På sporet av en nasjon

På sporet av en nasjon

60952 På sporet av en nasjon – s. 1

26.09.2023 08:48

RUNE SLAGSTAD

På sporet av en nasjon

60952 På sporet av en nasjon – s. 3

26.09.2023 08:48

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 ISBN 978-82-02-80350-6 1. utgave, 1. opplag 2023 På sporet av en nasjon og Den meningsløse sporten er reviderte utgaver av (Sporten) utgitt i 2008 av Pax Forlag.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: NTB/Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt i 11,5/11,8 pkt. AdobeGaramond og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

60952 På sporet av en nasjon – s. 4

26.09.2023 08:48

Innhold

Fo r o r d . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

I . Ka r t l eg g er n e o g der e s la n d sk a p 1. Landmålerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Landskapsmalerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Natur som landskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. To prestegårder og en kapteinsgård . . . . . . . . . . . . . . . . .

5. Da Jotunheimen ble dannet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6. En tinderanglende dannelsesagent . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7. Det turistiske landskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8. Professorturisten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 36 54 62 73 94 110 118

I I. D en e n g el sk e sp o rt en 1. «Sporting life» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Fjellsport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Idrettssport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. «– sky sport og alskens rekorder» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

141 155 173 201

I II . N o r dm a rk a : N a t u r, ku l t u r o g n a sj o n 1. Ingeniør-avantgarden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Marka-sosialitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Holmenkollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Det nasjonale samliv via skisporten . . . . . . . . . . . . . . . . .

5. Nasjonalt erindringssted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6. Den nasjonale identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

217 225 258 284 295 303

N o t er . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

310

60952 På sporet av en nasjon – s. 5

26.09.2023 08:48

Forord

I 2008 utga jeg (Sporten) – en idéhistorisk studie. Den kommer nå i revidert utgave i form av to bøker: På sporet av en nasjon og Den meningsløse sporten. De to bøkene står på egne bein og kan leses hver for seg. Men det er også en indre sammenheng mellom dem, for så vidt som de følger utviklingen av den moderne sporten fra dens begynnelse på det tidlige 1800-tallet til den postmoderne TV-sporten på 2000-tallet. Mens På sporet av en nasjon har en overveiende nasjonal horisont, er Den meningsløse sporten sentrert om sportens postnasjonale uttrykk med kulminasjonen i den globale fotballkulturen. Et par kapitler av (Sporten) er utelatt i de to bøkene. Disse vil til dels i omarbeidet versjon inngå i Sosialdemokratiets vekst og fall (Cappelen Damm 2024).

På sporet av en nasjon innledes med 1800-tallets kartleggere: landmålerne, landskapsmalerne og geologene. Geologen B.M. Keilhau, som i 1820 sammen med fysiologen Chr. Boeck hadde oppdaget Jotunheimen for «den civiliserede Verden», etterlot seg ikke bare geologiske observasjoner, men også de første maleriske skisser fra dette sentralområdet i den norske fjellheimen. Jakten på nasjonens indre var en naturvitenskapelig motivert kartleggingsinteresse som også var en patriotisk, identitetsdannende interesse. Kombinasjonen av det rasjonalistiske og det romantiske var karakteristisk for disse første vandrerne, og denne ble i til dels spenningsfylte varianter retningsgivende for den videre kroppskulturelle utvikling.

Vandringsturistene, som fra 1868 samlet seg i Den Norske Turistforening (DNT), fikk et sentrum i Jotunheimen, «denne mæktige stenbygning», som var landets «aller helligste», om vi skal tro stud.theol. Jonas Dahl, foreningens første stipendiat.

Turistforeningen var en fusjon av dannelsesborgere og folke7

60952 På sporet av en nasjon – s. 7

26.09.2023 08:48

F OR OR D

dannere, hegemonisk preget av Christiania-borgerskapet og dets «knickersadel». Noen år tidligere, i 1861, var Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug blitt etablert, også den på initiativ av Christiania-borgerskapet. Mens Turistforeningen markerte en ny måte å være i naturen på: tidligere uberørte naturrom ble et opplevelsesrom, tilegnet gjennom kroppslig bevegelse i landskapet, innvarslet Centralforeningen med sitt militære utspring et nytt syn på kroppen: den disiplinerte utfoldelse.

Sporten var i sitt utspring engelsk. «Den engelske sporten» kom til Norge i to bølger. Den første, fra 1830-tallet, brakte den engelske sporten i dens aristokratiske variant: gleden og fornøyelsen ved kroppslig utfoldelse i fri mark. Den andre, fra 1880tallet, var det borgerlige samfunns konkurransesport: idrettssporten. Den første representerte en ny måte å drive med det nordmenn hadde drevet med i uminnelige tider: jakt og fiske – nå riktignok ikke av pur nødvendighet, men blott til lyst. Den andre innvarslet et nytt fenomen: en konkurransebasert, kroppslig utfoldelse som var normativt regulert innen en romlig og tidsmessig ramme, og som ikke hadde noe annet formål enn sin egen realisering. Denne idrettssporten hadde en parallell start i norske naturidretter som roing, ski og skøyter. I en mellomstilling stod fjellsporten, som ved engelsk mellomkomst ga en forsterkning av noe som for så vidt var underveis blant enkelte, norske vandrere. Fjellsporten fikk etter hvert to forgreninger: en formålsløs fotturisme, vandringssporten, og en tindeerobrende klatresport.

