Siri Ytrehus
Et aldersvennlig samfunn
Boligens og bostedets betydning
Innhold
Introduksjon til boken
Omgivelsene har stor betydning for eldre. I alle byer og på alle steder skal omgivelsene tilrettelegges for å fremme eldres deltakelse og aktivitet og være tilpasset eldre med ulike behov og ulik kapasitet. Tjenestene, infrastrukturen, boligen og offentlige rom skal alle være utformet for å møte alles behov, uavhengig av alder. Denne boken tar for seg kunnskapsgrunnlaget og forskningen på de temaene som de alders- og demensvennlige samfunnsinitiativene tar opp, spesielt når det gjelder omgivelsenes betydning for eldres helse og velvære. I de fagpolitiske initiativene «Aldersvennlige samfunn og byer» og «Demensvennlige samfunn» (1) fra Verdens helseorganisasjon (WHO) er den rollen omgivelsene spiller for eldre, løftet fram (2, 3).
Forskningen har helt fra midten av det forrige århundret vist hvor stor betydning godt tilrettelagte boliger har for eldre. Sammen med tilpassede helse- og sosialtjenester er boligtilpasning nødvendig. Resultatene fra forskningen er blitt fulgt opp av internasjonale og nasjonale boligpolitiske initiativer rettet mot eldre. Initiativene «Aldersvennlige samfunn og byer» og «Demensvennlige samfunn» er en del av en bredere strategi utformet av WHO for å fremme aktive og sunne aldringsprosesser på globalt nivå. Initiativene er representative for hvordan fagpolitiske initiativer fra WHO fungerer: De kombinerer politikkutvikling, samfunnsplanlegging og globalt samarbeid for å oppnå endring.
Det som er særegent for de fagpolitiske initiativene «Aldersvennlige samfunn og byer» og «Demensvennlige samfunn», er at de i enda større grad enn tidligere initiativer som har vært rettet mot eldre, framhever medborgerskapsperspektivet (kapittel fem). Alle omgivelsene skal tilrettelegges, ikke bare boligen. Alle eldre skal sikres full deltakelse og medvirkning på alle samfunnsarenaer, og alle samfunnsarenaer, også offentlige rom, skal være tilgjengelige for eldre.
Initiativene framhever at offentlige rom representerer grunnleggende påvirkningsfaktorer for eldre. Eldres liv leves selvfølgelig også i offentlige rom. Dette er kritiske miljøer som former hverdagslivet, og er steder der
eldre skal føle seg trygge og velkomne, og der de skal oppleve tilhørighet og identifikasjon. Utformingen og stemningen her er avgjørende for bruken. Tilgangen til og bruken av offentlige rom er en helt sentral del av hverdagslivet og er avgjørende for deltakelse i samfunnet og for medborgerskapet (4, 5). Tiltak skal rettes mot omgivelsene. Barrierer for bruk skal fjernes. Det at inkluderings- og medborgerperspektivet er framhevet så tydelig, er til og med blitt karakterisert som et paradigmeskifte i eldrepolitikken (6). Hensikten med denne typen globale fagpolitiske initiativer er å sette søkelyset på og gjøre noe med utfordringer som er relevante for og krever handling i mange land. Hvert land skal følge opp med tilpassede nasjonale programmer. WHOs aldersvennlige initiativer er blitt fulgt opp av mange land over hele verden. Disse betegnes på ulike måter: «aldersvennlig», «aldringsvennlig», «livsvennlig» og «livstidsnabolag/-samfunn/-byer/miljøer» (7-10). En forskningsgjennomgang av ulike nasjonale programmer for aldersvennlige samfunn fant at målet om inkludering av eldre var fulgt opp i disse (8). Programmene framhever fellesskap der eldre selv skal spille en nøkkelrolle for å definere de aldersvennlige funksjonene. Medborgerskapsrollen, som inkluderer meningsfull deltakelse av eldre, er en nødvendig betingelse for å skape aldersvennlige byer og lokalsamfunn, ifølge WHO (3, 11).
Nærmere om innholdet i boken
Verdens helseorganisasjon (WHO) har utviklet rammeverk for å veilede utformingen av aldersvennlige og demensvennlige samfunn. Rammeverkene framhever viktige aspekter ved hvordan man kan skape inkluderende og tilgjengelige samfunn for eldre. Gerontologisk forskning, inkludert miljøgerontologi, har vært avgjørende for utformingen av rammeverkene og vekten som er blitt lagt på ulike komponenter som tilgjengelighet, transport, bolig, nærmiljø, aktiviteter, sosiale relasjoner, deltakelse og inkludering i samfunnet. Bokens første del setter søkelys på disse rammeverkene.
Kapittel to redegjør for sentrale utviklingstrekk som aktualiserer et omgivelsesperspektiv i eldrepolitikken og eldreomsorgen i dag, og presenterer sentrale miljøgerontologiske og gerontologiske teoretiske perspektiver.
