80 tallet leseprove

8 0 -TALL E T • Slik avisene i Stavanger og Sandnes skildret ürene

Engwall Pahr-Iversen

© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282334204 Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Haakon Mæland Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

8 0 -TALL E T • Slik avisene i Stavanger og Sandnes skildret ürene

Engwall Pahr-Iversen

2016

INNHOLDSFORTEGNELSE Noen smakebiter av fruktene tiĂĽret brakte med seg.

198 0 Side: 47

1981 Side: 75

198 2 Side: 107

1983 Side: 137

198 4 Side: 169

198 5 Side: 199

1986 Side: 231

198 7 Side: 263

1988 Side: 299

198 9 Side: 329

6

TI-ÅRET SOM VAR SOM EN BERG- OG DALBANE Forbausende ofte blir et enkelt lite spørsmål møtt med et svar som gjerne kan tolkes som et andpustent kompliment til spørreren: «Det var et godt spørsmål.» Men de fem formulerte ordene er vel i realiteten et uttrykk for et akutt oppstått behov for en liten tenkepause slik at svareren kan servere et synspunkt som også er ment å inneholde refleksjonens antatte kvalitetsstempel. Svarerens replikk skal følgelig gi uttrykk for at vedkommende ikke bare har tenkt, men også har ettertenkt …

Jeg opplevde en slik situasjon gjentatte ganger da jeg interpellerte en håndfull medmennesker om hvordan de ville karakterisere 1980-årene.

Mitt spørsmål ble i tråd med svare-tradisjonene, innledningsvis berømmet for å være godt, men da svarene omsider også kom, viste de seg å være forunderlig samstemte – uavhengig av svarerens kjønn eller alder.

De spurte hadde en forunderlig felles oppfatning av 80-årene – uten at jeg hadde grunn til å mistenke dem for å ha vært deltakere på samme seminar, og derved fått dosert den «rette» og dermed også den «autoriserte oppfatning» av et tiår.

I sum kan deres karakteristikker av 1980-årene oppsummeres på følgende forenklede og forgrovede vis: 1980-årene var et tiår som på mange måter minnet om en spenningsfylt berg- og dalbane – det gikk både opp og ned – og fortsatte etter samme mønster inntil du omsider kunne puste ut – stige av «roller coasteren» og trø inn i et nytt tiår.

7

Når jeg blar i min minnebok og lar mitt beskjedne blikk falle mot sider som skildrer begivenheter som skjedde for en drøy generasjon siden – altså nettopp på 80-tallet – er det noen bilder og begivenheter som lyser klarere enn andre for meg.

Da folk flest var i ferd med å ta farvel med 70-årene, var det mange som undret seg storlig over hva de neste tiårene ville bringe. En lederskribent i en av lokalavisene, ga uttrykk for hva nok atskillige både tenkte og følte da nyttårsrakettene på fargerikt vis forkynte at 1970-tallet var i ferd med å blåse ut – og at 1980-årene var i sin vorden.

Etter å ha tittet lenge – og formodentlig vel – i sin geriatriske glasskule, oppsummerte lederskribenten noen av sine framtidsvisjoner med disse ordene: «Prisen på råolje fra Nordsjøen ventes fra nyttår å komme opp i 30 dollar pr. fat. For den norske stat betyr dette en økning av skatter og avgifter på to milliarder kroner i 1980.

I et glimt forteller denne korte meldingen – om en inntektsøkning på to milliarder kroner på ett år – at den oljealder vi allerede har trodd å være midt inne i, bare er i sin begynnelse. I løpet av åtti-årene kommer vi til å oppleve nye prishopp og nye økte inntekter i milliardklassen til Norge. Dessuten kommer økt produksjon, både fra kjente felter som ennå ikke er utbygd og sikkert også fra felter som ennå ikke er undersøkt.

Energi blir et av de sentrale ord for hele verden i det kommende tiår.

For Norge blir det særdeles interessant, som det heter når Norges fremste utenrikspolitiske talsmenn sier noe om emnet.

Dette kommer samtidig med at en ny teknologi raser innover hele verden og spesielt over de allerede industrialiserte land med en hastighet som vanlige mennesker mangler måleenheter for. Datateknikk med mikroprosessorer overtar.

Om ti år har vi dem over alt, og de har da gjort mange millioner mennesker overflødige i arbeidslivet. De roboter vi har sett produsert på Jæren, vil være kuriositeter om ti år. Dersom vi makter å bygge museer i takt med de arbeidsredskaper som blir foreldet, blir det bare der de kan studeres.

Disse små streif inn i den økonomiske og tekniske nære framtid stiller veldige utfordringer til de mennesker som skal møte de kommende åtti-årene. Hver enkelt av oss klarer ikke følge med. Mange blir kastet av lasset.

Det vil ikke nytte bare å spytte i nevene og gå løs på oppgavene så svetten siler. Træler i nevene blir noe vi bare kan lese om i romaner med historisk bakgrunn.

Ingen har i dag det fulle svar på hvordan vi skal mestre oppgavene som venter oss. Ingen kan skikkelig fortelle hvordan vi skal styre en utvikling som ser ut til å gå fortere enn mennesket selv er i stand til å følge med i.

Sosialt og kulturelt går det ikke så raskt som økonomisk og teknisk. Med

8

våre manglende forutsetninger vil vi likevel gjerne leve videre som mennesker.

Skal vi overleve, må vi leve som medmennesker – i vårt eget land og sammen med andre …,» het det i lederartikkelen som også hadde en referanse til Sovjetssamveldets innmarsj i Afghanistan som inneholdt tankespinn som også svever i luften i dag: «Når anledningen byr seg, virker det som om vår store nabo i øst ikke er redd for å bruke militære styrker for å vinne kontroll over sine naboer …»

Om det ikke nettopp var den tunge tids tale, så kanskje lederskribenten seg selv som en fjern fetter av figuren «Lillemann» i en musikal fra det tidlige 60-tallet, det var rollefiguren som forkynte sitt endetidsbudskap da han skrek ut fra sin plass på parnasset: «Stopp verden, jeg vil av …»

Nå stoppet ikke verden da kalenderarkene fortalte at 80-tallet hadde kommet. Titter man i dag bak skuldrene for å finne ut hva som lyser sterkest fra 1980-årene, vil det for noen være begrepet ‘jappetid’ som faller både fortest og oftest over leppekanten – gjerne etterfulgt av noen satiriske og spotske ord om datidens pastellfargede mote og høye hårfrisyrer på kvinnehoder.

Den kosmetiske plastindustrien eksploderte nemlig i det tiåret. De blant kvinnene som, kanskje lett ironisk, ble karakterisert som «karrierekvinner», banet seg vei med stiletthæler, spisse skulderputer og rosa filofax. Også den oppsto på 80-tallet, mens dagens tydeligvis uunnværlige tingest – mobiltelefonen – fortsatt ventet på at noen skulle klare å bytte ut datidens NMT-nett med GSM, og dermed føre til at mobilen – med tilhørende «støtteapparat» – ikke lenger brukte halve forsetet i bilen, men kunne holdes i hånden.

Andre av datidens gjenkjennelige tegn i motebildet, var hullete og steinvaska jeans, joggedresser, korte dressjakker med skulderputer og pastellfarger både til gutter og jenter. Hockeysveis, eller fønet og fyldig sveis, gjaldt for gutta, mens jentene gjerne gikk med høye hestehaler eller kreppet hår med tøyfiller i.

Et av de bildene som lyser klarest i mitt minne fra 80-årene, er imidlertid synet av en rasende Jern og Metall-leder, Lars M. Skytøen, som etter at direktør Pål Kraby i Norsk Arbeidsgiverforening hadde forkynt at foreningen hadde valgt å gå til lockout i lønnsoppgjøret i 1986, sto fram i Dagsrevyen i fjernsynet og viste hvilken makt det også var i den knyttede neve, og langt fra bare i de foldede hender. Med sitt furete, markerte, og ikke minst steinsterke arbeideransikt, stirret Skytøen rett inn i kameraet – åpenbart smekkfull av forbannelse og forbitrelse i mer enn ansiktsfoldene – mens han dundret sin svære og knyttede arbeiderneve i bordet så mer enn inventaret i fjernsynsstudioet dundret, mens han skrek med mer og bredere Vestfold-dialekt enn jeg noensinne hadde hørt fra hans munn: «Når dere går til lockout – da er vi tilbake i 20-åra – da blir’e krig! Detta er politikk!»

9

Det var et utsagn som fant grøderikt jordsmonn blant folk flest. Arbeidsgiverforeningen ble ikke bare slått knock out, mens også telt ut før kampen egentlig var kommet i gang. Dagen derpå var nemlig lockouten opphevet – og en normal meglingssituasjon gjenopprettet.

Etter Lars M. Skytøens verbale utblåsning, ravet Arbeidsgiverforeningens toppledelse omkring i ørska, omtrent som tønsbergenseren Steffen Tangstad gjorde da han forsøkte å bli verdensmester i tungvektsboksing på 80-tallet.

Utsagnene «kattens lek med musen» eller «snipp, snapp, snute» var begge gode og brukte beskrivelser på hva som skjedde med den vanligvis så treffsikre dørvakten Steffen Tangstad på Las Vegas Hilton Hotel da han møtte knyttnevene til Michael Spinks. Bare 58 sekunder ut i 4. runde ble Tangstad talt ut for godt. Da hadde han allerede vært i ringgulvet to ganger.

Like utslått ble Pål Kraby av Lars M. Skytøens verbale knyttneve. Et halvt år senere var Pål Krabys tid omme som leder for arbeidsgiverne, og han fikk seg et lite kontor som advokat. At det varte såpass lenge før Kraby fikk betale prisen for sin lockout – som alle av hans medsammensvorne senere tok avstand fra i etterpåklokskapens hellige navn – var vel forårsaket av at NAF følte den skyldte ham en nådetid. Kraby kunne ikke gå av direkte etter fiaskoen, det «ville jo ikke være dannet og i tråd med våre tradisjoner», som en lokal NAF-mann i etterhånd bemerket.

Direktør Otto Emilsen ved Scandic Hotel i Stavanger summerte opp sin erfaring av lockouten slik: «Arbeidskonflikten ble en seier for LO og et tap for landet. Arbeidsgiverne møtte et velsmurt apparat med profesjonelle fagforeningsfolk. NAF hadde ikke samme styring over sitt apparat som fagbevegelsen hadde.»

Da normal forhandlingssituasjonen blant partene i arbeidslivet – som det heter i høytidelige sammenhenger – var gjenopprettet, var det ikke tvil om hvem som kunne heise seiersbanneret. Lavlønnsgarantien som NAF ville ha vekk, ble stående. Dessuten ble det innført 37,5 timers arbeidsuke fra det første årsskiftet. Selv ikke predikanten Billy Graham på sitt beste og aller mest vekkelsespredikende, opplevde tilsvarende resultater blant sin menighet som det Lars M. Skytøen oppnådde blant folk flest etter sin TV-opptreden …

Da jeg så den illsinte ilderen Lars M. Skytøen på fjernsynsskjermen – M-en ble alltid brukt fordi han ikke likte at noen kalte ham Mauritz – slo det meg at raseriet som lå utenpå hele skikkelsen, måtte være et velregissert skuespillertricks. Det måtte være nøye innstudert – selv i en tid hvor man i motsetning til i dag – kunne avvikle kommunikasjonsrådgivernes landsmøte i en telefonkiosk. Deres ustanselige og tilsynelatende ustoppelige «rådgivnings-tid» var ennå ikke kommet. Den gang var heller ikke dårlige råd dyre …

Jeg visste godt at Skytøen hadde i sin barndom hjemme på Nøtterøy, hvor hans mor Marie var en from kvinne som trakk i både bedehustråder 10

og det lokale arbeiderlagets, han hadde opplevd atskillige emissærer som kunne sitt prekestols-metier og som visste hvordan de skulle få flokken – som ikke alltid var liten eller hvit – innfanget med flammende retorikk og lede den over til sin side og innhegning.

Det var dette Lars M. Skytøen gjorde med det norske folk da han var fagbevegelsens vekkelsespredikant. Jeg spurte derfor en gang senere broren Anders – som jeg kjente godt fra min Tønsberg-tid som sjefredaktør i Vestfold Arbeiderblad – om han trodde Lars bare hadde spilt rasende da han sto fram i all sin fjernsyns-velde.

