Landet bak landet kap. 9 og 10

9. Er du en fiende?

Soldatene har gjort opp nye bål på sletten. De holder på å steke kjøtt og koke planter og røtter i leirpotter. Jegerne har skutt et par hjorter, og fanget kaniner og duer i snarer. Det lukter deilig, og Tomas og Ninnoc går og venter på at det skal bli deres tur å forsyne seg. De har fått klar beskjed om hvordan dette skal foregå: Kongen og de to grevene får de beste bitene først, så vasallene, så offiserene, så jegerne, så sankerne, så soldatene … og til slutt væpnerne, budbringerne og bikkjene.

Ninnoc ser furtent på det svidde kjøttstykket hun får utdelt. «Først heier de på oss, og så gir de oss den dårligste maten!»

«Hva er disse greiene?» spør Tomas. Han har fått låne et beger, og en av soldatene har fylt det opp med en brunlig, surt luktende væske. Ninnoc lukter på det.

115

«Det lukter dårlig vin,» sier hun.

Tomas snuser på vinen og skjærer en grimase.

Han ser seg om for å være sikker på at ingen ser ham, og så tømmer han begeret i noen busker.

«Jeg tror jeg har mer lyst på vann.»

«Da må du finne en bekk. Vanntønna er tom,» sier Ninnoc. Tomas tenker seg forbauset om. Nei, selvsagt … Det er ingen vannkraner her, ingen flasker med vann … Når regnvannet er brukt opp, må man finne en kilde et sted. Plutselig kjenner han seg veldig tørst.

«Vi får spørre noen om hvor vi finner vann.

Pascweten vet kanskje noe,» sier Tomas. Ninnoc blir stille.

«Hva er det?» spør Tomas.

Ninnoc tygger litt på det. «Du vet … Pascweten?»

«Ja?» «Han ligner på … han ligner veldig mye på faren min.»

Tomas ler. «Men han er jo død!» I det samme angrer han på at han lo. Ninnoc ser ut som om noen har slått henne.

«Unnskyld,» sier Tomas. «Det var dumt sagt.

Jeg er lei for det!»

116

«Det er greit,» sier Ninnoc. «Jeg vet jo det ikke er ham. Men han ligner så innmari mye.»

De tar hver sin bit av kjøttet. Det smaker litt bittert, men mye bedre enn det ser ut.

«Pascweten virker veldig grei,» sier Tomas.

«Snakker mye om Gud og sånn, men jeg tror han vil oss vel.» Ninnoc nikker.

«Har du tenkt noe over hvorfor vi er her?»

Tomas trekker på skuldrene.

«Vi fant jo de tre nøklene, så da kom vi over på den andre siden. Var det ikke det du sa?»

«Jo,» sier Ninnoc. «Men, jeg mener, hvorfor måtte vi egentlig over på den andre siden? Han skalden …»

«Felix?»

«Ja, han som satt oppe i treet. Han sa at vi var bundet til forbannelsen, og måtte heve den.»

Tomas tenker seg om. «Han sa vel ikke at vi måtte heve den.»

«Men hvis vi ikke gjør det …» Ninnoc svelger tungt. «Hvis vi ikke hever den forbannelsen, tror jeg ikke vi kommer hjem igjen.»

Tomas stivner. Så langt hadde han ikke tenkt.

Av en eller annen grunn hadde han ikke kommet 117

på at de måtte finne en vei tilbake. «Nolwenn …

Nolwenn fortalte at da hun var liten, var det en eldre gutt som veddet om at han turte å gå inn i kirken på Salomonsnatten. Han bare forsvant.

Han kom aldri tilbake, ingen fant ut hva som hadde hendt.» Han føler seg kvalm. «Vi trenger hjelp. Vi må snakke med noen som vet noe om sånt.»

«Men ikke Almaric!»

«Nei! Nei, ikke han! Men kanskje de andre vet noe …? Kong Erispoë eller Salaün?»

Ninnoc rister på hodet. «De kjente oss jo ikke igjen engang. Jeg tror ikke de vet noe som helst.»

Tomas retter seg opp. «Ravnen!» Ninnoc ser forbauset på ham.

