Håpløs kamp - leseprove

GLIMT F RA O KKUPA S JO N E N

soldater under okkupasjonen 9. april ai 1937 som en av de mest moderne k sjøflyhavnen i Sømmevågen.

BIND

re startet de byggingen av en ny, stor rden Norge aldri hadde sett maken til. øk på å hemme nazistenes krigføring. res i denne boken. Det samme gjør e tyske utbyggingsaktivitetene.

MHFR består i dag av medlemmene Øistein Berge, Erik Ettrup, Geirr Haarr, Asbjørn Husebø, Odin Leirvåg, Atle Skarsten, Hjalmar Inge Sunde og Tor Ødemotland.

Dette er lokalhistorikere med høy kompetanse innenfor en mengde forskjellige områder forbundet med andre verdenskrig, noe som igjen gir en unik bredde i kunnskapen vi har tilgjengelig.

Flere av medlemmene har utgitt bøker tidligere, både på norsk og engelsk og har store private samlinger av bilder og kildemateriale. De fleste bildene som er benyttet i denne boken tilhører MHFR eller medlemmene individuelt, og vi har lagt vekt på i størst mulig grad å benytte bildemateriale som ikke tidligere har vært publisert.

ene rundt Sola og Forus flyplass, samt r krigen. Det var ytterst få nordmenn ngene og minefeltene. Nå fjerner MHFR unik vandring på Sola og Forus. Dette ende tekster. Aldri før har dette emnet .

”

Denne svært presise forutsigelsen ble presentert av kaptein Øivinn Øi i Oslo Militære Samfund allerede 6. mars 1939. Ett år senere var det strategiske overfallet et faktum og Rogaland ble angrepet av overlegne tyske styrker. Eller slik vil i det minste historiebøkene ha det. Stemmer det? Var det en håpløs kamp fra starten av, eller gikk man glipp av mulighetenes øyeblikk? Vi går tilbake til originalkildene, tar et oppgjør med etablert historie, og presenterer kampene i Rogaland i april 1940 slik de aldri har vært beskrevet før.

— Nominert til ÅRETS FLYBOK 2015 av Flylitterært seminar — Per Erik Olsen, MilitærHistorie: ”… vi kan bare glede oss over dette praktverket om Luftwaffes flystyrker i Rogaland. Anbefales sterkt.”

2

BIND 3

BIND 2

Farlig kyst

ysten under 2. verdenskrig fortalt. , tyske og allierte arkiver. Mange jente, andre mindre kjent og flere kke trygge noen steder – de ferdes

3

BIND

Farlig kyst

ktet for sine ugjestmilde farvann. er så på Rogaland som Nordsjøens an ha kontroll over Rogaland. Fra ogaland derfor en av de farligste ngrepet, ødelagt eller senket, med e ubåter, fly og overflateskip gjorde kerne svarte med tungt bevæpnede n ble høy for begge parter. enneskelige ofre, sivile så vel som pris utfor Rogalandskysten under

BIND

HÅPLØS KAMP

TYSKE VINGER OVER SOLA OG FORUS Sola flyplass var et av de viktigste målene for de tyske okkupantene 9. april 1940. De tok raskt kontroll over Sola, og kort tid startet startet de byggingen av en ny, stor flyplass på Forus, et byggeprosjekt av en størrelsesorden Norge aldri hadde sett maken til.

Samtidig svermet britiske fly over Rogaland i et forsøk på å hemme nazistenes krigføring. Dramatiske hendelser i luften og på bakken skildres i boka, rikt illustrert av unike bilder. Det samme gjør hverdagslivet til de tyske soldatene, og ikke minst den tyske utbyggingen.

“

Vi må regne med en total overraskelse. Vi må regne med at ekspedisjonsskipene kan seile fra utgangshavnene uten at vi eller noen annen uvedkommende aner foretagendet. Det er ingen overdrivelse og ingen hemmelighet at en fremmed makt i natt, uten å løsne skudd kan sette seg fast i Oslofjordens ytre festninger og på Kristiansands og Bergens befestninger.

Stavangerstrøket med Sola flyplass og Haugesundshalvøya har i dag ikke en soldat til forsvar. En tropp luftinfanteri er nok til å besette Sola flyplass, og en halv time senere kan de fiendtlige fly lande der.

MHFR består i dag av medlemmene Øistein Berge, Erik Ettrup, Geirr Haarr, Asbjørn Husebø, Odin Leirvåg, Atle Skarsten, Hjalmar Inge Sunde og Tor Ødemotland.

Dette er lokalhistorikere med høy kompetanse innenfor en mengde forskjellige områder forbundet med andre verdenskrig, noe som igjen gir en unik bredde i kunnskapen vi har tilgjengelig.

Flere av medlemmene har utgitt bøker tidligere, både på norsk og engelsk, og har store private samlinger av bilder og kildemateriale. De fleste bildene som er benyttet i denne boken tilhører MHFR eller medlemmene individuelt, og vi har lagt vekt på i størst mulig grad å benytte bildemateriale som ikke tidligere har vært publisert.

Senkninger, forlis og trefninger langs Rogalandskysten 1939-45.

9 788282 332842 ISBN 9788282332842 ART.NR. 332842

FARLIG KYST I boka FARLIG KYST blir historien om rogalandskysten under 2. verdenskrig fortalt. Siden tidenes morgen har rogalandskysten vært fryktet for sine ugjestmilde farvann. 2. verdenskrig var ikke noe unntak. Fra september 1939 til mai 1945 var farvannet utenfor Rogaland en av de farligste strekningene på norskekysten. En mengde skip ble angrepet, ødelagt eller senket, med ufattelige menneskelige lidelser som

Ydmykelsen er total når oberst Spørck føres bort av tyskerne den 23. april. Hans nestkommanderende har blitt drept, og over 1200 av hans soldater har nettopp overgitt seg etter å ha kjempet i to uker. Om kampen mot tyskerne var håpløs fra første time, eller om det var kampen som ble håpløst ledet, er sentrale tema som vektes og veies i denne rikt illustrerte dagboka fra kampene i Rogaland i april 1940.

— Tom Hetland, Stavanger Aftenblad: ”Flaggskipet blant årets lokalhistoriske krigsbøker.”

— Finn Holmer-Hoven, tidligere redaktør i Fædrelandsvennen: ”... en av de beste og mest veldokumenterte bøkene om krigen i Sør-Norge jeg har lest.”

9 788282 334211 ISBN 9788282334211 ART.NR. 334211

HÅPLØS KAMP April 1940 Da krigen kom til Rogaland

Militærhistorisk Forening Rogaland (MHRF) består av likesinnede lokalhistorikere, med en spesiell interesse for lokal, militær historie; Øistein Berge, Erik Ettrup, Asbjørn Husebø, Odin Leirvåg, Atle Skarsten, Hjalmar Inge Sunde og Tor Ødemotland. Foreningen har som formål å samle inn, bevare og presentere militærhistorie relatert til Rogaland, i all hovedsak i form av muntlig informasjon, tekst og bilder. Foreningen har etter hvert ervervet seg en meget omfattende samling originale, tyske bilder fra 2. verdenskrig i Rogaland. I tillegg har foreningen via besøk og kontakt med forskjellige arkiver og museer bygd opp en massiv samling kilder og historisk materiale. Deler av dette materialet ønsker vi å presentere i en serie bøker, Glimt fra okkupasjonen, som vil omhandle forskjellige militærhistoriske temaer relatert til Rogaland. Denne tredje boka i serien, Håpløs kamp, tar for seg det tyske angrepet på Rogaland i april 1940 og de påfølgende kampene frem til kapitulasjonen 23. april. Som i foregående bøker er historiene rikt illustrert med unike bilder, samtidige kart og meldinger. Boken har en solid innledning og et tankevekkende etterord.

3

HÅPLØS KAMP April 1940 Da krigen kom til Rogaland

© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282334211 Fremsidebilde: Major Fredrik Oscar Brandt bæres til graven av sine menn på Eiganes gravlund 27. april 1940.

Bildesamling: MUST-Stavanger maritime museum Baksidebilde: Øverste militære leder i Rogaland, oberst Gunnar Spørck, føres bort av tyske soldater etter kapitulasjonen. De skal til å forsere et sted hvor veien er sprengt ut av oberstens egne soldater tidligere under kampene.

Billedsamling: MHFR Militærhistorisk Forening Rogaland Redaksjonskomité: Erik Ettrup, Odin Leirvåg og Atle Skarsten Forfattere: Erik Ettrup, Odin Leirvåg, Atle Skarsten, Hjalmar Inge Sunde og Tor Ødemotland Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

3

HÅPLØS KAMP April 1940 Da krigen kom til Rogaland

2016

«Det blir ikke krigsgenerasjonens oppgave å skrive denne krigs historie. Dertil er vi altfor personlig engasjerte. Det blir en ny generasjon som kommer til å gjøre det. Den får avstanden og tilgangen på de kilder vi i dag savner for å gi det hele sannhetsbildet.»

Kong Haakon VII, London 1945

5/

INNHOLD Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Vårt forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Takk!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Forfatteromtale: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Kapittel 1 / Stavangeravsnittet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Norge og Rogaland mot 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Fellesøvelsene de siste årene før krigen . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Strategisk tyngdepunkt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Mulighetenes øyeblikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Taktiske og stridstekniske diskusjoner . . . . . . . . . . . . . . 26 Kommentarer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Disponible styrker for avsnittssjefen, oberst Spørck. . . . . 33 Kommandoforholdene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Befestningsanlegg i Jærenavsnittet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Forsvar i fjæra. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Stavanger luftforsvar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Luftvarslingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Mørklegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Luftvernartilleri. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Sivilt luftvern. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Sivilt bidrag til aktivt luftvern . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Nøytralitetsvakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 IR 2 – Jegerkorpset. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Kapittel 2 / Mann mot mann – avdeling mot avdeling. . . . . . . . . . . . . 50 IR 8 – Infanteriregiment nr. 8 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 De norske nøkkelpersonene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Generalmajor Einar Liljedahl. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Oberst Gunnar Spørck. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Fredrik Oscar Brandt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Avsnittssjefen og bataljonssjefen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Kaptein Niels Larsen Bruun . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Den tyske motparten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Karl von Beeren, . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 sjef for Infanterieregiment 193. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Infanterieregiment 193 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Alfred Petry, sjef for Infanterieregiment 355. . . . . . . . . . 64 Infanterieregiment 355 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Students fallskjermjegere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Den spede start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Sola er stedet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Først Danmark. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Kapittel 3 / På vei mot nord!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Operasjon Weserübung . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Feindnachrichtenblatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Transport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Seilas med Tübingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Lasteskip etter 9. april . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Spionasje mot Norge og Sør-Vestlandet før 9. april 1940 . . . . . 87 Dagen før dagen…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99

/6

Kapittel 4/ Krigen kommer til Rogaland . . . . . . . . . . . . 101

Tirsdag 9. april 1940 – Det strategiske overfall. . . . . . . . 102 Spørck disponerer sine styrker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Egersund tatt uten sverdslag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Stavanger havn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Politiet på vakt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Jageren Æger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Horisonten mørkner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Hva skal vi gjøre?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 «Ingen aktivitet å observere på Stavanger lufthavn…». . . . . . . 121 Sola flyplass. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Tyske fly og mannskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Urovekkende meldinger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 For fører og fedreland. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Morgenpatrulje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Kan vi få lov til å torpedere?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Fyr! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Tyske fly underveis. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Angrepet på Danmark. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Klar for norsk avreise. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Angrep fra oven. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 De norske flyene drar…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Vi gir oss ikke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Æger angripes. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Fallskjermjegerne nærmer seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Fiender daler ned fra luften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Sjøflyhavnen tas uten kamp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Bomber over byen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 «Tredjebataljon, start 9. april klokken 8.30». . . . . . . . . . 153 Luftbroen begynner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Tyske fly lander . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 De norske flyenes flukt sørover. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Drivstoffmangel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Sola flyplass, alle mann ut!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Stuka på Sola. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 3. Staffel K.Gr.z.b.V. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 105 sitt første oppdrag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Vi gjemmer oss heller…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Draug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Motorbåt nr. 7 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Stegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Sperm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Æger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Gyller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Skarv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Mobilisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Rogaland mobiliseres. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Depotet på Sviland. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 De overlevende. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Tyske fanger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Endelig i havn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Situasjonen i Haugesund før og etter 9. april . . . . . . . . . 182 Engelsk konsul. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

Onsdag 10. april 1940 – Denn wir fahren gegen Engeland . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Felthovedkvarter etableres i Dirdal og Oltedal. . . . . . . 186 IR 2 i Oltedal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186 IR 8 i Dirdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Ubåter i Skudenesfjorden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 Beltor som ikke kom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Britisk invasjon?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Flukten til England . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Fra Sola til Haugesund. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Panikkdagen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Torsdag 11. april 1940 – Blir Stavanger bombet?. . . . . . 204 Det tyske luftvernet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Flammer i natten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Kaptein Klunderud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Fredag 12. april 1940 Britene kommer. . . . . . . . . . . . . . 219 Britisk respons . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Tilstrømmingen av soldater. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 Lørdag 13. april 1940 – Armfeldts tog. . . . . . . . . . . . . . . 226 Uten mat og drikke…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Fjellmarsjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 Vi drar likevel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Vi drar til Setesdal i stedet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Da drar vi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Armfeldts tog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 Neste gruppe avgårde. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Søndag 14. april 1940 – Venter på neste trekk . . . . . . . . 244 Sitt helt i ro…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246 Luftwaffe og X Fliegerkorps sine roller. . . . . . . . . . . . . 248 Ålborg – en betingelse for Sola. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 Mandag 15. april 1940 Norsk offensiv . . . . . . . . . . . . . . 258 Nå er det vår tur – besettelsen av Ålgård. . . . . . . . . . . . . 260 De første fangene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Brosprengninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Tirsdag 16. april 1940 – Endelig kontakt. . . . . . . . . . . . 270 Kampen om Bråstein – 16. april . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 Terningen er kastet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Klokken 17.08 smeller det! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Sivilbefolkningen lider. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 F.346 på besøk i Dirdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276 Sola flyplass er stengt!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 Onsdag 17. april 1940 – Full krig. . . . . . . . . . . . . . . . . . 280 Operation Duck – HMS Suffolks angrep 17. april. . . . . 282 Dødsringen over Figgjo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Hauptmann Bentrup, erobreren av Ålgård . . . . . . . . . . . 287 Figgjo har falt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289 Hauptmann Bentrup, en mann full av sprøyt. . . . . . . . 292 Kampen ved Fiskebekk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 294 Fangeutvekslingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 Mørklagt by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 299 Spørck trekker våpen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Torsdag 18. april 1940 – Forsterkning fra Tyskland. . . . . . . 304 Den andre luftbroen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 Brevet fra von Beeren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310

Spionfrykten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312 Fredag 19. april 1940 – Knipetang . . . . . . . . . . . . . . . . . 314 Kampen om Vikeså. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 316 Infanterieregiment 355 gjør seg klar til kamp. . . . . . . . 321 De sårede. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 323 Tysk sanitetstjeneste i Oltedal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 330 Møtet på Solborg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 Lørdag 20. april 1940 – Tigeren kommer sjøveien. . . . . 336 Evakueringen av Sola. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 338 Flyangrep mot de norske styrkene etter 9. april . . . . . . . 341 Oltedal-stillingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Tigeren går på. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 349 En kriger på grunn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Søndag 21. april 1940 – Et øyeblikks seier . . . . . . . . . . . 356 Kampene i Røyrdalen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 358 Kampen om Malmeim. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 362 IR 8 SIN FELTAVIS I DIRDAL. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369 Per Roths historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 Den farlige veien vestover. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 Mandag 22. april 1940 – Utmattelse. . . . . . . . . . . . . . . . 374 Dirdal bombes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 376 Gloppedalsura, den siste skanse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 379 Dirdal - kjempen faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 384 Vi gir oss…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 388 Generalen på fjelltur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 389 Major Brandts siste kamp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 390 Tirsdag 23. april 1940 – Fred…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 392 Kapitulasjonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 394 Om å kjempe, eller ikke å kjempe . . . . . . . . . . . . . . . . 397 Krigsfanger i eget land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 400 Tiden etter…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 416 Kaptein Westbøes håpløse kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . 416

Kapittel 5 / Unternehmen Säuberung und befriedung Südnorwegens. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 419

Okkupasjonshæren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 422 Norges kapitulasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 424 Etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 425 Kommisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 425 Etterspill. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 428 Militær situasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 430 Munthe og Brandt?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 432 Hva om…? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 434 Dom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 Plakaten på veggen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 436 Oversikter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 441 Omkomne og sårede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 441 Register. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 469 Kilder og litteratur: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 478 Noter: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 481

7/

/8

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

Forord Av Sigurd Frisvold HÅPLØS KAMP beskriver tyskernes invasjon og norsk motstandskamp i Stavangerregionen, med hovedvekt på landstriden. Dette gjør forfatterne fra Militær Historisk Forening Rogaland på en imponerende og fortreffelig måte.

