1 minute read
Innledning
Ann-Karin Larssen
I fagbøker og i offentlige dokumenter legges det ofte til grunn et skarpt skille mellom kriser som truer samfunnssikkerheten, og kriser som truer statssikkerheten.1 Det er kanskje en naturlig følge av at selve det norske krisehåndteringssystemet legger dette skillet til grunn. En slik tilnærming kan gi inntrykk av at det er helt ulike utfordringer som oppstår i disse to formene for kriser. I Beredskap og krisehåndtering: utfordringer på sentralt, regionalt og lokalt nivå er utgangspunktet at mange utfordringer innenfor beredskap og krisehåndtering er felles for begge typer krise. Samfunnssikkerheten skal dessuten ivaretas også under kriser som rammer statssikkerheten.
Ondsinnede aktørers bruk av såkalte hybride virkemidler bidrar dessuten til at skillet mellom samfunns- og statssikkerhetskriser har blitt stadig mer diffust. Både kriminelle og statlige aktører kan benytte samme virkemidler, og ofte rammer anslagene det sivile samfunnet. Men også statssikkerheten kan berøres. Disse gråsonekrisene skaper nye utfordringer for beredskap og krisehåndtering.
Beredskap og krisehåndtering omhandler kriser med utgangspunkt både i naturen og i tekniske og menneskelige feil samt kriser forårsaket av aktører som ønsker å påføre ulike former for skade. Der det er hensiktsmessig, vil det likevel skilles mellom ulike typer kriser.
1 Samfunnssikkerhetsinstruksen (2017) og Justis- og beredskapsdepartementet (2019) gir en kortfattet innføring i hvordan det norske krisehåndteringssystemet er sammensatt og hvordan det er ment å fungere på sentralt nivå.
15
