Turisten
Olen Steinhauer
Turisten Oversatt av Stig Aspaas
© 2010 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) Copyright © 2009 by Olen Steinhauer All rights reserved ISBN 978-82-04-15530-6 1. opplag 2010
Originalens tittel: The Tourist Opprinnelig forlag: St. Martin’s Press Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2010
Til Margo
TURISMENS ENDELIKT
Mandag 10. september til tirsdag 11. september 2001
1
Fire timer etter det mislykkede selvmordsforsøket gikk flyet hans inn for landing på Aerodrom Ljubljana. Han hørte et pling, og over hodet på ham ble beltelampen tent. Ved siden av ham festet en sveitsisk forretningskvinne sikkerhetsbeltet og så ut av vinduet på den klare himmelen over Slovenia. Det eneste som hadde vært nødvendig, var en umiddelbar avvisning for å gjøre det helt klart for henne at den urolige amerikaneren hun satt ved siden av, ikke var det minste interessert i å konversere. Amerikaneren lukket øynene og tenkte på fiaskoen i Amsterdam tidligere på dagen – skudd, glass som ble knust og treverk som ble fliset opp, sirener. Om selvmord er en synd, tenkte han, hva er det da for en som ikke tror på synd? Hva er det da? En vederstyggelighet mot naturen? Sannsynligvis, for naturens urokkelige lov handler om å fortsette å eksistere. Vitner: ugress, kakerlakker, maur, duer. Alle naturens skapninger arbeider med sikte på et eneste, enhetlig mål: å holde seg i live. Det er den udiskutable teorien for alt levende. I løpet av de siste månedene hadde han tenkt så mye på selvmord og hadde vurdert handlingen fra så mange mulige synsvinkler at den hadde mistet mye av effekten. Infinitivsuttrykket «å begå selvmord» var ikke mer tragisk enn «å spise frokost» eller «å sette seg», og ønsket om å ta livet av seg var ofte like sterkt som ønsket om «å sove». Noen ganger var det en passiv trang, som når han kjørte uforsvarlig uten sikkerhetsbelte eller gikk rett ut i en trafikkert gate uten å se seg for, men i den senere tid hadde han 7
stadig sterkere følt at han måtte ta ansvaret for sin egen død. «Den store stemmen» ville moren hans ha sagt. Der ligger kniven; du vet hva du skal gjøre. Det er bare å åpne vinduet og prøve å fly. Halv fem den morgenen, da han hadde lagt seg over en kvinne i Amsterdam og presset henne mot gulvet idet soveromsvinduet hennes eksploderte av skudd fra automatvåpen, hadde nettopp denne trangen nesten fått ham til å rette seg opp og ta imot kuleregnet som en mann. Han hadde vært i Nederland hele den uken for å passe på en drøyt seksti år gammel USA-støttet politiker hvis uttalelser om innvandring hadde sørget for at det var blitt satt en pris på hodet hennes. Leiemorderen, en drapsmann som i visse kretser gikk under navnet «Tigeren», hadde gjort et tredje forsøk på å drepe henne denne morgenen. Hadde han lyktes, ville han ha satt en stopper for avstemningen i den nederlandske nasjonalforsamlingen over det konservative lovforslaget hennes som nettopp handlet om innvandring. Hvordan en politiker som hun kunne eksistere og fortsatt stå så sterkt i hjemlandet hans, var et mysterium for ham. I dette tilfellet dreide det seg om en kvinne som hadde skapt seg en karriere ved å tilfredsstille redde bønder og bitre rasisters behov. «Å beholde et imperium er ti ganger vanskeligere enn å vinne et,» likte Grainger å si til ham. I hans bransje var det ikke rom for logiske forklaringer. Handling var en beveggrunn i seg selv. Men oversådd av glassbiter fra den knuste vindusruten og med den skrikende kvinnen under seg – skrikene minnet ham forresten om den sprakende lyden fra en frityrkoker – hadde han tenkt: Hva gjør jeg her? Han hadde til og med plassert den ene hånden på det flisete gulvteppet og begynte å reise seg igjen for å se denne drapsmannen rett inn i øynene. Midt i denne kakofonien hørte han at mobiltelefonen ringte lystig. Han trakk til seg hånden, så at det var Grainger som ringte, og ropte inn i den: «Hva er det?» «Riverrun, past Eve,» sa Tom Grainger. «And Adam’s.» Den lærde Grainger hadde laget koder av de første ordene i forskjellige romaner. Hans egen Joyce-kode sa ham at han 8