Anders ristet på hodet og sa ganske enkelt: «Lars er rotekte i alt han gjør. Selv om vi to har vandret på litt forskjellige livsstier, vet jeg at hans reaksjon den gang var rotekte. Lockouten gikk nok rett i sjelen på ham.

For ham var det rett og slett en direkte krigserklæring.»

Da broder Anders Berg Skytøen nevnte for meg de forskjellige stiene som brødrene hadde vandret, hadde det sin bakgrunn i at mens Lars var Jern- og Metall-bas i en tid hvor ulike LO-ledere hadde det fellestrekk at de gjennomgående bannet så mye når de snakket at de sjelden hadde spesielle utgifter til belysning, var Anders en ledende figur innenfor Kristne Arbeideres Forbund. Der var talen en ganske annen, tilnærmet en slags kanaansk dialekt.

En av mine gamle kolleger hadde sin ganske så bestemte oppfatning av 1980-årene. Den ble fortrinnsvis fremført gjentatte ganger i selskapslivet, og lød omtrent som dette: «80-tallet har vært et høy temperert decennium, med mye stigning og fall på andre kurver enn børsens også, med mye apekatt-klatring i gardinene og andre sosiale og estetiske ytterverker, med mye jag efter vind og ingenting. Hva har ikke utroperne på dette tiårets varieté-scene klart å få oss til å interessere oss for, fra fettsuging og slankepulver til seksualvaner og aksjesparing.»

Formodentlig ble denne årstalls-tolkeren salig i sin tro på sine egne samtidsobservasjoner.

1980-årene handlet imidlertid også om murer – på hjemmebane som på bortebane – som falt med vekslende brak, om finansakrobater som gjerne fikk titler som japper og nyrike, om en utstrakt form for seksuell frigjøring blant alle kjønn, om et stortingsopprør mot NRKs årelange mediemonopol i eteren – som oftest ble høylytt markedsført «som en kamp for et større mangfold i vanlige folks hverdag», som det mer enn gjerne ble sagt av datidens herolder.

Det var langt kortere kommentert et tiår for frislepp. Det var som budskapet fra svenske Tage Danielsson filmkomedie fra et tiår tidligere – «Slipp fangene fri – det er vår» – hadde gjenoppstått og tatt bolig i folk flest.

Med «fangene» mente man i Høyre-sjef Willochs verbale verden og virkelighet, formodentlig det norske folk som hadde vært «knuget under det sosialdemokratiske åket» i atskillige tiår.

11

Eller som man gjerne refererte fra noen tekstlinjer i sangen som alltid ble hentet fram fra glemselen i tide for 1.mai-marsjene – «Internasjonalen» – men hvor man la en ganske annen betydning i dem enn tekstforfatteren Eugene Pottier hadde pønsket ut et drøyt hundreår tidligere: Alt det gamle vi med jorden jevner: Opp slaver, nå til frihet frem!

Kanskje var det heller ingen tilfeldighet at det skulle bli den danskfødte statsråden Astrid Gjertsen som gjennomførte de aller fleste – etter tidligere norske forhold – reformene som i samtidens samtaler, bare ble kalt for nyordninger. Dermed gled de tydeligvis også lettere ned i den norske gjennombarkede folkesjelen, og fant sin sosialdemokratiske husbank-bolig.

Danmark var på mange måter et langt åpnere samfunn enn det nordmenn opplevde på sin egen hjemmebane. Det var kanskje derfor at det alltid virket så befriende å feriere i Danmark? Det var der folk flest opplevde at iskremboksene på campingplassene også inneholdt små flasker med akevitt til smøring av eventuelle problemer i halskatarren.

I Gjertsens år som familie- og forbruksminister i Kåre Willochs regjering, ble det nemlig slutt på de fleste prisreguleringer, i tillegg til reguleringene av innskuddene ved kjøp og salg av boligbyggelagsleilighetene.

Også forretningenes åpningstider ble liberalisert samtidig som statsråden foretok endringer i pressestøtten. Astrid Gjertsen satte stadige spor etter seg i 80-tallets nye Norge. Ingen minister har vel noen gang gjennomført så mye på så kort tid.

Hun fikk sin takk, men slett ikke noen pris. Tvert om forsvant hun ut av det politiske landskapet etter at hun tilsto å ha trikset med drosjeregninger over flere år til et samlet beløp på 32 000 kroner. Hun forklarte saken med «vanskelige familieforhold» – i tillegg til at hun var overarbeidet og ellers på sammenbruddets rand. Hun ble da også innlagt på sykehus – selv om noen mente at det nok utelukkende var for ordens og protokollens skyld.

Astrid Heiberg Nøkleby overtok hennes ministerpost, mens Astrid Gjertsen bare kunne telle ned til rettsoppgjøret som ventet. Flere av Gjertsens partifeller mente hun burde slippe rettssak siden den offentlige omtalen hadde vært som en slags gapestokk, men i et lukket rettsmøte i Oslo byrett – noen uker før julefreden senket seg over både rettferdige og urettferdige i 1986 – ble hun dømt til 45 dagers betinget fengsel for dokumentfalsk og grovt bedrageri. I tillegg måtte hun tilbakebetale til statskassen kroner 32 061. Dommen var i samsvar med aktors påstand og ble vedtatt på stedet.

I stil og holdning representerte egentlig Willochs første regjering noe helt nytt i norsk politikk. Det var den første borgerlige regjeringen etter 2. verdenskrig som uttalte at den ville endre Norge. Den var tydelig på 12

13

at statens rolle i økonomien skulle reduseres, og at det private initiativ skulle fremmes gjennom deregulering og skattelettelser.

Nettopp navnet Willoch bringer fram et annet og sterkt bilde fra 80-årene. På den politiske kamparenaen, var også 1980-årene ganske så spesielle. Det var et tiår hvor døren inn til statsministerkontoret kunne virke som å være en svingdør. Seks ganger var det statsministerskifte i landet – noe som aldri hadde hendt tidligere – selv om tittelen bare ble hengt på fire politiske profiler – Nordli, Harlem Brundtland, Willoch og Syse – som på i hvert fall ett vis vandret i landsfader Gerhardsens formodentlige fotform-sko: De ble av folk flest fortrinnsvis omtalt ved sitt etternavn. De var ikke helt dus med sitt folk …

Odvar Nordli var statsminister ved inngangen til 80-årene før han ganske fort ble byttet ut med Gro Harlem Brundtland. Det var det flere enn landsstyret i Ap som ble overrasket over. Mange som mente å vite hvordan det politiske landskapet så ut, regnet nemlig med at Rolf Hansen skulle overta etter Nordli. Sånn gikk det imidlertid ikke.

Noen hadde snakket sammen – og dermed ble det som mitt eldste barnebarn pleide å si når hun fikk det som hun ville: «Sånn e’ det bare med den saken, besten!» Det er nemlig ikke alltid at bestemmelsene fattes i korridorene og i de åpne landskap. Noen ganger skjer de utelukkende i bøttekottene – hvor noen møtes og nikker samstemt til hverandre uten å åpne munnene etterpå. Det var jo også den gang greit med alt som var unnagjort uten at offentlighetens rampelys fant fram til det som ble bestemt i krinkelkrokene.

I løpet av tiåret ble Gro byttet ut med Kåre som ble byttet ut med Gro før Kåre kom tilbake i tide til at Jan P. Syse ikke bare skulle inneha posisjonen som landets fremste politiske «takk-for-maten-taler», men også for en stund få innta den plassen ved bordsetene som tilkommer en statsminister – når maktens menn og kvinne møtes.

Det var da også statsminister Syse som, da 1980-årene ble stedt til hvile i sin evige grav, sto fram og takket på familiens vegne for deltakelsen: «1980-årene ble innledet med at sovjetiske styrker marsjerte over grensen til Afghanistan. I dag er Muren brutt opp, piggtrådsperringene rullet vekk og regimer veltet overende. Det burde vekke til ettertanke at mange utviklingsland kaller 1980-årene for det tapte tiår. Sammen med miljøproblemene er fattigdomsutviklingen i ferd med å bli den store trusselen mot stabiliteten og sikkerheten i vår verden. Det er mitt håp at utviklingen i Europa vil frigjøre nye ressurser som kan settes inn på disse områdene.»

Det bildet av den såkalt politiske situasjon som står sterkest på min netthinne fra 80-årene, stammer også fra TV-skjermen. Det var i det tiåret at de politiske fjernsynsdebattene hadde sin storhetstid. I en særlig grad gjaldt dette debattene mellom den temmelig ferske statsminister Gro Harlem Brundtland og Høyres parlamentariske leder Kåre Willoch under opptakten til Stortingsvalget i 1981.

14

Mange husker nok fortsatt den skolemesteraktige Kåre Willoch – som tilsynelatende allvitende og belærende – lekset opp for den politiske novisen «fru Brundtland», som han konsekvent kalte henne, selv om hun var statsminister på den tiden.

Statsministeren lot seg lett hisse opp av Willloch, og fikk den samme hektiske rødfarge i ansiktet som folkeskolelærere ofte fikk noen få tiår tidligere når de ikke klarte å få kartet over Jødeland til å henge på plass foran skolestuas tavle. Det spratt bare opp igjen, straks det var blitt trukket ned, mens det – og formodentlig for ordens skyld – gjerne gjentok sin selvbestemte heistilværelse inntil kartet tydeligvis mente at nok var nok, og omsider ble hengende pent på plass.

Mens Willoch doserte og doserte med sin omstendelige og arkaiske orduttale i toneleiet til kontratenor, gikk statsminister Brundtland seg gjerne mer enn vill i sine stundom usedvanlig lange resonnementer, smekkfulle av innskutte bisetninger. Hun var gefundenes fressen for Willochs politiske appetitt – og han slukte henne mer enn gjerne med åpenbart og smattende velbehag.

Oftest virket debatten som en variant av den gamle vitsen: «Hva er det som går og går og aldri kommer til døren?» I denne sammenhengen kunne man like gjerne ha spurt: «Hvem er det som snakker og snakker og aldri kommer til poenget …»

Disse duellene mellom «Gro og Kåre» – som vel egentlig aldri var på fornavn med det norske folk, til det var de begge for lite «folkelige», skjønt Gro fikk jo en egen fridag oppkalt etter seg, «Gro-dagen» som var starten til en 5. ferieuke – samlet folket foran fjernsynsskjermene. Det var ikke bare fordi det den gang bare fantes en eneste fjernsynskanal i Norge – østpå kunne man for øvrig ta inn Sverige – at seerne fulgte disse debattene. De var nemlig stundom både spenstige og spennende, og helt frie for det stoppeklokke-diktatur som ved tidligere valg hadde preget politiske debatter og dueller i fjernsynet.

Når Per Øyvind Heradstveit samlet de to rivalene, fulgte nemlig velgerne nøye med. Kanskje ikke alltid på hva fru Brundtland sa og herr Willoch påpekte og understrekte, men kanskje mest på kroppsbevegelsene og mimikken til radarparet.

De så hvordan halsen til Gro – der Ap-smykket dirret – ble stadig mer rødflammet etter hvert som temperaturen steg i studio. De lyttet til de temmelig snirklete setningene til Brundtland, og merket seg den utstuderte retorikken og den avgjort arrogante holdningen til Willoch.

Aldri har vel politiske debatter blitt betraktet som så god underholdning som disse duellene mellom to temmelig ulike politikertyper. I dag ville det vel være utenkelig at NRK skulle endre kveldsprogrammet og fjerne en oppsatt fotballkamp fra sendeskjemaet – bare for å få overført hele duellen mellom to politiske stubbebrytere direkte. Det skjedde i Gro-Kåres tid.

15

16

Et ørlite eksempel fra en av debattene kan nok ikke forklare dagens TV-tittere hvorfor debattene ble så populære. Som en studie av hva som den gang slo an, kan det imidlertid være illustrerende. Eksemplet er hentet fra en debatt som – blant atskilling annet – også skulle dreie seg om sikkerhetspolitikk: Willoch: «Det er ikkkkkkkke svært klaaaaart hva som er vedtatt på landsmøtet. Jeg håper vi kan få det klarlagt i dag. Det ville være meeeeeget verdifullt om du nuuuu kunne stadfeste denne krystaaaaallklare forutsetning: NATO må opptre samlet overfor Sovjet. Man må ikke føre separate forhandlinger med Norden og NATO, fordi det ville kunne gi Sovjet en mulighet til å splitte de to fra hverandre.