«Hør: Før vi spiste traff jeg Almaric ved skogbrynet! Han hadde med seg hunden sin, og han var ordentlig ekkel. Jeg kunne ikke fortelle om det mens vi satt sammen med de andre.»

Ninnoc gjør store øyne. «Hva hendte?»

«Først var han liksom høflig, men truende samtidig. Og så kom det plutselig en ravn som satte seg på skulderen min. Almaric skrøt av at han kunne snakke med dyr, og stakk ut hånden 118

mens han sa noe til ravnen. Men ravnen skjet i hånden hans! Så ble han rasende og gikk.»

«Det høres ut som om du hadde flaks.»

«Ja – men du, det var ravnen fra gravhaugen!

Jeg fikk inntrykk av at den ville meg noe!»

Ninnoc trekker på skuldrene med et skjevt smil. «Hjelpende ravner. Hvorfor ikke.»

«Tror du ikke på meg?»

«Jo da,» sier Ninnoc. «Jeg tror på deg! Det er bare …»

«Hva?» «Dette stedet minner om fortiden, men jeg tror ikke det faktisk er fortiden. Mer et slags … minne om fortiden kanskje. Det var vel det Felix sa. Uansett, inntil vi forstår dette stedet litt bedre må vi være forsiktige.»

Hun skuler på Tomas. «Vi må passe oss!»

Pascweten kommer gående bort til dem. Han er kledd annerledes nå, buksene er av finere stoff, kappen har en kant av rødlig pels. Han gnager på et bein og slikker seg på fingrene.

«Hvordan går det, små budbringere?» Han smiler mot dem.

«Bra,» sier de automatisk.

«Syns du det kjøttet der er godt?» spør Ninnoc.

119

Pascweten nikker så korset rundt halsen dingler frem og tilbake. «All mat er god. Det er Herrens gaver. Spesielt kjøtt.»

«Vinen da?» spør Tomas. Da smiler Pascweten og rister på hodet.

«Det dere fikk, var nok den dårligste vinen.

Men vi har uansett ikke mye igjen. Vi har vært på jakt etter noen en stund nå.»

«Hvem da?» spør Ninnoc. «Vikinger?»

Pascweten kikker på dem. Så vinker han.

«Kom,» sier han. «Bli med til teltet, så skal jeg fortelle.» * «De første vikingangrepene begynte allerede da jeg var barn,» forteller Pascweten. «Nå for tiden er disse troløse normannerne overalt. De kommer fra havet og seiler oppover elvene våre. På veien plyndrer og røver de. De brenner kirker og landsbyer, og stjeler alt de kommer over. Kong Erispoës far forsøkte forgjeves å kaste dem ut av Bretagne. Tre ganger vant de over ham, og til sist måtte han betale dem en mengde gull for at de skulle dra sin vei. Men selv om de dro, kom det andre vikinger i stedet.»

120

Han tar en slurk vin. «Nå er vi på vikingjakt.

Det er en mindre gruppe av dem som har herjet her i traktene lenge, og kongen vil drive dem til havs igjen. Men de ser ut til å være flere enn vi trodde, så vi har ventet på allierte forsterkninger.» Han ser ned i vinen. «Det var dem dere så forlise, så nå har vi ikke noe å vente på lenger.»

Pascweten ser vurderende på Tomas. «Du kan minne litt om en ung vikinggutt selv.» Det virker som om han mener noe mer med det.

«Hva mener du?» sier Tomas.

Pascweten holder blikket hans. «Er du sendt av de gudløse? Er du venn eller fiende, Tomas?»

Tomas blir sint. «Hva?» sier han. Han ser på Ninnoc for å få støtte, men hun bare ser på ham med et uleselig uttrykk i ansiktet. Tomas kjenner sinnet stige i seg. Han reiser seg opp.

«Jeg vet ikke hva jeg skal tro,» sier Pascweten.

«Dere kommer hit fra ingensteds, i merkelige klær og snakker med en aksent jeg ikke kjenner til. Og du ser ut som en nordboer, slett ikke en av oss. Hvor er dere egentlig fra?»

«Bretagne,» svarer Ninnoc kjapt.

«Begge to?» spør Pascweten mens han ser på henne. Hun nøler litt.