Kapittel tre presenterer grunnpremissene for rammeverket «Aldersvennlige samfunn og byer» og handler om omgivelsestilnærming framfor individtilnærming, om å se sosiale og materielle omgivelser i sammenheng, om å sikre en god bolig til alle eldre, og om å sikre eldre en rolle som like-
verdige medborgere. Kapittelet beskriver så de åtte komponentene som tiltak skal rettes mot for å bidra til aldersvennlige samfunn: utemiljø og bygninger, transport og mobilitet, boliger, samfunnsdeltakelse og sysselsetting, respekt og sosial inkludering, sosial deltakelse, informasjon og kommunikasjon, samt helse- og sosialtjenester. Videre diskuteres hvordan rammeverket relaterer seg til andre internasjonale fagpolitiske rammeverk, og utfordringer knyttet til dette. Internasjonale fagpolitiske rammeverk er nyttige verktøy for nasjonale og lokale myndigheter i utviklingen av politikk og praksis på ulike områder. Imidlertid er disse rammeverkene basert på en global virkelighet og må tilpasses nasjonale eller lokale forhold. Myndigheter bør bruke dem som referanse for å utvikle egen politikk og praksis. Kapittelet viser hvordan norske myndigheter har forholdt seg til WHOs rammeverk, og peker til slutt på forskningsutfordringer for framtiden. Kapittel fire tar for seg rammeverket for demensvennlige samfunn. Det er forventet at antallet personer med demens vil doble seg fram mot år 2050. Dette vil by på store utfordringer i mange land når det gjelder å sikre en likeverdig medborgerrolle for personer med demens. Tilrettelagte sosiale og materielle omgivelser er nødvendige for inkludering, men personer med demens møter fortsatt betydelige barrierer. For å fremme inkludering er det derfor viktig å ha kunnskap om hva som skaper demensvennlige omgivelser i hele samfunnet. Mot denne bakgrunnen har WHO utviklet et rammeverk for demensvennlige samfunn. Kapittelet begynner med å presentere forekomsten av demens i Norge og andre land og beskriver deretter målene, hovedpunktene og komponentene i rammeverket. Kapittelet sammenligner også rammeverkene for aldersvennlige og demensvennlige samfunn og diskuterer utfordringer som er identifisert gjennom forskning. Kapittel fem presenterer teorier om inkludering og deltakelse for personer med demens. Disse teoriene har, sammen med de mer spesifikke miljøgerontologiske teoriene, vært sentrale for å identifisere tilpasningstiltak og øke bevisstheten om omgivelsenes betydning for personer med demens. De er derfor inkludert her. Først presenteres det personsentrerte perspektivet, og deretter diskuteres teoretiske perspektiver som mer eksplisitt setter søkelys på medborgerrollen for denne gruppen. Kapittelet tar også opp hvordan disse to teoretiske perspektivene kan ses i sammenheng. Til slutt ser kapittelet på forskning som omhandler inkludering av personer med demens, og identifiserer muligheter og barrierer for inkludering. Andre del av boken handler om tre hovedområder i rammeverkene aldersvennlige samfunn og demensvennlige samfunn. Disse områdene
er nærmiljø, bolig og flytting og boligtilpasning. Kapittel seks handler om nærmiljøet. Godt tilrettelagte uteomgivelser er nødvendig for å sikre eldres samfunnsdeltakelse. Det å kunne komme seg ut er avgjørende for mange ulike formål og gjøremål. Avhengig av hvordan nærmiljøet defineres, kan et nærmiljøperspektiv sies å omfatte mange av komponentene i rammeverkene, som «utemiljø og bygninger», «transport og mobilitet», «sosial deltakelse og aktivitet» og «respekt og sosial inkludering». Kapittelet viser hva vi vet om betydningen det har for eldre å ha mulighet til fritt å komme seg ut, og hvilken rolle nærmiljøet spiller for eldre. Det redegjør for og drøfter hvordan et nærmiljø kan defineres og avgrenses, hva det er ved et nærmiljø som fremmer bruken av det, og hva som kan være utfordringer for eldre i ulike nærmiljøer, som urbane og rurale nærmiljøer og utrygge uteområder. Det å kunne være aktiv ute er viktig for mange ulike formål. Med utgangspunkt i den helt sentrale rollen som aktivitet ute spiller for eldre, har vi i de siste årene fått stadig mer forskning om betydningen av gåturer, som er en av de mest foretrukne uteaktivitetene blant eldre. Som et eksempel på eldres bruk av nærmiljø redegjør kapittelet for sentrale temaer innen denne forskningen. I kapittelet presenteres tall fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse om eldres bruk av omgivelsene og funn fra den norske undersøkelsen NorLAG om eldres opplevelse av de nære omgivelsene omkring boligen (12). Kapittelet tar videre opp hvordan eldre som trenger hjelp og støtte for å komme seg ut, kan hjelpes. Avslutningsvis viser kapittelet til forskningsutfordringer innen tematikken eldre og nærmiljø.