For det aaaaannet – det henger jo sammen med dette – en atomvåpenfriiiii sone må være en del av NATOs forhandlingsresultat.

For det tredje: En ensiiiiiidiiiiig traktat mellom Norden og Sovjetunionen kan ikke komme på tale. Fordi all erfaring viser at slike …»

Programleder Heradstveit bryter inn: «Kan jeg be Willoch om nå å formulere det direkte spørsmålet til statsministeren som han ville ha svar på?»

Gro, med hektisk høy stemme, nærmest i forstadiet til koloratur: «Han har sagt nok nå … Vel, altså – ja, jeg må si – ja, det må jeg virkelig få altså, jeg må faktisk få understreke og fremholde atter en gang – at jeg virkelig – ja, jeg må få si virkelig –at jeg nå begynner på en måte å bli litt lei av disse leksene her. Og nå skal jeg ta dem punkt for punkt.

For det første, altså ...»

Og slik fortsatte det – om att og om att inntil folket gikk til valgurnene.

Da velgernes tale var klar etter valget, viste det seg at Arbeiderpartiet gikk tilbake med vel fem prosent i oppslutningen, mens Høyre gikk fram med sju. Konsekvensen var at Gro Harlem Brundtlands første statsministerperiode, ble som et slags svangerskap – av vel ni måneders varighet.

Høyre var i det hele tatt dyktige på 80-tallet når d et gjaldt å markedsføre sin liberale politikk. Det var også i de dager da det blåste sterke såkalte høyrevinder over store deler av den vestlige verden. I England bestemte jernkvinnen Margareth Thatcher takt og tone, mens den gamle filmhelten Ronald Reagan hadde steget ned fra sin cowboyhest i ville vesten og funnet seg vel til rette i det hvite hus i Washington.

I Norge handlet det også om å liberalisere samfunnet – fortrinnsvis ble det kalt for «oppmyking». Oppmykningen av kringkastingsmonopolet og dereguleringen av boligmarkedet, ble presentert under parolen «det åpne samfunnet». Høyre lykkes langt på vei med å fremstille Arbeiderpartiets motstand mot disse reformene som bakstreverske.

Da 70-tallet var i sin emning, sang-forklarte den haugesunds-fødte sangfuglen Hanne Krogh folk flest hva lykken egentlig besto av. Oppskriften hadde hun fått av den ustanselige og usedvanlig iherdige slager-snekkeren Arne Bendiksen, og hans resept fortalte at lykken kunne ligge i «en gammel hatt som din venn har hatt», men kunne for så vidt også finnes i «frokost på sengen».

17

Et tiår senere fastslo den samme sangfuglen – og dessuten i den samme internasjonale melodikonkurranse – at det som virkelig skulle til for å oppnå det lykkelige liv, var at det svingte. Eller som hun oppfordret med svært så ekstatiske stemmebånd: «La det svinge, la det rock’‘n roll …»

For Hanne Krogh var 80-årene svært så minneverdige. Det var da – sammen med svenske Elisabeth Andreasson – at hun gikk til topps i den internasjonale Melodi Grand Prix nettopp med å «la det svinge». I stedet for de vanlige støttepoengene fra vennligsinnede naboland, fikk Norge plutselig toppkarakter fra den ene nasjonen etter alle de andre.

De to jentene som utgjorde Bobbysocks – fremsto på scenen iført rosa paljettjakker med historisk dimensjonerte skulderputer og beviste for hele verden at selv Norge kunne vinne Melodi Grand Prix, uten bruk av verken bunad eller samedrakt.

Hanne Krogh har i ettertid oppsummert hva Grand Prix-seieren hadde å bety for hennes karriere på 80-tallet, slik: «Den galskapen som fulgte etter seieren, var helt vanvittig, jeg har på følelsen at hele Norge slo ut håret. Akkurat der og da sto jeg midt i stormens øye og hadde mest med å holde meg fast. Det jeg imidlertid husker aller best fra finalen var da de leste opp navnet vårt som vinnere, og jeg raste nedover scenetrappen og – oppsiktsvekkende nok – holdt meg på beina.»

Prøysen har sagt: «Første gang – første gang – gir mang en småting rang.» Det var som om en diger port ble slått opp da vi vant. Kunne vi, kunne kanskje også flere …

Men alle som trodde det vi drev med var enkle saker, tar feil. Det er alt annet enn lett å lage god popmusikk. Og teksten til Rolf Løvland var rett og slett bare genial. «La det swinge la det rock’n’roll. La det swinge til du mister all kontroll» – snakk om å ta åttitallet på pulsen.»

For det svingte virkelig av 80-årene. Kanskje kan en av dagens mange bloggere – som på 80-tallet måtte ha nøyd seg med å skrive leserinnlegg i avisene for å forkynne hva de måtte ha på hjertet – bidra med et stemnings- og situasjonsbilde.

Bloggeren Svein Thore Marthinsen har på sin åpenbart meget leste blogg, foretatt denne nostalgiske vandringen langs det som for ham var 80-tallets ungdomsstier: «Alle som har bikket over 20 år har et tiår. Et tiår de kan mimre om, se tilbake på og huske som sitt tiår. Mitt tiår var, er og kommer alltid til å bli 80-tallet.

80-tallet var så mye. Man kan egentlig holde på i det uendelige: Hvite tennissokker med striper, en blå og en rød. Jentene med blå mascara, bluser med skulderputer og store blondekraver og store øredobber og tupert hår. Guttene i Levis 501, gjerne med hull i og litt fillete. Hockey-sveis ala Pat Sharp, ball-gensere og skinnslips. Poco Loco eller Bik Bok. Pastellfar18

ger, rosa boblejakker og pannebånd. Spisse sko, helst i skinn. Snowjogs uten lisser. Så smart, så praktisk (inntil klaffen ikke festet seg lenger …).

Pengelotteriet (hvor ble det av?). Arne Treholt. Maradona herjet på fotballbanen. Driblet av hele England i -86 og brukte ‘Guds hånd’. Det var Høyrebølge og Willoch styrte. Jappe-tid. Champagne. Norsk Data (for en opptur og for en nedtur). Harald Mæle og TV-Solfrid giftet seg. Mobiltelefoner store som hus og svære terrengbiler i gatene. For en tid!»

For å holde meg til tonen fra 80-tallets ungdommer. Jeg spurte en bekjent som er trygg i sin tro på at den beste popmusikken ble skapt på 80-tallet, hva han mente om Pat Sharp. Min bekjente ble blank i blikket, åpenbart av musikalske minner som fosset fram i hans indre minneboks.

Tidlig på åttitallet var nemlig den engelske programlederen Pat Sharp, superstjerne blant alle europeere med parabolantenne. Med Sky Channel kom musikkvideoene inn i norske hjem, og ble snart den viktigste kilden til inspirasjon – både når det gjaldt moter og musikk. 45 millioner husstander i til sammen 35 europeiske land mottok daglig sin dose med Pat Sharp og programmet Coca Cola Eurochart Top. Da Sky Channel tilbød Pat Sharp TV-jobb i 1981 hadde han kun radioerfaring. Men han grep sjansen, og sammen med et knippe andre videojockeys, ble han snart selve symbolet på åttitallets musikk- og ungdomsstil.

På et vis ble han likevel en anakronisme. Sky Channel sendte ikke sine programmer i Storbritannia, så da de «popvideo»-drevne sendingene tok av på våre breddegrader, var det bare noen ganske få i London som visste hvem Pat Sharp var. I likhet med for eksempel popgruppen Smokie, var Pat Sharp uendelig mye større på bortebane enn på hjemmearenaen.

Den største menigheten hadde han nok i Norge.

Pat Sharp har også foretatt en nostalgisk vandring på minnenes vei i et intervju noen år etter at hans storhetstid som ungdomshelt og -fenomen var forbi: «Det var rett og slett ville tilstander den gang. Alt det jeg gjorde var egentlig bare å spille musikk, og å få min faste støttespiller – «Ronnie the runner» – til å løpe fort for å finne videoer som seerne ønsket. Av og til tok jeg på meg en Poco Loco- eller Bik Bok-T-skjorte som noen hadde sendt meg fra Norge, og da ble nordmenn elleville.»

Kulturjournalist Arild Abrahamsen fra Stavanger har også tatt fram sin variant av minnenes melodi, og slått an – blant atskillig andre – også disse akkordene: «Det fins ingen viktige årstall på åttitallet. Det skjedde ingen viktige ting på åttitallet.»

Det oppsto ingen viktige fenomener på åttitallet, og vi levde på et litt merkelig vis gjennom ti hele år uten egentlige særtrekk.

Drikke-kulturen i Stavanger oppsto på åttitallet. Da tiåret ble slutt, levde halve befolkningen av å være informasjonssjefer i Oljå, og det var bare langhåra ungdomsprester i dongeri som ikke eide sin egen pub.

19

De fleste ga søren i alt. Alle tror furuen tilhører syttitallet, men den kom flytende som et innrednings-filosofisk imperativ sammen med en bråte dill og satte seg fast i norske heimer som etter hvert liknet oppstasa setesdøler med bokklubb-grafikk og/eller vulkanske Widerberg-bilder.

Folk var ubegripelig, uhelbredelig glade gjennom nesten hele åttitallet. Noen burde ha undersøkt dem nøye, for den sinnstilstanden forsvant igjen.

Jenter i Madonna-alderen hadde ballgenser, rosa kreppa hår med palme på toppen (så ut som drink med paraply), pudder, snowjogg, trange jeans, seilersko, pastellfarga briller og av alle ting: plastsmykker.

Musikken på åttitallet dreide fra det totalt latterlige, gjennom det utsøkt sentimentale til det ekstremt pinlige, men alt var like kjekt. Duran Duran besto av oppdressa og velfriserte menn uten ære eller personlighet.

Produsenter som Stock/Aitken og Waterman hadde ansvaret for fenomener som Kylie Minogue. I den mystiske språkgruppen ‘fenomener’ fantes også Samantha Fox, Sinitta, Sabrina, Sandra – de så ut og sang som pornostjerner.

Filmer ble dagligvare. Videoen slo gjennom. På hjemmevideo kom alt mellom himmel og jord og både under og over. Nordmenn leide og så fem filmer per kveld. Ektepar med jobb og småunger satt til fire om morgenen og så amerikanske grapsegrøssere.

Sørlendinger og andre kultur-pessimister jamra, men det hjalp ikke: På 1980-tallet brukte Norge olje-velstanden til å virkeliggjøre to viktige arvestoffer.

Det folkelige velstandssamfunnet som Gerhardsen-generasjonen hadde jobba for, gikk i oppfyllelse. Den friheten som hippiene hadde rusa vekk, ble omgjort til småborger-hverdag. I bakgrunnen sang synthesizerne sjukt som om disko-kulturen hadde tatt syre.

Det var på åttitallet alt starta. Da mistet også vanlige folk hodet fordi de før eller siden måtte gjøre det. Uansvarligheten våknet som nasjonalfølelse.

1980-årene var også tiåret da folk fant ut at tiden var inne til å unnfange og forløse nye aviser. I distriktet skjedde det ved at Vestkysten og Sandnesposten så dagens lys etter så lange svangerskap som selv elefanter ikke har. Nå endte vel for øvrig fødslene helst med «mus som prøvde å brøle.»

Et annet av mine bilder fra 80-tallet er ikke hentet fra fjernsynsskjermen, men fra Handelens Hus i Stavanger. Det var en av de siste debattene før det som nærmest ble presentert som Herrens komme – den nye morgenavisen Vestkysten – skulle åpenbares for alt folket i nærmiljøet.

20

Det var den siste i en lang rekke debatter hvor sjefredaktør Thor Bjarne Bore i Stavanger Aftenblad og jeg som sjefredaktør i Rogalands Avis, pluss initiativtakerne til Vestkysten og dens prosjektleder Kjartan Rødland, skulle diskutere det som for meg minnet mest om pavens skjegg.

Som kjent skal paven være både skjegg- og kjønnsløs, så derfor måtte disse debatten bli av en slags shakespearsk karakter: «Much ado about nothing» – «Stor ståhei for ingenting», som vel teaterstykket fra 1600-tallet helst heter i norsk oversettelse.