121

Tomas stirrer på Ninnoc. «Prøver du å hjelpe meg, liksom?» sier han og reiser seg. «Ikke gidd!»

Han sparker om kull en vinkrukke mens han springer ut av teltet. Han har lyst til å rive ned hele teltet og velte det over den feitingen Pascweten.

Han løper rett inn i ryggen til en mann som står utenfor teltet. Det er Salaün.

«Dårlig tid?» spør greven, lett sarkastisk.

«Hvor skal så du hen, lille budbringer?»

«Ikke bry deg,» svarer Tomas snurt.

Så løper han inn i skogen. * Tomas springer lenge mellom trærne. Han sparker i busker og stubber, brøler høyt og kaster stein mot trær og fugler. Han er så sint at han holder på å bli gal. Han er sint på Pascweten som kalte ham en fiende. Og han er sint på Almaric som fikk dem hit. Og ikke minst er han sint på Ninnoc. Hun passer selvsagt inn. Hun trives med Pascweten og skaldene og alle de andre. Alle de som ligner på Ninnoc, men ikke på Tomas. De kan ha det så godt, alle sammen. Tomas trenger dem ikke. Han er lei av folk. Av idioter.

122

Ved en liten bekk setter han seg på huk og drikker. Først bruker han hendene til å samle opp vann, men det blir bare søl, og til slutt legger han seg på magen og stikker leppene nedi. Det er godt og friskt, og Tomas merker hvor tørst han har vært. Det kjennes som om han kunne ligget her i timevis og bare drukket vann.

Etter en stund blir han utørst. Han snur seg over på ryggen og kikker opp i trekronene. Bladene øverst er opplyst av solen, og grønne og mørkebrune skygger lager flekker på greinene under. Det er vakkert. Spesielt når det er så deilig og stille.

«Kanskje jeg bare skal bli boende i skogen,» tenker han. «Jeg kan bli en eremitt. Eller kanskje en sånn druide.» Han husker ikke klart hva en druide er. En form for trollmann som bor i skogen, og vet mye om trær og planter … noe slikt …

Det er deilig å ligge i gresset, og Tomas blir døsig. Han ligger og halvsover, dupper mellom drømmer og virkelighet.

Hvordan går det hjemme? Hvordan går det med onkel Gustav og Nolwenn? Kommer de til å merke at Tomas er borte? Det gjør de sikkert, 123

og de har vel ringt politiet allerede. Hva med moren til Ninnoc, da?

Tomas syns plutselig synd på Ninnoc. Moren hennes er sprø, og hun bor på en gård hvor alt er gammelt og lukter vondt. Kanskje det er derfor hun har det greit her. Hun har ikke noe spesielt å lengte hjem etter. Tomas legger seg på magen igjen og funderer over det. Har han noe å lengte etter? Nei. Han er glad for å slippe å være på skolen, der hvor alt bare ble feil. Og det kjentes ut som om det holdt på å bli feil på hotellet til onkelen også. Men nå … nå er alt det langt borte.

Her kan han gi blaffen i det som har skjedd. Her kan han gjøre ting. Ikke bare sitte og kjede seg på skolen – han kan være ute. Ri på hest. Kanskje bruke sverd?

Tomas hører en stemme som mumler lavt et stykke unna. Han kjenner den igjen med én gang: Almaric. Det høres ut som om han sier det samme om og om igjen – snakker han med seg selv? Tomas hører ikke ordene klart. Han kryper nærmere i det høye gresset for å høre etter.

Bak et kratt ser han Almaric sitte på huk. Han holder en lær-reim i den ene hånden og litt hår i den andre.

124

Almaric stryker reimen over håret, om og om igjen, og mumler: «Jeg binder deg, min tjener, til min vilje. Med glede skal du følge min befaling.

Jeg binder deg, min tjener, til min vilje.»

Sinnet blusser opp i Tomas igjen. Han aner ikke hva Almaric driver med, men han begynner å bli kraftig lei av mannen og truslene hans.

Men hva kan han gjøre?

Han forsøker å lure seg enda litt nærmere, men bråstopper idet noe knekker under foten hans med et sprøtt smell. Almaric ser opp. Han kommer til å se hitover! Han kommer til å se hit!

