Ljublju

Ak, kjærligheten gjør menneskehjertet til en sopphave, en frodig og uforskammet have hvori står hemmelighetsfull og frekk sopp.

Knut Hamsun, Victoria Skulle torsken oss feile, hva hadde vi da, hva skulle vi føre til Bergen herfra, da seilte visst jektene tomme, hva har vi annet, her bygger og bor, enn søke vår føde med angel og snor og pløye de bølger hin grumme.

Og skulle du Herre forkorte din hånd at stenge skrei-torsken og fisken fra land, da lagdes vi hastelig øde.

Petter Dass, Nordlands Trompet

3

I Jeg tenkte på Sander idet jeg rettet opp ryggen, hvordan han hadde sittet og snakket om trusselen fra oljeindustrien. Da så jeg henne, at hun satte seg i bilen og kjørte opp fra huset og ut på hovedveien i altfor stor fart. Hun har forsovet seg, var det første som slo meg, det er derfor hun kjører slik. Heldigvis kom det ingen andre biler akkurat da. Jeg ble stående og se etter henne, helt til bilen forsvant bak en sving på den andre sida av fjorden. Tatjana! tenkte jeg oppgitt og ristet på hodet. Jeg kan huske alt sammen så tydelig. Hvordan jeg sto barhodet midt i potetåkeren i de høye, grønne gummistøvlene. I slitte og jordflekkete dongeribukser.

Den rødmønstrete islenderen. En mann ikke riktig ung lenger, ikke gammel heller. På alder med Jesus da han døde, sier hun. Det var den 8. september. En tirsdag formiddag ved halv titida. At den vanvittige farten hennes kunne ha noe med Sander å gjøre, falt meg aldri inn.

Sander var kjørt for lenge siden. Plutselig tenkte jeg på hvor heldig han var som hadde funnet henne. Misunner du ham? tenkte jeg, selvfølgelig gjør du det, han vet det! Om natta var den første snøen falt på de høyeste fjelltoppene. Lik et dryss av melis. Da jeg sanset det igjen, hvordan vinteren var i anmarsj, bøyde jeg meg på nytt over randen jeg holdt på med. Jeg var kommet til den delen av åkeren hvor jeg dyrket gulløye, den potetsorten jeg liker aller best.

Den er fastere enn mandelpoteten og like velsmakende. Selv om det hadde regnet mye på ettersommeren, var avlingen god. Jeg fylte bøtte etter bøtte med poteter og glemte hva jeg hadde sett. Jeg tok meg i å tenke høyt. Slikt hendte, særlig etter at jeg ble alene og mor havnet på sykehjemmet. Jeg gledet meg til det kom sild i fjorden. Til stekt sild og gulløye.

Ikke noe mer. Ei flaske øl kanskje. Men kaldt vann fra springen er godt det også. Så hørte jeg at jeg sa det høyt. Sild og nypoteter! sa jeg. Jeg minnes hunden kom byksende over åkeren, ut av et vierkjerr langs bekken. Den var klissvåt i pelsen da den lente seg mot ene 4

leggen min for å bli klappet. Buster er den beste hunden jeg har hatt. En svart labrador retriever.

