Maria Synnøve Mæhlumshagen og Birgitte Langset Storvik
Menneskerettigheter i fengsel
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024
ISBN 978-82-02-79105-6
1. utgave, 1. opplag 2024
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Cappelen Damm AS
Sats og design: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS
Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Forord
De siste årene er det avsagt flere høyesterettsavgjørelser som konstaterer krenkelse av menneskerettighetene til innsatte i norske fengsler.
Nasjonale og internasjonale kontroll- og tilsynsorganer har også ytret bekymring rundt forholdene i fengslene etter deres besøk. Parallelt har det vært stort fokus på innsattes soningsforhold i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Utviklingen som har skjedd, understreker behovet for en bedre forståelse av hva som er gjeldende rett for å ivareta de innsatte i norske fengsler i tråd med deres grunnleggende rettigheter.
Det kan være vanskelig å få oversikt over regelverket innenfor menneskerettigheter i fengsel og hvordan dette skal anvendes og forstås. Til tross for temaets viktighet er det få fagbøker som har kastet et særskilt lys på dette. På grunn av økende aktualitet og påtrengende behov for et mer omfattende og tilgjengelig kunnskapsgrunnlag, har vi ønsket å skrive denne boken.
Boken retter seg i første rekke mot aspiranter på fengselsbetjentutdanningen og studenter ved bachelorutdanningen i straffegjennomføring. Minst like relevant vil den være for andre studenter innen rettsvitenskap, kriminologi, politi og journalistikk. Videre er boken av interesse for ansatte i kriminalomsorgen, innsatte, advokater, dommere og alle som ønsker en generell innføring i menneskerettigheter og mer inngående kjennskap til menneskerettighetene som er relevant for straffegjennomføringen i fengsel.
Boken inneholder en oversikt over et utvalg av relevante rettskilder om menneskerettigheter i fengsel. Fokus i boken retter seg særskilt mot Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), De europeiske fengselsreglene (EFR) og Mandelareglene. Vi har gjort et utvalg av menneskerettigheter som er særskilt relevant for innsatte, som retten til liv, helse og privatliv, forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, samt forbudet mot diskriminering.
Vi belyser de juridiske utfordringene og beskriver hvordan ulike menneskerettigheter får betydning i forskjellige situasjoner i fengs-
lene, som isolasjon av innsatte, bruk av kontrolltiltak, tvangsmidler og fysisk makt, og kommunikasjon i form av brevveksling, besøk og telefonering. Videre ser vi på menneskerettigheter knyttet til særskilt sårbare grupper i fengslene, som barn, innsatte med funksjonsnedsettelser, kvinner, eldre og utenlandske innsatte.
I siste kapittel går vi nærmere inn på viktige saksbehandlingsregler, krav til opplæring og ansattes lydighetsplikt.
Vi viser fortløpende til relevante avgjørelser fra EMD og nasjonale domstoler, og hvordan straffegjennomføringsloven må tolkes i tråd med disse. Ved bruk av eksempler fra blant annet rettspraksis, Sivilombudet og fengslene, forsøker vi å gjøre teorien lettere tilgjengelig og forståelig for leseren.
Vi retter en stor takk til Norges institusjon for menneskerettigheter for å ha satt av tid til å lese gjennom første utkast og komme med verdifulle innspill til boken. Vi retter også en stor takk til forsker Ragnar Kristoffersen for uvurderlig hjelp med å innhente relevant statistikk og kvalitetssikre enkelte kapitler. Videre takker vi Johannes Flisnes Nilsen fra Sivilombudet for å ha diskutert enkelte problemstillinger som har dukket opp. Vi er også veldig takknemlig for Carina Dahl Harlem og Bjørn-Håvard Høgberg, som har vært diskusjonspartnere og som har lest og kommentert deler av manus.
Eventuelle feil og mangler i denne boken er forfatternes eget ansvar. Vi er åpne for konstruktive tilbakemeldinger som kan bidra til å forbedre fremtidige utgaver.
Til slutt vil vi takke familiene våre som har gitt oss verdifull støtte og oppmuntrende ord i en intensiv skriveprosess.
Lillestrøm, juli 2024
1.3
Kapittel 2
Kapittel 3
3.1
3.5.6
3.6
Kapittel 4
4.3.1
4.3.3 Påføres på vegne av offentlig tjenesteperson .......
4.3.4 EMd-avgjørelser ......................................................
4.4 Umenneskelig behandling eller straff .................................
4.5 Nedverdigende behandling eller straff ................................
4.6 Effektiv etterforskning
4.7 Samspill mellom EMK artikkel 3 og artikkel 8
4.8 oppsummering ......................................................................
