Et dødelig virus fra andre verdenskrig blir stjålet fra en gruve i Norge. Major Cato Iversen fra Forsvarets etterretningsorganisasjon tror ikke det er en tilfeldighet at viruset forsvinner samtidig som hans forlovede, virolog Sophie Larsen, er i Tyskland for å delta i et hemmelig forskningsprosjekt. Når han ikke får kontakt med henne, bestemmer han seg for å reise til Tyskland for å finne henne og det muterte viruset før det ender i en katastrofe verden ikke har sett maken til.
— Bokelskere.no
9 788282 334037
ISBN 978-82-8233-403-7 ART.NR. 334037
Egil Foss Iversen
«Spennende, høyaktuell og skremmende. Ingen vet hvor haren hopper.»
DØDELIG VIRUS
DØDELIG VIRUS
EGIL FOSS IVERSEN (f. 1949) er utdannet drifts- og markedsøkonom med 25 års erfaring innen HR og administrasjon og ledelse. Han kommer fra Florø, men bor nå i Stavanger med kone og to barn. Han har tidligere utgitt Det sitter i hodet, Hverdagsfilosofi, Ørnens skygge, Dødelig tro.
Major Cato Iversen er den eneste som står mellom et aggressivt virus og en global pandemi.
DØDELIG VIRUS
© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282334037 Sats og omslag: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
DØDELIG VIRUS EGIL FOSS IVERSEN
2016
DØDELIG VIRUS
Kapittel 1
Lutvatn leir Cato lot det ringe lenge. Fremdeles ikke noe svar fra Sophie. Han la mobiltelefonen i lommen. Inne i offisersmessen var alle samlet rundt tv-apparatet. «Hva er det som skjer?» spurte han. «En bilbombe er sprengt på Lillehammer. Flere mennesker er omkommet.» Årstad, Catos nestkommanderende i foxtrotgruppen, pekte mot tvapparatet. ‘Ekstra nyhetssending’ gled over skjermen. Bildet viste et utbrent vrak av en Volkswagen Transporter. De kunne se flekkvise områder av kamuflasjefarger. «Det ligner en av våre utrangerte biler,» bemerket Cato. Årstad nikket. Cato så betenkt på bildet som flimret over skjermen. Han trakk seg litt bort fra gruppen og tok fram mappen med de siste etterretningsrapportene. Han bladde hurtig gjennom arkene og fant det han lette etter. Han slo nummeret til vakten oppe ved gruven. Ingen svar. Han forsøkte en gang til. Lot det ringe lenge. «Årstad.» Årstad trakk seg ut av gruppen foran tv-apparatet, og kom bort til Cato. «Samle karene. Vi må opp til Atna. Skarpt oppdrag.» «Hvorfor dette hastverket med å kjøre opp til Atna?» spurte Årstad, da de satt i bilen. «Vakten oppe ved gruven svarer ikke. Det, sammen med at vi har mottatt en bekymringsmelding fra israelsk etterretningsvesen og det tyske GSG-9, 5
gjør at jeg føler meg urolig. De ber oss være oppmerksom hvis en plutselig, uvanlig hendelse skulle inntreffe.» «Så derfor er vi på vei opp til Atna. Fordi du har en urolig følelse?» «Ja. Eksplosjonen på Lillehammer er ingen tilfeldighet. Den vil legge beslag på ressursene i politiet og PST i mange uker framover. Snøen er snart borte. Skjer det noe, så vil det være nå.» «Det er vel strengt tatt ikke ditt ansvar lenger.» «Mitt ansvar?» «Ja. Det er vel Bryne som har ansvaret for vaktholdet og sikkerheten nå?» «Bryne, en jævla skrivebordsoffiser,» snøftet Cato mens han så på det snødekte landskapet som for forbi på utsiden. «Jeg vet at inne i gruven ligger det verdifulle kunstskatter som nazistene stjal fra jødene under krigen,» begynte Årstad. «Jeg vet også det ligger noen beholdere med et farlig virus der. Men resten er som tåke for meg. Det hadde vært greit å kjenne forhistorien.» «Du vet hvem Thor Foss var? Kameraten min.» «Ja.» «I fjor arvet han et hus av sin onkel. Med huset arvet han også kunnskaper om kunstskattene og viruset, som bare Thors onkel satt på. Thors onkel var SS-offiser under krigen og ansvarlig for at kunstskattene og viruset ble gjemt i Norge. I huset fant Thor informasjon som fortalte ham hvor gruven lå. Thor fant gruven, det samme gjorde en tysk organisasjon, som først hadde jaktet på Thors onkel, og når han døde, forfulgte de Thor. De var på jakt etter beholderne med virus. Thor ble drept av denne tyske organisasjonen, og tyskerne kom seg inn i gruven. Det viste seg at gruven var underminert. Tyskerne ble drept og gruven imploderte.» «Jeg kjenner til det med kunstskattene. Det var et prosjekt Pohl iverksatte i 1943, på Hitlers ordre, men hvorfor åtte beholdere med virus?» «Viruset var utviklet av forskere fra I.G. Farben ved Sachenshausen. Men det var så farlig og så uhåndterlig at Hitler den gang ikke våget å sette det i produksjon. Derfor ble beholderne lagret sammen med kunstskattene.» «Men hvis gruven er rast sammen, hvorfor stresser du slik? Det vil jo kreve et stort maskineri for å åpne den igjen?» «Vi vet at den innerste delen av gruven, hvor kunstskattene og viruset ligger, ikke ble rammet av eksplosjonen. Det som uroer meg, er at det fin6
