/ Midtvinters 1945 flyktet den 25 år gamle krigsfangen Arkadij Bojarintsev fra fangeleiren Forus nær Sola flyplass. Han hadde vært soldat i Den røde arme og var tatt til fange av tyskerne i 1941. Som krigsfange ble han satt til arbeid i leirer i Latvia og i Tyskland. 1944 ble han overført til Norge og havnet i fangeleiren Forus. I 1945 flyktet han fra leiren og bega seg på vandring østover. Han mente han skulle nå til det nøytrale Sverige for derfra å komme seg tilbake til fedrelandet. Det fortelles i boken om Arkadijs barndom og ungdom, om hans familie og om forholdene i Sovjet på den tiden han vokste opp. Hovedtema i boken er flukten gjennom Rogaland hvor han først på egen hånd vandret mot øst, og hvorledes han ble hjulpet av pålitelige nordmenn med skjul, mat, klær og følge fra gård til gård. I tre måneder ble han holdt gjemt i en fjellhule i Bjerkreim. / Etter freden i mai 1945 ble Arkadij sammen med de andre tidligere sovjetiske krigsfangene og tvangsarbeiderne sendt hjem til Sovjet. Arkadij hadde lovet å skrive, men hjelperne i Bjerkreim hørte aldri noe fra ham. Først i 2012 fikk de kjennskap til Arkadijs skjebne etter hjemkomsten, og at han døde i 2007. / Forfatteren beskriver hva som hendte den hjemvendte Arkadij, og peker med eksempler på hvorledes livet og systemet i Sovjet var preget av frykt og skam, og at mange av dem som hadde vært krigsfanger under krigen derfor helst holdt en lav profil.
9 788282 334020 ISBN 9788282334020 ART.NR. 334020
En sovjetsoldat i Bjerkreim og andre skjebner fra 2. verdenskrig
En sovjetsoldat i Bjerkreim og andre skjebner fra 2. verdenskrig BJĂ˜RN BRATBAK
Utgivelsen er støttet av Bjerkreim kommune
2016
© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282334020 Omslagsfoto: Privat Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
ARKADIJ
Forord
I
løpet av andre verdenskrig bestod Sovjetsamveldets hær av nesten 35 millioner menn og kvinner. Av disse falt mer enn 6 millioner på slagmarken eller som følge krigshandlinger. 5,2 millioner ble tatt som krigsfanger. Av fangene var 3,3 millioner døde før krigen var slutt. Til vårt land ble det i årene 1941–45 ført rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger som okkupasjonsmakten benyttet som arbeidskraft under strabasiøse og umenneskelige forhold. I perioden Sovjetsamveldet var involvert i andre verdenskrig, døde mer enn 13 000 sovjetborgere på norsk jord, eller langs Norges kyst. Denne boken tar for seg skjebnen til en enkelt soldat fra den sovjetiske røde hær, Arkadij Bojarintsev fra provinsen Vjatka i det sentrale Russland. Han kom til Norge som krigsfange sommeren eller høsten 1944, rømte fra arbeidsstedet i Rogaland i januar/februar 1945 og ble holdt gjemt i en fjellhule av dristige, modige og gode nordmenn til freden kom. Han ble sendt tilbake til Sovjet i begynnelsen av juli 1945. Arkadij var en av de mange millioner ungdommer som fikk hele sitt liv påvirket av handlingene til to despoter, og deres hjelpere. De som satte en hel verden i brann. Takket være stor velvillighet og hjelpsomhet fra hans yngste datter Tatjana har det i noen grad vært mulig å rekonstruere livshistorien til Arkadij. En stor takk til Tatjana Bojarintseva og andre i Arkadijs familie som har bidratt. Uten hennes og deres hjelp ville ikke denne boken blitt mulig. For lettere å kunne fornemme hvorledes Arkadijs liv må ha blitt påvirket av omgivelsene under oppveksten, som soldat og som krigsfange, og etter hjemkomsten med arbeidsliv og alderdom innenfor sovjetstaten, er det tatt med eksempler som ikke direkte hører til hans levnetshistorie, men som illustrerer den frykt mange av de sovjetiske krigsfangene levde under og må ha følt.