Under debatten – som vel var en reprise om ikke av typen ønskereprise – var det at Rødland påpekte at jeg gjennom hele denne årelange og egentlig temmelig anmassende prosessen, hadde sagt nøyaktig det samme: «Vestkysten ville ikke klare å overleve.» Han beklaget derfor at jeg ikke hadde endret mening og mente det skyldtes at jeg ikke hadde fulgt med, verken i timen eller på alt det glupe som var kastet fram fra det som jeg en gang tydeligvis skulle ha karakterisert som «heiagjengen rundt Vestkystens stellebord».

Rødlands replikk fikk Vestkystens egentlig «jordfar», det gode mennesket Trygve Thesen, til å renske sin strupe og kreve et absolutt svar fra meg på et enkelt, men svært konkret spørsmål: «Hvor lenge trodde jeg at «Vestkysten» ville bestå?»

Mitt svar var like enkelt og konkret: «Jeg tror ikke, men jeg mener at Vestkysten kan holde det gående i inntil fire måneder – hvis den ikke får tilført bøttevis med kapital og kompetanse …»

Aldri har noen av mine replikker noensinne høstet så meget latter. Etter latteren i salen å dømme, skulle man tro at Handelens Hus hadde fått besøk av en av samtidens store humorister.

I dag vet man jo hvordan det gikk. Jeg tok feil. Vestkysten døde før tre måneder var gått.

Et års tid etter at både Sandnesposten og Vestkysten var stedt til livsvarig hvile med bare de aller nærmeste til stede, sa kommunalpolitiker Hilmar Egeli til meg at «det var en god spådom jeg hadde servert i Handelens Hus».

Jeg svarte med et sleivet smil at det slett ikke var noen spådom, men snarere en konsekvens av at i salen var jeg den eneste som hadde brukt mitt mangeårige avisliv på å drive prærieaviser. Utsagnet var basert et par tiårs kostbar og krevende kunnskap om nr. 2-avisenes døgnlige kamp for å overleve i skyggen av en dominant og dominerende avis.

Et lite eksempel på hvordan man tenker når noen mener at de skal svelge deg med hud og formodentlig også hår, kan være på sin plass for å belyse datidens meninger. Det følgende er noen avsnitt fra en relativt omfattende rapport jeg skrev til styret både i RA og Norsk Arbeiderpresse etter at aviskrigen var vunnet, men hvor kanskje en enda større utfordring sto for RAs avisdør: «Å vinne også freden.»

Kampen mot Vestkysten hadde nemlig kostet RA dyrt. Ikke først og mest da avisen kom på banen, men kostnadene kom i den langvarige 22

adventtiden, da folk flest trodde og mente at en ny avistid ville være inne.

Det het i min rapport fra 80-årenes avis-slagmark: «Høsten 1986 skjedde imidlertid en ny fase i A/S Avis. Prosjektleder og direktør ble tilsatt. Begge navn føltes ubetinget som en lettelse. Jeg visste at staben som fulgte direktøren på jernbanestasjonen i Skien, ikke først og fremst var møtt fram for å ønske farvel, men for å forvisse seg om at toget også gikk. Og jeg visste at prosjektlederen slett ikke var noen avistrollmann og heller ingen ansatt redaktør i den nye avisa, men lederen for BTs avdelingen for prosjektutvikling – en retrettstilling for tidligere åremålsansatte redaktører – og en mann som allerede hadde brukt opp 30 millioner i entusiasme over de nye medias muligheter, men uten å finne løsninger basert på de faglige bruks-avtaler mellom grafikere og journalister …»

Imidlertid gjør selvsagt slike ansettelser inntrykk utad. Og man blir lett oppfattet som naiv om man gir uttrykk for at man «synes ansettelsene var beroligende». Man sier følgelig ikke det, men man sier atskillig om budsjettene selv om man vet at RAs troverdighet i slike sammenhenger er minimal. («De sier det fordi de er redde og vil bare sverte en konkurrent».)

I denne fasen var det dessverre også nødvendig å tie innad i betydelig grad. Det var vanskelig fordi selvsagt mange naturlig nok oppfattet dette som «likegyldighet», «manglende forståelse av alvoret» etc. Å tie var også viktig – sett fra mitt ståsted – fordi jeg visste at alle våre ansatte i alle avdelinger, ville kunne være interessant å rekruttere til en ny avis. Ikke bare var de dyktige fagfolk, men de hadde også morgenavis-rytmen nedfelt i sitt familieliv.

På det tidspunktet visste jeg ikke hvem som ville være på vårt lag når kampen for alvor ble blåst i gang. Enhver taktikk må selvsagt ta utgangspunkt i de tilgjengelige spillerne. Da jeg regnet med at alle som ville slutte for å begynne i Vestkysten, hadde gjort det, kunne vi begynne å snakke høyt om hva – hvorfor og hvordan.

Vår store sjanse ville nemlig være i «Vestkystens» fulldistribusjonsperiode.

Da ville våre lesere få noe å sammenlikne oss med Tegneren Per Dybvigs kommentar til ”aviskrigen i som ikke var Aftenbladet.

Stavanger: ”Ta an du”, sier Aftenbladredaktør Bore til Det slo til. kollegaen i Rogalands Avis.

23

Jeg hadde for øvrig små tvil også på dette punktet. Rett og slett fordi at etter hvert som folk ble ansatt i Vestkysten, fikk vi en rimelig mulighet til å vurdere våre motstandere. Så lenge prosjektet var en tanke, visjon, drøm, mareritt etc – er det vanskelig å forholde seg til det. Det kan jo bli noe …

Når folkene som skal gjøre jobben er valgt, kan man forholde seg til det. For eksempel ved å spørre om de som skal gjøre noe nytt og genialt, har gjort noe spesielt interessant, vist noen nye grep i går eller i dag. For Vestkystens vedkommende ble det svaret i min munn nei. Jeg tok det for øvrig som et godt tegn for oss at en av de ansatte medarbeiderne aldri tiltrådte i staben til Vestkysten …

Gjennom denne morgenaviskampen har RA fått godt ord på seg i vide kretser. «Vi er blitt bedre», som det heter – selv om vi egentlig ikke er blitt det. Leserne har bare fått en lokal morgenavis å sammenlikne oss med.

Den medvinden må vi satse på å utnytte maksimalt. Den kan fort snu og bli til «de e’ tynt nå som ikkje Vestkysten e’ lenger ...»

Vår hovedlærdom fra de siste par årene er det som er blitt dosert om att og om att og om att: «Vi kan ikke leve av at andre ikke får det til. Vi må leve av det vi selv får til.»

Utfordringen er å få det til også nå når vi skal betale prisen for kampen med og mot Vestkysten. Ingen kommer uberørt eller uskadet fra en krig …»

Det var nettopp på mediefronten at svært mange av de største endringene skjedde i Norge på 80-tallet.

«Jeg er sliten, men ikke utslitt», hadde Bjartmar Gjerde uttalt da han høsten 1980 gikk av som olje- og energiminister. Noen måneder senere vurderte han seg imidlertid sterk nok til å innta kontoret til kringkastingssjefen. I bokverket «Norsk kringkastingshistorie» refererer Ketil Jarl Halse og Helge Østbye denne uttalelsen fra Gjerde sommeren 1981: «Monopolet vil stå til Dovre faller.»

Dermed stilte Bjartmar Gjerde seg i den store flokken som har erfart den danske humoristen Storm P.s klargjørende utsagn: «Det er vanskelig å spå – særlig om fremtiden.» Etter valget i 1981, dannet Willoch regjering, og han pekte på den kulturkonservative idéhistoriker Lars Roar Langslet som bestyrer av det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet – eller «Kabel- og videodepartementet», som kritikerne gjerne kalte det.

Langslet skulle ikke bare komme til å gjøre vei i vellinga, men også endre det norske mediebildet for alltid.

For svært mange var nok det mest merkbare og minneverdige at NRK-monopolet i eteren ble brutt på 80-tallet. Det førte til at nye lokale radiostasjoner dukket opp over hele landet – mellom bakkar og berg og langt utmed havet. Disse radiostasjonene ble kalt for – og skulle utelukkende være – nærradio. De skulle sende i sitt nærmiljø, som det ble sagt.

Det var en tid hvor alle mulige – og kanskje også noen umulige – lag

24

og foreninger drømte om å lage radioprogrammer hvor de kunne sende såkalte «gratulasjonshilsener» til folk flest.

«Send oss din ønskeplate, og vi skal spille den». I lokalmiljøet grodde den ene radiostasjonen etter alle de andre opp, og i en periode kunne det nærmest virke som om det var en forutsetning for å drive nærradio at man het Pedersen til etternavn, enten det var på radio Siddis, radio Kos eller Duen radio. «Pedersene» gikk igjen og igjen.

Et lite påaktet poeng i forbindelse med nærradioens unnfangelse og forløsning, var at de representerte et «for første gang» også på et noe annet plan enn det rent radiomessige. For første gang i historien ble det nemlig gitt statlig løyve til å drive en virksomhet i det åpne og offentlige rom, hvor denne statlige tillatelsen utelukkende ble gitt til virksomheter som kunne dokumentere at de slett ikke kunne bedrive hva de heretter skulle få lov til å bedrive ...

Ingen profesjonelle mediebedrifter fikk nemlig lov til å drive nærradio da kulturminister Lars Roar Langslett tok livet av den nasjonale monopolsituasjonen som NRK hadde hatt i eteren i noen tiår, og dermed endret det norske mediebildet totalt. Ved de senere frislipp fikk også mediebedrifter anledning til å lage radio, men det ble sagt et tydelig nei til at radiovirksomheten kunne bli reklamefinansiert. Dermed måtte finansieringen skje ved ulike oppfinnsomme metoder, lotterier, frivillig kontingent, gavestøtte.

I stedet for mediebedrifter, ble det derfor omtrent fritt fram for alle mulige lag og foreninger – i tillegg til atskillig umulige – som ville spre det glade mediebudskap. De fikk formidle sitt evangelium – som spente fra rene musikkprogrammer uten at artistene fikk Tonobetaling – til forbønns-programmer med ulike typer vekkelsespredikanter i programlederrollen og bønnekluter tilsendt etter programinnslaget.

Sendingene kunne også by på forsøksvise nyhetsinnslag hvor spesielt en lokal nyhetsreporter en tidlig morgenstund ga uttrykk for en sterk forundring over at uroligheter virkelig kunne oppstå i et ellers så fredelig boområde som Somalia.

Han lovet straks at «han ville komme tilbake til saken i Soma-lia».

Det gjorde han, men måtte da medgi at han i farten hadde forvekslet stedsordet da han lyttet til det han kalte «BBC word service» – hvilket formodentlig var en annen feilhørsel for «world service» – like før han skulle starte sin presentasjon av dagens morgennyheter …

Den første av de hundrevis av nærradioene som kom på lufta med det som kan kalles regulære sendinger, var for øvrig en stasjon om kalte seg «Mjøsradioen». Den sprang ut fra pinsemenighetens folkehøgskole Hedmarkstoppen på Hamar og hadde sin første sending den 7. februar 1982.

Det var bare to måneder etter at stasjonen hadde fått sitt sendeløyve.

De første lokale stasjonene – radio Vest og radio Siddis – var hørbare i eteren vel en måned senere, den 15. mars. At radio Vest kom i gang et

25

kvarter etter annonsert sendetid med sitt debutprogram, ble forklart med at det hadde vært mye mer arbeid med å tilrettelegge et program enn man egentlig hadde tenkt og trodd …

Radio Siddis – hvor lederen og frontfiguren Rolf Pedersen hadde noen års erfaring med piratsendinger – åpnet for sin del sendingene til annonsert tid. Unge Pedersen hadde studiostøtte av den kombinerte Maran-Ata-predikanten og taktekkeren Jan Pedersen som senere skulle bryte samarbeidet med Rolf Pedersen og opprette sin egne radiostasjon.

Den gang var det åpenbart fritt fram for det meste og de fleste i radioen.

I nærradioens barndom var jeg sjefredaktør i Rogalands Avis og lot meg intervjue av Dagsrevyen i en lørdagsreportasje om kvaliteten på nærradioenes nyhetssendinger. Jeg satt henslengt på mitt redaktørkontor med begge bena på mitt bord og mente mye om disse nyhetssendingene som ingen av seerne til Dagsrevyen nok oppfattet.

