T.S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen

T. S. Spivets utvalgte verker

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 1

25.02.10 09.36

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 2

25.02.10 09.36

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 3

25.02.10 09.36

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 4

04.03.10 17.17

Reif larsen

O v e r s a t t a v Tor e A u r s t a d , M N O

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 5

25.02.10 09.36

Reif Larsen Originalens tittel: The Selected Works of T. S. Spivet Oversatt av Tore Aurstad, MNO Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-29524-0 1. utgave, 1. opplag 2010 Sats: CAPPELEN DAMM AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Adobe Garamond Pro 10,5/19

DENNE

BOKEN

HANDLER

OM :

1. BARNEKARTOGRAFER – MONTANA – I SKJONNLITTERATUR .

2. EKSPEDISJONER

OG

REISER

–

I SKJONNLITTERATUR .

Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Bokutforming og typografi av Ben Gibson Illustrasjonene er laget av Ben Gibson og Reif Larsen med unntak av illustrasjonene på side 3, 104, 171, 270 og 343, som ble laget av Martie Holmer og Ben Gibson, og som er basert på forfatterens originale tegninger.

Moby Dick-kartet er laget av Ben Gibson.

Sitatet fra Moby Dick er hentet fra Bjørn Alex Herrmans oversettelse av Herman Melville: Moby Dick, Aschehoug 2009.

M EN

OGSA : O

I 3. KONTINENTALE VANNSKILLER – SKJONNLITTERATUR .

I 4. SPURVER – SKJONNLITTERATUR .

I I 5. BILLER – FANTOMLOPEBILLER – SKJONNLITTERATUR .

I 6. JENTER – JENTER SOM LIKER POPMUSIKK – SKJONNLITTERATUR .

I I I DESSUTEN : 7. W HISKEYDRIKKING – S KJONNLITTERATUR . 8. GEVAERER – 1886 W INCHESTER KORTLOPER . 40–.82 KALIBER – SKJONNLITTERATUR .

I I I 9. SMITHSONIAN-MUSEET – SKJONNLITTERATUR . 10. MEGATHERIUM-KLUBBEN – SKJONNLITTERATUR . 11. LANDSTRYKERE – SKJONNLITTERATUR .

I I 12. LANDSTRYKERTEGN – SKJONNLITTERATUR . 13. H UKOMMELSENS ROBUSTHET – S KJONNLITTERATUR . 14. DATASPILLET OREGON TRAIL FOR I I I APPLE IIGS – S KJONNLITTERATUR . 15. MANGE– VERDENER– TEORIEN – SKJONNLITTERATUR . 16. FROKOSTBLANDINGER – SKJONNLITTERATUR .

I I I 17. SMIL – DUCHENNESMIL – SKJONNLITTERATUR . 18. TALJEREP – SKJONNLITTERATUR . 19. M AT I POSE – SKJONNLITTERATUR . 20. HISTORIENS I I I ARV – S KJONNLITTERATUR . 21. TREGHET – S KJONNLITTERATUR . 22. ORMEHULL – O RMEHULL I MIDTVESTEN – SKJONNLITTERATUR . 23. BARTER – I I I . 24. PARALLELL LENGSEL – SKJONNLITTERATUR . 25. M OBY DICK – SKJONNLITTERATUR . 26. MIDDELMADIGHET – S KJONNLITTERATUR I I S KJONNLITTERATUR . 27. REGLER – TRESEKUNDERSREGELEN – S KJONNLITTERATUR .

OG

O

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 6

08.03.10 10.00

T i l Ka t i e

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 7

25.02.10 09.37

The West

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 9

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

x

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 10

25.02.10 09.37

Vest

DEL 1 : VEST

1

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 1

25.02.10 09.37

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 2

25.02.10 09.37

Vest

: 45° 49" 27' N 112° 44" 19' V

Soverommet

K a p i tt e l 1

T

elefonoppringningen kom en sen ettermiddag i august mens storesøsteren min, Gracie, og jeg satt ute på verandaen bak huset og skrelte sukkermais som vi la i digre blikkspann.

­Spannene var fortsatt overstrødd med små bitemerker fra i våres, da ­Verywell, gårdshunden, var blitt deprimert og hadde begynt å spise metall.

Jeg bør kanskje forklare nærmere. Når jeg sier at Gracie og jeg skrelte mais, mener jeg egentlig at Gracie skrelte mais mens jeg tegnet en skjema­

mitt

I det lille soverommet kjem­pet jeg ustanselig mot ­entropiens forunderlige kraft.

Rommet var fylt til randen med avleiringer fra en kartografs liv: oppmålings­utstyr, antikke tele­ skoper, ­sekstanter, lange ­ruller med hyssing, krukker med kanin­voks, kompasser, medtatte, illeluktende vær­ballonger, et spurveskjelett som balanserte på tegnebordet. (I det ­øyeblikket jeg ble født, hadde spurven fløyet i kjøkkenvinduet og om­ kommet. En stivbeint ornitolog fra ­Billings rekonstruerte det smadrete skjelettet, og jeg fikk et nytt mellomnavn.)

tisk figur som viste nøyaktig hvordan hun skrelte mais, i en av de små, blå spiralbøkene mine.

Alle notatbøkene mine var sortert etter farge. De blå notatbøkene, som sto pent på rekke og rad langs sørveggen av rommet mitt, var for­ beholdt «Figurer som viser folk som gjør noe», til forskjell fra de grønne notatbøkene langs østveggen, som inneholdt zoologiske, geologiske og to­ pologiske kart, og langs vestveggen de røde notatbøkene, der jeg illustrerte

Spurveskjelettet.

Fra Notatbok G21

3

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 3

25.02.10 09.37

T.s. spiveTs uTvalgTe verker

Og jeg tror hun hadde rett.

insekters anatomi, i tilfelle moren min, dr. Clair Linneaker Spivet, skulle få

Hvert instrument i rommet mitt hang på en krok, og på veggen bak hvert redskap hadde jeg tegnet og avmerket apparatets omriss, som et ekko av den virkelige gjenstanden, slik at jeg be­ standig kunne se når noe manglet, og hvor det skulle henges på plass igjen.

behov for mine tjenester.

En gang hadde jeg prøvd å plassere kartbøker langs nordveggen av rommet, men i min iver etter å systematisere hadde jeg glemt at det var der inngangsdøra til rommet befant seg, så da dr. Clair åpnet døra for å si at middagen var klar, ramlet bokhylla i hodet på meg.

Jeg satt på Lewis og Clark­teppet, dekket av notatbøker, og hylte. «Er jeg død?» spurte jeg, enda jeg visste at hun ikke en gang ville ha sagt noe selv om jeg var det.

«Man må aldri arbeide seg inn i et hjørne,» sa dr. Clair gjennom døra.

Allikevel, selv med et slikt system på plass, hendte det at saker og ting ramlet ned og gikk i stykker. Det dannet seg hauger, og systemet syntes ubønnhørlig å gå mot sin oppløsning.

Jeg var bare tolv, men tusen solopp­ gangers og solnedgangers langsomme, uunngåelige glød, tusen kart jeg hadde risset opp om og om igjen, hadde lært meg at alt før eller siden forfaller, og at det er bortkastet tid å gå rundt og være bitter på grunn av dette.

54 ene mi n e.

Rommet mitt var intet unntak.

Det var ikke uvanlig at jeg våknet midt på natta med senga full av kartleggings­ redskaper, som om nattas ånder forsøkte å kartlegge drømmene mine.

m røm G d er ok t ov b Kar otat N Fra

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 4

Ranchen vår lå rett nord for Divide i Montana, en bitte liten by man lett kunne overse fra landeveien hvis man tilfeldigvis bøyde seg og stilte inn radioen på feil tidspunkt. Divide var omgitt av Pioneer Mountains og lå i en flat dalbunn overstrødd med malurt og delvis forkullete totom fire­planker, en påminnelse om den gangen det faktisk bodde folk der.

Jernbanen kom farende nordfra, Big Hole­elva vestfra, og begge fortsatte sørover, på vei mot grønnere enger. Begge bevegde seg gjennom land­ skapet på sin egen måte, og begge bar med seg sin egen dunst på ferden: Jernbanesporet pløyde seg rett fram uten tanke for grunnfjellet det skar igjennom. Smijernsskinnene luktet av skinnesmurning og tresvillene av ram, lakrisdampende skjellakk. Big Hole­elva, derimot, kommuniserte med landskapet der den snodde seg minste motstands vei gjennom dalen og samlet opp bekker på ferden. Big Hole luktet av mose og mudder og salvie og iblant blåbær – hvis det var den rette årstida, da, men det hadde ikke vært den rette årstida på mange år.

Nå for tida gjorde ikke togene noe opphold i Divide, og Union Pacifics godstog dundret gjennom dalen klokka 06:44, 11:53 og 17:15, 4

25.02.10 09.37

Vest

med noen minutters slingringsmonn avhengig av værforholdene. Storhets­ tida til Montanas gruveindustri var for lengst forbi, så det fantes ikke ­lenger noen grunn til at togene skulle stanse der.