Bjørn Bratbak
En stor takk til Aleksej Perminow, Oslo, også han soldat i Den røde armé og senere krigsfange i Norge. Etter fredsslutningen i mai 1945 klarte han å unnslippe tilbakesendelsen til Sovjet. Han ble værende i Norge og skapte seg en fremtid her. Som Arkadij kom også han fra Vjatka-distriktet, ble utkalt som soldat 1941 og endte som krigsfange i Norge. Russerne Bella Blank og Igor Khlynin, begge bosatt i Stavanger, har vært til god hjelp og takkes på det hjerteligste. Andre har også bidratt. Flere er nevnt i bokens etterord. En stor takk til dem alle. Bjørn Bratbak
− 6 −
ARKADIJ
Innledning
I
1978, 23 år etter at andre verdenskrig var slutt, ble det gitt ut en bok med fortellinger fra krigsårene i rogalandskommunen Bjerkreim. Boken var skrevet av lokalhistorikeren Jørgen Skjæveland og hadde tittelen Bjerkreim i krigsåra – 1940–1945. Flere av fortellingene i boken er basert på førstehåndsfortellinger fra dem som hadde opplevd krigstiden. Blant de mange historiene er også gjengitt en liten fortelling med overskriften «Sigmund Skjelbreid gøymer ein russar». Trolig er det Sigmund som selv har fortalt til Jørgen Skjæveland. Den lille fortellingen lyder slik: «… I februar siste krigsvinteren rømte ein russar som heitte så mykje som Arkadi Boyarensiv frå fangeleiren på Forus første dagen han kom dit. Han vart send fra mann til mann, tankane var å hjelpa han austetter til Sverige. Ola Magnussen Søyland kom med han til Sigmund Skjelbreid på Birkeland. Her vart dei samde om at det var best han bare roa seg hjå Skjelbreid. Først låg han i hytta til Berner Haugland, Sandnes. Ein dag kom Haugland til hytta, han sa russaren kunne bare liggja trygg, likevel meinte han det var best han flytte. Dei laga då til eit rom under ein heller oppi øvre Flaten under Kyrkjefjellet. Ytre veggene var brand og torv, dei andre veggene var fjellveggen. Her låg han Arkadi Boyarensiv til freden kom. Sigmund bar mat til han og ingen andre visste om russaren. Då Sigmund kom med fredsbodet, hoppesprang han ned bakkane …» Synet av den hoppende ungdommen fredsdagen brente seg fast i minnet til folkene på gårdene på Birkeland. Det var 7. mai 1945 om kvelden at meldingen om at − 7 −
Bjørn Bratbak
Kyrkjefellet ved gården Birkedal i Bjerkreim. Ikke langt fra foten av fjellet ligger Russerhåla.
krigen var slutt nådde til Rogaland og til resten av Norge. Barn og voksne på gårdene Birkeland i Bjerkreim kommune kunne da se dette merkelige synet. Nedover jordene fra Kyrkjefjellet kom en ung mann løpende, hoppende, dansende, han sang av full hals mens han viftet med armene, alt av bare glede. Han var så glad. Det var den 25 år gamle tidligere russerfangen, soldat i Den røde armé, Arkadij Mihailovich Bojarintsev, som til fulle gav uttrykk for sin glede. Siden begynnelsen av februar hadde han hatt tilhold i en liten hule oppe i fjellsiden i Kyrkjefjellet. Bare et fåtall hadde visst om russeren i hulen. Det var under krigen forbundet med dødsstraff å gi hjelp til flyktende fanger. Den som i hovedsak stod bak hjelpen med mat og klær, og hadde kontakt med russeren i hulen, var den tyve år gamle Sigmund Skjelbreid, odelsgutten på gården Birkeland.
− 8 −
ARKADIJ
Oppvekst og familie
A
rkadij Mihailovich Bojarintsev var født 17. januar 1920 i den lille landsbyen Veselki i Pisjanka-distriktet i det sentrale Russland, vest for Uralfjellene. Landsbyen Pisjanka var, og er fremdeles, administrativt senter i distriktet med samme navn. Byen ligger rundt 180 kilometer sør for byen Kirov, som igjen er senter for Kirov oblast (provins). Mellom Pisjanka og Veselki var det knapt 20 kilometer. Byen Kirov og provinsen med samme navn har en lang historie. Byen og distriktet rundt ble grunnlagt av slaviske folkeslag på slutten av 1100-tallet og hadde navnet Klynov frem til 1780, da navnet ble endret til Vjatka etter beslutning av administrasjonen i St Petersburg. Klynov, med distriktet rundt, var i 1489 erobret av tsar Ivan IIIs tropper og innlemmet i Russland. Siden landreformene og frigivelsen av de livegne under keiser Aleksander II i 1860-årene, var 90 prosent av bøndene i Vjatka-distriktet frie og selvstendige gårdbrukere og herrer på sine egne bruk. Deres gårdsbruk var små, med en hest og gjennomsnittlig vel 140 mål land. Vjatka-provinsen var etter dette den provins i det europeiske Russland med den høyeste prosent av selveiende bønder. Likevel var det jevnt over ingen velstand. Flesteparten av Vjatkas bønder slet under harde klimatiske forhold og dårlig jord. Vjatka-provinsen hadde et dårlig renommé i tsarenes Russland og ble karakterisert som den mest «Gudsforlatte» av de russiske provinsene. På 1800-tallet benyttet tsarregimet Vjatka-distriktet som forvisningssted for opprørere og oppsetsige intellektuelle. Blant disse var ofte polakker som hadde deltatt i oppstandene mot tsarregimet i Polen i 1830 og 1831, og polakker som senere motarbeidet den russiske okkupasjonen. Blant de mest prominente som ble forvist til Vjatka var filosofen og revolusjonæren Aleksandr Herzen. Han er kjent som «far til den russiske sosialismen» og ble som 23-åring i 1835 forvist til byen Vjatka for å ha deltatt i en fest hvor det ble sunget sanger som var kritiske til den regjerende tsar og hans system.
