Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
2
Side 2
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 3
Thomas Lundbo
Synkere og svevere fortellinger
3
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 4
© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-31372-2 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Oz Fotosats AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga, 2010 Satt i 10,5/12,9 pkt. Sabon og trykt på Munken Cream 80/1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
4
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 5
Innhold
dobbeltsidig tinnitus 9 kjærlighet gjør blind 79 leviathan 213
5
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
6
Side 6
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 7
Da ubåter ble satt inn i kamp under første verdenskrig, var de fortsatt batteridrevne. Med jevne mellomrom måtte ubåtene opp til overflaten for å få ladet batteriene. Derfor kunne bevegelsene overvåkes fra lufta. Til dette formålet ble det særlig brukt blimps – mindre luftskip uten innvendig ramme – som svevde rundt på himmelen og fulgte med ubåtenes opp- og neddykkinger. Ved full fart var de første ubåtenes batteritid så lav som én time. Behovet for hyppig oppladning gjorde dem svært sårbare, og under første verdenskrig gikk for eksempel halvparten av tyskernes ubåter tapt. Etterkrigstidens atomdrevne ubåter hadde en helt annen aksjonsradius, og var nesten umulige å oppdage. Under den kalde krigen slapp amerikanerne derfor et stort antall mikrofoner i havet for å lytte etter sovjetiske ubåter. For det meste fanget de opp et konkylieaktig sus, samt lyder av hvalsang og større sivile farkoster. I 1997 ble det imidlertid registrert to lyder som ennå ikke har fått noen god forklaring. Det finnes avspillinger av begge på internett. Den første kalles «the slow-down»: Det er en lavfrekvent lyd som går over syv minutter, med opprinnelse et sted i Stillehavet utenfor kysten av Sør-Amerika. En hypotese er at lyden oppsto idet en del av det atlantiske isdekket gled ut i havet. Den andre, «the bloop», varer i om lag et minutt, og høres ut som luft sluppet ut under vann. Lyden, som ble hørt flere ganger, kunne registreres over et område på 5000 kilometer i diameter. Lydprofilen tyder på at den kommer fra et levende vesen, men dette må i så fall være mange ganger større enn blåhvalen. Forskere har hevdet at det kan være en kjempeblekksprut, men ingen kjente blekksprutarter er i nærheten av å kunne oppnå en slik størrelse.
7
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
8
Side 8
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 9
dobbeltsidig tinnitus
9
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
10
Side 10
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 11
Antagelig er det ikke mulig å se opp på det enorme himmelrommet over oss uten å tenke at det må være noen der ute. Skulle vi si til oss selv at det er helt tomt, at det ikke finnes noen der, ingen som ligner oss nok til å forstå oss, ville det innebære en ensomhet vi neppe ville være i stand til å utholde. Det er vel derfor menneskene alltid har forsøkt å komme i kontakt med de vesener man antar må befinne seg der oppe: i tidligere tider med spir og tårn som strakte seg opp mot himmelhvelvingen, med røyk fra offerbål og bønner som steg opp fra menneskene til alle de engler og guddommer som våket over dem; i våre dager med radiosignalene man planmessig sender ut i håp om at de skal fanges opp og tydes av noen av de intelligente livsformene universet etter all statistisk sannsynlighet må huse, slik at de kan få en impuls til å komme ned til oss. For hvis det virkelig er noen der oppe, et eller annet sted i den himmelen vi ser over oss, kan vi vanskelig tenke oss annet enn at de er mer høyerestående enn oss, enten de rett og slett er guddommelige eller bare mer teknologisk avanserte – så avanserte at de kan klare å tilbakelegge de kolossale avstandene som skiller oss fra dem. Dette innebærer selvsagt en risiko for at vi lokker fiendtlige vesener hit, en risiko som tidligere tiders mennesker, med sin ærefrykt for det overjordiske og sine forestillinger om en straffende Gud, later til å ha vært mer oppmerksomme på enn oss: Ser vi bort fra enkelte skrekkvisjoner i fiksjonen, tar vi det 11