Den avsluttende del av På sporet av en nasjon er sentrert om Nordmarka, i første rekke vinter-Marka. Skiløperne som spente på seg skiene og la innover Marka, beveget seg innover i et nasjonalt prosjekt, der ski var de tre bokstavene som forente natur, kultur og nasjon. Her ble en tradisjonell norsk naturidrett en moderne skisport. Holmenkollen ble en inngangsport til Nordmarka – og til den internasjonale skiverdenen. Som en årlig kulturell begivenhet ble Kollen formet av den kulturelle nasjon og ga form til den. Kollen var en nasjonal integrasjonsarena hvor de fremste innen skisporten stod frem for en offentlighet som var større enn den nasjonale. På sporet av en nasjon avrundes med et kapittel som sammenfatter bokens refleksjoner omkring den nasjonale identitet.

Majorstuen, mars 2023, Rune Slagstad

60952 På sporet av en nasjon – s. 8

26.09.2023 08:48

I

Kartleggerne og deres landskap

60952 På sporet av en nasjon – s. 9

26.09.2023 08:48

60952 På sporet av en nasjon – s. 10

26.09.2023 08:48

I slutten av juni 1821 møttes Christopher Hansteen og Johannes Flintoe på Maristien ved Rjukanfossen. Den ene målte, den andre malte. De måtte begge, landskapsmåler som landskapsmaler, på sin vandring vestover bese Rjukanfossen. «I en Afstand af omtrent 1⁄2 Miil fra Fossen viser sig med eet, oppe i en vild Fjeldegn mellem sortegraa Fjelde, en stærk Røg eller Damp, hvilken Røg, ligesom af en uhyre kogende Kjedel, vexelviis stiger og falder. Dette Syn giver den første imponerende Idee om dette vældige Vandfalds Størrelse og Høide,» noterte Christopher Hansteen i sin reiseberetning. – «Endelig naar man hen til Maristiens Begyndelse, og her seer man Fossen næsten lige for sig, dog i en Afstand af omtrent 1⁄2 Fjerdingvei, styrtende sig ud af en smal Klipperevne ned i Dybet. Dette Punct er udentvivl det fordeelagtigste Standpunkt, fra hvilken Fossen kan betragtes, og herfra kan ventes den første tro Afbildning af denne udmærkede Naturscene fra Hr. Flintoes Pensel. De utallige Partier, hvori det udstyrtende Vand deler sig, de Bevægelser og Afvexlinger, som denne Skummasse fremviser for Øiet, lade sig vanskelig male, men aldeles ei ved Ord beskrive.»1 Heller ikke lot Rjukanfossen seg så lett måle: «At maale dette Vandfalds lodrette Høide er yderst vanskeligt, saasom det er næsten umuligt at komme ned til dets Fod.»2 Hansteen måtte slå seg til ro med å måle dens høyde ad indirekte vei: «Ved at iagttage den Tid, som Vandpartierne behøvede til at falde, troede jeg ei at kunne anslaa den til mere end imellem 400 og 500 Fod, (…) saaledes at denne Fos herved nedsættes til omtrent det Halve af dens hidindtil antagne Høide (800 Fod eller derover).»3 Ingeniørkaptein Theodor Broch, som var i Flintoes reisefølge, etterlot seg også han en beskrivelse av vandringen henimot fos11

