Sommerøya av Elin Hilderbrand

Elin Hilderbrand

Sommerøya Oversatt av Kari Engen

Elin Hilderbrand Originalens tittel: The Island Oversatt av Kari Engen Copyright © 2010 by Elin Hilderbrand Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36674-2 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Jan Erik Birkelid Omslagsfoto: Ayal Ardon / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor, Sally Hilderbrand, som ga meg mine røtter og vinger

TATE-HUSET Huset hadde stått tomt i tretten år. Det hadde skjedd brått, uten forvarsel.

Det var et sommerhus, en hytte, selv om det var solid bygget av kvalitetstømmer og stålspikre med firkanthode.

Byggingen fant sted så tidlig som i 1935, under depresjonen. Håndverkerne var ivrige etter å få oppdrag; de var nøye da de tilpasset kledningen av trespon, de pusset, feide og pusset igjen med finkornet sandpapir. Gelenderet var glatt som en silkekjole. Snekkerne, som var hentet inn fra Fall River, sto i vinduene i annen etasje og plystret ved synet av utsikten: Det ene soverommet vendte ut mot det åpne havet, og det andre hadde utsikt over de idylliske beitemarkene og innsjøene på dette som var Tuckernuck Island.

Huset ble kun brukt i juli og av og til i august. Resten av året var det en vaktmester som stakk innom, sjekket at vinduene var tette og fjernet små brune muselik fra fellene.

Huset hadde vært vitne til mye forskjellig atferd hos medlemmene av familien som eide det. De spiste og de sov som alle andre. De drakk og danset til musikken som de tok inn på kortbølgeradioen. De elsket og de kranglet (alle medlemmene av Tate-familien var høyrøstet; det var antagelig noe genetisk). De ble gravide og de fødte; det kom barn til i huset som gråt og lo og tegnet på veggene med fargestifter, som knuste en shingel med et velrettet krokettslag, som stumpet en smugrøykt sigarett mot rekkverket på terrassen.

7

Det hadde gudskjelov aldri begynt å brenne i huset.

Og så gikk det tretten år uten at noen kom. Men det var ikke helt sant. Det kom markmus og en hel hær av stankelben. Tre flaggermus fløy inn gjennom det åpne loftsvinduet som familien hadde glemt å lukke da den dro, og som vaktmesteren hadde oversett. Vinduet vendte mot sørvest, slik at det var skjermet mot den verste vinden og regnet. I stedet gjorde det nytte som en åpning som tillot huset å puste.

En kvartett av rampete unger brøt seg inn gjennom den skrøpelige døren på verandaen, innebygd av netting, og i et øyeblikk ble huset fylt av optimisme. Mennesker! Unge mennesker! Men dette var inntrengere. Skjønt heldigvis ikke vandaler. De romsterte rundt uten å finne annen mat enn en boks med hermetisk skinke og bønner og en eske med Quaker Oats full av snutebiller (som skremte jenta som holdt den, slik at hun slapp esken, og havregrynene trillet utover linoleumsgulvet). De oppildnet hverandre til å våge seg opp trappen. Det gikk rykter på øya om at det spøkte der.

Det er ingen andre enn jeg her, ville huset ha sagt hvis huset kunne snakke. Det vil si, jeg og flaggermusene. Og markmusene. Og edderkoppene!

I et av soverommene fant ungene en tretti centimeter høy skulptur av en mann laget av drivved, skjell og glassbiter. Mannen hadde hår av sjøgress.

Kult! sa en av dem, en gutt med rødt hår og fregner.

Denne tar jeg!

Det er å stjele, sa jenta som hadde mistet esken med havregryn i gulvet.

Gutten satte fra seg skulpturen. Den er uansett ikke noe fin. Vi stikker.

De andre var enige. De gikk uten å ha funnet noe av interesse. Toalettet var det ikke engang vann i.

Igjen var stillheten der. Tomheten.

Helt til vaktmesteren en dag tok i bruk den gamle nøkkelen sin og ytterdøren svingte opp på hylende hengsler.

8

Det var ikke vaktmesteren, men vaktmesterens sønn, som nå var blitt voksen. Han pustet inn – huset visste at det ikke kunne lukte særlig godt – og ga dørkarmen et kjærlig klapp.

«De kommer tilbake,» sa han. «De kommer tilbake.»

BIRDIE Ferieplanene ble forandret og deretter forandret igjen.

I mars, da forberedelsene til Chess’ bryllup begynte å falle riktig så pent på plass, fikk Birdie en idé: en uke i huset på Tuckernuck Island, bare de to. For bare tre år siden ville noe sånt ha vært helt utenkelig. Helt siden Chess var liten, hadde hun og Birdie vært i tottene på hverandre. De kom ikke «overens». (Noe som måtte bety at Chess ikke kom overens med Birdie. Birdie hadde gjort alt som sto i hennes makt for å vinne datterens gunst, likevel ble hun stadig møtt med forakt. Det hun sa var feil, det hun gjorde var feil.) Men i det siste hadde forholdet mellom mor og datter blitt bedre – såpass mye bedre at Birdie foreslo en uke i familiens sommerhus for å knytte sterkere bånd før Chess tok fatt på resten av sitt liv sammen med Michael Morgan.

Birdie hadde ringt Chess på jobben for å høre om forslaget var spiselig.

«Jeg er nødt til å ringe deg tilbake,» sa Chess med den stramme stemmen som betydde at Birdie burde ha ventet og ringt Chess privat. Chess var matredaktør i magasinet Glamorous Home. Hun var den yngste redaktøren i bladets redaksjon, og den yngste redaktøren i hele Diamond Publishing Group, og hun måtte stå på for å vise hva hun var god for. Birdie, som selv var en entusiastisk og dyk9

tig hobbykokk, skulle gjerne hatt datterens jobb. Hun var svært, svært stolt av Chess og i all hemmelighet også misunnelig på henne.

«Alt i orden, kjære deg!» sa Birdie. «Men tygg litt på dette så lenge: du og jeg i huset på Tuckernuck en uke fra fjerde juli-helgen.»

«Du og jeg?» sa Chess. «Hvem andre?»

«Bare oss,» sa Birdie.

«Hele uken?» sa Chess.

«Kan du?» spurte Birdie. Jobben til Chess var sesongbetont. Sommeren var stille; høytidene var vanvittige. «Vil du?»

«La meg tenke på det,» sa Chess og la på.

