Med egne øyne av Arne Svingen og Christoffer Grav

© 2010 cappelen damm as

isbn 978-82-02-33098-9

1. opplag 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndverkslovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Illustrasjoner: Christoffer Grav Omslagsdesign og sats: Christoffer Grav Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010

Satt med Calluna 10/14 pkt og trykt på 150 g Arctic Matt

Christoffer vil takke Anne–Mette Grav, Ida Marin Kjølstadmyr og Nicolai Biørnstad

arne svingen & christoffer grav

Det er nå det skjer.

Det må være nå det skjer.

Er det ikke alltid nå det skjer?

Han stivner til. Skuer utover menneskemengden.

Forsøker å fryse bildet. Oppdage hvert ansiktsuttrykk.

Fange bevegelsene. Skille fra hverandre ropene som fyller øregangene. Er han der nå? Det magiske øyeblikket der alt stemmer? Som om hver låt fram til nå har vært en finslipt del av et gigantisk reisverk.

Vent litt. Bare litt. Det glipper. Gjør det ikke? Nesten, men ikke helt. Han er ikke ved veis ende. Resten av kvelden må han over på reserveaggregatet. Hente styrke og energi til innøvde vinnergrep. Nøye utprøvde faser, bygge opp, rive ned, bygge opp, rive ned, hale den helt til topps i ekstranumrene. Lettsolgte taktikker som sender publikum inn i en korrupt himmel. Han vet hva han gjør.

Men hva skjedde med det magiske øyeblikket? Det glipper oftere og oftere. I stedet skjer det han frykter mest: han synker inn i nedturen.

Tror folk virkelig på det de ser? Når som helst kan han stanse, skru på lyset, slukke forsterkerne og la illusjonen forsvinne. Det er lykkelige ansikter han ser gjennom svette, tårer og scenerøyk. De kom hit på grunn av ham og følger hans minste vink fra scenen. Hoppe. Klappe. Brøle. Han har stått her oppe i snart halvannen time. Siste krampetrekning må bli en eksplosjon. Idet han skal ut i det avsluttende ekstranummeret, kjenner han en metallisk smak i munnen. Stemmen er ru, skurrer nesten. Han er ukonsentrert. Publikum klatrer mot ekstasen. Han klamrer seg til rutinen.

Han serverer høydepunktet. Ansikter som forteller at det ikke finnes noe lykkeligere øyeblikk. Ikke i kveld.

Ikke på lenge. Men de tar feil. Han er programmert, ingen bevegelse er tilfeldig. Så ser han grimasene, knyttnevene og ordene, de som spyttes ut av tusen munner:

While you lOOk for the beacon of hope I’m driving nails into your coffin You lost yourself in the flaming visions Here I come – your long lost Griffin Allsangen burde løfte ham opp og piske ham fram.

Oksygenet svir som gnister i halsen. Magemusklene strammes. Blodet fosser til hodet. Men det finnes ikke noen nye faser i ham. I stedet stiger han ned et trinn på refrenget:

Whipping the soul At painkilling pace Leaving the flesh Burning for lost days Hvor ble de magiske øyeblikkene av?