Kapittel 5
5.2 Generelt om begrepene ........................................................
5.2.1 fellesskap med andre innsatte ..............................
5.2.2 familieliv ..................................................................
5.2.3 Seksualitet
5.2.4 Nærhetsprinsippet
5.3 Adgang til å gjøre inngrep .....................................................
5.4 oppsummering
Kapittel 6
Isolasjon i fengsel .........................................................................
6.1 Innledning
6.2 Hva er isolasjon?
6.3 Virkninger av isolasjon ..........................................................
6.4 Isolasjon i norske fengsler ....................................................
6.5 Kort om nasjonalt regelverk .................................................
6.6 Menneskerettslige anbefalinger ..........................................
6.7 Når kan isolasjon være brudd på
Grunnloven § 93 og EMK artikkel 3? 124
6.7.1 Praksis fra EMd........................................................ 125
6.7.2 Norsk rettspraksis ................................................... 132
6.8 Når kan isolasjon være brudd på
Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8? ................................. 134
6.8.1 rett til privatliv
6.9
6.10
6.8.2
Kapittel 7
7.2.3
Kapittel 8
8.2.3 Når kan bruk av fysisk makt være brudd på menneskerettighetene? ..................................... 191
8.3 oppsummering ...................................................................... 193
Kapittel 9
Kommunikasjon (postsending, besøk og telefonering) ..... 194
9.1 Innledning .............................................................................. 194
9.1.1 Adgang til kommunikasjon 194
9.1.2 Kontroll og nektelse av kommunikasjon 196
9.2 Når kan begrensninger i kommunikasjon være brudd på Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8? ............................ 198
9.2.1 I samsvar med loven ............................................... 198
9.2.2 Legitimt formål ........................................................ 200
9.2.3 Nødvendig i et demokratisk samfunn .................... 200
9.2.4 Kommunikasjon med advokat og offentlig myndighetsrepresentant ........................................ 209
9.3 oppsummering ...................................................................... 211
Kapittel 10
Forbud mot diskriminering .........................................................
10.1 Innledning ..............................................................................
10.2 Likestillings- og diskrimineringsloven .................................
10.3 Hva er diskriminering? ........................................................... 216 10.3.1 diskrimineringsgrunnlag ........................................ 217
10.3.2 direkte og indirekte forskjellsbehandling 219
10.3.3 Lovlig forskjellsbehandling eller diskriminering? .. 221
10.4 Kjønn ....................................................................................... 228
10.4.1 regelverk og aktualitet........................................... 228
10.4.2 Eksempel fra Likestilling- og diskrimineringsombudet ......................................... 229
10.5 Kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering 231
10.5.1 regelverk og aktualitet........................................... 231
10.5.2 Eksempel fra rettspraksis ....................................... 233
10.6 religion................................................................................... 234
10.6.1 regelverk og aktualitet........................................... 234
10.6.2 diett .......................................................................... 235
Kapittel 11
11.4.1 overordnet ...............................................................
11.4.2 Hvem er kvinnene? ..................................................
11.4.3 Generelt om behandling av kvinner ......................
11.4.4 Tilrettelegging i fengsel ..........................................
11.5 Eldre innsatte
11.5.1 overordnet
11.5.2 Hvem er de eldre? ...................................................
11.5.3 Generelt om behandling av eldre innsatte ...........
11.5.4 Tilrettelegging i fengsel ..........................................
Utenlandske innsatte ............................................................
overordnet
Tilgang til informasjon
11.6.3 Kontakt med nærstående .......................................
11.6.4 Innhold i straffegjennomføringen ..........................
11.7 oppsummering ......................................................................
Kapittel 12
Saksbehandling, opplæring og lydighetsplikt .....................
12.1 Hvordan oppdages menneskerettsbrudd? ..........................
12.2 Saksbehandling og menneskerettighetene .........................
12.2.1 Kort om saksbehandling
12.2.2 God saksbehandling kan avdekke og hindre brudd .......................................................
12.2.3 Menneskerettslige anbefalinger ............................
12.3 Veiledningsplikt om menneskerettigheter ..........................
12.3.1 Hva er veiledningsplikt? .........................................
12.3.2 Hvem har veiledningsplikt?
12.3.3 Hva består veiledningsplikten av?
12.4 Utdanning og videre opplæring ............................................
12.4.1 Utdanning og opplæring i Norge ............................ 320
12.4.2 Menneskerettslige anbefalinger ............................ 321
12.4.3 Særlig om opplæring i fysisk maktanvendelse og tvangsmiddelbruk 323
12.5 Lydighetsplikt og lojalitetsplikt
12.6 oppsummering ......................................................................