DØDELIG VIRUS
nes en naturlig inngang til gruven, på baksiden av fjellet. En underjordisk elv, som delvis har tørket inn og har funnet seg nye veier. Åpningen er stor nok til at det er mulig å komme seg inn i gruven. Beholderne er i stål og så små at de kan fraktes i en ryggsekk.» «Og du tror den tyske fraksjonen vet dette?» «Ja.» Årstad sa ikke noe mer, men konsentrerte seg om kjøringen. Cato lente hodet mot nakkestøtten og stirret ut i mørket, som bare ble brutt av lyset fra bilen. «Fra det ene til det andre. Skulle ikke du og venninnen din vært i Egypt på denne tiden?» spurte Årstad. Cato lot tankene gli til ringen han hadde liggende på brakka. «Jo, men vi måtte skrinlegge det. Hun fikk et tilbud om å delta i et forskningsprosjekt i Tyskland, som var for viktig for henne å si nei til.» «Hva arbeider egentlig venninnen din med?» «Hun har en doktorgrad i cellulær og molekylær biologi. Driver med forskning innen epidemier, virus og infeksjonssykdommer ved Bergen Universitet.» «Et pussig sammentreff,» sa Årstad. Cato snudde seg og så på ham. Ansiktet lå delvis i skygge, bare opplyst av gjenskinnet fra dashbordet. «Ja, nettopp. Det er min tanke også, men jeg får ikke tak i henne. De fikk ikke ha mobiltelefoner eller egne pc-er så lenge prosjektet varte.» «Når er det ferdig?» «Hun skulle vært tilbake nå. Det bekymrer meg at jeg ikke har hørt noe fra henne.»
7
Kapittel 2
Motoren endret lyd da Årstad koblet inn firehjulstrekket. Selv om de var ved inngangen til den store fjellkjeden som utgjorde en del av Rondane, var mye av snøen forsvunnet. På dagtid varmet solen godt og framskyndet snøsmeltingen. Da de kjørte fra leiren, hadde luftdraget vært mildt og bar bud om en kommende sommer. Her oppe var luften mye kjøligere og skarpere. Nå, nesten midnatt, var det kuldegrader og frost. Det glitret i snøkrystaller i månelyset. «Ikke kjør helt opp. Vi stopper her og går resten.» Årstad svingte inn til siden. Da motoren stoppet, ble stillheten total. En stillhet som nesten var fysisk. Til tross for at det blinket i tusenvis av stjerner, var det så mørkt at overgangen mellom jord og himmel ble visket ut. Da bilen med de tre andre i foxtrotgruppen svingte inn ved siden av, hoppet Cato ut. Snøen knirket under støvlene. «Årstad og meg tar en rekogniseringstur først. Dere venter her.» På toppen av bakken tok Cato fram nattkikkerten og studerte skråningen. Snøen hadde trukket seg noen meter bakover, ellers så alt ut som forrige gang han var her. «Porten er åpen,» hvisket Årstad. «Men ingen vakt.» Cato nikket bare. Han konsentrerte seg om toppen av åsryggen. Han noterte seg to punkter som var mørkere enn skyggene. Så flyttet de på seg. Cato så minst tre hoder og overkroppen til to av dem. Han ga kikkerten til Årstad. «Se på toppen.» Årstad gransket toppen med kikkerten før han nikket. «Det er folk der.»
8
DØDELIG VIRUS
De krøp baklengs tilbake til de var ute av syne, før de kom seg på bena og småløp ned til de tre andre. «Det er folk på toppen av åsryggen. De må ha funnet inngangen på baksiden av gruven. Jeg alarmerer Bredemo og Bryne.» Cato tok fram mobilen og slo nummeret til leiren. «Dette er stridsnivå tre, Bryne og Bredemo må underrettes snarest,» sa Cato, da vakten i leiren svarte. «Kodeord Zyklon. Underrett også PST og politi. Få dem opp her fort som faen. Uvedkommende inntrengning Atna er beskjeden. Skarpt oppdrag. Gruppe Foxtrot iverksetter mottiltak.» «Er det ikke spesialstyrken, PST og politiet som skal ta seg av terrorister på norsk jord? Er vi klarert for skarpt oppdrag i Norge i fredstid?» spurte Thomassen da Cato var ferdig med telefonsamtalen. «Nei. Vi er ikke klarert for skarpt oppdrag i Norge. Og, ja, det er bare politiet som kan gjennomføre skarpe oppdrag i fredstid. Men,» Cato så på de fire andre, «jeg tror ikke de karene der oppe vil vente på dem. Jeg tar ansvaret, men hvis det er noen som vil trekke seg, har jeg full forståelse for det. Ingen sure miner.» Cato så seg rundt. Ingen av de fire gjorde mine til å trekke seg. «Da sjekker vi utstyret.» Alle var i fullt stridsutstyr. Sorte kjeledresser, skuddsikre vester, sorte hetter så bare øynene vistes, hjelm med nattkikkert og kommunikasjonsutstyr festet på siden, utstyrsvesker på lårene. Alle hadde en Glock 17 i hylster, sjokkgranater i beltet og hver sin H&K Mp7 hengende i lærreim over skulderen. Knudsen hadde utstyrt seg med to av forsvarets HK-467, et skarpskyttergevær med optisk sikte. Cato tok det ene. I løpet av noen minutter var de klar. Over det hele trakk de kamokapper. «Ok. Tempo.»