Tankene farer som redde ekorn gjennom Tomas.

Med det samme han tenker det, hører Tomas et «kraks» bryte gjennom luften. Ravnen med den hvite flekken setter seg på en grein noen meter over Almaric og vugger litt frem og tilbake. Så flakser den med vingene og setter seg godt til rette mens den stirrer med gule øyne på mannen.

Almaric reiser seg sakte. Han legger hårdotten og reimen i en taske. Så tar han buen av skulderen og legger an en pil. Men idet han skal til å skyte, hopper ravnen i været og flakser til en annen grein. Almaric snur seg og sikter etter den igjen. Nå flyr ravnen lenger inn i skogen, bort fra 125

Tomas. Almaric følger etter den og sikter – men det samme skjer igjen. Almaric banner og tramper gjennom kratt og gress for å komme til ravnen.

Først nå merker Tomas at han har holdt pusten hele tiden. Almaric er et godt stykke unna.

Tomas sniker seg raskt bort.

10. Et gledelig gjensyn

Det store veltede bøketreet gir fra seg et råttent knirk idet Tomas sparker i det så mosen fyker.

Det ligger tvers over stien, og ettersom han ikke kan huske å ha klatret over noe veltet tre da han kom, må dette være en helt annen sti. Det er alt en liten stund siden han begynte å få mistanke om at han var på feil spor. Og nå begynner det å bli sent.

I det samme rynker han på nesen. Røyk, fra et bål. Og lyden av et strengeinstrument? Han hopper raskt over den gamle bøka og småløper forsiktig fremover til neste sving for å se hvor røyken og musikken kommer fra. Så smiler han bredt. «Felix!»

Skalden, som ligger med ryggen lent mot en trestamme og plukker på den lille harpen sin, smiler mot Tomas. «Man kan visst møte hvem som helst i denne skogen.»

Tomas dumper andpustent ned ved siden av 127

ham. «Vi så etter deg i eiketreet da vi kom hit, men du var borte.»

«Vel, jeg begynte å tenke etter at dere var innom,» smatter den blonde skalden og strekker seg dovent. «’Er det egentlig noen vits i å sitte i dette treet?’ tenkte jeg. Og det var jo ikke noe hyggelig jeg ventet på, heller. Så jeg klatret ned.»

«Hva var det egentlig du ventet på?»

«På å bli hengt,» sier skalden mykt, og legger hodet på skakke. «Jeg fornærmet kong Erispoë, og flyktet, og jeg skulle blitt hengt.»

Det stemmer godt med legenden som Ninnoc fortalte, tenker Tomas. «Vi bor i leiren til kongen nå. Hvordan fornærmet du ham?»

«Oi sann, bor dere der,» ler Felix. «Da må du ikke si til noen at jeg ligger her og later meg i stedet for å sitte i treet mitt. Det er jo på en måte et regelbrudd. Kanskje de kommer på at de vil henge meg igjen.»

«Men hvordan fornærmet du kongen,» gjentar Tomas, litt irritert.

«Vel,» sier Felix, og rynker brynene, «egentlig var det ikke kongen jeg fornærmet, men den fremste stormannen hans, grev Salaün.»

Tomas ser for seg det lubne, forfengelige ansik128

tet til Salaün. Han kan godt tenke seg at greven blir lett fornærmet.

Felix fortsetter. «Kongen reiser rundt sammen med flere stormenn som står ham nær, blant annet grev Salaün og den fromme, fromme grev Pascweten.» Nå som han snakker om Pascweten, folder Felix hendene i en overdrevet gest. «Alle disse har med seg sine egne krigere, og sammen er de kongens hær. Men ikke alle stormennene er like nære venner. De har kranglet og kriget før, og de kan gjøre det igjen.»

Stemmen hans forandrer seg når han forteller.

Den virker mer musikalsk, på en måte. Og hele tiden mens han snakker, lar han fingrene gli rolig over harpestrengene. «Øst for oss bor de rike og mektige frankerne, ledet av sin konge, Skallede Karl. Før var vi alltid i krig med frankerne. Men da kong Erispoë kom til makten ble det forandringer. Kong Erispoë og Skallede Karl har sluttet fred, og kong Erispoë har sverget troskap til Skallede Karl. De har bestemt seg for at barna deres skal gifte seg med hverandre. Ungene er bare ti år gamle, så det er en stund til de faktisk kan gifte seg – men kongene har nå avtalt det.»

