INNHOLD
KAPITTEL 6
og økonomisk utvikling
avtrykk
Gullkysten etter slavehandelsforbudet
Tranquebar og Serampore: Mer britiske enn danske
Dansk Vestindia: Sukkerprisfall, slaveopprør, frigjøring og fattigdom
utbredelse
fort og plantasjer på Gullkysten i Vest-Afrika
De Dansk-Vestindiske øyer i Karibia
TABELLER
Befolkningssammensetning i Dansk Vestindia 1688–1846. Slaver, hvite og «frikulørte» 82
Dansk-norsk slavefart over Atlanteren 1647–1806 91
Slavetransporter over Atlanterhavet 1501–1875 etter flaggstat 92
KOLONITIDEN GRAVES FRAM
Utenfor det tidligere regjeringshovedkvarteret, i bydelen Osu i Ghanas hovedstad Accra har det pågått en arkeologisk utgravning siden 2014. Leder for utgravningen er professor Aachel Ama Asaat Engmann, og de fleste deltakerne er ghanesere. Men både arkeologene og det de graver fram, er en del av både afrikansk og nordisk – også norsk – historie. Den tidligere regjeringsbygningen var på 1600- og 1700-tallet et dansk fort, der titusener av slavetatte afrikanere ble holdt fanget før de ble utskipet til Amerika. Og Osu var en afrikansk landsby der innbyggerne levde i tett forbindelse med «danskene» på fortet. Engmann er etterkommer etter en av de danske guvernørene på Christiansborg, Carl Gustav Engmann, og hans hustru Ashiokai Ahinaekwa, som var datter av høvdingen i Osu. Mange av deltakerne i utgravningene er også etterkommere etter danske kolonister og gãfolk fra «fortsamfunnet», som omfattet både fortet og nabolandsbyen.
De kaller utgravningen «autoarkeologi» – «egenarkeologi». Funnene som arkeologene avdekker, stammer nemlig i stor grad fra fortsamfunnets tid og fra deres egne forfedre. Det er fundamentene til hus i landsbyen, nederlandske, engelske, danske og tyske krittpiper, kauriskjell fra Maldivene og «handelsperler» produsert i Nederland og Italia, biter av porselen fra Kina og steintøy fra Europa og mange andre rester fra hverdagslivet på det som den gang ble kalt Gullkysten. De arkeologiske utgravningene er sentrale i The Christiansborg Archaeological Heritage Project, et lokalt kulturarvprosjekt.
Samtidig, mer enn 7000 kilometer unna, på den andre siden av Atlanterhavet, pågår det et liknende prosjekt. På den karibiske øya St. Croix i De amerikanske Jomfruøyer får unge crucianere (som innbyggerne kalles, de aller fleste etterkommere etter afrokaribiske slaver på øya) undervisning og praksis i arkeologisk feltarbeid under The
Estate Little Princess Archaeology Project (ELPAP). Utgravningene foregår på den tidligere sukkerplantasjen Little Princess, tre kilometer øst for «hovedstaden» Christiansted. Der graver de ut området hvor slavenes boliger sto i den danske tiden. Selve husene eller hyttene, som har vært på under 20 kvadratmeter og bygd av tre og blader fra sukkerplantene, er det ikke mange spor etter. Noen få av dem hadde en enkel grunnmur av stein eller koraller. Men rundt de enkle boligene er det funnet biter av bein (blant annet knapper), glass, metall, porselen fra produkter kjøpt på et marked, og boller og krukker av leire,
Funn fra slaveskipet Fredensborg: elefantstøttann, fargetre og kauriskjell (betalingsmiddel).
som ble produsert lokalt på St. Croix, men som også er funnet på andre karibiske øyer – begge deler bevis på handel og varebytte, også mellom slavebefolkningen på ulike øyer.1
En tredje arkeologisk undersøkelse – for 50 år siden, og under vann – forbinder historien som graves fram henholdsvis i Accra og på St. Croix: Restene av slaveskipet Fredensborg ble funnet på grunt vann på utsiden av Tromøya ved Arendal i 1974. Finnerne var amatørdykkere med Leif Svalesen i spissen, og de fant vraket etter systematisk leting med utgangspunkt i skriftlige kilder. Arkeologer fra Norsk Sjøfartsmuseum (nå: Norsk Maritimt Museum) hentet opp deler av skipstømmeret fra bunnen, men også handelsvarer fra Afrika og Karibia: elefantstøttenner og fargetre samt sukkerfat som havet for lengst hadde tømt. De fant i tillegg hundrevis av gjenstander som hadde tilhørt skipperen og mannskapet, og gjenstander som fortalte at skipet også hadde fraktet slavegjorte afrikanere over Atlanterhavet. Sjørettsdokumentene fra forliset fortalte at to av dem fortsatt var om bord da skipet gikk ned i en storm på høsten 1768, men ble reddet i land på Tromøya sammen med mannskapet.2
Disse tre arkeologiske prosjektene knytter forbindelser til en tid da Danmark-Norge hadde kolonier i tre verdensdeler og drev slavehandel fra Vest-Afrika til Karibia.