9
Kapittel 3
De kom seg raskt opp bakken, skjult bak buskene. På toppen studerte de den bratte skråningen opp til toppen og ble enige om den beste ruten. Skråningen var jevnt besatt med store steiner etter raset, da gruven falt sammen. Det ga god dekning. Men først måtte de over et åpent stykke for å komme innenfor gjerdet som omga det militære området. Mørket ville nok hjelpe dem, men det ville ikke vare så lenge. Himmelen hadde begynt å få en lys, gråblå farge langs horisonten. Det var heldig at de lå i øst-vest retning, noe som gjorde at det gryende morgenlyset lå bak knausen. Det gjorde at alle der oppe avtegnet seg som tydelige silhuetter, selv uten nattkikkert. Cato pekte på Thomassen. «Du tar dekning og beskyter dem fra hytta. Porten er ikke låst. Vi dekker deg mens du finner plass. Men først tar Knudsen dekning på utsiden av gjerdet inn mellom trærne. Dere to dekker oss, slik at vi andre kommer oss opp på toppen.» Knudsen forsvant bortover skråningen, ute av syne for dem på toppen. Da han var på plass, knitret det i ørepluggen. Han bekreftet at han var i stilling. Cato dunket Thomassen på skulderen. Årstad og Smigård hadde oppsikt med fjellknausen, og Cato fant posisjonen sin. Han nikket til Thomassen, som satte på sprang. Det gikk fint til han kom seg innenfor porten, men så smalt det fra fjellknausen. Snø og jord ble pisket opp rundt bena hans. På et øyeblikk kom dekningsilden fra Knudsen og de tre andre bak haugen, og Thomassen kom seg i sikkerhet bak hytta. Han vendte tommelen opp og gjorde seg klar. Cato konsentrerte seg om målet. De kunne se flere stykker som sprang rundt oppe på knausen for å finne gode posisjoner. 10
DØDELIG VIRUS
Cato tok opp geværet og fulgte en av dem i trådsiktet, som hadde nattstilling på optikken. Det ga brukbare skyteforhold. Mannen stoppet et øyeblikk. Sto i silhuett mot himmelen bak. Det var som å skyte plastender. Skulderen til Cato rykket såvidt da skuddet smalt, og mannen på toppen falt sammen. «Tango en nede. Kom an, la oss komme oss opp på toppen.» De kastet seg ned da et maskingevær spilte opp så blader, jord og snø føyk rundt dem. Skudd smalt fra både Knudsen og Thomassen, og maskingeværet stoppet. «Spring nå for faen,» lød det i øret deres. «Jeg traff ikke, men jeg fikk dem til å søke dekning.» Alle tre reiste seg og la på sprang nedover mot porten og kom seg innenfor. Det var det farligste stykket. Maskingeværet spilte opp igjen, og snøen sprøytet nesten mellom bena deres der de langet ut med blodsmak i munnen og dødsangst i bakhodet. De kunne høre skytingen fra Thomassen og Knudsen bak seg. «Kast dere ned, vi må bytte magasin.» De kastet seg ned bak noen store steiner og rettet maskinpistolene mot toppen. Stillheten etter skuddserien var til å ta og føle på. Cato dunket i Smigård, pekte til venstre oppover skråningen. Smigård nikket, gjorde seg klar. Cato og Årstad reiste seg og pepret toppen med kuler mens Smigård sprang. Knudsen var gått over til enkeltskudd, men Thomassen blandet seg inn i leken med treskuddsserier. Ikke særlig treffsikkert, men utmerket skremsel. De hørte Knudsens stemme i øretelefonen. «Tango to nede.» Smigård var kommet seg i skjul bak en stein, og Cato og Årstad dukket igjen. «Er du klar, Smigård?» «Ja.» Cato reiste seg så vidt. Et skudd sneiet snøen på toppen av steinen og føk forbi øret hans. Han rykket til og dukket. «Hva faen var det? Ser du noe, Knudsen?» «Vent.» Det ble taust. Så kom stemmen til Knudsen tilbake. «Ikke tydelig, men jeg tror det ligger en litt til venstre. Nesten midt mellom dere og Smigård. Jeg forsøker meg. Thomas – ser du ham?»