Innføring i menneskerettigheter
1.1 Hva er menneskerettigheter?
Vi hører det ofte i mediene, fra kollegaer, innsatte og deres advokater: menneskerettigheter. Noen ganger benyttes det i nærmest litt svulstige sammenhenger, uten at det gis en klar forståelse av hva det egentlig innebærer. Det sentrale spørsmålene blir da: Hva er menneskerettigheter? Og hvilken betydning har det i arbeidet med innsatte?
Vi har ingen klar og entydig definisjon av begrepet. Det brukes ulikt avhengig av hvem man spør, og hvilken innfallsvinkel man har til temaet. Enkelt sagt er menneskerettigheter en samlebetegnelse på visse grunnleggende rettigheter som man har i kraft av å være menneske, og som anses som så viktige at flere av dem har blitt nedfelt i nasjonalt og internasjonalt regelverk. Det å være menneske gir oss en iboende og lik verdi, som igjen gir oss noen grunnleggende og ukrenkelige rettigheter.
En slik forståelse støttes av fortalen til Verdenserklæringen.1 I erklæringen anerkjennes den iboende verdigheten og de like og umistelige rettighetene til alle mennesker. Dette er videre grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.2 FNs menneskerettskomité forklarer at «human rights norms are the legal expression of the essential rights that every person is entitled to as a human being».3
Menneskerettigheter er ikke rettigheter som blir gitt av staten eller andre aktører, eller noe vi må gjøre oss fortjent til. Vi får dem simpelthen ved å være mennesker, og vi mister dem ikke. Dette betyr at også innsatte, til tross for at de har utført kriminelle handlinger, har sine menneskerettigheter i behold.
1 Se punkt 1.2.1.1.
2 Verdenserklæringen, fortale første avsnitt.
3 Menneskerettskomiteen (1994) avsnitt 4.
Eksempler på menneskerettigheter er:
• Retten til liv.
• Forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Diskrimineringsforbud.
• Forbud mot slaveri.
• Religionsfrihet.
• Ytringsfrihet.
• Retten til privatliv og familieliv.
Vi sier gjerne at menneskerettighetene er «universelle». Dette betyr ideelt sett at menneskerettighetene gjelder uansett hvor du befinner deg, og hvem du er. Enten du er i den heteste Saharaørkenen i Afrika eller på det kaldeste punktet på Antarktis, om du er en mangemillionær som kjører de dyreste bilene, eller om du sliter med å få endene til å møtes, om du er kvinne, mann, ung, gammel, om du har plettfri vandel eller er dømt for alvorlige lovbrudd som drap eller seksuelle overgrep mot mindreårige, gjelder menneskerettighetene. Likevel er det slik at hvordan menneskerettigheter forstås, tolkes og anvendes, varierer avhengig blant annet av et lands kultur, verdier og organisering av rettssystemet.
Menneskerettighetene slik vi kjenner dem, har utviklet seg over tid.
Særlig i kjølvannet av andre verdenskrig ble tematikken satt på den internasjonale dagsordenen. Dette førte til at vi fikk ulike internasjonale organisasjoner som utarbeidet konvensjoner.4 Disse konvensjonene inneholder ulike former for menneskerettigheter.
Det er opp til den enkelte stat om de ønsker å «ratifisere» konvensjonene. Å ratifisere en konvensjon betyr at staten forplikter seg til å følge det som står i konvensjonen. Imidlertid blir ikke konvensjonen automatisk ansett som nasjonal lovgivning ved ratifisering, og den kan ikke anvendes direkte i norsk rett. Det må en såkalt gjennomføringsakt
4 En konvensjon er en avtale mellom stater.
til, der konvensjonen innlemmes og gjøres til norsk rett. Denne innlemmelsen kan skje på ulike måter, for eksempel slik:5
• Konstatering av rettsharmoni: Dette innebærer å erkjenne at nasjonale bestemmelser allerede er i samsvar med konvensjonen, og dermed ikke foreta noen innarbeiding utover å endre nasjonale bestemmelser eller gjøre unntak fra dem hvis de er i motstrid med konvensjonen.
• Inkorporering: Dette betyr at man ved lov bestemmer at en konvensjon skal gjelde som norsk lov. Eksempel på inkorporasjon er alle konvensjonene som er nevnt i menneskerettsloven § 2, blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
• Sektormonisme: Dette betyr at folkerettslige forpliktelser gjøres til norsk lov på et begrenset saksområde. Et eksempel på dette er straffeloven § 2, som sier at straffeloven «gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster med fremmede stater eller folkeretten for øvrig».
