9 788282 334051 ISBN 9788282334051 ART.NR. 334051
© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282333207 Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
2016
INNHOLD Besettelse / 7 Magdalena / 16 Hytteturen / 25 Ringen / 34 En god natts søvn / 42 Bak fasaden / 51 Blodspor i snøen / 58 Den siste boka / 66 Vann på hytta / 75 Professor Paulsens gate / 83 Bestefar / 92 Åpen begravelse / 100 Bestemors arv / 108 Tommelmannen / 117 Bikkja / 126 Øye for øye / 136 Av jord er du kommet / 143 En av våre egne / 151 Gøy på landet / 159 Samleren ved klippene / 166 Eksmannen / 175 Pokerlauget / 183 Uskyldig skyldig / 192
Besettelse Med iskalde fingre grov han dypere i den fuktige gjørma. Det var nesten helt mørkt i det lille skogholtet, men en liten lysstripe fra lyktestolpen ved veien gjorde at det fremdeles var mulig å se. Han hørte en bil og la seg langflat ned i lyngen. Den kjørte forbi i jevnt tempo, og straks den var ute av syne satte han seg opp på knærne igjen og fortsatte å grave. Med ett kjente han noe hardt mot neglene. Kassen. Han hadde funnet kassen. Han fant det ene hjørnet og dro fingrene langs kanten av lokket. Han merket ingen kulde nå. Brydde seg ikke om at nesten hele ham var dekket av gjørme. Blikket var intenst idet han dro den opp fra hullet i bakken. Han pustet dypt inn og la begge hendene på toppen av kassen. Det var som om han ønsket å føle på innholdet gjennom lokket. Han ble sittende slik noen sekunder og bare stryke hendene frem og tilbake. Deretter tok han tak i den blanke kroken som var festet på toppen og dro den oppover. Det knirket i rustne hengsler da lokket åpnet seg. Øynene ble store da innholdet åpenbarte seg. Fire år hadde han sittet i fengsel. Da han slapp ut, ventet han ytterligere ett år før han våget seg i nærheten av området hvor kassen var gravd ned. Det siste året hadde føltes lengre enn flere av dem han hadde tilbrakt bak murene. Innholdet i kassen hadde påvirket ham som en kraftig magnet, og tiltrekningen hadde føltes enorm. Likevel hadde han altså klart 7
JAN-ERIK VIK
å holde seg unna. Når han nå kikket ned i kassen, forsto han hvorfor det hadde vært verdt tålmodigheten. Han smilte for seg selv der han grafset med de skitne fingrene i de krøllete sedlene. Flirte lavt, for deretter å le høyt et par ganger. Han tok seg raskt i det og kikket nervøst rundt seg. Han dro frem en sort søppelsekk fra under jakken og begynte å stappe posen med sedlene. Det var mange av dem, utrolig mange. Nesten flere enn han kunne huske. Ranet hadde vært vellykket, uten noen form for fysisk brutalitet, men han hadde lagt igjen for mange spor, og politiet hadde raskt fått ferten av ham. Han stoppet å fylle i posen. Holdt pusten. Det var noe som ikke stemte. Teipen. Den lille, firkantede biten av gaffateip han hadde festet langs kanten. Den var ikke der. Igjen kikket han rundt seg, virret hodet raskt frem og tilbake med desperasjon i blikket. Han så ingen, men følte at han ble iakttatt. Han kjente seg kvalm. Ventet bare på at det dumpe smellet fra politiets lyskastere skulle fylle ørene hans. Resignert satte han seg på baken med den svarte søppelsekken mellom beina. Han løftet armene, som for å vise at han var klar over at spillet var tapt. Han ble sittende slik i nærmere et minutt uten at noe skjedde. Etter hvert kom han seg på beina igjen og fylte nærmest uinteressert resten av pengene i posen. Han la den over skuldra og slentret nedover mot veien. Hele tiden forventet han en rugbytakling fra siden og deretter å kjenne det kalde stålet fra håndjernet gnage omkring håndleddet. Han var helt nede ved bilen nå. Den sorte Caravellen hadde han parkert på sideveien, slik at ingen kunne oppdage den. Han hoppet inn. Slengte pengene fra seg i passasjersetet og vred om tenningen. Han rygget ut på hovedveien og begynte å kjøre. Selvfølgelig, tenkte han bedrøvet. De har sikkert satt opp en veisperring før krysset, så jeg ikke skulle stikke av i skogen. 8