60952 På sporet av en nasjon – s. 11

26.09.2023 08:48

K A R T LE G GE R N E OG D ER E S L A N D S K A P

sen – «gjennem Støien af idelig nedstyrtende Fjeldbække, der med sine spæde Stemmer accompagnere Elvens Brøl, trænger en dyb brummende Bas, alt tydeligere og tydeligere frem, ligesom en fjern rullende Torden, og spænder Forventningen om det overordentlige Syn, som endnu skjuler sig bag en fremstikkende Skræntning». «Man betvinger sine Fjed, for at overstige denne sidste Hindring, der standser Synet i dets Flugt,» rapporterte Broch, «man er deroppe, og for det svimlende Øie, nedstyrtet i sin fulde Majestæt, den vidtomtalte: Rjukan.» Navnet uttrykte ifølge Broch «dens Charakteer», og det med rette, «thi allerede i en halv Miils Afstand seer man dens Røgskyer hvirvle op over Fjeldtoppene». Broch var en romantikkens ingeniørkaptein som søkte ord for å fange inntrykket av naturens velde: «Fra Randen af en svimlende Afgrund gjennemfarer Øiet et stort Svælg indetrængt mellem rædsomme Klipper, der hiinside som en næsten overhængende Væg, og paa denne Side skarp som en Knivseg, med skrækkelige Takker og Brud, styrte ned i Dybet, hvor Elven skummer frem under Fossefaldets tykke, hvirvlende Dampmasse. Bag disse gyselige Klipper, dybt inde i Baggrunden af den mægtige Fjeldgryde reiser sig den Fjeldvæg, fra hvilken Rjukan styrter ned.» – Møtet med Rjukanfossen var for Broch et møte med den sublime natur og dens fryktelige skjønnhet: «Uvilkaarlig farer man tilbage, og vover neppe atter at stirre ud, for at nyde dets blendende Glands, dets ufattelige Skønhed. Op fra Dybet, op over det rygende Svælg, hæver sig en tredobbelt Regnbue. Der staaer den med sine Ildfarver, sittrende i de opvæltende og bestandig opvæltende Skyhvirvler, brændende paa de sorte Klippevægge, Himlens syvfarvede Bue nedsjunken i den rædsomste Afgrund!» Men, skriver Broch, «hvi prøver jeg min Afmagt paa at beskrive det som i sig selv er ubeskriveligt; nei, dette Syn, det Skjønneste af Alt skjønt, det herligste Maal for den herligste Vandring, maa være seet for at kunne fattes».4 Fossefallet, «det Skjønneste af Alt skjønt», ga en opplevelse også av det sublime; fascinasjonen ved det «gyselige», det «frygtelige», satte de ulike sanser i spill: den rykende damp, den buldrende lyd, de omskiftelige farger. Opplevelsen av det sublime viser til en tvetydighet i det moderne møte med naturen: på den ene side det naturbeherskende subjekt som ved sin kartleggende praksis blir landskapets herre; på den annen side det suverene subjekts utleverthet til en ukontrollerbar natur – det rasjoneltinstrumentelle versus det estetisk-ekspressive. «Ubeskriveligt», «ei ved Ord at beskrive» – det var vanlige vendinger i møtet med det sublime, før en gjerne tilbød den ene beskrivende formel 12

60952 På sporet av en nasjon – s. 12

26.09.2023 08:48

K A R T LE G GE R N E OG D ER E S L A N D S K A P

etter den andre: monumentalt, bevegende, majestetisk, overveldende, enormt. Men karakteristikkene forble forsøk i «Afmagt» på forbigående kontroll av det ukontrollerbare. Derved anslås et tema som vil bli gjennomgående i de etterfølgende historiske variasjoner over bevegelseskulturens fremtredelser – frem til avslutningskapitlets postmoderne «Utsikt».

Brochs bemerkning om selve øyeblikksopplevelsen – «maa være seet» – pekte fremover mot turismen: Dra hen og se! Den samme vending finnes hos Hansteen i hans møte lenger vest med Vøringsfossen i Hardanger, inntil da ukjent for den oppmålende elite: «Naturen er ofte for stor for vore svage Ord; den sønderlemmende og successive Fremstilling af alle Dele, noksaa heldig udført, mangle dog den væsentligste Effect – TotalIndtrykket! Reis selv hen og sku! er alt, hvad jeg har at sige.»5 Fascinasjonen over fossefallene var et skritt inn i den ville natur.

Den stigende emosjonelle forventning kunne bringe en videre innover i den fjellheim som av tidligere generasjoner hadde vært ansett som alt annet enn hjemlig.

Landskapet ble kartlagt med et objektiverende dobbeltblikk: landmålernes instrumentelle og malernes estetiske blikk. Hansteen gikk i spissen for landmålerne, Flintoe for malerne. Geologen Baltazar Mathias Keilhau kom til å forene den instrumentelle kartlegging med den estetiske. Gjennom Keilhau ble Jotunheimen, sentralområdet i den norske fjellheimen, oppdaget for «den civiliserede Verden», samtidig som han etterlot seg de første maleriske skisser over Jotunheimen. Disse kartleggerne beveget seg på kryss og tvers i landet, men ikke minst innover i det tidligere ikke-kartlagte Fjell-Norge. Et hovedmotiv var en naturvitenskapelig forankret interesse for å kartlegge landets geografi og geologi. Jakten på nasjonens indre var slik i utgangspunktet en naturvitenskapelig motivert interesse, som etter hvert via malerne (og dikterne) også ble en patriotisk, identitetsdannende interesse. Felles for disse vitenskapsmenn og malere var at de var opptatt av den presise og omhyggelige naturpersepsjon, som kunne gi ny innsikt i naturens liv og historie. Den forbindelsen mellom naturvitenskap og landskapsmaleri som hadde vært et karakteristisk trekk ved europeisk åndsliv siden midten av 1700-tallet, fikk i Keilhau et personifisert uttrykk.6 Mens naturvitenskapsmannenen Horace-Bénédict Saussure og landskapmaleren Caspar Wolf hver på sin måte hadde innledet erobringen av det sentraleuropeiske alpelandskap på slutten av 1700-tallet, hadde naturviterne og malerne noen tiår senere bidratt til å åpne opp det norske fjellmassiv. Tidligere uberørte 13