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 12
i vår sekulariserte æra stort sett for gitt at ønsket om fredelig utveksling blir sterkere jo høyere det kulturelle og teknologiske nivået er. Vi tar det vel også for gitt at disse utenomjordiske vesenene faktisk vil gjenkjenne oss som en slags slektninger de vil besøke. At de ikke bare vil bli hjemme og la oss holde på med vårt. Der jeg sto alene ute i natten og røykte, med en følelse av å ha mistet en nær venn før jeg hadde rukket å bli kjent med ham, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men Rubens smått utrolige historie hadde satt i gang noe i meg, og synet av stjernehimmelen her ute, der mørket var totalt bortsett fra de få lampene som fortsatt var tent i utleiehytta bak meg, var så overveldende at jeg ikke kunne unngå å bli fylt med en blanding av undring og ærbødighet jeg knapt kunne huske å ha kjent siden barndommen. Jeg kikket opp på alle disse fjerne lyspunktene, som slo meg med et påtrengende nærvær, som hvert og ett av dem framsto med sitt eget distinkte skinn, på konstellasjonene som tydelig avtegnet seg i dette lysende mylderet, med navn som på ny dukket opp i hukommelsen, og på månen, som kikket tilbake med sitt umiskjennelige flir. Hvis jeg konsentrerte meg, syntes jeg tydelig at jeg kunne høre noe.
Det andre livet Helgen etter tok jeg toget ned til Skoppum, og bussen videre til Horten for å besøke foreldrene mine. På den snaue uka som hadde gått siden turen med jobben til Hemsedal, hadde jeg ikke klart å bli kvitt de tankene samtalen med Ruben hadde vekket i meg. De hadde forfulgt meg hver eneste dag, ja, faktisk et par netter også, helt inn i søvnen, og etter hvert hadde det dukket opp et intenst behov for 12
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 13
å vite mer, eller i hvert fall å få gjenoppfrisket den lille kunnskapen jeg faktisk hadde. Jeg husket at jeg en gang hadde lest noe om muligheten for liv på andre planeter i Kosmos, boka som var basert på Carl Sagans umåtelig populære tv-serie fra slutten av syttitallet eller begynnelsen av åttitallet, og som i sin tid hadde gjort et umåtelig inntrykk på meg. Jeg hadde fått den i bursdagsgave av en onkel, til elleve- eller tolvårsdagen, tror jeg, og av en eller annen grunn, som jeg går ut fra var sentimental, hadde jeg lyst til å lese i mitt eget eksemplar, og ikke bare finne et på nærmeste bibliotek. Jeg hadde ikke boka i leiligheten, men mamma og pappa måtte vel ha tatt vare på den? De ble litt overrasket over det uanmeldte besøket, men insisterte på at overraskelsen var av det hyggelige slaget og at jeg måtte bli til middag. Vi snakket litt om jobben min, om den kommende pensjonisttilværelsen deres. Det var faktisk ganske hyggelig, selv om utålmodigheten hindret meg i å gi meg helt hen til samtalen. Jeg spiste fort og la bestikket demonstrativt hardt ned på tallerkenen etterpå. Jeg forklarte ikke den egentlige årsaken til at jeg ville ha boka, bare sa at jeg syntes den var så fascinerende da jeg var «ung» (ordet lød litt tilgjort i munnen) og nå plutselig hadde fått lyst til å kikke i den igjen. Jeg syntes ikke jeg trengte å fortelle dem hele historien om min kollega Rubens onkel Jona. «Bare litt barndomsnostalgi,» sa jeg, og det var ikke helt feil. Pappa sukket. «Jeg tror ikke vi har den lenger,» sa han etter en stund. «Jo da, det har vi sikkert,» sa mamma. «Det er bare å gå opp og se.» «Men pass på ryggen din, da,» la hun til etter noen sekunders taushet. Vi krøket oss opp loftstrappa, og jeg fant den i den andre esken vi så igjennom. Den lå under noen Historien ombøker, disse pedagogisk oppbygde og lettleste biografiene om store menn og kvinner som hadde utmerket seg på så 13
