La kloden spinne av Colum McCann

Colum McCann

La kloden spinne Oversatt av Aase Gjerdrum

Colum McCann Originalens tittel: Let the Great World Spin Oversatt av Aase Gjerdrum (medlem av Norsk Oversetterforening) Copyright © 2009, Colum McCann All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-32572-5 1. utgave, 1. opplag 2011 Strofer fra Alfred, Lord Tennyson: «Locksley Hall» er oversatt av Geir Uthaug.

Sitatet fra Alexandar Hemon: «Lazarus-prosjektet» er oversatt av Bente Lodgaard.

Omslagsdesign: Anders Bergesen Fotografi side 282 er gjengitt med tillatelse fra © Rex USA Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnelse: Til John, Frank og Jim. Og selvsagt Allison.

Alle de livene jeg kunne levd, alle menneskene jeg aldri kommer til å bli kjent med, aldri kommer til å bli, de er overalt. Det er det verden består av.

Aleksandar Hemon, Lazarus-prosjektet

INNHOLD

FØRSTE BOK Ikke et vondt ord om himmelen, men jeg liker meg her Lille speil på veggen der Frykt for å elske La kloden spinne

19 92 141 190

ANDRE BOK Tagg I eteren – vestfra Dette er huset som horse bygde Mot den nye tidens demring

203 213 239 282

TREDJE BOK En del av Avdelingene Centavos Ave og halleluja

293 326 338

FJERDE BOK Gjennom brenning drar jeg ut Forfatterens kommentar Forfatterens takk

385 414 415

De som så ham, ble tause. På Church Street. Liberty Street.

Cortlandt Street. West Street. Fulton Street. Vesey Street.

Det var en taushet som hørte seg selv, fryktelig og vakker.

Noen trodde først at det måtte være et lysbedrag, noe med været, noe rart med skyggene. Andre tenkte seg at det kunne være den klassiske byspøken – noen stanser opp og peker i været, flere stimler sammen, legger hodet bakover, nikker, virker enige, og til sist stirrer alle opp på absolutt ingenting, som tilskuerne ved avslutningen av et Lenny Brucenummer. Men jo lenger de så, desto sikrere ble de. Han sto ytterst på kanten av bygningen, en mørk silhuett mot morgengryet. Kanskje en vindusvasker. Eller bygningsarbeider.

Eller en som hadde i sinne å hoppe.

Der oppe, i en høyde av ett hundre og ti etasjer, dørgende stille, et mørkt leketøy mot den overskyete himmelen.

Han var bare synlig fra bestemte vinkler, slik at tilskuerne måtte stanse på gatehjørner, finne en glipe mellom bygninger, eller forflytte seg ut av skyggene for å få se ham uhindret av gesimser, vannspyere, balustrader, tak. Ingen hadde ennå oppfattet hensikten med linen som var spent ut ved føttene hans og gikk fra det ene tårnet til det andre. For det var omrisset av skikkelsen som holdt dem der, med strukket hals, revet mellom løftet om fortapelse og skuffelsen over noe dagligdags.

Det var tilskuerens dilemma: De hadde ikke lyst til å stå der uten noe formål, bare på grunn av en tulling som hadde stilt seg opp på kanten av en skyskraper, men de hadde 11

heller ikke lyst til å gå glipp av øyeblikket – hvis han mistet festet, eller ble arrestert, eller stupte med utstrakte armer.

Rundt tilskuerne fortsatte byens sedvanlige lyder. Bilhorn. Søppelbiler. Fergefløyter. Duren fra undergrunnsbanen. M22-bussen svingte inn til fortauskanten, bremset, skjente mykt ned i et hull i asfalten. Et sjokoladepapir flagret mot en brannhydrant. Drosjedører smalt. Rusk og rask dirret i smugenes innerste kroker. Joggesko smekket velberegnet mot underlaget. Dokumentmapper av lær strøk mot buksebein. En og annen paraplyspiss knakket mot fortauet.

Svingdører sendte fjerdedels samtaler ut i gaten.

Men tilskuerne kunne ha tatt alle lydene og klemt dem sammen til én eneste lyd, og likevel ville de nesten ikke ha hørt noen ting; selv når de bannet, gjorde de det lavmælt, med ærefrykt.

De hadde formet små grupper ved trafikklysene på hjørnet av Church Street og Dey Street, samlet seg under markisen til Sams Frisør, i døren til Charlies Radio, et sammenpakket lite publikum av kvinner og menn langs rekkverket utenfor St. Paul’s Chapel, skubbet seg til en bedre plass utenfor vinduet til Woolworth-bygningen. Jurister. Heisførere.

