11 Forord
Forord
En fange og hans vokter. En vokter og de som er fengslet. Det finnes mange beskrivelser av dette motivet. Dette er en bok om noen av dem. Fra den greske antikken til nåtidens offentlige ordskifte, fra agoraen i Athen til norsk akademia, har relasjonen vært skildret og kritisert, utforsket, justert og forsøkt rettferdiggjort. Noen av historiene har handlet om overgrep og bevisst smertepåføring. Som i Fjodor Dostojevskijs opptegnelser fra fengselet i Sibir, «det døde hus» hvis leder «hadde drevet det så langt at fangene skalv for ham» (Dostojevskij, 1862/1990, s. 15). Som i beskrivelsene fra Abu Ghraib, fengselet noen mil vest for Bagdad der flere av de nordamerikanske vokterne ble dømt for mishandling (Gourevitch & Morris, 2008). Eller som i idéhistoriker Espen Schaannings refleksjoner omkring betjent rollen i dagens kriminalomsorg. De norske fengselsbetjentene er i hans penn «voktere som har som oppgave å sørge for at fangene lider så mye som foreskrevet» (Schaanning, 2009, s. 107). Ikke ved å brennemerke, lemleste eller ydmyke kroppene deres, slik det ble gjort i tidligere århundrer. Nei, fortidens steiler og hjul er byttet ut med nåtidens nøkkelknipper, kroppslig lidelsespåføring er blitt til sjelspine, og «betjentenes viktigste oppgave» er ifølge Schaanning «å sørge for at fangene er lei seg» (Schaanning, 2002a, s. 178, 198, 206n). Fengselsbetjenter er «smertepåførere i den forstand at de skal sørge for at fengslet utøver sin tilsiktede lidelsesfulle virkning på fangene», skriver han – og legger til: «Skal vi bruke et billedspråk (som ikke er ment å dramatisere smerten, men kun å anskueliggjøre betjentenes rolle), kan vi si at de er ‘bødler som styrer øksen’. De holder fengselshjulene i gang» (Schaanning, 2009, s. 105). Andre tilnærminger har handlet mer om oppgjør og forsoning, samtaler og håp. I den epigrafen som danner opptakten til denne boka, i én av den europeiske litteraturens aller første historier om vokteren og fangen, møter vi nettopp et slikt motiv.1 Det er i år 399 f.Kr. Sokrates er dømt til døden.2 Han befinner seg i fengselet like ved Athens torg,3 og han passes på av en gruppe embetsmenn og tjenere. Disse embetsmennene omtales som «guardians of the prison» (Aristoteles, 1952, 35:1);4 tjenerne var offentlige slaver (hyperetai) som kunne bistå embetsmennene med å foreta arrestasjoner, være bødler eller arbeide med oppgaver inne i fengselet.5 Og det er én av disse slavene
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 11
25.02.15 12.38
12 Forord
som Sokrates omtaler i så vennlige ordelag rett før han skal drikke giften og dø: «How charming the man is!» forteller han til sine venner ifølge Platon. «Ever since I have been here he has been coming to see me and talking with me from time to time, and has been the best of men» (Platon, 2009, 116b-e). Innenfor den norske straffegjennomføringsdiskursen har også etiker og fengselsforsker Paul Leer-Salvesen reflektert rundt den moderne, norske betjentrollen. Hans tilnærming ligger tett opp til Sokrates’ samtalepartner i fengselet. Riktignok forteller han om betjenter som opptrer både distansert og moraliserende, men han løfter samtidig frem historier fra de fengslede som tydeliggjør en alternativ rolleforståelse. Ofte, skriver Leer-Salvesen, påtar fengselsbetjentene seg «en sjelesørger-rolle i kombinasjon med sine andre funksjoner» i møte med de som er fengslet – ikke minst overfor de som er i varetekt. Mange av de fengslede han intervjuet, forteller «at fengselsbetjentene var de eneste de hadde å snakke med i begynnelsen i tillegg til avhørene hos politiet» (Leer-Salvesen, 1991, s. 48). Han beskriver også hvordan noen av dem gikk «inn i et oppgjør med det de hadde gjort», en prosess som kunne romme en rekke forskjellige og skiftende følelser (sinne, fortvilelse, ensomhet, bitterhet, angst, tomhet, mørke), og som minnet mye om sorg. I denne tilstanden, hevder Leer-Salvesen, kan og bør fengselsbetjentene ha en rolle som ledsagere eller samtalepartnere – både overfor «de som har gjort seg skyldig i store og alvorlige tragedier og de som har krenket andre i det små». For som han skriver: «Den som vil ta et oppgjør med noe en har gjort, trenger mennesker som lytter, mennesker som kan være ledsagere i sorgen» (Leer-Salvesen, 2002a, s. 47–54; jf. Leer-Salvesen, 1991, s. 124–129). Andre fengselsforskere vektlegger betjentenes rolle som påvirkere og endringsarbeidere. Olav Levin Johansen, som selv har lang erfaring som fengselsbetjent, argumenterer for eksempel for å se på yrket som en oppdragergjerning, et oppdrag der de ansatte kan og bør fremstå som oppdragere og «signifikante andre» for de som er fengslet. En signifikant annen er et menneske som andre opplever er «en spesielt nær person», og ifølge Johansen kan «en fengselsbetjent med spesiell profesjonell relasjon til en innsatt» fremstå som en slik «signifikant andre»: «I kriminalomsorgen er det den innsatte som er klienten og fengselsansatte som har hovedansvaret for å skape de nødvendige relasjonene i endringsarbeidet. […] Fengselsbetjentrollens betydning må kunne sammenlignes med lærerens. Begge yrkesrollene gjennomfører pedagogisk veiledning og oppdragelse», skriver han. For som han også poengterer: «Fengselsbetjenten er den personen som har den døgnbaserte (kriminal)omsorgen for innsatte og dermed har de beste mulighetene til å skape de relasjonene som er betydningsfull i rehabiliteringsarbeidet» (O.L. Johansen, 2010).