Jeg drev på i åkeren til klokka ble elleve før jeg gikk inn og drakk

formiddagskaffen. Jeg var verken lykkelig eller ulykkelig. Det er slik jeg mener at jeg konkluderte når jeg filosoferte over hvordan alt er blitt. Jeg hadde til salt i grøten, som far pleide å si. Mer og mer har jeg lært meg å sette pris på de enkle tingene i livet. Særlig gjelder det gledene jeg finner i naturen. En jakttur om høsten. En dukkert i et iskaldt fjellvann en varm sommerdag. Eller noe så uanselig som å kjenne den krydrete lukta av potetgresset akkurat den dagen. Av og til hadde det slått meg at jeg tenkte sjeldnere og sjeldnere på Aina og jentungen. Jeg hadde ikke ligget med et kvinnfolk siden jeg var to uker på Gran Canaria sammen med Sander en vinter. Det er snart fire år siden. Mens jeg satt med kaffen ved kjøkkenbordet, kan jeg huske at jeg likevel tenkte på Aina. Fordi jeg hadde besøksrett den kommende helga, visste jeg at jeg burde ringt henne for å høre om kysten var klar. Med Aina vet man aldri, hun kan fort gjøre om på en avtale. Siden det ennå ikke var mer enn tirsdag, bestemte jeg meg likevel for å vente. Jeg satt og så ut av vinduet i håp om å få øye på en hissig måseflokk som kretset over en sildestim. Men dessverre, det var ikke liv. Bare fjellene som speilte seg i den blankstille fjorden. Så bar det ut igjen. Opp i åkeren. Det var slikt et vakkert vær. Helt vindstille. Rett som det var, brøt sola gjennom det tynne, melkehvite skylaget. Da det ble middagstid, hadde jeg seks kasser fulle av poteter. To ganger gikk jeg med trillebåra mellom åkeren og huset. Fremdeles ante jeg ingen ting! Jeg fikk av meg arbeidsklærne. Jeg spylte til og med støvlene og satte dem i bislaget fordi jeg kjente ryggen verket og ville utsette mer arbeid i åkeren til neste dag. Jeg kunne bøte garn eller reparere sauebingene i fjøset. Imidlertid måtte jeg et ærend til butikken. Jeg mener det var et stykke bacon jeg manglet til boknafisken jeg skulle ha til middag. Jeg tok sykkelen og møtte ikke en levende sjel på veien så vidt jeg kan huske. Det er det vanlige. Bygda vår er snart utdødd. I dag fins det knapt tjue elever på skolen. Man truer med nedleggelse for å spare ei krone i kommunebudsjettet. Ja, bare legg ned, har jeg tenkt, legg ned heile mannskiten! For slik er politikken, enten de styrende sitter i Oslo eller i det lokale rådhuset. Det skal åpenbart ikke bo folk her. Tar de skolen, forsvinner også butikken. Dermed blir det to og ei halv mil å kjøre for å få kjøpt seg en fløteskvett til kaffen. Ikke et menneske i butikken heller, bortsett fra Frode da, som drev og fylte varer i hyllene. Han hilste med et nikk, ikke mer. Så er jeg nok ingen stor kunde… Men da jeg hadde funnet et passende stykke bacon i kjøledisken, var han rask til å komme til kassen. Du har vel hørt det, sa han. Det hadde jeg jo ikke, og så fortalte han at det var skjedd ei stygg trafikkulykke mellom Svolvær og Kabelvåg. At Sander var innblandet. Da skjønte jeg alt sammen. Den hasardiøse kjøringen hennes. Om han var sikker 5

på at Sander var skadet, spurte jeg bestyrtet. Det var han, for det var Astrid som hadde vært innom, og Astrid jobber jo i hjemmetjenesten sammen med Tatjana. En kollisjon med en stor trailer fra SCHENKER, fortalte han. Jeg kan ikke huske sykkelturen hjem, den er blitt borte.

Det neste som står klart for meg, er at jeg lente meg mot kjøkkenbenken med telefonen i handa. Alt virket så normalt et øyeblikk. Buster som hadde lagt seg på fillerya ved sida av vedkassen. Det gamle rognetreet framfor vinduet. Utsikten ned mot sjøen. Det var bare hendene mine som skalv ørlite. Først ringte jeg Sander. Ikke svar. Ikke annet enn stemmen som forteller at personen du ringer, ikke har telefonen på eller befinner seg i et område uten dekning. Så ringte jeg henne. Hun tok den ikke hun heller. Da telefonsvareren ble koblet på og jeg hørte den gebrokne stemmen hennes, visste jeg med ett ikke hva jeg skulle si. Og så slo jeg av. Etterpå virket alt slett ikke så normalt lenger. Jeg virret rundt fra rom til rom med Buster i hælene, og da hunden til slutt la seg ned, ble den liggende og følge meg forundret med blikket. Hvordan jeg fikk laget maten, begriper jeg ikke. Hele tida tenkte jeg på Sander.

Jeg tenkte noe jeg vel egentlig aldri hadde tenkt før.

Ikke slik. At Sander er min beste

kompis. Min venn fra barndommen. Mens jeg spiste, kom jeg på at jeg kunne ringe avisen.