Divide hadde en gang ett vertshus.

«The Blue Moon Saloon,» pleide broren min Layton og jeg å si mens vi lå og fløt i bekken med nesa stukket elegant i været, som om bare fint­ folk frekventerte etablissementet. I ettertid innser jeg at det motsatte nok var tilfelle. Nå for tida var Divide et sted bebodd av trassige rancheiere, fanatiske fiskere og en og annen gal bombeterrorist, ikke fjasete herremenn med sans for selskapsleker.

Layton og jeg hadde aldri vært på The Blue Moon, men tanken på etablissementet og alt det som kanskje fantes der inne, dannet grunnlag for mang en dagdrøm der vi lå på ryggen og fløt. Kort tid etter at Layton døde, brant The Blue Moon ned. Men innen den tid, og selv da det sto i flammer, hadde stedet opphørt å være en celle som innkapslet fantasiene våre. Det var blitt et hvilket som helst hus i dalen som hadde brent, og brent var det.

Hvis du sto der den gamle jernbaneperrongen lå før, ved siden av et hvitt, rustent skilt hvor du, hvis du myste på akkurat riktig måte, frem­ —akkurat der, hvis du vendte deg

deles kunne skimte teksten

mot nord ved hjelp av kompass, sola, stjernene eller intuisjonen, og der­ etter gikk 6,4 kilometer, bante deg vei gjennom buskaset over elve­bekkenet og videre opp i åser kledd med douglasgran, ville du støte på grinda til den vesle ranchen vår, Coppertop, som lå på et øde platå på 1628 meters høyde, et steinkast sør for Continental Divide, vannskillet, som byen var oppkalt etter.

Vannskillet, å, vannskillet! Jeg hadde vokst opp med denne store grenselinja i ryggen, og dens stillferdige, usvikelige nærvær hadde trengt 5

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 5

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

seg inn i både margen og hjernen. Vannskillets veldige, langtrukne grense var ikke risset opp som følge av politikk, religion eller krig, men av tek­ tonikk, granitt og tyngdekraft. Egentlig er det bemerkelsesverdig at ­ingen president har lovfestet denne grensen, men allikevel har den påvirket eks­ pansjonen og dannelsen av USAs grenseland på en million forskjellige ­uuttalte måter. Denne buklete grenselinja deler landets vassdrag mot øst og vest, Atlanterhavet og Stillehavet – i vest var vann gull, og der ­vannet rant, fulgte folk etter. De regndråpene som ble ført med vinden noen ­kilometer vest for ranchen, havnet i bekker i Columbia Rivers nedslags­ distrikt og ble drenert ut i Stillehavet, mens vannet i Feely-bekken, vår bekk, var så heldig å kunne ferdes seksten hundre kilometer lenger, mot vassdragene i ­Louisiana, før det rant gjennom det leirete deltaet og ­munnet ut i ­Mexicogulfen.

Layton og jeg pleide å klatre opp til Bald Man’s Gap, vannskillets nøyaktige toppunkt – han påpasselig med ikke å søle ut vannet i glasset han bar på, mens jeg håndterte et primitivt hullkamera jeg hadde konstruert av en skoeske. Så knipset jeg bilder av ham mens han helte vann på begge sider av åsryggen og løp fram og tilbake og ropte vekselvis «Hei, Portland!» og «Hei, N’Awlins!» på sin beste kreoldialekt. Men uansett hvordan jeg justerte innstillingene på sidene av esken, klarte aldri fotografiene riktig å fange Laytons bravur i det øyeblikket.

En gang vi satt rundt middagsbordet etter en av ekspedisjonene våre, sa Layton: «Vi kan lære mye av ei elv, ikke sant, pappa?» Riktignok sa ikke far noe den gangen, men måten han spiste resten av potetmosen på, røpte at han hadde sansen for sønnens tankegang. Far elsket Layton over alt a­ nnet.

Utsnittskart over vannskillet.

Fra Notatbok B58

6

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 6

25.02.10 09.37

Vest

Ute på verandaen satt Gracie og skrelte mais mens jeg tegnet ­diagrammer.

Tikkere og klikkere virret rundt på gårdstunet med sitt monotone akkom­ pagnement, og august flommet rundt oss – varm, tett og eiendommelig.

Montana strålte sommerstid. Her i forrige uke hadde jeg betraktet daggry­ ets langsomme, dempete spill over den myke, grankledde ryggen av Pio­ neer Mountains. Jeg hadde sittet oppe hele natta og tegnet en flippoverbok der jeg la en gammel tegning av menneske­kroppen fra ­Qin-dynastiet ov­ enpå en tredelt illustrasjon som viste navahoenes, ­shoshonenes og cheyen­ nenes oppfatning av hvordan kroppens indre fungerte.

Idet sola steg opp, gikk jeg ut på verandaen bak huset, barføtt og i ørske. Selv i den søvnløse tilstanden fornemmet jeg øyeblikkets gåtefulle fortryllelse, så jeg grep tak i lillefingeren bak ryggen og holdt rundt den til sola omsider steg over Pioneer Mountains og blottet sitt uutgrunnelige ansikt.

Forfjamset satte jeg meg på verandatrappa, og de slu treplankene så sitt snitt til å innlede en samtale med meg: Det er bare oss to her, kompis – skal vi ikke synge en rolig vise sammen? sa verandaen.

Jeg har så mye å gjøre, sa jeg.

Hva da?

Tja … gårdsarbeid.

Du er ikke noen gårdsgutt.

Ikke?

Du plystrer ikke cowboyviser, og ikke spytter du i blikkbokser, heller.

Jeg er ikke noe god til å spytte, sa jeg. Jeg tegner kart.

Kart? spurte verandaen. Hva finnes det å kartlegge? Spytt i blikkbokser.

Ri over prærien. La henne følge sin egen rytme.

7

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 7

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

Det finnes mye å kartlegge. Jeg har ikke tid til å la henne følge sin egen rytme. Jeg aner ikke engang hva det liksom skal bety.

Du er ikke noen gårdsgutt. Du er en tosk.

Jeg er ingen tosk, sa jeg. Og så: Er jeg en tosk?

Du er ensom, sa verandaen.

Er jeg?

Det første kartet mitt ­tegnet jeg fra denne verandaen bak huset.

Hvor er han?

Jeg vet ikke.

Det vet du.

Ja. Så klyv opp i salen og plystre en sørgmodig cowboyvise.

Hei, Gud Av T. S. Spivet, 6 år

Jeg er ikke ferdig med kartene. Det er mer å kartlegge.

Mens Gracie og jeg skrelte mais, kom dr. Clair ut på verandaen. Både Gracie og jeg løftet blikket da det knirket i den gamle verandaen under dr. Clairs føtter. Mellom tommelen og pekefingeren holdt hun en nål, og på spissen av den glinset en blank, blågrønn, metallaktig bille. Jeg gjen­kjente den som en Cicindela purpurea lauta, en sjelden sandjeger fra ­Oregon.

Mor var høy og radmager med hud som var så gusten at folk i Butte ofte glante på oss på gata. «Så skjøre håndledd!» bemerket en gang en gammel

Den gangen trodde jeg at dette var en nyttig oppskrift som viste hvordan man kunne klatre opp det lunefulle, gamle Mount Humbug, helt til himmelen, og håndhilse på Gud. I ettertid ser jeg at kartets umodenhet ikke bare ­skyldes ­barnets ustø hånd, men også det at jeg ikke forsto at et kart over et sted skiller seg fra selve stedet. En seksårig gutt kunne like gjerne stige inn i kartverdenen som i den ekte varen.

dame i blomstermønstrete solhatt til reisefølget sitt. Og det stemte: Hadde hun ikke vært moren min, ville jeg ha trodd at det var noe i veien med henne.

Dr. Clair hadde satt opp det mørke håret i en knute ved hjelp av to knokkelaktige, pussete pinner. Bare om kvelden lot hun håret henge løst, men da kun bak lukkete dører. Da Gracie og jeg var små, pleide vi å bytte på å smugtitte gjennom nøkkelhullet på at hun gredde håret i hemme­lighet på den andre siden. Nøkkelhullet var for lite til at man kunne se helheten; man så bare albuen som bevegde seg fram og tilbake, fram og tilbake, som

8

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 8

02.03.10 16.24

vesT

om hun håndterte en gammel vevemaskin. Hvis man flyttet seg en anelse, kunne man være så heldig å få et glimt av noe av håret, kammen som kom til syne om og om igjen og lagde den dempete svisjelyden. Nøkkelhullet, smugtitting, svisjingen: Det kjentes så deilig rampete den gangen.

I likhet med far hadde Layton ingen interesse for noe som hadde med skjønnhet eller kroppspleie å gjøre, så han ble aldri med oss. Han hørte til sammen med far ute på slettene der de passet kyrne og temmet hester.