Forfatterne setter de lokale hendingene i et større perspektiv, samtidig som et overveldende kildemateriale følger med. Boka er lettlest, spennende og med et stort utvalg av unike og spennende bilder.

Det som gir boka spesiell tyngde er de inngående vurderingene av militære sjefer på tysk og norsk side, spesielt interessant er forholdet mellom de øverste sjefene på norsk side generalmajor Liljedahl (sjef 3. divisjon), oberst Spørck (sjef IR 8/sjef Stavanger forsvarsavsnitt) og major Brandt (sjef infanteribataljon 1/IR 8).

Beskrivelsen av forberedelsene på norsk side før krigen bryter løs er mistrøstig og deprimerende lesning. Myndighetene holder fast på en urealistisk politikk, og makter ikke å ta realitetene inn over seg. Når krigen kommer er derfor overraskelsen fullstendig og evnen til beslutninger nærmest fraværende. Et eksempel på dette er rotet med mobiliseringsinnkallingen.

Over tid hadde det også utviklet seg en dyp og ødeleggende mistro mellom det politiske miljø og offisersstanden.

Internt i forsvaret legger heller ikke forholdet mellom Kommanderende General og hans motpart i Sjøforsvaret til rette for bedre samvirke, selv om fornuftige enkeltpersoner forsøker å samarbeide etter beste evne.

Norsk krigshistorie har nok hatt fokus mest rettet mot aksen mellom Oslo og Nord-Norge. Militærstrategen Clausewitz skriver at det strategiske tyngdepunkt hos en krigførende part kan være ledelsen, hovedstaden og befolkningen.

Likevel ble Stavangerområdet oppfattet som strategisk viktig både på tysk, britisk og ikke minst på norsk side. Fra flyplassen på Sola kunne man kontrollere store og viktige havområder. I tillegg kunne både flyplassen og havnen benyttes til styrkeoppbygging og etterforsyning. Området var derfor av avgjørende betydning å ha kontroll over.

Dette hadde også framkommet på stabstjenesteøvelser som ble avviklet i mellomkrigstiden i Stavangerområdet. På norsk side var man klar over at fallskjermavdelinger var en ny og aktuell trussel. Forsvar av Sola flyplass var derfor gitt som oppdrag til sjefen for Stavanger Forsvarsavsnitt. Denne sjefen var imidlertid ikke komfortabel med oppdraget og utviklet et annet svært defensivt stridskonsept. Han var redd for å bli fanget i en “rottefelle” på Stavangerhalvøya, og grupperte sine styrker slik at de ikke kunne oppta striden i en innledende fase verken mot Sola flyplass eller på stranden. Hans foresatte, sjef 3. divisjon i Kristiansand, var klar 9/

over dette, men maktet ikke å rydde opp i saken. Det er også ganske spesielt at den lokale sjefen skriver om saken utenom tjenestevei direkte til Kommanderende General. Et unnfallende svar derfra ryddet heller ikke opp i saken.

Både tyskerne og britene hadde et godt utbygd etterretningsnettverk i området. Det må tilføyes at det var relativt enkelt og uproblematisk med utgangspunkt i åpne kilder å skaffe seg viktig informasjon. Da invasjonen var et faktum måtte britiske etterretningsagenter ut av landet, dette klarte de så vidt på hengende håret.

Kampen om Sola flyplass var den avgjørende faktor i forsvaret av Stavangerregionen. Boka beskriver inngående den detaljerte planleggingsprosessen på tysk side med fokus på kontroll over Sola flyplass og havnen.

Tyskerne erkjente at planen var både dristig og risikofylt. Overraskelse og initiativ, samt et godt samarbeid mellom forsvarsgrenene var helt avgjørende.

Fallskjermtropper støttet av fly var viktigst i den innledende fasen mot Sola. Med godt trente, disiplinerte og kampvillige soldater under ledelse av erfarne og herdede offiserer hadde tyskerne et godt utgangspunkt. Svakheten var antall, bevæpning samt avhengigheten av raske forsterkninger.

På norsk side var situasjonen ganske annerledes. Øvingsstandarden var dårlig ved avdelingene. Forsvaret av Sola besto kun av en liten styrke som ikke var forberedt på krigens realiteter. Med de hendinger som hadde blitt kjent burde man ha vært bedre forberedt, nå kom angrepet fullstendig overaskende. Byråkrati og trege beslutningsprosesser gjorde også at planlagte forsvarstiltak lå langt etter planen.

I en første fase er en angriper avhengig av initiativ, sikre området og bringe inn forsterkninger. Forsvareren må søke å forhindre dette. Britene forsto åpenbart dette, og satte i gang en kraftig beskytning av Sola-området fra både sjøog luftstridskrefter. Det er god grunn til å hevde at sjefen for forsvarsavsnittet både innledningsvis og de påfølgende dager hadde feildisponert sine styrker. Derfor mistet han muligheten til å bekjempe angriperen i den mest sårbare fasen, og kampen var dermed i realiteten allerede tapt. Hans meget defensive forsvarskonsept innebar en tilbaketrekning over fjellet til Setesdalen og styrkene på Sørlandet. Dette ble imidlertid forhindret av elendige værforhold i fjellet, samt at sjef 3 divisjon hadde kapitulert.

Det er i denne fasen at det som beskrives som motstandens sjel, major Brandt ,stiger fram. En erfaren feltoffiser, besluttsom, handlekraftig og med utålmodig og sterk kampvilje. Han balanserer nok, til tider, helt på kanten av ordrenekt. Boka gir en meget detaljert, inngående og intens beskrivelse av kampene som ender opp i Gloppedalsura og siden major Brandts fall. Kombinasjonen av harde flyangrep og tilførsler av betydelige tyske forsterkninger blir for mye.

Clausewitz introduserte begrepet “Fog of War” som beskrivende på det kaos og den usikkerhet som råder i en krigssituasjon. Dette passer nok godt på situasjonen i Rogaland i aprildagene1940. Usikkerhet, feilbedømmelser, panikk og misforståelser oppstod. Et norsk fly ba om tillatelse til å bekjempe et klart mål. Svaret var: Ikke bomb Ikke bomb. Det var imidlertid ikke mulig å finne ut hvem som hadde gitt dette svaret!

På tysk side var det gitt ordre om ikke å bombe Stavanger sentrum, likevel skjedde det. Forklaring: Det var flygeblader som sannsynligvis skulle vært droppet, men operatøren trykket feilaktig på knappen som slapp bomber !

I et helhetsbilde blir det feil å ikke erkjenne eksempler på strålende og heltemodig innsats fra alle forsvarsgrener, avdelinger og enkeltpersoner - militære som sivile.

Etterpåklokskap beskrives som en høyere form for kunnskap som ikke er tilstede når man har bruk for den.

I kapittelet ETTERSPILL drøfter forfatterne hva som kunne ha skjedd hvis Sola flyplass hadde blitt forsvart som oppdraget innebar. Da ville sannsynligvis tyskerne fått betydelige problemer i Rogaland som også ville ha forplantet seg til andre deler av operasjonsteatret. Gjennomføringen av den tyske invasjonen kunne ha tatt lengre tid, men ikke ha endret sluttsituasjonen i Norge.

En viktig erfaring fra krigen er imidlertid tatt vare på. På alle militære kontorer henger i dag en plakat på veggen med klare ordrer om hvilke plikter en befalingsmann har i en krigssituasjon.

Gratulerer med et svært interessant og betydningsfullt bidrag til norsk krigshistorie !

/ 10

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

Vårt forord Militærhistorisk forening Rogaland Er det virkelig mulig å komme med ny informasjon om kampene i Rogaland i aprildagene 1940? Disse 15 dagene har jo opp gjennom tiårene etter krigen blitt behørig beskrevet i flere artikler og bøker. Denne boka, den tredje i vår serie Glimt fra okkupasjonen, viser at svaret er: Ja! De første artiklene og bøkene som kom like etter krigen bygget nesten utelukkende på krigsdeltakernes egne beretninger. Disse var naturligvis farget av nærheten til det som hadde skjedd, og ofte med bevisste, eller ubevisste, forsøk på å rettferdiggjøre egne og andres handlinger. Man trenger derfor flere kilder som beskriver samme hendelse, for å komme så nær kjernen av sannhet som mulig.

Senere forfattere av bøker om felttoget har dessverre alt for ofte benyttet tidligere publikasjoner som eneste kilder.

Feil, myter og mistolkninger ble på det viset gjentatt, og fikk dermed økende karakter av sementert «sannhet» for hver ny utgivelse.

Etter som årene har gått har flere og flere arkiver gjort nytt materiale tilgjengelig for allmenheten. Det gikk likevel lang tid før den første forfatteren tok i bruk britiske kilder om Rogaland, og enda lenger før tyske og amerikanske arkiver ble undersøkt.

Militærhistorisk Forening Rogaland har saumfart arkiver over hele Norge, Storbritannia, Tyskland og USA for å finne flest mulig primærkilder som dekker denne korte, men utrolig dramatiske, perioden i Rogalands historie.

Vi kan med bakgrunn i vårt arbeide nå avlive en mengde myter. Vi retter lyset mot tidligere ukjente hendelser og beskriver inngående det som skjedde i Rogaland i april 1940, dag for dag. Vi stiller undrende og kritiske spørsmål til flere av de avgjørelsene som ble tatt, men dog med ydmykhet overfor det faktum at vi aldri i ettertid helt ut vil kunne fatte eller forstå alle de faktorer som innvirket på ledernes disposisjoner i et miljø hvor frykt og usikkerhet hersket.

De færreste forfattere før oss har tatt for seg felttoget i sin helhet som vi gjør nå. Som regel har de begrenset seg etter geografi, tid eller tema. For å lettere forstå betydningen av det som skjedde i Rogaland, setter vi det inn i en større kontekst.

Før den første tysker hadde landet på Sola, ble nøytralitetsvakten i Madlaleiren evakuert sørover og opp i fjellene.

Marinens enheter var, med et par heltemodige unntak, totalt passive. Flyene fra Sola ble fløyet bort etter en kort luftkamp, og de eneste på bakken som avfyrte skudd mot de angripende tyskere styrkene 9. april, var de få soldatene på Sola. Resten av de norske styrkene, som hadde ordre om å beskytte flyplassen og Stavangerhalvøya, hadde trukket opp i fjellene. Det skulle utrolig nok gå nesten en uke før de første trefningene mellom norske og tyske styrker fant sted.

Det er flere sterke personligheter som forlanger oppmerksomhet i en slik beskrivelse. Vi har rettet søkelys mot dem, både norske og tyske, i tillegg til avdelingene som tjente under dem. Fra å sette handlingene i Rogaland i et nasjonalt perspektiv går vi helt ned i de minste detaljene under flere av de intense kamphandlingene. Mange av dem er så å si ukjente for menigmann.

Norsk krigshistorie vedrørende kampene i Sør-Norge i april 1940 har i stor grad fokusert på hva som skjedde på Østlandet, og til dels det britiske felttoget. Hadde visse disponeringer skjedd på en annen måte i Rogaland, kunne det endret krigens gang. Ja, det kunne ha hatt følger for krigen i Nord-Europa. Det er derfor uhyre viktig å analysere og vurdere både valg og disponeringer som ble gjort disse dagene i april.

11 /

For første gang blir det som skjedde i Rogaland 9. april 1940 beskrevet i detalj, noe som ikke hadde vært mulig uten det omfattende kildematerialet vi har hatt tilgjengelig. Angrepet på Egersund, Sola flyplass og de dramatiske hendelsene i Byfjorden har vi allerede beskrevet i våre foregående bøker, men ved hjelp av nye kilder blir disse hendelsene beskrevet i nytt lys. Mange nye temaer og hendelser som til nå har fått marginal oppmerksomhet i krigslitteratur, relatert til Rogaland, blir også beskrevet.

Til slutt i boka har vi med en oversikt over døde og sårede norske og tyske soldater, drepte sivile, samt alle de internerte norske soldatene. I tillegg finner leserne egne registre over person-, steds-, og skipsnavn.

Militærhistorisk forening Rogaland August 2016

/ 12

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

Takk!

En mengde gode venner har bidratt til denne boka, utenom foreningens egne medlemmer. Noen fra et livsverk med krigshistorie, andre med et lite stykke informasjon eller et bilde de har hatt tilgjengelig. Uansett størrelsen på bidraget ville ikke boka vært det samme uten ditt bidrag. Vi er umåtelig takknemlige for all denne hjelpen.

Først av alt vil vi få takke vårt forlag gjennom tre bøker, Commentum forlag, for at de har troen på oss og det vi driver på med.

Tidligere forsvarssjef Sigurd Frisvold fortjener en stor takk for et utmerket og vel formulert forord.

En stor takk til Dan Dyrli Daatland som ga oss ubegrenset tilgang til hans omfattende arkiv etter boka Rogaland april 1940.

Takk rettes også til: Nils Helge Amdal, Olaf Aurdal, Kjell-Ragnar Berge, Øistein Berge, Arild Bergstrøm, Tore Eggan, Søren Flensted, Kjell Fransplass, Børre Gundersen, Judith Henriksen, Håvard Hovdet, Helge Hundeide, Asbjørn Husebø, Kyrre Ingebrethsen, Kim Gunnar Jensen, Terje Johannessen, Helge Koch, Kjetil Korsnes, Helge Larsen, Jarle Larsen, Knut Mæsel, Svein Magne Olsen, Simon Orchard, Robert Bob Pearson, Tore Person, Johan P. Petersen, Trond Ramsøy, Paul Sedal, Erling Skjold, Lars Skorpen og Bengt Stangvik, Jenni-Karin Sømme.

Alle disse har latt oss bruke informasjon eller bilder fra sine samlinger vederlagsfritt. Ingen av bildene kan brukes uten tillatelse fra disse eierne!

En mengde arkivinstitusjoner har også vist oss stor velvilje og latt oss bruke bilder, kildemateriale eller informasjon fra sine samlinger. En spesiell takk til Dalane Folkemuseum som igjen slapp oss inn i sitt aller helligste med egen scanner.