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 12
25.02.15 12.38
13 Forord
***
Som sagt: Det finnes en rekke beskrivelser av relasjonen mellom en fange og hans vokter, og dette er en tekst om noen av dem. Jeg har undersøkt hvordan kriminalomsorgens politiske, faglige og administrative ledelse beskriver betjentrollen i sentrale dokumenter. Jeg har snakket med nitten fengselsbetjenter i norske høysikkerhetsavdelinger om hvordan de opplever og reflekterer rundt arbeidsdagen og yrkesrollen sin. Jeg har intervjuet medlemmene i Kriminalomsorgens aspirantnemnd – det organet som på oppdrag av Justisdepartementet6 intervjuer, vurderer og ansetter fremtidens fengselsbetjenter – om hva de ser etter i utvelgelsen. Og jeg har sett nærmere på hvordan Kriminalomsorgens utdanningssenter kommuniserer betjentrollen til potensielle søkere gjennom en rekrutteringsbrosjyre. Slik forsøker jeg å gi et svar på det som er bokas omdreiningspunkt, spørsmålet: Hvilke moralske idealer kan identifiseres og fremstår som profesjonsetisk relevante i de beskrivelser som fem instanser – alle med enten en politisk, faglig, administrativ eller profesjonell tilknytning til kriminalomsorgen – gir av rollen som fengselsbetjent i fengselsavdelinger med høyt sikkerhetsnivå? Med «beskrivelser» mener jeg her de skildringer, fremstillinger eller karakteriseringer som uttrykkes gjennom aktuelle skrevne tekster, fotografier eller artikulasjoner i tidsrommet fra 1. mars 2002 til 31. desember 2010. Den ene enden av denne tidslinjen er satt fordi det var da fengselsloven av 1958 ble erstattet av straffegjennomføringsloven (loven trådte i kraft 1. mars 2002). Den andre enden var det året jeg avsluttet datainnsamlingen av intervjuene. For ikke å gjøre analysene for omfattende, har jeg avgrenset beskrivelsene til å gjelde fengselsbetjentenes profesjonelle relasjon til personer som er varetektsfengslet eller domfelt. Med «rolle» forstår jeg de sosialt definerte forventninger som knyttes til posisjonen eller stillingen fengselsbetjent. Og det er den relasjonen som fengselsbetjentene har til de som er fengslet, altså de som har rollen «fengslet» eller «domfelt/varetektsinnsatt», som utgjør interessefeltet for analysen. Med «fengsler med høyt sikkerhetsnivå» sikter jeg til det som er det nest høyeste sikkerhetsnivået i kriminalomsorgen. Det er tre grunner til at jeg fokuserer analysene på den måten: I Norge skilles det for det første mellom fem ulike fengselstyper, avhengig av hva slags sikkerhetsnivå straffegjennomføringen er forankret i. Foruten fengsler med høyt sikkerhetsnivå (også kalt lukkete fengsler), finnes det fengsler med lavere sikkerhetsnivå (også kalt åpne fengsler),7 overgangsboliger8 og forvaringsanstalter9 (straffegjennomføringsloven § 10). I tillegg er det opprettet avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå, men disse avdelingene, som er for de domfelte og
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 13
25.02.15 12.38
14 Forord
varetektsinnsatte personene som kriminalomsorg og/eller påtalemyndighet mener representerer en særlig sikkerhetsrisiko, er ifølge Justisdepartementet «relativt sjelden i bruk» (Justisdepartementet, 2008a, s. 98).10 Fengselsavdelinger med høy sikkerhet fremstår dermed som det høyeste sikkerhetsnivået som vanligvis blir benyttet i Norge. For det andre er det her de aller fleste fengslede personene gjennomfører straffen: I årene fra 2007 til 2011 var litt over seks av ti fengselsplasser i Norge med høyt sikkerhetsnivå.11 Og for det tredje fører denne gjennomføringsformen til profesjonsmoralske utfordringer som ikke i like stor grad kommer til uttrykk i avdelinger som har lavere sikkerhetsnivå: Det er i høysikkerhetsfengslene at de fleste varetektsinnsatte befinner seg, ikke sjelden i såkalt isolasjon eller med brev- og besøksforbud.12 Det er her kontrollen er sterkest. Det er her de fengslede personene møter flest restriksjoner. Det er her hverdagen blir mest styrt av kriminalomsorgens ansatte, og det er dette sikkerhetsnivået som kommer tettest på hva sosiologen Erving Goffman i sin tid omtalte som totale institusjoner: steder hvor et større antall likestilte personer sammen fører en innelukket, formelt administrert tilværelse, avskåret fra samfunnet utenfor i en lengre periode – som for eksempel gjennom låste dører, høye murer og piggtrådgjerder (Goffman, 1961/1991, s. 11, 15–16).