Birdie travet rundt i huset, oppspilt og anspent. Hun følte seg som hun hadde gjort i 1972, da hun ventet på å få vite om hun hadde fått et tilbud fra Alpha Phi. Ville Chess si ja til denne ferien? Hvis Chess sa nei, skulle hun ikke ta det personlig. Chess hadde det travelt, og en uke var lang tid. Ville Birdie hatt lyst til å feriere en uke alene med sin mor? Antagelig ikke. Birdie tok tekoppen sin, men den var blitt kald. Hun satte den i mikrobølgeovnen for å varme den opp og gikk bort til PC-en hun hadde stående på kjøkkenet, for å få med seg nyheter og oppskrifter. Hun sjekket e-posten sin. Den yngste datteren, Tate, var IT-ekspert og sendte moren minst én e-post om dagen, skjønt innimellom var det en videresendt vits eller et kjedebrev som Birdie slettet uten å lese dem. I dag var innboksen tom.

Birdie var irritert på seg selv. Chess hadde ikke det minste lyst til å tilbringe en uke alene sammen med henne. Hun skulle ikke ha spurt.

Men så, akkurat da hun skulle grave seg ned i den usikkerheten som preget nesten all kontakt med Chess (hvorfor var forholdet til den eldste datteren så spent? Hva hadde Birdie gjort galt?), ringte telefonen. Birdie rev den til seg.

Det var Chess.

«Fra første til sjuende juli?» sa hun. «Du og jeg?»

«Vil du det?» sa Birdie.

10

«Helt klart,» sa Chess. «Det høres herlig ut. Takk, Bird!»

Birdie sukket – lettelse, glede, opprømthet! En uke på Tuckernuck hørtes virkelig herlig ut. En av fordelene ved å være skilt etter tretti års ekteskap var at Birdie kunne gjøre akkurat som hun selv ville. Huset på Tuckernuck hadde vært i Tate-familiens eie i syttifem år – i hennes familie, ikke Grants. Der Birdie hadde vokst opp med minner om enkle, sorgløse sommerdager på Tuckernuck, hadde ikke Grant det. Han hadde latt som om han likte Tuckernuck de to første somrene de var sammen, men straks de var gift og fikk barn, ble ulysten åpenbar. Han kunne ikke fordra stedet – huset var primitivt, strømaggregatet upålitelig. Han var ingen speidertype; han ville ikke bruke håndpumpe for å hente opp vann, som så måtte varmes opp før han fikk seg et bad. Han likte ikke mus eller mygg eller flaggermus som hang ned fra bjelkene. Han likte ikke å være uten fjernsyn og telefon. Han var advokat for halve Wall Street. Hvordan kunne Birdie vente at han skulle feriere et sted uten telefon?

Hver sommer, helt til Tate gikk siste året på high school, hadde Grant lidd seg gjennom to ferieuker i huset på Tuckernuck. Så hadde han satt ned foten – ikke mer.

Birdie hadde ikke vært på Tuckernuck på tretten år. Det var på tide å vende tilbake.

Så i tillegg til å planlegge Chess’ bryllup med Michael Morgan planla Birdie også en ukes ferie på Tuckernuck.

Hun ringte til vaktmesteren, Chuck Lee. Da hun tastet nummeret – for lengst glemt, og likevel kjent – merket hun hvor nervøs hun var. Chucks kone, Eleanor, tok telefonen.

Birdie hadde aldri sett Eleanor, langt mindre snakket med henne, men hun visste om Eleanors eksistens, og hun var sikker på at Eleanor visste om hennes. Birdie bestemte seg for ikke å presentere seg, det var enklere på den måten.

«Jeg vil gjerne snakke med Chuck Lee,» sa hun. «Er han hjemme?»

11

«Ikke for øyeblikket,» sa Eleanor. «Kan jeg ta imot en beskjed?»

«Jeg har et vaktmesterspørsmål,» sa Birdie.

«Chuck driver ikke lenger med vaktmestertjenester,» sa Eleanor. Hun virket omgjengelig nok, tenkte Birdie. I Birdies yngre fantasi hadde Eleanor veid to hundre kilo, hatt hud som en blekksprut og antydning til bart. «Å,» sa Birdie. Hun lurte på om Chuck og Eleanors telefon hadde nummerviser, men kom til at de ikke hadde det. Chuck var en mann som var trygt forankret i 1974, og hadde alltid vært det.

«Min sønn Barrett har tatt over firmaet,» sa Eleanor.

«Vil du ha nummeret hans?»

Da Birdie hadde lagt på, måtte hun sette seg et øyeblikk.

Så nådeløst årene fløy av sted! Birdie hadde kjent Barrett Lee hele hans liv. Hun husket ham som femåring, en lyslugget pjokk i oransje redningsvest som satt ved siden av faren i Boston Whaleren som hentet Birdie, Grant og ungene i Madaket Harbor på Nantucket og satte dem av på den lille stranden, hvit og myk som loffsmuler, nedenfor sommerhuset deres på den lille naboøya Tuckernuck. Var Barrett Lee gammel nok til å overta et firma? Aldersmessig hadde han befunnet seg et sted mellom Chess og Tate, som var henholdsvis trettito og tretti, noe som betydde at Barrett kunne være trettien. Og Chuck hadde gått av med pensjon som en normal sekstifemåring, mens Grant fortsatt kjørte tog inn til sentrum hver morgen, og for alt Birdie visste, fortsatt inviterte med seg kundene sine for å drikke martini og spise biff på Gallagher’s etter jobben.

Birdie ringte Barrett Lees mobiltelefon, og det var ganske riktig en mann som svarte.

«Barrett?» sa Birdie. «Dette er Birdie Cousins. Jeg eier Tate-huset på Tuckernuck?»

«Hei, Mrs. Cousins,» sa Barrett Lee avslappet, som om de hadde snakket sammen senest uken før. «Hvordan står det til?»

Birdie forsøkte å huske sist gang hun hadde sett Barrett 12

Lee. Hun hadde et uklart bilde av ham som tenåring. Han hadde vært ganske pen, akkurat som faren. Han spilte fotball for Nantucket Whalers og hadde brede skuldre og hvitblondt hår. Han hadde kommet ut alene med farens båt en morgen for å ta med en av jentene på fisketur. Og en annen gang hadde han bedt med en av dem på piknik.

Ikke for alt i verden klarte Birdie å huske om det var Chess eller Tate.

