Psykologi 1 (kap. 1 og 6) by Cappelen Damm

Peik Gjøsund • Roar Huseby • Susanna Barstad

Psykologi 1 Mennesket i utvikling PROGRAMFAG FOR STUDIESPESIALISERENDE UTDANNINGSPROGRAM

BOKMÅL

© CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-49890-0 2. utgave, 1. opplag, 2016 Psykologi 1 følger læreplanene for Kunnskapsløftet i faget psykologi for studiespesialiserende utdanningsprogram i videregående skole. Illustratør: Bjørn Norheim Omslagsdesign: Marit Jørgensen/07 Media Omslagsfoto: Marit Jørgensen Grafisk formgiving: Marit Jørgensen/07 Media Bilderedaktører: Anne Muniz og Kristin Abildsnes Forlagsredaktører: Anne Muniz og Kristin Abildsnes Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2016 Satt i Charter ITC Std på 10,2/14 punkt og trykt på 100 g G-print Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cdu.no www.psykologi.cdu.no FOTOLEVERANDØRER Cappelen Damms arkiv: s. 13, s. 14, s. 15, s. 19 Mona Sjølie Midtsand: s. 160 NTB Scanpix: s. 12, s. 16, Cornelius Poppe s. 33, The Granger collection s. 98, Heritage s. 112 Per Audun Heskestad: s. 283 Picture point: Science source s. 221, s. 225, s. 227 Øvrige bilder: Thinkstock

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5

1 Psykologiens historie . . . . . . . . . . . . . 7 Hva er psykologi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykologiens utvikling – fra antikken til vår tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykologi fra rundt 1850: vitenskapelige perspektiver tar form . . . . . . . . . . . . . . Parapsykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 9 16 29 34

2 Psykologien i dag: forskning og praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Moderne psykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . Det biologiske perspektivet . . . . . . . . . . . Det atferdsanalytiske perspektivet (behaviorismen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det kognitive perspektivet . . . . . . . . . . . . Det sosialpsykologiske perspektivet . . . . Andre områder i den anvendte psykologien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forskningsmetoder i psykologi . . . . . . . . Kan vi stole på forskningen? . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35 37 39 41 42

45 47 55 58

3 Persepsjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Persepsjon – sansning og bearbeiding av sanseinntrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selektiv persepsjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . Feilkilder ved persepsjon . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

59 63 72 76

4 Menneskets utvikling . . . . . . . . . . . . 77 Arv og miljø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Teorier om menneskets utvikling – s entrale utviklingsområder . . . . . . . . Det sosiale utviklingsområdet . . . . . . . . . Erik H. Eriksons teori om den sosiale utviklingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det kognitive utviklingsområdet . . . . . . .

77 81 82 88 96

Jean Piaget og den kognitive utviklingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De fire stadiene i den kognitive utviklingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vygotskijs kritikk og tilføyelser til Piaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

98 101 111 115

5 Behov og emosjoner . . . . . . . . . . . . 117 Behov og emosjoner påvirker atferden vår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Behov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Maslows behovsteori . . . . . . . . . . . . . . . . Emosjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Emosjoner og atferd . . . . . . . . . . . . . . . . . Emosjonell modenhet . . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

117 118 121 128 136 142 145

6 Personlighetsutvikling . . . . . . . . . . . . 147 Personlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den psykodynamiske personlighetsteorien . . . . . . . . . . . . . . Trekkteorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Humanistiske teorier . . . . . . . . . . . . . . . . Utvikling av selvbilde og identitet . . . . . . Forsvarsmekanismer . . . . . . . . . . . . . . . . Mestringsstrategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . Holdninger og verdier . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan utvikler vi holdninger og verdier? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147 150 153 162 165 170 176 181 185 189

7 Hukommelse, intelligens og kreativitet . . . . . . . . . . 191 Hukommelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er glemsel? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Intelligens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kreativitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innhold

192 200 204 211 215

8 Læring, motivasjon og læringsstrategier . . . . . . . . . . . . . 217 Læring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Læringsteorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Læringsmotivasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . Læringsstrategier og læringsstiler . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

217 220 235 244 251

9 Psykologiens biologiske grunnlag . . . . . . . . . . . . . . 253 Hva har psykologi med biologi å gjøre? . Nervecellen – den minste bestanddelen i nervesystemet . . . . . . Nervesystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjernen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sansene våre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hormoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Biologiske behov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Psykologi 1

Helse og livskvalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . Stress . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forebygging av negative stressreaksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . Prestasjonsangst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykisk helse og rus . . . . . . . . . . . . . . . . . Ungdomskulturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

301 307 317 321 325 328 330 333

253

12 Kriser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 335 254 255 258 263 269 273 277

10 Evolusjonspsykologi . . . . . . . . . . . . . 279 Evolusjonspsykologien som fagområde . Genetikk – vitenskapen om gener og arv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Evolusjonsteorien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Evolusjonens bidrag til psykologien . . . . Arv eller miljø-debatten . . . . . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 Livskvalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301

279 280 285 287 293 299

Psykisk helse og normalitet . . . . . . . . . . . Psykiske kriser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livskriser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Traumatiske kriser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Faser i en akutt traumatisk krise . . . . . . . Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) . . . . Hjelp og støtte i krise . . . . . . . . . . . . . . . . Mobbing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konsekvensene av mobbing . . . . . . . . . . Oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

335 339 341 344 347 351 354 355 363 370

Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 Læreplan Psykologi 1 . . . . . . . . . . . . . . . . 375

Forord Psykologi er et fag som handler om deg og meg, om mennesket og om forholdene oss mennesker imellom. Gjennom tidene har interessen for og undringen omkring det menneskelige alltid vært til stede: Hvorfor er vi mennesker som vi er, hvorfor gjør vi som vi gjør? Dette er spørsmål mange har ønsket svar på. Noen fant svar i religionen, andre i filosofien. Etter hvert kom det i gang mer systematiske arbeider som skulle være med og forklare «menneskets sjel», og dermed var utviklingen av psykologien, «læren om sjelen», i gang. Psykologi tar for seg de psykologiske prosessene som gir grunnlaget for atferden vår, og hvorfor denne atferden blir så forskjellig fra individ til individ. På mange måter kan vi si at psykologien forsøker å finne svar på hvorfor du er den du er, og andre er slik de er. Her er det imidlertid ikke lett å finne noe entydig svar. Kanskje skyldes forskjellene i særlig grad arv – det genetiske materialet vi har med fra foreldrene våre? Kanskje er det miljøet, dvs. innvirkningen fra menneskene rundt deg og omgivelsene, som spiller størst rolle? Eller er det opplevelser tidlig i barndommen som har blitt bestemmende for hvordan vi er blitt, og dermed hvordan vår personlighet har utviklet seg? Psykologifaget handler altså om dette, hvordan mennesket utvikler seg psyko logisk, og hvorfor vi handler, føler og tenker slik vi gjør. Psykologi 1 følger læreplanen fra 2009. Det er lagt vekt på at du som elev skal kunne jobbe selvstendig med boka og tenke ut muligheter selv. Teoristoffet i denne boka består av tolv kapitler som til sammen dekker de fem hovedområdene i læreplanen, Psykologiens historie, Utviklingspsykologi, Mennesket og læring, Psykologiens biologiske grunnlag og Mennesket og helse. På forsiden til hvert kapittel finner du kompetansemålene som er dekket i kapitlet. Du finner hele læreplanen for faget bakerst i boka. Psykologi 1 inneholder både teoristoff og oppgaver. Teoristoffet i hvert kapittel består av en grunntekst, eksempler, fordypningsstoff, refleksjonsspørsmål, forklarende margtekster, bilder og illustrasjoner og faktatekster. Grunnteksten utgjør hovedinnholdet i hvert kapittel. Eksemplene er tenkte og hverdagsnære situasjoner som gir et realistisk og praktisk bilde av teorien. Fordypningsstoffet er tenkt for elever som ønsker å lære noe mer om et tema. Refleksjonsspørsmål er skrevet med oransje tekst. Her skal du stoppe opp og tenke igjennom ulike spørsmål som ikke nødvendigvis har et fasitsvar.

Forord

Margtekstene forklarer og utdyper ord og begreper. Illustrasjoner og bilder utdyper eller belyser poenger i teksten. Faktatekstene gir deg en rask og grei oversikt og oppsummerer med jevne mellomrom hovedpunktene i innholdet. Hvert kapittel avsluttes med en oppgavedel. Den består av oppgaver som kan besvares ved hjelp av boken, og oppgaver der du skal bruke digitale kilder. De digitale arbeidsoppgavene er merket med symbolet @. Til boka følger det et nettsted med supplerende læringsressurser i form av ulike oppgaver, bakgrunnsstoff, filmklipp, lenkesamlinger, illustrasjoner fra boka osv. www.psykologi.cdu.no Vi takker språkkonsulent, fagkonsulent, tegner og andre for gode bidrag og konstruktive innspill i arbeidet med boka.

Lykke til med psykologien! Peik Gjøsund, Roar Huseby og Susanna Barstad

Psykologi 1

Psykologiens historie DU SKAL KUNNE • gjøre rede for hovedtrekk i psykologiens utvikling fra filosofisk tenkning til dagens vitenskapelige og anvendte psykologi • gjøre rede for parapsykologi som fenomen

Hva er psykologi? Psykologien, slik vi kjenner den i dag, kan defineres som vitenskapen om atferd og mentale prosesser. Med atferd mener vi menneskers oppførsel – først og fremst det som kan observeres utenfra. Mentale prosesser handler om hvordan vi tenker, husker og oppfatter informasjon fra omgivelsene, hvilke holdninger og verdier vi danner oss i løpet av livet, og hva vi føler i ulike sammenhenger.

Mange ser kanskje for seg en psykolog som en middelaldrende person som sitter på kontoret sitt med skriveblokk i hånden og en pasient liggende på en sofa foran seg. Dette har vi sett utallige ganger på film, og det stemmer også at psykologisk behandling i enkelte tilfeller kan foregå på denne måten. Psykologi har imidlertid en lang rekke andre bruksområder og omhandler en rekke helt andre temaer enn det denne «tradisjonelle» behandlingssituasjonen gjenspeiler. Psykologien, slik vi kjenner den i dag, kan defineres som vitenskapen om atferd og mentale prosesser. Det er en nokså omfattende definisjon, og vi skal se litt nærmere på den for å gjøre den mer forståelig.

1 • Psykologiens historie

Psykologien prøver å gi svar på hvordan atferd og mentale prosesser oppstår og utvikler seg gjennom livet.

• Med atferd mener vi menneskers oppførsel – først og fremst det som kan observeres utenfra. Her inngår kroppsbevegelser, ansiktsuttrykk, stemmebruk, fysiske reaksjoner som rødming og svetting og de valgene vi tar i livet som påvirker oss selv og andre. • Mentale prosesser handler om hvordan vi tenker, husker og oppfatter informasjon fra omgivelsene, hvilke holdninger og verdier vi danner oss i løpet av livet, og hva vi føler i ulike sammenhenger. Dette blir også kalt psykiske prosesser. I dagens psykologi brukes begrepene mental og psykisk om hverandre.

tendens – et mønster, noe som opptrer på samme måte flere ganger

Vitenskapen om disse tingene vil si at det vi «vet» og «mener» om atferd og mentale prosesser, må være basert på solide resultater fra grundig gjennomført forskning. Det er ikke nok å trekke konklusjoner ut fra hva man selv tror, eller basert på noe man selv eller noen man kjenner, har opplevd. Hvis psykologien hadde fungert slik, hadde det fort blitt problematisk. Det ville antakelig ikke ta lang tid før man støtte på noen som mente eller hadde opplevd det stikk motsatte, og dermed ville det blitt umulig å bli enige om hvordan mennesket egentlig fungerer. Derfor er det et viktig poeng at psykologien er en vitenskap: Den har som mål å avdekke og forklare faktiske tendenser når det gjelder hvordan atferd og mentale prosesser oppstår og foregår. Med dette som utgangspunkt forsøker psykologien å gi svar på en hel rekke spørsmål. Hvor kommer personligheten vår fra? Hvorfor er noen mennesker mer intelligente enn andre? Hva foregår i hjernen når vi blir redde? Under hvilke omstendigheter fungerer hukommelsen vår optimalt? Hvor mye har

Psykologi 1

barndommen vår å si for hvordan vi blir som voksne? Hvordan oppstår ulike roller i en gruppe, og hvordan påvirker de hverandre? Har noen større sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser enn andre? Hva er kreativitet? Dette er bare noen få eksempler på alt det psykologien kan fortelle oss. Prosessen med å finne svar på disse spørsmålene foregår ved at det utvikles teorier som beskriver, forklarer og forutsier hvordan mennesket fungerer, både «innvendig» og i samspill med omgivelsene. Kunnskapen som underbygger disse teoriene, har man både fra resultater fra psykologisk grunnforskning og fra erfaringer fra anvendt psykologi. Du kan lese mer om psykologisk grunnforskning og anvendt psykologi i neste kapittel. For å forstå hvorfor psykologien er som den er i dag, er det nyttig å ta et historisk tilbakeblikk på hvordan denne vitenskapen har utviklet seg og skiller seg fra andre fagområder.

Psykologi og psykiatri Ikke alle har klart for seg hva som er forskjellen på psykologi og psykiatri. Rent formelt er psykiater og psykolog to ulike yrker med ulik fagbakgrunn. En psykiater har studert medisin med spesialisering i psykiatri og kan skrive ut resepter på medisiner. En psykolog har utdanning innenfor psykologi, og selv ikke de som jobber som psykolog i helsevesenet, kan skrive ut resepter. Selv om denne boken først og fremst handler om psykologi, er det mye av det du skal lære om, som også brukes i psykiatrien. Kort sagt er forskjellen på psykiatri og psykologi at psykiatrien fokuserer mer på medisinering enn det psykologien gjør, mens de øvrige temaene og utgangspunktene i stor grad er de samme. Det er først i nyere tid at vi skiller mellom psykologi og psykiatri, så den historiske utviklingen til disse to fagområdene er i stor grad den samme.

Psykologiens utvikling – fra antikken til vår tid Læren om sjelen Psykologi betyr «læren om sjelen».

Psykologi kommer av de greske ordene psyche, som betyr «sjel», og logos, som betyr «lære». Altså var psykologi i ordets opprinnelige betydning «læren om sjelen». For 3000 år siden og faktisk helt fram til midten av 1700-tallet var det vanlig å se på sjelen som noe abstrakt som bor i kroppen. Dette påvirket selvsagt hvordan studiet av psykologi foregikk. Først de siste par århundrene har 1 • Psykologiens historie

Mye av det vi tenker og føler, har utgangspunkt i fysiske prosesser i hjernen og resten av nervesystemet vårt.

man spurt seg om dette skillet mellom kropp og sjel egentlig er riktig og hensiktsmessig. Dermed har man fått et litt annet syn på menneskesinnet, og det er blitt mer fokus på studiet av sammenhenger mellom det psykiske (sjelen) og det fysiske (kroppen). De siste tiårene har det skjedd en teknologisk utvikling som har gjort oss i stand til å studere denne sammenhengen på helt nye måter: Gjennom skanninger og målinger av hjernen og nervesystemet og deres aktivitet kan vi nå forstå mer om hvordan mye av det vi tenker og føler, faktisk er forankret i fysiske prosesser i kroppen vår.

Psykologi før 1700-tallet: filosofi om sjelslivet, kroppsvæsker og heksejakt Antikken (700 f.Kr.–500 e.Kr.) En dokumentert interesse for menneskets sjelsliv finner vi så langt tilbake som i antikken, og her så man kroppen og sjelen som to atskilte deler av mennesket. Den greske filosofen Sokrates (470–399 f.Kr.) mente at mens kroppen fødes og dør, er sjelen evig og eksisterer dermed både før og etter at kroppen har hatt sin tid på jorden. Likeledes mente Platon (427–347 f.Kr.), som var Sokrates’ elev, at sjelen er fri og ubegrenset og klart atskilt fra kroppen. Aristoteles (384–322 f.Kr.), som hadde Platon som læremester, mente på sin side at sjelen er mer knyttet til og begrenset av kroppen, og at disse to derfor må sees på som en helhet. Likevel beskrev han sjelen som noe som stammer fra en annen verden, og selv om både sjelen og kroppen inngikk i en felles helhet (mennesket), så han på dem som atskilte deler.

Statue av Hippokrates

humoralpatologi – antikk medisinsk teori som på grunn av manglende kunnskap om kroppens indre funksjoner bygde på studier av menneskets kroppsvæsker

Psykologi 1

Hippokrates (460–370 f.Kr.), som er kjent som den vestlige medisinens far, utviklet på omtrent samme tid sin humoralpatologiske teori. Den gikk blant annet ut på at menneskers humør, følelser og atferd var et resultat av mangel på eller overskudd av én av fire kroppsvæsker: blod, gul galle, svart galle og flegma (slim). Galenos (129–200 e.Kr.) utviklet denne teorien videre i sin avhandling om de fire temperamentene. Her hevdet han at dersom én av disse væskene dominerte i kroppen, ville resultatet bli en bestemt personlighetstype, henholdsvis sangvinsk, kolerisk, melankolsk eller flegmatisk. Den sangvinske personligheten var ifølge Galenos livlig og optimistisk, mens den koleriske var aggressiv og målrettet. En melankolsk person hadde en tendens til å bli deprimert av å tenke på alt det tragiske i verden, mens en flegmatisk

personlighet betydde at man var fornuftig, rolig og tilfreds. Selv om denne teorien fort ble avvist etter hvert som medisinfaget utviklet seg, er det på flere språk rundt om i verden fortsatt vanlig å kalle folk sangvinske, melankolske eller flegmatiske når man beskriver nettopp disse personlighetstrekkene. Dette var også den første kjente inndelingen av menneskets personlighet i kategorier, som er noe man har fortsatt med helt inn i dagens psykologi. Du kan lese mer om personlighetsteorier i kapittel 6.

Den katolske kirken stod sterkt i middelalderen, og mange mennesker kirken mente var vantro eller besatt, ble henrettet.

Middelalderen (500–1500 e.Kr) I middelalderen gjorde flere store religioner for alvor sitt inntog i verden. Dette kan ha medvirket til at den filosofiske tradisjonen fra antikkens Hellas ble mindre dominerende, og det ble mindre vanlig å stille spørsmål om hvordan mennesket eller sjelen fungerte. Tradisjonen med å se på kroppen og sjelen som atskilte fortsatte. På denne tiden finner vi de tidligste eksemplene på institusjoner for psykisk syke. I lys av det vi i dag vet om psykologi, kan vi vel si at behandlingen pasientene fikk, må ha vært nokså umenneskelig. Middelalderens framgangsmåter var preget av sterk mangel på kunnskap om menneskekroppen og -sinnet, kanskje spesielt i Europa. Her stod den katolske kirken sterkt, og den hadde mye makt. Troen på demoner og djevelen stod sentralt, og det ble som oftest antatt at de som hadde en eller annen form for psykisk forstyrrelse, var besatt av demoner, onde ånder eller hekser. Etter hvert utførte kirken omfattende tiltak for å bekjempe det den mente var vantro og vranglære blant befolkningen (en prosess vi kaller inkvisisjonen). Det hendte at folk med psykiske lidelser ble mistenkt for å være hekser og dermed ble brent på bålet. Denne heksejakten begynte omkring år 1100 og pågikk i flere århundrer. En aktiv motstander av heksejakten var den nederlandske legen Johann Weyer, også kjent som Piscinarius (1515–1588). Han var opptatt av å bevise at «heksekunstene» som de mistenkte ofte ble tiltalt for, ikke kunne ha skjedd, og han mente at de som tilstod å ha utført slike kunster, måtte være mentalt syke. Weyer sies å være den første som brukte betegnelsen «mentalt syk», et begrep vi har tatt med oss videre i psykologien. På norsk er det i dag riktignok mer vanlig å si «psykisk syk», men for eksempel på engelsk er «mentally ill» mye brukt. Begrepet sinnssyk, som var mye brukt i Norge før i tiden, finner vi ikke lenger i dagens psykologi. 1 • Psykologiens historie

Parallelt med heksejakten utviklet det seg en tradisjon i Europa der mentalt syke ble stuet vekk på steder atskilt fra offentligheten. Her var ikke formålet å behandle eller kurere de syke, men først og fremst å oppbevare dem samlet på et sted utenfor samfunnet. En slik institusjon var det beryktede Bethlem Royal Hospital (bedre kjent som «Bedlam») utenfor London, som trolig ble brukt som «sinnssykehus», som de kalte det på den tiden, helt siden år 1377. Ofte ble de innsatte på slike «sykehus» lenket fast til veggen i lange perioder, eller de ble oppbevart i åpne rom fullstappet med andre mentalt syke. På 1600-tallet ble det innført ulike behandlingsformer på disse stedene, for eksempel sultekurer og arbeidskurer (perioder med ekstremt lite mat eller mye hardt arbeid), kontrasykdommer (påføring av lopper eller byller eller pisking med brennesler for å skape svie og smerte i huden) og bløding (påføring av åpne sår i den tro at pasienten ville blø ut de psykiske lidelsene). Den belgiske legen Johann Baptist van Helmont (1579–1644), som for øvrig også var den som oppdaget kullsyren, anbefalte at personer med mentale lidelser skulle senkes ned i vann gjentatte ganger. Disse behandlingene hadde, kanskje ikke helt overraskende, svært lite positiv effekt på pasientene.

Bildet viser pasienter som får behandling med vann ved det psykiatriske sykehuset Sainte-Anne i Paris. Bildet er fra 1868.

I Midtøsten og Nord-Afrika hadde man en langt mer human tilnærming til mentale lidelser. Her ble det opprettet institusjoner som ble kalt asyler. Her tilbød man bad, diett, medisin, musikk og rolige omgivelser til pasientene. De første institusjonene med slike tilbud ble opprettet i Midtøsten allerede på 800-tallet i regi av den persiske legen og kjemikeren Abu Bakr Muhammad ibn Zakariya ar-Razi, kjent som Razhes eller Rasis (865–925). Han gjorde en rekke oppdagelser innenfor medisinsk vitenskap og behandling på denne tiden, og var kjent som en fornuftig og fordomsfri person som behandlet alle sine pasienter med medfølelse og hengivenhet. 12

Psykologi 1

Likevel ble det heller ikke i Midtøsten og Nord-Afrika gjort systematiske forsøk på å forstå eller forklare hva det var i menneskesinnet som gikk galt når noen ble mentalt syke, og tradisjonen med å studere slike tilfeller og trekke slutninger til det generelle menneskesinnet kom først en del århundrer senere. Renessansen (ca. 1400–1700) Ordet renessanse betyr «gjenfødelse», og i denne perioden dukket blant annet interessen for sjelen opp på nytt igjen. Det hadde riktignok skjedd en god del vitenskapelige og kulturelle endringer i mellomtiden, hvilket førte til at det i renessansen oppstod litt «nyere» måter å forklare menneskets sjel og atferd på. Nå var det i hovedsak to sett forklaringer som ble brukt: på den ene siden mekanisme, på den andre vitalisme og dualisme.