En stor takk til MUST-Stavanger maritime museum, Byarkivet og Statsarkivet i Stavanger, Riksarkivet i Oslo, Statsarkivet i Kristiansand, Statsarkivet i Oslo, Jærmuseet, Gjesdal Folkebibliotek, Byarkivet i Oslo, Forsvarsmuseet, Marinemuseet, Bundesarchiv Militärarchiv – Freiburg, Imperial War Museum – London, National Archives – London og US National Archives & Records Administration. I tillegg kommer digitale arkiv: Nasjonalbiblioteket – Bokylla.no, Stavanger Aftenbladet og Aftenposten.

«Never was so much owed by so many to so few», sa Winston Churchill i en tale 20. august 1940. Disse vise ordene vil vi rette mot våre kjære ektefeller og unger som holdt ut med oss under den heftige prosessen et slikt forfatterskap er. Vi har ofte vært både distré og fraværende, men har likevel fått lov til å jobbe videre, til tider veldig intenst. Dere har utrolig nok ikke gitt oss helt opp. Uten dere ville ikke denne boka blitt en realitet.

Takk til dere alle!

13 /

Innledning Militærhistorisk Forening Rogaland Militærhistorisk Forening Rogaland (MHFR) har som formål å samle inn, bevare og ikke minst presentere militærhistorie relatert til Rogaland, i all hovedsak i form av muntlig informasjon, tekst og bilder. Foreningen kjøper originale bilder fra 2. verdenskrig, tatt av tyske soldater i Rogaland under 2. verdenskrig. Vi har ervervet oss en formidabel og unik samling slike bilder.

Overskudd fra våre bokutgivelser og annet arbeid blir utelukkende benyttet til innkjøp av bilder og kilder, samt arbeidet med nye bokutgivelser. Bildene vil etter bruk bli overlatt i Statsarkivet i Stavangers varetekt.

MHFR består av likesinnede lokalhistorikere, med en solid kunnskap om den lokale, militær historien. Flere av medlemmene har allerede omfattende bilde- og kildearkiv, og har publisert en mengde artikler og bøker.

Bokas oppsett Denne tredje boka i serien Glimt fra okkupasjonen har som de foregående bøkene sitt grunnlag en omfattende kildejakt. De første kapitlene tar for seg den militære tilstedeværelsen i Rogaland før invasjonen og partene som kom til å møtes på slagmarken, både ledende offiserer og avdelinger. I tillegg gir vi et innblikk i de tyske forberedelsene til invasjonen og reisen mot Norge.

Deretter følger en kronologisk beskrivelse av hver dag kampene varte, fra 9. til 23. april. Hver dag innledes med et kort sammendrag av situasjonen i Europa, Norge og ikke minst Rogaland denne dagen. Deretter dykker vi inn i større detalj i hendelser og trefninger som skjedde i Rogaland denne konkrete dagen.

Avslutningsvis gjør vi noen vurderinger rundt kampenes etterspill, tiden som krigsfange og konflikten som oppsto blant de norske deltagerne. Aller sist en del oversikter, samt steds- og personnavns og skipsregister Kilder MHFR legger stor vekt på at informasjonen som formidles er så korrekt og objektiv som mulig og bruker mye tid til studier av originalt kildemateriale. Det meste av informasjonen i denne boka kommer derfor fra primærkilder – arkiv, krigsdagbøker, rapporter, memoarer – eller fra andre bøker hvor det er godtgjort at de baserer seg på primærkilder. En liste over kildematerialet følger bakerst i boka, inndelt i kapitler, sammen med komplett litteraturliste.

Som alltid har det vist seg at selv primærkilder kan ha motstridende opplysninger, særlig når det gjelder tidsangivelser, navn eller andre detaljer. Vi har derfor i størst mulig grad angitt i teksten hvor opplysningene er usikre eller inneholder muligheter for flere tolkninger.

Hvis noen sitter på utfyllende eller korrigerende informasjon om noe av det som er beskrevet, er det bare å ta kontakt med oss via foreningens hjemmeside: http://mhfr.no.

Bilder En stor del av bildene i boka tilhører MHFR eller medlemmene individuelt, dvs. at den som står oppført som eier er i besittelse av originalen. Flere ganger har det vært nødvendig å finne bilder andre steder, og rettighetshaverne er navngitt i hvert enkelt tilfelle. Vi har i størst mulig grad forsøkt å finne bildemateriale som ikke tidligere har vært benyttet. I noen tilfeller har vi dog valgt allerede brukte bilder, som oftest ut fra kvalitetshensyn, konkrete emner vi ønsker å presentere eller fordi det er en god historie bak bildet som ikke har vært fortalt tidligere.

/ 14

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

Forfatteromtale: Hjalmar I. Sunde (f. 1937) hadde på slutten av sin militære karriere stillinger som Øverstkommanderende i Sør-Norge og norsk representant i Militærkomiteen i NATO. Deretter var han Fylkesmann i Aust-Agder i 13 år før han avsluttet karrieren i rederiet J.J. Ugland, bl.a. som styreleder i industrikonsernet. Han har i alle år interessert seg for krigshistorie og vært hyppig bidragsyter i militære tidsskrifter.

Hjalmar har hatt en rekke verv, bl.a. seks år som president i Norges Forsvarsforening.

Han er Kommandør av Den Kgl. St. Olavs Orden.

Tor Ødemotland (f. 1945) er oppvokst på Ødemotland i Nærbø og bor i Klepp.

Han er nå pensjonist, og har hatt hele sin yrkesaktive tid i traktor og landbruksmaskinbransjen i Eik Maskin. Tor har i alle år interessert seg for krigshistorie og da særlig lokalt i sørvest-Norge og har samlet mye, særlig fra tysk side.

Odin Leirvåg (f. 1955) er pensjonert flykaptein i SAS med utdannelse ved Luftforsvarets flygeskole. Etter tjenestetid i Forsvaret har han vært flyger og leder i flere fly- og helikopterselskaper. Ved siden av å være engasjert i luftfartsspørsmål er han opptatt av lokalhistorie, med spesiell interesse for militærhistorie. Han har skrevet en rekke artikler om luftfart og historie.

Atle Skarsten (f. 1962) er født og oppvokst i Tananger, Sola kommune, hvor han bor med kone og barn. Han jobber til daglig som flykaptein i SAS, men det er lokalhistorie som opptar ham mest. Atle har skrevet flere bøker og en mengde artikler i aviser, magasiner og bøker. Det er for det meste den lokale historien som interesserer ham og da gjerne relatert til kystkultur og 2. verdenskrig.

Erik Ettrup (f. 1976) er født i Stavanger og jobber som produksjonssjef i BartecTechnor. Erik har i en årrekke reist Norge på kryss og tvers i privat regi, med mål om å dokumentere tyske festningsverk. Underveis har han vært medforfatter av en rekke bøker, samt bistått med tekst og bilder til utallige bøker og magasiner i innog utland. Foruten arbeidet i MHFR er Erik også en aktiv bidragsyter for offentlige instanser og privatpersoner som jobber for å dokumentere de fysiske sporene etter okkupasjonen.

15 /

Kapittel 1

Stavangeravsnittet «Vi må regne med en total overraskelse. Vi må regne med at ekspedisjonsskipene kan seile fra utgangshavnene uten at vi eller noen annen uvedkommende aner foretagenet.

Det er ingen overdrivelse og ingen hemmelighet at en fremmed makt inatt, uten å løsne skudd, kan sette seg fast i Oslofjordens ytre festninger og på Kristiansands og Bergens befestninger.

Stavangerstrøket med Sola flyplass og Haugesundshalvøya har i dag ikke en soldat til forsvar. En tropp luftinfanteri er nok til å besette Sola flyplass, og en halv time senere kan de fiendtlige fly lande der...»

Ø

ivinn Øi, kaptein i Generalstaben. Foredrag i Oslo Militære Samfund 6. mars 1939. Øi bodde fra 1908 med familien i Høgsfjord, hvor faren var prest. Senere flyttet han til Stavanger og tok eksamen artium ved Kongsgård skole før han begynte på Krigsskolen.

Kaptein Øivinn Øi, falt som en av de aller første norske soldatene 9. april 1940. Foto: Oslo Byarkiv

Norge og Rogaland mot 1940 Fra midt på 1930-tallet hadde regjeringen basert sin forsvars- og sikkerhetspolitikk på en forutseende utenriksledelse. I ettertid har denne forutseenheten blitt avkledd og til dels latterliggjort. Som Torkel Hovland / 16

påpeker i boka om general Carl Gustav Fleischer, hadde regjeringen forsømt å utvikle det beslutningsapparat og den organisasjon som skal til for å hanskes med en nasjonal krisesituasjon. Viktige utenriksstasjoner var svakt

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

IR 8 under marsj gjennom Stavangers gater vekket stor oppmerksomhet. Foto: Stavanger Byarkiv

bemannet og manglet militærattasjéer, vi hadde små etterretningstjenester ved forsvarsgrenene, men informasjon fra disse ble i liten grad påaktet. Rutinene for gjensidig orientering innen regjeringskollegiet og mellom statsrådene og den militære ledelse sviktet. Vi hadde et Forsvarsråd, men dette hadde 9. april ikke vært sammenkalt etter krigsutbruddet 1. september 1939. Kommanderende general (KG) og kommanderende admiral (KA), som i sin tid var utnevnt på bakgrunn av politisk hensiktsmessighet snarere enn dyktighet, viste ikke tilstrekkelig handlekraft og styrke i nødens stund.

Forutseenhet i denne sammenheng er et relativt begrep. Snakker vi om anskaffelse av større militære komponenter som fly, marinefartøyer og tunge våpen, så tar anskaffelsen så lang tid at forutseenhet må måles i mange år. Er det snakk om hyllevarer, lette våpen og ammunisjon, snakker vi om kortere tid. Skal mannskapene vært øvet, snakker vi også om års forutseenhet. Ikke minst er dette tilfelle hva angår befalet. Det tar tid å utdanne og trene opp sjefer som skal føre avdelinger i krig. Det som beviselig ble gjort, var for lite og kom for sent.

Når vi nå tar for oss krigen slik den ble ført i Rogaland i 1940, så er det lett å glemme de militære lederes situasjon. Den forsvarspolitikk som var ført i mellomkrigstiden og som ledet til et norsk etiketteforsvar, hvor et godt forsvar etter 1. verdenskrig forvitret og ble borte, hadde

skapt bitterhet og holdninger hos det store flertall av offiserer. De næret dyp mistillit, grensende til forakt, til de ledende politikere. De mange forsvarspolitiske uttalelser som ble gitt, ga ikke noe entydig uttrykk for at Norge skulle forsvare sin eksistens hvis landet ble angrepet.

Vi har i de to foregående bøker i serien Glimt fra okkupasjonen; Tyske vinger og Farlig kyst, inngående redegjort for norske, tyske og britiske strategiske vurderinger. De vil derfor ikke bli gjentatt her. Krigsutbruddet 1. september 1939 fikk raskt følger for Norge. Samme dag erklærte regjeringen seg nøytral med en kongelig resolusjon i forhold til den polsk-tyske krig. To dager etter ble resolusjonen fulgt opp av en tilsvarende for krigen mellom Tyskland og de vestallierte. Innen 22. september hadde både Storbritannia og Tyskland erklært at de ville respektere norsk nøytralitet. Denne gang skulle imidlertid forholdet til de krigførende bli enda vanskeligere enn det hadde vært under 1. verdenskrig.

I Norsk forsvarshistorie, bind 3, har Rolf Hobson og Tom Kristiansen på en glimrende måte formulert vanskelighetene med å balansere nøytralitetshåndhevelsen mellom to uforenlige mål: Storpolitisk fiendskap, med konsensus om nøytralitetsbestemmelsene med Tyskland på den ene siden. Storpolitisk sympati, men interessemotsetning med Storbritannia om nøytralitetshåndhevelsen på den andre. Daværende mari17 /

En alliert tanker brenner etter å ha blitt truffet av tyske torpedoer. Foto: National Archives Washington

neminister Winston Churchill formulerte seg med sedvanlig klarhet da han i et memorandum av 30. november 1939 begrunnet hvorfor Storbritannia ikke kunne forholde seg slavisk til folkeretten – og hans forståelse traff kjernen i det norsk dilemma slik det ble opplevd i Jøssingfjord 16. februar 1940: «It would not be right or rational that the Aggressor Power should gain one set of advantages by tearing up all laws, and another set by sheltering behind the innate respect for law of its opponents. Humanity, rather than legality must be our guide.»

gjorde nå befolkningen på områdets militære betydning.

Det samme gjorde aktivitetene til det sivile luftvern og ikke minst den frivillige militæropplæringen som etter hvert tok form og som samlet flere hundre ungdommer.

Perioden fra krigsutbruddet og frem til 9. april kostet Norge dyrt. Vi mistet ca. 400 sjøfolk og om lag 60 handelsskip.

I januar 1940 redegjorde avisene for KGs retningslinjer for frivillig militærutdannelse. Han tenkte seg en slags militær aftenskole med to-tre timer hver kveld i en måned pluss søndagsøvelser, til sammen omtrent 50 timer.

Våpen og annet instruksjonsmateriell ble forutsatt utlånt fra militære avdelinger. Det var imidlertid et stort men. Stortinget hadde den 27. mars 1936 forbudt utlån av våpen. I 1940 var forbudet ennå ikke opphevet slik at de frivillige mannskapene kunne få skyte med de våpen de ville ha i strid. Det kan nok skyldes at holdningene

Folk flest i Rogaland ble etter hvert preget av økende krigsfrykt. Noen pekte på at Stavanger uten forsvarsinstallasjoner var en beskyttelse i seg selv. Andre pekte på at nettopp dette gjorde byen mer utsatt i en konfrontasjon mellom Storbritannia og Tyskland. Den nyåpnede flyplassen på Sola ble sentral i folks bevissthet som et sted med lokal militær betydning. Det var lenge siden det var holdt militærøvelser i distriktet. Generalstabsøvelsene og fellesøvelsene mellom 1937 og 1939 bevisst-

Faksimile: Stavanger Aftenblad

/ 18

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

som førte til at mange militæravdelinger lagret våpen og sluttstykker hver for seg, fremdeles var levende.

Det ble foreslått en slags mellomting i samarbeid med sivile skytterlag. Dette tok avisen Stavangeren opp på lederplass. Avisen forventet at forbudet skulle oppheves straks, ellers hadde det ingen hensikt å begynne øvelsene. «Geværet er pant på alvoret i øvelsene!» Mangel på offiserer som kunne forestå opplæringen, var en sterk begrensning. Mannskapene måtte øve i sine sivile klær.

Under ledelse av offiserer fikk de våpentjeneste og spredt orden samt en rekke andre disipliner innen de gjeldende begrensninger. 1. mars 1940 beretter avisen om et stormøte på Bryne. Bortimot 1 000 fremmøtte fikk orienteringer fra avsnittssjef oberst Gunnar Spørck, formannen i Stavanger Forsvarsforening, Phillip Rønneberg, og skytteren August Skjærpe, som talte om skyttersak og forsvar. Over 500 meldte seg på til den frivillige opplæringen. Neste kveld var det tilsvarende møte i Sandnes.

Den militære tilstedeværelsen i Rogaland ble dominert av Rogaland Infanteriregiment nr. 8 (IR 8). Regimentssjefens nærmeste foresatte var generalmajor Einar Liljedahl, som var sjef for 3. distriktskommando med standkvarter i Kristiansand. Distriktskommandoen omfattet Agder-fylkene og Rogaland. Den viktigste oppsettende avdelingen i Agder, var Agder Infanteriregiment nr. 7. I motsetning til tysk organisering, var et norsk regiment ikke noen stridende avdeling, kun en avdeling som rulleførte alt vernepliktig personell, utrustet og øvet personellet og ved mobilisering satte opp et antall utrustede avdelinger. For dette formålet disponerte de ekserserplasser hvor personellet kunne øves og utrustes.