Hvordan står det til? Hva skulle hun svare på det? Grant og jeg ble skilt for to år siden. Han bor i en «lofts»leilighet i Norwalk og går ut med kvinner han kaller «cougars», mens jeg går på veggene i familiens hus i New Canaan, fem hundre og femti kvadratmeter fylt med tepper og antikviteter og innrammede fotografier som dokumenterer et liv som nå er borte. Jeg lager et forseggjort måltid hver mandag og spiser det resten av uken. Jeg er fortsatt medlem i hageforeningen. En gang i måneden går jeg i lesesirkelens møter, og jeg er ofte den eneste som har lest den utvalgte boken; de andre damene kommer bare for vinen og sladderen. Chess og Tate er voksne og lever sine egne liv. Jeg skulle ønske jeg hadde en jobb. Jeg bruker mer tid enn jeg burde på å være sint på Grant for at han aldri oppmuntret meg til å jobbe. For her er jeg, femtisju år gammel, skilt og i ferd med å bli en sånn kvinne som tvinger seg på barna sine.

«Det går bra,» sa Birdie. «Jeg går ut ifra at det er litt av et sjokk å høre fra meg.»

«Et sjokk,» bekreftet Barrett.

«Hvordan er det med faren din?» spurte Birdie. «Han har pensjonert seg?»

«Det har han,» sa Barrett. «Han fikk et slag rett før Thanksgiving. Det går bra med ham, men tempoet er nokså redusert.»

«Det var leit å høre,» sa Birdie. Også dette fikk henne til å stoppe. Hadde Chuck Lee hatt et slag? Chuck Lee med militærklippen, sigaretten i munnviken og biceps som svulmet når han dro inn ankeret til båten? Var han redusert?

13

Birdie så for seg en landskilpadde, skallet og luntende, før hun fort skjøv bildet fra seg. «Vet du, Chess og jeg har tenkt å tilbringe den første uken i juli i huset. Kan du få det i stand innen den tid?»

«Tja,» sa Barrett.

«Tja, hva?»

«Det må en viss innsats til,» sa Barrett. «Jeg var innom der i september, og stedet er i ferd med å ramle sammen.

Det må legges ny kledning og antagelig nytt tak. Du trenger nytt strømaggregat. Og trappen ned til stranden har råtnet. Nå gikk ikke jeg inn, men …»

«Kan du ordne det?» spurte Birdie. «Jeg vil at det skal være i brukbar stand. Kan du kjøpe et skikkelig aggregat og fikse opp resten av huset? Jeg kan sende en sjekk i morgen. Fem tusen dollar? Ti tusen?» Etter skilsmissen hadde Birdie fått huset og et rundhåndet månedlig bidrag.

Grant hadde også lovet at dersom hun sto overfor større utgifter, skulle han dekke dem så lenge han anså dem for å være «rimelige». Grant hadde lite til overs for Tuckernuck-huset, og Birdie visste ikke om han ville anse kostnadene ved å reparere det for rimelige eller ei. Hun luktet en mulig konflikt, men hun kunne ikke la sommerhuset falle fra hverandre etter syttifem år, kunne hun vel?

«Ti tusen dollar til å begynne med,» sa Barrett. «Jeg beklager å måtte si at …»

«Nei, det er ikke noe å beklage. Det er ikke din skyld …»

«Men hvis du vil ha stedet tilbake sånn som det var …»

«Vi har ikke noe valg!» sa Birdie. «Det var min bestemors hus.»

«Vil du at det skal være ferdig til første juli?»

«Første juli,» sa Birdie. «Det er bare Chess og jeg som kommer. Som et siste hurra. Hun skal gifte seg i september.»

«Gifte seg?» sa Barrett. Han tidde et øyeblikk, og det gikk opp for Birdie at det måtte ha vært Chess han hadde bedt med på den pikniken.

14

«Tjuefemte september,» sa Birdie stolt.

«Jøss,» sa Barrett.

I midten av april, selvangivelsestid, var hver minste detalj rundt Chess’ vielse til Michael Morgan på plass – deriblant kjolen til brudepiken, menyen og salmene i kirken.

Birdie ringte Chess på jobben langt oftere for å innhente hennes mening og bifall. Mesteparten av tiden sa Chess: «Ja, Birdie, fint. Hva du enn mener er riktig.» Birdie var blitt både overrasket og smigret da Chess ba henne om hjelp med bryllupet. Egentlig hadde hun sluppet alt sammen i fanget på Birdie og sagt nøkternt: «Du har jo utsøkt smak.» Birdie var tilfeldigvis av samme mening; hennes gode smak var et faktum, på lik linje med de grønne øynene og de fastgrodde øreflippene. Men å vite at hun hadde Chess’ tillit, var oppmuntrende.

Tre hundre gjester skulle inviteres i bryllupet; vielsen skulle finne sted i Trinity Episcopal, der Benjamin Denton, presten fra Chess’ ungdom, skulle forrette. Etter seremonien var det mottakelse i Birdies hage. Anleggsgartnerne hadde påbegynt arbeidet i september året før. Høydepunktet var, etter Birdies oppfatning, en flytende øy som skulle anbringes i Birdies hagedam der de nygifte skulle danse brudevalsen.

Grant hadde ringt bare én gang for å klage over utgiftene, og det var i forbindelse med de tjue tusen dollarene det kostet å konstruere og produsere den flytende øya. Birdie hadde tålmodig forklart ideen bak den for ham over telefonen, men enten skjønte han det ikke, eller så likte han det ikke.

«Skal vi eller skal vi ikke betale for et alminnelig dansegulv?»

«Vi skal det,» sa Birdie. «Dette er en spesiell sak, til de første dansene. Chess som danser med Michael, Chess som danser med deg, du som danser med meg.»

«Jeg som danser med deg?»

Birdie kremtet. «Emily Post sier at hvis ingen av de skilte 15

ektefellene har giftet seg på nytt, så … ja, Grant, du blir nødt til å danse med meg. Beklager.»

«Tjue tusen dollar er mye penger, Bird.»

Det måtte en telefonsamtale fra Chess til for å overbevise ham. Gudene måtte vite hva hun sa, men Grant betalte.

I slutten av april var Birdie på sin første date etter skilsmissen. Det hele var arrangert av Birdies søster, India, som jobbet som kurator ved Pennsylvania Academy of Fine Arts i Philadelphia. India hadde vært gift med skulptøren Bill Bishop og tatt seg av tre barn mens Bill reiste verden rundt og høstet berømmelse. I 1995 skjøt Bill seg i hodet på et hotell i Bangkok, og selvmordet hadde vært en fryktelig påkjenning for India. En stund hadde Birdie vært redd hun aldri skulle komme over det. Søsteren hennes ville ende som uteligger på Rittenhouse Square, eller som en eremitt som holdt katter og tilba det innrammede fotografiet av Bill. Men på et eller annet vis hadde India reist seg fra asken, dratt nytte av sin mastergrad i kunsthistorie og fått seg jobb som kurator. I motsetning til Birdie var India moderne og stilig. Hun kledde seg i Catherine Malandrino-kjoler, gikk med ti centimeter høye hæler og bar Bill Bishops lesebriller i et kjede rundt halsen. India gikk ut med alle slags menn – eldre menn, yngre menn, gifte menn – og mannen hun hadde funnet til Birdie, var en av hennes egne kasserte. Han var for gammel. Hvor gammel var for gammel? Sekstifem, som var samme alder som Grant.

