Den 13 engelen leseprove by Commentum Forlag

Brått og med sterke smerter ligger Marta Voll for døden. Den unge presten Peter Winston blir tilkalt. Gjennom mørke og full storm kjører han mot den avsides fjellgården Varhei for å gi henne velsignelsen. Men Marta Voll vil ikke velsignes, hun vil snakke. Med sine siste krefter slynger hun ut ett begripelig ord: − DRAP!

Sylvelin Vatle mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første roman «Alle kjenner vel presten?» Når hun nå debuterer som kriminalforfatter i «lukket rom»-sjangeren er det med ei forrykende hauk-over-hauk-fortelling, hårreisende spenning til siste side og en ny prest i hovedrolla.

ANMELDEREKSEMPLAR I SOFTCOVERUTGAVE

9 788282 333269 ISBN 9788282333269 ART.NR. 333269

SYLVELIN VATLE

Sylvelin Vatle er født 4. september 1957 på Osterøy. Vatle er utdannet og har arbeidet som sosionom. Hun debuterte litterært i 1991 med Alle kjenner vel presten? som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Hennes litterære produksjon teller ti romaner. Den 13. engelen er hennes første krim.

DEN 13. ENGELEN

SYLVELIN VATLE

DEN 13. ENGELEN

© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282333269 Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

DEN 13. ENGELEN SYLVELIN VATLE

2016

Syl vel in Va t l e

D en 1 3 . engelen

Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står  Tvende ved min høyre smiler tvende til min venstre går  To på vakt ved hodeputen to ved foten dessforuten To meg dekker to meg vekker   Én meg viser alle himlens paradiser

HENRIK WERGEL AND

Syl vel in Va t l e

Jeg skal finne deg. Du lusker omkring meg som en ulv og skjuler deg i flokken. Glisende og grådig gjømmer du dine hensikter i huler og grotter, du ruger over ditt begjær og sikler. Men jeg skal tenne bål foran alle innganger og røyke deg ut. Du tror du har drept meg? Nei. Jeg er svak, for du har svekket meg. Men jeg har ennå krefter til å gripe deg og holde deg. Jeg har ljå og slipte kniver. Jeg skal flå deg mens du vrir deg og skriker, for du er en djevel. Du er min, og jeg skal ta deg. Min morder.

D en 1 3 . engelen

K a p ittel 1

Et skjelett hadde vist seg for Peter Winston. Om formiddagen, i skyene, komplett – med knokler og ribbein. Endatil sømmene i kraniet var synlige. Og over kraniet: en glorie, rund og strålende som på søndagsskolebilder. Kun et øyeblikk, så løyste illusjonen seg opp og dreiv bort. Jeg er ikke overtroisk, tenkte Peter, jeg er prest i den protestantiske kirke. Likevel blei han fylt av ei viss uhygge. Datoen var den 19. august året 1972. Prest. En uvant og irritabel tanke. Han satt foran fjernsynet samme kveld, og registrerte at skyene stadig beveget seg i et urovekkende tempo. Fugleflokker flakset hjelpelaust mellom vindkulene. Kråker eller kaier, vanskelig å si i mørket. De liknet virrende sotflak fra dystre skorsteiner. Én steilet og fløy deretter aleine, den framsto fjørlaus. Det var mer enn fire timer siden den forbigående observasjonen av skjelettet, og storm. Sterk og aukende, eiketrærne i prestegårdshagen bøyde seg knirkende. Seinsommerlauv blei slitt fra greinene og tørrkvister knakk. Peter Winston konsentrerte seg om de ovale bildene, antenna rugget i vinden og skjermen flimret grønt. Han slengte de lange beina på salongbordet, fremdeles barbeint etter badet. Kald i nakken. Håret krøllet seg fuktig over halslinninga, han geipte mot uværet utenfor. Fotball7

Syl vel in Va t l e

kamp, fjerne bilder fra en arena der lite sto på spill. Huden på armene prikket seg, gåsehud. Ei naturlig følge av heftig trekk fra de stengte vinduene, tenkte han. Dette forbannede, gamle huset. Motvillig reiste han seg og hentet sokker, omsorgsfullt strikket av mor i dagene før jul. Store tøfler og ei grå ulltrøye, han deiste på nytt ned i stolen, lente kroppen tungt mot ryggstøet og bannet lydlaust. Spillerne beveget seg omtrent som fuglene utenfor, rykkvis skimrende og langt unna, hit og dit, mørke og flakkende. Som sognebarna mine, tenkte Peter. Ulltrøya klødde mot de nakne overarmene. Han var i et elendig humør. Det var tidlig lørdagskveld og skjelettet hadde naturlig nok forstyrret tankene. I tillegg var det skuffelsen etter forrige søndags gudstjeneste, den verket fremdeles i brystet, sto som en dolk. Frustrasjon, irritasjon, pokker – det begynte å hagle. I august. Hva gjør jeg her? Like fra søndag middag hadde dette spørsmålet gnagd i hjernen, som en stygg slager man ikke blir kvitt. I over seks døgn altså, snart ei uke. Tabbe. Det er på grunn av far, tenkte han. Selvfølgelig var det idioti å søke denne stillinga. En komplett tåpelighet å stille seg opp foran denne menigheten søndag etter søndag. En gjeng neandertalere og uopplyste ignoranter, tradisjonalister og inntørka bondetamper. Hvorfor hørte jeg ikke på far da han advarte, hvorfor sto jeg på mitt? Hva var det som for i meg og fikk meg til å søke, takke ja som eneste kvalifiserte, pakke pipekragen og følge rutebåten ut i svarte havgapet? Det var søndagsgudstjenesta som plaget Peter, hans første. Nyutdannet og entusiastisk, blodfersk og dyktig, han hadde innkassert et strålende vitnemål. Mottatt beundrende klapp på skuldra og stolte smil fra foreleserne, lykkeønskninger fra misunnelige medstudenter og svulmende foreldre. Så kom dagen for den første preika, forrige søndag. Han hadde job8