11
De så Thomassen lure rundt hjørnet, finstilte nattkikkerten, men trakk seg hurtig tilbake da flisene føk rundt øret på ham. «Faen, det var nære på. Han er dyktig. Han holder oss fast alle fire på denne måten. Eneste mulighet er hvis han forsøker seg på Smigård. Tango tre ligger under kanten, så han må vise seg for å ta ham. Da blir han synlig for Knudsen.» «Hørte du, Georg? Kan du bevege deg uten å vise for mye av deg? Vi må forsøke å lokke ham fram slik at Knudsen får tatt ham. Ellers blir vi liggende her hele natten.» De så Smigård speide forsiktig fram. Han var i dødvinkelen til maskingeværet, så det behøvde han ikke tenke på. De så han gjorde seg klar. «Nå.» De så Smigård beveget seg hurtig oppover da et skudd smalt og han falt overende. Knudsen og Thomassen reagerte umiddelbart og skjøt hurtige skuddserier mot silhuetten på toppen av knausen. Et skrik kunne høres, og en mann tumlet nedover skråningen. «Smigård,» ropte Cato i mikrofonen, «er du ok?» «Helvete,» lød det i øret deres. «Et lett treff i skulderen, ikke noe alvorlig. Han traff kanten på vesten og sneiet skulderen. Men det var faen meg litt av et smell. Hvor kom han fra?» «Han dukket plutselig opp på høyre side. Skjøt før jeg fikk reagere,» sa Knudsen. «Eller så var det en tredje mann.» «Vent,» kom det fra Cato. «La oss ta en opptelling. Hvor mange kan de være?» «Vi har sett fem så langt,» sa Årstad. «Tre er nede. Hvis det ikke var snikskytteren, blir han tango fire, og så har vi tango fem med maskingeværet. To mann igjen som vi vet om. Men det kan jo være flere. Faen, vi skulle hatt røykgranater nå.» Cato snudde seg og rettet kikkerten oppover mot Smigård, som lå i skyggen bak knausen. De kunne bare se toppen av hjelmen fra der de lå. Reflekser i snøen gjorde at det grønnlige skjæret i nattkikkerten ikke avslørte detaljer så godt som han skulle ønske. «Vi går ut fra at det er to, kanskje tre mann igjen. Hvordan går det, Smigård?»
12
DØDELIG VIRUS
Smigård, som lå bak en stor stein, svarte omgående. «Jeg er helt ok. Det svir bare litt. Jeg har fått stoppet blødningen. Jeg er klar igjen.» Maskinværet begynte plutselig med hurtige serier mot stedet der Knudsen lå. Munningsilden lyste opp snøen rundt skytteren. Blader og smågrener føyk opp der Knudsen lå. Cato og Årstad spratt opp og skjøt mot ildglimtene fra toppen. Thomassen blandet seg inn i leken. Maskingeværet ble stille. Ekkoet etter den siste skuddsalven rullet nedover dalen. «Knudsen, er du ok?» «Ja, men jeg har kjeften full av snø og jord.» «Jeg er nesten oppe,» kom det fra Smigård. Han hadde benyttet anledningen under skuddvekslingen til å arbeide seg oppover i skråningen. Cato så ham som en grå skygge bak en stein, nesten helt oppe på toppen. Rett over ham var det en snøskavl som stakk ut, så han lå godt skjult der. Både til høyre og til venstre for ham flatet terrenget mer ut mot toppen. «Smigård, kan du komme deg til venstre langs gjerdet og kanskje komme bak eller til siden for snikskytteren?» «Ja, det skulle gå bra. Det er to-tre meter som er åpent før jeg kommer til en stein igjen. Dere må gi meg dekning.» «Gi beskjed når du er klar,» kom det fra Thomassen. «Ok, jeg er klar nå.» «Ok, på tre.» Cato talte, og på tre skvatt de fram alle fire og åpnet ild mot toppen. Det var signalet til Smigård, som sprang for livet over det åpne stykket og forsvant bak en stein, nesten helt oppe på toppen. De dukket igjen og skiftet magasiner. «Hvorfor stikker de ikke bare av?» undret Cato. «Mest sannsynlig haler de bare ut tiden mens de venter på noen inne i hulen,» sa Årstad. «Det er på tide vi kommer oss opp.» I det samme hørte de heftig skuddveksling på toppen. Cato nølte ikke et sekund. «Dekk oss,» brølte han til Thomassen og Knudsen, klappet Årstad på skulderen og la på sprang oppover skrenten. Han hørte dekningsilden fra dem bak seg mens han sprang. «Tango fire nede, MG igjen,» sa Smigård. 13