Han het Hank Dunlap. Hank var pensjonert rektor for en privat eliteskole på Manhattan. Hans kone Caroline hadde sine egne penger. Hustruen satt i styret for Guggenheimmuseet, og India hadde truffet Hank og Caroline på et av museets veldedighetsarrangementer mange år tidligere.

«Hva skjedde med Caroline?» spurte Birdie. «Ble de skilt? Døde hun?»

16

«Ingen av delene,» sa India. «Hun har alzheimer. Hun bor på en institusjon lenger nord i delstaten.»

«Så kona er fortsatt i live, de er fortsatt gift, og du gikk ut med ham? Og nå vil du at jeg skal gå ut med ham?»

«Ikke vær så prippen, Birdie,» sa India. «Hanks kone lever i en annen verden og kommer aldri tilbake. Han vil ha selskap. Han er akkurat din type.»

«Er han?» sa Birdie. Hva var hennes «type»? En som Grant? Grant var djevelens advokat, bare opptatt av singlemaltwhisky og dyre biler med skinninteriør. Han var ikke den vennlige rektortypen som var fornøyd med en middelmådig lønn. «Spiller han golf?»

«Nei.» «Da er han min type.» Birdie sverget på at hun aldri mer skulle innlede et forhold til en golfspiller.

«Han er søt,» sa India som om de snakket om en sekstenåring. «Du kommer til å like ham.»

Bombe! Birdie likte ham. Hun hadde bestemt seg for å gi slipp på alt det pessimistiske sludderet om at «Jeg nekter å tro at jeg skal på stevnemøte i min alder», og bare være realist. Hun skulle på date i sin alder, men i stedet for å uroe seg dusjet hun, kledde seg og sminket seg som hun ville ha gjort hvis hun og Grant skulle i teateret eller ut og spise med venner. Hun tok på seg en enkel stroppekjole, høye hæler og pene smykker, deriblant forlovelsesringen (den hadde vært hennes bestemors og skulle en dag gis videre til et av hennes barnebarn). Så satte hun seg på benken i hagen med et glass Sancerre og med Mozart spillende på utehøyttalerne mens hun ventet på at gamle Hank skulle dukke opp.

Hjertet hennes slo tilsynelatende normalt.

Hun hørte en bil i innkjøringen og gikk inn på kjøkkenet, skylte vinglasset, sjekket leppestiften i speilet og hentet kåpen. Med et dypt åndedrag åpnet hun døren. Og der sto gamle Hank med en bukett vakre lilla hyasinter. Han hadde gråstenkt hår og briller uten innfatning. Han var, 17

som India hadde lovet, søt. Veldig søt. Da han så Birdie, smilte han bredt. Fra øre til øre. Han var herlig.

«Du er enda penere enn søsteren din,» sa han.

Birdie var i ekstase. «Herregud,» sa hun. «Jeg elsker deg allerede.»

Og så lo de.

Kvelden hadde gått fra bra til bedre. Hank Dunlap var intelligent og kunnskapsrik, morsom og engasjerende. Han valgte en ny restaurant i en trendy gate i South Norwalk, blant kunstgallerier og dyre designforretninger. Det var i denne Soho-kopien (de kalte det SoNo) Grant bodde nå.

Birdie lurte på om han vanket i den trendy gaten (hun hadde vanskelig for å tro det); hun lurte på om hun kom til å møte ham, eller om han kom til å se henne ute med søte, lærde Hank. Det var varmt nok til å sitte ute, og Birdie grep sjansen begjærlig.

Maten på den nye restauranten var noe for seg selv.

Birdie var glad i god mat og god vin, og det samme, viste det seg, var Hank. De smakte på hverandres retter og bestemte seg for å dele en dessert. Birdie tenkte ikke Jeg nekter å tro at jeg går på stevnemøte i min alder. Det hun tenkte, var at hun hadde det morsomt, at dette var ukomplisert. Det var kanskje mer ukomplisert å spise middag med denne mannen hun knapt nok kjente, enn det noen gang hadde vært å spise middag med Grant. (Bortsett fra forkjærligheten for en godt modnet indrefilet brydde ikke Grant seg om hva han spiste. Han spiste kun for å holde seg i live.) De siste årene av ekteskapet hadde Birdie og Grant nesten ikke snakket med hverandre når de gikk ut til middag. Det vil si, Birdie hadde skravlet i vei om temaer som interesserte henne, og Grant hadde nikket fraværende mens han så på Yankees-kampen over skulderen hennes eller sjekket børsrapporter på BlackBerryen.

Mens Birdie spiste sammen med Hank, forundret hun seg stort over hvor hyggelig det var å være sammen med en som ikke bare interesserte henne, men som også syntes 18

hun var interessant. Som ikke bare snakket, men også lyttet.

Birdie sa: «Jeg ville gått hen og giftet meg med deg i kveld, men jeg har skjønt at du allerede er gift.»

Han nikket og smilte bedrøvet. «Min kone, Caroline, bor på en institusjon i Brewster. Hun kjenner hverken igjen meg eller barna lenger.»

«Så leit,» sa Birdie.

«Vi hadde et godt liv sammen,» sa Hank. «Det er trist for hennes del at det må avsluttes et annet sted enn hjemme, men jeg klarte ikke å ta meg av henne alene. Hun har det bedre der hun er. Jeg besøker henne torsdag ettermiddag og hver søndag. Jeg tar med sjokoladetrukne karameller, og hver uke takker hun meg som om jeg var en snill fremmed, noe jeg trolig er for henne. Men hun er veldig glad i dem.»

Birdie kjente tårene presse på. Kelneren kom med desserten, en parfait av pasjonsfrukt og kokosnøttkrem. Hank begynte å spise, og Birdie tørket øynene. Ekteskapet hennes hadde endt dårlig, men ikke så dårlig som enkelte, og Hanks ekteskap var også i ferd med å ende dårlig, men heller ikke det så dårlig som enkelte. Hans kone kjente ham ikke igjen, men han tok med sjokoladetrukne karameller til henne. Det var den snilleste symbolske handling Birdie kunne forestille seg. Hadde Grant noen gang gjort noe så snilt for henne? Ikke som hun kom på.