Han trommet nervøst med fingrene på rattet, før han med en voldsom bevegelse dro det hardt til siden. Bilen skrenset ut i veikanten, og ved hjelp av en rask manøver var han på vei i motsatt retning. Det sitret i kroppen hans. Adrenalinet pumpet. Han satte opp farten, visste at hvert sekund var viktig. Snart svingte han ut på en mer trafikkert vei. Han kjente små dråper av svette renne nedover pannen, og de kilte irriterende da de nådde neseborene. Han dro de skitne, grove nevene over ansiktet og fjernet de glatte svetteperlene. Han kikket i frontspeilet da bilen feide ut på motorveien. Det var knapt noen biler på denne tiden av døgnet, men han registrerte en sort Volvo som lå og vaket i god avstand bak ham. «Henriksen. Det må være Henriksen», mumlet han svakt for seg selv. Henriksen var den åleglatte etterforskeren som hadde ranssaken. Da han hadde kommet i politiets søkelys, var Henriksen tidlig rundt ham med truende adferd og manipulerende spill. Motstridende spørsmål, løgnaktige opplysninger om tystere, trusler om at familien hans ville få uoppfordrede besøk av politiet nattestid. Han skjønte raskt at han var politiets sikreste kort, men hadde hele tiden et håp om at de ikke fant tilstrekkelig med bevis. Pengene hadde han heldigvis fått gjemt unna timen etter ranet. Da spillet var over, hadde han fortalt at pengene var brukt til å gjøre opp for gammel narkogjeld. I retten ble han tilsynelatende trodd på dette, men Henriksen … Nei, Henriksen gav seg ikke. Den manipulerende drittsekken var etter ham hele tiden etter løslatelsen for å få ham til å røpe gjemmestedet. Først spanet han i skjul, deretter startet han en terroriseringskampanje. Han ringte, sendte sms, skrev mail, hamret på døren og kjørte etter ham til alle døgnets tider. Etter hvert stilnet det gradvis, men helt trygg ble han likevel aldri. Når han nå, ett år etter, hadde valgt å dra til gjemmestedet for å hente ut gevinsten, var det 9
JAN-ERIK VIK
med hjertet i halsen. Han hadde tatt de forholdsregler det var mulig å ta, og han hadde heller ikke sett Henriksen på flere måneder. Et oransje lys begynte å blinke bak ham, og han så Volvoen seile over i høyre fil og svinge ut fra motorveien. Et høyt gledeshyl fylte kupeen. Han banket hardt i rattet og skrek ut av lykke. «Jeg har klart det! Jeg har klart det!» Han stakk hånden ned i den sorte søppelsekken og grep et par sedler. Han holdt dem opp mot nesen og snuste inn lukten av de krøllete tusenlappene. Det brede smilet avslørte dårlige tenner, før det gulbrune gliset plutselig stivnet. Tanker om gaffateipen som manglet, begynte å spre seg som ugress i hodet hans. Usikkerheten snek seg tilbake igjen. Han stoppet ved første bensinstasjon. Trengte en pakke røyk. Måtte roe nervene. Han dyttet pengeposen under passasjersetet, passet på at alle dørene ble omhyggelig låst og gikk mot inngangsdøren. I samme sekund kastet han et blikk nedover klærne sine. De var gjennomtrukket av gjørme. Han kunne ikke gå inn slik. Idet han prøvde å børste av den verste skitten, kjente han noe papirliknende bak på jakkealbuen. «Neimen, herregud, da.» Teipen. Den lille fliken av gaffateip måtte ha festet seg på jakken da han gravde den opp. Han humret over hvordan han nesten hadde gitt opp. Hvordan paranoiaen hadde satt inn, og hvordan en slik idiotisk ting kunne forandre alt. Han låste opp bildøren igjen og satte seg inn bak rattet. Klokken nærmet seg ett. Nå var det bare å komme seg hjem, få gjemt unna pengene og begynne å leve livet. Møysommelig i starten, ingen overilte bilkjøp eller andre dumme utskeielser. Han ville egentlig bare betale sine regninger og leve som folk flest. Nå skulle han skaffe seg en enkel jobb og leve lovlydig. Mer avansert var ikke planen hans. Fikk han 10