• Transformasjon: Dette vil si at det vedtas en lov som i stor grad gjengir konvensjonens bestemmelser, men i norsk språkdrakt.
Selv om en ratifisert konvensjon ikke har gjennomgått en gjennomføringsakt, er den likevel relevant som rettskilde.6 Dette er på grunn av presumpsjonsprinsippet. Prinsippet sier at all nasjonal lovgivning skal tolkes slik at den i størst mulig grad samsvarer med internasjonale forpliktelser, herunder menneskerettigheter.7 På den måten innebærer presumpsjonsprinsippet litt enkelt sagt at vi antar – «presumerer» – at norsk rett samsvarer med internasjonal rett. Presumpsjonsprinsippet er utviklet gjennom rettspraksis. Gjennomslagskraften varierer avhengig av typen folkerettslige forpliktelser og det aktuelle rettsområdet.8 Presumsjonsprinsippet vil stå spesielt
5 Oppdelingen er basert på Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) punkt 4.1.2. Det vil bli for omfattende å gå mer i dybden i denne boken. For mer kunnskap anbefales det å lese den nevnte proposisjonen.
6 En rettskilde referer seg til de stedene hvor vi henter argumenter fra for å forstå og tolke retten, se Store norske leksikon «Rettskilde» (2024).
7 Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) punkt 4.1.1.
8 HR-2000-49-B, punkt 5.
sterkt der menneskerettslige forpliktelser gir borgerne beskyttelse mot inngrep fra det offentlige.9 Dette er spesielt relevant ved inngrep overfor innsatte, og en konvensjon kan ha avgjørende betydning for hvordan man skal utøve skjønn etter straffegjennomføringsloven.10
Videre i dette kapittelet skal vi se nærmere på hvor vi finner de ulike menneskerettighetene, og introdusere noen utvalgte konvensjoner og andre viktige rettskilder for dem som jobber med innsatte. Vi skal også se på menneskerettslige institusjoner, herunder kontroll- og tilsynsorganer som bistår med forståelsen av menneskerettigheter gjennom sine avgjørelser, rapporter og uttalelser. Avslutningsvis i kapittelet finnes det en skjematisk oversikt over ulike regelverk med tilhørende kontroll- og tilsynsorganer.
1.2 Hvor finner vi menneskerettighetene?
Vi kan skille mellom globale, regionale og nasjonale menneskerettigheter. Globale menneskerettigheter er laget på globalt nivå. Dette gjelder for eksempel konvensjoner utarbeidet av FN-organer som alle stater i verden kan velge å ratifisere.
Regionale menneskerettigheter er utarbeidet for stater i bestemte regioner. Både Europa, Asia, Midtøsten, Amerika og Afrika har egne regionale menneskerettigheter.11 I Europa er alle medlemmene av Europarådet bundet av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Land som ikke er medlemmer av Europarådet, kan ikke være bundet av EMK. For eksempel kan ikke Japan bli bundet av EMK.
På nasjonalt nivå i Norge har vi menneskerettigheter nedtegnet i vår nasjonale lovgivning, slik som i Grunnloven.
9 Ibid.
10 Rt. 1994 s. 1244, s. 1250.
11 Utenriksdepartementet (2014); Den europeiske menneskerettskonvensjonen, Den asiatiske menneskerettighetspakten, Kairo-erklæringen, Den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen, Det afrikanske menneskerettighetscharter.
1.2.1 De globale
1.2.1.1 FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (Verdenserklæringen)
Verdenserklæringen ble vedtatt i 1948.12 Dens tilblivelse var en direkte reaksjon på de grusomhetene som fant sted under andre verdenskrig. Verdenserklæringen er utarbeidet av FN, og alle FNs medlemsstater har sluttet seg til den.13
Verdenserklæringen består av totalt 30 artikler. Mange av disse artiklene finner man igjen i en rekke andre internasjonale konvensjoner. Mange vil i dag hevde at artiklene i Verdenserklæringen har blitt bindende som internasjonal sedvanerett.14
Eksempler på rettigheter vi kan finne i Verdenserklæringen som har betydning for innsatte, er:
• Retten til liv.15
• Forbud mot tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.16
• Forbud mot vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse.17
• Religionsfrihet.18
1.2.1.2 Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP)
Norge ratifiserte konvensjonen i 1972, og den trådte i kraft i 1976.19 Konvensjonen er inkorporert gjennom menneskerettsloven og gjelder som norsk lov.20 Norge har ratifisert og inkorporert ytterligere to tilleggspro -