Hank kysset Birdie god natt ved husdøren, og det var den beste delen av kvelden. Kysset var mykt og dypt, og en for lengst glemt følelse våknet til live. Begjær. Hun og Grant hadde hatt sex helt til det siste ved hjelp av en pille, men begjæret etter ektemannens kropp hadde forsvunnet før Tate begynte på ungdomsskolen.

«Jeg ringer deg i morgen,» sa Hank.

Birdie nikket. Hun var stum. Hun snublet inn og vandret omkring på kjøkkenet, mens hun så på det med nye øyne. Hva ville Hank synes om dette kjøkkenet? Hun var 19

en stor tilhenger av små detaljer: alltid frisk frukt, alltid friske blomster, alltid nylaget kaffe, ordentlig fløte, friskpresset juice, morgenavisen levert på trappen, klassisk musikk. Alltid vin av god årgang. Ville Hank sette pris på disse godene på samme måte som Birdie gjorde?

Hun laget seg en kopp te og danderte hyasintene han hadde hatt med i en av krystallvasene. Hun svevde. Det perfekte livet, kom hun til, ville være et liv fylt med førstedater som dette. Hver dag ville inneholde løfter, en gnist, et slektskap og begjær.

Begjær. Hun hadde helt glemt begjæret.

Hun kledde av seg og gikk til sengs med det dampende tekruset. Hun grep romanen som boksirkelen var i gang med, og la den så fra seg. Hun svevde i luften som en tryllekunstners assistent. Hun lukket øynene.

Telefonen ringte midt på natten. Klokken viste tjue over tre. Birdie satte seg opp i sengen. Nattbordlampen hennes var fortsatt tent. Teen sto kald på nattbordet. Telefonen?

Hvem ringte på et sånt tidspunkt? Så husket hun daten sin, og den varme sentimentale lykkefølelsen vendte tilbake.

Det kunne være India som ringte for å høre hvordan kvelden hadde gått. India levde uregelmessig. Helt siden Bill døde, hadde hun vært plaget av søvnløshet og kunne av og til gå tre døgn uten å sove.

Eller så var telefonen fra Hank, som kanskje ikke hadde fått sove.

Birdie tok den.

En kvinne som gråt. Birdie visste med en gang at det var Chess. En mor kjenner alltid igjen lyden av sitt barns gråt, selv når barnet er trettito år. Resten skjønte hun intuitivt og umiddelbart, uten å måtte høre et eneste ord. Det var forferdelig, men hun visste det.

«Det er slutt, Birdie.»

«Slutt?»

«Slutt.»

Birdie trakk dynen opp til haken. Dette var et av hennes 20

avgjørende øyeblikk som mor, og hun var fast bestemt på å briljere.

«Få høre hva som er skjedd,» sa hun.

Michael Morgan var én nittifem høy, velpleid og pen. Han hadde rødblondt hår, grønne øyne og et smil som fikk andre til å smile. Han hadde spilt lacrosse for Princeton, der han hadde studert sosiologi og gått ut med beste karakter, han var en kløpper i kryssord og likte svart-hvittfilmer, noe som sjarmerte alle i Birdies generasjon. I stedet for å begynne å jobbe hos J.P. Morgan, der faren var partner, eller begynne i reklamebransjen, der moren forvaltet markedsføringsbudsjettet for hver eneste kassasuksess på Broadway, hadde Michael tatt opp et svimlende lån og kjøpt et konkurstruet hodejegerfirma. På fem år hadde han fått det til å gå med overskudd og hadde plassert tjuefem prosent av avgangsklassen ved Columbia Business School.

Chess hadde truffet Michael Morgan på en rockeklubb i sentrum av New York; Birdie husket ikke hva stedet het.

Chess hadde vært der sammen med en venninne, og Michael hadde vært der for å høre på broren Nick, som var vokalist i et band som het Diplomatic Immunity. Dette var måten unge mennesker møttes på; Birdie forsto det. Men i motsetning til de andre unge mennene som Chess traff, ble det alvor mellom henne og Michael fra første stund.

Begynnelsen på Chess’ forhold til Michael Morgan falt sammen med slutten på Birdie og Grants ekteskap. Da Birdie og Grant hilste på Michael Morgan for første gang, var de teknisk sett separert. (Grant bodde på et rom på Hyatt hotell i Stamford. Dette var før han leide, og deretter kjøpte, loftsleiligheten i South Norwalk.) Chess visste at foreldrene var separert, men hun ville at Birdie og Grant skulle hilse på Michael sammen som en enhet. Birdie var motvillig. Det ville bli pinlig; det ville bli omtrent det samme som en date med Grant, som hun helt nylig og entydig hadde bedt om å forlate livet hennes. Men Chess insisterte. Hun syntes at foreldrene kunne oppføre seg sivili21

sert og hyggelig mot hverandre en kveld for hennes skyld.

Grant var åpen for tanken og bestilte bord for fire på La Grenouille, det som før hadde vært yndlingsrestauranten deres. Han og Birdie kjørte inn til byen sammen; det ville være ulogisk ikke å gjøre det. Grant luktet det samme.

Han hadde på seg kakidressen og en av skjortene Birdie hadde kjøpt til ham, og det rosa slipset med frosker som han alltid brukte når han skulle på La Grenouille. Birdie husket den beroligende og samtidig ubehagelige følelsen av at ingenting var forandret. Restaurantens hovmester, Donovan, tok imot dem som et ektepar – han visste ikke at de var gått fra hverandre – og viste dem til det bordet de pleide å ha. På vei til restauranten fra parkeringsgarasjen hadde Birdie fortalt Grant om Michael Morgan. Da hadde han og Chess vært sammen i tre uker.

«Tre uker?» sa Grant. «Får han audiens etter bare tre uker?»

«Jeg tror dette er dét,» sa Birdie.

«Dét?» sa Grant.

«Bare vær hyggelig,» sa Birdie. «Få ham til å føle seg vel.»

Chess var vakker i blomstrete lavendelblå kjole, og Michael Morgan var flott i koksgrå dress og lavendelfarget Hermès-slips. (De hadde matchet antrekkene sine! Først slo det Birdie som sjarmerende, så bekymret hun seg for at de i all hemmelighet bodde sammen.) Chess og Michael Morgan så ut som om de kom rett fra en reportasje i Town and Country. De så ut som om de allerede var gift.