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 14
eksepsjonelt og eksemplarisk vis, og som alt fra sin spedeste barndom hadde levd på en måte som bar bud om utfoldelsen av de fantastiske egenskapene de var bærere av. Jeg plukket dem ut en etter en: Thomas Alva Edison, Florence Nightingale, Louis Armstrong, Helen Keller, Marco Polo, Madame Curie … På bunnen lå Kosmos. Jeg avslo tilbudet om å overnatte, men lovte mamma å komme snart på besøk igjen. «Du kan jo … du kan godt ta med deg en venninne en gang,» sa hun før jeg dro. Pappa hadde allerede gått inn igjen. På toget lot jeg boka bli liggende i bagen. Jeg syntes liksom ikke det passet seg å ta den ut her; det var som om denne egentlig nokså enkle populærvitenskapelige framstillingen representerte noe som var altfor viktig for meg til at jeg kunne la disse fremmede menneskene, halvsovende eller mobiltelefonsnakkende, få se på den med sine tomme blikk, som om jeg bar på en kostelig kultisk gjenstand som bare innvidde kunne komme i berøring med, et sjeldent hellig skrift som rommet innsikter som ville sette meg i direkte forbindelse med det hinsidige. Da jeg var vel hjemme og åpnet boka, kjente jeg imidlertid ingenting til den forventede følelsen av høytid. Ikke noen nostalgi heller: Boksidene viste først og fremst til en eller annen ubestemmelig fortid som bare var det fortidige i sin rene fortidighet – noe gammelt, forgangent, passé: et tilbakelagt stadium. Når jeg tenkte meg om, hadde jeg vel egentlig aldri hatt så mange av disse sjelerystende opplevelsene som så ofte er beskrevet i romaner, der man ved gjensynet av en film eller gjenhøret av en spesiell sang plutselig får følelsen av å kunne tre inn i et bestemt øyeblikk i fortiden, der hele denne delen av ens tidligere liv åpner seg, og så kan man med lengsel i blikket se seg selv akkurat som den man var da, og lure på hvordan dette 14
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 15
mennesket kan ha blitt til den man er, på hvor det ble av alt som gikk tapt på veien osv. Vanligvis når jeg hørte igjen sanger jeg hadde et spesielt forhold til – og derfor hadde hørt på ofte – åpnet de ikke opp annet enn helt generelle minner som gjerne hadde med selve lyttesituasjonen å gjøre: smaken av sukkertøyene som mamma pleide å ha i en skål på benken ved platespilleren nede i stua, rottingbenken jeg hadde stereoanlegget på i min første hybel. Det var i grunnen det jeg husket: inventaret rundt platespillerne jeg hadde spilt musikk på. Det spilte ingen rolle. Nostalgien var uansett bare et vikarierende motiv. Jeg leste dette for å opplyses. Jeg bladde meg raskt fram til kapittelet om mulighetene for intelligent liv utenfor jorden. Som jeg husket påpeker Sagan at vi har svært vanskelig for å se utover vår egen eksistens når vi skal forestille oss intelligent liv utenfor jorda. Han finner eksempler i science fiction-bøker og -filmer, og viser i hvor stor grad skaperne av disse bøkene og filmene er bundet av sin umiddelbare livsverden når de gir form til vesenene som befolker deres visjoner om det ytre rom, uansett hvor hardt de tilsynelatende strever for å gjøre dem annerledes. Resultatet er gjerne noe som umiddelbart framstår som veldig fjernt fra oss, men som likevel har en slående likhet med livsformer som er helt naturlige innslag i jordas biosfære. Science fiction-sjangerens romvesener låner trekk fra insekter, skalldyr og reptiler, og selv om de da forekommer som grotesk forstørrede (og desto mer skremmende) utgaver av arten, viser de ikke desto mindre tydelig slektskap med velkjente dyr. Dessuten, supplerte jeg for meg selv, er romvesenene i de fleste tilfellene utstyrt med menneskelige egenskaper; de kan være hevngjerrige, skadefro, grådige, sadistiske, eller empatiske, barmhjertige, omsorgsfulle og rettferdige. De har en menneskesjel, hvilket sikkert er nødvendig når 15