Det fantes også depoter som ikke var tilknyttet noen ekserserplass, som eksempelvis Sviland i Rogaland. De viktigste ekserserplassene i 3. distriktskommando var Evjemoen, Madlamoen og Gimlemoen. Det ble diskutert å etablere en ny ekserserplass i Rogaland. Vasstveit og Sviland ble nevnt som passende steder, men diskusjonen ble aldri seriøs på grunn av manglende bevilgninger.

Sjefen for Rogaland Infanteriregiment nr. 8 var oberst Gunnar Spørck. De viktigste avdelingene som IR 8 skulle sette opp, var to infanteribataljoner og en landvernsbataljon. I tillegg skulle regimentet sette opp en avsnittsstab, en bilavdeling, intendanturavdeling og en øvingsavdeling. De to infanteribataljonene utgjorde linjen som omfattet de 12 yngste årsklassene. De neste 12 årsklassene ble benevnt landvernet. Landvernsavdelingene ble stort sett organisert som linjeavdelingene. Mann-

Faksimile: Stavanger Aftenblad

Denne oppblomstrende forsvarsviljen gjorde godt for offiserene, som i mange år hadde følt seg uglesett av de styrende myndigheter. Stavanger Aftenblad og Stavangeren var nøye med å dekke diskusjonene om denne opplæringen i de siste månedene før krigen brøt ut.

Nøytralitetsvakten ble et nytt, men ikke ukjent element i stavangerområdet. Under 1. verdenskrig opprettholdt Norge et stort og effektivt nøytralitetsvakthold også i Rogaland. Nå gjenopptok man denne aktivitet. Det var linjebataljonene som etter tur fikk denne hardt tiltrengte tjenesten.

Soldater oppstilt i Madlaleiren sist på 1930-tallet.

Foto: Stavanger Byarkiv

19 /

Under øvelsene var IR 8 stort sett oppsatt med hestetren, men i mobiliseringsplanene lå det til grunn at sivile kjøretøy skulle rekvireres for å skaffe motorisert transport.

Bildesamling: T. Ødemotland

skapsstyrken i bataljonene var omkring 880 mann, og de var i hovedsak oppsatt med vogner trukket av hest.

Hvis avsnittet ble mobilisert for krig, ble oberst Spørck også avsnittssjef for Jærenavsnittet. Han hadde altså to hatter, en som oppsettende avdelingssjef (regimentssjef ) og en som leder av avsnittet (avsnittssjef ). Hvis hele Forsvaret i Rogaland og Agder mobiliserte, gikk avsnittene inn i 3. divisjon, som i hovedsak ble dannet av 3. distriktskommando. Norge kunne i 1940 mobilisere seks divisjoner. Egentlig var bruken av begrepet divisjon misvisende. Normalt betegner en divisjon en operativ enhet som består av flere våpenarter. Grunnstammen er som regel tre infanteribrigader. I tillegg kommer støtteavdelinger som artilleri, ingeniører og nødvendige forsyningsavdelinger. En fullt oppsatt divisjon teller slik ca. 15 000 mann. De norske divisjonene kunne i utgangspunktet bare mobilisere en svak feltbrigade på ca. 3 000 – 5 000 mann. Divisjonssjefen for 3. divisjon hadde inndelt sine styrker i avsnitt. Selv om Norge ikke hadde større operative enheter enn divisjon, kunne flere divisjoner settes sammen og danne et korps. Flere korps utgjorde igjen en armé. Vi ble vel kjent med disse begrepene på tysk og alliert side ettersom krigen vedvarte.

/ 20

Troppsførerkurs for fenriker i Madlaleiren i trettiåra.

Bilde: Stavanger Byarkiv

Spørck skulle lede Jærenavsnittet i krig, et avsnitt som strakte seg fra Fedafjorden til Kvina i syd og til grensen mot Hordaland i nord. For hans funksjon som avsnittssjef var det utarbeidet instruks med beskrivelse av oppdrag for å hevde nøytralitet og ved krig. Vi tar her med kun to utdrag: «Vaktholdet (utkik) mot sjøen skal, som det vil fremgå av vedliggende bidrag til Kommanderende Generals (KG) skriv av 9. mai 1936, egentlig være sjøforsvarets sak. Avsnittssjefen må derfor sørge for til enhver tid å stå i forbindelse med Marinens meldingssystem og ha truffet avtale om straks å bli tilstilet meldinger av interesse.

Instruksen regulerte for øvrig samband, tekniske arbeider forsyningstjeneste, post, telegraf- og pressekontroll og regulerte forholdet til sivile myndigheter. Også avsnittssjefens rolle i forbindelse med evakuering var regulert.»

Som vi ser, så var forholdet mellom hær og marine så problematisk at selv utkikk mot sjøen skulle være forbeholdt marinen. Hadde man ingen uvenner, så skapte man noen. Forholdet mellom KG og KA var ikke det beste. I tillegg hadde de divergerende syn på forsvarspolitikken. Sola hadde militær tilstedeværelse av fly som kommandomessig sto under avsnittssjefen hvis det var snakk om mål på land.

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

Kong Haakon VII har nylig ankommet Stavanger med nattruten for å overvære fellesøvelsen på Jæren, 9. august 1938. Fra venstre ser vi kongens adjutant kaptein Fougner, fylkesmann John Norem, general William Steffens, kong Haakon VII, kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen og ordfører Lauritz Wilhelm Hansen. Foto: Stavanger Byarkiv

Fellesøvelsene de siste årene før krigen Om man er usikker på hva slags strategi et land legger for sitt forsvar, så vil det ofte være en god ide å studere de øvelser som gjennomføres. Mot slutten av 30-årene var det ikke et utenkelig scenario at Tyskland og Storbritannia igjen kom i krig med hverandre. Heller ikke var det utenkelig at Rogaland i en slik situasjon kunne komme i en meget utsatt stilling. Militærledelsens trusselvurdering var forutseende. Rogalands situasjon fikk en fremtredende plass, og store øvelser ble lagt her. Dette var mulig fordi bevilgningene til hærens og marinens øvelser nå økte betraktelig. For første gang siden 1922 ble det mulig å gjennomføre store øvelser for hæren.

Generalstabsøvelser og fellesøvelsene i 1937, 1938 og 1939 dreide seg rundt problemene med å slå tilbake et tysk forsøk på å erobre et støttepunkt, eventuelt holde fienden stangen inntil britene kunne komme til hjelp.

Den ikke uttalte forutsetningen om en britisk garanti preget trusselvurderingen. I 1937 øvet hele 9 160 mann med 93 skyts, seks bombekastere, 234 mitraljøser, 88 maskingeværer, 12 lyskastere, 161 personbiler, 1 133 lastebiler og traktorer, 70 stridsvogner (attrapper) og 185 motorsykler. Dette var en betydelig styrke den gang. Et fiendtlig angrep ble antatt å ville arte seg som en kombinert operasjon med deltakelse av både hær-, 21 /

I 1936 kjøpte det norske forsvaret sin aller første stridsvogn, den svenske L-120, i form av et chassis. Etter å ha blitt modifisert med norskprodusert panser og tårn ble ”Riksstanken” tatt i bruk for første gang under fellesøvelsen på Jæren i 1938.

Foto: Forsvarsmuseet Oslo.

marine- og luftstyrker. Sola ville ifølge øvelsesopplegget bli utsatt for et overraskelsesangrep av fallskjermavdelinger for å hindre norsk demolering av flyplassen. Forsvarets krigshistoriske avdeling (FKA) har senere hevdet at bruk av fallskjermavdelinger på dette tidspunktet ikke var erkjent i noe land.

Tydeligvis var bruken erkjent både i Tyskland og i Norge. Det er imidlertid et spørsmål om hvor dypt erkjennelsen gikk her hjemme. Vi går imidlertid god for at bruken av fallskjermsoldater mot Sola markerte et tidsskille i krigføringens historie og utvikling, slik som FKA hevder.

I 1938 øvet man under identiske storpolitiske forutsetninger. Rogalandskysten ble utsatt for et større angrep, og norske avdelinger ble satt inn for å kaste fienden på sjøen. 3 500 soldater fra 3. & 4. divisjon ble øvet. Opptakten var igjen at Sola flyplass var blitt angrepet og besatt av fiendtlige fallskjermsoldater i forkant av en større landgang. Forsvarerne fikk skipet inn forsterkninger fra Bergen på sivile transportskip, mens infanteri og artilleri kom fra Kristiansand. Konvoien ble angrepet av vestlandseskadren med både panserskip, torpedobåter og ubåter utenfor Karmsundet. Det store slaget sto til slutt på høydedragene ved Høyland – Leanuden, hvor altså / 22

tyskerne fem år senere bygget pansermuren for å demme opp sydfra. Nordmennene øvet altså tilnærmet det som tyskerne gjorde i praksis, ikke bare da de angrep, men også da de etterpå skulle forsvare seg. Øvelsene i 1939 fulgte samme mønster, men med den forskjell at krigstilstanden inntrådte fra et bestemt tidspunkt etter utløpet av et ultimatum. Øvelsene viste klart nok at ledende norske offiserer regnet med Tyskland som den største aggressor. De viste også at man forsøkte å utvikle en ny type krigføring basert på ny teknologi, doktrine og taktikk som flertallet i Stortinget og regjeringen offentlig hadde sagt at lå utenfor den politikk Norge førte. Samtlige offisielle erklæringer fra regjeringen gikk ut på at det ikke var aktuelt for Forsvaret å engasjere seg i krigshandlinger, men å hevde suverenitet til et visst nivå og så strekke våpen. Til dette kom en kanskje mindre uttalt forståelse at Forsvaret ikke skulle anvende makt ved britiske nøytralitetskrenkelser. Når den politiske og militære ledelsen avvek så mye fra hverandres virkelighetsoppfatning og konsekvensene av denne, så kan vi forstå det dårlige klimaet for dialog som hersket mellom politiske og militære ledere frem mot 9. april 1940.

Den 23. mars 1939 hevdet daværende forsvarsminis-

Mil it ĂŚr his t or is k Fore ning Rogal and

Brev fra Forsvarsminister Birger Ljungberg sendt til kommanderende general i april 1940 gir ikke akkurat uttrykk for at Norge stĂĽr overfor en akutt militĂŚr trussel. Foto: Riksarkivet Oslo

23 /

ter Monsen at «…det virkelige forhold er jo... at vårt land ikke ligger i brennpunktet av de begivenheter som truer med å føre verden ut i en katastrofe. Ingen av stormaktene har noget uoppgjort med Norge».

Et år senere ser vi at virkelighetsoppfatningen på politisk nivå fremdeles avviker fra gjentatte krav på flere innkallinger, jfr. brevet under fra april 1940 fra Forsvarsdepartementet til KG. Vi tviler på at det var noen lettelse på noe militært nivå i begynnelsen av april å få avslag på forslag om innkalling til øving av blant annet landvernsbataljonen IR 8, diverse støtteenheter samt avsnittssjefens stab. Begrunnelsen var behovet for arbeidshjelp i landbruket.

Det er i ettertid lett å harselere over forsvarsdepartementets virkelighetsoppfatning. Det skal vi være forsiktige med. Mildt sagt virker begrunnelsen søkt og tyder ikke på noen nær forestående trussel mot landet. Det er vel rimelig å anta at dette ikke var et brev som forsvarsminister Birger Ljungberg følte seg stolt av i ettertid.

Altmark-affæren 16. februar 1940 viste også en norsk marineledelse som vek tilbake for å håndheve nøytralitet når overmakten ble stor, jfr. beskrivelsen som er gitt i boka Farlig kyst.

Ikke bare var det ulik virkelighetsoppfatning mellom politikere og militære. Også mellom militære og befolkningen var det ulike oppfatninger. Da Rogalands utsatte stilling ble debattert i fagtidsskrifter på denne tid, var det ikke minst på bakgrunn av at Stavanger Aftenblad hadde gått sterkt imot å bygge ut forsvaret av Rogaland.

Avisen gjorde dette ut fra en rekke ulike motiver som pasifisme, idealisme og manglende forståelse for strategiske spørsmål. Avisen hadde påpekt at byen ikke hadde noen militære installasjoner. Derfor hadde den ingen betydning for en motstander. Videre at Stavanger var beskyttet fordi folkeretten forbød bombing av ubefestede byer. Om ikke annet, så viser dette hvor vanskelig det var å påpeke en strategisk utfordring som kunne bli forstått av folk flest. Også innen regjering og storting fantes det tilsvarende sprik. Det som fikk forsvarsinteresserte folk til å steile, var passuser i Stavanger Aftenblad som: • «Hvis noen kom og vilde sette fast luftvernkanon et eller annet sted i byen, måtte folket reise sig og rope ‘Vekk med kanonene’.»

• «Vi må ikke i lettsindighet utsette denne byen for den fare som festningsanlegg innenfor byens grenser eller i dens umiddelbare nærhet vilde være.»

• «Slik byen ligger her nord med spredt bebyggelse uten et eneste militært institutt innenfor byens grenser, er / 24

det liten sannsynlighet for et angrep på selve byen. Vi er beskyttet av sjøen omkring og den kjensgjerning at Stavanger folkerettslig sett er en ubefestet by som ikke kan bombes.»

Norges Vern, Illustrert forsvarsorgan, mente det var lenge siden de hadde lest en mer ulogisk artikkel og at den røpet en naivitet som grenset til det stupide. Tenk å påstå at Stavanger var beskyttet av sjøen? Hadde man ikke hørt om krigsskip og at det var nettopp sjøen som ga disse mulighet for å løpe inn til Stavanger?1

Faksimile: Stavanger Aftenblad

Mangel på varsling og gunstige sentrale beslutninger skapte en håpløs utgangssituasjon for militære sjefer. En samordnet mobilisering lot seg ikke gjennomføre. I ettertid ser vi at en så sentral beslutning som mobilisering, var preget av manglende politisk kunnskap om norsk mobilisering, ubesluttsomhet og manglende evne til høvelig kommunikasjon med dem som skulle mobiliseres.

Minefeltene som var avgjørende for et effektivt innløpsforsvar ble ikke lagt, og styrkene på nøytralitetsvakt ble ikke gruppert til de avgjørende områder. I det meste av landet fikk tyskerne således nesten fritt leide til havner og flyplasser, så også i Rogaland.

Strategisk tyngdepunkt For helt å forstå de etterfølgende beskrivelsene av de strategiske, operasjonelle og taktiske overveielsene som ble gjort i Rogaland i de siste årene før 1940 og de avgjørelsene som ble tatt da krigen var et faktum, vil vi introdusere et par militære nøkkelbegreper.

Med strategisk tyngdepunkt forstår vi den egenskap, posisjon eller kapasitet hos motstanderen som mer enn noe annet bestemmer hans vilje og evne til fortsatt motstand. På tysk side var dette klart definert. De anså Oslo med kongen, regjeringen og Stortinget som det strategiske tyngdepunkt. Kunne man erobre byen og myndig-

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

hetene, ville antakelig krigen ha vært over. I ettertid kan vi vel konstatere at vurderingen var korrekt. Det var mot Oslo det avgjørende støtet ble satt inn. Nå gikk det ikke slik tyskerne hadde planlagt. Vi fikk en utvikling helt ulik det som skjedde i Danmark.

Kanskje ikke like klart for mange, var at Stavangerhalvøya med Sola flyplass også var et tyngdepunkt.