De så nok bare en usedvanlig arrogant redaktørskikkelse som med bena på bordet uttalte seg ironisk-kritisk om noe så «herlig som nærradio». Det var nok bare min gamle mor som gledet seg over synet av mine svære skosåler i fjernsynsruten. Hun – et usedvanlig elskelig eksemplar av arten Myrsnipe, og som til stadighet dokumenterte at disse ikke utelukkende hørte hjemme i fuglefamilien – oppdaget til sin glede på disse temmelig ubrukte skosålene at jeg omsider hadde kjøpt meg et par nye sko.

Grunnen til at mine ben var plassert på bordet, var at jeg hadde sittet i en slik stilling da den daværende NRK-medarbeideren Nils Gunnar Lie hadde foretatt en slags generalprøve på opptaket. Den gang gjorde man det. Reporteren serverte sine spørsmål, mens jeg returnerte mine svar.

Sånn sett var det en idyllisk tid.

Da opptaket omsider skulle gjøres – etter mye slit med lyssetting og mikrofonplassering samt forstyrrende telefonsamtaler – fant fotografen ut at jeg var så «bundet» i skuldrene da jeg plasserte meg pent og pyntelig i kontorstolen – at jeg heller burde sitte som jeg hadde gjort under prøven. Dermed skulle han bare bruke bildet av meg fra skuldrene og opp – slik at ingen skulle kunne se mine bens plassering i bildet.

Selvsagt burde jeg ha skjønt at ingen kunne motstå fristelsen til å vise bildet av «mannen-med-bena-på-bordet», spesielt siden han var den eneste av de 4–5 intervjuede som ikke ropte høyt halleluja for den nyhetsdekningen som nærradioene bød på. Og det var nettopp nyhetsinnslagene jeg var bedt om å kommentere.

Jeg ytret nemlig ikke et eneste ord om de programmene som fortrinnsvis fylte nærradio-eteren, programmer om bønn, gratulasjoner og meldinger om det ene og muligens litt av det av det andre.

Til gjengjeld lærte jeg meg en nyttig lekse. Hvis du vil ha ditt budskap forstått av dine lyttere, sørg for at ingenting forstyrrer deres oppmerksomhet og konsentrasjon. Min «totlete» benplassering ødela hele mitt evangelium.

26

Selv om det i nærradioens første leveår ble sagt mye merkverdig av de mange programledere, så er det ingen programlederord fra 80-tallet som har fått en større plass i radiolytteres minnebok enn de ordene som falt fra NRK-reporteren Bjørge Lilleliens leppekant da Norges fotbal�landslag til sin egen og andres store overraskelse, slo England 2–1 i en VM-kvalifiseringskamp på et fullsatt Ullevål stadion i 1981.

Med på det norske laget var forøvrig både Bjarne Berntsen og Arne Larsen Økland fra det nære nabolaget. Det var ellers Larsen Økland som serverte vestfoldingen Hallvard Thoresen den pasningen som sikret seiersmålet.

Gjennom eteren lød radiokommentator Bjørge Lilleliens stadig sterkere stemme og hesere brøl da dommeren – Jercy Kaxprzak fra Polen, som Lillelien av åpenbare konsonantgrunner konsekvent omtalte ved fornavn – blåste av kampen: «Vi har slått England! England! Kjempers fødeland!

Lord Nelson! Lord Beaverbrook! Sir Winston Churchill!

Sir Anthony Eden! Clement Attlee! Henry Cooper! Lady Diana! Vi har slått dem alle sammen! Vi har slått dem alle sammen!»

«Maggie Thatcher! Can you hear me? Maggie Thatcher!

Jeg har et budskap til deg, midt under valgkampen. Jeg har et budskap til deg! Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball!»

«Maggie Thatcher. Som de Norge 2 – England 1 sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: ”Your boys took one hell of a beating! Your boys took one hell of a beating!”»

Lilleliens improviserte tirade er velkjent i England og ble kåret til tidenes sportskommentar av den britiske avisen The Observer. Også Stavanger Aftenblad aksepterte fullt ut Lilleliens begeistring over at Norge straks var blitt verdens beste fotballnasjon, og formulerte i en lederartikkel: «Slike overdrivelser er tillatt, og viser hvor lite alvorlig man skal ta det som i bunn og grunn bare skal være lek også for voksne …»

Fra 80-tallet stammer også en berømt eter-bønn som synes å stå sterkere i folkeminnet enn Lilleliens begeistringsbrøl. Det lød fra fjernsynsapparatene. Stundom kan et verdensmesterskap gå inn i historien for noe annet enn Norges medaljefangst. Da startskuddet gikk på herrestafetten 27

i ski-VM i 1982, ante verken Kollen- eller TV-publikum at de skulle bli vitne til et skirenn som for alltid vil bli husket som «da Brå brakk staven».

På nest siste etappe falt Pål Gunnar Mikkelsplass, stivnet, og ble forbigått av Sovjetunionens Jurij Burlakov. Oddvar Brå tok imidlertid igjen Alexandr Savjalov og de to kom helt likt inn på stadion. Da Brå skulle stikke fra konkurrenten, hektet han sin høyre stav i Savjalovs, med det resultat at Savjalov falt samtidig som Brås høyre stav brakk.

Norske seere hørte sportskommentatorene Rolf Hovden og Jon Herwig Carlsen rope i en disharmonisk duett: «Nei, men la ham få en annen stav da, mann!» før de så at Brå fikk en ny stav av den senere sponsor-sjefen Terje Bogen og gå i mål så likt med Savjalov at Sovjetunionen og Norge delte førsteplassen. Hadde det ikke skjedd på hjemmebanen til Ola Nordmann, er det vel tvilsomt om seieren hadde blitt delt …

På 80-tallet fantes det fortsatt daglige anmeldelser i de største avisene av TV-programmene. Avisjournalister påtok seg mer enn gjerne rollen som TV-anmeldere og mente mye om kollegenes innsats i fjernsynsprogrammene. At de fleste disse TV-anmelderne ikke var interessert i at noen skulle anmelde deres avisartikler, var som en av de mest ivrige slakterne av fjernsynsprogrammer sa: «Dette her e’ någe heilt aent …»

Etter Bjørge Lilleliens elleville gjennomgang av engelske historiske personer etter Englands-kampen, skrev for eksempel Jan Kvinnesland i en TV-anmeldelse at det «gikk ikke an for fjernsynets Dan Børge Akerø å gå til angrep på Ron Greenwood med påstander om at det engelske landslaget var dårlig forberedt til denne kampen …»

Nå skulle det imidlertid bli et ganske annet fjernsynsprogram enn Dagsrevyen som kom til å sette de aller sterkeste sporene etter seg i den norske folkesjelen. Det var den amerikanske fjernsynsserien Dynastiet, som gikk som en farsott på fjernsynsskjermene på 80-tallet. Den startet som lørdagsunderholdning, men ble etter den første sesongen sendt på onsdagene av en eller annen uforklarlig grunn.

For å minne om hva serien egentlig handlet om, kan det være grunn til å la serieskaperne selv stå fram med en sterkt forkortet versjon av sitt evangelium til den hungrende TV-titterskare: «Serien omhandler den styrtrike Carrington-familien og de problemene som den har både på hjemmebane og bortebane. Sentralt står den homofile sønnen Steven, som er i konstant konflikt med faren. Den seksuelt løsslupne datteren Fallon, samt familiefarens eks-kone Alexis, som ikke bare befinner seg i kulissene, men som til stadighet befinner seg på scenen.

I serien inngår også den like styrtrike Colby-familien, som er Carringtons rival, hvorpå Fallon mer eller mindre tvinges inn i ekteskap med Jeff Colby for å skape en allianse mellom de to familiene. Etter hvert får vi også møte Blakes forsvunne sønn, Adam, som alle trodde hadde omkommet da han var liten.

28

Andre sentrale skikkelser som man møter er Blakes butler Joseph og hans datter Kirby. Mark Jennings, tennistreneren og eks-mannen til Krystle, og forretningsmannen Dex Dexter. Den uregjerlige Sammy Jo er også markant i handlingen, som Stevens kone.

Serien begynner med at Blake er i ferd med å forberede sitt bryllup med den yngre Krystle, som han møtte da hun jobbet som sekretær i hans selskap. Krystle er en ung, vakker og sårbar kvinne som ikke fikk den varmeste velkomsten da hun flyttet inn i herskapshuset til Blake og familien.

Blakes datter Fallon er fiendtlig innstilt til henne fra første stund, selv om de to ble meget gode venner lenger ut i serien. Hun får derimot fra første stund en alliert i sønnen Steven.»

Som det vil fremgå av denne usedvanlig informative bruksanvisningen, handlet ikke bare Dynastiet om litt av hvert, men om temmelig mye.

Det ble følgelig ikke spart på noe når det gjaldt kjærlighet, svik og bedrag.

Det var derfor ikke underlig at den skapte mye mer – og avgjort mer intens – debatt enn noen fjernsynsserie hadde gjort tidligere.

Dynasti-debatten begynte for øvrig internt i NRKs programledelse.

Den daværende underholdningssjefen i NRK, Stein-Roger Bull, var sterkt kritisk til NRK-toppenes avgjørelse om ikke å kjøpe den amerikanske serien Dallas – en slags forløper for Dynastiet.

Da Dynastiet ble tilbudt NRK, var han ganske klar på at hans avdeling ville kjøpe inn serien. Han var ikke i tvil om at det var en serie som ville være med på å forberede NRK på den nye TV-tiden som var i emning.

Stein-Roger Bull fikk det som han ville. Serien ble innkjøpt, men i Dagsrevyen måtte TV-sjef Otto Nes stå fram for å forklare og forsvare for alt folket hvorfor han hadde gitt etter for et såkalt «folkekrav» om å vise serien. Han burde åpenbart ha fått kraft til å stå mot dette amerikanske fjernsynsforsøket på å besudle den norske folkesjelen hver eneste uke …

Den som blåste sterkest i krigsluren mot serien, var forfatteren Jon Michelet, som den gang satt som medlem av kringkastingsrådet. Han beskrev serien som «glatt, spekulativ og kynisk», og mente den ikke hørte hjemme på sendeplanen til NRK-fjernsynet.

Som gammel AKP-er var Michelet vel kjent med at «alle saker har to sider, ei god og ei dårlig». Da han senere i – egenskap av å være spaltist i VG – intervjuet Pamela Sue Martin, som spilte Fallon i serien, ble det et svært så hyggelig intervju.

Akkurat det var det mange av tilhengerne til serien som grep fatt i. De fant det forunderlig – for ikke å skrive oppsiktsvekkende – at Norges fremste «Dynasti-hater», hadde regelrett «falt om halsen på rollefiguren Fallon da han møtte henne».

Selv sa imidlertid Jon Michelet i et intervju da han gjestet Misjonshøgskolen i Stavanger for å snakke om alt annet enn Dynastiet, at Pamela Sue Martin egentlig var like kritisk mot serien som han selv var.

«Hvem av oss som ble mest sjarmert av hverandre, vet jeg ikke. Men 29

jeg tror at hun foretrakk å møte en norsk gentleman framfor alle de ville ulvene i Hollywood», konkluderte Michelet sitt journalistiske stevnemøte med Hollywood-stjernen.

Også i lokalmiljøet gikk diskusjonene sterkt omkring Dynastiet. I en avisrundspørring sa Karen Ueland Maynard at hjemme hos henne ble serien bare kalt for «dysenteriet» og at den var skikkelig dårlig.

«En typiske amerikansk serie som spiller på spenning og sex. Livet er ikke slik», var hennes klare konklusjon.

Informasjonssjef Halvor Ingebrethsen i Misjonsselskapet fortalte at han så serien utelukkende for å kunne uttale seg om den dersom det skulle bli aktuelt å mene noe om den i en offentlig debattsammenheng: «Det meste betenkelige ved serien er den legalisering av umoralske sider som den legger opp til, blant annet vedrørende alkohol og den utviskede respekten for fast forhold til ekteskapet. De fleste tar den vel som underholdning, men denne typen underholdning kan bli farlig om man tar alt for god fisk», mente Ingebrethsen.

Kinoinspektør Henning Larsen i Stavanger sammenliknet Dynastiet med den tilsvarende serien Dallas, som den svenske filmskaperen Ingmar Bergmann hadde funnet å være «fascinerende dårlig.» Dynastiet var ifølge Larsen bare «dårlig», og han undret seg over at ikke NRK i stedet hadde satset på noen av de mange gode engelske fjernsynsseriene.