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 16
de opptrer i en intrige som også involverer menneskelige aktører, men neppe er særlig sannsynlig hvis man antar at det dreier seg om vesener av et helt annet slag enn oss. Når man tenker på det store biologiske mangfoldet på vår egen klode, er det naturlig å se for seg at et liv utenfor jorda, som ikke bare ville ha oppstått fra en annen opprinnelse, men også ha utviklet seg under helt andre betingelser, ville vært radikalt annerledes enn de livsformene vi kjenner her. I Kosmos hevder Sagan at disse fremmede organismene ikke nødvendigvis trenger å være bundet opp i en sammensetning av faste stoffer og væsker. Etter å ha harselert over de mest utbredte forestillingene om utenomjordisk liv, kommer han med sine moteksempler: Her beskrives noen gasslignende forekomster kalt synkere og svevere, som ifølge Sagan er helt realistiske modeller han har kommet fram til på grunnlag av eksakte beregninger «innenfor de grenser fysikkens og kjemiens lover setter». Jeg oppdaget noe jeg ikke kunne huske å ha lagt merke til før: Sagans eksempler var illustrert med noen malerier i en litt svevende, new age-aktig stil, av en viss Adolf Schaller, som jeg etter litt googling fant ut var en framtredende representant for «Space Art», kunst med astronomiske motiver. På tross av at motivene var helt imaginære, i beste fall hypotetiske, og aldri sett av noe menneskelig øye (bortsett fra Sagans og Schallers indre øyne), utmerket disse maleriene seg med en nokså pågående naturalisme, og framsto med sine duse nyanser i brunt, rødrosa og lilla som aldri så lite kitchy. Selve «synkerne» og «sveverne» lignet litt på maneter, hvis det da ikke var sjampinjonger, flyvende sjampinjonger (eller, hvorfor ikke, atomsopper), og var liksom fanget i flukten over et ubestemmelig, men altså like fullt «realistisk» planetlandskap med brunaktige steiner og en slags vegetasjon i avvikende farger. Jeg kvapp litt til. Det var noe med disse sopplignende skikkelsene, 16
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 17
de lettere psykedeliske fargene og mønstrene i landskapet, og ikke minst de knudrete skyformasjonene i bakgrunnen (som ikke var uten likhet med menneskehjernen), som fikk meg til å tenke på noe den gamle fysikk- og matematikklæreren min fra gymnaset hadde snakket om, at flere av fysikerne som arbeidet med kvantemekanikk på slutten av sekstitallet, leflet med hippiebevegelsen og endog eksperimenterte med narkotika. Innsiktene fra den nye fysikken hadde brutt så radikalt med Newtons mekanistiske verdensbilde at mange begynte å søke etter noe som lå utenfor det strengt vitenskapelige. Og noen prøvde også såkalt bevissthetsutvidende stoffer. Min gamle lærer var for øvrig selv litt av en original, som en gang brukte en hel fysikktime på å regne seg fram til nøyaktig hvor liten sannsynlighet det var for at det skulle oppstå liv på jorda, og kom til at det ikke kunne avvises at det var en Gud med i bildet. Han krydret ofte undervisningen med anekdoter fra vitenskapshistorien og egen forskervirksomhet, og ved minst to anledninger fortalte han om en kongress på slutten av sekstitallet, da en av datidens ledende astrofysikere hadde kommet rett fra en hippiefest. «I tigerdrakt,» fnøs han. Selv om ikke Sagans og Schallers sopper lignet spesielt verken på vår hjemlige spissfleinsopp slik jeg husket den fra tenårene i Horten, eller på noen av de andre tradisjonelle «magic mushrooms» som jeg fant bilder av på nettet, som blånende flekkskivesopp eller cubafleinsopp, skulle det ikke så veldig mye fantasi til å se disse maleriene som en slags plansjer med skjematiske illustrasjoner av rusen som framkalles av hallusinogene sopper: Man kan formelig se hvordan soppen stiger opp til hjernen og tar den med i et svev over universets uendelighet. Karakteristisk for denne formen for rus er nettopp følelsen av å være ett med universet og oppleve fenomener som ligger utenfor vår sedvanlige persepsjonshorisont. 17