Hvis man ikke bemektiget seg stavangerområdet, ville forbindelsen nord- og østover i Norge bli sterkt svekket. Skulle britene bemektige seg det samme området, ville faktisk hele operasjon Weserübung være i fare.

Stavangerområdet bød på en av Europas mest moderne flyplasser og glimrende havne- og basemuligheter. Ingen steder lå nærmere Storbritannia.

Mulighetenes øyeblikk Alle strategiske, operasjonelle og taktiske situasjoner byr på øyeblikk der vi i ettertid ser at hadde den ene part reagert på en bestemt måte, så ville utfallet blitt et helt annet. I visse situasjoner kan utnyttelse av et slikt øyeblikk bli avgjørende for hele den videre krigføringen.

Bruk av ordet «øyeblikk» antyder at dette representerer et kortvarig tidsrom. Øyeblikkets lengde kan variere i tid i spennet mellom taktiske og strategiske situasjoner.

Krigshistorien har gang på gang vist at slike øyeblikk finnes. De kan være vanskelige å oppdage. Noen ganger oppdages de ikke før i ettertid. Skal man ha en mulighet for å gripe øyeblikkets sjanse, er det noen få avgjørende faktorer som har betydning. På taktisk nivå (laveste) kan

vi liste opp faktorer som sjefens utdannelse og legning, skikkelig oversikt og bedømmelse av situasjonen, rask ordregiving, soldatenes kampvillighet og grundig kjennskap til lendet. Styrkeforhold er viktig, men ikke avgjørende. Det er fordi vi ikke snakker om endelige styrkeforhold. For Spørck vet vi i ettertid at mulighetenes øyeblikk var da 132 fallskjermsoldater dalte ned over Sola. For tyskerne var dette øyeblikket det mest kritiske på hele Sør-Vestlandet. Selv om de hadde forsterkninger klare, så var de ikke gripbare i dette avgjørende øyeblikket. Selv 132 motiverte, vel utdannede fallskjermsoldater kan være vanskelig å nedkjempe for betydelig større styrker. Likevel, de er helt ute av stand til å kjempe som enhet mens de er i luften og før de har samlet seg på bakken. De har forsvinnende liten kamputholdenhet så lenge de ikke kan påregne etterforsyninger.

En krig handler også om noe mer enn materiell og styrker. Det handler minst like mye om motivasjon, psykologi, strategi, vilje og planlegging. Dette hører også med i en overordnet vurdering. I 1940 sto Tyskland her i en særklasse.

Ser vi på det store bildet ved den tyske invasjonen av landet, så oppdager vi i ettertid at det var i den helt innledende fasen at det var noen mulighetenes øyeblikk.

Tyskland angrep Norge i første omgang med 58 krigsskip og 8 850 mann, cirka 1 000 fly og noen få fallskjermsoldater. Ytterlige mannskaper var klar til å flys inn, og noe personell fantes også ombord på transportskipene.

I Oslofjorden skapte oberst Birger Eriksen et mulighe-

Minnesteinen på Midtskogen.

Foto: Sven Inge Sunde 25 /

tens øyeblikk da angrepet med Blücher i spissen ble vist tilbake og konge og regjering kom seg unna. Den tyske flyattasjé, Eberhardt Spiller, sammen med fallskjermjegerkompaniet til Eric Walthers, var nær ved å lykkes 10. april da de forsøkte å utnytte forvirringen og svakhetene på norsk side i et forsøk på å ta til fange konge, Storting og regjering som var samlet i Elverum. De ble imidlertid stoppet på Midtskogen.

På Stavangerhalvøya kom det etter et innledende flyangrep, et fallskjermkompani med 132 soldater. Mulighetenes øyeblikk var, som nevnt, i det disse landet og frem til forsterkninger begynte å lande på flyplassen. Vi skal drøfte hvorfor det ikke ble utnyttet.

Vi skal til slutt i boka se hva en utnyttelse av dette mulighetenes øyeblikk kunne ha ført til hvis det hadde blitt utnyttet.

Taktiske og stridstekniske diskusjoner Diskusjonene i forkant av det tyske angrepet var omfattende. Vi ser at Spørck utviste stor aktivitet for å styrke forsvaret av Rogaland, både hva angikk avdelinger, våpen, miner og disponering av avdelinger.2 Allerede 5. januar 1937, 13 måneder etter tiltredelsen som sjef for IR 8, hadde han tatt disponering av avdelinger opp tjenesteveg til 3. distriktskommando. Hans forslag fikk ikke medhold. Kort sagt, generalen i Kristiansand, hans nærmeste foresatte, var ikke enig. Han mente at Stavangerhalvøya skulle forsvares og striden tas opp på stranden. Strandforsvar eller tilbaketrukket forsvar med motangrep ble jo etter hvert under krigen den store diskusjonen. Da tyskerne kom i samme situasjon som Norge i 1940 og skulle forsvare det okkuperte Norge, var de ikke i tvil. Stranden utgjorde stridslinjen. «Die Hauptkampflinie ist die Küste».

Men Spørck ga seg ikke. Han gjorde noe meget uvanlig da han sendte et håndskrevet personlig brev til generalstabssjef Otto Ruge 28. november 1937. Brevet er gradert hemmelig og personlig. Vi kan vanskelig tro at brevet ble sendt uten at de kjente hverandre meget godt. Det kan også ha spilt inn at Otto Ruge hadde vært bataljonssjef ved IR 8 i begynnelsen av 1930-tallet og således var godt kjent med den militære geografi, avdelinger, mobiliseringsregler og depoter. Et annet innvirkende moment kan ha vært at det var sønn til en tidligere stortingsmann, forsvarsminister og general som nå henvendte seg til Ruge og på denne måten klart gikk / 26

utenom tjenesteveg. Det er ikke urimelig å tro at distriktskommandosjefen (DKsjefen), generalmajor Liljedahl, underhånden fikk vite om brevet til Ruge. I tilfelle må dette ha påvirket forholdet mellom general og oberst på en uheldig måte. Selv om forholdene var tette og personlige i hæren i 1940, virker Spørcks brev bakstreversk og umilitært.

I brevet fremholder han at han har drøftet spørsmålet om hvor forsvaret skal tas opp. Han er ubekvem med at 3. distriktskommando mener at forsvaret skal tas opp nordligst på Stavangerhalvøya og i fjæra. Han viser til at Stavanger kan bli kampområde og at Ruge og andre en passant hadde nevnt at dette kanskje var for store krav å sette til nasjonen. Han peker på faren for å bli avskåret.

Ikke bare det. Han føler seg utrygg og viser til Staffeldts situasjon i 1816 hvor han ble dømt fra livet. Dette er ganske heftige saker. Krigen i 1814 ble raskt avsluttet, men på norsk side var raseriet stort. Om Staffeldt sies det i Bind 1 av Norsk forsvarshistorie: «De veldige protestene og anklagene om unnfallenhet og forræderi tvang likevel fram et rettslig etterspill. Flere offiserer som hadde hatt viktige kommandoer, ble senere stilt til ansvar for påståtte klanderverdige forhold. Også den nevnte general Staffeldt, en av heltene fra Trangen i 1808, og sentral under krigen i 1814, ble i 1815 stilt for retten for unnfallenhet. I første omgang ble han frikjent for alle anklager. Men Høyesterett omgjorde dommen i 1816 og dømte han til døden. Året etter ble også den dommen omgjort, denne gangen til vaktarrest på Fredriksten festning i et drøyt halvår.»

Spørck sier videre at vil de jeg skal slåss, så skal det bli gjort. Han sier at han igjen kan ta saken opp med 3. distriktskommando. «Men hvis Du og KG efter å ha sett på forholdene herborte har fått et noe annet syn, så kunne dere muligens ta saken like overfor 3. DK og derved hjelpe mig. Når en tenker på de styrker som vi har å fekte med og det helt udekkede lende langs havet, så får jeg en følelse av at våre virkemidler blir å ligne med ertespretter – og det både mot luften og sjøen.» Avslutningsvis har han noen betraktninger om 20 mm-kanon og kommer med en bønn om miner til vegsperringer.

De store generalstabs- og fellesøvelsene før krigen ga mange og gode anledninger til synspunkter og erfaringer. Det foreligger et rikholdig arkivmateriale om øvelsene som viser dette. Intet av det som skjedde under øvelsene tydet på at Spørck forandret mening om oppdraget om å forsvare Stavangerhalvøya og Sola frem mot

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

9. april. Heller ikke ser vi at han ved noen anledning sier noe om at en invasjon kan komme gjennom luften, på tross av at alle øvelsene hadde innspill om at Sola flyplass ble tatt av fallskjermstyrker. I hans argumentasjon finnes intet om fallskjermavdelinger.

Så i 1939 fant han tiden inne til igjen å fremme sine synspunkter, denne gang i en «Betenkning og plan» datert 19. januar 1939. Vi tror Spørck nå var så intens i sin argumentasjon at han ikke var i stand til å se og forstå, langt mindre rette seg etter de ordrer og direktiver Liljedahl hadde utferdiget for avsnittssjefen på Jæren. I forhold til en angrepsstyrke brukte han nå ikke begrep som «ertespretter» om egne avdelinger. Hans motforestillinger ble derimot klart fremsatt og begrunnet. Der var imidlertid ingen tanke i retning av at alle taktiske situasjoner kan gi noen mulighetenes øyeblikk.

«Jærenavsnittet frembyr igrunnen ikke mål for isolerte, kortsiktige og begrensede oppdrag uten i samband med større styrkers operasjoner. En kan nok peke på at en liten styrke ved overraskende landgang i Flekkefjord kan skjere av sambandet mellom Kristiansand og Rogaland –, men stopper operasjonen med det, kan det vanskelig sees at en stormakt har nådd noe av betydning.

Tilbake blir da landgang av større styrker for å skaffe fienden en basis. Denne må sikres både mot sjø og land, hvilket betinger en viss minimumsstyrke. Enten tiltaket gjøres av England eller Tyskland, må det i begge tilfellene betegnes som langt utgående, ekspedisjonskorpset risikerer – iallfall tidvis – å bli isolert, og må følgelig være så sterkt at det kan stole på egne krefter. Med erfaring fra Verdenskrigen (de tyske ekspedisjonskorps til Finnland og Øsel – Dagø), hvor Tyskland samtidig var sterkt engasjert på alle fronter, kan en vanskelig tenke seg en slik ekspedisjon stort mindre enn 1 divisjon, sterkt motorisert og mekanisert og rikt utstyrt med fly.

Den vil ikke komme i småklatter, en heldig gjennomføring av et slikt tiltak, vil lettes ved samlet, overraskende innsetning av sterke krefter, avpasset etter landstigningsmulighetene.

En må følgelig regne med som overveiende sannsynlig at angriperen i første omgang vil være adskillig sterkere enn den avsnittsstyrke som avsnittssjefen for Jærenavsnittet disponerer.»

Selv i 1940 burde ikke det at en angriper setter inn større styrker enn det forsvareren disponerer, oppfattes som så viktig at obersten finner grunn til å belære generalen i

Kommanderende general Kristian Laake.

Foto: Oslo Byarkiv

Kristiansand om dette ved å understreke setningen over.

Med stadig mer truende skyer over Europa var det en meget alvorlig sak for Liljedahl at sjefen for Jærenavsnittet fremmet så avvikende tanker i forhold til det han selv mente og at verken fellesøvelser eller generalstabsøvelser hadde bibrakt nødvendige avklaringer. Han tok derfor meget raskt fatt i saken med det største alvor og fremmet sine synspunkter på betenkningen den 25. februar til kommanderende general (KG). Slik vi leser hans synspunkter, levnet han ikke betenkningen mye ære.

Saken ble avsluttet med skriv av 29. april 1939 fra KG, gradert hemmelig, og signert av KG, Kristian Laake og generalstabssjefen, oberst Rasmus Hatledal. Vi har i det følgende gjengitt skrivet i sin helhet. Innledningsvis redegjør KG for Spørcks hovedmomenter: «Den oppfatning sjefen for Rogaland Infanteriregiment hevder kan resumeres slik: 27 /

‘I tilfelle det blir gjort noe foretak mot Jærenavsnittet, vil dette bli satt inn med stor styrke. I forhold til avsnittsbesetningen – både på grunn av at den er for liten, og at den ikke disponerer artilleri, fly eller spesialskyts i egentlig forstand, blir den en vaktstyrke med oppgave å observere og sinke fienden uten å innlate seg i avgjørende kamp.

Ethvert forsvar av Stavangerhalvøya fra land vil uvegerlig føre med seg kamp i og om Stavanger by. Som den utpregede treby den er, vil den ved beskytning komme i brann og formodentlig blir hele byen svidd av. Når en allikevel ikke kan gjøre seg berettiget håp om å avvise angrepet, vil vel norske myndigheter anse offeret for stort.

I sin konklusjon angir sjefen for Rogaland Infanteriregiment oppgaven for avsnittsstyrken ved tilsiktet nøytralitetskrenkelse å burde være: Så lenge forholdene er som nu, antas at en må nøye seg med a. Å holde indre veg (Vegen Stavanger – Sandnes – Helleland – Moi og videre østover) åpen. b. Sammen med sivile myndigheter å evakuere de områder som gis opp.

I tråd med hva som er tidligere anført, kan det også sies slik: Idet en holder igjen i Stavangerhalvøya ved vaktstyrker, tas det egentlige forsvar først opp i stilling over Sandnes – Frøylandsvann. Ytre Jæren må en neppe kunne regne med å holde, – en får nøye seg med å sinke fiendtlig fremrykning der ved vegødeleggelser (sprengninger) og evakuering, likeså må vegene fra Nedre Jæren mot Ålgård og Bue sperres.

Samtidig må innfallslinjen Egersund – Helleland sikres, og det effektivt. Blir Helleland tatt, må Stavangerstyrken kastes over til Byrkjedal – Valevatn, hvilket kan bli katastrofe.

Avsnittsstyrken er for liten til også å sikre Flekkefjord effektivt. Blir sambandet østover skåret over der, må avsnittstyrken basere seg på Tonstad.

Det ovenfor anførte må under ingen omstendigheter tjene som påskudd for avsnittstyrken til uten nødvendighet (uten å være tvunget av fienden) å gå tilbake. Jo nærmere landstigningspunktet (ene) fiendens linje er når norske forsterkninger inntreffer, desto bedre har avsnittstyrken løst sin oppgave.

Forslaget til disponering går ut på: 1 geværkompani + 2 luftvernmitraljøsetropper til vakthold på Stavangerhalvøya og Sola flyplass.

II/IR 8 (– ett geværkompani) til Sandnes Gandal.

Lv.batj./ I.R. 8 + 1 luftvernmitraljøsetropp til / 28

trakten nord for Egersund med en geværtropp til Flekkefjord.

Distriktskommandoen uttaler at det syn den ga uttrykk for i sin skrivelse av 15/2 1937 ikke er blitt endret i noen vesentlig grad etter at den nå har studert rapporten fra generalstabsøvelsene på Jæren høsten 1937.

Distriktskommandoen fremhever bl.a.: Distriktskommandoen er som før av den oppfatning at avsnittsstyrkens primære oppgave må være å hindre en landgangsekspedisjon fra overhodet å komme i land på Stavangerhalvøya, eller iallfall fra å få tilstrekkelig plass til å utvikle en eventuell teknisk og tallmessig overlegenhet. En landgangsstyrkes svakeste tidsmoment er selve landgangen, og heri ligger chansen selv for en begrenset forsvarsstyrke.

Denne chanse må søkes utnyttet for å ta brodden av angrepet inntil nødvendige forsterkninger kan komme frem.

