Trivsel i hagen av Det norske hageselskap

DET NORSKE HAGESELSKAP

TRIVSEL I

HAGEN

Innhold Innhold KULTURLANDSKAP OG VEGETASJONSUTVIKLING

DEL 1 Planlegging TOMT OG KART Tomta Kartet

Hage i potter og kar 90 Hage for funksjonshemmete Nye trender 95

7 10

HAGER TIL INSPIRASJON 99

12

Stor og mangfoldig hage 99 På berggrunn i sone H4 107 Frodig hage i fuktig klima 113 Barokkhage 118 Frodig hage i nord 123 Hage i bratt terreng 126

12 13

HAGEPLAN Lag en hageplan

16 16

JORD OG GJØDSLING 22 God jord 22 Jordforbedring 28 Plantenæring og gjødsel 33 Vanning – rotbløyte 38 Livet i jord og luft 39

KJØKKENHAGEN 132 Planlegging

132

VANN I HAGEN 136 Liv og vann 137 Hagedammer 137 Svømmebasseng 142 Hot tub 145

HAGENS ROM 44 Hagerommets gulv og vegger 45 Adkomst og inngangsparti 47 Utestue/vinterhage 53 Spiseplassen og en plett i solen 60 Balkong og terrasse 60 Vann i hagen 67 Kjøkkenhage 67 Lek og spill 67 Rom for praktiske behov 70

PLEN OG BLOMSTERENG 146 Plen 146 Plen på rull 153 Blomstereng 153

MATERIALER I HAGEN 158 Stein 160 Dekkmaterialer Tre 169

167

HVA SLAGS HAGE? 74 Hage i utvikling 74 Når utgangspunktet er som galest Den lille hjørnetomta 81 Rekkehushagen 84 Lettstelt hage 87 2

INNHOLD

93

77

LYS OG VARME 171 Plassering av lyspunkter 171 Varme 173

DEL 2 Beplantning

DEL 4 Byggearbeider og trekonstruksjoner 470

174

PLANTEVALG 176

BYGGEARBEIDER 472

Klimatiske forhold 176 Herdighetssoner (kart) 179 Spesielle ønsker 184 Spesielle hensyn 192 Vegetasjon og forurensning 196

Grunnarbeider 472 Veier og plasser 475 Trapper 483 Murer 489

PLANTEGRUPPER 197

TREKONSTRUKSJONER 494

Busker og trær 197 Roser 221 Løk- og knollvekster 234 Stauder 243 Sommerblomster 274 Nyttevekster 283

Gjerder og levegger 495 Porter 504 Pergola og terrassetak 506 Tørkeplass 509 Arbeidsplass ute 509 Sykkelparkering 510 Vedlager 511 Utstyr til hagen 512 Jordforbedring 513 Blomsterkasse med undervanning

DEL 3 Hagestell

318

STELL AV ULIKE PLANTEGRUPPER 320 Busker og trær – lignoser 320 Roser 345 Løk- og knollvekster 354 Stauder 367 Sommerblomster 379 Nyttevekster 380 Vedlikehold av plen og blomstereng

DEL 5 Tillegg

516

519

PLANTEVERN OG SYKDOMSBEKJEMPELSE 520 435

KLIMAFORBEDRING 439 Vekstbenker, veksthus og vinterhage Dyrking i forbedret klima 456

439

Forebyggende tiltak 520 Bekjempelse 520 Undersøkelse av syke planter Bekjempelse av sniler 525 Plansjer 529

524

LOVER OG REGLER 544 ØKOLOGISK DYRKING 465 Dyrk jorda – ikke plantene 465 Vekstskifte 467 Organiske gjødselslag 467 Plantevern 467 Økologisk design – permakultur 469

ORDFORKLARINGER 546 Adresser 550 Medarbeidere 551 Plantenavn 553 Planteregister 560

INNHOLD

3

Nøkkeltunge (Ligularia) tåler å stå i skygge. Her: praktnøkkeltunge.

Forord

I årenes løp har Det norske hageselskap mottatt tusenvis av spørsmål fra norske hageeiere. Mange jordnære hageproblemer har også kommet fram i forbindelse med ulike radio- og fjernsynsprogrammer. Det er på bakgrunn av alle disse spørsmål og svar denne boka er blitt til. Dermed kan vi med full rett hevde at hageinteresserte selv har bestemt innholdet i Hageselskapets grunnbok TRIVSEL I HAGEN. Dette er også en hundre prosent norsk bok, utarbeidet av eksperter som kjenner landet og klimaet vanlige hageeiere i Norge må forholde seg til. Omkring 150 av landets fremste fagfolk har formet alle de praktiske svarene som er redigert inn i denne 7. utgaven, hvor nytt stoff og oppjustering av gammel kunnskap er innarbeidet.

TRIVSEL I HAGEN er en grunnbok både for deg som har hatt hage en stund og som setter pris på nye ideer og gode råd, og for nye hagefolk som trenger hjelp til å planlegge og anlegge hagen.

Hageselskapet takker alle som har vært med i det omfattende arbeidet det har vært å gjøre boken til det den nå er blitt. Vårt håp er at den virkelig skal kunne være til inspirasjon og gi det grunnlaget som er nødvendig for å nå målet: TRIVSEL I HAGEN både for planter og mennesker.

Oslo, januar 2007 Det norske hageselskap Kristian Reilstad (Styreformann)

Kulturlandskap og vegetasjonsutvikling En hage er noe mer enn en ramme rundt huset, avstand mellom naboer – eller det som «blir igjen» når huset er plassert. Den skal og bør være en del av boligen, et aktivitetsog oppholdssted utendørs – og samtidig en del av et større kulturlandskap.

Kulturlandskap er betegnelsen på landskap som direkte eller indirekte er preget av menneskenes liv og virke. Vanligvis tenker vi da på det store jordbrukslandskapet, men også hagene våre er kulturlandskap – og en del av den store helheten.

Etter at den siste istiden tok slutt for ca ti tusen år siden, kan vi i korte trekk beskrive utviklingen slik: Først kom pionerplantene (pionerfasen).

Gjennom sine livsprosesser bidro de til å bedre livsgrunnlaget for mer kravfulle planter. Disse fulgte etter i «tur og orden» (suksesjon) fram mot det maksimale vegetasjonssamfunnet området kunne bære (klimaksfasen). Klimaet og jordbunnsforholdene, kombinert med breddegraden (og dermed lyset), var og er hele tiden avgjørende for retningen og hastigheten. Dyrelivet fulgte i prinsippet det samme utviklingsmønsteret. Derfor endret og endrer plante- og dyrelivet seg kontinuerlig.

Når menneskene bevisst eller ubevisst griper inn i denne utviklingen – f.eks. med landbruk, industri eller boligbygging – blir det kulturlandskap. Det er en ustabil situasjon som bare kan eksistere så lenge driftsformen (bruken) opprettholdes.

Opphører den, vil plante- og dyrelivet straks starte opp en utvikling fram mot det maksimale livssamfunnet området kan bære (sekundærsuksesjon).

Men nå vil utviklingen også være avhengig av i hvor stor grad og på hvilken måte driften har ført til varige endringer av livsgrunnlaget (jorddyrking, bakkeplanering, grøfting, gjødsling osv.). Kort sagt kan dyrket jord i første omgang bli praktfulle blomsterenger. Men under skoggrensen vil utviklingen videre i de fleste tilfellene gå i retning skog.

Hagedyrkeren er også bruker av jord og landskap og blir stadig minnet om sin plass i dette sys-

temet på linje med jord- og skogbrukeren. Kampen mot uønsket vegetasjon (ugress), problemer med ønsket vegetasjon som ikke trives og vegetasjon som i og for seg er ønsket, men trives så altfor godt, er nyttige påminnelser. Det er utfordringer en må leve med. De må møtes med kunnskap og klokskap.

Utviklingen av vegetasjonen skjer gjennom en hard kamp på livet løs for plantene. De som skal vinne i konkurransen, må finne seg til rette med jordbunn og klima. Men de må også ha en livsrytme som passer til de klimatiske forholdene når det gjelder vekst, formering og hvile. Plantene må f.eks. utnytte vekstsesongen, men de må også ha evnen til å avslutte veksten så tidlig at de rekker å forberede seg (modne) til vinteren. Slike egenskaper er arvelige og styres i stor grad av skiftningene mellom lys dag og mørk natt gjennom året (breddegraden).

Over lang tid skjer et utvalg mellom arter, men også mellom individer av samme art. Det gjør at artene kan utvikle spesielle typer som er tilpasset spesielle forhold. Tilsvarende typer kan også utvikles ut fra andre egenskaper, f.eks. motstandskraft mot sykdommer m.m. De betegnes ofte som provenienser (opprinnelse, avstamning), økotyper, klimatyper eller geografiske raser. Slike typer av samme art kan ha spesielle egenskaper. Ulikhetene kan til og med være større enn generelle ulikheter mellom nærstående arter. Dette er et felt som i våre dager også kan påvirkes ved valg av morplanter med spesielle egenskaper og krysninger. Du kan lese mer om proveniens på side 176.

Vi må også regne med at utvalget av hageplanter i fremtiden i økende grad vil preges av kunstige endringer av plantenes arvestoffer (gener).

K U LT U R L A N D S K A P O G V E G E TA S J O N S U T V I K L I N G

7

1. Vanlig alm

8. Vanlig bjørk

2. Svensk asal

9. Vanlig bøk

3. Vanlig ask

10. Koloradogran

4. Agnbøk

11. Nordmannsgran

5. Bæreple

12. Rødeik

6. Barlind

7. Hengebjørk

13. Sommereik

14. Vanlig furu 15. Blågran 16. Serbergran 17. Vanlig gran 18. Sitkagran 19. Vanlig hagtorn 20. Sibirhagtorn 21. Vanlig hegg

22. Vanlig hestekastanje 23. Kristtorn 24. Europalerk 25. Vanlig lind 26. Platanlønn

29. Vanlig osp

30. Sølvpil

31. Vanlig rogn

32.Vanlig selje

27. Spisslønn

28. Svartor

33. Søtkirsebær 34. Kjempetuja 35. Vanlig tuja

Under gunstige vekstforhold vil trær som er i vanlig bruk her i landet oppnå slike dimensjoner når de får vokse fritt.

(Tegnet til Hageselskapets «Plant et tre»-år i 1977.)

8

K U LT U R L A N D S K A P O G V E G E TA S J O N S U T V I K L I N G

36. Sypress

Omkring i landet ligger fremdeles isbreer som strekker armene sine ned i dalene. Periodevise endringer i klimaet sørger for at brearmene (brefronten) både kan rykke fram og trekke seg tilbake.

Arealer der isen blir borte kan gi interessante muligheter for å studere pionerstadier i den naturlige utviklingen av vegetasjonen på «sterile masser».

Kulturlandskapet må stadig holdes i hevd. Her er tidligere beitemark på vei tilbake til naturen.

K U LT U R L A N D S K A P O G V E G E TA S J O N S U T V I K L I N G

9

DEL 1

Planlegging

Tomt og kart Det er dessverre ikke alle som kan velge tomt etter ønske. De fleste må bruke den tomta de kan få tak i. Det skaper lett misforhold mellom personlige ønsker og naturlige muligheter. Selv om moderne teknikk gjør det mulig å endre terrenget totalt, slik at f.eks. en kupert fjelltomt blir flat eller omvendt, blir resultatet ofte lite vellykket. Hovedregelen må derfor være at planleggingen av hus og hage tar sitt utgangspunkt i en analyse av de naturlige mulighetene tomta har, og at vi så i størst mulig grad innretter våre ønsker og planer etter dette.

Tomta Vern av verdifull vegetasjon og terrengformer

Opprinnelig vegetasjon på tomta kan være verdifull – iblant uerstattelig. Derfor bør den vernes så langt det er praktisk mulig.

Mange nye tomter i dag er svært små (rundt 500 m2). På slike tomter kan det i mange tilfeller være vanskelig å verne vegetasjonen, fordi byggevirksomheten krever et visst «armslag». I kupert terreng vil sprengnings- og fyllingsarbeidet ofte føre til at området som berøres av byggingen blir større enn for eksempel i en flat, gammel hage. Er tomta derimot større, opp mot ett dekar eller mer, kan det være gode muligheter til å bevare trær, busker, naturmark, gressbakke osv. på deler av den.

Vokser det trær på tomta, må vi vurdere meget nøye hvor mye som skal hogges i første omgang.

Selve byggearbeidet vil kanskje hemmes noe dersom trærne står nær inntil huset, men husk på at et tre vokser seint. Det kan ta generasjoner før det vokser opp et nytt av samme dimensjoner og med samme prydverdi som et som står der fra før.

I enkelte tilfeller kan det dreie seg om trær med så stor estetisk verdi at huset bør plasseres i forhold til trærne. Men trær har begrenset levetid.

Den varierer fra individ til individ, og fra art til art.

En bjørk på 100 år er et gammelt tre, mens en eik på samme alder bare er å betrakte som en ungdom.

Vi må altså ikke kritikkløst være så opptatt av å verne gamle trær at vi glemmer å ta vare på unge, sunne eksemplarer i god vekst.

12

TOMT OG KART

Busker og urteaktige planter kan også være verneverdige. Det kan være både enkeltplanter, grupper og felter av ulik størrelse – alt fra en enkel busk til et stykke god gressmark. Vegetasjon som skal tas vare på, bør vernes ved hensiktsmessig inngjerding i byggeperioden, helst også ved skriftlige avtaler med entreprenøren.

I mange tilfeller har verdifull vegetasjon sammenheng med tilsvarende verdifulle terrengformer. Det kan f.eks. være fjell i dagen, en liten kolle, et søkk i terrenget o.l. Da kan det være en inspirerende utfordring å spille videre på dette under planleggingen. Vær oppmerksom på at byggevirksomheten vil endre de naturgitte forutsetningene for vegetasjonen radikalt. I mange tilfeller gjelder det særlig grunnvannet, og da i økende grad jo mindre tomta er. Det kan gi livsgrunnlag for et annet plantesamfunn enn det opprinnelige.

