Mrs Dalloway

Mrs. Dalloway

GYLDENDAL KLASSIKER Hittil utkommet i serien: Honoré de Balzac: Far Goriot Bjørnstjerne Bjørnson: Fiskerjenten Karen Blixen: Skjebneanedoter Karen Blixen: Vintereventyr Miguel de Cervantes Saavedra: Eksemplariske noveller Joseph Conrad: Taifun Dhammapada Ernest Hemingway: Nick Adams-historiene Ernest Hemingway: Sannhet ved soloppgang Ludvig Holberg: Komedier Henrik Ibsen: Brand Henrik Ibsen: En folkefiende Henrik Ibsen: Et dukkehjem Henrik Ibsen: Gengangere Henrik Ibsen: Hedda Gabler Henrik Ibsen: Peer Gynt Henrik Ibsen: Vildanden Johannes V. Jensen: Kongens fall Pär Lagerqvist: Dvergen Gunnar Larsen: Week-end i evigheten Jonas Lie: Familien på Gilje Thomas Mann: Døden i Venedig Mesterfortellinger fra verdenslitteraturen Pablo Neruda: Den store sangen Sigbjørn Obstfelder: En prests dagbok Sigbjørn Obstfelder: Samlede dikt Red.: Halvor Fosli: Oscar Wilde. Aforismer Amalie Skram: Avkom Amalie Skram: Forrådt Amalie Skram: Lucie Amalie Skram: S.G. Myre Amalie Skram: Sjur Gabriel / To Venner Stendhal: Kartusianerklosteret i Parma Lev Tolstoj: Anna Karenina Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Hvis du ønsker å kjøpe flere bøker i serien, kan du ringe 815 22 855

Virginia Woolf

Mrs. Dalloway Oversatt fra engelsk av Kari Risvik Etterord av Anka Ryall

Utgitt første gang på norsk 1980 i Gyldendals Lanterne-bøker I serien «20. århundre» 1993 I Gyldendal Klassiker 1998 2. opplag 2003 I Klassikerserien 2003 I Gyldendal Klassiker (ny utgave) 2003 2. opplag 2009 Originaltittel: Mrs. Dalloway Copyright © The Estate of Virginia Woolf, 1925 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 1980 og 2003 Printed in Litauen Trykk/innbinding: UAB Print-it, Litauen 2009 Sats: Type-it AS, Trondheim 2009 Papir: 50 g Enso Bulky (2,4) Omslagskalligrafi: Julia Vance Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Seriedesign: Gyldendals designavdeling ISBN 978-82-05-32545-6

M

rs. Dalloway sa hun kunne kjøpe blomstene selv.

For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen – frisk som bestilt for barn på badestranden.

Noe så herlig! Kaste seg ut i det! Slik hadde hun alltid opplevd det når hun, med et lite knirk i hengslene, som hun kunne høre nå, hadde slått opp de franske vinduene på Bourton og kastet seg ut under åpen himmel. Så frisk, så rolig, stillere enn nå da, som luften var tidlig på morgenen; som et bølgeskvulp; en bølges kyss; kjølig og skarp og likevel (for en pike på atten som hun den gang var) høytidelig, når hun følte der hun sto ved det åpne vinduet, at noe forferdelig skulle skje; så på blomstene, på trærne med røken som snodde seg av dem og kornkråkene som steg og sank; sto og så til Peter Walsh sa: «Grublerier blant grønnsakene?» – var det så? – «Jeg foretrekker mennesker fremfor blomkål» – var det så? Han måtte ha sagt det til frokost en morgen hun var gått ut på terrassen – Peter Walsh. Han skulle komme hjem fra India en av dagene, juni eller juli, hun husket ikke riktig, for brevene hans var grusomt kjedelige; det var det han sa hun husket; øynene, follekniven, smilet, surmulingen og, 5

når talløse ting var aldeles borte – noe så merkelig! – litt av det han sa, som det om kål.