D en 1 3 . engelen

bet innbitt. Søkt i utradisjonelle kilder og gitt av seg selv, fordjupet seg og løftet sitt sinn, aust av sin viten. Han hadde holdt opp sin flammende fakkel og pekt på spennende veier inn i stoffet, inn i skrifta. Som en Moses, kunne man hevde, men tilhørerne skjønte det ikke, de fattet ikke bæret og så bare overflata. Folk slumret seg gjennom preika hans, gjespet og hostet, harket og snufset. De hysjet på unger og hvisket med sidemannen, nugget i ektefellen og sugde kamferdrops. Samtalene etterpå avslørte grunnheten deres med pinlig tydelighet. «Ja, det var nyttige ting presten minte oss om i dag, vi er jo alle tvilere, det er ikke så greit bestandig ...» Overflatiske ytringer, innlærte fraser som den slags folk lirer av seg under kirkekaffen. «Jaja ... Man får holde fast ved barnetroa så godt man kan, en stakkar må huske på å be om tilgivelse. Og å takke.» Så hadde de husket å takke, da – for «ei god og oppbyggelig preik». Ja og ha. Amen. Peter slurpet gloheit, nytrukket kaffe og smattet irritert. Telefonen kimte i det samme og han reiste seg motvillig, bortimot krigersk. Endelig hjemme etter en svett andakt i kapellet på Juvsetheimen, ravende pasienter som bablende brølte ut sin dårskap i skrallende akustikk, hvitkledd personell med nøkkelknipper. Årvåkne blikk og døve ører. Telefonen lød stadig mer ilter. Lørdag og fotballkamp, kaffe og preikefri helg, ingen planer og beina på bordet. Så må selvfølgelig noen avbryte. Hvem kan det være nå, da, Bente eller Beate? Huff. Mor, kanskje? Ille. Eller far? Verre, far gir seg ikke. Far slår seg ikke til ro med et halvhjerta «Jo da, far ... Det gikk heilt greit.» Far vil ha detaljer fra andakten slik han ville ha det etter preika. Far vil vite alt om tekstvalget, hvordan menigheten reagerte på tolkningene og hvordan andakten forløp. Han vil stikke og pirke og vri til fadesen avsløres og kapitulasjonen rykkes nærmere. «Jada, du hadde rett, far! Det var en (helvetes!) tabbe å søke seg hit, jeg kaster mine dyre9

Syl vel in Va t l e

bare perler for en flokk svinerøktere, og det skal man jo ikke.» Så ville far nikke tilfreds og alvorlig langt der borte på kontoret sitt under bibelbroderiet og minne om at «Jaa ... Joo ... Dette hadde jeg nok kanskje regnet med, som du sikkert husker at jeg sa? Slik var det jo også den gangen jeg selv virket der ute ... Folk i Underbygda lar seg nok ikke endre over natta. Derfor antok jeg at du ville støte på denne typen utfordringer, det nevnte jeg vel for deg også?» Og så etter noen familiære runder hverdagssnakk (Bente? Beate?): «Du vil ikke se deg om etter et kall som ligger litt nærmere, da, Peter, noe mer urbant? En mann med ditt intellekt og dine eksamensresultater ... Det dukker nok snart opp en stilling nærmere byen, veit du. Ja, jeg skal selvfølgelig mer enn gjerne holde utkikk etter noe passende, noe som kan utfordre teologen i deg. Jeg kan nok trekke i et par tråder også, – om du ønsker det selv, da, naturligvis ...» Ikke som jeg vil, bare som du vil. Peter skar ei grimase, rustet seg og løftet opp telefonrøret. – Peter Winston jr. – Presten? Han geipte på nytt. Et sognebarn. Mann. – Ja. – Det er Konrad her. Konrad Voll. Jeg ringer på vegne av Marta. – Javel? – Marta Voll, tanta mi. På Varhei. Hun er sjuk. Peter lukket øynene og gnei øyebrynene hardt med den ledige hånda, han gnukket til huden svei. – Huff da, det var leit å høre. Har du snakket med legen? – Hun vil gjerne snakke med en prest. Med deg, da, meiner jeg. Peter skar tenner og beit seg i tommelneglen. – Akkurat nå? – Stemmer. Så fort som mulig. 10

D en 1 3 . engelen

Glassrutene klirret, en gjeng arge djevler hadde stilt seg opp med skitne vaskebøtter og spylte vinduene fra utsida. Stormen sto på for å sprenge vindusrutene, uværet ville inn. Men prestegården kjempet imot, spente krokryggen og ynket seg under klaprende takpanner. – På telefon? – Det går ikke, Marta har ikke telefon. – Hvor ringer du fra, da? – Fra nabogården. Eller ... nabo og nabo fru Blom, gården er jo et godt stykke unna, da. Jeg måtte ut i bil og kjøre langt pokker i vold for å ringe – fy faen for et vær. – Og hvor finner jeg Marta? – Sa jeg ikke det? På Varhei. (Sukk.) – Og hvor ligger Varhei? – Heilt øverst. Oppe på fjellet, meiner jeg. Den øverste av gårdene her oppe. Denne Konrad Voll kommer nok ikke fra bygda her, tenkte Peter, han snakker tjukk bydialekt. – Jaha. Og hvilket fjell snakker vi om? Stemma avslørte irritasjon, Peter hørte det selv. Han hentet seg inn med et kremt og fortsatte. – Ja, jeg har akkurat begynt i denne stillinga og kjenner ikke navnet på de ulike gårdene ennå. Eller fjellene. – Å, er du ny? Ja, da så. Romledalsfjellet. Du kjører inn langs Oldersdalsvatnet, ikke ta av mot åndssvakehjemmet, Juvseterheimen eller hva det nå heter, kjør andre veien. Det står et skilt i krysset. Fortsett mot Olderdalen og følg traktorveien opp. Like forbi fossen, den er forresten svær nå. Vi kjørte der tidligere i dag, spruten står langt utover veien, så det kan være en fordel å holde øynene åpne, for å si det sånn. Rett og slett en helvetes vei om presten vil unnskylde min latin, men det går. Kjør oppover til du er på snuplassen, der parkerer du. Det står et par biler der fra før, så det kan bli litt 11

Syl vel in Va t l e

trangt om plassen, men du får det til. Der ifra må du gå, et par hundre meter bare, kanskje litt mer. Det går ei slags trapp opp fra snuplassen, i berget der, noen trappetrinn. På toppen ligger husene. Peter stønnet innvendig. – Og legen? – Hah! Du veit, i denne kommunen her ... Slike folk er umulige å få tak i, han er visst ute på ei av småøyene. Men sentralen fikk i det minste fatt i en sjukepleier, student. Hun stikker oppom, tror hun er på vei nå. – Javel. – Ja, da kommer du, da? – Det er jo en elendig sikt ... – Ja, fy faen. Kjør forsiktig og pass på i svingene. – Svinger? – Jøss, ja, svingete og bratt. Marta ligger i kårhuset, den grønne bygningen nærmest fjøset. En kort hilsen og Konrad Voll la på. Peter krøllet tærne i sokkene, han frøys. Huset klamret seg til giktbrudne grunnmurer, Peter klemte kjevene sammen og stirret mot stormen. Er det tjenesteforsømmelse å droppe det? Farens ord meldte seg straks, tydelige og gjennomtrengende. Emissærstemme. Tale-ved-bordetstemme, preikestolstemme, kandidat-til-biskopstillingastemme: «Du har ordet i di makt, Peter, det er sikkert, og du har den teologiske forståelsen. Men husk gjerningene. Det er arbeidet du utfører mellom prekenene som er det virkelige arbeidet, de gjerninger du utretter for sognebarna. Det er slik di tro skal vise seg, det er dette du skal bli elsket og husket for ...» Peter skulte skrått mot de klirrende rutene, så slo han av fjernsynet. Ikke før corneren var tatt, boksing ut og relativt ufarlig, nest siste spilleminutt. Han stakk bibelen i en plast12

