Ord for alt Ny utgave 4 Lesebok by Cappelen Damm

Ord for alt 3–4 er Cappelens norskverk for 3. og 4. årstrinn. Her møter elevene lærestoffet på mange ulike måter, noe som skal vekke nysgjerrighet rundt språk og lesing. I A-boka og B-boka jobber de med mange typer skriftlige og muntlige oppgaver, og på «Gule sider» får de hjelp til formaltrening. Verket har tydelige læringsmål som skal gjøre elevene bevisste på egen læring. Leseboka har tekster på tre nivåer. Nivåene er tydelig merket. Mange av tekstene er utdrag fra bøker som er tilrettelagt for barn som akkurat har begynt å lese.

Ord for alt 4

Hvert årstrinn har disse komponentene:

Tove Lund Nilsen Tone Senje

Ord for alt 3 – 4

• A-boka og B-boka • Lesebok • Cd • Lærerens bok • Nettsted: http://ordforalt.cappelen.no

Lesebok Bokmål

ISBN 978-82-02-26693-6

www.cappelen.no

BOKMÅL

4 Tove Lund Nilsen

Tone Senje

Lesebok

Tove Lund Nilsen • Tone Senje

Ord for alt Lesebok Bokmål

Ny utgave 4

Velkommen til Ord for alt 4 Leseboka! BĂ¸ker kan handle om alt! I denne leseboka finner du tekster som handler om mange ting, blant annet om vennskap, om fantastiske ting og om universet. Noen tekster er fakta, noen er diktning. GrĂ¸nne tekster er lettest ĂĽ lese. BlĂĽ tekster er litt vanskeligere. Oransje tekster er lengre, og de kan ha noen vanskelige ord. Etter noen tekster finner du dette symbolet. Det betyr at du kan lese videre i en annen bok. Lykke til med lesingen! Hilsen forfatterne

Innhold 1 Kræsj! Bang!

8 9 10 11 12

2 Eventyrlandet

16 16

Palle Puddel og Kanine Småkryp Tegneserievers Gamle Donald-blader Nok Om kvelden synger blåstrupen Hver syns best om sine barn Spøkelseshistorier Det er noe jeg ikke får vite Høna med gulleggene Bjella på katten Tog Kjerringa og musungen Kråka og spurven En Hodja-historie Reven som var forkjølet Dikte De tre mostrene Det nifseste spøkelset Den Navnløse Ridder Jenta som ikke ville snakke med menn Det er aldeles sant Fisk i Sajve-sjøen

17 18 19 21 22 23 25 26 28 31 32 33 36 42 46 50 53 59

3 I bokhylla

Ønsker meg et viskelær Magne kakemons Hvem bor her? Julie og fuglen Stille Pernille Da jeg rømte Piken jeg elsker, heter Milena Svante Hemmeligheter i mørket Hjelp! Jeg er klonet Apekvinnen Det fantastiske fallet Broren til Charlie C Espen får skylda Zeppelin

4 En himmel full av stjerner

På månen Året rundt Vinden og sola En himmel full av farger Kvelden lister seg på tå Molbohistorie Tid Tida Jakten på julestjernen Suset fra stjernene Herr Wilders stjerne Sola eller månen?

61 61 62 64 66 68 71 72 75 79 83 87 92 99 103 109 113 113 114 116 117 118 119 120 121 122 123 126 130 5

Det var vel et leven Å studere verdensrommet Sarvva – et samisk stjernebilde På vei til månen Om Stjernebarnet Sampo Lappelill Den vesle stjernen

5 Kom og kjøp!

Utgått sko Godteri-vise Ikke bare Maja Djupt nedi molda Den nye jakka

6 Helt fantastisk!

131 132 134 135 137 141 144 151 151 152 153 156 157

160 Regle 160 En grønn elefant 161 Rosa ransel full av hevn 162 På Kongsberg 166 Otto Monster 167 Matako 170 Da Anker kom i ørefellingen 172 Den lille heksen med de store ørene 175 Arven etter onkel Rin-Tin-Tei 178 Georgs magiske medisin 181 Elefantmannen 185 Birk og Ronja 190 Harry Potter og ildbegeret 194 Animorphs 196 Trollmannens hatt 202 Roboten er løs! 206 6

7 Verden er så stor, så stor

212 212 213 214 215 216 218 219 222

8 Forstår du hva jeg sier?

223 223 224 225 226 228

Skyggen av en hånd Flyktning Auget ditt Om alle tre var like Sindbads verden Jeg aldri mer vil hunden slå Jan og Fathima Syskenringen Det gode diktet Fillediktet Den nye guten i gata Sjølv voks eg opp aleine Sofie og Kathrine

Kræsj! Bang!

Tegneserievers Ha’kke ti’ sa Hakke Hakkespett og snudde seg fra Snurre Sprett mens Lucky Luke og Langbein stod og lente seg mot hesten B gjengen om å flytte seg sa Donald til Fantomet så Onkel Skrue kommer fram til tegneseriefesten! Og Tin Tin tok en tikke-takke-klokke opp fra lomma Han skjønte Supermann og Rosa Panteren hadde bomma som ikke hadde funnet Knoll og Tott før klokka åtte De satt jo der i Tarzans skog på Tom og Jerrys potte i hytta der hvor Knøttene og Daffy spilte fele og Pusur satt med Ole Brumm og klunka ukulele Men Sniff og Ole Dole Doff de ville være ute For det vil dette verset og sa Snipp og Snapp og Snute Nils-Fredrik Nilsen

Gamle Donald-blader – Har dere funnet hemmeligheten min, da? – Nei, jeg tror ikke det. Tore og Reidar satte seg opp i sengene. Onkel Erik bøyde seg over magen min. – Se her. Dette gjorde jeg for 35 år siden. – 35 år siden! Er hytta så gammel? sa Reidar. Onkel Erik lo. – Dette var en gang en seter. Denne delen av hytta er mer enn 150 år gammel. Jeg bodde her i dette rommet da jeg var på deres alder. Tore og Erik kom bort til senga mi. Vi så på veggen der onkel Erik pekte uten å oppdage noe. – Har du en lommelykt? Jeg gav ham den lille flate lykta som jeg hadde under hodeputa. Han lyste på veggen. Helt inne ved hodegjerdet var det inngravert en E. – Jeg hadde fått en lommekniv til fødselsdagen min og prøvde den her. Jeg tror ikke noen oppdaget det noen gang.

Vi stirret på E-en alle tre. Var det noen særlig hemmelighet, da? Hvem som helst kan vel rispe inn en E i en hyttevegg. Tore sa det også. – Er det hele hemmeligheten? – Nei, se nå! Onkel Erik lirket opp slirekniven han alltid gikk med i beltet, og stakk den mellom to planker. Et lite vipp med kniven, og så var planken løs. Han flyttet den unna og stakk hånda inn i åpningen. Vi så på hverandre. Dette var virkelig en hemmelighet. – Hva tror dere jeg har her inne? – En skatt? sa Tore. Øynene hans lyste i skinnet fra lykta. Onkel Erik drog hånda langsomt til seg. Noe var surret inn i en avis. På størrelse med en litt stor skoeske. Han drog avisen forsiktig av og viste oss innholdet. – En bunke Donald! – Fra 1959, sa onkel Erik. Han holdt bunken i begge hender som om det var en kostbar diamant. – En hel årgang Donald Duck fra 1959. Det første året jeg var her. – De må være sjeldne, sa jeg lavt. – Svært sjeldne ... og verdifulle. Det er derfor jeg har dem her. De har ligget her hele tiden uten at noen vet om det. Det er min hemmelighet. – Kan vi se i dem? – Dere kan se i dem hvis dere lover å være forsiktige. 13

Han viste oss hvordan vi skulle bla slik at sidene ikke ble brettet eller revet i stykker. – Er det ingen andre som vet om dem? – Bare oss. Og vi forteller det ikke til noen. Gjør vi vel? Vi ristet på hodet. – Æresord? – Æresord. Vi sa det i kor. Litt hviskende i tilfelle noen lyttet. – Og lov meg at dere legger dem tilbake inni avisen før dere sovner i kveld. Vi nikket igjen. Ingen grunn til å si noe. Hemmeligheter snakker man helst ikke om hvis det ikke er nødvendig. Onkel Erik var veldig alvorlig da han gikk, og holdt tomlene opp mot oss før han lukket døra. Vi gjorde det samme. Et slags hemmelig tegn. Han hadde avslørt sin dypeste hemmelighet. Vi skulle ikke si noe. Aldri. 14

Ikke om det datt en komet i hodene våre. Jeg leste Donald til jeg ikke orket å ha øynene åpne lengre. Det var en historie om Donald og guttene som reiser tilbake i tiden. Til den gang det var dinosauruser på jorda. Historien fortsatte i neste nummer. Det fikk jeg lese dagen etter. Les mer i « Rykk fram til Slemdal » av Trond Brænne

Eventyrlandet Nok Ein dag er lenge eit 책r er lenge hundre 책r er lenge tusen 책r er lenge Og no er dette lenge nok! Rolf Sagen

Om kvelden synger blåstrupen Om kvelden synger blåstrupen Det er vår Inni meg tiner noe lurer fram et smil lokker fram en joik Nils-Aslak Valkeapää

Hver syns best om sine barn Det var en gang en jeger som var ute i skogen. Så møtte han myrsnipa. – Kjære vene, skyt ikke mine barn, sa myrsnipa. – Hva er det for noen som er dine barn da? spurte jegeren. – De vakreste barna i skogen, de er mine, sa myrsnipa. – Jeg får vel ikke skyte dem da, sa jegeren. Men da jegeren kom tilbake, bar han på et helt knippe myrsniper. –Au, au, hvorfor skjøt du barna mine likevel, da! klaget snipa. – Var det dine barn dette? spurte jegeren. – Jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg. – Å ja! svarte myrsnipa. – Vet du ikke at hver syns best om sine barn? Norsk folkeeventyr

Spøkelseshistorier Å fortelle spøkelseshistorier er egentlig en slags lek. Både den som forteller og de som hører på, later som om de tror på spøkelser. Den blodige hånden Det var en gang ei jente som var helt alene hjemme om kvelden. Så ringte telefonen, og det sa: – Den blodige hånden er 100 meter unna. Jenta ble veldig redd, og så ringte det igjen. Nå sa det: – Den blodige hånden er 50 meter unna. Neste gang telefonen ringte, torde hun ikke ta den, men det ringte og ringte, og til sist tok hun av røret. – Den blodige hånden er ti meter unna, sa det. Like etterpå ringte det på dørklokka. Hun åpnet døren, og da sa det: – Dette er den blodige hånden, kan jeg få låne plaster?

Dama på kirkegården Det var en gang ei jente som skulle over en kirkegård sent om kvelden. Så kom en gammel dame gående og spurte om de kanskje skulle slå følge. Det ville jenta gjerne, og så ruslet de over kirkegården. – Er du redd for å gå over gravene når det er mørkt? spurte den gamle dama. – Ja, svarte jenta. – Det var jeg også, sa den gamle dama, – den gangen jeg levde.

Det er noe jeg ikke får vite Det er noe jeg ikke får vite det er noe jeg ikke får se når jeg ligger i senga og sover snakker de voksne sammen om det Det er noe jeg ikke får høre for jeg er for liten til det det er noe jeg ikke får gjøre steder hvor ingen vil ta meg med Men under månen som lyser i natt blåner et fjell med en eventyrskatt som de voksne ikke kan se de er altfor store til det Britt Karin Larsen

Høna med gulleggene Det var en gang en bonde som hadde en høne. Ingen hvilken som helst høne, men en som la et gullegg hver eneste dag. Lenge var bonden fornøyd med dette, men så kom han til å tenke på noe: – Høna er sikkert full av gull. Slakter jeg den, blir jeg rik i en fart! Som tenkt, så gjort. Men da bonden skar opp høna, fikk han seg en støkk i livet. For det var ikke mer gull i kroppen på henne enn det er i andre høner. Esops fabler

Bjella på katten En gang for lenge, lenge siden kom alle musene sammen for å holde råd. Det gjaldt å berge seg mot katten, som jagde dem seint og tidlig. Dypt i en mørk kjeller møttes de, og det ble snakket fram og tilbake, men stort mer enn snakk ble det ikke til. Da var det en liten mus som sa: – La oss finne en snor og en bjelle. Så henger vi bjella om halsen på katten, slik at vi kan høre den lang vei og gjemme oss i god tid. – Å ja, å ja! ropte alle musene og danset av glede på kjellergolvet. Men først måtte de finne en bjelle og en snor. Det gikk greit. En fant et fint, rødt bånd, en annen kom slepende med en bjelle. Den klang så høyt at alle skjønte det ville være uråd for katten å snike seg innpå dem. Og musene reiste seg på bakbeina, tok hverandre om halsen og danset av glede.