Jeg kunne ringe sentralbordet og be om å få snakke med Sander. Men så gjorde jeg ikke det heller. Jeg ville håpe i det lengste at alt var som før. Sander ville snart komme kjørende fra jobben i den hvite Mazdaen og parkere rett foran Sander-huset. I går hadde han gjort det. Og dagen før. I hele sitt voksne liv! Kvelden før var han kommet innom etter å ha tatt seg en joggetur. Tatjana hadde kveldsvakt, hadde han sagt, og så ble han sittende hos meg. For det meste snakket han om den saken som hadde engasjert ham sterkest i lang tid, nemlig å hindre oljeboring utenfor kysten vår. Han snakket ofte om dette når du møtte ham, eller når han skrev i Lofotposten. I går kveld, husket jeg, hadde han forklart meg inngående hva maritim seismikk betyr. At det dreier seg om skip som sleper luftkanoner og en eller flere kabler, såkalte steamere, etter seg på seks til ni meters dyp. Disse steamerne kan være opptil 10 000 meter lange, sa han, og så blir det omtrent hvert tiende sekund skutt ut luft under høyt trykk, noe som danner sjokkbølger som forplanter seg ned i havbunnen.

Ekkoet av disse

sjokkbølgene tas opp av steamerne, og deretter behandles signalene slik at det kan lages detaljerte geologiske kart over havbunnen. Denne teknikken skremmer fisken. Dermed kan fangsten gå ned med opptil 80 % i en radius på over tre mil.

Naturligvis kom ikke Sander i Mazdaen sin. Hun kom ikke hun heller. I stedet sendte hun meg en sms da det var blitt kveld. Jeg hadde lagt telefonen på salongbordet ved sida av kaffekoppen for å ha den i nærheten mens jeg satt og ventet på de lokale nyhetene før 6

Dagsrevyen. Kanskje sier de noe, tenkte jeg. Så hørte jeg at meldingen kom inn, og straks håpet jeg at det skulle være henne. For om det ikke var Sander, var det henne. Det er sjelden andre sender tekstmeldinger til meg. Det måtte i tilfelle være Aina. Jeg kan alt sammen utenat: Sander hardt skadet. Er i Tromsø. Intensivavdelingen på universitetssykehuset. Ber til Gud for ham. Se til Pus & Polly. Ønsker du var her! T. Jeg satt i det flimrende, blå tvlyset og leste det hun hadde skrevet. Jeg leste det flere ganger. Da jeg la telefonen tilbake på bordet, merket jeg at Dagsrevyen alt var begynt. Men nyhetene interesserte meg ikke. Jeg grep telefonen og leste meldingen hennes på nytt. Etterpå lagret jeg den. Nå vet du, tenkte jeg, hvordan det er. Like etterpå slo jeg av fjernsynet og stilte meg foran stuevinduet og stirret på det mørke Sander-huset.

Fordi det fremdeles bare var telefonsvareren da jeg

forsøkte å ringe henne igjen, kledde jeg på meg og gikk ut. Buster fikk følge med, men da jeg kom fram, festet jeg hunden til trappegelenderet. Katta dukket opp mens jeg hentet fram nøkkelen som bestandig henger på en spiker bak fuglebrettet, den strøk seg inntil meg og mjauet. Ingen fare med deg, sa jeg, når Sander har laget ei luke i ytterdøra slik at du kan komme og gå som du vil. Allerede i entreen kjente jeg den pirrende lukta av røkelse som hun brenner enten det er hverdag eller høytid. Dermed måtte jeg på nytt tenke på meldingen hun hadde sendt. Det var så rart. Jeg hadde mange ganger låst meg inn i Sander-huset når det har stått tomt, for eksempel når de har vært bortreist. Men dette var annerledes. Så visste jeg at jeg burde være snar. Jeg helte melk i katteskåla, og til papegøya i buret på hjørnebordet i stua ga jeg en neve pellets og friskt vann. Sander hadde ikke vært særlig tålmodig når det gjaldt å få fuglen til å snakke, men da jeg sto og så på bryllupsbildet deres, satte den i et så skjærende skrik at jeg holdt på å miste fotografiet i gulvet. Det skulle tatt seg ut, tenkte jeg forskrekket, om jeg hadde ødelagt glass og ramme! Kjapt satte jeg derfor bildet på plass på buffeen.