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 18
Jeg humret litt for meg selv. Kunne Sagans teorier om utenomjordisk liv være et resultat av narkotikaeksperimentering? Var disse visjonene kommet til ham i rus? Kunne han ha lagt inn en skjult hyllest til «magic mushrooms» i Kosmos? Jeg fant Wikipedia-artikkelen om Sagan, der jeg foruten å oppdage at han var en foregangsmann innen SETI (Search for Extra-Terrestrial Intelligence) og dessuten forfatteren av Contact, en science fiction-roman som det senere ble laget en ganske dårlig film av, med Jodie Foster i hovedrollen, så at han var født i 1934. Han skulle derfor ha passert sin mest lettpåvirkelige ungdom da hippiene hadde sine velmaktsdager. På portrettet som ledsaget artikkelen så han da heller ikke spesielt frikete ut. Uansett; det var unektelig noe svært tidstypisk med disse illustrasjonene, noe som hensatte meg til seksti- og syttitallets psykedelia, til hele «space trip»-tradisjonen i deler av rocken: Gigantiske sopper i flukt over lilla planeter og stjernetåker, det kunne nesten vært teksten til en låt av Black Sabbath anno 1973. Eller, hvorfor ikke, en dårlig science fiction-film. Og på den måten var Sagan kommet tilbake til utgangspunktet, til det han hadde prøvd å fjerne seg fra: Ved å forsøke å tenke seg noe som var genuint annerledes enn B-filmenes og kioskromanenes fjollete fantasifostre, hadde han endt opp med noe man fint kunne tenke seg egnet seg som materiale til en grusom science fiction-kalkun: Attack of the Flying Mushrooms. Og mens jeg humret videre for meg selv, begynte jeg å se for meg hvordan en slik film kunne være. Jeg snudde meg mot datamaskinen igjen, åpnet Word, og begynte, slik jeg hadde gjort det så mange ganger i en fortid jeg allerede betraktet som fjern, på et synopsis – vel, et slags synopsis i hvert fall – til en film der slike utenomjordiske sopper reiser ut fra sitt hjem et eller annet sted i fjerne galakser 18
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 19
og trenger inn i atmosfæren før de angriper jorda: Her sprer de ut sin hyfemasse i form av et klissent tåkeslør som raskt brer seg utover jordoverflaten (jeg tenkte meg en mulig parallell til nanoteknologiens «grå guffe»), og den ene organismen etter den andre fanges inn i det hvitaktige nettet. For menneskenes del begynner det med et svakt kløende utslett som ikke virker særlig mer alvorlig enn en triviell soppinfeksjon, men etter hvert vil dette uforståelige andre som har inntatt kroppen, og som ingen leger klarer å finne noe botemiddel mot, spre seg som en svulst. Til slutt spises man helt opp («splatterfilm-inspirerte bilder av råtnende, men ennå levende menneskekropper innhyllet i et melkeaktig slim, sjanglende omkring som zombier mens deler av kroppen faller av; interneringsleire der de syke stues vekk som spedalske og overlates til seg selv; rask kryssklipping med bilder av narkomane, aidssyke og konsentrasjonsleirfanger,» noterte jeg i en parentes). Dette skulle utgjøre den sentrale handlingen i første del av filmen, men så, etter at soppene har tømt godt over halve kloden for jordisk liv, og store deler av fastlandet er gjennomtrukket av den hvite hyfemassen, begynner soppkolonien å vise svakhetstegn. Den har rett og slett problemer med å skaffe nok næring (ny parentes: «bilder av morkne, markspiste sopplegemer spredd rundt på golde sletter»). Etter dette vendepunktet konsentrerte jeg handlingen om en liten gruppe mennesker som strengt tatt burde vært introdusert i en tidlig scene, mens de for eksempel var på omvisning i Romas katakomber, samtidig med at soppkolonien angrep. På grunn av invasjonen hadde de valgt å bli værende i katakombene, og hadde klart å holde seg i skjul. Men nå, fra denne basen i selve hjertet av den vestlige sivilisasjon, tar de opp kampen mot soppkolonien. 19