Da kom det fram en gammel, klok mus som hadde sittet lenge og hørt på. – Rådet er godt, det, sa hun. – Men hvem skal binde bjella på katten? Det hadde ingen tenkt på. Den gamle ville ikke gjøre det, og de unge ville helst slippe. Selv om katten sov, var det livsfarlig å komme nær den. Alle de små musene så på hverandre. Det ble stille i kjelleren. Og katten har ikke den dag i dag fått bjelle om halsen. Esops fabler

Tog Over fjellene, ned i skogene, gjennom dalene, kjører togene. Over bruene, langsmed vannene, mellom byene, mellom landene tar de sekkene, tar de holkene, tar de brevene, tar de folkene, tar de kassene, tar de kannene, tar de tønnene, tar de spannene, går de frysende, går de svettende, går om dagene, går om nettene. Over fjellene, gjennom skogene, ned i dalene, kjører togene. Jo Tenfjord

Kjerringa og musungen Det var en gang ei kjerring som satt og spant, og rett som det var, så kom det fram en liten musunge fra et høl ved peisen. – Nei, men sitter du der, du? sa kjerringa. – Pipp, ja, sa musungen. – Jeg skulle spørre fra mor mi hva du skulle bruke det garnet til? – Å, det skal bli trøye til mannen min, det, sa kjerringa, – for den gamle trøya hans er så tynnslitt at han ikke kan bruke den mer. – Pipp – så får jeg gå og si det til mor mi, da, sa musungen og smatt inn i hølet sitt igjen. Men da kjerringa hadde spunnet litt til, så hørte hu det tasla borti peiskroken, og der satt musungen igjen. – Nei, men sitter du der igjen, da? sa kjerringa. – Pipp, ja, sa musungen, – jeg skulle spørre fra mor mi hvem som skal få den gamle trøya til mannen din når han får seg ei ny? – Å, den skal jeg bruke når jeg napper høy til kuene, for den gamle fjøstrøya mi er så tynnslitt at jeg kan ikke bruke den mer, sa kjerringa. – Pipp, så får jeg gå og si det til mor mi, da, sa musungen, og borte var’n. Men om ei lita stund så satt han ved musehølet sitt igjen. 26

– Å er det du vil spørre om nå da? sa kjerringa. – Pipp, jeg skulle spørre fra mor mi hvem som skal få den gamle fjøstrøya di når du får den gamle trøya til mannen din og han får ei ny? sa musungen. – Å, den skal han Passopp få å ligge på i bikkjehuset sitt, for det gamle teppet hans er så tynnslitt at han kan ikke bruke det lenger, sa kjerringa. – Pipp, så får jeg gå og si det til mor mi, da, sa musungen og pilte bortover mot peisen. Men den hadde ikke før blitt borte inni hølet sitt, så satt den på golvet og så på kjerringa enda en gang. – Du kommer igjen, du? sa kjerringa. – Å er det du skal spørre om nå da?– Pipp, jeg skulle spørre fra mor mi hvem som skal få det gamle teppet hans Passopp når han skal få den gamle fjøstrøya di, og du får den gamle trøya til mannen din, og han får ei ny? sa musungen. – Ja, det skal du få hvis du vil ha det, sa kjerringa. – Å, tusen takk, sa musungen. – Nå får vi teppe over senga vår, vi òg. Og musa hoppa … Å, hei og hi, nå får jeg teppe over senga mi når jeg skal sove om natta. Og vil du komme på besøk til meg, så skal jeg komme og møte deg. Men ikke ta med deg katta. Alf Prøysen

Kråka og spurven Det var en gang ei spurv som ble venner med en kråke. En dag da de jaktet etter mat, fikk kråka øye på noen røde pepperfrukter som lå utover en matte for å tørke. – Se på de pepperfruktene! sa kråka til spurven. – La oss se hvem som kan spise flest. – Ja vel, sa spurven. – Og den som vinner, får spise den andre, sa kråka. Spurven lo og var enig, for han trodde kråka tullet. Venner spiser ikke hverandre! Spurven spiste hver pepperfrukt pent opp, men kråka jukset. For hver pepperfrukt han spiste, gjemte han tre under matten uten at spurven så det. – Jeg har vunnet! Nå skal jeg spise deg! sa kråka. Da forstod spurven at kråka mente det alvorlig. – Ja vel, sa han, – jeg skal holde det jeg har lovet. Men før du spiser meg, må du vaske nebbet ditt, for alle vet at du er en skitten fugl og spiser mange ekle ting. Så kråka gikk ned til elva og skrek: 28

– Elv! Elv! Gi meg vann Til å vaske mitt nebb Til å gjøre meg ren For spurven å ete! Elva svarte: – Du vil ha vann? Ja ha, men alle sier du eter ekle ting. Hvis du vil vaske nebbet ditt i mitt vann, må du finne en krukke å ha det i, og da kan du få så mye vann du vil ha. Kråka gikk til pottemakeren i landsbyen og skrek: – Pottemaker! Pottemaker! Lag meg en krukke Til å hente vann Til å gjøre meg ren For spurven å ete! Pottemakeren svarte: – Du vil ha en krukke? Ja ha, men jeg har ikke leire. Hent leire til meg, og jeg skal lage en krukke til deg. Kråka gikk ut på et jorde og begynte å grave opp leire med nebbet sitt. Jorda sa: – Hele verden vet at du spiser søppel og ekle ting. Jeg kan ikke la deg grave opp leire hvis du ikke bruker en spade. Kråka gikk til smeden i landsbyen. Han arbeidet på et hjul. Kråka sa til ham: 29

– Smed! Smed! Lag meg en spade Til å grave leire Til å lage en krukke Til å hente vann Til å vaske mitt nebb Til å gjøre meg ren For spurven å ete! Smeden svarte: – Du vil ha en spade? Ja ha, men du ser at jeg ikke har ild på essen. Hvis du vil ha meg til å lage en spade, må du hente ild til meg. Kråka gikk til en bondes hus i nærheten. Bondekona kokte ris ute på gårdsplassen. Kråka skrek: – Kjære bondekone! Gi meg ild Til å lage en spade Til å grave leire Til å lage en krukke Til å hente vann Til å vaske mitt nebb Til å gjøre meg ren For spurven å ete! Bondekona svarte: – Du vil ha ild? Ja ha, men hvordan vil du bære den? – Du kan legge den på ryggen min, sa kråka. Bondekona la ilden på ryggen til kråka, og straks gikk fjærene hans opp i flammer. Den grådige kråka ble brent til aske. Men den ærlige spurven levde til han ble gammel og grå. Ashraf Siddiqui

En Hodja-historie En dag var Hodja i selskap. Hodja kom i de vanlige klærne sine, men alle de andre var fint pyntet. Hodja ble stående for seg selv, og det var ingen som ville snakke med han. Etter en stund gikk han hjem og tok på seg en fin pels. Da han kom tilbake til selskapet, la folk merke til den fine pelsen hans. Nå var det mange som kom bort for å snakke med han, og han ble veldig populær. Da de skulle spise, tok Hodja godt tak i en snipp av pelsen og holdt den bort til maten. – Spis! sa han. – Men Hodja! sa de andre gjestene. Hodja fortsatte å snakke til pelsen sin. – Spis nå! sa han. – Er du blitt helt sprø? Hvorfor ber du pelsen din om å spise? spurte de andre. Hodja svarte: – Det var pelsen min dere ville snakke med, ikke meg. Da er det han som må få maten også.

Reven som var forkjølet Løven spurte en gang fåret: – Er det sant det folk sier, at det lukter vondt av pusten min? Fåret snuste på løven og sa: – Ærlig talt, du lukter ikke godt. Dette svaret gjorde løven rasende, den rev fåret i hjel og åt det. Så spurte den en ape: – Mener du også, kjære ape, at det lukter vondt av pusten min? Apen svarte: – Langt ifra, herre konge. Pusten din dufter av rose og lavendel. Da brølte løven: – Din løgnhals! Og bet hodet av apen. Så knurret den mot reven: – Og hva mener du så, Mikkel? Reven svarte: – Unnskyld meg, herre konge, men jeg er så forkjølet at luktesansen min er forsvunnet. Og lyve vil jeg ikke. Esops fabler

Dikte Vet du at jeg lever av å tenke? Jeg tjener nemlig penger på det. Jeg lager bøker skal jeg si deg – skriver dem ned. Først er ikke bøkene mine i verden, de er bare usynlige som luft og ingenting – men så lager jeg dem litt etter litt. Ingen som heter Per, bor oppe i hodet mitt. Det er ingen bondegårder med kuer og greip der, heller.

Men jeg kan godt tenke meg en gutt som heter Per, og en bondegård med kuer, greip og hester. Og så henter jeg tankene ut av hodet mitt én etter én og setter dem ned på papiret, rydder dem langsomt og omstendelig til – helt til det omsider er en ferdig fortelling. Å dikte er på en måte å rydde opp i tankene sine. Gjøre at de kommer etter hverandre som spennende perler på en lang snor. Men jeg kan ikke dikte fortellinger av ingenting – det må komme fra noe jeg har lest en gang, eller sett og hørt. Nesten alt jeg har opplevd og lest og hørt, tar jeg vare på og gjemmer oppe i hodet mitt. Og stadig nye ting og tanker kommer til. Hver eneste dag går jeg rundt i verden og ser meg om, opplever nytt, hører noe. Alt dette putter jeg opp i hodet. Derfor er det forferdelig mye rart der oppe, som et ordentlig roteværelse, kan du si – slik at jeg må være nøye og passe på hva jeg har for noe – vite hva jeg trenger, og på hvilken måte jeg skal sette allting sammen – hvis ikke blir det bare en forferdelig ugreie. Når jeg sitter sånn og tenker, må jeg ha papir og blyant foran meg. Tankene kommer nemlig fort, det vet du sikkert selv – og greier du ikke å sette

tanken ned på papiret i samme øyeblikk omtrent, kan det hende at den løper fra deg, og så får du kanskje ikke tak i den igjen. Det gjelder altså å fange tanken i det øyeblikk den kommer susende, skrive den ned på papiret – så har du den. Da er tanken din, og den kan aldri løpe fra deg mer. Og sånn er det bare å gripe tak i den ene etter den andre – helt til de står som perler på en snor og kalles en fortelling. Da er det kanskje førtifire geledd med tanker spredt utover to papirark – tanker jeg har hentet ut av hodet mitt og skrevet etter hverandre. Er jeg heldig med å rydde, blir de kanskje til et fint lite eventyr. Med en begynnelse. Og noe midt imellom. Og en slutt. Siden kan jeg vise den fram hvis jeg vil. Og jeg kan få laget en bok med bilder og perm utenpå. Og du kan gå på biblioteket og låne den, eller kjøpe boken og lese alle tankene mine og vite at det er jeg som har skrevet den – helt fra begynnelsen til slutt. Derfor kan jeg si: Hadde ikke jeg vært, hadde ikke du lest dette heller. Arild Nyquist