Dr. Clair bar massevis av grønne, klirrende smykker – peridot­ ørepynt, små, blinkende safirarmbånd – og til og med brillelenken hun bar rundt halsen, var av grønne malakittsteiner hun hadde funnet under en feltekspedisjon til India. Med pinner i håret og all den dempete, smaragd­

For å si det som det var, så var jeg enig med Gracie i at telefonoppringningen var litt mystisk, for jeg hadde egentlig bare to venner: 1) Charlie. Charlie var en lyshåret gutt i klassetrinnet under meg. Han var ivrig etter å hjelpe være med på kartleggings­ ekspedisjonene mine, som brakte ham opp i fjellene, forbi familiens husvogn i South Butte, der moren satt i en hage­ stol dagen lang og spylte de digre føttene sine med en hageslange. Man skulle tro at Charlie var halvt fjellgeit, for han var liksom i sitt rette element når han sto i helninger som var minst førtifem grader bratte, og holdt den lysende, oransje oppmålingsstaven mens jeg observerte ham fra den andre siden av dalen.

grønne prakten liknet hun et bjørketre like før vårblomstringen, syntes jeg.

En stund ble hun bare stående der og betrakte Gracie, som satt med det trappa med notatboka og forstørrelsesbrillene mine. Vi stirret på henne.

Så sa hun: «Telefon til deg, T.S.» «Telefon?» sa Gracie forfjamset. «Til ham?»

«Ja, Gracie, telefonen er til T.S.,» sa dr. Clair ikke uten en viss til­ fredshet.

«Hvem er det?» spurte jeg.

«Jeg vet ikke helt,» sa mor. «Jeg spurte ikke.» Hun snurret fremdeles sandjegeren i lyset. Dr. Clair var en mor av den sorten som lærte deg det periodiske systemet mens hun ga deg grøt som spedbarn, men ikke av det slaget som lurte på hvem som ringte barna hennes, ikke engang i en tid herjet av verdensomspennende terrorisme og barnekidnappinger.

Jeg lurte på hvem som ringte, men samtidig var jeg opptatt med å tegne figuren, og en uferdig figur fikk det alltid til å kile bakerst i strupen.

9

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 9

2) Dr. Terrence Yorn. Dr. Yorn var pro­ fessor i entomologi ved Montana State University. Han var også min mentor.

Dr. Clair hadde først presentert oss under Den årlige billepikniken i det sørvestre Montana. Pikniken hadde vært skrekkelig kjedelig helt til jeg traff dr. Yorn. Med tallerkenene fulle av potetsalat snakket vi i tre sammen­ hengende timer om lengdegrader. Det var dr. Yorn som hadde oppfordret meg (riktignok bak mors rygg) til å sende inn arbeidene mine til Science og Smithsonian. På sett og vis kan man kalle ham min «vitenskapelige far».

Meridianinstrumentet Jimney.

Jeg fikk dette meridianinstrumentet av dr. Yorn etter at jeg var blitt publisert i Smithsonian for første gang.

store spannet fullt av gule maiskolber mellom beina, og meg, som satt på

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

På figuren «Gracie skreller sukkermais #6» hadde jeg merket av det stedet hvor hun først grep tak øverst på kolben, med et lite ett-tall. Så dro hun nedover tre ganger, napp, napp, napp. Denne bevegelsen hadde jeg avmerket med tre piler, hvorav den ene var mindre enn de andre, ettersom det første nappet bestandig er litt tyngre – man må overvinne mais­kolbens iboende treghet. Jeg elsker lyden av maiskobler som skrelles. Den kraftige lyden, den gjentatte knekkingen og skrellingen av silkeaktige, organiske tråder minner meg om en som flenger opp en kostbar, muligens italiensk bukse i et raserianfall som vedkommende kanskje kommer til å angre siden.

I alle fall var det sånn Gracie skrelte kolbene, eller kolbet skreltene, som jeg sa iblant – litt ertelystent, må jeg innrømme, for av en eller annen grunn irri­ terte mor seg over at jeg lekte med ord på denne måten. Man kan ­egentlig ikke si noe på det – hun forsket på biller, og hun hadde viet ­nesten hele sitt voksne liv til å studere ørsmå skapninger under forstørrelse­sglass for så å klassifisere dem i familier og slekter, arter og underarter etter ­deres fysiske og evolusjonære kjennetegn. Over peisen hadde vi til og med hengt opp et litografi av Carl von Linné – svensken som hadde funnet opp det moderne klassifikasjonssystemet – til fars tause, men vedvarende mis­billigelse. Så på en måte var det forståelig at dr. Clair irriterte seg over at jeg sa «gresspoppe» i stedet for «gresshoppe» eller «rapagess» i stedet for «asparges», for arbeidet hennes gikk ut på å være ytterst oppmerksom på små detaljer som var usyn­ lige for øyet, og bekrefte at nærværet av et hår ytterst på kjeven eller små, Identifisering av underarter av sandjegeren fra Montana.

Fra Notatbok R23 Jeg har ennå ikke vist disse tegn­ ingene til dr. Clair. Hun ba ikke om dem, og jeg fryktet at hun ville bli sint for at jeg nok en gang beveget meg over i hennes fagfelt.

hvite flekker bak på dekkvingen røpte at ­billen var en C. purpurea purpurea og ikke en C. purpurea lauta. Personlig var jeg av den oppfatning at mor ikke burde bry seg så veldig om de opp­finnsomme ordlekene mine, som var en slags mental trening alle sunne og friske tolvåringer drev med, men heller gjøre noe med den lette galskapen som grep Gracie når hun kolbet skreltene. Da viste hun en helt annet side av seg selv, for til vanlig var hun

10

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 10

25.02.10 09.37

Vest

praktisk talt en voksen fanget i en sekstenårings kropp, og i mine øyne vitnet dette om et ubearbeidet opp­komme av sinne. Jeg kan nok trygt si at selv om Gracie bare var fire år eldre enn meg, lå storesøsteren min mange år foran når det gjaldt modenhet, sunn fornuft, kjennskap til sosiale skikker og forståelse av dramatiske fakter. Kanskje det forvirrete oppsynet hun la for dagen da hun skrelte maisen, ikke var mer enn det, noe hun anla, nok et tegn på at Gracie var en misforstått skuespillerinne som spisset ferdighetene mens hun utførte en av sine hverdagslige plikter på en ranch i Montana.

Kanskje – men jeg var mer tilbøyelig til å tro at hun under sitt uberørte ytre

Og så var det min yngre bror, Layton Housling Spivet, den første Spivet-gutten på fem generasjoner uten fornavnet Tecumseh. Men sist februar døde Layton i en ulykke med et skytevåpen på låven, en hen­ delse ingen snakket om. Da det skjedde, var jeg til stede og målte geværskudd. Jeg aner ikke hva som gikk galt.

egentlig var nett­opp forvirret. Å, Gracie. Ifølge Dr. Clair var hun helt strålende i hovedrollen i skolens oppsetning av Pirates of Penzance. Jeg gikk glipp av den, for jeg var i ferd med å avslutte en skjematisk fremstilling av atferden til den ­australske hunntordivelen Onthophagus sagittarius som viste hvordan den bruker hornene under paringsakten, for tidsskriftet Science. Jeg nevnte ikke dette prosjektet for dr. Clair. Jeg sa bare at jeg hadde vondt i magen, og så narret jeg Verywell til å spise tesalvie og kaste opp på verandaen og lot som om det var jeg – lot som om jeg hadde spist tesalvie og museknokler det store og det hele var hun enestående og sannsynligvis den mest harmo­

Her skjedde det.

Tid (m.sek)

og hunde­mat. Gracie var antakelig fabelaktig som sjørøverens hustru. I niske i familien. Når det kom til stykket, var dr. Clair en forledet bille­ ekspert som i tjue år hadde jaget et gjenferd av en bille – fantomløpebillen Cicindela nosferatie – som ikke engang hun var overbevist om at eksisterte.

Far, Tecumseh Elijah Spivet, var en stillferdig, tungsinnet hestetemmer som kunne gå inn i et rom og finne på å si noe sånt som: «Man kan ikke narre en gresshoppe» og så bare gå sin vei, en mann av den sorten som var født kanskje hundre år for sent.

Geværskudd # 21.

Fra Notatbok B345 Etter det gjemte jeg navnet hans i topografien i hvert ­eneste kart jeg tegnet.

…

11

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 11

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

«Han begynner nok å bli lei av å vente, T.S.,» sa dr. Clair. «Det er best du tar telefonen.» Åpenbart hadde hun lagt merke til noe interessant ved C. purpurea lauta-billen ytterst på nålen, for øyebrynene hennes gikk opp og ned og så opp igjen, og så snudde hun på hælen og forsvant inn i huset.

«Jeg gjør ferdig skrellingen,» sa Gracie.