− 9 −
Bjørn Bratbak
Helt til slutten av 1800-tallet og begynnelsen av neste århundre forviste tsarregimet i St Petersburg kritikere og revolusjonære landsmenn til landsbyer innenfor Vjatka-distriktet. Det var blant annet tilfelle med Felix Dzerzinski, som senere ble grunnleggeren av sovjetstatens hemmelige politi. Etter oktober-revolusjonen i 1917, og den påfølgende borgerkrigen, var Vjatka truet av hvite tropper fra øst. Sentralkomiteen i Moskva sendte da Stalin og Dzerzinski til Vjatka for å støtte opp om og lede de troende bolsjevikene i området. Den gang Arkadij ble født og vokste opp hadde både byen og provinsen Kirov navnet Vjatka etter elven som renner gjennom provinsen. Men i 1934 ble navnene forandret til Kirov for å hedre bolsjeviklederen og revolusjonæren Sergej Kirovs minne. Han var født i Vjatka-provinsen og var blitt myrdet i Leningrad i 1934, et mord som det fremdeles verserer flere teorier om hvem som stod bak. Noen våger å hviske at det var Stalins verk. Flere andre steder innenfor Sovjetunionen fikk navn etter Kirov, likeledes marinefartøyer, fabrikker, byer, broer, og ikke minst det berømte Mariinskij-teatret i Leningrad, og balletten der. Teatret fikk for øvrig sitt gamle navn tilbake etter omveltningen på begynnelsen av 1990-tallet, mens dets berømte ballett fremdeles benevnes Kirov-balletten. Byen Kirov, som ligger rundt 900 kilometer nordøst for Moskva, var under den kommunistiske perioden og den kalde krigen en såkalt lukket by for utlendinger, og er derfor ikke så kjent utenfor Russland og heller ikke i vårt land. Riktignok var det på begynnelsen av 1930-tallet en gruppe norske skogsarbeidere fra Østerdalen som en tid arbeidet i skogene og på sagbruk i Vjatka (Kirov) og Kukarka (Sovetsk). Kirov er fremdeles et viktig senter for den militære tungindustrien. Pisjanka ble under de administrative reformene i 1873 organisert med status som «volostj» (den laveste administrative enhet i tsartidens Russland), som under reorganiseringen i 1929 ble gitt benevnelsen rajon (region, distrikt). I dag bor det 14 500 i Pisjanska-distriktet. Den gamle Fødselskirken av stein fra 1777, som ble stengt i 1935 og delvis nedrevet i 1938, er fra 1997 restaurert og tatt i bruk igjen. Landsbyen Veselki, hvor Arkadij ble født og vokste opp, var på begynnelsen av 1900-tallet en ganske liten, men typisk russisk landsby. Ved folketellingen i 1905 var det i Veselki 10 hus med til sammen 95 sjeler, 46 menn og 49 kvinner. De aller fleste i Veselki hadde etternavnet Bojarintsev, uten − 10 −
ARKADIJ
at de dermed behøvde å være i familie med hverandre. Arkadij ble født inn i en familie som bestod av en søskenflokk på fem. Familien levde i enkle kår, de hadde en hest og en ku. Både guttene og moren likte å fiske og forsterket kostholdet Foto fra slutten av 1930-årene. Arkadijs familie, moren, hans to brødre og med fisk fra elve- søsteren Anna. Foto: Privat. ne nær landsbyen. Den amerikanske forsker og historiker, Aaron B. Retish, gav i 2008 ut boken «Russia’s Peasants in Revolution and Civil War». Boken er i hovedsak basert på forskning av situasjonen i Vjatka-distriktet. Retish beskriver situasjonen i distriktet som preget av uår og sult, mangel på arbeidskraft blant annet på grunn av utskrivingen av soldater under første verdenskrig, revolusjonene i 1917 og 1918, innføringen av sovjetsystemet og borgerkrigstilstand. For de enkelte familier var det dødsfall på grunn av hunger. Epidemier herjet og krevde mange liv. Politiske motsetninger splittet familier. Det var en økning i skilsmisser, familier ble forlatt og selvmord florerte. Retish skildrer hvorledes en familie kunne gå i oppløsning i denne Russlands kaotiske skjebnetid. Foreldre kunne miste livet av sykdom eller hunger, som følge av militære kamphandlinger, eller som ofre for den stadig økende kriminalitet, eller de kunne bli fengslet, flykte fra landsbyen eller rett og slett forsvinne på veien til åkeren eller til markedet. Slik var situasjonen i de første leveårene for Arkadij. Moren til Arkadij, Darija Ivanova, kom fra en sterk bondefamilie fra nabolandsbyen Korovino. Der vokste hun opp sammen med to søstre. Familien hennes hadde hus ved elvebredden med terasse og kjøttutsalg. Allerede i 1930-årene var Darija Ivanova blitt til en gammel og utslitt kvinne. Hun arbeidet da som altmuligarbeider i kollektivbrukets arbeidsbrigade. Hun − 11 −