Dette forhindrer ikke at en lar seg inspirere av det opprinnelige og sørger for å verne elementer som lar seg verne, og at en i fortsettelsen tar i bruk deler av naturens eget formspråk i arbeidet med det kulturproduktet hagen er – altså et lite kulturlandskap, og en del av det store.

Kartet Bygningsmyndighetene i kommunen kan som regel levere kartgrunnlaget. Det er normalt i så liten målestokk (1:1000) at det er uegnet, så det beste er å forstørre kartet til egnet målestokk, for eksempel 1:100. Da vil 1 m i terrenget tilsvare 1 cm på kartet. Når tomta er liten og detaljene mange, kan det være praktisk å øke målestokken til 1:50.

Da vil 1 m i terrenget tilsvare 2 cm på kartet.

Hos kartverket i mange fylker får en nå databehandlet kartgrunnlag, dvs. at en selv kan bestemme målestokk og innhold.

Hvis tomta ikke er helt flat, er det viktig at kartet du bruker har inntegnet koter. Dette er linjer som på kartet er trukket igjennom alle punktene med samme høyde i terrenget. Høydeforskjellen mellom dem kalles ekvidistanse. Terrenget er altså brattere jo tettere kotene er tegnet.

Utstikking De samme målemetoder som er beskrevet for oppmålingen, brukes også ved utstikking. Oppgaven blir da å overføre kjente mål fra planen (kartet) til punkter i terrenget.

Ved arbeider som skal godkjennes av myndighetene, må høydene på tomta settes i forhold til det offentlige kartverket. Vi må derfor gå ut fra et punkt med kjent høyde (for eksempel en kum eller grensepunkt). Finnes et slikt punkt på eller ved tomta, må kommunens folk sette ut et merke med oppgitt høyde.

Oppmåling Dersom det på tomta er terrengformer, trær, busker e.l. som vi ønsker å ta vare på, tegnes de inn på kartet.

Dersom huset eller grunnmuren allerede står på tomta, eller grunnplanet for huset er tydelig avmerket, kan innmålingen skje i forhold til det.

Dersom tomtegrensene er stukket ut, men tomta ellers er uberørt, kan grenselinjene brukes på tilsvarende måte.

Husk at alle avstander på kartet er målt vannrett og at høydemålene er loddrette! Dersom målbandet f.eks. legges på bakken, blir målene feil, og feilene øker jo brattere terrenget er.

Slik ser gjerne det tomtekartet ut som vi får ved teknisk etat i kommunen. Målestokken er 1:1000 (1 cm = 10 meter). Dette må forstørres til 1:200, helst 1:100 for å kunne nyttes i planleggingen.

KARTET

13

H VO R D A N TÅ L E R U L I KE P L A NT E S A M F U N N E N D R I N G E R I VE K S T V I L K Å R E N E Vegetasjonstype

GRANSKOG på forholdsvis næringsfattig grunn.

Motstandsevne mot

Reaksjon på

Reaksjon på endring

tråkk og slitasje

uthogging

av vanntilførselen

Middels til lite sterk

Utsatt for tørke-

Tørkeskade vanlig

Bunnvegetasjon: Ofte blåbær og mose

GRANSKOG på forholdsvis næringsrik grunn.

skader og vindfall

Middels sterk

Bunnvegetasjon: Ofte skogfiol, legeveronika, fingerstarr, blåveis

GRAN OG FURU ELLER ANDRE BARTRÆR

Middels sterk til

Litt utsatt for

Gran utsatt for

I BLANDING

sterk

tørke- og vind-

tørke. Andre treslag

skade

reagerer lite

FURUSKOG på næringsfattig grunn.

Middels sterk.

Ingen tørkeskader.

Avhengig av forhol-

Bunnvegetasjon: Ofte røsslyng, krekling, reinlav

Tråkk vil ødelegge

Vindskade sjelden

dene fra før

lavartene, lage stier i lyngen

GLISSEN FURUSKOG MED EINER, EIK

Sterk

ELLER ANDRE EDELLØVTRÆR Varmere strøk

FURUSKOG på sandgrunn med tett gressdekke

Liten slitestyrke

SVARTORBELTER

Liten

Uttørking

Motstandsdyktig

Liten skadevirkning

BAKSTRAND

Middels til lite sterk,

Liten skadevirkning

Tørre enger, ovenfor sandstrandsoner. Vegetasjon:

Utsatt for erosjon

Ofte sauesvingel, sandstarr, gulmaure, sølvmure

etter sterk slitasje

KNAUSER, SVABERG MED LAV

Lav, mose og andre

VEGETASJON

laverestående vekster

Våt, næringsrik mark

HAGEMARK Delvis skogkledte områder sterkt preget av rydding, beiting og gjødsling

ødelegges av slitasje

14

TOMT OG KART

Tegningen viser hvordan vi kan gå fram for å måle inn objekter på kartet, i dette tilfellet trær en ønsker å bevare. Dersom det står hus på tomta, kan innmålingen skje i forhold til det. Ellers kan grenselinjene brukes på samme måte.

Tre 1) I dette tilfellet står treet praktisk talt i siktelinjen fra langsiden på huset.

Avstanden måles direkte.

Tre 2) Avstanden måles fra de to hushjørnene til treet og avsettes på kartet ved hjelp av en passer.

Tre 3) Her trekkes en siktelinje i fortsettelsen av en kortvegg på huset.

Avstanden til treet måles så vinkelrett på den.

En stor vinkelhake kan være god å ha til å måle rette vinkler. En tilsvarende kan ellers snekres av rette lekter på stedet.

Et tredje alternativ er å bruke en snor med knuter som markerer innbyrdes avstander i forholdet 3:4:5 (for eksempel 30 cm, 40 cm og 50 cm eller 120 cm, 160 cm og 200 cm).

Legger vi snoren på bakken i en trekant med en knute i hvert hjørne, vil de to korteste sidene danne en rett vinkel (90 °) Supplerende høydemål kan stort sett skje ved hjelp av en passende lang (2–3 m) rett lekte, et vater (vaterpass), en stokk (1,5–2 m) og en tommestokk og/eller målebånd.

Ved arbeider som skal godkjennes av myndighetene, må høydene settes i forhold til det offentlige kartverket. Vi må derfor gå ut fra et punkt med kjent høyde (f.eks. en kum eller et grensepunkt). Finnes et slikt punkt på eller ved tomta, må kommunens folk sette ut et merke med oppgitt høyde.

KARTET

15

Hageplan Forutsetningen for en god planlegging er, i tillegg til en bevisst målsetting og gode ideer, at vi behersker de hjelpemidler vi kan ta i bruk. I dette kapitlet gir vi en innføring i ulike planleggingsmetoder.

Lag en hageplan Ingen kan i dag gå i gang med husbygging uten å ha godkjente tegninger å arbeide etter. De fleste har også en god oversikt over hva huset vil koste. De vet også hva tomta koster, men sjelden hva det vil beløpe seg til å opparbeide den til ferdig hage.

Tenk for eksempel over hva det betyr i penger at utgravde masser legges på feil sted, slik at de må flyttes når hagen skal gjøres i stand. Det er innlysende at totalboligen blir mye rimeligere dersom massene med én gang blir lagt der de skal brukes, eller blir kjørt bort med det samme, dersom vi ikke har bruk for dem. Det må videre være en selvfølge at vekstjord og undergrunnsjord ikke blir blandet

24_sh

eller at vekstjorda fylles ned. Et 30 cm tykt vekstjordlag på 100 m2 gir 30 m3 vekstjord. Det er fort gjort å regne ut verdien når vi vet hva vekstjord koster. Å lage en plan som omfatter både arbeidsprosessen så vel som hagens innredning, er derfor særdeles viktig, både av økonomiske og praktiske årsaker.

Planlegging på stedet Den mest direkte form for fremstilling av en hageplan er å «streke» opp på tomta. På denne måten kan vi vise hvor stier, blomsterbed, sittegrupper osv. skal være. Strekene kan lages med en pinne slik man tegner et paradis, eller – mer synlig – med sagflis, krittstøv eller lignende. Vi kan også tegne på bakken med spraymaling. Men disse teknikkene har den ulempen at det er litt vrient å endre planen mange ganger, noe som ofte er nødvendig. Det er lettere hvis vi bruker tau, papir, farget bånd eller lignende til å «tegne» med.

Planlegging på kart Planlegging på kart er en mer oversiktlig og grei metode. Men for den som ikke er trenet kan det være vanskelig å forestille seg hvordan resultatet vil bli. Da vil det være praktisk å kombinere tegnearbeidet med den direkte oppstrekingen av tomta.

Kartet brukes som underlag ved skissering av

Det kan være nyttig å lage en kartskisse som registrerer bevaringsverdig vegetasjon, viser område for matjordopplag, plass for utgravd masse osv.

16

HAGEPLAN

ønsket løsning, for eksempel ved å tegne på matpapir eller gjennomsiktig skissepapir som legges oppå kartet. Det kan også være nyttig å klippe ut de elementene vi vil ha inn i planen og deretter «legge puslespill» med disse for å prøve seg fram til hovedtrekkene i planen.

Det kan være vanskelig for et utrenet øye å forstå en plantegning fullt ut. For lettere å kunne oppfatte hvordan den ferdige hagen vil se ut, kan det være nyttig å lage en «tredimensjonal» plan, et såkalt aksonometrisk perspektiv eller militærperspektiv av planen.

Planlegging på data Har man en PC med CD-Rom-spiller, er planlegging på data et alternativ som gir et lett forståelig og informativt inntrykk av den ferdige hagen. Det finnes enkle og relativt rimelige programmer der hagen kan «bygges opp» med tomt og hus, planter, gjerder og innredning, og det hele kan betraktes både i plan og som tredimensjonale bilder. I programmene kan det legges inn stedlige data om klimatiske forhold, nord-sør-orientering og plantenes alder. Dette gir oss muligheter for å kunne studere for eksempel hagens utvikling i et tidsperspektiv eller se på skyggevirkning av trær eller byg-

ninger i løpet av dagen. I enkelte programmer kan også topografien angis, slik at en kan se på resultatet av for eksempel terrengforming.

Et militærperspektiv er tegnet slik at alle mål på tegningen er riktige og derfor kan måles med cmmål når det hele er tegnet i en bestemt målestokk.

LAG EN HAGEPLAN

17

Tegningene viser hvordan en steg for steg kan bygge en modell av hagesituasjonen ved å skjære ut i kork- eller isoporplater og lime disse sammen. Modellen er et godt hjelpemiddel ved planlegging, spesielt i kupert terreng.

Planlegging på modell Planlegging på modell gir også gode muligheter til å visualisere planen, men egner seg best for små hager. På modellen kan vi med enkle midler lage oss en kopi av hagen nøyaktig slik den skal være.

For at ikke arbeidet skal bli for pirkete, bør ikke målestokken på modellen være for liten. 1 : 50, hvor 2 cm svarer til 1 meter, er en god målestokk å arbeide i. En hage på 10 x 20 m blir da 20 x 40 cm.

Selv om kartets ekvidistanse er 1 m, kan det, ved å se på kartet og terrenget, legges inn halvmeterskoter. Kotene på kartet overføres så til plater av kork, ekstrudert polystyren (isopor, sundolitt) eller lignende av 1 cm tykkelse, skjæres ut og legges oppå hverandre slik at terrenget fremstår med 1 cm trappetrinn for hver halvmeters-kote. Modellen 18

HAGEPLAN

bør festes på en solid bunnplate. For å få en jevn modell, kan trinnene fylles ut med plastilin eller skjøtemasse. På modellen kan terrenginngrep skjæres ut eller fylles opp, og veier og plasser males. Bygninger, gjerder og møbler kan lages av papp, busker og trær av pinner og svamp eller tørre blomsterstander av for eksempel rosespirea. Modellen blir lettere å forstå hvis alle elementene gis naturalistiske farger. Man kan også eksperimentere med fargebruk på for eksempel gjerder og bygninger på modellen. Det er lurt å lage modeller av noen mennesker, barn og voksne, og for eksempel en bil eller sykkel i riktig målestokk, for bedre å kunne leve seg inn i situasjonen.

Planlegging på modell er arbeidskrevende, men kan gi et godt bilde av hvordan planideer vil

kunne tilpasses i en hage. Ved å fotografere med kameraet rett ned i modellen, vil vi kunne oppnå overraskende realistiske bilder av den planlagte situasjonen.

Hustype Det er viktig at planleggingen av hus og hage går hånd i hånd. Å velge riktig hus til riktig tomt er av avgjørende betydning for et godt resultat, både estetisk og praktisk. Et hus planlagt for flat mark blir sjelden vellykket når det mer eller mindre tilfeldig får skjøtt på en hel eller halv kjelleretasje for at det skal kunne plasseres på en skrånende tomt.

For lett skrånende tomter kan det være aktuelt å velge «halvplanløsninger», der etasjeplanene er forskjøvet i forhold til hverandre.

Dette er en modell av den hagen som er nærmere omtalt på side 98 og videre utover.

Murhøyden bør også stå i et godt forhold til terrenget. Blir muren for lav, kan kledningen på huset ta skade på grunn av fukt fra bakken, men det vanligste problemet er nok en altfor høy grunnmur, noe som hindrer en god forbindelse mellom hus og hage. Dersom muren blir for høy, for eksempel på grunn av høyden på hovedkloakken, kan det være fornuftig å vurdere om det er nødvendig med kjeller under huset. Spørsmålet er også aktuelt på fjelltomter, der det vil bli store sprengLAG EN HAGEPLAN

19

ningsarbeider. Ved å gjøre kjelleren mindre eller sløyfe den helt, kan vi oppnå lavere byggeutgifter samtidig som tomta kan få en mer skånsom behandling. Med moderne teknikk er ikke kjelleren lenger en nødvendighet. Fryser og kjølerom kan erstatte kjelleren som lagerplass for matvarer, i praktisk nærhet til kjøkkenet. Vaskerommet befinner seg i dag nesten alltid på hovedplanet, og frittstående boder for sportsutstyr og hageredskaper kan med fordel tas inn som «byggeklosser» i hageanlegget.