Isaac Newton (1642–1727)

Mekanisme betydde i denne sammenhengen at det som skjer i verden, også menneskelig atferd, kan forklares ved at et menneske er et system av mange sammensatte deler som fungerer etter fysiske lover. Dette hadde man sett gjaldt i studiet av himmellegemer (Galileo Galilei, 1564–1642) og i forholdet mellom fysiske gjenstander (Isaac Newton). Nå tenkte man at også menneskelig atferd kunne uttrykkes på tilsvarende vis, gjennom naturvitenskapelige lover. Mye av denne tankegangen finner vi igjen i dagens naturvitenskapelige tilnærming til psykologisk forskningsmetode, som du kan lese mer om i kapittel 2. På 1600- og 1700-tallet skjedde det mange store gjennombrudd innenfor medisinfaget og naturvitenskapen for øvrig, og det la grunnlaget for den mekanistiske forståelsen. For eksempel ble hjertet, som tidligere hadde blitt sett på som «sjelens bolig», nå beskrevet som det det var: en sentral del av blodomløpet. Selv om mekanismen på denne tiden tilbød en ny innfallsvinkel til forståelsen av menneskelig atferd, var forklaringene grovt forenklet når det gjaldt å skulle beskrive og forklare det fulle spekteret av menneskets tanker, følelser og motivasjon. Vitalismen var på mange måter en reaksjon på det mekanistiske synet. Vitalistene hevdet at alt liv inneholder en energikilde, sjelen, og at sjelen har aktive krefter i seg som ikke kan forklares ved hjelp av mekanikk og naturlover. En kjent vitalist innenfor medisinsk forskning var den britiske legen Francis Glisson (1599–1677), som blant annet forsket på leveren. Han hevdet at det var mye ved mennesket som ikke kunne forklares ved hjelp av kunnskap om kroppens funksjoner, og at det dermed måtte finnes en abstrakt «livskraft» i tillegg. Selv etter renessansen holdt noen fast ved vitalismen, for eksempel franskmannen Louis Pasteur (1822–1895). Pasteur er først og fremst kjent som oppfinneren av pasteurisering, en varmebehandlingsteknikk for å gi melk lengre holdbarhet. Han studerte også fermentering (gjæring) av melkeprodukter, og oppdaget at denne prosessen kun kunne oppstå i levende organismer. Ifølge Pasteur var dette et bevis på nettopp den livskraften som vitalistene mente var unik og uforklarlig.

1 • Psykologiens historie

Likevel var det begrenset hvor mye vitalismen kunne bidra med i form av psykologisk kunnskap, for ikke en gang vitalistene selv klarte egentlig å forklare denne livskraften på noen måte som hadde særlig nytte for vitenskapen. Dermed møtte vitalismen ganske fort stor skepsis i de fleste vitenskapelige miljøer, og i dag anses den som utdatert. Senere eksperimenter har da også motbevist Pasteur og andre ved å demonstrere at fermentering kan fremstilles på syntetisk vis (det vil si uten naturlige/levende organismer).

René Descartes (1596–1650)

Descartes [de’kart] dualisme – man trenger to uforenlige grunnbegreper for å forklare tilværelsen, for eksempel kropp og sjel. Duo er latin og betyr «to».

Dualismen var også en reaksjon mot mekanismen, og her ble det lagt større vekt på forholdet mellom kropp og sjel. Dualistene mente at kroppen (det fysiske) og sjelen (det psykiske) var to klart atskilte deler, men at de måtte sees i sammenheng. Filosofen René Descartes er kanskje den som er mest kjent for å ha understreket dette med to atskilte deler: på den ene siden sjelen, på den andre siden kroppen. Disse to delene ble sett på som atskilte, men allikevel avhengige av hverandre og eksisterende i et gjensidig forhold til hverandre. Descartes er kjent for uttalelsen «cogito ergo sum», som betyr «jeg tenker, derfor er jeg.» Her kommer nettopp denne sammenhengen mellom det sjelelige og det fysiske fram: Det at man tenker (psykisk), betyr at man er (fysisk), for den ene delen kan ikke eksistere uten den andre. På en måte kan vi si at dualistene var inne på noe viktig: Det er en tett sammenheng mellom det vi kaller det fysiske og det psykiske. Likevel har moderne psykologi i stor grad motbevist den dualistiske tankegangen om kroppen og sjelen som to atskilte deler, og det finnes i dag store mengder solide forskningsresultater som tilsier at «det psykiske» også er rent fysiske prosesser som foregår i hjernen og resten av kroppen.

I hvilken grad går den dualistiske atskillelsen av kropp og sjel igjen i de store religionene vi har i dag?

Psykologien fra 1750

rasjonell – fornuftig, formålstjenlig irrasjonell – fornufts stridig, ufornuftig intellektet – menneskets forstand, fornuft og evne til rasjonell tenkning 14

Psykologi 1

Fakultetspsykologi Fra 1750-årene var interessen for sjelen stigende. Filosofene var opptatt av hvilke oppgaver den hadde (funksjon), og hvordan den var satt sammen (struktur). Sjelelivet ble beskrevet etter hvilke evner eller krefter (latin: fakulteter) sjelen hadde, og dette var sentralt i det som senere ble kalt fakultetspsykologi. Man tenkte seg at sjelekreftene kunne deles i to hoveddeler. Den ene hoveddelen av sjelen er den rasjonelle delen: erkjennelsen, det vi kan vite, innse og forstå. Her ligger forstanden, fornuften og vår tenkende evne (intellektet). Den andre hoveddelen er den irrasjonelle delen: drifter, følelser og vilje. Her ligger også religiøse lengsler og ønsket om noe helt og fullkomment. Disse to hoveddelene er avhengige av hverandre. Noen prøvde å dele sjelen inn i tre områder: intellekt, følelse og vilje, og satte opp lister over de funksjonene sjelen har på hvert av disse tre områdene,

slik de tenkte seg det hang sammen. Denne måten å beskrive sjelen på er vi nå gått bort ifra, men vi kan fremdeles se spor av den i psykologien. Skillet mellom oppfatning og tenkning (kognisjon) på den ene siden og behov og følelser (motivasjon/emosjoner) på den andre siden har sitt opphav i fakultetspsykologien.

empiri – erfaring, erfaringslære

Empirismen bygger på vitenskapelige undersøkelser av et problem. Denne teorien oppstod i opplysningstiden. Dette bildet er fra noe senere, rundt 1840.

Empirisme Epoken fra omtrent 1620 og fram til rundt 1780 kaller vi opplysningstiden. Nå ble man mer opptatt av kunnskap, fornuft og analyse enn det man hadde vært tidligere. I forbindelse med dette oppstod empirismen, som er en filosofi om at all kunnskap kommer gjennom erfaring. Mennesket «vet» ingenting før det har levd og erfart, mente empiristene. Denne ideen hentet de faktisk fra Aristoteles, som nesten tusen år tidligere hadde utviklet ideen om tabula rasa (latin: blank tavle). Aristoteles mente at vi mennesker blir født som blanke tavler, og at alt «innholdet» på tavlen vår blir til gjennom erfaring. Dette prinsippet ble videreutviklet under empirismen. En av de første kjente personene som støttet empirismen som teori, var den britiske filosofen og fysikeren John Locke (1632–1704). Tabula rasa-prinsippet er det stikk motsatte av det Descartes og andre trodde om at sjelen utstyrte oss med tanker, kunnskap og følelser. Empiristene trodde at alt av kunnskap og mentale prosesser oppstår etter at vi er født, etter hvert som vi gjør oss ulike erfaringer. Dette påvirket synet på vitenskapen under opplysningstiden: I stedet for å anta at noe stemmer fordi vi bare «vet» det fra før, må vi samle inn informasjon og erfaringer som tilsier at dette faktisk kan stemme. Dermed ble vitenskapen, herunder psykologien, i økende grad basert på bevismateriale i stedet for filosofisk spekulasjon. Empirismen går i stor grad igjen i mange ulike vitenskapsområder i nåtiden, inkludert psykologien.

1 • Psykologiens historie

Psykologi fra rundt 1850: vitenskapelige perspektiver tar form Innenfor psykologien finnes det ulike perspektiver, som er ulike synsvinkler eller fokusområder.

Først utover på 1800-tallet begynte psykologien, slik vi kjenner den i dag, å bli formet. I 1879 etablerte Wilhelm Wundt det aller første formelle psykologiske forskningslaboratoriet ved universitetet i Leipzig i Tyskland. Fra og med dette året ble psykologi sett på som en egen vitenskap. Wundt blir omtalt som en av grunnleggerne av den moderne psykologien, og han var svært opptatt av å ha en empirisk og vitenskapelig tilnærming til faget.

Wilhelm Wundt (1832–1920)

eklektisisme, av gresk eklektikos = «utvelgende»: problemløsning ved hjelp av en kombinasjon av ulike teorier, stiler og ideer

Psykologi 1

Fra denne tiden av oppstod det ulike perspektiver – synsvinkler eller fokusområder – innenfor psykologien. Du vil se at enkelte av disse perspektivene har utviklet seg parallelt – det vil si at mye har skjedd innenfor flere perspektiver samtidig. I begynnelsen av denne tidsperioden var det vanlig at tilhengerne av et bestemt perspektiv hevdet at dette var det eneste riktige. En del av perspektivene oppstod som motreaksjoner på hverandre, på samme måte som vitalismen og mekanismen. I dagens psykologi er det derimot helt vanlig å erkjenne at flere av eller alle de ulike perspektivene har mye bra for seg. Perspektivene tar for seg ulike sider av det som i bunn og grunn er samme sak. På den måten kan psykologi sammenlignes med biologi. I biologi er alle opptatt av å studere levende organismer i naturen, men det er ikke mulig for ett menneske eller én forskningsinstitusjon å studere og være eksperter på absolutt alle organismer i naturen. Noen vil for eksempel konsentrere seg om en bestemt tresort, andre vil studere insekter, pattedyr eller samspillet mellom disse, mens andre tar for seg ørsmå organismer som bakterier eller soppsporer. Det betyr likevel ikke at en som har valgt å studere bakterier, hevder at det ikke finnes trær, eller omvendt. På samme måte er alle psykologer opptatt av å studere atferd og mentale prosesser, men hver enkelt psykolog kan selvsagt ikke ta for seg alle sider av dette samtidig. Da er det både mer interessant og mer effektivt å fordype seg i et mindre område. Derfor kan vi si at perspektivene utfyller hverandre fordi de tar for seg ulike sider eller områder som totalt sett utgjør menneskets atferd og mentale prosesser. Og selv om en psykolog hovedsakelig har valgt å jobbe innenfor et bestemt perspektiv, betyr dette på ingen måte at han eller hun fornekter de andre perspektivene. Tvert imot blir det i økende grad vanlig å bruke en eklektisk tilnærming til psykologisk teori og forskning, det vil si at man ikke baserer seg på ett bestemt perspektiv, men heller kombinerer elementer fra de ulike perspektivene. På de neste sidene skal vi gi en presentasjon av noen av de mest sentrale perspektivene innenfor psykologien. Tabellen på neste side gir en oversikt.

Perspektiv

Beskrivelse

Sentrale personer

Det biologiske perspektivet

Mennesket som biologisk organisme – hvordan våre psykiske opplevelser er et resultat av fysiske og biologiske prosesser i kroppen

Wilder Penfield, Knight Dunlap, David H. Hubel, Torsten Wiesel, Linda B. Buck

Det psykodynamiske perspektivet

Mennesket som et offer for en stadig kamp mellom bevisste ønsker og underbevisste drifter

Sigmund Freud, Carl Gustav Jung, Karen Horney, Erik H. Erikson

Det atferdsanalytiske perspektivet (behaviorismen)

Mennesket som et resultat av læring gjennom positive og negative konsekvenser av atferd

B.F. Skinner, John B. Watson, Ivan Pavlov, Per Holth

Det kognitive perspektivet

Mennesket som en aktiv bearbeider av informasjon

Jean Piaget, Lev Vygotsky, Noam Chomsky, Alan Baddeley

Det humanistiske perspektivet

Mennesket som et fritt individ som søker selvrealisering, personlig vekst og mening med livet

Abraham Maslow, Carl Rogers, Rollo May

Det sosialpsykologiske perspektivet

Mennesket som påvirkes av den sosiale verden rundt seg, både direkte gjennom nære relasjoner og gjennom kultur og normer

Henri Tajfel, Norman Triplett, Stanley Milgram, Leon Festinger, Lee Ross

FORDYPNING: Perspektiv eller teori? Hva er forskjellen på et perspektiv og en teori? En teori er noe som konkret forklarer eller forutsier hvordan noe fungerer. Du husker kanskje den humoralpatologiske teorien til Hippokrates og Galenos? Den sa at menneskets humør og personlighet var et resultat av kroppsvæsker, og forutsa at man ville få en bestemt type person-

lighet som følge av sammensetningen av disse kroppsvæskene. I den moderne vitenskapen er det i tillegg viktig at en teori er basert på solide forskningsresultater. Et perspektiv er mer et slags samlebegrep, og det kan inneholde mange teorier. Det som gjør det til et perspektiv, er at teoriene har noe til felles i måten de forklarer og forutsier noe på. Den humoralpatologiske teorien, for eksempel, tar utgangspunkt i at noe kroppslig ligger til grunn for noe psykisk. Det finnes flere teorier som har dette som utgangspunkt, og selv om de ikke snakker om kroppsvæsker eller personlighet, kan de sies å ha samme synsvinkel, nemlig at det er noe i kroppen som starter det hele. Dermed inngår de i samme perspektiv.

Perspektiver handler om å se en sak fra ulike sider.

1 • Psykologiens historie

Det biologiske perspektivet Det biologiske perspektivet innenfor psykologien forsøker å forklare mennesket og dets atferd og mentale prosesser ut fra hvordan mennesket rent fysisk fungerer.

Det biologiske perspektivet innenfor psykologien forsøker å forklare mennesket og dets atferd og mentale prosesser ut fra hvordan mennesket rent fysisk fungerer. Som du sikkert husker, finner vi forsøk på å forklare menneskets psyke ved hjelp av biologiske funksjoner helt tilbake i antikken (kroppsvæsketeoriene til Hippokrates og Galenos i perioden 300 f.Kr.– 200 e.Kr.). Descartes, som du også allerede er kjent med, påstod på 1600-tallet at forbindelsen mellom det sjelelige og det kroppslige fant sted i en liten kjertel i hjernen kalt epifysen, eller konglekjertelen, som han mente var «sjelens hovedsete» i kroppen. Han trodde at det kun var mennesker som hadde denne kjertelen, og at den dermed var koplingspunktet i den unike sammensetningen av kropp og sjel som skilte menneskene fra dyrene. I den senere halvdelen av 1800-tallet og på 1900-tallet ble det gjort en hel del oppdagelser av hvordan hjernen og kroppen faktisk fungerer, og det bidrog heldigvis til en økt forståelse av hjernens prosesser og la dermed grunnlaget for det moderne biologiske perspektivet innenfor psykologien. Blant annet fant man ut at epifysen er en hormonproduserende kjertel som de aller fleste dyr har, og dermed ble Descartes’ beskrivelse av «sjelens hovedsete» fort ugyldig. Den kanadisk-amerikanske hjernekirurgen Wilder Penfield (1891–1976) stimulerte hjernen til pasientene med elektriske sonder mens de var under lokalbedøvelse. Denne teknikken brukte han til å kartlegge forbindelsene mellom hjernebarken og ulike kroppsdeler. Han laget et slags kart som han kalte hjernebarkens «homunculus» (se figuren på neste side). Homunculus betyr «lite menneske», for Penfield mente at alle menneskets kroppsdeler er representert i hjernebarken. Dette arbeidet ble publisert i 1951, og kartet hans brukes fremdeles i stor grad i dag. Psykologer innenfor det biologiske perspektivet er altså ute etter å finne ut hvordan det psykiske henger sammen med fysiske prosesser i kroppen vår. Mye av atferden vår og de mentale prosessene er knyttet til funksjoner i hjer18

Psykologi 1

opp Nakke Skulde r Arm U HånderAlbu nd arm e led d

Fot Tær

Overkr

Hofte Bein

Hånd De fem fingrene Øye Nese Ansikt Leppe

Tenner og kjeve Tunge Svelg

nen. I de senere årene har hjerneforskning (nevrovitenskap) bidratt til å gi en langt mer detaljert forståelse av hjernen enn det vi hadde tidligere. Nå vet vi at en menneskehjerne består av om lag 100 milliarder nerveceller. Hvis vi hadde kunnet kartlegge alle disse nervecellene og samspillet mellom dem, kunne vi faktisk ha «lest» en hjerne og sett hva slags vaner, minner og erfaringer den inneholdt. Du lærer mer om hjernen og nerveceller i kapittel 9, men i denne omgang holder det å vite at det biologiske perspektivet i psykologien blant annet har som mål å forklare så mye som mulig av menneskers (og dyrs) atferd og mentale prosesser ved hjelp av rent biologiske funksjoner i kroppen. Figuren viser en forenklet utgave av Penfields «homunculus».

FORDYPNING: Evolusjonsteorien som psykologisk perspektiv

Charles Darwin (1809–1882)

Evolusjonspsykologien har sitt utspring i evolusjonsteorien og er også blitt et viktig fagområde. Både det evolusjonspsykologiske perspektivet og det biologiske perspektivet forklarer mennesket ved hjelp av biologiske prosesser, men evolusjonspsykologien har i dag status som et eget perspektiv med hovedfokus på overføring av egenskaper via genmaterialet. Evolusjonsteorien ble først lansert av Charles Darwin i boken Artenes opprinnelse. Darwins hovedprinsipp er at mennesket og alle andre levende organismer har blitt som de er, gjennom en lang prosess med tilpasning til omgivelsene. De genene som har gitt oss egenskaper som har hjulpet oss å overleve, har blitt ført videre til de neste generasjonene, mens individer med mindre fordelaktige egenskaper over tid har fått færre avkom og dermed

gradvis dødd ut. Til tross for at Darwin møtte enorme protester mot denne teorien i sin tid, har læren om genetikk og evolusjon etter hvert fått en sentral plass i biologien – og etter hvert også i psykologien. På samme måte som menneske- og dyrekroppen er et resultat av genetisk tilpasning til omgivelsene over lang tid, kan mye av våre psykologiske egenskaper ha blitt til gjennom evolusjon. Dette er noe av det psykologer innenfor det evolusjonspsykologiske perspektivet forsker på og jobber med. De ser for eksempel på hvordan det at vi bryr oss om hva andre mener om oss, kan ha sammenheng med at det historisk sett har gitt et overlevelsesfortrinn å passe inn i en gruppe med andre mennesker. I hvilken grad det er arv eller miljø som former mennesket, er et omdiskutert tema. Det kan du lese mer om i kapittel 10.

1 • Psykologiens historie

Det atferdsanalytiske perspektivet (behaviorismen) Det atferdsanalytiske perspektivet (behaviorismen) har fokus på å observere atferd, siden dette kan gi oss data å analysere. De tidligste atferdsanalytikerne (behavioristene) så på menneskesinnet, det vil si våre tanker, følelser, minner og drømmer, som en «svart boks»: Dette var informasjon som ikke kunne observeres, og som det dermed ikke hadde noen hensikt å studere.

Atferdsanalyse kalles også behaviorisme (fra engelsk behavior, som betyr «atferd, oppførsel»). Dette perspektivet er delvis inspirert av evolusjonsteori (se forrige side), delvis en videreutvikling av en teori fra slutten av 1800-tallet som ble kalt funksjonalismen. Funksjonalismen ble grunnlagt av blant andre William James (1842–1910). Han var den første i Amerika som foreleste i psykologi (i 1876). Amerikanerne, som på dette tidspunktet var uvitende om at det allerede hadde skjedd en hel del innenfor psykologien i Europa, kalte ham derfor «psykologiens far». I dag omtales han heller som «den amerikanske psykologiens far.» En sentral tanke innenfor funksjonalismen var at menneskets atferd og mentale prosesser er et resultat av tilpasning til omgivelsene. Dermed hadde funksjonalismen mye til felles med evolusjonsteorien. Forskjellen er at mens evolusjon handler om tilpasning som skjer over mange generasjoner gjennom gradvise endringer i arvestoffet, tok funksjonalismen for seg den tilpasningen av atferd som skjer i løpet av et menneskeliv gjennom læring. Atferdsanalytikerne studerte blant annet dyr og trakk slutninger om menneskets atferd ut fra dette.