129

Felix tar en slurk av kruset sitt. Tomas benytter sjansen til å spørre om noe han lurer på.

«Men hvorfor liker ikke Salaün at de slutter fred?»

«Vel,» sier Felix, «Salaün styrer et kongedømme i øst som heter Neustria. Han har alltid vært den mektigste mannen i følget til kong Erispoë. Men når de to barna gifter seg, skal sønnen til Skallede Karl overta Neustria. Salaün kommer til å skyves til side av Karls sønn.»

Tomas begynner å skjønne det. Salaün er rett og slett maktsyk. Han vil ikke miste landet sitt til Erispoës etterkommere – selv om det vil føre til fred.

Felix sender ham et lattermildt blikk. «Dette er kanskje ikke så viktig for deg som for meg,» sier han og tar en slurk til.

«Men altså. Jeg laget en vise om dette, hvor jeg sang om hvordan Salaün var en sleip fisk som forsøkte å smiske med Frankerkongen på egen hånd, og om hvordan han sikkert gremmer seg nå når kong Karl har fått nye venner. Men jeg gikk for langt, for Salaün ble rasende. Og stormenns ord teller mer enn mine, selv om mine var sanne, så jeg måtte rømme så raskt jeg kunne.»

130

Tomas gjør en grimase. Ville Salaün drepe Felix på grunn av en sang? Han skotter mot skalden, men Felix ligger fortsatt like avslappet og småklimprer på harpen. Det har begynt å skumre, og det er deilig å ha et bål ved siden av seg.

«Da du satt i eika fortalte du at det hviler en forbannelse over øya og alle folkene her. Er vi nødt til å heve den forbannelsen for å komme oss hjem igjen?»

For første gang snur Felix seg og ser rett mot ham med alvorlige blå øyne. «Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg er bare en fyr som har sittet i et tre i tusen år.» Han smiler. «Jeg kom ikke engang på å klatre ned før dere kom forbi.»

«Men hva skal vi gjøre?» Øynene til skalden glimter rart i halvmørket.

«Endre ting! Slik dere har gjort til nå! Dere har langt større makt enn dere tror! Finn nye nøkler!»

Tomas skjønner ikke helt. «Mener du det finnes nøkler her også?»

Felix nikker. «Det finnes nøkler i alle verdener. Gjenstander som mennesker tror er magiske, som de syns er spesielt verdifulle. Ting så viktige at menneskene er villige til å følge dem.»

«Hva slags ting da?»

131

«Det kan være hva som helst. Et sverd, en krone, to pinner i kors … Du må følge med, Tomas, bruke øynene. Alle ting som mennesker bryr seg om, som de tror er viktige, kan være nøkler.» * Ninnoc og Tomas sitter inne i teltet hvor de har fått soveplass. De er alene. Utenfor er det blitt helt mørkt, og mennene har samlet seg rundt bålene og snakker høylytt. Tomas forteller Ninnoc om møtet med Felix.

«Salaün og Almaric kommer til å forsøke å drepe kongen – det er jeg sikker på!»

Hun ser bort. «Og hva så?»

Tomas ser vantro på henne. «Vi må jo stanse dem!»

Ninnoc trekker på skuldrene. Tomas blir sint.

«Hva feiler det deg?»

«Ikke noe.» Så ser hun på ham. «Hvorfor ble du borte så lenge?»

Nå er det Tomas sin tur til å se bort. Han hadde vært sint for noe … men hva? Han vil ikke huske det nå. «Ville være for meg selv, vel.» De blir stille, begge to.

132

«Vi kan jo forsøke å snakke med Pascweten,» sier Ninnoc til sist.

«Men hvem skal han tro på, da?» innvender Tomas. «Oss, som han nettopp har møtt, eller Salaün, som han sikkert har kjent alltid?»

«Mm,» grynter Ninnoc litt motvillig. «Pascweten er faktisk gift med datteren til Salaün, så de er nok gode venner. Men jeg tror ikke Pascweten er med på sammensvergelsen mot kongen.»