var ønsket et annet sted. Men ingenting var annerledes eller nytt. Den evige, uopphørlige rekken av byer og hotellrom og mistenkelige ansikter som hadde fylt livet hans i altfor mange år, virket sløvende i all sin kjedsommelighet. Ville det noen gang ta slutt? Dermed brøt han kontakten med sjefen, ga den skrikende kvinnen beskjed om å bli liggende og reiste seg … men han døde ikke. Skytingen hadde opphørt, og var blitt erstattet av de hylende sirenene fra Amsterdam-politiets biler. «Slovenia,» sa Grainger til ham senere, da han kjørte politikeren i sikkerhet til Tweede Kamer – det nederlandske underhuset. «Portorož, ved kysten. Vi har en forsvunnet koffert med skattebetalerpenger og en savnet stasjonssjef. Frank Dawdle.» «Jeg trenger en pause, Tom.» «Det blir den rene ferien. Angela Yates er kontakten vår – hun jobber ved Dawdles kontor. Et kjent fjes. Etterpå kan du bli der en stund og boltre deg i vannet.» Mens Grainger pratet videre og beskrev oppdraget temmelig overfladisk, hadde det begynt å murre i amerikanerens mage, og han kjente med ett en stikkende smerte. Dersom tilværelsens uforanderlige lov er det å eksistere, betyr det da at det motsatte nærmest er å anse som en slags forbrytelse? Nei. Om selvmord var en forbrytelse, ville det innebære at naturen skiller mellom godt og vondt. Men naturen skiller bare mellom balanse og ubalanse. Kanskje var nettopp dette det springende punkt – balanse. Han hadde nådd et ytterpunkt, beveget seg mot en avsondret, ekstrem ytterkant der ubalansen rådde. Han var et latterlig ubalansert vesen. Hvordan kunne naturen smile til ham? Også naturen ønsket uten tvil at han var død. «Sir?» sa en bleket, smilende flyvertinne. «Setebeltet.» Han glippet forvirret med øynene mot henne. «Hva med det?» «Du må feste det. Vi skal lande. Det er for din egen sikkerhets skyld.» Selv om han følte trang til å le, festet han det så hun skulle bli fornøyd. Deretter stakk han hånden ned i en jakkelomme, 9
tok opp en liten, hvit konvolutt full av piller han hadde kjøpt i Düsseldorf, og puttet to Dexedrine i munnen. Å leve eller å dø var en sak for seg; for øyeblikket ønsket han bare å være i beredskap. Den sveitsiske forretningskvinnen kastet et mistenksomt blikk bort på ham idet han stakk konvolutten ned i lommen igjen. Den pene brunetten med rundt ansikt bak det ripete, skuddsikre glasset betraktet ham da han nærmet seg. Han antok at han skjønte hva hun la merke til – for eksempel hvor store hendene hans var. Pianisthender. Virkningen av pillene gjorde at de skalv en anelse, og hvis hun registrerte det, kunne det hende hun forestilte seg at han spilte en sonate uten riktig å være klar over det. Han leverte et medtatt amerikansk pass som hadde krysset flere grenser enn mange diplomaters. En pianist på turné, tenkte hun kanskje. Litt blek og svett etter den lange flyturen han nettopp hadde lagt bak seg. Blodskutte øyne. Aviatofobi – flyskrekk – mistenkte hun trolig. Han fikk frem et smil, som bidro til å stryke bort den byråkratiske kjedsomheten han så i ansiktet hennes. Hun var faktisk svært pen, og han ville hun skulle skjønne at ansiktet hennes var en hyggelig velkomst til Slovenia bare ved å se på ham. I passet fant hun nærmere opplysninger om ham. En meter og åtti høy. Født i juni 1970 – altså trettien år gammel. Pianist? Nei – amerikanske pass oppga ikke yrke. Hun så opp og spurte ham med en litt usikker uttale: «Charles Alexander?» Paranoid grep han seg i å se seg fort om på nytt for så å sende henne et smil igjen. «Det stemmer.» «Forretninger eller turisme?» «Jeg er turist.» Hun holdt passet under lyset fra en ultrafiolett lampe, og deretter holdt hun et stempelmerke over en av de ledige sidene. «Hvor lenge skal du oppholde deg i Slovenia?» Charles Alexanders grønne øyne så vennlig på henne. «I fire dager.» 10