Moralske idealer for betjentrollen Dette er altså en bok om moralske idealer og om rollen som fengselsbetjent i norske høysikkerhetsavdelinger. Men hva menes med moral? Hva forstår jeg med et ideal? Og hva vil jeg først og fremst vektlegge når jeg skal forsøke å identifisere slike moralske idealer? Jeg starter med ordene «etikk» og «moral», to substantiver som ofte kan være vanskelige å skille fra hverandre. De har begge etymologiske røtter i antikken. Moral kommer fra det latinske mos, etikk fra det greske ethos. Begge begrepene kan oversettes med skikk og bruk, oppførsel eller sedvane, og i dagens hverdagsspråk opptrer de da også ofte som synonymer. Dette har fått flere forfattere til å mene at den hverdagsspråklige sammenblandingen av de to uttrykkene også bør prege den fagetiske samtalen (S. Andersen, 2008, s. 13; Martinsen, 1993, s. 73; S.B. Eide & Skorstad, 2007, s. 39). Jeg har forståelse for en slik tilnærming, men som et analytisk skille vil jeg likevel bruke begrepene i denne boka slik de tradisjonelt er blitt brukt innenfor norsk og nordisk etikkforskning og moralfilosofi (K.E. Johansen & Vetlesen, 2005, s. 108).13 Når jeg derfor skriver om «fengselsbetjentenes profesjonsmoral», skal dette forstås som beskrivelser av handlinger, holdninger og oppfatninger om rett og galt, godt og ondt slik disse virkeliggjøres i praksis som profesjonsutøvere, mens jeg bruker uttrykket «fengselsbetjenters
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 14
25.02.15 12.38
15 Forord
profesjonsetikk» om den normative refleksjonen som blir gjort eller kan knyttes til en slik moralsk praksis. Jeg vil imidlertid ikke gjøre et skarpt skille mellom «moral» og «etikk», først og fremst fordi ulike forfattere bruker begrepene på ulike måter. Dette gjør at jeg i omtalen av forfatterskap eller synspunkter ofte vil bruke forfatternes egne uttrykk, og på den måten vil jeg heller ikke operere med en konsekvent distinksjon. Uttrykket «moralske idealer» bygger på innsikter hentet fra filosofen Charles Taylor. I boka The ethics of authenticity definerer han et moralsk ideal («moral ideal») som «a picture of what a better or higher mode of life would be, where ‘better’ and ‘higher’ are defined not in terms of what we happen to desire or need, but offer a standard of what we ought to desire» (Taylor, 1992, s. 16). Taylor kobler på den måten moralske vurderinger til språklige artikulasjoner av kvalitative, verdiladete kontraster. Det hører nemlig med til det å være menneske at vi har evne og mulighet til å kunne trekke kvalitative skiller mellom ønsker og mål ut fra en distinksjon mellom ulike verdier, hevder Taylor (Taylor, 1985, s. 65).14 Som moralske aktører kan vi betrakte noen ønsker og mål som bedre eller høyere enn andre, eller vi kan vurdere dem som mindre gode, onde, simple, trivielle eller uverdige. Denne evalueringen, som Taylor omtaler som vår evne til å foreta sterke vurderinger («strong evaluation»), handler om den kvalitative verdien av forskjellige ønsker og motivasjoner.15 «I want to speak of strong evaluation where we ‘evaluate’, that is, consider good/bad, desirable/despicable, our desires themselves», skriver han og påpeker at et moralsk subjekt som foretar slike vurderinger, altså er i besittelse av et språk av evaluerende motsatser omkring hva som er ønskverdig (Taylor, 1985, s. 23, 65): The desirable is not only defined for him by what he desires, or what he desires plus a calculation of consequences; it is also defined by a qualitative characterization of desires as higher and lower, noble and base, and so on. Reflection is not just a matter, where it is not calculation of consequences, of registering the conclusion that alternative A is more attractive to me, or draws me more than B. Rather the higher desirability of A over B is something I can articulate if I am reflecting as a strong evaluator. I have a vocabulary of worth (Taylor, 1985, s. 23–24).
