kodeknekkerne_de_tre_utvalgte

Kodeknekkerne

H.L. Dennis

Kodeknekkerne – De tre utvalgte

Oversatt av Aleksander Melli

© H.L. Dennis Originalens tittel: The Power of Three Logbook illustrations © 2012 H. L. Dennis and Meggie Dennis First published in Great Britain in 2012 by Hodder Children's Books Oversatt fra amerikansk av Aleksander Melli Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39646-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag: Juve design Sats: Type-it As, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80g 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Meggie, til Steve og til mamma og pappa.

Takk for at dere hadde troen!

Så kikket Arthur på sverdet, og likte det svært godt.

«Hvilket liker du best,» sa Merlin, «sverdet eller sliren?»

«Jeg liker sverdet best,» sa Arthur.

«Det er uklokt av deg,» sa Merlin, «for sliren er verdt ti ganger sverdet.»

Tilpasset fra Le Morte D’Arthur Sir Thomas Malory, Bok 1, kapittel 25

1 Koden kaller

Brodie Bray holdt håndskriften opp mot lyset.

Det var da hun så dem.

Hullene.

Utrolig, egentlig, at hun ikke hadde sett dem før.

Det var bare sollyset som strømmet inn gjennom vinduet, akkurat i denne vinkelen, som gjorde dem synlige nå. Bittesmå nålestikk som trengte gjennom bursdagskortets overflate.

Sytten.

Hullene var ikke tilfeldige. De var nøyaktig plassert.

Hun grep et stykke papir og en penn, og skrev ned alle bokstavene som var merket med nålestikk. Så leste hun meldingen høyt.

Tirsdag morgen kl 10

Nå var hun redd.

Noen prøvde å sende henne en melding. Og hun ante ikke hvem det var.

Alt ved dagens levering fra postbudet var forvirrende. Et usignert bursdagskort, selv om det var lenge til bursdagen hennes; det feilstavede navnet inni kortet; til og med alderen var feil. Og de knall oransje sokkene som fulgte med kortet, de hun hadde på seg nå, var altfor store.

Idet hun la fra seg kortet på gulvet, kom hånden borti vannglasset på nattbordet. Hun spratt opp for sent til å hindre at det veltet. Vannet plasket ned på føttene hennes.

Det var først da hun bøyde seg ned for å tørke opp vannet med en svamp, at hun fikk øye på de oransje flekkene på baksiden av kortet. Blekk. Fra sokkene.

Og der, klart og tydelig merket, kunne hun nå se et kart.

Og tre ord.

Lys er kunnskap.

Herr Smithies var medlem av en hemmelig organisasjon. Organisasjonen var så hemmelig at til og med kona til herr Smithies ikke ante at den fantes. Så vidt fru Smithies angikk, jobbet mannen hennes i skatteetaten. Hun smurte matpakke til ham hver eneste dag, og så ham gå på jobben hver eneste morgen mens hun vinket ham av sted fra kjøkkenvinduet med de knall gule oppvaskhanskene sine. Hver eneste kveld serverte hun middag til herr Smithies på slaget klokken seks, og når de hadde spist, gikk de ut i stuen og kikket på fru Smithies’ yndlingsprogrammer på tv. De snakket aldri om jobben hans. Noe som var like greit, siden herr Smithies ikke hadde lov til å snakke om den.

Organisasjonen herr Smithies jobbet for, hadde et merkelig navn: «Det svarte kammeret.» Svarte kamre hadde eksistert i ulike former i mange århundrer. De hadde alltid vært hemmelige organisasjoner som var opprettet for å avdekke hemmeligheter. De aller beste hjernene i landet (akkurat den biten var herr Smithies veldig stolt av) ble håndplukket og trent opp av det britiske Svarte kammeret bare for å gjøre denne jobben. Problemet var at det ikke var bare-bare å gjøre denne jobben.

Det sier seg selv at den beste måten å holde på en hemmelighet, er å ikke fortelle den til noen.

Men noen ganger må informasjon deles. Bare ikke 11

med alle. Det er da koder blir brukt. Å skrive kodede meldinger betyr at kun visse mennesker kan forstå det som blir sagt. Dette er en utmerket måte å kontrollere hvem som får vite hva på. De som forstår koden, har makten.

Svarte kamre lager koder. Og knekker koder. Koder som inneholder hemmeligheter. Noen ganger er hemmelighetene spennende, noen ganger er de farlige, og noen ganger endrer de historiens kurs. Så uansett hvor vanskelig det er å knekke kodene, er det viktig at de som jobber i Det svarte kammeret aldri gir opp. Dette var herr Smithies overbevist om. Fullt og helt. Og herr Smithies elsket jobben sin. Det vil si, han hadde en gang elsket jobben sin. I det siste hadde ikke ting gått spesielt bra. Ting var i endring, og herr Smithies var ikke en mann som var flink til å håndtere endring.