60952 På sporet av en nasjon – s. 13

26.09.2023 08:48

K A R T LE G GE R N E OG D ER E S L A N D S K A P

naturrom ble gjennom vandringens erobring også opplevelsesrom. Vandringsturismen, som fra 1868 samlet seg i Den Norske Turistforening, fikk sitt sentrum i Jotunheimen, «denne mæktige stenbygning», som ifølge beskrivelsen til Turistforeningens første stipendiat, stud.theol. Dahl, var landets «aller helligste».7

60952 På sporet av en nasjon – s. 14

26.09.2023 08:48

1 Landmålerne

Christopher Hansteens reise i 1821 var hans første etter at han var blitt direktør for Norges Geografiske Opmaaling (1817). Et av reisens siktemål var en mer presis topografisk kartlegging av Norge. Med seg brakte Hansteen sekstant, kronometer, barometer og termometer «for, saa ofte som Omstædighederne tillode det, at gjøre geographiske Bestemmelser».8 Med disse instrumentene kunne han bestemme de tre geografiske koordinater bredde, lengde og høyde over havet og slik mer presist beregne geografiske posisjoner: fjelltoppenes høyde, fossenes fall og fjordenes dybde.

Norges Geografiske Opmaaling var blitt opprettet i 1773 i første rekke for å tjene militære formål: «De hyppige Krige mellem Danmark-Norge og Sverige var nærmest det, som gav Stødet til Paabegyndelsen af Norges Opmaaling.» Det videre siktemål var å fremskaffe et «General Charte» over Norge, men særlig «Karter til militært Brug over det sædvanlige Krigstheater i vore Krige med Sverige – Strøget mellem Glommen og Grændsen».9 Tidens kartlegging var innrettet mot nasjonale grenseområder og avsidesliggende provinser fremfor sentralområder. Grenseområdene hadde stor strategisk betydning, og kart over avsidesliggende områder kunne lette den militære kontroll med innbyggere med svak lojalitet til sentralmakten.10 Trigonometrisk triangulering – oppmåling med basis i astronomisk bestemte punkter – begynte i Norge i 1779 langs riksgrensen fra Kongsvinger til Trondhjem og videre sørover via Bergen til Christiania og Fredrikshald.11 – Tiden omkring 1800 hadde vært en ekspansiv periode for kartografien i Europa – en statsfinansiert kartografi som forente naturvitenskapens krav til stringens og klarhet med de militæres behov for effektiv over15

60952 På sporet av en nasjon – s. 15

26.09.2023 08:48

K A R T LE G GE R N E OG D ER E S L A N D S K A P

siktlighet. Kartografien sprang ut av en kultur som verdsatte vitenskapelig abstraksjon og forfinet militær måleteknikk, med militære befalshavere som fremste adressat. Det var en statskontrollert kartografi som ble gradvis mer vitenskapsbasert.

Kartografien var en vitenskapelig virksomhet med militær forankring, men med betydelig sivil rekkevidde. Kartografene selv var gjerne ingeniøroffiserer, teknisk-vitenskapelig kompetente personer, med stigende anseelse i det militære hierarki.12 Etter 1814 kunne ikke det norske oppmålingsarbeid lene seg mot den danske kompetanse ved observatoriet i København. De potensielle grensekonflikter med Sverige gjorde det nødvendig med presise militære kart over grensetraktene. I den første tiden etter opprettelsen av Norges Geografiske Opmaaling hadde de militære interesser vært dominerende – «et litet udelukkende militær-politisk foretagende», men etter hvert fikk også ikke-militære interesser sin plass. Fra 1805 til 1815 fikk den navnet «Den kombinerede militære og økonomiske Opmaaling», idet den også skulle foreta en økonomisk oppmåling av landet. Selv om det økonomiske målearbeid ble oppgitt, kom den «ind i et bredere spor» og fikk navnet «Den topografiske Opmaaling».13 Den sivile dimensjon fikk en ytterligere aksentuering i 1817, da Christopher Hansteen ble kallet til meddirektør på initiativ av Benoni Aubert, som hadde vært direktør for institusjonen siden 1810, og dessuten var sjef for Ingeniørbrigaden.

t o po g ra f ie n – e n « kr ig s vi d e n sk a b» ?