«Det våger du ikke,» sa jeg.

«Det gjør jeg,» sa hun bestemt.

«Hvis du gjør det,» sa jeg, «gidder jeg ikke å hjelpe deg med ­halloweenkostymet i år.»

Da Gracie hørte dette, stanset hun opp og vurderte hvor alvorlig ment trusselen var, før hun gjentok: «Det gjør jeg.» Hun løftet maiskolben truende.

Forsiktig tok jeg av meg forstørrelsesbrillene, lukket notatboka og la tegnepennen diagonalt over den for å formidle at jeg snart kom til­ bake – oppdraget med å illustrere maisskrellingen var på ingen måte avsluttet.

Idet jeg gikk forbi døra til dr. Clairs kontor, så jeg at hun strevde med en tung taksonomibok. Hun håndterte det digre bindet med én hånd mens den andre fremdeles holdt nålen med den spiddete sandjegeren på.

Hvis mor noen gang skulle gå bort, var det slik jeg ville huske henne, der hun forsøkte å veie det skjøre individet mot vekten av systemet det inngikk i.

For å komme meg til kjøkkenet der telefonen lå og ventet, kunne jeg velge et uendelig antall ulike ruter, alle med sine fordeler og ulem­ per: Gangene/spiskammeret-ruta var den mest direkte, men også den ­kjedeligste; Annen-og-første-etasje-ruta ga mest mosjon, men jeg ble også litt ør av høydevariasjonene. I øyeblikkets opphisselse valgte jeg en rute jeg sjelden tok, særlig ikke når far lusket rundt i huset. Varsomt åpnet jeg

12

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 12

25.02.10 09.37

vesT

den enkle furudøra og tok meg fram gjennom det skinnkledde mørket i Hvilestua var det eneste rommet i huset som utelukkende tilhørte far.

Han gjorde hevd på det med en taus bisterhet som ingen turte utfordre.

Di oDe

Hvilestua.

Far hevet sjelden stemmen over en mumling, men én gang, da Gracie Hvilestua til en mer vanlig stue, der «vanlige» folk kunne slappe av og

iKKe Di oDe

under middagen ikke ville gi seg, men forlangte at vi skulle ominnrede føre «vanlige» samtaler, satt han og kokte sakte over potetmosen inntil det lød et dempet smell og klirring. Alle vendte blikket mot ham og så at han hadde knust whiskeyglasset i hånda. Layton ble fra seg av begeistring. Jeg husker så godt hvor begeistret han ble.

«Det er den eneste plassen her i huset hvor jeg kan sette meg nedpå og strekke ut beina,» hadde far sagt mens blodet som rant fra håndflaten lagde elver i potetmosen. Og det var det.

Hvilestua var et slags museum. Like før oldefaren min, Tecumseh Reginald Spivet (se margtekst om Tecumseh) døde, ga han far en klump med spettet Anaconda­kopper til seksårsdagen. Han hadde smuglet metallklumpen ut av koppergruvene en gang rundt århundreskiftet, på den tida da Butte var et blomstrende gruvesamfunn og den største byen mellom Minneapolis og Seattle. Kopperklumpen kastet en slags forbannelse over far, for etter det fikk han for vane litt etter litt å samle på småting og rekvisitter fra præriens vidstrakte skueplass.

På nordveggen i Hvilestua, ved siden av et stort krusifiks som far strøk hånda over hver morgen, hang det et minnesmerke over Billy the Kid, litt klosset opplyst av en enkelt lyspære og komplett med klapper­ slangeskinn, støvete sporer og en gammel Colt .45 stilt opp sammen med et portrett av den beryktete præriebanditten. Far og Layton hadde omhyggelig montert dekorasjonen. For en utenforstående fortonte det

Reginalds far (og min tippolde­ far) ble faktisk født rett utenfor Helsingfors og fikk navnet Terho Sievä, som betyr noe sånt som «Flott Eikenøtt» på finsk. Så kanskje var han bare glad til da immigrasjons­ myndighetene på Ellis Island feil­ tolket navnet som «Tearho Spivet», og et slektsnavn kom til som resul­ tat av en skrivefeil. På vei vestover for å søke arbeid i gruvene i Butte stakk Tearho tilfeldigvis innom en falleferdig saloon i Ohio, der han snakket med en fyllik som påsto at han var halvt navaho og avleverte en særdeles utbrodert historie om den store shawnee­krigeren Tecumseh. I den delen av historien som hand­ let om Tecumsehs siste slag mot den hvite mann ved Thames River, begynte tippoldefaren min å gråte stille, enda han liksom skulle være en hardhudet finne. Etter at Tecumseh under slaget ble skutt i brystet med en dobbeltløpet hagle, skalperte og lemlestet general Proc­ tors folk liket til det ugjenkjen­ nelige og slengte det i en massegrav.

Tearho forlot saloonen med et nytt navn i et nytt land. Slik ble det sagt, i alle fall – det er aldri godt å vite med slektshistorier.

13

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 13

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

seg kanskje merkelig å vise samme aktelse for Gud og en banditt fra Det ville vesten, men sånn var det på Coppertop-ranchen. Far lot seg veilede like mye av den uuttalte cowboykodeksen som var forankret i de westernfilmene han var så glad i, som av et hvilket som helst bibelvers.

Layton mente at Hvilestua var så fin at den var helt på høyde med ostesmørbrød. Etter kirketid på søndager pleide han og far og sitte hele etter­middagen og se på westernfilmer som durte uten stans på tv-en i ­rommets sørøstre hjørne. Bak tv-en sto det et stort, men ­allikevel omhyggelig ­utvalgt bibliotek av VHS-filmer. Red River, Siste vogn til «Alle rom har en romfølelse.»

­Lordsburg, På sporet, Ride the High Country, Hevnerne fra Tombstone,

Dette lærte jeg av Gracie, som en kort periode for et par år siden var helt besatt av å lese folks aura. Den romfølelsen som meldte seg når man steg inn i Hvilestua, var en stor­slagen følelse av westernnostalgi som ­skylte over en i bølger. Delvis skyldtes det lukta av gammelt skinn med whiskey­flekker, den døde ­hesten som indianerteppet var lagd av, mugg fra fotografiene – men under alt dette lå lukta av noe som minnet om prærie­ støv som nettopp hadde lagt seg, som om man steg ut på en slette der en flokk cowboyer nettopp hadde galoppert forbi; hamrende hover, stramme, solbrente underarmer – og nå var støvskyene langsomt i ferd med å synke til jorda igjen, og sporene etter mannen og hesten ble visket ut, slik at bare ekkoet av fer­ den hang igjen. Når man kom inn i Hvilestua, fikk man følelsen av at man akkurat hadde gått glipp av noe viktig, som om verden hadde stilnet igjen etter ville slag. Det var egent­ lig en slags sørgmodig følelse, og det sto godt til uttrykket i fars ansikt når han satte seg i Hvilestua etter en lang dags hardt utendørsarbeid.

Mannen som skjøt ­Liberty ­Valence, Monte Walsh, Sierra Madres skatt – jeg var ikke like engasjert som far og Layton, men jeg var blitt eksponert for disse filmene så mange ganger at de underbevisst virket mindre som film­historiske ­bragder enn som mine mest private, til­ bakevendende drømmer. Etter skoletid kom jeg ofte hjem til lyden av pistolsmell eller hester som for av sted i full galopp på denne rare tv-en.

Den var fars svar på den evige ild. På dagtid hadde han det for travelt til å se på, men jeg tror at han fant trøst i å vite at den sto på her inne mens han var der ute.

Men tv-en var ikke det eneste som ga Hvilestua sin «romfølelse».

Det var fullt av avlagte cowboy-snurrepiperier der inne: lassoer, trin­ sebitt, heste­grimer, stigbøyler, støvler som det omsider var slitt hull på etter at han hadde trasket tusener av kilometer over prærien, kaffekrus, ja, selv et par damestrømper som tidligere hadde tilhørt en eksentrisk cowboy fra Oklahoma som hevdet at de gjorde det lettere å ri rett.

Overalt i Hvilestua hang det falmete og utviskete fotografier av navn­ løse menn på navnløse hester. Soapy Williams red gærne, gamle Firefly, og enda så forvridd den tøyelige skikkelsen var, klarte han allikevel på

14

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 14

25.02.10 09.37

Vest

et eller annet vis å klamre seg til den sparkende hesten. Det var som å se et godt ekteskap.

På den vestre veggen, som sola gikk ned bak hver kveld, hadde far stiftet opp et indiansk hestehårsteppe, et portrett av den første Tecum­ seh med broren, shawnee-vismannen Tenskwautawa, ved sin side. På peishylla, med utsikt til en porselensfigur av Kristi fødsel, sto det en mar­ morstatue av den skjeggete finske guden Väinämöinen, som far hevdet var den første cowboyen, fra en tid selv før det fantes noe Ville Vesten å streife omkring i. Far hadde ingen skrupler mot å blande hedenske guder med Kristi fødsel. «Kristus elsker alle cowboyer,» sa han støtt og stadig.