D en 1 3 . engelen

pose, tettet med gummistrikk før dykket og puttet pakka i skulderveska. Han blåste luft mellom tennene, hentet regnfrakken fra skapet i entréen og stakk beina i gummistøvlene. Varhei. Romledalsfjellet. Olderdalsvatnet. Huttetu. Veiskiltet holdt tappert stand mot vindrossene, det klirret og peikte med frosne metallfingre: JUVSETHEIMEN. OLDERDALSVEIEN. Å kalle underlaget han nå skulle snu inn på for «vei», var taktfullt inntil det komiske. Sørpete krøttertråkk var mer dekkende, et par hjulspor i gjørma. «OLDERDALSÅKEREN» burde det ha stått, den virkelige veien takket for seg og fortsatte mot Juvsetheimen. Vindusviskerne ba pipende om nåde, Peter bøyde ansiktet fram over rattet og myste. Blad og kvist haglet mot frontruta før de blei spylt videre og fortsatte si ville ferd. Stormkast og graps, strømmende gjørme, ville far ha snudd? Kanskje. Forbi fossen, sa Konrad Voll, hvor er nå denne fossen, da? Heile Olderdalsveien er jo en forbannet foss. Stien slingret seg langs et vatn, Olderdalsvatnet. Et par gjerrig utplasserte lyktestolper lyste opp vassflata, sparebluss over skummende bølger, Olderdalsvatnet spiller i natt rolla som storhav. Han bautet forbi en knaus. Der var fossen. Stor og hvit plasket den over stien, en vassdemon. Dette er galskap, tenkte Peter. Rein, ravende galskap, jeg er en idiot som ikke snur. Men han snudde ikke, det var denne tanken på hva faren ville ha gjort. Selvfølgelig blandet sammen med ansvar for den gamle tanta i sjelenød. Og ganske særlig tanken på at en sjukepleierstudent så uforferdet hadde sagt seg villig til å «stikke oppom». «Hun», sa Konrad. Ei jente, altså, han så baklysene hennes i fjellsida. To svinsende, røde lykter som kvikt vrikket seg fram gjen13

Syl vel in Va t l e

nom svingene. Man snur ikke, man tar sitt ansvar, man er ingen pingle. En trommende bilvask og fossen var passert. Neste utfordring: kom deg heilskinnet under fjellhammeren der, den med knyttnevene. Massivet blei plutselig opplyst i et lynglimt og viste fram et imponerende nesegrev over en gapende kjeft, ei beksvart revne som i lyset skapte illusjonen av å åpne seg. Så smalt det. Torden. Skremmende nært, fulgt av mors kjærlige formaninger i øregangene. «Fantasien, gutten min ...» Peter kneip hardere om rattet og gasset opp. «Nå må du ikke la fantasien løpe av med deg, da, veit du, vennen.» Han fulgte fjellveggen tett, durte framover i hjulsporene etter sjukepleieren, stadig oppover og stadig smalere. Stormen skøyt kuler mot karosseriet og gravde grøfter under dekkene. En snuplass og ei trapp, det hørtes jo nærmest sivilisert ut da Konrad Voll forklarte. Ei trapp ut i villmarka, og et par hus på toppen. Men Peter så inga trapp, kun djupe fossejuv mellom steile berg. Kan folk virkelig bo der oppe mellom taggene? Et kraftig lyn fikk ham til å tygge seg i tunga, nytt tordenskrall. Det smalt i samme sekund som det lyste, fjellhylla vibrerte. Nå snur jeg, der gikk grensa, den dumdristige sjukepleieren må vær så god kjøre videre, jeg bakker ut, takk for meg og fred være med dere. Nei. Det var for seint. Han kunne ikke snu, stien langs fjellhylla var for smal og søla for glatt, skal jeg ta sjansen på å rygge? Alle de skarpe svingene tilbake, like ned til Ilterfossen og Diabolderdalsvatnet? Peter likte ikke å rygge, han gnog tenner og bannet høyt. Da lød et smell, ikke torden, skarpere, et øredøvende brak fra området like over baklyktene hans. Så fulgte et bulder og flere vibrerende slag. Noe faller, kant i kant og fryktelig tungt. Lårene skalv mot setet og rattet ristet mellom fingrene. Det er fjellet, tenkte Peter. Fjellmassivet med kjeften og knyttnevene, det raser ut. Han krøkte 14

D en 1 3 . engelen

kroppen sammen og trampet gassen i bånn, bilen skøyt fram og sklei samtidig mot stupet. Han vrengte over, hardt, mot fjellveggen, ingen kontroll, spyttklumper på tunga og seigt slim. Han åpnet døra, hostet og gurglet. – Herregud, hjelp meg ... Trollhammeren! Kjeften har revnet og nesa faller av.

Syl vel in Va t l e

K a p ittel 2

Bilen sto tverrvendt med frontlyktene mot fjellveggen og bakparten utenfor stupet, den vippet. Peter åpnet bildøra og smøyg kroppen ut, han følte ingenting annet enn vinden som sjokket mot ansiktet. Knærne huket seg sammen i lyset fra de veivende frontlyktene, steinstøv stakk i lufta. Bulderet lød sterkere nå. Han var ute. Skarpe smell fra kloss hold, grunnen skalv mens våt grus rant under gummistøvlene. Karosseriet skramlet og knirket, som ei skute. Et lyn blendet langs metallet og flashet i sidespeilet mens tordenbraket gjallet i fjellsidene og stupte ned fossegjelet. Så blei det stille. Det er merkelig, tenkte Peter. Som om jeg har blitt døv. Men han var ikke døv. Vind og regn, han hørte torden og småstein på vandring. Likevel var det stille. Som følge av raset, raset overdøvde alle andre lyder slik skarpt lys gjør folk blinde midt på dagen. Derfor virket fjellet taust. Et siste steinsprang fikk ham til å fare sammen, det haglet forbi med et voldsomt ekko. Peter klemte kroppen mot fjellsida og gapte, et grått fiskeyngel i regnet. Sakte snudde han hodet oppover og glodde, bilen til sjukepleieren kunne skimtes i silregnet. Han så som gjennom ei bilrute i regn, hun rygget. Lys bil, ei folkevognboble. Hun åpnet døra og steig ut, satte sjøbein og dro regnfrakken tettere, den er hvit, tenkte Peter. Et rop. 16