Hansteen var etter 1814 kommet i en strategisk posisjon som han knapt kunne ha forestilt seg da han vel ti år tidligere, i 1802, var dratt til København for å studere. Men det juridiske studium «trættede mig», skrev Hansteen i sin selvbiografi, «jeg fandt ingen Interesse i at lære at kjende disse vilkaarlige, alene for Danmark og Norge gjældende Love, som i et andet Land og for et andet Liv ingen Betydning havde».14 En tilfeldighet hadde gitt hans virksomhet «en mere frugtbringende Retning»: Han var blitt opptatt av å konstruere en globus og av undersøkelser omkring jordmagnetismen, og forlot jussen til fordel for matematikk og fysikk. Hansteen var fjern for det lokale i det regionale, han ville virke for det universale i det nasjonale. Hansteen var blitt utnevnt til «Lector i den anvendte Mathematik» ved det nye universitet i Christiania i 1813, «under hvilken Benævnelse man ialtfald kan indbefatte Astronomien saavelsom Mathematikens Anvendelse paa alle techniske Gjenstande».15 Planen var 16

60952 På sporet av en nasjon – s. 16

26.09.2023 08:48

LANDMÅLERNE

at han gjennom et utenlandsopphold skulle utbygge sin kompetanse, men pga. «Finantsernes slette Forfatning» ble det ikke helt slik.16 Utenlandsreisen ble begrenset til et nytt studieopphold i København, som riktignok var i ferd med å bli et utland.

Hjemreisen fra København sommeren 1814 hadde ført Hansteen til Langesund, hvor han hadde truffet på professor Christen Smith, som ventet på et skip til England, «for som Botaniker at deeltage i en Opdagelses-Reise paa Floden Congo i Afrika». Smith, som i 1814 var blitt professor ved Universitetet i botanikk og statsøkonomi, hadde vandret Sør-Norge på kryss og tvers de forutgående år, besteget «de høieste Fjeldtinder», målt «deres Høider», undersøkt «deres Producter» og gjort «mange meteorologiske plangeographiske Iagttagelser».17 Men, som Smith skrev i sin «Forerindring» til reiserapporten fra 1812, det var fortsatt «uendeligt Meget tilbage, der trænger til Oplysning og Undersøgelse».18 – En kartlegger på vei ut møtte en kartlegger på vei inn. Professor Smith vendte aldri tilbake til Norge. Hans utreise i 1814 gikk først til De britiske øyer. Året etter var han sammen med den tyske professor Leopold von Buch, en av tidens store geologer, på Madeira og Kanariøyene, og deretter, i 1816, i Afrika for å utforske de to flodene Kongos og Nigers kilder og deres mulige forbindelse. Det ble Smiths siste reise. «Jeg er saaledes den sidste af hans Embedsbrødre, der har seet og talt med ham,» noterte Hansteen, «da han, tilligemed de fleste af Videnskabsmændene paa denne forulykkede Expedition, døde af Feber, som Følge af Overanstrængelse under dette usunde Klima.»19 Hansteen ble i 1816 utnevnt til – som det het i regjeringsinnstillingen – «Professor i de Videnskaber han nu lærer» ved Det kgl. Frederiks Universitet.20 Til Hansteens professorat lå i realiteten ikke bare den anvendte matematikk, men også astronomi og meteorologi, som senere ble utskilt som egne fagdisipliner. (Universitetet fikk sitt første rene professorat i astronomi i 1861 og meteorologi i 1866.) Tre moderniseringsinstitusjoner i det norske system ble knyttet til Hansteens person: foruten Det kgl. Frederiks Universitet og Norges Geografiske Opmaaling også Krigsskolen, hvor Hansteen underviste i «de mathematiske Videnskaber» (aritmetikk, algebra, trigonometri, astronomi, geometri, matematisk geografi), et fundament «for al militair Dannelse». Under hans kateter satt de fremtidige landmålere, som også fulgte hans forelesninger ved Universitetet, bl.a. over «de første theoretiske Grunde af den specielle og trigonometriske Landmaaling», «Chronometrets Brug ved geograp17