Hun stivnet til litt på fortauskanten og ventet til Durtnalls vogn var dradd forbi. En henrivende kvinne, syntes Scrope Purvis om henne (og han kjente henne som man nå engang kjenner dem som bor dør i dør i Westminster); hadde noe av fugl over seg, av nøtteskriken, blågrønn, lett, livfull, enda hun var over de femti og så hvit som hun var etter sykdommen. Der sto hun og balanserte, men så ham gjorde hun ikke, ventet på å skrå over, rank i ryggen. For når man har bodd i Westminster – i hvor mange år nå? over tyve – føler man selv midt i trafikken, eller når man våkner om natten, det var Clarissa ganske sikker på, en spesiell stillhet, noe høytidelig; en ubeskrivelig stillstand; en spenning (men det kunne være hjertet, som visstnok var angrepet av influensa) før Big Ben slår. Der! Den rungende lyden. Først et varsel, melodiøst; så timen, ugjenkallelig. Blytunge ringer som løste seg opp i luften. Så dumme vi er, tenkte hun, og skrådde over Victoria Street. Guderne alene må vite hvorfor man elsker det slik, hvordan man ser det slik, dikter det opp, bygger det rundt seg, lar det styrte sammen, skaper det stadig på ny; men de verste sjusker, de ynkeligste av de elendige som sitter på trappestenene (det var fyll som var deres ulykke) gjør det samme; kan nettopp av den grunn, det var hun sikker på, aldri påvirkes av lover og forordninger: De elsker livet. I folks øyne, i bevegelser og gange; i skrål og oppstandelse; vognene, bilene, bussene, kjerrene, plakatbærere som sjokket og subbet; musikkorpset; lirekasser; i overmot og skramling og et flys underlig høye syngelyd der oppe var det hun elsket; livet; London; denne stunden i juni.

For det var midten av juni. Krigen var over, unntagen for 6

slike som Mrs. Foxcroft i ambassaden i går aftes, hun som led i stillhet fordi den kjekke gutten var falt og den gamle herregården nå måtte gå til en fetter; eller lady Bexborough som etter sigende åpnet en basar med telegrammet i hånden: John, kjælebarnet hennes, falt; men det var over; gudskjelov – over.

Det var juni. Kongen og dronningen var på slottet. Og overalt, enda så tidlig som det var, dunk og slag, galopperende hester, smell i balltre; lorder, Ascot, Ranelagh og det hele; hyllet inn i den gråblå morgenluftens bløte nett, som når dagen skred frem, ville vikle dem frem og sette fra seg på plener og spillebaner de dansende hestene som bare så vidt berørte marken og opp igjen, de kjappe unge mennene og leende piker i gjennomskinnelig musselin, som selv nå, etter å ha danset hele natten, var ute og luftet de latterlige lodne hundene sine; og selv nå, på denne tiden, var det diskrete gamle enker som kom susende med bilene sine i gåtefulle ærend; og forretningsfolk romsterte i vinduene med juggel og diamanter, de skjønne gamle sjøgrønne brosjene i syttenhundretallsrammer, for å lokke amerikanere (men her må det spares, ikke kjøpes noe overilet til Elisabeth), og hun også som elsket det, med meningsløs og trofast glød, en del av det hele som hun var, ettersom familien hadde vært ved hoffet en gang på George’enes tid, hun skulle også, og det nå i kveld, tenne lys og stråle opp; holde sitt selskap. Men så underlig, stillheten idet man kommer inn i parken; tåkedisen, summingen, de sakte svømmende lykkelige endene; de vaggende fuglene med digre hudfolder; og hvem var det som kom der med ryggen mot regjeringsbygningene, særdeles passende, dokumentskrin stemplet med de kongelige våpen, hvem annen enn Hugh Whitbread; hennes gamle venn Hugh – den makeløse Hugh!

7

«God morgen, Clarissa!» sa Hugh temmelig overdrevent, for de hadde kjent hverandre som barn. «Hvor har du tenkt deg hen?»