D en 1 3 . engelen

– Er det folk i bilen? Sjukepleieren roper. Han hørte ordene som om de blei gurglet gjennom vatn og registrerte at han skreik tilbake. Skingrende og stygt som ei kråke. – Nei! Kjør! Vi må videre oppover, vekk herfra! Stemma lød forvridd. Hun må ikke komme nærmere. Så pass må hun da fatte, hun risikerer å presse meg utfor. Han vaklet fram foran bilen og vinket med begge armene i lufta, store bevegelser. Som på ei flystripe. – VEKK! Han kjente det, men snudde seg ikke. Fjellhylla knuste sakte og omdannet seg til grus, det var vekta fra bilen. Kanten smuldret til en foss av glidende småstein og rant utfor. Takk Gud for at jeg ikke rygget. – Dra deg VEKK! Men så se til å komme deg unna, da! Du sperrer meg inne. Han tok et par lange steg fram for å jage henne, før han snublet og stupte. Rett på trynet, søla sprutet mot ansiktet. – Gikk det greit? Hun sto like over ham, Peter kløyv opp på knærne, han kikket. Røde støvler. Ei grein hang over stupet bak og bilen vippet, to jagende lysstriper. – Vi må vekk. – Klarer du deg? Han stavret mot bilen hennes og kravlet inn på passasjersetet, hun smatt på plass bak rattet og tråkket på gassen. Hardt, bobla spant. Grunnen føltes gradvis fastere og frontlyktene blei stadig feitere, en trygghet. Peter savnet et ratt å holde seg fast i, han knuget skulderveska på fanget som ei kjerring. Tryggheten, den spredte seg i lyskjeglene hennes. De nådde snuplassen, hun lirket folkevogna inn mellom to større biler. Peter sjekket fjeset sitt i passasjerspeilet, det var nifst. Ville øyne innrammet i våt leire. Han åpnet døra og steig 17

Syl vel in Va t l e

ut, beina sjanglet. Sjukepleieren blei sittende ved rattet. Hun holdt fast med tynne fingre, pustet sakte og roet seg. Han gikk en runde på parkeringsplassen, beina prikket som om de manglet blod. Hun sveivet ned vindusruta og kikket ut, store øyne. Kraftige lepper, håret var dekket under hetta. Hun la ei spinkel hånd i vinduskarmen og Peter registrerte den mørke neglelakken på fingrene hennes. – Fy faen, det var nære på. Og så bilen din, da! Håper du har forsikring? Veien er jo fullstendig knust. Du hadde griseflaks som kom deg ut. Hun mønstret ham i regnet, rennende sminke, Peter svarte ikke. – Skal du opp til Marta? Peter nikket. – Ja. Jeg er prest. Og ... Jeg ... har forsikring. Han smilte stramt og rakte fram hånda. Den var skitten, men hun greip den likevel gjennom bilvinduet. Et kraftig håndtrykk fra spinkle fingre, varmt. Raskt og vått, heile tida stirret hun. Grønne øyne. – Prest? Jøss, er hun så dårlig. Stakkars Marta, og for en dag å bli sjuk på. Raskt greip hun en koffert fra passasjersetet, stengte ruta og åpnet døra. Beina virket tynne i støvlene. Peter fulgte henne langs gjerdet. Hun løp fort mot grinda, holdt kofferten fast mellom knærne og lirket med låsen. Den åpnet seg ikke og hun bannet sakte, inderlig og stygt. En enkel mekanisme, tjukk streng viklet i oval og tredd over grindstolpen. Hun sparket hardt i stolpen og ventet, blåste langs de mørke neglene som om fingrene var ei panfløyte. – Fingrene mine streiker i drittværet, klarer du å åpne? En hårlokk hadde klistret seg i sminken. Blond. Peter lirket strengen over og åpnet grinda. Hun slo den ene støvelen mot den andre. Et ujevnt tråkk gjennom mørket. Peter gikk 18

D en 1 3 . engelen

foran, han følte seg fram med gummistøvlene. Løftet foten og satte snuten ned, som ei bikkje i jakttida. Sjukepleieren halset bak, hun peikte og hakket tenner. – Vi skal opp trappa mellom de to knausene der. Så mørkt det blei, da, vi skulle ha hatt ei lykt. Flytt deg, jeg går foran, jeg er tross alt litt kjent her ... Hun brøytet seg fram og løp opp trappa, ei blanding av fjellhyller og skeive steinheller. Et lyn reflekterte i bergsida og fikk regnfrakken til å skinne, flagrende og hvit. Peter fulgte etter, trinnene skimret. Denne situasjonen kan jeg bruke i ei preik en gang, tenkte han. Da han fikk hodet over kanten skimtet han straks lysene fra gården. Sjukepleieren hoppet mellom dammene, reflekser blinket i vatnet. Vi likner fugler, tenkte Peter. Ei kråke og ei svane, hit og dit i vinden. Iltert hundeglam lød like i nærheten, ikke fra husene. Sjukepleieren skvatt og for en tanke sammen, hun sakket farten og snudde seg etter lyden. Peter passerte henne, han ventet ikke. – Hunden til Marta. Den løper fritt. Ikke bry deg om den, den kommer ikke fram når det er fremmedfolk her. Den bare markerer seg. Andpustent småsnakk bak ryggen hans, hun snakket mens hun løp, for å berolige seg selv antakelig. Som om en simpel gårdshund kunne by på problemer sammenlignet med resten av denne galskapen? Peter svarte ikke. Han plasket storføtt framover langs ei rufsete løe med skifertak og fortsatte mellom grøfter og pytter mot et lavt hus, grønnmalt og avskallet. Kårhuset. Han var framme ved døra. Et bislag hadde en gang i tida dekket steintrappa, nå var utbygget borte. Kun noen morkne rester sto igjen, et par halvråtne, mannshøye stolpebiter dekket av mose og grønske. Peter banket hardt noen ganger før

Syl vel in Va t l e

sjukepleieren nådde fram. Hun reiv opp døra og tråkket inn, ubedt. – Har du tenkt å bli stående der ute på trappa til du fryser i hjel? Ei ilter plystring lød gjennom nøkkelhullet. Peter steig etter, inn i entreen. Han la tyngde mot dørbladet og presset døra i lås. – Er det noen her – ? Stille. De sto drivende våte på et golv av grove steinheller. Et par store støvler var plassert ved veggen og en grå ryggsekk hang på en spiker ved døra, det luktet kjeller. Sjukepleieren dro hetta ned og slo væte ut av håret. – Herregudogfader, så våt jeg er. Og kald, fy faen. Hallo – ! Stuedøra knirket og ei kvinne kom til syne. Mager, ikke gammel, toppen førti. Rask i kroppen og kvikk i blikket. Altså er det ikke Marta, tenkte Peter. Marta er gammel og sjuk, dette må være ei av hennes pårørende, kanskje kona til Konrad? Ei prismekrone dinglet fra takbjelken i rommet bak. – Vi må ha fatt i en telefon, sa Peter. Hun steig ut i gangen, døra sto fortsatt åpen. Lysekrona var for svær for den trange stua. – Telefon? Det har vi ikke, da må dere ned til nabogården. Et par glassprismer hadde knust, skårene glinset i grønt. Glasset var tilsølt av størknet talg. Lysestumper av ulik høyde sto plassert i de skeive stakene, det var nok lenge siden lampa hadde blitt brukt. – Nabogården? – Ja. Gården nede ved Olderdalsvatnet, det er den som ligger nærmest. Der har de telefon. Kvinna kikket, nysgjerrig i lampelyset og usminket. Et gullkors skjulte seg i kløfta mellom brystene, kraftige bryster om man sammenlignet med kroppen for øvrig. Hun har forresten store hender også, tenkte Peter. Med giftering, hun 20