12 Generalforsamlingens resolusjon A/RES/217(III) A.
13 FN-sambandet «FNs verdenserklæring om menneskerettigheter» (2024).
14 Se bl.a. Høstmælingen (2012) s. 47 og De Schutter (2019) s. 59–60 med videre henvisninger.
15 Verdenserklæringen artikkel 3.
16 Verdenserklæringen artikkel 5.
17 Verdenserklæringen artikkel 12.
18 Verdenserklæringen artikkel 18.
19 Generalforsamlingens resolusjon 2200A (XXI).
20 Menneskerettsloven § 2.
tokoller, som også gjelder som norsk lov.21 Konvensjonen og tilleggsprotokollene skal ved motstrid gå foran annen lovgivning.22
Eksempler på rettigheter i konvensjonen som har betydning for innsatte, er:
• Retten til liv.23
• Forbud mot tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.24
• Retten de som er berøvet friheten, har til å bli behandlet humant og med respekt for menneskets iboende verdighet.25
• Målet om at behandlingen av fanger skal forbedre dem og bringe dem tilbake i samfunnet.26
Overvåking av om statene følger opp konvensjonen, utføres av FNs menneskerettskomité (menneskerettskomiteen). Norge rapporterer regelmessig til komiteen.27 Norge rapporterte sist i 2017. I sin «Concluding observation» uttrykte menneskerettskomiteen bekymring for blant annet bruken av fullstendig isolasjon overfor innsatte, og særlig de med psykososiale utfordringer.28 Enkeltpersoner kan også sende klage til komiteen.29
1.2.1.3 Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)
Norge ratifiserte konvensjonen i 1972. Den trådte i kraft i 1976.30 Konvensjonen er inkorporert gjennom menneskerettsloven og gjelder som norsk lov.31 Ved motstrid med annen norsk lovgivning, skal konvensjonens bestemmelser gå foran.32
21 Ibid.
22 Menneskerettsloven § 3.
23 SP artikkel 6.
24 SP artikkel 7.
25 SP artikkel 10 nr. 1.
26 SP artikkel 10 nr. 3.
27 SP artikkel 40.
28 Menneskerettskomiteen (2018) punkt 24–27.
29 Valgfri protokoll til SP artikkel 1.
30 Generalforsamlingens resolusjon 2200A (XXI).
31 Menneskerettsloven § 2.
32 Menneskerettsloven § 3.
Eksempler på rettigheter i konvensjonen som har betydning for innsatte, er:
• Retten til arbeid.33
• Retten til sosial trygghet innbefattet sosialtrygd.34
• Retten til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk.35
• Retten til utdanning.36
Overvåking av om statene følger opp konvensjonen, utføres av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSKkomiteen).37 Norge rapporterer regelmessig til komiteen.38 Norge rapporterte sist i 2019. «Concluding observation» fra komiteen kom i 2020,39 og det har vært noe ytterligere kontakt med komiteen i etterkant. Komiteen uttrykte blant annet bekymring for den høye andelen personer med psykiske helseproblemer i fengslene og deres begrensede tilgang til tilstrekkelige helsetjenester for psykisk helse.40 Ny rapport skal sendes inn i 2025.
Det har også kommet en tilleggsprotokoll som gir enkeltindivider mulighet til å klage inn saker til komiteen. Norge har ikke forpliktet seg til denne protokollen.
1.2.1.4 FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK)
Barnekonvensjonen trådte i kraft i 1990 og ble ratifisert av Norge i 1991.41 Konvensjonen er inkorporert gjennom menneskerettsloven og gjelder som norsk lov.42 Norge har også ratifisert og inkorporert to valgfrie tilleggsprotokoller med ytterligere spesifiserte rettigheter og plikter.
33 ØSK artikkel 6.
34 ØSK artikkel 9.
35 ØSK artikkel 12.
36 ØSK artikkel 13.
37 I ØSK artikkel 16 vises det til «Det økonomiske og sosiale råd». Dette rådet etablerte i 1985 det som i dag er ØSK-komiteen. Se nærmere ØSK-komiteen (1996).
38 ØSK artikkel 16 og 17.
39 ØSK-komiteen (2020).
40 Ibid. punkt 40.
41 Generalforsamlingens resolusjon 44/25.
42 Menneskerettsloven § 2.
Ved motstrid går konvensjonen og tilleggsprotokollene foran annen lovgivning.43
Barnekonvensjonen retter seg mot barn under 18 år.44 Konvensjonen inneholder en rekke artikler som skal sikre barns rettigheter og medlemsstatenes plikter overfor dem. Konvensjonen utdyper de mer generelle menneskerettighetene vi kan finne i for eksempel konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon, og knytter dem særskilt opp mot barn.