Hvordan hadde det gått til?
INNLEDNING
I mer enn fire hundre år – fra slutten av 1300-tallet til 1814 – var Norge i union med Danmark: først i perioder også med Sverige, i den nordiske Kalmarunionen (1397–1523), deretter som det moderne historikere kaller «Danmark-Norge» – i samtiden bare kalt Danmark eller «Det danske rike» – fram til 1814. En annen mulig betegnelse er «Oldenborgstaten», etter dynastiet som produserte de kongene som bandt riket sammen. De danske historikerne Michael Bregnsbo og Kurt Villads Jensen har ganske nylig lansert betegnelsen «Det danske imperium», som da ikke bare omfatter de europeiske og nordatlantiske delene av riket, men også besittelsene i Asia, Afrika og Amerika. I dansk historieskrivning blir disse besittelsene ofte kalt «tropekoloniene».3 Imperium betyr egentlig keiserrike, og oldenborgerne, som hersket over Danmark-Norge, var bare konger, men imperium brukes også ofte i betydningen «overherredømme», som et mer allment synonym for kolonimakt, uansett styreform. Således har for eksempel det nederlandske koloniriket blitt kalt The Dutch Seaborne Empire, selv om Nederland var en republikk.4 I denne boka vil alle de nevnte betegnelsene bli brukt, med DanmarkNorge (uten anførselstegn) som den foretrukne. «Danmark» eller «Det danske rike» vil henvise til datidens språkbruk og betegne hele riket, mens Danmark (uten anførselstegn) vil bli brukt om Danmark i snever forstand, til forskjell fra Norge, Island, Slesvig-Holstein og andre deler av riket. Likeledes vil «dansk» og «dansker» i anførsel bli brukt som en fellesbetegnelse på ting og mennesker fra Danmark, Norge, Island osv. i de oversjøiske besittelsene siden det som regel ikke ble skilt mellom dem, mens de samme betegnelsene uten anførsel blir brukt bare om folk og fenomener fra og i det egentlige Danmark.
Hva slags rike? «Konglomeratstat» og «imperium»
Danmark-Norge var det historikere i våre dager ofte kaller en konglomeratstat. Dette begrepet, med en analogi hentet fra geologien, betegner en statsdannelse som er blitt til ved sammenføyning (ofte først i form av en union) av tidligere selvstendige stater, eller deler av andre stater, under en felles sentralmakt, oftest en fyrste. I snever forstand innebærer betegnelsen også at de enkelte delene har beholdt sin styreform og i hvert fall en del av sine styrende organer og politiske struktur. Dette var imidlertid i stadig mindre grad tilfelle med det vi kaller Danmark-Norge.
Begrepet koloni stammer fra antikken. Colonia er latin og er avledet av colonus, en som dyrker jorda – en bonde. En colonia var romernes betegnelse på en ny jordbruksbosetting utenfor Roma – det som et par tusen år seinere, i andre verdensdeler, ble kalt en settlerkoloni (se nedenfor). Kolonibegrepet var ikke i allmenn bruk i middelalderen, men kom i bruk igjen fra 1400-tallet, og da om europeiske makters besittelser i fremmede verdensdeler.
