Pelecanos av George P. Pelecanos

George Pelecanos

Den svarte våren Oversatt av Rune Larsstuvold,

MNO

George Pelecanos Originalens tittel: Hard Revolution Oversatt av Rune Larsstuvold Medlem av Norsk Oversetterforening © 2004 by George Pelecanos Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 This edition published by arrangement with Little, Brown and Company, New York, NY, USA through Sane Toregard Agency.

All rights reserved.

ISBN 978-82-02-30883-4 1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Hans Haugli Imslagsfoto: iStock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sloan

«You inherit the sins, you inherit the flames.»

Bruce Springsteen:«Adam Raised a Cain»

FØRSTE DEL Våren 1959

EN

Derek Strange gikk ned i angrepsstilling, med føttene og venstre hånd i bakken. Han pustet jevnt og rolig, slik faren hadde lært ham at han skulle gjøre, og tok inn den behagelige eimen av april. Magnolia, kornell og kirsebærtrær stod i blomst over hele byen. Duften av blomstene, og den tunge angen fra en syrin som vokste mot et hagegjerde like ved, fylte luften.

«Du holder ryggen vannrett,» sa Derek, «som om du skulle dekke til middag på den. Du må’kke ha rumpa i været heller. Da er du klar. Da blåser du bare rett fram og treffer åpningene. Sprenger deg gjennom.»

Derek og lørdagskameraten hans, Billy Georgelakos, befant seg i et smug som gikk på baksiden av kaféen ThreeStar Diner i et kvartal langt nede i Kennedy Street, på østkanten av Washington D.C. Northwest. Begge var tolv år gamle.

«Akkurat som din mann,» sa Billy, som satt på en melkekasse med et nummer av tegneserieheftet Our Army at War hardt rullet sammen i den lubne neven.

«Jepp,» sa Derek. «Her kommer Jim Brown.»

Derek skjøt ut av angrepsposisjonen og eksploderte forover, med den ene håndflaten over den andre, begge tett mot brystet. Han lot som om han gav fra seg ballen mens han løp noen skritt, så tverrvendte han, bremset, snudde seg og gikk tilbake til Billy.

Derek hadde en egen måte å bevege seg på. Den var sikker, men ikke selvsikker, med rette skuldrer og en viss 11

ledighet i hoftene. Han hadde tatt etter måten som hans eldre bror Dennis gikk på. Derek var normalt høy for alderen, men i likhet med alle gutter og de fleste menn ønsket han at han var høyere. I det siste, om kvelden når han hadde lagt seg, trodde han at han kunne kjenne at han vokste. Speilet over morens toalettkommode fortalte ham at overkroppen var i ferd med å legge seg ut også.

Billy var ingen idrettsmann, til tross for de brede skuldrene og den usedvanlig kraftige brystkassen. Han fulgte med på amerikansk fotball og hvordan det gikk med de lokale lagene, men han hadde andre lidenskaper. Billy likte flipperspill, kruttlapp-pistoler og tegneserier.

«Var det sånn Brown flyttet ballen tolv meter på elleve forsøk mot Washington Redskins?» spurte Billy. «Åh nei, Billy, ikke nevn det.»

«Don Bosseler greide mer i den kampen enn Brown gjorde.»

«I den kampen. Som oftest er ikke Bosseler verdig til å bære min manns sko engang. To uker før, på Griffith stadion? Jim Brown løp ett hundre og femtito meter med ballen. Mannen satte ny rekord i den kampen, Billy. Don Bosseler? Gi deg.»

«All right, da,» sa Billy mens et smil vokste i det brede ansiktet. «Helten din kan spille.»

Derek visste at Billy ertet ham, men han greide ikke la være å hisse seg opp likevel. Ikke det at ikke Derek var Redskins-fan. Han hørte alle kampene på radio. Han leste kommentarspaltene til Shirley Povich og Bob Addie i Washington Post så snart de stod på trykk. Han fulgte med på statistikkene som viste hvordan spillfordeler Eddie LeBaron, midtback Chuck Drazenovich, sideback Eddie Sutton og andre gjorde det. Han lette til og med opp hvor mye terreng Bosseler vant hver gang han løp med ballen.

Faktisk holdt han med motparten bare to ganger i året, og da med sterk skyldfølelse, og det var når Redskins spilte mot Cleveland.

Derek hadde et avisfoto av Brown limt opp på veggen 12

på soverommet som han delte med broren. Med unntak av faren var det ingen som var en større helt for ham enn Brown. Her var det snakk om en sterk personlighet som det stod respekt av, ikke bare blant hans egne, men blant folk av alle hudfarger. Mannen kunne spille.