Soapy Williams med bevegelsesvektorer.

Fra Notatbok B46

Hvis man spurte meg – noe far aldri gjorde – var T.E. Spivets ­mausoleum et minnesmerke over et Det gamle, ville vesten som aldri hadde eksistert. Jo da, det fantes fremdeles ekte cowboyer her på slutten av atten­hundretallet, men på den tida Hollywood begynte å forme «Det ville vesten», hadde pigg­trådbaronene for lengst inndelt prærieslettene i inngjerdet mark, og det var allerede lenge siden krøtterdrifttida. Det var ikke lenger slik at karer med lærbukse, støvler og slitt Stetson-hatt ringet inn kveget på de krattbevokste slettene i Texas og drev flokken seksten hundre kilometer nordover gjennom et vidstrakt sletteland bebodd av fiendtlige comanche- og dakota-indianere, til en av de travle jernbane­ stasjonene i Kansas, der buskapen ble sendt østover. Jeg tror at far egentlig ikke var så interessert i de ekte cowboyene som drev krøtter over prærien, men i præriens melankolske ekko, en melankoli som var drivkraften bak hvert eneste bilde i hver eneste film i samlingen bak tv-apparatet. Det var dette oppdiktete minnet – ikke engang hans eget oppdiktete minne, men et kulturelt oppdiktet minne – som drev far til å plassere støvlene ved døra og ta plass i Hvilestua, der han førte whiskeyglasset til munnen hvert ­førtifemte sekund med bemerkelsesverdig regelmessighet.

15

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 15

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

Det var flere grunner til at jeg aldri stilte far til veggs angående de Far drikker whiskey med bemerkelsesverdig regelmessighet.

Fra Notatbok B99

motstridende fortolkningene av Hvilestua. Ikke bare ville det ha gjort meg fortjent til en førsterangs omgang med juling, men også jeg var skyldig i en viss lengsel etter Det gamle vesten. På lørdager pleide jeg å ta turen inn til Butte og avlegge byens arkiv et besøk. Der satte jeg meg til rette med en Juicy Fruit og forstørrelsesbrillene mine og gransket de historiske kartene til Lewis og Frémont og Governor Warren. Vesten var vidåpen på den tida, og disse gamle kartografene fra topografkorpset drakk kaffen svart om morgenen bakerst i kjøkkenvogna og stirret på en fullstendig navnløs fjellrekke som de ved dagens slutt tilføyde den stadig voksende karto­grafiske kunnskapsbanken. De var erobrere i ordets rette betydning.

I løpet av attenhundretallet overførte de langsomt det veldige, ukjente kontinentet stykke for stykke til den store maskinen av det kjente, det kart­ lagte, det iakttatte – ut av mytologien og inn i den empiriske viten­skapens verden. I mine øyne var det denne overføringen som var Det gamle vesten: kunnskapens uunngåelige fram­vekst, den standhaftige ­utforskningen av det vidstrakte landområdet vest for Mississippi, produksjonen av stadig nye kart som kunne føyes til samlingen.

Mitt eget museum over Det gamle vesten befant seg i andre etasje, på rommet mitt, der jeg hadde kopier av de gamle Lewis og Clark-kartene, vitenskapelige diagrammer og observasjonsskisser. Hvis man hadde ­kommet bort til meg en varm sommerdag og lurt på hvorfor jeg fremdeles kopierte arbeidene deres, enda jeg visste at de var fulle av feil, ville jeg ikke ha kunnet si noe annet enn som så: Det har aldri eksistert noe kart som er helt korrekt, og sannhet og skjønnhet har aldri klart å holde sammen lenge av gangen.

«Hallo?» sa jeg i telefonen.

Jeg viklet telefonledningen rundt lillefingeren.

16

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 16

25.02.10 09.37

vesT

«Snakker jeg med T.S. Spivet?»

Mannsstemmen i den andre enden lespet en anelse, slik at han forsiktig pakket hver «s» inn i en «thf» lik en baker som trykker tomlene – forsiktig – inn i en deigklump. Jeg forsøkte å la være å se for meg mannens munn når han snakket. Jeg var veldig dårlig til å prate i telefonen fordi jeg bestandig så for meg det som foregikk i den andre enden, noe som ofte førte til at jeg glemte å snakke.

«Ja?» sa jeg varsomt mens jeg forsøkte å unngå å se for meg et filmatisk nærbilde av den fremmede mannens tunge som gled mellom tennene mens han snakket og sprutet ørsmå spyttdråper over telefonrøret.

Du store min, Mr. Spivet. Jeg er G.H. Jibsen, ekspedisjons­ «Du sjef ved avdeling for billedmateriale og formgiving ved Smithsonian Institution, og jeg tør si det har vært en prøvelse å få fatt i Dem. En stund trodde jeg at forbindelsen var brutt –» Gracie oppførte seg som en drittunge.»

«Beklager,» sa jeg. «Gracie Det ble stille på linja, men jeg oppfattet en slags tikking i bakgrunnen – som fra en bestefarsklokke med døra åpen – og så Ikke ta dette ille opp … men det lyder som om De er sa mannen: «Ikke ganske ung. Jeg snakker vel med T.S. Spivet?»

I mannens munn fikk etternavnet vårt en slags glatt, eksplosiv klang, som noe man hveser til en katt for å jage den ned fra bordet.

Det har garantert festet seg spytt på røret. Det måtte det bare. Han må nok tørke av det iblant med et lommetørkle, kanskje et han har gjemt diskré under kragen nettopp i den hensikt.

«Ja,» sa jeg og gjorde mitt ytterste for å henge med på den voksne samtalen vi førte. «Jeg er ganske ung.»

En kortfattet historie om telefonledningen vår

Gracie var helt klart i den fasen da hun likte å snakke i telefonen hele kvelden, så ledningen strakte seg stramt fra kjøkkenet, gjennom spisestua, opp trappa, gjennom badet og inn på rommet hennes. Hun gikk berserk da far nektet å installere telefon på rommet hennes. Men hvor mye hun enn raste, sa han bare: «Huset detter ned hvis vi begynner å tukle med sånt,» og så forlot han rommet, enda ingen egentlig skjønte hva han hadde ment. Gracie måtte dra til Sams jern­ varehandel i byen og kjøpe en sånn femten meter lang telefonledning som man faktisk kan strekke ut tre hundre meter hvis man har hang til å strekke.

Og det hadde hun.

Telefonledningen, som var vant til å bli strukket ubegripelig langt av Gracie og ensomheten hennes, hang sammen­ krøllet og ynkelig på en liten krok som far hadde spikret opp for å holde på de utallige løkkene og krøllene.

«Man kan jaggu meg huke en elg på åtte hundre meters hold med en lasso som denne her,» sa far og ristet på hodet mens han spikret kroken i veggen.

«Hvis jentungen ikke greier å si det’a har på hjertet, på kjøkkenet, hva er det hu prater om, da?»

Far så på konversasjon som et kjedelig gjøremål, som det å sko en hest. Det var ikke noe man gjorde for å more seg, men fordi det måtte gjøres.

17

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 17

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

«Men De er den samme T.S. Spivet som har tegnet den ytterst ­elegante figuren som viser hvordan Carabidae brachinus blander og skyter ut kokende kjemikalier fra bakkroppen, til utstillingen vår om darwinisme og kreasjonisme?»

Bombarderbillen. Jeg hadde arbeidet med den illustrasjonen i fire måneder.

«Ja,» sa jeg. «Forresten, jeg hadde tenkt å nevne det før, men det er Her er noe litt overraskende angående Layton: Han kunne hver ene­ste amerikansk president på rams, i tillegg til fødselsdagen ­deres, fødested og navnet på kjæledyrene deres. Des­ suten hadde han rangert alle etter et system jeg ikke riktig ­klarte å tyde.

Jeg tror at president Jackson var høyt oppe, kanskje ­nummer fire eller fem på listen, fordi han var «tøff» og «våpen­ før». Jeg hadde alltid stusset over dette ­glimtet av leksikalsk ­legning hos bro­ ren min, for i alle andre henseende var han en typisk gårdsgutt som moret seg med å skyte på saker og ting, drive krøtter og spytte i blikkbokser med far.

Kanskje for å bevise at jeg virkelig var i slekt med Layton, fyrte jeg løs uendelige rekker av spørsmål for å tappe hans kunnskap om den utøvende makt: «Hvilken av presidentene liker du dårligst?» spurte jeg en gang.

«William Henry ­Harrison,» sa Layton. «Født 9. ­februar 1773 på Berkeley-plantasjen i ­Virginia. Han hadde ei geit og ei ku.»

«Hvorfor liker du ham dårligst?»

«Fordi han drepte Tecumseh.

Og Tecumseh kasta en forbannelse over ham, og så daua han etter én måned som president.»