Bjørn Bratbak
måtte utføre det som ble bestemt av formannen, brigaderen, ofte arbeid på de enorme åkrene med å delta i innhøsting av høy og korn, bære vann til kollektivhestene og annet tungt jordbruksarbeid. Darija døde i sitt hjem i Veselki i november 1943. Om faren, Mihail Bojarintsev, var det aldri noe snakk i familien, så vidt Arkadij kunne huske. Når Arkadij spurte moren, fikk han bare til svar at faren var reist bort. Trolig må faren ha forsvunnet en tid etter yngste datterens fødsel i 1925. Kanskje var han reist til et annet sted for å skaffe seg utkomme, kanskje kunne han ha vært i konflikt med det nye regimet, og derfor et tema man ikke skulle snakke om, kanskje var han blitt borte av andre årsaker? Av søsknene til Arkadij var søsteren Taisija den eldste. Hun var født i 1908 og forlot Veselki i 1930-årene og flyttet til et sted i Ural. Der giftet hun seg med en enkemann som hadde to sønner fra sitt første ekteskap. Selv fikk de sammen tre sønner til. Etter at ektemannen døde flyttet hun med sønnene til byen Pavlodar, hvor hun døde i 1985. Broren Alexander var født i 1912 og gift før den andre verdenskrigen brøt ut. Han og kona Anna Danilovna, hun kom fra en velstående landeierfamilie som hadde drevet med oppdrett av hester, bygget seg hus i Veselki av et skur. Annas foreldre hadde fått konfiskert alle sine eiendommer, og blitt fratatt sine eiendeler og var ille behandlet av de nye makthaverne. Anna og søsknene hadde klart å gjemme seg da faren Danil E. Konev og hustruen ble pågrepet. Alexander og Anna hadde to barn, en sønn født i 1938 og en datter som bare var knapt to måneder gammel da faren i 21. oktober 1943 ble utkalt som soldat til 310. Novgorodskaja jegerregiment. Han ble sendt til fronten i Leningrad militærdistrikt og ble drept på slagmarken i Pskovregionen 10. mars 1944. Der ble han gravlagt i en massegrav, som familien lenge ikke visste hvor var. Først nylig fikk de hvite at graven var lokalisert og ble tatt hånd om av krigsgravtjenesten. Den befinner seg i nærheten av landsbyen Sjvanibakhovo som ligger mellom byene Pskov og Ostrov i Pskov-provinsen. Arkadijs seks år eldre bror Vasilij, også han var soldat, ble såret i krigen og vendte i 1943 tilbake til Veselki på grunn av skadene. Han giftet seg i 1944 og datteren Faina ble født i desember 1944. Vasilij døde i 1948 på grunn av skadene fra krigen. Hans hustru Valentina, var fra en av nabolandsbyene og levde fremdeles i 2012 i Ukraina i en alder av 87 år. Der hadde hun rundt seg sin datter, barnebarn og oldebarn. − 12 −
ARKADIJ
Arkadijs to brødre Alexander og Vasili og søsteren Anna. Foto: Privat.
Den yngste søsteren het Anna og var fem år yngre enn Arkadij. Hun gikk i familien under navnet tante Njura og var den sterke og mest sosiale. Under oppveksten måtte hun lære seg selvstendighet, faren var borte og moren døde da Anna var atten. Hun var den som holdt familien sammen, holdt greie på fødselsdager, adresser til dem som bodde langt borte, og det sosiale liv i familien. Da krigen var over, og hun følte ansvaret for barna til broren Alexander, reiste hun sammen med denne familien og slo seg ned i Pavlodar. Der fikk hun arbeid i jernbaneindustrien og hadde dermed mulighet for å reise Sovjetsamveldet rundt gratis. Dette benyttet hun seg av og holdt på den måten kontakt med sine slektninger. Hun var nok hovedgrunnen til at Arkadij og hans familie valgte å slå seg ned i Pavlodar i 1960, forteller niesen Tatjana. Anna ble enke i 1971 og døde i 2006.