«Don Bosseler,» sa Derek og smålo. Han la en stor hånd med lange fingrer på hodet, som var nesten glattbarbert, og gned det. Det var noe som broren, Dennis, gjorde når han spøkte med kameratene sine. Derek hadde lært denne fakten, som måten å gå på, av Dennis.

«Jeg bare tuller med deg, Derek.» Billy reiste seg fra melkekassen og la fra seg tegneserieheftet på kaféens baktrapp. «Kom, vi stikker.»

«Hvor?»

«Dit jeg bor. Kanskje det er en kamp i gang borte på Fort Stevens.»

«OK,» sa Derek. Billy bodde et par kilometer fra kaféen og mange kilometer fra Dereks hjem. De fleste ungene i nabolaget hans var hvite. Men Derek hadde ikke noe imot det. Når sant skulle sies, ble han litt oppspilt av å bevege seg utenfor sitt eget revir.

De fleste lørdagene var Derek og Billy ute i byen mens fedrene deres arbeidet på kaféen. De var gutter, og det var forventet at de skulle søke spenning og til og med havne i mindre kniper. Det forekom vold i visse deler av hovedstaden, men den ble begått av voksne og forekom vanligvis blant kriminelle og helst om natten. Som regel fikk de unge gå i fred.

Ute i hovedgata la Derek merke til at den lokale kinoen, The Kennedy, fortsatt viste Buchanan Rides Alone med Randolph Scott. Derek hadde sett den alt sammen med faren. Faren hadde lovt å ta ham med ned til U Street for å se den nye med John Wayne, Rio Bravo, som var den folk snakket om i byen. Filmen gikk nede på Republic. I likhet med hovedstadens andre kinoer langs U Street, som Lincoln og Booker T, var Republic helst for fargede, og Derek følte seg vel der. Faren hans, Darius 13

Strange, elsket westernfilmer, og nå gjorde Derek Strange det også.

Derek og Billy gikk østover handlegata. De passerte to gutter som Derek kjente fra kirken, og en av dem sa: «Hva gjør’u sammen med han hvite der ’a?» og Derek svarte: «Hva raker det deg?» Han holdt blikket til gutten akkurat lenge nok til at gutten skulle vite at han mente alvor, og alle fortsatte med sitt.

Billy var Dereks første og eneste hvite lekekamerat.

Det var arbeidsforholdet mellom fedrene deres som hadde koblet dem. Ellers ville de aldri ha havnet sammen, siden hvite og fargede gutter aldri blandet seg med hverandre utenom ved sportsbegivenheter og i begynnerjobber. Var ikke noe galt i å omgås, egentlig, men det virket bare mer naturlig å holde seg til sine egne. Å henge sammen med Billy førte Derek ut i kinkige situasjoner noen ganger: Du ble utfordret der ute når dine egne så deg gå sammen med en hvit. Men Derek antok at du fikk stå opp for en annen, helt til han gav deg en grunn til ikke å gjøre det, og han følte at han måtte si noe når en konflikt oppstod. Det ville ikke være rett å overse den. Billy kom ofte med gale uttalelser, sant nok, og noen ganger kunne de såre, men det var fordi han ikke visste bedre. Han var uvitende, men uvitenheten hans var aldri tilsiktet.

De gikk nordvestover gjennom Manor Park, over grøntområdet ved Fort Slocum, og snart var de oppe på Georgia Avenue, som mange så på som selve hovedgata i D.C. Det var den lengste gata i hovedstaden og hadde alltid vært den viktigste innfartsveien nordfra inn til Washington, helt fra den gang den ble kalt 7th Street Pike. Alle slags forretninger lå langs denne gata, og folk myldret på fortauene dag og natt. Georgia Avenue levde bestandig.

Veien var av hvit betong, med dype trikkespor. Plattformer av tre, der de reisende en gang hadde ventet for å kunne gå om bord på trikken, var ennå å se noen steder, men de kommunale bybussene besørget nå det meste av den offentlige personbefordringen. Noen få ståltrau, brukt 14

til å gi vann til hestene som hadde trukket vognene til skraphandlerne og frukt- og grønnsaksselgerne, stod fortsatt igjen langs gata, men alt sammen ville i tur og orden gå samme vei snart som de omreisende handelsmennene.

Det ble sagt at gata snart skulle asfalteres, og at skinnene, plattformene og trauene ville forsvinne.