60952 På sporet av en nasjon – s. 17

26.09.2023 08:48

K A R T LE G GE R N E OG D ER E S L A N D S K A P

hiske Stedbestemmelser» og «de første Grunde af den practiske Geometrie eller Landmaalingen». 21 Krigsskolen var blitt opprettet i 1750 for å imøtekomme behovet for artilleri- og ingeniørkunnskap i det norske offiserskorps. I den første tiden ble den kalt «Den frie mathematiske Skole», forsåvidt som dens hovedfag var matematikk (aritmetikk, geometri, trigonometri), samt offensiv og defensiv fortifikasjon.22 Skolen hadde ulike navn, først fra 1820 «Den kgl. norske Krigsskole». Den utviklet seg til landets første «realskole» som alternativ til den tradisjonelle universitetsforberedende latinskole med teologi og klassiske språk som nøkkelfag.23 Krigsskolen var i hovedsak en formidler av foreliggende kunnskap, men fra siste halvpart av 1700-tallet kan den på ett område betraktes som kunnskapsprodusent, nemlig landmåling og kartlegging. Fra slutten av 1770-tallet fikk oppmålingsoffiserene opplæring i trigonometrisk triangulering.24 Krigsskolen kunne med sin fagkompetanse innen topografi og karttegning «levere for Opmaalingen skikkede Operatører».25 Ved skolens nyordning i 1798 til «Det norske Militaire Institut» ble kunnskapsog ferdighetskravene presisert og modernisert. På det første trinn skulle elevene få kunnskap om «Grund-Principerne til al Tegning og nogenledes Ferdighed i Landchartetegning». På det mellomste trinn skulle de få «god Kundskab i de geometriske og militaire Opmaalinger», kunne «tegne med Crayon», «god Færdighed i Landchartetegning, og hvorledes Skygger og Lys lægges», samt få øvelse i geometriske og triogonometriske oppmålinger «paa Marken». På det øverste trinn lærte de å «udarbeide et Landskab i Tudsk med Pensel og Pen».26 For kartografene var tegneferdighet grunnleggende. Krigsskolen ga sine elever opplæring i tegning, som i begynnelsen ble regnet som et redskapsfag for hovedfagene, bl.a. matematikk (aritmetikk, geometri, trigonometri). I Krigsskolens fundas var det hjemlet en lærerstilling for en «habil Ridse og Tegnings Mæster», som «regelmæssig informere Scholarerne saavel i Tegningen som ogsaa i Farvernes Melange, for at lære dem ey alleene at udpyndte deres Arbeyde, men og at gjøre det forstaaeligt».27 Med tiden skulle imidlertid tegning få en utvidet plass, som gjør det rimelig å anse Krigsskolen som Norges første kunstskole.28 Malere som Thomas Fearnley og Jacob Munch, begge foregangsskikkelser i norsk malerkunst, var utdannet fra Krigsskolen; Jacob Munthe som i noen år var tegnelærer ved Krigsskolen, ble en av initiativtakerne til Tegneskolen i 1818.29 Krigsskolens nyordning i 1820 innebar en styrking av den militærfaglige pro18

60952 På sporet av en nasjon – s. 18

26.09.2023 08:48

LANDMÅLERNE

fil med vektlegging av kunnskaper og ferdigheter som krevdes av de militære til forskjell fra de sivile embetsmenn. I fagkretsen inngikk også «Tegning, nemlig: Frihaands, Construktions og Kaarttegning med tilhørende Kaartskrift», og «Kalligraphie».30 Hansteens reise fra Christiania til Bergen i 1821 hadde avslørt at datidens kart – C.J. Pontoppidans oversiktskart over Norge fra 1785 – hadde vesentlige feil og mangler (bl.a. måtte så vel hele Tindsjøen som Vestfjorddalen «rykkes 7 Minuter mod Nord, hvorved Afstanden imellem Tindosen og Kongsberg, der paa Kartet angives for liden, vil faa sin behørige Størrelse»31).

På sin ferd vestover passerte Hansteen store fjellpartier som var som hvite flekker på kartet: «de indre Fjeldegne», «hvor man kan gaae paa Opdagelses-Reiser med samme Held som i det indre af Afrika eller Ny-Holland, kort i de mest ubekjendte Lande paa Kloden».32 En nøyere undersøkelse av fedrelandet ville «visselig blive ligesaa frugtbringende for Staten som for Videnskaberne», fremholdt han. Et av Hansteens forslag til regjeringen var at «en enkelt Observator, udrustet med en Sextant og et Chronometer samt nogle mindre kostbare Apparater, ved aarlig at gjennemvandre en af de meest ubekjendte uopmaalte Fjeldegne, i faa Aar kunne bringe betydeligt Lys ind i den Dunkelhed, som omhyller alle de Egne, hvortil den hidindtil værende Opmaaling ei har naaet». Dessuten burde det utgis spesialkart over «de allerede opmaalte Egne af Norge», «for at Indlænding saavelsom Udlænding kunde faae et rigtigt Begreb om Fjeldenes Forgreninger, Elvenes Løb og Dalenes Gang».33 Den bedrøvelige kartografiske tilstand fremgikk av Hansteens omtale av «Kart over Norge til Brug ved Skoleunderviisning» (1825): «saakaldede Karter», som var tegnet av folk uten «ringeste Begreb om Meridianer og Paralleller eller om Jordklodens sande Dimensioner».34 Mens Pontoppidans norgeskart var utformet på avstand, beveget den nye generasjon av kartleggere seg i det landskapet de skulle kartlegge, selv medbringende all den apparatur den trigonometriske triangulering krevde. Opmaalingens ambisjon var å få «et paa nøiagtige Operationer og Opmaalinger grundet fuldendt Kort over Norge». Man måtte imidlertid regne temmelig lang tid før et slik verk ville være realisert, «da der endnu staaer meget af Opmaalingsarbeidet tilbage at gjøre».35 Nasjonalstaten var et rom som skulle kartlegges. Kartet anga landskapet som abstrakt rom uavhengig av stedets lokalitet – et «tømt» rom. Hansteen fastsatte et nasjonalt fundamentalpunkt og et geodetisk grunnlagsnett for all kartlegging med flaggstangen på Kongsvinger festning som hovedmeridian for Norge.