Et moralsk ideal kan slik sett knyttes til vår evne til å skjelne mellom ønsker og mål ut fra kvalitative verdivurderinger. Samtidig er det – som også flere kommentatorer gjør oppmerksom på – nærliggende å bruke begrepet «holdning» om det som uttrykker seg gjennom sterke vurderinger (Henriksen, 1997, s. 81; Laitinen, 2003, s. 22, 44ff; Vetlesen, 2007, s. 40ff). For som Taylor skriver i essayet Self-interpreting animals:
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 15
25.02.15 12.38
16 Forord
To be a strong evaluator is thus to see desires in an additional dimension. And this is in fact essential to our important evaluative distinctions. […] Courage requires that we face danger, feel the fear which is appropriate, and nevertheless over-rule the impulse to flee because we in some sense dominate it, because we are moved by something higher that mere impulse or the mere desire to live. It may be glory, or the love of country, or the love of some individuals we are saving, or a sense of our own integrity. Implicit in all of these is that the courageous man is moved by what we can at least think of as seen by him to be higher (Taylor, 1985, s. 25n).16
Opprinnelig var «verdi» et økonomisk begrep, men fra attenhundretallet av ble det stadig mer vanlig å bruke det også innenfor de etiske diskursene. I dagens vestlige samfunn har det blitt et av etikkens nøkkelbegreper, og det har i stor grad overtatt og erstattet den posisjonen ord som «goder» og «det gode» tradisjonelt har hatt (Asheim, 2005). Under overskriften «the many faces of values» påpeker imidlertid samfunnsforskerne Jan W. van Deth og Elinor Scarbrough hvor stor variasjon det er i bruken av begrepet. Etter å ha gjennomgått en lang rekke forskningsbidrag finner de at «verdi» («value») er definert på svært varierte måter innenfor fagområder som psykologi, sosiologi, økonomi, antropologi, statsvitenskap og filosofi. Ja, det er så liten enighet om hvordan ordet skal forstås, at det er tvilsomt «whether a definition of values can be produced that embraces all the meanings assigned to the terms and its cognates or that would be acceptable to all investigators», skriver de (Van Deth & Scarbrough, 1995, s. 24).17 Betyr så dette at verdibegrepet er blitt så forslitt og utydelig at det nærmest er umulig å bruke? Jeg tror ikke det. Som jeg i andre sammenhenger vil argumentere for i denne boka, er påpekninger av begrepsvariasjon og innholdsmangfold ikke i seg selv et argument for å unngå å bruke betegnelsen. Snarere minner det om hvor viktig det er å avklare hva man selv legger i et begrep, før man bruker det. En slik artikulert presisering er, som Charles Taylor formulerer det, med på å bringe oss sammen «qua participants in a common act of focussing» (Taylor, 1985, s. 259–260). Samtidig tydeliggjør og markerer det hva jeg leter etter i dokumentene og de transkriberte intervjuene. I denne studien er det Jan W. van Deth og Elinor Scarbroughs definisjon av verdi («value») jeg legger til grunn. De bruker verdibegrepet om «conceptions of the desirable which are not directly observable but are evident in moral discourse and relevant to the formulation of attitudes» (Van Deth & Scarbrough, 1995, s. 46). Jeg velger en slik definisjon av fire grunner: For det første blir det tydelig at det er snakk om et etisk (og ikke for eksempel et
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 16
25.02.15 12.38
17 Forord
økonomisk eller estetisk) begrep. For det andre får det frem at verdier ikke er noe som direkte kan observeres, men i stedet må tolkes ut fra språklige artikulasjoner. For det tredje knyttes begrepet til noe som kan ønskes eller begjæres, en kobling som på den måten setter det i direkte sammenheng med den definisjonen jeg tidligere har gitt av moralsk ideal (der det knyttes til «a standard of what we ought to desire»). Og for det fjerde blir det eksplisitt at det finnes tette forbindelseslinjer mellom verdier og holdninger.18 Med «holdning» forstår jeg en fast, bestemt og konsekvent stilling eller opptreden overfor noe eller noen (Asheim, 1997, s. 283). Holdningsbegrepet står slik i nær sammenheng med dydsbegrepet, ikke minst slik det er blitt forstått av aristotelisk-influerte moralfilosofer.19 I denne tradisjonen har en dyd («virtue») gjerne blitt definert som «a state or disposition of a person» (Annas, 2006, s. 516). Denne tilstanden eller disposisjonen har en klar orientering, hevder moralfilosofen Julia Annas: En dyd er nemlig en disposisjon til å gjøre den riktige tingen for den riktige grunnen til riktig tid og med riktig styrke og kraft. Hun utdyper påstanden slik: If someone is generous, say, then she has a character of a certain sort; she is dispositionally, that is, habitually and reliably, generous. A virtue, though, is not a habit in the sense in which habits can be mindless, sources of action in the agent that bypass her practical reasoning. A virtue is a disposition to act, not an entity built up within me and productive of behaviour; it is my disposition to act in certain ways and not others. A virtue, unlike a mere habit, is a disposition to act for reasons, and so a disposition that is exercised through the agent’s practical reasoning; it is built up by making choices and exervised in the making of further choices (Annas, 2006, s. 516).