De tre mostrene Det var en gang en fattig mann som bodde i en stue langt borti skauen og levde av skytteri. Han hadde en eneste datter, og hun var både vakker og god. Moren var død tidlig, og da jenta alt var halv-voksen, sa hun at hun ville bort til folk, så hun kunne lære å tjene sitt brød, hun også. – Ja, datter mi, sa faren, – du har ikke lært annet hos meg enn å ribbe fugl og steke, men du får prøve å tjene ditt brød likevel. Så gikk jenta ut og skulle be om tjeneste. Da hun hadde gått en stund, 36

kom hun til kongsgården. Der ble hun, og dronningen likte henne så godt at de andre ternene ble rent misunnelige. De fant på å si til dronningen at jenta hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på tjuefire timer. Dronningen holdt så mye av alle slags håndarbeid. – Ja, har du sagt det, skal du gjøre det, sa dronningen, – men litt lengre tid kan du få. Jenta, stakkar, torde ikke si at hun aldri hadde spunnet, men bad bare om et kammers for seg selv. Det fikk hun, og dit opp ble det båret både rokk og lin. Der satt hun da og gråt og var ille ved og visste ikke sin arme råd. Hun stelte med rokken og snudde og vendte på den og visste ikke hvordan hun skulle bære seg at. Hun hadde aldri før sett en hjulrokk engang. Men som hun satt slik, kom det inn til henne ei gammel kjerring. – Hva feiler deg, barnet mitt? sa hun. – Å, svarte jenta, – det kan vel ikke nytte jeg sier deg det, du kan ikke hjelpe meg likevel! – Det kan ingen vite det, sa kjerringa. – Kan hende jeg kunne vite råd for det likevel, jeg. Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta, og så fortalte hun da at de andre tjenerne hadde satt ut at hun hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på tjuefire timer. – Og jeg, min stakkar, sa hun, – jeg har aldri i mine dager sett en hjulrokk, og enda skulle jeg spinne så mye på et døgn! 37

– Ja, det er det samme det, barn, sa kjerringa. – Vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg spinne for deg. Så kan du gå bort og legge deg til å sove. Ja, det ville jenta gjerne og gikk bort og la seg. Om morgenen da hun våknet, lå alt linet spunnet på bordet, og det så pent og fint at aldri hadde noen sett så jevnt og vakkert garn. Dronningen ble så glad for det vakre garnet hun hadde fått, og hun holdt enda mer av jenta enn før. Men da ble de andre enda misunneligere, og så fant de på å si til dronningen at nå hadde jenta sagt seg god for å veve det garnet hun hadde spunnet, på tjuefire timer. Dronningen sa igjen at hadde hun sagt det, så skulle hun gjøre det. Men litt lengre tid kunne hun vel få. Jenta torde ikke si nei nå heller, men bad om et kammers for seg selv, så fikk hun vel prøve.

Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, og visste ikke hva hun skulle ta seg til. Så kom det inn ei gammel kjerring. Hun spurte: – Hva feiler det deg, barnet mitt? Jenta ville først ikke ut med det, men til slutt fortalte hun hva hun satt og gråt for. – Det har ingenting å si, svarte kona. – Vil du bare kalle meg moster på din hedersdag, så skal jeg veve for deg. Så kan du gå bort og legge deg til å sove. Det lot ikke jenta seg si to ganger, og så gikk hun og la seg. Da hun våknet, lå tøyet på bordet, vevd så nett og så tett som noe kunne bli. Hun tok tøyet og gikk til dronningen med det, og hun ble så glad for det vakre tøyet hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men da ble de andre enda mer misunnelige, og tenkte ikke på annet enn hva de skulle finne på. Til slutt fortalte de dronningen at nå hadde jenta sagt seg god for å sy opp tøyet til skjorter på tjuefire timer. Ja, det gikk like ens som før. Jenta torde ikke si at hun ikke kunne sy. Hun kom opp på et kammers for seg selv, og der satt hun og gråt og var ute av seg. Men så kom det inn ei gammel kjerring som lovte å sy for henne når hun bare ville kalle henne moster på sin hedersdag. Det lovte jenta mer enn gjerne, og så gjorde hun som kjerringa sa, og gikk bort og la seg til å sove. Om morgenen da hun våknet, fant hun tøyet sydd opp til skjorter som lå på bordet. Så vakker søm hadde aldri noen sett, og skjortene var navnet og fullt ferdige. Da dronningen fikk se

dem, ble hun så glad over sømmen at hun slo hendene i hop. – For så vakker søm har jeg aldri hatt eller sett, sa hun, og siden hadde hun jenta så kjær som sitt eget barn. – Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham, sa hun til jenta. – For du trenger aldri leie bort noen ting, du kan sy og veve og spinne alt sammen selv. Da jenta var så vakker, og prinsen syntes godt om henne, ble det bryllup med det samme. Men med det samme prinsen hadde satt seg til brudebordet med henne, kom det inn ei gammel, stygg kjerring med lang nese – den var visst tre alen lang. Så stod bruden opp og neide og sa: – God dag, moster! – Er det moster til min brud? sa prinsen. Ja, hun var da det. – Ja, så får hun vel sette seg inntil bordet, da, sa prinsen, men både han og de andre syntes hun var fæl å sitte til bords med. Rett som det var, så kom det inn ei gammel, stygg kjerring. Hun hadde en bak så tjukk og brei at hun med nød og neppe fikk klemt seg inn gjennom døra. Straks reiste bruden seg opp og hilste: – God dag, moster! Og prinsen spurte igjen om det var moster til hans brud. Begge svarte ja, og prinsen sa at når det var slik, så fikk hun vel sette seg inntil bordet, hun og.

Men ikke før hadde hun satt seg, så kom det igjen inn ei gammel, stygg kjerring, med øyne så store som tallerkener og så røde og rennende at det var fælt å se. Bruden reiste seg igjen og hilste: – God dag, moster. Og prinsen bad henne sette seg inntil bordet, men glad var han ikke, og han tenkte ved seg selv: Gud hjelpe meg for mostre bruden min har! Da han hadde sittet litt, kunne han ikke holde seg, men spurte: – Men hvordan i all verden kan min brud, som er så vakker, ha så fæle mostre? – Det skal jeg nok si deg, sa den ene. – Jeg var like ven og vakker som bruden din da jeg var på hennes alder. Men det at jeg har fått så lang nese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig har sittet og hakket og nikket med spinning. Så har nesa mi tøyd seg, så den er blitt så lang som du ser nå. – Og jeg, sa den andre, – helt siden jeg var ung, har jeg sittet og skubbet att og fram på vevkrakken, og av det er baken min blitt så stor og tjukk som du ser nå. Så sa den tredje: – Like siden jeg var liten, har jeg sittet og stirret og sydd natt og dag. Av det er øynene mine blitt så fæle og røde, og nå er det ikke råd for dem lenger. – Jaså, sa prinsen. – Det var godt jeg fikk vite det. Kan folk bli så fæle og stygge av det, så skal min brud aldri verken spinne eller veve eller sy mer i sine dager! Norsk folkeeventyr

Det nifseste spøkelset Farmor var flink til å fortelle spøkelseshistorier. Vi likte særlig den om Skinn Skerping. Omtrent slik begynte hun: – I den bygda der jeg ble født, var det for hundrevis av år siden en gardsgutt, en dreng. Skinn Skerping hette han. – Men var du virkelig født da? spurte jeg. Farmor fnyste. – Har jeg sagt det? Ikke jeg, din dompap. Men min farmor, hun kunne fortelle om ham så jeg ble rent mørkeredd, dum liten unge som jeg var! – Din farmor, hadde hun sett Skinn Skerping? spurte bror min. – Nei, det hadde hun ikke. Men hennes farmor hadde visst gjort det, tror jeg. I hvert fall pleide hun å fortelle om ham da min farmor var liten. – Og nå er det din tur, farmor, sa jeg. – Hvordan var det nå? – Jo, Skinn Skerping, han var en villstyring og fikk støtt i stand fanteri og spetakkel, sa farmor. – Selv om han var dreng hos presten og burde hatt bedre vett. En som han ikke likte, Skinn Skerping, det var klokkeren, ham var han uvenner med. – Klokkeren, det var han som spilte til salmene i kirken om søndagene, sa bror min for at farmor skulle skjønne at vi fulgte med. – Ja, sa farmor, – og iblant spilte han om nettene også. På orgelet i kirken, for han hadde jo nøkkel og kunne komme og gå som han ville. Og musikk var han glad i, både dag og natt, den klokkeren. Men en mørk høstkveld fikk Skinn Skerping det 42

innfall i sitt syndige hode at nå skulle han skremme klokkeren skikkelig. – Hva gjorde han da? spurte bror min, enda han visste det like godt som jeg. – Den slasken, han hadde spjåket seg ut med hvite laken og satt på seg en fillemaske som det lyste av. Og nå listet han seg etter inn i kirken. Og der sitter da den stakkars klokkeren i ro og fred og spiller så nydelig. Da høres det i Guds hus en grusom brøling, og oppe ved alteret står en ond ånd, det fæleste spøkelse. Ikke rart at klokkeren satte i et illskrik og løp av gårde mot utgangen så fort bena bar ham. Men etter kom spøkelset og jaget ham gjennom hele kirken. Klokkeren løp for livet, og det var i siste liten han berget seg ut av døra. Men etter kom spøkelset og skulle ut det også, ja, Skinn Skerping ville også ut, for alene i kirken torde han ikke være. Han var redd for spøkelser, han med! Men han fikk sin straff. Akkurat da han presser seg ut av kirkedøra, kjenner han at noen griper ham i nakkeskinnet bakfra, og da fryser blodet til is i årene på ham av bare skrekk. For hvem kan det være som griper ham i nakkeskinnet om ikke et spøkelse, eller kanskje til og med Gud fader i himmelen som vil straffe ham for det han har gjort mot klokkeren. Og i Guds hus attpåtil. Neste dag var en søndag, og da folk i bygda kommer til kirken med presten og klokkeren i spissen, da finner de Skinn Skerping liggende

kald og stiv like utenfor kirkedøra. Men det var verken et spøkelse eller Gud fader i himmelen som hadde strukket ut hånden etter Skinn Skerping, det var den tunge kirkedøra som hadde smelt igjen og klemt fast spøkelsesdrakten hans så han ikke kunne komme løs. – Var han død? spurte jeg, selv om jeg visste hvordan det hadde seg. – Nei, han var ikke død, sa farmor. – Men han var ikke levende heller, langt ifra. For blodet hadde jo frosset til is i ham og tinte aldri opp. Og på det viset ble Skinn Skerping et spøkelse. Slik går det for den som vil skremme i Guds hus! Verken presten eller kirkefolket skjønte hva de skulle gjøre med ham. Begrave ham kunne de jo ikke, når han ikke var ordentlig død. De tok ganske enkelt og stilte ham opp ved kirkeveggen, stiv og strak som han var. Og der måtte han stå. – Hvor lenge da? spurte bror min, selv om vi hadde hørt det så mange ganger. – I hundre år, sa farmor. – Lenge etter at klokkeren var både død og begravet, og presten også, stod Skinn Skerping der og spøkte, så folk tok lange omveier av bare forskrekkelse. De ville ikke komme nær ham. Les mer i «Skinn Skerping, nifsest av alle spøkelser i Småland» av Astrid Lindgren

Den Navnløse Ridder Når kong Vilfred den velduftende inviterte til en turnering, kom alle de beste ridderne i landet. For premien var alltid et kyss av den vakre prinsesse Eleonore. Kong Vilfred holdt mange turneringer. Og Eleonore måtte kysse mange riddere som hadde vunnet. Men en vakker dag fikk hun nok. – Disse ridderne er like hule som rustningene de har på seg, sa hun til sin far. – De lukter rust og svette. De tenker bare på sverd og våpenskjold. Nå får det være slutt! Jeg kysser ikke et eneste av de blikkhodene mer! Kong Vilfred ble så forarget at han sperret Eleonore inne i det kalde tårnet i tre dager. Der var det rotter og flaggermus. Men prinsessen var ikke bare vakker, hun var klok også. Hun brukte tiden til å tenke ut en lur plan.

Hun ble med til neste turnering igjen. Kongen skrøt av hvor vakker Eleonore var, og lovet at den ridderen som vant, skulle få kysse henne. Men akkurat da byttet Eleonore plass med kammerpiken sin, og forsvant bak den pyntede tribunen. Kongen merket ingenting. Kammerpiken hadde på seg en av Eleonores kjoler, og et tykt slør foran ansiktet. Hvordan kunne vel kongen merke noe? Eleonore hadde forberedt seg grundig. Hun tok på seg en sølvfarget rustning som hun hadde gjemt bak noen busker. Hun spente på seg et sverd, tok en lanse og steg opp på en flott hest fra kongens egen stall. Så lukket hun visiret og red ut på turneringsplassen. Hun tøylet hesten foran farens trone, og senket lansen. – Jeg er Den Navnløse Ridder! sa hun høyt, og gjorde stemmen mørk.