− 13 −
Bjørn Bratbak
Landsbyen Veselki
L
andsbyen Veselki lå ved postveien fra Jaransk og Pisjanka mot Kukarka og videre mot Vjatka (Kirov). Mellom Kukarka og Kirov er 150 kilometer. Kukarka ble i revolusjonåret 1918 omdøpt til Sovetsk, som byen fremdeles heter. Kukarka var i lang tid, både innenfor og utenfor Russland, viden kjent for sin produksjon av vakre og deltaljrike kniplinger. Det fortelles at kunsten å produsere kniplinger oppstod tidlig på 1700-tallet. Tsar Peter den store beordret en av tømmermennene fra Kukarka til Nederland for å utdanne seg som skipsbygger. Under oppholdet i Nederland fant tømmermannen seg en nederlandsk kone, og hun ble med til Russland. Hun og mannen slo seg senere ned i fødebyen hans, og der satte hun i gang med å lære de russiske kvinnene kunsten å lage kniplinger. Kukarka-kniplingene er laget av svært tynn lintråd og fremdeles ettertraktede kunsthåndverk. Det var også i Kukarka at Sovjetunionens mangeårige og berømte utenriksminister Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Molotov ble født i 1890. Han hadde da navnet Skrjabin og var sønn til en butikkfunksjonær. Han er kjent for å være medansvarlig for mange av de grove ugjerningene som bolsjevikregimet stod bak, blant annet deportasjonene og drapene på bønder under tvangskollektiviseringen og hungerskatastrofen i Ukraina i 1930-årene. Han var også med på å signere ordren om å avlive rundt 20 000 polske offiserer som var tatt til fange av Den røde armé under felttoget mot Polen i september 1939. Angårende skjebnen til den norske forfatteren Knut Hamsun, skal Molotov ha vist en viss mildhet. Under den norske utenriksminister Trygve Lies besøk i Moskva høsten 1944, stilte Molotov spørsmål om hva nordmennene aktet å gjøre med landssvikeren Knut Hamsun etter krigens slutt. Han ville gjerne at den berømte forfatteren, som hadde vært svært populær i Russland, og senere Sovjetunionen, måtte bli spart. Det var til dette Trygve Lie skal ha uttalt de berømte ordene: «You are too soft Mr. Molotov». Molotov selv levde helt til 1986. I årene 1940 til 1957 bar storbyen Perm − 14 −
ARKADIJ
vestenfor Uralfjellene navnet Molotov, som en heder til massedrapsmannen. Fra Veselki, langs postveien mot Kukarka, var det bare to kilometer til nærmeste landsby, den noe større Lipovo. Denne byen er nevnt så tidlig som i 1646 og ble da omtalt som Lipovo pole. I 1919 fikk Lipovo, som hadde sitt navn etter de mange lindetrærne ved byen, det nye navnet Obuhovo. I registrene fra 1646 kan man lese at byen lå ved elven Pisjma og var statseiendom. Fra gammelt av var der en trekirke som omtales som Kristi Himmelfart Kirken. På 1700-tallet var der to kirker, hvorav den ene ikke kunne oppvarmes. I 1797 kom det Kirken i nabolandsbyen Lipovo, fra 1919 kalt Obuhovo. Foto fra museet i Obuhovo. spesiell tillatelse til å bygge en steinkirke. Den stod ferdig og ble innviet i 1806. To år deretter ble så de to trekirkene revet. Det var til kirken i Lipovo Veselki-beboerne soknet og der var også kirkegården som de døde ble ført til. Det var før revolusjonen i 1917 skole i Lipovo. Den ble drevet av kirken. Hvorvidt det var ved denne skolen, eller den ordinære skolen i den nærliggende landsbyen Korovino, Arkadij var elev, er ukjent. Derimot vet vi at hans totale skolegang var på de fire obligatoriske årene som russisk ungdom fra enkle kår fikk. Datteren Tatjana forteller at han ikke kunne få noen lenger utdannelse, blant annet på grunn av at familien ikke hadde råd til å gi ham høvelige klær. Veselkis plassering var vakker. Den lille landsbyen lå på en liten forhøyning ved bredden av den mindre elva Ilovka. Postveien gikk tvers gjennom landsbyen. Veselki var kjent for sin orden og sitt renhold. Langs elvebredden var det bygget badehus, og små trapper ned mot vannet både for vask og for bading om sommeren. Langs postveien og foran bolighusene var det plantet poppeltrær, og det vokste godt med kirsebær. Reisende langs postveien stanset ofte opp i Veselki for å hvile. De kom ikke sjeldent med utsagn om hvor vakker denne landsbyen var. − 15 −
Bjørn Bratbak
Typiske scener fra landsbyer i Vjatka-distriktet fra tiden rundt inngangen til det tyvende århundre. Fotoene fra lokalmuseet i Kirov.