Psykologi 1

Etter hvert ble funksjonalismen kritisert fordi teorien ikke var basert på kontrollerte eksperimenter. Den lot seg ikke teste ordentlig siden den ikke sa så mye konkret om hvordan denne læringen egentlig foregår. Funksjonalismen var med andre ord ikke empirisk nok (se side 15). En av de som hadde denne innvendingen mot funksjonalismen, var B.F. Skinner (1904–1990). Sammen med Ivan Pavlov og John B. Watson, som du får lese om i kapittel 8, var Skinner en av de mest sentrale personene innenfor det atferdsanalytiske perspektivet. Atferdsanalytikerne (behavioristene) så på menneskesinnet, det vil si våre tanker, følelser, minner og drømmer, som en «svart boks». I psykologien, og da særlig innenfor atferdsanalysen, ble «svart boks» brukt som et bilde på at man kun trenger å forholde seg til det som kommer inn i (på engelsk input), og det som kommer ut av (output) menneskesinnet. Det som skjer inne i selve menneskesinnet, altså i den svarte boksen, kunne ikke observeres, og dermed hadde det ikke noen hensikt å studere det. Dette var ifølge atferdsanalytikerne ikke noe som kunne forklares på en vitenskapelig måte. I Skinners første bok, The Behavior of Organisms, skrev han om hvor viktig det er å observere atferd, for det gir oss data som kan analyseres. Han studerte blant annet atferden til duer og rotter og trakk slutninger fra disse studiene om hvordan vi mennesker oppfører oss. Det Skinner og andre atferdsanalytikere var aller mest opptatt av, var hvordan vår atferd formes gjennom tilbake meldingene vi får fra omgivelsene våre. Dersom vi opplever positive konsekvenser av en bestemt type atferd, vil det være mer sannsynlig at vi gjentar denne atferden senere. Og dersom vi gjør noe som får konsekvenser som vi opplever som ubehagelige, kjedelige, smertefulle eller farlige, er det heller usannsynlig at vi vil gjøre det samme igjen med det første. Vi har tidligere definert psykologi som vitenskapen om atferd og mentale prosesser. En atferdsanalytiker som Skinner ville nok fnyst av denne definisjonen og sagt at man utelukkende bør konsentrere seg om atferd. Faktisk ville nok de fleste av de tidlige atferdsanalytikerne ta avstand fra det å bli forbundet med psykologi i det hele tatt. Likevel er det vanlig å inkludere atferdsanalysen som et perspektiv i den psykologiske vitenskapen, siden den, som de andre perspektivene, tar for seg noen av sidene ved hvordan mennesket fungerer. I begynnelsen mente nok tilhengerne av det atferdsanalytiske perspektivet at deres syn var det eneste riktige. Slik er det ikke nå lenger. I dag har vi avanserte forskningsmetoder som lar oss studere og samle inn data om hjernen og våre mentale prosesser, så vi kan si at den «svarte boksen» i stor grad har blitt åpnet. Derfor vil nok ikke en psykolog som jobber innenfor det atferdsanalytiske perspektivet i dag, påstå at det kun er atferd som er verdt å studere. Likevel har atferdsanalysen bidratt mye til den moderne psykologien ved at den har fått fram hvor viktig det er å ha en empirisk og vitenskapelig tilnærming til faget.

1 • Psykologiens historie

Det psykodynamiske perspektivet Pioneren innenfor det psykodynamiske perspektivet var Sigmund Freud. Fokuset er på dynamikken mellom de ulike delene av sinnet vårt og kampen mellom det bevisste og ubevisste.

Pioneren innenfor det psykodynamiske perspektivet var Sigmund Freud (1856– 1939). Han er trolig den mest kjente psykologen gjennom tidene og den første mange tenker på når de hører ordet psykologi. Mange forbinder psykologi med en situasjonen der pasienten ligger på en sofa på kontoret til psykologen. Dette kalles faktisk «Freud-problemet», for mye av Freuds behandling foregikk på denne måten. «Problemet» er at det meste av moderne psykologi har lite med denne behandlingsformen å gjøre. Freud sjokkerte verden i sin tid ved å hevde at vi mennesker i stor grad styres av underbevisste og ofte seksuelle drifter. Han mente at menneskesinnet består av tre deler, id, ego og superego, som stadig er i konflikt med hverandre (les mer i kapittel 6). Freuds hovedtanke var at vi mennesker er ofre for en stadig kamp mellom det bevisste og det ubevisste. I tillegg mente han mye som rett og slett var ganske absurd og provoserende for folk flest, for eksempel at alle kvinner er misunnelige på menns penis, og at de ønsker å kompensere for den manglende penisen ved å føde barn. Denne ideen kalte han «penismisunnelse». Ødipus-komplekset er også et begrep som Freud lanserte. Han mente at alle gutter innerst inne er forelsket i moren og sjalu på faren. Han «Jeg føler meg som et monster.»

Psykologi 1

oppkalte dette etter den greske historien om kong Ødipus, som drepte sin far og giftet seg med sin mor. Disse teoriene møtte selvsagt en rekke protester, og mange mente at dette ikke gjaldt for dem. Da argumenterte Freud med at de ikke lenger var i kontakt med disse ønskene fordi de hadde fortrengt dem, men at ønskene fremdeles lå et sted i underbevisstheten.

Sigmund Freud, her avbildet på et østerriksk frimerke

Freud baserte det meste av teoriene sine på spekulasjon og introspeksjon, det vil si at han først og fremst tenkte seg til svarene på en rekke spørsmål ut fra hva han trodde var riktig selv. Denne framgangsmåten kalles ofte «lenestols psykologi» og viser til at man sitter rett opp og ned og resonnerer seg fram til ting i stedet for å samle inn data gjennom empirisk observasjon. På mange måter var derfor det psykodynamiske og det atferdspsykologiske perspektivet rake motsetninger. Freud baserte seg også på erfaringer med pasienter, men brukte informasjon om et lite antall enkeltpersoner til å trekke slutninger om psyken til folk generelt. I dag er det ytterst få eller kanskje ingen som aktivt bruker Freuds teorier i opprinnelig forstand. Likevel er det mange som har tatt utgangspunkt i teoriene hans og videreutviklet nye, psykodynamiske teorier. Den kanskje mest kjente av dem, Erik H. Erikson, kan du lese mer om i kapittel 4. Og selv om Freuds teorier om penismisunnelse og lignende virker nokså vanvittige for oss i dag, kan vi likevel takke ham for en hel del ideer som har blitt til viktige prinsipper i moderne psykologi. For eksempel vet vi nå at opplevelser i barndommen virkelig kan være med på å forme menneskets psykologiske utvikling. (Husk at det er stor forskjell på det å «vite» slike ting fordi man har opplevd eller tror på det selv, og det å ha forsket seg fram til at dette er en tendens hos de aller fleste mennesker i verden.)

Det kognitive perspektivet Det kognitive perspektivet tar først og fremst for seg det som foregår i bevisstheten vår. Her ser man på hvordan vi mennesker tar inn informasjon fra omgivelsene, hvordan vi tolker og lagrer informasjonen, samt hvordan vi kommuniserer den ut igjen til andre mennesker.

Det kognitive perspektivet tar først og fremst for seg det som foregår i bevisstheten vår: Hvordan tar vi mennesker inn informasjon fra omgivelsene, via sansene våre? Hvordan tolker og lagrer vi informasjonen, og hvordan kommu niserer vi den ut igjen til andre mennesker gjennom språket? Wilhelm Wundt, som vi nevnte på side 16, var en av de første kjente forskerne innenfor kognitiv psykologi. Dette perspektivet ble mer populært rundt 1950, delvis som en motreaksjon på atferdsanalysen. Under andre verdenskrig ble man opptatt av hvordan soldater kunne trenes opp til å ha skjerpet oppmerk1 • Psykologiens historie

Hvis du skulle legge merke til og tenke over absolutt alt rundt deg, ville det bli vanskelig å konsentrere seg om å krysse gaten trygt.

somhet selv under svært stressende omstendigheter. Slike mentale prosesser, som oppmerksomhet og stress, gav den rene atferdspsykologien fint lite svar på (som du husker så de på dette som en «svart boks» man ikke skulle bry seg om). Dermed ble det aktuelt med et perspektiv som kunne gi bedre svar. Tyskeren Ulric Neisser (1928–2012) er kjent som den kognitive psykologiens far, og han definerte begrepet kognisjon som alle de prosessene som er involvert når hjernen bearbeider, endrer, forenkler, utdyper, lagrer, henter fram og bruker informasjon fra sansene. Kapasitet er et viktig begrep i det kognitive perspektivet, siden dette perspektivet tar for seg mange av de «knepene» hjernen vår har for å håndtere en evig strøm av informasjon som den ikke har kapasitet nok til å behandle. For det er et faktum at vi mennesker ikke er i stand til å bearbeide all informasjon som til enhver tid er tilgjengelig i omgivelsene våre. Tenk om du, hver gang du gikk til skolen, toget eller bussen, skulle legge merke til og tenke over absolutt alt du merket under denne gåturen: bevegelsen i bena og resten av kroppen, pusten din, hjerterytmen og pulsslagene i blodårene, vinden i håret, luften mot ansiktet, følelsen av bakken under føttene og klærne på kroppen – i tillegg alt du så rundt deg. Dersom du hele tiden skulle være fullt oppmerksom på alle disse tingene, ville du sannsynligvis ikke ha nok kapasitet igjen til å kunne tenke på noe særlig annet. Akkurat dette var den britiske psykologen Donald Broadbent (1926–1993) spesielt opptatt av. Han innførte begrepet selektiv oppmerksomhet, som betyr at man til enhver tid velger (eller selekterer), mer eller mindre bevisst, hvilke deler av all tilgjengelig informasjon man ønsker å være oppmerksom på. Etter hvert tok Broadbent med et nytt element i teorien sin, et oppmerksomhetsfilter. Her kom også hukommelsen inn i bildet, fordi du kunne ta inn informasjon fra flere steder i omgivelsene enn ett, men kun én del av informasjonen slapp 24

Psykologi 1

inn gjennom filteret av gangen, resten måtte «vente utenfor». Et eksempel: Tenk deg at du er i et rom med mange mennesker. Du prater med en venn. Du klarer fint å føre denne samtalen og lytte til det vennen din sier uten å bli distrahert av de andre stemmene i rommet (selektiv oppmerksomhet). Så, akkurat mens du sier noe til vennen din, er det noen i den andre enden av rommet som roper på deg. Antakeligvis er du i stand til å registrere at navnet ditt blir ropt, men du vil også klare å fullføre den setningen du var i ferd med å si (takket være oppmerksomhetsfilteret), før du henter fram informasjonen om at noen ropte på deg (fra hukommelsen), og vier oppmerksomheten din til denne personen. Det kognitive perspektivet er altså opptatt av informasjonsbehandling, og dermed kan vi trekke paralleller mellom dette perspektivet og informasjonsteknologi. Denne koblingen har ført fram til det teknologiområdet vi kaller kunstig intelligens (eller Artificial Intelligence, A. I.). Faktisk har flere kognitive psykologer jobbet tett sammen med informatikkeksperter med dette. Temaet kognisjon fikk stadig mer oppmerksomhet utover 1950-årene, og i denne perio den skrev den amerikanske kognitive psykologen Noam Chomsky (1928–) en krass kritikk av arbeidet til B.F. Skinner. Dermed begynte det vi kaller den kognitive revolusjonen, som i stor grad skulle endre det grunnleggende synet på psykologien. Den «svarte boksen» gikk fra å være noe man skulle overse til å bli selve hovedfokuset for psykologisk teori og forskning.

Det humanistiske perspektivet Det humanistiske perspektivet er opptatt av egenskapene som er unike for oss mennesker. En grunnleggende antakelse er at vi mennesker ønsker det som er bra for oss, og at vi dermed er i stand til å ta de rette valgene for oss selv.

humanismen legger vekt på menneskets egenverdi og verdier som frihet, rettigheter og sannhet.

Omtrent samtidig som den kognitive revolusjonen pågikk, det vil si på midten av 1900-tallet, begynte også det vi kaller den humanistiske bevegelsen innenfor psykologien. Sammenlignet med det kognitive perspektivet, som kan sies å være nokså nøytralt og teknisk i måten det beskriver menneskers atferd og mentale prosesser på, er man i det humanistiske perspektivet opptatt av å fremme et positivt og optimistisk syn på mennesket. I stedet for å se på hva menneskesinnet kunne ha til felles med andre typer «systemer,» er det humanistiske perspektivet opptatt av de egenskapene som er unike for oss mennesker. Psykologer innenfor det humanistiske perspektivet har en grunnleggende antakelse om at vi mennesker ønsker det som er bra for oss, og at vi dermed er i stand til å ta de rette valgene for oss selv. Et eksempel er teoriene til den amerikanske psykologen Carl Rogers (1902– 1987), som er kjent som en av grunnleggerne av det humanistiske perspektivet. 1 • Psykologiens historie

Før han bestemte seg for å bli psykolog, studerte Rogers landbruk. Et viktig prinsipp i hans senere psykologiske teorier var at på samme måte som plantene vil mennesker oppnå en sunn (psykologisk) utvikling og vekst dersom forholdene ligger til rette for det. Abraham Maslow (1908–1970) tenkte på samme måte når det gjaldt menneskers vekst og utvikling. Hans grunntanke var at mennesker har en iboende trang til å realisere seg selv – det vil si dra nytte av alle sine evner og virkeliggjøre sitt potensiale – og at de vil få til dette dersom de mer grunnleggende forholdene, eller behovene, er dekket. Du kan lese om Maslow i kapittel 5. Det humanistiske perspektivet bidrog til å innføre den klientsentrerte terapiformen innenfor psykologisk samtaleterapi. Som oftest brukes ordet pasient om en person som mottar terapi eller omsorg, men humanistene er opptatt av å unngå sykeliggjøring og velger derfor bevisst å snakke om klienter i stedet. Humanistene mener at terapien skal være et åpent forum for diskusjon der klienten ikke trenger å være redd for å bli dømt av psykologen (eller terapeuten), og der klienten selv skal komme fram til løsningene på sine problemer. Terapeuten skal ikke gi klienten svar eller tips, men lytte til og forstå det klienten sier, og veilede samtalen slik at klienten får utforsket problemene sine på en måte som gjør det lettere å se den løsningen som er den riktige for ham eller henne.

Det sosialpsykologiske perspektivet Det sosialpsykologiske perspektivet tar for seg hvordan vi fungerer i samspill med andre mennesker.

Så langt har du lest om et psykologisk perspektiv som forklarer rent fysisk hvordan atferd og mentale prosesser foregår i kroppen vår (det biologiske perspektivet), et perspektiv som ser på hvordan atferden vår er lært og formet gjennom tilbakemeldinger fra omgivelsene (det atferdsanalytiske perspektivet), hvordan vi påvirkes av konflikter mellom ulike deler av sinnet vårt (det psykodynamiske perspektivet), et perspektiv som konsentrerer seg om hvordan

Psykologi 1

vi tenker (det kognitive perspektivet), og et perspektiv som ser på menneskets ønske om og behov for utvikling og vekst (det humanistiske perspektivet). Har du lagt merke til noe som mangler? Sikkert mye, i og med at vi bare har gått gjennom perspektivene på et nokså overfladisk nivå enda, men en mangel som kanskje er åpenbar, er et perspektiv som tar for seg hvordan vi fungerer i samspill med andre mennesker. Som nevnt fungerer den moderne psykologien slik at de ulike perspektivene utfyller hverandre, slik at vi kan danne oss et helhetlig bilde av menneskets atferd og mentale prosesser. Og i og med at vi mennesker unektelig er sosiale vesener, vil en viktig del av psykologien nødvendigvis handle om hvordan det at vi til enhver tid er en del av ulike sosiale forhold, påvirker vår atferd og våre mentale prosesser. Det er her det sosialpsykologiske perspektivet kommer inn. Dette perspektivet er definert som det vitenskapelige studiet av hvordan tanker, følelser og atferd påvirkes av andre mennesker i livet vårt. William James (se side 20) hevdet at en mann har like mange sosiale versjoner av seg selv som det finnes mennesker som har møtt ham og gjort seg opp et inntrykk av ham. Med dette mente James at det ikke er til å unngå at vi oppfører oss litt annerledes avhengig av hvem vi møter – vi tilpasser oss de sosiale omgivelsene. Sosialpsykologien slik vi kjenner den i dag, oppstod etter andre verdenskrig. Under Nürnberg-prosessen fra november 1945 til 1946, der en rekke nazister ble stilt til retten for å ha deltatt i jødeutryddelsen under krigen, var det mange som prøvde å fraskrive seg ansvaret for handlingene sine ved å hevde at de kun hadde gjort som de ble bedt om. De fulgte bare ordre og kunne derfor ikke anses som personlig ansvarlige eller skyldige. 1 • Psykologiens historie

hypotese – et resultat man kan forvente basert på teori og/eller tidligere forskning, men som går et steg videre

fordom – en forventning om bestemte egenskaper hos ett eller flere individer, basert på overfladisk, mangelfull og/eller irrelevant informasjon

I denne forbindelse var det mange psykologer som begynte å lure på i hvor stor grad vi egentlig påvirkes av andre i det vi gjør. Er det virkelig mulig at vi kan gjøre noe vi aldri ellers ville ha gjort, bare fordi noen andre vil at vi skal gjøre det? Eller er vi kun villige til å gjøre som andre sier dersom vi innerst inne vil det samme selv? Som vi har nevnt, var psykologer allerede på denne tiden opptatt av å drive en empirisk og vitenskapelig forskningsmetode. Så i stedet for å stille seg selv disse spørsmålene, ønsket de å finne svar på dem ved å lage hypoteser som de kunne teste ut blant andre mennesker. Du finner noen eksempler på sosial psykologiske eksperimenter i neste kapittel. Sosialpsykologien har utviklet seg i tråd med samfunnsendringene. Et eksempel på det er økt inn- og utvandring. I 1970- og 80-årene forflyttet folk seg i stadig større grad mellom land, følgelig ble befolkningen i mange land mer sammensatt enn tidligere. På denne tiden lanserte psykologen Henri Tajfel (1919–1982) sin sosiale identitetsteori, som blant annet handler om hvorfor vi mennesker kan være skeptiske, fordomsfulle eller til og med fiendtlige mot folk vi anser som medlemmer av en annen gruppe enn oss selv. Denne teorien brukes fremdeles som et rammeverk når vi skal forklare gruppedannelse, fordommer og fremmedfrykt.

Eklektisk tilnærming i dagens psykologi Psykologien i dag er preget av en kombinasjon av perspektiver – det vi kaller en eklektisk tilnærming.

Målet innenfor psykologien er å bruke de ulike perspektivene til å kartlegge og forstå tendenser for atferd og mentale prosesser som kan sies å gjelde mange mennesker. Dermed er man opptatt av å finne ut hva det er sannsynlig at en person gjør eller tenker i en gitt situasjon, uavhengig av om dette er «bra» eller «dårlig», og forstå hvorfor vedkommende gjør eller tenker dette. Som nevnt er psykologien i dag preget av en kombinasjon av perspektiver – det vi kaller en eklektisk tilnærming. Enkelte områder, for eksempel utviklingspsykologien, er så godt som fullstendig eklektiske i sin tilnærming, for her ser man på menneskets utvikling både i et biologisk, kognitivt, atferdsog læringsmessig og ikke minst sosialt perspektiv. Psykologien som fagområde har utviklet seg i ulike retninger opp igjennom årene, så det er ikke helt enkelt å avgjøre hva den samlet sett sier om hvordan vi mennesker fungerer. Men vi kan i alle fall slå fast at alle de ulike perspektivene har kommet med viktige bidrag til psykologien slik vi kjenner den i dag.

Psykologi 1

Parapsykologi Parapsykologi er studier av det paranormale, det vil si overnaturlige og uforklar lige opplevelser.

para – ved siden av overnaturlig – noe som ikke kan forstås eller forklares ut fra logisk tenkning eller naturens lover

klarsynt (clairvoyant) – synsk; en evne til å se det som er skjult for andre, enten i fortiden, nåtiden eller framtiden

Før vi avslutter kapitlet, skal vi gjøre rede for et område som kan sies å ligge et stykke utenfor den vanlige vitenskapelige psykologien, nemlig parapsykologi. Parapsykologi er studier av det paranormale, det vil si overnaturlige og uforklarlige opplevelser. Det foregår forholdsvis lite forskning innenfor dette området, og forskningen er stort sett finansiert av private institusjoner (annen psykologisk forskning er ofte finansiert av staten eller store offentlige organi sasjoner). Princeton-universitetet i USA hadde lenge en avdeling for parapsyko logisk forskning, men den ble sett på som en skam for resten av universitetet, og i 2007 ble den lagt ned. Selv om det foregår lite vitenskapelig forskning innenfor parapsykologi nå for tiden, er dette noe som interesserer svært mange mennesker verden over. Mange kjenner sikkert til det norske TV-programmet Åndenes makt. Her møter vi folk rundt om i Norge som søker hjelp av klarsynte til å bli kvitt ubehagelige lyder eller andre ting som de mener skyldes ånder, gjenferd eller andre overnaturlige vesener. De klarsynte hevder at de kan kommunisere med disse vesenene, selv om de er i en annen tid eller dimensjon enn oss. Disse opplevelsene og denne typen kommunikasjon er fenomener som vi kategoriserer som paranormale.

1 • Psykologiens historie

Parapsykologiens hovedområder Det er vanlig å dele parapsykologien inn i fire hovedområder: ekstrasensorisk persepsjon, psykokinese, anomale erfaringer og apparisjonale fenomener.

Innenfor psykologien og vitenskapen for øvrig stiller de fleste seg svært kritisk til det paranormale, nettopp fordi det dreier seg om overnaturlige fenomener som ikke lar seg forklare eller studere empirisk. De fleste forskere sier at det er helt meningsløst å fortsette å forske på noe som aldri har gitt solide resultater. Likevel dukker det stadig opp folk som er helt overbevist om at de har paranormale opplevelser eller evner. Det er vanlig å dele parapsykologien inn i fire hovedområder: • • • •

ekstrasensorisk persepsjon psykokinese anomale erfaringer apparisjonale fenomener

Ekstrasensorisk persepsjon Ekstrasensorisk persepsjon (ESP) vil si oppfattelse utenom sansene. De mest kjente formene for ESP er klarsynthet og telepati.

persepsjon – tolkning av sanseinntrykk

Ekstrasensorisk persepsjon (ESP) handler om «oppfattelse utenom sansene», som blant annet er det de klarsynte i Åndenes makt mener at de er i stand til. I tillegg til klarsynthet er telepati en mye omtalt form for ESP. Telepati kalles gjerne tankeoverføring eller tankelesing og handler om å få kjennskap til en annen persons tanker og følelser kun gjennom mental kontakt med vedkommende. Dette skjer altså uten bruk av språk, tegn eller annen fysisk kommunikasjon. I flere år har man drevet eksperimenter for å finne ut om telepati virkelig eksisterer, men til nå har man ikke klart det.

Psykokinese Psykokinese er ideen om at man kan påvirke omgivelsene ved hjelp av tankene.

Psykokinese (telekinese) er et annet hovedområde innenfor parapsykologien. Folk som mener at de har psykokinetiske evner, påstår at de kan påvirke omgi30

Psykologi 1

velsene sine ved hjelp av det mentale, altså tankene. Søker du på «psychokinesis» på YouTube, kan du finne en rekke videoeksempler som viser dette. Et vanlig psykokinetisk fenomen er å bøye skjeer eller få gjenstander til å sveve. Israelske Uri Geller (1946–) har bøyd skjeer og lignende på TV i over førti år. Han hevder at han bruker psykokinese og nekter for at han benytter seg av hjelpemidler eller triks. Kan du bøye en skje ved hjelp av tankene?