– Og den ridderen som våger å slåss med meg, skal jeg slenge ned i støvet. Vilfred den velduftende ble forbløffet. – La oss se, edle ridder, sa han. – La kampen begynne. Trompetene sang. Sigurd Tordenbjelke, som var fryktet i alle turneringer, kom ridende inn. Han stormet i galopp mot Den Navnløse Ridder. Men da Sigurd var en hestelengde unna, bøyde Den Navnløse Ridder seg lynfort ned langs siden av hesten sin. Sigurd støtte lansen i tomme luften. Han fløy fram over hesten og dunket i bakken. Nummer en. Folk på tribunen tidde forbløffet. Så brøt jubelen løs. Den Navnløse Ridder red tilbake, og ventet på den neste motstanderen. Det var Hardleif Hullsko. Men det gikk ikke bedre med ham. Den Navnløse Ridder støtte til ham med foten, så han falt ut av salen. Nummer to. Så kom Henrik Hirsefrø, Fredrik Fælstein og Ondulf Ormefis. Alle tre havnet i bakken. Resten av ridderne hadde ikke lyst til å slåss. Kongen erklærte Den Navnløse Ridder for seierherre. – Takk, Deres Majestet! sa ridderen og bukket. – Og nå må jeg ri hjem. – Men premien din! ropte kongen. 48

– Glem ikke premien. Den er et kyss fra min skjønne datter. – Det vil jeg ikke ha, sa Den Navnløse Ridder. – Jeg vil heller ha et kyss av deg. – Hva? stammet kongen. – Æh, hva mener du? Da tok Den Navnløse Ridder av seg hjelmen. – God dag, far, sa vakre Eleonore. Hun bøyde seg fram over hesten og gav kongen et smellkyss på nesen. For første gang i sitt liv var kongen helt målløs. – Og så var det dere, blikkhoder, sa prinsessen og snudde seg mot ridderne hun hadde vunnet over. De satt og vred seg på hestene sine. De var flaue og røde i ansiktet, og hadde trukket visiret ned så ingen skulle se det. – Fra i dag av er det slik at den som vil kysse Eleonore, først må kjempe mot Den Navnløse Ridder. Har dere forstått det, blikkhoder? spurte prinsessen. Ingen av ridderne svarte. Rasende snudde de hestene og galopperte bort. Tilskuerne lo av dem. Ingen ridder ville noensinne kjempe med den navnløse. Eleonore slapp å kysse flere blikkhoder. Hun giftet seg med farens rosegartner, og ble meget lykkelig. Les mer i «Ridderhistorier» av Cornelia Funke

Jenta som ikke ville snakke med menn Det var en gang ei jente som het Vengese. Hun bestemte seg for at hun aldri ville snakke til menn, men den som fikk henne til å snakke, skulle bli mannen hennes. Hun var ei svært vakker jente, og det var mange som prøvde å snakke med henne, men ingen fikk det til. Ikke langt derfra bodde det en svak og puslete ung gutt, som hadde et stygt utslett på kroppen. Han hørte om denne vakre jenta, og bestemte seg for at han også ville prøve få henne til å snakke. Han bad moren sin gjøre i stand niste som han kunne ha på veien, men hun ville ikke. Hun mente det ville være nytteløst. Han bad også søstrene sine, men de sa det samme som moren. Til slutt gikk han til bestemoren og fortalte om planene sine. Hun gav han den maten han trengte. Så drog han. Han kom til en hage der den vakre jenta gikk og så på fugler som satt i trærne. Han nærmet seg forsiktig og begynte å synge: – Å, du vakre Vengese, du skal snart gifte deg, Vengese, med puslete Katumo, Vengese. Kom deg unna, nå eller aldri! Vengese hørte at han sang, og lurte på hvem som sang så vakkert. Den unge gutten het Katumo. Men Katumo sang ikke igjen. Mens Vengese lette over alt etter han som hadde

sunget, gjemte Katumo seg og spiste maten sin. Senere begynte han å synge igjen. Da bad Vengese at den som sang, skulle komme fram så hun fikk se han. Men han viste seg ikke, og hun lurte fremdeles på hvem det var. Sent om kvelden kom moren hennes, og Vengese fortalte om den vakre sangen hun hadde hørt. Mora ropte at sangeren skulle komme fram, men han svarte med å synge samme sangen en gang til. Vengese og moren ble bare mer ivrig etter å ha se ham, og bad han enda en gang å komme fram. Da kom Katumo ut, og Vengese trodde knapt sine egne øyne, så stygg syntes hun han var. Men moren sa at han var den som hadde lyktes i å få henne til å snakke, og nå hadde han rett til å gifte seg med henne. De bad han synge mer, og Katumo sang flere ganger, like vakkert hver gang. Mora sa til Vengese: – Forbered deg på å gifte deg med denne gutten. Og Vengese gjorde seg i stand, og ble gift med Katumo. Da de kom til det nye hjemmet sitt, vasket hun han med legende urter, og leget alle sårene på føttene hans så han ble helt frisk igjen. Han pleide å synge for henne, og hun gledet seg veldig over sangen hans. De levde lykkelig alle sine dager, og de fikk mange barn. Afrikansk eventyr

Det er aldeles sant – Det er en forferdelig historie! sa en høne. – Det er hendt noe fryktelig i hønsegården. Jeg tør simpelthen ikke sove alene i natt. Det er jammen bra vi er så mange sammen oppe på vaglet. Og så fortalte hun så fjærene reiste seg på de andre hønene, og hanen lot kammen falle. – Det er aldeles sant ... Men det er best vi begynner med begynnelsen, og da må vi over til et hønsehus på den andre kanten av byen. Solen gikk ned, og hønene fløy opp. En av dem, en med hvite fjær og korte ben, la hver dag akkurat så mange egg som en ventet av henne. Hun var en bra og aktverdig høne på 53

alle måter. Da hun kom opp på vaglet, tok hun til å plukke seg med nebbet, og så falt det en liten fjær av henne. – Der gikk den, sa hun. – Jo mer jeg plukker meg, dess penere blir jeg. Det var nå sagt i spøk, for hun var den morsomste i hele hønsegården. Men hun var altså svært aktverdig også. Og så sovnet hun. Mørkt var det rundt henne. Høne satt ved siden av høne. Men den som satt ved siden av henne, var ikke sovnet ennå. Litt hørte hun, og litt hørte hun ikke, slik som det jo pleier å være her i verden. Men nå fikk hun slik lyst til å snakke litt med den som satt på den andre siden av henne. – Hørte du hva hun sa? spurte hun. – Jeg vil ikke nevne noe navn, men det er en

høne som vil plukke seg bare for å bli pen! Ja, var jeg hane, ville jeg nå riktig forakte henne! Rett over hønsene satt uglen sammen med uglemor og uglebarna. De hadde gode ører alle i den familien. De hørte hvert ord nabohøna sa, og de rullet med øynene og viftet seg med vingene. – Bare ikke hør på det, sa uglemor. – Men dere hørte vel forresten hva hun sa. Jeg hørte det med mine egne ører, og en skal høre mye før de faller av! Tenk, det er en av hønene som sitter og plukker alle fjærene av seg mens hanen ser på! – Hysj da, hysj da, sa uglefar, – du må da ikke si sånt når barna sitter og hører på!

– Nei, men jeg tror sannelig jeg vil fortelle det til nabouglen. Det er riktig slik en hyggelig ugle. Og så fløy uglemor. – Hu-u! Uhuu! tutet de begge to, og det slik at det hørtes helt ned i duehuset. – Har dere hørt det? Tenk, det er en høne som har plukket av seg alle fjærene bare for å gjøre seg til for hanen! Hun holder på å fryse i hjel! Hvis hun ikke er død alt da! Uhuu! – Hvor da? Hvor da? kurret duene. – I gården til naboen. Jeg har så godt som sett det selv. Det går nesten ikke an å fortelle det. Men det er ganske sant.

– Du kan skjønne vi tror hvert eneste ord, sa duene, og så kurret de ned i hønsegården: – Det er en høne – ja, noen sier det er to – som har plukket alle fjærene av seg bare for at hanen skal like dem. Det er jo fryktelig å finne på noe sånt! En kan bli forkjølet og dø av feber. Og de er døde begge to også! – Våkn opp! Våkn opp! gol hanen og fløy opp på gjerdet. Søvnen satt i øynene på han ennå, men han gol av alle krefter: – Det er tre høner som er døde av ulykkelig kjærlighet til en hane. De har plukket av seg alle fjærene! Det er en grusom historie. Bare fortell den videre. – Fortell det videre! pep flaggermusene, og hønene klukket, og hanene gol: – Fortell det videre! Fortell det videre! Og så fór historien videre fra hønsehus til hønsehus og til slutt tilbake til hønsegården der høna hadde plukket av seg den ene fjæren.

– Det er fem høns, het det nå, – som har plukket av seg fjærene bare for å vise hvem av dem som var blitt tynnest av ulykkelig kjærlighet til hanen, og så hakket de hverandre til blods og falt døde til jorden til skam og skjensel for hele familien og til tap for han som eide dem. Og høna som hadde mistet den løse lille fjæren, kjente naturligvis ikke sin egen historie igjen. Hun var jo en aktverdig høne, derfor sa hun: – Ja, er det ikke forferdelig! Men det er flere av samme sorten. Jeg skal sannelig gjøre mitt for at historien kommer i avisen, slik at den går hele landet over. Det har jammen de hønene fortjent, og familien deres også. Og så kom det i avisen og ble trykt. Og det er aldeles sant: En liten fjær kan nok bli til fem høns. H.C. Andersen

Fisk i Sajve-sjøen Det var en gang to samer som drog til fjells for å fiske med not1. Den ene samen var gammel, og den andre var ung. Så snart de kom fram til vannet, begynte de å fiske. Men det varte og det rakk, og de fikk ingen fisk. Til slutt bestemte de seg for å dra hjem. Da sa den eldste: – Jeg vet om et vann her oppe med masser av fisk, både store og feite! Men den som vil fiske der, må kunne tie stille. For det er et sajve2-vann. – Jeg klarer vel å tie stille! sa den yngste samen. not: et fiskegarn som kan kastes ut og snurpes sammen sajve: samene trodde det bodde en usynlig makt i elver og vann. De kalte denne makten sajve. Sajvene kunne lære menneskene om naturen og gi dem råd. Hvis man ikke gjorde som de sa, kunne det gå ille.

1 2

– Kom, så drar vi dit. Og så drog de to av gårde til sajve-vannet. Der kastet de ut nota og drog den mot land. Garnet var fullt av sprellende fisk. Da den yngste samen så det, ble han så glad at han fikk lyst til å rope. Han tenkte med seg selv: – Dette garnet har ingen store hull, så fiskene slipper ikke ut av det! Og dermed slapp han ut et gledeshyl. Vips var garnet tomt, og ikke en fisk var å se. Da sa den eldste samen: – Det nytter ikke å fiske her. Jeg tenkte nok at du ikke kunne tie stille. – Kan vi ikke prøve en gang til? bad den yngste, – jeg klarer det denne gangen. Så kastet de nota ut igjen og drog den mot land. Garnet var fullt av fisk. Den yngste samen tenkte med seg selv: – Nå kan de i hvert fall ikke slippe unna. Og det sa han til den andre, også. Men vips var fiskene borte, og de fikk ingenting. Da sa den gamle samen: – Vi kan like godt dra hjem. Jeg ser jo at du ikke greier å tie stille. Men den yngste tryglet og bad og lovte at nå skulle han ikke slippe ut en eneste lyd. Så kastet de nota ut for tredje gang. Da de drog den mot land, var den full av fisk igjen. Samegutten holdt på å slippe ut et ord, men denne gangen klarte han å la være. På den måten fikk de to samene en stor fangst til slutt, og den eldste samen sa: – Der kan du se, sånn er det med sajve-sjøen. Her må en tie stille for å få noe. Fordi vi klarte det, fikk vi fisk til slutt. Kirsti Birkeland

I bokhylla

Ønsker meg et viskelær Ønsker meg et viskelær som visker stille bort alt det dumme jeg har sagt og tenkt og ment og gjort. Ønsker meg et viskelær som visker stille bort. Bjørn Rønningen