«Jeg elsker å vandre omkring i London,» sa Mrs. Dalloway.

«Oppriktig talt, det er bedre enn å gå tur på landet.»

De var – dessverre – bare i byen på legebesøk. Andre mennesker kom for å se på malerier; gå i operaen, ta med døtrene ut; Whitbread-familien kom «på legebesøk». Clarissa hadde ikke tall på hvor mange ganger hun hadde besøkt Evelyn Whitbread på en klinikk. Var Evelyn syk igjen? Evelyn var ganske ofte utilpass, sa Hugh, og antydet med trutmunn eller oppusting av den velfødde, mandige, særdeles flotte, fullkomment polstrede kroppen (han var nesten for velkledd alltid, men måtte formodentlig være det, med den lille stillingen ved hoffet) at hans kone hadde en indre sykdom, ikke noe alvorlig, noe som Clarissa Dalloway, som gammel venninne, godt ville forstå uten å utbe seg nærmere opplysninger. Joda, jovisst gjorde hun det; så kjedelig; og følte seg meget søsterlig og var seg samtidig merkelig bevisst hva slags hatt hun gikk med. Det var vel ikke den rette hatten å gå med tidlig på morgenen. For Hugh fikk henne alltid til å føle seg, der han ståket videre og løftet hatten temmelig overdrevent og forsikret henne at hun kunne vært en ungpike på atten, og visst skulle han komme i selskapet i kveld, Evelyn var fast bestemt på det, det var bare det at han kunne komme litt sent etter det selskapet på slottet som han måtte ta med en av Jims gutter til – hun følte seg alltid litt snuppete ved siden av Hugh; skolepikeaktig; men sterkt knyttet til ham, delvis fordi hun alltid hadde kjent ham, men hun syntes da virkelig også at han var en kjekk kar, enda Richard nesten ble gal av ham, og hva Peter Walsh angikk, så hadde han til denne dag ikke kunnet tilgi at hun likte ham.

8

Hun kunne huske scene etter scene på Bourton – Peter rasende; Hugh selvsagt ikke hans likemann i noen henseende, men dog ikke den rene idiot som Peter ville ha det til; ingen pappskalle. Når hans gamle mor ville ha ham til å slutte som jeger eller følge henne til Bath, gjorde han det uten å mukke; han var virkelig uselvisk, og når han, som Peter gjorde, sa at han ikke hadde hjerte, ikke hjerne, ikke annet enn en engelsk gentlemans manerer og oppdragelse, da var det bare hennes kjære Peter på sitt verste; og han kunne være ulidelig; han kunne være umulig; men skjønn å spasere med en morgen som denne.

(Juni hadde hentet frem hvert blad på trærne. Mødrene i Pimlico ammet barna sine. Meldinger gikk fra Fleet til Admiralty. Arlington Street og Piccadilly gned seg liksom mot selve luften i parken og løftet løvet hett, glitrende, på bølger av den guddommelige livskraft som Clarissa likte så godt. Danse, ri, det var noe hun hadde elsket.)

For de kunne være borte fra hverandre i hundre år, hun og Peter; hun skrev aldri et brev og hans var så tørre; men så plutselig kom det over henne: hvis han var sammen med meg nå, hva ville han si? – noen dager, noen syn brakte ham tilbake til henne rolig, uten den gamle bitterheten; og det var kanskje lønnen for å ha holdt av noen; de kom tilbake midt i St. James’s Park en vakker morgen – det gjorde de virkelig. Men Peter – hvor deilig dagen enn var, og trærne og gresset og den lille piken i rosa – Peter så aldri noen ting av det. Han satte på seg brillene, hvis hun ba ham om det; han så. Det var verdens tilstand som opptok ham; Wagner, Popes diktning, menneskers egenskaper i evighet, og skavankene ved hennes egen sjel. Sånn som han skjente på henne! Sånn som de trettet! Hun kom til å gifte seg med en statsminister og stå øverst i en trapp; den 9

fullkomne vertinne kalte han henne (hun hadde grått for det på soveværelset etterpå), hun hadde to i seg til å bli den fullkomne vertinne, sa han.