«Som turist? Du bør bruke minst en uke. Det er mye å oppleve her.» Han smilte til henne igjen og rugget på hodet. «Vel, du har kanskje rett. Jeg får se.» Betjenten presset merket på plass i passet og leverte det tilbake. «Ha det hyggelig i Slovenia.» Han gikk gjennom bagasjeområdet, der andre passasjerer fra Amsterdam-Ljubljana-flyet lente seg til tomme vogner rundt den stillestående bagasjekarusellen. Ingen så ut til å legge merke til ham, så han prøvde å la være å se ut som en paranoid stoffsmugler. Han visste at det skyldtes magen og virkningen av Dexedrinen. Det befant seg ingen funksjonærer bak de to hvite tollskrankene, og han fortsatte gjennom speildørene, som åpnet seg automatisk for ham. Flere forventningsfulle ansikter så skuffet på ham da de oppdaget at det ikke var ham de ventet på. Han løsnet på slipset. Sist Charles Alexander var i Slovenia for mange år siden, het han noe helt annet, et navn som var like falskt som det han benyttet nå. Den gang var landet fremdeles preget av en løftet stemning på grunn av tidagerskrigen i 1991 som hadde løsrevet det fra den jugoslaviske føderasjonen. Med grense mot Østerrike hadde Slovenia alltid stått litt på siden i den sammensatte nasjonen, mer tysk enn balkansk. Resten av Jugoslavia beskyldte slovenerne for å være snobbete – og ikke uten grunn. Så fikk han øye på Angela Yates rett utenfor inngangen til det travle ankomstområdet. Hun var kledd i langbukser og blå wienblazer, og hun sto med armene i kors over brystene mens hun røykte og så ut på de parkerte bilene foran ankomsthallen i det grå morgenlyset. Han gikk ikke i retning av henne. I stedet fant han et toalett, der han tok et overblikk over seg selv i speilet. Svetten og det bleke ansiktet hadde ingenting med flyskrekk å gjøre. Han dro av seg slipset, skvettet vann i ansiktet og prøvde å lindre de rødkantede øynene, men det gjorde ingen forskjell. «Beklager at du måtte opp så tidlig,» sa han idet han kom ut. Angela skvatt til samtidig som et skrekkslagent uttrykk kom 11
til syne i de lavendelblå øynene. Deretter smilte hun bredt. Hun så sliten ut, og det var neppe så merkelig. Hun hadde kjørt i fire timer for å møte ham, og det innebar at hun hadde vært nødt til å dra fra Wien ved femtiden. Hun slengte fra seg sigaretten, en Davidoff, for deretter å gi ham en dult i skulderen og slå armene om ham. Lukten av tobakk var behagelig. Hun holdt ham på en armlengdes avstand. «Du har ikke spist.» «Mat er sterkt oppskrytt.» «Og du ser helt forjævlig ut.» Han trakk på skuldrene idet hun holdt håndbaken foran munnen og gjespet. «Holder du ut en stund til?» spurte han. «Jeg har ikke sovet i det hele tatt i natt.» «Noe du trenger?» Angela strøk av seg smilet. «Bruker du fremdeles amfetamin?» «Bare i nødssituasjoner,» løy han, for han hadde tatt den siste dosen ene og alene fordi han hadde lyst til det, og nå kjente han en sitring i hele kroppen, noe som gjorde at han følte trang til å skylle ned resten. «Vil du ha en?» «Nei, vær så snill.» De krysset en adkomstvei som var fullpakket med morgendrosjer og busser på vei inn til byen, og gikk videre ned en betongtrapp til parkeringsplassen. «Er du Charles denne gangen?» spurte hun lavt. «Har vært det i snart to år nå.» «For et tåpelig navn. Altfor aristokratisk. Jeg nekter å bruke det.» «Jeg har bedt om et nytt flere ganger. Da jeg var i Nice for en måned siden, var det en russer der som allerede hadde hørt snakk om Charles Alexander.» «Å?» «Russeren tok meg nesten.» Hun smilte som om han spøkte med henne, men det var langt fra tilfellet. I neste øyeblikk reagerte de følsomme synapsene hans og fikk ham til å spørre seg selv om han var litt for meddelsom. Angela visste ingenting om jobben hans, og det skulle hun strengt tatt heller ikke gjøre. 12
«Fortell meg om Dawdle. Hvor lenge har du arbeidet sammen med ham?» «I tre år.» Hun tok frem nøkkelknippet og trykket på en liten, svart knapp til hun fikk øye på en grå Peugeot som blinket til dem tre rader unna. «Frank er sjefen min, men vi har et uformelt forhold. Bare et lite firma innenfor ambassadens vegger.» Hun tidde et øyeblikk. «Han var grei mot meg en stund. Kan du forestille deg det? Greide ikke å se hva han sto overfor.» Hun sa det med en antydning til hysteri i stemmen, og det fikk ham til å frykte at hun skulle begynne å gråte. Like fullt presset han henne. «Hva tror du? Var det han som gjorde det?» Angela åpnet lokket til bagasjerommet på Peugeoten. «Ikke tale om. Frank Dawdle var ikke uredelig på noe vis. Kanskje en smule feig. Og dårlig til å kle seg. Men aldri uærlig. Det var ikke han som tok pengene.» Charles slengte bagen på plass. «Du snakker om ham i fortid, Angela.» «Jeg er bare redd.» «For hva da?» Angela rynket pannen irritert. «Redd for at han er død. Hva trodde du?»