Plasseres huset langt sør på tomta, vil det kaste skygge på store deler av

Husets plassering på tomta Plasseringen av huset på tomta kan være helt avgjørende for utnyttelsen av hagen. Legger vi huset midt på tomta, kan vi sitte igjen med små, ubrukbare arealer på alle sidene. Særlig på små tomter bør huset derfor som en hovedregel ligge så langt ut mot én eller to av grensene på tomta som tillatt etter bygningsvedtektene.

Et ønske om best mulige solforhold på oppholdsplassen i hagen forutsetter at huset blir lagt ved nordgrensen, og helst i det nordøstre hjørnet for å få mest glede av ettermiddagssola.

Det vil være bedre å legge huset så nær nabogrensen som mulig.

hagearealet midt på dagen.

Trekker vi veien ut til en av sidene i stedet, Her er adkomstveien lagt tvers

får vi et mer anvendelig,

over den største flaten foran huset.

sammenhengende areal.

20

HAGEPLAN

Et mykt formet, terrassert terrengfall kan ofte gi en bedre virkning enn et jevnt fall.

Når huset skal plasseres og hagen planlegges, er det lurt først å lage en skisse med en vurdering av solforhold, innsyn fra vei og nabo og vindforhold. I løsningen til høyre er det tatt hensyn til dette ved kraftig leplanting mot fremherskende vindretning, levegg mot uteplassen og garasje og beplantning som skjerm mot naboen og innkjørselen. Det er også tatt hensyn til en usjenert plass for klestørking og en solrik plassering av kjøkkenhagen.

LAG EN HAGEPLAN

21

Jord og gjødsling Når vi dyrker planter i jord, må vi avfinne oss med at vi ikke kan kontrollere næringsforsyningen fullstendig. Til gjengjeld har vi den meget store fordelen at vi slipper å gi gjødsel eller kontrollere næringsforsyningen hver dag. Har vi en riktig god jord og gjødsler fornuftig, kan vi i de fleste tilfeller klare oss med å tilføre plantenæring et par ganger i året.

Vi kan se på plantene hvordan de trives. De er imidlertid svært «fåmælte», og det kan ligge andre årsaker enn akkurat svikt i næringsforsyning bak for eksempel dårlig vekst. I noen tilfeller kan underskudd på ett bestemt stoff vise seg med relativt tydelige symptomer, men i andre tilfeller kan et underskudd bare gi seg utslag i en beskjeden vekst uten spesielle kjennetegn.

Det er grunn til å oppfordre hagedyrkerne til å studere sine planter hvert år og notere hva man har gitt av gjødsel og hvordan veksten arter seg. En slik «dagbok» fra hagen vil bli mer og mer interessant etter hvert. Jo nøyaktigere vi følger med plantene våre, desto mer kan vi lære av det stillfarende «språket» de taler.

God jord Det er tre krav planten har til jorda: 1 2 3

At det er plantenæringsstoffer til stede i tilgjengelig form.

At det finnes nok vann.

At det er luft nok, slik at røttene kan fungere som de skal.

Dersom disse tre hovedkravene er oppfylt, kan vi karakterisere jorda eller voksemulighetene som gode.

Mengdene av vann og luft i jorda er som regel svært avhengige av hverandre. Åpningene (porene) mellom de enkelte jordpartiklene er enten fylt med vann eller luft. Kravet til god jord er at det på samme tid finnes noen porer som er fylt med vann, 22

JORD OG GJØDSLING

og andre som er fylt med luft. For at dette skal være tilfelle, må det være en blanding av små og store porer – de store vil da inneholde luft og de små vann.

Når det gjelder næringsforsyningen til plantene, er kravet at jorda har et naturlig innhold av næringsstoffer, eller kan ta imot næringstilførsel i form av gjødsel på en slik måte at den seinere kan forsyne plantene med næring etter hvert som de har behov for det utover i vekstsesongen.

Den egentlige forskjellen på god og mindre god jord er altså om det er lett eller vanskelig å få oppfylt plantenes krav. Her er det ganske store forskjeller på de ulike jordartene.

De fire hovedbestanddelene i jorda: sand, leire, silt og mold har både gunstige og ugunstige egenskaper sett fra plantenes side: •

Sands gunstige egenskaper er at det sjelden

blir luftmangel i jorda, og at den blir fort oppvarmet om våren på grunn av et relativt lite vanninnhold. Svakheten ved sandjorda er at den har få små porer og dermed liten evne til å holde på vann. Dessuten inneholder den lite plantenæringsstoffer og har dårlig evne til å ta imot gjødsling.

Planteavfall blir til jord etter vellykket kompostering.

Dette er symbolet på den «naturens gang» som stadig fører til fornying av den vesentlige ressurs jorda er for alt planteliv.

•

Leire har en mengde små porer og stor evne til

å holde på vann. Det har også høyt innhold av en del plantenæringsstoffer og stor evne til å akkumulere plantenæring som tilføres ved gjødsling. I noen tilfeller er denne evnen til å binde plantenæring så stor at det kan medføre vanskeligheter – i alle fall i noen tid.

Den største svakheten ved leirjord er vanskeligheter med luftforsyningen, fordi det ofte blir for lite store porer. Reint praktisk er det også en svakhet ved leire at den bare lar seg bearbeide skikkelig med et bestemt vanninnhold; er det mye vann, blir den klinete, og er det for lite, blir den klumpete og steinhard.

P L A NT E R F O RT E L L E R O M JORDFORHOLD Rik vegetasjon av løvtrær eller granskog i god vekst med mye urter og gress i bunnen, forteller oss at jordforholdene på stedet er gode. Planter som nesle, geiterams og bringebær vitner om spesielt god jord. Blåveis, hvitveis, gaukesyre, fugletelg, kransmose og fagermose tyder også på jevnt bra jord. Veksten hos unge planter av bjørk er et godt merke på om det er god vekstkraft i jorda.

Furuskog med lav i bunnen eller blåbær-, tyttebæreller røsslyngmark vitner om mindre gode jordbunnsforhold.

•

Silt er et jordmateriale som ligger mellom sand

og leire i partikkelstørrelse. Dialektord for siltjord er mjele, kvabb og koppjord. Silt har et stort nyttbart vannlager og er ustabil, dvs. flyter lett når den er vannmettet. I tørkeår vokser det godt på siltjord, men det tar tid før varmen setter seg om våren. En passe blanding av sand, leire og silt gir gode voksevilkår. Det er f.eks. mye siltjord på elveslettene i Solør og på Romeriksplatået.

På myr er brunmoser, gulstarr, sumphaukeskjegg, vassrørkvein, myrkongle og fredløs tegn på næringsrik, god myr. Derimot vitner myrull, molte, soldogg, torvmoser og røsslyng om næringsfattig myr.

Bruk av bestemte planter som indikator for sur og alkalisk jord, er noe omdiskutert. Likevel kan vi nok si at arter som smylebunke, limbendel, åkergråurt, småsyre og åkerstemorsblomst er å finne på sur

•

Mold har de fleste gunstige egenskapene. Fordi den i det vesentlige er bygd opp av planterester, inneholder den stoffer som plantene trenger. Det er for eksempel den eneste av de vanlige bestanddelene i jorda som inneholder nitrogen av noen betydning for plantenes vekst. Mold har også en god evne til å ta imot gjødsling, og den har normalt et gunstig forhold mellom små og store porer, slik at både vann- og luftforsyning er sikret.

Vekstjord – matjord Vekstjord er en relativt ny betegnelse som nå brukes i Norsk Standard for klassifisering av jord. Årsaken til at denne betegnelsen er tatt i bruk, er ønsket om et navn som sier noe om jordkvaliteten.

Fra før har vi betegnelsen matjord, og definisjonen på denne er at det er jord fra det øverste laget (pløyelaget) på dyrket mark. Betegnelsen sier ikke noe om kvaliteten, bortsett fra at jorda naturligvis 24

JORD OG GJØDSLING

jord (pH gjerne under 6). Av planter som forteller om nøytral og alkalisk jord, kan nevnes hestehov, løvetann og åkerkål.

er såpass god at den har vært brukt til å dyrke noe på. Matjord kan ikke brukes som betegnelse på jord fra udyrket mark og heller ikke om jord som er laget på kunstig vis ved å blande sammen forskjellige slags materialer, som for eksempel torv, bark, sand, kompost, leir o.l.

Betegnelsen vekstjord garanterer stabil og god jord for plantedyrking. Det vil si at jorda har en slik kvalitet at det er lett å få god vekst hos de vanlige plantene vi dyrker. Kravet til vekstjord er at den må ha et moldinnhold på 5–40 prosent. Minstekravet til moldinnhold er ellers noe avhengig av det øvrige materialet som jorda består av.

M AT J O R D DY B D E F O R :

19–20 cm plen 30 cm kjøkkenvekster 40–50 cm stauder

roser

60–70 cm

busker

trær

De oppgitte jorddybder for matjord er ikke absolutte, men retningsgivende når vi skal lage gode plantesteder for våre vekster. Avgjørende kan være hvordan forholdene er under matjordlaget og hvordan vi kan og vil stelle plantene våre når det gjelder vanning og næringstilførsel.

Betegnelsen vekstjord dekker altså det vi kan kalle god matjord og dessuten jord som ikke kommer inn under begrepet matjord, men som likevel er velegnet for plantedyrking. Det er således ikke noe i veien for at vi kan få til gode voksevilkår i hagen selv om vi ikke kan få kjøpt matjord, men i stedet velger å kjøpe eller lage en vekstjord av egnete materialer. Dersom vi bestiller vekstjord, har vi altså i selve bestillingen forlangt at det vi kjøper skal være god jord for plantene våre.

For de fleste vanlige hagevekstene vil det normalt være en fordel å tilføre jorda næring. Montbretia (værhane) (Crocosmia) som her sees til venstre er en plante for de mildeste strøk av landet, og den trenger en næringsrik jord med jevn fuktighet. Til høyre buskmure, en nøysom prydbusk som kan brukes de fleste steder, og som regel uten at det tilføres noe særlig næring til jorda.

Varm jord Det meste av oppvarmingen av jorda skjer ved tilføring av varme utenfra. Noe varme produseres nok også nede i jorda ved at mikroorganismene forbrenner organisk materiale og ved røttenes livsfunksjoner (ånding). Denne varmeproduksjonen er likevel av underordnet betydning – bortsett fra i varmebenker. I slike benker blir det lagt ut et tykt lag av gjødsel og halm, løv, søppel o.l., som produserer betydelige varmemengder når det gjærer.

Når vi i praksis snakker om varm og kald jord, tenker vi på om den blir lett oppvarmet eller om det skal mye varme til for å heve temperaturen i den. Særlig vannet i jorda krever mye varme for å heve temperaturen, for det skal mye mer energi til for å varme opp 1 kg vann enn 1 kg tørr jord. Grøfting og bedring av strukturen i jorda slik at det blir flere luftfylte porer og mindre vann i den, vil derfor påvirke temperaturforholdene – jorda blir varmere.

Fordampingen fra jorda vil også påvirke temperaturen fordi fordampingen krever varme.

Temperaturen blir derfor lavere i jord der det er mye vann som dampes bort om våren, enn i jord som er godt grøftet og lett slipper vannet igjennom.

Hevd i jorda – gjødslet jord Hevd brukes i enkelte landsdeler som vanlig ord for gjødsel, og hevd i jorda kan da ganske enkelt bety gjødslet jord.

Men den vanligste bruken av ordet hevd har vi i forbindelse med utsagn om at enkelte planteslag krever jord som er i gammel hevd eller i god hevd.

Jord i god hevd oppnås normalt når det i en årrekke med god jordkultur og rikelig gjødsling er opparbeidet et «lager» av lett tilgjengelige plantenæringsstoffer. Det er den siste betydningen vi legger i ordet.

Nå er det ellers slik at de forskjellige plantenæringsstoffene ikke har like stor evne til å bindes i jorda. De lettoppløselige næringsstoffene vaskes ofte fort ut, mens de mer tungtoppløselige hopes opp. Det som særlig karakteriserer jord som er i god hevd, er et stort lager av plantenæringsstoffet fosfor (P).

26

JORD OG GJØDSLING

Kalking og gjødsling av plen Om våren trenger plenen tilføring av gjødsel og eventuelt kalk i ulike mengder. For å skaffe seg praktisk erfaring for hvor store mengder som skal til, kan det være fornuftig å måle ut en kvadratmeter som testområde og så se hvordan det tar seg ut etter at en bestemt mengde kalk eller kunstgjødsel er fordelt i forhold til den oppskriften vi vil følge.

Etter slik lærdom er det lettere å gå videre med fordelingen.

Bakterier og mikroorganismer Bakterier og andre mikroorganismer i jorda påvirker både næringsforsyningen til plantene og jordstrukturen. Deres funksjon i naturen som helhet er å bryte ned organiske materialer fra planter og dyr. Organismene i jorda lever altså av de organiske materialene som finnes der, og de frigjør de plantenæringsstoffene som ligger i dette materialet. Enkelte spesielle bakterier kan forsyne seg av nitrogen fra lufta og på den måten tilføre jorda en ekstra liten porsjon av dette plantenæringsstoffet.

Mikroorganismenes aktiviteter påvirker jordstrukturen ved at stoffer de gir fra seg, kan få finmaterialene i jorda til å fnokke seg sammen til større aggregater og dermed lette lufttilgangen.

Naturligvis er det slik at organismene først sørger for å få luft selv, men noe av lufta kommer også planterøttene til gode. Gunstige forhold for mikroorganismene i jorda gir altså gunstige forhold for plantene.