I boka Hva betyr holdninger? viser teolog og etiker Ivar Asheim hvilke tette bånd som finnes mellom holdnings- og dydsbegrepet.20 Etter hans vurdering omtaler de imidlertid ikke det samme, og han ser også problemer med å relansere et såpass ladet ord som dyd. Ordet «dyd», skriver han, har nemlig mer eller mindre gått ut av den norske dagligtalen, mens «holdning» er blitt et «nøkkelbegrep i alminnelig moraldebatt». Behovet for «nærkontakt mellom fagetikk og hverdagsspråk taler således for å gi holdningsbegrepet preferanse», mener han (Asheim, 1997, s. 10). Det er også viktige kvalitative forskjeller mellom de to begrepene. For mens dyd utelukkende kvalifiseres som noe positivt i den aristoteliskinfluerte moralfilosofien, er holdninger noe som behøver en nærmere konkretisering og fortolkning. Det er nemlig mulig å ha både gode og dårlige holdninger, påpeker Asheim og får på den måten frem at holdninger – slik
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 17
25.02.15 12.38
18 Forord
jeg tidligere skrev om verdier – er noe som kan beskrives i et evaluerende språk (Asheim, 1997, s. 22–23). Han finner også andre forskjeller mellom de to begrepene, ikke minst når det gjelder deres relasjonelle uttrykk. I sin lesning av Aristoteles mener Asheim å finne et refleksivt dydsbegrep. Dydene peker tilbake på subjektet selv. De skal tjene til individuell selvutvikling, og de relasjonelle dimensjonene blir dermed mindre fremtredende. Dette mener han er et springende punkt i den aristoteliske dydslæren. For dydene er ikke noe vi trenger «for egen selvutviklings skyld», hevder han. «Det er vår neste, hvor han enn finnes, som trenger våre dyder» (Asheim, 1997, s. 168). Det har kommet flere innvendinger mot en slik tolkning av Aristoteles. Asheims kritikk av en individsentrert etikk mister nemlig av syne at dydene skal bidra til realiseringen av det menneskelige, ikke kun det individuelle, påpekes det: «Den som er moralsk god hos Aristoteles, er det ikke bare for seg selv eller med tanke på sitt eget (individuelle) gode. Tvert om, jeg kan bare være god ved å ville og gjøre det gode overfor andre», skriver Arne Johan Vetlesen (Vetlesen, 1998, s. 15).21 Jeg er enig med Vetlesen i dette. Samtidig følger jeg Asheim i hans beskrivelse av dyd som «en positiv holdning (= ‘fast, bestemt og konsekvent stilling eller opptreden’) som tjener medmennesket og bevarer fellesskap» (Asheim, 1997, s. 283). I analysen av det innsamlede datamaterialet vil jeg imidlertid forsøke å identifisere holdninger, ikke dyder. Dette gjør jeg dels fordi jeg følger Asheim i hans understreking av nærkontakt mellom fagetikk og hverdagsspråk, og dels fordi jeg på den måten også kan identifisere beskrivelser i datamaterialet av hva jeg oppfatter er dårlige eller mindre positive holdninger. I denne boka forstår jeg dermed «moralske idealer» som de bilder som kan identifiseres i det empiriske materialet av hvordan en bedre eller mer høytstående måte å opptre på i rollen som fengselsbetjent ville være. De to adjektivene, «bedre» og «høytstående», handler da ikke om hva et menneske tilfeldigvis kan begjære eller trenge, men om standarder for hvordan ulike instanser ønsker og forventer at fengselsbetjenter skal opptre overfor de som er fengslet. For å identifisere disse standardene vil jeg i særlig grad lete etter moralske verdier og holdninger som kommer til uttrykk i det innsamlede datamaterialet.