Det er vanlig, i hvert fall i Vesten, å skille mellom territoriell ekspansjon og kolonisering, der det sistnevnte forutsetter sjø – og dermed stor geografisk avstand – mellom kolonimakt og koloni. Særlig i den «klassiske» kolonitiden passer denne distinksjonen godt. Det er også mulig å se de to som ulike stadier i en utvikling, der ekspansjonisme i mange tilfeller gikk forut for kolonialisme. Og begge typene betegnes ofte som imperier, med mange varianter.5 Maritime imperier ble etablert på 1500- og 1600-tallet for å etablere, kontrollere og kanalisere langdistansehandel med ettertraktede varer fra andre verdensdeler til Europa – og for å hindre andre imperier i å oppnå det samme.6
Kolonimaktenes oversjøiske besittelser kan grovt inndeles i to eller tre hovedkategorier: Handelsenklaver, som ble anlagt for å kontrollere knutepunkter i viktige handelsnettverk. Plantasjekolonier, der et mindre antall kolonister utnyttet jordbruksland eller mineralgruver med importert eller innfødt arbeidskraft. (Noen historikere slår disse to sammen som én type.) Og settlerkolonier, der europeere bosatte seg til fortrengsel eller utryddelse av den innfødte befolkningen.7
Begrepet kolonitiden brukes nå om perioden fra de store oppdagelsene på 1400- og 1500-tallet og fram til avkoloniseringen i (hovedsakelig)
siste halvdel av 1900-tallet. Siste del av denne perioden, fra omkring 1870, betegnes gjerne som imperialismen. Det signaliserer at kolonihistorien fra tiårene på slutten av 1800-tallet gikk inn en ny fase, både med hensyn til kolonirikenes utstrekning (spesielt i Afrika) og i den langt mer intensive utnyttingen av ressursene i koloniene, også i land som formelt var selvstendige, i form av uformell imperialisme. Kapital sto sentralt i begge disse fasene – handelskapital i den første, finanskapital i den andre. Det meste av den «klassiske» kolonitiden var basert på jordbruk, handel og produksjon med biologiske energikilder (muskelkraft fra mennesker og dyr, vann- og vindkraft). Imperialismen, på den andre siden, hadde industriell produksjon som drivkraft. Samtidig er det viktig å være klar over at ulike former for kolonialisme og imperialisme eksisterte samtidig og påvirket hverandre, særlig under og etter den industrielle revolusjon fra siste halvdel av 1700-tallet.8
Begrepet kolonialisme brukes både om etableringen og utnyttelsen av kolonier og om de holdningene til kolonier og fjerne verdensdeler som var en side av kolonipolitikken, men som bredte seg mye videre, og som har preget vestlige forestillinger om fjerne folk og land lenge etter at de fleste koloniene ble frigjort. Disse holdningene har i nyeste tid blitt møtt med det som kalles avkolonisering i vid forstand – av akademia, kulturlivet, politikken og samfunnslivet. Det krever en frigjøring fra gamle perspektiver, tenkemåter og talemåter. For kolonihistorien innebærer det en bevisst endring av perspektiv for å se historien (også) fra de kolonisertes og de slavegjortes side – så langt det er mulig og kildematerialet kan presses til å fortelle om det. Dette preger nyere historiske arbeider, som gjerne betegnes som postkolonialisme – også i de nordiske landene (se nedenfor).9
Globalhistorikeren Terje Tvedt har slått fast at alle koloniriker var forskjellige. Forholdet mellom kolonimakt og koloni var ikke det samme overalt. Det var et komplekst system, med indre motsetninger, forskjeller og maktrelasjoner, og det endret seg over tid.10 Slik var det også innenfor hvert enkelt kolonirike – kolonier i ulike deler av verden var forskjellige med hensyn til geografi, samfunnsforhold og funksjoner, de hadde ulike omgivelser, og de ble behandlet ulikt av kolonimakten.11 Men det fantes også tydelige mønstre og fellestrekk i kolonihistorien.