Anomale erfaringer Anomale erfaringer handler om det som kalles ut-av-kroppen-opplevelser, nær-døden-opplevelser og tidligere-liv-erfaringer.

déjà vu (fransk) = allerede sett

Anomale erfaringer handler om det som kalles ut-av-kroppen-opplevelser, nær-døden-opplevelser og tidligere-liv-erfaringer. Mange kan vise til slike opplevelser og erfaringer, men det er vanskelig å finne forklaringer på dem. Den menneskelige hjernen mottar, behandler og oppbevarer så mange impulser at det er vanskelig å forklare hvordan og hvorfor den iblant fungerer som den gjør. Et eksempel er déjà vu. Det vil si at vi får en følelse av at vi har vært i nøyaktig samme situasjon eller på samme sted en gang tidligere, selv om vi vet at dette umulig kan stemme. Noen får déjà vu når de befinner seg i et land de aldri har vært i før. Denne følelsen kan være så sterk at enkelte blir overbevist om at det må skyldes at de har vært der i et tidligere liv. En mulig vitenskapelig forklaring på déjà vu er at hjernen «innbiller seg» at den henter informasjon fra hukommelsen, mens informasjonen i virkeligheten kommer fra sansene. Dermed føles det som om vi husker noe selv om det er første gangen vi opplever det.

Apparisjonale fenomener Apparisjonale fenomener handler om ånder og spøkelser.

poltergeist – bankeånd (fra tysk) poltern = bråke; geist = ånd apparisasjon – syn, tilsynekomst, åpenbaring apparisjonal – som gjelder syner, noe som åpenbarer seg

Til sist har vi det som kalles apparisjonale fenomener, som dreier seg om ånder og spøkelser. Et eksempel er poltergeist-fenomener. Det er et samleord for en rekke mystiske og forstyrrende fenomener som det ikke finnes noen naturlig og tilsynelatende enkel forklaring på. Det kan for eksempel være bankelyder i huset, trapper som knirker uten at noen går i dem, eller bilder som faller ned. Dette er den andre typen paranormale fenomener vi møter i Åndenes makt: De som søker hjelp, har opplevd et poltergeist-fenomen som de ønsker at de klarsynte skal få slutt på ved hjelp av ESP.

1 • Psykologiens historie

Skepsis til parapsykologi Til tross for at vi mangler beviser på at paranormale fenomener eksisterer, og at flere dyktige forskere faktisk har bevist det stikk motsatte, er det altså mange som fortsetter å tro på paranormale fenomener.

Noen mennesker hevder å kunne se inn i framtiden ved hjelp av en spåkule. Andre mennesker hevder å kunne se inn i framtiden ved hjelp av spesielle kort.

Som nevnt er forskere og andre fra vitenskapelige miljøer svært skeptiske til de som hevder at paranormale fenomener eksisterer. En kjent norsk skeptiker er Asbjørn Dyrendal (1965–), religionshistoriker og professor ved NTNU i Trondheim. Han er også en aktiv medarbeider i organisasjonen Skepsis, som har som formål å drive analytisk og empirisk kritikk av overnaturlige fenome ner. I tillegg til parapsykologi tar de for seg konspirasjonsteorier, astrologi og UFO-observasjoner. USA har en tilsvarende organisasjon ved navn Committee for Skeptical Inquiry (CSI). Til tross for at vi mangler beviser på at paranormale fenomener eksisterer, og at flere dyktige forskere faktisk har avdekket at såkalte beviser innenfor parapsykologi er helt uholdbare, er det altså mange som fortsetter å tro på paranormale fenomener. Det kan virke som at uavhengig av hva vitenskapen sier, vil det paranormale alltid ha en plass i verden – også i Norge. I tillegg til de klarsynte som opptrer på Åndenes Makt, har vi en annen populær norsk person på dette området: Joralf Gjerstad, kjent som Snåsamannen. Angivelig finnes det 50 000 mennesker rundt om i landet som mener at Snåsamannen har helbredet dem fra sykdom, og blant dem finner vi skiløperen Petter Northug. Under Tour de Ski i 2009 ble Northug forkjølet, men han hevder at han ble frisk etter å ha snakket med Snåsamannen i telefonen. Selv en tidligere norsk helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, mener at sønnen hans ble kurert for kolikk av Snåsamannen. 32

Psykologi 1

Det høres helt uforståelig ut at noe som så mange mennesker tror på, ikke lar seg bevise på noen måte. Samtidig er det uforståelig at noe som ikke lar seg bevise, kan bli trodd på av så mange mennesker! For «vanlige» psykologer er kanskje dette mer interessant enn de parapsykologiske fenomenene i seg selv: Hva er det i oss mennesker som gjør at vi er så tilbøyelige til å tro på over naturlige krefter, selv når all fornuft og forskning sier oss imot?

FORDYPNING: «Den fantastiske James Randi»

James Randi har i mange år jobbet aktivt for å motbevise paranormale fenomener.

Kanadisk-amerikanske Randall James Hamilton Zwinge (1928–), bedre kjent som James Randi, er en tidligere tryllekunstner som i mange år har jobbet for å motbevise og til dels latterliggjøre paranormale teorier og fenomener. Randi begynte karrieren som «den fantastiske Randi» med å utføre en rekke rømningsnumre fra fengselsceller, safer og andre steder som det egentlig er helt umulig å rømme fra. I 1956 oppholdt han seg i en forseglet metallkiste under vann i 104 minutter og slo dermed Harry Houdinis rekord på 93 minutter. Randi var også kjent for å kunne bøye skjeer og gafler. Randi var alltid helt åpen om at han gjorde disse tingene ved hjelp av triks og skjulte hjelpemidler. Ironisk nok var

det flere ganger noen blant publikum som mistenkte at han bare lot som at han utførte kunstene sine ved hjelp av triks, og at han i virkeligheten hadde magiske krefter. Etter hvert fikk Randi nok av å bli beskyldt for å være en magiker, dermed gikk han inn for å prøve å bevise verden en gang for alle at det ikke finnes paranormale fenomener. Han har gått hardt ut mot de som hevder å ha psykokinetiske eller telepatiske evner, og kalt dem juksemakere. I 1982 gav han ut boken Sannheten om Uri Geller, der han forklarer hvordan bøying av skjeer er rent lureri og ikke psykokinese, slik Geller (se side 31) hevder. Geller har saksøkt Randi tre ganger for flere millioner dollar på grunn av denne boken, men alle søksmålene har blitt henlagt. Randi har påpekt feil i mange eksperimenter som skulle «bevise» paranormale fenomener, og han har deltatt i mange TV-sendinger sammen med personer som hevder at de har psykokinetiske evner, bare for å hjelpe til med å avsløre at det disse personene gjør, ikke er psykokinese. På YouTube finner du mange filmer om og med James Randi. I 1967 utlovet Randi en premie på 1000 amerikanske dollar til den som klarte å demonstrere et ekte para normalt fenomen. Med «ekte» mener han at fenomenet skal kunne testes og utforskes empirisk, på samme måte som temaer innenfor vanlig psykologi. I løpet av årene har premien økt, og nå ligger den på en million amerikanske dollar, og massevis av folk prøver seg hvert år. Men hittil er det ingen som har greid å vinne premien.

1 • Psykologiens historie

OPP GAVER 1. Hva betyr ordet psykologi opprinnelig? 2. Hvordan definerer vi psykologi i dag? 3. I hvilken tidsperiode finner vi den eldste dokumenterte interessen for menneskets sjelsliv? 4. Hva er forskjellen mellom psykologi og psykiatri? 5. a) Hvilke fire kroppsvæsker inngikk i Hippokrates’ humoralpatologiske teori? b) Hvordan ville personligheten bli påvirket avhengig av hvilken kroppsvæske som dominerte? 6. Hva har middelalderens heksejakt med psykologi å gjøre? 7. Hvordan skilte behandlingen av mentalt syke i Europa seg fra tilsvarende behandling i Midtøsten rundt middel alderen? 8. a) Hva betyr dualisme? b) På hvilken måte var mekanismen og dualismen forskjellige fra hverandre? 9. Hvem var det som sa «cogito ergo sum»? Hvordan er dette et uttrykk for dualismen? 10. Hvordan kan Aristoteles knyttes til empirismen? 11. a) Hvem etablerte det første labora toriet for psykologisk forskning? b) Hvilken effekt hadde dette på synet på psykologien?

Psykologi 1

12. Finn tre forskjeller mellom psykologisk filosofi slik den var i den greske antikken, og moderne psykologisk vitenskap. 13. a) Hva er et perspektiv innenfor psykologien? b) Hva er forskjellen mellom teori og perspektiv? 14. Hva vil det si å benytte en eklektisk tilnærming? Er dette vanlig i moderne psykologi? 15. Hva har atferdsanalysen til felles med evolusjonsteori? Og hva har de to ikke til felles? 16. Hva er «Freud-problemet?» 17. Hva har kapasitet med det kognitive perspektivet å gjøre? 18. Hvilke to perspektiver ble påvirket av andre verdenskrig? 19. a) Hva slags fenomener studerer en parapsykolog? b) Hvorfor vil mange andre forskere hevde at dette er bortkastet tid? 20. Søk på «paranormal» på Internett. Hvilke nettsteder får du treff på? Finner du noen beskrivelser av para normale opplevelser? Velg ut to av disse og beskriv dem for resten av klassen. Hva tenker dere om disse opplevelsene? 21. Søk på «James Randi» på YouTube og se noen av filmene om ham. Hvilke argumenter har han for at paranormale fenomener ikke finnes?

Personlighetsutvikling DU SKAL KUNNE • definere personlighet og gjengi ulike personlighetsteorier • beskrive hvordan mennesket utvikler selvbilde og identitet • gjøre rede for forsvarsmekanismer og mestringsstrategier • drøfte sammenhenger mellom erfaringer i oppveksten og holdninger og verdier man har som voksen

Personlighet Personlighet kan defineres som det spesifikke og karakteristiske mønsteret av tanker, følelser og atferd som bestemmer væremåten hver enkelt av oss har i samhandling med omgivelsene. Det finnes flere personlighetsteorier, og de har ulikt syn på utviklingen av personlighet.

Innenfor psykologien er det ulike syn på hvordan utviklingen hos mennesket foregår. Ingen har ennå med sikkerhet kunnet si: Slik foregår det! Det vi likevel kan slå fast, er at mennesket utvikler seg, og at forklaringen på hvordan det skjer, er mangeartet og sammensatt. Dessuten kan vi være enige om at når vi ser på resultatet av utviklingen, finner vi at folk utvikler seg forskjellig. I de to foregående kapitlene har du lest om teorier knyttet til sosial, kognitiv og emosjonell utvikling. I dette kapitlet skal vi se nærmere på personlighetsutviklingen vår. Hver og en av oss – med alle våre ulike utgangspunkt – utvikler seg til å bli den vi er. Dersom du kort analyserer din egen atferd, er det sikkert ikke så vanskelig å se hva som er karakteristisk for deg. Dersom det skjer noe med deg, stort eller lite, vil opplevelsen og følelsene som er knyttet til den, være dine, og helt sikkert annerledes enn de ville ha vært for andre. 6 • Personlighetsutvikling

147

Mange har vært opptatt av forskjellene mellom ulike individer, og de har så spurt: Hva er det som gjør oss til forskjellige individer med hver vår unike personlighet? Hva er det som gjør oss til den vi er, hva er det som gir oss identitet? Disse forskjellene har for mange vært så interessante at de er blitt det mest vesentlige når de skal prøve å forklare mennesket og hvordan mennesket er. Slike forklaringer kan gjøres på ulike måter, og i dette kapitlet skal du først få en oversikt over hvordan forskjellige teorier prøver å forklare personlig heten. Vi skal også se på hvordan personligheten gir grunnlag for å utvikle selvbilde og identitet, og hvordan forsvarsmekanismer og mestringsstrategier brukes for å beskytte personligheten i ulike sammenhenger. Til slutt skal vi se at personligheten vår påvirkes av erfaringene vi gjør, og miljøet vi vokser opp i, ved at vi gjennom oppveksten utvikler holdninger og verdier som preger hvem vi er, og hvilke valg vi tar.

Ulike personlighetsteorier Med personlighet mener vi det mønsteret av tanker, følelser og atferd som bestemmer den personlige væremåten hver enkelt har i samhandling med omgivelsene. Sagt med litt andre ord: Personligheten er det som gjør at akkurat du er slik du er i møte med andre mennesker. Nå er heller ikke dette noe som gir en enkel og entydig forklaring. I kapittel 1 leste du om ulike psykologiske perspektiver og hvordan de prøver å gi svar. Noen er opptatt av hvordan personligheten utvikler seg, slik at vi eventuelt kan påvirke denne utviklingen underveis, for eksempel gjennom oppdragelse og undervisning. Andre retninger er opptatt av personligheten for å kunne «hjelpe» dersom den enkelte har problemer i forholdet til andre og derfor ofte kommer opp i konflikter. Her skal vi se på fire personlighetsteorier: • • • • 148

Psykologi 1

Typeteorier Psykodynamiske teorier Trekkteorier Humanistiske teorier

Oversikt over de forskjellige personlighetsteoriene Personlighetsteori:

Kjennetegn:

Typeteorier

Deler mennesker inn i fire personlighetstyper: sangvinsk (munter), kolerisk (hissig), flegmatisk (rolig) og melankolsk (trist). Kritisert for å være for enkle og kategoriske.

Psykodynamiske teorier

Legger vekt på de dynamiske forholdene i personligheten og setter søkelyset på en rekke motsetningsforhold: mellom forskjellige biologiske drifter og kulturens krav og mellom det bevisste og det ubevisste. Hvordan disse motsetningsforholdene håndteres, både gjennom forsvarsmekanismer og ved bruk av mestringsstrategier, er sentralt.

Trekkteorier

Handler om menneskers trekk eller egenskaper (personlighetstrekk) og forutsetter at mennesker kan beskrives ut fra en rekke trekk som de har mer eller mindre av.

Humanistiske teorier

Dreier seg om teorier som tar opp menneskets egen oppfatning av seg selv og miljøet. Utviklingen av selvbilde og identitet står sentralt. Den viktigste drivkraften er selvrealisering, som er utviklingen av den enkeltes potensial.

Typeteorier Typeteoriene er kanskje den eldste formen for personlighetsteorier. De beskriver fire personlighetstyper, som hver er avhengig av en dominerende kroppsvæske.

Typeteoriene er kanskje den eldste formen for personlighetsteorier. Mennesker ble inndelt i forholdsvis grove kategorier. Allerede i antikken utviklet Hippokrates, som ofte blir kalt legekunstens far, og den romerske legen Galenos en typeinndeling som tok utgangspunkt i det faktum at mennesker har ulikt temperament og dermed ulik personlighet. Denne typeinndelingen leste du om på side 10. De fire personlighetstypene var avhengige av hver sin dominerende kroppsvæske: • • • •

Den sangvinske typen: blodet dominerer – munter, lett og lystig Den koleriske typen: den gule gallen dominerer – hissig og oppfarende Den flegmatiske typen: slimet dominerer – rolig og avbalansert Den melankolske typen: den svarte gallen dominerer – pessimistisk, nedstemt og trist

Etter hvert som den medisinske forskningen ble mer avansert, skjønte man at en slik kobling mellom kroppsvæsker og personlighet rett og slett var ukorrekt. I dag ser vi på typeteoriene som fascinerende og historisk interessante, men de har lite å gjøre med teoriene som benyttes i dagens vitenskap. 6 • Personlighetsutvikling

149

Det særegne ved typeteoriene er at de definerte personligheten som en bestemt «type» som var mer eller mindre konstant, uavhengig av situasjonen. Det er vanskelig å finne støtte for et slikt syn i empirisk forskning. I dag vet vi at alle mennesker har flere ulike sider ved seg som kommer til uttrykk i ulik grad ved forskjellige anledninger. Derfor er en typeteori en altfor enkel inndeling eller kategorisering av personligheten og har liten praktisk eller teoretisk nytte. Vi kan si at en typeteori overser det faktum at vi mennesker har en sammensatt personlighet.

Den psykodynamiske personlighetsteorien Den psykodynamiske personlighetsteorien ble lansert av Sigmund Freud. Det sentrale var det dynamiske samspillet mellom indre krefter i mennesket, krefter som ofte var i konflikt med hverandre.

dynamisk – her: prosesser som er i konflikt med hverandre

På begynnelsen av 1900-tallet lanserte Sigmund Freud sin personlighetsteori med et psykodynamisk perspektiv. Den psykodynamiske personlighetsteorien forklarte atferd ut fra indre drivkrefter og behov hos individet. Det sentrale var det dynamiske samspillet mellom indre krefter i mennesket, krefter som ofte var i konflikt med hverandre. Oppbygningen av disse drivkreftene og behovene var det som representerte den enkeltes personlighet. I tillegg mente de psykodynamiske teoretikerne at mye av grunnlaget for atferden vår også skyldtes det ubevisste. Freuds psykodynamiske personlighetsteori fikk en sentral plass i psykologien og har vært en inspirasjonskilde for psykologer gjennom store deler av 1900-tallet. Blant annet har arbeidet med å etterprøve og motbevise Freuds teorier gitt grunnlag for utviklingen av en rekke andre personlighetsteorier. I dag er de fleste enige om at mange av Freuds ideer og synspunkter er utdaterte, og at teoriene hans verken kan forutse eller forklare menneskers atferd og mentale prosesser. Gjennom flere tiår er det blitt gjort en rekke forsøk for å teste Freuds teorier empirisk, altså for å finne beviser for at de stemmer. Forskerne har ikke klart å finne slike beviser. Likevel er det viktig å kjenne til den psykodynamiske personlighetsteorien, for den var en av de aller første formelle personlighets teoriene, og den kom på et tidspunkt da det ikke var vanlig å studere grunnlaget for menneskets personlighet på denne måten.

150

Psykologi 1

Freuds teori om personligheten: id, ego og superego Freud delte personligheten inn i tre deler: id, ego og superego.

For å forklare hvordan personligheten «arbeider», beskrev Freud en psykisk energi som måtte være til stede for at folk skulle kunne gjøre noe. Denne energien kunne iblant drive oss i ulike retninger, mot forskjellige former for atferd. Freud observerte at det ofte var slik at det man hadde mest lyst til å gjøre, slett ikke var det samme som det man følte at man burde gjøre. For eksempel har du sikkert opplevd at du føler at du burde tilbringe kvelden med å ta igjen forsømt skolearbeid, mens det du egentlig har lyst til, er å se på favorittserien din. Da oppstår det en indre konflikt mellom to former for atferd. Freud mente at slike konflikter og måten de ble håndtert på, var grunnlaget for utviklingen av personligheten. Personligheten viser seg gjennom tanker, følelser og atferd. Disse elementene er til stede hele tiden, men Freud var særlig opptatt av skiftninger eller svingninger i dem. Han noterte seg at en persons humør kunne variere betraktelig fra dag til dag, ofte til og med fra time til time. Disse stadige vekslingene ble det sentrale i den psykodynamiske teorien. Den så mennesket i stadig «ubalanse» som følge av konflikter mellom ulike deler av personligheten. Disse konfliktene ble kalt dynamiske prosesser. Psykodynamisk teori la også vekt på det ubevisste, altså at en del av atferden vår kom av indre psykiske prosesser som vi ikke umiddelbart var klar over. Freud så for seg en tredeling av personligheten, og han kalte de tre delene for id, ego og superego. Disse delene virket samtidig og ofte i konflikt med hverandre. Id var mest dominerende i barndommen, og denne delen ble styrt av lystprinsippet. Et mye brukt eksempel på id-styrt atferd var at et lite barn som så en bløtkake og fikk lyst til å smake på den, ofte bare gikk rett bort og smakte. Ifølge Freud var id den delen av personligheten vår som ønsker en umiddelbar tilfredsstillelse av behovene eller driftene som melder seg, uten å vurdere konsekvensene.

Personlighet

Freud delte personlig heten inn i tre: id, ego og superego.

styres av lystprinsippet mest virksomt i tidlig alder umiddelbar tilfredsstillelse av behov

Ego styres av realitetsprinsippet påbud og forbud (ytre krav) styrer atferden behov kan ikke alltid tilfredsstilles der og da

Superego styres av indre krav vurderer handlingene, tankene og ønskene våre ideal-jeg dannet av kravene og idealene dine å bryte påbud fra superego gir dårlig samvittighet

6 • Personlighetsutvikling

151

Den neste delen av personligheten kalte Freud ego, og han mente at ego fulgte realitetsprinsippet. Ego ble utviklet når barnet lærte at ønsker og behov ikke alltid kan tilfredsstilles der og da. Det finnes regler som må følges, og av og til må behov vente. I eksempelet med kaken ville et litt større barn spørre en voksen om det var lov å smake, eller se seg rundt i rommet for å se om noen ville legge merke til det om det tok en smakebit i smug. I begge tilfeller viste atferden at barnet var blitt klar over at det var regler som gjaldt i denne situasjonen, og denne forståelsen mente Freud at det var egoet som stod for.

Hvordan skiller Freuds ego seg fra det vi mener når vi sier at en person er «ego» og bare tenker på seg selv?

Superego

Ego

Hva kjennetegner personligheten til disse to personene?

Freud illustrerte personligheten som et isfjell. Det meste av personligheten er til stede ubevisst.

152

Superego

Psykologi 1

Den tredje delen i Freuds personlighetsteori var det han mente skjedde når man hadde akseptert et sett med ytre regler og de hadde blitt en del av individets personlighet. Denne delen fikk navnet superego – altså et «overjeg». Hvis vi fortsetter eksemplet med bløtkaken, ville barnet nå vite at det ikke var lov å forsyne seg av kaken før en voksen hadde sagt vær så god, og dermed ville det føles uaktuelt for barnet å gjøre noe annet enn å vente på denne tillatelsen. Freud mente at «dårlig samvittighet» var et resultat av å ha brutt påbudene fra superego.