Grøfting Mange ville planter vokser på myr og på steder med dårlig drenering. De fleste av våre kulturplanter vokser derimot der det er naturlig avløp for vannet. God drenering er en betingelse for god omsetning av plante- og dyrerester. Og med god omsetning følger bra tilgang på næring for plantene. Drenering er videre en betingelse for å få gunstige temperaturforhold i jorda. Jord med stort vanninnhold trenger lengre tid for å bli oppvarmet om våren. Jord som ligger på grus og grovere sand, er gjerne selvdrenerende, men ellers må det grøfting til for å få vannet ut og luften inn. I de fleste hager som ligger i boligfelt, er det tilstrekkelig

grøfting. Større grøftearbeider bør gjøres i samarbeid med eierne av tomtae og hagene omkring.

Jordanalyse Det er ikke så reint få hageeiere som tar jordprøver der veksten eller avkastningen er dårlig, i håp om at det skal kunne gi forklaring på forholdet. På grunn av manglende erfaring er det ofte vanskelig å vite hvilke jordanalysetall man bør ha for de forskjellige vekstene. Dessuten skal vi være klar over at misvekst eller dårlig avling ikke bare behøver å skyldes næringsinnholdet i jorda, men at det like gjerne beror på utilstrekkelig jordbearbeiding og dårlig grøfting, skader av insekter og sopp, ugunstig klima osv.

Før vi tar ut jordprøver for analyse, bør vi så langt det er mulig finne ut om én eller flere av de nevnte forholdene kan være grunn til at veksten eller avlingsresultatet ikke er så godt som vi hadde ventet.

Det neste er å rådføre seg med fagfolk på området. Jordprøver skal tas etter bestemte retningslinjer. Få gjerne råd fra en av kommunens fagfolk som kan fortelle hvor utstyr – jordbor o.l. – kan lånes, og hvordan prøvene tas.

Næringsinnholdet varierer fra overflaten og ned til 20 cm dybde, og en jordprøve skal inneholde jord fra hele dette sjiktet. Slike prøver skal tas fra flere steder jevnt fordelt over hele hagen.

Prøvene må være store nok, minst en halv liter. De pakkes godt i rein emballasje, plastpose eller små pappesker, og sendes til: Bioforsk Lab, Frederik A. Dahlsvei 12, 1432 Ås Tlf. 03246, www.bioforsk.no Jordlaboratoriet i Bø, Høgskolen i Telemark, 3800 Bø Tlf 35 95 27 71 eller 35 95 28 85, www.hit.no Rogaland Jordanalyse, postboks 208, 4001 Stavanger Tlf. 51 88 70 00 Gaia Lab AS, 7229 Kvål, Tlf. 72 85 29 70 Skolmar Jordlaboratorium, pb 1277, 3205 Sandefjord Tlf. 33 47 96 40 Solør v.g. skole, avd. Flisa, pb 24, 2271 Flisa Tlf. 62 95 53 10

En standard jordanalyse består av jordart – leir- og moldinnhold – surhetsgrad (pH), fosforinnhold (P-Al) og kaliuminnhold (K-Al). En større prøve som i tillegg omfatter analyse av mineralene magnesium (Mg-Al), kalsium (Ca-Al) og natrium (NaAl), koster mer. Ring eller skriv og be om å få tilsendt rekvisisjonsskjema og prisliste. Det kommer gjerne ekspedisjonsgebyr og oppkravsgebyr i tillegg til prisen for selve analysen.

Spesielle pappesker til jordprøvene kan fås ved henvendelse til forsøksringer, kommunens landbrukskontor eller direkte til analyselaboratoriene.

Dersom prøvene sendes i ukurant emballasje, kan en risikere å måtte betale et ompakkingsgebyr.

Be om å få tilsendt en kort veiledning for tolking av analyseresultatet eller ta det med til landbrukskontoret i kommunen.

Mest lettvint er det å kjøpe en analysepose, som forhandles eller kan skaffes av de fleste hagesentre og enkelte av Felleskjøpets utsalg. Pakken inneholder veiledning i prøvetaking. Med analyseresultatet følger rettledning i hvordan en bør gjødsle.

Sur jord – basisk jord – kalking Kjemiske analyselaboratorier oppgir jordas reaksjon, dens pH. Dette er et uttrykk for om jorda er sur eller alkaisk. Ved pH 7 er verdien nøytral. Ved pH lavere enn 7 sier vi at jorda er sur; er verdien over 7, er den alkaisk.

Ved å kalke sur jord og dermed heve pH-verdien, oppnår vi altså at næringen blir lettere tilgjengelig for plantene, at jorda får større evne til å lagre næringen, og at det blir bedre jordstruktur, mer luft og varme i jorda. Alt dette tilsier at jo mer kravfulle planter vi dyrker, jo viktigere er det å sørge for en gunstig pH-verdi i jorda.

Der hvor det er mye nedbør, har jorda tendens til å bli surere forholdsvis fort. Man blir derfor aldri ferdig med å kalke slik jord. Kalkmengden må holdes ved like for å sikre en riktig pH-verdi. For de fleste planteslag regner vi med at myrjord må kalkes dersom pH er 4,5 eller lavere, og at all annen jord trenger kalk hvis pH er 5,5 eller lavere. Hvor mye kalk som bør tilføres i de forskjellige tilfellene, gir kjemiske analyselaboratorier rettledning om.

Enkelte planter som rododendron, hortensia, lyng og primula, trives best i jord med lav pH-verdi.

GOD JORD

27

Kalkingsmidler Det vil føre for langt å komme inn på de ulike kalkslagene. Her nevnes disse gruppene: Kalksteinsmel er knust, tørket og finmalt kalkstein etter en bestemt utmalingsgrad. Kalkdolomittmel og dolomittmel er magnesiumholdig kalkstein som er framstilt etter strenge malingskrav. De kan også leveres granulert (små hagl som ikke støver).

Brent kalk er produsert ved brenning av kalkstein, den må knuses og leskes før bruk. Hydrert kalk er brent kalk som er tilsatt 30 % vann. Brent kalk og hydrert kalk virker raskere enn andre kalkslag.

Skjellsand er også en god kalkkilde, fin skjellsand virker raskere enn grov.

Jordarbeid For å gi plantene best mulig forhold på voksestedet må jorda bearbeides. For å kunne ta opp næring og vann må røttene puste. Ved jordbearbeiding søker vi å gi jorda omkring røttene en porøs struktur som letter tilgangen på luft til røttene. Jorda skal ha en løs struktur slik at planterøttene ikke blir hindret i veksten, men den må ikke være så løs at plantene ikke får godt feste.

Det er likevel ikke om å gjøre å grave mest mulig i jorda. Om våren må vi ikke gå i gang før jorda er blitt så tørr at den ikke klumper seg. Den skal smuldre godt, ellers kan strukturen bli uheldig hele sommeren. Ikke spa for dypt (10–15 cm) og rak 1–3 ganger, alt etter kultur og jordart. Før såing eller planting kan vi jevne til med en rive. I vekstperioden innskrenker vi jordarbeidet til å løsne på jordskorpen som gjerne danner seg etter sterkt regn eller vanning, og ellers til det som trengs for å holde ugresset borte.

Jordforbedring Stiv leire eller skarp sand betegnes gjerne som «dårlig» for plantene. Begge typer jord kan stort sett forbedres på samme måte.

Tilførsel av organisk materiale som kompost, husdyrgjødsel, torv, halm, kutterspon, sagflis eller grønngjødsling, er en sikker måte å gjøre jorda bedre på.

Bruker vi rein torv som innblanding i hagen, hjelper det på jordstrukturen og evnen til å holde 28

JORD OG GJØDSLING

på vann. Men i de fleste tilfellene vil vi av dette få en jord som er for næringsfattig og for sur. Det kan derfor være en fordel å kjøpe ferdig kalket og gjødslet torv. Det finnes flere handelsnavn, men alle skal ha betegnelsen «Veksttorv».

Kompostjord kan fullt ut erstatte husdyrgjødsel, men dersom komposthaugen har ligget uten tak, er mye av nitrogenet borte. Det kan ellers også være fornuftig med grønngjødsling (se side 465).

Myrjord er en kald jordtype. Derfor er det først og fremst viktig å tilføre grov sand (grus) slik at jorda blir varmere og luftigere. Myrjord er også som regel sur (kalkfattig) og bør kalkes. Dessuten vil det være fint å blande inn noe gammel husdyrgjødsel eller kompostjord. En blanding av 4–5 deler myrjord, 3–4 deler grov sand og 1–2 deler kompost er bra. Dersom det er vanskelig å få tak i kompost eller husdyrgjødsel, bør det gjødsles med klorfri fullgjødsel, 0,4–0,5 kg per m3 jord.

Bark Dersom vi skal bruke bark som vekstmedium, altså til å dyrke planter i, må barken være kompostert slik at den ser ut som en mørk masse, ellers vil den skade planterøttene. Ved bruk av bark som vekstmedium i bøtter og kar med undervanning, bør vi være oppmerksomme på at barken ikke trekker vann like godt som veksttorv.

Kompostert bark egner seg utmerket som jordforbedringsmiddel i sand- og leirjord. Vi kan selvsagt bruke spade til å blande jord og bark, men enda bedre er det med en jordfreser.

Bark brukes også til jorddekking, mot ugress og uttørking.

Vanlig kompost (kaldkompost) Kompostmassen bør legges slik at den blir fast, men ikke kompakt. Sammenpresset materiale må løses under oppleggingen, mens tørt og lett avfall må vannes godt så den ligger fastere. Oppleggingen har mye å si for luftskiftet og fuktigheten i haugen.

Vi legger kompostmaterialet lagvis. Først legges et 20–25 cm tykt lag med gresstorv eller jord i bunnen, så et like tykt lag med avfall, og slik fortsetter vi å legge jord og avfallslag til haugen er blitt 1–1,5 m høy. Legger vi inn tørt materiale, må det

«Lær av egne erfaringer» kan stå som motto for dette opplegget. Her er det fire ruter med ulike jordblandinger og ulik tilførsel av næring. Plantene i ruten er reddiker, og mellom disse holder gulrøttene på å spire. Resultatet fra de forskjellige rutene vil fortelle om den fornuftigste jordblanding og gjødsling.

fuktes. Det samme gjelder kalk og kunstgjødsel som kan strøs mellom avfallslagene. Eventuell husdyrgjødsel legger vi også inn lagvis.

Det er best å sortere avfallet og lage korttidskomposter av avfall som råtner fort, slik som løv, gress, staudeavfall, ugress, grønnsakavfall, gresstorv o.l. Gjødsel som er blandet opp med mye flis eller halm, bør også samles på kompostplassen.

Den kan legges inn i korttidskomposten eller i en egen gjødselkompost. Plantenæringen blir lettere tilgjengelig når gjødselen har ligget og «godgjort» seg en stund.

Slam fra septiktanker og latrinegjødsel må ikke brukes direkte som gjødsel i hagen. En kan unngå dårlig lukt og skjule skjemmende rester ved å blande gjødselen inn i komposten.

Kvist, sagflis, papirsøppel o.l. legger vi for seg i langtidskomposten, for dette trenger lang tid på å omdannes til jord. Det bør samles, men holdes for seg selv. Når det har ligget noen år og råtnet, er det lettere å behandle. Men enda kan det ta mange år før det er blitt ferdig mold. Jo mer oppdelt og knust kvister og greiner blir, jo raskere går omdanningen.

Ulike typer kompostkverner er på markedet. Har vi mye kvister og greiner, kan det lønne seg å kjøpe, leie eller låne en slik. Mange hagelag har gått sammen om kjøp av kompostkvern.

Avfall og jord tilfører komposten mikroorganismer som angriper materialet og omdanner det

Kompostbingen behøver ikke være til skjensel i hagen. På side 519 kan du se hvordan du selv enkelt kan lage binger.

JORDFORBEDRING

29

til mold. Kulturjord er rikest på mikroorganismer, så det er viktig å legge inn jordlag mellom avfallet, selv om lagene er tynne. Det er også viktig å gi mikroorganismene gode vilkår slik at de kan formere seg og komme godt til over alt. De trenger næring, luft og fuktige omgivelser for å trives. Næring skaffer de seg selv ved å bryte ned grønt plantemateriale, luft får de ved at haugen ikke er for tett og når den stikkes om, fuktighet ved vanning.

I halm og løvavfall som er fattig på nitrogen, er det lite mat for mikroorganismene. Næringsrike jordlag skaffer en del, men vil sjelden tilfredsstille behovet. Derfor må vi legge inn lag av gjødsel i komposten. Ca. 150 g kalksalpeter per ml kan også brukes, dersom vi ikke har husdyrgjødsel.

Når komposten har ligget noen måneder, er det bra å stikke den om, så materialene blir blandet. Lagvis opplegging er nå unødvendig. Er det tørt i haugen, bør vi samtidig gjennomfukte materialet. Omstikking er viktig hvis vi ønsker en hurtig omdanning til mold, men de forskjellige kompostmaterialene trenger ikke ligge lenge før dette skjer.

En gjødselkompost kan være ferdig på noen uker eller måneder, mens vi regner med et halvt til to år for vanlig avfall. Tiden avhenger av årstid, opplegging, omstikking og hvilke materialer komposten er laget av. Det viktigste ved stellet av komposten er å hindre uttørking, men det er også om å gjøre å holde ugresset borte, så det ikke setter frø som vil følge med kompostjorda.

Komposten kan gjerne ligge i et hjørne av hagen. Den bør ikke ligge utsatt for sterk sol og vind, og ikke for takdrypp og overflatevann. Noen busker og trær omkring plassen er pent – de vil også skygge og gi liv. Det er ofte nok å ta vare på naturlig vegetasjon omkring stedet. I små hager kan det se mer ordentlig ut og være praktisk å ha kompostbinger, som en enten kan lage selv eller kjøpe ferdig.

Kalking av kompost Kalken må spres jevnt utover avfallet for hvert nytt lag som legges. Den hjelper på samme måte som nitrogen til en god og hurtig omsetting av det materialet som legges opp. Bruk vanlig kalksteinsmel, malt brent kalk eller lesket kalk (hydratkalk).