Magne kakemons En dag skulle Bolletante bake kaker. Hun tok fram 3 kopper kokosmasse 2 kopper sukker 2 egg en skål og en teskje. Så rørte hun alt dette sammen. Magne lagde runde kaker av røra og la dem på to plater. Bolletante satte den første platen inn i ovnen. Da Bolletante tok ut platen, måtte Magne smake. – Det var da ti kaker her nettopp, sa Bolletante og snudde seg. – En er borte, og nå er det bare ni. – Den er i magen min, sa Magne. Les mer i «Magne kakemons» av Inger og Lasse Sandberg

Hvem bor her? Når stjernene på himmelen står der og roper kom igjen. Når vinden blåser lunt og lurt og natten smaker søtt og surt. Da tar jeg på meg uteklær og rusler ut av døren her. En stund så går jeg rundt og ser, helt til jeg ikke gidder mer. Da går jeg hjem og tenker på hva mon jeg burde gjøre nå. Det eneste jeg sikkert gjør, det er å leve til jeg dør. Gerhard Stoltz

Julie og fuglen Julie har funnet en fugl som har ødelagt vingen sin. Hun tar den med seg hjem. Julie sparker på døra istedenfor å ringe på. Mamma åpner med det samme. – Nei men, sier mamma. Så sier hun ikke mer. For da ser hun at Julie holder på noe rart. – Det er en syk fugl. Det var derfor jeg måtte sparke, sier Julie. Nå kommer pappa også ut i gangen. – Hva er det som foregår her? sier han. Og så får han se fuglen. – Stakkars deg. Du har kanskje brukket vingen? Vi får lage et rede til deg. Nå trenger du ro, sier pappa. Han går i boden og henter en eske med lokk. Så lager han hull i lokket. 66

Fuglen må ha luft. Alt som lever må ha luft. Mamma finner litt bløt bomull. Hun legger den på bunnen i esken. Oppover sidene også. Esken likner ikke et rede, men et lite sykehus. Det skal det være også. Og Julie skal være sykepleier. Hun finner en skalk i brødboksen. Det blir mange smuler av den. Hun strør dem utover i esken. Nå har fuglen mat. Men den må ha vann også. En liten skål med vann. – Hva skal den hete? spør mamma. Det har ikke Julie tenkt på. Men nå tenker hun fort. Er det gutte- eller jentefugl? Hun vil at det skal være jente. Det var jo ei jente som fant den. – Den skal hete Märtha Louise. Det samme som prinsessen. Det er et fint navn, sier Julie. Mamma og pappa er enige i det. Les mer i «Julie og fuglen» av Sidsel Mørck

Stille Pernille Mammaen til Pernille har vært på foreldremøte på skolen . Hun har møtt læreren til Pernille som heter Anne Marit. Nå er det kveld, og Pernille lurer på hva de har snakket om. Mamma sitter i min seng og spiser surt godteri sammen med meg. – Hva sa foreldrene? spør jeg. – Hva sa Anne Marit? Du sa vel ingenting? – Jeg, nei! sier mamma. Mamma putter en stor, sur fot i munnen og prøver å snakke mens hun tygger. Men hun er ikke så flink til sånt som jeg. Jeg kan både snakke og spise på en gang. Når jeg er sammen med mamma, altså. – Hva sa Anne Marit? sier jeg med to sure føtter i munnen. – Hun sa at noen bråkte litt, snøvler mamma. – Og det var andre som ikke sa noen ting. Sier du ingenting, Pernille? – Jo da! svarer jeg. – Jeg sa visst litt, jeg også, sier mamma og tar ut hele den sure foten og legger den på asjetten. – Jeg tiska og hviska litt med hun som satt ved siden av meg. Men det var fordi hun begynte å tiske og hviske med meg! Jeg tar en sur fot til i munnen, i tilfelle 68

mamma har dumma seg ut. Mamma forteller: – Hun hviska så høyt at hun spytta inn i øret mitt. Det er for gæli, sa hun. Ja, sa jeg, det er for gæli med alle som bråker. Datteren min, for eksempel, sitter ved siden av en som slår henne i hodet. Med hennes eget pennal. En som er veldig slem og heter Bob! Mamma putter den sure foten inn igjen, så jeg nesten ikke skjønner hva hun sier. – Dama, sier hun visst. – Dama var mora til Bob. [...] Jeg vet godt hvor Bob bor. Jeg vet hvor han har rommet sitt også. Det er det vinduet der rullegardinen alltid er trukket ned når jeg går forbi.

Da skvetter jeg. Hjertet mitt skvetter også. Det skvetter så fælt at det begynner å hoppe inni meg, det er så vettskremt at det ikke klarer å dunke stille. Det er ikke noen rullegardin foran det vinduet i dag. Bob er våken! Og plutselig står han foran meg på veien. Jeg aner ikke hvor han kom fra, kanskje han hoppet ut og landet i en fallskjerm. Jeg sier ingenting, jeg bare fortsetter å gå. Bob sier ikke noe, han heller. Han bare sperrer veien for meg. Jeg prøver å komme forbi ham, men han spretter foran meg hele tiden. Som en liten hund. – Flytt deg, sier jeg. – Veien er for alle, sier Bob. Tenk om jeg kommer for seint, tenker jeg. Tenk om Anne Marit ringer til mamma og spør hvor det blir av meg. Og tenk om mamma blir redd for meg, så redd at hun begynner å gråte. Jeg kjenner at jeg får lyst til å gråte når jeg tenker på hvor redd mamma blir for meg. Jeg blunker og blunker, men tårene pipler fram likevel. – Hva er det du griner for nå da? sier Bob. Akkurat som om jeg gråter bestandig. Men plutselig står det en gammel dame på veien. Jeg vet ikke hvor hun kom fra, heller. 70

– Hva er det som foregår her? spør damen. – Du er vel ikke slem mot den lille jenta? – Hvem? sier Bob. – Jeg? – La nå den lille jenta gå, sier damen. – Ellers kommer hun for sent på skolen. Da skynder jeg meg av gårde. Jeg løper ikke. Men jeg går veldig fort! Bare en gang snur jeg meg. Langt borte i veien ser jeg Bob som går sammen med den gamle damen. Les mer i «Stille Pernille» av Lise Männikkö

Da jeg rømte Først gjemte jeg meg i kleskottet. Men det var liksom for trangt. Så gjemte jeg meg på loftet. Men det var heller ikke så bra. Så rømte jeg til idrettsparken. Der var jeg helt til det ble mørkt for at de skulle bli redde. Så gikk jeg hjem og bad omforladelse. Britt G. Hallqvist

Piken jeg elsker, heter Milena Piken jeg elsker, heter Milena. Milena går i klassen min. Øynene hennes er som to sorte soler. Men øynene hennes ser meg ikke. Jeg finnes ikke for henne. Og det er det jeg vil, mer enn noe annet i verden: Jeg vil finnes for Milena. Det var nå sist søndag, om ettermiddagen, og jeg satt på rommet mitt og tenkte på Milena da mamma ropte fra kjøkkenet: – David, kan du gå ut en tur med Bella? Hun trenger å få tisse. – Nei, det rekker jeg ikke, ropte jeg. Vi har o-fagsprøve på tirsdag. Öland og Gotland. Eh … Visby og eeh … Bornholm … eller Borgholm, mener jeg. Sånt noe. Jeg har så mye å lese … – Jaha, sa mamma. Det var sant, men ikke helt. Jo, vi skulle ha o-fagsprøve på tirsdag. Men nei, jeg hadde ikke tenkt å lese om Öland og Gotland nå, ikke i det hele tatt, ikke det spor. Jeg ville bare sitte og tenke på Milena. Tankene om Milena gjorde meg varm og kald. Som vanlig. Og nå hadde jeg bestemt meg: Innen uken var over, skulle jeg snakke med Milena. Jeg skulle få henne til å se meg. På en eller annen måte. Men hvordan …? 72

Krafs, krafs, krafs på døren min. Jeg måtte åpne, og der satt selvfølgelig Bella og glodde forventningsfullt på meg. – Nei, sa jeg og satte meg på huk foran henne. Jeg har ikke tid til å gå ut med deg nå. Det sa jeg jo. Du får gå ut med mamma. Jeg må tenke. Bella forsto. Bella forstår alt. Hun ga meg et slikk på nesen og lusket vekk. Like etter hørte jeg mamma smelle igjen ytterdøren, og det var bra, for jeg trengte ro til tenkingen. Jeg hadde en idé, jeg la en plan, jeg tenkte: Hvis jeg kan gjøre henne glad, hvis jeg får henne til å le, da kommer hun til å se meg. Milena, med øyne som to sorte soler. Les mer i «Piken jeg elsker, heter Milena» av Per Nilsson

Svante Sanna er sint og lei seg. Hun gruer seg til å flytte fra vennene sine. Svante er håpløs. Han fortsetter med å erte Sanna hver dag. Hun gjør alt for å unngå ham, men han er nesten alltid i nærheten og kommer med dumme kommentarer til alt. En dag sparker de innefotball i gymmen. Sanna og Svante er på hvert sitt lag. Så fort gymlæreren ser bort, er Svante på Sanna og dytter eller klyper. Hun blir så irritert at hun til slutt ikke holder det ut lenger. Da Svante plutselig er fri og har store sjanser for å score mål, er Sanna så sint at hun bare ikke kan la være. Akkurat idet Svante kommer forbi i full fart og tar sats for å skyte, strekker Sanna frem den ene foten og spenner bein på ham. Pladask! Siden han hadde så stor fart, blir det et skikkelig fall. Han faller nesegrus, rett i gulvet. Gymlæreren blåser hardt i fløyta og kommer løpende bort til dem. Han setter seg ned ved siden av Svante og spør hvordan det gikk. Svante løfter forsiktig på hodet. Huff da, tenker Sanna og ser at han blør neseblod, men blikket hennes sier ‘Til pass for deg’. – Det var ikke særlig snilt gjort, sier gymlæreren og ser sint på Sanna. – Jeg må plastre Svante. Det er like bra at vi avslutter gymtimen og kampen. Vi får snakke mer om dette neste gang.

Klassen får slutte tidligere, og de fleste skynder seg av gårde, men Sanna bruker lang tid i dusjen. Hun er den siste av jentene som kommer ut. Svante kommer ut i skolegården samtidig med Sanna. Han ser ikke i hennes retning. Han bare knapper jakken og begynner å gå. Sanna tar mot til seg og tar ham igjen. Hun går ved siden av ham og titter nå og da på nesa hans. Den er rød og litt hoven, og det stikker en stor bomullsdott ut av det ene neseboret. – Det er din egen skyld, sier Sanna bestemt. – Det var du som begynte. Svante svarer ikke. Han later som ingenting. Det er ingen som sier noe. Stillheten er pinlig, og Sanna vet ikke helt hva hun skal si. – Gjør det vondt eller? undrer hun til slutt. – Litt så, mumler Svante. Han retter seg opp og snur seg mot henne. – Det kjennes ut som om jeg har hele fotballen inni nesa. Det dunker og dunker, som om det pågår en fotballkamp der inne. Svante ler, og plutselig faller bomullsdotten ut, men han tar den i lufta og dytter den på plass igjen. – Flink, hva? Han blunker til henne med det ene øyet. Sanna nikker og ler forsiktig. De tar følge et stykke på veien. Sanna vet ikke riktig hvordan, men plutselig er Svante i gang med å fortelle om hvordan det var for ham å komme ny til klassen i fjor. Han forteller om hvordan det var å flytte fra vennene sine, men også at han har fått mange nye samtidig som han har beholdt noen av de gamle. 77

Sanna ser beundrende på Svante mens han forteller. Han snakker og snakker, av og til begynner han å le så bomullsdotten fyker ut, raskt putter han den på plass igjen og fortsetter. Sånn som Svante beskriver det, virker det ikke som det er så farlig å flytte. Han syntes det var morsomt. – Det blir hva du gjør det til, sier han og ser på henne. – Husk det. At Svante kunne være så grei, tenker Sanna for seg selv mens hun går sakte videre hjemover. Så mye fint han hadde sagt. Les mer i «Sanna har hemmelige planer» av Eva Jansson