Den psykodynamiske teorien understreket at de tre delene – id, ego og super ego – stadig var i konflikt med hverandre. Store deler av slike konflikter foregikk i det som ble kalt det underbevisste, altså et slags nivå i sinnet som lå utenfor våre bevisste tanker. Derfor illustrerte Freud personligheten som et isfjell, der jo det meste er under vann. Som vi nevnte innledningsvis, anser psykologer Det bevisste i dag Freuds personlighets teori som utdatert. Freud Ego baserte seg på observasjoner han gjorde av enkeltDet ubevisste mennesker, ofte seg selv eller pasientene sine, og Id Superego tenkte seg fram til det han selv syntes virket som fornuftige sammenhenger. Denne måten å utvikle teorier på kalles ofte introspeksjon – å se innover. Det er på mange måter det motsatte av empirisk vitenskapsmetode. I kapittel 1 leste du at introspeksjon også kalles for «lenestolpsykologi». Enhver teori som er utviklet gjennom

introspeksjon, og som verken lar seg bevise eller motbevise, vil fort bli avvist i nåtidens psykologi. Nyere forskning har derimot funnet andre mekanismer og prosesser som kan forklare mange av de samme følelsene og situasjonene på måter som lar seg bevise gjennom forsøk med store grupper av mennesker. Dermed er det blitt utviklet nye teorier som er mer aksepterte i dagens psykologi, mens Freuds teorier først og fremst har status som forgjengerne til disse teoriene. I personlighetspsykologien har man i dag bedre nytte av trekkteorier, som er de neste teoriene du møter i dette kapitlet.

Trekkteorier Trekkteori sier at vi har flere forskjellige trekk, det vil si sider ved personlig heten som er stabile over tid, og som kan påvirke atferd og mentale prosesser. Et viktig spørsmål innenfor trekkteorien blir hvor mange forskjellige trekk vi egentlig har.

Som du leste på side 149, hevder typeteori at man er én bestemt type. En trekkteori vil hevde at man har flere forskjellige trekk. Et trekk er en side ved personligheten som er stabil over tid, og som kan påvirke atferd og mentale prosesser i mange, men ikke nødvendigvis i alle situasjoner. I trekkteorier regner man med at de ulike personlighetstrekkene er mer eller mindre uavhengige av hverandre, så hvor mye du har av ett trekk, skal ikke ha noe å si for hvor mye du har av et annet trekk. Et viktig spørsmål innenfor trekkteoriene blir derfor: Hvor mange forskjellige trekk har man egentlig? Dersom man prøver å begrense seg til noen få personlighetstrekk, 6 • Personlighetsutvikling

153

ender man fort opp med et overforenklet og lite informativt bilde, på samme måte som med typeteoriene. Man får ikke fanget opp hvor forskjellige vi mennesker faktisk er. På den annen side kan for mange personlighetstrekk gjøre at det hele blir for komplisert og tungvint, så teorien blir vanskelig å bruke til noe som har praktisk nytte. I tillegg risikerer man å sitte igjen med en lang liste med personlighetstrekk der flere egentlig beskriver det samme. Vi skal se litt på hvordan trekkteorier har utviklet seg. Variasjonen er stor, og mens de eldste trekkteoriene opererte med så mange som 16 personlighetstrekk, hevdet andre at to trekk var nok. Siden har forskning vist at to var litt i minste laget, så i dag er det mest vanlig å snakke om fem trekk. Dette siste kommer vi tilbake til på side 157, i beskrivelsen av femfaktormodellen.

Gordon Allport – trekkteorienes far Den amerikanske psykologen Gordon Allport (1897–1967) var en av de aller første som studerte personlighet på en empirisk (bevisbasert) måte. Han var opptatt av spørsmålet om hvor mange personlighetstrekk et menneske har. I 1930-årene bestemte han seg for å prøve å finne svaret ved å gå gjennom en engelsk ordbok og notere ned alle adjektivene han fant som kunne brukes til å beskrive menneskets personlighet. Han endte opp med en liste med rundt 18 000 ord! For at listen skulle bli litt kortere, tok han så vekk de ordene han syntes var mer beskrivende for midlertidige tilstander enn stabile personlighetstrekk. For eksempel er «irritert» og «skremt» ord som beskriver noe hos en person, men det er midlertidig og som oftest knyttet til en nokså begrenset hendelse. Du kan bli irritert eller skremt av noe som skjer, du går ikke rundt og er konstant irritert eller skremt. Slike «tilstander» valgte Allport derfor å utelate. Etter opprydningen i listen satt han igjen med 4500 ord som han mente beskrev stabile, langvarige personlige egenskaper, altså trekk.

154

Psykologi 1

Cattells 16 personlighetsfaktorer Som du sikkert kan tenke deg, var det mange som syntes at listen til Allport, selv etter at den var redusert fra 18 000 til 4500 ord, var litt for lang. En av disse var psykologen Raymond B. Cattell (1905–1998), som blant annet arbeidet ved universitetene Columbia, Harvard og Illinois i USA. Cattell er kjent som den første som brukte faktoranalyse (se nedenfor) til å utforske personlig heten. Ved hjelp av denne teknikken kom han fram til 16 personlighetstrekk, eller personlighetsfaktorer, som han kalte det. Eksempler på slike faktorer var vaktsomhet, varme og endringsvillighet. Han mente at disse 16 faktorene var underlaget for det som syntes på overflaten, som var personligheten. I senere tid har forskning tydet på at 16 personlighetsfaktorer er for mye, for flere av dem ser ut til å overlappe hverandre. Cattell mente også at intelligens var et av de 16 personlighetstrekkene, mens det i moderne psykologi er mer vanlig å se på intelligens som en «evne» som ikke hører hjemme blant personlighetsfaktorene.

Eysencks todimensjonale trekkteori For enkelte psykologer ble selv 16 personlighetstrekk i meste laget, og sam tidig ble man mer opptatt av å studere hvordan personligheten kunne sees i sammenheng med fysiske og biologiske prosesser. I 1960-årene lanserte Hans J. Eysenck (1916–1997), en tysk psykolog som arbeidet i Storbritannia,

FORDYPNING: Faktoranalyse Som du leste i avsnittet ovenfor, klarte Cattell å redusere Allports 4500 trekk til 16. Men hvordan avgjorde han hvilke betegnelser som skulle beholdes, og hvilke som kunne fjernes? Jo, han brukte faktoranalyse. I faktoranalyse samler man inn en stor mengde data som man så prøver å gruppere for å gjøre antallet mindre og mer håndterlig. Vi trenger ikke å gå inn på matematikken bak faktor analysen i detalj, det holder å nevne korrelasjon, som du leste om i kapittel 2 (side 52–53). En del av faktoranalysen går nemlig ut på å se hvilke deler, for eksempel spørsmål i en spørreundersøkelse, som korrelerer med hverandre. Som du sikkert kan tenke deg, vil en liste med 4500 ord som beskriver stabile personlighetstrekk, antakelig inneholde en god del synonymer,

altså ord som i praksis betyr det samme. Et eksempel kan være «sjenert» og «blyg». Faktoranalysen hjelper til med å finne disse synonymene, fordi svaret til en person på et spørsmål som skal måle sjenerthet, trolig vil korrelere ganske høyt med svaret på det spørsmålet som skal måle blyghet. Dersom to spørsmål korrelerer høyt nok, og hos mange nok mennesker, kan man rett og slett plukke bort ett av ordene. Videre kan man ta flere spørsmål som korrelerer, men ikke høyt nok til at man kan fjerne det ene, og gruppere dem sammen under en faktor. Faktoranalyse er fortsatt mye brukt i dagens psykologi i forbindelse med utvikling av nye tester og spørreundersøkelser. Nå finnes det internasjonale og allment aksepterte krav til hvor høye korrelasjonene må være.

6 • Personlighetsutvikling

155

ekstraversjon – utadvendthet nevrotisisme – nevrotiskhet, følelsesmessig u stabilitet

sin teori om at personligheten vår kan deles inn i to hovedtrekk eller dimensjoner: ekstraversjon og nevrotisisme. Etter hvert la Eysenck til et tredje trekk: psykotisisme. Dette ble lagt inn for at man skulle kunne skille mellom schizofrene og ikke-schizofrene personer, slik at man kunne se på resultatene av de to andre dimensjonene i lys av dette. En person med høy skår på psykotisisme var kald, hensynsløs, manipulerende og impulsiv, mens en person med lav skår var varm og sosialt omgjengelig. Grunnen til at Eysenck brukte ordet dimensjon, var at han hadde en idé om at personligheten i utgangspunktet er bygd opp av trekk langs en skala mellom to ytterpunkter. I hans teori var de to dimensjonene ekstrovert – introvert (utadvendt – innadvendt) og følelsesmessig stabil – følelsesmessig ustabil (eller nevrotisk). Han plasserte ulike personlighetstrekk langs disse to dimensjonene, slik figuren nedenfor viser. Gjennom tester vil en person få ulik skår, eller ulike poeng, på typiske trekk ved personligheten. Det gjør at personen kan plasseres inn langs dimensjonene på figuren. For eksempel kan vi se at en person som er emosjonelt stabil og utadvendt, blant annet vil være veltilpasset, søke lederroller og være ubekymret og livlig. Mens en person som er emosjonell ustabil og utadvendt, kjennetegnes ved å være følsom, aggressiv og rastløs. Den stabile innadvendte kan ses på som rolig, pålitelig og avbalansert, mens den ustabile innadvendte kan være rigid, engstelig og humørsyk. Slik vil forskjellige kombinasjoner av de to personlighetsdimensjonene kunne vise oss ulike former for personlighet. Eysenck brukte et biologisk perspektiv til å forklare forskjellene i personlighetstrekkene. Han mente at ekstraversjon, altså hvor utadvendt eller inn-

Ledertype Ubekymret Livlig Medgjørlig Lydhør Pratsom Omgjengelig Sangvinsk Sosial Utadvendt Aktiv Optimistisk Kolerisk Impulsiv Påvirkelig Irritabel Aggressiv Rastløs Følsom

Rolig

Avbalansert Pålitelig Behersket Fredelig Hensynsfull Flegmatisk Forsiktig Passiv Stillfarende Usosial Melankolsk Reservert Pessimistisk Nøktern Rigid (ubøyelig, streng) Engstelig Humørsyk

Emosjonelt ustabil 156

Psykologi 1

Innadvendt

Utadvendt

Emosjonelt stabil

advendt man er, er avhengig av energinivået i hjernebarken. Ifølge Eysenck har en introvert person, som altså er innadvendt, en hjernebark som til enhver tid er mer aktiv enn hjernebarken til en ekstrovert person, som altså er utadvendt. Derfor vil en utadvendt person søke mer spenning og energi i omgivelsene, mens en innadvendt person vil ha nok med å konsentrere seg om den aktiviteten som er i hjernebarken fra før av. Nevrotisismen, altså hvor følelsesmessig stabil man er, har ifølge Eysenck å gjøre med et system i hjernen: det limbiske systemet (jf. kapittel 9). I dag vet vi at blant annet sinne og stress knytter seg til dette området i hjernen. Når det gjaldt psykotisisme, mente Eysenck at dette kunne skyldes høye nivåer av hormonet testosteron, for han observerte at menn hadde en tendens til å skåre høyere på denne dimensjonen. Senere forskning har i stor grad avkreftet at sammenhengene fungerer på den måten Eysenck beskrev, og konklusjonen er at Eysencks forklaringer er feil. I tillegg er det et problem med måten Eysenck satte opp ekstraversjon og nevrotisisme som to dimensjoner på. De gir nemlig totalt fire alternativer: høy ekstraversjon og høy nevrotisisme, høy ekstraversjon og lav nevrotisisme, lav ekstraversjon og høy nevrotisisme og lav ekstraversjon og lav nevrotisisme. I praksis blir dette fire personlighetstyper i stedet for uavhengige trekk, og som du ser i figuren på forrige side, minner de fire kategoriene i Eysencks personlighetsteori om de fire typene til Hippokrates og Galenos. Dermed er resultatet et overforenklet bilde av personligheten. Selv om Eysencks teori ikke brukes så mye lenger, kan vi likevel si at han la grunnlaget for noen av modellene som brukes i dag. De to hovedtrekkene hans, ekstraversjon og nevrotisisme, går for eksempel igjen også i disse modellene.

Den dominerende trekkteorien i dag: femfaktormodellen (Big Five) Den dominerende trekkteorien i dag er femfaktormodellen (Big Five). Den tar utgangspunkt i fem grunnleggende personlighetsfaktorer: åpenhet, planmessighet, utadvendthet, medmenneskelighet og nevrotisisme.

Utover 1960-årene ble det gjort en rekke statistiske analyser av store mengder personlighetsdata, og fem personlighetsfaktorer dukket stadig opp. Blant annet gjorde psykologene Ernest Tupes (1915–1974) og Raymond Christal (1924–) en rekke undersøkelser blant ansatte i det amerikanske luftvåpenet, med utgangspunkt i de 16 personlighetstrekkene til Cattell. De fant fem grunn6 • Personlighetsutvikling

157

leggende personlighetsfaktorer. I 1980-årene gjorde en annen a merikansk psykolog, Lewis Goldberg (1932–), faktoranalyser med et helt annet datagrunnlag enn Tupes og Christal, og likevel fant han de samme fem personlighetsfaktorene. Goldberg kalte dem «the Big Five», og det har blitt et kallenavn som ofte brukes på denne modellen. På norsk kaller vi den femfaktormodellen. Modellen tar utgangspunkt i fem grunnleggende personlighetsfaktorer: • • • • •

Åpenhet Planmessighet Utadvendthet Medmenneskelighet Nevrotisisme

Utadvendthet og nevrotisisme har mye til felles med de to hovedtrekkene til Eysenck. Femfaktormodellen er i dag den mest brukte og validerte personlighetsmodellen. Med validert mener vi at modellens gyldighet er blitt påvist gjennom testing blant mennesker i ulike aldre og fra ulike kulturer, testing over tid, testing på ulike språk og testing av sammenhenger mellom personlighetstrekk og atferd. Vi skal se nærmere på dette nedenfor, men først skal vi se på personlighetsfaktorene i femfaktormodellen. O Åpenhet (Openness) Fantasi Estetikk

C Planmessighet (Conscientiousness) Kompetanse Orden

Følelser

Pliktoppfyllende

E Utadvendthet (Extraversion) Varme Sosiabilitet (omgjengelighet) Påståelighet

Handlinger

Prestasjonsdrevet

Ideer

Selvdisiplin

Verdier

Betenksomhet

N Nevrotisisme (Neuroticism) Angst Fiendtlighet

Aktiv

A Medmenneskelighet (Agreeableness) Tillit Rettfremhet (tydelighet) Altruisme (selvoppofrende, hensynsfull) Føyelighet

Spenningssøkende

Beskjedenhet

Impulsivitet

Positive følelser

Følsomhet

Sårbarhet

Depresjon Selvbevissthet

I figuren ser du navnene på de fem personlighetsfaktorene på norsk og engelsk. Du vil se at forbokstavene i de engelske navnene utgjør ordet OCEAN. Det kan hjelpe oss til å huske dem. I tillegg ser du seks forskjellige personlighetstrekk som står under hver av de fem faktorene. Dette er underfaktorer, som betyr at den overordnede personlighetsfaktoren er blitt delt opp i mindre deler. Underfaktorene har mye til felles, derfor er de gruppert under samme faktor, men samtidig er de forskjellige nok til at de kan omtales hver for seg. Underfaktorene ble utviklet i forbindelse med arbeidet med å lage en personlighetstest basert på femfaktormodellen. Dette arbeidet var det Paul Costa (1942–) og Robert McCrae (1949–) som stod for, og personlighetstesten deres, som kalles NEO PI-R, er i dag den mest utbredte i psykologien over hele 158

Psykologi 1

v erden. Den består av hele 240 påstander, der man skal oppgi hvor treffende hver påstand er på en selv på en skala fra én til fem. Skåren man får, fungerer som et mål på en av underfaktorene i femfaktormodellen, og når skåren på underfaktorene slås sammen, får man en skår på hver av faktorene i femfaktor modellen.

objektiv – saklig, upartisk subjektiv – personlig, partisk

Det er viktig å huske på at en personlighetstest som NEO PI-R har en åpenbar svakhet sett fra et empirisk ståsted: Personen som testes, fyller ut testen selv. Det å svare på spørsmål om seg selv, kalles selvrapportering. Problemet med selvrapportering er at vi trolig ikke er i stand til å være helt objektive når vi skal beskrive oss selv. Som oftest vil besvarelsen være farget av våre subjektive oppfatninger, altså hvordan vi liker å tro at vi er. Dette er ikke nødvendigvis det samme som hvordan vi faktisk er, sett utenfra. For å undersøke dette er det blitt gjort forsøk der folk har blitt bedt om å forfalske besvarelsene sine, for eksempel ved å prøve å svare på en måte som får dem til å virke mer utadvendte enn de egentlig er. Slik forfalskning har vist seg å gi utslag på resultatet av personlighetstesten. NEO PI-R gir dermed ikke helt sikre resultater, men ofte vurderer forskere det slik at denne testen er det beste alternativet blant de forskningsmetodene man har tilgjengelig. Den eneste «perfekte» måten å kartlegge menneskets personlighet på ville være å observere et stort antall mennesker i alle situasjoner i det daglige. Dette måtte gjøres uten at de var klar over at de ble observert, og deretter måtte det gjøres omfattende analyser av alle observasjonene. Det ville vært ekstremt tidkrevende, og rett og slett uetisk, for folk har rett til å vite når de er en del av et forskningsprosjekt. Dermed er en personlighetstest som gjøres ved selvrapport, ofte det beste alternativet, og blant personlighetstester ser NEO PI-R ut til å være den testen som best måler det vi ønsker å undersøke. Derfor er denne testen mye brukt i moderne psykologisk forskning. Her er noen eksempler på hvordan personligheten måles gjennom påstander fra NEO PI-R. Man svarer altså på hvor enig man er i påstanden, på en skala fra én til fem: Jeg har livlig fantasi (fantasi, under Åpenhet). Jeg er alltid godt forberedt (betenksomhet, under Planmessighet). Jeg starter ofte samtaler (sosiabilitet, under Utadvendthet). Jeg har sympati med andres følelser (følsomhet, under Medmenneskelighet). • Jeg blir lett opprørt (sårbarhet, under Nevrotisisme). • • • •

Vi skal gå gjennom hver av de fem faktorene og hva de sier om personligheten. I parentes ser du underfaktorene som gjelder for hver beskrivelse. Vi skal forklare hva som kjennetegner deg dersom du skårer høyt på hver av faktorene. Jo lavere skår du har, desto mindre treffende er denne beskrivelsen på deg. 6 • Personlighetsutvikling

159

Åpenhet Dersom du skårer høyt på faktoren åpenhet, er du altså kreativ og oppfinnsom (fantasi), du har gjerne sans for kunst og setter pris på skjønnhet i omgivelsene (estetikk), og du blir lett følelsesmessig engasjert i det du driver med (følelser). I tillegg er du ofte interessert i mange ulike aktiviteter (handlinger), du er nysgjerrig og setter pris på å høre om nye innfallsvinkler og synspunkter (ideer), og du synes kanskje det er viktig ikke å følge strømmen og gjøre som «alle andre» (verdier). Planmessighet Skårer du høyt på planmessighet, er du trolig svært dyktig og fokusert i det du driver med (kompetanse), og du har en strukturert og systematisk måte å løse oppgaver på (orden). Du er ansvarsfull og gjør det du får beskjed om (plikttroskap), du er opptatt av å gjøre det godt (prestasjonsdrevet), og du lar deg sjelden friste til å sluntre unna eller utsette oppgavene dine (selvdisiplin). Sist, men ikke minst, er du opptatt av å planlegge det du skal gjøre, og du har en tendens til å stille svært godt forberedt i de fleste situasjoner (betenksomhet). Utadvendthet En høy skår på utadvendthet vil si at du oppfattes som en imøtekommende og vennlig person (varme), du er omgjengelig og går godt overens med de fleste (sosiabilitet), du framstår som selvsikker og tydelig (selvmarkering), og du er ofte energisk i måten du omgås med andre på (aktivitet). I tillegg er du initiativrik og eventyrlysten (spenningssøken), og du har en positiv utstråling (entusiasme).

FORDYPNING: Personlighet og karriere Er det mulig å lage en modell med forholdsvis få faktorer, som femfaktormodellen, som fungerer som et verktøy for å teste folks personlighet? I så fall vil dette være svært verdifullt i næringslivet. Grunnen til det er at mange selskaper bruker tid og penger på å ansette og lære opp noen som viser seg ikke å fungere i stillingen. Derfor vil mange arbeidsgivere være svært interesserte i å finne et svar på dette spørsmålet: Hvordan vet vi hvem som har det som skal til for å gjøre en god jobb hos oss? En del forskning tyder på at femfaktormodellen er et verktøy som kan gi oss svaret på dette spørsmålet. Dette var det mange som tenkte på allerede i 1980-årene, og

160

Psykologi 1

derfor finner vi store mengder forskning som handler om personlighet og arbeidsprestasjoner fra denne tiden. I 1991 bestemte de to amerikanske psykologene Murray Barrick og Michael Mount seg for å rydde opp i denne forskningen. De gjorde derfor det vi kaller en meta- analyse, altså en analyse av tidligere analyser. Dette er en måte å sammenfatte mange studier på for å få et mer helhetlig bilde enn alle studiene kan gi hver for seg. Barrick og Mount laget altså en oversikt over hva forskningen fram til 1991 egentlig hadde lært oss om sammenhengen mellom femfaktormodellen for personlighet og hvor godt man gjør det i arbeidslivet. De fant ut at den faktoren som på norsk heter planmessighet,

Medmenneskelighet Medmenneskelighet handler om at du har en tendens til å stole på folk og anta at de vil deg vel (tillit), du er ærlig og enkel å ha med å gjøre (rettframhet), og du er ofte villig til å hjelpe andre uten å forvente noe til gjengjeld (altruisme). Du tilpasser deg gjerne andres ønsker og behov (føyelighet), og du har ikke noe særlig behov for oppmerksomhet eller skryt (beskjedenhet). Du er også oppmerksom på andres følelser og møter dem med mye sympati og hensyn (følsomhet).

hadde en sterk sammenheng med prestasjoner i alle typer jobber. Det at man er ansvarsfull, selvdisiplinert og ryddig, betyr altså at man i de fleste tilfeller vil gjøre det godt i jobben sin. I tillegg fant Barrick og Mount ut at i jobber som har med salg eller ledelse å gjøre, vil de som skårer høyt på utadvendthet, gjøre det bedre enn andre. Åpenhetsfaktoren, på sin side, viste seg å ha sterk sammenheng med hvor flink man er til å tilegne seg ny kunnskap i en opplæringssituasjon. Mye på grunn av denne meta-analysen og lignende forskning har det blitt mer og mer vanlig å benytte seg av personlighetstester når man skal rekruttere nye ansatte i en bedrift. Man samler altså en gruppe søkere som virker aktuelle for stillingen fordi de har den utdan-

nings- eller arbeidsbakgrunnen som trengs til jobben. De får så en personlighetstest for å se om de har den personligheten man mener vil være avgjørende for at de virkelig passer til stillingen.