Det finnes en interessant myte eller sagn om hvorledes Veselki ble til: «Det var en gang for lenge siden en rik adelsmann som het Vasilij Semenovitsj. Han reiste rundt i omegnen og kom til den vakre, ubebodde plassen ved elva Pisjma. Der ville han grunnlegge en landsby. Blant sine livegne bønder valgte han tyve gutter og tyve jenter. Av disse gjorde han tyve par ved å ta en vakker gutt og en lite vakker jente, og vis versa, og befalte dem at de skulle gifte seg. Etter bryllupet fikk hvert par en hest og et knippe med rug og havre, så fikk de ordre om å bygge seg hus. Slik ble Veselki grunnlagt for lenge siden, og slik fikk byen navn.» Det russiske ord for forvist, ’viselili’, skal ha gitt navn til byen, fortelles det i sagnet. Navnene på alle beboerne skulle være Bojarintsev for å hedre adelsmannen som stod bak dette. ’Bojarin’ er det russiske ord for adelsmann. Andre tolker navnet Veselki til å komme fra adjektivet lystig og glad. Under Arkadijs oppvekst var det tidvis uroligheter, misstemning og uenighet rundt omveltningene som fulgte i kjølvannet av revolusjonen og borgerkrigen. I nabobyen Lipovo ble det allerede i 1919 dannet en såkalt kommune eller kollektivbruk etter kommunistisk mønster. Primus motor i dette arbeidet var Ivan Ivanovitsj Obuhov som gikk i bresjen for det kooperative samfunnet. I en tale han holdt til beboerne i Lipovo i mai 1919 sa han: «--- I dag er det fem av oss, innen en måned skal det være 100, og snart vil alle være med ---». I begynnelsen var det 21 personer som sluttet seg til Obuhov og hans ideer, men snart ble det flere. − 16 −
ARKADIJ
Kirkene rammes
K
irkens eiendommer, jorder og buskap, ble konfiskert og dannet grunnstammen for kommunen som kom til å vokse seg til et stort og mektig kollektivbruk. Det ble senere til et av de aller største og viktigste kollektivbruk i denne delen av Russland. Snart fikk kollektivbruket navn etter grunnleggeren Ivan I. Obuhov. Stiftelsesdagen, 9. mai 1919, ble viktig for kollektivbrukets historie og identitet, og ble hvert år markert med store feiringer. Ivan Obuhov ble mektigere og mektigere, og hans ord ble lov, og snart begynte han å oppføre seg som de gamle herrer og jordeiere. Nyordningen med kollektivbruk og innføring av bolsjevikenes styresett i lokalsamfunnene, gikk ikke uten motstand. I enkelte distrikt forekom også kamphandlinger med enheter som bestod av arbeidere, bønder og jordbruksarbeidere som ønsket å fordrive bolsjevikene. Det forekom grusomheter fra begge sider. Den danske russlandskjenner og forfatter Bent Jensen, forteller om voldsomme oppstander i Kostroma- og Vjatka-distriktene allerede tidlig etter revolusjonsåret. Bent Jensen skriver at da bevæpnede kommunister var begynt å arrestere «spekulanter» og folk som «hamstret» korn, gikk bøndene til motstand og brente noen av de ledende kommunistene på bål. Det var mange gammeltroende i området, og de betraktet kommunistene som «antikrist». Det er ikke så overraskende når en hører om grusomhetene som bolsjevikene utførte mot presteskapet. Tusenvis av prester ble drept og fornedret. Den gamle erkebiskop Andronik av Perm fikk nese og ører skåret av, øynene stukket ut og ble ført rundt i byen til offentlig ydmykelse. Biskop Germogen av Tobolsk ble levende bundet til et av hjulene på et lokomotiv og således avlivet når lokomotivet satte seg i bevegelse. Metropolitt Benjamin av Petrograd og 86 andre prester ble i august 1922 stilt for retten og dømt for å ha motsatt seg å utlevere hellige gjenstander fra kirkene. Metropolitten og tre andre prester ble dømt til døden og allerede neste dagen henrettet ved skyting.
− 17 −
Bjørn Bratbak
Det var ikke alle som likte de nye ideene, og flere forsøkte å holde igjen. Flere ganger ble bygningene til kollektivbruket i Lipovo satt i brann, men bruket vokste og kollektiviseringen fortsatte. I 1924 ble det åpnet barnehage for de som arbeidet i kollektivet, og i 1925 fikk kollektivet sin første traktor. Dette var i seg selv nærmest en revolusjon, og igjen var det mange som var skeptisk til denne nyvinningen. Det ble midt på 1920-tallet åpnet en skole for bondegutter hvor de kunne studere til nittenårsalderen. I 1927 kom den første radio til landsbyen og kollektivet, og fra da av ble det lyttet på «Stemmen fra Moskva». Kollektiviseringen av jorden fortsatte ut gjennom 1920-årene. Jorden ble tatt fra de velstående bøndene og innlemmet i kollektivet. Den russiske sosialistpolitikeren, mensjeviken Rafael Abramovitsj, forlot landet etter revolusjonen og benyttet friheten i vest til å forfatte artikler og skrifter som fikk stor utbredelse i de frie landene utenfor bolsjevikenes kontroll. Han skildret situasjonen i hjemlandet i 1930-årene. 25.000 bolsjevikkommissærer ble da sendt utover landet med ubegrensede fullmakter til å gjennomføre kollektiviseringspolitikken. Med bakgrunn i forhåndsoppsatte lister for hver enkelt landsby, ble velstående bønder fratatt produksjonsmidler som maskiner, forråd, korn, bygninger og buskap. De ble sammen med sine familier midt på vinteren jaget ut av hjemmene sine. De som var motvillige ble skutt eller fengslet og ført bort i godsvogner. De som ikke ble skutt ble sendt til tvangsarbeid nordpå. Dette skjedde vinteren 1929-30 over hele Sovjetunionen. Man gikk til verks med den største hensynsløshet og umenneskelighet. Det foregikk også massehenrettelser i forbindelse med tvangskollektiviseringen. Ti-års-jubileet for dannelsen av kollektivet i Lipovo, med sitt nye navn Obuhovo, ble markert med store festligheter. Folketallet i kollektivet hadde da mer enn femdoblet seg siden starten. I 1933 talte kollektivet 396 mennesker. Under femtenårsmarkeringen i 1934 ble det avduket statue av Lenin, et monument som har en sentral plass utenfor kulturhuset i landsbyen. På slutten av 1930-tallet fikk kollektivet eget postkontor, bibliotek og fødselsstue. Under et møte som ble holdt i april 1931, bare 11 medlemmer var da til stede, ble det vedtatt at kirken skulle stenges og at bygningen skulle benyttes som skole. Arkadij var da elleve år gammel og må ha opplevd spenningen i lokalsamfunnet nært inn på livet. Noen år deretter bestemte kollektivet at kirken skulle rives fullstendig. Under arbeidet med å rive − 18 −
ARKADIJ
tårnet og få ned kirkeklokkene, ble det benyttet en traktor. Da skjedde en ulykke, datteren til en av riverne ble drept og flere ble skadet. Rivingen ble deretter stilt i bero og kirken ble stående i ruiner. Minnet om uhyggen rundt ødeleggelsen av kirken satt lenge i folket. I 1969 ble en eldre kvinne, som hadde opplevd skjenselsgjerningen, intervjuet i avisen Kirovskaya Pravda. Som liten jente hadde hun vært til stede da de tok korset og kirkeklokken. Hun fortalte at mange hadde vært samlet og at en mann, Mesenov, hadde talt og sagt hvor fritt livet ville bli uten noen Gud. Det var også mange kvinner der og de gråt. Hun hadde sett korset fra tårnet falle i bakken, men fra da av gikk alt galt, la hun til. Først døde den unge datteren til ham som hadde gitt ordren om ødeleggelsene. Kort etter ble tolv barn i barnehagen syke og døde. I landsbyen tolket de dette som et tegn på hvor galt det var å ødelegge kirken.