Det er en rekke sentrale artikler i barnekonvensjonen som har betydning for unge innsatte, men også for barn som er pårørende. Eksempler på slike artikler er:
• Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn.45
• Rett til å nyte høyest oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering.46
• Sikre at barn ikke utsettes for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.47
• Ethvert barn som er berøvet friheten, skal behandles med menneskelighet og med respekt for menneskets iboende verdighet og på en måte som tar hensyn til barnets behov sett hen til alder.48
Overvåking av om statene følger opp barnekonvensjonen utføres av FNs barnekomité (barnekomiteen). Statene rapporterer regelmessig til komiteen.49 Norge skal sende inn neste rapport i 2024. Barnekomiteen har varslet at de blant annet ønsker informasjon og data knyttet til fengsling av barn og om noen er fengslet sammen med voksne.50 Det finnes også en tilleggsprotokoll som gir enkeltpersoner adgang til å sende inn individuelle klager til komiteen. Norge har ikke forpliktet seg til denne tilleggsprotokollen.
43 Menneskerettsloven § 3.
44 BK artikkel 1.
45 BK artikkel 3 nr. 1.
46 BK artikkel 24 nummer 1.
47 BK artikkel 37 bokstav a.
48 BK artikkel 37 bokstav c.
49 BK artikkel 44.
50 Barnekomiteen (2023) s. 9 og 12.
1.2.1.5 Konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK)
Kvinnekonvensjonen trådte i kraft i 1981.51 Norge ratifiserte konvensjonen samme år. Norge har bundet seg til én tilleggsprotokoll. Konvensjonen og tilleggsprotokollen er inkorporert gjennom menneskerettsloven og gjelder som norsk lov.52 Ved motstrid går konvensjonen og tilleggsprotokollens bestemmelser foran annen lovgivning.53
Formålet med kvinnekonvensjonen er å styrke kvinners rettsstilling og hindre diskriminering mot dem. Den inneholder en rekke artikler som søker å oppnå dette målet og er, slik som barnekonvensjonen, en spesifisering og utdypning av de mer generelle menneskerettighetene. Eksempler på regler som kan ha betydning for innsatte, er:
• Staten skal avstå fra alle handlinger og praksis som diskriminerer kvinner.54
• Staten skal treffe tiltak for å avskaffe diskriminering av kvinner på helseområdet.55
Overvåking av om statene følger opp konvensjonen, utføres av FNs kvinnekomité (kvinnekomiteen). Norge sender regelmessig rapporter til komiteen.56 Norge sendte inn sin 10. rapport til komiteen i 2021. Kvinnekomiteen sendte «Concluding observation» i mars 2023 og ba blant annet Norge om å gjennomgå straffegjennomføringsloven med tilhørende forskrift og retningslinjer fra et kjønnsperspektiv for å beskytte kvinner i fengsel.57 Ved ratifiseringen av tilleggsprotokollen har Norge også anerkjent at kvinnekomiteen har kompetanse til å motta og behandle henvendelser fra enkeltindivider som mener at de er offer for brudd på konvensjonsrettighetene i kvinnekonvensjonen.58
51 Generalforsamlingens resolusjon 34/180.
52 Menneskerettsloven § 2.
53 Menneskerettsloven § 3.
54 KDK artikkel 2 bokstav d.
55 KDK artikkel 12.
56 KDK artikkel 18.
57 Kvinnekomiteen (2023) avsnitt 51.
58 KDK valgfri protokoll artikkel 1 og 2.
1.2.1.6 Konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK)
Rasediskrimineringskonvensjonen trådte i kraft i 1969.59 Norge ratifiserte konvensjonen i 1970. Konvensjonen er inkorporert gjennom likestillings- og diskrimineringsloven og gjelder som norsk lov.60
Med rasediskriminering sikter konvensjonen til forskjellsbehandling i det offentlige liv begrunnet i «rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse».61 Noen former for forskjellsbehandling vil likevel kunne være saklige i henhold til konvensjonen.62
Konvensjonen peker på en rekke ikke-uttømmende områder der man må være seg bevisst å forby og avskaffe rasediskriminering og sikre likhet for loven. Eksempler på slike områder som kan ha betydning for innsatte, er:
• Retten til personlig sikkerhet og statens beskyttelse mot vold.63
• Retten til tankefrihet og religionsfrihet.64
• Retten til offentlige helsetjenester og medisinsk behandling.65
Overvåking av om statene følger opp konvensjonen, utføres av FNs rasediskrimineringskomité (rasediskrimineringskomiteen). Norge oversender jevnlig rapporter til komiteen.66 Den siste rapporten ble oversendt i 2023. Norge har videre anerkjent at komiteen kan motta og behandle henvendelser fra enkeltpersoner som hevder å være utsatt for krenkelse etter konvensjonen.67