Cato og Årstad var nesten oppe. Cato hev etter pusten. Det var tungt å løpe i snøen. Han rettet løpet mot toppen, dekket det i en 30 graders vinkel for Årstad, som kom rett bak ham og fortsatte forbi, nesten opp til toppen. Cato kom seg opp og kravlet de siste meterne helt opp på toppen. La seg flat på magen og sikret området for Årstad, som kom opp bak ham. De hørte en motor ruse og den karakteristiske knastringen fra Smigårds maskinpistol. «Han stikker av,» brølte Smigård. Cato reiste seg, og oppdaget at Smigård sto på kne i skråningen mens han skjøt etter snøscooteren som forsvant nedover fjellsiden. Egentlig forgjeves med en HK Mp7 som var beregnet for nærkamp, og enda verre i motlyset fra solen som var på vei opp. De så lysene fra snøscooteren på den andre siden av dalen da den svinge til høyre og forsvant bak en fjellskrent. Retningen stemte med det Cato trodde. Det var ned mot Folldal. Han bannet høyt. Han hadde ennå ikke hørt noe fra lensmannen. Det var nå de skulle hatt helikoptrene. Smigård kom kravlende opp på toppen. «Det står tre snøscootere igjen der nede. Men det er spor etter minst tre til.» De gikk alle bort på kanten, og kikket ned. De kunne se tre sett med klatretau som hang nedover fjellsiden. Festet til kraftige stålbolter som var slått ned i fjellet. En liten fjellhylle stakk ut ti, femten meter nede i den bratte fjellsiden. Det knitret i mikrofonen. «Skal vi komme opp? Trenger dere klatreutstyret?» Det var Knudsen. «Vi bruker det utstyret som allerede er her. Men sjekk vakthytten først, før dere kommer opp.» «Hvem blir med meg ned i gruven? Det kan bli farlig. Vi vet ikke hva som møter oss der nede.» Cato så på de to andre. «Jeg blir med. Smigård er jo såret,» sa Årstad. De studerte skulderen til Smigård der han var truffet. «Jaggu hadde du flaks. Litt til høyre, så hadde du blitt truffet i halsen.» Smigård nikket. «Ja, jeg var heldig at det var 9 mm. Hadde det vært noe tyngre, ville jeg ikke sluppet så lett fra det.» Det knitret i ørene deres igjen. 14
DØDELIG VIRUS
«Vi har kommet oss inn i hytta. Det ligger en død soldat her. Fy faen så det lukter, han må ha vært død en stund.» Cato nølte. «Ikke rør ham. La ham ligge slik til politiet kommer. Steng døren etter dere og kom opp. Årstad og meg går inn. Dere andre avventer og sikrer toppen. Ikke bruk mikrofonene. La kommunikasjonen være åpen frem til jeg sier noe annet.»
15
Kapittel 4
Årstad og Cato grep hvert sitt tau og rappellerte ned til åpningen. Cato gjorde tegn til Årstad mens de balanserte på det lille utspringet foran inngangen. Åpningen var ikke stor, knapt halvannen meter i høyden og en meter i bredden. Det var bare plass til en mann i gangen. En slange stakk ut av hulen. Det kom eksos ut fra slangen. De kunne høre en dyp brumming langt der inne. Sannsynligvis fra et strømaggregrat. Cato gjorde tegn til Årstad, som gjorde klar en sjokkgranat. Han brukte hånden som tegn til Cato, en finger, to fingrer og ved den tredje kastet han granaten inn i huleinngangen. De trakk seg til siden for åpningen. De hørte den raslet nedover, så kom smellet. Røyk, støv og steinsprut sto ut av åpningen, og på et øyeblikk var Cato inne i hulen med Årstad i hælene. Det var røyk og støv overalt, blandet med lukten av krutt og eksos. De raste nedover, delvis på ryggen. Cato plantet beina i bakken og stanset skrensingen. Årstad var rett bak ham. Cato vippet opp nattkikkerten. Sikten var blitt dårlig av alt støvet. «Det er lys lenger fremme.» Omtrent tretti meter nede kunne de se en åpning, godt opplyst. Lyset trengte nesten helt opp til dem. De trengte ikke nattkikkertene. De holdt pusten, lyttet. Nå var brummingen blitt sterkere. «Tror du de venter på oss?» «Hvis de ikke er helt døve, eller for langt inne og hulen har for mange svinger, så er det en mulighet for det, ja.» Cato så for seg kartet av gruven i hodet. «Det stemmer ikke, vi kan ikke allerede være nede ved gruven. Det skal være femti, seksti meter igjen.» Så husket han. «Det er en utvidelse, en 16
DØDELIG VIRUS
større hule omtrent midtveis. Det kan hende de ikke har hørt oss hvis de er helt nede i selve gruven.» Da han kom frem til kanten, kikket han forsiktig ut. Cato pekte, mens Årstad gjorde klar maskinpistolen. «Go.» Cato hoppet frem og kastet seg ned bak forhøyningen. Kom seg raskt opp og dekket området for Årstad. De forflyttet seg i sprangvis fremrykking til de var kommet til midten av hulen, hvor de stoppet. Cato pekte på seg selv og til høyre mot en dryppsteinformasjon, deretter på Årstad og til venstre, hvor det lå en stor stein. Tommelen opp, så løp de. Da kom skuddene så steinflisene spratt rundt ørene på Cato. Han fikk kastet seg i skjul bak dryppsteinen mens han kjente adrenalinet pumpe gjennom kroppen. Han hørte sin egen pust i mikrofonen. «Ok?» kom det lavt fra Årstad. «Ok,» svarte Cato. «Så du hvor skuddene kom fra?» «Nei.» Cato vred seg rundt og satt med ryggen mot steinen bak seg slik at han kunne se Årstad. «Vent, Årstad, vi får ned Knudsen. Kan du