Norgesveldet i middelalderen kunne vært kalt et imperium, men det blir sjelden eller aldri gjort. Det er heller ikke vanlig å kalle øyene og øygruppene i Nord-Atlanteren som hørte inn under den norske kongemakten i høy- og seinmiddelalderen – Island, Grønland, Færøyene, Shetland og Orknøyene – for kolonier. De var norske skattland, eller biland, med en mer moderne dansk/norsk betegnelse, selv om de lignet på romernes kolonier eller seinere tiders settlerkolonier. Heller ikke etter at Norge kom med i Kalmarunionen under den danske kronen på slutten av 1300-tallet, med Færøyene, Island og Grønland, ble disse nordatlantiske besittelsene betraktet som kolonier. Grønland var riktignok et særtilfelle siden kontakten med Norge ble brutt og de norrøne bosettingene bukket under i seinmiddelalderen – sannsynligvis som følge av klimaendringer.12 Danske kjøpmenn med kongelig privilegium etablerte i stedet handelsstasjoner der – på 1600- og 1700-tallet. Disse ble faktisk kalt handelskolonier. 13 Selv om også handelen på Færøyene, Island og Finnmarken i Norge (som også omfattet Nord-Troms) ble underlagt kongelig privilegerte kjøpmenn og handelskompanier, fikk ikke disse territoriene samme koloniale status i Oldenborgriket som Grønland. Grunnen var åpenbart at Færøyene, Island og (deler av) Finnmark hadde nordisk befolkning, mens inuitene på Grønland ikke nøt samme respekt i rikets kjerneområder – og heller ikke samene i Finnmarken. Også i Sverige ble «Lappmarken» i nord betraktet nærmest som en koloni –rikskansleren Axel Oxenstierna skal en gang før midten av 1600-tallet ha sagt at «i Norrland hava vi ett Indien inom våra gränser, bara vi rätt förstå at utnyttja det».14
Oldenborgmonarkiet var altså i utgangspunktet en konglomeratstat av mange riksdeler med ulik status og betegnelser. Sentraliseringspolitikken i og om København gikk ut på å gjøre monarkiet mer og mer til en integrert og enhetlig helstat, særlig under eneveldet etter 1660. Dette lyktes riktignok bare delvis før «imperiet» var blitt en småstat, på 1800-tallet. Blant annet hadde Danmark og Norge hvert sitt lovverk (Danske Lov og Norske Lov) samt egne forordninger på mange områder, ofte proklamert på ulike tidspunkt og med i hvert fall delvis avvikende bestemmelser. Men allerede på 1700-tallet ble Grønland, Island og Færøyene lagt direkte inn under den danske
sentralmakten, mens øyenes bånd til Norge ble svekket og etter hvert kuttet helt over. Blant annet derfor ble de ikke engang nevnt i Kieltraktaten, der Frederik VI avsto Norge til Sverige i 1814.15
I omtrent 200 år, fra 1620 til 1814, var Danmark-Norge en kolonimakt, etter hvert med besittelser i tre verdensdeler: Asia, Afrika og Amerika. Danmark beholdt disse besittelsene etter unionsoppløsningen i 1814, og i ett tilfelle – de tre øyene som utgjorde «Dansk Vestindia» – helt til første verdenskrig. Danmarks koloni-historie omfattet dermed nesten nøyaktig 300 år, fra 1616 eller 1620 til 1917.
Den tilhører i sin helhet den «klassiske» kolonitiden, selv om dens siste fase falt innenfor imperialismens tid. Da ble de danske oversjøiske besittelsene overtatt av de imperialistiske maktene Storbritannia og USA (se kapittel 7 og 8).
Disse «koloniene» var av helt ulike slag og fylte helt ulike roller i
det som er blitt kalt «Det danske imperium».16 Det var først og fremst et handelsimperium, etablert for å gi det dansk-norske riket og deres konger av Oldenborg-dynastiet en andel i en begynnende verdenshandel, en tidlig fase av globaliseringen. Men Danmark-Norge sikret seg også territorier, det som danske historikere har kalt «vore gamle tropekolonier»: tre små øyer blant Jomfruøyene i de små Antillene i Karibia, en liten gruppe slavefort på den såkalte Gullkysten i VestAfrika, og et par byer, én av dem med et omliggende jordbrukslandskap, og periodevis en liten øygruppe i India. Også Sverige (med Finland) hadde kolonier og handelsstasjoner i andre verdensdeler, men færre og for kortere perioder enn Danmark-Norge. De eneste egentlige koloniene var Nya Sverige i Delaware i Nord-Amerika (1638–55) og øya St. Barthélemy i Karibia (1784–1878). En kort periode midt på 1600-tallet hadde Sverige også slavefort i Vest-Afrika.17 2 1 3
OLDENBORGRIKETS UTBREDELSE
1 Nikobarene 1756–1848 (med avbrudd)
2 Tranquebar 1620–1845
3 Serampore 1755–1845
4 Dansk VestIndia (US Virgin Islands) 1666–1917
5 Gullkysten (Ghana) 1658–1850 (fort, befestede handelsstasjoner)
6 Grønland 1380/1814 – selvstyre 1979
7 Island 1380/1814 – uavhengighet 1944
8 Færøyene 1380/1814 – selvstyre 1948
9 Norge 1380/1536–1814