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 20
Gruppen er anført av en barsk og karismatisk, men samtidig altfor temperamentsfull og utålmodig lederskikkelse, politimann av yrke, som stadig må roes ned av en mer følsom og sindig yngre fysiker som med intelligensen som våpen er den eneste som kan utfordre politimannens posisjon som gruppens naturlige leder – og som kan overbevise ham om at de trenger mer kunnskap før de kan gå til væpnet aksjon. Gjennom avanserte matematiske beregninger utarbeider han viktige hypoteser om de fiendtlige skapningenes livsmønster (her kunne jeg etter litt mer research legge inn noen subtile referanser til Carl Sagans beregninger av synkernes og svevernes framtredelsesformer). Han legger fram sine teorier til allmenn forbløffelse, men blir latterliggjort av en freidig ungjente som hittil i filmen har framstått som en ufordragelig rikmannsdatter: «Og hvordan har du tenkt å kjempe mot disse soppene, da? Med Canesten?» spør hun hånlig. Selv om det bare var et synopsis, brukte jeg ganske lang tid til å finne fram til den perfekte rollebesetningen. Etter å ha vært innom både Bruce Willis (for gammel) og Tom Cruise (for liten) kom jeg til at Russel Crowe måtte spille politimannen, mens Matt Damon var selvskreven i rollen som fysikeren. Rollen som den oppsetsige ungjenta ville jeg gi til en avruset og rehabilitert Lindsay Lohan, som her skulle finne tilbake til all den uimotståelig sjarmerende frekkheten hun strålte av i «Freaky Friday». Lohan skal i filmen vise seg å være en svært talentfull stipendiat i astrofysikk, faktisk vel så durkdreven som Matt Damon, som måpende må se, med et blikk som allerede her røper en langt framskreden forelskelse, hvordan hun plukker fra hverandre flere av hans hypoteser. Beregningene, det vil si etter at Lohan har korrigert dem, blir bestemmende for gruppens strategi i motstandsarbeidet. Når de endelig går til angrep, viser det seg at 20
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 21
vurderingene har vært riktige, slik at menneskene selv får æren av å nedkjempe og fordrive romvesenene, som var på vei til å bukke under av seg selv uansett. Men våre helter griper inn akkurat når de skal, slik at de blir, nettopp, helter. For det å få gleden og æren av å vinne de avgjørende slag og derigjennom oppnå heltestatus, handler i overveiende grad om å velge det rette øyeblikket; akkurat som for komikeren er timingen essensiell for helten. Er man for tidlig ute med heltemotet sitt, vil man mest sannsynlig bare drepes (eller tas til fange), og ender opp i beste fall med status som martyr (i verste fall som savnet). Kommer man derimot for sent, risikerer man at krigen allerede er vunnet av andre, og man må selv nøye seg med å lynsje kollaboratører eller skamklippe ungpiker som har vært intime med okkupasjonsmaktens soldater, uten å oppnå særlig annet enn mobbens begeistrede tilrop der og da. Som avslutningsscene valgte jeg å la heltetrioen, som nå var redusert til en duo – ettersom Russel Crowe hadde vist seg som en sann helt da han mer eller mindre frivillig ga sitt eget liv for de to andre og for hele menneskeheten –, stå med armene rundt hverandre mens de ser sola stå opp over et vakkert, frodig landskap i Umbria. Det slimete sløret forsvinner; livet kan begynne på nytt. Matt Damon kjærtegner magen til Lindsay Lohan, der man allerede kan ane en liten kul. Det han ikke vet, er at det voksende fosteret har fått halvparten av genene fra Russel Crowe, som vel var den hun, hvis hun måtte velge, elsket mest av de to. Det hun ikke vet, er at fosteret bærer på myriader av soppsporer som ble overført gjennom sæden til Russel Crowe, som selv ble infisert i et tidlig sammenstøt. Hun klør seg diskré i skrittet, og prøver å fortrenge tanken på et tiltagende underlivsutslett, som hun ennå håper bare er et resultat av den hektiske seksuelle aktiviteten med 21