«Tecumseh kasta ikke noen for­ bannelse over ham,» sa jeg. «Og selv om Harrison døde, så er ikke det hans feil.»

«Jo, det er det,» sa Layton. «Når du dauer, er det bestandig din egen skyld.»

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 18

en liten feil i benevnelsen av kjertlene –» «Ah, utmerket, utmerket! Et øyeblikk ble jeg litt forvirret av ­stemmen Deres.» Jibsen lo, og så virket det som om han forsøkte å ta seg sammen.

«Mr. Spivet – er De klar over hvor mange kommentarer vi har fått til illu­ strasjonen Deres av den bombarderbillen? Vi forstørret den – veldig! – og gjorde den til utstillingens midtpunkt, med bakgrunnsbelysning og det hele. Som De kan tenke Dem, kreasjonistene var fullstendig oppjaget med ditt og datt og irreduserbar kompleksitet – moteordet deres for tiden og et tabuord her i Smithsonian Castle – men så kommer de inn og får øye på de kjertel-illustrasjonene Deres midt i rommet, og se det! Reduserbar ­kompleksitet!»

Jo ivrigere han ble, desto hyppigere og mer intenst kom lespingen til uttrykk i talen. Det var det eneste jeg klarte å konsentrere meg om: spyttet og tunga og lommetørklet. Så jeg trakk pusten dypt og prøvde å komme på noe logisk å si, hva som helst annet enn ordet «spytt».

Småprat, som de voksne sa, så jeg småpratet med ham: «Du arbeider ved ­Smithsonian?»

«Aha! Ja, Mr. Spivet, sannelig gjør jeg det. Faktisk vil mange si at jeg praktisk talt driver stedet … ah, med økning og utbredelse av kunn­ skap, som vi er blitt pålagt av våre lovgivere, støttet fullt ut av president Andrew Jackson for over ett hundre og femti år siden … selv om man

18

25.02.10 09.37

VEST

ikke skulle tro det, med den nåværende administrasjonen.» Han lo, og i bakgrunnen hørte jeg det knirke i stolen hans, som om den applauderte det han sa.

«Oi!» sa jeg. Og så, for første gang i samtalen, klarte jeg å rive tankene løs fra mannens lesping og lot meg innhylle av vissheten om hvem jeg faktisk snakket med. Der jeg sto på kjøkkenet med ujevnt gulv og en noe absurd samling av spisepinner, så jeg for meg at telefonrøret var forbundet med koppertråder som løp gjennom Kansas og Midtvesten og ut i Potomac-dalen og videre til Jibsens rotete kontor på Smithsonian Institution.

Smithsonian! Nasjonens roteloft. Enda jeg hadde gransket og kopiert detaljer fra plantegningene over Smithsonian Castle, klarte jeg ikke å se for meg bygningen i tankene. Jeg tror at man trenger et helt koldtbord av sanseinntrykk og førstehåndserfaringer for virkelig å kunne ta inn over seg et steds atmosfære – eller, for å låne Gracies uttrykk – for å lese summen av dets «romfølelser». Disse dataene lot seg ikke samle inn uten at man var til stede og kjente eimen fra inngangspartiet, innåndet den stillestående lufta i søylegangene, lot skospissene butte mot dets eksistensielle koordinater, for å si det på den måten. Man skjønte at Smithsonian var et sted som ikke hentet sin gåsehudframkallende, tempelaktige atmosfære fra fasadenes arkitektur, men fra den enorme, eklektiske karmaen som tilhørte samlingene innenfor veggene.

I den andre enden snakket Jibsen fremdeles, og oppmerksomheten min gled mot den intelligente og en smule glatte, langtrukne østkystuttalen: «Jo, stedet har litt av en historie,» sa han. «Men jeg er av den oppfatning at vitenskapens tjenere som De og jeg, står ved en viktig korsvei for øyeblikket. Besøkstallene er lave, svært lave – jeg sier dette i fortrolighet,

Et av de mest fengslende bildene jeg har sett av institusjonen, var av alle steder i en utgave av Time Magazine som Layton og jeg bladde gjennom mens vi lå på magen under juletreet klokka 06.17. Vi visste det ikke da, men det var den siste jula vi skulle ligge sammen slik på magen.

Vanligvis bladde Layton i en hastighet på omtrent én side i sekundet, men mens han kikket i bladet, fikk jeg øye på et bilde som fikk meg til å gripe fatt i armen hans og stanse blaingens jevne rytme.

«Hva driver du med?» spurte Layton. Han så ut slik som han pleide når han skulle til å slå meg.

Layton hadde et hissig lynne som far både irettesatte og oppmuntret på sin sedvanlige måte ved ikke å si noe, men forvente alt.

Jeg svarte ikke, for jeg var henført av fotografiet: I forgrunnen var en skuff i et stort arkivskap åpnet og stilte til skue for kameraet tre tørkete, gigantiske afrikanske oksefrosker – Pyxicephalus adspersus. Beina var utstrakt som om de var midt i et sprang.

Bakover i en tilsynelatende uendelig korridor så jeg tusenvis av støvete metallskap lik dette, fulle av millioner av bortgjemte museumsgjenstander.

Utforskerne i vest på 1800-tallet hadde samlet hodeskaller etter shoshoneindianere og beltedyr-hornskjell og furukongler og kondoregg og sendt alt sammen østover til Smithsonian – med hest eller diligence og senere med tog.

I hastverket med å samle gjenstandene ble mange av dem ikke klassifisert, og nå lå de begravd her etsteds, i et av de uendelig mange skapene. Bildet fikk meg umiddelbart til å lengte etter den romfølelsen man ville få når man steg inn i de arkivrommene.

«Din dust!» sa Layton og nappet så hardt i bladet at siden revnet tvers over korridoren.

«Unnskyld, Lay,» sa jeg og ga slipp på bladet, men ikke på bildet.

selvfølgelig, for De er en av oss nå … men det er særdeles bekymringsfullt,

19

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 19

Revnen var som denne, bare større og virkelig.

02.03.10 16.54

T.S. Spivets utvalgte verker

må jeg si. Aldri tidligere, ikke siden Galileos tid … eller Stokes’ i det minste … jeg mener, av en uforklarlig grunn forsøker dette landet å glemme hundre og femti år med Darwins lære … iblant skulle man tro at Darwin aldri la ut med The Beagle.»

Dette fikk meg til å tenke på noe. «Dere har ikke sendt meg noe eksemplar av Bombarderbillen Bomby,» sa jeg. «I brevet sto det at dere skulle gjøre det.» «Å! Ha-ha! Humor har De også! Du store min, Mr. Spivet, jeg skjønner at De og jeg vil komme utmerket overens.»

Da jeg ikke sa noe, fortsatte han: «Men naturligvis, vi kan selv­ følgelig sende Dem et eksemplar! Det var jo egentlig en spøk, fordi De la den barneboken ved illustrasjonen Deres, og – jeg har ikke noe imot en sunn meningsutveksling, altså – men den boken, den barne­ boken! Den er veldig lumsk! Altså, det er nøyaktig det vi sliter med her.

Nå til dags ­bruker de barnebøker som undergraver selve vitenskapens grunnsetninger!»

«Jeg liker barnebøker,» sa jeg. «Gracie påstår at hun ikke leser dem lenger, men jeg vet at hun gjør det, for jeg fant en stabel i skapet hennes.»

«Gracie?» sa mannen. «Gracie? Deres kone, formoder jeg? Jeg skulle gjerne ha truffet hele familien Deres.»

Jeg skulle ønske at Gracie kunne ha hørt hvordan han uttalte navnet hennes med den merkelige, nesten uskyldige lespingen – ­Grasthfie – som en slags lumsk tropesykdom.

«Hun og jeg drev og skrelte mais da du –» begynte jeg og avbrøt meg selv.

«Altså, Mr. Spivet, jeg må si at det virkelig er en ære endelig å få snakke med Dem.» Han gjorde et opphold. «De bor i Montana? ­Stemmer det?»

20

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 20

04.03.10 16.41

Vest

«Ja,» sa jeg.

«Vet De, ved en usedvanlig tilfeldighet ble jeg faktisk født i ­Helena og bodde der mine to første leveår. Den delstaten har be­ standig hatt en slags mytologisk status i erindringen min. Jeg har ofte lurt på hvordan det ville ha gått hvis jeg var blitt boende der og hadde vokst opp på beitemarkene, som man sier. Men familien flyttet til ­Baltimore og … det er jo slik det er, antar jeg.» Han sukket. «Nøyaktig hvor bor De?» «På Coppertop-ranchen. 6,4 kilometer nord for Divide, 22,53 kilo­ meter sør/sørvest for Butte.»

«Nettopp, ja, jeg må virkelig komme på besøk en gang. Men hør nå, Spivet, vi har veldig spennende nytt til Dem.» «Lengdegrad: 112º 44” 19’. Breddegrad: 45º 49” 27’. Det er i alle fall soverommet mitt – jeg kan ikke de andre stedsbeskrivelsene utenat.»