2
Hun kjørte forsiktig, noe han antok var et uunngåelig resultat av at hun hadde oppholdt seg i Østerrike i to år. Hadde hun vært stasjonert i Italia eller her i Slovenia, ville hun ha gitt blaffen i å bruke blinklysene og å respektere alle de irriterende fartsbegrensningene. For å lette på den spente atmosfæren begynte han å snakke om gamle London-venner fra den tiden da de begge hadde jobbet i ambassaden med en slags attachéstatus. Han hadde reist av sted på svært kort varsel, og det eneste Angela visste, var at den nye jobben hans for en eller annen hemmelig avdeling krevde at han stadig skiftet navn, og at han igjen jobbet under ledelse av den gamle sjefen deres, Tom Grainger. Resten av de ansatte ved London-avdelingen trodde på det de var blitt fortalt – at han hadde fått sparken. «Jeg drar en tur dit nå og da i selskaper,» sa hun. «Jeg blir alltid invitert. Men det er en trist forsamling, som du vet. Det gjelder alle diplomater. Det er noe intenst ynkelig over dem.» «Jaså?» sa han, selv om han skjønte hva hun mente. «Det er som om de lever på sitt eget, vesle område omgitt av piggtråd. De later som om de stenger alle ute, når det faktisk er slik at det er de som er stengt inne.» Det var å si det på en pen måte, og det fikk ham til å tenke på Tom Graingers forestilling om sitt imperium – som romerske utposter i fiendtligsinnede land. Straks de kjørte inn på A1 og svingte sørvestover, tok Angela opp igjen tråden. «Har Tom informert deg om alt sammen?» «Ikke så mye. Kan jeg få en sigarett av deg?» «Ikke her i bilen.» 14
«Nei vel.» «Fortell meg det du vet, så skal jeg supplere.» De kjørte gjennom tett skog, og furutrær flimret forbi mens han refererte den korte samtalen med Grainger. «Han sa at Frank Dawdle ble sendt hit ned for å levere en stresskoffert full av penger. Han sa ikke noe om hvor mye.» «Tre millioner.» «Dollar?» Hun nikket med blikket festet på veien. Charles fortsatte: «Han ble sist sett på Hotel Metropol i Portorož av slovenske etterretningsfolk. Inne på rommet sitt. Så forsvant han.» Han ventet på at hun skulle fylle de mange tomme hullene i referatet, men hun kjørte bare videre like jevnt og sikkert som hun hadde gjort hele tiden. «Er det noe mer du vil fortelle meg? Hvem som skulle ha pengene, for eksempel?» Angela la hodet en anelse på skakke til begge sider, men i stedet for å svare slo hun på radioen. Den var forhåndsinnstilt på en stasjon hun hadde funnet på den lange turen fra Wien. Slovensk popmusikk. Skrekkelige greier. «Og kanskje du kan fortelle meg hvorfor vi fikk rede på Dawdles siste bevegelser og oppholdssted fra SOVA og ikke fra våre egne agenter.» Som om han ikke skulle ha sagt noe som helst, skrudde hun opp volumet, og boybandharmonier fylte bilen. Til slutt begynte hun å snakke, men Charles måtte bøye seg halvveis over girspaken for å høre hva hun sa. «Jeg er ikke sikker på hvor og hvordan det hele begynte, men ordrene fikk vi i alle fall via New York-kontoret. Toms kontor. Av innlysende grunner valgte han Frank. En veteran med plettfritt rulleblad og uten egne ambisjoner. Ingen alkoholproblemer, ingen verdens ting som kunne føre til problemer. Han var den man kunne sende av sted med tre millioner. Og enda viktigere, han var et kjent syn her. Dersom slovenerne skulle observere ham i disse omgivelsene, ville det neppe føre til mistanker. Han var på ferie i Portorož hver sommer, og han snakket flytende slovensk.» Hun kvalte en liten latter. «Han stoppet til og med og pratet med dem. Har Tom fortalt deg 15