Men i dag hadde herr Smithies annet å tenke på.

Han skulle i et møte, og følte seg veldig urolig over hele situasjonen.

Herr Smithies hadde gått med på å treffe Robbie Friedman på en liten kafé i et hjørne av Russell Square.

Han brukte noen minutter på å sjekke at ingen hadde fulgt etter ham, så åpnet han døren til kafeen. Friedman var allerede på plass; en høy mann med lys hud, viltvoksende hår som en tykk, blond glorie, og et gyllent, funklende halskjede rundt halsen.

12

«Hyggelig at du ville treffe meg igjen, Smithies,» sa han.

Smithies følte at dette var en aldri så liten underdrivelse. Hvis noen fra Det svarte kammeret fikk vite at han traff Friedman, ville det bli trøbbel. For Friedman og trøbbel hørte sammen, som egg og bacon eller smør og ristet brød – noen av ingrediensene i den engelske frokosten Smithies bestilte før han trakk fram en stol og satte seg ned.

Friedman hadde ikke alltid vært trøblete. En gang i tiden hadde han vært en av de viktigste kodeknekkerne i landet. Men det var før han begikk en særdeles uheldig feil. Nå var Friedman falt i unåde, og Smithies tok en stor risiko ved å treffe ham. Men Smithies var ikke redd for risikoer.

«Det er gjort,» sa han. «Operasjon Veritas er reaktivert. Jeg har sendt ut invitasjonene.»

Friedmans øyne glødet. «Er du sikker på at vi kan gjøre dette?»

«Nei. Men du vet like godt som meg at vi må prøve.

Det er det vi alltid har vært enige om. Hvis vi noen gang oppdaget ny informasjon om manuskriptet, ville vi gjenopprette Det svarte kammerets studiegruppeavdeling.»

«Så hvem har du spurt? De beste hjernene i landet?

Nyutdannede studenter? Hvor mange fra Oxford og Cambridge?»

13

Hånden til Smithies frøs fast i luften. En eggeklatt skled av gaffelen og klasket ned i tomatbønnepytten på tallerkenen. «Ingen,» sa han.

Friedman snurpet leppene sammen.

«Hør, Robbie, det er komplisert,» hvisket Smithies. «Moderne kodeknekking handler om datamaskiner og algoritmer og internettsikkerhet. Ingen er interessert i et fem hundre år gammelt manuskript som ingen klarer å tyde. Folk husker ikke studiegruppenes arbeid lenger. Veritas ble oppløst for førti år siden.»

Han tok en slurk te fra den prikkete koppen med hakk i kanten. Da han satte fra seg koppen, hadde han en melkete tebart på overleppen.

«Og uansett, MS 408 er et forbudt dokument. Det er D-merket. Ingen får komme i nærheten av det på en lovlig måte.»

«Så hvem har du da spurt?»

Tebarten dryppet nedover ved munnvikene.

«Barn,» sa han.

Friedman summet seg et øyeblikk før han svarte.

«Har du gått fullstendig fra vettet, Smithies?»

«Muligens. Men det er ikke poenget. Og med respekt å melde – jeg synes ikke akkurat at du er i posisjon til å komme med slike kommentarer.»

Friedman flyttet urolig på seg i stolen.

«Faktum er, Robbie, at jeg har fått en lys idé – en inspirasjon. En gnist som tente en brann. Vi var bare 14

barn selv da vi først ble involvert, derfor følte jeg at det var helt riktig nå.»

Friedman så ut som om han nettopp hadde svelget en usedvanlig vond medisin. «Å bruke barn er løsningen. Jeg vet det er løsningen.

Barn har ingenting å tape. De vet ikke hva som er OK å se og hva som ikke er det. De bærer ikke forventningens byrde på sine skuldre.»

Friedman så fremdeles litt grønn ut.

«Og viktigst av alt, barn er ikke blitt fjernet fra kodeknekkingsoppgavene sine og erstattet av datamaskiner. De har fremdeles sjansen til å utvikle en kjærlighet for koder. Husker du ikke hvordan det var for oss i gamle dager? Da vi var unge og uredde? Da jakten fylte oss med fryd?»

Friedmans øyne lyste opp litt, men stemmen skalv da han svarte. «Barn, Smithies. Er det trygt? Du vet … etter alt det som skjedde?»

Nå var det Smithies tur til å se urolig ut. «Det finnes ingen annen måte.»

«Men tenk på risikoen. Vi kommer til å sette dem i fare.»

Smithies strøk fingeren over kanten av tekoppen.

«Det må bli barn. Hvis ikke er det over og ut.»

Friedman tenkte seg om et øyeblikk før han kikket opp. «Fortsett,» sa han.

«Jeg har foretatt et nøye utvalg. Barnebarn og olde15