Scene fra rivingen av en av kirkene i Vjatka-distriktet etter revolusjonen. Foto: Kirov-provinsens arkiv for sosial og politisk historie.
− 19 −
Bjørn Bratbak
I 1960-årene oppstod det en brann i kirkeruinene og det ble besluttet at alt av kirken nå skulle fjernes for godt. Mursteinsrestene av den gamle Oppstandelseskirken fra 1806 ble da benyttet til å bygge et kulturhus, et såkalt «Dom Kultura». Det ble også murstein nok til å bygge et vanntårn for kollektivets vannforsyning. Tårnet ble reist på stedet hvor kirkens alter hadde stått. Kirkegården hvor de gamle gravene var, også for de døde fra Veselki, ble jevnet ut og ble til tomter for kollektivets bolighus og administrasjon. At kirkene ble rasert var ganske alminnelig i sovjettiden. Det samme skjedde i provinshovedstaden Vjatka, fra 1934 Kirov. Der var det før revolusjonen 40 kirker og fem klostre. I løpet av sovjettiden ble antall kirker redusert til en. De kirkene som ikke ble ødelagt ved sprengning eller brann, ble gjerne tatt i bruk som lager, eller til industri. Ute på landsbygda ble kirkene ofte stående tomme og ubrukt, ettersom befolkningen var utdødd eller hadde flyttet. Den store og vakre Alexander Nevski-katedralen fra 1864, som tronet på en av høydene i Kirov, og var synlig så godt som over hele byen, ble sprengt en natt i 1937. Katedralen var tegnet av Alexander Vitberg, født i Moskva 1786 av svenske foreldre. Han var kunstner og arkitekt og hadde stått for de første byggeplanene for Kristus Frelseren-katedralen i Moskva. Før dette hadde han konvertert til den russisk ortodokse tro og tatt navnet Alexander. Arbeidet med Kristus Frelseren-katedralen ble påbegynt i 1817, men arbeidet gikk tregt og stanset opp i 1835. Etter åtte års undersøkelser ble Vitberg beskyldt for økonomiske misligheter og dårlig ledelse og i 1835 forvist til Vjatka. Kristus Frelseren-katedralen i Moskva led samme skjebne som katedralen i Kirov, den ble sprengt av bolsjevikene i 1931. Under president Jeltsins styre ble den gjenoppbygget i årene 1994-2000 og står nå i sin fordums glans og som Moskvas fremste gudshus. I årene etter omveltningene i begynnelsen av 1990-årene har Kirov fått noen av sine kirker tilbake, noen av de gamle ble restaurert, noen er bygget på nytt. I dag har byen Kirov 20 kirker og to kloster, St. Trifon-klosteret for munker med presteskole, og Kristi forklarelses-klosteret for nonner. Det var ikke bare kirkebygningene og kirkens eiendommer som bolsjevikene kastet sine øyne mot etter at revolusjonene og borgerkrigstiden var over. Bruk og vedlikehold ble i stor grad overlatt til de lokale sovjetene. Det kirkelige arbeid ble stadig gjort vanskeligere. Allerede i februar 1918 − 20 −
ARKADIJ
hadde den nye sovjetregjeringen utstedt dekretet som skilte kirken fra staten og innført forbud mot religionsundervisning i skolene. Inngåelse av borgerlige ekteskap ble eneste godkjente vigselsmetode. Blant annet i provinsen Vjatka benyttet bolsjevikene seg på en utspekulert måte av jøder i de militære rekkene til å forestå plyndringen av kirkene. Dette førte til hat mot jødene, som igjen utviklet seg til rene pogromer. Prestene ble klassifisert som sosialt mindreverdige og gjort til «folkets fiender». De mistet dermed sine borgerrettigheter, som for eksempel å få rasjoneringskort for å kjøpe brød, likeså retten til å eie jord. En antireligiøs kampanje ble iverksatt. I februar 1922 ble det sendt en ordre til de lokale sovjetene om å fjerne alle verdigjenstander fra kirkene, også de som ble benyttet under gudstjenestene. Det skulle forklares med at inntektene ved salg skulle gå til dem som led under hungersnøden. Mange steder reiste de lokale menigheter seg mot dette, og det kom ofte til voldeligheter når bolsjevikene kom for å røve gudshusene. Fra årene 1922–23 viser registrene at det i alt var 1 414 voldelige og blodige sammenstøt mellom dårlig