Hemmeligheter i mørket Med magen full av pizza og med hver sin cola i hånden kryper de inn gjennom teltåpningen og ned i soveposene. Anders tømmer ut innholdet i godteriposen. Selv om han er kjempemett, er det alltid plass til godteri. Det er visst sant, det de sier, at man har en egen mage til godteri. – Velg først, sier han til Magnus. Magnus velger en seigmann. Anders velger en lakrisstang. Snart har de hver sin haug ved siden av seg på madrassen. De ligger og leser og koser seg med cola og godteri. Av og til må Anders lukke øynene. Ikke fordi han er trett, men fordi bokstavene begynner å hoppe og sprette rundt på siden og ikke kan stå stille. Det er fordi han er så glad. Han vil spørre mamma og pappa om han også kan få ha telt i hagen. Så kan Magnus komme til ham og ligge i teltet hans. Han hører skritt på gata utenfor. Av og til er det noen som ler og snakker når de går forbi på fortauet. Billyder hører han også, summing fra en motor og smellet fra en bildør. Musikk fra en bil som kjører forbi. Han aker seg ned mot teltåpningen og titter ut i det grå sommermørket. Alle trærne er utydelige, buskene likner på mystiske skikkelser som står vakt rundt teltet. – Skal vi gå ut og speide? Han hvisker med lav stemme. Magnus stikker hodet ut, han også. De slukker lommelyktene og kryper ut i hagen. 79

Det er mørkt i stua i huset til Magnus. Det lyser fra et rom i annen etasje. De åler seg langs gjerdet mot veien. – Hysj, hvisker Anders. – Det kommer noen. Mellom bordene i gjerdet kan de se to blå dongeribein med hvite joggesko som traver av gårde på fortauet. De blir liggende en stund og spionere. Et kjærestepar stopper rett foran gjerdet der de ligger. De kysser. Anders og Magnus kniser. Anders peker på lommelykta. De spretter fram fra buskene og vaier med de tente lyktene og uler. Kjæresteparet spretter fra hverandre og flykter nedover gata. Anders og Magnus ler så de nesten ikke får puste. De danser en spøkelsesdans mellom buskene. De vifter med armene og uler. Gresset er kaldt og vått mot de nakne føttene. Strålene fra lyktene sveiper over hagen som tykke, hvite rep. Da åpner vinduet seg i annen etasje. – Nå må dere sove, roper mammaen til Magnus med streng stemme. – Dere vekker jo hele nabolaget. De redder seg inn i teltet. – De ble skikkelig redde, sier Anders. Han plukker våte gress-strå fra føttene før han stikker beina ned i soveposen. Magnus klarer ikke å slutte å le. Anders må le, han også. De ler og ler til magen er ganske øm. – Nå må vi sove, sier Magnus. Det blir stille i teltet. 81

Så spør Magnus: – Hvem liker du best i klassen? – Gutter eller jenter? sier Anders for å hale ut tiden. Han vet hva han vil svare, men er litt redd for å si det. – Gutter, sier Magnus. – Jeg liker deg best, sier Anders. – Hvem liker du? Magnus nøler litt. – Jeg liker deg, sier Magnus. – Og Bård og Harald. Anders hører at Magnus ikke sier ‘best’. Akkurat som om han liker Bård og Harald like godt som ham. Men han er glad likevel. Magnus er vennen hans. – Hvem liker du best av jentene? spør Magnus igjen. – Katrine, ramler det ut av Anders. – Hvem liker du? – Ingen, sier Magnus. – De er teite, alle sammen. – Enig! sier Anders. Unntatt Katrine, legger han til inne i seg. De prøver å sove. Anders tenker på Katrine. Hun er den søteste jenta i klassen. Med pannelugg og langt, lyst hår. Hun mangler to tenner i overmunnen. – Er du forelska i henne? spør Magnus. – I hvem? sier Anders og later som om han ikke skjønner hva Magnus snakker om. – I Katrine, vel. – Ja, sier Anders. I det samme han har sagt det, angrer han. – Men du må ikke si det til noen. Lover du? Det er hemmelig. – Ja, sier Magnus. Les mer i «Hemmeligheten» av Liv Frohde

Hjelp! Jeg er klonet Jeg pleier vanligvis ikke å gå på skolen med brillenese, frakk og Indiana Jones-hatten til faren min. Men så var ikke dette en vanlig dag heller. I tilfelle du ikke vet hva en brillenese er, så er det juksebriller og juksenese og bart. Det var på grunn av Dalton-brødrene at jeg hadde tatt på meg de greiene. Jeg snakker ikke om de dumme fiendene til Lucky Luke. Jeg snakker om Alex, Mort og Wesley, de tre bøllene som pleier å henge utenfor skolen vår. De er ikke engang brødre. Men de er cirka to år eldre enn meg, og mye større. Jeg ville prøve å lure meg forbi dem sånn at de ikke fikk tak i meg, sånn som i går. Da omringet de meg og trakk ned buksene mine. Og jeg, med den vanlige flaksen min, hadde selvfølgelig på meg sånne gammeldagse små, hvite underbukser. Jeg er vant til å hanskes med de merkeligste problemer. Som for eksempel å forlate kroppen min og ikke greie å komme meg inn igjen. Eller å nesten bli forvandlet til en katt. Det eneste som var merkelig med dette problemet, var at det ikke var merkelig. Dalton-brødrene var helt vanlige bøller, sånne som stjeler ukelønna di og knytter sammen skolissene dine. Du kjenner sikkert typen. Kan jeg stille deg et personlig spørsmål? Hvordan takler du bøller? Bestevennen min, Spencer Sharp, har en IQ på 160, eller kanskje 1600,

jeg husker det aldri. Han greier å avlede oppmerksomheten deres ved hjelp av store ord. De glemmer på en måte hva de holder på med når Spencer begynner å snakke om ‘strafferamme’ og ‘aktorat’. Og Vernon Manteuffel, som går i klassen min, men som ikke er kompisen min, begynner bare å gråte og svette på dem. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Faren min pleier å si til meg at alle bøller er feiginger. Hvis du bare trosser dem, så skygger de unna. Det tror jeg gjerne. Men jeg tror også at de kan knuse skallen min som et egg. Nå er jeg tilfeldigvis den tredje raskeste sprinteren blant femteklassingene på Horace Hyde-White gutteskole i New York. Så det jeg som regel gjør når bøller ypper seg, er å løpe som en gærning. Denne gangen tok jeg ingen sjanser. Jeg hadde kledd meg ut. Jeg hadde på meg nye joggesko. Og jeg hadde valgt en annen skolevei. Da jeg var kommet halvveis, oppdaget jeg at gata var sperret av. Det stod svære lastebiler parkert overalt. – Hva er det som foregår? spurte jeg en politimann. – De spiller inn en film, sa han. – Den heter Spillet er over, tøffen. – Den har jeg ikke hørt om, sa jeg. – Selvsagt har du ikke hørt om den. Den er ikke ferdig ennå. Er du i underholdningsbransjen? – Ikke egentlig, sa jeg. – Hvorfor spør du om det? 84

– Jo, jeg mener, med de klærne du har på deg … – Å ja, sa jeg. – Det her er bare en forkledning. Politimannen kikket rart på meg. Men han lot meg stå og se på scenen de spilte inn. Det var en kampscene. Helten var omringet av tre skurker. Skuespilleren som spilte helten, virket veldig kjent, men jeg vet ikke hva han heter. En av de slemme typene langet ut et slag mot ham. 85

– Kutt! ropte regissøren. De sluttet å slåss. – Stuntmann! Skuespilleren som jeg ikke kan navnet på, forlot scenen. En annen fyr som var kledd nøyaktig likedan gikk bort og stilte seg opp på den samme plassen. Det var stuntmannen hans. – Og … action! ropte regissøren. Slåsskampen fortsatte. En av skurkene bokset stuntmannen på nesen. En annen skurk løftet opp en søppelbøtte og dunket den i hodet på stuntmannen. Oops! Det må ha gjort vondt. Jeg kikket bort på skuespilleren som jeg ikke kunne navnet på. Han satt på en stol og drakk en cola mens noen stelte håret hans. Det fikk meg til å tenke. Hadde det ikke vært supert om man kunne bruke stuntmenn i det virkelige livet også? Som kunne ta seg av bøllene på skolen? Jeg snudde meg mot politimannen igjen. – Unnskyld, konstabel, sa jeg. – Har du peiling på hvor mye en stuntmann koster? Jeg tenkte kanskje jeg kunne leie en, bare for en dag eller to. – En stuntmann? sa politimannen. De typene der tjener omtrent hundre dollar i timen! Søren og. Jeg får bare fem dollar i ukelønn. Det så ut til at jeg måtte finne en annen løsning på bølleproblemene mine. Les mer i «Hjelp! Jeg er klonet» av Dan Greenburg

Apekvinnen Frøken het Ylva. Hun sa de kunne kalle henne det eller frøken. Tsatsiki bestemte seg straks for å si frøken. Han hadde ikke ventet seg en Ylva, han hadde ventet seg en frøken. Og som en frøken så hun ut, Ylva. Hun hadde hvit bluse og krøllete hår. – Maria Grynwall? – Ja, pep ei lyshåret jente og rakte opp hånden. Faktisk veldig søt, syntes Tsatsiki. – Per Hammar? Per Hammar satt på pulten ved siden av Tsatsiki. Han var velgredd og hadde slips. Tjong, sa det da han slo nesa i pulten. Per Hammar var så nervøs at han glemte å reise seg før han bukket. Nesa sprang lekk, og det rant blod nedover den hvite skjorta hans. – Per da! Moren til Per ble rød i fjeset. Frøken hentet servietter og tørket både ham og pulten en lang stund før hun igjen kunne fortsette navneoppropet. Per Hammar så kjempefornøyd ut der han satt med to papirstumper som stakk ut av nesa. Tsatsiki ble så klart interessert i Per Hammar. – Tobias Fredriksson? Tsatsiki hørte ikke etter lenger. Han stirret forhekset på de tjukke beina til frøken. Det var så mye hår på dem at de stakk ut gjennom de gjennomsiktige nylonstrømpene.

Tsatsiki fikk alltid ekle kuldegysninger av nylonstrømper, og sånne fikk Muttern aldri lov til å ha på seg. Men hårete nylonstrømper var det gyseligste han hadde sett. Tsatsiki grøsset slik at han fikk nupper over hele kroppen.

Stakkars frøken, visste hun ikke at jenter barberte beina, det gjorde i alle fall Muttern, eller var hun ikke en virkelig frøken? Kanskje var hun en forkledd apekvinne fra en annen planet, der alle gikk rundt med hårete nylonstrømper. Kanskje var hårete nylonstrømper det flotteste de kunne ha på hennes planet. Wow, kanskje hun kom til skolen i en romdrakt. Eller var frøken en jentetarzan som kom fra de dype skogene? Da kunne hun kanskje lære Tsatsiki noen nye kunster i lianen. Tsatsiki skled fra pulten og ned på gulvet. Per Hammar kikket nysgjerrig etter ham, men ellers var det ingen som merket at han krøp bortover gulvet. Han var rett og slett nødt til å kjenne på frøkens bein. Da Tsatsiki var liten, kunne han ikke la være et eneste nylonkledd bein. Men nå hadde han sluttet med 88

å klype fremmede jenter i beina. Inntil i dag, altså. For han kunne rett og slett ikke motstå lysten til å ta på disse gyselige hårete nylonstrømpene. Han var nødt til å kjenne hvordan de kjentes. Frøken så ut mot de tjue skolespirene og fortsatte oppropet: – Viktor Henrik … Oj! Frøken hadde tydeligvis ikke ventet seg at noen skulle ta henne på beina, for jøss som hun skrek. – Men frøken, ta det litt med ro. Det var bare meg. Frøken stirret som forsteinet på ham. Tsatsiki syntes det var best å sette seg igjen. Kuldegysningene var borte. Barna i klasserommet skrek av latter, også foreldrene, men de forsøkte å gjemme seg bak hverandre. Det var bare frøken som ikke lo, og Tsatsiki og selvfølgelig Muttern, hun hadde vært med på dette før. Da frøken hadde roet seg, fortsatte hun oppropet. – Tsatsiki-Tsatsiki Johansson? – Det er meg det, sa Tsatsiki. – Men det holder med bare ett Tsatsiki. – Det skal jeg huske. Frøken skrev en anmerkning i en liten grønn bok. – Men tsatsiki, er ikke det en gresk matrett? – Jo, men det staves med z. Jeg staver med s. – Så du kan både z og s, sa frøken. – Jada, sa Tsatsiki, – og litt engelsk. Det har Muttern lært meg. – Så fint, sa frøken. – Er det noen andre som kan engelsk? 89