30

JORD OG GJØDSLING

Ofte får kompostjorda en høy pH uten at vi tilsetter kalk. Vær derfor forsiktig med for store mengder, vi bør neppe tilsette mer enn 0,5 kg brent kalk eller 1,0 kg kalksteinsmel eller lesket kalk per kubikkmeter ferdig kompost. Blir det brukt mye surt torvmateriale i haugen, kan vi imidlertid forsvare å gå opp i det dobbelte av disse kalkmengdene.

Er det magnesiummangel der komposten skal brukes, bør vi tilsette samme mengde dolomittmel i stedet for kalksteinsmel. Kalksteinsmel og dolomittmel kan holde seg i årevis. Sekkene bør imidlertid oppbevares tørt.

Varmkompostering Skal man kompostere matavfall, må dette gjøres ved såkalt varmkompostering, dvs. i en isolert binge som er egnet til formålet. Ute i naturen finnes det en rekke bakterier, sopp m.m., som er eksperter på å omdanne matavfall til jord. Legger vi matavfall i en isolert binge, vil disse organismene raskt starte omdannelsen av det organiske stoffet.

Celleveggene i avfallet brytes ned, og samtidig starter en sterk varmeutvikling. Etter en tid vil det kunne være 40–50 varmegrader i bingen. Gradvis brytes matavfallet ned til nye stoffer, og til slutt sitter vi igjen med næringsrik kompost. Matavfallet som før skapte et miljøproblem, kan nå redusere våre utgifter til hagegjødsel.

Valg av varmkompostbinge Det finnes en rekke forskjellige binger på markedet. Velg helst en binge med minst 10 cm tykk isolasjon selv om den ikke skal stå i de kaldeste strøk av landet. Det koster svært lite å øke isolasjonstykkelsen, og komposteringen går da langt bedre i kaldt vær.

Ta for øvrig kontakt med Miljøheimevernet eller miljøvernrådgiveren i kommunen. Kanskje finnes det et støtte- eller forsøksprogram der du kan få binge rimelig. Bor du i tettbygd strøk, kan det være kommunale forskrifter som regulerer hjemmekompostering. Dette får du også beskjed om i kommunen.

Oppfylling av kompostbingen For å få bingen til å fungere bra, er det avgjørende

at vi følger en bestemt fremgangsmåte fra starten av. Stikkordene er LUFT og STRØ. Start med å legge et lag kvister fra trær eller busker i bunnen av bingen. Det bedrer luftsirkulasjonen i komposten.

Kvistene legges slik at vi får mest mulig volum.

Velg tynne kvister, gjerne mye lengre enn bredden på kompostbingen, bøy og knekk dem slik at det blir et skikkelig luftfylt lag i bunnen. Oppå dette er det gunstig å fylle ca. 5 cm med kutterflis fra et høvleri.

De fleste sagbruk selger kutterflis ganske rimelig. Sagflis bør ikke benyttes, da den er altfor kompakt.

Nå er bingen klar for det første lag av matavfall. I begynnelsen går kanskje prosessen noe tregt.

Det har sammenheng med mengden av organisk stoff. Etter hvert som volumet av matavfall øker, vil også komposteringsprosessen få fart på seg.

Husk strø!

Dersom vi bare fyller på med matavfall over lengre tid uten å bruke strø, oppstår det problemer. Vi får for mye nitrogenrike forbindelser i massen i for-

Gresskar vokser villig i komposthaugen.

hold til de karbonrike. Samtidig blir massen for kompakt, og lufttilgangen til kompostmassen reduseres. Dermed bremses komposteringsprosessen. Mikroorganismene vil nemlig helst ha et bestemt forhold mellom karbonrike og nitrogenrike forbindelser. Forholdet mellom karbon og nitrogen, det såkalte C/N-forholdet, bør være ca.

25–30 deler karbon til 1 del nitrogen – da skjer nedbrytningen raskest.

I kjøkkenavfall er det litt mye nitrogen i forhold til karbon. Kutterflis inneholder derimot minimalt med nitrogen og mye karbon. Her ligger C/N-forholdet på 500. Innblanding av litt kutterflis i kjøkkenavfallet bidrar derfor til å øke mengden av karbon slik at vi kommer nærmere det C/N-forholdet der komposteringsprosessen går raskest.

Innblanding av strø bidrar også til å øke lufttilgangen til kompostmassen. Kutterflisa suger til seg fuktighet og gjør massen mer porøs. Slurver vi med innblanding av flis noen uker, reduseres lufttilgangJORDFORBEDRING

31

en og fuktigheten øker. Snart begynner avfallet å produsere illeluktende ammoniakkgass. Vi kan også få sig av væske under bingen. Har vi fått disse problemene, må vi raskest mulig blande inn godt med strø slik at massen tørker opp og mengden av karbonforbindelser øker. Det kan også lønne seg å strø litt jord over komposten for å dempe lukten. En stinkende kompost er et skikkelig trekkplaster for spyfluer!

I varme perioder midtsommers kan vi risikere at det blir for lite fuktighet i komposten. Det er heller ikke gunstig for prosessen. Da må vi sette til litt lunkent vann de varmeste dagene.

Noe lukt må vi regne med Av og til vil komposten gi fra seg lukt som minner om rå jord. Det skjer uansett om man bruker strø eller ei. Bingen bør derfor ikke plasseres i umiddelbar nærhet av boligen. Kommer vi over 5 meter bort fra kompostbingen, vil vi ikke kjenne noe lukt.

Når utetemperaturen vinterstid går ned mot 15–20 minusgrader, kan det hende at komposteringsprosessen stopper opp. Etter kuldeperioden vil imidlertid prosessen starte opp igjen. Har vi

behov for å sette litt ekstra fart i komposteringen, kan vi tømme på litt lunkent sukkervann. Det er godsaker for mikroorganismene!

Kildesortering nødvendig Skal vi satse på kompostering av matavfallet, er det nødvendig å sortere søppelet på kjøkkenet. I utgangspunktet kan vi greie oss med en bøtte for organisk avfall som supplement til den vanlige søppelposen.

Men hvorfor ikke forsøke å sortere ut mer avfall? I de fleste kommuner i dag har man mulighet for å få levert både papir og glass. Da har vi faktisk redusert vårt bidrag til søppelfyllingen med nesten 80 %! Samtidig har vi gjort en innsats for å sikre en økologisk riktig behandling av avfallet.

Forhåpentlig vil flere kommuner etter hvert innse at det lønner seg med en økonomisk premiering av dem som driver med kildesortering og hjemmekompostering. Da vil kompostbingen redusere både våre gjødselutgifter til hagen og renovasjonsavgiften, til fordel både for miljøet og pengepungen.

N Æ R I N G S I N N H O L D E T I KO M P O S T I Hageselskapets prosjekt «Heimekompostering 1994» ble kompost fra åtte forsøksbinger analysert av Landbrukets analysesenter. Analyseresultatet viste store ulikheter fra kompost til kompost.

Gjennomsnittstall var (etter Spurway/Lakanen, oppgitt i milligram per liter tørr kompost): TAL L F R A KO M P O S TE N

N O R M ALTAL L

Nitrogen (nitrat)

113

80–200

Fosfor

323

30–100

Kalium

2715

200–400

Natrium

751

lavere enn 100

Tallene i høyre kolonne er normaltall for gjødslet torv, veksttorv. Det høye tallet i venstre kolonne for natrium kan ha sammenheng med bruk av koksalt (dvs. natriumklorid) i husholdningen.

Saltinnholdet i jord eller kompost kan registreres ved det såkalte ledningstallet. Ledningstallet var i gjennomsnitt 3,99, og det er altfor høyt til at komposten kan brukes som vekstmedium i ren tilstand. Ved bruk av kompost fra matavfall må derfor komposten alltid blandes godt med jord for å redusere konsentrasjonen av natrium.

32

JORD OG GJØDSLING

Plantenæring og gjødsel

Fra en isolert binge som brukes til varmkomposte-

Betegnelsen gjødsel brukes om et stoff som inneholder plantenæring. Om vi tar en kjemisk analyse av en plante, vil vi finne at den inneholder de aller fleste av de stoffene som også finnes i jorda. Ikke alle disse stoffene er nødvendige for å gi normal vekst. Vi regner følgende stoffer som plantenæringsstoffer: Makronæringsstoffer: nitrogen (N), fosfor (P), kalium (K), magnesium (Mg), kalsium (Ca) og svovel (S). De tre førstnevnte (N, P, K) betegnes som hovednæringsstoffer.

Mikronæringsstoffer: jern (Fe), mangan (Mn), kopper (Cu), sink (Zn), bor (B) og molybden (Mo).

ring, spas det ferdig god kompostjord nedenfra.

Navnet makronæringsstoffer brukes om stoffer som plantene trenger relativt mye av, mens navnet mikronæringsstoffer angir at det er stoffer som plantene trenger svært små mengder av.

Dersom vi bruker husdyrgjødsel, får jorda tilført alle de stoffene plantene trenger. Om næringsstoffene skriver seg fra et naturlig innhold i jorda, fra kunstgjødsel eller fra husdyrgjødsel, er likegyldig for plantene.

PLANTENÆRING OG GJØDSEL

33

Av kunstgjødselslag kan vi få kjøpt ensidige, for eksempel kaliumgjødsel, eller flersidige, som for eksempel fullgjødsel. Det er imidlertid sjelden det i vanlig jord er nødvendig å tilføre alle de stoffene som er nevnt ovenfor. Vanlig fullgjødsel inneholder først og fremst hovednæringsstoffene og dessuten en del andre som jorda vanligvis har behov for.

Forskjellen mellom kunstgjødsel og husdyrgjødsel er at husdyrgjødselen består av organiske forbindelser som har en gunstig virkning på jordas egenskaper, og at plantenæringsstoffene blir frigjort litt etter litt utover i vekstsesongen. Husdyrgjødsel er derfor gunstig på moldfattig jord. På jord med vanlig moldinnhold vil dette være av mindre betydning.

Husdyrgjødsel All slags husdyrgjødsel er verdifull, enten det er etter ku, hest, svin, sau, geit eller fjærkre. Prosentvis er det mer næringsstoffer i fast hestegjødsel enn i kugjødsel, men da hestegjødselen er lettere, blir næringsinnholdet per lass nokså likt. Enkelte ganger kan det være mye halm i hestegjødsel. Da er næringsinnholdet mindre. Hønsegjødsel er særlig sterkt, mer enn tre ganger så sterkt som fast hestegjødsel. Ofte oppstår sviskader når det brukes for mye slik gjødsel, eller fordi den er for dårlig innblandet i jorda.

Det finnes mange husdyrgjødselslag på markedet. Følg bruksanvisningen. Når husdyrgjødsel ofte anbefales, er det fordi: a) b)

c)

d)

34

Den tilfører plantene allsidig næring.

Den bedrer strukturen i jorda. Dermed trives røttene bedre, og et godt utviklet rotsystem er første betingelse for å oppnå kraftige planter og gode avlinger.

Foruten at den forbedrer strukturen i jorda direkte, vil den – på samme måten som grønngjødsel – virke indirekte ved å gi meitemarken gode livsbetingelser.

Den fører til et rikere liv av mikroorganismer i jorda, på samme måten som grønngjødsel og kompost, og det regner vi for heldig for kvaliteten på jorda.

JORD OG GJØDSLING

Det er ikke bra at husdyrgjødsel inneholder mye halm. Selv om halm er bra å blande i jorda, har den ikke på langt nær samme verdi som rein husdyrgjødsel. Husdyrgjødsel som inneholder mye halm, bør blandes med jord, gjerne tilsettes litt kalksalpeter og ligge som kompost et år før den blir brukt.

Lagring av kunstgjødsel Den som kjøper en sekk kunstgjødsel har ikke alltid bruk for all gjødselen samme år. Heldigvis kan den brukes likevel, om den står over en vinter eller flere. Blir den lagret tørt, kan gjødselen strøs ut som vanlig. Hvis den derimot har trukket fuktighet og er blitt hard, må den brukes mer forsiktig. Det skal ikke store klumpene til før de kan skade plantene, gjødseldosen blir for sterk. Prøv da å knuse gjødselen så godt som mulig før den brukes. Eventuelt kan den løses i vann. Man må imidlertid være oppmerksom på at vanlig kunstgjødsel ikke er fullt oppløselig i vann.

Fornying – jordtretthet Jordtretthet er et fenomen som er mest kjent i planteskoler og fra jordbær- og belgplantedyrking.

Når en planteart dyrkes lenge på samme sted, kan det skapes særlig gunstige vilkår for skadelige organismer som nematoder (ål), sopp og bakterier.

Disse kan i betydelig grad hemme utviklingen av planter med lite rotsystem.

Jordtretthet kan også skyldes at det i årenes løp er blitt mangel på visse næringsstoffer, eller at det er tilført for mye av enkelte mineraler, slik at andre er blitt vanskeligere tilgjengelig. Eksempelvis kan magnesiummangel oppstå på grunn av overskudd av kalium. I Tyskland blir bormangel ofte nevnt i sammenheng med jordtretthet.

Det har også lenge vært hevdet at plantene skiller ut toksiner (giftige stoffer) som virker som gift, og det har vist seg at ekstrakt av planter kan dempe veksten både i planter av samme art og andre arter.

Selv om noen av årsakene til jordtretthet er funnet, kan årsakskomplekset neppe sies å være klarlagt ennå. Der det er lett jord og stor nedbør, er problemet minst. Av frukttrærne er eple og kirsebær mest utsatt, pære trolig minst.

N Æ R I N G S O P P LØ S N I N G Næringsoppløsning blir mest brukt til undervanning

Den næringsoppløsningen som er beskrevet her må

og til dryppvanning. Planten kan da ta opp næring

ikke forveksles med gjødselvann, som kan lages i 1 %

fortynnet i vann. Til næringsoppløsning bruker vi

oppløsning – 1 kg kunstgjødsel til 100 liter vann eller

gjødselslag som er lettløselige og som ikke gir bunn-

100 gram til 10 liter vann – og deretter slås eller

fall. Mest brukt er «Superba rød» og kalksalpeter

vannes direkte på jordoverflaten der plantene skal

(gartnervare). Ved å bruke to slags gjødsel får vi god

vokse. Dette gjødselvannet blir fortynnet av jord-

næringsbalanse. Flere hagedyrkere har også fått

væsken før plantene tar opp næringsemnene.

gode resultater ved bare å bruke ett gjødselslag, og da er det brukt «Superba blå».

