Jeg som er ringest - Leseprøve by Commentum Forlag

har bakgrunn fra Frelsesarmeen, og har jobbet med informasjon og journalistikk i flere sammenhenger. Han ga ut sine første bøker på 1990-tallet, og har vært forfatter på heltid siden 2012. Han bor nå i Arendal.

Nils-Petter Enstad

Nils-Petter Enstad (f. 1953)

Nils-Petter Enstad

JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE

En reportasje fra påskemorgen

Den forfatteren som skal presenteres i denne boka, faller ikke inn under noen av disse kategoriene. Han skrev svært mye, men svært lite av det huskes. Han skrev hundrevis av dikt, fortellinger og artikler, og han ga ut et trettitall romaner. Men det meste er glemt for lengst. Men én tekst huskes han for: En salme som synges i norske kirker, bedehus og frikirker hver eneste første påskedag. Teksten er på tre vers. Hvert vers er på åtte linjer. Med disse 24 linjene skapte den 24 år gamle Johan Halmrast det som er blitt beskrevet som «en reportasje fra påskemorgen».

ISBN 9788282334044 ART.NR. 334044

Jeg som er ringest blant ringe_wybrana.indd All Pages

JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE

Det finnes diktere som har skrevet én eneste tekst, og den blir stående i generasjoner etterpå. Så har man de som skrev enorme mengder tekst, og ikke noe av det huskes.

Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen

28.01.2016 14:03

JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE NILS-PETTER ENSTAD

JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE

JOHAN HALMRAST â&#x20AC;&#x201C; MANNEN, FORFATTERSKAPET OG SALMEN NILS-PETTER ENSTAD

2016

© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG Gamleveien 87 4327 SANDNES www.commentum.no ISBN 978-82-8233-404-4 Sats og omslag: Haveabook Omslagbilde: Courtesy of the Pitts Theology Library, Candler School of Theology, Emory University Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Nils-Petter Enstad har tidligere bl.a. gitt ut: Gospelsangeren Elvis Presley. Commentum Forlag, 2015 «En liten slumsøster lå og skulle dø. Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur». Frelsesarmeen, 2014 Døden i baksetet – og andre bakgrunnsfortellinger om gospelsanger og -sangere. Commetum Forlag, 2013 Den lille GOSPELquizboka, Eide Forlag, 2013 Tåreflasken – Roman. Commentum Forlag, 2012 Den lille KRISTENquizboka. Eide Forlag, 2012 Vårherres sporhunder. Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. CappelenDamm 2012 Hærrens lette tropper. Muntre historier om Guds glade krigere. Commentum Forlag, 2011 I milla seg og himlen – en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap. Hovde forlag, 2010 Blikkfatet – Roman. Genesis Forlag, 1998 Dager som kom og gikk – Roman. Atheneum Forlag, 1995 Han leder meg – Oppbyggelse. Lunde Forlag, 1995 I ferdiglagte gjerninger – Biografi. Nye Luther Forlag, 1991 «... så fikk du den levende møte» – Biografi. Ansgar forlag, 1991 Påske rundt korset – Andakter. Ansgar forlag, 1991

INNHOLD Forord 8 Innledning 10 I – En salme blir født

II – Fra Lillehammer til hovedstaden 15 Kristiania-skalden 18 III – Å måtte skrive for å leve 22 Journalisten 23 Romanforfatteren 27 Fabrikkgutten 30 Med i Frelsesarmeen? 34 Poeten 36 IV – Salmedikteren

V – Salmen 49 Melodien 56 VI – Den minste han kjenner på jord?