Kapittel sju redegjør for boligens og hjemmets betydning for eldre. Boligen er det stedet der eldre tilbringer mesteparten av sin tid. I dag bor de fleste eldre i Norge i egne privateide boliger, enten i eneboliger, rekkehus eller leiligheter. Mange bor fortsatt i den samme boligen de har bodd i store deler av livet. En trygg og godt fysisk tilpasset bolig er avgjørende for at eldre skal kunne leve et selvstendig liv. Kapittelet redegjør for og drøfter bolig- og hjembegrepet og viser hvordan eldre i Norge bor i dag. Eldre med demens har ofte større behov for tilrettelegging og støtte i boligen og kan i noen tilfeller ha behov for å flytte til spesialtilpassede boliger eller omsorgsboliger. Kapittelet drøfter om personer med demens har behov for egne typer boliger. Demenslandsbyer er et konsept der personer med demens bor i et eget, tilrettelagt område som ligner på et vanlig nabolag, men der de kan motta tilrettelagt omsorg og støtte. Kapittelet viser erfaringer med demenslandsbyer samt fordeler og ulemper med denne typen boligkonsepter.
Kapittel åtte handler om boligtilrettelegging for personer med demens. Dette er et helt sentralt område for miljøgerontologien og et område der miljøgerontologien i særlig grad kan spille en avgjørende rolle. Vi har lenge vært oppmerksomme på hvor viktig det er at ulike institusjoner og bofellesskap for personer med demens er tilpasset og godt tilrettelagt. Arkitekter har fått kunnskap om hvordan de kan planlegge og designe gode miljøer for personer med demens. Universell utforming skal sikre tilpassede boliger til alle. Mange eldre med demens blir boende lenge i eget hjem, og i årene framover kommer det til å bli stadig flere. Det å skape en tilpasset bolig for en person med demens handler om mer enn å sikre universell utforming. Kapittelet skiller mellom den strukturerte og den situerte boligtilpasningen. Den strukturerte tilpasningen refererer til endringer i boligens materielle struktur, mens den situerte boligtilpasningen handler om tilpasningsarbeid som kan gjøres uten store inngrep i boligen. Kapittel åtte handler først og fremst om det situerte boligtilpasningsarbeidet, det vil si om det å finne gode løsninger tilpasset den enkeltes behov. Det kan for eksempel være å gjøre boligen trygg, sikre gode sitteplasser, et godt lydmiljø, godt lys, gode muligheter for aktivitet i dagliglivet og trygg tilgang til utendørsområder.
Kapittelet redegjør for områder innen det situerte boligtilpasningsarbeidet og peker på utfordringer for forskningen videre framover.
Litteratur
1. WHO. Towards a dementia-inclusive society: WHO toolkit for dementia-friendly initiatives (DFIs). Geneva: World Health Organization; 2021. [Hentet 22.6.2024]. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/publications/i/item/9789240031531
2. Alley D, Liebig P, Pynoos J, Banerjee T, Choi IH. Creating elder-friendly communities: Preparations for an aging society. J Gerontol Soc Work. 2007;49(1–2):1–18.
3. Buffel T, Phillipson C, Scharf T. Ageing in urban environments: Developing ‘agefriendly’cities. Crit Soc Policy. 2012;32(4):597–617.
4. Phillipson C. Urbanisation and ageing: towards a new environmental gerontology. Ageing Soc. 2004;24(6):963–72.
5. Rowles GD. Place and personal identity in old age: Observations from Appalachia. J Environ Psychol. 1983;3(4):299–313.
6. Au A, Lai DW, Yip H-m, Chan S, Lai S, Chaudhury H, et al. Sense of community mediating between age-friendly characteristics and life satisfaction of communitydwelling older adults. Front Psychol. 2020;11:86.
7. Buffel T, Phillipson C. Can global cities be ‘age-friendly cities’? Urban development and ageing populations. Cities. 2016;55:94–100.
8. Lui CW, Everingham JA, Warburton J, Cuthill M, Bartlett H. What makes a community age-friendly: A review of international literature. Australas J Ageing. 2009;28(3):116–21.
9. Scharlach A, Lehning A. Creating aging-friendly communities. New York: Oxford University Press; 2016.
10. Steels S. Key characteristics of age-friendly cities and communities: A review. Cities. 2015;47:45–52.
11. WHO. Global age-friendly cities: A guide. Geneva: World Health Organization; 2007. [Hentet 3.8.2024]. Tilgjengelig fra: https://www.jcafc.hk/uploads/docs/ Global-Age-friendly-Cities-A-Guide-1.pdf
12. Statistisk sentralbyrå. Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon, NorLAG campusfil, 2012–2017. Datasett. Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør; 2022.