Hun kikket på de andre barna, som ristet på hodet eller kikket sjenert ned i pultlokket. – Det skal dere få lære. Jeg hadde tenkt at vi kunne begynne litt allerede i første. Men nå fortsetter vi med oppropet. Julia … – Frøken! Frøken! Tsatsiki viftet vilt med armen. – Ja, Tsatsiki? – Vil du ikke høre hvorfor jeg heter Tsatsiki med s? Han var helt rød av iver. – Det er klart jeg vil, sa hun. – Et slikt uvanlig navn. – Jo, du forstår, fordi Muttern elsket tzatziki mest av alt i verden, fikk jeg det navnet. Og fordi hun elsker meg dobbelt så mye, fikk jeg det dobbelt opp. Men hun stavet feil. Hun burde gå på skolen i stedet for meg. – Jaha, ja, sa frøken. – Men du Tsatsiki, på skolen kan man ikke si muttern. – Kan man ikke? sa Tsatsiki forbauset. – Hvorfor ikke? – Det er et stygt ord, nesten et banneord. Det sier bare barn som ikke liker mødrene sine. – Nei, nå tuller du, sa Tsatsiki, – jeg elsker jo Muttern! Og hun sier jo muttern selv. – Ja, jeg gjør det, hørtes Muttern borte fra veggen der hun stod sammen med de andre foreldrene. – Jeg synes muttern er det vakreste ord som finnes. Flaks at ikke Muttern var sjenert, for nå snudde alle foreldre og barn seg og stirret på henne. – Hva mener du med det? sa en mor med spiss nese og sinte briller. – Hvis Marcus hadde kalt meg muttern, vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort. 90

Det er respektløst! – Vel, sa Muttern, – det kommer vel an på hvordan man sier det. Selv ble jeg så glad da Tsatsiki ble født at det eneste jeg kunne si, var: Tenk at jeg er en mutter, tenk at jeg er en mutter. Det finnes ikke noe deiligere enn å være mutter, i alle fall ikke når jeg er muttern til Tsatsiki. – Mamma, kan jeg også si muttern? pep Per Hammar opphisset. – Det diskuterer vi hjemme, svarte Per Hammars mor og svettet store dråper på overleppen. – Ja, ja, sa frøken, – da fortsetter vi med oppropet. Fredrik Henriksson … Kim Nilsson … Mikaela Sundberg … Joanna … Tsatsiki hørte ikke etter lenger. Han var nødt til å spørre Per Hammar om han også trodde frøken var en apekvinne. Det trodde Per Hammar. Jo mer han tenkte på saken, desto sikrere ble han. – Vi kan kanskje dressere henne, hvisket han, – og selge henne til et sirkus. – Kanskje det, sa Tsatsiki, – men da har vi jo ingen frøken. Plutselig ville ikke Tsatsiki slutte på skolen i det hele tatt. Skolen syntes å være mye bedre enn det Olle hadde sagt. Men Olle hadde jo heller ingen apekvinner til frøken eller en Per Hammar på pulten ved siden av seg. – Nei, sa Tsatsiki, – vi selger henne ikke, men vi lusker på henne. Kanskje kan vi finne romskipet hennes. – Ja, sa Per Hammar og skinte som ei sol. Les mer i « Tsatsiki og Muttern» av Moni Nilsson-Brännström

Det fantastiske fallet Pakkejakten Børre visste at han ikke kom til å få sove. Han fikk aldri sove natten før bursdagen. I morgen ble han ti år. Det var ganske mye, syntes Børre. Så mye at han ikke burde ligge våken og glede seg som en liten unge. Men det gjorde han. Det fantes ingen medisin mot bursdager. I hvert fall ikke som han visste om. Børre tittet bort på skateboardet sitt. Det var 92

gammelt, og nesten all trykken var slitt av. De andre kalte det brødfjøl. Noen sa til og med sponplate eller Flintmobil. Han ønsket seg inderlig et nytt. Det kunne da ikke være mange timene igjen nå. Klokkeradioen viste kvart over to. Børre trakk pusten alt han klarte, og blåste luften ut. Så tittet han bort på klokka igjen. Den var fortsatt kvart over to. Han satte seg opp i sengen og dro en hånd gjennom det bustete håret. Så subbet han bort til døren, åpnet den og tittet ut i gangen. Det var helt stille. Skulle han? Selvsagt skulle han ikke luske seg ned for å se om han kunne finne gavene. Eller? Han løftet på pysjbuksene, trakk pusten og listet seg ned. Føttene hans laget slurpelyder mot det kalde gulvet. Forsiktig skrittet han over trappetrinn nummer sju, tretten og femten. For de knirket. Børre gikk først ut på kjøkkenet. Han tittet i det store matskapet. Der hadde julepresangene vært gjemt. På øverste hylle. Børre hentet en stol, klatret opp, svaiet litt og fant bare en pose med ballonger. Deretter så han i skuffene og skapet med tallerkener og glass, ja til og med i kjøleskapet. Ingen presanger. Skapet i gangen var fullt av gammelt skrot, men ingenting som minnet om bursdagspresanger. For sikkerhets skyld forsøkte han kommoden og tittet under sofaen, uten å finne noe. 93

Børre sukket tungt og visste hvor han måtte gå. Ned i kjelleren. Kunne presangene virkelig ligge sammen med mugg, edderkopper og rattkjelker? Det kom et kaldt gufs fra kjelleren da han åpnet døren. Han skyndte seg å slå på lyset. Det hele virket straks litt mindre skummelt, selv om det var ekkelt mørkt i krokene. Men han visste hvor lighteren lå, og stakk den i lommen. Murgulvet var kaldt. Helst ville han gå rett opp igjen, men da var det han fikk øye på posene bak akebrettet. Han fyrte opp lighteren for å se bedre. Den ene posen hadde to mindre pakker. I den andre, og mye større posen, lå det han innerst inne hadde håpet på. Børre gispet. Et flunkende nytt skateboard. – Yes, yes, yes! hvisket han. Brettet var blankt, med en tegning av en skater som brølte, på undersiden. Dessuten stod det ‘SKATE OR DIE!’ i glorete farger. Hjulene var blå, og fjæringene så strøkne ut. Dette skulle nok stoppe kjeften på de andre. Det var et fett brett. Et ultra-mega-giga-fett brett. Børre fikk lyst å prøve det. Men det kunne han selvsagt ikke. Eller? Han småløp opp kjellertrappen med brettet under armen. Sju sekunder seinere hadde han låst opp ytterdøren og stod ute på trammen. Det var et lite vinddrag i luften. Månen var på sitt fulleste og lyste opp nabolaget. Forsiktig la 94

han brettet ned på asfalten og kjente hvor smidig det gled bortover. Han ville ikke få sove før han hadde tatt en bitte bitte liten prøvekjøring ... Ett bein på brettet. Det andre i asfalten. Så spente han fra og gled lett, om ikke lydløst, bortover gata. Et par tak til og han begynte å få opp farten, selv om veien var flat. Og så begge beina oppå brettet. Han jobbet med teknikken. Forhjulene fra side til side. Farten bare økte. Nå nærmet han seg en bakke. Børre krøkte seg ned og fløt framover som en tiger i angrep, en Concorde i take-off, en skihopper før hoppkanten. Den kjølige natteluften ga ham fartstårer i øynene. For en følelse! Den første bakken gikk som smurt, den neste enda bedre. Bare vent til de andre fikk se ham! I løpet av en dag ville han ta steget fra håpløs amatør til proff. Jøss, der kom det en bakke til. Han kunne ikke huske at den var så bratt. For en fart! Men den svinger jo i bånn? Børre kunne ikke huske noen brå sving i bånn av en bratt bakke. Brettet føk som en rakett nedover, og Børre krøkte seg enda mer sammen. Fartstårene fosset. Det gikk så fort at han var i tvil om skateboardet i det hele tatt berørte asfalten. Han brukte alt han hadde lært, men enten så hadde han ikke lært nok, eller så var han i ferd med å sette ny fartsrekord. Det var ingen vei utenom, han måtte forsøke å bremse …

Ikke før hadde han tenkt tanken, så forsvant brettet under føttene hans. Han svevde gjennom luften. Dette kom til å gjøre vondt. En mystisk bygning Men nå måtte han vel snart lande? Han åpnet øynene. Var ikke det en flaggermus som passerte der? Børre så ned. Jøss, han så ikke bare taket på én, men to parkerte biler. Og der, et tre. To trær. Tre trær. En liten skog. Så en hage. En hagegnom. En hammock. Og var ikke det en garasje? Og hei, der lå det et svømmebasseng. En pipe på et hus. Hva, en pipe? Et hustak? Nå måtte han da snart lande. Men nei da, en blomstereng, en motorvei, en hvit trailer, en neonlysende veikro, en idrettsbane, et veikryss … Det hadde riktignok gått veldig fort på skateboardet, men nå føltes det som om han fløy. Bare han ikke krasjet med et helikopter. Det var et helt utrolig langt fall. Han måtte jo ha satt flere verdensrekorder i løpet av dette svevet. Men så mistet han plutselig høyde. Han kom til å smelle i bakken. Smerten var nær. Så landet han. Og det gjorde ikke vondt. I hvert fall ikke før skateboardet traff ham i bakhodet. Smakk! Det ble bekmørkt en lang stund. Og så våknet han med høy i munnen. Der lå han i en høyball og så inn i skateboardet. Det var fortsatt natt. Han hadde landet på et jorde. Men det var ingen jorder i nabolaget hans. 97

I enden av jordet lå det et stort bygg. Ikke et hus, men en slags oppblåst hangar. Børre skled ned fra høyballen og gikk i retning av bygningen. Kanskje det bodde noen der? De måtte da vite hvor de var, sånn at han kunne få vite hvor han var. Det som hadde sett ut som en stor bygning på avstand, viste seg å være en bueformet metallkonstruksjon. En slags hangar midt ute på jordet. Det rareste av alt var likevel at bygningen ikke så ut til å ha noen dører. Og ikke ett eneste vindu. Den lignet en forvokst boks med makrell i tomat. Børre gikk bort og banket på blikkmetallveggene. Bank-bank-bank. Det var som om et helt fotballag svarte. Bank-bank-bank-bank-bank bank-bank. Børre ropte: – Hallo? Og sikkert ti stemmer svarte: – Hallo? Hallo! Haaallooo! Hallo? Hallohallo! Hallo!! – Hvordan kommer jeg inn? spurte Børre. – Grav et hull, kom det fra den andre siden. Han så seg rundt. Grave hull? Hvor? Og med hva? I og for seg ikke så rart at de ønsket et hull når de verken hadde dører eller vinduer. Han så ned på skateboardet sitt. Det så fortsatt skinnende og nytt ut. Mannen på tegningen skrek ennå ‘SKATE OR DIE!’ i klare farger. Jorden så våt og leirete ut. Børre banket en gang til. Og fikk hundrevis av bank til svar. Han kunne jo alltids vaske brettet. Les mer i «Det fantastiske fallet» av Arne Svingen

Broren til Charlie C Jeg er Helge, 10 år. Jeg liker å spille dataspill og å lese Donald. Jeg liker å gå på McDonald’s og å fiske, selv om jeg nesten aldri fisker, fordi det ikke er noen andre i familien min som liker det. Det er mange andre ting jeg liker også. Som å høre på musikk, og trylle, selv om jeg nesten aldri tryller, heller. Men det er bare fordi smådelene i tryllesettet ofte blir borte på rommet mitt. Og så liker jeg å være sammen med Gunnar, bestekameraten min. Det liker jeg aller best.