Bokas oppbygning Boka har ti kapitler, fordelt på fire deler. I den første delen, den jeg har kalt for «Fengselet og forskeren», vil jeg introdusere fengselet som arbeidsarena og tydeliggjøre hvordan studien er forskningsetisk og metodisk forankret. Delen består av to kapitler. I kapittel 1 (I fengsel) gir jeg en konstruert, men empirisk informert beskrivelse av
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 18
25.02.15 12.38
19 Forord
vanlige hendelser som kan skje en vanlig dag i et vanlig norsk høysikkerhetsfengsel. Slik vil jeg forsøke å gi en første introduksjon til betjentrollen og bokas tematikk. I kapittel 2 (Å forske på betjentrollen) tydeliggjør jeg de forskningsetiske og metodiske vurderingene som er blitt gjort. Dette kapitlet gir blant annet anledning til å diskutere valg av kvalitativ metodikk og de strategiene jeg la opp til når det gjelder intervjuene og dokumentene. Jeg peker også på særlige forskningsetiske hensyn og reflekterer rundt studiens gyldighet og pålitelighet. Del 2, som har fått navnet «Straff og samfunnsmandat», er bygd rundt to kapitler. I kapittel 3 (Hvordan kan det etisk forsvares å straffe mennesker med noe ondt?) ser jeg nærmere på begrepet «straff» og hvordan statens bruk av fengselsstraff tradisjonelt er blitt rettferdiggjort. Jeg etablerer her også straffeteoretiske fortolkningsressurser som vil være viktige for de empiriske analysene (i del 3) og den normative refleksjonen (i del 4). Kapit tel 4 (Samfunnsmandatet) er viet dels diskusjoner om samfunnsmandatets betydning for profesjonelle yrkesutøvere innenfor offentlig sektor, og dels en identifisering av hvilket samfunnsmandat som er gitt fengselsbetjentene i en bestemt tidsperiode (2009 til 2010). Jeg løfter her frem grunner for å studere betjentenes profesjonsmoral i lys av et politisk gitt mandat, og jeg kritiserer enkelte norske fengselsforskere for å overse at hverdagslivets verdier og normer ikke alltid kan eller bør realiseres på profesjonsarenaen. I denne diskusjonen hevder jeg samtidig at betjentene også har et moralsk ansvar som menneske i møte med andre mennesker. Slik markerer jeg en spenning i fengselsbetjentenes profesjonsetikk, en spenning som får frem behovet for å vektlegge så vel samfunnsmandat som betjenters refleksjoner omkring konkrete møter med enkeltmennesker, i profesjonsetiske studier som dette. Del 3 er kalt «Murer og moral» og består av fem kapitler. I kapittel 5 (Balansekunst) analyser jeg hvilke verdier og holdninger som kriminalomsorgens øverste politiske og administrative/faglige ledelse knytter til betjentrollen, og som blir språkliggjort og kommunisert i tre styringsdokumenter. Styring i forvaltningen kan defineres som «det samlede sett av tiltak som en overordnet instans, f.eks. et departement, betjener seg av for å sikre at en underliggende enhet […] opptrer i samsvar med formål som er fastlagt, holder seg innenfor de rammene som er trukket opp, overholder de regler som gjelder, og på en mest mulig effektiv måte løser de oppgaver som følger av formålet og når de mål som er fastlagt» (Moderniseringsdepartementet, 2005, s. 5). Dette kan skje gjennom fastlegging av virksomhetens formål, virkeområde og rammebetingelser. Et styringsdokument kan dermed forstås som et skriftliggjort uttrykk som en overordnet instans bruker i denne styringen. Dette kan for eksempel foregå gjennom budsjettforutsetninger og resultatkrav, eller det kan skje gjennom en mer
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 19
25.02.15 12.38
20 Forord
strategisk form som har til formål «å endre, justere eller tilpasse strukturelle betingelser til endringer i omgivelsene eller til endrete, overordnete preferanser og prioriteringer» (Graver, 2007, s. 173). De tre styringsdokumentene jeg valgte ut, var: Stortingsmelding nr. 37 (2007–2008), Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmelding), Kriminalomsorgens strategi for faglig virksomhet og Yrkesetiske retnings linjer for kriminalomsorgen. Kriminalomsorgsmeldingen ble anbefalt fra Justisdepartementet under Stoltenberg II-regjeringen 26. september 2008, godkjent i statsråd samme dag og behandlet av Stortinget 28. april 2009. Dokumentet er dels deskriptivt gjennom omtalen av kriminalomsorgens virksomhet, og dels normativt gjennom å angi «den