10 Danmark
11 Slesvig-Holstein 1460–1864
De oversjøiske koloniene var aldri formelt en del av «Det danske rige». Riktignok ble St. Thomas og St. Jan regnet som ubebodde da de ble annektert av Danmark-Norge, og St. Croix ble kjøpt fra Frankrike i 1733. De var med andre ord eid av den dansk-norske kongen, eller staten, om man vil, i første omgang gjennom et kompani utstyrt med kongelige privilegier (se kapittel 2). Danske Lov ble gjeldende på de tre øyene, men med reservasjoner som gjaldt nasjonalitet, religion og slavenes stilling. Stillingen var annerledes for besittelsene i Vest-
Afrika og India, der de dansk-norske etablissementene ble anlagt med tillatelse fra de lokale afrikanske og indiske makthaverne, og uten at disse ga avkall på en overordnet eiendomsrett. «Danskene» måtte i stedet betale leieavgifter og tributt, spesielt til de vestafrikanske kongene i skiftende stater som kontrollerte større eller mindre deler av den såkalte Gullkysten (i våre dagers Ghana). Men også i India var det klart at inderne beholdt makten der «danskene» slo seg ned. På Fort Dansborg i Tranquebar installerte nyaken av Tanjore en embetsmann som holdt øye med hva europeerne foretok seg. Også i de indiske besittelsene ble Danske Lov gjeldende med tilsvarende begrensninger som i Dansk Vestindia.18
Nederlenderne betraktet sine karibiske øyer som kolonier, men sine territorier i Asia som besittelser.19 Det er en distinksjon som gir mening, også i dansk-norsk sammenheng. I denne boka blir besittelser brukt om slavefortene på Gullkysten og om Tranquebar, Serampore og Nikobarene i India, I samtiden ble de ofte kalt etablissementer, og også her vil den betegnelsen bli brukt enkelte ganger. Besittelser, og av og til koloniene, blir også brukt når det dreier seg om «tropekoloniene» generelt eller når de omtales under ett. St. Thomas, St. Jan og St. Croix blir omtalt som Dansk Vestindia eller de danske øyene når det framgår av sammenhengen at det siktes til disse øyene og ikke Nikobarene eller øyene i Nord-Atlanteren. Enkelte forfattere skriver om «Dansk India», men det er misvisende. Og begreper som «Dansk Vest-Afrika» eller «Den danske Gullkysten» ville være direkte feilaktige, siden DanmarkNorge aldri kontrollerte noe territorium i Afrika utover den grunnen som slavefortene og seinere enkelte plantasjer sto på.
Glemt kolonihistorie?
Det har vært hevdet at dette har vært en glemt del av historien i alle de nordiske landene, men i hvert fall for Danmarks del passer denne merkelappen dårlig. De første kolonihistoriske publikasjonene, skrevet av amatøren Kay Larsen, kom allerede mens Danmark ennå hadde tre øyer i Karibia. Siden har det stort sett kommet ett kolonihistorisk verk – i ulike formater – i hver generasjon. Etter andre verdenskrig ble kolonihistorien fagfolkenes domene. Det første store verket som tok for seg alle deler av «Det danske imperium», var Vore gamle Tropekolonier (1952–53), i to store bind med syv ulike forfattere og med Johannes Brøndsted som redaktør. Dette ble utgitt på nytt i 1966–67. Det var da «gjennomsett» av forfatterne, gjennomillustrert og fordelt på åtte mindre bind, fire om Dansk Vestindien, tre om Dansk Ostindien og ett om Guldkysten. Fram til da var dansk kolonihistorie framstilt først og fremst som danskenes historie i koloniene, sett gjennom danske øyne. Per Hernæs har kalt denne historien, spesielt hva angår Vest-Afrika, for «danofili». Det innebar også at den danske kolonialismen ble sett på som «mild», sammenliknet med andre kolonimakter. I 1980 kom det et brudd med denne tradisjonen da tre historikere, Ove Hornby (om Kolonierne i Vestindien), Ole Feldbæk og Ole Justesen (om Kolonierne i Asien og Afrika), kom med supplerende bind til Politikens Danmarkshistorie i 15 bind. Som en av redaktørene, Kristof Glamann, skrev i forordet til førstnevnte, var framstillingen nå «mindre glorifiserende og uden troen på, at vi af forsynet var tildelt en civiliatorisk mission». De danske koloniene ble også, i langt større grad enn tidligere, satt inn i større sammenhenger, med hensyn til både andre kolonimakter og lokale forhold i og omkring de oversjøiske koloniene. I løpet av de neste 30–40 årene kom det en lang rekke viktige og nyskapende spesialstudier av forskjellige sider ved enkelte av de oversjøiske besittelsene, mange av dem forfattet av historikere og antropologer. Det hittil siste oversiktsarbeidet, Danmark og kolonierne, kom i 2017, til hundreårsjubileet for salget av de tre vestindiske øyene til USA. Det er et praktverk i fem store bind med syv hovedredaktører og egen redaktør for hvert bind: ett om hver av de tre ikke-europeiske regionene der Danmark-Norge hadde kolonier, ett om handelskoloniene på Grønland og ett om Danmark