Så er det en del ting jeg ikke liker: hvit fisk, grønnsaker, rydding. Mas, lekser og svømmebasseng. Aller dårligst liker jeg å snakke. Da mener jeg ikke sånn prating jeg og kameratene mine driver med når vi diskuterer dataspill. Eller når vi snakker om Harry Potter eller om fotball eller om ting: hengelåser, kulepenner med usynlig skrift, ørsmå lommelykter med reklame på, spretterter, ballonger med vann i, esker det har vært tobakk oppi, gamle mynter, tynne kjettinger, nøkleringer, ja ting. Da liker jeg å snakke. Det jeg ikke liker, er snakking. For jeg skjønner ikke hva det er. Men det starter gjerne med at moren min sier: – Helge, kom hit så jeg får snakket litt med deg. Da er det noen bestemte ting jeg må si, som jeg ennå ikke har funnet ut av. Som etter den gangen jeg og Gunnar hadde gjort noe så hverdagslig og vanlig som å rappe plommer i hagen til Rise. Bare for å ta et eksempel. Rise bor tre dører bortafor oss. Alle ungene i nabolaget synes Rise er en dust. Det synes moren min også. Men det skulle du ikke tro når hun møter han ute. Da smiler hun og snakker det hyggeligste hun kan. Ja, det er godt når sola kommer, du, sier hun. Eller: Ja, det er fælt at regnet ikke kan gi seg, du. Jaaa, sier hun. Jaaaa, du, når Rise snakker. Og straks hun kommer inn, banner hun selv om hun aldri banner ellers, og sier at en aldri skulle bo ved siden av sjefen sin. For det er det Rise er. Sjef på jobben hos moren min. Men altså: Vi rappa plommer fra han. Selv om mor hadde sagt ti tusen ganger, at hva du enn gjør, Helge, så ikke 100

gå på slang hos Rise. Men vi regnet ikke med å bli tatt. Vi hadde aldri blitt det før. Da jeg stod hjemme på trappa med Rises hånd klemt rundt nakken min og hørte på alt det mindre fine han sa om meg, så jeg at mor ble veldig rød i ansiktet. Det blir hun når hun ikke vet hvem hun skal holde med. Og det er et ganske sikkert tegn på at det er snakking i vente. Og riktig nok: Straks Rise hadde gått og mor lukket entrédøra, ja da skulle hun snakke. – Vet du hva du har gjort? sa hun. Jeg svarte ikke. Jeg hadde rappa plommer, og det visste hun at jeg visste. Jeg visste at det ikke var riktig å rappe plommer, når hun hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre det, også. Jeg konsentrerte meg om å få genseren over hodet og sparke av meg skoene samtidig. – Nå må du høre på meg, sa mor. – Vet du hva du har gjort? – Ja, sa jeg inni genseren. – Ja? Er det alt du har å si? – Ja, sa jeg, fremdeles inni genseren. – Helge. Du må si noe mer, sa hun og dro genseren min av så det gnistret i håret mitt. Nå begynte trøbbelet. Nå begynte virkelig snakkingen. – Jeg skal aldri gjøre det mer, fortet jeg meg å si. Det burde hun vært fornøyd med. Jeg både snakket og sa noe fint. Men ble hun fornøyd? – Det er ikke bare å si at du aldri skal gjøre det mer. Du slipper ikke unna så lett, sa hun. – Nei da. 101

– Nei da, sier du så lettvint. Skjønner du at dette er galt, spør jeg. – Jepp. – Det er ikke bare å si jepp. Skjønner du det, spør jeg? – Jeg skjønner. – Helge. Du kan ikke ta så lett på dette. – Nå vil jeg ikke snakke mer om det. Jeg visste at jeg sa det litt for fort. Det gjelder å vente med den setningen til moren min begynner å bli lei. Det gjelder å holde ut. Sier jeg det for tidlig, er det nemlig fare for at jeg må være på rommet mitt en god stund. Men hvis jeg holder meg for ørene, er faren enda større. Det betyr ofte en halvtime ekstra på rommet. Moren min blir sinna hvis jeg holder meg for ørene når hun skal snakke. Sånt er jeg altfor gammel til, sier hun. Og så må jeg tenke meg om, som hun sier. Da sitter jeg på rommet mitt og spiller Gameboy. Og hvis jeg tenker, så tenker jeg at det eneste jeg gleder meg til med å bli voksen, er at jeg ikke skal snakke. For da bestemmer jeg det selv. Så roper hun at nå kan du komme ned igjen, Helge. Da høres hun ut som hun ikke er sint lenger, men prøver å høres litt sint ut likevel. Og så spør hun hva jeg har tenkt. Og jeg sier at jeg har tenkt at jeg aldri skal gjøre det mer. Og da synes hun plutselig det er fint sagt, og så gir hun meg en klem, og snakkingen er over for denne gangen. Les mer i «Broren til Charlie C» av Tone

102

Grøver

Espen får skylda Like ved knaggene ramlet Ragnar så lang han var. – Noen dytta meg, ropte han, men det var ikke sant. Han hadde snublet i sine egne bein. Mange begynte å le. Espen også. Ragnar var så sint at han hamret nevene i gulvet. Luggen hans stod rett opp. – Ingen skal le av meg! brølte han. – Og særlig ikke du, Espen! For en gangs skyld lot ikke Espen seg skremme. Han humret mens han gikk inn og satte seg. Ragnar hadde sett så dum ut der han lå på gulvet. Og mange hadde ledd. Vi er på samme 103

parti, tenkte han. Klassen og jeg. Mot fienden! Han tenkte på det hele timen, og da de skulle tegne en sild i permen som handlet om fisking i Norge, lagde han en med armer og bein og en lugg som stod rett til værs. Silda lå på gulvet og så gretten ut. Espen humret igjen. Når han kom hjem etter skolen, ville han henge den opp over senga sånn at han kunne le av den hver morgen. Hoho! Han gledet seg. I de to siste timene skulle de lære å bake brød. Det vil si, de skulle lage deigen. Stekingen måtte læreren ta seg av, for det rakk de ikke selv. – Ååååå! Ragnar klaget høyt da han fikk høre det. – Da vet jeg ikke hvilket som er mitt når du deler dem ut i morgen. Læreren lovet å passe på det for ham. – Men ... Ragnar så fortsatt urolig ut, men så fikk han en idé: – Jeg merker det supre brødet mitt med min egen supre bokstav, sa han. Han tok litt av deigen, rullet en tynn pølse og formet den til en R. Fra bordet borte ved veggen ropte Runa: – Så lurt! Det vil jeg også gjøre. – Det gjør du ikke! I et byks var Ragnar borte hos henne. – Hvorfor ikke? – Fordi det ikke er ... realt! – Ikke realt? – Nei, R’en er min bokstav. – Min også. 104

– Lag en strek under R’en din, Ragnar, foreslo læreren. – Så ser du forskjell. Ragnar gjorde som han sa. Espen syntes det var mye mas for ikke noe. Alle brødene var jo like. Det var rett før han sa det også. – Det er vel ikke så nøye, vel, Ragnar Sursild!

Så hørte han et hyl. – Pengene mine er borte! Femti kroner! Det var Trude. Hun hadde vært ute på gangen for å hente et speil i jakka si. – Noen har tatt dem! – Du kan ha mistet dem, sa læreren. – Nei! Trude var sikker. – Lomma mi er så dyp, at. Det faller ikke noe ut av den. 105

I løpet av et sekund ble klassen en annen en før. Var det en tyv blant dem? De så på hverandre med smale øyne, som om de spurte: – Kan det være deg? Da sa Ragnar: – Jeg vet hvem det er! Han pekte på Espen. – Han kom for sent, ikke sant? Og kunne stjele så mye han ville uten at noen så det!

106

HVA?! Espen kjente hvordan halsen hans snørte seg sammen. Nei! ville han rope. Jeg har ikke tatt noen penger. Du sier det bare fordi jeg lo av deg. Men strupen hans verket sånn at han ikke fram en lyd. – Du må ikke være så rask til å skylde på folk, sa læreren. Ragnar gav seg ikke. – Han kom jo for sent. – Nemlig, sa Trude. Hun gikk bort til Espen og holdt speilet sitt opp foran fjeset hans. – Der inne ser du en tyv! sa hun. Espen snudde seg bort, og læreren sa: – Nå er det nok! Da brødene var formet ferdige, ville læreren snakke med Espen alene. De andre ble sendt ut. – Ja ... begynte han. – Jeg ville bare si at alle kan ... hm ... la seg friste ... men det går altså an å ordne opp for seg. Så hvis du ... ja ... Trudes penger er borte, og ... – Jeg har ikke tatt dem, sa Espen. – Neivel. Jeg tenkte bare at hvis ... – Men jeg har ikke tatt dem! – Det var bra ... hm ... hm ... Læreren kremtet flere ganger, og rakte fram hånden. – Unnskyld, Espen! sa han. – Vi skal finne ut av dette i morgen. – Ja. – Kom deg hjem nå! – Ja. Espen åpnet den tunge døra nede i første etasje, og lukket den igjen. Borte på veggen til gymsalen 107

holdt Ragnar på å lage en diger rebus. Resten av klassen fulgte nøye med. Nå er de på hans parti, tenkte Espen. Alle sammen. Han ventet en stund, før han kikket ut på nytt. Gården var tom. På veggen lyste det i hvitt kritt:

– Det er ikke sant! Han skrek, mens han tumlet bort og prøvde å viske ut alt sammen. Men samme hvor mye han gned, så gikk det ikke. Vann, tenkte han. Jeg må vaske. Han spyttet og gned om hverandre, og noen av strekene forsvant. I det samme kjente han en hånd på skulderen. Det var læreren. – Ikke bry deg om det der, sa han. – Jeg skal hjelpe deg. Espen fektet vilt, vred seg unna hånden hans, og pilte ut porten. Les mer i «Espen stjeler» av Beate Mulholland

108

Zeppelin Eva, Morten og Nina har ferie. Nå er de kommet fram til sommerhuset sitt ... Noen hadde ligget i dobbeltsengene. Dynene lå i en rotete haug på midten. På nattbordet lå det flere sjokoladeplater. En av dem var halvspist. Martin bøyde seg og løftet opp et par blå tøysko. – Hva i all verden, begynte Eva. Martin ristet på hodet. – Jeg vet ikke. De så på hverandre. Over hodet på Nina. De lette i øynene hos hverandre. Nina følte uroen deres. 109

Et lite kaldgufs smøg seg inn i rommet. De merket ikke at hun så på dem. Hun var utenfor dem nå. Kaldt nedover ryggen. Dette var noe som hendte andre. Noe de leste om i avisene. Men det kunne ikke hende dem. – Det er umulig, sa Eva, – men det ser ut til at det har bodd noen i huset vårt. Martin nikket. – Men hvem? Martin ristet på hodet. – Jeg har aldri vært med på noe slikt, sa Eva. – Jeg tror nesten ikke det jeg ser. – Jeg skal varsle lensmannen, sa Martin. – Dette går ikke an. Det er vårt hus og våre senger, og ingen andre enn vi får bo her. – Tenk om – de er her ennå, sa Eva. Ingen av dem sa noe på en stund. Stillheten ble fylt av listende trinn og hviskende stemmer, syntes Nina. Hun gikk lenger inn i rommet for å stå midt mellom Eva og Martin. – Jeg skal undersøke huset, sa Martin. – Vær her til jeg kommer tilbake. Rommet til Nina var tomt. Han dundret ned trappa som om han ville skremme bort noen. De hørte han løp gjennom alle rommene nede. Kjellerdøren ble åpnet, og skrittene forsvant nedover trappa. Like etter var han hos dem igjen. – Ingenting, sa han. – Ingenting, gjentok Eva. 110

Skoene stod og lyste blått på gulvet. De pekte rett på Nina. De hadde virket store da Martin løftet dem opp. Som til kjempeføtter med sjumilsskritt. Nå virket de nesten alminnelige. Nesten vennlige. Farlige? Nina var ikke sikker. Så rart at de pekte rett på henne. Så rart at de hadde krympet. Farlige?

111

Tok hun fire skritt, kunne hun nå dem. Hun tok fire skritt og nådde dem. Det var rart å holde i skoene. De var så tydelige mot fingrene hennes. De minnet om vanlige blå tøysko. Likevel var det som om de var annerledes. Det var noe ved dem som skremte Eva og Martin. På høyreskoen var det skrevet noe med rødt blekk over vristen. Det var utydelig, men etter en stund ble det et ord. Zeppelin, stod det. Zeppelin. – Nina, slipp de forferdelige skoene! Gå og vask deg med en gang! Evas stemme knitret hysterisk mot henne. Nina fór sammen og slapp skoene som om de kunne bite. Et hardt dunk mot gulvet. Nina så redd på Eva. Hun stirret ordløs tilbake. Les mer i «Zeppelin» av Tormod Haugen

112