En må også ta i betraktning den psykologiske betydning av – ved forsøk på nøytralitetskrenkelse – straks å kunne ha på pletten en såpass respektabel vaktstyrke at man omgående blir klar over vår bestemte hensikt til å verge vår nøytralitet.

Et annet forhold som efter Distriktskommandoens opfatning også taler mot så å si på forhånd å opgi Stavangerhalvøya – ved eksempelvis som av chefen for Rogaland Infanteriregiment nr. 8 foreslått å disponere II/I.R. 8 i stillinger ved Sandnes Gandal – er det faktum at en fremmed makt som ønsker havner og flyplasser, på denne måte får hvad han begjærer på Stavangerhalvøya – uten så og si et sverdslag, iallfall uten å bli vesentlig sjenert av II/I.R. 8 utenfor det område som han trenger. Og har først en fremmed makt satt seg fast på Stavangerhalvøya, blir det antagelig ikke lett å kaste han på sjøen igjen.

Distriktskommandoen konkluderer med at II/I.R. 8 bør disponeres fremskutt på Stavangerhalvøya slik det for tiden er bestemt.

Kommanderende General skal uttale: De avvikende synspunkter som fremholdes av I.R. 8 og distriktskommandoen i dette spørsmål er av begge parter med vektige argumenter såvel som den gang spørsmålet for første gang var forelagt Kommanderende General (3. Distriktskommando skrivelse av 15/2 1937).

Kommanderende General var allerede den gang i tvil om disponeringen og fant derfor påny – etter de i 1937 avholdte generalstabsøvelser – å burde forelegge spørsmålet til

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

ny overveielse. Kommanderende General er fremdeles i sterk tvil om hva som her vil være den riktigste disponering. Men da Distriktskommandoen så sterkt holder på den i 1937 approberte disponering og da der på grunnlag av denne approbasjon nå er utarbeidet direktiver for avsnittssjefen, finner Kommanderende General ikke nå å ville foreta noen endring av disponeringen.

Stillinger for forsvaret ved landstigningspunktene må rekognoseres i fredstid og forsvaret planlegges i detalj. Det må utarbeides nøyaktige skisser for stillingsbesetningen m.v.

Hvis det skulle være høve til det, bør det under våpenøvelsene øves besettelse og stillinger utbedres i den monn en kan få tillatelse fra grunneierne, særlig er det ønskelig å få istand stillinger for de automatiske våpen.

Sola flygeplass må forsvares seigt. Kfr. bl.a. de prosjekterte betonnerte bestrykningsanlegg.

Hva Egersundområdet angår har Kommanderende General ikke noe å merke til det som Distriktskommandoen har uttalt.

Spørsmålet om endring av grensen mellom Jæren- og Lista-avsnittet går Kommanderende General ut fra blir tatt opp til særskilt studium.

Kommanderende General har ikke noe å merke til at direktivene til avsnittssjefene ikke endelig fastsettes før det er foretatt de befaringer som distriktskommandoen nevner.

Distriktskommandoen peker til slutt i brevet på betydningen av å få en kystfestning i Rogaland og å få endel artilleri (40 m/m og 20 m/m) til styrkelse av forsvaret i avsnittet.

Kommanderende General er helt enig i at det vil være særdeles ønskelig å få både kystfestning og artilleri til støtte for forsvaret i Rogaland, men det er dessverre lange utsikter til å få disse ønskemål oppfylt.

Kommanderende General finner derfor foreløpig at dette spørsmål får stilles i bero.»

Dette brevet gir verdifull innsikt i hvordan det tenkes om forsvaret av Rogaland og Stavangerhalvøya i særdeleshet på tre ulike nivå, både hos Avsnittssjefen, DKsjefen og KG. I så måte er det et bemerkelsesverdig brev. I hovedsak har ikke Spørck endret sine synspunkter omkring de grunnleggende trekk for forsvaret siden diskusjonene i 1937. Nå er imidlertid hans betenkning og plan mer utfyllende enn tidligere. Han spinner videre på samme tema som ble reist tidligere. Brevene fra 1937 og nå «Betenkning og plan», gir oss også innsikt i den kultur for drøfting av ulike taktiske spørsmål som var til stede

i 1940. Der er både likheter og ulikheter i kultur og prosedyrer for utarbeidelse av forsvarsplaner mellom nåtidens og datidens offiserer. Vi må derfor ta fatt i brevet og de argumenter som fremkommer. Tre ganger, hvorav en gang utenom tjenesteveg, fremmet han altså skriftlig sitt syn og sin misnøye med tildelt oppdrag. Dette synes vi er uvanlig og viser Spørck som en sjef som ikke ønsker å rette seg etter foresatt sjefs ordrer og anvisninger i rollen som avsnittssjef. Han avdekker også en defensiv tankegang begrunnet i en oppfatning av fiendens styrke og muligheter, mangel på egne styrker og deres utrustning, forsyningssituasjonen og faren for at Stavanger kunne bli «svidd av». Dette må vi se nærmere på.

Selv om Spørck som avsnittssjef hadde gjort opp sin mening, var det andre i hans nærhet som hadde andre tanker. Stavanger Aftenblad av 19. januar 1940 rapporterer fra en redusert bataljonsøvelse i Stavanger by. Her forklarer major Løken for journalisten at hensikten er å vinne erfaringer når det gjelder landsetting av tropper.

Landsettingsøyeblikket er det svake, det farlige øyeblikket. Da gjelder det å konsentrere seg om angrepsstedet og sette alle krefter inn. Løken tilhører IR 10 i Fjordane Infanteriregiment på denne tid og er åpenbart ingen disippel av Spørck.

Kommentarer Spørck innleder med å gi en beskrivelse av fienden. Han hevder at et angrep vil bli satt inn med så stor styrke at den disponible styrke må få et annet oppdrag. Antakelsen om at et angrep vil bli satt inn med stor styrke, er en rimelig antakelse. Men selv en stor styrke er ikke stor i det den landsettes. Da er den begrenset av geografien, dvs. landingsplasser fra sjøen og fra luften og havnemuligheter for utlasting av materiell osv. I 1940 var landsetting over strand en fjern mulighet sammenlignet med senere i krigen. Den ble naturlig nok ikke vurdert av Spørck. Skulle man landsette fra luften, var Sola flyplass meget anvendelig. I Spørcks argumentasjon finner vi som nevnt, heller ikke at denne mulighet er vurdert. Det er grunn til å undres over dette. Angrep med fallskjermstyrker var som nevnt spilt inn under de tre års siste øvelser på Jæren. Skulle man ha avdelinger i land fra sjøen, var havnene i Egersund, Tananger, Stavanger og Sandnes de aktuelle mulighetene. Kapasiteten i Egersund og Tananger var meget begrenset. Da Spørck senere får vite om at flere tusen mann er landsatt i Egersund i løpet av natten 9. april, må vi regne med at en offiser med hans bakgrunn umiddelbart forsto at dette 29 /

var en overdrivelse. Kaier og kraner fant man imidlertid i Stavanger. Sandnes hadde også kaier, men ikke av de dimensjoner som fantes i Stavanger. I og med at Spørck hevder at store styrker kan komme i land samtidig, gir jo den begrensede havnekapasitet muligheter for å være der han selv tror en fiende vil komme, gitt at skip må losses.

I landsettingsøyeblikket er styrken ikke større enn det kaier og kraner gir muligheter for. I denne fase er også angriperen mest uorganisert og sårbar.

Ved den handlemåten Spørck foreslår, diskuterer han ikke grundig noen handlemåte som utnytter svakheten i landingsøyeblikket, noe som meget klart påpekes som en svakhet av DKsjefen. Hans påpeking av akkurat dette er usedvanlig viktig, logisk og fornuftig. I så måte var DKsjefens påpeking nesten profetisk. Angrepet ble innledet med et fallskjermkompani som raskt nedkjempet fåtallige, uorganiserte norske styrker og ga tyskerne muligheter for å fremføre betydelige troppestyrker gjennom luften. Da Stavanger var sikret, kunne skip med forsyninger starte lossingen i Stavanger.

Erfaring senere i krigen bekreftet klart at har man ikke styrker på stranden/flyplassen i angrepsfasen, gir man angriperen en gylden mulighet til å reorganisere og bygge seg opp.

Spørck sier videre at to bataljoner pluss tre luftvernmitraljøsetropper er for liten styrke til forsvar av Stavangerhalvøya. Denne avsnittsstyrken vil han omdefinere til å være en vaktstyrke, ikke en forsvarsstyrke. Av ovennevnte grunner er hans vurdering ikke holdbar. Nå var det da heller ikke denne styrken som måtte ta opp forsvaret i 1940, men en oppsatt linjebataljon, I/IR 2.

Selv med denne styrke, er ikke vurderingen holdbar rent styrkemessig. Da tyskerne kom, var det som kjent med et fallskjermjegerkompani. En mer inngående drøfting av farligste og mest sannsynlige fiendtlige handlemåte, kunne kanskje etterlatt en mindre bastant konklusjon om hvilke egne styrker som var for lite eller akkurat passe.

Den finske vinterkrigen brøt ut i Finland den 30. november 1939, sju måneder etter at KGs svar ble avsendt. Finnene holdt stand til 13. mars 1940 mot en overveldende overmakt. Krigen vakte berettiget oppsikt i Norge, og sympatien for finnene var meget stor.

Den militære lærdom var imidlertid ganske klar. Finnene måtte gi seg uansett hvor seigt de forsvarte seg.

Imidlertid påførte finnene den sovjetiske armé så store tap at det tidvis var vanskelig å tro på beretningene. / 30

Et aggressivt finsk forsvar fikk innledningsvis store seire mot en overveldende overmakt. Spørck og hans samtidige offiserer studerte nok rapporter fra Finland meget nøye i den grad de var tilgjengelige. I tillegg var avisene fulle av stoff om krigen og finnenes heroiske kamp mot overmakten. Avisen Stavangeren fulgte kampene med argusøyne og utfoldet stor aktivitet med å bringe opplysninger om hva som foregikk ved fronten i de månedene kampene varte. I første kvartal 1940 ser vi at avisen daglig hadde en oppsummering om krigen under vignetten «Stillingen i dag». Svært mange bilder ble publisert fra kampene. Erfaringene som ble trukket, var at man skal være forsiktig med å gi opp kampen ved å trekke seg tilbake når den starter, eller trekke bastante slutninger hva angår styrkeforhold.

Vi vil her gjenta 3. distriktskommandos vurderinger omkring styrkeforholdene gitt i deres skriv av 25. februar 1939. Generalmajor Liljedahls argumentasjon er rett på sak, nærmest irettesettende, og han levner ingen tvil om hva oppdraget fortsatt skal være med formuleringen «tar avstand fra at avsnittsstyrken skal kunne betrakte seg som en vaktstyrke».

«Hvad angår det sannsynlige styrkeforhold, så må distriktskommandoen gjøre sine reservasjoner like overfor regimentets vurdering av det. At en fiende i tilfelle planlagt angrep vil disponere en betydelig overlegen styrke til landgang, er meget sannsynlig, omenn det ikke er nødvendig hvis avsnittsstyrken grupperes så langt tilbake som tildels har vært proponert for dette avsnitts vedkommende, Men for den forsvarer som er bestemt på å opta kampen med alle disponible midler ved selve landgangsstedene, spiller fiendens samlede styrke en underordnet rolle. Hans tanks, artilleri og annet teknisk utstyr har ingen kampverdi så lenge det befinner sig i lasterummene på transportskipene. Heller ikke hans flyvevåben kan utfolde sin hele styrke og eventuelle overlegenhet uten å kunne basere sig på noen nærliggende flyveplass, in casu Sola. Og hans folk vil, selvom de er aldri så mange, under landsetningen i båter ikke ha vesentlig mere kampverdi enn kveg, men vil utgjøre usedvanlig takknemlige mål for forsvarerens skytevåben og fly.

Det er derfor ganske misvisende bare å ta for sig de to parters sannsynlige styrkelister og derav trekke slutninger om hvorvidt et forsvar er håpløst eller ei ...

Holder man sig til uttalelsene fra maritimt hold under generalstabsøvelsene 1937 er det forholdsvis få steder som fra norsk maritimt hold anses egnet for landgang. Og da

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

det er all grunn til å tro at man i utenlandske maritime kretser vil resonnere på tilsvarende måte, skulle forsvareren med nokså stor sikkerhet kunne ta ut disse punkter og gruppere sin styrke med hensyn derpå ...

Man må samtidig ta avstand fra den opfatning at avsnittstyrken skal kunne betrakte sig bare som en vaktstyrke.»

I denne vurderingen tar vi ikke med den viktige faktoren som heter stridsmoral. Denne kunne Spørck like lite som andre nordmenn, vurdere et år før krigen brøt ut.

Likevel sa Spørck selv noe etter krigen om manglende tro på sine soldater: «Jeg har selv vært ved en Osloavdeling, så jeg hadde noen føling med hvor mye den var verd.

Min bedømmelse var at den ikke ville tåle hva jeg mente den ville bli utsatt for under et angrep på Sola.» Vi vet ikke hva slags Oslo-avdeling han sikter til her, men vi kan ikke se at han tjenestegjorde ved andre avdelinger i Oslo-området enn Hans Majestet Kongens Garde og Krigsskolen. Likevel sendte han to tropper for å forsvare Sola sammen med styrkene fra flyavdelingene som var der uten å ordne skikkelige kommandoforhold, ei heller skikkelig samband. Vi betrakter denne uttalelsen som både merkelig og lite heldig. Han ga dem aldri en sjanse til å vise hva de kunne i og med de disposisjoner han foretok. Det er lett å kritisere egne avdelinger, men en

sjef må alltid huske på at hans egen bruk av avdelingene langt på vei er avgjørende for hvordan disse fungerer i strid. En annen sak er at han måtte nesten ha vært profetisk for å legge hele sin eneste bataljon i forsvar rundt flyplassen. Det er vanskelig å tro at noen militær sjef ville ha funnet på en slik løsning, gitt det oppdrag som forelå.

Spørck sier videre at en strid om Stavangerhalvøya uvegerlig vil føre til strid i og omkring Stavanger by, noe som vil føre til at denne typiske trebyen vil bli svidd av, noe han antar norske myndigheter vil mene er et for stort offer. Hva han mener om hva han tror norske myndigheter mener, er for så vidt uinteressant. Hvis oberst Eriksen på Oscarsborg den 9. april hadde gjort seg tilsvarende tanker om hva som ville være akseptabelt for myndighetene, så hadde han kanskje nølt med å skyte?

For oss er imidlertid argumentet interessant fordi det røper en avstandstaken til krig om hjemtrakten som leder frem til handlemåter som ikke er forenlig med distriktskommandoens oppdrag, dvs. forsvare Stavangerhalvøya.

1. verdenskrig var en forferdelig krig som la byer i krigssonen øde. Spørck hadde sett resultatene av krigen i løpet av sine opphold i Frankrike og Tyskland. Han

Ett av bildene Spørck tok fra ødeleggelsene han bevitnet under studieoppholdet i Frankrike. Opplevelsene hans her var med på å forme tankene om at Norge aldri ville kunne stå imot et angrep fra en stormakt, og at Stavanger ville bli svidd av under en væpnet konflikt. Bilde: Riksarkivet, Oslo 31 /

viker derfor tilbake for tanken om å kjempe på Stavangerhalvøya og kanskje forårsake at byen ødelegges.