Superba rød brukes i en styrke på 1 promille, det vil si 1 kg (liter) til 1000 liter vann, eller 10 gram til 10 liter vann.

Kalksalpeter (gartnervare) brukes i en styrke på 0,8 ‰, det vil si 0,8 kg (liter) til 1000 liter vann, eller 8 gram til 10 liter vann.

Vanligst er å lage en sterk oppløsning – såkalt stamoppløsning, for eksempel ved å løse opp 1 kg Superba rød i en 10 liters plastkanne med vann (10 % oppløsning) og 0,8 kg kalksalpeter oppløst i en annen 10 liters plastkanne (8 % oppløsning). Når vi tar 1 dl væske fra Superba-stamoppløsningen og 1 dl fra kalksalpeter-stamoppløsningen og blander dette sammen med 9,8 liter vann, slik at det totalt blir 10 liter, får vi den ideelle næringsoppløsningen til undervanning og dryppvanning.

Midlene mot jordtretthet må avpasses etter årsaken. Skjevheter i næringstilgangen kan rettes ved å endre gjødselplanen. Symptomer på bladene og bladanalyser kan være til hjelp her, men ellers kan husdyrgjødsel være et universalmiddel. I kampen mot nematoder er det forsøkt å dyrke fløyelsblomst (Tagetes patula og Tagetes erecta). Hollandske forsøk viste at de minsket mengden av en del rot-nematoder. Ellers er frisk jord i plantehullet god hjelp mot jordtretthet, og dette er det enkleste middelet i praksis. Grav opp et større hull enn det røttene trenger, og tilfør 2–3 bøtter frisk jord ved plantingen.

Økologisk dyrking Både på bondens åker og i vår egen hage er vi blitt vant til at kjemi og moderne jordbruksmetoder gir store avlinger av ytre sett feilfrie frukter og grønnsaker, avlinger vi tidligere bare kunne drømme om.

Etter hvert som kunnskapene om miljøproblemer og helse øker, er det stadig flere som ønsker planter og matvarer som er dyrket uten bruk av kunstgjødsel, plantevernmidler og tilsetningsstoffer. Det umiddelbare målet med økologisk hagebruk er å få brukbare avlinger av god kvalitet uten å bruke kunstgjødsel og plantevernmidler.

Se mer om økologisk dyrking på side 465.

PLANTENÆRING OG GJØDSEL

35

tørkeperioder, for eksempel etter en særlig tørr høst, kan nålefallet bli noe større enn vanlig.

Dersom årsskuddene er korte og svake, og veksten ser ut til å stagnere, kan det tyde på knapp næringsforsyning. I så fall vil en moderat næringstilførsel være gunstig. Gjødslingen bør foretas om våren, straks temperaturen er så høy at veksten begynner (når plenene tar til å grønnes). Vi kan ikke vente noe særlig utslag på veksten før året etter. Om nødvendig kan gjødslingen gjentas med tre til fem års mellomrom. Behovet for gjentatt gjødsling avgjøres ved å følge trærnes vekst.

Røsslyng er en svært nøysom plante. Likevel vil en forsiktig gjødsling neppe ødelegge lyngen. Prøv først med små mengder tilførsel av f.eks. kompost og se om ikke det stimulerer den til bedre vekst.

Forutsetningene for næringsopptak er annerledes hos vannplanter enn planter som vokser i jord.

Bildet viser en hvit martagonlilje plassert i vannet for anledningen.

Naturtomt og gjødsling Dersom en ønsker å bevare en naturtomt med dens ville vegetasjon, kan det være et spørsmål om det i det hele tatt er behov for gjødsling. Det er neppe ønskelig med altfor stor produksjon av masse, men trær, f.eks. furu, bør være i jevnt bra vekst, slik at de er grønne og friske. Mange tar nålefall som et tegn på dårlig næringsforsyning. Men vi skal være klar over at furutrær feller nåler som er 2–3 år gamle. Et visst nålefall er derfor helt normalt. Etter 36

JORD OG GJØDSLING

Vannplanter og næring Vannplanter har i alminnelighet en ganske tynn overhud på alle organer som ligger nede i vannet.

De tar opp næring direkte gjennom denne overhuden. Rotsystemet spiller mindre rolle og er som regel dårlig utviklet. Nøkkerosene får sikkert en stor del av sitt næringsbehov dekket ved direkte opptak gjennom hudcellene på undersiden av de store flytebladene.

Det er ikke tvil om at vi reint generelt kan bedre vekstvilkårene for vannplantene ved å øke næringsinnholdet i vannet. Men det er ikke sikkert det er praktisk gjennomførlig i alle tilfeller. Det beror blant annet på om bassenget eller dammen stadig har gjennomstrømming av nytt vann. Det er jo liten vits i å spandere gjødsel i vannet dersom mesteparten av næringsstoffene renner ut igjen med det samme.

Vær også klar over at det ikke er så lett å beregne virkningen av kunstige inngrep i et så fint avstemt biologisk system som vannet i et basseng eller en dam alltid er. Det vil alltid oppstå konkurranseforhold mellom forskjellige planter med ulike næringskrav. Vi har lite av presise kunnskaper om hva de enkelte artene trenger for å trives, men nøkkerosene hører sikkert ikke til de mest fordringsfulle. Vi kan finne frodige nøkkeroser i temmelig næringsfattige vann. Temperatur og bunnforhold spiller antakelig vel så stor rolle som næringen. Kanskje vil gjødsling forskyve balansen

til fordel for konkurrerende arter. Vi må iallfall kjenne både vanntypen og vegetasjonen på stedet ganske godt for å kunne avgjøre hva slags gjødsel som er verdt å prøve.

Aske Aske etter ved bør absolutt utnyttes i hagen, for den er en meget allsidig mineralgjødsel. Den er forholdsvis rik på kalium, og kan derfor med fordel brukes som kaliumgjødsel. Men den inneholder ikke nitrogen, som er et meget viktig plantenæringsstoff.

Dette må derfor tilføres ekstra, for eksempel i form av kalksalpeter. Kalksalpeter has ut i vekstsesongen inntil 1. juli – og i forbindelse med regnvær eller vanning. Det er nemlig viktig at salpeteren oppløses hurtig, ellers kan den svi plantene.

All aske har sterk basisk virkning, noe som betyr at den hever jordas pH-verdi. Surjordsplanter (som for eksempel rododendron) må derfor ikke gjødsles med aske. Aske bør heller ikke tilføres dersom jorda på stedet delvis består av kalkrike bergarter. Å legge aske i kompost sammen med diverse annet avfall, er utmerket. Rein aske kan has ut i en mengde av opptil 300 g per m2.

Tang og tare Tang og tare inneholder litt mer nitrogen og kalium enn husdyrgjødsel, men mindre fosfor.

Man kan også regne med at de inneholder en del mikronæringsstoffer.

Klorinnholdet i frisk tang kan virke skadelig på planter, særlig utsatt er blant annet jordbær og poteter. Når tangen legges i haug og gjærer en tid, vil en god del av kloret forsvinne. Da blir faren for skader liten.

Bruk tang og tare på samme måte som husdyrgjødsel. I tillegg bør det brukes litt fosforgjødsel.

Der det ikke er mulig å få tak i husdyrgjødsel, kan tang og tare som har ligget i haug et års tid, være en god erstatning. Ellers er innblanding av fast kugjødsel i tangkomposten bra, da får den et høyere fosforinnhold.

Torv I dag er det mange torvprodukter på markedet. De har enten varierende tilsetninger av gjødsel og kalk

eller er uten tilsetninger. Dette har skapt en god del forvirring hos mange hageeiere.

For å rydde opp i denne forvirringen har Norges Standardiseringsforbund gitt ut en standard.

Den forteller hvordan de ulike torvproduktene skal pakkes og merkes.

Dyrkingstorv blir delt i tre produkter: Naturtorv er rein torv uten tilsetning av kalk eller gjødsel. Skal vi få et godt resultat med den i hagen, bør vi også tilføre kalk og gjødsel.

Veksttorv er ferdig kalket og gjødslet torv som er tilført de næringsstoffene som skal til for at plantene kan gro direkte i den. Tilsetningene varierer noe etter hvilke planteslag torven er beregnet for, men det står som regel utenpå sekken. Den er utmerket til stueplanter, verandakasser og til jordforbedring i hagen. Vi slipper å blande inn noe som helst, torven er ferdig til bruk.

Utpå sommeren bør vi overgjødsle slik torv, for eksempel med «Hagegjødsel». Hvis vi er mye borte om sommeren og ikke får passet vanningen godt nok, kan det være nyttig å blande inn noe god matjord. Da vil jorda lettere ta opp fuktighet igjen etter sterk uttørking.

Suppleringstorv er torv som er tilført kalk og/eller

gjødsel i mengder som enten ikke er tilfredsstillende for normal plantevekst eller i for store mengder til at plantene kan gro i den. I sistnevnte tilfelle brukes den som en kombinasjon av jordforbedring og gjødsel. Er betegnelsen nøytralisert torv brukt, betyr det som regel at det er tilført bare kalk.

Det meste av den torven som omsettes her i landet er lite omdannet. Det betyr at den er hentet fra de øvre lag i myra. Slik torv har gjerne betegnelsen H 1–3. Den er holdt for å være best til potteplanter og balkongkasser. Til jordforbedring kan vi like gjerne bruke mer omdannet torv, for eksempel H 4–6, men slik torv er sjelden i handelen. Det er forskjell på hvor godt revet torven er. Til jordforbedring spiller heller ikke rivningsgraden større rolle, men en grovrevet torv er å foretrekke framfor torv som ikke er revet.

Surhetsgrad blir oppgitt i pH. Naturtorv ligger PLANTENÆRING OG GJØDSEL

37

gjerne på pH 4, mens veksttorv har en pH på mellom 5 og 6,5. Det avhenger hovedsakelig av kalkingen hvor høy pH er. For øvrig skal det oppgis på sekken hva slags og hvor mye kalk som er tilført, likeså hva slags og hvor mye gjødsel som er tilsatt.

All veksttorv og suppleringstorv blir salgsført i sekker av plast eller papir. Dermed bevares de tilsatte stoffene uforandret og i riktig mengde. Vi kan fukte torven ved å tappe vann (sakte) direkte i sekken, så risikerer vi ikke å skylle ut noen av de tilsatte stoffene før vi skal bruke dem. Da torv sveller når den blir våt, bør vi ta ut en del torv av sekken før vi tapper i vann.

Torvstrø i utedo Tidligere var det vanlig å bruke torvstrø i do. Det sugde til seg urin og hindret sjenerende lukt – jo mer torvstrø jo mindre lukt.

Når det mange steder ble slutt med å bruke torvstrø i do, var årsaken ofte de åpne ballene som sølte til med strø under transport og lagring. Nå finnes torvstrø som er passelig revet og pakket i papir eller plast. Og en slik balle egner seg utmerket til å stå ved siden av de «viktige hullene». Med en planteskje eller hermetikkboks skraper vi lett løs det som trengs for å fylle på etter hvert. Når vi bruker torvstrø, er det vel så greit å mure eller støpe en tett dokum istedenfor å bruke bøttesystem som krever oftere tømming. I en lang periode hadde kjemikalieklosettene stor utbredelse som hyttedoer, men det har vist seg at «vellingen» fra disse klosettene kan skape betydelige problemer.

Ved å bruke torvstrø unngår vi «velling» og problemene den medfører. Videre blir det – for den som har interesse av å plante inn noe mer kravfulle planter ved hytta – et verdifullt materiale til å blande direkte i jorda eller til å legge i kompost.

Skal vi bare dyrke matnyttige vekster, bør avfallet blandes med dobbelt mengde jord og ligge minst ett år i kompost før bruk. Avfallet fra do hvor det er nyttet torv, er et allsidig gjødsel- og jordforbedringsprodukt, men det kan være litt for surt for de fleste planteslag. Når avfallet blandes i jorda eller legges i kompost, kan det derfor tilrås å tilføre kalk, for eksempel 1–1,5 kg kalkdolomitt for hver balle torvstrø som er brukt. For de fleste vil det 38

JORD OG GJØDSLING

VE K S T TO RV - O P P S K R I F T Vanlig naturtorv kan vi selv lage om til veksttorv ved å tilsette: 5 kg kalkdolomitt, 2 kg superfosfat, 2 kg fullgjødsel og 200 g mikronæringsstoff (fritt) per kubikkmeter torv. Det er viktig å blande godt.

sikkert være enklere å kjøpe ferdig kalket torv, altså en veksttorv, enn å bruke kalkingsmiddel.

Vanning – rotbløyte Med rotbløyte menes den vannmengden, målt i millimeter nedbør, som skal til for å mette det øvre jordlaget, slik at det blir forbindelse med råmen lenger nede i jorda. Tykkelsen av det jordlaget som må gjennomvannes vil avhenge av hvor dypt hovedmassen av røttene vokser ned i jorda. En rotbløyte til salat vil derfor være mye mindre enn en rotbløyte til frukttrær. Jord med mye fine partikler, for eksempel leire, har langt større evne til å holde på vann enn sandjord. Leirjord kan ha mer enn tre ganger så mye vann som sandjord, men mye av vannet i leirjorda er likevel ikke så lett tilgjengelig for plantene.

Hvor mye vann som skal til for å gi en rotbløyte, vil altså variere både med jordarten, den veksten vi dyrker og hvor sterkt jorda er tørket ut.

Til grønnsaker på lettere jord kan 20–25 mm gi rotbløyte (1 mm tilsvarer 1 l vann per m2), mens større planter, som for eksempel poteter, bør ha 30–40 mm. Til frukttrær trengs opptil 60–80 mm.