Litteratur/kilder 74

FORORD Kort tid før påske i 1990 ga jeg ut mine to første bøker. De handlet begge om påsken og var to hefter på 32 sider hver. Det ene var et andaktshefte basert på Jesu sju ord på korset, det andre handlet om Johan Halmrast og salmen «Å, salige stund uten like». I 1990 var det 100 år siden salmen ble skrevet. Første gang jeg hørte om Johan Halmrast var jeg en helt ung frelsessoldat. Salmen hadde jeg nok lært allerede i folkeskolens kristendomstimer, den gang både ungdomsoversettelsen av Det nye testamente og en utgave av Landstads reviderte salmebok var bøker vi fikk utlevert på skolen, med beskjed om at de var våre til odel og eie. Jeg har dem fremdeles, mer enn 50 år senere. Det jeg hørte om Johan Halmrasts liv noen år senere, gjorde inntrykk på meg. Det festet seg som en fortelling jeg fortsatte å bære med meg. Etter at det vesle heftet hadde kommet ut i 1990, innså jeg fort at det var mer å fortelle om denne skalden og hans forfatterskap enn det jeg hadde funnet fram gjennom min lille «fritidsforskning». I årenes løp skrev jeg flere artikler om ham, både for Krigsropet og Kristelig Pressekontor. Jeg skrev også artikkelen om ham som står i Norsk biografisk leksikon. Selv om min lille bok ble brukt som kilde også for andre som skrev om Halmrast, visste jeg at her var det mer å fortelle. Ideene fikk forskjellige former; en tid tenkte jeg at dette kanskje hadde stoffet til en roman i seg? Senere tenkte jeg at en bok til 100-årsdagen for hans død kunne være måten

å gjøre det på. Tid og andre oppgaver gjorde at det ikke ble noe av den gang. I februar 2016 er det 150 år siden Johan Halmrast ble født. Det jubileet nevnes ikke andre steder i denne boka enn i dette forordet. Jeg er mer og mer kommet til at fortellingen om Halmrast ikke trenger noe jubileum for å begrunne seg selv. Men fortellingen bør tas fram igjen. Dette er et forsøk på det. Arendal, januar 2016 Nils-Petter Enstad

INNLEDNING Det finnes diktere som har skrevet én eneste tekst, og den blir stående i generasjoner etterpå. Det kan være en roman, en novelle eller et dikt. I populærkulturen kalles de iblant for «one hit wonders», men man finner dem også i så vel poesiens som skjønnlitteraturens verden. Disse som traff blink den ene gangen de – så vidt man vet – siktet seg inn, la an og skjøt. Mange er de ikke, disse verdenslitteraturens stjerneskudd, men de finnes. Så har man de som skrev enorme mengder tekst, og ikke noe av det huskes. De produserte dikt og fortellinger på løpende bånd, korte og lange tekster, kanskje hele romaner. Men alt de skrev er glemt, og i den grad de selv huskes, er det nettopp fordi de skrev så mye, og fordi alt de skrev er glemt. Den forfatteren som skal presenteres i denne boka faller nok mer i den siste enn i den første av disse kategoriene. Han skrev svært mye, men svært lite av det huskes, og enda mindre av det han produserte lever videre. Han skrev hundrevis av dikt, fortellinger og artikler, og han ga ut et trettitalls romaner. Det meste er glemt for lengst, og mye av det kan knapt skaffes fram lenger. Etter at han var død, fant man to sekker med upubliserte manuskripter på loftsrommet der han bodde. Alt sammen ble brent ulest. Men han huskes for én enkelt tekst. Det er en sang – en salme – som synges i norske kirker, bedehus og frikirker hver eneste første påskedag. Teksten er på tre vers; hvert vers er på åtte linjer. Med disse 24 linjene skapte en 24 år gammel journalist og forfatter det som er blitt beskrevet som «en reportasje fra påskemorgen».

Journalisten het Johan Halmrast. Han ble født i Lillehammer i 1866 og døde i Kristiania i 1912. Dette er et forsøk på å fortelle historien om ham og om litt av alt det han skrev – det lille som huskes og den store mengden av glemte ting.