som sentrum i koloniriket. Det har blitt en mangefasettert verk med et stort antall forfattere, spesialister på ulike felt, som formidler både ny kunnskap og nye synsvinkler på kolonihistorien, ikke minst fra de kolonisertes og de slavegjortes perspektiv. Verket kan derfor langt på vei betegnes som postkolonialt. I tillegg finnes det etter hvert en rik skjønnlitteratur, spesielt om Dansk Vestindia, som nylig er blitt gjenstand for en egen litteraturhistorie.20 I Norge var kolonitiden lenge mindre framme i offentligheten. Det skyldes blant annet at Norge i 1814 ble «avkolonisert» ved at Danmark beholdt koloniene – og de nordatlantiske besittelsene Færøyene, Island og Grønland – ved unionsoppløsningen. Det festet seg en oppfatning om at «Norge aldri hadde hatt kolonier», noe som er blitt gjentatt av ledende politikere, og selv en oppegående globalhistoriker som Terje Tvedt, ofte som en forklaring på Norges rolle som fredsmekler i konflikter ulike steder i verden.21 Påstanden er formelt korrekt, i den forstand at det ikke var en selvstendig norsk stat som hadde kolonier i tropene. Det er mulig – som enkelte norske historikere har argumentert for – å se Norges rolle innenfor Oldenborgmonarkiet som en «funksjonell koloni», et offer for «strukturell kolonialisme» fra rikets sentrum i Danmark, og spesielt København. Vi tar ikke opp den diskusjonen her, men nøyer oss med å fastslå at Norge, selv i unionen med Danmark, ble betraktet og formelt betegnet som et eget rike, også etter at landet var blitt redusert til «et ledemot af Danmarks rige» i Frederik IIs håndfesting i 1536. Norge hadde likevel ingen form for selvstyre i de siste hundreårene av «dansketiden»; alle institusjoner og embeter i landet var underordnet den danske kongemakten og fra 1660 ledd i den eneveldige kongens «maktstat».22
Som samfunn var imidlertid Norge i unionen med Danmark dypt involvert i kolonialismen, med norske deltakere i praktisk talt alle de ulike rollene i koloniriket, fra guvernør Peter Anker i «Dansk India», via norske overhoder for enkelte besittelser, som Ole Bie fra Trondheim i Serampore i India, lavere embetsmenn som byfogd Engelbrecht Hesselberg fra Ringerike i Christiansted på St. Croix, presten Henning Munch Engelhart fra Rendalen i Tranquebar i India og overlos og havnemester Jacob Andersen Dischingthun fra Bergen i Christiansted, samt misjonæren Helene Aalholm fra Arendal
i Tranquebar, til soldater og personale på slavefortet Christiansborg på Gullkysten i Vest-Afrika. De fleste nordmenn som kom i kontakt med de dansk-norske koloniene, var redere, skippere, offiserer og et stort antall menige sjøfolk på handels-, slave- og krigsskip som seilte mellom København og koloniene, men som også gikk ut fra byer som Trondheim, Bergen, Arendal og Mandal. Blant dem var Zacharias Allewelt, mest kjent som kinakaptein bosatt på Merdø ved Arendal, men også skipper på et slaveskip som gjorde mange turer mellom Vest-Afrika og Dansk Vestindia med sin last av slavegjorte afrikanere. Og Peter Dahl fra Fjære ved Grimstad, som seilte i syv år som overstyrmann og kaptein mellom København og Vestindia, med forbruksvarer til øyene og med sukker tilbake, og deretter i åtte år som reder, skipper og kjøpmann på «Ostindia» – Tranquebar og Serampore, med indiske bomullsstoffer og salpeter til Europa.23
Koloniene satte også avtrykk i «moderlandet» – først og fremst i København, som var selve navet i koloniriket (se kapittel 2), men også i det øvrige Danmark, i Norge, i Slesvig-Holstein, der kongen regjerte som hertug, på Færøyene og på Island (se kapittel 6).