D en 1 3 . engelen

er nok kona til Konrad. Sterke fingre, permanentkrøller, stirrende øyne og senete hals. – Er du presten? Blå øyne, nesten som bær. – Ja. – Og så er det jo deg, Linda, jeg så nesten ikke at det var deg med det samme, takk for sist. Huff, dette været. Nei, sånn som du ser ut, da, eller så våt du er, meiner jeg. Kom inn til ovnen og få varmen i dere, begge to, jeg skal finne fram et par håndklær. Hva er det dere vil ringe om, da? Linda, tenkte Peter. Sjukepleierstudenten heter Linda. Lyset strømmet sparsomt fra et par elektriske vegglamper med gule skjermer og fra ei stålampe over lenestolen ved strikkekorga. Lysekrona henger til pynt, som i ei kirke. – Fjellet raste ut. Det lød tørt som ei nyhetsmelding, men hjertet hamret da han sa det. Kvinna var på vei etter håndklær, effektiv. Nå stoppet hun og ropte, forbløffet. – Hva, gikk det ras? – Ja. Lenger nede. Omtrent en kilometer fra snuplassen. Svære greier, et fjellmassiv falt ut og knuste veien. Han skalv da han sa det. – Trollhammeren, sa Linda. – Veien er smadret. Trollhammeren, tenkte Peter og stakk hendene djupt i de våte frakkelommene, knyttet og åpnet dem. Som jeg selv døpte den til, en kjeft og et nesegrev. Kvinna bleiknet. – Men i all verden ... Så dere det? – Ja. Vi var like under. – Hva sier du, like under raset? Så godt at dere berget dere, da. Ja, det måtte jo skje en dag. Huff, vi har snakket med Marta om det. Sprekken i det stygge fjellet, den har jo stadig utvidet seg, vi har ventet på at det skulle skje ei ulykke. Huff, så fælt. Jeg hørte jo at det smalt og trodde selvfølgelig at det 21

Syl vel in Va t l e

var torden. Så var det altså Trollhammeren som kom, nei, så nifst. Dere må få tørket dere. Hun småløp mot kjøkkenet og kom tilbake med håndklær. Heile tida snakket hun om fjellhammeren, den stygge sprekken og den elendige veien, kommunen som ikke gjorde noe. Hun stønnet og snufset i nesa, nervøst. – Huff, det er fryktelig. Heilt forferdelig, og veien er ødelagt. Nei og nei, se her, tørk håret og få varmen i dere. Blei veien mye skadet? – Fullstendig. Hammeren tok med seg et drygt stykke av fjellhylla under, en stor del av veien er vekk. – Kommer vi ikke forbi? – Nei. Det er umulig. – Så skrekkelig! Da får dere ikke ringt, vi er jo isolert her oppe, vi, da. Stakkars Marta som er sjuk og all ting. Mannfolkene må få undersøkt rasstedet så snart det lysner. Kanskje det er mulig å komme seg rundt? Linda ristet hardt på hodet, væta skvatt fra hårtuppene, lys blond. – Tviler på det, hullet er digert og veien er skrellet bort. Like inntil glattfjellet, flere meter bredt. Det er livsfarlig å bevege seg der nede, grunnen er porøs. – Det er det verste ... Så godt at det gikk bra med dere, da, i det minste. Huffameg, nei og nei, og så Marta, stakkars. Linda greip kofferten, den stod ved ytterdøra. – Hun har hatt hodesmerter, forsto jeg? Kvinna nikket. – Aldeles fryktelige. Og det blir visst bare verre og verre, hun klarer ikke å snakke reint lenger. – Jeg undersøker henne nå med en gang, regner med at hun fremdeles ligger i kammerset? – Du må da få tørket deg først. Vent litt ... se her. Kvinna holdt fram et rosete, sammenbrettet håndkle. Stof22

D en 1 3 . engelen

fet spredte ei lett såpelukt, Linda frotterte håret raskt. Kjappe og bestemte bevegelser, så greip hun kofferten på nytt og snudde seg mot Peter. – Vent her til jeg har undersøkt henne. Et raskt kast med det fuktige håret, så forsvant hun gjennom gangen mot kammerset. Peter vrengte av seg regnfrakken. Han steig ut av støvlene og gikk inn i stua. Foran vedovnen seig han ned på huk, beina vibrerte. Håndflatene åpne mot ilden, varmen spraket, tørre brakekvister. – Huff, du trenger visst både et bad og reine klær, har du falt? Det er ikke så lett her oppe, det, å få seg et bad. Jeg kan i det minste finne fram et vaskefat og koke opp noe vatn. Tenk, ras. Og så veien, hva skal vi gjøre nå, da? Jeg trodde det var torden. Men det var noe merkelig med de lydene, de kom liksom fra jorda, ikke fra lufta, og da burde man jo tenke på dere som skulle komme, man burde ha løpt ut for å se etter dere. Men jeg har jo aldri opplevd ras før, så jeg visste ikke ... Huff, nei, dette var ille. Og nå kommer dere vel ikke hjem igjen? Han svarte ikke. Ordstrømmen, den minte om mora. Som å drive i elvevatn med sol mot ansiktet, blinkende varmt over magen mens kulden glefste i rygg og rumpe. Mora som løp fram og tilbake langs landstripa og formante. «Forsiktig!» Fra jorda, ikke fra lufta. Da burde man tenke på dette som skal komme, jeg vil huske alt, tenkte han. Jeg vil bruke det i ei preik en gang. Hva vil far si når jeg forteller om raset? Og mor? Det blå blikket mot bakhodet, to kuler, han snudde seg ikke. – Var det nære på at raset tok deg? Hun hadde nærmet seg og snakket plutselig lavere, intimt. Han reiste seg brått. – Jeg var like ved rasstedet, ja. Hun sjukepleieren, Linda, var litt lenger framme. Og heldigvis kom det ingen bak. 23

Syl vel in Va t l e

– Nei. Hvem skulle det ha vært? Han snudde seg og tok imot håndkleet, sendte henne et smil. Kunstferdig, raskt og en smule for kaldt, han merket det selv. – Ja. Det kan du sannelig spørre om. – Bianca. Hun nikket da hun presenterte seg og glodde mens han tørket håret, hendene hennes levde med i bevegelsene. Bianca vil nok helst overta håndkleet og tørke meg selv, tenkte Peter. Han glattet fingrene over luggen og rakte fram ei hånd, den var skitten. – Peter her. – Du må ha hatt englevakt. Få av deg de våte klærne, jeg skal tørke opp. Peter tenkte på det drivende skjelettet, stadig jaget det gjennom hjernen med glorien sin, han svarte ikke, hun ventet. – Ja, nå ser det jo ut til at dere må bli her. Hvor skal dere bo, da, tro? Det må vel nesten bli her, det, i kårhuset. Vi er så mange oppe i hovedhuset nå. Mat har vi jo, heldigvis ... Hun gikk mot kjøkkenet, skramlet med en kjele og skrudde opp for vatnet. Peter tenkte på overnattinga og på Linda. Og på Marta, det er sannelig best for henne at hun er skikkelig sjuk etter alt dette oppstyret, tenkte han. Regnvatn dryppet fra ermene på strikketrøya, lukt av våt sau, han vrengte den av. Buksene klistret kaldt mot lårene, lim. Sokkene satte spor som etter en myrnøkk. Bianca kom tilbake, småløpende i tøflene. – Her er tørre ullsokker. Hun holdt fram et par lodne, feite beist, fulle av stoppinger. – Ta disse. Men først må du få på deg tørre bukser, ellers renner væta rett ned i sokkene igjen. Ta av deg buksene, så skal jeg finne fram noe tørt. Hun blei stående der med sine trillrunde blåbærøyne, hva 24