19

60952 På sporet av en nasjon – s. 19

26.09.2023 08:48

K A R T LE G GE R N E OG D ER E S L A N D S K A P

I 1814 hadde Carl Johan gitt ordre om at det skulle utarbeides et nytt skandinavisk generalkart i samsvar med de nye geopolitiske maktforhold. Den norske del, som ble tegnet av kapteinene Christian Collin og Gerhard Munthe, forelå i 1826, etter hvert supplert med diverse amtskart.36 Hansteen hevdet i en avispolemikk i 1839 at det var utført like omfattende oppmåling i løpet av de siste ti år som i de foregående femti.37 Da Hansteen trådte tilbake som direktør for Norges Geografiske Oppmåling i 1872, dekket trekantnettet hele Norge med unntak av Nordland og Finnmark (som på den tiden også innbefattet Troms). Den økende skipstrafikk langs kysten krevde et hydrografisk oppmålingsarbeid. Kystoppmålingen nordpå ble påbegynt i 1828 og ført opp til russegrensen i 1841. Landet fikk sitt første havgående oppmålingsskip i 1866: D/S Hansteen. Men overgangen til dampskipsfart stilte nye krav til nøyaktighet, som tilsa at kystoppmålingen måtte foretas på nytt. Først i 1925 var hele norskekysten dekket av moderne, hydrografiske sjøkartverk.38 Gjennom det naturvitenskapelige miljø var det i den nye nasjon etter 1814 en nærhet mellom det militære og det vitenskapelige miljø. Før etableringen av Universitetet hadde Krigsskolen ved siden av Bergseminaret på Kongsberg vært den eneste utdanningsinstitusjon med undervisning i naturvitenskapelige disipliner. Ulike institusjonelle reformforslag var blitt diskutert etter 1814, så som å integrere Krigsskolens høyere utdanning ved Universitetet som et militært fakultet. Slik gikk det ikke.39 I stedet ble den høyere utdanning ved Krigsskolen fra 1817 utskilt fra den øvrige offisersutdanning som egen linje, fra 1826 som Den militære Høiskole – herfra kom generalstabs-, ingeniørog artillerioffiserene – mens Universitetets realfaglige professorer fikk ansvar for den sivile undervisning ved høyskolen.40 En felles intellektuell arena for universitetsakademikere og ingeniøroffiserer var Norges første naturvitenskapelige tidsskrift Magazin for Naturvidenskaberne, som utkom fra 1823 med med G. Fougner Lundh, professor i «Oeconomie», som hovedredaktør. Medredaktør var foruten Hansteen H.H. Maschmann, innehaver av Elephantapoteket i Christiania og ansvarlig for Universitetets kjemiundervisning. I 1831 fikk også de militærintellektuelle sitt eget organ: Norsk Militært Tidsskrift. Naturviterne gikk foran, med de militærintellektuelle like etter. Medisinerne fikk sitt tidsskrift i 1840, historikerne i 1871, juristene i 1887 og teologene i 1901. – I den nye stat etter 1814 var det tre profesjoner som hadde monopoliserte myndighetsposisjoner: teologene over den kirkelige, juristene over den administrative og offiserene over 20

60952 På sporet av en nasjon – s. 20

26.09.2023 08:48

LANDMÅLERNE

den militære myndighet. Offiserene fikk i det norske moderniseringsprosjekt en betydningsfull rolle langt utover det rent militære,41 slik det er dokumentert i Roald Bergs fremstilling av «de militærintellektuelles» rolle i moderniseringsprosjektet gjennom 1800-tallet (veiutbygging, fyrtjeneste, telegraf, oppmåling og kartlegging).