det? Den dagen han kom, fikk han se en SOVA-agent i en gavebutikk og kjøpte en liten lekebåt til ham. Slik er Frank.» «Jeg liker stilen hans.» Angelas oppsyn antydet at han uttrykte seg upassende ironisk. «Det hele skulle være såre enkelt. Frank tar med seg pengene ned til havnen på lørdag – for to dager siden – og gjennomfører en uproblematisk overlevering av stresskofferten. Til gjengjeld får han en adresse. Han går til en telefonkiosk, ringer meg i Wien og gir meg adressen. Deretter kjører han tilbake.» Popsangen var slutt, og en ung programleder skrek et eller annet på slovensk om det hyperaktuelle bandet han nettopp hadde spilt, samtidig som han mikset inn introen til den neste melodien, en sukkersøt ballade. «Hvorfor hadde han ingen backup?» «Han hadde det,» sa hun og kastet et blikk i bakspeilet. «Leo Bernard. Du møtte jo ham i München for et par år siden, ikke sant?» Charles husket en velvoksen fyr fra Pennsylvania. I München hadde Leo fungert som sikkerhetsvakt for dem under en operasjon sammen med den tyske føderale etterretningstjenesten BND mot et egyptisk heroinforetagende. Det var aldri blitt nødvendig å teste Leos slåssferdigheter, men Charles hadde erfart hvor behagelig det var å vite at den kraftige mannen var tilgjengelig hele tiden. «Ja. Leo var en morsom fyr.» «Vel, han er død,» sa Angela og kikket i bakspeilet igjen. «På hotellrommet sitt i etasjen over Franks rom. Ni-millimeter.» Hun svelget. «Vi tror hans egen pistol ble brukt, selv om vi ikke har greid å finne selve våpenet.» «Var det noen som hørte noe?» Hun rystet på hodet. «Leo brukte lyddemper.» Charles lente seg tilbake i setet og kastet ufrivillig et blikk i sidespeilet. Han dempet volumet på radioen idet en kvinnestemme forsøkte å holde en høy E med heller tvilsomt hell. Så slo han av radioen. Angela var forbeholden når det gjaldt de sentrale omstendighetene i denne saken – blant annet bakgrunnen for det store pengebeløpet – men det kunne vente. 16
Akkurat nå ville han prøve å se for seg hva som hadde skjedd. «Når ankom de kysten?» «Fredag ettermiddag. Den sjuende.» «Dekknavn?» «Ikke Frank. Han er for kjent til det. Leo brukte et gammelt – Benjamin Schneider, østerriker.» «Lørdag – altså dagen etter – skulle byttehandelen finne sted. Hvor på havnen?» «Jeg har notert det.» «Tidspunkt?» «Sju om kvelden.» «Og Frank forsvant …?» «Han ble sist sett ved firetiden lørdag morgen. Han var oppe til da og drakk sammen med Bogdan Krizan, den lokale SOVA-sjefen. De er gamle venner. Ved totiden om ettermiddagen fant noen av rengjøringspersonalet Leo død.» «Hva med havnen? Var det noen som observerte hva som hendte der klokken sju?» Hun kastet igjen et blikk i speilet. «Vi kom for sent. Slovenerne aktet ikke å spørre oss om hvorfor Frank kjøpte leketøy til dem. Og vi visste ikke at Leo var funnet død, før etter klokken sju. Papirene hans var overbevisende nok til å forvirre den østerrikske ambassaden i over åtte timer.» «Kunne dere ikke ha sendt et par vakter til når tre millioner dollar sto på spill?» Angela fikk et stramt drag om munnen. «Kanskje det, men etterpåklokskap hjelper oss ikke det spor.» Inkompetansen overrasket først Charles, men i neste øyeblikk ikke. «Hvem hadde ansvaret?» Da hun så i speilet igjen, var draget om munnen enda strammere, og hun var rød i kinnene. Altså var det hennes feil, tenkte han, men hun svarte: «Frank ville at jeg skulle bli i Wien.» «Det var Frank Dawdles avgjørelse å dra av sted med tre millioner dollar og bare én sikkerhetsvakt?» «Jeg kjenner mannen. Det gjør ikke du.» Hun uttalte ordene uten å bevege leppene. Charles var på nippet til å fortelle henne at han faktisk kjente sjefen hennes. I 1996 hadde han jobbet sammen med ham for å rydde 17
av veien en tidligere kommunistspion i et av de østeuropeiske landene. Men det var noe hun ikke skulle vite. Han rørte ved skulderen hennes for å signalisere litt sympati. «Jeg skal ikke snakke med Tom før vi har fått noen skikkelige svar. Ok?» Endelig så hun på ham med et matt smil. «Takk, Milo.» «Charles.» Smilet ble en anelse spottende. «Jeg lurer på om du i det hele tatt har et virkelig navn.»