Så grep hun seg selv i å trette videre i St. James’s Park, ville fremdeles ha det til at hun hadde gjort rett – og det hadde hun da også – da hun ikke giftet seg med ham. For i ekteskapet måtte det være litt frihet, litt selvstendighet måtte det være mellom mennesker som skulle leve sammen dag ut og dag inn i samme hus; som Richard ga henne, og hun ham. (Hvor var han i dag morges, for eksempel? En eller annen komité, hun spurte aldri hvilken.) Men Peter ville at alt skulle deles; alt utforskes. Og det var ikke til å holde ut, og da det kom til den scenen i den lille hagen ved springvannet, måtte hun gjøre det slutt, ellers ville de blitt knust, ødelagt begge to, det var hun overbevist om; enda hun i årevis hadde båret på sorgen, smerten, lik en pil i hjertet: og så det grufulle øyeblikket da noen ved en konsert hadde fortalt henne at han hadde giftet seg med en kvinne han møtte på båten til India! Aldri kom hun til å glemme det. Kald, hjerteløs, en snerpe, hadde han kalt henne. Ikke kunne hun fatte at han ville. Men de der indiske kvinnene ville formodentlig – dumme, pene, spinkle fjols. Og det var ingen grunn til å synes synd på ham. Han var så lykkelig, forsikret han henne – aldeles lykkelig, enda han aldri hadde gjort noe av alt det de snakket om; hele hans liv hadde vært en fiasko. Ennå kunne det gjøre henne ergerlig.

Hun var kommet til parkporten. Et øyeblikk sto hun og så på bussene på Piccadilly.

Hun ville ikke si om et menneske i verden lenger at de var sånn eller slik. Hun følte seg så ung; samtidig usigelig eldet. Hun skar som en kniv gjennom alt, og samtidig sto hun utenfor og 10

så på. Hun hadde en uavrystelig fornemmelse, der hun stirret på drosjene, av å befinne seg ute, langt langt ute til havs og alene; hun hadde alltid følelsen av at det var farlig, uhyggelig farlig å leve bare en eneste dag. Ikke så at hun syntes hun selv var begavet, eller noe utenom det vanlige. Hvordan hun hadde kommet seg gjennom livet på de brokker av kunnskaper som Fraülein Daniels hadde gitt dem, kunne hun ikke begripe. Hun kunne ingenting; ikke språk, ikke historie; hun leste så å si ikke en bok mer, unntagen memoarer når hun hadde lagt seg; og likevel syntes hun livet var så spennende; alt det her; biler som kjørte forbi; og hun ville ikke si om Peter, ikke om seg selv: Jeg er sånn, jeg er slik.

Hennes eneste talent var at hun forsto folk nesten instinktivt, tenkte hun og gikk videre. Satte man henne i et værelse sammen med noen, straks skjøt hun rygg som en katt, eller mol.

Devonshire House, Bath House, huset med porselens kakadue, hun hadde sett dem alle opplyst en gang; og hun husket Sylvia, Fred, Sally Seton – slik en hærskare av mennesker; og danset hele natten; og vogner som sakte rullet frem mot torget; og kjørte hjem gjennom parken. Hun husket en gang hun kastet en shilling i The Serpentine. Men alle husket; det hun elsket var dette, her, nå, foran henne; den tykke damen i drosjen. Betydde det da noe, spurte hun seg selv da hun gikk mot Bond Street, betydde det noe at hun uvegerlig måtte opphøre for godt; alt dette måtte gå videre uten henne; hadde hun noe imot det; eller var det ikke en trøst å tro at døden gjorde det helt slutt? men at Londons gater likevel, alle tings flo og fjære, her, der, ville la henne overleve, Peter overleve, leve i hverandre, og hun, det var hun sikker på, var en del av trærne hjemme; av huset der, stygt som det var, spredt utover; en del av folk hun aldri hadde 11

møtt; ligge der som et tåkeslør mellom dem hun kjente best, som løftet henne på grenene sine som hun hadde sett trærne løfte tåken, men den spredte seg vidt og bredt, livet, henne selv.