Dette har selvsagt norske historikere, særlig de som har sin ekspertise i tidlig nytid (perioden 1500–1800), vært klar over lenge. Men for «den brede allmennhet» ble den norske «amnesien» brutt med den norske utgaven av Torkild Hansens trebindsverk om dansk-norsk slavehandel fra 1969–70. Funnet av slaveskipet Fredensborg utenfor Tromøya ved Arendal i 1974, fulgt av arkeologiske undersøkelser og flere midlertidige utstillinger, ble presentert i bokform av Leif Svalesen i 1996 og fortellingen om skipet inngår nå i den permanente utstillingen «Slavegjort» ved KUBEN museum og arkiv i Arendal. Yngvar Ustvedt skapte nok noe interesse for norske deltakere i det dansk-norske koloniriket med sin bok Trankebar i 2001, men innholdet er dessverre delvis uetterrettelig. Den akademiske verden fikk flomlyset rettet mot den dansk-norske slavehandelen med Per Oluf Hernæs’ doktoravhandling Slaves, Danes and African Coast Society i 1998, som også har blitt det sentrale arbeidet innenfor dansk historiografi, Den er blitt fulgt av en rekke masteroppgaver og enkelte doktoravhandlinger ved norske universiteter om temaer fra dansknorsk kolonihistorie. I de seineste årene har spesielt lektor Roar Løken
To som bandt det dansk-norske koloniriket sammen. Zacharias Allewelt (1682?–1744), leirskulptur utført i Kina ca. 1740, og Peter Dahl (1747–1789), maleri av Jens Juel i København ca. 1785. Allewelt var sjømann, styrmann og skipper på ulike slaveskip i fart mellom Vest-Afrika og Dansk Vestindia mellom 1704 og 1728 og deretter kinakaptein fram til 1741, da bosatt på Merdø utenfor Arendal. Dahl var født i Fjære utenfor Grimstad, Han seilte som overstyrmann og kaptein på fregatten Friheden mellom København og St. Croix med dagligvarer til øyene og sukker tilbake i årene 1768–1775. Deretter seilte han tre ganger til India som kaptein på skipene Minerva og Christiansted, de to siste gangene også som medreder og kjøpmann. I to år (1781–83) oppholdt han seg i India før han vendte tilbake til København som en av byens rikeste borgere. (Molden 2023. Eliassen 2019)
gjort en stor innsats for å formidle dansk-norsk kolonihistorie for et større norsk publikum, først og fremst gjennom boka De dansk-norske tropekoloniene: sukker, krydder, slaver og misjon, som i alt vesentlig er et sammendrag av de eldre danske framstillingene om temaet, selv om fembindsverket fra 2017 også figurerer i hans litteraturliste.24
De klareste parallellene til Norges rolle i koloniadministrasjonen og kolonihandelen, inkludert slavehandelen, finner vi i Island og
Slesvig-Holstein, som også hørte inn under den danske kronen, og i andre nordeuropeiske staters underordnede riksdeler: Finland, som var en del av det svenske riket, Skottland, som var i personalunion med England fra 1603 og en del av Storbritannia fra 1707, og Irland, som ble styrt av England/Storbritannia som en «europeisk koloni». Et stort antall personer fra disse provinsene var aktivt involvert i dansk, svensk og britisk kolonialisme, inkludert slavehandel, noe som, med en historikers ord, har blitt offer for en «kollektiv amnesi» i moderne tid.25
Selv deler av Sentral-Europa var involvert i kolonialisme og slavehandel, endatil stater som ikke selv hadde kolonier og i de fleste tilfellene heller ikke kystlinje eller handelsflåte. Det er ingen overdrivelse å si at Europa og europeisk økonomi i tidlig nytid i stor grad bygde sin makt og velstand på kolonialisme og slaveri i andre verdensdeler.26
Kolonihistorie som sammenflettet historie
Kolonihistorie kan i dag sees som en gren av globalhistorien. Globalhistorie dreier seg om de virkelig store, i prinsippet verdensomspennende mønstrene og sammenhengene i menneskehetens historie.