59 Generalforsamlingens resolusjon 2106 (XX).
60 Likestillings- og diskrimineringsloven § 5.
61 RDK artikkel 1 nr. 1.
62 RDK artikkel 1 nr. 2-4.
63 RDK artikkel 5 bokstav b.
64 RDK artikkel 5 bokstav d punkt vii.
65 RDK artikkel 5 bokstav e punkt iv.
66 RDK artikkel 9.
67 RDK artikkel 14.
1.2.1.7 Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)68
Konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) trådte i kraft i 2008.69 Den ble ratifisert av Norge i 2013.
Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk rett. CRPD er innlemmet i norsk lovgivning gjennom konstatering av rettsharmoni, som beskrevet i punkt 1.1.70 Regjeringen har i Hurdalsplattformen fra 2021 slått fast at den vil inkorporere CRPD i norsk lov. Et juridisk ekspertutvalg leverte sin rapport i januar 2024, der konsekvensene av å inkorporere CRPD i norsk lov er utredet. Flertallet foreslo i utredningen at CRPD skulle inkorporeres i menneskerettsloven, og på den måten få samme nivå som EMK, SP, ØSK, BK og KDK. Mindretallet foreslo at dersom inkorporering skjer, bør det tas inn i likestillings- og diskrimineringsloven, på samme måte som RDK.
Formålet med konvensjonen er at den skal sikre menneskerettighetene for, og hindre diskriminering av, personer med nedsatt funksjonsevne.71 Den retter seg altså mot en sårbar gruppe, slik også barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen gjør, og spesifiserer nærmere menneskerettighetene for denne gruppen. Eksempler på rettigheter som kan ha betydning for innsatte, er:
• Staten skal fremme passende opplæring til fengselsansatte for å bidra til å sikre effektiv tilgang til rettssystemer for mennesker med nedsatt funksjonsevne.72
• Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.73
• Rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet.74
68 CRPD er forkortelsen for den engelske tittelen Convention on the rights of persons with disabilities. Vi har valgt å bruke den engelske forkortelsen i denne boken, fordi den er allment kjent og ofte benyttes i offentlige dokumenter.
69 Generalforsamlingens resolusjon A/61/611.
70 Prop. 80 L (2016–2017) kapittel 12 merknader til § 5.
71 Prop. 106 S (2011–2012) punkt 1.1.
72 CRPD artikkel 13 nr. 2.
73 CRPD artikkel 15.
74 CRPD artikkel 17.
Overvåking av om statene følger opp konvensjonen, utføres av FNs komité for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komiteen). Statene skal rapportere til komiteen.75 Norge rapporterte for andre gang til komiteen i 2023. I sin «Concluding observation» fra 2019 rådet komiteen å slutte med bruk av blant annet tvang og isolasjon overfor personer med intellektuelle eller psykososiale funksjonshemminger, ved å gi bedre opplæring.76 Komiteen har gjennom en tilleggsprotokoll myndighet til å motta og behandle klager fra enkeltindivider.77 Norge har ikke ratifisert denne.
1.2.1.8 Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (FNs torturkonvensjon)
FNs torturkonvensjon trådte i kraft i 1987.78 Den ble ratifisert av Norge i 1986. Konvensjonen pålegger statene å treffe lovmessige, forvaltningsmessige og andre tiltak som skal forhindre tortur.79 Statene skal blant annet sørge for å undersøke og straffeforfølge torturhandlinger.80 Videre skal statene påse at det blir gitt opplæring og informasjon om torturforbudet til personer som arbeider med blant annet innsatte.81
Overvåking av om statene følger opp konvensjonen, utføres av FNs torturkomité (CAT).82 Statene rapporterer jevnlig til komiteen.83 Norge leverte sist i 2022 og venter på komiteens anbefalinger. Anbefalingene fra 2018 knyttet seg blant annet til bruken av isolasjon i norske fengsler.84 Komiteen kan motta og behandle henvendelser fra enkeltpersoner som hevder å være utsatt for krenkelse etter konvensjonen.85
Det foreligger en tilleggsprotokoll til torturkonvensjonen. Denne forplikter blant annet statene til å opprette ett eller flere uavhengige nasjonale besøksorganer for forebygging av tortur og annen umen-