Men hva var det hun drømte mens hun så inn i Hatchards utstillingsvindu? Hva var det hun forsøkte å få igjen? Hvilket bilde av hvitt daggry på landet, som hun leste i den oppslåtte boken: Frykt ikke mere solens hete eller vinterens ville vrede.

Dette sene tidehverv i verdens omskiftelser hadde fremkalt hos dem alle, menn og kvinner, et vell av tårer. Tårer og sorg; mot og utholdenhet; en aldeles rank og stoisk holdning. Tenk bare på den kvinnen hun beundret høyest, lady Bexborough, da hun åpnet basaren.

Der lå Jorrocks’ utflukter og jubalong; der lå Såpesvamp og Mrs. Asquiths Memoarer og Storviltjakt i Nigeria, alle oppslått. En masse bøker var det, men ingen den helt rette å ta med til Evelyn Whitbread på klinikken. Ingenting som kunne more henne og få den ubeskrivelig inntørkede lille kvinnen til å virke, idet Clarissa kom inn, vennlig bare et øyeblikk; før de tok fatt på den sedvanlige endeløse samtalen om kvinneplager.

Slik som hun ønsket det – at folk skulle se glade ut når hun kom inn, tenkte Clarissa og snudde og gikk tilbake mot Bond Street, ergerlig, for det var dumt å ha andre grunner til å foreta seg noe. Da ville hun mye heller vært en av dem som gjorde ting for deres egen skyld, som Richard, mens hun, tenkte hun idet hun ventet på å komme over gaten, var slik at hun til stadighet gjorde ting som ikke var enkle, ikke for deres egen skyld; men 12

for å få folk til å tro ditt eller datt; den rene galskap, det visste hun godt (og nå rakte politimannen opp hånden), for det var ingen som lot seg lure et sekund. Den som kunne fått leve livet om igjen! tenkte hun idet hun trådte ned på brolegningen, til og med sett annerledes ut!

Hun ville, for det første, vært mørk som lady Bexborough, med hud av rynkete lær og vakre øyne. Hun ville vært som lady Bexborough, langsom og statelig; storvokst; interessert i politikk som en mann; med landsted; meget fornem, meget oppriktig. Isteden hadde hun en smal skikkelse, som en pinne; et latterlig lite ansikt, krumnebbet som en fugl. At hun holdt seg godt, var sant; og hadde pene hender og føtter; og kledde seg pent, i betraktning av at hun brukte lite penger. Men det hendte ofte nå at den kroppen hun gikk omkring med (hun stanset og så på et hollandsk maleri), denne kroppen, med alle dens evner og egenskaper, ikke var noen ting for henne – absolutt ingenting. Hun hadde den underligste fornemmelse av at hun selv var usynlig, usett, ukjent; ikke mer gifte seg og få barn nå, bare denne forbløffende og nesten høytidelige vandring med de andre, opp Bond Street, og dette var da Mrs. Dalloway; ikke engang Clarissa lenger; dette var Mrs. Richard Dalloway.

Bond Street fascinerte henne; Bond Street tidlig på morgenen i sesongen; med flaggene vaiende; forretningene; ikke noe søle; ikke noe glitter; en tweedrull i forretningen der hennes far hadde kjøpt dressene sine i femti år; noen perler, laks på is.

«Det er alt,» sa hun og så på fiskebutikken. «Det er alt,» gjentok hun og stanset et øyeblikk foran vinduet til en hanskebutikk der man før krigen fikk kjøpt nesten perfekte hansker.

Og gamle onkel William hadde alltid sagt at man kjenner en dame på skoene og hanskene. Han hadde snudd seg i sengen en 13

morgen midt under krigen. Han hadde sagt: «Jeg har fått nok.»