Leger. Rengjørere. Kokkeassistenter. Diamanthandlere. Fiskehandlere. Horer i slitte jeans. Alle beroliget av de andres nærvær. Stenografer. Kjøpmenn. Bud. Plakatbærere. Falskspillere. Con Ed. Ma Bell. Wall Street. En låsesmed i varebil på hjørnet av Dey Street og Broadway. Et sykkelbud henger mot en lyktestolpe. En rødmusset alkis på utkikk etter dagens første sup.

De fikk et glimt av ham fra Staten Island-fergen. Fra kjøttpakkebedriftene på West Side. Fra de nye høyhusene i Battery Park. Fra frokosttrallene på Broadway. Fra plassen nedenfor. Og fra skyskraperne.

Det var selvsagt noen som blåste i oppstusset, som ikke ønsket å bli brydd. Klokken var tretten minutter på åtte, og de var altfor oppgiret til å tenke på annet enn et skrivebord, en penn, en telefon. Opp fra undergrunnsstasjonene 12

kom de, ut av limousiner, ned fra bybusser, strente raskt over gaten, ville ikke stanse opp og glane på noe som helst.

En ny dag, nye bekymringer. Men på vei forbi de små, urolige klyngene begynte de å saktne farten. Enkelte stanset helt opp, heiste på skuldrene, snudde seg likegyldig, gikk til hjørnet, støtte borti folk som glante, strakte seg på tå, skuet over mengden og ga seg til kjenne med et jøss eller i heiteste eller herregud.

Mannen der oppe forble stiv og var samtidig, ubegripelig, i bevegelse. Han sto på utsiden av rekkverket rundt utsiktsplattingen på det sørlige tårnet – han kunne kaste seg ut hvert øyeblikk som helst.

Under ham stupte en enslig due ned fra toppetasjen i Federal Office-bygningen, som om den ville komme fallet i forkjøpet. Bevegelsen fanget blikket til noen av tilskuerne, og de fulgte de grå vingeslagene mot den lille mannens opprette skikkelse. Fuglen pilte fra den ene gesimsen til den andre, og det var da tilskuerne la merke til at de hadde fått selskap av folk i kontorvinduene, der persienner ble løftet og et og annet gjenstridig vindu ble tvunget opp. Det eneste synlige var et par albuer, eller linningen på et skjorteerme, eller en armstrikk, men så dukket det opp et hode, kanskje et par underlige hender over det. I ferd med å trekke vinduet enda lenger opp. I vinduene i skyskraperne i nærheten dukket det frem skikkelser som ville se ut – menn i skjorteermene og damer i fargerike bluser. De beveget seg bak glassruten som dukker på tivoli.

Enda høyere oppe foretok et værhelikopter en sving og et dykk over Hudson River – kanskje det bare ville bekrefte at dagen uansett kom til å bli overskyet og kjølig – og rotorene slo rytmisk over lagerskurene på West Side. Først så det ut som helikopteret skjente fremover. Et lite sidevindu gled opp som om maskinen trengte mer luft, og en linse dukket frem i det åpne vinduet. Den fanget et kjapt glimt av lys. Så rettet helikopteret seg raskt opp og spant videre over det åpne elveleiet.

Noen konstabler på West Side Highway satte på blåly13

set, dreide bilen kjapt ned fra rampen og bidro med sitt til at morgenen ble enda mer ladet.

Luften rundt tilskuerne ble elektrisk, og nå da sirenene hadde erklært dagen for begynt, steg det opp en mumling blant dem, deres sinnsro var truet, likevekten rokket ved, de vendte seg mot hverandre og begynte å spekulere: Kom han til å hoppe, eller falle, spasere på tå langs kanten av taket, arbeidet han der, var han alene, var han en felle, hadde han uniform, hadde noen en kikkert? Fullstendig fremmede dultet albuene i hverandre. Banneord ble utvekslet, og hviskende gjetninger om et mislykket ran, om han var en slags innbruddstyv, om han hadde tatt gisler, om han var araber, jøde, kypriot, fra IRA, om han bare var reklame for noe, et firmas tåpelige opplegg, Drikk mer Coca-Cola, Spis mer Fritos, Røyk mer Parliament-sigaretter, Spray mer Lysol, Elsk mer Jesus. Eller om han protesterte mot noe, om han kom til å henge ut et banner, rulle det ut fra taket, la det vaie der i brisen som et kjempemessig himmellaken til tørk – NIXON UT NÅ! HUSK ’NAM, SAM! UAVHENGIGHET FOR INDOKINA! – og så var det en som sa at kanskje han hadde hangglider eller var fallskjermhopper, og alle de andre lo, men ble fjetret av linen ved føttene hans, og ryktene steg igjen, et sammensurium av eder og hvisking, forsterket av flere sirener, som fikk hjertene til å pumpe enda hardere, og helikopteret fant fast grunn like ved det vestre tårnet mens politifolk stormløp over marmorgulvet i lobbyen i World Trade Center, sivilkledde politimenn vrengte politiskiltet opp fra skjorteåpningen, brannbiler kjørte inn på plassen, det rødblå lyset lynte i glasset og et kjøretøy med stort lasteplan kom med en heiskurv, de brede dekkene bykset over en steinkant og noen lo idet kurven holdt på å tippe, sjåføren så opp som om kurven skulle til å raske med seg alt dette enorme, triste, og sikkerhetsfolkene ropte inn i walkietalkier og augustdagen åpnet seg for fullt og tilskuerne sto som rotfaste, det var ikke mulig å rikke seg nå, stemmene steg til et crescendo, alle mulige avarter av språk, et babelspråk, men så løftet en liten, rødhåret mann 14