6 • Personlighetsutvikling

161

Nevrotisisme Til sist har vi nevrotisisme, som kan sies å være det motsatte av følelsesmessig eller emosjonell stabilitet. Det betyr at jo høyere skår du har på nevrotisismefaktoren, jo lavere emosjonell stabilitet har du. Dersom du skårer høyt på nevrotisisme, har du lett for å oppleve negative følelser som engstelse (angst) eller sinne og irritasjon (fiendtlighet). Du har en tendens til å føle deg nedstemt eller trist (depresjon), og du er ofte bekymret over hvordan andre oppfatter deg (selvbevissthet). Du kan oppleve store svingninger i følelsene, og du reagerer kanskje følelsesmessig på måter du selv ikke hadde forventet (impulsivitet). I tillegg har du kanskje lett for å bli fornærmet, såret eller opprørt hvis livet går deg imot (sårbarhet). Det er viktig å huske at det ikke er slik at det finnes et «perfekt nivå» på denne skalaen, og det er ikke slik at jo høyere eller lavere, jo bedre. Det gjelder for alle faktorene i Big Five. Det finnes altså forskning som tilsier at femfaktormodellen har noe for seg, at den muligens kan brukes til å danne et brukbart bilde av menneskets personlighet (se fordypningsstoffet på forrige side). Likevel mener noen psykologer at det er meningsløst å prøve å plassere mennesket i kategorier på denne måten. I kapittel 2 leste du om to forskjellige tilnærminger til psykologisk forskning: den naturvitenskapelige og den samfunnsvitenskapelige tilnærmingen. Kritikere av femfaktormodellen og andre trekkteorier vil ofte si at dette er en for naturvitenskapelig tilnærming til personligheten. De mener at man fint kan lage kategorier og grupperinger for planter, bakterier og insekter, men at mennesket er for komplisert til å passe inn i et sånt system. En del psykologer mener at i stedet for å ta for seg menneskets indre konflikter, som i psykodynamikken, eller å prøve å «sette dem i bås,» slik som trekkteoriene, bør man ha et mer optimistisk syn på mennesket og dets muligheter og potensial. Denne oppfatningen gjorde seg særlig gjeldende i det som ble kalt den humanistiske bevegelsen. Den skal vi gå nærmere inn på i neste avsnitt.

Humanistiske teorier Humanistisk teori forklarer personligheten ut fra et ønske om å få dekket behovet for selvrealisering.

Som en reaksjon på daværende teorier om personlighetsutviklingen oppstod det i USA rundt 1960 teorier med et helt annet utgangspunkt. Her la man vekt på menneskelige fenomener som kjærlighet, personlig frihet og selvbilde. Disse teoriene ble kalt humanistiske teorier eller teorier med et humanistisk perspektiv (se side 148) på personligheten, og de framhever et mer positivt 162

Psykologi 1

menneskesyn enn de andre teoriene. Her understrekes det at mennesket kan ta sine egne valg og selv står ansvarlig for hva det gjør ut av livet sitt. De humanistiske teoriene konsentrerer seg om individets egen oppfatning av seg selv og miljøet omkring, og utviklingen er avhengig av hvordan den enkelte fungerer i mellommenneskelige forhold. Selvbildet vårt og hvordan vi oppfatter oss selv, blir et sentralt element i utviklingen av personligheten, og dermed blir det også grunnlaget for identiteten vår. Oppbyggingen av selvbildet er avhengig av at individet får tilfredsstilt forskjellige behov, og behovet for selvrealisering danner grunnlaget for personligheten. Dette var sentralt i teorien til Maslow, som du leste om på side 121. Han var en av de viktigste teoretikerne innenfor det humanistiske perspektivet. En annen verdenskjent teoretiker innenfor humanismen, er den amerikanske psykologen Carl R. Rogers (1902–1987). Han utviklet en personlighetsteori med selv og selvrealisering som sentrale begrep. Han mente at vi selv i stor grad styrer hvordan vi opplever virkeligheten rundt oss. Vi møter ulike mennesker og ulike situasjoner, og vi prøver å reagere i tråd med oppfatningene vi har av oss selv. Handlinger og erfaringer som ikke er i tråd med disse oppfatningene, vil vi prøve å avvise, eller så vil vi prøve å gjøre dette mer i samsvar med de gjeldende oppfatningene vi har av oss selv. Etter hvert vil en del egenskaper ved personligheten tre tydeligere fram, og disse relativt stabile egenskapene som vi ser i den enkeltes atferd, representerer personligheten. Det var dette Rogers kalte individets selv, og det er det samme som det vi vanligvis kaller selvbilde, og som er et resultat av ulike oppfatninger vi har, og har hatt, av oss selv. Du kan lese mer om selvbilde og identitet på side 165. 6 • Personlighetsutvikling

163

Et annet begrep som er sentralt i Rogers’ teori, er selvrealisering. Begrepet har tilnærmet samme betydning som hos Maslow (side 127), og ifølge det humanistiske perspektivet handler selvrealisering om individets utvikling av egne iboende muligheter, sine medfødte anlegg, evner og talenter. Slik Rogers så det, var dette menneskets grunnleggende drivkraft. Dersom du for eksempel er veldig glad i å tegne, og du føler at dette er noe du har talent for, ville Rogers si at det er svært viktig for deg å få realisert dette talentet. Altså burde du bruke tid og ressurser på å utvikle tegneferdighetene dine, for bare ved å benytte deg maksimalt av disse evnene vil du kunne bli lykkelig og tilfreds med deg selv. Noen ganger vil imidlertid tendensen til selvrealisering komme i konflikt med den enkeltes behov for anerkjennelse og aksept fra andre. For eksempel kan det hende at selv om du har lyst til å vie livet ditt til å tegne, synes foreldrene dine det er mye viktigere at du blir god i en type sport. De vil derfor heller at du bruker tiden din på fotballbanen eller i treningsstudio, og det er dette som må til for å vinne deres anerkjennelse og aksept. Slike situasjoner mente Rogers var svært uheldige for utviklingen av selvet, for det var viktig at denne utviklingen fikk skje mest mulig uhindret. Rogers innførte begrepet ubetinget positiv aktelse, som går ut på at man skal stille seg positiv til andre mennesker uavhengig av egenskapene de har, eller valgene de tar. Ubetinget positiv aktelse er ifølge Rogers spesielt viktig i barneoppdragelse, pedagogikk, ledelse og terapisammenheng. Da unngår man nemlig at det oppstår konflikter mellom behovet for selvrealisering og behovet for aksept fra andre. I eksempelet ovenfor betyr det at foreldre ikke bør dømme eller være negative til barnet selv om det ønsker å drive med noe som kanskje ikke var deres førstevalg. Dersom et barn opplever at positiv aktelse er betinget, altså at man må oppfylle bestemte krav for å få aksept, anerkjennelse eller kjærlighet, mente Rogers at barnet vil kunne utvikle angst og dårlig selvbilde. Det er viktig at kravene man stiller til seg selv, er ens egne, altså rettet mot størst mulig grad av selv realisering, og ikke er basert på hva man føler at foreldre, lærere eller venner forventer av en. Dersom du elsker å tegne, vil du kanskje gladelig stå opp en time tidligere for å rekke å jobbe med en ny tegning før du må dra på skolen. Dette synes du er givende og utviklende, og det gjør deg lykkelig. Derfor stiller du gjerne krav til deg selv som hjelper deg til å bli bedre i det du er så glad i å drive med. Derimot vil du trolig ikke være like interessert i å stå opp en time tidligere for å løfte vekter dersom du ikke liker å gjøre det, men bare blir presset til det av foreldrene dine. 164

Psykologi 1

Utvikling av selvbilde og identitet Selvbildet ditt er summen av inntrykkene og tankene du har om deg selv og om din plass i forhold til andre og i samfunnet ellers. Identitet omfatter det som gjelder selvbildet, og innebærer i tillegg alt som er bestemmende for deg som person, for eksempel navn, personnummer, bosted og bakgrunn.

Dersom du stopper opp og tenker litt på hvordan du selv er, og hva som kjenne tegner personligheten din, vil utgangspunktet være den oppfatningen du har av deg selv. Som vi skal se, er denne oppfatningen i høy grad avhengig av hvordan du tror andre oppfatter deg som person. Når du så ser både på din egen oppfatning av deg selv og på hvordan du tror andres oppfatning av deg er, sier vi at summen av inntrykkene og tankene du har om deg selv og om din plass i forholdet til andre og i samfunnet ellers, er selvbildet ditt. Selvbildet blir ofte avgjørende for atferden du viser i det daglige. Dermed er det en vesentlig del av det som karakteriserer deg. Mange vil si at det som karakteriserer deg som person, er det som kjennetegner identiteten din. Men identitet er også noe mer. I tillegg til det som gjelder selvbildet, vil identiteten innebære alt som er bestemmende for deg som person – navn, personnummer, bosted, bakgrunn o.l. Det vesentligste vil like fullt være hvordan du framstår i den generelle atferden din, hvordan du oppleves av deg selv og av andre. Vi har i det videre valgt å skrive om utviklingen av selvbildet.

6 • Personlighetsutvikling

165

Selvbilde Det som har å gjøre med de oppfatningene du har av deg selv, kan deles i to grupper eller kategorier: beskrivende (slik er jeg) og vurderende (det synes jeg om meg selv). Hvordan du vurderer deg selv, og andres syn på de kategoriene du legger vekt på, påvirker oppfatningen av deg selv. Summen av alle oppfatningene du har av deg selv, utgjør selvbildet ditt.

Grunnlaget for selvbildet ditt vil i høy grad være avhengig av den oppfatningen du etter hvert bygger opp av deg selv. Den gjelder alle de områdene der du har gjort dine erfaringer, og alle sider av deg selv. Dersom du skulle si kort hvordan du er, ville du kanskje si at du er nokså flink på skolen, grei å ha med å gjøre hjemme, ganske flink i idrett, men mest interessert i data og spill. Her bruker du det vi kan kalle beskrivende kategorier om deg selv. Det interessante er at i ulike sammenhenger vil de forskjellige kategoriene representere noe positivt eller noe mer negativt, og bli vurdert av andre. Det å være flink på skolen er vel en positiv verdi hos de fleste, mens mange synes det å være interessert i dataspill er temmelig bortkastet. Alt etter hvordan andre da oppfatter de kategoriene du legger vekt på, vil deres reaksjoner være med og bestemme hvordan du oppfatter deg selv. Dersom du har en overvekt av det de fleste ser på som positive kategorier, blir resultatet at du får en positiv oppfatning av deg selv og dermed også bedre selvtillit. Det går også an å bruke mer vurderende kategorier når det gjelder selvbildet ditt. Da handler det om vurderinger du gjør av deg selv, om du liker og aksepterer det du står for, eller om du delvis misliker det. Summen av vurderingene du gjør av deg selv, kan vi noe forenklet si blir grunnlaget for selvtilliten din – altså i hvor høy grad du er tilfreds med deg selv som person. Dersom du vurderer deg selv høyt på områder som betyr en god del i samfunnet, vil det resultere i høy selvtillit og tro på deg selv. Når du så setter sammen alt som har med oppfatninger av deg selv å gjøre, innenfor både de beskrivende og de vurderende kategoriene, vil resultatet bli det vi kaller selvbilde. Dette selvbildet opplever de fleste som forholdsvis stabilt over tid og i ulike situasjoner. Selvbildet vil dermed representere en relativt stabil og generell personlighetskarakteristikk: Det er slik du er. Men når selvbildet skal bygges opp, er det mye – både ved deg selv og hos dem du omgås – som kan påvirke utviklingen. Det vesentligste er kanskje det som skjer i barne- og ungdomsårene. Da handler det om hvordan du blir opplevd av dine jevnaldrende, hvordan du tror de oppfatter deg, og hvordan du oppfatter dem. 166

Psykologi 1

Hvordan blir selvbildet vårt dannet? Selvbildet blir utviklet ut fra våre faktiske oppfatninger av oss selv, hvordan vi ønsker å være, og hvordan vi velger å stå fram eller presentere oss for andre mennesker.

Selvbildet vårt utvikler seg i nær sammenheng med de personene vi omgås, det vil si foreldre, søsken og venner, og hvordan vi oppfatter oss selv sammen med dem. Hvordan vi oppfatter oss selv og dermed utvikler selvbildet vårt, kan for eksempel settes opp i tre punkter:

Hvordan du oppfatter deg selv

Selvbilde

Hvordan du velger å stå fram eller presentere deg for andre

Hvordan du ønsker å være

• Hvordan vi oppfatter oss selv Med det mener vi den oppfatningen vi har av hvem vi er, hvilken status vi har, hvilket yrke vi har, hvilke roller vi fyller, og hvilke roller vi fyller i gruppene vi er med i. • Hvordan vi ønsker å være Her har vi den idealiserte oppfatningen av oss selv, altså slik vi ønsker å være og kanskje har som mål å bli. Det kan dreie seg om handlinger, holdninger eller bestemte etiske (moralske) kvalitetskrav som vi prøver å leve opp til. • Hvordan vi velger å stå fram eller presentere oss for andre mennesker Her snakker vi om hvordan vi prøver å framstå for andre mennesker, hvilke roller vi prøver å spille, hvilke egenskaper ved oss selv vi forsøker å framheve, og hvilke vi gjerne vil skjule.

6 • Personlighetsutvikling

167

EK SEMPEL : Lars har som ideal å være tøff og uredd. Ut fra tidligere erfaring vet han imidlertid at han ikke alltid har indre styrke til å gjøre de tingene som ville overbevise andre (og kanskje også ham selv) om at han er tøff og uredd. Et alternativ er å holde lav profil i situasjoner og på områder der tøff oppførsel blir møtt med klare mottiltak, og i stedet presentere seg selv som tøff og uredd i situasjoner der han står overfor personer som ikke har mulighet, styrke eller vilje til å sette inn mottiltak. Det kan for eksempel være overfor foreldre, enkelte lærere og vikarer eller jevnaldrende og yngre som han ikke har noe å frykte fra. Kanskje velger han også først og fremst situasjoner der mange kan se hva som skjer, og dermed kan komme til å vurdere ham slik han selv gjerne vil bli oppfattet. Han har altså funnet fram til et praktisk kompromiss mellom hvordan han oppfatter seg selv, og sitt idealiserte selvbilde.

I mange tilfeller blir måten vi framstår på, et kompromiss mellom den faktiske oppfatningen vi har av oss selv, og den personen vi ønsker å være. Resultatet av dette – atferden vår – blir så det de rundt oss må forholde seg til. Disse reaksjonene var det den amerikanske sosialpsykologen George H. Mead (1863–1931) mente var grunnleggende for utviklingen av selvbildet. Mead mente at vi mennesker ikke kan iaktta kun oss selv som grunnlag for utvikling av selvbildet. Det kan vi bare gjøre indirekte. Grunnlaget må vi søke gjennom samhandling med andre mennesker. Det vi i virkeligheten gjør, ifølge Mead, er å se og forstå oss selv ved å tolke andres reaksjoner på oss. Dette er illustrert i figuren. He E Jeg

V Hv

En annen

Hvordan selvbildet blir dannet, forklarte Mead på denne måten: E er en egenskap hos personen selv (jeg). Denne egenskapen resulterer i en handling (He). Den andre personen blir oppmerksom på denne handlingen og vurderer den (V). Denne vurderingen gir så den andre uttrykk for gjennom en eller annen form for handling (Hv) på en slik måte at personen (jeg) oppfatter det som en vurdering. Det kan være noe den andre sier, eller måten vedkommende sier det på eller oppfører seg på (sinnsstemning, mimikk, kroppsholdning o.l.). Gjennom mange slike handlinger og vurderinger «speiler» vi oss i andres reaksjoner på oss selv. Slik danner og ustanselig korrigerer vi selvbildet vårt. Vi skal vise det gjennom et annet eksempel.

168

Psykologi 1

EK SEMPEL : Du er medlem av en organisasjon på hjemstedet ditt. I den anledning blir du bedt om å delta på en konferanse der det kommer ca. 50 deltakere fra hele fylket. På konferansen blir det drøftet et spørsmål som opptar deg sterkt, og i debatten er det tydelig at det er ganske ulike oppfatninger i forsamlingen. Selv sitter du og vet at dette er stoff du er fortrolig med, du gjør noen notater, og du ber om ordet. Etter en stund er det din tur. Du tar ordet og holder et engasjert innlegg der du ikke legger skjul på hva du mener. Både meningen din og engasjementet ditt kan sies å være egenskaper ved deg (E). Selve framføringen av innlegget er den handlingen som uttrykker disse meningene (He). Både under selve innlegget og i de nærmeste minuttene etterpå vil du være oppmerksom på hvordan andre reagerer. Du vet at de vurderer både det du sier, og måten du gjør det på (V). Denne vurderingen vil komme til uttrykk gjennom mange forskjellige signaler (Hv). Det kan dreie seg om støtte fra andre ved at de

åpenbart viser interesse for det du sier, for eksempel ved at de nikker. Det kan være mangel på interesse ved at noen begynner å prate seg imellom, mens andre gjesper. Det kan også være at noen signaliserer motstand ved at de rister på hodet eller verbalt (med ord) gir uttrykk for at de er uenige. Alt dette vil du registrere og tolke som tilslutning eller mangel på tilslutning til det du har sagt. Disse reaksjonene vil du kunne oppfatte som et signal om hvordan du selv fungerer, fordi det du sa, og måten du sa det på, er en viktig del av deg selv.

1. Prøv å forklare atferden til Lars (se forrige side) ved hjelp av Meads forklaring på hvordan selvbildet blir utviklet. 2. Eksempelet ovenfor var hentet fra en fylkeskonferanse. Ville det ha vært noen forskjell om det hadde vært et møte der 50 elever fra din egen skole var deltakere? Hva ville i så fall vært forskjellen, og hvorfor ville det ha vært en forskjell?

Hvilke reaksjoner fra andre mennesker som gjør vi at stadig justerer selvbildet, vil variere. Vi legger ikke like stor vekt på alle reaksjonene. Noen av dem er viktigere for oss enn andre. Personer som vi bryr oss mer om, kalles gjerne signifikante andre (betydningsfulle andre). Mennesker som er spesielt viktige for oss, og som vi legger stor vekt på reaksjonene fra, er for eksempel mor, far, søsken, lærere, venner og medelever. Både formell posisjon og status hos de andre personene har betydning for hvilken vekt vi legger på utsagnene og signalene de gir. Det læreren sier, blir ofte tillagt større vekt enn det som kommer fra jevnaldrende, spesielt blant yngre elever. Reaksjoner fra venner som står oss nær, eller som har høy status, får mer å si enn utsagn fra mer tilfeldige og perifere venner eller personer med lavere status. 6 • Personlighetsutvikling

169

Forsvarsmekanismer Forsvarsmekanismer er en fellesbetegnelse for metodene vi ubevisst bruker for å beskytte oss mot noe som vekker angst, motvilje eller skyldfølelse, eller som truer den oppfatningen vi har om oss selv.

Du har nå lest om flere teorier om hvordan personligheten vår utvikler seg, og hvordan vi danner oss en oppfatning om hvem vi selv er. Etter hvert som vi blir eldre, får vi gjerne en nokså stabil identitet, som ikke lar seg endre med en gang det skjer noe nytt i livet vårt. Tenk deg hvor slitsomt det hadde vært dersom du måtte bli kjent med deg selv helt på nytt igjen etter hver nye hendelse i livet ditt! Da er det enklere at du opparbeider deg en mer eller mindre permanent oppfatning av hvem du er, og at du holder fast ved denne oppfatningen selv når du konfronteres med nye situasjoner og opplevelser. Det å holde fast ved identiteten vår er noe vi alle gjør i større eller mindre grad, fordi vi har behov for stabilitet og forutsigbarhet i tilværelsen, og fordi vi liker å føle at vi kjenner oss selv. Ofte har vi så sterkt behov for å ivareta identiteten vår eller opprettholde et positivt selvbilde at vi er villige til å fornekte eller forvrenge informasjonen vi mottar fra omgivelsene, slik at den støtter opp om det vi kjenner som vår identitet eller vårt selvbilde. Når vi forvrenger eller fornekter informasjon på denne måten, kaller vi det en forsvarsmekanisme. Det er altså en tenkemåte som vi benytter for å forsvare oppfatningen vi har om oss selv.

Freuds teori om forsvarsmekanismer En av de første psykologene som brukte begrepet forsvarsmekanisme, var Sigmund Freud. Han skilte mellom flere typer forsvarsmekanismer: fortrengning, regresjon, fornekting, dagdrømming, isolasjon, passivitet, projisering og reaksjonsdannelse.

En av de første psykologene som brukte begrepet forsvarsmekanisme, var Sigmund Freud, som du leste om tidligere i kapitlet. Han laget en teori om hvilke forsvarsmekanismer vi har, og hvordan de fungerer. Ifølge Freud kunne de fleste forsvarsmekanismene gjelde voksne så vel som barn, men enkelte av dem var det først og fremst barn som benyttet seg av. Disse forsvarsmekanismene brukes sjelden i moderne psykologi, men det kan være nyttig å vite om dem som et eksempel på en tidligere teori om slike mekanismer. Vi skal kort ta for oss disse forsvarsmekanismene: fortrengning, regresjon, fornekting, dagdrømming, isolasjon, passivitet, projisering og reaksjonsdannelse.