Henning Larsen var imidlertid helt uenig med de mange som mente at den burde tas av programmet: «Det ville rett og slett være altfor tåpelig …»

I en TV-anmeldelse etter de første par episodene av Dynastiet oppsummerte journalist og filmanmelder Arild Abrahamsen i Stavanger Aftenblad seriehandlingen ganske så greit og klargjørende: «Viktige spørsmål etter denne helgen: Hvor mange episoder vil det gå før Krystle finner ut at den barske geologen (som ikke snakker fordi han har tannregulering) elsker henne likevel, og hva vil hun gjøre da?

Vil det gå like dårlig med den uskikkelige datteren som ligger med sjåføren i Dynastiet som det gjorde med det uskikkelige barnebarnet som lå med stallmesteren i Dallas? Og ikke minst, er dette den fjernsynskvaliteten som Bjartmar Gjerde tenker seg at vi skal betale for i fremtiden?»

I en senere anmeldelse utdypet han sine synspunkter på serien: «Dynastiet ble den samme smertelige opplevelsen av nederlag. Desperat har jeg forsøkt å like denne serien alle fem gangene jeg har sett den, i solidaritet med dem som mener at det blir vel mye mentalhygiene på norsk tv. Men det er ikke mulig. Dynastiet er for dårlig. Tilhengerne av et morsomt, men usunt liv, bør finne seg et nytt samlingsmerke.»

Medieforskeren Jostein Gripsrud poengtert for sin del at Dynastiet fikk en voldsom popularitet i kristne kretser. Gripsrud mener dette var på grunn av at serien var proppfull av moralske dilemmaer som opptar kristne mennesker. Gripsrud ga forøvrig ut ei bok om serien som han kalte for «The Dynasty Years».

I et avisintervju, har Jostein Gripsrud forklart seriens suksess slik: 30

«Det var nok først og fremst dramaturgien, handlinga og det psykologiske spillet, som gjorde at seerne benket seg foran skjermen uke etter uke», sa Gripsrud som også la til at glitter og glamour nok også var en viktig suksessfaktor. De store husene, champagnen, fargerike, glitrende kjoler og dyre biler, alt dette appellerte tydeligvis til seerne på 80-tallet.

Foreningen «Dynastiets venner» ble dannet av trebarnsfaren og kjøreskolelæreren Freddy Andersen fra Haugesund på senhøsten i 1983. Han ville slett ikke finne seg i at NRK skulle stoppe serien fra årsskiftet 1983.

Han rykket inn en annonse i en lørdagsutgave av VG for å skaffe medlemmer, og det strømmet på med henvendelser fra interesserte. Annonsen til 4500 kroner ga følgelig god respons.

I et avisintervju begrunnet Freddy Andersen sitt Dynasti-engasjement slik: «Majoriteten av de norske TV-seerne blir pådyttet alt mulig tull, og de har ingen talsmann på Marienlyst. Hvem ser for eksempel på programmer om hjernens innside på onsdagskveldene? Og hva skal vi for eksempel med en programserie om psykiatri som en bare blir tullete i hodet av å se på?»

Freddy Andersens kamp for å kunne følge kalamitetene i «dynestyret», som serien helst ble kalt på folkemunne, førte for øvrige fram. For alle dynasti-elskere ble 1. november 1983 en dato å notere med voldsomme versaler i kalenderen. Da forkynte kringkastingssjef Bjartmar Gjerde at serien skulle fortsette som en del av det norske folks kollektive helgefornøyelse.

1980-årene ble også tiden da de såkalte talkshow ble en del av nordmenns kveldsliv. De var inspirert av de amerikanske «Tonight-show», og var alle skåret over samme lest. En håndfull gjester i studio og en programleder som i så mange slags forstand spilte hovedrolle. Han var programmets akse, og noen ganger kunne det virke som om gjestene bare var med for å fylle ut programlederens selvbilde.

Den første norske store talkshow-verten var Dan Børge Akerø. Han gikk fra nyhetsavdelingen i NRK til underholdningsavdelingen og ble straks en hit blant seerne. I oppveksten hadde han tilbrakt en lengre tid i Stavanger, hvor faren var en sentral figur i Frelsesarmeen. Selv hadde Dan Børge fortrukket den blå vikingdrakten fremfor Frelsesarmeens feltuniform. I fjernsynet fremsto han forøvrig i finslig dress og ble med sin avslappede fremtreden en avgjort favoritt blant folket.

Så populær ble han, at noen åpenbart mente han var farlig for folkesjelen …

«Kor farleg er Dan Børge Akerø?» spurte nemlig den lokale filosofen Jan Inge Sørbø i en aviskronikk, og fortsatte i sin analyse av fjernsynsreporteren: «Då han var tilbake på skjermen, fekk han ei dekning som berre blir dei største katastrofer til del. Både før og etter hans program var tabloidavi31

sene fulle av Dan-stoff. Karakteristisk nok handla det meir om programleiaren enn om programmet. Dan var spent, Dan var svett, Dan var trøytt, men lukkeleg.

Då Erik Bye tidleg på 80-talet laga eit laurdagsprogram der han tok opp alvorlege tema som atomopprustning og krig, reiste det seg ein storm.

Folk ville ha fred på laurdagskvelden. Når Dan Børge tek opp politiske tema same kveld, er det stor jubel. Skilnaden er at Dan Børge ikkje tek opp eit tema fordi det opptek han, men på grunn av underhaldningsverdien. Ein må kunna le av det, og det bør helst ha ein tilknytning til sex.

På denne måten framstår Dan Børge som den personifiserte tidsånd.

I denne figuren ser vi vår sivilisasjons ypperste frukt. Dan Børge vart helgen for den nye religion då han gjekk over frå Dagsrevyen til underhaldningsavdelinga, og hans funksjon er profetens.

Han er som Hennes i antikk mytologi, han ber bod frå gudane, og fortolkar bodskapen. Fortolkinga er enkel, og går over formelen: alt kan bli underhaldning.

Hans prestegjerning består i å stenka latterens vievatn over alt menneskeleg, «thi intet menneskelig var ham fremmed». Og informasjonens valne vatn blir til underhaldninga sin vin i same stund.

Utan at han veit noko om kva han gjer, uttrykker han sjølve målet med vår moderne verd. Ikkje berre media, men større og større deler av industrien produserer det same som Dan Børge. Dei produserer underhaldning.

No ser vi fleire og fleire teikn på at underhaldningsverdien blir kriteriet på kva som kjem i mediebiletet. Ukeslutt starta denne prosessen. Her og nå har fylgt opp, men Dan Børge er sjølve krona på verket.

Dan Børge er type-eksemplet på den nye portnaren til mediabiletet.

Ved journalistikkens port står han, foroverlent og med sjarmørkrøller ferske frå frisøren, og spør: ”Er du noe morsom du, da?”

Vi vil sjå han overalt. Han kjem til å invadera alle redaksjonar, pusta stortingsrepresentatane i nakken, sitja ved Kongens bord og på bispemøtene. Han vil krypa opp i fanget på kinosjefane og la seg velgja inn i kulturstyra. Han kjem til å overta konfirmantundervisning og vaksenopplæring, redigera nærradioane og sendast på satellitt.

Det finst berre eit bodord på hans steintavle. Det lyder slik: Det skal vera morsomt. Og til slutt vil vi, som i eit eventyr, le oss lukkeleg i hel.

Som Neil Postman har sagt heile tida …»

Det var ellers da Dan Børge samlet sine største skarer at journalist Andreas Hompland gjorde seg en liten refleksjon over hva som skulle til for å oppnå suksess i fjernsynsruten: «Vi velger TV-kjendiser som vi velger apekatter i dyrehagen. Utvalget skal være spennende og interessant, men det må aldri bli for ensartet.

Dan Børge Akerø og Vidar Theisen er eksempler på de siste årenes mangfold blant norske TV-kjendiser. Akerø ble frekkasen, Theisen stakkaren – og vi trengte dem begge.»

32

Som vel mange husker var Theisen en av datidens TV-meteorologer som vel mange av seerne oppfattet som litt ubehjelpelig med sin stakkato stemme og sin beskjedne fremtoning. Nettopp derfor ble han kanskje også en hit blant TV-titterne. «Han er så alminnelig», som svært så mange tv-tittere ga uttrykk for ... Sånn sett var han også et eksempel på en nyttig huskelapp for opptredener i radio eller fjernsyn: Du skal ikke være deg selv, men spille deg selv …

Nå var det ikke bare i eteren at det ble et frislepp som fikk merkbare konsekvenser. Også bankene ble fritatt for sine trange utlånsrammer, og det førte til et fossefall av lån som ingen hadde opplevd maken til. På folkemunne ble det gjerne sagt at du snaut nok kunne gå forbi et banklokale, uten å få et banklån nærmest kastet etter deg.

Nye banker oppsto, og de ga lån som aldri før. Oslobanken var den første, mens Stavangerbanken ble forløst i distriktet av et, i antall, fotballag av næringslivsledere. Begge bankene, som selvsagt skulle drive nytenkning innenfor finansiering og forvaltning, nådde aldri noen konfirmasjonsalder. Formodentlig hadde de det kjekt så lenge det varte. Heller ikke på 80-tallet var den gjødselen funnet opp som skulle sikre at de jordiske trær vokste inn i St. Peters bakgård.

80-årene ga meg også en fødselsdag som jeg aldri kommer til å glemme.

Andre skulle oppleve den dagen på en helt annen og tragisk måte. Det var dagen da alle oppdaget at oljeeventyret også hadde en svart side. Medaljen hadde sin absolutte bakside.

Omkring klokka 18.30 – jeg var akkurat i ferd med å sprette velkomstdrinken til mine fødselsdagsgjester torsdag den 27. mars i 1980 – da nattredaktøren ringte og spurte om han kunne kalle inn de han fikk fatt i av redaksjonens medlemmer til ekstrajobbing.

33

Alexander Kielland-plattformen hadde kantret i Nordsjøen, og et ukjent antall var sannsynligvis druknet. Det kunne dreie seg om godt over 100 omkomne.

Dermed var min fødselsdagsfest forbi for min del. Jeg dro til avisen og var sammen med de fleste av staben resten på jobb til det grydde av morgendag. Vi var selvsagt langt fra begivenhetene, og mest handlet det om den tålmodige venting på at noen skulle kunne fortelle oss hva som hendte i uværet. Vi hadde heller ingen mulighet til å komme oss ut til begivenhetenes sentrum.

For meg ble denne ventingen på et slags déjà vu. Elleve år tidligere hadde jeg – i egenskap av å være avisens daværende nattredaktør – ventet sammen med typograf Ragnar Wahl på telegram-beskjeden fra AP om at Neil Armstrong hadde satt begge sine føtter på månen. Wahl skulle håndstable tittelen som forkynte at det første mennesket hadde fotet seg i månelandskapet. Dermed kunne trykkingen av avisens ekstrautgave ta til.

Den 27. mars 1980 var det like mye og langvarig venting som natten til den 21. juli i 1969. Først da de første overlevende fra plattformen kom med helikopter til Forus ved 4-tiden om natten, kunne vi begynne å lage noe stoff som det var hold og substans i.

Det var da det i all sin gru gikk opp for oss hva oljemedaljens bakside egentlig viste: Ved den verste arbeidsulykken i norsk historie hadde 123 mennesker mistet livet. 89 personer hadde overlevd ulykken i den opprørte Nordsjøen.

Tidligere på kvelden hadde det i redaksjonen helst handlet om å sjekke at alle linjer med telegrambyråene fungerte. Dessuten handlet det om å finne fram alt mulig bakgrunnsstoff om plattformen og de som befant seg om bord på den. Det var stoff som skulle fylle ut den dramatikken som selvsagt lå i selve kantringen og dens dramatikk.

Under slike ørkesløse tålmodighetstester reagerer også journalister forskjellig. Den meste sindige var den vakthavende nattredaktør Arnt Olav Velten, som da ventingen var på sitt verste, sa på sin bredeste hedmarksdialekt: «Je trur je lager noen radio- og TV-sider te uka mens vi vente, je …»

Ordene var en slags bekreftelse på at det kommer en dag i mårå også.