«Aldeles enestående, Mr. Spivet! Og det er ingen tvil om at Deres blikk for detaljer kommer til syne i de illustrasjonene og diagrammene De har forsynt oss med det seneste året. Fullstendig overveldende.»

«Adressen er Crazy Swede Creek Road 48,» sa jeg, men så angret jeg for det var fremdeles en mulighet for at denne mannen kunne vise seg ikke å være

men tvert imot en barnekidnapper fra Nord-Dakota. Så jeg sa, bare

for å villede ham: «Det vil si, det er kanskje adressen vår.»

«Fantastisk, fantastisk, Mr. Spivet. Hør her, jeg sier det rett ut: De

er tildelt den prestisjefylte Baird-prisen for populærformidling av viten­ skap.»

21

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 21

25.02.10 09.37

Megatherium americanum.

Fra Notatbok G78

Spencer F. Baird var på topp fem-listen min. Han hadde gjort det til sitt livs oppgave å anskaffe alskens flora og fauna, arkeologiske artefakter, fingerbøl og proteser til Smithsonian ­Institutions rikholdige samling. Han utvidet Smithsonians samling fra 6000 til 2,5 millioner museumsgjenstander før han døde i Woods Hole mens han stirret ut mot havet og kanskje lurte på hvorfor han ikke kunne samle det også.

Han var også en fars­skikkelse for Megatherium-klubben, som hadde tatt navn etter en utdødd art av kjempe­ dovendyret. ­Megatherium-klubben var en kortlivet forening for unge ut­ forskere og vitenskapsmenn som eksis­ terte midt på attenhundretallet. Med­ lemmene bodde i Smithsonians tårn og fikk undervisning under Bairds falke­ blikk på dagtid og drakk oppspritet eggnog og lagde lurveleven med ­badmintonracketer i utstillingene om nettene. Hvilke samtaler måtte ikke ha funnet sted mellom disse rabagastene vedrørende livets, konnektivitetens og bevegelsesevnens beskaffenhet! Det var som om medlemmene hentet en slags uslokkelig kinetisk energi i de store salene med utstoppete dyr før Baird slapp dem ut i det fri, der de, bevæpnet med hover og badmintonracketer, dro vestover for å bidra til den storslagne innsamlingen av viten.

Da dr. Clair fortalte meg om Megatherium-klubben, var jeg taus i tre dager etterpå, kanskje av mis­unnelse fordi tidas urokkelige linearitet for­ hindret meg i å delta.

«Kan vi stifte en Megatherium-­ klubb i Montana?» spurte jeg i døråpningen til kontoret hennes da jeg omsider brøt stillheten.

Hun så opp på meg og skjøv brillene ned på nesa. «Megatherium er utdødd,» sa hun gåtefullt.

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 22

T.S. Spivets utvalgte verker

Det var stille en stund, og så sa jeg: «Spencer F. Baird, ­annensekretær

ved Smithsonian? Har han en pris?»

«Ja, Mr. Spivet. Jeg vet at De ikke søkte om denne prisen, så dette ­kommer kanskje overraskende på Dem, men Terry Yorn forela komiteen en mappe på Deres vegne. Og, ærlig talt, vel – inntil da hadde vi bare sett de små tingene De har gjort for oss – men denne mappen, tja, vi vil gjerne lage en utstilling med materialet omgående.»

«Terry Yorn?» Først kjente jeg ikke igjen navnet, slik man iblant kan våkne om morgenen og ikke dra kjensel på sitt eget soverom.

Men så fylte jeg langsomt ut resten av kartet: dr. Yorn, min veileder og ­Boggle-makker, dr. Yorn med sine store, svarte briller, lange, hvite ­sokker, rastløse tomler, en latter som lød lik hikke, som om den kom fra en fremmedartet mekanisme inne i kroppen hans … Dr. Yorn? Dr. Yorn skulle liksom være venn og faglig veileder, og så får jeg vite at han i hem­ melighet har nominert meg til en pris i Washington? En pris innstiftet av voksne, for voksne. Brått fikk jeg lyst til å gjemme meg på rommet mitt og aldri komme ut igjen.

«Ja, De kan jo takke ham senere,» sa Jibsen. «Men det viktigste først: Vi vil gjerne ha besøk av Dem i Washington snarest – i ­Smithsonian, eller The Castle, som vi sier – slik at De kan holde en tale under ut­ delingen og bekjentgjøre hva De skal foreta Dem det året De innehar denne æresstillingen … Det er selvfølgelig noe De bør tenke igjennom.

Vi inviterer til galla i forbindelse med 150-års jubileet førstkommende torsdag, og vi håper at De takker ja til å bli en av hovedtalerne, ettersom arbeidet Deres viser nøyaktig den innovative og – visuelt sett, tja … visuelt sett ladete vitenskapelige virksomheten vi her på Smithsonian gjerne vil vise fram i disse dager. Vitenskapen står overfor mange enorme

22

25.02.10 09.37

Vest

hindre i vår tid, men med ondt skal ondt fordrives … Vi må gjøre en langt større innsats når det gjelder å nå ut til publikum, til vårt publikum.»

«Vel …» sa jeg. «Jeg begynner på skolen i neste uke.» «Å, ja, det. Selvfølgelig. Dr. Yorn unnlot å sende den fullstendige CV-en Deres, så det er – ah! – kremt, litt pinlig, men kan jeg spørre om hvilken stilling De innehar for øyeblikket? Vi har vært ganske travle her, så jeg har ikke rukket å ringe rektoren ved universitetet Deres og for­ telle ham den gode nyheten, men det skal De vite, det har aldri vært noe problem, selv ikke på så kort tids varsel … Jeg antar at De arbeider med Terry ved Montana State, ikke sant? De forstår, jeg kjenner rektor Gamble ganske godt.»

Plutselig ble jeg slått av det absurde ved hele situasjonen. Jeg innså at denne samtalen mellom den lespende Jibsen og meg hadde utviklet seg gjennom en rekke stadig alvorligere misforståelser som følge av til­ bakeholdt og muligens feilaktig informasjon. For ett år siden hadde dr.

Yorn sendt inn den første illustrasjonen min til Smithsonian under dekke av at jeg var en kollega, og den vonde følelsen jeg fikk av den løgnen, ble overskygget av det hemmelige håpet om at jeg virkelig var en kollega av dr. Yorn, i alle fall i ånden. Og så, da denne første illustrasjonen – en kjøttetende humle som fortærer en annen humle – var blitt antatt og attpå til publisert, hadde dr. Yorn og jeg feiret, til en viss grad i smug, for mor visste ennå ikke at noe av dette hadde funnet sted. Dr. Yorn hadde kjørt helt fra Bozeman, krysset vannskillet to ganger (en gang vest før Butte, og så igjen sør mot Divide), hentet meg på Coppertop og kjørt meg til det gamle sentrum av Butte, der vi spiste is fra O’Neil’s.

Vi satt på en benk med hver vår pecannøttis og stirret opp mot det tause, svarte rammeverket til et boretårn som markerte inngangen til en av de gamle gruvesjaktene.

23

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 23

25.02.10 09.37

T.s. spiveTs uTvalgTe verker

«I gamle dager steg folk inn i de gruveheisene og ble firt ned tusen meter. Der måtte de oppholde seg i åtte timer i strekk,» sa dr. Yorn. «I åtte timer var verden varm, mørk, svett og én meter bred. Hele byen arbeidet åttetimers skift, åtte timer med gruvearbeid, åtte timer med drikking i barene, åtte timer med søvn. Hotellene leide ut rom for åtte timer av gangen. De fant ut at de kunne tjene tre ganger så mye på den måten.

Tenk deg det!»

«Ville du ha vært gruvearbeider hvis du hadde levd her da?» spurte jeg.

«Jeg ville vel ikke ha hatt noe valg, eller hva?» sa dr. Yorn. «Det fantes ikke så mange billeforskere på den tida.»

B

ell Di am

Etterpå dro vi og jaktet på sommerfugler i Pipestone

on d-b o re t å

Pass. Ingen av oss sa noe på en lang stund mens vi jaktet

rnet.

på viltre, små lepidopteraer. Så, mens vi lå på magen og

Fra Notatbok G2

lette i det høye gresset, sa dr. Yorn: «Dette går veldig fort, vet du.»

1

«Hva da?»

«Mange venter hele livet på å få så stor oppmerk­ somhet.»

Mer stillhet.

«Som dr. Clair?» sa jeg til slutt.

Disse svarte boretårnene sto over­ alt på høydene over sentrum av Butte som gravstøtter for de nedlagte koppergruvene under byen. Når man lå under dem, hørte man vinden stønne gjen­ nom jernsprinkelverket. Charlie og jeg pleide å kle oss ut og klatre opp i tårnene, der vi lot som om vi var sjørøvere som besteg storsteilet.