Denne argumentasjonen er heller ikke logisk. Det ligger implisitt i hans vurdering at Stavangerhalvøya skal tas tilbake når forsterkninger er kommet frem og når norske styrker kan gå offensivt til verks. Hvordan dette da skal kunne skje uten at Stavanger står i fare for å bli «svidd av», er en gåte. Kanskje ligger der et element skjult i at Spørck ved en slik utvikling ikke vil ha den overordnede kommando for gjenerobring og i verste fall vil bli kjent som den som foranlediget at byen «ble svidd av». Kanskje tenker han igjen på Staffeldt?

Spørck foreslår å redefinere avsnittssjefens oppgave til: • å holde indre veg (Vegen Stavanger – Sandnes – Helleland – Moi og videre østover) åpen, åpenbart for at forsterkninger kan ha et greit utgangspunkt for gjenerobring av Stavangerhalvøya.

• Sammen med sivile myndigheter å evakuere de områder som gis opp.

Punktet om evakuering står i noen motsetning til at han tidligere har sagt at han har så få styrker at han ikke kan ta opp forsvaret av Stavangerhalvøya som han har fått ordre om. Det ville ikke vært noen liten oppgave å gjennomføre evakuering samtidig som han sinket fiendens fremrykning så langt fremme mot Stavanger som mulig.

Vi kan nok finne forklaringer for å foreslå et nytt oppdrag. Øvelsene på Jæren før krigen ble alltid innledet med at fienden tok Sola flyplass med fallskjermsoldater. Store norske styrker ble så ført frem med oppdrag å kaste fienden på sjøen.

Disse styrkene kom fra tilgrensende kommandoer. På militært hold så man klart at det kunne komme et overraskende angrep, men ikke av de dimensjoner som vi fikk. Kanskje illustreres dette best ved å sitere hva Otto Ruge sier i sitt tilbakeblikk i boka Felttoget: «Efter de ulykker som hadde rammet den tyske transport til Norge, var det første angrepet i virkeligheten så svakt at vi formodentlig kunne ha stanset det ved kysten, kanskje kastet det tyske landgangskorps på sjøen igjen, hvis vi hadde vært mobilisert og ferdig gruppert den gang angrepet kom.

Når så ikke var tilfelle, skyldtes det også en ren militære feilvurdering, i det ingen her i landet hadde tenkt sig et strategisk overfall av slikt omfang og satt i verk med slik dristighet langs hele kysten fra Oslofjorden til Narvik. Jeg hadde selv sommeren 1938, like før jeg gikk av som generalstabssjef, lagt frem et pro memoria hvor jeg pekte på faren for / 32

et strategisk overfall. Jeg viste her hvordan både Tyskland og England ville være teknisk i stand til å landsette tropper i Norge så overraskende at vi bare fikk få timers varsel – forsåvidt altså nettopp slik som det gikk. Men i dette pro memoria regnet heller ikke jeg med et foretagende av slike dimensjoner som overfallet 9. april. Forsåvidt må jeg derfor ta på mig min del av ansvaret for feilvurderingen.»

Spørck kan ha vært enig med Ruge i at et slikt strategisk overfall ikke ville ha de dimensjoner som tyskerne senere la opp til. Egentlig var spørsmålet om dimensjoner av et angrep ikke bare en ide hos Ruge. Hele Generalstaben delte denne ide og dermed antakelig også brorparten av de høyere offiserene i landet. Da var det ikke urimelig å ha tro på at norske styrker kunne tilføres fra andre steder i landet for å gjenerobre lende. Det ligger en like stor fare i at man tilpasser forventet trussel til det forsvaret og den beredskap man selv har råd til å holde, som at man gjør en fiende mye større enn den kan være med de begrensninger som geografien gir.

Kommanderende generals merknader er ikke skikkelig avklarende. Den tvil han nærer, faktisk brukes uttrykket «sterk tvil», tyder på at han egentlig er uenig med DKsjefen, men fordi arbeidet med direktiver er kommet så langt, vil han ikke endre på det oppdraget som DKsjefen har gitt. Denne begrunnelsen er etter vårt skjønn mindre holdbar fordi den på dette tidspunkt er uklar, dvs. at praktiske spørsmål som hvor langt planleggingen er kommet, veier tyngre enn de rasjonelle taktiske argumentene. Hadde KG visst når krigen kom, kunne han kanskje ha gjort en slik vurdering. En slik visshet fantes ikke. Det er mulig at man i denne uenighet ser kimen til den utviklingen som skjedde på Sørlandet og i Rogaland i aprildagene 1940.

Kommanderende generals uttalelse kan vanskelig tolkes som annet enn en liten honnør til Spørcks resonnement på bekostning av oppdraget fra DKsjefen. At dette senere kan ha hatt betydning for Spørcks disposisjoner, er det liten grunn til å betvile.

På dette tidspunktet var norske offiserer vel kjent med den tyske Auftragstaktik der man gir en sjef et oppdrag, og så overlater man til ham å finne frem til hvordan han skal løse oppdraget. Dette i motsetning til Ordertaktik, hvor man forteller sjefen hvordan oppdraget skal løses.

KG bidro med sitt innspill til å så tvil om hva som var riktig av to helt ulike måter å forsvare kysten på, enten ved å være på stranden eller å være lenger inne, og så

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

angripe fremover når egne styrker er sterke nok til det.

I tillegg bidro det til å svekke Liljedahls autoritet i forholdet til Spørck.

Vi mener at det etter disse meningsutvekslingene ikke kunne være noen tvil om hva Spørcks oppdrag var den 9. april eller om Spørck hadde oppfattet oppdraget. De nye direktivene som KG viser til, forelå ferdige fra 3. distriktskommandos side. De var ikke sendt til KG for approbasjon. Vi kan dessverre ikke finne disse i arkivene, noe heller ikke FKA har maktet da de gransket kampene

innen Jærenavsnittet i 1940.3 Gjeldende direktiv stadfestet som nevnt at «Avsnittssjefen i krigstilstand med en annen stat eller maktgruppering, skal forsøk fra denne på å anrette ødeleggelser, utnytte eller besette noen del av avsnittet avvises. Lykkes ikke dette sidste, må den fiendtlige styrkes videre fremtrengen søkes begrenset».

Selv med KGs tvil, er det DKsjefens oppdrag til Spørck som gjelder. Stavangerhalvøya skal forsvares.

Sola flyplass skal forsvares seigt. Forsvaret skal tas opp på stranden, dvs. der fienden landsetter sine styrker.

Disponible styrker for avsnittssjefen, oberst Spørck Som avsnittssjef på Jæren hadde Spørck den 8. april 1940 følgende oppsatte styrker: • Bataljon I/IR 2 på Madlamoen. Sjef major G. Lorange • En bombeving på Sola flyplass. Sjef løytnant H. J. Hansen • Et infanterikompani i Haugesund. Sjef kaptein R. Westbøe.

Stabskompaniet til IR 2 hadde følgende sammensetning: Stab, sambandstropp, bombekastertropp, sanitetstropp, trentropp og en arbeidskommando av ikke-stridende.

Geværkompaniene besto av stab og tre tropper á fire maskingeværlag (mg-), altså 12 mg ved hvert kompani.

Mitraljøsekompaniet besto av tre tropper á tre mitraljøser, dvs. ni mitraljøser ved kompaniet. Bombekastertroppen hadde to bombekastere. Av bataljonens styrke skulle det på rotasjonsbasis for en uke om gangen avgis en geværtropp og en mitraljøsetropp til Sola flyplass.

Soldatene tilhørte årsklassene 1936-1940 og hadde hatt 60-84 dagers rekruttskole på Trandum. Bataljonen hadde i den korte tiden fra fremmøtedagen til krigsutbruddet ikke hatt noen anledning til samøvelser.

Bombevingen lå på Sola i tiden før 8. april. Den var blitt satt opp på Kjeller 3. og 15. september 1939. Den første del av den ble overført til Sola den 7. september.

I henhold til bestemmelsene av 19. mars 1940 av ge-

En fullt oppsatt infanteribataljon hadde en krigsoppsetningsplan på 878 mannskaper.

33 /

Etter at mobiliseringen var ferdig var hovedstyrken i Oltedals- og Dirdalsområdet slik som vist på diagrammet.

neralinspektøren for hærens flyvåpen, skulle en mindre styrke av speidervingen, sjef eller nestkommanderende, to-tre fly med besetning og etterretningskontoret overføres til Sola omkring 28. mars. I løpet av tiden til omtrent 7. april skulle de sette seg inn i den tjenesteordning som var etablert ved bombevingen (etterretningstjeneste i samarbeid med 3. landmilitære distriktskommando og 1. og 2. sjøforsvarsdistrikts forskjellige organer på Sørog Vestlandet, samband med luftvarslingen, forhold ved fare for fiendtlige bombeangrep m.v.). Resten av spei/ 34

dervingens fly, personell og materiell skulle føres over til Sola omkring 8. april. Snarest etter at speidervingens fly var kommet til Sola, skulle bombevingen tilbake til Kjeller. En eller to av bombevingens fly skulle dog føres tilbake omkring 4. april. Disse forføyninger var i gang etter ordren.

Bombevingen besto opprinnelig av omtrent 130 mann, hvorav 35 befalingsmenn og 12 ikke-stridende.

Den 7. april var ca. 80 mann av bakkepersonellet reist

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

over Bergen til Kjeller. De ble stoppet på Geilo med ordre om å melde seg på Sola.

summeringen etter generalstabsøvelsene på Jæren i 1937 sier generalstabssjef Rasmus Hatledal:

9. april var det på Sola 13 fly: syv Fokkere, fire Caproni bombefly og to våpenløse Tiger Moth. Fire av disse flyene, en Caproni, en Fokker og to Tiger Mother, ble ikke trukket ut av hangaren. De langvingede Fokkerne (fire fly) tilhørte bombevingen, mens de to kortvingede Fokkerene tilhørte speidervingen og var overført til Sola 26. mars.

«Vi var ikke vant til å arbeide sammen. Vi er – Gud bedre – fra gammelt snarere vant til å diskutere små kompetansestridigheter og til å misforstå hverandre. Fordi vi ikke kjenner hverandres arbeidsmåte. Denne – så og si tradisjonsmessige mangel på samarbeide og samforståelse mellom forsvarsgrenene er efter min sikre mening den verste mangel ved vårt forsvar i dag. Det gjelder å få den vekk og få den byttet med samvirke og forståelse mellom forsvarsgrenene. Og det får vi bare ved å øve oss sammen så vi lærer å forstå hverandre.»4

Marinen var også på plass. I Haugesund lå jageren Draug, i Kopervik vaktbåten Motorbåt 7 og i Skudenes torpedobåten Stegg. I Tananger lå marinens bevoktningsfartøy Sperm og i Stavanger den moderne jageren Æger. Mellom Kristiansand og Egersund patruljerte den nye torpedojageren Gyller og i Egersund lå torpedobåten Skarv.

Marinen hadde ellers en provisorisk flystasjon ved Sola sjø med to M.F. 11-sjøfly. Dessuten lå det et Heinkel He 115-sjøfly der og 1. flyavdeling med løytnant Brinch som sjef.

Marinen hadde videre en gruppesentral (samlestasjon for meldinger) i Haugesund, og flere kystvaktstasjoner.

Kommandoforholdene I begynnelsen av april mener vi å kunne si at det var klart for Spørck at en krig mot en stormakt var en nær forestående mulighet. Usikkerheten var stor. Likevel var han som nevnt ikke uten styrker. I tillegg til de nevnte avdelingene kunne han raskt mobilisere styrker fra IR 8.

Spørck har selv forsøkt i ettertid å vise hvor vanskelige kommandoforholdene var.

Etterpåklokskapen er en høyere form for klokskap, men den er ikke til stede når det er bruk for den. Det er liten tvil om at ovennevnte diagram viser et i beste fall rotet system. Kanskje hadde Spørck allerede i 1940 sett hvilke forbedringer som måtte til, men det kjenner vi ikke til. I 1940 måtte han forholde seg til kommandoforholdene slik de var. Et åpent spørsmål blir da hva han gjorde vedrørende kommandoforholdene for å gjøre det beste ut av situasjonen? La oss først se på forholdet til marinen. Dette var betent. Her skulle verken marinen blande seg inn i hærens spørsmål eller hæren blande seg inn i marinens. Det som foregikk på sjøen var marinens sak, inklusive det å holde utkikk mot havet. Det som foregikk på land, var hærens sak. Kystbefestningene lå under hæren, men der var ingen slike i Rogaland. I opp-

Var Spørck redd for landsetting i Stavanger havn, var det jo nærliggende å se forsvaret der sammen med det marinen kunne yte. Spørck sier selv at han hadde god kontakt med admiral Tank-Nilsen i Bergen. Tank-Nilsens kommando strakk seg sydover til Jærens Rev. Om marinen syd for Jærens Rev visste han ingen ting. Sjefen på Æger, kaptein Niels Larsen Bruun, sier selv at han hadde vært på regimentskontoret, antakelig 3. april, for å snakke med regimentssjefen. Han ble imidlertid henvist videre til å snakke med stabssjefen og «en representant for flygevingen, Sola, hvis sjef såvidt erindres var en løytnant Hansen». På møtet ble det avtalt et samarbeid mellom hær, marine og flyvåpen, via bombevingens radio. Det ble imidlertid bare med avtalen, idet det var for kort tid til å innøve et effektivt samvirke.

I Tananger lå marinens bevoktningsskip Sperm med kaptein Melbye som sjef. Vi kan ikke se at det på noen måte var noen kommunikasjon mellom kapteinen og regimentet i tiden før det tyske angrep. Heller ikke ser vi noen kommunikasjon mellom regimentssjefen og kaptein Thore Horve på jageren Draug, som opererte ut fra Haugesund, eller noen andre av marinens fartøyer i Rogaland.

Egersund hadde hatt Spørcks oppmerksomhet under hans taktiske overveininger. Han så det potensialet havnen hadde for landsetting av små styrker. 8. april fikk kaptein Dehli, sjef for kp. 1/I/IR 2 ordre om å melde seg på regimentskontoret. Der fikk han ordre av Spørck om å ta med en geværtropp og dra til Egersund for å overta vaktholdet. Spørck var urolig for Egersund etter meldingene om torpederingen av Rio de Janeiro utenfor Lillesand, hvor der åpenbart var soldater i full stridsutrustning ombord. Dehli fikk med seg en skisse og direktiv for landvernskompaniet i Egersund med ordre om 35 /

Spørcks illustrasjon av kommandoforholdene i 1940. Foto: Riksarkivet, Oslo

Kommandoforholdene slik Spørck etter krigen mente de burde ha vært. På bakgrunn av hans senere forhold til generalmajor Liljedahl, tror vi det er bevisst at han legger avsnittssjef Jæren direkte under Forsvarssjef uten å ta med sjefen for 3. distriktskommando som var hans nærmeste operative sjef. Foto: Riksarkivet, Oslo

å sette seg inn i det underveis. Dehli synes å ha vært i den tro at hans kompani ville følge etter, noe som ikke var tilfelle på grunn av styrkemangelen hos Spørck. Ut fra dette ser vi med noen undring på at Spørck sender bort sjefen for et av sine kompanier for å føre en-overen-kommando i Egersund (kaptein Carsten Dehli og troppssjef fenrik Paul Nielsen).

Egersund-deployeringen kan ikke ses i annet lys enn / 36

at her fungerte ikke samvirket mellom marinen og hæren. Vi er rimelig sikker på at Spørck ikke ville ha sendt Dehli og en geværtropp til Egersund om han hadde visst om marinens styrke i Egersund, noe han selv også bekrefter i rapporter etter krigen. Hvorfor Egersund sto så sterkt i hans bevissthet i forhold til Sola, når han hadde så få styrker, kan vi bare spekulere på. Viktigst har nok vært den totale mangel på informasjon om marinens

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

disposisjoner i Egersund. I tillegg spilte nok faren fra Egersund en rolle i hans betraktninger om å komme i en rottefelle på Stavangerhalvøya.