Også fra den tragedien er det et bilde som jeg aldri glemmer. Hver gang jeg i ettertid støtte på den alltid entusiastiske Baste Fanebust – for folk flest kanskje mest kjent som grunnleggeren av og ildsjelen av hjelpeorganisasjonen «Bolivia-familien» – så jeg for meg plattform-tragedien.

Det var nemlig Baste – den gang som skipskoordinator på Ekofisk-feltet og med pendling fra bopelen i Taurodalen på Grand Canaria – som først oppfanget mayday-signalene fra Alexander Kielland og fikk satt i gang redningsaksjonene. Han fikk kontakt med forsyningsbåten «Nordmand Engineer» som lå omkring to nautiske mil nord for «Alexander L. Kielland». I følge med sitt søster-supplyskip, «Normand Skipper», satte den kurs mot ulykkesstedet. Dermed var hjelpeapparatet satt i sving.

Minnenes melodi har mange toneganger – og kan klinge både i dur 34

og moll. Journalist Kjetil Wold var i sin tid ikke i tvil om hva som for ham markerte den definitive overgangen til et nytt tiår – 1980-årene: «Jeg glemmer det aldri: Musikkavisen Puls’ intervju med Stavangerensemblet i 1980. Intervjuet under tittelen «Bli kjent med Stavangerensemblet: Tore Neset rapporterer fra olje-eventyret» var glimrende. Men bildet tok kaken. Bildet var «bare helt konge»: En splitter naken Frode «Froddi» Rønli poserende på toppen av en øl- eller bruskasse i plast. Eller det vil si: Nesten splitter naken. Stavangerensemblet-vokalisten hadde på seg en hjelm – en styrthjelm som jeg i mange år trodde var en oljehjelm.

Det var øyeblikket jeg tok farvel med den triste hermetikkbyen, iddissamlingen og brisling i olje. «Froddien» viste oss nye Stavanger. Nye Stavanger var preget av den nye oljen. Den nye oljen ga sjøltillit. Froddien ga den nye stavangerske sjøltilliten en form. Femti- og sekstitallsstjerner som Jan Høiland og John Klemetsen gjorde seg i dress, men de kunne aldri ha vist seg i sin stavangerske netto.

Froddiens «Herkules med imitert oljehjelm» var det potente uttrykk for den nye tid. I løpet av noen ganske få år hadde den falmete og grå hermetikkbyen i utkanten av det meste, skiftet ham. Etter et snaut tiår i forvirringen og den voldsomme ekspansjonens tegn, framsto Stavanger ved inngangen av 1980-tallet som den fullkomne oljebyen i Norge. Ingen stilte spørsmål ved byens posisjon som forvalter av den nye og velsmurte oljetid. Til og med sjalu bergensere måtte medgi at Stavanger var Norges oljehovedstad.

Vi hadde oljeselskapene, vi hadde Statoil, vi hadde Oljedirektoratet – og vi hørte Texas-dialekten langt inn i Østre bydel og langt inn i de mørkeste og seineste ølkrokene på Dickens. «Howdy, how are you!» Rungende Texas-latter, t-bone-steak og skvulpende ølglass og skvulpende blondiner med latter høyere enn de høyeste bølger i Nordsjøen. Røffe roughnecks og bleike geologer og ingeniører skapte beundring og misunnelse langt inn i skoleverket og de akademiske kretser.

Noen hoppet av sine sivile jobber i Gamle Norge og mønstret på M/S Nye Norge. Plattformer og condeeper glinset i skinnende stål og solid grå sement i Gandsfjorden. Noen haiket med dem ut i Nordsjøen. Oljelønningene skapte den nye velstand – og ryddet veien for videomaskiner, luksusboliger, konebiler og dyre skilsmisser. Froddiens Herkules var veien, sannheten og muligens også livet.

Brå forandringer gjør naturligvis noe med en by og dens innbyggere.

Oljevirksomheten påvirket økonomien, politikken, kulturen og religionen. Froddien og resten av Stavangerensemblet spiller inn sin første plate sommeren 1978 – i Bergen lydstudio: «Kan’kje finna fingen»/»Vidunderlige nye Stavanger». Begge sangene er preget av den nye tid. Svein Tang Was tekster kan i dag leses som fascinerende og presise avleiringer av forandringene. «Kan’kje finna fingen» ble skrevet tidlig på 1970-tallet – og gir varsel om en ny selvtillit og en ny form for galskap.

En moderne tekst, en tekst som setter det forvirrede enkeltindivid 35

i sentrum. «Kan’kje finna fingen» er antagelig norsk rocks mest intelligent formulerte bakrusbeskrivelse. Teksten ville neppe ha funnet veien til vinylrillene om ikke noe hadde skjedd med den kjedelige, lille hermetikkbyen. «Vidunderlige nye Stavanger» er en mye mer direkte beskrivelse av de fysiske og mentale forandringene.

På overflaten en riktig hyggelig vise. Men det er bare på overflaten.

For under hyggen hviler uhyggen. Svein Tang Wa viser konsekvensene av veksten – sangen handler om voksesmerter og om kollisjonen mellom det gamle og nye.

For det dreie seg om innsikt og teknikk og om et framtidsretta blikk.

Me ska ble storby – me ska opp og betongen vårs vokse – uden stopp.

Og det kan du tro dårr e’ pengar i og i løbet av korte tid ska me ta alt koseligt av hus og legga i grus

Stavangerensemblet blir reisende i rock blow-outs, også etter at Øystein Eldøy overtok bassen og Larsen dro til blues. Ingen scene er for stor.

Mannen forurenser hver kvadratcentimeter med silende svette. Froddien er en landjordas roughneck. Han er høyt og lavt. Bare at boretårnene er erstattet med tunge forsterkere og skrunøklene med en mikrofon som henger i tregrepslasso rundt herr lunatic.

Nye grupper og artister sender meldinger om det nye Stavanger, det nye Rogaland. Tre busserulls synger om livet i Nordsjøen («14 dar på plattform») og Ryfylke Visegruppe bidrar med det revisjonistiske verket «Før oljå kom». De lar seg avfotografere i Risavika i Tananger og ser ut som en gjeng mormonere i stille protestferd mot den nye tid.

Mot slutten av 1980-tallet står Stavanger fram som en moderne kulturby. Byen er ved siden av Oslo landets viktigste lyttepost for impulser utenfra. Akkurat som Stavangerensemblet allerede i 1977-78 fanget opp den engelske new waven, så fanger Terje Vallestad & Co. opp den nye cafekulturen. Café med c. Sting blir et forfinet alternativ til Dickens. Bolla sier takk for seg. Stavangerensemblet sier takk for seg.

Det var ikke bare Stavangerensemblet som blomstret i denne perioden.

Mariann Gundersen – som senere skulle bli kjent som Mia – ble vokalist i Asfalt etter Magne Høyland, som gikk til Wasaband. Brødrene Dagsland forlot Ten Sing for å finne et eget musikalsk ståsted, mens Løgnaslaget – med et assortert utvalg medlemmer – presenterte den ene revyen etter alle de andre, og sikret seg i tillegg et Norgesmesterskap i «løgnasseri».

Duoen Per Inge Torkelsen og Steinar Lyse skapte på 80-tallet også en landeplage med sin bønn: «Kom hjem, Bertine!»

36

Starten på 80-tallet fødte også den sangen som vel oftest er blitt hauket – stundom også relativt samstemt – på vor- og nachspiel uansett årstid. Det er den gamle Mods-vokalisten Morten Abels «Tore Tang». Det heter i første verset, som er det som folk flest klarer å fremføre.

«Når han går, adle snur å ser på han/E ‘kje løye det, så stygge som han e.

Han fårstår, di kan ‘kje akseptere han/Har ingen fortid å se tebage på.

Han seie det, at med døden får eg fred/ då skal ingen plaga meg igjen.

Eg skal ha ro / der kor eg å Jesus ska bo!

Refreng: Tore Tang ein gammal mann, heile byen kjenne han.

Han som leve av gammalt brød og vann. Kor han komme fra, vet bare han TORE TANG!» Sånn sett har den lokale «nasjonalsangen» om Tore Tang, det til felles med den virkelig nasjonale om den kollektive elskov – det første verset går som oftest greit, men så stopper det gjerne helt opp – før det ender i kollektiv lalling til tonefølge …

Den lokale forfatteren Arnt Birkeland har forsøkt å finne en forklaring på «Tore Tangs» popularitet: ’Tore Tang’ er en sang som tåler tidens tann både når det gjelder tekst og melodi. Den har en stutt og kortfattet tekst. Tore Tangs fortid er mystisk og diffus og vi må derfor dikte opp personen Tore Tang i vårt eget hode. Flere store diktere som Alf Prøysen benytter seg av det samme fortellergrepet.

I den mytiske Stavanger-verdenen finnes det skikkelser og ansikter som ’Johanna og Broremann’, ’han som e’ fydde på straen’, ’Kvikke kanin’ og ’Jan Franskmann på jernbanekafeen’. ’Tore Tang’ går inn i det mytiske Stavanger som et slikt ansikt.

Hvis Morten Abel hadde vokst opp i Trondheim eller i Oslo tror jeg ikke han hadde lagt inn det lille glimtet av en mulig religiøs annerledes virkelighet. Teksten sier noe om Rogaland og bedehusbyen Stavanger og det religiøse fylket, ifølge Arnt Birkedal.»

For de fotballinteresserte var nok 80-årene et tiår som fortrinnsvis noteres med minuskler i glemmeboken. Spesielt Vikings tilhengere opplevde at det som går opp, også kommer ned en gang. Mens laget hadde dominert på 70-tallet, opplevde de i 1986 det som klubben ikke hadde erfart siden 1965: De rykket ned fra den nasjonale toppserien.

Forståsegpåere pekte på at det var åpenbart at Viking ikke hadde maktet overgangen til 1980-årene etter suksess-sesongene på 70-tallet, men som de gjerne la trøstende til: Det går nok bra neste år. Det 37

skulle vise seg å være mye vanskeligere gjort enn sagt, og de klarte ikke å ta strake veien tilbake til toppdivisjonen som ventet.

Det ble et års modning før underet skjedde på Haugesund stadion.

Med nøkterne runer er følgende risset inn i klubbens annaler: «Etter 47 minutter og 37 sekunder i 2. omgang – på stillingen 2–2 mellom Vard og Viking i Haugesund – blåste dommer Terje Hauge straffespark for Viking. Da Viking-kaptein Arild Ravndal omsider – etter mye hurlumhei – knallet ballen i mål, viste klokken 50 minutter og sju sekunder.

Dermed var Viking tilbake i 1. divisjon etter den mest dramatiske kamp som må ha vært spilt i Norge på mange, mange år. Vikingspillerne, lederne og tilhengerne jublet hemningsløst og kaotisk for en seier som var verdt millioner.

Tårene strømmet sterkere enn regnet som øste ned. Benny Lennartsson gråt, Arild Ravndal gråt, Alf Kåre Tveit gråt. Arne Johannessen gråt, Henry Hinna gråt, Reidar Goa gråt, Svein Fjælberg gråt – alle lot tårene strømme og omfavnet hverandre i de villeste gledesscener som vel er blitt observert på Haugesund stadion – eller andre fotballarenaer for den saks skyld.»

For Bryne som hadde spilte tretten sesonger i den øverste divisjonen, var ikke sluttstatus særlig hyggelig. Laget måtte rykke ned og spille i hvert fall en sesong i skyggenes dal. Viking jublet etter sesongen kanskje enda høyere da brødrene Fjetland meldte overgang til Viking fra Vidar.

Og kanskje var det nettopp Fjetland-brødrenes klubbskifte som bidro til at Viking kunne avslutte 80-årene med nok et cupmesterskap – ti år etter det foregående i 1979. Nettopp Jan Fjetland spile en sentral rolle i oppgjørene mot Molde. I den avgjørende omkampen scoret han det første målet og la opp til seiersmålet som Alf Kåre Tveit satte inn.