høre meg, Knudsen.» Knudsen bekreftet. «Kom ned, fram til du ser inngangen gå over i en hule. De har aggregat og lys her. Stopp ved inngangen til hulen og avvent. En, kanskje to fiender er her. Vi er beskutt og trenger hjelp til å røyke dem ut. Vi vet ikke hvor de er. Du vil ha bedre oversikt hvis du stopper i overgangen. Ikke gå ut i hulen.» «Er på vei.» Cato benyttet anledningen til å se seg rundt. Hulen var ganske stor. Den kunne være en tyve meter bred, førti meter lang og ti meter opp til taket. Dryppsteinsformasjonen og store steiner skapte trolske skygger og fordypninger. De kunne høre vann sildre, så det var nok en underjordisk elv et sted. Hele hulen skrånet svakt nedover. «Er på plass.» Cato snudde seg, fikk et glimt av Knudsens hode. En arm stakk frem med tommelen opp. «Hvorfor tar vi ikke ut lyset. Vi har jo nattkikkert.» «Jeg tenkte på det, men det kan være godt å ha når vi skal se oss om et17
terpå. Vi forsøker først uten. Hvis det ikke går, velger vi den løsningen. Er du klar, Knudsen?» «Ja.» «Vi beveger oss samtidig begge to fremover. Årstad til venstre, jeg til høyre. Du vet hva din oppgave er. Vi går på tre.» På tre skvatt Cato og Årstad opp og la på sprang. Skuddsalver flerret luften. Cato kastet seg ned og rullet i dekning.» «Faen,» hørte han Årstad i mikrofonen. «Rapporter.» «Det var nære på. Jeg har fått meg noen kutt i ansiktet av steinsprut, men ellers ok.» De hørte at pusten hans gikk i raske hiv. «Jeg har lokalisert dem,» sa Knudsen. «Det er to stykker. Den ene ligger nede til venstre for Årstad, klokken elleve. Den andre klokken tolv for Cato, rett frem.» Cato så forsiktig frem bak steinen og lokaliserte retningen. «Vi går på tre.» Cato pustet hurtig ut og inn for å bygge opp adrenalinet, og forberede musklene på den eksplosive reaksjonen. «… tre.» Så skvatt han opp på tre, kastet seg fremover, rullet rundt og kom opp igjen i skytestilling bak dekningen, lokaliserte ildglimtene fra fienden i retning klokken ti, rettet inn maskinpistolen og skjøt. Alt på under ett sekund. Skuddsalvene fra Årstad smalt samtidig, og en mann vaklet ut til siden. Kroppen rykket til av anslagene fra Catos maskinpistol, før den forsvant ut av syne. «Tango en nede,» kom det fra Cato. «Tango to også,» kom det fra Knudsen. Det ble helt stille i hulen. Bare lyden av kompressoren kunne høres. De ventet noen sekunder, lyttet. Cato reiste seg forsiktig. «Årstad, er du klar?» Ingen svar. «Årstad, rapporter.» Stemmen til Cato var blitt skarp. Taushet. Cato hørte bare sin egen, hivende pust, i mikrofonen. «Årstad, for faen, det er ikke tid for å leke. Knudsen, dekk meg.» Cato beveget seg sammenkrøpet, men hurtig mot stedet der Årstad skul18
DØDELIG VIRUS
le være. Store steiner hindret lyset i å nå fram, så området lå i skyggen. Han så ikke Årstad med en gang. Cato tok et skritt fram, og der lå Årstad, livløs. «En venn nede,» skrek han i mikrofonen. Glemte sikkerheten og raste ned mot kameraten. Snudde ham rundt og dro ham inn i lyset, fikk opp hakeremmen på hjelmen og vrengte av hetten. Det var blod overalt, det pumpet ut av en stor rift i halsen. Hovedpulsåren var kuttet. Cato presset fortvilet hånden mot såret i et forgjeves forsøk på å stoppe blodet, men det pumpet ut mellom fingrene hans. Bleke, matte øyne så på Cato, munnen beveget seg, han forsøkte å si noe, men det ble bare gurgling. Kroppen ble tung i Catos armer. Cato sank sammen over den livløse kroppen. Ikke et ord ble sagt. «Hva faen skjer?» Stemmen til Knudsen lød hes. Cato rettet seg opp der han satt på kne med Årstad i armene. La ham forsiktig ned på den steinete grunnen. Sjekket pulsen en gang til for sikkerhets skyld. Han strøk en hånd over ansiktet til kameraten, og lukket øynene hans. «Årstad er død.» «Hva faen sier du?» sa Thomassen. «Hva skjedde? Det virket jo som dere hadde kontroll.» Cato svarte ikke. Var utslått av tapet av kameraten. De hadde arbeidet tett sammen de tre siste årene. Selv om de ikke var så mye sammen privat, hadde de likevel opparbeidet et sterkt, kollegialt vennskap dem imellom. Den type profesjonelt vennskap som var livsviktig i en krigssituasjon. «Helikopter nærmer seg,» kom det fra Thomassen. Gjennom mikrofonen til Thomassen kunne de høre den typiske klapringen fra rotorene. Knudsen dukket opp ved siden av Cato. Hodet hans var hele tiden i bevegelse. Sjekket området rundt dem, der han sto, halvveis med ryggen til Cato og dekket området bak dem, mens han kastet et raskt blikk på Årstad. Cato reiste seg. «Thomassen, få folk ned her så snart det er mulig. Smigård blir igjen der oppe, du går ned i første hulen der Årstad er. Knudsen og jeg fortsetter videre.» Stemmen til Cato var monoton. Han tok et fast grep rundt maskinpistolen som hang og dinglet fra lærstroppen, og beveget seg mot åpningen ned til gruven. «Tror du det er flere igjen?» kom det fra Knudsen, som fulgte etter, litt til 19