Nå kunne det naturvitenskapelige miljøets nærhet til det militære ha sine problematiske sider. Med sin rollekombinasjon kom Hansteen til å stå midt i spenningen mellom det militære og det sivile i moderniseringsprosjektet, en spenning som forble vedvarende i Opmaalingen gjennom 1800-tallet. Den hadde fått et institusjonelt uttrykk fra 1817 med de to direktører i spissen for institusjonen – den ene ingeniøroffiser, den andre universitetsprofessor. Da Aubert døde i 1832, ble Hansteen enedirektør: «Derved har jeg nu faaet frie Hænder til at kunde lede dette Arbeide paa en lidt mere videnskabelig Maade.»42 På slutten av 1830-tallet brøt denne spenningen ut i åpen konflikt i form av en offentlig avispolemikk mellom professor Hansteen og ingeniørløytnant J.G. Ræder om Opmaalingens militarisering eller sivilisering. En gruppe yngre ingeniøroffiserer med Ræder i spissen foreslo en redefinering av de militære behov.43 Forsvaret måtte moderniseres og beredskapen styrkes i samsvar med krigskunstens teknologiske fremskritt ute i Europa, hadde Ræder fremholdt på vegne av den unge militærintelligentsia; hvis ikke la man til rette for «et andet Jena», med referanse til prøyssernes nederlag for Napoleon i 1806. Den nye militærteknologi åpnet for en mer bevegelig krigføring med større vekt på terrengkunnskap – «en behændig Udnyttelse af vor Tids nye Forsvarsvaaben – Terrainet». Kontrollen over terrengkunnskapen via produksjonen av kartverk ble strategisk viktig. Oppmålingens hovedhensikt var «at forskaffe Materiale for Krigen, men hvortil ogsaa knytte sig andre Statsoeconomiske Fordele, hvilke Sidste ere en Naturlig Følge af det Første, og ikke omvendt». Oppmålingen ble i all hovedsak utført av ingeniøroffiserer, den eneste gruppe med kompetanse på dette feltet. Sivile kart ville være biprodukt av militær kartlegging, og de skjerpede beredskapshensyn forutsatte også større hemmelighold av kartproduksjonen. De militære interesser måtte derfor få forrang i offentlig virksomhet av blandet militær og sivil art, som i Opmaalingen. Denne måtte underlegges direkte militær ledelse med prioritering ut fra generalstabens behov og derfor institusjonelt underlegges Generalstaben, som en avdeling ledet av ingeniøroffiserer.

Hansteen rykket umiddelbart ut mot det han anså som et 21

60952 På sporet av en nasjon – s. 21

26.09.2023 08:48

K A R T LE G GE R N E OG D ER E S L A N D S K A P

angrep på Opmaalingens status som en offentlig institusjon med forpliktelser overfor alle samfunnsborgerne. Hensikten med Opmaalingen måtte fremfor alt være å gi enhver statsborger, embetsmann eller ikke, den nødvendige kunnskap om «Landets Beliggenhed, Form og Beskaffenhed». Det var ifølge Hansteen et metodisk-vitenskapelig skille mellom «den militaire Topographie» og «den almindelige Geographie og den oekonomiske Landsmaaling». Den moderne vitenskapelige Opmaaling hvilte på astronomien – det gjaldt også for geografien. Av denne grunn burde Opmaalingen ledes av «den egentlige Astronom».44 Striden mellom Ræder og Hansteen ble i 1845 løftet opp på et høyere nivå – til Frederik Stang og hans nye Indredepartement. Hærens generalstab ville ved en styringsreform i tråd med Ræders resonnement legge Opmaalingen inn under sin kommando, for topografien var «en Krigsvidenskab».45 Kartene var for generalene, hva ammunisjonen var for troppene, ble det hevdet i generalstaben.46 Betenkningen ble forelagt Hansteen, som gjentok sine argumenter fra ti år tilbake. Topografien var viktig ikke bare «for Krigsstanden», men også for det videre samfunnsliv; handel, skipsfart, kommunikasjoner etc. Den kunne således ikke kalles en «Krigsvidenskab». Kombinasjonen av generalstab og oppmåling berodde på en forveksling av «topographisk Opmaaling og militær Topografi». Statsråd Stang fulgte professor Hansteen, avviste de militæres forslag og la Opmaalingen inn under Indredepartementet.47 Opmaalingens første historiker, C.M. de Seue, hadde ikke mye pent å si om Hansteens institusjonelle rolle. Sammenlignet med Auberts regime hadde Hansteens direksjon overhodet vært kjennetegnet av «dens Mangel paa Fremsynedhed og Blik for Opmaalingens store og stedse stigende Betydning for Landets Udvikling».48 De Seue var ikke i tvil: «Hansteens store Fortjenester som Videnskabsmand og Universitetslærer henhøre ikke under denne Beretning.»49 De Seue, selv «Kaptejn og Adjoint i den Kongelige Norske Generalstab», mente at «i Tidens Løb fik det civile Element mere og mere Overhaand, uagtet Opmaalingens Arbejdere fremdeles vare Officerer, og den militære Del af dens Virksomhed kastedes ganske over bord». Men de Seue så en klar lysning i den sterkere militære integrasjon fra 1872, da sjefen for Generalstabens topografiske avdeling, som var oberstløytnant, samtidig ble sjef for Opmaalingen.50 Nå viste remilitariseringen seg å være av forbigående art; den militære integrasjon ble endelig oppløst i 1912, og direktøren ble en selvstendig teknisk direktørstilling, hvor sivilingeniører kunne konkurrere med 22

60952 På sporet av en nasjon – s. 22

26.09.2023 08:48