Hansker og sko; hun næret en sann lidenskap for hansker, men hennes egen datter, hennes Elizabeth, brydde seg ikke døyten om noen av delene.

Ikke døyten, tenkte hun og gikk videre oppover Bond Street til en forretning hvor de hadde blomster til henne når hun holdt selskap. Elizabeth brydde seg egentlig mest om hunden. Hele huset luktet tjære i dag morges. Men allikevel, heller stakkars Grizzle enn miss Kilman; heller hundegalskap og tjære og alt det andre enn å mure seg inne i soveværelset med en bønnebok!

Heller alt annet, hadde hun nær sagt. Men det var kanskje bare en fase, som Richard sa, som alle piker er igjennom. Kanskje var det en forelskelse. Men hvorfor i miss Kilman? som sant nok hadde vært dårlig behandlet, det måtte innrømmes, og Richard sa at hun var meget dyktig, hadde virkelig sans for historie. De var i alle fall uatskillelige, og Elizabeth, hennes egen datter, gikk til alters; og hvordan hun kledde seg, hvordan hun behandlet folk som kom til lunch, det brydde hun seg ikke om, og hun hadde erfaring for at religiøs ekstase gjorde folk hårdhjertet (det samme gjorde store saker); sløvet følelsene, for miss Kilman kunne gjøre alt for russerne, sultet for østerrikerne, men privat drev hun med den rene tortur, så ufølsom var hun, iført en grønn regnfrakk. År ut og år inn gikk hun med den frakken; hun svettet; hun kunne ikke være i et rom i fem minutter uten å få deg til å føle hennes overlegenhet, din underlegenhet; hvor fattig hun var; hvor rik du var; hvordan hun bodde i en slum uten en pute eller en seng eller et gulvteppe eller hva det nå måtte være, hele sjelen rustet i gammelt nag, at hun ble utvist fra skolen under krigen – stakkars, forbitrede, ulykkelige skapning! For det var ikke henne man hatet, men forestillingen 14

om henne, som ganske sikkert hadde samlet opp i seg en god del som ikke var miss Kilman; var blitt et av de spøkelser man kjemper mot om natten; et av de spøkelser som står skrevende over oss og suger i seg halvparten av vårt hjerteblod, herskere og tyranner; for med et annet terningkast, om det sorte var kommet opp og ikke det hvite, ville hun ha elsket miss Kilman!

Men ikke i denne verden. Nei. Men det gjorde henne arg, at hun skulle ha det rå utysket romsterende i seg! høre kvister knekke og føle hover trampe i dypet av den løvtette skogen, sjelen; aldri få være tilfreds helt, eller helt trygg, for når som helst kunne uhyret røre på seg, det hatet som, særlig etter sykdommen, kunne få henne til å føle seg skamfert, skadet i ryggraden; som voldte henne fysisk smerte, og fikk all glede over skjønnhet, vennskap, velvære, over å bli elsket og gjøre sitt hjem trivelig, ryste, skjelve og knekke som om det virkelig var et uhyre som rykket i røttene, som om hele dette oppbud av tilfredshet var bare egenkjærlighet! dette hatet!

Tøv, tøv! ropte hun til seg selv og skjøv seg inn av svingdøren til blomsterhandleren, Mulberry.

Hun gikk frem, lett, høy og rank, og ble straks hilst velkommen av miss Pym med det knoppende ansiktet og hender som alltid var ildrøde, som om de hadde stått i kaldt vann med blomstene.