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 22
Russel Crowe i de romerske katakombene, men som hun allerede har forsøkt, uten hell, å kurere med antimykotiske preparater. «Og dermed er det duket for en oppfølger,» skrev jeg. Så avsluttet jeg Word og svarte nei på spørsmålet om jeg ville lagre endringene i Dokument1. Da det forsvant fra skjermen, følte jeg meg litt matt. Det slo meg at jeg alltid – også den gang jeg innerst inne hadde hatt visse ambisjoner med denne hobbyen – endte opp med en eller annen form for parodi, men aldri hadde klart å ta parodien langt nok til at det egentlig kom noe interessant ut av det. Skulle det virkelig ha blitt noe av Attack of the Flying Mushrooms, måtte jeg antagelig ha snudd perspektivet, slik at ironien fordoblet seg, vendte seg mot seg selv, og slo tilbake med et stummende alvor: Jeg kunne ha fortalt historien fra soppenes ståsted, som en slags alvorlig ment mockumentary om soppkoloniens vekst og fall, om hvordan den etter å ha slått rot på jorda først opplever en intens kulturell og teknologisk blomstringsperiode så lenge det er mer enn nok næring, men så når en peak eller et tipping point idet over halvparten av jordas biomasse er overført til soppkulturen, og hvordan samfunnsstrukturen til soppene raskt oppløses når ressursene blir knappere: Et slikt samfunn, som hadde oppstått og utviklet seg i en tilstand av permanent overflod, ville aldri tålt noe annet enn varig vekst. Innbyggerne ville ikke klart å forestille seg noe annet, og ville ha fortsatt å innrette livene sine deretter. Først når det ble helt umulig å overse krisetegnene, ville de kanskje ha iverksatt noen halvhjertede tiltak, men de ville aldri klare å regulere ressursbeskatningen på en måte som sikret en bærekraftig utvikling. Soppene ville være fanget av sin egen suksess og av sin vante måte å organisere livet og økonomien på; de ville tro at denne organiseringsformen var selve årsaken 22
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 23
til suksessen, og fortsette å bruke det meste av sin energi og kapasitet på å skape seg et så enkelt og så rikt liv som mulig under de rådende forholdene. Derfor ville soppkolonien raskt ha kollapset (en prosess som så vidt ble framskyndet av menneskenes motstandskamp), og for all framtid kun ha eksistert, tilsvarende for eksempel vårt eget Atlantis, i legender og sagn som et mytisk eventyrrike, eller kanskje til og med som et historisk åsted for en tapt gullalder som disse soppkolonistenes fjerne etterkommere kunne drømme seg tilbake til når de så de storslagne monumentene som sto igjen etter dem. For de ville helt sikkert ha klart å etterlate seg noen vitnesbyrd om sin kortvarige storhet. Kulturer som har for lett tilgang på ressursene kjennetegnes jo gjerne av at de bruker for lite av sin intellektuelle kapasitet på å planlegge framtiden og for mye på å fjase, på å framstille forgjengelige luksusartikler og prangende monumenter, lik de enorme hyttekompleksene med torvtak man finner på de mest besynderlige og ugjestmilde stedene i den norske fjellheimen, eller de opptil tolv meter høye statuene av vulkansk tuff som står igjen etter kulturen på Påskeøya, lenge etter at de siste store palmetrærne ble felt og befolkningen mistet sitt livsgrunnlag. Eller for den saks skyld, lik de gigantiske betongkonstruksjonene i utkanten av de store byene, som for oss går under navnet «trafikkmaskiner», men som for en senere utgave av vår art, lenge etter oljealderens slutt, vil framstå som mystiske, stiliserte skulpturer som noen mener kan ha hatt en symbolsk funksjon i en rituell feiring av tidshjulets evige rundgang mellom opp- og nedturer, mens andre vil tenke seg at de har framstilt detaljer i DNA-molekylet. Hvordan i all verden noe slikt skulle anskueliggjøres i en film, hadde jeg imidlertid ingen formening om. Det eneste jeg klarte å se for meg var et Schopenhauer-sitat jeg 23