Tomas tror heller ikke det, men de trenger å finne en annen løsning. Han kaster irritert småstein på teltduken. «Vi går og snakker med kongen. Alle de andre er jo ute ved bålene.»

«Jeg tror ikke man slipper inn til ham helt uten videre,» sier Ninnoc. «Dessuten er det vel ikke noen større grunn til at han skal tro på oss.»

«Men vi møtte ham jo i kirken. Han må vel huske det?»

Ninnoc ser bare skeptisk ut.

«Kom,» sier Tomas, og drar henne med seg ut.

Kveldsluften er iskald, og de småhutrer mens de sniker seg stille bort til kongens telt. Det står en vaktpost med store, rødgylne barter utenfor 133

åpningen, men de smetter raskt bak ryggen hans uten at han merker det.

De er inne i kongens telt for annen gang. Det er nesten helt mørkt her, men innerst i teltet står et talglys og brenner på et lite bord. Ved bordet sitter kongen og lener hodet i hendene. Han beveger seg ikke.

«Herre konge,» sier Ninnoc lavt. Hun har tydeligvis lært seg hvordan man skal snakke her.

Kongen ser straks opp, og et øyeblikk er det bleke ansiktet hans fylt av angst. Så kjenner han dem igjen, og roer seg.

«Unge budbringere. Vet dere ikke at ingen kan snike seg inn i kongens telt på denne måten?»

«Vi må snakke med deg,» sier Tomas.

«Dere trenger å snakke med kongen,» sier Erispoë og smiler hult. «Da må jeg selvsagt føye meg.»

Ninnoc skotter usikkert på Tomas. Tomas kremter, og så sier han: «Salaün vil drepe deg.»

Et par øyeblikk betrakter kongen dem bare rolig med de mørke øynene sine. Så blotter han enda et av de gledeløse smilene sine. «Ja. Snart, nå.»

«Men … vet du det?»

134

Kongen snakker lavt og intenst. «Salaün blir konge, og til slutt blir han selv myrdet. Og Bretagne går i hundene.»

Det begynner å gå rundt for Tomas, og det kjennes som om noe kaldt stryker oppover ryggen hans. «Men hvorfor gjør du ikke noe med det?»

For første gang møter han kongens blikk direkte. Det er ikke resignasjon han ser i kongens øyne, det er redsel. Bunnløs redsel. Som et dyr på en mørk bilvei, tenker han. Hypnotisert av billysene, ute av stand til å hoppe i trygghet selv om undergangen tordner nærmere.

Kongen sier: «Det finnes ingenting jeg kan gjøre.» Han ser plutselig veldig trett ut. «La meg være alene.»

Barna vet ikke hva mer de kan si. * «Det der gikk jo veldig bra,» sier Tomas irritert da de er kommet ut av teltet. Vakten med de røde bartene ser forbauset på dem da de går rett forbi ham.

«Vi må lage noe bråk. Et eller annet må de jo reagere på.» Tomas roper nesten.

135

«Kanskje vi heller burde ta det litt rolig i begynnelsen,» mumler Ninnoc. «Bli ordentlig kjent før vi dummer oss ut.»

I det samme roper Pascweten etter dem fra et av bålene. «Kom hit! Ingen bør gå alene om kvelden.

Mørket er fullt av ondskap.» De tusler bort dit hvor mennene sitter og snakker og synger. Pascweten skaffer dem noe å drikke før han fortsetter å lytte til samtalene. De slår seg ned i kretsen.

Det er tydelig at folk er opprømte. Stemningen er en ganske annen enn i dag tidlig, da hele leiren virket som om den slumret. Nå snakker mennene om vikinger, og om kamp. «Endelig!» sier en av dem. «Endelig skal vi gjøre det vi har ventet på!»

Pascweten begynner å synge med ærbødig røst.

Tonene er langsomme, dype og melankolske.

Mennene blir stille og sitter og lytter.

Da Pascweten igjen blir stille, spør Tomas: «Hva sang du?»

Pascweten ser smilende på ham. «Det er fortellingen om Sankt Brendans reise til De velsignedes land. Om prøvelsene han kom ut for, og synene han så. Har du ikke hørt om dette før?»