170

Psykologi 1

Fortrengning er den kanskje mest kjente forsvarsmekanismen. Freud mente at den var helt vesentlig i personlighetsutviklingen. Fortrengning vil si at vi glemmer det ubehagelige, det som truer oss, eller som kan bryte ned selvrespekten vår. Regresjon vil si at barnet og den unge signaliserer til omgivelsene at de ønsker å være mindre enn det de egentlig er. De vil for eksempel tilbake til et lavere utviklingstrinn, til en tid da det ikke ble stilt så mange krav til dem, og før denne vanskelige situasjonen oppstod. Fornekting handler om at en nekter å forholde seg til eller akseptere det som faktisk har skjedd. Hendelsene blir for eksempel bortforklart til det helt ugjenkjennelige. Dagdrømming så Freud på som en form for fornekting. Når vi dagdrømmer, tenker vi oss inn i en tilværelse som vi skulle ønske oss, men som ikke er slik. På denne måten unngår eller utsetter vi det tidspunktet der vi må forholde oss til det som skjer i virkeligheten. Isolasjon innebærer at man trekker seg bort fra andre og holder seg for seg selv for å oppleve en følelse av trygghet. Passivitet ligner på isolasjon. Gjennom å innta en passiv holdning beskytter man seg mot overraskelser og opplevelser som kan være vanskelige å håndtere. Projisering (overføring) vil si at vi overfører egne problemer til andre. Freud mente at for eksempel fremmedfrykt kan være et resultat av at man projiserer egne problemer over på en annen folkegruppe for å slippe å hanskes med tanken på at man selv er mislykket. Dersom du selv ikke klarer å få deg jobb, ville Freud sagt at du kunne finne på å skylde på at nyinnflyttede til Norge har kommet og stjålet alle jobbene. 6 • Personlighetsutvikling

171

Reaksjonsdannelse bruker vi for å undertrykke våre egne tanker og impulser som vi vet er lite akseptert i miljøet omkring oss, og som vi heller ikke aksepterer selv. Forsvarsmekanismen består i at vi oppfører oss og uttaler oss stikk motsatt av det vi føler oss dratt mot. En person som føler en homoseksuell tiltrekning, men som ikke kan akseptere det, kan for eksempel uttale seg svært negativt om homoseksuelle. En person som misliker en person han egentlig burde være glad i, kan oppføre seg svært kjærlig og omsorgsfullt overfor vedkommende og dermed narre seg selv og andre til å tro at han liker ham eller henne. Freud var en av de første som satte ord på alt det «merkelige» vi mennesker kan tenke og gjøre for å slippe å forholde oss til ubehagelige sannheter. Likevel er det ikke blitt funnet støtte for at det teorien hans beskriver, er faktiske mekanismer som kan påvises hos menneskene. Derfor er Freuds teori mindre brukt i dag. I dag brukes heller teorier som har mer støtte i forskningen.

Forsvarsmekanismer forklart med attribusjonsteori En attribusjon er en tolkning av en hendelse eller en årsaksforklaring. Det er en del tydelige tendenser når det gjelder hvilken attribusjon vi velger. Attribusjonsteori handler om disse tendensene.

I moderne vitenskapelig psykologi er det kjent at mye av det som skjer når vi vrir på eller fornekter sannheten for å forsvare vår identitet eller vårt selvbilde, foregår ved attribusjon. En attribusjon er en mental prosess der vi lager en årsaksforklaring til en hendelse, altså en slags tolkning av hva som skjedde, og hvorfor det skjedde. Forskning tyder på at dette er noe vi mennesker gjør svært mye av, sannsynligvis fordi vi har et behov for å føle at vi forstår det som skjer rundt oss. Selv i situasjoner som kan tolkes på flere måter, og der det ikke finnes én åpenbar årsakssammenheng, vil vi som regel gjøre oss opp en mening om hva som skjedde, og hvorfor. I 1940-årene la den østerrikske psykologen Fritz Heider (1896–1988) merke til noen helt tydelige tendenser når det gjaldt hvilke tolkninger – attribusjoner – vi ofte velger. Det er nemlig ikke slik at vi alltid velger den attribusjonen som virker mest sannsynlig fra et rent objektivt ståsted. Tvert imot hender det ofte at vi velger den tolkningen som kan virke minst sannsynlig for andre, fordi vi har en personlig grunn til å velge akkurat denne. Ut fra disse observasjonene av tendenser utviklet Heider attribusjonsteorien. Denne teorien er blitt mye forsket på også etter hans tid. I dag har vi mange forskningsresultater som tyder på at slike tendenser i attribusjonene kan bidra til å opprettholde identiteten og selvbildet vårt. I dag blir ikke disse tendensene kalt «forsvarsmekanismer» siden det hovedsakelig er et begrep som blir forbundet med Freud. Likevel kan tendensene knyttet til attribusjon brukes 172

Psykologi 1

til å forvrenge eller fornekte informasjon i omgivelsene. De forklarer faktisk også flere av forsvarsmekanismene som Freud mente at vi hadde. Vi skal nå ta en nærmere titt på to tendenser, aktør-observatør-effekten og selvfavoriserende attribusjon. Aktør-observatør-effekten

Aktør-observatør-effekten går ut på at den attribusjonen vi gjør knyttet til en bestemt hendelse, avhenger av om vi er aktør eller observatør. Vi vil oftere forklare hendelser ut fra omgivelsene når vi er aktører, og oftere ut fra personlige egenskaper når vi er observatører.

Aktør-observatør-effekten går ut på at den attribusjonen vi gjør knyttet til en bestemt hendelse, avhenger av om vi er aktør (den som handler) eller observatør (en som ser situasjonen utenfra). Når vi skal forklare en hendelse der én person er involvert, har vi i prinsippet to alternativer: Enten kan vi begrunne det som skjedde, ut fra egenskaper hos personen, eller vi kan begrunne det ut fra situasjonen der hendelsen skjer, altså omgivelsene. Tenk deg for eksempel en hendelse der en mann snubler i en kasse som ligger på bakken. Hvis du skal finne en årsakssammenheng i denne hendelsen, har du i hovedsak to valg. Du kan enten forklare hendelsen ut fra omgivelsene, altså at det lå en kasse på bakken, og hvem som helst ville antakelig ha snublet dersom de gikk akkurat der. Alternativt kan du forklare den ut fra egenskaper hos mannen, altså at han er klossete, distré eller har dårlig syn, og at dette var grunnen til at akkurat han var den som snublet i kassen.

6 • Personlighetsutvikling

173

Ifølge aktør-observatør-effekten vil vi oftere forklare hendelser ut fra omgivelsene når vi er aktører, og oftere ut fra personlige egenskaper når vi er observatører. Vi har altså en tendens til å overdrive betydningen av andre folks personlige egenskaper når vi gjør attribusjoner om det de gjør (dette kalles også den fundamentale attribusjonsfeilen). I tillegg overdriver vi betydningen av situasjonelle faktorer når vi gjør attribusjoner om vår egen atferd. I eksempelet på forrige side vil det altså være mer sannsynlig at du synes mannen som snublet i en kasse, virker klossete eller distré, siden du her er observatør. Hvis det var du selv som snublet, ville det derimot vært mer sannsynlig at du skyldte på at det lå en kasse i veien. Aktør-observatør-effekten fikk navnet sitt i 1971 av de amerikanske forskerne Edward Jones og Richard Nisbett. Denne tendensen i attribusjonene våre fungerer som en forsvarsmekanisme ved at vi er mer forståelsesfulle eller tilgivende overfor vår egen atferd enn overfor andres. Dette gjør at det blir enklere å takle personlige nederlag, som ellers ville truet selvbildet vårt. Dersom du generelt anser deg selv for å være smart og flink på skolen, men plutselig får en dårlig karakter i et fag, vil det stemme bedre overens med selvbildet ditt at dette skyldes at undervisningen er dårlig, enn at årsaken er at du selv er for lat til å lese eller ikke klarer å sette deg godt nok inn i faget. Selvfavoriserende attribusjon

Selvfavoriserende attribusjon handler om at vi ofte overvurderer oss selv, slik at vi selv kommer bedre ut av det når vi vurderer en hendelse.

En annen tendens er selvfavorisering. I lagsport, som fotball eller håndball, hører vi av og til noen si at dommeren er «partisk», altså at han eller hun favoriserer det ene laget, slik at det hele tiden kommer bedre ut enn det andre laget. Mye psykologisk forskning tyder på at de aller fleste mennesker også er svært partiske i attribusjonene de gjør om hendelser i livet sitt. Og den som kommer best ut, er dem selv! Det er dette som menes med selvfavoriserende attribusjon, eller self-serving bias på engelsk. Det hjelper oss til å opprettholde et godt inntrykk av oss selv, altså et positivt selvbilde. I 1981 gjorde den svenske forskeren Ola Svenson en undersøkelse der han spurte 161 amerikanske og svenske studenter med førerkort om hvor flinke de selv syntes de var til å kjøre bil. Et klart flertall svarte at de var langt flinkere enn gjennomsnittet. Det er statistisk sett svært usannsynlig at størsteparten av en såpass stor gruppe kan havne over gjennomsnittet på en måling; det vanligste er at det er omtrent like mange over som under. Derfor så det ut til at mange av studentene i Svensons studie trodde de var flinkere til å kjøre bil enn de egentlig var. Hvorfor er det så mange som overvurderer seg selv på denne måten? Trolig har selvfavoriserende attribusjon mye med saken å gjøre. 174

Psykologi 1

Dersom du for eksempel blir forbikjørt av en annen bil, kan du tolke dette på én av to måter: Enten kjører den andre bilisten for fort, eller så er det du som kjører for sent. I dette tilfellet vil mange være tilbøyelige til å tolke det dithen at det er den andre som kjører for fort, uten engang å se på speedometeret for å sjekke om dette stemmer. Dersom det er du som kjører forbi en annen, har du fortsatt de samme to alternativene, men da vil plutselig de aller fleste tolke det som at det er den andre bilen som kjører for sent. Derfor vil vi, når vi tenker tilbake på slike episoder, ha lett for å konkludere med at vi er flinkere enn de fleste til å kjøre bil.

De amerikanske forskerne Michael Roy og Michael Leirsch har forsket videre på funnene til Svenson, og i 2014 fant de ut noe som kanskje høres enda merkeligere ut: I tillegg til at de fleste av oss vil si at vi er over gjennomsnittet flinke til å kjøre bil, vil vi si at dersom noen andre er uenige i det, er det fordi de har misforstått. Vi mener altså at vi er flinkere til å kjøre bil enn det andre tror. Dette forteller oss hvor sterk den selvfavoriserende effekten på attribusjonene våre kan være. Den kan være så sterk at selv når vi er klar over at andre mennesker trolig har en annen oppfatning enn oss, mener vi at det er de som tar feil, og ikke vi. Så langt er vi altså villige til å gå for å holde fast på det positive selvbildet vårt. Tendensen vi har til å gjøre selvfavoriserende attribusjoner ser også ut til å kunne overstyre aktør-observatør-effekten: I situasjoner der vi har gjort noe vellykket, vil vi være langt mer villige til å begrunne hendelsen ut fra våre personlige egenskaper enn ellers. Dersom du får en god karakter, vil du for eksempel være mer tilbøyelig til å tenke at dette kom av at du selv er en smart og flink elev, enn at det først og fremst skyldtes at undervisningen var bra. Da er du plutselig mer tilbøyelig til å gjøre en attribusjon der dine egne egenskaper er viktigere enn omgivelsene, mens det motsatte vanligvis er tilfelle i aktør-observatør-effekten. 6 • Personlighetsutvikling

175

Attribusjonsteorien kan forklare en del av forsvarsmekanismene i Freuds teori, som fornekting og fortrengning. Vi har en tendens til å legge merke til, legge vekt på og huske positive signaler bedre enn signaler av mer negativ karakter. I tillegg har vi en tendens til å forstå vår egen atferd som et resultat av situasjonen vi var i. Dette er mekanismer som gjør at vi kan ha lettere for å glemme (fortrengning) eller bortforklare (fornekting) hendelser som ikke støtter opp om selvbildet vårt. Disse tendensene i attribusjonene våre er med på å gjøre egenvurderingen vår stabil og helhetlig. Dette bidrar i sin tur til at vi opplever oss selv og livet vårt som mer stabilt og helhetlig og som mindre utsatt for tilfeldige påvirkninger. Vi opplever at livet henger sammen, og at vi er oss selv i ulike sammenhenger og over tid. Men det har også sin pris, vil mange si, for det betyr at vi er mindre mottakelige for korreksjon og revurdering, og at vi har en tendens til å stenge ute inntrykk og mennesker som på en eller annen måte kan reise tvil om eller true selvbildet vårt. Ofte vil det være mer konstruktivt å håndtere situasjonen som den er, og da har vi bedre nytte av det vi kaller mestringsstrategier.

Mestringsstrategier Mestring defineres som en mental og atferdsmessig innsats rettet mot å håndtere, minimere eller tolerere stressende situasjoner. En mestringsstrategi er noe du gjør aktivt og bevisst for å håndtere en utfordrende situasjon som oppleves som negativt stress.

En mestringsstrategi er, i motsetning til en forsvarsmekanisme, noe du gjør aktivt og bevisst for å håndtere en utfordrende situasjon slik den er. Vi kan si at mens en forsvarsmekanisme er en måte å endre (din oppfatning av) situasjonen på, er en mestringsstrategi noe du gjør for å endre litt på deg selv, slik at du blir bedre rustet til å takle situasjonen. Den amerikanske psykologen Richard Lazarus (1923–2002) forsket mye på dette området. Han definerte mestring slik: en mental og atferdsmessig innsats rettet mot å håndtere, minimere eller tolerere stressende situasjoner. Dermed er det også viktig å forklare hva vi mener med stress, siden stress er det man først og fremst prøver å mestre. I psykologien definerer vi stress som en opplevelse av belastning eller press. Vi skiller mellom positivt stress og negativt stress. Positivt stress er det som for eksempel får deg til å løpe fortere for å rekke bussen eller jobbe mer effektivt med en skoleoppgave når det nærmer seg innlevering. Det driver deg altså mot en løsning. Med negativt 176

Psykologi 1

stress mener vi situasjoner som gjør at vi føler oss motløse, tappet for krefter eller ute av stand til å håndtere det som skjer. Negativt stress fører som oftest til at det blir vanskeligere å finne en løsning på en utfordrende situasjon. En mestringsstrategi er noe vi foretar oss for å håndtere den sistnevnte formen for stress. Med strategi mener vi at vi har en slags «plan» for mestringen, altså en idé om at «hvis jeg gjør A, blir det lettere å mestre B.» Vi skal nå gå nærmere inn på fire mestringsstrategier: proaktiv mestring, sosial mestring, meningsfokusert mestring og humor. De er eksempler på det vi kaller veltilpassede mestringsstrategier. Det betyr at såframt de brukes i en passende situasjon, vil de kunne bidra positivt til mestringen vår. Du kan lese mer om stress og stressreaksjoner i kapittel 11.

Proaktiv mestring Proaktiv mestringsstrategi handler om å forberede seg til det man har i vente.

Ordet proaktiv betyr «før handling», og den proaktive mestringsstrategien handler om nettopp det å forberede seg til det du har i vente. Du har sikkert hørt folk si at de må «forberede seg mentalt» til et eller annet – det er faktisk noe av dette den proaktive mestringsstrategien går ut på. La oss ta et eksempel:

6 • Personlighetsutvikling

177

EK SEMPEL Guro og Emilie skal lage et treningsopplegg for klassen til kropps øvingstimen. Siden de begge driver med yoga, har de bestemt seg for å lage en treningstime med yoga. Guro gleder seg til timen, men ikke Emilie. Kvelden før sitter Emilie hjemme og kjenner at hun gruer seg. Mange i klassen spiller fotball eller går på et treningssenter, og hun vet ikke om noen andre i klassen som driver med yoga. Hun tenker på hvordan klasse kameratene kan komme til å reagere når de får beskrevet øvelsene de skal gjøre, og hører musikken Guro og Emilie har valgt ut. Emilie blir stresset av å tenke på dette, hun er redd for å bli latterliggjort.

En proaktiv mestringsstrategi ville i dette tilfellet være at Emilie forbereder seg på hvordan hun skal forholde seg til reaksjonene fra de andre i klassen. Hun aksepterer altså at det er sannsynlig at noen vil reagere, og hun ser kanskje for seg reaksjonene hun kan forvente. For eksempel kan det hende at noen vil kommentere øvelsene foran alle de andre, og ved å se for seg dette kan hun forberede seg på hvordan hun skal håndtere det. Det samme hvis noen ler, eller hvisker om henne bak ryggen hennes. Ved å bruke den proaktive mestringsstrategien kan hun «stålsette» seg og forberede seg litt på det som kan komme, og dermed redusere den stressende følelsen hun får av situasjonen.

Sosial mestring Sosial mestring handler om å hente støtte og trygghet fra folk du har rundt deg.

En annen mestringsstrategi handler om å hente støtte og trygghet fra folk du har rundt deg. Det kaller vi sosial mestring. Vi kan fortsette eksempelet med Emilie som gruer seg til å gå på skolen fordi hun skal ha ansvaret for kroppsøvingstimen:

EK SEMPEL Emilie ringer og sender meldinger til noen av dem hun kjenner best i klassen, og forteller dem om hva hun og Guro har planlagt til kroppsøvingstimen, og at hun gruer seg. Vennene hennes er veldig støttende og forsikrer henne om at det kommer til å gå helt fint. Emilie skjønner at de også vil kunne støtte henne i møtet med resten av klassen.

178

Psykologi 1

Her bruker Emilie sosial mestring for å takle situasjonen. Ved å hente inn denne bekreftelsen på at hun har venner som er der for henne, vil situasjonen virke mindre skremmende eller ubehagelig.

Meningsfokusert mestring Meningsfokusert mestring går ut på å prøve å finne mening, lærdom og erfaring i den stressende situasjonen. Det kan være beroligende å tenke at man kan lære av dette til neste gang.

EK SEMPEL Guro og Emilie går inn i gymsalen på skolen og forteller klassen om opplegget for timen. Noen ler litt og ser på hverandre, men mange følger interessert med. De bruker litt tid på å få på musikken, siden ingen av dem har brukt musikkanlegget i gymsalen før. De merker at dette skaper litt uro i klassen, men det roer seg når de kommer i gang. De går igjennom opplegget, og de fleste i klassen prøver så godt de kan å få til øvelsene. Etter timen kommer noen av elevene bort og takker for en annerledes og fin time, andre sier at de likte yoga, men synes det ble litt ensformig å gjøre dette hele timen.

Meningsfokusert mestring går ut på at du prøver å finne mening, lærdom og erfaring i den stressende situasjonen. Ofte er det ingenting å få gjort med det faktum at noe kanskje ikke var helt vellykket, men da kan det i det minste være beroligende å tenke at du kan lære av dette til neste gang. Dersom Emilie er stresset fordi hun har gjennomført et litt annerledes treningsopplegg med klassen sin, kan hun kanskje finne trøst i at hun neste gang vet hvordan musikkanlegget virker, og at klassen har litt erfaring med hennes favoritt- trening, yoga. Hvis du skal gjøre noe som du ikke mestrer så godt, kan du kanskje love deg selv at du aldri mer skal gjøre noe slikt. Enkelte kan bruke elementer av religion eller overtro som en meningsfokusert mestringsstrategi: De kan tenke at det er noe ytre som påvirker det som skjer på godt og vondt, og slå seg til ro med det. Dersom dette hjelper deg med å redusere det negative stresset og håndtere situasjonen bedre, kan vi si at det er en veltilpasset mestringsstrategi. Den er derimot ikke veltilpasset dersom du stadig lar være å ta ansvar for det som skjer med deg, fordi du alltid tenker at det skyldes krefter som du ikke kan kontrollere. 6 • Personlighetsutvikling

179

Humor Humor kan fungere som mestringsstrategi ved at vi selv føler oss bedre hvis vi klarer å se det komiske i en uheldig situasjon. Vi kan også «avvæpne» eventuelle reaksjoner fra andre ved å komme dem i forkjøpet med å lage humor på vår egen bekostning.

Det siste vi skal gå inn på her, er humor. Humor kan fungere som mestringsstrategi på to forskjellige måter: Den ene er at vi selv føler oss bedre hvis vi klarer å se det komiske i en uheldig situasjon. Den andre er at vi kan «avvæpne» eventuelle reaksjoner fra andre ved å komme dem i forkjøpet med å lage humor på vår egen bekostning. Vi bruker eksempelet med kroppsøvingstimen igjen: Hvis Emilie sitter fortvilet hjemme om kvelden og kvier seg for å møte klassen i gymsalen neste morgen, kan humor hjelpe henne. Hun kan prøve å muntre seg selv opp dersom hun klarer å tenke på hvor morsomt det kan bli å få de andre i klassen til å prøve seg på noen krevende yogastillinger. Kanskje klarer hun å se for seg hvor komisk det kan se ut? Hun kan ta fra andre muligheten til å komme med kommentarer ved å kommentere selv først. Hun kan gå på skolen neste dag og si: «Hei alle sammen, håper dere er klare for noen skikkelig sære yoga øvelser i dag?» Eventuelt kan hun legge ut et bilde av seg selv i en krevende yogastilling sammen med en humoristisk kommentar på sosiale medier. På denne måten kan hun ta del i latteren selv, og ingen vil ha noe «nytt» å si om planene om yogatime etterpå. Feiltilpassede mestringsstrategier Det finnes flere mestringsstrategier enn de vi har nevnt her. I tillegg har vi det som kalles feiltilpassede mestringsstrategier. Med feiltilpasset mener vi at de ikke er de riktige strategiene å bruke i den situasjonen vi er i, fordi de ikke egentlig hjelper oss til å mestre den noe bedre. De bidrar tvert imot til å opprettholde det negative stresset i stedet for å gjøre oss i stand til å minimere eller tolerere det. Eksempler på feiltilpassede mestringsstrategier er de som får oss til å unngå selve problemet, slik at vi ikke får løst det. Av og til prøver vi å distrahere oss selv til å tenke på noe annet for å dempe ubehaget vårt. Det kalles følelsesregulering. Andre ganger kan vi prøve å utsette problemet eller situasjonen, slik at vi ikke trenger å gjøre noe med den før senere. Noen prøver 180

Psykologi 1

til og med å «rømme» fra situasjonen ved hjelp av alkohol eller andre rusmidler. Dersom vi har et problem eller en stressende situasjon, vil ingen av disse strategiene bidra til mestring – de vil kun ha en midlertidig effekt, og når effekten har gått over, er det opprinnelige problemet minst like aktuelt som før. De veltilpassede mestringsstrategiene er derfor de som gjør oss i stand til å håndtere eller mestre problemet «en gang for alle», fordi de faktisk hjelper oss med å takle det negative stresset. I stedet for å unngå eller utsette en ubehagelig situasjon tar vi tak i den med en gang den oppstår. Og når vi har håndtert den, kan vi legge den bak oss. Derfor er de veltilpassede mestringsstrategiene en viktig del av det vi kaller problemløsning.

Holdninger og verdier I løpet av oppveksten lærer vi og tilegner vi oss holdninger og verdier som er med på å forme oss som mennesker, og som er avgjørende for hvordan vi tenker og handler i ulike sammenhenger vi inngår i. Holdningene og verdiene våre er viktige elementer i den voksne personligheten: Er det det materielle eller det menneskelige som er viktigst for oss? Er vi åpne og nysgjerrige eller mer skeptiske til det som er nytt og ukjent? Føler vi et generelt ansvar for å ta vare på medmennesker rundt oss, eller mener vi at hver enkelt kun har ansvar for seg selv og sine nærmeste? Vi skal nå se litt nærmere på hva holdninger og verdier er, og hvor disse kommer fra.