en jobb, så ville nok oppmerksomheten rundt hans person også avta. Ved å arbeide jevnt og trutt kunne han etter hvert øke forbruket, ta opp noen lån og nedbetale raskere enn den vanlige mannen i gata. Livet så lyst ut nå, og samvittigheten hans var gullende ren. Ikke hadde han skadet noen, og for banken hadde det ikke vært et større tap enn at en dresskledd banksjef nylig hadde stått frem i avisen og skrytt av tidenes største overskudd. Nei, etter fire tøffe år i fengsel fortjente han dette. Det var hans tur til å føle på lykke nå. Ingen skulle få ødelegge denne gangen. Ikke engang Henriksen. Han svingte inn på gårdsplassen sin, og hvem andre enn Henriksen stod bredbeint foran bilen og sperret veien? Han bannet høyt og bet tennene så hardt sammen at musklene i kjeven viste seg som to store klumper i kinnene. Han hadde lyst til å trykke gassen i bånn og jevne hele mannen med jorda. Vurderte det et par sekunder, men klarte å beherske seg. Han kikket med tomt blikk på den ufordragelige typen, som med en tynn pekefinger vinket ham ut av bilen. Det fårete gliset vitnet om at han hadde mer på hjertet enn vanlig. Raskt sparket han den sorte pengeposen enda lenger inn under passasjersetet. Det var fremdeles en mulighet for at dette kun var trakassering fra Henriksens side, så spillet var ennå ikke over. «Jaha, du har begynt å kjøre bilturer på nettene nå.» Henriksen sirkulerte rundt ham som en sulten ulv. Han svarte ikke, bare ristet oppgitt på hodet. Henriksen kikket på klærne hans. Tok så vidt borti buksen og kjente på den størknede gjørma. Noe skjedde med blikket hans. Det var som om han forsto at det var ugler i mosen. «Hva fa…» Han kappet banneordet i to. «Hvorfor er du full av gjørme? Hvor har du vært?» «Jeg …» begynte han forsiktig. «Jeg har …» «Du har fader meg gravd opp pengene, du. Du har hentet 11
JAN-ERIK VIK
byttet fra ranet. Du har det. Du har pinadø hentet pengene.» Henriksen lo nærmest hysterisk over sin egen teori. «Åpne opp bilen. Vis meg pengene.» Henriksen dyttet ham mot bilen. Motvillig beveget han seg fremover, samtidig som han tenkte febrilsk på en utvei. «Hva er det med deg og disse pengene? Hva får du igjen for å finne dem, jeg har jo sonet dommen min. Hva betyr det for deg, egentlig?» Henriksen dyttet ham enda en gang i ryggen. «Jeg liker ikke å bli lurt av slike som deg. Jeg vet du har gjemt dem unna, og aldri i livet om du skal få leve et bedre liv enn meg. Bare vis meg dem nå.» «Jeg har dem ikke», prøvde han seg. «Bare kutt ut. Da får jeg lenke deg fast i gjerdet her mens jeg leter selv.» Henriksen raslet med et par håndjern. «Ok, ok. Slapp av.» Han forsto at spillet var tapt. Det ville ikke ta Henriksen mer enn et par minutter å finne pengene. Han måtte finne på noe kjapt. Kjøpe seg tid. «Jeg har dem.» Han skalv i stemmen når han sa det. «Men ikke her», fortsatte han. «Hopp inn i bilen, så skal jeg vise deg. Jeg orker ikke mer av dette nå. Du gjør meg til et nervevrak.» Henriksen måpte og virket overrasket over den plutselige tilståelsen. Et par minutter senere satt de i samme bil på vei mot en destinasjon og skjebne som ennå ikke var bestemt. «Ikke prøv deg på noe nå. Jeg har både pepperspray og det som verre er i lomma.» Henriksen snakket med en truende stemme. «Hvorfor sto du og ventet på meg akkurat i kveld? Visste du at jeg skulle hente pengene?» Han vred hodet mot Henriksen og kikket på ham med smale øyne. Henriksen lo tørt og smattet et par ganger før han svarte. «Ingenting jeg gjør er tilfeldig. Det har vært et innbrudd i en 12
kiosk nede i dalen her. Tenkte kanskje du klødde i fingrene igjen. Men utbyttet var bare tjue tusen. Det er vel for lite penger for deg, det.» Han svarte ikke, bare klødde seg raskt i fippskjegget på haken. «Hvor mye penger er det snakk om?» Henriksens stemme var hviskende, og spørsmålet hadde et snev av forventning i seg. «Nok til at både du og jeg kan leve greit fremover.» Svaret kom impulsivt og med stivt blikk. Det ble stille i bilen. Det hadde så smått begynt å regne, og kun lyden av vindusviskeren som sveipet taktfast over frontruten, kunne høres. Han visste at dette var eneste mulighet til