Denne forsvarstenkningen med skylapper var selvpåført, og den var norsk. Riktignok hadde stormaktene sterke forsvarsgrener som i liten grad tenkte samvirke i 1940. Et sterkt unntak er imidlertid tankegangen til tyskerne ved angrepet på Norge. I Norge hadde vi små og få ressurser. Det var en ulykke at samvirke mellom hær og marine ikke var bedre. Vi ser dette klart i Rogaland, hvor det etter forholdene var en forholdsvis god tilstedeværelse fra marinen for å hevde nøytralitet. I ettertid kan vi undre oss over dette. Det sterkeste militære maktmiddelet i Stavanger i 1940 var Æger. Hvis Spørcks bekymring for Stavanger som krigsskueplass gjorde at han ikke ville kjempe der, så ville det kanskje vært naturlig å anbefale at heller ikke Æger skulle kjempe der.

I sum ser vi at Hatledals ytring i 1937 nok hadde langt mindre effekt enn han hadde håpet på. I øvelsene i 1938 og 1939 snakket man nok sammen, ikke minst da oppleggene ble laget, men det ser ikke ut til å ha hatt noen effekt. I ettertid får vi inntrykk av at her skulle man kjempe hver sin krig mot den samme fiende, og at to forsvarsgreners uavhengighet og prestisje reduserte evnen til et best mulig forsvar.

På Sola flyplass hadde premierløytnant Halvdan Johan Hansen kommandoen. Han var sjef for bombevingen og plasskommandant på Sola flystasjon. Her var det en vakttropp på ca. 20 mann som ble betegnet som ikke stridende. Spørck hadde sendt to tropper fra IR 2-bataljonen til forsvar av flyplassen. Dette var en geværtropp og en mitraljøsetropp, hver rundt 30 mann og med 15 befal. Det var meningen at disse skulle rullere hver annen uke.

Svakheten med ordningen var egentlig åpenbar. Plasskommandanten var ansvarlig for nærforsvaret av flyplassen. I dette tilfelle var han flyver som kunne være fraværende i det et nærforsvar skulle tre i aksjon. Premierløytnant Hansens løsning var å gi kommandoen over til etterretningsoffiseren, løytnant Tangvald, i tilfelle han selv var borte. Hva angår kontinuitet, var ikke dette så dumt. Her var jo et system med rullering av tropper.

Men ut fra kravet om et seigt forsvar av Sola flyplass, faktisk det eneste punkt som spesifikt var nevnt som forsvarsobjekt, ville en løsning med en kaptein som sjef og et fast kompani der ute, vært minst like sannsynlig.

Kontreadmiral Carsten Tank Nielsen, sjef for 2. sjøforsvarsdistrikt i Bergen frem til 9 april 1940.

Foto: Marinemuseet, Horten

Spørck tenkte ikke slik, eller så hadde han så langt ikke hatt tid til å tenke på dette.

9. april kom på et meget vanskelig tidspunkt for forsvaret av Jærenavsnittet. Bataljon II/IR 11 med stabskompani, tre geværkompanier (kp. 5, 6 og 7) og et mitraljøsekompani (kp. 8), sjef kaptein Ivar Navelsaker, var nettopp ferdig med sin nøytralitetsvakt og hadde reist sin vei. En ny bataljon, I/IR 2, var tilført.

Rutinene fra den ene bataljon ble videreført til den nye.

Oppmerksomheten til Spørck var naturligvis knyttet til oppsetningen av den nye bataljonen.

Bataljonen fra IR 11 ble dimittert 1. april, men kort tid etter mobilisert. Som ved en skjebnens ironi ble den ble beordret til Dombås den 14. april, hvor den umiddelbart kom i kamp med tyske fallskjermsoldater. Den kamp bataljonen ikke fikk på Sola, fikk den på Dombås i det andre fallskjermangrepet i Norge i 1940.

37 /

Befestningsanlegg i Jærenavsnittet Allerede den 1. oktober 1936 rettet general Liljedahl en forespørsel til Luftvernregimentet om det forelå planer om et luftforsvar av Sola flyplass som skulle åpnes neste år. Oberst Magnus Hagem, sjefen for luftvernregimentet, konkluderte med at forsvar av en sivil flyplass foreløpig ikke var prioritert på grunn av materiellmangel.

Da flyplassen åpnet var det derfor ikke foretatt noen som helst militære disposisjoner, og flyplassen lå helt ubeskyttet.

På åpningsdagen i mai 1937 ble Ole Bergesen spurt av en av de tyske flygerne om det fantes et militært forsvar av flyplassen. Bergesen svarte ja uten å blunke, og la til at hele flyplassen kunne sprenges ved å trykke på en knapp. Dette var naturligvis en hvit løgn, men i lys av det underlige spørsmålet følte han seg forpliktet til å svare uriktig. Bergesen tok i etterkant opp henvendelsen han hadde fått med avsnittssjefen, oberst Gunnar Spørck.5 Bergesen hadde i tiden rundt byggingen av flyplassen også blitt kjent med skipsreder Thomas Olsen. Olsen hadde vært med på å stifte Det Norske Luftfartsselskap, DNL, som startet de første flygningene fra Sola. Han hadde også flere ganger med seg sjefen i DNL til Sola, tidligere marineflyger Hjalmar Riiser-Larsen. RiiserLarsen hadde selv vært stasjonert i distriktet under nøytralitetsvakten i 1918 da stormaktene for første gang viste interesse for Nordsjøens portstolpe. De tre, som alle var svært interessert i både flyging og forsvarssak, utviklet etter hvert et godt vennskap. Da Tyskland mobiliserte og gikk inn i Sudetland i oktober 1938, kvernet spørsmålet fra den tyske piloten fortsatt i bakhodet på Bergesen. «Finnes det et militært forsvar av flyplassen?»

Bergesen uttrykte denne bekymringen ovenfor Olsen på et av deres møter. Olsen tilbød straks å legge 30 000 kroner på bordet for å få bygget to kanonkasematter, en til å dekke hver av de to rullebanene. Bergesen tok umiddelbart ideen videre til oberst Spørck, og endelig skulle Sola få sitt bakkeforsvar.

En måned senere hadde Olsen derimot fortsatt ikke hørt noen ting etter møtet, og ingen hadde respondert på forslaget. Han ringte derfor til Bergesen, som noe / 38

forundret henvendte seg til oberst Spørck og spurte hvorfor det ikke var gjort noe. Spørck kontaktet oberst Magnus Hagem, sjefen for luftvernregimentet, hvor saken lå. Hagem svarte at han var klar over at saken ikke akkurat var ført frem med stormskritt, men Olsen måtte være klar over at det ikke bare var å hoppe på ting før de var skikkelig utredet. Spørck ble videre opplyst om at saken snart skulle sendes til Forsvarsdepartementet og at endelig svar ville komme derfra.6 Riiser-Larsen tok derfor opp saken med kommanderende general på Olsens vegne. På en fin måte sa han at det hastet å få kasemattene bygget og vektla at finansieringen langt på vei var i orden. Han anbefalte med det samme at de måtte kamufleres godt, «… slik at de ikke vil bli ødelagt av bombeangrepet som sannsynligvis vil komme før et eventuelt fiendtlig angrep som innebærer landing av en større flystyrke».7 Riiser-Larsen var tidligere flyger i marinen, polfarer og medlem i Luftfartsrådet, kort fortalt en person man lyttet til.

Den 17. desember 1938 var saken behandlet i Forsvarsdepartementet, og den 20. januar 1939 ble endelig skipsreder Olsen underrettet fra kommanderende general Laake at kasemattene skulle bygges.8 Til tross for at det var gått over tre måneder, bekreftet Olsen at tilbudet sto ved lag. Til tross for at departementet hadde godtatt finansieringen, skulle den videre prosessen vise seg å bli alt annet enn lett. Mange instanser hadde mye de skulle ha sagt, og selv om kasemattene ble betalt, så måtte luftvernregimentet betale for 20 mm-kanonene. Både distriktskommandoen, flyvåpenet, luftvernregimentet, kommanderende general, generalinspektøren for artilleriet og Forsvarsdepartementet måtte uttale seg før Olsens midler endelig kunne tas i bruk. De involverte parter falt etter hvert ned på en rekke kriterier som måtte oppfylles. Blant annet måtte man ha et relativt stort kamprom på grunn av bevæpningen, og det var også ønske om eget bombesikkert gasstett mannskapsrom. På toppen av dette kom et nytt direktiv fra ingeniørvåpenet midt i planleggingen. Direktivet krevde en mye tykkere utførelse av kasemattene enn noen av dem hadde sett for seg. Da kostnadene for dette ikke var innregnet, ble det bestemt at utførelsen måtte være slik at de enkelt kunne

Mil it ĂŚr his t or is k Fore ning Rogal and

Kart med forslag til bygging av et kystartilleribatteri pĂĽ Vigdel, datert 1939. Bilde: Riksarkivet 39 /

forsterkes i en krigssituasjon. I tillegg til 20 mm-kanonen skulle det også være innfesting for mitraljøse og skyteskår for minst tre geværer. Kort oppsummert ble de to kasemattene prosjektert nærmest som små festninger inne på flyplassen og prislappen endte på kr 47 230 bare for betongarbeidet. Prosjektet var plutselig blitt mye dyrere, og man vurderte derfor å droppe mannskapsrommet på kasematten for å spare inn omlag 40 prosent av kostnadene.9 Igjen var derimot Olsen raskt ute og stilte ytterligere midler til disposisjon.

I august 1939 var også grunnervervelsen i orden, og arbeidet ble satt ut på anbud. Ganske nøyaktig ett år etter at reder Olsen la pengene på bordet, kom altså byggingen i gang. Bevilgninger til 20 mm-kanonene satt langt inne hos regjeringen, da disse våpnene var svært kostbare. I tillegg hadde også generalfelttøymesteren en lang prosess foran seg med testing og vurderinger. De to kasemattene ble derfor oppført med en midlertidig affutasje for Colt mitraljøse, mens man ventet på de nye maskinkanonene. Arbeidet med den nordre kasematten var ferdigstilt så langt det lot seg gjøre. Kamuflasjen var kommet på plass og en Colt M/29 mitraljøse var midlertidig kommet på plass. Søndre kasematt var derimot så vidt påbegynt og det var dermed ikke montert 20 mm-kanoner i noen av dem.

Forsvar i fjæra Høsten 1939, mens byggingen av kasemattene på Sola så vidt var satt i gang, fikk distriktsingeniør Major KragRønne nok et oppdrag. Denne gang skulle det utarbeides planer for oppføring av en rekke mitraljøsebunkere i stavangerdistriktet. Plasseringen av bunkerne og deres ildtekniske data ble denne gang anvist av oberst Spørck.

Selve oppdraget ble gitt til den eneste avdelingen i Norge som hadde en viss kjennskap til oppføring av befestningsanlegg, ingeniørregimentet på Hvalsmoen. Tidlig i februar 1940 ble 3. pionerkompani med sine drøyt 200 ingeniørsoldater derfor satt opp som en del av nøytralitetsvakten på Jæren, med en tjenestetid på to måneder.10 Kompaniet ble lastet opp på et tog som tok dem over fjellet til Bergen. Derfra gikk turen videre til Stavanger med rutebåt den 10. februar 1940. På forhånd hadde Intendanten i IR 8, kaptein Nagel Alne, rekvirert husrom til soldatene og stallplass til hester. Stabsavdelingen på 55 mann ble forlagt i Fredheim bedehus på Revheim, mens de tre utførende troppene ble forlagt nær de stedene Spørck hadde anvist.

1. tropp ble innkvartert på idrettshuset på Randaberg og skulle bygge fire bunkere langs sjøen fra Kvernevik til Dusavik. 2. tropp ble innkvartert på bedehuset Salem på Sola og skulle bygge fire bunkere. Tre av dem skulle ligge langs sjøen fra Solastranden til Tananger, mens den fjerde skulle ligge på Snøde med skuddfelt nordover. 3. tropp ble innkvartert på bedehuset Emmaus på Ræge

Tysk soldat foran en norskbygget dobbel maskingeværbunker på Randabergfjellet.

Bildesamling: E. Ettrup/A. Skarsten / 40

Mil it ær his t or is k Fore ning Rogal and

Soldater fra 3. pionerkompani på Nystølen i Gaulafjell etter demobilisering 1. mai 1940.

Bilde: Willy Bergstrøm, Via Arild Bergstrøm

og skulle bygge tre bunkere langs sjøen fra Trælen til Hellestø.

Så fort første del av oppdraget var ferdig, skulle det anlegges en forsvarslinje på østsiden av Hafrsfjord, fra Røyneberg over Jåttå til Jåttåvågen ved Gandsfjorden.

Dette ville vært en ideell forsvarslinje for å holde Sola flyplass, dersom fienden hadde gått i land i Stavanger.

Her skulle det anlegges fem bunkere, hvorav to av dem var prosjektert med panservernkanoner. De to panservernbunkerne ble derimot sløyfet, delvis på grunn av tidsmangel og delvis fordi det foreløpig ikke eksisterte panservernvåpen i IR 8. Til slutt skulle det også oppføres to bunkere på østsiden av Gandsfjorden, en på Dale og en på Riska.11 Disse later til å ha blitt sløyfet på grunn av tidsmangel.

De tolv ferdige bunkerne ble overlevert til IR 8 ved kaptein Nagel Alne den 7. april. Dagen etter, den 8. april, forlot pionerkompaniet Stavanger med rutebåt i retning Bergen hvor de ankom morgenen etter. Ekstratog var hyret inn til ankomsten deres den 9. april 1940, men slik skulle det ikke gå. Klokken 06.00 ble drøyt en fjerdedel av kompaniet tatt til fange på Festningskaien i Bergen mens de fortsatt losset utstyr fra båten. Resten av kompaniet endte i hovedsak opp på Voss sammen med andre norske avdelinger.

Det må sies å være bemerkelsesverdig at fra å være et nedprioritert område i 1935, så fremsto Jærenavsnittet som det eneste sted i Sør-Norge hvor hæren hadde bygget maskingeværbunkere. Riktignok forelå det planer om at 1. og 2. pionerkompani skulle bygge hver sin forsvarslinje på begge sider av Oslofjorden, men dette arbeidet var ikke påbegynt den 9. april.

Det er verdt å nevne at i andre land som har lange tradisjoner med oppføring av festningsverk, var det alltid ingeniørtroppene som selv tok disse avgjørelsene. I Norge var det altså avsnittssjefens ansvar. På Stavangerhalvøya var det altså Spørck alene som sto for planleggingen, uten føringer fra ingeniørregimentet.12 En kan dermed langt på vei ut ifra bunkernes plassering, forsvarslinjen over Jåttå og deres ildretning mot Stavanger, se Spørck sin personlige vurdering av hvor fienden ville komme. Det som er på det rene, er at av alle bunkerne som ble bygget av pionerkompaniet i 1940, så var det ikke en eneste av dem som kunne blitt brukt mot et angrep med utspring i en luftlandestyrke på Sola. De var alle bygget for å ta opp kampen mot en fiende som kom sjøveien, og dertil kampen i fjæra som general Liljedahl hadde forsvart så varmt. Med andre ord var det statiske forsvaret gruppert stikk motsatt av det utgangspunktet generalstabsøvelsene i årene forut hadde tatt høyde for.

41 /