I – EN SALME BLIR FØDT Den klare vårluften slo imot ham da han kom ut av møte lokalet. Han trakk den dypt inn i lungene. En gang. To ganger. Sola var akkurat kommet opp, sola som de gamle sa danset av glede når den sto opp påskemorgen. Han kunne ikke se at den danset, men kanskje hadde den danset fra seg for denne gang. Han smilte litt av sine egne tanker. Om ikke sola danset, så hadde han lyst til å danse. Danse og juble. «Lov Herren med dans!» Sto det ikke slik i Salmenes bok? Jo visst! – Han lever! Han sa de to ordene inni seg. – Johan! Han lever! Så sa han dem høyt, men likevel lavt: – Han lever! Høyere: – Han lever! Enda høyere: – Han lever! En mann som gikk forbi, snudde seg, så litt forbauset på ham. – Ja visst, mumlet han, lettet liksom litt på hatten, og satte opp farten. Han begynte å gå selv også. Folk begynte å komme ut av møtelokaler, og han ville ikke snakke med noen, ville ikke snakkes til av noen heller. Han ville bevare – hva skulle han kalle det – «seiersrusen», gleden, fryden ... Han ville bevare det alt sammen – ublandet. Det hadde hendt før at inspirasjonen var blitt borte fordi han – budbæreren – ble distrahert. Han begynte å gå hjemover. Nikket bare til dem som ropte: «Gledelig påske, Halmrast!» Nikket, og viftet litt med den ene hånden. Smilte. Skulle han ikke smile? Han lever jo! Han lever! Han lever! Med hvert skritt han tok, slo han de to ordene fast for seg selv. Han lever! Han lever! Slik måtte hun ha følt det, kvin-

nen det var blitt snakket om i prekenen. Maria. Maria Magdalena. Hun som hadde ligget så dypt nede i synd, men som Jesus hadde befridd. Henne var det engelen hadde betrodd budskapet: Han er ikke her! Han er oppstanden. For et øyeblikk det måtte ha vært! Å, salige stund uten like, han lever, han lever ennu ... Der hadde han ordene. Han måtte ikke glemme dem. Måtte ikke glemme dem! Nå var han straks hjemme, og da skulle han skrive dem ned. Oppe på loftsrommet sitt satte han seg til bordet. Papir lå der, og en blyant. Den var spiss, det var bra! Han tok den i hånden. Han hadde mange års trening med å skrive nå. Til tross for at hendene og fingrene var som de var – «vanskapte» var et ord han hadde hørt noen ganger – lystret de ham. De sørget for at tankene, ideene, ordene fant sin form. Nå lå blyantspissen klar på papiret, øverst på arket: «Maria Magdalenas jubel», skrev han. Det var overskriften. Det var ideen som hadde slått ned i ham. Tanken. Inspirasjonen. Hvordan var den igjen, strofen som hadde kommet til ham mens han gikk hjem fra møtet: «Å, salige stund uten like ...». Der var det. Han hadde det; det var slik han hadde tenkt: «... han lever, han lever ennu.» Nå kom resten: Linje føyde seg til linje, ord føyde seg til ord, vers føyde seg til vers. Ett vers – to vers – tre vers. Det tredje verset avrundet han med de samme ordene som han hadde begynt det første med. En sirkel. En jubel. Møtet med en levende Frelser. Utfordringen til å fortelle dette enorme: Han lever! Han lever! 13

Den gamle hilsenen: Han er oppstanden! Og det like gamle svaret: Ja, han er sannelig oppstanden. Han la fra seg blyanten. Leste over versene. Rettet en skrivefeil. La det fra seg igjen. Så på det enda en gang. Reiste seg og kjente at han var sliten. Men fornøyd. Dette var ikke et dikt. Dette var en sang; en salme. En jubelsalme som fortjente en melodi. En glad melodi! Han ville ha en glad melodi! Dette var jo en jubelsang. *** Kanskje var det slik det skjedde? Kanskje var det slik påskedagssalmen framfor noen ble født? Under inntrykket av den forkynnelsen en ung mann hørte en påskemorgen? La oss bli litt bedre kjent med den unge mannen: Navnet hans var Johan Halmrast. Han var på dette tidspunktet 24 år gammel, og hadde om lag ti år tidligere kommet til Kristiania fra Lillehammer. Nå levde han av å skrive. Små artikler til avisene, små dikt og fortellinger til magasinene. Korrekturoppdrag. Det ga mat på bordet, selv om det kunne være lite mat på et dårlig bord. Av og til tenkte han tilbake på den tiden da det var så helt annerledes. Da hadde det vært mat nok på bordet, og bordet var et fint bord i et stort hus i hjemmet til en velstående og høyt respektert forretningsmann. Da var det annerledes. Den gang de bodde i Lillehammer.

