jeg vet for mye om kjærlighetens marked.

4

Jeg bor på Jordahl utenfor byen, jeg har et lite rødt hus en halv times gange fra parken ved Mester. Det er oppført i nitten femtito, med den nøysomheten som rådde etter krigen, spartansk, enkelt og praktisk. Stue og kjøkken, soverom og bad, ikke mer enn som så. To gamle støpejernsovner som durer om vinteren, en stor, overbygd veranda der jeg kan sitte og observere alle som går forbi. Det er lett å holde i orden, med solide møbler uten pynt eller fjas. Bak huset ligger skogen, med en blanding av gran og bjerk. Foran huset lå det tidligere en vakker plen, men nå er den helt igjengrodd. Noen ganger i løpet av sommeren går jeg over den med en ljå, og jeg liker godt å være mannen med ljåen, da er jeg på plass.

Det tar meg førti minutter å gå til sykehjemmet på Løkka.

Og jeg går i all slags vær, selv om bussen stopper nede ved porten. Det er noe med det å gå, det samler tankene, får dem inn på et fornuftig spor. Huset mitt ligger på en høyde, vestvendt i terrenget, om kvelden skinner solen gjennom stuevinduet som en diger, glødende kule. Den henger et øyeblikk og gyller, helt til rommene dirrer av hete, så synker den ned bak skogholtet. Sakte blir allting blått.

Alle busker og trær, og åsene lenger borte.

13

Det er på dette tidspunktet det begynner å yre i hodet mitt.

Milliarder av små kryp myldrer gjennom hjernen, graver ganger og bryter livsviktige forbindelser som jeg trenger for å tenke, resonnere og planlegge. Gode gjerninger, eller onde, det varierer, jeg driver med så mangt. Jeg pleier å gå til vinduet, så står jeg der og ser, mens jeg venter på at alt skal bli stille. Og noen ganger blir det virkelig tyst. Som når noen klipper over en strøm av ord. Da synes jeg at stillheten er alarmerende, og setter straks på radioen eller fjernsynet for å høre stemmer. Noen ganger, ute blant folk, er jeg på randen av panikk helt uten grunn. Jeg legger ansiktet i vennlige folder så ingen skal se hvordan det egentlig er fatt, at jeg lever i et kaos.

Jeg har aldri nevnt disse tingene til en lege. Selv om vi har en lege på avdelingen, og jeg kunne ha betrodd meg til ham, for vi er jo kolleger. Du, ville jeg si, til Dr. Fischer. Det yrer inne i hodet mitt når solen går ned. Som tusen maur, som en sverm av kravlende insekter. Noen hvisker i krokene på soverommet mitt, og en trailer parkerer ved siden av sengen. Den går på tomgang hele natten igjennom, og jeg får nesten ikke puste i lukten av diesel. Men man forteller ikke slike ting helt uten videre. Selv om han er lege, så tenker han sitt, og jeg vil ikke sette meg selv i forlegenhet.

5

Jeg kan se busker og trær, bygninger, stolper og gjerder, jeg kan se alt levende som lyser og dirrer, lenge etter mørkets frembrudd. Jeg ser varmen som de sender ut, en nesten oransjefarget energi, det er som om de står i brann. Dette nevnte jeg en gang for helsesøster på skolen, da jeg gikk i fjerde klasse. At jeg kunne se i mørket. Da klappet hun meg på kinnet, og så smilte hun bare bedrøvet, slik man smiler til et forvillet barn med livlig fantasi. Siden snakket jeg ikke mer om dette, klok av skade som jeg var. Noen ganger, om natten, når det er helt umulig å sove, når traileren har stått i mange timer ved sengen, og har fylt hele rommet med eksos, kler jeg på meg og går ut på gårdsplassen. Jeg betrakter alt som rører seg i landskapet, de som gjemmer seg for dagens støy og lys. En rev som piler over jordene, et rådyr som springer over veien, alle sammen dirrende av dette oransjefargete lyset.

Fra stuevinduene ser jeg ut på gårdsplassen og veien, mens vinduet på kjøkkenet vender ut mot skogen med sine ranke trær. Det gir meg en følelse av å bo avsides, men jeg har naboer. På nedsiden bor Kristian Juel, han ser ikke mye til min kant, han passer sine egne saker, og det setter jeg stor 15

pris på. På oversiden bor en familie med småunger, de har det med å skrike og skråle, de hopper på en stor trampoline, og jager en liten hund som bjeffer ustanselig. Noen ganger, i lyse sommerkvelder, hører jeg latteren og bjeffingen, og synes at det klinger som klokkespill gjennom luften. Andre ganger går det meg på nervene, og jeg får lyst til å skrike.

Men altså, søster Anna.

Varm, elegant og strålende.

Det finnes ikke hennes like på jorden.

En gang, da jeg var barn, påsto en av guttene i klassen, i en skadefro og skrålende tone, at jeg lignet på ei gjedde. Det skyldes vel at jeg er en smule underbitt, og har skjeve, spisse tenner, som en rovfisk. Ettersom gutten var en tanke overvektig, påpekte jeg at han bare kunne holde kjeften sin. Og at han dessuten minnet om en strandet grindhval. Da kom han fullstendig til kort, og jeg kunne se at han angret på sitt lille utspill. Dette er alt jeg husker fra barndommen min.

Nesten alt er strøket vekk og borte i glemsel. Men jeg husket alltid dette med gjedda, jeg husker følelsen av ydmykelse, at jeg ble brennhet i kinnene og nesten blind av raseri. Jeg er ikke mye å se på, det har jeg for lengst erkjent. Øynene mine sitter tett og de ligger dypt, irisen har farge som tran.

Noen ganger står jeg i krattet ved siden av den hellelagte stien inn til parken ved Mester. Står bare der og kikker ut på folk som kommer gående. Gamle mennesker med stokk, eldre, ensomme menn, hviskende og tiskende småjenter i korte, struttende skjørt, giftige som fluesopp.