høyre for Cato. Begge sjekket hele tiden årvåkent området foran seg, klar til å reagere på den minste bevegelse. «Det gjenstår å se.» De sto på hver sin side av åpningen. Cato gjorde klar en sjokkgranat. Det lå to store ryggsekker plassert opp mot steinveggen på Knudsens side. Han sparket i dem. De flyttet ikke på seg. Det klang av metall i sekken. «Det ser ut til at de var på vei opp da vi forstyrret dem. Her ligger to ryggsekker» Han bøyde seg ned, åpnet den ene. Toppen av en stålsylinder dukket opp. «Hoppsann,» utbrøt han og gjorde store øyne da han åpnet sekken mer. «Den ene inneholder to beholdere i stål og to gullbarrer. Stålbeholderen ligner en termos.» «Beholderen passer beskrivelsen for oppbevaringen av viruset. Hvor mange i den andre?» Knudsen hadde trukket seg litt tilbake da Cato sa hva det var. «Bare ta det med ro. Hadde det vært lekkasje, hadde vi vært døde for lenge siden. De tåler fem tonns trykk. De har også undertrykk. Det må to ventiler til for å få viruset ut.» Knudsen åpnet den andre sekken også. «Det er en i den andre. Tre til sammen. Pluss to gullbarrer her også. De er grådige. Hvor mange gassbeholdere skal det være?» «Åtte.» «Vi får håpe vi finner de andre lenger inne, da.» «Er du klar?» sa Cato. Knudsen nikket. Cato lempet inn granaten. Nesten før eksplosjonen var over, var de på vei inn i åpningen. Støv og skitt fylte hulegangen mens de beveget seg nedover. Sikten var som tett tåke de første meterne. De kunne gå mer oppreist her, hulegangen var større enn første del. Plutselig skrånet den enda mer, og Cato falt på ryggen, men fortsatte skrensingen nedover. Han stanset ikke farten før han så hulen utvide seg mot selve gruven. De stoppet helt opp og fikk reist seg opp i knestående med våpnene klare. Det var stille – som i graven. De ble stående og lytte. Bare pustingen deres og bråket fra aggregatet kunne høres. Gruven lå klart opplyst. Cato ga tegn, satte seg på baken og skled ned 20
DØDELIG VIRUS
og ut i gruven med maskinpistolen klar. Knudsen sto i åpningen. Begge to dekket rommet foran seg mens de saumfor det etter tegn til liv. Cato reiste seg, tok et skritt frem, så et skritt til. Ingenting skjedde. «Det var nok de to siste,» sa han. Knudsen kom fram, stilte seg ved siden av ham. De ble begge stående og se seg rundt. Grå som fjellet i ansiktet etter alt støvet og røyken. Hulen de sto i var tjue meter bred, seks meter høy og tjue meter i lengderetningen før den endte opp i en steinrøys. Det var nok raset etter eksplosjonen, tenkte Cato. Noe gråhvitt skilte seg ut fra den grå steinveggen ved rasstedet. Cato gikk nærmere. Det var skjeletter av minst fem, seks mennesker. Noen klesfiller hang ennå på noen av dem. Tre av dem hadde mistet hodet og var gått i oppløsning. Russiske krigsfanger, tenkte han. Det skulle være minst femti av dem. Resten lå vel begravd under raset. Stedet der de sto, var en kant på nesten to meter fram til en sjakt som gikk til motsatt vegg. Trekasser, stålkister og esker fylte hele sjakten. Noen av trekassene var sprukket eller åpnet med makt. Det glimtet i gullbarrer. «Herregud,» kom det fra Knudsen, mens han gispet. «Det er jo flere tonn rent gull. Det er jo rene Aladdins hule.» En lastebil på ti tonn lå halvveis ut i sjakten med bakdelen hvilende på noen av kassene. Den var blitt skjøvet bakover av raset. En grå stålkasse lå veltet bakerst ved lastebilen. Cato beveget seg bort til kassen. Antok det hadde vært oppbevaringsstedet for de åtte gassbeholderne. Inne i kassen var det bygget en foring i tre med en plate øverst med åtte runde hull. Alle hullene var tomme. Cato så seg rundt for å se om de var falt ut, men han visste det var forgjeves. De var kommet for sent. De fem beholderne var borte. Cato satte seg tungt ned på en trekasse. «Jeg har sluttet å røyke, men akkurat nå kunne jeg tenkt meg en røyk.» Knudsen dunket i ham. «Da er du heldig, for jeg har nettopp begynt igjen.» Han trakk en pakke Marlboro opp av den ene brystlommen. Tok to i munnen, tente dem begge og ga den ene til Cato. De ble sittende der en god stund, røykte i stillhet. Plutselig ble stillheten brutt av larm i hulegangen ned til gruven, og en soldat i fullt stridsutstyr ramlet ut av åpningen, fulgt av oberst Bredemo, oberstløytnant Bryne og fem stridsklare soldater. Cato måtte flire tross alvoret. Bryne så både skitten og forpjusket ut. Han 21