Holdninger Holdninger er tilbøyeligheter til å reagere på bestemte måter når vi blir stilt overfor noe i omgivelsene.

I sosialpsykologien defineres en holdning som en evaluering av et holdningsobjekt (altså det som holdningen gjelder). Tradi sjonelt har man tenkt at denne evalueringen kan være et sted mellom ekstremt positiv («Jeg elsker det!») og ekstremt negativ («Jeg hater det og skulle ønske det ikke fantes!»). I den senere tid har man også begynt å ta høyde for at man ofte kan ha en ambivalent holdning til noe, altså at man evaluerer noe som både positivt og negativt på samme tid, men av ulike grunner. En del holdningsobjekter har vi også en helt nøytral holdning til, altså er evalueringen verken positiv eller negativ. En holdning er en sammenfatning av tro, meninger, følelser og tilbøyeligheter til å reagere på bestemte måter når vi blir 6 • Personlighetsutvikling

181

Er det noe i livet ditt du har en svært positiv holdning til? Er det noe du har en ekstremt negativ holdning til? Er det noe du er ambivalent til, altså noe du både elsker og hater på samme tid? Og kommer du på noe som du har en helt nøytral holdning til?

stilt overfor noe i omgivelsene. Carl Jung definerte en holdning som en psykisk tilbøyelighet til å agere eller reagere på en bestemt måte. Som du sikkert kan tenke deg, er det svært personavhengig hva man har en positiv, negativ, ambivalent eller nøytral holdning til. Dersom naboen din har en katt som du kun ser av og til i gaten eller i trappeoppgangen når du kommer hjem, har du trolig en helt nøytral holdning til katten. Dersom katten er veldig søt og ofte kommer bort til deg for å bli klappet, har du kanskje en positiv holdning. Er den derimot ekstremt klengete og følger etter deg når du skal inn døren, vil du kanskje utvikle et elsk-og-hatforhold til katten i stedet: Det er positivt at den er søt og glad i kos, men det er utrolig irriterende at den alltid skal fotfølge deg rundt omkring. Og dersom naboen din har en katt som alltid er sur, aggressiv og har klort eller bitt deg flere ganger når du har passert den, har du sannsynligvis et svært negativt forhold til denne katten. Holdningen din til en bestemt katt kan også smitte over på holdningen din til katter generelt, eller til og med holdningen til naboen din som eier katten, og dermed også andre som har katt. Dermed kan det hende at du ved en senere anledning, flere år etter at du har flyttet til et annet sted, tar deg selv i å si: «Huff, nei, katteeiere vil jeg ikke ha som naboer!» Jung ville da sagt at du har utviklet en tilbøyelighet til å reagere negativt på katter og deres eiere.

Verdier Noen holdninger betyr særlig mye for oss. Ofte er de knyttet til religiøse, politiske, filosofiske eller nasjonale spørsmål, og vi fikk dem typisk allerede i barndommen. Slike holdninger kaller vi gjerne for verdier.

182

Psykologi 1

Noen holdninger betyr særlig mye for oss. Ofte er de knyttet til religiøse, politiske, filosofiske eller nasjonale spørsmål, og vi fikk dem typisk allerede i barndommen. Slike holdninger kaller vi gjerne for verdier. En verdi inneholder ofte ikke bare en positiv eller negativ evaluering, men også en mer prinsipiell vurdering av om noe er rett eller galt. En slik vurdering har gjerne et element av moral eller etikk i seg. moral – en personlig vurdering av om noe føles riktig etikk – en helhetlig vurdering der man i tillegg til moral tar for seg blant annet lover og regler, samfunnets interesser og andre menneskers reaksjoner

På denne måten er verdier mer grunnleggende enn holdninger: Mens en holdning avgjør om du liker eller misliker noe, om du ønsker deg mer eller mindre av det, eller påvirker om du reagerer positivt eller negativt når du blir stilt overfor det, vil en verdi inneholde en klar oppfatning av at sånn burde det være. Dersom du ser at noen blir mobbet, kan det for eksempel hende at du reagerer med en følelse av at det er grunnleggende feil å behandle en person på denne måten. Dette stikker dypere enn at du har en negativ holdning til det mobberne sier eller gjør, det handler om et prinsipp du har om at alle mennesker fortjener å bli behandlet med respekt. En verdi er altså en holdning eller oppfatning vi har av at noe er ønskelig, det vil si at vi har en klar forestilling om at det bør være slik. Det er oppfatninger vi har, og som vi gjerne mener at andre også bør ha. Vi skiller ofte mellom personlige og kulturelle verdier. En personlig verdi er en verdi som kanskje er unik hos deg, altså som ikke deles av familien eller vennene dine. Den kan komme som et resultat av noe du har opplevd selv eller har lest eller hørt om. Den er et resultat av refleksjoner du har gjort deg om hva du selv synes er rett og galt her i verden. Har du lest om flyktningsituasjonen i Midtøsten og kanskje har en venn som kom til Norge som flyktning, vil du lettere engasjere deg i flyktningers situasjon både i hjemlandet og på asylmottakene her i landet. Er du glad i naturen, kan det bidra til at du blir mer miljøbevisst og velger å reise med tog framfor fly. En kulturell verdi er en verdi som deles av det sosiale samfunnet rundt deg. Ofte tar du del i disse verdiene uten å tenke over det selv engang. Som du også leste i kapittel 2, begynner man for eksempel ikke å skrike til en gammel dame som bruker lang tid på å komme seg inn på bussen, selv om man blir utålmodig av å vente. «Alle» vet at det ikke er akseptabelt å skrike til gamle mennesker på den måten. Dette har å gjøre med kulturelle verdier, blant annet om at man skal ha respekt for de eldre, og at man skal være tålmodig og forståelsesfull overfor folk som på en eller annen måte er svekket. Noen av de kulturelle verdiene vi ukritisk tar innover oss når vi er små, utvikler vi senere til motsatte, personlige verdier. 6 • Personlighetsutvikling

183

EK SEMPEL Amir har vokst opp i en familie der det forventes at man hjelper hverandre som best man kan. Han har flere søsken som er så små at de ikke klarer seg på egen hånd, og han bruker mye av tiden sin på å hjelpe dem i det daglige. Besteforeldrene hans og andre eldre slektninger sier ofte at han, som er det eldste barnet, må hjelpe foreldrene sine mest mulig med småsøsknene. Når de får høre at Amir er flink til å hjelpe søsknene sine, blir de glade og gir ham ros. Det å hjelpe andre blir dermed en verdi for Amir, for han opplever at det har betydning for de menneskene som er viktige for ham. På skolen er Amir en av de flinkeste i klassen i matte og engelsk, og han er ofte ferdig med oppgavene lenge før de andre. For at han skal ha noe å gjøre, ber læreren ham om å gå rundt og hjelpe klassekameratene sine. Når han hjelper de andre, blir læreren fornøyd, og de andre i klassen virker takknemlige for hjelpen de får. Dette er med på å forsterke verdien til Amir om at det er riktig å hjelpe andre. Men etter hvert merker Amir at mange av klassekameratene ikke gidder å prøve å gjøre oppgavene selv; de venter til han kommer rundt, og så får de ham til å gjøre oppgavene for seg. Plutselig får han dårlig karakter på en matteprøve fordi han har vært mer opptatt av å hjelpe de andre elevene enn å øve til prøven selv. Når han kommer hjem fra skolen, skriker og sutrer småsøsknene hans, uansett hvor snill og hjelpsom han prøver å være. En kveld ser Amir en dokumentar på TV der en selvhjelpsekspert sier at dersom du vil lykkes i livet, må du sette andres behov til side og konsentrere deg om dine egne ønsker. Amir innser at han så godt som aldri konsentrerer seg om sine egne ønsker.

184

Psykologi 1

Dette fører etter hvert til en endring i Amirs verdi om viktigheten av å hjelpe andre: Han går fra å mene at dette er bra og viktig, til å mene at det ikke lønner seg. Han reflekterer over hvor mange timer av livet sitt han har brukt på å hjelpe andre, og hvor lite han har fått igjen for dette i lengden. Selv om familien og kulturen rundt ham sier at man alltid må hjelpe andre, har han gradvis utviklet en egen, personlig verdi som går på det motsatte: Man bør ikke hjelpe andre for mye, for man får ikke nok igjen for det selv. Denne personlige verdien gjør at Amir blir mer forsiktig med å tilby hjelp til andre. Senere, når Amir er ferdig utdannet og har fått en jobb, er han ofte motvillig til å hjelpe kollegaene sine når de spør om det. Han er redd for at han skal ende opp med å bruke all tiden sin på å hjelpe dem, og at det vil ha uheldige konsekvenser for ham selv, akkurat som i ungdomstiden.

Hvordan utvikler vi holdninger og verdier? Holdningene og verdiene våre utvikler seg gjennom læringserfaringene vi gjør i forskjellige sosiale sammenhenger. Utviklingen begynner tidlig i barndommen. Da er påvirkningen fra familien særlig viktig.

primærgrupper – grupper vi tilhører som er preget av intimitet og nærhet

Holdningene og verdiene våre utvikler seg gjennom alle læringserfaringene vi gjør i forskjellige sosiale sammenhenger. Utviklingen begynner allerede tidlig i barndommen, og de viktigste kildene synes å være primærgruppene individet tilhører og vokser opp i. Dermed vil familien, som den viktigste primærgruppen, være helt sentral i forbindelse med danningen av holdninger og verdier.

Sosial påvirkning og erfaringer Gjennom oppveksten i familien skjer det en oppsamling og samordning av alle inntrykkene vi mottar. Noen av kildene for disse inntrykkene er spesielt kraftige. Det gjelder ikke minst påvirkningen fra foreldrene. De holdningene vi har møtt hos dem, for eksempel når det gjelder politiske og religiøse spørsmål, vil i høy grad prege oss og dermed bli en del av vårt eget holdningsmønster. Også de meningene foreldrene hadde, vil sannsynligvis prege holdningene våre svært mye. Som barn var vi ikke i stand til å bearbeide dem som meninger, men tok dem gjerne ukritisk inn over oss, og de ble da med som et grunnlag for våre egne verdier og holdninger. Gjennom sosialiseringsprosessen (se side 80) blir vi etter hvert også påvirket fra mange andre hold. Vi blir ikke påvirket bare av foreldrene våre, men også av søsken og andre familiemedlemmer, av venner og av dem vi møter i barnehagen og på skolen. Senere blir vi påvirket av media og reklame, av

6 • Personlighetsutvikling

185

bøkene vi leser, av vennegrupper vi er del av, og av religiøse, ideologiske eller politiske bevegelser vi knytter oss til eller har sympati for. Etter hvert kan det oppstå et holdningsavvik mellom foreldre og barn i mange spørsmål. Dette kan ha ulike årsaker. Én årsak kan være at barnet ønsker å markere uavhengighet og dermed egen selvstendighet. Dette er i tråd med det du leste om Eriksons teori tidligere (se kapittel 4). Der ble det i fasen «Initiativ eller skyldfølelse» understreket at barnet nå ønsker større grad av selvstendighet. Det vil bestemme over seg selv og meningene sine. Vanligvis fungerer dette greit, og rimelige ønsker om selvstendige handlinger blir godtatt. Dette vil da være erfaringer man tar med seg videre: Mine handlinger og holdninger oppleves som riktige og blir godtatt av andre. Dersom det imidlertid stadig er konfrontasjoner der både barnet og foreldrene står på sitt, vil det bli bestemmende for hvordan man møter nye påvirkninger: Passer de inn i mitt liv, eller er dette noe jeg bør kjempe imot og være uenig i? Et slikt utgangspunkt kan lett føre til helt andre holdninger og verdier enn de foreldrene representerer, som i eksempelet om Amir på side 184. Senere i oppveksten, der vi også mottar en rekke inntrykk og erfaringer fra jevnaldrende venner, organiserer vi etter hvert inntrykkene vi får (jf. Piaget og den kognitive utviklingen). De utgjør mønstre der flere holdninger og meninger henger sammen, og baserer seg gjerne på kunnskap. Dersom du for eksempel har sett oljeskadede fugler etter et oljeutslipp, vil det kunne kobles sammen med kunnskapen du har om energikilder, og kanskje være det som gjør at du går inn for vindkraft og annen fornybar energi. Et viktig element i denne holdningsdanningen er at du får bearbeidet inntrykkene og erfaringene dine.

Finn eksempler som viser forskjell på dine og dine foreldres holdninger og/eller verdier. Hva tror du forskjellene skyldes?

Utviklingspsykologiens begrensninger Utviklingspsykologien framstiller hovedtrekkene i utviklingen vår, men kan ikke forklare hvordan hver enkelt av oss vil utvikle seg med individuelle egenskaper. Det er for mange faktorer som spiller inn og avgjør hvordan et menneske skal utvikle seg, til at vi kan vite noe helt sikkert.

I tidligere kapitler i denne boken har vi sett hvordan arvede egenskaper samspiller med barnets oppvekstmiljø og skaper grunnlag for utvikling – motorisk, emosjonelt, sosialt og intellektuelt.

186

Psykologi 1

Babyene på bildene over har ulikt utgangspunkt i livet, men det er likevel ikke gitt at det vil gå bedre med den ene enn med den andre.

Utviklingspsykologien framstiller hovedtrekkene i denne utviklingen. Den forteller for eksempel når vi kan forvente at ulike ferdigheter er utviklet. Den kan imidlertid ikke fortelle hvordan hver enkelt av oss kommer til å utvikle oss. Det vil være store individuelle variasjoner. Den kan heller ikke fortelle oss hvordan den enkeltes personlighet vil bli utviklet. Vi kan for eksempel ikke si hvilke meninger, holdninger og verdier som kommer til å prege den enkelte, selv ikke når mange av oppvekstbetingelsene er kjent. Vi kan si noe om sannsynligheten for at visse meninger, holdninger og verdier vil kunne bli fram tredende hos den enkelte, men heller ikke mer. Vi kan anta noe, men ikke vite.

Et deterministisk syn vil si at man tror at alt er forutbestemt, og at lite eller ingenting kan endres på.

Noen vil kanskje si at utviklingspsykologien kan legge grunnlaget for et deterministisk syn på menneskets utvikling, der oppvekstmiljø og arv bestemmer hvem du blir. Siden utviklingspsykologien ønsker å gi en beskrivelse av den forventede utviklingen, kan en forstå at en slik misoppfatning kan oppstå. Men det er rett og slett for mange faktorer som spiller inn og avgjør hvordan et menneske skal utvikle seg, til at vi kan vite noe helt sikkert. Ingen er dømt til å bli slik eller slik. Vi skal se nærmere på hvorfor det er sånn. Mange og ulike miljøpåvirkninger Som vi har sett, er holdninger og verdier tett knyttet til miljøet vi har vokst opp i. Noen av disse påvirkningene trekker i samme retning, mot de samme holdningene og verdiene. Andre påvirkninger er imidlertid alternative eller står i direkte motsetning til påvirkningene vi for eksempel har fått fra foreld rene våre. De holdningene og verdiene vi legger vekt på, er med andre ord ikke de eneste mulige. Vi har måttet velge, og vi har måttet veie ulike hensyn opp mot hverandre før vi har valgt. Men hva ligger til grunn når vi har gjort disse valgene?

6 • Personlighetsutvikling

187

Personlighetstrekk Noen holdninger og verdier kan se ut til å være forankret i personligheten vår. Som du leste på side 78, er det klare arvelige faktorer som påvirker personlighetstrekkene våre. Trekk i personligheten vil igjen kunne påvirke hvilke holdninger og verdier vi utvikler. Innenfor spesialpedagogikken og i andre sammenhenger bruker en begrepet løvetannbarn om barn som klarer seg godt til tross for svært vanskelige oppvekstbetingelser. Kanskje kan dette forklares gjennom trekk ved personligheten deres, og også med at noen barn og unge utvikler mestringsstrategier (se side 176) som gjør dem mer i stand til å klare seg til tross for vanskelige oppvekstsvilkår. Vi kan velge selv Mennesker kan også selv velge sine holdninger og verdier, i det minste innenfor visse rammer. Selv om holdningene og verdiene blir formet av oppvekstmiljøet vårt, kan vi gjøre egne valg. Vi har for eksempel en viss mulighet til å velge hvem vi vil være sammen med og dermed bli påvirket av, og hvilke bøker, aviser eller blogger vi vil lese. Enda viktigere enn dette er det imidlertid at vi langt på vei kan bli det mennesket vi ønsker å være. Vi har muligheten til å bevisstgjøre oss om og reflektere over påvirkningene vi utsettes for. Slik kan vi langt på vei «forme oss selv» til å bli slik vi ønsker. Som du kanskje husker fra tidligere i dette kapitlet, er behovet for selvrealisering sentralt i den humanistiske psykologien. Behovet for selvrealisering innebærer blant annet at vi fortsetter å utvikle holdningene og verdiene våre, og at vi er åpne for å endre dem. Meningene, holdningene og verdiene våre er med andre ord ikke bare et resultat av oppvekstmiljøet vårt og våre arvede personlighetstrekk. Vi kan i stor grad lære av erfaringene våre og utvikle de meningene, holdningene og verdiene som vi ønsker å legge vekt på. Langt på vei dreier dette seg om å utvikle seg selv som menneske.

1. Formuler noen holdninger og verdier som er sentrale for deg, og som du mener har en klar forankring i miljøet eller sosialiseringen som har preget oppveksten din. 2. Formuler noen holdninger og verdier som du i større grad tror er et resultat av personligheten din eller av medfødte egenskaper. 3. «Ungdommen er den tiden du velger masken du skal bære resten av livet», skrev Aksel Sandemose. Hva tenker du om dette utsagnet?

188

Psykologi 1

OPP GAVER 1. a) Forklar personlighetsteorien til Hippokrates og Galenos. b) Hvilke svakheter hadde denne teorien? 2. a) Forklar kort Freuds teori om personlighet. b) Brukes denne teorien i dagens psykologi? Hvorfor/hvorfor ikke? 3. Hva er hovedforskjellen mellom en trekkteori og en typeteori? 4. Hvordan gikk Gordon Allport fram for å finne personlighetstrekk, og hvor mange trekk fant han? 5. Hvordan gikk Raymond Cattell fram for å redusere listen til Allport? Hvor mange trekk fant han, og hva kalte han dem? 6 . a) Hvordan forklarte Hans J. Eysenck forskjellen mellom innadvendte og utadvendte mennesker? b) Hvorfor var det et problem at Eysenck satte opp personlighetstrekkene sine som dimensjoner? 7. Hvilken teori i kapitlet har i dag status som den dominerende trekkteorien? Forklar kort hva denne teorien går ut på. 8. a) Hvordan fant man fram til de fem faktorene i femfaktormodellen? b) Hva het de mest sentrale personene i denne prosessen? 9. Hva betyr det at femfaktormodellen er nøye validert?

10. a) Hva er sammenhengen mellom underfaktorene og de fem personlighetsfaktorene i personlighets testen NEO PI-R? b) Hva er det som er problematisk med NEO PI-R? 11. Hvilken vitenskapelig tilnærming kan vi si at femfaktormodellen passer best sammen med? 12. Hva legger de humanistiske personlighetsteoriene mest vekt på? 13. Hva var det Carl Rogers mente med individets selv? 14. Hvilket utsagn stemmer overens med de humanistiske personlighetsteoriene: a) Hvis det er noe du liker veldig godt å gjøre, er det viktig å huske på at du ikke må prioritere dette høyere enn forpliktelsene dine til andre rundt deg. b) Hvis det er noe du liker veldig godt å gjøre, er det viktig at du får gjøre nettopp dette. 15. Forklar hva vi mener med ubetinget positiv aktelse. Mente Carl Rogers at dette er bra eller dårlig for personlighetsutviklingen? 16. Hva er forskjellen mellom beskrivende og vurderende oppfatninger du har om deg selv? 17. Kan du nevne tre ting som har mye å si for hvordan selvbildet vårt utvikles? 18. Hva mente George Mead at vi gjør for å se og forstå oss selv?

6 • Personlighetsutvikling

189

19. a) Hva menes med attribusjon? b) Hvordan kan tendenser i måten vi gjør attribusjoner på, fungere som forsvarsmekanismer? 20. På hvilken måte er mestringsstrategier noe annet enn forsvarsmekanismer? 21. Hva menes med et holdningsobjekt? 22. Hvilke elementer finner vi i verdier, men ikke nødvendigvis i holdninger? 23. Hva er det som påvirker hvordan holdningene og verdiene våre dannes? Lag en liste med så mange punkter som du kommer på. 24. I hvilken grad vil du si at det ligger elementer av selvstendig bevisstgjøring, kunnskapssøking og refleksjon bak holdningene og verdiene dine? Gi gjerne eksempler og prøv å beskrive prosessene.

25. Gå inn på nettsidene klikk.no, kk.no, dagbladet.no eller andre nettsider til medier med en ikke-vitenskapelig profil. Søk på ordet «personlighet» i søkefeltet på disse sidene. Se raskt gjennom et par av treffene på hvert nettsted og gjør deg opp et inntrykk av følgende: a) På hvilke andre måter brukes ordet personlighet enn slik det er blitt brukt i boken her? b) Hvilke andre temaer, i tillegg til personlighet, går igjen i artiklene du har funnet?

190

Psykologi 1

c) Gir disse nettsidene et bilde av personlighet som er forenlig med det bildet du har etter å ha lest om personlighetspsykologi? d) Hvilke forskjeller finner du mellom hvordan personlighet framstilles i disse mediene, og det du har lest i boken? 26. Den østerrikske psykoanalytikeren Otto Rank var en av Freuds nærmeste kollegaer i 20 år. I midten av 1920årene ble de sterkt uenige i hverandres ideer, og dette førte til at de avsluttet alt samarbeid og brøt fullstendig med hverandre. Gå sammen to og to og søk på nettet etter informasjon om hva som skjedde mellom Freud og Rank. Prøv om dere finner svaret på disse spørs målene: a) Hva hadde arbeidet deres til felles før bruddet? b) Hva var det de ble uenige om? c) Hvor flyttet Rank etter at han brøt med Freud? d) En av dem som har latt seg inspirere av Ranks teorier etter bruddet med Freud, er Carl Rogers (side 163). Hvilke elementer fra Ranks arbeid finner vi igjen i de humanistiske teoriene? 27. Søk på NEO PI-R på nettet og finn ut hvorfor denne personlighetstesten har dette navnet.