Likevel ble jeg stående enda noen minutter og betrakte det lykkelige paret. Sander kjekk og smilende i leid smoking. Hun litt mer alvorlig, men så nydelig, så nydelig i den hvite, dypt utringede kjolen. Først da jeg ble var at katta kom og satte seg til å fiksere fuglen med blikket, tok jeg den med ut på kjøkkenet og lukket døra. På tilbakeveien møtte jeg gamle Malvin, som gikk kveldstur med skistaven sin. Han begynte straks å snakke om det som var hendt. Er det ikke forferdelig? spurte han, de sier Sander blir lam. Da jeg ville vite hvem som hadde sagt det, kom det fram at han hadde vært innom butikken han også. Du må ikke tro på alt du hører, advarte jeg, det er slarv. Så minnet jeg ham om at ei fjær fort kan bli til fem høns. For riktig å berolige ham, fortalte jeg at jeg bare for en knapp time siden hadde snakket med Tatjana i telefon fra Universitetssykehuset i Tromsø. Hun sa ingenting om lammelse, sa jeg, ikke et ord. Vi får håpe det beste, svarte han og visste at det var meldt uvær.

7

Det hørtes ikke ut som han trodde meg. Deretter skiltes vi. Resten av kvelden greide jeg ikke å få ut av tankene det Malvin hadde sagt. Jeg tenkte på det mens jeg satt i kjøkkenkroken og bøtte garn.

Jeg tenkte på det mens jeg bladde gjennom avisen og mens jeg spiste

kveldsmaten. Da jeg satt på sengekanten, ringte jeg henne enda en gang selv om det var blitt lovlig sent. Men heller ikke da svarte hun, og etter å ha slukket lyset, ble jeg liggende og fundere på hva jeg kunne ha sagt til trøst.

Uværet kom frampå morgenkvisten. Det var den første høststormen. Jeg fikk ikke sove mer.

Jeg lå og hørte på regnet og de kraftige vindrossene mot huset. Hvor tidlig kan jeg ringe henne? undret jeg. Selv om jeg skjønte at det var umulig å få gjort noe i potetåkeren, sto jeg opp før klokka var blitt sju. Jeg slapp ut hunden, men den vegret seg mot å gå lenger enn fram til hushjørnet. Der løftet den bakbeinet, og så ropte jeg den inn igjen. Klokka halv ni greide jeg ikke å vente lenger. Jeg ringte, og denne gangen tok hun telefonen. Jeg forsto det var du, sa hun. Stemmen hennes lød ikke slik jeg hadde håpet, hun hørtes trøtt og sliten ut, og før jeg overhodet kom meg til å si noe, begynte hun å fortelle om Sander. Han er fremdeles bevisstløs, husker jeg hun sa. Gråten holdt på å ta henne, og fordi hun tidde et øyeblikk, spurte jeg hvor lenge hun hadde tenkt å bli i Tromsø. Hvordan kan jeg vite det? svarte hun.

Det hørtes ut som en bebreidelse i mine ører, derfor visste jeg ikke noe bedre å si enn at alt sto bra til med Pus og Polly. Har du vært hos dem? spurte hun. Du er så snill, Gjermund, sa hun da jeg hadde bekreftet det. Etterpå fortalte jeg om uværet. Da det ble min tur til å lete etter ordene, sa hun at hun måtte gå og spise frokost før hun skulle ta ei drosje til sykehuset. Jeg ba henne hilse Sander, og idet hun lovte å gjøre det, hørte jeg at stemmen hennes brast igjen. Det var først da jeg drev og reparerte sauebingene i fjøset at jeg tenkte på hvor mye eller hvor lite et bevisstløst menneske kan forstå. Jeg mener å ha lest et sted at bevisstløse personer kan oppfatte mer enn vi tror. Det tenkte jeg på, og så så jeg for meg at hun bøyde seg fram over senga til Sander og la munnen tett inntil øret hans. Jeg skal hilse deg fra Gjermund, hvisket hun, forestilte jeg meg. At hun gjentok og gjentok det. Gjermund håper du snart blir frisk, hvisket hun enda jeg strengt tatt ikke hadde sagt det. Litt senere på dagen, mens jeg unte meg en lengre middagshvil fordi været var som det var, slo det meg plutselig at hun kanskje ikke fikk lov til å komme inn på rommet til Sander. At hun måtte sitte utenfor og vente og vente.

At rommet hans var fullt av tekniske apparater med ledninger som førte inn og ut av kroppen hans, festet til handbaken eller stukket inn i neseborene slik de hadde gjort med far like før han døde. Tanken om at det var slik, var så uutholdelig at jeg straks reiste meg fra sofaen og gikk ut i fjøset for å snekre videre. Jeg holdt på til langt utpå ettermiddagen. Da gikk jeg opp 8

til hovedveien for å se i postkassen. Det kraftige regnet hadde heldigvis gitt seg, men til gjengjeld var snøen trukket lenger nedover fjellsidene. Så fort jeg så at Lofotposten hadde trafikkulykka på førstesida, skyndte jeg meg inn og satte meg til å lese ved kjøkkenbordet.