75 CRPD artikkel 35.
76 CRPD-komiteen (2019) s. 7.
77 Valgfri protokoll til CRPD artikkel 1.
78 Generalforsamlingens resolusjon 39/46.
79 FNs torturkonvensjon artikkel 2.
80 FNs torturkonvensjon artikkel 4–7 og 12.
81 FNs torturkonvensjon artikkel 10 nr. 1.
82 Committee against Torture (CAT).
83 FNs torturkonvensjon artikkel 19.
84 FNs torturkomité (2018b) avsnitt 18.
85 FNs torturkonvensjon artikkel 22.
neskelig eller nedverdigende behandling eller straff.86 I Norge er det Sivilombudet som har denne oppgaven.87
1.2.1.9 Mandelareglene
Mandelareglene er et sett med regler som er utarbeidet av FN.88 Reglene ble innført i 1955, og ble revidert i 2015. De er ansett å inneholde minimumsstandarder for behandling av innsatte på verdensbasis.
Mandelareglene gjelder ikke som norsk lov og er ikke noe man forplikter seg til, slik som en konvensjon. Reglene er ikke ansett å være juridisk bindende fra offisielt hold. Høyesterett har også uttalt at reglene ikke er juridisk bindende, men et uttrykk for generell konsensus om minimumsregler for innsatte på verdensbasis.89 Mandelareglene fungerer derimot som tolkningsmomenter av nasjonale regelverk og i samspill med bindende internasjonalt regelverk, slik som Den europeiske menneskerettskonvensjonen og barnekonvensjonen. Selv om Mandelareglene ikke er juridisk bindende, bør Norge tilstrebe å følge disse anbefalingene, og de bør tillegges vekt i tolkningen.
Reglene er detaljerte og sammen med De europeiske fengselsreglene og Bangkokreglene er de svært spesifikke når det gjelder innsattes rettigheter og de offentliges plikter.
Eksempler på temaer som tas opp i reglene, er:
• Personlig hygiene.
• Helsetjenester.
• Restriksjoner og sanksjoner.
• Tvangsmidler og undersøkelser.
1.2.1.10 Bangkokreglene
Bangkokreglene er utarbeidet av FN og knytter seg til kvinnelige innsatte.90 De er ikke juridisk bindende, men må likevel hensyntas og bru-
86 Tilleggsprotokoll til FNs torturkonvensjon artikkel 3.
87 Sivilombudsloven § 17 første ledd. På bakgrunn av dette opprettet Sivilombudet en egen forebyggingsenhet i 2014. Les mer i punkt 1.3.6.
88 Gilmour (u.d.) og Generalforsamlingens resolusjon A/RES/70/175.
89 HR-2019-2048-A avsnitt 67–69.
90 Generalforsamlingens resolusjon A/RES/65/229.
kes som et tolkningsredskap for vårt eget regelverk. Norge bør tilstrebe
å følge anbefalingene, selv om de ikke er juridisk bindende.
Eksempler på temaer som tas opp i reglene, er:
• Helsetjenester.
• Kjønnssensitivitet.
• Sikkerhet.
• Tvangsmiddelbruk.
1.2.1.11
Havannareglene
Havannareglene er utarbeidet av FN.91 De gjelder for unge personer under 18 år som er frarøvet friheten.92 Reglene er ikke juridisk bindende, men bør sees hen til ved forståelsen av vårt eget regelverk, slik som Bangkokreglene.
Eksempler på temaer som tas opp i reglene, er:
• Kartlegging og plassering.
• Soningsforhold.
• Utdanning.
• Helseoppfølging.
• Makt- og tvangsmiddelbruk.
1.2.1.12
Beijingreglene
Disse reglene er utarbeidet av FN.93 Det er et sett av minstestandarder for håndtering av ungdomskriminelle.94 De er ikke juridisk bindende, men vil på samme måte som anbefalingene ovenfor være en viktig tolkningsfaktor for vår forståelse av nasjonalt og internasjonalt regelverk.
Eksempler på bestemmelser som har betydning for innsatte, er:
• Rett til omsorg og beskyttelse.
• Mindreåriges rett til å bli holdt atskilt fra voksne.
• Foreldrenes rett til samvær med barna.
91 Generalforsamlingens resolusjon A/RES/45/113.
92 Havannareglene regel 11.
93 Generalforsamlingens resolusjon A/RES/40/33.
94 Se henvisningen til denne gjort i Prop. 139 L (2022–2023).