Den meste begeistrede var kanskje trener Benny Lennartson, som sprang omkring i sin elleville parykk. Tydelig stolt over å være den første svenske trener som vant et norsk cupmesterskap. For første gang, gir som kjent så mang en ting rang …

Noen ganger kunne gårsdagens ord, like gjerne ha vært presentert i dag. Psykolog og bedriftsrådgiver Stein M. Jåtten gjorde seg blant atskillig andre, også disse tankene i en aviskronikk i 1987: «Hvis du tenker for lenge på det neste skritt, kommer du til å tilbringe livet stående på ett bein, sier kineserne. Dagens norske næringsliv er ferdige med oppgangsperioden. Vi er på vei nedover og i slutten av en høstningsperiode. Den gamle jærindustrien er på vikende front. De såra og skadeskutte soldater blir stadig flere. Generalene står for fall. Vi har sett og ser problemer i bedrifter som Aducerverket, Kyllingstad, Kverneland, Underhaug, Trallfa, Øglænd, Block Watne, for å nevne noen. Å omstille seg synes svært vanskelig. Det støter an mot bedriftens administrasjonspyramide fra gulvet og opp, mot mennesker som gjennom hardt arbeid har lært seg et yrke de behersker og føler trygghet ved.

38

Omstilling betyr utrygghet, både for egen stilling, og om man vil makte andre produkter og oppgaver like godt som de tilvante. Derfor motarbeides omstilling med nebb og klør.

For å kunne sysselsette befolkningen i Stavanger rundt århundreskiftet, må det skapes en ny bedrift med 20 ansatte hver eneste uke i 13 år.

Kommunene på Jæren trenger over 20 000 nye arbeidsplasser innen år 2000, i tillegg til at regionen må beholde de de har i dag.

Næringslivet i dag trenger ledere som ved sin lederstil kan skape et forandringsklima. Ledere som er vitale og utfordrende å arbeide for, som stimulerer, motiverer og leder sine medarbeidere til hardt arbeid for å skape realiteter ut av visjoner. En leder uten vyer, uten drive, uten kreativ legning og uten evne til å motivere medarbeiderne vil være en belastning for bedriften i lengden.

Bedriftene vil i tiden som kommer bli mer og mer markeds- og kundeorienterte. Entreprenørskap og innovasjon vil være stadig viktigere – ikke bare mot markedet – men i vel så stor grad internt i bedriften. Det kan svare seg å lytte til Shakespeare: Hør på alle, snakk med få.»

På 80-tallet var ingen som brukte begrepet «robust» når de skulle skildre hvor mye bedre allting ville bli dersom noen små som lekte godt sammen hver for seg, slo seg sammen i en større lekegrind; det ville skape større slagkraft.

Det var vel også den tanken som lå bak drømmen om å slå sammen en lang rekke sparebanker til en stor fylkesbank. Det var ingen prosess som gikk lett. Spesielt minnet kampen mellom den såkalte sentraladministrasjonen i den nye SR-bank og ledelsen i Stavanger Sparekasse mest om en amerikansk valgkamp av det slaget som egentlig hører hjemme i renovasjonsavdelingen. Det toppet – for ikke å skrive bunnet – seg da fellesstyrets flertall rett og slett sparket både ledelse og styret i sparekassen. Den ville ikke innordne seg ledelsen i det nye og overordnede fellesskapet av sparebanker i distriktet.

Det heter i den bestilte konsulentrapporten som ga grunnlaget for vedtaket – som for øvrig kom som en total overraskelse på ledelse og styret i sparekassen da de møtte til et møte med fellesstyret for å drøfte samarbeidsproblemene – at de fikk presentert følgende ultimatum: A: Fellesstyret henstiller at hele styret i SR-bank Stavanger Sparekasse nedlegger sine verv med umiddelbar virkning. I en overgangsfase – inntil nye medlemmer er valgt for enheten – virker Fellesstyret også som styre for SR-bank Stavanger Sparekasse.

B: Fellesstyret, henstiller til banksjef Kjell Erik Haugum om å søke stilling utenom Sparebanken Rogaland slik at han kan fratre senest 30.06.81.

C: Fellesstyret sørger for at banksjef Henning Mæland fullt og helt konsentrerer seg om sin stilling som banksjef for utlån. Det bør presiseres at han ikke skal være nestkommanderende i SR-bank Stavanger Sparekasse, og at han omgående skal fratre som prosjektleder for ekspedisjons-prosjektet.

39

Det vedtatte organisasjonsopplegg beholdes – med mennesker som kan inn- og underordne seg … Åpenbart var det at sparekassens banksjef, Kjell Erik Haugum, av både Fellesstyrets og Fellesadministrasjonen – begge instanser ble alltid skrevet med stor forbokstav – ble betraktet som en kar som verken kunne, eller ville, inn- og underordne seg. Han hadde imidlertid full tillit i sin banks styre.

I et brev fra Fellesstyrets leder, Frode Underhaug og Fellesadministrasjonens administrerende direktør Tor Sekse, til banksjef Haugum, heter det blant atskillig annet: «En må be Dem straks og inntil videre å holde Dem borte fra alle forretningslokaler i vår bank.

På bakgrunn av all den publisitet saken har fått, ber vi om at dette brev behandles strengt fortrolig.»

Og dermed rullet saken sin vonde gang. I en lederkommentar i RA karakteriserte jeg Fellesstyrets flertallsbeslutning som et utslag av «maktens arroganse», og som et eksempel på en «uhyggelig menneskebehandling, firkantet, klosset og stygg. De mange pene ord i bankreklamen om den menneskelige bank, er tydeligvis ikke nådd inn i styrerommet».

I en oppsummerende lederkommentar til selve bankstriden, het det Aftenbladet: «Sparebanken Rogaland består av 22 sparebanker med til sammen hele 53 ekspedisjonssteder i 16 av fylkets kommuner.

Ovenstående sitat er hentet fra en annonse innrykket av Sparebanken Rogaland i 1978, og den illustrerer på en utmerket måte hvilken profil SR-banken har forsøkt å gi seg selv i forhold til det store publikum. Man har lagt vekt på å framstille saken slik at det dreier seg om 22 forskjellige banker.

40

Det som er skjedd i de siste dager i striden mellom Sparebanken Rogaland og Stavanger Sparekasse forteller noe annet. Det dreier seg i virkeligheten om bare en eneste bank – Sparebanken Rogaland. Denne bank seiler dels under sitt eget flagg, dels benytter den seg av 22 forskjellige bekvemmelighetsflagg.

Dersom den sentrale ledelse for Sparebanken Rogaland har rett i sin handlemåte og i det som blir sagt i striden med Stavanger Sparekasse, vet vi heretter at f.eks. navn som Håland Sparebank, Jelsa Sparebank, Skudeneshavn Sparebank osv. osv. i en rekke på 22, bare er pseudonymer, dekknavn for Sparebanken Rogaland, adresse Løkkeveien 51, Stavanger.

Vi mener at Sparebanken Rogaland og de tidligere 22 selvstendige banker har gitt publikum et feilaktig inntrykk. Man har gitt seg selv en profil som kan ha vært villedende. Hva sier forbrukerombudsmannen til en slik reklame?

Nå forstår vi det slik at direktør og fellesstyre i Sparebanken Rogaland med sine 22 tidligere selvstendige banker, har bestemt seg for å opptre som bare en bank. Da ligger det nær å foreta en omskriving av et ord som vi husker fra vår tidlige barndom, og si: ’Mange banker små, gjør en stor – åh!’»

Et stor «åh» ble kanskje også sukket da Kongeparken omsider ble tatt i bruk – og nærmest umiddelbart måtte stenge sine dører. Det lå åpenbart ikke de store inntektsmulighetene i moroparker heller – selv om utsiktene til økonomisk suksess var blitt presentert med betydelige bokstaver. Det var ikke måte på – men så var det nettopp det.

Noen mente at den korte åpningshøytideligheten, kanskje kunne oppfattes som livslengden til selve parken. Det gikk nemlig ikke så mange månedene før styret måtte melde oppbud. Kongeparken – tross alle godord under åpningen – viste seg under de daværende forhold ikke å være liv laga.

Det ble ellers en svært kort og udramatisk skiftesamling etter Kongepark-konkursen. Den var unnagjort på 17 minutter og bare et femtitalls kreditorer hadde møtt fram til skiftesamlingen som ble avholdt i bystyresalen i Sandnes Rådhus.

1980-årene var også et tiår da gammelt eierskap ikke nødvendigvis gikk ut på dato, men i hvert fall av familien. Eierskapet til Øglænd og Block Watne – for å plukke fram et par lokale og tradisjonsrike firmaer – forsvant fra lokalmiljøet og havnet på andre hender langt bortenfor fylkets grenser. Gamle bedrifter som Sandnes Støperi gikk ut av tiden og ble i stedet hjemmet for tidens nye forretningside, konkretisert gjennom åpningen av Kvadrat kjøpesenter på den gamle bedriftslokasjonen.

Noen fant det selvsagt betimelig å søke trøst i predikerens budskap fra fornstora tider når endringene kom for tett innpå – og skjedde så altfor fort: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke 41

op det som er plantet, har sin tid; å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid; å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid …»

Verden utenfor Norge opplevde at barrierer ble brutt, og murer ble revet. Ingen i verden, ikke engang en politisk kommentator, kunne nemlig klare å forutse de fantastiske hendelsene i Øst-Europa som skjedde på tampen av 80-tallet. Verken Marx eller Lenin eller for den saks skyld Stalin, hadde kunnet forutse et samfunn hvor proletariatet ville forlange fikse dameklær, kosmetikk og billige biler – samt vedlikehold av disse bilene. Den gang var ønsker og krav forutsigbare og begripelige: enkel mat, enkle klær, brensel, boliger og inventar.

Det som hendte på den andre siden av jernteppet, var som en oppfyllelse av den gamle sangen fra fortidens folkeskoledager: Ser du sola, du Ola Ser du månen, du Pèr Det lyser bak vola Det blir annaslags vèr.

At det ble et annaslags vær, var det mange nasjoner som opplevet i løpet av 80-årene. Kanskje skal filosofen Arnfinn Stigen – da 1990-årene var i ferd med å stige fram – få foreta den nødvendige oppsummering og oppdatering: «Hvis vi med ett ord skulle karakterisere det tiåret som straks er omme, er valget lett: Frihet – frihet!

Vi har sett ordet lyse mot oss i de mektige massemanifestasjonene hvor folket har gitt uttrykk for sin vilje – på polsk, ungarsk, tysk, tsjekkisk, russisk – først som et inderlig ønske, så som et uimotståelig krav, til slutt som et triumferende og jublende seiersskrik. Med en omskriving av et kjent Churchill-sitat kan vi si at aldri før har så mange oppnådd så mye frihet på så kort tid.»

Og hvis 1980-årene skulle oppsummeres, kan kanskje noen hjertelige sukk fra forfatteren Vetle Lid Larsen – som for øvrig tilbrakte atskillige av sine barndomsår i Stavanger, pendlende mellom foreldrenes faste tilholdssteder, Rogaland Teater og Fredskontoret, gi en pekepinn på hva mange av datidens ungdommer mente: «Norge har mistet det meste. I 50-årene mistet vi troskyldigheten, i 60-årene dyden, i 70-årene hodet, men først i 80-årene mistet vi oss selv.

Om ikke annet kan sies om 80-årene, har de i hvert fall vært en god erstatning for de få av oss som aldri opplevde 1945, 1940, 1905 og 1814.

Et tiår som fødtes inn i destruksjonen og kulden og endte sitt liv da håpet var størst.»

Når et tiår er til ende, kan man også gjøre seg refleksjoner over tiåret som kommer. Siden man aldri kan få nok av gode ønsker og håp om en 42

bedre morgendag – og de siste ord visstnok aldri blir verken skrevet eller sagt – kan kanskje likevel noen «leder-ord» fra den aller siste avisutgaven i 1980-årene, oppfattes som nokså typiske tanker ved inngangen til 1990-årene: «Vi vil håpe at innen år 2000 har fornuften seiret og noe radikalt er gjort for å forbedre og sikre vårt miljø.

Vi vil håpe og tro at det vi sparer på geværer og andre våpen, kan settes inn i kampen for å gi mat og rimelige kår til det verdens flertall, som ennå har alt for lite, og ikke vet sin arme råd.

Her ligger de store oppgaver og utfordringer i det siste tiår av 1900-tallet. La oss håpe og tro at ti år kan bli brukt til de store krafttak, slik at vi kan begynne et nytt tusenår med berettiget og freidig mot.»

43

1. november Bjartmar Gjerde kan forkynne den glade nyhet, at «Dynastiet» fortsetter i fjernsynet. – Krystle, I love you!

44

45