«Moren din vet hva hun gjør,» sa dr. Yorn hastig. Han tidde og stirret mot fjellene. «Hun er helt enestående.»

«Er hun?» spurte jeg.

Dr. Yorn svarte ikke.

«Tror du at hun noensinne finner billen sin?» spurte jeg.

Plutselig langet dr. Yorn ut med sommerfuglhoven og bommet stygt på en glansvinge, Collophrys gryneus, og dotten av en skapning steg til værs som om den fniste av det fåfengte forsøket. Dr. Yorn satte seg på huk

24

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 24

25.02.10 09.37

Vest

akkurat.

«Du, T.S., vi kan alltids vente,» sa han andpustent. «Smithsonian forsvinner ikke med det første. Vi må ikke gjøre dette nå hvis du ikke trives med det.»

«Men jeg liker å tegne for dem,» sa jeg. «De er snille.»

Det gikk en stund uten at vi sa noe. Vi lette gjennom gresset, men sommerfuglene var borte.

«Før eller siden må vi fortelle henne det,» sa dr. Yorn mens vi gikk tilbake til bilen. «Hun kommer til å bli så stolt.»

«Jeg skal si det,» sa jeg. «Når tida er inne.»

Men tida ble aldri inne. Alle unntatt dr. Clair forsto at hennes urokkelige besettelse for Cicindela nosferatie, samt dens vedvarende fravær til tross for at hun hadde lett i tjue år, holdt karrieren hennes i en slags evig uvisshet og hindret henne i å gjøre de tallrike framskrittene jeg visste hun var kapabel til. Jeg var overbevist om at hvis dr. Clair hadde gått inn for det, kunne hun ha blitt en av verdens mest anerkjente forskere. Noe ved den løpebillen og dens kvelertak om forstanden hennes fikk meg til å holde tett om min egen blomstrende karriere, en karriere som ikke engang skulle ha blomstret ennå, men som uforklarlig nok gjorde det, og det med akselererende framdrift.

Så korrespondansen med Smithsonian forble hemmelig, og det ­florerte med fordekt lurendreieri. Hjemme visste ikke foreldrene mine noe, og i Washington trodde de at jeg hadde en doktorgrad. Med dr. Yorn som mellommann leverte jeg regelmessig inn verkene mine, ikke bare til

Hvordan ser en alminnelig forskerfamilie ut?

Noen ganger lurte jeg på hvordan det ville ha gått hvis dr. Yorn hadde vært faren min, og ikke T.E. Spivet.

Da kunne dr. Yorn, dr. Clair og jeg ha sittet ved middagsbordet og ført vitenskapelige samtaler om insekt­ antenners utvikling og hvordan man kan slippe et egg fra Empire State Building uten å knuse det. Ville til­ værelsen ha vært normal da? Hvis dr.

Clair hadde vært omgitt av tilfeldige vitenskapelige samtaler, ville hun da ha blitt inspirert til å gi karrieren sin et puff? Jeg la merke til at dr. Clair stadig oppfordret meg til å være sammen med dr. Yorn, som om hun trodde han kunne fylle en rolle hun selv ikke klarte.

Konstruksjon av eggeslippanordning fra Empire State Building (2. premie på forskningsmessen)

mellom malurtbuskene og peste av utmattelse. Han var ingen mosjonist,

Smithsonian, men til Science, Scientific American, Discovery, ja, til og med til Sports Illustrated for Kids.

25

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 25

02.03.10 17.02

T.S. Spivets utvalgte verker

Prosjektene mine var vidtfavnende. Det var figurene:

DC

Klo

a kks

yst

em

K

y

st

l

in

je

r

i

N

Y

C

skjematiske skisser av tuene til flittige bladskjærermaur og utallige fargerike sommerfugler, anatomiske snitt som viste dolkhalens kretsløpsystem, grafiske representasjoner av Anopholes gambias – malariamyggens – fjærliknende sensiller i følehornene, som jeg hadde sett i elektronmikroskop.

Også var det kartene, så klart: Washington D.C.s kloakk­ system i 1959, et overlappende demografisk kart som viste de indianske nasjonenes tilbakegang på prærien i løpet av de to siste ­århundrene, tre kontrasterende hypotetiske ­projeksjoner av USAs kystlinje om tre hundre år som viste utfallet av konkurrerende teorier om global oppvarming og polarisens nedsmelting.

Og så var det den jeg likte best: Et to meter og ti ­centimeter stort diagram av en bombarderbille – en hunn – som blandet sine kokende varme sekreter. Det hadde tatt meg fire måneders tegning, undersøkelser og påføring av benevnelser og hadde resultert i et stygt tilfelle av kikhoste som holdt meg borte fra skolen i en uke.

Men dr. Yorn, som hadde vært så avventende den gangen

M yggens og

i Pipestone Pass med sommerfuglhoven i hånda, hadde åpenbart snabel

sensiller

øynet store muligheter for meg og uten min viten og vilje meldt på arbeidene mine til Baird-prisen. Det virket merkelig lite voksent på meg. Skulle ikke han liksom være veilederen min? Men ærlig talt, hva visste vel jeg om de voksnes iblant så forlokkende verden?

Det var ikke ofte jeg tenkte over at jeg var tolv år ­gammel.

Tilværelsen var altfor hektisk til at jeg kunne dvele ved sånt som alder, men akkurat da, stilt overfor denne gedigne misforståelsen

26

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 26

25.02.10 09.37

Vest

skapt av voksne, kjente jeg – av grunner jeg ikke forsto – med ett hele ­tyngden av min ungdom, smertelig og akutt, som en fornemmelse rundt radialarteriene i håndleddene. Jeg skjønte også at G.H. Jibsen, som snakket til meg fra en annen verden og som i begynnelsen kanskje hadde vært skeptisk til den gutteaktige, syngende stemmen min, nå betraktet meg både som voksen og som en kollega.

Jeg så for meg at jeg hadde kommet til et stort T-kryss.

Til venstre lå slettene. Jeg kunne legge saken død, forklare for ­Jibsen at jeg, da jeg sa at jeg måtte på skolen i neste uke, faktisk mente at jeg skulle til Central Butte ungdomsskole, ikke undervise studenter ved Montana State University. Jeg kunne be høflig om unnskyldning for misforståelsen, takke for prisen, men forklare at det nok var klokest å gi den til en som kjører til jobben, stemmer ved valg, spøker om inntektsskatt i cocktail­selskaper og den slags. Det ville sette dr. Yorn i en knipe, men så hadde jo han også satt meg i en knipe. Og det ville være den anstendige handlemåten – det far, som alltid overholdt den uuttalte cowboykodeksen, ville ha gjort.

Til høyre lå fjellene. Jeg kunne bløffe. Jeg kunne bløffe meg helt til Washington D.C. og kanskje fortsette å bløffe der, stenge meg inne på et hotellrom som stinket av gamle sigarettstumper og rengjørings­middel, der jeg kunne tegne illustrasjoner og kart og skrive pressemeldinger bak ­lukkete dører som en moderne Oz. Kanskje jeg til og med kunne hyre en passe gammel skuespiller til å spille meg, en som kanskje så ut som en ­cowboy, en forsker-cowboy, en som mennene i Washington ville ­anerkjenne som en observant kar, en selvhjulpen mann fra Montana. Jeg kunne gjenskape meg selv, få meg en ny frisyre.

«Mr. Spivet?» sa Jibsen. «Er De fremdeles der?»

«Ja,» sa jeg. «Jeg er her.»

27

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 27

25.02.10 09.37

T.S. Spivets utvalgte verker

«Så når kan vi vente Dem, da? Det ville ha vært storartet om De kunne være her senest førstkommende torsdag og holde en tale under den gallaen. Folk kommer til å kaste seg over dette.»

Kjøkkenet vårt var gammelt. Der fantes det spisepinner og telefon­ ledninger og brannsikker vinyl, men ingen svar. Jeg tok meg i å undres på hva Layton ville ha gjort. Layton, som gikk med sporer på innendørs, som samlet på antikke våpen, og som en gang hadde syklet ned fra taket i pyjamasen etter å ha sett E.T., Layton, som bestandig hadde drømt om å se Washington fordi det var der presidenten bodde. Layton ville ha dratt.

Men jeg var ikke Layton, og jeg hadde ikke noe håp om å oppnå et heltemot som hans. Jeg hørte hjemme ved tegnebordet oppe på rommet mitt, der jeg omhyggelig skulle kartlegge Montana i sin helhet.

«Mr. Jibsen,» sa jeg og begynte nesten å lespe selv. «Takk for tilbudet – jeg er virkelig svært overrasket. Men jeg tror ikke det er særlig klokt av meg å ta imot det. Jeg har det svært travelt med arbeidet mitt, og, vel … tusen takk skal du ha uansett, og ha en god dag.»

Så la jeg på før han rakk å komme med innvendinger.

28

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 28

25.02.10 09.37