De hadde blomster: riddersporer, erteblomster, bunter med syriner; og nelliker, masser av nelliker. De hadde roser, de hadde iris. Jovisst – det kjente hun på den jordvåte hagelukten der hun sto og snakket med miss Pym som måtte hjelpe henne, og syntes hun var hyggelig, for det hadde hun vært en gang for mange år siden; svært hyggelig, men hun virket eldre i år, vendte hodet fra side til side blant iriser og roser og duppende 15

syrinkvaster med øynene halvt lukket, snuste inn den herlige duften, den skjønne kjøligheten, etter all gatelarmen. Og så, da hun åpnet øynene, så friske, så lik sengetøy rett fra vaskeriet i flettede kurver, som rosene virket; og mørke og sirlige de røde nellikene med hodet høyt løftet; og alle erteblomstene spredt i skålene, fiolette, snøhvite, lyse – som om det var kveld og piker i musselinskjoler kom ut for å plukke erteblomster og roser etter at den strålende sommerdagen, med dens nesten blåsorte himmel, dens riddersporer, dens nelliker, dens kalaer, var over; og det var den korte stunden mellom seks og syv da hver blomst – roser, nelliker, iriser, syriner – gløder; hvit, fiolett, rød, dyp oransje; det er som hver blomst brenner for seg selv, bløtt, rent i de slørete bedene; og som hun elsket de gråhvite svermerne som flagret inn og ut, over kirsebærpaien, over kusymrene!

Og da hun begynte å gå med miss Pym fra krukke til krukke og valgte ut, tøv, tøv, sa hun til seg selv, mildere og mildere, som om denne skjønnheten, denne duften, denne fargen, og miss Pym som likte henne, stolte på henne, var en bølge som hun lot strømme over seg og overvinne det hatet, det uhyret, overvinne alt; og den løftet henne høyere og høyere da – å! et pistolskudd ute på gaten!

«Du godeste, de bilene,» sa miss Pym, gikk bort til vinduet og tittet og kom tilbake og smilte unnskyldende med hendene fulle av erteblomster, som om de bilene, de bildekkene, var noe hun kunne noe for.

Den voldsomme eksplosjonen som fikk Mrs. Dalloway til å fare sammen og miss Pym til å gå bort til vinduet og be om unnskyldning, kom fra en bil som var svingt inn til fortauskanten rett overfor Mulberrys utstillingsvindu. Forbipasserende, som 16

selvsagt stanset og stirret, rakk så vidt å se et ansikt av den aller største betydning mot den duegrå polstringen før en mannshånd trakk for gardinen og det ikke var annet å se enn en duegrå firkant.

Likevel var det straks rykter i omløp fra midten av Bond Street til Oxford Street på den ene siden, til Atkinsons parfymeri på den andre, beveget seg usynlig, uhørlig, falt som en sky, fort, sløret over høydedragene, falt i det hele tatt med noe av en skys brå soberhet og stillhet på ansikter som sekundet før hadde vært aldeles kaotiske. Men nå hadde mysteriet streifet dem med sin vinge; de hadde hørt øvrighetens røst; religionens ånd var på ferde med stramt bind for øynene og gapende munn.

Men ingen visste hvilket ansikt som var sett. Var det prinsen av Wales’, dronningens, statsministerens? Hvis ansikt var det?

Det visste ingen.

Edgar J. Watkiss, som hadde en kveil med blyrør rundt armen, sa hørbart og spøkefullt egentlig: «Statsministern sin bil.»

Septimus Warren Smith, som ikke kunne komme forbi, hørte det.

Septimus Warren Smith, i tredveårsalderen, blek, krumneset, iført brune sko og loslitt frakk, med nøttebrune øyne som hadde det fryktsomme uttrykket som gjør vilt fremmede også fryktsomme. Verden hadde løftet pisken; hvor vil den ramme?

Alt var gått i stå. Bilmotorenes dunk lød som ujevne pulsslag gjennom en hel kropp. Solen ble ualminnelig varm fordi bilen var stanset utenfor Mulberrys utstillingsvindu; gamle damer i bussenes annenetasje slo opp de sorte parasollene; her var det en grønn, der en rød parasoll som åpnet seg med et lite klikk. Mrs Dalloway kom bort til vinduet med armene fulle av erteblomster, og tittet ut med spørrende rynker i det lille røde ansiktet.