å komme unna. Det andre alternativet ville være å ta livet av Henriksen, men det ville han aldri kunne utføre. Han var ikke slik. Pengene var viktige, men han var ingen morder. «Stikk hånden din under setet.» Han så mot Henriksen. Henriksen så spørrende på ham, men høyrehånda gled raskt ned og røsket i den sorte søppelsekken som lå trykket sammen under setet hans. «Det er pengene fra ranet. Alle sammen, kun tusenlapper. Kjenn på dem og tenk på at halvparten kan bli dine.» «Halvparten?» Henriksen så hånlig på ham. «Ja, halvparten. Alternativet ditt er ingenting. Tar du mer, tyster jeg til politiet. Deler vi likt, snakker vi aldri mer sammen og lever godt hver for oss. Avtale?» Henriksen bet seg febrilsk i leppen. Han blunket raskt et par ganger og fikk et par rykninger i ansiktet. Han åpnet posen og kikket oppi. Det bugnet av tusenlapper. Det måtte være over millionen, nærmere to. Han hadde visst at det var mye penger, men hadde regnet med at det meste var sløst bort. 13
JAN-ERIK VIK
«Du har vel ikke den feiteste politilønna, Henriksen. Tenk på hva disse pengene kan gjøre, og ingen vil mistenke deg. Det er vel strengt tatt bare du igjen som tror at jeg har bevart pengene.» Henriksens stressede ansiktsuttrykk fikk et mildere drag over seg. «For ikke å snakke om alle de forbannede barnebidragene», gliste han kameratslig til siden. «Dette har vært min hvite hval i flere år nå. Jeg har hatet tanken på at du skulle få hente ut gevinsten etter soningen, men vet du hva?» Henriksen tok sin tidligere fiende på skuldra. «Vi fortjener det fader meg begge to. Vi tar de penga. Ingen vil noensinne finne ut av dette. De penga er våre.» Begge lo høyt og ekte. De hadde løst hele dritten. Ingen av dem trengte å føle på stresset lenger, frykten for å bli tatt var minimal, og ingen ville noensinne tjene på å tyste på den andre. Tonen dem imellom forandret seg fra fiendtlig til kameratslig, og den muntlige avtalen om hvor og hvordan pengene skulle fordeles, var kjapt i boks. «Vi tar en handshake på det», sa Henriksen og holdt høyre hånd frem. Han slapp rattet og gjengjeldte gesten. I det samme skled Caravellen over i motsatt kjørefelt. Farten var ikke spesielt stor, men ulykken var uunngåelig. Frontlysene fra den motgående bilen lyste opp kupeen idet den kom rundt den brå svingen, og bilene smalt sammen front mot front. Det ble mørkt, og det ble stille. Lyden av metall som skar mot metall idet en smadret dør ble åpnet, var det siste de kunne huske før de begge våknet opp på sykehuset. Skadene var heldigvis ikke alvorlige, og tilfeldighetene ville ha det til at de endte opp på samme rom. Forslåtte og fortumlete rakk de ikke å snakke sammen før en kollega av Henriksen dukket opp. «Hvordan går det med deg, Henriksen?» Kollegaen dro en skillevegg mellom dem. 14
«Ok», var det korte svaret. «Hva i huleste gjorde du sammen med ham klokken to på natten?» hvisket kollegaen. Henriksen ristet hodet sakte fra side til side, samtidig som han lukket øynene i ren fortvilelse. «Pengene …» mumlet han stille. «Men herregud, da, holder du på med de pengene ennå? Nå må du snart legge den saken bak deg.» Henriksen sperret øynene opp og det samme skjedde på andre side av skilleveggen. «Men … men ...» stammet Henriksen, før kollegaen avbrøt. «Ja ja, godt du er i live, i hvert fall. Bilen som kolliderte med dere er sporløst forsvunnet. Ingen vitner, håpløst få spor. Rart, egentlig, for det så ut som om det var dere som var skyld i ulykken. Tror neppe vi prioriterer denne saken, og det er du tjent med. Nå får du komme deg fort tilbake, så vi kan arbeide med nye saker. Du må glemme disse pengene nå. Du må akseptere at de ikke er der mer.» Henriksen la hodet tilbake på puta, og et tungt stønn hørtes samtidig fra andre siden av skilleveggen. Fire øyne kikket tomt opp i det hvitmalte sykehustaket idet Henriksen, med skjelvende lepper, avsluttet samtalen. «Ja … Vi glemmer de pengene nå … Vi glemmer dem nå.»
15