II – FRA LILLEHAMMER TIL HOVEDSTADEN Johan Halmrast var født som sønn av en forholdsvis velstående forretningsmann. Hans far het Andreas Halmrast. Han levde fra 1823 til 1917. Moren het Hulda og var 20 år yngre enn sin mann, født i 1844. Hun var bare 22 år da Johan ble født 2. februar 1866, og han var hennes andre barn. I alt fikk hun og ektemannen fem barn. Selv om Andreas var en vellykket forretningsmann da Johan ble født, hadde familien vært gjennom tøffe tak tidligere. Slekten kom opprinnelig fra Søndre Land. Der hadde de sittet på gården Nordre Halmrast i flere hundre år, men i 1840 måtte Andreas sin far, Gulbrand, selge den på tvangsauksjon. Selv fikk han såkalt føderåd på gården og ble boende der til sin død i 1897, men barna måtte forlate slektsgården. Flere av dem dro til USA, mens Andreas og hans bror Gulbrand dro til Lillehammer. Andreas var den tredje av sønnene i barneflokken, og Gulbrand var enda yngre. Trolig var begge i tenårene da de måtte flytte, og fikk seg arbeid hos trelasthandleren Knut Morterud. De to guttene var arbeid somme og dyktige, og på 1850-tallet åpnet Andreas sin egen trelasthandel. Da Andreas var i slutten av 30-årene, giftet han seg med den mye yngre Hulda, datter til en annen kjent forretningsmann i Lillehammer: restauratør A.P. Johannesen. Han drev kafé og utleie av festlokaler, og var nærmeste nabo til han som nå ble hans svigersønn. I det som skulle bli kalt «Halmrast-gården» hadde Andreas både sitt hjem og sine konto-

rer. Huset var opprinnelig bygget av A.P. Johannesen, men Andreas hadde kjøpt det av ham. Forholdet mellom de to naboene må ha vært godt, siden Andreas etter hvert ble gift med Johannesens datter. «Johannesen-salen», som den ble kalt, var et kultursentrum i Lillehammer på denne tiden. Her var det både konserter og foredrag. Blant annet skal Bjørnstjerne Bjørnson ha holdt foredrag for fulle hus her i januar 1877. Tre år før hadde Bjørnson kjøpt gården Aulestad i Gausdal, og bodde der med sin familie. Lillehammer var dermed den nærmeste byen for den egentlig svært så urbane og globalt innstilte dikteren. Man skal ikke se bort fra at gutten Johan var en flittig gjest i bestefarens hus, og kan ha fått med seg mange slags kulturinntrykk herfra: sang, musikk, dikt, drama og foredrag. Halmrast-slekten var kjent som en livskraftig slekt der man levde lenge. Johans far, Andreas, levde til han var 94 år, mens bestefaren levde til han var over 100. Men hos Johan hadde ikke denne livskraften slått inn på samme måte. Han var både kortvokst og «vanskapt». Han er blitt beskrevet som «nærmest en dverg», han hadde pukkelrygg, fingrene var deformerte og hodet svært stort i forhold til kroppen. Dette siste kan ha hatt sammenheng med at han faktisk var det man i dag kaller kortvokst. Robust var han heller ikke. Det er lite man vet fra Johan Halmrasts barndom. Som sønn av en velstående forretningsmann var han nok ikke like utsatt for mobbing som andre barn i hans situasjon ville ha vært. Selv skal han ha fortalt at han gikk mye for seg selv, at han ba mye til Gud og at han drømte om å bli dikter. I 1878 inntraff så den sosiale katastrofen. Andreas, som følte han hadde reist familienavnet igjen etter at slektsgår-