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 24
husket fra mitt ene semester som idéhistorie-student: I det uendelige rommet utallige lysende kuler, rundt hver av dem velter omtrent et dusin mindre opplyste kuler seg, som, varme innvendig og overtrukket med en kald skorpe, har frembrakt et mugglag av levende og erkjennende vesener. Kanskje kunne disse ordene langsomt avtegne seg i grått mot en helt hvit bakgrunn, for så å oppløses raskt igjen. Og dette kunne være åpningsscenen, slik at publikum først satt og lurte på om filmen virkelig hadde startet, eller om de bare så på et tomt lerret. Men det var da også alt jeg klarte å se for meg. Etterpå var det bare tomt. På tross av denne fallitterklæringen satt jeg igjen med en følelse av å ha gjennomskuet Carl Sagan. For selv når han, en av sin tids fremste astrofysikere, som viet store deler av sitt virke til å finne bevis for eksistensen av intelligent liv utenfor jorda, skulle prøve å beskrive hvordan et slikt liv ville ta seg ut, kom han opp med noe som på tross av alle de intrikate beregningene som måtte ligge bak, virket så velkjent, så menneskelig, og så tidsmessig at det grenset til det banale, i hvert fall i illustrert form. Var dette virkelig det mest radikalt annerledes han kunne forestille seg? Hvorfor hadde han ikke gått mye lenger? Hvordan kan vi for eksempel vite at dette fremmede livet vil arte seg på en måte som vi med vårt tross alt nokså begrensede sanseapparat vil være i stand til å oppfatte? Og at det vil anta former som vi kan klare å beskrive med vårt rådende begrepsapparat? Kunne man ikke heller tenke seg at dette andre livet ikke var et liv slik vi kjenner det hos oss, men rett og slett noe annet, noe som riktignok lignet livet på jorda og som kanskje til og med delte visse karakteristika med det (som evnen til næringsopptak eller formering), men som likevel var så vesensforskjellig fra «vårt» liv at det måtte klassifiseres under en annen kategori, slik det 24
Lundbo.Synkere og svevere
27-01-10
14:34
Side 25
har vist seg at sopp ikke er planter slik man trodde tidligere, men tilhører et eget rike, soppriket, med autonom status på linje med dyreriket og planteriket. Et slikt liv ville kanskje vært så annerledes at vi ikke umiddelbart kunne forestille oss det, for ikke å snakke om å male det. Så kunne man jo spørre seg hva som ville være hensikten med å interessere seg for en type liv som vi kanskje ikke engang ville klare å registrere, langt mindre kommunisere med, hvorfor vi skulle prøve å lete etter et liv vi ikke kunne kjenne til, fordi det utfoldet seg i en (eller flere) dimensjon(er) som lå utenfor vår rekkevidde, eller endog i noe annet enn dimensjoner slik vi kjenner dem, en form for liv vi ikke kunne nå med noen av sansene våre og heller ikke med noen teknologisk forlengelse av disse. Samtidig kunne det tenkes at dette «andre» hadde form av noe kjent, som f.eks. elektromagnetiske bølger, som vi likevel ikke ville klare å gjenkjenne som «liv», og som vi derfor ville betraktet som et naturfenomen i kategorien «ikke-liv». Ja, kanskje dette andre allerede finnes blant oss, og kanskje kunne vi oppfattet det bare vi hadde trent opp sansene våre og brukt dem riktig. For som art har vi fortsatt et stort forbedringspotensial; det er i hvert fall mulig å skjerpe sansene vesentlig. Det er vel ingen andre enn de mest forstokkede kreasjonistene som tror at vår organisme er blitt definert én gang for alle. Sanseapparatet vårt har utviklet seg og tilpasset seg våre behov opp gjennom hele evolusjonshistorien – uten at forandringene alltid har vært til det bedre; både hørsels- og luktesansen er som kjent blitt kraftig svekket, siden vi har fortrengt mørket fra våre omgivelser med så mange kunstige lyskilder at vi stort sett klarer oss med synssansen når vi skal orientere oss. Hvis det virkelig skulle eksistere et slikt liv, og det virkelig kunne være mulig å oppfatte det, ville det heller ikke 25