retningen regjeringen og Justisdepartementet ønsker for straffegjennomføringspolitikken i framtiden» (Justisdepartementet, 2008a, s. 12). Det tydeliggjør også hvilke verdier kriminalomsorgen allerede bygger og skal bygge sitt arbeid på. Stortingsmeldingen kan slik sies å ha en dobbel adresse. Formelt sett er den rettet til Stortinget, men gjennom beskrivelsen av hvilken kriminalpolitikk regjeringen ønsker å føre, har den også karakter av instruks til kriminalomsorgen.22 Fagstrategien, utgitt av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, ble utgitt i februar 2004. Den innvarslet en lang rekke strategier som skulle komme for kriminalomsorgens arbeid de påfølgende årene, og den var også den første i sitt slag for den faglige utviklingen i kriminalomsorgen. Den ble utgitt dels for å etablere god beslutningsstøtte for videre fagutvikling, dels for å markere at arbeidet bygger på en såkalt forskningsbasert straffegjennomføring, og dels for å skape en felles faglig identitet for alle ansatte. De yrkesetiske retningslinjene, som er utgitt av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, ble første gang publisert i 2001, men lettere revidert og trykt i nytt opplag i 2005. Det er denne siste versjonen jeg vil analysere her. Retningslinjene omtales som veivisere i yrkesetiske spørsmål. De presenteres som hjelpemidler for alle ansatte i hverdagen, og de er utviklet for å være i bruk – hver dag, hele tiden. Det var flere forhold som talte til fordel for å studere nettopp disse tre styringsdokumentene. De var alle offentlig tilgjengelige, publisert på verdensveven. Det var nærliggende å anta at de kunne uttrykke moralske idealer som de overordnede instansene har til betjentrollen, og det var også mye som tydet på at de hadde en sentral plass i den fengselsfaglige diskursen: både som en del av de virkemidlene kriminalomsorgens politiske, administrative og faglige ledelse bruker for å styre regionene og fengslene, som en del av det materialet aspirantene utdannes i ved Fengselsskolen, og som en viktig innholdsbestemmende ramme for betjentyrket. En fjerde viktig grunn var at alle dokumentene plasserte seg innenfor tidsrammene jeg på forhånd hadde satt, altså mellom 2002 og 2010.
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 20
25.02.15 12.38
21 Forord
I kapittel 6 (Jakten på betjentene I) undersøker jeg beskrivelsene som er gitt i intervjuer jeg har gjort med alle de fem medlemmene i Kriminalomsorgens aspirantnemnd. Betjentutdanningen ved Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) er én av landets aller siste etatsopplæringer.23 Den er organisert som en aspirantordning, og aspirantene, som får lønn under hele det toårige studieløpet, har status som midlertidig ansatte tjenestepersoner fra den dagen de begynner på skolen. KRUS har også monopol på utdannelsen av alle fengselsbetjenter, og for å bli fast ansatt som fengselsbetjent kreves det at man har gjennomgått og bestått denne utdanningen. Ansvaret for utvelgelsen og ansettelsen av aspirantene er lagt til aspirantnemnda, som består av fem medlemmer – alle utnevnt av Justisdepartementet. Disse nemndmedlemmene er dermed gitt en særdeles viktig rolle som dørvakter inn til betjentyrket. Hvilke vurderinger de gjør i silingen av søkerne, og hvilke krav og forventninger de stiller til dem som ønsker å bli utdannet som fengselsbetjent, kan på den måten gi viktig informasjon om betjentyrkets profesjonsmoralske idealer. Jeg har intervjuet alle som var medlemmer av nemnda i perioden 2009 til september 2010. I kapittel 7 (Jakten på betjentene II) foretar jeg en analyse av samspillet mellom verbaltekst, grafikk og fotografier – en såkalt multimodal tekstanalyse – i Fengselsskolens rekrutteringsbrosjyre. Denne brosjyren, som ble utgitt i begynnelsen av 2007, gir meg anledning til å undersøke hvordan beskrivelser av betjentrollen, gjennom skrift og fotografier, design, gester og farger, blir kommunisert av Kriminalomsorgens utdanningssenter til personer som ikke allerede arbeider i fengsel. Publikasjonen skiller seg fra de andre tekstene jeg analyserer, ved at den i særlig grad er bygd opp som en kombinasjon av ulike uttrykksmåter. Ved å dele teksten opp i såkalte modaliteter (som foreløpig kan forklares som ulike typer meningsressurser i en kontekst) og