den gikk på tvangsauksjon nesten 40 år tidligere, gikk nå selv konkurs. Det var flere kjøpmenn i Lillehammer som slet i denne tida, men ikke sånn at man kan snakke om et generelt konkursras. Men noen ble rammet, og Andreas Halmrast var en av disse. Hans tidligere arbeidsgiver, trelasthandler Morterud, hadde lidd samme skjebne noen år tidligere. Årsaken til konkursen skal ha vært at Andreas hadde tatt på seg kausjonsforpliktelser for andre kjøpmenn i byen, og da det gikk utfor med disse, dro de den forholdsvis store forretningen til Halmrast med i dragsuget. I en alder av 55 år, og med fem barn der i hvert fall fire var under konfirmasjonsalderen, valgte Andreas å bryte opp fra Lillehammer og flyttet til Kristiania med sin familie. De to yngste barna, tvillingene Hulda og Trygve, var bare fire år gamle da faren gikk konkurs. Mellom Johan og tvillingene var det en søster, Helene, som var født i 1868. I folketellingen fra Kristiania i 1885 står hele familien oppført med adresse i Rosenkrantzgate 16. Andreas står da oppført med yrkestittelen «agent». Hans kone, Hulda, står ikke oppført her, noe som kanskje kan bety at hun var død på det tidspunkt. At den yngste datteren har fått morens navn kan være en indikator på dette, og at Hulda døde i forbindelse med den siste fødselen. Antallet kvinner som døde i barsel var fremdeles svært høyt på 1870-tallet. På en eller annen måte klarte Andreas å føre den eldste sønnen, Gudmund, fram til en ferdig utdannelse som lege, men de andre måtte klare seg selv. Igjen ble USA løsningen for enkelte av dem. Gudmund var bare 22 år da han var ferdig lege, og åpnet så praksis i Nord-Norge. Her døde han i forholdsvis ung alder.

Noe skolegang for Johan, utover den obligatoriske folkeskolen, ble det ikke snakk om. Så skulle han ut i arbeid, men kroppsarbeid kunne det selvsagt ikke bli snakk om, heller. Dermed måtte dikterdrømmen omsettes i barsk virkelighet, slik at han kunne skaffe seg et levebrød. KRISTIANIA-SKALDEN

Man kan vel knapt snakke om noen «Halmrast-forskning», verken når det gjelder Johan Halmrasts liv som voksen eller hans forfatterskap. Både han og bøkene hans nevnes i noen fotnoter her og der, men da bare som en av mange forfattere innen folkelivslitteraturens ofte litt uoversiktlige saga. «Folkelivslitteraturen» var et annet navn på det man i dag ville kalle serieromaner eller kioskromaner. De litterære teknikkene var de samme, og man holdt fortellingen gående så lenge det var interesse for den. En årsak til at ingen har brydd seg om å forske på Halmrasts forfatterskap er nok at forfatterskapet som litteratur er temmelig uinteressant. Litteraturprofessor Willy Dahl, som har skrevet flere bøker om denne litteraturen, nevner for eksempel ikke Halmrast med et ord i noen av sine bøker. Det skyldes neppe at Willy Dahl vurderer Halmrast som «verre» enn mange av dem han faktisk både skriver om og analyserer nokså nøye. Men den politisk radikale Willy Dahl hadde et nokså klart sikte med det han skrev om denne litteraturen: Han ønsket å dokumentere at mye av den var preget av stokk konservative holdninger både sosialt og politisk, at den var preget av rasisme i sin alminnelighet og antisemittisme i særdeleshet, og at de var litt lumre når det gjaldt skildringer av kjønnsliv og erotikk.