Billys bydel, Brightwood, var hovedsakelig preget av hvit arbeiderklasse og middelklasse, og sterkt etnisk – grekere, italienere, irske katolikker og alle varianter av jøder. Familiene hadde flyttet dit fra Petworth, 7th Street, Columbia Heights, H Street-korridoren i nordøst og Chinatown, hadde arbeidet seg nordover etter hvert som de hadde tjent mer penger i velmaktsårene etter andre verdenskrig. De søkte etter penere boliger, hager til barna sine, og oppkjørsler til bilene sine. Dessuten flyttet de bort fra de fargede, som hadde økt raskt i antall og blitt langt mer synlige over hele byen i kjølvannet av byfornyelsen og tvungen opphevelse av raseskillet.

Men selv dette ville være en midlertidig flytting. Eiendomsmeglere i Brightwood hadde begynt å flytte fargede familier inn i hvite gater og spekulerte i å skremme beboerne til å selge billig – de truet med at husene ville synke i verdi på grunn av de fargede – for så å selge husene dyrt etterpå. Neste stopp for de hvite i øvre Northwest øst for parken kom til å bli forstedene i Maryland. Ingen kunne vite at de neste ni årenes begivenheter ville framskynde den siste flyttingen, selv om det kunne fornemmes at en eller annen form for forandring var på vei og at den måtte komme, en uuttalt følelse av det uunngåelige. Likevel fornektet mange det like sterkt som de fornektet døden.

Derek bodde i Park View, sør for Petworth, nå mest for fargede og noen hvite fra arbeiderklassen. Han gikk på Backus Junior High og skulle fortsette på Roosevelt High School. Billy gikk på Paul Junior High, og det var bestemt at han skulle videre til Coolidge High, der det gikk noen fargede, de fleste idrettsutøvere. Mange Coolidge-elever ville fortsette på college, noe langt færre fra Roosevelt 15

kom til å gjøre. Roosevelt hadde gjenger, Coolidge hadde foreninger. Derek og Billy bodde bare noen få, korte kilometer fra hverandre, men ulikhetene mellom dem i levekår og framtidsutsikter var slående.

De gikk langs østsiden av kvartal 6200 i Georgia Avenue og passerte den åpne døra inn til renseriet Arrow, en virksomhet som hadde vært på samme sted siden 1929, eid og drevet av Bill Caludis. De stakk innom for å si hei til Caludis’ sønn Billy, som Billy Georgelakos kjente fra kirken. På hjørnet lå Clark’s Men’s Shop, like ved MarinoffPritt and Katz, det jødiske markedet, der flere av slakterne hadde fangenumre fra konsentrasjonsleirene tatovert på underarmen. I nærheten var Sheridan Theater, som viste Decision at Sundown, enda en Randolph Scott-film. Derek hadde sett den sammen med faren.

De gikk over på den andre siden av Georgia Avenue. De kom til blomsterbutikken Vince’s Agnes, der Billy stanset for å veksle et par ord med en søt, ung ekspeditrise som het Margie, og så til Sheridan Waffle Shop, også kjent som John’s Lunch, en kafé eid av John Deoudes. Deretter lå det et skjenkested som het Sue’s 6210, et kinesisk vaskeri, en barbersalong, og på hjørnet nok et skjenkested, kalt 6200. «Stagger Lee» gikk på stedets jukeboks, rytmen strømmet fra den gjennom den åpne døra til 6200.

På fortauet utenfor baren stod tre unge, hvite tenåringer som skiftet på å snakke, røyke sigaretter og dra kam gjennom håret. En av dem ertet en av de andre, og spurte om det var kjæresten som hadde gitt ham blåveisen og det hovne fjeset. «Næh,» sa gutten med blått øye, «jeg ble overfalt av en gjeng med niggere nede ved Griffith Stadium,» og la til at han kom til å jakte på dem for «litt gjengjeld.» Gruppen stilnet da Derek og Billy passerte. Ingen ord ble vekslet, ingen harde blikk, og ingen problemer.

Derek så på den veike, storkjeftede gutten og tenkte: Det var nok ingen «gjeng med niggere», nei, det holdt med én.

På hjørnet av Georgia Avenue og Rittenhouse Road 16

pekte Billy ivrig mot en mann med bredbremmet hatt som krysset gata på vei østover. Sammen med ham gikk en ung kvinne som de ikke kunne se ansiktet på, men med en bakende som beveget seg på en tiltalende måte.

«Det er Bo Diddley,» sa Billy.

«Trodde han bodde borte på Rhode Island Avenue.»

«Det er det alle sier. Men alle har sett ham her i strøket i det siste. De sier han har et sted der nede i Rittenhouse.»

«Bo Diddley er en gangster,» sa Derek og kjente varmen bre seg mellom lårene mens han studerte hvordan kvinnen fylte skjørtet sitt.