D en 1 3 . engelen

venter hun på? Åpne håndflater, irriterende hjelpsom. Han flyttet seg bort fra henne, et par skritt bare. Sokkene surklet, numne tær, med armene over kors stirret Peter gjennom vinduet, han snudde seg ikke før gangdøra klikket i lås. Av med sokkene! Barbeint tråkket han seg ut av de våte buksene, raskt, han sparket som en skolegutt. Så dumpet han ned i lenestolen og slukket stålampa. Et saueskinn lå i stolen. Eller geit, ragg, pelsen stakk mot de nakne lårene. Som å klemme faren god natt, en følelse av å få utslett. Bianca kom tilbake, tripping og tasling. – Nei, men sitter du her i mørket? Det var lite klær å finne, dessverre, kun et teppe. Kjapt brettet Peter teppet omkring livet og skiftet sokker. Bianca satte seg ved bordet, overkroppen lente en tanke framover og korset dinglet fritt. – Stakkars Marta. Hun har snakket tull i heile ettermiddag og kastet opp. Det er fryktelig. Peter svarte ikke, og hun senket stemmen: – Men egentlig er det jo litt merkelig, også. – Merkelig? – At hun blei så plutselig sjuk, meiner jeg. Peter forlot ragget i lenestolen og satte seg ved bordet. Ordstrømmen og det dinglende korset, han holdt hardt i ullteppet og prøvde å konsentrere seg. – Det skjedde plutselig, altså? – Ja. Eller ... Marta har jo vært sjuk ei stund, hun fikk disse beinbruddene. Han dro stolen sin inn under bordet. I skjul for blåbærblikket, ikke for nær knærne hennes. – Beinbrudd? – Ja, hun falt fra toppen av trappa og brakk beina. Begge to, lårhalsen og den venstre leggen. Ute i gangen der, hun ramlet rett ned fra loftet for et par uker siden. Legen ringte og jeg måtte jo bare slippe alt jeg hadde mellom hendene, 25

Syl vel in Va t l e

jeg da, ikke sant, og reise utover hit, for hun nektet jo å bli liggende på sjukehuset. Bianca fiklet med korset og fuktet leppene med tungespissen. – Du bor ikke i bygda, da, altså? spurte Peter. – Nei, vi bor i byen. Jeg og Albert, min mann, han er Martas nevø. Ulla klødde infernalsk, Peter slapp taket i teppet, luft. Han la hendene på bordflata. – Albert? Det var ikke han som ringte meg. – Nei. Det var Konrad, Alberts yngre bror. – Hvor mange er dere her? – Jeg har jo vært her aleine, stort sett. Med Marta, da, selvfølgelig, jeg og Marta. Det har ikke vært heilt lett, Marta kan jo være litt ... ja, nok om det, man skal ikke snakke stygt om sine nærmeste, og så nå som hun er sjuk og all ting. Huff, nei, aleine med alt. Unntatt når Linda en sjelden gang stakk oppom for å se til bruddene, da. Og så i helga, selvfølgelig, da kom jo Albert utover. Hun sukket og fuktet leppene på nytt, fram og tilbake med tunga, hit og dit som ei øgle. – I går fikk han endelig fri, han reiste utover hit i dag morges. Vi tenkte å starte ferien på Varhei mens vi ventet på at Marta skulle bli bedre, og så skjer dette. Huff, det er forferdelig. Like etter at de kom utover i ettermiddag, Albert tok med seg Konrad fra byen. Og ... Else Britt. Bianca laget en kort pause før hun uttalte dette siste navnet. Hun nærmest spyttet det fram, geipte og himlet med øynene. Ikke mye, men merkbart. Bianca liker ikke Else Britt, tenkte Peter. Han blei nysgjerrig. Interessert. – Er Else Britt kona hans? – Nei. Konrad er ungkar, Else Britt er mora. Mi svigermor, altså. Ja, jeg blei jo ganske overrasket må jeg tilstå. Jeg mei26

D en 1 3 . engelen

ner; Konrad og Else Britt? De to har ikke satt sine bein her på gården siden ... ja, jeg veit ikke når ... krigens dager? De er her aldri. Bianca banket en kraftig finger i bordplata. – ALDRI. Men nå, plutselig. Ja, unnskyld meg ... men det er litt underlig. – Hvis Marta hadde falt og skadet seg er det vel ikke så underlig at de vil hilse på henne. Bianca fnøys. – Det har gått minst et par uker siden hun falt. Nesten tre. De kunne jo like gjerne ha kommet før og gitt meg ei hånd om de så gjerne ville vise omsorg. Hun senket stemma ytterligere: – Og at Marta skulle bli så sjuk med hodepine og oppkast og alt dette fryktelige like etter at de kom ut hit etter alle disse årene, ja, ikke for å virke mistenksom eller noe, men det er jo litt ... ja, rett og slett litt mystisk. Døra gikk opp i det samme og Bianca falt sammen, merkbart, hun blei bleik og blikket flakket. Peter antok at hun angret på sladderen sin, naturlig nok. Ondsinnet. Linda kom inn og gikk fort over golvet, hun stilte seg ved bordet og så fast på Bianca. – Marta er svært sjuk, dessverre. Afasi. Sannsynligvis har hun en hjerneblødning. Uten tilgang til lege og sjukehus har hun svært små sjanser. Jeg beklager virkelig. Bianca reiste seg halvveis. Hun gnei hendene hjelpelaust og satte seg på stolsetet igjen. – Nei, er det sant? Linda nikket alvorlig før hun snudde seg mot Peter. – Om du vil ha noe håp om å snakke med henne før det er for seint, må du skynde deg. Bianca spratt opp. – Du må vaske deg litt først, Peter, vatnet er varmt nå. 27

Syl vel in Va t l e

Hun forsvant ut på kjøkkenet. Linda strakte fram hånda og smilte hviskende: – Hallo, Peter, Linda her. Det er faktisk fornuftig om du lytter til Biancas moderlige råd og tar deg en kjapp kattevask. Hvis Marta får se deg slik du ser ut nå, kan hun komme til å tro at mannen med ljåen har dukket opp.