et heisvindu i bygningen til Home Title Guarantee Company på Church Street, satte albuene i vinduskarmen, trakk pusten dypt, lente seg ut og brølte: Så gjør det da, for faen!

Det ble stillere et øyeblikk før latteren brøt løs; det gikk et sekund før den sank inn blant tilskuerne, denne ærefrykten for mannens mangel på ærefrykt, for i hemmelighet var det det mange av dem følte – Gjør det, for helvete! Gjør det! – og så løsnet en foss av ord, rop og svar, og latteren liksom veltet fra vinduskarmen ned til fortauet og bort det sprukne fortauet til hjørnet av Fulton Street, fulgte kvartalet bort til Broadway, sikksakket videre bort Fulton Street, svingte inn i Nassau Street og fortsatte, en dominolatter, og med en undertone, en lengsel, en spenning, og mange av tilskuerne innså med et gys at uansett hva de sa, ønsket de i bunn og grunn å bivåne et stort fall, se noen styrte i en bue ned fra den store høyden, forsvinne ut av synsfeltet, flakse, smelle i bakken og gi onsdagen spenning, gi dagen mening, at det eneste de trengte for å bli en familie, var et milliontedels sekunds glipp, mens de andre – de som ville at han skulle bli der, holde seg der han var, gå i ett med kanten, men ikke lenger – de holdt med livet og foraktet dem som ropte; de ville at mannen skulle reddes, ta et skritt bakover og inn i politifolkenes favntak, i stedet for himmelens.

De var oppspilt nå.

På høygir.

Skillelinjene var klare.

Gjør det, for helvete!

Ikke gjør det!

Høyt der oppe var det noe som rørte seg. Det mørke antrekket fikk hver minste bevegelse til å synes. Han bøyde seg, ble halv, bøyd, som om han gransket skoene sine, som en blyantstrek der det meste var visket vekk. En dykkerpositur. Og da så de det. Tilskuerne sto der, tause. Også de som hadde villet se mannen hoppe, kjente et støt i brystet.

De tok et skritt bakover, stønnet.

En skikkelse seilte ut i luften.

Han var borte. Han hadde gjort det. Noen slo korsets 15

tegn. Lukket øynene. Ventet på klasket. Kroppen virvlet og ble fanget og dreide, tumlet i vinden.

Så skar et hyl over tilskuerne, en kvinnestemme: Gud, å gud, det er en trøye, det er bare en trøye.

Den falt, falt, falt, ja, det var en trøye, den flagret, og så gled blikkene bort fra plagget midtveis mellom himmel og jord, for høyt der oppe hadde mannen rettet seg opp fra sin halve høyde, og igjen ble det taust blant politifolkene der oppe og tilskuerne der nede; en bølge av uro strømmet gjennom dem, for mannen hadde reist seg fra sin bøyde stilling med en lang, tynn stang i hendene, han vippet den, prøvde vekten, veide den opp og ned i luften, en lang, svart stang, så myk at den bøyde seg i tuppene, og blikket hans var festet i det andre tårnet, som fremdeles var svøpt i stillaser, lik et såret vesen som venter på unnsetning, og nå forsto alle hva linen ved føttene hans var til, og uansett hva som måtte inntreffe, fantes det ikke noe som kunne lokke dem bort nå, ingen morgenkaffe, ingen røyk på møterommet, ingen nonchalant subbing over teppegulv; ventingen var blitt til magi, og de fulgte med der han løftet den ene, mørkskodde foten, som en mann på vei ut i varmt, grått vann.

Tilskuerne under trakk pusten i ett samtidig gisp. Som om de delte luft. Mannen der oppe var blitt et begrep alle lot til å kjenne, enda de ikke hadde kjent det før.

Han gikk ut.