Det lønner seg ikke å vanne for ofte, men når vi vanner, bør vi gi så mye at det blir virkelig god jordbløyte. Det gir bedre rotsystem og vekst i plantene.

De hagesprederne som brukes nå, gir fra 5 mm og oppover til 10–15 mm per time, avhengig av vanntrykket og dysen på sprederen. Ved å måle vannet under sprederen i en blikkboks med rette vegger og flat bunn, kan vi snart finne ut hvor mye sprederen gir i hvert enkelt tilfelle. Som regel kan vi regne med å vanne i ca. 2 timer til grønnsaker og opptil 6–8 timer til frukttrær når sprederen gir rundt 10 mm per time.

Av spredere finnes det i dag mange typer som passer for hagevanning. Har vi blomsterbed langs en vegg, eller langstrakte hagesenger, passer det godt å bruke en perforert gummi- eller plastslange.

På noe større plener eller hageareal er det bedre med en sirkelspreder som kobles til 3/4” eller 1” slange. Sirkelsprederne kan også leveres med sektorinnstilling, slik at vi kan vanne større eller mindre deler av sirkelen. Ved vanning av halve sirkelflater får vi dobbelt så mye per tidsenhet, og sprederen må flyttes oftere. Det finnes også mer kompliserte spredere med dyserør som svinger fram og tilbake.

Det er lite effektivt å vanne litt her og litt der rundt om i hagen. Vi oppnår bare å fukte bladene og et tynt sjikt av jordsmonnet. Fordampningen fra plantene vil nok settes ned en kort tid, men tørken er straks like plagsom igjen. Hvis vi derimot vanner helt til det er blitt rotbløyte, vil vi også miste noe vann direkte fra plante- og jordoverflaten, men plantene har samtidig fått et lager som dekker fuktighetsbehovet i lengre tid framover.

Har vi lite vann, bør vi begrense vanningen til et mindre areal og gi god rotbløyte. Slik vanning gir bedre utvikling av rotsystemene og gjør plantene sterkere mot tørke. Vanner vi ofte og bare det øvre jordlaget hver gang, utvikles røttene mest her, og plantene får for lite disponibelt magasin for vann og næringsstoffer. Noen vekster har perioder da de er mer ømfintlige for tørke enn ellers. Andre vekster kan tåle noe tørke hele vekstperioden uten å ta særlig skade.

Saltvann Reint sjøvann, som vanligvis inneholder rundt tre prosent salt, må ikke brukes til vanning i hagen.

Vanner vi med 30 mm, tilfører vi nemlig jorda ca.

90 g salt per m2, og mesteparten av dette er natriumklorid (koksalt). Vanlige kulturvekster vil ikke tåle en slik saltmengde, og den store tilførselen av natrium (Na) fører til utvasking av kalsium (Ca) i jorda. Dette har igjen en uheldig virkning på strukturen i jord med mye finpartikler (leirjord).

Under spesielle forhold har det vært brukt brakkvann til vanning, men saltprosenten har da vært nede i 0,1–0,2. Det er minst salt i overflaten, men sterk vind kan forandre konsentrasjonen ved å føre

overflatevannet vekk. Saltinnholdet varierer også med årstidene. Vil vi ta ut prøver for å undersøke saltinnholdet i vannet, må det gjøres under normale forhold i veksttiden. Landbrukskjemiske kontrollstasjoner som utfører jordanalyser, vil også kunne undersøke saltinnholdet.

Livet i jord og luft Røtter trenger luft God gjennomlufting er nødvendig for å holde røttenes livsvirksomhet i gang, og dermed også for hele plantens trivsel. Hvis åndingen blir hemmet på grunn av oksygenmangel, vil både vekst og næringsopptak stoppe. Oksygen er nemlig nødvendig for å holde åndingen ved like i alle de levende cellene i rota.

Det er vanligvis atmosfærisk luft som trenger ned i jorda ved diffusjon. Men jordluften vil likevel få en litt annen sammensetning enn luften i atmosfæren. Det kommer dels av fuktighetsforholdene, dels av mikroorganismenes virksomhet. Innholdet av vanndamp, karbondioksid og ammoniakk er normalt noe større i jordluften enn i atmosfæren, men denne forskjellen betyr lite for planterøttenes funksjon. Den avhenger først og fremst av oksygeninnholdet i luften.

Næringsopptak fra jorda Ved vannkulturforsøk er det bevist at vanlige grønne planter vokser og utvikler seg fullstendig normalt i reint vann som er tilsatt bestemte uorganiske salter i passende mengder, for eksempel kaliumfosfat, kalsiumnitrat, magnesiumsulfat osv.

Når slike salter løser seg i vann, blir de dissosiert, det vil si at de enkelte molekylene blir spaltet i to slags ioner, elektrisk positivt ladete ioner (kationer) og elektrisk negativt ladete ioner (anioner).

Kaliumsulfat danner for eksempel kaliumkationer og sulfatanioner, magnesiumsulfat danner magnesiumkationer og sulfatanioner, osv. Det er disse ionene røttene tar opp, ikke de komplette molekylene.

Selve ioneopptaket er en byttehandel, røttene får ikke næringsstoffene gratis. De produserer selv en bestemt slags kationer og anioner som tjener som byttemiddel. Disse bytteionene dannes under åndingen.

LIVET I JORD OG LUFT

39

Alle røttene ånder så lenge de er i live. Under åndingen dannes kullsyre. Som alle andre syrer, danner kullsyren ved dissosiering hydrogenkationer. Det som blir tilbake av et kullsyremolekyl når et hydrogenion spaltes av, er et bikarbonatanion. I bytte for hydrogenkationer kan røttene skaffe seg et godt assortert utvalg av andre kationer fra oppløsningen, for eksempel kalium-, kalsiumog magnesiumioner, jernioner og forskjellige sporstoffioner. I bytte for bikarbonatanioner tar de blant annet opp fosfat-, nitrat- og sulfatanioner.

Alle disse uorganiske ionene tjener som utgangsmateriale for det kjemiske oppbyggingsarbeidet som foregår inne i de levende cellene. Til dette trengs det bare ett eneste råstoff, nemlig sukker. Men grønne planter er selvberget med sukker. De lager det i bladene under fotosyntesen.

Når vi dyrker planter i vannkultur, trengs verken sukker eller noe annet organisk stoff for å få dem til å vokse og trives.

Det er stort sett bare i laboratoriene og i yrkesgartneriene man driver med vannkultur, i vanlige hager vil vi fortsatt helst dyrke våre vekster i jord.

Røttene arbeider imidlertid akkurat på samme måten i jord- som i vannkultur. Den eneste forskjellen er at alle ionene beveger seg fritt omkring i en næringsoppløsning, mens det bare er en liten brøkdel av ionene som er fritt bevegelige i jordvannet. De aller fleste sitter fast i overflaten av jordpartiklene, men ikke fastere enn at de kan byttes ut. Nitrationet er blant de anioner som beveger seg lett, mens fosfationer sitter nokså fast.

Likevel blir det litt vanskeligere for røttene å få tak i de nødvendige ionene i jord enn i en næringsoppløsning. Dette problemet har naturen løst gjennom rotsystemenes vekstmåte.

Rotsystemene vokser så lenge plantene lever.

Røttene greiner seg sterkt og gjennomvever jorda med myriader av mikroskopisk fine rothår. Hver eneste dag kommer de i kontakt med en mengde nye jordpartikler som de kan bytte ioner med. I en vannkultur kommer stadig nye ioner drivende bort til røttene, men i jorda må røttene selv vokse bort og hente ionene der de sitter.

Dersom jorda er fattig på noen av de livsviktige ioneslagene, blir det smalhans og dårlig vekst. Det kan vi rette på ved riktig gjødsling. De livsviktige 40

JORD OG GJØDSLING

ioneslagene kan vi naturligvis akkurat like godt tilføre med kunstgjødsel som med kompost og husdyrgjødsel. Den spesielle, gunstige virkningen som organisk gjødsel ofte kan ha, beror på at den påvirker mikroorganismenes utvikling og jordstrukturen.

Strukturen har svært mye å si, både for ionenes bindingsforhold og for røttenes vekstvilkår.

Det er delte meninger om hvorvidt de organiske stoffene i jord og gjødsel har noen direkte betydning for plantene. Vi vet bare at de i hvert fall ikke er nødvendige, at de ikke spiller noen rolle som næringsstoffer og at de ikke på langt nær er så lette å ta opp av røttene som uorganiske ioner. Likevel kan slike stoffer påvirke plantenes vekst og utvikling – i positiv eller negativ retning. Vi vet fra en rekke laboratorieundersøkelser at halvråttent løv og annet organisk materiale, blant annet røtter, kan inneholde vekststimulerende og veksthemmende stoffer.

Næringsopptak fra luften Plantene tar opp karbondioksid fra luften gjennom bladene, mest gjennom spalteåpningene. Et molekyl karbondioksid (CO2) består av ett atom karbon (C) og to atomer oksygen (O). Det er karbonet som gjør denne gassen til et næringsstoff for grønne planter. Det nyttes som råstoff til oppbygging av sukker, stivelse, fett, protein og alle de utallige andre organiske stoffene som finnes i plantecellene.

Det er det grønne fargestoffet klorofyll som gir bladene evnen til å assimilere karbondioksid.

Klorofyllet innfanger det lyset som må til for å få prosessen til å gå. Denne lysoppbyggingen, fotosyntesen som vi kaller den, er en uhyre innviklet prosess.

Lysenergien brukes i første omgang til å spalte vannmolekyler i hydrogen og oksygen. Oksygenet blir siden skilt ut igjen som avfallsgass, men hydrogenet gjør bladene seg god nytte av. Det brukes både som råstoff til sukkerfabrikasjon, sammen med karbondioksid, og dessuten som brennstoff til å drive hele fabrikasjonsprosessen. Hydrogen er jo en meget brennbar gass, men den brenner naturligvis ikke med flamme i bladene. Plantecellene gjennomfører en slags «kald forbrenning» i mange trinn og får energien ut på den måten. Dette kan de greie ved hjelp av et stort utvalg av oksidasjonsenzymer.

Veien fra karbondioksid og hydrogen til sukker og stivelse går over en lang rekke mellomprodukter. For å finne denne veien har forskere funnet på å gi plantene radioaktivt karbondioksid. Etter noen få minutter eller sekunder drepes cellene, og forskerne undersøker så hvor det er blitt av de radioaktive kullstoffatomene. Slike forsøk viser at plantecellene arbeider imponerende kvikt. Bare på et par minutter lager de dusinvis av kompliserte stoffer ut fra de to enkle gassartene de startet med.

Oksygen blir altså skilt ut som avfallsgass fra plantene – det er underlig å tenke på at denne reaksjonen er en livsbetingelse for alle dyr og mennesker på jorden!

røtter av or kan vi finne mye større knoller hvor det lever en annen bakterietype som også kan samle nitrogen, Actinomyces.

Vi har også en del lav-arter som kan samle nitrogen. De er en slags dobbeltorganismer, hvor sopp og alger er gått i kompaniskap. Blant de algene som danner lav-arter, finnes det en del blågrønne nitrogensamlere. Soppen alene kan ikke utnytte luftnitrogenet.

Livet i jorda Meitemarken er en av de mange nyttige hjelperne i produksjonen av tilgjengelig plantenæring. Den

Nitrogensamlere Når vi sier at noen planter kan samle nitrogen, mener vi at de kan utnytte nitrogengassen i luften som næringsstoff. Luftnitrogenet blir tatt opp av de levende cellene og omdannet til organiske nitrogenforbindelser. Det er egentlig bare noen få bakterier, blågrønn-alger og gjærsopp som kan greie denne kjemiske tryllekunsten. Men en del av disse lever i symbiose med andre planter – et samliv som begge parter har fordeler av.

På røtter av erter, kløver, lupiner og andre arter av erteblomstfamilien kan vi finne noen bitte små, knollformete utvekster. Ved mikroskopisk undersøkelse av snitt gjennom slike knoller kan vi se at cellene er stappfulle av bakterier. I virkeligheten er det disse bakteriene som samler nitrogen til ertene fra jordluften. De hører til slekten Rhizobium. På

Under singelen er jorda her dekket med svart plastfolie direkte på gammel plen. Gammel ugressmark kan også dekkes tidlig om våren og tilplantes. Litt sand, jord, bark eller torv kan brukes i stedet for singel for å holde plasten nede. Ved å bruke denne «kulturmåten» slipper en helt å spa og renske ugress der en ønsker ny grønnsakhage. Dette er en både rimelig og praktisk måte for å komme i gang med nydyrking når en «ikke orker» å ta fatt med spaden. Det er også økologisk fornuftig. Etter et år eller to kan en bytte ut plasten, for eksempel ved å dekke med gressklipp mellom plantene.

LIVET I JORD OG LUFT

41

lager god struktur i jorda slik at planterøttene trives godt. Ofte finner vi hull etter meitemarken selv i nokså fast jord. Legg merke til hvordan vi kan komme over ekstra fin rotutvikling nettopp ved slike ganger etter meitemarken. Det forteller oss hvilket behov røttene har for luft, og det forteller oss om et av de verdifulle arbeidene meitemarkene utfører for plantenes trivsel.

Men jorda inneholder også en rekke insekter og nematoder (ål). Noen er nyttige og andre skadelige for plantene. Videre består livet i jorda for en vesentlig del av mikroorganismer, sopp, bakterier og enkelte smådyr. Vi kan neppe fatte hvor enormt dette livet er. Bare i ett gram jord er det ofte flere bakterier enn det er mennesker på jordkloden.

Dette livet kjenner vi bare i liten utstrekning til – det kan skaffe oss mange overraskelser, og kan være årsak til god eller dårlig vekst.

Vi sier at vi gjødsler plantene, men det riktige er vel å si at vi gjødsler jorda med alt dens kompliserte liv.

Vil vi av en eller annen grunn ha tak i jord der det er minst mulig liv (og som er fri for sykdomssmitte), bør vi søke dypt ned i leire eller et stykke under overflaten i sand eller myr som ikke er kultivert.