Michael Morgan hilste på Grant med et kraftig håndtrykk og kysset Birdie på kinnet. Begge fikk det strålende smilet som selv fikk dem til å smile. (Den firskårne kjeven, de perfekte tennene, glimtet i øyet – han var magnetisk!) Birdie hadde gått til middagen med en motvilje mot romantikk og kjærlighet, men til og med hun lot seg sjarmere av Michael Morgan, og av Michael og Chess sammen. Michael hadde nydelige manerer, han reiste seg da Chess skulle på toalettet, og da hun kom tilbake, fortalte 22

han Grant og Birdie om firmaet sitt og planene for fremtidig vekst på en måte som både var imponerende og lite selvhøytidelig. Han satte pris på vinen, han drakk whisky med Grant etter desserten, han takket både Grant og Birdie overstrømmende for måltidet, og han berømmet dem for å ha oppfostret en så vakker, klok og dyktig datter som Chess. Hva gikk det an ikke å like?

Så det Birdie hørte i telefonen, var overraskende. Chess hadde brutt forlovelsen. Chess hadde spist middag på Aureole med venninnen Rhonda, etter det hadde hun og Rhonda gått på The Spotted Pig for å ta en drink og derfra videre til en nattklubb. Chess hadde forlatt nattklubben uten å si fra til Rhonda. Hun hadde gått sekstisju kvartaler til leiligheten sin (Birdie grøsset ved tanken på hvor farlig det var) og ringt til Michael i San Francisco, der han var for å presentere kandidater til toppjobben i et prestisjetungt teknologifirma. Hun hadde avlyst bryllupet.

Michael skulle ta et fly hjem neste morgen, sa hun, men det spilte ingen rolle. Forholdet var over. Hun skulle ikke gifte seg.

«Men vent litt,» sa Birdie. «Hva skjedde?»

«Ingenting skjedde,» sa Chess. «Jeg vil bare ikke gifte meg med Michael.»

«Men hvorfor ikke?» sa Birdie. Hun var ikke naiv. Chess kunne ha fått i seg dop med psykedeliske virkninger da hun var på den nattklubben. Kanskje hun fortsatt var påvirket av det nå?

«Jeg har ingen god grunn,» sa Chess. Hun begynte å gråte igjen. «Jeg vil bare ikke.»

«Du vil bare ikke?»

«Det stemmer,» sa Chess. «Jeg vil ikke.»

«Du elsker ham ikke?» sa Birdie.

«Nei,» sa Chess. «Jeg gjør ikke det.»

Hva kunne Birdie si?

«Jeg forstår.»

«Gjør du?»

«Jeg støtter hva du enn bestemmer deg for. Jeg elsker 23

deg. Hvis du ikke vil gifte deg med Michael Morgan, avlyser vi alle bryllupsplanene.»

Chess pustet ut. Hun hikket. Hun hvisket: «Herregud, Birdie, takk. Tusen takk.»

«Ok. Det går bra,» sa Birdie.

«Kan du fortelle det til pappa?» spurte Chess.

«Jeg?» «Vær så snill?» Tårene truet. «Jeg klarer det bare ikke.

Jeg er ikke sterk nok.»

Det Chess mente, var at hun ikke ville. Hvem ved sine fulle fem ville ha lyst til å ringe Grant Cousins, hvis jobb det var å sette skrekk i alt fra amatørinvestorer til det føderale verdipapirtilsynet, og si til ham at han antagelig hadde kastet bort ett hundre og femti tusen dollar på ting som håndgraverte invitasjoner og en flytende øy i sin ekskones hagedam? Birdie visste at hennes største feil som mor var at hun ikke hadde latt barna ta ansvar for sine handlinger.

Hun hadde ikke tvunget dem til å rydde etter seg. Da Tate stjal fargeblyanter som seksåring, hadde ikke Birdie slept henne med tilbake til butikken for å innrømme sine synder for innehaveren slik hun burde ha gjort. Bortsett fra en skjennepreken hadde hun sett gjennom fingrene med tyveriet og lagt fem dollar i en konvolutt som hun stakk inn under døren til butikken etter stengetid.

«Jeg synes du skal ringe faren din og fortelle ham med dine egne ord hva du har bestemt deg for,» sa Birdie. «Jeg vil ikke kunne gjøre det på samme måte.»

«Vær så snill?»

Birdie sukket. Det sene tidspunktet gikk innpå henne, og det samme gjorde tanken på det avlyste bryllupet – alt det arbeidet til ingen nytte! – og det samme gjorde tanken på å snakke med Grant om denne katastrofale nyheten. Men hun måtte ikke tenke på det som en katastrofe.

Hun måtte tenke på det som at Chess sparte seg selv for et ulykkelig liv. Det som virkelig ville vært en katastrofe, var om Chess giftet seg, fødte tre barn og deretter oppdaget at et hvilket som helst av hundre andre alternativer 24

ville ha vært bedre enn å gifte seg med Michael Morgan.

Man fikk bare ett liv, og Chess aktet å forvalte sitt med omhu.

Birdie var utslitt.

«La oss snakke sammen i morgen tidlig, og så etter at du har snakket med Michael personlig. Så får vi bekymre oss for faren din. Det kan jo tenkes at det snur.»

«Nei, Birdie, det kan ikke det.»

«Ok, men –» «Birdie,» sa Chess. «Tro meg.»

Chess holdt fast ved beslutningen sin. Michael kom hjem fra California, sliten og oppjaget, villig til å gjøre hva som helst for å få Chess til å ombestemme seg, men Chess avviste alt. Hun ville ikke gifte seg med ham i september. Hun ville ikke gifte seg med ham overhodet. Michael Morgan, tidligere Kongen av Verden, tidligere Vellykket Ung Mann, tidligere eliteuniversitetsatlet og kåret til årets gründer av bladet Inc., var veiet og funnet for lett.

Michael ringte Birdie tidlig neste kveld. Det var søndag, og Hank Dunlap satt i Birdies stue med et glass vin mens han spiste hennes saftige palmiers og hørte på Ella Fitzgerald på stereoanlegget. Birdie hadde invitert ham hjem på en vårlig middag bestående av stekt kylling og asparges.

Uansett om hennes verden var i ferd med å ramle sammen rundt henne. Eller ikke akkurat hennes verden, men den til mennesker hun var glad i.

Da Hank ringte dagen før, sa Birdie: «Jeg befinner meg midt i en overraskende familiekrise.»

Og Hank sa: «Foretrekker du selskap eller armslag?»