Kolonihistorien fokuserer mer spesialisert på forholdet mellom vestlige, hovedsakelig europeiske stater og deres besittelser, stort sett utenfor Europa. Det innebærer også at kolonihistorien for det meste dreier seg om perioden fra «de store oppdagelser» på 1400–1500-tallet til avkoloniseringen etter andre verdenskrig. Kolonihistorien kan være generell og gi en oversikt over alle kolonimakter og kolonier, oftest i en viss periode. Eller den kan konsentrere seg om ett enkelt kolonirike, som det britiske imperiet, eller en enkelt koloni eller region. Den har oftest hatt et eurosentrisk perspektiv, med utgangspunkt i en enkelt kolonimakt eller alle vesentlige kolonimakter, ofte i en begrenset periode, som tidlig nytid (ca. 1500–1800) eller under den moderne imperialismen (fra ca. 1870).27 I de seneste 20–30 årene har det kommet en rekke arbeider som fra et overordnet, teoretisk perspektiv drøfter og problematiserer begreper som koloni, imperium, kolonisering, kolonialisme og imperialisme 28
Kolonihistorien har tradisjonelt vært basert på en oppfatning om at
alt har foregått på kolonimaktenes premisser, og at lokale samfunn og mennesker i andre verdensdeler har vært passive ofre for europeernes ekspansjon og maktbruk. Men nyere forskning har hatt et mer kritisk perspektiv og har vist at virkeligheten «på bakken» ikke har vært så enkel. En enkel makt- og avhengighetsmodell har blitt modifisert og til dels avløst av det som med engelske begreper har blitt kalt «entangled» og «messy» historie – vi kan oversette dem med «sammenflettet» og «rotete» historie. De koloniserte har i økende grad framstått ikke bare som ofre for kolonialisme og imperialisme i ulike former, men som aktører med egne agendaer og mål, og koloniseringen har vist seg å ha vært, i hvert fall oftere enn man har trodd, en komplisert prosess med spill og motspill, ikke sjelden i konflikt, men ofte i form av forhandlinger i stedet for enkle kommandostrukturer. Kolonistene har oftest vært avhengig av «de innfødtes» hjelp og ekspertise for å overleve i et for europeerne ukjent miljø, og for å skaffe seg det de var ute etter – som regel handelsvarer som lokalbefolkningen produserte eller visste hvor og hvordan man kunne skaffe seg. Selv de sterkeste kolonimaktene, som Spania på 1500-tallet og Storbritannia på 1700-tallet, har måttet inngå mange lokale kompromisser under etableringen av sine imperier – selv om kompromissene ofte ble framstilt som seire og diktater i rapportene som ble sendt hjem.29 Hvordan var det da når de mindre mektige statene, som DanmarkNorge, skulle begi seg ut på den globale scenen og skaffe seg kolonier og handelsstasjoner i tropiske strøk i fremmede verdensdeler – til dels på den andre siden av jorden? Det skal denne boken gi et relativt kort svar på.
Kolonihistorie «på tvers»
Alle oversiktsframstillingene over den den dansk-norske kolonihistorien har hatt en geografisk grunnstruktur – besittelsene i hver verdensdel behandlet for seg, ofte i egne bind – og hovedsakelig vært kronologisk framstilt, i narrativ (fortellende) form. Herværende bok bryter med denne tradisjonen. For det første foreligger det altså allerede en rekke slike, oftest skrevet av ledende fagfolk, spesialister på ulike geografiske områder og ulike sider av historien – flere av dem
kulturhistorikere og antropologer med et bredt perspektiv på kolonihistorien. For det andre ville det være nokså håpløst å lage en så kort sammenfatning som denne bokserien krever, av flere hundre års begivenhetshistorie i fire regioner i ulike verdensdeler.
I stedet vil den dansk-norske kolonihistorien bli framstilt i en tematisk, kontekstuell, komparativ og problemstyrt form: Hvert kapittel har et hovedtema, der alle de danske-norske «tropekoloniene» blir behandlet sammen, slik at likheter og forskjeller mellom dem kommer tydelig fram. Under hvert av temaene blir de dansk-norske besittelsene og det dansk-norske «imperiet» også sett i sammenheng med andre kolonier i de samme regionene, med lokale makter og innbyggere – frie og ufrie – og med andre kolonimakter som var aktive i de samme områdene. Framstillingen blir i stor grad styrt av faglige problemstillinger, knyttet til spørsmål om initiativ, rammebetingelser og drivkrefter, og med et våkent øye for «sammenfletninger», «rotete» forhold og ulike aktørers motiver, holdninger og opptredener. De to første kapitlene vil gi en oversikt over det dansk-norske koloniriket. Kapittel 3 ser på de ulike lokale og regionale omstendighetene de dansk-norske koloniene og kolonistene befant seg i og måtte forholde seg til. Kapittel 4 viser hvordan sukkerproduksjonen i Karibia og slavehandelen fra Afrika hang sammen, og hvordan slavenes liv og vilkår var på de danske øyene. Kapittel 5 tar for seg de kulturelle aspektene ved dansk-norsk kolonialisme, i språk, religion, bebyggelse og opplysning. I kapittel 6 dreies søkelyset mot kolonialismens virkninger og avtrykk i det dansk-norske monarkiet, med hensyn til statens makt og økonomi og innbyggernes kultur og forbruk. Kapittel 7 tar for seg avviklingen av «det danske imperium», fra 1814 til 1917, og kapittel 8 trekker trådene sammen i en konklusjon, som også setter søkelyset på etterhistorien.