Kapittel 1
Politisk opposisjon i et autoritært Russland På 1990-tallet tolket såkalte «transitologer» politisk endring ut ifra et fastlagt skjema: Store demonstrasjoner med krav om ytringsfrihet og politisk frihet la grunnlaget for reformer og nye protester. Deretter, mente transitologene, kunne et tidligere autoritært politisk system bevege seg mot demokratisering gjennom å endre sine politiske institusjoner, vedta en grunnlov og innføre nye lover for valg. Et nyvalg kunne deretter fungere som en grunnstein for den nye politiske hverdagen (founding elections). Russland ble imidlertid et eksempel på at mange av disse antakelsene ikke holdt vann. Selv om landet fikk en demokratisk bevegelse på begynnelsen av 1990-tallet, ble den russiske grunnloven tvangsmessig innført i 1993, og det var store uregelmessigheter knyttet til presidentvalget i 1996 og den direkte utnevningen av FSB-tjenestemannen Vladimir Putin som Boris Jeltsins etterfølger i 2000. Putin ble innsatt som «arvtaker» ved tusenårsskiftet, etter en periode med riksrettssak mot president Jeltsin, fem regjeringskriser og kollaps for rubelen. Putins tidlige reformer bidro til å stabilisere situasjonen i landet, men etablerte samtidig et system der regionene ble helt og holdent underlagt Kremls mer eller mindre direkte kontroll. Dette systemet, også kalt maktvertikalen, støttet seg på et lojalt partisystem, med det dominerende partiet Forent Russland i spissen.
27