Det fine med å date igjen i hennes alder var at hun forholdt seg til en motpart som var følelsesmessig moden. Hun kunne velge enten selskap eller armslag, og Hank ville forstå. Hun fant ut at hun ville ha selskap. Hun kjente nesten ikke Hank Dunlap, men hun hadde en følelse av at han kunne bidra med et fornuftig perspektiv. Han hadde vært skolerektor. Han hadde håndtert elever, lærere, foreldre, 25

penger, følelser, logistikk, og antagelig et titall ulykkelige kjærlighetshistorier. Han kunne kanskje hjelpe henne, og hvis ikke kunne han bare sitte der, og Birdie ville føle seg bedre bare ved å se på ham.

Han kom medbringende en flaske Sancerre, som var yndlingsvinen hennes, og hun hadde straks skjenket i to glass, tatt ostebakelsene ut av ovnen og fortalt Hank hva som var skjedd. Min datter Chess ringte i natt for å fortelle at hun hadde brutt forlovelsen sin. Hun oppga ingen grunn. Hun elsker ham rett og slett ikke.

Hank nikket tankefullt. Birdie hadde begynt å føle seg litt pinlig berørt på Chess’ vegne. Hvorfor i all verden hadde hun sagt ja til å gifte seg med Michael Morgan hvis hun ikke elsket ham? Michael hadde fridd oppe fra scenen under en rockekonsert, noe som Birdie hadde følt var overilt og på grensen til det usømmelige, men Chess og Michael hadde møtt hverandre på en rockekonsert, så det ga en form for meningsfylt symmetri. Han hadde tenkt grundig igjennom det; han hadde bedt Grant om Chess’ hånd en uke tidligere. Det virket ikke som om Chess ble flau over det offentlige aspektet ved frieriet, eller i hvert fall bare litt.

Det hun hadde sagt, var: Hvordan kunne jeg si nei? Men hun sa det i en lett tone, og det Birdie trodde hun mente, var: Hvorfor skulle jeg si nei? Michael og Chess var som skapt for hverandre.

Hank avbrøt Birdies tanker ved å legge hendene rundt livet hennes og dra henne inntil seg. Hun kjente en bølge av svimmelhet. Hun satte fra seg vinglasset. Hank kysset henne. Lysten var der med en gang.

Han trakk seg tilbake og sa: «Jeg føler meg som ham som bare tenker på sex, når vi egentlig burde ha lest til eksamen.»

«Sex?» sa Birdie. «Eksamen?»

Han tok av seg brillene og begynte å kysse henne igjen.

Og så ringte telefonen. Først lot Birdie som om hun ikke hørte den. Ingenting skulle få rive henne vekk fra … men så gikk det opp for henne at hun måtte svare.

26

Hun gjorde seg fri. Hank nikket og tok på seg brillene igjen.

«Hallo?» sa hun.

«Mrs. Cousins? Dette er Michael Morgan.»

Hun hadde bedt ham hundre ganger om å kalle henne Birdie, og han hadde aldri gjort det – oppdragelsen hans hindret ham – men nå var hun glad for det. «Å Michael,» sa hun, og Hank trakk seg tilbake til stuen med vinen sin og brettet med palmiers.

Michaels stemme var skjelven, så sterkere, så skjelven igjen, med tynn gutteaktig knekk. Hva hadde han gjort galt? Hva kunne han gjøre for å få Chess til å ombestemme seg? Chess hadde øyensynlig ikke klart å oppgi noen overbevisende grunn. Hun ville ikke gifte seg med ham, men hun hadde ingen forklaring. Han godtok det ikke.

«Det er bare ikke logisk,» sa Michael. «Klokken åtte var alt i orden. Hun ringte meg på vei til Aureole. Hun sa at hun elsket meg.» Han brøt av slik at Birdie kunne bidra med en medfølende lyd. «Så, klokken ti, fikk jeg en tekstmelding der hun skrev at hun skulle gå fra restauranten og fortsette til en bar.»

«Jeg skjønner,» sa Birdie.

«Fire timer senere har hun tatt av seg ringen.» Stemmen hans ble sterkere, sintere. «Mrs. Cousins, jeg vil vite hva som skjedde i den klubben.» «Å, kjære folk,» sa Birdie. «Jeg vet ikke hva som skjedde.»

«Fortalte hun ingenting til deg?»

«Hun sa ikke et ord om klubben. Bortsett fra at hun dro derfra uten å si fra til venninnen som hun var der sammen med. Hun gikk alene hele veien hjem til Sixtythird Street midt på natten.»

«Er du sikker på at hun var alene?» sa Michael.

«Det var det hun sa til meg,» sa Birdie. «Hvordan det?

Tror du at det er en annen?»

«Hvorfor skulle hun ellers bryte forlovelsen?» sa Michael. «Det finnes ingen annen forklaring, gjør det vel?»

27

Gjør det vel? Han ville vite hva Birdie trodde. Hun var splittet mellom et ønske om å trøste Michael og ønsket om å forsvare Chess’ valg. Hun hadde havnet mellom barken og veden.

«Jeg kan ikke snakke for Chess, Michael,» sa hun. «Til meg sa hun at hun ikke ville gifte seg. Følelsene hennes har endret seg. Du fridde på en veldig offentlig måte.» Det hørtes ut som en bebreidelse, og var det også: Hvis Michael Morgan hadde fridd på tomannshånd, ville Chess kanskje svart noe annet. «Kanskje Chess følte at hun måtte si ja når det hun mente, var at hun ville tenke på det.»

«Jeg fridde for et halvt år siden,» sa Michael. «Hun har hatt tid til å tenke.»

«Hun har hatt tid til å tenke,» sa Birdie. «Og jeg vet at dette er en mager trøst, men det at hun oppdager det nå, er mye bedre enn at hun finner det ut om ti år, når dere har fire barn og huslån. Dette er et perspektiv som kommer med alderen, og du må bare ta mitt ord for det.»

«Jeg kan ikke gi opp håpet,» sa Michael. «Jeg elsker henne, Mrs. Cousins. Jeg er vilt forelsket i datteren din, og det er ikke noe jeg bare kan skru av som en kran. Hjertet mitt …» Her begynte han å gråte, og Birdie krympet seg.

Gutten var vant til å få alt han ønsket seg, men han kunne ikke få Chess. Han visste det ikke, men denne formen for grunnleggende skuffelse ville gjøre ham godt. «Hjertet mitt er gått i tusen knas.»

«Du burde snakke litt mer med Chess,» sa Birdie.

«Jeg har akkurat vært sammen med henne i fire timer.»

«Litt senere kanskje. Når hun har fått tid til å tenke seg om.»

«Jeg må tilbake til San Francisco,» sa han. «Jeg har latt to kandidater til en toppstilling sitte igjen på Marriott hotell.»