Tomas rister på hodet.

«Mot slutten av reisen kom Sankt Brendan til 136

en stor øy; men da han forsøkte å legge til, beveget bakken seg. Han forsto at det ikke var noen øy, men sjømonsteret Jasconius. En enorm fisk som forsøker å spise sin egen hale.» Han ser inn i bålet. «Det er mange farer der ute, Tomas. Både i havet og på land. Men de største farene hviler i troløse menneskers hjerter.»

Tomas stirrer på bålet som gnistrer og flammer. Han blir minnet om nattfesten, Fest Noz, da det hele begynte, med bål og dans og leven i landsbyen. Han tenker på onkel Gustav og Nolwenn, og får en rar følelse i magen.

Han blir oppmerksom på en av krigerne som sitter og snakker ved siden av ham. «Husker dere han vi satte til utkikk? Han har nok blitt tatt.

Kanskje det var vikinger, eller kanskje det var havskrømt. Men forsvunnet er han i alle fall. Jeg vedder på at det er derfor skipet sank – fordi noe hadde tatt ham og det ikke var noen igjen til å holde bålet i live.»

Noe begynner å falle på plass i hodet til Tomas.

Bålet. På klippene. Det var der for å varsle skipet, selvsagt. På samme måte som et fyrtårn. For andre gang denne kvelden kjennes det som om noe kaldt stryker oppover ryggen hans.

137

Han reiser seg opp, og sier med klar og tydelig stemme: «Det er noe vi har glemt å fortelle.»

En del av mennene blir stille, og vender seg mot ham. Pascweten ser interessert på ham. Ninnoc ser skremt ut.

«Vi så noe før skipet forliste. Det var et bål på klippene, og en vaktpost ved bålet.» Tomas føler seg ør og kvalm, og har mest lyst til å sette seg igjen. Men nå er alle ansiktene vendt mot ham.

Nede ved nabobålet ser han Almaric, som plutselig rykker til og stirrer vantro rett mot Tomas.

Tomas trekker pusten, og fortsetter: «Almaric drepte vakten og slukket bålet. Og så gikk skipet på grunn.»

Alt er helt stille.

Så reiser Pascweten seg, så raskt at Tomas ikke får reagert før den svære mannen har tatt et kraftig tak i skuldrene hans. Pascweten skyver ham fort av gårde over plassen. Bak seg hører Tomas krigerne snakke høyt, en av dem roper noe etter dem. «Er du sinnssyk?» hveser Pascweten og kaster Tomas inn i teltet sitt. Tomas slår skulderen hardt mot bakken og mister nesten pusten.

«Hør her. Slikt må du aldri finne på. Hører du? Det er livsfarlig!» Pascweten setter seg helt 138

bort til Tomas og lener seg over ham. Kjevene arbeider, han tygger og stirrer foran seg. «Du har satt deg selv i livsfare, og enda verre: Du har skapt enda mere splid i leiren.» Tomas skjelver, han vet ikke hva han skal si.

Pascweten setter seg tungt bakover. «Det er store spenninger mellom Salaüns og Erispoës menn. Mange tror de to kommer til å bli åpne fiender. Mange sier også at Almaric er en forræder, som står i ledtog med mørke krefter. Vi forsøker så godt vi kan å holde bretonerne samlet – frankerne vil stadig helst at vi blir en del av riket deres, vikingene vil at vi blir splittet så de lettere kan rane byene våre.»

Han biter tennene sammen. «Så kommer du og sier noe slikt.»

«Men det er jo sant!» sier Tomas.

«Samme om det er sant eller ikke, det var idiotisk å si det nå. Spesielt rett foran mennene!

Salaün er både stolt og usikker, og det er en farlig kombinasjon. Det er umulig å vite hva han vil finne på.»

Greven klør seg i nakken. «En av kongens skalder forsøkte nylig det samme, og det var enda verre, for hans ord bar mer vekt enn ditt. Salaün 139

ble helt fra seg. Han skrek at han skulle bevise sin troskap til kongen. Han forlangte å få kongens dolk, og sa at om kongen hadde mer trofaste tjenere skulle de gjøre dette etter ham – og så, rett foran alle sammen, skar han av sin egen finger!»