Verst var det å se bildet av den smadrete bilen. Jeg greide ikke å se at det var den hvite Mazdaen til Sander. Det var en skrothaug. Hvordan kan Sander overhodet ha overlevd? tenkte jeg. Uten å nevne navn sto det at den skadde var en journalist på vei til Henningsvær for å dekke en markering som Folkeaksjonen Nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen skulle ha. Ulykka var skjedd like etter klokka ni tirsdag morgen, og fordi skadene var så alvorlige, var den skadde ikke blitt sendt til Lofoten sykehus på Gravdal, men med ambulansehelikopter til Nordlandssykehuset Bodø, for så etter kort tid videre til Universitetssykehuset i Tromsø. Tilstanden var kritisk, sto det, men stabil. Før det ble mørkt, var jeg i Sander-huset og så til katta og papegøya. Da jeg kom hjem igjen, oppdaget jeg at hun hadde sendt meg en ny sms. Hun skrev at Sander var blitt operert på nytt, i ryggen og i magen. Be for ham du også! skrev hun. Jeg kunne ikke gjøre det. Jeg var ikke i stand til å gjøre det akkurat da. Jeg kunne ikke be, for i motsetning til henne tror jeg ikke at det fins en Gud å henvende seg til. Derimot ønsket jeg av hele mitt hjerte at Sander måtte bli frisk.

Naturligvis ønsket jeg det. Jeg hadde ønsket det siden første gang jeg hørte om ulykka. Jeg ønsket det igjen mens jeg sto der med telefonen i neven og leste det hun ba meg om. Men om natta gjorde jeg det. Om natta våknet jeg og ble liggende og tenke på hva som ville skje dersom Sander døde. Da vil hun reise tilbake til Murmansk, tenkte jeg. Og så ba jeg likevel.

Ofte har jeg lurt på hva slags inntrykk hun fikk første gang hun så meg. Jeg drev og klipte sauene i fjøsgangen da Sander med ett sto i døra og skygget for lyset. Da jeg kikket opp, var skikkelsen hans nesten svart i motlyset fra den sterke marssola, og så gikk det noen sekunder før jeg fikk øye på henne rett bak ham. Jeg visste at han var dratt for å hente henne, at han ville komme en av dagene, men at han skulle komme så overrumplende, hadde jeg aldri trodd.

Hvordan de første ordene falt, kan jeg ikke huske nøyaktig, bare at han kom inn og at hun fulgte etter ham. Trolig slo han meg kameratslig på skuldra før han straks ba meg hilse på henne. Jeg følte meg brydd, det husker jeg, over at hun skulle se meg slik, så sliten og svett, i en gammel falmet kjeledress, med en sau halvveis liggende på rygg mellom beina mine. Jeg mener jeg temmelig raskt skjøv den halvklipte sauen fra meg, at den kom seg opp og sprang i en bue over gulvet. Etterpå ble vi stående og betrakte sauen, hvordan dyret pustet så kraftig at den svulmende magen beveget seg fort og støtvis, ferdig til å lamme om en måneds tid.

Uansett må jeg ha lagt fra meg sauesaksa og rakt fram handa. Så har jeg vel sagt navnet mitt 9

hvis det ikke var Sander som sa det. Dette er Gjermund, kan han ha sagt. Jeg merket meg stemmen hennes, hvor dyp den var. Og smilet. Sannsynligvis tok det ikke lang tid før jeg ble sikrere, for jeg må ha ønsket henne velkommen. Hit til bygda. Til Norge. For hva kunne jeg ellers ha sagt siden hun takket? Spasiba, sa hun. Det er det aller første russiske ordet jeg husker at hun sa. Like etterpå takket hun på norsk. Takk, sa hun. Så mener jeg vi må ha blitt stående ei lita stund uten å vite hva vi skulle si noen av oss. Vi sto og stirret på den drektige sauen som hadde stilt seg i et hjørne, inntil Sander begynte å fortelle om reisen fra Murmansk.