D en 1 3 . engelen

K a p ittel 3

– Vreng av deg genseren. Peter blei vasket. Han greip etter filla, Bianca voktet den og han nådde den ikke. – I mangel på speil, ja, det fins jo ikke slikt her i huset, er det nok best at jeg vasker deg i ansiktet og på halsen, du må bli heilt rein og det er viktig at det går raskt. På grunn av Marta. Linda fniste, Peter reiv filla til seg og Bianca ga motvillig slipp. Han gneid fjeset. Hun greip håndkleet og ventet, rak i ryggen som en kammertjener. Stram lukt av sunlightsåpe, han rappet håndkleet fra henne med den ledige hånda og tørket seg brutalt, så dro han på seg T-skjorta og marsjerte fort og bestemt på feite ullsokker over knirkende golvplanker. Jeg ligner en idiot i dette ullteppet, tenkte han. Ut i yttergangen, stivbeint marsj over kalde steinheller mot kammerset. En mørk svalgang, han greip veska si og dro fram bibelen, reiv opp plastposen og klemte boka mot brystet med den ledige hånda. Fort passerte han loftstrappa, den var steil som på et skip og uten rekkverk. Her var det Marta falt, tenkte han i det samme. Ned på steinhellene, det er bratt, men ikke særlig høyt. Rart at hun skadet seg så voldsomt, hun må ha vært fullstendig uforberedt på fallet. Kanskje beinskjør? Han var framme ved kammersdøra, presset ned den store klinka 29

Syl vel in Va t l e

og steig over dørstokken, ærbødig som til en preikestol. Han merket hodene til kvinnene bak seg, og stengte. Hengslene skreik, døra var lukket, han var i kammerset med Marta. De to, aleine. Pustelyder lød fra senga, ujevne og hikstende. Ved vinduet brant et stearinlys, skyggene danset over en rullestol. Et par krykker sto lent mot veggen. Moderne krykker. Antakelig var krykker og rullestol utlånt fra det offentlige etter påtrykk fra Linda, til hjelp for Marta så hun kunne komme seg rundt i huset og inn og ut av senga. Et smalt, blankt vindu klirret mot stormen. Svarte glassruter over nattbordet med blondeduk, flammen flakket i trekken. Det likner et alter, tenkte Peter, i et knøttlite kapell. Panelovnen var varm, men Marta frøys likevel. Feber sikkert, høy feber, den vevre skikkelsen skalv. Sky gransket han henne, Marta var ikke gammel. Ikke ung heller, middelaldrende. Langt yngre enn han hadde forestilt seg, noen-og-femti, toppen seksti. Hvor skal man snu seg? tenkte Peter. Hva bør man feste øynene på? Ei feberheit og dødssjuk kvinne aleine i soverommet sitt, en skinnende blondeduk mot mørket utenfor. Stormen trengte pipende inn gjennom sprekker og sprosser, fire ruter. Sprossene dannet et kors mot blinkende svart bakgrunn. Han festet blikket på duken. Marta har nok heklet blondene selv, tenkte Peter. Slik mor gjør, bøyd over heklenåla med tråden buktende mellom fingrene. Han la merke til alt dette fordi Marta virket så sårbar og var yngre enn han hadde trodd. Som mora, omtrent. Midt i livet og likevel halvdød, han ville ikke stirre, ikke på henne, rommet var nakent. Ei sinkbøtte sto ved senga, noen hadde tappet vatn i bunnen for å samle opp spy. Et kapell med renselseskar, taklyset var slukket. Han la merke til Martas hals i blafringa fra kubbelyset, hutrende og vibrerende med djupe skygger. Peter gikk nærmere. Hva bør jeg si, hun sover visst. Kanskje er hun allerede i ferd med å dø? Da åpnet hun plutselig øynene og stirret på ham. Peter 30

D en 1 3 . engelen

fór sammen, han skvatt og svelget, det var blikket. Sugende og oppspilt, hånda hennes løftet seg fra dyna, halsen vibrerte og han hørte ei gurgling. – Ja. Pet ... er! Hun reiste nakken, senene i halsen sto som strukket hesjestreng mens hodet jaget fram og tilbake. Taust, et lydlaust gap. Endelig lot hun armen falle mot dyna og ramlet tilbake, utmattet. Men hun gav ikke opp, innbitt presset hun håndflatene mot madrassen og tok ny sats. Det lød ei lav knurring. Hun karret seg halvveis opp, lukket øynene og pustet hikstende inn, ansiktet blei gradvis rødsprengt. Så løftet hun hendene, begge to, veivet med krumme fingre i lufta som en slags stum velsignelse over en usynlig menighet. Hun gav forsøket opp, mistet lufta og falt pladask tilbake på puta. Huden mot putetrekket, nå var hun bleik igjen, alt i senga er hvitt, tenkte Peter. Eller grått, som kitt. Unntatt håret hennes. Og gapet, det er svart, hun har sine egne tenner. Han så ikke på øynene. Hissig brennende øyne fra bunnen av fuktige kløfter, pupillene løp hit og dit som om hun drømte. Navnet mitt, tenkte Peter, hun sa navnet mitt, det var nifst. – Ja..? – Kom. Et stønn mer enn ei oppfordring, han tok et skritt nærmere og bøyde seg fram. Nølende og ikke for nær, heller ikke for fjern. Raskt fuktet han leppene med tungespissen mens han søkte etter riktig mimikk. Alvor, høytid og respekt. Han smilte, men ikke for mye, kun en betryggende antydning, så kikket han ned på henne, faderlig. Vennlig og overbærende, det blei feil. Et slikt blikk passer ikke, ikke faderlig, jeg er jo bare halvparten så gammel som henne, tenkte Peter, hun er jevngammel med mora mi. Umerkelig lot han ansiktstrekkene gli over i et uttrykk preget av tilstedeværende ærbødighet, fremdeles med et smil, ømt og medfølende. 31

Syl vel in Va t l e

– Du ønsket å snakke med meg, Marta. – Du ... På nytt prøvde hun å reise seg fra putene. Sikkel rant fra munnvikene, det var ekkelt og han svelget, pulsen tiltok. Hvorfor kan hun ikke ligge i ro? – Bare ligg rolig, Marta. Jeg hører deg. – Må ... ikke ... – Så, så, slapp av og hvil deg. Jeg skjønner at noe tynger deg. – Svik ... te! – Hva? Hun bablet. En strøm av ubegripelige lyder, afasi. Det må det være. Afasi, slik Linda diagnostiserte, hjerneblødning, er det slikt som kalles slag? Det er ganske tydelig at noe har gått fryktelig galt et eller annet sted inne i hodet, det er brudd i koblingene hennes, bruddet har rammet hjernen og rasert talesenteret. Afasi. Godt at Linda satte navn på fenomenet, det var fælt å høre på, uhyggelig, en frådende foss av spytt og ulyder, som tungetale, bør jeg gripe hånda hennes? Holde den mellom mine, klappe den og roe henne ned, stryke henne over panna og late som om jeg forstår hva hun sier, skal jeg rope på Linda? Nei, ikke rope, ikke skremme noen, ikke oppføre meg som et nervøst barn, jeg skal klare dette selv. Jeg er ferdig utdannet prest, for pokker, toppkarakterer, jeg skal snakke beroligende til Marta og si noe trøstende. Hva har jeg lært at man skal si? – Pust djupt, Marta. Djupt og rolig. Sånn ja. Med magen, djupe åndedrag nå. Han demonstrerte for henne, sto som en gymnastikklærer og pustet tydelig. Langsomt inn og langsomt ut, det hjalp. I det minste for ham selv, han blei roligere og følte en slags kontroll, vaklende, men merkbar. Etter ei tid gjorde også Marta som han sa, hun sluttet å hikste og pustet roligere. Inn 32