«Etterpå kuttet vasallen hans, Almaric, av skaldens finger som en slags erstatning og ga den som mat til hunden sin. Og så ble skalden hengt.»

«Felix!» tenker Tomas.

Pascweten ser mot teltåpningen. «Vi må få stanset ryktene før de gjør skade. Bli med meg!»

De går tilbake til bålet. Pascweten går rolig og behersket, men Tomas kan se kjevene som stadig arbeider. En av skikkelsene ved bålet reiser seg.

Det er Salaün! Det tykkfalne, hovmodige ansiktet hans blir lyst opp av de røde flammene, og den gylne fløyelsluen glimter svakt.

«Hva slags nytt hører jeg, greve?» sier Salaün.

«Farer snørrungen med løgner om min tjener Almaric?»

«Det er akkurat det han gjør,» svarer Pascweten innbitt. «Han drømmer usannheter mens han sover ved bålet, og tror det er virkelighet.»

140

Salaün grynter. «Hva skal vi med en slik jypling blant oss? Ikke kan han slåss, og ikke kan han ri. Han farer bare rundt uten styring, spiser maten vår og finner på løgner. Kanskje det er på tide å statuere et eksempel.»

Salaün plirer med de små griseøynene mot Tomas mens han legger en hånd på sverdet. Greven er kort, de er nesten på høyde med hverandre. Han trekker litt i sverdet, så stålet glinser i lyset fra bålet. Pascweten stivner. Så griper han tak i Tomas og fiker til ham i ansiktet. Tomas skvetter kraftig. Det svir på kinnet hans.

«Jeg skal nok styre ham,» sier Pascweten.

«Bønn og botsgang skal nok sette Herrens frykt i gutten igjen.»

Salaün kikker rundt seg, og ser at flere av mennene ler. Da ler han også, og setter seg ned igjen.

En av dem velter vinkruset og banner høyt. Praten er i gang igjen. Ninnoc kommer rundt bålet og stiller seg foran Pascweten.

«Hvorfor slo du Tomas?» sier hun sint.

«For det han sa om Almaric,» sier Pascweten. Så lener han seg frem mot barna og hvisker: «Selv om Tomas snakket sant, ville Salaün ha drept ham uten å nøle hvis jeg ikke hadde 141

grepet inn. Jeg måtte gjøre noe for å redde livet hans.»

Tomas ser på Pascweten. «Var det derfor du slo?» Han tenker på Felix, som Salaün ville henge på grunn av en sang.

Pascweten møter blikket hans. «Ja. Jeg slo deg for å redde deg fra Salaüns sverd.» * Midt på natten ligger Tomas i Pascwetens telt og stirrer opp i mørket. Luften er tykk som et skittent ullteppe og stinker av gammel pels og uvaskede mennesker.

Han hører Ninnoc snakke lavt.

«Ingen hører på oss. Alle de voksne går omkring og snakker tull. Kongen gidder ikke å forandre på noe, selv om han vet at alt kommer til å gå galt.» Hun rynker på øyenbrynene.

«For noen idioter!» hvisker Tomas. Han kjenner sinnet vokse i seg. «For noen forbannede, sure idioter! Som ikke gjør noen ting!»

Så, med ett, slår en idé ned i ham.

«Hør!» hvisker han til Ninnoc. «Felix sa at vi måtte endre ting, for ingenting endrer seg av seg selv. Og problemet nå er at kongen ikke våger å 142

ta noe oppgjør med Salaün og Almaric selv om de planlegger å myrde ham. Men hva om vi tvinger ham?»

«Hvordan skulle det gå til?» Ninnoc høres skeptisk ut.

«Vi lokker dem til å forsøke å utføre mordet, men så ordner vi det sånn at de blir avbrutt av en masse mennesker før de får gjennomført det!

Da må han ordne opp med dem.»

En liten stund sier Ninnoc ingen ting. Så: «Det må være den dummeste planen noensinne. Hva om de faktisk klarer å myrde ham?»

«Ikke noe problem,» sier Tomas, proppfull av nyvunnen selvtillit. «Jeg har en plan!»