De gikk sørover til Quackenbos Road og tok snarveien over plassen foran Nativity School, et katolsk nonnekloster som hadde en fin gymsal. Nonnene der drev hele tiden og jaget Billy og vennene hans fra gymsalen. Bortenfor plassen lå Fort Stevens, der sørstatssoldatene var blitt drevet tilbake av nordstatssoldatenes kanoner og musketter i juli 1864. Fortet var blitt gjenskapt og bevart, men nå var det få turister som besøkte stedet. Området ble for det meste brukt som lekeplass for guttene i nabolaget.

«Det er ingen her,» sa Derek og så ut over plenene som var overgrodd av ugress. Det amerikanske flagget vaiet på en hvit flaggstang og kastet en bølgende skygge på plenen.

«Jeg skal plukke litt porichia til moren min,» sa Billy.

«At det var?»

Derek og Billy gikk opp en bratt skråning til toppen, der flere kanoner stod på rekke med jevne mellomrom. Skråningen førte ned til en dyp ravine som gikk langs nordenden av fortet. Ved siden av den ene kanonen vokste det flekkvis noen spinkle planter med harde stilker. Billy trakk opp noen av plantene og ristet jorda av røttene.

«Trodde moren din likte det derre løvetannugresset.»

«Det er rodichia. Disse er også gode. Men du må ta dem før de blomstrer, for da blir de for bitre. La oss gå og gi henne dem og få oss noe å drikke.»

Billy bodde i et murhus i kolonistil med skifertak og 17

kobbertakrenner i kvartal 1300 i Somerset Road, noen få kvartaler vest for parken. Til forskjell fra rekkehusene i Park View og Petworth lå husene her atskilt, med jevne, velstelte plener på forsiden. Gatene var tett befolket av italienere og grekere. Familien Deoudes bodde i Somerset Road, det samme gjorde familien Vondas, og borte i Underwood Road bodde en hengslet gutt som het Bobby Boukas, foreldrene eide en blomsterbutikk. Alle tilhørte samme menighet som Billy, Sankt Sophia-kirken. I Tuckerman Road stod huset der dvergen og skuespilleren Johnny Puleo, som hadde spilt i sirkusfilmen Trapeze med Lancaster og Curtis, oppholdt seg det meste av året. Puleo kjørte en spesiallaget Dodge med treklosser festet til gassog bremsepedalene.

På veien hjem til Georgelakos stanset Derek for å klappe en muskuløs, lysebrun boxer som vanligvis stod lenket på forsiden av boligen til familien Deoudes. Hunden het Greco. Greco gikk av og til på patrulje sammen med politiet om natten og var kjent for å være rask, lydig og tøff.

Derek satte seg på huk og lot Greco lukte på hånda.

Hunden dyttet snuten inn mot Dereks fingrer, og Derek klappet den på magen og klødde den bak ørene.

«Sprøtt,» sa Billy.

«Hva mener du med det?»

«Vanligvis reiser han seg på to og flekker tenner.»

«Mot fargede gutter, ikke sant?»

«Vel, jo.»

«Han liker meg.» Derek ble myk i blikket mens han beundret hunden. «En dag så skal jeg skaffe meg en også, akkurat maken.»

TO

Etter å ha levert porichia til Billys mor gikk guttene tilbake til Fort Stevens. Der fikk de se to brødre, Dominic og Angelo Martini, som stod midt ute på plenen.

«Vil du gå videre?» spurte Billy. Sist de møttes hadde Dominic Martini tyrannisert Derek kraftig.

«Næh,» sa Derek. «Det er greit.»

De nærmet seg guttene. Dominic, seksten år, var ikke langt unna en åtti høy og hadde kroppsbygning som en mann i tjueårene. Huden var mørk, i likhet med den perfekt lagte sveisen. De svarte øynene var matte. Han hadde sluttet på Coolidge på sekstenårsdagen og var pumpebetjent på Esso-stasjonen sør for Georgia Avenue og Piney Branch Road. Broren Angelo, som var fjorten, hadde samme huden, men manglet størrelsen, det pene utseendet og selvtilliten til Dominic. Den sammensunkne holdningen fortalte at han var klar over forskjellen.

«Billy,» sa Dominic. «Ser du har med deg skyggen din i dag.»

«Han heter Derek,» sa Billy, med tilkjempet fasthet i stemmen.

«Slapp av, Billy-gutten.» Dominic smilte, tok et drag av sigaretten og kastet et raskt blikk på Derek. «Skal vi slåss?»

Derek hadde ventet at utfordringen ville komme. Første gang de møttes hadde han sett Dominic gjøre det samme mot en annen gutt som gikk stille og rolig gjennom parken.

Han antok at Dominic likte å begynne med det spørsmå19