Plante- og dyrerester blir til jord De prosessene som foregår ved nedbryting av plante- og dyrerester i jorda, kan sammenlignes med fordøyelsen hos dyr og mennesker. Mange av de viktigste næringsemnene i maten er stoffer med svært store molekyler, for eksempel stivelse, cellulose, proteiner og fettstoffer. Så store molekyler kan ikke utnyttes direkte fordi de ikke slipper gjennom tarmveggen.

Når maten angripes av enzymene i fordøyelsesvæskene, blir de store molekylene kappet opp i mindre biter. Det er dette vi kaller nedbryting. Av et enkelt stivelsesmolekyl dannes det for eksempel en hel mengde små sukkermolekyler. Disse

Arter av erteblomstfamilien, som lupiner, er nyttige nitrogensamlere.

småmolekylene kan mye lettere smette gjennom tarmveggen og bli tatt opp i blodet. Avføringen består mest av store molekyler, som er så motstandsdyktige at fordøyelsesenzymene ikke har fått has på dem. Men det følger nok en del småmolekyler med også.

Sopp og bakterier kan naturligvis ikke spise plante- og dyrerester på samme måte som et dyr kan. Men de kan likevel utnytte dem som næringskilde. Det skjer ved at fordøyelsesenzymer siver ut av de levende sopp- og bakteriecellene og nedbryter de organiske stoffene som omgir dem. Cellene kan så ta opp de småmolekylene som dannes ved nedbrytingen, og ernære seg av dem.

Ikke alle stoffene i plante- og dyrerester nedbrytes like lett på denne måten. Det er også stor forskjell på hva slags enzymer de forskjellige soppog bakterieartene gir fra seg. Nedbrytingen avhenger av hvilke arter som er til stede.

Når de store molekylene etter hvert blir spaltet, mister materialet sin opprinnelige faste struktur og smuldrer gradvis opp. Plante- og dyrerestene forvandles til humus. Humusen består av de stoffene som fordøyelsesenzymene fra sopp og bakterier ikke har fått has på, til dels i sterkt omdannet form.

For også de motstandsdyktige stoffene blir påvirket av de kjemiske omsetningene som bakterier og sopp setter i gang.

Under nedbrytingen i naturen arbeider sopp og bakterier sammen, men har hver sine spesialiteter. Bakteriene er for eksempel særlig effektive under nedbrytingen av proteiner, mens soppene er flinkere når det gjelder å få has på trematerialer (cellulose og lignin).

Soppene trives stort sett best i surt miljø, bakteriene i nøytralt eller alkalisk, men det er mange unntak fra denne regelen. Ellers ligger den viktigste forskjellen mellom bakterier og sopp i cellestrukturen. Cellekjernen er på langt nær så høyt organisert hos bakterier som hos sopp. De fleste bakterier er encellete organismer som bare henger løselig sammen i tråder eller klumper. Soppene derimot består av fine celletråder (hyfer) som kan veve seg sammen til ganske store og faste organer med en komplisert struktur, slik som for eksempel kjukene på trær og sopphattene vi finner i skogbunnen.

LIVET I JORD OG LUFT

43

Hagens rom Akkurat som huset er hagen bygget opp av rom. I begge tilfeller er de preget av familiens interesser og behov, samt naturgitte forhold som sol, innsyn, støykilder osv. Naturlig nok vil ønskene endre seg over tid. La derfor ikke rommene bli så permanente at det utelukker endringer.

44

HAGENS ROM

Ved hjelp av hus, boder og levegger kan det skapes

Hagerommets gulv og vegger

rom for hagens ulike funksjoner.

Gulvet i hagerommene kan bestå av plen, bunndekkeplanter, blomstereng, naturlig bunnvegetasjon, fast dekke eller grus. Hvilken type utegulv vi bruker, er med på å markere hagens rom.

Veggene kan være husvegger, levegger, spalier med klatreplanter, støyskjermer, murer, jordvoller m.m. Her spiller også vegetasjonen en stor rolle, som for eksempel mer eller mindre strengt formede plantegrupper eller hekker.

Roseportalen leder inn til et nytt rom i hagen.

H A G E R O M M E T S G U LV O G VE G G E R

45

Hekker Vi skiller mellom klipte og frie hekker. I sin mest typiske form er de klipte strengt formet mens klippingen (beskjæringen) av de frie hekkene i hovedsak begrenser seg til fjerning av syke og skadde greiner.

Oftest brukes busker som hekkplanter. Men det kan også være planter som normalt blir store trær, f.eks. gran, lind og bøk. Robuste urteaktige planter som f.eks. skogskjegg kan også brukes.

På mange måter har de enkelte plantene i en hekk samme oppgave som steinene i en mur. Dette er sagt for å minne om at en hekk, enten den får vokse fritt eller blir klippet, består av mange enkeltindivider. Skal derfor en hekk bli virkelig god, er vi avhengig av at alle enkeltindividene får så like og gode livsvilkår som mulig. Når kravet til ensartethet er særlig stort, må vi dessuten i mange til-

Et spalier med en frodig klatreplante, som f.eks. denne rikt blomstrende klematisen, er både en vakker levegg og et effektivt skille mellom rom i hagen.

Adkomst fra sjøsiden.

feller bruke vegetativt formerte planter. Vi legger lite merke til hver enkelt så lenge alt er som det skal, men blir en stein borte i muren, eller en plante dør i hekken, oppdager vi hvor viktig hvert enkelt eksemplar er.

Tidligere var lave klipte hekker i bruk som kanter og ornamenter.

Adkomst og inngangsparti Inngangspartiet er det første «rommet» vi møter i hagen. Det skal gi en varm velkomst til boligen og er et halvt offentlig, halvt privat rom. Det må være grei gangforbindelse mellom offentlig vei og inngangsdøra uten at veien nødvendigvis må være rettlinjet.

Inngangspartiet må videre være fornuftig skjermet mot vind og delvis mot nedbør. Husk at hvis det ligger i le for vinden, vil det ofte ha lett for å legge seg snøfonner her om vinteren. En leskjerm vil da kunne være nødvendig. For mørke høst- og vinterkvelder må det være lunt og godt opplyst, og det må være satt av plass til sykler, barnevogn, ski A D KO M S T O G I N N G A N G S PA RT I

47

Et mer innbydende inngangsparti skal du lete lenge etter. Aksnøkketunge, astilbe og tagetes, alunrot og hosta ønsker besøkende velkommen i skyggen av en stor eik.

og kjelker. Postkassen må være lett tilgjengelig fra både gate og hage, og søppelkassen eller søppelsorteringsstativene bør i tillegg være skjermet mot innsyn og stekende sol.

48

HAGENS ROM

Dessverre preges mange inngangspartier kun av hensynet til parkering. I det følgende vises to forslag til å gjøre inngangspartiene mer trivelige.

Endringer tar sikte på å gjøre områdene om til innbydende hagerom, uten at det går på bekostning av det funksjonelle.

Adkomst i flere nivåer Et hus i skrånende terreng, der inngangen ligger nesten en etasje over innkjørselen. En lang, rett

trapp fører opp mot inngangen, resten av terrengfallet tas opp av den jevnt skrånende parkeringsplassen foran huset. Den høye grunnmuren dominerer inntrykket når vi nærmer oss huset.

I dette eksempelet er det foreslått å bruke en kombinasjon av terrassering og plantefelter for å dempe husets ruvende virkning og skape et hyggeligere og mer innholdsrikt inngangsparti. Parkeringsarealet var unødvendig stort og er redusert noe.

Den store grusplassen er delt opp ved å bruke en kombinasjon av grus og belegningsstein. Taket på garasjen er trukket ut for å få plass til sykler og søppel. Muren på garasjen og hagemurene er for-

A D KO M S T O G I N N G A N G S PA RT I

49

blendet med naturstein. Den nederste støttemuren binder sammen garasjen og hagen og danner rammen rundt et stort blomsterbed som skjuler den høye grunnmuren på huset. Mot veien ligger et bed med forskjellige busker, stauder og sommerblomster som skjermer og tar opp nivåforskjellen.

Mellom disse bedene, på det skjermete, oppfylte og utflatete mellomplanet, er det blitt plass til en frokostplass, halvt skilt fra adkomstveien bak en lav mur. Mot naboen danner et spalier med klatreroser en blomstrende vegg.

Tidligere trapp minus et par trinn er beholdt og fører opp til selve inngangen, der prydbuskene er byttet ut med bærbusker, grønnsaker og urter, i bekvem nærhet til kjøkkenet.

Det er brukt en del vintergrønt, spesielt til skjerming av grunnmuren. I samplanting med grupper av roser og stauder gir vintergrønt et lunt og fargerikt preg, med uendelige variasjonsmuligheter. Lyspunktene leder oss inn mot hovedinngangen og er plassert på to stativer ved veien, på garasjen, på hagemurene og huset.

Med voll mot veien I dette eksempelet er det viktigste å få delt den monotone flaten i mindre, intime rom. For å få

50

HAGENS ROM

dette til er det lagt opp en stor steinmur med voll mot veien og innkjørselen. Dermed blir plassen delt i to – én til bil og én til opphold. Foran garasjen er det lagt asfalt, som gir en glidende overgang til veien. Den doble porten med lys på portstolpen ønsker oss velkommen inn til tunet.

Dette har fått fast dekke av betongstein, som gir et renslig og fint underlag for sykling, måking etc. Fra garasjen til hovedinngangen er det satt opp en svalgang som gjør det mulig å gå tørrskodd fra bilen til huset. Svalgangen er også et viktig miljøskapende element og binder de to bygningsmassene sammen på en harmonisk måte. Her er det også plass til å sette sykler og barnevogner under tak.

Under tuntreet står det en benk. Vollen omkranser en liten, avskjermet sitteplass som får sol hele dagen. En liten dam med springvann skaper liv, både vannet selv og fuglelivet som oppstår rundt det.

Buskene som før sto én og én ute på plenflaten, er trukket ut til siden i forbindelse med en skjermende buskplanting langs tomtegrensen. Plenen er samlet til en hel flate, velegnet til lek og spill.

Søppelkassene har fått egen innebygd plass som harmonerer med garasjen. Her har også postkassen fått sin plass.

Etter ombyggingen.

Når det gjelder valg av planter, er dette ofte et spørsmål om smak og krav til herdighet og vedlikehold. Det er viktig å tenke årstidsvariasjon. I dette eksempelet er det brukt vintergrønne arter som blågran, krypeiner, gyvel, barlind og rododendron.

Rosene, sommerblomstene og staudene danner et fargerikt innslag gjennom hele sommeren og høsten. Samtidig vil dette partiet se velstelt ut om vinteren også. Hva med å montere juletrebelysning i blågrana?

A D KO M S T O G I N N G A N G S PA RT I

51

52

HAGENS ROM

Garasje, carport, biloppstillingsplass De fleste familier ønsker i dag garasje eller carport til minst to biler, i tillegg kan det være behov for å plassere campingvogn og/eller båt i vinteropplag, samt plass til gjesteparkering. Alt dette legger beslag på verdifull hagegrunn og kan i tillegg bli en stor estetisk belastning for nærmiljøet.

I utgangspunktet bør garasjen ligge så nær offentlig vei som mulig. Minsteavstanden mot veien kan ofte brukes som oppstillingsplass.

Ta hensyn til snømåkingen, unngå for lang avstand til vei eller inngangsparti, og sørg for plass til snøopplag. Pass også på at inngangsveien ikke deler opp hagearealet unødig.

Garasjen kan være med på å danne et innbydende og lunt inngangsparti, men den må ikke nødvendigvis ligge ved inngangspartiet. I noen tilfeller kan den plasseres andre steder i hagen der vi trenger en vegg.

Den bilinteresserte bør også se plasseringen i sammenheng med plass for småreparasjoner og vask.

P L A NT E R T I L V I NT E R H A G E Valget bestemmes for en stor del av hvordan vinterstua brukes, dvs. hvilken middeltemperatur som holdes. En sval stue om vinteren egner seg for de fleste stueplanter og kan gi dem en velkommen overvintring under bedre forhold enn våre altfor varme oppholdsrom kan by dem. Hvis du derimot satser på drivhustemperatur også om vinteren, kan du prøve alt fra sydenfrukter (for eksempel appelsin og sitron, fiken, bananer og aprikoser) til eksotiske blomsterplanter som kamelia, agapantus, paradisfuglblomst, kaktus og andre sukkulenter – eller kanskje du vil gi deg i kast med å dyrke orkideer.

Utestue/vinterhage

Ulike bregner gir enkelt vint-

Utestuen er hagens mest private rom. Den må være varm (sør–sørvestvendt) og gjerne ha direkte forbindelse til stuen inne. Den bør være skjermet mot vind, mot innsyn og gjerne mot regn. Tak og en varmekilde samt koselig belysning kan øke antall brukstimer. Her må være plass til solide utemøbler og spiseplass til familie og gjester.

Grilling ute er populært, men det er viktig at det ikke kreves for mye arbeid å komme i gang med grillingen. En fast grill eller grillplass med tilstrekkelig frastillingsplass i tilknytning vil gjøre utelivet enklere. En utepeis kan også gi mye hygge en kjølig sensommerkveld, men husk på at det her er snakk om åpen ild. Undervurder ikke brannfaren!

Utestuen kan også bygges helt inn i glass og blir på denne måten en halvklimatisert sone som

erstua preg av sørligere breddegrader.

Paradisfuglblomst, øverst, og orkideer bidrar til å gjøre vinterstua til en oase.

kan benyttes fra ettervinteren til langt ut på høsten. Sørg for tilstrekkelig ventilasjon, med luker i taket og gjerne store skyvedører som kan åpne rommet ut mot hagen. Plasser helst ikke utestuen rett mot syd, da kan overoppheting bli et problem.

En utestue til å bruke! Røff i formen, der lyset siles gjennom løvtaket og trærne «vokser opp av» tregulvet.

UTESTUE/VINTERHAGE

53