bevæpnete bønder og troende og bolsjevikenes soldater med geværer og maskingeværer. Ved disse opptøyene ble 7 100 geistlige drept, inkludert nesten 3 500 nonner. Før revolusjonen var det i 1914 130 biskoper i den ortodokse kirke i Russland, mens antall biskoper i 1941 var redusert til 28. Antall kirker og kapeller var i 1914 78 516, mens antallet i 1941 var redusert til 3 732, tall i henhold til statistikker fra den russiske kirken. Interessante er også tallene om antall personer som regnet seg som ortodokse kristne etter at kommunisttiden tok slutt. På begynnelsen av 1990-tallet var det 16,5 % av befolkningen som regnet seg som ortodokse kristne, mens det i 2013 var ca 70 % som regnet seg som ortodokse kristne, en økning på 400 %, legger den ortodokse skribenten stolt og forklarende til. Kommunistregimets frykt for kristendommen nådde også til våre egne fjernområder, det barske og øde Svalbard. Under Det internasjonale geofysiske året 1957/58 etablerte den polske staten, den kommunistiske Folkerepublikken Polen, en forskningsstasjon i Hornsund på Svalbard. Stasjonen driver forskning innenfor områder som geofysikk og studier av det arktiske miljøet. Stasjonen var de første årene bare bemannet i sommerhalvåret, men har fra 1978 vært i helkontinuerlig drift, sommer som vinter, som regel med en bemanning på 8 til 10 personer. I 1982 reiste de polske forskerne et 10 meter høyt trekors på Wilczek− 21 −
Bjørn Bratbak
Katolsk messe ved korset på Wilczek-odden ved Hornsund. Foto fra boken «The Holy See and Svalbard». Gjengitt med tillatelse fra MSGR. Berislav Grgić, Biskop-prelat av Tromsø.
odden, ikke langt fra selve stasjonen. Korset ble oppført av drivtømmer som var kommet over havet fra Sibir. Det ble reist til minne om unntakstilstanden i Polen, noe som den gang måtte holdes skjult. I februar 1987, mens kommuniststyresmaktene fremdeles hadde makten i Polen, besøkte den polske pater Wojciech Egiert Hornsund og sine polske landsmenn der. Det ble da feiret messe inne i stasjonen, den første katolske messe siden opprettelsen i 1957. Begivenheten ble omtalt i den norske Svalbardposten som ble utgitt i det norske samfunnet i Longyearbyen. Men dermed ble hendelsen kjent for den russiske stasjonen i Barentsburg, og derfra ble det rapportert til Moskva. Fra Moskva gikk meldingene til kommunistregimet i Warszawa. Det gikk ikke lang tid før stasjonslederen i Hornsund fikk klage fra sine foresatte i Polen over at det hadde blitt foretatt religiøse handlinger i forskningsstasjonens statlige lokaler. Da så forskningsstasjonen neste gang fikk besøk av sin katolske prest, våget de ikke å trosse myndighetene i Warszawa, og messen ble feiret utendørs ved det høye trekorset på Wilczek-odden. Dette ble så innledningen til en lang tradisjon. Når katolske prester besøker Hornsund, blir
− 22 −
ARKADIJ
det feiret messe ved korset og steinalteret ved siden av. Flere biskoper har feiret messe ved korset, likeså den polske kardinal Jozef Glemp. Warszawakommunistenes forsøk på å legge hindringer i veien for religionsutøvelsen ved forskningsstasjonen endte med at gudstjenestene i Hornsund feires i Svalbards mektige og naturskjønne omgivelser, en katedral som Vårherre selv har bygget. Etter kommunismens fall i Russland med oppløsning av Sovjetunionen i 1991, fikk også den russiske bosetningen på Spitsbergen anledning til å dyrke sin kristentro. I kulturbygget i gruvebyen Barentsburg ble det innredet og vigslet et kapell for russisk ortodokse gudstjenester. Flere ganger i året besøker prester fra Moskva-patriarkatet gruvesamfunnet. I 1996 inntraff den tragiske flyulykken der 141 russiske og ukrainske gruvearbeidere mistet livet under flystyrten på Operafjellet, ikke langt fra Longyearbyen. Etter dette er det i Barentsburg bygget et lite ortodokst kapell til minne om de mange døde. Vårherres veier er uransakelige!
− 23 −