Han sa de nettopp var kommet med bussen fra Svolvær. Jeg hørte bare med et halvt øre, for jeg tenkte på hvor spesielt det var at han kom så å si direkte til meg for å presentere henne.

Ville jeg gjort det, tenkte jeg, om det var jeg som hadde hentet meg kjæreste i Russland? Jeg ville hatt henne for meg selv, tenkte jeg, i alle fall til neste dag. Hun hadde høye, svarte skinnstøvletter og ei mørkeblå ullkåpe. Det lange, blonde håret var gredd opp fra panna i en topp slik at frisyren lignet på den til ei viss politikerfrue, skjønt ikke riktig så aparte. Først da vi trakk ut av fjøsgangen, ut i snøen og det sterke solskinnet, så jeg hvor sminket hun var. På kinnene og munnen. Sander ba meg komme bort til dem om kvelden, når jeg var ferdig med å klippe sau. Han sa de hadde kjøpt noen flasker russisk champagne. Fordi hun var begynt å gå i forveien, bortover det smale tråkket med flekker av sauemøkk etter støvlene mine, nølte jeg.

Ikke tull, sa Sander, kom! Jeg gikk ikke. Da han ringte for å overtale meg etter at jeg var kommet inn og hadde vasket meg, sa jeg at jeg hadde fått så innmari verk i ryggen etter all klippinga.

Gamle Malvin og Inga lovte å ta seg av dyrene. Vi må vel greie det, sa Inga da jeg kom og fortalte at jeg hadde bestemt meg for å reise til Tromsø. Det var slett ingen enkel avgjørelse å ta. Jeg grublet hele onsdagen og fram til middagen på torsdag. Hva har jeg å tape? tenkte jeg, en god gjerning er det uansett. For hun gråt da jeg snakket med henne i telefonen onsdag formiddag. Hun gråt både av fortvilelse og glede. I løpet av natta var Sander våknet, fortalte hun, og da hun kom for å se til ham, så han på henne og smilte og sa han var glad over å være i live. Hun trengte klær, sa hun. Hun hadde jo måttet reise i all hast uten å få ta med seg noe.

Fordi jeg spurte om hun hadde penger, svarte hun at hun hadde bankkortet. Jeg ville ikke spørre hva det betydde, men jeg tenkte mitt. Da vi hadde avsluttet samtalen, fikk jeg ikke gjort noe. Ikke med sauebingene, og ingenting ute. Det regnet og regnet. Derfor var det umulig å stå i potetåkeren. Jeg kan like godt reise, tenkte jeg. Da jeg ringte og fortalte henne hva jeg hadde til hensikt, ble hun først stille i noen sekunder. Hun forklarte meg enkelt og greit hva slags klær jeg skulle ta med til henne, og hvor jeg skulle finne dem. Jeg noterte alt 10

ned på en papirlapp slik at jeg ikke skulle glemme noe. Enda jeg ikke hadde så god tid, kom jeg på at jeg også måtte varsle Aina om at jeg ikke kunne ta meg av jentungen den kommende helga. Aina var overraskende forståelsesfull. Hun kjente naturligvis Sander og hadde lest i avisen hva som var skjedd. Bare da jeg foreslo at vi skulle forandre på besøkshelgene slik at jeg i stedet kunne hente Charlotte den neste uka, slo hun seg vrang. Det var ikke så enkelt, protesterte hun, hun måtte forholde seg til det vi allerede var blitt enige om. Jeg ønsket ikke å gjøre noe stort nummer av dette, og dermed endte det uavklart. I Sander-huset kjentes det som jeg hadde feber mens jeg fant fram klærne hennes. Én ting var å legge yttertøyet hennes ned i kofferten, det hang i klesskapet i entreen. Noe annet var det å gå opp på loftet og inn på soverommet. Jeg hadde aldri sett den store dobbeltsenga deres. Så skulle jeg finne fram skjørt og bluser som luktet svakt av parfymen hennes. Og undertøyet i kommodeskuffene.