samtidig se hvordan disse spiller sammen i en helhet, kan analysen få frem et meningspotensial som gjerne ikke kommer like godt frem i andre deler av det innsamlede datamaterialet. Dette er en publikasjon hvor det etter mitt syn tas målrettet i bruk en rekke meningsskapende systemer for å kommunisere med leserne. Gjennom å bruke innsikter og ressurser fra multimodale tekstanalyser forsøker jeg å finne ut hvordan Fengselsskolen – gjennom bilder, skrift, logobruk og grafisk utforming – kommuniserer hva slags verdier og holdninger som kan knyttes til betjentrollen. I kapittel 8 («De kjenner oss, og vi kjenner dem») analyserer og presenterer jeg intervjuer jeg har gjort med fengselsbetjenter i høysikkerhetsavdelinger. Noen av disse betjentene arbeidet på intervjutidspunktet i såkalte restriktive avdelinger: i avgrensede områder i fengselet for straffedømte som kriminalomsorgen har bestemt skal utelukkes fra fellesskapsavdelingen, for straffedømte som selv ønsker å gjennomføre straffen utenfor fellesskapsordninger og/eller for varetektsfengslede som har blitt ilagt
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 21
25.02.15 12.38
22 Forord
restriksjoner av domstol eller påtalemyndighet. Andre av betjentene jeg intervjuet, arbeidet i avdelinger for straffedømte personer: altså såkalte domsavdelinger. I intervjuene som blir presentert i dette kapitlet, legger jeg vekt på å få frem både betjenthverdagen, ulike rolletolkninger og hvilke verdier og holdninger som kommer til uttrykk. På bakgrunn av analyser og det datamaterialet jeg har samlet inn til kapitlene 5 til 8, identifiserer jeg i kapittel 9 (Slik en gjeter vokter sin flokk) til sammen fem moralske idealer: det ordensvoktende betjentidealet, det oppdragende betjentidealet, det medvandrende betjentidealet, det veiledende betjentidealet og det transformerende betjentidealet. Jeg utvikler samtidig fem idealtyper for å levendegjøre og beskrive disse moralske idealene: ordensvokterne, oppdragerne, medvandrerne, veilederne og transformererne. En slik typeinndeling skal imidlertid ikke leses som en sammenfattende beskrivelse av enkeltbetjenter jeg har møtt eller intervjuet, men som pedagogiske konstruksjoner jeg bruker for å sammenligne sosiale fenomener. Jeg kobler så sammen disse typene med filosofen Michel Foucaults refleksjoner rundt hyrdemakten (modalité pastoral de pouvoir). Dette er en måte å styre og lede mennesker på som handler om hyrdens ansvar for konstant å sikre, bære, våke over, hjelpe og forbedre livene til alle og enhver i en gitt flokk (Foucault, 1979/2002, s. 307). Slik leser jeg betjentrollen som et uttrykk for denne formen for hyrdemakt, og slik knytter jeg ordensvokterne, oppdragerne, medvandrerne, veilederne og transformererne til dette hyrdeansvaret. Del 4 – «Betjentene og barmhjertighetstradisjonen» – består av én tekst: kapittel 10 (Straff som virker barmhjertig). Jeg diskuterer her de fem identifiserte profesjonsmoralske idealene i lys av den barmhjertighetstradisjonen som springer ut fra romersk stoisisme. Jeg vil i lys av moralfilosof Martha Nussbaums lesning av Senecas tekster reise innvendinger mot de ordensvoktende, de oppdragende og de transformerende idealene. Jeg vil delvis utfordre, men mest av alt forsvare hva jeg identifiserer som et medvandrende og veiledende ideal. Og jeg vil på bakgrunn av dette oppfordre kriminalomsorgens øverste politiske, faglige og administrative ledelse til å flytte oppmerksomheten fra prevensjon til barmhjertighet: fra å konsentrere samtalen om en straff som primært skal virke samfunnsnyttig, til å vektlegge en straffegjennomføring som virker barmhjertig. Slik håper jeg å kunne bidra til bedre innsikt i og forståelse for det arbeidet fengselsbetjenter gjør: for de etiske valgmuligheter, dilemmaer og utfordringer som de står overfor i sin arbeidshverdag, og for de muligheter og problemer som de selv og/eller kriminalomsorgens øverste ledelse knytter til det å gjøre en adekvat jobb i fengsel. Slik håper jeg teksten kan berike den empirisk funderte samfunnsdebatten som pågår om straff og straffegjennomføring. Og slik håper jeg arbeidet kan bidra til ytterligere refleksjon innenfor kriminalpolitikken, betjentutdanningen og i praksisfeltet.
105212 GRMAT Murer og moral 150101.indd 22
25.02.15 12.38