«Reis tilbake til San Francisco,» sa Birdie. «Snakk med Chess når du kommer hjem.»

«Hvis hun ikke ombestemmer seg, da vet jeg faen ikke hva jeg gjør,» sa han.

28

«Du overlever,» sa Birdie og kastet et blikk på Hank.

Han satt i sofaen og børstet smuler av fanget sitt med en cocktailserviett. «Det gjør vi alle.»

I uken som fulgte, fant det sted alle slags andre samtaler, samtaler på samtaler. Birdie hadde aldri hatt så mange samtaler før. En av de vanskeligste var naturlig nok Birdies samtale med Grant, som hun valgte å ta klokken ni om kvelden, da han ville være hjemme i «loftsleiligheten» og ikke på kontoret.

Hun sa: «Grant, jeg ringer for å fortelle deg at Chess har hevet forlovelsen. Bryllupet er avlyst.»

«Avlyst?» sa han.

«Avlyst.»

Stillhet. Birdie hadde lurt på hvordan Grant kom til å ta nyheten. Det var talende at hun etter tretti års ekteskap ikke hadde noen anelse. Hun regnet med at hans første bekymring ville være Chess’ ve og vel, og straks han innså at det var Chess selv som var forbryteren her, ville han bekymre seg for pengene sine. Birdie ventet på spørsmålene, men det kom ingen.

«Grant?»

«Ja?» «Hva sier du til dette?»

«Hva skal jeg si? Har du tenkt å fortelle meg hva faen som skjedde?»

Selvsagt burde hun ha gjettet at han ikke ville reagere i det hele tatt, ikke før Birdie fortalte ham hvordan det ble forventet at han skulle reagere. Hun hadde alltid gjort denne følelsesmessige jobben for ham.

«Chess ville bryte. Hun elsker ham ikke.»

«Elsker ham ikke?»

«Det er hovedsaken i det.» Det var ikke lenger Birdies jobb å verne Grant mot de ubehagelige sannhetene om barna hans. Birdie måtte forholde seg til dem, og nå måtte han det også. «Hun er ikke forelsket. Hun ønsker ikke å tilbringe resten av sitt liv sammen med ham.»

29

«Jeg skjønner det ikke,» sa Grant.

Selvsagt gjorde han ikke det. Det var derfor Chess hadde bedt Birdie om å ringe; Birdie skulle få ham til å forstå.

Grant var åtte år eldre enn henne. Han hadde vært trettien mot hennes tjuetre da de giftet seg. Han var akkurat blitt partner i firmaet. Det ble forventet av ham at han skulle gifte seg og få barn, flytte ut til en eller annen forstad og melde seg inn i en countryklubb. Han hadde lagt seg etter Birdie som en sporhund, forfulgt henne som en leiemorder. Jeg vil ha deg, deg, deg. Det hadde vært middager og musikaler og skihelger i Poconos, der de for syns skyld bestilte hvert sitt rom. Birdie hadde en nybegynnerjobb hos Christie’s, der hun la for dagen en viss teft for tepper. Hun var en stor beundrer av lederen for auksjonshusets tepper, en mann ved navn Fergus Reynolds, som stadig sto på reisefot til Marrakech eller Jordan. Han snakket flytende fransk, spansk og arabisk, og brukte silkeskjerf som han knyttet på Amelia Earhart-vis. Birdie kunne godt tenke seg å bli en kvinnelig inkarnasjon av Fergus. Hun skulle røyke nelliksigaretter og taksere eiendommer på den franske rivieraen. I stedet ga hun etter for Grant. Ett år etter at de giftet seg, hadde hun sagt opp jobben sin, og to år senere var hun gravid med Chess. De måtene som Grant Cousins hadde innskrenket hennes muligheter på, var for mange til at de lot seg ramse opp.

Og da de var gift og jentene var kommet til verden og familien etablert, forsvant Grant. Han var fortsatt til stede fysisk – satt ved enden av spisebordet med sitt whiskyglass og det velvillige, litt forvirrede smilet – men tankene hans var et annet sted. Han levde i en tilstand av konstant åndsfraværelse. Kontoret, sakene, klientene, de fakturerbare timene, golfhandikappet, Yankees-kampene, Giantskampene. Birdie fikk etter hvert følelsen av at alt og alle var viktigere for Grant enn hun og jentene. Han var snill mot dem, og sjenerøs, men de klarte aldri å få hans udelte oppmerksomhet.

«Jeg vet ikke noen annen måte å si det på,» sa Birdie.

30

«Hun kommer ikke til å gifte seg med ham. Og i stedet for å kjefte burde vi rose henne for at hun avlyste bryllupet før det var for sent. Dersom hun bare hadde giftet seg med ham, ville hun ha angret.»

«På samme måte som du angrer på at du giftet deg med meg?» sa Grant.

Birdie snappet etter luft. Ærlig talt!

«Jeg angrer ikke,» sa Birdie.

«Visst gjør du det.»

«Jeg angrer ikke på at jeg tok meg av barna våre. Og i mange år angret jeg ikke på at jeg giftet meg med deg.»

«Du angrer på at du ble tvunget inn i en spesiell type liv,» sa Grant. «Du skulle ønske at livet ditt hadde inneholdt mer enn foreldremøter og hageforeninger. Jeg hører faktisk etter når du snakker, Bird.»

Fryktelig irriterende. Dette var skuespill, et forsøk på å lure seg gjennom eksamen uten å ha lest pensum først.

«Dette kommer kanskje som en overraskelse på deg, men jeg er ikke død riktig ennå. Jeg har faktisk truffet noen.»

«Gratulerer,» sa Grant.

Han var så nedlatende. Birdie angret på at hun hadde sagt noe. Kjærlighetslivet hennes angikk ikke ham, og ingen reaksjon – ikke engang sjalusi, som ikke ville ha vært oppriktig – kunne ha tilfredsstilt henne. Å treffe Hank var en kilde til personlig glede; å gjøre det offentlig ville forpeste alt.

«Uansett,» sa Birdie, «er det dette med bryllupsforberedelsene som må tas tak i. Jeg antar at du gjerne vil at jeg skal prøve å få igjen noen av pengene vi har betalt?»

«Ja takk,» sa Grant.

«Jeg kan ikke gjøre mer enn å prøve,» sa Birdie. En del av henne kunne godt ha tenkt seg bare å la Grants penger synke ned på havets bunn, men hans penger var hennes penger, og å la dem gå til spille var tåpelig. «Og Grant?»

«Ja?» «Ring datteren din, er du snill.»

31

«For å si hva?»

«Hva tror du?» sa Birdie. «At du er glad i henne.»

32