Den kristne fromheten og troen på det gode i menneskene som preget Halmrasts fortellinger passet dermed rett og slett ikke inn i litteraturprofessorens prosjekt. Den første som skrev noe om Johan Halmrast var en annen Johan – forfatteren Johan Falkberget. Han skrev en artikkel i bladet «Kirkeklokken», som var menighetsblad for Røros, i bladets julenummer i 1936. Artikkelen heter «En ukjent salmedikter». Det meste av artikkelen handler om Halmrasts mest kjente salmetekst, men han skriver også litt om Halmrasts biografi: «Johan Halmrast? Vi slår op i litteraturhistorier og leksikoner for å lese litt om salmedikteren. Hans navn står ikke. Og i Landstads reviderte finner vi bare én linje – at han døde 1912. Hverken stiftsprost Gustav Jensen eller den øvrige komité kan ha visst hans fødselsår. Den reviderte er ellers sparsom på biografisk oplysning. Hvilket er et savn for alle interesserte. Halmrast var journalist i Kristiania – en av de mange løs-journalister som tjente en femtiøring i ny og næ med å skrive en notis om en ildebrand og andre intrufne ulykker. Han forfattet dessuten en rekke bonderomantiske fortællinger – á la Foss, Karen Sundt og Jon Flatabø – og som ble solgt av omflakkende kolportører. Hans skjønlitterære forfatterskap gir kanskje ikke anledning til mange bemerkninger. Hvem vet, forresten? En grå forstemmende høstkveld i 1908 møtte jeg ham på Hammersborg (i Oslo). Han kom bærende med en stor bylt i armene – det liknet en krukke. Klærne hans var blankslitte – bar preg av en gavedress – kassert i en velstandsfamilie. Hodet fortonet seg i tåken og det grønne gassbluss uforholdsmessig stort. Ansiktet blekt og alvorlig.

Imidlertid har denne forhutlede skribent fra hovedstadens østkant efterlatt sig et dikterisk testament – om enn litet i omfang – som i det minste burde ha berettiget ham til å bli ’tellet med’ – det er salmen ’O salige stund uten like’ (i Landstad står det ’Å salige’)».

Slik forestiller tegneren Anders Færøvåg seg Halmrast som tilskuer til møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus. (Bilde: Anders Færøvåg laget for Kristelig Pressekontor) Så langt Falkberget i denne omgang. Hans beskrivelse av Halmrasts utseende er faktisk den eneste «øyenvitne-skildringen» som finnes av ham. Forsøk på å spore opp fotografier eller samtidige tegninger av ham har vært resultatløse. Men det har vært gjort forsøk på å tegne ham i ettertid, med utgangspunkt i Falkbergets beskrivelse. Kunstneren Anders Færevåg laget en slik for Kristelig Pressekontor i sin tid for å illustrere en artikkel denne boks forfatter skrev for dette

byrået i sin tid. Tegneren har forsøkt å skildre Halmrast som et «øyenvitne» til møtet mellom Jesus og Maria Magdalena. Han sitter skjult av noen busker, ansiktsuttrykket er litt betatt; han er vitne til en vakker scene. I buskene har han et skrivebord, et blekkhus, penn og papir. Lenge var Falkbergets tekst det eneste som fantes av stoff om Johan Halmrast. Hans salme ble sunget hver eneste påske, men hans liv lå i mørke. Etter hvert var det flere som fattet interesse for hans liv og skjebne: rektor Hermann Norendal, kirkehistoriker Ivar Welle, Sigurd Heiestad og sokneprest Nils Høimyr. Både Norendal og Welle skrev om Halmrast i kronikker som sto i avisen Vårt Land i 1956. Begge gikk bort i 1957. Med utgangspunkt i disse arbeidet Nils Høimyr videre med stoffet og publiserte en forholdsvis lang artikkel i tidsskriftet «Fast Grunn» i 1965. I denne artikkelen referer Høimyr til samtaler han har hatt med personer som kjente Halmrast i hans senere år, og skriver at disse samtalene har vært nyttige. Men han navngir ikke disse personene, og skriver heller ikke noe om hva de har fortalt eller informert om. Det som senere har vært skrevet om ham, har i hovedsak vært basert på disse kildene.