De hadde hver sine skuffer, så jeg. I en av Sanders lå det sokker og underbukser. Hennes små plagg var så glatte og silkemyke at de ville gli ut av de grove arbeidsnevene mine. Jeg hadde knapt sett slike plagg siden Aina dro. Katta viste seg ikke. Da jeg hadde funnet noen fiskeboller i kjøleskapet og helt melk i skåla, hendte det noe. Idet jeg tok fugleburet for å bære det bort til Malvin og Inga, snakket plutselig Polly. Ljublju, sa den høyt og skingrende, ljublju, ljublju! Jeg ble så overrasket. For jeg visste hva det betydde. Det var russisk. Ord som de pleide å si til hverandre når jeg var på besøk. Når de for eksempel satt ved sida av hverandre i sofaen. Når hun la armen om halsen hans og kysset ham. Så har i alle fall hun hatt tålmodighet med fuglen, tenkte jeg.

Det var MS Trollfjord som var på nordgående den kvelden. Jeg har bestandig likt å reise med hurtigruta, og om høsten, snart midt i september, har den store turisttrafikken dabbet av slik at det var ganske rolig om bord. Fordi jeg reiser så sjelden, satte jeg meg en times tid i kafeteriaen før jeg gikk til lugaren. Jeg spiste et av disse gode smørbrødene med mer pålegg enn du kan unne deg hjemme, et med minst to hardkokte egg på, med ansjos og persillepynt.

Etterpå drakk jeg et par øl. Jeg satt og så på de få turistene som var der, flest tyskere og noen japanere. Jeg tenkte på hvor rart det ville bli å se dem igjen. Hvordan ser Sander ut? tenkte jeg. Og hun? Da jeg hadde lagt meg i det rene, hvite sengetøyet, kjente jeg meg kåt, og så tok jeg en runk før jeg sovnet. Jeg sov godt og lenge. Det var langt utpå formiddagen før jeg våknet, og da jeg hadde spist frokost, drev jeg om på dekk enda det slett ikke var stort å se.

Det var maksvær, regntungt og disig. Jeg kom i snakk med et japansk ektepar. Skjønt snakk!

Med de beskjedne språkkunnskapene vi hadde, var det ikke stort vi var i stand til å fortelle hverandre. Til å begynne med antok jeg at han jobbet i byggebransjen, for jeg mente å høre 11

ordet constructor flere ganger. Da jeg fortalte hva jeg drev med, smilte og lo de som om jeg hadde fortalt en morsom vits. Sheep, sa jeg, and potatoes! Til min fortvilelse forsto jeg at de hadde tatt den lange reisen fra Tokyo i håp om å få se nordlyset på Nordkapp. For ikke helt å ta motet fra dem, sa jeg bare at det var best in wintertime. Så gikk jeg ned i lugaren og la meg på den uoppredde senga. Fordi hun ikke tok telefonen, sendte jeg en melding om at jeg ankom Tromsø klokka halv tre om ettermiddagen. Mens jeg lå der, kom jeg i tvil om det ikke like gjerne kunne være conductor japaneren hadde sagt. Dermed havnet jeg i fullstendig villrede om hvilket yrke mannen hadde hatt. Kanskje driver han med musikk, tenkte jeg, eller kanskje kontrollerer han billetter på tog. Det kom ingen svarmelding fra henne, men hun ventet på brygga. Nesten før jeg rakk ned landgangen og fikk satt fra meg de to koffertene, slo hun armene rundt meg og la hodet mot skuldra mi. Vi sto slik ganske lenge uten å si noe.

Jeg strøk ei hand over ryggen hennes. Da hun slapp taket og så opp på meg, hadde hun tårer i øynene. Jeg syntes hun hadde forandret seg og blitt tynnere. Det så ut som hun ikke hadde sovet på lenge. I baksetet i drosja på vei til hotellet hennes spurte jeg om hun hadde vært hos Sander den dagen. Det hadde hun. Hun nikket, og så trykket jeg handa hennes. Jeg ble ikke med opp på rommet, for hun ønsket å hvile noen timer. Dessuten forsto jeg at hun var ivrig etter å se på klærne jeg hadde tatt med. Hun sa vi kunne dra sammen og besøke Sander på sykehuset om kvelden hvis jeg ville. Naturligvis ville jeg det. Vi ble enige om å møtes i hotellresepsjonen klokka sju. Jeg hadde bestilt rom på et billigere hotell, på AMI Hotell Tromsø. Det lå i Skolegata 24, ikke langt unna.