17

Alle så på bilen. Septimus så. Guttunger hoppet av syklene. Trafikken hopet seg opp. Og der sto bilen, med gardinene trukket for, og de hadde et underlig mønster, akkurat som et tre, tenkte Septimus, og at alt skulle trekke seg sammen til ett midtpunkt foran øynene på ham, som om en redsel var steget nesten til overflaten og skulle til å blusse opp, skremte ham. Verden vaklet og skalv og holdt på å slå ut i lys lue. Det er jeg som sperrer veien, tenkte han. Ble han ikke sett på og pekt på; sto han ikke tynget ned der, fastgrodd i fortauet, med en grunn? Men hvilken grunn?

«Vi går videre, Septimus,» sa hans kone, en liten kvinne med store øyne i et gustent, spisst ansikt; en italiensk pike.

Men Lucrezia kunne selv ikke bare seg for å se på bilen og tremønsteret på gardinene. Var det dronningen som satt der inne – dronningen som var ute og handlet?

Sjåføren, som hadde åpnet noe, skrudd på noe, stengt noe, satte seg i førersetet.

«Kom nå,» sa Lucrezia.

Men hennes mann, for de hadde vært gift i fire fem år nå, skvatt, fór sammen og sa: «Jada!» ergerlig, som om hun hadde forstyrret ham.

Folk må legge merke til det; folk må glane. Folk, tenkte hun, og så på flokken som stirret på bilen; de engelske menneskene med barna sine og hestene sine og klærne sine, som hun på sett og vis beundret; men de var «folk» nå, for Septimus hadde sagt: «Jeg tar livet av meg»; noe så fryktelig å si. Tenk om de hadde hørt det? Hun så på folkemengden. Hjelp, hjelp! ville hun rope til slaktergutter og kvinner. Hjelp! Så sent som i fjor høst hadde hun og Septimus stått på Embankment, med den samme kappen rundt seg, og da Septimus hadde lest en avis istedenfor 18

å snakke, hadde hun revet den fra ham og bare ledd rett opp i ansiktet på den gamle mannen som så dem! Men nederlag vil man skjule. Hun måtte få ham med seg inn i en park.

«Nå går vi over,» sa hun.

Hun hadde rett til armen hans, selv om den var uten følelse.

Han ville ikke gi henne, som var så enkel, så impulsiv, bare fireogtyve, uten venner i England, som var reist fra Italia for hans skyld, annet enn et stykke ben.

Bilen med gardinene fortrukket og en aura av uutgrunnelighet ved seg, rullet videre mot Piccadilly, ble stadig stirret etter, beveget stadig ansiktene på begge sider av gaten i det samme mørke pust av ærbødighet, om enn ingen visste om det var for dronning, prins eller statsminister. Selve ansiktet var bare sett én gang av tre mennesker noen ganske få sekunder. Til og med kjønnet var nå omstridt. Men det kunne ikke være tvil om at storheten satt der inne; storheten kom forbi, skjult, dro nedover Bond Street, bare en håndsbredd fra alminnelige mennesker som nå, for første gang og siste, kanskje hadde vært innen talehold av majesteten, av det blivende symbol på den stat som vil være kjent for nyfikne oldtidsforskere som finkjemmer tidens ruiner, når London er en gressgrodd sti og alle de som haster bortover fortauet denne onsdagsmorgenen bare er knokler med en og annen giftering blandet opp i støvet og gullplombene i utallige oppsmuldrede tenner. Ansiktet i bilen vil være kjent da.

Det er antagelig dronningen, tenkte Mrs. Dalloway da hun kom ut fra Mulberry med blomstene: dronningen. Og et øyeblikk viste hun den ytterste verdighet der hun sto utenfor blomsterforretningen i solen mens bilen rullet forbi i skrittfart med gardinene trukket for. Dronningen på vei til et sykehus; dronningen som skulle åpne en basar, tenkte Clarissa.

19