D en 1 3 . engelen

og ut, heldigvis sluttet hun også å snakke og spytte, det var en lettelse. Dette går bra, tenkte Peter og kremtet. – Svikte, sier du? – MÅIKKESVIKTE! Det kom som et pistolskudd, en voldsom salve, kuler og krutt. Han trakk seg unna, hun stirret igjen. Galskap, det har klikket for henne, eller er det redsel? Han registrerte noe i øynene, angst og gru, nakenheten innfor døden. Den må det visst være, synderens skrekk og sjelas skjelving, øyeblikket der man ikke lenger kan forstille seg. Marta står avslørt foran Gud og det skremmer vettet av henne. Det skremte Peter også, hun dør nok nå, straks, øyeblikkelig, det kan umulig ta lang tid. Regnet bølget over rutene, stearinlysflammen vibrerte mellom karmene og fikk dråpene til å leve på glasset der ute, bukte og bevege seg. Peter tenkte på skjelettets øyne og på gamle folks blodårer, makk. Ormer, blanke og grådige, grafsing og fråtsing fra kryp som forsyner seg. Åtseldyr, de sikler i regnet, tenkte han. Døden kravler omkring på vinduet, den glaner og vil inn. – DRAP! Hun hadde snakket igjen. Et begripelig ord, «DRAP», sa hun. Klart og tydelig, stemma hveste det. Så løftet Marta hånda fra dyna og fanget armen hans. Et isnende grep, hun er død allerede, tenkte Peter. Eller nesten, jeg merker kulde i håndflata hennes og frost i fingrene, det lukter råttent her. Grepet låste armen, de blå neglene skar. Hun har drept noen og må fortelle det, hun trenger tilgivelse og tigger meg. Marta er en morder og hun dør. Sett at hånda stivner så jeg ikke kommer meg laus, sett at jeg må brekke fingrene hennes for å få armen unna, én etter én. Kvalmen veltet opp, jeg må ikke spy, ikke på henne og ikke på senga, ikke her inne på rommet. Det er uprofesjonelt. Jeg må døyve kvalmen og komme meg vekk. Han reiv hånda til seg, for hardt, Marta 33

Syl vel in Va t l e

falt tilbake, tennene var store i det åpne gapet. Peter presset fram et medfølende smil og glattet over luggen, så trakk han seg bakover. En meter eller så, toppen halvannen, ikke mer, men utenfor rekkevidde. – Dine synder er tilgitt, Marta. «Om dine synder er som purpur skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen skal de bli hvite som ull ...» Teppet klødde ved hoftene, godt det ikke står blod, tenkte han, røde som blod, det hadde ikke passet, skarlagen og purpur er reinsligere. Drap, jøss. Hva kan hun ha gjort? – Jeg vil lese litt for deg nå, Marta. Han åpnet bibelen der det lå et bokmerke for denne typen anledninger, bokmerket med kors, fingrene skalv, en Davidssalme. – DRAP. Dette ordet igjen. – Hva? – Sverg på ... å hjelpe ... Hun bablet igjen, en flom av gurglende beskjeder fra juvet under nesa. En ubegripelig ordsalat, han skjønte ikke bæret, ikke et kvekk. – Ørkllo, sa hun. Så tok hun en kort pause, himlet med øynene som for å finne styrke før hun fortsatte: – Jak? – Hva? – Rashti. Øfft. Jamm okk lass. Råås! Hø? – Ja vel ...? – Kra. Kalla. Kushta? Slik holdt hun på mens hun spyttet og lekset opp lyder. Tunga rullet søkende i gapet. Peter la merke til at Marta avsluttet hvert utsagn i et oppadgående toneleie som ved et spørsmål, og at hun ventet. Derfor svarte han. Ja og ha, så løftet han kubbelyset og leste, hun lyttet ikke. Han lyttet 34

D en 1 3 . engelen

ikke til henne heller, han overdøvet henne. Et talekor uten dirigent, en kakofoni på stigende volum. – Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger. Han fører meg til vatn der jeg finner hvile og gir meg ny kraft. – Rati... putu... lassi... kullt. Bala? – Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. – Larta, løssi. Utlingtausing, toooo! Jass? – Selv om jeg går i dødsskyggens dal frykter jeg ikke for noe vondt. – Bauralla ... joa ... koka ... lutt? – For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. – Klanda klarinistu, jaus. Randa jakk! Peter? Han grøsset og klamret seg til bibelen. Navnet mitt. Der dukket det sannelig opp igjen, midt i salaten. Avtrykk etter fingertuppene hans viste på det flortynne papiret, han hevet stemma. Preikestolstemme, emissærstemme, tale ved bordet-stemme. – Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over! Hører de meg der ute i stua? Han svelget og dro håndbaken over leppene, dette høylytte snakket om mat og olje forverret kvalmen. Noe annet, jeg må snakke om noe annet, ikke olje. Han mumlet og messet, hvisket et vers, ei regle: – Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står. Tvende ved min høyre smiler, tvende til min venstre går. To på vakt ved hodeputen, to ved foten dessforuten, to meg dekker, to meg vekker. Én meg viser alle himlens paradiser ... Mors vuggevise, den var det som kom, det forbauset og roet ham. Hjalp det? Det virket i det minste som om hun slappet av, endelig stille. Hodet falt tilbake på puta og øynene klarnet. Blikket virket roligere og åpent, mens panna blei bleikere, nesten blå.

Syl vel in Va t l e

I det øyeblikket tenkte Peter at Marta en gang for lenge siden måtte ha vært ualminnelig vakker. – Ikke ... svikte. Et smil. Eller var det ei grimase? Nakne tenner, han tenkte på kraniet hennes. Beinet bak huden, hullene bak de blå øynene, sømmene i hodeskallen, sitter håret fast på skjelettet? – Marta, jeg lover deg at jeg ikke skal svikte. Stemma dirret da han hvisket det. Hun svarte med et rallende sukk. Lettelse? Han tegnet korsets merke, fra en viss avstand som om han sto ved alteret under gudstjenesta. Fingrene hennes jaget, rovfuglklør, hun vil gripe meg som om jeg var et byttedyr. Eller vinker hun farvel? Han beveget seg sakte bakover, glei på de feite sokkene til han merket døra mot ryggen, da glippet hun med øynene og gurglet. Ansiktet glattet seg ut, pupillene blei store og underkjeven seig ned. – Amen, sa Peter, som ei slags forsikring.