Sander var flyttet til nevrokirurgisk avdeling. Han lå halvveis oppreist i senga da vi kom, støttet opp av puter på begge sider. For å overraske ham, ville hun at jeg skulle være den første til å gå inn. Sannheten er at jeg kjente ham ikke igjen med det samme. Om hodet hadde han en hvit bandasje, og det som vistes av ansiktet, var hovent og rødt. Særlig rundt øynene hadde han mørke bloduttredelser. Den venstre armen hans var gipset. Gjermund! sa han og strakte fram armene da han ble oppmerksom på meg, er det deg? Jeg kjente straks igjen stemmen hans. Den var den samme. Så merket jeg handa hennes mot ryggen min, at hun dyttet meg fram. Visst er det det! sa jeg og ville handhilse på ham. I stedet grep han tak i meg og trakk meg til seg slik at jeg måtte bøye meg og gi ham en klem. Siden har jeg ofte tenkt på hvor sterkt det var. Gjensynet. Og grepet hans. At han hadde krefter til det. Vi var rørt alle tre. Både han og jeg måtte stryke ei hand over øynene før vi kunne se på hverandre igjen. Hun fant fram stoler til oss slik at vi ble sittende på hver vår side av senga. Ei stund satt jeg bare og så på dem. At hun strøk ham over håret. Jeg stirret på urinposen som hang på 12

senga. Er det ikke et under at Sander lever? tenkte jeg og husket fotografiet av den ødelagte Mazdaen i avisen.

Jeg tenkte på alt jeg hadde opplevd sammen med ham helt fra

barndommen. Jeg kunne se det for meg i glimt. At vi lekte i fjæra. At vi grov etter makk og lå på kaikanten og fisket mort. At vi rodde på fjorden. På ski helt opp på toppen av Sautinden en vinter da vi var fjorten… Hvordan går det hjemme? spurte han enda det var jeg som skulle ha spurt etter tilstanden hans. Da fortalte jeg om stormen som nettopp hadde rast.

At jeg hadde vansker med å få opp potetene på grunn av alt regnet. Snart skal sauene ned fra fjellet, sa jeg. Heretter kan du visst ikke regne med hjelp av meg, sa han. Men jeg lever i alle fall, la han til og smilte. Så så han bort, nedover den hvite dyna. På nattbordet sto en vase med røde roser. Jeg tenkte det var hun som hadde kjøpt dem, men da hun merket at jeg kikket på buketten, fortalte hun at det var en hilsen fra kollegaene hans i Lofotposten. Det viktigste er at du er her, Gjermund, sa han fordi jeg beklaget at jeg ikke hadde noe med til ham. Han ville vite hvor lenge jeg hadde tenkt å bli i Tromsø. Hele helga, svarte jeg. Da kan du skaffe meg noen aviser, sa han. Det viste seg at han hadde fått forbud mot å lese. Han må ikke anstrenge hjernen, forklarte hun. Dermed begynte han å beklage seg over alle nyhetene han gikk glipp av. Det var så typisk Sander. Hva skjer der ute i verden? spurte han og kikket mot vinduet. Det var allerede mørkt ute. Hvordan går det med palestinerne? spurte han, hva skjer i Afghanistan?

Snart var det stortingsvalg… Han tok til å snakke om hvor viktig det var å

stemme riktig ved dette valget. Stem taktisk, sa han, stem på dem som er imot oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen! Han ble så ivrig at hun til slutt måtte legge ei hand over munnen hans for å dempe ham. Jeg kunne heldigvis berolige ham og si at jeg alt hadde forhåndsstemt. Men har du stemt riktig? spurte han skøyeraktig. Så reiste hun seg og mente at det var på tide å gå. Vi må ikke slite ham ut, sa hun. Like etter at hun hadde sagt det, kom det også en sykepleier inn for å minne oss om at visitten var over. Jeg syntes tida hadde løpt.

De tjue minuttene. Det var noe uvirkelig over alt sammen. Det nakne, opplyste rommet. De mørke vindusrutene med strimer av regn på.

Den bandasjerte Sander, skamfert til det

ugjenkjennelige. Hun bøyde seg over ham og kysset de oppsvulmete og såre leppene hans.

Vi kommer igjen i morgen, lovte hun. Så gikk hun fort ut av rommet. Ja, begge to! sa jeg og ble stående tafatt ved senga. Jeg kom ikke på noe bedre å si. Da grep han tak i armen min, og selv om døra for lengst var glidd igjen, virket det som han måtte forvisse seg om at hun var gått. Uansett hva som skjer med meg, Gjermund, sa han, så må du love meg å ta deg av Tatjana.

13