hadde ikke akkurat kropp til en slik tur. Det var rart han ikke hadde satt seg fast i øverste del. At han i hele tatt hadde kommet seg ned til huleinngangen, var imponerende. Cato og Knudsen rettet seg opp med armene strak langs siden da Bredemo kom bort til dem. Ansiktet til Bredemo var ikke av det lystigste slaget. «Hva har du stelt i stand nå, major? Uautorisert, skarpt oppdrag, Årstad død. Du er oppmerksom på at dette kommer til å få følger?» Bredemo så på Knudsen. «Og du dilter med. Skulle tro du visste bedre.» «Jeg tar det fulle og hele ansvaret, oberst. De gjorde som de fikk beskjed om,» sa Cato. Bredemo så vurderende på de to mennene, så nikket han. «Hvil. Og når det er sagt, beklager tapet av Årstad.» Bredemo studerte ham, så etter en reaksjon. Catos ansikt var uttrykksløst. Han ville ikke avsløre kaoset av tanker som spant rundt i hodet hans. Det iskalde sinnet han følte, skyldfølelsen, sårheten over å ha mistet nok en god venn i kampen mot disse grådige menneskene. Han hadde et ønske om å skade dem som sto bak alt dette, skade dem så hardt at de aldri ville reise seg igjen. «Hva skjedde?» Bredemos spørsmål fikk ham tilbake til nåtiden. Han fortalte hva som hadde skjedd mens han betraktet Bryne, som allerede var borte og plukket på gullbarrene. Han kunne nesten se grådigheten i øynene til Bryne der han sto og holdt i en gullbarre. «Fem beholdere forsvunnet,» gjentok Bredemo. «Det er en alvorlig sak. Vi har kontaktet politiet i begge retninger, både nordover og sørover. PST og politiet er på vei opp også.» «Det er ganske kaotisk her.» Bredemo nikket. «Det blir Brynes sak. Han får ansvar for opprydningen her og videre vakthold samt katalogisering. Gruven kan åpnes umiddelbart. Trusselen om viruset er jo borte.» De studerte Bryne, som løp fra den ene kassen til den andre, som en liten gutt på julekvelden. Han bar den ene gullbarren med seg og sparket til den tomme kassen som hadde inneholdt gassbeholderne. «Hvem skal vokte vokteren?» kom det tørt fra Cato. Bredemo bare så på ham med et spørrende uttrykk i øynene. Cato sa ikke mer. Bredemo rettet blikket mot Bryne igjen. «Finnes det noen opptegnelse over hva som er lagret her?» 22
DØDELIG VIRUS
«Sannsynligvis. Jeg har i alle tilfelle en liste. Den lå blant Thors papirer.» «Jeg vil gjerne ha den listen, major.» «Du får den i morgen. Forresten bør Bryne bruke den spesialkassen der til de tre beholderne.» Bredemo tok et skritt fram. Løftet stemmen og brølte. Den dype bassstemmen hans lød ekstra kraftig og klangfullt i fjellhulen. Den lød som en dommedagsrøst. «Bryne!» Oberstløytnant Bryne kvapp og slapp gullbarren. Det var rett før han begynte å korse seg. «Nå rydder vi opp her. Den kassen du nettopp sparket i, er for gassbeholderne. Det ligger tre beholdere i to ryggsekker oppe i den første hulen. Behandle dem forsiktig, så vi ikke får en katastrofe her.» Han snudde seg mot Cato. «Du og dine folk kan trekke dere tilbake. Bryne kan gjøre resten. Det vil bli et strategimøte så snart vi får varslet folkene. Du får beskjed.» Han så et øyeblikk på Cato. «Jeg beklager, men det vil bli et etterspill. Vi er ikke klarert for skarpe oppdrag i Norge.» Cato nikket. «Familien til Årstad må underrettes.» «Jeg tar meg av det,» sa Cato. «Var han gift, samboer, barn?» «Nei, bare foreldre og en søster.» «Det er trist nok, men likevel bedre enn at kone og barn blir etterlatt. Når det først skal være slik,» la Bredemo raskt til. Det spraket i mikrofonen til Cato. Det var Thomassen. Han var fremdeles i den øverste hulen. «Årstad og de to andre er sendt opp. Det kommer en masse folk ned her. PST, politi og soldater. Hva gjør jeg?» «Hold dem der. Knudsen og jeg er på vei opp.» Cato gjorde tegn til Knudsen. Sammen begynte de på den tunge oppstigningen. Cato greide ikke å undertrykke følelsen av skyld, sinne og angst. Skyldfølelse på grunn av Årstad og sinne mot folkene som bare tok seg til rette slik det passet dem. Angst fordi han ikke hadde hørt noe fra Sophie. Tanken på at det var en sammenheng mellom det som hadde skjedd nå, og prosjektet Sophie arbeidet med, plaget ham. 23